Jorun Gulbrandsen er leder og Asgeir Bell sekretær i AKP

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».

• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»

• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»

• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

 

Dette er andre del av artikkelen «Globalisation on trial: Crisis and class struggle i East-Asia».

Den sto i sin helhet første gang i Monthly Review i september 1998.
Første del av den norske oversettelsen sto i Røde Fane nr 5, 1998.
Oversatt av Helge Hasselgreen.
Artikkelen er trykt med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.

---

I løpet av de siste 15-20 årene, det lovpriste «asiatiske mirakelets» periode, har den sysselsatte arbeiderklassen vokst kolossalt. Samtidig har arbeiderklassens sjølstendige organisering og kamp hatt stor framgang i hele regionen.

I hele det området som i økonomisk forstand kalles Sør, eller utviklingslandene, har antallet industriarbeidere alene vokst fra omkring 285 millioner til over 400 millioner i 1994. Veksten er sterkest i Asia. I løpet av samme periode har et stort antall kvinner kommet i lønnet arbeid. I dag utgjør kvinnene 42 % av alle lønnsarbeidere i regionen, og i sentrale industrier som bekledning, elektriske artikler og elektronikk utgjør de et overveldende flertall. På toppen av dette skjedde det en omfattende rekruttering til fagorganisasjonene på slutten av 1980-tallet. F.eks. i perioden 1987-89 økte antallet organiserte arbeidere med 27% i Bangladesh, 38 % på Filippinene og hele 100% i Sør-Korea. Veksten på Taiwan var 50 % i årene 1986-89. (1)

Militante kampformer

Men tall aleine sier ikke alt. Arbeiderklassen i hele Øst-Asia har også utvikla nye militante kampformer og nye organisasjonsformer som ofte stiller. De vestlige fagforeningene i forlegenhet. Ofte har unge kvinner stått i spissen for disse kampene. Og i mange tilfeller har disse bevegelsene ført til nye, uavhengige fagforbund og sammenslutninger som forkaster klassesamarbeidslinjen til de eldre, statlig autoriserte og statlig regulerte forbundene. I Taiwan oppsto en ny sammenslutning av uavhengige forbund i 1988. Det samme skjedde i Sør-Korea i 1995. Samtidig har forbund som bekledningsarbeiderforbundet i Bangladesh og den forbudte arbeiderorganisasjonen «Senter for indonesisk arbeidskamp» stått i spissen for større kamper i sine respektive land.

Indonesia er et sentralt eksempel når vi ser på den økende politiske opposisjonen som førte til det studentledete opprøret som veltet diktatoren Suharto (som kom til makten i 1965 i et blodig kupp der minst en halv million venstreorienterte ble myrdet). Det forbudte «Folkets Demokratiske Parti» (PPD) og dets allierte i «Studenter i Solidaritet for Demokrati i Indonesia» (SSDI) spilte en helt avgjørende rolle i mobiliseringen på gatenivå som førte til Suhartos fall.

Det er betydningsfullt at PRD, som støttes av unge radikale demokrater, støtter uavhengighet for Øst-Timor som ble invadert av Suharto (med støtte fra USA) i 1975. Og under opprøret mot Suharto gjorde PRD seg fordelaktig bemerket ved å advare mot angrep på «våre kinesiske søstre og brødre», som «en taktikk som bare vil svekke kampen vår og være til fordel for Suharto» (PRD-uttalelse 14/5 1998). Slike radikale demokratiske perspektiver stimulerte en bevegelse som utviste et inspirerende mot da studentene i månedsvis gjennomførte daglige protester, inkludert sultestreiker, demonstrasjoner og okkupasjoner av regjeringskontor ansikt til ansikt med politi som brukte batonger og soldater som først brukte tåregass og deretter kuler (og drepte flere studenter) i løpet av Suhartos siste dager ved makten.

Indonesia

De fleste som kommenterte indonesiske forhold, oppdaget imidlertid ikke at en liten, men militant, arbeiderbevegelse de siste årene sto fram parallelt med den ungdoms- og universitetsbaserte opposisjonen. Det forbudte «Indonesisk senter for Arbeiderkamp» (PBBI), med tilknytning til PRD, ledet f.eks. i juli 1995 en streik som omfattet 13.000 bekledningsarbeidere i Bogor. I juli 1997 ledet PBBI 20.000 i streik og lokale protestbevegelser i Surabaya. Og i oktober 1997, da den økonomiske krisen førte til rykter om IMF-dikterte oppsigelser, organiserte PBBI en streik som omfattet 16.000 arbeidere i den statlige flyfabrikken i Bandung.

Dette kan virke bagatellmessig. Men i lys av politiets og militærets undertrykking er de indonesiske arbeidernes militante fasthet intet mindre enn inspirerende. Og i kjølvannet av den folkelige bevegelsen som styrtet Suharto, vinner arbeidernes organisasjoner selvtillit og blir bevisst sin egen styrke. Under kampen mot Suharto sluttet arbeidere og de fattige i byene seg til studentene i gatene ved flere anledninger. For eksempel fulgte 300 fabrikkarbeidere fra Tangerang i Øst-Jakarta 3. juli oppfordringen fra studentene og demonstrerte mot regimet. Dessuten har beslutningen fra regjeringen som fulgte etter Suharto om å løslate fagforeningslederen Muchtar Pakpahan ikke lagt en demper på protestene fra arbeiderne. Arbeiderne ved Garuda Airlines i Jakarta har streiket. Det samme har 50.000 arbeidere i firmaet Maspion Corporation i Surabaya. Den største protestaksjonen siden Suhartos fall ble faktisk organisert av de streikende i Maspion 8. juni da 10.000 arbeidere demonstrerte og støtte sammen med politi i Surabaya.

Samtidig streiket transportarbeidere i Jakarta mot sporveisselskapet PPD og blokkerte 73 bussruter. Da streiken var på sitt høyeste, demonstrerte over 9.000 arbeidere utenfor kontorene til PPD. Slike aksjoner gir håp om at den radikale opposisjonen blant de unge i økende grad vil få klassekarakter etter hvert som arbeidernes organisasjoner stiller seg i spissen for kampen mot fattigdom, oppsigelser og diktat fra IMF. Håpet om dette er trolig størst i Sør-Korea. Arbeidere forårsaket et veritabelt jordskjelv innen arbeiderklassen i Sør-Korea på slutten av 80-tallet. Fra 1986 til 1990 ble medlemstallet i fagforbundene doblet fra 1 til 2 millioner som følge av store streikebølger. Det klassiske våpenet i militant arbeiderklassekamp – sit-down-streiken – ble stadig mer vanlig. I industribyene Masan og Changwon gjorde arbeiderne opprør i 1987-88 da selskapets overgrep mot kvinnelige streikende ble møtt med solidaritetsstreiker og en allianse av 30 nye uavhengige fagforbund. Solidariteten var så imponerende, og den militante holdningen så omfattende, at radikale arbeidere beskrev Masan-Chawong som «frigjort område». Etter stiftelsen av den (illegale) Koreas Sammenslutning av Fagforbund (KCTU) med mer enn en halv million medlemmer, kom nye streikebølger, mer omfattende enn noensinne. Første runde kom i desember 1996. Alt i januar 1997 kom en streikebølge som varte en måned og omfattet 630.000 arbeidere som protesterte mot nye innskrenkninger av fagforeningsrettigheter, og lovendringer som ville tillate masseoppsigelser. På bare ett tiår har arbeiderklassen i Sør-Korea bygget en av de mest kampvillige fagbevegelsene i verden. Den fagbevegelsen står nå overfor store utfordringer på grunn av den pågående økonomiske krisen.

Sør-Korea

Den største utfordringen kom da pengefondet IMF stilte som betingelse for en bistandspakke på 57 milliarder dollar at regjeringen i Sør-Korea iverksatte masseoppsigelser. Siden denne saken hadde utløst generalstreiker året før, sammenkalte regjeringen et møte mellom de tre partene næringsliv, regjering og fagbevegelse. Representanter for KCTU ble invitert sammen med den mer moderate offisielle sørkoreanske LO – KFTU. Til stor skuffelse for mange fagforeningsaktivister undertegnet lederne i KCTU 6. februar 1998 en avtale som mot beskjedne gjenytelser godtok masseoppsigelser og øvrige betingelser i IMFs lånepakke. Innen få dager gjorde rasende KCTU-delegater opprør. De fjernet lederne som hadde undertegnet avtalen og planla landsomfattende generalstreik. Men bare få dager seinere måtte streikevarslet trekkes. De mest militante innså at de manglet ryggdekning fra medlemmene.

Militante arbeidere i Sør-Korea står nå overfor et dilemma. Omfanget av den økonomiske krisen har sjokkert koreanere flest. Nasjonalstoltheten er blitt dypt såret av at IMF kan diktere landets politikk. Hundretusener har svart positivt på regjeringens appell om å gi gull eller amerikanske dollar til statskassen. Man ser hyppige episoder der folk angriper biler laget i utlandet. Innenfor en slik ramme av blomstrende patriotisme har aktivistene i KCTU problemer med å mobilisere folk mot den sørkoreanske staten og herskerklassen. Likevel er det den oppgaven den radikale arbeiderbevegelsen står overfor: å utvikle et politisk handlingsprogram som retter seg mot både internasjonal kapital (og dens instrumenter slik som IMF), og den koreanske herskerklassen. Mot den tradisjonelle patriotismen som den koreanske regjeringen framelsker må de radikale stille opp en antiimperialisme som har arbeiderklassekarakter og som krever sosialisering av økonomien og arbeiderkontroll over industrien.

Det forutsetter at man parallelt med den nye fagbevegelsen kan utvikle en uavhengig politikk for arbeiderklassen. Det er ingen snarveier til målet. Utsiktene til omfattende motstand svekkes av at oppsigelser og økonomisk sammenbrudd demoraliserer arbeiderne og fratar dem selvtilliten som trengs for å kjempe. Forsøket på å løfte det politiske nivået i kampen – å få til en klassebasert politisk opposisjon mot IMF og den lokale herskerklassen – er en skremmende oppgave under slike omstendigheter. Men et tiår i kamp har skapt en militant og kampvillig arbeiderbevegelse med titusener oppofrende fagforeningsaktivister. Og i denne situasjonen med oppsigelser, økonomisk krise, og fortsatt agitasjon for masseaksjoner fra tusener militante KCTU-medlemmer, er det reelt håp om å reise motstand i arbeiderklassen. Etter tilbakeslaget tidlig på vinteren har fagforeningene på nytt evnet å slå tilbake. Omkring 120.000 arbeidere i KCTU deltok 27.-28. mai i streik mot oppsigelser. Flere omfattende storstreiker er planlagt. Og i kjølvannet av den streiken tvang arbeiderne på bilfabrikken KIA ledelsen til innrømmelser etter tre ukers streiker mot lønnsnedslag. Uansett hvilke kortsiktige følger de nåværende aksjonene får, så vil kampen mot økonomisk krise og mot IMFs strenge pålegg styrke den militante ledelsen i arbeiderklassen.

En asiatisk motstandsmodell?

Arbeiderklassen og de fattige i hele Øst-Asia deltar nå i en voldsom kamp mot internasjonal kapital. Økonomiske og politiske kamper av kolossal betydning – matopprør, studentdemonstrasjoner for demokrati, arbeiderstreiker mot oppsigelser – er svært omfattende. Disse kampene er ikke enkle. Men i smeltedigelen etter det svinnende «asiatiske mirakelet» skapes det motstandskrefter. De neste få årene vil vise om motstandskreftene klarer å reise kamp mot herjingene til den globaliserende kapitalen.

Alt nå bør de sterke militante holdningene og egenorganiseringen blant østasiatiske arbeidere avtvinge respekt. Unge kvinner i streik i tekstilfabrikker i Bogor og elektronikkindustri i Kuala Lumpur, flyfabrikkarbeidere i Bandung i streik mot IMF-pålagte oppsigelser, titusener arbeidere i Surabaya i massedemonstrasjoner, KIA-arbeidere i streik i Sør-Korea: Alt dette viser en arbeiderklasse som gjør motstand mot nedskjæringer, privatisering, arbeidsløshet og fattigdom. Øst-Asia er blitt et sentrum for internasjonal klassekamp. Disse kampene kan føre til en ny «asiatisk modell» – en modell for arbeiderklassens motstand mot kapitalistisk globalisering. Vi har mye å lære av disse kampene. Og de fortjener vår solidaritet og støtte.

Note

(1) Mange av opplysningene i dette avsnittet, og mye av stoffet om fagbevegelsen i Sør-Korea har jeg hentet fra Kim Moodys bok Workers in a Lena World (London: Verso 1997), side 202. Nyttige kilder utenom Moodys viktige bok er Jeremy Seabrook: In the Cities of the South (London: Verso, 1993) og Stephen Frenkel, ed., Organized Workers in the Asia-Pacific Region (Ithaca: ILR Press, 1993).

 

Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var – uten tvil – det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, Løp – den gamle verden er ute etter deg, i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om «studentopprøret i Paris» som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike – ja, i flere henseender lå «provinsen» foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250 % økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden – særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for «avskaffet». Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter «bråk». Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope «CRS = SS!», og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret – av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn – administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell – universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad – den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. «Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt,» sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem – hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader – seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm «festning.». I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en – fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under «røde Dany» til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med «artilleriet» – kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går «infanteriet» til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene – mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep – og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere – opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang – nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23 % i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon – det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld – 2.000-4.000 deltar – og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt – all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins – fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: «CRS – dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn.» Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis – bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: «Løp, kamerat – den gamle verden er etter deg!») Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. «Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,», sier han. «Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp – å skape friheten i handling.» Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: «Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid – de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det – det er det eneste forholdet de kan ha.»

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: «Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!» Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk – krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

«Sosialisme eller barbari!»

Løpesedlene spys ut på Censier. «Sosialisme eller barbari!» står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner – dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: «Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?» Og: «Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion.»

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: «Franskmenn – noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!»

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L'Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik – de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til «organisert vold» (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken («Nei til proletarisering!»). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne («Vestkysten vil leve!»). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg «sånn». Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris' teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler («en dekadent institusjon») og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst – og henger opp plakat («Ubrukelig. Stengt.») på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) – de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke – «Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ.» Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet – de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi – og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner «Komiteen av revolusjonære dommere» og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: «Fotballen for fotballspillerne!» osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (…). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV – han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien – med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (…). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52 % hadde ikke WC, 53 % ikke bad, 65 % ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten «eid» av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert «husforening» eksisterte. Bedriften hadde også et privat «politi» som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn – ikke slektninger, ikke venner – fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom – bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem – da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. «Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën,» forteller en. «Noen gråt, andre ropte hurra – så glødende var hatet.»

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: «EEC har ingen jordbrukspolitikk – bøndene tynes – mot avfolking og sentralisering!» Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra – jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen – en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP – studentarbeider-bonde-komiteene – som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault – deres kjerneområde – og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter – fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder – at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: «Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!» er hans budskap (…) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering – arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) – som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.

 

Artikkelen ble opprinnelig utgitt i 1998 som et kapittel i verket

Hanna Arendt, les sans-Etat et le «droit d`avoir des droits»,
utgitt av M.C. Caloz-Tschopp, L`Harmattan. Den gjengis i Røde Fane med tillatelse fra forfatteren.
Det er en noe forkortet versjon slik den ble trykt i det svenske tidsskriftet Clarté nr 4, 1998. Oversatt fra fransk av Olle Josephson og videre fra svensk av Kurt B Nilsen.

---

Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.

Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.

Nyliberal stat

Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.

Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.

Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.

Levende lik

Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.

Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».

Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de ifølge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmenne overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengen-avtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.

Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmenne mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».

Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.

EURODAC

For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.

Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.

Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».

Bevegelighet i alle dimensjoner

Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.

Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.

Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.

Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.

Eichmann i Jerusalem

Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.

Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.

De få og de mange

Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.

Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.

Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.

Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmenne bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i så fall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.

Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.

For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.

Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er ifølge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?

Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.

 

Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.

I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».

Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:

«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.

I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.

Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.

En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.

Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.

Et politisk redskap i dag også

Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:

«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.

Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.

Avis med egne meninger er bra

Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.

Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!

Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.

Bedre med løpesedler?

I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»

Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».

I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.

Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?

Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!

Arbeidet med Klassekampen gir:

1. Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.

2. Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.

3. Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.

Ukeavis er urealistisk

Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.

Langsiktig plan

Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.

Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.

Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.

Avisa er verdt en kamp!

Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!

xxxxxxx

Venstresida og media – i USA

av Robert McChesney

Monthly Review, februar 1999

Før andre verdenskrig forsto fagforeningene og venstresida betydninga av å kommunisere med, og utdanne, sine egne medlemmer og sympatisører. Enhver fagforening og politisk gruppe hadde sin egen publikasjon for 100 år sida. I 1900 og i noen år etter lagde medlemmer og sympatisører av Socialist Party omtrent 325 engelske og fremmedspråklige aviser og tidsskrifter, daglige, ukentlige og månedlige.

(Kommentar: Denne voldsomme bruken av aviser og lignende hadde kanskje alt å gjøre med at arbeiderklassen skulle konstitueres som klasse, altså bli subjektivt bevisst på at den var en klasse med felles interesser og et felles politisk mål. Det er grunn til å spørre seg: Hva er jobben i dag? Er arbeiderklassen konstituert som klasse? Ser arbeidsfolk – menn og kvinner – seg som arbeidsfolk, og ser de oppgava si på lengre sikt? Er det riktig å si at arbeiderklassen må konstitueres som klasse på nytt? J.G.)

I midten av 30-åra, på kongressen til fagforeningene som utgjorde Industriforbundet, ble det sagt/vedtatt at arbeiderbevegelsen ikke kunne vokse hvis pressa fortsatte å bare være kapitalens eiendom, og de prioriterte høyt å utvikle medier utenfor kapitalens kontroll.

Så sank interessen for egne medier etter den andre verdenskrigen, altså venstrepartienes og fagbevegelsens interesse. Dette kom av klassesamarbeidet som utvikla seg mellom borgerskapet og toppen i fagbevegelsen, og av den kalde krigen og antikommunismen.

Denne prosessen ble hjulpet fram av endringa i borgerskapets linje for aviser, for den redaksjonelle linja. Linja gikk fra en åpen konservatisme, til en ny, tilsynelatende ikke-partisk og «objektiv profesjonalisme».

(Kommentar: I dag kjenner vi godt til det tilsynelatende «objektive», og «journalismen» settes i høysetet, noe som ofte betyr at det er feil å MENE noe som helst. Jo mer meningsløs, jo bedre. J.G.). Endringa skjedde fordi borgerskapet ville utvide lesergrunnlaget slik at også arbeidsfolk, vanlige folk, ville lese disse mediene. Dermed fikk mediene en breiere appell, en økt oppslutning. Dermed ble de mye mer interessante for annonsørene. Dette skjedde med avisene, magasinene og seinere fjernsynet.

Etter hvert begynte arbeiderbevegelsen og venstresida å ta etter i synet på mediene. De også begynte å se på mediene som en form for reklame. Derfor ble de offer for den troen at mediene ikke var viktige for dem. Forandringa i samfunnet lå i organisering og i militant aktivitet, aksjoner. Og så skulle en vekke medienes oppmerksomhet ved å gjøre et «utspill» slik at man fikk omtale.

(Kommentar: Det er klart at organisering og aksjoner er viktig og nødvendig. Men den politiske kampen, hvor blir det av den? J.G.) «Utspill»-politikken ble viktigere enn å ha egne måter å kommunisere på, måter som kunne skolere medlemmer og ledere i progressive organisasjoner, og å ha makt til å spre sin egen politikk.

Nå, etter 50 år med juling, begynner noen å interessere seg for mediene igjen. Blant annet settes søkelyset på avisenes, medienes dekning av arbeiderklassen og fagforeningenes kamp. I hele USA er det nå færre enn 10 journalister som dekker det som skjer i fagforeningene (og arbeidslivet) i dagsavisene. Og dekninga er redusert til å fortelle om hvordan streikende truer med vold eller hvordan streikende rammer uskyldig tredje part. (Har vi hørt den før her i Norgelandet? J.G.)

Når venstresida ikke diskuterer mediepolitikk, reflekterer det hvordan borgerskapets aviser ikke bare dominerer den alminnelige debatten, men også venstresidas diskusjoner.

Selskapenes medier er ikke den eneste eller den viktigste grunnen til at det ikke er noen sterk arbeider- eller venstrebevegelse. Men disse mediene forsterker hele tida overklassens ideologiske og politiske makt. Borgerskapet skjønner betydninga av å ha makt over mediene.

 

 

 

Artikkelen «Rewriting Class, Race, and Gender: Problems in Feminist Rethinking» ble opprinnelig publisert i Sosiologisk tidsskrift nr 2, 1997.
Oversatt og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Universitetsforlaget.
Oversatt av Harriet Rudd, Siri Jensen og Torill Nustad.

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette enn noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert imot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse-/rase-/kjønnsprossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innenfor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

 

Et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i et kommunistisk partis program, sier artikkelforfatteren i forkant av AKPs landsmøte, og legger her fram noen punkter og idéer til diskusjon.

Marx og Engels delte arbeidet med analysen av den fysiske verden mellom seg. De samarbeidet om alt, men Marx hadde hovedansvar for økonomien, Engels for naturvitenskapen. Dette er de to feltene innafor vitenskapen som beskriver betingelsene for menneskets tilværelse. Da Marx døde i 1883 var han ikke ferdig med Kapitalen, og Engels måtte legge sitt viktige arbeid med naturvitenskapen til side, for å ta seg av fullføringa av Marx' store verk, som er av sentral betydning for en teoretisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet.

Men Engels brukte år av sitt liv på å studere naturvitenskapene, og nedla mye arbeid i en bok som han aldri rakk å fullføre: Naturdialektikken. De utkastene han lagde til kapitler, notater og oversikter er gitt ut, første gang i 1925 i Sovjet.

Alle naturvitenskapene har utvikla seg enormt siden Engels måtte legge dette viktige arbeidet til side. Ikke bare er vi blitt i stand til å spalte atomer, vi jakter også på de minste partiklene atomene består av, vi har oppdaget to av de grunnleggende kreftene i den fysiske verden i vårt århundre, og vi studerer verdensrommet på et nivå Engels vanskelig kunne forestille seg. Vi jakter på Universets begynnelse og materiens karakter, altså helt grunnleggende fenomener. Relativitetsteorien og kvantemekanikken hører vårt århundre til. Fysikerne jakter nå på en enkel teori som kan forklare hele den fysiske verden.

Biologien har gjort store framskritt. Både Marx og Engels var opptatt av darwinismen. I vårt århundre har den gjennom syntesen med genetikken blitt en bærende del av biologien, den teorien som gir alle biologiens forskjellige greiner sammenheng, enhet og logikk. Utviklinga av genetikken og molekylærbiologien har brakt biologien til et nytt stadium. Foran årtusenskiftet snakkes det nå om at vi er på vei inn i biologiens århundre: prosesser knyttet til de biologiske vitenskapene vil forme og prege samfunnet på en måte vi ikke hittil har sett maken til. Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.

(I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen. Men det ligger utafor rammene av denne artikkelen.)

Det er mye viktig å lære av boka til Engels. Men aller viktigst er det kanskje å se hvilken vekt de to vennene la på naturvitenskapen. Feltet er ikke blitt mindre sentralt. Derfor er det sånn at et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i AKPs program. Her er noen punkter og idéer til den nødvendige diskusjonen.

I. Naturen som livsbetingelse

A.

Naturen setter de fysiske betingelsene for menneskenes tilværelse. Utforskinga av den fysiske verden er utforskinga av betingelsene for vår tilværelse og virksomhet. På grunnlag av vitenskaper som fysikk og kjemi har vi omformet verden. Menneskets virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Mens den første delen av vårt århundre innebar en voldsom utvikling av menneskets utnytting av naturressursene, har vi i siste halvdel av århundret blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved og skadevirkningene av en uhemmet rovdrift på naturressursene. Mens utviklingen av kunstgjødsel, kjemiske insekts- og ugrasgifter og rask utvikling av energiformer basert på fossilt brennstoff og atomkraft rett etter midten av århundret syntes å love overflod og lykke, har skadevirkningene etterhvert vist seg katastrofale. De negative virkningene var ikke tilstrekkelig undersøkt på forhånd, og ble neglisjert både i de kapitalistiske statene og i stater som kalte seg sosialistiske. Resultatet er enorme miljøødeleggelser, som det (i beste fall) vil ta mange århundre å overvinne, og forurensninger med giftstoffer og radioaktivitet som vi ennå ikke har noen mulighet til å håndtere.

For eksempel viser det seg at isbjørnene i polarområdene har urovekkende høye konsentrasjoner av det giftige stoffet PCB i leveren. Dette stoffet brytes svært langsomt ned i naturen. Det føres med havstrømmer og vind til Polhavet. Det tas opp av levende organismer og lagres i fettvev, og konsentreres på toppen av næringskjeden. Mange dyr har så høye konsentrasjoner at de ligger langt over grensen for hva vi ville behandle som giftig avfall. Delfinene i Middelhavet inneholder 17 ganger så mye PCB som grenseverdien for giftig avfall. Stoffet etterligner virkningen av hormoner, og fører til kreft, misdannelser, og problemer med reproduksjonen. Hos isbjørn fører det blant annet til utvikling av hermafroditter, bjørner med dobbelt sett kjønnsorganer. Det arbeides med å komme fram til en avtale som skal forby produksjon av PCB og 11 lignende stoffer, men fortsatt produseres det, selv om skadevirkningene begynte å bli kjent allerede på 1930-tallet.

Et skille var diskusjonene om «atomvinteren», som på 1980-tallet satte en stopper for USAs stjernekrigsprogram. Forskere fra mange vitenskapsgreiner viste at resultatet av en atomkrig kunne bli en endring i Jordas klima som ville gjøre kloden ubeboelig for vår type av liv. En økt oppmerksomhet på endringene i klima har gjort det klart at forurensning som skyldes menneskelig virksomhet er i ferd med å endre atmosfærens sammensetning og medføre en drivhuseffekt som øker Jordas gjennomsnittstemperatur og kan medføre enorme katastrofer. Denne utviklinga vil fortsette inn i neste århundre på grunn av de utslippene vi allerede har gjort, og den norske klimapolitikken viser med all tydelighet at for kapitalistiske selskap og regjeringer er det viktigere med kortsiktig profitt enn å bevare betingelsene for liv på Jorda. Den norske staten lever høyt på profittene i oljesektoren og er ikke villig til å skjære ned på de utslippene av CO2 oljevirksomheten medfører.

Fysikken har vist oss sammenhengen i Kosmos. Vi er en del av det samme universet som andre planeter, solsystemer og galakser. Studier av klimaet på andre planeter har gitt oss økte kunnskaper om klimaet på Jorda, studiet av de fysiske prosessene andre steder i Universet har gitt økt kunnskap om de fysiske prosessene på vår egen planet, som gir betingelsene for vårt liv. Men selv om vitenskapen har vist oss hvor sårbart livet er, er kapitalismens profittjag en hindring for at denne kunnskapen kan bli tatt i bruk.

B.

Mennesket er et dyr som styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Biologien har lært mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer, om økologi, om livsmiljøer. To lærdommer er spesielt viktige:

For det første erkjennelsen av at alle levende organismer hele tida samvirker med hverandre, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Selv om det etter all sannsynlighet finnes liv mange steder i Universet, ser det foreløpig ut til at den tynne hinnen av liv som preger vår planet også gjør den unik. Store forstyrrelser i dette samspillet kan få store deler av livsveven til å «rakne». Vi er avhengige av alle de andre organismene vi deler kloden med.

For det annet erkjennelsen av at vi foreløpig veit altfor lite. Vi kjenner ikke mer enn en brøkdel av de andre artene vi lever sammen med, langt mindre forstår vi samspillet mellom dem. Men deler av bildet begynner å komme til syne. Det viser at vi må lære oss å utnytte naturressursene på en ny måte, en måte som ikke ødelegger dem, men som er basert på en forsvarlig høsting av ressurser som kan fornyes. Men en varsom og fornuftig utnyttelse av naturressursene strider mot kapitalismens krav om mest mulig og raskest mulig profitt.

Livet på kloden og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring. Naturen er dialektisk og i evig bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, de mange artene som faktisk fins. Utryddelsen av arter skjer nå i et tempo som har fått biologene til å snakke om den sjette utdøingskatastrofen, en katastrofe som går raskere og har større dimensjoner enn den som skjedde for 65 millioner år siden, da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya, med det resultat at dinosaurene (og en mengde andre grupper av dyr og planter) døde ut, og det tok millioner av år før livet på Jorda tok seg opp igjen.

Det er nødvendig å kartlegge de artene vi lever sammen med og forstå samspillet mellom dem. Og de må vernes. Hvordan kan vi oppnå et effektivt og fornuftig vern av artsmangfoldet på Jorda? Bare ved å bevare artenes naturlige livsmiljø. Det kan bare skje ved å mobilisere verdens folk og la dem få herredømmet over ressursene. Kimer til dette kan vi se i forskjellige prosjekter i Latin-Amerika og Afrika, der ressursene fra utnyttinga av ressursene kanaliseres tilbake til lokalbefolkinga. Det motsatte ser vi i Norge, der forvaltninga av de fåtallige store rovdyra står i skarp konflikt til sauebøndenes ønske om å bruke hver krok av landet til sauebeite.

C.

Samtidig som vi får økt forståelse av hvor viktig det er å bevare klodens forskjellige livsmiljøer, fortsetter en katastrofal ødeleggelse av de samme livsmiljøene uten sidestykke i Jordas historie. Verdens eldste økosystem, de 150 millioner år gamle tropiske regnskogene, raseres nå i et tempo som vil gjøre dem til historie på få tiår. Drivkrafta er jakten på profitt: tømmerdrift, oppdyrking av jorda, kvegdrift, gruvedrift, osv. Mangroveskogen langs de tropiske kystene, som beskytter strendene mot erosjon og utgjør et uunnværlig leveområde for et meget stort antall organismer, raseres til fordel for profitable rekefarmer og turisthoteller. Imperialismens utbytting av Afrika (og andre områder) fører til nedhogging av skoger og ørkenspredning over store områder. Grunnvannet forsvinner og gjør store områder ubeboelige, både for mennesker og andre dyr. Gigantomane vanningsprosjekter har medført senking av vannstanden i elver og sjøer, samtidig som fordampningen fører til forsaltning av store områder, som dermed blir ubrukelige som jordbruksarealer. I de sentralasiatiske områdene av det tidligere Sovjet-Unionen er dette omfattende og katastrofalt. Profittjaget medfører en overbeskatning og rovdrift på store områder som kan gi alvorlige problemer med matforsyningen for kommende generasjoner. Det er nå tegn til at de store gress-slettene i Sør-Amerika (pampas) begynner å bli så utpint at den må tilføres kunstgjødsel for å kunne forsørge de store kveghjordene. Det industrielle landbruket over store deler av kloden (Europa, Canada/USA), der enorme arealer planeres og legges ut til monokultur, dyrking av bare en eneste eller noen veldig få arter, fører til utpining av jorda, rasering av livsmangfoldet og enorm ubalanse i de artene som overlever. Det industrielle skogbruket fører til at de artsrike urskogene blir erstattet av ensformige industriskoger som ikke kan oppebære mer enn en brøkdel av de artene naturskogen inneholder. Det gjelder for eksempel i Norge, hvor skogeiernes profittbegjær gjør det vanskelig å få bevart de siste restene av gammelskog eller urskog, som er basis for et mangfold av dyr, sopp, planter og mikroorganismer. Jakt på olje i utsatte miljøer som kysten av Nord-Norge kan medføre naturkatastrofer som får det gigantiske oljeutslippet fra Exxon Valdez til å blekne. Spredning av fremmede arter fører til at hjemlige arter utkonkurreres og miljøet ødelegges. Ett av svært mange eksempler er tømmerindustriens planting av hurtigvoksende australske eukalyptustrær som utkonkurrerer de naturlig hjemmehørende treslagene over store deler av verden, både fordi de vokser hurtig og fordi de bruker så mye vann at de endrer grunnvannstanden og utarmer miljøet.

På alle områder ser vi at miljøet ødelegges og jordas evne til å forsørge planter, mennesker og andre dyr forringes. Det skjer trass i kunnskap om virkningene, og det skjer fordi profitt er drivkrafta og målet med all virksomhet, og fordi privateiendommen gjør de snevre profitthensynene viktigere enn hensynet til flertallet, menneskenes muligheter til å overleve og forsørge seg på lang sikt.

D.

Samtidig som verdens befolkning øker drastisk, har den teknologiske utviklinga gjort det mulig å høste av ressursene i havet i en målestokk som ressursene ikke tåler. De store fiskebestandene som en gang kunne virke nesten ubegrensede, begynner å vise alvorlige tegn på overbeskatning. Men forskernes advarsler blir ikke tatt til følge i tilstrekkelig grad, og konkurransen om profitten fører til en overbeskatning som rammer fiskeslag etter fiskeslag, bestand etter bestand. Nordsjøen er spesielt viktig, fordi dette grunne og næringsrike havområdet inneholder noen av verdens rikeste fiskeressurser. Mens store deler av verdenshavene er en ørken, er Nordsjøen enestående rik og utgjør et viktig næringsgrunnlag for store befolkningsgrupper.

Men kapitalismens konkurranse og profittjag gjør det kapitalistiske samfunnssystemet ute av stand til å bevare ressursene og høste av dem på en måte som ikke ødelegger dem. Selv i våre dager, med all den kunnskap vi har, driver forskjellige trålerflåter rovdrift på Nordsjøens ressurser og truer med å ødelegge dette viktige områdets evne til å forsørge Europas folk. Hva skal vi leve av hvis fisken blir borte?

E.

Av alle verdens plantearter er det et lite fåtall som er blitt brukt som nyttevekster og foredlet gjennom tusenår med dyrking og avl. Menneskeheten er avhengig av disse få artene. Men for at vi skal kunne holde de dyrkede variantene friske, er vi avhengige av de ville variantene av de samme plantene. Disse ville variantene utgjør et genetisk reservoar, en stor variasjonsbredde i arvestoffet som gjør det mulig å finne genetisk evne til å motstå sjukdommer.

Tørråten kan tjene som eksempel. Den er en soppsykdom som angriper poteten. «The Great Famine», hungersnøden som tok livet av en million mennesker i Irland i 1845–1846, skyldtes tørråte som ødela potetavlingene. I våre dager er tørråte igjen et truende problem. Løsninga er funnet i ville potetvarianter som har motstandsdyktighet mot råtesoppen. Men uten et slikt reservoar av genetisk variasjon ville vi (og poteten) stått forsvarsløse. Det er ingen spøk: Verdens matvareressurser er ikke overstrømmende. Til enhver tid finnes det ikke lagre for mer enn et drøyt halvår.

De kapitalistiske driftsformene er en trussel mot det genetiske mangfoldet. Mens fattigbønder verden over tar vare på variantene og utvikler sorter som er spesielt tilpasset de lokale forholda, satser det moderne industrijordbruket på noen få varianter, fordi det er enklere og mere profitabelt.

F.

Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer. Likevel driver jakten på profitt oss inn i den ene katastrofen verre enn den andre. Alle disse spørsmålene stiller søkelyset på kapitalismen: Det er helt nødvendig å avskaffe kapitalismen og dens vareøkonomi som gjør profitten til alle tings mål. Det er tvingende nødvendig å innføre et kommunistisk samfunn, der menneskets behov kan dekkes på en måte som bevarer naturen, slik at vi kan leve trygt i en natur som også omfatter vår egen art. Begrepet «bærekraftig utvikling» har vunnet innpass internasjonalt. Er det et tilstrekkelige presist uttrykk til at vi kan bruke det?

Det er mange som ser problemene. Mange skjønner mye. Men det er også mange som kvier seg for å trekke konklusjonen at det er nødvendig å styrte kapitalismen. Og sjølsagt driver kapitalismen en intens propaganda for å hindre at noen trekker akkurat den konklusjonen. Mange tror det vesentligste er å forklare og opplyse. Men miljøødeleggelsene blir jo bare større og verre, selv om vi nå veit uendelig mye mer enn før, selv om vi forstår stadig bedre hva som skjer og hvorfor det ikke må skje. Kapitalismen kan ikke overtales til å ta til fornuft og legge profittjaget til side. Hvem kan reise denne kritikken, om ikke kommunistene? Hvem kan peke på revolusjonens nødvendighet for å løse miljøproblemene, om ikke kommunistene? Her ligger deres store forpliktelse. De må bli den mest aktive, den skarpeste og mest klarsynte retninga innafor miljøvernet.

II. Biologien som produktivkraft

A.

I 12.000 år har menneskene dyrket jorda. Enda lenger har vi holdt husdyr. Vi har alltid «forbedret» naturen ved å dyrke/avle fram varianter som bedre dekket våre behov. Biologien, dvs. de levende organismene vi deler verden med, har hele tida vært en viktig produktivkraft.

Den moderne genetikken og mikrobiologien har ført til et kvalitativt sprang når det gjelder å foredle planter og dyr. Med utviklinga av genteknologien har vi fått produktivkrefter som sprenger rammene for de kapitalistiske produksjonsforholda.

B.

Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse. Foreløpig er det mest tydelig i den farmasøytiske industrien, hvor den har ført til utvikling av nye legemidler og lettere tilgang på legemidler som tidligere var vanskelige å produsere, som for eksempel menneskelige hormoner. Med bruk av genteknologi kan vi få husdyr til å produsere menneskelige hormoner, og dekke behovet.

Innafor jordbruket fører genteknologien til nye planteslag som gir rikere avkastning, som tåler vær og vind bedre, som er motstandsdyktige mot mosaikkvirus, soppsykdommer som meldugg, tørråte, rust, meldrøye osv. Og kanskje mot insektangrep. Mye av dette kan bety store framskritt. Men under kapitalismen er målet for utviklinga av nye sorter først og fremst selskapenes profitt, og ikke det å sikre verdens folk tilstrekkelig mat.

Noen eksempler: Det multinasjonale (USA-baserte) firmaet Monsanto har utviklet en maisvariant som er motstandsdyktig mot Monsantos ugressmiddel «Roundup». Hensikten er at bøndene skal kunne sprøyte avlingen med Roundup og kverke ugraset, og Monsanto tjene både på å selge såkorn og ugrasmiddel. Men er sprøytingen harmløs?

Den ungarske forskeren Arpad Pusztai, som var seniorforsker ved et genteknologifirma i Skottland, og en respektert forsker med en solid karriere, spleiset poteter med gener fra snøklokke, som utvikler en insektgift. Giften skulle være forholdsvis ufarlig for pattedyr. Men Pusztais eksperimenter med å fôre rotter med de genmodifiserte potetene førte til at rottene fikk redusert lever, milt, bukspyttkjertel, skjoldbruskkjertel og hjerne, forandringer i tarmveggen og svekket immunforsvar. Da Pusztai gikk ut offentlig med de foreløpige resultatene, ble han tvunget til å slutte i jobben og forskningen ble stoppet. Det som trengs er mye mer forskning, for å finne ut hva som gjorde at rottene fikk skader. Men selskapet tenkte på profitten, og prøvde å dysse ned hele spørsmålet. Kommer det som en overraskelse at det fikk en stor del av sin finansiering fra Monsanto?

C.

Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator. Dette er så ressurskrevende at selskapene er villige til å strekke seg langt for å unngå bråk og få produktene fortest mulig på markedet. Men så lenge det er profittmotivet som styrer denne utviklinga, kan vi ikke være sikre på at produktene er tilstrekkelig testet før de når middagstallerknene våre. Produktivkreftene er blitt så store at de ikke rommes innafor «markedsøkonomien».

Men verst blir det når det å sikre profitten, blir målet for hvilke genetiske endringer som skal gjennomføres. Som «terminatorteknologien», en teknikk som tar sikte på å sikre frøselskapenes profitter ved at plantene bonden dyrker setter sterile frø, så det blir umulig å ta vare på frø til neste års avling. Dermed blir bonden slave av de imperialistiske frøfirmaene, og grunnlaget rives vekk under 12.000 års jordbruk og den genetiske variasjonen vi er absolutt avhengige av. Dessuten vil det føre til utarming av de fattige bøndene i den 3. verden og drastiske endringer i kultur- og bosettingsmønstrene.

De kapitalistiske eiendomsforholda, profittmotivet, gjør at ressursene kanaliseres til å sikre profitten, mens menneskenes sikkerhet blir underordnet.

D.

Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning. Fordi genteknologien er svært usikker og krever lange faser med eksperimentering for hver eneste gang, vil kloning være en sikker metode når man først har fått til en genspleising som virker tilfredsstillende. Verdens mest berømte sau, det skotske Roslin-instituttets «Dolly», var nettopp et ledd i en slik utvikling, og første gang det lyktes å klone med celler fra voksne pattedyr.

Siden har andre institutter og forskere gjentatt suksessen. Mest spektakulært var resultatene til et team på Hawaii, som klonet mer enn femti mus i tre generasjoner. Men de vakte sterke reaksjoner hos Roslin-instituttet, som hadde tatt patent på metoden!

Kapitalismen sikrer den individuelle profitten ved eiendomsrett til oppfinnelser. Dette perverse systemet er en hindring for utvikling av menneskenes ressurser. Det når groteske høyder når genteknologifirmaene nå ikke bare tar patent på sine egne genmanipulerte varianter, men også på gener, varianter og arter som forekommer i naturen. Som når et vestlig firma plutselig presterer å ta patent på den berømte Basmati-risen, en risvariant som er spesielt utvikla i India og som brødfør millioner og atter millioner indere.

E.

Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene. Det er enorme krefter, de krever enorme ressurser i utvikling og utforskning. De er med andre ord samfunnsmessige, men holdes lenket av den private eiendomsretten og profittmotivet. De får også enorme samfunnsmessige konsekvenser. Terminatorteknologien kan rasere bosettings- og kulturmønstre som har utviklet seg gjennom 12.000 år, og som omfatter milliarder av mennesker. For profittens skyld. Produktivkreftene vokser seg ut av kapitalismens snevre tvangstrøye. Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.

 

Per Velde:

Løp! – den gamle verden er etter deg

Færder Forlag, 1998

---

Per Veldes roman Løp! – den gamle verden er etter deg skiller seg en del fra andre forsøk på å skildre hva som skjedde i Europa i for de berømte 31 årene siden, 1968.

Boka til Per Velde, lektor på Nøtterøy, er gjennomført skjønnlitterær. Handlingen er framstilt gjennom begrensede tidbolker fra sommeren 1964 og fram til studentopprøret i Paris i mai 1968, med god litterær presisjon og lettlesthet. Gjennom hovedpersonen Stein Hamre, får leseren kjennskap, ikke bare til selve det så omtalte opprøret, men framfor utviklingen fram mot det. Stein Hamre er fra en mindre by på Østlandet, og historien starter med sommerferien før han begynner sine studier ved Universitetet i Oslo (UiO). Fra han begynner der, tar bokas setting utgangspunkt i de hurtige endringene ved UiO og andre universitetsmiljøer, med et kraftig økende antall studenter, forandringer i klassesammensetningen ved universitetene og økende politisering, med sterk vekt på Vietnamkrigen og Nato-spørsmålet.

Mye av handlingen er lagt til utlandet, særlig Berlin (øst og vest) og Paris. Flere ganger havner han midt i store demonstrasjoner og aksjoner, hvorav toppunktet blir nådd i det han havner midt oppi det franske mai-opprøret. Personlig framstår Stein Hamre som det man gjerne i ettertidens lys kan karakterisere som en idealtypisk student for sin tid. I forhold til valg av studier, sitt sosiale liv og sine interesser, framgår det at Velde ikke har forsøkt å skrive om en eksepsjonalitet, en Arild Asnes eller lignende. Og nettopp i denne ordinariteten, framstår historien som noe mer enn bare en skjønnlitterær beskrivelse.

Man kan – uten å ta munnen for full – hevde at historien om Stein Hamre er historien om det vi forbinder med 1968-opprøret. Han er i kontakt med de fleste viktige hendelsene og aspektene ved perioden. I det han kommer til UiO er han en slags humanistisk orientert liberaler, uten noen egentlig grunngiving for sitt ståsted. Hvordan han gjennom et par års opphold ved Blindern etter hvert blir mer og mer kritisk til offentlighetens politikk, særlig knyttet opp mot utenrikspolitiske spørsmål, og til slutt blir medlem av Sosialistisk Studentlag, er et godt bilde på den allmenne radikaliseringen, eller heller si politiseringen, som foregikk blant studentene på denne tiden. Gjennom ymse bipersoner stifter leseren også bekjentskap med hele den studentpolitiske flora, fra SUF Studentlag til Norges Konservative Studenterforening, og med den kraftige mobiliteten mellom disse grupperingene, skiftende allianser, ståsteder etc. Hamres politiseringsprosess illustrerer også på en god måte sammenhengen mellom makropolitikken (Vietnam, NATO, Algerie) og mikropolitikken i form av lokalorganisering av studenter.

Harlem eksploderer

Hamres politiseringsprosess er imidlertid ikke norsk. Allerede sommeren 1964, hvor han og bestekameraten Erik jobber på Amerikabåten, får han innblikk i en annen virkelighet enn den trygge, norske sosialdemokratiske Gerhardsen-epoken i New York, hvor han treffer på den spente situasjonen i skjæringspunktet mellom hvite og svarte, mellom rike og fattige. Første kapittel avsluttes med meldingen om at voldsomme raseopptøyer har eksplodert i Harlem. Dette er Hamres første møte med en verden som krever radikalitet. Dette forsterkes ut over i boka, da særlig i Tyskland. Her kommer han i snakk med systemkritiske personer i både øst og vest.

Det som slår en, er hvor sammenfallende systemkritikken er. Verken for opprørerne i vest eller de mer stilltiende systemkritikerne i øst, er det andre Tyskland noe å trakte etter. For tyskere i begge statene handler det om å komme seg vekk fra de råtnende systemene og over i et hittil uopplevet system. Når demonstranter skytes og drepes i Vest-Berlin, i et av Norges allierte land, så styrker det spørsmålstegnet om hvor rettferdig også det norske systemet er. Den virkeligheten han opplever nærmest, tvinger ham inn i en sosialistisk tankegang, en tankegang han tar med seg tilbake til Norge. Gjennom spredte glimt får også leseren inntrykk av at denne prosessen ikke bare angår ham, men en stor del av de norske studentene. For Stein Hamres del, er det faktum at han melder seg inn i Sos. Stud. dagen før han drar til Paris, et bilde på opprørets og radikaliseringens internasjonale karakter.

Et nøkkelbegrep for den nye radikaliserte generasjonen, er «det uopplevde». For Stein Hamre og den norske og internasjonale ungdomsopprørsbevegelsen, i skjæringspunktet mellom øst og vest, ble et tredje alternativ nødvendig. Dette klarte imidlertid ikke det bestående, verken det vestlige borgerlige samfunn eller de degenererte vestlige kommunistpartiene, å skaffe til veie. Dermed ble etterkrigsgenerasjonen tvunget til å skape sine egne idealer, hvorav en god del i ettertidens øyne blir sett på som 1968s ideologi, en ideologi som fremstår som noe nytt i den politiske ideverdenen.

Per Velde har et annet sted i dette nummeret av Røde Fane skrevet en artikkel om Paris 1968. Ca. 70 sider i boka er forbeholdt skildringer herfra. Fortellingsmessig sett blir Stein Hamre en person som kastes uforvarende ut i et opprør. Det er god grunn til å tro at dette i stor grad var tilfellet for demonstrantene i Paris. Innenfor marxistisk teoretisk tradisjon, skulle ikke en så opphisset stemning oppstå i 1968. Den internasjonale økonomiske krisa lå fem år framover i tid. Grunnlaget bak opprøret var i all hovedsak kulturelt. Ved at ungdom fra lavere samfunnslag gikk inn i det strengt hierarkiske franske utdanningssystemet, oppsto det uunngåelig en kulturkollisjon. I motsetning til i Norge, hvor akademia i stor nok grad klarte å reformere systemet i henhold til de nye forholdene, svarte de franske gaullistene med å grave skyttergraver. Tilsvarende i Berlin ved Freie Univerität (FU).

Freie Universität

FU ble startet av flyktninger fra øst. Da FU-studentene uttalte seg kritisk til den vesttyske staten, som i sin tid hadde "reddet" deler av østtysk akademia, brøt det med hele grunnlaget for universitetet. Situasjonen i både Paris og Berlin framsto derfor som «uopplevde» situasjoner, eller som uttrykk for en pågående samfunnsmessig endring og samfunnsmessig radikalisering, basert på en ny generasjon og en ny type idealer. Av denne grunn kunne opprørene lett framstå som planløse, som en uregelmessighet for både det tradisjonelle høyre og venstre.

Orienteringen mot utlandet er sterk i boka. Dette harmonerer godt med den virkeligheten som var i perioden. I begynnelsen av hvert kapittel, er det en kort oversikt over hva som skjedde i verden i det aktuelle tidsrommet. Mens Paris i praksis er okkupert av studenter, arbeidere og bønder, står det 5 linjer om et demonstrasjonstog mot behovsprøving i Statens Lånekasse. Mens utlandet for Hamre blir slagmarken, både i henhold til aksjoner og i henhold til forutsetningene for disse, blir Norge en forholdsvis rolig plett, hvor de politiske motsetningenes praksis begrenser seg til spørsmål som om hvorvidt Hallvard Lange skal bli professor ved UiO.

Selv om de utenrikspolitiske ståstedene er sammenfallende, i forhold til Vietnam, NATO og generell verdensorden, blir studentenes innenrikspolitiske aktivitet i Norge bare en slapp skygge av det som foregår andre steder. Dette har nok sammenheng med at det etablerte samfunn klarte å skape reformer, klarte å svare på radikaliseringen godt nok til at opprøret aldri spredte seg fra de bevisste revolusjonære til de store studentmassene. Og i denne sammenhengen blir Stein Hamre noe mer enn en ordinært student, han blir en som har klart å bryte gjennom den offentlige konsensusen, men igjen viser dette den internasjonale orienteringen til de politiske 68-ernes ideologi.

Mange hevder at det norske 1968 skapte mye. Og de har delvis rett. Den norske etterkrigsgenerasjonen skapte større åpenhet, rev det norske samfunnet løs fra verdikonservative tradisjoner. Men om man sammenligner med Frankrike og Tyskland, var «sekstiåtterne» egentlig aldri til stede i Norge. Opprørene var ikke satt i gang av en generasjon. Opprørene gikk over flere generasjoner og samfunnslag. Det som imidlertid kjennetegner dem, var at lederne var representanter for etterkrigsgenerasjonen, og var i den posisjonen de var i hovedsak av kulturelle forhold. Det er disse som, om man skal bruke uttrykket, kan beskrives som «de virkelige sekstiåtterne». Det opprøret Per Velde beskriver gjennom Stein Hamre, var ikke et kulturelt eller verdimessig opprør. Det var et praktisk opprør, et opprør med henblikk på en annen verden – med Franz Kafkas berømte uttalelse «Vekk herfra – det er mitt mål» som en ledetråd. Hvorvidt det virkelig var et reelt forsøk på en sosialistisk revolusjon i 1968-opprøret internasjonalt, er et spørsmål for seg. Det står likevel helt klart at det internasjonale opprøret, som Stein Hamre ble en del av, kvalitativt sett var et annet opprør enn det de norske –sekstiåtterne» sto for. I beste fall var strømningene blant de norske studentene et forsøk på å kopiere de internasjonale hendelsene under andre forhold. Men det kan også hevdes at det var noe annet.

De «sekstiåtterne» man «feiret» i fjor, representerte i hovedsak bare en side av saken, den kulturelle. «Sekstiåtterne» Velde beskriver, med Stein Hamre som representant, er imidlertid de allmennpolitiske opprørerne, de som definerte et visst mål for sitt opprør, som ønsket og jobbet for en kvalitativ forandring. Dette skillet går klart fram av bokas fortelling, av dens veksling mellom inn- og utland. Og nettopp dette gjør boka til noe annet enn de mange memoarbøkene som er skrevet om ungdomsopprøret.

av Jørgen A Strickert

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Bokanmeldelse ved Åsmund Egge

Orlando Figes store syntese om den russiske revolusjonen er utvilsomt et bemerkelsesverdig verk. Boka er ypperlig skrevet, medrivende og engasjerende. Figes klarer på en enestående måte å gjenskape ulike sider ved russisk samfunnsliv i tiden før revolusjonen og å brette ut revolusjonens panorama i sin fulle bredde samtidig som han har god sans for karakteristiske detaljer som fyller ut bildet.

Boka var i det hele tatt en sann svir å lese og det er ikke for ingenting at boka har fått en internasjonal litterær pris. Den har også fått et par priser for godt historisk arbeid. Og bevares, Figes er ingen dårlig historiker. Han trekker opp et bredere lerret enn noen historiker hittil har gjort om dette emnet. Han er svært godt orientert i forskningen og gjør – i motsetning til for eksempel Richard Pipes – bruk av den omfattende litteraturen om russisk sosial historie som er blitt utgitt de siste par-tre tiårene. Han har selvfølgelig også kunnet trekke på egen forskning der særlig bøndenes rolle under revolusjonen har stått i fokus. Her er det altså slett ikke bare «historie ovenfra». Han går til og med ned på individnivå ved å fokusere på enkeltpersoner som med ulikt ståsted i samfunnet var iakttakere til og deltakere i de begivenhetene han beskriver. På denne måten gir han kjøtt og blod til de sosiale kreftene og de politiske endringene han søker å redegjøre for. På den annen side har dette grepet sine faglige feller. Her er det fare for å illustrere atypiske tilfeller like mye som å presentere representative enkeltpersoner.

Svært mye i denne boken inneholder gode bidrag til forståelse av russisk historie forut for og under revolusjonen. Det gjelder særlig de to første delene som trekker opp bakgrunnen for revolusjonsutbruddet. Det er ikke i og for seg så mye av nye synspunkter – det er heller ikke å vente i en syntese som denne. Det vi må forutsette er at det redegjøres for ulike synspunkter på begivenhetene og at det argumenteres godt dersom forfatteren velger å ta stilling. I første halvdel av boka kommer Figes vel fra denne oppgaven. Særlig god er han i sitt forsvar for den «pessimistiske» oppfatningen av synet på Russlands muligheter til å unngå revolusjon. På den annen side undergraves denne oppfatningen i noen grad av den vekt Figes legger på tsarens, Nikolaj IIs, person i framstillingen av regimets manglende evne til å reformere seg selv. De strukturelle problemene med å kombinere modernisering av et flernasjonalt autokratisk imperium med politisk stabilitet får liten plass. Og Figes egen framstilling av holdningene og forestillingsverdenen hos massen av bønder og arbeidere gjør det klart at om Nikolaj hadde vært villig til å innføre et parlamentarisk demokrati etter vestlig mønster, ville ikke dette imøtekomme massenes ønsker og behov eller virke til å integrere dem i det politiske liv.

Forstå – ikke moralisere

Særlig i siste halvdel av boka melder det seg imidlertid betydelige svakheter ved Figes framstilling. Disse svakhetene har paradoksalt nok noe å gjøre med det som er bokas sterke litterære side. Vel, egentlig er det ikke så paradoksalt. Det er nettopp den engasjerende, ja nesten lidenskapelige holdningen til stoffet som svekker det faghistoriske, vitenskapelige innholdet. Figes klarer ikke å unngå å la seg styre av sine personlige sym- og antipatier. Men en historikers oppgave er ikke å moralisere, den er å forstå. Litterære framstillinger krever lidenskap – vitenskapelighet forutsetter lidenskapsløshet.

Figes moraliserer riktignok ikke over massenes voldshandlinger. Tvert imot ser han dem som «en nesten uunngåelig reaksjon fra et folk som var rasende og hadde mye å hevne». Alle sosiale revolusjoner er i sin natur blodige. Å fordømme dem for dette «er jevngodt med å si at enhver form for sosial protest som kan ende i vold er moralsk forkastelig». (322)

Imidlertid, når det gjelder personkarakteristikker og analyser av sentrale personers handlemåte stikker Figes moralisme fram. Man merker det ikke så godt i omtalen av Nikolaj II selv om Figes ikke helt kan skjule sin irritasjon over den tomhjernede tsaren. Han gir likevel en forklaring på hvorfor tsaren handlet som han gjorde, og tilløpene til moralisme er ikke skjemmende. Verre blir det under behandlingen av Kerenskij, medlem og senere leder for den provisoriske regjering mellom februar og oktober 1917. Kerenskij framstilles som en forfengelig narr som bare var opptatt av å sette sin egen person i sentrum og som prøvde å støtte seg til høyre og venstre utelukkende med det for øye å bevare sin personlige maktstilling. Det gjøres ikke noe forsøk på å analysere Kerenskijs politiske motiver og målsetting, en analyse som kunne gjøre hans handlinger mer forståelig. Kerenskijs politikk i de to siste månedene før bolsjevikenes maktovertakelse omtales omtrent ikke.

Lenin – en demon uten menneskelige trekk?

Den svakeste og minst overbevisende karaktertegning i boken er dens viktigste person, Lenin. Dette er Volkogonovs og Pipes’ Lenin enda en gang, en demon uten menneskelige trekk som utelukkende var opptatt av å sikre seg makt for maktens egen skyld (for eksempel 503-504). Figes liker ikke Lenin. Og det er greit nok. Men av en seriøs historiker må vi kunne kreve at antipatien ikke lammer evnen til lidenskapsløs analyse. Hos Figes fører den til en rekke tvilsomme påstander og til tolkninger som ikke sjelden motsies av materiale som han selv presenterer andre steder i framstillingen. Han unnlater som oftest å behandle seriøst forhold som kan tale mot hans eget syn. Svært ofte nøyer han seg med synsing – bruken av «no doubt» går igjen og erstatter ofte argumentasjon.

Figes hevder at Lenin manglet kjennskap til og (implisitt) forståelse for det russiske folk (386). Men hvordan skal dette forenes med at Lenin i 1917 åpenbart var den politiker som best forsto hva de brede folkemassene var opptatt av og den som evnet å skape den politiske plattformen («apriltesene») som kunne vinne oppslutning i folket? (Det siste benektes på ingen måte av Figes.)

Ifølge Figes var Lenin monomant opptatt av å ta makten. Han var en ensporet, puritansk asket uten en «privat» side bak den politiske (389). På den annen side framstiller Figes Lenin som en som var flink til å overbevise folk, til å appellere til de vanlige medlemmene i partiet, en som kunne foreta taktfulle retretter og inngå kompromisser. Men dette overensstemmer jo ikke så godt med bildet av en monoman, ensporet person som ikke var i stand til å forstå folket. Og hvordan kunne denne monomant politiske personen, denne puritanske asket uten noen privat dimensjon, midt under revolusjon og borgerkrig ha et forhold til Inessa Armand og ta seg så nær av hennes død? Og hvordan kunne han ha et personlig vennskap med en mann som Maksim Gorkij, så kritisk som denne var til bolsjevikene og deres politikk?

Lenins ideologi

Skjevheten og mangelen på dybde og perspektiv i karakteristikken av Lenins person er ille nok. Verre er det at Figes praktisk talt ikke kommer inn på Lenins ideologi – og når han en sjelden gang gjør det, viser han manglende grep. Lenins verk Staten og revolusjonen avfeies uten videre begrunnelse. Et sted hevder Figes at «etter hans (Lenins) oppfatning skulle massene ikke være noe annet enn redskaper for partiet» (152). Dette er stikk i strid med det syn Lenin presenterer i Staten og revolusjonen. Figes er i det hele tatt ikke i stand til å forklare Lenins teoretiske virksomhet. Det kan virke som han mener at Lenins teoretiske produksjon ikke var annet enn spillfekteri, noe som vel må sies å være en temmelig urimelig antakelse.

Som begrunnelse for at Lenin var opptatt av makten for maktens egen skyld, peker Figes på at han gikk inn for taktiske konsesjoner for å sikre bolsjevikenes makt i 1917. Men dette er selvfølgelig en logisk kortslutning. Alle betydelig politikere er nødvendigvis dyktige taktikere.

Figes er opptatt av å vise at Lenin bare var interessert i et rent diktatur for sitt eget parti. På side 490 heter det for eksempel om resultatet av sovjetkongressen i oktober 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest, at «Lenins planlagte provokasjon … å komme alle andre i forkjøpet ved å gripe makta… hadde virket … Nå lå veien åpen for det bolsjevikiske diktaturet, basert på sovjetet, som Lenin utvilsomt hadde hatt til hensikt hele tida.» Et spørsmål er hvordan Lenin kunne være sikker på at de andre partiene ville marsjere ut av kongressen. En annen sak er at Lenins «utvilsomme intensjon» ifølge Figes egen framstilling andre steder var svært så tvilsom. For eksempel støttet Lenin i første halvdel av september 1917 Kamenevs anstrengelser for å overtale mensjevikene og de sosialrevolusjonære til å bryte med den provisoriske regjering og sammen med bolsjevikene danne en sosialistisk regjering basert på sovjetene. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære gikk med på dette, skulle bolsjevikene gi opp kampanjen for en væpnet oppstand og konkurrere om makten innen sovjetbevegelsen selv (466). Videre: Figes erkjenner at det i 1917 og tidlig 1918 ikke forelå noen «master plan» (hovedplan, red.) for partidiktatur. Det var først under borgerkrigen med det sterke behovet for streng sentralisert kontroll for å mobilisere landets ressurser at bolsjevikene planla «partistatens hovedstruktur» (685).

Figes ignorering av ideologien fører til en klar undervurdering av ideologiens betydning for Lenin – og for bolsjevikene overhodet. Riktignok var Lenin opptatt av makt. Men for Lenin var makten alltid et middel til å nå et mål, og i den grad Lenin var monoman og fanatisk var det nettopp som følge av ideologisk selvrettferdighet.

Hvorfor ble så mange revolusjonære?

Noe av den samme ensidigheten i omtalen av Lenin rammer bolsjevikene generelt. Figes skriver mye om korrupsjon, vold og maktmisbruk fra bolsjevikenes side. Den idealisme, offervilje og uegennyttige kamp for et bedre samfunn som besjelet mange som kjempet bolsjevikenes sak, er han i liten grad i stand til å vise fram. Figes viser stor forståelse for hvorfor det ble revolusjon i Russland. Men han har bemerkelsesverdig liten forståelse for hvorfor noen ble revolusjonære! Ambisjoner eller dårlig samvittighet for sin klassetilhørighet er det eneste han kan se som motiv for den russiske intelligentsiaen revolusjonære holdning. At noen skulle være drevet av altruistiske motiver eller rettferdighetssans i opposisjon til politisk, økonomisk og nasjonal undertrykkelse synes utenfor Figes forståelsesramme.

I behandlingen av mange enkeltbegivenheter er Figes uklar og til og med selvmotsigende. I omtalen av julioppstanden i 1917 innleder han således med å hevde at bolsjevikene forberedte en avgjørende konfrontasjon med den provisoriske regjering (421). Men av den framstilling som følger framgår det klart at ledelsen i bolsjevikpartiet (inkludert Lenin) slett ikke kan ha forberedt noen slik konfrontasjon. Og om de bolsjevikene på lavere nivå som deltok i demonstrasjonene spilte en ledende rolle i disse, utgjorde de ingen ledelse for en revolusjonær maktovertakelse.

Uklar er Figes også om Kornilov-affæren. På side 445 hevder han at påstanden om at Kornilov planla et statskupp mot den provisoriske regjering er en myte. Men i det følgende framgår det at hans nærmeste rådgiver faktisk planla et statskupp og at Kornilov selv hadde egne ambisjoner på det politiske området i konkurranse med Kerenskij. Det var snakk om «to menn og bare én hvit hest. Det framgår at Kornilov ville gjennomføre «reformer» som ville redusere Kerenskij «til en gallionsfigur som skulle gi militærdiktaturet legitimitet» (449).

Sosialisme i ett land

Svært kontroversiell er også hans framstilling av Lenins og bolsjevikenes oppfatning av mulighetene for spredning av revolusjonen til andre land. Den tradisjonelle og praktisk talt enstemmige oppfatning blant historikerne har vært at bolsjevikene betraktet revolusjonen i Russland som begynnelsen på en mer omfattende revolusjonær omveltning i resten av Europa og at den russiske revolusjon ikke kunne overleve uten en slik internasjonal spredning av revolusjonen. I flere år håpet de på dette. I 1921 med innføringen av en ny økonomisk politikk (NEP) ble det foretatt en tilpasning til den situasjon at revolusjonen ennå ikke hadde seiret andre steder enn i Russland. Men først med Bukharin og Stalins slagord om «sosialisme i ett land» fra høsten 1924 ble håpet om en spredning av revolusjonen i overskuelig framtid definitivt oppgitt.

Figes hevder derimot at allerede etter freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) var Lenin overbevist om («quite adamant about») at det ikke var noe håp om at revolusjonen skulle spre seg vestover (550). Hans snakk om at den uunngåelige revolusjonen i Tyskland ville kansellere de tap Brest-Litovsk-freden hadde medført var ifølge Figes «ikke annet enn bløff for partimoralens og propagandaens skyld». Figes har her en kildehenvisning, men gir ingen nærmere opplysninger som kan understøtte denne temmelig sensasjonelle påstanden. Tvert i mot undergraves hans påstand av hans egen framstilling lenger ut i boka. Her heter det at bolsjevikenes optimisme med hensyn til «i hvilken grad kommunismen kunne eksporteres» nådde sitt høydepunkt sommeren 1920. Figes refererer også til Zinovjevs uttalelse under stiftelsen av Komintern i 1919 om at hele Europa ville bli kommunistisk i løpet av et år. (701) For øvrig kan man jo undre seg over hvorfor tesen om «sosialisme i ett land» skulle skape slik strid i partiet så sent som i 1925 dersom regimets målsetting var begrenset til dette så tidlig som i mars 1918.

Ytterst merkverdig finner jeg også Figes karakteristikk av bolsjevikenes oppfatning at de var omringet av fiender som en «paranoid teori» (629) og «paranoid frykt» (642). Dette var på en tid da borgerkrigen var i full gang. Kontrarevolusjonære armeer ble reist i øst, sør og vest og en rekke utenlandske makter landsatte tropper blant annet i Arkhangelsk, Odessa og Vladivostok. Frykten for omringning var utvilsomt helt reell, og bruken av et uttrykk som «paranoid» fortoner seg mildt sagt malplassert.

Disse eksemplene på merkverdigheter og skjevheter i Figes framstilling får klare seg – det er ikke vanskelig å finne flere. Det er derfor med noe blandede følelser jeg anbefaler denne boken. Historiefaglig sett har den riktignok sine sterke sider, men altså også betydelige svakheter. På den annen side er det en bredde i framstillingen og en nerve i fortellerkunsten som gjør den mer lesbar enn trolig noen annen framstilling av revolusjonen og dens bakgrunn. Det er all grunn til å anta at dette vil bli en klassiker som kommer til å bli stående i lang tid framover.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Erling Folkvord

I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70.000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran. (2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han «mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet». (3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk. (4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial. (5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

«Jeg stoler på Amerika»

«Vi stoler ikke på sjahen,» sa Barzani selv i 1973, og føyde til: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» (6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. «Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,» skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt. (7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: «USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken,» sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. «Nå ser vi at vi tok feil.» (8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

» … våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem.» (9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som «våre klienter». Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som «en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken». Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som «CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad).»

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:

«Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.» (10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av «våre klienter», ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: «Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.» (11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei «kurder-fri sone» med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1.500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750.000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk. (12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran. (13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter

• 1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden. [Tilbake]
• 2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9.-10. april 1999. [Tilbake]
• 3) Randal 1997, side 146. [Tilbake]
• 4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991. [Tilbake]
• 5) Randal 1997 side 146 og 151. [Tilbake]
• 6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randal 1977, side 155. [Tilbake]
• 8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166. [Tilbake]
• 10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3. [Tilbake]
• 11) Randal 1997, side 171. [Tilbake]
• 12) Disse tallene er oppgitt hos Randal 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall. [Tilbake]
• 13) Randal 1997, side 158. [Tilbake]

av Harald Minken

Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen? Det var emnet som jeg skulle si noe om på Rød Front-sommerleiren nylig (sommeren 1999). Siden det har blitt vanskeligere år for år å forklare for andre hva den egentlig innebærer, den sosialismen som vi går inn for, trenger vi å få tenkt igjennom det på nytt. Sommerleirinvitasjonen ga meg et dytt til å sette meg ned og studere spørsmålet.

Jeg har alltid ment at dette er et emne som det er dumt å si for mye om. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Skal vi bestemme nå at bussen skal være gratis? Det kan ikke være formålet med diskusjonen. Formålet må snarere være å vise for oss sjøl og etter hvert for andre at sosialismen er mulig, og at den åpner opp utallige muligheter som ikke finnes nå – en ny frihet. Den inneholder også muligheten til å gjøre bussen gratis, men det er i tilfelle bare en ide som du eller jeg har, og som sådan ikke noe bedre enn ideer som Per og Kari har.

Muligheter og begrensninger, det er det vi må snakke om når vi snakker om sosialismen, ikke hvordan det skal og hvordan det ikke skal være. Når vi snakker om revolusjonen, må vi snakke om hva vi må gjøre, og hva vi ikke må finne på å gjøre. Når vi snakker om sosialismen – tida etterpå – må vi snakke om muligheter og begrensninger. Det finnes ingen generallinje.

Men det er noe som er like dumt som å spikre den sosialistiske regjeringas femårsplan nå. Og det er å ikke lære av fortida. Våre kamerater gjennomførte den russiske revolusjonen i 1917 og den kinesiske revolusjonen i 1949, den albanske, den jugoslaviske, den ungarske, den tsjekkoslovakiske …

Det var våre kamerater, de hadde samme mål som oss. Ikke alt gikk som planlagt, for å si det mildt. Hva var det de gjorde riktig, og hva gjorde de fryktelig feil? Hva er «de almenne lærdommene av Oktoberrevolusjonen», som det het seg før? Dette må vi oppsummere en gang til, med det vi nå veit og kan. Det holder ikke å si at det er oppsummert allerede, for veldig mye nytt har skjedd siden det blei oppsummert sist. Det holder heller ikke å si at «Nei vi er i Norge, vi er i 1999, vi har ingenting å lære av disse primitive og tilbakeliggende landa. Har vi noe å lære av Marx, så har vi også noe å lære av Lenin, Stalin og Mao. Jeg sier Stalin, for jeg trur ikke vi er klokere og bedre mennesker enn Stalin. Vår eneste fordel er at vi veit hvordan det gikk.

Fra et så begivenhetsrikt århundre som det tjuende, burde vi kunne plukke opp ett og annet, ikke bare fra våre kamerater, men til og med fra våre motstandere. Noe av det sosialdemokratene og revisjonistene gjorde, vil kunne fungere bra i en annen sammenheng. Jeg sier ikke at det er det samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Jeg sier snarere at vår hvite katt kan ta med seg noen triks fra de svarte, uten å skifte farge av den grunn.

Husholdering av arbeidskraft

For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på de ulike slags produksjonene og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon. Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis f.eks. maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.

Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.

Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta. [note 1]

Blåbær eller pilespiss

For 10.000 år sia, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet – alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) – så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.

Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten – den andre sida av medaljen – var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.

I de 10.000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder – hele kloden er iferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det f.eks. er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.

Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de mennesklige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2.500 år med utviklet markedsøkonomi [note 2], og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.

Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årsvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen – utviklinga av nye mennesklige behov og evner – skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.

Markedsøkonomi

Handel og penger – markedsøkonomi – utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område – en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor mennesklig kontroll.

Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10.000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging – storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på EDB, kunderegistre osv.

La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?

Det første kvarteret

Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. F.eks. tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Tilslutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. [note 3] Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.

Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.

Straks

1. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga.
2. På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
3. Steng børsen – for godt.
4. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folk eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
5. Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
6. Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det f.eks. utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
7. Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
8. Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.

Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa – sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.

For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi istand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.

Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.

Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.

Grunnelementene i planøkonomien

Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.

Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.

Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.

I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.

Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, f.eks. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.

3 timer straks?

Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida – den tida du må jobbe for andre – eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, f.eks., var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.

Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, f.eks., var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.

Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.

En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.

En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.

En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:

• De alminnelige forvaltningskostnadene, dvs. det nødvendige byråkratiet for å få alle typer av styrende organer på alle nivåer til å fungere.
• Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, dvs. offentlige tjenester.
• Fonds for arbeidsudyktige, dvs. trygd og pensjoner.

Samfunnslønn

På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan f.eks. bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du f.eks. tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.

Samtidig vil vi trolig ønske å øke kvaliteten i eldreomsorg og skolevesen ved å sette inn mer ressurser. Dette – samfunnslønn og økte ressurser til eldreomsorg og skole, men særlig samfunnslønn – er tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt.

Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?

For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges – i hvert fall ikke av sentrale organer.

Frihetens rike

Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan – fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.

Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:

• Ekstra råstoffer til folk som vil eksperimentere i fabrikken med nye metoder på kveldstid. Gratis maskindeler til de som vil bygge rare maskiner, stjernekikkerter o.l.
• Ekstraundervisning og billige læremidler til dem som vil studere underlige emner som forekomsten av keltiske stadnamn i Rogaland eller «kan kvantefysikkens lover anvendes på trafikken på Store ringveg?»
• Konsulenthjelp til de som vil utvikle og markedsføre en ny type yoghurt.

I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.

Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvertfall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.

Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.

Lønnsomhet, priser og lønninger

Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarerne har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.

Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.

Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.

To typer priser

Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.

Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?

Til del 2 av artikkelen

Fotnoter

• 1) Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa. [Tilbake]
• 2) De første myntene blei slått ca. 600 før Kr. [Tilbake]
• 3) Figes (1996): A people’s tragedy. The Russian Revolution 1891-1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.) [Tilbake]

av Jens Andvig

Torsken er en grådig skapning, skapt for å overleve. Men den har også spilt en betydelig rolle i menneskenes kamp for tilværelsen. Menneskene har fisket den, spist den, tjent penger på den og slåss om den.

Torsken – Gradus Morhua – «is not a nice guy», skriver Mark Kurlansky i sin bok om denne fisken. Den svømmer med åpen munn og sluker alt som kommer i dens vei – også sine egne unger. Den er skapt for å overleve.

Torsken har overlevd lenge. Kurlansky påstår at den er 120 millioner år gammel. Den levde i en tropisk del av det store hav som omgav det ene store kontinent på jorda. Den var da en varmtvannsfisk. Da kontinentet ble delt, dro den nordover og ble kalt kaldtvannsfisk i det nordlige Atlanterhav. Da det ble en åpning mellom Asia og Nord-Amerika, kom den seg rundt til Stillehavet.

Torsken teller 10 familier og 200 arter, men det er Atlanterhavstorsken som har spilt hovedrollen i historien. Det vil si torsken langs det østlige Nord-Amerika opp mot Polhavet og skreien som svømmer fra Barentshavet langs Norges kyst. Om det er kontakt mellom skreien fra Barentshavet og torsken ved New Foundland, har jeg ikke sett noen påstander om.

120 millioner år er veldig lenge, selv om det bare er en kort stund i forhold til de 5 milliarder år jorda har eksistert. De første primatene kom lenge etter torsken og ble ikke med på det amerikanske kontinents reise i det som ble Atlanterhavet og Stillehavet. For 10.000 år siden fantes det bare 10 millioner mennesker – homo sapiens sapiens. Og det er først de siste 1.000 år at torsken for alvor kom inn i menneskenes kamp for tilværelsen på begge sider av Atlanterhavet.

Torskehistorie – og annen historie

Historikere og geologer har fulgt nøye med isen som trakk seg tilbake fra Nord-Europa, og reinen og menneskene som fulgte etter. Men for 2.000 år siden var Middelhavet selve sentrum for vår historie. Det er det jubileum vi feirer nå. Athen, Roma og Jerusalem er ennå levende i vår bevissthet.

Det er en del tusen år siden menneskene kom til Lofoten. Det er ingen grunn til å tro at ikke skreien kom før menneskene. Men historikerne har sviktet torsken. For noen år siden forsøkte jeg som leder av historielaget å få et foredrag om torskens historie. Jeg ringte Tromsø som sendte meg videre til Trondheim. Det endelige svaret jeg fikk var: Det er en doktorgrad som ikke er skrevet.

Både Golfstrømmen og torsken er på mange måter usynlige størrelser i vår historieskriving, selv om klimaspørsmål har fått mer oppmerksomhet i den seinere tid, spesielt i 3. bind av Lofoten og Vesterålens historie. Torsken kom i kontakt med mennesker så fort folk slo seg ned på begge sider av Atlanterhavet, men det er først de siste 1000 år at torsken virkelig blir synlig. Torsk – en biografi om fisken som forandret verden kaller Kurlansky boka. Det er en ambisiøs tittel – kanskje litt reklamepreget, men den gjorde meg henrykt.

Rundt år 1000 skiftet vår historie tyngdepunkt – fra Middelhavet til Atlanterhavet. Det faste punkt på den veien er Columbus som kom til Amerika i 1492. Om han levde av tørrfisk på reisen er uvisst. Men det gjorde vikingene.

Det er skrevet utallige bøker om vikingene. Vi skjemmes litt over nordmennene den 9. april, men vi er stolte over våre gamle norrøne mordere som Churchill minnet oss om da han kom på besøk. Vi er i den grad stolte at vi har laget museum på Vestvågøy og vår mest moderne skøytehall som et omvendt vikingeskip. Det som mangler i bøkene om alle disse vikingene som for omkring og erobret og oppdaget og myrdet, er torsken! Det er mye hyllest til vikingskipene, dette nye teknologiske vidunder, men torsken blir ikke nevnt. Vikingferdene er torskens første historiske triumf. Gjennom torsken hadde vikingene funnet et middel som gjorde det mulig å dra ut på de lange reisene til Island, Grønland, Vinland, England, Frankrike og Middelhavet. Var det folk i Lofoten som fant det opp? Kanskje.

Tørrfisken

Middelet var kort og godt tørrfisken. Det fins nesten ikke fett i torsken. Når skreien blir tørket, består den av 80% protein og kan vare lenge selv i et varmt klima. Det å tørke kjøtt eller fisk ble ikke gjort for første gang i Lofoten. De gamle egyptere drev med slikt. Men folk i Lofoten tørket skrei i stor stil lenge før år 1000. Siden forbedret baskerne konserveringsmetoden ved bruk av salt.

Torskens seier som art består i dens fruktbarhet og evne til å overleve. En stor gammel «bestemor» kan produsere 9 millioner egg. Slik viste den sin overlegenhet gjennom 120 millioner år. Dens triumf etter år 1000 har skjedd gjennom menneskene som har fisket, slåss om den og spist den. Det er kanskje en pervers triumf sett fra torskens side. Men for oss mennesker har det vært en slags seier over naturen som er motsatt de ulykker som har fulgt i torskefiskets kjølvann. Vi i Lofoten – som alle andre steder i verden – leter i historien etter noe å være stolte av. Vi har funnet høvdingen Tore Hjort som ble drept av en annen viking – Olav Trygvason i 999 – i følge Snorre.

Men det er Lofotfisket som er vår virkelige stolthet. På grunn av det fisket ble det opprettet et tingsted i Vågan. I Storvågan vokste det opp en slags by som har vært gjenstand for mange arkeologiske undersøkelser. Vi er litt i tvil om vi bør være stolte av at for eksempel Nidarosdomen i stor grad ble bygget på utbyttet av skreifisket. For vi er ikke stolte av å ha vært en fattig, utbyttet og hjelpeløs «allmue». Likevel, i lange tider var tørrfisken 80% av Norges eksport. Indirekte var Lofoten med i den mektige prosessen som løftet Europa ut av Middelalderen og inn i nyere tid. Det var tørrfisken som gjorde Bergen til Norges største by. Der var hanseatene pionerer. Så seint som i 1801 hadde Bergen dobbelt så mange innbyggere som Kristiania (18.127 mot 9.211).

Når Fiskerkona blir satt opp i Svolvær, vil hennes blikk ikke være fylt av stolthet over det store varpet, det dynamiske innslaget i norsk historie. Hennes blikk er fylt av engstelse. Fiskerkonene hadde god grunn til å være engstelige. Det var vel ikke et eneste Lofotfiske før 1900 uten tap av mann og båt. I 1849 skal 500 mann være omkommet på ett døgn. Det tallet er omstridt, men det er ingen tvil om at mange fiskere «blei» på sjøen den stormdagen. Blant fiskerne er det tabu mot å tenke storm og forlis. Det var mer akseptert at fiskerkonene gav uttrykk for sorg og fortvilelse.

Først til Amerika

Vi vet at vikingene også kom til Nord-Amerika. Anne Stine og Helge Ingstad har brukt et halvt liv på å bevise det. Indianerne som var i Amerika fra før, fisket torsk. Men det var europeerne som satte i gang det store fisket. Det har vært en slags konkurranse – særlig i USA – mellom Columbus og Leif Erikson. Kurlansky kommer med en ny konkurrent: Baskere og sjøfolk fra Bristol.

I 1481 dro Thomas Croft og John Jay vestover fra Bristol. De søkte et land som de kalte Hy-Brasil. De kom tilbake med tørrfisk. Nylig har en funnet et brev til Columbus fra kjøpmenn i Bristol. I det brevet hevdes det at Columbus visste meget godt at de hadde vært i Amerika før ham.

I 1497 dro John Cabot (Giovanni Caboto) til Amerika og annekterte New Foundland for England. I 1534 dro Jacques Cartier til munningen av St. Lawrence – elva og plantet et kors på halvøya Gaspé og annekterte den for Frankrike. Han la merke til 1.000 baskiske fiskefartøyer.

Kurlanskys teori er at mellom vikingene og Columbus (11-1200-tallet) har baskiske båter fisket langs Nord-Amerika. Han hevder at grunnen til at baskerne ikke fortalte noen om dette, var at de uhyre mengdene av torsk utenfor New Foundland og Nova Scotia var en gullgruve de ville beholde for seg selv. I en telefonsamtale hevdet jeg at dette ikke var bevist. Da svarte Kurlansky at det bare var omtrent tjue år siden Ingstad beviste at det var riktig det som stod i sagaene.

Etter 1497 var det nytteløst for baskerne å holde på hemmeligheten. Det ble sagt at det var så mye fisk at en bare kunne hive ut noen kurver og dra torsken ombord. Alle store sjøfarende nasjoner dro avgårde til New Foundland og omliggende herligheter. Det store fisket var i gang, selv om det ofte var store tap av båt og mannskap. Det fins en påstand om at et portugisisk sjørøverskip gjorde slutt på den norrøne bosettingen på Grønland.

I dag er USA den mektigste stat i verden. Amerikansk historie er verdenshistorie. Hvordan ble USA til? Jo, sier Kurlansky. Det skyldes torsken.

For det første: The Pilgrim Fathers dro til Amerika for å dyrke sin Gud i fred, og de skulle leve av å fiske. Til å begynne med var de noen elendige fiskere, men lærte etterhvert.

For det andre: New England-koloniene satte i gang en svær handel med slaveplantasjene i Karribien. De solgte dårlig tørrfisk til slavene og fikk i bytte råstoff til rom. De brakte ofte også slaver fra Afrika. Dette var egentlig ulovlig i det britiske imperium, men de britiske myndighetene lot være å gripe inn helt til 1733, da de vedtok en lov (Molasses Act) som la stor toll på råstoffet til rom og annet brennevin. Vi har alle lest om hvordan folk fra Boston – utkledd som indianere – dumpet svære kasser med te i havna. Men det var torskehandelen som lå i hjertet av konflikten. Fiskerne var også gode sjøfolk, og selv om de ikke kunne måle seg med den mektige britiske krigsflåten, kapret de 342 britiske båter. Ved hjelp av Frankrike greide koloniene å frigjøre seg fra britisk herredømme. Den era av frihandel som USA innledet fikk ros av både Adam Smith, markedsliberalismens første og største profet, og Edmund Burke – den store engelske konservative politiker og historiker. I dag er USA verdens mektigste stat. Det må være torskens største triumf!

Det er nylig kommet ut en fransk bok som dekker en stor del av Kurlanskys terreng – torskefisket på de Store Banker – selv om boka tar utgangspunkt i båtene fra Frankrike. I den boka fins det lite triumf, men et gripende bilde av den elendighet som var forbundet med fisket. Det var barn helt ned til åtte år som ble drevet til døde av ubarmhjertige skipsoffiserer. I et par tilfelle ble det rettssaker, men offiserene fikk bare noen ukers fengsel. Mannskapet jobbet i 16 til 18 timer. De forsvant ofte i tåka i doryer som ikke greide å komme tilbake til «hjembåten». Tapstallene blir sammenliknet med slagene i Napoleonskrigene – 26 promille mot 12 promille ved Solferino. Slike skildringer har jeg ikke kommet over når det gjelder det norske fisket. Men de kan komme!

Fra seil til damp til motor

I 1881 ble den første dampdrevne tråler, Zodiac, bygget i Hull. Det startet en ny tid i torskefisket. Thomas Henry Huxley, mest kjent for sitt forsvar av Darwins teorier, hevdet at naturen var uendelig rik. Derfor var det utenkelig at menneskene kunne tømme havene for fisk.

I fisket gikk utviklingen fra seil til damp til motor. Og med det var løpet lagt. Trålere med damp og motor var en uimotståelig kraft og snudde opp ned på fisket i alle hav. Huxley var en mektig mann som satt i tre fiskekommisjoner. Hans optimistiske tro på naturens evne til å fornye seg selv døde ikke med trålerne. Men to verdenskriger, der menneskene kjempet mot hverandre, brukte trålerne til minesveipere og lot torsken være i fred, beviste mer eller mindre hvor feil han tok. Unntaket er Island som fisket seg ut av fattigdommen i siste krig. Vårt beste år i Lofotfisket, 1947, med nesten 146.000 tonn er en god illustrasjon.

Huxleys optimisme var ikke enerådende i vårt århundre. Islands torskekriger med England vitner om det. Islands kamp førte til økonomiske soner på 200 mil som ble etablert i 1977. Dessverre ble denne folkerettslige nyvinning mer et proteksjonistisk instrument enn et skritt for å bevare torsken. I 1992 stoppet Canada alt fiske utenfor Canada, og 30.000 fiskere mistet jobben. I 1994 ble forbudet fornyet.

Det er gått noe bedre i Barentshavet og i norsk sone. Det er vanskelig å være spåmann, men i dette tilfelle føler iallfall jeg en uimotståelig fristelse til å slå fast med slag i bordet, at om noen tiår vil det være over og ut med Lofotfisket, og det andre skreifisket langs kysten vår. Dette er mørk determinisme. Håpet ligger i at fiskere, myndigheter og folket vil innse alvoret og gjøre noe med det. NEW DEAL var Roosevelts slagord i den store depresjonen!

av Johan Petter Andresen

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av hvert yrke, men å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, skriver Johan Petter Andresen, faglig sekretær i AKP, i denne artikkelen.

AKP er i gang med å skrive nytt program. Også når det gjelder klasseanalyse er det nødvendig å nyskrive. Det står mye bra i programmet, men deler av analysa om for eksempel «de ledende kreftene» i arbeiderklassen er ikke bra:

Fra AKPs nåværende prinsipprogram kapittel 3.2 kan vi lese: «… er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp» og «… kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft». Om innvandrere fra den 3. verden kan vi lese at de er ekstra undertrykt, men de er ikke framstilt som noen ledende kraft i arbeiderklassen. Ovenstående analyse tilsier altså at det store flertallet i arbeiderklassen er ledende krefter i arbeiderklassen. Mens eksempelvis menn i de fleste kvinnedominerte yrker ikke vil være ledende, og at innvandrermenna heller ikke er det. Jeg tror ikke det som står i programmet først og fremst er uttrykk for et forsøk på vitenskapelig analyse, men et kompromiss mellom ulike miljøer i AKP. Jeg synes ikke vi kan leve videre med denne typen formuleringer.

Kan hende er det sjølve formen på det nåværende prinsipprogrammet som gjør at vi får denne typen «analyse». Programmet er hverken et analytisk eller et standpunktprogram, men noe midt i mellom.

Det er ikke lett å finne godt stoff om borgerskapet, likevel bør det være en utfordring for Røde Fanes lesere og bidragsytere å gjøre undersøkelser når det gjelder dens utvikling. I det følgende skal jeg prøve å gi et lite bidrag til noen emner som jeg synes bør komme til uttrykk i programmet når det gjelder de arbeidende klassene.

Arbeider/funksjonær

Først, ta en titt på statistikken. Tabellen som er fra Statistisk årbok 1998 fra Statistisk sentralbyrå, synes jeg forteller en del interessant om utviklinga av klassene de siste åra. Det er naturligvis masse feilkilder i tabellens kilder, blant annet er bedriftsledere putta inn i funksjonærer på mellomnivå. (…) Skillet mellom arbeider og funksjonær er også tullete. Men i hovedsak faller de fleste gruppene logisk på plass:

• Eksempler på lavere nivå-«funksjonær»: hjelpepersonale i sykepleie, butikk- og restaurantkasserere, maskinskrivere, trygdekassefunksjonærer, butikkekspeditører, badebetjening, sentralborddamer, bankkasserere, jernbanekonduktører, kokker osv.
• Eksempler på «funksjonærer» på mellomnivå: vanlige lærere, ikke lektorer, vanlige sjukepleiere, reklametegnere, redaktører/journalister, bedriftsledere, administrasjonssekretærer, revisorer, sosialtjenestemenn, salgsfunksjonærer, reisebyråfunksjonærer, skipsførere, maskinsjefer, loser, flygere, flymaskinister, barnehagelærere (3- 4 års universitets-/høyskoleutdanning)
• Eksempler på høyere «funksjonærer»: leger, avdelingsingeniører, lektorer, jordmødre, jurister, arkitekter, tannleger, apotekere, faglært apotekpersonale, professorer/dosenter, prester. (6-7års universitets-/høyskoleutdanning).
• Faglærte og ufaglærte arbeidere tror jeg ikke trenger noen nærmere presentasjon.

Jeg tror vi kan lese følgende ut av denne tabellen dersom vi ser den i forhold til annen kunnskap vi har:

• Den viktigste endringa er at kvinner er blitt enda mer integrert inn i arbeidsstyrken, og at kvinner tar like mye (om enn ikke så høy) utdanning som menn.
• Arbeiderklassen øker i størrelse. (Marx skreiv at kapitalismen forenkler klassemotsigelsene og fører til at samfunnet mer og mer blir delt inn i to hovedklasser: borgerskapet og arbeiderklassen. Som vi ser stemmer dette fortsatt 150 år etter)
• Arbeiderklassen har høyere utdanning nå enn tidligere. (Fra tabell 4.1 i Utjamningsmeldinga, Stortingsmelding nr 50, 1999 går det fram at for personer mellom 25 og 39 år har 54% videregående skole og 29% har eksamen fra universitet/høgskole.)
• Antallet sjølstendig næringsdrivende har minka både relativt og absolutt.
• Såkalte funksjonæryrker har økt, mens såkalte arbeideryrker har minka.
• De laveste såkalte funksjonæryrkene (bare grunnskole) har minka i antall.
• Antallet hjemmearbeidende (husmødre o.l.) har sunket sterkt.
• Antallet pensjonister, uføre og sjuke har økt sterkt.
• Tabellen forteller ingenting om borgerskapets utvikling.

Arbeiderklassen har blitt større

Når jeg konkluderer med at arbeiderklassen har økt, er det med bakgrunn i en vurdering av hvilke yrkesgrupper som bør regnes med i den. Dersom vi tar utgangspunkt i at det som kjennetegner arbeiderklassen er at

• den er avhengig av å selge sin arbeidskraft for å få lønnsinntekt
• at den ikke har makt over sin arbeidssituasjon
• og at dens inntekt i hovedsak går til å sikre dens reproduksjon,

så vil jeg hevde at de fleste i funksjonærgruppene tilhører arbeiderklassen. Ser man på lønnsforhold er det hipp som happ om det er fagarbeideren eller funksjonæren som har høyest lønn. Det er nok av funksjonærer i offentlig sektor som tjener dårligere enn arbeidere i privat sektor. Men som hovedregel, med mange unntak (kvinnedominerte yrker tjener mindre enn mannedominerte yrker blant annet) kan man si at jo lenger utdanning et yrke er, jo høyere lønn. Det er for så vidt ikke yrket som er bestemmende for klasseinndelinga.

Sjukepleiere

La oss ta en sjukepleier: De fleste sjukepleiere har ikke noen form for kontroll over arbeidet, til tross for at de kan ha en viss ledelsesfunksjon i forhold til hjelpepleiere og andre arbeidskamerater på en sjukehusavdeling (80% av sjukepleierne har over hodet ikke noen ledelsesfunksjon). Noen få sjukepleiere kan få stillinger med litt makt og større inntekt og må kanskje sees på som representanter for ledelsen i bedriften mer enn som arbeidere. Noen veldig få sjukepleiere ca. 10 i landet som helhet kan oppnå å være med i toppen på sjukehusets administrasjon og derved tilhøre et lavere sjikt av borgerskapet.

I både offentlig og privat sektor er det en gruppe ansatte som er mellom barken og veden: De er gitt en lederposisjon innafor et arbeidskollektiv, og tjener litt mer enn vanlige ansatte. Disse mener jeg tilhører arbeiderklassen. Over disse igjen har man gjerne ledere med større makt og gjerne retten til å dele ut advarsler og reelt avgjøre ansettelsesforhold. Disse opptrer som arbeidskjøperens representant og må sees på som et mellomsjikt i samfunnet. Å kalle disse småborgere kan være greit.

Arbeideraristokrater

En annen synsvinkel er å se på dette sjiktet som «arbeideraristokrater». Engels brukte dette begrepet for å beskrive forholdet mellom noen av datidas faglærte og ufaglærte i industrien. Disse arbeideraristokratene har felles interesser med arbeiderklassen i å styrte kapitalismen men deres privilegier vil trues i en slik prosess.

Hensikten med en klasseanalyse er ikke å lage sylskarpe analyser av det enkelte yrke. Tvert imot er hensikten å finne fram til generelle trekk ved de ulike sosiale gruppene og bestemme hvem som definitivt er på riktig og gæern side, samtidig som man skal kunne bruke analysen til å finne fram til en innretting på hvor partiet skal prioritere å vokse og vinne innflytelse. Jeg tror ikke at det kan være behov for å gå noe «dypere» i materien rundt dette med funksjonær/arbeider i denne omgang. Men når vi definerer arbeiderklassen på denne måten, framstår den som en differensiert klasse, med innbyrdes motsigende interesser. Disse motsigende interessene er ikke uovervinnelige, men må tas hensyn til. Generelt sett må vi ha som hovedinnretting å konsentrere kreftene om de som utgjør det store flertallet i arbeiderklassen: arbeidere og lavere funksjonærer. Og vi må prioritere en innretting på kvinnedelen.

Mens jeg er inne på arbeideraristokratiet; AKP har vanligvis knytta dette begrepet til de delene av fagbevegelsen som kommer i en mellomposisjon mellom arbeiderne og bedriften eller som er heltidstillitsvalgte i fagforbunda. Her har vi lagt vekt på Lenins definisjon, som er knytta opp til at monopolkapitalen bruker en del av superprofitten til å kjøpe opp et sjikt i arbeiderklassen. Jeg tror det er fornuftig å holde på arbeideraristokratibegrepet også i denne forstand. Arbeideraristorkratiet finnes i så fall i tre klasser:

1. Vi har de heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
2. På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
3. Og aller øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større fagforeningseide bedrifter, og som kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd, disse tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.

Nomenklaturen

Et begrep som har blitt brukt for å beskrive sjiktet av topp-tillitsvalgte i de store partiene, de store frivillige organisasjonene som er knytta opp til det korporative samarbeidet og de statskontrollerte delene av økonomien, har vært: nomenklaturen. Dette begrepet stammer igjen fra en beskrivelse av hvordan det øvre sjiktet i kommunistpartiene og statsapparatene i Østblokk-landa fungerte. Som individ kan man oppnå å få posisjoner som igjen fører til at man blir med i et skikt som er knytta til herskerklassen. Jeg synes dette begrepet passer godt på norske forhold. Tron Øgrim har en lengre drøfting av både arbeideraristokrati og nomenklaturen i sin bok Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml) (1982). I tida framover bør vi ta opp trådene fra de relevante kapitlene i boka for å se om vi ikke kan komme et skritt videre i denne delen av klasseanalysa.

Hovedtendensene i klasseutviklinga

Et trekk ved utviklinga som ikke kommer fram i tabellen, er at arbeidsløsheten er på et høyere nivå nå enn tidligere. Dette kan virke rart når vi opererer med 3% arbeidsløse akkurat i dag, men ser vi på den generelle utviklinga over tid etter krigen, er det ingen tvil om at den langsiktige tendensen er økt arbeidsløshet. Den langsiktige tendensen er altså at antallet lønnsarbeidere øker og at antallet og andelen arbeidsløse øker.

Tabell 191 viser tydelig at det foregår en proletarisering av de sjølstendig næringsdrivende (bønder, fiskere, snekkere, fysioterapeuter osv). De har blitt færre både absolutt og relativt. Nå når flere og flere får høyere utdanning, sier det seg sjøl at dette vil forsterke proletariseringa av de akademiske yrkene.

Summerer vi opp utviklinga kan vi slå fast at arbeiderklassen og antallet lønnsarbeidere er større og sterkere enn før. Den viktigste grunnen til at arbeiderklassen internasjonalt står svakere nå enn for en generasjon siden, er sosialismens midlertidige nederlag. At kvinnene nå deltar i arbeidslivet i stadig økende grad, har vært den viktigste faktoren for denne styrkinga. Et spørsmål som stilles, er om kvinnens nye rolle som lønnsarbeider er forbigående, om ikke hun vil bli tvunget ut av yrkeslivet i forbindelse med en ny depresjon. Jeg ser det ikke slik. I EU-området har man nå hatt vedvarende kronisk arbeidsløshet rundt 10% de siste 15 åra uten at dette har svekka denne tendensen. Det er derfor avgjørende for den videre diskusjonen om klasseanalysen å utvikle forståelsen for forholdet mellom klasseundertrykkinga og kvinneundertrykkinga.

Klasser og kjønn

AKPs analyse av kvinneundertrykking er noe jeg er stolt av. Spørsmålet er om vi kan bruke prosessen rundt nyskrivinga av programmet til å utvikle denne videre, nettopp ved å se nærmere på hvordan kvinneundertrykkinga og undertrykkinga av arbeiderklassen som helhet henger sammen.

Jeg tror ikke vi skal legge opp til en kamp om hvilke deler av arbeiderklassen det er som er mest ledende eller som er «kjerna» eller andre uttrykk som først og fremst fungerer splittende. La oss heller prøve å se på hvordan arbeiderklassens helhetlige kamp påvirkes av kvinneundertrykkinga.

I første omgang synes jeg at vi kan si at av alle viktige delkamper i kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er kampen for kvinnefrigjøringa den viktigste. Ingen strategiske seire kan vinnes uten at kvinnfolka og kvinnenes interesser utgjør en sentral kraft.

På den ene sida må kvinnene utvikle sine særegne krav, på den andre sida må disse samordnes med de andre delkampene til arbeiderklassen. Vi trenger derfor både en særegen kvinneorganisering i alle deler av arbeiderklassen, men også en organisering som evner å finne fram til samlende paroler som trekker de ulike delene av klassen sammen. Det er kommunistenes oppgave både å organisere partiet slik at den evner å ta utgangspunkt i arbeiderklassens helhetlige interesser og å ta initiativ til organisasjoner og initiativ som ivaretar dette i arbeiderklassen.

Mobilisere menna

Det avgjørende spørsmålet for å utvikle kvinnefrigjøringa videre er hvordan å mobilisere menna i arbeiderklassen til ikke bare å støtte kvinnenes krav, men å innse at det er av avgjørende betydning for hele arbeiderklassen at kvinnene vinner fram. Og da blir det avgjørende spørsmålet for menna: Vil vi tjene på kvinnenes seire, eller vil vi tape? Her mener jeg at det råder usikkerhet i partiet. Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil vinne på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det arbeidermannen vil miste?

Hvis kvinnene får samme lønna som menna, vil menna tape på det? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet, eller ta betalte permisjoner. Får vi sekstimers normalarbeidsdag, vil dette opplagt komme menna til gode. osv.

Kvinnene i dag er i en spesiell situasjon der de både er lønnsarbeidere og hovedansvarlige for det ubetalte arbeidet i husholdningene (kvinnene og menna jobber like mange timer i uka dersom man slår sammen betalt og ikke betalt arbeid. Dette svekker kvinnenes inntekter både i form av lønn, trygder osv.). Dette gir dem erfaringer som gjør at de lettere finner fram til krav som hele arbeiderklassen tjener på. Det er derfor lurt av menna i arbeiderklassen, i egen interesse, å bruke tid og krefter på kvinnefrigjøringa. Det er ikke bare lurt, vi kommer ikke utenom det. For kvinnefrigjøringa vil aldri vinne fram uten aktiv deltakelse (ikke bare støtte) fra menna. Men når det er sagt, må ikke kvinnene kreve at menn skal delta i kvinnefrigjøringa på kvinners vis og som deres lydige slaver. Menna skal delta i kvinnefrigjøringa nettopp som menn som ser at de har egeninteresse av å være med. Det er borgerskapet som tjener på og legger opp til analyser og kampanjer som har i sitt grunnlag at vanlige kvinner og menn ikke har felles interesser.

I det nåværende programmet står det i kapitlet om kvinneundertrykkinga: «Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger den for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.

Menn garantert jobb?

Hvordan utvikler forholdet mellom arbeidermenna og kvinnene seg. Blir det større og større forskjeller under kapitalismen, eller får de mer og mer like forhold? Som hovedtendens er det vel ingen tvil om at kjønna får mer og mer like forhold. Men likevel reproduseres kvinnelønna. Det gapet som var der for 30 år siden er der fortsatt. Det er blitt litt mindre, men ikke avgjørende mindre. Det er fortsatt kvinnen som skal ha den løseste tilknytninga til arbeidsmarkedet. Følgende utsagn fra en undersøkelse sier sitt: I følge Dagens næringsliv 27. mai 1999: «Forskjellen i arbeidsledighet mellom verdens rike land skyldes forskjell i ledigheten blant kvinner, ungdom og gamle. Menn mellom 25 og 54 år har jobb i alle landene, nesten uansett hvor høy eller lav ledigheten er.» La dette synke litt. Menn i sin beste alder er garantert jobb. Kvinner ikke. Reservearbeidskraften er den samme nå som for 100 år siden, til tross for kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidsstyrken de siste 20 åra. Hva er vårt typiske bilde av en arbeidsløs?

Kvinneundertrykkinga gjenskapes hver dag fordi det er integrert i og videreutvikla av det kapitalistiske systemet. Det er ikke en enkelt del av systemet som står for kvinneundertrykking, den gjennomsyrer alle sider ved systemet. For eksempel familien. Under kapitalismen har den endra seg til å bli mindre, til å ha færre oppgaver, den ikke-arbeidende husmor er blitt en liten minoritet og det er færre generasjoner i husholdningene. Det er altså utviklinga av det kapitalistiske systemet som er bestemmende for utviklinga av familien og av kvinneundertrykkinga.

Familien årsaken

I det nåværende programmet til AKP står det:

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

Etter min mening er det feil å påstå at «Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene». Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien «som institusjon» er likestilt med kampen mot kapitalismen. Personlig mener jeg også at det å dele opp familien i begreper som «som institusjon», «som økonomisk enhet» osv. blir mer forvirrende enn klargjørende for hva som egentlig menes.

Det er ingen tvil om at det står mye bra i AKPs nåværende program. Ved å legge vekt på å få til en reell diskusjon i hele partiet og med dets venner kan det hende at vi kan komme ut av dette med en enda bedre kvinne- og klasseanalyse.

Hvordan er forholdet mellom kvinneundertrykkinga og rasisme, den nasjonale undertrykkinga av samene osv? Den store forskjellen ligger i størrelsen. Kvinneundertrykkinga rammer over halve arbeiderklassen. Men forskjellene mellom blekhuda og mørkhuda i Norge vil jeg anta er større enn forskjellene mellom menn og kvinner. Og i motsetning til kvinnene så finnes det en sterk tendens til å mene at mørkhuda ikke hører hjemme her på berget. Det er derfor god grunn til å anta at undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderne er hardere enn undertrykkinga av de bleke kvinnene i arbeiderklassen. Naturligvis blir undertrykkinga av de mørkhuda arbeiderkvinnene hardest. Det overordna i disse forholda er å vise at framgang for de mørkhuda sin kamp er i interessene til de blekhuda, og at framgang for samekampen er i de norske arbeidernes interesser.

Grunnprinsipp

… en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ.

(Kapitalen, første bok, side 39 i fjerde bind av Oktober-utgava)

Grunnelementene i planøkonomien

Arbeidstida

Ved å fjerne den kapitalistiske formen for produksjon vil det bli mulig å innskrenke arbeidsdagen til det nødvendige arbeidet. Imidlertid ville det nødvendige arbeidet, under ellers like forhold, utvide sitt område. På den ene sida fordi arbeidernes livsforhold ville bli rikere og deres livskrav større. På den andre sida fordi en del av det nåværende merarbeidet ville bli regnet som nødvendig arbeid, nemlig det arbeidet som er nødvendig for å skape et samfunnsmessig reserve- og akkumulasjonsfond.

(Kapitalen, første bok, side 194-195 i tredje bind av Oktober-utgava)

Fordeling

Tilbake (etter fradrag av reserve- og akkumulasjonsfondet, se forrige sitat. HM) blir den andre delen av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningskostnadene som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og vil avta i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det andre: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund betydelig, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og tiltar i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie.

(Kritikk av Gothaprogrammet, Pax)

Totalproduktet til denne sammenslutningen av frie mennesker er et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir derfor samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor bli fordelt blant dem. Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Bare som en parallell til vareproduksjonen forutsetter vi at hver produsents andel av livsmidlene er bestemt gjennom hans arbeidstid. Arbeidstida vil altså spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstida regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre sida tjener arbeidstida samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og distribusjonen.

(Kapitalen, første bok, side 94-95 i første bind av Oktober-utgava)

Nødvendighetens og frihetens rike

Som arbeid ut over det de gitte behovene tilsier, må merarbeid alltid finnes. … Men hvor mye bruksverdi som framstilles på en viss tid, altså også på en viss merarbeidstid, avhenger av arbeidets produktivitet. Samfunnets virkelige rikdom og muligheter til stadig å utvide reproduksjonsprosessen avhenger altså ikke av hvor langvarig merarbeidet er, men av hvor produktivt det er, og av de mer eller mindre rikholdige produksjonsbetingelsene som det foregår under. Frihetens rike begynner i virkeligheten først der hvor det arbeidet som må gjøres av nød og ytre formål, opphører. Det ligger altså etter sin natur hinsides den egentlige materielle produksjonens sfære. På samme måte som den ville må kjempe mot naturen for å tilfredsstille sine behov, opprettholde livet og reprodusere det, så må også det siviliserte menneske gjør det – i alle samfunnsformer og under alle produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg med menneskenes utvikling, siden behovene utvikles. Men samtidig utvikles de produktivkreftene som tilfredsstiller disse behovene. Innen dette området kan friheten bare bestå i at samfunnsmennesket, de forente produsentene, styrer sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin felles kontroll, i stedet for å bli behersket av det som av en blind makt, og at de gjennomfører det med minst mulig kraftanstrengelse, under verdige forhold og i pakt med den mennesklige naturen. Men dette vil alltid forbli et nødvendighetens rike. Hinsides det begynner en utvikling av menneskets krefter og evner som har sitt mål i seg sjøl – det virkelige frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på grunnvollen av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

(Kapitalen, tredje bok, side 725 og 726 i Clarté-utgava)

Planlegging av produksjonen

I siste instans er all økonomi et spørsmål om økonomisering med tida. … Økonomisering med tida, pluss planlagt fordeling av arbeidstida på de ulike produksjonsgreinene, er derfor den første økonomiske lova når fellesskapsstyrt produksjon er grunnlaget.

(Grundrisse, side109 i Collected Works 28, Lawrence and Wishart)

Etter at den kapitalistiske produksjonsmåten er avskaffet men samfunnsmessig produksjon består, vil verdifastsettelse framleis være framherskende, i den forstand at regulering av arbeidstida og fordeling av det samfunnsmessige arbeidet mellom de ulike produksjonsgruppene, og bokføring av dette, blir mer vesentlig enn noensinne.

(Kapitalen, tredje bok, side 754 i Clarté-utgava)

Bokføring som kontroll og ideell sammenfatning av prosessen blir mer og mer nødvendig jo mer samfunnsmessig produksjonen blir, og jo mer den mister sin reint individuelle karakter. Bokføring er altså mer nødvendig i kapitalistisk produksjon enn i håndverks- og bondeproduksjon, og mer nødvendig i fellesskapsstyrt produksjon enn i kapitalistisk.

(Kapitalen, andre bok, side 123 i Clarté-utgava)

Planlegging av investeringer

Tenker vi oss at samfunnet ikke er kapitalistisk, men kommunistisk, så faller pengekapitalen umiddelbart helt bort, og dermed også de forkledninger av transaksjonene som den medfører. Saken reduserer seg da ganske enkelt til at samfunnet må beregne på forhånd hvor mye arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer som problemfritt kan brukes på næringsgreiner som f.eks. jernbanebygging, som ikke på lang tid (kanskje et år eller mer) kan levere noe produkt – verken i form av produksjonsmidler, levnedsmidler eller noen andre nytteeffekter – men likevel legger beslag på en del av den årlige totalproduksjonen både når det gjelder arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer.

(Kapitalen, andre bok, side 278 i Clarté-utgava)

Penger

Ved samfunnsproduksjon faller pengekapitalen bort. Samfunnet fordeler arbeidskraft og produksjonsmidler på de ulike næringsgreinene. Produsentene kan gjerne for min del få utdelt papiranvisninger, som de kan veksle inn mot en andel av samfunnets forbruksvarelagre svarende til den tida de har arbeidet. Slike anvisninger er ikke penger. De sirkulerer ikke.

(Kapitalen, andre bok, side 315 i Clarté-utgava)

Lønn

Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra), og med denne kvitteringen trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdningen av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.

Her hersker åpenbart det samme prinsipp som regulerer varebyttet, for så vidt som det dreier seg om byttet av likeverdige varer. Innhold og form er forandret, fordi ingen under de endrede forhold kan yte noe annet enn sitt arbeid, og fordi på den andre side intet annet enn individuelle forbruksmidler kan gå over i den enkeltes eiendom. (…)

Den like rett er derfor her prinsipielt fortsatt den borgerlige rett, skjønt prinsipp og praksis ikke lenger ligger i tottene på hverandre, samtidig som bytte av ekvivalenter i varebyttet bare eksisterer som et gjennomsnitt, ikke i det enkelte tilfellet. (…)

Likheten består i at det måles med samme målestokk – arbeidet. Men den ene er fysisk og intellektuelt den andre overlegen, yter altså på samme tid mer arbeid eller kan arbeide lenger; og for å tjene som målestokk må arbeidet bestemmes etter sin varighet og intensitet, for ellers ville det opphøre å være målestokk. Denne like rett er ulik rett for ulikt arbeid. Den anerkjenner ingen klasseforskjell, idet enhver bare er arbeider akkurat som alle andre, men den anerkjenner stilltiende arbeidernes ulike individuelle begavelse og dermed forskjellige individuelle yteevne som naturlige privilegier.

(Kritikk av Gothaprogrammet, Pax)

Ledelse og lederlønninger

I den kooperative fabrikken faller oppsynsarbeidets antagonistiske karakter bort, ettersom direktøren betales av arbeiderne i stedet for å representere kapitalen mot dem. I det hele tatt har aksjeselskapet – som utvikles med kredittvesenet – en tendens til mer og mer å skille dette forvaltningsarbeidet som funksjon fra det å ha kapital, egen eller lånt. Akkurat som dommer- og forvaltningsfunksjonene skilte seg fra jordeiendommen da det borgerlige samfunnet utviklet seg, mens de under feudaltida var jordeierens attributt.

(Kapitalen, tredje bok, side 352 i Clarté-utgava)

Arbeidslønna for en epitropos eller regisseur, som han hette i det feudale Frankrike, skiller seg fullstendig fra profitten og antar form av arbeidslønn for kvalifisert arbeid, så snart foretaket drives i stor nok skala til å kunne betale en slik dirigent (manager) …

(Kapitalen, tredje bok, side 351 i Clarté-utgava)

At ingenting går tapt eller sløses vekk, at produksjonsmidlene forbrukes bare i den grad som produksjonen krever, avhenger av arbeidernes trening og utdanning, og av den disiplin som kapitalisten utøver over arbeiderne, og som blir overflødig i et samfunn der arbeiderne arbeider for egen regning. Alt nå er den nesten overflødig når det arbeides akkord.

(Kapitalen, tredje bok, side 75 i Clarté-utgava)

Bærekraftighet

Sett fra en høyere økonomisk samfunnsforms synspunkt kommer enkeltindividenes private eiendomsrett til jorda til å fortone seg som like usmaklig som at et menneske eier et annet. Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja ikke engang alle nåværende samfunn til sammen er eiere av jorda. De bare besitter den, med rett til å bruke den, og har som gode familiefedre å overlate den i bedre stand til kommende generasjoner.

(Kapitalen, tredje bok, side 687-88 i Clarté-utgava)

Tidsskriftomtale ved Morten Falck

Materialisten har mat for den som vil trene tenkemusklene, skjerpe standpunktene og bli litt klokere. Nummer 1-2, 1999 inneholder artikler om krigene på Balkan, om «hatsnakk», en kritikk av sosialøkonomen Gary Becker (Nobelprisen 1992), dessuten artikler om grafitti, om kriminalomsorg og om korporativisme/interesseorganisasjoner.

«Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt» kaller Materialisten seg. Det er et prisverdig formål. Det blir ytterligere klargjort i en tekst på innsida av omslaget, der det framgår at i tillegg til å styrke den tverrfaglige diskusjonen om forskningsresultater og vitenskapsteori og båndene mellom forskningsmiljøer og en interessert allmennhet, skal tidsskriftet utvikle og konkretisere den marxistiske teorien, ut fra en marxist-leninistisk erkjennelsesteori.

Det trengs, for å si det mildt. Se deg om i verden. Forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for livet i et industrielt samfunn (noen kaller samfunnet post-industrielt – mon de kjøper alle sine industrivarer, mat, klær og forbruksvarer, på postordre?) – og det blir mer og mer nødvendig å følge med i det som foregår dersom vi skal ha noen mulighet for å påvirke eller iallfall forstå utviklinga. Samtidig blir marxismens analyser bekrefta i detalj hver dag, hver time, hvert minutt og sekund, verden over. Behovet for å utvikle den marxistiske teorien, slik at den fanger opp nye erfaringer og nye foreteelser er enormt. Tidsskriftets navn er lovende i så måte.

Balkan, imperialismen og det norske språket

Stephen R. Shalom har skrevet artikkelen om krigene på Balkan, som er oversatt fra Zmags hjemmeside. Den er en interessant polemikk mot dem på venstresida som støttet USAs krig mot Jugoslavia. Som kjent fantes det slike. I Norge representert ved flere grupperinger, fra SV-ledelsen til personer innafor RV, som for eksempel Trond Andresen. Artikkelen er interessant og legger fram mange gode argumenter. Den tar også opp den holdninga som NKP var den tydeligste talsmannen for i Norge, nemlig at det var feil å kritisere «offeret» Milosevic under Pentagons bombetokter.

Som sagt er artikkelen interessant. Men den svikter når det gjelder analysen av USAs hensikter. Den ser ikke etter USAs imperialistiske mål, behovet for å rykke fram der det sammenraste Sovjet-imperiet etterlater et vakuum, behovet for å styrke seg og erobre posisjoner i forhold til den europeiske imperialismen som samler styrke under EU-frakken. Dermed gjør den det ikke lettere å se hva som virkelig skjer. Den etterlater oss også uten en videre forklaring på andre staters framferd, for eksempel Frankrikes i Rwanda. Kanskje vil redaksjonen forsvare seg med at Shalom ikke er marxist? Greit nok. Men det er likevel en svakhet ved artikkelen. Det forklarer også at han ikke ser på den nasjonale sjølråderetten som et prinsipp. Han er både i stand til å si at han er tilhenger av våpenstøtte til et undertrykt folk som ønsker å slåss for sin egen frigjøring, at KLA utviklet seg til «en seriøs geriljastyrke med stor støtte i befolkningen» – og gå imot å gi våpen til KLA.

Men den største svakheten ved artikkelen er etter mitt syn at han ikke problematiserer de nasjonale og etniske konfliktene på Balkan, ikke stiller seg spørsmålet om hvorfor de blusser så veldig opp etter at de har vært holdt i sjakk av Tito-regimet gjennom nesten et halvt århundre. Dermed blir de uforståelige, fordi vi ikke ser hvem som blåser til ilden, hvordan motsetningene bevisst pustes opp. Hvem tjener på dem? De er jo ikke nedlagt i genene, de er skapt av historien og politikken, og kan overvinnes politisk og historisk, selv om veien dit er blitt mye lenger.

Artikkelen er skrevet mens krigen pågikk. Det er interessant å lese den nå etterpå, og se at mange greide å holde hodet kaldt, analysere det som foregikk og ta riktig stilling i en komplisert situasjon. Men den hadde vært lettere å lese om ikke oversettelsen var så full av feil. En ting er at Rugova ett sted blir til Rugarta, og at oversetteren ikke vet at sloss er preteritum av verbet å slåss. Eller at hun ikke vet forskjell på de og dem, han og ham (som om det er noe vanskeligere enn å vite forskjell på jeg og meg!). Verre er merkelige ord som «rasjonalet» i stedet for begrunnelsen, «en fraksjon av 2000» i stedet for brøkdel, «begge faksjonene» i stedet for fraksjonene, «kredibilitet» i stedet for troverdighet. «Ulovlige gjennomsøkinger» betyr antakelig ransakinger, og «vigilant atferd» er det ingenting som heter på norsk. Og hva i helvete er en «analysator»? Noe i en bilmotor?

Det er ikke lett å oversette fra fremmede språk. Den viktigste forutsetninga er å være god i norsk. Særlig hvis det er hastverk, er dette et ansvar ikke bare for oversetteren, men for redaksjonen. Jeg håper Materialisten-redaksjonen tar det ansvaret mer alvorlig en annen gang. Det er en fattig trøst at det ikke bare gjelder Materialisten, eller at det finnes språklig slurv også andre steder i bladet.

Ytringer som dreper

Materialisten bringer fire artikler fra det kjente tidsskriftet Index on Censorship, oversatt av Unni Rustad. De handler om «Snakket som dreper», det amerikanerne kaller «hate talk», hatsnakk. Det er nyttige artikler i flere diskusjoner om ytringsfrihet og demokrati – både i en diskusjon om hvordan vi møter rasisme og i diskusjonen om sosialismen og menneskerettighetene.

«Hatsnakk, som amerikanerne kaller det, er en problematisk sak for folk som tror på ytringsfriheten. Det er grovt, fornærmende, truende og trakasserende. Det kan føre til vold, hat og diskriminering, og det dreper,» skriver Ursula Owen i hovedartikkelen «Snakket som dreper». Hun beskriver eksempler fra USA/Canada, Israel og Balkan, og trekker selvfølgelig linjer tilbake til Hitler-Tyskland. Samtidig som det er umulig å få bukt med rasistisk hatsnakk på USAs radiokanaler fordi det har høy «rating», det har mange lyttere og får dermed reklamekroner, førte pornomotstanden til stramme anti-pornolover i Canada. Men de ble i første rekke brukt mot homofile, og rammet dessuten pornomotstanderne sjøl. Mordet på Yitzhak Rabin i november 1995 var kanskje et resultat av hatsnakk? Og på Balkan har hatsnakk hatt gylne tider – i lederen siterer Evy Frantzen og Cecilie Høigård fra en artikkel av Unni Rustad i Materialisten nr 2-3, 1998: «kosovoalbanerne havna aleine på den absolutte bånn (av lista), for om dem kunne det ikke sies et eneste godt ord (…), men plutselig bryter en ung mann inn i samtalen og sier: ‘Ok, greit nok, men når skal vi samle oss og dra til Kosovo og drepe albanere?’»

Under samletittelen «Ingen havn i stormen» følger så tre korte artikler som setter søkelyset på Roma-folkets situasjon i Tsjekkia og Slovakia, og hva sigøynerne møter som flyktninger i Irland og England. Owen sier i sin artikkel: «Som ivrige motstandere av sensur og talsmenn for ytringsfrihet, er vi nødt til å spørre: Er det et øyeblikk hvor de kvantitative konsekvensene av hatsnakk kvalitativt forandrer argumentene for hva vi skal gjøre med det? Og kan det ikke lages et skille mellom ordene til dem som snakker hatsnakk utfra overbevisning, uansett hvor uvitende, skakkjørt eller fordomsfull denne overbevisningen er, og hatsnakk som propaganda, den vel overveide og systematiske bruken av løgner for å spre frykt, hat og vold i hele befolkningen?»

Denne argumentasjonen har også vært brukt i norsk debatt. Jorun Gulbrandsen bruker hatsnakk som argument for forbud mot rasistiske ytringer i artikkelen «De farlige tankene» i Røde Fane nr 4, 1998.

Ting har ofte flere sider

Dette er alvorlige spørsmål, og de er vanskelige. Fordi de har mange sider, og det er nødvendig å veie motstridende hensyn mot hverandre. På den ene sida: Hvordan kan vi bekjempe feilaktige idéer? Eller, for å være konkret: Åssen kan vi bekjempe rasismen?

Mange vil si at rasistiske ytringer må forbys, og at rasister ikke fortjener å komme til orde. Problemet er at ingenting tyder på at slike tiltak som forbud og sensur er effektive mot rasismen. Den voldsomme rasismen som nå rammer Roma-folket i Tsjekkia og Slovakia er et godt eksempel på det. I mange år, fra krigen sluttet og til Østblokka gikk i oppløsning og Tsjekkoslovakia blei delt, var rasismen forbudt. Det fjernet den ikke. Det trakk ikke tennene på den heller, det styrket ikke enheten mellom romaene og flertallsfolkene, og det skapte ingen motstandskraft mot rasismen. Sjølsagt, for idet rasismen blir forbudt, blir også debatten mot den tannløs, allmenn, ute av stand til å diskutere det konkrete innholdet i fordommer som bare brer seg underjordisk som et giftig, men usynlig mycel av sopptråder. Forbud mot rasisme endrer ikke tenkninga hos noen, det skjerper ikke noens kritiske sans, det bare lammer debatten. Bare aktiv debatt og åpen prøving av idéer kan vaksinere hodene våre mot de idéene som ikke er sanne.

Et godt eksempel på dette er Jack Erik Kjuus og det såkalte partiet «Hvit Valgallianse» som gikk inn for å sterilisere alle adoptivbarn som ikke hadde norsk opphav. Det avskyelige forslaget blei trukket fram i lyset, og faktisk uskadeliggjort i en voldsom debatt. Legg merke til at mannen er usynlig i årets valgkamp, sjøl om han faktisk stiller til valg.

Skal vi ta et historisk eksempel, kan vi peke på hvordan rasismen blei drevet tilbake i Sverige og Norge i mellomkrigstida gjennom en effektiv idékamp, der Clarté og Mot Dag var viktige organisasjoner og Ebbe Linde og Karl Evang sentrale personer. Eller hvordan kunnskapene om Hitler-Tysklands rasistiske forbrytelser har kriminalisert jødeforfølgelser over hele den vestlige verden i etterkrigstida.

Idéer kan bare bekjempes med kunnskaper, debatt, argumenter, overbevisning. Prinsipielt mener jeg derfor at forbud mot rasistiske ytringer ikke bare har lite for seg, men er direkte skadelig. Bare når rasistene får komme til orde, blir det mulig å trekke tenna på rasismen. På den annen side – er spørsmålet om hatsnakk egentlig et spørsmål om ytringsfrihet? Jack Erik Kjuus er blitt dømt i norsk rett for rasisme. Det er som kjent forbudt i straffeloven, uten at det rammer verken dem som vil selge bolig bare til hvite nordmenn i fullt arbeid, eller politifolk som trakasserer fargede ungdommer med dyre sykler. Svenskene har formulert det litt annerledes, der rammer forbudet «hets mot folkgrupp». Den formuleringa viser mot noe annet enn ytring – den viser mot hets, trusler og vold, som individene i samfunnet skal ha beskyttelse mot. Altså individenes personlige sikkerhet, som også er en menneskerett.

Bare folks egen tankevirksomhet kan endre tankene deres. For å endre folks tenkning må vi nå fram til deres egen tankevirksomhet. Det finnes ingen annen måte. Forbud og sensur endrer ingen idéer. Samtidig skal folk kunne leve i trygghet uansett hva de mener. Denne personlige sikkerheten er en forutsetning dersom ytringsfriheten skal være reell. Artiklene fra Index on Censorship ser på dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet – og da blir det kanskje vanskeligere enn det egentlig er.

Men hvem bestemmer hvor grensene går?

Men det betyr ikke at jeg på noen måte mener dette er uproblematisk, eller at det ikke er vanskelig. Ikke bare er flere prinsipper involvert. Det må nødvendigvis være slik med menneskerettighetene, at de begrenser hverandre, i den forstand at grensene for demokratiske rettigheter nødvendigvis må gå der de rører ved andre menneskers tilsvarende rettigheter. Ingen kan ha rett til å utøve sine demokratiske rettigheter på en måte som begrenser andre menneskers demokratiske rettigheter.

Så hvor går grensene for ytringsfriheten? Det norske lovverket forbyr blasfemi. Det er en konkret grense som jeg er motstander av, samtidig som jeg mener alle har krav på respekt for sin religiøse oppfatning. Det å vise andre mennesker respekt er noe så enkelt som grunnleggende folkeskikk – men innebærer det at jeg ikke kan drive gjøn med forestillinger jeg ikke tror på, ja, kanskje finner absurde, dersom andre tror på dem?

Det norske lovverket forbyr ærekrenkelser. Men hva er ærekrenkelser? Og hvor går grensen mellom «frimodige ytringer» (om for eksempel direktører, politikere, offentlige tjenestemenn) og ærekrenkelser, eller kanskje til og med trusler? Er det avhengig av øynene som ser, ørene som lytter? Og gjelder de samme grensene for en rik direktør eller skipsreder i det offentlige rom og en vanlig, farget, adoptert tenåring i et norsk bygdesamfunn? Gjelder samme rett for statsadvokaten som for Fredrik Fasting Torgersen?

Den vesentligste mangelen i artiklene fra Index on Censorship er fraværet av spørsmålet «for hvem?». Det som mangler er den materialistiske erkjennelsen at verden er klassedelt. Produksjonsforholda, klassekampen og den økonomiske utviklinga styrer, og lover og rettigheter, tradisjoner og kultur er bare speilbilder av denne skjendige virkeligheten. Det er ikke likhet for loven. Det finnes i virkeligheten ingen allmenne, menneskelige rettigheter. Bill Gates og Rupert Murdoch har ikke samme ytringsfrihet som Mumia Abu-Jamal. Borgerskapet har ikke like store problemer med å komme til orde som arbeiderklassen. Banksjefer i England har større demokratiske rettigheter enn bønder i Kurdistan. Spørsmålet er: Hvem er tjent med størst mulig ytringsfrihet og hvem er tjent med hatsnakk? Asbjørn Elden rådet en gang alle til å spørre som Agatha Christie: Hvem tjener på det som skjer? Eller som Mao Zedong formulerte det: For hvem?

Og dessuten: Hvis vi skal komme fram til en verden der det virkelig hersker samme rett for Loke som for Tor, og der det virkelig finnes allmenne menneskelige rettigheter – hvordan gjør vi det? For det er vel det vi vil?

En overraskelse til slutt

Det er ikke så ofte man støter på et tidsskrift som gir impulser til denne diskusjonen. Det er en god grunn til å lese Materialisten. Det er annet stoff her også. Peder Martin Lysestøl skriver om sosialøkonomen Gary Becker, som beskriver husholdningene med begreper som er hentet fra sosialøkonomien, som verdi, investering, nyttemaksimering. Lysestøl går dessverre fort forbi en påvisning av at mannen er biologisk determinist, og blir litt for akademisk i stilen til at polemikken kan bli helt slående. Det er synd, for artikkelen er full av skarpe poenger bak de akademiske formene, og det er lite som er så morsomt som skarp og velfundert polemikk.

Det er også verd å merke seg Dag Tangens artikkel om interesseorganisasjonene og demokratiet – jeg kan ikke gå nærmere inn på den uten å sprenge alle rammer for denne artikkelen. Men les den, og tenk sjæl.

Men den morsomste og mest spenstige artikkelen, som ga meg noe uventet og nytt, var Torbjørn Skardhamars artikkel om tagging. Den bør du absolutt unne deg!

av Ola Lars Andresen

Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner, spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, «Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere».

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens Nato-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere – og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere – i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

«De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre «forsvant». Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 – alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994.»

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

«At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere.»

«Dødsskvadroner», sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller – som oftest – under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt Nato-medlem. Nato er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I Nato-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland.)

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal «totalforsvarsdoktrine» som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18-debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at Natos informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre «egne» opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil «gjøre sensur og undertrykking umulig», slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på – og for å kunne nærme meg – forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i Den europeiske union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det «Syden» som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år «dekket» Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun «hjem». «Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning,» sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter «Informasjonskrigen – en situasjonsrapport». Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: «Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen.»

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: «Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (…) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det.»

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon – eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder.) Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: «Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos ‘møtte’ en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (…) Lakonisk skrev han: ‘Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen …» Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme – som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp – lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

«Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap.» Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden han tyr til begrepet «forestilte fellesskap», som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene «hva som får folk til å drepe hverandre» tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at «verden» sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: «Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene.» Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet – som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg – så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien – hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor – for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang – at Nato tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket «bruktbilforhandler» som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.

Forslag til freds- og antikrigsprogram for AKP

---

1) Bryt med imperialismens militære verdenssystem!

• AKP arbeider for at Norge skal melde seg ut av Nato – og for at Nato skal nedlegges. I dag vil dette innebære å samle en breiest mulig front mot Det Nye Nato, med utrykkingsstyrker og sjølpålagt mandat til å intervenere over hele kloden.
• AKP går også mot Vestunionen og norsk medlemskap der, eller på annen måte innlemming i EU sin militære struktur.
• AKP går mot norsk støtte til aggresjonskriger – heller ikke om de føres gjennom FN-systemet eller under dekke av humanitære intervensjoner.

2) For et uavhengig invasjonsforsvar og norsk vernepliktshær

• AKP er for alminnelig verneplikt for kvinner og menn, og mot utvikling av en profesjonell vervehær. Forsvar av norsk sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil fortsatt være aktuell politikk for revolusjonære i en gitt situasjon. Enten ved en regelrett okkupasjon av landet eller ved at Norge blir brukt som base i en imperialistisk krig.
• AKP jobber for en politisk mobilisering av folket og soldatene for å motarbeide at det norske militæret blir brukt til aggresjonskriger eller i mot egen befolkning. Vi krever at den opprinnelige fortolkinga av § 25 i Grunnlova blir gjort gjeldende igjen (jf «Åpent forum» i Klassekampen 15. mai av Erling Folkvord).
• AKP krever rett til å nekte militær tjeneste som går utover det å forsvare landet mot militær aggresjon.
• AKP er mot norske militære styrker i utlandet – unntatt i fredsbevarende oppdrag a la Unifil, hvor alle involverte parter er enige i utplasseringa. Dvs. Norge må gå imot den nye «out og area»-linja til Nato og stanse oppbygginga av utrykkingsstyrker som Telemarksbataljoner og IRF/RDF-styrker a la den foreslåtte utrykkingsstyrken på 3.500 soldater.

3) Nei til ABC-våpen

• AKP krever ødeleggelse av alle ABC-våpen. Stormaktene må gå i spissen for nedrustinga.
  ABC-våpen er masseødeleggelsesvåpen som ikke skiller mellom venn og fiende og rammer sivilbefolkningen sterkt. Det er derfor rett å sette dem i en særklasse for å få fram hvem som er terroristene og står for de største krigsforbrytelsene og brudda på menneskerettighetene. Det er stormaktene som har det svarteste rullebladet i bruk av slike våpen. Og deres utvikling av nye fleksible atomvåpen foregår i skyggen av nedrustningsavtalene.

4) Solidaritet med undertrykte folk og nasjoner

• AKP støtter frigjøringskriger for nasjonale og sosiale rettigheter.
  Så lenge imperialismen består vil det være undertrykking og erobringskriger. AKP mener at undertrykte folk og nasjoner har rett til å slåss mot dette, også forsvare seg med våpen i hand mot voldelig undertrykking og okkupasjon. I vår epoke er den nasjonal-demokratiske frigjøringskampen en integrert del av den antiimperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen.
  Den væpna frigjøringskampen må bygge på strategien med politisk mobilisering av folket, uavhengighet fra imperialistmaktene og avvisning av elitistisk terrorisme.
• AKP slåss for nasjonale minioriteters politiske og sosiale likestilling og rett til kulturell utfoldelse, mot alle former for rasisme og nasjonal undertrykking.
  AKP er for at folk forener seg på tvers av etniske skiller og nasjonalitet og står i mot splitt og hersk-politikken fra imperialismen og lokale reaksjonære krefter. De fleste stater i dag er også flernasjonale og det beste i de fleste tilfeller vil være at det utvikles et gjensidig, likeverdig forhold mellom nasjonalitetene. Splittelser på et etnisk grunnlag er det bare det styrende borgerskapet og imperialistmakter som prøver å få innflytelse i landet som til sjuende og sist vil tjene på.
  Enhver nasjonal eller etnisk minoritet har imidlertid rett til å slåss mot diskriminering og annen undertrykking. Det inkluderer også retten for undertrykte nasjoner til å opprette egen stat, om de finner dette nødvendig for å oppnå likeverd og få slutt på undertrykkinga.

av Per Velde

Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var – uten tvil – det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, «Løp – den gamle verden er ute etter deg», i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om «studentopprøret i Paris» som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike – ja, i flere henseender lå «provinsen» foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250% økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden – særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for «avskaffet». Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter «bråk». Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope «CRS = SS!», og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret – av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn – administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell – universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad – den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. «Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt,» sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem – hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader – seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm «festning.». I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en – fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under «røde Dany» til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med «artilleriet» – kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går «infanteriet» til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene – mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep – og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere – opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang – nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23% i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon – det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld – 2.000-4.000 deltar – og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt – all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins – fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: «CRS – dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn.» Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis – bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: «Løp, kamerat – den gamle verden er etter deg!») Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. «Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,», sier han. «Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp – å skape friheten i handling.» Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: «Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid – de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det – det er det eneste forholdet de kan ha.»

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: «Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!» Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk – krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

«Sosialisme eller barbari!»

Løpesedlene spys ut på Censier. «Sosialisme eller barbari!» står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner – dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: «Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?» Og: «Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion.»

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: «Franskmenn – noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!»

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L’Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik – de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til «organisert vold» (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken («Nei til proletarisering!»). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne («Vestkysten vil leve!»). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg «sånn». Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris’ teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler («en dekadent institusjon») og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst – og henger opp plakat («Ubrukelig. Stengt.») på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) – de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke – «Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ.» Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet – de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi – og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner «Komiteen av revolusjonære dommere» og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: «Fotballen for fotballspillerne!» osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (…). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV – han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien – med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (…). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52% hadde ikke WC, 53% ikke bad, 65% ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten «eid» av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert «husforening» eksisterte. Bedriften hadde også et privat «politi» som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn – ikke slektninger, ikke venner – fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom – bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem – da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. «Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën,» forteller en. «Noen gråt, andre ropte hurra – så glødende var hatet.»

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: «EEC har ingen jordbrukspolitikk – bøndene tynes – mot avfolking og sentralisering!» Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra – jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen – en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP – studentarbeider-bonde-komiteene – som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault – deres kjerneområde – og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter – fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder – at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: «Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!» er hans budskap (…) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering – arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) – som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.

av Nicholas Busch

Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.

Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.

Nyliberal stat

Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.

Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.

Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.

Levende lik

Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.

Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».

Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de i følge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmene overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengenavtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.

Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmene mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».

Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.

EURODAC

For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.

Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.

Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».

Bevegelighet i alle dimensjoner

Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.

Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.

Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.

Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.

Eichmann i Jerusalem

Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.

Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.

De få og de mange

Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.

Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.

Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.

Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmene bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i såfall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.

Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.

For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.

Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er i følge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?

Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.

av Mass Soldal Lund

Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

«Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag.» (Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP (m-l) 1986)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.

av Rolv Rynning Hanssen

Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1200 milliarder kroner. Det var mer enn 50% økning for året før.

Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.

Kampen mot privatisering kan bli en av de største politiske kampene på lang tid i Norge. Kampen må ikke minst bli en hovedsak i lokalvalget i høst. Alle kommunestyrer og fylkesting vil få debatten på dagsorden i løpet av den neste valgperioden.

Min bakgrunn for å ta opp privatisering er mange års erfaring som ansatt i kommunesektoren, og i et kommunalt AS. Samtidig har jeg de siste tre åra vært ansatt i Norsk Kommuneforbund, og jeg har «stjelt» mye erfaring og fakta fra dette arbeidet. Jeg vil derfor naturlig nok konsentrere meg om kommunal og fylkeskommunal sektor og si lite om statlig sektor.

1. Privatisering – en definisjon

For å kunne diskutere privatisering, må en ha en tjenlig definisjon av begrepet. Privatisering er: Enhver overføring av ansvar, produksjon, drift eller finansiering av en tjeneste eller produkt – eller deler av dette – fra det offentlige til private aktører.

Privatisering må ikke sees på som en enkelt handling. Det er like mye en prosess som settes igang hvor sluttmålet er privatisering. Offentlig virksomhet har stor støtte i Norge, og argumentasjonen pakkes ofte inn. Mange ganger framsatt som «dere er vel ikke redd for litt konkurranse». Ordet privatisering er blitt så problematisk, at det nå blir pakka inn i uttrykk som konkurranseutsetting, markedstesting, fleksibilisering osv. Målet for disse tiltakene er imidlertid å føre offentlige oppgaver over til private.

2. Måter å privatisere på

Det er ulike måter å privatisere på. Alle har samme effekt, en del av det offentliges oppgaver blir overført til private (fra enkeltpersoner til multinasjonale selskap).

Avvikling av offentlige tjenester

Her tenker jeg på tilfelle hvor det offentlige rett og slett vedtar å ikke engasjere seg i virksomheten og avvikler. Det er så fritt fram for å etablere et privat marked på området. I andre tilfelle vil da f.eks. ulike omsorgstjenester blir overført til private, slektninger osv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette. Man avvikler store deler av offentlige og halv-offentlige barnehager og betaler foreldrene for ikke å bruke dem. Finansieringen er ikke helt privatisert, men den felles ordningen er avviklet og det er den enkeltes ansvar å løse problemene.

Egenandeler

I tillegg til å basere driften på skatter og avgifter, kan kommunen kreve egenandeler for tjenestene, f.eks. hjemmehjelpstjenesten. Det som har vært en gratis kommunal ytelse, blir avhengig av den enkeltes betalingsevne. En slik delprivatisering ekskluderer mange fra å kunne benytte tilbudet, nedbygger tilbudet og privatiserer løsningen av problemene, samtidig som det øker mulighetene for å etablere et privat marked.

Salg

Direkte salg av offentlig eiendom og virksomhet blir stadig mer vanlig. Det kan ha flere sider. Forslagene om å selge kommunens bygningsmasse fordi den forfaller, blir mer og mer vanlig. Den generelt dårlige kommuneøkonomien gjør at man for å slippe større investeringer, heller selger for deretter å leie tilbake de samme bygningene fra private firma som står for vedlikeholdet.

Andre eksempler er salg av de kommunale energiverkene. Her selger man stort sett ut til spottpris. Igjen er det kommuneøkonomien som gjør at man ser seg om etter kortsiktige inntektskilder. Ved å selge det som virkelig er arvesølvet og framtidige pengemaskiner for kommunene, kan en lette det akutte trykket på budsjettet. Et par hundre millioner i kommunekassa sørger for at kjeften fra fylkesmannen for uansvarlige budsjetter forsvinner for noen år. Men e-verk kan bare selge én gang. Den framtidige inntjeningen og utbyttet man kunne hente ut, er tapt for alltid. Den sitter noen private gigantselskaper på. I 1996 ble det solgt kommunale e-verk for over 8 milliarder her i landet.

Fusjon

Man kan slå offentlig virksomhet sammen med privat virksomhet og tilsammen få et hovedsakelig privat eierskap. Et godt eksempel er da Bergen Sporveier fusjonerte med det private Pan Trafikk, etter triksing med verdiene i det kommunale selskapet fikk de private etter fusjonen kontroll med 50,18% av aksjene. Kommunen fikk ikke et øre, men mista den avgjørende innflytelsen over kollektivtrafikken i Bergen.

Konkurranseutsetting

Bruk av anbud på offentlige tjenester er det viktigste framstøtet for å privatisere. Nå snakker jeg ikke om innkjøp av varer til f.eks. kommunen, eller bygging av en skole eller andre anlegg kommunen normalt ikke gjør og ikke har noe apparat for å utføre kontinuerlig. Her er det snakk om anbud på tjenester. Mest kjent er renhold, hjemmehjelpstjenester, renovasjon og kollektivtransport. Men i prinsippet kan alle offentlige tjenester legges ut på anbud. Om de overstiger spesifiserte terskelverdier, må EØS-lovverket for anbud følges.

AS-ifisering

Ut fra ideene om at offentlig administrasjon er ineffektiv, ønsker mange å omdanne offentlige virksomheter til aksjeselskap (AS). Sjøl om eierskapet forblir offentlig, har man innført en privat organisasjonsform med helt andre motiver for drifta enn det offentlige. I AS-er er det ikke mulig å ta samfunnsmessige hensyn, der er det sikring og økning av aksjeeiernes kapital som er det lovfesta målet. Alle andre hensyn kan medføre erstatningsansvar.

En annen grunn til at AS-formen blir brukt, er å unngå innsyn og innblanding. Viktige hensyn som sikkerhet og klagerett på det som egentlig er forvaltningsvedtak, forsvinner. Likeledes er allmennhetens mulighet til kjennskap til vedtak og begrunnelser borte. Dette henger sammen med at verken offentlighetsloven eller forvaltningsloven gjelder, heller ikke i offentlig eide selskap. Dermed flyttes beslutningsprosessen over viktige deler fra åpen debatt i blant politikerne til lukkede styrerom.

3. EØS og EU som pådriver

Når vi har mobilisert til kamp mot ulike former for privatisering, har vi ofte først måttet kjempe en kamp for å overbevise folk om at vi har et rom å slåss i. Mange – både arbeidsgivere, politikere og noen fagforeningsfolk – sier at dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette er bestemt av EU og vi må privatisere og konkurranseutsette fordi det er et direktiv om dette. Og mot EU sitt regelverk slåss vi forgjeves. Troen – eller myten – om at EU faktisk har rukket å bestemme et fullstendig konkurransepålegg, er noe av det vanskeligste å overvinne når en skal mobilisere.

Samtidig er det verd å notere seg at denne friheten kan være midlertidig. Klassekampen skriver 23. januar i år om EU-kommisjonen som nå holder på å utarbeide et nytt direktiv som skal privatisere enda mer av jernbanenettet. Her er blir det sannsynligvis pålegg om legge ¼ av godstransporten ut på anbud, også innenlandstrafikken.

Nettopp EUs tydelige intensjon om å konkurranseutsette mest mulig av offentlig sektor, er et problem. Mange ser dette som en uoverstigelig hindring, og nærmest som naturgitt at påbudet om anbud vil komme. Derfor nytter det ikke å slåss. Dette viser at kampen for offentlig sektor og mot privatisering ikke kan ses uavhengig av kampen mot EU og EØS-avtalen. Slik sett fungerer EØS som en katalysator for privatisering av norsk offentlig sektor.

Men for oss som slåss i kommunal og fylkeskommunal sektor er det viktig å understreke at det faktisk – også innen EØS-veldet – er lov å utføre tjenester i egen regi. Her er det foreløpig valgfritt å bruke anbud. Men bruker man anbud – må EØS-regelverket følges.

Ulovlig å støtte eget næringsliv

Og bruker man først anbud, på tjenester som overstiger en viss terskelverdi (som er ulik for ulike tjenester), kan man ikke styre hvem som skal få anbudet. Det er ikke lov å favorisere foretak innen egen kommune. I utgangspunktet kan hvem som helst innen EU-området levere anbud. Det beste eksemplet er Nes Kommune som la ut sin renovasjonsvirksomhet på anbud og favoriserte lokale leverandører. Der ble kommunen funnet skyldig i brudd på EØS-reglementet for å ha nettopp favorisert en lokal tilbyder, og dømt til å overdra kontrakten til det selskapet (Norsk Gjenvinning) som hadde det «økonomisk mest fordelaktige tilbudet».

Konkurransetilsynene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland sier i en felles rapport om dette at «lokal favorisering er konkurransemessig uheldig fordi det innebærer at kommunenes produsentinteresser vernes mot konkurranse fra tilbydere lokalisert utenfor kommunens grenser. Det kan også være effektivitetsmessig uheldig dersom favoriseringen innebærer at man ikke får allokert produksjonen til den virksomhet som har lavest kostnader …»

Her strekes opp det viktigste med anbudssystemet: lavest mulig pris.

4. Anbud rammer lavtlønte og kvinner i særlig grad

Hvilke områder har vært anbudsutsatt (konkurranseutsatt) til nå. De fleste eksemplene finner vi innen renovasjon, renhold hjemmehjelpstjenester og kollektivtransport. I tillegg ligger mange andre på beddingen. Imidlertid er det en særegen ting med norske offentlige anbud til nå. De rammer grupper hvor personalkostnadene er høye, og investeringer i utstyr er relativt små. De rammer dessuten lavtlønte offentlig ansatte.

Min egen erfaring fra kollektivtransporten med en personalkostnad på fra 60-75% av totalkostnader, viser at konkurransen etter hvert blir en konkurranse om å ha de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Timelønna er ikke det viktigste. Vel så viktig er faste kostnader som pensjon, velferdsordninger (permisjoner) og ikke minst regulert arbeidstid. Jo mer fleksibel arbeidskraft, jo mer konkurransedyktig.

5. Privatisering og arbeidsmiljøloven

Jeg har tidligere påpekt at anbud er en metode som EU faktisk står bak, selv om den ikke er obligatorisk å bruke. Dersom anbudssystemet skal tas i bruk i stor stil, må en for ikke å skape opprør, ha en metode å behandle de ansatte på. Metoden kan ikke være å tilby de ansatte jobb i den gamle bedriften (kommunen). Det hadde ikke vært noe problem for Oslo kommune å funnet jobb til de 139 søppelkjørerne i Miljøtransport som mista jobben pga. anbud. Det var mer enn nok omplasseringsmuligheter. Men Oslo kommune tenker ikke å la det bli med renovasjon på anbud. De vil anbudsutsette og privatisere så godt som hele kommunen. Og med en slik tankegang blir det ikke plass til noen overtallige søppelkjørere. Da må de sies opp.

I EU-systemet har det blitt utviklet en metode for å kvitte seg med folk. Det såkalte direktivet om virksomhetsoverdragelse er blitt tatt inn i norsk lov. Det finnes i Arbeidsmiljølovens kapittel XIIA. Det sier kort og godt at i den utstrekning ny arbeidsgiver (den som vinner anbudet) har bruk for ansatte, har de som jobbet for den tidligere arbeidsgiveren (kommunen) rett til å bli ansatt hos den nye arbeidsgiveren. Derfor kan du oppleve å gjøre samme jobben, på samme sted, med samme kolleger, men med ny logo og mye lavere lønn. Tariffavtalen er nemlig bare beskytta fram til de utløper (maks 2 år i Norge), og da som en personlig ordning for deg som blir overført.

Dette er en helt nødvendig smøring av anbudssystemet. Sjølsagt er det bra at arbeidsfolk ikke står på bar bakke ved skifte av arbeidsgiver, men konsekvensen er at man på en enkelt måte blir kvitt personalproblemet ved privatisering (og annen out-sourcing). Det som er ille, er at her står den nye arbeidsgiveren fritt til å velge hvem som skal bli med over. Ettersom det sjelden er plass for alle, har vi opplevd at regelverket har godkjent siling. Fra Sverige, som ligger foran Norge i prosessen, kjenner vi til hvordan busselskapene sila bort tillitsvalgte, eldre arbeidstakere, arbeidstakere som ikke ville utlevere sykejournalen, yngre potensielt gravide kvinner osv. Slik sørga en for å ha en konkurransefordel i neste anbudsrunde. Det gamle selskapet ble sittende igjen med den minst produktive arbeidskrafta, mens det nye skumma fløten.

Så sjøl om reglene for virksomhetsoverdragelse i Arbeidsmiljøloven ofte blir brukt av fagforeningsfolk for å ivareta noen rettigheter for de som blir konkurranseutsatt, er hovedsida at det oppmuntrer til privatisering. Og du kan ikke nekte å bli med til det nye selskapet. Da må du i tilfelle være trygg på at tidligere arbeidsgiver har et arbeid du er kvalifisert til!

6. Hvorfor offentlig sektor?

Offentlig sektor er en skjerma sektor. Og det er viktig at den er skjerma. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre velferdsstaten som er blitt slåss fram av arbeidsfolk i tida etter krigen. Norsk arbeidsliv har vært preget av relativt få alvorlige konflikter i etterkrigstida. Arbeidsfolk sin del av verdiskapinga har i stor grad blitt tatt ut i form av sosiale goder, bygging av en velferdsstat med et av de best utvikla sosial sikkerhetsnetta i verden. Også vi på venstresida blir nødt til å innrømme at det man ofte liker å kalle den «skandinaviske velferdsmodellen» har skapt samfunn hvor folk har hatt det bedre enn de fleste andre og hvor folk har vært likere enn i andre samfunn. Dette har en bl.a. betalt for i form av arbeidsfred. Hovedavtalen med fredsplikten og velferdsutvikling for folk flest har skapt en slags nyttig symbiose mellom kapitalistenes behov for arbeidsfred og arbeidernes behov for sosial trygghet.

Velferdsstaten skal sørge for et rettighetsbasert system, med likebetaling og like muligheter uten hensyn til hvor du bor og hvor mye du har i lommeboka. Et idealistisk syn på den norske staten? Ja, men i all sin skrøpelighet har den gitt folk rettigheter og skapt større likhet. Men for å få dette til har det vært helt nødvendig å skjerme offentlig sektor. Drift og planlegging kunne ikke overlates til markedet og kapitalinteressene. Offentlig sektor har vært finansiert i hovedsak av skatter og avgifter vedtatt i politiske fora. I det kapitalistiske Norge har oppbygginga av velferdsstaten vært det beste vi kunne oppnå uten å bryte med det kapitalistiske systemet. Arbeidsfolk har vært pådrivere og betalt for fellesskapsløsningene. Det er verd å reise et forsvar for disse godene, sjøl om de skranter betenkelig. Derfor er det fremdeles verd å slåss for at ikke kapitalistene fra sine utilgjengelige styrerom skal ta over styringa.

7. Hvorfor kommer privatiseringsframstøt nå?

Etter å ha hørt en del lokalpolitikere tale varmt for privatisering med begrunnelsen om at en må få mer ut av hver krone, er det forbausende hvor lite opptatt man egentlig er av kostnader. Ofte kommer forslagene fullstendig uten økonomisk begrunnelse, i alle fall uten de omstillingskostnadene man nødvendigvis må ta med. Den siste privatiseringa av renovasjonstjenestene i Oslo skulle spare ca. ¼ million kroner i året (forskjellen på det private og kommunale anbudet). Imidlertid måtte man inn med omstillingskostnader på 15-16 millioner kroner, i tillegg til de samfunnsmessige kostnadene ved å sette 139 arbeidere på porten.

Privatiseringsforslagene er drevet fram av ideologiske årsaker. Det er en måte å disiplinere fagbevegelsen på, men det er også et ønske om en helt annen organisering av det offentliges tjenester, hvor markedet skal styre mer.

Samtidig vet vi at kommunesektoren reelt sett får dårligere og dårligere råd. Vi finner knapt ei norsk kommune som er fornøyd med overføringene fra staten. Nye, dyre tiltak er blitt pålagt kommunene – uten at tilsvarende midler er blitt overført. Det er tilstrekkelig her å nevne PU-reformen (psykisk utviklingshemmede). Det blir stadig vanskeligere å drive kommunene, budsjettene går ikke i hop. Da kan det også være fristende å ty til enkle løsninger: be noen andre utføre tjenestene og overta problemene med å få pengene til å rekke til.

Anbud er hovedmetoden i nedbygginga av offentlig sektor. Det er et effektivt virkemiddel fordi metoden velger den laveste kostnaden, det svekker lønns- og arbeidsvilkårene, det reduserer arbeidskraftas pris, samt undergraver lov- og avtaleverk. Kort sagt, fagbevegelsen kveles. I tillegg slipper politikerne å forholde seg direkte til disse konsekvensene. Det er ikke politikerne som vedtar at lønns- og arbeidsvilkår skal forringes. De vedtar bare en ny måte å utføre tjenestene på. En billig måte. Man innfører et marked som system øker presset på de ansattes rettigheter. Så får man heller være blind for dette. Systemet er så tilforlatelig at stort sett alle politiske partier har svelget det. Når vi ansatte i kollektivtrafikken tok opp kampen mot anbudsystemet like før 1990, var det enighet om anbud i politiske partier fra RV til Frp. og i vårt eget fagforbund.

Kapitalen trenger nye investeringsområder

Den internasjonale økonomien blir på en måte stadig mer åpen, mer internasjonalisert. Utviklingen i retning av en stadig skarpere konkurranse innen privat sektor, og tilgang til mye kapital, gjør at offentlig sektor blir et interessant område. Ser man bort fra trygdeytelser/pensjoner, utgjør offentlig sektor jamt over ¼ av brutto nasjonalproduktet (BNP).

Kravene til profitt og mangelen på nye geografiske områder å ekspandere i, gjør at man kaster blikket på tidligere skjermede sektorer. I Norden har det stort sett vært offentlig drift av f.eks. helse- og omsorgstjenester. Markedet for helse- og omsorgstjenester er stort, det er enormt stort. Bare kommunenes tjenester utgjør i Norge ca. 30 milliarder kroner årlig, i Sverige er det omtrent 80 milliarder. Og dette er bare en liten bit av offentlig sektor.

I tillegg er disse tjenestene ikke konjunkturavhengige. Det er et voksende marked, det blir stadig flere eldre i Norden. Behovet forsvinner ikke over natta, demografiske data viser at det bare vil vokse i tida framover. Det er med andre ord en veldig sikker sektor å investere i. Derfor passer deregulering, markedsliberalisme og en ideologi for å avvikle velferdsstatsordningene som hånd i hanske for å finne et sted å få overskuddskapitalen til å yngle.

8. Betyr det noe hvem som utfører tjenestene?

Det vanligste forsvaret for privatisering av offentlige tjenester, er at «vi har fremdeles ansvaret, det er det samme hvem som utfører tjenestene». Dette er argumentasjonen særlig fra sosialdemokratisk hold. Argumentet holder ikke. Slipper man først markedet løs, er det umulig å styre det.

Privatisering er en prosess som er vanskelig å reversere. Særlig på områder hvor hele driften privatiseres og kompetansen forsvinner. Da blir det både vanskelig å kontrollere de private utførerne av tjenestene, og å bygge opp tjenesten på nytt i offentlig regi.

Hele arbeiderklassens kamp og grunnen til at man opprettet både fagforeninger og politiske partier, har vært å slåss mot markedskreftene, å tøyle disse kreftene og redusere skadevirkningene. Det har hele tida vært markedet som var motstanderen, markedets normer står oftest stikk i strid med fagbevegelsens ideer om likhet og solidaritet. Hele fagbevegelsens grunnidé var å slåss mot at markedet aleine skulle bestemme arbeidskraftas pris gjennom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Å privatisere – eller å overlate mer til markedet og kapitaleierne – styrker med andre ord det økonomiske grunnlaget for fagbevegelsens fiender. Kostnadene ved denne politikken må arbeidsfolk bære.

Fra offentlig monopol til privat monopol

Mange trur at å privatisere er å overføre oppgaven fra kommunalt ansatte til det lille renholdsfirmaet på hjørnet. Slik er det ikke. Praksis fra land som har drevet med anbud og privatisering i lengere tid, viser at de små, lokale firmaene kun har en rolle i den første tida. Etter kort tid er det store internasjonale, multinasjonale konserner som skaffer seg makt. Det som er framtredende er at et knippe multinasjonale selskaper er i ferd med å få en helt dominerende rolle verden over når det gjelder anbudsutsatt/privatisert offentlig virksomhet.

Slike firma finner vi i alle verdensdeler og i alle sektorer som har vært anbudsutsatt. Det er særlig selskaper med utgangspunkt i vannforsyningsnæringa i Europa som har ekspandert svært raskt og er i ferd med å skape store private monopoler som faktisk deler verdensmarkedet seg imellom. Veksten til disse selskapene har skjedd ut fra et såkalt naturlig monopol i hjemlandet hvor man ut fra monopolsituasjonen har vært i stand til å sikre seg en enorm profitt som nå brukes til å ekspandere på andre områder over hele verden. Disse multinasjonale gigantene har bygget en meget stor kompetanse på å levere offentlig anbud, de er store nok til å kunne drive med tap til konkurrentene er ute av markedet, de er store nok til å kunne kjøpe konkurrenter som vant anbud og de går ikke av veien for korrupsjon.

Eksemplet General des Eaux

Det gigantiske General des Eaux er kanskje det beste eksemplet på alle forhold ved den omfattende privatiseringsbølgen. La oss begynne med korrupsjon. Sommeren 1994 utga den tidligere dommeren og kandidaten til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ei bok hvor han konstaterte at «80% av korrupsjonen i Frankrike kunne tilbakeføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (…) som utførte tjenester for det offentlige. Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (…) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre.» Disse to grupperingene er de gigantiske franske vannselskapene General des Eaux og Loyonnaise des Eaux.

Et eksempel er fra 1995 hvor konkurransetilsynet i Frankrike ila fem av General des Eaux sine datterselskaper bøter på tilsammen 10 millioner kroner. Årsaken var at alle de fem selskapene hadde lagt inn bud på renovasjonen i tre ulike steder i Var-regionen i Sør-Frankrike. De hadde ikke opplyst om at tre av selskapene var 100% eid av General des Eaux, ett var 50% eid og det siste 34%. De hadde samarbeidet om prisfastsettelsen. Da blir ikke anbud noen besparelse for brukerne, men et sugerør ned i kommunekassa for å sikre monopolprofitten.

General des Eaux med en omsetning på nesten et halvt norsk statsbudsjett, er et eksempel på ekspansjonen til denne typen selskaper. Det kontrollerer offentlige tjenester i alle verdensdeler. Bare i Storbritannia kontrollerer denne giganten selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finanstjenester, vei- og brubygging, parkeringsselskaper, mobiltelefoni, kabelfjernsyn, jernbanedrift samt at de eier den største kjeden av private sykehus. Og det er ikke mindre i Frankrike, her operer man innen fjernsyn, matforsyning (til sykehus o.l.), busstrafikk, e-verk og motorveier i tillegg. Det nye er at de i fjor overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og vel en milliard i omsetning.

General des Eaux sin omsetning har åttedobla seg de siste 15 årene.

I tillegg til å være store, samarbeider de multinasjonale kjempene og deler verdensmarkedet. Innenfor vannforsyning, som er kjernevirksomheten til mange av disse selskapene, finner en nå ni store internasjonale konsern. Disse ni ligger ikke i knallhard konkurranse. De minsker stadig konkurransen ved å kjøpe seg inn i hverandres selskaper, inngå samarbeidsavtaler og kombinater i anbudskonkurransen. Da vannforsyningen i Argentina ble lagt ut på anbud i 1993, var det seirende anbudet et samarbeid mellom tre av de ni dominerende selskapene.

Ikke bare vannforsyning

Monopoltendensene viser seg ikke bare i den harde sektoren, men også i den såkalt myke sektor. Kollektivtransport er en mellomting mellom hard og myk. Etter snart 10 års anbudskonkurranse i Sverige er det 3-4 store busselskap igjen. De små kommunale er så å si utradert. Og de store selskapene er igjen eid av multinasjonale konsern, som i noen tilfeller i alle fall til slutt kan spores tilbake til de forannevnte anbudsspesialistene. Bransjen der tenker seg ei utvikling i retning av gigantselskap hvor en må beherske minst 50.000 busser for å kunne konkurrere.

Sverige har også praktisert konkurranseutsetting av f.eks. eldreomsorgen i lang tid. Her finner vi også det samme bildet. En undersøkelse utført av Dagens Medisin viste at i 1996 var Partena Care AB giganten i Sverige. Både når det gjaldt omsetning og antall ansatte var dette firmaet, som forøvrig eies av franske Sodhexo Alliance, like stort som de 5 neste på lista tilsammen. Andre store som er inne er ISS Care. ISS er det multinasjonale selskapet som er tyngst inne i Norge. Både på renhold og helse/omsorg. ISS er aktiv i hele Europa og i Nord- og Sør-Amerika. De fikk forøvrig tildelt kontrakt på omsorgstjenester i Asker – uten konkurranse.

Privatisering = monopolisering

Dette sveipet gjennom situasjonen viser hvor korttenkt argumentet om at privatisering vil gi økt konkurranse, lavere kostnader og mindre byråkrati er. Tvert om er resultatet etter noen anbudsrunder at de offentlig monopolene blir erstatta av private monopoler, med langt større makt og innflytelse verden over.

I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at 5 selskap kontrollerte 60% av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65%. Å tru at dette ikke kan skje her i landet, er å basere seg på en illusjon som savner grunnlag i erfaring fra de landa der offentlig tjenesteyting virkelig er blitt åpna for privatisering. Når det ikke har skjedd i Norge til nå, skyldes det at motstanden mot privatiseringsprosessen har vært sterk nok til å demme opp noe.

9. Kvalitet og kostnad

Privatiseringstilhengerne skal ha bedre og billigere tjenester. Jeg har tidligere prøvd å vise at først og fremst spiller man inn til de multinasjonale foretakene og gir dem nye muligheter for profitt, på det som skal være velferdsstatens område. Det er kanskje først og fremst et angrep på de ansatte gjennom å splitte arbeiderkollektivene. På samme måte som utskilling – out-sourcing – i privat sektor splitter arbeiderne i kjernevirksomhet og støttefunksjoner, gjør også privatisering det. Her har offentlig og privat ansatte et felles utgangspunkt for å slåss mot alle former for utskilling.

Mister tverrfaglighet og stordriftsfordeler

Men konkurranseutsetting er faktisk dyrt. Det bærer med seg store kostnader. Ikke minst hindrer den en stor organisasjon som kommunene er, i å utnytte stordriftsfordeler og tverrfaglige løsninger. Et klassisk eksempel er privatiseringa av snøbrøytinga. Man sparte noen penger, men oppdaga at de folka som brøyta, hadde klipt plener på sommerstid. Ja, da måtte plenklipping også privatiseres. En kunne jo ikke ha folk ansatt bare om sommeren uten noe sysselsetting på vinteren. Men samla sett ble de to anbudene dyrere enn å utføre det i egen regi. Tendens til sub-optimalisering, dvs. å se på lønnsomhet i deler av virksomheten isolert, er en naturlig konsekvens av privatiseringsprosessen.

Det offentlige har mange muligheter for å være tverrfaglig – hvem sier f.eks. at en vaktmester i skolen bare må være en som reparerer det tekniske anlegget? Kan ikke kvaliteten på skolen heves ved å gi ungene flere kontakter mot voksenverden og bruke f.eks. vaktmester og renholder systematisk i dette? Slik sett er det viktige kvaliteter som går tapt ved å kostnadsberegne og anbudsutsette hver enkelt tjeneste isolert.

Kommunene og fylkeskommunene er store – også som innkjøpere. Mange små enheter kan nyte godt av stordriftsfordeler som oppnås når kommunene ser på virksomheten under ett og bruker størrelsen til å oppnå gunstige priser. Oppsplitting vil naturlig nok ikke kunne gi samme effekten.

Transaksjonskostnader

Det er mange ekstrakostnader når kommunale tjenester skal anbudsutsettes. Alle disse transaksjonskostnadene må med i bildet når man skal vurdere om konkurranseutsetting lønner seg (i ei rein økonomisk vurdering uten å se på farene ved å overlate styringa til andre).

Reint faktisk er det da slik at for reelt å spare penger, må prisen på å utføre tjenesten i privat regi være så mye lavere at den dekker opp både profitten og transaksjonskostnadene. Svenske undersøkelser viser at bare kostnadene ved selve anbudet og kontrollen av at anbudet følges, utgjør fra 6-20% av kontraktssummen.

Først og fremst er det store kostnader knytta til innkjøpsfunksjonen i kommunene. Ved et anbud fraskriver man seg den daglige styringsretten. Styringsretten utøves én gang (i beste fall), dvs. ved utforming av anbudspapirer og muligheten ligger også der ved seinere nye anbudsrunder. Det er komplisert å lage store anbud. Selskapet som vinner anbudet, vil forholde seg til kontrakten. Alt som kommer i tillegg vil være ekstratjenester som faktureres.

Det beste eksemplet er fra hjemmesykepleien. Her fikk den private hjemmehjelpen spørsmål fra brukeren om å ta med posten inn (fra postkassa). Det hadde man alltid gjort før. Selvsagt gjøres det fortsatt, men i og med at det ikke sto i kontrakten, utløste det en regning for tilleggsytelser.

Å legge omsorg ut på anbud er noe annet enn å legge bygging av et hus ut på anbud. Det er vanskelig å tallfeste omsorgen – kvalitet måles på en annen måte. Som et eksempel på alt arbeidet som ligger bak et slikt anbud, nevnes det danske eksempelet om hvordan Hørsholm Kommune utarbeidet kvalitetskravene for sitt pleiehjem Margrethelund. Anbudspapirene inneholdt et avsnitt om «personlig pleie». Dette var bare ett av mange avsnitt, men inneholdt igjen 21 underpunkter. Et av de 21 underpunktene het «daglig vask» og lyder som følger:

«Der ydes daglig (også week-end) hjælp til vask ved vaskekumme eller i sengen, afhængig af brugerens tilstand. Der anvendes separat vaskeklud og håndklæde ved øvre og nedre toilette. Der anvendes sæbe med undtagelse af i ansigtet. Nedre toilette udføres ved vask forfra og bagud. Sæben fjernes helt med vand. Huden tørres eller dubbes helt tørr. Specielt observeres hudfolder.»

Kommunen må beskrive alle hendelser like detaljert for hele pleiehemmet. Man må på forhånd da gjennomtenke hver en liten detalj og utforme kvalitetskrav. Det er ikke billig. Samtidig må beskrivelsene følges opp. Så lenge man ikke har kontroll gjennom direkte ansettelsesforhold, er det kontrakt i forhold til inngått kontrakt som er mulig. Brytes kontrakten på for mange punkter, kan den sies opp. Men dette er vanskelig. Å bli kvitt en kontrakt fordrer ofte en rettssak. Som oftest ender det med et kompromiss hvor utfører lover bedring, kanskje med noe mer penger i sekken.

Det klassiske norske eksemplet på hvor vanskelig det er å spesifisere omsorgskontrakter er striden i Asker hvor er det uenighet mellom Asker Kommune og ISS som har fått tildelt kontrakt på drift av et sjukehjem. ISS mener kommunen sender for syke pasienter til dem, for mange tunge arbeidskrevende pasienter.

Inn i kostnadene går også ofte en tung omstillingsbit for personalet. Det kan koste mye penger å både si opp, omstille og ta vare på personalet i en slik prosess. Ikke minst vil det å bli konkurranseutsatt være et signal som ikke skaper samarbeid og kreativitet, men konflikter.

10. Hvem står bak privatiseringsframstøtene?

De enkle og selvfølgelige framstøta for privatisering er fra EU-hold og styrerommene i de multinasjonale selskapene som øyner monopolprofitt. Men det er ikke nok. Her i Norden har vi en helt særegen drivkraft i arbeidet for å få fart på privatiseringsprosessen.

SAMAK-rapporten

I 1989 satt ei gruppe på Sørmarka og utarbeidet et dokument som het Förnya den gemensamma sektorn. Det var Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite (SAMAK) sin økonomisk-politiske arbeidsgruppe. SAMAK er samarbeidsarenaen for de faglige landsorganisasjonene og de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Fra Norge var bl.a. Gunnar Berge (DnA) og Juul Bjerke (LO) med. I forordet skriver man at en kritikk mot notatet de framla, ville bli at «det i for høy grad fraviker tankegangen som man ellers gjennom generasjoner har vært enige om i den nordiske sosialdemokratiska arbeiderbevegelse».

Bekymringene er at offentlig sektor er for stor og krever for mye ressurser. Man sier bl.a. at «en central uppgift är att öka såväl effektivitet som produktivitet inom den offentliga sektorn. Med effektivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. att den offentliga sektor ska ägna sig år just de verksamheter som ger de effekter vi vill nå. Med produktivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. så billigt som möjligt.»

Videre heter det: «Det finns således varken ideologiska eller ekonomiska argument varför exempelvis tvätten på sjukhusen eller serveringen i skolmatsalarna måste äga rum i offentlig regi. Om det skulle visa sig möjligt att pressa kostanderna genom att lägga ut sådana verksamheter på entreprenad (anbud), då bör man genomföra en strukturomvandling av den offentliga verksamheten, innebäranden bl.a. att man koncentrerar sig på de verksamheter som är de mest prioriterade, och skär ned eller lämnar i från sig ¨øvrige verksamheter».

I tillegg sier også rapporten noe om de ansatte sine forhold etter kursendringen: «Innebörden är att vi måste acceptera en betydligt högre grad av rörlighet – inklusive friktionsarbetslöshet – också inom den offentliga sektorn.»

Som en avslutning heter det: «I denna PM har en rad exempel givits på hur arbetarrörelsen i de nordiska länderna aktivt nu börjat ta sig an uppgiften att förnya den offentliga sektorn. Nu gäller det att gå vidare, i samarbete med de offentligt annställda.»

Og videre har de gått. Det er denne linja særlig DNA kjører fram. Tilsynelatende mot privatisering, men bare på visse områder. Foreløpig er helse, omsorg og utdanning skjerma. Men taktikken er åpenbart å privatisere område for område. Ikke ta en full åpen kamp om dette, men heller finne seg noen gode fiender i Frp o.l. som kjører linja helt ut.

Språkbruk

I offentlig debatt foregår det en ideologidebatt. Størrelsen på offentlig sektor er en ting som diskuteres. Er den for stor? Det offentliges andel av BNP i Norge har totalt sett sunket fra 52% til 43% de siste 6 åra. Så veksten er ikke stor.

Men ideologien går på mer, sakte men sikkert har man kastet vrak på gamle honnørord og innført nye. Før snakket en sosialdemokrat om politisk styring, regulering, offentlig drift, utjamning og fordeling. Dagens utgave snakker om konkurranseevne, fristilling, markedstilpasning, deregulering, kostnadseffektivisering og liberalisering. Det er faktisk helt andre verdier man konkret snakker om enn tidligere.

11. Omstilling er nødvendig

Omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Men da mener jeg reell omstilling og ikke den varianten av ordet som enkelte politikere har lagt seg til: nemlig en nedbygging og privatisering av offentlig sektor. Det er mange forhold som gjør at offentlig sektor ikke kan være statisk. Ikke minst gjør it-verktøy sitt inntog også her. Det er ikke lenger sikkert at rådhusene planlegges med plass til alle ansatte, noen kan sitte hjemme. Alle arkiver, alt rutinemessig arbeid kan effektiviseres pga. it-utviklingen.

Samtidig gjør utviklingen på alle felter at vi får større behov for kunnskap. Det foregår en enorm teknisk utvikling på de fleste områder. Behovet for bemanning enkelte plasser går ned, mens andre områder roper etter folk. Vi opplever en forskyvning av offentlig sektors innsatsområder. Behovet for omsorgstjenester øker dramatisk i takt med at store årskull blir pensjonister. Det er ikke naturlig for en organisasjon å si at slik det alltid har vært, skal det alltid bli. Noen må skifte beite.

Mange av oss som har vært tillitsvalgte lenge, har brukt mye tid til å slåss mot slike endringer. Sikkert fornuftig, da arbeidsgiver ofte bruker reelle endringsbehov til å iverksette faglige forverringer. Samtidig er det viktig at slike omstillinger i stor grad styres fra grasrota, som faktisk har et godt kjennskap til hvilke behov som finnes hos folk.

12. Enhet brukere – ansatte

Hvilke motkrefter fins det mot privatiseringsframstøta? Først og fremst de som blir ramma, både brukere av tjenestene og offentlig ansatte. Privatisering betyr på sikt rasering av tilbudet, eller rettere sagt: et tjenestetilbud basert på den enkeltes økonomiske yteevne. På sikt oppstår et klasseskille. Se bare på erfaringene fra Skovbo Kommune i Danmark. Der har ISS bygget den kommunale barnehagen mot retten til å få drive den. De lanserer et helt nytt konsept: ISS Junior Service.

Her vil barna i tillegg til institusjonens ytelser, mot betaling, kunne få følgende goder eller «tilkjøpsytelser» som det heter:

Tilgang til kvelds- og helgeåpent, administrasjon av medisin, ferietilbud, nødmammatilbud for syke barn, frokost-, lunsj- og middagstilbud eller matpakketilbud til barnet eller hele familien, innkjøp av dagligvarer, hent-bringe-ordning, klesvask, stryking og reparasjon av klær til hele familien, formidling av au-pair, computerlekestue og mye mer.

Tenk på de klasseforskjellene som vil synliggjøre seg for ungene, når foreldrenes økonomi avgjør hva de skal få lov til å spise, hva de skal få lov til å leke med osv. i barnehagen. Dette skjer når markedet får styre – mot maksimal profitt, også i barnehager.

For lavtlønna offentlig ansatte betyr privatisering en senking på prisen på arbeidskrafta, som tidligere nevnt i denne artikkelen. For noen relativt høytlønna, vil private tilbud kunne skape bedre forhold, men ikke for det store flertallet.

Her ligger kimen til en viktig enhet mot privatisering. Brukere og ansatte har felles interesser. Samtidig betyr dette at en ikke uten videre bare kan si: fortsett med den offentlige drifta som i dag. Alt for ofte er det offentlige tilbudet for dårlig, og bærer preg av å være utsulta og i forfall. Tilbudet må i tillegg i mye større grad tilpasses brukernes behov. Hvis ikke vil brukerne ønske privatisering velkommen – i alle fall i første omgang. Som skiftarbeider irriterte det meg stort at barnehagene var tilpassa kontortid. Hva ble alternativet, ofte private løsninger. Slik vil det være mange steder hvor det offentlige tilbudet er for dårlig. Da blir det lett å ty til enkle grep og la andre overta. Det kan virke bra, i første omgang. Vi på venstresida har tatt dette problemet alt for lett, og ofte kommet i konflikt med brukerne. Åpningstider, tilgjengelighet, service og kvalitet er det privatiseringsforkjemperne oftest argumenterer med. Skal vi greie å lage alliansene, må vi både ta fra dem disse argumentene og peke på de langsiktige konsekvensene.

Ved å jobbe for å beholde offentlig sektor, samtidig som vi legger mye større vekt på brukernes behov og forsvarer brukernes rettigheter, er mye av grunnen lagt for en kraftig allianse.

13. Det nytter å slåss

Fronten mot privatiseringsframstøta vokser stadig. Flere og flere trekkes med. Som mitt forbund sa på landsmøtet nylig: «tida er inne for å bygge en folkebevegelse til forsvar for en sterk og effektiv offentlig sektor».

Metoden er å bygge allianser – mellom ansatte og brukere, fagbevegelse i offentlig og privat sektor, med interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner og alle som ønsker fellesskapsløsninger i stedet for markedsløsninger.

Og fagorganiserte må slåss mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår som ligger i privatiseringsframstøtene. I Danmark har man slåss. Søppelstreiken i Århus. De streika – og tapte. Den nesten 1 år lange RI-buss-konflikten i Esbjerg var Nordens hardeste streik på flere tiår. De streika – og tapte.

Begge tapte. Men de vant også. Omkostningene ved privatisering ble for store. Det var ubekvemt med politi og hunder mot streikevakter hver dag i nesten et år. Når jeg snakker med danske fagforeningskolleger, så sier de at det er musestille i dansk privatiseringdebatt. Takten har avtatt.

Dette får meg til å trekke konklusjonen at greier vi å mobilisere både brukere og ansatte i kampen for offentlig sektor, på en offensiv måte, så er det fullt ut mulig å vinne. Men da må vi starte nå, og ikke vente til bølga med privatisering er over oss for fullt.

av Terje Valen

«Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er,» skriver Terje Valen i sin omtale og kommentar til Lise Vogels artikkelsamling, «Woman Questions – Essays for a materialist Feminism».

I boka si har Lise Vogel samlet en god del av det hun har skrevet fra 1977 av og fremover. Vogel beskriver seg selv og sin feminisme som et produkt av det hun kaller feminismens andre bølge i USA. Denne bølgen begynte på slutten av 60-tallet og vokste seg sterk utover på begynnelsen av 70-tallet. Hun plasserer seg også på en kritisk måte innefor den retningen hun kaller sosialistisk feminisme. En retning som har stått i opposisjon til den såkalte radikale feminisme.

Radikal feminisme

Selv beskriver hun hovedposisjonene i den radikale feminismen slik: De radikale feministene hevdet at kvinneundertrykkingen sprang ut av en seksuell konflikt som gjennomsyrer hele historien, der menn har kontroll over kvinnenes kropper, seksualitet og deres reproduktive prosesser. Ut fra dette synet hadde alle menn som en gruppe makt over alle kvinner og seksualpolitikk var nøkkelen. Ikke mangelen på rettigheter og anledninger, men en struktur som de radikale feministene etter hvert kalte patriarkat, var det som hindret kvinnefrigjøringen. Rase- og klassehierarkier var viktig, men kjønnsundertrykkingen kom først, historisk og teoretisk. Frigjøring krevde at man kastet patriarkatet og gjennomførte en radikal endring av samfunnsmessig organisering og kulturell praksis. Selvstendige kvinnesamfunn og institusjoner skulle være middelet til omdanning av samfunnet. (Se Vogel, s. 1-19)

Sosialistisk feminisme

Også de sosialistiske feministene analyserte kvinnenes underkuing på en radikal måte, men de fant grunnen til den i de strukturelle trekkene i samfunnet. Disse feministene hevdet at kapitalismen, eller det kapitalistiske patriarkatet, som mange kalte det, ikke bare utbyttet kvinnene i arbeidet og i husholdningen, det undertrykte dem også ved hjelp av en utbredt ideologisk og kulturell dominans. Arbeiderklassekvinnen og de fargete kvinnene bar en uforholdsmessig del av den kapitalistiske undertrykkingen. Kvinnefrigjøringen ville derfor kreve at en omstrukturerte samfunnet ut fra et klasse- og raseperspektiv, ikke bare ut fra et kjønnsperspektiv.

På 70-tallet fikk den feministiske bevegelsen en spesiell innflytelse på universitetene. Mens det feministene tidligere hadde skrevet tidligere ble sirkulert på uformelle måter, tok de feministiske tankene mer og mer form som lærde artikler og bøker. De yngre feministene hadde lite erfaring med det nære båndet mellom teori og radikal aktivisme som hadde sporet bevegelsene på 60-tallet. Og det akademiske miljøet var hierarkisk og nesten bare hvitt i toppen. Derfor ble det skrevet mindre om rase- og klassespørsmål samtidig som hele kvinnebevegelsen ble presset inn i et mer defensivt spor på grunn av konservative angrep på retten til selvbestemt abort og andre rettigheter som kvinnene kjempet for.

Kvinnene nådde visse resultater på grunn av kampene under den andre feministiske bølgen, men på 80-tallet økte faktisk likevel mange byrder som sprang ut av rasismen og klassesystemet. Og på 90-tallet har den globale omstruktureringen brakt nye utfordringer som utbredt arbeidsløshet og underbeskjeftigelse, fallende inntekter, opptrapping av konflikter av rasistisk og etnisk karakter og fremvekst av åpne rasistiske og antisemittiske grupper som kjemper for hvitt overherredømme. Sett ut fra hverdagslivsperspektivet er situasjonen for de fleste folk, og særlig for kvinner, dyster og fremtidsutsiktene kanskje enda verre.

Når man ser på den graden av samfunnsmessig elendighet som vi finner over hele jorden, så er det kanskje ikke overraskende å finne tegn på fornyet interesse i radikal tenkning og handling og den relevansen dette har for kvinnene. Til tross for at det over alt erklæres at sosialismen er død og sammen med den marxismen, så viser fakta noe annet. I USA, for eksempel, trekkes mengder av mennesker til sosialistiske konferanser hvert år og forleggernes boklister tyder på stadig etterspørsel etter radikal forskning. Nye tidsskrifter lover å gjenopplive marxismen og til å med gjeninnføre slike begreper som klasse, materialisme og sosialisme. Deltakere i en større akademisk konferanse (den 9. Birkshire-konferansen om kvinnehistorie ved Vassar College i Pougkeepsie, New York) svarer ja til følgende spørsmål: «Er marxismen fremdeles et nyttig verktøy i analysen av kvinnehistorien?»

Mexico

Under det nye bondeopprøret i Mexico, der mange kvinner deltar aktivt også som soldater, krever de «demokrati, jord og sosialisme». Kort sagt så synes en verdensomspennende bevegelse igjen å reise spørsmålet om sosialismen. Og med det følger ny oppmerksomhet når det gjelder mulighetene for sosialistisk feminisme.

Den første artikkelen i boken er fra 1979 og har tittelen «Spørsmål når det gjelder kvinnespørsmålet» (Se Vogel, s. 23-39). Her tar Vogel opp to forskjellige retninger innen den sosialistisk feminismen når det gjelder kvinnenes situasjon i samfunnet. Den ene retningen som vanligvis har vært fremherskende på venstresiden og blant sosialistiske feminister, mente at kjønnsdelingen av arbeidet i familien er roten til kvinneundertrykkingen. Den andre retningen, som ligger innebygget i Kapitalen, prøvde å plassere kvinneundertrykkingen innenfor en forståelse av arbeidskraftens reproduksjon og reproduksjon av det kapitalistiske samfunnssystemet.

I begynnelsen av artikkelen sier Vogel at kvinnebevegelsen og venstresiden må ta på seg en viktig politisk oppgave – å utvikle en teori om kvinneundertrykkingen og kvinnefrigjøringen som både er marxistisk og feministisk. Etter å ha beskrevet og kritisert tidligere forsøk på å klare dette, går Vogel selv løs på oppgaven.

For det første hevder hun at vi ikke trenger noen ny teoretisk syntese mellom marxisme og feminisme. Det er heller slik at den marxistiske teorien må utvikles.

Familie

Så skriver hun at av de mange elementene som finnes innen kvinnespørsmålet, så er det begrepet familie som har den største ideologiske og psykologiske kraft. Hun går så inn på hvordan familien i USA ser ut i virkeligheten. Der fantes (på slutten av 70-tallet) eneforelderfamilier, tregenerasjonshusholdninger, familier spredd på mer enn en husholdning, barnløse parforholdhusholdninger, enslige personer, bare-barn institusjoner og husholdninger og institusjoner som består av voksne som ikke er i slekt. I USA var den såkalte kjernefamilien med far, mor og et par-tre barn statistisk sett en minoritet blant husholdningene allerede fra før 1940.

Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er. Stort sett har tendensen til å angripe den borgerlige familien og forsvare arbeiderklassefamilien dominert. Dette har samfunnsmessige årsaker. Marx og Engels observerte at kvinnene gikk inn i arbeiderklassen under ekstremt ugunstige forhold og dro den konklusjonen at arbeiderklassefamilien allerede var i ferd med å visne vekk. Men mot slutten av 1900-tallet så den sosialistiske bevegelsen for seg muligheten for et stabilt hjemmeliv for arbeiderklassen, og begynte en tvetydig kampanje med to mål: For det første mot den doble undertrykking av kvinnene i både lønnsarbeid og familie og for det andre til forsvar for arbeiderklassefamilien. Ut fra dette arvet sosialistene i det 20. århundre en rotet tradisjon som aldri har klart å plassere familie, klasse og produksjonsmåte i samband med klassekampen.

Sosialister har altfor ofte gått glipp av Marx sin observasjon at «hvor forferdelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familiebånd synes under kapitalismen, så skaper den moderne industrien ikke desto mindre et nytt økonomisk grunnlag for en høyere form for familie og forhold mellom kjønnene, ved å gi kvinner, ungdom og barn en viktig stilling i produksjonsprosessen utenfor familien.»

Sosialister som studerer samtidige kapitalistiske samfunn har vansker med å plassere familiene og individene i dem ut fra et klasseperspektiv og et klassekampperspektiv. Noen mener at lønnsarbeidet til (det mannlige) familieoverhodet bestemmer klassetilhørigheten og tillater ikke at de andre familiemedlemmene sin deltakelse i arbeidsstyrken virker inn på familiens klassetilhørighet. Dette gjør den arbeidende kone eller det arbeidende barn usynlig. Dessuten overser en, ut fra dette standpunktet, personer som ikke befinner seg på plasser som ikke ser ut som en vanlig familie. Andre marxistiske forskere setter fokus på den individuelle arbeider, mann eller kvinne, og utvikler kriterier for klassetilhørighet som er uavhengig av at familie er medlemsskap i en husholdning. Dette standpunktet gir kvinnen en klassetilhørighet, men klarer ikke å omfatte den virkeligheten som springer ut av erfaringene i familien og antyder at kvinner og barn og folk i institusjoner, som ikke arbeider heller ikke har noen klasseeksistens.

Hvor er kilden til kvinneundertrykking?

Alt i alt er familie og arbeiderklassefamilie usedvanlig sterke ideologiske antagelser som begge finnes innen den tradisjonen som diskuterer kvinnespørsmålet. Fordi disse begrepene har så alvorlige analytiske konsekvenser og psykologiske overtoner, krever de en grundig kritikk som leder til utviklingen av vitenskapelige begreper. Dette vil gi svar på følgende spørsmål: Hvor ligger kilden til, eller den viktigste grunn til kvinneundertrykkingen?

Lise Vogel diskuterer dette i første del av boka Woman Questions – Essays for a materialist feminism (Kvinnespørsmål – essayer om en materialistisk feminisme). I en artikkel fra 1979 sier hun at det innen den sosialistiske tradisjonen alltid har eksistert to adskilte og motsatte tilnærmingsmåter til kvinnespørsmålet. Og hun hevder at de teoretiske røttene til den skjulte debatten mellom disse to standpunktene går tilbake til Marx og Engels sine egne skrifter. De to måtene å nærme seg dette på kan vi skille ut ved å identifisere hvordan de forskjellige tradisjonene stiller seg til spørsmålet om hva som er kjernen i, eller det viktigste utspringet til kvinneundertrykkingen. Hun sier at vi da for det første finner den såkalte «familiebegrunnelsen»: kvinner er undertrykt på grunn av familien. For det andre finner vi den «samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen»: kvinneundertrykkingen har roten sin i kvinnenes plass i den samfunnsmessige produksjonen.

«Ifølge det første synet forklarer kvinnens situasjon inne i familien hvorfor de er utelukket eller delvis utelukket fra det sosiale liv og produksjonen. Ifølge det andre synet er det forskjellen i plassering av kvinnene i den sosiale produksjonen som ligger i kjernen av deres undertrykking i familien så vel som i andre sfærer. Hvert syn antyder sin særegne analyse av de forskjellige elementene som utgjør den teoretiske kjernen i kvinnespørsmålet: familien, arbeidet og like rettigheter.

Familieargumentet tar utgangspunkt i det som synes å være empirisk innlysende: familien, undertrykkingen av kvinnene og arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn. Det behandler dette problemet som analytisk sett adskilt, i hvert fall delvis, fra de samfunnsmessige forhold i produksjonen (produksjonsforholdene) som de ligger innbakt i. Ut fra dette synet er det familien og kjønnsarbeidsdelingen inne i denne som er den grunnleggende kilden til kvinneundertrykkingen, og en prøver ut fra det å forstå utspringet til og utviklingen av dette forholdet i historien. I den grad familien er knyttet til den dominerende produksjonsmåten i et gitt samfunn og varierer ifølge klasse, kommer disse faktorene inn i diskusjonen som essensielle, men mer eller mindre ytre bestemmelser.

Familiebegrunnelsen har utgjort det teoretiske grunnlaget for mesteparten av de sosialistiske tanker om kvinnespørsmålet. Det gjennomsyrer Bebels bok Kvinnen under sosialismen og dominerer Engels ganske motsigelsesfulle fremstilling i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Innenfor dagens (1979) sosialistisk-feministiske bevegelse fremtrer ofte familieargumentet sammen med forsøk på å utvikle en teori om patriarkatet. En slik teori vil forklare den spesielle karakteren av kvinneundertrykkingen, særlig innen familien, uten å fornekte klassekampen. Akkurat som marxismen har oppdaget lovmessighetene som styrer den sosiale produksjonen og klassekampen, så vil teorien om patriarkatet avsløre de materielle mekanismer som ligger under kjønnsarbeidsdelingen og kvinneundertrykkingen. Eller, som mange har antydet – ved å ta utgangspunkt i Engels bemerkning at «den bestemmende faktor i historien, er til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av direkte liv». (Fra ovennevnte bok.) Ifølge dette synet forklarer marxismen produksjonsmåten, mens teorien om patriarkatet forklarer reproduksjonsmåten.

Alle versjoner av familiebegrunnelsen inneholder en viss parallellitet mellom klasse- og kjønnsfenomener, enten de nå har en uttalt teori om patriarkatet eller ikke. Ut fra dette fremsetter de, mer eller mindre klart, en rekke par som står mot hverandre: produksjon/reproduksjon; arbeid/familie; offentlig sfære/privat sfære; klasseutbytting/kvinneundertrykking; sosialt produktivt arbeid/privat hjemmearbeid; klassesystem/familiesystem; herskerklasse dominering/mannlige privilegier: marxistisk teori/teori om patriarkatet. Ut fra disse parene er det bare ett skritt til alvorligere slutninger. Logisk sett antyder familieargumentet at en systematisk mekanisme, som er særegen for familien og adskilt fra klassekampen som karakteriserer en gitt produksjonsmåte, utgjør drivkraften bak kvinneundertrykkingen. Kort sagt, ifølge den teorien som ligger innbakt i familieargumentet er det to like kraftige motorer som driver utviklingen av historien: klassekampen og kjønnskampen.

Teorier som fremlegger parallelle kamper i forskjellige sektorer – for eksempel, klasse, kjønn og rase – møter alvorlige problemer når de forsøker å analysere forholdene mellom de forskjellige kampene. Teoretisk sett kan de parallelle kampene aldri virkelig skjære hverandre.

Isteden blir det slik, for å bruke jernbanespråket, at de ganske enkelt synes å møte hverandre langt ute i horisonten, mens de i virkeligheten forblir skarpt adskilte. Følgelig er det slik at en sosialistisk strategi som holder seg til familieargumentet har store vansker med å knytte kampen for kvinnefrigjøringen til den helhetlige revolusjonære kampen. En slik strategi tar enten form av en kvinnebevegelse som må vokte over sin egen uavhengighet med den praktiske innsats som passer med dens teoretiske posisjon; eller så utsetter den kvinnespørsmålet til den revolusjonære fremtid, mens den løpende aktiviteten underkaster såkalte kvinnesaker under klassekampen, forstått på en økonomistisk måte. For å vende tilbake til jernbanespråket er det slik at den første tilnærmingsmåten erkjenner den virkelige parallelliteten av oppgavene, at de alltid er skilt, men dermed blir den sårbar overfor borgerlig-feministiske feil. Den andre tilnærmingsmåten derimot faller som offer for illusjonen om at sporene møtes i den revolusjonære horisonten, mens den slår begge sporene sammen til ett når det gjelder pågående aksjoner: på slike spor kan ikke noe virkelig revolusjonært tog kjøre.

Det samfunnsmessige produksjonsargumentet går ut fra det teoretiske standpunktet at klassekampen innen den sosiale produksjonens område representerer den sentrale dynamikk i den samfunnsmessige utvikling. Ifølge dette synet viser begrepet samfunnsmessig produksjon til hele prosessen som fører til reproduksjon av de sosiale forhold i produksjonen, medregnet bytteprosesser og direkte produksjon.

Før vi diskuterer spesifikke institusjoner – familien for eksempel – i et gitt samfunn, må vi identifisere den særegne produksjonsmåte som dominerer i et gitt samfunn. Innen klassesamfunn har kategorien familie som sådan ingen mening; isteden eksisterer familien bare innen forskjellige klasser. I de dominerende klassene er familien en bærer og overfører av eiendom, selv om den også kan ha andre funksjoner. I de underordnete klassene strukturerer den plassen der arbeidskraften – blir vedlikeholdt og reprodusert.

Vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften er nødvendig for den samfunnsmessige reproduksjonen, likevel finner den sted i utkanten av den samfunnsmessige produksjonen. Historisk sett har kvinner i underklassene blitt tildelt hovedansvaret for de aktivitetene som sikrer vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften. Dessuten er det slik at kvinnens plass i den kjønnsarbeidsdelingen som karakteriserer disse aktivitetene både påvirker og blir påvirket av deres deltakelse i det samfunnsmessige arbeidet som de gjør for den dominerende klassen. I et gitt klassesamfunn er undertrykkingen av kvinnene i underklassene rotfestet i deres spesielle forhold til prosessene med å vedlikeholde og reprodusere arbeidskraften på den ene siden og i sosialt arbeid på den andre siden.

Aktivitet i kanten av den sosiale produksjonen har nødvendigvis noen implikasjoner for de handlende personene som er med på den. Det er for eksempel slik at den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger frem et skarpt skille, på det økonomiske nivå, mellom de fleste sider av samfunnsmessig produksjon og det Marx kaller individuelt forbruk – som inneholder de materielle prosessene til ubetalt hjemmearbeid. I en gitt kapitalistisk sosial formasjon er det slik at individer befinner seg helt eller delvis marginalisert når det gjelder den samfunnsmessige produksjonen fordi deltakelse i disse prosessene opptar en spesiell plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, med særegne politiske, ideologiske og psykologiske virkninger.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelse tar ikke familien og arbeiderklassefamilien som gitte størrelser, for de har i seg begreper som må lages innen en marxistisk teori. Denne konstruksjonen er en del av arbeidet med å produsere en vitenskapelig teori om arbeidskraftens reproduksjon, en oppgave som jeg ikke kan prøve å løse her. Noen av trekkene i en slik teori er likevel allerede klare og kan antydes skjematisk. Familien representerer et begrep som er spesifikt både med hensyn til produksjonsmåte og klasse. Derfor fungerer begrepets tilsynelatende ahistoriske klasseløshet som en ideologisk maske som skjuler klassekampen. Innen den kapitalistiske produksjonsmåten viser oppfatningen av arbeiderklassefamilien i virkeligheten til det stedet og de handlende personene i den prosessen som fører til reproduksjon av arbeidskraften som en vare, som blir utført i en spesifikk samfunnsformasjon. Denne formuleringen tillater en stor variasjon i sosiale strukturer som fungerer som slike steder. Dessuten gir klasseplasseringen av familiemedlemmene som deltar i lønnsarbeid en nøkkel til å lenke familien til klassestrukturen. Den aktuelle klasseposisjonen – og erfaringene til individuelle familiemedlemmer i en spesifikk sammenheng – utgjør selvfølgelig et annet spørsmål. Særlig politiske, ideologiske og psykologiske faktorer spiller en spesielt stor rolle for et individuelt familiemedlem – for eksempel en ikkearbeidende kone, en eldre person, en skoleelev – som ikke deltar direkte i det samfunnsmessige arbeidet.

Den sosiale produksjonsbegrunnelse antyder at essensen i det såkalte kvinnespørsmålet i kapitalistiske samfunn er tosidig. For det første arver kvinnene, fra en historisk oppstått kjønnsdeling av arbeidet, hovedansvaret for de prosessene som angår i individuelt forbruk og reproduksjon av arbeidskraften som en vare. Derfor trer mye av aktiviteten deres frem som ubetalte tjenester overfor lønnsarbeidende menn, og det skaper et alvorlig potensiale for kjønnsmessig fiendtlige motsigelser. For det andre mangler kvinner, som mange andre grupper i det kapitalistiske samfunnet, fulle demokratiske retter, og kampen deres for å oppnå disse rettighetene gir en annen mulig kilde til kjønnskonflikt. Alt i alt har kvinneundertrykkingen i kapitalistiske samfunn en tosidig opprinnelse i kvinnenes spesielle situasjon med hensyn på samfunnsmessig produksjon og like retter. Av disse to er kvinnenes innestengning i hjemmearbeid den største hindringen for virkelig frigjøring. Som Lenin sa det:

«Den kvinnelige halvdel av menneskeheten er dobbelt undertrykt under kapitalismen. Arbeiderkvinnen og bondekvinnen blir undertrykt av kapitalen, men i tillegg til og ovenpå dette blir de, selv i de mest demokratiske borgerlige republikker, forblir de berøvet noen rettigheter fordi loven ikke tillater dem likeverd med menn; og dessuten – og dette er det viktigste – forblir de «husholdningsslaver», for de er overbelastet med det ensformige slitet som ligger i det skitneste og hardeste og mest nedverdigende arbeid på kjøkkenet og i den individuelle husholdning.»

Av historiske grunner er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen enda mindre utviklet på det teoretiske plan enn familiebegrunnelsen. Dessuten har en sosialistiske tradisjonen utviklet en merkelig polarisering mellom praksis og teori i kvinnespørsmålet. Praksis er vanligvis grunnet på en trang mistolkning av det samfunnsmessige produksjonsargumentet, mens teorien hviler på eklektiske og forvirrete versjoner av familiebegrunnelsen. Sosialister har bare sjelden erkjent eksistensen av disse motsetningene og enda mindre forsøkt å løse dem. Likevel er det slik at det er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen som samsvarer best med Marx sin analyse av hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fungerer.

Familiebegrunnelsen og den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen har forskjellige politiske og strategiske følger. Spørsmålet her er forholdet som den feministiske kampen har til utviklingen av den samfunnsmessige revolusjonen. Med sin implisitte antakelse at det finnes likeverdige undertrykkingsmekanismer, støtter familiebegrunnelsen rent logisk en strategi med parallelle bevegelser: kvinnebevegelsen, den svarte bevegelsen, fagforeningsbevegelsen. Mens forskjellige dagsordener kan foreslåes for å integrere disse kampene i løpet av den revolusjonære utviklingen, vil den grunnleggende karakteren til kvinneundertrykkingen medføre at autonome kvinnepolitiske grupper skal fungere permanent, som en prinsippsak, i alle ledd i organisasjonene.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen mener at klassekampen er sentral, noe som gjør enheten i den revolusjonære styrken til en hovedsak. Fagforeninger så vel som masseorganisasjoner bygget rundt spesielle saker – kvinneundertrykking, undertrykking av fargete, støtte til den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen og så videre – vil alltid spille en kritisk rolle, men deres eksistens og karakter vil være et spørsmål om strategi og taktikk, basert på konkret undersøkelse av den særegne situasjonen. Innen et revolusjonært parti vil problemer som springer ut av den utbredte kvinneundertrykkingen og mannlig dominans bli tatt opp som alvorlige spørsmål i utviklingen av kadrene, den politisk linjen og organisasjonsstrategien. Det er klart at den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen er i samsvar med den generelle marxist-leninistiske tradisjonen, selv om en gjennomgående og entydig praksis når det gjelder kvinnespørsmålet ikke har karakterisert marxist-leninistiske partier tidligere.

Skillelinjen mellom de to begrunnelsene når det gjelder kvinnespørsmålet, har aldri blitt klart trukket opp. I den nåværende perioden er det mange kvinner i Nord-Amerika og Europa som identifiserer seg med den sosialistisk-feministiske bevegelsen eller holder seg på siden av eksisterende sosialistiske organisasjoner, fordi de mangler et bedre alternativ. Samtidig angriper de fleste marxist-leninistiske grupper, som er ridd av manglende erfaring og avsky mot kvinnebevegelsen og frykt for borgerlig-feministiske feil, den sosialistiske feminismen uten å analysere dens innhold. De stoler på den forvirrete tradisjonen som de har arvet fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen som teoretisk veiledning, og gjentar hele tiden forskjellige formuleringer fra Marx, Engels og Lenin, mens de overser motsetninger og mangler. Men til syvende og sist står vi overfor valget mellom det som nå kalles sosialistisk feminisme og en utviklet marxistisk posisjon når det gjelder kvinnen. Ansvaret vårt er da å møte dette valget på en ærlig måte. Det det gjelder, er ikke annet enn samfunnsmessig revolusjon og frigjøring av kvinnene.»

Lise Vogel: Woman Questions – Essays for a Materialist Feminism. Pluto Press, London 1995.

av David McNally

I løpet av de siste 15-20 årene, det lovpriste «asiatiske mirakelets» periode, har den sysselsatte arbeiderklassen vokst kolossalt. Samtidig har arbeiderklassens sjølstendige organisering og kamp hatt stor framgang i hele regionen.

I hele det området som i økonomisk forstand kalles Sør, eller utviklingslandene, har antallet industriarbeidere alene vokst fra omkring 285 millioner til over 400 millioner i 1994. Veksten er sterkest i Asia. I løpet av samme periode har et stort antall kvinner kommet i lønnet arbeid. I dag utgjør kvinnene 42% av alle lønnsarbeidere i regionen, og i sentrale industrier som bekledning, elektriske artikler og elektronikk utgjør de et overveldende flertall. På toppen av dette skjedde det en omfattende rekruttering til fagorganisasjonene på slutten av 1980-tallet. F.eks. i perioden 1987-89 økte antallet organiserte arbeidere med 27% i Bangladesh, 38% på Filippinene og hele 100% i Sør-Korea. Veksten på Taiwan var 50% i årene 1986-89. (1)

Militante kampformer

Men tall aleine sier ikke alt. Arbeiderklassen i hele Øst-Asia har også utvikla nye militante kampformer og nye organisasjonsformer som ofte stiller. De vestlige fagforeningene i forlegenhet. Ofte har unge kvinner stått i spissen for disse kampene. Og i mange tilfeller har disse bevegelsene ført til nye, uavhengige fagforbund og sammenslutninger som forkaster klassesamarbeidslinjen til de eldre, statlig autoriserte og statlig regulerte forbundene. I Taiwan oppsto en ny sammenslutning av uavhengige forbund i 1988. Det samme skjedde i Sør-Korea i 1995. Samtidig har forbund som bekledningsarbeiderforbundet i Bangladesh og den forbudte arbeiderorganisasjonen «Senter for indonesisk arbeidskamp» stått i spissen for større kamper i sine respektive land.

Indonesia er et sentralt eksempel når vi ser på den økende politiske opposisjonen som førte til det studentledete opprøret som veltet diktatoren Suharto (som kom til makten i 1965 i et blodig kupp der minst en halv million venstreorienterte ble myrdet). Det forbudte «Folkets Demokratiske Parti» (PPD) og dets allierte i «Studenter i Solidaritet for Demokrati i Indonesia» (SSDI) spilte en helt avgjørende rolle i mobiliseringen på gatenivå som førte til Suhartos fall.

Det er betydningsfullt at PRD, som støttes av unge radikale demokrater, støtter uavhengighet for Øst-Timor som ble invadert av Suharto (med støtte fra USA) i 1975. Og under opprøret mot Suharto gjorde PRD seg fordelaktig bemerket ved å advare mot angrep på «våre kinesiske søstre og brødre», som «en taktikk som bare vil svekke kampen vår og være til fordel for Suharto» (PRD-uttalelse 14/5 1998). Slike radikale demokratiske perspektiver stimulerte en bevegelse som utviste et inspirerende mot da studentene i månedsvis gjennomførte daglige protester, inkludert sultestreiker, demonstrasjoner og okkupasjoner av regjeringskontor ansikt til ansikt med politi som brukte batonger og soldater som først brukte tåregass og deretter kuler (og drepte flere studenter) i løpet av Suhartos siste dager ved makten.

Indonesia

De fleste som kommenterte indonesiske forhold, oppdaget imidlertid ikke at en liten, men militant, arbeiderbevegelse de siste årene sto fram parallelt med den ungdoms- og universitetsbaserte opposisjonen. Det forbudte «Indonesisk senter for Arbeiderkamp» (PBBI), med tilknytning til PRD, ledet f.eks. i juli 1995 en streik som omfattet 13.000 bekledningsarbeidere i Bogor. I juli 1997 ledet PBBI 20.000 i streik og lokale protestbevegelser i Surabaya. Og i oktober 1997, da den økonomiske krisen førte til rykter om IMF-dikterte oppsigelser, organiserte PBBI en streik som omfattet 16.000 arbeidere i den statlige flyfabrikken i Bandung.

Dette kan virke bagatellmessig. Men i lys av politiets og militærets undertrykking er de indonesiske arbeidernes militante fasthet intet mindre enn inspirerende. Og i kjølvannet av den folkelige bevegelsen som styrtet Suharto, vinner arbeidernes organisasjoner selvtillit og blir bevisst sin egen styrke. Under kampen mot Suharto sluttet arbeidere og de fattige i byene seg til studentene i gatene ved flere anledninger. For eksempel fulgte 300 fabrikkarbeidere fra Tangerang i Øst-Jakarta 3. juli oppfordringen fra studentene og demonstrerte mot regimet. Dessuten har beslutningen fra regjeringen som fulgte etter Suharto om å løslate fagforeningslederen Muchtar Pakpahan ikke lagt en demper på protestene fra arbeiderne. Arbeiderne ved Garuda Airlines i Jakarta har streiket. Det samme har 50.000 arbeidere i firmaet Maspion Corporation i Surabaya. Den største protestaksjonen siden Suhartos fall ble faktisk organisert av de streikende i Maspion 8. juni da 10.000 arbeidere demonstrerte og støtte sammen med politi i Surabaya.

Samtidig streiket transportarbeidere i Jakarta mot sporveisselskapet PPD og blokkerte 73 bussruter. Da streiken var på sitt høyeste, demonstrerte over 9.000 arbeidere utenfor kontorene til PPD. Slike aksjoner gir håp om at den radikale opposisjonen blant de unge i økende grad vil få klassekarakter etter hvert som arbeidernes organisasjoner stiller seg i spissen for kampen mot fattigdom, oppsigelser og diktat fra IMF. Håpet om dette er trolig størst i Sør-Korea. Arbeidere forårsaket et veritabelt jordskjelv innen arbeiderklassen i Sør-Korea på slutten av 80-tallet. Fra 1986 til 1990 ble medlemstallet i fagforbundene doblet fra 1 til 2 millioner som følge av store streikebølger. Det klassiske våpenet i militant arbeiderklassekamp – sit-down-streiken – ble stadig mer vanlig. I industribyene Masan og Changwon gjorde arbeiderne opprør i 1987-88 da selskapets overgrep mot kvinnelige streikende ble møtt med solidaritetsstreiker og en allianse av 30 nye uavhengige fagforbund. Solidariteten var så imponerende, og den militante holdningen så omfattende, at radikale arbeidere beskrev Masan-Chawong som «frigjort område». Etter stiftelsen av den (illegale) Koreas Sammenslutning av Fagforbund (KCTU) med mer enn en halv million medlemmer, kom nye streikebølger, mer omfattende enn noensinne. Første runde kom i desember 1996. Alt i januar 1997 kom en streikebølge som varte en måned og omfattet 630.000 arbeidere som protesterte mot nye innskrenkninger av fagforeningsrettigheter, og lovendringer som ville tillate masseoppsigelser. På bare ett tiår har arbeiderklassen i Sør-Korea bygget en av de mest kampvillige fagbevegelsene i verden. Den fagbevegelsen står nå overfor store utfordringer på grunn av den pågående økonomiske krisen.

Sør-Korea

Den største utfordringen kom da pengefondet IMF stilte som betingelse for en bistandspakke på 57 milliarder dollar at regjeringen i Sør-Korea iverksatte masseoppsigelser. Siden denne saken hadde utløst generalstreiker året før, sammenkalte regjeringen et møte mellom de tre partene næringsliv, regjering og fagbevegelse. Representanter for KCTU ble invitert sammen med den mer moderate offisielle sørkoreanske LO – KFTU. Til stor skuffelse for mange fagforeningsaktivister undertegnet lederne i KCTU 6. februar 1998 en avtale som mot beskjedne gjenytelser godtok masseoppsigelser og øvrige betingelser i IMFs lånepakke. Innen få dager gjorde rasende KCTU-delegater opprør. De fjernet lederne som hadde undertegnet avtalen og planla landsomfattende generalstreik. Men bare få dager seinere måtte streikevarslet trekkes. De mest militante innså at de manglet ryggdekning fra medlemmene.

Militante arbeidere i Sør-Korea står nå overfor et dilemma. Omfanget av den økonomiske krisen har sjokkert koreanere flest. Nasjonalstoltheten er blitt dypt såret av at IMF kan diktere landets politikk. Hundretusener har svart positivt på regjeringens appell om å gi gull eller amerikanske dollar til statskassen. Man ser hyppige episoder der folk angriper biler laget i utlandet. Innenfor en slik ramme av blomstrende patriotisme har aktivistene i KCTU problemer med å mobilisere folk mot den sørkoreanske staten og herskerklassen. Likevel er det den oppgaven den radikale arbeiderbevegelsen står overfor: å utvikle et politisk handlingsprogram som retter seg mot både internasjonal kapital (og dens instrumenter slik som IMF), og den koreanske herskerklassen. Mot den tradisjonelle patriotismen som den koreanske regjeringen framelsker må de radikale stille opp en antiimperialisme som har arbeiderklassekarakter og som krever sosialisering av økonomien og arbeiderkontroll over industrien.

Det forutsetter at man parallelt med den nye fagbevegelsen kan utvikle en uavhengig politikk for arbeiderklassen. Det er ingen snarveier til målet. Utsiktene til omfattende motstand svekkes av at oppsigelser og økonomisk sammenbrudd demoraliserer arbeiderne og fratar dem selvtilliten som trengs for å kjempe. Forsøket på å løfte det politiske nivået i kampen – å få til en klassebasert politisk opposisjon mot IMF og den lokale herskerklassen – er en skremmende oppgave under slike omstendigheter. Men et tiår i kamp har skapt en militant og kampvillig arbeiderbevegelse med titusener oppofrende fagforeningsaktivister. Og i denne situasjonen med oppsigelser, økonomisk krise, og fortsatt agitasjon for masseaksjoner fra tusener militante KCTU-medlemmer, er det reelt håp om å reise motstand i arbeiderklassen. Etter tilbakeslaget tidlig på vinteren har fagforeningene på nytt evnet å slå tilbake. Omkring 120.000 arbeidere i KCTU deltok 27.-28. mai i streik mot oppsigelser. Flere omfattende storstreiker er planlagt. Og i kjølvannet av den streiken tvang arbeiderne på bilfabrikken KIA ledelsen til innrømmelser etter tre ukers streiker mot lønnsnedslag. Uansett hvilke kortsiktige følger de nåværende aksjonene får, så vil kampen mot økonomisk krise og mot IMFs strenge pålegg styrke den militante ledelsen i arbeiderklassen.

En asiatisk motstandsmodell?

Arbeiderklassen og de fattige i hele Øst-Asia deltar nå i en voldsom kamp mot internasjonal kapital. Økonomiske og politiske kamper av kolossal betydning – matopprør, studentdemonstrasjoner for demokrati, arbeiderstreiker mot oppsigelser – er svært omfattende. Disse kampene er ikke enkle. Men i smeltedigelen etter det svinnende «asiatiske mirakelet» skapes det motstandskrefter. De neste få årene vil vise om motstandskreftene klarer å reise kamp mot herjingene til den globaliserende kapitalen.

Alt nå bør de sterke militante holdningene og egenorganiseringen blant østasiatiske arbeidere avtvinge respekt. Unge kvinner i streik i tekstilfabrikker i Bogor og elektronikkindustri i Kuala Lumpur, flyfabrikkarbeidere i Bandung i streik mot IMF-pålagte oppsigelser, titusener arbeidere i Surabaya i massedemonstrasjoner, KIA-arbeidere i streik i Sør-Korea: Alt dette viser en arbeiderklasse som gjør motstand mot nedskjæringer, privatisering, arbeidsløshet og fattigdom. Øst-Asia er blitt et sentrum for internasjonal klassekamp. Disse kampene kan føre til en ny «asiatisk modell» – en modell for arbeiderklassens motstand mot kapitalistisk globalisering. Vi har mye å lære av disse kampene. Og de fortjener vår solidaritet og støtte.

Note

(1) Mange av opplysningene i dette avsnittet, og mye av stoffet om fagbevegelsen i Sør-Korea har jeg hentet fra Kim Moodys bok Workers in a Lena World (London: Verso 1997), side 202. Nyttige kilder utenom Moodys viktige bok er Jeremy Seabrook: In the Cities of the South (London: Verso, 1993) og Stephen Frenkel, ed., Organized Workers in the Asia-Pacific Region (Ithaca: ILR Press, 1993).

av Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

av Jorun Gulbrandsen

Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.

I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».

Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:

«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.

I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.

Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.

En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.

Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.

Et politisk redskap i dag også

Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:

«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.

Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.

Avis med egne meninger er bra

Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.

Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!

Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.

Bedre med løpesedler?

I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»

Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».

I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.

Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?

Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!

Arbeidet med Klassekampen gir:

1. Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.
2. Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.
3. Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.

Ukeavis er urealistisk

Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.

Langsiktig plan

Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.

Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.

Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.

Avisa er verdt en kamp!

Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!

av Joan Ackert

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette en noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert i mot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse/rase/kjønns-prossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innefor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

av Hannah Helseth

Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.

Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.

Individualiseringa av samfunnet

Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?

Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.

Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?

I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.

La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.

Individet som kampkraft

Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter Under det rosa teppet. Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»

Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.

Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.

Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.

Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi Ordeal hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?

En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. Helene og gutta var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.

H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.

Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.

Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.

Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.

av Chris Hartmann

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

• familiene skal få mer tid sammen
• større valgfrihet når det gjelder barneomsorg
• det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3.000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3.000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3.000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?