Diskusjonen om samtykkeloven har bare blitt større de siste årene. Flere og flere land, inkludert våre skandinaviske søstre, har innført loven som gir ofre for voldtekt rettssikkerhet og som slår fast at bare ja er ja. Også Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen skal “Greie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det.”

En samtykkelov kan bidra til flere anmeldelser, flere domfellelser og den flytter ansvaret fra den utsatte over til voldtektsmannen. Den kan også virke holdningsendrende på hva vi anser som grenseoverskridende.

Hva er så en samtykkelov, hvordan skiller den seg fra dagens lovverk og hvorfor trenger vi den?

---

av Liv Müller Smith-Sivertsen, feministisk ansvarlig i Rød Ungdom og Alberte Tennøe Brekkhus, leder i Rød Ungdom

Kvinnekropp under mannlig kontroll

I et patriarkalsk samfunn vokser menn opp og blir fortalt at de har en rett på verden, at de har makt til å ta det de vil ha. Kvinner vokser opp og lærer at man skal gi rom for andre og at man skal være forsiktig med å ta plass – at man har avmakt. Kvinnen blir da sidestilt i sitt eget liv og det feminine blir sett på som svakere og mindre verdt enn det maskuline. Patriarkatet er avhengig av hatet mot det feminine.

Voldtekt er på sin side et symptom av patriarkatet. Det er ikke tilfeldig at det nesten alltid er menn som voldtar og kvinner som blir voldtatt. [ref]https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/ [/ref] Voldtekt og seksuell vold er redskap for å holde kvinnen underdanig, og det er et resultat av hatet mot det feminine. Selv om noen voldtektsmenn lever i en illusjon om at de voldtar i kjærlighetens navn, er voldtekt en av de ytterste formene for kvinnehat. Ofte er det ikke et åpenlyst hat, men et godt internalisert hat. Patriarkatet er tilpasningsdyktig, det slår røtter dypt i de fleste samfunn og er så godt integrert at noen tenker på voldtekt som en del av menneskets natur.

Det er ikke dermed sagt at alle voldtektsmenn er uttalte incels eller kvinnehatere, voldtektsmenn kan være hvem som helst, og sannsynligvis kjenner du en. Enten du er klar over det eller ikke. For når 1 av 10 kvinner i Norge opplever voldtekt i løpet av livet,[ref]https://www.krisesenter.com/sekretariatet/statistikk/ [/ref] hvorfor har det seg sånn da, at vi aldri kjenner mennene bak?

Av disse voldtektene er det kun 1 av 10 som blir anmeldt[ref]https://www.aftenposten.no/norge/i/oE2a/1-prosent-av-voldtektene-ender-med-fellende-dom[/ref] og de fleste blir henlagt etter kort tid. Dette fører til store mørketall. Vi sier at det er 1 av 10 kvinner som blir voldtatt, men faktumet er at vi ikke vet hvor mange det er snakk om. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner ikke alltid tar rettssystemet i bruk når de hverken blir trodd på eller beskyttet av loven. Kvinner blir både straffet for kvinneligheten sin under voldtekten men også i møte med et rettssystem som stoler mer på mannens forklaring.

Gjennom hele den vestlige historien har kvinners seksualitet vært under mannlig kontroll. En kvinnes jomfruelighet har vært hennes viktigste egenskap, godt beskyttet av hennes far før hun blir eiendom for sin mann. Ekteskapet som institusjon har historisk sett dominert kvinners liv, i menns forsøk på å kontrollere hennes reproduktive evner.

Patriarkatet og kapitalismens djevelske allianse fortsetter å tilrettelegge for menns dominans over kvinner. Vold mot kvinner har blitt sentralt i populærkulturen, og menn på toppen tjener seg søkkrike på det. Voldelig og kinky porno har blitt en enorm industri og musikkbransjen pumper ut sanger med tekster som “I know you want it” og “Vil du være med meg hjem hvis jeg sjenker deg på sprita?”. Ingen film eller TV-serie er komplett uten grafiske voldtektsscener. Vi vet godt at sex selger, men voldtekt selger også. Når kvinnekroppen blir seksualisert, er det en naturlig følge at den blir kommersialisert i det globale markedet.

Kvinnens seksualitet kontrolleres av alle andre enn henne selv, enten det er gjennom kommersialisering, begrensende jomfruelighet fra religion og tradisjoner eller overgrep fra menn. En samtykkelov vil gi kvinnen mer kontroll over sin egen seksualitet og er et steg mot et samfunn med reell seksuell frigjøring.

Dagens lovverk

Der de fleste av oss definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke, er lovens definisjon mer snever. Merk at her diskuterer vi ikke lovgivningen som omhandler voldtekt o l med barn under 14 år.

I dagens straffelov er det tre “hovedkategorier” av overgrep. Seksuell omgang, seksuelle handlinger og seksuelt krenkende atferd. Det er den seksuelle omgangen som er det vi kaller voldtekt, men vi skal også se at lovteksten for seksuelle handlinger er viktig i kampen for samtykkelov.

Straffeloven slår fast at man kan dømmes for voldtekt dersom man har “skaffet seg seksuell omgang” ved bruk av vold eller trusler eller dersom den utsatte er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen.

Videre involverer dagens voldtektslovgivning bestemmelsen “grovt uaktsom voldtekt”, som gjelder dersom gjerningsmannen burde ha forstått at han tilegnet seg seksuell omgang gjennom trusler og/eller vold eller ved at den utsatte var bevisstløs eller ikke kunne motsette seg voldtekten.

Det er viktig å legge merke til at straffeloven i dag allerede inneholder noe samtykkebasert lovgivning. Man kan straffes for inntil ett år for seksuelle handlinger uten samtykke, som primært er beføling av kjønnsorganer eller bryster. Også seksuelt krenkende atferd kan straffes dersom det er «i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det»

Straffeloven anerkjenner med andre ord at mangel på samtykke kan være straffbart – men dette legges ikke til grunn i definisjonen av voldtekt. Det er ingen gode grunner til at man trenger samtykke for å klå på dama man traff på byen, men kommer unna med å tilegne seg sex uten samtykke samme kveld.

Vi ser at enkelte politikere kritiserer samtykkebasert lov for å være urealistisk når realiteten er at manglende samtykke allerede er grunnlag for å bli straffeforfulgt i Norge.

Er ikke dagens lovverk tilstrekkelig?

Samtykkelovens motstandere argumenterer stadig for at samtykkeloven er unødvendig, eller urealistisk å innføre. Nabolandene våre som har innført samtykkeloven hadde tross alt en mye dårligere lovgivning enn det Norge har i dag og det skjer ikke voldtekter som ikke allerede er omfatta av norsk lov, skal vi tro på Høyre-politikeren Peter Frølich i et intervju hos NRK.[ref]https://www.nrk.no/norge/fleire-domde-for-valdtekt-etter-innforing-av-samtykkelov-1.15066565?fbclid=IwAR3epFHnmZfa-Mc5G9XL7C-a6JkoSi-ZYECkxNKJdYD6snfRAFiWIxAaxoc[/ref]

Men det er mange gode grunner til å tvile på Frølich.

Det handler om er par ting: Istanbulkonvensjonen, rettspraksis og presedens, utdaterte holdninger til voldtekt og biologiske reaksjoner i voldtektssituasjoner.

For om vold, trusler eller bevisstløshet må være med i bildet for at noe skal kunne “kvalifisere” som voldtekt, vil de fleste voldtekter ikke bli regnet med. En svensk studie viser at så mye som 70% av mennesker “fryser til”, eller paralyseres om de utsettes for voldtekt og overgrep.[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt?fbclid=IwAR3RpIZ8sFgR6QpeBxQvDB85pg4IcJNfePJhk-Qz-oO2LHi-3QZUCEBhiiE[/ref] Frysereaksjonen er utenfor vår kontroll, men den gjør at voldtekten ikke kan straffes. Om du fryser kan du ikke gjøre motstand, og da blir verken vold eller trusler nødvendig. Samtidig er du fortsatt bevisst. Frysereaksjonen blir heller ikke ivaretatt under “grovt uaktsom voldtekt” slik mange hevder, fordi grovt uaktsom voldtekt kun er at du har brutt dagens eksisterende lovverk om voldtekt uten å skjønne det selv.

Selv om man ikke fryser helt, men klarer å si nei og snu seg unna, er heller ikke domfellelse gitt. I en sak fra Gulating Lagmannsrett 2013 LG-2013-10516, ble tiltalte frifunnet, og dette sto i dommen: «Tiltalen gjelder imidlertid voldtekt til seksuell omgang ved grov uaktsomhet, ved at fornærmede sov eller var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, og at tiltalte måtte ha forstått dette. Det er ikke tilstrekkelig for domfellelse etter bestemmelsen at fornærmede ikke har samtykket, vridde seg unna, eller sa stopp.»[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Strafferammen for grovt uaktsom voldtekt er inntil 6 år. Tiltalte ble dømt til seks måneder for seksuell handling uten samtykke.[ref]https://amnesty.no/sporsmal-og-svar-om-voldtekt[/ref]

Slike historier er det dessverre ikke mangel på. Elsa som snudde seg unna og sa nei, ble likevel voldtatt og voldtekten henlagt.[ref]https://amnesty.no/aksjon/elsa-samtykkelov[/ref] Et kjapt google-søk gir historie på historie om andre henlagte voldtekter.

Dette gjør at påstanden om at “norsk voldtektslovgivning skal være tilstrekkelig” ganske tonedøv. Og resultatet er en ond sirkel av at færre anmelder fordi sjansen for henleggelse er høy, som igjen gir enda færre domfellelser, som gjør at enda færre vil anmelde, og så videre.

Dagens voldtektbestemmelser bygger på en tanke om at voldtekt må inneholde fysisk motstand, trusler og være voldsomt. Voldtekt er iboende voldelig i form at en part bruker makt for å tvinge gjennom viljen sin, men den kan være stille, rolig og uten at den utsatte har kjempe fysisk imot – altså uten det jussen ser på som vold. Og når vi vet at flesteparten av voldtekter skjer innenfor husets fire vegger, med noen man kjenner fra før som familie eller venner,[ref]https://amnesty.no/5-fakta-om-voldtekt[/ref] holder det ikke å ha en lovgivning basert på overfallsvoldtekter.

Hva er en samtykkelov?

Å innføre en samtykkelov er å gå fra en voldsbasert lovgivning til en samtykkebasert lovgivning. Voldtekt skal defineres som seksuell omgang uten samtykke, ikke defineres ut fra hvor mye motstand den utsatte utøvde.

Det er en juridisk og ideologisk endring. Det er grunn til å tro at en samtykkelov vil føre til at færre voldtekter blir henlagt. Men det er også en ideologisk endring, der man flytter ansvaret over på den tiltalte og setter samtykke i fokus. Det er å endre fortellingen om voldtekt, og å endre fortellingen om sex. Nei er nei, og bare ja er ja. Dette kan bidra norm- og holdningsendrende, og på sikt gi færre voldtekter.

Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, slår i artikkel 36 fast at et fritt gitt samtykke skal ligge til grunn for voldtektslovgivningen.

Artikkel 36
Seksuell vald, inkludert valdtekt

1. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre kriminalisering av følgjande forsettlege åtferd:

a.
vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av ein annan sin kropp utan samtykke, med einkvar kroppsdel eller gjenstand;

b.
andre handlingar av seksuell art mot en person utan samtykke;

c.
å få ein annan person til å utføre handlingar av seksuell art med ein tredjeperson utan samtykke.

2. Eit samtykke må gjevast frivillig, som eit resultat av vedkomande person sin frie vilje, sett i lys av forholda omkring hendinga.

3. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre at føresegnene i nr. 1 også gjeld for handlingar som er utøvd mot den som etter intern rett er tidlegare eller noverande ektefelle eller partnar.

Norge ratifiserte Instanbulkonvensjonen i 2017.[ref]https://www.nhri.no/2018/ett-ar-med-istanbulkonvensjonen/[/ref] Med andre ord er det et sterkt grunnlag for å si at Norge allerede i 2017 forpliktet seg til å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning.

Nå som regjeringen gjennom Hurdalsplattformen forplikter seg til å se på en samtykkelov, er det høyst interessant å se på erfaringene fra andre land og hva vi kan lære av dem.

Det første vi kan lære av bl.a. Sverige, er også svaret på spørsmålet som samtykkelovs-aktivister oftest hører: “Hø-hø, skal vi underskrive en kontrakt da, eller hva?” Og svaret er nei. Samtykkeloven fungerer helt flott uten byråkratiske sex-kontrakter.

Tvert i mot flytter den fokuset fra den utsatte som per i dag må bevise at hun gjorde motstand, og over på den tiltalte som må bevise at han innhenta samtykke.

Det finnes flere måter å vise samtykke på, både verbalt og fysisk. Å hente inn og vise samtykke trenger heller ikke være usexy eller gjøre stemningen dårlig, man vil jo tross alt helst ha sex med noen som viser at de ønsker å ligge med deg.

Det er innført eller foreslått samtykkelover i en rekke europeiske land, som Malta, Island, Sverige, Hellas, Kroatia, Danmark, Slovenia og Nederland.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Her må det presiseres at vi tekstforfattere ikke har inngående kunnskap til alle lovforslagene eller ulike rettspraksiser, men at vi mener det er mest hensiktsmessig å se til våre naboer Sverige og Danmark, som innførte samtykkelover i henholdsvis 2018 og 2020. Lovene er med andre ord relativt nye begge to, men erfaringene er likevel slående.

I Sverige så man mellom 2017 og 2019 en 21% økning i voldtektsanmeldelser, en 80% økning i hvor mange saker som endte med tiltale, og antallet domfellelser for voldtekt økte med 75%. Flere av sakene som har vært i tingretten etter den nye loven, ville ikke endt opp der med den gamle.[ref]https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt[/ref] Med andre ord: samtykkeloven fungerer.

Kampen mot voldtekt er en kamp for frihet

Det er en kamp mot menns vold mot kvinner, mot patriarkatet, og for et samfunn der sex ikke skal være et maktmiddel, men noe vakkert og digg.

Å bekjempe voldtekt gjøres ikke kun ved å innføre én ny lov. Det gjøres gjennom at vi som samfunn jobber holdningsendrende og at vi tar inspirasjon fra den svenske Fatta-bevegelsen som sikret den svenske samtykkeloven, og som jobber for en samtykkekultur. Det gjøres gjennom at vi sikrer økonomisk frihet så ingen blir fanget med overgriperne sine og at vi sikrer nok penger til krisesentre og overgrepsmottak. Samtykkeloven er et av mange tiltak som kan sikre frihet og trygge liv, endre normer og sikre at voldtektsutsatte blir møtt med verdighet og forståelse, i stedet for mistillit og henleggelser.

Hvis vi mener at ordtaket “Mange bekker små gjør stor å” er gjeldende i kampen mot voldtekt, vil vi påstå at å innføre en samtykkelov er en mellomstor, veldig viktig, bekk.

 

Dette nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl. Wahl har blant annet bakgrunn som leder i For velferdsstaten, rådgiver i Fagforbundet og tillitsvalgt i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). Han har også skrevet bøkene Velferdsstatens vekst – og fall? og Fagbevegelsen i samfunnskampen. Førstnevnte er også utgitt på engelsk som The Rise and Fall of the Welfare State. Sentralt for bøkene er at de forstår velferdsstaten som et resultat av maktforholdet mellom klassene. Dette intervjuet er et utdrag av en samtale som fant sted over en kaffe ved Youngstorget rett før jul.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen
Foto: Brage Aronsen

 

Hva er ståa for den norske velferdsstaten i dag? Beveger vi oss i feil retning?

Jeg mener jo at vi beveger oss i feil retning. Det er vanskelig å få en god forståelse av det, for mange av de jeg diskuterer med sier jo at «ordningene, de er jo der, ikke sant». Men det er rammebetingelsene som har endra seg veldig mye. NAV er et godt eksempel på hva som skjer med den norske velferdsstaten, og det undervurderes av mange, synes jeg. Det som skjer gjennom NAV er en formidabel undergraving av velferden og en disiplinering av store deler av arbeiderklassen. Særlig de som har problemer med helse osv. Det er en disiplineringsmåte vi kjenner fra tidligere historie, men som jeg tror folk flest ikke ser på som en svekkelse av velferdsstaten.

Mye av velferdsstaten ble til gjennom at man regulerte økonomien. Nå har økonomien blitt veldig deregulert – kapitalkontroll betydde utrolig mye for å kunne styre økonomi og samfunnsutviklinga. Når denne og mye av reguleringa av finans forsvant og det ene området etter det andre ble deregulert, ble både demokratiet og velferdsstaten svekket.

 

Kan dette reverseres?

Alt kan endres. Men det trengs omfattende kamp og en omfattende endring av maktforholdene på nytt igjen for å kunne gjenerobre den typen makt. Og til forskjell fra da man bygde opp velferdsstaten, foregår det i dag en sterkere grad av internasjonal økonomisk integrering som gjør det vanskeligere. EØS-avtalen utgjør for eksempel en ganske sterk begrensning på demokrati og velferd.

Men hva var det som skjedde som gjorde at det begynte å gå feil vei?

Det var jo en omfattende krise i kapitalismen. På 1970-tallet trodde store deler av fag- og arbeiderbevegelsen – mener jeg – at vi var kommet inn i en fase hvor en nærmest kriseløs, regulert kapitalisme var etablert. Dette var en realitet, trodde man. Men så skjedde det som måtte skje, at krisa meldte seg på nytt igjen. Med den gikk kapitalkreftene atter på offensiven, mot det som skulle vise seg å være en både ideologisk og politisk svekket fag- og arbeiderbevegelse som ikke var i stand til å stå imot.

Hvorfor klarte man ikke stå imot? Handlet det om byråkratisering av bevegelsen? At basen var blitt demobilisert?

Det er i hvert fall en riktig iakttagelse mener jeg, at det er skjedd en byråkratisering av fagbevegelsen – og en avpolitisering. Men jeg er ikke blant dem som mener at det er noen som har sviktet eller forrådt arbeiderklassen. Jeg tror det viktigste var at klassekompromisset og de endringene av maktforholdene som gikk sammen med det, la grunnlaget for en velferdsstat som i folks bevissthet betydde at vi faktisk hadde klart å utvikle et bedre samfunn å bo og leve i. Mange tenkte at vi var kommet et skritt videre – at den fasen med beinhard klassekamp som vi så i den første halvdelen av forrige århundre ikke var nødvendig lenger, og at en nå oppnådde ting gjennom samarbeid. Etter min mening var imidlertid dette i realiteten en innhøstingsfase etter langvarig kamp.  At folk opplevde en bedre samfunnsutvikling, var jo en realitet, ikke et spørsmål om å bli forført. Problemet var at man mistolka situasjonen og hva som var arbeidsgivers – kapitalens – strategier oppi dette. Det som skjedde med den nyliberale offensiven på 1970- og 80-tallet var at arbeiderklassen på mange måter ble tatt på senga – at de ikke var forberedt på nye angrep og dermed i stor grad ble pressa på defensiven. Det er en realitet vi sliter med fortsatt.

 

Hva tenker du om det vi vel kan kalle sentrum-venstres nylige valgseier? Er det et vannskille for velferdsstaten?

 

Vannskille blir for sterkt, men det ligger et potensiale der. Med den måten Senterpartiet og Arbeiderpartiet takler situasjonen på nå, ser det imidlertid ikke så lyst ut. Det gikk ikke lang tid før de endra retorikken fra valgkampen. Det viktigste med valgresultatet er styrkinga av venstresida, både i fagbevegelsen og politisk, gjennom at Rødt fikk så mange inn og at SV styrka seg. Jeg tror det er der potensialet ligger. Det at vi har fått ei politisk styrka venstreside har også hatt betydning for de radikale delene av fagbevegelsen, for disse har nå i større grad politisk allierte. Det som muliggjorde dette, mener jeg, var mobilisering nedenfra i både fagbevegelsen og i partiene.

 

Hva tenker du at venstresidas rolle nå må være? Å presse regjeringa til å komme med innrømmelser og faktisk følge opp den retorikken de la seg på i valgkampen?

Ja, helt klart. Og det er de allerede ganske bra i gang med, synes jeg. Men én ting er å presse Ap og Sp til å gjennomføre løftene sine – man bør også reise nye krav og videreutvikle allianser med såvel venstresida i fagbevegelsen som andre grupper. I store deler av fagbevegelsen er det jo støtte for mye av politikken Rødt og SV står for. Dermed bør man ta skritt utover det å bare holde Arbeiderpartiet ansvarlig for sine egne løfter. De prøvde  seg jo på Hurdalsjøen ved å la være å fremme sine egne krav i håp om at SV kunne gjøre det for dem. Men SV lot seg ikke lure, noe som var et godt trekk. Det blir nok ikke så lett framover for regjeringa. Arbeiderpartiet kommer åpenbart til å få problemer i forhold til en fagbevegelse som har større forventninger.

 

For meg virker blant andre Rødt, For velferdsstaten og Manifests kampanje for profittfri velferd de siste årene som nærmest et skoleeksempel på hvordan en kan snu debatten og presse Arbeiderpartiet fra venstre.

Helt klart. Det er i den sammenhengen interessant å merke seg at den siste LO-kongressen vedtok at vi skal forby profitt i velferden, men i valgkampen ble dette moderert til at vi skal redusere i stedet for å forby. Slik ser vi hvordan LO tilpasser seg Arbeiderpartiets behov, noe som kan bli problematisk når Rødt og SV kjører hardere på dette, særlig siden det er massiv støtte for det i befolkningen.

 

Tenker du at det kan være andre saker eller politikkfelt hvor det kan være på trappene med en lignende utvikling?

Ja, en del områder innen arbeidslivsfeltet. Arbeidsmiljøloven og forbud mot bemanningsbransjen, for eksempel. Særlig bygningsarbeiderforeningene har gjort en formidabel jobb.

 

I historieskrivinga om velferdsstaten inntas det en rekke ulike perspektiver. Hva er disse, og hva karakteriserer din tilnærming?

Man kan si at det finnes to hovedretninger. I den jeg tilhører, står makt- og styrkeforhold sentralt. Det er først når fagbevegelsen utgjør en trussel mot kapitalens interesser at den får innflytelse. Det var det som lå til grunn for at det i det hele tatt ble et klassekompromiss – og en velferdsstat. I tillegg har vi den retninga som sosialdemokratiet og ledende krefter i fagbevegelsen står for, det som blir kalt «den norske modellen», og som bygger på den sosiale partnerskapsideologien. Det dreier seg om kollektiv fornuft, at arbeidsgiverne hadde utviklet en høyere form for fornuft og innså at det ikke var noen farbar vei å nedkjempe fagbevegelsen.  Og så kan man kanskje si at det også er en tredje retning, Civitas versjon, som sier at «vi var sammen om det»: «begge sider ga og fikk, men vi var enige om å bygge velferdsstaten». Det er deres versjon.

 

Vi kan vel si at de to siste retningene er de dominerende. Hvorfor er det blitt sånn?

Ja, særlig er den norske modellen dominerende. Det henger nok sammen med det jeg sa tidligere. Arbeiderbevegelsen erfarte jo i praksis at samarbeid ga gode resultater.Samtidig var det jo ikke så lett i hverdagen å se de underliggende endringer i maktforholdene som gjorde dette mulig.  De umiddelbare erfaringene med velstandsutvikling og sosial framgang overskygget med andre ord de maktforholdene og klassekonfrontasjonene som hadde ført dem dit. Denne framgangen vedvarte fram til kapitalismen igjen kom i krise på 1970-tallet – med påfølgende nyliberal offensiv og etter hvert en mer gjenkjennelig interessekamp og nye konfrontasjoner.

 

NHO snakker ofte varmt om samarbeid og velferdsstaten, men viker ofte fra det i praksis, slik som med den lange havnearbeiderstreiken for noen år siden. Feiler fagbevegelsen i å gjennomskue NHOs retorikk?

Da ILO [Den internasjonale arbeidsorganisasjonen] i 2019 feiret hundreårsjubileet sitt med stor konferanse i Genève var internasjonal fagbevegelse samla. En del av programmet var at LO og NHO dro ned på vegne av partene for å fortelle hvor vellykket dette to- og trepartssamarbeidet var i Norge. Troen på den kollektive fornuft sitter altså dypt i LO, og de mener det fortsatt sterkt. For NHOs del må det jo være aldeles utmerket at LO har denne troen på arbeidsgivernes høyere form for fornuft. Dette er nok også en viktig del av årsaken til at NHO tidvis snakker så positivt om «den norske modellen».

 

Den svenske forfatteren og historikeren Åsa Linderborg har hevdet at “Sossarna” i etterkrigstida hadde behov for å vise kapitalen at de var en seriøs samarbeidspartner og derfor tonet ned klassekampsretorikken. Har noe lignende også vært en faktor her i Norge?

Jeg tror ikke man har gått inn for å forlede den andre siden, liksom. Som jeg har sagt et par ganger, tror jeg det henger mer sammen med at fagbevegelsen faktisk erfarte at samarbeid fungerte, samtidig som at fag- og arbeiderbevegelsen ble svekket politisk-ideologisk. Vi må også huske at i hovedavtalen så ligger det en sterk sentralisering og føringer om at LO skal holde troppene under kontroll. Det viste seg i praksis i etterkrigstida. LO bidro da i stor grad til å holde kontroll, mens Gerhardsen-regjeringene bidro med tvungen voldgift i oppgjør etter oppgjør i etterkrigstida. Det er en del av kompromisset som de ikke snakker så mye om, men det ligger der.

 

I mye historieskriving om sosiale bevegelser tones konfliktelementet i etterkant ned. Man ser det med borgerrettighetsbevegelsen i USA, hvor historien fortelles som at endringer skjedde fordi Martin Luther King overtalte alle om at det var det riktige, men opptøyer og Black Panthers skrives ut. Man ser lignende med suffragettene i England, som fremstilles som en fredelig bevegelse, mens den i virkeligheten også utførte bombeangrep, knuste butikkvinduer og banket opp politikere. Er det noe med kompromisset som sådan som gir denne effekten? Når man gjør et kompromiss må man jo samarbeide i etterkant, og det blir jo ikke et så bra samarbeidsklima om en hele tiden snakker ned den som sitter på den andre siden av bordet. Er det rett og slett bare en del av det å gjøre et kompromiss at en får en tendens denne veien?

Kompromisset var reelt: det var ikke noe spill. Begge parter mente alvor og kapitalkreftene var interessert i kompromisset, for de fryktet at «noe verre» kunne skje, at radikale krefter kunne komme inn og i større grad få kontroll over organisasjonene. Men det er klart som du sier, at det legger opp til en annen kommunikasjonsmåte partene imellom. Man kan ikke drive å snakke på en måte og oppføre seg på en annen. Kompromisset er et kompromiss.

 

Da tenkte jeg vi kunne snakke litt om klima. Hva er fagbevegelsens rolle i klimakampen?

Jeg skrev om det i en kronikk i Klassekampen for ei tid tilbake. Jeg var med og stiftet Trade Unions for Energy Democracy, som er et forsøk på å få fagbevegelsens sterkere inn i klimakampen – også gjennom en radikalisering av innholdet i kampen. Det er et internasjonalt nettverk bestående av først og fremst fagorganisasjoner, men også andre allierte bevegelser. Erkjennelsen i radikale deler av fagbevegelsen internasjonalt går i retning av at energi – som klimakampen dreier seg om – må under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Uten det går det ikke. Å skulle løse klimakrisa under kapitalismen tror jeg er en illusjon, det er helt umulig. Den systemiske veksttvangen i kapitalismen er uforenlig med en klimapolitikk som kan gi reelle resultater. Skal man få på plass såpass store omstruktureringer av økonomi og samfunn, sier det seg selv at fagbevegelsen må med, for det er ingen annen kraft som kan bære fram dette. Vi er imidlertid i en situasjon hvor stor deler av bevegelsen ikke er beredt til å skulle gjøre det. Derfor må vi utvikle en politikk og strategi som gjør at fagbevegelsen kjenner sin besøkelsestid. Den må ta ledelsen i denne kampen – enten den for tida erkjenner det eller ikke.

 

Du kjenner sikkert til Manifest tankesmies initiativ Grønn industri 21 og Magnus Marsdals siste bok Parterapi: For oljefolk og klimaaktivister. Hvilke tanker har du om det prosjektet?

Jeg leste boka i helga! For det første synes jeg det at de forsøker å bygge allianser mellom den radikale delen av fagbevegelsen og miljøbevegelsen er aldeles utmerket. Det er ei god bok og han skriver veldig bra. Det var også fint å se at begge parter utvikler seg gjennom boka. Det går litt seint, men det er ingen annen vei.

 

Hva tenker du om forholdet mellom samarbeid og konflikt i det prosjektet? Marsdal har jo blant annet sagt at venstresida må samarbeide med storkapitalen. I det ligger det en motsetning.

Ja, det har jeg sett. Han unngår å berøre de systemiske problemene i kapitalismen. Det er kanskje ikke så viktig i den fasen her, det er mulig at det nå er viktigst å bygge alliansene, men det er ikke tilstrekkelig i lengden. Han blir jo på et eller annet tidspunkt nødt til å bli antikapitalist i det prosjektet.

 

Jeg opplever at det primært er oljearbeidere han frir til i den boka. Men arbeiderklassen er mye større enn det. Hvordan få noen som jobber på for eksempel Nille med på dette? Hvordan koble vanlige folks interesser på denne kampen?

Jeg tror det er viktig og riktig å jobbe med oljearbeiderne for seg, for det er de som står i det, og de som risikerer å tape mest. Men jeg må innrømme – og det antydes vel også i boka til Magnus – at jeg ikke helt vet om jeg skal stole på det når deler av oljearbeiderne sier at vi må utvikle, ikke avvikle. I realiteten får jeg inntrykk av at dette sier de, men de kommer med få utspill i retning hva som skal til for å få den utviklingen og ikke avviklingen som de snakker om. Jeg blir ikke helt kvitt tvilen om at enkelte av oljearbeiderne bruker dette som et påskudd, mens det de reelt går inn for, er å forsvare at ting forblir som de er for å sikre de godt lønnede arbeidsplassene. Ut ifra boka tolker jeg imidlertid at Atle Tranøy [representerer oljefolk i boka] tar dette på alvor. Sånn sett er dette et veldig viktig prosjekt.

Når det gjelder resten av fagbevegelsen, opplever jeg at de har mye mindre problemer med innholdet i klimapolitikken. I Fagforbundet, hvor jeg jobbet, støtter de eksempelvis ei massiv satsing på kollektivtrafikken. Det må til for å få bukt med privatbilismen, redusere utslippene og bedre miljøet. For dem er imidlertid ikke det noe problem – snarere tvert imot, de får jo en masse fordeler med slik politikk,og det blir neppe særlig vanskelig å få dem med. Aktivitetsnivået i klimapolitikken blant disse andre gruppene i fagbevegelsen kan imidlertid med fordel økes flere hakk.

Det som i realiteten har skjedd innen LO, er at Fellesforbundet og industriforbundene for et par tiår siden begynte å støtte offentlig sektors fagorganisasjoner når det gjelder spørsmål som privatisering. De var langt fra klare på dette spørsmålet på 1990-tallet. Fellesforbundet støtta privatisering og konkurranseutsetting og så videre, men snudde altså om. Jeg tror at det – uten at jeg vet noe om det – enten bevisst eller ubevisst var under forutsetning av at offentlig sektors fagbevegelse ikke blanda seg for mye inn i oljepolitikken. Det ser i alle fall slik ut, men denne «arbeidsdelingen» er det ingen grunn til å videreføre.

På den radikale venstresida i USA har det blitt foreslått at en bør lage politikk som kobler klimakampen til kamper for forbedring av arbeiderklassens levekår. Et eksempel er å legge bygging av prisregulerte boliger inn i forslag til en Green New Deal. Slik, argumenteres det, kan en mobilisere arbeiderklassen for klimapolitikk. Kunne en gjort lignende i Norge? Nå har en jo for eksempel strømkrisa også.

Jeg tror strøm- og klimakampen kommer til å bli gigantisk! Den rommer jo akkurat disse konfliktene  og befinner seg midt i den arenaen hvor klimakampen må utkjempes. Sosialdemokratiets historie har jo handlet om å få politisk kontroll over vannkraften og oljen. Det var med til å skape deres storhetstid, og nå søler de vekk mesteparten av det. Når det får sånne konsekvenser som det gjør nå, med enorme prisøkninger og fullstendig manglende politisk kontroll på dette, så kan ting raskt komme i større bevegelse. Man ser det jo ikke bare her, men også nedover i Europa. Strøm- og klimakrisa kan bli det store utløsende, tror jeg.

 

Utløsende for nyliberalismens fall?

Ja, hehe.

 

Ja, nå har jo også Chile nettopp valgt en president som sier at hans presidentskap skal bli nyliberalismens grav.

Med skjebnen til en rekke radikale presidenter i Latin-Amerika de siste par tiårene i ferskt minne, så vil jeg nok se det før jeg tror det, men jeg håper han har rett!

 

Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua

For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av –  er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]

Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene  å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]

Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref]  Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]

Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?

Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden

Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref]  Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]

I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.

Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.

I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.

Tvers igjennom lov til… kompromiss?

I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.

Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]

Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref]  I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref]  Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]

Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]

Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra:  https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]

Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.

Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]

Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.  [/ref]

I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det  ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.

Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt

Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref]  Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.

Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.

Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire.  Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.

Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:

[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref]  How to blow up. Side 67.[/ref]

Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.

Hva må gjøres?

For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref]  How to blow up. Side 24.[/ref]  Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.

Gjennom å teoretisere den hverdagslige kommunismen som alt som er virksomt iblant mennesker, har David Graeber etterlatt oss et nødvendig perspektiv i møte med både covid-pandemien og klimakrisen.

---

Av Emanuel Totland Frogner, filmarbeider, forfatter og oversetter med mastergrad i filosofi

 

David Graeber, som dessverre uventet gikk bort i september 2020, var ikke bare en iherdig anarkistisk aktivist, men også en noe nølende selvdefinert «frihetlig praksis-orientert Marxist». Både i hans arbeid som økonomisk antropolog og i hans politiske virke var hans bidrag betydelig; det være seg i alter-globaliseringsbevegelsen, Occupy Wall Street, som solidaritetsarbeider hos Zapatistene i Chiapas, Mexico og de revolusjonære i Rojava, Nord-Syria. Eller slik det klinger hos sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen: David Graeber var «vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser.» Hans siste bidrag har nylig komme ut. Et posthumt verk med navn The Dawn of Everything (2021), som Graeber skrev i samarbeid med den britiske arkeologen David Wengrow.

 

Som et grunntrekk i Graebers tenking ligger en forestilling om at menneskeheten alltid har stått overfor noenlunde de samme politiske problemstillingene. Selv om vi historisk har organisert oss på vidt forskjellige måter, har variasjonene ofte eksistert parallelt og i relativ nærhet til hverandre. Blant jegere og sankere fantes det ekstreme variasjoner i måten det sosiale livet ble organisert på, fra det mest egalitære til det mest hierarkiske. Det gjør at det for Graeber er vanskelig å rettferdiggjøre en enkel historisk linje fra «primitive» til «avanserte» samfunn. Som en konsekvens av avvisningen av en slik stadiumtenking om menneskets sosiale historie, må mulighetene for et fritt samfunn (eller det Graeber ville kalt kommunistisk) finnes i sosiale dynamikker vi har som allerede er virksomme, samtidig er det liten grunn til å tro at de undertrykkende prosessene på egenhånd skal spille fallitt. Dette gjelder i like stor grad kapitalismen som andre hierarkiske samfunnsformer.

 

Graeber fant i den revolusjonære sosialisten og antropologen Marcel Mauss’ begrep om total gjensidighet en kommunisme med liten k, en versjon av kommunismen som også finnes i Karl Marx’ Kritikken av Gothaer Programmet, nemlig det «å yte etter evne og få etter behov». Kommunisme med liten k, fordi Graeber ikke ser kommunismen alene som en fremtidig samfunnsform, men som noe som til enhver tid lever i stort og smått i de hverdagslige relasjonene mellom mennesker, og som utgjør det sosiale livs utgangspunkt.  Alt fra fødselen av lever mennesker delvist i kommunistiske relasjoner med sin omverden, det vil si med ens foreldre og lokalsamfunn. Ingen forventer at et nyfødt barn skal yte på et tilsvarende nivå som de har behov. Kommunismen med liten k finnes i vennskap og i familier, og når uværet virkelig er ute, også imellom vilt fremmede. Med andre ord, kommunismen lever som relasjoner der man ikke regner på hva man skylder hverandre eller at man gjør opp regnskap seg imellom, men i relasjoner som virker gjennom gjensidig avhengighet som ofte skal vare over tid.

 

Som motsats til kommunistiske relasjoner, tegner Graeber opp det han kaller bytterelasjoner og hierarkiske relasjoner. Bytterelasjonene er de relasjonene som oftest tegnes for oss som menneskets utgangspunkt i byttehandelmyten, der grunnlaget for alt sosialt og økonomisk liv tar utgangspunkt i byttehandel, fremmet av blant andre Adam Smith og andre opplysningsfilosofer.

 

Bytterelasjonene finnes helt klart. Vi opplever dem i butikken, når vi utveksler likt for likt med butikkarbeideren. Bytterelasjonene har også som følge at man ikke må knytte varige betingede relasjoner med den andre parten; fordi relasjonene er gjort opp. Likevel har ikke denne formen for menneskelig liv vært dominerende i store deler av menneskets historie og trolig er den stadig ikke dominerende under det 21. århundrets kapitalisme. Bytterelasjonene har som fordel at vi kan samhandle uten å ha noe videre sosialt ansvar for hverandre.

 

Hierarkiske relasjoner kjenner vi blant annet fra jobben, militæret og det dysfunksjonelle familielivet. Det hierarkiske ligger i at noen har makt over andre og setter betingelsene for dem, og at disse må adlyde ordre under den direkte eller indirekte trusselen om vold. De hierarkiske relasjonene har imidlertid fordelen at besluttninger kan fattes raskt, men da ofte på bekostning av de som blir ekskludert fra avgjørelsen.

 

For Graeber lever disse samlivsformene om hverandre og mellommenneskelige relasjoner er ofte kombinasjoner av dem. Vi veksler ofte mellom dem etter behov og etter hvor lenge relasjonen har vart eller tenkes å vare. Et familieliv kan derfor for eksempel være preget av både kommunisme og hierarkiske relasjoner samtidig. På arbeidsplassen kan de kommunistiske relasjonene leve arbeiderne imellom (særlig om klassebevisstheten florerer), mens forholdet mellom dem og sjefen er hierarkisk. Kapitalismen som sådan har alle tre relasjonsformene i seg. Den er avhengig av en kommunisme den ikke vil vedkjenne seg for å fungere (både internt på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familielivet), den opererer med bytterelasjoner i det ordinære økonomiske livet og har en hierarkisk form i statsapparatet og i bedriftenes besluttningssystemer. Med andre ord er det sosiale livet for Graeber flerdimensjonalt, men bæres ofte underforstått av en serie med kommunistiske relasjoner som legger grunnlaget for alt annet sosialt liv.

 

I Graebers øyne var det dermed aldri noe tapt paradis, naturtilstand, urkommunisme. eller opprinnelig uskyld som måtte gis opp i en historisk statsdannelse som siden har gjort oss til hierarkiske vesener. Det menneskelige potensialet for å leve i frigjørende fellesskap er derimot tilstede midt iblant oss, i form av de kommunistiske samlivsformene som Graeber mener vi må ta utgangspunkt i for å kunne «bygge et nytt samfunn i skallet av det gamle». I lys av denne tilnærmingen blir ikke det sentrale spørsmålet for Graeber hvordan samfunnet kan etableres på nye betingelser. For ham er det heller «for de av oss som føler at kapitalismen er en veldig dårlig måte å organisere kommunisme på eller til syvende og sist en måte som ikke er bærekraftig […] hvordan ville en mer rettferdig måte å organisert kommunismen sett ut?»

Omsorg som arbeidets kjerne

Hva er egentlig arbeid? Graeber tar utgangspunkt i at arbeid i hvertfall er noe annet en lek. Tross dette skillet, er det likevel alltid vanskelig å trekke klare linjer mellom lek, arbeid, ritualer og læring. En klassisk tilnærming, som dominerte 1800-tallets selvforståelse, er at arbeid i grunnen er produktivt; og derfor ansett som det som skaper verdi.

 

For Graeber har dette fokuset på produksjon et slags teologisk opphav. Både i de arkaiske greske mytologiene (gjennom Prometevs-myten) og i de abrahamittiske religionene (gjennom utkastelsen fra Paradis) er mennesket dømt til å arbeide i en slags imitasjon av den guddommelige skaperkraften. Produksjonen har nærmest blitt påført oss som en straff på grunn av vår overtredelse av de begrensninger Guddommen i utgangspunktet hadde satt for oss. Samtidig virker synet på produksjon, sett ut ifra et mannlig perspektiv, som en slags etterligning av fødselen. Selve begrepet produksjon har rot i det latinske ordet for å «frembringe», slik som et barn blir båret frem. Det reflekteres også i ordet proletar, som er latinsk for «de som frembringer avkom». En betegnelse for den delen av den eiendomsløse hopen, som i den romerske samfunnet, ikke hadde noe annet å bidra med enn sitt avkom, som kunne tjene som soldater.

 

Imidlertid, er det meste av arbeid i grunnen ikke produktivt overhodet. Graebers eksempel er en kopp. Den produseres en gang, men vaskes tusenvis av ganger. Om vi til syvende og sist skal prøve å finne verdien i menneskelig aktivitet, være seg produktivt som reproduktivt arbeid, lek eller læring, kan vi ikke sette opp summen av dens produkter eller realiseringen av arbeidet som varer på markedet hvis verdi først blir fastsatt i prisen, mellom tilbud og etterspørsel. Snarere må vi ta utgangspunkt i det arbeidet som opprettholder og ligger livet nærmest. Det vil si omsorgsarbeidet.

 

Når omsorgsarbeidet og den menneskelige reproduksjonen settes i førersetet, åpnes det også for å se på det klassiske produksjonsarbeidet i et annet lys. For er ikke verdien av å bygge en bro at man sørger for at mennesker kommer over elven? At det produksjonsarbeidet som dreier seg om å opprettholde det menneskelige livet i grunnen også er omsorgsarbeid.

 

Et tilsvarende poeng kommer frem i Marx’ fremstilling av den interne motsetningen i verdibegrepet. Bruksverdien som virkeliggjøres gjennom arbeidets fremskaffer gjenstandene og livsmidlene som hegner om det menneskelige livet, undermineres til fordel for deres realisering som vare med bytteverdi, eller prisen av det som er varen fastsatt i markedsmekanismen som pengeverdi. I at bytte- og bruksverdi ikke er en lik måte å telle på, vil det i avstanden mellom dem være mulig å uthente merverdi for de som kontrollere tilgangen på produksjonsmidlene (altså maskiner, land, råstoff, lokaler osv.). Eller med andre ord, arbeidets karakter av omsorg fortrenges til fordel for arbeidet sett som produksjon. Dette gjør det mulig å fremstille arbeidet til både de som vasker kopper og bygger broer som en vare som kan omsettes, ikke som de sosiale relasjonene menneskene virkeliggjør hverandres livsbetingelser med.

 

Marx vil i likhet med Graeber kritisere det borgerlige samfunnet for å tilskrive produksjonsarbeid en «overnaturlig kreativ kraft». I grunnen kunne man sagt at en av kapitalismens grunnleggende trekk er at den søker å fetisjere arbeidets produktive karakter, istedenfor å anse arbeidet som den gjennomgripende sosiale reproduksjonen av den menneskelige verden. I denne fetisjen ligger muligheten for å uthente den djerve profitten, som er nødvendig for å kunne reinvestere i mer produksjon, som er forutsetningen for å holde seg à jour med konkurrentene. Det er som at bytterelasjonene gjennom fetisjeringen av produksjonen slik den fremstilles som vare, muliggjør et sett med hierarkiske relasjoner som fortrenger arbeidets karakter av omsorg. Det er hevet over enhver tvil at synet på produksjon som det egentlige grunnlaget for hva som skal verdsettes har utløst en enorm produktiv kraft. Likevel er det en kraft som har produsert en enorm elendighet i et verdenssamfunn av overflod og som driver den samme verden mot økologisk katastrofe.

 

Ved å se arbeidets kjerne som omsorg, ikke produksjon, vil Graeber revitalisere det kommunistiske prosjektet og føre det tilbake til sitt frihetskrav: «Om man tenker på omsorg, hva er da paradigmet for omsorgsrelasjoner?» sier Graeber i en forelesning åtte måneder før sin død. «En mor og et barn, ikke sant; en mor tar vare på barnet, slik at barnet kan […] blomstre. Men på et umiddelbart nivå, tar man vare på barnet så det kan gå og leke. […] Lek er handling for sin egen skyld. Det er det som frihet i grunnen består i. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.»

 

Om omsorgsarbeidet hadde blitt forstått som summen av det menneskelige arbeidet som opprettholder muligheten for fortsatt liv, og blitt gitt sin rettmessige plass, ville det kanskje muliggjort en tilsvarende frihet i menneskehetens samlede omsorg for seg selv. I spillet mellom frihet og omsorg, mellom mor og barn, finner vi nemlig igjen en kommunisme med liten k, der «den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles fire utvikling».

Omsorgsklassenes opprør

Jamfør Graebers syn på kommunisme med liten k som menneskelivets underliggende sosiale tilstand, er omsorgsarbeidet, særlig når det er frigjort fra lønnsarbeidets utbytting, kommunismens grunnform. Samtidig er den sosiale helheten som er dominert av kapitalismen, i grunnen ikke annet enn summen av de sosiale relasjonene vi er en del av og de dynamikkene vi i fellesskap er med på å virkeliggjøre hver dag. Men, om det i grunnen er vårt ansvar at kapitalismen reproduseres, hvorfor stopper vi bare ikke? For Graeber er svaret enkelt: Det har rett og slett for store konsekvenser. Vi vet at om vi ikke går på jobben i helsevesenet eller som renholdsarbeider, da bryter alt sammen – å opprettholde det menneskelige livet er nemlig avhengig av gjentakende vedlikehold. Grunnen til at vi ikke ser streiker hyppigere blant sykepleiere er at de vet hvor viktige de er, og først og fremst går på jobb ikke fordi de må, men fordi de vil opprettholde samfunnet. Da ikke samfunnet forstått som kapitalismen eller statsmaktens klasseinteresser, men kjensgjerningen at vi mennesker lever i avhengighet overfor hverandre.

 

Etter at covid-pandemien har herjet om seg, er dette tydeligere enn på lang tid. Kriser har som kjent det ved seg at de gjerne fører underliggende forhold opp i dagen. Klimakrisen bør også mobilisere til et slags globalt omsorgsarbeid, for å sikre reproduksjonen av arten som sådan. Problemet er bare at vi dessverre har mer å miste enn våre lenker, og de som er mest sentrale i reproduksjonen av samfunnet, vet dette bedre enn de fleste. Likevel: vi har fortsatt en verden å vinne, og den kan vinnes gjennom omsorgsklassenes felles opprør for å frigjøre omsorgsarbeidet, og med dem de kommunistiske relasjonene som allerede er midt iblant oss.

Da vi startet arbeidet med dette nummeret hadde vi en ide om å lage et nummer om det nye 20-tallet. 2020-årene startet med en verdensomfattende pandemi. I de fleste land har man satt samfunnet bokstavelig på pause. Staten har holdt kapitalismen i livet med massive krisepakker. Forskjellene mellom folk har økt massivt i starten av dette tiåret. Den globale urettferdigheten i at i vesten har vi fått tre vaksinedoser før de fattigste landene har fått gitt sin første er brutal. 

Vi ønsket oss et nummer som skulle se framover på et tiår som startet med en verdensomspennende pandemi. Når dette nummeret går i trykken viser det seg at dette er et langt mer dramatisk tiår enn det vi trodde da vi begynte. 

Når redaksjonen begynte på sluttspurten av dette nummeret rystet Russland en hel verden med å gå til krig mot Ukraina. Krig er forakt mot mennesket. Vi står sammen med fredsbevegelsen og krever at Russland må trekke seg ut av Ukraina nå. 

Den nye 20-tallet har hatt en dramatisk start. Kapitalismen og imperialismen er brutal. Det trengs nå mer enn før at vi finner andre måter å organisere våre liv som mennesker her på jorda. At arbeiderklassen igjen finner tilbake til visjoner om et annet samfunn. 

Tittel: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Forfatter: David Graeber & David Wengrow
Forlag: Allen Lane
År: 2021
Antall sider: 704

---

Av Eirik Andresen Brånen, lydtekniker og masterstudent i sosialantropologi ved UiO

David Graeber var en av vår tids mest innflytelsesrike antropologer, og har tidligere gjort seg bemerket også utenfor den akademiske verdenen med bestselgere som Debt: The First 5000 Years og Bullshit Jobs: A Theory. Han døde dessverre brått høsten 2020, 59 år gammel. The Dawn of Everything, som Graeber skrev sammen med arkeolog David Wengrow, er allerede en braksuksess – den har toppet internasjonale bestselgerlister, og førsteopplaget ble utsolgt nesten før boka ble utgitt.

Boka tar utgangspunkt i det eksistensielle spørsmålet: Hvordan havnet menneskeheten egentlig her vi er i dag, og måtte det nødvendigvis ende opp på denne måten? Det er et spørsmål som etterhvert har blitt stilt en del ganger opp gjennom menneskehetens historie, og svarene har kommet i mange ulike utgaver. Selv om vi antagelig aldri vil kunne få et fullstendig svar, gjør et stadig voksende bibliotek av arkeologisk forskning, hjulpet av ny teknologi, at vi beveger oss nærmere.

I The Dawn of Everything setter Graeber og Wengrow derfor spørsmålstegn ved det at de historiene vi får servert i dag, til tross for omfattende forskning, stort sett er resirkulerte versjoner av flere hundre år gamle gjetninger. Graeber og Wengrow sporer disse tilbake til Hobbes og Rousseau, som begge snakker om en menneskelig naturtilstand. Hobbes mente denne tok form av en kaotisk alles krig mot alle, mens Rousseau hadde et mer positivt menneskesyn, og påstod at menneskets opprinnelige tilstand var egalitær og frihetlig. Felles for begge disse historiene er at i takt med at menneskelige samfunn ble større og mer komplekse, ble de også mer hierarkiske. De utviklet seg fra små grupper av jegere og sankere, gjennom jordbrukssamfunn til dagens industrialiserte verden.

Med et rikt utvalg av eksempler fra både arkeologien og antropologien viser Graeber og Wengrow at denne fortellingen rett og slett er feil. Når noen oppsummerer noe så komplekst som menneskehetens par hundre tusen år lange historie med et par setninger, kan man trygt anta at det er snakk om en myte. Man kan derfor også trygt si at The Dawn of Everything forsøker å være en motvekt til dette. Det er nemlig en murstein av en bok, og til tross for det hevder Graeber og Wengrow kun at de viser fram noen få brikker av et veldig stort puslespill. Disse brikkene er likevel nok til at det er tydelig at det ferdigpuslede motivet viser et helt annet bilde enn det Hobbes og Rousseau maler.

Menneskehetens historie er snål og peker i alle retninger

Så hva var det egentlig folk holdt på med alle disse årene? Graeber og Wengrow gjør hvertfall én ting tydelig, og det er at en god del var ganske så snåle greier. Ett eksempel er inuitter som varierte måten de organiserte samfunnet på etter sesong. Om sommeren delte de seg inn i små familiegrupper med et strengt patriarkalsk styresett og drev med jakt og fiske. Om vinteren derimot, samlet disse gruppene seg i store samfunn som bygget på prinsipper om likhet, nestekjærlighet og kollektivt liv. Materielle goder ble delt, og de hadde noe som lignet på swingersfester hvor koner og ektemenn byttet partnere.

Dette er kun ett av mange eksempler de gir på samfunn som hadde jevnlige og dramatiske variasjoner i hvordan de organiserte samfunnet. Men hvorfor er forfatterne så opptatt av det? Jo, dette er eksempler som gjør narrativet om en lineær utvikling fra små primitive og egalitære grupper til store komplekse og hierarkiske samfunn vanskelig å opprettholde. For det første viser de at utviklingen ikke er lineær, og for det andre at størrelsen på et samfunn og i hvilken grad det er organisert hierarkisk ikke er to sider av samme sak.

Et annet tema i boka knyttet til skala og hierarki er byer. Graeber og Wengrow hevder at når det kommer til byer, har det som regel blitt antatt at de har vært organisert etter hierarkiske prinsipper. Når det ikke har blitt funnet tydelige tegn på hierarki, har forskere sluttet at dette kun har betydd nettopp det – ftegnene ikke har blitt funnet enda. Graeber og Wengrow foreslår at hvis man forkaster denne antagelsen om hierarki, kan man få øynene opp for konturene av samfunn som var organisert etter helt andre prinsipper.

Det eksemplet jeg vil trekke fram her er Teotihuacan, som ligger omtrent 45 kilometer nordøst for Mexico by. På sitt meste – i perioden 350–600 etter vår tidsregning – anslås byen å ha hatt en befolkning på rundt 100 000. Arkeologisk forskning viser at dette fram til rundt år 300 evt. var en sivilisasjon som lignet på andre mesoamerikanske sivilisasjoner på samme tid, med et krigeraristokrati, menneskeofringer og store monumenter. Men rundt år 300 evt. ser man både at det sentrale monumentet i byen ble revet, og et omfattende sosialt boligprosjekt begynte å ta form. Dette endte opp med at nær alle byens beboerere bodde i svært komfortable boliger, rike som fattige. Til og med i de mer beskjedne boligene er det funnet spor som tyder på at folk har levd komfortable liv med rike og varierte kosthold. Dette var faktisk en by med en høyere generell levestandard enn det som har vært vanlig i urbane områder av samme skala opp igjennom historien, inkludert i vår egen samtid.

Å kjøre seg fast, men komme seg løs igjen

Det sentrale poenget i The Dawn of Everything er å vise at hvordan menneskeheten utvikler seg ikke er skrevet i stein – at det verken er forutbestemt av instinkter eller verden rundt oss. Her er det viktig å påpeke at forfatterne ikke bryter med en materialistisk verdensforståelse, men heller forsøker å vise at menneskeheten har et mye bredere repertoar i møte med den materielle virkeligheten enn det som hevdes av Hobbes, Rousseau og de resirkulerte versjonene av deres fortellinger. Historien de forteller er en historie der mennesker har hatt et bevisst og aktivt forhold til hvordan samfunnet er organisert, og at samfunn som konsekvens av dette ofte har vært gjenstand for både hyppige og store endringer. De spør derfor hvorfor denne fleksibiliteten er så fraværende i vår samtid. I dagens kapitalistiske virkelighet ser vi enorme forskjeller i velstand globalt, og muligheten til å påvirke dette systemet er for de aller fleste i beste fall helt marginal.

Etter å ha forsøkt å gi svar på dette, stiller de det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kommer vi oss løs igjen? De kommer ikke med noen fasit på dette, men foreslår heller det de mener er en begynnelse, nemlig å forkaste gamle myter om menneskeheten med tvilsomme politiske implikasjoner, og heller ta inn over seg det vitenskapen viser: Mennesker er verken grunnleggende egalitære, hierarkiske eller andre lignende beskrivelser, vi er alle disse samtidig, eller ingen av dem om du vil. Graeber og Wengrow tror at hvis disse mytene dør, og det blir tydelig at dagens kapitalistiske system ikke var en uunngåelig konsekvens av verdens gang, men en av mange ulike veier vi kunne tatt, vil det være mulig å komme seg løs igjen.

Tittel: Morslinjer
Forfatter: Madeleine Schultz
Forlag: Cappelen Damm
År: 2021
Antall sider: 119

---

Av Ingrid Kvamme Fredriksen, litteraturviter, barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene i Oslo.

Det ligger i tidsånden å løfte frem fortiede historier, og en historie som sjelden får plass verken i historiebøkene eller den offentlige samtalen, er de vanlige kvinnenes vondeste erfaringer. Med sin bok håper Madeleine Schultz å bidra til å åpne opp et rom for flere til å våge å fortelle, og skape offentlig debatt. Kanskje kunne vi ha trengt en metoo-bevegelse som gikk dypere inn i de tabubelagte temaene familievold og overgrep i hjemmet. Denne boka i seg selv er trolig ikke nok til å bryte lydmuren, men den er tankevekkende og interessant lesning.

 

I boka forbinder Schultz sin mors og mormors historier som volds- og overgrepsutsatte kvinner med arbeiderkvinners utsatte situasjon i Norge, kvinners situasjon generelt og velferdsstatens betydning for kvinners frihet. Hennes families historier gir en inngang til de utallige erfaringene og kvinneskjebnene som ikke slipper til i den offentlige samtalen. Hun er mindre opptatt av voldens årsaker enn av dens mange utgaver og konsekvenser, og hvordan traumer går i arv mellom generasjoner.

 

Schultz har som journalist jobbet spesielt med feminisme og vold mot kvinner, og hun har også vært informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet. I dag jobber hun med programarbeid i det nye hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika, spesielt med feminisme, og hun har også en feministisk podcast. I boka forteller hun at også søsteren hennes jobber med lignende temaer, men har uttrykt at hun ikke ønsker å lese boka fordi hun trenger å beskytte seg selv ved å sette grenser. Schultz understreker ofte hvor mye det koster og konsekvensene det har å fortelle. Det har nok også kostet henne mye å fortelle hvor interessen for vold mot kvinner kommer fra. Schultz hadde opprinnelig  reist rundt i verden og tenkt å fortelle om utallige vonde historier fra kvinnene hun har møtt. Men hun innså etter hvert at det hun mest trengte å gjøre seg ferdig med var hennes egen families historie, som også er den historien hun kan yte mest rettferdighet fordi hun kjenner den så godt. Samtidig ønsker hun å bruke den til å belyse mange ulike temaer knyttet til vold mot kvinner, noe som gir en viss ambivalens. Dette skal ikke være en personlig utforskning, den skal være politisk. Og poetisk, kunne jeg lagt til. Schultz beskriver hvordan kvinnene er knyttet sammen slik:

 

«Når jeg ser for meg mine egne morslinje, så ser jeg for meg en skog. Trær ser kanskje ensomme ut, men under jorden finnes det et nettverk av røtter som deler sine ressurser med hverandre. De gamle trærne, the mother trees, fordeler næring ut til de yngre trærne i skogen via disse nettverkene» (s. 158).

 

Det er nærliggende å tenke på denne boka som forfatterens eget reservoar av kunnskap, erfaringer og refleksjoner som hun ønsker å overføre. For selv om hennes egen morslinje er preget av voldserfaringer som sildrer gjennom røttene, kan det komme noe godt ut av det.

 

Vil forstå moren og bestemoren

Boka er delt inn i tre deler – en for hvert slektsledd. Den første handler om bestemoren, som ble slått av mannen sin og så forlatt. Deretter opplever hun samfunnets vold i form av fattigdom og ignorering av henne og helseplagene hennes. Andre kapittel handler om moren som vokste opp med dette, og som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tredje kapittel handler om forfatteren selv, som er preget av disse tause erfaringene som hun har fornemmet, men ikke visst hva var. Boka kan til en viss grad leses som et forsøk på å forstå disse to kvinnene og sporene de har satt i henne selv. Leseren er med på reisen og en gradvis avdekking av hva som ligger i historiene til de to kvinnene.

De to første kapitlene er skrevet i «du»-form, hvor Schultz tiltaler bestemoren og moren. I siste del forteller forfatteren om sitt forsøk på å stoppe linjen av vold fra å sette spor i barnet hennes. Hun reflekterer rundt hennes erfaringer i oppveksten og i morsrollen, og politiske dimensjoner ved vold og omsorg.

 

Det personlige som politikk

Det personlige kan sies å være både bokas styrke og svakhet. Jeg opplever at du-formen i de første kapitlene lukker teksten, fordi den som tiltales ikke er meg som leser, men moren og mormoren. Bokas siste kapittel opplever jeg som det sterkeste, fordi det er mer direkte, særlig når noe av sinnet til forfatteren over alt kvinner blir utsatt for slipper til. Forfatteren forteller at hun har gjort en klassereise, og tonen i boka er ellers kanskje litt analytisk og distansert. Boka er også skjønnlitterært skrevet, med utallige avstikkere og refleksjoner over mange temaer. Det kunne vært fint å gi mer rom til selve historiene til kvinnene hun reflekterer rundt, selv om forfatteren understreker at det ikke er hovedpoenget i boka. Selv om det ikke er noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med disse historiene, er de sterke i seg selv.

 

«Det personlige er politisk, sa kvinnene på syttitallet, og mente med det at først når vårt eget liv blir en del av et større mønster, blir det vesentlig for samtiden. Jeg vet at dette er det, men jeg vil likevel ikke at folk skal forvente at jeg skal oppløses i tårer eller tro at jeg er liten og ikke vet hva jeg skriver om, bare fordi skriften min også er farget av volden i min egen morslinje.», skriver Schultz (s. 18).

 

Jeg ville ikke opplevd at verken forfatteren eller boka ble noe mindre god om fortellingene ble mindre essayistisk fremstilt, og mer direkte og lettere tilgjengelige. Jeg tror det kunne ha styrket gjennomslagskraften i boka.

 

Viktig bok

Dette er en bok med mye viktig på hjertet og mange gode og interessante refleksjoner, som trengs i samfunnsdebatten i dag. Schultz kan mer og forstår mer om vold mot kvinner enn de fleste, både på grunn av faglig bakgrunn og grundig researcharbeid, så vel som gjennom inngangen hun får som en som selv er berørt. At hun tør å være sårbar og personlig i boka er en styrke som gjør stoffet levende for leseren. Hun skriver godt, med en imponerende letthet og flyt.

 

Schultz ønsker ikke bare å beskrive, hun ønsker å forandre. Historien til de arbeidende kvinnene, som ofte er dobbelt undertrykt, har blitt fortiet påpeker hun. Vold er noe som skjer i alle samfunnslag, men fattigdom gjør en mer utsatt for vold, og det blir også vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold om man er økonomisk avhengig. De som får hjelp i det offentlige systemet er dessuten ofte de «språksterke og/eller ressurssterke» (s.131). I dag har mange av de voldsutsatte kvinnene også minoritetsbakgrunn og er med det ekstra utsatt for utenforskap.

 

Samtidig er samfunnet fortsatt gjennomsyret av en misogyni som vi er så vant til å leve med at vi ikke legger merke til den, blant annet i form av sosiale forventninger til kjønnsroller bidrar til å opprettholde undertrykking. Schultz kritiserer mannskulturen som en del av problemet, med dens oppvurdering av aggressive menn i noen miljøer og i en del av populærkulturen.

 

Omsorg er løsningen

Opp mot dette setter hun en tradisjonell kvinnelig verdi som verdsettes lite i samfunnet i dag, omsorg, som løsningen på problemene. Dessverre er dette i dag et område som preges av ideologien om innsparing, fremfor alt. Det kuttes i bemanning, ressurser, og støtteordninger som skal hjelpe de som trenger det. Kvinner er de som rammes hardest av kuttene i velferdsstaten, påpeker Schultz. De er overrepresentert i lavtlønte yrker, i ufrivillig deltid, blant de uføre, på midlertidige kontrakter, og de var de første til å permitteres dar den globale pandemien traff.

 

For kvinnene i hennes familie var velferdsstaten avgjørende for at de ikke gikk under – velferdsstaten kan være et spørsmål om liv og død. Schultz advarer mot at utviklingen går i feil retning. Hun påpeker at antall barn i familier med vedvarende lavinntekt har tredoblet seg de siste 15 årene. Tallene på barnefattigdom stiger, særlig hos innvandrere og enslige forsørgere. Også venstresiden må ta selvkritikk for en brutal arbeidslinje som har ført til at de som trenger hjelp mistenkeliggjøres i dagens samfunn. Samtidig har den økonomiske ulikheten i samfunnet blitt rekordhøy. Å bli ufør i dag betyr at man havner enda lenger ned på samfunnsstigen enn det mormoren i sin tid gjorde.

 

Schultz spør seg om folk har forstått alvoret: «Om vi ikke verner om velferden, om vi ikke gjør noe med boligpolitikken, med arbeidslivet og barnefattigdommen (som er foreldrefattigdom), så vil disse problemene fortsette å forgrene seg utover i tid og generasjoner» (s. 33). Hun vil at «flere skal forstå hva det er vi gjør når vi går til angrep på velferdsstaten og kutter i det tilbudet som kan sette en mor, far, datter, sønn, søster eller bror fri» (s. 165).

 

Ofte blir ikke historiene fra arbeiderklassen, kvinner og voldsutsatte minoriteter hørt, og det er ekstra viktig at man lytter i dag. Schultz opplever at folk ikke vil høre, og vil at flere skal orke å stå i det. Selv er jeg nok skyldig i å ha villet se vekk når disse ubehagelige temaene tas opp. Boka har åpnet opp temaet for meg, og gjort det lettere å ta inn over seg de mange sammenhengene vold inngår i. Derfor er jeg takknemlig for at Schultz deler fra sine morslinjer.

 

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Siri Jensen har vært leder i AKP og faglig leder i Rødt. Hun var koordinator i Kvinner på tvers i mer enn 20 år. Mye av det hun har skrevet, bl.a. om kvinnene i arbeiderklassen, er samlet i Siris kommode www.sirijensen.no

---

Ljunggren, J. og Hansen M. N.(red.) (2021): Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.

Suhonen, D., Therborn, G. og Weithz J.W.(red.) (2021): Klass i Sverige. Ojämlikheten, makten og politiken i det 21:a århundradet. Arkiv förlag/A-Z förlag.

Lysestøl P.M. (2021): Arbeiderklassen: Visjoner om en annen verden. Solum Bokvennen.

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Ingen av de nye bøkene om arbeiderklassen som Magdahl omtaler i Gnist 3/21 gir analysen av kvinnene, som halvparten av arbeiderklassen, og deres rolle i kampen, noen sentral plass. De bidrar dermed til å usynliggjøre felles betingelser for kvinnene i arbeiderklassen og undervurdere rollen de spiller og kan spille i klassekampen. Forestillingen om arbeideren som mann blir i liten grad utfordret verken i de overordna fortellingene, i forståelsen av hva det innebærer å være arbeidere med kvinnevilkår eller i klasseanalysen.

Jeg vil ta opp tre punkter: bøkenes overordna fortellinger, hva det betyr for kvinners stilling og kampkraft at de er arbeidere med kvinnevilkår og tilslutt forståelsen av kvinnene i de kvinnedominerte profesjonene med 3-årig høgskoleutdanning.

De store fortellingene

Ljunggren og Hansen løfter fram to overordna fortellinger om dagens arbeiderklasse. Den ene er om den gjenværende «gamle» arbeiderklassen, i hovedsak mannlige industriarbeidere som av mange (ikke forfatterne) får skylda for Trump og Brexit. Den andre er om at den tradisjonelle arbeiderklassen er forsvunnet og erstattet av en «ny» der utenlandske arbeidere og arbeidere med minoritetsbakgrunn har overtatt de lavtlønte jobbene. Disse fortellingene danner utgangspunkt for bokas behandling av den mangfoldige arbeiderklassen med mye nyttig kunnskap og statistikk, også om kvinner. Det som mangler er fortellingen om kvinnene i arbeiderklassen og konsekvensene av det som samfunnsforskere har kalt den store norske kvinnerevolusjonen: Fra 1960 til slutten av 1980-tallet gikk flere hundre tusen nye kvinner ut i lønnet arbeid, en dramatisk økning i den yrkesaktive arbeiderklassen. Kvinners deltakelse i fagbevegelsen og klassekampen økte.

Kvinneandelen i LO økte fra 24% i 1970 til 44% i 1996 og videre til flertall i 2008 (Fafo-rapportene Kvinner i fagbevegelsen 1997, 2008 og 2013). I dag ligger det på 50% (LOs hjemmeside)

Hovedfortellingen i Klass i Sverige er, som Magdahl skriver, mer eksplisitt politisk: endringene i kapitalismen og klasseforholda fra 1980 til i dag med større ulikhet og innskrenkning i rettigheter. Forfatterne ønsker å skape et politisk trykk for økt likhet. Analyser av kvinnenes stilling har en betydelig større plass enn i den norske. Odeberg skriver om arbeiderbevegelsens blinde flekk, som viser at kvinner er mer utsatt for midlertidige og løse/utrygge arbeidsforhold («prekært arbeid»). Forfatteren etterlyser større oppmerksomhet fra fagbevegelsen om kvinners situasjon, også fordi hun er i ferd med å bli den typiske arbeideren. Jordanson og Lane drøfter forholdet mellom lønnet arbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og etterlyser en helt annen måte å tenke arbeidsorganisering på og en normalarbeidsdag som omfatter begge deler. Olofson trekker fram profesjoner som lærere og sjukepleiere som kraft mot NPM og nedskjæringer i velferdsstaten. Likevel blir dette enkeltartikler som ikke integreres i hovedanalysen.

Hovedfortellingen i den delen av Lysestøls bok som handler om arbeiderklassen i dag er at størsteparten finnes i 3. verden (uten at kvinner omtales), samtidig som den svekkes i de tradisjonelle industrilanda. Han hevder videre at arbeiderklassen i Norge er svekket fra 1970-tallet, uten noen analyse av hva den store økningen i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har betydd.

I spissen for viktige kamper

Samtidig med at kvinnene i arbeiderklassen forsvinner i teorien, går de i spissen for viktige kamper. Fagforbundet med rundt 80% kvinner står i spissen for kampen mot privatisering av velferden. Nylig vant de saken mot velferdsprofitøren Stendi med gjennomslag for kravet om retten til fast ansettelse. I tariffoppgjørene har krav om høyere lønn i kvinnedominerte yrker vært sentrale over flere tiår. De har utløst streiker bl.a. i hotell og restaurant, handel og kontor og i stat og kommune, fra både Fagforbundet, NTL, NSF (sjukepleiere) og Utdanningsforbundet. Kvinner har slåss for tariffavtale. Kulturstreiken handlet om kvinners rett til lik pensjon med menn og var viktig for hele fagbevegelsen.

Arbeidere med kvinnebetingelser

Kvinner har lavere lønn i (praktisk talt) alle yrker og bransjer og på alle utdanningsnivåer. Fordi de er kvinner. Fortsatt er premisset om at menn er forsørgere og kvinner bare delvis forsørger seg og familien bygd inn i lønnsdannelsen og lønnssystemene. Kvinners arbeid verdsettes også lavere enn menns. Den lavere lønna (og pensjonen) bestemmer hvordan kvinner kan leve livet sitt og gjør dem mer avhengig av den de bor sammen med enn menn. Videre er det dokumentert at lønn/inntekt virker inn på kvinners helse og i stor grad på mulighetene til barn som lever med enestående mødre. Kvinner tilpasser seg og familien, og lav lønn kan være skambelagt og vanskelig å snakke om, særlig når det framstilles som resultat av at kvinner tar gale valg.

Den andre sentrale betingelsen for kvinner i arbeid er at de står i skvisen mellom lønna arbeid og hovedansvaret for arbeidet for familien. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at mange kvinner jobber deltid. Arbeidsgivere tilbyr kvinner små prosenter og midlertidige jobber, men deltid er også nødvendig for mange kvinner for å få hverdagen til å gå rundt. Derfor står kravet om 6-timersdagen så sterkt i kvinnedominerte fagforeninger, det er et helt nødvendig krav om det store flertallet av kvinner skal kunne jobbe heltid hele livet uten at helsa brytes ned og ha ei lønn å leve av og forsørge unger på.

Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet har ikke ført til tilsvarende endringer i organisering av arbeidsliv og samfunn. Det er kjempet fram ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere jobb og hjem, men fortsatt er det stort sett den enkelte kvinne og den enkelte familie som tar ansvaret for å sno arbeidslivet rundt hverdagens behov.

Kvinnebetingelsene gjør at kvinnene i arbeiderklassen kan være en sterk drivkraft for endring. Disse må løftes fram. Dårlig samvittighet for ikke å strekke til verken hjemme eller i jobben må snus til felles kamp. Dette krever både klassebevissthet og kvinnebevissthet, fagbevegelse og kvinnebevegelse – og samarbeid på tvers av disse bevegelsene. Mot alle angrepene på faste ansettelser, regulerte arbeidstider og fagforeningsorganisering har kampen for 6-timers normalarbeidsdag potensiale til å spille en tilsvarende samlende rolle for arbeiderklassen som 8-timersdagen, kvinner og menn, nasjonalt og internasjonalt. Kravet er både offensivt og defensivt.

Kvinnedominerte profesjonsgrupper med 3(4) års utdanning

Lysestøl, med støtte i både den norske og den svenske boka, argumenterer for at arbeidstakere med 3(4)-årig høgskoleutdanning ikke tilhører arbeiderklassen. Både Egeberg (Gnist 3/20) og Magdahl har gode argumenter mot dette synet.

Historisk har yrker som f.eks. sykepleiere og førskolelærere/lærere vært fagutdanninger tilgjengelige for kvinner uten akademisk bakgrunn, mens mange kvinneyrker ikke hadde fagutdanning. Mange sykepleiere og førskolelærere har giftet seg med mannlige fagarbeidere. Slik mannlige fagarbeidere ofte har spilt en viktig rolle i klassekampen, har disse gruppene stått opp i store kamper der både fagstolthet, fagforeningsbevissthet/ klassebevissthet og kvinnebevissthet har spilt en viktig rolle.

Kvinnedominerte/kvinnetunge yrkesgrupper får lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning, avstanden i lønn mellom kvinner og menn med tilsvarende utdanning på tvers av bransjer er størst for disse gruppene. Lysestøl bruker lønnsforskjellen mellom arbeidere (i hans definisjon) og høgskolegruppene som argument for sitt syn, uten å se på kjønn. Med andelen av den samfunnsmessige rikdommen som ett av klassekriteriene, er den relativt lavere kvinnelønna relevant for klasseplasseringen.

Plasseringen av 3-åringene i mellomlag/nedre middelklasse begrunnes bl.a. med at de har større frihet i arbeidet, uten at det skilles på kjønn. En undersøkelse fra 2012 viser at menn har større frihet i arbeidsdagen enn kvinner. Jeg er enig med Egeberg som peker på at mange fagarbeidere har mer rom til å legge opp arbeidet sitt enn f.eks. sykepleiere. Andre momenter er at yrkene er lukket, dvs krever en bestemt utdanning, og at de har makt over de som er under seg. Også når det gjelder dette, er det vanskelig for meg å se at det skiller seg fra fagarbeideres forhold til ufaglærte, f.eks. i grafisk der jeg selv har jobbet (selv om det er lenge siden). I tillegg har også arbeidende formenn vært inkludert i arbeiderklassen. Min konklusjon er at flertallet i de kvinnedominerte høgskolegruppene tilhører arbeiderklassen; unntakene er de som avanserer til høyere ledende stillinger og dermed endrer plassen i den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen. Dette er imidlertid en mulighet for de få.

Magdahl avslutter med betydningen av å skape bevissthet om det som er felles interesser i arbeiderklassen – og allianser på tvers av en rekke skillelinjer. Plasseringen av de store relativt lavtlønte kvinnedominerte utdanningsgruppene utenfor arbeiderklassen fører etter mitt syn til nedprioritering av arbeidet med slike allianser og vedlikeholder synet på menn som de virkelige arbeiderne. Dette bidrar også til å usynliggjøre kvinnene i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen og vanskeliggjøre en allianse mellom dem og kvinner med høgskoleutdanning.

 

 

 

 

 

Forfatter: Knut Kjeldstadli
Tittel: Dei harde trettiåra
Forlag: Samlaget
År: 2021
Antall sider: 114

---

Av Tiago Matos, historiker med doktorgrad fra European University Institute, hvor han skrev om opptøyer og klassedannelse i Oslo på slutten av 1800-tallet. Knut Kjeldstadli var veileder på masteroppgaven hans.

Når Samlaget nå gir ut en pamflettserie som tar for seg kriser i historien, så er det kanskje ikke helt overraskende at Knut Kjeldstadli er den som ble valgt til å gi oss en innføring i ‘dei harde trettiåra’. Det er ikke gitt at dette skal være en oversiktlig fortelling. Heldigvis for oss tar Kjeldstadli fatt på denne sammensatte historien med både nærhet og et letthåndterlig analytisk språk.

Hvorfor skulle vi trenge bøker om kriser nå? På det spørsmålet er det flere svar. Først og fremst er Krisetid: Dei harde trettiåra en bok om en periode der store deler av det vi kjenner som vår egen samtids samfunnsorganisering lå i støpeskjea. Å dykke ned i denne kan hjelpe oss å forstå oss selv og vår egen samtid. Den overordna historien som her fortelles er på mange måter kjent – ja, de fleste vil ha hørt om depresjonen og de harde trettiåra. Noen vil også ha kjennskap til de mange streikeåra på 1920-tallet, storlockouten i 1931, Menstadslaget, Hovedavtalen og Kriseforliket. Her får vi denne historien presentert både lett og oversiktlig. Dessuten, vi får enkel tilgang til sammenhengene. Kjeldstadli forsikrer seg om at vi heller ikke skal glemme at denne krisa, og kriser mer generelt, har store konsekvenser for folk, langt ut over det som fokuseres på i de fleste politiske og økonomiske historier. «Nauda var», som han selv skriver, «materiell, men òg sosial og psykisk.» Kjeldstadli evner å gjøre krisa menneskelig uten at han mister synet på de større tendensene i tida. Derfor tror jeg flere med meg vil føle seg både klokere og mer i stand til å reflektere rundt vår egen samtids kriser (og andre!) etter å ha lest denne blekka.

Det neste svaret er like kort som det er innlysende: Vi befinner oss midt i en krise. I vår egen samtid vil vi kanskje se denne krisa isolert som koronapandemien. Men kanskje finner vi etter hvert – om vi ikke allerede gjør det – belegg for å ikke se den ene krisa isolert fra den andre de siste 10 til 15 årene. Noen vil hevde at vi etter finanskrisa i 2008 på mange måter nå gjenopplever mye av 1930-tallet. Boka innleder med å minne leseren om nettopp denne koblinga, slik at vi har dette in mente når vi beveger oss inn i de harde trettiåra.

Det bringer oss til det siste, og for meg viktigste, svaret på spørsmålet: Pamfletten er også pedagogisk. Kjeldstadli er møysommelig i å legge frem hendelser i kontekst, presentere og plassere aktører, kartlegge strategier, og gir oss verktøy til å gjenkjenne disse i vår egen samtid. På samme måte som det er enkelt å tenke at det var børskrakket på Wall Street i 1929 som var årsaken til krisa på 1930-tallet, kan det ofte kjennes som om det er koronaviruset som er opphavet til all elendigheten akkurat nå. Men i likhet med krisa på 1930-tallet, er heller ikke vår tids krise monokausal. Både årsakene til og effektene av at pandemien har blitt den krisa den har blitt skyldes ikke alene at det nyeste coronaviruset herjer verden over. Hvem det er en krise for, og svaret på hvem som vinner og taper i møte med den, er forklart i forhold som allerede fantes før pandemien brøt ut, forhold som angår hvordan vi har ordnet samfunnet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Krisas gang

Krisa på tredvetallet starta tilsynelatende i USA, på Wall Street, langt unna det nordlige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Det er også her Kjeldstadli starter sin beretning. Han viser dog raskt at en krise – selv om det kan oppleves slik – ikke oppstår av intet. Det var nemlig sprekkdannelser i den nordamerikanske økonomien lenge før kollapsen. Dessuten sammenfalt den økonomiske krisa med flere uår i store deler av jordbruket, noe som forverra situasjonen ytterligere. At krisa spredte seg globalt hadde sannsynligvis sammenheng med at verden etter første verdenskrig stod uten noen som var villige eller i stand til å hindre spredningen av den: Storbritannia var for svekket til å ta den rollen, USA var foreløpig uvillige.

Da krisa omsider nådde Norge, traff den ikke et land uten egen kontekst, for Norge hadde også opplevd svingninger i økonomien på 1920-tallet. Det var sprekker også her. Kanskje var sprekken i pengepolitikken («paripolitikken») den aller største, en sprekk som gjorde at pengene strakk kortere og gjelda var dyrere å betale tilbake, fordi myndighetene forsøkte å få krona tilbake til gullstandarden. Da bunnen omsider falt ut i New York i 1929, forsterket det de allerede eksisterende lokale tendensene i Norge.

Kjeldstadli tydeliggjør hvordan en krise setter hele samfunnet i sving. Alle må forholde seg til de omstendigheter og rammevilkår som krisa legger for den enkelte. En av de viktigste konsekvensene av de mange krisene var at fagbevegelsen kom på defensiven. Det var mange grunner til det, men en av de som får størst oppmerksomhet var fagbevegelsens forhold til de arbeidsløse. Økningen av arbeidsløse satte solidaritetsprinsippet under press fordi de i mange tilfeller representerte billig og villig arbeidskraft. De kunne brukes til å undergrave både lønninger og streiken, som jo var (og er) det mest virkningsfulle virkemidlet fagbevegelsen hadde i sitt aksjonsrepertoar. Samtidig måtte de arbeidsløses stemmer vinnes for Arbeiderpartiet, for «ymse høyreradikale» stod klare til å trekke dem til seg. Med det stiger de arbeidsløse frem som en av datidas viktigste aktører. Ikke nødvendigvis i kraft av sine egne organiseringsforsøk og krav, men fordi andre ble nødt til å forholde seg til dem som gruppe. På den måten får historien om Norge på tredvetallet også en eim av antifascisme og klare strategier for bred oppdemming mot høyreradikalisme.

Den røde tråden i fortellinga om tredvetallet er likevel forholdet mellom de store aktørene. Det er ikke gitt at historien er nødt til å fortelles på den måten, men innenfor rammene formatet legger, er det vanskelig å se for seg en annen måte å løse det på. Kjeldstadli greier dog å balansere dette bildet når han viser hvordan ulike grupper arbeidere, bønder og kapitaleiere stod i forhold til hverandre, i både avhengighet og motsetning, alltid betinget av lokale forhold. På nasjonalt plan kommer dermed klasseorganisasjonene LO og NAF tydeligst til syne i sine diverse forsøk på å forene og forsone ulike strategier innad i klassene, styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og som koordinerende ledd i møte med partiene og politikken.

Krisa gjorde klassemotsetningene tydeligere. Avstanden mellom aktørene var stor og konfliktene mange. Strategiutprøving og styrkeforhold dem imellom lander oss etter hvert i merkeåret 1935, som gir oss Hovedavtalens kompromiss mellom arbeid og kapital i arbeidslivet og Kriseforlikets kompromiss mellom by og land i Stortinget. Veien til det Kjeldstadli kaller «det dobbelte klassekompromisset» var verken gitt eller strak. I tillegg fortsatte den langt inn i tida etter andre verdenskrig og hadde omveltende innvirkning på kjønnsroller, demografi, synet på Arbeiderpartiet og på statens rolle, for å nevne noe.

Levd liv er alltid lokalt

Det nære i pamfletten kommer fra Kjeldstadlis utømmelige kunnskap om ulike mikrohistoriske eksempler fra perioden. Ut over den røde tråden bugner det av nyanser. Krisa virka ikke entydig innskrenkende på handlingsrommet, men åpnet også for innovasjon og ny sosial og økonomisk organisering – både for overlevelse i ren menneskelig forstand og for bedrifter og hele industrier. Det var mye prøving og feiling lokalt, og det var heller ikke alle industrier som gikk dårlig. Ulike aktører i ulike samfunnssektorer og industriområder hadde ulike strategier i møte med krisa. Ofte ble det som fungerte lokalt så legitimert og tilrettelagt for av Stortinget gjennom lovgivning som endret avgifter, ga tilgang til udyrka jord eller stimulerte til rasjonaliseringer og sammenslåinger. Selv om den generelle tendensen på vei inn i krisa var økende grad av åpen klassekonflikt, er heller ikke dette en sannhet uten nyanser. Det kunne være geografiske og bedriftsmessige forskjeller i forholdet til klassekamp. Det som likevel blir tydelig i pamfletten, er at det som etter hvert resulterte i det doble klassekompromisset og den «organiserte kapitalismen» nasjonalt var allerede velprøvde strategier lokalt.

Det er fort gjort å havne et sted der man skriver en økonomisk eller rent politisk historie om kriser. Men her nevnes navnet på flere høytstående politiske aktører og organisasjoner ispedd eksempler fra vanlige folks tanker og handlinger. På den måten får man aldri inntrykket av at krisa var noe som kun ble løst på toppen. I stedet får vi inntrykket av at agens var bredt fordelt i de mange lokalsamfunna, på tross av at både Hovedavtalen og Kriseforliket bar datidas politiske storheters signaturer.