Anders Hellebust:
Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag. Rånasfoss: Svein Sandnes Bokforlag, 2023, 390 s.

Under radaren og ført bak lyset

Som kjent er det en øvelse med mange deltakere  å mistenkeliggjøre dem som avslører hemmelighold og viser hvordan myndighetene fører sine innbyggere bak lyset. Det er særlig tilfelle når det gjelder utenrikspolitikk, militære forhold og Norge som en viktig brikke i USAs atomvåpenstrategi, noe som nå er grundig dokumentert i to bøker som – ikke overraskende – har fått altfor lite oppmerksomhet. 

 

Som forfatter av Med rett til å varsle er Anders Hellebust godt skodd til å møte sine kritikere. Bak seg har han en karriere som kaptein i Forsvarets etterretningstjeneste, statsviter med sikkerhetspolitikk som spesialfelt, lærer ved journalistutdanninga på dagens OsloMet og forsker ved Telenor og Sintef. Dessuten har han på CV-en at han også har vært vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet.

 

Massemedier i taktfast marsj

Det er nødvendig med et kort tilbakeblikk til midten av 1970-tallet for dem som har gått glipp av tidligere episoder. Hellebust blei av ledelsen i sin avdeling i Forsvaret oppmuntra til å skrive en magistergrad i statsvitenskap om avgjørelser i spennet mellom fagetater, embetsverk, regjering og storting, og valgte som tema innføring av to navigasjonssystemer på norsk jord etter initiativ fra USA. Loran C og Omega blei i forsvars- og regjeringsdokumenter framstilt som stasjoner med et sivilt formål, men under arbeidet fant Hellebust raskt åpne kilder fra USA som la vekt på samband med ubåter som førte atomvåpen.  

 

Kunne det virkelig tenkes at det bevisst blei holdt unna viktig kunnskap som kunne brukes av en utenrikspolitisk opposisjon? Ja, slik ser det ut, mer enn antydet Hellebust. Svaret blei et regjeringsoppnevnt granskingsutvalg, men de så på lite annet enn offisielle (bort)forklaringer, og hemmeligstempla sentrale deler av rapporten. Men foran stortingsvalget i 1977 gjorde SV-representantene Finn Gustavsen og Berge Furre alt kjent, de håpte ganske enkelt på en demokratisk debatt om brudd på basepolitikken og forbindelsen til USA atomvåpenstrategi, men slikt tar seg som kjent ikke pent ut. De slapp så vidt unna Riksrett, men massemediene gikk i taktfast marsj og bidro til partiets valgnederlag.  

 

Bratteli-regjeringas velregisserte løgner

Hellebust blei samtidig utsatt for en strøm av grove beskyldninger, for deretter å bli fratatt sin sikkerhetsklarering og gitt militært yrkesforbud. Men i dag kan han gjøre bruk av ny forskning, nedgraderte dokumenter her hjemme og materiale som Chelsea Manning lot Wikileaks offentliggjøre. De viser at Bratteli-regjeringa blei enig med den militære toppledelsen om å servere de folkevalgte en åpenbar løgn. 

 

Sjøl om boka tar sitt utgangspunkt i det som USA-dokumenter kalte «The Hellebust affair», er det ei bok som spenner langt videre. I tillegg til mer prinsipiell diskusjon om rett til kritiske ytringer og kamp mot hemmelighold, trekker forfatteren på en rikholdig norsk og internasjonal litteratur om manipulering av opinionen, kald krig, atomstrategier og den makt som USA har over norske myndigheter. Det gjelder flere andre «sivile» anlegg av militærstrategisk betydning og – ikke minst – kjøpet av jagerflyene F-16 og F-35, som koster så mye at norsk forsvarsevne svekkes, men som er skreddersydd for USAs offensive formål. I begge tilfeller vises det hvordan navngitte statsråder stiller opp for USA militære og økonomiske interesser, der de allierer seg med folk i embetsverket og USAs Oslo-ambassadør for å presse mindre entusiastiske regjeringskolleger. Det er altså ikke norske sikkerhetsinteresser som står på spill ved slik varsling, men illusjoner om at embetsverk og politikere taler sant og ønsker en opplyst og demokratisk debatt. All ære til et uavhengig forlag som nok en gang gir oss et viktig bidrag til vår samtidshistorie.

En av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika, De jordløses bevegelse, har de siste årene opprettet en gruppe for homofile, bifile og transpersoner. Hvordan skjedde det at denne bevegelsen fikk en LHBT-gruppe, og hvordan passer dette inn sammen med landrettferdighet?

De jordløses bevegelse (på portugisisk Movimento Sem Terra, MST) er en av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika. MST okkuperer ledige land og kjemper for å sikre landrettigheter for okkupanter. Strategien til bevegelsen er lovlig etter grunnloven i Brasil (artikkel 184th, kapittel III), som sier at staten har makt til å ekspropriere land som mangler “sosial funksjon”. Brasil har vært preget av skjevfordeling av land siden kolonitiden, men aktivismen til MST har hjulpet hundretusener brasilianere til å skaffe seg land. Ved siden av kampen for jordbruksreform, kjemper MST mot store landbruksnæringer og deres kontroll over matproduksjonen. Ut ifra et engasjement fra forskjellige aktører ble bevegelsen dannet i 1984. Blant dem var jordkommisjonen til den katolske kirke (på portugisisk Comissão Pastoral da Terra, CPT) og småbøndene i Sør-Brasil med revolusjonære venstreorienterte idealer, farget av den sovjetiske idéen om at homofili var et borgerlig avvik (Mariano and Paz 2018).

Hvordan skjedde det så, nesten fire tiår senere, at De jordløses bevegelse etablerte en gruppe for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT)? I denne teksten diskuteres først konteksten bak etableringen av LHBT-gruppen i MST og deretter hvordan forhandlingene i MST har vært når det gjelder å plassere LHBT-gruppen i sammenheng med landrettferdighet. Denne teksten stammer fra artikkelen «The rise of LGBT representation in the Landless Workers’ movement in Brazil» publisert i tidsskriftet Gender, Place and Culture i april 2023. Dataene ble samlet inn i Brasil i månedene oktober og november i 2019.

Kontekst

1. Matsuverenitet

Matsuverenitet er rammeverket som brukes av MST sitt arbeid for å omorganisere matsystemer, så vel som en transnasjonal bevegelse for bondestanden. Historisk handlet matsuverenitet om nasjonal selvforsyning. Fra Nyelenis erklæring i 2007 har matsuverenitet og kontroll rundt agro-matsystemer beveget seg fra «nasjoners rett» til «folkets rett». Ønsket om å beskytte de mest sårbare småbøndene ligger nå i kjernen av matsuverenitet. Det er nå et stort fokus på å bekjempe ulikheter mellom kjønnene og forvisninger av de som ikke har sikker eiendomsrett som for eksempel urfolk og lokalsamfunn. Skiftet fra nasjoners rett til folkets rett har også skapt bevissthet rundt seksuelle- og kjønnsminoriteter på landsbygda. Noen sosiale organisasjoner som La Via Campesina og MST har gradvis gitt mer synlighet til sine skeive bønder.

2. Kvinnekampen hos MST

Den første innsatsen for å anerkjenne mangfoldet blant de jordløse var etableringen av en kvinnegruppe i MST (setor de gênero) i 2000, som fokuserte på kvinners erfaringer. Kampen for seksuelt mangfold i bevegelsen kan ikke forstås utenom diskusjonene i denne prosessen. Det er relevant å nevne to viktige bidrag som kom fra opprettelsen av kvinnegruppen i MST: for det første var det gjennom feministiske ideer at MST erkjente at «småbønder» ikke er en homogen kategori, og for det andre gjorde diskusjonen rundt patriarkalske strukturer i MST det mulig å diskutere seksualitet.

3. Politisering av kjønns- og seksualitetsmangfold i Brasil

MSTs kamp for seksuelle minoriteter må sees i sammenheng med politiseringen av seksualitet som har funnet sted i Brasil siden 2010-tallet. Høydepunktet ble nådd under presidentvalget i 2018, da den selverklærte «homofob og stolte av det» Jair Bolsonaro ble valgt. De beryktede sitatene hans, som «[Jeg] vil heller at sønnen min skal dø i en ulykke enn å være homofil» (New York Times, 28. oktober 2018), forsterket polariseringen i landet og førte til raseri, frykt og flere politiske reaksjoner. Hendelsene krevde reaksjoner fra opposisjonen og resultatet var at LHBT-bevegelsen og den politiske venstresiden nærmet seg hverandre. Flere politiske partier, fagforeninger og organisasjoner tok etter hvert aktivt til orde for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter. MST fulgte denne trenden.

4. Skeiv aktivisme hos MST

De skeive medlemmene i MST må krediteres for etableringen av LHBT-gruppen i organisasjonen. Små grupper av aktivister arrangerte diskusjoner om kjønn og seksualitet rundt omkring i MSTs okkupasjons-leirer. Under mitt feltarbeid i Brasil møtte jeg flere aktivister som fortalte hvor vanskelig det var å være skeiv i MST på 90- og 2000-tallet. Disse fortalte om aktivismen innad i bevegelsen som de utøvde – til tider mot ledelsen i okkupasjons-leirer – for å synliggjøre skeive bønders livserfaringer. Noen aktivister rapporterte at de lagde interne opprop med krav om anerkjennelse, slo på gryter og panner etter episoder med LHBT-fobi og organiserte møter mellom MST-medlemmer og andre (urbane) LHBT-bevegelser.

Forhandlingen innad MST

1. Formalisering

LHBT-gruppen ble offisielt godkjent i 2017 og fikk i 2018 en representant i sentralstyret i MST. Organisasjonen har også endret sine nasjonale retningslinjer for å anerkjenne seksuell legning og kjønnsmangfold. MST hadde, som forventet, en klar visjon om hvordan debatten om seksuelt mangfold skulle foregå. Den nye «LHBT-gruppen for de jordløse» måtte sette søkelyset på seksuelt mangfold og samtidig plassere dette mangfoldet under en bredere klassekonflikt knyttet til ulikhet i jord. Det er en sterk intensjon om å ikke fragmentere MST og å holde fast ved MSTs hovedmål om jordreform og landrettferdighet. Ved å plassere det seksuelle mangfoldet innenfor denne bredere rammen vil MST dempe reaksjonene på at det å diskutere seksualitet er en avsporing fra klasseperspektivet og dermed potensielt skadelig for bevegelsens primære formål.

2. Klasse, kjønn og seksualitet

MSTs tilnærming er fortsatt «bønder mot agroindustrien» – en snevrere versjon av «arbeidere mot kapitalisme». Når LHBT-gruppen bruker dette binære fokuset, blir de to motstridende aktørene («agrobusiness» og «bønder») omformulert. På den ene siden fremstår agroindustrien som ett med det sexistiske patriarkatet, og på den andre siden settes det spørsmålstegn ved bøndenes antatte heteroseksualitet. Patriarkatet forstås som kilden til normativ sexisme og vold på landet, og agroindustrien er kilden til miljøskader, skeivfordeling av jord og økonomisk elendighet for flertallet. Tilnærmingen til MST ligger nær marxistisk feminisme i sin påstand om at markedsøkonomien bruker både naturen og de marginaliserte som ressurser for profitt (Moeckli og Braun 2001, Milligan 2021).

3. Agroøkologi

Agroøkologi er det vitenskapelige feltet som anvender økologiske prosesser i landbruk-produksjonssystemer. MST har vært en forkjemper for agroøkologisk matproduksjon i ambisjonen om å utrydde monokulturer, genmodifiserte organismer og sprøytemidler. Samtidig har MST kjempet for biologisk mangfold, regenerativt jordbruk og stedegne frø. Skeiv og feministisk aktivisme i MST har utvidet agroøkologien til å ikke bare omfatte biologisk mangfold, men også sosialt mangfold, der ulike kjønnsuttrykk, seksualiteter og måter å leve av jorden på må eksistere. For LHBT-gruppen i MST vil det ikke være nok å tenke på regenerativt jordbruk og biologisk mangfold uten å la det sosiale mangfoldet blomstre, noe som må inkludere et kjønns- og seksualitetsmangfold.

4. ‘LHBT uten jord’

MST skapte en «LHBT uten jord» (LGBT sem terra) -identitet: Først gjennom møtepunktene for LHBT-personer, for eksempel LHBT-gruppen, der medlemmene kan møtes og skape tilhørighet, fellesskap og et kollektivt minne, samt sørge over volden mot skeive medlemmer av MST. Disse menneskene utsettes for dobbel vold både som aktivister for landrettferdighet og som seksuelle minoriteter. For det andre er LHBT uten jord konkretisert i en rekke objekter som fremmer identiteten, for eksempel T-skjorter, caps, vesker, plakater, fotoshoots, guidebøker og en kortfilm fra 2019 med tittelen «LHBT uten jord: kjærlighet starter revolusjon». Konkretiseringen har også funnet sted i sosiale medier. På Facebook, Instagram og X (Twitter) til MST finnes det regnbueflagg ved siden av hammer og sigd.

Hva nå?

LHBT-gruppen i MST forteller oss om noe større enn gruppen selv. Den forteller oss om en ny kontekst for bønders politiske mobilisering, både nasjonalt og internasjonalt. Skeive småbønder begynner å gjøre opprør forskjellige steder over hele verden. Bondepolitikken på landsbygda står i endring som knytter horisontale bånd mellom urbane og rurale bevegelser, jordbruksbevegelser og LHBT-bevegelser. Til slutt er det verdt å se nærmere på LHBT-representasjonen i MST som en del av et større forsøk på å opprettholde et politisk «vi» som tar hensyn til interne forskjeller, men som likevel ikke fragmenteres.

Referanser

Mariano, Alessandro, and Terezinha Paz. 2018. “Diversidade Sexual e de Gênero No MST.” In Hasteemos a Bandeira Colorida. Diversidade Sexual e de Gênero No Brasil, edited by Leonardo Nogueira, Erivan Hilario, Terezinha Paz and Katia Marro, 289–313. São Paulo: Expressão Popular.

Moeckli, Jane, and Bruce Braun. 2001. “Gendered Natures: Feminism, Politics, and Social Nature.” In Social Nature: Theory, Practice and Politics, edited by Noel Castree and Bruce Braun, 112–132. Oxford: Blackwell.

New York Times. 2018. “Brazil’s Polarizing New President, Jair Bolsonaro, in His Own Words.” The New York Times, October 28. https://www.nytimes.com/2018/10/28/world/americas/brazil-president-jair-bolsonaro-quotes.html

Er det sånn at viss ein stør transkvinners rettar så må ein vera mot sexkjøpslova? Artikkelforfattaren ønsker å rydda opp i debatten, ønskjer å skilje mellom debatten om sexkjøpslova og det å inkludera transkvinners rettar. For eit transinkluderande 8. marstog som tar standpunkt mot sal av kropp!

Etter eit par rundar med parolemøter og 8. marsarrangement, i tillegg til andre diskusjonar om kvinnesak, er det ein debatt, eller eit tema, som eg har tenkt meir og meir på. Det dreier seg om diskusjonen rundt transinkludering, og korleis den har ein tendens til å bli blanda saman med diskusjon om og standpunkt til sexkjøpslova. Til 8. mars kjem dette blant anna til syne gjennom diskusjonar om kva parolar ein skal vedta. Det verker å vere ein del variasjon i korleis desse debattane er rundt om i landet, men det som tar mest plass i media er som regel diskusjonane rundt 8. mars i Oslo.

Og for å ta utgangspunkt i Oslo. Både i 2022 og 2023 var det fleire medieoppslag om 8. mars, innsendte parolar og parolemøtet. Det er ikkje første gonga det har blitt store debattar rundt 8. mars, transinkludering og sexkjøp. I 2018 var dette òg oppe som tema. Seinare same året hadde tidsskriftet Fett eit nummer der dei intervjua blant anna FRI, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og PION. Her er det spørsmål om nettopp sexkjøp og transinkludering som blir tatt opp. Det kan verke som at ein av årsakene til at det har blitt ein større debatt igjen dei siste to åra er ei vedtektsendring der det gjekk frå at alle som ikkje var menn hadde stemmerett på parolemøtet, til at det blei alle som identifiserer seg som kvinner. I debatten i etterkant blei det påpekt at dette stenger ute ikkje-binære, som kan dele både sosiale og kroppslege erfaringar med kvinner (cis og trans).

Mi oppfatning av debatten dei siste to åra er at denne vedtektsendringa var ein del av det som utløyste ein større debatt, men der det på eit meir overordna nivå blei ein debatt om 8. marsbevegelsen si inkludering av transpersonar. Resultatet har blitt at det har gått to 8. marstog i Oslo dei siste to åra. Det eine er det offisielle 8. marstoget som vi kjenner til med kvinneorganisasjonar, parti, fagforeiningar, solidaritetsforeiningar, og mange, mange fleire. Og så har det komme eit nytt alternativt tog, første året som eit initiativ frå ulike interesseorganisasjonar og i 2023 arrangert av den nystarta gruppa Inkluderende Feminisme.

Nokon vil seie at det ikkje er eit problem om det går to tog, det har det gjort tidlegare òg. Og det har dei nok på ein måte rett i. 8. marsbevegelsen består av eit stort mangfald av både folk og organisasjonar. Det er ikkje noko nytt at det er ueinigheiter om retning eller politiske saker. Med eit meiningsmangfald og ein bevegelse av den størrelsen som utgjer 8. mars er det naturlig med politisk ueinigheit, og kanskje ikkje anna å forvente enn at det i periodar vil vere splittingar som kan resultere i fleire tog. Men eg meiner det er ein måte å argumentere på, eller sette ulike saker i samanheng på, som blir tydeleg i denne splittinga, og som eg meiner kan vere til skade for kvinnekampen og kvinnebevegelsen.

I diskusjonen om ulike tog, og elles i debatter om feminisme og trans, kjem nemleg fort sexkjøp og sexkjøpslova inn. På ein eller annan måte har det blitt til at ein ser desse spørsmåla i samanheng. Det kan verke som ein må velje mellom to sider der det ein meiner om den eine saka tilseier kva ein skal meine om den andre. Enten er ein kritisk til for mykje inkludering av transpersonar i 8. marstoget og for sexkjøpslova, eller så er ein for meir inkludering av transpersonar og mot sexkjøpslova. Og det blir framstilt som at det er desse to gruppene som no etterkvart har kvart sitt tog.

Eg trur for det første ikkje at denne oppdelinga stemmer med korleis folk faktisk plasserer seg i debatten, og for det andre meiner eg at å sette likskapsteikn mellom to ulike standpunkt er skadeleg. Eg meiner at ved å lage desse to «sider» så skader ein ikkje berre debatten, men òg den vidare utviklinga av kvinnekampen.

Denne måten å argumentere på, der inkludering og politikk rundt sexkjøp blir tatt saman, verker å komme frå begge «sider» (om ein kan kalle det det). Og årsakene til at det blir slik er nok mange. Ein av organisasjonane som har vekst fram dei seinare åra er nettopp dei som i 2023 sto bak det alternative 8. marsarrangementet i Oslo, Inkluderende Feminisme. Ein rask kikk på både deira eiga facebook-side og arrangementssida frå 2023 viser at dei står for eit ganske annleis syn på sexkjøpslova enn det offisielle 8. marsarrangementet gjer. Det er ikkje noko nytt at parolemøter i Oslo har hatt diskusjonar om kva syn ein skal ha på sexkjøpslova. Det er kanskje heller ikkje rart at ulike grupper som har følt seg utanfor 8. marsmarkeringa finn saman i eit alternativt arrangement. Men dei av oss som er opptatte av å støtte toget og arrangementet som 8. marskomiteen står bak, kan ikkje blande saman desse sakene av den grunn. Det vil isåfall gjere det vanskeleg for dei av oss som ikkje passer inn på ein av desse to sidene som det nokon gonger kan virke som ein må velje mellom. Og det er her eg trur at det å forsterke denne assosiasjonen mellom for/mot sexkjøpslova og for/mot transinkluderande parolar er å gjere oss sjølv ei bjørneteneste.

Når eg skriv dette er det jo med utgangspunkt frå der eg sjølv står, det er jo argumenter for det 8. marstoget eg ønskjer. Eit tog der ikkje kjønnsidentiteten skal påverke om ein føler ein kan delta, og som samtidig er eit tog som tar standpunkt mot sal av kropp. Så kanskje er dette mest ein appell til alle andre der ute som sitt med same ønskje. Dersom vi skal komme dit så må vi gjere noko med debatten. Det er her eg tenker det er vårt ansvar å sørge for ein betre debatt framover, og då tenker eg på alle oss som på ulike måtar har bidratt til eller vore del av 8. marsmarkeringer, både i Oslo og alle andre stader.

Så treng vi sjølvsagt også å bruke tid på å snakke om sexkjøp og sexkjøpslova, spesielt etter straffelovrådets utredning der de foreslår avkriminalisering av sexkjøp. Men det er ein heilt eigen debatt, som ikkje treng å henge saman med diskusjonar om inkludering i kvinnebevegelsen og på kvinnedagen.

Når 8. mars er ein kampdag så er det naturleg at det vil være diskusjonar og mange ulike meiningar om kva parolar som skal ha plass i toget. Men uavhengig av kva politiske saker som blir inkludert i parolegrunnlaget må det vere mogleg å ha både parolemøte og tog der ein kjenner seg velkommen uavhengig av kjønnsidentitet. Så vil det nok ikkje vere mogleg, på eit møte av den størrelsen som parolemøtet i Oslo er, at absolutt alle skal vere einige i at møtet har gått bra. Men det bør vere eit mål at så mange som mogleg på møtet opplever det som ein grei debattarena, der ueinigheiter blir behandla på ein god måte. Ikkje minst bør det vere eit møte ein kan komme på som ny, og bli inspirert til å fortsette å engasjere seg i 8. marsarbeidet. Vi som ønskjer stor oppslutning rundt 8. marsarrangementa tener på at hovudinntrykket er at ein har gode møter, der det kan være mykje diskusjon, men der det er ok å vere. Slik har det ikkje alltid vore, og det kan verke som vi framleis ikkje er der.

Når eg skriv dette er vi framleis i 2023, og fleire veker unna både parolemøter og 8. mars. Så kanskje er situasjonen endra når dette er på trykk. Men basert på kor lenge denne debatten har vart så langt, så trur eg det vil ta lengre tid før ein har landa den. Eg er uansett sikker på kva eg ønsker meg; eit 8. marstog der ein er, og føler seg, velkommen uavhengig av om ein er cis, trans eller ikkje-binær. Det trur eg vi er mange som ønsker. Ein kan få inntrykk av at debatten har blitt hardare i løpet av dei siste åra, og på mange måtar har den nok det. Samtidig er det kanskje òg eit uttrykk for at diskusjonar som nokre av oss har hatt over mange år i større og større grad også blir tatt i media. Til tross for dette er eg optimistisk med tanke på vegen vidare. Som nemnt har det blitt slått opp saker om «bråk» på parolemøter i Oslo dei siste åra, men i 2023 var også desse to parolane med, «Oppfyll transkvinners menneskerettar – stopp hets mot transkvinner!» og «Ingen er fri før alle er fri – internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!». Men dette kom sjølvsagt ikkje av seg sjølv, det var blant temaa som blei diskutert mest på parolemøtet. Og la oss også kaste eit lite blikk til andre plasser i landet. I Bergen var det fleire parolar som konkret tok opp transrettar, Tromsø si markering tok òg opp transkvinners rettar, mens Trondheim ikkje hadde nokon parolar som omhandla transpersonar. Så situasjonen er nok ulik, men eg trur temaet likevel er mogleg å kjenne igjen for mange som over tid har deltatt i debatter om kvinnepolitikk og 8. mars.

Så er det kanskje berre å sparke inn opne dører å ta til ordet for å skilje mellom diskusjonen om sexkjøp og diskusjonen om transinkludering i kvinnebevegelsen. Men eg trur det er ei påminning som fleire av oss kan ha nytte av for å bidra til debatter både i kvinnebevegelsen og på venstresida i åra framover.

– Folk vil ha fred i Palestina. På begge sider.  Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt, men på lengre sikt er det nødvendig for Israel og deres mulighet til å leve i fred at palestinerne  får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder, sier Eldbjørg Holte, i dette intervjuet med Stian Bragtvedt. Intervjuet ble først publisert i 2011.

---

Eldbjørg Holte er leder av Palestina-butikken Al Quds, og har vært med i Palestinakomiteen i 40 år
Intervjuet av Stian Bragtveit, redaksjonsmedlem i Gnist

– Hva gjorde at du engasjerte deg politisk i akkurat Palestina-spørsmålet?
– Jeg ble som veldig mange andre engasjert i kampen mot EEC på tidlig 70-tallet. Den var nok starten på hele mitt politiske engasjement. Samtidig var internasjonal rettferdighet og solidaritet noe som veldig mange av oss var opptatt av. Vietnamkrigen hadde gjort mange bevisste, og det å engasjere seg sammen med det palestinske folket mot undertrykkelsen falt seg veldig naturlig. Så er det noe med den soleklare urettferdigheten i akkurat Palestina-spørsmålet. At palestinernes kamp for frihet er en rettferdig kamp er jo åpenbar.

– I dag er støtte til palestinerne noe vi kan finne helt over på den politiske høyresida. Men jeg har alltid sett for meg at det var mye mer kontroversielt på 70-tallet. Hvordan var det å drive informasjonsarbeid på gata da dere startet opp?
– Palestinakomiteen ble stifta allerede i 1969, og ble senere den første organisasjonen som sendte helseteam til den libanesiske borgerkrigen. Mange unge radikale hadde allerede reist til Israel for å arbeide i israelske Kibbutzer, hvor man hjalp til med å dyrke jorda og levde enkelt og egalitært, i alle fall innad i gruppa. Men det var mange som var skeptiske til den aggressive israelske politikken da også. Jeg tror spesielt Seksdagerskrigen i 1967 og de illegale bosetningene som fulgte på Vestbredden, gjorde at flere ble kritiske til Israel. Selv om folk kunne bli sinte når vi delte ut løpesedler for et fritt Palestina, var det også mange som var positive.

– Hvordan var det å reise ned som frivillig til den libanesiske borgerkrigen?
– Jeg husker at det hele gikk ganske raskt. Vi reiste ned like etter at appellen om hjelp kom fra palestinske Røde halvmåne. Det begynte med at Trond Ali Lindstad kom til meg klokka ett om natta, og sa at nå må vi dra til Libanon. Ei uke senere dro vi til Bagdad i Irak, og fikk hekta oss på en gruppe av palestinere og irakere som hadde meldt seg frivillig for å kjempe på venstrealliansens side i den libanesiske borgerkrigen. Etter hvert dro vi fra Bagdad til Kairo og Alexandria, derfra skulle vi reise med båt til Saida i Libanon. Båten var et gresk lasteskip, og vi skulle holde oss under dekk sammen med de rundt 200 frivillige vi hadde følge med fra Bagdad, i tillegg til en god del våpen. Vi seilte nesten opp til Kypros, før vi dreide østover mot Libanon. I internasjonalt farvann ble vi stoppet av et israelsk krigsskip som spurte hvor vi skulle. Heldigvis for oss som satt under dekk, ble vi ikke bordet slik som mange av de andre båtene som kom med forsyninger og frivillige til palestinerne og venstrealliansen. Jeg tror nok de var klar over at det kunne være solidaritetsarbeidere, soldater eller våpen om bord, men de kunne rett og slett ikke stoppe alle båtene med kurs for Libanon i internasjonalt farvann. Det ville blitt for mye oppstyr. Derfor tror jeg de lot oss seile videre.

– Hva hadde skjedd om dere hadde blitt oppdaget?
– Mange båter i samme situasjon som oss ble bordet av israelske soldater, tatt i arrest og tauet til Haifa. Blant annet var det noen nederlendere som ble arrestert på båt 14 dager før vi reiste inn. De ble kjørt i fengsel på lasteplanet til en militærjeep med pistol mot tinningen hele veien. Med de humpete veiene der så var det jo bare tilfeldigheter at ikke den pistolen gikk av. Så det å bli arrestert var ikke noe lystig alternativ.

– Tror du Israel er mer følsomme ovenfor internasjonal opinion og media i dag enn da dere reiste nedover?
– Nei, jeg tror de gir pokker. Det er jo bare å tenke på hva som skjedde med båten som skulle med forsyninger til Gaza. Kanskje tenker de at det er dummere å drepe hvite enn arabere fordi det blir mer bråk, men generelt tror jeg de gir pokker.

– Hva gjorde dere i Libanon?
– Vi ble møtt av palestinske Røde halvmåne, og begynte å jobbe ved et barnesykehus i Beirut. Der behandlet vi mange barn og sivile fra flyktningleiren Tel al Zatar. Selve leiren falt like før vi kom etter at den ble omringet av falangistmilits, og innbyggerne fordrevet eller drept. Flere av barna jeg behandlet der, har jeg holdt kontakten med siden. I løpet av de tre månedene vi var i Libanon, jobbet vi også ved et feltsykehus ved fronten. Det var ikke direkte kamphandlinger der, men det ble skutt over leiren fra artilleri jevnlig. En hendelse jeg husker godt, var en falangistsoldat som kom inn til behandling. Til tross for at han jo var fienden, så ble han ok behandlet av det palestinske helsepersonellet. Vi snakket med ham, og alle behandlet ham veldig skikkelig. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg tror det gjorde et enda større inntrykk på ham.

– Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å drive med solidaritetsarbeid for Palestina?
– I år er det akkurat 40 år siden jeg startet i Palestinakomiteen, i 1971. Jeg er så heldig å ha jobben med Al Quds, hvor jeg kan drive på fulltid med det jeg synes er viktigst. Jeg er 67 nå, så strengt tatt kan jeg jo pensjonere meg, men jeg vil drive på her så lenge jeg kan. Å gjøre noe annet nå ville bli veldig merkelig tror jeg. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg å besøke mine venner i Midt-Østen og fortelle dem at jeg har sluttet med solidaritetsarbeid. Arbeidet til støtte for palestinernes kamp er en del av den jeg er. En annen ting jeg er glad for, er at jeg hele tida har jobbet på grasrota. Jeg ser veldig mange i bistandsbransjen og andre steder som blir pamper fordi de ikke forholder seg til vanlige folk i det daglige arbeidet. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi det med posisjoner, lønn og stort kontor følger et press i den retningen, tror jeg. At man blir opptatt av karriere, posisjoner, status og de tingene der.

– Hva tenker du om alle bistandsaktørene som fins i Palestina i dag?
– Det fins jo både gode og dårlige prosjekter. Det viktige for meg og Palestinakomiteen har jo alltid vært å vektlegge det politiske. Vårt arbeid er først og fremst i Norge, for å påvirke opinionen her. I tillegg til det praktiske solidaritetsarbeidet med palestinerne som begynte i 1976. Et eksempel på et bistandsprosjekt, som jeg synes er fornuftig også politisk, er ledsager- programmet til Kirkens nødhjelp. De sender folk til Palestina for å være øyenvitner og for å støtte både israelske og palestinske fredstiltak. Så jobber de med politisk påvirkning når de kommer tilbake til Norge. Det har vi alltid sagt er det viktigste, at vårt fremste mål er å påvirke politikken her hjemme. Palestinerne selv er de som må være drivkraften for et fritt Palestina. Bistandsprosjekter som overser okkupasjonen, eller som tar beslutninger på vegne av palestinerne, har jeg ikke noe til overs for.

– Og reising driver jo dere i Al Quds også med?
– Ja, vi både selger vanlige reiser og arrangerer turer til Palestina med politiske programmer. Nettopp ut fra tanken om at det å se urettferdigheten med egne øyne skaper engasjement. Det er min erfaring, og det er erfaringen til mange andre som har reist nedover. Enten som soldater i UNIFIL-styrken i Libanon, som hjelpearbeidere eller som turister. Å se urettferdigheten på nært hold skaper en vilje til å gjøre noe. Det å bli kjent med palestinerne, knytte vennskap og se det som foregår, gjør det umulig å være likegyldig. Vi er jo ikke et reisebyrå i vanlig forstand, men et politisk reisebyrå.

– Hvor kom ideen fra til å starte med turer?
– Vi startet opp Al Quds i 1989, men ideen om reisebyrå var eldre enn det. Jeg husker at Abu Jihad foreslo det i et møte med oss på 70-tallet.

– Abu Jihad?
– Abu Jihad var nummer to i PLO etter Arafat, og grunnla Fatah. Ved siden av Yassir Arafat var han blant de fremste lederne i den palestinske kampen. Ideologisk har han alltid vært den fremste palestinske lederen etter min mening, selv om jeg har stor respekt for Arafat.

– Og han foreslo et reisebyrå i Norge?
– Ja. Han sa at om vi ville gjøre noe i Norge, start et reisebyrå så folk kan komme hit og se undertrykkelsen med egne øyne. Det var jo veldig i tråd med vår linje. Den viktigste jobben vår som solidaritetsorganisasjon er jo å påvirke opinionen her hjemme, slik at vi kan presse regjeringa på Palestina-spørsmålet. Så reisebyrået ble startet fordi vi mente det var politisk riktig.

– Ser du noen endring i sikte? Er det noe lys i enden av tunellen?
– Ja, absolutt. Folk vil jo gjerne ha fred. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt. Men på lengre sikt er det jo helt nødvendig for Israel og for deres mulighet til å leve i fred, at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder. Tostatsløsningen har jeg ikke noe tro på lenger. Det er jo bare å se på kartet så ser man en sveitserost hvor de små restene av Palestina er hullene og Israel er osten. Det går ikke å lage en bærekraftig palestinsk stat på det grunnlaget. I tillegg virker det som mange av jødene som er unge nå, kanskje spesielt i USA, ikke vil stå inne for den sionistiske ideologien og Israels undertrykking. Det gir håp for forandring. Så har vi jo fått opprøret i Tunis nå, med bevegelse nedenfra, og hvor de autoritære lederne blir kastet. Det kan jo hende at det ikke blir noen endring, og at et like dårlig regime blir utfallet. Men det kan også hende at dette er starten på en lang rekke opprør mot flere av de regimene i Midt-Østen, som mangler demokrati. Blant vanlige folk er støtten til palestinerne mye større enn blant lederne. Så mer demokrati i land som Egypt tror jeg vil kunne ha stor påvirkning på den politiske situasjonen for palestinerne og Israel. Jeg tror at en grunn til den lunkne støtten til den palestinske kampen fra enkelte arabiske ledere er at de er redd for eksempelets makt. Hvis folk ser at det nytter å kjempe politisk i Palestina, så vil det ha en effekt, og bidra til økt mobilisering nedenfra mot andre autoritære ledere også.

– Hva håper du på for solidaritetsarbeidet i Norge i 2011?
– Den viktigste saken nå er jobbinga for en kulturell og akademisk boikott av Israel. I tillegg til den boikotten hver enkelt kan gjennomføre gjennom å ikke kjøpe varer fra Israel.

– Men nytter det?
– Så absolutt. Det er bare å se hvor redde Israel er for en akademisk og kulturell boikott.

– Jeg innbiller meg at det går lengre tid mellom hver gang jeg ser varer fra Israel i matbutikkene nå enn før?
– Det tror jeg er riktig. Forbrukerboikotten har fungert veldig bra, og butikker er redde for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å ha varer fra Israel. Et annet håp er at flere vil engasjere seg i Palestinakomiteen. Vi har jo fått veldig mange nye medlemmer de siste årene. Det er flott, og jeg håper også at enda flere av dem vil engasjere seg aktivt. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Og det er jo ikke akkurat mangel på ting å gjøre.

– Helt til slutt, hender det aldri at du blir lei og mister motivasjonen til å stå på videre med arbeidet for palestinerne?
– Det er bare å ta seg en tur nedover det, så er jeg full av både inspirasjon og energi.

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by.

---

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Ihne Pedersen

I fjor høst skreiv jeg en artikkel Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv. Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. Her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og være pådrivere for de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

 

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Britiske Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport, brannfolk og lærere, og blant nybegynnere som sykepleierne – som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. Nå møtes dette med nye anti-streikelover som ser ut som thatcheristiske gjenferd fra 1980-tallet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

 

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk mindre trygt arbeidsliv blant folk i millenniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

 

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium på at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

 

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globaliseringa der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et blunk, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig» av. Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

 

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: «Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte».

 

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, ifølge SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

 

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger om spennende debatter i Rødt over hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

 

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det «kongelige norske» sosialdemokratiske Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring. (Jeg er oppmerksom på at det er mange som ikke uten videre mener Rødt skal kalle seg det nye «arbeiderpartiet», fordi navnet er opptatt – eller til og med diskreditert. Det temaet lar jeg ligge til en annen gang).

 

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femtedel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. Et annet tilbud er en studiesirkel med svært ambisiøse historiske og marxistiske temaer som har hatt en god håndfull deltakere over lengre tid. Det må vel kalles et «høyterskeltilbud», men vitner om et partilag som vil spille på flere strenger. Arendal Rødt har også planer om å starte et faglig utvalg med utgangspunkt i flere framtredende faglige tillitsvalgte og et aktivt og progressivt LO i regionen. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

 

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet (selv om partiskatt far folkevalgte bidrar litt), og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun den rundt de folkevalgte.

 

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alt og alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. Her etterlyser jeg også et spørsmål om Nato, så vel som EU/EØS i medlemsundersøkelsen. At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng Det samme gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte. Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

 

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til bunn gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livslinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt, og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe. I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

 

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati hvis ledelse ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for fellesskapsløsninger som er stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for folkeflertallets levestandard. Vi må undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbaserte samfunnet. Kraftkampen har vist hvor viktig det er at et parti med sterke røtter i fagbevegelsen leder an i opprøret. Jeg prøver ikke med dette å spre illusjoner om at kapitalismen kan reformeres inn i en sosialistisk samfunnsorden. En slik omveltning vil kreve skarpere lut. Men kampen om en sterkere sosialistisk bevissthet i fagbevegelsen må tas på de arenaer som åpnes for de store slag om makt og samfunnskontroll. Og den kampen starter her og nå.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt!

Rødt har som nevnt voksesmerter. Og partiets ledelse har tilsynelatende ingen plan for å håndtere veksten i form av et organisasjonskart. Det resulterer i en spontan endring av lagsstrukturen, særlig i de større byene, der tendensen nå er å danne bydelslag når medlemstallet i en by nærmer seg tusen eller flere. I Bergen er f. eks et nytt bydelslag etablert rett før jul med nær 200 medlemmer, så vidt jeg skjønner utskilt fra et mye større lag i Bergen sentrum (som er det største av en håndfull bydelslag). I Trondheim har man startet en oppdeling i både noen få bydelslag, samt studentlag og et faglig lag. Men siste nytt derfra er at bydelslaget Østbyen som har fungert i seks år og har 180 betalende medlemmer, nå vil slå seg sammen med Sentrumslaget igjen fordi de ikke har kapasitet til å lede laget. Lagsledelsen faller på noen få folk, og mange som prøver seg har ikke tid eller erfaring til å sitte i styret. Dermed oppløses både laget i Østbyen og også studentlaget i universitetsbyen Trondheim for å slutte seg sammen med det store sentrumslaget med 350 medlemmer – som nå vil vokse til over 500. Det sier seg sjøl at sånne medlemstall i ett lag ikke svarer til en bærekraftig organisasjonsmodell.

Det nyoppretta faglige laget i Trondheim fungerer derimot bra, ifølge Rødt-veteran, bussjåfør og leder i Trondheim LO, John-Peder Denstad. «Det knytter arbeidet til viktige saker for arbeiderklassen og fagorganiserte. Her samles erfarne folk, både yngre og eldre. Det tapper ikke andre bydelslag for gode folk,» hevder han. «Vi må bygge partilag med klare oppgaver som folk identifiserer seg med. Det er en viktig forutsetning for å skape aktivisme», sier Denstad. Han er som offentlig ansatt sporveisarbeider medlem av Fagforbundet hvor Rødt står sterkt. Pålitelige kilder hevder at Rødt har åtte tillitsvalgte for klubber og fagforeninger i Trondheim og 13 i Trøndelag fylke. Cirka 30 prosent av trønderske Rødt-medlemmer som er tillitsvalgte innen LO-forbund er i Fagforbundet. Et grovt anslag tilsier at Rødt har 170 medlemmer i dette forbundet i Trøndelag.

Fagforbundet, LOs suverent største forbund med over 400.000 medlemmer og solid flertall med 77 prosent kvinner blant medlemmene, er det forbundet hvor Rødt har flest medlemmer. Blant de mange tillitsvalgte med verv på distriktsnivå er Stine Westrum som er leder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd i Oslo. Fagforbundet har 10 prosent av sine medlemmer, 40.000, i Oslo. Fem av fagforeningene der er ledet av Rødt-damer. Westrum har ikke eksakte tall, men hvis hun grovt skal anslå hvor mange medlemmer Rødt har i Fagforbundet i Oslo, vil hun tippe pluss minus 1000. Og potensialet for å verve flere er stort, gitt at Rødt får 16-17 prosent på meningsmålinger om valgpreferanser i LO.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt. Vi har kjente og uttalte retningslinjer når nye folk blir valgt som klubbledere eller hovedtillitsvalgte. Da er det første som står på dagsordenen sosialt treff med kolleger og opplæring i grunnkurs for tillitsvalgte, sier Stine Westrum.

Konstituert leder for Yrkesseksjon Samferdsel og Teknisk i Fagforbundet Agder, Jon Espen Syversten, er av samme oppfatning. Er det noe Fagforbundet har systematisert, er det opplæring av nyvalgte folk på klubb- og fagforeningsnivå. I kontorbygget der han jobber i Lillesand peker han nedover en korridor der det fins det er fem ansatte under en opplæringsansvarlig på et eget kompetansesenter. Når folk er blitt tillitsvalgte på et årsmøte, blir de automatisk tilbudt et fase 1-kurs som er tre dager ganger tre. Så fins det et fase 2-kurs som en kan ta seinere.

Men Syvertsen og Westrum er også enige om at tilstanden i Fagforbundet minner mye om Rødts. Det er et lite sjikt av tillitsvalgte som er aktive innen klubber og fagforeninger, mens den store hopen av medlemmer ikke er aktive. Westrum, som sitter i Rødts faglige utvalg sentralt, mener likevel at Rødt kan lære noe av Fagforbundets organisering:

På den faglige landskonferansen vi hadde i slutten av november i fjor kom det opp et forslag om å etablere faglige utvalg i alle partidistriktene allerede i løpet av vinteren. Det er nødvendig for å kunne følge opp det faglig-politiske arbeidet i partilagene, for det blir uoverkommelig hvis dette arbeidet skal ledes fra sentralt hold.

 

Erobre posisjoner for å omforme både fagbevegelsen og Rødt

Organisering er fattigfolks kapital, sa gode, gamle Karl Marx. Og organisasjon kan ikke kjøpes for penger, men må bygges og vedlikeholdes av hundrevis og tusener av hender og hoder. Rødt opplever en relativ velstand på Stortinget, men det betyr ikke at Rødt som parti blir brakt ut av «organisasjonsfattigdommen» ved andres hjelp. Vi må gjøre det sjøl!

For at Rødt skal gripe timen og skape et nytt sosialistiske arbeiderparti i Norge, har jeg slått til lyd for både å styrke det faglige arbeidet på alle nivåer og samtidig ha en gjennomgripende og langvarig oppbygging av Rødts partiorganisasjon. Dette er en todelt strategi, men også to sider av samme sak. Vi må lære av Fagforbundet, slik de tillitsvalgte anbefaler oss. Men vi har også mye å tilføre fagbevegelsen, og det blir en kilde til lærdom som bare vil bli viktigere for hver dag og måned som den nåværende krisa i kapitalismen utvikler seg. Fagbevegelsen trenger Rødts sosialisme og kapitalismekritiske ideologi. Og Rødt trenger fagrørslas organisasjonserfaring og kunnskap om «fattigmanns kapital».

 

Rødt er det foretrukne partiet for den organiserte delen den nye norske arbeiderklassen i dag. Vi har flust med medlemmer og vi har mange dyktige tillitsvalgte. Denne posisjonen må vi bruke til å kartlegge vårt omland, bygge våre nettverk rundt lokale klubber og fagforeninger, på distriktsnivå i de ulike fagforbund og rundt de regionale LO-ene som har vist seg som effektive sentre for å bygge opposisjon i fagbevegelsen. Vi må finne fram til de medlemmer som er i stand til å vinne posisjoner på årsmøter, ikke minst i Fagforbundet som sårt trenger en injeksjon av tillitsvalgte fra Rødt. Startpunktet for en slik offensiv vil være å etablere faglige utvalg i flest mulig partidistrikter. Neste etappe er å overbevise Rødts landsmøte til våren om at dette er den rette vei å gå. Mulighetene er store i denne misnøyens vinter vi befinner oss i.

 

 

Som et globalt fenomen kan ikke rasisme skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Da Angela Davis nylig foreleste i Oslo pekte hun betimelig på problemer knyttet til “racial capitalism”. Samtidig kunne de kapitalismekritiske perspektivene vært enda mer gjennomgripende i hennes forelesning, skriver Toufoul Abou-Hodeib.

---

Toufoul Abou-Hodeib er historiker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitet i Oslo. Hennes forskning omhandler samtids kultur- og sosialhistorie av Midtøsten, med fokus på Libanon og Palestina.

Publikummet som møtte opp på foredraget på Melafestivalen, som ble holdt på Saga Kino sensommeren 2022, var et sjeldent mangfoldig syn til å være et stort arrangement i Oslo. Her var folk i alle farger og fasonger, aktivister, kunstnere og akademikere. Og det stort sett unge publikummet var kun her og der flekket med grå hoder. Allerede før foredragsholderen åpnet munnen for å tale, ble hun møtt med stående applaus.

Alt dette er egentlig ingen overraskelse gitt at foredragsholderen var Angela Davis, invitert til å åpne 20-årsjubileet til Mela om temaet «Why Racism Must be a Global Concern». Hennes person og aktivisme går på tvers av skillelinjer mellom generasjoner og etniske identiteter — skillelinjer som noen ganger overfladisk dominerer politiske og kulturelle diskusjoner. Gjennom mange tiår med aktivisme og intellektuell produksjon har 78-åringen frontet kjernesaker for flere generasjoner, fra klassisk venstresideideologi til Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) og skeive rettigheter mer nylig. Professoren ved University av California var medlem av kommunistpartiet i USA frem til oppløsningen av Sovjetunionen, har vært frittalende om feminisme og rasisme, og har frontet bevegelsen for avskaffelse av fengsler i USA. Hun har uttrykt seg om saker som spenner seg fra det lokale, som politisk mobilisering på grasrotnivået i amerikansk politikk, til en global forståelse av rasisme og sexisme.

I anledning Melafestivalens jubileum, åpnet Davis med et tema som hun også kom tilbake til senere i foredraget: kunstnernes rolle i å overskride grenser. Men den tråden var bare én av flere i et foredrag spekket med eksempler og anekdoter fra et liv i aktivisme og akademia. Hun snakket om hvordan internasjonal solidaritet var blottet for anerkjennelsen av rasisme som et globalt problem. Samtidig ga hun også en internasjonal solidaritetskampanje anerkjennelse for å ha bidratt til hennes frifinnelse fra en siktelse for medskyld i bortføring og drap, i det som ble kjent som Marin County Civic Center-angrepene i California i 1970. I et vink til Marx og Engels snakket hun også om behovet for en «multiracial international» som kunne romme aktivisme både mot rasisme og sexisme. Som et eksempel på rasisme som et globalt fenomen, nevnte hun en utbredt fornektelse av at rasismen ligger til grunn for det settler-koloniale forholdet mellom Israel og Palestina. Og, selvfølgelig, gikk hun stadig tilbake i foredraget til BLM-bevegelsen og hvordan det tok 50 år med aktivisme før man begynte å snakke om rasisme som et strukturelt problem, slik BLM gjør.

Foredraget til Davis beskrives best som ulike innlegg og anekdoter som alle formidlet en humanistisk visjon av «vår fremtid som en art som lever sammen, ærer jorden og respekterer andre arter», for å bruke hennes egne ord. Davis’ vidtrekkende foredrag var i tråd med begivenhetens natur og det brede spekteret av publikummet som hadde kommet for å høre henne tale. Med utgangspunkt i episoder fra hennes mange år som aktivist, malte hun et bilde av en nyere og mer moden aktivisme med rom for kjernesaker som dreier seg om rasisme, sexisme og klima. Mens hun navigerte en bred tilnærming til temaet «Global Race» som gikk fritt på tvers av tid og rom, presenterte hun bare få glimt av hvordan alle disse trådene flettes sammen, og hvilken plass klasse har i en global forståelse av rasisme.

Et aspekt som Davis av og til fremhevet i foredraget, men som kunne vært mer gjennomgripende, var «racial capitalism», et begrep utviklet av den radikale, afroamerikanske tenkeren Cedric Robinson i hans kanoniske Black Marxism (1983). I denne boka – som både bygger på, men også kritiserer – tankene til Karl Marx og Friedrich Engels, argumenterer Robinson for kapitalismens sentrale rolle i å frambringe og opprettholde rasisme. Forstått som en struktur av diskriminering og dominans brukt for å utvinne sosioøkonomisk merverdi, understreker «racial capitalism» hvordan kapitalismen nyter godt av ulikheter i sosiale relasjoner, spesielt rasisme. Ikke overraskende, utviklet Robinson konseptet i en amerikansk, akademisk kontekst og i den historiske skyggen av slaveri og de rasistiske ulikhetene USA er bygget på. Men konseptet har fått bredere betydning for antirasister i senere år. Mer generelt har tankene til radikale, afroamerikanske intellektuelle funnet fornyet liv i BLM-bevegelsen og dens betoning av rasismens strukturelle grunnlag. Movement for Black Lives (M4BL), dannet i 2015 som en koalisjon av mer enn 50 grupper aktive i BLM-bevegelsen, bruker spesifikt begrepet «racial capitalism» i sin analyse av undertrykkelse av afroamerikanerne.

Å tenke på rasisme som et strukturelt problem handler ikke bare om å bruke vanskelige og fancy begreper. Det innebærer et totalt skifte i perspektiv på hva rasisme er og hvordan det kan bekjempes. Det betyr at langt ifra å handle om et individuelt problem eller om individuelle holdninger, kan rasisme som et globalt spørsmål ikke skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Der begynner de forskjellige trådene fra Davis’ foredrag – som spenner i fokus fra kvinner til transpersoner, fra palestinere til afroamerikanere – å flettes sammen. Når rasisme er forankret i globale ulikheter, kan det ikke bekjempes gjennom smal identitetspolitikk eller måles med enkelte individers prestasjoner. Selv om for eksempel valget av den første afroamerikanske presidenten kan sees som et resultat av flere tiår med aktivisme i USA, forblir mange av strukturene som opprettholder rasisme – som fengselssystemet og USAs imperialistiske utenrikspolitikk – intakte. Rasisme kan med andre ord ikke behandles verken som et representasjonsproblem eller bare innenfor nasjonale rammer.

En strukturell forståelse av rasisme er en god motvekt til en forenklet identitetspolitikk som sidestiller strukturell fremgang med at man kan krysse av for representasjonskrav i enkelte politiske stillinger, eller bøker på pensum. Selv om slike krav er viktige, er de ikke tilstrekkelige. En dominerende struktur løser seg ikke automatisk opp bare gjennom at inkludering av individer fra minoritetsgrupper gir bedre representativitet for disse gruppene som helhet.

Davis’ stemme er også en påminnelse om at rasisme ikke kan tilnærmes bare på nasjonalt nivå. Selve historien om imperialisme, kolonialisme og slaveri er global, og en tilnærming til rasismen i vår tid må også knytte den til dagens andre undertrykkende strukturer. Selvfølgelig har rasisme sin egen skrekkelige historie, men nettopp fordi den er så innbakt i klasse-, klima- og kjønnsulikheter, kan den ikke tilnærmes i isolasjon. En mer strukturell endring kan bare oppnås når rasisme blir forstått som et globalt system av undertrykkelse som muliggjør og blir ytterligere muliggjort av andre dominerende strukturer.

Tittel: I ulvens time

Forfatter: Niillas A. Somby

Forlag: ABC-Company E-skuvla

Original tittel: Gumppe diimmus (2016)

Oversatt fra samisk av Anne Osvaldsdatter Bjørkli

---

Tina Andersen Vågenes er masterstudent i samfunnsgeografi ved UiO og med i Anarres bokkafe.

“I ulvens time” trekker linjene fra motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, til den seinere formaliseringen og anerkjennelsen av samiske rettigheter og åpningen av Sametinget. Boken er en personlige historie om hvordan både det norske og det samiske samfunnet vendte Somby ryggen etter eksplosjonen ved Fállejohka bru ved Stilla.

Niillas A. Somby (Sombán Áillu Niilas) er samisk kulturarbeider, forfatter og aktivist. Han er født i Polmak i Tana, og kommer fra en reindriftsfamilie. Boken åpner med at Somby skyves inn i en fengselscelle i Tromsø i 1982. Dette var på tampen av konflikten om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Motstandere hadde gjennomført flere store aksjoner med sivil ulydighet ved Stilla. Somby var en av gruppen som sultestreiket på Eidsvolls plass i 1979. I 1982 var Folkeaksjonen oppløst og utbyggingen ble erklært lovlig av Høyesterett. Somby og hans kamerat John Reier ville protestere mot utbyggingen med hjelp av lysgranater ved Fállejokha bru. Aksjonen gikk alvorlig galt. Eksplosjonen rev bort Sombys venstre hånd og gjorde ham blind på venstre øye. Han beskriver hvordan politibetjenter står klar ved siden av sengen når han våkner. I tiden etterpå omtales han som «sameterrorist» i norske medier.

Forfatteren beskriver levende både om deltakelsen i sultestreiken på Eidsvolls plass i 1979 og om eksplosjonen ved Stilla i 1982. Han gjør det klart at han på det tidspunktet hadde mistet tillit til den norske rettsstaten. Målet for aksjonen ved broen var aldri å gjøre skadeverk, men å vise storsamfunnet hvordan samiske interesser ble ignorert og tråkket på. Den norske oversettelsen kommer på et interessant tidspunkt. Ett år etter den historiske Fosen-dommen i Høyesterett står vindmøllene fortsatt midt i viktige reinbeiteområder. Tilsynelatende er ikke staten villig til å stanse eller reparere det pågående menneskerettighetsbruddet. Andre steder kjemper reinbeitedistrikter mot planlagte utbyggingsprosjekter på allerede presset areal. Dagens situasjon viser hvordan storsamfunnet ikke har tatt oppgjør med norsk kolonisering av Sápmi.

Somby forteller hvordan han som flere andre samiske aktivister overvåkes av det hemmelige politi i en årrekke. Han klarer imidlertid å rømme ut av landet, til North West Territorium i Canada. I Canada blir han boende hos ulike «first nations», kanadiske urfolk. I en tradisjonell seremoni adopteres han symbolsk av syv urfolksgrupper. Hans kone og to små døtre kommer også til Canada. Familien reiser tilbake til Norge noen år senere, men mister ikke båndet med menneskene som støttet dem i en vanskelig tid.

Tilbakeblikk til barndommen gir et innblikk i savnet til familien og reindriften når han i perioder bodde på internatskole. Den harde behandlingen fra norske lærere henger sammen med hvordan det norske politiet og storsamfunnet behandlet ham under fengsling. “I ulvens time” gir et viktig innblikk i hvordan en av Alta-sakens sentrale aktivister opplevde kampen. Historien han forteller er både sår og bitter. Han stiller seg kritisk til hva man egentlig har oppnådd av samiske rettigheter. I 2002 inviterte Sametinget Somby og de andre sultestreikende fra Alta-saken til Karasjok for å motta en ærespris. Han beskriver bitterheten i å ikke være velkommen tilbake i det samiske samfunnet etter sultestreiken, og hvordan han stadig blir beskrevet som en «brusprenger og terrorist» også av samiske politikere. Avisklipp viser hvordan han ble beskrevet i norske aviser. «Den ukjente tredjemannen» som hjalp under aksjonen har forblitt et mysterium, og førte til mange spekulasjoner i media. I dag heter broen «Somby-brua»på folkemunne, og minner oss på den harde kampen for samiske rettigheter.

Boken er ikke så lang, men enormt detaljert. Til tider er det kanskje litt for mange navn på personer som spilte større eller mindre roller i hva som skjedde. Samtidig ser jeg hvorfor detaljene må med. Sombys egne bilder fra Alta-saken og livet på flukt fra norske myndigheter i Canada viser den mer private siden av hans del av kampen. Det er rørende å se bilder fra Canada av døtrene Anja og Risten som tilpasser seg et liv på flukt fra myndighetene. Boken gir et personlig innblikk i en motstandskamp som møtte lite heder, men som har vært avgjørende for samisk rettighetskamp.

Vi står midt i en kvensk vår! Dette kommer til syne på flere måter. I løpet av det siste året har det vært flere debatter om kvener, det kvenske språket, og vår stilling i det norske samfunnet. Det dukker med stadig større hyppighet opp saker om kvenene i norske medier. Dette er positivt på flere måter da det har bidratt til en økt synliggjøring av denne «usynlige minoriteten».

---

Av Henrik Madsen, utdannet historiker (MA), kommunist og kven.

Første gang jeg kan huske å ha hørt om kvenene og det kvenske språket, var da jeg som delegat på Rød Ungdoms landsmøte i 2016 skulle være med på å stemme over et forslag om å vedta «Punaiset Nuoret» som offisielt, kvensk navn på organisasjonen. Jeg har sikkert hørt om den kvenske saken før dette også, uten at jeg har bitt meg særlig merke i det. Året etter ble jeg gjort oppmerksom på at dette også var noe som angikk meg personlig som en del av min families historie, noe jeg også skrev om i en artikkel publisert i Radikal Portal.

Historisk kontekst

Før jeg går videre er det viktig å ha en grunnleggende forståelse av kvenene og vår historie. Kvenene har en lang historie i de nordiske områdene, som strekker seg helt tilbake til de eldste kildene om Norge. Kvener er først omtalt i Ottars beretninger på 800-tallet, hvor våre områder beskrives som fra Bottenviken, nordover til Ishavet, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst. Senere fortsetter vår historie i Norge med de store folkevandringene fra Finland og Nord-Sverige mellom 1400-tallet og første halvdel av 1900-tallet.

Sammen med jøder, skogfinner, rom og romani er vi anerkjent som nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper med århundrelange tilknytninger til landet, og som ansees for å ha bidratt til å forme den norske kulturarven. I tråd med FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten) og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter er myndighetene pliktig til å verne og støtte vår kultur- og språkarv. Dette er ikke noe man har bestemt for å være snille mot oss, men som tiltak for å reversere den århundrelange fornorskningspolitikken som ble drevet med mål om å utrydde våre språk og kultur.

Utover siste del av 1800-tallet gikk den norske staten fra å føre en politikk hvor kvener var ønsket for å bosette de nordlige områdene, til å betrakte oss som en fare for rikets sikkerhet. Lignende politikk ble også ført mot andre nasjonale minoriteter, og har hatt stor påvirkning på antall språkbrukere og folk som anser seg tilhørende disse gruppene. I kvenenes tilfelle resulterte dette i at flere nordnorske byer mistet sin kvenske majoritetsbefolkning, og at kvensk regnes som et av de mest utrydningstruede språk i Europa. Det er viktig å merke seg at den kvenske kulturen og språket ikke er noe vi har valgt å forlate, men noe som ble tvunget fra oss. Ødeleggelsen av den kvenske historien, kulturen og språket har vært en villet politikk av norske myndigheter.

Så langt har jeg beskrevet historien, men dette har virkninger som strekker seg fremover i tid. Følgelig blir spørsmålet hvordan diskrimineringen kommer til uttrykk i dag. Til å begynne med så er situasjonen bedre enn på lenge. Staten bedriver ikke lenger den intense assimileringspolitikken, språkforbudet er avskaffet, og det er begynner å bli noen år siden staten internerte minoriteter. Når det er sagt, så møter vi fremdeles flere utfordringer. Som ung kven kan disse utfordringene kort oppsummeres med mangel på kunnskap og infrastruktur, og generell motvilje både i det offentlige og i det private.

Mangel på kunnskap

Velger man å snakke høyt om egen identitet havner man fort i en forventet rolle som både historiker, representant og lingvist. Det å skulle stå frem og ville oppdage egen identitet er ikke nødvendigvis en enkel prosess, men noe man må hoppe ut i med begge beina. Det blir forventet full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folks kultur, historie og språk er det en høy terskel for å finne den. Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, noe som har ført til lav kulturell selvtillit blant oss unge. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få informasjonskilder. Midt i dette betraktes man ofte på som en representant for hele det kvenske folket.

Står man frem med sin identitet, risikerer man å bli møtt med tvil og mistenksomhet. Dette kommer gjerne til uttrykk gjennom spørsmål om hvor kvensk man egentlig er, og om man virkelig kan kalle seg det. Selv har jeg opplevd å få spørsmål som minner sterkt om de man stiller hundeavlere, hvor det forventes å vise til hvor mange prosent man er, gjerne sammen med en stamtavle. Mislykkes man i å vise til nok «kvensk blod» i årene, eller ikke oppfyller et sett med vilkårlig og kontinuerlig endrede krav, er det fort at disse personene utenfor det kvenske miljøet ikke aksepterer det. Tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.

Mangel på infrastruktur

Helt fra barnehage til høyere utdanning lager lærerne eget materiale til kvenskundervisning, ettersom det mangler skolebøker og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet undervisning i kvensk, er det krevende å finne undervisere. Her oppstår en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortable med å undervise det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som får språkundervisning.

Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvenske loser (Kvääniluusit), som lignet de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Under prosjektet reiste unge kvener rundt på skoler i Troms og Finnmark for å formidle kunnskap om kvenske forhold til ungdom, og påvirke ungdoms holdninger til kvener. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvensk språk og kultur i skolen, men at det er et tungt ansvar å legge på ungdom, som i verste tilfellet fører til utbrenthet, og at man ikke har videre krefter til å arbeide med kvensaken.

Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er svært mangelfull. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og gjerne bare i en forbigående setning. Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, noe vi i aller høyeste grad fremdeles gjør.

Motvilje fra samfunnet

Den reelle dybden av problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet, hvor vi møtes med en generell motvilje i både det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om kvenskundervisning en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av. Det fungerer dessverre ikke i praksis, da de ikke tar opp studenter. Unge kvener med planen klar må altså enten utsette utdanningen på ubestemt tid, eller velge noe annet.

I et av tilsvarene Kristine og jeg mottok ble vi anklaget for å ville påtvinge befolkningen kvensk, som selvsagt ikke er riktig. Det vi tar til orde for er at det offentlige skal ta ansvar for at eksisterende regelverk følges opp, og at kvenskundervisningen som allerede blir reklamert for, faktisk skal tilbys for de som ønsker det. Som tidligere nevnt er kvensk anerkjent og beskyttet av Minoritetsspråkspakten, som pålegger staten å beskytte, styrke og videreutvikle språket, samt tilrettelegge for undervisning. I samme tilsvar ble vi gruppert sammen med andre minoriteter i Norge, og fikk høre at «man ikke kan undervise i alle mulige språk». Dette på tross av at vi er en nasjonal minoritet, som staten er særlig forpliktet å verne spesielt om. Samtidig er det viktig å påpeke at morsmålsundervisning allerede er en rett som gjelder barn og unge som er vokst opp i flerspråklige hjem. Igjen er det vi tar til orde for er et minimumskrav.

Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også enkeltpersoner. I de forutnevnte artiklene trakk vi frem to eksempler: Det ene eksempelet var om en ung kven som fikk bekymringsmeldinger tilsendt jobben, etter å ha ønsket å skrive om historie i kvensk kontekst. Det andre var en som opplevde å stryke på en semesteroppgave om et «fritt, samtidsaktuelt tema», da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».

Bergen og flaggsaken

Motviljen er ikke begrenset til de historisk kvenske områdene, ei heller til staten, men finnes også ellers i Norge. Tidligere i år fremmet jeg og Rødt Bergen et forslag om å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Bergen sitt flaggregelverk inneholdt allerede flere dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, og skulle etter de vedtatte endringene få enda flere. På tross av det mente flertallet av bystyrets medlemmer at det ikke var plass til rom, romani og kvenenes dager. Byrådet var enig med denne vurderingen, og begrunnet i debatten sin beslutning med at ettersom at ikke alle de nasjonale minoritetsgruppene hadde nasjonal- eller flaggdag, ville de ikke flagge for noen. Om de andre gruppene ønsket egne dager eller flagg, ble ikke tatt med i betraktningen, selv om Rødt Bergen oppfordret byrådet til å gå i dialog med de nasjonale minoritetsgruppene det gjaldt. I stedet for å ta et ordentlig standpunkt valgte byrådet altså å skyve de andre minoritetenes foran seg.

Et annet argument mot dette dukket opp i BA noen måneder senere, hvor det ble hevdet at det vil bli for dyrt for kommunen å flagge for alle mulige grupper og nasjonaliteter. Om vi ser bort fra at kommunen allerede flagger for flere grupper, og at det er usannsynlig at én gruppe til ville slått kommunen konkurs, så har Bergen kommune allerede et lager som rommer et stort antall flagg, deriblant de fleste nasjonalstaters flagg, som blant annet brukes til å flagge ved statsbesøk.  Blant disse ligger også kvenflagget, som kommunen kjøpte inn tidlig i 2022 for nettopp å flagge på kvenfolkets dag. Den engangssummen det kostet Bergen å flagge for kvenene er dermed allerede betalt. Ønsket var altså at kommunen skulle formalisere flaggingen ved å innlemme den i Bergens flaggregelverk, slik kommunen allerede har gjort med Island, Danmark, Sverige og Finland sine nasjonaldagen, samt Danmarks grunnlovsdag, heller enn å la det være opp til dagsformen til byrådet.

Oppsummering

Eksempler på utfordringer og negative erfaringer kan man trekke frem i evigheter. Målet med å trekke de frem her, er å male opp et bilde av hvilke utfordringer vi som unge kvener møter i dag. Når det er sagt er det ikke alt som er negativt. Som jeg nevnt i starten av artikkelen, så lever vi i det som blir betraktet som en kvensk vår. Vi har de siste tiårene gått fra en utvikling hvor folket og språket var ukjent for størsteparten av majoritetssamfunnet, til at vi dukker opp på stadig flere arenaer. Selv de politiske partiene har fått øynene opp for oss. Vi har gått fra en tilværelse på 1990-tallet hvor forslag som omhandlet kvener i et ungdomspartis programutkastet konsekvent ble korrigert til «svensk», til at de fleste politiske partier og ungdomspartier har vedtatt egne kvenske navn., Det i tillegg til at saker som omhandler oss har fått større plass i partiene programmer.

Den kvenske bevegelsen står midt oppe i en periode med mye nybrottsarbeid, hvor samtidig som vi er med på å utforme nye deler av vår kultur, også opplever å bli en stadig mer synlig del av samfunnet. I løpet av relativt få år har vi gått fra å bli enig om flagg, til at stadig flere kommuner og institusjoner flagger på kvenfolkets dag. I tillegg vil alle bilførere snart komme til å bære et stykke kvensk kultur i lommeboken, da alle nye førerkort bærer sangteksten til «Hyvän illan» i mikrotekst på baksiden. «Hyvän illan» blir ofte betraktet som kvenfolkets nasjonalsang, og er gjennom sine historiske røtter fra tettstedet Erkheikki i Sverige, med å knytte kvener sammen med de svenske minoritetsgruppene tornedalinger og lantalaiset.

Hovedpoenget er altså at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk, en stolt historie, og en levende kultur i vekst, og at det er viktig at den generelle kunnskapen i befolkningen henger med. Dessverre ser vi med bekymring på kunnskapsmangelen, og hvilke følger dette vil kunne ha for oss fra politisk hold, både nå og i fremtiden. Argumenter om at «nei, nå er det så få som kan språket og kjenner til folket at det ikke er vits» er dessverre ikke uvanlige. Det holder ikke, da det om noe, er et argument for det motsatte. Vi er nemlig fast bestemt på å bli.

Slavemerkene som utløste et av Norges første arbeideropprør

---

Tonje Lysfjord Sommerli, museumspedagog og medlem av Gnist-redaksjonen

Naturen hvor gruvene ligger, er vidunderlig vakker. Hver årstid her oppe ved Polarsirkelen har sin særegne skjønnhet. Det er vanskelig å avgjøre om dette imponerende høyfjellslandskap er vakrest under den korte sommeren med sin rike vegetasjon, eller under den lange vinteren, da alt er innsvøpt i et blendende, hvitt snøteppe. Like betagende er Naturen under den trolske vår eller når høsten farger den i gull og purpur og myrenes og kjerrets løv er i brunt og rødt!

Tettstedet Sulitjelma, populært kalt Sulis, ligger idyllisk til ved bredden av Langvatnet, omtrent en halvtimes kjøretur østover fra Fauske, ikke langt unna svenskegrensen. Med et folketall på mindre enn fire hundre innbyggere fremstår tettstedet som et naturskjønt, dog søvnig lite sted. Likevel, for litt over hundre år siden var tettstedet åsted for et av landets første virkelige arbeideropprør, et opprør som satte Sulitjelma på kartet og som danner utgangspunktet for Nils Gaups historiske dramafilm «Sulis», som har premiere i 2023. Men hva var det som trigget opprøret? Hvorfor fløt begeret over for de slitne, underbetalte gruvearbeiderne?

Den gule steinen – et skjebnesvangert funn

Fra langt tilbake i tiden har Sulitjelma vært et viktig reinbeiteområde for både norske og svenske samer – bruk av området som sommerbeite for rein er dokumentert helt tilbake til 1500-tallet.

I 1858 oppdaget samen Mons Andreas Petersen, bedre kjent som Mons Petter, en stein med gyllent skjær. I den tro at han hadde funnet gull, tok han steinen med seg til handelsmannen Bernhard Kock på Venset i et forsøk på å selge den. Handelsmann Kock var imidlertid ikke overbevist; selv om steinen hadde farge som gull, veide den altfor lite. Mons Petter måtte reise tomhendt hjem igjen. Funnet av steinen førte likevel til økt interesse for å undersøke jordsmonnet og berggrunnen i Sulitjelma grundigere, og i de følgende tiårene ble det klart at området var rikt på kobberkis. Det er lett å skjønne at stakkars Mons Petter hadde tatt feil; kobberkis har en farge som minner sterkt om gull.

Flere potensielle norske investorer var dog skeptiske til hvorvidt gruvedrift ville lønne seg grunnet Sulitjelmas avsidesliggende beliggenhet, men den svenske konsulen, politikeren og industrimannen Nils Persson fra Helsingborg fattet interesse for de rike malmforekomstene i 1886. Da han bestemte seg for å investere i gruvedriften, ble det fortgang i utviklingen, og i 1891 ble Sulitjelma Aktiebolags Gruber stiftet. En smalsporet jernbane, Sulitjelmabanen, ble påbegynt samme året, for å frakte malmen fra Sulitjelma til utskipningsstedet på tettstedet Finneid, omtrent tre kilometer sør for Fauske.

Oppstarten av gruvedriften førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Sulitjelma – fra omtrent 50 nybrottsmenn tidlig på 1890-tallet til rundt 3000 innbyggere kun tjue år senere. Gruvene lå spredt rundt i området, med to store felter nord og sør for Langvatn, hvorav malmutvinningen først kom i gang i det nordlige feltet. Gruvene bar navn som Mons Petter-gruven, Giken, Charlotta, Bursi Gruve og Furuhaugen; Hanken Gruve, som lå høyere opp i landskapet enn de øvrige, var såpass avsondret fra de øvrige at de dannet et eget lite gruvesamfunn som på folkemunne ble kjent som Ny-Sulitjelma.

Oppstarten av gruvedriften førte også til flere tekniske nyvinninger, blant annet den såkalte knudsenprosessen for røsting og smelting av malm, en prosess utviklet av den norske bergverksingeniøren Julius Emil Knudsen (1856 – 1945) som forenkler foredlingen av malmen gjennom sakte forbrenning i en lukket ovn. Også den første elektriske smelteovnen for kobber kan tilskrives driften ved Sulitjelma Gruber. Tidlig på 1900-tallet var selskapet Norges største bergverk og landets nest største industribedrift, kun slått av Borregård i Sarpsborg. Men glansbildet hadde en dyster bakside.

 

«Lapplands Helvete»

I Sulitjelma fantes det arbeidere fra mange nasjoner: Norske, svenske, finske, tyske, samiske og kvenske. Mange av dem var såkalte lauskarer – enslige menn eller menn med familie som bodde andre steder. Få av dem hadde tidligere erfaring med gruvedrift; mange av dem var tidligere fiskerbønder som søkte lykken i den nye gruveindustrien. Den nye hverdagen som ventet dem, var verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Verket eide alt, ikke bare gruvene, men hele stedet: Arbeiderboligene, veiene, butikken og biblioteket. Gruvesamfunnet hadde sin egen myntenhet, til bruk i stedets butikk, også den eid av verket. Prisene ble fastsatt utelukkende av arbeidsgiverne. Å skaffe seg matauk ved jakt og fiske var strengt forbudt for arbeiderne; slikt var forbeholdt funksjonærene og deres familier.

Boligene for arbeiderfamiliene var små og trange; kakerlakker og veggelus forekom overalt. Lauskarene bodde i brakker, som hver hadde sin egen kokke som laget mat til karene. Kvinnene i Sulitjelma arbeidet ellers mest med matlaging, husstell eller andre forpleiningsoppgaver, men flere, stort sett ugifte kvinner og enker, jobbet også som såkalte «sjeidersker», oppkalt etter sorteringsprosessen i sjeidehusene, hvor råmalmen ble grovknust og sortert, ved at kvinnene sto ved et transportbånd og skilte gråberget fra kisen for hånd. En del menn arbeidet også i sjeidehusene, og hadde vesentlig høyere lønn enn kvinnene.

Dag Skogheim beskriver boforholdene for arbeiderfamiliene slik, dette utdraget har han hentet fra et eksemplar av avisa Saltens Fremtid i 1911:

Hvad familiernes bekvemmeligheter angaar, saa er det nok at si at naar en familie med 5-6 og 7 barn kun har et værelse til raadighet saa kan vel ikke knebenheten og uforsvarligheten drives stort længer. I dette værelse maa man altsaa bo om dagen og om natten danner det soveplads for 9-10 mennesker. Efter hvad det er os meddelt saa økes sygdommerne, særlig de smittsomme, i en betraktelig grad her i Sulitjelma. Det har været alldeles paafaldende alle de barnekister som i vintrenes løp er kjørt paa kirkegaarden, og efter det vi har brakt i erfaring er det overveiende antal fra familier med daarlig husrom. Det er grund til at spørge hvem det er som for størstedelen har disse barns død paa sin samvittighed.

Kirkegården, som åpner i 1894, blir senere kjent som «barnas kirkegård»: Over 277 barn under ti år er gravlagt her, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.

Funksjonærene og direktøren bodde derimot på administrasjonssenteret Furulund, på en høyde ved Langvatnets nordlige bredd, men likevel som i en helt annen verden. Klasseskillet mellom gruvearbeiderne og funksjonærene var enormt; Funksjonærboligene hadde egne hager og lå mer tilbaketrukket, og den vakre, utsmykkede direktørboligen hadde andedam i hagen, samt tennisbane og lysthus. Området var på folkemunne kjent som «plysjbyen.» På Furulund lå også post- og telegrafkontoret, sykehuset og butikken.

Viktor Evjen skriver om de tilreisende arbeidernes sjokkartede møte med gruvesamfunnet Sulitjelma at:

Det barske og harde slitet under jorda blei også en ny livsform for de fleste. Men de blei snart vant med yrket og mørket og dessuten det gode samholdet. Verre var møtet med autoritære ledere som manglet respekt for menneskeverdet. De oppdaget at bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde.

Gruvearbeiderne måtte selv kjøpe verktøyet sitt: Krafse, brett og gruvelampe. De måtte også betale for slitasjen på bruken av boremaskinen, boret, sprengstoff, lunte og fenghetter. Til å begynne med arbeidet de på akkordlønn, noen minstelønn fantes ikke, og Evjen skriver at det finnes tilfeller hvor utbetalingene var nede i 11 øre pr.dag. Akkordsystemet ble etter hvert avviklet, men lønna er stadig lav – i 1903 tjener er gruvearbeider totalt åtte kroner i måneden, som tilsvarer rundt 586 kroner etter dagens kurs. Arbeidsdagen startet klokken 6 om morgenen og varte mellom 10 og 12 timer. Det var et farlig arbeid, for gruvegangene var dårlig sikret, og om en arbeider ble hardt skadet eller døde, måtte familien hans forlate Sulitjelma. Det ubarmhjertige gruvesamfunnet hadde kun rom for dem som kunne arbeide. Ifølge arbeidsreglementet for «Sulitielma Aktiebolags Gruber» paragraf 5 kan en arbeider ilegges bot for:

Ulydighet, Uorden, uhøflig Optræden, forsætlig Beskadigelse eller Ødelæggelse af Verkets Eiendomme, Redskaber, Materialer m.m

Ledelsen har egne spioner som angir eventuelle opprørere og agitatorer til direktøren. Noen få snikes inn, men oppdages, bøtelegges og kastes ut. Den svenske agitatoren Anna Maria Katarina «Kata» Dahlstrøm besøkte Sulitjelma i hemmelighet i 1904, og skrev i etterkant av besøket tre skarpe artikler om dette «Lapplands Helvete», som hun kalte stedet, i Sosialdemokraten. Uttrykket ble hengende igjen, og vel fortjent. Men under overflaten ulmet det.

 

Begeret flyter over

Over hele landet hadde arbeiderne begynt å organisere seg og stille krav til 8-timers normalarbeidsdag, tariffestet lønn og rett til sykepenger. Som nevnt besøke Kata Dahlstrøm stedet og forsøkte å oppfordre arbeiderne til å organisere seg; av andre agitatorer kan nevnes Helene Ugland, Hans Berntsen og Hans Leveraas.

Vendepunktet kom på slutten av året 1906, da den nyansatte direktør Holmsen, ivrig etter å demonstrere sin dyktighet og effektivitet ved å presse arbeiderne ytterligere (for å oppnå enda mer profitt), innførte et system med små blylodd – blant arbeiderne kjent som såkalte «slavemerker» – som arbeiderne skulle bære utenpå klærne. Arbeiderne skulle hente skiltene om morgenen og bære dem så lenge skiftet deres varte, for deretter å levere dem inn til avtalt tid om kvelden. Hvert lodd var utstyrt med et lite nummer, en ytterligere dehumanisering av arbeiderne som dermed fratas sin identitet ved å skulle tiltales med nummer fremfor navn. Loddsystemet ble først innført i Charlotta-gruven, og om en arbeider møtte frem uten «slavemerket» ble han trukket i lønn. Bruken av slavemerkene var imidlertid den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: Flere av gruvearbeiderne nektet rett og slett å gå med slavemerkene, hvorav verksledelsen reagerte med å si opp omkring 200 mann i et fåfengt forsøk på å skremme de gjenværende til lydighet. Men ryktet om slavemerkene spredte seg raskt; også arbeiderne ved Hanken gruve begynte å protestere. Arbeiderkampen var i gang i gruvesamfunnet.

Om morgenen søndag den 13. januar 1907 våknet direktør Holmsen og tittet ut av vinduet, og fikk sitt livs sjokk: Gruvearbeiderne fra hele Sulitjelma hadde samlet seg på det islagte Langvatnet – det eneste stedet i bygda verket ikke eide – og i protest mot umenneskelige arbeids- og levekår ble den første arbeiderforeningen i Sulitjelma stiftet. Ifølge Evjens kilder skal direktøren ha fått kalde føtter og forlatt stedet omgående, og verksledelsen kunne intet gjøre for å forhindre møtet i å gå sin gang:

Arbeiderne i Sulitjelma sto sammen som aldri før og fagbevegelsen blei stiftet. Oppsigelsen av de 200 arbeiderne blei trukket tilbake. Og hva skjedde så videre med skiltene? Jo, de blei blant annet i all gemyttlighet senere budt frem på de andre arbeidsplassene, og mottatt med vitser og latter.

Seks dager senere, 19. januar 1907, ble Jakobsbakken Gruvearbeiderforening stiftet, med 140 medlemmer. Samme året, den 17. februar, fikk arbeiderne sin første lønnstariff. Året etter gikk gruvearbeiderne i Sulitjelma i stedets første 1. mai-tog, og Jakobsbakken Gruvearbeiderforenings fane vaiet stolt fremst i toget. Ingen ringere enn Martin Tranmæl holdt årets 1. mai-tale! 31. mai ble Sulitjelma Stedlige Partistyre, et lokallag av Arbeiderpartiet, stiftet og innmeldt i Søndre Salten Kretsparti.

De følgende årene kom ytterligere tiltak på plass i Sulitjelma: Et eget bibliotek ble opprettet, og antall tilgjengelige bøker økte fra 17 i starten til 136 bare i løpet av året. To år etter, i 1910, kom et arbeids- og avlønningsreglement på plass.

 

Kampen fortsetter

En landsomfattende gruvestreik fant sted i 1911, og påvirket også gruvesamfunnet Sulitjelma. Målet med streiken var å øke arbeidernes minstelønn fra 30 til 35 øre i timen, og konflikten varte i ni uker, hvor arbeiderne streiket og ble møtt med lockout fra ledelsen. Gjennom denne storstreiken ble gruvearbeiderne del av en nasjonal konflikt – en kamp for noe som var større enn deres eget gruvesamfunn. Gruvearbeiderne fikk støtte fra pressen; I avisa Saltens Fremtid skrives det at:

Nu er det, det gjælder, kamerater. Lat os nu ikke dupere av dette evindelige snak om nedleggelse av bedrifterne og deres indskrænkning. Det er kun sat i scene for at skræmme de svake, de for hvem man tror det er en livssak at beholde sine pladser ved bedriftene.

Mot slutten av første verdenskrig preger vareknapphet og dyrtid store deler av Europa, også Norge. Arbeiderbevegelsen ble stadig mer radikalisert etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Mange arbeidere nektet også å gjøre militærtjeneste, siden militæret ble sett på som et av storkapitalens redskaper for å kontrollere arbeiderne og tvinge dem til lydighet. I 1918 utspilte den såkalte «Sulitjelma-affæren» seg: Arbeideren Johan Julius Medby fra Rognan, medlem av Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, hadde drevet med antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjamoen militærleir nord for Mosjøen i 1917 og blitt dømt til fem måneders fengsel. Han rømte imidlertid fra straffen og dro nordover, og året etter arbeidet han i Sulitjelma. Hans arbeidskamerater hadde imidlertid stor sympati for Medbys militærnekting, og da lensmannen ankom for å arrestere ham, nektet arbeiderne å utlevere rømlingen. Lensmannen måtte hente forsterkninger, og kom senere tilbake med tre bevæpnede mann. Medby fulgte nå med frivillig for å unngå blodsutgytelser, men gruvearbeiderne grep inn, avvæpnet politifolkene og sendte dem tilbake med uforrettet sak. Ved det tredje forsøket ble det satt inn hele tre marinefartøy med over 300 soldater, og hele Sulitjelma ble isolert fra omverdenen i fem dager, da post, telefon og telegraf stoppet helt opp. Medby ble arrestert og satt fengslet i Kabelvåg. 11 gruvearbeidere ble også tiltalt; seks av dem fikk til sammen 256 dagers fengsel for å ha bistått Medby, de øvrige fikk betinget dom.

I løpet av de neste tiårene ble Sulitjelma gradvis et bedre sted å bo og arbeide: 8-timers normalarbeidsdag ble innført i 1923, fire år etter at den hadde vært lovfestet i resten av landet. I flere av arbeiderboligene ble det innlagt vann og toalett, og ordentlig helårsskole kom i gang. Kampen for et bedre samfunn har båret frukter.

Sulitjelma Gruber var i drift under hele andre verdenskrig, og ble av den tyske okkupasjonsmakten regnet som en av Norges viktigste industribedrifter. Rikskommissær Josef Terboven besøkte selv området sommeren 1940, og aksjeselskapet fikk gunstige kontrakter med tyske bedrifter for å opprettholde produksjonen. For den norske motstandsbevegelsen kom imidlertid Sulitjelma til å spille en annen sentral rolle: Siden stedet ligger svært nær svenskegrensen, ble det et viktig startpunkt for norske flyktninger som skulle krysse grensen ulovlig. Flere beboere var gode skiløpere og hjalp flyktninger over grensen i hemmelighet. Tyskerne mistenkte at flere gruvearbeidere var involvert i slike illegale motstandsaktiviteter, og Wehrmacht-soldater ble etter hvert satt inn til å patruljere fjellområdene. For å beskytte selve gruveanlegget mot sabotasje fra de allierte styrkene ble det også satt inn sikringstiltak; både gjerder, soldater og vakthunder ble en del av beboernes hverdag. Flere sabotasjeaksjoner ble planlagt, men grunnet skips- og flymangel ble disse aldri satt i verk.

 

Historien stadig like aktuell

Nils Gaup startet egentlig arbeidet med å skrive manus til filmen «Sulis» allerede i 2010, men grunnet mangel på ressurser og praktiske problemer knyttet til Covid-pandemien startet innspillingen for alvor først i fjor.

I et intervju med NRK Nordland forteller produsent Tom Vidar Karlsen fra Storyline NOR at han tror timingen for filmen er mer aktuell enn noensinne. Opprøret på Langvannsisen i 1907 viser hvordan gruveledelsens forsøk på effektivisering og kontroll førte til at begeret til slutt fløt over for de utarmede arbeiderne, slik at grunnlaget ble lagt for velferdsstaten slik vi kjenner den i dag:

Historien fra Sulitjelma handler blant annet om kampen for en tariffavtale, 8-timers arbeidsdager og rettigheter. Om arbeidere som hadde fått nok.

Som innfødt nordlending med familie som slekter fra gruvesamfunnet Sulitjelma må jeg si at jeg gleder meg veldig til å få et bedre innblikk i de dramatiske januardagene i 1907. Da grunnlaget for velferdsstaten ble lagt. Og som en viktig påminnelse om at våre hardt tilkjempede rettigheter aldri må tas for gitt.

 

 

Kilder:

Evjen, Viktor: Opprøret på Langvannsisen: arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år. Skutvik Forlag 1992. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091805001?page=3

Skogheim, Dag: Klassekamp under nordlysflammer. Nord-norske arbeidere i kamp 1889 – 1918. En dokumentarisk beretning. Pax Forlag A.S Oslo, 1973. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009061701042?page=5

Spjelkavik, Anders: En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904. Årstall ikke oppgitt. Digitalt tilgjengelig her:

https://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/besok.htm

https://www.nrk.no/nordland/xl/arbeiderkampen-i-sulitjelma-ga-etterkommerne-et-bedre-liv-1.14512952?fbclid=IwAR0P-2urRvrD6dp0-Vr9IMsAQPhGo2hSNEGXx4Aj0y_h2fYR4OTQ1aaY9Xw

https://www.nrk.no/nordland/storyline-nor-lager-filmen-_sulis_-om-opproret-i-sulitjelma-med-regissor-nils-gaup-1.15436912

 

At Storbritannia stemte for Brexit og amerikanerne valgte Trump, sjokkerte mange i den sentrumsliberale offentligheten i flere land, og mange har tydd til en variant av Trumps egen forklaringsmodell – Fake News eller alternative fakta. At Trump og hans tilhengere er farlige for demokratiet, tror jeg mange kan enes om, og derfor har bekjempelsen av slike alternative fakta fått gode vekstvilkår siden. Den følgende teksten argumenterer imidlertid for at også denne bekjempelsen er autoritær og udemokratisk, og at tendensen i denne retningen kan signalisere et vendepunkt – at vi står overfor en alvorlig innsnevring av den offentlige samtalen.

---

Av Isak Lekve, sosiolog i De Facto

I mai lanserte vi i De Facto en rapport om strømprisene, hvor vi konkluderte med at de to nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia, som begge kom i drift i fjor, er hovedårsaken til at vi har gått fra rekordlav pris i 2020 til europeisk prisnivå fra 2021 og inn i 2022.

Rapporten fikk mye oppmerksomhet, og den var i all hovedsak positiv. Men i juni ble så rapporten «faktasjekket» av Faktisk.no, og konklusjonen var knusende. Som mangeårig deltaker i offentligheten, er jeg for så vidt godt vant til å møte kritikk og motstand, og pleier også å tenke at det er bedre med kritikk enn stillhet. Men vanligvis kommer kritikken fra aktører med andre posisjoner, argumenter eller interesser. Med Faktisk var det annerledes: Dette er en virksomhet som ønsker «å motvirke feilinformasjon ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter». Det er en virksomhet som ønsker å fremstå som objektiv overdommer, som har fått en privilegert posisjon i norsk offentlighet til å bestemme hva som er sannhet, og som får sine artikler vidt distribuert av NTB. Slik fungerer faktasjekk noen ganger som effektiv avvæpning av de som er så uheldig å havne i «helt feil»-kategorien.

Utviklingen siden juni har vist at Faktisk.no sine eksperter faktisk tok helt feil. Men viktigere enn hvorvidt våre konklusjoner var riktige eller gale, er spørsmålet om hvilken funksjon en slik virksomhet har på offentligheten. At Donald Trump kunne vinne det amerikanske presidentvalget og britene stemme for Brexit, har av makteliten i den sentrumsliberale offentligheten blitt forklart med bruk av halvsannheter og ren løgn, og flere av disse ser det også i økende grad som sin egen rolle å kjempe mot slike «fake news» – i kamp for demokratiet. Offentlig debatt blir bedre når omstendighetene som omtales stemmer. Men denne virksomheten – som faktasjekken er et symptom på – kan også bidra til å innskrenke rommet for alternative standpunkter og dermed bidra til en mindre demokratisk offentlighet.

Også faktasjekkerne kan ta feil

Det er ikke denne tekstens hovedambisjon å argumentere sterkt for mitt syn på hvorfor de innenlandske kraftprisene har gått bananas siden sommeren 2021, det har jeg allerede gjort mange andre steder. Men uenigheten om kraftprisens årsaker kan likevel bidra til å illustrere kompleksiteten i faktasjekking – og vil derfor bli gjengitt i det følgende.

Kort sagt handler uenigheten om hvorvidt det er kablene eller gassprisene (og dermed: Putin og krigen) som er hovedårsaken til de høye prisene. Men det har hele tiden vært vårt argument at gassprisene bare kan virke på det norske kraftmarkedet gjennom strømkablene. Ja, de høye gassprisene øker prisen på energi i Europa, og det smitter over på Norge. Men denne smitten skjer i mye større grad enn tidligere fordi vi har bygget kabler.

Det er klart at det dermed er riktig at de høye prisene skyldes Putin og gassprisene. Samtidig er det likevel like riktig at de skyldes kablene. Spørsmålet er dermed ikke egentlig om vår eller våre kritikeres påstand er «helt riktig» eller «helt feil», men i hvilken grad kablene har bidratt. Eller altså, hvor høy hadde prisen vært uten kablene? Dette er umulig å besvare eksakt, men en kan selvsagt benytte seg av ulike modeller som gir en pekepinn.

Statnett laget en slik analyse som har blitt mye brukt av våre kritikere. Her brukte de en standard statistisk modell som skilte ut effekten av gassprisene som en forklaringsvariabel og effekten av kablene som en annen, og slik kunne de hevde at kablene bidro med bare ti prosent av økningen. Men en slik analyse kan aldri vurdere vår påstand, at gassprisene bare kan virke gjennom kablene, nettopp fordi de skiller de to variablene fra hverandre. Dermed var den verdiløs for å avkrefte vårt syn. Ved å skille to variabler som egentlig henger tett sammen, får man et feilaktig bilde av hvordan prisøkningen reelt sett foregår.

Disse ganske enkle sammenhengene, var altså nok til at våre kritikere hos Faktisk.no etter mitt syn gikk seg vill i faktasjekken. Og det illustrerer noe veldig viktig: En del sammenhenger er ganske enkelt for komplekse for enkel faktasjekk. Vi vil aldri få vite akkurat hvor mye av strømprisøkningen vi ville fått uten kablene, og analyser som ikke evner å ta opp i seg sakens kompleksitet, er ganske enkelt verdiløse. Her feilet Faktisk.no fullstendig, og vår sak er bare en av mange som viser at Faktisk.no ikke tar dette tilstrekkelig på alvor.

Hva som er sant avhenger av posisjon

Cui bono, hvem tjener på det, er et spørsmål som noen ganger stilles for å lede oppmerksomheten fra argumenter til motiver. Og i debatten som fulgte vår rapport, var det illustrerende at de som kritiserte rapporten var 1) kraftbransjen, og 2) makteliten i sosialdemokratiet. Begge deler kan enkelt forklares. Kraftbransjen tjener penger på høye kraftpriser. Makteliten i sosialdemokratiet er redd for at EØS-motstanden i fagbevegelsen skal styrke seg.

Dette betyr ikke nødvendigvis at de tar feil. Helt uavhengig av hvilke interesser de representerer, så er det argumentene de formulerer de må vurderes etter! Men det illustrerer noe viktig: Ulike standpunkter handler ikke først og fremst om ulike fakta. Det handler vel så mye om at ulike posisjoner har ulike interesser. I dette tilfellet har de begge en interesse av å få kraftprisene til å fremstå som «en perfekt storm» – slik tidligere energiminister Persen formulerte det. Altså noe uforutsett og utenfor kontroll. Det lar kraftbransjen fortsette som før. Og det fratar politikerne for ansvar. Vær og vind altså. I stedet for kabler og kraftpolitikk.

For vår egen del var vi hele tiden tydelig på at vi tjente industriarbeiderklassens interesser. Initiativtaker og hovedfinansieringskilde for rapporten var Industriaksjonen, en samling av 50 klubber som ønsker fortsatt industri i Norge. De høye strømprisene setter dette i spill. Vårt utgangspunkt var dermed en bekymring over industriens vilkår, og vårt mål var å bidra til en politikk som ga lavere strømpris.

Selv om dette i mine øyne er edlere, må selvsagt også våre standpunkter vurderes etter argumentene. Men det understreker altså at ulike posisjoner typisk vil lande på ulike standpunkter avhengig av interesser. Og i mange tilfeller vil begge posisjoner «ha rett» – fra sin posisjon.

Dette tok ikke analysene som lå bak utbyggingen av kraftkablene hensyn til. Her ble den samfunnsøkonomiske lønnsomheten vurdert etter hvor mye større fortjeneste en kunne få på krafteksport med nye kabler, og så trukket fra diverse andre faktorer. Men i realiteten er «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» her et begrep som skjuler at kablene var svært gunstige for noen – først og fremst kraftbransjen, og svært lite gunstige for andre – først og fremst kraftforedlende industri. I de konkrete regnestykkene kom dette totalt sett ut i pluss, men i virkeligheten er det jo et politisk spørsmål om en skal forfordele kraftbransjen eller kraftforedlende industri. Også om det er sånn at en krone mindre i kraftforedlende industri tilsier to kroner mer i kraftbransjen.

Og nettopp slik tenker også Faktisk.no. De opererer med et samfunnssyn hvor et komplisert spørsmål har ett svar og hvor det ikke eksisterer interessekonflikter. Dette er naivt, men det er også elitistisk og farlig. For hvis det er slik at det egentlig eksisterer ett ekte svar i saker som er kompliserte og preget av interessekonflikter, og dette svaret formuleres av de som selv sitter midt i samfunnseliten – så vil dette svaret ofte være et svar som bare kommer mindretallets interesser til gode. Samtidig blir veien kort til å tenke nedsettende om vanlige folk eller å ta fra folk med feil meninger stemmeretten – slik tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande ville ta makt fra eldre velgere etter brexit.

Faktasjekk bidrar til å begrense offentligheten

Et annet komplisert spørsmål som ikke egner seg for faktasjekk, er hvorvidt USA er et demokrati. For noen år siden var de fleste enige om dette, men da Trump ble valgt ble vi oversvømt av bøker med titler som How democracy ends som nettopp tok utgangspunkt i at dette enten var eller signaliserte slutten på demokratiet i Amerika. De fleste er likevel enige om at demokrati forutsetter noe mer enn bare å kunne plassere en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år, og særlig sterkt står idéen om at demokratiet er avhengig av en velfungerende offentlighet.

Gjennom offentligheten blir vi kjent med premisser, argumenter og standpunkter, og vi ser hvordan andre premisser og argumenter leder til andre standpunkter. Så kan vi knytte standpunktene til bestemte posisjoner og større systemer av ideologisk eller teoretisk art – og ikke minst kan vi basert på dette finne frem til egne standpunkter som informerer valgene våre. For at offentligheten skal være velfungerende, må den imidlertid ha en infrastruktur som gjør at vi også kan delta i offentligheten med egne premisser, argumenter og standpunkter. Dette er noe mer enn bare ytringsfrihet. Ytringsfriheten verner en mot straffeforfølgelse, og er selvsagt en nødvendig forutsetning for en velfungerende offentlighet, men en demokratisk offentlighet er slik en offentlighet som har rom til flere enn bare makteliten og dens kommunikasjonsrådgivere. Aller helst til alle.

Dessverre er ikke Faktisk.no alene. I høst har vi sett Forsvarets forskningsinstitutts (FFS) famøse karikering av EØS-motstanden, og Dagbladets leder som gikk farlig nært å hevde at SVs Ingrid Fiskaa forsøker å frikjenne Putin – fulgt opp av utspill fra Guri Melby som hevdet at «det ser ut som SV prøver å renvaske Putin». Verst var det at selveste statsministeren belærte fungerende partileder i SV, Kirsti Bergstø på debatten om kraftmarkedet med ordene «Putin herjer i Europa». Å knytte kritikk av EØS, Nato eller kraftmarkedet til Putin, betyr å knytte det som burde være legitime standpunkter til en folkerettsstridig krig. Det er ståmannsargumentasjon og «guilt by association», som tatt ut av lærebøkene i hersketeknikker. Ingen ønsker å stå som forsvarere av Putin sin krig. Slik begrenses offentligheten.

Effekten av at noen aktører opphøyer seg selv til overdommere i kompliserte spørsmål med sterke politiske implikasjoner, er nettopp at en del standpunkter blir stemplet som illegitime eller falske – også når virkeligheten er mer komplisert. Men uavhengig av hvorvidt standpunktene rent faktisk ikke lar seg forsvare (som klimaskepsis eller at jorden er flat) – så er en aktør som ønsker å stemple, og i siste instans luke ut, slike standpunkter, en aktør som jobber for å innskrenke offentligheten. En innskrenket offentlighet, er en offentlighet med færre vanlige folk og flere kommunikasjonsrådgivere. Slik fungerer faktisk.no som nyttige idioter for de som betaler for konsulenter: Makteliten.

Offentligheten ved et veiskille?

En del meninger har det alltid vært vanskeligere å formulere enn andre. Det er en kjent sak for mange av Gnists lesere at politisk engasjement i Rødt ofte fører med seg mye ubehag som forhåndsdømming, stempling og stygge kommentarer i sosiale sammenhenger om «hvor lettvint» eller «antidemokratisk» eller «naiv» en er, med familiemedlemmer som bruker enhver tilstelning til å spørre om det ikke er på tide å «vokse opp». Og der aktivitet og verv i Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet virker som døråpner til både næringsliv, konsulentbransje og organisasjonsliv, fører nok aktivitet i Rødt snarere til å lukke dører. Alt dette er prosesser som gjør at det krever mot, styrke og masse vilje til å formulere offentlige meninger som kan knyttes til Rødt. Og jeg tror poenget kan generaliseres til alle bevegelser som kjemper for radikale standpunkter – og da har vi ikke nevnt den økende hetsen fra høyreradikale blogger som Resett.no. Alle disse prosessene bidrar til å øke terskelen for å ytre seg – til å avdemokratisere offentligheten.

Det var Hegel som formulerte den idealistiske dialektikken, hvor tese ble møtt av antitese som så ble opphevet av en syntese som tok opp i seg momenter fra dem begge – slik at ideene utviklet seg. Slik ble verdien av ulike standpunkter begrunnet filosofisk – og fremskritt ble nettopp knyttet til et mangfold av tenkemåter. Jo flere tenkemåter utover den rådende – jo bedre syntese. Dette er ikke bare mer demokratisk. Det skaper også et bedre samfunn.

Historisk er det ingen tvil om at Hegel har hatt rett i dette – selv Marcus Thrane ble først fengslet for å kreve allmenn stemmerett – en gang var det radikalt å være for demokrati! Men i dag er alle enige om at hans prosjekt var både riktig og legitimt – og at den tidens politiske elite var dypt antidemokratisk.

Faktasjekk forutsetter at kompliserte politiske spørsmål kan besvares med to streker under svaret, det forutsetter en interessefri offentlighet, og det tar ofte utgangspunkt i at ens egne snevre interesser kan generaliseres. Alt er feil. I tillegg bidrar faktasjekk effektivt til å utdefinere standpunkter som illegitime, og slik innskrenke offentligheten og demokratiet – til tross for at nesten alt vi tar for gitt i dag en gang har vært kontroversielt og radikalt.

Dette gjør at vi i dag står ved et veiskille: Vil offentligheten bli stadig mer preget av aksepterte meninger og elitens forståelse av virkeligheten – mens alt annet utdefineres? Eller vil vi klare å fortsette å utvide betingelsene for deltakelse i offentlighet og demokrati? Om vi skal vinne denne kampen for en mer demokratisk offentlighet og en bedre verden, betyr det i alle fall at vi må stå imot tendensene til innskrenkning gjennom å fortsette å gjøre slik som Kant formulerte som kjernen i opplysningsprosjektet og som vi radikalere alltid har gjort: Sapere aude – ha mot – til å bruke vår egen forståelse – også i faktasjekkens tid.

Leder: Solidaritet med Latin-Amerika – Bevar brigadene!

Plukk

Gnist-samtalen: Klimakamp er klassekamp
Frode Bygdnes: Konsekvenser av blokkpolitikk og militær opprustning i nordområdene
Tonje Lysfjord Sommerli: Slaveopprøret i Sulitjelma
Halvor Fjermeros: Organisering er fattigmannskapital
Toufoul Abou-Hodeib: Angela Davis og den globale rasismen
Arnljot Ask: Ny verdensorden etter Ukraina
Isak Lekve: Mot en smalere offentlighet?
Henrik Madsen: Den kvenske våren
Hannah Sigriddatter Ander: Ninthu Paramalingam om å gjøre politikk med glede

Bokomtaler:

Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen
av Yngve Heiret

«Nedvekstkommunisme vil
redde verden!»
av Ulv Hanssen

Socialist Register
av Øyvind E. Hansen

I Ulvens Time
av Tina Andersen

Det glemte århundre. Historier
fra 1600-tallet
av Tonje Lysfjord Sommerli

Vardøger
av Erik Ness

Det var en sterk norsk venstreside som kom ut av stortingsvalget i september. Parallelt med at venstresiden har vunnet parlamentarisk makt, har det skjedd en oppblomstring av strategiske diskusjoner blant venstresideaktører om hvordan igjen å ta eierskap og kontroll over økonomien. Samtidig har deler av venstresiden, særlig miljø -og klimabevegelsen, begynt å eksperimentere med det taktiske repertoaret gjennom direkte aksjoner og en generelt økt militanse. 

Venstresiden har med andre ord inntatt posisjon og gjenvunnet troen på seg selv. I dette nummeret ønsker vi å bidra inn i diskusjonen om strategiske og taktiske veivalg i tiden fremover. Et sentralt spørsmål for oss i nummerredaksjonen er hvordan konkret politikk som forbedrer folks levekår her og nå står i relasjon til langsiktige strategier som kan flytte maktbalansen i samfunnet – og på sikt bygge et post-kapitalistisk samfunn. Vi har valgt å diskutere dette spørsmålet gjennom overordnede og teoretiske artikler såvel som tekster som tar for seg noen enkeltsaker som er sentrale for den norske venstresiden.

En viktig teoretiker på forholdet mellom umiddelbar politikk og langsiktig strategi er André Gorz, som med sitt begrep ‘ikke-reformistiske reformer’ la vekt på at reformer her-og-nå kan muliggjøre større samfunnsendringer om venstresiden evner å sette konkret politikk inn i større sosialistiske visjoner. I tillegg til en lengre historisk tekst om Gorz og hans teori om ikke-reformistiske reformer, diskuterer dette nummeret spørsmålet om taktikk og strategi i norsk klimapolitisk sammenheng. Daniel Vernegg tar i en artikkel til orde for at den norske klimabevegelsen må gå inn for å bli en investeringsrisiko for fossilkapitalen. Det norske sosialdemokratiet ble muliggjort av at den militante arbeiderbevegelsen ikke skydde radikale taktikker for å oppnå sine mål, og på denne måten presset kapitalen til å inngå kompromisser. På lignende vis, argumenterer han, må klimabevegelsen i dag bruke radikale metoder for å oppnå sine langsiktige mål om en bærekraftig fremtid. 

Nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl, som i tillegg til å ha vært aktiv i fagbevegelsen i flere tiår, har bakgrunn som leder for alliansen For velferdsstaten. I intervjuet snakker vi blant annet om klassekampens betydning for velferdsstatens fremvekst og om hvorfor arbeiderbevegelsen nødvendigvis må innta en sentral rolle i den grønne omstillingen vi har foran oss. 

I kampen for å bevare Repparfjorden har den norske miljøbevegelsen i sommer vunnet en viktig seier gjennom bruken av sivil ulydighet. Gruveselskapet Nussirs viktigste kunde, det tyske selskapet Aurubis, valgte å trekke seg fra oppkjøpsavtalen fordi ledelsen innså at gruvedriften, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden, gikk på bekostning av urfolks rettigheter og dermed satte selskapet i et dårlig lys. Gjennom et intervju med aksjonister spør vi om sommerens aksjoner kan bli utgangspunktet for en styrket norsk klima -og miljøbevegelse.

Gjennom Hurdalsplattformen har den nye regjeringen uttrykt at de ønsker endringer i Husleieloven for å sikre mer stabile leieforhold for leietakere. En ny Husleielov, utformet på leietakernes premisser fremfor utleiers, slik som i dag, vil være med på å utjevne maktforholdet mellom utleier og leietaker og være en viktig seier for en sårbar gruppe på et stadig mer nådeløst utleiemarked. 

Kvinnedagen nærmer seg med stormskritt, og flere av artiklene i dette nummeret har kjønnskamp og kvinnehistorie som tema. En norsk samtykkelov bør komme på plass snarest mulig og vil være et viktig våpen mot i kampen mot seksuelle overgrep, siden bevisbyrden flyttes fra offer til overgriper. Berit Rusten har bidratt med et viktig stykke kvinnehistorie i dette nummeret: En artikkel om de kommunistiske motstandskvinnene i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Gjennom en artikkel om David Graebers tanker om kommunisme i mellommenneskelige relasjoner inviteres vi til å reflektere over omsorgsarbeidets potensiale for å bygge sosialisme her og nå.

Vi i nummerredaksjonen håper at dette nummeret kan bidra til refleksjon rundt hvor vi er på vei – og ikke minst, minne på at det fortsatt er mange kamper å kjempe på veien mot et bedre og mer rettferdig samfunn. God lesning!

På årets første dag ble Lula sverget inn som president i Brasil. Den tidligere fagforeningslederen og metallarbeideren anførte med det slutten på det høyreradikale vanstyret til Jair Bolsonaro. Under den påfølgende stormingen av kongressen og andre statlige bygninger i Brasil 8. februar, anført av Bolsonarotilhengere, så vi omfanget og faren ved de antidemokratiske strømningene i landet.

Latin-Amerika er i dag nok en gang inne i en “rosa bølge” med progressive regjeringer, som på ny setter omfordeling på dagsorden. Fargenyansen er imidlertid viktig: Colombias nye president Gustavo Petro har selv sagt han vil utvikle, ikke avvikle kapitalismen, for å komme seg ut av det han betegner som føydale strukturer i landet. Likevel er det nok vel så mye trusselen fra høyresida som ligger bak den relativt pragmatiske linjen som føres av mange av dagens “rosa” regjeringer. Også Lulas første presidentperiode var preget av en storstilt utvinning av naturressurser som skulle gi grunnlag for økonomisk vekst, mens klassekamp ble lagt til side.

Selv om langt de fleste latinamerikanske regjeringene nok en gang er ledet an av venstresida, trengs et aktivt sivilsamfunn og folkelig press for å få til reformer som monner. Internasjonal kapital, inkludert fra Norge, fortsetter å tiltrekkes av kontinentets mange naturressurser. Uten medbestemmelse for lokalbefolkning i beslutninger om naturinngrep risikerer man at koloniale forhold blir videreført. 

Nettopp i en slik kontekst er det forstemmende at brigadeprosjektet til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) har mistet offentlig støtte fra Norec (tidligere Fredskorpset). LAG har over årtier sendt ungdommer fra Norge til ulike land i Latin-Amerika og vise versa. Gjennom prosjektet har de bygget opp et unikt nettverk med bevegelser som kjemper for økt demokrati, sosial rettferdighet og bærekraftige løsninger. Dersom dette vedtaket står ved lag, betyr det trolig kroken på døra for brigadeprosjektet slik vi kjenner det. Solidaritet med Latin-Amerika trengs som aldri før, og få norske prosjekter kan sies å ha bidratt mer til dette enn brigadene. Uten slike initiativer risikerer man at bistandsmidlene reduseres til en ukritisk fasilitering for norsk kapital. Bevar brigadene!

 

Peder Østring, Tonje Lysfjord Sommerli, Kari Celius og Anja Rolland, redaksjon for nummeret.

Diskusjonen om samtykkeloven har bare blitt større de siste årene. Flere og flere land, inkludert våre skandinaviske søstre, har innført loven som gir ofre for voldtekt rettssikkerhet og som slår fast at bare ja er ja. Også Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal “Greie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det.”

En samtykkelov kan bidra til flere anmeldelser, flere domfellelser og den flytter ansvaret fra den utsatte over til voldtektsmannen. Den kan også virke holdningsendrende på hva vi anser som grenseoverskridende.

Hva er så en samtykkelov, hvordan skiller den seg fra dagens lovverk og hvorfor trenger vi den?

---

av Liv Müller Smith-Sivertsen, feministisk ansvarlig i Rød Ungdom og Alberte Tennøe Brekkhus, leder i Rød Ungdom

Kvinnekropp under mannlig kontroll

I et patriarkalsk samfunn vokser menn opp og blir fortalt at de har en rett på verden, at de har makt til å ta det de vil ha. Kvinner vokser opp og lærer at man skal gi rom for andre og at man skal være forsiktig med å ta plass – at man har avmakt. Kvinnen blir da sidestilt i sitt eget liv og det feminine blir sett på som svakere og mindre verdt enn det maskuline. Patriarkatet er avhengig av hatet mot det feminine.

Voldtekt er på sin side et symptom av patriarkatet. Det er ikke tilfeldig at det nesten alltid er menn som voldtar og kvinner som blir voldtatt. [ref]https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/ [/ref] Voldtekt og seksuell vold er redskap for å holde kvinnen underdanig, og det er et resultat av hatet mot det feminine. Selv om noen voldtektsmenn lever i en illusjon om at de voldtar i kjærlighetens navn, er voldtekt en av de ytterste formene for kvinnehat. Ofte er det ikke et åpenlyst hat, men et godt internalisert hat. Patriarkatet er tilpasningsdyktig, det slår røtter dypt i de fleste samfunn og er så godt integrert at noen tenker på voldtekt som en del av menneskets natur.

Det er ikke dermed sagt at alle voldtektsmenn er uttalte incels eller kvinnehatere, voldtektsmenn kan være hvem som helst, og sannsynligvis kjenner du en. Enten du er klar over det eller ikke. For når 1 av 10 kvinner i Norge opplever voldtekt i løpet av livet,[ref]https://www.krisesenter.com/sekretariatet/statistikk/ [/ref] hvorfor har det seg sånn da, at vi aldri kjenner mennene bak?

Av disse voldtektene er det kun 1 av 10 som blir anmeldt[ref]https://www.aftenposten.no/norge/i/oE2a/1-prosent-av-voldtektene-ender-med-fellende-dom[/ref] og de fleste blir henlagt etter kort tid. Dette fører til store mørketall. Vi sier at det er 1 av 10 kvinner som blir voldtatt, men faktumet er at vi ikke vet hvor mange det er snakk om. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner ikke alltid tar rettssystemet i bruk når de hverken blir trodd på eller beskyttet av loven. Kvinner blir både straffet for kvinneligheten sin under voldtekten men også i møte med et rettssystem som stoler mer på mannens forklaring.

Gjennom hele den vestlige historien har kvinners seksualitet vært under mannlig kontroll. En kvinnes jomfruelighet har vært hennes viktigste egenskap, godt beskyttet av hennes far før hun blir eiendom for sin mann. Ekteskapet som institusjon har historisk sett dominert kvinners liv, i menns forsøk på å kontrollere hennes reproduktive evner.

Patriarkatet og kapitalismens djevelske allianse fortsetter å tilrettelegge for menns dominans over kvinner. Vold mot kvinner har blitt sentralt i populærkulturen, og menn på toppen tjener seg søkkrike på det. Voldelig og kinky porno har blitt en enorm industri og musikkbransjen pumper ut sanger med tekster som “I know you want it” og “Vil du være med meg hjem hvis jeg sjenker deg på sprita?”. Ingen film eller TV-serie er komplett uten grafiske voldtektsscener. Vi vet godt at sex selger, men voldtekt selger også. Når kvinnekroppen blir seksualisert, er det en naturlig følge at den blir kommersialisert i det globale markedet.

Kvinnens seksualitet kontrolleres av alle andre enn henne selv, enten det er gjennom kommersialisering, begrensende jomfruelighet fra religion og tradisjoner eller overgrep fra menn. En samtykkelov vil gi kvinnen mer kontroll over sin egen seksualitet og er et steg mot et samfunn med reell seksuell frigjøring.

Dagens lovverk

Der de fleste av oss definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke, er lovens definisjon mer snever. Merk at her diskuterer vi ikke lovgivningen som omhandler voldtekt o l med barn under 14 år.

I dagens straffelov er det tre “hovedkategorier” av overgrep. Seksuell omgang, seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd. Det er den seksuelle omgangen som er det vi kaller voldtekt, men vi skal også se at lovteksten for seksuelle handlinger er viktig i kampen for samtykkelov.

Straffeloven slår fast at man kan dømmes for voldtekt dersom man har “skaffet seg seksuell omgang” ved bruk av vold eller trusler eller dersom den utsatte er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen.

Videre involverer dagens voldtektslovgivning bestemmelsen “grovt uaktsom voldtekt”, som gjelder dersom gjerningsmannen burde ha forstått at han tilegnet seg seksuell omgang gjennom trusler og/eller vold eller ved at den utsatte var bevisstløs eller ikke kunne motsette seg voldtekten.

Det er viktig å legge merke til at straffeloven i dag allerede inneholder noe samtykkebasert lovgivning. Man kan straffes for inntil ett år for seksuelle handlinger uten samtykke, som primært er beføling av kjønnsorganer eller bryster. Også seksuelt krenkende atferd kan straffes dersom det er «i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det»

Straffeloven anerkjenner med andre ord at mangel på samtykke kan være straffbart – men dette legges ikke til grunn i definisjonen av voldtekt. Det er ingen gode grunner til at man trenger samtykke for å klå på dama man traff på byen, men kommer unna med å tilegne seg sex uten samtykke samme kveld.

Vi ser at enkelte politikere kritiserer samtykkebasert lov for å være urealistisk når realiteten er at manglende samtykke allerede er grunnlag for å bli straffeforfulgt i Norge.

Er ikke dagens lovverk tilstrekkelig?

Samtykkelovens motstandere argumenterer stadig for at samtykkeloven er unødvendig, eller urealistisk å innføre. Nabolandene våre som har innført samtykkeloven hadde tross alt en mye dårligere lovgivning enn det Norge har i dag og det skjer ikke voldtekter som ikke allerede er omfatta av norsk lov, skal vi tro på Høyre-politikeren Peter Frølich i et intervju hos NRK.[ref]https://www.nrk.no/norge/fleire-domde-for-valdtekt-etter-innforing-av-samtykkelov-1.15066565?fbclid=IwAR3epFHnmZfa-Mc5G9XL7C-a6JkoSi-ZYECkxNKJdYD6snfRAFiWIxAaxoc[/ref]

Men det er mange gode grunner til å tvile på Frølich.

Det handler om er par ting: Istanbulkonvensjonen, rettspraksis og presedens, utdaterte holdninger til voldtekt og biologiske reaksjoner i voldtektssituasjoner.

For om vold, trusler eller bevisstløshet må være med i bildet for at noe skal kunne “kvalifisere” som voldtekt, vil de fleste voldtekter ikke bli regnet med. En svensk studie viser at så mye som 70% av mennesker “fryser til”, eller paralyseres om de utsettes for voldtekt og overgrep.[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt?fbclid=IwAR3RpIZ8sFgR6QpeBxQvDB85pg4IcJNfePJhk-Qz-oO2LHi-3QZUCEBhiiE[/ref] Frysereaksjonen er utenfor vår kontroll, men den gjør at voldtekten ikke kan straffes. Om du fryser kan du ikke gjøre motstand, og da blir verken vold eller trusler nødvendig. Samtidig er du fortsatt bevisst. Frysereaksjonen blir heller ikke ivaretatt under “grovt uaktsom voldtekt” slik mange hevder, fordi grovt uaktsom voldtekt kun er at du har brutt dagens eksisterende lovverk om voldtekt uten å skjønne det selv.

Selv om man ikke fryser helt, men klarer å si nei og snu seg unna, er heller ikke domfellelse gitt. I en sak fra Gulating Lagmannsrett 2013 LG-2013-10516, ble tiltalte frifunnet, og dette sto i dommen: «Tiltalen gjelder imidlertid voldtekt til seksuell omgang ved grov uaktsomhet, ved at fornærmede sov eller var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, og at tiltalte måtte ha forstått dette. Det er ikke tilstrekkelig for domfellelse etter bestemmelsen at fornærmede ikke har samtykket, vridde seg unna, eller sa stopp.»[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Strafferammen for grovt uaktsom voldtekt er inntil 6 år. Tiltalte ble dømt til seks måneder for seksuell handling uten samtykke.[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Slike historier er det dessverre ikke mangel på. Elsa som snudde seg unna og sa nei, ble likevel voldtatt og voldtekten henlagt.[ref]https://amnesty.no/aksjon/elsa-samtykkelov[/ref] Et kjapt google-søk gir historie på historie om andre henlagte voldtekter.

Dette gjør at påstanden om at “norsk voldtektslovgivning skal være tilstrekkelig” ganske tonedøv. Og resultatet er en ond sirkel av at færre anmelder fordi sjansen for henleggelse er høy, som igjen gir enda færre domfellelser, som gjør at enda færre vil anmelde, og så videre.

Dagens voldtektbestemmelser bygger på en tanke om at voldtekt må inneholde fysisk motstand, trusler og være voldsomt. Voldtekt er iboende voldelig i form at en part bruker makt for å tvinge gjennom viljen sin, men den kan være stille, rolig og uten at den utsatte har kjempe fysisk imot – altså uten det jussen ser på som vold. Og når vi vet at flesteparten av voldtekter skjer innenfor husets fire vegger, med noen man kjenner fra før som familie eller venner,[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt[/ref] holder det ikke å ha en lovgivning basert på overfallsvoldtekter.

Hva er en samtykkelov?

Å innføre en samtykkelov er å gå fra en voldsbasert lovgivning til en samtykkebasert lovgivning. Voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten samtykke, ikke defineres ut fra hvor mye motstand den utsatte utøvde.

Det er en juridisk og ideologisk endring. Det er grunn til å tro at en samtykkelov vil føre til at færre voldtekter blir henlagt. Men det er også en ideologisk endring, der man flytter ansvaret over på den tiltalte og setter samtykke i fokus. Det er å endre fortellingen om voldtekt, og å endre fortellingen om sex. Nei er nei, og bare ja er ja. Dette kan bidra norm- og holdningsendrende, og på sikt gi færre voldtekter.

Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, slår i artikkel 36 fast at et fritt gitt samtykke skal ligge til grunn for voldtektslovgivningen.

Artikkel 36
Seksuell vald, inkludert valdtekt

1. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre kriminalisering av følgjande forsettlege åtferd:

a.
vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av ein annan sin kropp utan samtykke, med einkvar kroppsdel eller gjenstand;

b.
andre handlingar av seksuell art mot en person utan samtykke;

c.
å få ein annan person til å utføre handlingar av seksuell art med ein tredjeperson utan samtykke.

2. Eit samtykke må gjevast frivillig, som eit resultat av vedkomande person sin frie vilje, sett i lys av forholda omkring hendinga.

3. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre at føresegnene i nr. 1 også gjeld for handlingar som er utøvd mot den som etter intern rett er tidlegare eller noverande ektefelle eller partnar.

Norge ratifiserte Instanbulkonvensjonen i 2017.[ref]https://www.nhri.no/2018/ett-ar-med-istanbulkonvensjonen/[/ref] Med andre ord er det et sterkt grunnlag for å si at Norge allerede i 2017 forpliktet seg til å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning.

Nå som regjeringen gjennom Hurdalsplattformen forplikter seg til å se på en samtykkelov, er det høyst interessant å se på erfaringene fra andre land og hva vi kan lære av dem.

Det første vi kan lære av bl.a. Sverige, er også svaret på spørsmålet som samtykkelovs-aktivister oftest hører: “Hø-hø, skal vi underskrive en kontrakt da, eller hva?” Og svaret er nei. Samtykkeloven fungerer helt flott uten byråkratiske sex-kontrakter.

Tvert i mot flytter den fokuset fra den utsatte som per i dag må bevise at hun gjorde motstand, og over på den tiltalte som må bevise at han innhenta samtykke.

Det finnes flere måter å vise samtykke på, både verbalt og fysisk. Å hente inn og vise samtykke trenger heller ikke være usexy eller gjøre stemningen dårlig, man vil jo tross alt helst ha sex med noen som viser at de ønsker å ligge med deg.

Det er innført eller foreslått samtykkelover i en rekke europeiske land, som Malta, Island, Sverige, Hellas, Kroatia, Danmark, Slovenia og Nederland.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Her må det presiseres at vi tekstforfattere ikke har inngående kunnskap til alle lovforslagene eller ulike rettspraksiser, men at vi mener det er mest hensiktsmessig å se til våre naboer Sverige og Danmark, som innførte samtykkelover i henholdsvis 2018 og 2020. Lovene er med andre ord relativt nye begge to, men erfaringene er likevel slående.

I Sverige så man mellom 2017 og 2019 en 21% økning i voldtektsanmeldelser, en 80% økning i hvor mange saker som endte med tiltale, og antallet domfellelser for voldtekt økte med 75%. Flere av sakene som har vært i tingretten etter den nye loven, ville ikke endt opp der med den gamle.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Med andre ord: samtykkeloven fungerer.

Kampen mot voldtekt er en kamp for frihet

Det er en kamp mot menns vold mot kvinner, mot patriarkatet, og for et samfunn der sex ikke skal være et maktmiddel, men noe vakkert og digg.

Å bekjempe voldtekt gjøres ikke kun ved å innføre én ny lov. Det gjøres gjennom at vi som samfunn jobber holdningsendrende og at vi tar inspirasjon fra den svenske Fatta-bevegelsen som sikret den svenske samtykkeloven, og som jobber for en samtykkekultur. Det gjøres gjennom at vi sikrer økonomisk frihet så ingen blir fanget med overgriperne sine og at vi sikrer nok penger til krisesentre og overgrepsmottak. Samtykkeloven er et av mange tiltak som kan sikre frihet og trygge liv, endre normer og sikre at voldtektsutsatte blir møtt med verdighet og forståelse, i stedet for mistillit og henleggelser.

Hvis vi mener at ordtaket “Mange bekker små gjør stor å” er gjeldende i kampen mot voldtekt, vil vi påstå at å innføre en samtykkelov er en mellomstor, veldig viktig, bekk.

 

Dette nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl. Wahl har blant annet bakgrunn som leder i For velferdsstaten, rådgiver i Fagforbundet og tillitsvalgt i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). Han har også skrevet bøkene Velferdsstatens vekst – og fall? og Fagbevegelsen i samfunnskampen. Førstnevnte er også utgitt på engelsk som The Rise and Fall of the Welfare State. Sentralt for bøkene er at de forstår velferdsstaten som et resultat av maktforholdet mellom klassene. Dette intervjuet er et utdrag av en samtale som fant sted over en kaffe ved Youngstorget rett før jul.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen
Foto: Brage Aronsen

 

Hva er ståa for den norske velferdsstaten i dag? Beveger vi oss i feil retning?

Jeg mener jo at vi beveger oss i feil retning. Det er vanskelig å få en god forståelse av det, for mange av de jeg diskuterer med sier jo at «ordningene, de er jo der, ikke sant». Men det er rammebetingelsene som har endra seg veldig mye. NAV er et godt eksempel på hva som skjer med den norske velferdsstaten, og det undervurderes av mange, synes jeg. Det som skjer gjennom NAV er en formidabel undergraving av velferden og en disiplinering av store deler av arbeiderklassen. Særlig de som har problemer med helse osv. Det er en disiplineringsmåte vi kjenner fra tidligere historie, men som jeg tror folk flest ikke ser på som en svekkelse av velferdsstaten.

Mye av velferdsstaten ble til gjennom at man regulerte økonomien. Nå har økonomien blitt veldig deregulert – kapitalkontroll betydde utrolig mye for å kunne styre økonomi og samfunnsutviklinga. Når denne og mye av reguleringa av finans forsvant og det ene området etter det andre ble deregulert, ble både demokratiet og velferdsstaten svekket.

 

Kan dette reverseres?

Alt kan endres. Men det trengs omfattende kamp og en omfattende endring av maktforholdene på nytt igjen for å kunne gjenerobre den typen makt. Og til forskjell fra da man bygde opp velferdsstaten, foregår det i dag en sterkere grad av internasjonal økonomisk integrering som gjør det vanskeligere. EØS-avtalen utgjør for eksempel en ganske sterk begrensning på demokrati og velferd.

Men hva var det som skjedde som gjorde at det begynte å gå feil vei?

Det var jo en omfattende krise i kapitalismen. På 1970-tallet trodde store deler av fag- og arbeiderbevegelsen – mener jeg – at vi var kommet inn i en fase hvor en nærmest kriseløs, regulert kapitalisme var etablert. Dette var en realitet, trodde man. Men så skjedde det som måtte skje, at krisa meldte seg på nytt igjen. Med den gikk kapitalkreftene atter på offensiven, mot det som skulle vise seg å være en både ideologisk og politisk svekket fag- og arbeiderbevegelse som ikke var i stand til å stå imot.

Hvorfor klarte man ikke stå imot? Handlet det om byråkratisering av bevegelsen? At basen var blitt demobilisert?

Det er i hvert fall en riktig iakttagelse mener jeg, at det er skjedd en byråkratisering av fagbevegelsen – og en avpolitisering. Men jeg er ikke blant dem som mener at det er noen som har sviktet eller forrådt arbeiderklassen. Jeg tror det viktigste var at klassekompromisset og de endringene av maktforholdene som gikk sammen med det, la grunnlaget for en velferdsstat som i folks bevissthet betydde at vi faktisk hadde klart å utvikle et bedre samfunn å bo og leve i. Mange tenkte at vi var kommet et skritt videre – at den fasen med beinhard klassekamp som vi så i den første halvdelen av forrige århundre ikke var nødvendig lenger, og at en nå oppnådde ting gjennom samarbeid. Etter min mening var imidlertid dette i realiteten en innhøstingsfase etter langvarig kamp.  At folk opplevde en bedre samfunnsutvikling, var jo en realitet, ikke et spørsmål om å bli forført. Problemet var at man mistolka situasjonen og hva som var arbeidsgivers – kapitalens – strategier oppi dette. Det som skjedde med den nyliberale offensiven på 1970- og 80-tallet var at arbeiderklassen på mange måter ble tatt på senga – at de ikke var forberedt på nye angrep og dermed i stor grad ble pressa på defensiven. Det er en realitet vi sliter med fortsatt.

 

Hva tenker du om det vi vel kan kalle sentrum-venstres nylige valgseier? Er det et vannskille for velferdsstaten?

 

Vannskille blir for sterkt, men det ligger et potensiale der. Med den måten Senterpartiet og Arbeiderpartiet takler situasjonen på nå, ser det imidlertid ikke så lyst ut. Det gikk ikke lang tid før de endra retorikken fra valgkampen. Det viktigste med valgresultatet er styrkinga av venstresida, både i fagbevegelsen og politisk, gjennom at Rødt fikk så mange inn og at SV styrka seg. Jeg tror det er der potensialet ligger. Det at vi har fått ei politisk styrka venstreside har også hatt betydning for de radikale delene av fagbevegelsen, for disse har nå i større grad politisk allierte. Det som muliggjorde dette, mener jeg, var mobilisering nedenfra i både fagbevegelsen og i partiene.

 

Hva tenker du at venstresidas rolle nå må være? Å presse regjeringa til å komme med innrømmelser og faktisk følge opp den retorikken de la seg på i valgkampen?

Ja, helt klart. Og det er de allerede ganske bra i gang med, synes jeg. Men én ting er å presse Ap og Sp til å gjennomføre løftene sine – man bør også reise nye krav og videreutvikle allianser med såvel venstresida i fagbevegelsen som andre grupper. I store deler av fagbevegelsen er det jo støtte for mye av politikken Rødt og SV står for. Dermed bør man ta skritt utover det å bare holde Arbeiderpartiet ansvarlig for sine egne løfter. De prøvde  seg jo på Hurdalsjøen ved å la være å fremme sine egne krav i håp om at SV kunne gjøre det for dem. Men SV lot seg ikke lure, noe som var et godt trekk. Det blir nok ikke så lett framover for regjeringa. Arbeiderpartiet kommer åpenbart til å få problemer i forhold til en fagbevegelse som har større forventninger.

 

For meg virker blant andre Rødt, For velferdsstaten og Manifests kampanje for profittfri velferd de siste årene som nærmest et skoleeksempel på hvordan en kan snu debatten og presse Arbeiderpartiet fra venstre.

Helt klart. Det er i den sammenhengen interessant å merke seg at den siste LO-kongressen vedtok at vi skal forby profitt i velferden, men i valgkampen ble dette moderert til at vi skal redusere i stedet for å forby. Slik ser vi hvordan LO tilpasser seg Arbeiderpartiets behov, noe som kan bli problematisk når Rødt og SV kjører hardere på dette, særlig siden det er massiv støtte for det i befolkningen.

 

Tenker du at det kan være andre saker eller politikkfelt hvor det kan være på trappene med en lignende utvikling?

Ja, en del områder innen arbeidslivsfeltet. Arbeidsmiljøloven og forbud mot bemanningsbransjen, for eksempel. Særlig bygningsarbeiderforeningene har gjort en formidabel jobb.

 

I historieskrivinga om velferdsstaten inntas det en rekke ulike perspektiver. Hva er disse, og hva karakteriserer din tilnærming?

Man kan si at det finnes to hovedretninger. I den jeg tilhører, står makt- og styrkeforhold sentralt. Det er først når fagbevegelsen utgjør en trussel mot kapitalens interesser at den får innflytelse. Det var det som lå til grunn for at det i det hele tatt ble et klassekompromiss – og en velferdsstat. I tillegg har vi den retninga som sosialdemokratiet og ledende krefter i fagbevegelsen står for, det som blir kalt «den norske modellen», og som bygger på den sosiale partnerskapsideologien. Det dreier seg om kollektiv fornuft, at arbeidsgiverne hadde utviklet en høyere form for fornuft og innså at det ikke var noen farbar vei å nedkjempe fagbevegelsen.  Og så kan man kanskje si at det også er en tredje retning, Civitas versjon, som sier at «vi var sammen om det»: «begge sider ga og fikk, men vi var enige om å bygge velferdsstaten». Det er deres versjon.

 

Vi kan vel si at de to siste retningene er de dominerende. Hvorfor er det blitt sånn?

Ja, særlig er den norske modellen dominerende. Det henger nok sammen med det jeg sa tidligere. Arbeiderbevegelsen erfarte jo i praksis at samarbeid ga gode resultater.Samtidig var det jo ikke så lett i hverdagen å se de underliggende endringer i maktforholdene som gjorde dette mulig.  De umiddelbare erfaringene med velstandsutvikling og sosial framgang overskygget med andre ord de maktforholdene og klassekonfrontasjonene som hadde ført dem dit. Denne framgangen vedvarte fram til kapitalismen igjen kom i krise på 1970-tallet – med påfølgende nyliberal offensiv og etter hvert en mer gjenkjennelig interessekamp og nye konfrontasjoner.

 

NHO snakker ofte varmt om samarbeid og velferdsstaten, men viker ofte fra det i praksis, slik som med den lange havnearbeiderstreiken for noen år siden. Feiler fagbevegelsen i å gjennomskue NHOs retorikk?

Da ILO [Den internasjonale arbeidsorganisasjonen] i 2019 feiret hundreårsjubileet sitt med stor konferanse i Genève var internasjonal fagbevegelse samla. En del av programmet var at LO og NHO dro ned på vegne av partene for å fortelle hvor vellykket dette to- og trepartssamarbeidet var i Norge. Troen på den kollektive fornuft sitter altså dypt i LO, og de mener det fortsatt sterkt. For NHOs del må det jo være aldeles utmerket at LO har denne troen på arbeidsgivernes høyere form for fornuft. Dette er nok også en viktig del av årsaken til at NHO tidvis snakker så positivt om «den norske modellen».

 

Den svenske forfatteren og historikeren Åsa Linderborg har hevdet at “Sossarna” i etterkrigstida hadde behov for å vise kapitalen at de var en seriøs samarbeidspartner og derfor tonet ned klassekampsretorikken. Har noe lignende også vært en faktor her i Norge?

Jeg tror ikke man har gått inn for å forlede den andre siden, liksom. Som jeg har sagt et par ganger, tror jeg det henger mer sammen med at fagbevegelsen faktisk erfarte at samarbeid fungerte, samtidig som at fag- og arbeiderbevegelsen ble svekket politisk-ideologisk. Vi må også huske at i hovedavtalen så ligger det en sterk sentralisering og føringer om at LO skal holde troppene under kontroll. Det viste seg i praksis i etterkrigstida. LO bidro da i stor grad til å holde kontroll, mens Gerhardsen-regjeringene bidro med tvungen voldgift i oppgjør etter oppgjør i etterkrigstida. Det er en del av kompromisset som de ikke snakker så mye om, men det ligger der.

 

I mye historieskriving om sosiale bevegelser tones konfliktelementet i etterkant ned. Man ser det med borgerrettighetsbevegelsen i USA, hvor historien fortelles som at endringer skjedde fordi Martin Luther King overtalte alle om at det var det riktige, men opptøyer og Black Panthers skrives ut. Man ser lignende med suffragettene i England, som fremstilles som en fredelig bevegelse, mens den i virkeligheten også utførte bombeangrep, knuste butikkvinduer og banket opp politikere. Er det noe med kompromisset som sådan som gir denne effekten? Når man gjør et kompromiss må man jo samarbeide i etterkant, og det blir jo ikke et så bra samarbeidsklima om en hele tiden snakker ned den som sitter på den andre siden av bordet. Er det rett og slett bare en del av det å gjøre et kompromiss at en får en tendens denne veien?

Kompromisset var reelt: det var ikke noe spill. Begge parter mente alvor og kapitalkreftene var interessert i kompromisset, for de fryktet at «noe verre» kunne skje, at radikale krefter kunne komme inn og i større grad få kontroll over organisasjonene. Men det er klart som du sier, at det legger opp til en annen kommunikasjonsmåte partene imellom. Man kan ikke drive å snakke på en måte og oppføre seg på en annen. Kompromisset er et kompromiss.

 

Da tenkte jeg vi kunne snakke litt om klima. Hva er fagbevegelsens rolle i klimakampen?

Jeg skrev om det i en kronikk i Klassekampen for ei tid tilbake. Jeg var med og stiftet Trade Unions for Energy Democracy, som er et forsøk på å få fagbevegelsens sterkere inn i klimakampen – også gjennom en radikalisering av innholdet i kampen. Det er et internasjonalt nettverk bestående av først og fremst fagorganisasjoner, men også andre allierte bevegelser. Erkjennelsen i radikale deler av fagbevegelsen internasjonalt går i retning av at energi – som klimakampen dreier seg om – må under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Uten det går det ikke. Å skulle løse klimakrisa under kapitalismen tror jeg er en illusjon, det er helt umulig. Den systemiske veksttvangen i kapitalismen er uforenlig med en klimapolitikk som kan gi reelle resultater. Skal man få på plass såpass store omstruktureringer av økonomi og samfunn, sier det seg selv at fagbevegelsen må med, for det er ingen annen kraft som kan bære fram dette. Vi er imidlertid i en situasjon hvor stor deler av bevegelsen ikke er beredt til å skulle gjøre det. Derfor må vi utvikle en politikk og strategi som gjør at fagbevegelsen kjenner sin besøkelsestid. Den må ta ledelsen i denne kampen – enten den for tida erkjenner det eller ikke.

 

Du kjenner sikkert til Manifest tankesmies initiativ Grønn industri 21 og Magnus Marsdals siste bok Parterapi: For oljefolk og klimaaktivister. Hvilke tanker har du om det prosjektet?

Jeg leste boka i helga! For det første synes jeg det at de forsøker å bygge allianser mellom den radikale delen av fagbevegelsen og miljøbevegelsen er aldeles utmerket. Det er ei god bok og han skriver veldig bra. Det var også fint å se at begge parter utvikler seg gjennom boka. Det går litt seint, men det er ingen annen vei.

 

Hva tenker du om forholdet mellom samarbeid og konflikt i det prosjektet? Marsdal har jo blant annet sagt at venstresida må samarbeide med storkapitalen. I det ligger det en motsetning.

Ja, det har jeg sett. Han unngår å berøre de systemiske problemene i kapitalismen. Det er kanskje ikke så viktig i den fasen her, det er mulig at det nå er viktigst å bygge alliansene, men det er ikke tilstrekkelig i lengden. Han blir jo på et eller annet tidspunkt nødt til å bli antikapitalist i det prosjektet.

 

Jeg opplever at det primært er oljearbeidere han frir til i den boka. Men arbeiderklassen er mye større enn det. Hvordan få noen som jobber på for eksempel Nille med på dette? Hvordan koble vanlige folks interesser på denne kampen?

Jeg tror det er viktig og riktig å jobbe med oljearbeiderne for seg, for det er de som står i det, og de som risikerer å tape mest. Men jeg må innrømme – og det antydes vel også i boka til Magnus – at jeg ikke helt vet om jeg skal stole på det når deler av oljearbeiderne sier at vi må utvikle, ikke avvikle. I realiteten får jeg inntrykk av at dette sier de, men de kommer med få utspill i retning hva som skal til for å få den utviklingen og ikke avviklingen som de snakker om. Jeg blir ikke helt kvitt tvilen om at enkelte av oljearbeiderne bruker dette som et påskudd, mens det de reelt går inn for, er å forsvare at ting forblir som de er for å sikre de godt lønnede arbeidsplassene. Ut ifra boka tolker jeg imidlertid at Atle Tranøy [representerer oljefolk i boka] tar dette på alvor. Sånn sett er dette et veldig viktig prosjekt.

Når det gjelder resten av fagbevegelsen, opplever jeg at de har mye mindre problemer med innholdet i klimapolitikken. I Fagforbundet, hvor jeg jobbet, støtter de eksempelvis ei massiv satsing på kollektivtrafikken. Det må til for å få bukt med privatbilismen, redusere utslippene og bedre miljøet. For dem er imidlertid ikke det noe problem – snarere tvert imot, de får jo en masse fordeler med slik politikk,og det blir neppe særlig vanskelig å få dem med. Aktivitetsnivået i klimapolitikken blant disse andre gruppene i fagbevegelsen kan imidlertid med fordel økes flere hakk.

Det som i realiteten har skjedd innen LO, er at Fellesforbundet og industriforbundene for et par tiår siden begynte å støtte offentlig sektors fagorganisasjoner når det gjelder spørsmål som privatisering. De var langt fra klare på dette spørsmålet på 1990-tallet. Fellesforbundet støtta privatisering og konkurranseutsetting og så videre, men snudde altså om. Jeg tror at det – uten at jeg vet noe om det – enten bevisst eller ubevisst var under forutsetning av at offentlig sektors fagbevegelse ikke blanda seg for mye inn i oljepolitikken. Det ser i alle fall slik ut, men denne «arbeidsdelingen» er det ingen grunn til å videreføre.

På den radikale venstresida i USA har det blitt foreslått at en bør lage politikk som kobler klimakampen til kamper for forbedring av arbeiderklassens levekår. Et eksempel er å legge bygging av prisregulerte boliger inn i forslag til en Green New Deal. Slik, argumenteres det, kan en mobilisere arbeiderklassen for klimapolitikk. Kunne en gjort lignende i Norge? Nå har en jo for eksempel strømkrisa også.

Jeg tror strøm- og klimakampen kommer til å bli gigantisk! Den rommer jo akkurat disse konfliktene  og befinner seg midt i den arenaen hvor klimakampen må utkjempes. Sosialdemokratiets historie har jo handlet om å få politisk kontroll over vannkraften og oljen. Det var med til å skape deres storhetstid, og nå søler de vekk mesteparten av det. Når det får sånne konsekvenser som det gjør nå, med enorme prisøkninger og fullstendig manglende politisk kontroll på dette, så kan ting raskt komme i større bevegelse. Man ser det jo ikke bare her, men også nedover i Europa. Strøm- og klimakrisa kan bli det store utløsende, tror jeg.

 

Utløsende for nyliberalismens fall?

Ja, hehe.

 

Ja, nå har jo også Chile nettopp valgt en president som sier at hans presidentskap skal bli nyliberalismens grav.

Med skjebnen til en rekke radikale presidenter i Latin-Amerika de siste par tiårene i ferskt minne, så vil jeg nok se det før jeg tror det, men jeg håper han har rett!

 

Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua

For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av –  er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]

Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene  å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]

Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref]  Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]

Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?

Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden

Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref]  Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]

I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.

Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.

I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.

Tvers igjennom lov til… kompromiss?

I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.

Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]

Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref]  I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref]  Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]

Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]

Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra:  https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]

Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.

Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]

Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.  [/ref]

I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det  ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.

Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt

Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref]  Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.

Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.

Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire.  Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.

Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:

[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref]  How to blow up. Side 67.[/ref]

Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.

Hva må gjøres?

For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref]  How to blow up. Side 24.[/ref]  Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.

Gjennom å teoretisere den hverdagslige kommunismen som alt som er virksomt iblant mennesker, har David Graeber etterlatt oss et nødvendig perspektiv i møte med både covid-pandemien og klimakrisen.

---

Av Emanuel Totland Frogner, filmarbeider, forfatter og oversetter med mastergrad i filosofi

 

David Graeber, som dessverre uventet gikk bort i september 2020, var ikke bare en iherdig anarkistisk aktivist, men også en noe nølende selvdefinert «frihetlig praksis-orientert Marxist». Både i hans arbeid som økonomisk antropolog og i hans politiske virke var hans bidrag betydelig; det være seg i alter-globaliseringsbevegelsen, Occupy Wall Street, som solidaritetsarbeider hos Zapatistene i Chiapas, Mexico og de revolusjonære i Rojava, Nord-Syria. Eller slik det klinger hos sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen: David Graeber var «vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser.» Hans siste bidrag har nylig komme ut. Et posthumt verk med navn The Dawn of Everything (2021), som Graeber skrev i samarbeid med den britiske arkeologen David Wengrow.

 

Som et grunntrekk i Graebers tenking ligger en forestilling om at menneskeheten alltid har stått overfor noenlunde de samme politiske problemstillingene. Selv om vi historisk har organisert oss på vidt forskjellige måter, har variasjonene ofte eksistert parallelt og i relativ nærhet til hverandre. Blant jegere og sankere fantes det ekstreme variasjoner i måten det sosiale livet ble organisert på, fra det mest egalitære til det mest hierarkiske. Det gjør at det for Graeber er vanskelig å rettferdiggjøre en enkel historisk linje fra «primitive» til «avanserte» samfunn. Som en konsekvens av avvisningen av en slik stadiumtenking om menneskets sosiale historie, må mulighetene for et fritt samfunn (eller det Graeber ville kalt kommunistisk) finnes i sosiale dynamikker vi har som allerede er virksomme, samtidig er det liten grunn til å tro at de undertrykkende prosessene på egenhånd skal spille fallitt. Dette gjelder i like stor grad kapitalismen som andre hierarkiske samfunnsformer.

 

Graeber fant i den revolusjonære sosialisten og antropologen Marcel Mauss’ begrep om total gjensidighet en kommunisme med liten k, en versjon av kommunismen som også finnes i Karl Marx’ Kritikken av Gothaer Programmet, nemlig det «å yte etter evne og få etter behov». Kommunisme med liten k, fordi Graeber ikke ser kommunismen alene som en fremtidig samfunnsform, men som noe som til enhver tid lever i stort og smått i de hverdagslige relasjonene mellom mennesker, og som utgjør det sosiale livs utgangspunkt.  Alt fra fødselen av lever mennesker delvist i kommunistiske relasjoner med sin omverden, det vil si med ens foreldre og lokalsamfunn. Ingen forventer at et nyfødt barn skal yte på et tilsvarende nivå som de har behov. Kommunismen med liten k finnes i vennskap og i familier, og når uværet virkelig er ute, også imellom vilt fremmede. Med andre ord, kommunismen lever som relasjoner der man ikke regner på hva man skylder hverandre eller at man gjør opp regnskap seg imellom, men i relasjoner som virker gjennom gjensidig avhengighet som ofte skal vare over tid.

 

Som motsats til kommunistiske relasjoner, tegner Graeber opp det han kaller bytterelasjoner og hierarkiske relasjoner. Bytterelasjonene er de relasjonene som oftest tegnes for oss som menneskets utgangspunkt i byttehandelmyten, der grunnlaget for alt sosialt og økonomisk liv tar utgangspunkt i byttehandel, fremmet av blant andre Adam Smith og andre opplysningsfilosofer.

 

Bytterelasjonene finnes helt klart. Vi opplever dem i butikken, når vi utveksler likt for likt med butikkarbeideren. Bytterelasjonene har også som følge at man ikke må knytte varige betingede relasjoner med den andre parten; fordi relasjonene er gjort opp. Likevel har ikke denne formen for menneskelig liv vært dominerende i store deler av menneskets historie og trolig er den stadig ikke dominerende under det 21. århundrets kapitalisme. Bytterelasjonene har som fordel at vi kan samhandle uten å ha noe videre sosialt ansvar for hverandre.

 

Hierarkiske relasjoner kjenner vi blant annet fra jobben, militæret og det dysfunksjonelle familielivet. Det hierarkiske ligger i at noen har makt over andre og setter betingelsene for dem, og at disse må adlyde ordre under den direkte eller indirekte trusselen om vold. De hierarkiske relasjonene har imidlertid fordelen at besluttninger kan fattes raskt, men da ofte på bekostning av de som blir ekskludert fra avgjørelsen.

 

For Graeber lever disse samlivsformene om hverandre og mellommenneskelige relasjoner er ofte kombinasjoner av dem. Vi veksler ofte mellom dem etter behov og etter hvor lenge relasjonen har vart eller tenkes å vare. Et familieliv kan derfor for eksempel være preget av både kommunisme og hierarkiske relasjoner samtidig. På arbeidsplassen kan de kommunistiske relasjonene leve arbeiderne imellom (særlig om klassebevisstheten florerer), mens forholdet mellom dem og sjefen er hierarkisk. Kapitalismen som sådan har alle tre relasjonsformene i seg. Den er avhengig av en kommunisme den ikke vil vedkjenne seg for å fungere (både internt på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familielivet), den opererer med bytterelasjoner i det ordinære økonomiske livet og har en hierarkisk form i statsapparatet og i bedriftenes besluttningssystemer. Med andre ord er det sosiale livet for Graeber flerdimensjonalt, men bæres ofte underforstått av en serie med kommunistiske relasjoner som legger grunnlaget for alt annet sosialt liv.

 

I Graebers øyne var det dermed aldri noe tapt paradis, naturtilstand, urkommunisme. eller opprinnelig uskyld som måtte gis opp i en historisk statsdannelse som siden har gjort oss til hierarkiske vesener. Det menneskelige potensialet for å leve i frigjørende fellesskap er derimot tilstede midt iblant oss, i form av de kommunistiske samlivsformene som Graeber mener vi må ta utgangspunkt i for å kunne «bygge et nytt samfunn i skallet av det gamle». I lys av denne tilnærmingen blir ikke det sentrale spørsmålet for Graeber hvordan samfunnet kan etableres på nye betingelser. For ham er det heller «for de av oss som føler at kapitalismen er en veldig dårlig måte å organisere kommunisme på eller til syvende og sist en måte som ikke er bærekraftig […] hvordan ville en mer rettferdig måte å organisert kommunismen sett ut?»

Omsorg som arbeidets kjerne

Hva er egentlig arbeid? Graeber tar utgangspunkt i at arbeid i hvertfall er noe annet en lek. Tross dette skillet, er det likevel alltid vanskelig å trekke klare linjer mellom lek, arbeid, ritualer og læring. En klassisk tilnærming, som dominerte 1800-tallets selvforståelse, er at arbeid i grunnen er produktivt; og derfor ansett som det som skaper verdi.

 

For Graeber har dette fokuset på produksjon et slags teologisk opphav. Både i de arkaiske greske mytologiene (gjennom Prometevs-myten) og i de abrahamittiske religionene (gjennom utkastelsen fra Paradis) er mennesket dømt til å arbeide i en slags imitasjon av den guddommelige skaperkraften. Produksjonen har nærmest blitt påført oss som en straff på grunn av vår overtredelse av de begrensninger Guddommen i utgangspunktet hadde satt for oss. Samtidig virker synet på produksjon, sett ut ifra et mannlig perspektiv, som en slags etterligning av fødselen. Selve begrepet produksjon har rot i det latinske ordet for å «frembringe», slik som et barn blir båret frem. Det reflekteres også i ordet proletar, som er latinsk for «de som frembringer avkom». En betegnelse for den delen av den eiendomsløse hopen, som i den romerske samfunnet, ikke hadde noe annet å bidra med enn sitt avkom, som kunne tjene som soldater.

 

Imidlertid, er det meste av arbeid i grunnen ikke produktivt overhodet. Graebers eksempel er en kopp. Den produseres en gang, men vaskes tusenvis av ganger. Om vi til syvende og sist skal prøve å finne verdien i menneskelig aktivitet, være seg produktivt som reproduktivt arbeid, lek eller læring, kan vi ikke sette opp summen av dens produkter eller realiseringen av arbeidet som varer på markedet hvis verdi først blir fastsatt i prisen, mellom tilbud og etterspørsel. Snarere må vi ta utgangspunkt i det arbeidet som opprettholder og ligger livet nærmest. Det vil si omsorgsarbeidet.

 

Når omsorgsarbeidet og den menneskelige reproduksjonen settes i førersetet, åpnes det også for å se på det klassiske produksjonsarbeidet i et annet lys. For er ikke verdien av å bygge en bro at man sørger for at mennesker kommer over elven? At det produksjonsarbeidet som dreier seg om å opprettholde det menneskelige livet i grunnen også er omsorgsarbeid.

 

Et tilsvarende poeng kommer frem i Marx’ fremstilling av den interne motsetningen i verdibegrepet. Bruksverdien som virkeliggjøres gjennom arbeidets fremskaffer gjenstandene og livsmidlene som hegner om det menneskelige livet, undermineres til fordel for deres realisering som vare med bytteverdi, eller prisen av det som er varen fastsatt i markedsmekanismen som pengeverdi. I at bytte- og bruksverdi ikke er en lik måte å telle på, vil det i avstanden mellom dem være mulig å uthente merverdi for de som kontrollere tilgangen på produksjonsmidlene (altså maskiner, land, råstoff, lokaler osv.). Eller med andre ord, arbeidets karakter av omsorg fortrenges til fordel for arbeidet sett som produksjon. Dette gjør det mulig å fremstille arbeidet til både de som vasker kopper og bygger broer som en vare som kan omsettes, ikke som de sosiale relasjonene menneskene virkeliggjør hverandres livsbetingelser med.

 

Marx vil i likhet med Graeber kritisere det borgerlige samfunnet for å tilskrive produksjonsarbeid en «overnaturlig kreativ kraft». I grunnen kunne man sagt at en av kapitalismens grunnleggende trekk er at den søker å fetisjere arbeidets produktive karakter, istedenfor å anse arbeidet som den gjennomgripende sosiale reproduksjonen av den menneskelige verden. I denne fetisjen ligger muligheten for å uthente den djerve profitten, som er nødvendig for å kunne reinvestere i mer produksjon, som er forutsetningen for å holde seg à jour med konkurrentene. Det er som at bytterelasjonene gjennom fetisjeringen av produksjonen slik den fremstilles som vare, muliggjør et sett med hierarkiske relasjoner som fortrenger arbeidets karakter av omsorg. Det er hevet over enhver tvil at synet på produksjon som det egentlige grunnlaget for hva som skal verdsettes har utløst en enorm produktiv kraft. Likevel er det en kraft som har produsert en enorm elendighet i et verdenssamfunn av overflod og som driver den samme verden mot økologisk katastrofe.

 

Ved å se arbeidets kjerne som omsorg, ikke produksjon, vil Graeber revitalisere det kommunistiske prosjektet og føre det tilbake til sitt frihetskrav: «Om man tenker på omsorg, hva er da paradigmet for omsorgsrelasjoner?» sier Graeber i en forelesning åtte måneder før sin død. «En mor og et barn, ikke sant; en mor tar vare på barnet, slik at barnet kan […] blomstre. Men på et umiddelbart nivå, tar man vare på barnet så det kan gå og leke. […] Lek er handling for sin egen skyld. Det er det som frihet i grunnen består i. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.»

 

Om omsorgsarbeidet hadde blitt forstått som summen av det menneskelige arbeidet som opprettholder muligheten for fortsatt liv, og blitt gitt sin rettmessige plass, ville det kanskje muliggjort en tilsvarende frihet i menneskehetens samlede omsorg for seg selv. I spillet mellom frihet og omsorg, mellom mor og barn, finner vi nemlig igjen en kommunisme med liten k, der «den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles fire utvikling».

Omsorgsklassenes opprør

Jamfør Graebers syn på kommunisme med liten k som menneskelivets underliggende sosiale tilstand, er omsorgsarbeidet, særlig når det er frigjort fra lønnsarbeidets utbytting, kommunismens grunnform. Samtidig er den sosiale helheten som er dominert av kapitalismen, i grunnen ikke annet enn summen av de sosiale relasjonene vi er en del av og de dynamikkene vi i fellesskap er med på å virkeliggjøre hver dag. Men, om det i grunnen er vårt ansvar at kapitalismen reproduseres, hvorfor stopper vi bare ikke? For Graeber er svaret enkelt: Det har rett og slett for store konsekvenser. Vi vet at om vi ikke går på jobben i helsevesenet eller som renholdsarbeider, da bryter alt sammen – å opprettholde det menneskelige livet er nemlig avhengig av gjentakende vedlikehold. Grunnen til at vi ikke ser streiker hyppigere blant sykepleiere er at de vet hvor viktige de er, og først og fremst går på jobb ikke fordi de må, men fordi de vil opprettholde samfunnet. Da ikke samfunnet forstått som kapitalismen eller statsmaktens klasseinteresser, men kjensgjerningen at vi mennesker lever i avhengighet overfor hverandre.

 

Etter at covid-pandemien har herjet om seg, er dette tydeligere enn på lang tid. Kriser har som kjent det ved seg at de gjerne fører underliggende forhold opp i dagen. Klimakrisen bør også mobilisere til et slags globalt omsorgsarbeid, for å sikre reproduksjonen av arten som sådan. Problemet er bare at vi dessverre har mer å miste enn våre lenker, og de som er mest sentrale i reproduksjonen av samfunnet, vet dette bedre enn de fleste. Likevel: vi har fortsatt en verden å vinne, og den kan vinnes gjennom omsorgsklassenes felles opprør for å frigjøre omsorgsarbeidet, og med dem de kommunistiske relasjonene som allerede er midt iblant oss.

Tittel: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Forfatter: David Graeber & David Wengrow
Forlag: Allen Lane
År: 2021
Antall sider: 704

---

Av Eirik Andresen Brånen, lydtekniker og masterstudent i sosialantropologi ved UiO

David Graeber var en av vår tids mest innflytelsesrike antropologer, og har tidligere gjort seg bemerket også utenfor den akademiske verdenen med bestselgere som Debt: The First 5000 Years og Bullshit Jobs: A Theory. Han døde dessverre brått høsten 2020, 59 år gammel. The Dawn of Everything, som Graeber skrev sammen med arkeolog David Wengrow, er allerede en braksuksess – den har toppet internasjonale bestselgerlister, og førsteopplaget ble utsolgt nesten før boka ble utgitt.

Boka tar utgangspunkt i det eksistensielle spørsmålet: Hvordan havnet menneskeheten egentlig her vi er i dag, og måtte det nødvendigvis ende opp på denne måten? Det er et spørsmål som etterhvert har blitt stilt en del ganger opp gjennom menneskehetens historie, og svarene har kommet i mange ulike utgaver. Selv om vi antagelig aldri vil kunne få et fullstendig svar, gjør et stadig voksende bibliotek av arkeologisk forskning, hjulpet av ny teknologi, at vi beveger oss nærmere.

I The Dawn of Everything setter Graeber og Wengrow derfor spørsmålstegn ved det at de historiene vi får servert i dag, til tross for omfattende forskning, stort sett er resirkulerte versjoner av flere hundre år gamle gjetninger. Graeber og Wengrow sporer disse tilbake til Hobbes og Rousseau, som begge snakker om en menneskelig naturtilstand. Hobbes mente denne tok form av en kaotisk alles krig mot alle, mens Rousseau hadde et mer positivt menneskesyn, og påstod at menneskets opprinnelige tilstand var egalitær og frihetlig. Felles for begge disse historiene er at i takt med at menneskelige samfunn ble større og mer komplekse, ble de også mer hierarkiske. De utviklet seg fra små grupper av jegere og sankere, gjennom jordbrukssamfunn til dagens industrialiserte verden.

Med et rikt utvalg av eksempler fra både arkeologien og antropologien viser Graeber og Wengrow at denne fortellingen rett og slett er feil. Når noen oppsummerer noe så komplekst som menneskehetens par hundre tusen år lange historie med et par setninger, kan man trygt anta at det er snakk om en myte. Man kan derfor også trygt si at The Dawn of Everything forsøker å være en motvekt til dette. Det er nemlig en murstein av en bok, og til tross for det hevder Graeber og Wengrow kun at de viser fram noen få brikker av et veldig stort puslespill. Disse brikkene er likevel nok til at det er tydelig at det ferdigpuslede motivet viser et helt annet bilde enn det Hobbes og Rousseau maler.

Menneskehetens historie er snål og peker i alle retninger

Så hva var det egentlig folk holdt på med alle disse årene? Graeber og Wengrow gjør hvertfall én ting tydelig, og det er at en god del var ganske så snåle greier. Ett eksempel er inuitter som varierte måten de organiserte samfunnet på etter sesong. Om sommeren delte de seg inn i små familiegrupper med et strengt patriarkalsk styresett og drev med jakt og fiske. Om vinteren derimot, samlet disse gruppene seg i store samfunn som bygget på prinsipper om likhet, nestekjærlighet og kollektivt liv. Materielle goder ble delt, og de hadde noe som lignet på swingersfester hvor koner og ektemenn byttet partnere.

Dette er kun ett av mange eksempler de gir på samfunn som hadde jevnlige og dramatiske variasjoner i hvordan de organiserte samfunnet. Men hvorfor er forfatterne så opptatt av det? Jo, dette er eksempler som gjør narrativet om en lineær utvikling fra små primitive og egalitære grupper til store komplekse og hierarkiske samfunn vanskelig å opprettholde. For det første viser de at utviklingen ikke er lineær, og for det andre at størrelsen på et samfunn og i hvilken grad det er organisert hierarkisk ikke er to sider av samme sak.

Et annet tema i boka knyttet til skala og hierarki er byer. Graeber og Wengrow hevder at når det kommer til byer, har det som regel blitt antatt at de har vært organisert etter hierarkiske prinsipper. Når det ikke har blitt funnet tydelige tegn på hierarki, har forskere sluttet at dette kun har betydd nettopp det – ftegnene ikke har blitt funnet enda. Graeber og Wengrow foreslår at hvis man forkaster denne antagelsen om hierarki, kan man få øynene opp for konturene av samfunn som var organisert etter helt andre prinsipper.

Det eksemplet jeg vil trekke fram her er Teotihuacan, som ligger omtrent 45 kilometer nordøst for Mexico by. På sitt meste – i perioden 350–600 etter vår tidsregning – anslås byen å ha hatt en befolkning på rundt 100 000. Arkeologisk forskning viser at dette fram til rundt år 300 evt. var en sivilisasjon som lignet på andre mesoamerikanske sivilisasjoner på samme tid, med et krigeraristokrati, menneskeofringer og store monumenter. Men rundt år 300 evt. ser man både at det sentrale monumentet i byen ble revet, og et omfattende sosialt boligprosjekt begynte å ta form. Dette endte opp med at nær alle byens beboerere bodde i svært komfortable boliger, rike som fattige. Til og med i de mer beskjedne boligene er det funnet spor som tyder på at folk har levd komfortable liv med rike og varierte kosthold. Dette var faktisk en by med en høyere generell levestandard enn det som har vært vanlig i urbane områder av samme skala opp igjennom historien, inkludert i vår egen samtid.

Å kjøre seg fast, men komme seg løs igjen

Det sentrale poenget i The Dawn of Everything er å vise at hvordan menneskeheten utvikler seg ikke er skrevet i stein – at det verken er forutbestemt av instinkter eller verden rundt oss. Her er det viktig å påpeke at forfatterne ikke bryter med en materialistisk verdensforståelse, men heller forsøker å vise at menneskeheten har et mye bredere repertoar i møte med den materielle virkeligheten enn det som hevdes av Hobbes, Rousseau og de resirkulerte versjonene av deres fortellinger. Historien de forteller er en historie der mennesker har hatt et bevisst og aktivt forhold til hvordan samfunnet er organisert, og at samfunn som konsekvens av dette ofte har vært gjenstand for både hyppige og store endringer. De spør derfor hvorfor denne fleksibiliteten er så fraværende i vår samtid. I dagens kapitalistiske virkelighet ser vi enorme forskjeller i velstand globalt, og muligheten til å påvirke dette systemet er for de aller fleste i beste fall helt marginal.

Etter å ha forsøkt å gi svar på dette, stiller de det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kommer vi oss løs igjen? De kommer ikke med noen fasit på dette, men foreslår heller det de mener er en begynnelse, nemlig å forkaste gamle myter om menneskeheten med tvilsomme politiske implikasjoner, og heller ta inn over seg det vitenskapen viser: Mennesker er verken grunnleggende egalitære, hierarkiske eller andre lignende beskrivelser, vi er alle disse samtidig, eller ingen av dem om du vil. Graeber og Wengrow tror at hvis disse mytene dør, og det blir tydelig at dagens kapitalistiske system ikke var en uunngåelig konsekvens av verdens gang, men en av mange ulike veier vi kunne tatt, vil det være mulig å komme seg løs igjen.

Tittel: Morslinjer
Forfatter: Madeleine Schultz
Forlag: Cappelen Damm
År: 2021
Antall sider: 119

---

Av Ingrid Kvamme Fredriksen, litteraturviter, barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene i Oslo.

Det ligger i tidsånden å løfte frem fortiede historier, og en historie som sjelden får plass verken i historiebøkene eller den offentlige samtalen, er de vanlige kvinnenes vondeste erfaringer. Med sin bok håper Madeleine Schultz å bidra til å åpne opp et rom for flere til å våge å fortelle, og skape offentlig debatt. Kanskje kunne vi ha trengt en metoo-bevegelse som gikk dypere inn i de tabubelagte temaene familievold og overgrep i hjemmet. Denne boka i seg selv er trolig ikke nok til å bryte lydmuren, men den er tankevekkende og interessant lesning.

 

I boka forbinder Schultz sin mors og mormors historier som volds- og overgrepsutsatte kvinner med arbeiderkvinners utsatte situasjon i Norge, kvinners situasjon generelt og velferdsstatens betydning for kvinners frihet. Hennes families historier gir en inngang til de utallige erfaringene og kvinneskjebnene som ikke slipper til i den offentlige samtalen. Hun er mindre opptatt av voldens årsaker enn av dens mange utgaver og konsekvenser, og hvordan traumer går i arv mellom generasjoner.

 

Schultz har som journalist jobbet spesielt med feminisme og vold mot kvinner, og hun har også vært informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet. I dag jobber hun med programarbeid i det nye hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika, spesielt med feminisme, og hun har også en feministisk podcast. I boka forteller hun at også søsteren hennes jobber med lignende temaer, men har uttrykt at hun ikke ønsker å lese boka fordi hun trenger å beskytte seg selv ved å sette grenser. Schultz understreker ofte hvor mye det koster og konsekvensene det har å fortelle. Det har nok også kostet henne mye å fortelle hvor interessen for vold mot kvinner kommer fra. Schultz hadde opprinnelig  reist rundt i verden og tenkt å fortelle om utallige vonde historier fra kvinnene hun har møtt. Men hun innså etter hvert at det hun mest trengte å gjøre seg ferdig med var hennes egen families historie, som også er den historien hun kan yte mest rettferdighet fordi hun kjenner den så godt. Samtidig ønsker hun å bruke den til å belyse mange ulike temaer knyttet til vold mot kvinner, noe som gir en viss ambivalens. Dette skal ikke være en personlig utforskning, den skal være politisk. Og poetisk, kunne jeg lagt til. Schultz beskriver hvordan kvinnene er knyttet sammen slik:

 

«Når jeg ser for meg mine egne morslinje, så ser jeg for meg en skog. Trær ser kanskje ensomme ut, men under jorden finnes det et nettverk av røtter som deler sine ressurser med hverandre. De gamle trærne, the mother trees, fordeler næring ut til de yngre trærne i skogen via disse nettverkene» (s. 158).

 

Det er nærliggende å tenke på denne boka som forfatterens eget reservoar av kunnskap, erfaringer og refleksjoner som hun ønsker å overføre. For selv om hennes egen morslinje er preget av voldserfaringer som sildrer gjennom røttene, kan det komme noe godt ut av det.

 

Vil forstå moren og bestemoren

Boka er delt inn i tre deler – en for hvert slektsledd. Den første handler om bestemoren, som ble slått av mannen sin og så forlatt. Deretter opplever hun samfunnets vold i form av fattigdom og ignorering av henne og helseplagene hennes. Andre kapittel handler om moren som vokste opp med dette, og som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tredje kapittel handler om forfatteren selv, som er preget av disse tause erfaringene som hun har fornemmet, men ikke visst hva var. Boka kan til en viss grad leses som et forsøk på å forstå disse to kvinnene og sporene de har satt i henne selv. Leseren er med på reisen og en gradvis avdekking av hva som ligger i historiene til de to kvinnene.

De to første kapitlene er skrevet i «du»-form, hvor Schultz tiltaler bestemoren og moren. I siste del forteller forfatteren om sitt forsøk på å stoppe linjen av vold fra å sette spor i barnet hennes. Hun reflekterer rundt hennes erfaringer i oppveksten og i morsrollen, og politiske dimensjoner ved vold og omsorg.

 

Det personlige som politikk

Det personlige kan sies å være både bokas styrke og svakhet. Jeg opplever at du-formen i de første kapitlene lukker teksten, fordi den som tiltales ikke er meg som leser, men moren og mormoren. Bokas siste kapittel opplever jeg som det sterkeste, fordi det er mer direkte, særlig når noe av sinnet til forfatteren over alt kvinner blir utsatt for slipper til. Forfatteren forteller at hun har gjort en klassereise, og tonen i boka er ellers kanskje litt analytisk og distansert. Boka er også skjønnlitterært skrevet, med utallige avstikkere og refleksjoner over mange temaer. Det kunne vært fint å gi mer rom til selve historiene til kvinnene hun reflekterer rundt, selv om forfatteren understreker at det ikke er hovedpoenget i boka. Selv om det ikke er noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med disse historiene, er de sterke i seg selv.

 

«Det personlige er politisk, sa kvinnene på syttitallet, og mente med det at først når vårt eget liv blir en del av et større mønster, blir det vesentlig for samtiden. Jeg vet at dette er det, men jeg vil likevel ikke at folk skal forvente at jeg skal oppløses i tårer eller tro at jeg er liten og ikke vet hva jeg skriver om, bare fordi skriften min også er farget av volden i min egen morslinje.», skriver Schultz (s. 18).

 

Jeg ville ikke opplevd at verken forfatteren eller boka ble noe mindre god om fortellingene ble mindre essayistisk fremstilt, og mer direkte og lettere tilgjengelige. Jeg tror det kunne ha styrket gjennomslagskraften i boka.

 

Viktig bok

Dette er en bok med mye viktig på hjertet og mange gode og interessante refleksjoner, som trengs i samfunnsdebatten i dag. Schultz kan mer og forstår mer om vold mot kvinner enn de fleste, både på grunn av faglig bakgrunn og grundig researcharbeid, så vel som gjennom inngangen hun får som en som selv er berørt. At hun tør å være sårbar og personlig i boka er en styrke som gjør stoffet levende for leseren. Hun skriver godt, med en imponerende letthet og flyt.

 

Schultz ønsker ikke bare å beskrive, hun ønsker å forandre. Historien til de arbeidende kvinnene, som ofte er dobbelt undertrykt, har blitt fortiet påpeker hun. Vold er noe som skjer i alle samfunnslag, men fattigdom gjør en mer utsatt for vold, og det blir også vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold om man er økonomisk avhengig. De som får hjelp i det offentlige systemet er dessuten ofte de «språksterke og/eller ressurssterke» (s.131). I dag har mange av de voldsutsatte kvinnene også minoritetsbakgrunn og er med det ekstra utsatt for utenforskap.

 

Samtidig er samfunnet fortsatt gjennomsyret av en misogyni som vi er så vant til å leve med at vi ikke legger merke til den, blant annet i form av sosiale forventninger til kjønnsroller bidrar til å opprettholde undertrykking. Schultz kritiserer mannskulturen som en del av problemet, med dens oppvurdering av aggressive menn i noen miljøer og i en del av populærkulturen.

 

Omsorg er løsningen

Opp mot dette setter hun en tradisjonell kvinnelig verdi som verdsettes lite i samfunnet i dag, omsorg, som løsningen på problemene. Dessverre er dette i dag et område som preges av ideologien om innsparing, fremfor alt. Det kuttes i bemanning, ressurser, og støtteordninger som skal hjelpe de som trenger det. Kvinner er de som rammes hardest av kuttene i velferdsstaten, påpeker Schultz. De er overrepresentert i lavtlønte yrker, i ufrivillig deltid, blant de uføre, på midlertidige kontrakter, og de var de første til å permitteres dar den globale pandemien traff.

 

For kvinnene i hennes familie var velferdsstaten avgjørende for at de ikke gikk under – velferdsstaten kan være et spørsmål om liv og død. Schultz advarer mot at utviklingen går i feil retning. Hun påpeker at antall barn i familier med vedvarende lavinntekt har tredoblet seg de siste 15 årene. Tallene på barnefattigdom stiger, særlig hos innvandrere og enslige forsørgere. Også venstresiden må ta selvkritikk for en brutal arbeidslinje som har ført til at de som trenger hjelp mistenkeliggjøres i dagens samfunn. Samtidig har den økonomiske ulikheten i samfunnet blitt rekordhøy. Å bli ufør i dag betyr at man havner enda lenger ned på samfunnsstigen enn det mormoren i sin tid gjorde.

 

Schultz spør seg om folk har forstått alvoret: «Om vi ikke verner om velferden, om vi ikke gjør noe med boligpolitikken, med arbeidslivet og barnefattigdommen (som er foreldrefattigdom), så vil disse problemene fortsette å forgrene seg utover i tid og generasjoner» (s. 33). Hun vil at «flere skal forstå hva det er vi gjør når vi går til angrep på velferdsstaten og kutter i det tilbudet som kan sette en mor, far, datter, sønn, søster eller bror fri» (s. 165).

 

Ofte blir ikke historiene fra arbeiderklassen, kvinner og voldsutsatte minoriteter hørt, og det er ekstra viktig at man lytter i dag. Schultz opplever at folk ikke vil høre, og vil at flere skal orke å stå i det. Selv er jeg nok skyldig i å ha villet se vekk når disse ubehagelige temaene tas opp. Boka har åpnet opp temaet for meg, og gjort det lettere å ta inn over seg de mange sammenhengene vold inngår i. Derfor er jeg takknemlig for at Schultz deler fra sine morslinjer.

 

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Siri Jensen har vært leder i AKP og faglig leder i Rødt. Hun var koordinator i Kvinner på tvers i mer enn 20 år. Mye av det hun har skrevet, bl.a. om kvinnene i arbeiderklassen, er samlet i Siris kommode www.sirijensen.no

---

Ljunggren, J. og Hansen M. N.(red.) (2021): Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.

Suhonen, D., Therborn, G. og Weithz J.W.(red.) (2021): Klass i Sverige. Ojämlikheten, makten og politiken i det 21:a århundradet. Arkiv förlag/A-Z förlag.

Lysestøl P.M. (2021): Arbeiderklassen: Visjoner om en annen verden. Solum Bokvennen.

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Ingen av de nye bøkene om arbeiderklassen som Magdahl omtaler i Gnist 3/21 gir analysen av kvinnene, som halvparten av arbeiderklassen, og deres rolle i kampen, noen sentral plass. De bidrar dermed til å usynliggjøre felles betingelser for kvinnene i arbeiderklassen og undervurdere rollen de spiller og kan spille i klassekampen. Forestillingen om arbeideren som mann blir i liten grad utfordret verken i de overordna fortellingene, i forståelsen av hva det innebærer å være arbeidere med kvinnevilkår eller i klasseanalysen.

Jeg vil ta opp tre punkter: bøkenes overordna fortellinger, hva det betyr for kvinners stilling og kampkraft at de er arbeidere med kvinnevilkår og tilslutt forståelsen av kvinnene i de kvinnedominerte profesjonene med 3-årig høgskoleutdanning.

De store fortellingene

Ljunggren og Hansen løfter fram to overordna fortellinger om dagens arbeiderklasse. Den ene er om den gjenværende «gamle» arbeiderklassen, i hovedsak mannlige industriarbeidere som av mange (ikke forfatterne) får skylda for Trump og Brexit. Den andre er om at den tradisjonelle arbeiderklassen er forsvunnet og erstattet av en «ny» der utenlandske arbeidere og arbeidere med minoritetsbakgrunn har overtatt de lavtlønte jobbene. Disse fortellingene danner utgangspunkt for bokas behandling av den mangfoldige arbeiderklassen med mye nyttig kunnskap og statistikk, også om kvinner. Det som mangler er fortellingen om kvinnene i arbeiderklassen og konsekvensene av det som samfunnsforskere har kalt den store norske kvinnerevolusjonen: Fra 1960 til slutten av 1980-tallet gikk flere hundre tusen nye kvinner ut i lønnet arbeid, en dramatisk økning i den yrkesaktive arbeiderklassen. Kvinners deltakelse i fagbevegelsen og klassekampen økte.

Kvinneandelen i LO økte fra 24% i 1970 til 44% i 1996 og videre til flertall i 2008 (Fafo-rapportene Kvinner i fagbevegelsen 1997, 2008 og 2013). I dag ligger det på 50% (LOs hjemmeside)

Hovedfortellingen i Klass i Sverige er, som Magdahl skriver, mer eksplisitt politisk: endringene i kapitalismen og klasseforholda fra 1980 til i dag med større ulikhet og innskrenkning i rettigheter. Forfatterne ønsker å skape et politisk trykk for økt likhet. Analyser av kvinnenes stilling har en betydelig større plass enn i den norske. Odeberg skriver om arbeiderbevegelsens blinde flekk, som viser at kvinner er mer utsatt for midlertidige og løse/utrygge arbeidsforhold («prekært arbeid»). Forfatteren etterlyser større oppmerksomhet fra fagbevegelsen om kvinners situasjon, også fordi hun er i ferd med å bli den typiske arbeideren. Jordanson og Lane drøfter forholdet mellom lønnet arbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og etterlyser en helt annen måte å tenke arbeidsorganisering på og en normalarbeidsdag som omfatter begge deler. Olofson trekker fram profesjoner som lærere og sjukepleiere som kraft mot NPM og nedskjæringer i velferdsstaten. Likevel blir dette enkeltartikler som ikke integreres i hovedanalysen.

Hovedfortellingen i den delen av Lysestøls bok som handler om arbeiderklassen i dag er at størsteparten finnes i 3. verden (uten at kvinner omtales), samtidig som den svekkes i de tradisjonelle industrilanda. Han hevder videre at arbeiderklassen i Norge er svekket fra 1970-tallet, uten noen analyse av hva den store økningen i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har betydd.

I spissen for viktige kamper

Samtidig med at kvinnene i arbeiderklassen forsvinner i teorien, går de i spissen for viktige kamper. Fagforbundet med rundt 80% kvinner står i spissen for kampen mot privatisering av velferden. Nylig vant de saken mot velferdsprofitøren Stendi med gjennomslag for kravet om retten til fast ansettelse. I tariffoppgjørene har krav om høyere lønn i kvinnedominerte yrker vært sentrale over flere tiår. De har utløst streiker bl.a. i hotell og restaurant, handel og kontor og i stat og kommune, fra både Fagforbundet, NTL, NSF (sjukepleiere) og Utdanningsforbundet. Kvinner har slåss for tariffavtale. Kulturstreiken handlet om kvinners rett til lik pensjon med menn og var viktig for hele fagbevegelsen.

Arbeidere med kvinnebetingelser

Kvinner har lavere lønn i (praktisk talt) alle yrker og bransjer og på alle utdanningsnivåer. Fordi de er kvinner. Fortsatt er premisset om at menn er forsørgere og kvinner bare delvis forsørger seg og familien bygd inn i lønnsdannelsen og lønnssystemene. Kvinners arbeid verdsettes også lavere enn menns. Den lavere lønna (og pensjonen) bestemmer hvordan kvinner kan leve livet sitt og gjør dem mer avhengig av den de bor sammen med enn menn. Videre er det dokumentert at lønn/inntekt virker inn på kvinners helse og i stor grad på mulighetene til barn som lever med enestående mødre. Kvinner tilpasser seg og familien, og lav lønn kan være skambelagt og vanskelig å snakke om, særlig når det framstilles som resultat av at kvinner tar gale valg.

Den andre sentrale betingelsen for kvinner i arbeid er at de står i skvisen mellom lønna arbeid og hovedansvaret for arbeidet for familien. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at mange kvinner jobber deltid. Arbeidsgivere tilbyr kvinner små prosenter og midlertidige jobber, men deltid er også nødvendig for mange kvinner for å få hverdagen til å gå rundt. Derfor står kravet om 6-timersdagen så sterkt i kvinnedominerte fagforeninger, det er et helt nødvendig krav om det store flertallet av kvinner skal kunne jobbe heltid hele livet uten at helsa brytes ned og ha ei lønn å leve av og forsørge unger på.

Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet har ikke ført til tilsvarende endringer i organisering av arbeidsliv og samfunn. Det er kjempet fram ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere jobb og hjem, men fortsatt er det stort sett den enkelte kvinne og den enkelte familie som tar ansvaret for å sno arbeidslivet rundt hverdagens behov.

Kvinnebetingelsene gjør at kvinnene i arbeiderklassen kan være en sterk drivkraft for endring. Disse må løftes fram. Dårlig samvittighet for ikke å strekke til verken hjemme eller i jobben må snus til felles kamp. Dette krever både klassebevissthet og kvinnebevissthet, fagbevegelse og kvinnebevegelse – og samarbeid på tvers av disse bevegelsene. Mot alle angrepene på faste ansettelser, regulerte arbeidstider og fagforeningsorganisering har kampen for 6-timers normalarbeidsdag potensiale til å spille en tilsvarende samlende rolle for arbeiderklassen som 8-timersdagen, kvinner og menn, nasjonalt og internasjonalt. Kravet er både offensivt og defensivt.

Kvinnedominerte profesjonsgrupper med 3(4) års utdanning

Lysestøl, med støtte i både den norske og den svenske boka, argumenterer for at arbeidstakere med 3(4)-årig høgskoleutdanning ikke tilhører arbeiderklassen. Både Egeberg (Gnist 3/20) og Magdahl har gode argumenter mot dette synet.

Historisk har yrker som f.eks. sykepleiere og førskolelærere/lærere vært fagutdanninger tilgjengelige for kvinner uten akademisk bakgrunn, mens mange kvinneyrker ikke hadde fagutdanning. Mange sykepleiere og førskolelærere har giftet seg med mannlige fagarbeidere. Slik mannlige fagarbeidere ofte har spilt en viktig rolle i klassekampen, har disse gruppene stått opp i store kamper der både fagstolthet, fagforeningsbevissthet/ klassebevissthet og kvinnebevissthet har spilt en viktig rolle.

Kvinnedominerte/kvinnetunge yrkesgrupper får lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning, avstanden i lønn mellom kvinner og menn med tilsvarende utdanning på tvers av bransjer er størst for disse gruppene. Lysestøl bruker lønnsforskjellen mellom arbeidere (i hans definisjon) og høgskolegruppene som argument for sitt syn, uten å se på kjønn. Med andelen av den samfunnsmessige rikdommen som ett av klassekriteriene, er den relativt lavere kvinnelønna relevant for klasseplasseringen.

Plasseringen av 3-åringene i mellomlag/nedre middelklasse begrunnes bl.a. med at de har større frihet i arbeidet, uten at det skilles på kjønn. En undersøkelse fra 2012 viser at menn har større frihet i arbeidsdagen enn kvinner. Jeg er enig med Egeberg som peker på at mange fagarbeidere har mer rom til å legge opp arbeidet sitt enn f.eks. sykepleiere. Andre momenter er at yrkene er lukket, dvs krever en bestemt utdanning, og at de har makt over de som er under seg. Også når det gjelder dette, er det vanskelig for meg å se at det skiller seg fra fagarbeideres forhold til ufaglærte, f.eks. i grafisk der jeg selv har jobbet (selv om det er lenge siden). I tillegg har også arbeidende formenn vært inkludert i arbeiderklassen. Min konklusjon er at flertallet i de kvinnedominerte høgskolegruppene tilhører arbeiderklassen; unntakene er de som avanserer til høyere ledende stillinger og dermed endrer plassen i den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen. Dette er imidlertid en mulighet for de få.

Magdahl avslutter med betydningen av å skape bevissthet om det som er felles interesser i arbeiderklassen – og allianser på tvers av en rekke skillelinjer. Plasseringen av de store relativt lavtlønte kvinnedominerte utdanningsgruppene utenfor arbeiderklassen fører etter mitt syn til nedprioritering av arbeidet med slike allianser og vedlikeholder synet på menn som de virkelige arbeiderne. Dette bidrar også til å usynliggjøre kvinnene i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen og vanskeliggjøre en allianse mellom dem og kvinner med høgskoleutdanning.

 

 

 

 

 

Forfatter: Knut Kjeldstadli
Tittel: Dei harde trettiåra
Forlag: Samlaget
År: 2021
Antall sider: 114

---

Av Tiago Matos, historiker med doktorgrad fra European University Institute, hvor han skrev om opptøyer og klassedannelse i Oslo på slutten av 1800-tallet. Knut Kjeldstadli var veileder på masteroppgaven hans.

Når Samlaget nå gir ut en pamflettserie som tar for seg kriser i historien, så er det kanskje ikke helt overraskende at Knut Kjeldstadli er den som ble valgt til å gi oss en innføring i ‘dei harde trettiåra’. Det er ikke gitt at dette skal være en oversiktlig fortelling. Heldigvis for oss tar Kjeldstadli fatt på denne sammensatte historien med både nærhet og et letthåndterlig analytisk språk.

Hvorfor skulle vi trenge bøker om kriser nå? På det spørsmålet er det flere svar. Først og fremst er Krisetid: Dei harde trettiåra en bok om en periode der store deler av det vi kjenner som vår egen samtids samfunnsorganisering lå i støpeskjea. Å dykke ned i denne kan hjelpe oss å forstå oss selv og vår egen samtid. Den overordna historien som her fortelles er på mange måter kjent – ja, de fleste vil ha hørt om depresjonen og de harde trettiåra. Noen vil også ha kjennskap til de mange streikeåra på 1920-tallet, storlockouten i 1931, Menstadslaget, Hovedavtalen og Kriseforliket. Her får vi denne historien presentert både lett og oversiktlig. Dessuten, vi får enkel tilgang til sammenhengene. Kjeldstadli forsikrer seg om at vi heller ikke skal glemme at denne krisa, og kriser mer generelt, har store konsekvenser for folk, langt ut over det som fokuseres på i de fleste politiske og økonomiske historier. «Nauda var», som han selv skriver, «materiell, men òg sosial og psykisk.» Kjeldstadli evner å gjøre krisa menneskelig uten at han mister synet på de større tendensene i tida. Derfor tror jeg flere med meg vil føle seg både klokere og mer i stand til å reflektere rundt vår egen samtids kriser (og andre!) etter å ha lest denne blekka.

Det neste svaret er like kort som det er innlysende: Vi befinner oss midt i en krise. I vår egen samtid vil vi kanskje se denne krisa isolert som koronapandemien. Men kanskje finner vi etter hvert – om vi ikke allerede gjør det – belegg for å ikke se den ene krisa isolert fra den andre de siste 10 til 15 årene. Noen vil hevde at vi etter finanskrisa i 2008 på mange måter nå gjenopplever mye av 1930-tallet. Boka innleder med å minne leseren om nettopp denne koblinga, slik at vi har dette in mente når vi beveger oss inn i de harde trettiåra.

Det bringer oss til det siste, og for meg viktigste, svaret på spørsmålet: Pamfletten er også pedagogisk. Kjeldstadli er møysommelig i å legge frem hendelser i kontekst, presentere og plassere aktører, kartlegge strategier, og gir oss verktøy til å gjenkjenne disse i vår egen samtid. På samme måte som det er enkelt å tenke at det var børskrakket på Wall Street i 1929 som var årsaken til krisa på 1930-tallet, kan det ofte kjennes som om det er koronaviruset som er opphavet til all elendigheten akkurat nå. Men i likhet med krisa på 1930-tallet, er heller ikke vår tids krise monokausal. Både årsakene til og effektene av at pandemien har blitt den krisa den har blitt skyldes ikke alene at det nyeste coronaviruset herjer verden over. Hvem det er en krise for, og svaret på hvem som vinner og taper i møte med den, er forklart i forhold som allerede fantes før pandemien brøt ut, forhold som angår hvordan vi har ordnet samfunnet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Krisas gang

Krisa på tredvetallet starta tilsynelatende i USA, på Wall Street, langt unna det nordlige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Det er også her Kjeldstadli starter sin beretning. Han viser dog raskt at en krise – selv om det kan oppleves slik – ikke oppstår av intet. Det var nemlig sprekkdannelser i den nordamerikanske økonomien lenge før kollapsen. Dessuten sammenfalt den økonomiske krisa med flere uår i store deler av jordbruket, noe som forverra situasjonen ytterligere. At krisa spredte seg globalt hadde sannsynligvis sammenheng med at verden etter første verdenskrig stod uten noen som var villige eller i stand til å hindre spredningen av den: Storbritannia var for svekket til å ta den rollen, USA var foreløpig uvillige.

Da krisa omsider nådde Norge, traff den ikke et land uten egen kontekst, for Norge hadde også opplevd svingninger i økonomien på 1920-tallet. Det var sprekker også her. Kanskje var sprekken i pengepolitikken («paripolitikken») den aller største, en sprekk som gjorde at pengene strakk kortere og gjelda var dyrere å betale tilbake, fordi myndighetene forsøkte å få krona tilbake til gullstandarden. Da bunnen omsider falt ut i New York i 1929, forsterket det de allerede eksisterende lokale tendensene i Norge.

Kjeldstadli tydeliggjør hvordan en krise setter hele samfunnet i sving. Alle må forholde seg til de omstendigheter og rammevilkår som krisa legger for den enkelte. En av de viktigste konsekvensene av de mange krisene var at fagbevegelsen kom på defensiven. Det var mange grunner til det, men en av de som får størst oppmerksomhet var fagbevegelsens forhold til de arbeidsløse. Økningen av arbeidsløse satte solidaritetsprinsippet under press fordi de i mange tilfeller representerte billig og villig arbeidskraft. De kunne brukes til å undergrave både lønninger og streiken, som jo var (og er) det mest virkningsfulle virkemidlet fagbevegelsen hadde i sitt aksjonsrepertoar. Samtidig måtte de arbeidsløses stemmer vinnes for Arbeiderpartiet, for «ymse høyreradikale» stod klare til å trekke dem til seg. Med det stiger de arbeidsløse frem som en av datidas viktigste aktører. Ikke nødvendigvis i kraft av sine egne organiseringsforsøk og krav, men fordi andre ble nødt til å forholde seg til dem som gruppe. På den måten får historien om Norge på tredvetallet også en eim av antifascisme og klare strategier for bred oppdemming mot høyreradikalisme.

Den røde tråden i fortellinga om tredvetallet er likevel forholdet mellom de store aktørene. Det er ikke gitt at historien er nødt til å fortelles på den måten, men innenfor rammene formatet legger, er det vanskelig å se for seg en annen måte å løse det på. Kjeldstadli greier dog å balansere dette bildet når han viser hvordan ulike grupper arbeidere, bønder og kapitaleiere stod i forhold til hverandre, i både avhengighet og motsetning, alltid betinget av lokale forhold. På nasjonalt plan kommer dermed klasseorganisasjonene LO og NAF tydeligst til syne i sine diverse forsøk på å forene og forsone ulike strategier innad i klassene, styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og som koordinerende ledd i møte med partiene og politikken.

Krisa gjorde klassemotsetningene tydeligere. Avstanden mellom aktørene var stor og konfliktene mange. Strategiutprøving og styrkeforhold dem imellom lander oss etter hvert i merkeåret 1935, som gir oss Hovedavtalens kompromiss mellom arbeid og kapital i arbeidslivet og Kriseforlikets kompromiss mellom by og land i Stortinget. Veien til det Kjeldstadli kaller «det dobbelte klassekompromisset» var verken gitt eller strak. I tillegg fortsatte den langt inn i tida etter andre verdenskrig og hadde omveltende innvirkning på kjønnsroller, demografi, synet på Arbeiderpartiet og på statens rolle, for å nevne noe.

Levd liv er alltid lokalt

Det nære i pamfletten kommer fra Kjeldstadlis utømmelige kunnskap om ulike mikrohistoriske eksempler fra perioden. Ut over den røde tråden bugner det av nyanser. Krisa virka ikke entydig innskrenkende på handlingsrommet, men åpnet også for innovasjon og ny sosial og økonomisk organisering – både for overlevelse i ren menneskelig forstand og for bedrifter og hele industrier. Det var mye prøving og feiling lokalt, og det var heller ikke alle industrier som gikk dårlig. Ulike aktører i ulike samfunnssektorer og industriområder hadde ulike strategier i møte med krisa. Ofte ble det som fungerte lokalt så legitimert og tilrettelagt for av Stortinget gjennom lovgivning som endret avgifter, ga tilgang til udyrka jord eller stimulerte til rasjonaliseringer og sammenslåinger. Selv om den generelle tendensen på vei inn i krisa var økende grad av åpen klassekonflikt, er heller ikke dette en sannhet uten nyanser. Det kunne være geografiske og bedriftsmessige forskjeller i forholdet til klassekamp. Det som likevel blir tydelig i pamfletten, er at det som etter hvert resulterte i det doble klassekompromisset og den «organiserte kapitalismen» nasjonalt var allerede velprøvde strategier lokalt.

Det er fort gjort å havne et sted der man skriver en økonomisk eller rent politisk historie om kriser. Men her nevnes navnet på flere høytstående politiske aktører og organisasjoner ispedd eksempler fra vanlige folks tanker og handlinger. På den måten får man aldri inntrykket av at krisa var noe som kun ble løst på toppen. I stedet får vi inntrykket av at agens var bredt fordelt i de mange lokalsamfunna, på tross av at både Hovedavtalen og Kriseforliket bar datidas politiske storheters signaturer.

Leder: Regjeringsskifte – hvor går veien videre?
Plukk
Gnist-samtalen med Asbjørn Wahl
Daniel Vernegg: Hva om klima- og miljøbevegelsen lærte av sosialdemokratiet og ble en betydelig investeringsrisiko?
Tonje Lysfjord Sommerli: Kampen for Repparforden – veien videre under den nye regjeringen
Mark Engler og Paul Engler: André Gorzs ikke-reformistiske reformer viser oss hvordan vi kan endre verden i dag
Alberte Tennøe Brekkhus og Liv Smith-Sivertsen: Samtykkelov – et ideologisk og juridisk framskritt i kampen mot voldtekt
Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell: Husleieloven, Husbanken og Hurdalsplattformen
Per-Gunnar Skotåm: Koronakrisa– økonomiske konsekvenser 2 år etter!
Emanuel Totland Frogner: Kommunismen midt iblant oss – David Graeber og omsorgsarbeidet
Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat
Berit Rusten: Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer

Debatt:
Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – forsvunnet igjen?
Einar Braathen og Anders Ekeland: SV, Rødt og regjeringsspørsmålet
Jørn Magdahl: Arbeiderinternasjonalisme – hva og hvordan?

Bokomtaler:
Knut Kjeldstadli: Dei harde trettiåra
Madeleine Schultz: Morslinjer
Magnus Marsdal: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister
David Graeber og David Wengrow: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Holly Jean Buck: Ending fossil fuels – Why net zero is not enough

Tittel: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister

Utgitt: November 2021

Forfatter: Magnus Marsdal

Forlag: Manifest forlag

Antall sider: 175

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

De siste par årene har tankesmien Manifest lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle en politikk for grønn omstilling av norsk økonomi. I Parterapi for oljefolk og klimaaktivister tegner Magnus Marsdal, tenketankens leder, opp hovedlinjene i dette prosjektet på en tilgjengelig og engasjerende måte. Med det tydeliggjøres også en rekke utfordringer.

«Hva i huleste skal Norge eksportere den dagen vi faser ut næringer som står for 50-60 prosent av all norsk vareeksport?» (s. 14), spør Marsdal i bokas innledning. Med det setter han tonen for det som følger, for dette er først og fremst en bok om grønn næringsutvikling og hvordan vi kan skape «et Norge med bærekraftige og avanserte industriarbeidsplasser som sikrer landets eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned olje og gass» (s. 11).

En sentral utfordring som må forseres for å oppnå det, er ifølge Marsdal det han omtaler som «affektiv polarisering» mellom de «stadig mer desperate klimaaktivistene og det stadig mer kampklare oljefolket» (s. 11). Vi står nemlig i en situasjon hvor begge har rett i tilsynelatende motstridende standpunkter: «Sykkelhjelmene» i klimabevegelsen at klimakrisa tvinger oss til å avvikle oljenæringen så raskt som overhodet mulig, «industrihjelmene» i at vi ikke simpelthen kan legge ned landets viktigste næring over natta uten først å ha stablet på beina noe alternativ. Så hvordan hindrer vi at unødvendig krangling hjelmene imellom blir en bremsekloss for den grønne omstillinga?

For Marsdal er svaret parterapi. Med veiledning fra den profilerte parterapauten Sissel Gran (kjent fra bl. a. kjærlighetspodden) har han fått Anja Bakken Riise, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, og Atle Tranøy, tillitsvalgt for oljearbeiderne i Aker-konsernet, til å sette seg ned og snakke om forholdet dem imellom. Kan det som bringer dem sammen være sterkere enn det som splitter dem? Håpet er at «de stridende armeene» med det vil «kunne forenes i én felles politisk kraft», for oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode og klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi (s. 11). Terapigrepet fungerer godt. Det gir narrativet en ramme, så vel som at det ved å la oss bli kjent med Anja og Atle hjelper oss å forstå hvordan enkeltmenneskers materielle subjektposisjon står sentralt i å forme verdensbildene deres. Sistnevnte er essensielt når politiske allianser skal bygges.

«We used to make shit»

For å kunne begynne å skissere opp hva som kan gjøres, trengs det nødvendigvis en analyse av hvor vi er. Hva er det som står i veien for å utvikle grønn industri, og hvordan kan hindrene forseres? Ingrediensene til analysen henter Marsdal blant andre fra TV-karakteren Frank Sobotka (!) og den amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som har overlappende syn på hva som er galt med senkapitalismen.

I sesong 2 av HBO-klassikeren The Wire, oppsummerer havnearbeideren og fagforeningsmannen Sobotka tilstanden i USAs økonomi som «We used to make shit in this country, build shit. Now we just put our hand in the next guy’s pocket»[ref] Alle og enhver bør få med seg The Wire (2002-2008), verdens beste TV-serie. I sesong to utspiller mye av handlingen seg rundt havnearbeiderklubben I.B.S. Local 1514 og deres kasserer, Frank Sobotka. [/ref] (s. 118). Mazzucato fremholder på lignende vis at den vestlige kapitalismen de siste tiårene har kommet til å bli dominert av uproduktive «takers» som håver inn på bekostning av produktive «makers»[ref] Se også Mazzucato, Mariana. (2019). The Value of Everything. Penguin books. [/ref] (s. 118). I denne todelingen er finanskapitalen den som som stjeler av sidemannens lomme, mens den produktive kapitalen er helten som skaper verdier og arbeidsplasser.[ref] Mazzucatos verdikonsept trekker på de klassiske økonomene (inkl. Marx), som skilte mellom verdigenererende og rentenistisk kapital. For disse var sistnevnte som parasittisk å regne. [/ref]

Finanskapitalens dominans er blitt muliggjort av at nyliberal deregulering har tilrettelagt for at finansiell spekulasjon er blitt mer lukrativt enn å investere i produksjon. I stedet for at overskudd investeres i innovasjon og langsiktig utvikling av arbeidsplassgenererende virksomhet, prioriteres ofte kortsiktig manipulasjon av aksjekurser gjennom for eksempel kjøp av aksjer i eget selskap (s. 118-120). Om målsetningen er å kanalisere investeringer inn i grønn industri, står således ikke hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital, men mellom det Marsdal kaller «næringsliv» og «tæringsliv» (s. 128).

Statskapitalistisk industrireising

For å hindre at alt vi sitter igjen med når oljesektoren har sunget siste vers er en ikke-produktiv finanselite uten interesse for å skape arbeidsplasser, trengs det derfor en næringspolitisk renessanse. Staten må «opp på hesten og peke med hele armen» (s. 148), slik den gjorde da den norske oljesektoren så dagens lys. Da kan Norge gå fra å være en «fossilkoloss» til å bli en «grønn kjempe» (s. 136) som makter å henge med i den internasjonale konkurransen med de stadig flere statene som bestemmer seg for å ha mer enn én hånd på rattet (særlig Kina). Marsdal ser for seg at en slik politikk kan drives frem av en grønn industripolitisk allianse bestående av fagbevegelsen, klimabevegelsen og grønn industriell kapital. Men da må venstresidepartiene, som de siste tiårene har fungert som «fordelingspartier, velferdspartier, miljøpartier og fredspartier» (s. 131), begynne å stå på barrikadene for industrien.

Blant tiltakene Marsdal foreslår er opprettelse av en grønn statlig «industribank som leder både statlig og privat kapital inn mot det grønne industriskiftet innenlands» for å mette et antatt investeringsbehov på opp mot 100 milliarder kroner årlig), omgjøre statlige selskaper til verktøy for å nå klima- og industripolitiske mål (og muligens ta Equinor av børs), bruke statens innkjøpsmakt strategisk og skrote handlingsregelen (s. 138-9). Som konkrete eksempler på næringer som kan utgjøre hjørnesteiner i morgendagens eksportindustri, peker Marsdal på havvind, hydrogen, grønn skipsfart, kraftintensiv industri, karbonfangst og -lagring (CCS), batterifabrikker og solenergi. Forutsatt en målrettet næringspolitikk, ligger kortene til rette for at en eller flere av disse bransjene kan danne grunnlag for et grønt industrieventyr som kan avløse oljeeventyret.

…men klassekampen tar vi senere

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet i forbindelse med lanseringa av boka, går Marsdal til frontalangrep på det han kaller den «nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister».[ref] Kronikk i Dagens Næringsliv 07.11.21: https://www.dn.no/innlegg/politikk/naringspolitikk/omstilling/innlegg-om-gronn-industri-dagens-naringsliv-undergraver-morgendagens-naringsliv/2-1-1093242[/ref] Sistnevnte er redaksjonen i DN og andre liberalere som er motstandere av statlig næringspolitikk fordi de tror nyklassiske lærebøker i økonomi reflekterer virkeligheten. Marxist-leninistene er de delene av Rødt som har gått imot statlig satsing på havvind med begrunnelsen at staten ikke bør berike kapitalistklassen. Selv om jeg synes dette er en morsom formulering – og er enig med Marsdal i at Rødts landsmøtevedtak mot havvind var et stort feilsteg – tror jeg likevel ikke «marxist-leninistenes» bekymring bør avvises så lett. Marsdals argument er at fase én må konsentreres om å mobilisere «industristaten», for at «fordelingsstaten» så skal aktiveres gjennom klassekamp i fase to. Men kan klasseantagonismen simpelthen skrus av og på etter behov?

Marsdal slår allerede i bokas innledning fast at han ikke kommer til å ta for seg «det stadig mer påtrengende spørsmålet om hvorvidt klimakatastrofe kan unngås innenfor spillereglene til en kapitalistisk verdensøkonomi», selv om han også legger til at «stadig flere mistenker at svaret er nei» (s. 13). Det er forsåvidt fair, men samtidig ikke uproblematisk: for han har helt rett i at spørsmålet nettopp er stadig mer påtrengende. Har vi tid til å vente med å konfrontere kapitalens iboende krav om evig vekst til etter at den grønne industrien er reist?

Det tar oss også til spørsmålet om internasjonalisme. På den ene siden er Kina en rival, på den andre et eksempel til etterfølgelse. Selv om en er nødt til å forholde seg til den verdenen vi faktisk lever i, hvor mellomstatlig konkurranse er the name of the game, må et sosialistisk prosjekt ha mer ambisiøse visjoner enn å understøtte av nasjonal kapital i den internasjonale konkurransen. Hvor ble det av «arbeidere i alle land; forén eder»? Kan det utvikles politikk for en internasjonalistisk grønn industrireising?

Et siste moment er at det er én ting å reise grønn industri, en annen å likvidere fossilkapitalen. Begge må skje om Marsdals prosjekt skal ta oss i grønn retning. Dersom strategier for sistnevnte fortsetter å glimre med sitt fravær, risikerer vi at alt det grønne bare kommer i tillegg til det grå, slik tendensen hittil har vært. Som jeg skriver om i en annen tekst i dette nummeret, er det lite som tyder på at fossilkapitalen vil forlate jordens overflate uten at den tvinges til det. Har venstresida og klimabevegelsen tid til å vente på at Atle og de andre arbeiderne i oljeindustrien skal føle seg trygge nok til at de virkelig vender olja ryggen?

Når det er sagt, er Parterapi alt i alt et viktig bidrag til å utvikle pragmatiske strategier for venstresida i klimakrisas tidsalder. I den historiske situasjonen vi står i – hvor den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg etter førti år med nyliberalisme – kommer vi ikke unna at å utvikle en grønn næringspolitikk innen kapitalismens rammer må stå i sentrum for politikken framover, gitt at historien, som Marx formulerte det, «ikke [skapes] under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert».[ref] Fra Marx, Karl. (1852). Louis Bonapartes attende brumaire.[/ref] Forhåpentligvis vil den norske venstresida i tida framover makte å integrere konkrete strategier for grønn industrireising med en ambisiøs visjon for en øko-sosialistisk framtid det både er verdt og går an å tro på.

På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?[ref] Se Knut Kjeldstadlis tekst Hvorfor sosialisme i Manifest Tidsskrift for et eksempel på hvordan konseptet strukturreform kan brukes i en norsk sammenheng. Tilgjengelig på: https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 08.11.21). [/ref]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.[ref] En lov som blant annet ulovliggjør en rekke kampmidler brukt av fagbevegelsen, slik som sympatistreiker og ville streiker. [/ref] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.[ref]Medicare for All var navnet på et lovforslag fremsatt av den demokratiske kongressmannen John Conyers i 2003, som hvis det gikk gjennom, ville innført et universelt helsevesen finansiert av staten.[/ref] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.

---

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[ref]https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/[/ref] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[ref]Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.[/ref] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[ref]Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.[/ref] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.

---

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/

Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.

Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.

---

I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere. 

Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.

Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff. 

Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg. 

Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.

 

Sommeren 2021 aksjonerte både reineiere, miljøaktivister og lokalbefolkning i teltleir ved Repparfjorden. Vi har snakket med Lea Justine Nesheim i Natur og Ungdom om aksjonene for å beskytte fjorden mot dumping av gruveavfall, samt om hvordan kampen for bevaringen av Repparfjorden skal føres videre under den nye regjeringen.

---

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

I 2019 gav regjeringen Solberg grønt lys for oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Å nevne at gruveavfallet er fullt av farlige kjemikalier og tungmetaller og vil få alvorlige konsekvenser for både plante- og dyrelivet i fjorden, bør være unødvendig. Da Havforskningsinstituttet gjennomførte en undersøkelse av sedimentlagene på havbunnen i Jøssingfjorden i Rogaland i 2017, viste det seg at oksygennivået på havbunnen i fjorden er nært null, selv nærmere tretti år etter at gruvedumpingen i fjorden tok slutt. Fjorden ble brukt som gruvedeponi mellom 1960 og 1984, og det tykke laget av gruveslam på havbunnen har kvalt alt liv, både alger og dyr. Forskere mener at det vil ta flere generasjoner før det naturlige sedimentlaget på havbunnen har bygd seg opp på naturlig nivå igjen.[ref]https://www.hi.no/hi/nyheter/2017/05/fann-lite-oksygen-i-tidlegare-gruvedeponi [/ref] Ved å gi grønt lys for gruvedrift og dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark viste regjeringen Solberg at den ikke tar verken miljø eller urfolks rettigheter på alvor.

I strid med norsk og samisk lovgivning

Ifølge Naturvernforbundet er det i 2021 kun tre land i verden som tillater gruvedumping i hav, og skam å melde er Norge en av dem, sammen med Tyrkia og Paupa Ny-Guinea.[ref]https://naturvernforbundet.no/forurensning/gruvedrift/tre-land-tillater-gruvedumping-norge-er-ett-av-dem-article41429-2868.html [/ref] Lea Justine Nesheim, nestleder i Natur og Ungdom, har nå i sommer har bodd i aksjonistleiren ved Repparfjorden sammen med flere reineiere og aktivister.

– Vi begynte å protestere så fort det ble snakk om prosjektet, allerede i 2011/12, kan hun fortelle.

– Vi kom med høringsinnspill, og mange steder i Nord-Norge var det protester og demonstrasjoner. Vi har hatt en viktig alliert i Sametinget og i reindriftsnæringen, siden gruvedrift i området vil føre til store, omfattende inngrep i reinbeitedistriktene og dermed er et markant overgrep mot urfolks rettigheter.

Nesheim synes også det er dobbeltmoralsk av Nussir å fremstille seg som et klimanøytralt selskap på sine nettsider,[ref]https://nussir.no/who-we-are/our-mission/ [/ref] samtidig som de så tydelig overkjører urfolks rettigheter.

– Et slikt inngrep spiser rett og slett opp samiske landområder. Det er uholdbart, mener hun.

– Nussir vil heller ikke bruke tilbakefylling fordi de mener at det tar for lang tid.

I 2020 utarbeidet Sametinget en konsekvensanalyse som viser at gruvedrift i reinbeitedistrikt Fiettar 22, som vil bli hardest rammet, er i strid med norsk lov. Blant de viktigste punktene i utredningen kan nevnes følgende:

• 54% av distrikt 22 Fiettar er allerede påvirket av arealinngrep. Gruvedriften vil øke arealinngrepet til 70%, som er langt over tålegrensen.
• Arealinngrepene vil i hovedsak finne sted i kalvingsområdene og de beste beiteområdene, noe som er helt avgjørende for reinens overlevelsesevne gjennom året.
• Høstflytteveien forbi Gumpenjunni for distrikt 20 Fala vil bli stengt, i strid med reindriftslovens paragraf 22. Paragrafen forbyr stenging av reindriftens flytteveier.

Hele utredningen kan leses på Sametingets nettsider.[ref] https://sametinget.no/saernieh/oppstart-av-nussir-gruven-bryter-norsk-lov.8073.aspx[/ref]

Støtte fra mange hold

Sammen med flere andre miljøaktivister tilbrakte Lea Justine Nesheim sommeren i teltleir ved Repparfjorden, noe hun beskriver som en utrolig givende og lærerik opplevelse.

– Jeg møtte så utrolig mange aktivister og folk som støttet oss. Siden leiren lå strategisk plassert nær veien mellom Alta og Hammerfest, fikk vi mye oppmerksomhet fra bilturister på Norgesferie, noe som virkelig var et friskt pust. Aksjonistleiren vår fikk også internasjonal oppmerksomhet og tiltrakk seg journalister og reportere fra utlandet. Selvfølgelig var det også enkelte som mislikte oss og som utførte hærverk på leiren vår, men den positive oppmerksomheten var så uendelig mye større.

Også lokalbefolkningen viste sin støtte på mange måter:

– I tillegg til pengedonasjoner kom folk innom med mat; vi fikk servert både nybakt brød og pukkellaks. Under hele sommeren hadde vi god kontakt med den lokale reindriftsnæringen, og jeg fikk være med på både kalvemerking og slakting. Vi opplevde et utrolig samhold som kommer av å kjempe for en felles sak. Så totalt sett var leiren en suksess, både politisk og sosialt.

 

I august i år skjedde en viktig seier for aktivistene. Da valgte den tyske kobbergiganten Aurubis, Nussirs viktigste kunde, å si opp avtalen med Nussir som de hadde inngått året før. Avtalen handlet om kjøp av kobber fra Repparfjord-gruven, og Aurubis skriver på egne nettsider at de begrunner oppsigelsen med at de sosiale konsekvensene av gruvedriften ikke anses som forsvarlig.[ref] https://www.aurubis.com/en/media/press-releases/press-releases-2021/aurubis-and-nussir-terminate-memorandum-of-understanding-regarding-future-concentrate-supply[/ref] Nesheim beskriver seieren som en skikkelig motivasjonsboost.

– Det at Aurubis trakk seg fordi de anså gruvedriften som uforenlig med urfolks rettigheter er en viktig seier, og viser at det nytter å protestere. Protestene gjør det vanskeligere for Nussir å finansiere gruvedriften, det avskrekker investorene.

Aurubis´ oppsigelse av innkjøpsavtalen gjør det også vanskeligere for Nussir å forsvare gruvedrift i Repparfjorden rent økonomisk sett.

Selv om teltleiren nå er pakket sammen for i år, gir ikke Nesheim opp kampen.

– Vi skal fortsette med å spre informasjon om de miljømessige og sosiale konsekvensene av gruvedrift; det er alltid prosesser å jobbe med politisk.

Hun er likevel positiv til endringer under den nye regjeringen:

– Ja, jeg tror på endringer under den nye regjeringen, de har tross alt snakket veldig mye om grønn politikk. Hurdalsplattformen stiller dessuten strengere krav til bærekraftig drift i alle næringer, så her er det bare å fortsette å legge press på regjeringen.

Det blir spennende å se om regjeringen Stoltenberg klarer å leve opp til forventningene fra miljøvernere, reineiere og lokalbefolkning i tiden fremover. Ett er i hvert fall helt sikkert: Kampen for bevaringen av Repparfjorden har vist at det lønner seg å protestere, og at den nye regjeringen har en standard å leve opp til i kampen for miljøet!

 

 

I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer. 

---

Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.

2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.

3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen

4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.

Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.

Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.

Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.

Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.

I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]

Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.  

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.

Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.

Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks

Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow: 

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks. 

Og: 

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref] 

Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref] 

Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021. 

Ikke bare ei krise, men mange

Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.

Ubalanse i verdens konteinertransport

Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref] 

Fare for matvarekrise og sult

Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.

Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.

Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser 

Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.

I desember 2010 starta det som har blitt kalla den arabiske våren med at fruktseljaren Mohamed Bouazizi sette fyr på seg sjølv. Dette utløyste den tunisiske revolusjonen som fekk fjerna president Zine El Abidine Ben Ali, og inspirerte til demonstrasjonar over heile Midtausten frå vinteren 2011. For å markera at det har gått 10 år sidan starten av denne bølgja med opprør i den arabiske verda, har Gnist intervjua midtaustenforskar Bjørn Olav Utvik.

Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han har blant anna gitt ut boka Islamismen som kom i revidert og oppdatert utgåve i 2020.
Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist, er Midtaustenvitar og jobbar med integrering av flyktningar i Stavanger. 

Foto: Adrian Dascal

Eg vil starta med eit litt sportsjournalistisk spørsmål: Kva følte du då du såg dei store demonstrasjonane i Egypt for 10 år sidan?

Det var enormt oppløftande. Eg var i Egypt første gongen i 1984, og kjenner mange folk der. For meg var det eitt slagord som sto fram under dei første demonstrasjonane: Inta masri – irfa’ ra’sak, som betyr «du er egyptar, hev hovudet ditt». Etter å ha vore trykt ned så lenge av regimet, så hadde dei endeleg stoltheit. 

Då president Zine el-Abidine Ben Ali flykta frå Tunisia tenkte eg at alt kan skje i den arabiske verda. Frå ein lang periode med motløyse over korrupte og undertrykkande regime som det ikkje gjekk an å gjera med, så gjekk det plutseleg an. Så eg var optimistisk for Egypt også, men såg at det var mange skjær i sjøen på vegen framover. Militæret sat med makta fortsett, det same gjorde heile statsapparatet, domstolar, politiet og sikkerheitsstyrkar. Koalisjonen av krefter som fann saman i dagane der ein demonstrerte mot Mubarak begynte etter kvart å falla frå kvarandre. Så seint som hausten 2011 fann dei saman i demonstrasjonar for å krevja at det skulle haldast val, men allereie våren 2011 låg det kima til ei splitting. Den gjekk dels på det politiske planet: Skulle ein først forhandla fram ein grunnlov på ein konferanse der alle deltok, eller skulle ein raskt gå til val som skulle danna ei grunnlovsforsamling. I dette spørsmålet sto dei sekulære på den eine sida og islamistane på den andre. Det var gode argument på begge sider. Dei som først ville ha grunnlov sa at demokrati forutset at det er etablert ein gjensidig tillit og felles plattform for demokratiet. Dei som argumenterte for det andre synet, Det muslimske brorskapet, sa at no har Mubarak falt, men det er framleis militæret som styrer, så me må få etablert reelle folkevalde institusjonar så fort me kan for å få ein legitim representant for folkemakta.

Men hadde parlamentet og presidenten eigentleg så stor makt? Sjølv om Brorskapet vann fram i parlamentet og fekk presidenten, så klarte dei jo ikkje bli sittande med denne makta?

Presidenten har stor makt konstitusjonelt. Og linja var at ved å få eit folkevald parlament som skulle laga ein ny grunnlov som sørga for at parlamentet hadde reell makt. Eigentleg hadde parlamentet ganske stor makt frå før også, men det styrande partiet NDP sørga for at dei hadde 2/3 fleirtal, så det var ikkje reelt val til det. Så hovudargumentet var å laga reelle val til institusjonane. Problemet var at dei institusjonane som blei sittande frå Mubaraks tid og ikkje blei endra, bevarte nok makt til at dei forpurra heile greia. 

Det parlamentet som blei vald vinteren 2011/ 2012 klarte å halda seg til juni 2012, og så blei dei fjerna av ein domstol. Så då brorskapsmedlemmen Mohammad Mursi blei vald til president i 2012 hadde han ikkje eit folkevald parlament med seg. Dette isolerte han og sette han i ei svak stilling. 

Ein kortversjon som har blitt ståande, utan at eg kan sjå at det er særleg dokumentert, er at Brorskapet vann valet, men dei var udugelege. Men parlamentet sat i 4 månadar før det blei stengt ned, og Mursi blei også kasta raskt.

Men kva gjorde at dei blei kasta, og militæret tok makta tilbake?

Det kan henda at uansett kven som vann fram så var det ikkje mogleg å unngå det som skjedde. Men eg trur det var ein naivitet frå Brorskapet som gjorde at dei satsa på å la militæret vera litt i fred. Den største feilen med grunnloven som blei vedtatt under Mursi er at den let i stor grad militæret få styra seg sjølv. Dei tenkte nok at ein ikkje kunne ta alle kampar på ein gong, ville setta i gang økonomiske og demokratiske reformar først. Men skulle ein klara å halda fast på dei folkevalde forsamlingane og halda folkeleg kontroll over statsapparatet, måtte ein halda på trykket som skapte endringa. 

Hovuddelen av Brorskapet er ikkje særleg revolusjonære, ikkje berre at dei ikkje er for økonomiske sosiale reformar, men dei er skeptiske til rask endring. Så det kom fort til motseiingar mellom dei og dei som hadde demonstrert i gatene, spesielt dei meir venstreorienterte, som ville ha demonstrasjonar for å driva fram reformar. Men Brorskapet ville halda det roleg og ikkje provosera det militære og få gjennomført valet. Så det skapte ein kile mellom dei revolusjonære ungdommane og islamistane. 

Kreftene i opprøret frå vinteren 2011 var Brorskapet og islamistane, revolusjonær ungdom som bestod av både venstreside og frå Brorskapet, og dei sekulære partia. Då dei sekulære partia gjorde det dårleg i parlamentsvalet gjorde dei eit strategisk val om å ikkje akseptera at det gjekk som det gjekk, jobba for å få ein ny grunnlov, bygga organisasjon og komma sterkare tilbake. Dei valde heller å underminera og nekta og godta legitimiteten til dei som var vald. Dei gjekk to rundar på at dei meinte det var for mange islamistar i grunnlovsforsamlinga. Valet hadde gitt 70 prosent islamistar i parlamentet, og 30 prosent av dei var salafiar, ein heilt ny politisk faktor. Det forrykka balansen med at Brorskapet i midten med salafiar på den eine sida og liberal opposisjon på den andre. Det går ei linje frå det som starta våren 2012 og gjennom heile Mursi-perioden som endar med at den liberale opposisjonen backar militærkuppet til slutt.

Men kan ein stola på islamistane? Eller vil dei berre legga ned demokratiet når dei får makta?

Eit grunnproblem her er manglande gjensidig tillit. Men den valdsamme antibrorskapshaldninga som var utbreidd ville eg forstått viss det hadde vore blodspor i historia mellom dei, men det har jo ikkje vore sånn. Frå 80-talet av har islamistar og andre sete saman i parlamentet og i fagforeiningar. Dei har konkurrert om kontrollen og det har vore tilspissa situasjonar, men det har ikkje vore valdeleg. 

Brorskapet sat med den formelle leiinga, men ikkje eigentleg med reell makt fordi parlamentet hadde blitt avsett og Mursi blei vald utan eit parlament i ryggen. Og det var aldri sånn at når Mursi sa ein ting, så sette byråkratiet i gong med å utføra det best mogleg. I den grad islamistane sat med posisjonar, så var det basert på stemmer. Men den andre makta var basert på våpenmakt. 

Fram til juli 2013 blei det sagt at Brorskapet hadde svikta revolusjonen og gått i allianse med militæret. Viss ein tenkte det, ville ein jo frykta at dei ville dra opp stigen etter seg og ta makta. Det var jo ein komplisert situasjon, og i ein sånn situasjon så finst det kontaktar og forhandlingar i kulissane. Men det var ikkje nokon allianse med eit felles mål mellom Brorskapet og militæret. Eg trur brorskapet var for farlege for det, dei hadde ein svær organisasjon over heile landet og hadde eksistert i fleire tiår, dei representerte ein uavhengig kraft. Hadde eit parti utan sterkt organisasjonsapparat utan store eigne ressursar surfa på ei popularitetsbølgje og blitt vald ville det vore lettare for militæret og sagt ok, me kan leva med desse folka. Men eg trur ikkje på noko tidspunkt dei var innstilt på å leva med Brorskapet, dei var for sterke og trugande for dei, og måtte difor slås ned når tida var mogen. 

Kva kunne Brorskapet og dei sekulære partia gjort for å hindra dette?

Det er vanskeleg å skapa ein demokratisk prosess i eit sånt land når det ikkje er gjensidig tillit mellom dei viktigaste kreftene i det folkelege opprøret på den eine sida, og når ein på den andre sida har eit meir eller mindre intakt statsapparat som står klart til å handla når splittinga breier seg i dei folkelege kreftene. Oddsa var dårlege heile tida. Kva kunne ein sagt til kreftene i det folkelege opprøret når dei sto i valsituasjonar? Eg ville sagt til Brorskapet: Gjer alt dokker kan for å skapa alliansar, gjer taktiske retrettar. Brorskapet sa først at dei ikkje ville stilla presidentkandidat. Det var eit uttrykk for at dei ikkje ville pusha for hardt for å bli for dominerande i alliansen. Men så skjedde forskjellig dynamikk som gjorde at det ikkje skjedde likevel, og det er lett å sjå at det ikkje var ideelt. Dei kunne vald å støtta ein nasjonalt respektert person i presidentvalet, som Mohamed el-Baradei. I parlamentet hadde dei ein ide i starten om at vallista Den demokratiske alliansen skulle omfatta mange parti også på liberal side. Men lista sprakk, sikkert på grunn av forhandlingar om posisjonar, og då stilte Brorskapet kandidatar i fleire kretsar enn planlagt. Eg ville sagt til dei andre: Støtt folkevalde institusjonar, og jobb med å bygga organisasjon. 

I juli 2013 då kuppet kom såg eg visuelt for meg i hovudet ei gammaldags vektstong i ein butikk, med noko i den eine skåla og noko i den andre. Viss ein tar vekk det største loddet i den eine skåla, då vippar vekta med ein gong. Då blir det militæret som vinner, tenkte eg. Og det skjedde. Det blei først laga ei regjering med ein sosialdemokrat som statsminister, men det gjekk ikkje mange månadane før det skritt for skritt var vekke. Og det måtte vera mogleg å sjå. Det er tungt ansvar også på den sida.

I Tunisia har demokratiet overlevd så langt, i 9 år. Det har spissa seg til der også, og vippa mot egyptiske tilstandar då dei hadde meklingane som førte til Nobels fredspris. I Tunisia var det kanskje ein fordel at al-nahda var svakare enn Brorskapet i Egypt. I val var dei like store som Brorskapet, men dei hadde mindre organisasjon. Og salafiar stilte ikkje til val. Så ikkje-islamistar har vore i fleirtal, og dei fekk ei koalisjonsregjering. Nahda har balansert og gått med på kompromiss, til dømes ga dei frå seg regjeringa i 2013. Dei fekk vedtatt ein grunnlov som alle stilte seg bak. Dei opptredde kanskje klokare, men det var også eit anna maktforhold mellom partane. Eg har også forstått at sjølv om Tunisia var ein eittpartistat og eit diktatur, så var det ikkje militæret som styrte, så hæren har ikkje ein tradisjon for å gripa inn. Tunisia er også relativt mindre viktig for regionale og internasjonale stormakter.

Fem motseiingar i arabiske verda

Korleis vil du analysera situasjonen i den arabiske verda i dag?

Eg har som gammal maoist sett opp fem motseiingar i den arabiske verda. Den første er folkelege opprør mot autoritære regime – det har me jo allereie snakka litt om. Den andre er konfliktar mellom etniske og religiøse grupper. Den tredje er konfliktar mellom regionale stormakter, den fjerde er innblanding frå ytre stormakter og den femte er krigen mot terror. 

Konfliktar mellom etniske og religiøse grupper 

Det har vore lagt lok på reelle motseiingar som finst i befolkninga i landa i Midtausten, som språk, folkegrupper og religion. Når eit autoritært regime vaklar, så kjem dei til syne. Motseiingane mellom grupper som oppfattar seg som distinkte samfunn har aldri blitt forhandla om eller utkjempa i eit fritt demokrati. Det er konfliktar om ressursar og territoriale grenser, jobbar osv. Dette er motseiingar som finst i alle samfunn, men har her vore haldt nede av autoritære regime, og kjem opp når trykket lettar. 

Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene. I Egypt ser ein historikk om korleis britane har brukt motseiingar. Ein del muslimske grupper vil oppfatta koptarane sine krav som eit trugsmål mot islam. Fordi regimet har vore autoritært er det nytt at koptarane går ut i gata og demonstrerer for krava sine.¹

Konfliktar mellom regionale stormakter 

Over lang tid har det vore sånn at stormaktshegemoniet i regionen har blitt svekka. USA overtok hegemoniet etter Storbritannia og Frankrike. Sovjet var også inne ei stund, og etter kvart USA aleine. Sjølv om ein har sett enkelte hendingar som krigen i Kuwait og invasjonen i Irak som kan gjera at ein tenkjer motsett, så ser eg at USA sin evne til å styra regionen er svekka. Russland kome på banen igjen, ikkje minst militært. Det er mykje mindre stormaktshegemoni no enn for 10, 20, 30 og 40 år sidan. Så dei lokale maktene i regionen har ikkje prøvd ut styrkeforholdet mellom seg før i ein open konkurranse, dei har vore låste inne i alliansar med kvar sin stormakt. Men no er det eit slags vakuum, og då fremmer dei sine interesser og føler seg truga av kvarandre, dei har ikkje nokon framforhandla balanse mellom seg. Eg tenkjer spesielt på Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Egypt kunne potensielt vore ei sånn makt, men dei er så skaka av den arabiske våren.

Eg opplever at konfliktane i Midtausten dei siste åra i større grad har blitt grunngitt religiøst og meir kopla på aksen mellom shia- og sunniislam?

Konflikt mellom sunni og shia jo eit eksempel på nivå to, motsetnadar mellom grupper i folket. I Bahrain før den arabiske våren var det ikkje så store motsetnadar mellom shia-partiet al-Wifak og Det muslimske brorskapet om dominans over parlamentet, men då opprøret kom, så gjekk det raskt sånn at sunnigruppene valde å stilla seg bak regimet, i frykt for at shiamuslimane i eit demokrati ville få fleirtal. Så dei følte seg trua viss regimet skulle falla.

Iran har forsøkt å alliera seg med diverse opprørsgrupper i Midtausten, bortsett frå i Syria. Dei har på ein strategisk måteprøvd å bygga alliansar med shiagrupper, Hizbollah er det tydelegaste eksempelet. Dels har det vore ein iransk strategi, og dels har det vore at shiagrupper har sett til Iran når dei har gjort opprør.

Saudi Arabia har vore sentrale i å instrumentalisera motsetnaden mellom shiaislam og sunniislam. Det finst jo oppfatningar i wahabitradisjonen om at shiamuslimar ikkje er muslimar, men myndigheitene har også brukt dette. Dette har skjedd tidlegare også. Saudiske forlag pøste ut anti-shia-skrifter etter revolusjonen i Iran. I tiåret før det hadde det vakse fram islamistiske grupper på alle universiteta i området, ikkje minst i Egypt. Dei var spontant ganske positive til revolusjonen i Iran. Då starta Saudi Arabia ein veldig ideologisk offensiv. Så har det fluktuert, men i denne fasen kor dei er opptatt av å stoppa shia-halvmånen, så har dei igjen henta fram anti-shia-propagandaen. Og spesielt slår dette inn i salafi-gruppene, som har tette band med Saudi Arabia. Dei har blitt brukt veldig aktivt for anti-shia-haldningar.

Det som skjedde i Bahrain er eit lite eksempel på korleis den regionale rivaliseringa og mobiliseringa av sunni–shia-dimensjonen i den har bidratt til å svekka den arabiske våren, sidan ein tidleg fekk dratt opp skiljet mellom shia- og sunnigrupper. Det andre eksempelet på det er Syria, der den iranske støtta til Assad forsterka fiendebildet om at dette var ein shiaallianse. 

Ja, den religiøse retninga Assad-familien høyrer til, alawiane, har jo meir blitt sett på som ganske sekulære folk, ikkje som veldig tydeleg knytt til shiaislam og Iran.

Eg ser på alliansen mellom Syria og Iran som ein strategisk allianse for gjensidig nytte. Det blei etablert under Iran-Irak-krigen, der Syria ikkje støtta Irak. Det same gjeld forholdet mellom Syria og Hizbollah. Det er ikkje noko ideologisk fellesskap mellom Syria og Iran. Baath har ei anna historie, sjølv om partiet kom til å bli alawidominert etter kvart. Så det har passa inn å snakka om at denne religiøse gruppa opphaveleg springer ut av shiaislam.

Houthiene i Jemen er jo ei klart islamistisk gruppe, men den religiøse retninga deira, zaidi-islam, har vore ganske forskjellig frå tolvershia, som er den retninga dei fleste shiamuslimar høyrer til. Så zaidiane har ikkje veldig tydeleg vore ei shiagruppe tidlegare. Men ut frå at dei trengte støtte og Iran ønsker alliansar, så kan ein bruka det at det høyrer til shiaislam for å styrka den alliansen.

Innblanding frå ytre stormakter

Du sa at dei internasjonale stormaktene ikkje er så dominerande i regionen lengre? Men både USA og Russland har jo deltatt aktivt i fleire av konfliktane, og bidratt til at opprøra ikkje har lukkast?

USA fortsett er tungt militært til stades. Men etter den arabiske våren har USA ei meir passiv og reaktiv rolle, utan å setta agendaen. Sjølv om dei var med på bombinga av Libya, så klarte dei jo ikkje å utnytta det. Konfliktane i den arabiske våren har opna opp for Russland. Dei var primært i Syria, men der bidrog dei til å venda krigen. Dei har også vore aktive i Libya med styrker. Men ytre stormakters hegemoni kan ein ikkje snakka om lengre, sjølv om dei er der som ei viktig kraft.

Korfor gjekk det som det gjekk? 

Viss det ikkje var dei internasjonale stormaktene, kva gjorde då at opprøra mange stadar ikkje vann fram?

Ein må sjå på indre styrkeforholda i kvart land der det var opprør, både på styrker og svakheiter på opprørssida, og regimet. Men dei regionale stormaktene hadde mykje å sei. Dei kontrarevolusjonære kreftene fekk massiv støtte frå Saudi Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, som hadde svære økonomiske og til dels militære ressursar. Dei var med å planlegga kuppet i Egypt, general al-Sisi visste at det ville komma massiv økonomisk støtte. Og når dei vann Egypt så hadde dei eit viktig strategisk land, det endra den mentale balansen for folka i regionen. Med pengane frå Golfen og sigaren i Egypt fekk dei ein ny posisjon. Og i forlenginga av dette kom stemplinga av Brorskapet som terrororganisasjon.

I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.

Korleis ser du for deg framtida?

Det eg er ganske sikker på er at 2011 berre var starten. Det er ikkje eit status quo som har gjenoppretta. Ein skal ikkje undervurdera kor kraftig skaking dette var av statssystemet i den arabiske verda, det skaka dei heilt i ned i grunnvollane. Ein har jo eksempel som Tunisia, der ein har fått eit anna regime, ein har store økonomiske problem, men demokratiet består. Det er fleire land som er i borgarkrig, som Libya, Syria og Jemen. Ein kan sjå på Egypt, der den arabiske våren blei slått ned til prisen av beinhard politistat som er verre enn dei verste åra under Nasser. 

Ein kan snakka om den lange arabiske våren, det er starten på ein langvarig periode der dei autoritære regima blir utfordra av krefter som vil ha slutt på undertrykking og korrupsjon. Det kan ta fleire tiår, har gått ti år allereie. Men det er ingen veg tilbake til stabile autoritære regime. Drivkreftene som skapte den arabiske våren oppfattar eg at ikkje har blitt borte, og ein viktig faktor var ein ungdomsgenerasjon som ikkje fann seg i å bøya seg for autoritære krefter. Dag Tuastad såg i 2010 ei langvarig svekking i patriarkalsk autoritet, både kvinner og ungdom var meir sjølvstendige. Både i familien, men også overfor andre autoritetar i samfunnet. Dette har samanheng med mange ting. Det er sterke motseiingar knytt til vanstyret til regima. Men også auka ressursar i befolkninga over tid. Fram til i alle fall 2011 har det vore vekst i både utdanning og BNP per innbyggar og inntekt i viktige grupper. Ein har ein stor utdanna middelklasse som har følelse av at dei har krav på å vera med og bestemma, og er mot det låste systemet basert på patron-klient-forhold. Endringskreftene er der. Erfaringa blir ikkje gløymd, det ligger der som utgangspunkt for nye ting. 

I 2019 var det ein slags mini-vår der regimet i Sudan blei styrta, og kor presidenten i Algerie blei pressa til å gå av. Korona begrensar demonstrasjonar no, men det er framleis eit trykk i Algerie. I Libanon og Irak er det store protestrørsler på kvar sin måte. Dette kan bety mykje dritt og forferdelege ting også, som borgarkrigar og kollapsar, men det er ingen veg tilbake til stabilitet.

I Egypt var det ein demokratisk revolusjon i dei åra frå Mubarak fall til kuppet. Det var ein fridom til å ytra seg og organisera seg som ein ikkje har sett sidan mellomkrigstida, kanskje aldri før. Det var boblande aktivitet på alle plan. Ein lukkast ikkje å festa det i eit nytt meir demokratisk system. Men det eksisterte reelt, og det er ikkje til å kimsa av.  

Note

1 Utvik, B. O. (2018). A system to the Chaos?   e Arab Spring Six Years After. I Eggen, N.S. & Issa, R. (red.),  Philologists in the World: A Festschrift in Hounur of Gunvor Mejdell.