Det er ikke noe rødgrønt regjeringsalternativ ved høstens stortingsvalg. Til det er Rød Valgallianse alt for små. Men det er et rødgrønt alternativ i opposisjon som både er for sosialisme, et bærekraftig miljø og gode velferdsordninger for vanlige folk. RV er det eneste partiet som kan bli valgt inn på det nye stortinget som er konsekvente i sin motstand mot at Norge er i krig – i flere fattige land, mot flere fattige folk.

Stem RV!

 

Er det et maktforhold mellom menn og kvinner? Hvilke følger har det om svaret er ja eller nei? Trengs det kvinnekamp mot undertrykking, eller trengs det et likestillingsarbeid der begge kjønn kvitter seg med innarbeidete kjønnsroller? Hvis menn ikke undertrykker kvinner, er det da noen menn å kjempe imot, og er det egentlig noen kvinnelige ofre?

Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen er med i AKPs kvinneutvalg.
Denne artikkelen bygger på en kollektiv innledning de fire forfatterne holdt på Rød sommerleir i 2005.

---

Det er mange spørsmål som bør stilles i kvinnekampen. Her er noen flere: Er det menn som er de viktigste nå for tida for å oppnå likestilling, og er det kvinnene som holder dem tilbake? Hva er familiens rolle? Er en større mannlig deltakelse i familien en forutsetning for et mer likestilt arbeids- og samfunnsliv? Kan kvinnefrigjøring oppnås mens det er kapitalisme og imperialisme? Hører undertrykking til samfunnets strukturer, eller har kvinner og menn individuell frihet til å legge av seg undertrykkende forhold? Er kvinneorganisering gammaldags?

I denne artikkelen tar vi opp:

• 1. Maktforholdet mellom kvinner og menn
• 2. Familiepremisset. Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?
• 3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp
• 4. Finnes kvinneundertrykkingas ofre?

1. Maktforholdet mellom kvinner og menn

I et innlegg for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon 8. mars i år snakket direktøren for likestillingssentret, Long Litt Woon, om nødvendigheten av å revitalisere likestillingsprosjektet. Hun oppsummerer en seig treghet i norsk likestillingsarbeid. Med dette mener hun at arbeidet med å få opp kvinneandelen i fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet går treigt. Hun vil tørke støvet av kjønnsmaktanalysen, og erkjenne interessekonflikter og strukturelle maktforskjeller mellom kjønnene. Hun sier det har vært en underkommunikasjon av maktperspektivet de siste åra, og at kampen for likestilling dermed har blitt ufarliggjort. Trinn to i det hun kaller likestillingsprosjektet, mener hun er å få inn menns stemmer. Og hun sier: "Revitalisering av likestillingsprosjektet krever samtidig at omsorg skal "avkjønnes" (Woon, 2005).

Vi tar utgangspunkt i likestillingsdirektørens utsagn, fordi vi syns hun setter ord på noen sentrale problemstillinger i den feministiske debatten i dag: Synliggjøring av kjønnsmaktordninga og menns deltakelse i likestillingsarbeidet. Med kjønnsmaktordninga forstår vi at det er et maktforhold mellom kvinner og menn, der menn er i maktposisjonen. Altså en konflikt, et over- og underordningsforhold. Hvordan forholde oss til kjønnsmaktordninga, – vil det å fokusere på denne bidra til å splitte kvinner og menn uten at det er nødvendig? Kan vi endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Til den første problemstillinga: Vi mener det er en tendens til å se bort fra maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet. For kvinnekampen er dette negativt. Det er en tydelig tendens å legge mindre vekt på, tilsløre eller fjerne den delen av opphavet til kvinneundertrykkinga som handler om menns makt over kvinner. Et resultat av det er at fokus flyttes fra kvinners kamp mot undertrykking til det å "slippe til menn". Et maktforhold med over- og underordning forlates i tenkninga. I stedet skapes et bilde av to vektskåler som gjennom samarbeid settes i balanse.

En vanlig tanke: Kvinnekampen er splittende

Denne tanken er ikke ny. I tider hvor kvinnekampen har hatt framgang, eller arbeiderklassen har vært pressa, har det vært en nokså alminnelig oppfatning blant sosialister, fra sosialdemokrater til revolusjonære, at særegen kvinneorganisering og kvinnekamp splitter arbeiderklassen og dermed er et hinder for arbeiderklassens kamp. Det har vært redsel for at kvinnekampen skulle overordnes klassekampen og at revolusjonære kvinner skulle bli forkjempere for ei klasseløs likestillingslinje i kvinnekampen. At kvinner og menn ville bruke kreftene til å slåss mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot borgerskapet.

Det nye nå er at bekymringa for kvinnekampens og den særegne kvinneorganiseringas splittende betydning ikke ses i forhold til klassekampen. Nå er det ikke et klasseperspektiv, men et kjønnsperspektiv som legges til grunn. Det er en redsel for at menn skal skyves vekk og ikke ønske dem som allierte i kampen for kvinnefrigjøring.

Lønn har kjønn Kvinners lønn utgjør 86 % av menns (heltidsansatte) 44 % av de sysselsatte i Norge jobber deltid Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker med alderen

Eksemplet 8. mars

På slutten av 1990-tallet var det jentene som kom fra Internasjonale sosialister som i noen år fremmet forslag på oppstartsmøtene for åttendemars-arrangementene om at menn måtte få være med i åttendemars-komiteen på lik linje med kvinner. Dette var et synspunkt som vant lite gehør. Ideen om at kampen for likestilling og full kvinnefrigjøring måtte være på kvinners premisser stod sterkt i det aktive kvinnepolitiske miljøet.

I dag vil mange, særlig unge jenter, mene at gutter/menn må få delta i åttendemars-komiteen. Det positive i at gutter/menn vil delta i kvinnekampen og være med å prege den internasjonale kvinnedagen, overskygger og får mange til å glemme at det vil gjøre noe med hvem sine premisser som skal ligge til grunn, hvem sine erfaringer og meninger som blir hørt og uttrykt. Det glemmes at de strukturene og maktforholdene som gjør kvinner underordnet menn i samfunnet, ikke forsvinner sjøl i arbeidet med kvinnedagen. En kan jo bare sammenligne parolene i førstemaitogene og i åttendemarstogene for å se at det er nødvendig med særorganisering for kvinner for å få fram kvinnekravene.

Usynliggjøring av menns vold

På Kvinnefrontens landsmøte i 2005 ble det vedtatt å forandre overskrifta i handlingsprogrammet fra "menns vold mot kvinner" til "vold mot kvinner". Det handler om det samme: Ikke plag menn. Det er lettere å snakke om vold mot kvinner uten å nevne dem som utøver volden, – menn. Da blir det kanskje litt mer ufarlig, litt mer abstrakt og litt greiere å ta det opp også der hvor menn er til stede. Den som snakker om menns vold og holder på at det er nødvendig for kvinnekampen med særegen kvinneorganisering, blir ofte oppfatta som ei sur, negativ kjerring. Det er jo så mange gutter og menn som verken slår eller voldtar, som kaller seg feminister og støtter kvinners krav fullt ut, og det er viktig å ikke såre deres følelser. Kvinner har lang tradisjon i unngå å slåss mot urettferdighet for ikke å såre menns følelser.

Men kampen for å gjøre menns vold synlig, er nødvendig for å få stoppa den. Sammenlikn med politiet. Når politiet beviselig driver med vold for eksempel i en demonstrasjon, sier alle "politivold", ikke demonstrasjonsvold eller demonstrantvold. Men når mannen er voldelig?

Fortsatt blir "familiebråk" og "familievold" brukt i politiet om situasjoner der mannen bruker vold mot kvinne og barn, og det er en kamp innad i politiet for å få disse begrepene vekk som beskrivende for slike forhold. I mediene er også "familievold" og "partnervold" et vanlig begrep. "Kvinnevold" også, når det menes mannens vold. Det er utrolig hvor vanskelig det er å sette bjella på katta: Mannsvold.

Vold mot kvinner Hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge. I 2002 ble 681 voldtekter anmeldt. Samme år fikk bare 52 overgripere straffereaksjon. Hvert år overnatter 2.500 kvinner på krisesenter

Menn som kjøper kvinner

Det er også interessant å se hvordan mannen som kjøper kvinner, stort sett er totalt usynlige i debatter om hvordan handel med kvinner skal stoppes. Her er det sannsynligvis snakk om at en ikke vil ta fra mannen en mannsrettighet, nemlig å kjøpe en kvinnes kropp for at han skal kunne tilfredsstille seg sjøl seksuelt.

Menn inn på kvinners krisesenter?

At menn kommer i kriser, og at mange voldelige menn har nytte av terapi, vet vi. Men å likestille voldelige menn med voldsofrene, er et ekstremt uttrykk for tanken om at det ikke finnes noe kjønnsmaktforhold. Det er offisiell norsk politikk fra regjeringas side at det er fint at voldelige menn tas inn på krisesentrene, der kvinner og barn har søkt asyl for å komme unna voldelige menn. "Vi er alle i krise," er antakelig tankegangen. Heldigvis har Sekretariatet for krisesentrene tatt avstand fra dette.

Samfunnet vil ha voldelige menn

Menns vold forstås bedre når en har et klasse- og kjønnsmaktperspektiv. Kvinneforakten stikker djupt i samfunnet, ikke bare hos menn og gutter, den er faktisk ikke uvanlig blant kvinner heller. Reklame, musikkvideoer, film og porno er gode redskaper for å bygge denne forakten. Samtidig ønsker klassesamfunnet voldelige menn. Overklassen har sin økonomiske, politiske og juridiske makt, og for å forsvare den har de i alle land et voldsapparat i sin tjeneste: Politi- og militærvesen. Det må bestå av mennesker som er villige til å slåss og drepe. Det må de læres opp til, og det skjer fra gutter er helt små, gjennom leker, tegneserier, filmer og levende eksempler. Så vær ikke forundra over at menn slår kvinner.

Hva er "ekstremfeminisme"?

Etter at dokumentaren Könskriget ble vist på TV i Sverige, har et nytt ord blitt populært: Ekstremfeminisme. Hva som er definisjonen på ekstremfeminisme, er ikke så godt å si. Det kan virke som det ikke skal så mye til for å bli stemplet som ekstremfeminst. Å påpeke at det er menn som slår, at menn har makt og at vi lever i et patriarkat kan være nok. Budskapet er at ekstremfeministene står i veien for likestilling. De lager ødeleggende konflikter for samarbeidet om å lage likevekt mellom de to vektskålene. Dessuten er de mannshatere.

Å bli stempla som mannshater er en herskerteknikk som stopper mange jenter og kvinner i å holde på meningene sine, si ifra når de føler seg tråkka på, kjempe mot den undertrykkinga de opplever i sitt eget og andres liv. Derfor er det slitsomt og vanskelig å si nei til gutter og menn som så gjerne vil støtte kvinnekampen ved å være med i åttendemarskomiteen. Derfor kan det virke besnærende å tenke mindre særorganisering for kvinner og legge kjønnsmaktperspektivet til side. Ikke minst fordi det er de samme guttene og mennene du skal ha som venner, kjærester og politiske kamerater.

"Mannshat"

Små og store bevegelser av kvinner er opp gjennom historia blitt forklart som uttrykk for mannshat. Kampen for kvinners stemmerett, rett til å ha lønnsarbeid, prevensjon, trygge aborter, kamp mot mannsvold, mannens kjøp av kvinners kropp, kamp for barnehager og mot porno, – det handler visstnok om mannshat alt sammen. To år etter den seierrike abortkampen i 1978 kom det igjen påstander om mannshat i kvinnekampen, denne gang fra kvinner innafor bevegelsen. Det førte til boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen. Den er skrevet at 13 kvinner, og er til å bli klokere av. Der skriver redaktør Birgit Bjerk: "Hva er kjønnskamp? Det er å utfordre menns dominans over kvinner. Det er å påpeke, tydeliggjøre og slåss mot den makt menn har i kraft av sitt kjønn – fordi de er menn. Ikke fordi de er født menn, men fordi samfunnet har strukturer (økonomiske, sosiale og ideologiske) som opprettholder menns dominans, gir menn makt. Kjønnskampen retter seg både mot enkeltmenn og menn som gruppe. Det er en kamp for kvinners interesser der menns interesser ikke samsvarer med kvinners."

Påstanden om at kvinnekamp er et uttrykk for mannshat, er et forsøk på å få kvinner til å slutte å kritisere menn og mannsmakt. Det er jo så usivilisert å hate. Og så finne på å hate menn? Antakelig finner det dominerende kjønnet det uforståelig og forunderlig at noen kan hate dem og makta deres. Mang en konge har det nok på samme vis.

"Med mannehater-argumentet klarer i alle fall menn å sette seg sjøl i sentrum for debatten og oppmerksomheten," skriver Unni Rustad i boka. Astrid Brekken samme sted: "Når vi arbeider med slike område som incest, valdtekt, kvinnemishandling – med kvinners og barns rett til å leva eit liv fritt for vald, tvang og overgrep, blir skuldingar om mannshat uinteressante. Det er forsøk på avsporing, og bør møtast med eit skuldertrekk."

Det er for lite aggresjon!

Det bekymringsfulle er at det ikke er mer hat mot menn og patriarkat på grunn av deres makt, forrang og alt det fæle de gjør mot jenter og kvinner. Kvinner forsøker å svelge sin frustrasjon og sitt raseri for ikke å skape konflikt, dessuten er det jo synd på mannen, … dette er den maktesløses tilpasning. Men når raseriet får utløp i felles forståelse og organiserte handlinger, kan det bli en vidunderlig kraft.

Hvorfor virker påstanden om mannshat, slik at kvinner blir defensive og unnskylder seg? ("Jeg er ingen mannshater, altså, men jeg synes Anette Sagen må få hoppe." "Jeg er ingen rødstrømpe, altså, men jeg synes ikke det er riktig å miste jobben fordi jeg var gravid."). Hvorfor blir ofte kvinnesakskvinner karikert i tegninger som stygge og frastøtende? Det er straffa. Budskapet er: Vi, det herskende kjønn, synes du er stygg. Du er ikke et seksualobjekt for oss menn. Du får ingen mann, noe som sjølsagt er det fremste målet for enhver normal kvinne. Det er derfor du driver med den kvinnekampen, du lar nemlig din frustrasjon over at ingen vil ha deg, gå over i et hat mot menn. Din "kvinnekamp" er bare uttrykk for en vraket kvinnes hat. Er det like greit for alle å utsette seg for denne straffa?

"Det er kvinner som har makt"

I boka Vaffelhjerter i kjærlighetens navn av Runar Døving skriver han om det han kaller kvinners hjemlige makt. At kvinner bestemmer over og har kunnskap om innredning og gode gardininnkjøp, framstilles som en del av kvinners makt. At kvinner opprettholder flest sosiale relasjoner ved samlivsbrudd, at de drikker mindre enn menn og lever lenger, mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre og at det gir kvinner makt. Vi tenker, – joda. Kvinner danderer rom med gardiner og blomstervaser, og venninner har de også. Men hvis det er makt i et parforhold en er ute etter, er det lurere å tjene dobbelt så mye som den andre, enn å bruke sju ganger så mye tid på å vaske og brette tøy …

2. Familiepremisset

Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?

Det pågår en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rolla den spiller. Dessuten tillegges familien en enorm forandringsmakt. At ei kristenkonservativ regjering velger familieretta tiltak som likestillingstiltak, er kanskje ikke rart. Men er ikke tankegangen akseptert som den store sannheten alle er enig i?

Familien som samlivsarena er blitt et viktig område for borgerlig propaganda. I regjeringas familiemelding fra 2003 ble det uttrykt bekymring over at færre giftet seg og at skilsmissetallene igjen var økende. Tall fra 2003 viser en nedgang i antall inngåtte ekteskap fra året før, og tallet er nå omtrent som på midten av 1990-tallet. Nedgangen har ikke vært dramatisk. Tiltakene for å styrke familien har derimot vært betydelige. Samlivsformer som ikke er knytta til det tradisjonelle, heterofile ekteskapet, er i betydelig grad lovregulert og sidestilt med det. Partnerskapsloven og regulering av samboerforhold er eksempler. Partnerskapsloven sier i korthet at "bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere". Regulering av samboerskap gir nå samboere rett til arv (hvis felles barn eller samboerskap mer enn 5 år), rett til å sitte i uskiftet bo (hvis felles barn), farskap må ikke lenger godkjennes av mor, felles foreldreansvar, krav om obligatorisk megling ved samlivsbrudd (hvis felles barn), vurderes samlet i forhold til økonomisk sosialhjelp. Samlivsformer som kunne representert et alternativ til familien legges altså inn under folden, og familiepremisset styrkes. Det er vanskelig å kunne velge vekk koblinga mellom kjærlighet og penger.

Familiefokus i kvinnekampen

De siste åra har det vært mye fokus på familien i den norske kvinnekampen. Forslag om tvungen delt omsorg, diskusjoner om de nye barnebidragsreglene, diskusjoner om betydningen av biologisk farskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, forslag om utvidet fødselspermisjon og økt fedrekvote. Tenkninga som har ligget til grunn, har vært å styrke den biologiske farens rettigheter og posisjon. (Hele dette komplekset fortjener en grundig behandling, som vi ikke får prioritert i denne omgangen.)

Ett er sikkert: Parolen om å tømme familien for oppgaver og oppløse den som økonomisk enhet, er ikke den parolen kvinnebevegelsen roper høyest for tida. Hvorfor denne nye interessen for familien i et likestillingsperspektiv?

Mannsforskeren Michael Kimmel (sosiolog fra USA) sier at en av de største utfordringene likestillingsprosjektet står overfor i dag er spørsmålet om hvordan motivere menn i likestillingskampen (Woon, 2005). Og flere konkluderer med at det er farsrollen som er den beste inngangsporten for menns aktive deltakelse i likestillingsarbeidet. Mannsforskninga i Norge representert med for eksempel Runar Døving og Jørgen Lorentzen vier mye oppmerksomhet til nettopp farskapet og familiearenaen.

"Send mannen hjem"

En viktig del av den offisielle likestillingspolitikken til regjeringa (og ledelsen i Arbeiderpartiet), "statslinja", kan med en spissformulering sammenfattes i oppfordringa "send mannen hjem". Han skal delvis kjærlig presses til det. Delvis blir det mer enn antyda at kvinner må slutte å stenge ham ute fra alle familieoppgavene han gjerne vil påta seg. Det at mannen er mer hjemme, vil ha store konsekvenser for likestillinga i hele samfunnet og arbeidslivet, mener de.

SV må ha en veldig tro på familiens og mannens makt i så måte. Partiet har vedtatt som sitt syn at fødselspermisjonen skal deles slik at ni uker er forbeholdt moren og nesten fire måneder forbeholdt faren. Så kan de dele resten som de vil.

Kvinnefronten begrunner sitt ønske om økt fedrekvote fra fire uker til fire måneder slik: "En slik endring fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet, som kommer blant annet som følge av at kvinner tar det meste av fødselspermisjonen." (Vedtak KF-landsmøtet 2005.) Altså tenker man seg at endringer i familien vil føre til større samfunnsmessige endringer, der kvinner er mer likestilt menn, til og med "fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet".

Rød Ungdom sier: "Å legge større del av ansvaret for barneomsorg på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen." (Fundamental feminisme, 2004.) Vi er enig i at fedre kan gjøre nesten alt kvinner kan, og at det er viktig at også menn rydder, vasker, handler og tar ansvar for barna. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Judogrep?

Å finne en partner, inngå partnerskap, ekteskap eller samboerskap, for deretter å bli biologisk forelder er nok noe de fleste ønsker seg. Det er et tegn på vellykkethet. Sjøl om vi aksepterer singelliv, alternative felleskapsordninger og samlivsformer som bokollektiv og vennefamilier, knytter vi vel slike valg til midlertidige ordninger og ikke permanente valg. Vi knytter fortsatt lykke til partner, barn og familie.

Den feministiske kampen krever på mange måter stor tålmodighet. Kvinner oppnår seire og opplever tilbakeslag. Mange sider ved kvinneundertrykkinga kan til tider fortone seg som uforanderlig for den enkelte jente/kvinne. Noen og enhver av oss kan få en trang til å finne en snarvei, – eller ta et overraskende judogrep på kvinneundertrykkinga. Er det dette som gjør at regjeringas "familiepremiss" blir så kritikkløst mottatt?

Familien kan fortone seg som en mer håndterlig enhet med hensyn til å få til endring mellom kjønnene. Her er det hun, kjæresten og ungene som rår. Hvis de velger annerledes, og hvis mange nok dyttes i retning av å velge annerledes, så vil vel kjønnsmaktordninga forsvinne?

Familiens rolle er skjult

Vi deler ikke en slik tro på at endringer internt i den enkelte familie vil føre til et likestilt samfunn eller oppheve kjønnsmaktordninga. Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige, og arenaen der reproduksjon av arbeidskrafta ivaretas. Mat, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns, fordi kvinner ikke er forsørgere, men delvis blir forsørga. Dette gjelder kvinner som gruppe uavhengig av sivil status. I boka Søstre, kamerater! fra 1987 skriver Kjersti Ericsson at familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. Familieorganiseringa er innvevd i kapitalismen og befester menns makt over kvinner og barn. (Vi skriver mer om familien seinere i artikkelen.)

Svekk familiens betydning

Med en sånn forståelse av familien fremstår prosjektet med å endre kjønnsmaktordninga i familien som minst like vanskelig som å endre kjønnsmaktordninga i samfunnet. Fordi familien er en del av den kapitalistiske strukturen, så er det de samme kreftene vi må slåss mot, enten vi velger å ha fokus på kjønnsmaktordninga i familien eller i samfunnet. En kamp som har fokuset på familien, tror vi er dømt til å mislykkes. Seire her vil være preget av en likestillingsideologi som styrker familien. For eksempel "Send mannen hjem". Det er gjennom å endre strukturene vi skaper vilkår for endring av samliv, – ikke motsatt. Revolusjonær familiepolitikk må handle om å gjøre livet bedre for folk flest, samtidig som vi svekker familien gjennom å tømme den for oppgaver. Økonomisk sjølstendighet for kvinner og barn vil oppheve grunnlaget for familien som forsørgingssystem, og er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Heving av kvinnelønna, sekstimersdag, barnehager til alle barn fra de er små, at andre enn mor og far kan ha omsorg og permisjonsrettigheter for å støtte barn, er eksempler på tiltak som vil bidra til å svekke familiens betydning.

Mange opplever det truende å snakke om å svekke familiens betydning. Det er i familien mange av oss har våre nære relasjoner, det er der vi har medmennesker som står last og brast med oss, og der vi ikke trenger å forstille oss. Men angrep på familien er ikke et angrep på nære relasjoner. Tvert imot: Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige kår fordi den knytter kjærlighet og underordning tett sammen.

Fra samfunn til familie

Før inngangen til 1970-tallet var det svært uvanlig å se menn som trilla barnevogn. Pionerene ble ikke forskåna for hån fra en del miljøer. De var positive eksempler, og de er viktige. I dag er det ingen som blunker når menn er ute med barnevogna. Årsaken til endringa var det som skjedde ute i samfunnet, ikke inne i familien. I løpet av 70-tallet ble en halv million kvinner trukket inn i lønnsarbeid, mange unge med barn. På den tida var deltid og fleksitid ikke vanlig, barnehager ble sett på som et støtteapparat for nødstilte mødre som "var nødt til å jobbe", og det var veldig få av dem. Derfor utvikla det seg en stor bevegelse for barnehager ("Gratis daghjem til alle barn!"). Det var helt umulig å unngå at faren nå og da måtte bringe eller hente barn. Det måtte bare skje. Slik førte kvinnenes sterkt økende yrkesdeltakelse til endringer i oppførsel i familiene og til endra holdninger i hele samfunnet. Endringer i samfunnet fører til endringer i familien.

Familie er ikke et naturgitt fenomen. Den er oppstått under bestemte historiske vilkår, og vil forsvinne under andre vilkår.

3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp

Det er viktig å se klasseforholdas betydning for å kunne oppnå noe i kampen for kvinnefrigjøring. Kvinneundertrykkinga har en felles historie med utviklinga av overklasse og underklasse. Det går ikke an å fjerne kvinneundertrykking, klasseundertrykking og nasjonal undertrykking fra kapitalismen og imperialismen. Det er som suppe: Det går ikke an å plukke ut tomatpuré, vann, melk og krydder etter at suppa er kokt til suppe.

Det er lurt å studere historia og samfunnet for å vite hvordan en kan vinne framgang i kvinnekampen, og hva som er vilkåra for kvinnefrigjøring.

Kvinneundertrykkinga er ny

Historia om utviklinga av menneskesamfunnet kan fortelle oss hvordan undertrykking oppstod og hvordan den kan oppheves. Kvinnene har ikke alltid vært undertrykt, og barnefødsler har ikke hemma kvinnene i arbeid og samfunnsliv. I flere hundre tusen år levde menneskene i samfunn uten klasser. De var samlere og jegere og hadde faste boplasser. For titusen år sida begynte et utvikla jordbruk flere steder i verden. Dette skapte et overskudd av mat som utvikla klasseskiller. Dette var tida for kvinnenes verdenshistoriske nederlag.

Kvinnene dominerte

Før klassesamfunnets tid: Kvinnenes arbeid var det viktigste for å skaffe mat og andre livsnødvendigheter. Dette førte til at kvinnene hadde den dominerende posisjonen i samfunnet. Det var ikke bare barnefødslene som gav dem høy stilling, men arbeidet. I jakta på mat til avkommet, utvikla kvinnene redskaper og metoder som skapte det første sosiale menneskesamfunnet. Hakkestokk og gravestokk, foredling av frø, de fanga småvilt i snarer, annet som kunne spises, fikk kunnskaper i botanikk og medisin, utvikla pottemakeri, brukte ilden, lagde teknologi for oppbevaring av mat, behandling av skinn og husbygging, utvikla språket (pga samarbeid).

Kvinnene tok ansvaret for barna sammen. Det var ikke viktig hvem som hadde født dem. Alle kvinner var mødre. Faktisk var også alle menn fedre. Mennene levde i brorskap, det vil si de samarbeida om det som var deres oppgaver. De tok ansvaret for barna i fellesskap også. Hvordan barna ble laget var ikke kjent. Det var ingen monogam tosomhetens familie. Foreldreskapet var sosialt, ikke biologisk. Menneskene delte alt og tok ansvar for alle fra fødsel til grav. Idyll? Nei. Brutalitet, knapphet på mat, slit – det leser vi om. Men mannen som sjef? Nei.

Samfunnet var for fattig til at noen kunne få mer enn andre og lage klasseskiller. Kvinnene hadde den viktigste stillinga fordi de var hovedprodusentene av livets nødvendigheter, såvel som skapere av nytt liv.

Ekteskapet oppstod

Kvinnene mista makta si da den matriarkalske kommunen ble ødelagt av et klassedelt samfunn med privat eiendom og institusjonene familie og stat. En av dem som skriver om dette, er Evelyn Reed, for eksempel i boka Kvinnans utveckling, sitert:

"Nøkkelfaktorene som førte til denne endringa av kvinnenes sosiale stilling, var overgangen fra en jeger- og samlerøkonomi til et samfunn med høyere utvikla produksjonsmåter basert på jordbruk, fedrift og håndverk i byene. Den primitive arbeidsdelinga mellom kjønnene ble erstatta av en mer sammensatt sosial arbeidsdeling. Arbeidet ble mer effektivt, og det ble et betydelig overskudd, som først førte til differensiering og deretter til dyptgående skiller mellom ulike grupper i samfunnet.

Ettersom menn hadde en ledende rolle i stordrift innen jordbruk, vanning og byggeprosjekter, og i fedrift, ble dette overskuddet gradvis lagt beslag på av et hierarki av menn som deres private eiendom. Dette i sin tur krevde institusjonen giftermål og familie for å fastslå det legale eierskapet og arven til mannens eiendom. Gjennom det monogame ekteskapet ble hustruen satt under fullstendig kontroll fra ektemannen som slik sikra seg legitime sønner som kunne arve.

Etter hvert som menn tok over mesteparten av aktivitetene i den sosiale produksjonen, og med framveksten av familieinstitusjonen, ble kvinnene forvist til hjemmet for å tjene sine ektemenn og familier. Statsapparatet oppsto for å befeste og legalisere institusjonene privateiendommen, mannsherredømmet og fars-familien, som seinere ble gjort hellig av religionen. (…)

Kvinnens underordning skyldes ikke en biologisk svakhet ved kvinnekjønnet. Den var resultatet av de revolusjonære sosiale forandringene som ødela det matriarkalske klanssamfunnet som var bygd på liket. I stedet kom et patriarkalsk klassesamfunn. Dette var fra starten kjennetegnet av diskriminering og ulikheter av mange slag, inkludert ulikeverd mellom kjønn. Framveksten av denne typen sosioøkonomisk organisasjon, som hadde undertrykkelse som et iboende trekk, hadde ansvaret for det historiske nederlaget til kvinnene."

Det foregikk ikke uten kamp. Blant annet ble kvinnegudene nedkjempa og manneguder innsatt. Det lyktes aldri mannssamfunnet å utrydde kvinnegudene. I mange kulturer lever kvinneguder fortsatt i dag, enten som aktivt i bruk eller i fortellingene. Historiene i Det gamle testamentet om avgudsdyrkere og om hvordan de blei brent og slakta ned, handler om dette verdenshistoriske nederlaget. Avgudene er fruktbarhetsgudinner. Nawal el Sadaawi skriver i boka Evas skjulte ansikt om flere tusen år med kriger for å opprette klassesamfunn og mannsmakt i landene langs Nilen.

Evelyn Reed sier at det nye klassesamfunnet også ødela brorskapet mellom menn. Kvinnenes verdenshistoriske nederlag gikk hånd i hånd med underordninga av massene av arbeidende menn under overklassens menn.

Kvinner i jordbruket

I jordbrukssamfunnet hadde kvinnene fortsatt makt fordi de var viktige i arbeidet. Så lenge jordbruk og håndverk var dominerende i økonomien, fortsatte bondefamilien, som var en storfamilie, å være en levedyktig produksjonsenhet. Alle medlemmene hadde viktige funksjoner å utføre, tilpassa kjønn og alder. Kvinnene i familien var med på å dyrke jorda, dreiv med gårdsproduksjon og fostra opp barn, mens barn og eldre jobba etter evne.

Kvinner ble avhengige

Dette endra seg med framveksten av industri- og monopolkapitalismen og kjernefamilien. Da store mengder menn ble drevet fra jorda og småhandel/verksteder for å bli lønnsarbeidere i fabrikkene, hadde de bare sin arbeidskraft å selge til kapitalistene for å kunne overleve. Konene til disse lønnsarbeiderne, hivi ut fra sitt tidligere produktive arbeid på gårdene og i verkstedene, ble ytterligere avhengige av sine ektemenn for at de og deres barn kunne bli forsørga. På samme måte som mennene ble mer avhengige av sine sjefer, ble kvinnene mer avhengige av sine ektefeller. Slik falt kvinnene enda lavere i sosial anseelse, etter hvert som de ble ribba for sin økonomiske uavhengighet. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for situasjonen i dag.

Kvinnene hadde to valg: Enten gifte seg og bli forsørga og ta hånd om mannen og fostre opp en ny generasjon lønnsslaver. Eller ta lønnsarbeid sammen med sine barn, og bli utbytta som den mest marginale og lavest betalte delen av arbeiderklassen.

I dag ser vi hvordan dette fungerer. Vi ser hvordan familien er stedet hvor menneskene forsørges, i stedet for at alle har ansvaret for alle. Dette private forsørgelsessystemet er dårlig når det gjelder å dekke menneskenes virkelige behov. For kapitalen er det bra. Familien fungerer slik:

– Skape arbeidskraft gratis

Lønnsarbeidet er en forutsetning. De pengene arbeideren får i lønn, som tilsvarer en del av den arbeidstida kapitalisten bruker, skal ikke bare holde den enkelte arbeideren i live. Den skal produsere ny arbeidskraft som erstatter den gamle som slites ut og dør. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv. Det er derfor homofile parforhold og samboerskap raskt blir trukket inn i den samme jusen. Kapitalistene sørger for at de kontinuerlig får ny arbeidskraft – gratis for dem.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe i noen land, men i hovedsak er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

– Skuffende overraskelse

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samtidig, og det er det viktigste, familien og samfunnet reproduserer denne situasjonen om og om igjen. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien. Kvinner erfarer ofte systemet med overraskelse, skuffelse og tristhet. De har kjæreste/samboer, han og hun studerer, de gjør de samme tingene, mener de er likestilte, vil gjerne være det. Når de får barn, og det går et år eller fem, ser hun seg tilbake og lurer på hva som skjedde: Han studerer lenge, hun kort. Han jobber lenge, hun kort. Han tjener mer, hun mindre. Han jobber full tid, hun har redusert. Han har samme jobb, hun mista jobben etter svangerskapspermisjonen. Han gjør litt husarbeid, hun gjør mye. Han tjener mest og har sikrest jobb, hun er hjemme når barnet er sykt. Slik har samfunnet trengt inn i det som starta som likeverdighet.

Tid brukt på husarbeid
	Kvinner	Menn
1971	5,9 timer	2,2 timer
1980	4,8 timer	2,4 timer
1990	4,4 timer	2,6 timer
2000	3,9 timer	2,7 timer

Noe bedre er mulig

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men døde heller ikke ut.

I dag er det mer enn halvannen jobb i familiene. Det er blitt gjennomsnittet. Altså har mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard økt. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet på mer enn halvannen inntekt. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem. Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske. I et samfunn uten det private forsørgeransvaret slik vi har det i dag, vil menneskene sannsynligvis finne mange andre og bedre måter å leve sammen på.

Total frigjøring

Evelyn Reed igjen:

"Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i den primitive kommunen; det ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner slites mellom motstridende forpliktelser, mellom å ta vare på barna hjemme mens de samtidig har lønnsarbeid for å bidra til å holde liv i familien. Kvinner er derfor blitt fordømt til sin undertrykte stilling av de samme samfunnsmessige kreftene og forholda som har frambragt én klasses undertrykking av en annen, én rase av en annen og én nasjon av en annen. Det er det kapitalistiske systemet, det siste stadiet i utviklinga av klassesamfunnet, som er årsaken til degraderinga og undertrykkinga av kvinner."

Kvinnefrigjøringa er derfor uløselig knytta til frigjøringa av alle mennesker, både frigjøring fra rasisme, klassemessig og nasjonal undertrykking. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å bli fri uten dette, ettersom kvinner blir utsatt for rasisme, klasseundertrykking og for nasjonal undertrykking. Og ettersom kapitalismen er årsak til, eksisterer på grunn av og får blodet sitt fra alle disse undertrykkingsforholda. Kvinnefrigjøring og det klasseløse samfunnet kommunismen henger sammen.

Alle kvinner rammes

Kvinnene er ikke en egen klasse, de går som menn over alle klasser. Samtidig er kvinner et undertrykt kjønn. Alle kvinner undervurderes når kvinner ikke kan bli biskop, gruvearbeider eller flyger. Alle kvinner utsettes for nedvurdering og trakassering når Anette Sagen og de andre jentene ikke får hoppe fordi de er jenter. Alle kvinner utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn i arbeidslivet, også i overklassen.

Overklasse

Samtidig har overklassens kvinner mulighet til å kjøpe seg ut av mange problemer som arbeiderklassens kvinner må slite med. Pengeproblemer er ikke til stede. De kan kjøpe arbeidskrafta til andre som tar seg av hus, innkjøp, barn, sjuke familiemedlemmer, reingjøring, rydding og klesvask. Så veldig mye av den omtalte konflikten mellom "hjemme og ute" kan de gjøre liten. Er ikke lovene gode nok, som gode abortlover, kan de kjøpe seg prevensjoner og aborter. Overklassen trenger ikke endre hele samfunnet for å få det bedre, det er laga for at de skal ha det bra.

Arbeiderklasse

Arbeiderklassens kvinner er fullt ut avhengige av at samfunnet endres til det bedre for at enhver kvinne skal få det bedre. Det er nok å nevne hva en abortlov har å si for flertallet av kvinnene. Er abort på sjukehus ikke lov, tar kvinner abort på egen hånd og risikerer død og uhelbredelig skade. Samtidig er en god abortlov lite verdt for de samme kvinnene, hvis det ikke er leger eller sjukehus der de bor. Nepal og India har lov om sjølbestemt abort, men det finnes nesten ingen leger eller annet helsepersonell utenom byene.

Så om alle kvinner utsettes for undertrykking, uavhengig av klasse, så er det arbeiderkvinnene/flertallet kvinner som har interesse av og er i stand til å kaste over endre det systemet som er årsaken til, som reproduserer, kvinneundertrykkinga, nemlig kapitalismen og imperialismen.

AKP mener at kvinnene er undertrykt av kapitalismen og av mannsmakta. Begge deler er maktforhold som bare kan ødelegges av organisert kamp. Kvinnekamp og klassekamp. Kommunistisk organisering og kvinneorganisering. Å ikke se de sosiale strukturene er å ta fra kvinner et redskap for handling. Da står en igjen med alenekvinner som hver for seg skal forsøke å finne små løsninger i sitt eget lille liv, og resultatet er at de skylder seg sjøl når samfunnet likevel stenger dem på alle områder.

En revolusjonær analyse handler om å forstå årsaker, og er derfor en positiv, handlingsretta analyse.

4. Kvinneundertrykkingas ofre

Finnes det ikke ofre for kvinneundertrykking? Det er ikke uvanlig å høre at svaret er nei. Det er logisk hvis en ikke har et kjønnsmaktperspektiv, men mener at det bare er ubalanse mellom likestillingas vektskåler. Hvis det ikke er ofre, er det heller ingen som skaper ofre. Overgriperen forsvinner. En annen grunn til å avvise at det finnes ofre, kan være at en ikke vil gjøre kvinner ynkelige. Men er en ikke da, sikkert mot ens hensikt, nettopp med på å plassere "skylda" på offeret?

I alle andre sammenhenger er det legitimt å snakke om ofre. Folk er ofre for trafikkulykker og lokal flom, for arbeidsløshet og sjukdom. I Afrika er millioner av folk sultofre, ofre for krig, for aids-epidemien. Flertallet av jordas befolkning er ofre for imperialismens utbytting. I Irak er folk ofre for USAs grusomme krig mot sivile. Men det er ikke sånn at vi blir beskyldt for å ta fra folk verdigheten når vi snakker om dem som flomofre eller krigsofre. Hvorfor kan ikke kvinner kalles ofre?

Prostituerte

De første til å hevde at kvinner ikke er ofre, var de som arbeider med prostituerte, pluss noen som arbeider mot incest. De sa at når vi snakka om prostituerte som ofre, stakkarsliggjorde vi dem, fordi de er kvinner som har valgt (de mest offensive forsvarerne for prostitusjon sier "valgt"), eller som livet har fart sånn med at de har blitt prostituerte. Det blir sånn at hvis en ikke er enig med for eksempel "Gitte", så blir en beskyldt for å ikke respektere henne. Dette er en herskerteknikk. ("Gitte" er prostituert og har satt seg som mål å lobbe for at sexkjøp ikke blir kriminalisert i Norge.)

Prostituerte er ikke "stakkars". Men vi synes faktisk synd på kvinner som blir utsatt for den volden prostituerte blir utsatt for, og vi blir forbanna. Etter vår mening er det ingen gode argumenter for å opprettholde prostitusjon. Prostituerte blir utsatt for fysisk og psykisk vold, de er ekstremt utsatt for smittefarlige, dødelige sjukdommer, de er utsatt for økonomisk utbytting på det aller groveste. Vi tar ikke fra noen verdigheten når vi ikke unner dem en sånn skjebne.

Hvorfor dukket dette opp når det handler om porno og prostitusjon? Det dukka opp for å undergrave solidariteten med prostituerte og kvinner som misbrukes i pornoindustrien. Det dukka opp som en herskerteknikk mot oss som er mot at menn skal ha fritt tilgang til å gjøre hva de vil med kvinner så lenge de betaler for det.

"Begge er ofre"

Menn er også ofre som menn, ikke bare som (for eksempel) utbytta arbeidere. Den måten gutter og menn lærer å være menneske på av samfunnet, er ikke så bra for dem. Å være en del av den halve befolkninga som har makt over den andre halvparten, har sine omkostninger. Mange sliter med frustrasjoner og ensomhet. Det er alt for få menn som tar aktiv del i kampen mot den opplæringa menn får, og mot samfunnet som skaper slike maktforhold. Det er få menn som er så bevisste at de solidariserer seg med den kampen kvinnene fører for å skape en menneskevennlig samfunn uten maktforhold. Det kommer antakelig av at på tross av omkostningene, smaker det ganske godt å være medlem av folket med privilegier.

Noen blir slått

Sjøl om menn er ofre, må ikke det forveksles med at de ikke er i maktposisjon. Hvis den som slår og den som blir slått blir forklart med at "begge har problemer", vil en verken kunne hjelpe menn eller kvinner, overgriper eller offer. En likestillingspolitikk som har som premiss at utgangspunktet er likt, vil mislykkes. Det er når en ser forskjeller, at en lettere kan skape likhet. Et eksempel er diskusjonen om Krisesentrene skal være et tilbud ikke bare til kvinner og barn som blir utsatt for vold, men også for menn, enten de sjøl er voldsutsatt eller er voldsutøvere. Det er flere eksempler på at Likestillingsombudet og andre fremmer forslag i likestillingas navn som ikke bedrer situasjonen for kvinner.

Vold mot kvinner 27 % av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold 9,3 % har opplevd potensielt livstruende vold fra partner 45 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra en annen person enn partner etter fylte 15 år

Organisering av kvinner

Eksemplene er mange på at undertrykte organiserer seg og gjør opprør. Det ligger et potensiale for opprør i det å være offer for undertrykking. Både kvinner og menn må slåss mot samfunnets og mot menns undertrykking av kvinner. En helt nødvendig drivkraft i dette arbeidet er at kvinnene organiserer seg i egne kvinneorganisasjoner.

Det har flere funksjoner: Utvikle politikk for kampen uten de bindingene til makta som menn har. De første arbeiderkvinneorganiseringene var tett knytta opp til avholdsbevegelsen, utifra egne opplevelser av hva som var viktig for å forandre deres liv. Noen av de første aksjonene til forløperne til Kvinnefronten var aksjoner mot fordummende kvinnebilder i kinoreklamer. Ut fra sin materielle virkelighet, som er annerledes enn menns materielle virkelighet, trenger kvinner særorganisering for å utvikle politikk for å forandre sin virkelighet.

Særegen kvinneorganisering gjør det mulig for kvinner å trene seg på å føre kampen uten å bli utsatt for hersketeknikker fra menn. Det kan være nok med herskerteknikker fra andre kvinner. Alle menn, også de snilleste og mest progressive bruker herskerteknikker, for å få linja si igjennom, for å få vilja si, for å bli sett. Særegen kvinneorganisering er ikke nok. Det trengs også klasseorganisering som har nedlegging av kapitalismen som mål. Kvinner og menn må stå sammen i kampen for å forandre samfunnet og organisere seg sammen i partier og fagforeninger og interesseorganisasjoner. Men fordi plattforma for samarbeidet er gjenstand for kamp, kjønnskamp, trenger vi særegen kvinneorganisering i alle typer organisasjoner for å ha håp om å styrte klassesamfunnet.

Mangfold og uenighet

I Rød Ungdom tekst Fundamental feminisme forteller de om "70-tallsfeminisme". De sier det var bra at den organiserte kvinner og var kritisk til samfunnsstrukturene. Det er vi enig i. Men så kommer det noe vi oppfatter som en del av "70-tallsmyten" om ensretting som ikke stemmer: "En kritikk mot denne bevegelsen handler om at "de gikk i takt"." Det var vanskelig å være individ. Bevegelsen hadde en "IdealFeminist" som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene, og dette har holdt seg i deler av kvinnebevegelsen til i dag.

Vi tror kvinnebevegelsen på godt og vondt går mye mer i takt i dag enn for 30 år sida. 1970-tallet var prega av større mangfold, større aktivitet og mer uenighet enn nå. Det kan nevnes at kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Brød og Roser og Nyfeministene var nokså uenige om prioriteringer og politikk og det var flere kvinneblader. På denne tida jobba kvinnene med mange ulike ting, mens noen jobba med alt mulig i kvinneorganisasjoner. RadiOrakel ble danna, Kvinner i kamp (kampsporttrening for kvinner og små jenter), KIM (Kvinner i mannsyrker), Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, Lesbisk bevegelse, Krisesenterbevegelsen. Ny kunnskap ble lagt fram om prostitusjon, horekunder, vold mot kvinner, incest, kvinner og arbeid og lønn, diskriminering innen jusen, – og mye mer. Det var nettopp ingen fasiter. Og i hvilke andre år enn på 70-tallet var det i flere år TO tog 8. mars i Oslo – på samme klokkeslett? Det var mangfold og uenighet.

Fint å gå i takt

Men samtidig gikk heldigvis kvinnene også "i takt". Det vil si at de hadde samme krav om sjølbestemt abort. Samtidig var det bitter uenighet om kampen på hele 70-tallet, inntil loven ble vedtatt i 1978. De "gikk i takt" med krav om barnehager til barna og om at kvinner hadde rett til samme arbeid og lønn som menn. Blant annet. Hva om kvinnebevegelsen var enig med seg sjøl i dag og virkelig gikk i takt med de samme kravene? Det ville vært en formidabel styrke. Hva hvis alle kvinnepolitisk organiserte og interesserte gikk sammen om å få Telenor til å stoppe å sende porno til mobiltelefonene? Eller hindra porno på TV? Eller for å få sjølbestemt abort også mellom 12. og 18. uke? Eller seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon? Eller for faste ansettelser og for gravides rett til å beholde jobben? De blir ikke like i alle andre ting av den grunn.

"Velg og vrak"

Redselen for å gå i takt får næring fra tidas kapitalisme, tidas ideologi: Individualismen i høysetet. Du skal velge strømleverandør, det samme for telefon, studere ulike banktjenester, forhandle privat om din egen lønn, bruke livet på å shoppe, bytte, styre som en lur liten forretningsdrivende, – i markedet. Vekk med fagforeninger, vekk med organisering, vekk med kollektivet og solidariteten. Sjølsagt påvirker tidas rådende ideologi den lufta alle puster inn. Men all historie viser at det bare er organisasjon som er arbeidernes, undertrykte minoriteters og kvinnenes våpen og vern. Overklassens makt kommer av at de har kapital. Folkets kapital består i at de organiserer seg og gjør ting sammen. Det kan fortone seg som "døll" aktivitet å organisere folk i hver krok og krik i landet. Men skal en gjøre som de små fiskene nedenfor, er det veldig smart.

 

De siste månedene har avisene i Tanzania hatt store oppslag om ulovlig hogst av skog i de sørlige deler av landet. Den uavhengige avisen <em>The Guardian</em> har alene hatt mer enn 20 store førstesideoppslag om denne saken.

Eirik G. Jansen er dr.philos i sosialantroplogi og ambassaderåd ved den norske ambassaden i Dar es Salaam, Tanzania.
Artikkelen er tidligere publisert i Bistandsaktuelt nr 10, 2004

---

En viktig årsak til den ulovlige hogsten er en ny bro som ble åpnet i august 2003 over den store Rufiji-elven, Mkapa-broen, oppkalt etter Tanzanias nåværende president. Broen er den lengste i det østlige og sørlige Afrika og skulle bidra til å knytte de sørlige deler av Tanzania tettere sammen med resten av landet. Området sør for Rufiji-elven har vært meget isolert. Det har blant annet bidratt til at de siste store områder i landet med naturskog har fått ligge temmelig urørt.

Blant skogeksperter i Tanzania var det ikke uventet at denne skogen ville bli åpnet opp for hogst da skogsområdene nord for Rufiji-elven, forbundet med god vei til Dar es Salaam, allerede i mange år har vært utsatt for overbeskatning. Den internasjonale NGOen TRAFFIC (The Wildlife Trade Monitoring Network), knyttet til IUCN og WWF, advarte sterkt i en rapport i 2003 om at ulovlig hogst kunne bli resultatet hvis ikke bedre rutiner for overvåking og kontroll av hogsten ble bygget opp etter at broen ble åpnet.

De verste antakelsene synes å ha slått til. Bare noen måneder etter broen var åpnet, viste undersøkelser at hver natt krysset 40 store lastebiler med 25 tonn tømmer hver over broen. Det ble anslått at verdien til tømmeret var USD 450.000 per døgn. En internasjonal skogekspert i Tanzania har beregnet at etter at Mkapa-broen ble åpnet er det hogget ned skog til en verdi av ett par hundre millioner dollar. Naturskogen som det hogges i, er på over 20.000 km² – nesten på størrelse med Oppland fylke. Det aller meste av tømmeret ble fraktet til havnen i Dar es Salaam hvorfra det senere ble eksportert i all hovedsak til Kina og andre land i Det fjerne østen. Verken hogst av skog eller eksport av tømmer er ulovlig. Det er omfanget av den ukontrollerte hogsten og eksporten som gjør den ulovlig. Hvis ikke hogsten av den verdifulle skogen blir underlagt bærekraftig forvaltning, er skogekspertene bekymret over hvor lenge det vil være skog igjen i dette området.

Hvem er aktørene?

Det er et stort antall aktører involvert i den ulovlige hogsten. Blant de sentrale aktører er forretningsfolk og oppkjøpere fra Kina. Dette henger sammen med at Kina selv har stoppet hogsten i egne naturskoger for å unngå ytterligere miljøødeleggelser. Import av trevirke til Kina har derfor økt voldsomt. I 1997 importerte Kina tømmer for USD 6 milliarder, mens tallet for 2003 er anslått til USD 13 milliarder. Mesteparten av importen kommer fra Russland, Canada og asiatiske land. I senere år har også afrikanske land eksportert tømmer til Kina, blant annet Gabon, Tanzania og Mosambik.

Flere kinesiske oppkjøpsfirma er representert i Tanzania. Firmaene opererer gjennom mellommenn, gjerne asiater bosatt i Tanzania. Disse igjen har ansatt afrikanere som samarbeider med lokalbefolkningen. Myndighetspersoner har også en sentral rolle i denne hogsten, da disse utsteder de nødvendig lisenser og tillatelser. Det er flere sjekkpunkter ved den nye Mkapa-broen og langs veien til Dar es Salaam, men det er kjent at de samme lisenser blir brukt flere ganger. Fordi lasten er så verdifull, blir mange penger liggende igjen ved sjekkpunktene langs veien og mye blir også betalt direkte til myndighetspersoner for å få lisenser. Også havnen i Dar es Salaam ble en 'god butikk' da eksporttillatelser var en forutsetning for å skipe tømmeret ut av landet. Avisen Guardian antyder at sentrale politikere og forretningsfolk i landet er involvert i den ulovlige hogsten.

Pressen oppdager saken

For alle som krysset den nye broen over Rufiji-elven, var det helt åpenbart hva som skjedde. Dusinvis av lastebiler med store tømmerstokker på veien nordover mot hovedstaden var lett synlige. Fra norsk side ble saken reist med Miljødepartementet på det årlige møtet i mars måned om det store norsk støttede programmet for forvaltning av naturressurser, inkludert skog. Forut for og i tilknytning til det årlige møtet hadde en norsk delegasjon besøkt Rufiji-området og med selvsyn sett ødeleggelsene og de mange lastebilene med digre tømmerstokker på vei mot Dar es Salaam. Myndighetene virket unnvikende da saken ble tatt opp på det årlige møtet.

Det var pressen som fikk saken på den offentlige dagsordenen. Gjennom undersøkende journalistikk og mange fotografier som ble presentert i avisene, ble myndighetene presset til å gjøre noe. Flere fremtredende embetsmenn i Skogdepartementet ble avsatt da det viste seg at de hadde utstedt ulovlige lisenser.

Uheldige konsekvenser

Den ulovlige hogsten har mange uheldig konsekvenser. Fra et miljømessig perspektiv er hogsten av skog verken bærekraftig eller tar hensyn til andre miljømessige forhold. Fordi så mye av hogsten og eksporten er ulovlig og uregistrert, går masse penger tapt i skatt og avgifter både for distriktsmyndighetene og sentralmyndighetene.

Den ulovlige hogsten har også en rekke meget uheldige og mer indirekte konsekvenser. Gjennom politikkutforming og utarbeidelse av retningslinjer og strategier for forvaltning av skogene, har myndighetene i Tanzania lagt vekt på bred folkelig deltakelse. Når folk på landsbygda oppdager at myndighetenes representanter ser gjennom fingrene på den ulovlige hogsten og til og med oppmuntrer til den, mister de respekten for myndighetene. Mange landsbyfolk blir selv involvert i den ulovlige hogsten. Dette undergraver arbeidet og motivasjonen til de som er opptatt av å fremme en bærekraftig forvaltning.

Det er ikke mangel på politikk og planer som er problemet

I 1998 ble en sektor policy for skog vedtatt. Sentralt i denne policy er hvorledes en skal fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene og involvere lokalbefolkningen i forvaltningen. Senere er det utarbeidet et omfattende program for gjennomføring av denne politikken (National Forest Programme in Tanzania 2001-2010). Verdensbanken og 5-6 bilaterale givere, inkludert Norge, skal gi betydelig støtte for å gjennomføre programmet. Meget av sentralmyndighetenes og givernes tid de siste årene har gått med til policyutvikling, utarbeidelse av planer og koordinering mellom giverne. Innsatsen i skogsektoren skal også settes i relasjon til de andre vedtatte utviklingsmålsettinger og program; Millenium Development Goals, oppfølging av Johannesburg-konferansen i 2002 og Tanzanias fattigdomsstrategi.

Midt i dette arbeidskrevende planleggings- og koordineringsarbeidet i Dar es Salaam, skjer altså den ulovlige hogsten i Rufiji-området. Den ulovlige hogsten undergraver alt av policy, planer og koordineringsarbeid og setter dette mangeårige arbeidet i et nesten tragikomisk perspektiv. Det får hele planleggingsarbeidet til å fortone seg som en skrivebordsøvelse som viser lite forståelse for de krefter som i praksis preger store deler av forvaltningen av skogressursene. For giverne må en lærdom av dette være at en ikke bare fokuserer på politikkutforming, planlegging og koordinering, men også ser på hvilke aktører som finnes i systemet og som har sterke økonomiske interesser i ulovlige aktiviteter som underminerer de flotte målsettingene som politikken fremmer. Det blir således viktig å inkludere et perspektiv som fokuserer på implementeringen av vedtatte politikk og planer og som viser en forståelse for den kontekst som planene skal virkeliggjøres i. Det er imidlertid en stor fare for at så ikke skjer. Karakteren i den nåværende form for utviklingssamarbeid er preget av distansert overordnet politikkutvikling, planlegging og giverkoordinering og hvor de involverte aktørene, både på myndighets- og giversiden, viser liten vilje og evne til å ta et oppgjør med de aktører som undergraver utviklingsmålsettingene.

Pressens rolle

Ulovlig forvaltning av naturressurser er en del av dagliglivet i Tanzania. Sporadisk rapporterer pressen om korrupsjon og ulovlig forvaltning når det gjelder fiskeriene, skogressursene, jord, gruvedrift og vann. I denne saken har pressen fungert på sitt beste. Myndighetene har beklaget seg offentlig og det har vært en meget pinlig affære for mange myndighetspersoner.

Den siste måneden nevner pressen at bare noen få lastebiler med tømmer krysset Mkapa-broen og reiser mot Dar es Salaam. Kan imidlertid den ulovlige hogsten ta seg opp igjen? Det er meget sannsynlig og rapporter har allerede kommet inn om at tømmeret fra den ulovlige hogsten har tatt veien sørover. En kinesisk 20.000 tonns båt har vært i havnen i Lindi, helt sør i Tanzania på grensen mot Mosambik og lastet ulovlig tømmer. Lastebiler med ulovlig tømmer krysser nå også over til Mosambik på vei til havner i dette landet.

Det er på tide at giverne og myndighetene nå må heve blikket utover sitt arbeid med fremtidig planlegging og koordinering og griper skikkelig fatt i denne saken.

 

– "Ekte medfølelse er mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det er å innse at en bygning som skaper tiggere trenger ombygging."
– "Det kommer en tid da taushet er forræderi."
Martin Luther King holdt denne talen 4. april 1967 på et møte med deltagende prester og lekfolk i Riverside Kirke i New York.

Martin Luther King: menneskerettsforkjemper, fikk Nobels fredspris i 1964,
baptistprest, født i 1929 i Atlanta, Georgia, skutt og drept i 1968.

Oversatt av Ragna Schvenke

---

Jeg kommer til dette storslagne gudshuset i kveld fordi samvittigheten min ikke gir meg noen andre valg. Jeg slutter meg til møtet deres fordi jeg er fullstendig enig med målene og arbeidet til den organisasjonen som har brakt oss sammen: Prester og lekfolk som er bekymret over Vietnam. De siste uttalelsene til styret er helt i tråd med følelsene i hjertet mitt, og jeg var så fullstendig enig da jeg leste åpningslinjene: "Det kommer en tid da taushet er forræderi." Og den tiden er kommet for oss når det gjelder Vietnam.

Sannheten i disse ordene er hevet over enhver tvil, men oppgaven som de kaller oss til, er svært vanskelig. Selv når menn blir presset av kravene fra den indre sannhet, tar de ikke gjerne på seg oppgaven med å motsi sin regjerings politikk, særlig ikke i en krigstid. Den menneskelige ånd beveger seg heller ikke uten store vansker mot apatien som næres av de konforme tankene i eget bryst, og i verden omkring. Ennvidere, når de aktuelle spørsmålene virker så sammensatte som de ofte gjør i denne fryktelige konflikten, er vi alltid på nippet til å lammes av usikkerhet; men vi må gå videre.

Og noen av oss som allerede har begynt å bryte nattens taushet, har oppdaget at kallet til å tale ofte er et smertensrop, men vi må tale. Vi må tale med all den ydmykhet som passer til vårt begrensede syn, men vi må tale. Og vi må glede oss også, for dette er i sannhet den første gangen i vår nasjons historie at et betydelig antall av dens religiøse ledere har valgt å gå ut over forkynnelsen av den jevne patriotismen til det høyere stadium av sterk dissens, basert på et mandat av samvittighet og historielesning. Kanskje er det en ny ånd som oppstår blant oss. Hvis det er det, la oss følge dens bevegelser og be om at vårt indre vil være følsom overfor dens ledelse, for vi har et dypt behov for en ny vei ut av mørket som synes så tett rundt oss.

I det jeg i løpet av de siste to årene har beveget meg til å bryte min egen taushets svik og snakke om det som brenner i hjertet mitt, og i det jeg har tatt til orde for radikal tilbaketrekning fra ødeleggelsene i Vietnam, har mange mennesker stilt seg spørrende til klokskapen av min linje. Det høylydte og sterke kjernespørsmålet i deres bekymring har vært dette: "Hvorfor snakker du om krigen, Dr. King?" "Hvorfor slutter du deg til proteststemmene?" "Fred og sivile rettigheter går ikke sammen," sier de. "Skader du ikke ditt folks sak?" spør de. Og når jeg hører dem, og selv om jeg ofte forstår kilden til deres bekymring, blir jeg likevel svært trist, for slike spørsmål betyr at de som spør, egentlig ikke har kjent meg, min oppgave eller mitt kall. Ja, egentlig antyder spørsmålene deres at de ikke kjenner den verden de lever i.

I lys av slike tragiske misforståelser anser jeg det som særlig viktig å uttrykke klart og, håper jeg, kortfattet, hvorfor jeg tror at veien fra Dexter Avenue Baptist Church – kirken i Montgomery, Alabama, hvor jeg begynte min prestegjerning – leder direkte hit til denne hellige forsamling i kveld.

Jeg kommer til denne plattformen i kveld for å uttrykke en inderlig bønn til min elskede nasjon. Denne talen er ikke rettet til Hanoi eller til FNL. Den er ikke rettet til Kina eller Russland. Heller ikke er den et forsøk på å overse mangesidigheten i den totale situasjonen og behovet for en samlet løsning for Vietnam-tragedien. Den er hverken et forsøk på å gjøre Nord-Vietnam eller FNL til dydsmønstre, eller på å overse den rollen de må spille i en vellykket løsning på problemet. Mens begge kan ha forklarlige grunner til å være mistenksomme overfor USAs gode vilje, gir livet og historien veltalende vitnesbyrd om det faktum at konflikter aldri blir løst uten at man tillitsfullt gir og tar på begge sider.

I kveld, derimot, ønsker jeg ikke å snakke med Hanoi og FNL, men heller til mine medamerikanere, som, sammen med meg, bærer det tyngste ansvaret for å få en slutt på en konflikt som har krevd en høy pris på begge kontinent.

Siden jeg er forkynner av yrke, antar jeg at det ikke er overraskende at jeg har syv gode grunner for å sette Vietnam på mitt moralske visjonskart. Det er i utgangspunktet en opplagt, og nesten enkel, sammenheng mellom krigen i Vietnam og den kampen jeg og andre har ført i Amerika. For noen få år siden var det et lysende øyeblikk i den kampen. Det virket som om det var et reelt løfte om håp for de fattige – både svarte og hvite – gjennom fattigdomsprogrammet. Det var forsøk, håp, ny begynnelse. Så kom opptrappingen i Vietnam, og jeg så dette programmet bli brutt og partert som om det var et slags intetsigende politisk leketøy i et samfunn besatt av krig, og jeg forsto at Amerika aldri ville investere de nødvendige penger eller krefter i rehabiliteringen av sine fattige, så lenge vågestykker som Vietnam fortsatte å suge til seg menn og evner som et slags demonisk ødeleggende sugerør. Følgelig ble jeg i stadig økende grad nødt til å se krigen som en fiende av de fattige og angripe den som det.

Kanskje den mer tragiske erkjennelsen av virkeligheten fant sted da det ble klart for meg at krigen gjorde mye mer enn å knuse håpet til de fattige her hjemme. Den sendte deres sønner og brødre og ektemenn for å slåss og dø i usedvanlig høye tall sammenlignet med resten av befolkningen. Vi tok de svarte unge mennene som var blitt handikappet av vårt samfunn, og sendte dem 8 tusen miles av sted for å sikre Sørøst-Asia de friheter de selv ikke hadde funnet i sørvest-Georgia eller i østre Harlem. Og så har vi gjentatte ganger blitt stilt overfor den grusomme ironien i å se negre og hvite gutter på tv-skjermene, mens de dreper og dør sammen for en nasjon som har vært ute av stand til å plassere dem side om side på samme skole. Og så ser vi dem i brutal solidaritet brenne hyttene i en fattig landsby, men vi innser at de neppe ville bo i det samme kvartalet i Chicago. Jeg kunne ikke være taus stilt ansikt til ansikt med slik grusom manipulering av de fattige.

Den tredje grunnen min fører til en enda høyere terskel av erkjennelse, for den vokser ut av erfaringen min fra gettoer i Nord over de siste tre årene, særlig de siste tre somrene. Mens jeg har vandret blant de desperate, avviste og sinte unge mennene, har jeg fortalt dem at Molotov-cocktailer og rifler ikke ville løse problemene deres. Jeg har forsøkt å tilby dem min dyptfølte deltagelse samtidig som jeg har opprettholdt min overbevisning om at sosial endring kommer mest meningsfylt gjennom ikke-volds-aksjoner. Men de spør – og med rette – hva med Vietnam? De spør om ikke vår nasjon brukte massive doser av vold for å løse sine problemer, for å få til de endringene den ønsket. Spørsmålene deres slo rett inn, og jeg skjønte at jeg aldri mer kunne oppløfte min røst mot volden fra de undertrykte i gettoene, uten først å ha talt tydelig til den største utøveren av vold i verden i dag – min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, for de hundrede tuseners skyld, de som skjelver under vår vold, kan jeg ikke være taus.

Til dem som stiller spørsmålet: "Er ikke du lederen for borgerrettigheter?" og med det mener å ekskludere meg fra fredsbevegelsen, har jeg videre dette svaret. I 1957 da en gruppe av oss dannet Den sørlige kristne lederskapskonferansen, valgte vi som motto: "For å redde Amerikas sjel".Vi var overbeviste om at vi ikke kunne begrense vår visjon til visse rettigheter for svarte mennesker, men befestet i stedet oppfatningen av at Amerika aldri ville bli fritt og reddet fra seg selv før etterkommerne av slavene ble løst fullstendig fra lenkene som de fremdeles bærer. På en måte var vi enige med Langston Hughes, Harlems svarte skald, som tidligere hadde skrevet:

Å, ja,
Jeg sier det uten omsvøp,
Amerika var aldri Amerika for meg,
Dog jeg sverger den ed
Amerika vil komme!

Nå burde det være innlysende at ingen som bryr seg om integriteten og livet i Amerika i dag, kan overse den pågående krigen. Hvis Amerikas sjel blir fullstendig forgiftet, må noe av giftfjerningen ha navnet: Vietnam. Sjelen kan aldri reddes så lenge den ødelegger de innerste håpene til mennesker over hele verden. Derfor er det, at de av oss som ennå er fast bestemt på at Amerika vil komme, blir ledet langs protestens og uenighetens vei mens vi arbeider for vårt lands helse.

Som om ikke en slik forpliktelse overfor Amerikas liv og helse var nok, ble nok en ansvarsbyrde pålagt meg i 1964; og jeg kan ikke glemme at Nobels Fredspris også var et oppdrag – et oppdrag om å arbeide hardere enn jeg noen gang før hadde gjort for "menneskets brorskap". Dette er et kall som bringer meg ut over nasjonale forpliktelser, men selv om det ikke var der, måtte jeg likevel leve med betydningen av min forpliktelse overfor Jesu Kristi rike. For meg er sammenhengen mellom dette riket og fredsskaping så innlysende at jeg av og til undrer meg over dem som spør hvorfor jeg taler mot krigen. Kan det være at de ikke vet at de gode nyhetene var ment for alle mennesker – kommunist og kapitalist, for deres barn og våre, for svarte og hvite, for revolusjonære og konservative? Har de glemt at min virksomhet er i lydighet til Den Ene som elsket sine fiender så mye at Han døde for dem? Hva kan jeg da si til Vietcong eller til Castro eller til Mao som en trofast tjener av Ham? Kan jeg true dem med døden eller må jeg ikke dele mitt liv med dem?

Og til slutt, mens jeg forsøker å redegjøre for dere, og for meg selv, om den veien som fører fra Montgomery til dette stedet her, ville jeg ha gitt alt det mest verdifulle hvis jeg ganske enkelt sa at jeg må være tro mot min overbevisning som jeg deler med alle mennesker – kallet til å være en sønn av den levende Gud. Over kallet fra rase eller nasjon eller tro er dette kallet som sønn, og for brorskap, og fordi jeg tror Faderen er dypt bekymret, særlig for sine lidende og hjelpeløse barn, kommer jeg i kveld for å tale for dem.

Dette tror jeg er både privilegiet og byrden til alle oss som føler oss bundet av forpliktelser og en lojalitet som er bredere og dypere enn nasjonalisme og som går ut over vår nasjons selvbestaltede mål og posisjoner. Vi er kalt til å tale for de svake, for de stemmeløse, for ofrene av vår nasjon og for disse som den kaller "fiende", for ikke noe dokument laget av menneskehender kan gjøre disse menneskene noe mindre enn våre brødre.

Og i det jeg overveier galskapen i Vietnam og søker inne i meg selv etter måter å forstå og reagere på i medlidenhet, går tankene mine stadig til menneskene på den halvøya. Jeg snakker ikke nå om soldatene på begge sider, heller ikke om FNLs ideologier, heller ikke om juntaen i Saigon, men simpelthen om de menneskene som har levd under krigens åk i nesten tre sammenhengende tiår nå. Jeg tenker også på dem fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen meningsfylt løsning der før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og å høre deres brutte skrik.

De må betrakte amerikanerne som noen merkelige frigjørere. Det vietnamesiske folket erklærte sin selvstendighet i 1954 – egentlig 1945 – etter en kombinert fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Selv om de siterte Den amerikanske uavhengighetserklæringen i sitt eget frihetsdokument, avviste vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrike i deres gjenerobring av sin tidligere koloni. Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var modne for selvstendighet, og vi ble igjen ofre for den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren så lenge. Med den tragiske bestemmelsen forkastet vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse og en regjering som var blitt opprettet, ikke av Kina, – som vietnameserne ikke har mye til overs for – men av rent innenlandske styrker som inkluderte noen kommunister. For bøndene betød denne nye regjeringen reelle landreformer, et av deres livsviktigste behov.

I ni år etter 1945 nektet vi folket i Vietnam retten til uavhengighet. I ni år støttet vi Frankrike aktivt i deres mislykte forsøk på å rekolonialisere Vietnam. Før krigen var slutt, påtok vi oss åtti prosent av de franske krigsutgiftene. Selv før franskmennene ble slått ved Dien Bien Phu, begynte de å fortvile over sine halsløse gjerninger, men ikke vi. Vi oppmuntret dem med våre enorme økonomiske og militære forsyninger til å fortsette krigen til og med også etter at de hadde mistet krigsviljen. Snart skulle vi begynne å betale nesten den fullstendige kostnaden for dette tragisk forsøket på nykolonialisering.

Etter at franskmennene var slått, så det ut til at uavhengighet og landreformer igjen ville komme gjennom Genève-avtalen. Men i stedet kom De forente stater – bestemt på at Ho ikke skulle forene den midlertidig delte nasjonen, og bøndene var igjen tilskuere mens vi støttet en av de mest ondskapsfulle moderne diktatorer, vår utvalgte mann, statsminister Diem. Bøndene så på og bøyde seg, mens Diem hensynsløst utryddet all opposisjon, støttet av de utsugende landeierne, og mens han til og med avslo å diskutere gjenforening med Nord. Bøndene så på, mens alt dette ble ledet av De forente staters innflytelse og deretter av et økende antall amerikanske tropper som kom for å hjelpe til med å få bukt med opprøret som Diems metoder hadde frembrakt. Når Diem ble styrtet, kan de nok ha vært lykkelige, men den lange rekken av militære diktatorer syntes ikke å tilby noen virkelig endring, ikke minst når det gjaldt behovet for jord og fred.

Den eneste forandringen kom fra Amerika, idet vi økte vårt troppeengasjement til støtte for regjeringer som kun var korrupte, udugelige og uten folkelig støtte. Alt dette mens folket leste våre brosjyrer og mottok de gjentatte løfter om fred og demokrati og landreformer. Nå vansmekter de under våre bomber og anser oss, ikke sine medvietnamesere, som den virkelige fienden. De flytter, sorgfulle og apatiske, ettersom vi jager dem fra deres forfedres jord, inn i konsentrasjonsleire hvor selv de minste sosiale behov knapt blir dekket. De vet at de må dra videre eller bli ødelagt av bombene våre.

Så drar de, først og fremst kvinner og barn og eldre. De ser på mens vi forgifter vannet deres, mens vi ødelegger millioner dekar av avlingene deres. De gråter sikkert når bulldoserne brøler gjennom områdene deres, rede til å rasere de dyrebare trærne. De strømmer til sykehusene. Per tilfelle Vietcong-påført skade, er det minst tjue som er såret av amerikanske våpen. Så langt kan vi ha drept en million av dem, for det meste barn. De vandrer inn i byene og ser tusenvis av barn, hjemløse, uten klær, som løper i flokker som dyr i gatene. De ser barna bli fornedret av våre soldater i det de tigger om mat. De ser barna som selger sine søstre til våre soldater, mens de ber for sine mødre.

Hva tenker bøndene mens vi forener oss med landeierne og nekter å sette i verk noen som helst handling bak våre mange ord angående landreformer? Hva tenker de mens vi utprøver våre nyeste våpen på dem, akkurat slik tyskerne utprøvde ny medisin og nye torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa? Hvor er røttene til det uavhengige Vietnam vi hevder å være i ferd med å bygge? Er de blant disse stemmeløse?

Vi har ødelagt deres to kjæreste institusjoner: familien og landsbyen. Vi har ødelagt jorda og avlingene deres. Vi har medvirket til å knuse nasjonens eneste ikke-kommunistiske revolusjonære politiske kraft, Den forente buddhistkirken. Vi har understøttet fiendene til Saigons bønder. Vi har fordervet deres kvinner og barn og drept deres menn.

Nå er det lite igjen å bygge på, bortsett fra bitterhet. Snart vil de eneste gjenværende fysiske fundament bli funnet i våre militære baser og i betongen i konsentrasjonsleirene som vi kaller "forsterkede landsbyer". Bøndene må så visst undre seg på om vi planlegger å bygge vårt nye Vietnam på slike grunnvoller. Kan vi bebreide dem for slike tanker? Vi må tale for dem og stille de spørsmålene de ikke kan stille. De, også, er våre brødre.

Kanskje en vanskeligere, men ikke mindre nødvendig oppgave, er å tale for dem som er blitt utpekt som våre fiender. Hva med FNL, den merkelig anonyme gruppen vi kaller "VC" eller "kommunister"? Hva må de tenke om USA, når de forstår at vi tillot undertrykkingen og grusomheten til Diem, som avfødte deres tilblivelse som motstandsgruppe i Sør? Hva mener de om at vi tillot volden som ledet dem til å ta opp våpen? Hvordan kan de stole på vår integritet når vi snakker om "aggresjon fra Nord", som om det skulle være kjernen ved krigen? Hvordan kan de stole på oss, når vi nå anklager dem for vold etter det morderiske styret til Diem og anklager dem for vold mens vi pøser hvert nytt dødelig våpen inn over landet deres? Selvsagt må vi forstå deres følelser, selv om vi ikke tillater deres handlinger. Selvsagt må vi se at de mennene vi støttet, presset dem til voldelighet. Selvsagt må vi se at våre egne uttenkte ødeleggelsesplaner gjør deres største aksjoner til dverger.

Hvordan dømmer de oss, når våre egne tjenestemenn vet at deres medlemmer består av mindre enn tjuefem prosent kommunister og likevel insisterer på å sette den merkelappen på dem? Hva må de tro når de vet at vi er klar over deres kontroll over store områder av Vietnam og allikevel synes villige til å tillate nasjonale valg som denne godt organiserte side-regjeringen ikke får delta i? De spør om hvordan vi kan snakke om frie valg når Saigon-pressen blir sensurert og kontrollert av militærjuntaen. Og de gjør sikkert rett i å undre seg over hva slags ny regjering vi planlegger å hjelpe til med og danne uten dem, den eneste parten som virkelig er i kontakt med bøndene. De stiller seg spørrende til våre politiske mål, og de benekter realiteten av en fredsavtale som de ekskluderes fra. Spørsmålene deres er faretruende relevante. Planlegger vår nasjon å bygge på en politisk myte igjen, for så å forankre den på makten til nye voldshandlinger?

Her er den sanne verdi av medfølelse og ikkevold, når den hjelper oss til å forstå fiendens synspunkt, å høre hans spørsmål, å vite om hans anerkjennelse av oss selv. For fra hans ståsted kan vi sannelig se den grunnleggende svakheten i vår egen stilling, og hvis vi er modne, kan vi lære og vokse og tjene på klokskapen til de brødre som blir kalt motparten.

Slik også med Hanoi. I Nord, hvor våre bomber nå gjennomhuller landet, og våre miner truer vannveiene, blir vi møtt med en dyp, men forståelig mistro. Å tale for dem, er å forklare denne mangel på tillit til Vestlige ord, og særlig deres mistro til nåværende amerikanske hensikter. I Hanoi er de mennene som ledet nasjonen til uavhengighet fra japanerne og franskmennene, mennene som søkte medlemskap i det franske samveldet og som ble forrådt av svakheten i Paris og stivsinnet til kolonihærene. Det var de som førte kamp nummer to mot fransk herredømme til enorme kostnader, og de som ble overtalt til å oppgi landområdet de kontrollerte mellom den trettende og syttende breddegrad, som et foreløpig ledd i Genève-avtalen. Etter 1954 så de oss stå i ledtog med Diem for å hindre valg som sikkert kunne ha brakt Ho Chi Minh til makten over et forent Vietnam, og de innså at de var blitt forrådt igjen. Når vi spør hvorfor de ikke løper til forhandlingsbordet, må vi huske disse tingene.

Dessuten må det være klart at lederne i Hanoi anså tilstedeværelsen av amerikanske tropper til støtte for Diem-regimet for å være det opprinnelige militære bruddet på Geneve-avtalen angående utenlandske tropper. De minner oss om at de ikke begynte å sende inn tropper i stort antall, og ikke engang utstyr til Sør, før amerikanske styrker hadde kommet inn med titalls tusener menn.

Hanoi husker hvordan våre ledere lot være å fortelle oss sannheten om de tidligere nordvietnamesiske opptakter til fred, hvordan presidenten erklærte at ingen fredsforsøk eksisterte, når de faktisk var prøvd. Ho Chi Minh har sett på, mens Amerika har snakket om fred og bygget opp sine styrker, og nå har han sikkert hørt de økende internasjonale ryktene om amerikanske planer om en invasjon i Nord. Han vet at bombingen og rakettangrepene og mineleggingen vi holder på med, er ledd i en tradisjonell før-invasjons strategi. Kanskje det bare er hans sans for humor og ironi som kan berge ham, når han hører at den mektigste nasjonen i verden snakker om aggresjon, mens den slipper tusenvis av bomber over en fattig, svak nasjon mer enn åtte hundre, nei åtte tusen miles borte fra egne bredder.

På dette punktet burde jeg gjøre det klart at mens jeg disse siste få minuttene har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse i Vietnam og forstå argumentene til dem som er kalt "fienden", er jeg like dypt bekymret for våre egne tropper der som for alt annet. For det forekommer meg at det vi utsetter dem for i Vietnam ikke bare er den brutaliserende prosessen som foregår i enhver krig, hvor hærer står mot hverandre og streber etter å ødelegge. Vi legger kynisme til dødsprosessen, for de må vite, etter en kort periode der, at ingen av de tingene vi erklærer at vi slåss for, virkelig er involvert. Ganske fort må de forstå at regjeringen deres har sendt dem inn i en kamp mellom vietnamesere, og de mest oppegående innser opplagt at vi tar parti for de rike og det sikre, mens vi skaper et helvete for de fattige.

På et eller annet vis må denne galskapen opphøre. Vi må stoppe nå. Jeg taler som et Guds barn og som en bror av de lidende fattige i Vietnam. Jeg taler for dem som får landet sitt lagt øde, som får hjemmene sine ødelagt, som får kulturen sin kullkastet. Jeg taler for de fattige i Amerika som betaler den doble prisen av knust håp hjemme, og død og fordervelse i Vietnam. Jeg taler som en verdensborger, for verden slik den står fælen overfor den veien vi har valgt. Jeg taler, som en som elsker Amerika, til lederne av vår nasjon: Vi var den store initiativtaker til denne krigen; initiativet til å stoppe den må være vårt.

Dette er meldingen fra de store buddhistlederne i Vietnam. Nylig skrev en av dem disse ordene, og jeg siterer: "Hver dag som krigen fortsetter, vokser hatet i vietnamesernes hjerter og i hjertene til dem som har menneskelige instinkter. Amerikanerne tvinger til og med vennene sine til å bli deres fiender. Det er merkelig at amerikanerne, som nøye regner på mulighetene for militær seier, ikke forstår at de i prosessen pådrar seg psykologiske og politisk tap. Bildet av Amerika vil aldri igjen bli bildet på revolusjon, frihet og demokrati, men bildet på vold og militarisme."

Hvis vi fortsetter, vil det ikke være noen tvil, hverken i mine eller verdens tanker, om at vi ikke har noen hederlige hensikter i Vietnam. Hvis vi ikke stopper krigen vår mot det vietnamesiske folket umiddelbart, sitter verden igjen uten noe annet valg enn å se dette som en forferdelig, klønete og dødelig lek som vi har bestemt oss for å leke. Verden krever nå en modenhet av Amerika som vi kanskje ikke er i stand til å oppnå. Den krever at vi innrømmer at vi har tatt feil fra begynnelsen av vårt tokt i Vietnam, at vi har vært skadelige for det vietnamesiske folks liv. Stillingen er den at vi må være klare til å ta skarp avstand fra våre nåværende metoder. For å kunne sone for våre synder og feiltakelser i Vietnam, bør vi ta initiativet til å få en slutt på denne tragiske krigen.

Jeg vil gjerne foreslå fem konkrete ting som vår regjering bør gjøre øyeblikkelig for å starte den lange og vanskelige prosessen med å befri oss fra denne marerittaktige konflikten:

Nummer en: Stoppe all bombing i Nord- og Sør-Vietnam.

Nummer to: Erklære en ensidig våpenhvile i håp om at en slik handling vil skape et forhandlingsklima.

Tre: Ta øyeblikkelige grep for å forhindre andre slagmarker i Sørøstasia ved å innskrenke vår militære oppbygging i Thailand og vår innblanding i Laos.

Fire: Virkelighetsnært godta at FNL har betydelig støtte i Sør-Vietnam og derved må spille en rolle i enhver meningsfylt forhandling og fremtidig regjering i Vietnam.

Fem: Sette en dato da vi vil fjerne alle fremmede tropper fra Vietnam i samsvar med Geneve-avtalen av 1954.

En del av våre videre forpliktelser kan godt gi seg utrykk i et tilbud om å innrømme politisk asyl til enhver vietnameser som frykter for sitt liv under et nytt styre som inkluderer FNL. Og så må vi utføre det vi kan av reparasjoner av de ødeleggelser vi har gjort. Vi må skaffe til veie den medisinske hjelpen som er sårt tiltrengt, om nødvendig gjøre den tilgjengelig her i dette landet. I mellomtiden har vi i kirkene og synagogene en stadig oppgave i å bønnfalle vår regjering om å løse seg fra en uverdig forpliktelse. Vi må fortsette å heve våre røster og bruke våre liv hvis nasjonen vår fortsetter sine perverse metoder i Vietnam. Vi må være forberedt på å tilpasse aksjoner med ord ved å prøve ut alle mulige kreative former for protest.

Når vi gir råd til unge menn angående militærtjeneste, må vi klargjøre vår nasjons rolle i Vietnam for dem og utfordre dem med alternativet samvittighetsnekting. Jeg er glad for å si at dette er nå et valg som blir tatt av mer enn sytti av studentene ved mitt eget alma mater, Morehouse College, og jeg anbefaler det for alle som synes den amerikanske kursen i Vietnam er uverdig og urettferdig. Videre vil jeg oppmuntre alle ministre som er i innkallingsalder om å oppgi sine innkallingsordrer, og søke status som samvittighetsnektere. Dette er tiden for de sanne valg og ikke for de uekte. Vi er ved det øyeblikket at våre liv må settes til side, hvis vår nasjon skal overleve sin egen dårskap. Hvert menneske med human innstilling må bestemme seg for den protesten som passer best til egen overbevisning, men vi må alle protestere.

Nå er det noe forførerisk fristende i å stoppe der og sende oss alle av sted på noe som i enkelte kretser har blitt et populært korstog mot krigen i Vietnam. Jeg sier at vi må delta i den kampen, men jeg ønsker nå å fortsette med å si noe enda mer alarmerende.

Krigen i Vietnam er bare et symptom på en mer alvorlig sykdom innad i den amerikanske ånd, og hvis vi overser denne edruskapende virkeligheten, kommer vi til å befinne oss i ferd med å organisere "deltagende prester og lekfolk"-komiteer for neste generasjon. De vil være bekymret over Guatemala og Peru. De vil være bekymret over Thailand og Kambodia. De vil være bekymret over Moçambique og Sør-Afrika. Vi kommer til å marsjere for disse, og et dusin andre navn og delta på endeløse samlinger, hvis det ikke kommer en betydningsfull og dyptpløyende endring av amerikansk liv og politikk.

Slik tar sånne tanker oss ut forbi Vietnam, men ikke utover vårt kall som sønner av den levende Gud.

I 1957 sa en oppmerksom amerikansk utenrikstjenestemann at det virket på ham som om vår nasjon var på den gale siden av en verdensrevolusjon. I løpet av de siste ti år har vi sett fremveksten av et mønster av undertrykking, som nå har rettferdiggjort tilstedeværelsen av amerikanske militære rådgivere i Venezuela. Dette behovet for å opprettholde sosial stabilitet for våre investeringer forklarer den kontrarevolusjonære virksomheten til amerikanske styrker i Guatemala. Det forklarer hvorfor amerikanske helikoptre blir brukt mot geriljaen i Kambodia, og hvorfor amerikansk napalm og "Green Berets"-styrker allerede har vært aktive mot opprørere i Peru.

Det er med slik aktivitet i tankene at ordene til avdøde president John F. Kennedy kommer for å hjemsøke oss. For fem år siden sa han: "De som gjør en fredelig revolusjon umulig, vil gjøre en voldelig revolusjon uunngåelig." I økende grad, valgt eller tilfeldig, er dette rollen vår nasjon har inntatt, rollen til den som gjør fredelig revolusjon umulig ved å nekte å oppgi de privilegier og gleder som høstes av den enorme profitten fra utenlandsinvesteringer. Jeg er overbevist om at hvis vi skal komme oss på den rette siden av verdensrevolusjonen, så må vi som nasjon gjennomgå en radikal endring av verdinormer. Vi må straks starte skiftet fra et ting-orientert samfunn til et menneskeorientert samfunn. Når maskiner og pc-er, profitthensyn og eiendomsrettigheter blir betraktet som viktigere enn folk, blir den mektige trillingen rasisme, ekstrem materialisme og militarisme umulig å bekjempe.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt forårsake at vi stiller spørsmål ved rettferdet og legaliteten av mye av vår tidligere og nåværende politikk. På den ene siden blir vi utkalt til å spille den barmhjertige samaritan ved livets veikant, men det vil bare være den innledende akt. En dag må vi se at hele Jeriko-gaten må endres, slik at menn og kvinner ikke blir utsatt for konstant juling, og ranet mens de foretar sin reise på livets landevei. Ekte medfølelse er noe mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det handler om å se at en bygning som skaper tiggere må bygges om.

En sann revolusjon av verdinormer vil raskt se urolig på den skjærende kontrasten mellom fattigdom og rikdom. Med rettvis forargelse vil den se tvers over havet og se individuelle kapitalister i Vesten som investerer enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, bare for å hente ut profitten uten omtanke for sosiale forbedringer i landene, og si: "Dette er ikke rett." Den vil se på vår allianse med landadelen i Sør-Amerika og si "dette er ikke rett". Den vestlige arrogansen som føler at den har alt å lære bort til andre og ingenting å lære av dem, er ikke rett.

En sann revolusjon av verdinormer vil peke på verdensordenen og si om krig "denne måten å avgjøre uenigheter på er ikke rett". Denne beskjeftigelsen med å brenne mennesker med napalm, eller fylle vår nasjons hjem med foreldreløse og enker, med å innpode giftige stoffer av hat inn i årene på folk som vanligvis er humane, med å sende menn hjem fra mørke og blodige slagmarker, fysisk handikappet og mentalt forstyrret, kan ikke forenes med klokskap, rettferd og kjærlighet. En nasjon som år etter år fortsetter med å bruke mer penger på militært forsvar enn på programmer for sosiale løft, nærmer seg sin åndelige død.

Amerika, verdens rikeste og mektigste nasjon, kan godt lede denne revolusjonen av verdinormer. Det er intet annet enn et tragisk dødsønske som kan hindre oss i å omorganisere våre prioriteringer slik at en søken etter fred kan overta ledelsen foran en søken etter krig. Det er intet som holder oss fra å omforme et gjenstridig status quo med forslåtte hender, og gjøre det til et brorskap.

Denne typen positive omveltning av verdinormer er vårt beste forsvar mot kommunisme. Krig er ikke svaret. Kommunismen vil aldri bli overvunnet ved bruk av atombomber eller kjernefysiske våpen. La oss ikke menge oss med disse som roper krig, og gjennom sine villedende følelser bønnfaller USA om å forlate sin deltagelse i De forente nasjoner. Dette er dager som krever klok tilbakeholdenhet og klar fornuft. Vi må ikke engasjere oss i en negativ antikommunisme, men heller i et positivt påtrykk for demokrati, idet vi innser at vårt sterkeste forsvar mot kommunismen er å utføre positive handlinger på vegne av rettferd. Vi må, med positive handlinger, søke å fjerne disse tilstander av fattigdom, usikkerhet og urettferdighet, som er den fruktbare jorda hvor frøene til kommunismen vokser og utvikler seg.

Dette er revolusjonære tider. Over hele kloden gjør menneskene opprør mot gamle utbyttingssystemer og undertrykking, og ut av sårene til en skrøpelig verden fødes nye systemer med rettferd og likeverd. Landenes skjorteløse og barbente folk reiser seg som aldri før. Menneskene som satt i mørket har sett et klart lys. Vi i Vesten må støtte disse revolusjonene.

Det er et sørgelig faktum at på grunn av behag, selvtilfredshet, en sykelig redsel for kommunisme og vår hang til å tilpasse oss urettferdighet, har de vestlige nasjoner, som satte i gang så mye av den revolusjonære ånd i den moderne verden, nå blitt erke-antirevolusjonære. Dette har drevet mange til å føle at bare marxismen har en revolusjonær ånd. Derfor er kommunismen en dom over vår fiasko med å gjøre demokratiet reelt, og vår mangel på å følge opp de revolusjoner vi igangsatte. Vårt eneste håp i dag ligger i å gjenvinne den revolusjonære ånd og gå ut, i en til tider fiendtlig verden, for å erklære evig fiendskap mot fattigdom, rasisme og militarisme. Med denne kraftfulle forpliktelsen skal vi djervt utfordre status quo og videre urettferdigheter, og derved fremskynde den dagen da "hver dal skal opphøyes, og hvert fjell og hver ås skal bli lave og det krokete skal bli rett og det ujevne skal bli slett".

En sann revolusjon av verdinormer betyr i sin ytterste konsekvens at vår lojalitet må bli økumenisk heller enn sekterisk. Hver nasjon må nå utvikle en overordnet lojalitet til menneskeheten som et hele for å kunne bevare det beste i sine individuelle samfunn.

Dette kallet på et verdensomspennende kameratskap, som løfter naboskapsfølelsen forbi egen stamme, rase, klasse og nasjon, er i virkeligheten et rop om en altomfattende og betingelsesløs kjærlighet til hele menneskeheten. Dette ofte misforståtte, ofte feiltolkede begrepet, så lettvint avskrevet av denne verdens Nietzscher som en svak og feig kraft, er nå blitt en absolutt nødvendighet for at mennesket skal overleve. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg ikke om en slags sentimental og lunken tilslutning. Jeg snakker ikke om den kraften som bare er følelsesmessig vrøvl. Jeg snakker om den kraften som alle de store religioner har betraktet som det overordnede prinsippet for liv. Kjærlighet er på et vis nøkkelen som låser opp døren som fører til den ypperste virkeligheten. Denne hindu-muslimske-kristne-jødiske-buddhistiske tro på den ypperste virkelighet blir vakkert oppsummert i apostelen Johannes' første brev: "La oss elske hverandre; for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker; kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet … ,dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss." La oss håpe at denne ånden vil bli dagens orden.

Vi har ikke lenger råd til å dyrke hatets gud eller knele foran hevnens alter. Historiens hav er blitt forstyrret av den evige flodbølge av hat. Og historien er rotet til av vrak av nasjoner og individer som fulgte den selvødeleggende hatets vei. Som Arnold Toynbee sier: "Kjærligheten er den ytterste kraft som gir det frelsende valg av liv og godhet mot det fortapende valg av død og ondskap. Derfor må vårt fremste håp være håpet om at kjærligheten får det siste ordet."

Vi står ansikt til ansikt med, mine venner, det faktum at i morgen er i dag. Vi blir stilt overfor den påtrengende viktighet av nå. I dette livets og historiens spill som bretter seg ut, finnes det ikke noe slikt som å komme for sent. Somling er fremdeles tidstyven. Livet etterlater oss ofte ribbet, naken og vraket etter en tapt sjanse. Tidevannet i menneskenes handlinger forblir ikke flo, det ebber ut. Vi kan rope fortvilte om at tiden må ta en pause i sitt løp, men tiden er nådeløs mot enhver bønn og iler av sted. Over de bleke knoklene og kullkastede rester av utallige sivilisasjoner står det skrevet de patetisk ordene, "for sent". Det finnes en usynlig livets bok hvor det nøye rapporteres om vår årvåkenhet og vår forsømmelse. Omar Khayyam har rett: "Fingeren som beveger seg skriver, og når den har skrevet, beveger den seg videre."

Vi har fremdeles et valg i dag: ikkevoldelig sameksistens eller voldelig tilintetgjøring. Vi må gå fra tidligere ubesluttsomhet til handling. Vi må finne nye måter å tale for fred i Vietnam, og rettferd over hele den verden som er under utvikling, en verden som grenser opp til vår dørterskel. Hvis vi ikke handler, vil vi sikkert og visst bli dratt ned i de lange, mørke og skammelige tidens korridorer som er reservert for dem som innehar makt uten forpliktelser, makt uten medfølelse, makt uten moral og styrke uten gangsyn.

La oss begynne nå. La oss på ny forplikte oss til å føre den lange og bitre, men vakre kampen for en ny verden. Dette er ropet til Guds sønner, og våre brødre venter utålmodige på vårt svar. Skal vi si at risikoen er for stor? Skal vi fortelle dem at kampen er for hard? Vil vårt budskap være at kreftene i det amerikanske liv strider i mot deres komme som fullverdige menn, og vi sender våre dypeste beklagelser? Eller vil det bli et annet budskap – om lengsel, om håp, om solidaritet med deres ønsker, om forpliktelser overfor deres sak, uansett kostnader? Valget er vårt, og selv om vi kanskje foretrekker det annerledes, så må vi velge i dette avgjørende øyeblikket i menneskets historie.

Som den edle gårsdagens skald, James Russell Lowell, så veltalende slo fast:

En gang kommer det til hver mann og hver nasjon
øyeblikket for å velge,
i striden mellom sannhet og løgn, mellom
den gode og onde side;
en stor sak, Guds nye Messias som byr hver enkelt
blomstring eller mørke,
Og alltid vil valget stå mellom
mørket og lyset.
Om det ondes sak trives, er denne sannhet
alene sterk
Om dens lodd blir skafottet, og på
tronen trår feil
vil dog skafottet riste fremtiden, og bak
det ukjentes slør
Står Gud i skyggen, og holder
over sine egne vakt.

Og hvis vi bare vil foreta det rette valget, så vil vi være i stand til å endre denne truende kosmiske klagesangen til en kreativ fredssalme.

Hvis vi vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å endre den skurrende mislyden i vår verden til en vakker brorskapets symfoni.

Hvis vi bare vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å fremskynde den dagen, i hele Amerika og i hele verden, da rettferd vil strømme som vann og rettferdighet som en mektig elv.

 

I dagligtalen blir begrepet nasjon ofte satt synonymt med stat. Den samlede produksjonen i landet kalles brutto nasjonalprodukt. Den norske regjeringen lager et nasjonalbudsjett og hevder å fremme Norges nasjonale interesser i internasjonale fora. Verdensorganisasjonen heter Forente Nasjoner, på tross av at den utgjøres av stater. Denne begrepsforvirringen er ikke unaturlig når man tar i betraktning hvordan nasjonalitetsbegrepet har oppstått. Om man imidlertid ønsker å ta det nasjonale spørsmålet opp til vurdering, er det viktig å ha klarhet i begrepene.

Mathias Bismo er hovedfagsstudent i sammenlignende politikk og medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Det er nasjon og nasjonalitet som er tema for denne artikkelen, men det bør likevel være på sin plass å markere et skille mellom stats- og nasjonsbegrepene. Staten består av et lovverk til forsvar for den herskende klassens interesser samt redskaper for å opprettholde disse. Nasjonen, på sin side, kan være ett av disse redskapene, men representerer samtidig noe mer, det er et solidaritetsbånd som skiller medlemmene av den bestemte nasjonen fra ikke-medlemmer og som i seg selv ikke nødvendigvis er betinget av en stat. Selv om det som regel er et visst sammenfall mellom stats- og nasjonsgrenser er ikke dette absolutt. Det finnes statsløse nasjonaliteter, som samer og baskere, det finnes flernasjonale stater, som Storbritannia og Spania, og det finnes grupper av mennesker med en nasjonal bakgrunn fra en annen stat, som finlandssvenskene.

Denne begrepsforvirringen kan lett lede ut på vidvanke. Hvis det settes likhetstegn mellom staten og nasjonen vil ikke bare antinasjonal agitasjon bli en del av en progressiv kamp, det vil bli en nødvendig del. Denne feilkoblingen er til stede både innen anarkistiske og syndikalistiske bevegelser og blant bevegelser som i større eller mindre grad står i den trotskistiske tradisjonen – på tross av at Trotskij selv oppviste en langt bedre forståelse av problematikken enn for eksempel det vi ser hos Internasjonale Sosialister og Forbundet Internasjonalen i Norge. (1)

Om man enten velger å ikke forholde seg til det nasjonale eller om man velger å ta som utgangspunkt at all nasjonal kamp er reaksjonær, overlater man arenaen til borgerskapet. Det betyr heller ikke at all nasjonal kamp er progressiv, men selv om nasjonenes fremvekst foregikk parallelt med borgerskapets fremvekst så er ikke det en arena hvis klassekarakter allerede er gitt. I kampen mot EU går for eksempel klasse- og nasjonsargumenter hånd i hånd ved at den nasjonale kampen her er gitt en progressiv rolle. Det samme er tilfellet for en rekke nasjonale frigjøringskamper verden over, selv om, må det innrømmes, norske solidaritetsbevegelser til tider har hatt en lei tendens til å ignorere den klassekampen som også foregår på dette feltet og dermed unnlatt å se de regressive og reaksjonære sidene som også ligger latent i en nasjonal bevegelse.

For en kritisk innfallsvinkel

Innen den marxistisk-leninistiske tradisjonen har Stalins kriterier for en nasjon vært en vanlig innfallsvinkel til det nasjonale spørsmålet. I henhold til denne utgjør en gruppe en nasjon når den oppfyller kriteriene om 1) felles språk, 2) felles territorium, 3) felles økonomi og 4) felles nasjonalidentitet. (2) Olav Randen kritiserte denne tilnærmingen i Røde Fane nr 3, 1995 rent empirisk: Hvis den skal gjelde, må Sveits, med sine fire språk, utgjøres av fire nasjonaliteter, ikke én, og før Berlinmurens fall må det ha vært to tyske nasjoner siden DDR og Forbundsrepublikken ikke hadde økonomiske forbindelser. (3)

Anthony D. Smith setter opp andre kriterier enn Stalin. Han definerer en nasjon som "et navngitt fellesskap i besittelse av et historisk territorium, delte myter og minner, en felles offentlig kultur og felles lover og normer". (4) Denne definisjonen overkommer bare delvis svakhetene ved Stalins definisjon. Det er for eksempel høyst diskutabelt hvorvidt det delte Tyskland hadde "en felles offentlig kultur og felles lover og normer". Faktisk vil det ut fra en slik definisjon være minst like nærliggende å påstå at for eksempel nordmenn og svensker utgjør en felles nasjon som at tyskerne gjorde det i perioden 1949-89.

Den marxistisk inspirerte kanadiske statsviteren Robert Cox skiller mellom problemløsende teori og kritisk teori. Problemløsende teori "gjør det mulig å ende opp med uttrykte lovmessigheter eller regelmessigheter som gir inntrykk av å ha generell gyldighet". Kritisk teori, derimot, "stiller seg på siden av den eksisterende verdensorden og spør hvordan den oppsto. I motsetning til problemløsende teori tar ikke kritisk teori maktforholdene i samfunnet for gitt, men stiller spørsmålstegn ved dem gjennom å konsentrere seg om deres opprinnelse og hvordan de eventuelt befinner seg i en endringsprosess. […] Kritisk teori er en historisk teori siden den ikke bare er opptatt med fortiden, men med en kontinuerlig historisk endringsprosess. Problemløsende teori er ikke-historisk eller ahistorisk siden den, i sin konsekvens, tar utgangspunkt i en kontinuerlig nåtid." (5)

I spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingsmåtene står både Stalin og Smith, sammen med en rekke andre fremtredende nasjonalitetsteoretikere som Max Weber, Jürgen Habermas og Anthony Giddens klart på den problemløsende teoriens side. Selvsagt må man gjennomføre konkrete analyser av det samfunnet man virker i for å kunne utvikle politikk for dette. Problemet oppstår idet disse analysene blir opphevet til strukturer med tilsynelatende evig gyldighet. For Stalin og bolsjevikene var det viktig med en konkret analyse av nasjonalitetsspørsmålet i datidens Russland, men det betyr ikke at denne analysen vil være gjeldende uavhengig av tid og sted.

I denne sammenhengen utgjør marxismen utvilsomt en kritisk teori. Det er en teori som legger vekt på utvikling, vekst og fall. Den stiller spørsmålstegn ved det bestående og betoner de samfunnsmessige fenomenenes historiske karakter. Derfor kan ikke en marxistisk analyse av nasjonen ta utgangspunkt i fasttømrede strukturer, den må ta utgangspunkt i en historisk gjennomgang der både nasjonalitetsbegrepet som sådan og de konkrete nasjonene må underlegges en kritisk analyse.

Nasjonens vekst

Selve begrepet nasjon har gjennomgått en omfattende utvikling. I klassisk latin var natio en betegnelse på grupper utenfor det romerske samfunnet. Ved universitetet i det før-revolusjonære Paris var nasjonene betegnelser knyttet til de ulike språkgruppene blant studentene. Også i norsk språkbruk har begrepet nasjon vært knyttet til andre fenomener enn det vi vanligvis forstår med begrepet i dag – Henrik Wergelands berømte verselinje "Vi ere en nasjon vi med, vi små, en alen lange" er et eksempel på dette.

Det var først i kjølvannet av den franske revolusjonen at nasjonalitetsbegrepet begynte å nærme seg det slik vi kjenner det i dag. Uttrykt gjennom slagordet om frihet, likhet og brorskap handlet den franske revolusjonen ideologisk om likeverd mellom alle som bodde i den politiske enheten Frankrike. (6) Selv i dag er denne nasjonalitetsforståelsen fremtredende i Frankrike – en franskmann er en person født innenfor landets grenser, i utgangspunktet uten hensyn til avstamning.

Med unntak av Sovjetunionen og etterkrigstidens Jugoslavia har samtlige statsdannelser i Europa siden Napoleonskrigene vært helt eller delvis grunnet i nasjonale argumenter. Men med dette ble også nasjonen noe mer, noe annet, enn den franske nasjonen opprinnelig var. Der den franske nasjonen var basert på at alle innenfor statens grenser utgjorde nasjonen, baserte for eksempel den greske nasjonalitetstanken seg på ideen om et folk med særlige egenskaper. I stedet for at det ble stilt krav om at alle innbyggere av det ottomanske riket skulle likestilles som ottomanere i en ottomansk nasjon, ble deler av det antikke Hellas revet løs i løpet av 1820-tallet og myndighetene i dette området erklærte seg som alle grekeres regjering. Der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, ble den greske nasjonen bygget opp rundt arv, kultur og språk. Antikkens storhet ble trukket frem og nasjonale myter ble konstruert. I motsetning til det ottomanske idealet om religiøst mangfold i en flerreligiøs stat, fant en kraftig religiøs ensretting sted, særlig etter at den greske ortodokse kirken rev seg løs fra patriarken i Konstantinopel. (7)

Mens Hellas ble grunnlagt gjennom løsrivelse, ble Tyskland grunnlagt gjennom samling. Det tidligere så mektige tysk-romerske riket hadde mistet alt unntatt sin symbolske makt ved fredsslutningen i Westfalen i 1648, og i 1806 ble det endelig oppløst. Men, som i Hellas, oppsto det blant sjikt som aspirerte til makta etter hvert en nasjonal identitet bygget på ideer om tradisjon. Men der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, og der den greske nasjonen var definert ut fra særlige kulturelle kjennetegn, var den tyske nasjonsideen basert delvis på språk, men etter hvert først og fremst på en ide om fysisk arv, om tysk blod som knyttet den tyske nasjonen opp mot tidligere tiders påståtte storhet.

Nasjonalitet i bevegelse

Det franske, greske og tyske eksemplet viser hvordan selve begrepet nasjon har ulikt innhold. Men samtidig er også de ulike nasjonene i bevegelse. Den tyske nasjonalismen har for eksempel vært basert på ulik utbredelse. Da Preussen gikk seirende ut av kampen mot Habsburgerimperiet (Østerrike) i kampen om ledelsen av byggingen av Tyskland, betydde ikke dette umiddelbart at det her var snakk om to ulike nasjoner. Tvert imot, en sentral del av den tyske nasjonalismen baserte seg på at det fortsatt var snakk om én fremadstormende nasjon. "Anschluss", Hitlers anneksjon av Østerrike, var i så måte en naturlig fortsettelse av 1800-tallets tyske tanke der språk og arv sto i høysetet. Utviklingen siden 1945 viser på sin side at særlige historiske omstendigheter fører til endret nasjonalitetsoppfatning – i dag er det få som vil bestride at østerrikerne utgjør en nasjon og tyskerne en annen.

Et annet eksempel på hvordan nasjonaliteten endrer seg, er Jugoslavia. Det jugoslaviske kongedømmet, grunnlagt i 1918, var opprinnelig en eksplisitt føderasjon mellom serbere, kroater og slovenere. Selv om de administrative enhetene var delt opp etter nasjonale linjer var det under Titos ledelse (1945-80) et uttrykt mål å bygge ned de nasjonale skillelinjene. Særlig i Bosnia-Hercegovina skjedde dette i stort monn. Ekteskap og samkvem på tvers av etniske og nasjonale skillelinjer gjorde at det i republikken på slutten av 1980-tallet var minst like vanlig å kalle seg jugoslav som å kalle seg serber, kroat eller Bosnia-muslim. Denne utviklingen ble imidlertid reversert av kroatiske og serbiske nasjonalistiske maktaspiranter og i dag, etter at landet har oppnådd "selvstendighet", er det ikke bare umulig å omtale seg som jugoslav. Selv det å kalle seg bosnier er vanskeliggjort siden landet, på de feltene som ikke bestemmes av OSSEs høykommissær i landet, konsekvent er styrt etter nasjonale skiller, der serberne utgjør en enhet og kroatene og de bosniske muslimene den andre.

Et tredje eksempel ser vi i dagens Belgia. Da Belgia løsrev seg fra Nederland i 1830-31 var det nasjonale spørsmålet viktig. På tross av at Belgia, da som nå, var tospråklig, og på tross av at det ene av disse språkene, flamsk, ligger nærmere nederlandsk enn det ligger nær det andre, fransk, lyktes man i stor grad med å bygge en tospråklig nasjon. Historisk hadde området vært en kasteball mellom ulike europeiske stormakter, dessuten var det forent gjennom felles religion. Stagnasjon og regional ulikhet har imidlertid siden bidratt til å styrke nasjonalistiske krefter, særlig i Flandern, men også delvis i Vallonia. For eksempel er alle de største partiene nå delt i ett vallonsk og ett flamsk parti. Mens man tidligere kunne omtale Belgia som en nasjonalstat på linje med for eksempel Sveits, er landets karakter i dag mer av en flernasjonal karakter lik Tsjekkoslovakia før splittelsen.

Nasjonale myter og modernitet

En sentral del av den moderne nasjonen er de felles mytene. Disse mytene er ikke nødvendigvis heroiske, for eksempel er den kanskje viktigste serbiske nasjonalitetsmyten knyttet til nederlaget i slaget på Kosovo-sletta i 1389, men de er like fullt myter som skaper de strukturene som utgjør en nasjon.

Eric Hobsbawm har kalt disse mytene for oppdiktet tradisjon. (8) Dem finnes det nok av eksempler på også i norsk nasjonalforståelse. Den kanskje viktigste av disse mytene er myten om 400-årsnatten. Denne innebærer grovt sagt en ide om en nasjon preget av storhet som i 1380 ble fratatt sin selvstendighet, men som gjenvant den 434 år senere. Den innebærer med andre ord en ide om en norsk nasjonalfølelse i middelalderen. Det faktum at det altoverveiende flertallet av folk som bor i Bohuslän, som var en del av Norge i 1380, regner seg som like svenske som, ja kanskje mer svenske enn, folk i andre deler av landet, endrer ikke ved denne oppfatningen, slik den blant annet presenteres i den offentlige skolen. Lignende omskrivning av historien finner vi om og om igjen. Harald Hårfagre samlet Norge, på tross av at han kun forente et kongerike i øst (Vestfold) og et i vest (Romsdal) gjennom giftemål. Olav den Hellige samlet Norge på nytt, selv om han ble drept i forbindelse med å gjenerobre makta ved hjelp av en russisk leiehær. For nasjonsbyggere er det derimot ikke det konkrete innholdet i og sannhetsverdien av disse mytene som betyr noe, det er hvorvidt de fungerer samlende.

Paradoksalt nok er dette en prosess som er rotfestet i det moderne, dvs. de samfunnsstrukturene som har utviklet seg siden rundt år 1500. Stikkord her er boktrykkerkunsten, utviklingen av nasjonale skriftspråk, reformasjon, sentralisert statsstyre, skolegang og disiplinering av arbeidskraften. Uten slike prosesser er det vanskelig å se for seg hvordan moderne nasjoner skulle kunne oppstå. I seg selv er de nasjonale mytene preget av en holdning der nå ser på da, der samtidige kategorier blir overført til tidligere tider, uten at det blir vurdert hvorvidt de dermed er anakronismer. Det er i stor grad dialektikken mellom det fortidige og det nåtidige som gjør nasjonen til den kraften den er eller kan være. Selv i Frankrike, der nasjonen opprinnelig var begrunnet i rasjonalitet og modernitet, spiller de nasjonale mytene fortsatt en rolle.

Mot en oppsummering?

I følge Robert Cox utgjør ikke nasjonene fysiske objekter, "men de gir likevel menneskenes situasjon en form. Det er ideer i subjektiviteten hos utallige individer, virkelige fysiske vesener. Dermed utgjør disse ideene disse individenes sosiale eksistens. De blir objektive i forhold til de strukturene som utgjør menneskelig handling. Disse strukturene er like mye materiell eksistens for mennesker som maten de spiser og klærne de har på seg." (9)

En annen måte å omtale dette på kan være som en legemliggjort ide. Når for eksempel krefter på venstresida, delvis også innen RV, går mot å benytte seg av nasjonal argumentasjon i forbindelse med EU-kampen, overser de denne realiteten. De forholder seg til en kvasi-materialisme der ideer forblir ideer og klassekampen reduseres til rent økonomiske prosesser. Så lenge nasjonen eksisterer, vil klassekampen også ta form av kamp rundt nasjonale spørsmål.

Det betyr ikke at kamp for nasjonal selvstendighet nødvendigvis vil være progressiv. Lars Akerhaug viser for eksempel i sin artikkel i dette nummeret av Rødt! hvordan de kurdiske partiene i Irak spiller en reaksjonær rolle. Et annet eksempel på reaksjonær nasjonal kamp, i hvert fall dersom man ser det i etterpåklokskapens tegn, var kosovarenes kamp for løsrivelse fra Serbia og Jugoslavia som førte til at området endelig ble inkorporert i den nordatlantiske verdensordenen. Kosovo representerer også et eksempel på hvordan en i sin tid undertrykt nasjon etter løsrivelsen blir en undertrykkermakt, i dette tilfellet overfor den serbiske minoriteten i området.

Nasjonale spørsmål gjør seg gjeldende i en rekke konflikter i verden i dag. En av mange komponenter i forhold til Palestina-spørsmålet er spørsmålet om nasjonalitet. Utgjør jødene i Israel en nasjon? Og, i så tilfelle, omfatter denne nasjonen også jøder utenfor Israels grenser? Og hva med palestinerne? Er de en egen nasjon eller en del av en større arabisk nasjon? Som i andre tilfeller er det viktig å være observant i forhold til nasjonenes endring og bevegelse.

Rasisme er et annet spørsmål som ikke kan holdes utenfor. Åpner nasjonen for impulser utenfra? Eller, mer bestemt, blir mennesker fra en annen kulturkrets ønsket velkommen som en del av nasjonen eller blir deres nasjonale særegenheter vurdert som fremmede? Ut fra en antirasistisk synsvinkel har det vært vanlig å vurdere den franske modellen som den mest progressive innfallsvinkelen til nasjonen, og det har helt klart noe for seg. Men heller ikke dette er uproblematisk. Forbudet mot å bære religiøse symboler i den offentlige skolen er et eksempel på hvordan denne tankegangen slår ut i tvang. Et lignende forbud ville trolig aldri vunnet gjennom i for eksempel Tyskland der nasjonale minoriteter ikke forventes å bli tyske, eller i det hele tatt er i stand til å bli det.

Det nasjonale spørsmålet er også et spørsmål om klassekamp – nasjonen er en reell enhet, og å overlate den arenaen til borgerskapet, særlig i en tid der det transnasjonale borgerskapet styrkes, tjener bare reaksjonen. På den annen side er nasjonen også et forgjengelig fenomen. I AKPs prinsipprogram står det å lese om kommunismen at "[m]ed reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste si betydning som fellesskap". (10) Akkurat som nasjonen oppsto under særskilte historiske forhold, vil også historiske forhold kunne bidra til at nasjonen forsvinner. Hva slags former for organisering som vil overta, er et helt annet spørsmål som vi i dag neppe kan forestille oss. Men inntil da må vi ta nasjonen for hva den er, en legemliggjort ide som spiller helt konkrete roller i ulike politiske kamper, og som vi ikke kan avfeie verken som reaksjonær eller progressiv per se.

---

Noter:

1) Se for eksempel Trotsky, Leon, On Black Nationalism & Self-Determination, Pathfinder Press 1967. [Tilbake]

2) Stalin, Josef, Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978, side 13-33. [Tilbake]

3) Randen, Olav, "Døyr nasjonane?" i Røde Fane nr 3, 1995. [Tilbake]

4) Smith, Anthony D. "When is a Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002, side 15 (min overs.). [Tilbake]

5) Cox, Robert, Approaches to World Order, Cambridge University Press 1996, side 88-89 (min overs). [Tilbake]

6) Østerud, Øyvind, Nasjonenes selvbestemmelsesrett, Universitetsforlaget 1984, side 18-19. [Tilbake]

7) Triandafyllidou, Anna og Paraskevopolou, Anna, "When is the Greek Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002. [Tilbake]

8) Hobsbawm, Eric, The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983. [Tilbake]

9) Cox, Robert, Production, Power and World Order, Columbia University Press 1987, side 395 (min overs.). [Tilbake]

10) http://www.akp.no/program/gjeldende-program.html#68. [Tilbake]

 

Mange har kritisert Vestens syn på araberen som enfoldig, orientalistisk. Men denne artikkelen handler om arabernes syn på de andre, og spesielt skjæringspunktet mellom arabisk nasjonalisme og marxisme. Det nasjonale spørsmålet har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av venstresiden i Midtøsten, med mangfoldige innfallsvinkler og forsøk på svar.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og leder av Komiteen for fritt Irak

---

Med "ytterkantene" mener jeg Irak, et av grenseområdene for den arabiske verden. Men som vi skal se, er det kanskje også mulig å se på slike områder som ytterkanter også politisk, i den forstand at det nasjonale spørsmålet og dets "løsning" har hatt en intens betydning for landenes utvikling. Det er interessant at kommunistene har stått sterkt i to forskjellige randstater, Sudan og Irak. Når vi kaster et blikk på Sudan og Irak ser vi kommunistpartier som klarte å prosjektere marxismen som en mulig løsning på det nasjonale spørsmålet – en måte å overkomme de etniske motsetningene. Men i begge landene ser vi også bevegelser som kan karakteriseres som venstreradikale som tok fullstendig motsatte standpunkt fra de ovennevnte.

Panarabismens skrekkammer er Mauritania, som også er en randstat for den arabiske verden og en grense mot det "svarte Afrika". I Mauritania blir tilknytningen til den arabiske verden brukt som en legitimitetsfaktor for et regime som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn apartheid – en av de statene i verden der slavehold fortsatt er lovlig.

Disse ytterkantene kan være et nyttig bakteppe når vi skal se på den marxistiske teorien om det arabiske spørsmålet i Midtøsten og anvendelsen av denne på 1950- og 60-tallets Irak.

Det nasjonale spørsmålet i Midtøsten og Nord-Afrika og de arabiske marxistenes svar

Framveksten av moderne arabisk nasjonalisme og forståelsen av araberne som en nasjon knyttes til oppløsningen av det osmanske imperiet. Selv om det eksisterte tendenser til en økt selvoppfatning av seg selv som arabere, var dette gjennom 1800-tallet mest kulturelle uttrykk. Hvis vi for eksempel ser på kanskje det sterkeste antikoloniale opprøren i Midtøsten, det egyptiske Orabiopprøret (1) i 1882, ser vi at opprøret hovedsaklig har en egyptisk karakter. Hvis vi ser på situasjonen innenfor det osmanske imperiet, vokser de første politiske retningene som ser på den arabiske nasjonen som distinkt fra tyrkiske og andre muslimer først fram som en reaksjon på tidlig tyrkisk nasjonalisme. Hva angår masseoppslutning, får ikke arabisk nasjonalisme virkelig vind i seilene før konfrontasjonene i de britiske mandatområdene skyter fart. Opprøret mot britene i Syria i 1925 og Balfourerklæringen om å opprette et "jødisk nasjonalhjem i Palestina" i 1918 og revolusjonen i Palestina i 1936 var politiske mobiliseringsfaktorer. Men på denne tiden var arabisk nasjonalisme i forståelsen et ønske om å opprette én arabisk stat fortsatt en minoritetsretning. Både i Syria og særlig Egypt fantes det ideer om at folkene der var særskilte nasjoner.

Hvordan defineres den arabiske nasjonen? Blant arabiske ord som betyr "nasjonalist" finner vi watanîyya og qawmîyya. Watanîyya betyr "nasjonalist" og "patriot" og springer ut fra ordet watan. Som et politisk begrep har ordet røtter i osmanismen, en politisk tendens som preget det osmanske imperiet ved midten av 1800-tallet, og som fødte rikets første konstitusjon i 1876. Osmanismen var et forsøk på å definere en felles identitet for alle innbyggerne av riket, uavhengig av konfesjonelle, sekteriske eller språklige kriterier. Innenfor vestlig nasjonalismeteori er det vanlig å sammenlikne denne patriotismen som en variant inspirert av den franske nasjonalismen. Qawmîyya kommer derimot av ordet qawm, som blant annet betyr "folk", "stamme", "nasjon", "slektninger". Her kan parallellene trekkes til oppblomstringen av tyrkisk nasjonalisme tidlig på 1900-tallet og den arabiske nasjonalismen som en motreaksjon til denne. Ut fra dette har den arabiske nasjonalismen gjerne blitt sett på som en "etnisk" eller "germansk" form for nasjonalisme. Det er likevel grunn til å trekke fram at denne "etnisiteten" ikke nødvendigvis er medfødt. For eksempel var ba'athpartiet i Syria og Iraks første leder Michael Aflaq av kristen bakgrunn, det samme med flere av lederne for de panarabiske palestinske venstregrupperingene. For mange var panarabismen også en mulighet å unnslippe sekterismen og den historiske inndelingen av samfunnene i Midtøsten etter religiøse mønstre.

Fra opprøret i Syria mot franskmennene i 1926 var Kominterns linje å støtte arabisk kamp mot imperialismen. (2) Som en følge av dette ble ledelsen for kommunistpartiene arabisert (før dette spilte de jødiske kommunistene i Palestina en viktig rolle), og oppbyggingen av kommunistpartiene ble sett i sammenheng med en nasjonal front mot imperialismen i området, som også skulle omfatte det nasjonale borgerskapet. Denne politiske strategien gjorde at det i den tidlige fasen, og før panarabismen kunne defineres som en distinkt politisk kategori, ikke var noen motsetning mellom panarabisme og kommunisme. Dette forandret seg først gjennom to faktorer: for det første Sovjets anerkjennelse av staten Israel i 1948 som svekket de arabiske kommunistenes posisjon. Men en annen faktor var at kommunismen som et politisk system også hadde potensialet til både å mobilisere fattige lag av samfunnet som ellers ikke deltok i politisk arbeid, men også å overskride de stammemessige og etniske motsetningene som fantes i samfunnet. Den raske veksten til det irakiske kommunistpartiet, et land preget av sterke konflikter både mellom stammer og folkegrupper er et eksempel på dette. Fra 30-tallet til 40-tallet snudde konfliktene i Irak fra å være stammeopprør til klasseopprør, mot jordeierne og stammelederne. (3)

50-tallet fyrte også opp om de innebygde motsetningene mellom de forskjellige politiske begrepene og retningene. Som kjent førte femtitallet til en rekke radikale pan-arabiske regimer. Med Egypts Nasser som inspirasjonskilde kan vi peke på denne glansepoken for tanken om en forent arabisk stat som den sosiale panarabismens fase. Statslederne forsøkte å kombinere et radikalt sosialt politisk program med et forsøk på å forene den arabiske verden og stå opp mot imperialistisk dominans. Men denne utviklingen utgjorde også et problem for kommunistene og andre marxister. Sovjetunionens modell var klassebasert. Midtøstens sosialismemodell var sentrert rundt nasjonen. Den første har sine røtter i marxismen, den andre i arabisk nasjonalisme. Og der den første bygger på universelle postulat er den andre basert på arabisk eksklusivisme. (4)

For Sovjetunionen, som på denne tiden hadde gått over til en utenrikspolitikk som mest tjente staten, hadde denne motsigelsen lite interesse. Men for kommunistpartiene var dette et omfattende problem. Marxismen som ideologi kunne ikke legge det arabiske til grunn.

Den nye utviklingen på 1950- og 60-tallet fødte også en ny motsigelse. På 60-tallet dreide de ideologiske diskusjonene seg om hvorvidt det nasjonale borgerskapet som en sosial klasse var i stand til å spille en nasjonal rolle. Og hvis så, burde de fått støtte? Eller, hvis denne klassen var impotent, burde arbeiderne gjøre som i Oktoberrevolusjonen, å bære både de borgerlig-demokratiske og de sosialistiske pliktene samtidig? (5) Samir Amin (6) hevder at borgerskapet i denne perioden mer er et aspirerende borgerskap, eller et småborgerskap som ønsker å erobre makten fra de gamle overklassene, enn et virkelig nasjonalt borgerskap.

Delvis på bakgrunn av disse problemene utviklet det seg på slutten av 60-tallet en retning som forsøkte å forene motsigelsen mellom panarabisme og kommunisme, og som sto i opposisjon til mange av kommunistpartienes klassesamarbeidpolitikk. Ledere som George Habash og Nayef Hawatmeh brøt med nasserismen og dannet marxist-leninistiske grupper som tok del i den arabiske frigjøringskampen mot Israel. Disse gruppene sto til venstre for de arabiske kommunistpartiene, og hentet inspirasjon fra Cuba, Vietnam og Kina. Men samtidig beholdt de den panarabiske ideologien og manet til kamp mot de "reaksjonære arabiske regimene". Liknende grupper oppsto også mange andre steder i Midtøsten.

Panarabisme i Irak – mellom sosial mobilisering og reaksjon

Etter en periode fram til 1955 der kurdiske medlemmer hadde dominert ledelsen av kommunistpartiet, begynte "arabiseringen" av partiet. Dette skjedde samtidig med at Sovjetunionen begynte en tilnærming til Nasser i Egypt og de nye panarabiske strømningene i regionen. (7)

Det irakiske kommunistpartiet mente i 1955 at det kurdiske folket ikke hadde noen interesse av isolasjon fra de arabiske landene. Partiet besto også av mange kurdiske medlemmer. (8) I september 2006 ble kursen videre staket ut ved at partiet anerkjente den arabiske nasjonale bevegelsen som "progressiv og demokratisk i form og innhold", at "områdene der araberne bodde i Irak var en ukrenkelig del av det arabiske fedrelandet" og at "araberne er en nasjon … i det at de utgjør en stabil historisk gruppe, bor i et felles geografisk område – uavhengig av de nåværende kunstige grensene – snakker et felles språk, innehar forutsetningene til en felles økonomi og har et felles psykologisk mentalitet som reflekteres i folkelig arabisk kultur og felles tradisjoner i deres sterke ønske om enhet." Dette skjedde samtidig med at en "nasjonaldemokratisk regjering" ble stilt opp som et hovedmål for partiet. (9)

Strategien ga resultater. 14. juli 1958 vippet en allianse av "Frie offiserer" i allianse med blant annet kommunistpartiet vekk de skjøre restene av et forhatt monarki. Regimets frontfigurer ble avrettet og et nytt styre ledet av General Abdel-Karim Qassem innsatt. Det som tidligere gjerne har blitt beskrevet som et "kupp", kan like gjerne kalles en revolusjon. Idet tre tusen soldater, mange av dem ubevæpnet stormet palassene, kom hundretusener av Bagdads fattige ut i gatene for å gi dem støtte under slagordet: "Død over forræderne og imperialismens agenter!" (10)

Partiet hadde aldri vært så sterkt. Samtidig ble det raskt dratt inn i nye konfrontasjoner. Qassem viste seg uvillig til å inngå i den nye unionen mellom Egypt (United Arab Republic). Dette drev han inn i en konflikt med en av hans hovedallierte, Abdul-Salam Aref. Qassem sto selv på en vagt definert irakisk nasjonalisme, der han så seg selv hevet over konfliktlinjene i samfunnet (11) og en leder for alle Iraks religiøse og etniske grupper. (12) Men som en politisk ideologi var ikke dette en retning som kunne mobilisere et flertall av folket. Samtidig så de gamle klassene som mistet makten ved revolusjonen i 1958, panarabismen som en mulighet for en politisk tilbakekomst etter at Qassem havnet i konflikt med Nasser. En allianse av sunni-muslimsk middelklasse, fra venstreradikale nasjonalister til den ekstreme høyresiden i allianse med klanslederne og de store landeierne, vokste fram.

Dette førte til at kommunistpartiet nå havnet i en klassekonflikt med nettopp panarabistene som brukte kravet om panarabisk samling som et ledd i en mobilisering for reaksjonen. Partiet samlet seg om Qassem som den "eneste lederen". Det er verdt å huske på at i 1955 hadde nesten halvparten av partiets ledelse bestått av shiamuslimer. For disse utgjorde partiet en basis for politisk representasjon. Denne representasjonen var truet gjennom faren for innlemming i et sunnimuslimsk Stor-Arabia. (13) Motstanden mot panarabisme til at partiet vant enda sterkere oppslutning blant shiamuslimer, kurdere og andre som fryktet innlemmelse i en sunniarabisk flertallstat. (14)

Tilspissingen av konflikten førte til at de gamle klassene, sammen med det voksende ba'athpartiet (som var i ferd med å gripe makten i Syria) og støttet av U.A.R. gjennom en flerårig intensiv konflikt, lyktes i å splitte alliansen med Qassem og kommunistene og velte både ham og kommunistene fra makten i 1963, da en høyrekoalisjon av nasserister ba'athister og andre borgerlige nasjonalister grep makten.

Sterkest til syne kom denne konflikten i Mosul og Kirkuk. Mosul, der kommunistene med støtte fra Qassem slo ned et begynnende kupp i byen der de reaksjonære panarabistene sto sterkt. Dette avverget et forsøkt fra ba'athister, panarabister og U.A.R. på å velte det folkelige regimet. Kamper brøt ut, etter noen dager var kuppet slått ned, med noen hundre drepte på hver side. (15) Selv om konflikten var mellom arabisk middelklasse og gamle landeiere og blant annet fattigere kurdere hadde etniske undertoner, var dette først og fremst en klassekonflikt. Men eskaleringen som fulgte etter Mosul, drev leirene inn i sekteriske mønstre, der kommunistpartiet i økende grad allierte seg med kurdiske grupper. Opprøret som kort tid senere brøt ut i Kirkuk, var et etnisk opprør, der kurdiske grupper gjorde opprør mot turkmenere. Konflikten hadde nå fått etniske overtoner. Kommunistene deltok i nedslaktingen, men som kurdere. Målene deres var ikke kommunistenes, men kurdernes. Deres kommunisme var for det meste skinndyp. Det kan se ut som kurderne lyktes i å snu partiet til et redskap for deres egne behov, altså en deltaker i den dødelige historiefeiden med deres gamle turkmenske fiender.

Hendelsene i Kirkuk ble kraftig fordømt fra partiets ledelse. Men tendensen til en sekterisk mobilisering på alle sider lot seg ikke stoppe. Av også flere andre grunner ble nå Qassem både svekket av en stadig sterkere opposisjon og på grunn av økende konflikt med kommunistene, som også begynte å bli preget av handlingslammelse ovenfor situasjonen. De reaksjonære panarabistene som veltet Qassem og grep makten i 1963 gjorde slutt på den åpne eksistensen til kommunistpartiet i Irak.

Pan-arabisk marxisme?

1950-tallets omskiftelige irakiske hendelsesforløp ble overtatt av et minst like kaotisk 60- og 70-tall, der de politiske skillelinjene raskt graderte. Vender vi tilbake til denne tekstens bærebjelke, det irakiske utgangspunktet, ser vi et kommunistparti som ved slutten av 60-tallet blant annet etter press fra Sovjet allierte seg med panarabistene (slik vi også så i Sudan), samtidig som restene av demokrati i Irak ble enda mer innskrenket. Samtidig førte 60-tallets utgang og ikke minst nederlaget i krigen mot Israel i 1967 til at nasseristenes (panarabistene) leir brøt opp. Mange av Nassers tilhengere forsøkte i stedet å forene marxismen og det nasjonale budskapet, samtidig førte de en kompromissløs linje i kampen mot imperialismen og sionismen. Med andre ord sto nå deler av nasseristbevegelsen som på slutten av 50-tallet mobiliserte for kontrarevolusjonen i Mosul nå et godt stykke til venstre for de offisielle kommunistpartiene.

Både det irakiske kommunistpartiets nederlag, erfaringene fra Sudan og denne utiklingen viser nødvendigheten av å forene kampen for nasjonal selvråderett med et klasseperspektiv. Skrekkeksempelet på "panarabisme" i sin mest brutale og ustøpte form er Mauretania, en stat som godt kan karakteriseres som apartheid ovenfor den etniske minoriteten.

Men erfaringene viser også at det ikke er mulig å legge panarabismen – eller det nasjonale til grunn – det grunnleggende i kommunistenes forståelse av verden må fortsatt være klasseanalysen og det nasjonale spørsmålet kan heller ikke idealiseres eller ses isolert fra klasseforholdene i samfunnet. Dette kan være stikkord til en metodisk analyse av nasjonalitetsspørsmålet i Midtøsten.

Det nasjonale spørsmålet i den irakiske motstandskampen idag

Det er skjedd mye mellom 1950-tallets og dagens Irak. Motstandsbevegelsen som eksisterer i Irak i dag er selvfølgelig et resultat av en rekke ytre faktorer. Men ikke minst også framveksten av ba-athpartiet, som med sin kombinasjon av kapitalistisk "statssosialisme", stamme og sunnisjåvinisme er et fremhold av "Mosulreaksjonen". Det er likevel verdt å peke på at den rudimentære retningen som preger dagens motstandsbevegelse også er et skritt tilbake til før ba'athpartiet og Saddam Husseins stammestyre. Motstandsbevegelsens legitimitet baserer seg ikke på makten til én klan, og faktisk var det slik at den sterkeste motstanden først begynte etter at Hussein var tatt til fange av amerikanerne. Dette er utgangspunktet for blandingen av islamsk legitimitet og nasjonalisme, både irakisk og arabisk, som preger motstandsbevegelsen i Irak. Med noen unntak er det galt å se på motstanden i Irak som islamister, slik begrepet i dag blir brukt i Midtøsten. Snarere er "islamismen", henvisningene til jihad og mujahedin islamske komponenter i en større nasjonalistisk blanding.

Det islamske er også den komponenten som i dag bærer de kurdiske lommene av motstand. De offisielle kurdiske partiene som i dag deltar i amerikanernes politiske spill, PUK og KDP, er fremhold av de gamle stammestrukturene i Nord-Irak. Det er de samme drivkreftene som driver dette partiet som lå til grunn for etnifiseringen av konflikten om Qassem 1958-63. Det er også verdt å huske at der 40-tallet i det arabiske Irak var preget av undersåttenes opprør mot stammene, gjaldt dette i langt mindre grad i de kurdiske områdene. (16) De gamle klassene har fortsatt makten i disse områdene, som historisk har vært et styre av krigerklaner over jordarbeidere også synlig gjennom sterke dialektale skillelinjer (som også forklarer hvorfor det eksisterer to distinkt forskjellige kurdiske dialekter i Irak). Det er også verdt å merke seg at blant jordarbeiderne som disse klassene styrte var det ikke bare kurdere, men også assyrere og nestorianere (kristne minoriteter). (17) Denne gjennomgangen er nødvendig for å forstå hvorfor det er slik at PUK og KDP tilsynelatende møter så lite opposisjon i områdene de kontrollerer (partiene har delt Nord-Irak seg imellom). Det er også nødvendig for å forstå hvorfor de møter så sterk kritikk fra andre grupper som historisk hører hjemme i den nordlige delen av Irak, som de turkmenske gruppene i Kirkuk, som i dag frykter at byen skal bli en del av et "autonomt Kurdistan".

Derfor er det ikke på noen måte mulig å sammenlikne den "nasjonale bevegelsen" i Nord-Irak med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia fra slutten av 1970-tallet. PKK var et marxistisk-inspirert parti som samtidig mobiliserte mot de "gamle" kurdiske klassene (dessverre er et av de mange tegnene på degenerering av PKK at partiets etterfølger i dag støtter KDP og PUK i Nord-Irak). Kravene om "autonomi" eller oppsplintring av Irak til føderasjoner er derfor både en støtte til amerikanernes planer for Irak og Midtøsten og en støtte til en reaksjonær landeierklasse uten virkelige nasjonale aspirasjoner. Dessverre har også de kurdiske kommunistene og PKK-tilhengere latt seg alliere med klanspartiene. Derfor er det i dag bare islamistene, som de som tilhører etterfølgerne av organisasjonen Krekar tidligere var leder av, Ansar-al-Islam, som i dag utgjør en virkelig progressiv bevegelse i de kurdiske områdene.

---

Litteratur:

Som en kort innføring til Iraks historie anbefales Omar Dahirs gjennomgang av Iraks historie i Brennpunkt Irak på Revolusjon forlag, tilgjengelig for bestilling eller nedlasting på www.frittirak.no eller www.revolusjon.no, original utgave på dansk finnes også på www.fritirak.dk .

Noter:

1) Orabiopprøret var et folkeopprør mot den britiske koloniveldets administrasjon av egyptiske finanser.

2) Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq¸ Saqi Books 1978, side 1151

3) Batatu, 1978, side 469

4) A. Jabar (red.): Post-Marxism in the Middle East", Saqi Books 1997, side 95

5) Jabar (red.), side 94

6) Samir Amin: The Arab Nation – Nationalism and Class Struggles, Zed Press Ltd 1978, side 26

7) Batatu, 1978, side 749-757

8) Batatu, 1978, side 749

9) Batatu, 1978, side 750

10) Batatu, 1978, side 805

11) Batatu, side 843

12) Batatu, side 836

13) Yitzhak Nakash: The Shi'is of Iraq, Princeton University Press 1994, side 132-134

14) Batatu, side 851

15) Batatu, side 889

16) Batatu, 1978, side 469

17) Batatu, 1978, side 46-47 og side 70-71

I 2003 blei 17. mai-talen i Narvik holdt av ein samisk sjetteklassing, Inga Marie Nymo Riseth. Tradisjonen tru skal ein i slike talar seie noko om 1814, 1905 og norsk sjølvstende, og da ho kom til unionsoppløysinga, skildra ho denne slik: "Da Norge endelig fikk bestemme selv i 1905, ville de at alle skulle være like, og da ble det ikke lett for alle, bl.a. samene." Så enkelt kan det seiast. Den norske nasjonalismen gikk i stor grad ut på at alle skulle bli like, kulturelt og språklig, med det NORSKE som mal.

Svein Lund er norsk innvandrar i Sápmi, der han bl.a. har vore lærar ved Samisk videregående skole og reindriftsskole og Samisk høgskole.  Arbeider no med samisk skolehistorie, og har gitt ut boka Samisk skole eller Norsk Standard.

---

Frå midten av 1800-talet førte staten ein stadig hardare fornorskingspolitikk overfor samar og andre minoritetar, og denne var på det aller hardaste nettopp rundt unionsoppløysinga. I fornorskingsarbeidet blei dei område i statsapparatet mobilisert: frå forskning i historie og jus ved universitetet til landbruks- og fiskeriforvaltning, kyrkja, forsvaret og helsevesenet.

I denne artikkelen vil eg forsøke å seie litt om 100 års-jubileet for norsk sjølvstende, sett frå den samiske delen av Noreg eller den norske delen av Sápmi. Her er ikkje plass til å gå inn på alle område og mange av dei er også lite dokumentert i tilgjengelig litteratur. Det er store uløyste forskningsoppgåver, for eksempel når det gjeld korleis helsepersonell og agronomar har bidratt til å styrke det norske på kostnad av det samiske. Denne artikkelen har hovudvekta på skolen, som har vore eit hovudsatsingsområde for fornorskarane. Til sist vil eg stille spørsmålet i kva grad norske styresmakter i 2005 virkelig har tatt eit oppgjør med same- og minoritetspolitikken av 1905, eller om politikken framleis langt på veg er at alle skal bli like.

Alltid vore norsk?

Dei fleste nordmenn tenker i dag på Noreg som eit klart definert landområde som alltid har vore norsk. Alle har lest på skolen at Harald Hårfagre samla Noreg til eit rike. Men dette riket omfatta langt frå heile Kongeriket Noreg av i dag. I fleire hundreår var riket avgrensa til Sør-Noreg og kysten oppover til Vesterålen. I hundrevis av år var dei samiske områda på Nordkalotten utsett for skattelegging og kolonisering frå både norske/danske, svenske og russiske styresmakter, og det var store område som to eller til og med tre statar gjorde krav på. Kystområda frå Lyngen til Varanger blei eintydig underlagt dansk/norsk suverenitet først frå 1613. Kommunen der eg bur, Guovdageaidnu, har bare vore ein del av Noreg i 253 år, Sør-Varanger bare i 178 år.

Ved Karlstadforhandlingane om unionsoppløysinga i 1905 sa den norske statsministeren, Christian Michelsen:

"det var for Norge en livssag ikke at paatage sig forpliktelser, som kunne hindre et energisk arbeide for vor nationale politik nordpaa. Flytlappernes trafik i Tromsø og Finmarkens amter gjør det meget vanskeligt for oss at nationalisere disse amter. Alt maa sættes ind paa at skabe en norsk befolkning slige vilkaar, at den kunde faa arbeide under materielt seet bedre betingelser end nu."

Når statsministeren i 1905 så behov for å "nationalisere disse amter", viser dette at Finnmark og Troms enno ikkje var fullt integrert i riket, nesten 600 år etter at den norske kongen fikk bygd ein festning i Vardø som Noregs utpost mot aust.

Samiske rettar skulle bort

For å forstå kvifor denne "nasjonaliseringa" var så viktig rundt 1905, må vi gå nokre år tilbake. Sjølv om nordmenn koloniserte samiske område frå middelalderen, anerkjente dei likevel langt på veg samiske rettar både til bruk av naturressursane og til bruk av eige språk.

Under grensedraginga i 1751 underteikna Sverige og Danmark/Noreg ein eigen "lappekodisill" om samane sine rettar på tvers av grensene, for å sikre "den lappiske Nations Conservation". Fram til 1830 var lokalbefolkninga sin einerett til fiske i fjordane anerkjent. Jorda i Finnmark blei rekna å tilhøre dei som brukte ho. Fogden i Aust-Finnmark slo i 1825 fast at det i distriktet hans ikkje fantest statseigedom. Innafor historieforsking og jus var det fram til midten av 1800-talet alminnelig anerkjent at samane var den opprinnelige befolkninga på Nordkalotten.

Tidlig på 1700-talet fikk samiske barn ofte betre undervisning (på samisk) enn norske barn fikk. På midten av 1800-talet lærte samar i stor grad å lese og skrive samisk på skolen, og nokre samiske kommunar hadde bare samiske lærarar fram til byrjinga av 1900-talet. På den tida var samisk og/eller kvensk dominerande talespråk i store delar av Finnmark og Nord-Troms, og det var samisktalande i dei fleste kommunar i Nord-Noreg og ein god del kommunar i Trøndelag.

På midten av 1800-talet utvikla det seg ein sterk norsk nasjonalisme, innafor kultur, språk, politikk og økonomi. Ein del av denne nasjonalismen var omlegginga av politikken overfor dei ikkje-norske minoritetane: samar og kvenar. På mange område starta denne omlegginga rundt 1850, men dei mest effektive tiltaka blei først satt inn i åra rundt unionsoppløysinga.

Nasjonalisme og fornorsking

Ivar Aasen og Knud Knudsen gikk i spissen for kvar si linje for fornorsking av skriftspråket, ingen av dei nemnde at det fantest andre språk enn norsk i Noreg. I norsk litteratur var samane så godt som fråverande i den nasjonalromantiske perioden. Det er slåande at i den tida da norsk språk styrka seg i forhold til dansk, blei samtidig samisk og kvensk pressa ut av skoleverket. Ei av dei virkelig store satsingane innafor norsk skolehistorie var Finnefondet, som Stortinget oppretta i 1851. Finnefondet blei utelukkande brukt til fornorskingstiltak overfor samar og seinare kvenar, og løyvingane var på det meste oppe i over ein promille av det norske statsbudsjettet. Finnefondet eksisterte i praksis så godt som eit hundreår.

I 1879 vedtok Stortinget at dialekten, ikkje skriftspråket skulle ligge til grunn for undervisninga av norske barn. Omtrent samtidig blei instruksen for språkbruk i språkblandingsområde endra, slik at samiske barn ikkje lenger skulle lære å lese samisk, men bare norsk (dansk).

Det virkar som ingen av dei norske nasjonalistane såg nokon samanheng mellom det å fremme norsk språk og kultur og at samane hadde retten til å fremme sitt språk og sin kultur. Det var det derimot nokre samar som gjorde. Den harde fornorskinga rundt århundreskiftet førte til motstand frå samane, denne kom til uttrykk i samiske aviser, tilløp til organisasjonar og den første samiskspråklige skjønnlitteraturen. Mye av dette var inspirert av den norske nasjonale reisinga. Ein av dei fremste samiske leiarane på den tida og forfattar av den samiske nasjonalsongen, Isak Saba, var elev på Tromsø seminar. Der kom han i kontakt med målsaka, som han omtalte som "åndens frihetskamp i Norge". Deretter kasta han seg inn i kampen for at samane skulle ha samme retten til sitt språk.

Fornorskingspolitikken blei i siste halvdel av 1800-talet stadig hardare, og fortsatte med uforminska kraft etter 1905. For den nye sjølvstendige staten var det viktig å sikre ei befolkning som var norskspråklig og norskkulturell, særlig i grenseområda. Til dette hadde staten to hovudmiddel: Det eine var å tvinge den samiske og finske befolkninga til å skifte språk, det andre å fremme innflytting av heilnorske nordmenn.

Forfattaren Nils Collett Vogt var ein ivrig forkjempar for fornorskingsarbeidet, og formulerte i 1918 målsettinga slik:

"Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa."

Nasjonalisering av historia

Ein sentral del av nasjonalismen er nasjonalisering av historia, for å gi nasjonen røter så langt bakover som mogleg og gjerne litt til. Nasjonale minoritetar blei retusjert bort av historia, gjort til "folk utan fortid".

Midt på 1800-talet skjedde det ei markant omskriving av historia. Samane var ikkje lenger det opprinnelige folket på Nordkalotten, men innvandra i seinare tid. Samar og kvenar blei omtalt som "fremmede raser". Forskarar "beviste" at sørsamane ikkje hadde vore i Trøndelag før på 1700-talet. Denne forskinga blei brukt direkte for å avvise samiske rettar: I ei rettssak om beiterett i sørsamisk område i 1897 uttrykte Høgsterett at ein "… maatte gaa ut fra, at det ikke forholder sig som tidligere ofte har været antaget, at Lapperne i disse strøg skulde være de oprindelige Beboere, som af Nordmændene efterhånden trænges tilbage".

Nordnorsk historie blei bygd opp omkring den norrøne befolkninga i Nordland og Sør-Troms. Seinare har bygdebøker og museer blitt brukt til å bygge opp ein norsk nasjonal identitet i område der større eller mindre del av befolkninga hadde samisk og/eller kvensk bakgrunn. Der det ikkje var mogleg å framstille historia som norsk, kunne det gå som i ei historie frå Sør-Troms:

"En skal ikke grave lenge i slekta før komagtuppen stikker fram, sa bygdeboknemnda – og nedla arbeidet."

I 1848 hevda storting og regjering at jorda i Finnmark hadde vært statseigedom frå gamalt av, trass i at dette faktisk aldri hadde vore påstått før.

Sidan Staten etter eigen definisjon eigde jorda, kunne han og selge ho, og i 1902 vedtok Stortinget ei jordlov som uttrykte at

«Afhændelse maa kun skje til norske Statsborgere og under særligt Hensyn til at fremme Bosettelsen af en for Districtet, dets opdyrkning og øvrige Nyttegjørelse skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig bruk.»

I Landbruksdirektøren sine forarbeid til lova kjem målsettinga enno klarare fram:

«Det sikreste og mest hensiktssvarende vil her være uden videre at kreve at Ansøgeren skal være af norsk Herkomst.»

Kultur- og klassemøte

Møtet mellom samar og nordmenn har ikkje bare vore eit møte mellom forskjellige språk, men mellom kulturar; levemåtar, næringar, religions- og trusforestillingar; mellom forskjellige tradisjonar i forhold til matlaging, folkemedisin, byggeskikk, barneoppseding, osv. Dei har påverka kvarandre, men har likevel opplevd kulturmøtet frå kvart sitt perspektiv. Sjølv om mye har blitt endra i vår tid, kan vi framleis sjå større eller mindre forskjellar på alle desse områda.

Møtet mellom samar og nordmenn var dels og eit møte mellom samfunnsklassar, fordi ein stor del av dei norske som kom inn i samiske område var ein økonomisk og sosial overklasse, som direkte representantar for statsapparatet eller med nært samband med dette. I samisk-dominerte bygder blei det derfor den norske over- og middelklassekulturen, og ikkje bonde- og arbeidarkulturen, som samane i første omgang møtte som representant for det norske. Prestane var alltid norske, det samme var lensmenn, legar og anna helsepersonell, dei aller fleste lærarar, handelsmenn og tilsette i jordbruks-, skog- og fiskeriforvaltning. Det var og i regelen norske som hadde posisjonar som ordførar, skolestyreformann osv i kommunane og dei stillingane som etter kvart blei bygd ut i kommuneadministrasjon, som kontorsjef, likningssjef osv. Dette bidro til å lage eit bilete av at samisk = fattig og uopplyst, norsk = rik og utdanna. Dette biletet festa seg i tankegangen til begge sider, og bidro til at mange ønska seg fornorsking som ein veg til eit betre liv for samane.

Språk og innhald i skolen

I norsk offentligheit har det nok vore mest merksemd om samane sin rett til opplæring i og på eige språk. Alle har hørt om fornorskingstida og om at samane frå 1960-talet etter kvart har fått rett til opplæring i og på samisk, i alle fall i ein viss grad. Derimot veit nok dei fleste langt mindre om striden om innhaldet i opplæringa. Instruksen av 1898, som i praksis gjaldt heilt til 1960-talet, sa klart: "Undervisningen foregår i det norske sprog." Derimot kom det aldri nokon instruks som sa "Undervisningen skal baseres på den norske kultur". Det blei rekna som sjølvsagt. Av dei to folka i den norske staten var bare det eine anerkjent som "kulturberande".

Skolen som frå tidlig på 1700-talet blei innført i samiske område, var i innhald heilt og fullt storsamfunnet sin skole, sjølv om samisk i periodar blei nytta som undervisningsspråk. Dei bøkene som før 1900 kom ut på samisk var, ved sida av grammatikk, ordbøker og tospråklig ABC, utelukkande religiøse skrifter. Ingenting som synte samane sin eigen kultur og litteratur blei prenta. På 1850-talet laga Jens A. Friis ei lesebok med samiske fortellingar. Boka var klar til prenting, men departementet sette foten ned. Baard Tvete har kommentert dette slik:

"Friis måtte kjenne sine pappenheimere dårlig når han trodde at han kunne få utgitt og utbredt en lesebok med originale samiske fortellinger i skolen for samebarn. Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner."

Ei dobbeltteksta lesebok kom ut nokre år seinare, men denne var prega av belærande og moraliserande tekstar. Her var stykke frå Noregs- og verdshistoria, men ingenting om samefolket si eiga historie.

Heilt sidan 1800-talet har utdanningsdepartementet i Oslo laga læreplanar som regulerer mål og middel i undervisninga i alle fag, både for grunnskole og for forskjellige vidaregåande og høgare skolar. Fram til 1970-talet inneheldt desse planane praktisk talt ikkje eit ord om samane.

Tidlig på 1990-talet uttalte skoleforskaren Anton Hoem at kvar gong styresmaktene har planlagt ei ny skolereform, har dei glømt at det bur samar i Noreg. Etter mi oppfatning er dette er ein ganske presis karakteristikk, som dessverre passar like godt på dei to store læreplanreformene som er satt igang etter at han uttalte desse orda. (Læreplanane har hatt forskjellige namn, som normalplan, mønsterplan og fagplan, her kallar eg alle for læreplan.)

I læreplanen av 1939, som med nokre justeringar gjaldt til 1970-talet, var det verken tatt spesielt omsyn til dei samiske elevane, eller uttrykt at det skulle bli undervist om samiske forhold. Trass i ein svært detaljert plan, er samefolket og reindrifta fullstendig ikkje-eksisterande.

Trass i at ein på 50-60-talet hadde byrja å legge om på skolepolitikken overfor samane, blei dei heilt gløymde i forslaget til ny læreplan for grunnskolen som kom i 1970. Det kom kraftige reaksjonar på dette, utan at det fikk særlig verknad for den midlertidige planen av 1971. Etter nye protestar frå samiske lærarar byrja det å skje noko. Resultatet blei i føreordet til den endelige læreplanen av 1974 uttrykt slik:

"I samsvar med ønsker som er kommet fram i Stortinget og på annet hold, er innslaget om samisk kultur og historie styrket gjennom hele planen."

Før den neste store læreplanreforma var Samisk utdanningsråd blitt oppretta som eit rådgivande organ for utdanningsdepartementet, og rådet passa på at samane fikk sin plass i den nye planen. Planen av 1987 skilde for første gong ut eigne samiske læreplanar for sju fag i grunnskolen. Dei nasjonale læreplanane, som og eit fleirtal av dei samiske elevane fikk undervisning etter, hadde derimot heller mindre innhald om samiske spørsmål etter 1987-planen enn etter 1974-planen.

1980-talet utgjør eit høgdepunkt når det gjeld velvilje hos sentrale skolestyresmakter overfor både samiske ønsker og lokale tilpassingar. Men det skulle ikkje vare lenge før dei som ville ha ein einsretta standardisert skole, igjen kom på offensiven, under leiing av utdanningsminister Gudmund Hernes. Dette kom klart til uttrykk i arbeidet med den første felles læreplanen for grunnskole og vidaregåande opplæring, der samiske forhold hadde ein svært beskjeden plass i det første utkastet. Etter mye kritikk presenterte departementet sitt neste forslag i 1993 med orda: "Samisk er løftet mer fram og språklige minoriteter er synliggjort bedre." Dette fortel mest om kor minimalt det var i det første utkastet.

Ein av kongstankane til Hernes var felles læreplanar for alle, noko som ikkje ga plass for samiske læreplanar. Da arbeidet med utarbeiding av læreplanar starta, blei det derfor ikkje sett igang noko arbeid med samiske læreplanar. Som ein slags kompensasjon skulle dei felles læreplanane ha med nokre punkt om samiske forhold. I høringsutkast til Prinsipper og retningslinjer for den 10-årige grunnskolens oppbygging, organisering og innhold av 1994 er departementet sin tankegang uttrykt slik:

"Det felles nasjonale lærestoffet sikrer elever med samisk som førstespråk en kompetanse likeverdig med elever med norsk som førstespråk etter fullført grunnskole."

Likeverd er altså oppnådd når samisktalande og norsktalande nordmenn har hatt det same nasjonale lærestoffet!

Etter krav frå Samisk utdanningsråd og Sametinget blei det likevel eit eige samisk læreplanverk. Samtidig beholdt ein dei samiske emna i dei nasjonale planane, og seinare blei begge desse prinsippa slått fast i opplæringslova.

Vidaregåande og høgare utdanning

Fram til midt på 1900-talet var det svært få samar som fikk skolegang utover dei 7 obligatoriske åra. På 1800-talet blei det utdanna ein del samiske lærarar på Tromsø seminar, men undervisninga i samisk blei stansa frå 1904 til 1953, og politikken var at ein ønska bare norske lærarar for samiske elevar.

Den samiske folkehøgskolen i Karasjok blei starta i 1936 av Samemisjonen, og var den første skolen som ga nokon plass for samisk kultur. Etter krigen kom det framhaldsskolar i fleire samiske kommunar. Nokre av desse fann plass til samiske emne, særlig i praktiske fag. Statens heimeyrkesskole for samar, som blei oppretta i 1952, hadde i starten i stor grad eit samisk innhald, med kurs i emner som koftesøm og hornsløyd. Men på 60-tallet skulle skolen moderniseras med samfunnet, og innførte nasjonale læreplanar over heile linja. Det samiske innhaldet forsvann nesten totalt, og kom gradvis tilbake først eit par tiår etterpå.

Da styresmaktene på 60-talet motvillig ga etter for krav om eige samisk gymnas, blei dette i all hovudsak ein tru kopi av det norske gymnaset. Ein kunne velge samisk som fag, og etter kvart fikk skolen forhandla seg fram til at i visse fag som historie og religion, kunne inntil ein viss prosent av pensum byttast ut med samiske emne.

For vidaregåande skole, som for grunnskolen, var slutten av 80-talet høgdepunktet i styresmaktene si velvilje overfor samisk opplæring, og rett før innføringa av Reform 94 sto samiske emne sterkare i samisk vidaregåande opplæring enn nokon gong før. Da kom tilbakeslaget, der samiske linjer blei nedlagt og samiske tilbod pressa ut av skolen.

Behovet for opplæring for samar og høgare utdanning i samisk språk og samiske emne har blitt brukt som argument for opprettinga av både Trondenes (seinare Tromsø) seminar i 1826, Alten lærerskole i 1863, Universitetet i Tromsø 1968 og Alta lærerhøgskole (Høgskolen i Finnmark) i 1973. I ettertid må ein vel kunne seie at det samiske har spela ei forholdsvis lita rolle ved alle desse institusjonane. Bare ved Sámi allaskuvla (Samisk høgskole i Kautokeino, oppretta i 1989), har samisk språk og kultur stått sentralt i praksis. Men sjølv denne skolen slit enno i 2005 med politiske og økonomiske rammer som er laga for storsamfunnet, og som gjør det svært vanskelig å oppfylle skolen si målsetting.

Historia gjentar seg anno 2005

Den norske staten sin samepolitikk har endra seg mye sidan 1905, og den opne fornorskingsideologien som dominerte dengang er ikkje lenger like gangbar mynt. Omlag 90 år etter unionsoppløysinga uttalte først høgsterettsjustitiarius og seinare kongen: "Den norske staten er bygd på territoriet til to folk – det norske og det samiske." Det manglar likevel mye på at denne erkjenninga gjennomsyrar den praktiske skoleplanlegging på alle nivå i Noreg. Det pågåande læreplanarbeidet starta med NOU 2003: 16 I første rekke 5. juni 2003, som blei følgt opp av St.meld. nr. 30 (2003-2004), Kultur for læring. Begge desse dokumenta er skreve utan at samiske elevar og det samiske samfunnet sitt opplæringsbehov synest å vere ofra ein tanke.

Da Kristin Clemet innkalte til oppstartmøte for arbeidet med nye læreplanar, sa ho at det skulle gjørast tilpassingar for samiske elevar "i nødvendig omfang". Departementet var tydelig ikkje innstilt på eigne samiske læreplanar. Men i motsetning til førre gongen departementet ville fjerne dei samiske læreplanane, kunne Sametinget no vise til opplæringslova. Vi slapp derfor å få ein ny omkamp om samiske læreplanar. Under leiing av Sametingets opplæringsavdeling blei det så sett igang arbeid med samiske læreplanar og med samiske emne i dei nasjonale læreplanane. Likevel set departementet stramme rammer og overprøvar det meste.

Ved kvar ny reform har ein framleis "glømt at det bur samar i Noreg" og planlegg ein einspråklig og einkulturell norsk skole, anten ut frå ei tru på at alle er like eller eit ønske om at dei skal bli det.

Først i løpet av det siste tiåret har nokre av dei fremste representantane for den norske staten beklaga fornorskingspolitikken, men trass i eit snart 5 1/2 år gamalt løfte frå Bondevik er det enno ikkje betalt ut eit øre i erstatning. Ved 100 års-jubileet for norsk sjølvstende bør vi trekke fram denne historia og samtidig kreve at staten gjør opp for brotsverka mot samar, kvenar og andre nasjonale minoritetar.

At fornorskingsideologien framleis er levande, ser vi av at ein i 2005 langt på veg fører same politikk overfor innvandra minoritetar, som ein førte overfor samane for 100 år sidan. Det er tid for å lære av historia.

---

Litteratur:

• Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, Universitetsforlaget 1957
• Lund, Svein: Samisk skole eller Norsk Standard? Davvi Girji 2003
• Olsen, Bjørnar og Hansen, Lars Ivar: Samenes historie – fram til 1750. Cappelen 2004
• Otnes, Per: Den samiske nasjon. Pax 1970
• Pedersen, Steinar: "Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark". Aftenposten 07.05.2004
• Tvete, Bård: Skolebøker for samebarn i Norge. Universitetet i Oslo 1955
• Vogt, Nils Collett: Smaa breve fra Finmarken. Aschehoug 1918

 

I desse dagar vert me utsette for ymse innstrammingar i einskildmenneske sin fridom grunngjeve med krigen mot terror. Ein måte politikarane freistar å legitimera dette på, er ved å syna det beste for landet og innbyggjarane: Dei prøver å mobilisera den nasjonale samkjensla for å godta innstrammingar i demokratiet, i namnet åt landet eller dei felles interessene våre.

Gudrun Kløve Juuhl, 26 år, frå Indre Arna, masterstudent i nordisk litteratur. Redaktør i Mål og Makt, tidsskrift utgjeve av Studentmållaget i Oslo.

---

I denne teksten vil eg syna døme på dette og leita etter nye omgrep som kan vera tenlege for å gripa det som skjer. Eg meiner til dømes at den nasjonale retorikken me no ser frå folk i Høgre og Arbeidarpartiet, ikkje kan skjønast med omgrep som tysk og fransk nasjonalisme, som har vore oppe i nasjonalismeordskiftet i Klassekampen nyleg.

Solberg strammar grepet

Eit døme på desse innstrammingane er Erna Solberg si framferd i Mulla Krekar-saka. Då Erna Solberg vitna i retten for at Mulla Krekar skal utvisast, argumenterte ho i fylgje Bergens Tidende slik:

"Solberg avslutta med ein appell om at retten og andre må stole på henne utan å få innsyn i dei hemmelegstempla opplysningane. I visse saker som gjeld rikets tryggleik, må ein fråvike reglane i norsk rett om å fylgje det kontradiktoriske prinsippet: at den som blir anklaga får høve til innsyn og rett til å imøtegå skuldingane som blir retta mot han, hevda ho."

Med dette seier Solberg at me må godta innskrenkingar i rettsvernet og fridomen til einskildpersonar av omsyn til landets interesser. Både folket og retten vert òg bedne om å godta dette utan å få tilgjenge til informasjon om saka, me vert rett og slett bedne om å lita på Solberg når ho seier at det er i våre interesser å leggja til sides rettstatsprinsippa. Når politikarane, i fredstid, brukar "det nasjonale" som grunngjeving for innstrammingar i demokratiet, skal me vera på vakt.

Utspelet til Erna Solberg om å innføra truskapseid til Noreg for nye statsborgarar av di "det skal bli mer stas å være norsk", må òg sjåast i samanheng med dette. Bodskapen vert då at det skal å verta meir stas å vera norsk, men borgarane skal få mindre å seia.

Ordskiftet om sameflagget på 17. mai i Oslo i år syner ein liknande tendens. Oslo kommune sende ut brev til skulane om å berre bruka norske flagg på 17. mai, og ville ikkje bruka samiske flagg på kommunale flaggstenger. Det var då Rune Gerhardsen kom med utsegna om at Noreg "ikke er ett folk med to flagg, men ett folk med ett flagg". Høgre sin gruppeleiar i bystyret, Bård Folke Fredriksen, sa at det er "unaturlig å markere forskjeller på en dag som Grunnlovsdagen", og at me må samla oss om flagget. Her vert det freista stramma inn på fridomen og mangfaldet folket skal ha på folket i Noreg sin eigen dag – 17. mai.

Den høgrenasjonale toposen

Denne bestemte måten å snakka om det norske og den nasjonale fellesskapen på vil eg kalla "den høgrenasjonale toposen". Då må eg fyrst seia litt om omgrepet topos:

Topos er eit omgrep frå litteraturvitskapen. Ordet kjem frå gresk og tyder stad. Det er altso snakk om ein slags "stad" i språket eller litteraturen. Litteraturvitskapleg leksikon skildrar det slik:

"topos (gr. 'sted', plur. topoi), i den antikke retorikken stedet der taleren kunne hente argumenter for sin spesielle sak. […] I litteraturvitenskapen har topos fått en utvidet betydning som betegnelse på klisjeer, vanlige tanke- og uttrykksformer, formler, velkjente motiver, sitater og andre gjenkjennbare grep."

Ein kan kalla toposar språklege allmenningar. Ein allmenning er ein stad som ingen eig og alle har rett til å gå på. Både ordtak, faste uttrykk og vanlege førestellingar og omgrep er toposar.

Eg vil hevda at Solberg, Gerhardsen og Folke Fredriksen tek i bruk ein høgrenasjonal topos. Med høgrenasjonal meiner eg ein politikk der styresmaktene legg vekt på nasjonal samling og lovpriser fedrelandet, samstundes med at det vert ført ein autoritær politikk og demokratiet vert innsnevra, gjerne med tilvising til "landets interesser". Patriot act-lovene i USA har vore haldne fram som døme på at dette skjer i USA. Dette er ein tendens som er mogleg å sjå også i Noreg, i deler av Høgre og Arbeidarpartiet.

Grunnen til at eg dreg inn topos-omgrepet i snakket om dei høgrenasjonale, er at nasjonen er ein topos eller eit omgrep det går an å knyta språkleg til ulike ideologiar og handlemåtar. I Noreg har det nasjonale tradisjonelt vore – og er det i all hovudsak enno – knytt til eit folkeleg demokratiseringsprosjekt gjennom unionsoppløysing, målsak, utbyggjing av skular over heile landet og EU-motstand.

Nasjonalt og norsk har i all hovudsak hatt ei heilt anna tyding enn det m.a. Solberg legg opp til, når ho brukar omgrepa. Førestellinga om "det nasjonale" i Noreg har hange saman med omgrep som folkestyre og sjølvråderett. På grunn av historia vår, der me har lege under andre statar, har det ikkje vore slik at statsleiinga har vore dei som representerer det norske/nasjonen, det er det folket som gjer. Dette kan me sjå av desse to enkle døma:

1. Då Hardangerbunaden vart populær kring 1900, gjekk han under namnet Nasjonalen. Det som var "nasjonalt" å ha på seg, var altso gamaldagse finklede frå bygda, ikkje uniform eller noko som statsleiinga kunne funne på å bera.

2. Ved at det i nasjonaldagsfeiringa fyrst og fremst er born og vaksne som går i tog i ulike bunader og andre drakter frå ulike landsdeler, er nasjonaldagsfeiringa heilt konkret ei feiring av folket og mangfaldet. Me har ikkje militærparadar på nasjonaldagen.

Når Solberg vil ha truskapseid for at det skal vera meir stas å vera norsk, og samstundes bryt ned ålmenne rettsprinsipp av omsyn til "rikets sikkerhet", er ho inne i ein heilt annan nasjonstopos. På den staden der Solberg snakkar frå, er det slik at "det norske" er noko som vert representert ved staten, og det er i innbyggjarane sine interesser å godta måten statsleiinga administrerer på.

Nasjonstoposen til Solberg minner om den sjølvgode amerikanske nasjonalismen me får høyra frå Bush, der det skal verta vanskelegare å koma inn og innbyggjarane må godta strengare kontroll av omsyn til fedrelandet.

Tysk og fransk nasjonalisme – lite dekkjande omgrep

I ordskifte om nasjonalisme vert nasjonalisme ofte delt inn i tysk og fransk, og den tyske vert "den reaksjonære" og den franske "den progressive". Med omgrepa høgrenasjonal og topos har eg freista finna eit omgrepsapparat som kan skildra stoda i Noreg nett no meir presist. Problemet med idealtypane tysk og fransk nasjonalisme er at den tyske vert sagt å handla om kultur, etnisitet og blodsband, medan den franske vert sagt å handla om stat og demokrati. Dersom ein, som Bjørgulv Braanen og fleire andre på venstresida, erklærer seg som tilhengjar av den franske og motstandar av den tyske, ser ein ikkje at den franske nasjonalismen ikkje berre handla om statsborgarlege rettar, men òg innebar ei knallhard språkleg og kulturell undertrykkjing innanfor grensene til den franske staten. Når det knapt finst baskarar og baskisk i Frankrike i dag, har det med den effektive franske statsnasjonalismen å gjera.

Dersom ein skal skjøna at nasjonen er ein fellesskap som folk kjenner tilhøyrsle til, og som kan definerast av andre enn staten, må ein sjå til andre førebilete enn "den franske nasjonalismen". Ein treng ein teori om nasjonalitet og nasjonalisme som kan seia noko om kultur, tradisjon og identitet, som den sokalla tyske har handla om. Dessutan er ikkje samanhengen statsborgarleg-demokratisk og identitetsorientert-totalitær verken eintydig eller nødvendig, slik ein kan få inntrykk av gjennom ordskiftet om fransk og tysk nasjonalisme i media.

Ser ein på nasjonalisme i nyare norsk soge, ser ein at hovudstraumen, den eg kallar den folkeleg-demokratiske, som har vore knytt til unionsmotstand og tradisjonell folkeleg kultur, har vore både identitetsorientert, statsborgarleg og demokratiserande. Dette kan illustrerast med det tette sambandet mellom norskdomsrørsla, unionskampen og kampen for kvinneleg røysterett. I tida fram mot 1905 brukte Noregs Ungdomslag slagordet "Ut or unionane" som synte til den politiske unionen med Sverige og den kulturelle med Danmark som gjekk ut på at me enno skreiv dansk i Noreg. Sambandet mellom unionsoppløysinga og kampen for kvinneleg røysterett er truleg kjend: at det vart samla inn 280.000 kvinnelege røyster for unionsoppløysinga på tre veker. Dette fungerte både for å syna at kvinnene støtta unionsoppløysinga og som ein aksjon for kvinneleg røysterett. På grunn av denne historia vår, trur eg det gjev meir innsikt å skilja mellom ein folkeleg-demokratisk nasjonal tradisjon og det eg no kallar ein høgrenasjonal, som fyrst og fremst har det kjenneteiknet at han er elitær og ikkje-demokratiserande.

Frametter

Eg meiner at me som ser på venstresida som eit framhald av den folkeleg-demokratiske nasjonale tradisjonen, må arbeida for at Solberg og co sin måte å snakka om nasjonen på, ikkje skal verta oppfatta som ein gyldig skildring av Noreg og det norske folket.

For å greia det, må me fyrst avdekkja at det er ein annan nasjonstopos, eller ei anna nasjonalitetsoppfatting som ligg til grunn når Solberg snakkar enn den tradisjonelle folkeleg-demokratiske.

Me oppnår ikkje å knusa den høgrenasjonale tendensen som Solberg er ein del av, ved å avvisa nasjonen eller den nasjonale fellesskapen. Me må heller insistera på at nasjonen er folket sin eigedom, og at det inneber at det nasjonale er det som gagnar folket og det folket vil. Det kan aldri vera å innskrenka dei demokratiske rettane.

Det som må gjerast, er å halda fram den folkeleg-demokratiske tradisjonen, og skapa breie initiativ som seier at innstrammingane i demokratiet ikkje skjer på vegner av eller tener folk i Noreg, men berre på vegner av dei som administrerer innstramminga og har bruk for eit lydig folk.

 

Klassereise: Hvis man kan reise fra en klasse til en annen, betyr det at klasser finnes. Noen definerer sosiale lag som klasser, og legger vekt på hva du spiser, om du drikker øl eller vin, om du liker ompamusikk eller klassisk, bor i blokk eller rekkehus osv. Marxistene definerer klasse som fellestrekk for store, gjenkjennbare grupper i samfunnet, ut fra deres samfunnsmessige plassering. Menneskene er i ulike samfunnsmessige klasser fordi de er ulikt plassert i den samfunnsmessige produksjonen, har ulik grad av makt, er utbyttet eller utbytter og får ulik stykker av den samfunnsmessige kaka.

Karin Sveen har skrevet boka Klassereise. Et livshistorisk essay (Oktober 2000). Her beskriver hun, filosoferer og teoretiserer rundt sin egen klassereise. Fra industriarbeiderhjemmet på Hamar til studier og universitetsjobb. Fra Arbeiderpartikulturen og inn i det lovede landet der utdanning, kunnskap og sosial trygghet skulle skape likhet også i universitetsmiljøene. Men hun forble en fremmed fugl som alltid måtte forklare seg, på arenaen til borgerskapets sønner og døtre.

På syttitallet kom lovene og løftene om demokrati. Studentene fikk medinnflytelse i styrer og utvalg. Fagbevegelsen fikk stemmerett ved styrebordene og havnet i alle komiteene. Arbeiderpartiet og LO sa de ville bygge ut demokratiet, men kompromisset med kapitalen for å administrere den. Utbyttinga består fortsatt. Staten er borgerskapets stat.

Den sosialdemokratiske bevegelsens toppledere foretok en klassereise, et klassesvik, til 1. klasse – for seg selv. Det store flertallet må foreta den neste, store klassereisen sammen – for å frigjøre menneskene til et samfunn uten klasser.

 

I den siste boka si forteller Per Petterson om da han som ung gutt satt ved kjøkkenbordet i Groruddalen og leste Simone de Beauvoirs sjølbiografi. Hun satte ord på noe i hans egen uro den gang. "Først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte men sikkert blir seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort." (Månen over porten, side 102)

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og er bosatt i Tromsø

---

Det er lett å kjenne seg igjen i dette, i dette suget etter å få være et individ. Ikke et sløvt "livsnytende" eller besteborgerlig trygt, men et aktivt og skapende og søkende menneske.

For de fleste er det ikke mulig å finne utløp for denne trangen i våre kapitalistiske samfunn. Både i arbeid og fritid blir det tvunget inn i baner som vrir og vrenger og tilpasser det profittjaget den veldige kapitalakkumulasjonen er avhengig av. I produksjon og konsum og sosialt liv for øvrig ender det opp som fremmedgjøring.

For høyresida i politikken er dette greit. Det reproduserer det samfunnet de vil ha. For venstresida er det ei utfordring. Både målet med grunnleggende å forandre dette samfunnet og energien til å få gjort nettopp dette ligger innafor det vi kan sirkle inn som menneskelig frigjøring.

Magnus Marsdal og Bendik Wold har grepet fatt i dette. Gjennom boka Tredje venstre forsøker de å rydde plass for en radikal individualisme. Målet deres er å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av hele individualismebegrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresidas teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Tredje venstre har da også fått mye oppmerksomhet og stort sett positiv mottakelse på den venstresida den er skrevet for. Boka er med på å forme tenkinga til mange aktive radikale nå. Den debatteres fortsatt, et halvt år etter at den kom ut.

Min kommentar til denne boka er som følger: den inneholder masse nyttig og godt stoff – men som utgangspunkt for å fornye og vitalisere venstresida er den ubrukelig. I alle fall dersom det er ei sosialistisk venstreside det er snakk om.

Ei slik venstreside må ta som utgangspunkt ei analyse av den kapitalismen vi lever i. Det gjør ikke denne boka.

Ei slik analyse vil resultere i at klasseinteresser nok en gang må inn som nøkkelord når strategien skal utarbeides. Veien til det frie individet er kollektivets vei. Den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en ny individualisme, men møysommelig å bygge opp en ny solidaritet og en ny arbeiderklassebevissthet. Det materielle grunnlaget for det finnes i dagens samfunn. En bedre forståelse av dette er det vi i første omgang trenger. Tredje venstre peker i gal retning her.

I denne artikkelen skal jeg begrunne disse påstandene nærmere. Og siktemålet mitt er å prøve å gi et konstruktivt innspill i debatten om framtida for venstresida her i landet.

Finnes det rom?

Denne venstresida ser for seg den aller nærmeste framtida omtrent slik: det viktigste som vil skje er sannsynligvis et regjeringsskifte etter valget i høst. Og etter det? Arbeid med å bygge opp en brei bevegelse, med fagforeninger som kjerne, for å presse AP/SV/SP-regjeringa til å holde valgløfter. Bygge videre for å forsvare det som er igjen av velferdsstaten, og kanskje presse fram nye reformer. Bygge opp en opinion for å få denne regjeringa til å trekke Norge ut av rollen som aktiv spiller på Bush sitt krigslag. Med et par RV-ere – gjerne i vippeposisjon! – på Tinget vil alt dette være lettere.

Med forbehold for det med RV på Tinget er dette ei virkelighetsoppfatning de fleste på venstresida deler. Og i et slikt perspektiv er det sjølsagt det reine nonsens å diskutere om det er rom for en ny politikk i dagens kapitalistiske samfunn. Sjølsagt er det det. Faktoren som avgjør hvor mye rom det blir, er hvor sterkt press arbeiderklassen og allierte klarer å bygge opp. Kampsaker er det nok av: pensjoner, sjukehus, fiskekvoter, arbeidsmiljøloven, norske styrker i Irak og i Afghanistan, sekstimersdag, sosial dumping, EØS-regler, friskoler og nasjonale prøver, EU-søknad, nasjonalt forsvar og mer til.

Men om vi endrer perspektiv – hvor mye rom er det da for radikale endringer? Om vi tar inn over oss at Norge er et lite land i verden. At norsk kapitalisme er og vil fortsette å være en integrert del av den reelt eksisterende, globale kapitalismen, uansett regjering. Og at denne kapitalismen har ei århundrelang historie med vekst og ekspansjon – gjennom kriser, ødeleggende rivalisering, barbariske kriger, utplyndring av land i "periferien", massearbeidsløshet og perioder med fascisme i de europeiske kjernelandene. Og nå, i 2005, etter mer enn et kvart århundre med stagnasjon og strukturell krise, lever vi med et system der kjernestaten USA på nytt griper til krig og militarisering som overlevingsstrategi. Ikke som tilfeldig eller desperat valgt utvei, men som ei løsning drevet fram av den indre logikken i motsigelsene som river og røsker i dagens kapitalisme.

Hvor mye rom har borgerskapet for å manøvrere nå? I USA, i Norge, i Kina? Og hvor mye rom har vi, folket?

Dette av nummeret av Rødt! går inn i denne diskusjonen. Fire artikler prøver å legge noen premisser for debatten om hva som bør skje videre – etter valget i høst. Hva slags bevegelse trengs det å bygges opp på venstresida? Hva slags retning bør marxister jobbe for å gi denne bevegelsen? For å kunne gi fornuftige svar på disse spørsmålene må vi i første omgang forsøke å klargjøre hva slags virkelighet vi har å forholde oss til. Hva slags verden er det vi tar sikte på å forandre?

Et innlegg i debatten

Boka Tredje venstre er et bidrag i den norske debatten om disse spørsmålene.

Tredje venstre er ei pussig bok. Det er ikke lett å få tak i hva ambisjonsnivået for boka er. Vil den forferdelig mye, eller vil den vil egentlig ikke det? Vil den skissere en plattform for en ny sosialistisk bevegelse? Vil den levere en skarp, oppdatert kritikk av kapitalismen? Eller er den skrevet for å hive inn noen spredte momenter i diskusjonen om hva venstresida bør legge vekt på når det skal utformes politikk og strategi framover? Basert på en sammenfatning av en del av debatten rundt noen få, men viktige trekk ved dagens kapitalisme: nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien?

Jeg leste boka for noen måneder siden, og sitter og blar i den nå. Og er stadig like forvirra. Problemet er sannsynligvis innpakninga: forfatterne lanserer boka som et slags manifest for en ny epoke, og avslutter med sine mer eller mindre seriøse forslag til "10 bud for den nye venstresiden".

Dette gjør det vanskelig å vurdere prosjektet. Marsdal og Wold har skrevet ei lettlest og nyttig bok om sine tre områder (altså nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien), og de har reist en debatt om individualismen (i del 2 av boka). Boka selger godt, den blir lest og brukt og diskutert. Dette er en bragd god nok i seg sjøl, det; det er ikke mange som har bidratt så offensivt fra venstre i ideologikampen det siste tiåret.

Men som nevnt: på et litt uklart vis blir vi fortalt at pretensjonene er større enn som så. Det er en grunnstein til et helt nytt byggverk vi har fått i hendene – "det tredje venstre", arvtakeren etter de borgerlige revolusjonene fra 1789 og der omkring, og fornyeren etter arbeiderbevegelsen (den sosialdemokratiske så vel som den kommunistiske) sin aktverdige, fåfengte og dessverre historisk akterutseilte kamp for et bedre samfunn. 1789 var første venstre, arbeiderbevegelsen var andre venstre, og tredje venstre – hva er nå det? "Hva slags venstreside er det som skal komme? Ingen kan vite sikkert," sier forfatterne sjøl, på de oppsummerende siste sidene i boka.

Neivel. Det er på mange måter greit nok det. Epoker er slutt, det er oppbruddstider igjen, og det nye har uklare konturer. Forsøk på oppsummeringer, analyser og nytenkning hilses velkommen av meg. Men jeg har innvendinger mot mye av det som legges fram i denne boka. Og jeg stiller spørsmålet: hvor nytt og hvor radikalt er det egentlig, dette "tredje venstre"?

De lange linjene

Det Marsdal og Wold vektlegger ved det de kaller "første venstre" (de borgerlige revolusjonene, for å fokusere på det fortetta uttrykket for dette), er det demokratiske aspektet – det at de la grunnlaget for et slags demokrati. Det er ikke at de la grunnlaget for kapitalismen som samfunnssystem forfatterne holder fram som det vesentlige.

Arbeiderbevegelsen – både den revolusjonære og den reformistiske – blir vurdert etter samme kriterium: utvida de dette demokratiet eller ikke.

Og "det tredje venstre" blir navnet på den bevegelsen som skal videreføre dette historiske prosjektet, utvide demokratiet til "også å omfatte økonomien". "Hva er venstresidens alternativ til den bestående samfunnsorden?" spør forfatterne (side 211). Og svarer: "mer demokrati". De vil innføre det de kaller "sosialistisk folkestyre" gjennom å "underlegge økonomien demokratiets beslutninger".

Marsdal og Wold skriver forunderlig uklart om dette som ser ut til å være ment som det viktigste poenget i bidraget deres til strategisk tenkning for dette "tredje venstre". Det er ikke engang klart om de ser det å avskaffe kapitalismen som ei nødvendig målsetning for en sosialistisk bevegelse. Og hva slags begrep de har om staten, og om politisk makt er det ikke lett å bli klok på. Det er fristende å konkludere med at forfatterne bare har overtatt det liberale borgerskapets virkelighetsoppfatninger.

Og det er fristende å gå til bokhyllene og dra fram stabler med tidligere innlegg i den århundrelange debatten om reform, revolusjon og sosialisme. I reolene bak meg til høyre der jeg sitter og skriver står polemikken mellom Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg pent oppstilt. Den er 105 år gammel nå. Men Luxemburgs innsigelser mot Bernsteins reformistiske teorier kunne vært skrevet som kritiske merknader i margen på Tredje venstre-boka.

Så er kanskje ikke idegrunnlaget for det "nye venstre" så aldeles nytt likevel? Kanskje er det mer tradisjonelt sosialdemokrati enn det egentlig ønsker å være? Jeg skal se nærmere på det, men først ei nødvendig presisering, om mitt syn på demokrati og sosialisme. Nødvendig fordi diskusjonen ellers med stor sannsynlighet risikerer å bli ført inn på et blindspor, der "demokrater" og "diktaturtilhengere" først blir stilt opp mot hverandre, og der neste runde er en dum kappestrid om hvem som egentlig er de største demokratene.

Sosialisme uten demokrati?

Altså, i klartekst: sosialisme uten demokrati er en umulighet. Vi kan diskutere erfaringer, negative og positive, fra Pariserkommunen til kinesiske folkekommuner, vi kan vurdere kritisk – slik Marx gjorde i 1871 – politikken som er ført i samfunn der sosialismen er satt på dagsordenen. Vi kan – som Marx – kritisere kommunardene for å være for lite rede til å bruke makt mot motstanderne, og – som Rosa Luxemburg – kritisere bolsjevikene for å satse for mye på nettopp maktbruk. Hun advarte jo, prinsipielt og klokt, mot de langsiktige virkningene innskrenkninger i demokrati, mangfold og ytringsfrihet kunne få for et revolusjonært, sosialistisk samfunn.

Vi kan diskutere hvilke reelle valg de sosialistiske pionerene sto ovenfor; og vi kan trekke inn det konkrete i de historiske situasjonene, krigene, mangelen på ressurser, materielle og menneskelige, vi kan diskutere hva som var uunngåelige feil og hva som ikke var det; og slik prøve å unngå lettvint moralisme i oppsummeringene. Men slik jeg ser det vil vi bli stående igjen med at sosialismen som samfunnsprosjekt må være et demokratiprosjekt. Sosialismen vil verken utvikles eller overleve uten å forankres stadig djupere i folkelig deltakelse og innflytelse. Dette er ikke et taktisk, det er et strukturelt spørsmål. Det vil gjelde i samfunn som det rike norske, der det finnes lange borgerligdemokratiske og folkeligdemokratiske tradisjoner å bygge på. Men erfaringene har vist at dette også er gyldig for land der det sosialistiske prosjektet har vært identisk med et industrialiserings- og moderniseringsprosjekt.

Gi fra seg kontrollen?

Så mye om sosialismen i denne omgang. Men hva med kapitalismen og demokrati? Historisk har kapitalismen eksistert i samfunn med svært varierende grader av demokrati, fra bonapartisme eller totalt fascistisk diktatur til nordisk parlamentarisme. Globalt er variasjonen like stor i dag, et raskt blikk på verdenskartet bør være nok til å minne oss om det.

Det har alltid vært det klassemessige styrkeforholdet som har avgjort hva slags rom og slingringsmonn kapitalen har villet gi – eller vært tvunget til å gi – til innflytelsen fra de folkelige kreftene. Den avgjørende kontrollen over samfunnsutviklinga har kapitalistklassen derimot aldri gitt slipp på. Og er kapitalen pressa, prøver den alltid å ta offensiven og stramme grepet. Bush-administrasjonens hjemlige "antiterror"-tiltak og EU-toppenes nye grunnlov bør sees i lys av dette.

Tidene er blitt hardere igjen. Men drømmen om å redde kapitalismen fra seg sjøl lever stadig. Altså ikke drømmen om å avskaffe, men om å demokratisere imperialismen – den globale kapitalismen. Den engelske liberaleren George Monbiot har for eksempel nylig gitt ut ei svært omtalt bok der han legger fram luftige tanker om hvordan dagens imperialisme skal bringes under demokratisk styring og kontroll. Han ser for seg både et verdensparlament og institusjoner for "demokratisk kontroll av det internasjonale finansmarkedet".

Meningsmaskinen Thomas Hylland Eriksen anmeldte boka i Morgenbladet, og forutsigelig nok erklærte han Monbiots forslag som genialt nyskapende. Aslak Sira Myhre plukka derimot Monbiots utspill fra hverandre i en anmeldelse i Klassekampen. Magnus Marsdal intervjua Monbiot for Klassekampen da boka kom på norsk, og sjøl om han var sparsom med kritiske spørsmål der, tar jeg det for gitt at han oppfatter Monbiots vyer som håpløse banaliteter. Så hvorfor trekke fram dette nå, i denne omtalen av boka Tredje venstre? For å minne om at motstand mot nyliberalismen ikke er det samme som motstand mot kapitalismen. Og at ensidig fokus på "mer demokrati" som problemløsning kan åpne for fordummende tomprat.

Overflatisk

Sjølsagt er det fullt mulig å innta et standpunkt mot nyliberalismen og for en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Slik det er mulig å ha et standpunkt mot imperialistiske kriger uten dermed å forkaste hele det økonomiske og politiske systemet som rår på kloden i dag. Dette er ikke bare mulig, det er svært vanlig å ha slike standpunkter.

Og det er i og for seg utmerka, det gjør det mulig å bygge omfattende fronter mot konkrete kriger (som den i Irak nå), og mot konkrete privatiseringsframstøt (som pensjonskampen nå).

Men slike standpunkter er etter mi oppfatning ikke velfunderte. De er overflatiske. De bygger ikke på en historisk forståelse av kapitalismen. Eller på ei analyse av den djupere dynamikken i kapitalismen, den som driver fram disse krigene, og som ligger under den steinharde kampen for profitt borgerskapet som klasse fører nå.

De som har slike ståsteder, folk som Monbiot, vil tendere mot å se forrige århundres kriser, verdenskriger og fascisme som avvik, som forferdelige, men tilfeldige avbrudd fra kapitalismens normale vekst og utvikling. De tenderer mot å redusere problemene til et spørsmål om "feil politikk" og ditto politikere ("den gale Hitler" og "den neokonservative Bush-gjengen" er ekstremvariantene av dette). De vil leite etter løsninger i en annen politikk (keynesianisme, regulere monopolene, overnasjonale organer, utvide demokratiet, osv.) og nye politikere (Kerry som president, Kristin som statsminister).

En god del av alternativene kan være vel verd å slåss for. Og kampen for demokrati er en kontinuerlig og helt nødvendig kamp for arbeiderklassen og folkelige bevegelser.

Men mer enn pustepauser vil det aldri kunne bli – om ikke kampen rettes inn på å avskaffe hele kapitalismen.

Den eneste løsninga

I en annen artikkel i dette nummeret av Rødt! tar John Bellamy Foster, redaktør av det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, opp denne problematikken. I "Slutten på 'rasjonell kapitalisme'" argumenterer han mot ideen om en mulig renessanse for Keynes og klassisk sosialdemokratisk politikk. Foster gir et historisk riss av bakgrunnen for trua på en rasjonelt styrt kapitalisme, og viser hvorfor den hadde, og måtte ha, ei begrensa levetid. Det finnes ikke lenger noe rom for en rasjonell venstrepolitikk som kan harmonere med kapitalens logikk, konkluderer Foster. "Den eneste løsninga, hvor vanskelig det enn må være å tenke seg det nå, er sosialisme," sier han. Leserne får sjøl vurdere argumentasjonen hans.

Jeg har gjennom årene lært mye av kretsen rundt Monthly Review. De to tidligere redaktørene, Paul Sweezy og Harry Magdoff, har jeg også hatt gleden av å møte og samtale med i New York. Respekten for det disse folkene har bidratt med av analyser gjennom årtiene er formidabel, også fra min side. Men det er ett aspekt ved marxistisk teori de ikke legger særlig vekt på, og det er verditeorien til Marx. De klarer seg på sitt vis uten den, som eksplisitt redskap i de løpende teoretiske arbeidene sine i det minste. Men etter mitt syn gir verditeorien en nøkkel til enda djupere forståelse av dynamikken i kapitalismen. Så derfor et delvis overlappende, delvis supplerende resonnement fra meg nå. Det går som følger:

Jag etter produktivitet

Krisa i kapitalismen nå, den som ytrer seg som valutauro (dollarens fall!), amerikanske underskudd, kinesisk frammarsj, rivalisering, kriger og stagnasjon, denne krisa har sjølsagt djupe røtter. De er uttrykk for djupere strukturelle problemer i økonomien, Det handler om globale konflikter knytta til teknologisk konkurranse, produktivitet og verdiskapning. Verken finansspekulasjoner eller overproduksjon er årsaken til krisa, krisa avspeiler mer grunnleggende problemer i produksjonssystemet. Og sjøl om problemene i USAs økonomi må stå sentralt i en hver diskusjon om utviklinga av krisa nå, er det ikke nok å legge USA under mikroskopet. Krisa er global i utgangspunktet. Den springer ut av den globale kampen mellom kapitaler.

Den teknologiske konkurransen er helt sentral i å drive fram utviklinga i økonomien. Ny og effektiv teknologi fører til økt produktivitet – antall produserte enheter per investert kapitalenhet øker. Og i denne prosessen skyves samtidig arbeid ut av produksjonsprosessen – bedre maskiner og færre arbeidere blir sett som veien framover for hver enkelt bedrift. Stadig færre folk skaper stadig flere produkter. (Relativt sett er dette tilfelle også for Kina i dag, sjøl om ny industri basert på enorme mengder billig arbeidskraft der vokser fram i høyt tempo.)

Baksida av denne måten å vokse på er arbeidsløshet. Det begrenser ytterligere det kjøpedyktige markedet produktene skal omsettes på. Med jamne mellomrom fører dette da også til metting av markedet, overproduksjonskriser for større eller mindre deler av næringslivet, konkurser, mer arbeidsløshet, de store skviser ut de små og tar over de mellomstore, og spiralen vokser videre inn i nye sykliske oppganger og vansker.

Det handler om verdier

Men under dette velkjente mønsteret ligger problemer knytta til verdiskapninga. Verdien – et uttrykk for det menneskelige arbeidet som er blitt brukt i produksjonsprosessen, og som har resultert i varer som omsettes i markedet – denne verdimengden synker i takt med nedgangen i mengden menneskelig arbeid som ligger bak produktene. Varemengden øker, mens verdimengden synker. Dette er en tendens i utviklinga av økonomien.

De som skaffer seg et forsprang i produktivitet i forhold til konkurrentene ved å erstatte arbeid med ny teknologi, er i den paradoksale situasjonen at de er med på å presse ned verdimengden som produseres, men samtidig kan de sope til seg en større andel av profitten som blir skapt enn før. Dette kan de gjøre gjennom prisene – de kan senke prisene og erobre større markedsandeler, eller de kan beholde prisnivået og få inn mer netto per enhet de selger. Prismekanismene er altså et middel til å omfordele verdi mellom produsentene.

En slik omfordeling av verdi fra de med lav til de med høy produktivitet skjer også internasjonalt. Vekslingskursene er et redskap for å gjennomføre dette når prisene blir uttrykt i ulike valutaer.

Andre metoder

Konkurransen tvinger de som henger etter teknologisk og produktivitetsmessig, de som blir tapere i kampen om å omfordele verdi mellom produsentene, til å sikre sin egen profitt gjennom å presse desto mer ut av arbeidskrafta i sjølve produksjonen. De vanligste metodene for dette er økt bruk av overtidsarbeid og skiftordninger, større arbeidsintensivitet, mer "fleksibel" arbeidskraft, og ved å presse lønna nedover. Høy arbeidsløshet og svake fagbevegelser gjør alt dette lettere å drive gjennom.

Er det ikke mulig å drive fram høyere effektivitet på denne måten, finnes det andre måter å sikre profitten. Devaluering av landets valuta kan brukes som konkurransemiddel for å hold oppe eksporten og minke importen. Sjøl om devaluering fører til mindre penger i kassa (i utenlandsk valuta) per solgt enhet for eksportørene og færre enheter varer inn per krone for importørene – altså tap av verdiandeler både gjennom eksporten og importen – kan dette likevel komme ut positivt for profittmengden.

Mangelen på høyprofitable investeringsobjekter innafor produksjonssektoren driver mer og mer av den ledige kapitalen over i finans- og spekulasjonssektorene. Den går inn i kampen om den verdimengden som allerede er skapt, eller som vil bli skapt, i den produktive sektoren. Det er blitt blomstringstid for spekulantene, de som investerer for å ta ut enorme og kjappe gevinster på marginale endringer i valutakurser og verdipapirer. En stadig større del av kapitalen prøver å sikre profitten sin på denne måten. Slik slår profittkrisa blant annet over i valutauro.

Mye må ha mer

Rentepolitikk og pengepolitikk kan også brukes for å overføre verdi fra arbeid til kapital hjemme. Inflasjon senker som regel reallønna til folk flest, og øker den delen av verdiskapinga kapitalen kan tilegne seg.

I mange land i den såkalte tredje verden har kombinasjonen av å henge etter teknologisk, voldsom inflasjon og devalueringer ført store deler av befolkninga inn i ei hengemyr av fattigdom. Krisa i 1997 og ettervirkningene av den illustrerer dette.

I de siste åra har inflasjon blitt et tabuord i store deler av verden, fram for alt i Europa. Hardere konkurranse, ikke minst fra Kina, gjør det vanskeligere å sikre profitten ved å øke prisene. Det skapes store verdimengder i Kina nå, verdens største industrinasjon pøser ut varer. Men det skjer under betingelser som akselererer deflasjonstendensene i verdensøkonomien. Ikke inflasjon, men en deflasjonsspiral er blitt det nye spøkelset som truer stabiliteten.

Å få ned sine egne priser gjennom å kutte lønnskostnader er svaret fra de fleste bedriftene i andre land nå. Den kinesiske utfordringa øker presset. Men det er viktig å merke seg at krisa vi snakker om ikke skyldes den nye konkurransen fra lave lønninger og storskalaproduksjon i Asia. Den starta et kvart århundre før dette blei en viktig faktor.

Europeisk kapital strever med å posisjonere seg i dette farvannet. Ved innføringa av euro som felles valuta blei også devaluering fjerna fra det interne EU-vokabularet. De ledende kretsene i EU og EØS ville bort fra en situasjon prega av kamp om omfordeling av verdi mellom land til større produksjon av verdi i hvert enkelt land. Dette betyr at de landene som henger etter, må avstå fra å bruke tradisjonelle metoder som devaluering og inflasjon for å klare seg i den internasjonale konkurransen. De blir tvunget til å satse på å presse fram mer verdi direkte i produksjonsprosessen, og på overføring av verdi fra arbeid til kapital gjennom nedbygging av offentlig sektor og innstramningspolitikk. Medlemsland i ØMU har som kjent måttet forplikte seg til å kutte budsjettunderskudd og holde inflasjonen nede. Hele EU-prosjektet handler jo om å sikre profitten for den største europeiske kapitalen i en situasjon med knallhard global konkurranse.

Militarisering

Innføringa av euro handler både om omfordeling av verdi innafor EU og om kampen om den internasjonale verdien utafor EU.

Valutamarkedet har vært ustabilt siden begynnelsen av 1970-åra., da den langtrukne økonomiske krisa vi fortsatt er inne i, for alvor starta. Det var noenlunde ro i rekkene så lenge USA hadde et teknologisk, og gjennom det et produktivitetsmessig forsprang på resten av verden.

Da USA mista dette konkurransefortrinnet, blei også dollarens stilling som "verdensvaluta" trua. Fortsatt trykker USAs regjering penger for uhemma å kunne kjøpe varer fra andre land – altså bruke dollarens unike posisjon til å overføre store mengder ekstra verdi til USA. Det amerikanske handelsunderskuddet på rundt regna 600 milliarder dollar i året blir jo som kjent finansiert på dette viset. Og de daglige netto verdioverføringene på 2 milliarder dollar om dagen fra omverdenen til USA, overføringene USA i dag er avhengig av for å holde seg oppegående, de kan komme til å opphøre om tilliten til dollaren ramler for langt ned.

Så lenge det går, så går det. Men som mange etter hvert er blitt klar over, har USAs borgerskap vært nødt til å kompensere for svekka hjemlig verdiskaping med å satse som aldri før på å sikre sin posisjon internasjonalt med de midlene det har monopol på: supermaktas seddelpresse og militære slagkraft. Den akutte kampen om kontrollen over den uunnværlige oljen, og mulige utsikter til at vesentlige deler av den internasjonale oljehandelen skal gli i retning euro, har som vi vet vært avgjørende faktorer for å drive fram de imperialistiske krigene vi opplever nå.

Den globale kampen mellom kapitalene har altså nok en gang slått ut i brutal krig. I første omgang med oljelandet Irak som viktigste slagmark. I neste omgang? Krig mellom USA og oppadstigende rival Kina? I en artikkel i dette nummeret av Rødt! tar Tron Øgrim en titt på framtidsperspektivene. Under tittelen "Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA" legger han fram argumenter for at krig mellom de to store kan bli en realitet i løpet av de neste 20 åra.

Etapper i en stafett?

"Nyliberalismen" er altså bare en del av bildet, den er ett av uttrykkene jakta på profitt og kampen om verdiene får i dag. En beskrivelse av nyliberalismen er sjølsagt ikke en beskrivelse av kapitalismen i dag.

Det har da heller ikke Marsdal og Wold påstått. I boka si drøfter de nyliberalismen som "den politiske og ideologiske retningen som mer enn noen annen er assosiert med privatiseringer, dereguleringer og økende forskjeller". Sammen med "postmodernismen" og "underholdningsindustrien" har "nyliberalismen" vært virksomme for å skape den "borgerlige individualismens ortodoksi", som har erstatta "forestillingen om klassesamfunnet" hos både folk og elite i dagens samfunn, hevder de to forfatterne (side 14).

Og som nevnt innledningsvis, jeg synes de leverer ei nyttig drøfting av disse fenomenene i første del av boka si.

Problemet melder seg i del to. Der tar de fatt på to oppgaver: De vil gi ei kritisk framstilling av individualismen. Og de vil med utgangspunkt i det de har lagt fram av analyser i boka begynne arbeidet med å skissere en plattform for et nytt, et "tredje venstre".

Det er prisverdig at de tar opp til diskusjon et så viktig trekk ved (ikke minst vestlige) kapitalistiske samfunn som individualismen. Målet deres er, som jeg nevnte innledningsvis, å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av dette begrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresida teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Men framstillinga de gir av historia om individualismen er problematisk. Det blei mange kommentarer i margen fra min side da jeg leste den. Ikke minst i kapitlet om Marx. På samme måte som de i første del presenterte historia om borgerskapets framvekst og revolusjoner som første etappe i en lang og målretta prosess for demokrati, der arbeiderklassens kamper og revolusjoner var mer eller mindre vel- og/eller mislykka etapper i samme stafetten (og "tredje venstre" skal nå målet gjennom å "utvide demokratiet til økonomien") – på samme vis framstiller de Marx som filosofen som mest konsekvent ivaretar og viderefører borgerskapets egentlige verdier og målsetninger (se side 177-178). Borgerskapet kunne ikke virkeliggjøre sine egne idealer, det var arbeiderklassens oppgave å gjøre dette, gjennom å forandre samfunnet, hevder Marsdal og Wold at Marx mente. "Det var gjennom en revolusjonerende utvidelse av demokratiet til å omfavne også økonomien at Marx så for seg at det kunne bli mulig å virkeliggjøre liberalismen og demokratiets idealer," skriver de to (side 180).

Menneskesynet

For å få til dette – borgerlig liberale – bildet av Marx, må de beskrive han slik: "han tok utgangspunkt i de konkrete menneskene, ikke et abstrakt Menneske, som var det eneste den borgerlige filosofi og sosialøkonomi ville se for seg" (side 174-175). Men det Marx kritiserte, var at borgerskapets ideologer manglet et historisk perspektiv. De opererte noen ganger med det abstrakte Mennesket, noen ganger med det konkrete menneske – men alltid med en inkarnasjon av mennesket i det eksisterende borgerlige kapitalistiske samfunnet. De så verken at dette mennesket er historisk frambrakt eller at det daglig skapes av sine livsbetingelser i dette samfunnet. De så det som evig. Marx sitt syn på mennesket, slik vi kan lese det i alt fra manusskriftene fra 1844 til de siste notatene til Kapitalen, er ei dialektisk historisk oppfatning av mennesket som sosialt og kreativt vesen, skapt (ut i fra sine biologiske forutsetninger) av sin egen aktivitet. Den borgerlige individualismen har utspring i det atomiserende borgerlige, kapitalistiske samfunnet. Men grunnleggende ved mennesket er det relasjonelle. Mennesket kan bare eksistere som individ i relasjoner med andre. Og da først og fremst i produktive relasjoner. Mennesket må bokstavelig talt produsere sitt eget liv. Det er den småborgerlige intellektuelles privilegium å tru seg hevet over dette.

Marx overtok ikke borgerskapets idealoppfatninger om mennesket, han kritiserte dem, og så for seg sosialismen som en prosess der det menneskelige potensialet kunne utvikles og frie sosiale individer utfolde seg. (At blant annet sovjetkommunister trudde de kunne erstatte den virkelige historiske prosessen med religiøse proklamasjoner om "det nye mennesket", kan ikke Marx ta ansvar for.) Det er altså vel så mye brudd som kontinuitet mellom for eksempel Rousseau og Marx.

Hva er i fokus?

Det produktive mennesket, i både konkret og vid betydning, er i fokus hos Marx. Og i arbeiderklassen så han de som hadde både virkelig djupe interesser av og potensiell kraft til å styrte kapitalismen.

Arbeiderklassen har ikke en sånn sentral plass i boka til Marsdal og Wold. Og det er på mange måter typisk for boka at når de skriver om Marx' syn på arbeiderklassen, nøyer de seg med å berette om en klasse som er "underlagt tvangen på arbeidsmarkedet" og "utlevert til svingningene på det kapitalistiske verdensmarkedet" (side 175 og 179). Vekta legges ikke på rollen i produksjonen, ikke på verdiskapinga eller på utbyttinga. Problemet blir plassert i markedet, som må kontrolleres – på mest mulig demokratisk vis. Jeg har ikke noe ønske om å trekke dette etter hårene, men vil minne om at hele den reformistiske tradisjonen innafor arbeiderbevegelsen bygger på et slikt fokus: de ser ikke at måten distribusjonen organiseres i et samfunn, bare gjenspeiler måten produksjonen er organisert på. Produksjonssfæren strukturerer sirkulasjonssfæren, for å si det på Marx sitt vis.

Reformistene er først og fremst opptatt av markedet, ikke livet innafor fabrikkportene. "Demokratisk kontroll med markedskreftene" har erstatta visjonen om sosialisme hos dem. Og klassemotsetningene blir omdefinert til forskjeller mellom rike og mindre rike personer (i Norge), og rike og fattige land i verden. Politikk blir et spørsmål om fordeling, ikke om klassekamp. Og det seige organisasjonsarbeidet og mobiliseringa på grunnplanet blir erstatta av moralske appeller, valgsirkus og hestehandel.

Men skal samfunnet endres radikalt, er det måten produksjonen foregår på som må i fokus. Alt annet blir lappverk og sisyfosarbeid. Forskjellene og klassemotsetningene i et samfunn er for eksempel avleda av utbyttinga og undertrykkinga i produksjonssfæren – ikke omvendt. (Reformismens oppfatning som banalitet er uttrykt i SVs slagord "del godene".)

Et nytt fellesskap

Marx sitt prosjekt var verken ei bedre fordeling eller en mer human kapitalisme. Marx' prosjekt var et menneskelig frigjøringsprosjekt, og han så ei total samfunnsomveltning som ei forutsetning for å kunne gå den veien. Borgerskapet måtte fratas statsmakta. Kapitalismen måtte avskaffes, helt og fullstendig. Dette siste kunne bare skje gjennom en lengre prosess, der måten å produsere og måten å leve i samfunn på blei endra. Utvikling av et virkelig demokrati, både på arbeidsplassene og i samfunnet som helhet, var en del av denne prosessen, der mennesket skaper seg sjøl gjennom å ta del i denne kollektive praksisen. Det Marx så for seg, var ikke å virkeliggjøre den borgerlige liberalismens individualistiske idealer, men et nytt, fritt individ i et nytt sosialt fellesskap. Det er mulig dette kan karakteriseres som en visjon om en "livsnytersosialisme" (Marsdal og Wolds visjon). Men da må vi i det minste presisere at sentralt for Marx var erkjennelsen om at for mennesket er det å få utfolde skapertrangen noe som gir mer nytelse enn passivt konsum, og at denne utfoldelsen må skje innafor og på bakgrunn av sosiale relasjoner.

En filosofi for vår tid

Kollektivet har altså en sentral plass innafor Marx' tankeverden, både når det gjelder framtidssamfunnet og når det gjelder kampen for å styrte kapitalismen. Frigjøring av individet og det å bygge gode kollektiv står i et dialektisk forhold til hverandre. En så individfokusert filosof som Sartre forsto etter hvert dette, og forsøkte etter andre verdenskrig (ikke uten et visst hell, etter mitt syn) å inkorporere elementer fra eksistensfilosofien sin i marxismen. Mange i min generasjon har vokst opp intellektuelt med dette, med både Marx og Sarte i hyllene våre. Men Sartre slo etter hvert fast følgende: "epoker med skapende filosofi er sjeldne. Mellom det 17. århundret og det tjuende ser jeg tre slike perioder, som jeg betegner med navnene på de som dominerte dem: der finnes perioden til Descartes og Locke, Kants og Hegels periode, og til slutt Marx'. Disse tre filosofiene blir i tur og orden grunnlaget for enhver tenkning og horisonten for all kultur, det er umulig å komme forbi dem så lenge den historiske perioden de er utrykk for ikke er forbi. Jeg har ofte konstatert at et "antimarxistisk" argument bare er en førmarxistisk ide i ny og yngre drakt. En såkalt "overskridelse" av marxismen vil i verste fall bare være en tilbakevending til en førmarxistisk ide, i beste fall en gjenoppdaging av en tanke som allerede finnes i den filosofien som man trur man har overskredet." (J P Sartre: Til Frågan om metoden. Side 9-10. Arkiv forlag, Lund 1984. Opprinnelig utgitt i 1957. Min overs.)

Utopister?

Nå påberoper ikke Marsdal og Wold seg noen "overskridelse av marxismen", bare en overskridelse av "det andre venstre", arbeiderbevegelsens 150-årige historie er fortid, en ny epoke har begynt. Men de vil gjerne ha med Marx som legitimerende autoritet i det nye prosjektet sitt. Spørsmålet er om de ikke likevel opererer innafor en annen, en førmarxistisk tradisjon – den utopiske sosialismen. Er det ikke et lite ekko av Proudhon & co i bokas siste del? Der de lansere tanker om strategi, litt uhøytidelig presentert som "Ti bud for den nye venstresiden". Der 2. bud lyder: "Venstresidens mål er demokratiet. Er vi i mot kapitalismen, er det fordi den står i veien for demokratiet." Og 10. og siste bud er: "Venstresidens prosjekt må være større valgfrihet og mer fritid for folk flest. Det gode samfunn kommer med livsnytersosialismen, selv for oss pietistiske nordmenn." (Side 229)

Er det ikke om sånne sosialister Marx skreiv i Manifestet, noget sarkastisk, at "man behøver bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn"? (Det kommunistiske manifest, Røde Fanes utgave, side 81.) Egentyngden i de gode argumentene, appellen om å innse vårt felles beste, ville åpne dørene til det gode samfunn. Visjoner har erstatta analyse. Og den harde og oftest dramatiske klassekampen om statsmakta forsvinner som tema. Utopismen er reformismens nære slektning.

Første bud?

Som 1. bud i sitt plattforminnspill setter Marsdal og Wold dette: "Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet." Som krydder i tilværelsen er dette helt fint, som en påminnelse om behovet for mangfold og kreativitet og dristighet i den store kampen og den ofte grå hverdagen.

Men den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en radikal individualisme. Det er å møysommelig bygge opp et nytt kollektiv og en ny arbeiderklassebevissthet. Sett i den sammenhengen blir en "radikal individualisme" fort bare en variant av tendensen i tida, et slikt prosjekt blir neppe mer enn en medstrøms ferd understøtta av kapitalens atomiserende logikk. I blafrende, studentprega bevegelser med begrensa målsetninger (antiglobalisering, antikrig, for eksempel) vil dette sikkert fungere stimulerende og fint i perioder.

Men for en sosialistisk bevegelse, en bevegelse som må ha som mål å avskaffe hele kapitalismen, finnes ingen vei utenom oppgaven med å bygge opp en ny solidaritet. Det materielle grunnlaget for denne solidariteten finnes i dagens samfunn. En sosialistisk bevegelse er nå som før nødt til å ta utgangspunkt i de sentrale motsigelsene i den norske og den globale kapitalismen. Og den mest sentrale er klassekampen i produksjonen, kampen der verdiene – grunnlaget for både profitt og lønn og sosial velferd – skapes.

En sosialistisk bevegelse må altså – som sine forgjengere i det Marsdal og Wold omtaler som det litt forhistoriske "andre venstre" – bygges opp med arbeiderklassen som kjerne. Er ikke dette mulig, er heller ingen sosialisme mulig.

Hva slags retning?

Jeg trur ikke Marsdal og Wold vil være så uenige i dette, ved ettertanke. Men det er ikke dette de vektlegger i boka si. Ikke det kollektive aspektet. Ikke kapitalismen som globalt produksjonssystem. Ikke de imperialistiske krigene som en integrert del av dette systemet. Ikke engang EU og EØS blir behandla i denne boka der den nyliberalistiske offensiven her hjemme er sentralt tema. De har tatt opp noen få, avgrensa områder. (Og som nevnt innledningsvis: første del av boka er nyttig og bra den.) Men med dette – snevre – utgangspunktet er det ikke lett å si noe fornuftig om strategi for en ny sosialistisk bevegelse.

Dersom det var det de ville med boka.

Men regjeringsskiftet etter høstens valg – hva har det med denne boka og denne diskusjonen å gjøre? For å gjenta meg sjøl nok en gang, fra de innledende avsnitta: Ei såkalt "rød-grønn" regjering vil stille nye og store krav til alt som regner seg som "venstreside" her i landet. Skal det som er av radikale bevegelser legge seg i forsonlig hvile- og ventestilling for å gi "vår" regjering arbeidsro? Hvem skal gi en gryende bevegelse retning?

Sjøl er jeg i alle fall sikker på dette: med et par RV-representanter av Torstein Dahle og Erling Folkvords type på Tinget ville vi i det minste ha et par stykker der som både kan og vil skjære gjennom ull og tull og snakke i klartekst – fra et revolusjonært, sosialistisk perspektiv. Tredje venstre har ikke gjort meg mindre overbevist om at det trengs.

Uten slike røster vil ikke engang det som objektivt sett finnes av manøvreringsrom for "en ny politikk" bli utnytta. Og det trengs noen som sier fra, som tar opp som tema – fra talerstolen på Stortinget, fra tv-ruta, på folkemøter og i avisspalter – at det faktisk finnes grenser for hva det er mulig å få til innafor kapitalismen.

 

Det tjuende århundres dominerende myte var myten om den rasjonelle kapitalismen. De to økonomene som bidro mest til å fremme denne ideen var John Maynard Keynes og Joseph Schumpeter. Arbeidet til begge to var utløst av den store historiske krisa i kapitalismen som kom til uttrykk i første verdenskrig, den store depresjonen (note 1) og andre verdenskrig. Etter de største redslene verden har sett, fulgt av framveksten av et alternativt og konkurrerende system i Sovjetunionen, var det nødvendig for kapitalismen i etterkrigstida å etablere seg på nytt, både ideologisk og materielt.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Harald Minken og trykkes med tillatelse av Monthly Review.

---

De to økonomene som mest effektivt hadde svart på den ideologiske utfordringa, var Keynes og Schumpeter – ikke bare fordi de representerte det beste i borgerlig økonomisk ideologi, men også fordi de var ledende representanter for den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det de formulerte i sine økonomiske analyser, var forutsetningene for en rasjonell kapitalisme, og i det minste et håp om at disse forutsetningene kunne oppfylles.

La oss først ta for oss Keynes. Keynes, som virket i Cambridge i England, var sjølve inkarnasjonen av rasjonell kapitalisme. Han så ikke bare motsigelser i systemet, men trodde også at de lot seg styre rasjonelt. Det gjaldt både forholdene mellom kapitalistiske stater og reguleringen av de indre motsigelsene i akkumulasjonsprosessen. I Økonomiske konsekvenser av freden (1919) kritiserte han Versailles-traktaten for de rovgriske krigsskadeerstatningene som den påla Tyskland som tapende part i krigen. De kunne føre til en ny verdenskrig, antydet han. Som svar på den store depresjonen skreiv Keynes sitt hovedverk, Den generelle teorien om sysselsetting, rente og penger (1936), der han tilbakeviste Says lov (den ortodokse oppfatningen til tilbudssideøkonomene om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel). For første gang i borgerlig økonomisk vitenskap tok dette verket alvorlig opp spørsmålet om strukturelle økonomiske kriser under kapitalismen og hva statene kunne gjøre med det.

For Keynes var nøkkelen å få staten til å gripe inn og skape tilstrekkelig effektiv etterspørsel (note 2) til å sikre full sysselsetting. Som Paul Sweezy påpekte i et foredrag ved Istanbul-universitetet for ti år sida ("Finanskapitalens triumf", Monthly Review juni 1994), var det også Keynes' oppfatning at framveksten av en dominerende stilling for finanskapitalen, som i 1920-åra, betyr slutten for den rasjonelle kapitalismen, og forvandler produktiv næringsvirksomhet til "en boble på en virvelstrøm av spekulasjon", for å bruke hans ord. Derfor tok han til orde for "barmhjertighetsdrap på rentenisten". Han argumenterte for regulering av frihandelen og en viss grad av nasjonal sjølberging, som svar på globaliseringstendensene i hans tid. Han var en av hovedarkitektene bak Bretton Woods-systemet, som skulle stabilisere verdenshandelen og verdens finanssystem gjennom opprettelsen av GATT (Hovedavtalen om tollsatser og handel), Pengefondet og Verdensbanken. Generelt anser man at keynesianismen pekte framover mot sosialdemokratiet og velferdsstaten som den kapitalistiske rasjonalitetens uttrykksformer. Den så ut til å innvarsle en reformasjon grunnlagt på et politisk kompromiss mellom arbeid og kapital.

Ved starten av den store depresjonen i 1930 skreiv Keynes en artikkel kalt De økonomiske mulighetene for våre barnebarn. Der hevdet han at det økonomiske problemet, dvs problemet med å tilfredsstille basisbehovene til alle i de rike landene, kunne være løst om hundre år. Spørsmålet ville da bli hvordan en skulle takle fritida, når arbeidsuka blei redusert til tre timer om dagen i fem dager. På det tidspunktet ville kanskje en ny moral utvikle seg og bringe samfunnet "ut av den økonomiske nødvendighetens tunnel og inn i dagslyset", hevdet han. Men inntil da ville verden måtte holde seg til en foreldet moralkodeks der "rettferdig er stygt og stygt er rettferdig", dvs en moral bygd på den grådighet og utbytting som driver den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen.

Schumpeter, som virket ved Harvard i USA, var en mer konservativ type, og i opposisjon til Keynes og keynesianismen. Han framholdt begrepet om den rasjonelle entreprenøren som kjerna i kapitalismen, og hevdet konsekvent at framveksten av monopoler og oligopoler, så uunngåelig den enn er, på sikt kunne føre til kapitalismens undergang. Han argumenterte mot forestillinger om strukturelle økonomiske kriser i kapitalismen, og brukte teorien om lange bølger (Kondratieffs femtiårsbølger) for å forklare den lange nedgangsperioden rundt den store depresjonen. Ikke noe var mer feilaktig for Schumpeter enn synspunktet til Alvin Hansen, den ledende keynesianeren i USA, om at kapitalismen tenderte mot økonomisk stagnasjon av økonomiske grunner. Schumpeter mente at kapitalismens problemer var sosiologiske, nemlig på den måten at de nødvendige ytre betingelsene for fri utfoldelse av entreprenørens funksjoner ville komme til å forsvinne. I et kapittel om "murer som styrter sammen" i hovedverket Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942) forklarer han hvordan entreprenørånden og dens vitale rolle nå, i kapitalkonsentrasjonens tidsalder, er undergravd av fraværende, passive eiere uten funksjoner i bedriften og av "mekaniseringen av framskrittet". Dette underminerer det kapitalistiske systemet.

Schumpeter hevdet også at kapitalismen som et rasjonelt økonomisk system står i motsetning til imperialismen, som oppstår, i våre dager som i fortida, når det utvikles en krigsmaskin. Økonomiske faktorer som bidrar er også framveksten av monopolistiske storselskaper. "Kapitalismen er av natur anti-imperialistisk," sier han i Imperialismenes sosiologi (1919). "Vi kan ikke på noen enkel måte avlede de imperialistiske tendensene som faktisk finns, fra kapitalismen, men må åpenbart betrakte dem bare som fremmedelementer, innført i kapitalismens verden fra utsida, og understøttet av ikke-kapitalistiske aktører i den moderne verden."

Verken Keynes eller Schumpeter var så naive at de trodde at kapitalismen kunne utvikle seg utelukkende etter sin egen logikk, uten inngrep utenfra. Dette er et syn som forbindes med myten om det sjølregulerende markedet, som nå har erstattet myten om den rasjonelle kapitalismen i den dominerende ideologien, og som forbindes med navnet Friedrich Hayek og våre dagers nyliberalisme. Med Schumpeters ord: "Ingen samfunnssystemer kan noensinne overleve om de tillates å utvikle seg etter sin egen logikk. Du kan bare se på dagens situasjon. Det finns ikke den bedrift, den bransje eller det land som kunne overleve under de reglene som de sikkert ville leve under hvis de fikk bestemme sjøl." (Note 3.) Det samme gjelder kapitalismen som helhet. Overlatt til seg sjøl ville den så grundig påføre sin logikk på alt annet rundt seg at det ville underminere de sosiologiske og kulturelle elementene som den ikke kunne klare seg uten. Etter Schumpeters pessimistiske syn var kapitalismen skjebnebestemt til å undergrave seg sjøl på denne måten, siden forsøkene på å regulere den og redde den fra seg sjøl ville føre til samme resultat, om ikke raskere. Kapitalismen, konkluderte han, vil ikke overleve. Likevel har Schumpeter, i like stor grad som Keynes, formulert noen av vilkårene for det som blei oppfattet som rasjonell kapitalisme.

Den nye mytologien om en rasjonell kapitalisme sprang naturligvis ikke ut av hodene til to økonomer. Den gjenspeilte ånden i en tid med gjenskapt kapitalisme under USAs ledelse. USA hadde kommet så å si uskadd fra andre verdenskrig, og sto for halvparten av verdensproduksjonen, 60 % av industrien, en valuta som blei betraktet som så god som gull, og monopol på atomvåpen. USA, som økonomisk, politisk og militært var langt den mektigste makta etter andre verdenskrig, så ut til å representere denne nye kapitalistiske rasjonaliteten. Opprettelsen av Bretton Woods-systemet for internasjonal handel og finans og plasseringen av FN i New York, ga løfter om en annen og mer stabil kapitalisme. Den forholdsvis milde behandlingen av det okkuperte Tyskland og Japan og etableringen av Marshall-hjelpa for å hjelpe de europeiske landene i den økonomiske gjenoppbyggingen, tydet på en velvillig politikk fra den nye verdensmakta. USA etablerte Nato og en enda breiere allianse mellom USA, Europa og Japan. I Vest-Europa blomstret sosialdemokratiet i et tilsynelatende komfortabelt og gjensidig nyttig partnerskap med kapitalen. Velferdsstatens framvekst blei det klareste uttrykk for den nye organiserte kapitalismen.

Økonomien i Vest-Europa og Japan blei raskt gjenoppbygd. Rask økonomisk vekst utløste en ny gullalder, som minnet om de beste åra i kapitalismens ungdom. Den europeiske kolonialismen gjorde retrett i møtet med antikoloniale bevegelser og revolusjoner i den tredje verden. USA, som framstilte seg som en motmakt mot kolonialismen, tok initiativet i en ny utviklingsideologi for eksport til periferien.

I USA sjøl gjennomførte man antitrusttiltak for å sikre fortsatt konkurranse. Presis bruk av de finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene blei sett som nøkkelen til å styre økonomien. Drøye to tiår etter krigen proklamerte de ledende amerikanske økonomene, som Paul Samuelson, den første vinneren av Nobelprisen i økonomi, at konjunktursvingningenes tid var forbi. De ledende guruene i USA fant opp uttrykket Pax Americana for å beskrive den nye æraen av framskritt under amerikansk hegemoni. Andre ganger snakket de om "det amerikanske århundret". Samfunnsvitenskapsfolk over hele Vesten feiret den nye rasjonelle og funksjonelle kapitalistiske orden.

Alt dette utspilte seg med den kalde krigen som bakgrunn, inkludert to varme kriger i Asia. I USA blei mccarthyismen, den antikommunistiske heksejakta, brukt til å knuse New Deal-koalisjonen mellom arbeidere, borgerrettsforkjempere og småbønder. I Et essay for vår tid (1951) kalte den kritiske kulturhistorikeren H Stuart Hughes USA for "det nye Bysants". Det syntes han var et mer dekkende uttrykk enn "det nye Rom". Med det ville han framheve den konservative og religiøst-moralistiske karakteren til dette verdensriket, og ideen om at USA hadde blitt siste skanse for en utdøende sivilisasjon. Washington blandet seg inn over hele verden og påførte millioner av mennesker død og ødeleggelse for å understøtte diktaturregimer som den sa var støttespillere for "den frie verden". Men alt dette kunne forklares, ifølge den dominerende ideologien, som et forsvar for en ny rasjonell kapitalistisk sivilisasjon. Det var slett ikke en forlengelse av det gamle kapitalistiske imperiet.

Naturligvis var det ikke alle økonomer som tok opp ideen om en ny rasjonell kapitalisme. Kritikken var særlig sterk i den marxistiske tradisjonen. Et av disse avvikende synspunktene sprang ut av det som ofte har blitt kalt monopolkapital-teorien. Den forbindes med Paul Baran og Paul Sweezy og Monthly Review i USA, men vokste fram fra de kritiske økonomiske teoriene til Michal Kalecki og Josef Steindl i Europa. Midt under gullalderen til etterkrigskapitalismen, i 1966, ga Baran og Sweezy ut Monopolkapitalen. Der framholdt de at velstandsveksten i etterkrigstida så langt fra skyldtes en mer rasjonell og organisert kapitalisme, men var et forbigående produkt av særlige utviklingsfaktorer i den spesielle historiske situasjonen. Kapitalismen i sitt monopolkapitalistiske stadium tenderer normalt mot økonomisk stagnasjon på grunn av manglende mulighet til å absorbere det veldige faktiske og potensielle overskuddet som den disponerer over. Gitt denne tendensen til stagnasjon i monopolkapitalismen var det ikke stagnasjonen som trengte en forklaring, men heller velstandsveksten. Derfor festet de oppmerksomheten på kreftene som motvirket stagnasjonen, og som hadde virket til å holde den kapitalistiske økonomien på beina. Noen av dem var reint forbigående, som for eksempel:

• 1. Oppbyggingen av pengereserver på forbrukernes hender i USA under andre verdenskrig, som rett etter krigen fant utløp i en forbruksfest.
• 2. Den andre store økningen av bilkjøp og bilbruk i USA, knyttet til veksten i forstedene og utbyggingen av det nasjonale hovedvegnettet. Dette stimulerte stål-, glass- og gummiindustrien.
• 3. Gjenoppbyggingen av økonomien i Europa og Japan etter krigen.
• 4. Stabiliteten som fulgte med USAs fullstendige hegemoni over verdensøkonomien, kjennetegnet ved dollarens absolutte dominans.

I tillegg til disse mer forbigående faktorene var det imidlertid også langsiktige strukturendringer i kapitalismens virkemåte, særlig i USA. De omfattet:

• 5. En massiv og varig økning i militærutgiftene i USA, opprinnelig med begrunnelse i den kalde krigens våpenkappløp, men i hovedsak innrettet mot å opprettholde det imperialistiske systemet.
• 6. Utviklinga av moderne reklame og markedsføring, eller med andre ord en økonomi basert på høyt forbruk, understøttet av markedsføring, utviklinga av forbrukskreditt og høy gjeld i husholdningene.
• 7. Framveksten av en kvalitativt ny finansiell overbygning som til en viss grad opererer uavhengig av den produktive basisen i den kapitalistiske økonomien, og finanseksplosjonen i kjølvannet av det.

For Baran og Sweezy representerte dette nye akkumulasjonsregimet et "irrasjonelt system" (det er navnet på siste kapittel i Monopolkapitalen), i motsetning til myten om en ny rasjonell kapitalisme. Få, om noen, av kjennetegnene på den rasjonelle kapitalismen, slik Keynes og Schumpeter oppfattet den, gjelder under monopolkapitalismen. Kapitalismen har ikke blitt mindre imperialistisk. Snarere har imperialismen og militarismen blitt bygd inn i hver fiber av dens daglige operasjoner, og er integrert i dens økonomiske virkemåte som aldri før. Det amerikanske hegemoniet kunne bare opprettholdes gjennom kriger i Asia og andre steder. Stimulering av den effektive etterspørselen gjennom offentlig forbruk og finanspolitisk og pengepolitisk finstyring – kjennemerkene på keynesiansk politikk – var fullstendig utilstrekkelig til å hindre tendensen til stagnasjon under kapitalismen. Velferdsstaten, som blei hyllet av keynesianerne og sosialdemokratene, forblei alltid underutviklet i den mest utviklede, mest stabile kapitalistiske nasjonen, USA. De etablerte interessene sørget for det. Det man oppfattet som suksesshistorier i økonomisk vekst og stabilitet var i virkeligheten produktene av gunstige historiske omstendigheter og kunstige økonomiske stimuli. Veksten under dette systemet var avhengig av markedsføring og lånefinansiering snarere enn produktive investeringer. Schumpeters entreprenør var ikke lenger sentral i systemet, men var erstattet av gigantiske monopolselskaper. Kapitalismens delvise misforståelse – dens idealiserte teori om likt bytte – har brutt nesten fullstendig sammen under monopolistisk prissetting og produksjonsbegrensende avtaler.

Tross manglende etterspørsel holdt man fortjenestemarginene oppe ved å la maskiner og fabrikker stå stille i stedet for å senke prisene. Det førte til konstant høye andeler av ledige kapasitet. Lønnsutbyttinga blei hardere i stedet for å bli redusert og gi økt fritid, slik Keynes hadde tenkt seg. Samtidig blei fritida bare en ny form for utbytting, "lettfordøyelig underholdning", utformet for å styrke et økonomisk system som til tross for den veldige produksjonskapasiteten ikke var i stand til å endre menneskenes vilkår på noen meningsfull måte eller lette byrdene på den enkelte arbeider.

Sentralt i Baran og Sweezys analyse sto synspunktet at det monopolkapitalistiske systemet ikke kunne fortsette uten kriser i framtida, til tross for alle de veldige, irrasjonelle tiltakene som blei brukt for å holde det sammen. Stagnasjonskreftene truet hele tida med å få overhånd. Tidlig i 1970-åra, bare få år etter at boka kom ut, var USA igjen fanget i en alvorlig økonomisk krise. Denne nye krisa blei ekstra komplisert av at den kom samtidig som en energikrise i kjølvannet av Opecs reaksjon på Yom Kippur-krigen, og på grunn av sterkere økonomisk konkurranse fra utlandet, som innvarslet at USAs hegemoni var på retur. Hele det USA-sentrerte økonomiske verdenssystemet viste seg å være ustabilt.

Krisa i begynnelsen av 1970-åra blei ytterligere komplisert av USAs tap i Vietnam. Krigen hadde bidratt til en alvorlig svekkelse av dollaren, og dermed en stor strøm av dollar ut av landet og oppbyggingen av eurodollarmarkedet. Resultatet var slutten på gull-dollar-standarden i 1971, da Nixon lot dollaren flyte fritt i forhold til gull. Imens hadde tapet i Vietnam medført sterke begrensninger på USAs mulighet til å bruke sin krigsmaskin til å løse sine økonomiske problemer ved å øke sitt nærvær utenlands.

Sammen med Harry Magdoff, forfatteren av Imperialismens tidsalder (1969), var Paul Sweezy redaktør av Monthly Review da den økonomiske krisa brøt ut igjen. De to understreket alle de faktorene som tidligere var presentert i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, men insisterte dessuten enda tydeligere på at stagnasjon var monopolkapitalismens normaltilstand, slik at det som trengte forklaring var grunnlaget for den økonomiske veksten som nå var borte, snarere enn stagnasjonen sjøl. Det faktum at stagnasjonen var kommet tilbake til tross for alle de store anstrengelsene for å holde veksten oppe, viste til fulle hvor dyp motsigelsen var. Slik forholdene var, var krisa derfor irreversibel.

Nå, nesten fire årtier etter at Monopolkapitalen kom ut, er det ingen tvil om at den vurderinga i all hovedsak var riktig. Veksten i verdensproduksjonen per innbygger (bruttonasjonalproduktet per innbygger i alle land) var åpenbart langsommere i 1970-åra enn i 1960-åra. Men det var ikke slutten på problemene: Den var langsommere i 80-åra enn i 70-åra, langsommere i 90-åra enn i 80-åra, og så langt langsommere i det nye århundret enn i 1990-åra (se "Stagnasjonen i sysselsettinga", Monthly Review april 2004). Utviklinga i den amerikanske økonomien og økonomien til de andre rike landene følger samme mønster, med tiår av stadig dypere stagnasjon.

Svaret til de kapitalistiske landene på det nye frambruddet av stagnasjon kom ganske raskt og likt over hele linja. Ved slutten av 1970-åra hadde det fått sin faste form både på det nasjonale og globale plan. Hvis rasjonell kapitalisme (i den keynesianske utgava) hadde vært noe annet enn en ideologisk luftspeiling, ville man nå ha forsøkt å iverksette mer radikale keynesianske og sosialdemokratiske programmer som svar på krisa. Formodentlig ville dette ha tatt forma av omfordeling av formue og inntekt fra toppen av samfunnet til de fattigste, utbygging av velferdsstaten og en politikk for full sysselsetting og økonomisk trygghet generelt – og dessuten det som man av og til forestilte seg som en "global Marshall-plan" for å hjelpe den tredje verden. Det faktum at ikke noe av dette blei forsøkt, og at den oppskrytte keynesianismen forsvant øyeblikkelig, uten kamp, så snart kapitalen følte overskuddet sitt truet, er talende nok i seg sjøl.

Som Joyce Kolko bemerket i Omstruktureringa av verdensøkonomien i 1989, så "foretar kapitalen restrukturering gjennom vekst, ikke etter en strategisk plan". Det som raskt dukker opp, var en tilbudssidetenking som gjenspeilte kapitalens forsøk på å få orden på sin akkumulasjonslogikk. Alle tidligere forsøk på å begrense og regulere systemet blei oppgitt. Slik opplevde vi i 1970- og 80-åra at en rekke nye begreper, som nå har blitt dagligdagse, dukket opp: stivheter, omstrukturering, avregulering, privatisering, det frie markedet og (med en mer kritisk klang) nyliberalismen. Målet blei å tvinge lønningene nedover, bryte fagforeningenes makt, fjerne trygdeordninger og forbrukssubsidier, fjerne hindringer for den frie bevegelsen av kapital, omfordele inntekt fra de lavtlønte til de høytlønte, og tilsvarende tiltak i verdensmålestokk. På grunnleggende områder som sysselsetting, helsevesen, utdanning, pensjon, matvaretilgjengelighet, miljøet osv tok prinsippet om den uinnskrenkede kapitalismen over. Den antatte rasjonaliteten, som forbindes med tenkere som Keynes og Schumpeter, og før dem Max Weber, som beskreiv kapitalismen som "fornuftens temming" av en "irrasjonell impuls", var plutselig bare et fjernt minne, retorikk fra en svunnen tidsalder (note 4).

Til tross for at de kapitalistiske økonomiene vokste seinere for hvert tiår, blei ikke markedsfetisjismen svakere, men vokste seg sterkere og sterkere. Etter hvert som kapitalismen oppnådde vekstrater godt under det den oppnådde rett etter krigen, og klasseorganiseringen nederst i samfunnet blei mye svakere enn før, gikk systemet tilbake til en mer direkte utbyttende form. Den gjorde ikke mye for å fremme velferden i nasjonene som helhet, men økte likevel rikdommen på toppen. De herskende ideene, dvs. ideologien til den herskende klassen, endret seg i samsvar med det. Med den nye trua på systemets sjølregulerende evne blei Hayek plutselig betraktet som Keynes' overmann.

Ikke bare kapitalismen kom tilbake. I kjølvannet av Sovjetblokkas sammenbrudd tok den nakne imperialismen seg opp, når USA dro fordel av Sovjets sammenbrudd og forsøkte å reetablere eller endatil utvide sitt verdensherre-dømme. Om imperialismen for Schumpeter var et biprodukt av krigsmaskinen og monopoliseringen, snarere enn en indre egenskap ved kapitalismen, så viser virkeligheten i dag at et slik skille enten er irrelevant eller falskt. USA, den mektigste staten i det kapitalistiske verdenssystemet, og den som ser seg sjøl som den beste representanten for systemets logikk, har åpent valgt en strategi for å beholde sitt økonomiske og politiske herredømme ved militære midler. Man gikk så langt som til å erklære dette for hele verden i Den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA, utarbeidet i 2002. Samtidig med denne erklæringen begynte Washington å slå på krigstrommer for en invasjon i Irak – kanskje det landet som har de største uutnyttede oljereservene i verden, og derfor kanskje de største mulighetene til å utvide oljeproduksjonen – under påskudd av forsvar mot de ikke-eksisterende masseutryddelsesvåpnene. I løpet av få måneder var invasjonen et faktum, fulgt av en langvarig okkupasjon og fortsatt krig. I dette tilfellet var maktutøvelsen sjøl begrunnelsen for maktutøvelsen. Imperiet skulle nå æres. Terroristangrepene i 2001 hadde forvandlet resten av verden til røverhuler, som måtte holdes i sjakk på den måten som USA, i koalisjon med de mindre landene som var villige til å underkaste seg USAs interesser, fant det for godt.

På den økonomiske fronten ga stagnasjonen opphav til en verdensomspennende kasinoøkonomi, etter hvert som kapitalen søkte nye plasseringer for overskuddet. Det vi ser er ikke Keynes' "barmhjertighetsdrap på rentenisten", men en relativ reduksjon i produksjonen i de kapitalistiske landene, hvor produksjonen har blitt underordnet en "verdipapiriseringsprosess". Sjøl om dette snarere er en virkning enn en årsak til stagnasjonen, har det frambrakt en virkelig endring av systemet, i form av finanskapitalens dominans og en mer ustabil, ukontrollerbar kapitalisme. Som Sweezy bemerket i Finanskapitalens triumf: "I tidligere tider var det ingen" (heller ikke Keynes) "som drømte om at spekulasjonskapitalen – et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl – skulle vokse til å dominere en hel nasjonaløkonomi, langt mindre en hele verden. Men det har den gjort." En konsekvens av dette, i følge Sweezy, er at makta har blitt flyttet fra styrerommene til storselskapene og over i finansmarkedene (hvor storselskapene sjøl er blant de store aktørene). Stater har også i stigende grad måttet innse at de er fanger av kapitalmarkedene. Derfor, sier Sweezy, "har Adam Smiths usynlige hånd gjort comeback, og med ny kraft". Men resultatet har ikke blitt en mer rasjonell, men en mindre rasjonell kapitalisme. Den usynlige handa er nå handa til finanskapitalen, som jakter jorda rundt, som en utvekst fra den globaliserte monopolkapitalismen.

Disse tiåra med økonomisk stagnasjon og finansiell eksplosjon har også vært tiår hvor kapitalen mer og mer har tæret på miljøet i verden. Akkumulasjonssystemet under den globaliserte monopolkapitalismen undergraver de grunnleggende biokjemiske prosessene på planeten, i det det fremmer prangende avfallsproduksjon og voksende ulikhet. Global oppvarming har stått fram siden 1980-åra som den største trusselen mot biosfæren slik vi kjenner den, og problemet har raskt blitt verre. Det virker nå svært usannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på jorda skal øke så lite at samfunnet enkelt kan tilpasse seg. En økning i gjennomsnittstemperaturen på to grader over nivået fra før den industrielle revolusjonen – den antatte skillelinja mellom katastrofalt og ikke-katastrofalt nivå – vil snart være uunngåelig. I tillegg frykter vitenskapsmennene mer og mer at vi skal få en global oppvarming ute av kontroll på grunn av de kumulative virkningene som forbindes med svekket evne til opptak av CO₂ i verdenshavene og skogene – en sannsynlig effekt av den globale oppvarminga sjøl. I Antarktis smelter isbreene og iskappa blir tynnere, hvilket kan gi stigning i havnivået. Alle økosystemer på jorda er nå i forfall. Artene står overfor utrydding i et tempo som ikke har vært sett på 65 millioner år. Verdensomspennende mangel på ferskvann truer. Giftnivået i jorda øker. Alt dette og mer er bare å vente nå som en fornuftig regulering av miljøet under kapitalismen har vist seg å være en farlig drøm. Hva mer er, i stedet for direkte forsøk på å stoppe denne slags tendenser blir vi nå fortalt at i den nyliberale globaliseringens tidsalder er alle slike forsøk nytteløse – jamfør USAs nekting av å underskrive Kyoto-protokollen. I stedet blir vi bedt om å stole på markedets magi når det gjelder å redde miljøet. Men det er ikke noe i kapitalismen, som ikke har noen annen logikk enn kapitalakkumulasjonens logikk, som skulle tilsi at noe slikt skulle skje.

Alt dette er med på å knuse Keynes' forhåpninger om at det økonomiske problemet (og det materielle problemet generelt) kunne la seg løse på hundre år. På den ene sida blir det økonomiske problemet – eksistensen av sult og ulikhet – forlenget i tid og på mange måter gjort verre av kapitalismen sjøl. På den andre sida resulterer illusjonen om at "stygt er rettferdig", som Keynes var talsmann for, i en rask forverring av de materielle vilkårene for eksistens på jorda. Som Jared Diamond forklarer i boka Kollaps, er det nå fornuftig å regne med muligheten for et økologisk sammenbrudd for det kapitalistiske verdenssamfunnet, på liknende vis som tidligere tiders økologiske sammenbrudd av sivilisasjoner.

Kort sagt, i en verden der alt er overlatt til markedet, dvs kapitalakkumulasjonen, vil de grunnleggende problemene som splitter og truer menneskesamfunnet og planeten, med nødvendighet bli verre.

Den politiske betydningen av alt dette blir klar om vi innser at venstresidas politikk i Vesten etter krigen bygde fra starten på ideen om en rasjonell kapitalisme. Det gjelder både sosialdemokratiet og det som blei kalt eurokommunismen. Det man gikk inn for var radikale reformer på grunnlag av en ny, stabil, organisert, samlende og rasjonell kapitalisme. Som Lucien Goldmann, en ledende europeisk marxistisk intellektuell, uttrykte det: "Med begrepet 'organisert kapitalisme' mener vi den nåværende perioden der nye reguleringsmekanismer bygd på statlige inngrep har gjort det mulig med kontinuerlig økonomisk vekst, og reduksjon, for ikke å si full avskaffelse, av samfunnsskapte sosiale og økonomiske kriser" (note 5). Men den grunnleggende vurderinga bak dette var helt feil, som vi har sett. Om enn Keynes og Schumpeter klarte å pynte de farlige motsigelsene i den kapitalistiske samfunnsordenen med et håp om rasjonell kapitalisme, så var de likevel de farlige motsigelsene som slo igjennom til sist. Når stagnasjonen igjen viste seg, gikk kapitalismen i sitt monopolistiske stadium atter en gang tilbake til sin grunnleggende natur: å skånselsløst fremme akkumulasjonen, uansett hva det koster. Den kutta ut alle meningsfulle løfter om sosial forbedring og tok opp igjen maktas språk: "Det finns ikke noe alternativ."

Resultatet av denne klimaendringen har vært et dramatisk fall for sosialdemokratiet som politisk bevegelse. I 1981 blei Francois Mitterand valgt til den første sosialdemokratiske presidenten i Frankrike. Men hans klassiske sosialdemokratiske strategi med nasjonalisering og stimulering av etterspørselen brøt raskt sammen da kapitalen satte seg imot. På bare noen få år, med Mitterand framleis i presidentstolen, vendte Frankrike tilbake til nyliberalismen. Mitterands nederlag blei i vide kretser framstilt som et nederlag for sosialismen, men det det i stedet avslørte, var grensene for en sosialdemokratisk politikk, nå som etterkrigsboomen var slutt og kapitalismen hadde vendt tilbake til sin grunnform. Venstrepolitikken hadde basert seg på å iverksette rasjonelle reformer som var forenlige med en rasjonell kapitalisme, men uten å mobilisere en massebevegelse og bygge på styrken i folket. Men rommet for meningsfulle reformer som var spiselige for systemet hadde skrumpet inn til nesten ingen ting.

Sovjetblokkas fall gjorde alle ting verre, i den forstand at det nå ikke lenger så ut til å være noen hindringer for kapitalismens universelle utbredelse, og dermed ingen grunn lenger for systemet til å kle seg i fåreklær. Fra 1990-åra av blei verden vitne til en enda mer dramatisk overgang til naken kapitalisme, hjerteløs både i sin behandling av arbeiderne og i sitt herredømme over landene på bunnen av verdenshierarkiet. Både klassekamp fra toppen og imperialismen blei intensivert etter kapitalismens seier i den kalde krigen.

Sjølsagt er enda ikke alt tapt. Europa bevarer enda rester av velferdsstaten og sosialdemokratiet. Men de historiske seirene for arbeiderklassen forsvinner fort for nyliberalismens angrep. Når EU utvides trur framleis de landene som blir med, eller har utsikter til å bli med, som Tyrkia, at de slutter seg til en mer rasjonell kapitalistisk orden, modifisert av sosialdemokratiet. Men EU sjøl beveger seg raskt i en annen retning, mot en mer grunnleggende kapitalisme. Å bygge en strategi på å slutte seg til det europeiske sosialdemokratiet er å plukke opp en lære som er avkledd alle sine attraksjoner, og å strekke seg mot et sett av løfter som ikke lenger kan oppfylles, ikke engang midlertidig. Resultater er nødt til å bli skuffelser. Den vedvarende stagnasjonen har gjort middelvegen (som Storbritannias "tredje veg") umulig, unntatt som en måte å lette framveksten av liberalismen sjøl. Sosialdemokratiet som rasjonell politikk for en rasjonell kapitalisme har forvandlet seg til uhemmet kapitalistisk politikk for en uhemmet kapitalisme.

Den opplagte konklusjonen er at det ikke finns rom for en rasjonell venstrepolitikk i samsvar med kapitalens logikk. Alle forspeilinger om det motsatte har vist seg å være illusjoner. Men like sant er det at kapitalismen ikke lar seg forene med noe som kunne kalles en rasjonell høyrepolitikk. Med stagnasjonen og framveksten av nyliberal global omstrukturering har konservatismen blitt redusert til å få det frie markedet til å fungere ved å fjerne alle hindringer for kapitalakkumulasjonen på alle samfunnsområder. Resultatet er at alle aspekter av samfunnslivet og kulturlivet er redusert til varer og varehandel, noe som har skapt en dyp krise i familien, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet. Og systemet fortsetter å stagnere uten noen synlig utveg, hvilket krever stadig større kutt i den sosiale infrastrukturen som holder det oppe, og stadig større menneskelige ofre. Intet økonomisk system, og særlig ikke kapitalismen, kan overleve hvis det overlates til å følge sin egen logikk uhindret, som Schumpeter understrekte. Til slutt vil det underminere seg sjøl. Ideen om det frie markedet er en farlig illusjon i en tid med økende klassemotsetninger, monopolisering, spekulasjon, militarisme og imperialisme. Høyrekreftenes politikk, med sin mangel på substans og rasjonelt grunnlag, har i økende grad dreid i retning av en rovkultur med åpent barbari: på nytt åpen rasisme, krig, imperialisme, sexisme og religiøs fundamentalisme. Til slutt vil et slikt samfunn, fanget i stagnasjonen og overlatt til å følge sin egen nedadgående logikk, ødelegge seg sjøl og alt innen rekkevidde – ikke gjennom økonomisk sammenbrudd, men gjennom økt barbarisme i verdensmålestokk.

Dette bringer oss tilbake til den grunnleggende sannhet at problemet er kapitalismen. Den eneste løsning, så vanskelig det enn måtte være å forestille seg det på det nåværende tidspunkt, er sosialismen, dvs. sosialisme slik bevegelsen alltid har ment den skulle være: revolusjonær, demokratisk, egalitær, miljøvennlig, og basert på massedeltakelse og massemobilisering. Vanskene med å etablere et slikt samfunn er enorme. Men enorm er ikke det samme som umulig, som Daniel Singer engang sa (note 6). Ønsker vi et stabilt, rettferdig, egalitært, bærekraftig samfunn der "den enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling", så er det ikke noe annet alternativ enn en lang marsj til sosialismen, drevet framover av en voksende sosialistisk bevegelse. Allerede ser vi tegn til en ny demring – i et bredt spekter som spenner fra antiglobaliseringsbevegelsen til de tapre revolusjonære ungdommene i fjellene i Nepal. Det er dette nye spennet av revolusjonære bevegelser som vi nå må vie oss til og gi vår støtte.

---

Noter:

1. Krisa i trettiåra kalles i USA den store depresjonen. Oversetters anm. [Tilbake]

2. Effektiv etterspørsel er et begrep hos Keynes, og betyr kjøpekraftig etterspørsel. Oversetters anm. [Tilbake]

3. Joseph Schumpeter (1991): The economics and sociology of capitalism. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, side 194 og 301. Joseph Schumpeter (1950): Capitalism, socialism and democracy. Harper and Brothers, New York, side 131-142. Schumpeters argument om monopol i Capitalism, socialism and democracy blir ofte misoppfattet som et enkelt og rettfram forsvar for økonomisk konsentrasjon. Schumpeter forsvarte i stor grad det økonomiske grunnlaget for storselskapene, slik han hadde for vane, men så dem samtidig som krefter som undergravde de sosiologiske røttene til det kapitalistiske samfunnet. [Tilbake]

4. Max Weber (1958): The protestant ethic and the spirit of capitalism. Charles Scribner's Sons, New York, side 17. [Tilbake]

5. Sitert fra Istvan Meszaros (1989): The power of ideology. New York University Press, New York, side 63. [Tilbake]

6. Daniel Singer (1988): Is socialism doomed? Oxford University Press, New York, side 277. [Tilbake]

 

 

Vi har sett at Bernsteins sosialisme består i en plan om å la arbeiderne få del i den samfunnsmessige rikdommen, å forvandle de fattige til rike. Hvordan skal det bli virkelighet? I sine artikler om "sosialismens problemer" i Neue Zeit (note 1) lot Bernstein bare noen få knapt forståelige antydninger skinne gjennom, men i boka si gir han fullstendige opplysninger om disse spørsmålene: Hans sosialisme skal bli virkelighet på to måter: Ved hjelp av fagforeningene, eller som Bernstein kaller det: Bedriftsdemokratiet, og ved hjelp av samvirkebevegelsen. Med fagforeningene vil han industriprofitten og med samvirkebevegelsen handelsprofitten til livs (side 118).

 

Dette er et avsnitt av en større artikkel, utgitt i brosjyreform under tittelen Samfunnsreform eller revolusjon? i 1899, og i 2. utgave i 1908.  Opprinnelig trykt som en serie artikler i Leipziger Volkszeitung  nr 219-225, 21.-28. september 1898 og nr 76-80, 4.-8. april 1899.  Dette avsnittet er artikkelen fra 5. april 1899, oversatt av Morten Falck etter den tyske teksten i 2. utgave, som ligger på The Marxist Internet Archive, gjengitt etter Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1, Erster Halbband, Dietz Verlag, Berlin 1982

---

Når det gjelder samvirkebevegelsen, og særlig produsentsamvirket, så utgjør det etter sitt vesen en bastard midt i den kapitalistiske økonomien: en produksjon som er sosialisert i det små, men har beholdt det kapitalistiske varebyttet. Men i den kapitalistiske økonomien behersker varebyttet produksjonen. Og stilt overfor konkurransen gjør den hensynsløs utbytting, det vil si at kapitalens interesser har fullstendig herredømme over produksjonen, til bedriftens eksistensvilkår. I praksis kommer dette til uttrykk i nødvendigheten av å gjøre arbeidet så intensivt som mulig, forlenge det eller forkorte det ettersom markedssituasjonen tilsier, og alt ettersom markedet krever det å tiltrekke seg arbeidskraft eller utstøte den og sette den på gata. For å si det kort: det kommer til uttrykk gjennom praktisering av alle de kjente metodene som gjør en kapitalistisk bedrift konkurransedyktig. I produsentsamvirket oppstår derfor den motsigelsesfulle nødvendigheten av at arbeiderne styrer seg selv med all den absolutismen som kreves, at de må spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. På denne motsigelsen går også produsentsamvirket til grunne, enten ved å utvikle seg tilbake til kapitalistisk foretak, eller, hvis arbeidernes interesser er sterkere, ved å gå i oppløsning. Det er kjensgjerningene, som Bernstein selv konstaterer, men misforstår, fordi han som fru Potter-Webb (note 2) ser årsaken til produsentsamvirkets undergang i England i manglende "disiplin". Det som her overflatisk og lettvint blir kalt for "disiplin", er ikke annet enn kapitalens naturlige absolutte herredømme, som arbeiderne i hvert fall umulig kan utøve overfor seg selv (note 3).

Av dette følger det at produsentsamvirket bare kan sikre sin eksistens midt i den kapitalistiske økonomien når det via en omvei kan oppheve den skjulte motsigelsen mellom produksjonsmåten og byttemåten, ved kunstig å unndra seg den frie konkurransens lover. Dette kan det bare når det på forhånd sikrer seg et avsetningsmarked, en fast krets av forbrukere. Som et slikt hjelpemiddel tjener forbrukersamvirket. Her, og ikke i skillet mellom innkjøps- og salgssamvirket, eller hvordan Oppenheimers innfall nå lyder, ligger den hemmeligheten Bernstein behandler: årsaken til at selvstendige produksjonskooperativer går til grunne, og først forbrukersamvirket makter å sikre dem en eksistens.

Men hvis produsentsamvirkets eksistensbetingelser i dagens samfunn er knyttet til forbrukersamvirkets eksistensbetingelser på denne måten, så følger det av dette som en ytterligere konsekvens at produsentsamvirket i beste fall er henvist til lokal avsetning i liten skala, og et fåtall produkter som dekker umiddelbare behov, for eksempel levnetsmidler. Forbrukersamvirket, og dermed også produsentsamvirket, er på forhånd utestengt fra alle de viktigste greinene i den kapitalistiske produksjonen: Tekstil-, kull-, metall- og oljeindustrien så vel som maskin-, lokomotiv- og verftsindustrien. Selv om vi ser bort fra deres karakter av mellomform, kan produsentsamvirket ikke ta form av en allmenn samfunnsreform, bare av den grunn at det å gjennomføre den forutsetter avskaffing av verdensmarkedet og at den bestående verdensøkonomien blir oppløst i små, lokale produksjons- og byttegrupper – altså i bunn og grunn en tilbakegang fra storkapitalistisk til middelaldersk vareøkonomi.

Men også innenfor rammene av sin mulige virkeliggjøring, på det nåværende samfunnets grunn, blir produsentsamvirket med nødvendighet redusert til et reint vedheng til forbrukersamvirket, som dermed trer i forgrunnen som hovedbæreren av den tilsiktede sosialistiske reformen. Men dermed blir hele den sosialistiske reformen gjennom samvirkebevegelsen redusert fra å være en kamp mot produktivkapitalen, dvs mot den kapitalistiske økonomiens hovedstamme, til en kamp mot handelskapitalen, ja, til og med mot småhandels- og mellomhandelskapitalen, det vil si bare mot små avgreininger på den kapitalistiske stammen.

Når det gjelder fagforeningene, som ifølge Bernstein på sin side skal utgjøre et middel mot produktivkapitalens utbytting, så har vi allerede vist at fagforeningene ikke er i stand til å sikre arbeiderne innflytelse over produksjonsprosessen, verken når det gjelder produksjonsomfanget eller den tekniske framgangsmåten.

Men når det gjelder den reint økonomiske sida, "Lønnsratens kamp mot profittraten", som Bernstein kaller det, så blir – som vi også allerede har påvist – ikke denne kampen utkjempet i løse lufta, men innenfor lønnslovens fastsatte rammer, slik at den ikke makter å bryte gjennom disse rammene, men bare å virkeliggjøre dem. Dette blir også tydelig, når man griper saken an fra en annen side og spør seg hva som er fagforeningenes egentlige funksjoner.

I arbeiderklassens frigjøringskamp tildeler Bernstein fagforeningene rollen som leder av det egentlige angrepet mot den industrielle profittraten og oppgaven med trinnvis å oppløse den i lønnsraten. Men fagforeningene er slett ikke i stand til å føre noen økonomisk angrepspolitikk mot profitten – nemlig fordi de ikke er noe annet enn arbeidskraftas organiserte defensiv mot profittens angrep, arbeiderklassens forsvar mot den kapitalistiske økonomiens tendens til å presse den stadig nedover. Det er to grunner til dette.

For det første har fagforeningene som oppgave gjennom sin organisasjon å øve innflytelse på markedsposisjonen til varen arbeidskraft. Men organisasjonen blir stadig brutt opp gjennom den proletariseringsprosessen som rammer mellomsjiktene, og som stadig tilfører arbeidsmarkedet nye varer. For det annet har fagforeningene som mål å heve levestandarden, å øke arbeiderklassens andel av den samfunnsmessige rikdommen. Men på grunn av veksten i arbeidets produktivitet blir denne andelen stadig mindre, like uavvendelig som en naturprosess. Man trenger slett ikke være marxist for å innse dette, det er nok at man en gang har hatt i sin hånd Til belysning av det sosiale spørsmålet av Rodbertus (note 4).

I begge sine økonomiske hovedfunksjoner forvandler altså fagforeningenes kamp seg til et slags sisyfosarbeid (note 5), på grunn av objektive prosesser i det kapitalistiske samfunnet. Dette sisyfosarbeidet er riktignok uunnværlig, hvis arbeideren overhodet skal oppnå det lønnsnivået som tilfaller ham etter øyeblikkets markedsposisjon, hvis den kapitalistiske lønnsloven skal settes ut i livet og den lønnssenkende tendensen i den økonomiske utviklinga bli lammet i sin utvikling, eller rettere sagt svekket. Men har man til hensikt å forvandle fagforeningene til et redskap som trinn for trinn kan senke profitten til fordel for arbeidslønna, forutsetter dette framfor alt to sosiale betingelser: for det første en stillstand i proletariseringa av mellomsjiktene og veksten i arbeiderklassen, for det annet en stillstand i veksten av arbeidets produktivitet. Altså i begge tilfeller – akkurat som i realiseringa av samvirkeøkonomien – en tilbakegang til tilstander fra før storkapitalismen.

Begge Bernsteins virkemidler for sosialistisk samfunnsomdanning, både samvirket og fagforeningene, viser seg altså å være helt ute av stand til å omskape den kapitalistiske produksjonsmåten. I bunn og grunn er Bernstein også selv dunkelt klar over dette, og oppfatter dem bare som middel til å svekke den kapitalistiske profitten, og på den måten gjøre arbeiderne rikere. Men dermed gir han selv avkall på kampen mot den kapitalistiske produksjonsmåten, og innretter den sosialdemokratiske bevegelsen på kampen mot den kapitalistiske fordelinga. Bernstein formulerer også gjentatte ganger sin sosialisme som streving etter en "rettferdig", "rettferdigere" (side 51 i boka hans), ja, en "enda rettferdigere" fordeling (Vorwärts 26. mars 1899) (note 6).

Den nærmeste impulsen til en sosialdemokratisk bevegelse, i det minste blant folkemassene, er ganske riktig den "urettferdige" fordelinga i den kapitalistiske samfunnsorden. Og i og med at de kjemper for å gjøre hele økonomien samfunnsmessig, streber sosialdemokratiet dermed selvfølgelig også etter en "rettferdig" fordeling av den samfunnsmessige rikdommen. Men takket være den innsikten Marx vant, om at den til enhver tid eksisterende fordelinga bare er en naturlovmessig følge av den samtidig eksisterende produksjonsmåten, innretter ikke sosialdemokratiet sin kamp mot fordelinga innafor rammene av den kapitalistiske produksjonen, men kjemper for å oppheve selve vareproduksjonen. For å si det kort vil sosialdemokratiet innføre en sosialistisk fordeling ved å avskaffe den kapitalistiske produksjonsmåten, mens Bernsteins måte er den stikk motsatte: han vil bekjempe den kapitalistiske fordelinga, og håper at han på den måten gradvis kan innføre den sosialistiske produksjonsmåten.

Men hvordan kan i så fall den bernsteinske samfunnsomdanninga begrunnes? Gjennom bestemte tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Ikke på noen måte, for han fornekter jo disse tendensene, og dessuten betrakter han jo som sagt den ønskede produksjonsformen som en virkning av og ikke en årsak til fordelinga. Grunnlaget for hans sosialisme kan altså ikke være økonomisk. Etter å ha stilt sosialismens hensikt og midler og dermed de økonomiske forholda på hodet, kan han ikke gi noen materialistisk begrunnelse for sitt program, men er nødt til å gripe etter en idealistisk begrunnelse.

"Hvorfor må vi avlede sosialismen av økonomisk nødvendighet?" hører vi ham si. "Hvorfor skal vi degradere innsikten, rettsbevisstheten, menneskenes vilje?" (Vorwärts 26. mars 1899.) Bernsteins enda rettferdigere fordeling skal altså bli virkelighet i kraft av menneskets frie vilje, som ikke styres av den økonomiske nødvendigheten. Eller mer nøyaktig: ettersom viljen selv bare er et instrument, i kraft av innsikten i hva som er rettferdig, kort sagt i kraft av rettferdighetens ide.

Da er vi altså kommet lykkelig fram til rettferdighetsprinsippet, denne gamle traveren som alle verdensforbedrere gjennom tusener av år har ridd i mangel av sikrere historiske befordringsmidler. Vi har nådd fram til den avfeldige Rosinante som alle historiens Don Quijote'r (note 7) har ridd ut på mot den store verdensreformen, for til slutt ikke å komme hjem med annet enn et blått øye.

Forholdet mellom fattig og rik som samfunnsmessig grunnlag for sosialismen, samvirke-"prinsippet" som dens innhold, den "rettferdigere fordeling" som dens mål og ideen om rettferdighet som dens eneste historiske legitimering – med hvor mye mer kraft, med hvor mye mer ånd, med hvor mye mer glans representerte ikke Weitling (note 8) for mer enn femti år siden denne typen sosialisme! Den geniale skredderen kjente i det minste ennå ikke til den vitenskapelige sosialismen. Og når hans oppfatninger, som Marx og Engels rev i stumper og stykker, i dag etter et halvt århundre lykkelig skal flikkes sammen og tilbys det tyske proletariatet som vitenskapens siste ord, trengs det iallfall en skredder … men ikke en genial en.

* * *

På samme måte som fagforeningene og samvirket utgjør de økonomiske støttepunktene, er den viktigste politiske forutsetningen for den revisjonistiske teorien en stadig videreutvikling av demokratiet. Dagens reaksjonære utbrudd er for revisjonismen bare "krampetrekninger", som den betrakter som tilfeldige og forbigående, og som man ikke trenger å regne med når man stiller opp de allmenne retningslinjene for arbeidernes kamp.

Ifølge Bernstein for eksempel oppstår demokratiet som et uunngåelig trinn i utviklinga av det moderne samfunnet. Ja, for ham, akkurat som for liberalismens borgerlige teoretikere, er demokratiet den store grunnloven i samfunnsutviklingen overhodet, et grunnprinsipp som alle virksomme makter i det politiske liv må tjene virkeliggjøringen av. I denne absolutte formen er denne oppfatninga grunnfalsk, og ikke noe annet enn et småborgerlig, og til og med overflatisk sjablongbilde av resultatet av en ørliten forhøyning i den borgerlige utviklinga de siste 25-30 åra. Ser man nærmere på demokratiets utvikling i historien og samtidig på kapitalismens politiske historie, kommer et vesentlig annet resultat til syne.

Når det gjelder Bernsteins første påstand, så finner vi demokrati i de forskjelligste samfunnsformasjoner: i de opprinnelige kommunistiske samfunnene, i de antikke slavestatene, i de middelalderske bykommunene. På samme måte møter vi selvherskerdømmet og det konstitusjonelle monarkiet i de forskjelligste økonomiske sammenhenger. På den andre sida kaller kapitalismen i sin begynnelse – som vareproduksjon – til live en demokratisk forfatning i bykommunene. Seinere, i sin mer utviklete form, som manufaktur, finner den sin tilsvarende politiske form i det absolutte kongedømmet. Endelig som utviklet industriøkonomi frambringer den i Frankrike vekselvis den demokratiske republikken (1793), Napoleon Is absolutte monarki, Restaurasjonstidas adelsmonarki (1815 til 1830), det borgerlig-konstitusjonelle monarkiet til Louis-Philippe, igjen den demokratiske republikken, igjen monarkiet til Napoleon III, endelig for tredje gang republikken. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjonen, den alminnelige stemmeretten, ikke en borgerlig-liberal erobring, men et verktøy for å sveise sammen småstatsvesenet, og bare i den forstand har den noen betydning for utviklinga av det tyske borgerskapet, som for øvrig slår seg til tåls med et halvføydalt konstitusjonelt monarki. I Russland trivdes kapitalismen lenge under det orientalske selvherskerdømmet, uten at borgerskapet gjorde mine til å lengte etter demokrati. I Østerrike har den alminnelige stemmeretten for det meste tjent som livbøye for det smuldrende monarkiet. Og endelig i Belgia står arbeiderbevegelsens demokratiske erobring – den alminnelige stemmeretten – uten tvil i sammenheng med militarismens svakhet, altså med Belgias særegne geografisk-politiske stilling. Og fremfor alt er dette "stykke demokrati" ikke vunnet gjennom borgerskapet, men mot borgerskapet.

Demokratiets uavbrutte framvekst, som for vår revisjonisme så vel som for den borgerlige liberalismen ser ut som den store grunnloven i den menneskelige eller i det minste i den moderne historien, er dermed ved nærmere ettersyn en luftspeiling. Det lar seg ikke gjøre å konstruere noen allmenn, absolutt sammenheng mellom utviklingen av kapitalismen og demokratiet. Den politiske formen er i hvert tilfelle resultatet av den samlede summen av indre og ytre politiske faktorer, og tillater innen sine grenser hele skalaen fra det absolutte kongedømmet til den demokratiske republikken.

Når vi dermed også må gi avkall på en generell historisk lovmessig utvikling av demokratiet innafor rammene av det moderne samfunn og bare vender oss mot den nåværende fasen av den borgerlige historien, oppdager vi også her i den politiske situasjonen faktorer som ikke fører til virkeliggjøring av Bernsteins skjema, men snarere det stikk motsatte, til at det borgerlige samfunnet prisgir de demokratiske erobringene som hittil er vunnet.

På den ene sida har de demokratiske institusjonene, i høy grad utspilt sin rolle for den borgerlige utviklinga, og dette er svært viktig. I den grad de var nødvendige for å sammensveise småstatene og utvikle moderne storstater (Tyskland, Italia), har den økonomiske utviklinga i mellomtida ført til en indre, organisk sammenvoksing.

Det samme gjelder i forbindelse med omdanninga av hele den politisk-administrative statsmaskinen fra en halv- eller helføydal til en kapitalistisk mekanisme. Denne omdanninga, som historisk ikke kunne skilles fra demokratiet, er i dag på samme vis gjennomført i så stor grad, at de reint demokratiske ingrediensene i statsvesenet, den alminnelige stemmeretten, den republikanske statsformen, kan avskaffes, uten at administrasjonen, finansvesenet, forsvaret osv. behøver å falle tilbake til sine førborgerlige* former. [* Rosa Luxemburg bruker uttrykket vormärzlichen Formen, som direkte oversatt betyr "former fra før marsrevolusjonen i 1848". (O. a.)]

Om liberalismen på denne måten hovedsakelig er blitt overflødig for det borgerlige samfunnet som sådan, så er den på den annen side på viktige områder blitt en direkte hindring. Her kommer to faktorer i betraktning som direkte behersker hele det politiske livet i de nåværende statene: verdenspolitikken og arbeiderbevegelsen. Begge er bare to forskjellige sider av den nåværende fasen av kapitalismens utvikling.

Utviklinga av verdensøkonomien og skjerpinga og allmenngjøringa av konkurransekampen på verdensmarkedet har gjort militærapparatet og marinen som verdenspolitiske verktøy til det toneangivende elementet i både det ytre og indre livet til de store statene. Men hvis verdenspolitikken og bruk av militærvesenet er en oppadstigende tendens i den nåværende fasen, så må nødvendigvis det borgerlige demokratiet bevege seg langs en nedadgående line. I Tyskland ble den tunge opprustningas æra, som skriver seg fra 1893, og den verdenspolitikken som ble innledet med Jiaozhou (note 9) øyeblikkelig betalt av det borgerlige demokratiet med to ofre: frisinnets oppløsning og sentrums kuvending fra opposisjonsparti til regjeringsparti (note 10). De nyeste riksdagsvalgene i 1907 (note 11), som ble utkjempet under kolonipolitikkens merke, markerer på samme måte den tyske liberalismens historiske begravelse.

Om utenrikspolitikken slik driver borgerskapet i armene på reaksjonen, så gjør ikke mindre innenrikspolitikken – den oppadstrebende arbeiderklassen – det samme. Bernstein innrømmer dette selv, når han gir den sosialdemokratiske "etelegenden", dvs arbeiderklassens sosialistiske bestrebelser, ansvaret for det liberale borgerskapets faneflukt. I tilknytning til dette råder han proletariatet til å gi avkall på sitt sosialistiske mål, for å lokke den livredde liberalismen ut igjen fra reaksjonens musehull. Men når han gjør bortfallet av den sosialistiske arbeiderbevegelsen til livsbetingelse og den sosiale forutsetninga for det borgerlige demokratiet i dag, beviser han imidlertid selv på den mest slående måte at dette demokratiet står i motsetning til det nåværende samfunnets indre utviklingstendens i samme grad som den sosialistiske arbeiderbevegelsen er et direkte produkt av denne tendensen.

Men dermed beviser han enda en ting. Når han stiller som forutsetning og betingelse for å gjenopplive det borgerlige demokratiet at arbeiderklassen gir avkall på sitt sosialistiske sluttmål, viser han selv i hvor liten grad det borgerlige demokratiet på den andre sida kan være en nødvendig forutsetning og betingelse for den sosialistiske bevegelsen og sosialismens seier. Her lukker Bernsteins resonnement seg til en sirkel av feil, hvor den siste slutninga "eter" sin første forutsetning.

Utveien fra denne sirkelslutninga er meget enkel: Av den kjensgjerning at den borgerlige liberalismen av redsel for den framrykkende arbeiderbevegelsen og dens sluttmål har utåndet sin sjel, følger det bare at den sosialistiske arbeiderbevegelsen allerede i dag er den eneste støtten demokratiet har og kan ha, og at det ikke er den sosialistiske bevegelsens skjebne som er knyttet til det borgerlige demokratiet, men motsatt: den demokratiske utviklingas skjebne er knyttet til den sosialistiske bevegelsen. At demokratiet ikke er levedyktig i samme utstrekning som arbeiderklassen oppgir sin frigjøringskamp, men omvendt, i samme utstrekning som den sosialistiske bevegelsen blir sterk nok til å bekjempe de reaksjonære følgene av verdenspolitikken og borgerskapets faneflukt. At den som ønsker å styrke demokratiet, også må ønske å styrke og ikke svekke den sosialistiske bevegelsen, og at dersom man gir opp kampen for sosialismen gir man også opp arbeiderbevegelsen og demokratiet.

---

Eduard Bernstein (1850-1932)

Revisjonismens hovedteoretiker. Sluttet seg til det tyske sosialdemokratiske partiet i 1872, medforfatter til Gotha-programmet. Levde i eksil i Sveits fra 1878, seinere i London, hvor han ble venn og medarbeider av Engels og en av dennes testamentfullbyrdere. Etter Engels' død i 1895 gikk Bernstein inn for en systematisk revidering av marxismen, først gjennom artikkelserien Probleme des Sozialismus (1896-98), og så i boka Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie (1899). Bernstein hevdet selv at hans teorier var i pakt med marxismen, men han forkastet i virkeligheten selve marxismens erkjennelsesteoretiske grunnlag, den dialektiske og historiske materialismen.

Bernsteins revisjonisme ble forkastet av partiet, men fikk likevel stor innflytelse. Bernstein representerte partiet i riksdagen fra 1902. Under 1. verdenskrig stemte han mot krigskredittene, og meldte seg ut av partiet i protest mot partiledelsens unnfallenhet, men gikk inn i partiet igjen etter krigen og var en av hovedmennene bak uforminga av et reint reformistisk partiprogram i 1921. Rosa Luxemburg var hans skarpeste kritiker i det tyske partiet. Skarp kritikk av Bernstein finnes også hos Lenin (Hva må gjøres, Staten og revolusjonen).

---

Noter

1) Neue Zeit: tysk sosialdemokratisk tidsskrift, grunnlagt av Karl Kautsky i 1883. Ble snart marxismens teoretiske hovedorgan, og spilte også internasjonalt en stor rolle. Den store debatten mot revisjonismen ble utkjempet i spaltene til Neue Zeit ved århundreskiftet. Framtredende medarbeidere i tisskriftet var blant annet Plekhanov, Mehring, Rosa Luxemburg og Lenin. Under 1. verdenskrig mistet tidsskriftet mye av sin innflytelse. Det ble nedlagt i 1923. [Tilbake]

2) Beatrice Potter-Webb (1858-1943) skrev sammen med sin mann Sidney en rekke bøker om den engelske arbeiderbevegelsens historie og teori. En av stifterne av The Fabian Society, en viktig teoretiker innafor den evolusjonære reformismen. Under første verdenskrig inntok hun et sosialsjåvinistisk standpunkt, på 1930-tallet ble hun en ivrig tilhenger av Stalin. [Tilbake]

3) "Arbeidernes egne kooperative fabrikker representerer det nyes første spirer innafor den gamle formen, selv om de naturligvis overalt i sin virkelige organisering reproduserer, og må reprodusere, alle manglene i det bestående systemet organisering." Marx: Kapitalen, 3. bind, I, ss. 427 (Karl Marx: Capital, Vol. 3, i Marx/Engels: Collected Works, vol. 37, p. 438, Lawrence & Wishart, London 1998) (fotnote av Rosa Luxemburg). [Tilbake]

4) Johann Carl Rodbertus-Jagetzow (1805-1875): Nasjonaløkonom og politiker, ideolog for det førborgerlige prøyssiske junkerveldet. Som motstander av marxismen sto han for statskapitalistiske ideer. Hans ideer var temmelig innflytelsesrike innafor det tyske sosialdemokratiet. [Tilbake]

5) Sisyfos: mytologisk konge i Theben i det gamle Hellas. Fordi han hadde røpet en av Zevs' hemmeligheter, måtte han etter sin død rulle en stein oppover et fjell i Hades. Hver gang han nesten nådde toppen, rullet steinen ned igjen og han måtte starte på nytt. Uttrykket "sisyfosarbeid" brukes om et tungt arbeid som aldri kan avsluttes, et evighetsarbeid. [Tilbake]

6) Vorwärts: Dagsavis, Det tyske sosialdemokratiske partiets hovedorgan, redigert av Wilhelm Liebknecht fra grunnleggelsen i 1890 til 1900. Avisa ble forbudt av nazistene i 1933. [Tilbake]

7) Don Quijote: Helten i Miguel de Cervantes' satiriske ridderroman, som ble utgitt i 1605-1615. Don Quijote innbiller seg å kjempe mot fryktelige jetter, men i virkeligheten slåss han mot vindmøller. Rosinante er navnet han gir den utmagrede hesten sin. [Tilbake]

8) Wilhelm Weitling (1808-1871): Tidlig tysk sosialist og forfatter, skredder. Kom som vandrende gesell til Paris i 1835. Her sluttet han seg til De rettferdiges forbund, seinere omdøpt til Kommunistenes forbund – den organisasjonen som Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest for. Marx satte ham opprinnelig høyt, men kritiserte etter hvert teoriene hans meget skarpt. Weitling var og forble utopist, og bygget mye på Fourier, Owen og Blanqui. Hans to grunnleggende verker er Garantien der Harmonie und Freiheit (1842) og Evangelium des armen Sünders (1843). [Tilbake]

9) Under påskudd av at to tyske misjonærer var blitt drept, hadde Tyskland 14. november 1897 annektert den store nord-kinesiske havnebyen Qingdao ved Jiaozhou-bukta. 6. mars 1898 ble Kinas regjering tvunget til å la Det tyske rike forepakte Jiaozhou-bukta som flåtebase i 99 år, og gi Tyskland Shandong-provinsen som innflytelsessfære. [Tilbake]

10) Die Freisinnige Partei: Venstreliberalt parti i Tyskland, som sto for en slags statssosialisme. Das Zentrum: romersk-katolsk parti som satt midt i parlamentet, og vaklet mellom å støtte regjeringa og venstresida. [Tilbake]

11) Riksdagsvalgene i 1907: Etter en bitter og sjåvinistisk kampanje sank antallet sosialdemokratiske mandater fra 81 til 43, selv om stemmetallene var omtrent de samme som i 1903. Årsaken var at forskjellige liberale partier som tidligere hadde gitt sine stemmer videre til SPD i annen valgomgang, nå ga dem til nasjonalistiske og sågar til antisemittiske partier. [Tilbake]

Dette er et privat notat "fra meg til meg" – ufæri og ufullstendig. Noteverk fins ikke, korrekte referanser eller riktig sitering garanteres IKKE. En del av talla er resultater av RRH (Rask og Røff Hueregning) fra Tron Øgrim. Dette er bare lett pussa over for å fjerne sånt som vil være HELT uforståelig for andre.

Forklaringer: GDP PPP er på norsk Bruttonasjonalprodukt omregna til kjøpekraft internt i ulike økonomier (brukes bl.a. av FNs utviklingsorganisasjon UNDP.) Det jeg kaller GDP i rådollar er BNP IKKE OMREGNA (noe som gjør fx den kinesiske og en del andre økonomier (India, Russland osv) vesentlig mindre, sammenlikna med en del andre økonomier, fx den norske, som da ser relativt mye større ut.). Viktigste enkeltkilder er www.undp.org og Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium dessuten en hælvetes masse lesning som jeg ikke gidder å notere.

Les videre på eget ansvar!

Tron Øgrim er revolusjonær og skrivende. Han har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og innenfor ulike sakprosafelt.

Denne artikkelen står i festskriftet til Brigt Kristensen i anledning hans 60-årsdag. Det er ei bok med artikler av andre forfattere – deriblant Tron Øgrim – og jubilanten sjøl. Boka kan bestilles fra Bodø RV.

---

1) KINA går forbi USA

En av de største forandringene i de siste 100 åras kapitalistiske verden er i gang:

For omlag 100 år sida blei ENGLAND (tett fulgt av konkurrenten Frankrike) erstatta av USA som verdens ØKONOMISK sterkeste kapitalistiske land. I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.

Dette er et enormt jordskjelv i verdens økonomi som knapt er forstått, og enda mindre diskutert, både blant politikere og intellektuelle allment og på venstresida særskilt.

2) USAs situasjon NÅ (2004)

USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.

3) USAs vei til verdenshegemoniet

USA gikk forbi England ca 1900, målt i GDP. Men det er interessant å merke seg at når det gjalt MILITÆR STYRKE og DIPLOMATISK INNFLYTELSE tok det mange år før USA på samme måte gikk forbi de ledende europeiske imperialistiske maktene ENGLAND, FRANKRIKE, TYSKLAND.

I første verdenskrig var USA perifer og kom inn seint. Typisk nok behandler Lenin USA nokså lite i den klassiske boka om Imperialismen (1916 – det viktigste marxistiske verket fra 1900-tallet!). Dette uttrykker at England, Frankrike, Tyskland (og i Asia, Japan) dominerte verdenspolitikken fram til 2. verdenskrig, der USA ÅSSÅ kom inn seint.

Ved inngangen til 2vk hadde USA væpna styrker langt svakere enn de andre stormaktenes, på størrelse med Belgias.

Det var først UNDER 2vk at USAs opprustning gjorde landet til den MILITÆRT dominerende verdensmakta, og USA rykka fram sine posisjoner i Europa, Asia og Afrika sånn at USA åsså blei DIPLOMATISK dominerende. Denne framrykkinga fortsatte under "avkoloniseringa", som åsså kan sees som en prosess der USA pressa ut England, Frankrike og mindre imperialistmakter fra Latin-Amerika, Afrika og Asia og stort sett tok over deres posisjoner – ei utvikling som varte helt til 1970-tallet (Portugals sammenbrudd i Afrika …)

Interessant: USA sto i begynnelsen av denne prosessen ofte fram som "motstander av kolonialismen" (ex: USAs motstand mot England/Frankrike/Israels felttog mot Egypt 1956!)

Det tok altså over 40 år FRA USA var ØKONOMISK sterkest til USA blei MILITÆRT sterkest, og først DA begynte USA med en virkelig OFFENSIV diplomatisk politikk UTAFOR sin "bakgård" (Mellom-Amerika – tilmed Argentina og Brasil var først på 1900-tallet prega sterkere av Engelsk enn USAnsk imperialisme.) USAs virkelige "tigersprang mot verdenshegemoniet" begynner først på 1940-tallet.

4) KINAS situasjon NÅ (2004)

Kina er verdens nest største økonomi målt i GDP PPP (2002) med omlag 6.000 milliarder USD (mot USA 10.000 mrd USD). Ettersom PPP-verdiene mer riktig avspeiler indre produksjon og fx muligheter for militærproduksjon, gir det et riktigere bilde av virkelig styrke enn GDP rådollar – der Kina var nr. 6 (2002 – nr. 4 nå og nr. 3 i 2005)).

Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.

5) Historias største industrinasjon

Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.

6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.

Den (nominelt) rekordhøye oljeprisen – og tidligere i år, skrapjernsprisen, som førte til den merkelige verdensomspennende epidemien av tjueri av kumlokk (!) – gjorde verdenspressa oppmerksom på at Kinas enorme industriekspansjon har gjort at Kina nå DOMINERER RÅVAREMARKEDENE SOM IMPORTØR.

(Kina er av to grunner det enkeltlandet som er viktigst for norsk økonomi: a) Oljeprisen og b) Vareimport fra Kina holder norsk prisvekst lav. Dette er sjølsagt helt nytt i norsk økonomi!)

Kina er på ei rekke områder verdens STØRSTE importør (fx mange metaller) og sjøl på de områdene der Kina IKKE er det, som olje (USA fortsatt størst) er den raskt voksende kinesiske importen det som presser PRISENE i været.

Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).

7) Kinas transportbehov

Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.

8) Kina legger om til høyteknologisk eksport

Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.

9) Asia og datarevolusjonen

Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)

• Nord-Amerika
• Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
• De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)

Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.

10) Kina, Internett, Mobiltelefoni

Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). Bransjen gjetter på ei METNING på 700 – 800 millioner brukere i Kina. (USA har under 200 millioner).

Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.

11) Kina, USA og forskningskappløpet

Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.

Ifølge UNDP 2004 RRH passerer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)

Men TØ RUFF gir et anslag på PRISEN PR FORSKER til at 1 USAnsk forsker koster noe sånt som 25 kinesiske forskere (noe mindre for Japan). Uansett nøyaktighet her er TENDENSEN sikkert riktig. Store japanske firmaer – og etterhvert åsså USAnske – flytter eller oppretter forskningsavdelinger i Kina.

Kina er blitt hovedkonkurrenten til USA i ROMFORSKNING. (EU har problemet i all forskning med at EU er IKKE en sentralstat og kan ikke styre resursene sentralt som USA og Kina kan det. USA har nekta Kina å komme inn i Samarbeidet om den internasjonale romstasjonen. Kina har svart med å si at de vil bygge sin egen, og at Kina vil dra til månen (et mye fornuftigere prosjekt enn Bush's Mars-prosjekt, som jeg tipper vil strande på de enorme prisene i USA.) Kina importerer romteknologi fra Russland (som har mye tekno men lite penger), samarbeider om satellitter med Brasil, om Europa osv.(USA har til gjengjeld nettopp trua med å skyte ned EU-satellitter der Kina er partner i tilfelle krig …) Dette understreker at Kina nå er blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet, og at USAs nåværende regjering åsså mener det.

12) Yuan og dollar

USA har i de siste åra finansiert sitt forbruk på utenlandske lån. Dette får mange økonomer til å frykte for et sammenbrudd for dollarkursen. USAs regjering klager over at Kinas regjering fastsetter kursen for Yuan-en "kunstig lavt". USA har et enormt handelsunderskudd i forhold til Kina, og vil at Kina skal sette opp kursen for Yuan-en i forhold til dollaren. Kina har til nå stått imot dette presset. Mens Yuan bare utgjør omtrent 10 % av verdien av USD i verdenshandelen (det er mulig dette er for mye åsså) har en del av Kinas viktige handelspartnere i Asia lagt seg på å følge yuan-en mot dollaren – så vidt jeg skjønner, gjelder dette delvis åsså japanske yen? Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.

13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"

Da jeg var i Kina for 18 år sida og så de enorme (bl.a. hotell-)investeringene, trodde jeg et krasj kom på kort sikt. Sia har økonomien vokst uten sammenlikning med noen annen i verdenshistoria. Nå snakker mange økonomer om et mulig "kinesisk krasj" igjen. Utenom å gå inn på de mer spesialiserte argumentene, tror jeg veksten i eksporten + råvareprisøkningene peker i retning av et sånt krasj nå må reknes som et sted mellom sannsynlig og sikkert. (Jeg tror ikke regjeringa har virkemidler til å virkelig få gjennom den vedtatte "nedkjølinga av økonomien".)

KINA har nesten aleine DRATT oppgangen i verdensøkonomien i de siste par åra. Kina som STØRSTE handelspartner med både ASEAN, Japan og Sør-Korea har med økende import DRATT oppgangen i disse områdene og bl.a. bidratt til å snu en 10 år gammal tilbakegang i Japan. Kina var ikke med, hverken under det siste "Asia-krasjet" eller i "dot.conk-krasjet" i Vesten etter 2000. Kina har åsså bidratt til at mange fattige råvareeksportører i den 3. verden har hatt gode inntekter de siste åra (sjøl om de på den andre sida har måttet betale, bl.a. for dyrere olje.)

HVA kan altså et sånt "Kina-krasj" BETY for verdensøkonomien?

Forsiktig sagt, ganske mye.

HVEM vil strategisk sett VINNE på et sånt krasj?

Marxismen forteller oss at krasj betyr sanering av kapital, at de største kapitalistene kan kjøpe opp konkurse konkurrenter billig, osv. Jeg tror at blandinga av kinesisk statskapital (provinskapital, militærkapital osv) og privatkapital er godt egna til å bli VINNEREN i et sånt internasjonalt krasj, på grunn av sin konsentrerte karakter og sin sterke direkte sammensmeltning med regjeringa og det sentrale statsapparatet.

Dessuten vil Kina sitte med enorme usolgte lagre av produksjonen fra rett FØR kræsjet når oppgangen kommer igang igjen – av alt fra plastlokk og barbiedokker til chips og mobiltelefoner – som vil kunne realiseres til underpriser når kjøpekrafta tar seg opp etter at bånn er nådd, og effektivt skvise ut andre mindre produsenter som vil forsøke å komme på beina igjen.

JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.

14) Det kinesiske økonomiske systemet

Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)

Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg. Kina investerer fx i olje i Sudan, bygger fabrikk for å sette sammen kinesiske biler i Iran, osv. Overalt i Afrika kan du nå ta inn på kinesiske hoteller, hvis du vil …

Men Kina gjør åsså svære investeringer fx i Brasil, og et kinesisk monopol kjøpte nettopp et av Kanadas største gruveselskaper i konkurranse med brasilianere.

15) Kinesiske klasseskiller

I følge UNDP 2004 (2002-tall) skal Kina ha GDP PPP per hue på røfft 5000 USD, det vil si omlag som Norge i 1947 … Noe som, HVIS veksta fortsetter som nå – om 10 år kanskje kan bli det dobbelte, dvs. som Norge i 1973 …

Men Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge var (Norge var langt mer "sosialistisk" enn Kina er i dag) og ulikhetene i Kina øker. TØ RRH basert på UNDP gir et anslag på omlag "et Japan" i Kina (ca 130.000.000) som lever på i snitt rundt 15.000 USD PPP, dvs som Tsjekkia omtrent. Sett nivået ned til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.

Et par uttrykk for det: Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år. Cuba er bl.a. klargjort for kinesisk masseturisme, og den amerikanske kolonien Nord-Marianene rapporterer om bekymring fordi den åsså er klargjort som kinesisk turistmål …

På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. Den GJENNOMSNITTELIGE sterke økninga av levestandarden – som inkluderer byer der folk lever på "søreuropeisk" nivå, der det dessuten fins arbeidskraftmangel innafor deler av den nye industrien – Har blitt fulgt av sterk økning av FATTIGDOM i deler av landsbygda, svære gamle industriområder der industri med 50talls-teknologi er lagt ned osv. I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.

Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".

Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.

16) Det kinesiske politiske systemet?

Dette krever en egen undersøkelse som jeg ikke har gjort. Et naturlig spørsmål. ut fra Maos karakteristikk av Sovjet i sin tid, er "er Kina et aggressivt fascistisk diktatur"? Mitt forsiktige svar er nei.

Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.

Den aggressive fascistiske ideologien, retta mot både intern opposisjon og eksternt verdensherredømme, som prega både Nazi-Tyskland og Breznjevs Sovjet, mangler. Den indre kontrollen er mindre rigid, regjeringa eksperimenterer forsiktig med ikke-kontrollerte lokalvalg osv. Det fins heller ingen aggressiv indre fascistisk BEVEGELSE som søker å dytte systemet i en mer strømlinja diktatorisk retning.

Modellene for en god del av eliten I PARTIET ser ut til å være Singapore, Hongkong – og faktisk Vesten. I kinesisk tapning, der mantraet først og fremst er "stabilitet" –-gjør ikke som i Sovjet, ta ikke sjanser som risikerer å skape sammenbrudd.

17) FRAMTIDA? til KINA …

Til nå har jeg nøyd meg med å beskrive situasjonen TIL IDAG. Men typisk for denne utviklinga er at vi er i en så TIDLIG FASE at DE VIKTIGSTE FORANDRINGENE har enda ikke skjedd. HVA VIL SKJE I NESTE OMGANG? Ei like "grundig" gjennomgang krever et minst like langt notat, sjøl i dette formatet.

Kanskje jeg lager det … men her, bare noen mye kortere punkter:

Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet. (Kina bør fx kunne gå forbi USA når det gjelder romfart, ut fra PRIS.) Sml med USA er Kina "i 1900" (den viktigste forskjellen er at USA da var rikere PR CAPITA enn England, Kina er sjølsagt langt fattigere pr hue enn USA og vil fortsette å være det LENGE.)

Kina HAR verdens største militærmakt målt i ANTALL SOLDATER (ulikt USA i 1900). Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer. OM Kina vil oppruste så kraftig eller først vil bli provosert til å gjøre det av en militær konflikt (eller trusselen om det) får historia vite.

DIPLOMATISK influerer Kina "spontant" et hundretalls land i Asia og Afrika som enorm importør. Kina er dessuten de facto blitt den dominerende makta i noen små naboland, som Laos, Kambodsja og Burma.

Kinas SYSTEMATISKE diplomati er utprega økonomisk. Det har bl.a. retta seg mot ASEAN, Sør-Korea og Japan med sikte på å få til et "ASEAN + 3" – verdens største frihandelsblokk! – mot sentral-Asia (Shanghai-pakta) med sikte på bl.a. sikre olje, og mot Russland (olje, tre, metaller, teknologiimport, osv) som Kina nylig har "gitt" 1,5 millioner kvadratkilometer land som Tsar-Russland tok på 1800-tallet, og mot India, som har fått Kinas støtte til en plass i FNs sikkerhetsråd (trolig sammen med Brasil, mens Kina går MOT Japan og trolig åsså mot Tyskland.)

Men samtidig begynner Kina å forlate den politikken som har vært fulgt i de siste 10-åra, som begrenser kinesisk nærvær til Kinas grenseområder. Kina har fx nettopp sendt drøyt 80 politisoldater til FN-styrken i Haiti, til Bush-regjeringas store forskrekkelse.

VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.

Lula i Brasil argumenterer for en "sør-allianse" økonomisk, teknologisk osv mellom land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika osv. (Etter min mening er flere av disse landa åsså "nye imperialister" økonomisk sett, ut fra Lenins 1916-definisjon.)

Kina er mye mer forsiktig med å si sånt og vil ikke blokkere forskjellige muligheter. (Fx legger opposisjonen i Japan opp til å fjerne Japan fra USA og legge landet nærmere Kina, i takt med handelsutviklinga ….) Men at Kina som andre verdensmakter vil bygge opp en "familie" av nære allierte (noe Kina har unngått til nå) virker sannsynlig.

18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?

Kinas politikk overfor USA er forsiktig. I motsetning til både Washington og Moskva (før og nå) sier Beijing heller lite. Beijing var mot Irak-krigen, men lot Frankrike, Tyskland og Russland ta støyten mot USA.

Men Kinas KONKURRANSE med USA blir OBJEKTIVT stadig skarpere – i første omgang om råvarer, markeder, valuta osv, i neste omgang – tror jeg – om geopolitisk støtte for å sikre de økonomiske interessene.

Blir Kina "det nye Sovjet" i forholdet til USA? NEI, fordi Kina er ulikt Sovjet på MINST 2 viktige måter:

+ Tsar-Russland var en militærstat bygd opp på stadig militær erobring av land. Sovjet fulgte opp den tradisjonen med å utvide seg, bl.a. under 2vk, og sende soldater til nye land helt opp til 1980-tallet. Kina i de siste 150 åra har derimot ingen tradisjon for å erobre land eller sende soldater utenlands. (Kinas intervensjoner etter 1949 har bare vært i naboland, fra kinesisk synsvinkel defensive, og har ALLTID endt med at soldatene blei trekt tilbake). I kinesisk tradisjon betyr militære eventyr ustabilitet, altså fare.

+ Sovjet fikk ALDRI KINAS NÅVÆRENDE ØKONOMISKE STYRKE! Sovjet, som var Norges NABOLAND, fikk ALDRI den økonomiske betydninga i Norge som Kina nå har! Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.

19) Verdenskrig innen 20 år?

Noen kommentatorer hevder at Irak-krigens "egentlige mål" er å "ringe inn Kina" – ut fra de ny-konservative USA-strategenes planer, utarbeida på 1980-tallet, om å "ta Kina før Kina blir sterkere enn USA". Det er interessant å merke seg at FØR 9/11 var Bush-Regjeringa temmelig aggressiv mot Kina.

Det er åsså interessant at i den nåværende kraftige opptrappinga av forholdet mellom Taiwan og Beijing (der Taiwans regjeringssjef bl.a. har sagt at han trenger muligheten til å kunne ødelegge kinesiske storbyer for å "stå imot kinesisk press") ligger USA hardt på og støtter den sida som vil at Taiwan skal kjøpe store amerikanske våpensystemer, i motsetning til ei kraftig fløy av storkapitalister og det gamle Guomindang-partiet(!) som ønsker avspenning med Beijing.

Skjerpinga av krisa mellom Taiwan og Beijing er nå så kraftig at fx Singapores regjering to ganger har advart mot at den kan ende med krig. To muligheter:

+ Visse kretser i USA kan forestille seg en "preventiv" storkrig mot Kina før det er for seint.

Jeg gjetter at på tenkeloftene i USA-imperialismen fins det folk som tukler med sånt. (På den andre sida er det vanskelig å få gjennom, bl.a. ut fra krigsmotstand i USA – både fra vanlige folk og byråkrater, militære og kapitalister som skjønner at det er galskap).

+ USA-regjeringer kan i de kommende åra forsøke å vikle Kina inn i LOKALE konflikter for å "blodtappe" Kina, som Sovjet forblødde i Afghanistan, Etiopia osv.

Det BLEI jo aldri "VARM" verdenskrig mellom USA og Sovjet, sjøl om det så ille ut mange ganger. Men en 40-årig "kald" "3-verdenskrig" blei det. Men vi bør åsså huske på at INGEN av de to "varme" verdenskrigene brøyt ut fordi de var PLANLAGT. Begge brøyt ut fordi stadig skarpere LOKALE konflikter "trakk" de to blokkene inn i dem, i strid med ALLE parters kortsiktige planer. Sånn sett MINNER situasjonen nå stadig mer om utviklinga før FØRSTE verdenskrig, med den "gamle" makta med "imperiet der sola aldri går ned" mot den "nye" makta som stiger opp og trenger råvarer og markeder til eksport. Dette er ikke en "spådom om at det blir verdenskrig mellom Kina og USA i de nærmeste 20 åra". Akkurat der vil jeg slutte meg til Stalin, som sa at IMPERIALISTISKE KRIGER i sin store allmenhet ikke kan unngås så lenge IMPERIALISMEN fins, mens KONKRETE KRIGER alltid kan unngås eller stoppes.

Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.

UHA!

"Og enda var det mange vers" – men de får vente …

20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?

Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?

Jeg har diskutert økonomiske kriser, evt kriger (storkrig eller lokale kriger). Så vidt jeg kan se, kan ikkeno hindre denne utviklinga anna enn at Kina på et eller anna vis katastrofalt faller sammen (indre opprør, oppsplitting i flere stater, Kina taper en storkrig e.l.)

Men mer grunnleggende tror jeg dette spørsmålet er gærent stilt. For egentlig fins det ikke ET historisk punkt i tida der Kina går forbi USA "akkurat da". Når det gjelder Kina som INDUSTRIPRODUSENT har Kina alt gått forbi. Det samme med Kina som mobiltelefonmarked eller internasjonal oppkjøper av mange metaller … Om vi skal rekne Kina som "verdens største økonomi" når Kina går forbi USA i GDP PPP eller i GDP i "rå USD" (begge svært teoretiske størrelser) er egentlig formelle spørsmål. ELLER om vi vil vurdere Kina som «sterkere enn USA» først når Kina er MILITÆRT sterkere i verdensmålestokk, eller åpenbart DIPLOMATISK sterkere (har flere allierte, kan "slå USA i FN" e.l.)

Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?

Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.

– + –

Gratulerer Brigt!

Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

kammeratslig hilsen

Tøgrim, september 2004

 

Etter at den nye energilova og EØS-avtalen vart vedtatt av Stortinget tidleg på 1990-talet, starta for alvor ein marknadsliberalistisk kraftrevolusjon i Norge. Dette representerer eit historisk brot med ein nasjonal kraft- og konsesjonspolitikk som vart utvikla etter 1905. Kampen om samfunnstyring og nasjonal kontroll over vasskrafta og heimfallsretten bør bli ei sentral sak i den komande valkampen og i markeringa av 100-årsjubileet for unionsoppløysinga.

---

Dei seinare åra har overvakningsorganet for EØS-avtalen, EFTA Surveillance Authority (ESA) i Brussel, kritisert industrikonsesjonslova i Norge for å vere i strid med EØS-avtalen og EU sitt regelverk, spesielt når det gjeld vasskraftsektoren og heimfallsretten. Dette gjeld mellom anna artikkel 31 om fri etableringsrett og artikkel 40 om fri kapitalrørsle. På denne bakgrunnen vedtok regjeringa tidleg i 2003 å setje ned eit breidt samansatt utval for å vurdere korleis den norske heimfallsretten i framtida bør utformas. Utvalet la fram si innstilling 30. november 2004, med ei rekkje lovframlegg for å tilpasse norsk lovgjeving til EØS-avtalen (NOU 2004:26). Fleirtalsinnstillinga har innan høyringsfristen fått inn mange kritiske fråsegner, ikkje minst frå kommunar og fylkeskommunar. Like før påske slo olje- og energiminister Torhild Widvey (H) fast at det ikkje var aktuelt for regjeringa å kome med eit endeleg lovforslag før somaren. Dette vert soleis eit viktig tema i den komande valkampen.

Bakgrunnen for heimfallsretten

På slutten av 1800-talet gjekk fossespekulantar igong med å kjøpe opp utvinnbare fallrettar frå grunneigarar rundt om i landet. I dei fleste landa i Europa var staten eigar av vassdrag. Dei nordiske landa bygde i hovedsak på privat eigedomsrett over vassdraga. I mange høve hadde oppkjøparane i Norge bakmenn i utlandet. Det var dei høge fossefalla og djupe fjordane i Norge som la grunnlag for kraftanlegg for kraftforedlande storindustri, i første omgang i Telemark, på Vestlandet og i Nord-Norge. Denne spekulasjonen i kjøp og sal av fallrettar til private interesser vart sett på med stigande bekymring. I 1891 vart det første kommunale e-verket satt igong i Hammerfest basert på vasskraft. I 1895 vart det løyvd pengar i Stortinget til statlege oppkjøp av fallrettar i regi av Kanalvesenet, forløparen til Norges Vassdrags- og Energidirektorat for å sikre drift av jernbanar og alminneleg forsyning. Rundt 1900 hadde i alt 24 norske byar fått elforsyning.

Men den tidlege fasen av vasskraftutbyggjinga her til lands var prega av privat og utanlandsk kapital, og i 1906 eigde utanlanske selskap over 3/4 av fossane som vart bygd ut.

Kravet om heimfall til staten vart tatt inn i sjølve konsesjonslova (ervervslova) av 1909. Heimfall til staten skulle sikre at private fallrettar med tida (etter 60 år) skulle få offentleg eigarskap. I industrikonsesjonslova av 1917 vart det slått fast at dette gjaldt «vannfallet med alle de innretninger, hvorigjennom vannets løp og leie forandres, så som damanlegg, kanaler, tunneler, bassenger, rørledninger med mer, de til utbyggingen og kraftanlegget tilhørende maskineri og annet tilbehør, samt arbeiderboliger og andre bygninger som hører med til kraftanlegget». Etter konsesjonstida skulle dei private kraftanlegga tilhøre staten. Fleirtalet i Høgsterett avviste at dette var eit inngrep i den private eigedomsretten i strid med Grunnlova §105. Heimfall frå private og utanlanske eigarar skulle heller ikkje løyse ut noen form for erstatning frå staten etter at konsesjonstida var ute. Staten og kommunar var unndratt frå konsesjonsplikt. Vasskrafta si viktige rolle for ålmenta og samfunnet som heilskap vart stadig sterkare understreka. Skjerpa reglar om konsesjonsplikt og strammare vilkår for private eigarar av fallrettar vart utvikla. Etterkvart vart det eit nasjonalt politisk mål å elektrifisere heile landet gjennom offentleg eigde kraftverk. Dette målet vart nådd i løpet av 1960-åra.

I 1969 vart det og innført konsesjonsplikt på ubegrensa tid for norske kommunar og fylkeskommunar. Men det var ingen grunn til å innføre vilkår om heimfall for offentleg eigde kraftverk. Samstundes vart det innført reglar om sokalla foregrepne heimfall. Dei private selskapa som hadde konsesjon for 60 år fekk høve til å leige attende av staten dei utbygde vassfalla med tilhøyrande anlegg og dei ikkje utbygde vassfalla i same vassdrag for ein ny konsesjonsperiode. Då vart det lagt vekt på om den private konsesjonæren hadde forvalta dei samfunnsverdiane som vassfallet representerte på ein forsvarleg måte, og hadde konkrete opprustnings- og utbyggjingsprosjekt.

I dag er vasskrafta grunnlaget for 99 % av norsk energiforsyning. I kraftsektoren er det investert om lag like store verdiar som i olje- og gasssektoren dei siste tiåra, og om lag like mykje som i heile fastlandsindustrien elles. Takka vere strenge konsesjonslover og heimfallsretten er om lag 90 % av norsk kraftforsyning i offentleg eige. Kampen gjeld det norske arvesølvet – vasskrafta.

Den nye energilova

Samstundes som EU-kommisjonen og Ministerrådet i EU tok dei første stega for å marknadsliberalisere energisektoren i den indre EU-marknaden, skjedde det same i Norge på slutten av 1980-talet. Olje- og energiminister Eivind Reiten, statsråd frå Senterpartiet, la på vegne av Syse-regjeringa fram den nye energilova for Stortinget. Denne var skreddersydd til den komande EU-tilpasninga. Den nye energilova (Ot.prp nr 43, 1989-90) definerte energi som ei vare, slik EU gjorde det i 1988 og slik EØS-avtalen seinare gjorde det. Det var ingen prinsippiell motstand i Stortinget, heller ikkje frå SV. Lova vart til slutt samrøystes vedtatt i Odelstinget (det hadde ikkje skjedd om RV då var representert på Stortinget). Etter regjeringsskiftet i november 1990 fekk Senterparti-statsråden direktørjobb i Norsk Hydro, medan ein annan Hydro-direktør, Finn Kristensen, overtok plassen på vegne av AP for å setje lova i kraft frå 1.1.1991. Den nye energilova var heilt ubrukeleg for å styre kraftpolitikken politisk. Marknadsmekanismane skulle jo ta over. AP-regjeringa gjorde ikkje noe for å stramme inn tøylane. Tvert imot heldt dei fram liberaliseringa og EU/EØS-tilpasninga på energiområdet. 20. juni 1991 la AP-regjeringa fram St.prp nr 100 (1990-1991) om omorganisering av Statkraft. Her slo regjeringa klårt fast:

«Markedsorienteringen av norsk kraftforsyning faller sammen med anstrengelsene internasjonalt for en friere omsetning av energi.»

Statkraft skulle etter dette drive reint forretningsmessig, mellom anna i høve til forhandlingane om nye kraftkontraktar med industrien. Rimeleg krafta som industripolitisk virkemedel vart undergravd av AP.

Samstundes vart Statkraft omdana til to statsforetak: eitt for produksjon og sal (Statkraft) og eit nettforetak (Statnett). Som eit svar på denne nye kraftpolitikken frå AP, hadde Landsforening 120 i Norsk Tjenestemannslag (NTL) – LO-organiserte i Statkraft og NVE ei skarp fråsegn i TB – fagbladet for NTL i januar 1993. Her heitte det mellom anna :

«Arbeiderpartiet har med dette lagt til rette for utvikling av en jappekultur i energiomsetningen som en må tilbake til midten av 80-åra for å finne maken til. Vi konstaterer at det måtte en Arbeiderparti-regjering til for å gjennomføre høyrebølgen i norsk kraftforsyning.»

Denne politikken har blitt vidareført under både regjeringane Jagland og Stoltenberg og Bondevik 1 og 2. I regjeringa Bondevik 1 var både EU- og EØS-motstandarane Marit Arnstad og Anne Enger Lahnstein frå Senterpartiet olje- og energiminister. Dei var og lojale både i høve til den nye energilova og EØS-krava på energisektoren.

EØS-avtalen og vasskrafta

I EØS-avtalen –-del 2 om det frie varebytte – er energi definert som ei vare (artikkel 24 og diverse vedlegg 6). Ved EØS-avtalen (og sjølsagt og ved fullt norsk EU-medlemsskap) må Norge måtte rette seg etter EU sin energipolitikk, energidirektiv og felles økonomisk regelverk for den indre marknaden.

I AP-regjeringa sin stortingsproposisjon om EØS-avtalen (St.prp 100 ,1991-1992) heiter det mellom anna:

«Utviklingen av rammevilkårene for energiforsyningen innenfor EU vil være av stor betydning for Norge.» (side 161)

«En rekke bestemmelser i EØS-avtalen som angår markeds- og konkurranseforhold kan komme til anvendelse på energiområdet. Det gjelder i første rekke avtalens artikkel 4 med generelt forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, avtalens artikkel 11 og 12 som forbyr kvantitative begrensinger på import og eksport og alle tiltak med tilsvarende virkning, avtalens artikkel 16 som innebærer at statlige handelsmonopoler ikke skal kunne forskjellsbehandles på grunnlag av nasjonalitet, bestemmelsene om fri etableringsrett og fri kapitalbevegelser, samt prinsippene om ingen restriksjoner ved nasjonal behandling ved selskapsinvesteringer, nedfelt i artiklene 31, 34, 40 og 124, konkurransereglene i artiklene 53-60 og statsstøttebestemmelsene i avtalens artikler 61-64.» (side 164)

«Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, innebærer at interessenter i andre EØS-land vil stille på linje med norske private interesser ved erhverv av fallrettigheter, bruksrettigheter og utbygde vannfall i Norge.» (side 201)

EU- og EØS-tilhengjarar som framleis hevdar at EØS-avtalen ikkje gjeld på energisektoren, driv anten med løgn for å føre det norske folk bak ljoset – eller dei manglar kunnskap.

Den nye kraftsituasjonen

I dag eig kommunar og fylkeskommunar vel 42 % av produksjonskapasiteten i landet. Gjennom Statkraft eig staten direkte og indirekte ein produksjon på vel 45 %.

Dei private konsesjonspliktige kraftverka har ein kapasitet på ca. 6,5 % og dei konsesjonsfrie private kraftverka utgjer ca. 5,5 %. Dei sistnemnde er knytta til vassfall som vart bygd ut før konsesjonslova av 1909.

Om lag 3/4 av alle offentlege kraftverk er dei siste åra omdanna til aksjeselskap og er forplikta til å drive etter forretningsmessige prinsipp i samsvar med aksjelova. Det har skjedd storstilte oppkjøp og fusjonar og ei sentralisering av makt, styring av produksjon og distribusjon.

Trass i at produksjonskostnadene per kWt har gått ned, har straumprisane og fortenesten gått kraftig opp. Både den kraftforedlande industrien, næringslivet elles, vanlege forbrukarar og offentleg sektor har fått merke dette. Elektrisk kraftproduksjon i Norge er ein del av den nordiske kraftmarknaden. Etterkvart som gigantiske overføringskablar til Danmark, Tyskland, Nederland og England er på plass, vil krafteksporten auke innafor den europeiske kraftmarknaden. Dette vil drive prisen på norsk vasskraft ytterlegare i været. Utanlandske kraftselskap, som svenske Vattenfall, finske Fortum, tyske E.ON og franske EdF, ynskjer å sikre seg eigarskap i norske kraftselskap. Om heimfallsretten blir tilpassa EØS-avtalen, er det all grunn til å tru at det vil bli eit salsras av offentlege eigde norske kraftverk.

Nye lovforslag

Fleirtalet i Heimfallsutvalet har foreslått ei rekkje lovendringar i industrikonsesjonslova og vassdragsreguleringslova av 1917 for å tilpasse norsk lov til EØS-lova. Desse framlegga baserer seg på at norske offentlege og private kraftverk skal bli likestilte i høve til konsesjonslover – herunder konsesjonstid, vilkår og heimfallsrett. Dei foreslår at alle kraftverk får ei ny konsesjonstid tidsavgrensa til 75 år før heimfall til staten. Unntaket er dei private kraftverka som vart etablert før heimfallsretten vart innført i 1909. Dette skal gjelde frå ei slik lovendring er vedtatt. Samstundes skal kraftverkseigarane ha høve til forlenga eigarskap på 1/3 i eit aksjeselskap i lag med staten etter 75 år.

Dette fleirtalsframlegget vil gjere det særs gunstig for private, utanlandske gigantar å kjøpe opp norske kraftverk for 75 nye år, med opsjon på vidare medeigarskap etter denne tida. Norske kommunar og fylkeskommunar med ein anstrengt økonomi vil lett bli frista til å selje ut sine aksjar so snart som råd, ettersom verdien er størst dei første åra av ein tidsavgrensa konsesjonsperiode. Totalt er det snakk om verdiar for fleire hundre milliardar.

Det er gledeleg at mange kommunestyre og fylkesting, inkludert Kommunenes Sentralforbund (KS) og LO har gått imot dette fleirtalsframlegget. Mindretalet i utvalet (frå Kommunenes Sentralforbund, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar og LO) har og akseptert at det må gjerast visse lovendringar tilpassa EØS-avtalen. Men dei foreslår ein meir «skånsom» modell, den sokalla «transaksjonsmodellen». Den går i korte trekk ut på at offentleg eigde kraftverk først blir utsatt for krav om heimfall til staten om dei sel ut aksjar til private eigarar. Då vil heimfall trå i kraft 60 år etter transaksjonen (salet). I motsatt fall har dei offentleg eigde kraftselskapa evigvarade konsesjon som i dag. Men det er eit ope spørsmål om ESA vil akseptere ein slik skilnad i mellom offentleg og privat eigarskap i norsk lovverk i framtida. Spesielt vil dette vere problematisk for alle dei offetleg eigde kraftselskapa som er blitt aksjeselskap. Dette inkluderer og Statkraft.

Det tredje alternativet

Grunnlaget for norsk kraftpolitikk etter 1906 var nasjonal kontroll og politisk styring – ikkje marknadsliberalisme og frikonkurranse. Den nye energilova og EØS-avtalen har endre på dette. Her er noen hovedpunkt til kva som bør vere RV sitt alternativ til alle dei partia som i dag er representert på Stortinget:

• Heile energilova må grunnleggjande endrast til fordel for innbyggjarane og norske arbeidsplassar.
• Norsk kraftpolitikk må atter basere seg på suveren nasjonal råderett.
• Alle krav om EØS-tilpasning på kraftsektoren må avvisast av det nye Stortinget.
• Heimfallsretten må gjelde uinnskrenka i høve til EU-rett og krav frå ESA.
• Krafta må atter bli eit industripolitisk verkemedel for å sikre arbeidsplassar og samfunnsutvikling i Norge basert på rimeleg kraft.
• Forbod mot fri krafteksport frå Norge til andre land.
• Statkraft og dei andre offentleg eigde kraftselskapa må oppløysast som aksjeselskap og istaden tene som forvaltar av ein felles naturressurs til beste for utvikling av samfunnet.
• Dei private kraftselskapa som har konsesjon, får berre vidare konsesjonsrett eller leigeavtalar om dei nyttar krafta til å utvikle industriarbeidsplassane i eigarbedriftane i Norge.
• Rimeleg fornybar vasskraft skal gje grunnlag for satsing på miljøvenleg industriutvikling, jarnbaneutbyggjing og anna kollektivsatsing, produksjon og sal av el-bilar – kombinert med overgang frå elektrisitet til varmeanlegg når det gjeld oppvarming.
• Stopp i utbyggjing av vassdrag som kjem i konflikt med miljø- og naturverninteresser.
• Alle kraftselskap og alle kraftforbrukarar i Norge må bli utfordra til å gjennomføre ein storstilt nasjonal plan og kampanjer for energieffektivisering og energigjenvinning, slik at sløsing med den reine, fornybare vasskrafta tar slutt i elektrisitetslandet Norge.

Dette bør vere ei politikk som kan sameine den radikale delen av fagrørsla, miljørørsla, konsekvente EU/EØS-motstandarar og alle andre som ynskjer ei anna samfunnsutvikling, der natuturressursane i Norge blir nytta til fordel for innbyggjarane og arbeidsplassane – ikkje for profitt og spekulasjon.

---

Kjelder

• RV-rapport 1993: EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene
• NOU (Norges offentlige utredninger) 2004:26 Hjemfall

 

Tromsø kommune er landets største fiskerkommune. 694 fiskere i 2002 hadde fiske som hovedyrke, og 238 fiskere hadde det som biyrke. I 2004 hadde kommunen mistet 21 % av fiskerne med hovedyrke, og hele 58 % av de som hadde fiske som biyrke. Dette er hjemkommunen til fiskeriministeren. Tallene fra Tromsø er ikke enestående. I Vesterålen regner en med at 20 % av de mindre båtene er borte i løpet av det siste året. For noen distriktskommuner som Bø er tallet enda mer dramatisk, opp mot 30 %.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

De fiskerikommunene som har hatt økning er kommuner som Austervoll i Hordaland. Det er de større selskapene som har tjent på fiskeriministerens politikk. Svein Ludvigsen er kapitalens mann, ikke distrikts-Norges. Eksempelvis har Røkke sikra seg 30 trålerkonsesjoner, som utgjør en tredel av de totale trålerkonsesjonene i landet vårt. Dette er storstilt privatisering av høstingsretten, det er et gedigent ran av fellesskapets verdier og vil på kort tid kunne rasere bosettinga langs kysten. At fylkesordføreren i Finnmark sammen med vertskommunene for fiskeværene applauderer Røkkes oppkjøp, er nok tidsbetinga bygd på utopiske håp. Tar Røkke opp kvota på én båt, så blir ikke landingene fordelt på landmottakene langs kysten.

At Norges Fiskarlag forsvarer strukturendringa, må være ut fra ledelsens egeninteresse i å gjøre seg sjøl rik på fiskerettighetene. De tjener på at de små i næringa blir kjøpt opp av dem sjøl, de tjener på kvotekannibalismen i sin gruppe. Andre forsøker nok å bremse denne utviklinga. De forskjellige forslagene som nå kommer, vitner heller om en desperat situasjon enn realistiske forslag til å administrere kapitalismens fiskeripolitikk.

Kystfiskarlaget har fått professor Torbjørn Trondsen til å utrede en kystkvotemodell med blant annet fangstlag. Denne modellen skal stoppe privatiseringa, hindre omsetting av kvoter, skape større stabilitet for kvotegrunnlaget i en region m.m. Modellen kunne kanskje ha fungert i et sosialistisk Norge. Vi har et ferskt eksempel fra Harstad. Fiskerne bygde kollektivt ei fiskerihavn i Harstadbotn sammen med kommunen. Fiskerne investerte i infrastruktur som skulle sikre dem gode arbeidsvilkår i fremtida. De fiskerne som ønsket å gå av med pensjon, ønsket å selge seg ut. Kommunen hadde forkjøpsrett, men ville ikke bruke den. Dermed kjøpte et fritidsbåtfirma hele brygga billig og anla butikk og marina. Erfaringen tilsier at så lenge en godtar omsetting av kvoter, så vil ikke et slikt fangslag kunne fungere. Fangstlag stopper ikke markedskreftene.

Finnmark fylkesting har gått inn for ressursselskap som skal forvaltes lokalt. Troms fylkesråd fremma lignende forslag i siste landsdelsutvalgsmøte 17. mars. "… etablering av ett eller flere regionale, offentlige eide ressursselskap, som skal eie og forvalte fiskekvoter i landsdelens interesser." "Slike ressursselskap må ha rett til å kjøpe opp kvoter …"

En skal altså bruke offentlige midler til å kjøpe opp kvoter. Da har politikerne gått inn for at det blir laget et marked for kvoter. Det vil drive prisene på kvotene oppover. Og det blir legalisert at kvoter er omsettbare.

Fylkesrådet i Troms krever ikke at det skal være folkevalgt politisk styring av slike ressursselskap. Tvert om foregår det en hissig argumentasjon om at næringa sjøl skal styre slike ressursselskap, fordi politikerne ikke kan næringspolitikk. Og modellene med sykehusforetak viser hvor enkelt fellesskapets verdier kan unndras folkevalgt kontroll. Modellen med Innovasjon Norge som forvalter offentlige næringsstøtte, der er aktørene i flertall og politikerne gisler. Den rådende ideen her er at styrene skal være kollegiale og de få politikerne som er der, skal ikke representere sitt parti. Det er forretningsinteressene som må råde. Modellen med ressursselskap, er en måte å ta bort folkevalgt styring og kontroll med naturressursene våre. Dette blir et forretningsforetak som heller stimulerer til markedsorientering med fiskerettighetene.

Kvotebanker eller ressursselskap har det til felles at det er avhengig av den fiskeripolitikken som føres. Hvorfor skal en opprettholde gruppeinndeling når en har gjennomført den samme reguleringsmodellen for alle gruppene? Leveringsplikten er mest symbolsk og er allerede så undergravd at rederne ikke bryr seg. Dersom en ville holde i hevd leveringsplikten, ville ressursselskap være overflødig. De fartøy som ikke overholder leveringsplikten, var det bare å inndra konsesjonen til. Da hadde en lokal hånd om ressursene.

En forvaltning av fiskerettigheten i et ressursselskap krever at det innføres forbud mot alt fritids- og mataukfiske. Det er og i tråd med fiskeriministerens ønske om å stenge allmenningen for å innføre nye avgifter på fiskerettighetene, det han kaller for ressursrente.

Jeg er redd for at ressursselskapene vil svekke allmenningsretten. Faktisk vil jeg si at det er bare ett krav som effektivt bremser den markedstilpassa fiskeripolitikken, og det er å kreve gjeninnført fiskeriallmenningen. Fisken i havet er samfunnets felleseie. Kystbefolkninga skal ha adgang til havet, alle skal ha adgang til yrket. Rettigheten må ikke være gjenstand for handel. En gjeninnføring av fiskeriallmenningen vil gi oss en kystflåte av mindre fartøy som vil levere på fiskebrukene i nærmiljøet. Det er en utvikling som strir mot kapitalismen, vi må ha et sosialistisk samfunn for å kunne styre til beste for fellesskapet. Kanskje vi bør starte med å bli like offensive med sosialistisk argumentasjon som fiskerne var da Råfiskloven ble innført. For at vi skal komme på offensiven, må vi synliggjøre at det går an å organisere samfunnet sosialistisk og ikke rote oss inn i forskjellige former for selskapstrukturer.

 

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: "Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken." Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: "Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant."

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem og forsvarspolitisk talsperson for AKP

---

Når vi 30. april feirer 30-årsjubileet for USAs militære og politiske nederlag i Vietnam, hvor restene av den overveldende amerikanske krigsmaskinen måtte rømme Saigon, skjer det i en situasjon i verden hvor USA har innledet sitt tredje år som okkupantmakt i Irak. Det finnes sterke paralleller til at USA er i ferd med å bli festet til en politisk og militær hengemyr i Irak – ikke ulik det som ble situasjonen i Vietnam.

Det er altså mulig å vinne krigen uten å vinne et eneste slag. De militære tiltakene har politisk virkning, og de politiske kampanjene har militær betydning. En utfordring for oss som i dag støtter den irakiske befrielseskampen, er å forstå hvordan politisk arbeid i Norge kan gi et handslag til motstandskampen ved at den svekker USAs legitimitet i Norge for den okkupasjonen de gjennomfører. Et politisk svekket USA gir et militært svekket USA og vanskeliggjør både USAs militære operasjoner og deres sivile passiviseringsprogram i Irak.

Det er enklere å tidfeste vietnamkrigens slutt enn dens begynnelse. For vietnameserne kulminerte kampen mot USA i en langvarig antikolonial kamp som hadde sin første store seier ved franskmennenes nederlag ved Dienbienphu 7. mai 1954. USA forsøkte å etablere sitt eget hegemoni ved å sabotere Vietnams uavhengighet og samling under Genève-konferansen samme år og lyktes med et delt Vietnam hvor USA fikk vesentlig innflytelse over Sør.

Den USA-støttede Ngo Dinh Diem erklærte seg som president i Sør-Vietnam, en sjølstendig republikk. Nord-Vietnam under sin leder Ho Chi Minh aksepterte ikke et delt Vietnam og fortsatte den politiske og militære kampen for et forent, fritt og uavhengig land.

USA plasserte ut militært personell som rådgivere i landet, og 8. juli 1959 falt to amerikanere i kamp som de første offisielle militære tap USA hadde i landet.

Den vesentligste delen av motstanden mot det amerikanske kolonistyret var geriljatrefninger fra FNL (Front National Liberation) for den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnam. FNL ble av det sør-vietnamesiske kolonistyret og amerikanerne betegnet som Vietcong. Det er en nedvurderende betegnelse som i dag er vanlig i de fleste medier – også blant journalister som var aktive i solidaritetsarbeid for Vietnam i FNL-gruppene i Norge og Sverige.

Amerikanske militærhelikoptre ble brukt aktivt i kamp mot de vietnamesiske frigjøringsstyrkene fra januar 1962.

Maddox i Tonkin-bukta

Den politiske og militære framgangen til FNL ble så sterk at USA trengte et påskudd for radikalt å styrke sitt militære nærvær. De påsto at den amerikanske kanonbåten Maddox ble angrepet av Nord-Vietnam i Tonkin-bukta. Med dette som begrunnelse fikk USAs president Lyndon B Johnson vide fullmakter til å trappe opp krigen i august 1964.

I februar 1965 intensiveres teppebombing av Nord-Vietnam og områder i sør hvor frigjøringsbevegelsen sto sterkt. Angrepet på Maddox i Tonkin-bukta ble etter vietnamkrigens slutt avslørt som reint oppspinn fra amerikansk side. Parallellen til begrunnelsen for angrepet på Irak – å finne masseødeleggelsesvåpen – er slående. Store kontingenter amerikanske soldater ankom Vietnam i mars 1965 og nådde nærmere 500.000 i 1967, for å toppe seg til 585.000 soldater på det meste.

USA trodde de hadde kontroll, men så kom Tet-offensiven til FNL og Nord-Vietnam 1968.

Gjennom etablering av baser et utall steder i Sør, aktiv patruljering, bombing og gjennomføring av ulike sivile passiviseringsprogram ble USA fanget inn i en illusjon om at de var i ferd med å oppnå en viss kontroll i perioden 1965-1968.

Da FNL og Nord-Vietnam gikk til en landsomfattende offensiv under høytiden Tet fra 30. januar 1968, kom det som et sjokk for USA og det marionettregimet de etter hvert hadde innsatt i Sør.

Mer enn 100 byer og tettsteder ble angrepet samtidig av den lokale frigjøringsbevegelsen i samarbeid med soldater fra nord som i det skjulte ankom de siste dagene før offensiven. Deler av den amerikanske ambassaden i Saigon ble besatt av FNL. USAs hovedbase mot nord, Khe San, ble angrepet av nord-vietnamesiske styrker, og frigjøringsstyrkene tok kontroll over store deler av den viktige provinshovedstaden Hue (for øvrig ramme for den amerikanske filmen Full Metal Jacket).

Tet-offensiven

Tet-offensiven var en politisk og langsiktig militær suksess for de vietnamesiske frigjøringsstyrkene til tross for at de led tap som var mange ganger større en amerikanerne og deres vietnamesiske marionettstyrker. Og til tross for at de ble drevet ut av alle de byene og tettstedene som de for en periode hadde fått kontroll over. På den andre siden var det et politisk nederlag, men på lenger sikt var det et varsel om det framtidige militære sammenbrudd for USA. Dette til tross for at de gjenerobret alt og med sine 2.500 døde hadde tap rundt 10 % av hva frigjøringsbevegelsen hadde.

Årsaken til at en tilsynelatende militær seier kan være et politisk nederlag og derigjennom bidra til et militære sammenbrudd, ligger i at militære tiltak ikke i hovedsak er et teknisk, men et politisk fenomen. Militæraksjoner trenger en politisk forankring og legitimitet og en politisk begrunnelse. Den oppbyggingen av de amerikanske styrkene som hadde foregått, var omstridt hele veien i USA. Motstanden i den amerikanske befolkningen hadde økt eksponentielt med økningen i de amerikanske bakkestyrkene som ble rekruttert gjennom alminnelig verneplikt – the draft.

Da president Johnson gjentatte ganger gikk til Kongressen for å øke bevilgningene til krigen, var det med begrunnelsen om at man var i ferd med å få kontroll – å vinne. Tet-offensiven viste at man var milevis fra dette målet sett med amerikanske øyne. Det var overhodet ingen i det amerikanske militære etablissement eller i etterretningsorganisasjonene som hadde forventet eller forutsett offensiven. Man ble også overveldet over med hvilket tempo og kraft den kunne gjennomføres.

31. mars samme år varslet president Johnson at han ikke ville stille som kandidat til presidentvalget for en ny periode, og at han gikk inn for forhandlinger angående situasjonen i Vietnam. Dette hindret ikke USA i å intensivere krigføringen i landet i forsøk på og med uttrykt målsetting å bombe landet tilbake til steinalderen. I tiårsperioden 1965-1975 ble det drept tre millioner mennesker i USAs krig mot Indo-Kina (Vietnam, Kambodsja og Laos). Det ble droppet bomber og utløst sprengkraft over Vietnam aleine som tilsvarer 2,5 ganger den sprengkraft som ble brukt av alle krigførende makter under andre verdenskrig. Denne – en av verdens største krigsforbrytelser – har USA så langt ikke betalt en dollar i kompensasjon for. Langt mindre beklaget eller bedt om unnskyldning for.

Nixon

Republikaneren Nixon overtok som president i USA i 1968 og fortsatte den intensive krigføringen. Antall drepte amerikanske soldater passerte 350.000 i mai 1969. Et økende antall offiserer ble drept av sine egne soldater som en del av økende motstand mot krigen i stadig større deler av soldatmassen. Protestene mot krigen og solidaritetsbevegelsen med Vietnam sammenfalt med et ungdomsopprør over store deler av verden. Et ungdomsopprør som ble venstreradikalisert og i varierende grad fikk innenrikspolitisk betydning i den vestlige verden og ikke minst i USA sjøl.

Amerikansk militære åpnet ild mot en fredelig demonstrasjon på Kent State University i mai 1970 og drepte fire studenter. Massedemonstrasjonene økte i USA, og stadig flere amerikanske soldater deserterte eller unnlot å møte ved innkalling. Amerikanske overgrep mot sivilbefolkningen i Vietnam ble synliggjort i media i stadig større grad. Dette skapte en økende distanse mellom den amerikanske befolkning og det amerikanske militærapparatet.

Nixons strategi var å trappe opp krigføringen parallelt med at det ble forhandlet med Nord-Vietnam. Samtidig hadde USA brukt enorme ressurser på oppbygging av sør-vietnamesiske marionettstyrker for å vietnamisere krigen ut fra sine interesser.

I desember 1972 brøt USA forhandlingene med Nord-Vietnam, og Nixon beordret intensiv bombing av store befolkningssentra i Nord som Hanoi og Haiphong. På tolv dager i jule- og nyttårshelga 1972 slapp de amerikanske flyene mer en 20 tusen tonn bomber. Det resulterte i de største demonstrasjonene i den vestlige verden, inklusive USA sjøl, siden andre verdenskrig. Rekorden ble for øvrig slått 15. februar 2003 med protestene mot krig i Irak.

Protestene presset USA tilbake til forhandlingsbordet, og 27. januar 1973 ble fredsavtalen undertegnet i Paris mellom Nord-Vietnam og USA. Den forpliktet USA til å trekke ut alle bakkestyrker. Offisielt skjedde dette i utløpet av mars, men USA opprettholdt flystyrker, marine samt stor støtte til det regime de hadde bygd opp i Sør. I tillegg er det kjent at USA opererte med en mengde spesialstyrker på bakken for infiltrasjons- og likvidasjonsoppdrag.

De sør-vietnamesiske styrkene fikk mindre og mindre legitimitet i den vietnamesiske befolkningen. Den korrupte marionettregjeringa i Sør hadde verken vilje eller evne til å løse noen av befolkningas grunnleggende problemer. Da offensiven fra Nord startet i månedskiftet mars/april i 1975, falt provinsene i tur og orden. De siste dagene av april var det panikk blant amerikanerne og deres vietnamesiske medløpere som strømmet til amerikanske militærinstallasjoner og den amerikanske ambassaden i Saigon. Helikoptre fløy i skytteltrafikk med personell til amerikanske hangarskip i havet utenfor Saigon. Etter hvert som de kom inn for siste gang og landet, ble de veltet i havet for å få plass til nye. Til sammen 45 helikoptre ble styrtet på havet på denne måten.

7 minutter før klokka 8 om morgenen 30. april tok det siste amerikanske helikopteret av fra taket av den amerikanske ambassaden i Saigon. De nord-vietnamesiske frigjøringsstyrkene presset seg da stadig nærmere inn i Saigon, og klokka 12.45 ble frigjøringsbevegelsens flagg plassert på det tidligere presidentpalasset i Saigon. Folket vant og USA tapte sin første krig noen gang.

Kunne USA ha vunnet militært?

Man hører av og til utsagn av typen: "USA kunne ha vunnet militært hvis de hadde brukt alle sine militære ressurser inklusive eventuell bruk av atomvåpen over Nord-Vietnam." Nei, de kunne ikke det. De kunne ikke ha vunnet, og de kunne ikke ha brukt noen flere militære virkemidler i Vietnam enn de allerede hadde brukt. Sagt på en annen måte så hadde ikke USA lenger politisk handlingsrom til å benytte flere militære midler. Det ville i så fall ha gitt politiske tilbakeslag i USA for den herskende eliten og i andre land. Det ville ha overgått hva tapet av Vietnam betydde for den samme eliten. Det er viktig å skjønne dette forholdet mellom politikk og militær teknikk. Særlig med en aggressiv supermakt som USA som kan synes uovervinnelig når det gjelder størrelse og kapasitet kombinert med den teknologiske overlegenheten på sine militære styrker. Det er alltid politiske begrensninger på bruken og legitimeringen av militære virkemidler. Militære virkemidler skal tjene en politisk hensikt, og bruken skal legitimeres politisk både i den staten som bruker militærmakt, og i verdenssamfunnet.

Everybody loves a winner. Og ingen stiller spørsmål hvis seieren ikke er omstridt, sier jeg. En forutsetning for at en serie tilsynelatende militære seire for USA i Vietnam likevel førte til et politisk og militært nederlag, var at USA ble møtt med kontinuerlig og sterk militær motstand fra vietnameserne. Det medførte tap av liv og forbruk av enorme økonomiske ressurser. Disse måtte begrunnes og legitimeres i et politisk system med forventninger om innfrielse av de mål som videre bruk av militærmakt og penger skal nå. Når dette forkludres på grunn av styrket militær motstand som i Vietnam, gir det opphav til politisk motstand i USA som begrenser det militære handlingsrommet videre.

Hvert militært slag i Vietnam hadde karakter av lynkrigstaktikk fra USA, hvor bruk av helikoptre hadde overtatt for stridsvognenes rolle under andre verdenskrig. Strategisk var USA i en situasjon med utmattelseskrig: Dette var frigjøringsstyrkenes strategi og bestemmende for deres taktikk. Det betydde raske anslag for så å trekke seg tilbake. De skulle påføre amerikanske soldater og materiell tap med påfølgende frustrasjon og nederlagsstemning. USA skulle aldri klare å presse fram noen avgjørelse knyttet til enkeltslag. Summen av dette kjenner vi ved oppsummeringa foran: USAs totale politiske og militære nederlag etter 12 år.

1. mai 2003

Når vi feirer 30-årsjubileet for dette nederlaget, sammenfaller det med at det er to år siden president George W Bush 1. mai 2003 bekjentgjorde at landkrigen i Irak var over. Siden den gang har USA vært nødt til å doble sine militære styrker i Irak og får nå drept eller såret flere amerikanske soldater daglig. Det er langt igjen til de 59.000 amerikanerne som ble drept under vietnamkrigen. Samtidig er intensiteten i motstanden mot USA og de tapene de påføres, betraktelig høyere sammenlignet med de første to åra av bakkekrigen i Vietnam.

USA i Vietnam var forblindet av sin teknologiske overlegenhet. Det ga dem en ekstra sårbarhet når de møtte frigjøringsbevegelsen i kamp i jungelen. Overlegenhet under bestemte forhold ble redusert til ingenting under andre forhold. Det ble i stedet en svakhet. De fortsatte å bevege seg med den tro at de hadde en fordel.

Siden vietnamkrigen har den teknologiske utviklingen knyttet til elektronikk og styring av våpensystemer, observasjon, ildledelse, kontroll og kommunikasjon utviklet seg enormt. Dette demonstrerte USA på mange måter gjennom invasjonen og okkupasjonen av Irak i tidsrommet fra 20. mars til 1. mai. I de fleste tilfeller hvor amerikanske styrker gikk i kamp mot konvensjonelle irakiske styrker, var USA fullstendig overlegen. Forsvarsminister Rumsfeld hadde presset igjennom en angrepsstyrke på under 80.000 soldater mot de irakiske styrkene som på papiret kunne utgjøre rundt 350.000 mann. På denne bakgrunn var Iraks "nederlag" på i realiteten tre uker imponerende. Og forblindende. Med i betraktningen må tas med at det lenge før den amerikanske invasjonen var klart for Saddam Hussein og det irakiske lederskapet, at de med nødvendighet ville tape for den amerikanske krigsmaskinen. Store styrker var på forhånd brutt opp til mindre enheter med lokale og regionale depoter med utrustning, våpen og ammunisjon!

Andre av de stående enhetene hadde ordre om en oppholdende strid hvor de ikke skulle søke avgjørelse med fare for egen utslettelse. Tvert imot skulle de trekke seg tilbake og oppløse/reorganisere seg til mindre grupper hvis nederlag syntes uunngåelig. Det var også det som skjedde. Amerikanerne var til en viss grad forundret over mangelen på motstand, men også mangelen på irakiske soldater å ta til fange. De hadde forsvunnet – for eventuelt å komme tilbake for å kjempe en annen dag. Noe de også tydeligvis har vist gjennom intensiveringen av motstandskampen de siste to årene.

Irak har ikke jungel som i Vietnam eller fjell som Afghanistan. Kampen må derfor finne sted der hvor USAs teknologiske overlegenhet kan reduseres. Det vil si i byer og bebygde strøk. Byene blir Iraks jungel, og motstandstaktikken må utvikles ut fra dette.

USAs "venner" i Irak

På sine ulike vilkår er motstanden i Irak mot USA betraktelig breiere en den noe fragmenterte kampen rundt det irakiske valget kunne gi inntrykk av. Poenget med at sjia-muslimene i større grad enn andre (som sunni-muslimene) tok del i valget, er ikke et uttrykk for at de er mer USA-vennlig. Det er et uttrykk for at de ønsker en mer rettmessig plass i dagens og framtidas Irak. En sterkere innflytelse fra sjia-muslimene i organer opprettet som et resultat av de USA-organiserte valgene, vil neppe kunne brukes for å legitimere amerikansk kontroll eller nærvær. Tvert om vil de med stor grad av sannsynlighet bli brukt til å be USA om å pelle seg ut.

Kurderne vil sannsynligvis heller ikke la seg bruke som marionetter eller redskap for USA mot resten av Irak. Sannsynligvis vil kurdernes krav stoppe ved ønsket om autonomi over egne områder. I forbindelse med invasjonen i mars 2003 er det feil å hevde at kurderne ble brukt av USA mot Irak. Det blir mer korrekt å se det som at kurderne brukte de amerikanske ambisjonene om å knekke Saddam Hussein for å oppnå egne mål. Det utløste nesten væpna kamp mellom kurdiske peshmergas og amerikanske spesialstyrker da de siste ville stoppe kurderne i å ta kontroll over sine nordligste byer.

Motstandskreftene knyttes til ulike miljøer og organisasjoner. En grov kategorisering er: Restene av Baath partiets struktur/tidligere militære, sjia-organisasjonene, islamistiske organisasjoner med også internasjonal rekruttering og sekulære organisasjoner med nasjonalistisk og venstreplattform.

Felles for disse er at de sannsynligvis alle har fått tilgang til det våpenarsenalet som fra Saddam Hussein, militæret og Baath-partiet var planlagt for den langvarige kampen mot inntrengeren.

Hvorvidt det etter hvert vil utkrystallisere seg en felles plattform for denne motstanden, er det for tidlig å si noe om. Det er heller ikke nødvendig for å vedlikeholde angrepene på okkupasjonstroppene og de som løper deres ærend.

Utfordringa for oss her i Norge er å øke kunnskapen om motstandskampen, samt organisere støtten til denne. Det innebærer også å gjøre vårt til å svekke de amerikanske sivile passiviseringsprogrammene som Norge støtter opp om gjennom opplæring av politistyrker og annet. Det politiske presset må styrkes for å svekke legitimiteten til den amerikanske okkupasjonen. Lykkes vi med de politiske bidragene, vil det fungere som en begrensende faktor i USAs militære besettelse.

 

Det er et tankevekkende paradoks at nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden, skriver forfatteren i denne artikkelen om frigjøringskampen i Eritrea (1961-91) – og tida etter.

Tore Sivertsen er veterinær og medlem av AKP

---

Eritrea er et lite, karrig land ved Rødehavskysten i Afrika. I areal en tredel av Norges størrelse, i befolkning under 4 millioner, og meget fattig. Eritrea har likevel en sterk posisjon i bevisstheten til mange nordmenn. Den eritreiske frigjøringskampen vakte bred sympati, særlig på venstresida, sjøl om vi som jobbet aktivt i solidaritetsarbeidet aldri var mange.

Siden har interesserte avislesere fått med seg at det i 1998 brøt ut ny krig mellom Eritrea og Etiopia, en blodig grensekrig som varte i to år. Denne grensekrigen kom til tross for at de gamle frigjøringsfrontene som nå har ledelsen i Eritrea og Etiopia i sin tid var allierte i kampen mot Etiopias tidligere diktator Mengistu. Men der stopper trolig kunnskapen for de fleste, også blant leserne av Rødt!.

Har vi noe vesentlig å lære av dette vesle landets historie? Jeg tror det.

For det første: Hvordan kunne den eritreiske frigjøringsfronten EPLF (Eritrean People's Liberation Front) vinne den seieren de gjorde i 1991? Eritrea er som sagt lite, det var utarmet og ødelagt, hundretusener var drevet på flukt. EPLF hadde heller ingen stormakter i ryggen. Etiopia er 10 ganger så stort, hadde allerede da 50 millioner mennesker, og store naturressurser. Landene har lang felles grense. Hele overklassen i Etiopia så det som et nasjonalt mål å beholde Eritrea. Etiopia hadde hele tida en supermakt (først USA, deretter Sovjet) i ryggen, og OAU og FN så en annen vei. To år før EPLF vant frigjøringskrigen fortalte en Afrika-ekspert i norsk UD meg at en slik seier dessverre var utenkelig. EPLF klarte tilsynelatende det umulige. Hvordan?

For det andre: I dag – 14 år etter seieren – er ikke situasjonen i Eritrea bare preget av den ennå uløste grensekonflikten med Etiopia. Styret til PFDJ (People's Front for Democracy and Justice), som EPLF skiftet navn til i 1994, blir mer og mer diktatorisk og rettsløst. Den gamle frigjøringslederen, nå president Isaias Afwerki og kretsen rundt han regjerer med jernhånd. En gruppe i sentralkomiteen som opponerte, ble arrestert i 2001. De er ikke stilt for retten, og regjeringa vil ikke svare på hvor de er. Siden har mange andre blitt arrestert og forsvunnet på samme måten. Alle uavhengige aviser er stengt. Grunnloven er satt til side. I det siste har den økonomiske situasjonen og folks levekår blitt stadig vanskeligere. I november ble trolig over 20 ungdommer drept etter protester i en leir for tvangsutskrevne rekrutter. I 1991 hadde EPLF-regjeringen massiv støtte i egen befolkning, stor sympati ute i verden og tilsynelatende gode planer for utvikling av landet. Hvordan kunne det gå så galt?

Det er disse to, tilsynelatende ganske forskjellige spørsmålene jeg vil komme med noen tanker om. Jeg lurer nemlig på om det er en sammenheng mellom mulige svar på dem, en sammenheng som bør være tankevekkende, ikke minst for revolusjonære.

Hvordan var seieren mulig?

En del av svaret på det må ligge i oppbyggingen av EPLF som organisasjon, og i den politiske og militære strategien de fulgte. EPLF ble dannet i 1970, som en radikal utbrytergruppe fra den til da enerådende frigjøringsfronten ELF (Eritrean Liberation Front). Fra 1970 til 1982 kjempet EPLF og ELF både mot Etiopia og mot hverandre. EPLF ble stadig sterkere, og fra 1982-83 var de militært enerådende i den eritreiske frigjøringskampen.

To ting var slående ved EPLF under krigen. Det ene var den gode organiseringen. EPLF var effektiv og sentralisert, med en stram disiplin og med engasjerte og offervillige folk fra topp til bunn. De holdt en helt samkjørt linje utad – noen ganger til frustrasjon for oss i solidaritetsarbeidet. Og de organiserte befolkningen rundt seg på alle plan; i arbeiderforeninger, bondeorganisasjoner, ungdomsbevegelse, og – ikke minst – en sterk kvinneorganisasjon. Disse organisasjonene var også meget sterke blant flyktningene her i Norge og i andre land. Pengene som ble samlet inn blant flyktningene var viktige for finansieringen av EPLF.

Det andre var den politiske og militære strategien. Den var faktisk som hentet ut av Mao Zedongs og den vietnamesiske strategen Truong Chinhs bøker om folkekrigen. EPLF bygde opp en helt ny samfunnsstruktur i de frigjorte områdene. De lagde også en effektiv sivil hjelpeorganisasjon (ERA – Eritrean Relief Association) som samarbeidet med internasjonale nødhjelpsorganisasjoner. Militært trakk de seg tilbake fra frigjorte byer når Etiopia satte inn overlegne angrep, men bygde opp og forsvarte et baseområde i utilgjengelige fjellområder. De drev geriljakrig over hele landet, og bygde gradvis opp egen styrke samtidig som de trettet ut den etiopiske hæren. De allierte seg med og støttet opposisjonsbevegelser i sjølve Etiopia; først og fremst TPLF i Tigray, som er den viktigste av de provinsene i Etiopia som grenser til Eritrea. Først da forholdene lå til rette for det – i 1987 – gikk de over til en skrittvis offensiv.

Dette slående samsvaret med folkekrigsteorien er neppe tilfeldig. Sjøl om det ikke ble sagt offentlig under krigen, var det et organisert parti – Revolutionary Labour Party – i kjernen av EPLF. Lederne i fronten var kommunister, og de kunne sin teori. Men Isaias og de andre EPLF-lederne kopierte ikke kineserne og vietnameserne blindt. De var flinke til å tilpasse teorien til eritreisk virkelighet. For å sikre baseområdet i et lite treløst ørkenland der det etiopiske flyvåpenet hadde luftherredømmet, utviklet de for eksempel en kombinasjon av klassiske skyttergraver over 20 mils lengde og en avansert kamuflasje, der alle bygninger var skjult og bokstavelig gravd ned i bakken. For å balansere mellom de to store religionene i landet (koptisk kristendom og sunni-islam) valgte EPLF en nøytral, ikke-religiøs linje for fronten, men førte ingen anti-religiøs politikk. Politisk førte EPLF en dyktig enhetslinje overfor ulike fraksjoner av det gamle ELF, men organisatorisk holdt de hardt på sitt eget apparat. Etter at restene av ELFs hær flyktet til Sudan i 1982, tillot EPLF bare en frigjøringshær i Eritrea. I sluttfasen fra 1987 til 1991 gjennomførte de dristige og nesten geniale aksjoner, der erobringen av garnisonsbyen Afabet i 1988 og av havnebyen Massawa i 1990 var mest imponerende. Alt dette bidro til seieren. Men i bunn lå det åpenbart klassisk revolusjonær teori.

I debatter på venstresida i Norge blir det stadig hevdet at Maos og andre revolusjonæres teorier fra forrige århundre er avleggs og uten relevans i dag. Men folkekrigsteorien er ikke mer avleggs enn at en nasjonal frigjøringskamp ført etter disse prinsippene vant en forbløffende og knusende seier mot en tilsynelatende overlegen fiende for mindre enn 15 år siden.

Hva var det som gikk galt?

I 1991 endte krigen med at den store etiopiske hæren måtte kapitulere, og EPLF inntok Asmara. Kort etter knekket den TPLF-ledete koalisjonen EPRDF (Etiopian People's Revolutionary Democratic Front) i Etiopia restene av Mengistus hær, med god hjelp fra EPLF.

EPLF hadde dermed full kontroll over Eritrea, og folket var i jubel. Den etiopiske koloniadministrasjonen flyktet eller ble kastet ut. Alle eritreiske fraksjoner aksepterte de facto regjeringens legitimitet. Landet hadde fred med alle sine naboer, og en alliert, vennligsinnet regjering i sør. To år etter seieren, i 1993, ble det holdt folkeavstemning om uavhengigheten, med valgobservatører fra FN og OAU. Resultatet var et massivt ja. Eritrea ble anerkjent av hele verden. Fra krigen var EPLF kjent for å ha stor teknisk kunnskap, og vilje til å stole på egne krefter. Mange fagfolk og intellektuelle kom hjem fra flyktningtilværelsen. Og internasjonale hjelpeorganisasjoner sto nærmest i kø for å hjelpe til. Hvordan kunne dette gå galt?

I de første årene gikk det også bra. Det var fred, glede og optimisme. Prosjekter ble satt i gang, økonomien gikk framover. Men det var noen trekk som foruroliget en del av Eritreas venner: Det var fortsatt en uforsonlig linje overfor gamle ELF-fraksjoner og alle andre politiske grupper utenom EPLF. Det gikk seint med å redusere EPLF-hæren. Et vedtak om bare å forlenge soldatenes liv på soldatpenger førte til et mytteri som Isaias personlig fikk stanset. Samarbeidet med FN om å få flyktningene i Sudan hjem, gikk tregt. En unødig stivbeint linje overfor utenlandske hjelpeorganisasjoner svekket den internasjonale hjelpen. I 1995 kom regjeringen i konflikt med Jemen om noen øyer i Rødehavet. Saken ble etter hvert løst ved domstolen i Haag, men førte først til en militær trefning og forsuring av forholdet til Jemen.

Det gikk også veldig sakte med innføring av de demokratiske rettighetene, som var lovet i EPLFs program. En internasjonalt kjent eritreisk jurist, Bereket Habte Selassie, ble kalt hjem for å lede arbeidet med ny grunnlov, og den kom til slutt på plass i 1997. En presselov ble også vedtatt, men den varslete loven om politiske partier og frie valg kom aldri. I administrasjonen var det stadige ommøbleringer. Alt dette pekte mot en ledelse som hadde vansker med å gi fra seg makt og kontroll. Ved å overta tidligere etiopisk statseiendom ble PFDJ også en stor eiendomsbesitter, med liten offentlig innsikt i virksomheten.

Så, i 1998, kom grensekrigen. For omverdenen kom den helt overraskende. Store eritreiske styrker kom i kamp med etiopiske tropper ved landsbyen Badme i sørvest, og drev dem på flukt. Krigen eskalerte raskt; etiopiske fly bombet flyplassen i Asmara, og eritreiske fly angrep Tigrays hovedstad Mekele. Etterpå kom det fram at det hele hadde startet med at styrker fra Tigray hadde gått inn i Badme-området, som ligger på eritreisk side av grensa. Og TPLF hadde begynt å trykke nye kart, der grensa var betydelig revidert. Bak konflikten lå også en strid om handelen over grensa og om vekslingskursen mellom etiopiske birr og den nye eritreiske valutaen nakfa, som var etablert i 1997. Det hører med i dette bildet at det fantes en stor eritreisk befolkning i Addis Abeba og andre etiopiske byer, som trolig hadde hånd om mye av den private handelen mellom landene. Men ingen av disse konfliktene hadde kommet offentlig fram, før den eritreiske hæren slo til.

Etter en første stans i kampene ble konflikten forsøkt løst med utenlandsk mekling, men det mislyktes. En voldsom propaganda og krigsmobilisering utviklet seg. I Etiopia ble det åpent snakket om å "skifte ut" den eritreiske regjeringen. Enorme summer ble brukt til våpenkjøp på begge sider. I de neste to årene satte Etiopia inn flere massive offensiver mot eritreiske skyttergravslinjer. Slagene medførte svære tap, særlig av etiopiske soldater. Så, i mai 2000, brøt den etiopiske hæren til slutt i gjennom, og nådde flere mil inn i Eritrea før den ble stanset. Eter dette ble det forhandlinger om en våpenhvileavtale. FN-tropper rykket inn i en ca 25 km bred demilitarisert sone, som i hovedsak ligger på eritreisk side. De står der ennå.

Etter flere forhandlingsrunder og press fra omverdenen ble fastsetting av grensa overlatt til domstolen i Haag, som kom med sin kjennelse i 2002. Den stemte i all hovedsak med tidligere kart, og gikk dermed i Eritreas favør. I første omgang ble den godtatt av begge parter. Men grensa er ennå ikke gått opp i terrenget. Det siste året har den etiopiske regjeringen delvis trukket tilbake støtten til Haag-vedtaket, og forlangt nye forhandlingsrunder. Begge land har stående en svær, fullt mobilisert hær ved grensa. Og dette er naturligvis tyngst for Eritrea, med sin lille befolkning.

Presseloven i Eritrea sist i 1990-årene førte til en rekke uavhengige aviser på det største språket, tigrinia. Grensekrigen og det militære nederlaget hadde ført til misnøye. 19.000 soldater hadde mistet livet. Økonomien var satt tilbake, folk begynte å bli trøtte, og demokratiet lot vente på seg. Høsten 2000 møttes 13 eritreiske intellektuelle i Berlin og skrev et høflig, men kritisk brev til Afwerki. Brevet etterlyste særlig de demokratiske reformene. Det ble fort offentliggjort i pressa, og vakte stor oppsikt. Gruppa omfattet flere kjente EPLF-kadre; som ERA-lederen Paulos Tesfagiorgis og sjukehuslederen under geriljakrigen, Assafaw Tekeste. Bereket Habte Selassie, som hadde ledet grunnlovsarbeidet, var også med. President Isaias møtte brevskriverne i januar 2001, men bare avviste kritikken.

Våren 2001 kom opposisjonen for alvor i PFDJ, der også demokratiet etter hvert var blitt satt til side. Visepresident Mahmoud Sharifo ble sparket av Isaias rett før han skulle legge fram forslaget til lov om politiske partier. I mai skrev han og 14 andre medlemmer av PFDJs sentralkomite et åpent brev til Isaias, der de kritiserte enmannsveldet og stilte krav om møter i sentralkomiteen og nasjonalforsamlingen. Støtteopprop for opposisjonen samlet flere tusen underskrifter. I august ble en protest på universitetet møtt med midlertidig masseinternering av studentene. Så, i september 2001, ble 11 av de 15 opposisjonslederne plutselig arrestert, og anklaget for undergraving og samarbeid med fienden. Samtidig ble alle uavhengige aviser stanset. Regjeringa lovet en offentlig rettssak mot de 11, men til nå har ingenting skjedd, og omverdenen vet ikke engang om de arresterte er i live.

Alle de tretten brevskriverne fra 2000 er i dag flyktninger. Paulos Tesfagiorgis har internasjonalt blitt kjent som ledende i den demokratiske opposisjonen, og fikk i 2003 den norske Rafto-prisen for arbeidet sitt.

Siden har den politiske undertrykkelsen blitt bare verre, og ingen kan lenger føle seg trygge. Samtidig har dagliglivet forverret seg. Det store antallet som fortsatt er i hæren hemmer hele økonomien. Tørke de siste fire årene har kommet på toppen. Prisene har gått opp, og vanlige folk har problemer med å klare seg. I eksilmiljøene, som i Norge, har den tidligere enheten og nasjonale begeistringen blitt avløst av dyp splittelse, og mange er fortvilet og oppgitt. De som fortsatt er lojale til Isaias legger all skyld på Etiopia og krigen.

Hvorfor gikk det slik?

Mange nordmenn som jeg orienterer om situasjonen, sukker og sier at "det har lett for å gå slik i afrikanske land". Det er en stereotyp forklaring, som lukter av europeisk arroganse.

De av Afwerkis forsvarere som legger vekt på ytre faktorer har derimot mye rett. For det første er Eritrea faktisk et svært fattig land. Det er jordbruksmessig magert, det var ødelagt etter 30 års krig, hadde elendig infrastruktur og nesten ingen industri. Ikke noe godt utgangspunkt for oppbyggingen. For det andre er det sant at den nye krigen med Etiopia var ødeleggende. Det er også sant at de etiopiske lederne, og spesielt de lokale TPLF-lederne i Tigray, var den reelt aggressive part i grensekonflikten, med sin innmarsj på eritreisk side og forsøk på å revidere kartene.

På den andre sida: Eritrea hadde en samlet, entusiastisk og etter forholdene ganske kunnskapsrik befolkning. Samt altså mye velvilje internasjonalt. En liten befolkning betyr også færre munner å mette, og en stor flyktningebefolkning i Europa og Midt-Østen er også en økonomisk ressurs. Mye avhenger av politikken.

Og, sjøl om den etiopiske sida har hovedskylden for grensekonflikten, tyder mye på at Isaias og den eritreiske regjeringen har sin del av ansvaret for at det ble en ødeleggende krig. Hadde de offentliggjort konflikten høsten 1997, klaget Etiopias overtramp inn for OAU og FN og befestet resten av grensa, kunne det vært vanskelig for Etiopia å fortsette aggresjonen. Det kunne kanskje tatt flere år å løse konflikten, men Etiopia sto svakt saklig sett. I stedet gikk Isaias "i fella" og satte inn hæren. Det ga de aggressive kreftene i Etiopia alle muligheter. I ettertid blir det hevdet at den avgjørelsen ble tatt av Isaias og hans aller nærmeste, med lite diskusjon i PFDJ.

Den harde politiske undertrykkelsen fra 2000 og utover har åpenbart gjort alt verre, og ødelagt den enheten i befolkningen som Eritrea sårt trenger for å utvikle seg.

Så vi må igjen spørre: Hvorfor har Isaias og hans nærmeste folk, med sin imponerende fortid, handlet så uklokt? Noen legger skylda på personlige egenskaper hos Isaias, og det er sikkert en del av svaret. Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer ser jeg en sammenheng mellom frigjøringskampens bedrifter og etterkrigstidas feilgrep og overgrep.

Endel av forklaringen kan være en inngrodd tiltro til militære metoder som det avgjørende middel i vanskelige situasjoner. EPLF erobret i sin tid ledelsen i frigjøringskampen fordi de var godt organisert og vant tillit i befolkningen. De gikk inn i forhandlinger med ELF-ledelsen flere ganger. Men når det skar seg, var det ved å slå ELF militært at de fikk avgjort saken. Under frigjøringskrigen så EPLF også at de fikk mye internasjonal sympati for sine fredsforslag, men den konkrete støtten var lite verdt. I siste instans måtte de frigjøre landet sjøl, med rein militær innsats. Slike erfaringer kan sitte dypt.

En annen forklaring kan være en feilvurdering av egen styrke, som også kan bunne i erfaringer fra frigjøringskrigen. EPLF vant over Mengistus krigsmaskin, mot alle odds. De bygde opp en teknisk avansert hær bokstavelig talt fra ingenting. Da de i 1989 gikk i allianse med TPLF, var det EPLF som kunne stille effektive avdelinger for regulære slag, inkludert tanks og artilleri. Dette var avgjørende også i marsjen mot Addis Abeba. Jeg har sjøl truffet EPLF-soldater som var med helt fram. Etter seieren var det lett å tro at EPLF kunne klare alt, både militært og økonomisk. Noen fablet om at Eritrea skulle bli Afrikas nye Japan. Dermed var det kanskje også lett å tro, i 1998, at de bare kunne sette TPLF på plass. Og i farten glemme det vi alle visste, under frigjøringskrigen: Etiopia er og blir nesten 20 ganger større, i folk og ressurser.

Kanskje er et lignende overmot i ledelsen også en forklaring på den triste politiske utviklingen. Isaias og hans folk kan gjennom årene ha fått så stor tro på sin egen betydning at de ser på all opposisjon som en trussel; ikke bare for seg sjøl, men for landets framtid.

Det tragiske er at hvis de hadde fulgt en annen linje; hvis de hadde fått en ny grunnlov på plass raskt, sluppet til en uavhengig presse og opposisjonspartier, gjennomført valg, da hadde de ganske sikkert fått et solid flertall. De hadde nok ikke unngått de økonomiske problemene, kanskje heller ikke konflikten med Etiopia. Men nettopp ved å diskutere problemene i offentlighet kunne den nasjonale enheten ha blitt mer reell, og de verste feilene kunne trolig vært unngått

Hvorfor skjedde ikke dette? Hvorfor slapp ikke demokratiet til? EPLF/PFDJ hadde det i sitt program. De følte seg såpass forpliktet at de – etter hvert – fikk laget en grunnlov i tråd med programmet. Den ble bare aldri gjennomført. Kjernen i dette kan være at EPLF-lederne sjøl aldri hadde reell tiltro til denne delen av programmet. Noen demokratiske paroler kan være greit nok for å mobilisere folket, men sjøl måtte de fortsatt ha ledelsen. Gjennom oppbyggingen av EPLF og mange års frigjøringskamp hadde de en posisjon som gjorde det lett å tenke slik, og et apparat og en makt som gjorde det mulig å handle ut fra det. Og her er det tankevekkende paradokset, for alle revolusjonære. Nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden.

I de første ti årene av AKPs eksistens var programmene våre preget av tilsvarende ideer som i EPLF; om den lutrete ledelsen som må fortsette å lede også etter en revolusjonær seier. Om det statsbærende partiet. Programmessig er det nå tjue år siden vi ryddet opp i det, både i AKP og RV. Men en lærdom av Eritreas sørgelige etterkrigshistorie er for meg at denne forståelsen må alle revolusjonære bevegelser få inn i margen: De "borgerlige" demokratiske rettighetene, meningsbrytningene og den offentlige debatten er nødvendige. Revolusjonære bevegelser må binde seg så sterkt til dem at folk som en selvfølge vil gripe disse rettighetene etter en seier, og gjøre det helt umulig å undertrykke dem, også for en frigjøringshelt.

Samtidig må vi ikke glemme den første lærdommen fra Eritreas frigjøringskrig: Det er riktig og nødvendig å gjøre opprør mot undertrykking. Det er mulig å vinne utrolige seire mot en tilsynelatende overmektig fiende. Og revolusjonær teori, slik den ble utviklet av de marxistiske bevegelsene i forrige århundre, er fortsatt effektiv i en slik kamp.

På en eller annen måte må vi ha med oss begge disse lærdommene inn i det 21. århundret. Enkelt er det ikke. Men verden er ikke enkel.

 

Aceh var selve senteret for jordskjelvet som utløste tsunamien. Bølgene tok familier, hus og hele landsbyer. Men tv-kameraene og medias oppmerksomhet rettet seg mot de populære turistområdene og den velkjente konflikten mellom Sri Lanka og den tamilske frigjøringsbevegelsen. Først etter noen dager nådde nyhetene fram, folk tok innover seg hvilken katastrofe som hadde rammet Aceh-provinsen, nordvest på Sumatra.

Lars Akerhaug er internasjonalt ansvarlig i RV og medlem i AKP

---

For mange var det første gang de hørte om den historiske konflikten med røtter tilbake til antikoloniseringskampen mot den hollandske ekspansjonen inn i dagens Indonesia. Og nesten like raskt som rapportene om hvordan tsunamien hadde slått til mot fattigbønder og fiskere, kom de forutsigbare rapportene om hvordan indonesiske myndigheter forsøkte å utnytte tragedien for å forsterke sin egen militære posisjon i området.

Det tidligere uavhengige sultanatet ble underkastet det hollandske overherredømmet i området som skulle bli kjent som Indonesia, en stat som dekker over mange religioner og nasjonaliteter. Denne faktoren er viktig for å forstå de tre tiårene med hard kamp som er blitt ført av GAM, den militære delen av den achenesiske frigjøringskampen mot militærdiktaturet. Kampen i Aceh er ikke som mange andre nasjonale frigjøringskamper med utspring i det 20. århundre, et resultat av modernisering, men finner røttene sine i en førmoderne kamp for politisk selvstyre.

Hva er Aceh? Hva er GAM?

GAM, eller Free Aceh Movement som gruppen også heter på engelsk, trekker de historiske linjene tilbake til kalifatet som eksisterte på halvøya siden 1500-tallet. Før den hollandske koloniseringen var Aceh selvstendig, og aldri en del av det javanesiske (1) Indonesia. Den achenesiske frigjøringsbevegelsen trekker sin historiske legitimitet tilbake til rekken av sultaner som styrte Aceh siden 1500-tallet, og fram til 1873, da Holland med hjelp av javanesiske leiesoldater gikk inn i sultanatet og okkuperte landet. Men etter avkoloniseringen av "Indonesia" i 1946 fikk ikke Aceh selvstyre, men ble snarere innlemmet i det nye "Indonesia", et landområde som var et historisk produkt og kontinuitet av de hollandske imperialistenes landplyndring. GAMs historiske krav har vært å gjenopprette sultanatet. Eksilregjeringen, som oppholder seg i Stockholm, trekker også linjene tilbake til arverekkefølgen i sultanatet fra dets opprettelse. I uavhengighetserklæringen fra 1976, som var begynnelsen på den nye fasen av frigjøringskampen i Aceh, heter det at det internasjonale samfunnet må anerkjenne at overføringen av suverenitet over folket i Aceh fra kolonistyret til fremmedstyret i Jakarta var en fornekting av de rettighetene som folket i andre tidligere koloniland og land okkupert av fremmede makter har nytt siden tidlig på attenhundretallet, og de rettighetene som har blitt gitt ofrene for "sjøimperialismen" i etterkant av andre verdenskrig. GAM er på denne måten en tradisjonell bevegelse. Den baserer seg også på en islamsk legitimitet uten å kunne karakteriseres som islamistisk eller med mål om å innføre en islamsk stat, selv om islam har en mer rotfestet og konservativ betydning i Aceh enn ellers i den "indonesiske" staten. Islam spiller en viktigere normativ rolle i folks hverdagslig, og Aceh-provinsen reagerte i hovedsak negativt på Suhartos "sekulære indonesifisering" etter kuppet i 1956. Den islamske tilknytningen kan mer forstås som en identitetsbyggende faktor og tilskrives ønsket om å vende tilbake til tradisjonelle styreformer enn en form for moderne islamisme. Med sine ca 5.000 væpnede styrker (sannsynligvis relativt uendret etter tsunamien, ettersom styrkene har basene i jungelen) har geriljaen fra 1976 vokst seg sterk på grunn av den ekstremt harde represjonen acehneserne har opplevd fra den indonesiske hæren.

Som et resultat av den langvarige militærokkupasjonen har nasjonale følelser vokst seg sterke i Aceh. Det er et land som består av et mangfold av grupper, fra acehnesere til assimilerte befolkningsdeler av portugisisk og arabisk opprinnelse (2). Som et resultat av den langvarige militære okkupasjonen har det oppstått en sterk nasjonal bevissthet blant acehneserne. Kravet om nasjonal uavhengighet er langt fra bare GAMs krav, det er også kravet fra en majoritet av acehneserne. GAM har også sterk sympati fra sivilbefolkningen, særlig på grunn av de kollektive avstraffingsmetodene anvendt av den indonesiske hæren. (Se under.)

Kamp mot indonesisk postkolonialisme

Selv om Aceh-konflikten har røtter tilbake til militærkuppet i 1956, der en progressiv bevegelse av sosialister og kommunistpartier mistet makten til et militærdiktatur (3), har likevel unntakslovene vært avgjørende. Siden disse ble innført i etterkant av uavhengighetserklæringen fra 1976, har utlendinger vanskelig kunnet slippe inn. Samtidig har den indonesiske staten forsøkt å utrydde Acehs tradisjonelle folkekultur. Portforbudene har lagt alvorlige hindringer for sosialt liv og fellesskap, tradisjonell folkedans har blitt forbudt (!). De væpnede styrkene har brukt kollektive straffemetoder, brent landsbyer til grunnen som en reaksjon på væpnede angrep på myndighetenes styrker (4). Samtidig er de industrielle sonene i Aceh hovedsaklig bosatt av javanesiske "innflyttere" som også har trengt acehneserne vekk fra tradisjonelle innhøstingsområder (5). Rapporter om tortur er ikke uvanlig.

Når vi skal analysere fremveksten av den borgerlig-nasjonalistiske frigjøringsbevegelsen, har dette også sammenheng med at Suhartos kupp gjennom slagordet "new order" åpnet døren for at multinasjonale selskaper kunne befeste øyene som har store oljeressurser. Selskaper som Exxon Mobil tømte med Suhartos velsignelse Aceh for naturressurser og la igjen industrialiserte og ødelagte ressursområder (6). Vi ser altså en politikk der det tradisjonelle borgerskapet blir marginalisert, trengt vekk både av internasjonal storkapital og av en bevisst bosettingspolitikk som tar vekk det tradisjonelle næringsgrunnlaget. Det er på bakgrunn av dette vi må forstå den bemerkelsesverdige styrken til GAM.

Som et motsvar til GAM innførte indonesiske myndigheter unntakslover i 1989, og erklærte Aceh som et "Area of Miltiary Operation" (DOM). Målet var å hindre framveksten av en frigjøringsbevegelse, men det var sivilbefolkningen som ble rammet, myrdet, bortført og drept. Ifølge Amnesty International ble det 5.000 uskyldige drept og over 15.-20.000 mennesker utsatt for traumatiske opplevelser i den perioden DOM var i kraft. (7)

Historisk finnes det også mange paralleller til dagens frigjøringskamp i Aceh og kampen for et uavhengig Øst-Timor som ble fullbyrdet i 1999. Men det er også enkelt nok å se forskjellen. Mens kampen på Øst-Timor var støttet opp om pastorer og kristne, er acehneserne er muslimer. Det har vært betraktelig mindre vestlig støtte. Folket på Aceh-halvøya har ingen imperialistiske sponsorer som Øst-Timor og Australia (også fordi Australia ikke ønsker asylsøkere). Tvert imot har USA, Norge og andre vestlige stater strukket ut hendene for å bedre forholdene til øyenes postmilitære diktatur. Selv om disse landene nok har vært under press for ikke å selge våpen, er dette mer et fikenblad som dekker over de gode forholdene mellom det pro-amerikanske regimet i Indonesia (med støtte fra kuppet i 1965) og vestlige land.

Men etter frigjøringen av Øst-Timor ble undertrykkingen av folket i Aceh dreid om enda et hakk, og unntakslovene ble innført igjen i 2000, sammen med en generell oppblomstring av indonesisk sjåvinisme. Mens australske styrker gikk av borde i Øst-Timor ble acehneserne overlatt til seg selv. Og i oppfølgingen av dette gjennomførte myndighetene en større offensiv i 2003 mot den nasjonale frigjøringskampen.

Etter tsunamien

I dag gjør Jakarta knapt noen forsøk på å skjule overgrepene. Rett etter at tsunamien brøt løs, erklærte finansministeren at utbruddet ikke ville ha noen større betydning, fordi Aceh ligger i utkanten av Indonesia. Han bemerket også at gjenoppbyggingen stort sett ville være finansiert utenfra (8). Samtidig kom de første rapportene om sammenstøt mellom GAM og de væpnede styrkene. Bare tretti prosent av hjelpen som kom fram til Aceh, kom fra Jakarta og sammen med dette alvorlige beskyldninger om korrupsjon og tjuveri fra militæret. Her har også det "internasjonale samfunnet" knapt vist interesse for hvordan den indonesiske hæren forholder seg til u-hjelpen som har kommet fra de forskjellige donorlandene.

Enda mer alvorlig er forsøkene på å fordrive tsunamiflyktningene. Media rapporterer at myndighetene forsøker å hindre folk i å vende tilbake til de ødelagte strandlinjene, og humanitære tiltak for å gjenoppbygge hus og infrastruktur i katastrofeområdene. Dette er det endelige beviset på at okkupasjonsmakten ønsker å gjenbygge Aceh "indonesisk". I media har det også vært antydet ideer om å bygge ferieområder i de solrike men krigsherjede strandlinjene (9). Denne politikken henger uten tvil sammen med den allerede nevnte bosettingspolitikken. Den javanesiske staten ønsker å utnytte tsunamien til å viske vekk det acehenesiske folket.

Fredsforhandlinger og USA-baser

GAM har deltatt i historiske fredsforhandlinger med Indonesia. Men man har foreløpig ikke stor grunn til å tro at forhandlingene vil gå lenger enn å prøve og lage et felles rammeverk for humanitære saker (10). I disse forhandlingene har indonesiske myndigheter foreslått "autonomi" som en måte å avslutte frigjøringskampen. I utgangspunktet har representanter fra GAM ønsket å avgjøre spørsmålet i folkeavstemming, en folkeavstemming opprørerne kan være ganske sikre på å vinne. Bakthiar Abdullah sa i forbindelse med de første forhandlingene i Helsinki at bevegelsen "insisterer på en folkeavstemming om uavhengighet for Aceh heller enn en særskilt autonomiavtale. Men spørsmålet må reflektere hva flertallet av folket i Aceh ønsker." I en senere runde har det kommet fram at GAM nå har lagt vekk kravet om folkeavstemning, og vil forhandle frem en avtale om sterkere autonomi, men det er for tidlig å si hva dette vil resultere i.

Det eksisterer også andre politiske grupper som fører motstand mot den javanesiske okkupasjonen, selv om det bare er GAM-geriljaen som har væpnede styrker. Som et radikalt og demokratisk alternativ til de konservative GAM-gruppene eksisterer blant annet "Achenese People's Democratic Resistance Front" som springer ut av studentbevegelsen som bidro til Suhartos fall i 1998. For den indonesiske opposisjonen mot postfascismen er også solidaritet med Aceh en viktig sak, som utfordrer den trangsynte javanesiske nasjonalismen som også preger deler av opposisjonen mot kapitalistisk globalisering og markedsmakt i Indonesia.

Et av faretegnene i etterkant av tsunamien er bander av "islamister" som myndighetene har sendt til Aceh. En av disse gruppene, en bande med navnet "Islamic" Defenders Front består av gateramp og småkriminelle og ble etablert av indonesiske generaler 17. august 1998 som en fortropp mot øyenes demokratiaktivister. Det er tydelig at de har kommet til Aceh på vegne av generaljuntaen. Parallellene til hvordan USA og filippinske myndigheter utplasserte Abu Sayyaf-geriljane på Filippinene for å slåss mot progressive og nasjonaldemokratiske krefter, er klare. Senere ble den samme geriljaen brukt som et påskudd for å utplassere baser på øyene, nå under slagordet "krig mot terror".

USA og det "internasjonale samfunnet" holder tett om hva som skjer i Aceh. En vegg av stillhet har reist seg omkring overgrepene mot sivilbefolkningen. Ikke mange vet at GAM raskt instruerte sine tropper til ikke å angripe fienden om de ikke ble møtt av fiendtlig ild. Vestlige myndigheter forsøker ikke engang å skjule hvordan de handler med våpen til postfascismens Indonesia. USA og mindre aktører i området forsøker å gjenbygge Aceh og hele Sør-Øst Asia i "sitt bilde", med planer om massekommersialisering av strender og feriesteder, og samtidig ta harde slag mot områdets frigjøringsbevegelser.

I mellomtiden følger USA sine egne planer med å kjøpe opp frigjøringskampen med nødhjelp og bygge ut sine baser i Stillehavet. Men det er få tegn på at GAM vil la seg overtale til å legge ned våpnene i bytte for bedre forhold til USA. Som vi har sett, er det ikke noen hemmelighet at forholdene mellom USA og Indonesia er langt bedre. Frigjøringsbevegelsen i Aceh står alene, det er opp til den antiimperialistiske bevegelsen å bygge solidaritet med folket i Aceh.

---

Fakta om Aceh

• Muslimsk fra det 8. århundret.
• Selvstendig sultanat fra 1500-tallet.
• På 1800-tallet så Storbritannia på Aceh som del av "sin interessesfære", men i realiteten øya var uavhengig.
• I 1873 erklærte Holland krig mot Aceh.
• Etter 1945 ble Aceh-provinsen innlemmet i den nye indonesiske staten.
• I 1976 erklærte frigjøringsbevegelsen GAM uavhengighet fra Indonesia og begynte geriljakrigen for frihet fra javanesisk okkupasjon. Den indonesiske hæren blir anklaget for kollektive sanksjoner som nedbrenning av landsbyer og fordriving av sivile.
• Aceh var senteret for utbruddet av tsunamien 28. desember, som visket vekk hele landsbyer og kystsamfunn.

Noter

1) Når vi i denne artikkelen snakker om 'javanesere' og 'acehnesere' bør vi ta forbehold om at dette ikke er etnisk homogene grupper eller "nasjoner", men nasjonaliteter som også defineres geografisk.

2) "Aceh", en.wikipedia.org

3) "Aceh's Agony", i International Socialist Review, July/August 2003, nett

4) Emmy Fitri: The Jakarta Post, Jakarta, 2.2.2005, nett

5) "Aceh's Agony"

6) Yusuf Lakaseng: "The liberation struggle of the Achenese people", www.antiimperialista.com, oversatt av James Balowski, nett

7) ibid

8) Andre Vltchek: "Aceh abandoned, the second tsunami", nett

9) The "Glass house" of Calang Refugee, Reporter: Alfian Hamzah – Calang, 2005-01-31 13:46:13, nett

10) nett

 

Hvis du var syrer, hva ville du trodd? Her har vi Terje Rød-Larsen, en nordmann, som forteller Syrias president at han skal trekke sine styrker ut av Libanon, ellers vil Syria bli møtt med økonomiske sanksjoner (BT 12. mars). På samme tidspunkt, et steinkast lenger ned i gata, finner vi den lovløse staten Israel som daglig bryter FN-resolusjoner, menneskerettighetene og Geneve-konvensjonen. Israel gir blaffen i internasjonale lover når de på det 38. året okkuperer Gaza og Vestbredden, sender regelmessige bomberegn over Syria og Libanon, annekterer Palestina, Golan-høyden og Shebaa-gårdene.

Kristian Kårbø er barnehageassistent og medlem av AKP

---

Historiske lærdommer

Du vil kanskje huske Rød-Larsens kommentar i fjor om "mangelen på lov og orden i de palestinske områdene", en kommentar Israels viseambassadør i FN, Arye Mekel sluttet seg til. Hvis du var palestiner, ville du kanskje blitt forbanna på denne europeiske byråkraten som ber de palestinske selvstyremyndighetene roe ned befolkningen sin, samtidig som israelske settlere og soldater dreper skolebarn, river hus og likviderer politiske ledere.

Hvis du var syrer, ville du kanskje sett dobbeltmoralen. Terje Rød-Larsen har ikke truet Ariel Sharon med "total politisk og økonomisk isolasjon". Hvis du var syrer, ville du kanskje undret deg over hvorfor en europeisk hvit mann truet landet ditt. Du ville sikkert fått assosiasjoner til forrige gang FN truet et arabisk land i lignende ordlag. Resultat: 1,8 millioner døde irakere. Hvis du var syrer, ville du kanskje husket littegranne historie, for eksempel det faktum at Libanon en gang var regna som en del av Syria – helt til franskmennene kom og endret demografien i tråd med sine imperialistiske interesser. Hvis du var araber, ville du kanskje innse at mesteparten av grensene i Midtøsten ble tegnet opp av hvite europeere til deres fordel, og da det arabiske folk sluttet å danse etter europeernes pipe, ble de slaktet i titusentall. Winston Churchill etterlot ingen tvil: opprørske arabere skal gasses. Åtti år seinere brukte USA sennepsgass mot befolkningen i Fallujah. For arabere er det ikke så mye som er forandret det siste århundret.

Ny borgerkrig?

Hvis du var libaneser, ville du uten tvil vært redd for framtiden. "… there are growing signs that the Syrian retreat is reopening the sectarian divisions of the 1975-1990 Lebanese civil war … Have we forgotten 150.000 dead?" spør Robert Fisk. Dette er akkurat hva haukene i Washington og Jerusalem vil ha – en ny destruktiv borgerkrig i Libanon. Som Nasser H Aruri skriver i forordet til Livia Rokachs Israel's Sacred Terrorism: "[Invasjonen i 1982 var] calculated to produce results deemed beneficial both to American strategic interests and to Israeli expansionist goals."

Fornyet motstand og patriotisme

Omtrent alle som bor i Midtøsten vet hva sionisme handler om – tyveri av land og vannressurser, samt omgjøring av den arabiske befolkningen til tredjeklasses innbyggere i deres egne land. Som Hizbollah viste oss i 2000 da de kasta ut IDF fra sørlige Libanon, vil det i framtida ikke være like enkelt å herse med araberne. Frankrike og USA tror at de kan "moderere" Hizbollah og etter hvert overbevise dem om å avvæpne sine militser. Det vil ikke skje så lenge det fantest israelsk militær tilstedeværelse på grensa mellom de to landene. Ikke et våpen vil bli ødelagt før Shebaa-gårdene leveres tilbake til Libanon og Israel anerkjenner Libanons suverenitet.

Libanesere, syrere og palestinere er ikke dumme. De vet at problemet verken er Hizbollah eller Hamas, men den amerikanske imperialismen. I 30 år har USA støttet Syrias militære nærvær i Libanon. I 1976 ville både USA og Israel ha syriske tropper i landet, dette fordi de ville kunne kontrollere de 300.000 palestinske flyktingene i Sør-Libanon. Nå er president Bush bekymret over Syrias støtte til motstandskampen i Irak. Ironien er fantastisk: 140.000 amerikanske tropper okkuperer Irak og Palestina er fortsatt ikke fritt, men den amerikanske presidenten krever tilbaketrekking av usle 14.000 syriske tropper fra Libanon. Leve demokratiet!

Både Hizbollah og motstandskampen i Irak er en alvorlig trussel mot USAs planer for Midtøsten. President Bush kan lage en "siderrevolusjon" i Libanon – og håpe på et "demokrati" som vil avradikalisere Hizbollah, men det vil ikke skje. Som en halv million libanesere viste i mars: Hizbollah representerer motstanden mot Pax Amerika og deres sionistiske militærbase i sør. Å presse Syria inn i et hjørne og trusler om et angrep på Iran vil ikke forandre dette.

 

Arafats død har skapt mange og nye spørsmål om hvordan konflikten mellom Israel og palestinere vil utvikle seg. Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004), redigert og utgitt rett før Arafats død, bidrar med verdifullt bakgrunnsmateriale for den som ønsker å gjøre en selvstendig vurdering av hendelsene i Midtøsten i tiden framover. Tidsskriftet inneholder bidrag fra flere kjente skribenter. De analyserer, ut fra hvert sitt ståsted, historien om opprettelsen av staten Israel og det palestinske folkets skjebne.

Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004)
ISSN 0333-0877

Se også Vardøgers nettsider på www.vardoger.no

---

Historien om Palestina og Israel er en historie om to folkegruppers historiske tragedie, om spillet mellom stormaktene, om arven etter kolonialismen og om våre dagers imperialisme.

Oppløsningen av det osmanske riket, den franske kolonialismens forvitring og det britiske imperiets fall, og i nyere tid den moderne superstaten USAs bestrebelser for verdensherredømme, utgjør et bakteppe av krig, svik og bedrag som i all sin kynisme har få sidestykker i moderne tid.

Baruch Kimmerling er professor i politisk sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og en viktig dissident og kritiker av Arial Sharons linje overfor palestinerne. Kimmerling argumenterer for at Sharon og den israelske ledelsen har en overordnet plan om å utrydde palestinerne som politisk enhet. Alle tiltakene som vanskeliggjør palestinernes hverdag, ødeleggelse av infrastruktur og palestinernes politiske institusjoner, har som mål å gjøre dem ute av stand til å eksistere som selvstendig stat. Den nye Muren er et slikt tiltak, og ikke først og fremst et forsvarspolitisk grep. Artikkelen er en sammenfatning av synspunkter Kimmerling tidligere har publisert i boken Politicide.

Redaktøren av New Left Review, Perry Anderson, analyserer i artikkelen "Nasjonalisme, kolonisering og stormaktspolitikk i Israels konflikt med palestinerne" situasjonen ut fra hvordan historiske, demografiske og politiske interesser blir konfrontert i Midtøsten. Han analyserer hvordan utviklinga av to typer nasjonalisme – den israelske sionismen på den ene siden og drømmen om den palestinske staten på den andre siden – har oppstått og hvilke mulige løsninger dette kan åpne for. Han drøfter likheter og forskjeller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, og hvordan PLO skiller seg fra Mandelas ANC. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne går han gjennom noen konsekvenser av Israels "facts-on-the-ground"-stategi. Forfatteren tror lite på en snarlig løsning i konflikten.

I den korte artikkelen "Terror fra første stund" oppsummerer Ronald Bleier Israels historie som terrororganisasjon. En tankevekker for alle som ensidig assosierer "terror" med palestinske selvmordsbombere. Han beskriver terroren som en integrert del av Israels strategi, fra mordet på FN-utsendingen Folke Bernadotte i 1948 til de israelske angrepene på Vestbredden våren 2002 og opprettelsen av den såkalte "sikkerhetsmuren", og hevder at det er en direkte sammenheng mellom USA sin støtte til Israel og terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Eric Follath, som er journalist i Der Spiegel behandler Israel som atomvåpenmakt og vier selvsagt en god del av artikkelen til historien om Mordechai Vanunu, mannen som har tilbrakt halve livet i israelske fengsler for å ha "avslørt" at Israel har et atomvåpenprogram. Men Follath gir også en god – om noe fragmentarisk – oversikt over det politiske og militære grunnlaget for atomvåpenprogrammet.

Medlem av Vardøgers redaksjon Lars Mjøset beskriver i en interessant artikkel hvordan Israel skiller seg fra andre nybyggerstater på flere viktige punkter. Den jødiske koloniseringen av Palestina skjedde for eksempel uten direkte støtte fra noe "moderland". Masseinnvandringen førte til at nybyggerne måtte livnære seg i direkte konkurranse med den opprinnelige befolkningen. Der andre nybyggerprosjekter gikk inn for å benytte lokalbefolkningen som arbeidskraft, måtte sionistene skape et skille mellom "sin egne" jødiske arbeidere og den arabiske befolkningen. Dette var den sjølvsagte praktiske følgen av masseinnvandring og behovet for sysselsetting av innvandrede jøder. Dette perspektivet gir Mjøset anledning til å tolke de historiske hendelsene ut fra økonomiske og demografiske realiteter i Midtøsten, og gir en pekepinn om hvilket mulig handlingsrom motkrefter både i og utenfor Israels grenser kan operere i.

Arne Overrein, også et kjent medlem av redaksjonen, skriver om Palestina-konflikten og folkeretten. Historien er for det meste kjent, men fungerer godt som en sammenfatning av de folkerettslige aspektene ved den israelske (og den palestinske) statsdannelsen, statusen til de okkuperte territoriene, rettighetene vedrørende de palestinske flyktningene og de jødiske bosettingene. Overrein peker på at palestinernes krav står folkerettslig sterkere enn andre statsløse folk – blant annet på grunn av den klare støtten i FN-vedtak – og begrunner hvorfor ingen annen løsning enn reelt sjølvstyre i en selvstendig stat vil være akseptabel for det palestinske folket.

Et tankevekkende bidrag fra Wilhelm Denkert, aktivist og skribent på tysk venstreside, tar for seg hvor umulig det er å kritisere Israel i Tyskland. Spørsmålet er fullstendig tabubelagt, og kritiske røster risikerer å bli hengt ut som nazister og anti-semitter. I dette politiske klimaet argumenterer Denkert for en klar grenseoppgang mellom anti-semittisme og anti-sionisme, og viser hvordan Israel og Israels støttespillere bevisst tåkelegger dette skillet overfor opinionen.

Edward Said er kjent som orientalismens "far", og var en betydelig kritiker av Vestens ignoranse overfor araberne og palestinerne. Artikkelen i Vardøger er fra 2003 og skal ha vært noe av det siste han skrev før han døde. Den er et sterkt personlig dokument fra en forfatter som beundrer sitt folk for dets pågangsmot, utholdenhet og optimisme, men samtidig er kritisk overfor den palestinske ledelsen og mener at hverken Fatah eller Hamas har noe program for å lede palestinerne ut av uføret. Derimot mener han å se at en ny sekulær bevegelse er i ferd med å styrke sin posisjon – bygget på grasrotbevegelser og et demokratisk program. Det såkalte "Veikartet" har Said ikke mye til overs for – i likhet med flere av de andre artikkelforfatterne peker han på at dette ikke er uttrykk for noen reell "fredsvilje" fra Israels side, bare enda et røykteppe for å dekke over at målet er å "pasifisere" palestinerne permanent. Said er en slags forsiktig optimist – nokså kvass mot de lederne som bøyer unna for presset fra Israel og USA – men full av håp for sitt folk.

"Styrer den pro-israelske lobbyen USAs Midtøsten-politikk," spør Morten Levin i sin artikkel, og svarer et litt betinget ja. Her tar han blant annet for seg anti-semittismen og holocaustmyten og beskriver hvordan disse blir brukt som grunngiving for mange av de geostrategiske interessene både Israel og USA på forskjellig vis er styrt av. Han går grundig gjennom de forskjellige jødiske og sionistiske lobbyorganisasjonene i USA – hvilke interesser de representerer og hvilken innflytelse de har. Artikkelen er nyttig også for dem som vil nyansere mellom "jødiske" og "sionistiske" organisasjoner.

En av artiklene skiller seg ut fordi den representerer et brudd med det historiske rammeverket de andre innleggene stort sett holder fast ved. Det gjelder de amerikanske politiske kommentatorene og Clinton-rådgiverne Robert Malley og Hussain Agha. De omtaler Camp David-forhandlingene og ser ut til å mene at disse strandet først og fremst fordi partene ikke forsto hverandres utgangspunkt godt nok, og var gjensidig mistenksomme til hverandres motiver. Palestina-konflikten drøftet som kommunikasjonsproblem, med andre ord. Selv om en slik analyse ikke helt faller på plass i denne leserens verdensbilde, er bidraget interessant som en hjelp til å forstå hvorfor enkelte politiske journalister kan være fullstendig desorienterte etter å ha snakket med "kilder i Det Hvite Hus"! Den mest påfallende kontrasten er at der andre kommentatorer mener at palestinerne har gitt seg fra skanse etter skanse, var det i Malleys og Aghas verden palestinernes uvillighet til å "realitetsbehandle tilbudet" som torpederte Camp David.

Den siste artikkelen er skrevet av den mangeårige palestinaaktivisten Kjell Bygstad. Han gjør en oppsummering av hva som har påvirka norsk opinion i synet på Israel og Palestina siden 2. verdenskrig – og i denne sammenhengen særlig utviklinga av solidaritetsarbeidet for Palestina siden slutten av 1960-tallet. Nettopp synet på palestinernes kamp skapte store bølger på norsk venstreside i 1967 – og førte til splittelsen i det som den gang var Sosialistisk Folkeparti. Hvis vi ser bort fra – og det bør vi gjøre – Bygstads litt bitre kommentarer om AKP(m-l) og deres rolle i splittelsen av solidaritetsarbeidet på 1970-tallet, er det en imponerende innsats som har vært nedlagt av enkeltpersoner, organisasjoner og fagbevegelse i årene som fulgte.

Vardøger har her nok en gang bidratt til å gi aktivister og anti-imperialister kunnskap og ammunisjon som vil komme godt med i arbeidet for palestinernes sak og for at gode krefter en gang skal seire i Midtøsten. På redaksjonell plass oppfordrer Vardøger til å fortsette solidaritetsarbeidet, men peker på at en mulig løsning bare kan skje via et omfattende internasjonalt press mot Israel – med handelsboikott som sentralt virkemiddel.

Tor Otto Tollefsen

 

I Norge må vi spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag. Landbruket alene vil ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Det er en av konsekvensene dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka Kampen om maten.

Aksel Nærstad og Olav Randen (red): Kampen om maten
Boksmia forlag 2004, ISBN 92-91871-16-7, 272 sider

---

Forlaget Boksmia har nylig utgitt Kampen om maten, ei bok om matvareproduksjon og global matvarehandel. Utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget og Utviklingsfondet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med Olav Randen og Aksel Nærstad som redaktører. De mange bidragsyterne har bakgrunn i ulike miljøer, blant annet norsk landbrukssamvirke og grupperinger som organiserer jordokkupasjon i Brasil, bistandsarbeid og forskning.

I innledningskapitlet utformes to hovedmål for verdens matvareproduksjon: Bærekraftig utvikling og mat til alle. Så følger et par kapitler der dagens situasjon beskrives, både i vårt eget land og i globalt perspektiv. De multinasjonale selskapene blir her utsatt for sterk kritikk, både når det gjelder deres økende kontroll over produksjon og omsetting av matvarer, og deres ensidige målsetting om å hente mest mulig profitt ut av matvaremarkedet. Men også WTO, Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) får sitt pass påskrevet for rollen de spiller som løpegutter for de multinasjonale matvaregigantene. Særlig to forhold vies mye plass: Patentrettigheter knyttet til genmodifiserte organismer, og et globalt handelsregime der industrilandbruk og bønder i Nord favoriseres. Boka påpeker at så lenge de store selskapene får opptre som premissleverandører for produksjon og omsetting av matvarer, godt hjulpet av WTO, WB og IMF, får vi ikke gjort noe med den økende sultproblematikken i vår tid, og heller ikke med arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. Men selv om hovedskytset rettes mot multinasjonale selskaper og deres støttespillere, viser boka hvordan det også på nasjonalt plan er nødvendig med systemendringer.

Nå trengs vel strengt tatt ikke denne boka for å opplyse folk om vår tids mangel på bærekraftig strategi og om det økende gapet mellom Nord og Sør. Men mange trenger nok å få dokumentert hvor systemrelatert årsaksforholdene er. Og det er kun en dypere forståelse av slike forhold som vil gjøre det mulig å arbeide fram tiltak som kan bidra til å snu utviklingen. Siste del av boka handler om nettopp dette, å stake ut en ny vei for matvareproduksjon og handel med mat i globalt perspektiv. I den sammenheng kommenteres flere av tiltakene som i dag gjerne anses som brukbare strategier for å nå målet om å dekke de fattiges behov for mat. Det blir påpekt at økt bistand i tradisjonelle former har en tendens til å fastholde land i Sør i en passiv mottakerrolle. Ideen om en såkalt ny, grønn revolusjon for å bedre u-lands selvforsyningsgrad blir også forkastet. Det vises til at evnen til å brødfø egen befolkning faktisk ble forverret i mange land, etter at nye produksjonsmetoder ble tatt i bruk under den forrige grønne revolusjon. Men ikke minst dokumenteres det hvordan den nye, genteknologibaserte bekjemp-sulten-kampanjen er et rent profittmotivert utspill fra kyniske aktører, med mye grums i sitt kjølvann: Slavekontrakter der fattigbønder tvinges til å betale avgifter til patentinnehavere, tilfeller av enorm avlingssvikt som forties, juks med forskningsresultater for å promotere genteknologien, dette er noen av eksemplene som boka viser til. Derfor er det ganske hårreisende at genteknologi lanseres som et nødvendig hjelpetiltak i kampen for å sikre nok mat til befolkningen i Sør.

I tillegg til å forkaste bistand og genteknologi som aktuelle virkemidler mot sult og fattigdom tar boka også avstand fra påstandene om at fattige matvareprodusenter i Sør vil tjene på frihandel og økt markedsadgang på verdensmarkedet. Statistikken viser et nokså entydig bilde: Frihandel har økt gapet mellom Nord og Sør. Årsakene er blant annet u-lands satsing på råvareeksport, kombinert med verdensmarkedets lave råvarepriser. Men mest alvorlig er nok likevel u-lands økende import av billige matvarer fra det subsidierte landbruket i Nord. For bybefolkningen i Sør blir billig, importert mat oppfattet som et gode, men på landsbygda fører dumpingprisene til at mange lokale bønder må gi opp produksjonen og forlate jorda de har drevet. Dermed mister de evnen til å forsørge seg selv og familien sin, og dumpingprisene blir ikke bare et privat, men også et nasjonalt problem fordi viktige matvareprodusenter forsvinner og antall fattige og jordløse øker. Dette er en dramatisk utvikling, spesielt for nasjoner der landbruket fortsatt utgjør størstedelen av produksjonen.

WTOs regelverk og WBs/IMFs krav om liberalisering og global konkurranse på matvaresektoren er med andre ord uforenlig med målsettingen om mat til alle. Og også målet om bærekraftig utvikling er ifølge boka uforenlig med dagens rådende matvarepolitikk. Og da ikke bare på det landbrukspolitiske området, der subsidiert industrilandbruk i Nord stadig vinner terreng på bekostning av tradisjonelle produksjonsformer i Sør, men også innen fiskerisektoren. I boka blir norsk oppdrettsnæring, med sitt store fôrbehov av både råfisk og kornprodukter, brukt som eksempel på kortsiktig tenkning. Som kontrast til denne ytterst ressurskrevende form for matproduksjon blir leseren gjort kjent med eldgamle former for fiskeoppdrett i Asia og Afrika, bevart inn i vår tid. Fordi det dreier seg om produksjon av planteetende fisk (karpe m.fl.) drevet i kombinasjon med landbruk, er en slik form for fiskeoppdrett både energibesparende og lite forurensende, i tillegg til å være effektiv. Med sitt store produksjonsvolum er dette oppdrettsfisket, i tillegg til å drives innenfor økologiske rammer, også en viktig kilde for å dekke proteinbehovet hos lokalbefolkningen i de respektive landene.

Et annet interessant eksempel som boka nevner, er den positive utviklingen i indisk melkeproduksjon. Den har blitt firedoblet i løpet av de siste 40 årene, men ikke som resultat av storskaladrift. Tvert imot er 3 kyr per bruk det vanlige. Og det er snakk om en produksjonsform der dyrene ikke spiser korn som kan brukes til menneskeføde, men nøyer seg med avfallskorn og andre biprodukter fra landbruket. Som gjenytelse får landbruket tilbake gjødsel som er viktig i planteveksten. Et slikt samspill gjør det uinteressant å fokusere på det enkelte dyrs produksjonsevne. Det er landets samlede melkeproduksjonen som teller, med det verdifulle tilskuddet av proteiner og kalsium som denne melka gir.

Slike eksempler gir en god pekepinn om hvordan matvareproduksjonen bør se ut i framtida: Små familiebruk basert på bærekraftige driftsformer, med produksjon for lokalt forbruk. Uten å diskutere nasjonalstatens framtidige rolle legger boka likevel hovedansvaret hos nasjonale myndigheter. I den forbindelse presiseres både retten og plikten til å brødfø landets befolkning. For å mestre denne oppgaven må hvert enkelt land ha mulighet til å beskytte sin matvareproduksjon mot konkurranse utenfra, gjennom tollmurer og importforbud. Internt vil det, både for å hindre overproduksjon og for å unngå mangel på enkelte typer matvarer, være nødvendig å opprettholde strenge reguleringsbestemmelser. Og for å sikre at bøndene får brukbar betaling, uten at maten blir for dyr, må det være opp til det enkelte land å vurdere hvilke former for subsidier som bør tas i bruk. Slike subsidier må imidlertid kun gjelde matvarer produsert for innenlands konsum.

Selv om matproduksjon i hovedsak skal være det enkeltes lands indre anliggende, vil det likevel være behov også i framtida for en del handel med mat på tvers av landegrensene. Kystnasjoner kan for eksempel bidra med fiskeeksport til land uten fiskerinæring, kaffe og sydfrukter vil fortsatt være etterspurte varer i store deler av verden, etc. Det er i boka et viktig poeng at denne handelen må bidra til å styrke u-lands økonomi.

Hva vil konsekvensene bli dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka?

For Norges vedkommende vil det bli nødvendig å spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag, fordi landbruket alene ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Og vi vil ikke kunne importere kornprodukter og bruke disse som fôr i fiskerioppdrett og kjøtt- og melkeproduksjon. Innen landbruket må i stedet grovfôr og utmarkas ressurser tas i bruk. Når det gjelder havet som kilde til mat, må den ressurskrevende og miljøødeleggende norske oppdrettsnæringa erstattes med et bærekraftig kyst- og havfiske. Når det gjelder produkter vi ikke kan dyrke selv, må vi være villige til å importere til relativt høye priser, både fordi produsentene i opphavslandet skal ha betalt for jobben sin, og fordi det koster å transportere mat over lange strekninger.

For u-land vil en slik ny verdensorden for matvareproduksjon og matvarehandel rent generelt være en stor fordel. Landbruket vil i hovedsak kunne innrettes på produksjon av mat for landets egen befolkning, og fiskerisektoren vil ikke lenger være truet av industrifartøyer som både stjeler kystbefolkningens arbeidsplasser og som ved sin kortsiktige rovdrift på ressursgrunnlaget ødelegger for framtidig fangst. Men selv om en slik global strukturendring i forholdet mellom Nord og Sør vil være et stort løft for det enkelte land i Sør, vil det mange steder i tillegg være nødvendig med vesentlige tiltak på det nasjonale plan for å sikre små matprodusenter gunstige betingelser. Ikke minst er omfattende jordreformer helt nødvendig i en rekke land.

For å kunne produsere mat ut fra de forutsetningene som er skissert i boka, er det nødvendig at WTOs makt over maten opphører. Uten WTO eller tilsvarende regelverk ville ikke de multinasjonale selskapene ha kunnet innta matvaresektoren og gjort den til en viktig arena for kapitalens kamp om profitten. Derfor har det verden over, blant bønder og jordløse, politikere og forskere, bistandsarbeidere og organiserte globaliseringsmotstandere, reist seg et unisont krav: WTO må trekkes ut av alt som har med matproduksjon å gjøre!

For at denne brede fronten skal få virkelig gjennomslagskraft og nå sitt mål, er det viktig å mobilisere enda større masser til kamp mot markedsliberalismens tyranni. Forhåpentligvis vil Randen/Nærstads bok ikke bare vekke akademisk interesse, men bidra til at flere her i landet velger å engasjere seg.

Rigmor Tollan

På Folkebevegelsen for lokalsykehusene sitt treff i Oslo sommeren 2004 ble vi lovet at myndighetene skulle sette av midler til en resultatevaluering av sykehusreformen i 2005. Nå er jeg redd for at vi ikke får noen evaluering, eller at evalueringa drukner i en ny reform. Samhandling og desentralisering – en overordnet strategi for de regionale helseforetakene. Dette er en rapport fra en nasjonal gruppe for samhandling, oppnevnt av de regionale helseforetakene. Dette strategidokumentet vil skape stor debatt fordi den legger føringer ikke bare for spesialisthelsetjenesten, men også for primærhelsetjenesten.

NOU 2005:3: Samhandling og desentralisering –
en overordnet strategi for de regionale helseforetakene

Du finner rapporten her

---

Ved overdragelsen av sykehusene til staten, valgte en å slå sammen lokalsykehus i helseforetak. Hålogalandsykehuset HF ble sammensatt av sykehusene på Stokmarknes, Narvik og Harstad. Denne vertikale sammenslåinga var både uforståelig og kunstig. At det er kommet endra styringssignal og skifte av direktører, vitner og om at denne modellen var ikke heldig. Det kan virke som at strategien for å sentralisere innen helseforetakene, går for sakte.

Den nye strategien om samhandling og desentralisering tar mer utgangspunkt i å følge pasientstrømmen og dermed inngripen i primærhelsetjenesten. I seg selv er dette en positiv vinkling. Og sammen med nedsettelse av "Prosjektgruppe – desentralisert spesialisttjeneste", skulle en tro at Folkebevegelsen for lokalsykehus har nådd frem med sin argumentasjon når Helse Nord nå skal gå i gang med en bred utredning om mulighetene for flere desentraliserte tjenester.

Jeg synes å se en agenda om at spesialisthelsetjenesten slik vi kjenner den gjennom lokalsykehusene, skal krympes dramatisk. Hvordan ellers skal en spare to milliarder kroner i Helse-Norge i 2005? Det fins kun to måter en kan kvitte seg med oppgaver. Det ene er å privatisere, det andre er å få andre til å overta oppgavene. Jeg har i flere leserinnlegg prøvd å reise denne kritikken (http://home.no.net/fbygdnes/dmg.html). Og jeg er møtt med taushet. Sjøl om jeg har spissa kritikken, har Helse Nord valgt å la være å svare. Taushet er og avslørende, er temaet tabu?

Helsereformen har hatt som oppgave å redusere det offentlige helsetilbudet for å rydde plass for private aktører. Denne utviklinga har kanskje gått tilfredsstillende i Helse Øst. Aftenposten avslører at Oslo bruker mest private tjenester. Hos Helse Øst var nesten 10 % av de kirurgiske inngrep i 2003 hos private sykehus. Hos Helse Nord var denne andelen bare 0,5 %. Også her er det en relativ kraftig øking av private tjenester, men med 212 kirurgiske inngrep, blir volumet alt for lite til å være interessante for private sykehus.

Lite volum og mye større bevissthet hos befolkninga om hva et lokalsykehus betyr, er nok viktige grunner for at arbeidet med å privatisere i nord går tregere. Her må en lete etter andre strategier. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nasjonale gruppa for samhandling av sykehustjenestene, ledes fra Helse Nord. Finn Henry Hansen har vært leder, med rådgiver Daniel Haga også fra Helse Nord samt sekretær fra Tromsø. Det er i Helse Nord en har startet prøveprosjekt. Og det er sannsynligvis her en er kommet lengst med telemedisin.

Den nasjonale strategien for samhandling med primærhelsetjenesten, analyserer det kommende pasientgrunnlaget. Pga forventet lengre levealder, ser en for seg en kraftig økning av antall syke eldre. Antallet innbyggere over 67 år tror en vil øke med 50 % til 2030, mens antall over 80 år anslås å øke med 60 %. I tillegg regner en med at pasienter med rusavhengighet og psykiske lidelser vil øke. "Disse trendene fører samlet sett til en økning av kronisk syke pasienter med behov for langvarige og til dels sammensatte tjenestetilbud." (Side 14.)

Disse pasientgruppene er lite mobile, og er mindre villig til å betale for private tjenester. Disse vil bli ei stor belastning for spesialisthelsetjenesten om ikke de kan definere dem bort. Dermed argumenteres det for at de har et sammensatt sykdomsbilde som krever "breddekompetanse", og ikke først og fremst "spisskompetanse". Breddekompetansen er det primærhelsetjenesten som har. Disse pasientene ønsker en skal forbli primærhelsetjenesten sitt ansvar. Derfor lages det en struktur hvor det økonomiske ansvaret for dem skal ligge hos kommunene, men med faglig tilsyn fra spesialisthelsetjenesten. Dermed kommer lanseringa av en ny type lokalsykehus som distriktsmedisinske sentre (DMS).

Det vil nok bli en kamp om innholdet i lokalsykehusene. Debatten om nytt sykehus på Stokmarknes eller på Sortland var og en debatt om å gjøre et lokalsykehus om til et distriktsmedisinsk senter. Fjernes akuttberedskapen, vil både nærsykehus og lokalsykehus fort få samme status som distriktsmedisinske sentre. Og disse DMS-ene er det vertskommunene eller interkommunale selskap som skal ha ansvaret for. Vi står ovenfor en reform hvor kommunene igjen får oppgaver, men ikke penger. Vi står ovenfor en strategi hvor spesialisthelsetjenesten reduserer tilbudet med å definere pasientene til primærhelsetjenesten.

Planen fokuserer og på at det må lages samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og kommunene. Og et av tiltakene er praksiskonsulentordninger på sykehusavdelingene. Disse skal bedre samarbeidsrutiner m.m. Helseforetakene ønsker å klargjøre pasientenes behov for oppfølging i primærhelsetjenesten, særlig fordi pasientretter mer og mer følges av økonomisk ansvar. Og de som ikke er forberedt på strengere oppfølging, vil være tapere. For kommunene kan det bli dyrt å ikke følge opp påleggene fra en pasientkonsulent.

Nasjonal gruppe for samhandling er oppnevnt av de fem regionale helseforetakene. Og det er helseministeren som derfor er ansvarlig. Ja mest sannsynlig er det regjeringa som har initiert denne strategien.

Frode Bygdnes

"Denne boka handlar om fornorskingspolitikken og arbeidet for å utvikle ein samisk skole. Dette er ikkje bare historie. Reformene på 90-talet førte med seg fleire tilbakeslag for samisk opplæring. Mens Regjering og Sameting kranglar om kompensasjon for tidligare fornorsking, ser vi klare teikn på at fornorskingspolitikken held fram. Derfor er denne boka meir aktuell enn ein skulle ønske." (Frå forfattaren sitt forord.)

Svein Lund:
Samisk skole eller Norsk Standard? Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring
Sámi skuvla vai Norsk Standard? Norgga oahpahusođastusat ja sámi oahppi
Davvi Girji 2003, 112 sider
ISBN 82-7374-515-5 (norsk), 82-7374-157-5 (samisk)

---

 

Svein Lund si bok frå 2003 er ei fortetta innføring i ein del av Norge si historie som kolonimakt i nord. Gjennom korte glimt frå historia maktar han å vise rasismen og det enorme tvangselementet i norsk samepolitikk.

Utdrag frå boka:

"Men når det fordres at tjenere, barn og barnebarn skal stå under husfarens velde, så stemmer dette ikke med samisk tradisjon og moraloppfatning. Heller ikke når det heter at mannen skal regjere kvinnen og forsørge henne, og hun skal være mannen underdanig. Slik har det aldri vært blant samer. … Slik søktes gjennom katekisme og hustavle innpodet i samene en moral og sosial ordning som ikke stemte med deres egen moraloppfatning og livsmåte."

(Bård Tvete: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. 1935)

"Det er misforstaaet Humanitet at søge at kalde tillive og nære denne Nationalitet. … Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet var deres værste fjende, thi han indviede dem til Undergang. … Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nationalitet."

(Stortingsrepresentant, seinare statsministar, Johannes Steen 1863)

"Ett sprog i Finmarken. Det er maalet. I de siste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet her oppe for alvor tat fart, Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naaet. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjærner sydpaa."

(Nils Collett Vogt i 1918: Smaa breve fra Finmarken)

Nokon som hugsar Carl I. Hagen i forrige stortingsvalkamp?

Det fantest motstand mot denne politikken utan at det fekk følger for den norske staten sin fornorskingspolitikk.

Finnmark Arbeiderparti – sameprogram stortingsvalet 1906:

"Folkeskolen: Samisk skal være undervisningssprog hele skoletiden ut i alle fag undtagen norsk. Norskundervisningen skal begynde først fra 12. aar."

(Isak Saba blei valt inn på Stortinget for Finnmark Arbeiderparti, men fekk lita støtte frå partigruppa si på dette feltet.)

Presten Jens Otterbech og læraren Johannes Hilde i kampskriftet Fornorskningen i Finmarken(1917):

"Paa denne maate er dette lille folk søgt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier – sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke lenger vil fortsette slik. Det er os uværdig."

Svein Lund viser også eit særs grotesk utslag av rasismen ved å sitere skuledirektør i Finnmark 1923-33, Christen Brygfjeld:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndsvakeskoler."

Og verre blir dette når avisa Nordlys for få år sia kunne rapportere at samiske ungar i Spansdalen i Troms heilt fram til 1960-åra blei stempla som ådssvake av dei lokale skuleleiarane og sendt til Trastad Gård i Harstad avdi dei ikkje kunne snakke skikkeleg norsk. Eit folkemøte i bygda vedtok på 1960-talet å slutte å snakke samisk av omsyn til ungane.

Boka viser at det har vore positive endringar i høve til samane og samisk skulepolitikk, særleg etter at samane blei betre organisert og ikkje minst etter Alta-kampen. Men trass i endringar i lovar og retningsliner, viser Svein Lund at situasjonen langt frå er rosenraud for utviklinga av ein samisk skule i Noreg. Han siterer Ole Henrik Magga (Sametingets første president) frå 1994:

"Vi er kommet dit hen at mange snakker om en samisk skole. Sannheten er vel heller at det vi i dag har, er ikke "en samisk skole", men en slags delvis oversettelse av norsk skole. Og dessverre er heller ikke oversettelsen så fullstendig og god. Vi har ingen samisk skole verken når det gjelder innhold eller organisering."

Svein Lund presenterer skulereformane i Noreg og ein del av den pedagogiske debatten (og mangel på sådan). Ein interessant debatt, men som liksom historieglimta, kanskje i for liten grad knytta til dei sosiale og økonomiske endringane som låg/ligg til grunn.

I boka går han gjennom utviklinga på alt frå barnehagar til vaksenopplæringa og viser også korleis dette slår ut i høve til samisk opplæring – og korleis det i dei generelle reformane blir "gløymt" at det finst samar. For dei mange kritikarane på "venstresida" kan dette vere ei viktig påminning – at dette ikkje berre er eit spørsmål om minoritetspedagogikk, men også om problematikken kring det nasjonale spørsmålet.

Når Svein Lund peiker på at fornorskingspolitikken ikkje er over, er det ikkje berre eit spørsmål om manglar i norsk politikk, men konsekvens av medvite politiske val.

På eit større møte i Tromsø, då Gudmund Hernes sin siste reform skulle presenterast, var det ein og entusiastisk statssekretær som snakka om "den nye nasjonsbygginga". Både eg og andre i salen reagerte spontant. Eg hugsar eg kalte innrettinga for halvfascistisk og skjelte ho ut etter notar. Den unge statssekretæren var kanskje ikkje den rette mottakaren av reaksjonen, men som ukritisk formidlar meiner eg det var på sin plass å adressere ho og.

Hernes sin sentralistiske og "nasjonalistiske" line følger ein raud tråd gjennom norsk politikk. Særleg skremmande er det at dette har vore eit varemerke for "venstresida" i Arbeidarpartiet, etter siste verdskrig først og fremst representert med "mot-dagistane", ikkje minst Karl Evang og hans elitistiske og til dels halvfascistiske "skape det nye mennesket"-politikk. Noko som forklarer overgrep ovafor m.a. sigøynarar, brutale utslag innafor psykiatrien, og også korleis Spansdalen-saka kunne finne stad utan offentlege motreaksjonar før i byrjinga av 1990-talet.

I parantes kan nemnast den triste opplevinga mi av våre tidlegare politiske vener på Sri Lanka, JVP (Folkets frigjeringsfront) – "stalinistane", som predika: klassekampen er viktigast – og då vi spurte kva syn dei hadde på det nasjonale spørsmålet og tamilane, berre gjentok: klassekampen er viktigast, og som i praktisk politikk har hamna på ei ultra-nasjonalistisk line ovafor tamilske sjølvbestemmelsekrav.

Eg seier ikkje at alle på "venstresida" i norsk politikk har hamna der i høve til samiske sjølvbestemmelsekrav, men gud betre kor mange som har det. Så har Svein Lund rett i at fornorskinga ikkje over? Ja, og kanskje verre – det er teikn på at vi er inne i ein kritisk fase – vil samisk språk og kultur overleve?

I ein rapport, referert på Troms fylkeskommune sin samekonferanse i fjor, blei det ropt eit alvorleg varsko for samisk språkoverleving i fylket. Og fylkesordføraren ga utrykk for at berre ein ekstraordinær innsats kunne sikre samisk som levande språk i fylket. Trass i ein del positive lovendringar osb. i skulen, synk talet på elevar som har samisk som første- og andre-språk i vidaregåande skule.

Universitetet i Tromsø får kritikk i media for mangelfull og dårleg samisk språkopplæring. Forsvaret søker å fjerne store delar av reindrifta i Troms, gjennom ekspropriasjonskrav i Mauken-Blåtind og øydelegge livsgrunnlaget for dei fremste bærarane av samisk språk og kultur. Og vi får rapportar om sterk nedgang i fiskeflåten og talet på fiskarar som dreg i same retning – også dei sjøsamiske bygdene blir blodtappa. Livsgrunnlaget for samisk språk og kultur blir svekka.

Når no debatten om Finnmarkloven – som skulle danne grunnlaget for sikring av samisk kultur, språk og samfunnsliv – bringer samehetsen sine mest primitive former fram i lyset igjen, er historia med eitt nærverande og vi skjønner at rasisme ikkje er eit musealt omgrep.

Når ein veit at fiskeria, olje- og gassverksemda og gruvedrift blir forsøkt halde utafor ei ny forvaltning av Finnmark, så skjønner ein kva for materielle grunnar som ligg bak og nærer opp under rasismen.

Svein Lund sluttar boka si med ei oppmoding:

"Det er på tide å komme lenger enn å kritisere reformene og foreslå litt flikking her og der. Både samisk og norsk skole treng no ein diskusjon om alternativ til Norsk Standard."

Jo-o, men viss det blir alt, trur eg at vi i beste fall ender opp med ein glitrande samisk skule for stadig færre og i verste fall ei fortreffeleg grunngjeving for enda meir privatisering – oppretting av alternative skular.

Trass visse kritiske merknader, vil eg oppmode folk å skaffe seg boka. Det er ei bok som yppar til debatt og inneheld i tillegg ei stor litteraturliste for dei som ønsker å skaffe seg meir kunnskap.

Jon Arne Jørstad

SVeren Ottar Brox er en veteran på nei-sida. I boka Hvorfor nei? prøver han å overbevise alle tvilere ved å prøve å oppsummere alle gode argumenter mot norsk EU-medlemskap på litt over 90 sider. Det er, mildt sagt, et ambisiøst prosjekt.

 

Ottar Brox: Hvorfor nei?
Utgitt av Oslo Nei til EU 2004

Bestilles her

---

I forordet fastslår Brox hva formålet med boka er. Budskapet er at nei-sida må "holde kruttet tørt". Han mener ja-sida når som helst kan slå til, om forholdet mellom partiene på Stortinget endrer seg, siden det er et stort ja-flertall blant norske politikere. Han skriver: "For oss som ikke vil inn i en union hundre år etter at vi kom oss ut av den forrige, er det særlig viktig å utvikle en argumentasjon som kommer tvilerne i møte, alle de som gjennom ja-hegemoniet i mediene og politikken har fått inntrykk av at vi må ta standpunkt til noe helt annet enn i 1994." Formålet med boka er å gi disse argumenter.

Det mest iøynefallende med boka er strukturen. Hvert av de førtito kapitlene er ett argument, og få kapitler er på over to sider, og de lengste på tre. Boka inneholder ingen dype analyser av ei enkelt side i EU-spørsmålet, men kjapp og enkel argumentasjon på mange områder. Landbruk, fiske og havbruk, EU som klassespørsmål, høyrepopulisme og EU og EU som motvekt til USA.

Boka serverer konkrete og forståelige argumenter. Den gjør det lett for folk flest å sette seg inn i de viktigste nei-argumentene i et stort spekter av saksområder. Den spiller nettopp på nei-sidas styrke: Boka har lite verdiladde floskler, men mye logiske slutninger til å lære av.

Det er bra at boka tar opp klasseperspektivet. Brox legger vekt på at arbeiderklassen har interesser som er stikk i strid med at Norge blir med i EU. Det er ikke bare folk i primærnæringene som taper på EU.

Språklig er boka stort sett lettlest. Brox fører et folkelig og lettfattelig språk, og bare unntaksvis er det litt akademisk og tørt, noe som er viktig for å nå målgruppa: "folk flest".

Jeg savner større vekt på EU og kvinner, og ville ha ønsket meg et helt kapitel om EU og kvinner. Å bevare kvinnene som sterk nei-gruppe er viktig! Spørsmålet med bøker av denne typen er hvordan de skal brukes. I motsetning til Nei til EUs årbøker, egner ikke denne seg først og fremst som studiesirkel. Derimot er det en fin gave til tvilere eller EU-motstandere som kan ha bruk for en lett tilgjengelig samling argumenter i diskusjoner på jobb eller skole.

Denne boka kommer til å bli en gjenganger som bursdagspresangen til mine nærmeste venner. Først og fremst de som ikke er organisert politisk.

Ole Marcus Mærøe

Fru Halvorsen har en drøm. Hun drømmer
om å ri på verdens villeste hest
som intet menneske har klart å håndtere

Inspirert av dens råskap,
og fascinert av dens uregjerlighet,
drømmer hun om å mestre den.

Hun vil forsøke å sette seg oppå,
holde den i tøylene og hindre
at den løper løpsk.

Hun vil forsøke det som
generasjoner og millioner
av mennesker har forsøkt før henne.

Myten om den ville hesten
og sagnet om dens uregjerlighet
har gjort henne besatt

besatt av tanken
på å temme den
og gjøre den snill.

Men om hun ikke raskt blir kasta av
vil hesten ri av gårde med henne
inn i solnedgangen

med fruen hengende etter i tømmene.

Jon Carlstedt Tønnesen

 

---

 

Bestillingen din er sendt og vi vil behandle den så raskt vi klarer. 

Hvis du ikke har hørt fra oss innen kort tid, ikke prøv å sende den på nytt,

men send oss en melding her  >>

(IP-adressen du sendte fra er registrert av sikkerhetsgrunner) 

 

---

 

 

Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.

Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.

Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.

Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.

Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.

Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.

Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.

Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa

Fartøykvoter

Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.

For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.

Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.

Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.

Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.

Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.

Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.

Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.

Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.

Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.

 

 

Stortinget har vedtatt prinsippene for en pensjonsreform. Det skjedde 26. mai 2005. Det var &quot;pensjonsforliket&quot; mellom regjeringa, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ble vedtatt, et forlik som ble inngått ei uke før dette. Straks kunne mediene opplyse at alle kommer til å få mer i pensjon, at førtidspensjoneringa (AFP) er sikra og at LO-kongressen har fått mange saker innfridd. Er det sant?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Nei, Stortinget har vedtatt prinsipper som ødelegger folketrygda. Stortinget har innført en prinsipielt annen tankegang for pensjonssystemet enn den som har ligget til grunn siden folketrygda ble vedtatt i 1966.

Noen av tankene som ligger bak endringsprosessen er:

• fra solidaritetsprinsipp til bankprinsipp
• fra offentlig til privat
• folk skal jobbe lenger enn i dag

Den folketrygda vi kjenner, bygger på et solidaritetsprinsipp – samfunnet (vi alle) har ansvar for hverandre. Når noen blir gamle eller sjuke, trår fellesskapet til. Folketrygdsystemet er langt fra perfekt; mye kunne og burde forbedres. Men pensjonsreformen går i motsatt retning

Dagens ordning Alle pensjonister har rett til en grunnpensjon (stort sett på 1G, for tida 60.699 kroner), som er uavhengig av inntekt. Dette er basis. Det er riktignok ei forutsetning at du har 40 års trygdetid (dvs stort sett botid i Norge) fra 16 til 66 år, ellers avkortes pensjonen tilsvarende. Dette er en av de store svakhetene ved pensjonen, for eksempel i forhold til innvandrere. I tillegg til dette får folk som har vært i yrkeslivet en tilleggspensjon som baserer seg på inntekta. Også her kreves det 40 års opptjening for å få full glede av systemet. Den laveste delen av inntekta (inntil 6G) teller fullt. Av inntekt mellom 6 og 12 G er en tredel pensjonsgivende, og inntekt over 12G teller ikke. Her har trygda altså en sosial profil. Nå er det vel svært få som kan leve på grunnpensjonen aleine. Derfor er det vedtatt en minstepensjon. Dersom du ikke har tjent opp nok tilleggspensjon til å oppnå denne, får du et særtillegg som gjør at du når grensa. Minstepensjonen er nå 108.855 kroner året for enslige, – men sjølsagt forutsatt 40 års trygdetid. Besteårsregelen er et ekstra sosialt element i dagens ordning. Den innebærer at tilleggspensjonen din beregnes ut fra de 20 beste av de 40 (eller færre) opptjeningsåra dine. Dersom du har jobba deltid, vært arbeidsledig, hatt lav lønn noen av dine yrkesaktive år, så skal ikke det merkes. Samla sett innebærer dette systemet ei sosial overføring fra de velstående til dem som sitter trangere i det – altså sånn som vi ønsker at en velferdsstat skal være.

Et helt annet prinsipp

Pensjonsreformen har et helt annet grunnprinsipp enn det vi har nå. Den sosiale tankegangen forlates i stor grad. I stedet skal du se for deg at du personlig har ei sparebøsse hos trygdevesenet. For hver krone du tjener, går det en mynt i bøssa. Og innholdet i denne sparebøssa bestemmer til slutt hvor mye pensjon du skal få.

Fortsatt er det en viss omfordeling, men Stortinget sier det skal være et større samsvar mellom hva du har betalt inn og hva du får ut. Det ordnes nå blant annet med at besteårsregelen faller bort. Alle år i yrkeslivet teller med. Tjener du lite, har du ikke arbeid, er du sjuk noen ganger, – synd for deg. Tjener du mye bestandig, blir arbeidsplassen aldri lagt ned, er du frisk uten stans, – heldig for deg.

Et annet grep er at pensjonsalderen på et vis forsvinner. Du kan nemlig jobbe så lenge du vil/kan/orker/får, og du putter stadig mer i bøssa di. "Det skal lønne seg å jobbe," heter det. "Det skal straffe seg å være utslitt," sier vi.

Det er flere mål med dette:

• 1. Gi angst. Folk skal vennes av med å tenke at samfunnet skal ta et kollektivt ansvar for menneskene i landet. Derfor skal gode ordninger vekk.
• 2. Vi skal vennes til en ny tankegang: Nå er det opp til deg sjøl. Jobb.
• 3. Vi skal vennes til økte klasseskiller, også på trygdenes område, ved å "forstå" at de som blir fattigere, har sørga for det sjøl.

Mål 1, 2 og 3 er ideologiske smøremidler for det virkelige målet:

Forsikringsselskaper og banker (finanskapitalen) skal få tak i store deler av det som nå er samfunnets pensjonspenger for å drive bisniss med dem. Det er det egentlige målet med alt sammen. Det er en EU-villet, bevisst politikk, – målet er klart uttrykt og er ikke hemmelig. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Finanskapitalen skal få tak i pensjonspengene ved å:

• 1) lage dyre spareordninger for enkeltpersoner som har råd
• 2) lage kollektive spareordninger for store grupper av arbeidstakere gjennom forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne, eventuelt gjennom deres organisasjoner (tjenestepensjoner).

Gigantisk privatisering

I boka Privatisering – en kritikk av Roar Eilertsen og Paul Bjerke forteller de om privatiseringa av pensjonene i mange industriland. De skriver:

"Den private pensjonssparingen har resultert i gigantiske pensjonsfond som flyttes rundt i verdens penge- og aksjemarkeder på jakt etter størst mulig avkastning. Privatiseringen av pensjonene er blitt en viktig inntektskilde for pengeflyttere og forsikringsselskaper, den har et omfang som forsterker ustabiliteten i verdensøkonomien, og den skaper usikkerhet for utbetalingene til den enkelte pensjonist."

Det er denne bakgrunnen som forklarer de endringene som Stortinget vedtok 26. mai 2005 i det såkalte "pensjonsforliket" mellom regjeringa og Arbeiderpartiet/Senterpartiet. Her skal vi gå litt nøyere inn på det.

Dette er vedtatt

1. Besteårsregelen er borte

I dag: Du får full pensjon dersom du har jobba fulltid eller deltid i 40 år. Det er en "besteårsregel" som betyr at når pensjonen din skal regnes ut, legger de til grunn de 20 årene du har hatt høyest lønn. Det betyr at du kan være arbeidsløs en stund, være plaga av sjukdom, jobba deltid i en periode, – i det hele tatt hatt normale variasjoner i løpet av 40 år, uten å bli straffa økonomisk for det som pensjonist. Besteårsregelen er best for de aller fleste. Da folketrygda ble innført i 1966, var det den ujamne inntekta til bønder det var tenkt på. I dag er kvinner viktige eksempler på folk med ujamn arbeidstid og inntekt. Alle lønnstakere tjener på at de beste åra legges til grunn. Når dette skrives, har beskjeden kommet om at Norske Skog vil legge ned Union i Skien og sette 380 arbeidere på porten. Arbeidere – utsatt for kapitalisters skalting og valting – de kan ikke noe for at de ikke får arbeid. Men framtidas pensjonister skal straffes når de er arbeidsløse – for det skal jo lønne seg å jobbe.

Stortinget har vedtatt: Besteårsregelen skal vekk – alle år skal telle like mye. Din pensjon skal bestemmes ut fra hva din samla inntekt blir etter 43 år. Da vil også dine verste år telle, altså en versteårsregel. Stortinget sier i vedtaket: "Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide."

2. Pensjonsalderen er borte

I dag: Når du er 67 år, kan du gå av med full pensjon (og tjene opp flere rettigheter til du er 70).

Stortinget har vedtatt: Følgen av det nye systemet er at pensjonsalderen forsvinner.

3. "Levealderjustering" er innført

Stortinget har vedtatt: Forventes ditt årskull å leve lenger, skal sparebøssa di vare lenger ved at den deles på flere år (derfor begrepet "delingstall"). Da blir dine årlige utbetalinger lavere. Stortinget sier i vedtaket: "Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger." Dette er kanskje den bestemmelsen som har tydeligst klassekarakter. For arbeidsfolk lever ikke like lenge som overklassen og middelklassen. Og menn i Oslo øst har forventa levealder på 68,7 år, mens de i Oslo vest lever til de er 76.

4. Dårligere lønnsjustering er vedtatt

I dag: Det har vært et mål at pensjonene skal følge lønnsstigninga. Pensjonene har likevel sakka akterut, så dette har også vært en kampsak.

Stortinget har vedtatt et nytt mål: Pensjonene skal ikke følge lønnsutviklinga, men et gjennomsnitt av utviklinga av pris og lønn. Det betyr en reduksjon og kalles "redusert indeksering".

5. AFP vil ikke kunne forstette

I dag: AFP står for avtalefesta pensjon. Det betyr at du kan gå av med pensjon ved 62 år uten å tape penger eller opptjening. De som betaler ordninga er arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Dette er en tariffavtale, ikke en lov.

Stortingets vedtak: Stortinget har vedtatt å avvikle AFP, men de sier det ikke rett ut. Derfor må en legge sammen flere ting for å forstå:

• A. De sier at "det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen". Det høres trygt ut. AP- og LO-ledelsen framhever dette og forteller at AFP er redda. Men det er ikke riktig. Fordi …
• B. I dag betaler staten en milliard i året til AFP. Stortinget sier: "Statens samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen videreføres." Det høres trygt ut. Men på grunn av de øvrige endringene er dette bare halvparten av pengene som trengs fra nå. Mellomlegget er alt for stort til at tariffoppgjørene kan bære det. Og med en tjenestepensjon som arbeidsgiverne skal betale, har de fått et godt argument for ikke å fortsette å betale til AFP.
• C. Stortinget sier også nesten rett ut at de vil avvikle AFP: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere pensjon ved å arbeide lenger."
• D. Allerede ved tariffoppgjøret i 2006 skal AFP tas opp. Stortingets vedtak: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006." Dette ble varsla av regjeringa Stoltenberg allerede i 1997. (Formuleringa "kan først skje" våren 2006 tyder på et visst behov for fortgang.)
• E. Stortinget vil se på hvordan "et framtidig tidligpensjonssystem" skal se ut, og "ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at
  • det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
  • det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
  • den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
  • Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor vurderes."

Konklusjon: Ettersom de ikke sier "vi avvikler AFP", må en tolke. Antakelig vil de fortsatt ha en mulighet for en tidligpensjon. Men de vil nok sterkt begrense antall personer som får den. Siden de vil behandle AFP samtidig med utredning av uførepensjonen og etter tariffoppgjøret, kan det hende at AFP gradvis omdannes til en slags aldersuføretrygd. Hvor stor vil den bli? Tja – Stortinget sier: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig." …

Folk skal tvinges til å jobbe lenger. Eller bli mye fattigere pensjonister. Men mange klarer ikke å jobbe til de er 67 eller enda lenger. Da skal de tvinges til å spare til sin pensjon utenom folketrygda. Og det er jo meninga: ei privat og personlig løsning.

Det virker i alle fall usannsynlig at en som er 55 år i dag, skal kunne gå av med AFP av dagens type, når han/hun blir 62 år

Rettferdig? "Et rettferdig pensjonssystem finnes knapt noe sted i verden. Noen vil alltid komme bedre ut enn andre. Men politikerne slipper for lett når det i så stor grad aksepteres at en ordning som blir betydelig billigere, også blir så mye bedre. Ingen reklamemaker ville sluppet unna med den." Kåre Valebrokk i Aftenposten 22. mai 2005

6. Obligatorisk tjenestepensjon er vedtatt

Regjeringsforliket: "I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 % av lønnen over en G for den enkelte arbeidstaker" fra 2006. Eksempel:

Hvis du har tjent 300.000 kroner hvert år i 30 år, og er pensjonist fra du er 63 til 83 år, vil du få utbetalt ca 600 kroner i måneden i tjenestepensjon i tillegg til folketrygda. Mens du sannsynligvis allerede har tapt 5.000 kroner måneden på at de fjerner alleårsregelen, innfører delingstall og redusert indeksering. I tillegg må antas at du har delfinansiert tjenestepensjonen ved lavere lønnstillegg de første åra etter innføring.

Det er positivt at flere nå får det tilbudet om tjenestepensjon som noen har hatt i mange år, men som hovedanalyse må vi huske at tjenestepensjoner er en form for privatisering som er med på å svekke folketrygda. Dessuten blir de også så lave at mange vil lage egne private spareavtaler i tillegg hvis de kan.

7. Bruttopensjonen i offentlig sektor

I dag: Offentlig sektor har en bruttopensjonsordning, en tjenestepensjon, som betyr at du er garantert en pensjon på 2/3 av lønna du har på det tidspunktet du går av.

Stortinget har vedtatt at den skal fortsette. Men den kan ikke overleve. For det første vil den bli redusert på grunn av de generelle nedskjæringene.

Stortinget sier i vedtaket: De offentlige tjenestepensjonene må tilpasses den nye folketrygdmodellen. De skal ikke svekkes, står det, men skal "omfattes av delingstall og ny indeksering". Dermed svekkes den.

For det andre er det politisk umulig at denne gode ordninga lever side om side med et helt annet system. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

8. Kompensasjoner

• Som en kompensasjon for bortfall av besteårsregelen, som det har vært et kraftig forsvar for i fag- og kvinnebevegelsen, sier Stortinget at deltidsarbeidende som mottar dagpenger, skal ha pensjonsopptjening. Men det er nesten ingen i hele Norge som er i en slik situasjon. Og hvem skal bestemme hva som er "ufrivillig deltid"?
• "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag." Leder Henriksen i Norsk Studentunion synes dette er så fint at han sier: ""Pensjonskameratene" fortjener all honnør for å verdsette norsk ungdom og høyere utdanning." Vi får håpe han får rett.
• Regjeringa skal foreslå modell for opptjening av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid.
• Vernepliktige skal ha en pensjonsopptjening.

Verneplikt er et klart kriterium. For andre områder er det nå åpning for systemer med individuelle søknader og kompliserte regler for å skille de verdige fra de uverdige. En kan også undres på hvorfor besteårsregelen må bort, når det må så mange og kompliserte kompensasjoner til. Årsaken er nok at den som prinsipp er gal – for Stortinget.

Jobbe lengre og få lavere pensjon

Oppsummert: Veldig mange vil få veldig mye dårligere pensjon. De som kan, vil forsøke å kompensere så godt de kan ved å presse seg til å jobbe mer enn de tåler, før de skulle vært pensjonister og/eller etter at de burde ha gått av med pensjon. De som har råd, vil gå til finanskapitalen med det de har og forsøke å få ut noen hundre kroner ekstra i måneden.

Det er det mange som ser. Banker og forsikringsselskaper er henrykte. De som gir råd, gir råd: Carsten O Five sier for eksempel til Nettavisen at "Særlig kvinner bør spare til en ekstra pensjon fordi yrkesaktivitet er avgjørende for den offentlige pensjonen. Den nye alderspensjonen bygger på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så lenge som mulig. Den såkalte besteårsregelen videreføres ikke i forliket. Dette kan ramme kvinner og deltidsarbeidende, men også de med lang utdanning.

Vedtaket på LO-kongressen LO-kongressens krav til indeksering ble ikke ivaretatt. LO-kongressen har aldri gått inn for å oppheve aldersgrensa på 70 år. LO-kongressen hadde alternative administrasjonsmåter for tjenestepensjonen enn "bare banker, forsikringsselskaper, andre tilbydere og felles pensjonskasser". LO-kongressen støtta alleårsregel mot besteårsregel, levealderjustering og pensjonskutt, i praksis forlenga pensjonsalder. AP-ledelsen har stor makt på toppen i LO. Kongressen stilte altså likevel krav som stortingsforliket ikke har tatt hensyn til. Les Arne Byrkjeflots sammenlikning av vedtaket på LO-kongressen og stortingsforliket, se nedenfor. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Tallenes tale

Regjeringa har fått beskjed av Stortinget om å regne ut en pensjonsmodell på bakgrunn av flere modeller som er lansert som ulike alternativer i pensjonskommisjonens innstilling og i stortingsmeldinga fra regjeringa tidligere. De opererer med en modell A som sier at pensjonsopptjeninga skal være 1,7 % av inntekt opp til 3 G og 0,8 % av inntekt mellom 3 og 8 G. Modell B sier 2,3 % til G og 0,7 % mellom 2 og 8 G.

Så lager de tabeller og sier at alle får høyere pensjon. Der er utgangspunktet deres en person som tjener det samme hvert år i 43 år. Ingen slike personer finnes. En person som for eksempel har tjent 245.000 i 43 år, får i dag 145.000 året i folketrygd. I alle Stortingets modeller får pensjonisten mer enn dette, – opp til 163 000 kroner. Tabellene har stått i avisene og finnes overalt på nettet. Men de har ikke trukket fra det som skal trekkes fra!

Arne Byrkjeflots regnestykke

Arne Byrkjeflot har regna dette ut. Han har brukt 40 års opptjening (som LOs krav var) og samme urealistiske lønn på 245.000 i alle disse åra. Med bortfall av besteårsregel, at opptjeningstida er heva med 3 år, med levealderjustering på 4 år (-18 %), lavere indeksering over 10 år som pensjonist (-7,5 %), vil pensjonen ikke gå opp fra 145.000 til 163.000, men gå ned til 115.000! Det nærmer seg minus 3.000 i måneden.

Finansdepartementet sier det samme

SV har bedt Finansdepartementet regne på utfallet av pensjonsforliket for dagens 25-åringer, og fikk følgende svar: En offentlig ansatt som går av med pensjon i 2050, vil få et kutt i pensjonen på 18 prosent på grunn av innføring av levealdersjustering. I tillegg kommer 8 prosent kutt fordi pensjonen ikke lenger skal følge lønnsutviklinga i arbeidslivet, men reguleres i takt med prisøkninga. I dagens kroneverdi vil de som tjener mellom 265.000 og 353.000 tape ca 25.-30.000 kroner per år sammenligna med dagens pensjonsordninger. Det blir heller ingen bedring for personer med inntekter rundt 170.000 kroner.

Reaksjoner fra funksjonshemmede

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sin leder Arnt Holte sier at pensjonsforliket vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke hardest av alle. Han mener at levealderjustering er ideelt for superfriske A4-mennesker, men helt katastrofalt for funksjonshemmede og kronisk syke. Han spør hvilken mulighet de vil ha til å "kompensere for økt levealder", de som sliter med å i hele tatt komme inn i arbeidslivet. FFO er også naturlig nok sterkt mot å ta vekk besteårsregelen.

Hva er utsiktene?

Stortinget har vedtatt prinsippene for et nytt pensjonssystem. Det er ingen planer om å ha en ny behandling for å se på alt på nytt. Vedtatt er vedtatt. Regjeringa har fått det som de ville. Arbeiderpartiet også, fordi de har vært enig med regjeringa hele veien. Så det er ingen grunn til at AP vil ta initiativ for å endre noe vesentlig.

SV-ledelsen kunne ha brukt sitt landsmøtes gode vedtak mot pensjonsreformen i april til å nekte å bli med i AP-regjering hvis AP-Høyres linje ble vedtatt før valget, men gjorde det ikke. De kunne ha velta lasset, men valgte heller muligheten for regjeringstaburetter. SV sier de vil ta omkamp i ei AP-SV-SP-regjering. Det er bra hvis de gjør det, men den som lever får se.

Så hvordan kan en slåss?

Det handler om å utnytte de situasjonene som kommer. Stortinget må behandle en rekke saker i månedene framover. Pensjonsmodell, diverse kompensasjonsordninger og ikke minst AFP. Tariffoppgjøret blir en viktig anledning. Kanskje bør motstøtet settes inn for å forsvare AFP?

Noen må hele tida sette seg inn i hva som skjer og hva som kommer av utredninger. Det hadde vært fordømt nyttig om RV hadde vært på Stortinget i den kommende perioden, ikke minst for å ha noen der som vil følge med og si fra til folk, så det blir mulig å reagere. For det vil fortsatt være slik at det er organisasjonenes og "folkets brede lag" som kan forsvare folketrygda og få vedtak gjort om. Motstanden mot det som er blitt vedtatt, har vært enorm. Folk må få tid på seg til å erfare sannheten, og ikke være dysset i ro av beroligende bløff.

Hvorfor haster det?

Mange har lurt på hvorfor det var så viktig å få trumfa gjennom pensjonsvedtaket før valget. Hva er det som haster? Kanskje gir Det europeiske runde bordet av industriherrer (ERT) svaret: "However, the 'window of opportunity' within which to do something is very limited. In the next 10 to 15 years, the 'baby-boom' generation starts to retire and the political cost of substantive pension reform becomes much greater." (Tidsrommet for mulig endring er imidlertid svært begrensa. I de neste 10-15 åra vil årskulla med store fødselstall (babyboomerne) komme i pensjonsalder, og da vil den politiske kostnaden ved omfattende reformer bli mye høyere.)

Historikk Regjeringa Stoltenberg nedsatte pensjonskommisjonen 30. mars 2001 med fylkesmann (tidligere finansminister) Sigbjørn Johnsen som leder. Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samla pensjonssystem og la frem sin rapport, NOU 2004:1 i januar 2004. SVs og Frps representanter hadde dissenser i utredninga, men alle var enige om at det er nødvendige med store innsparinger. Pensjonskommisjonens forslag ble sendt på offentlig høring. Etter høringa har regjeringa lagt frem si stortingsmelding. Den heter St.meld nr 12 (2004-2005) "Pensjonsreform – trygghet for pensjonene". Landsmøtet til Arbeiderpartiet var første uka i april. Vedtaket om pensjon sa nei til besteårsregel, ja til levealderjustering og redusert indeksering. Altså en 20 prosent sparing, slik de har vært enig med Pensjonskommisjonen om hele tida. Landsmøtet til SV var uka etter. SV-ledelsen hadde hatt nestleder Henriette Westhrin i Pensjonskommisjonen, og hun hadde egne forslag, men de bygde i hovedsak på de samme premissene som resten av kommisjonen hadde, om sparing. LO-kongressen var fra 7.-12. mai og gjorde sine vedtak. Det var på noen punkter litt bedre enn Høyre-AP, men ikke vesentlig. Se egen boks. Dermed var veien klar. Regjeringspartiene, AP og SP ble enige om et pensjonsforlik 19. mai. Det ble vedtatt av Stortinget 26. mai og gjelder hovedprinsippene for en pensjonsreform. Premissene kan leses i stortingsmelding 12. Det er meninga at reformen trer i kraft i 2010.

Les mer

• Samling av artikler om pensjonsreformen. I samlinga er Arne Byrkjeflots gjennomgang av hele vedtaket om pensjon på LO-kongressen, hvor han sammenlikner det med stortingsvedtaket. Se også Byrkjeflot om framtida til offentlig tjenestepensjon. I denne samlinga av artikler finner du også Arne Byrkjeflots om bruttopensjonen i offentlig sektor.
• Mer om AFP i akp.no nr 3, 2005.
• Stortingsmelding 12 (2004-2005).
• Pensjonsforliket/stortingsvedtaket.
• Tabell som avslører Stortingets tabell.
• Det europeiske runde bord (ERT) sine anbefalinger om pensjonene fra januar 2000, se utdrag under.
• Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen.

 

ERTs anbefalinger fra januar 2000

To Member States, the ERT Recommends:

• Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
• Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
• Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
• Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
• Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
• Remove any obstacle to investing in equities in line with the "prudent man" principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
• Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income. Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
• Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
• Take away fiscal barriers to private pension investment.
• Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.

 

Noen mennesker tror at man kan forandre verden uten å ta makta. Nei, sier de, dere må ikke en gang tenke på å prøve gjøre bruk av staten. (1) Hvorfor? Fordi, som John Holloway forsikrer: «Å kjempe gjennom staten er å bli involvert i den aktive prosessen med å påføre seg selv nederlag.» Nei, proklamerer de, (per definisjon) kan ikke staten utfordre kapitalismen. Hvorfor? Fordi den er del av kapitalen. Og virkelig, som Holloway skriver: Staten (enhver stat) må gjøre alt den kan for å skaffe tilveie forutsetninger som fremmer kapitalens profitabilitet.»

 

Slike ideer er ikke nye. Men de er blitt gjenopplivet i visse kretser (spesielt i Latin-Amerika) fordi de gjenspeiler en periode med skuffelse og nederlag. Skuffelse og nederlag på grunn av feil begått av statsdominerte samfunn som Sovjetunionen og dem som fulgte dem, når det gjaldt å leve opp til sine løfter om å skape en ny verden. Likeså skuffelse og nederlag på grunn av sosialdemokratiets tragedie, et partisom ved å kapitulere for kapitalens logikk har vist at det bare tilbyr barbari med menneskelig ansikt.

Nå har Holloways insistering på at vi må forkaste «hele tanken om at et samfunn kan bli forandret gjennom å vinne statsmakt» blitt avvist på to tydelige måter. Konkret er den blitt avvist på en dramatisk og spennende måte av den bolivarske revolusjon i Venezuela. Kunne vi tenke oss forandringene som skjer her nå, uten statens makt?

Denne ideen er også blitt tilbakevist teoretisk – ved forståelsen av økonomiske system allment og av vilkårene for å utvikle sosialisme spesielt, knyttet til Karl Marx’ tanker. For Marx var det sjølsagt at arbeiderne trenger statsmakta for å skape vilkårene for et samfunn som kunne gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga. Likedan avviste han å skrive ut detaljerte modeller, «oppskrifter» for framtidssamfunnet – disse «fantastiske bildene og planene for et nytt samfunn» som utopistiske motstandere av kapitalismen tilbød. Det var en kritisk grunn til begge deler: sosialisme faller ikke ned fra himmelen.

Sosialismen som prosess

Ikke noe nytt økonomisk system faller ned fra himmelen. Heller enn å falle ned fra himmelen eller oppstå jomfruelig og fullendt av de intellektuelles tanker, vokser nye produktivkrefter og nye produksjonsforhold fram innenfor, og i motsetning til det eksisterende samfunnet. Det er en følge av dette at det nye samfunnet aldri kan være fullt utformet fra starten. I utgangspunktet må det nye samfunnet bygge på elementer av det gamle samfunnet. Marx undedrstreket at det sosialistiske samfunnet som vokser ut av kapitalismen, nødvendigvis må være «påført fødselsmerkene til det gamle samfunnet, økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Kjernen i den dialektiske forståelsen til Marx er erkjennelsen av at det nye samfunnet nødvendigvis oppstår i en skadet form og at det utvikler seg ved å omforme sine egne historiske forutsetninger, ved å overskride skavankene sine. Bare når det nye samfunnet står på sine egne grunnvoller, bare når det bygger på premisser som det sjøl skaper, kan vi innse hvilke muligheter som var tilstede i det fra begynnelsen av. Marx forstod dette som en prosess, hvor vi kjemper for å frigjøre oss selv fra byrdene av det gamle samfunnet.

Nøyaktig hvilken skavank var det Marx uttrykkelig identifiserte ved sosialismen i det den grodde fram? Det var ikke (som det ofte blir sagt) at produktivkreftene var for svake og at den viktigste oppgaven derfor måtte bli å utvikle produktivkreftene. Den spesielle skavanken som Marx beskrev var den menneskelige natur som var skapt i det gamle samfunnet med sine gamle ideer – folk som fortsetter med å være sjølopptatte, og som derfor mener de sjøl har rett på å få tilbake nettopp det de tror at de har bidratt med til samfunnet. Et slikt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av byttetransaksjoner – et samfunn der enhver regner på sin egeninteresse og føler seg snytt hvis han ikke mottar sin ekvivalent. Marx er krystallklar på at denne oppførselen er en arv fra det gamle samfunnet. Den viser klart at vi enda ikke tenker på samfunnet som en menneskelig familie der alles frigjøring er forutsetningen for den enkeltes frigjøring.

Men denne sjølopptattheten vil ikke være den eneste skavanken som er tilstede når det nye samfunnet oppstår. Det nye samfunnet er smittet økonomisk, sosialt og intellektuelt: historiske tradisjoner med patriarkat, rasisme, diskriminering og betydelige ulikheter når det gjelder utdanning, helse og levestandard, er blant elementene som det nye samfunnet kan arve. Men i stedet for å akseptere disse hindrene for menneskelig utvikling, må disse skavankene bli møtt i en prosess som forstår dem som skavanker.

Når du erkjenner at sosialisme er en prosess, da forstår du at svaret på eksistensen av skavanker som sjølopptatthet, rasisme og patriarkat ikke er å bygge institusjoner som tar dem opp i seg. Karakteristisk for de fleste forsøk på å bygge sosialisme i det tjuende århundre var for eksempel konklusjonen om at folks iboende sjøloptatthet betyr at det viktigste er å framskaffe nødvendige økonomiske insentiv for å motivere folk til arbeid. Bonusordninger, overskuddsdeling, ulike former for pengeinsentiv ble sentrale. Den underliggende logikken var at utviklinga av produktivkreftene som dette drev fram, ville virke som en slags «dråpevanning» – at det nye mennesket gradvis ville vokse fram.

Men i virkeligheten oppstår den motsatte effekten. Når du prøver å skape det nye samfunnet ved å bygge på de skavankene som det har arvet fra det gamle samfunnet, styrker du de elementene fra det gamle samfunnet som er innebygd i det nye samfunnet på det tidspunktet det oppstår. Når du oppmuntrer egoismen, styrker du tendensen folk har til å handle ut fra egne interesser uten blikk for andres interesser. Du styrker og utdyper splittelsen mellom individer, grupper, regioner og nasjoner. Du får ulikheter til å se fornuftige ut. Når du legitimerer ideen om at å berike seg sjøl er i alles interesse, da skaper du vilkårene for å vende tilbake til det gamle samfunnet.

Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse? Hvordan kan man på dette grunnlaget skape de menneskene som fordi de innser forskjellene seg imellom har enhet som sin andre natur? Det er innlysende at vi ikke kan overse naturen til menneskene som vokser ut av det gamle samfunnet. Nettopp fordi han forstod at bærerne av enhver prosess er særskilte menneskelige vesener, forstod Marx at man ikke umiddelbart kan skape et samfunn basert på fordelingsprinsippet «til enhver etter behov». Å sette de gamle aktørene inn i denne nye strukturen måtte uvegerlig føre til katastrofe. Han forstod at vi ikke kan gå direkte til et samfunn kjennetegnet av rettferdighet og likeverd, som passer for et virkelig menneskelig samfunn, for den menneskelige familie. Men Marx argumenterte så absolutt ikke for at måten å skape det nye samfunnet på, var å bygge på de skavankene som det nødvendigvis må inneholde i sin opprinnelse.

Den sosialistiske prosessen er heller en prosess av både nedbryting og oppbygging – en prosess der de gjenværende elementene av det gamle samfunnet blir ødelagt (inkludert støtte til kapitalens logikk) og en prosess som skaper nye sosialistiske mennesker.

Menneskene og sosialismen

Det var ingen i det 20 århundre som bedre enn Che Guevara artikulerte det viktige ved å utvikle nye sosialistiske mennesker. Han forstod at hvis du forsøker å bygge sosialisme ved hjelp av «de sløve redskapene som kapitalismen har overlatt oss (varen som den økonomiske cella, individuell
materiell interesse som brekkstang osv.)», da vil effekten være å undergrave utviklinga av bevisstheten. For å bygge det nye samfunnet, understreket han, er det nødvendig, samtidig med det nye materielle fundamentet, å bygge den nye mannen og den nye kvinnen.

Vi må huske målet. Hvis du ikke vet hvor du ønsker å dra, da kan ingen vei bringe deg dit. Den verden som sosialister alltid har ønsket å bygge, er en verden der menneskene forholder seg til hverandre som deler av en menneskelig familie, et samfunn der vi erkjenner at andres velferd vedkommer oss, en verden av menneskelig solidaritet og kjærlighet der vi har «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» i stedet for klasser og klassemotsetninger.

Den verden som vi ønsker å skape, er et samfunn av sammensluttede produsenter der hvert individ er i stand til å utvikle sitt fulle potensial – den verden som i følge Marx vil tillate den «absolutte utfoldelse av hver enkelts kreative muligheter», den «fullstendig utfoldelse av det menneskelige innhold», «utvilkling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl». De fragmenterte, forkrøplede menneskene som kapitalismen skaper, vil bli erstattet av det fullt utviklede mennesket, «det fullt utviklede individet, for hvem de ulike sosiale funksjonene er forskjellige typer aktivitet som han tar hånd om i tur og orden.»

Men disse menneskene faller ikke ned fra himmelen; og det fins bare en måte de kan skapes på – gjennom sin egen aktivitet. Bare gjennom å øve både sine åndelige og fysiske evner på alle livets områder utvikler menneskene disse evnene; de produserer i seg sjøl spesielle evner som tillater dem å utføre nye aktiviteter. Den samtidige forandringen av omgivelser og sjølforandring (som Marx kalte «revolusjonær praksis») er måten vi bygger det nye samfunnet
og det nye mennesket på.

Det er innlysende at våre institusjoner og mellommenneskelige forhold må være av en natur som gir rom for slik sjølutvikling. Uten demokrati i produksjonen kan vi for eksempel verken bygge et nytt samfunn eller nye mennesker. Når arbeidere deltar i å styre seg sjøl, kombinerer de begrepet om arbeid med det å utføre det. Da kan ikke bare det intellektuelle potensialet til alle sammensluttede produsenter utvikles, men den «stilltiende kunnskap» som arbeidere har om bedre måter å arbeide og produsere på kan også bli en sosial kunnskap som vi alle kan dra nytte av. Demokratisk, deltagende og protagonistisk *) produksjon drar både nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og utvikler evnene våre. Men uten kombinasjonen av hode og hånd forblir mennesket slike fragmenterte, forkrøpla mennesker som kapitalismen skaper – skillet mellom dem som tenker og dem som handler fortsetter – akkurat som det mønsteret som Marx beskrev der «utviklinga av de menneskelige evnene på den ene sida er grunnet på at utvikling blir hindret på den andre sida.» Demokrati i produksjonen er en nødvendig forutsetning for alles frie utvikling.

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. Enhver aktivitet som har som mål å skaffe tilveie noe som kan tjene til menneskelig utvikling (og spesielt de som fostrer menneskelig utvikling direkte), må forstås som produksjon. Videre må ideene som utvikler produksjonen sjøl bli produsert. Målene som styrer produksjon, kjennetegnene som karakteriserer et samfunn. Under kapitalismen er dette den individuelle kapitalistens mål: profitt. Men i et samfunn av forente produsenter er målene bestemte mål for folks sjølutvikling i det samfunnet. Bare gjennom en prosess der folk er involvert i å fatte beslutningene som vedkommer dem på ethvert relevant nivå (dvs. i deres nabolag, lokalsamfunn og samfunn i det hele), kan målene som styrer produksjonsvirksomhet være folkets egne. Gjennom å involvere seg i å ta disse demokratiske beslutningene omformer folk både omgivelsene sine og seg sjøl – de produserer seg sjøl som subjekter i det nye samfunnet.

Denne kombinasjonen av demokratisk utvikling av mål og demokratisk utøvelse av de samme målene er avgjørende, for det gjør mennesker i stand til å forstå forbindelsene mellom sine handlinger og mellom hverandre. Åpenhet er regelen i samfunnet av forente produsenter: Det er alltid klart hvem som har avgjort hva som må gjøres og hvordan det skal bli utført. Gjennom åpenhet er grunnlaget for solidaritet styrket. Ved at vi forstår vår gjensidige avhengighet blir det lettere å se våre felles interesser, en enhet grunnet på anerkjennelse av våre ulike behov og evner. Vi ser at produktiviteten er resultatet av å kombinere våre ulike evner, og at enheten vår, og det felles eierskapet til produksjonsmidlene gir oss alle utbytte av våre felles anstrengelser. Dette er forutsetningene for at fruktene av samarbeidet skal flyte i overflod, og vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig – å skape forutsetningene for at utvikling av alle menneskelige krefter er målet i seg sjøl.

Alle disse kjennetegnene og forholdene finnes samtidig side ved side og støtter hverandre i den verdenen som vi ønsker å bygge. Demokratisk beslutningstaking på arbeidsplassen (i stedet for kapitalistisk ledelse og overvåking), demokratisk ledelse av samfunnet når det gjelder handlingsmål
(i stedet for kapitalisters ledelse), produksjon med sikte på å tilfredstille behov (heller enn med sikte på byttehandel), felles eierskap til produksjonsmidlene (heller enn privat eller gruppe-eierskap), en demokratisk, deltakende, og protagonistisk (2) form for styring (heller enn en stat som står over samfunnet), solidaritet basert på anerkjennelse av vår felles menneskelighet (heller enn egoisme), og innretting på å utvikle menneskets muligheter (heller enn på produksjon av ting) – alt dette er byggesteiner i et nytt organisk system, det virkelig menneskelige samfunnet.

Så, hvordan kan vi bygge en slik verden?

Den sosialistiske byggeprosessen

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen. Den har nødvendigvis rot i særskilte samfunn. Og det er grunnen til at vi blir ført på villspor hvis vi stoler på detaljerte universelle modeller. (Tenk på hvordan mange venstrekritikker av Den bolivarske revolusjonen har sin opprinnelse i det faktum at den er ulik den tidlige Sovjetunionen!) Ethvert samfunn har sine enestående karaktertrekk – sin enestående historie, tradisjoner (inkludert religiøse og urfolkstradisjoner), sine mytologier, sine helter som har kjempet for en bedre verden, og de spesielle evnene som folk har utviklet gjennom kamp. Siden vi snakker om en menneskelig utviklingsprosess, og ikke om abstrakte oppskrifter, forstår vi at vi går tryggest fram når vi velger vår egen vei, en vei som folk gjenkjenner som sin egen (heller enn den bleke imitasjonen av noen andre).

Alle starter også prosessen med å bygge sosialisme fra forskjellige steder når vi snakker om økonomisk utviklingsnivå – og det berører opplagt hvor mye av vår utgangsaktivitet som kan bli innrettet på framtida (hvis vi er avhengige av våre egne ressurser). Hvor forskjellig er ikke situasjonen i ulike samfunn, avhengig av styrken til deres innenlandske kapitalistklasse og oligarkier, i hvilken grad de er dominert av globale kapitalistiske krefter, og i hvilken grad de kan regne med støtte og solidaritet fra andre samfunn som allerede er underveis mot sosialisme?

Videre kan de historiske aktørene som setter i gang marsjen, være helt forskjellige i hvert tilfelle. Her en godt organisert arbeiderklassemajoritet (som i oppskriftsboka fra tidligere århundrer); der en bondehær, et ledende parti, en nasjonal frigjøringsallianse (i valg eller bevæpna), opprørere fra hæren, en anti-fattigdomsallianse. Det er for mange variasjoner til at vi kan nevne dem alle, og mange som ennå ikke har oppstått. Vi ville vært pedantiske tosker hvis vi insisterte på at det bare finnes én måte å starte en sosialistisk revolusjon på.

Men når det gjelder å bygge et sosialistisk samfunn i den virkelige verden, er ett steg på hver spesiell sti kritisk: kontroll med og omforming av staten. Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt. Den kapitalistiske staten er et avgjørende støttepunkt for reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold, og hæren, politiet, rettssystemet og statens økonomiske ressurser vil bli mobilisert for å kvele ethvert tilløp til inngrep som ikke lar seg absorbere. Når den blir utfordret, bruker kapitalen alltid statsmakta.

Til forskjell kan en stat som er innretta på å være jordmor for et nytt samfunn, både innsnevre vilkåra for reproduksjonen av kapital og åpne døra for kimene til det nye samfunnet. Det å vinne «demokratikampen» og «benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital», forblir like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Ved å sikre at produksjonsmidlene kommer i de sammensluttede produsentenes besittelse og i økende grad blir styrt i følge deres logikk og ved å bruke statsmekanismer til å kanalisere ressurser bort fra det gamle og over i det nye, er arbeidernes stat et avgjørende våpen for å gjennomføre kampen mot kapitalen.

Men som Marx viste, krever denne prosessen en spesiell type stat – ikke den nedarvede typen stat som står utapå og over samfunnet og er «en offentlig styrke organisert med sikte på sosialt slaveri». Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til «produsentenes sjølstyre». Uten å skape makt nedenfra framfor den sjølutviklinga som er kjernen i samfunnet av sammensluttede produsenter, vil tendensen bli framvekst av en klasse utapå og over oss – en klasse som identifiserer framgang med evne til kontroll og ledelse ovenifra.

Det er viktig å erkjenne at Marx fra starten av ikke forstod at arbeiderklassen ikke kunne bruke «det allerede etablerte statsmaskineriet … til sine egne formål.» Men han lærte av historien. Spesielt lærte han at arbeidere i Pariserkommunen spontant hadde oppdaga den nødvendige formen til arbeiderstaten – en demokratisk og desentralisert stat nedenifra. «Hele Frankrike», kommenterte Marx, «ville ha blitt organisert i sjølarbeidende og sjølstyrende kommuner». Og han svarte på anarkisten Bakunins tvil med hensyn til arbeiderstaten: Ja, alle samfunnets medlemmer kunne virkelig bli
regjeringsmedlemmer «fordi det hele starter med sjølstyre i bydelene». Marx dro umiddelbart kjensel på Paris-arbeidernes innsikt fordi «revolusjonær praksis» var kjernen i hans visjon.

Revolusjonær praksis

For mange av det nittende århundrets sosialister var måten å skape det nye samfunnet på å trekke folk ut av kapitalismen og demonstrere at et ikke-kapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk organisering. De som argumenterte for dette, så ofte filantroper eller staten som
mulig finansieringskilde for nye demonstrasjonsprosjekter. For Marx gjenspeilet slike forslag en tid da kapitalismens redsler var kommet til syne, men ikke grunnlaget for å gå ut over kapitalen.

Marx avviste ikke utopistenes mål. Han argumenterte heller for at «bare midlene er forskjellige og bevegelsens virkelige betingelser er ikke lenger tåkelagt i utopiske fabler.» Og hva var så de forskjellige midlene som Marx beskrev? «Den militante organiseringa av arbeiderklassen.»

Se på hva arbeidende mennesker gjør, sa Marx. Gjennom sine egne kamper for å tilfredsstille sine behov avslører de at kampen for et nytt samfunn blir ført ved å kjempe innafor kapitalismen heller enn ved å lete utafor. Gjennom disse kampene vil arbeiderne erkjenne sine felles interesser, de vil forstå nødvendigheten av å slutte seg sammen mot kapitalen. Det var ikke bare danninga av en blokk mot kapitalen som vokste fram av disse kampene. Marx understreket konsekvent at selve kampprosessen var en prosess som omskapte folk; gjennom å kjempe for sine behov, «tilegner de seg et nytt behov – behovet for et samfunn – og det som oppstår som et middel blir et mål. De omformer seg selv til subjekter som er i stand til å forandre sin verden.

Det er dette Marx kalte en «revolusjonær praksis»: «sammenfallet av endringen av betingelsene og menneskelig aktivitet eller sjølforandring.» Marx’ budskap til arbeiderne, bemerket han en gang, var at de må gjennom årevis med kamp «ikke bare for å få til samfunnsmessige endringer, men også for å forandre seg sjøl». Mer enn tjue år seinere skreiv han også at arbeiderne vet at «de må gjennom lange kamper, gjennom en serie av historiske prosesser, som omformer betingelser og mennesker». Kort sagt, midlene for å oppnå det nye samfunnet kan ikke skilles fra prosessen med å kjempe for det – bare når de er i bevegelse kan folk kvitte seg med «alle tiders oppsamlete møkk.»

Av denne grunn kan sosialisme aldri bli gitt folk ovenifra. Den er den arbeidende klassens eget verk, påstod Marx. Det er derfor Pariserkommunen var så viktig for ham. Når vi først forstår at folk produserer seg sjøl gjennom sin egen aktivitet, følger det at bare der staten i form av mellommann for (og makt over) arbeiderne viker plass for «produsentenes sjølstyre», vil det oppstå en kontinuerlig prosess der arbeiderne både kan forandre omgivelsene og seg sjøl.

En demokratisk revolusjon tillater gjennom revolusjonær praksis sjølutviklinga til folk på alle områder og sikrer forutsetningene for at evnene deres vokser.  Vi kan bedømme framgangen langs den sosialistiske oppbyggingens vei gjennom veksten i arbeidernes evne til sjølstyre, i demokratisk,
deltagende og protagonistisk (2) sjølstyre ved folket i lokalsamfunn og i hele samfunnet, og gjennom utviklinga av virkelig solidaritet blant folk.

Når vi forstår målet til denne prosessen – et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial – er det et enkelt spørsmål som kan bli reist rundt alt strev (uansett ulikheter i historier og situasjoner): Blir de nye produksjonsforholdene skapt? Den virkelige målestokken for om vi drar dit vi ønsker reise, er om skrittene som blir tatt styrker eller svekker de nye forholdene med sammensluttede produsenter. Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling. Uten det bygger vi sandslott.

Om å bygge det tjueførste århundrets sosialisme

På samme måte som Marx var forberedt på å forandre syn i lys av Pariserkommunen, må vi dag tenke på sosialismen i lys av det tjuende århundrets erfaringer.

Vi må forstå at det tjueførste århundrets sosialisme ikke kan være et statssamfunn hvor avgjørelser fattes ovenifra og ned, og der de som innehar statlige embeter eller er kadre i sjølreproduserende fortropper har enerett til alle initiativ. Nettopp fordi sosialismen fokuserer på menneskelig utvikling, legger den vekt på behovet for et samfunn som er demokratisk, som oppmuntrer til deltakelse og er protagonistisk. (2) Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.

Av samme grunn er sosialisme ikke populisme. Et samfunn der folk ser i retning staten etter ressurser og svar på egne problemer, fostrer ikke utviklingen av menneskelige evner. I stedet lar det dem forbli mennesker som ser i retning staten etter alle svar og mot ledere som lover alt.

Og videre så er sosialismen ikke total-itarisme. Nettopp fordi mennesker er forskjellige og har ulike behov og evner, krever utviklinga deres per definisjon anerkjennelse av og respekt for ulikheter. Verken statlig eller lokalt press for ensretting i produktiv aktivitet, forbruksvalg eller livsstil understøtter framveksten av det Marx hilste velkommen som enhet basert på erkjennelse av ulikhet.

Vi behøver også å erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi – en sykdsom som har plaget marxismen og som i Sovjetunionen førte til enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer for å oppnå antatte stordriftsfordeler. Vi må heller erkjenne at små bedrifter både kan tillate større demokratisk kontroll nedenifra (og slik utvikle produsentenes evner), og bedre sikre et miljø som kan tjene folks behov.

Vi kan dra lærdommer av det tjuende århundrets erfaringer. Nå vet vi at ønsket om å utvikle et godt samfunn for folk, ikke er tilstrekkelig – man må være forberedt på å bryte med kapitalens logikk for å kunne bygge en bedre verden. Og nå vet vi at sosialisme ikke kan oppnås ovenifra gjennom strevet og formynderskapet til en fortropp som griper alle initiativ og mistror massenes sjølutvikling. «Arbeiderklassen», understreket Rosa Luxemburg klokt, «krever retten til å gjøre sine egne feil og lære i historiens dialektikk.» Når vi tar utgangspunkt i målet om et samfunn som kan slippe løs alle menneskets muligheter, og innser at veien fram til det målet ikke kan skilles fra folks sjølutvikling, da kan vi bygge et virkelig menneskelig samfunn.

Jeg antyder faktisk at mange av det tjuende århundrets lekser er blitt lært av og er tatt vare på i den boliviarianske grunnloven. I at artikkel 299 legger vekt på «å sikre altomfattende menneskelig utvikling»:
– i erklæringen i artikkel 20 om at «enhver har retten til fri utvikling av hans eller hennes egen personlighet».
– i at artikkel 102 fokuserer på «utvikling av de skapende mulighetene til ethvert menneske og den fulle utøvelse av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn»;
– i at artikkel 62 erklærer at folkets deltagelse er «den nødvendige måten for å oppnå den involvering som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt»;
– i kravet om demokratisk planlegging og deltagende budsjettering på alle nivå i samfunnet;
– i at artikkel 70 fokuserer på «sjølstyre, fellesstyre, kooperativer i alle slags former» som eksempler på «typer av sammenslutninger ledet av gjensidig samarbeid og solidaritetsverdier»;
– og i forpliktelsene, som er nedfelt i artikkel 135, at «som en dyd av solidaritet er sosialt ansvar og humanitær hjelp private individers plikt i samsvar med deres evner». Elementene til det tjueførste århundrets sosialisme er der i ideell form.

Kampen står nå om å virkeliggjøre dem.

 

---

Noter:

1) Bygd på en tale holdt for den Nasjonale konferansen for revolusjonære studenter for bygging av sosialismen i det 21. århundret, Merida, Venezuela, 22. juli 2005.
2) Protagonistisk: (av protagonist, opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper.) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivarske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen