Ole-Gunnar Leirvaag var lektor og underviste i norsk og historie. Da han døde sist april, 57 år gammel, var han Rødts samepolitiske talsmann, kommunestyrerepresentant for Rødt Rana og leder av Rana sameforening.

Bakgrunn for dette spørsmålet som eg skal ta opp, er eit avisoppslag sist haust om samiske parallelnamn på innfartsvegane til Rana, som vekte ei viss oppsikt og skapte eit ordskifte i lokale media i Nord Noreg. Eg vart kontakta av aviser som ville vite nærmare om kva eg meinte med dette utspelet. I utgangspunktet gjeld dette samiske namn på dei fem innfartsårane til Rana, som eg meiner må få det samiske parallelnamnet Raanen Tielltie. Her vil eg utvide perspektivet noko, og sjå på skilting på samisk i heile distriktet, på Helgeland og i Vasterbotten.

Eg må understreke før eg startar føredraget at eg ikkje er ekspert på emnet stadnamn. Mellom anna kan eg altfor lite om sørsamisk språk.

For tida er eg leiar i Rana Sameforening, og er derfor naturlegvis interessert i å fremje samiske saker i heimkommunen min. Eg er interessert i dialogar og ordskifte om dette aktuelle emnet, skilting på samisk på Helgeland og i Västerbotten. Det er mange kjensler rundt dette, både rasjonelle og svært irrasjonelle som kanskje hindrar skilting på samisk. Det har vi sett andre stader i Nord-Noreg, der skilt har blitt fjerna, skotne på og vandaliserte på anna vis.

Dette må likevel ikkje hindre oss i å gjere det som vi meiner er rett. Elles går ikkje verda framover. Skilting på samisk er ei symbolsak, men også mykje, mykje meir. Det er mange sider ved stadnamn og kva dei betyr språkleg og kulturelt, og eg skal ikkje ta opp alle desse sidene her. Det er eit stort emne, og eit interessant emne . Eg vil oppmode arrangørane av dette seminaret, til å ta opp stadnamn på eit eige seminar seinare. Særleg vil eg etterlyse gransking og kunnskap rundt samiske gardsnamn.

I Noreg, sør om Nord-Troms, finst ikkje samiske normaliserte parallellstadnamn på skilt, ikkje ein gong i samiske kjerneområde som Evenes og Tysfjord, unntatt dei namna som har eit tradisjonelt samisk einenamn, ofte fornorska eller fordanska: Sulitjelma, Tysfjord, Rana(?), Salten m.fl..

 

Bakgrunnen for dette ligg i historia, der det samiske har blitt sett på som mindreverdig, eller som ein uforståeleg og merkeleg kuriositet, både i dansketida før 1814, og i tida for norsk nasjonsbygging, med norsk nasjonalromantikk, fram til vår tid. I skrifter frå denne nasjonsbyggingstida, krydra med sosialdarwinisme, vart det framført nekrologar over alt som var samisk, og den samiske nasjonen skulle assimilerast, ut frå ei såkalla uunngåeleg historisk utvikling. Sosialdarwinisme er trua på eller vrangførestellinga om at enkelte grupper og samfunn ligg lengre ned på rangstigen fordi dei er komne kortare i utviklinga, altså Darwin sine idear frå naturvitskapen om «the survival of the fittest» overført på det menneskelege samfunnet. Denne ideologien vart brukt for å grunngi kolonialisme under imperialismen på 1800-talet og langt opp på 1900-talet. Diktaren Kipling snakka om «The white mans burdon», at den kvite mann hadde plikt på seg til å gi erobra folk sin eigen høgare kultur. Det vart vedtatt lover og forordningar som skulle skjule det samiske i skolen og i samfunnet. Mange skolefolk meinte at skulle samane få tilgang på sivilisasjon, kunne dei ikkje bruke samisk.

Sosialdarwinisme er ei lei liding og styggedom som har ridd den vestlege sivilisasjon dei siste 120 åra. I dag dominerer vel andre argument mot samisk. Det er mange grunnar til å nekte for at verda stort sett har vore og er fleirkulturell, at ein kultur slik vi opplever han i dag er resultat av ein historisk prosess, og syntese av kulturelement. Det går trass i alt framover med små skritt. Det er først dei seinare åra at det samiske blir sett på som fullverdig eller i alle fall har fått høgare status, og at t.d. det samiske språket er godtatt som eit moderne kulturspråk på line med t.d. norsk og engelsk.

Det er vel ingen som bevisst går inn for å utrydde samane som folk no til dags. Eg kunne ha brukt mykje tid på dette. Det skal eg ikkje. Eg vil ikkje dvele meir ved ei undertrykkande fortid her, eg vil sjå framover frå no av, og peike på kva positive element for storsamfunnet som ligg i samiske stadnamn, i samisk språk, samiske kulturytringar.

Ein kan jo ikkje gjere om fortida, men ein kan skape framtida. Ein må studere fortida for å hjelpe til med skape framtida.

Eg vil heller ikkje dømme dei som er mot å bruke pengar på skilting med samiske stadnamn. Blakke kommunar tenkjer skole og omsorg, og folk har elles stort sett rett i at alle forstår jo norsk. No er det jo også slik i dag at dei fleste forstår engelsk, så kva skal vi med norsk, eigentleg? Vi som har norsk som morsmål, vel sjølvsagt norsk, for det er ein del av oss, og for at vi ønskjer å ta vare på språkbrukarane.

Språket er eit kommunikasjonsmiddel, men det har også andre funksjonar som eg skal komme tilbake til seinare her.

Kva er stadnamn og kva fortel dei?

Alle folk har namn på stader som er viktige for dei. Namna er landemerke og knytt anten til naturfenomen eller kulturfenomen, altså får vi naturnamn og kulturnamn. Stadnamna fortel kven eller kva folkegruppe som bur på ein stad, eller som har budd her i tidlegare tider: Finnsetra, Lapptjønna, Reinfjelllia, Marivollen, Finnburet,Hansfinnsetra. Stadnamna er altså ei kjelde som fortel at det har budd samar på Helgeland frå gammalt av. Ved sidan av historiske funn og andre historiske kjelder er stadnamna dei beste kjeldene til kven som har folkesett eit område. Stadnamna er også identitetskapande og fortel eit menneske at det høyrer heime på ein bestemt stad, eller skapar spennande assosiasjonar til bestemte hendingar i livet eller i historia. Derfor er noko av det første ein person gjer når han eller ho slår seg ned ein stad, å døype seg eit namn på staden. Namneskikkane fortel om næringsgrunnlag: Reinhåjen (Leirfjord,ma.), om opphavsperson: Klemethellaren (Hemnes) og bestemte hendingar folk hugsar: Lappfløttarskaret (Rana). Namna kan også ha røter i opphavssegner ofte kombinerte med naturformasjonar, slik som Hestmona, Dei sju systrene, Torghatten, Suliskongen, Oksskolten(Vuaksåelkie), Kaldvatnet, Vervatnet osb. Lagnaden til samiske stadnamn oppetter i historia er tredelt: For det første finst dei i opprinneleg form, slik som namn på mange fjell og innsjøar i nord, også i vårt distrikt: Vuaksåelkie(Okstindane), Tjåelmie, Gavasjavre, Blaekhkie. Desse namna finn vi i bruk i område kor samar og stort sett berre samar har vandre heilt opp til vår tid.

For det andre finn vi mengder av namn med samisk bakgrunn som først vart fordanska inn til det uattkjennelege, og seinare fornorska inn til det enno meir uattkjennelege: Kaldvatnet, Vervatnet, Sulitjelma, Aldra(?), Renga, Rana (?). Det er her vi ser kven som har makt til å bestemme korleis eit namn skal vere.

For det tredje skjer det ofte eit namneskifte når nye folkegrupper eller nye nærings-kulturar flyttar inn ein stad, som når folk blir fastbuande bønder. Særleg i innlandet var gardane knytt til norsk eller svensk tilflytting av folk som rydda seg gardar. Men også samar som rydda seg gardar la norske namn på gardane, dels for å få dei tinglyste. Dels på grunn av status. Dette namneskiftet skjedde seint, somme stader heilt opp til vår tid. Nokre namn fortel likevel direkte om kva folkegruppe som budde på staden: Finnsetra, Sjunkfjord, Gambogen, Finnvik, Gullholm (av guolli=fisk).

For å gjere dette enno meir vanskeleg er det tilfelle der eit «norsk» namn blir «forsamiska » og så att blir «fornorska». Som de ser, her er grunnlag for mykje interessant gransking og samanfattande utgreiingar.

Ein liten parantes i samband med fornorsking: Eit negativt høgdepunkt i denne politikken var jordlova og jordsalsreglemetet for Finnmark av 1902. Der vart det sett forbod mot sal av jord i amtet til andre enn norsktalande. Formelt galdt dette heilt til 1965. Ikkje så rart at opprinnelege samiske gards- og stadnamn vart til norske namn.

Det samiske språket som har levd og framleis lever i dette distriktet sør for Saltfjellet, er sørsamisk, med dialektforskjellar. I dag er dette språket stort sett brukt i reindriftsmiljøet, blant eldre, blant folk som har lært språket i større eller mindre grad heime, og blant idealistar, men det blir gitt opplæring på og i sørsamisk fleire stader på Helgeland. Det er sørsamiske sendingar i NRK, og det kjem ut skjønnlitteratur på sørsamisk. Eit par blad trykkjer artiklar på dette språket. Det er stor interesse for å lære sørsamisk der det blir sett i gong kurs. Språket er kommunikasjonsmiddel, men det er også kulturberar, som t.d. å fortelje om arbeidsprosessar og overføre materielle og munnlege tradisjonar på ulike måtar. Biletleg talt blir språk ei bru over historiske epokar. Det fortel om fortida, og kan gi oss svar på mange stadnamngåter og korleis folk har levd i tidlegare tider. Riv vi denne brua, blir det lett eit «juv» i historia. I dag er sørsamisk på Unesco si liste over truga språk. Kan vi då redde språk som held på å forsvinne? Er det noko poeng i det? Eg meiner sjølvsagt svaret er ja på begge desse to retoriske spørsmåla. Eg meiner at språkdød gjer samfunnet vårt fattigare, og forståinga for notida blir mindre. Det gjeld samiske ord, og det gjeld språket som heilskap. Men for å berge språket må alle vere aktive, både folk og styresmakter.

Språk er identitetsskapar, og sjølv om ikkje folk kan bruke sørsamisk eller for den del norsk, knyter det folk saman og gjer folk trygge på bakgrunnen sin. Vi ser dette også ute i verda. I USA har det vore trendy ei tid å vise til indianske røter ved å kunne noko frå stammespråket sitt. Enno er det folk i USA som stolt kan sitere noko på norsk, sjølv om det er år og dag sidan slekta budde i Noreg. I dag blir det skilta på fransk og bretonsk i Bretagne. Dette var ei røynsle eg gjorde sjølv på ferietur i Frankrike i 2003. Besøk fotballklubben Celtic i Glaskow i Skottland! Ei vandring i Dublin eller i Castlebar vekkjer undring om fortid, notid og kultur hos dei som er interessert i slikt. Det er underleg med språkytringar, også stadnamn. Det viser røter, konkrete røter. Som diktaren Uppdal skriv: « Ei slekt som veks upp i etteraping etter framande, blir rotlaus i si eiga jord og knapt levefør.» Og det er så sant som det er sagt.

Vi har belegg for at det har budd samar på Helgeland i lang tid, kanskje var samane urfolket her. Vi har arkeologiske funn frå århundra etter vår tidsrekning starta. Vi har beretningar frå Snorre, vi har opplysningar i jordebøker frå seinmiddelalderen og frå 1500- og 1600-talet, både aust og vest for grensa, som fortel om samar. Hos Petter Dass, i Nordlands Trompet, har han eit kapittel om møtet han har med samane. Dette er detaljert. Då Thomas von Westen starta kristninga av samane først på 1700- talet, starta han her i Rana. Det gjorde han fordi det var konsentrert samisk busetnad i dette området. Han har også skrive detaljerte rapportar om emnet. Det er ikkje rart at det er utanfor Mo kyrkje at vi finn ein statue av Thomas von Westen, samane sin apostel.

Presten Stockfleth starta sameskole i Rana, og vi har gode dagboksnotat frå den tida han virka her tidleg på 1800-talet. I Ranens Beskrivelse, hos Heltzen, finner vi samene. I folketeljingar kjem det fram at ein stor del av folket på Helgeland var samar, og i etterlatne skrifter etter høvdingen Ole Tobias Olsen i Rana kjem det fram at han har hatt ein utstrekt kontakt med samane.

Hos nessekongar langs kysten og i innlandet vart det kjøpt samiske varer som vilt og reinprodukt, og i grensehandelen over ei fiktiv grense mellom Noreg og Sverige gjekk det raider med samiske produkt. Som elles i samfunnet er samane på Helgeland blitt assimilerte inn i det norske storsamfunnet på ymse vis, men framleis har vi mange restar av den gamle samekulturen. Både direkte, gjennom at samiske familiar enno driv ei livskraftig reindrift, og indirekte ved at nedarva samisk kunnskap om bruk av naturen blir brukt i utmarksnæringar, i matstell, i husflid. I dei norske dialektane på Helgeland og i dei svenske i Västerbotten er det ord og syntaktiske lån frå samisk. Her vil eg nemne ord som rev av samisk rieban, ein sarv av samisk sarvis=reinbukk, førstelekken i ordet boknafisk og syntaksen i spørjesetningar: Ka du sei? Kanskje veit folk kva ein galkasasaddj er?

Ein har også funne merke i tre og steinrøyser som viser til samisk busetting og levesett.

Kva er hensikten med samiske stadnamn på skilt?

Då eg tok opp denne saka, vart dette ironisert over og latterleggjort. Dette er ei forsvarsmekanisme og ein hersketeknikk som eg berre må finne meg i. Men det inspirerer også til å gå vidare. Eg meiner at både historia og samtida dokumenterer at vi har levd i eit fleirkulturelt samfunn her i distriktet. Dette har vore og er ei styrke for oss, i og med at folk har hatt fleire kulturelle bein å stå på. Dette perspektivet bør komme fram gjennom skilting og gjennom parallell satsing på samiske næringar, reindrift, husflid, kultur, turisme og samiske nisjeprodukt elles.

Det sørsamiske språket bør styrkast gjennom skolen og ved at folk får sjå det i bruk på kommunale skilt. No i første omgang bør kommunane merke innfartsårane med samiske parallelnamn og ved at skolar og ein del andre institusjonar blir skilta med sørsamisk språk. Ute i Europa er satsing på gammal fleirkulturell situasjon komme i skotet. Eg vil atter ein gong nemne Irland, Bretagne i Frankrike, og i tillegg Wales i Storbritannia og Gallicia og Catalonia i Spania. Her blir den gamle kulturen trekt fram i media, i skilting, i festivalar og i reklamen for området eller landet. Det er spennande for turistar å sjå og undre seg over kva ein stad eller eit distrikt har å by på av kulturell historie. Italienarar og tyskarar eg har komme i prat med, spør om kor samane er i Nord-Noreg. Eg svarar: «her», og dei spør om kvifor ikkje dette er markert.

Mange av dei som reiser omkring er kulturturistar, og skilting på samisk kan få desse turistane til å stoppe. Har kommunane samiske produkt å tilby, kan dette vere med på å få aktivitet i gang. I Rana har vi ein bedrift, ARV, som just tar utgangspunkt i samiske mattradisjonar. Tarna Vilt er eit anna døme. Her gjeld det å vere kreative . Vi snakkar mykje om toleranse i våre dagar. Kunnskapar om samisk historie, og om korleis samane har bidratt til å skape ein rik kultur, kan også vere med på gjere om noko av den uretten som samane har vore utsett for gjennom historia, og styrke identiteten til folk. Det finst knapt ein monokulturell stad i verda, og i vår tid flyttar folk ikring over større område og tar og gir av kulturelement. Dette har vore det normale her hos oss fra gammalt av.

Vi skal vise denne normaliteten ved å skilte på sørsamisk på Helgeland og i Västerbotten. På sikt vil dette skape toleranse og auke innsikt og vørnad for både eigen og andre sin kultur.

Etter rettssaken hvor The Pirate Bay (TPB) ble dømt i Stockholm tingrett, og etter Rødt gikk ut med støttekampanjen filesharer.org, har debatten gått høyt om fildeling, både i og utenfor Rødt. Debatten har fortsatt nå som TPB blir forsøkt solgt, men som jeg vil komme tilbake til, endrer et evt. slikt salg lite.

Det er mange påstander som slenges ut i debatten, og terskelen for krasse karakteristikker mot tilhengerne av fri fildeling er lav. I tillegg blandes ulike spørsmål sammen på en måte som ofte skaper forvirring, og den teknologiske kompetansen blant debattantene er høyst varierende – og jeg mener at dette har en viss betydning her. Denne teksten er altså et forsøk på å rydde opp.

Rettssaken

 

Hva er? Bittorrent er en teknologi for å dele datafiler som baserer seg på at et stort nettverk av datamaskiner deler den samme filen mellom hverandre på kryss og tvers uten å gå innom noen sentral server. Torrent-fila som koordinerer delingen, henviser brukeren til trackere som gir en oversikt over andre brukere som deler ut fila. Cache-folder er en mappe som midlertidig lagrer nettsider, og andre filer som du surfer på, på nettet. Ludittene var arbeidere som i fortvilelse over å ha mistet jobbene sine under den industrielle revolusjonen, brøt seg inn i fabrikkene og knuste maskinene. Napster var det første store fildelingsprogrammet og var spesiallaget for å dele musikk. Napster ble stoppet allerede før de store skjerpelsene i åndsverksloven kom fordi musikkfilene der var innom en sentral server, og ikke ble delt direkte mellom brukerne. napster.no var en norsk nettside som lot brukerne legge ut lenker til musikkfiler som lå andre steder på nettet. Den må ikke forveksles med det tidlige fildelingsprogrammet Napster, som den lånte navnet fra.

La oss først se på de tiltalte. Var det riktig å dømme TPB? For å gjenta noe som er blitt nevnt før, men kanskje ikke forstått: TPB deler ikke ut en eneste ulovlig fil. TPB er derimot er verktøy som gjør det mulig for brukerne å søke opp torrent-filer (se boks), som inneholder informasjon om hvor de kan finne både lovlig og ulovlig innhold. (Mange tilbydere av lovlig materiell – blant annet det store nettbiblioteket Gutenberg. org bruker torrent-teknologi til å spre sine produkter). Den viktigste forskjellen mellom TPB og for eksempel Google, er kanskje at TPB søker på torrent-filer, mens Google søker på alle slags filer. Man kan likevel kjapt lage et Google-søk som også utelukkende søker på torrent-filer, og den mest brukte torrent-klienten (programmet) uTorrent hadde lenge nettopp et slikt søk på sine nettsider (før de byttet til søketjenesten Ask).

TPB har også selve torrentfilen lagret på sine servere og driver en tracker, men denne filen er i seg selv altså bare en lenke, som peker til materiale som ligger rundt på tusenvis av ulike datamaskiner rundt om i verden – ute hos den enkelte fildeler.

 

Når man dømmer TPB for det de tilbyr, beveger man seg altså ut på en vei hvor man gjør tjenesteleverandører ansvarlige for det brukerne bruker tjenesten deres til. Vi ser en utvidelse av dette nå ved søksmål mot Telenor med krav om å sperre bestemte sider, og vi har tidligere sett nettaviser gått til sak mot Google News for lenking. Dette er den samme logikken som platebransjen forsøkte å få inn i norsk rett i «napster.no»- dommen (se boks), hvor de argumenterte med at lenking i seg selv er en tilgjengeliggjøring. Heldigvis nådde de ikke helt fram med det argumentet.

Alle søkemotorer som finnes i dag, vil uten unntak kunne hjelpe deg å finne store mengder ulovlig delt materiale. Dersom man skal holde innholdsleverandører som TPB eller Google ansvarlig for hva brukerne deres gjør med dem, har man faktisk effektivt drept hele internett, og det er ikke åndsverksloven verdt. Slik sett er et av hovedpoengene på Rødts nettside filesharer. org – at de «kriminelle» er de millionene av vanlige mennesker som laster opp og ned filer, og ikke TPB – ganske åpenbar.

Er det mulig å stoppe fildeling?

Bjørgulv Braanen påstår i sin leder i Klassekampen 20/2-09 at rettssaken i Sverige «ikke er rettet mot dem som laster ned, men mot bakmennene i Pirate Bay». Å se på TPB som «bakmenn» blir etter det som er skrevet over, relativt misforstått. (Da kunne man heller se på film-ripperne og opplasterne av torrents som «bakmenn», men de er også stort sett bare vanlige ungdommer.) Men om man så klarte å stoppe TPB og lignende sider – hadde man da stoppet fildelingen? Svaret er enkelt og greit nei. Vi hadde fildeling også før TPB, gjennom nettverk og programmer som for eksempel DC++, hvor du ikke baserer deg på noen nettside, men laster opp og ned filer direkte fra andre brukere gjennom et program. Hvor er de skumle «bakmennene» der? Når TPB nå selges, er det ingen mangel på andre torrentsider som tilbyr akkurat de samme tjenestene. Skulle man lykkes med å stenge også disse, vil det samme skje som når man stengte Napster (se boks): fildelingen vil flytte seg over på andre plattformer, og annen teknologi, og fortsette å øke i omfang.

Den eneste måten å effektivt hindre fildeling på, er å detaljovervåke all datatrafikk. Da har vi skaffet oss et storebror ser degsamfunn. Det er neppe det verken Braanen eller andre som er skeptiske til fildeling, ønsker. Om vi ikke ønsker oss det, er det kanskje en bedre strategi å prøve å finne måter å leve med fildeling på, enn å hive oss på Luditt-vogna.

Er det ønskelig å stoppe fildeling?

Så er det selvsagt mulig å si at det er uetisk å fildele, og at man ikke bør støtte det selv om man i praksis ikke kan stoppe det. Da er vi inne på noe av kjernen – intellektuelle rettigheter – eiendomsrett til uhåndgripelige ting som ord, bilder, lyder og tanker.

I det meste av musikkens historie har det ikke vært noen som helst form for «åndsverkslov ». Tvert imot har det både innen klassisk musikk og tradisjonell folkemusikk vært vanlig skikk-og-bruk å låne fra hverandre, og den slags kreativ idédeling (creative commons) har vært ekstremt viktig for at mange kunstformer i det hele tatt har fått utviklet seg. Nye musikkformer som baserer seg på det samme prinsippet med bruk av sampling etc., fører i dag til rettssaker – det er synd for musikken. Her har vi en tilsvarende parallell til diskusjonen om programvarepatenter. Dersom den praksisen som storselskapene forsøker å innføre nå hadde vært gjeldende i internetts barndom, hadde vi antageligvis aldri sett den teknologirevolusjonen vi nå er inne i.

Intellektuelle rettigheter av typen «copyright » innenfor ymse områder, fikk fotfeste samtidig som man begynte å distribuere kultur gjennom salg av fysiske enkelteksemplarer (bøker, plater etc.), og det var da en enkel og logisk ordning for å sørge for at opphavsmannen/kvinnen fikk sin del av kaka. Nå går vi inn i en tid da salget av fysiske enkelteksemplarer er over. I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger, og den kan ikke stoppes. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Platebransjen forsøker i stedet å begrense teknologien for å passe den nåværende økonomi- og finansieringsmodellen – slik ludittene gjorde i sin tid. Det er en strategi som aldri vil lykkes, og den er heller ikke ønskelig.

Om vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, gir fildeling og internett muligheten for stadig flere til å få en bredere tilgjengelighet på kultur enn vi noen gang tidligere i historien har sett. Når distribusjon og kopiering har en kostnad lik null fordi brukerne selv tar seg av det, er det ekstremt lite samfunnsøkonomisk å insistere på å selge enkelteksemplarer. Musikken blomstret før åndsverksloven, og den vil blomstre mye mer etter vi er kvitt den, siden den i dag i stor grad bare bidrar til å legge begrensninger på både teknologisk og kulturell utvikling.

Den autoritære digitale hverdagen – alle er forbrytere

Etter plate- og filmbransjen startet sitt korstog mot fildeling, har mange land strammet inn lovverket på måter som både er fullstendig ulogisk fra en teknologisk synsvinkel, men også fra en samfunnsøkonomisk.

For å ta det siste først så har det de siste årene vært et stadig press for å utvide tiden som copyright varer. Begrunnelsen for åndsverkslov har vel historisk vært noe av det samme som for patenter: Det skal bidra som et incitament til å lage kulturprodukter eller oppfinnelser, og det er rettferdig om skaperen får igjen noe dersom produktet kommersialiseres. Derfor har det alltid vært begrensninger både på hva som kan dekkes av loven, og hvor lenge. – Etter en tid skal kulturprodukter gå inn i vår felles kulturarv, som vi alle skal kunne benytte fritt. I dag ville ingen film bli laget dersom filmselskapet ikke trodde den ville spille inn utgiftene i løpet av et par–tre år. Likevel har man altså mulighet til å fornye copyrighten igjen og igjen. Hvor er rettferdigheten i at noen skal fortsette å tjene penger på et produkt tiår etter at produsenten er død?

Europaparlamentet har nylig vedtatt å utvide copyrighten til 95 år. Fra den opprinnelige begrunnelsen for denne type eiendomsrett er en slik utvidelse fullstendig irrasjonell, men det er et stadig sterkere press fra bransjen. All kulturproduksjon hviler på menneskehetens felles kulturarv, men villigheten til å la noe gå tilbake til denne kulturarven, blir stadig mindre. Det er likevel ikke bare nå i det siste, og det er ikke bare i EU innstramminger kommer. Om man husker noen år tilbake, ble også den norske åndsverksloven innskjerpet for å blidgjøre plate- og filmindustrien. Der det tidligere bare var ulovlig å laste opp åndsverkbeskyttet materiale, ble det nå også ulovlig å laste det ned. Fra en teknologisk synsvinkel er dette en hårreisende lov, all den tid det rent prinsipielt er umulig å avgjøre hva en fil inneholder (og da også hvorvidt dette er beskyttet), uten først å laste den ned.

Den nye loven gjelder selvsagt ikke bare film og musikk, men også ting som tekst og bilder. Dette betyr at samtlige nordmenn som bruker internett, antageligvis gjør seg selv til jevnlige lovbrytere. Dersom du besøker en nettside som har lagt ut et bilde (eller en tekstbit) uten tillatelse, kan du ikke selv se dette uten at det først lastes ned og lagres på datamaskinen din (i en cache-folder av et eller annet slag). Den lovstridige informasjonen er da automatisk lastet ned til din maskin, og du er i en bokstavelig lovtolkning per def. lovbryter. Dette er noe alle nordmenn som bruker internett jevnlig, vil komme til å gjøre, og det gjør dermed alle til lovbrytere. Dette blir selvsagt ikke håndhevet, men vi ser nå at bransjen har fått seg en lov som i prinsippet er så vidtgående, for å kunne rettsforfølge de personene de ønsker. Er det denne utviklingen vi ønsker?

Nå kan man alltids argumentere for at intellektuelle rettigheter er mye mer problematiske på patentområdet, hvor medisinpatenter dreper tusenvis av mennesker i Afrika, store selskaper er i ferd med å skaffe seg rettigheter til arvestoffet vårt, og programvarepatenter setter hele den teknologiske utviklinga i fare for å bli underlagt store private monopoler og «truster». Hvorfor dette maset om film og musikk, hvor det finnes gode grunner til å beholde intellektuelle rettigheter? Poenget er vel at vi nå engang har kommet dit at det er teknologisk mulig å dele film og musikk fritt, og videre at åndsverksloven er en menneskeskapt lov, som er relativt ny (i forhold til kulturens historie svært ny), og langt fra noen naturlov, og dermed en lov det er naturlig å endre når den teknologiske basisen for loven endrer seg.

Alternativene til et digitalt overvåkingssamfunn

Hva gjør vi så – dersom vi aksepterer at svaret på fildelingen ikke er å kjøre en håpløs og skadelig kamp for å stoppe den? Alles hovedargument mot fildeling er at noen må ha betalt for å lage musikken og filmene, ellers vil de ikke bli laget. Nå eksisterte det jo både musikk og annen kultur (om enn av teknologiske årsaker ikke film), lenge før noen hadde tenkt på noen åndsverkslov, og det vil det også gjøre lenge etter. Det er ikke menneskets trang etter profitt som har skapt kulturen, men heller menneskets trang etter å skape kultur. Slik sett er det bare tøys at «kopiering dreper musikken» og lignende. Nettet er etter hvert fullt av amatørartister, som deler musikken sin fritt, også under Creative Commons-lisenser. (Et eksempel på dette er all musikken som ligger ute på nettstedet jamendo.com) Et mulig svar vil dermed være at vi bør akseptere færre Hollywood-filmer og Britney Spears-album, og heller satse på mer dugnad i kulturproduksjonen. (Teknologien gjør jo også mye produksjon billigere.)

Dette vil naturlig nok ikke profesjonelle kulturprodusenter, det være seg musikere, forfattere eller filmskapere, se på med blide øyne, og det kan man forstå. Selv om den teknologiske muligheten og den politiske viljen skulle være der til å innføre både 6- og 4-timersdag etter hvert, kan det være at samfunnet faktisk ønsker at noen skal kunne drive på med kulturproduksjon på fulltid. (Jeg ønsker for eksempel det.) Da må vi legge til rette for det på en annen måte enn å kjøpe og selge enkeltprodukter, og her er mulighetene mange.

Det første og enkleste er vel å si at de fleste inntjeningsmetodene kulturprodusenter har i dag, fremdeles vil være der i framtida. Konserter, kino, teater osv. vil fremdeles være der i overskuelig framtid.

Så kan man mene at dette ikke er nok, og det er jeg fullstendig åpen for å ta en diskusjon på. Penger kan hentes inn på mange måter. Dette digitale verdensbiblioteket kan finansieres som andre bibliotek – via skatteseddelen. (Nå må det vel påpekes at svært mye av produksjonen allerede i dag er laget med en god del offentlig støtte, og at for eksempel NRKs programmer ikke skal kunne deles fritt av alle, er for meg ganske urimelig – de er finansiert av alle TV-eiere i fellesskap, og også i forhold til en del andre som mottar mye støtte, hadde det ikke vært urimelig med en CC-publisering av produktene.) Om man ønsker å koble betalingen mer direkte til bruken, er det også mange muligheter. Man kan lage en avgift på lagringsmedia, slik det i sin tid ble gjort med kassetter. Man kan også avgiftsbelegge bredbånd, og man kan legge et tillegg i prisen på alt pc- og audiovisuelt utstyr (en varekategori som er blitt stadig billigere og som byttes ut stadig oftere – en prisøkning her ville antagelig vært miljøvennlig også.). Hvordan skal man så fordele disse midlene? Man kan gjøre det på forskjellige måter. Man kan velge ut offentlige satsingsområder, og gi målrettede tilskudd og stipender etter det. Dersom fildeling er lovlig, kan man også inngå samarbeid med de største fildelingssidene/nettverkene, om en innrapportering av hvor mye trafikk den ene eller andre fila har, slik at utbetalingen kan kobles til popularitet og bruk, og man kan selvsagt ha alle mulige kombinasjoner av dette. Det er et demokratisk spørsmål. I utgangspunktet mener jeg at en finansiering over skatteseddelen er den beste og mest sosiale løsningen, men jeg mener samtidig at dette er spørsmål hvor de som jobber i kulturfeltet, bør få et avgjørende ord med i laget. Det samme gjelder fordelingsordningen for pengene.

Det er denne debatten kunstnere og musikere burde gå inn i, og det er her de burde stille krav. Å fortsette å gå etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget, fører sjelden til annet enn at man risikerer å gå utfor et stup. Heldigvis er det etter hvert musikere som har begynt å skjønne dette, men bransjen som helhet henger etter. Jeg venter i spenning på at man skal bruke mer krefter på konstruktive politiske prosesser for å finne gode løsninger for framtida, og mindre krefter på håpløse rettsprosesser.

Ronny Kjeldsberg

Alle jeg kjenner som har vært i Thailand, har kommet hjem med en bunke piratkopiert film, musikk eller programvare. Ingen av dem betrakter seg som forbrytere av den grunn. De synes liksom det er lovlig å snyte Time Warner eller Microsoft for en mikropromille av profitten. Dette sier litt om at moral er en ganske relativ sak, hvor det som til enhver tid regnes som rett og galt, kan være temmelig situasjonsbestemt.

Nå trues imidlertid denne piratgeskjeften med døden. Ikke som følge av effektiv kriminalitetsbekjempelse, men fordi Internett har gjort all musikk og film tilgjengelig med et tastetrykk. Kopiering og salg av fysiske medier blir i prinsippet overflødig. Piratene kan ikke lenger tjene penger på kopiering av produkter som likevel er gratis og tilgjengelig for alle. Dette er opplagt et framskritt. Men heller ikke den seriøse musikeren eller forfatteren tjener penger når folk laster ned musikk eller bøker på denne måten, med mindre det utvikles kompensasjonsordninger som er levedyktige og allment godtatte.

Hittil har produksjonsselskapene og forlagene vært ganske bakpå i dette spørsmålet. De mest konservative mener det handler om å lære forbrukerne moral; piratkopiene fra Thailand sier jo noe om hvor vellykka det ville bli. I USA og EU har nå hovedstrategien mot ulovlig fildeling vært å forfølge «lovbryterne» individuelt, med ganske dårlig – og til tider tragikomisk – resultat (i USA er nå enkeltpersoner tiltalt og dømt til å betale urealistiske erstatningsbeløp (http:// tinyurl.com/nh982z) for ulovlig nedlasting). Saken om Pirate Bay er også et ferskt eksempel (http://no.wikipedia.org/wiki/ The_Pirate_Bay) . Deretter har man forsøkt å presse linjeleverandørene, som Telenor, til å blokkere brukere som laster ned ulovlige kopier. Det siste er både en håpløs og direkte uetisk oppgave, det forutsetter overvåking av forbrukernes atferd på nettet i et omfang som bryter med alle prinsipper om personvern. Dette har både Venstre (www. venstre.no/artikkel/21182) og SV (tinyurl. com/dklwz4) forstått. Men ingen av dem har hittil foreslått realistiske løsninger for å ivareta opphavsrettighetene. Et forslag fra Rødt (tinyurl.com/l9ba6k) om å betale via skatteseddelen faller på sin egen urimelighet. Men det sier seg selv at slike løsninger bør komme på plass ganske snart, før alle tog har gått.

Kulturarbeidere jeg snakker med, har delte meninger om det som nå skjer. Ikke så rart. De som lever av å skrive eller spille er jo avhengige av å få solgt produktet sitt på et marked. Noen klarer ikke å se for seg at dette kan skje på annen måte enn som et reint varebytte i en markedsøkonomi. Men kultur er jo egentlig et møte mellom mennesker, en samtale der mennesker deler erfaring, følelser og kunnskap med hverandre. Musikeren formidler opplevelser med tekst og toner. Kunstneren gleder, trøster eller provoserer. Forfatteren forteller en historie som i beste fall berører den som leser henne, eller bringer ny kunnskap eller opplevelse inn i andres liv. Mennesket er faktisk aleine om å utveksle fortellinger om seg selv på denne måten. Ved å redusere slike samtaler til et reint varebytte, gir de Marx rett når han skreiv at under kapitalismen vil enhver transaksjon mellom menneskene til slutt bli en vare, et objekt på et marked.

Denne markedstenkinga har også en annen betenkelig side: Når kultur er en vare, vil bare den som kan betale ha tilgang. Og da får plutselig problemstillinga en klassedimensjon. Enda tydeligere blir dette dersom vi ikke bare snakker om overskuddsproduksjon som kultur, men om nødvendig kunnskap, viten vi trenger for å overleve: Når global industri tar patent på genmaterialet i korn, må fattigbønder i tredje verden plutselig betale for såkorn som tidligere har vært gratis (Utviklingsfondet om dette: http://tinyurl.com/ktgtwf ). Når forskning om farlige epidemiske sykdommer blir patentert og formelen for medisinen blir holdt hemmelig, dør fattige afrikanere av aids fordi medisinen er for dyr ((http:// www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.462372). Disse kunne vært reddet dersom forskningen hadde vært åpen og tilgjengelig, og medisinen billig. Bønder kunne fått mer ut av avlingene sine om forskninga rundt genbanken var frigitt. Slik tjener kapitalinteressene på at kunnskap er forbeholdt den som kan betale for det. De fattige betaler dyrt. Og de aller fattigste dør.

I en annen og bedre verden vil slik kunnskap være tilgjengelig i en database eller en wiki. Alle som hadde behov eller kompetanse, kunne laste ned oppskriften. Dette skulle være den selvfølgelige, demokratiske og humane løsningen. Alt annet ville blitt sett på som kynisk, bedragersk og menneskefiendtlig. Hvis jeg skulle utlede ett prinsipp, måtte det bli dette: – Vår samla kunnskap om og tilgang på kultur, historie og vitenskap er menneskehetens selvsagte felleseie. Denne tilgangen skal være gratis og for alle.

Så kan du innvende at dette er det reine utopia. Mulig det. Muligens ikke. Det finnes forholdsvis ferske eksempler på at noe er under utvikling, på flere fronter: NTNU (itunes.ntnu.no/pc.html) og USI (itunes.uis.no/) legger nå ut forelesninger gratis på iTunes, NRK legger ut sine mest populære programmer til fri nedlasting (tinyurl.com/pna5lg), for å nevne noen norske. Wikipedia (no.wikipedia.org/wiki/ Hovedside) er jo allerede godt etablert. Og flere og flere lisensierer produktene sine under Creative Commons (no.wikipedia.org/wiki/Creative_Commons)

I debattboka Delte Meninger, initiert av fornyingsminister Heidi Grande Røys (kan lastes ned som ebok her: http://f9.no/dm/) drøfter Hendrik Storstein Spilker (tinyurl.com/kne6zk) mulige inntjeningsordninger for digitale åndsverk som publiseres på nett. Det vises til beregninger som hevder at om lag 20 kroner per måned per Internettbruker mer enn dekker royalties til forfattere og musikere. Med dagens teknologi er det helt mulig å registrere antall nedlastinger av en fil. Dermed kunne skaperne få betalt, med ganske stor treffsikkerhet, i forhold til popularitet.

Så hvem skal betale? La meg heller spørre: Hvem tjener på det? De aktørene som i dag henter inn flest kroner på innholdsformidling via Internett, er linjeleverandørene. Det finnes gode argumenter for at det er de som bør betale for gildet. Deres produkt, bredbåndslinjene, har nemlig liten verdi uten at noen produserer innhold. Lovlige nedlastingstjenester som iTunes eller Spotify tar inn småpenger sammenlikna med disse. Den største linjeleverandøren i Norge er Telenor.

Så kan det selvfølgelig innvendes at det likevel blir kundene som betaler via regninga til (for eksempel) Telenor, og det blir urettferdig dersom forbrukere som laster ned lite, skal subsidiere de som laster ned mye. Men ser vi nærmere på praksisen i dag, er det faktisk sånn at linjeprisene fra Telenor og Get allerede er differensierte, nettopp avhengig av båndbreddeforbruk. Det kan ikke være noen heksekunst å tilpasse for eksempel Tono-avgiften til den eksisterende prisstrukturen. Et slags «kassettavgiftsfond » for digital distribusjon. Det er ikke engang sikkert at sluttprisen behøver å bli dyrere, når Telenor og Get likevel må konkurrere på pris i markedet.

Det virkelig framtidsretta ved denne modellen, er at den ville være uavhengig av om bredbåndstilgang er et privat eller statlig ansvar. Dette vil fungere innafor rammene av en markedsøkonomi som vi kjenner den, men også som overgang mot et felleseie (som jeg personlig ville foretrekke), hvor kulturarbeidere og forskere får betalt av fellesskapet, gjerne gjennom differensierte løsninger.

Tor Otto Tollefsen

 

Peder Martin Lysestøl:
Palestinerne
Rødt!, 2009

Boka Palestinerne ble nærmest skrevet som lærebok for den nystarta Palestinakomiteen. Den presenterte en meget ung palestinsk frigjøringsbevegelse for en enda yngre norsk solidaritetsbevegelse.

Allerede på kongressen sin i 1967 hadde SUF (gamle SFs ungdomsforbund) vedtatt full støtte til palestinernes kamp. Sionistene hadde ellers fullstendig politisk hegemoni i Norge, men disse ungdommene hadde lært om imperialisme og frigjøringskamp gjennom FNL-gruppenes solidaritetsarbeid for Vietnam. De så palestinernes kamp i samme sammenheng.

De visste at det måtte studier til for å få sving på anti-imperialistisk støttearbeid. Det måtte lages studiemateriale om palestinernes historie og frigjøringskamp. Den jobben fikk Peder Martin Lysestøl. Boka han skrev, fikk enorm betydning for retningen som solidaritetsarbeidet tok i Norge, og for den politiske plattformen som Palestinakomiteen uten store endringer har holdt fast ved siden.

Palestinerne hadde tatt til våpen midt på 60-tallet, etter å ha ventet forgjeves på at FN skulle reagere på sionistenes overgrep, fordrivelsen fra Palestina. Geriljaaksjonene satte omsider palestinernes sak på dagsorden – men det var sionistene som bestemte overskriften: «Terrorister».

Kampen for et fritt Palestina var ikke først og fremst en militær utfordring. Styrkeforholdet i konflikten betydde at kampen måtte vinnes på andre arenaer enn den rent militære. Derfor tok palestinerne godt i mot unge gjester fra Europa, som Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Det var ikke akkurat mainstream-politikere som kom, men palestinerne tenkte langsiktig. Dette var første skritt på veien til å vinne opinionen i Vesten.

Lysestøl fikk god hjelp til å finne fram historiske kilder, og til å intervjue flyktningefamilier, geriljasoldater og politiske ledere. Finn Sjue fikk besøke geriljabaser i Jordan og Sør-Libanon og diskutere frigjøringskamp og terror med «terroristene» selv. For norske ungdommer som leste førstehåndsberetningene fra disse to på trykk i Palestinerne, kom den palestinske virkeligheten plutselig mye nærmere.

Tidsskriftet Rødt! har all ære av å ha gjenutgitt boka 36 år etter første utgave. Sionistenes historieskriving er ikke lenger enerådende i folks bevissthet. Tilgangen på informasjon er enorm, sammenliknet med situasjonen på 70-tallet. Forlaget har likevel valgt å utgi den gamle boka uendret. Med god grunn. Dette er fortsatt er den beste innføringen i palestinernes og frigjøringskampens historie og politikk som er tilgjengelig på norsk, og på et overkommelig antall sider. Målgruppa var og er først og fremst politisk interessert ungdom, framtidige aktivister for palestinernes sak.

Boka er selvfølgelig preget av kildene Lysestøl hadde, og av tida da den ble skrevet. Referansene til marxistiske klassikere virker antakelig eksotiske for nye lesere. Men de er fortsatt ikke uinteressante, særlig ikke hvis de leses med litt mer kritisk sans enn det var vanlig den gangen. Ikke alt av vurderinger underveis tåler etterpåklokskapens snusfornuft. Men det er nyttig å se hvordan palestinerne og deres norske venner tenkte – også der de tok feil. Og de viktigste spørsmålene er stort sett behandlet på en måte som fortsatt holder.

Boka gjør jøders og palestineres skjebne forståelig innenfor rammen av stormaktsinteresser og imperialistisk politikk, og forklarer sionismen som det den var og er – en ideologi som tjener imperalistmaktene. Ideologien tilbyr en løsning på det såkalte «jødespørsmålet» for Europas rasistiske makteliter ved å si som Golda Meir sa om palestinerne: «They do not exist.»

Med tanke på den seinere utviklingen i Libanon virker bokas framstilling av forholdene der nokså naiv i sin tillit til alliansemulighetene. Og de som i boka snakker om nødvendigheten av «den langvarige krigen», var antakelig ikke forberedt på hvor lang den ville bli. Med alderen innser en lettere at historiske prosesser er lenger enn menneskeliv. Nettopp derfor er det viktig å studere historien grundig for å skjønne de lange linjene. Vår felles hukommelse rekker ikke langt nok.

Boka inngår også som en del av historien om m-l-bevegelsen. Den viser til sterke sider som det er viktig å framheve og forsøke å føre videre: viljen til å gå imot strømmen, og til å undersøke virkeligheten bak de offisielle sannhetene, for eksempel om hvem som er helter og skurker i verdens konfliktområder. Rødt-representanten Erling Folkvords besøk til Afghanistan nylig, vel og merke uten pansret eskorte som visstnok ellers er vanlig når norske politikeres besøker landet, følger denne gode tradisjonen.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen forente mange politiske og religiøse syn og rekrutterte fra alle sosiale lag. Diskusjonene var voldsomme. Ikke bare Israel, men også stormaktene og de arabiske naboene fisket hele tida i rørt vann. Frigjøringsbevegelsen måtte vinne legitimitet hos det store flertallet, både de som levde under okkupasjon og de som levde i eksil. Det gjaldt å finne det som bandt sammen framfor det som splittet fronten. Dette skjønte også Lysestøl. «Alle spissfindige motsetninger mellom geriljaorganisasjonene, som den borgerlige pressa er så opptatt av, er forvist til et tillegg bakerst i boka,» skriver han.

Lysestøl kom for å lære, ikke for å belære palestinerne. Det samme gjaldt de mange solidaritetsarbeiderne som seinere besøkte området på studieturer, arbeidsleire eller for å tjenestegjøre for helseorganisasjonen, palestinernes Røde Halvmåne. På nært hold fikk de se hva kampen kostet, og hvor vanskelig den var. Det gjorde at de ble mindre fristet til å gi gode råd, og mindre preget av den arrogansen som ellers har preget europeeren i møtet med den arabiske verden.

Med årene har palestinernes sak vunnet langt større forståelse. Men samtidig virker det som om mange av Palestina-vennene har begynt å glemme hvem som betaler for kampen, og hva den koster. Den vestlige arrogansen, med røtter i kolonitida, dukker fram. Det er kommet en bedrevitende tone inn i Palestina-diskusjonen. De siste årene Arafat levde, midt under en konfrontasjon med sionistene på liv og død, var det som om man overgikk hverandre i finne feil og mangler hos palestinernes leder. Enhver norsk statsviterstudent kunne fortelle deg at Oslo-avtalen var Arafats generaltabbe, og årsaken til all senere elendighet. Det er som om palestinerne hele tida får hovedansvaret for alt galt som skjer. Hvis bare Fateh og Hamas kunne bli enige, og rette seg etter de kloke rådene fra USA og Egypt – vi ser ingen andre lyspunkter enn Obama …

Hvis det var sant at palestinerne har det «verre enn noensinne», slik det også nokså tankeløst står i forlagets forord, må det bety at førti års frigjøringskamp har vært forgjeves. Alle liv som er ofret, er ofret forgjeves. Denne formen for svartmaling og pessimisme tjener ikke palestinernes sak. Svartmaling av motstanderens muligheter for å vinne, er psykologisk krigføring. En palestinsk leder som er sitert i Palestinerne, snakker om hvordan PLOs kontorfolk i Beirut har for stor avstand til kampen, og kan rammes av «overgivelsesidelogien» som fører til at man trekker seg tilbake og lar andre føre kampen videre. Palestinerne kan tjene som motvekt mot svartmaling og overgivelsesideologi. Etter å ha lest den, er det vanskelig å hevde at det bare har gått fra vondt til verre for palestinerne.

Bakerst i boka oppsummerer Lysestøl anno 2009 tida siden boka kom ut. Oppgaven er ikke lett. I mine øyne har etterordet litt for mye preg av å skulle gjøre opp regnskap. Frigjøringskampen er langt fra over, og det er for tidlig å dele ut karakterer.

Palestinernes problem er fortsatt sionismen og sioniststaten Israel, ikke forholdet mellom Hamas og Fateh. Tidligere palestinske ledere har vunnet legitimitet gjennom handling. De fleste av dagens ledere, uansett organisasjon, har tapt legitimitet gjennom noen av sine handlinger, og sannsynligvis tapt den for godt. Det tar tid å finne nye ledere, det tar tid for ledere å bygge opp legitimitet nok til å virke samlende.

Den palestinske befolkningen har felles erfaringer som sier at de må lete etter det som forener, ikke det som splitter. De vet hvor farlig det er å gjøre seg avhengig av lokale eller globale stormakter. Men det er ikke nytt for palestinerne at politiske grupperinger glemmer begge disse lærdommene i sin rivalisering om lederskap og makt. Akkurat som i 1973 er det igjen mange rivaliserende palestinske organisasjoner og dårlig samarbeid. Akkurat som boka forteller fra den gangen, er årsakene dels geografiske (eksil/hjemmefront, Vestbredden/ Gaza, forsterket ved Israels begrensing av bevegelsesfrihet), dels ideologiske (forsterket av fremmede staters støtte til sine forskjellige favoritter) eller personlige motsetninger. Utenlandsk innblanding, som når USA og Egypt nå «mekler» mellom Fateh og Hamas, har alltid hatt splittelse og kontroll som mål, ikke palestinsk enhet og uavhengighet.

I 1973 advarte abu Fadi Lysestøl mot pessimisme, som særlig de intellektuelle var utsatt for. «En revolusjonær må alltid være optimistisk hvis han eller hun stoler på massene,» sa han, med datidas «kinesiske» språkdrakt. Palestina-vennen som «stoler på massene», stoler på at palestinerne selv finner tilbake til enheten, og unngår å gjøre situasjonen vanskeligere med svartmaling, karaktersetting og favorisering av enkeltgrupper.

Det er nyttig å peke på de lange linjene, slik Lystestøls gamle venn gjør i etterordet, og slik palestinske strateger har for vane. Men tohundreårs-perspektivet som trekkes opp, lyder litt desillusjonert, særlig med stemningen i Beirut 1973 som bakteppe. Ungdommen i Gaza eller i leirene i Sør- Libanon vil ikke slå seg til ro med et perspektiv på 200 år. For dem handler det om hvilket liv de skal få leve de nærmeste årene, og tiårene. Det viktige valget står ikke mellom marxisme og islamisme eller andre -ismer, men mellom å fortsette kampen for hjemlandet eller gi opp. Internasjonal støtte gjør det lettere å holde stand mot sionistenes forsøk på å fordrive og utslette det palestinske folket. Men da må denne internasjonale støtten rette seg etter oppfordringen fra en annen av Palestinakomiteens gamle venner: «Bidra til alt som kan forene oss, ikke gjør noe som kan øke splittelse og rivalisering.»

Ebba Wergeland

Audun Lysebakken, Ingvar Skjerve:
Deltakerne – en reise i demokratiets fremtid
Forlaget Manifest, 2009, 206 sider

Lysbakken og Skjerve ønsker ifølge bokas omslag å utfordre grensene for hva vi vanligvis mener med demokrati. Folk skal gå fra å være tilskuere til politiske prosesser, til selv å være deltakere. Boka består av flere eksempler på deltakende demokrati, som alle er vidt forskjellige: En it-bedrift i Trondheim som er eid av de ansatte, kooperativbevegelsen i Baskerland, kommunearbeidere i Newcastle og renholdere i Moss.

Boka er velskrevet, og det går ganske fort å komme seg gjennom de rundt 200 sidene. Boka fikk også mye oppmerksomhet da den kom, og skapte en del debatt og omtale i media. Jeg vil tro at den oppsummeres som en suksess på kontorene til forlaget Manifest. At folk diskuterer og filosoferer rundt deltakende demokrati, er utelukkende av det gode etter min mening.

Det spennende med boka er at de konkrete eksemplene på forsøk med deltakende demokrati peker mot saker der venstresida har store muligheter til å komme på offensiven. Spesielt tanken om mer arbeiderstyring i offentlig sektor som et motsvar mot de siste tiårenes vellykkede New Public Management offensiv fra høyresida.

Et av eksemplene i boka er hentet fra Newcastle, hvor kommunen bestemte seg for å konkurranseutsette all den it-relaterte virksomheten, med totalt 600 jobber. Begrunnelsen var ikke overraskende at man skulle spare penger fordi private ville drive mer effektivt. De ansatte tok til motmæle, og etter massemobilisering og streik fikk også kommunens ansatte lov til å levere et anbud. Utformingen av kommunens bud ble gjort gjennom rådslagning med de ansatte og verksteder hvor de diskuterte seg fram til bedre måter å gjøre arbeidet på. Ideer som sprang ut kunnskapen de ansatte hadde opparbeidet seg gjennom det daglige arbeidet. Kommunens bud vant kontrakten, og fem år senere har Newcastle kommune spart penger samtidig som de har forbedret kvaliteten på tjenestene de leverer. I dag går alle viktige kommunale oppdrag i Newcastle til kommunens egne ansatte, uten konkurranse. Dette er ikke bare fint for Newcastle kommune som har fått billigere og bedre tjenester, men det viser en mulighet for arbeiderklassen til igjen å komme på offensiven mot privatisering og konkurranseutsetting. Samtidig er det et eksempel på hvordan vanlige arbeidsfolk kan få mer kontroll over sin egen arbeidsplass, og dermed få utløst mer av evnene sine.

Deltakerne er virkelig spennende når den forteller om erfaringene fra Newcastle. Men nettopp her hadde det vært fint med litt analyse fra forfatternes side om hvilke muligheter som faktisk ligger i parolen om deltakende demokrati. Spesielt i forhold til begreper som klasser og klassekamp. Å gi folk økt innflytelse på sin egen arbeidsplass er ikke bare en god ting i seg selv. Det er en god ting fordi det kan bidra til å aktivisere vanlige folk som igjen kan få troen på at det er mulig å forandre sin egen hverdag. Noe som igjen kan legge grunnlaget for en aktivt handlende arbeiderklasse som vet at den er i stand til å styre og ta beslutninger, ikke bare velge mellom hvilke partier som skal styre i deres navn. I tillegg savner jeg mer om de interessante tingene som foregår i Venezuela i forhold til deltakende demokrati. Et eget kapittel om hva som foregår med arbeider- og nabolagsorganisering under Chavez og PSUV hadde passet godt inn i bokens tema.

Men en gjennomgående analyse av det deltakende demokratiets muligheter for venstresida er kanskje ikke bokens mål. Snarere gir den en grei oversikt over noen forskjellige forsøk på deltakende demokrati, og diskuterer fordeler og ulemper ved disse. Alt i alt er boka nyttig lesing om et viktig tema som revolusjonære på venstresida bør ta tak i. Først og fremst fordi det er en god mulighet til å komme på offensiven i kampen mot privatisering av offentlig sektor, men også fordi det er et tema som er interessant for alle som mener at demokrati er noe mer enn å legge en lapp i en boks.

Stian Bragtvedt

 

Christian Anton Smedhaug:
Kan jordbruket fø verden?
Universitetsforlaget, 2008,269 sider

Christian Anton Smedhaug stiller spørsmålet som alle samfunnsengasjerte mennesker bør interessere seg for: Har jordbruket mulighet til å fø verdens voksende befolkning? Smedhaug besvarer spørsmålet ved å gi oss en grundig gjennomgang av flere spørsmål knyttet til dagens globale jordbruk. Han ser på spørsmålet med kunnskaper innen mange fagområder, fra økologi, agronomi, historie, idéhistorie og til økonomi.

Boka inneholder en mengde fakta, grafer og tabeller som gjør den svært nyttig for alle som kunne tenke seg å delta i landbruksdebatten.

Smedhaug understreker behovet for en ny global jordbrukspolitikk for å møte framtidas utfordringer og rette opp i dagens urettferdige skjeve fordeling. Utviklingen av jordbruket er svært viktig for utviklingslands muligheter for å bli i-land. Uten en jordbrukspolitikk som gir gode utviklingsmuligheter, blir det få eller små muligheter for utvikling av industri. Smedhaug viser til en rekke eksempler på i-lands utvikling som underbygger dette.

Boka peker på en rekke virkemidler forfatteren mener trengs i en ny jordbrukspolitikk, som har som mål å øke produksjonen mer enn behovet. Forfatteren mener produksjonen må dobles i det kommende århundre, fra 2000 millioner tonn til 4000 millioner tonn. Hva slags politikk som kan gi tilstrekkelig stimuli til økt produksjon, er omdiskutert. Forfatteren argumenterer for at virkemidlene først og fremst må være tilpasset de nasjonale produksjonsforholdene og landbrukets særtrekk, med mål om å gi mulighet for en god inntekt av å dyrke jorda. Et produktivt og framtidsretta jordbruk må ikke bare ha økologisk og økonomisk bærekraft, men også sosial bærekraft.

Det trengs en større debatt om jordbrukets utfordringer, og Kan jordbruket fø verden? gir et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

Jokke Fjeldstad

 

Sudeep Chakravarti:
Red Sun – Travels in naxalite country
Penguin/Viking, 2008, 321 sider

Boka til Sudeep Chakravarti handler om de maoistiske opprørerne i India. Chakravarti er journalist og forfatter, og har reist rundt i de indiske delstatene hvor maoistene er mest aktive, og undertrykkelsen hardest. Chattisgarh, Jharkand, Vest-Bengal, Karnataka og Andra Pradesh er alle delstater som er «highly affected» av det maoistiske opprøret i følge det indiske instituttet for konflikthåndtering.

Chakravarti brukte flere måneder på å reise rundt i disse områdene, og traff sikkerhetsfolk, byråkrater, politikere, bistandsarbeidere, bønder, adivasier og selvsagt maoistene selv. Erfaringene skildres over 300 sider i boka, mye i form av samtaler og beskrivelser av konkrete hendelser. Det betyr at det blir mindre med analyser fra skrivebordet, og mer rapport fra virkeligheten. Det fungerer godt, selv om jeg kanskje kunne ønsket meg noen dyptpløyende analyser fra folk på den indiske venstresida.

Et annet navn på maoister i India er naxalitter, etter et bondeopprør i landsbyen Naxalbari i 1967. Siden den gang har grupper blitt knust eller oppløst, mens andre har kommet til. Skiftende regjeringer har gjort lite for å forberede levekårene til de fattige på landsbygda, og dermed består viljen til å organisere seg og gjøre opprør blant fattigbønder, stammefolk (adivasier) og radikale intellektuelle. Historisk har revolusjonære i India vært splittet i et utall mindre grupper, som også har sloss seg i mellom. I dag er partiet som i 2004 tok navnet Communist Party of India (Maoist) klart det største. Partiet er et resultat av en sammenslåing mellom to av de større grupperingene, nemlig People’s War Group og Maoist Communist Centre. Opprørerne er i dag aktive i 15 av Indias 28 delstater og en av de største (om ikke den største?) geriljabevegelsen i verden i antall medlemmer.

Maoistene mobiliserer først og fremst blant fattigbønder og spesielt adivasier på landsbygda i India. Sistnevnte er en samlebetegnelse for urfolk i India, og adivasi er sanskrit for «skogfolk». De bor som oftest i landsbyer hvor den indiske sentralmakten i liten grad er representert, og livsgrunnlaget er under et økende press på grunn av privatisering og kommersialisering av naturen adivasiene i årtusener har betrakter som felleseie. Maoistene har fulgt en klassisk strategi med å angripe politiet og lokale jord-eiere for å lage baseområder hvor man kan bygge opp alternative styringsstrukturer. Hvordan disse fungerer, er vanskelig å si, både fordi maoistene ikke slipper inn hvem som helst i sine kjerneområder, men også fordi det regnes som farligere å bevege seg rundt på landsbygda i India enn tilfellet var i Nepal, som er et nærliggende eksempel. Dette preger også Chakravartis bok, selv om han har fått tilgang til flere høytstående kadre i maoistpartiet, og blitt med dem inn i kjerneområdene. Det blir flest intervjuer med den statlige siden, kanskje ikke fordi forfatteren har ønsket det slik, men rett og slett fordi han har hatt enklere tilgang til politisjefer og lokale politikere enn maoistiske ledere.

Geriljaens skepsis mot å slippe inn utenforstående i områdene sine henger sammen med den indiske statens mange forsøk på å infiltrere organisasjonen. I tillegg til økt satsing på våpen og militærmakt i maoistinfiltrerte områder har staten særlig prøvd to forskjellige strategier for å knekke innflytelsen til maoistene. Begge med menneskerettighetsbrudd og brutal undertrykking som resultat.

I delstaten Chhattisgarh har delstatsregjeringen tatt initiativ til å starte en paramilitær organisasjon kalt Salwa Judum. Gjennom å rekruttere Adivasier til organisasjonen og utstyre lokalbefolkningen med våpen håpet man å løse problemet med maoistene, samtidig som delstatsregjeringen ikke fikk altfor mye blod på hendene. Gjennom bestikkelser, eller trusler om forfølgelse, ble mange av stammefolkene presset til å delta i kampen mot maoistgeriljaen. Indisk høyesterett har kritisert opprettelsen og støtten til Salwa Judum fra delstatsregjeringen for å være ulovlig. Delstatsregjeringen, som ledes av det Hindu-sjåvinistiske høyrepartiet BJP, hevder på sin side at Salwa Judum er en spontan reaksjon fra lokalbefolkningen på maoistenes terror.

I delstaten Andra-Pradesh har man gått motsatt vei, og opprettet en helprofesjonell eliteenhet som utelukkende skal kjempe mot maoistene. The Greyhounds som styrken kalles, har blitt anklaget for massive brudd på menneskerettighetene, og brutale metoder i kampen mot maoistene. Både Chhattisgarh og Andre Pradesh opplevde en stor økning i volden fra begge sider etter opprettelsen av Salwa Judum og Greyhound styrkene. I mellomtiden har maoistenes innflytelse bare økt på landsbygda i India.

Som man ofte hører andre steder hvor folk gjør opprør, sverger sentrale politikere på at utvikling vil komme til områdene, så snart opprørerne er bekjempet. Det vil bli infrastruktur og bistand. Bare «terroristene» er ryddet av veien, vil det bli lysere tider. Slik prøver man å skape en forestilling om at det ikke er folk i India som gjør opprør mot politisk og økonomisk undertrykkelse, men heller noen eksterne elementer man har vært så uheldige å komme ut for. At det fins titusenvis av mennesker i India som lever under så dårlige kår at de er villige til å ta opp våpen mot regimet, er stort sett fraværende i den politiske diskusjonen i Delhi, og også i den internasjonale dekningen av det indiske «demokratiet».

For en oversikt over maoistiske opprørere er Red Sun en utmerket introduksjon. Gjennom intervjuer med maoister, intellektuelle, Salwa Judum og Greyhound-styrker får Chakravarti fram mange perspektiver på dagens India og opprøret. En ting er de fleste intervjuobjektene enige om: Maoistenes innflytelse vokser. På den lutfattige indiske landsbygda ser bønder og landarbeidere lite til veksten i indisk servicesektor. Derimot merker de godt effektene av liberalisering av handel med jordbruksprodukter og privatisering av jord. Bare i vår tok 1500 bønder livet av seg i Chhattisgarh.

I 2004 vedtok det nye maoistpartiet en plan for å øke innflytelsen også i urbane områder i India. Et 20 siders utdrag fra dette dokumentet er tatt med bakerst i boka.

Fra baksiden av boken:

Boken fås kjøpt på større nettbokhandler. For en utførlig analyse av Indias økonomi anbefales rapporten fra Research Unit for Political Economy: http://www.rupe.india.org/44/contents.html.

Stian Bragtvedt

 

Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former Darwins syn. Den overklassen som engasjerte seg sterkt i dyrevern, samtidig som den slaktet ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Morten Falck er journalist, og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest.

---

Det er 200 år siden Charles Darwin ble født, og 150 år siden han ga ut sitt hovedverk Om artenes opprinnelse. Slike dobbeltjubileer er sjeldne, og store ord flyr gjennom lufta om det store geniet som ga oss svar på alle spørsmål, og som all vitenskap må basere seg på. Selv var han fremmed for slike svulstigheter. Den store teoretikeren var jordnær og konkret, arbeidet hardt – og avsluttet karrièren med en bok om noe så prosaisk som meitemark. – Nytter det å finne den virkelige Darwin bak alt pratet?

Evolusjonen i arv

England står for oss som et fredelig land, der landsbyfreden bare avbrytes av de tradisjonelle mordene som mer er intellektuelle gåter for skarpskodde detektiver enn egentlige tragedier. Dette fredelige bildet dekker selvsagt også i vår tid over et samfunn med store sosiale motsetninger og skarpe konflikter. For to hundre åre siden lå motsetningene klart oppe i dagen. Charles Darwin ble født inn i et England der opprør hørte til dagens orden, og de herskendes ryggmarg fortsatt skalv av skrekk etter Den store franske revolusjonen. Det var en offisiell sannhet at Jorda og Sola, hav og himmel og alt under himmelen, ble skapt slik vi kjenner det, klokka ni om morgenen den 23. oktober 4004 før Kristi fødsel. Selv skulle Darwin komme til å revolusjonere naturvitenskapen og bli den enkeltperson som framfor noen forviste dette antikverte verdensbildet til historiens skraphaug, mens prester og biskoper gneldret som et bikkjekobbel under en tradisjonell engelsk revejakt. Men han ble gravlagt i Westminster Abbey, som en av nasjonens store sønner.

Charles Robert Darwin ble født 12. februar 1809 i Shrewsbury i Shropshire, nordvest for Birmingham i England, som femte barn og annen sønn av doktor Robert Waring Darwin og hans hustru Susannah. Han ble født inn i et miljø av velstående liberalere og fritenkere. Farfaren var doktor Erasmus Darwin, berømt for sine erotiske dikt og sitt store verk «Zoonomia», der han hevder at livet på Jorda har utviklet seg fra primitive urvesener i havet – uten noen skaper. Gamle Erasmus, som ordinerte sex som middel mot hypokondri, var en sønn av opplysningstida, en hardbarket fritenker full av begeistring for opplysningsfilosofenes frihetsidealer. Han er blitt beskrevet som «denne kjærlighetens og maskinenes poet, som sprer frihetens glade smitte». Mange av idealene sine delte han med sin nære venn Josiah Wedgwood, Charles’ morfar og grunnleggeren av den kjente engelske porselensfabrikken.

Josiah Wedgwood, pottemakeren med trebeinet, var en drivkraft i den engelske anti-slaveri-bevegelsen, som flammet opp på slutten av 1700-tallet. Som et resultat av denne motstandsbevegelsen ble slavehandel forbudt i britiske dominions i 1807, og slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833. Wedgwood lagde sin tids Mao-merke: medaljongen med en knelende afrikaner og teksten «Am I not a Man and a Brother?» Den var ikke å få kjøpt, men Wedgwood produserte tusenvis for egen regning, og spredte dem som et ledd i propagandaen mot slaveriet – for eksempel fikk Benjamin Franklin en porsjon. Bevegelsen grep begge familiene – doktor Darwin bidro med sin skarpe penn og sin evne til å utrykke seg på vers. Darwin- og Wedgwood-familiene var iherdige abolisjonister gjennom flere generasjoner.

Ironisk nok skulle den franske revolusjon bety et tilbakeslag for frihetsidealene i England. Det engelske borgerskapet hadde selv gjort revolusjon hundre år tidligere, og satt med makta i den engelske staten. For dem ble ideene om forandring og omveltning truende, og de slo dem ned så godt de kunne. Det ble lagt sterke bånd på ytringsfriheten. Møter, forsamlinger og fagforeninger ble forbudt, og folkelige protestbevegelser slått ned med hard hånd og ved hjelp av alle midler. Samtidig var undertrykkinga hard, skattetrykket økte kraftig, matprisene steg og lønningene sank, landarbeidere og selvstendige bønder ble drevet fra gård og grunn og barnearbeid florerte i gruvedrift og tekstilindustri, med arbeidsdager opp mot 18 timer. Nøden var enorm.

England kom seirende ut av Napoleonskrigene. Mens andre europeiske nasjoner opplevde en framgang som resultat av krigene, en smadring av den føydale tilbakeliggenheten og en tilrettelegging for kapitalistisk økonomi, en nasjonal oppvåkning, høstet England ingen gevinst i form av bedre vilkår på hjemmebane. Det England vant var et verdensomspennende kolonirike som ingen makt kunne true, et verdensmarked for engelske industriprodukter og suveren tilgang til råvarer. Den engelske flåten var herre over de sju hav. Men for folkelige bevegelser i hjemlandet, fagbevegelse, arbeiderbevegelse, utopiske sosialistiske retninger, ja for opposisjonelle generelt, var det harde tider.

For Darwin- og Wedgwood-familiene ble det om å gjøre å gå stille i dørene med sine kjetterske tanker. Doktoren, Charles’ far, etablerte seg som jordeier og tjente godt på sine pengeplasseringer og sin utlånsvirksomhet, som etter hvert ble en viktigere del av økonomien enn legepraksisen. Charles vokste opp under sorgløse økonomiske vilkår, selv om faren var en nøysom og påholden herre. Moren døde da han var åtte år gammel, og faren giftet seg aldri igjen. Men Charles hadde tre eldre søstre som forgudet ham, og doktoren hadde også en spesiell forkjærlighet for sin yngste sønn, og likte å diskutere med ham. Noe skolelys var Charles ikke, men han var oppvakt og vitebegjærlig og samlet på alle slags gjenstander, slik små gutter ofte gjør, og strakte seg langt for å tilfredsstille andre.

Han var mye mer opptatt av naturen rundt seg og av kjemi enn av skolens pensum av greske filosofer og antikke diktere. Det var morsommere å gå på jakt og skyte fugl. Da han var seksten år gammel, tok faren ham ut av skolen, og sendte ham sammen med broren til Edinburgh for å studere ved universitetet der. Der hadde både farfaren og faren utdannet seg til leger. Hvorfor skulle ikke Charles også følge familietradisjonen? Lege var et akseptabelt yrke for en mann av hans stand, og det ville tillate ham å forfølge sine naturhistoriske interesser.

Men Charles var ikke interessert i medisinstudiet. Han fant det umåtelig kjedelig, og var mye mer interessert i jakt og bøker om naturhistorie. Han leste sin bestefars store verk Zoonomia, og en mengde annen naturhistorisk litteratur, og tok et kurs i utstopping hos den dyktige John Edmonstone, en frigitt slave fra Guinea, som også kunne fortelle ham om slavenes kår på sukkerplantasjene i Vest-India. Det var kunnskaper som skulle bli bestemmende for ham.

Edinburgh gikk under navnet «Det nordlige Athen», og universitetet der var mye mer åpent for nye tanker enn Oxford og Cambridge. Ikke minst var det et frodig miljø av forelesninger og kurs utafor universitetet, der opposisjonelle og dissidenter livberget seg i direkte konkurranse med universitetets egne forelesere. I dette miljøet var tanker om at livet hadde utviklet seg fra mer primitive former dagligkost.

Den viktigste kontakten Darwin fikk her, var Robert Edmond Grant, en frankofil radikaler og uhemmet evolusjonstilhenger, som aldri ble lei av å prise den franske naturforskeren Lamarck og hans teorier om evolusjon. Av Grant lærte Darwin teknikk, hvordan man studerer dyrelivet i havet og hvordan man preparerer, dvs. tar vare på, innsamlede eksemplarer av virvelløse sjødyr – snegler, mark, sjøstjerner, krepsdyr, polypper og svamper. Han lærte hvordan han skulle dissekere dem så han kunne studere de små og utydelige indre strukturene deres. Det var kunnskaper som skulle komme godt med. Grant var den som øvde størst innflytelse på Darwin i denne perioden, sier Desmond og Moore i sin monumentale biografi – men Darwin takket aldri for hva han lærte.

Det skyldtes ikke bare at han var redd for å bli slått i hartkorn med den materialistiske og revolusjonære Lamarck, men også en kontrovers om opphavsrett til en oppdagelse. Grant tok sin elevs funn og publiserte dem som sine egne – noe som slett ikke er enestående i universitetsmiljøer. Men Darwin tilga det aldri, og hadde ingen kontakt med Grant etter oppholdet i Edinburgh.

En ung døgenikt?

Medisinstudiet gikk mindre bra. Ikke bare var foreleserne kjedelige, men da Darwin skulle overvære en operasjon på en 12 år gammel jente, ble det mer enn han greide. Bedøvelse var det ikke snakk om, anestesi lå fortsatt i framtida. Charles forlot auditoriet og vendte ikke tilbake.

Det tok tid før han fikk fortalt det til faren, og en stund levde han studentenes sorgløse liv uten å følge opp annet enn det han hadde lyst til: zoologi, geologi, men ikke medisin.

Men hvem betaler for et liv i sus og dus? Til slutt måtte han ut med språket. Faren betalte studiene, og bestemte også hva sønnen skulle bli. Ikke mange retninger sto åpne, om han skulle få seg et passende yrke. Naturhistorie fantes knapt som egen disiplin – og i hvert fall ikke som yrke. Han var for dårlig i matematikk til å bli bankmann. Sakfører egnet han seg ikke til, siden han manglet interesse for klassisk litteratur. Når han ikke ville bli lege, bestemte doktoren at Charles skulle bli prest, og flyttet ham fra Edinburgh til Cambridge. Som landsbyprest kunne han få et respektabelt liv og tilstrekkelig utkomme til å fortsette med sine naturhistoriske sysler – og tilstrekkelig fritid. Det var nok av prester som var naturhistorikere på si.

Darwin godtok denne løsningen. Han tenkte at et liv som landsbyprest ville være tilfredsstillende for ham. Han var overbevist om at de talløse eksemplene på perfekt tilpasning som naturen kan framvise, måtte bety at Gud eksisterte, og at han hadde skapt hvert dyr, hver plante, hver tilpasning bevisst og separat. Men han fortsatte sine naturhistoriske studier – inspirert av fetteren William Darwin Fox begynte han å samle på biller, han studerte botanikk og ble venn med botanikkprofessoren John Steven Henslow og geologiprofessoren Adam Sedgwick.

Mens han var ute på tur med Sedgwick for å studere geologien i Wales i august 1831, ankom et brev fra Henslow. Professoren var blitt bedt om å anbefale en naturhistorisk interessert ung mann som passende reiseselskap for kapteinen på ekspedisjonsskipet «HMS Beagle», som snart skulle forlate England på et tokt «til Ildlandet og hjem via Ostindia». Det skulle være en dannet, ung gentlemann som kunne betale for sin egen reise og virksomhet, av så god avstamning at han kunne spise ved kapteinens bord, og samtidig en person som kunne samle inn observasjoner og eksemplarer av alt som hadde naturhistorisk interesse. Henslow skrev: «Jeg forsikrer deg at jeg tror du er nøyaktig den mannen de søker.»

Doktor Darwin sa nei, men med det forbehold at han kunne endre oppfatning hvis Charles fikk anbefaling fra en fornuftig mann. Og Charles visste hvem han skulle spørre. Onkel Jos Wedgwood gikk i forbønn for ham. Slik kom den unge teologistudenten Charles Darwin til å starte sin karrière som naturvitenskapsmann med den legendariske ferden med «Beagle». Reisen skulle komme til å ta fem år – to år mer enn planlagt. Darwin var hele veien plaget av sjøsyke, og kahytten der han sov var så trang at han hver eneste natt måtte trekke ut en skuff for å få plass til føttene.

Det at han selv (dvs. faren) betalte reisen, gjorde at de omfattende samlingene han sendte hjem til England, tilhørte ham privat, og dermed ble et viktig vitenskapelig grunnlag for hans kommende naturvitenskapelige virksomhet.

Skjell i fjellene

I de selvbiografiske notatene han mange år seinere skrev til sine barn og barnebarn, bedyrer han at han var helt på linje med den offisielle kirkelige bibeltroen helt til han kom hjem fra reisen med «Beagle». Artene kunne ikke forandre seg, de var skapt av Gud sånn som de er. Å si noe annet truet den bestående orden, den herskende moral og imperiets eksistens. Det var opprørsk, utenkelig, kjetteri. Bare franskmenn og kommunister kunne hevde at artene utviklet seg.

Riktignok hadde man funnet fossiler av utdødde arter – fiskeøgler, svaneøgler, den irske kjempehjorten, osv. Men dette var arter som Gud hadde vært misfornøyd med, og hadde latt gå til grunne for å skape noe nytt og bedre. Til slutt hadde han med et veltilfreds smil skapt mennesket i sitt eget bilde, gitt det en udødelig sjel og en kristen moral, og plassert det på toppen av skaperverket.

Blant bøkene Darwin hadde med seg, var første bind av Charles Lyells Geologiens prinsipper. Lyell hevdet at verden ikke alltid har sett ut som nå, men var i stadig forandring. Klodens nåværende utseende er et resultat av krefter som stadig virker rundt oss, og som har vært virksomme i små, små steg gjennom lang tid. Gradvis har fjell steget opp av havet, for så å bli tæret ned av vær og vind. Men disse prosessene krevde lengre tid enn de seks tusen årene som kirken hadde regnet ut var gått siden skapelsen. Så Darwins professorvenner ba ham lese Lyell med et kritisk blikk, og for Guds skyld ikke godta alle mannens påstander!

Annet bind av Lyells bok fikk han tilsendt under reisen. Han leste det også, og lot vennenes formaninger fare. For Lyells teorier stemte jo! Høyt oppe i Andesfjellene fant han skjellbanker. Det kunne bare forklares hvis området en gang hadde vært havbunn. I Chile opplevde han jordskjelv – og at landet hevet seg. Verden var ikke stabil, den endret seg hele tida.

Om bord på «HMS Beagle» var Darwin flittig og energisk, initiativrik, systematisk og ordentlig. Han samlet inn dyr og planter, mineraler og fossiler, og sendte det hjem til England. Med hjelp fra skipets offiserer og mannskap etablerte han en stor samling, som det skulle ta mange år å bearbeide.

Han fant fossiler av dyr som lignet på nålevende arter. Kjempedovendyr, kjempebeltedyr – hvorfor var de utdødd, mens mindre former overlevde i det samme området? Han hørte om en nandu (søramerikansk strutsefugl) som var mindre enn den vanlige, og da han endelig fant den, holdt han på å spise den opp før det gikk opp for ham hva han hadde for seg. Men han greide å redde nok av skjelettet og skinnet til å sende det hjem. Hvorfor fantes det to slags strutsefugler i Argentina – og hvordan var de fordelt geografisk? Det var nok å diskutere og tenke over, allerede før han kom til Galapagos, der hver øy hadde sin form av kjempeskilpadde.

Han sendte materialet sitt hjem til Henslow, som hadde påtatt seg å ta vare på det. Og han sendte dagboka si og omfattende brev. Henslow fant deler av dette så interessant at han offentliggjorde det. Så da Darwin kom hjem i 1836 var han allerede en kjent naturforsker. Men det var ingen laurbær å hvile på, han måtte utnytte situasjonen. Darwin tok fatt på et intenst arbeid med å bearbeide materialet, og skrive ut dagboka til en leselig reisebeskrivelse. Å fortsette teologistudiet ble det aldri mer snakk om.

Samtidig som han organiserte beskrivelsen av funnene, sendte materiale til ulike eksperter, organiserte illustratører og finansiering av trykking, redigerte bøker om pattedyr, fugler, reptiler, fisk og fossiler og skrev om sine geologiske iakttakelser (deriblant en teori om hvordan korallatoller oppstår, stikk i strid med det som hadde vært god latin fram til da) – startet han å tenke over spørsmålet om hvordan arter oppstår. Allerede i 1837 hadde han teorien klar i grunntrekkene. At det gikk så fort, viser at han nok hadde spekulert over temaet underveis på reisen med «Beagle» også.

Men det er neppe tilfeldig at det ble nettopp ham som utviklet evolusjonsteorien, teorien om hvordan artene utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Han var vokst opp i et miljø der evolusjon ikke bare ble sett på som en mulighet, men nærmest tatt for gitt. I Edinburgh hadde Grant dyttet ham videre i samme retning. Dette må ha betydd noe for hans måte å tenke på, og gjort det enkelt for ham å se løsninger som de fleste andre var forhindret fra å se, på grunn av religiøse og sosiale fordommer. Han visste selv at han med denne teorien beveget seg inn på farlig område. Men han rygget ikke tilbake for den, han fulgte logikken helt ut, og skapte en teori der livet ikke beveger seg i noen bestemt retning, der begreper som «høyere» og «lavere» er meningsløse. En teori som river naturen ut av religionens hender, og baserer den på logiske, materielle drivkrefter – og tilfeldighet.

Teorien er slående enkel. Den sier: Alle arter varierer. Og alle arter får mer avkom enn det er ressurser til å fø opp. I kampen om ressursene vil de variantene som er best tilpasset miljøet, ha størst sjanse for å overleve. Gradvis vil dette føre til at det utvikler seg så store forskjeller mellom individene, at det er snakk om egne arter.

Det var nå én ting med planter og dyr. Men Darwin satte ikke noen grenser. Tvert imot var hovedhensikten hans å skape en teori som viste at alle mennesker var beslektet, og at også sjelsevner, moral, følelser og intelligens var resultat av en utvikling.

Menneske og bror

Det gjorde et uutslettelig inntrykk på Darwin å komme til Brasil, der slavehold var utbredt, og oppleve at slaver ble pisket som dyr. Han ble opprørt, og kom i krangel med kaptein FitzRoy, som var av adelig byrd og en mer konservativ herre. Da Darwin opponerte mot hans påstand om at slavene hadde det bra, eksploderte kapteinen. Han var ikke langsint, og ba om unnskyldning samme kveld. Men de unngikk temaet for all tid etter dette.

FitzRoy hadde med seg tre ildlendere. Dem hadde han «samlet» på sin forrige reise til Ildlandet, tatt med til England, og gitt dem utdannelse. Nå var planen å etablere et brohode for engelsk misjonsvirksomhet ved hjelp av disse tre og en misjonær. Tanken var at de tre «siviliserte» ildlenderne, som snakket engelsk, kledte seg skikkelig og kunne spise med kniv og gaffel, skulle virke som et forbilde for sine usiviliserte stammefrender.

Det gikk ikke så bra. Etter en tid var tvert imot de tre falt tilbake til sin opprinnelige tilstand som usiviliserte, de sluttet å kle seg i engelske klær, og oppførte seg akkurat som de ikke hadde lært noen ting. For kapteinen var dette en stor skuffelse, og det var et sjokk også for Darwin. Men han hadde opplevd dem både som siviliserte og usiviliserte. Det viste ham at menneskene var fleksible, og at det ikke var noen forskjell mellom forskjellige folkeslag når det gjaldt åndsevner. Det bekreftet inntrykket han hadde fått av John Edmonston i Edinburgh. «Jeg pleide ofte å sitte sammen med ham, for han var en meget behagelig og intelligent mann,» skrev han seinere, uten snev av den rasistiske selvgodheten som var typisk for det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet.

På reisen rundt jorda opplevde han hvordan den britiske kolonialismen for fram mot «mindreverdige raser». Han hørte om hvordan tasmanerne ble utryddet, hvordan Australias urinnvånere ble forfulgt, og hvordan «hottentotter» ble skutt, stoppet ut, og samlet inn som rare dyr. Han var vokst opp blant liberale og humane mennesker, midt i en strøm av pamfletter og skrifter mot slaveriet. Men nå fikk han direkte syn for sagn, og det virket mye sterkere enn medfølende traktater.

Det var på denne tida den «vitenskapelige rasismen» ble formet. Slaveeierne mente menneskene besto av flere arter, skapt hver for seg. Og med svært forskjellig «verdi». Det skulle rettferdiggjøre at slavene ble behandlet som dyr – ja, verre enn det. Dette var teorier som Darwin avskydde.

Derfor ble det viktig for ham å skape en teori som kunne forklare hvordan også menneskets tenkeevne, følelsesliv og moral, hele menneskets sjel, var utviklet fra dyrene. Dette var utgangspunktet for teorien om evolusjonen. I små, små trinn var mennesket gradvis blitt menneske, i en umerkelig langsom utvikling fra ape til engelsk gentlemann. Teorien var klar i hovedtrekkene fra 1837. Resten av livet brukte Darwin på å utarbeide detaljene, og samle argumenter for teorien.

I mer enn 20 år holdt han teorien strengt hemmelig. Det var ikke en teori han kunne offentliggjøre uten at den var nærmest ugjendrivelig begrunnet. Det viste seg i 1844, da en skotsk publisist anonymt ga ut boka Spor av skapelsens naturhistorie, med en tilsvarende, men dårlig begrunnet teori. Den høstet storm. Hele det vitenskapelige etablissementet, alle Darwins venner, dømte boka nord og ned og gjorde hva de kunne for å frata boka og den ukjente forfatteren enhver ære.

Det var en nyttig advarsel. Darwin hørte til den velstående middelklassen. Han levde av formuen, og drev sin forskning uavhengig av alle institusjoner. Som forsker sto han ved et tidsskille. Han var en av de siste av sitt slag. Etter ham kom det profesjonelle med institusjonstilknytning, ansatte forskere ved museer og universiteter. Darwin var avhengig av anerkjennelsen fra den øvrige forskerverdenen for å kunne drive sin forskning, han trengte kommunikasjonen med forskermiljøet. Å legge seg ut med dem ville være skjebnesvangert.

Dessuten: Han hadde ikke noe ønske om å undergrave det bestående. Hans liv var godt, han hadde det han ønsket seg og kunne bruke tida som han ville, til det han fant nødvendig. Men han arbeidet med teorien sin i disse 20 årene – for å skaffe argumentene han trengte.

Åtte år for rur

Med noen nære venner diskuterte han deler av teorien, og fortalte at han jobbet med saken. En av dem var Charles Lyell, som han var blitt kjent med etter hjemkomsten. En annen var den fremragende botanikeren Joseph Hooker, som skulle bli direktør i den botaniske hagen i Kew, og en av dem som skulle komme til å stå ham aller nærmest.

Hooker stilte skarpe spørsmål. Hva mente Darwin med art? Visste han hvordan han skulle definere begrepene?

Darwin følte seg truffet, og fant ut at han måtte beskrive en art skikkelig, så han kunne parere Hookers spørsmål. Han hadde rur i samlingen sin fra reisen med «Beagle», og ga seg til å studere. Men han var en grundig mann, og arbeidet grep om seg. Det skulle ta ham åtte år, og var så omfattende at det fortelles at en av sønnene hans spurte en skolekamerat: «Hvor holder pappaen din på med sine rur?»

Arbeidet resulterte i fire bind med beskrivelse av alle kjente arter av rur (en slags krepsdyr) og andeskjell. To bind om alle kjente nålevende arter, og to bind om fossile arter. Darwin ble verdensautoritet på disse små krepsdyrene, som alle som har badet fra svaberg langs kysten, har skåret seg opp på. De ser ut som små skjell eller belter av skarpe, hvite vorter, og når de føler seg trygge, «vinker» de med lange armer for å fange smådyr i vannet, nesten som polypper. Men de er små krepsdyr, som sitter fastgrodd med hodet ned der de finner passende underlag. Darwin beskrev nye arter, og klassifiserte. Han fikk tilsendt materiale, ofte hele samlinger, fra alle verdens kanter. Både private samlere og museer forsynte ham med materiale. Blant annet oppnådde han ved hjelp av en god forbindelse å få låne hele rursamlingen til det britiske naturhistoriske museet hjem til Down House i Kent, hvor han bodde og forsket fra 1842. Han dissekerte og studerte, og ble slått av det utrolige mangfoldet av former, den ufattelige variasjonen.

Disse åtte årene er blitt tolket som et påskudd for å utsette arbeidet med teorien om artenes utvikling. I virkeligheten var det et nødvendig forarbeid. Darwin måtte studere en avgrenset gruppe av organismer grundig før han kunne generalisere.

Samtidig bygget han opp et stort nettverk av forbindelser over hele kloden. Det begynte med reisen med «Beagle», og skulle fortsette livet ut. For å begrunne teorien sin, trengte Darwin opplysninger om de underligste detaljer. Han var heldig: Victoria-tida var tida da det britiske postvesenet ble bygget ut, og til og fra Downe House gikk det brev i en strid strøm. Hele det britiske imperiet sto til hans rådighet. 15 000 brev er bevart, og det er antakelig bare halvparten. Dette enorme nettverket er typisk for Darwin, han diskuterte resultatene av sine egne eksperimenter, og fikk opplysninger om forhold han ikke kunne iaktta hjemme.

Uten dette kunne han ikke ha gitt den grundige dokumentasjonen som er så typisk for bøkene hans. «Det var alltid andre mennesker gjemt bak Darwins direkte resultater,» sier biografen Janet Brown.» (Brown: vol. 1, p. 104)

Den 9. september 1854 skrev han lettet i dagboka:

«Gjorde meg ferdig med å pakke sammen alle rurene. (–) Begynte å sortere notater til teorien om artene.»

Endelig skulle han skrive ut boka om artenes utvikling.

Han hadde fått så mye støtte for teorien sin fra de vennene og kollegene han hadde betrodd seg til, at han mente det var på tide å gå ut offentlig. Han hadde samlet uhorvelige mengder materiale, og eksperimentert med dueraser og kaniner og hvordan frø kunne spire etter opphold i saltvann, osv. Ikke noe ledd i argumentasjonsrekka sto ubegrunnet.

Men med hans vanlige grundighet svulmet manuskriptet opp. Han var langt fra ferdig da han i juni 1858 fikk et brev fra den 16 år yngre naturforskeren og samleren Alfred Russell Wallace i Malaya. Brevet inneholdt et essay «Om varietetenes tendens til å avvike i det uendelige fra den opprinnelige typen». Sjokkert oppdaget Darwin at Wallace hadde kommet fram til samme teori som han selv: Naturlig utvalg var mekanismen som drev utviklinga av artene framover. Var 20 års arbeid forgjeves? Hadde Wallace kommet ham i forkjøpet?

Det ble vennene Lyell og Hooker som reddet ham fra kattepinen. De overtalte ham til å publisere teorien samtidig med Wallaces essay, ved høytlesing på et møte i Linnéselskapet 1. juli. Darwin var ikke selv tilstede. Det som ble lest var utdrag fra en skisse han hadde skrevet i 1844, og et brev han hadde skrevet til den amerikanske botanikeren Asa Gray i september året før. De tilstedeværende lyttet adspredt – ingen lot til å bli sjokkert.

Darwin satte i gang med å skrive et kort sammendrag av teorien sin, for å vise at han hadde arbeidet grundig med den i mange år. Tretten måneder seinere hadde han manuskriptet klart, og 24. november 1859 ble boka utgitt under tittelen Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen.

Nyttig nettverk

Denne gangen ble det ballade. Kirken hylte opp, de konservative gikk til angrep. Men Darwin var forberedt. Han hadde meget systematisk sendt ut boka til venner og kolleger som han mente kunne gi ham støtte, og samlet en hær til forsvar. Først og fremst Lyell, Hooker og Thomas Henry Huxley, den siste meget aggressiv og ivrig etter å angripe de konservative og teologene. Huxley ledet an i den framvoksende falanksen av profesjonelle naturforskere, og førte en utrettelig maktkamp for å erobre alle viktige posisjoner fra de gamle adelige og presteutdannete naturviterne. For ham kom Darwins bok som manna fra himmelen – han kastet seg inn i striden og ble snart kjent som «Darwins bulldog». I USA var hans fremste forsvarer botanikkprofessor Asa Gray ved Harvard, i Tyskland var Ernst Haeckel en ivrig våpendrager.

Janet Browns store Darwin-biografi fra 2002 er den første som har lagt merke til hvordan Darwin i realiteten organiserte en enorm, men usynlig PR-kampanje for boka. Og resultatet lot ikke vente på seg. Den ble ikke bare slaktet, men fikk også strålende anmeldelser fra tilhengerne. Forfatterens dype redsel for å bli utstøtt og marginalisert viste seg ugrunnet. Til og med hans bitreste fiender måtte berømme ham for hans overveldende grundighet. For noen sto teorien fram som nesten selvinnlysende. Huxley reagerte med å si: «så tåpelig ikke å ha tenkt på det!»

Darwin nevner paradoksalt nok nesten ikke mennesket i boka. Først på nest siste side sier han:

«I den fjerne fremtid ser jeg nye, langt viktigere forskningsfelter åpne seg. Psykologien vil bli bygget på et nytt grunnlag, det at enhver åndelig evne og ferdighet nødvendigvis erverves i gradvise trinn. Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.»

Selv denne forsiktige og nesten bortgjemte formuleringen var for mye for presteskapet og de konservative. De tok poenget umiddelbart. Den menneskelige moral, kultur og tradisjon, menneskets udødelige sjel var ikke skapt av noen gud, men utviklet «tilfeldig » gjennom naturlig lovmessighet. Hvor var menneskets gudegitte plass på toppen av skaperverket? Hvor var den sosiale rangordningen? Hvordan kunne vi nå begrunne at den velstående hvite mann var overlegen og måtte styre samfunnet? Hvor var spranget mellom aper og mennesker – var det bare snakk om en gradsforskjell i mentale evner?

Men det var ikke lenger 1830-åra. Industrialismen hadde skutt fart, og for industrikapitalistene, imperiets nye herrer, var forandring en nødvendig del av tilværelsen. Alle ting forandret seg og utviklet seg, fabrikkene vokste, jernbanen slynget sine spor gjennom Englands grønne landskaper, og imperiet ble større og større. Alt utviklet seg nettopp slik Darwin sa: gjennom gradvise, nesten umerkelige forandringer, økning eller minsking av den ene eller den andre egenskapen. Ideen om evolusjonen hadde sluttet å være en trussel, den var i ferd med å bli en allmenn sannhet. Evolusjonsteorien ble forbausende fort akseptert som en viktig teori, om den enn var omstridt. Det gikk ikke av seg selv. Det måtte kamp til – akkurat som støv og skitt blir liggende i krokene til man tar skurekosten fatt. En av de mest effektive kostene viste seg å være alle karikaturene og satirene som ble lagd om Darwin og menneskets slektskap med apene. De spredte ideene mer effektivt enn noe annet.

Darwin selv deltok ikke direkte i debatten. Han holdt seg i bakgrunnen og trakk i trådene, organiserte felttoget ved hjelp av sitt enorme kontaktnett, og forsket videre. Og ga ut flere bøker for å dekke andre sider ved teorien, og svare på kritiske spørsmål og innvendinger. Alle var grundige og med en overveldende mengde detaljer. Gradvis fikk han status som et nasjonalt symbol, den tilbaketrukne vismannen, forskeren som i landlig isolasjon søkte etter sannheten. Han var kjent som en vennlig mann med et behagelig vesen, som ikke gjorde en katt fortred. I beste fall er dette bildet bare en del av sannheten. Han var en meget bevisst strateg, og den engelske høfligheten kan skjule mange mindre sympatiske trekk. Det var ikke alle som bidro til hans forskning som fikk den takken de fortjente, og han trakk seg mer og mer unna sosiale begivenheter han ikke selv hadde noe å tjene på.

Han hadde en heldig hånd med penger. Han hadde arvet nok til å leve sorgløst resten av livet, og ved dyktige investeringer økte han formuen betraktelig. Det var ingen tvil om at han hørte til på solsida i det engelske samfunnet, Darwin var og forble en borgerlig intellektuell, en representant for sin klasse. Det synes i bøkene.

Karl Marx

Karl Marx leste Darwin med stor interesse, og skrev i et brev til Engels den 19. desember 1860:

«Selv om argumentasjonen er utviklet på den grove engelske måten, er (Darwins bok om naturlig utvalg) den boka som på naturhistoriens område legger grunnlaget for våre synspunkter. »

Til Ferdinand Lassalle skrev han 16. januar 1861:

«Darwins verk er svært viktig og passer mitt formål på den måten at det forsyner den historiske klassekampen med en naturvitenskapelig basis. Man må selvfølgelig holde ut med den klossete engelske måten å argumentere på. Til tross for all dens utilstrekkelighet er det her «teleologien» i naturvitenskapen ikke bare for første gang blir tildelt et dødelig slag, men dens rasjonelle betydning blir forklart empirisk.»

Den 18. juni 1862 skrev han til Engels:

«Det morer meg at Darwin, som jeg har tatt en ny titt på, sier at han også anvender den «malthusianske» teorien på planter og dyr, som om det i herr Malthus’ tilfelle ikke nettopp er hele saken at teorien ikke anvendes på planter og dyr, men bare – med sin geometriske vekst – på mennesker i motsetning til planter og dyr. Det er påfallende hvordan Darwin blant dyr og planter gjenoppdager det engelske samfunnet med dets arbeidsdeling, konkurranse, åpning av nye markeder, «oppfinnelser» og malthusiansk «kamp for tilværelsen». Det er Hobbes’ bellum omnium contra omnes (alles kamp mot alle) og minner om Hegels Fenomenologi, der det sivile samfunnet framtrer som et «intellektuelt dyrerike», men dyreriket hos Darwin framtrer som det sivile samfunn.»

Ja, Darwins bok hadde lite til felles med de evolusjonære skriftene fra tidligere i århundret. De beskrev en opprørsk utvikling som var drevet nedenfra, og som ville resultere i et oppadstigende uunngåelig framskritt mot et fullstendig kooperativt samfunn. Det Darwin klekket ut, var «en malthusiansk vitenskap for den framvoksende industrielle og embetsbaserte middelklassen,» sier Adrian Desmond i boka The Politics of Evolution fra 1989.

Darwin frigjorde biologien fra kirkens klamme grep, og fjernet – som Marx bemerket – grunnlaget for ideen om at utviklingen av livsformene hadde noe høyere mål. Om dette sier han selv:

«Vi kan tillate at satellitter, planeter, soler, universer, ja hele univers-systemer styres av lover, men vi ønsker at selv det minste insekt skal være skapt fullt ferdig ved en spesiell skapelsesakt. »

I et berømt brev til Asa Gray den 22. mai 1860 skriver han:

«Jeg kan ikke overtale meg selv til å tro at en god og allmektig Gud med overlegg ville ha skapt snyltevepsene med den uttrykkelige hensikt at de skulle ernære seg inni kroppen til levende larver, eller at en katt skulle leke med mus.»

Evolusjonsteorien gir den levende verden sammenheng og system. Den gjør det mulig å forstå naturen, ikke bare registrere den. Det at alle arter, planter, sopp, dyr og mikrober er beslektet, gjør det mulig å systematisere det vrimlende mangfoldet rundt oss på en meningsfull måte – det naturlige systemet som Linné tok sikte på, men aldri kunne oppnå.

Mann av sin tid

I 1871 tok Darwin endelig bladet fra munnen om menneskets utvikling, i boka Menneskets avstamning og utvelgelse i forhold til kjønn. Her lanserer han en mekanisme som tar sikte på å forklare utvikling av «unyttige» trekk – som påfuglhanens overdimensjonerte hale. De lange halefjærene gjør påfuglen synlig og hindrer den i å komme raskt unna. Men de gjør den uimotståelig i påfuglhønas øyne, og dermed øker de sjansene for at den hanen som har den største halen, skal få forplante seg til fortrengsel for mindre velutstyrte medbeilere.

Det er en bok med mange uttalelser som ikke vil finne særlig støtte i våre dager, som disse:

«Hos siviliserte folkeslag har kjevenes reduserte dimensjoner, som er et resultat av mindre bruk, vanen med å spille med forskjellige muskler som tjener til å uttrykke ulike følelser, og den økte hjernestørrelsen som skyldes større intellektuell virksomhet til sammen frambrakt en betydelig virkning på deres generelle utseende sammenlignet med ville.»

«Det innrømmes generelt at hos kvinner er evnen til intuisjon, rask oppfattelse og kanskje etterligning, sterkere utviklet enn hos menn, men i det minste noen av disse evnene er karakteristiske for lavere raser, og derfor for et forgangent og lavere stadium av sivilisasjon.

Det viktigste skillet i de to kjønnenes intellektuelle evner viser seg i at mannen når en større dyktighet i hva han enn foretar seg, enn kvinnen kan oppnå – enten det krever dyp tankevirksomhet, fornuft, eller forestillingsevne, eller bare bruk av sansene og hendene.»

Slike passasjer gjør det likevel ikke rimelig å ta Darwin til inntekt for de forskjellige sosialdarwinistiske retningene som prøvde å bruke hans teorier som utgangspunkt for rasisme og undertrykking. Sammenlignet med samtidige skrifter er det bemerkelsesverdig hvor lite man finner av slike uttalelser hos Darwin. Han tilhørte sin klasse og sin tid, og kunne ikke bytte ham. Fordommene var ikke hans personlige, de var klassebestemt. Og anti-rasisten i ham var like levende.

I Darwins verden er overgangene mellom artene glidende, gradualistiske, – han insisterte på at naturen gjør ingen sprang – «Natura non facit saltum». Det er ingen klare sprang mellom de forskjellige rasene av mennesker, vi har alle de samme mentale egenskapene og de ytre forskjellene er helt overflatiske. Mennesket er én og samme art, og utviklet fra en felles stamfar vi deler med de store menneskeapene. Det finnes raseforskjeller – det stiller han aldri spørsmål ved – og vår europeiske sivilisasjons overlegenhet viser seg ved evnen til å behandle de primitive rasene med samme humanisme som vi viser våre likemenn. Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former dette synet. Den klassen som både kunne engasjere seg sterkt i dyrevern på hjemmebane og samtidig slakte ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Huxley og steriliteten

Det var problemer i teorien som Darwin slet med hele livet og ikke fant noen god løsning på. Huxley kritiserte ham på et viktig område. Det som skiller arter fra hverandre, er at de ikke kan pare seg med hverandre og få fruktbart avkom. De er innbyrdes sterile. – Du har gjort det unødvendig vanskelig for deg selv ved å gå så fullt og helt inn for «Natura non facit saltum, » sa Huxley. Han etterlyste sprangene. For dersom evolusjonen bare frambrakte ørsmå gradsforskjeller – hvor kommer da de sprangene fra som kvalitativt skiller en art fra en annen?

Darwin kjente ikke arvelovene, og lette fortvilet etter en mekanisme som kunne forklare hvordan egenskaper ble nedarvet fra foreldre til avkom. For å imøtegå kritikk på dette punktet gikk han etter hvert ganske langt i å åpne for at ervervede egenskaper kunne nedarves, slik Lamarck hevdet. Mens det til å begynne med var avgjørende for Darwin å avgrense seg fra den revolusjonære franskmannen, ble skillet mindre og mindre skarpt. Men vi vet jo at arv følger «kimbanen», en person som har mistet en arm får ikke enarmede barn.

I 1868 ga Darwin ut en bok om hvordan husdyr og dyrkede planter varierer. Det var to tykke bind, og inneholdt hans forslag til løsning på problemet med arv. Han kalte det «pangenese», og det var en teori han kjælte mye for uten noensinne å kunne bekrefte den verken gjennom eksperimenter eller observasjon på noe område. Han mente at alle organer i kroppen skilte ut ørsmå partikler, «gemmules», som fant veien til blodet og derfra til kjønnscellene. Slik ble egenskaper ført videre via ørsmå «byggesteiner». Om dette skrev han mye tull. Den store teoretikeren tok feil, men hadde så stort behov for en forklaring at han ikke greide å forkaste hypotesen sin.

Ved en skjebnens ironi var det akkurat på denne tida den østerrikske munken Gregor Mendel offentliggjorde resultatene av sine eksperimenter med å krysse erter. I klosterhagen i Brno oppdaget Mendel arvelovene og grunnla med det genetikken. Men hans resultater kom aldri i hendene på Darwin. Da de ble «gjenoppdaget» på begynnelsen av 1900-tallet, førte det for en tid til mindre oppslutning om darwinismen, inntil de to teoriene ble syntetisert omkring 1930. I våre dager er evolusjonsteorien ugjendrivelig bevist, og ett av de sterkeste argumentene ligger i genetikken. Det at man i moderne genteknologi kan flytte egenskaper fra trær til fisk eller fra bakterier til pattedyr, beviser at alt levende er i slekt.

Jeg ser nye felter åpne seg …

Samtidig som darwinismen er en av de mest veldokumenterte og best bekreftede teoriene i naturvitenskapen, er den fortsatt omstridt. Er det bra eller dårlig? Begge deler. En teori det ikke står strid om, har sluttet å utvikle seg. Den er ferdig, og i ferd med å størkne til dogmatikk.

Den motstanden som kommer fra religiøse kretser, fra fundamentalistiske kristne i USA eller forstokkede imamer i Tyrkia og andre muslimske land, er et resultat av klassemotsigelsene og historien, den går ikke vekk av seg selv. Den må nedkjempes i debatt, ikke ved kamp mot religionen som sådan. Et moderne samfunn vil ikke kunne eksistere uten kjennskap til darwinismen, til det er biologien blitt en altfor sentral vitenskap. Alle verdens folk er fornuftige folk, og de fleste av dem er troende på ett eller annet vis. Det betyr ikke at de er antidarwinister – selv Paven har forsonet seg med Darwin.

Vi trenger Darwin for å forstå hvordan naturen henger sammen. Jo mer natur vi raserer, forurenser og legger øde, jo flere arter vi utsletter, jo viktigere blir det å forstå naturens mekanismer, dens muligheter og dens begrensninger. Ganske enkelt for å kunne overleve på denne vesle kloden.

Men hva er darwinisme i dag? Det er ikke en lukket vitenskap, der vi kjenner alle mekanismer og lovmessigheter. Vi lærer stadig noe nytt, og økt innsikt gjør det mulig å utvikle teorien videre. De siste femti åra har genetikken fått en stadig mer sentral plass. Nå kjenner vi arvestoffet, vi kan lese genene. Det ga oss ikke løsningen på alle gåter, det ga oss en uendelighet av nye gåter å løse. Det viser seg at arv og utvikling har flere mekanismer, bildet er ikke enkelt og liketil. Og også innen vitenskapen er det skarpe motsetninger som fører til bitter strid.

Det store naturhistoriske museet i Kensington i London viste på vårparten i år en fantastisk utstilling om darwinismen, «Darwin’s great idea». Utstillingen var laget i USA, og hadde tidligere vært vist ved det naturhistoriske museet i New York. Faglig ansvarlig for innholdet var den amerikanske zoologen Niles Eldredge, som også har gitt ut boka Darwin. Discovering the tree of life som et supplement til utstillinga. Det er en spennende bok, som forklarere hvordan Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalget. Men verken i det britiske museet, i noen av Londons bokhandler, eller i Darwins hjem, Down house i Kent, som også er museum, var boka å se.

Det skyldes antakelig at Eldredge er en omstridt person i Darwin-sammenheng. Sammen med paleontologen Stephen Jay Gould lanserte han i 1972 teorien om «punktert likevekt», som gir en løsning på det problemet Huxley stilte, problemet med steriliteten mellom ulike arter. Darwin gikk inn for at all forandring skjer gjennom gradvis økning og minsking av arvelige egenskaper ved artene. Men det forklarer ikke de kvalitative sprangene mellom gammel og ny art. Utvikling går ikke på den måten Darwin forestilte seg. På et visst punkt oppstår alltid noe kvalitativt nytt. Darwin ville avgrense seg fra de revolusjonære og opprørske evolusjonsteoriene som fantes på hans tid. Han skapte en teori preget av den rike middelklassens syn på utviklingen som en jevn prosess, et syn som også kan begrunne at kapitalismen alltid har eksistert og alltid vil eksistere. Men hvert minste, lille frø gjennomgår jo en sprangvis utvikling, fra frø til spire til voksen plante, fra knopp til blomst til frøanlegg til modent frø. Darwins sosiale posisjon ble en hindring for tenkningen.

Eldredge og Gould mente at utviklingen ikke går jevnt, men i rykk og napp. Det bildet vi ser i naturen og som Darwin prøvde å bortforklare, blant annet ved å peke på at fossilene gir et ufullstendig bilde, så likedan ut mer enn 100 år seinere, og måtte dermed være reelt. Så mange fossiler som var gravd ut siden Darwins tid, burde de vise en jevn utvikling – hvis den fantes. Eldredge forsvarer teorien om punktert likevekt i boka, og peker på hvordan Darwins syn var mer fleksibelt til å begynne med enn det han kom til etter hvert.

Men teorien om punktert likevekt er ikke populær blant engelske naturforskere. De skjeller og smeller og insisterer på at Darwin må tas bokstavelig. Man kan nesten tro de synes det er forsmedelig at to amerikanere skal belære verden om darwinismen. Eldredge og Goulds videreutvikling gjør det også mulig å overvinne de innvendingene Marx kom med. Ingen har patent på darwinismen.

De siste tiårene har det også stått strid mellom forskerne om det man kan kalle «ultradarwinismen». Ganske mange mener å finne «darwinistiske» forklaringer på alt, fra religion til samfunnsutvikling, kjønnsrollemønster og lønnsforskjeller. Det finnes en uendelighet av populærvitenskapelig litteratur som forklarer alt som styrt av genene og darwinistisk utviklet. «Svært lite i naturen er tilfeldig,» som Bjørn Vassnes skriver i boka Livets dans. Denne litteraturen er i ferd med å utvikle darwinismen til en borgerlig overideologi, der vi blir foret med tanker som skal få oss til å avfinne oss med tilværelsen: «Sånn er vi, og det skyldes genetikken. Det er umulig å endre på det, vi må lære oss å leve med det.»

Samtidig klager man (for eksempel Vassnes) over at sosiologien og kjønnsforskningen ikke tar darwinismen inn over seg. Men Darwin var derimot åpen for at mye var tilfeldig. Han tok ikke sikte på å forklare alle fenomener. Mennesket er utviklet evolusjonært, med sine mentale og psykiske evner og ferdigheter. Men tilfeldigheter kan føre til utvikling av egenskaper som kan brukes til helt andre ting enn det som drev fram utviklingen av dem. Dinosaurene utviklet hudens skjellkledning til fjær, ikke til å fly med, men til å holde varmen. Men det ga dem muligheten til å fly. Pattedyr hadde ikke slike skjell i huden, men hår som dannet en isolerende pels. Pattedyr som flyr, har utviklet evnen til det ved å utvikle hudmembraner som kan bære kroppen gjennom lufta. Menneskets store hjerne er utviklet for helt andre ting enn å spille dataspill eller lese tidsskrifter. Men den kan brukes til det og.

Disse stridighetene innenfor naturvitenskapen er en god ting. De fører til forskning, til prøving av hypoteser, til utvikling av teorien. Darwinismen er fortsatt en ung teori, som må utvikles for å kunne forklare nye oppdagelser.

Men vi er også preget av våre omgivelser. Det var ikke genene som fikk Darwin til å skape en teori om gradvis utvikling. Det var den sosiale posisjonen hans. Samfunnet utvikler seg ikke-darwinistisk, vi lærer av erfaring og kan kommunisere med hverandre. Like mye som de humanistiske vitenskapene må ta darwinismen inn over seg, må den darwinistiske naturvitenskapen se sine begrensninger, og akseptere at den ikke kan forklare alt. Det naturlige utvalget kan ikke forklare finanskrisa. Og selv om Siv Jensen er utstyrt med en darwinistisk utviklet tenkeevne, er det ikke genetikken som bestemmer hva hun tenker. Dessverre.