Bok: På sporet av den tapte framtid. Intervensjoner i Norsk urbanisme og modernisme.
Forfatter: Alf Jørgen Schnell
Rom Forlag, 2023
Anmeldt av Ola Innset, forfatter, historiker og redaktør for Vinduet

---

Med På sporet av den tapte framtid har Alf Jørgen Schnell skrevet en av 2023s friskeste og mest interessante sakprosabøker. Selv om boka er satt sammen av bearbeidede og utvidede tekster som er publisert andre steder tidligere, fungerer utgivelsen utmerket som ei bok. Det er fordi det er tydelig at det som i denne utgivelsen er blitt til ulike kapitler, virkelig faller inn under ett, overordnet prosjekt som både er viktig og interessant. Jeg kunne godt ha tenkt meg at tekstene var litt bedre redigert og korrekturlest, men skal ikke henge meg opp i det. Isteden vil jeg forsøke å gi en kort innføring i Schnells prosjekt, og gi noen utfyllende merknader.

Selv om boka handler om «urbanisme» trenger man verken å bo i by eller å være spesielt opplest på eller interessert i dette emnet fra før av for likevel å ha stort utbytte av boka. Det hjelper jo selvfølgelig, men det andre ordet i bokas undertittel, «modernisme», angår oss ordentlige folk som bor i tomannsbolig på tidligere matjord i provinsen i minst like stor grad som det gjør kaffe latte-slurperne på møkkaløkka. Med fruktbar bruk av dette begrepet  gjør nemlig Schnell at temaer som byutvikling, arkitektur og boligpolitikk i storbyen (altså Oslo) også handler om større, historiske spørsmål knyttet til arbeiderbevegelsen, sosialisme, (ny)liberalisme og samtidshistorie. Det er godt gjort!

Bokas første del forteller historien om norsk urbanisme, som et brudd med etterkrigstidas modernistiske og planlagte boligbygging og stedsutvikling. Man kan snakke om en slags norsk urbanisme før dette også, som Schnell er flink til å løfte fram eksempler på, men den han selv ble introdusert for i seminarrom på Blindern «på 10-tallet» (Schnell er utdannet samfunnsgeograf), er først og fremst en avvisning av denne modernistiske tradisjonen; altså er den «postmoderne». Ifølge Schnell var mye av undervisningen han ble utsatt for lagt opp som latterliggjøring av hvor mye som har gått feil i forsøkene på å planlegge nye og bedre byer og lokalmiljøer. I det Schnell kaller «den naive urbanismen», som oppstod så tidlig som 1960-tallet, handlet kritikken først og fremst om å motsette seg modernismens grandiose ambisjoner og overmodige streben etter å detaljplanlegge idealsamfunn fra Store Menns skrivebord.

Det ble imidlertid raskt tydelig at motsatsen til den modernistiske planleggingsiveren var «det private initiativ». I den fasen Schnell kaller «den kommersielle urbanismen» ble nye ideer om det urbane formulert direkte som angrep på sosialdemokratiske idealer og til forsvar for en utvikling styrt av kapitalistismens profitt- og konkurransemekanismer. I dette kapittelet er det spesielt den selvutnevnte «bydoktoren» Erling Fossen – som tilårskomne lesere vil huske fra 1990-tallet som en ivrig debattant med flere bokutgivelser og et utrolig pinlig program på nysatsingen NRK TO på samvittigheten – som får sitt pass påskrevet. Fossen har det siste tiåret også vært formelt ansatt som «hype-man» for eiendomsbransjen, med tittelen CEO i et «nettverk for helhetlig og bærekraftig byutvikling». Hans gjentatte budskap om å omfavne byen, internett og framtida avkles grundig.

Den siste fasen i norsk urbanisme kaller Schnell «den konforme urbanismen», og her er verken sosialdemokrati eller modernisme noen eksplisitt skyteskive lenger. Snarere er det blitt sånn at det er umulig å forestille seg noe annet enn en byutvikling drevet av privat kapital, hvor de med lav inntekt eller manglende foreldrekapital ubønnhørlig blir drevet ut. I dette vakuumet har arkitekter og andre urbanister glemt modernismens sosiale prosjekt, og blitt utelukkende opptatt av form, altså hvordan husene ser ut og i hvilken grad det er kafeer og butikker på gateplan.

Morgenbladets Gaute Brochmann blir gjort til representant for den konforme urbanismen, og i motsetning til Fossen svarte han nokså raust og imøtekommende på kritikken fra Schnell i kjølvannet av bokutgivelsen denne våren. I motsetning til de kommersielle urbanistene virker det som at de konforme i hvert fall greier å ta inn over seg at det nok er noe som er hakkende galt med en hovedstad hvor en sykepleier i full stilling – det er jo faktisk en tidvis ganske godt betalt jobb i forhold til mye annet – kun har mulighet til å kjøpe 1.5% av boligene til salgs. For byen trenger sykepleiere – for ikke å snakke om for eksempel bussjåfører, søppeltømmere og servitører – og dermed er vi på full fart inn i et tungt klassedelt samfunn hvor de med dårlig råd må pendle inn til byen for å jobbe for de som har god råd. Dette skjønner selv de mest konforme av oss, men enten vi er arkitekturkritikere eller driver med helt andre ting så er det likevel vanskelig å formulere en konkret kritikk av hvordan problemet har oppstått og hva vi kan gjøre med det. Urbanistene iblant oss ender med å være veldig opptatt av kafeer og butikker i første etasje.

Bokas andre del har noen litt mer løst tilknyttede, men absolutt relevante og lesverdige tekster om «kjøkkenrealismen» i norsk skjønnlitteratur, «etableringen av ‘etableringsfasen’ som liberalt styringsobjekt», det «tragikomiske» arkitekturopprøret og en analyse av en diskusjon mellom eiendomsutviklere på et facebook-forum om byutvikling. De tjener til å eksemplifisere alt som er galt med norsk urbanisme og boligpolitikk. I det siste kapittelet plukker Schnell tydeligere opp tråden fra introduksjonen og den første delen, og tar til orde for en «postmodernistisk modernisme». Dette er jo farlig nær ordkløyveri, (særlig siden Schnell stiller opp dette i motsetning til en «modernistisk postmodernisme»), men så er det jo også snakk om en bok dette, så da må det være lov.

Poenget, slik jeg forstår Schnell, er at vi må finne tilbake til modernismens ambisjoner om å transformere samfunnet til det bedre, samtidig som vi må lære av den postmoderne kritikken. Schnell omtaler sosialismen som et modernistisk prosjekt, og slik får hans nedsabling av dagens urbanisme og boligpolitikk en mye bredere betydning. Schnell vedgår at modernismen i arkitektur og byplanlegging gjorde mange feil, og han løfter spesielt fram monotoni og byråkrati i denne sammenhengen. Ideen om det spontane og uplanlagte som en slags grunnstein for samfunnsutviklingen, enten det er i byen eller på landet, har jo også noen sympatiske trekk. Problemet, som oppstår i overgangen fra en naiv til en kommersiell urbanisme er bare at det «spontane» jo ikke nødvendigvis er noe vakkert og sant utrykk for menneskets iboende skaperkraft og livsvilje, men like gjerne kan være en refleksjon av de dypt urettferdige maktforholdene modernistiske bevegelser som sosialismen søkte å endre på.

Det tjuende århundres historie er i sannhet full av eksempler på at planleggere og reformister kan være både brutale, korttenkte, sexistiske, rasistiske og dumme. De kan rett og slett gjøre en lang rekke feil som det er like enkelt som det er nødvendig å både påpeke og latterliggjøre. Men alternativet til planlegging er ikke at markedets usynlige hånd sørger for at alt går opp i en høyere enhet til alles beste. Det er snarere at markedets jernhanske sørger for en brutal videreføring og forverring av de grunnleggende urettferdige maktstrukturene vi lever under. Slik sett er På sporet av den tapte fremtids hovedbudskap at planlegging og modernistiske prosjekter for samfunnsforbedring må og kan kritiseres, men uten at man «kaster ut babyen med badevannet» og overgir samfunnsutviklingen til kapitalismens ikke særlig spontane krefter og mekanismer.

For det er viktig å huske på at planlegging og den nyliberale kapitalismen ikke nødvendigvis er motsetninger. Kapitalismen oppstår ikke spontant av seg selv, den er også avhengig av regler, normer og planer. «Barcode» i Bjørvika er et resultat av en lang rekke planer, både fra kapitalistiske foretak og fra offentlige myndigheter (som i vår tid tror at de er nødt til å opptre som om de var kapitalister for å være «effektive»). «Spørsmålet er ikke hvorvidt, men hva du planlegger for», skriver Schnell presist i siste kapittel. Hele diskusjonen om hvorvidt man kan eller ikke kan og bør eller ikke bør planlegge, enten det er byen, økonomien eller i siste instans hele samfunnet er dermed kunstig. I et stort sveip kan vi si at postmodernismen og nyliberalismen, ved å kritisere og latterliggjøre planlegging i seg selv, har tatt fra oss troen på at vi kan skape et bedre samfunn – samtidig som det skakkjørte samfunnet vi lever i er planlagt tvers igjennom.

Likevel er det mange gode lekser man kan lære av både nyliberalistiske økonomer og postmodernistiske byteoretikere, blant annet om viktigheten av å legge til rette for mangfold og reell spontanitet. Det er «bare en overordnet modernisme som kan realisere postmodernismens drøm om mangfold og kreativitet» skriver Schnell, og det er bare å slutte seg til hans oppfordring om å skape en ny modernisme (selv om det siste avsnittets referanser til Mark Fishers teorier om at venstresiden må omfavne kapitalismens begjær forblir noe ulne for undertegnede). Foruten de mange teoretiske referansene har nok både Erling Fossen og enkelte anmeldere latt seg irritere av hvor radikal Schnell faktisk er. Selv Klassekampens anmelder virket å være i stuss over at man i det hele tatt kan nærme seg byen på en slik måte som Schnell gjør, og man kan vel til en viss grad forstå de som på et eller annet vis har klort seg fast i byen som trekker på skuldrene og sier at selv om det er dumt med de høye prisene, så er det jo er fint med badeplasser i Bjørvika (og butikker og kafeer i første etasje). Det som imidlertid skiller Schnell fra den gjengse husokkupants vage (og ikke særlige allment populære) forestillinger om at byen burde være mer som Blitz, er omfavnelsen av modernismen, og ønsket om å gjenreise den aktive planleggingen for å skape en mer sosialt inkluderende by. Slik sett er han mye mer pragmatisk enn noen kanskje vil gi ham æren for, og På sporet av den tapte framtid bærer bud om en radikal samfunnskritikk som i årene framover vil kunne bli stadig mer relevant og handlekraftig – det være seg i bypolitikken eller i samfunnet for øvrig.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

---

Av Siri Jensen, felles faglig leder under sammenslåingen av AKP og RV til Rødt. Leder i AKP fra 1988-1992. Koordinator i Kvinner på tvers fra 1993 til 2015 som representant for Kvinnefronten.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

Kvinnenes tariffaksjon

På 1980-tallet slo kvinnekampen for alvor inn i fagbevegelsen. Tariffoppgjøret i 1986 ble legendarisk. Kampen sto om generelle tillegg, forsvar av lavtlønnsgaranti og en halv time kortere arbeidstid. Arbeidsgiverne valgte å gå til storlockout, men gikk på et avgjørende tap. Kravene var sentrale for kvinner, og økende oppslutning om kvinnekravene om 6 timers arbeidsdag og høyere lønn hadde stor betydning for fagbevegelsens styrke i oppgjøret. Dette kom imidlertid lite fram i offentligheten; det var først og fremst fagbevegelsens menn som snakket. Som reaksjon på usynliggjøringen tok enkeltpersoner initiativ til underskriftsaksjonen Kvinnenes tariffaksjon. Aksjonen samlet nær 200 underskrifter bak en oppfordring til kvinner om å støtte tariffkravene, fra kvinner både i offentlig og privat sektor, ulike hovedorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Slik satte de ord på de felles kvinneinteressene og synliggjorde tariffoppgjøret som både kvinnekamp og klassekamp. Seinere lanserte aksjonen begrepet kvinnelønn som kom til å spille en samlende rolle i den videre kampen.

Bakgrunn – store samfunnsmessige forandringer

Den dramatisk økte yrkesaktiviteten særlig blant gifte kvinner fra 1960 til midt på 1980-tallet endret kvinners – og menns – dagligliv og kvinners syn på seg sjøl og rollen deres i samfunnet. Kvinneforskere har kalt dette den norske kvinnerevolusjonen. Mange flere ble økonomisk sjølstendige og kvinner fikk mer makt både i samfunnet og i egne liv. De fikk felles erfaringer med et arbeidsliv som var organisert for menn, og de reiste felles krav og kamp.

Kvinners krav

Oppropet til Kvinnenes tariffaksjon støttet tariffkravene og viste at disse var særlig viktig for kvinnene. Både teksten og hvem som skrev under, bygde bro mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Et felles opprop ved tariffoppgjøret fra tillitsvalgte og aktivister både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen var svært uvanlig. De to bevegelsene representerte ulike måter å tenke og jobbe på. Kvinnebevegelsen la vekt på økonomisk sjølstendighet, men jobbet lite med tariffoppgjør. I fagbevegelsen rådde kjønnsnøytralitet, man snakket om lavtlønte, men ikke om kvinner.

I 1987 vedtok LO-ledelsen å avstå fra generelle lønnstillegg på grunn av den alminnelige økonomiske situasjonen, på tross av en prisstigning på 8 %. I stedet skulle det bare være lokale forhandlinger. Men kvinnene var helt avhengig av de generelle tilleggene, siden de i liten grad jobbet på områder med lokale forhandlinger. Dette ville ramme kvinner og menn ulikt. Kvinnefronten meldte på dette grunnlaget LO til likestillingsombudet. LO avviste klagen, og selv om ombudet ikke så brudd på likestillingsloven, fikk Kvinnefronten medhold i at 0-oppgjøret kunne kritiseres fra et likestillingsperspektiv.

Det var stort behov for videreføring av Kvinnenes tariffaksjon. Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid samlet i 1987 en arbeidsgruppe med kvinner fra fagforeninger fra offentlig og privat sektor, fra Kvinnefronten, og også kvinner som ikke følte seg hjemme verken i fagbevegelsens eller kvinnebevegelsens språk. Initiativtakerne var opptatt av at en brei sammensetning var nødvendig for å reise kvinners krav på en måte, og i et språk, som alle kunne kjenne seg igjen i, og som ga dem mulighet for å delta i, kampen.

Kvinnelønnsbegrepet – en forståelse og en strategi

Kvinnenes tariffaksjon krevde en lønn å leve av og som gjør det mulig å forsørge unger. Enda viktigere var det at den lanserte begrepet kvinnelønn. Aksjonen dokumenterte at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, de tjener ikke bare lavere enn menn, men også likere: det er mindre forskjell mellom kvinner innbyrdes enn mellom menn.

«Vi vil derfor påstå at kjønn teller mest. Kvinner lønnes som kvinner, menn lønnes som bakere, sjåfører, heismontører eller saksbehandlere» (fra aksjonens grunnlag).

Begrepet kvinnelønn bygger på en forståelse av at kvinner fortsatt i stor grad lønnes som kvinner, ikke utfra yrke/kompetanse. Menn har fortsatt forsørgertillegg og kvinners kompetanse blir systematisk nedvurdert. Begrepet la grunnlag for en strategi for felles kamp og gjensidig støtte, på tvers av fagforbund, sektor og utdanningsbakgrunn. Kravene kunne være ulike, men kvinnelønna var felles. Dette var en strategi som ble viktig for den kvinnefaglige kampen i mange år framover.

Kvinnenes tariffaksjon var en del av, og virket inn på, en brei samfunnsmessig bevegelse. Våren 1988 samarbeidet Oslo-kretsene av 12 fagforbund i offentlig sektor. De samarbeidet på tvers av hovedsammenslutningene LO, AF og YS om å kjempe for høyere kvinnelønn. Kvinnenes tariffaksjon sluttet seg til initiativet. Sidsel Bauck, første kvinnelige leder i det kvinnedominerte forbundet Handel og kontor, lanserte på landsmøtet i 1988 kravet «en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med». Denne parolen ble sentral i den videre kvinnekampen i fagbevegelsen.

Forståelsen av kvinnelønna som et felles problem på tvers av ulike krav ble videreført med opprettelsen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. Et slikt samarbeid på tvers var kontroversielt i LO i 1993, der det fortsatt var forbud både mot egen kvinneorganisering og mot fraksjonering. I 1995 fikk KPT imidlertid positiv omtale fra LOs nestleder Ester Kostøl på Tronheimskonferanse 1995.

Parallelt med KTA og KPT bidro presset fra kvinnene også til at Nordisk ministerråd i årene 1990-1994 gjennomførte et stort informasjons- og kunnskapsprosjekt om likelønn mellom kvinner og menn i Norden. Og før tariffoppgjøret i 1994 kom det første i en rekke faglige fellesutspill fra forbundsnivå. Forbundslederne i Fellesorganisasjonen, Hjelpepleierforbundet, Sykepleierforbundet og Norsk Lærerlag, som til sammen representerte både fagarbeidere og høgskoleyrker, i og utenfor LO, krevde 25 000 i tillegg i året til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. Dette tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med lik utdanning. Seinere kom kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra regjering/storting til å heve kvinners lønn, fordelt gjennom forhandlinger mellom partene.

Måter å jobbe på

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av at kvinner i ulike bransjer/sektorer ikke hadde et felles språk for å snakke om lønna si. Ulike lønnssystemer (bl.a. ukelønn, månedslønn, årslønn og heltid/deltid) sammen med de tekniske tariffbegrepene gjorde at de ikke forsto verken hva andre faktisk tjente eller kravene deres. Kvinnenes tariffaksjon arrangerte derfor åpne debattmøter der de dokumenterte lønnsforskjellene, og der kvinner i ulike yrker og sektorer fortalte konkret om sin egen situasjon og utfordringene i sin bransje. På disse møtene ble det også snakket høyt om konsekvensene den lave lønna har for kvinners liv. Bl.a. på grunnlag av slike møter sendte Kvinnenes tariffaksjon ut forslag til felles kvinnelønnskrav til tariffoppgjøret i 1988, som flere klubber og foreninger dro nytte av. Det ble samlet underskrifter for kravene i hele landet. Initiativet traff en bevegelse i tida.

I april 1989 holdt Kvinnenes tariffaksjon en konferanse om kvinnelønna i Sagene samfunnshus i Oslo, med et panel med kvinner i ulike yrker, likestillingsombud Ingse Stabel og siviløkonom Torstein Dahle. Sistnevnte dokumenterte at Norge har råd til forbedringer for kvinnene og at det er profittjakta som står i veien. Konferansen hadde gruppediskusjoner om hva en skulle gjøre framover. Et sentralt punkt var å videreutvikle nettverket på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og satse på skolering i lønns- og tariffspørsmål. De ville også styrke samarbeidet mellom kvinner i privat og offentlig sektor og den gjensidige støtten, slik at taktikken med å splitte de ulike kvinne- og lavtlønnsgruppene ikke skulle lykkes.

Kvinnenes tariffaksjon ebbet ut, men både forståelsen av kvinnelønna, nettverksbygging mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og gjensidig støtte i konflikter ble videreført med danningen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. I 1995 laget KPT i en kvinnelønnsplattform. Denne satte sitt preg på kvinnelønnskampen på hele 1990-tallet og litt inn på 2000-tallet. Streiker bl.a. i Hotell og restaurant, blant hjelpepleierne og andre grupper i offentlig sektor hadde stor støtte og ga resultater. Men arbeidsgiverne lå ikke på latsida.

Motoffensiver fra arbeidsgiverne og staten

Ulik lønn etter kjønn var opplagt urimelig, og kravene hadde stor støtte. Det ble derfor viktig for makta å fremme andre forklaringer. Særlig populær var, og er fortsatt, forklaringen om at kvinner velger å jobbe i feil bransjer/jobber og satser for lite på karriere, og at det derfor er kvinnenes egen skyld.

Kvinnekampen for høyere lønn og likelønn ble møtt med et nytt lønnssystem i kommunene i 1996, videreført i 2002. Arbeidsgiverne lovet mer penger dersom forhandlerne gikk med på lokale forhandlinger (uten streikerett) og mer individuell lønn. Systemet satte både enkeltkvinner og ulike kvinnegrupper opp mot hverandre, og bidro til splittelse. Forståelsen av at kvinnelønnsproblemet er felles, men tar ulike former, ble svekket.

Allerede i 1992 ble moderasjon slått fast som rettesnor for lønnspolitikken, både fra regjeringen, arbeidsgiverne og LOs ledelse. Rammene for oppgjørene ble strammere og det ble vanskeligere å få gjennom kvinnekrav. Norge skulle ned på lønnsnivået til land vi konkurrerte med, og det var særlig kvinnene i offentlig sektor og lavtlønte kvinner generelt som tjente for mye i forhold til kvinner i andre land. Det må derfor sees som et viktig resultat av kvinnelønnskampen at forskjellen mellom menn og kvinners lønn ikke er blitt større.

Kampen og streikeviljen for kvinnelønnskrav har vært en viktig del av en felles kamp i fagbevegelsen mot de stramme rammene og for at grupper som er blitt hengende etter i utviklingen kan få høyere tillegg.

Forsker Geir Høgsnes oppsummerte betydningen av kampen mot moderasjonslinja i 2002 slik: «Det gir mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996 eller at den direkte sprenges som både 1998 og 2000.»

Slik har kvinnelønnskampen vært og er en styrke for hele arbeiderklassens kamp, slik bevegelsen for 6-timersdagen spilte en viktig rolle for gjennomslaget for en halvtimes kortere dag ved tariffoppgjøret i 1986.

Kvinnene i arbeiderklassen som kraft

Kvinnens tariffaksjon var del av en bevegelse som sprang ut av den store økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Kvinnene kom i en kraftig skvis mellom jobben og arbeidet hjemme, og vanlig kvinnelønn var ikke nok til å leve av, langt mindre forsørge barn. Dette presset fram radikale krav og gjorde kvinnene til en kraft for forandring. Det ble tydelig at flere kvinner i lønnet arbeid styrket arbeiderklassen. Kvinnene ga fagbevegelsen økt felles styrke, samtidig som de sto i en egen situasjon og måtte føre kamp for at deres krav skulle bli en del av den felles kampen. I tillegg til kortere arbeidstid og høyere lønn ble krav om lengre svangerskapspermisjon, barnehager, bedre omsorg for eldre og andre offentlige tjenester ført inn i fagbevegelsen.

Nåtida – en ny bølge av protester

Strømpriskrisa sammen med store prishopp på dagligvarer fører til økt fattigdom. Fagbevegelsen protesterer og streiker for politisk kontroll over strømmen. Presset for høyere høyere satser på trygdeytelser øker, arbeidslinja, som straffer de som ikke kan jobbe, møter stadig større motstand. AAP-aksjonen slåss mot NAVs uverdige behandling av de som regnes som for syke til å jobbe og for friske til å få uføretrygd. Fattige, særlig kvinner, står fram med sine historier, og erstatter skam med sinne. Privatisering av offentlige kvinnedominerte tjenester går løs på lønns og arbeidsforhold og ansatte i private barnehager streiker for bedre pensjon. Kvinner organiserer seg og krever – og streiker – for tariffavtaler og regulerte forhold, bl.a. på kaffebarer.

For få folk (les kvinner) i eldreomsorg og sykehus presser de ansatte til det ytterste, og mange slutter i protest fordi de ikke orker å løpe så fort uten å få gitt pasienter og beboere den omsorgen de trenger. Det snakkes om mangel på folk, men i januar 2023 var bare 16% av utlyste stillinger for helsefagarbeidere på heltid. Bunadsgeriljaen har utløst opprør mot en fødsels- og barselomsorg som truer kvinner og barns helse. Det blir tydelig for stadig flere at vi verken vil eller kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der.

Protestene kan forstås som ulike uttrykk for opprør fra kvinnene mot skvisen samfunnet setter dem i. Samtidig med at presset i arbeidslivet øker, stiller skolen stadig større krav til foreldre, og omsorgsoppgaver både for barn med funksjonsnedsettelser og eldre blir skjøvet tilbake til pårørende, ofte kvinnene. Ting har endret seg, mange menn kjenner på den samme skvisen, men organiseringen av samfunnet og arbeidslivet legger fortsatt det største ansvaret på kvinnene. Fortsatt er kvinnene mest avhengige av velferdsstaten.

Kampene er ikke bare enkeltprotester, de handler om motstand mot kapitalmakt, EØS-avtale, helseforetaksmodell, New Public management og angrep på velferdsstaten. Når de rikeste samtidig tar med milliardene sine til Sveits, og mobiliserer mot økt formueskatt og for private tjenester, blir klasseinnholdet i det som skjer enda mer tydelig.

Samtidig foregår det skarpe kamper om kvinners rett til å bli behandlet som fullverdige mennesker. Abortkampen, kampen mot menns vold mot kvinner, seksuell trakassering og for sexkjøpsloven, er internasjonale kamper om kvinners stilling og rett til et verdig liv.

Kvinnene er (minst) halvparten av arbeiderklassen

Presset er i dag stort på hele arbeiderklassen, og protestene øker. Industriarbeiderne går i spissen i strømkampen, både mot økte utgifter til husholdningene og til forsvar mot nedlegging av bedriftene. Samtidig gir kvinnenes situasjon dem en særlig grunn til å slåss om arbeidstid, lønn og velferdsstat. Situasjonen krever at de ulike delene av arbeiderklassen utnytter sine styrker og muligheter og samtidig både ser, anerkjenner og støtter de ulike kampene og aksjonene som foregår, slik at de kan bygge opp under hverandre.

Kvinnebevissthet kan styrke kampkrafta

Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnebevissthet, bevisstheten om at vi utnyttes og undertrykkes i samfunnet fordi vi er kvinner, styrker kampkrafta. At en så begrenset organisering kunne få betydning skyldtes at det foregikk store samfunnsmessige endringer i kvinnenes situasjon. I dag trues både det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten av en dramatisk råere kapitalisme og fører til bevegelse og opprør. Situasjonen gjør at kvinnebevissthet igjen kan få økt betydning for kampen.

 

Kvinnebevisstheten er i dag svekket, bl.a. fordi ideen om at vi er så likestilte i dette samfunnet har så stort gjennomslag og kvinnesak ikke står høyt på dagsorden. Det snakkes f.eks. om barnefattigdom, men lite om kvinnefattigdom eller at mange av barna bor i familier med kvinner som eneforsørgere.

For å styrke kvinnebevisstheten og utløse kampkraft, trengs store og små initiativer og aksjoner nedenfra. Jeg vil trekke fram noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens situasjon.

Vise fram fakta

Kvinnenes tariffaksjon dokumenterte at kvinner tjener både lavere og likere enn menn fordi de er kvinner. Dette gjelder både på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte bransje, også der folk ikke tror det er slik. Den lave kvinnelønna skyldes ikke helt spesielle forhold akkurat hos deg, men setter seg gjennom overalt. For å bryte gjennom likestillingsoppfatningen i dag trengs tilsvarende fakta på ulike samfunnsområder, slik at flere ser at kvinneundertrykkingen er innebygd i arbeidsliv og samfunn. F.eks. til fattigdomsdiskusjonen: Nesten to tredjedeler av de som mottar mathjelp er kvinner, over halvparten bor sammen med barn. Og kvinner har 170 000 kroner mindre inntekt i året enn menn.

Snakke om konsekvensene av kvinners lave lønn og inntekt

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av de store konsekvensene kvinnelønna har for den enkelte kvinne, for kvinners stilling i samfunnet og for samfunnet som helhet. Penger setter rammer for hva slags liv kvinner – og barn av eneforsørgere som er kvinner – kan leve på alle områder, fra hus, mat og klær til kultur og ferier. Penger er makt, både i samfunnet, på arbeidsplassen og i parforhold. Kvinner er fortsatt i stor grad økonomisk avhengige av å ha en partner. Dette kamufleres i ekteskap og samboerskap og kan være vanskelig å snakke om, men blir tydelig ved skilsmisse/samlivsbrudd. Lav lønn er også skambelagt så lenge det forstås som et individuelt resultat av dårlige valg.

Mindre makt i samfunn og arbeidsliv betyr at kvinners kunnskap og erfaringer blir lavere prioritert på alle områder, f.eks. helse. Ved at kvinner snakker mer sammen om konsekvensene, slik vi ser nå, utvikles det både kunnskap og kvinnebevissthet, og skam kan snus til sinne og organisering. Dette er en utfordring til fagforeninger og kvinneaktivister, både sentralt og lokalt og til Kvinner på tvers.

Møteplasser og gjensidig støtte

På møtene Kvinnenes tariffaksjon arrangerte erfarte deltakerne at kvinner med ulike jobber og livssituasjoner må bli kjent med hverandre og dele erfaringer, på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse. Slik lærte de mer om kvinnelønna og skapte grunnlag for både felles kamp og gjensidig støtte. Aksjonen støttet også aktivt aktuelle streiker og ble også invitert på støttemøter der de framhevet kvinneperspektivet i streikene.

Vanlige kvinners liv er preget av både kvinneundertrykking og klasseundertrykking, men ikke som to atskilte fenomener. De er både arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. De trenger fora som har plass til begge deler, de trenger både kvinnebevissthet og klassebevissthet. Kvinner på tvers er et forum der kvinner er de vanlige og deres interesser legger premisser, samtidig som det er plass til både forskjeller mellom kvinner og ulike syn.

I dag trengs både Kvinner på tvers og andre møteplasser på tvers av kampene som føres enda mer – for å utvikle mer kjennskap og organisert støtte til hverandre, og for å utvikle analysen/forståelsen av samfunnet. Det er mulig å invitere og oppsøke hverandre og skape nettverk lokalt. Den store bevegelsen for 6-timersdagen på 80-tallet var bygd opp av små lokale møter laget av kvinneaktivister og/eller faglige aktivister. Jonas Bals skriver i Streik om betydningen av det organiserte streikestøttearbeidet på 80-tallet. Aktiv kamp møter i dag stor motstand, kvinner i sykehus og omsorgstjenester har knapt streikerett. Desto viktigere er det å organisere breiest mulig støtte.

Avslutning

Rødt er et parti der medlemmene er aktive i ulike folkelige bevegelser og kan være med å utvikle politikk som forener dem mot makta. Fjermeros og Hansen i faglig utvalg i Rødt argumenterer i Klassekampen 23.10.22 for at Rødt skal bygge opp «en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform». Dette er et godt utgangspunkt for å sette kvinnenes sentrale kampsaker på dagsorden i utbyggingen av det faglige arbeidet.

 

Mer å lese

Tekster av Siri Jensen i Rødt/Gnist:

Rødt nr 3. 2009: «To spisser i arbeiderklassens kamp»

Gnist 1/2014: «Snakk fram kvinners erfaringer»

Gnist 04/2022: «Kvinner på tvers 25 år. Kvinneundertrykking og

klasseundertrykking i uskjønn forening.» (Opprinnelig i Gnist 04/18)

Se også Siris kommode www.sirijensen.no

Annen aktuell litteratur

Caroline Criado-Perez 2022. Usynlige kvinner: hvordan mangel på data skaper

en verden for menn. Press.

Kjersti Ericsson 1991. Den flerstemmige revolusjonen. Oktober.

Jonas Bals 2022. Streik! En historie om streik, samhold og solidaritet. Res

Publica.

– Folk vil ha fred i Palestina. På begge sider.  Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt, men på lengre sikt er det nødvendig for Israel og deres mulighet til å leve i fred at palestinerne  får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder, sier Eldbjørg Holte, i dette intervjuet med Stian Bragtvedt. Intervjuet ble først publisert i 2011.

---

Eldbjørg Holte er leder av Palestina-butikken Al Quds, og har vært med i Palestinakomiteen i 40 år
Intervjuet av Stian Bragtveit, redaksjonsmedlem i Gnist

– Hva gjorde at du engasjerte deg politisk i akkurat Palestina-spørsmålet?
– Jeg ble som veldig mange andre engasjert i kampen mot EEC på tidlig 70-tallet. Den var nok starten på hele mitt politiske engasjement. Samtidig var internasjonal rettferdighet og solidaritet noe som veldig mange av oss var opptatt av. Vietnamkrigen hadde gjort mange bevisste, og det å engasjere seg sammen med det palestinske folket mot undertrykkelsen falt seg veldig naturlig. Så er det noe med den soleklare urettferdigheten i akkurat Palestina-spørsmålet. At palestinernes kamp for frihet er en rettferdig kamp er jo åpenbar.

– I dag er støtte til palestinerne noe vi kan finne helt over på den politiske høyresida. Men jeg har alltid sett for meg at det var mye mer kontroversielt på 70-tallet. Hvordan var det å drive informasjonsarbeid på gata da dere startet opp?
– Palestinakomiteen ble stifta allerede i 1969, og ble senere den første organisasjonen som sendte helseteam til den libanesiske borgerkrigen. Mange unge radikale hadde allerede reist til Israel for å arbeide i israelske Kibbutzer, hvor man hjalp til med å dyrke jorda og levde enkelt og egalitært, i alle fall innad i gruppa. Men det var mange som var skeptiske til den aggressive israelske politikken da også. Jeg tror spesielt Seksdagerskrigen i 1967 og de illegale bosetningene som fulgte på Vestbredden, gjorde at flere ble kritiske til Israel. Selv om folk kunne bli sinte når vi delte ut løpesedler for et fritt Palestina, var det også mange som var positive.

– Hvordan var det å reise ned som frivillig til den libanesiske borgerkrigen?
– Jeg husker at det hele gikk ganske raskt. Vi reiste ned like etter at appellen om hjelp kom fra palestinske Røde halvmåne. Det begynte med at Trond Ali Lindstad kom til meg klokka ett om natta, og sa at nå må vi dra til Libanon. Ei uke senere dro vi til Bagdad i Irak, og fikk hekta oss på en gruppe av palestinere og irakere som hadde meldt seg frivillig for å kjempe på venstrealliansens side i den libanesiske borgerkrigen. Etter hvert dro vi fra Bagdad til Kairo og Alexandria, derfra skulle vi reise med båt til Saida i Libanon. Båten var et gresk lasteskip, og vi skulle holde oss under dekk sammen med de rundt 200 frivillige vi hadde følge med fra Bagdad, i tillegg til en god del våpen. Vi seilte nesten opp til Kypros, før vi dreide østover mot Libanon. I internasjonalt farvann ble vi stoppet av et israelsk krigsskip som spurte hvor vi skulle. Heldigvis for oss som satt under dekk, ble vi ikke bordet slik som mange av de andre båtene som kom med forsyninger og frivillige til palestinerne og venstrealliansen. Jeg tror nok de var klar over at det kunne være solidaritetsarbeidere, soldater eller våpen om bord, men de kunne rett og slett ikke stoppe alle båtene med kurs for Libanon i internasjonalt farvann. Det ville blitt for mye oppstyr. Derfor tror jeg de lot oss seile videre.

– Hva hadde skjedd om dere hadde blitt oppdaget?
– Mange båter i samme situasjon som oss ble bordet av israelske soldater, tatt i arrest og tauet til Haifa. Blant annet var det noen nederlendere som ble arrestert på båt 14 dager før vi reiste inn. De ble kjørt i fengsel på lasteplanet til en militærjeep med pistol mot tinningen hele veien. Med de humpete veiene der så var det jo bare tilfeldigheter at ikke den pistolen gikk av. Så det å bli arrestert var ikke noe lystig alternativ.

– Tror du Israel er mer følsomme ovenfor internasjonal opinion og media i dag enn da dere reiste nedover?
– Nei, jeg tror de gir pokker. Det er jo bare å tenke på hva som skjedde med båten som skulle med forsyninger til Gaza. Kanskje tenker de at det er dummere å drepe hvite enn arabere fordi det blir mer bråk, men generelt tror jeg de gir pokker.

– Hva gjorde dere i Libanon?
– Vi ble møtt av palestinske Røde halvmåne, og begynte å jobbe ved et barnesykehus i Beirut. Der behandlet vi mange barn og sivile fra flyktningleiren Tel al Zatar. Selve leiren falt like før vi kom etter at den ble omringet av falangistmilits, og innbyggerne fordrevet eller drept. Flere av barna jeg behandlet der, har jeg holdt kontakten med siden. I løpet av de tre månedene vi var i Libanon, jobbet vi også ved et feltsykehus ved fronten. Det var ikke direkte kamphandlinger der, men det ble skutt over leiren fra artilleri jevnlig. En hendelse jeg husker godt, var en falangistsoldat som kom inn til behandling. Til tross for at han jo var fienden, så ble han ok behandlet av det palestinske helsepersonellet. Vi snakket med ham, og alle behandlet ham veldig skikkelig. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg tror det gjorde et enda større inntrykk på ham.

– Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å drive med solidaritetsarbeid for Palestina?
– I år er det akkurat 40 år siden jeg startet i Palestinakomiteen, i 1971. Jeg er så heldig å ha jobben med Al Quds, hvor jeg kan drive på fulltid med det jeg synes er viktigst. Jeg er 67 nå, så strengt tatt kan jeg jo pensjonere meg, men jeg vil drive på her så lenge jeg kan. Å gjøre noe annet nå ville bli veldig merkelig tror jeg. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg å besøke mine venner i Midt-Østen og fortelle dem at jeg har sluttet med solidaritetsarbeid. Arbeidet til støtte for palestinernes kamp er en del av den jeg er. En annen ting jeg er glad for, er at jeg hele tida har jobbet på grasrota. Jeg ser veldig mange i bistandsbransjen og andre steder som blir pamper fordi de ikke forholder seg til vanlige folk i det daglige arbeidet. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi det med posisjoner, lønn og stort kontor følger et press i den retningen, tror jeg. At man blir opptatt av karriere, posisjoner, status og de tingene der.

– Hva tenker du om alle bistandsaktørene som fins i Palestina i dag?
– Det fins jo både gode og dårlige prosjekter. Det viktige for meg og Palestinakomiteen har jo alltid vært å vektlegge det politiske. Vårt arbeid er først og fremst i Norge, for å påvirke opinionen her. I tillegg til det praktiske solidaritetsarbeidet med palestinerne som begynte i 1976. Et eksempel på et bistandsprosjekt, som jeg synes er fornuftig også politisk, er ledsager- programmet til Kirkens nødhjelp. De sender folk til Palestina for å være øyenvitner og for å støtte både israelske og palestinske fredstiltak. Så jobber de med politisk påvirkning når de kommer tilbake til Norge. Det har vi alltid sagt er det viktigste, at vårt fremste mål er å påvirke politikken her hjemme. Palestinerne selv er de som må være drivkraften for et fritt Palestina. Bistandsprosjekter som overser okkupasjonen, eller som tar beslutninger på vegne av palestinerne, har jeg ikke noe til overs for.

– Og reising driver jo dere i Al Quds også med?
– Ja, vi både selger vanlige reiser og arrangerer turer til Palestina med politiske programmer. Nettopp ut fra tanken om at det å se urettferdigheten med egne øyne skaper engasjement. Det er min erfaring, og det er erfaringen til mange andre som har reist nedover. Enten som soldater i UNIFIL-styrken i Libanon, som hjelpearbeidere eller som turister. Å se urettferdigheten på nært hold skaper en vilje til å gjøre noe. Det å bli kjent med palestinerne, knytte vennskap og se det som foregår, gjør det umulig å være likegyldig. Vi er jo ikke et reisebyrå i vanlig forstand, men et politisk reisebyrå.

– Hvor kom ideen fra til å starte med turer?
– Vi startet opp Al Quds i 1989, men ideen om reisebyrå var eldre enn det. Jeg husker at Abu Jihad foreslo det i et møte med oss på 70-tallet.

– Abu Jihad?
– Abu Jihad var nummer to i PLO etter Arafat, og grunnla Fatah. Ved siden av Yassir Arafat var han blant de fremste lederne i den palestinske kampen. Ideologisk har han alltid vært den fremste palestinske lederen etter min mening, selv om jeg har stor respekt for Arafat.

– Og han foreslo et reisebyrå i Norge?
– Ja. Han sa at om vi ville gjøre noe i Norge, start et reisebyrå så folk kan komme hit og se undertrykkelsen med egne øyne. Det var jo veldig i tråd med vår linje. Den viktigste jobben vår som solidaritetsorganisasjon er jo å påvirke opinionen her hjemme, slik at vi kan presse regjeringa på Palestina-spørsmålet. Så reisebyrået ble startet fordi vi mente det var politisk riktig.

– Ser du noen endring i sikte? Er det noe lys i enden av tunellen?
– Ja, absolutt. Folk vil jo gjerne ha fred. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt. Men på lengre sikt er det jo helt nødvendig for Israel og for deres mulighet til å leve i fred, at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder. Tostatsløsningen har jeg ikke noe tro på lenger. Det er jo bare å se på kartet så ser man en sveitserost hvor de små restene av Palestina er hullene og Israel er osten. Det går ikke å lage en bærekraftig palestinsk stat på det grunnlaget. I tillegg virker det som mange av jødene som er unge nå, kanskje spesielt i USA, ikke vil stå inne for den sionistiske ideologien og Israels undertrykking. Det gir håp for forandring. Så har vi jo fått opprøret i Tunis nå, med bevegelse nedenfra, og hvor de autoritære lederne blir kastet. Det kan jo hende at det ikke blir noen endring, og at et like dårlig regime blir utfallet. Men det kan også hende at dette er starten på en lang rekke opprør mot flere av de regimene i Midt-Østen, som mangler demokrati. Blant vanlige folk er støtten til palestinerne mye større enn blant lederne. Så mer demokrati i land som Egypt tror jeg vil kunne ha stor påvirkning på den politiske situasjonen for palestinerne og Israel. Jeg tror at en grunn til den lunkne støtten til den palestinske kampen fra enkelte arabiske ledere er at de er redd for eksempelets makt. Hvis folk ser at det nytter å kjempe politisk i Palestina, så vil det ha en effekt, og bidra til økt mobilisering nedenfra mot andre autoritære ledere også.

– Hva håper du på for solidaritetsarbeidet i Norge i 2011?
– Den viktigste saken nå er jobbinga for en kulturell og akademisk boikott av Israel. I tillegg til den boikotten hver enkelt kan gjennomføre gjennom å ikke kjøpe varer fra Israel.

– Men nytter det?
– Så absolutt. Det er bare å se hvor redde Israel er for en akademisk og kulturell boikott.

– Jeg innbiller meg at det går lengre tid mellom hver gang jeg ser varer fra Israel i matbutikkene nå enn før?
– Det tror jeg er riktig. Forbrukerboikotten har fungert veldig bra, og butikker er redde for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å ha varer fra Israel. Et annet håp er at flere vil engasjere seg i Palestinakomiteen. Vi har jo fått veldig mange nye medlemmer de siste årene. Det er flott, og jeg håper også at enda flere av dem vil engasjere seg aktivt. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Og det er jo ikke akkurat mangel på ting å gjøre.

– Helt til slutt, hender det aldri at du blir lei og mister motivasjonen til å stå på videre med arbeidet for palestinerne?
– Det er bare å ta seg en tur nedover det, så er jeg full av både inspirasjon og energi.

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by.

---

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Ihne Pedersen

I fjor høst skreiv jeg en artikkel Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv. Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. Her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og være pådrivere for de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

 

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Britiske Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport, brannfolk og lærere, og blant nybegynnere som sykepleierne – som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. Nå møtes dette med nye anti-streikelover som ser ut som thatcheristiske gjenferd fra 1980-tallet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

 

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk mindre trygt arbeidsliv blant folk i millenniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

 

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium på at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

 

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globaliseringa der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et blunk, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig» av. Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

 

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: «Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte».

 

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, ifølge SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

 

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger om spennende debatter i Rødt over hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

 

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det «kongelige norske» sosialdemokratiske Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring. (Jeg er oppmerksom på at det er mange som ikke uten videre mener Rødt skal kalle seg det nye «arbeiderpartiet», fordi navnet er opptatt – eller til og med diskreditert. Det temaet lar jeg ligge til en annen gang).

 

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femtedel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. Et annet tilbud er en studiesirkel med svært ambisiøse historiske og marxistiske temaer som har hatt en god håndfull deltakere over lengre tid. Det må vel kalles et «høyterskeltilbud», men vitner om et partilag som vil spille på flere strenger. Arendal Rødt har også planer om å starte et faglig utvalg med utgangspunkt i flere framtredende faglige tillitsvalgte og et aktivt og progressivt LO i regionen. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

 

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet (selv om partiskatt far folkevalgte bidrar litt), og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun den rundt de folkevalgte.

 

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alt og alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. Her etterlyser jeg også et spørsmål om Nato, så vel som EU/EØS i medlemsundersøkelsen. At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng Det samme gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte. Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

 

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til bunn gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livslinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt, og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe. I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

 

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati hvis ledelse ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for fellesskapsløsninger som er stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for folkeflertallets levestandard. Vi må undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbaserte samfunnet. Kraftkampen har vist hvor viktig det er at et parti med sterke røtter i fagbevegelsen leder an i opprøret. Jeg prøver ikke med dette å spre illusjoner om at kapitalismen kan reformeres inn i en sosialistisk samfunnsorden. En slik omveltning vil kreve skarpere lut. Men kampen om en sterkere sosialistisk bevissthet i fagbevegelsen må tas på de arenaer som åpnes for de store slag om makt og samfunnskontroll. Og den kampen starter her og nå.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt!

Rødt har som nevnt voksesmerter. Og partiets ledelse har tilsynelatende ingen plan for å håndtere veksten i form av et organisasjonskart. Det resulterer i en spontan endring av lagsstrukturen, særlig i de større byene, der tendensen nå er å danne bydelslag når medlemstallet i en by nærmer seg tusen eller flere. I Bergen er f. eks et nytt bydelslag etablert rett før jul med nær 200 medlemmer, så vidt jeg skjønner utskilt fra et mye større lag i Bergen sentrum (som er det største av en håndfull bydelslag). I Trondheim har man startet en oppdeling i både noen få bydelslag, samt studentlag og et faglig lag. Men siste nytt derfra er at bydelslaget Østbyen som har fungert i seks år og har 180 betalende medlemmer, nå vil slå seg sammen med Sentrumslaget igjen fordi de ikke har kapasitet til å lede laget. Lagsledelsen faller på noen få folk, og mange som prøver seg har ikke tid eller erfaring til å sitte i styret. Dermed oppløses både laget i Østbyen og også studentlaget i universitetsbyen Trondheim for å slutte seg sammen med det store sentrumslaget med 350 medlemmer – som nå vil vokse til over 500. Det sier seg sjøl at sånne medlemstall i ett lag ikke svarer til en bærekraftig organisasjonsmodell.

Det nyoppretta faglige laget i Trondheim fungerer derimot bra, ifølge Rødt-veteran, bussjåfør og leder i Trondheim LO, John-Peder Denstad. «Det knytter arbeidet til viktige saker for arbeiderklassen og fagorganiserte. Her samles erfarne folk, både yngre og eldre. Det tapper ikke andre bydelslag for gode folk,» hevder han. «Vi må bygge partilag med klare oppgaver som folk identifiserer seg med. Det er en viktig forutsetning for å skape aktivisme», sier Denstad. Han er som offentlig ansatt sporveisarbeider medlem av Fagforbundet hvor Rødt står sterkt. Pålitelige kilder hevder at Rødt har åtte tillitsvalgte for klubber og fagforeninger i Trondheim og 13 i Trøndelag fylke. Cirka 30 prosent av trønderske Rødt-medlemmer som er tillitsvalgte innen LO-forbund er i Fagforbundet. Et grovt anslag tilsier at Rødt har 170 medlemmer i dette forbundet i Trøndelag.

Fagforbundet, LOs suverent største forbund med over 400.000 medlemmer og solid flertall med 77 prosent kvinner blant medlemmene, er det forbundet hvor Rødt har flest medlemmer. Blant de mange tillitsvalgte med verv på distriktsnivå er Stine Westrum som er leder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd i Oslo. Fagforbundet har 10 prosent av sine medlemmer, 40.000, i Oslo. Fem av fagforeningene der er ledet av Rødt-damer. Westrum har ikke eksakte tall, men hvis hun grovt skal anslå hvor mange medlemmer Rødt har i Fagforbundet i Oslo, vil hun tippe pluss minus 1000. Og potensialet for å verve flere er stort, gitt at Rødt får 16-17 prosent på meningsmålinger om valgpreferanser i LO.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt. Vi har kjente og uttalte retningslinjer når nye folk blir valgt som klubbledere eller hovedtillitsvalgte. Da er det første som står på dagsordenen sosialt treff med kolleger og opplæring i grunnkurs for tillitsvalgte, sier Stine Westrum.

Konstituert leder for Yrkesseksjon Samferdsel og Teknisk i Fagforbundet Agder, Jon Espen Syversten, er av samme oppfatning. Er det noe Fagforbundet har systematisert, er det opplæring av nyvalgte folk på klubb- og fagforeningsnivå. I kontorbygget der han jobber i Lillesand peker han nedover en korridor der det fins det er fem ansatte under en opplæringsansvarlig på et eget kompetansesenter. Når folk er blitt tillitsvalgte på et årsmøte, blir de automatisk tilbudt et fase 1-kurs som er tre dager ganger tre. Så fins det et fase 2-kurs som en kan ta seinere.

Men Syvertsen og Westrum er også enige om at tilstanden i Fagforbundet minner mye om Rødts. Det er et lite sjikt av tillitsvalgte som er aktive innen klubber og fagforeninger, mens den store hopen av medlemmer ikke er aktive. Westrum, som sitter i Rødts faglige utvalg sentralt, mener likevel at Rødt kan lære noe av Fagforbundets organisering:

På den faglige landskonferansen vi hadde i slutten av november i fjor kom det opp et forslag om å etablere faglige utvalg i alle partidistriktene allerede i løpet av vinteren. Det er nødvendig for å kunne følge opp det faglig-politiske arbeidet i partilagene, for det blir uoverkommelig hvis dette arbeidet skal ledes fra sentralt hold.

 

Erobre posisjoner for å omforme både fagbevegelsen og Rødt

Organisering er fattigfolks kapital, sa gode, gamle Karl Marx. Og organisasjon kan ikke kjøpes for penger, men må bygges og vedlikeholdes av hundrevis og tusener av hender og hoder. Rødt opplever en relativ velstand på Stortinget, men det betyr ikke at Rødt som parti blir brakt ut av «organisasjonsfattigdommen» ved andres hjelp. Vi må gjøre det sjøl!

For at Rødt skal gripe timen og skape et nytt sosialistiske arbeiderparti i Norge, har jeg slått til lyd for både å styrke det faglige arbeidet på alle nivåer og samtidig ha en gjennomgripende og langvarig oppbygging av Rødts partiorganisasjon. Dette er en todelt strategi, men også to sider av samme sak. Vi må lære av Fagforbundet, slik de tillitsvalgte anbefaler oss. Men vi har også mye å tilføre fagbevegelsen, og det blir en kilde til lærdom som bare vil bli viktigere for hver dag og måned som den nåværende krisa i kapitalismen utvikler seg. Fagbevegelsen trenger Rødts sosialisme og kapitalismekritiske ideologi. Og Rødt trenger fagrørslas organisasjonserfaring og kunnskap om «fattigmanns kapital».

 

Rødt er det foretrukne partiet for den organiserte delen den nye norske arbeiderklassen i dag. Vi har flust med medlemmer og vi har mange dyktige tillitsvalgte. Denne posisjonen må vi bruke til å kartlegge vårt omland, bygge våre nettverk rundt lokale klubber og fagforeninger, på distriktsnivå i de ulike fagforbund og rundt de regionale LO-ene som har vist seg som effektive sentre for å bygge opposisjon i fagbevegelsen. Vi må finne fram til de medlemmer som er i stand til å vinne posisjoner på årsmøter, ikke minst i Fagforbundet som sårt trenger en injeksjon av tillitsvalgte fra Rødt. Startpunktet for en slik offensiv vil være å etablere faglige utvalg i flest mulig partidistrikter. Neste etappe er å overbevise Rødts landsmøte til våren om at dette er den rette vei å gå. Mulighetene er store i denne misnøyens vinter vi befinner oss i.