På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?[ref] Se Knut Kjeldstadlis tekst Hvorfor sosialisme i Manifest Tidsskrift for et eksempel på hvordan konseptet strukturreform kan brukes i en norsk sammenheng. Tilgjengelig på: https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 08.11.21). [/ref]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.[ref] En lov som blant annet ulovliggjør en rekke kampmidler brukt av fagbevegelsen, slik som sympatistreiker og ville streiker. [/ref] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.[ref]Medicare for All var navnet på et lovforslag fremsatt av den demokratiske kongressmannen John Conyers i 2003, som hvis det gikk gjennom, ville innført et universelt helsevesen finansiert av staten.[/ref] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.

---

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[ref]https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/[/ref] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[ref]Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.[/ref] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[ref]Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.[/ref] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.

---

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/

Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.

Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.

---

I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere. 

Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.

Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff. 

Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg. 

Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.

 

Sommeren 2021 aksjonerte både reineiere, miljøaktivister og lokalbefolkning i teltleir ved Repparfjorden. Vi har snakket med Lea Justine Nesheim i Natur og Ungdom om aksjonene for å beskytte fjorden mot dumping av gruveavfall, samt om hvordan kampen for bevaringen av Repparfjorden skal føres videre under den nye regjeringen.

---

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

I 2019 gav regjeringen Solberg grønt lys for oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Å nevne at gruveavfallet er fullt av farlige kjemikalier og tungmetaller og vil få alvorlige konsekvenser for både plante- og dyrelivet i fjorden, bør være unødvendig. Da Havforskningsinstituttet gjennomførte en undersøkelse av sedimentlagene på havbunnen i Jøssingfjorden i Rogaland i 2017, viste det seg at oksygennivået på havbunnen i fjorden er nært null, selv nærmere tretti år etter at gruvedumpingen i fjorden tok slutt. Fjorden ble brukt som gruvedeponi mellom 1960 og 1984, og det tykke laget av gruveslam på havbunnen har kvalt alt liv, både alger og dyr. Forskere mener at det vil ta flere generasjoner før det naturlige sedimentlaget på havbunnen har bygd seg opp på naturlig nivå igjen.[ref]https://www.hi.no/hi/nyheter/2017/05/fann-lite-oksygen-i-tidlegare-gruvedeponi [/ref] Ved å gi grønt lys for gruvedrift og dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark viste regjeringen Solberg at den ikke tar verken miljø eller urfolks rettigheter på alvor.

I strid med norsk og samisk lovgivning

Ifølge Naturvernforbundet er det i 2021 kun tre land i verden som tillater gruvedumping i hav, og skam å melde er Norge en av dem, sammen med Tyrkia og Paupa Ny-Guinea.[ref]https://naturvernforbundet.no/forurensning/gruvedrift/tre-land-tillater-gruvedumping-norge-er-ett-av-dem-article41429-2868.html [/ref] Lea Justine Nesheim, nestleder i Natur og Ungdom, har nå i sommer har bodd i aksjonistleiren ved Repparfjorden sammen med flere reineiere og aktivister.

– Vi begynte å protestere så fort det ble snakk om prosjektet, allerede i 2011/12, kan hun fortelle.

– Vi kom med høringsinnspill, og mange steder i Nord-Norge var det protester og demonstrasjoner. Vi har hatt en viktig alliert i Sametinget og i reindriftsnæringen, siden gruvedrift i området vil føre til store, omfattende inngrep i reinbeitedistriktene og dermed er et markant overgrep mot urfolks rettigheter.

Nesheim synes også det er dobbeltmoralsk av Nussir å fremstille seg som et klimanøytralt selskap på sine nettsider,[ref]https://nussir.no/who-we-are/our-mission/ [/ref] samtidig som de så tydelig overkjører urfolks rettigheter.

– Et slikt inngrep spiser rett og slett opp samiske landområder. Det er uholdbart, mener hun.

– Nussir vil heller ikke bruke tilbakefylling fordi de mener at det tar for lang tid.

I 2020 utarbeidet Sametinget en konsekvensanalyse som viser at gruvedrift i reinbeitedistrikt Fiettar 22, som vil bli hardest rammet, er i strid med norsk lov. Blant de viktigste punktene i utredningen kan nevnes følgende:

• 54% av distrikt 22 Fiettar er allerede påvirket av arealinngrep. Gruvedriften vil øke arealinngrepet til 70%, som er langt over tålegrensen.
• Arealinngrepene vil i hovedsak finne sted i kalvingsområdene og de beste beiteområdene, noe som er helt avgjørende for reinens overlevelsesevne gjennom året.
• Høstflytteveien forbi Gumpenjunni for distrikt 20 Fala vil bli stengt, i strid med reindriftslovens paragraf 22. Paragrafen forbyr stenging av reindriftens flytteveier.

Hele utredningen kan leses på Sametingets nettsider.[ref] https://sametinget.no/saernieh/oppstart-av-nussir-gruven-bryter-norsk-lov.8073.aspx[/ref]

Støtte fra mange hold

Sammen med flere andre miljøaktivister tilbrakte Lea Justine Nesheim sommeren i teltleir ved Repparfjorden, noe hun beskriver som en utrolig givende og lærerik opplevelse.

– Jeg møtte så utrolig mange aktivister og folk som støttet oss. Siden leiren lå strategisk plassert nær veien mellom Alta og Hammerfest, fikk vi mye oppmerksomhet fra bilturister på Norgesferie, noe som virkelig var et friskt pust. Aksjonistleiren vår fikk også internasjonal oppmerksomhet og tiltrakk seg journalister og reportere fra utlandet. Selvfølgelig var det også enkelte som mislikte oss og som utførte hærverk på leiren vår, men den positive oppmerksomheten var så uendelig mye større.

Også lokalbefolkningen viste sin støtte på mange måter:

– I tillegg til pengedonasjoner kom folk innom med mat; vi fikk servert både nybakt brød og pukkellaks. Under hele sommeren hadde vi god kontakt med den lokale reindriftsnæringen, og jeg fikk være med på både kalvemerking og slakting. Vi opplevde et utrolig samhold som kommer av å kjempe for en felles sak. Så totalt sett var leiren en suksess, både politisk og sosialt.

 

I august i år skjedde en viktig seier for aktivistene. Da valgte den tyske kobbergiganten Aurubis, Nussirs viktigste kunde, å si opp avtalen med Nussir som de hadde inngått året før. Avtalen handlet om kjøp av kobber fra Repparfjord-gruven, og Aurubis skriver på egne nettsider at de begrunner oppsigelsen med at de sosiale konsekvensene av gruvedriften ikke anses som forsvarlig.[ref] https://www.aurubis.com/en/media/press-releases/press-releases-2021/aurubis-and-nussir-terminate-memorandum-of-understanding-regarding-future-concentrate-supply[/ref] Nesheim beskriver seieren som en skikkelig motivasjonsboost.

– Det at Aurubis trakk seg fordi de anså gruvedriften som uforenlig med urfolks rettigheter er en viktig seier, og viser at det nytter å protestere. Protestene gjør det vanskeligere for Nussir å finansiere gruvedriften, det avskrekker investorene.

Aurubis´ oppsigelse av innkjøpsavtalen gjør det også vanskeligere for Nussir å forsvare gruvedrift i Repparfjorden rent økonomisk sett.

Selv om teltleiren nå er pakket sammen for i år, gir ikke Nesheim opp kampen.

– Vi skal fortsette med å spre informasjon om de miljømessige og sosiale konsekvensene av gruvedrift; det er alltid prosesser å jobbe med politisk.

Hun er likevel positiv til endringer under den nye regjeringen:

– Ja, jeg tror på endringer under den nye regjeringen, de har tross alt snakket veldig mye om grønn politikk. Hurdalsplattformen stiller dessuten strengere krav til bærekraftig drift i alle næringer, så her er det bare å fortsette å legge press på regjeringen.

Det blir spennende å se om regjeringen Stoltenberg klarer å leve opp til forventningene fra miljøvernere, reineiere og lokalbefolkning i tiden fremover. Ett er i hvert fall helt sikkert: Kampen for bevaringen av Repparfjorden har vist at det lønner seg å protestere, og at den nye regjeringen har en standard å leve opp til i kampen for miljøet!

 

 

I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer. 

---

Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.

2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.

3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen

4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.

Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.

Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.

Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.

Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.

I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]

Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.  

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.

Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.

Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks

Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow: 

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks. 

Og: 

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref] 

Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref] 

Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021. 

Ikke bare ei krise, men mange

Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.

Ubalanse i verdens konteinertransport

Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref] 

Fare for matvarekrise og sult

Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.

Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.

Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser 

Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.

I desember 2010 starta det som har blitt kalla den arabiske våren med at fruktseljaren Mohamed Bouazizi sette fyr på seg sjølv. Dette utløyste den tunisiske revolusjonen som fekk fjerna president Zine El Abidine Ben Ali, og inspirerte til demonstrasjonar over heile Midtausten frå vinteren 2011. For å markera at det har gått 10 år sidan starten av denne bølgja med opprør i den arabiske verda, har Gnist intervjua midtaustenforskar Bjørn Olav Utvik.

Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han har blant anna gitt ut boka Islamismen som kom i revidert og oppdatert utgåve i 2020.
Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist, er Midtaustenvitar og jobbar med integrering av flyktningar i Stavanger. 

Foto: Adrian Dascal

Eg vil starta med eit litt sportsjournalistisk spørsmål: Kva følte du då du såg dei store demonstrasjonane i Egypt for 10 år sidan?

Det var enormt oppløftande. Eg var i Egypt første gongen i 1984, og kjenner mange folk der. For meg var det eitt slagord som sto fram under dei første demonstrasjonane: Inta masri – irfa’ ra’sak, som betyr «du er egyptar, hev hovudet ditt». Etter å ha vore trykt ned så lenge av regimet, så hadde dei endeleg stoltheit. 

Då president Zine el-Abidine Ben Ali flykta frå Tunisia tenkte eg at alt kan skje i den arabiske verda. Frå ein lang periode med motløyse over korrupte og undertrykkande regime som det ikkje gjekk an å gjera med, så gjekk det plutseleg an. Så eg var optimistisk for Egypt også, men såg at det var mange skjær i sjøen på vegen framover. Militæret sat med makta fortsett, det same gjorde heile statsapparatet, domstolar, politiet og sikkerheitsstyrkar. Koalisjonen av krefter som fann saman i dagane der ein demonstrerte mot Mubarak begynte etter kvart å falla frå kvarandre. Så seint som hausten 2011 fann dei saman i demonstrasjonar for å krevja at det skulle haldast val, men allereie våren 2011 låg det kima til ei splitting. Den gjekk dels på det politiske planet: Skulle ein først forhandla fram ein grunnlov på ein konferanse der alle deltok, eller skulle ein raskt gå til val som skulle danna ei grunnlovsforsamling. I dette spørsmålet sto dei sekulære på den eine sida og islamistane på den andre. Det var gode argument på begge sider. Dei som først ville ha grunnlov sa at demokrati forutset at det er etablert ein gjensidig tillit og felles plattform for demokratiet. Dei som argumenterte for det andre synet, Det muslimske brorskapet, sa at no har Mubarak falt, men det er framleis militæret som styrer, så me må få etablert reelle folkevalde institusjonar så fort me kan for å få ein legitim representant for folkemakta.

Men hadde parlamentet og presidenten eigentleg så stor makt? Sjølv om Brorskapet vann fram i parlamentet og fekk presidenten, så klarte dei jo ikkje bli sittande med denne makta?

Presidenten har stor makt konstitusjonelt. Og linja var at ved å få eit folkevald parlament som skulle laga ein ny grunnlov som sørga for at parlamentet hadde reell makt. Eigentleg hadde parlamentet ganske stor makt frå før også, men det styrande partiet NDP sørga for at dei hadde 2/3 fleirtal, så det var ikkje reelt val til det. Så hovudargumentet var å laga reelle val til institusjonane. Problemet var at dei institusjonane som blei sittande frå Mubaraks tid og ikkje blei endra, bevarte nok makt til at dei forpurra heile greia. 

Det parlamentet som blei vald vinteren 2011/ 2012 klarte å halda seg til juni 2012, og så blei dei fjerna av ein domstol. Så då brorskapsmedlemmen Mohammad Mursi blei vald til president i 2012 hadde han ikkje eit folkevald parlament med seg. Dette isolerte han og sette han i ei svak stilling. 

Ein kortversjon som har blitt ståande, utan at eg kan sjå at det er særleg dokumentert, er at Brorskapet vann valet, men dei var udugelege. Men parlamentet sat i 4 månadar før det blei stengt ned, og Mursi blei også kasta raskt.

Men kva gjorde at dei blei kasta, og militæret tok makta tilbake?

Det kan henda at uansett kven som vann fram så var det ikkje mogleg å unngå det som skjedde. Men eg trur det var ein naivitet frå Brorskapet som gjorde at dei satsa på å la militæret vera litt i fred. Den største feilen med grunnloven som blei vedtatt under Mursi er at den let i stor grad militæret få styra seg sjølv. Dei tenkte nok at ein ikkje kunne ta alle kampar på ein gong, ville setta i gang økonomiske og demokratiske reformar først. Men skulle ein klara å halda fast på dei folkevalde forsamlingane og halda folkeleg kontroll over statsapparatet, måtte ein halda på trykket som skapte endringa. 

Hovuddelen av Brorskapet er ikkje særleg revolusjonære, ikkje berre at dei ikkje er for økonomiske sosiale reformar, men dei er skeptiske til rask endring. Så det kom fort til motseiingar mellom dei og dei som hadde demonstrert i gatene, spesielt dei meir venstreorienterte, som ville ha demonstrasjonar for å driva fram reformar. Men Brorskapet ville halda det roleg og ikkje provosera det militære og få gjennomført valet. Så det skapte ein kile mellom dei revolusjonære ungdommane og islamistane. 

Kreftene i opprøret frå vinteren 2011 var Brorskapet og islamistane, revolusjonær ungdom som bestod av både venstreside og frå Brorskapet, og dei sekulære partia. Då dei sekulære partia gjorde det dårleg i parlamentsvalet gjorde dei eit strategisk val om å ikkje akseptera at det gjekk som det gjekk, jobba for å få ein ny grunnlov, bygga organisasjon og komma sterkare tilbake. Dei valde heller å underminera og nekta og godta legitimiteten til dei som var vald. Dei gjekk to rundar på at dei meinte det var for mange islamistar i grunnlovsforsamlinga. Valet hadde gitt 70 prosent islamistar i parlamentet, og 30 prosent av dei var salafiar, ein heilt ny politisk faktor. Det forrykka balansen med at Brorskapet i midten med salafiar på den eine sida og liberal opposisjon på den andre. Det går ei linje frå det som starta våren 2012 og gjennom heile Mursi-perioden som endar med at den liberale opposisjonen backar militærkuppet til slutt.

Men kan ein stola på islamistane? Eller vil dei berre legga ned demokratiet når dei får makta?

Eit grunnproblem her er manglande gjensidig tillit. Men den valdsamme antibrorskapshaldninga som var utbreidd ville eg forstått viss det hadde vore blodspor i historia mellom dei, men det har jo ikkje vore sånn. Frå 80-talet av har islamistar og andre sete saman i parlamentet og i fagforeiningar. Dei har konkurrert om kontrollen og det har vore tilspissa situasjonar, men det har ikkje vore valdeleg. 

Brorskapet sat med den formelle leiinga, men ikkje eigentleg med reell makt fordi parlamentet hadde blitt avsett og Mursi blei vald utan eit parlament i ryggen. Og det var aldri sånn at når Mursi sa ein ting, så sette byråkratiet i gong med å utføra det best mogleg. I den grad islamistane sat med posisjonar, så var det basert på stemmer. Men den andre makta var basert på våpenmakt. 

Fram til juli 2013 blei det sagt at Brorskapet hadde svikta revolusjonen og gått i allianse med militæret. Viss ein tenkte det, ville ein jo frykta at dei ville dra opp stigen etter seg og ta makta. Det var jo ein komplisert situasjon, og i ein sånn situasjon så finst det kontaktar og forhandlingar i kulissane. Men det var ikkje nokon allianse med eit felles mål mellom Brorskapet og militæret. Eg trur brorskapet var for farlege for det, dei hadde ein svær organisasjon over heile landet og hadde eksistert i fleire tiår, dei representerte ein uavhengig kraft. Hadde eit parti utan sterkt organisasjonsapparat utan store eigne ressursar surfa på ei popularitetsbølgje og blitt vald ville det vore lettare for militæret og sagt ok, me kan leva med desse folka. Men eg trur ikkje på noko tidspunkt dei var innstilt på å leva med Brorskapet, dei var for sterke og trugande for dei, og måtte difor slås ned når tida var mogen. 

Kva kunne Brorskapet og dei sekulære partia gjort for å hindra dette?

Det er vanskeleg å skapa ein demokratisk prosess i eit sånt land når det ikkje er gjensidig tillit mellom dei viktigaste kreftene i det folkelege opprøret på den eine sida, og når ein på den andre sida har eit meir eller mindre intakt statsapparat som står klart til å handla når splittinga breier seg i dei folkelege kreftene. Oddsa var dårlege heile tida. Kva kunne ein sagt til kreftene i det folkelege opprøret når dei sto i valsituasjonar? Eg ville sagt til Brorskapet: Gjer alt dokker kan for å skapa alliansar, gjer taktiske retrettar. Brorskapet sa først at dei ikkje ville stilla presidentkandidat. Det var eit uttrykk for at dei ikkje ville pusha for hardt for å bli for dominerande i alliansen. Men så skjedde forskjellig dynamikk som gjorde at det ikkje skjedde likevel, og det er lett å sjå at det ikkje var ideelt. Dei kunne vald å støtta ein nasjonalt respektert person i presidentvalet, som Mohamed el-Baradei. I parlamentet hadde dei ein ide i starten om at vallista Den demokratiske alliansen skulle omfatta mange parti også på liberal side. Men lista sprakk, sikkert på grunn av forhandlingar om posisjonar, og då stilte Brorskapet kandidatar i fleire kretsar enn planlagt. Eg ville sagt til dei andre: Støtt folkevalde institusjonar, og jobb med å bygga organisasjon. 

I juli 2013 då kuppet kom såg eg visuelt for meg i hovudet ei gammaldags vektstong i ein butikk, med noko i den eine skåla og noko i den andre. Viss ein tar vekk det største loddet i den eine skåla, då vippar vekta med ein gong. Då blir det militæret som vinner, tenkte eg. Og det skjedde. Det blei først laga ei regjering med ein sosialdemokrat som statsminister, men det gjekk ikkje mange månadane før det skritt for skritt var vekke. Og det måtte vera mogleg å sjå. Det er tungt ansvar også på den sida.

I Tunisia har demokratiet overlevd så langt, i 9 år. Det har spissa seg til der også, og vippa mot egyptiske tilstandar då dei hadde meklingane som førte til Nobels fredspris. I Tunisia var det kanskje ein fordel at al-nahda var svakare enn Brorskapet i Egypt. I val var dei like store som Brorskapet, men dei hadde mindre organisasjon. Og salafiar stilte ikkje til val. Så ikkje-islamistar har vore i fleirtal, og dei fekk ei koalisjonsregjering. Nahda har balansert og gått med på kompromiss, til dømes ga dei frå seg regjeringa i 2013. Dei fekk vedtatt ein grunnlov som alle stilte seg bak. Dei opptredde kanskje klokare, men det var også eit anna maktforhold mellom partane. Eg har også forstått at sjølv om Tunisia var ein eittpartistat og eit diktatur, så var det ikkje militæret som styrte, så hæren har ikkje ein tradisjon for å gripa inn. Tunisia er også relativt mindre viktig for regionale og internasjonale stormakter.

Fem motseiingar i arabiske verda

Korleis vil du analysera situasjonen i den arabiske verda i dag?

Eg har som gammal maoist sett opp fem motseiingar i den arabiske verda. Den første er folkelege opprør mot autoritære regime – det har me jo allereie snakka litt om. Den andre er konfliktar mellom etniske og religiøse grupper. Den tredje er konfliktar mellom regionale stormakter, den fjerde er innblanding frå ytre stormakter og den femte er krigen mot terror. 

Konfliktar mellom etniske og religiøse grupper 

Det har vore lagt lok på reelle motseiingar som finst i befolkninga i landa i Midtausten, som språk, folkegrupper og religion. Når eit autoritært regime vaklar, så kjem dei til syne. Motseiingane mellom grupper som oppfattar seg som distinkte samfunn har aldri blitt forhandla om eller utkjempa i eit fritt demokrati. Det er konfliktar om ressursar og territoriale grenser, jobbar osv. Dette er motseiingar som finst i alle samfunn, men har her vore haldt nede av autoritære regime, og kjem opp når trykket lettar. 

Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene. I Egypt ser ein historikk om korleis britane har brukt motseiingar. Ein del muslimske grupper vil oppfatta koptarane sine krav som eit trugsmål mot islam. Fordi regimet har vore autoritært er det nytt at koptarane går ut i gata og demonstrerer for krava sine.¹

Konfliktar mellom regionale stormakter 

Over lang tid har det vore sånn at stormaktshegemoniet i regionen har blitt svekka. USA overtok hegemoniet etter Storbritannia og Frankrike. Sovjet var også inne ei stund, og etter kvart USA aleine. Sjølv om ein har sett enkelte hendingar som krigen i Kuwait og invasjonen i Irak som kan gjera at ein tenkjer motsett, så ser eg at USA sin evne til å styra regionen er svekka. Russland kome på banen igjen, ikkje minst militært. Det er mykje mindre stormaktshegemoni no enn for 10, 20, 30 og 40 år sidan. Så dei lokale maktene i regionen har ikkje prøvd ut styrkeforholdet mellom seg før i ein open konkurranse, dei har vore låste inne i alliansar med kvar sin stormakt. Men no er det eit slags vakuum, og då fremmer dei sine interesser og føler seg truga av kvarandre, dei har ikkje nokon framforhandla balanse mellom seg. Eg tenkjer spesielt på Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Egypt kunne potensielt vore ei sånn makt, men dei er så skaka av den arabiske våren.

Eg opplever at konfliktane i Midtausten dei siste åra i større grad har blitt grunngitt religiøst og meir kopla på aksen mellom shia- og sunniislam?

Konflikt mellom sunni og shia jo eit eksempel på nivå to, motsetnadar mellom grupper i folket. I Bahrain før den arabiske våren var det ikkje så store motsetnadar mellom shia-partiet al-Wifak og Det muslimske brorskapet om dominans over parlamentet, men då opprøret kom, så gjekk det raskt sånn at sunnigruppene valde å stilla seg bak regimet, i frykt for at shiamuslimane i eit demokrati ville få fleirtal. Så dei følte seg trua viss regimet skulle falla.

Iran har forsøkt å alliera seg med diverse opprørsgrupper i Midtausten, bortsett frå i Syria. Dei har på ein strategisk måteprøvd å bygga alliansar med shiagrupper, Hizbollah er det tydelegaste eksempelet. Dels har det vore ein iransk strategi, og dels har det vore at shiagrupper har sett til Iran når dei har gjort opprør.

Saudi Arabia har vore sentrale i å instrumentalisera motsetnaden mellom shiaislam og sunniislam. Det finst jo oppfatningar i wahabitradisjonen om at shiamuslimar ikkje er muslimar, men myndigheitene har også brukt dette. Dette har skjedd tidlegare også. Saudiske forlag pøste ut anti-shia-skrifter etter revolusjonen i Iran. I tiåret før det hadde det vakse fram islamistiske grupper på alle universiteta i området, ikkje minst i Egypt. Dei var spontant ganske positive til revolusjonen i Iran. Då starta Saudi Arabia ein veldig ideologisk offensiv. Så har det fluktuert, men i denne fasen kor dei er opptatt av å stoppa shia-halvmånen, så har dei igjen henta fram anti-shia-propagandaen. Og spesielt slår dette inn i salafi-gruppene, som har tette band med Saudi Arabia. Dei har blitt brukt veldig aktivt for anti-shia-haldningar.

Det som skjedde i Bahrain er eit lite eksempel på korleis den regionale rivaliseringa og mobiliseringa av sunni–shia-dimensjonen i den har bidratt til å svekka den arabiske våren, sidan ein tidleg fekk dratt opp skiljet mellom shia- og sunnigrupper. Det andre eksempelet på det er Syria, der den iranske støtta til Assad forsterka fiendebildet om at dette var ein shiaallianse. 

Ja, den religiøse retninga Assad-familien høyrer til, alawiane, har jo meir blitt sett på som ganske sekulære folk, ikkje som veldig tydeleg knytt til shiaislam og Iran.

Eg ser på alliansen mellom Syria og Iran som ein strategisk allianse for gjensidig nytte. Det blei etablert under Iran-Irak-krigen, der Syria ikkje støtta Irak. Det same gjeld forholdet mellom Syria og Hizbollah. Det er ikkje noko ideologisk fellesskap mellom Syria og Iran. Baath har ei anna historie, sjølv om partiet kom til å bli alawidominert etter kvart. Så det har passa inn å snakka om at denne religiøse gruppa opphaveleg springer ut av shiaislam.

Houthiene i Jemen er jo ei klart islamistisk gruppe, men den religiøse retninga deira, zaidi-islam, har vore ganske forskjellig frå tolvershia, som er den retninga dei fleste shiamuslimar høyrer til. Så zaidiane har ikkje veldig tydeleg vore ei shiagruppe tidlegare. Men ut frå at dei trengte støtte og Iran ønsker alliansar, så kan ein bruka det at det høyrer til shiaislam for å styrka den alliansen.

Innblanding frå ytre stormakter

Du sa at dei internasjonale stormaktene ikkje er så dominerande i regionen lengre? Men både USA og Russland har jo deltatt aktivt i fleire av konfliktane, og bidratt til at opprøra ikkje har lukkast?

USA fortsett er tungt militært til stades. Men etter den arabiske våren har USA ei meir passiv og reaktiv rolle, utan å setta agendaen. Sjølv om dei var med på bombinga av Libya, så klarte dei jo ikkje å utnytta det. Konfliktane i den arabiske våren har opna opp for Russland. Dei var primært i Syria, men der bidrog dei til å venda krigen. Dei har også vore aktive i Libya med styrker. Men ytre stormakters hegemoni kan ein ikkje snakka om lengre, sjølv om dei er der som ei viktig kraft.

Korfor gjekk det som det gjekk? 

Viss det ikkje var dei internasjonale stormaktene, kva gjorde då at opprøra mange stadar ikkje vann fram?

Ein må sjå på indre styrkeforholda i kvart land der det var opprør, både på styrker og svakheiter på opprørssida, og regimet. Men dei regionale stormaktene hadde mykje å sei. Dei kontrarevolusjonære kreftene fekk massiv støtte frå Saudi Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, som hadde svære økonomiske og til dels militære ressursar. Dei var med å planlegga kuppet i Egypt, general al-Sisi visste at det ville komma massiv økonomisk støtte. Og når dei vann Egypt så hadde dei eit viktig strategisk land, det endra den mentale balansen for folka i regionen. Med pengane frå Golfen og sigaren i Egypt fekk dei ein ny posisjon. Og i forlenginga av dette kom stemplinga av Brorskapet som terrororganisasjon.

I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.

Korleis ser du for deg framtida?

Det eg er ganske sikker på er at 2011 berre var starten. Det er ikkje eit status quo som har gjenoppretta. Ein skal ikkje undervurdera kor kraftig skaking dette var av statssystemet i den arabiske verda, det skaka dei heilt i ned i grunnvollane. Ein har jo eksempel som Tunisia, der ein har fått eit anna regime, ein har store økonomiske problem, men demokratiet består. Det er fleire land som er i borgarkrig, som Libya, Syria og Jemen. Ein kan sjå på Egypt, der den arabiske våren blei slått ned til prisen av beinhard politistat som er verre enn dei verste åra under Nasser. 

Ein kan snakka om den lange arabiske våren, det er starten på ein langvarig periode der dei autoritære regima blir utfordra av krefter som vil ha slutt på undertrykking og korrupsjon. Det kan ta fleire tiår, har gått ti år allereie. Men det er ingen veg tilbake til stabile autoritære regime. Drivkreftene som skapte den arabiske våren oppfattar eg at ikkje har blitt borte, og ein viktig faktor var ein ungdomsgenerasjon som ikkje fann seg i å bøya seg for autoritære krefter. Dag Tuastad såg i 2010 ei langvarig svekking i patriarkalsk autoritet, både kvinner og ungdom var meir sjølvstendige. Både i familien, men også overfor andre autoritetar i samfunnet. Dette har samanheng med mange ting. Det er sterke motseiingar knytt til vanstyret til regima. Men også auka ressursar i befolkninga over tid. Fram til i alle fall 2011 har det vore vekst i både utdanning og BNP per innbyggar og inntekt i viktige grupper. Ein har ein stor utdanna middelklasse som har følelse av at dei har krav på å vera med og bestemma, og er mot det låste systemet basert på patron-klient-forhold. Endringskreftene er der. Erfaringa blir ikkje gløymd, det ligger der som utgangspunkt for nye ting. 

I 2019 var det ein slags mini-vår der regimet i Sudan blei styrta, og kor presidenten i Algerie blei pressa til å gå av. Korona begrensar demonstrasjonar no, men det er framleis eit trykk i Algerie. I Libanon og Irak er det store protestrørsler på kvar sin måte. Dette kan bety mykje dritt og forferdelege ting også, som borgarkrigar og kollapsar, men det er ingen veg tilbake til stabilitet.

I Egypt var det ein demokratisk revolusjon i dei åra frå Mubarak fall til kuppet. Det var ein fridom til å ytra seg og organisera seg som ein ikkje har sett sidan mellomkrigstida, kanskje aldri før. Det var boblande aktivitet på alle plan. Ein lukkast ikkje å festa det i eit nytt meir demokratisk system. Men det eksisterte reelt, og det er ikkje til å kimsa av.  

Note

1 Utvik, B. O. (2018). A system to the Chaos?   e Arab Spring Six Years After. I Eggen, N.S. & Issa, R. (red.),  Philologists in the World: A Festschrift in Hounur of Gunvor Mejdell.

Denne artikkelen forklarer hvordan kapitalismen fungerer i vår tid, – med blod som eksempel. Den kunne vært om krig og våpen, plyndringa av land i Sør, ødeleggelse av naturen og veldig mye mer. Det finnes mange eksempler på at kapitalismen er menneskeuvennlig, destruktiv og barbarisk, – fordi den er nødt. Den lager fattige som Rachel, Judit og Jimmy – og suger blodet ut av dem etterpå.

Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019) – og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag).

Foto: Pixabay

---

I Texas, ved grensa mot Mexico, står fattige folk i kø for å gi blod. Eller rettere sagt blodplasma. 90 prosent av all plasma som brukes til medisiner i verden, blir tappa i USA. Der er det mange fattige. De som tar blodet, er milliardærer.

I koronaens tid er jeg blitt nysgjerrig på sterke kapitalistiske aksjeselskaper, som selger tonnevis med blod, eller produkter av blod, rundt i verden. Kina importerer mer enn 400 tonn blodprodukter i året. Hvor kommer alt blodet fra? Målet med denne teksten er å vise hvordan kapitalismen fungerer i vår tid. Jeg har tidligere skrevet om kapitalismens utnyttelse av fisk, avfall, olje og vind i studieboka til Rødt, Forstå for å forandre. I denne artikkelen er utnyttelsen av blod eksempelet på den internasjonale vareproduksjonen. Koronaen har ført til bekymring i mange land, fordi medisinene er varer på et globalt marked. Det gjelder også blodet. 

Blodplasma – et flytende gull

Store farmasiselskaper er ute etter blodplasma. Blodplasma er en væske der de røde blodcellene er tatt ut av blodet. Den ser ut som lys gul saft. Dette plasmaet er fantastisk. Det er de hvite blodcellene som forsvarer kroppen mot infeksjon, og blodplatene som hjelper blodet til å koagulere, de trår til og stenger når vi får sår og blør. Der er også vitaminer, salter og 200 forskjellige proteiner.

Det lages medisiner av plasma, blant annet av proteinet albumin mot stort blodtap og leversjukdommer. Immunproteiner (globuliner) brukes mot dårlig immunforsvar. Plasmaet gis også ved brannskader. Det er mye mer å nevne, men det viktigste her er å si at det er de separate delene i blodet som er interessante for den farmasøytiske industrien.  For når du bruker en liter blod til en person med leversjukdom som trenger albumin, kan du i stedet gi bare albuminen og gi andre deler av blodet til andre. Blodet utnyttes altså bedre hvis du fraksjonerer det, altså deler det opp.  Blodplasma er lettere å håndtere enn hele blodet, for plasmaet kan fryses i 12 måneder. Det kan ikke blodet (som kalles fullblod).

Produkter av blod kan redde menneskeliv. Hva er det som har gjort dette til en global milliardindustri?

Slik blir blodplasma en vare

På Internett diskuterer folk erfaringene sine som blodgivere for plasmaproduksjon. Ett eksempel er Rachel, som drar fra Mexico til en tappestasjon i Texas. I armen får hun en slange som går til en maskin, en sentrifuge, der blodet blir kasta rundt i full fart. De røde blodlegemene er tyngst og synker de til bunnen. Det gule plasmaet er lettere og havner på toppen. Maskinen sender plasmaet til en samlepose. De røde blodlegemenene sendes tilbake til blodåra til Rachel. I USA tappes det mellom 6 og 9 desiliter plasma om gangen, avhengig av hvor tung du er. Så sendes posen til en fabrikk, der den skal bli til medisiner.

Hva skjer med Rachel, når hun lar seg tappe? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at én gang i måneden er nok. Men i USA har «Big Pharma» stor makt, og det er mange fattige mennesker. Så der er det greit med to ganger i uka med bare et døgn uten tapping imellom. I USA får folk penger for å tappe. Det kan være 20–40 dollar gangen (noen 50). Det heter ikke lønn, men kompensasjon. Selskapet kaller sånne som Rachel for donorer. Givere. Donor centers. Vi skal tenke på veldedighet. Altruisme.

Faktum er at Rachel selger en del av kroppen sin til livets opphold. Hun mista jobben som servitør. Mannen døde. Hun har tre barn, tar bussen som er satt opp gratis fra grensa mellom Mexico og Texas til tapperiet i Laredo. Det minner om bussen i Oslo som kjører folk til og fra Ikea. Judit er ei annen som forteller på Internett. Hun er student og har deltidsjobb i butikk. Hun betaler husleia med lønna og maten med blodplasma. Jimmy har full jobb på en kafe. Tjener lite, men må ha penger til skolesaker og klær til barna og buss. Begge tapper to ganger i uka. Det er minst 900 sentre i USA som tapper blodplasma, antallet øker. De fleste er plassert ved universiteter, i boligområder der det bor mest fattige og aller flest ved grensa mot Mexico. Folk derfra må midlertidige bruke visum til Texas.

Om du er helt uten penger, er 300 kroner veldig viktig for deg! Da kan du ikke være så nøye med helsa di. Flertallet av dem som tappes, har dårlig helse fra før. Mange har blodpengene som sin eneste inntekt. Det er ca. 40 millioner svært fattige i USA. Undersøkelser viser at over 70 prosent av dem som tapper regelmessig, har plager som slapphet og svimmelhet, og det var vanlig å ha mindre protein i blodet, og immunforsvaret svekkes. Dette ses ikke på som et stort helseproblem.

Kapitalismen er global

Selskapet som skal lage medisiner av blodplasma, kjøper produksjonsmidler som maskiner og blod. Blodet kommer praktisk talt gående, gratis. Selskapet kjøper arbeidskraft i alle produksjonsledd, som tilfører produktet mer verdi. Merverdi er målet, ikke omsorg for de sjuke. Pengene fra salget settes inn i en ny produksjon, et nytt kretsløp. Penger som brukes på denne måten, heter kapital. Dette kretsløpet foregår på en global arena. I vår tid er kapitalismen slik at produksjonsprosessen er internasjonal. Hvert element gjøres på det stedet som er billigst. Først og fremst på grunn av lønnsnivået, men også prisen på produksjonsmidler og transport. At den internasjonale produksjonen kan styres over Internett, gjør alt mye lettere.

Den viktigste forskjellen mellom folk i verden er mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som bare eier arbeidskrafta si. Dette klasseskillet preger alt. De som eier, har full kontroll over produksjonsprosessen. De bestemmer hva som skal lages og hvem som skal få (kjøpe). De som ikke eier produksjonsmidler, må selge arbeidskrafta si for å leve. Det er arbeiderklassen. Kapitalismen lever av den og trenger den.

Hvor havner blodplasmaet fra de fattige i USA? Det blir kjøpt og solgt mellom globale aksjeselskaper og fraktes omkring i verden. Et selskap eies av mange selskaper, blodet tappes ett sted, plasmaet deles opp (fraksjoneres) kanskje i en annen verdensdel og selges til land i en tredje.

Selskaper som imperier

Den farmasøytiske industrien har delt verden mellom seg, slik imperialister delte verden etter første verdenskrig. Delinga er midlertidig, selskapene kjøper andre og hverandre og konkurrerer om å være blant de største. De kan få stor makt over landenes helsevesen. Her er noen få eksempler:

Selskapet Grifols har morselskap i Spania og tapper mest i USA. Et senter får vanligvis ca. 1000 givere hver uke. Men langs grensa til Mexico kommer det mer enn 2300 på hvert senter. «Over 45 000 donations are made at our centers daily.» De har 190 sentre i USA og 35 i Europa. Grifols selger tonnevis med albumin til leversjuke (hepatitt) i Kina, og har nå en avtale med Saudi-Arabia. De selger blodprodukter i Norge.

CSL har morkontor i Australia og tapper 190 steder i USA, der de samler 14 millioner liter blodplasma i året. Forsyner Australia med blodplasma. De selger flere tonn med albumin til Kina. De selger blodprodukter i Norge.

Biotest har morkontor i Tyskland, tapper 1,5 millioner liter plasma i Ungarn, Tsjekkia og Tyskland (som gir «giverne» betaling, slik USA gjør) og selger til Kina.

USA forsyner seg sjøl, Canada, Storbritannia og resten av Europa med blodplasma. I Europa er det 300 000 mennesker med kroniske sjukdommer som får plasma fra USA.

Kina og India er verdens største produsenter av virkestoffer til medisiner, og Kina aleine forsyner Norge med all penicillin vi bruker. Kina selger nær 90 prosent av USAs forbruk av antibiotika, 70 prosent av smertestillende medisiner og 40 prosent av de blodfortynnende medisinene deres.

Norge kjøper plasma og plasmaprodukter til sjukehusene fra selskapet Octapharma, et av de største i verden. Hovedkontoret er i Sveits. De har et salgskontor på Jessheim og et større anlegg i Stockholm for produksjon og handel i Norden. Selskapet har 160 tappestasjoner i USA. I dette tallet er 36 nye under etablering, (november 2020). 18 av stasjonene er i Texas.  Strømmen fra Mexico øker.

Noen selskaper har monopol på å selge én medisin over hele verden. Selskapet Gilead er størst i verden på HIV-medisin og kan drive prisene opp. Tre selskaper, Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofil, selger nesten 100 prosent av all insulinmedisin i verden. 10 selskaper dominerer handelen med albumin over hele verden.

Målet for kapitalister er å ha helt eller tilnærma monopol. Da kan de drive prisene opp. Dette kan være utgangspunkt for internasjonale konflikter. For hva om medisinene ikke kommer på grunn av mangel på drivstoff? De som eksporterer vil bruke medisinene sjøl? (Norge mangla bestemte medisiner sommeren 2020, fordi India trengte dem sjøl på grunn av korona). Kan 400 tonn albumin bli tungt nok til å lage politisk press på et importland? Konflikter er nødt til å være det normale i et økonomisk system der drivkrafta er kamp for å tjene mest. Det er allerede konflikter om såkorn, energi, vann, jord og fisk, før vi snakker om medisiner. Verdens folk lever utrygt.

De fattige får ikke

Fattige selger blodet sitt i USA, men de fleste får ingen nytte av medisinene som lages av det. 29 millioner har ikke helseforsikring. I fattige land går blod mest til små barn og kvinner som føder. I rike land går 75 prosent av alt blod og blodprodukter til folk over 60 år. Det er noe å tenke på.

På hvilken side er den norske staten? Den farmasøytiske industrien bestemmer over liv og død, også ved hjelp av patentrettigheter, som i 20 år gir dem rett til å bestemme prisen på medisiner og vaksiner og bestemme at ingen andre skal lage dem. I 1999 ble aids den sjukdommen som flest mennesker døde av i Afrika. Legemiddelkapitalistene kjempa hardt mot at fattige land kunne få lage medisinen – som fantes. De måtte gi seg. Det har redda mange liv. Men halvparten av verdens HIV-pasienter får fortsatt ikke medisin.

Historia gjentar seg. Under svineinfluensaen i 2009 bestilte rike land det meste av vaksinen på forhånd. Høsten 2020 er det noen få store legemiddelselskaper som har solgt koronavaksine, før den er ferdig, til landene i EU og noen flere land med betalingsevne. Til 13 prosent av verdens befolkning. Fattigere land er redd for å bli etterlatt. Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 i et møte i WTO (Verdens handelsorganisasjon)  at patentreglene skulle mykes opp, slik at landene kunne lage legemidler mot covid-19 sjøl.

At den internasjonale legemiddelindustrien stemte imot, er ikke forunderlig. Men Norge stemte også imot! Sammen med EU, Storbritannia, Brasil og USA. Så foreløpig er det nei. Regjeringa og foreninga Legemiddelindustrien (LMI) sier at et nei var riktig. Fordi det kunne hende at selskapene ikke ville lage medisiner, hvis de ikke tjente penger. Og der traff de spikeren.

Regjeringa har gitt godt over to milliarder kroner til innsamlinger for at ikke bare de rike landa skal ha råd til medisiner. Det er bra. Men det viktigste for dem er å ta vare på industriens rett til å si: «Dere folk i hele verden kan bare kjøpe våre varer og til våre priser». Der ligger milliardene.

Legemiddelindustrien (LMI) er en bransjeorganisasjon, ei forening innafor Norges Industri som igjen er med i arbeidsgiverorganisasjonen NHO. 16 av medlemmene i LMI er norske selskaper, 40 er utenlandske. Norge kjøper det meste som brukes av legemidler fra de største globale legemiddelfirmaene i verden, og som derfor har salgskontorer i Norge. Flere av selskapene har vært i rettsaker på grunn av ekstremt griske priser, som Novartis, med en pris på 300 000 euro for en god kur til én person med leukemi. LMI er en høringsinstans i helsespørsmål i Norge.

En kan lure på hvorfor regjeringa har bestemt at prisen på legemidler som kjøpes til bruk i Norge, på sjukehus og i apoteker, skal være hemmelig. Regjeringa og LMI sto sammen der, resten av helse-Norge var imot.

Før hadde Norge et statlig firma som het Norsk medisinaldepot. Det hadde monopol som grossist og importør av legemidler. I 2001 solgte regjeringa det (Stoltenberg, Arbeiderpartiet) til et privat selskap. Flere tar til orde for å lage et nytt statlig selskap for medisiner. Regjeringa og LMI synes det er en dårlig ide.

Staten tjener mye på legemiddelselskaper. Oljefondet, det norske Statens pensjonsfond utland som styres av Norges Bank og Finansdepartementet, tjente 156 milliarder kroner fra 2014 til 2019 på investeringer i legemiddelselskap, både i dem som driver med blodplasma og de som driver med andre råvarer. 10 prosent av alle investeringene til fondet går til denne produksjonen, som er beskytta av patentrettigheter.

Bør fattige ha lov til å selge leveren sin?

Nesten ingen land i verden betaler blodgivere (i hvert fall ikke offisielt). Men mangelen på blod vil føre til at flere land går over til betaling. Da kommer det nemlig flere «givere». Produksjonen er avhengig av fattige. Når jeg leser om at folk står i kø for å tjene 300 kroner på å gi fra seg det som skal holde kroppen frisk, mens vampyrene er milliardærer, får jeg trang til å rope: – Men så betal dem i hvert fall skikkelig da! 3000 kroner!

Men det ville ikke vært bra. Det ville jo betydd at det var greit å kjøpe kroppsdeler av fattige. Kapitaleierne bruker allerede menneskers fysiske og mentale arbeid. Fem millioner mennesker i verden er ansatt i legemiddelindustrien. Nå går kapitaleierne løs på selve kroppen på flere måter, i tillegg til blodplasmaet. Selskaper annonserer for at velstående folk skal kunne kjøpe bruken av kvinners livmor, – surrogati. I verden selges 40 millioner mennesker som slaver. I Iran er det lovlig å selge ei nyre. I noen land er det et illegalt marked for å selge kroppsdeler, også lever. Bander i India dreper folk for å ta ut netthinna deres og selger den for å gjøre en rik pasient seende. Det er klart sjukehuset skjønner at det er kriminelle som leverer, sjøl om de sier det er en gave fra mor!

Det er fint at det finnes ei ordning med at folk kan gi bort ei nyre mens de lever, og hele kroppen når de dør. Det er solidarisk og menneskevennlig. Men å bruke levende, fattige menneskers kroppsdeler som råstoff i en vareproduksjon, er ikke noe vi bør venne oss til.

Albumin i ris og globulin i bønner!

Albumin og globulin – alle slike stoffer kan utrette mye for god helse! Men ikke hvis tusenvis får dårlig helse fordi andre skal få god. Så nå lønner det seg å være på parti med våre gamle slektninger – plantene! De kom før oss på jorda. Vi har de samme proteinene som dem! I Kina er det folk som i noen år har arbeidet med å samle proteiner som albuminer og globuliner fra planter, for å lage medisiner uten å bruke menneskers blodplasma! Albuminer finnes i nesten alle planter, særlig i frø.  Globulin finnes i alle planter, særlig i bønner og erter. Så om ikke lenge er det kanskje Kina som forsyner verden med albuminer og globuliner, og ikke omvendt! Oppskriftene ligger på nettet.

Mer å lese

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2
Studieboka til Rødt: Forstå for å forandre!

Bestill fra marxisme.no/forlaget.

Kampen om Finnheia har pågått i snart førti år. Nå har folkelig mobilisering på sosiale medier hjulpet til med å sikre seieren. Gnist har intervjuet Gry Bilvik Navas, en av pådriverne til aksjonen Bevar Finnheia.

Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 

Foto: Federico Botto

---

I nærmere førti år har Arctic Center forsøkt å få tillatelse til å bygge et alpinanlegg og hyttelandsby på Finnheia utenfor Tromsø. Området er et populært utfarts- og friluftsområde som benyttes flittig av Tromsøs befolkning både sommer og vinter. Vinterstid kjøres det skiløyper langt innover på Kvaløya, og mange tromsøværinger har gått på sine første barneski nettopp i dette området. 

«Det er så utrolig mange gode grunner til å bevare Finnheia», sier Gry Bilvik Navas. Gruppa Bevar Finnheia har nesten fire tusen følgere på Facebook, og saken vekker engasjement i hele Tromsøs befolkning, på tvers av politiske skillelinjer. 

– Vi startet denne aksjonen på Facebook i april 2020 fordi vi var flere som opplevde at AC-prosjektet lenge hadde gått under radaren på Tromsøs befolkning. Finnheia er et kjært utfartsområde som setter både følelser og handling i sving. Det faktum at Facebook-gruppa samler følgere fra hele den politiske skalaen viser at mange har følelser knyttet til saken.

I media har Arctic Center-saken blitt fremstilt som en svært polarisert sak som «splitter befolkningen», men er det egentlig tilfellet? 

– Det er fullt ut legitimt å være imot dette byggeprosjektet, da vi har ytringsfrihet i Norge. Det som derimot gir oss følelsen av polarisering er snarere enkeltpersoners journalistiske fremgangsmåter i enkelte lokalmedier. Vi har også sett at folk har blitt blokkert fra Facebook-siden til Arctic Center for å ha kommet med kritiske, men saklige spørsmål til AC. En så stor aktør bør kunne tåle uenighet; når de blokkerer unna uønskede spørsmål og innsigelser, får vi snarere en følelse av tåkelegging.

Navas opplever mediedekningen som svært ensidig, særlig fra landsdelsavisen Nordlys. 

– Mange politikere har fått gjennomgått mye i media, særlig etter at Tromsø Arbeiderparti skiftet retning og tok standpunkt mot Arctic Center, forteller Navas. – Det at AP snur i denne saken vitner om vilje og evne til å ta til seg nye impulser.

Lørdag 25. september 2020 var flere medlemmer av Bevar Finnheia til stede på Stortorget hvor de delte ut vafler og snakket om viktigheten av å ta vare på området. Saken ble i Nordlys omtalt med at aksjonistene måtte «roe ned» og å «slutte å hovere». I lederen omtales også et takkekort som aksjonistene visstnok skal sende til Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen som takk for at AP skiftet mening i saken. 

– Avisa Nordlys er den eneste som har nevnt noe om et takkekort, så her har media i høyeste grad konstruert en stråmann. AP-ordfører Wilhelmsen fikk tidlig en rolle som inhabil i AC-saken, i og med at han er i familie med personer i AC-ledelsen. Det ble totalt samlet inn tretti underskrifter til et takkekort til «ordførerens kontor», altså ikke til ordføreren selv. Så her snudde media virkelig saken på hodet, forteller Gry Bilvik Navas. 

Hun ønsker å takke de mange dyktige, kunnskapsrike folkene som har skrevet gode kronikker i media; særlig har UiT vært en enorm ressurs med mange flinke, kunnskapsrike folk som har bidratt til å sette søkelyset på Finnheias artsmangfold. 

«Nettopp i en slik sak er det viktig at demokratiet fungerer.»

Gode grunner for bevaring 

Det er imidlertid flere grunner enn ren affeksjonsverdi som er viktig for Navas og de andre pådriverne bak aksjonen: 

– Finnheia består av store deler torvmyr, som jo er svært viktig for lagring av karbon. Graves denne opp, vil Tromsøs totale karbonavtrykk øke betraktelig. Tromsø kommune har forpliktet seg til FNs 17 bærekraftsmål og fikk Bærekraftsmerket i 2019. Byggingen av en hyttelandsby og et alpinanlegg vil bryte totalt med disse. I tillegg er Finnheia et kjent beite- og kalvingsområde for reindriften på Kvaløya, og utbygging i området vil true reindriftsnæringen. Et alpinanlegg vil også gjøre Finnheia mindre tilgjengelig for folk, og skape økte sosiale skiller. I dag går vi gratis både i skiløypa og på topptur på Lille Blåmann, mens et alpinanlegg blir et tilbud for de med mest penger. Det bryter radikalt med allemannsretten.

En annen viktig faktor er områdets historiske verdi i et urfolksperspektiv. Allerede i 1995 vedtok kommunestyret i Tromsø at byen skulle være en internasjonal urfolksby. En kulturminneundersøkelse av Finnheia utført av Sametinget i 2018 viser spor etter en samisk sommerboplass som var i bruk helt til tvangsflyttingen i 1920-årene. 

– Slik Finnheia er i dag, kan vi løfte frem samenes fortiede historie, og sammen skape en felles fremtid, påpeker Navas. – Vi kan styrke Tromsøs status som urfolksby, samtidig som området har enorm pedagogisk verdi. Dersom vi utraderer samiske kulturminner for deretter å la turistene prøve samekofter, praktiserer vi kulturell appropriasjon av verste sort! 

Ved å ta i bruk Finnheia på stedets egne premisser kan vi komme naturen i møte og ikke minst spille på lag med samiske verdier og tradisjoner, fremfor å brenne broer.

Viktig å tenke bærekraftig turisme 

Siden Tromsø Kommune fikk FNs bærekraftsmerke i 2019, sa kommunen seg villig til å styre reiselivet i mer bærekraftig retning. «Ordet bærekraft brukes ofte feil», mener Navas.
– Vi kan nemlig ikke gjøre et stort inngrep i sårbar natur og fortsatt tenke bærekraft, slik tilfellet vil være med byggingen av Arctic Center på Finnheia. Et slikt alpinanlegg har blitt fremstilt som en «livredder» for turistnæringen i Tromsø, men i lys av de klimamessige utfordringene vi står ovenfor i dag, synes jeg det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. Det er veldig viktig at både kommunen og reiselivsnæringen tør å tenke innovasjon. Hvorfor ikke tørre å markere oss som en pilotby i bærekraftsperspektiv? Vi må vise vilje og evne til omlegging av reiselivet. Å stemme ned Arctic Center er et viktig steg i prosessen med å fronte bærekraftsmålene.

I tillegg mener Navas at et alpinanlegg ikke er det som vil trekke flere turister til Tromsø.

– Hvis man tror at et prosjekt fra 80-tallet er like relevant i dag som for førti år siden, er man på helt feil spor. Turistene ønsker ikke å oppleve alpinanlegg lik de dem har hjemme; de kommer til Tromsø nettopp for å oppleve den uberørte, utemmede ville naturen. De søker det autentiske, det originale, gjerne utenfor allfarvei. Det finner man ikke i en kommersiell turistmaskin.

Tidligere i år har andre typer rasering av norsk natur fått stor oppmerksomhet i media, blant annet bygging av stålkonstruksjonen over den kjente turistattraksjonen Vøringfossen. Navas synes det er bra at media fokuserer på slike inngrep i naturen. 

– Vi trenger flere mekanismer på plass som beskytter mot slike inngrep. Heldigvis er NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) stadig på banen. De er en viktig aktør for å bevisstgjøre både myndigheter og folk flest om konsekvensene av slike inngrep.

Når gruppa Bevar Finnheia har blitt kritisert i media for å være såkalt «næringsfiendtlig», har Navas en viktig kommentar: 

– Det handler ikke om å være næringsfiendtlig, men om å være utviklingsrettet. Skal vi nå klimamålene, må vi ta naturhensyn med i bildet, også i næringslivet. Vi står overfor et paradigmeskifte i samfunnet hvor stadig flere ser verdien av å verne om naturen for dens egen skyld. Naturligvis vil det storme og buldre litt mens det pågår. Men det er bedre med litt storm og bulder nå, enn med større naturkriser i fremtiden.

Onsdag 30. september 2020 sa kommunestyret i Tromsø nei til Arctic Center, og til bygging av hyttelandsby og alpinsenter. Saken viser viktigheten av motstand, av å organisere seg, og ikke minst, av å kjempe i fellesskap. Nye generasjoner av tromsøværinger og tilreisende kan nyte stillhet og uberørt natur, sommer som vinter i en av Tromsøs mest populære naturperler, helt gratis. 

 

Jeg bor i en by som er farget blodrød i koronastatistikken. Alle medier er fylt av stoff om pandemien. Men nå leser jeg om koleraepidemiene på 1800-tallet. Jeg leser om en annen sykdom som raste i en annen tid, og under samfunnsforhold som har forandret seg mye. Likevel sitter jeg igjen med en underlig fornemmelse av at konfliktene gjentar seg. Mange av argumentene virker kjent. Replikkene har vært framført før. Det dreier seg om interessekonflikter mellom smittevernshensyn og økonomi, krangel mellom medisinske eksperter, prestisje og skarpe fronter. Og Ikke minst dreier det seg om konspirasjonsteorier. 

Anne Minken er historiker. 

---

KarantenekonflikterDen første koleraepidemien rammet Norge i 1830-åra. Det viktigste mottiltaket fra myndighetenes side var å innføre karanteneplikt for skip som kom fra smittede områder. Skipskarantene førte til økonomiske tap for redere og handelsmenn. Blant annet kom det protester fra jernverkseieren Jacob Aall som også hadde direkte interesser i saka som skipsreder og trelasthandler. Aall pekte på at nesten alle andre europeiske stater hadde lettet på karantenekravene av hensyn til industri og handel mens Norge hadde strammet til. Han mente at følgene av karantenetiltakene ville bli verre enn sykdommen selv. Sykdommen rammet bare enkeltindivider, men virkningene for handel og økonomi ville bli mer omfattende og langvarige. Aall hadde også en viss omtanke for folk flest. Han pekte på at svikt i kornimporten ville kunne ramme «allmuen» hardt. Men han var nok mer opptatt av redernes økonomi. Han mente det var rimelig at staten dekket redernes ekstrautgifter til lønn til mannskapet i karantenetida og kostnadene når varene ble forsinket. Her har vi altså et tidlig eksempel på forslag om pandemistøtte til næringslivet. Aall var en av Norges rikeste menn og nesten like rik på makt og innflytelse. Noen kolerastøtte for rederne ble det så vidt jeg vet likevel ikke, men en løsning som sikkert var bedre for Aall og hans likemenn: Myndighetene innførte betydelige lettelser i karantenelovgivninga.

Smitte eller miasmer

Da koleraen kom til Europa i begynnelsen av 1800-tallet, mente de fleste at det dreide seg om en smittsom sykdom. Derfor ble karanteneforordningen av 1805 satt i kraft. Norge ble rammet av ytterligere tre koleraepidemier i tidsrommet 1840 til 1873. Etter hvert endret synet på smitte seg. Det oppsto skarpe faglige konflikter blant legene. En interessant analyse av disse konfliktene kan vi finne i Lizzie Irene Knarberg Hansens doktoravhandling fra 1985, Koleraen i Christiania i 1853. Avhandlingen er nå tilgjengelig i nyopptrykk i det medisinhistoriske tidsskriftet Michael, supplert med nyttige kommentarartikler (Tidsskriftet Michael: Koleraen i Norge i 1853 og historien om den (michaeljournal.no). 

Det store stridsspørsmålet var om kolera var en smittsom sykdom eller om årsakene lå i forurenset jordsmonn og luft – den såkalte miasmeteorien. Leger som hevdet at kolera var en smittsom, sykdom hadde observert hvordan smitten kom til landet med skip fra kolerasmittede områder og hvordan den spredte seg videre langs kysten med innenriks båttrafikk. De hadde også registrert at smitten kunne spres av tilsynelatende friske personer (asymptomatisk smitte). Men tilhengerne av miasmeteorien hadde i utgangspunktet det etablerte universitets- og forskningsmiljøet på sin side. Frontene var skarpe. Kronargumentet var at smittespredning ikke var vitenskapelig bevist. Asymptomatisk smitte ble avvist som helt usannsynlig. 

Økonomiske og politiske overtoner

Den medisinsk faglige konflikten fikk etterhvert klare økonomiske og politiske overtoner og ble løftet videre til politisk nivå. Striden sto, som i 1830-åra, rundt karantenebestemmelser for skip. Motstanderne av karanteneordningen argumenterte med at den førte til arbeidsløshet, dyrtid og sult. Dessuten var det virkningsløst. Koleraen hadde jo rammet Norge til tross for karanteneordningene. Det var også et internasjonalt press. England opphevet karantenen i 1847 og foreslo i 1849 at alle land skulle gjøre det samme. Skipsfarten var en nøkkelnæring i Norge, forbundet med alt som ga rikdom og velstand, så norske myndigheter ønsket å følge England. I første omgang satte den svenske regjeringa foten ned for dette. Men i 1850-åra, midt i en ny kolerabølge, ble karantenebestemmelsene likevel opphevet, først for innenriksfart og noen år seinere også for utenriksfarten. Dette førte til at smitten spredte seg langs kysten. 

Debatten i det medisinske miljøet var kvass. I 1853 fikk den lokale sunnhetskommisjonen i Kristiansand en tilbakemelding fra myndighetene i Christiania:
«Medicinalkomiteen henviste til tumultene i St. Petersburg og Paris og beklaget at en så opplyst forsamling som Sundhedskommissionen i Kristiansand hadde samme oppfatning av sykdommen som smittsom som de mindre opplyste klassene.»

Koleraopptøyer

Kraftsatsen gjorde meg nysgjerrig. Hva skjedde egentlig i St. Petersburg og Paris? Hva vet vi om «de mindre opplyste» klassenes motstand under kolerapandemien? Historikerne har interessert seg lite for det, men noe finnes. I tidsskriftet Social History (2017) gir den engelske historikeren Samuel Kline Cohn en bred oversikt i artikkelen «Cholera revolts – a classtruggle we might not like».

Artikkelen er en sammenliknende studie av kolera-opptøyer over et stort geografisk område – fra asiatisk Russland til New York og Quebec. Opptøyenes omfang, form og motivasjon varierer, men Kline Cohn identifiserer en felles underliggende konspirasjonsteori: De rike sprer kolera for å kvitte seg med et overskudd av fattigfolk. Cohn beskriver innholdet i konspirasjonsteoriene som nesten skremmende like, til tross for at opptøyene fant sted over et stort geografisk område, og det ikke fantes spor av direkte forbindelser mellom de forskjellige opprørsgruppene. En teori har vært at slike konspirasjonsteorier oppstår når en sykdomm er ny og ukjent, men kolerakonspirasjonen holdt stand under alle epidemiene utover 1800-tallet, også når sykdommen etter hvert ble velkjent og kolerabakterien var identifisert. 

Det var stort sett fattigfolk som deltok i opptøyene. Kvinner var ofte svært aktive. Raseriet ble rettet mot de herskende klassene og spesielt legene. I mange tilfeller stormet mengden rådhus, hospitaler og sykestuer. Minoritetsgrupper som jøder og rom ble bare rent unntaksvis angrepet. Noen trekk ved kolerasykdommen kan gjøre det nærliggende å gripe til konspirasjonsteorier. Sykdommen inntreffer brått og kan føre til død i løpet av svært kort tid. Symptomene kan ligne på forgiftningssymptomer for eksempel etter inntak av rottegift. Koleralik kan ha krampetrekninger også etter at døden har inntruffet. Det bidro til en sterk frykt for at folk kunne bli levende begravet (jfr. Prøysens koleravise). 

Opptøyene i St. Petersburg i 1832 skal ha startet som en protest mot karantenetiltak og veisperringer, men den videre utviklingen følger et mønster som var langt mer vanlig. Mengden angrep byens kolerahospital og banket opp sanitetspersonalet. Slagordet var: Død over alle leger! Legene ble beskyldt for å ha forgiftet byens brønner. 

I Paris var bevegelsen mer sammensatt. Mange av deltakerne tilhørte yrkesgrupper som ble rammet av smittevernsbestemmelser. Det dreide seg blant annet om brukthandlere, søppelkjørere, fillesamlere og gateselgere som solgte vann og frukt. Men bevegelsen besto også av religiøse fanatikere som mente koleraen var guds straffedom for regjeringas reformpolitikk. Det var altså både økonomiske og politiske motiver blant aktørene, men grunnfortellinga i opptøyene var også her at legene forgiftet folket. Leger ble angrepet og en pleier ble druknet i Seinen. 

På de britiske øyene finner vi i startfasen en særegen variant av konspirasjonsteoriene. Utgangspunktet var en sak hvor det ble avslørt at 16 mennesker var myrdet og likene deres solgt til bruk i anatomiundervisning. Under opptøyer i 1831 ble det anatomiske instituttet i Aberdeen brent ned til grunnen. I alt var det 72 større koleraopptøyer på de britiske øyer, og mistanken om stjeling av lik spilte etter hvert mindre rolle. Den sentrale fortellinga dreide seg om at overklassen ønsket å begrense fattigbefolkninga. Det ble hevdet at legene fikk betalt 5 pund ekstra for hver person de drepte. 

Dagens pandemiprotester

I beskrivelsene av pandemiopptøyene på 1800-tallet får vi et inntrykk av at de var spontane, sterkt følelsesstyrte og ofte voldelige. Under dagens pandemi dreier det seg om velorganiserte demonstrasjoner. Slike protester har funnet sted over hele Europa og samlet til dels store menneskemengder. Aksjonene har stort sett forløpt på fredelig vis. Bare i enkelte tilfeller har de utartet til slåssing og arrestasjoner. Arrangørene framstår som opplest på statistikk og medisinske teorier. Sånn sett skiller de seg tilsynelatende fra de uvitende, overtroiske og lettlurte 1800-talls aksjonistene. Deltakergrunnlaget er opplagt breiere enn på 1800-tallet. Det er neppe de fattigste som deltar, og det er heller ikke noe som tyder på at demonstrasjonene har en utpreget arbeiderklasseprofil. Politisk har nok demonstrasjonene helt mot høyre. Fra Tyskland og Italia hører vi om betydelige innslag av ny-nazister og fascister blant deltakerne. 

Demonstrasjonene har vært direkte rettet mot myndighetenes smittevernsrestriksjoner. «Frihet» har vært ett av de sentrale stikkorda for parolegrunnlaget. I Berlin i september var en av hovedtalerne Robert Kennedy jr. Han trakk linjene til sin mer berømte onkels tale under Berlin-blokaden i 1963 med følgende kraftsats: «today Berlin is again the front against totalitarianism». I karakteristikkene av smittevernspolitikken sitter ord som «fascisme» og «diktatur» ofte løst. 

Konspirasjonsteorier

Ikke bare myndighetene, men også storkapitalen, og spesielt medisinindustrien, er sentrale skyteskiver for aksjonistene. Vaksinekapitalen kommer til å håve inn profitt. Finanskapitalen har en sinnrik plan. Hensikten er å innskrenke folks demokratiske rettigheter på varig basis og erobre monopolmakt ved å ødelegge økonomien. Et gjennomgående budskap er at media og myndigheter lurer oss. En sykdom som ikke er særlig alvorlig brukes som påskudd av de rike og mektige. Det jukses med dødstall og tester. Vi blir systematisk ført bak lyset. 

Under ebolaepidemiene i Vest-Afrika oppstod det også konspirasjonsteorier. Røde Kors ble anklaget for å forgifte folk. Helsearbeidere, leger, politikere og journalister ble angrepet og i noen tilfeller regelrett drept. «Folk som legges inn på sykehus, kommer ikke ut igjen i live!» og «Ebola er en løgn!», ropte protestantene. Dette er Afrika, tenkte nok noen. Sånt skjer ikke her hos oss. Men pandemier genererer tydeligvis konspirasjonsteorier uavhengig av geografi og tidsalder.

Koleratid og koronatid

Koleratidas kampanjer for å oppheve karantenetiltak har også sine klare paralleller i dagens pandemi. Særdeles aktiv lobbying fra Norsk Industri førte til oppheving av kontrolltiltak og økt importsmittede. De samme elementene finner vi i skandalen rundt Hurtigruten. EUs smittevernbyrå (ECDC) går inn for å oppheve alle innreiserestriksjoner mellom europeiske land. Begrunnelsen har vært at koronasmitten har slått rot over hele Europa. Heldigvis ser det ut som om norske myndigheter setter foten ned for den slags fri flyt. 

Miasme-teoriene kan vi smile litt overbærende av i dag. Ingen tviler lenger på at kolera er en smittsom sykdom. Det er også godt kjent at kolerasmitte kan føres videre gjennom personer med få eller ingen symptomer. Men hvordan kunne miasme-teorien opprettholdes over så lang tid? Det spørsmålet kan det fortsatt være noe å lære av. Hovedsvaret ligger kanskje i sammenblanding av vitenskap og økonomiske hensyn. Miasmetilhengernes syn passet best med næringsinteressene. Hvis sykdomsårsaken lå i de fattiges skittenferdige bosteder, kunne næringslivet fortsette som før. 

Miasmetilhengerne innrømmet etter hvert at kolera kunne smitte, men de holdt likevel fast ved sin hovedforklaring. Smitte fra person til person kunne nok forekomme, men var ikke viktig. Det handlet åpenbart om prestisje og om et behov for å holde rekkene tett. I dag kan vi kjenne igjen noen sånne faktorer i synet på asymptomatisk smitte og diskusjonene rundt bruk av munnbind. I starten av 2020 var flere medisinske eksperter raske med å avvise at covid 19 kunne smitte asymptomatisk. En mer åpen holdning og videre testkriterier kunne kanskje ha begrenset spredningen på sykehjemmene, men først etter en rekke nye utbrudd i høst foreslo FHI å vurdere regelmessig testing av sykehjemsansatte i områder med høy smittespredning. «Manglende vitenskapelige bevis» var et kronargument i debattene om bruk av munnbind. Det ble hevdet at munnbind kunne føre til mere smitte. Ingen eksperter har i etterkant stått fram og innrømmet at de kanskje var litt for bastante her. I stedet har vi fått en slags glidende overgang. Det er åpenbart at fenomener som prestisje og laugsånd ikke automatisk avskaffes av medisinske framskritt.

 

 

 

 

Boye Ullman og Isak Lekve svarer i Gnist nr. 4 2020 på mitt debattinnlegg i Gnist nr. 3 2020 om havvind.

Jeg takker for et saklig tilsvar og registrerer med tilfredshet at de to forfatterne bekrefter mine hovedpoeng om at all vindkraft, og havvind spesielt, krever store tilskudd fra statlige støtteordninger og finansiering som dekkes opp ved ekstra påslag på strømregningen som betales av ordinære husholdningskunder i Norge.

Av Per-Gunnar Skotåm er sentralstyrerepresentant i Rødt og sitter i fylkestinget for Rødt Nordland.
Foto: Nicholas Doherty

---

Forfatterne og undertegnede har også en felles plattform knyttet til motstand mot Acer-avtalen. Vi er mot bygging av NorthConnect-kabelen og andre nye utenlandskabler med påfølgende krafteksport og høyere priser på elektrisk energi i Norge. Dette vil bli en langsiktig trussel mot den kraftforedlende industrien i Norge om/når energikostnadene øker gjennom et felles energimarked. Jeg antar også at vi er enige om at det antall kabler som finnes innafor det nordiske samkjøringsnettet, er tilstrekkelig for å ta opp de årlige variasjoner i nedbør og strømproduksjon gjennom fornuftig utveksling mellom de nordiske land.

Uenigheten mellom oss dreier seg om flere andre spørsmål. Har Norge eller er Norge i ferd med å få mangel på fornybar elektrisk energi?

Lekve/Ullman argumenterer for at Norges årlige gjennomsnittlige energioverskudd på ca. 10–15 TWH er ferd med å bli borte blant annet på grunn av planene om elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon med strømforsyning fra fastlandet. Nå er både Lekve/Ullmann og undertegnede enige om at elektrifisering av produksjonsanleggene på norsk sokkel ikke vil spare et eneste gram CO2. I dag produseres den nødvendige strømmen ved hjelp av gasskraftverk på produksjonsanleggene hvor det benyttes gass fra produksjonen. Ved elektrifisering fra land med store kostnader, noe Lekve/Ullmann dokumenterer, vil den innsparte gassen bli eksportert og gi CO2 utslipp der den forbrukes. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon markedsføres som et miljøtiltak, men det er det motsatte som skjer fordi elektrifisering fra land vil øke de totale karbonutslippene. Til tross for at Lekve/Ullmann er enig i dette, legger de likevel til grunn at nettopp for å elektrifisere norsk sokkel, bør flytende vindkraftanlegg som på Hywind Tampen bygges. Skulle det oppstå en situasjon med minkende kraftoverskudd i Norge kan dette kompenseres med rehabilitering av eksisterende vannkraftverk som forfatterne sjøl er inne på. Dette vil kunne bidra med i området 6–15 TWH i årlig merproduksjon med små miljøbelastninger.

Mitt svar er at politiske miljøaktivister i og utafor Rødt må fortsette kampen mot elektrifisering av norsk sokkel siden det vil forverre klimaregnskapet, og er et uttrykk for et utslag av politisk anstaltmakeri innafor en på mange måter fornuftig klimaavtale innafor Parisavtalen. Anstaltmakeriet består i at det er reduksjonen i CO2 utslippet på hvert lands territorium som regnes med. Det betyr at den gassen som forbrennes på feltet for å drive gasskraftverk på plattformene, er med i det norske regnskapet. At denne besparelsen av gass eksporteres og forbrennes andre steder blir ikke med i det norske regnskapet, men det framstår som en reduksjon for Norges del – men vil ikke være det i global sammenheng. Tvert om vil klimagassutslippene øke ved etablering og bygging av anlegg for elektrifisering om det så er fra land eller fra flytende vindkraftverk.

Det blir derfor noe uforståelig at Lekve/Ullmann aksepterer et premiss som de er uenige i (nødvendigheten av å elektrifisere norsk sokkel), som grunnlag for å argumentere for utbygging av store vindkraftanlegg hvor Hywind Tampen er ett av disse. For øvrig vil jeg henvise  til en artikkel av Mads Løkeland-Stai som dokumenterer hvilke enorme subsidier/gavepakke fra staten til Equinor denne utbygginga vil utløse. https://tronderrod.no/author/mads-loekeland/

Det er ingen overraskelse for lesere av Gnist at kapitalistiske selskap forsøker å øke sin fortjeneste gjennom bedre rammevilkår ved å få bedre skatteforhold, gjerne statlige tilskudd og økt produktivitet og senkning av lønns- og arbeidsvilkår. 

Min artikkel i Gnist nr. 3 2020 tok for seg denne offensiven knyttet til et slags ultimatum fra de norske oljeselskapene overfor myndighetene og Stortinget for radikalt bedre skattevilkår med en trussel om manglende iverksetting av allerede vedtatte utbyggingsprosjekt. Sjøl om kravene om bedre skattevilkår hadde vært der lenge, ble koronasituasjonen og den sjokktilstanden Norge på mange måter var i fra midten av mars 2020, utnyttet maksimalt. Massepermitteringer og trusselen om stor økning i arbeidsledigheten ble utnyttet omtrent som eksemplene forfatteren Naomi Klein beskriver i sin bok Sjokkdoktrinen (Oktober forlag, 2008).

Ved stortingsbehandlinga 11. juni 2020 fikk oljeindustrien det omtrent som de ville. Astrid Meland er den som klarest har formulert hva dette dreier seg om i en kommentator i VG 8. juni seg om. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co

Skatteregimet som ble vedtatt 11. juni, er første ledd i en langsiktig strategi fra olje- og verkstedindustriens side for å plassere sugerøret ned i statskassa representert ved oljefondet. Hva andre og tredje ledd består av, drøftes i min artikkel i Gnist nr. 3–2020.

Motstanden mot vindkraftanlegg på land er i ferd med å utvikle seg til en folkebevegelse. Her deltar også Rødt-medlemmer for fullt og partiet Rødt målbærer protestene i alle fora det er representert. 

Etter hvert som forståelsen for hvilke miljøproblemer også havvindutbygging vil medføre, vokser også protestene her. Hvilket parti skal målbære og organisere disse protestene? 4–7 mars avholder Rødt sitt landsmøte. For miljøets skyld håper jeg dette blir et klarsignal for at miljøpartiet Rødt kaster seg inn i kampen. Også mot havvind.

(Foregående innlegg ligger på marxisme.no, red.)

 

 

Gjennom å tilby marxistiske perspektiver på feminismen, og feministiske perspektiver på marxismen, tilbyr sosial reproduksjonsteori essensielle teoretiske verktøy for sosialister i det 21 århundre.  

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist og Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist 

---

Filosofen Nancy Fraser hevder at kampen for sosial rettferdighet gjennom de siste tiårene har gått fra å fokusere på økonomisk omfordeling, til for stor del å handle om anerkjennelse. Tradisjonelt var kampen for sosial rettferdighet dominert av arbeiderbevegelsens kamp for bedre arbeidsforhold og økonomisk omfordeling. På 1970-tallet vokste det frem en rekke sosiale bevegelser som fremholdt at arbeiderbevegelsen hadde hatt en endimensjonal forståelse av kapitalismens undertrykkelsesmekanismer. Feminister og antirasister utvidet kampen for rettferdighet til også å omfatte anerkjennelse av blant annet ulønnet arbeid i hjemmet, seksualitet og rasisme. 

Mens arbeiderbevegelsen hadde forsøkt å skape solidaritet på bakgrunn av én felles arbeideridentitet, skar konfliktlinjene som ble løftet frem av de nye sosiale bevegelsene som vokste frem på 70-tallet, på tvers av dette fellesskapet. For mange var det dermed ikke lenger selvsagt at klassekonflikten skulle prioriteres over andre former for undertrykkelse. Som Fraser påpeker, hadde denne vektleggingen av forskjell et progressivt potensial, all den tid grupper som tidligere var blitt ekskludert fra den sosialistiske visjonen, i større grad maktet å sette dagsorden. Men i stedet for at kampene for mangfold og likhet ble integrert i ett felles prosjekt, endte man ifølge Fraser opp med å erstatte en «avstumpet økonomisme med en avstumpet kulturalisme». Kampen for likhet ble i stor grad erstattet med kamp for anerkjennelse av forskjeller. I denne teksten vil vi diskutere to teoretiske rammeverk som forsøker å hanskes med disse spørsmålene, og argumentere for at Marx’ kritikk av kapitalismen tilbyr et dynamisk utgangspunkt for å forstå disse ulike kampene i sammenheng med hverandre. 

Eksterne og interne relasjoner

Interseksjonell teori har de siste årene blitt populært som redskap for å forstå hvordan ulike undertrykkelsesmekanismer i samfunnet virker sammen. Gjennom å forsøke å fange kompleksiteten i samfunnet i en helhetlig analyse forsøker tilhengerne av teorien å tegne et bilde av hvordan fenomener som kjønn, etnisitet og klasse virker sammen. De siste årene har interseksjonell teori fått svært stor innflytelse både innen akademia og sosiale bevegelser, og for mange fremstår det som en plattform som kan skape et felles utgangspunkt for feminister, anti-rasister og venstresiden mer generelt. Maria Carbin og Sara Edenheim går så langt som å hevde at interseksjonalitet er blitt ensbetydende med «god» feminisme. Vi slutter oss til viktigheten av å teoretisere undertrykkelsens mangfold og kompleksitet, men tror at noen av interseksjonalitetens grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen gjør at den dessverre kommer til kort. 

Tilhengere av interseksjonell teori har brukt et bilde av et veikryss som metafor for å illustrere sammenhengen mellom forskjellige undertrykkelsesmekanismer. Rasismen, patriarkatet og kapitalismen visualiseres som forskjellige, uavhengige veier som fra tid til annen krysser hverandre, og som dermed påvirker hverandres baner. De ulike formene for undertrykkelse forstås slik som grunnleggende sett selvstendige systemer som i spesifikke sammenhenger kan påvirke hverandre. Historiker David McNally kaller dette utgangspunktet for en ontologisk atomisme hvor én «enhet eller relasjon ikke kan bli forstått som konstituert i og gjennom en annen, uten å miste sin grunnleggende identitet». 

Ontologi handler om hvordan vi forstår verden, altså hva verden består av og hvordan den henger sammen. Den ontologiske atomismen som McNally kritiserer, forstår verden som bestående av separate ting og strukturer som kan komme i kontakt med hverandre, men som grunnleggende sett forblir uavhengige av hverandre. Man kan se for seg et biljardbord, hvor patriarkatet, rasismen og kapitalismen utgjør forskjellige kuler som i løpet av spillet støter mot hverandre og påvirker hverandres bevegelse, men uten å påvirke hverandres form eller farge. Relasjonene kulene imellom er og forblir eksterne. Interseksjonell teori ser med andre ord på relasjonene mellom ting som noe som står utenfor tingene selv, og dermed ikke endrer deres indre essens. 

Dette står i motsetning til ontologien som ligger til grunn for marxistisk sosial reproduksjonsteori. Innen den marxistiske tradisjonen brukes begrepet sosial reproduksjon om arbeid som ikke bidrar direkte til produksjon av verdi, men som samtidig er helt uunnværlig for at systemet skal bestå – det vil si reprodusere seg. Som antropologen David Graeber har påpekt, til tross for at en kopp i løpet av sin levetid produseres kun én gang, men vaskes tusen ganger, er det kun førstnevnte arbeid som under kapitalismen har verdi. Selv om vaskingen av koppen altså utgjør en samfunnsmessig minst like viktig funksjon som dens produksjon, er det kun produksjonen av den som direkte bidrar til å forstørre kapitalen. 

Josefina Martínez viser i en artikkel i dette nummeret hvordan Engels pekte på at marxismens hovedanliggende er hvordan produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare liv er organisert under kapitalismen. Likevel har deler av den marxistiske tradisjonen, som Fraser kritiserer gjennom det hun omtaler som den tradisjonelle marxismens «avstumpede økonomisme», neglisjert reproduksjon til fordel for et noe ensidig fokus på produksjonen av merverdi. Ifølge historikeren Ellen Meiksins Wood kan en slik avstumpet økonomisme relateres til at mange marxister har misforstått et av Marx sine hovedpoeng i Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien, nemlig hans forsøk på å vise hvordan den ideologiske utskillelsen av den økonomiske sfæren fra samfunnet forøvrig ikke er et naturlig skille, men er sosialt produsert under kapitalismen. Ironisk nok har store deler av den marxistiske tradisjonen endt opp med å ta dette skillet for gitt, heller enn å forsøke å avdekke hvordan økonomien er konstituert av historisk spesifikke sosiale relasjoner.  

Sosial reproduksjonsteori går hinsides denne økonomismen ved å teoretisere relasjonen mellom produksjon og reproduksjon heller enn simpelthen å påpeke skillet mellom disse sfærene. Sosial reproduksjonsteori teoretiserer hvordan reproduksjonen av mennesket formes av kapitalens systemiske tvang til profittmaksimerende og konkurransepreget vekst, altså hvordan reproduktivt arbeid, så vel som reproduksjonen av samfunnet som sådan, underordnes produksjonen av merverdi. Heller enn at formålet med økonomisk aktivitet er å reprodusere samfunnet i tråd med menneskers materielle og kulturelle behov, oppstår det under kapitalismen en dynamikk hvor, for å parafrasere Marx, reproduksjon for akkumulasjonens og produksjonens skyld blir Moses og profetene. Ved å vektlegge den gjensidige avhengigheten mellom produksjon og reproduksjon, forstår altså sosial reproduksjonsteori kapitalismen som en samfunnsmessig helhet – en totalitet – som reproduseres i samspillet mellom den såkalte økonomien og samfunnet for øvrig. 

Måten rasisme ofte spiller en sentral rolle i å muliggjøre kapitalens reproduksjon, illustrerer dette på en god måte. Som regjeringens koronapolitikk tydelig viser, avhenger den norske økonomien av underbetalte arbeidsinnvandrere. Mens flere norske kommuner opplever høy arbeidsledighet, fortsetter for eksempel fiskerinæringen å hente inn østeuropeiske arbeidere ettersom bedriftene ikke kan tilby lønninger og arbeidsvilkår som er tilstrekkelige for å reprodusere arbeidskraften til norske arbeidere. Med det er det ikke bare tydelig at gjestearbeidernes arbeidskraft verdsettes mindre enn den lokale, men også at deres materielle reproduksjon tilsynelatende krever mindre enn en nordmanns. Det kan se ut til å være i polakkers natur å nøye seg med å bo trangere og å spise billigere. Kapitalens profittmotiverte produksjon er dermed med på å skape og reprodusere etniske kategorier, samt å tillegge disse innhold og innordne dem i økonomiske så vel som sosiale hierarkier.

Til grunn for denne helhetlige måten å se samfunnet på, ligger en ontologisk antagelse om interne relasjoner. Samfunnets ulike bestanddeler kan, med Marx, forstås som «elementer av en totalitet, forskjeller innenfor en enhet». Ut fra filosofien om interne relasjoner har ikke ting eller relasjoner noen ontologisk selvstendig essens, men defineres ut ifra hvordan de utvikler seg i relasjon til den samfunnsmessige helhetens øvrige bestanddeler. Det er dermed ingenting som innehar en fast og uforanderlig essens, og ulike fenomener slik de fremstår for oss, må forstås som det David Harvey kaller midlertidige «permanenser» i et hav av konstant forandring. Heller enn å forstå rasismen, patriarkatet og kapitalen som ontologisk selvstendige biljardkuler, slik den ontologiske atomismen gjør, kan vi med utgangspunkt i filosofien om interne relasjoner se på patriarkatet og rasismen som ulike bestanddeler av kapitalismen som på en og samme tid formes av og bidrar til å forme systemet som helhet. 

I stedet for å teoretisere et mylder av uavhengige undertrykkelsessystemer som eksterne for kapitalismen, forsøker sosial reproduksjonsteori å forstå hvordan samtlige former for undertrykkelse forankres i hverandre og sammen produserer ett integrert system. Når såpass sentrale deler av samfunnet som produksjon og reproduksjon er organisert etter kapitalens behov for profitt, eksponentiell vekst og dermed ekspansjon, kan heller ikke samfunnets øvrige bestanddeler forstås isolert fra disse dynamikkene. Som Cinzia Arruzza har påpekt, bestemmer ikke kapitalens systemiske tvang alt alene, men den er likevel alltid med på å bestemme. 

Forstå verden for å forstå hvordan å forandre den 

Det ontologiske utgangspunktet for sosial reproduksjonsteori er altså å se mangfold og kompleksitet i relasjon til kapitalismen som et helhetlig system. For Marx gir det ikke mening å snakke om kapitalismen som ett system, og patriarkatet eller rasismen som andre. Tvert imot må vi søke å teoretisere hvordan disse systemene gjennomsyrer og gjensidig skaper hverandre i en kompleks totalitet. Selv om former for både kvinneundertrykkelse og rasisme eksisterte forut for kapitalismens fremvekst, kan ikke fremtredelsesformene disse har i dag forstås uavhengig av kapitalismens utvikling. Som han skriver i Grundrisse, utvikler ikke kapitalismen seg «ut fra ingenting, eller ut fra tynn luft, eller Ideen som skaper seg selv, men i og gjennom motsetning til den eksisterende utviklingen av produksjon og eiendomsforhold… Tilblivelsen av denne totaliteten utgjør et moment i dens prosess, av dens utvikling». Kapitalismens utvikling, hvor kapitalens jag etter profitt virker sammen med et mylder av andre sosiale relasjoner, deriblant patriarkalske maktforhold, er for Marx det som utgjør selve nøkkelen til å forstå det kapitalistiske samfunnet.

Dette skiller seg fra interseksjonell teori, som gjennom sin ontologiske atomisme, anser kapitalismen som bare ett av mange «rene» systemer. Kapitalismen integreres som en analytisk variabel bare der hvor kjønn og etnisitet tilfeldigvis virker sammen med klasse. For Marx – og sosial reproduksjonsteori – derimot, må alt analyseres i relasjon til den systemiske helheten som kapitalismen utgjør.

Fraser påpeker at de feministiske og antirasistiske bevegelsene som oppstod på 1960-tallet, hadde som formål nettopp å integrere sine analyser av patriarkatet og rasismen med arbeiderbevegelsens kapitalismekritikk for på denne måten å skape et mer nyansert, komplekst og inkluderende bilde av de systemiske utfordringene som står i veien for menneskelig frigjøring. Sagt med hennes begreper, forsøkte de å tillegge den økonomiske kampen for omfordeling en ny dimensjon i anerkjennelsen av mangfold. Med fremveksten av nyliberalismen, fikk imidlertid kravet om anerkjennelse forrang foran redistribusjon. Årsakene til dette var sammensatte, men berodde blant annet på at dette for kapitalen var lettere å svelge enn sosialistiske visjoner om økonomisk likhet og redistribusjon, samt at venstresida i liten grad maktet å presentere løsninger på 1970-tallets økonomiske krise. Heller enn å ha skapt en rikere og mer kompleks kapitalismekritikk, hevder Fraser at venstresidens avstumpede økonomisme simpelthen har blitt erstattet med en like så avstumpet kulturalisme.

Konklusjon

Vi vil hevde at den ontologiske atomismen som ligger til grunn for interseksjonell teori har et begrenset teoretisk vern mot en slik avstumpet kulturalisme. Kapitalismens klassestruktur fremstår som én av mange og relativt vilkårlige undertrykkelsesakser, og feminismen og antirasismen kan dermed isoleres som kampsaker i og for seg selv. Heller enn «forskjeller innenfor én enhet», fremmer interseksjonell teori en verdensforståelse hvor forskjellige undertrykkelsesmekanismer fremstår som uavhengige enheter uten tilknytning til en systemisk helhet. 

Denne fallgruven har sosial reproduksjonsteori gode forutsetninger for å unngå, ved å tilby et ontologisk rammeverk for å teoretisere relasjonen mellom kompleksitet og totalitet. «Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige», skriver Marx i Grundrisse, og mener med dette at enhver konkret bestanddel av samfunnet kun kan forstås som et uttrykk for de komplekse prosessene som utgjør kapitalismens helhet. Denne marxistiske tilnærmingen skaper grobunn for en teoretisk forståelse av kapitalismen som et mangfoldig og sammensatt system hvor flere undertrykkelsesmekanismer samspiller i én helhet. 

Videre kan sosial reproduksjonsteori, gjennom sin kritikk av kapitalismens skille mellom såkalt produktivt og reproduktivt arbeid, bidra med viktige perspektiver på sosialismen ved å åpne opp diskusjonen om hva slags former for verdi som må ligge til grunn for et fremtidig samfunn frigjort fra kapitalens produktivitetsmål. En sentral anti-kapitalistisk kamp er å bekjempe kapitallogikken hvor reproduksjon foregår for produksjonens skyld, og sosialismen må innebære å organisere produksjonen på et verdigrunnlag som understøtter produksjon for reproduksjonens skyld.

Emmeline Pankhurst var en av verdens fremste pionerer i kampen for kvinnelig stemmerett – en kamp som krevde hele hennes liv. 

Emmeline Pankhurst (15. juli 1858–14. juni 1928), født Goulden, var eldste datter av ekteparet Sophia Jane Craine og Robert Goulden. Begge foreldrene var politiske aktive på venstresiden, blant annet i kampen mot slaveriet i de amerikanske Sørstatene. Som 14-åring deltok Emmeline på et offentlig møte om kvinners stemmerett, og uttalte senere i sin selvbiografi at møtet var avgjørende for hennes liv som suffragette, eller forkjemper for kvinnelig stemmerett: «I left the meeting a conscious and confirmed suffragist».

Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

Emmeline fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris, en høyskole ledet av Marchef Girard. Girard var en foregangskvinne i arbeidet for jenters utdannelse, og sørget for at jentene ved skolen fikk utdannelse innen realfag og regnskapsføring, i tillegg til mer tradisjonelle fag for jenter. Som 20-åring giftet Emmeline seg med Dr Richard Pankhurst, en liberal advokat og forkjemper for utdanningsreformer, ytringsfrihet og kvinnelig stemmerett. Emmeline og Richard fikk totalt fem barn, hvorav døtrene Christabel, Sylvia og Adela i voksen alder deltok aktivt i kampen for kvinnelig stemmerett. Paret var enige om at Emmeline ikke utelukkende skulle være husmor, og hyret derfor inn tjenere til å hjelpe med barna for at Emmeline kunne fortsette sitt politiske arbeid. 

Richard døde i 1898, men Emmeline og døtrene fortsatte det politiske arbeidet for kvinnelig stemmerett. Emmeline grunnla Women´s Social and Political Union (WSPU) i 1903 sammen med døtrene Christabel og Sylvia, og foreningens slagord var «handling, ikke ord!» Siden diplomati ikke førte frem, slo foreningen inn på en mer militant linje: Medlemmene kuttet telefonledninger, knuste vinduer og gravde opp golfbaner for å få oppmerksomhet. Emmelines eldste datter Christabel Pankhurst var en frontfigur under mange av aksjonene, og ble blant annet arrestert da hun sammen med Annie Kenney tok over et møte i det Liberale Partiet ved å avbryte talerne og kreve kvinnelig stemmerett. I stedet for å betale boten de ble pålagt for ordensforstyrrelse, valgte de å gå i fengsel. De andre døtrene, Adela og Sylvia, ble arrestert under en aksjon ett år senere. Emmeline ble selv arrestert flere ganger, første gang i 1908 da hun forsøkte å komme seg inn i Parlamentet med makt for å overrekke et protestbrev til statsminister Asquith. 

Suffragettene ble ofte forsøkt latterliggjort i avisene og fremstilt som frigide, humørløse kjerringer med knute i nakken og maskuline klær, eventuelt som rabiate mannehatere som forsøkte å tvinge menn over i en kvinnerolle, både i hjemmet og ute i offentligheten. Mange var dessuten sjokkerte over å se kvinner utføre militante aksjoner og protester, da dette stred sterkt mot tidens kvinneideal. Selveste dronning Victoria hadde allerede i 1870 uttalt sin bekymring for at kampen for likestilling ville få kvinner til å glemme alle sine feminine følelser og egenskaper; de ville rett og slett «avkjønne seg» hvis de skulle bli mannens like. 

Selv om Victoria var en av verdens mektigste kvinner, så hun på kvinnelige statsledere som unntaket, ikke som et forbilde for andre kvinner. Hun holdt strengt på at kvinnens plass var i hjemmet, mens den offentlige sfære var forbeholdt mannen For å motvirke den stereotypien mange aviser fremstilte, valgte derfor mange suffragetter å kle seg svært elegant og feminint, særlig under demonstrasjoner og offentlige møter. 

I 1910 utformet WSPU en såkalt «Conciliation Bill» hvor de gikk inn for stemmerett for kvinner som eide egne eiendommer, i håp om å få gjennomslag for begrenset kvinnelig stemmerett. Da parlamentet avslo forslaget, tok Emmeline affære. 18. november 1910 ledet hun 300 kvinner i en protestmarsj til Parliament Square. Kvinnene ble møtt med en voldsom politistyrke, utkommandert av daværende innenriksminister Winston Churchill. Politiet tok i bruk voldelige midler for å stoppe kvinnene, og flere demonstranter opplevde å bli slått og dratt i brystene. Totalt 4 menn og 115 kvinner ble arrestert. Selv om Emmeline kom seg inn i parlamentsbygningen, nektet statsministeren å treffe henne, og måtte forlate bygningen med uforrettet sak. Hendelsen ble kjent som The Black Friday. 

Fra 1912 slo suffragettene inn på en mer militant linje under ledelse av Emmelines eldste datter, Christobel Pankhurst. Christobel hadde flere ganger blitt arrestert for ordensforstyrrelse, og i 1913 måtte hun flykte til Frankrike for å unngå arrest. Hun vendte hjem til England i 1914 for å støtte opp under forberedelsene til krigen mot Tyskland, som nå var under oppseiling. Sammen med sin mor jobbet hun for at også kvinner skulle ta aktiv del i den nasjonale dugnaden for å få landet gjennom den krevende tiden som ventet. I forbindelse med utbruddet av første verdenskrig ble alle fengslede medlemmer av WSPU løslatt for å dekke opp behovet for arbeidskraft som hadde oppstått da mennene ble sendt til fronten. Emmeline bestemte også at WSPU skulle innstille alle militante aktiviteter så lenge krigen varte. I løpet av krigsårene reiste hun rundt i England og oppfordret kvinner til å ta over tradisjonelt mannsarbeid. Hun grunnla også et barnehjem på Campden Hill for såkalte «krigsbarn», barn født av enslige mødre og frontkjempere, og adopterte selv fire hittebarn. Hun besøkte også USA og Canada to ganger, både for å samle støtte til krigen mot Tyskland og for å besøke og oppmuntre de amerikanske forkjemperne for kvinnelig stemmerett. 

Etter fredsslutningen i 1918 ble Representation of the People Act vedtatt, som blant annet fjernet kravet om egen eiendom som stemmerettskriterium for menn over 21 år. En begrenset stemmerett for kvinner ble innført: De måtte være over 30 år og eie eiendom eller land verdt over 5 pund, eventuelt være gift med en eiendoms- eller landeier som hadde verdier som oversteg dette beløp. Begrunnelsen for denne forskjellen var at mange menn i alderen 20 til 30 år var omkommet i første verdenskrig, slik at landet hadde et betydelig kvinneoverskudd. Myndighetene fryktet derfor at kvinnelige velgere skulle utgjøre majoriteten av de stemmeberettigede dersom det ikke ble tatt visse forbehold.

Selv om mange suffragetter feiret denne begrensede stemmeretten for kvinner, oppsto nye utfordringer for suffragettene: Skulle foreningene for kvinnelig stemmerett kjempe sammen med organisasjoner som slåss for utvidelse av mannlig stemmerett, eller skulle de forbli separate? Mange sosialister og sosialdemokrater støttet en sammenslåing for lettere å jobbe mot lik stemmerett for begge kjønn, men både Emmeline og Christabel mente at kampen for økt kvinnelig stemmerett best kunne kjempes ved at WSPU forble en ren kvinneorganisasjon. Grunnen, mente de, var at mennenes politiske tradisjoner og «politiske maskineri» var mangelfulle og ikke var verktøyer som passet seg for utkjemping av likestillingskampen. 

I årene som fulgte, kjempet Emmeline for en mer likestilt ekteskapslov, lik lønn for likt arbeid og for at kvinner og menn skulle ha samme muligheter på arbeidsmarkedet. Da en ny lov tillot kvinner å stille til valg for The House of Commons, ønsket mange suffragetter at Emmeline skulle stille sitt kandidatur. Emmeline mente imidlertid selv at datteren Christabel var en mer egnet kandidat, og var en svært aktiv pådriver i datterens valgkamp. Christabel tapte valget med en svært liten margin, til Emmelines store skuffelse. 

I 1926 ble Emmeline medlem av det Konservative Partiet, til manges overraskelse. Selv sa hun at erfaringene hun hadde gjort i løpet av krigsårene og besøkene i Nord-Amerika hadde forandret henne, men flere historikere mener at overgangen til det Konservative Partiet var rent pragmatisk: I tillegg til å kjempe for kvinners rettigheter, var hun bekymret for kommunismens fremvekst. Etter krigen hadde de konservative hatt stor politisk fremgang, og Emmeline kan ha valgt å satse på seierherrene for å sikre oppmerksomhet for sin store kampsak. Mange års kamp for kvinnelig stemmerett, kombinert med reiser i Storbritannia og Nord-Amerika, samt opphold i arrest med påfølgende sultestreik og tvangsforing hadde imidlertid slitt hardt på helsen hennes, og hun var ingen ungdom lengre. En familieskandale knyttet til datteren Sylvia tok også hardt på, og hun ble innlagt på et pleiehjem i Hampstead, hvor hun tilbrakte de to påfølgende årene. Den 14. juni 1928 sovnet hun inn, 69 år gammel. Kun tre uker senere, 2. juli 1928, ble The Representation of the People (Equal Franchise) Act vedtatt, som gav kvinner over 21 år stemmerett på samme vilkår som menn. En lang kamp var over. Med sitt engasjement og pågangsmot ble veien banet for flere kvinnerettsforkjempere, og viste at mye kan vinnes dersom bare noen tør å gå først. 

Noter

1 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography. London: Routledge, 2002. S. 22-23.
2 Parets første sønn døde i 1888, 4 år gammel. Sønn nr 2 ble født 1889.
3 https://www.goodreads.com/author/quotes/6429427.Queen_Victoria
4 https://hansard.parliament.uk/Commons/1918-11-06/debates/51d0ee8e-f273-4e54-a0ac-072c74085c52/
Clause1%E2%80%94(CapacityOfWomenToBeMembersOfParliament)
5 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography 302
 

Clara Zetkin (1857–1933) var en av pionerene i den revolusjonære kvinnebevegelsen. Hun var også en sentral figur på venstresida i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Av utdanning var hun lærerinne. Fra 1878 til 1890 levde hun i eksil, først i Sveits og deretter i Paris, på grunn av Bismarcks anti-sosialist-lover, som forbød sosialdemokratiske og sosialistiske organisasjoner og arbeidet disse drev. Under Paris-oppholdet deltok hun i stiftelsen av Den andre sosialistiske internasjonalen 1889.

Kjersti Ericsson er professor i krimiologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har utgitt ditsamlinger, romaner, faglitteratur, blant annet Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen.

---

Blant Zetkins kampfeller på venstresida i SPD var folk som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Denne venstresida opponerte mot reformismen i partiet, og ikke minst mot sjåvinismen under første verdenskrig: Da støttet de fleste sosialdemokratiske partiene i de krigførende landene sitt eget borgerskap, i stedet for å gjøre opprør mot krigen og oppfordre til klassesolidaritet mellom arbeiderne i alle Europas land. Denne «borgfred»-politikken førte til at Den 2. internasjonalen brøt sammen, og håpet om en samlet klassefront mot krigen ble knust.

Standpunktet til krigen var en definerende skillelinje, ikke bare i den tyske, men også i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Clara Zetkin ble fengslet flere ganger for sin agitasjon mot krigen.

Venstresida i SPD støttet Oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetstaten. Clara Zetkin ble sjøl en venn av Lenin.

I 1916 var Zetkin blant grunnleggerne da venstresida organiserte seg som Spartacusforbundet, og siden, i 1919, som Tysklands kommunistiske parti (KPD).

I 1920 ble Clara Zetkin KPDs første representant i den tyske riksdagen. Hun ble også den siste før utbruddet av 2. verdenskrig. Som eldste riksdagsrepresentant holdt hun åpningstalen i den riksdagen som trådte sammen i 1932. Talen var en flammende appell om å bygge en enhetsfront mot «sult og berøvelse av rettigheter, mot fascistiske mord og imperialistiske kriger». Hun slår fast at i en slik enhetsfront må også «millionene av arbeidende kvinner være med, de som alltid bærer kjønnsslaveriets lenker, og gjennom det blir utlevert til det hardeste klasseslaveriet». Året etter, i 1933, kom nazistene til makta, og etter riksdagsbrannen ble KPD forbudt. Clara Zetkin ble kastet ut av riksdagen. Samme år døde hun i eksil i Sovjet, 77 år gammel, etter et hardt liv med kamp og forfølgelse praktisk talt til siste slutt.

Hva slags kvinnepolitkk sto Clara Zetkin for?

Clara Zetkin var helt sentral for framveksten av og den videre organiseringa av den sosialistiske kvinnebevegelsen i Tyskland. I mange år var hun også redaktør for partiets kvinneavis Die Gleicheit. Internasjonalt spilte hun en avgjørende rolle i det kvinnepolitiske arbeidet, både i Den andre internasjonalen og i Komintern.

Hva slags kvinnepolitisk linje representerte så Clara Zetkin? Det viktigste for henne var å mobilisere arbeiderkvinnene til å delta i kampen for sosialismen. For å nå kvinnene var det behov for egne metoder og organisasjoner. Hun var opptatt av likestilling og kvinners rettigheter, ikke minst stemmeretten. På den andre internasjonalens kvinnekonferansen 27. august 1910 fremmet hun, sammen med flere andre, et resolusjonsforslag som tok til orde for å innstifte en internasjonal kvinnedag, som i første rekke skulle tjene «agitasjonen for kvinnestemmeretten».  Kampen for kvinnestemmeretten måtte sees i sammenheng med hele kvinnespørsmålet og et sosialistisk perspektiv på kvinnekampen, presiserte forslagsstillerne. Resolusjonen ble vedtatt, og slik begynte 8. mars, sjøl om det tok noen år før den internasjonale kvinnedagen ble feiret på akkurat den datoen.

Et annet viktig spørsmål for Clara Zetkin var likelønn for kvinner. Lønnsgapet mellom kvinner og menn var virkelig et gap, og kvinnenes arbeidsforhold var ofte elendige. Dette innebar for det første en grotesk utbytting og tyning av de kvinnelige arbeiderne. For det andre betydde det at kvinner var langt billigere arbeidskraft enn menn. Dermed kunne de brukes til å presse også menns lønninger nedover. Det er en slående parallell mellom den rollen kvinner fikk på arbeidsmarkedet på Clara Zetkins tid, og den rollen migrantarbeidere får i dag, som underbetalt arbeidskraft, og redskap i kapitaleiernes strev etter å radere ut det arbeiderklassen har oppnådd av rettigheter og materiell framgang.

De ultimate «lønnspresserne» i Zetkins dager var imidlertid barnearbeiderne. Hun tok lidenskapelig til orde mot barnearbeidet, som hun så på som et «skammelig monument over det kapitalistiske systemet, og dette systemets innflytelse på menneskelige følelse og tenkning, som forråes i profittbegjærets iskalde vann». Zetkin krevde vernelover til beskyttelse av barna.

For Clara Zetkin var likevel lønnsarbeid kvinnenes vei inn i samfunnsmessig og politisk deltaking, uansett hvor grovt og brutalt de ble utbyttet.  Det var gjennom lønnsarbeid kvinnene kunne bli klassebevisste og organiserte medlemmer av arbeiderklassen. Lønnsarbeid var også veien til uavhengighet fra mannen, og til et nytt forhold mellom kvinne og mann i familien. Den borgerlige familien bygger på at mannen er forsørger og familiens herre, mens kvinnen er hans private tjener i familien, og står under mannen. Men i den proletære familien står kvinnene i stadig større grad på egne bein, som yrkesarbeidende, og dermed vil ektefellene stå overfor hverandre som likestilte, også i familien, mente hun.

Favorittsitatet hennes sies forøvrig å ha vært de kjente ordene fra Engels’ Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: «Mannen er borgeren i familien, kvinnen er proletaren»

Clara Zetkins oppfatning var at barneoppdragelsen ikke bare burde være morens verk, far måtte også delta. Argumentene hennes for at begge foreldre skulle være med på å oppdra barna, skilte seg imidlertid fra den rettighetsbaserte som kvinnebevegelsen på 1970-tallet brukte. På 1970-tallet ble barneoppdragelse i hovedsak framstilt som et arbeid kvinner alene ble bebyrdet med. Av rettferdighets- og likestillingshensyn burde dette arbeidet deles likt. Clara Zetkin argumenterte noe annerledes, i hvert fall på et partimøte i 1906: Siden kvinner og menn ikke var like, verken moralsk eller åndelig, så trengtes begge i barneoppdragelsen, for å få til en riktig balanse. Det var bare å beklage at mannens krefter ble så utsugd av kampen for tilværelsen at oppdragelsen av barna måtte overlates fullstendig til kvinnene. Derfor var det nødvendig å arbeide for at mannen skulle kunne fylle sin oppgave som medoppdrager av barna stadig bedre, påpekte hun. Hovedhinderet for at faren kunne gå inn i en mer aktiv oppdragerrolle plasserte hun altså hos kapitaleierne, som tok alle mannens krefter, så det ikke ble noe igjen til familien. Her er det et visst slektskap mellom Clara Zetkins oppfatninger og den tankegangen som har ført til foreldrepermisjon, også for menn, med «tvungen» fedrekvote. Foreldrepermisjon og fedrekvote handler blant annet om å hindre at arbeidsgiveren tar all tida til faren, og gjør det umulig for ham å «fylle sin oppgave som medoppdrager av barna», for å si det med Zetkins ord.

Et grunnpremiss for Zetkin var at sosialismen er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Hun avviste kvinnekamp atskilt fra kampen for sosialismen som «borgerlig feminisme».

Clara Zetkin var en nær venn, kampfelle og beundrer av sin briljante venninne Rosa Luxemburg. Venn- og kampfellesskapet mellom de to var gjensidig, men neppe beundringen. I sin strålende biografi om Rosa Luxemburg forteller den amerikanske professoren i statsvitenskap J.P. Nettl at Luxemburg ble dypt fornærmet da noen i SPD foreslo at hun burde vie seg til arbeidet blant kvinnene, «slik Clara Zetkin gjorde». Rosa Luxemburg var imidlertid ikke det grann interessert i kvinnepolitikk. Hun mente at kampen for kvinners stemmerett var helt betydningsløs, og at kvinnespørsmålet ville løse seg av seg sjøl etter den sosialistiske revolusjonen. At Rosa Luxemburg ble fornærmet over forslaget om at hun skulle vie seg til kvinnearbeid, viser to ting: For det første at kvinnepolitikk ikke ble oppfattet som «ordentlig» politikk, men som en heller uviktig syssel. Og siden kvinner heller ikke var «ordentlige» politikere, passet det for dem å drive med noe som ikke var «ordentlig» politikk. For det andre viser det at Rosa Luxemburg delte denne nedvurderinga av kvinnepolitikk. Og hun ville ikke la seg begrense av kjønnet sitt. Hun mente at hun var eslet til noe større, nemlig til å være en av «de store gutta», som drev med de aller viktigste sakene. Dette synet på kvinnepolitikk har vært ytterst seiglivet i den revolusjonære bevegelsen (og ikke mindre seiglivet i andre politiske bevegelser, både til høyre og venstre).  Jeg husker for eksempel at da jeg sjøl, en gang på 1980-tallet, ble flyttet fra å være leder av kvinneutvalget i AKP til å bli leder av studieutvalget, betegnet en sentral mannlig kamerat dette som en «forfremmelse». Og jeg kan ikke huske at jeg tok til motmæle. Jeg synes også en kan ane et snev av den samme holdningen i en artikkel i dette tidsskriftet fra 2018 (nr. 2). Der gir forfatterne John Ridell og Mike Taber Clara Zetkin følgende i og for seg velfortjente attest: «Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av…»  Det er mulig jeg er overfølsom, men jeg har vanskelig for å se for meg en versjon av setningen der leddene bytter plass: «Zetkin er mest kjent som ein dyktig politisk leiar, og gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, men ho var mykje meir. Ho var sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår.»

Rosa Luxemburg ble virkelig en av «de store gutta». Likevel slapp hun ikke unna en av de mørkeste formene for kvinneundertrykking: Det sier sitt at da denne store revolusjonære skaffet seg pistol, var det for å beskytte seg mot ekskjæresten (også revolusjonær), som forfulgte henne og truet med å drepe både Rosa sjøl og den nye kjæresten hennes (som for øvrig var Clara Zetkins sønn Konstantin).

I kamp til sin siste dag

Clara Zetkin engasjerte seg også i kampen mot rasismen. I april 1932 skriver hun et lidenskapelig opprop om den såkalte Scottsborosaken i Alabama, der ni unge, svarte gutter mellom tretten og nitten år ble dømt, en til livsvarig tukthus, åtte til døden i den elektriske stol, for angivelig å ha voldtatt to hvite kvinner. Zetkin påpeker at anklagene er fullstendig uten grunnlag, hun snakker om «rasehat og lynsjing-udyret, som krever sine ofre», og om de uskyldige ungdommene som skal «brennes levende» i den elektriske stol. «Anklagen er en bevisst løgn, klekket ut for å tjene de mørkeste formålene til eiendomsbesittere og fabrikanter. Disse vil brenne negerguttene levende, for å terrorisere de arbeidende negermassene, som reiser seg mot utbytting, og er i ferd, sammen med sine hvite brødre og søstre, å bygge en enhetsfront mot sult, imperialistiske kriger og blodige, hvite skremsler.»

I oppropet kaller Zetkin de to hvite kvinnene som hevdet at de var blitt voldtatt, for «prostituerte». Jeg vet ikke hvilket grunnlag hun hadde for å sette denne merkelappen på dem. Uansett viser det at kvinners seksualitet, på sjølsagt vis, ble brukt for å svekke troverdigheten deres. Til og med en ledende revolusjonær kvinneforkjemper som Clara Zetkin gjorde dette, i den gode saks tjeneste.

Det amerikanske kommunistpartiet engasjerte seg sterkt i Scottsboro-saken, og Clara Zetkins eksempel viser at engasjementet spredte seg til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Scottsboro-saken verserte for domstolene i lang tid med stadig nye fellende dommer. Men ingen ble henrettet. Det åpenlyse justismordet førte aldri til noen frikjenning, men i 1948 var alle de dømte endelig ute av fengslet, fordi de enten hadde klart å rømme eller var blitt benådet.

Å lese om livet til Clara Zetkin og kampfellene hennes gjør sterkt inntrykk. Zetkin og hennes generasjon av revolusjonære levde virkelig i harde tider. De virket i et samfunn med beinhard utbytting, fattigdom og nød. Hele tida ble de forfulgt av myndighetene. Zetkin levde, som nevnt, flere år i eksil på grunn av Bismarcks ant-sosialistiske lovgivning. Før og etter utbruddet av 1. verdenskrig ble det en hovedoppgave å bekjempe den imperialistiske krigen. Dermed ble de «indre fiender» i et land i krig, og slike tar en som kjent ikke lett på. I forbindelse med Tysklands nederlag og sammenbrudd forsøkte Spartacusforbundet å utløse en oppstand i arbeiderklassen, men mislyktes. Flere av lederne, som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble drept. Clara Zetkin mistet så mange av sine nærmeste venner og kampfeller at hun følte seg som «et hittebarn i verden». Likevel fortsatte hun kampen, blant annet som kommunistisk representant i riksdagen. Den framvoksende fascismen ble en stadig sterkere og mer uhyrlig fiende, som den aldrende Clara Zetkin bekjempet med glød og mot til sin siste dag.

Clara Zetkin har virkelig satt spor etter seg. Det er fint å vite at når vi samles til tog for kvinnefrigjøring på 8. mars, går vi bokstavelig talt i hennes fotspor.

Referanser:

Engels, F. (1970) Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Forlaget Ny dag: Oslo
Nettl, J.P. Rosa Luxemburg (1969). Schocken Books: New York
Zetkin, Clara (1986) Ich will dort kämpfen, wo das Leben ist! Dietz Verlag: Berlin

 

Yohan Shanmugaratnam:
Vi puster fortsatt
Oslo: Manifest, 2020, 123 sider

Av: Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo

---

«Gjør hva dere vil med boka, resten er opp til dere», skriver Yohan Shanmugaratnam på baksiden av boka Vi puster fortsatt. Boka er skrevet i den umiddelbare tiden etter at George Floyd uttalte ordene I can’t breathe tjue ganger før henrettelsen av ham ble fullbyrdet av politiet i USA, og antirasistiske mobiliseringer deretter skjøt fart i mange deler av verden, også i Norge. Shanmugaratnam skriver om rasisme, og om røtter, og selv kaller han boka en tidskapsel. Shanmugaratnam, som kom flyttende fra Japan til Ås kommune utafor Oslo med sin familie da han var 6 år gammel, fornemmer at samfunnet er i endring: kanskje er oppvekstsvilkårene i 2020 blitt mer kvelende for generasjonen til barna hans. Det er også barna hans boka eksplisitt henvender seg til.

Gjennom en introduksjon og fem korte kapitler rår samfunnsgeografen Shanmugaratnam over den krevende øvelsen det er å dra leseren med på reiser frem og tilbake i tid; på å zoome inn på hans families intime, men likevel tydelig politiske, erfaringer, og ut på store geopolitiske problemstillinger og filleristende hendelser som innsnevrer eller utvider mulighetsrommene vi har, og som er i ferd med å gjøre det vanskeligere å puste for oss alle, men aller mest for noen. I tittelen «Vi puster fortsatt» er det derfor både optimisme og pessimisme; vi puster fortsatt, men hvor lenge gjør vi det egentlig?

Fra røtter til fremtiden: oppbygningen av boka
Før første kapittel kastes vi inn i Shanmugaratnam, hans partner og deres barns traumatiserende opplevelser den fredags ettermiddagen i sommervarmen i Oslo, 22. juli 2011. De hadde vært innom regjeringskvartalet da bomben sprenger rett bak dem. De overlever, de puster fortsatt. Husker dere noe av dette, spør Shanmugaratnam barna sine, men utfordrer samtidig mange av oss til å huske tilbake til hvor vi var. Husker vi fortsatt? 

Første kapittel tar oss så med til de siste sekundene Floyd levde. Og til de siste sekundene i livene til en rekke folk som er blitt drept av rasisme. Men også til opplevelser Shanmugaratnam gikk gjennom med sine foreldre og bror i Norge da han var barn. Erfaringer som på helt utvetydig måte har rasistiske årsaker, og hvor familiemedlemmenes protester kunne ha gitt dem et helt annet utfall, det er millimetere som avgjør, man er sårbar.

Andre kapittel tar oss med på den tøffe, men også veldig vakre reisen hans familie har gjort. Fra studentopprør i Japan og tamilsk kamp på Sri Lanka, til opprør mot konservative familier som redder kjærligheten og sakte utvider besteforeldregenerasjonenes horisonter, til det plutselige møtet med Ås kommune, som skulle bli Shanmugaratnam og brorens oppvekstplass heretter. Shanmugaratnam trekker frem de gode, om enn litt klønete menneskene som kom ham i møtet der, og en oppvekst som på tross av annerledeshet ikke ble annerledesskap hvis jeg kan si det sånn, og fungerte på sitt skeive, men ikke alltid for vonde vis. Er det slike møter som er i ferd med å endre seg i et kaldere Norge? Eller handler det også om forskjellene mellom det å vokse opp på små steder sammenlignet med i storbyen Oslo? Shanmugaratnam viser til Fremskrittspartiets vekst og Carl Ivar Hagens falske Mustafa-brev, til den dagen bestevennen Eirik nesten drepes av den samme nazisten som år etterpå skulle henrette 15 år gamle Benjamin. Bak læreres hverdagshandlinger for å omfavne Shanmugaratnam, ulmer det rasisme. 

Kapittel tre tar oss ut i verden igjen, til krig, imperialisme og kolonialistisk vold. Til Victor Jara, som ble drept under militærdiktaturet i Chile, til amerikanernes torturmetoder i irakiske fengsler, til tvillingtårnene på Manhattan, til britenes kyniske torturmetoder i forbindelse med Mau-Mau opprøret i Kenya. Kapittel fire tar oss med tilbake til regjeringsbygget i 2011. Shanmugaratnam viser at samtidig som rasisme har konkrete mål kan enkelte ganger tilfeldigheter avgjøre hvem som mister livet. Shanmugaratnams familie puster fortsatt, men deres venn og kollega Hanne ble fratatt denne muligheten den juli-ettermiddagen. Kapitlet tar oss videre med til Øyafestivalen i 2019.  Karpe Diem spiller låta Her , «Puster du fortsatt? Puster du fortsatt?», men Shanmugaratnam blir avbrutt av meldinger om angrep i Bærum, som senere skulle gi vissheten om at Johanna hadde blitt henrettet av sin egen bror, mens hun satt i sin egen seng i Bærum. Hun hadde ukene i forkant forsøkt å si ifra om at hun var blitt redd ham på grunn av hans tiltagende rasistiske holdninger. 

Kapittel fem peker mot fremtiden. Vi er slitne, skriver Shanmugaratnam, men samtidig skriver han om samhold, om vennskap, om klassekamp og antirasistisk kamp. Fortellergrepet å skrive til sine egne barn minner om Anne Bitsch sin «Brev til min ufødte datter», hvor det å skrive direkte til de kommende generasjonene lar forfatteren fjerne støy, spisse argumentet og tviholde på optimisme. For ingen far kan vel skrive til sine barn uten å la det være en fremtidstro igjen der. Samtidig leser og refererer Shanmugaratnam den antikolonialistiske forfatteren og psykiateren Frantz Fanon. Humanismen og letingen etter broer mellom folk som Fanon beholdt på tross av hans analyser av kolonialismens enorme brutalitet i Algerie, strømmer gjennom boka. 

 

Fra ord til handling
I boka viser Shanmugaratnam både raushet med menneskenes forsøk på å få leve sine liv, samtidig som det går en rød linje gjennom boka om viktigheten av å stå opp mot urett og puste liv i hverandre selv i situasjoner der man taper på kort sikt. Øyeblikket der faren til Shanmugaratnam raser mot en rasistisk motivert sikkerhetskontroll på en flyplass og som åpenbart er en opplevelse som rystet hans sønn, til kameraten Eirik sin protest mot nazistene på Ås, til gitaristen Victor Jara, som synger Venceremos da militærdiktaturet i Chile kapper hendene av ham, blir stående som eksempler som blir viktige for fremtiden. Samtidig som Black Lives Matter protestene eller protestene etter drapet på Benjamin bekrefter overfor ungdommer at de ikke står helt alene, kan også de små handlinger være med på å holde oss oppe, som da Shanmugaratnam som ungdom lar en bekjent fra bygda uten penger få med seg en stor tusj fra bokhandelen han jobber i, i det Benjamin-protestene skjer i Oslo, slik at han kan skrive slagord på en plakat. Også her går det en linje til andre bøker i samtida. Jeg tenker både på Camara Lundestad Joof og Anne Bitsch sine bøker om betydningen disse tilsynelatende små handlingene kan ha, men også hvor tøffe de kan være å gjennomføre. 

Som dere sikkert skjønner, anbefaler jeg boka! Den er et friskt pust, ulidelig trist og samtidig raus og morsom bok, som jeg tror kan være med på å motivere til handling. Det er befriende at Shanmugaratnam fokuserer på handling, og ikke bare samtale, eller dialog, som selvsagt er viktig, men noen ganger kan det virke som om handlingsrommet vårt reduseres til nettopp det. Her ser vi kanskje et uttrykk for noe Fanoniansk hos Shanmugaratnam. Fanon var opptatt av problemene som oppstår når de undertrykte søker anerkjennelse hos kolonistene. Kanskje derfor blir statue-debatten her til lands, slik jeg forstår Shanmugaratnam i boka, støyskapende. Man ender opp i en umulig dialog om det, i stedet for bare handling. Den første statuen jeg hørte om falle var nemlig Diego de Mazariegos- statuen i den sørøstlige mexicanske småbyen San Cristóbal de las Casas i 1992. Diego de Mazariegos ledet koloniseringen av denne delen av Mexico på 1500-tallet, og startet dermed massakrene og tvangsfordrivelsene av urfolk i denne delen av verden. Ingen trodde en kolonialistisk stat ville gå med på å fjerne statuen; man gjorde det selv, med de risikoer det åpenbart innebar. Etter frigjøringsbevegelsen Zapatistenes opprør i Mexico i 1994, ble det klart at rivningen av statuen hadde vært en opptakt. 

Så er det sånn at alle bøker vil ha mangler, og ved å peke på dem risikerer man egentlig å be forfatteren om å skrive en annen bok i tillegg. I denne boka hentydes det, men utdypes for eksempel ikke, den strukturelle siden av rasisme som er knytta til produksjon og konsum av varer, og som gjør at de mer eller mindre fargerike klærne vi har på oss vi som bor her i Norge gjør at kroppene våre bærer med seg de nesten ulevelige historiene til blod-utbytta syersker i øst-asiatiske land, eller tvangsfordrivelser av bønder og urfolk fra rurale områder der bomull dyrkes frem. En annen side er når Shanmugaratnam viser til hvordan fagforeningenes uniform kan skape solidaritet og fellesskap på tvers. Men hva når ens kamp er en annen? Hva om fagforeningens uniformerte kamp for grønne jobber usynliggjør hvordan samiske reineiere uten uniform mister beiteland; eller når vi ikke snakker nevneverdig om råskapen i land i sør, der metallene som brukes i det grønne skiftet utvinnes? En siste spørrende kommentarer gjelder kvinnenes rolle i boka. Kvinnene i Shanmugaratnams familie presenteres som sterke, og kompromissløse overfor teoretisk dogmatisme. Farmor, skriver Shanmugaratnam, skjønte at Marx og Engels ikke var ingredienser på matbordet. Moren derimot, bruker Lenins hode som morter i matlagingen. Er nysgjerrig på om hele to sånne referanser i en relativt kort bok er gjort helt med vilje, eller om de er resultat av et syn på kjønn hos Shanmugaratnam som knytter menn til teori og kvinner til hjemmets dialektikk. Uansett – les boka, og organiser deg i den antirasistiske kampen!

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 336 s.

Av Jorun Gulbrandsen,
tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinne­utvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var det. Han forklarte. Jeg har åpnalør … jeg har åpnalins jeg har molene … jeg har ålæringmøle jeg har opp… nåd … læringmølene!

Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo.

Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne ­Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet. (Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent. Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.

Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.

Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd! Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv. Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten.

Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes.

Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver?

Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng?

Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter … 12 minutter … Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk! Malkenes forteller om kravene til lydighet.

Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de svakeste elevene unna.

Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter.

Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av. Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.

Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo. Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade. Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?

 

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America
London: Pluto Press, 2019, 199 s.

Av Einar Braathen,
forsker ved OsloMet – Storbyuniversitet

Mike Gonzalez er pensjonert professor i latin­amerikanske studier ved universitetet i Glasgow. Han har siden 1980-tallet publisert kritiske artikler og bøker om det han kaller statskapitalismen på Cuba, sandinismen i Nicaragua og chavismen i Venezuela. Med ståsted i «revolusjonær sosialisme» og tradisjonen fra det britiske Socialist Workers’ Party (SWP) har han nå skrevet bok om ‘den rosa bølgen’ som han påstår har ebbet ut i hele Latin-Amerika, med mulig unntak i Mexico der Andres Manuel López Obrador vant presidentvalget i 2018.

Boka er interessant på to måter: For det første representerer den en av de første helhetlige gjennomgangene av den rosa bølgen med en radikal kritikk fra venstre. Den har et åpningskapittel om «nyliberalismen i angrep» som drar linjer tilbake til Pinochets kupp i Chile i 1973. Deretter har den to kapitler om Venezuela, ett hver om Bolivia og Ecuador, et samlekapittel om Mexico, Argentina og Brasil, og til slutt en velskrevet konklusjon. Store deler av venstresida i Latin-Amerika og dens sympatisører i den vestlige verden, inkludert Norge, klamrer seg til illusjoner om at den bolivariske revolusjonen i Venezuela, urfolkenes regjering i Bolivia og Lulas arbeiderparti i Brasil fortsatt har en lysende fremtid, akkurat som ‘sosialismen’ på Cuba, selv om en innrømmer press og tilbakegang på alle fronter. Mike Gonzalez derimot kritiserer de på venstresida som «avviser å se nederlaget i øynene», nekter å søke årsakene til dette nederlaget, og dermed unngår de å diskutere lærdommene for framtida. Boka må derfor ønskes varmt velkommen av en fremtidsorientert, men realistisk venstreside.

For det andre er boka interessant fordi den drar oss inn i en levende (latin-amerikansk) debatt om sosialistisk strategi. Den vitner om en spennende utvikling i debatten på ‘ytre venstre side’, med relevans ikke bare for Latin-Amerika men også for den øvrige verden. Tre ‘ismer’ blir i ulik grad tematisert i boka: leninismen, autonomismen og ikke minst venstrepopulismen.

Gonzalez kommer fra en tradisjon (SWP) som svinger mellom på den ene siden Rosa Luxembourg-inspirert begeistring for sosialisme nedenfra basert på massenes selvstendige kamper, på den andre siden leninistisk insistering på at Partiet må bygges i dag så det står klart til å samordne revolusjonen i morgen. Gonzalez tar et oppgjør med denne leninismen. De folkelige bevegelsene basert på fattigfolk drevet inn i storbyene og urfolk utgjorde den egentlige rosa bølgen, ifølge ham. Bevegelsene ble etter hvert godt samordnet, og de utfordret makta og nyliberalismen i sine land. Det de imidlertid manglet, var et felles politisk prosjekt for en alternativ samfunnsorden. Kall det gjerne et politisk parti, men et parti sprunget direkte ut av bevegelsene i kamp.

Uten eget politisk parti ble bevegelsene brikker i populistiske lederes maktbegjær, som i beste fall tilbød en slags sosialisme ovenfra («sosialisme for det 21. århundre»), men som i realiteten sikret en fortsettelse av nyliberalismen i en viss sosial, nasjonal og utviklingsorientert støpning, i allianse med ‘nasjonale’ kapitalistgrupper. Disse venstrepopulistiske alliansene har deretter slått ned på de folkelige bevegelsene eller aktivt bidratt til å demobilisere og kooptere dem. I tillegg har de ødelagt økonomien i sine land. De populistiske lederne svingte seg opp gjennom økte priser på olje, gass og andre mineraler; i stedet for å økonomien mer allsidig, gjorde de landene mer sårbare enn før når prisene på verdensmarkedet sank. Samtidig florerte korrupsjon og selvberikelse blant de populistiske pampene. Dagens Venezuela representer ifølge Gonzalez «en grotesk parodi på samfunnet som ble lovet av den bolivariske revolusjonen».

Gonzalez henter støtte for sin kritikk av venstrepopulismen fra forfattere som John Holloway og John Burbach, men samtidig kritiserer han disses ‘autonomisme’. Inspirert av zapatist-bevegelsen og ‘Subcomandante Marcos’ sine brev til verden på internett, hevder Holloway i boka How to change the world without taking power at sosialisme nedenfra er mulig bare hvis bevegelsene forblir ‘autonome’ og holder seg unna partipolitikk og stat. Gonzalez kritiserer denne venstrestrømningen for å være ‘anti-politisk’.

The ebb of the pink tide kopler seg derfor godt opp til diskusjoner i dagens Europa. Med eksempler fra Latin-Amerika advarer Gonzalez mot venstrepopulistiske løsninger i kampen mot høyrereaksjon og nyliberalisme. I stedet viser han at ‘sosialisme nedenfra’ var og er mulig, dersom (i) klassebasisen er bredere enn den snevre industrielle arbeiderklassen og (ii) bevegelsene har et felles politisk prosjekt. Slik sett er dette en debattbok som kanskje slår inn noen åpne dører i Norge, men som likevel kan tilføre sårt tiltrengt surstoff.

Derimot tilbyr boka ingen sammenhengende og overbevisende analyse av den rosa bølgens flo og fjære. Hvorfor og hvordan det rosa tidevannet bar fram ‘båter’ som til slutt endte i forlis styrt av venstrepopulistiske kapteiner, er komplekse spørsmål en må lese andre og mange bøker for å få svar på. Til tross for å være historiker og litteraturviter, mangler Gonzalez (og tradisjonen han kommer fra) historisk forankrede og presise klasseanalyser, innsikt i nasjonale hegemoniforhold og andre kulturelle-institusjonelle betingelser (i tillegg til de materielle-økonomiske betingelsene) for makt og motmakt. Med slike redskap ville vi kunne få en bedre forståelse av venstrepopulismens vekst og fall i Latin-Amerika.

Anne Marit Godal og Leif Høghaug (red.):
Alt skal bli forandra. Snart
100 dikt om fellesskap og kamp
Res Publica, 2018, 279 s.

Av Taran Anne Sæther,
utdannet trikkefører, syerske og fusker i mange andre fag.

Tittelen er henta fra Paal-Helge Haugens tekst ved samme navn. Tittelen inngir forventninger til innholdet i boka. Nysgjerrigheten på om de gamle tekstene i boka kan bevege i dag og hvordan går de i dialog med nyere tekster?

Samlinga er inndelt i ni avdelinger, et langt etterord og presentasjon av forfatterne.

Hver avdeling er bygd opp på samme måte med de eldste diktene først.

Denne måten å ordne så mange dikt fra forskjellige tidsepoker på, gjør det enklere å få til det redaktørene ønsker: at diktene skal «snakke» sammen. I alle fall på den måten at det er enkelt å finne fram.

I første avdeling er kampen for fred og mot krig temaet i utvalget. Og det er urovekkende å lese dikt fra før 1.verdenskrig, borgerkrigen i Spania og etter den politiske terroren 22.7.2011 og oppleve at de er relevante for uroen, sinnet og viljen til å kjempe i mot. Det er de samme kreftene som kjemper mot hverandre da som nå, sjøl om formen angrepene tar i dag er annerledes i formen.

Eksempel på samtale mellom dikt

Del II har fått kapittelteksten «I den tro at fugl er fugl». Her er det samla dikt om hvor diktersubjektet kommer fra. Hva slags kår. Om det umiskjennelige mistenksomme og nedvurderende utenfra- (eller snarere ovenfra) blikket på arbeidsfolk. Bjørn Aamodts dikt «Informasjon. Forskning. Statistikk» snakker godt med Hans Børlis «Arbeidsgjeng» i del III, Linda Klakkens «hvit slave» også i del III og Kjersti Ericssons «Sosialkontor» i V.

I Bjørn Åmodts tekst står det:

Fra engelsk forskning: Arbeiderklassens seksualitet er lite variert,

og har lavere frekvens enn høyere samfunnslag. Dessuten

benyttes i økende grad P-piller, påpeker ny norsk undersøkelse.

Allikevel har folk flere unger jo fattigere de blir. Og aborterer.

Det kan skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig

informasjon.

…….

Forholdsvis mange tar arbeid i industri, håndverk og servicenæringer

eller reiser til sjøs, i følge statistikk, med hyppigere forekommende

lidelser,

………

Arbeidere oppnår også relativt sett lavere fortjeneste, forteller statistikk, og kortere fritid.

Spiser uforholdsmessig mye ferdigmat, som pommes

frites

og grillpølser, og sitter i sofa om kvelden og ser på TV i leiligheter

som er relativt trangere. Skilsmisser er hyppige, og det

kan nok skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig informasjon.

……

Hans Børli driver i sitt dikt:

……

Visst elsker vi livet!

Lever vi ikke i en velferdsstat?

Er det ikke en god frokost

som rumler under livremmen?

Jo visst – men djupt i de støvete hjertene våre

ligger en desperat vilje

sammenkrøpet

som flyktning med sin avbitertang

i mørket ved piggtråden.

og Kjersti Ericssons vare dikt:

Sosialkontor

I venterommet

var det ingen kleshenger

til verdigheten

så hun hengte den forsiktig

over stolryggen.

Likevel var den blitt krøllet

da hun skulle ta den på.

Hun glattet

med vante hender.

Disse utdragene yter ikke denne samtalen rettferdighet. Redaktørene har gjort gode valg av dikt nettopp med dette for øyet. Både historisk, når det gjelder temaer og alle områder av livet.

Jeg vil sette sammen to tekster til for å forsøke å gi dere lyst til å lese denne samlinga flere ganger. Jeg oppdaga denne «samtalen» ved andre gangs lesing.

Hans Aleksander Hansen skriver i siste vers av «Tømmerhøggervisa tel Kælvedør`n» fra 1964:

…

få proppen tor hæsjen, la galliken gå,

gi flaska tel tøsa, je taua!

Som pris for ei førkje kan halliken få

en femtilapp midt mellom aua!

For om je tel måndan i pongen får kink,

je fæller og kvister og rundborker blink

Magli Elster: « I august» fra 1955:

……

de sier bare dette

når begynner jeg

og når slutter du

– derfor er det vondt for deg

i den mørke åpne natt

at du slo meg

så hårdt.

Redaktørene peker i sitt lange og svært gode etterord på at litteratur kan sette problemer under debatt. Denne tekstsamlingen skaper samtale og setter spørsmålene knytta til et «vi» og «dem» opp i mange sammenhenger. Innad i arbeiderklassen, på en arbeidsplass, solidariteten med andre arbeidsfolk andre steder i verden, med de som kjemper for og mot, kjønn og verdighet og skam.

Diktutvalget gir også perspektiver på hvordan fellesskapet og «vi-ene» ble beskrivi i tekst fra seint 1800-tall og på tidlig 1900-tall til 70-80tallet. Arbeidsfellesskap, fabrikker, fyrstikkarbeidernes streik i Carl Jeppesens dikt «Kvindernes tog» fra 1889, fattigdommen og slitet. Diktene fra de seineste årene handler også om vanskelige vilkår, men individet står mer i sentrum.

Skam og identitet

Skam er en følelse vi er født med. Den hjelper oss til å tilpasse oss den flokken vi lever med.

Identitet er individualismens ektefødte barn. Identitet er en markør som er blitt viktigere ettersom gruppetilhørighet; som arbeiderkollektiv, fagforeninger, organisasjoner for kollektive krav/rettigheter og klasse har mindre betydning. Vi-et forutsetter at du og jeg, alle har en plass og finner en plass.

Denne samlinga har lyrikk for «alt» som angår arbeidere av alle kjønn, farger og fasonger. Og for den tida vi er i og den som kommer. Den har fest, kamp, fellesskap og konflikt.

Det er kun 22,5 % av forfatterne i boka som er kvinner. Er det noe å hefte seg ved?

For undertegnede ble det tydelig og et savn av perspektiv under lesinga. Spesielt savner jeg unge damer som Tina Åmodt. Riktignok heter hennes korttekster Anleggsprosa, men formen er svært lik lyrikk og kunne passa godt i denne samlinga.

Noen ord om språk til slutt. I etterordet skriver redaktørene at historisk er arbeiderdiktene et eksempel på at kampen også finnes i og om språket. Altså er kampen om orda som brukes, perspektivet i dikta og måten temaet i diktet behandles på, en del av kampen for at arbeiderperspektivet skal synes, leses og oppleves. Er fokuset på jeg og meg bare? Er det på jeg som en del av vi? Er det ironisk? Hvem retter ironien seg mot? Kan du gjenkjenne kjærligheten og varmen i fellesskapet uten at det utbasuneres?

Språket er en egen arena og kampen om det kjempes jo hver dag.

Lyrikk er fortetting. Det kan gi innsikter som er vanskelig å finne i andre tekstformer. Gjenkjennelse og en plutselig opplevelse av å få «ting» på plass. Utvidelse av egen erkjennelse. Pur glede og korte øyeblikk av lykke.

Sånn er det for undertegnede også med denne samlingen.

 

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU
Oxford: Polity Press, 2019, 160 s.

Av Helle Hagenau,
generalsekretær i TEAM – The European Alliance of EU-Critical Movements og Trade Unions against the Single Currency

Costas Lapavitsas er professor i økonomi ved School of Oriental and African Studies (SOAS), University of London. Han ble valgt til det greske parlament for Syriza i januar 2015, men meldte seg ut i protest mot nedskjæringspolitikken. Hans stilte for sitt nye parti, Left Unity, ved nyvalg et i september samme år, men nådde ikke opp.

Mange av de toneangivende partiene på venstresida i Europa er for EU, og oppfatter langt på vei EU som et solidaritetsprosjekt. I boka The left case against the EU tar Costas Lapavitsas et oppgjør med deres positive innstilling til EU og euroen. Allerede i første kapittel går han til frontalangrep på deres holdninger og bruker resten av boken til underbygge og argumentere for sitt syn. Det er for ham et paradoks at venstresida på den ene siden kritiserer nyliberalismen, nedskjæringspolitikken og dens mange konsekvenser, og på den andre siden er for et EU som står for akkurat den politikken.

I sin analyse av EUs utvikling tar Lapavitsas utgangspunkt i Maastricht-traktaten og innføringen av euro som EUs felles valuta. Han mener at euroen er det viktigste elementet i traktaten. Det skal i rettferdighetens navn sies at han eksplisitt skriver at han ikke vil omtale den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, men han reflekterer ikke over at Den europeisk union så dagens lys.

Som økonom er Lapavitsas svært opptatt av Den økonomisk og monetære unionen (ØMU) og euroen. Han beskriver forarbeidene til ØMU og kommer inn på Tysklands ledende stilling i ØMUen og i EU mer generelt. Han vier en stor del av boka til tysk økonomi, dens relasjon til ØMU og Tysklands dominans. Han forklarer på pedagogisk vis utviklingen i tysk økonomi og trekker fram introduksjonen av Hartz-reformene og foreningen av Øst- og Vest-Tyskland som viktige elementer. Ikke bare for økonomien, men også de mange negative konsekvensene for det tyske arbeidsmarkedet, fagforeningene og et organisert arbeidsliv.

Ifølge Lapavitsas var innretningen på den tyske økonomien den primære grunnen til eurokrisen i 2010 og oppdelingen av ØMU i en kjerne og en sørlig periferi. Han mener at ØMUen har vært en historisk fiasko når det kommer til å fremme stabilitet og samhold i Europa. Eurokrisen får naturlig nok en god del plass i boka, der mye oppmerksomhet naturlig nok vies hva som skjedde i Hellas, hvordan landet ble behandlet og de konsekvensene dette fikk. Hellas er derfor et eksempel på at EU/ØMU ikke er solidaritetsprosjekt, hvis det noen gang har vært det.

Lapavitsas skriver rett ut at det medlemskap i ØMUen gjør det umulig å føre en politikk mot nedskjæringer og til fordel for arbeidsfolk. Syriza-regjeringen i Hellas prøvde, men feilet. Den måtte rask innse at det ikke var mulig å få gjennomført progressiv politikk i EU. Lapavitsas mener at det er en direkte fiendtlig holdning i EU overfor venstresida ideer og politikk. Det er derfor ikke mulig å forandre EU innenfra, slik som for eksempel DiEM25 – Democracy in Europe Movement 2025 – tror på. DiEM25 blir, interessant nok, ledet av Yanis Varoufakis, en tidligere partikollega til Lapavitsas.

Men hva kan venstresida da gjøre? Først må de innse at EU verken er en leverandør av «soft power» eller en velgjørende, humanitær makt. Det er hierarkisk allianse av land som har dannet et institusjonelt rammeverk i form av et indre marked, som produserer neoliberalisme. Lapavitsas staker ut en kurs for venstresida med utgangspunkt i Marx. Det må kjempes lokalt og nasjonalt hvis man skal vinne. Først må man ut av ØMUen, og hvis ulike reformforslag ikke lykkes, ja, da kan man bli nødt til å gå helt ut av EU.

Helt avslutningsvis i boka, nevner Lapavitsas Brexit og det britiske Labour samt deres leder, Jeremy Corbyn. Han har stor tro på Corbyn og mener han kan bli en ledestjerne for resten av Europa og gi Storbritannia en ny start, ifølge Lapavitsas.

Costas Lapavitsas har skrevet en interessant bok. Hvis man mener at det er gjennom det mislykkede euro-prosjektet at man skal overbevise venstresida om at de tar feil i deres forherligelse av EU, da kan boka kanskje være nyttig. Men jeg mener at han også er selvmotsigende på flere punkter. Først avviser han at man kan reformere EU/ØMU innenfra, men foreslår så reformer for å gjøre nettopp det. Han er ikke avvisende til at man kan tre ut av EU, men det virker nesten som om at det er en slags siste utvei. Lapavitsas støttet Corbyn da han første gang stilte til leder i Labour, og vant mot alle odds. Corbyn er mangeårig EU-kritiker, men leder et parti som er tilhenger av EU. Partiet var mot Brexit og har gjort alt de kan for at Storbritannia ikke skal forlate EU. Det synes Lapavitsas heller ikke å reflektere over.

Kanskje hadde jeg for store forventninger til en bok med tittelen The Left Case Against the EU. Den handler langt mere om euroen, ØMU og eurokrisa enn om EU som prosjekt, og enda mindre om den progressive venstresida. Kanskje det er hans EU-sentriske utsyn som forstyrrer meg. At han ikke én eneste gang nevner at de fleste partiene til venstre for Arbeiderpartiet (og deres søsterpartier), her i Norden er EU-motstandere.

Bjørn Hatterud:
Mot normalt
Oslo: Samlaget 2018, 70 s.

Kristin Fridtun:
Homoflokar
Oslo: Samlaget 2018, 66 s.

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg
Oslo: Samlaget 2018, 92 s.

Ingrid Baltzersen,
redaktør

Samlaget har invitert eit utval norske skribentar til å skriva korte, hendige bøker i form av eit personleg essay. Det er eit vellukka prosjekt, bøkene har det til felles at dei er spanande og relevante, men er i stil og tematikk ganske ulike. Det som er til felles for dei tre som er omtalte i denne bokmeldinga er likevel at dei handlar om det å vera annleis, og det å ikkje vera inkludert i «det normale».

Mot normalt

I Mot normalt fortel Bjørn Hatterud om korleis alle avvika han vaks opp med, har bidratt til ei livsreise han kanskje ellers ikkje ville ha gjort. Det er ein brutal tekst som startar med fødselen hans, der han og mora berre så vidt overlevde. Det er ein tekst som handlar mykje om kropp. Om sjukehus-reality-seriane han konsumerer med glede saman med mor si no. Om alle operasjonane og smertene kroppen hans har vore gjennom i løpet av barne- og ungdomsåra. Han skriver direkte og enkelt, men likevel nesten poetisk om dette: «Og der låg eg altså i hendene hans med kniv og andre kalde, blanke reiskapar inne i meg. Eg var seks år, og kroppen min låg på operasjonsbordet i seks timar.» Forfattaren skriver også om at han blei sterkt overvektig på grunn av den utryggheita operasjonane hadde gitt kroppen hans, og av ein steroidekur han blei sett på.

Det kroppslege går også igjen i klassebakgrunnen. «Du kan ikkje komme frå arbeidarklassa på Hedemarken utan å ha høge skuldrer, breie bein og eit blikk som går nedover, nærast i forsvarsposisjon.» Han skriver også med kjærleik til kroppsarbeidet om dyktigheita broren har i jobben sin som bilmekanikar. Men også om at det å ta utdanning ikkje blir oppfatta som eit val for dei som er «normale» i arbeidarklassefamilien hans, og den underliggande sorga det kan gje dei.

Ungdomstida er skildra som ei forsøksvis klassereise inn i akademia og homomiljøet der begge desse tema, den skada og overvektige kroppen og kroppshaldninga frå arbeidarklassen, hindrar han i å vera «normal» der også. Han refererer til Édouard Louis si skildring av det same i den sjølvbiografiske romanen Farvel til Eddy Bellegueule. Men i motsetnand til Louis kjem ikkje Hatterud heim til dei mjuke mannsideala i middelklassa, blant akademikarar og homsar. Han kjenner seg utafor, med feil kropp og feil språk. Likevel finner han til slutt ein identitet, studiet i kulturhistorie gir han teoriar og strukturar som han har kjent på kroppen. Opplevingane hans gir han eit verdifullt sideblikk og gjer han både verdsatt som tekstforfattar og som kunstkurator.

Tematikken kan høyrast ganske traurig ut. Men Mot Normalt er ein vakker tekst oppi alt det brutale og fysisk kroppslege. Og har interessante skråblikk på klasse, seksualitet og kropp.

Ikkje ver redd sånne som meg

Sumaya Jirde Ali hadde eigentleg tenkt å bruka invitasjonen frå Samlaget om å skriva bok på eit samarbeid med Suha Alhajeed. Alhajeed blei kjent då ho 18 år gammal skreiv ein kronikk med tittelen «Ikke vær redd for sånne som meg» som blei delt mykje i 2017, nesten same tittel som denne boka fekk. Boka skulle eigentleg vera ein samtale med ho om flukta hennar frå Syria og det nye livet i Noreg. Men Sumaya Jirde Ali såg i prosessen at ho måtte jobba med ein del av sine eigne erfaringar først.

Boka startar og sluttar våren 2018, rett etter at Sumaya Jirde Ali hadde opplevd ein foreløpig topp av både ekstrem hets og sterk støtte. Å stå i dette som 20-åring må vera svært krevjande. Jirde Ali fortel at ho skreiv sitt første lesarbrev hausten 2016 eit år etter det har ho fått seg valdsalarm, og et halvår etter det har ho pusteproblem og angst. Hetsarane beskriver detaljert kva dei vil gjera med ho, som: «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene», og at ho burde voldtas med ein kaktus og «jeg vil skrelle av deg negerhuden din». (Det gjer vondt å sitera så ekstrem hets, men samtidig trur eg ikkje han berre kan tiast i hjel.) Men det er krevjande å stå i så mykje støtte også, ho føler eit ansvar for å svara og takka.

Forfattaren krev retten til å ikkje vera unnskyldande for kven ho er, ikkje måtta utdanna oss andre, ikkje måtta vera ein takknemleg gjest i Noreg. Ho finner støtte i andre forfattarar og poetar, som Aude Lorde: «Black and Third World people are expected to educate white people as to our humanity. (…) The oppressors maintain their position and evade their responsibility for their own actions.» Både Lorde og Jirde Ali argumenterer for kor tappande det er å bruka tida på å forklara at ein er eit menneske, at ein ikkje skal vera redd sånne som ho, i staden for å snakka om sin eigen agenda.

Teksten handlar mykje om det å veksa opp i eit krysspress. På lik linje med boka til Hatterud handlar det om kven ein er reint fysisk, ho prøver å vera mindre tung, mindre byrde. Ho prøver å snakka norsk når andre kan høyra, så ho ikkje skremmer med det buldrande språket sitt. Ho prøver å gå i gatelyset i Bodø, så ho ikkje skremmer med den mørke huden sin. Ho opplever at hijaben definerer ho på ein annan måte enn det ho tenkte sjølv, då ho ville ta den i bruk som tiåring på tross av mora sin skepsis. Ho vil flytta tilbake til Somalia etter 22. juli, for ho vil ikkje vera ansvarleg for at nokon vil drepa fordi ho bur i Noreg. Og ho saknar at grunnen til at terroristens drap blir haldt fram i lyset. Noreg minnest terroråtaket samtidig som hets mot muslimar blir samtidig feia under teppet.

Boka er tydeleg skriven midt i ein prosess, av ein ung skribent som nok skal utvikla stemmen sin i mange år framover. Teksten er prega av tankesprang og minnebilete, og oppleves nokre gongar litt usamanhengande. Men det er også styrken i boka, den gir eit innblikk i korleis det har vore å bli ung vaksen under dette krysspresset, og det presenterer også mange viktige synspunkt.

Homoflokar

Boka til Kristin Fridtun handlar også om å vera definert utanfor normalen. Den tar utgangspunkt i Kristin 15 år sin kjennskap til homofili, som ho då skriver i dagboka at «høyres ut som en medisinsk diagnose». Boka brukar av personlege erfaringar, men er likevel mindre personleg enn dei andre, så eg blir ikkje så riven med. Grunnen er kanskje også at det er den boka eg kjenner meg mest igjen i, sjølv om eg hadde håpa me hadde kome litt lengre. Men det er ei klårtenkt og analytisk bok som er nyttig å lesa og reflektera over.

Fridtun skriver om korleis det var å læra om «dei homofile» då ho var ungdom. «Dei homofile» er «dei andre» i skuleboka, dei som ein skal forstå og ta vare på. Ho seier at dette skapar ei floke, fordi dei ein skal vera grei med er samtidig ikkje ein del av fellesskapen. Ho skriver:

Ulempa er at denne veldige godhugen for seksuelle minoritetar kan forvekslast med likestilling. Ved fyrste augnekast kan det sjå ut til at skeive og streite er likestilte, men i røynda har me ei rangordning der den heteroseksuelle majoriteten tolererer og stør det skeive mindretalet. Det er difor det er så stas å konkurrerra om kven som er mest homovenleg: Deltakarane får visa kor rause og forståingsfulle dei er.

Dette får uttrykk i oppgåver i skulen, som: «Hvordan tror du det er å være homofil?» Det ser jo ut som eit veldig tolerant spørsmål, men det gjer likevel «dei homofile» til nokon andre. Ein spør jo ikkje ein homofil ungdom om korleis ein trur det er å vera homofil.

Det interessante er jo at dei siste åra har dei homofobe eller homofiendtlege også blitt dei andre. Fridtun skriver om korleis høgreekstreme i Sverige har svært homofiendtlege tekstar, men samtidig er sanninga i ålmeinta at dei homofiendtlege er muslimane, dei som bur i Oslo Aust. Eit viktig poeng her er å kjempa mot at ein set minoritet opp mot minoritet og å nyansera dei forenkla framstillingane som dukkar opp. Og å la dei som står i situasjonen, bestemma kva tiltak ein gjer for å støtta dei.

 

 

Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. General­sekretæren som sviktet FN
Oslo: Kagge Forlag, 2018, 455 s.

Av Petter Bauck,
medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

I denne boka vever Tveit sammen flere til dels parallelle historiske utviklingsløp: Trygve Lies liv og yrkeskarriere, Arbeiderpartiets utvikling fra et revolusjonært parti til styringsparti, framveksten av den sionistiske bevegelsen, arbeidet for å opprette en ny verdensorganisasjon etter den andre verdenskrigen og Lies rolle som generalsekretær.

Sentralt står sjølsagt Trygve Lie, oppvokst med en alenemor på Grünerløkka, tidlig med i den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge, aktiv i det revolusjonære Arbeiderpartiet med tette bånd til Moskva, før pragmatismen tydeligvis gjorde sitt inntog og Lie ble en aktet arbeidslivsjurist. I perioder i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen var Trygve Lie, som andre sentrale aktører innenfor den politiske eliten, preget av negative oppfatninger av ikke minst jødene. Dette kom blant annet til overflaten i Lies tid som justisminister i årene før utbruddet av den andre verdenskrigen. Etter en kort periode som handels- og forsyningsminister i krigens første fase, tok Trygve Lie over som utenriksminister i den norske regjeringen i London. Trygve Lie, arbeidslivsjuristen og pragmatikeren, hadde klatret i Arbeiderpartiet og i regjeringsapparatet og endt som utenriksminister, etter at han aktivt hadde stemplet sin forgjenger i jobben, Koht, som udugelig. Det var han som etter den andre verdenskrigen skulle velges til den nye verdensorganisasjonen FNs første generalsekretær.

Parallelt følger vi sionismens utvikling og den voksende antisemittismen som råder i mange land, ikke minst i Tyskland. Utvandringen til Palestina blir for en god del jøder løsningen, andre velger USA. Britenes løfter til de sionistiske lederne gjennom Balfour-erklæringen inngår i denne utviklingen. Norge var av de landene som ikke var så sterkt preget av antisemittismen, men som boka klart dokumenterer, var skepsisen til jødene også tilstede, blant annet i justisdepartementet under Trygve Lies ledelse, og seinere i Utenriksdepartementet. Tankene går til Marte Michelet og hennes bok Hva visste hjemmefronten?

Med valget til FNs første generalsekretær og oppbyggingen av den nye verdensorganisasjonen, møter vi en Trygve Lie hvor personlige ambisjoner og prestisje blir mer og mer dominerende. Generalsekretæren, som i henhold til FNs statutter ikke skal la seg styre og påvirke av noen enkeltstater, men representere verdenssamfunnets interesser, veves raskt inn i et nettverk av særinteresser. Ifølge Tveit er det ikke minst ledelsen i den nye staten Israel som får nyte godt av generalsekretær Lies øre. Det var under Trygve Lie at FNs Generalforsamling vedtok å dele det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Det var under Trygve Lie, og med hans aktive støtte, at den nye staten Israel startet på sitt kolonialistiske prosjekt, som bl.a. innebar å legge under seg stadig nye landområder, og fordrive den palestinske lokalbefolkningen.

At Tveit i sin tilnærming til Trygve Lie og hans rolle som FNs første generalsekretær, fokuserer sterkt på opprettelsen av staten Israel og skjebnen til den palestinske befolkningen, er som forventet, ikke minst gitt Tveits omfattende kunnskap om og engasjement i den pågående konflikten. Her bringer boka interessante perspektiver på et tema mange umiddelbart tenker er dissekert nok allerede. Mens jeg leste boka ble jeg stadig hjemsøkt av spørsmålet: Er det sentrale budskapet i boka Trygve Lies svik mot FN eller mot palestinerne? Det kan ikke være tvil om at Trygve Lie, som den første generalsekretæren, sviktet FN når det gjaldt kravet om upartiskhet og om ikke å la seg påvirke. Hans etterfølger, Dag Hammarskjöld, framsto som langt mer rakrygget i rollen som generalsekretær. Men i en organisasjon med fem vetomakter i Sikkerhetsrådet, og svært mange motstridende interesser, finner jeg det usannsynlig at ikke flere generalsekretærer har «sviktet».

Trygve Lies rolle som fanebærer for Israel i FN, ofte i det skjulte, er uansett interessant, ikke minst i lys av hvordan FN, etter vedtaket om å dele det britiske mandatområdet Palestina i 1947, totalt har sviktet når det gjelder å sikre at alle etterlever vedtaket til punkt og prikke. Det boka derimot, så langt jeg forstår den, ikke går nærmere inn på er hvorfor Trygve Lie endte opp som den varme forsvareren for Israel. Han hadde jo i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen forfektet holdninger som vitnet om en betydelig skepsis til jødene. Hvorfor endret han oppfatning? En grundigere analyse av dette hadde bidratt til å belyse sviket langt bedre. Var det bare sjokket over utryddelsene som tyskerne satt i scene mot jøder, rombefolkningen, homofile og andre minoriteter som presset fram en holdningsendring og endte opp i et ukritisk syn på den nye staten Israel?

Boka er, slik jeg leser den, et karakterdrap på Trygve Lie. Han framstår som en sviker, en som gjør hva det skal være for å tjene egen karriere og egne ambisjoner, en som har et totalt urealistisk syn på seg sjøl og sin fortreffelighet. Omgivelsene, enten det er i FN eller i sosiale sammenhenger, blir ofte behandlet nedverdigende. Trygve Lie ville utvilsomt ha blitt hardt rammet av det siste årets #MeToo kampanje. Etter min mening er dette den svakeste delen av boka. Gjennom hele teksten kommer det korte innspill om uheldige situasjoner iscenesatt av Trygve Lie. Mest malplassert er kanskje historien om hans møte med Sonja Henie. Ofte virker disse innslagene helt umotiverte. De står der, jeg registrerte dem, og så fører teksten meg til et helt annet sted. Kanskje har forfatterens tanke vært at dette danner et bakteppe, som forteller leseren noe underliggende om personen Trygve Lie? For meg ble det mest irriterende. Disse ulike kortfattede beskrivelsene av ulike til dels svært uheldige situasjoner, som Trygve Lie satt seg sjøl i, fungerer i dag ikke som et viktig element i boka. Det er min mening at forfatteren burde ha trukket dette sammen i et forsøk på en mer dyptpløyende vurdering av personen Trygve Lie, og ikke bare knyttet til stillingen som FNs første generalsekretær.

Oppsummert er boka om Trygve Lie en spennende bok, som dessverre er blitt for springende, og hvor noen viktige spørsmål ikke er fulgt opp på en god måte.

 

Bjørg Aftret:
Takk for dansen. Kvinneblikk på LO
Oslo: KAMP forlag, 2018, 99 s.

Av Jeanette Syversen,
leder i Rødt Bergen og 1. kandidat for Rødt Vestland ved fylkestingsvalget i 2019.

Gjennom 99 korte sider og 23 kapitler, tar Bjørg Afret oss med på en liten visitt innenfor LO-hierarkiet. Hun har valgt å fortelle historien om LO gjennom Oddrun Remvik, tidligere forbundsleder av FO, og Turid Lilleheie, tidligere forbundsleder for NTL, sine perspektiver. Vi får bekreftet veldig tydelig at LO som organisasjon ikke er, eller har vært, unntatt kvinneundertrykkende samfunnsstrukturer. Kvinnekamp og feministisk organisering, kursing og analyse er helt nødvendige deler av den daglige kampen for en mer rettferdig og sosialistisk verden, hvor også kjønnene er ­likestilt.

Med referanser til #metoo-oppropet mot seksuell trakassering innad i LO får leseren innsikt i hvordan det, også i dag, er en kamp å få LO til å gjennomføre faktiske tiltak og sette ned retningslinjer i egen organisasjon. Generelt vil jeg si at boken rører forsiktig ved de aller viktigste områdene hvor LO som organisasjon har enormt forbedringspotensiale, og fungerer således som et godt verktøy for radikal debatt om handlingsplaner for tillitsvalgte i klubbene. Det å tilhøre et annet parti enn AP problematiseres også, da Oddrun Remvik var SV-er og Turid Lilleheie, selv om hun var medlem av AP, mente at LO burde hatt et mer løsrevet forhold til Arbeiderpartiet.

Boken kunne vært strukturert mer systematisk, og har en tendens til å gjenta seg. Mulig det er bevisst fra forfatterens side, som en repetisjon av viktige momenter, men det føles tilfeldig og unødvendig. For øvrig er temaene som tas opp veldig viktige, og fortellermåten gir oss en unik historisk innsikt i hvordan det har opplevdes å være engasjert som kvinnelige tillitsvalgte i LO, og samtidig konfrontere de autoritære, uskrevne og patriarkalske strukturene innad i fagbevegelsen.

Det er særlig positivt at boken setter fokus på de store utfordringene det har vært å få på plass kvinneperspektivet, med representasjon av kvinner i styrende verv, og forfatterne trekker paralleller til likelønnskampen, ulikelønn og pensjonskampen. Her er det blant annet berettiget kritikk av de tette båndene mellom AP, Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd Liv Valla, og forfatteren utfører en vellykket drøfting av den subjektive opplevelsen av å være kvinne i en heftig maktposisjon, som er generelt prestisjetung, og samtidig være preget av patriarkalske uskrevne regler om partitilhørighet, lojalitet eller mistillit i valgprosessen i de ulike posisjonshierarkier. Hvis man noensinne skal benytte ordet «pampevelde» så vil jeg si at denne lille boken gir en detaljert fremstilling av det komplekse innholdet i det begrepet, for kvinnekampens del.

For de som står utenfor LO, er ukjent med hierarkiene og strukturene innad i LO, eller eventuelt bare anser seg for å være et menig medlem, så er denne boken en meget oppklarende innføring. Forfatteren problematiserer maktstrukturene og misbruk av disse med tanke på kjønnskvotering, metoo, tiltak mot trakassering, likelønn, partitilhørighet, fagligpolitisk uenighet og forbundstilhørighet. Vi får inntrykk av en organisasjon sterkt preget av uskrevne regler, udemokratiske hersketeknikker og regler i LO-sekretariatet, og ikke minst en dominans av kameraderi blant mannfolkene.

Forfatteren referer til mye bra kildemateriale, ikke minst viktige Fafo-rapporter, og dessuten refererer hun ofte til boken Kvinner i fagbevegelsen fra 2013. Noen ganger føles boken som en tilleggspamflett til deler av historien som forfatteren mener skulle vært tatt med i Kvinner i fagbevegelsen. Først på slutten får man innsyn i forfatterens subjektive meninger om at LO potensielt sett kunne fungert bedre med mer handlingskraft og mindre interne maktkamper. Forfatteren etterlyser et LO som jobber tydeligere for solidariske samfunnsløsninger.

Vi blir til og med introdusert for idéen om et forbundsløst LO, noe som ville vært et godt utgangspunkt for å heve solidaritetsfanene og se med friske øyne på LO som kampenhet. For oss som har litt fartstid i LO, finnes det dessverre mange eksempler på kamp mellom forbund om tariffområder og medlemmer, og diskusjonen om et forbundsløst LO er nært knyttet til spørsmålet om hvordan fagbevegelsen kan jobbe internasjonalt, i kampen mot de multinasjonale selskapenes angrep på arbeidsfolks rettigheter.

Til slutt, det er litt rart at boken er titulert Takk for dansen, for det refereres aldri til noe dansing, og jeg ble litt skuffet over at ikke «Ellinors visen» ble brukt som kildemateriale. Mitt forslag til alternativ tittel: Et kvinneblikk på pampeveldet i LO.

Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU!
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 206 s.

Av Karianne Hagen Wendt,
styremedlem i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.

Samtidig som «de gule vestene» demonstrerer i Frankrike, er lite mer aktuelt enn en solid innføring i den franske politikken som har blitt ført de siste par tiårene, og som nettopp har ledet an til dagens situasjon. Ingrid Grønli Åm gir oss i Hjelp, vi er i EU! et innblikk i historien til den franske sosialistbevegelsen. Boken tar for seg hvordan Sosialistpartiet, Parti socialiste, flere ganger har brutt med sine egne valgløfter til fordel for EU-prosjektet, og hvordan dette sakte men sikkert har ført til en splittelse på den franske venstresiden. Dette har til slutt har resultert i fremveksten av Mélenchons bevegelse, La France Insoumise (det ukuelige Frankrike), og et nærmest dødt Sosialistparti.

Blikket rettes først tilbake mot Mitterrand og deretter mot Hollande, to ledere i Sosialistpartiet (som egentlig er mer å regne som det franske sosialdemokratiske partiet) som begge lot sine valgløfter vike til fordel for troen på det felles europeiske prosjektet. Tilsynelatende har franske sosialdemokrater blitt nærmest tvunget fra Brussel til å føre en mer liberalistisk politikk enn de selv har ønsket, med flere oppmykninger og fleksibilitet i arbeidslivs­politikken. Det hele har resultert i at Mélenchon, som forlot Sosialistpartiet på grunn av de stadige svikene mot eget valgprogram, gjorde et brakvalg i 2017 hvor hans bevegelse fikk nesten 20 % av stemmene, mens Sosialistpartiet havnet på skarve 6 %. En av grunnene til Mélenchons suksess, er at han fikk en oppvåkning da den franske befolkningen i 2005 stemte nei til førsteutkastet til det som senere skulle bli Lisboatraktaten. Da forstod han hvor EU-skeptisk den franske befolkningen faktisk er, noe som han har vist at han respekterer. Denne EU-skepsisen kommer også klart til uttrykk med fremgangen til Marine Le Pen, som også kjører en veldig hard retorikk mot EU.

Grønli Åm viser at hun har mye kunnskap om fransk politikk, og det er spennende å følge fortellingen om hvordan Mélenchon har gått vekk fra å lede et tradisjonelt venstresideparti, til å danne en mer løsrevet bevegelse. Der spiller internettavstemninger rundt valgprogram og forsøk på å appellere til en bredere gruppe en mye større rolle enn marxistisk teori og studiesirkler. Det er ikke venstre- mot høyresiden som er viktig lenger, i følge Mélenchon, det er folket mot elitene – mot de rike som flytter arbeidsplasser ut av landet, mot politikere som ikke viser en reell interesse for noe annet enn liberalisering og mot Brussel, som presser kuttpolitikk og umulige krav til underskudd i budsjetter ned over hodene på medlemslandene. Spesielt denne skepsisen mot den gamle politikereliten kom til uttrykk ved det franske valget i 2017, hvor Macron med sin helt ferske bevegelse, La République en Marche, og høyrepopulisten Marine Le Pen, stakk av med seieren i første runde. Samtidig nådde Mélenchon nesten opp, bare et par prosentpoeng under.

Bevegelsen Mélenchon har bygget opp, er fascinerende. La France Insoumise har åpnet for en annerledes organisasjonsstruktur, som antageligvis mange venstresidepartier i Europa kommer til å studere nærmere i fremtiden. Denne måten å bygge organisasjon på var antageligvis viktig for den gode valgoppslutningen, men det var kanskje enda viktigere at Mélenchon turde å ta opp kampen mot Le Pen når det gjaldt EU-spørsmålet. Riktignok går ikke Mélenchon like langt som Le Pen. Han vil først og fremst forsøke å reformere EU eller å trekke Frankrike ut av de mest ugunstige EU-ordningene. Tidligere snakket han om en Plan B som var å trekke Frankrike ut av unionen, men her har han blitt mildere i målet i det siste. Likevel er det ganske skarpt for en gammel, fransk sosialist som Mélenchon å være såpass kritisk til EU-prosjektet.

«Er det mulig for et venstreparti å reformere EU dersom de kommer til makten?», spør Grønli Åm. Det er nettopp dette spørsmålet det bygges opp til gjennom hele boken. Leseren får ikke noe klart svar på dette fra forfatterens side, men heller visse pekepinner som lar leseren selv reflektere over nettopp dette spørsmålet. Et annet viktig spørsmål jeg som leser også satt igjen med, er hvorvidt den franske sosialistbevegelsen burde forsøke å reformere EU dersom de kommer til makten. Burde de kanskje heller gå inn for en såkalt «Plan B», og sakte men sikkert trekke seg ut av ulike deler av EU-samarbeidet, som for eksempel euroen, eller være mer ulydige mot EU ved å nekte å overholde kravene om hvor mye underskudd man kan budsjettere med hvert år? Kan bevegelsen til Mélenchon vokse seg like store eller større enn Rassemblement national (tidl. Front National) uten å være minst like skarpe i sin EU-kritikk? Frykten er at Mélenchon, slik som Mitterrand og Hollande, kommer med gode løfter men liten evne til å gjennomføre dem.

Samtidig har Mélenchon etablert EU som et problem i fransk politikk, noe veldig få andre ledere av venstresidepartier i EU har. Til og med Yanis Varoufakis, den tøffe, greske, tidligere finansministeren som sto så hardt imot EU-makten, har nå dannet sin egen bevegelse for å reformere EU fra innsiden. For meg ­virker det tydelig at dersom venstresiden i Europa ønsker å ta opp kampen mot ytre høyre, så er EU-spørsmålet og det å tørre å være kritisk til unionsprosjektet uten nødvendigvis å ville melde seg ut, helt sentralt. Spørsmålet er om Mélenchon faktisk er kritisk nok. Også han står i en spagat mellom hensynet til EU og politikken han lover sine velgere. Dette er det underliggende poenget i boken, slik jeg tolker den. Boken gir oss fortellingen om hvordan tidligere sosialistledere har sviktet seg selv og egen befolkning til fordel for EU, noe som har gitt grobunn for Mélenchons bevegelse. Så blir spørsmålet om han har lært av andres feil, eller om han blir nødt å begå dem selv.

Ingrid Grønli Åm skriver godt om fransk politikk, og det er ikke vanskelig å tenke at det finnes paralleller mellom den franske situasjonen og andre europeiske land. Til tider er boken kanskje litt mye oppramsing av ulike ledere av Sosialistpartiet, og ulike lover de innførte, men det er nettopp denne historiske bakgrunnen som må til hvis man skal forstå hvorfor Frankrike er blitt som det er. Kanskje er det lov å håpe på en oppfølger om et par år, etter at «de gule vestene» har sagt sitt?

Å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i samfunnslivet, er et radikalt politisk prosjekt. Partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av dette samfunnsområdet. I radikale kretser har feltet vært forsømt i lang tid, men under dagens nyliberalistiske orden er det viktigere enn noen gang å gjenreise en radikal kulturpolitikk, og sammen med kunstnere og kulturarbeidere bygge en kulturell motstandsfront.

Foto: Steve Johnson

Av Jostein Greibrokk
1. amanuensius i nordisk litteratur ved Nord Universitet, Bodø. Har særlig forsket på Henrik Wergelands forfatterskap og på litteraturundervisning i skolen. Aktiv i Rødt Nordland.

 

Vinteren 1970 kan vi støte på en relativt ung mann, en forfatter, som er ute på en av sine hyppige kveldsturer i Oslos gater. Om han ikke akkurat går omkring der i hovedstaden og sulter, så er han med sin årsinntekt på ca. 10 000 utpreget fattig, selv målt mot datidas kroneverdi. Men fattigdommen har sine åpenbare fordeler; den har gitt ham to umistelige gaver: hat og misunnelse. Forfatteren bor på østkanten, i Jens Bjelkesgate på Tøyen, men han legger ofte kveldsturen til Frogner, der han gjennom vinduene kan betrakte litteraturprofessor ditt og forlagsredaktør datt, som går rundt i sine trygge og besteborgerlige stuer. Og han tenker på forbindelsen – at deres velstand har det han produserer i sin fattigdom som sin forutsetning. Likevel ser han ikke på seg selv som en del av proletariatet, for han er smertelig klar over hvilken samfunnsklasse den litteraturen han lager har relevans for. Og det er ikke arbeiderklassen, for å si det sånn.

Mannen vi har møtt, er jo ingen virkelig mann, men tittelfiguren i Dag Solstads roman Arild Asnes 1970, fra 1971. Men det som er virkelig nok, er at yngre kunstnere av alle slag akkurat i disse åra i hopetall gjennomgikk en kraftig politisk radikalisering. For Arild Asnes arter det seg som en prosess som i løpet av et halvår i 1970 ender med at han slutter seg til den revolusjonære bevegelsen SUF-ml og ringer på ei dør i en av høyblokkene på Ammerud for å selge månedsavisa Klassekampen. På veien dit hen spiller 1. mai en viktig rolle. I forkant av denne dagen blir han oppsøkt av en kollega, som vil ha han med på et møte for å diskutere paroler. Arild Asnes er skeptisk, men da han får høre at det handler om en seksjon i toget, som er innrettet på forfatternes egen situasjon, er saken opplagt: «Han ga faen i SUF(m-l). Han var fattig forfatter og når nå noen kom og tilbød ham og hans kollegaer å gå i demonstrasjonstog for egne krav 1. mai, sa han ja takk!» (s.48). Møtet blir en selsom affære. Det er effektivt ledet av tre selvsikre, unge studenter fra SUF, som snakker i sitt politiske «tryllespråk», noe «som gjorde at de 15 forfatterne oppløste seg i frittstående enkeltindivider som skravlet i vei, tøvete, vimsete, plaskende fortvilet for å komme bort fra «seg selv» og inn i politikken» (s.50). De framstående skrive- kunstnerne har ikke noe språk for å lage politiske paroler, og når de langt om lenge kommer opp med 10 forslag, som både er lange og kunstige, blir de av de unge SUF-studentene høflig gjort oppmerksom på at det kanskje er litt mange paroler å stille med i en seksjon av toget der en kan forvente 15–20 deltakere.

Men Arild Asnes har blitt hekta, og 1. mai går han i den lille forfatterseksjonen i toget til Rød Arbeiderfront under parolen «Forlagene blir rikere og rikere, forfatterne fattigere og fattigere». Sammen med 3000 andre går han i et antiimperialistisk tog der hovedparolene dreier seg om Norges NATO-medlemskap og USAs krig i Vietnam, men der mange faktisk er mobilisert på lokale og yrkesspesifikke interessekrav.

Vi holder oss til 1. mai, men hopper nesten 50 år fram i tid, til 2019. Dagen før dagen hadde Klassekampen en stor reportasje med tittelen «Kulturtoget som sporet av». Utgangspunktet er at avisa har registrert at de kraftfulle seksjonene av ulike kunstnergrupper og deres organisasjoner, som satte sitt preg på de radikale 1. maitogene på 70-tallet, nå er helt borte. Avisa spør en rekke kunstnere om deres forhold til 1. mai og om hvilke paroler de kan tenke seg å gå under. Svarene spriker, men mye er til å kjenne igjen fra Arild Asnes’ tid: Flere av de spurte har ikke noe forhold til dagen over hodet. De regner seg ikke som arbeidere, eller mener at dagen mest angår dem som jobber «på gølvet». Andre er mer sympatisk innstilt og viser til at kunstnere også arbeider og dessuten at 1.mai er en dag der alle – også kunstnere – kan vise sin solidaritet med undertrykte folk og grupper. Forfatteren Jan Kristoffer Dale (Arbeidsnever) skal gå i tog, og han mener at dagen er viktig fordi arbeidsfolks rettigheter er under press i dag, og medlemmene i gruppa Razika skal som vanlig gå i Palestina-seksjonen.

Flere skal dessuten nettopp dette året gå under en parole om å forsvare ytringsfriheten. Dette har nylig blitt aktuelt etter at ytringsfriheten ble utfordret fra øverste politiske hold i forbindelse med teaterforestillingen «Ways of seeing» og begivenhetene som fulgte i kjølvannet. Dette er en type begrunnelse som for snart 50 år siden ikke lå innenfor horisonten til Arild Asnes, som kjente på en frihet som var nærmest uutholdelig i sin grenseløshet.

Han kunne gjøre hva som helst, skrive hvilke som helst bøker, holde hvilke som helst foredrag, alt kunne han gjøre, og egentlig, han kunne like gjerne gjøre det motsatte, eller aller helst ikke gjøre noe i det hele tatt. (s.22)

Hva så med det som ble avgjørende for at Arild Asnes gikk i tog og til og med i et revolusjonært et – kunstnernes egne interessekrav? Dette er det få av dagens utøvere som har i tankene. Men selv om tekstilkunstneren Elisabeth Haarr, som har gått i tog helt siden 70-tallet, dette året skal gå under en anti-fascistisk parole, minnes hun godt de store kunstnerseksjonene før i tida. Hun forteller at den siste kunstnerseksjonen hun gikk i var i Tromsø i 1985, og hun beklager at de ble borte med jappetida. Hun mener nemlig det er all mulig grunn til å reise den faglige kampen for kunstnere i dag – også på 1. mai. Forfatteren Morten Øen mener derimot at forfattere primært er selvstendig næringsdrivende i konkurranse med hverandre, og dessuten at de er så forskjellige at hvis du ber 20 av dem om å gå i flokk, så vil de gå i 20 retninger. Ikke så ulikt det som utspant seg på møtet som Arild Asnes deltok på – faktisk.

Og hva sier selve skaperen av romanfiguren Arild Asnes i dag? Dag Solstad har gått i mange 1. maitog, men skal ikke gå dette året. Om det er minnet hans eller privatøkonomien som har endret seg, skal være usagt. Eller om det er den velkjente men lumske avstanden mellom forfatter og forteller som gjør seg gjeldende? Faktum er i hvert fall at Solstad i 2019 legger betydelig avstand mellom seg og sin egen protagonist fra 70-tallet når han uttaler at han for sin egen del aldri har tenkt at han går i tog for å forsvare sine rettigheter som forfatter. Og tilføyer, slik at det ikke skal herske noen tvil:

Verden er full av kamper som må tas.

I tidsspennet her – 50 år – har det skjedd mye, men det er neppe slik at kunstnernes kår i dag er så grunnleggende forbedret at kamp for egne krav har blitt irrelevant for det store flertallet av dem. Det er fortsatt slik at kunstnere som gruppe ligger lavt på alle inntektstabeller til tross for at mange av dem har lange utdanninger bak seg. Det er de færreste som har et forholdsvis fast ansettelsesforhold (teater, orkester ol). Det betyr at kunstnerne i stor grad fungerer som enkeltindivider i selve yrkesutøvelsen, noe de mange enkeltmanns- foretak i gruppen vitner om. Og fortsatt er det slik at svært mange kunstnere ikke kan leve av yrket som kunstner aleine, men må basere seg på annet arbeid i større eller mindre grad – hvis de da ikke har en partner som tjener for dem begge. En del sper på inntektene ved ulike former for formidlingsarbeid, f.eks. gjennom «Den kulturelle skolesekken», men mange av dem kan en møte som midlertidig ansatte i helt andre bransjer – som ufaglærte i omsorgssektoren, i utelivsbransjen osv. En del har klart å kombinere kunstbakgrunnen med annen utdanning, som kan ha gitt dem innpass i skole, universitet eller forvaltning. Og så er det dem som rett og slett har omskolert seg til helt nye yrker og enten har forlatt kunsten for godt eller beholdt den som en kjær fritidsaktivitet. Tallene i den siste store utredningen om kunst- og kunstnerøkonomi, som bærer den feiende flotte tittelen Kunstens autonomi og kunstens økonomi fra 2015, bekrefter at kunstneren i stigende grad blir deltidskunstner. I utredningen er det noen hovedtall som viser at kunstnernes inntekter fra kunstnerisk virksomhet korrigert for prisstigning har sunket med 15 % i perioden 2006–2013, samtidig som kunstnernes totale inntekter har vokst med 10 % i samme periode (Kunstens autonomi … 2015:24&27). En negativ inntektsutvikling for kunstnergruppene som helhet beskrives i Fafo-rapport nr. 22, 2019: «Realveksten i inntekt for kunstnerne har vært lavere enn for resten av befolkningen» (Fafo-rapport 22 2019:8 om perioden 2006–2013).

I en viss forstand er det likevel rett å hevde at kunstnere i dag står på skuldrene av det kunstnere på 70-tallet oppnådde. En rekke stipend- og rettighetsordninger osv. ble kjempet fram av de ulike kunstnergruppene som følge av organisering med kollektiv synliggjøring gjennom gjentatte «kunstneraksjoner». Dette forutsatte en type organisering som baserte seg på høy grad av involvering og aktivisme fra mange. Det er de samme ordningene eller deres utløpere som i dag utgjør det vaklevorne grunnlaget i økonomien for mange kunstnere. Det er ordninger som det er vel verd å forsvare, men som i takt med automatisering og innføring av New Public Management i offentlig sektor mer og mer minner om en byråkratisk-elektronisk labyrint. Å finne, utforme og administrere søknader, skrive rapporter, innfri dokumentasjonskrav osv., kan fort bli så omfattende at det truer med å fortrenge selve grunnlaget for yrkesutøvelsen – tid til det kunstneriske arbeidet. Litt satt på spissen blir det slik at et hvert innvilget stipend fungerer som et pusterom, dvs. at det gir penger til livsopphold for et stykke tid, tid som en må bruke til å utforme nye søknader. Tid til faktisk kunstnerisk virke blir nær sagt som en bonus eller «overtid» å betrakte i denne runddansen.

Livet i søkekarusellen og på et eksistensminimum kan nok gå på et vis for en del – en stund. Det gikk for Arild Asnes, 28 år gammel og enslig i 1970. Det kan gå for en i hans situasjon i 2020 også: en som er ung, aleine i verden, frisk og kanskje mottar litt bistand fra velvillige foreldre. Men det er ikke bærekraftig på sikt. Du har ikke økonomi til å etablere deg med familie, du får ikke lån for å komme deg inn på boligmarkedet siden du ikke har fast inntekt. Blir du enslig forsørger eller syk, for ikke å snakke om ufør eller gammel, sliter du kraftig som freelancer uten noe ansettelsesforhold i ryggen. Det er en tilværelse med null sikkerhetsnett om noe skulle skje. Det eneste du kan ta for gitt er at studielånet tikker inn med sine månedlige rater – uansett. Dette er virkeligheten for mange kunstnere i dag.

Spørsmålet blir nå hva den radikale venstresida skal mene om kunst og kulturpolitikk. Det bør være enkelt å støtte de ulike kunstnergruppenes sentrale fagpolitiske krav, og likedan kravene deres om tidsmessige vederlagsordninger i strømmingens tidsalder. Men ut over det, bør vi ha et grunnsyn, som bygger på en analyse av feltet, og som kanskje gjør oss i stand til å se at nettopp kunst og kunst- produksjon har en særlig verdi som det er viktig å utvikle en politikk for. Å slå fast at også kunst og kultur under kapitalismen er en vare i Marx sin betydning av begrepet, kan være et greit sted å begynne. Dette er ikke noe nytt, men har vært slik siden da omsetning på et anonymt marked ble viktigere enn oppdrag fra fyrster, adel og kirke. For Marx har varen dobbeltkarakter: en bruksverdi og en bytteverdi. Kunstverkets bruksverdi er det jeg får tilgang til når jeg leser ei bok som gjør meg tenksom, glad eller trist, eller når jeg sitter på en konsert, eller ser en film med barnebarnet og diskuterer hennes og min opplevelse av det vi ser, eller gleden jeg føler ved å ha et stykke nydelig utført kunsthåndverk i min hverdag osv. Det er kort sagt utløpere av alt det mennesket har funnet på igjennom uminnelige tider, helt fra da de begynte å fortelle for hverandre med ord og kropp, bruke stemme og gjenstander til å skape vellyd og legge arbeid ned i å utforme vakre bruks- og pyntegjenstander. Med bytteverdien er det annerledes. Her er alle konkrete egenskaper ved kunsten fjernet, og det eneste som gjenstår er svaret på spørsmålet: Hva er kunstverket verdt målt i opplag, omsetning, billettinntekter, ved salg osv.? For bytteverdien er det markedet med tilbud og etterspørsel som avgjør. Målt etter bytteverdi er det liten tvil om at Margit Sandemo var en mer betydelig forfatter enn Axel Sandemose. Slik er teorien og økonomien i sin reine form, mekanikken bak framtredelsen så å si. Når Sandemose like- vel rangerer høyere, har det med det å gjøre at innenfor litteraturen og kunstfeltet ellers, er det en annen type verdiskala som liksom siver gjennom og er med på å prege vurderingen av det enkelte kunstverk. Kunsten er nok en vare i et marked, men den blir aldri gjort helt fri fra seg selv.

For den radikale venstresida må det være viktig å kjempe for at bruksverdien ved kunstverket kommer mest mulig i fokus på bekostning av bytteverdien. Det er bruksverdien som angår mennesker direkte, ikke bytteverdien, og det er bruksverdien ved kunsten som gjør den til en livsnødvendighet. I et overordnet perspektiv handler det om å fremme kunstens demokratisering i alle ledd: at kunstnere skal få gode arbeidsforhold for å kunne yte sitt beste og utvikle seg videre, at kunsten som skapes skal få gjøre alt over hele spekteret som kunst kan i møte med mennesker, og at alle skal få tilgang til kunsten.

Store steg er tatt i riktig retning i løpet av de siste 120 åra på alle disse områdene. Noe har kommet som følge av generell velstandsøkning, noe på grunn av teknologiutvikling og noe på grunn av en kombinasjon av modig politisk satsing og faglig kamp fra aktive kunstnere og deres organisasjoner. I dag er mye – men ikke alt – av det klassiske skillet mellom høykulturen og den folkelige kulturen brutt ned. I dag kan en f.eks. samle stor og ekte entusiasme i forbindelse med en lokal operaoppsetning i en småby eller et lite øysamfunn, og mange av dem som går på kirkekonsert den ene uka, kan du finne igjen på rockekonsert eller jazzjam den neste. I dag er helheten i kulturfeltet tilgjengelig for flere enn noen gang både på grunn av utbygde kulturinstitusjoner og den teknologiske utviklinga, som gjør at du kan få nærmest hva det skal være inn på en skjerm – når som helst og hvor som helst. Men også aktiviteter i det breie kulturlandskapet, som motvirker tendensen til passivt konsum av fordummende underholdningsprodukter i godstolen: utviklinga med festivaler i hvert bygdelag og lokale spel og andre kulturelle krafttak der profesjonelle og amatører møtes og jobber sammen mot et felles mål.

Men ikke alt er rosenrødt. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men kan det være at det vi kan kalle den store demokratiseringa av kunst- feltet på et tidspunkt – kanskje rundt 1980? – ble avløst av en annen hovedtendens: kommersialiseringa. Nedenfor skal vi se på noen punkt som kanskje identifiserer delområder der det er viktig å utvikle motkrefter. Dette er et radikalt politisk prosjekt der partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i dag. Solidaritet med kunstnernes faglige kamp er en selvsagt del av dette.

KUNSTEN SOM SOLSTUDIO

Som nattsvermere flyr mot lyset, tiltrekker kunsten seg folk som vil sole seg i glansen av den. Dette har vært viktig for makthavere til alle tider. Med økte forskjeller og utviklingen av et sjikt ekstremrike har dette blitt enda tydeligere. Deler av det globale markedet for bildende kunst i dag er ikke så langt unna overgangssummene i fotballen (les f.eks. Houellebecqs roman Kartet og terrenget). Også trauste norske politikere trekkes mot kulturglansen. Ta norske kulturministere de siste 30 år: Arbeiderpartiet har noen ganger villet kaste glans over seg selv ved å hente inn kjente kunstnere som kulturminister (Kleveland og Horn), men som oftest har de plassert kommende kronprinser og -prinsesser til lysbading (Birkeland, Giske, Huitfeldt og Tajik). For mellompartiene har det vært mer aktuelt å la partitoppene selv bekle den godt synlige ministerposten (Enger Lahnstein, SP, Haga, SP, Svarstad Haugland KRF og Skei Grande V). Høyre har faktisk vært de mest tilbakeholdne med to nokså anonyme kulturministre (Widvey og Hofstad Helleland). For venstreradikale bør det være naturlig å arbeide mot forskjells-kunstnorge også, dvs. tendensen til at noen få superstjerner og salgssuksesser stikker av gårde med det meste av kaka. Vi må være for solidaritet med kunstnere, men også støtte solidaritet dem imellom.

KUNSTEN SOM SEVERDIGHET

Parallelt har det vært en utpreget utvikling fra det vi kan kalle å se til det å bli sett. Rundt om i Norges land – fra Oslo med riksinstitusjoner og til norske byer har det skutt opp en rekke svært kostbare kulturbygg på 2000-tal let. De har alle som en viktig begrunnelse at dette er viktig for byen, at det vil «sette byen på kartet», at landet/verden nå vil se mot oss osv. Der kulturpolitikk før mest handlet om det kulturelle uttrykket har en nå fått fokus på innpakningen, blant annet i form av prangende bygninger. Det er selvsagt fint for kunstnere og for en by å ha et bra lokale til kunstaktiviteter, men ofte kan en få en snikende mistanke om at bygget spiller rollen som en slags Potemkinkulisse som holdes oppe av tunge kommunale bevilgninger og høye billett- og leiepriser og som skjuler en kunstnerisk og kulturell armod bak det storslåtte blikkfanget. Det kan være i form av nedlagte bibliotekfilialer, svakere satsing på kulturskoler, dårligere stipendordninger for unge som vil satse, svekkete støtteordninger for de lokale kunstnerne osv. Vi bør arbeide mot tendensen til stormannsgalskap og fastholde at en offentlig kulturpolitikk kunst primært skal handle om å skape gode vilkår for at kunstnere kan inngå i et fruktbart samvirke med mennesker på møteplasser som er tilgjengelige for alle. Tendensen til det utvendige, til stuntet som vil vekke oppsikt, kommer også fram i hangen til å hekte seg på internasjonale aktører med tvilsom agenda ut over å melke kroner fra det offentlige. Et eksempel: Uten noe som helst forvarsel, ikke så mye som et lite sakspapir, bevilget Nordland fylkeskommune i 2018 sammen med Bodø kommune 600 000 kroner til at den amerikanske fotografen Spencer Tunick skulle ta bilder av et par hundre nakne nordlendinger. Den kunstneriske verdien av dette kan opplagt diskuteres. Det som er udiskutabelt er at bevilgningen tømte det årets bevilgning for kunstsatsing i arbeidet opp mot å bli europeisk kulturhovedstad i 2024 uten at det dryppet en krone på lokale kunstnere eller at de ble involvert på noen som helst måte. En radikal kunstpolitikk må motarbeide den overfladiske betraktningen av kunst som noe en viser fram og støtte kunst og kultur som nødvendige og virksomme element i alle menneskers liv.

KUNSTNEREN SOM ENTREPRENØR

Næring er melodien når dagens regjering fronter sin kulturpolitikk. Kunstneren skal tenke som en hvilken som helst næringsdrivende som legger produksjon eller handel opp etter det som det for øyeblikket er best avsetning på. Heller ikke dette er helt nytt, og mang en bildekunstner eller kunsthåndverker har nok et klart blikk for hva som selger og hva som blir stående etter en utstilling. Men det er et hav mellom dette og å kreve at det er salgbar- het som skal styre den kunstneriske virksomheten. Tett forbundet med denne tenkninga er koblinga mellom kunst og annen næring, og tanken om kunst primært som drivkraft i by- og stedsutvikling. Mye startet med den nordvestjyske byen Holstebro, som på 80- og 90-tallet ble kjent for sin kultursatsing noen år før. Innkjøpet av en skulptur av den verdensberømte italieneren Giacometti en gang på 60-tallet ble startskuddet for en rivende utvikling i byen der mange slags kulturetableringer fulgte tett på hverandre i åra som fulgte. Fra å være en søvnig by uten noen særlig profil, en by ingen kunne tenke seg å flytte til frivillig, ble Holstebro en levende kulturby, attraktiv for bosetting og dessuten – populært reisemål, ikke minst for norske kulturbyråkrater, som ville studere hva som hadde skjedd. Hjemme igjen utformet de en strøm av kommunale og fylkeskommunale kulturplaner, som alle hadde det til felles at de så på kunst og kultur som et virkemiddel for å gjøre lokalsamfunnet eller regionen attraktiv å bosette seg i og besøke. Med begrepet kulturisme ble reiselivsnæringa koblet tett på. Heller ikke dette er entydig negativt. Det er klart pluss for et samfunn at det har et levende kulturliv. Men kanskje bør det først og fremst begrunnes i at det er bra for befolkningen selv på stedet? Og kanskje er det sider ved den kunstneriske virksomheten som ikke uten videre glatt lar seg pakke inn i glansede brosjyrer og presenteres på reiselivsmesser? Den striglete kunsten er vel nærmest for en selvmotsigelse å regne?

KUNSTNEREN FRA KOLLEKTIV DELTAKELSE TIL INDIVIDUELL OBJEKTSTATUS

To kulturpolitiske hendelser for å illustrere ett poeng: Da Bodø i 2018 skulle utarbeide søknaden for å få status som europeisk kulturhovedstad (ECC) i 2024, ble det nedsatt et styringsorgan der det var med én kunstner og ingen representanter for noen av kunstnerorganisasjonene. Gruppa var fylt opp med NHO-leder, universitetsdirektør, rådmann og andre notabiliteter (bare godt voksne menn, forresten). Da sammensetninga ble kritisert, var svaret det at nei, nå var det selve søknaden som skulle skrives, og der var det ikke behov for kunstnerne, men seinere, ja seinere, da skulle kunstnerne komme med i full monn og sette sitt preg på prosessen, men altså ikke nå i starten. Og det er klart – med så briljante innspill som å profilere Bodø som NATO-byen (!) og Midnattssolens by midt i Arktis – var det ikke plass til så mye mer kultur. Den andre hendelsen: Nå sist i romjula ble Kulturrådets utvalg som skal se på kulturøkonomi presentert. Klassekampen dekte dette på nyttårsaften under den talende overskriften «Skal tenke for kunstnerne». Vi kan lese at arbeidsgiversida har fått velge hvem de vil ha med i utvalget, mens kunstnerorganisasjonene ikke er spurt. To av 16 medlemmer er riktig nok kunstnere, men de sitter der som individuelle kunstnere og ikke som valgt av kunstnerorganisasjonene. På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer Kulturrådets direktør Kristin Danielsen at dette skal handle om kulturøkonomi og ikke kunstnerøkonomi og at «kunstfeltet vil få flere anledninger til å komme med sine inn spill» (KK 31.12.19:33). Det hele skal munne ut i en rapport der vi «kan være trygg på at kunstnerne er hørt», ifølge direktøren. Vi ser også her hvordan a) kunstnerorganisasjonene holdes helt utenfor det premissgivende organ for en vidtrekkende prosess og b) hvordan den lille kunstnerrepresentasjonen som er, består av håndplukkede kunstnere, ikke organisasjonenes utpekte. Kunstnerens rolle blir etter dette veggprydens, dvs. den som står langs veggen og gjør seg lekker i påvente av å bli budt opp. I sum viser dette en tendens som, hvis den får sette seg, vil sende det organiserte

Kunstner-Norge tiår tilbake i tid. Til forbi da Arild Asnes gikk rundt på Frogner og kikket inn gjennom vinduene til kultureliten. Forbi, for han fikk da i det minste et tilbud om å gå i et revolusjonært 1.maitog med sine egne krav. Vil dagens kunstnere motta en slik invitasjon, mon tro – 50 år etter?

KUNSTEN SOM SAMFUNNETS FØLEHORN

Ofte er det kunstnere som først kjenner på vage omslag i tida eller som klarer å gi hendelser og tilstander et samlende uttrykk, som mange kan kjenne seg igjen i. Så forskjellige kunstnere og artister som Victor Jara, Nordahl Grieg og Kim Larsen er alle uttrykk for denne evnen, som på ulike vis og i ulike situasjoner ga dem en framskutt plass i folks bevissthet. Evnen til å syntetisere kollektive erfaringer har til alle tider gjort kunstnere farlige for makthaverne. Og den har tidvis gjort livet farlig for kunstnere. Og om ikke det går på livet løs, kan det være ganske alvorlig likevel. Slik det ble da vår statsminister på TV i beste sendetid gjøv løs på en liten fri teatergruppe som hadde tillatt seg å bruke en filmsnutt tatt opp fra offentlig vei, som viste justisministerens bolig i en forestilling. Bedre ble det ikke da det viste seg at selve saken – flere uforklarlige hendelser av kriminell art på justisministerens eiendom – plutselig pekte mot ministerens egen familie. Saken var en nyttig påminnelse om at retten til å kritisere oppover ikke er naturgitt, men må vernes om (akkurat da savnet jeg en liten, men skarp uttalelse fra ledelsen i partiet mitt, men Rødt Oslos Eivor Evenrud reddet heldigvis noe av partiets ære med sine krystallklare utsagn). Men igjen altså, de nødvendige kunstnerne: de ulydige, bråkmakerne og grensesprengerne, og dessuten de som nekter å avfinne seg med kommersialismens glatte masseproduksjon! Vi må være på deres side, for vi skal jo helst være slik, vi også?!

 

Siterte kilder

– Jesnes, Kristin og Nergaard, Kristine: Kunst og kultur – organisasjoner i endring? Fafo-rapport 2019:22

– Klassekampen: «Kulturtoget som sporet av», tirsdag 30. april/onsdag 1. mai 2019

– Klassekampen: «Skal tenke for kunstnerne», tirsdag 31. desember 2019

– Kunstens autonomi og kunstens økonomi, rapport til Kulturdepartementet, 2015

– Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970, 1971, Oslo

 

 

Etter valet i haust har det kome inn raude representantar i mange nye kommunestyre, og det politiske fleirtalet har endra seg fleire stadar. Då kan me bruka kommunestyret til å innføra reformar som kan visa kva retning me vil at samfunnet skal gå. Eit godt forslag er å innføra pilotprosjekt med sekstimarsdag i kommunen. Det nye fleirtalet i Stavanger har forsøk med sekstimars dag som eit av punkta i den politiske plattformen sin. Det same har Vågan.

 

Foto: Gudmund Dalsbø

Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

 

Sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon (det er tungt å sei, men viktig å ha med alle orda) er eit krav som viser veg for at arbeidarane skal få meir av verdiskapinga og produktivitetsauka i samfunnet, gjennom at dei må jobba færre timar for å få same lønn. Det viser veg til eit samfunn der fleire kan stå i full jobb og færre blir uføretrygda fordi jobben sliter dei ut. Sekstimarsdagen vil spesielt vera eit gode for kvinner.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag, men dei er tidsavgrensa og når dei er ferdige blir dei som regel ikkje vidareført, fordi dei blir sett på som for dyre. Difor bør ein heller enn å starta eit tidsavgrensa forsøk, starta eit pilotprosjekt som skal evaluerast fortløpande og vidareførast. Det er viktig med kontakt med fagorganiserte/tilsette som er interesserte i å prøva sekstimarsdagen før ein reiser konkrete forslag om pilotprosjekt. Pilotprosjekt med sekstimarsdag er ei «gavepakke» til politikarar som vil redusera deltidsbruken og krympa lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Å jobba for sekstimarsdag er å motverka den kapitalistiske ideologien som seier at me må jobba meir og meir. Dette er jo i grell motsetnad til at ein del ikkje får komma inn i arbeidslivet, fordi dei ikkje kan yta så hypereffektivt som arbeidslivet no krevjer.

Erna Solberg sa i 2018 at me må sjå for oss å jobba 43-timersveke. Me må heller krevja sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, for betre helse, meir fritid og eit samfunn som har andre verdiar enn profitt. Det har me råd til i oljerike Norge.

Foreldre som ikke greier å sette grenser for barna sine, vil ha velferdsstaten til å gjøre det for dem. Det er lett å forstå. Men skolen må få til teknologi, ikke gi det opp.

Foto

Av Leikny Øgrim
Rødt-medlem og professor i digital teknologi og læring, OsloMet

I Stavanger har venstresida vedtatt å bremse digitaliseringa i skolen. De omgjør det forrige bystyrets vedtak om en Chromebook til alle elever fra første klasse i grunnskolen, og innfører forbud mot mobiltelefoner på skolen. De struper ikke helt, men teknologien gjøres mindre tilgjengelig for elevene. Grunnen? Dels å spare penger, dels fordi de mener digitaliseringa har gått for langt.

Det er jo litt artig. Sjøl har jeg brukt mye av livet mitt på teknologi i skolen og feminisme. Begge deler får vi til stadighet høre at har gått for langt. I begge tilfeller er virkeligheten motsatt. Vi trenger mer feminisme, ikke mindre. Og elevene trenger å lære mer teknologi. Virkelig ikke mindre.

I mange år har skole-Norge nærmest skreket etter mer datautstyr. Stadig flere kommuner innfører nå en–til–en-tilnærming, altså at elevene får tildelt hver sin personlige datamaskin, på de lavere klassetrinnene gjerne Chromebook eller nettbrett, etter hvert en større andel PCer, og på videregående er PCen så og si enerådende teknologi. Etter årevis med nesten datamaskinfrie skoler, har vi endelig begynt å få dem på plass. Men da melder det seg et nytt behov. Nå trenger skolen å endre den pedagogiske praksisen, spesielt gjennom etter- og videreutdanning av lærerne.

– Den overivrige digitaliseringen er et stort eksperiment med livene til de små barna, sier Mímir Kristjánsson, gruppeleder for Rødt i Stavanger i et intervju gjengitt i flere nettaviser. Han mener det er lite forskning som vurderer effekten av skjermbruk, men at «skjermfri ikke kan skade». Det er synd å lese. Rødt bør undersøke, lære og forstå, når det er spørsmål de ikke kan noe om. Vi har fagfolk som kan noe om teknologi i skolen. Når man bare kjenner etter, er det ikke sikkert at man kommer fram til riktig svar. «Skjermfri» skader kanskje ikke middelklassens unger. Men det skader samfunnet.

HVA SLAGS DIGITALISERING?

Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskap. Vi kan ikke sammenlikne to skoleklasser der den ene bruker Chromebook og den andre ikke, og så krysse av for «virker/virker ikke». Til det er det alt for mange variabler: klassene er ulike, lærerne er ulike, innholdet og metodene er ulike. Oppgaver kopiert fra en lærebok og presentert som pdf på et nettbrett er ikke det samme som interaktive læringsspill eller konstruksjon av nærmiljøet i Minecraft. Likheten er bare at begge deler kan puttes i boksen for «digitalisering». På samme måten kan både pugging av salmevers og samspill med ulike instrumenter puttes i boksen for «skjermfri».

Det vi kan si noe om, er at det ikke er spesielt læringsfremmende å sitte stille ved en pult i timevis hver dag. Variasjon, motivasjon, konkretisering, samarbeid, ros og individuell tilpasning fungerer. Digitale verktøy kan brukes til alt dette. Rapporten Monitor 2019 (utgitt av SINTEF på bestilling fra Utdanningsdirektoratet) tyder på at mange elever motiveres av digitale verktøy, ikke i seg selv, men ut fra en bevisst didaktisk vurdering hos læreren. Lærerne må vurdere når de skal bruke teknologien, og når det er best å la det være, på samme måte som med andre hjelpemidler i klasserommet. Det er ikke påbudt å bruke verken blyant, lærebok eller PC i alle timer.

Digital teknologi er et (eller mange) pedagogiske verktøy, og det er ikke bevist at alle lærer bedre med dette (eller disse) verktøyene. Noen lærer å lese ved å tegne bokstaver og forme dem i leire, mens andre syns det er enklere å skrive på et tastatur eller tegne med fingeren på en skjerm. I metoden «Å skrive seg til lesing», som faktisk har påvist effekt, brukes tastatur fra første stund, og den kan koples til talesyntese for å vise sammenhengen mellom bokstaver og lyd. Noen elever – endel  tyder på at det særlig gjelder dem som karaktermessig ligger midt på treet – kan ha stor glede av såkalte adaptive oppgaver i matematikk (f. eks. Kikora og Multi Smart Øving), som ved hjelp av «big data» endrer vanskelighetsgraden ut fra elevenes resultater.

For mange lærere har bruk av digital teknologi i klasserommet betydd å vise fram en presentasjon i PowerPoint, eller en film fra YouTube, og det er vanskelig å påstå at det er spesielt mye bedre enn tradisjonell tavleundervisning. Men det kan være et første skritt for læreren til å få trygghet i egen bruk. Når elev ene etter hvert får sine egne digitale enheter, er det lettere at elevene blir mer aktive i teknologibruk, og ikke bare læreren. Elever kan skrive og illustrere historier og få skrevet dem ut til nesten profesjonelle produkter, øve tallbegreper og lage budsjetter, programmere lekebiler på en bane og lese den samme boka på flere språk.

Blant alle disse mulighetene er en genial liten datamaskin, mobilen, som de fleste elever over 10 år har. Det betyr at de fleste har et fotoapparat, en lydopptaker, et videokamera og en notatblokk for hånden. For meg er det absurd at ikke skolen skal benytte seg av denne muligheten.

Men selv om det skulle vise seg at elevene ikke lærer å lese bedre med digitale verktøy, at de ikke lærer mer matematikk eller naturfag, så trenger de uansett å kjenne til, beherske og forstå teknologien, fordi den er så viktig sam- funnsmessig. Derfor holder ikke argumentasjonen om at det ikke er bevist at de lærer mer. De lærer uansett noe annet.

TEKNOLOGI SOM TRUSSEL?

Vi kan alle være bekymra for barn som sitter utilgjengelige og urørlige i timevis foran skjerm, når de burde vært ute med kompiser eller på idrettsbanen. Men løsninga kan ikke være forbud og fortrenging av virkeligheten. Spesielt må vi ikke fjerne eller vanskeliggjøre bruken på den arenaen der alle har lik tilgang, og der de faktisk kan lære noe om hvordan teknologien fungerer og bør brukes. Denne opplæringa kan ikke overlates bare til foreldrene, det betyr større digitale skiller, og vi veit hvem som tjener på det. Den demokratiske tanken bak enhetsskolen forringes når teknologibruken fjernes eller vanskeliggjøres i skolen.

Noen ser teknologibruk i skolen som en trussel, et tiltak fra industrien for å selge mer utstyr og programvare, eller en måte for myndighetene for å erstatte levende lærere med maskiner. Det første er naturligvis sant, og myndighetene vil alltid søke å kutte i kostnadene til skolen. Men uansett hvordan vi ser på teknologien, så er den her.

Skolens oppgave er å utdanne elever som kan fungere i samfunnet, et samfunn der den digitale teknologien gjennomsyrer alt. I dag har så og si alle voksne og de fleste barn over 10 år mobiltelefon, nesten alle har internett, og over 70 % har nettbrett. Gjennomsnittsalderen for når barn får mobiltelefon er ifølge Barnevakten.no 8,8 år. Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og helst til å påvirke eller endre det. Men gjør den det? Er skolen god nok på teknologi? Sjølsagt ikke. Skolen må alltid bli bedre.

Men her er gode nyheter til skeptikerne: Det går framover. Monitor skole 2019 rapporterer om økt tilgang til og bruk av digitalt utstyr i på alle trinn i skolen. Rapporten hevder at det er didaktiske hensyn som styrer bruken, og at elevene rapporterer om færre forstyrrelser og mindre utenomfaglig bruk, sammenlignet med tidligere år.

TEKNOLOGI FOR ALLE

Arbeiderbevegelsen kjempet i sin til for at alle barn skulle gå på skolen for å lære å lese, skrive og regne. Skulle de heller ha sagt at elevene skulle få en bokpause de første 4–5 åra? At det ikke var nødvendig å lære å lese så tidlig? At det var bedre om lærerne fortolket bibelhistoria, som var hovedinnholdet i skolen den gang, uten forstyrrende bøker? Skulle vi kanskje si at «Alfabetiseringen av skolen har kommet for langt», at «boka har ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet», eller at «læreren erstattes av trykte læremidler»? For meg er parallellen slående. Digital teknologi er vår viktigste kilde til kunnskap, informasjon og kommunikasjon ut over de nærmeste tilstedeværende, og elevene må lære seg å beherske den så tidlig som mulig.

Internett, og særlig sosiale media, har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Dette er en kjempearena for utvikling av demokrati, og skolen har et ansvar for opplæring. Men også ytre høyre og ulike konspirasjonsteoretikere benytter seg av disse kanalene. Da må elevene tidlig lære å skille skitt fra kanel, opplæring i kildekritikk og avsløring av falske nyheter kan ikke overlates alene til de tusen hjem.

I de siste 20–30 åra har det vært prøvd ulike framgangsmåter i skolen for at elevene skal tilegne seg digital kompetanse. Bruk av teknologi er tydeligere i den nyeste læreplanen (Fagfornyelsen) enn i den forrige (LK06). De ulike fagene har fått klarere ansvar for ulike deler av elevenes digitale kompetanse, og algoritmisk tenkning og programmering er kom met inn som et eget emne, først og fremst i matematikk, men også i andre fag. Jeg er ikke overbevist om at programmering for alle er løsningen, og spesielt ikke at algoritmisk tenkning som en generell problemløsningsmetode er spesielt smart. Særlig er jeg bekymra for alle de lærerne som, helt uten programmeringskompetanse, skal undervise elevene. Det kan fort bli en liten katastrofe. De som har kompetansen, derimot, kan få til både fornuftig og spennende undervisning.

Jeg ønsker meg barn og unge med et bevisst forhold til samfunnet og teknologien. Jeg heier på elevene som streiker og skriker mot miljøkrisa. Hvis elevene skal kunne påvirke og forandre samfunnet, må de forstå det, og hvis elevene skal kunne påvirke og endre teknologien, må de beherske og forstå den. Da må de lære det i skolen. Ifølge Medietilsynet bruker gutter noe mer tid på spill enn jenter, mens jenter bruker mer tid enn gutter på mobil, sosiale medier og film eller TV. Jentene bruker også mer tid på lekser. I ytterste konsekvens: Hvis du overlater opplæring i teknologi til foreldrene, vil guttene lære FIFA, Minecraft og nettporno, mens jentene lærer Snap, Tiktok og Momio.

Digital dømmekraft (som omfatter blant annet kildekritikk, personvern, opphavsrett, nettvett og digital mobbing) er et område der mange har behov for mer kompetanse. Lærere har generelt et visst grep om kildekritikk på digitale medier, men lite kunnskap om hvordan de kan avsløre falske nyheter eller nettsider. Mange kjenner noe til personvern, men hvor skal barna lære om det når over halvparten av foreldre legger ut bilder og videoer av egne barn på nettet uten å spørre om tillatelse – altså i strid med loven. Mange lærere lever i den villfarelse at de uten videre kan bruke og publisere bilder og video de finner på nett eller musikk de har kjøpt eller streamet. Nettporno, mobbing, trakassering og kontakt med mulige overgripere er problemer som inngår i digital dømmekraft. Det farligste er å lukke øynene, og ikke ville ruste elevene for det de kan oppleve på nettet.

Problemet er ikke for mye skjermtid. Problemet er for lite kompetanse og for lite bevissthet rundt når og hvordan teknologien skal brukes. Løsningen er ikke å strupe tilgjengeligheten. Løsningen er å kreve mer etter- og videreutdanning av lærerne.

Om du liker Anno eller Farmen på tv, sier mye om hvilken strategi du foretrekker når du må forholde deg til klassesamfunnet.

Foto: Vidmir Raic

Av Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

NRKs Anno og TV2s Farmen er tilsynelatende to like realitykonsepter. En gruppe mennesker blir sendt til et gitt sted for å leke at de lever i fortiden. De lærer hvordan man måtte gjøre ulike oppgaver og håndverk i gamle dager. Hver uke er det noen som forlate programmet etter en duell. Begge programmene er produsert av Strix televisjon.

Farmen har vært på tv-skjermen siden 2001 og er en av TV2s største suksesser og vunnet flere Gullruten-priser. Anno fikk bare tre sesonger på NRK og hadde på sitt meste over 800 000 seere.

De to i utgangspunktet like konseptene skulle man tro i stor grad konkurrerte om de samme tv-titterne. Men isteden er det to konsepter som henvender seg til helt forskjellige målgrupper. Smak henger sammen med en sosial posisjon, men også hvilken strategi du har i forhold til den. Hvordan du forholder deg til din posisjon i klassesamfunnet.

Det er noen åpenbare forskjeller på de to konseptene. I Farmen reiser man tilbake til et hardt bondesamfunn for å leve som forpaktere. Man er langt nede på den samfunnsmessige rangstigen. Hver uke må man levere på ukesoppdraget. Men bortsett fra å ha ansvaret på gården, være arbeidsleder, beveger ikke deltakerne oppover i det konstruerte samfunnet. I Anno på den andre siden er man sendt tilbake til et bysamfunn der målet er å klatre på den sosiale samfunnsstigen. Man konkurrerer først om å levere på et svennestykke, som så gir mulighetene til å bli mester og få fordeler i spillet. Her er målet å karre seg oppover i samfunnet. Til og med i utslagningene ser man forskjeller med klare symbolske trekk når det kommer til klassestrategi. I Farmen skal man konkurrere i en utvalgt gren som bry ting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, vardebygging, tenning av bål, bæring av vann, tømmerstokkrulling, melkespannholding eller melkespannkasting. Konkurransegrener som gjerne kan vise praktiske ferdigheter. Mens i Anno blir all utslaging avgjort på måten som fremfor noen symboliserer overklassen, nemlig fekteduell.

FJERNSYNETS ROLLE I SAMFUNNNET

Fjernsynet eller TV har de siste seks tiårene vært den fremste måten klassesamfunnet reproduseres kulturelt på. TV er ikke bare en teknologisk oppfinnelse, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Fjernsynet er enten kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår det som det er en «bro» eller samhø righet mellom avsender og mottaker. Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tven endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Fjernsynets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv, hvor de så blir informert og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjernsynet oss, samtidig som holder oss adskilt fra hverandre. Fjernsynets sosiale funksjon har styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet. Det er en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene. Fjernsynet er avgjørende for borgerskapets ideologiske hegemoni i klassesamfunnet.

Antonio Gramsci brukte begrepet hegemoni for å beskrive hvordan borgerskapet hadde kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mente han religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten. Tven har i etterkrigstiden vært det fremste redskapet for å påvirke det Gramsci kalte sunn fornuft. Altså hva som blir ansett som de naturlige ideene i samfunnet.

STRATEGIER I KLASSESAMFUNNET

Klassesamfunnet legger en rekke begrensninger på folk sine liv under kapitalismen. Ideer om hvordan man forholder seg til begrensningene er ideologi. Ideologi som fjernsynet er en videreformidler av. At kapitalismen er et klassesamfunn er noe borgerskapet gjerne vil tilsløre. Det trengs ideologiske historier som bortforklarer, som får blikket til å se andre steder etter spørsmål og svar. Fjernsynet har de siste seks tiårene vært den viktigste institusjonen i den moderne kapitalismen for å presentere dette ideologiske sløret ovenfor et massepublikum. Selv om man tilslører klassesamfunnet, må menneskene som lever under kapitalismen forholde seg til konsekvensene av klassesamfunnet. Forskjellige mennesker velger forskjellige strategier i møtet med klassesamfunnet. Det er dette jeg mener når jeg bruker begrepet klassestrategier. Fjernsynet spiller en viktig rolle for hvilke strategier som breie lag av befolkningen blir presentert for.

Hada Weiss påpeker i boka We Have Never Been Middle Class at middelklassen ikke er en klasse, men heller en ideologi. Det uttrykker en strategi for hvordan vanlige folk kan forholde seg til klassesamfunnet. Innholdet i strategien kan oppsumeres kort ved at vi gjennom investeringer både økonomisk og kulturelt bestemmer vår egne skjebne. Økonomiske investeringer er for eksempel å kjøpe seg bolig eller investere i pensjonsfond. Det henger sammen med ideologiske uttrykk som eierlinja i boligpolitikken og pensjonsreformen i pensjonspolitikken. Middelklasseideologien forfekter ikke bare økonomiske investeringer. Den oppfodrer oss også til å investere langsiktig i oss selv og våre barn kulturelt. Det kan være gjennom aktiviteter som at man bør lese for barna. Et hjem med mange bøker er for mange en ster- kere symbol på middelklassen enn livsvilkårene til familien. Middelklasseideologien er ikke den umiddelbare gleden ved lesing, men at det er viktig i et langsiktig utviklingsperspektiv å være blant de som leser. Da vil det gå deg bedre i samfunnet. Middelklasseideologien oppfordrer lønnsarbeidere til å investere i bolig, utdanning og dannelse. Ved å investere sikrer vi framtida framfor å tilfredsstille våre ønsker i dag. «Ideologien er skapt av og tjener et kapitalistisk system som tjener på folks investeringer, men ikke bekrefter dem ved å gi dem den selvbestemmelsen investeringen antyder», skriver Weiss (forfatters oversettelse). Et viktig poeng hos Weiss er at disse økonomiske investeringene er i stor grad basert på kreditt. At folk skal ta opp lån for å skaffe seg hjem og utdanning.

Lotteristrategien er en annen strategi som jevnlig blir presentert via fjernsynet. I denne strategien er klassesamfunnet og din posisjon i den er noe fastlåst. Du er der du skal være. Og det er best du blir der. Skomaker bli ved din lest, som det er sagt. Skal man endre posisjonen sin må det skje noe ekstraordinært. Den eneste veien ut er å vinne i Lotto. Derfor kjøper vi lottokuponger hver uke. I håp om å være den ene som vinner selv om vi vet at det er usannsynlig. Lotteristrategien blir ofte sett på som muligheten for den dumme, litt mindre begavede eller de som er tillat å se ned på. Dette oser av klasseforakt. Dermed har det en dobbelt ideologisk rolle. Både som presentasjon av en strategi i forhold til klassesamfunnet for de som ikke passer inn i middelklasseideologien, og som en legitimering av klasseforakt hos de som passer inn der.

Anno er etter min mening et eksempel på hvordan middelklasseideologien blir pakket inn og presentert gjennom fjernsynet. Ved å investere i deg selv og din kunnskap kan du gå fra å være deltager, til svenn, til mester. Investeringene i deg selv bringer deg fram i verden. Deltageren gjennomfører en klassereise fra bunn til topp. I Farmen er det ikke en klassereise. Der ligger utfordringen å være den som får gårdsfelleskapet til å oppnå et ukesoppdrag så de kan brødfø seg selv til neste runde som blir belønnet. Hvem som får sjansen til å lede felleskapet avgjøres av den som sist ble slått ut. Et slags sosialt lotteri. Man kan investere i flere sosiale relasjoner for å få flere lodd i trekninga. Fjernsyn handler ikke bare om hva som skjer på skjermen, men også hvordan det blir mottatt. Anno blir mottatt som fengende fortids-tv. Underholdning for den som er interessert i historie. Mens Farmen har fått rykte på seg som fordummende krangle-tv. Begge deler er brikker i å opprettholde ideologiske ideer. En kulturell skillelinje som er med å opprettholde samfunnsstrukturene.

STRATEGIEN SOM MANGLER

At det er disse to strategiene som blir reprodusert gjennom fjernsynsinstitusjonene er ingen tilfeldighet. Det er strategier som ikke utfordrer kapitalismen eller det borgerlige hegemoniet. Det er ikke rom for en radikal strategi innenfor realityprogrammer. Arbeiderbevegelsen historiske strategi er at folk må stå sammen. Det skal ikke være en vinner, men vi skal vinne sammen. At man må stå sammen, vise solidaritet er ikke en strategi som passer inn det rådende hegemoniet. Det blir dermed heller ikke en alternativ klassestrategi som vi blir presentert for gjennom fjernsynet.

 

Labour har gått fra framgang i 2017 til tilbakegang og nederlag for Corbyn i 2019. Tapte Corbyn fordi han overlot kjernevelgerne til høyresida?

I 2017 var det valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt program, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Resultatet ble et valgskred: Labour fikk 40 prosent av stemmene, fram 9,6 prosentpoeng. I fjor var det nytt valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt pro gram, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Men denne gangen gikk partiet på trynet: 32,2 prosent, ned 7,6 prosentpoeng fra to år tidligere.

BREXIT VAR AVGJØRENDE

Skal man lære noe av Corbyns nederlag, må man identifisere forskjellen mellom valgskredet i 2017 og fiaskoen i 2019. Jeg kan vanskelig se en mer avgjørende forskjell disse to valgene imellom enn synet på Brexit.

For tre år siden lovet Corbyn å respektere folkeavstemningen, i 2019 krevde han ny folkeavstemning om EU-spørsmålet. Labour gikk altså fra å være et troverdig alternativ for «leavers» i partiets gamle kjerneområder i Nord-England og Wales og over til å bli en del av «remain»-blokken sammen med Liberal-demokratene, blairistene og middelklassen i storbyene. Boris Johnson utnyttet dette og mobiliserte for fullt under det kraftfulle slagordet «Get Brexit done». Valgkampen hans handlet nettopp om å vinne over gamle Labour-velgere og hjemmesittere som ville ha Brexit.

Og Johnson lykkes: Av 60 seter Labour tapte i parlamentsvalget, stemte 52 av dem «leave» i 2016. De fleste av dem hører til i det som en gang var kjent som «den røde veggen» nord i England. Det eneste setet Labour vant fra de konservative, var London-setet Putney – startpunktet for det tradisjonsrike rokapp løpet mellom eliteuniversitetene Cambridge og Oxford.

OVERLOT KJERNEVELGERNE TIL HØYRESIDA

Resultatet ble at Corbyns radikale prosjekt gikk ned med EU-flagget til topps. Dermed føyer raddisen Corbyn (av alle!) seg paradoksalt nok inn i en lang og lite ærbar tradisjon av sosialdemokratiske ledere som har tapt fordi de overlot kjernevelgerne sine til høyresida.

Lederen for Storbritannias største fagforbund Unite, Len McCluskey, peker nettopp på dette i en valgoppsummering skrevet kort tid etter nederlaget for Huffington Post:

Når tapene våre er konsentrert i gamle kullgruvekretser og andre post-industrielle lokalsamfunn som i stort monn stemte «leave» i 2016, samtidig som vi så og si holder stillingen i London, stirrer årsaken til nederlaget oss rett inn i øynene.

Det er dermed ikke sagt at det ville vært mulig for Corbyn å kjøre da capo på den samme Brexit-linja som han gjorde i 2017. De unge, venstreradikale aktivistene som har sikret ham valg og gjenvalg som Labour-leder krevde at Corbyn nå skulle gå inn for en «peoples vote». Ikke minst organisasjonen Momentum, som har vært avgjørende i å organisere Corbyns bakkeoperasjoner, var tydelige på dette. Momentum fikk støtte fra venstreradikale sosiale medier-stjerner og medieyndlinger som Owen Jones, Ash Sarkar og Paul Mason – for ikke å snakke om de liberale mediene og hele den gamle høyrefløyen i Labour.

På motsatt fløy advarte nevnte McCluskey og hans fagforbund mot en slik helomvending i Brexit-spørsmålet. Men i valget mellom sine unge radikale aktivister og fagbevegelsen falt Corbyn til slutt ned på «Peoples Vote»-linja.

Kanskje hadde han i praksis ikke noe annet valg, men i alle tilfeller ble resultatet skjebne svangert: Det isblå Tory-partiet gjør det nå bedre blant arbeiderklassevelgere enn overklassevelgere, og vesentlig bedre enn Labour blant velgere med lite akademisk utdanning. Det skyldes neppe klassebakgrunnen til stats- ministerkandidaten, Alexander Boris de Pfeffel Johnson. Forklaringen er snarere at partiet i motsetning til Labour har insistert på å forsvare folkets nei til EU fra 2016.

ALDER, IKKE KLASSE

Blant det vi kan kalle «Momentum-sjiktet» gjorde Corbyn på sin side storeslem. I aldersgruppen 18-29 fikk Labour over dobbelt så mange velgere enn de konservative. Det som en gang var arbeiderklassens parti i Storbritannia, er i ferd med å redusere seg selv til et ungdomsparti. Alder, og ikke klasse, ble den avgjørende mobiliseringsstrategien for Labour i 2019-valget. Konsekvensene kjenner vi.

En dyster lærdom å trekke av Corbyns nederlag er at å forene tradisjonelle arbeider- klassevelgere med radikale «millennials» ikke er så enkelt i virkeligheten som det er på papiret. Man risikerer hele tida at den ene gruppa skal presse den andre ut, og i tilfellet Labour trakk de unge radikale aktivistene lengste strå. Slik sett er Corbyns nederlag illevarslende også for den kommende presidentvalgkampen i USA, der Bernie Sanders har bygget opp en lignende koalisjon mellom gamle arbeidervelgere i det gamle rustbeltet og unge, ny-radikaliserte vel gere langs begge kyststriper.

Vanskelig eller ei: Venstresida har ikke noe annet valg enn å fortsette å bygge breie koalisjoner mellom by og bygd, arbeider- og middelklasse, ung og gammel. Det er den eneste farbare veien for å skaffe flertall for en radikal politikk for omfordeling. Men slike koalisjoner er avhengige av en grunnleggende klasseanalyse som setter arbeiderklassen, i all sin mangfold og herlighet, i førersetet.

Dette glemte Corbyn i 2019, og ved å snu ryggen til «leave»-velgerne og Labours eget grunnfjell la han ufrivillig ned grunnsteinen for fem nye år med brutal høyrepolitikk i Storbritannia.

Parlamentsvalget i Storbritannia i desember ga Boris Johnson et solid flertall, og førte til Jeremy Corbyns avgang som Labour-leder. Var problemet et for radikalt program, eller er det bare høyrefløyen som ønsker at det skal bli stående som historia?

Foto: Jeremy Corbyn / Flickr

Helle Linné Eriksen
Lektor på Lillestrøm vgs. Hun har hovedfag i engelsk, og har fulgt britisk politikk tett i en årrekke.

For tredje gang på fem år har det ikke spesielt forente kongedømmet avholdt parlamentsvalg. I denne perioden har de også hatt en folkeav- stemning, avholdt diverse lokalvalg og sendt motvillige briter til EU-parlamentet. Det var derfor lite entusiasme rundt dette valget som skulle avholdes i en mørk desembermåned, og ikke minst på svært kort varsel. Det var vanskelig for velgerne å se grunnlaget for et nytt parlamentsvalg. Hadde statsminister Boris Johnson gitt parlamentet litt mere tid var det ikke utelukket at avtalen mellom Storbritannia og EU ville blitt godkjent. Før kunne statsministeren når hen ønsket det oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men etter en ny lov vedtatt under koalisjonen mellom det konservative partiet og liberaldemokratene 2010–2015 skal dette egentlig bare skje i helt spesielle omstendigheter, og med to tredels flertall i parlamentet. Det ser ut til at både Johnson og forgjengeren Theresa May har en noe løs definisjon av helt spesielle omstendigheter, og julehandel måtte kombineres med stemmegiving denne gangen. I motsetning til May som ønsket seg et mer styringsdyktig flertall da hun sendte velgerne til urnene i 2017 og ble belønnet med å miste flertallet sitt fikk Johnson en tidlig julegave, i form av det mest solide flertallet det konservative partiet har hatt siden Thatchers valgseier i 1987.

STORE KONSEKVENSER AV VALGET

Et valg som ikke føltes så veldig viktig, har vist seg å resultere i et så solid flertall at det konservative partiet kan gjøre stort sett hva de vil (og de vil mye …), Johnson har kvittet seg med en rekke av bråkmakerne i eget parti som enten ikke søkte eller ikke fikk renominasjon i valgkretsene sine, Labour har gått på sitt fjerde valgnederlag på rad og Jeremy Corbyn har trukket seg som partileder. Liberal Democrats som drømte om valgseier, liberalkonservativ koalisjon og en grønn framtid har tapt sin unge nyvalgte leder Jo Swinson, det nord-irske unionistpartiet DUP som har hatt uforholdsmessig mye innflytelse i en vippeposisjon siden 2017-valget sitter i Belfast og slikker sine sår, og det skotske nasjonalistpartiet bruser med vingene og krever ny folkeavstemning om et selvstendig Skottland. Er det rart nordmenn fortsetter å interessere seg for den forblåste lille øya?

Det er umulig å diskutere britiske parlamentsvalg uten å minne om at valgordningen deres lett kan gi et feil inntrykk av endringer. Fordi de har flertallsvalg i enmannskretser er det ofte stort avvik mellom antall mandater og valgoppslutning i prosent. F.eks. ble 2017-valget framstilt som et gedigent nederlag for Mays parti mens de egentlig gikk fram fra 36,6 % oppslutning i 2015 til 42,3 % oppslutning i 2017 – men mistet 13 plasser i Underhuset. Valget nå i desember var egentlig ikke så opp- siktsvekkende, men det viktigste er ikke opp- slutningen, men hvor oppslutningen er konsentrert. Denne gangen var den plassert på en måte som gjorde at beskjedne 1,3 prosent- poengs økning ga dem 58 flere mandater. En annen virkning av valgordningen er at den favoriserer de store partiene så sterkt at det i liten grad finnes småpartier som har noen sjanse ved parlamentsvalg. Det betyr at det er ikke noe reelt alternativ til venstre for Labour, og at partiet derfor rommer medlemmer – og meninger – som i Norge ville fordelt seg på tre–fire partier. Hvis vi ser på Labours resultat i dette valget er det en klar nedgang fra det forholdsvis gode 2017-valget, men de ligger likevel et par prosentpoeng over valgresultatet i 2015. Likevel har de fått 30 færre representanter i Underhuset enn det de hadde etter 2015-valget.

ARBEIDERKLASSEN FORLATER LABOUR

At arbeiderklassen forlater Labour er ikke nytt, dette har vært en trend i årevis. Hvis vi ser på «den røde muren» som nå falt, dvs. arbeider klassevalgdistriktene i Nord-England som har blitt ansett som ganske sikre mandater, så har det konservative partiet vokst jevnt det siste tiåret. I Redcar vant Liberal Democrats i 2010, i Stockton South vant de konservative i både 2010 og 2015.

Brexit har selvfølgelig bidratt, men det langt fra hele forklaringen. Det kan likevel se ut som at Nigel Farage hadde rett da han morgenen etter valget feiret at strategien hans hadde fungert. Brexit Party, årets arvtaker etter UKIP, stilte bare til valg i kretser hvor Labour hadde hatt flertall før. Nye velgere behøvde ikke å gå til de konservative for at partiet skulle vinne, på grunn av valgordningen var det tilstrekkelig at færre stemte Labour og at stemmene ble fordelt på flere partier for at de konservative skulle bli det største partiet i valgkretsen. Selv om Labours nedgang ikke er så dramatisk og brå som enkelte medier vil ha det til, er det klart at det er alvorlig at man ikke har klart å snu en urovekkende tendens, som man hadde håp om etter 2017-valget. Årsakene er mange. Mangelen på klar Brexit-strategi og et krav om enda en ny folkeavstemning mange av Labours velgere ikke støtter har gjort sitt. Programmet var snekret raskt sammen og framsto som urealistisk og uferdig. Labour har i liten grad klart å slippe til med en alternativ politikk de siste par årene, og det hjelper ikke med vakre valgløfter om velgerne ikke kjenner dem igjen som del av en helhetlig politikk. Og så var det Corbyn.

CORBYN I SKVIS

En av Corbyns største utfordringer har vært at han har stått i en skvis mellom forskjellige fløyer i partiet. Partilederen har sine røtter i den gamle venstrefløyen i partiet. Helt siden EEC-folkeavstemningen, som daværende Labour-statsminister Harold Wilson gikk til valg på i 1974 og gjennomførte i 1975, har venstrefløyen vært skeptiske til det europeiske prosjektet, med en argumentasjon som er lett gjenkjennelig for norsk venstreside. Corbyn stemte for å forlate EEC i 1975, han stemte mot ratifiseringen av Maastrichttraktaten i det britiske parlamentet i 1993, og mot Lisboa- traktaten i 2008. Han støttet idéen om en folkeavstemning i 2011 – og så ble han leder av Labour i 2015. Partiet hadde et klart flertall for fortsatt medlemskap i EU, og som leder måtte han fronte dette standpunktet utad. Han må også ha vært preget av at det var mange av de yngre Labour-medlemmene som støttet ham og sikret ham seier i ledervalgene i 2015 og 2016, og de er solid plassert på Remain-sida. I Brexitkampen la han vekt på argumenter som var forenelig med hans ideologiske grunnsyn – «Remain but Reform» – og understreket EUs betydning for både miljøstandarder og arbeidsmiljølov. Partiets høyrefløy, med tyngdepunkt i partigruppa i parlamentet, kritiserte Corbyn likevel kraftig for å være uklar og lite konsekvent i sin innsats da de prøvde å kaste ham som leder i 2016. Lenge motsatte han seg også kravet om en ny folkeavstemning om Brexit, og ga seg første på dette etter et landsmøtevedtak høsten 2018 og etter at flere parlamentsmedlemmer forlot partiet i februar 2019. Det er grenser for hvor mye sympati man har krav på når man ikke blir gjenvalgt etter å ha undergravd eget parti gjennom kritikk av lederen ved enhver korsvei. Det var forventet at kritikken ville roe seg etter at Corbyn ble gjenvalgt med god margin etter forsøket på å kaste ham i 2016, men kritikk av partiets vedtekter som har overført makt fra folkevalgte politikere til menige med lemmer har legitimert en manglende lojalitet til partivedtak. Hvis man sier mange nok ganger at partilederen ikke er valgbar, så vil det til slutt bli sant.

ANKLAGER OM ANTISEMITTISME

Labour har hatt andre problemer å stri med de siste årene også. Anklager om antisemittisme i partiet har tatt mye oppmerksomhet, og i et forsøk på å møte disse anklagene adopterte man IHRAs omstridte definisjon av antisemittisme. Denne definisjonen slår fast at det er antisemittisme å si at staten Israel er rasistisk, eller å sammenlikne nazistenes handlinger med statens Israels behandling av palestinere. Corbyn har blitt koblet til solidaritetsorganisasjoner og facebookgrupper for Palestina som har gjort seg skyldige i dette, og har slitt med å balansere mellom å prøve å forklare forskjellen på antisionisme og antisemittisme, å ta et oppgjør med helt reelle antisemittiske holdninger blant egne partimedlemmer, og å prøve å blidgjøre jødiske grupperinger både innenfor eget parti og i Storbritannia generelt. Han har ikke lykkes. Med dette som grunnlag ble Corbyn stadig omtalt som en ekstremist, med bånd til IRA under den nord-irske motstandskampen, og til Hamas. Natta før valget ble hundrevis av plakater med «Would you trust you children with this man» spredt i Nord-England, med påstander om at barns arv, utdanning og sikkerhet ville stå i fare dersom ekstremisten vant. Plakater var ikke den eneste formen for propaganda. Loughborough University sin analyse av medias rolle i denne valgkampen avslører en sterk forskjell i omtalen av parti- ene, med stadige angrep på Labour som økte i styrke for hver uke. Brexitdebatten i 2016 demonstrerte en ny bruk av politisk reklame i sosiale medier. Det som gjør denne formen for valgkamp annerledes er at avsender er mer utydelig. I stedet for at reklamene er fra de store partiene er de fra «bevegelser» med uklar bakgrunn, med tidvis uklare navn og ikke minst med uklar finansiering. Et smutthull i regelverket lar individer og grupper som ikke er registrert som poliske partier bruke 200 000 kroner på politisk reklame uten å måtte oppgi dette noe sted. Flere av de som står bak gruppene har vist seg å ha tette bånd til politiske partier eller media, og flere av dem har drevet målrettede kampanjer mot Corbyn, som f.eks. Campaign against Corbynism.

SKRIVER HØYREFLØYEN HISTORIEN?

Corbyn har valgt å ta sjølkritikk for valgresultatet og har erklært sin avgang, og en rekke Labour-politikere står og tripper for å overta etter ham, og etter nestlederen som også har trukket seg. Mange mener det er på tide at Labour i 2020 velger sin første kvinnelige leder. Uavhengig av kjønn er fløykampen sterk. Dette er også en kamp om historien. Etter Labour sitt sagnomsuste tap for Margaret Thatcher i 1983 skrev høyrefløyen historien og la skylda på et altfor politisk radikalt program. Det kan bli resultatet denne gangen også, dersom ikke venstrefløyen beholder grepet om ledelsen og kan frambringe et radikalt alternativ i kampen mot et sterkt konservativt parti når et nytt Storbritannia utenfor EU skal skapes.

Når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord? Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

Hans Husum ga ut boka Skjult, ny krigsmaskin rett før jul 2018. Dette er et utdrag av boka.

Hans Husum,
krigskirurg og forfatter av boka Skjult, ny krigsmaskin (Forlaget Rødt, 2018).

Sjølmord, Phoenix USA

I juni 2003 dro tjueen år gamle Daniel Somers i krigen, i Irak.

Ti år seinere drepte han seg sjøl med et hodeskudd hjemme i Phoenix.

Daniel var en god tenker. Han la igjen dette brevet til foreldrene:

«Nå har jeg gjort mitt beste for å holde ut i mer enn et tiår. Men egentlig har jeg vært

vekk lenge, lenge.

Hodet mitt er en ødemark av fæle bilder, endeløs fortvilelse, og lammende angst.

Jeg kan verken le eller gråte.

Dette er tortur.

Sannheta er ganske enkel:

Under det første oppdraget i Irak måtte jeg være med på saker som ikke kan beskrives.

Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menn­eske­­heten.

Verre enn folk flest kan forestille seg.

Hvordan i all verden kan jeg leve videre som alle andre, mens enkene etter meg og alle de farløse ungene fortsatt slåss for å overleve.

Er det noe rart at rapportene viser at 22 veteraner tar livet av seg hver dag? Det er flere veteraner enn alle ungene som ble drept ved Sandy Hook, hver eneste dag. Hvorfor støtter ikke presidenten disse familiene? Kanskje fordi vi ikke ble drept av én enkelt gærning, men av hans eget dehumaniserende system.

I det siste har jeg spekulert på å gjøre et siste oppdrag.

Det er litt trøst i tanken på å kunne bruke evnene og drapsinstinktet mitt til å gjøre noe godt.

Men faktum er at det ikke er realistisk.

For det første er det all logistikken med å finansiere og utstyre en slik operasjon.

Så er det vissheta om en uhyggelig død, og å bli hengt ut i media som terrorist.

Men det som egentlig holder meg tilbake er at jeg faktisk har blitt for sjuk for slike jobber.

Til og med det har de stjælt fra meg.

Derfor er det ingenting igjen.

Altfor fanga i krigen til å ha fred.

Altfor skada til å drive krig.»

Glyfosat brytes ned svært sakte i vann. I monsuntida er India fylt av vann. US Army bruker Roundup i ­krigen mot Mesopotamias bønder.

Sjølmord, Maharashtra India

Høsten 2008, mens Daniel fortsatt rava rundt på krigens branntomter, drepte den femti år gamle bonden Shankar Mandaukar seg sjøl på den andre sida av kloden, i Maharashtra i India.

Shankar skyldte lånehaiene 80 000 rupier, to års inntekt fra det lille bomullsbruket.

Også i 2008 var det klart at avlinga kom til å bli dårlig.

– Han tenkte ikke på noe annet, fortalte kona hans, Nirmala. Jeg sa til ham at det finnes nok ei løsning. Men han svarte bare at døden er bedre når alt er tapt.

En søndag før solnedgang tømte Shankar et glass med sprøytemiddelet Roundup.

Han falt om på bakken da magekrampene satte inn, stønna i smerte og skrapa i jorda med fingrene. Nirmala, naboene og de to ungene hans sto lenge og så på ham.

Det var ikke første gang de hadde sett folk dø sånn.

Da sola gikk ned, lå Shankar endelig stille.

– Shankar var en god mann, sa naboene. – Han sendte ungene til skolen og han betalte skatt.

– Det var disse mystiske såkorna som drepte ham.

– De selger frø og sier at vi ikke trenger å sprøyte, men det er ikke sant.

– Og vi må kjøpe de samme såkorna hvert eneste år fra selskapet.

– Dette dreper oss. Vær så snill, fortell verden hva som skjer her.

Shankar levde og døde i Indias ‘sjølmords-belte’, Maharashtra-staten øst i India. Det var her Monsanto sammen med korrupte politikere og lokale lånehaier introduserte den gen modifiserte bomullen seint på 1990-tallet. Monsanto frøa gir mye større avlinger enn den tradisjonelle bomullsvarianten. Men den krever også mye mere vann. Og den er «Roundup-ready». Plantene må ha – og de tåler – den kraftige ugrass-dreperen glyfosat.

Monsantos genkode har en innebygd sjølmords-mekanisme, et terminator-gen. Bøndene kan ikke legge til side deler av avlinga for neste års planting. Frøa spirer ikke. De har begått sjølmord.

Det må kjøpes nytt såkorn hvert år.

Prisen på Monsantos ‘forbedra såkorn’ er åtti ganger høyere enn de gode gamle frøa.

Som nå ikke er å få tak i lenger.

I løpet av de siste femten åra har en kvart million indiske bønder tatt livet sitt.

Det er ikke lenger bærerne av gammel økologisk visdom som kontrollerer jorda – men Monsantomaskina.

Da dør bonden ved å snu det kjemiske våpenet innover, mot seg sjøl.

Sjølmord?

Menneskeverdenen er hard, og mange tar livet av seg.

Dødsårsakene er mangslungne, hvert sjølmord en roman.

Men når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord?

Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

USA mister flere soldater hjemme etter endt tjeneste enn i krigene ute.

Hver time tar en amerikansk soldat med blodige hender sitt eget liv.

Minner om skitne drap kan være dødelige.

Men det er verre.

Pentagon-statistikken omfatter bare sjøldrap hjemme, soldater som har kommet trygt hjem fra krigen.

Hva med alle sjøldrapa og de skjulte morda under krigens gang? Mens jeg skriver dette er 6 774 amerikanske krigere rapportert døde i de nye krigene i Asia og Afrika. 1 452 av dem ble ikke drept av fienden, de døde av «ikke-krigsrelaterte årsaker». Femten hundre drept i bil- og helikopterkrasj? Umulig. Vietnamkrigen viste at når en aggresjonshær kjører seg fast og råtner fra innsida, internaliserer krigerne hatet mot fienden og begynner å drepe hverandre.

Det er meningstunge dødsfall på hjemmefronten også. Bil i fjellvegg i høy hastighet – trafikkulykke? Soldat voldtatt ute i krigsteateret finni død hjemme etter to flasker whisky – alkoholforgiftning? En hær av amerikanske ex-krigere som har risikert livet i krig, kommer tilbake til et hjemland uten hus, uten arbeid – working class heroes døde og kalde på en benk i parken ved soloppgang.

Snakker vi fortsatt om sjølmord?

Enda verre.

De fleste sjølmordere mislykkes i første forsøk. Ørkenvandrerne vekkes tilbake til livet av dyktige leger og fortvila foreldre, livredda til fortsatt eksistensiell fortvilelse.

Mange av førstegangstaperne prøver igjen.

Og igjen.

Det er en epidemi av sjøldrap på gang ‘her hjemme’, drap like stygge og dehumaniserende som Irak-krigen.

– Jeg kan kunsten å drepe, skreiv Daniel i avskjedsbrevet.

Han vurderte til og med å rigge et nytt 11. september.

– Vi ble drept, forteller Shankar og Daniel.

Hva slags skitten krig hadde de vært inne i?

‘Bunker Buster’ er et dobbelt-prosjektil som er designa for å knuse bomberom. Jeg så det i bruk første gang 12. august 1982

mot et tilfluktsrom i flyktningeleiren Borj el Baranje i Beirut der en familie på tolv palestinere hadde gjemt seg. Den første ladninga

bryter gjennom de armerte betongveggene, den andre ladninga griller innholdet i rommet. Vi så silhuetten av barnet på

fanget svidd inn som et foto-negativ i brannsåra på moras kropp.

Monsantos Krigsmaskin

Vi veit en del om Daniel Somers i Irak. Han jobba i etterretningsnettverket til James Steele, ‘Morderen fra El Salvador’, arkitekten bak Iraks ‘black sites / svarte hull’. Sjøl om Steele er fagmann i forkledning, har også han etterlatt seg noen spor, tilstrekkelig for en dekonstruksjon av uhyret.

Shankar derimot, kunne umulig forstå hva slags monster han hadde møtt. Det finnes mengder av dokumentasjon om genmodifisert såkorns-krig retta mot den sjølstendige småbonden. Men Shankar kunne ikke lese. Og det er krevende å spa opp røttene til Monsantos Krigs-Maskin.

Shankar visste ikke at Monsantos første store treffer var Agent Orange, dioxin-gassen som de amerikanske pilotene brukte for å avskoge Vietnam i et forsøk på finne ‘Ho Chi Minh-veien’ som uten opphold forsynte den anti-amerikanske motstanden i Sør med ammunisjon. Der det før var jungel, fødes i dag den tredje etterkrigs-generasjonen vietnamesere med misdannelser.

Etter dioxin-suksessen i Vietnam har MKMs kommandonettverk vært godt bemanna med krigshissere: CIA direktørene Helms, Turner og Deutch, teppebomberne Scowcroft og Kissinger, general Ashcroft – mannen bak Abu Ghreeb-torturen, og sjølsagt Rumsfeld – føringsoffiser for James Steele.

En annen interessant flora knytta til dette dynamiske rhizomet er Rockefeller klanen, den ‘Grønne Revolusjonens’ fedre på 1960 tallet, nå hovedsponsor for noe de kaller ‘Den Andre Gen-Revolusjonen’.

Rockefeller-stiftelsen har tatt ansvaret for å åpne Afrika for genmodifisert såkorn. Og ‘bunkers-knuseren’ som sikrer god gjennomtrengning er AGRA, Alliansen for Grønn Revolusjon i Afrika, stifta i 2006 med Kofi Annan ved rattet. Bill Gates, informasjonsstrategikeren som nylig åpna bakdørene på Google for CIAs globale informasjonskrig, er co-designer for AGRA-prosjektilet.

Shankar kjente ikke sjølmords-frøets historie.

Og vendte våpenet mot seg sjøl.

Cofer Black forlot CIA i 2005 for å ta over ledelsen av Blackwater/

Academi, verdens største skygge-armé. Se side 121, de siste revisjonene av amerikansk lov har gjort leiemordernes spor usynlige.

Monsanto og kjeveknuserne

Vi kan også bruke ei indirekte tilnærming for å dekonstruere det indiske sjølmordet.

En professor i forskningsmetodikk lærte meg ’overflate-responsmønster-analyse’ for å avdekke utydelige konturer: å smelle squash baller i den ukjente veggen for så å studere mønsteret i returene.

Utgangspunktet i vår studie er at krig er jævlig og nødvendigvis avler motreaksjon.

Hvordan svarer MKM på reaksjon? Hvordan handterer maskina sine motstandere?

MKM har tatt om bord Al Gore og Hillary Clinton, eksperter på internasjonale lover og smutthull. Obamas bidrag var utnevnelsen av Elena Keagan fra Monsanto-lobbyen til leder av Høyesterett. Det avfødte ‘Vern Monsanto Loven’ av 2013 som gir rettslig immunitet for amerikanske produsenter av genmodifisert såkorn.

Studier av proaktive MKM offensiver tar oss til Tyskland der Monsantos sikkerhetssjef møtte Cofer Black for å knekke den europeiske kampanjen mot genmodifisering. Det er en rik flora omkring Mister Black. I 2008, da han leda angrepet på de tyske miljøaktivistene, var han sjef for Blackbird Technologies. Det ligger en lekker Blackbird-trailer på Internett som forsikrer oss om «nøkkelkompetanse i hardware- og software-utvikling, hurtig reaksjon og avanserte kommunikasjonssystem, pålitelige også i fiendtlige scenarier.»

Noe som kan forklare den sofistikerte hackinga av anti-Monsanto-bevegelsen i Europa i 2009.

Graver vi fram røttene til det vitale utskuddet Cofer Black, kommer vi ned til 2001 og jakta på bin Laden. Black var direktør for CIAs Anti-terrorist Senter som leda mannejakta i Afghanistan. To måneder før Twin Tower-hendelsen, i juli 2001, forutså han et angrep av 11. september-type mot USA – men ingen hørte på ham. Black er ikke bare smart, men tøff også. Jakta på bin Laden fikk navnet ‘Kjeveknuser-5’. Like etter 11. september rapporterte Cofer Black til generalstaben omkring Bush: «Når jeg har gjort jobben vil fluene danse på øyeeplene deres.»

Det er matkrisa som har gjort MKM kraftfull. Nå er maskina klar for vannkrigene:

– Vi har vært i en matskvis, men vannkrisa vil nok blir enda mere dramatikk, og den er her snart, sa Monsanto-sjefen allerede i 2008.

Cofer Black sier seg enig. I et intervju med Men’s Journal samme år ble Black spurt, – Hvilke trusler skal vi passe oss for? Han svarte,

– Vi må regne med nye trusler som et resultat av den raske befolkningsveksta på kloden. Det er ganske enkelt ikke nok for alle. Først vil vi se knapphet på energi-ressursene.

Så kommer kampen om livsgrunnlaget – vann, rein luft, og mat. Konkurransen nasjonene i mellom for å sikre sin andel av disse varene kan få bisarre uttrykk.

Vi tilskuere kan vanskelig fatte energiflyten under bakken. Men to ting synes klare:

De djupe krigene er allerede i gang.

Og leiesoldaten vi kjente fra tidligere kriger – den tatoverte kjeveknuseren – har gått ut på dato.

Leiemorderne vi skal se etter, er Cyber ­Space-krigere i blankpussa sko.