Ukategorisert

Innhold nr 4 2020

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Leder …4
Plukk …6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer …8
Ebba Wergeland: NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden …16
Bjørgulf Claussen: Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? …24
Vidar Våde: Vi som ikke reiste …32
Anne-Grethe Krogh: Lønnstyveri …34
Per Medby: Borgerlønn – en «quick fix»? …40
Magnhild Folkvord: Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar …50
Sofia Rana: ESA og et seriøst norsk arbeidsliv …56
Mathias Bismo: Hva er produktivt arbeid? …60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen …70
Halvor Fjermeros: Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne …78
Leiv Olsen: Nasjonar er folk …86
Kine Marie Michelet: Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag …96
Espen Myhr Grandalsmo: Barnehager og markedskreftene …102

Debatt:
Tollef Hovig: Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl …106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk! …111
Erik Ness: – Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft …116

Bokomtaler:
Ola Innset: Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge …122
Tore Nyseter: Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg …126
John Bellamy Foster: Socialism and ecology. The return of nature …130
Goggi Sæter: Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm …133
Andrew Pearmain: Antonio Gramsci & Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.): Gramsci in the world …136
Samir Amin: The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. …140
Marcello Musto: The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The last years of Karl Marx. An intellectual biography …142
Odd Karsten Tveit: Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag …148
Nils-Henning Hontvedt: Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply …152
John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah: Liberate the colonies! Communism and colonial freedom og David Beetham: Marxists in the face of fascism. Writings by Marxists on fascism from the inter-war period …156

Erik Ness: Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år …160

Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo: Friedrich Engels …162

Ukategorisert

Nyliberalismens historie i Norge – en begynnelse

Avatar photo
Av

Yngve Solli Heiret

Yngve Solli Heiret er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist

Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge
Fagbokforlaget, Bergen, 2020, 244 s. 

Av Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nyliberalisme er et mye omdiskutert begrep. I den norske konteksten blir det ofte avvist av politikere så vel som samfunnsanalytikere som hevder at de siste tiårenes markedsorienterte reformer har vært en måte å tilpasse det norske sosialdemokratiet til en endret internasjonal kontekst på, heller enn å ha vært et nyliberalt brudd. Det norske samfunnet preges av en fortsatt relativt sterk velferdsstat som aktivt griper inn i markedet, og det hevdes derfor at norsk samfunnsutvikling frem til i dag karakteriseres av en form for kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden.

I sin siste bok, Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge (2020), tar historiker Ola Innset et oppgjør med dette synet på utviklingen av norsk politikk, og viser gjennom en historisk analyse hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet. Men heller enn å vise til en nyliberal revolusjon eller en fullstendig nyliberal samfunnsomveltning, som er vanlig hos begrepets forsvarere, beskriver Innset i stedet hvordan markedsvendingen i den norske konteksten har skapt en «nyliberalistisk velferdsstat». Innset sin intervensjon er viktig og inspirerende, men boken har også sine begrensninger. Markedsvendingen bør derfor leses som en oppfordring til videre analyse av hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet.  

Å analysere nyliberalismen

Innset mener at den utbredte tendensen til å hevde at nyliberalisme er et irrelevant begrep for å forklare nyere norsk historie, hviler på en feilaktig forståelse av hva nyliberalismen egentlig er, og ikke minst hvordan den har utviklet seg historisk. For det første er det en utbredt tendens til å definere nyliberalisme som en ideologi som fremmer en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Nyliberalisme sidestilles dermed med den klassiske liberale laissez faire-ideen om at markeder fungerer best om de frigjøres fra statlige inngripen. For det andre, hevder Innset, preges mye norsk forskning av metodologisk nasjonalisme, hvor norsk historie og statsbygging blir analysert som isolert fra utviklingen i verdenskapitalismen forøvrig, og hvor det unike ved norske utviklingstrekk derfor overdrives. Innset tilnærmer seg med andre ord historien om nyliberalismen i Norge med utgangspunkt i en bred og ettertrengt metodologisk kritikk av forskning på norsk statsbygging. En kort gjennomgang av hans metodologiske rammeverk er derfor på sin plass.

Nyliberalisme som ideologi

På bakgrunn av sitt doktorgradprosjekt gjør Innset en gjennomgang av nyliberalismens idéhistorie for å vise at nyliberal ideologi slett ikke er tuftet på tanken om frie markeder, men tanken om en aktiv markedsfremmende stat. Ideologien vokste frem i mellomkrigstiden i opposisjon til den da stadig sterkere arbeiderbevegelsen som kjempet for en demokratisering av det kapitalistiske samfunnet ved å legge økonomien og markedet under politisk kontroll. De tidlige nyliberalistene så på arbeiderbevegelsens mål om å demokratisere økonomien som potensielt farlig, da de anså politisk planlegging av økonomien som iboende totalitært. Slik de så det, kunne rasjonell fordeling av ressurser i samfunnet kun sikres gjennom markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel i et system drevet av konkurranse og profittmotiv. Nyliberalistene mente derfor at arbeiderklassens demokratiske krav om politisk styring måtte vike for det kapitalistiske markedets økonomiske logikk. Innset viser med dette hvordan nyliberalismens idégrunnlag grunnleggende sett står i motsetning til demokratiske idealer om folkelig medbestemmelse.

Nyliberalistenes motstand mot politisk kontroll over økonomien sto imidlertid ikke i motsetning til ønsket om en sterk stat. Tvert imot, det som gjorde nyliberalismen ny, var ifølge Innsett et oppgjør med den klassiske liberale troen på frie markeder. Nyliberalistene anerkjente at markeder bare kunne skapes og vedlikeholdes gjennom staten. For dem var spørsmålet om staten dermed ikke et spørsmål om «hvorvidt staten skal spille noen rolle i økonomien, men om hvordan den kan fremme snarere enn hemme markedsmekanismer». Forholdet mellom stat og marked ble derfor ikke sett på som et kvantitativt forhold, i form av mer marked og mindre stat, men et kvalitativt spørsmål om hvilke hensyn og interesser som skulle ligge til grunn for anvendelsen av statsmakt.

Nyliberalismen som konkret politisk prosess

På tross av at Innset bruker store deler av boken til å diskutere nyliberalismens ideologiske bakteppe, er hans sentrale poeng at markedsvendingen i Norge ikke var en direkte omsetting av nyliberalistisk ideologi til politisk praksis. Han skiller mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep, hvor sistnevnte refererer til en form for styringspolitikk hvor beslutningstakere og økonomisk ekspertkunnskap tilpasser seg praktiske problemer. Mens nyliberal ideologi vokste frem i mellomkrigstiden, gjorde nyliberal styringspolitikk seg gjeldende med den økonomiske krisen som rammet verdenskapitalismen på 70- og 80-tallet. Vi hadde høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon samtidig med høy inflasjon, den såkalte stagflasjonskrisen. Selv om det fantes en gruppering med nyliberale ideologer i Norge i etterkrigstiden, viser Innset at de politiske reformene som kom i kjølvannet av krisen, ikke ble gjennomført av overbeviste nyliberale ideologer. Snarere tvert imot ble de nyliberale reformene utarbeidet og gjennomført av politikere som anså seg som sosialdemokrater som forsøkte å revitalisere sosialdemokratiet i en kontekst av internasjonal økonomisk krise. 

Sosialdemokratiets omfordelingspolitikk og mål om full sysselsetting var mulig blant annet på grunn av en høy og stabil økonomisk vekst stimulert av keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Da motkonjunkturpolitikken viste seg å ikke fungere på stagflasjonskrisen, fremsto nyliberale styringsverktøy, som innstrammingspolitikk og liberaliseringer som slapp markedskrefter fri, som et rasjonelt alternativ. Markedsvendingen, mener Innset, skyldtes dermed at økonomer og beslutningstakere opplevde at de ikke hadde andre valg enn å gjennomføre markedsreformer på grunn av den internasjonale krisen, samtidig som at de faktisk anså de nyliberale styringsverktøyene som positive. Med dette viser Innset hvordan nyliberalismen har befestet seg gjennom det den franske idéhistorikeren Michel Foucault kalte politisk rasjonalitet, som Innsett tidligere har definert som «en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst». 

Fremveksten av den nyliberale rasjonaliteten, argumenterer Innset, innebar ikke et fullstendig brudd med sosialdemokratiet, men en gradvis prosess hvor sosialdemokratiske institusjoner ble reformert i tråd med det nyliberale formålet om å legge til rette for markedsmekanismer. Innset karakteriserer derfor markedsvendingen som «et historisk lag oppå sosialdemokratiet», hvor utfallet har blitt fremveksten en «nyliberalistisk velferdsstat». Mange opparbeidede institusjoner og rettigheter er opprettholdt, men er blitt omformet av en ny politisk rasjonalitet hvor konkurranse og effektivisering trumfer sosiale behov og formål.

Et startskudd for nye analyser

Innset sitt analytiske fokus på politisk rasjonalitet bidrar med en sårt tiltrengt nyansering av den norske nyliberalismedebatten, som i dag er preget av dualismen mellom brudd eller kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden. Likevel blir bokens analytiske fokus noe ensidig rettet mot politiske eliters idéverden. Maktrelasjoner, og særlig styrkeforholdet mellom klassene, blir i liten grad diskutert i relasjon til markedsvendingen. Fortellingen som blir stående i boken er i stor grad at nyliberaliseringen er blitt gjennomført av politikere som, tross alt, har forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen for folk flest. Dette står i motsetning til hvordan mange marxistiser forstår den nyliberale vendingen som et resultat av endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, hvor stagflasjonskrisen førte til et regelrett angrep – i regi av staten – på vanlige folks opparbeidede rettigheter. Innset sin analyse beskriver derfor hvordan en nyliberal rasjonalitet har overtatt den økonomiske styringen i Norge, men evner i mindre grad å forklare hvordan denne rasjonaliteten har kunnet flytte maktbalansen mellom klassene i kapitalens favør. 

Fokuset på idéverdenen gjør også at Innset overser andre materielle faktorer, slik som den norske oljeøkonomien og hvordan den påvirket nyliberaliseringens form i Norge. Med oljeinntekter i bakhånd, har den norske staten hatt en viss form for økonomisk sikkerhet i tider hvor store deler av verden har opplevd økonomisk turbulens. Eksempelvis etter finanskrisen i 2008, da sentralbanksjef Øystein Olsen omtalte den norske økonomien som en grønn øy i et hav av statsgjeld. Hvis fremveksten av en nyliberal politisk rasjonalitet blir forstått som en løsning på kriser, burde faktorer som oljeøkonomien etter årtusenskiftet spille en sentral del i analysen av hvordan den nyliberale utviklingen har utspilt seg i Norge, som tross en krisepreget verdensøkonomi har opplevd relativ økonomisk stabilitet etter årtusenskiftet. Mens Innset er opptatt av å overvinne den metodologiske nasjonalismen som har preget nyliberalismedebatten, tenderer han til å glemme hva som utgjør den spesifikt norske konteksten.

Innset sin analyse av nyliberalismens historie i Norge er basert på et omfattende tolkningsarbeid av norsk historieskriving. På denne måten klarer han å samle det som til nå har vært relativt spredte fortellinger om spesifikke sektorer og sfærer av samfunnet. Han samler også disse fortellingene i sitt eget teoretiske rammeverk og viser hvordan nyliberalismen som en spesifikk form for stat har utviklet seg i Norge. På denne måten er Markedsvendingen et viktig tilskudd til den norske nyliberalismedebatten, ettersom den ser nyere norsk historie i kontekst av en helhetlig vending og i en ny teoretisk drakt. Samtidig utgjør styrkeforholdet mellom klassene og faktorer som oljeøkonomien en mangel i Innset sitt narrativ. Markedsvendingen bør derfor sees som et ufullstendig verk som må inspirere til nye runder med analyse av nyliberalismens historie i Norge. 

Litteratur

Ola Innset 2020. Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Ola Innset 2016. «Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?». I Agora 02–03/2016 (Volum 33). 

Einar Lie 2012. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Ukategorisert

Nasjonar er folk

Av

Leiv Olsen

Då eg voks opp, var det radikalt å støtta nasjonal sjølvråderett og nasjonale frigjeringskrigar. I dag er «nasjon» i ferd med å bli eit fy-ord blant radikale menneske. Kva skjer?

Av Leiv Olsen er historikar og leiar i Rogaland Nei til EU, tidlegare leiar for Rogaland RV og Raudt Rogaland.
Foto: jason-leung-jCBzW_Q_UGI-unsplash


Enkelte hevdar at nasjonar er konstruksjonar. Ein konstruksjon har nokon konstruert. Kven har konstruert nasjonen? Ein nasjon er ikkje noko som det er opp til oss å avvikla, oppløysa eller endra. Me kan jo prøva, men samar er samar same kor mye me sluttar å kalla dei det, kurdarane heldt fram å vera kurdarar trass i at tyrkiske myndigheter hevda dei er fjelltyrkarar, og palestinarar finst endå om Golda Meïr hevda det motsette.

Kva er eit folk?

Ein nasjon, eller etnisk gruppe, er eit folk. Kva er eit folk? Det er – som alle fenomen som finst i den verkelege verda – vanskeleg å definera. Korleis vil du definera «pattedyr»? Dyr som føder levande ungar. Javel? Kloakkdyr legg egg, men er likevel rekna som pattedyr. Slik er det med alt som finst i den verkelege verda: Me kan prøva å definera dei, slik at me kan putta dei i båsar, og det må me gjera for å kunna danna oss begrep om kva som er typisk for det enkelte fenomenet – men ingen, absolutt ingen, fenomen i den verkelege verda passar 100 % inn i båsen me puttar det inn i.   

«Nasjon» (av latin natus, ‘bli fødd’) betyr dei som har sams biologisk opphav. Rådande oppfatning var lenge at nasjonar oppstod fordi dei hadde felles felles formødrer og -fedrar. Det synet er for lengst forlatt. Spesielt den norske sosialantropologen Fredrik Barth har bidratt til å snu opp–ned på tidlegare oppfatningar. Han påviste at etniske grupper består trass i at folk ofte skiftar mellom ulike grupper; etnisitet, eller nasjon, om du vil, er eit sosialt fenomen. Det er ikkje sånn at folk høyrer til same etniske gruppe fordi dei har sams biologisk opphav, men over tid utviklar dei ofte sams biologisk opphav fordi dei høyrer til same etniske gruppe.    

I dag definerer sosialantropologar «etnisk gruppe» som eit fellesskap der folk sjølv oppfattar at dei høyrer til same etniske gruppe, andre folk også oppfattar dei slik, og der dei som oftast (men ikkje alltid) har felles kultur og same språk. Eit slikt fellesskap vil også i stor grad ha (eller utvikla) felles biologisk avstamning. Norske får oftast barn med andre norske – ikkje fordi det er forventa, men fordi det er dei dei oftast omgås. Me snakkar gjerne om «nasjonar» når me snakkar om folkegrupper som dominerer i eit land og elles om «nasjonalitetar», «nasjonale minoritetar» eller «etniske grupper», men strengt tatt er alt dette bare ulike ord for det same. Me kan like gjerne kalla alle nasjonar. «Cherokee nation will return,» sang John Louderville på 60-talet. Etniske grupper, også kalla nasjonar eller nasjonalitetar, er ikkje stabile, men er heile tida i utvikling, og enkeltpersonar kan veksla mellom dei ulike nasjonalitetane/gruppene.

Statar er konstruksjonar – nasjonar er meir kompliserte

Nasjonalstatar er – som alle statar – konstruksjonar. Statar blir skapte, endra og går til grunne som følgje av politiske prosessar. Men det treng ikkje føra til at nasjonar oppstår, blir endra eller går til grunne som følgje av dei same politiske prosessane. Me må skilja mellom stat og nasjon.   

Ein samanheng er det likevel mellom stat og nasjon. Statar kan lykkast med å sveisa saman folkeslag til nasjonar, eller få folk til å endra oppfatning om kva folk dei er. Men det er unntak meir enn regel. Finland var svensk i mange hundre år utan at finnane blei svenske. Jämtländingar og bohusländingar blei etter kvart svenske (sjølv om mange jämtländingar ville tilbake til gamlelandet, Norge, då Sverige gjekk inn i EU mens Norge valde å stå utanfor). Skåningarna klarte den svenske staten å forsvenske, trass i seig og hard motstand frå skåningarna sjølv – gjennom langvarig og beinhard undertrykking av dansk språk, arv og kultur. Innbyggarane i dette frå gamalt sentrale danske landskapet er likevel noko for seg sjølv i Sverige.   

Både i Norge og nabolanda blei samane undertrykte i mange hundre år. Dei skulle fornorskast (eller bli svenske, eller finske) – og dei fleste blei det etter kvart. Det sette djupe spor som enno i dag står som vonde sår mange kvir seg for å rippa opp i. I dag skjer ei samisk oppvakning – men det riv opp dei gamle såra og gir derfor grunnlag for ny hets mot samane. Det er ikkje tilfeldig at Jarl Hellesvik, leiaren for organisasjonen EDL, oppretta for å bekjempa samiske rettar, sjølv er same. Norsk same som ønsker å vera bare norsk.   

Statar kan altså lykkast med å einsretta ei befolkning, og kan bidra til at det – på sikt – oppstår ei oppfatning av å høyra til den same nasjonale fellesskapen, men i all hovudsak er det ikkje sånn nasjonar oppstår.

Er nasjonar ein illusjon?

Enkelte meiner nasjonar er kunstige konstruksjonar skapte av statar, eller av borgarskapet. Då kan me vel bare vedta å fjerna dei? Viss det ikkje finst nasjonar, kan det heller ikkje finnast nasjonal undertrykking eller diskriminering. Du kan ikkje undertrykka noko som ikkje finst. Då kan me løysa problema ved ganske enkelt å slutta å kalla folk «nordmenn», «svenskar», «samar», «engelskmenn», «irar» osb. Då blir problemet at det likevel er nokon som insisterer på å kalla seg samar, palestinarar, tamilar, kurdarar, dakota, apache, cherokee, athabask, aborigin, oromo osb., og som hevdar at dei har særlege rettar som det, rettar som storsamfunnet må respektera. Dersom nasjonar ikkje finst, må me avvisa krava deira. Då spør eg:

Which side are you on?  

– Er én felles etiopisk identitet mulig? spør Tabyiba Haji Hassan i eit lesarbrev i Klassekampen 9.7.2020. Ho peikar på at diskrimineringa og undertrykkinga av oromoane ikkje forsvinn sjølv om styresmaktene no fremmar tanken om éin sams etiopisk identitet, utan nasjonale forskjellar. Århundrelang undertrykking sit i, sjølv om ein nektar å sjå det. Eg vil legga til: Det er lett å fordømma nasjonale identitetar og nasjonal politikk om ein (som meg) høyrer til det dominerande folket i eit land. Det er dei undertrykte folka som blir ramma av påstanden om at nasjonar ikkje finst, det er dei undertrykte som treng nasjonale rettar og særskilt nasjonalt vern. Faktisk treng alle undertrykte nasjonalt vern, for korleis skal arbeidsfolk makta å setta vilkår for kapitalens utbytting viss me ikkje har maktmidlar på nasjonalt nivå?

Nasjonar, eller etniske grupper, er realitetar. Nektar ein for det, driv ein undertrykking. Men det er ikkje skarpe skilje mellom dei ulike nasjonane eller etniske gruppene. Folk kan vera på veg ut av ei gruppe og inn i ei anna, og folk kan ha bein i fleire etniske grupper eller nasjonar samtidig. Folk kan vera norsk-amerikanske, pakistansk-norske, dei kan vera same og nordmann på same tid, eller same og svensk på same tid, osb. Nasjonar, eller etniske grupper, oppstår, utviklar seg og går til grunne. Dei er aldri stabile, men alltid i utvikling. Det fanst ingen «nordmenn» (i meininga: ‘nordgermanar som ikkje er svensk eller dansk’) før vikingtida. Men den norske nasjonen hadde eksistert i hundrevis av år då det kapitalistiske borgarskapet voks fram her i landet på 1800-talet.

Når og korleis blei me norske?

Fyrste gong me i bevarte kjelder høyrer om «nordmenn» i vår betydning av ordet, er i beretninga som den nordnorske hovdingen Ottar gav til Englands konge Alfred den store ein gong i 890-åra. «Eg bur lengst nord av alle nordmenn,» sa han, og då han kalla seg «nordmann», meinte han å seia at han ikkje var korkje dansk, svensk eller same, men altså ‘norsk’, innbyggar i landet han skiftesvis kalla «Nordmanna land» og «Nordveg». Før hans tid høyrer me om samar, håløygar, rygar, hordar, vestfoldingar osb. osb., men aldri om «nordmenn» i tydinga ‘nordgermanar som ikkje er dansk eller svensk’. Noko må ha skjedd som gjorde at han oppfatta seg som «norsk». Ikkje lenge etter dikta skalden Tjodolv frå Kvina «Ynglingatal», eit langt kvad om korleis ei rekke kongar hadde døydd, og om den siste døde kongen sa han blant anna: «No treivst ættgreina i Norge».

På 900- og 1000-talet fekk me eit stort tal kvad og minnesmerke som nemner «nordmenn», «Norge» som eit rike eller «kongar, herskarar over nordmenn/Norge». Men Norge var ein temmeleg flytande konstruksjon. Opphavleg var det namnet på seglingsleia langs norskekysten, men frå slutten av 800-talet blei det jamleg brukt om eit politisk rike, eit maktområde, av varierande omfang og med tyngdepunkt snart her, snart der. Til tider under dansk herredøme, til tider rådde norske kongar også over Danmark, til henimot slutten av 1000-talet levde draumen om eit samla Nordsjøvelde, og forsøka på å skapa, eller gjenoppretta, eit slikt velde. Langsomt tok dei tre nordiske statane Norge, Danmark og Sverige form. Men heile tida blei det skilt mellom nordmenn, danskar og svear/svenskar – og gautar. Endå dei alle (samt dei som hadde flytta ut på øyane vest i Atlantarhavet) snakka det same språket, som gjerne blei kalla «dansk tunge». På 1300-1400-talet blei dei nordiske landa på nytt samla i unionar – dei norske kongane og dronningane var dei som dreiv dette fram! – og Kalmarunionen, som blei formalisert i 1396, heldt på eit vis stand fram til 1523. Men aldri høyrer me at nordmenn oppfatta seg som danske, svenske eller «unionske», eller på same vis med danske og svenske – dei heldt fram å oppfatta seg som tre ulike folk. Og sjølv om Norge i 1537 blei erklært som eit dansk lydrike, og sjølv om norske bønder lærte å elska og akta kongen i Købehavn, så slutta aldri nordmenn å oppfatta seg som norske – dei såg aldri på seg sjølv som danske (i praksis heldt også dei norske statsinstitusjonane fram å fungera, gjerne med ein statthaldar oppnemnd av kongen i København).    

Oppfatninga av å vera «norsk» ser altså ut til å ha oppstått på 800-talet og har halde seg i alle tider sidan. Folk heldt samtidig fram å oppfatta seg som «håløygar», «trøndarar», «hordar/hordalendingar», «rygar/rogalendingar» osb. Folk kjende seg knytte både til grenda, fylket og landet. Me veit lite om korleis den jamne kvinne og mann tenkte, truleg kjende dei seg mest knytte til bygda eller grenda og dernest til tinglaget. Truleg var det fyrst og fremst hovdingane som i tillegg oppfatta seg som «norske». Me veit ikkje, men me veit at skaldane og dei som skreiv, dei snakka om «nordmenn» som eit særskilt folk – og dei høyrde alle til hovdingskiktet. Hovdingane var i stor grad avhengige av handel, slik at dei kunne skaffa seg luksusgjenstandar dei kunne gi som gåver til sine trufaste følgjarar, og då måtte dei halda seg inne med dei som kontrollerte kystleia. Utan handelsferder langs kysten, ingen attraktive luksusvarer. Etter at Harald Hårfagre hadde vunne slaget i Hafrsfjord, hadde han makt til å tillata eller stenga for slik ferdsel, og det same hadde alle kongar og jarlar som i hundreåra etter han hadde makta over Vestlandet, spesielt Karmsundet, helst også Vika – området rundt Oslofjorden, med dei viktige handelsbyane Skiringssal og Tønsberg. I Karmsundet blei Nottau ved Avaldsnes eit handelssentrum, som snart kom i skyggen av den nye byen på Vestlandet, Bergen – ein by som etter kvart voks til å bli Nordens største. Det er grunn til å tru at handelen langs norskekysten, ein handel som var særleg viktig for hovdingar og fiskarar i Nord-Norge, men òg hadde betydning for folk langs kysten lenger sør, bidrog til å skapa ei oppfatning blant alle som budde ved kysten om å vera eit fellesskap, eitt og same folk.    

I 1814 blei den eineveldige kongen i København tvinga til å avstå Norge til Sverige. Arvtakaren, Kristian Fredrik, var då statthaldar i Norge og ønskte ikkje gi slepp på landet. I samråd med nære vennar blant dei rikaste handelsbogarane kalla han inn til ei grunnlovgivande forsamling. Utsendingane skulle veljast blant allmenta, det vil seia mennene, i heile landet, utan avgrensing av stemmeretten – i prinsippet. I praksis ville det seia menn, ikkje kvinner, og dei hadde knapp tid, så dei kunne ikkje venta på at folk i Nord-Norge skulle velja utsendingar. Men alle stader der invitasjonen blei sendt ut, vekte den stort engasjement, og då Sveriges Karl Johan gjekk til krig for å tvinga igjennom den avståinga danskekongen hadde lova, var forsvarsviljen blant dei norske soldatane stor. Militært var dei likevel underlegne, og felttoget blei raskt avslutta då Karl Johan gjekk med på å la den nye norske Grunnloven bli ståande med mindre justeringar. Norge og Sverige skulle få felles konge og felles utanriksminister, elles skulle Norge vera eit sjølvstendig rike. Norge fekk tilmed ha sitt eige forsvar, slik at landet også kunne forsvara seg mot unionspartnaren, Sverige. Hendingane vitnar om at fedrelandskjensla, følelsen av å vera «norsk» og at me som «nordmenn» hadde noko å forsvara og ønskte å styra oss sjølv, må ha vore sterk – i heile befolkninga, ikkje bare blant dei privilegerte på toppen.  

Utviklinga frå 1814 fram til 1905 er kort fortalt ei historie om korleis rørsler blant bønder og arbeidsfolk dreiv fram både det kommunale sjølvstyret, utvidingar av stemmeretten, parlamentarismen og til slutt fekk oppløyst unionen, fleire gonger under truslar om både statskupp og krig frå svensk side, blant anna fordi folk hadde vilje til også å bruka våpenmakt om det blei nødvendig, i kampen mot konge og embetsstand:

Den gamle mann på Tinget

skal stemme trygt og kjekt

bakom Rifleringen

av den unge slekt

(Bjørnstjerne Bjørnson, i høve parlamentarismestriden i 1880-åra)

Den nasjonale kampen i Norge blei driven fram av ein allianse av mange rørsler: bondevennane, skyttarlaga, folkehøgskolerørsla, kvinnerørsla, målrørsla, bedehusrørsla med fleire. Den nasjonale kampen i Norge var folkeleg og demokratisk.    

Ein framståande leiar i den norske nasjonale kampen, Bjørnstjerne Bjørnson, var like opptatt av andre folks nasjonale fridom. Han la ned eit stort engasjement for fridomskampen til slovakane. Det var forbrødring mellom nasjonar som var målet for den norske nasjonale kampen. Det blei òg utfallet av 1905: I alle år sidan har dei nordiske folka, som i 400–500 år hadde ført uavlatelege krigar mot kvarandre, levd i fredeleg samkvem som brødrefolk.    

Det betyr ikkje at den norske nasjonale kampen var plettfri. Samar, kvenar, taterar og andre nasjonale minoritetar i Norge blei hardare undertrykte enn nokon gong. Dei representerte ei «forureining» av det reine norske og måtte bli heilt norske – og ville dei ikkje det, burde dei fjernast, for eksempel ved tvangssterilisering eller ved at ein tok ungane frå dei. Dette var ein politikk som begynte på slutten av 1800-talet og blei driven særleg beinhardt på 1900-talet, fram til 1970-åra. Den aktive antinazisten Johan Scharffenberg var ein av dei verste i arbeidet for å få til ei «endeleg løysing» på tater-«problemet». Politikken er sjeldan svart–kvit.

Nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring?

Det finst nasjonalisme og det finst nasjonalisme. Nasjonale sjåvinistar framstiller sitt eige folk som betre enn andre, som særskilt gåverikt, kulturelt og rasemesig overlegent andre folk, utkåra til å spela ei vedshistorisk rolle; dei skal eller bør herska over andre. «Take up the white man’s burdon,» sa Kipling. Det er ei form for «nasjonalisme» som undertrykker alle andre nasjonar. Ein slik «nasjonalisme» er ikkje imperialismens motstykke, men imperialismens tvilling.    

Samtidig finst det ei form for nasjonalisme som anerkjenner alle folks rett til fridom og sjølvstyre, i det minste i prinsippet. Ein nasjonalisme som går inn for alle folks frigjering og forbrødring. Dette er imperialismens konsekvente motstykke – ja, så vidt eg kan skjønna, det einaste reelle alternativet til imperialisme.    

Kommunistar må ikkje nekta for at nasjonar finst, men kjempa for alle folks likeverd: Alle folk er like gode, alle folk har krav på respekt, alle folk har ein historisk og kulturell arv med både positive og negative trekk, dei har rett til å rå seg sjølv og dyrka det dei ser, som positivt i sin nasjonale arv. 17. mai-feiringa i Stavanger er eit godt eksempel på kva som då kan skje: Folk frå alle dei nasjonar som bur i byen, feirar seg sjølv og sine tradisjonar i Stavanger på 17. mai. Det blir vifta med norske flagg, sameflagg og eit utal andre nasjonale flagg i barne- og folketoget. Det er vakkert.    

Verda er likevel ikkje så enkel at me bare kan seia «alle folk skal styra seg sjølv». Folk bur om kvarandre, me kan ikkje trekka ei grense slik at det bare bur ein slags folk på den eine sida av grensa og bare eit anna slags folk på den andre sida. Nasjonal sjølvråderett er eit godt prinsipp, men det er bare ein rett og eit prinsipp, ikkje noko som korkje bør eller kan føra til at kvart folk opprettar sin eigen sjølvstendige stat. Men dei har rett til å gjera det, dersom det er eit utbreidt ønske og vilje til det hos det enkelte folket, og dei praktiske problema kan løysast om det er vilje til det – helst på fredeleg vis. Må det frigjeringskrig til, vil kommunistar som oftast støtta folket som slåst for fridommen sin. Som oftast – ikkje nødvendigvis, ikkje vilkårslaust.    

Alle folk kan ikkje ha kvar sin stat. Men alle folk bør ha avgjerande innflytelse på, kunne råda over, eigne livskår. For eksempel bør Sametinget få vetorett for slikt som er avgjerande for samisk kultur, næring, framtid som folk – slik vetorett har dei ikkje i dag. Eg har ikkje fasit for korleis alle mellomfolkelege forhold skal løysast, men meiner bestemt at alle slike problem kan løysast, på ein slik måte at kvart folk får avgjerande innverknad på eigne livskår, viss det er politisk vilje til det og ein arbeider seg fram til dei konkrete løysingane i kvart enkelt tilfelle.     

I dag er det ingen land der arbeidsfolk har slik innflytelse. Ikkje ein gong arbeidsfolk av eit herrefolk har det. Blant anna fordi dei høyrer til eit herrefolk, dei herskande i landet importerer billeg arbeidskraft frå utlandet samtidig som dei bruker arbeidarane i eige folk til å halda desse innvandrarane nede. Så lenge kapitalistar uhemma kan henta billeg arbeidskraft der dei ønsker, vil me få sosial dumping. Grensekontroll og nasjonal kontroll over forholda i arbeidslivet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for å løfta arbeidsfolks levekår.

Demokrati for arbeidsfolk

I EU snakkar dei om demokrati. Er demokrati på EU-plan mulig? Når me knapt kan snakka om reelt demokrati i Norge – folk har stemmerett, men i praksis er det finanskapitalen som rår, det er dei regjeringane lyttar til, same kva partifarge politikarane i regjeringa har – korleis kan det då bli mulig i EU? Arbeidsfolk i Norge har i alle fall ein viss innflytelse på politikken. Me har rett til å danna parti, fagforeningar, masseorganisasjonar, rett til å aksjonera, nesten rett til å streika osb. Sylvi Listhaug måtte gå som justisminister då ho begynte å snakka som Anders Behring Breivik (men etter ein stund tok Solberg henne inn igjen). Den politiske samtalen kan dei fleste her i landet følgja med i, for alle forstår kva politikarane seier (om dei ikkje driv med altfor mye tåketale).     

I EU er ikkje dette mulig. Korleis skal vanlege arbeidsfolk, den enkelte vaskekona, kunne følgja med i det politiske spelet i unionens maktsentre? Det finst ikkje ein gong eit språk som alle arbeidsfolk forstår. Jodå, mange er i stand til å snakka engelsk – men dei er neppe fleirtalet, og ofte kan det vera så som så med språkferdighetene. Endå færre snakkar eit anna språk. Og på toppen av det heile er dei fleste dokument som kjem frå Brussel, skrivne i eit språk som ikkje ein gong dei som skriv dei, forstår fullt ut. Kva som eigentleg blir vedtatt, veit ein ofte ikkje før EU-domstolen har sagt sitt.  I EU har dei val der valdeltakinga ikkje når opp i 50 %. Dei som har myndighet til å bestemma noko, er ikkje folkevalde. Dei som er folkevalde, og endå meir dei som ikkje er det, men har makta, gis ein levestandard skyhøgt over vanlege arbeidsfolk – så dei skal gløyma korleis det er å vera arbeidsfolk i EU og sosialiserast inn i den overklassen dei er meint å tjena. Og grunnlaget for heile konstruksjonen EU, og rammene for kva som er tillatt, er gitt av Romatraktaten med dens fire såkalla «friheter»: kapitalens uinnskrenka makt.

EU blir endra, og haltar vidare frå toppmøte til toppmøte, men å demokratisera EU er knapt mulig. For det fyrste fordi det krev einstemmige vedtak frå alle medlemslanda. Men mest fordi eit fungerande demokrati, altså noko som er demokratisk i praksis, ikkje bare på papiret, føreset at den politiske samtalen blir ført på eit vis som gjer det mulig for alle å delta. Eit fyrste og heilt grunnleggande vilkår er då at det finst eit språk som alle innbyggarane meistrar. Det finst ikkje i EU.

Demokrati må me slåst for. Reelt demokrati, eit styre der arbeidsfolk avgjer samfunnsutviklinga, ikkje bare demokrati på papiret. Reelt demokrati kan bare skapast på nasjonalt grunnlag.

Alternativet for Europa

EU er ein tvers igjennom udemokratisk struktur som samtidig ris av indre motsetningar på kryss og tvers. Dei hanglar vidare frå toppmøte til toppmøte utan nokon gong å løysa dei store problema som rir dei. Dei er likevel ein overmektig konstruksjon – i møtet med arbeidsfolk. Ein konstruksjon der dei store medlemslanda tvinger dei små, der Tyskland har fridom til å gjera slikt ingen andre land kan tillata seg, der klasseskilnadene aukar og arbeidsfolk blir pressa ned i stadig meir elende og naud. Arbeidsfolk mister jobben, hamnar på gata, svelt. Alt gir vatn på mølla til rasistar av forskjellige slag.    

EU kan ikkje vara. Før eller sidan vil denne konstruksjonen bryta saman. Kva er alternativet? Alternativet er samarbeid. Innad i EU er ikkje samarbeid mulig, for innad i EU rår diktat, ikkje samarbeid. Alternativet er samarbeid mellom likestilte og sjølvstendige statar.

Ekte internasjonalisme

«Arbeidsfolk og undertrykte folk i alle land, stå saman!» Kommunistar er internasjonalistar. Betyr det at me ikkje kan vera nasjonalistar? Må me velja mellom å vera nasjonale eller internasjonale?

Korfor framstilla det som eit enten – eller? Så enkel er ikkje verda. Dette enkle enten–eller, eller svart–kvitt, eller det godes kamp mot det vonde er ein filosofi som kallast dualisme. Dualismen oppfattar verda som bygd opp av eintydige fenomen. Men eintydige fenomen finst bare i fantasien. Ingenting som eksisterer i den verkelege verda er eintydig. Kommunistar bør vera dialektikarar, sjå både verda som heilskap og alle fenomen i verda som kompliserte, fulle av motsetningar, og der nettopp alle motsetningane i fenomena er det som driv utviklinga framover. Alt er i endring, alltid.

Som sagt finst det to slags nasjonalisme: nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring. Det finst også to slags internasjonalisme: kapitalens internasjonale makt, også kalla imperialisme, og internasjonal solidaritet mellom utbytta og undertrykte folk over heile kloden. Undertrykker du eit folk, nektar dei nasjonal fridom og rettar, kan du kalla deg «internasjonal» så mye du vil, i praksis driv du undertrykking. Det blir ikkje betre om undertrykkinga blir global. Ekte internasjonalisme, slik internasjonalisme som me kommunistar streber etter, er samarbeid og gjensidig støtte mellom likestilte. Då må me gå inn for alle folks frigjering. Ekte internasjonalisme er samarbeid mellom likestilte, frie og uavhengige nasjonar. Bare dei som forsvarar den nasjonale sjølvråderetten kan vera ekte internasjonalistar.


 

Ukategorisert

NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden

Av

Ebba Wergeland,Paul Nordberg

Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid[1]. Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av loven har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned og nåløyet inn er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».


Av Ebba Wergeland er arbeidsmedisiner og tidligere overlege i Arbeidstilsynet.
Foto: Gudmund Dalsbø

I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».

Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen: problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».

Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den gamle arbeidslinja, den som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»[2]

Mistillitslinja

Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de «ga incitament» (stimulerte) til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.

For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, NAV. Samtidig ble ansvaret for sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk samlet i ett departement. I etterkrigsårene var disse to politikkområdene lagt til to forskjellige departement, kommunal og sosialdepartementet. Det markerte at sysselsettingsproblemer ble forstått som systemsvikt som primært måtte løses med økonomisk politikk, ikke med sosialpolitikk. Dette skillet ble opphevet igjen med etableringen av NAV og det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialpolitikken skulle igjen tjene arbeidsmarkedet, som i riktig gamle dager.

NAV skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. NAV var helt fra starten svært opptatt av misbruk: klienter som fikk mer enn de har krav på. Forgjengeren, Rikstrygdeverket, kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Det har ikke NAV vært særlig opptatt av.

Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i NAV kunne svekke rettssikkerheten for klientene[3]. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at NAV hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i NAVs kontroll- og strafferegime synlig for alle, den som ellers bare var merkbar for den som ble rammet og deres aller nærmeste. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra NAV. I granskingen av denne såkalte NAV-skandalen er den alvorligste kritikken blitt rettet mot regjeringene. De hadde, uansett politisk farge, prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport, framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter[4].

En europeisk reform

De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa. Fellestrekkene på tvers av landegrenser vitner om felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». I Tyskland sier de «Arbeit muss sich lohnen». I England var den konservative statsministeren, Margaret Thatcher tidlig ute og mer presis: «Work must pay more than benefits». Men det betyr det samme overalt: Stønadsmottakerne har det for godt, derfor må stønadene kuttes. At det som virkelig lønner seg bedre enn å arbeide, er å arve, bekymrer derimot ingen av de europeiske regjeringene.

I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot»[5]. Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven for å utnytte trygdens «incentivstruktur». Slik beskrev trygdeforskeren Aksel Hatland situasjonen i 1994:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd[6].

Prinsippet om laveste attraktivitet

Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. Historikerne kaller det for «prinsippet om laveste attraktivitet (= det minst fristende)». I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene:

– Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. [7]

Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre der dette prinsippet fikk styre fattighjelpen. De dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834:

Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.[8]

Reservearmeen

Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten. Den vil vi jo gjerne gjøre en innsats for. Men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjøre vi det motsatte. Vi undergraver velferdsstaten. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.

Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere på arbeidskraften. Arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd, en «reservearmé»:

– Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe. (Socialdemokraten, 1886 nr. 5.)

Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. NAV tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider» mister stønaden. NAV-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling[9]. Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft[10], men hvordan kontrollerer NAV det? Det står også at tildeling av tiltak ikke kan skje uten at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4–2 er oppfylt. Men NAVs ansatte har verken tid eller kompetanse til å overprøve arbeidsgiveren som påstår at tilrettelegging er umulig.

Ikke bare høyresida

Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi Arbeiderparti-ledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. På akkurat dette området er kuttforslagene fra Arbeiderpartiet blitt kontant avvist av LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. De kunne ha stanset kutt på andre områder også.

Arbeidsgiverne har også sett seg tjent med sykelønna slik den er, ikke minst etter at endringer i folketrygdloven gir dem større makt over sykmeldte ansatte og svekker personvernet og stillingsvernet som arbeidsmiljøloven skulle gi alle ansatte.[11] Nå tolkes arbeidsmiljøloven «i lys av» endringene i folketrygdloven, sier juristene. Til fordel for arbeidsgiver.

Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av den nye arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og FrP som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida i norsk politikk tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»[12] Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. Men de fikk flertallet i salen mot seg. Det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig[13].

Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og hver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering i arbeidslivet?

Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre».  Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv. Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Andre får jo bare dagpenger. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. I stedet for å omgjøre vedtaket i ekspressfart, burde Stortinget ha gjort ordningen gjeldende for alle, ikke bare for stortingsrepresentanter.

Gjenreis folketrygden som hjelp til selvhjelp

Brutaliteten i NAV-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i NAVs ordninger med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, sykepenger og sosialhjelp. Nå kommer det krav om bedre juridisk kompetanse, bedre saksbehandlingsrutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men NAVs grunnproblem er større. Stortingsflertallet som legger rammene for NAVs praksis har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, enten de er gamle, syke eller bare for lite produktive, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. De har et like urealistisk og fordomsfullt syn på dem som trenger stønad, som det 1800-tallets fattigkommisjoner hadde. Så lenge NAV må følge prinsippet om laveste attraktivitet, vil det stadig bli brutale møter med klientene, uansett hvor kompetente og effektive og velvillige de NAV-ansatte er. Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven som har skreddersydd den til den nye arbeidslinja. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.

 

 

 

 

 

 


Noter

[1] Folketrygdloven § 1-1

 

 

 

 

 

 

[2] Klassekampen19. juni 2020.

 

 

 

 

 

 

[3] Pedersen, JT Vanntette skott eller åpne dører. Universitetsforlaget 1992

 

 

 

 

 

 

[4] Jusprofessor mener regjeringen må ta hovedansvaret for Nav-skandalen. Fri Fagbevegelse/Dagsavisen 2.november 2020

 

 

 

 

 

 

[5] Kildal N. The new contract and incentive thinking in social policy. I Workfare and welfare state legitimacy. Ed. Blomberg H, Kildal N Helsinki 2011.

 

 

 

 

 

 

[6] Aksel Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Gyldendal 1994, s.219

 

 

 

 

 

 

[7] Royal Commission for Inquiring into the Administration and Practical Operation of the Poor Laws. https://oll.libertyfund.org/titles/senior-poor-law-commissioners-report-of-1834

 

 

 

 

 

 

[8] Klassekampen 4.april 2011

 

 

 

 

 

 

[9] John Thomas Suhr. Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker. Gnist Nr 4 2016

 

 

 

 

 

 

[10] Forskrift om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften)

 

 

 

 

 

 

[11] Sykmeldingsregler bryter med arbeidervernloven. Dagens medisin 8. desember 2011

 

 

 

 

 

 

[12] Klassekampen 8. september 2020

 

 

 

 

 

 

[13] Dagbladet 22. april 2017

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukategorisert

Bokomtale: Et storverk om den kommunistiske motstandskampen

Av

Aslak Storaker

Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

Terje Halvorsen:

Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945

Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen, som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening og likvidering av nazister. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.

Etter at Peder Furubotns overtok som partileder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP et iherdig forsøk på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med sabotasje av krigsviktig industri og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.

Jeg synes det er fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på de motstandsheltene som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes og overlevde. Vi får også et godt innblikk i hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i Londons linje var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å trø støttende til ved en alliert invasjon. Den britiske regjeringa delte derimot NKPs syn på betydningen av den aktive motstanden. Fra høsten 1944 fulgte også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.

Et sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en skulle legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale og aksjonsrettede navn på aviser og paroler. Samtidig avviste en det nasjonalistiske synet om at en skulle holde oppe den norske industriproduksjonen og ikke foreta seg noe som kunne risikere norske liv, når millioner døde på slagmarka og i motstandskampen mot nazistene i andre okkuperte og angrepne land.

En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles. Dette begrunnes med at det ikke var mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet, og at kommunistene der i hovedsak utførte motstandsarbeid for britisk og sovjetisk etterretning. Ellers er boka både levende skrevet og grundig dokumentert med hele 1117 kildehenvisninger. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.

Et storverk om den kommunistiske motstandskampen.

 

Ukategorisert

Debatt: Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan

Av

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz

Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser.1 Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon og til den berømte syndikalisten Georges Sorel. 2


Av Oscar Dybedahl, filosof og skribent.
Foto: Mohamed Hassan/Pixabay
Debatten fortsetter. Se Gnist 4/20.

«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon.3 De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»4

Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.

Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.5

Sorel og hans menn

Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse.6 En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.

Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.

I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».7

Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.

Sosial – òg nasjonal

Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.

Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.

Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.

I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.8

Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende».9 Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.

Finans og globalisme

Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.

Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».10

Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.»11 Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»12

Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme.13 Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.14

Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».15 «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».16

Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt»17 tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer.18 Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.

Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.»19 Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen.20 Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.

Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige.21 Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

Steigans nysosialisme

Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.

Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Noter

1 Zeev Sternhell, The Birth of Fascist Ideology – from Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton: Princeton University Press 1994.

2 Jf. George Lichtheim, «Socialism and the Jews». Dissent Magazine, juli-august 1968: 413-457. Lichtheim framhever selvsagt også at det finnes en annen tradisjon, fra den franske sosialismens andre grunnlegger, Saint-Simon, som var positiv til den franske revolusjonen og frigjøringen av jødene.

3 Ibid., 422.

4 Ibid., 427.

5 Jf. Michele Battini, Socialism of fools – Capitalism & Modern Anti-Semitism. New York: Columbia University Press 2016; Moishe Postone, «Anti-Semitism and National Socialism: Notes on the German Reaction to ’Holocaust’», New German Critique (19:1), 1980: 97-115; Theodor Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektik. Oslo: Spartacus 2011 [1944], s. 205-250. Et relevant innspill er kanskje også Oscar Dybedahl, «Markedets reaksjonære kritikere» i Ola Innset et al. (red.), Markedsmennesker (Dreyer [kommende]).

6 «Sorel. Den omstridte tenker», av Jens A. Christophersen, i Georges Sorel, Refleksjoner om vold. Oslo: Gyldendal 1974 [1908], viii.

7 Sternhell (op.cit), 85.

8 Slavoj Žižek, Contingency, Hegemony, Universality (op.cit), s. 98.

9 Slavoj Žižek, «Against the populist temptation» i Critical Inquiry 2006 (32:3), s. 557.

10 https://psteigan.wordpress.com/2012/11/29/monsterblekkspruten/

11 https://steigan.no/2020/04/kapitalistklassen-klasseanalysen-og-den-nasjonale-sjolraderetten/

12 https://steigan.no/2020/04/imperialisme-klasseanalyse-og-enhetsfront/

13 Steigan har her festet seg ved noen utsagn fra Lenin som angår finanskapitalens rentenisme, men som vist nedenfor er dette misforståelser.

14 «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.» Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), 144.

15 https://steigan.no/2020/06/elitenes-oppror-og-sviket-mot-demokratiet/

16 https://steigan.no/2020/02/men-hvorfor-kaller-vi-det-klassekamp/

17 Karl Marx, Kapitalen, Oslo, De norske bokklubbene 2008, 926. Jf. også Karl Marx og Friedrich Engels, «Den tyske ideologi» i Karl Marx Skrifter i Udvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighet, København, Rhodos 1971, 42: «[N]ettopp på grunn av denne motsigelse mellom den særlige og de felles interesser, antar den felles interesse en selvstendig skikkelse som stat.»

18 Jeg har skrevet om Marx’ analyse av staten i «Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen Karl Marx’ kritikk av Adam Smith», Røyst nr. 12. 2020; og «Den kapitalistiske staten», Gnist nr 2. 2016, 100. I sistnevnte kan man lese: «Kapitalenes ’naturtilstand’ er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også til å bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens ’klassekarakter’ kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.»

19 Lenin, Imperialismen. Oslo: Ny dag 1969, 54

20 Legg merke til at det er en stor forskjell mellom det siste og utsagnet om at finanskapitalen har «tatt kommandoen over industrikapitalen». Misforståelsen går ut på at Steigan tror finanskapitalens representanter er finansfolk som manipulerer på børsen, til forskjell fra de kapitalister som driver med produksjon.

21 For dette poenget, se Samuel T. Kings glimrende framstilling. King skriver: «This is the very concrete historical sense in which such unflattering descriptors as “rentier”, “financial oligarchy”, “parasite” and “coupon clipper”, when used by Lenin, are not only terms of abuse but attempts at accurate, scientific characterisation of a social class who has already fulfilled its historical social function and since become historically redundant.» Lenin’s Theory of Imperialism Today, Phd. 2018. Centre for Strategic Economic Studies. Melbourne: Victoria University, 145.

 

 

Ukategorisert

Revolusjonens A – Å: Stoffskiftebruddteori

Avatar photo
Av

Jokke Fjeldstad

Jokke Fjeldstad (1982) har vært redaksjonsmedlem siden 2006, skriver selv om klassekamp, kommunisme, marxisme og mye annet i tidsskriftet. Er bidragsyter til spalten Revolusjonens A til Å.

Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.


Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

 

Ukategorisert

Sosialismens spøkelse hjemsøker USA

Avatar photo
Av

Sofie Marhaug

Sofie Marhaug (1990) er stortingsrepresentant for Rødt.

Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.


Sofie Marhaug, gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

 

Bhaskar Sunkara:

Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet

Forlaget Manifest, 2020, 297 s.

Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.

Amerikanske tilstander

Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.

Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.

Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.

Det skandinaviske sosialdemokratiet

Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.

For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).1

Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,2 men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.

Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?

Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater.3 Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.

Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter.4 Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.

Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.

Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.

Oversettelsen

Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?

Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do».5 I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.

Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.

En radikal politikk for vår tid

Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.

Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.

I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?

Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.

 

Litteratur

Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.

Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.

Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.

Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.

Noter

1 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 142.

2 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj (1988), 138. Det kan legges til at biografien har et bestemt politisk prosjekt, der Kollontaj fremstilles nettopp som en radikal feminist. Jeg stoler ikke på at bokens sitater er fullstendig etterrettelige, men jeg har tilsvarende skepsis mot angivelige sitater i motsatt retning, som det Sunkara refererer.

3 Dette fremgår ikke minst av dagboksnotatene fra Kollontajs tid som ambassadør i Norge, som er utgitt på norsk under tittelen Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (2015). Som det påpekes i forordet til denne norske oversettelsen, er det sannsynlig at utgivelsen er sensurert. Det er med andre ord vanskelig å nøste opp i nøyaktig hvilken rolle Kollontaj spilte i Arbeiderpartiet, men det vi vet sikkert er at hun fortsetter å ha kontakt med representanter på begge siden av konflikten.

4 Rydström, Odd Couples (Amsterdam: aksant, 2011), 41.

5 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 35.

 

Ukategorisert

Lærdommer fra fortiden

Av

Morten Anker

Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.


Morten Anker, medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.

Mímir Kristjánsson:

Martin Tranmæls metode

– Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen

Manifest Forlag, 2020, 226 s.

Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?

Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.

Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.

Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.

En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.

Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.

Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.

Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.

Ukategorisert

Bokomtale: Midlertidig ansatt

Av

Lone Lunemann Jørgensen

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.


Lone Lunemann Jørgensen, masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Tidligere leiar av NTL Ung.

 

Heike Geissler:

Midlertidig ansatt

Fanfare, 2020, 184 s.

 

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.

 

Ukategorisert

Nyliberalisme – eller klassisk liberalisme?

Av

August Ågrimsønn Næss Tekrø

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?


Av August Ågrimsønn Næss Tekrø, idéhistoriker og aktiv i Rødt.

Ola Innset:

Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920–1947)

Springer, 2020, 207 s

 

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

 

Ukategorisert

Lettfordøyelig feminisme

Avatar photo
Av

Anja Rolland

Anja Rolland (1990) har vært med i redaksjonen siden 2020, bor i Bergen og jobber som helsesekretær.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.


Anja Rolland, 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Marta Breen:

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist

Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

 

Ukategorisert

Debatt: Tok Karl Marx feil – og har Peder Martin Lysestøl rett?

Av

Bjørn Tore Egeberg

I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020.


Bjørn Tore Egeberg, medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.
Foto: Daniel D'Andreti/Unsplash

Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.

Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013–2014. Hans argumentasjon og konklusjon er:

Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.

Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.

Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig. I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.» Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».

Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:

Arbeiderklassen

Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».

Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:

Sammenheng verdiskapning og klasse

Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.

Hører pensjonistene til en klasse?

En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.

Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?

Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.

Hva har skjedd de siste ti åra?

Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.

Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.

Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.

Referanse:

Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/

 

 

Ukategorisert

Epidemier: Helse, samfunn og klasse

Av

Anne Minken

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.


Av Anne Minken, historiker

Frank M. Snowden:

Epidemics and society. From the Black Death to the present

Yale University Press, 2020, 608 s.

 

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

 

 

 

Ukategorisert

Engasjerende om original marxist i Latin-Amerika

Av

Einar Braathen

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen, i tidsskriftet Vardøger.

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui
Haymarket Books, 2019, 231 s.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

 

 

Ukategorisert

Politiets kontroll av minoriteter

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.


Av Marie Brunstad Ekeberg, kommunestyrerepresentant for Rødt Lørenskog og medlem i landsstyret. Jobber i politiet som etterforsker innen arbeidslivskriminalitet.
Foto: E.V. / Unsplash

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.

Jeg vil i denne teksten forklare hvordan politikerne over tid har styrt politiet til å overkontrollere minoriteter og hvordan minoriteter gradvis har fått svekket sin rettssikkerhet. Deretter vil jeg si noe om hvilken betydning den norske politiutdanningen har for å forebygge den type holdninger og maktbruk som førte til Georg Floyds død. Vi må begynne med den store endringen som nå pågår i norsk politi.

«Nærpoliti»

Nærpolitireformen, vedtatt av alle stortingspartier unntatt Senterpartiet i 2014, har blitt kritisert for å ikke ta hensyn til forskning eller faglige forankrede anbefalinger. Antall politidistrikt ble redusert fra 27 til 12 og 126 lensmannskontor ble lagt ned. Det ble lovet å styrke de gjenværende lensmannskontorene, men det har ikke skjedd. Politi-forskermiljøet i Norge har fulgt reformen tett. De sentrale funnene handler om at politiet har mista lokalkunnskap og den nære kontakten med folk. Terskelen for at politiet rykker ut har blitt høyere og utrykninger er oftere enn før forbundet med alvorlige eller skarpe situasjoner. Når politiet først kommer, har de våpen på hofta. Politiet har altså blitt sentralisert og militarisert.

I 2019 kom rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum» av Wathne, Talberg og Gundhus, hvor 3100 politiansatte deltok i en spørreundersøkelse. To tredjedeler av de spurte sa de hadde en dårlig følelse ved arbeidsdagens slutt, «fordi de ikke fikk tid eller hadde ressurser til å gjøre en så god jobb de ønsket». Rapporten viser også at stadig flere av politiets oppgaver privatiseres – «Over halvparten av de politiansatte er bekymret for at vekterbransjen etablerer seg på det som beveger seg over på politiets domene.» For eksempel i Asker og Bærum, hvor legevakten så seg nødt til å leie inn private vektere fordi politiets responstid etter reformen ble for dårlig ved behov for akutt hjelp. Den økende privatiseringen av politiets oppgaver, i tillegg til at politifolk ikke opplever å få gjort god nok jobb og at folk er misfornøyd med politiets tjenester, kan på sikt føre til en ond spiral hvor privat sikkerhet tar over stadig flere av politiets oppgaver. De som har penger, får råd til trygghet. Sentralisering, privatisering og militarisering av politiet er det motsatte av det politiet vi behøver. Vi behøver et nært og profesjonelt politi som blir styrt på en god måte. Et politi som ser sin egen samfunnsrolle, og nyanserer hva som er «kriminelt».

Politiske prioriteringer

Politiet har aldri blitt tildelt så mye penger som nå. Allikevel er det ikke nok ansatte til å håndtere alle voldtektssaker, seksuelle overgrep eller ettergå hvitsnippforbrytere. Det er et uforsvarlig lavt antall politipatruljer i det vidstrakte land. I flere store byer kan det tidvis kun være én tilgjengelig politipatrulje på jobb.

For å endre på dette trengs det politisk vilje. Politikerne har skjevfordelt politiets ressurser i over 15 år og styrt politiet mot håndhevelse av Norges grenser, utlendingsloven og flyktningstrømmen. Politiets utlendingsenhet (PU) ble opprettet i 2004 for å registrere asylsøkere, etterforske for å avklare identitet, uttransportering av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.

I 2016 hadde PU på det meste 936 stillinger og fikk tildelt 651 millioner kroner, i tillegg til 121 millioner, øremerket i justisbudsjettet, til arbeidet med retur av asylsøkere. Økokrim mottok samme år 148 millioner og har med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt. Til sammenligning fikk Troms politidistrikt dette året tildelt 256 millioner kroner. PU har nedbemannet fra toppårene, men fått opprettholdt en høy tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av disse årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april 2020 hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161. Disse prioriteringene betyr i praksis at det er viktigere for politikerne å håndheve utlendingsloven, enn å oppklare grove alvorlige lovbrudd.

Tvangsretur

Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet, og forhindre at grunnløse asylsøkere kommer til Norge. Det ble slått fast at rask retur, spesielt av straffedømte, hadde en stor samfunnsøkonomisk effekt.

Politiet har strevet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Den sterke måltallstyringa førte til en markant økning i uttransporteringer for å få opp antallet, og tillitsvalgt i PU ga i 2015 beskjed til justisministeren om at de politiske styringene gjorde det enklere å sende ut barnefamilier enn kriminelle. Også oslopolitiet sendte et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet hvor de uttrykker bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen, som gjennomføres for å finne folk som kan uttransporteres. Videre ble det trukket frem at såkalt etnisk profilering er ødeleggende for tillit, og kan bidra til at politiet mister verdifull informasjon og i ytterste konsekvens motvirke forebygging av voldelig ekstremisme.

Kikker vi nærmere på tallene for hvem som blir uttransportert, er de straffedømte i mindretall hvert eneste år.

– 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.

– 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.

– 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.
Det rådende politiske flertallet har sørget for at regelverket stadig er endret for å kunne uttransporterte flest mulig. I 2013 kom justisdepartementet med et rundskriv for å «justere praksis slik at utlendingsmyndigheten alltid vurderer om det skal opprettes utvisningssak og fattes vedtak ovenfor en utlending som straffes for naskeri og tyveri av mindre verdi». Nå kan folk utvises fordi de har stjålet en sjokolade til tolv kroner, eller brukte klær fra en container. Dette rammer folk som har lite ressurser. En slik instruks er kanskje egnet for Fremskrittspartiets skryteliste over gjennomslag i regjering, men ikke for å ivareta menneskelige hensyn.

I Utlendingsloven § 122 står det om vilkårene for utvisning, at det må foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er en strukturell brist i måten myndighetene behandler folk som har opphav fra andre land på. Er det slik utlendingsloven er ment å fungere?

Fra over Atlanteren har kravet «defund the police» vokst frem i takt med at folk har tatt til gatene for å protestere mot politivold. Oversatt til en norsk kontekst, kunne kravet lyde «legg ned Politiets Utlendingsehet». En særorgansutredning som har vurdert om det skal gjennomføres en ny reform i politiet, konkluderer med at PU kan legges ned. De peker på at ressursene til PU vil bli bedre benyttet av lokale politimestere som må prioritere sine ressurser fornuftig med hensyn til hvem som skal uttransporteres, og måle dette opp mot alle primæroppgavene et politidistrikt må løse. Det er lite konflikt i det norske samfunnet sammenlignet med andre land som har større forskjeller mellom folk. Men snakker man med marginaliserte grupper så kommer historiene om politiets diskriminering og politivold. Det er de marginaliserte gruppene som utsettes for politiets jernneve.

Krimmigrasjon

Johansen, Ugelvik og Aas har skrevet boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Begrepet «krimmigrasjon» handler om hvordan utlendingskontrollen og kriminalitetskontrollen blandes sammen, og legger premisser for hvordan folk som rammes av dette behandles av myndighetene. Boka viser hvordan noen folk risikerer å bli kriminalisert bare ved å passere en grense. Hvordan lover og samfunnsendringer spiller sammen for å skape aksept for behandling og disiplinering av det boken kaller for «de fremmede» som er samlebetegnelse for personer uten statsborgerskap, som oppholder seg innenfor for den norske stats territorium.

Thomas Ugelvik professor i kriminologi ved UIO beskriver krimmigrasjon slik:

Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å likne fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.

Gradvis så har det å forflytte seg mellom land blitt kriminalisert for enkelte mennesker, mens andre kan dra hvor de vil, når de vil. Og gradvis har det blitt en stor del av politiets hverdag og ressursbruk.

I en nylig antatt artikkel i Tidsskrift for nordisk politiforskning «Den gode fange» av Hammer, Gundhus og Sveaas, framkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk som kan tvangsreturneres. Selv om hudfarge ikke brukes alene, men sammen med andre kjennetegn som politiet forbinder med kriminalitet, er dette en sentral markør for politiet. Det politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land i system, og dette er ikke det norske politiet verdig.

Gundhus, Hammer og Solhjell skriver i Klassekampen om forskjellen på at politiet prater med eller kontrollerer personer i det offentlige rom.

Ungdom har over lengre tid gitt tilbakemelding til politiet om hyppige kontroller og urettferdig politi. I en studie av Randi Solhjells med flere fra 2018 studie trekker ungdommene fram fem ulike grunner til at de blir plukket ut for politikontroll: klesdrakt, etnisitet, nabolag, stå sammen med andre i en gruppe og at de er gutter. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuene og observasjonene til Danel Hammer når det gjelder hvorfor politiet ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere. Tegn som indikerer at noe kriminelt er på gang er formålsløs atferd, bestemte klær og rekvisitter og at man er mann. I tillegg er kroppslige kjennetegn som hudfarge, kroppsbygning og ansiktsform, brukt som grunnlag for utlendingskontroll (paragraf 21).

Videre skriver de:
Skal man gjøre noe med politiets diskriminering og skjønnsutøvelse, vil det lettere kunne påvirkes gjennom omlegging av praksis og kunnskap om yrkesetikk, enn gjennom mer kontroll og regler. Øvelser som et rettferdig politi og det å ta på alvor klager fra publikum blir derfor viktig for at ikke gapet mellom idealer og praksis skal bli for stort.

Gundhus, Hammer og Solhjell peker på kunnskap og opplæring som en viktig faktor for å unngå diskriminering.

God skole = gode politifolk

Landets mest fornøyde studenter, ifølge studie­barometeret var i 2020 studenter på Politihøyskolen (PHS). En treårig høyskole for utdanning av den norske politigeneralisten. Politistudentenes personlige skikkethet vurderes kontinuerlig. Studentene lærer om baken­forliggende årsaker for kriminalitet, lærer å behandle folk med respekt uavhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kunnskap og opplæring er et sentralt tema knyttet til Georgs Floyds død, og det amerikanske politiets (manglende) kunnskap om arrestasjonsteknikk.

I 2006 skjedde det en tilsvarende hendelse i Trondheim når Eugene Obiora døde som følge av politiets maktbruk under en pågripelse. Saken førte til en offentlig diskusjon om rasisme i politiet, og medførte endringer i hva som er lovlig og akseptabel bruk av fysisk makt. Tall fra 2010 viser at bruk av halsgrep av politiet har gått kraftig ned i kjølvannet av Obiora-saken. Samtidig viser denne grafen at det tar tid og krever grundig skolering til for å flate ut kurven for politiets bruk av halsgrep og mageleie.
Da jeg gikk på PHS fra 2011 til 2014 lærte jeg om Obiora-saken i arrestasjonsteknikk-timene. Alle studentene måtte selv erfare hvor raskt man mistet pusten ved mageleie når man er stresset og andpusten. Det er klar sammenheng mellom opplæring og maktbruk.

Tilbake til primæroppgavene

Det er et stort behov for en sosialistisk og human justispolitikk. I teksten min har jeg pekt på flere politiske prioriteringer som burde endres for å oppnå dette, som samtidig sørger for likhet for loven og mindre klassejustis. Politiet må tilbake til sine kjerneoppgaver som er kriminalitetsbekjempelse. ikke utlendingskontroll. Vi må få slutt på krimmigrasjon, og endre måten norske myndigheter behandler folk på flukt på. Avskaffer vi måltall-styringa for uttransporter minskes behovet for kontroll av folk. Ikke minst må det være rom for at politifolk kan si fra, og varsle dersom noe er galt. Vi må verne om Politihøgskolen, og deres rolle i å forme fremtidens politi. Politiet skal ha folkelig forankring, et politi av folket, for folket.

 

Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-42-2004-2005-/id199239/
https://sosiologen.no/essay/samtidsdiagnose/diagnose-grensesosiologi/
https://www.oslomet.no/om/nyheter/naerpolitireformrapport
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere

https://www.tv2.no/a/11562258/?fbclid=IwAR0T103E01pzl1hkp3qWC3YAG3qxVl8rGnhePmAr9hP3mysyhUFZ1BY-kWs
https://www.politiforum.no/forskning-hakon-skulstad-nyhet/tre-av-fire-politifolk-sier-ressursmangel-gar-ut-over-oppgavelosningen/151642
https://www.politiforum.no/asker-og-baerum-beredskap-legevakt/legevakten-leier-inn-vektere—mener-reponstiden-til-politiet-er-for-darlig/140340?fbclid=IwAR3n33wdSHVtY1gw-gptQGGZ6il69K1hAZRfNdOnnUskzEmOkZqJerD4WjQ
https://phs.brage.unit.no/phs-xmlui/bitstream/handle/11250/175066/Politiets%20bruk%20av%20fysisk%20makt%20.pdf?sequence=1&isAllowed=y