»For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøringFor ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ein borgarleg linje som feminismen,» hevda vi i førre nummeret av Røde Fane, der vegar og mål for kvinnekampen var hovudoppslaget. I ein annan artikkel vart det slått til lyd for at vi må læra å kjenna dei feministiske og dei proletære teoriane for  kvinnekampen å kjenna innanfrå, for å greia å skjelna dei frå kvarandre.

---

Her drøfter vi teoriane til to svært ulike feministar. Vi syner kva dei har sams og kor dei skiljer seg frå det synet som følgjer av marxismen.

Det rår stor uklarhet om hva feminisme er. Dette er bakgrunnen for at denne artikkelen er blitt skrevet. For å unngå misforståelser, og dermed få debatten
rettet inn på områder som kan bringe oss videre i kvinnekampen, må vi klargjøre en del ting.

Først hvordan «feminisme» blir brukt. Kampen mot kvinneundertrykking har etter kapitalismens gjennombrudd tradisjonelt vært delt i to hovedretninger:
En proletær med utgangspunkt i proletarkvinnenes krav og kamp. Og en feministisk, med utgangspunkt i middelklassekvinnenes krav, en borgerlig bevegelse målrettet mot kvinnenes likestilling med mannen. Vi bruker her feminisme på den tradisjonelle måten, om den borgerlige kvinnekampen.

For det andre, artikkelen har ikke som mål å analysere hvordan feministisk teori kommer til uttrykk i kvinnebevegelsen i dag. Den tar heller ikke opp feministiske arbeidsformer. (Her kan vi kanskje først og framst trekke lærdommer.)

Artikkelen tar sikte på å analysere det teoretiske grunnlaget for feminismen og setter det opp mot det teoretiske grunnlaget for den proletære kvinnekampen.
Vi tar for oss to bøker som begge representerer feministiske ideer. Den ene er norsk, Margrete Bonnevies: Fra mannssamfunn til menneskesamfunn. Den har hatt stor betydning for kvinnesak i Norge, ved å peke på at kvinner ikke har fulle rettigheter i samfunnet.

Den andre boka er Shulamith Firestone: Kjønnenes dialektikk. Firestone er en revolusjonær feminist som skriver om nødvendigheten av en kjønnsrevolusjon,
som omfatter den sosialistiske revolusjonen, men som hun hevder går mye lenger. Hun er en representant for den radikale feministbevegelsen.

Gangen i artikkelen er slik: Først en analyse av årsakene til kvinneundertrykking, deretter de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking og til slutt hvilke mål og metoder som er nødvendig i kvinnekampen.

Sitatene er, der det ikke står noe annet, hentet fra de to bøkene.

1. Om årsakene til kvinneundertrykking

Margrete Bonnevie: Skjev kulturutvikling på bekostning av det kvinnelige
element. Det kan være vanskelig å trekke ut av Bonnevies bok hva hun ser som årsak til kvinneundertrykking. Hun slår fast:

Vår kultur lider av en fundamental skjevhet. Den består i at samfunnet utelukkende er bygd på den mannlige halvdel av menneskene. (s. 9).

Det er likevel mulig å finne en linje i hva hun ser som årsaksammenheng. Mannen har i kulturlivet fremtvunget at hans kjønn får utfolde seg alene, på
det annet kjønns bekostning. Det ene kjønn har fått gjennomført at det andre kjønn ikke skal ha anledning til å få like gode utviklingsmuligheter,
like gode vilkår for tilfredstillelse av sine medfødte behov som seg selv. (s. 12).

Hvordan mannen har kunnet gjøre dette, kommer hun nærmere inn på:

Vi kommer tilbake til den forskjell av fundamental art som består mellom mann og kvinne, den at det er kvinnen som i 9 mnd. nærer barnet under sitt bryst
og siden føder og ammer det, mens mannens medvirkning i selve forplantningen er minimal. (s. 18)

Videre:
helt fra vår kulturs barndom har mannen gitt etter for fristelsen til å la kvinnen svi for at hun spiller den største rollen ved fornyelsen av slekten. Han har skaffet seg kompensasjon for sin mindreverdsfølelse på dette punktet ved å baste og binde henne til hennes oppgave i forplantningens tjeneste, samtidig som han har knyttet den uløslig sammen med husarbeid. (s. 20).

Det er denne ulike livsform, denne bestemte rollefordeling som, trass i den formelle og legale likestilling kvinnen har fått i de siste par generasjoner,
fremdeles sikrer mannen hans ubetingede dominans. (s. 21).

Her tar vi kort med hvordan hun ser på forholdet mellom kvinneundertrykking
og annen undertrykking.

Mannens dominerende stilling i hjemmet og den mangel på samvittighet
som autoriteten har kunnet utøves med, har gitt ham et godt utgangspunkt og fotfeste for hans undertrykkelse av andre folk og raser. (s. 18).

Vi oppsummerer Bonnevie:

Vår kultur bygger på en fundamental skjevhet, mannskjønnets dominans. Den
fundamentale forskjellen på kjønnene er den biologiske, kvinner føder barn. Dette har mannen brukt til å undertrykke kvinnen, ved å binde henne til arbeidsoppgavene i hjemmet med barn og husarbeid.
Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet, som fører til undertrykking også av andre folk og raser.

Det er to ting vi må legge spesielt merke til: Bonnevie leter etter årsakene til kvinnenes undertrykte stilling i forholdet mellom kvinne og mann i kjønnsforskjellene. I dette forholdet finner hun også roten til undertrykkelse og krig. Hun ser altså den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne som en allment overordnet motsigelse i historien. Bonnevie ser bort fra eiendomsforhold og produksjonsforhold som drivkrefter og forklaring både av historia og forholdene i dag.

Det er de psykologiske uttrykkene for kjønnsmotsigelsen som er den viktigste drivkraften i historia. Dette kan forklares ut fra hvordan Bonnevie plasserer seg selv i det politiske bildet. Hun er en reformistisk kvinnesakskvinne: For henne finnes ikke kapitalisme og klasseundertrykking i Norge. Norge er et demokratisk-humanistisk land, – med begrensning: Kvinnenes fulle menneskerett er ikke virkeliggjort. (s. 174).

Hennes historiesyn er ren borgerlig idealisme.

Firestone: Den historiske materialismen går ikke dypt nok.

Der er annerledes med Firestone. Hun tar utgangspunkt i Engels’ analyser, som hun hevder er et viktig arbeid, men hun sier videre:

Det ville være galt å forsøke å forklare kvinnenes undertrykkelse ut fra denne rent økonomiske tolkningen. Analysen av klassene er et praktfullt arbeid, men begrenset. Selv om den er korrekt i lineær forstand går den ikke dypt nok. Det finnes et underliggende, helt seksuelt plan i den historiske dialektikk som Engels til tider vagt oppfatter, men fordi han bare kan se seksualitet i lys av økonomi, og reduserer alt til dette, er han ute av stand til å vurdere den i sin egen rett. (s. 12).

Hun forkaster ikke Marx og Engels, de er bare ikke gode nok:

Vi kan forsøke å utvikle et materialistisk historiesyn basert på kjønn. (s. 14).

Videre:

La oss først forsøke å utforme en analyse der biologien – forplantningen
– ligger til grunn for dualismen. Den umiddelbare forestilling hos menigmann om at ulikheten som skillet mellom kjønnene skaper, er naturlig, er kanskje velbegrunnet. Vi behøver ikke straks å søke utover dette. I motsetning til det økonomiske klasseskillet, har kjønnsskillet direkte opprinnelse i en biologisk realitet. Menn og kvinner ble skapt forskjellig, og fikk ikke de samme fordeler. Selv om denne forskjellen i seg selv ikke nødvendiggjør utviklingen av et klassesystem – der en gruppe har makt over en annen – gjorde resultatet av disse forskjellene forplantningen det. Den biologiske familie er en gitt, ulik fordeling av makt. Behovet for makt som fører til klasser, stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ i overenstemmelse med denne grunnleggende mangelen på balanse. (s. 15 og 16).

Vi ser at biologiske forskjeller og den biologiske familien er grunnelementer i Firestones analyse. Den biologiske familien har eksistert gjennom alle tider. Vi
tar med (noe forkortet) det Firestone ser som grunnleggende kjennetegn ved den biologiske familie:

1. Kvinnner er prisgitt sin biologi, og er derfor blitt gjort avhengig av menn for å overleve.
   2.Spebarn er avhengig av voksne for å overleve.
   3. Avhengighetsforholdet mellom mor/barn har alltid eksistert i en eller annen form. Dette har formet personligheten hos kvinner og spebarn.
   4. Den naturlige forskjellen mellom kjønnene når det gjelder forplantning førte direkte til den første arbeidsdeling som ligger til grunn for klasseskillene, og også bidro til utviklingen av kastesystemet. (s. 16).

Vi oppsummerer Firestone:
Den grunnleggende kjønnsforskjellen, at kvinner føder barn, og eksistensen av den biologiske familie, fører til at kvinner og barn er avhengige av mannen og arbeidet fordeles ulikt. Denne biologiske familiestrukturen fører til mannens makt over kvinnen. Mannen utvikler et maktbehov. Det er grunnlaget for klassedeling. Altså, Firestone mener at kvinneundertrykking og klasseundertrykking har sin basis i biologien. Ut fra den biologiske familien
som kjerne, utvikles hos mannen et mak t behov. Dette er grunnlaget for all undertrykking overhodet.

Er biologien årsak til undertrykking?

Først kort om Firestones syn på den »biologiske familien». Hun river den løs fra alle andre forhold i samfunnet og finner trekk ved den som alltid har
eksistert. Dette er et lite holdbart utgangspunkt for en historisk analyse. Hvis en analyse av familien skal gi noen forståelse av kvinnenes samfunnsmessige stilling, må en kunne skille mellom selve forplantningsfunksjonen og familien som en sosial institusjon som forandrer seg sammen med grunnleggende endringer av produksjonsforholdene. La oss se på avhengighets-forholdet. Den avhengigheten som eksisterte i svært tidlige og primitive samfunn var gjensidig. Alle var avhengig av hverandre og kollektivet, skulle samfunnet fortsette å eksistere. Dette kom da også til uttrykk i at »samfunnet» og »familien» (eller slekten, ætten) var det samme. Under slike forhold var familien selvsagt noe ganske annet – som institusjon betraktet – enn den er i dag.

Når det gjelder arbeidsdelingen kan vi følge Firestone i at kjønnsforskjellen førte til ulik arbeidsdeling i tidlig historisk tid og at det kunne gi kvinnen og mannen ulik posisjon i samfunnet. Også forholdet til forplantningen kunne virke inn på kjønnenes relative sosiale anseelse. Et eksempel på det er kvinnenes stilling i primitive samfunn under morsretten, altså der barnas avstamming ble regnet etter moren og hennes familie på morssiden. Kvinnens stilling som familieoverhode gjorde at hun sosialt sett ble verdsatt langt høyere enn senere.

Vi er enige med Firestone i at kvinnens stilling i familien er sentral i en analyse av årsakene til kvinneundertrykking. Men da må vi betrakte familien i forhold til den samfunnsmessige produksjonen, – vi blir ikke særlig klokere av å nistirre på selve forplantningsprosessen som har foregått på samme vis både i og utafor familien så lenge mennesker har eksistert.

Undertrykking – produkt av klassemotsetninger eller mannspsykens »maktbegjær»?

Firestone setter likhet mellom sosiale ulikheter i et samfunn og klasser. Når
Firestone analyserer årsakene til undertrykking, beveger hun seg langt vekk fra
et hvert materielt grunnlag, selv om hun påberoper seg en materialistisk analyse.
Kjernen i Firestones analyse er at mannen utvikler et maktbehov ut fra psykoseksuell utvikling, dette fører til undertrykking.

Det er her Firestone mister grepet om den materielle virkeligheten.

Ser vi på historien ut fra et materialistisk standpunkt, inntrer et kvalitativt skille når produktivkreftene er utviklet slik at rikdomsopphopning er mulig, og når privat eiendommen oppstår.

Da gir også menneskelig arbeidskraft mer overskudd enn det som skal til for å overleve. Og da er grunnlaget lagt for å ut bytte mennesker som arbeidskraft.
Først når slik utbytting skjer oppstår det klasser.

Med privateiendommen oppstår behovet for å sikre sin eiendom og dermed sin makt. Skulle privateiendommen fortsette å være privat, måtte voldelige undertrykkelses-midler skaffes, midler som kan påtvinge mennesker noe som er mot deres ønske og vilje. Dette er nettopp mulig når noen rår over midler som andre ikke har. Undertrykking er ikke mulig uten maktmidler.

For kvinnene fikk privateiendommen katastrofale konsekvenser. Utfra arbeidsdelingen ble det menn som rådde over den, og disse menn ønsket å sikre eiendommen for sin slekt, sine barn. Morsretten, at barnas avstamning ble regnet etter moren måtte omstøtes. Skulle det være mulig å regne avstammingen etter
faren, måtte kvinnen være monogam. Sammen med privateiendommen oppsto monogamiet som dominerende familieform. Det vil si monogami for kvinnen.
Mannen kunne selvsagt dyrke polyandri, poenget var at farskapet skulle kunne fastslås med sikkerhet.

»Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet,
gjort til slave av hans lyster og rett og slett et redskap til avling av hans barn.» (s. 61 Engels’, I Familien, privateiendommen og statens opprinnelse.)

Bonnevie og Firestone: samme grunnleggende syn på årsakene til kvinneundertrykking.

Til slutt i avsnittet om årsakene til kvinneundertrykking vil vi sammenligne
Bonnevies og Firestones analyser. Det er e n iøynefallende forskjell. Firestone
gjør forsøk på å lage en vitenskapelig og presis analyse. Bonnevie uttrykker seg
vagt.

Det er mer interessant å se på enheten mellom dem:

Begge grunner sin analyse på biologien: den biologiske forskjellen i reproduksjonsprosessen. Dette finner de er grunnlaget for undertrykkelsen. Bonnevie sier at mannen har brukt denne forskjellen til å undertrykke kvinnen, ved å henvise og holde kvinnen på plass i hjemmet. Firestone sier at denne forskjellen har fort til kvinnens avhengighet av mannen og til arbeidsdelingen i den biologiske familien.

I konsekvensene av dette er de også enige. Bonnevie: Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet. Firestone: Den biologiske familie fører til at mannen utvikler et maktbehov.

Begge slår fast at dette igjen legger grunnlag for undertrykking både av kvinnen og av andre folkeslag og grupper.

På tross av en innviklet framgangsmåte, kommer Firestone fram til nøyaktig det
samme som Bonnevie. Begge to ser bort fra eiendomsretten og de samfunnsmessige produksjonsforhold i sin analyse av kvinneundertrykkinga. De tar i realiteten et borgerlig standpunkt. Dette får konsekvenser når de legger opp en strategi og taktikk for kvinnekampen. Og det er et svært dårlig utgangspunkt når de skal skille mellom venner og fiender.

Dette blir klart når vi undersøker hva de ser som de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking.

2. HVORDAN KOMMER KVINNEUNDERTRYKKINGA TIL UTTRYKK

Bonnevie skriver:

»ved at bare den ene halvpart får utfolde seg, mens den andre snøres inn i kunstige bånd, har den helhet som de to kjønn utgjør fått en avgjørende knekk.» (s. 12).

Dette sitatet viser til hva Bonnevie ser som de viktigste konsekvensene av kvinneundertrykking. Følgen av kvinneunder trykking blir:

»at de forskjellige vekstvilkår som de to kjønn har hatt, fører til at de fremskritt menneskene har gjort i historisk tid, hovedsakelig ligger på det materielle og tekniske plan. Disse har vært enorme, særlig i de siste tre-fire hundre år. Den etiske sektor derimot ligger uendelig langt
tilbake.» (s. 13).

Og dette får viktige samfunnsmessige konsekvenser:
»Mannen blir derved uten opphør stimulert til å dyrke de aggressive, hensynsløse og selvkjærlige sider av sin natur.» (s. 14).

»Det er uunngåelig at det ensidige mannsvelde i hjemmet har holdt vedlike og befordret alle de elementer og faktorer i menneskenes samfunn som fører til ufred, overgrep, splittelse og krig.» (s. 17).

I samfunnsmessig sammenheng forklarer Bonnevie krig ut fra at kvinner har blitt holdt nede. Når hun beskriver hva dette har betydd for kvinnene, ser hun på de individuelle konsekvensene. Et viktig hovedområde er hvordan personlighetsutviklingen blir hemmet.

»Kvinnene er henvist til et eneste arbeidsområde, hjemmet.» (s. 21).

»Det er ganske umulig at kvinner på dette ene arbeidsområdet kan få avløp for den uendelige skala av anlegg og muligheter som den menneskelige natur rommer. Alle andre evner enn den huslige, pleiende og vernende blir på denne maten hemmet, blokkert og brakt til å tørke inn og visne bort.» (s. 21).

»Den ytterst forskjellige livsstil, . . . griper forstyrrende inn i utformingen av hvert enkelt individ.» (s. 109).

Kvinnen utvikler et underlegenhetskompleks.

»Hele oppdragelsen av pikene går fremdeles ut på å inngyte dem mistillit til seg selv.» (s. 125).

»– og selvsagt får også kvinnen mindreverdighetsfølelse av at de faktisk er mindre dyktige enn mennene. De har jo meget mindre adgang enn dem til å
prøve å utvikle sine evner.» (s. 125).

Seksualiteten lider av at kvinnene er undertrykt.

»Det synes berettiget å tro at enhver form for tvang må virke til en viss grad lammende på den seksuelle utfoldelse. Kvinnen har aldri noengang hatt mulighet til å føle seg fri i forholdet til det annet kjønn. Tabuer, tvang, frykt har for kvinnens vedkommende i overveldende grad ledsaget kjønnsakten.» (s. 101).

Firestones syn

Hun oppsummerer selv:
»Formeringen av rasen ble dyrt for kvinnene, ikke bare følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, men til og med ut fra rent materielle (fysiske) begreper. Før den senere tids prevensjonsmidler, førte stadige fødsler til uavbrutte »kvinneplager», tidlig alderdom og død. Kvinnene var slaveklassen som opprettholdt arten for at den andre delen skulle frigjøres for virksomhet i samfunnet… .

Denne naturlige arbeidsdelingen ble videreført bare med store kulturelle ofre. Menn og kvinner utviklet bare halvparten av seg selv, på bekostning av den andre delen. Psykens oppdeling i mannlig og kvinnelig for å kunne styrke det forplantningsmessige skillet var tragisk. Den sykelige veksten av rasjonalisme, aggressivt pågangsmot og minkingen av følelsesmessig mottakelighet hos menn var en fysisk (krig) så vel som kulturell katastrofe. At kvinner var lettpåvirkelige og passive, økte deres lidelser. Seksuelt ble menn og kvinner ledet inn i en strengt oppbygget – tid, sted, fremgangsmåte, til og med i dialog – heteroseksualitet be grenset til kjønnsorganene, i stedet for å fordeles på hele menneskets kropp.» (s. 202 – 203).

Vi ser for det første at Firestone hevder at arbeidsdelingen ut fra kjønn har ført til »kulturelle ofre». Mannen dominerer vitenskap, kunst og kultur. Kvinnen er
indirekte knyttet til kunst og utelukket fra vitenskap. For samfunnet som helhet har dette ført til krig og undertrykking av andre raser og grupper. Da blir det ikke en kuriositet, men en logisk konsekvens at Firestone forklarer undertrykking av negre og rasehat i USA ved hjelp av en familiemodell:

» .. jeg skal forsøke å vise at rasehat er et seksuelt fenomen. Som med kjønnshat i den enkelte psyke kan vi bare forstå rasehat til fulle ut fra makthierarkiet i familien. I bibelsk forstand er ikke rasene annet enn deforskjellige søsknene og slektningene i menneskets familie, og det fysiologiske skillet mellom rasene fikk betydning kulturelt bare på grunn av den ulike fordelingen av makt, akkurat som i utviklingen av kjønnsklasser.» (s. 107 – 108).

Det som særkjenner også Firestone når hun konsentrerer seg om utslagene av kvinneundertrykking er at hun individualiserer.

»Prisen når det gjelder menneskelighet er særlig høy når det gjelder vitenskapsmannen selv, som blir lite annet enn en kulturtekniker.» (s. 178).

Et annet viktig punkt er at hun legger hovedvekten på seksuell undertrykking og de psykologiske konsekvensene av denne.

»Jeg har forsøkt å vise hvordan makthierarkiet i den biologiske familien, og de seksuelle fortrengninger som er nødvendige for å opprettholde den –
særlig intense i den patriarkalske kjernefamilien – er ødeleggende og dyrekjøpt for den enkeltes psyke.» (s. 74).
»Jeg har vist at denne seksuelle fortrengningen som kreves av hvert familiemedlem til fordel for familieenheten, ikke bare skaper individuelle nevroser, men også vidtfavnende kulturelle sykdommer.» (s. 64).

Rekkefølgen i hennes egen oppsummering – kvinnen lider følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, til og med materialt, – er også en liste over hva hun ser som viktige utslag i prioritert rekkefølge.

Dette er en nødvendig konsekvens, da hun har funnet at basis for kvinneundertrykkingen er den biologiske familien. Hun mener at i den biologiske familien ligger roten til kvinneundertrykking: her er det den psykoseksuelle utviklingen finner sted, det er her ideene til hvert individ utvikles.

Feminismen strekker ikke til.

Hvor i samfunnet er det Bonnevie og Firestone står når de ser utslagene av kvinneundertrykkingen på den måten? De konsentrerer seg ikke om
– at det ikke finnes arbeidsplasser for alle de kvinnene som ønsker betalt arbeid.
at bare en svært liten prosent av
– barna kan få plass i skikkelige barnehager.
– at kvinner som får jobb må ta til takke med lav lønn og slitsomt arbeid, og at rettighetene kvinner har rundt svangerskap og fødsler er alt for dårlige til å sikre
at kvinner kan velge fortsatt yrkesaktivitet.
– at den gifte kvinne deler mannens økonomiske kår – og at det oftest er hun som må prøve å få for små midler til å strekke til. Kort sagt de ser ikke under-
trykkingen ut fra virkeligheten til arbeiderklassens kvinner.

Også når de skal vise hva som er de sentrale trekkene ved kvinneundertrykkinga, finner vi forbausende stor enhet mellom Bonnevie og Firestone.
Begge ser en direkte sammenheng mellom undertrykking av andre folk og raser, krig og kvinneundertrykking. De setter forholdet på hodet. Kvinneundertrykkingen er grunnleggende hevder de, og oppheves den, er grunnlaget lagt for en god verden:

Bonnevie: ». ..en målbevisst løsing av dette problem er kanskje det som i det lange løp iallfall vil være det sikreste middel til å skape fred i verden. Selve
grunnlaget for et fredelig og harmonisk samfunn mangler jo ennå sa lenge det bygges bare på den ene halvpart av de to kjønn som utgjør menneskeheten.» (s. 136).

Firestone: »Opprøret mot den biologiske familie kunne forårsake den første vellykkede revolusjon eller det de gamle trodde på som gullalderen.» (s. 236).

Dette er i beste fall å kaste folk blår i øynene. Men hvis det skal tas alvorlig, er det for det første reaksjonært i forhold til kampen for et samfunn uten krig og
undertrykking (Bonnevie) eller for sosialismen (Firestone). Det er et syn som avviser klassekampen som den viktigste krafta for å forandre samfunnet.
Også i forhold til kvinnekampen er dette synet reaksjonært, fordi konsekvensen må bli at de viktigste kampoppgavene er av individuell karakter. Dette står i
motsetning til organisering av kvinnene for å bekjempe den særegne undertrykkinga de er utsatt for. Og det gir heller ikke noen rettesnor til å fastslå hva som må være de organiserte kvinnenes viktigste kampoppgaver.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom dette og feministenes manglende forståelse av at også kvinneundertrykkinga er klassemessig bestemt. Feministenes kamp retter seg mot mannskjønnets privilegier og maktstilling i familien, staten, samfunnet som helhet. Ikke mot en herskende klasse som i kraft av å eie samfunnets produksjonsmidler undertrykker de øvrige klasser og grupper. Dermed kan de heller ikke se hva som særkjenner kvinneundertrykkinga i en bestemt historisk epoke.

Den Feministiske Kvinnekampen, som ser bort fra kvinnenes klassemessige undertrykking, svarer til problemene for de kvinnene som i hovedsak kan fri seg fra materielle bekymringer, som ikke, eller i liten grad, rammes på kroppen av monopolborgerskapets klasseundertrykking. Og det er borgerskapets kvinner og enkelte høyt utdannede intellektuelle.

Hvorfor havner Firestone på den borgerlige feminismens standpunkt? I og, med at hun forkaster den private eiendomsretten som et kjernepunkt i analysen av samfunnet i dag, mister hun også grepet om klassemotsetningene. For henne står mann og kvinne mot hverandre som tilhørende hver sin klasse. Dette blir den grunnleggende motsigelsen i samfunnet.

For henne betyr det ikke noe at i dag har et lite mindretall, monopolborgerskapet makten over produksjonsmidlene og staten, og at det overveldende flertall av kvinner og menn har motstridende interesser til disse makthaverne. Det strategisk viktige punkt i analysen, at kvinner undertrykkes dobbelt av monopolkapitalen: som en del av det arbeidende folket og som kvinner, blir borte. Da ser hun ikke at kvinner i dag må rette krav og slag mot sin hovedfiende for å oppnå forbedring, – og på lang sikt ta makta fra den samme fienden, sammen med mennene i sin klasse.

Da først er det materielle grunnlaget lagt for frigjøring av kvinnen. Kampen for full frigjøring må allikevel fortsette. Og det vil være en lang kamp mot reaksjonær kjønnsideologi, og mot innarbeidede vaner hos menn og kvinner.

3. FEMINISMENS MÅL

Til slutt vil vi se på hvilke konsekvenser Bonnevies og Firestones analyser får for strategien og taktikken i kvinnekampen.

Bonnevies mål:

»Skal vi komme fram til likestilling, må kvinnenes livsform endres på den
måten at de kan få oppfylle sin bestemmelse i å få leve sammen med å få
barn med en mann, uten derfor å måtte gi avkall på utfoldelsen av sine
øvrige forskjellige anlegg.» (s. 95).

Kvinnene må få være både mor og menneske.

Hovedkravene sammenfatter hun slik:
Kvinnene må få rett og adgang til alt arbeid, til alle sosiale, politiske og økonomiske funksjoner i samfunnet på like vilkår med mennene, og under hensyntagen til det særlige arbeid de utfører i slektens tjeneste.

– Samfunnet må stille omfattende hjelpemidler til disposisjon for mødrene.
– Kvinnene må få adgang til og muligheter for å la være å benytte seg av retten til arbeid utenfor hjemmet i de år de er opptatt med å fylle sin spesielle biologiske oppgave.
– Mennene må gi avkall på det privilegium de har tiltatt seg helt siden kulturens barndom: å la alt arbeid i eget hjem utelukkende være kvinnenes sak og
selv undra seg for å ha noe med hjemmets gjerning å gjøre.» (s. 137 – 138).

Metodene Bonnevie peker på er reformer, innenfor vårt »demokratisk humanistiske samfunn»:

»Når de overfor skisserte reformer er innført, vil de ytre praktiske muligheter for jevnbyrdighet mellom kjønnene endelig være lagt til rette.» (s. 155).

Hvordan reformene skal bli gjennomført, besvarer hun slik:

»Det er mennene som har fått i stand deres undertrykkelse, det er mennene som fremdeles har makten. Derfor er det fremdeles mennene ansvaret hviler
på for å legge tingene slik til rette at kvinnene kan få fri livsutfoldelse.» (s. 128).

Vi vil avslutte med Bonnevies forhold til revolusjon og »samfunnets ledende menn»:

»Det må bli en revolusjon i den forstand at samfunnets ledere bevisst fortsetter å legge opp samfunnsveven på en slik måte at kvinner og menn kan bidra i like stort monn, hver etter sine evner, til menneskesamfunnets vekst.» (s. 135).

Bonnevie står solid plantet på det borgerlige samfunnets grunnvoll. Hun tar ikke opp noen kamp mot klasseundertrykkingen som de aller fleste kvinner er utsatt
for.

Her er det allikevel en viktig forskjell på Bonnevie og tidligere reformistiske feminister. Bonnevie tar opp et krav som opprinnelig ble reist av den proletære
kvinnebevegelsen: kvinnens rett til å være både mor og fullverdig samfunnsmedlem. Her skiller hun seg også klart fra Firestone. Men dette er et særskilt trekk ved Bonnevie, der hun avviker fra den alminnelige feministiske teori som hun for øvrig forfekter.

Hvis kvinnekampen skal føre til frigjøring må feminismen bekjempes.

Dersom vi virkelig vil kvinnefrigjøring, må den borgerlige feminismen bekjempes. For det første – reformer, og det til og med på det individuelle plan, vil aldri kunne endre på de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Men for full frigjøring av kvinnene er dette nødvendig, fordi kjerna i dagens kvinneundertrykking er at monopolkapitalens profittjag står i direkte motsetning til kvinnenes deltakelse i produksjon og samfunnsliv på lik linje med menn.

Der kampen må rette seg mot kapitalinteressene, vil feministisk teori feile.

Vi ser det hos Bonnevie i spørsmålet om likelønn. Hun mener at grunnlaget for lønnsforskjellene hos kvinner og menn ligger i at mannen får et »forsørgertillegg» i lønna:

»Samfunnets institusjoner er mer eller mindre åpenlyst blitt innrettet på å forbeholde det best betalte arbeidet for mennene i deres egenskap av virkelige eller potensielle forsørgere.» (s. 149).

Skal vi oppnå likelønn må »forsørgertillegget» vekk sier hun:

»Stabile og gjennomført like gode arbeidsvilkår for kvinner som for menn under vekslende konjunkturer, kan ikke oppnås før forsørgerreglementet er fjernet fra lønningene, og disse således ikke blir betaling for annet enn selve arbeidet.» (s. 148). (mine understrekninger)

Det som blir nødvendig er at: »midlene til forsørgelse av små barn for en vesentlig del blir skaffet av det offentlige.» (s. 149)

Dette kan nok bli riktig politikk. Men dersom en først skal fjerne »forsørgertillegget» fra mennenes lønn, må dette bli en linje for lønnssenkning og dermed en klart reaksjonær politikk.

Bonnevie retter kampen mot mannen som kjønnsvesen, og det er grunnen til den konkrete politikken hun går inn for like gjerne kan bli en politikk stikk i strid med kvinnenes interesser, som en reformpolitikk for å bedre kvinnenes situasjon.

Det er ikke slik i dag at mannen får betalt mer enn for selve arbeidet. Derimot er det slik at alle menn og kvinner i det arbeidende folket, får utbetalt i lønn bare
en liten del av den merverdien arbeidet deres skaper.

Skal lønna økes, må kampen rette seg mot dem som tilraner seg merverdien, arbeidskraftkjøperne. Resultatet av lønnskampen avgjøres etter styrkeforholdet mellom motpartene. Veien til lønnsøking for kvinner går gjennom å styrke organiseringa av kvinner i fagforeningene og også utenfor.

Absolutt likelønn er først mulig når kvinner deltar fullt ut i produksjonen. I dag holdes de største gruppene av kvinner utenfor produksjonen fordi kapitalen
ikke har bruk for arbeidskrafta deres. Det er ikke arbeidsplasser nok. Da er det alltid en hær av arbeidssøkende og trengende kvinner, som vil akseptere lav lønn
fordi de må.
Bonnevies reformforslag åpner for lønnsreduksjon, – men det vil bety at alle får dårligere lønn.

Feminismen, slik den her kommer til uttrykk hos Bonnevie, blir en borgerlig bevegelse. Politikken rekker ikke ut over den siste skanse i borgerskapets revolusjon mot føydalherredømmet: like formelle rettigheter for borgerskapets kvinner. Og den retter seg på sentrale punkter mot borgerskapets hovedfiende, arbeiderklassen – også dens kvinner.

Dette er neppe Bonnevies egen mening. Årsaken kan vi finne i den enorme utbredelsen borgerskapets ideologi har, og i hennes manglende kunnskap om den materielle virkeligheten, – og derav manglende evne til å skille venner og fiender.

 

Når Bonnevie legger ansvaret for kvinnens likestilling på ledende politikere er det ikke annet enn uttrykk for blåøyet idealisme. Ledende politikere i statsapparatet forvalter fiendens interesser. Skal de gjøre noe for kvinnene må de utsettes for sterkt press fra kvinnene selv og kvinnenes organisasjoner.

Firestones revolusjon

Tidligere har vi sett at Bonnevie og Firestone i analysen har vært enige på vesentlige punkter. Nå skiller de lag: Firestone vil revolusjon.

»Vi kommer til å trenge en kjønnsrevolusjon som er meget større enn – men som omfatter – den sosialistiske for å utslette alle klassesystemer.» (s. 19).

Vi må konsentrere oss om hennes syn på den sosialistiske revolusjon, selv om det ikke direkte berører feminismen.

Firestone tror på teknologien og vitenskapen. Gjennom den er det grunnlaget legges for revolusjon. På to hovedområder vil teknologiske framstøt føre til kvalitative endringer: Når det gjelder fødselkontroll og »automasjon», for henne er automasjon at maskiner har overtatt alt arbeid.

»Diskriminering på arbeidsmarkedet vil ikke lenger ha noe grunnlag i et samfunn der maskiner gjør arbeidet bedre enn noe menneske, uansett størrelse og evner, kunne gjøre. Slik vil maskiner virke som utjevner og tilintetgjøre klassesystemet som er basert på utbytting av arbeid.» (s. 196).

Hun ser klart at hittil har ikke teknologien vært brukt til menneskenes beste. Følgelig ser hun også at »automasjon» heller ikke uten videre vil føre til sosialisme. Nå er vi ved kjernepunktet i hennes teori om revolusjonen. Automasjon vil føre til arbeidsløshet, »revolusjonær gjæring vil bli vanlig». (s. 197). Kvinnene vil bli skjøvet inn i revolusjonen.

»En feministrevolusjon vil kunne bli den avgjørende faktor når den gjelder å etablere en ny økologisk likevekt.» (s. 197).

Dette er ingen veg til det arbeidende folkets maktovertakelse. Hennes »automasjon» er forvirret borgerlig idealisme. Men kriser og arbeidsløshet oppstår stadig i kapitalismen. Det arbeidende folket må styrke seg i kampen mot makthaverne, og de må være ledet av en teori som kan føre kampene til seier på lang sikt. Firestone stiller seg her i beste fall som passiv tilskuer til klassekampen.

Hun sier: »feminist-revolusonen vil kunne bli den avgjørende faktor». Her er det andre punktet i teknologiens framstøt, befolkningskontrollen, en viktig forutsetning.

I sin absolutte konsekvens ser Firestone, kunstig forplantning, som det endelige middel for kvinnenes frigjøring fra kjønnsundertrykkelsen.

Kvinnefrigjøring hos Firestone.

Da har vi kommet fram til Firestones strategi for kvinnefrigjøring. Den samler
seg rundt to hovedpunkter:
Kvinner må slutte å føde barn og familien må oppløses.

»det virkelige målet for feminist-revolusjonen må ikke være bare å fjerne mannens privilegier, som var målet for den første feministbevegelsen, men å
fjerne forskjellen mellom kjønnene.» (s. 18). og:

»Dersom revolusjonen ikke utrydder den grunnleggende samfunnsform, den biologiske familie – det forbindelsesledd makttenkingen alltid kan lures inn gjennom – vil utbyttingens bendelorm aldri bli utryddet.» (s. 19).

Firestone selv setter opp 4 krav til et alternativt system.
– Kvinnene må befries fra sin biologistyranni med alle tilgjengelige midler, og rollen som føder og oppdrager må fordeles på samfunnet som helhet, på menn
så vel som kvinner.
– Full selvbestemmelsesrett, heri inkludert økonomisk uavhengighet, for både kvinner og barn.
– Full innlemmelse av kvinner og barn i alle aspekter ved samfunnet som helhet.
Frihet for alle kvinner og barn til å gjøre det de har lyst til seksuelt. ( s. 202 – 204).

Firestone mener det er den radikale feministiske bevegelsen som vil bære fram revolusjonen. Den særkjennes av:

-»En revolusjonær på hvert soveværelse.» (s. 44).

-»at feministbevegelsen er den første som på effektiv måte har kombinert det individuelle med det politiske.. .. for å gi verden følelsen tilbake, bokstavelig talt gi den forstanden tilbake.» (s. 44).

-»at den setter spørsmålstegn ved det grunnleggende forhold mellom kjønnene og mellom foreldre og barn, og det er å finne ned til røttene for det psykologiske mønster med herredømme/underkastelse.» (s. 45).

Med rette kan vi si dette er en forvillet revolusjonær teori, basert på teknologiens landevinninger og tilintetgjøring av maktbehovet i hvert individ. Det holder ikke. Blir kvinnen lik mannen, slutter å føde barn, er en ting oppnådd, kvinnen kan konkurrere med mannen på like vilkår. Da er ingenting endret. Det riktige må være at kvinnen krever likeverd på sine egne premisser, under full hensyntaken til sin biologiske særegenhet – at hun bærer og føder barn.

Firestones radikale feminisme og de krav den mobiliserer kvinner på, kan nettopp forhindre at noen kvalitativ endring av makt-forholdene vil finne sted (og som hun sier at hun ønsker).

Hovedslagene rettes mot familien. Men det er ikke slik at basis for undertrykkingen ligger i familien. Den gjorde det den gang privateiendommen tilhørte familien og familien var en produksjonsenhet. Familiens form og funksjon har endret seg med endrede produksjonsforhold.

I dag under monopolkapitalen foregår ingen produksjon i familien, den er en konsumenhet.

Riktignok må familien løse – på privat basis – viktige oppgaver monopolkapitalistene ikke vil være med på å betale for, men bare høste fruktene av. Særlig gjelder det omsorg for og pass av barn. Dette fører til at kvinnene bindes til hjemmet. Men det gir ingen grunn til å anta at kvinnenes forhold – eller barnas – vil bedres ved at familiene oppløses. Vil kvinnene av den grunn kunne skaffes arbeid? Vil det slappe monopolkapitalens profittbegjær? Vil da barna få en omsorg de har krav på?

Vi må slåss for at den sosiale enheten en familie er, tjener folk på best mulig måte, og styrker det arbeidende folkets kvinner og menn i kampen mot  monopolkapitalen.

Det betyr at vi må slåss mot den kvinneundertrykkingen som utøves av mannen. Men dette er ikke en uforsonlig kamp mellom fiender.

Feministbevegelsen, slik Firestone særkjenner den, retter seg mot hver mann (på soveværelset) og mot en såkalt kjønnsbetinget maktstilling. Det blir en
bevegelse for å styrke den enkelte kvinne i kampen mot menn. Det er ikke en organisering for kamp mot en større og godt organisert fiende.

De mange ord om sosialisme og revolusjon til tross, er kjerna i Firestones linje for kvinnekamp også borgerlig.

 

Det jubileres i pampenes hus.
Klasseforræderiet skal feires.
Samarbeidsmennene holder feite taler
om seg sjøl.
LO er 75 år.

«Med LO i kamp for et bedre samfunn.»
Slik lyder pampenes floskel.
Hvilken kamp taler de om?
Hvilket samfunn?
Ikke har vi sett kampen.
Ikke er samfunnet vårt.

Vi stod i fabrikkhallens gass og røyk.
Svette, pusten gikk tungt.
Vi samtalte om LO-pamper.
Om klasseforræderi.
Kontingenten skulle økes.

Forslag blei fremmet:
«Send dem til Bjørnøya.»
«Send dem på grøftegraving.»
«Gi dem deres egen medisin.»
«Gi dem UMS.»
«Proletær juling vil banke samarbeidstanker
ut av deres hoder.»
Forslagene var mange.

LO er 75.
Tradisjon i klasseforræderi.
Vår kamporganisasjon blei omgjort.
Det går i forsikring, Landsbank og Jahr.
Vi vender oss bort i avsky.
Deres tid er på hell
Vi skal gjenreise LO.
Samarbeidsprotokoller skal flakse
over Youngstorget.
Borgerskapet skal få vite hva kamp er.
Kamerater: Gjenreis LO til kamp.

 

Det har vore landskonferanse i Sosialistisk Valforbund. Partane i forbundet vart samde om ein tidsplan forsamling i eitt parti. SV har dermed kome over dei største organisatoriske problema sine. Men kva med politikken? Har dei løyst nokre problem der?

---

20.–21. april held Sosialistisk Valforbund landskonferanse for å gjera vedtak om når dei skal samla SV til eit parti.
I tida like før konferansen kunne det sjå ut som NKP og SF køyrde i kollisjonskurs her. Orientering kravde partisamling før kommunevalet 1975 og gav store
oppslag til intervju med partilause som kravde det same.

Friheten svara på dette, venleg men fast, og kravde tolsemd. Dei hadde landsmøtemeldinga til Reidar T. Larsen å stø seg på. Der sa han:

Vi bør unngå faste tidsrammer, fordi de i stedet for å fremme en hurtig sammensmelting, kan komme til å fremme en hurtig utvikling til avskallinger
og ny splittelse. (Sjå NKP-bladet Verden og Vi 1/74.)

Dei unngjekk kollisjon ved at den minste veik for den største. NKP nøydde seg med ein «angrefrist» med «formell returrett», som det heitte i leiaren i Orientering etterpå (nr. 16/74). SV-partiet ska1 skipast innan 15. mars neste år. Men dei gamle partia skal få tid heilt fram til ein gong i 1976 til å pakka saman for godt.

Om «angrefristen» og kva den har å seia, fortel leiaren i Orientering dette:

Det er særlig NKP som har villet ha en slik angrefrist. Men ingen innenfor SV tror i dag at den får noen praktisk betydning.

I praksis vil ingen hverken ønske eller ha råd til å bryte ut av det partiet som da er i full virksomhet. Det ville i så fall bare få negative virkninger for utbryteren selv i form av isolasjon og politisk selvmord. (Orientering 16/74.)

PLAN I TRE FASAR

Landskonferansen sette opp tre fasar i samlingsplanen. Den første går frå konferansen og fram til nyåret 1975. Her skal dei velja landsstyre, og dei som vil vera både i SV og i partia må betala medlemspengar dobbelt opp. Når landsstyret er valt, skal dei einskilde partia ikkje lenger ha vetorett, slik dei no har. Dei må nøya seg med å klaga saker til landsstyret.

Førebuinga til kommunevalet byrjar også i lokallaga i denne fasen. Nominasjonane tar til – i SV-laga – i andre fasen, som går frå 1. januar til 15. mars 1975: skipingskongressen. Valkampen (som kjem i siste fasen) skal «brukes til organisasjonsutbygging for partiet. De valgte representantene danner grupper som representerer det nye partiet», heiter det i punkt 19 i vedtaket. Vil dette seia at SV alt no utelukkar samarbeid ved valet med andre parti i kommunane, og at dei ikkje har tanke for å ta del i valfrontar på konkrete saker der slikt skulle trengst.

I denne fasen skal utkast til arbeidsprogram og aksjonsprogram og ut til førehaving i laga.

Samlingskongressen skal vedta program og vedtekter for partiet, velja leiande organ slik landsstyret kjem fram til, og freista å få til ei ordning med sams
SV-avis føre kommunevalet.

Den tredje fasen går frå kongressen og ut 1976. Då har det nye SV-partiet teke over alle oppgåver som høyrer til eit parti. For dei gamle partia står det berre att å leggja arbeidet ned innan fristen, og gje det som måtte vera att av midlar og eigedom over til det nye partiet. Det skal ha første landsmøtet sitt same året.

KVAR GÅR SV?

Med det som hende på kongressen, er det så visst det kan verta at partisamlinga går i hamn. Det skal så pass mykje til no at nokon bryt ut, at SF-arane endeleg kan sleppe det dobbeltarbeidet dei har hatt med å få i gang verksemda i SV-laga og samstundes halde SF-laga vernebudde i tilfelle brot sentralt,. Dei som har arbeidd for eitt parti har vunne ein siger, og det må vera rett å seia at SV har styrkt seg organisatorisk gjennom det som hende på landskonferansen.

Mange medlemer gler seg til at den byråkratiske og tungrodde organisasjonsformen skal bli avløyst av ein meir einfelt og demokratisk organisasjon. Dei meiner at veikskapane til SV har hatt rot i slike feil. Dei ventar at arbeidet no skal bli meir effektivt og at ein skal byrja å sjå resultata av den nye krafta i arbeidarrørsla som stortingsvalet varsla om.

Men er det no visst at det er her veikskapen ligg? Kva med politikken SV vil følgja? Kva veg vil det nye partiet velja i den daglege kampen, og i kampen for å frigjera arbeidarklassen og folket i Norge? Det må vera det avgjerande. Og her må vi seia dette: Om SV har hatt framgang med å løysa dei organisatoriske problema sine, har dei mindre å kyta av her. I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølvsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne  høgredreidde taktikken samlar seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgresosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla og i solidaritetsarbeidet. Det andre er ein blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml.

Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølvstendig for dei.

BRATTELI OG ASPENGREN – PÅ VILLSTIG I EEC-STRIDEN?
For knapt to år sidan vann det norske folket den største striden det har kjempa i alle fall i etterkrigstida. Det hindra at Noreg vart selt ut til EEC. I denne tida hopa det seg opp prov på prov om at leiinga i DNA og toppen i LO stod fullt ut og utan reservasjon på fienden si side. Dei stod aleine saman med Høgre og Seip mot folket for å tena imperialismen si sak.

Dei var ikkje eit etterslep til monopolkapitalen ein gong, dei gjekk i brodden med lygner og trugsmål for å få den viktigaste krafta i striden, arbeidarklassen, til å følgja pipene til imperialismen.

Dei gjekk på med omframkongress i LO, betalte korttidssekretærar, forbod mot neifolk som innleiarar på fagforenings- og samorgmøte, Bratteli sitt «Stem ja, elles går eg», reknestykke frå Kleppe om at kvar huslyd ville tapa 2000 kroner året om Noreg ikkje kom med, skremsler om tapte arbeidsplassar for titusenvis av arbeidarar osb. Vi har vel ikkje gløymt dette?

I staden for å vinna på det, tende dei ein harme i arbeidarklassen som fekk mange av dei som hadde hatt den største trunad til DNA i årevis.

Kvifor valde DNA-leiarane denne kursen? Var det fordi dei var byråkratar som gløymde å sjå etter kva arbeidarane meinte om saka? Var det slik at dei
slumpa til å velja feil kurs?

Då hadde det vore god tid til å snu dei to åra. Det er vanvet å tru dei er arbeidarleiarar som har kome på villstig. Dei var på same faste kursen i denne
striden som dei har vore heilt sidan god tid føre krigen. Dei losa Noreg inn i NATO i 1949. Dei har gjort alt dei kunne for å ta frå arbeidarklassen streikeretten. Kvar gong det har kome opp streikar likevel, har dei trådd fram som streikebrytarar. Dei er ein pest i fagrørsla, som år for år har truga med å køyva all kampvilje og alt demokrati. Dei ser på bønder og fiskarar som ein reservearme som må vekk frå garden og båten snøggare enn monopola kan setja dei på lønsarbeid.

Når dei ikkje vann å få lagt Noreg ned med D-mark, vil dei no gjera det med oljemilliardar. Dei stør imperialistisk kapitaleksport frå norske monopol, og sel
norsk statseigedom til imperialismen.

Kan det vera nokon tvil: Dei er borgarlege politikarar av dei fremste og har knytt lagnaden sin til monopolkapitalen sitt diktatur i eitt og alt. Skal arbeidsfolk
vinna fram med nokon av krava sine i dag, må det vera i kamp mot dei. Skal arbeidarklassen vinna kampen for sosialismen, må desse feiast ut or arbeidarrørsla.

KAMP MOT DNA/LO-TOPPEN – EIN PEIKELEIK?

«Det er i dag en betydelig radikalisme i fagbevegelsen som må meisles ut i konkret politikk. Det nytter ikke i denne situasjonen å peke på sosialdemokratiet
og rope skjellsord om at de er hoved-fienden.» Slik verjar Finn Gustavsen taktikken SV har valt å følgja på Stortinget i eit intervju i Orientering (nr. 16). «Særlig er presset fra arbeidsplassene viktig når vi skal påvirke Arbeiderpartiet,» sier han. Og på arbeidsplassene har han høyrt kravet: «Samarbeid – ikke ri kjepphester! Skaff de fagorganiserte resultater.»

På talarstolen 1. mai talte Ragnar Kalheim etter Tor Aspengren og oppmoda alle om å halda i minnet «at fienden står til høyre, nasjonalt og internasjonalt». Det kunne berre tolkast i ei lei: Det skulle vera ei oppmoding til Aspengren og hans menn om å la vera å gå på SV. Det var ein lovnad til dei om at SV ikkje ville ropa «skjellsord» og peika ut LO- og DNA-leiinga som «hovedfiende».

Det er demagogi av Gustavsen å hevda at ein politikk mot DNA/LO-leiinga er det same å driva peikeleik og ropa tome skjellsord. I dei aller fleste sakene er det
berre om å gjera å halda fast på dei krava frå arbeidarklassen og folket elles som SV har plikta seg til å stø: Momsen vekk frå maten, Sjølvbestemt abort no, Nei til gymnaslova, Godta den førebels revolusjonsregjeringa i Sør-Vietnam, NATO ut av Noreg. Verj reallønna i tariffoppgjeret, Bruk oljemilliardane til framsteg i Noreg.

DNA/LO-toppen går mot desse krava, og alle andre viktige arbeidarkrav. Det skulle vera ei glede og ein plikt for han og andre i SV å peika på dette og føra kamp mot dei for det.

Det finst utan tvil folk på arbeidsplassane – og andre stader – som meiner at det går å vinna resultat for dei fagorganiserte ved å samarbeida med DNA
og ikkje ri «kjepphestar». Kva anna er det valresultata dei seinaste 50 åra har synt om ikkje det? Folk røystar tilmed på DNA i hundretusental fordi dei meiner
det kan vera til hjelp. Det vert ikkje rettare om fleirtalet gjer det. Og parolen «samarbeid med DNA» vert ikkje rett den heller, om mange fremjer han.

Det finst ingen røynsler for at noko parti har vunne framgang for arbeidarklassen ved denne kursen. Det fører tvert om som ei lov til at partia gjev etter i kampen for arbeidarkrava. Dei vert meir og meir halvhjarta i arbeidet for å reisa massane til strid og å organisera striden. Og dei tek til å reisa kampen mot dei som vil skapa einskap i folket for klasseinteressene, i staden for å spikra klassesvikarar til skampælen. Dette kallar vi opportunisme.

Det er ikkje omsynet til nivået i massane som tvingar fram denne snunaden. Ingen parti har noko å tapa på å gå mot straumen ei tid om dei samstundes syner
gjennomført vilje til å kjempa for klassekrava. Snunaden kjem som ein følgje av at dei må stri for å halda våpenkvile med høgresosialdemokratiet. Praksis syner at dette er våpenkvile med borgarskapet mot arbeidarklassen. Det kallar vi klassesvik.

SKAL SAMARBEIDSTAKTIKKEN BLI STRATEGI FOR SV?

Den debattboka Oktober forlag har gjeve ut i vår – Hvor går SV? Reform eller revolusjon? – dokumenterer at SV har gjeve seg ut på ein slik veg. Vi
oppmodar folk til å studera og diskutera det som står der. Boka seier at det ikkje er for visst at dette vert hovudlina SV vil følgja i all framtid. Ho peikar på at det
finnst fleire straumar i SV, også ein venstrestraum. Men veikskapen ved den straumen er at han ikkje syner nokon vilje til strid. Dei tar alt høgrefløyen gjer med stor tolsemd, som dei gjorde då Fagleg Utal i SV kuppa gjennom samarbeid med DNA i Oslo 1. mai.

Sume av dei slår seg til tols med resultat «på det teoretiske feltet», og kyter av at dei har fått einskap om ei «marxistisk plattform» for partiet. Denne plattforma vart godkjend av landskonferansen, og skal sendast ut til førehaving i laga om ikkje så lenge. Det står nok mykje om imperialisme, kapitalisme, klassar og sosialisme der, men på dei avgjerande punkta som set skilje mellom ein revolusjonær politikk og hardbarka opportunisme er det opportunismen som går av med sigeren.

Om Arbeiderpartiet heiter det:
I dag er det sosialdemokratiske apparatet et stabiliserende og bærende element for kapitalismen i Norge. Men DNA er fortsatt et arbeiderparti med oppslutning fra arbeidsfolk i by og bygd med interesser som står i motstrid til monopolkapitalens og borgerskapets interesser. Derfor går det også inn for enkelte tiltak som tjener det arbeidende folket og strider mot kapitalens erklærte ønsker.» (Kap II, pkt. 22–23)

Det heiter vidare at ein politikk som vil avskaffa kapitalismen må bryte med den sosialdemokratiske politikken. Like fullt opnar dette for ei hovudline andsynes
DNA som frå topp til botn reknar folka der som ein del av fronten som kan samlast mot monopolkapitalen.

INN I REGJERING MED DNA?

Såleis reknast dei og til dei kraftene som kan danne grunnlaget for den «antimonopolistiske demokratiske folkeregjeringa» som er steget på vegen til
sosialismen for NKP (sjå Hvor går SV, s. 52–56).

Om ei slik folkeregjering heiter det i plattformframlegget:
«Denne makten (som skal til for at SV vil «ta regjeringsansvar») «forutsetter at kapitalismens makt svekkes gjennom et målbevisst og handlekraftig folkeflertall.» «En slik regjering kan bli et viktig redskap for å bryte kapitalistklassens makt og i stedet erstatte den med et sosialistisk demokrati.» (Kap. III. pkt. 13.).

Dette dukar for regjeringssamarbeid med DNA berre SV får noko meir framgang, og DNA går noko meir attende. Kan henda vil dei og krevja at DNA skal ta fram litt av det gamle sosialistiske munnsværet for å få hjelp til å halda seg oppe. Sjå på det danske revisjonistpartiet no, sjå på revisjonistane i Frankrike. Det er nett slik dei set denne lina ut i livet. Det er ikkje ein målmedveten og handlekraftig arbeidarklasse dei set opp som vilkår for å gå med i regjering. Det er ikkje noko anna enn eit høgresosialdemokrati som er villig til samarbeid. (Ta fram att Klassekampen nr. 18 i år, eller sjå artikkelen i Røde Fane 3/73 om venstre-unionen i Frankrike.)

REVOLUSJONÆR REFORMISME?

Eit tilskuv til å følgja ei slik line finn ein og i avsnittet om reformar. (Kap. III, pkt. 17.) Både her og i stykket om sosialdemokratiet heiter det at det ikkje går å avskaffa kapitalismen med reformar steg for steg. Revolusjonære sosialistar er ikkje imot reformar, det er ikkje der skiljet går mellom dei og sosialdemokratane, seier dei. Dei innser «at det før eller seinere vil finne sted en endelig styrkeprøve mellom klassene» – «en revolusjon». Men reformar har som mål» å styrke arbeiderklassens makt og posisjon og avsvekke kapitalistklassen», dvs. å leia «til en situasjon da overgangen til sosialismen blir mulig».

Det er rett at revolusjonære ikkje er imot reformar. Det er til ein viss grad og rett som det heiter at reformane ikkje berre skal «avhjelpe umiddelbar nød for å
gjøre det mer levelig for arbeidarklassen under sosialismen». Det er viktig nok. Ein sunn og sterk arbeidarklasse er betre rusta til striden for sosialismen enn ein som er utarma og fysisk nedbroten. Vi vil kjempa for alle slike reformar.

Vi ser på sjølve kampen klassen fører for slike og andre betringar som ein god ting, fordi han styrkjer sjølvmedvetet i klassen og gjev han røynsler han må ha
foi å kunna føra kampen for å frigjera seg heilt.

Plattformframlegget gjev rom for dette synet. Men det set og fram dei stegvise reformane som strateg i. Det får det til å sjå ut som dei kan svekkja makta til
herskarklassen bit for bit og skapa ei slag veksande arbeidarmakt ved sida av diktaturet borgarskapen har over det økonomiske livet og staten.

Dette er pensla meir ut i prinsipprogrammet til NKP og er blind ønskjetenking kokt ihop av revisjonistar som Togliatti, Gorz – og Bresjnev. Ingen stad kan
ein visa til at noko slikt har hendt. Ingenting ved dei måla desse revisjonistane har stilt fram tyder på at dei vil få noko slikt til. Dei framstøyta Togliatti i
Italia og venstreunionen i Frankrike har å syna for seg, viser at reformkrava dei stiller fram til overmål anten er på sida av dei krava arbeidarklassen fremjer, eller så langt etter at dei berre tener til å avleida kampkrafta i klassen.

Revolusjonære skal reisa arbeidarklassen til strid mot versning av levekår og politiske tilhøve, og for betringar der det går. Men dei må heile tida halda fram dei røynslene som ligg i heile kampsoga til klassen: at staten er borgarskapet sin stat så lenge kapitalismen ikkje er knust, og at denne staten når som helst kan setjast inn med fullt velde mot dei og når som helst kan nyttast til å kaste om alle dei vinningane dei har stridd seg fram til.

Om programmet skal kunna verta marxistisk og det nye partiet skal verta trygt mot opportunisme må desse punkta ut, eller skrivast om slik at dei ikkje vert
reiskapar i hendene på folk som vil gjera SV til eit gjennom sosialdemokratisk parti. Det må mellom mykje anna og inn noko om kvifor det trengst ein einskapsfront. Omgrepet er ikkje ein gong nemnt.

Punktet om Sovjet skal vi denne gongen nøya oss med å herma. I neste nummer skal vi ta opp vårt syn på den indre og ytre politikken til leiarane i Sovjet-staten
som hovudtema. Kritikken av SV på dette punktet får stå ut til då. – Plattformframlegget (Kap. IV, pkt. 4) seier dette:

»Men de vanskelige forhold som det nye samfunnet (Sovjetstaten) ble skapt og utviklet under, muliggjorde den såkalte Stalin-perioden, med alvorlige brudd på grunnleggende sosialistiske prinsipper.

Den senere utvikling i Sovjetunionen og de andre land som har gjennomført en sosialistisk revolusjon representerer store forandringer i forhold til denne perioden. Men byråkratiet har fortsatt stor makt og selv om folkene i disse land er sikret rettigheter som bare er mulig å oppnå etter en sosialistisk revolusjon, mangler det fortsatt etter vår oppfatning rettigheter som sosialister i Norge alltid har kjempet for og vil bygge videre på i arbeidet for sosialismen her i landet.»

Den venstre»-opportunistiske gruppa KUL på Universitetet i Oslo gir ut ei avis de kaller »Gnisten». I 1. mai-nummeret kom de med angrep på den politikken AKP(m-l) har for å forsvare fremmedarbeidernes interesser. De går inn for fri import av fremmedarbeider, og stiller seg dermed på sida til den svarteste
reaksjon.

---

 

KUL, fremmedarbeidere og »analyser» Teoretisk og praktisk mørke i »Gnisten».

Avisnavnet »Gnisten» har en ærerik tradisjon i den kommunistiske arbeiderbevegelsen. »Gnisten» var navnet på mange kommunistiske aviser verden rundt. Det var navnet på Lenin-partiets avis også, og det slo gnister fra den som lyste opp veien i klassekampen. Men i vår hjemlige »Gnisten» er det smått med gnister, det er mest bare aske og mørke.

I nr. 2 i år løfter KUL en belærende finger og gir en »kommunistisk» analyse av AKPs 1. mai paroler. Notoriske småborgere som vi er, har vi selvfølgelig klart å lage bare gale paroler. Og da må det KUL og »Gnisten» til for å opplyse oss om vår »spissborgerlige snusfornuft», som er årsaken til alt vondt.

Parolene våre står det ganske lite om, men inn imellom alle de saftige adjektivene om oss »småborgere i AKP-grupper» har de faktisk klart å komme med noen meninger. Analyse er det ikke blitt, enda mindre er det som står kommunistisk. Men derimot er det som står meget feilaktig og meget rotete.

Slike ideer og slike folk har skada arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kampen før, og det kan de gjøre igjen, og det er derfor nødvendig å komme med
kritikk.

Jeg skal her ta opp bare deres »teoretiske nyvinning» – om fremmedarbeidere. Jeg skal ikke følge dem punkt for punkt. Dertil er det altfor lite plass her og altfor mange feil og vidvanken i »Gnisten». Derfor skal jeg ta opp bare hovedpunktene.

1. NORDMENN OG FREMMEDARBEIDERE

Etter få ord og mye tull om LO, kvinner og ungdom, går de over til »den parolen som av forskjellige grunner må betegnes som den desidert verste i AKP-
samlingen: Nordmenn og fremmedarbeidere – felles interesser! » KUL forklarer: »Kvinnene og ungdommen har eset opp til å omfatte alle nordmenn – mens proletariatet på sin side er noe fremmed. Fremmedarbeidere foren dere! med norske LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner . ..» Her mangler faktisk bare bønder, fiskere og grunnrente for å ha KULs samlede forråd av feil i klasseanalysen.

Det er ingen grunn til å ta opp forskjellen mellom grunnleggende motsigelse og hovedmotsigelse. Det er tatt opp mange ganger før, men de »lærde» KUL-folka vil ikke forstå den. Derfor blir Norge et underlig land som i »Gnistens» spalter bare bebos av LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner.

Når vi sier nordmenn så mener vi ganske enkelt den norske arbeiderklassen og dens allierte. Det er ganske vanskelig å lage og bære en 1. mai parole med teksten »Nordmenn (minus Aspengren og Lorentzen m/frue og avkom) og fremmedarbeidere – felles interesser». Hva om KUL laga en »riktig» parole neste 1. mai. F.eks. »KUL og fremmedarbeidere – felles (. . . .?)» Så kan de ha 20 underparoler hvor de avgrenser seg fra kapitalister, småborgere, luksuskvinner, ungdommen, AKP (inngår i småborgere) osv. Lykke til når de skal definere det som er felles.

Så til proletariatet som er »fremmed». Filologisk flisespikkeri for å skjule manglende politisk forståelse. Fremmedarbeiderne danner en egen og særegen gruppe innenfor et lands arbeiderklasse. At de kalles fremmedarbeidere kommer rett og slett av at kapitalen har importert dem fra andre, fremmede land. Det går på deres nasjonale tilhørighet og, i mindre grad, på deres statsborgerskap. Hvilken grunn dette gir for å snakke om at proletariat er fremmed, måtte KUL forstå. De kan henvende seg til Maran Ata, der er det tungetaletolkere å få.

Hvem er fremmedarbeiderne?
Fremmedarbeidere er ingen ensarta gruppe. De kommer fra forskjellige land som befinner seg på meget forskjellige stadier i kapitalismens utvikling (sml. Saudi-Arabia og Italia).

De kommer fra forskjellige kulturer, snakker forskjellige språk, har forskjellige tradisjoner, forskjellige religioner osv. De kommer fra forskjellige samfunnsklasser og -lag. De kan være proletariserte nomader, små eller større bønder, til og med proletariserte ganske store bønder, proletariserte fiskere (små eller større).

De kommer fra arbeiderklassen, som nyutlærte fagarbeidere uten kamperfaringer eller som erfarne klassekjempere, de kommer fra land nesten uten fagforeninger og fra land med sterke fagforeninger, de kan ha vært med i progressive kampvillige fagforeninger, men de kan også ha vært i råtne og reaksjonære fagforeninger osv.

De kommer fra småborgerskapet i byene, de kommer fra universitetene med eller uten avsluttende eksamener, det finnes til og med noen proletariserte
småkapitalister blant dem. De absolutt fleste drar fra sine land for å kunne overleve, men det finnes mange som bare vil tjene mer for å kunne opparbeide
kapital i hjemlandet. Det finnes også dem som prøver å bli forretningsfolk i de nye land. Og det finnes mange flere.

Dette overser KUL-folka, overser bevisst for å få terrenget til å stemme med kartet. For ellers allierer de seg også med massevis av småborgere som ikke er blitt proletarisert, men bare arbeider midlertidig som arbeidere for å spare penger som de seinere kan bruke til å begynne akkumulasjon. Det er skrekkelig å tenke seg hvordan en »rød og rein» KULer må føle seg i slikt selskap. Han må »med nat ur nødvendighet» ta skade på sjela og få magesår. Vedkommende måtte nesten spørre hver fremmedarbeider om å se spareboka, få vite framtidige planer og eventuelt se medlemskort i en progressiv fagforening, hvis det finnes noen sånne i KULs verden.

Men det er ikke nok å lage en slik klasseanalyse av fremmedarbeidere. Den går tilbake på deres bakgrunn og for enkeltes vedkommende på deres framtid. En må se også på deres klassetilhørighet i dag.

»En lønnsarbeider er en lønnsarbeider.»?

De fleste hører arbeiderklassen til, i all hovedsak lavtlønnsgruppene. Et lite mindretall blir funksjonærer o.l. De hører til landets egen arbeiderklasse utfra deres stilling i produksjonen, men de skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen på flere vis. De er, som sagt, en uensartet gruppe: og derfor mindre enhetlige og solidariske. Selv om de objektivt tilhører arbeiderklassen, har de ofte meget liten klassebevissthet. Dette gjelder i særlig stor grad de nylig proletariserte delene av  småborgerskapet. De er stadig på flyttefot etter arbeid og blir kasta ikke bare mellom forskjellige deler av et land, men også land imellom. Dette river fort over bånd som knytter dem sammen innbyrdes og til den nasjonale arbeiderklassen.

De skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen språklig og kulturelt og har ofte liten kontakt med den utover det at de er på samme arbeidssted. De kan lett
splittes innbyrdes. Deres organisasjonsprosent i fagforeningene er liten, og deler særlig de reformistiske og revisjonistiske fagforeninger som er avvisende overfor dem. Alt dette og mye annet gjør dem til en framfor alt ustabil gruppe innenfor et lands arbeiderklasse, en gruppe uten fast klassesolidaritet og uten en kamptradisjon der hvor de arbeider.

Det finnes imidlertid en motsatt tendens: De er den mest hensynsløst og grovt utbytta delen av et lands arbeiderklasse og de har derfor gode objektive forutsetninger for å oppnå en kampvillig klassebevissthet i løpet av relativt kort tid. Men de mangler som oftest organisasjoner og partier som kan lede dem. De revisjonistiske partiene i Vest-Europa er redde for deres potensielle revolusjonære klassebevissthet, de marxist-leninistiske er fremdeles altfor svake til å kunne lede dem i noen større grad.

Det er bare noen få og skjematiske punkter. En grundigere analyse er påkrevet, men KUL er i hvert fall ikke i stand til å gjøre noe slikt De mener at »en
lønnsarbeider er en lønnsarbeider uansett fødested,» – »han utbyttes på samme måte uansett bakgrunn». At det finnes en objektiv klassemessig stilling og en subjektiv bevissthet som kan stå i motsetning til den første, vil de ikke innse. Det stemmer antakelig ikke med en eller annen KUL-teori.

2. FELLES INTERESSER

Hvordan står det så med de felles interessene? Vår parole »Steng grensene» er selvfølgelig gal. Hvorfor er den gal? Det sier de ikke noe om? Den er »berykta», dens konsekvenser er »rasistiske». Som det riktige setter de opp fri innvandring: »Arbeidernes interesser ligger i den frie innvandring, ikke i den statlig regulerte, som ikke betyr noe annet enn at kapitalens talentspeidere har frie hender til å sortere ut den mest produktive arbeidskraften på det best egnede sted. Hvorfor er »den frie innvandring» den løsningen som tjener arbeidere best? Nei, se, det står det heller ikke noe om. Kanskje fordi »kapitalens talentspeidere» da får mindre frie hender? Alt er så enkelt i KULs tankeverden, det er bare å gripe hva som helst og tviholde på det. Skal en finne fram til hva som er de riktige parolene, må en foreta en analyse av interessene, framfor alt klasseinteressene.

Monopolkapitalens interesser
1.Monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere som kriseregulerende faktor. Ved å regulere importen av fremmedarbeidere, regulerer kapitalen prisen på
arbeidskraften. Særlig i perioder da kapitalen har brukt for ekstra høye profitter, men ikke tør gå til direkte nedsettelse av lønningene, vil kapitalen importere et
stort antall fremmedarbeidere. Tilbudet av arbeidskraft blir så mye større enn etterspørselen at lønningene holdes på samme nivå, dvs. reallønna går ned. I
nedgangsperioder kan så denne mengden av fremmedarbeidere sendes ut av landet. Den akkumulerte kapitalen som måtte brukes til arbeidsløshetstrygd og andre tiltak frigjøres til kapitalistenes eget bruk gjennom staten.

2.Fremmedarbeidere er en billig investering i arbeidskraft. Landet som de kommer fra, dvs. det arbeidende folket der, har betalt utgiftene ved deres skolegang og faglige opplæring. Deres familier har ingen eller mangelfulle former for sosiale trygder, og disse trygdene betales for det meste av landet som de kommer fra. Når de blir utslitte, sjuke, eller uføre eller kommer i pensjonsalderen, blir de ofte sendt ut av landet og forsørgelsen overlates til det landet som de kommer fra. De er lette å skolere til meget snevre og konjunkturbestemte arbeidsoppgaver og ved en omstrukturering kan de sendes ut hvis omskolering viser seg altfor dyr for kapitalen.

3.Eksport av fremmedarbeidere brukes av eksportlanda for å kvitte seg med overskuddet av arbeidskraft, men samtidig også for å kvitte seg med den revolusjonære delen av arbeidsløse. Det er svært ofte at meget klassebevisste, men dårlig organiserte arbeidere forlater sine land og søker arbeid utenlands. Landets arbeiderklasse blir tappa for sine beste folk. På den andre siden bruker monopolborgerskapet i utvikla land som importerer fremmedarbeider, importen av fremmedarbeidere som økonomisk politisk pressmiddel på deres hjemland.Forholdet er særlig kjent når det gjelder Frankrike og Algerie. Importen av fremmedarbeidere har altså også klar imperialistisk karakter.

4.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som pressmiddel mot den nasjonale arbeiderklassen, ikke bare som lønnsregulerende faktor, men også i form av sesongarbeid, streikebryteri (direkte eller ved å utvise streikende arbeidere fra landet), avledning av klassekamp til kamp mellom nasjonaliteter osv. For å kunne oppnå det går monopolborgerskapet bevisst inn for å begrense fremmedarbeidernes opphold i landet til kortere perioder slik at de ikke kan få opparbeidet solidaritet med landets egne arbeidere. Dessuten fratar monopolborgerskapet fremmedarbeidere de mest elementære borgerlig-demokratiske rettigheter: stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett o.l.

KUL gjør et stort nummer av hvor latterlig det er med demokratiske rettigheter: »Her sies (i ei brosjyre fra Rød Ungdom i EEC-kampen – min merknad) like ut at norske arbeidere har politiske rettigheter som er noe verdt!» Politiske rettigheter som krav for fremmedarbeidere må da være enda mer latterlig i følge KUL. Alle demokratiske rettigheter, retten til å regulere import av fremmedarbeidere i særdeleshet, er ikke »noe annet enn kapitalens økonomisk-politiske rettighet til å knekke arbeidere både ute og inne». Og »mangelen på sådanne (politiske rettigheter – min merknad) fører altså, via AKP-ledelsens spissborgerlige snusfornuft, med naturnødvendighet» til splittelse mellom norske og utenlandske arbeidere».

En føler seg frista til å si at KUL »med natur nødvendighet» må snakke tull. Betyr disse rettighetene ingenting for dem? Den dagen de mister dem, vil de forstå. I mellomtida kan de uleilige seg til å spørre noen grekere, tyrkere eller marokkanere om det. Chilenere kan de også spørre. Et av de viktigste områder for kamp for fremmedarbeidere er nettopp krav om likestilling med landets nasjonale arbeiderklasse, økonomisk og politisk. Det er også den eneste riktige veien i retning av en bygging av solidariteten mellom dem, solidaritet i virkeligheten, og ikke i hodene på KUL-folka.

5.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som ledd i den interne strukturrasjonalisering. Dette viser seg f.eks. i den nære forbindelsen mellom statens oljemelding og den ettårige innvandringsstoppen. Selvfølgelig er importstoppen et element i spillet om lønnsoppgjøret, men det er et biledd. Spillet er litt mer komplisert enn som så. Forskjellen mellom regjeringen og monopolkapitalen på den ene sida og KUL-folka på den andre sida, er at de først bruker hodet når de planlegger sine angrep på arbeiderklassen og folket, mens de andre ikke gjør det når de skal avsløre dem.

Innvandringsstoppen er til dels en innrømmelse til kravet om ikke å bruke slike kriseregulerende faktorer med alle de negative virkningene de har. Men på den
andre siden er innvandringsstoppen ledd i en langsiktigere politikk. De nye arbeidsplassene i oljeindustrien kunne lett dekkes ved import av fremmedarbeidere. Det hadde faktisk vært den raskeste og billigste løsninga for monopolkapitalen på kort sikt.

Hvorfor gjør de ikke det da? Til KULs fortvilelse, så tenker ikke monopol kapitalen bare kortsiktig. Innvandringsstoppen gjør det jo nødvendig å henta
arbeidskraften innenlands? En kunne faktisk åpne arbeidsplasser for tusener av kvinner som ikke har arbeid i dag og som neppe får det i den nærmeste framtida.
Men den langsiktige interessen for monopolkapitalen er å foreta den strukturrasjonaliseringa som er bebuda i oljemeldinga (nedlegging av jordbruk, fiske og småindustri, fortrinnsvis den som beskjeftiger kvinner). Derfor blir det innført innvandringsstopp, og derfor blir det ingen nye arbeidsplasser for kvinner.

For å konkludere: Monopolkapitalens kortsiktige eller langsiktige interesser avgjør om grensene skal stenges eller åpnes i de enkelte øyeblikk og perioder.

Arbeiderklassens interesser
Når det gjelder den nasjonale arbeiderklassen (den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen), må en se på deres kortsiktige og langsiktige interesser.
De kortsiktige interessene er trygge arbeidsplasser, heving av reallønna, skikkelige boligforhold, en sammensveisa solidarisk arbeiderklasse, god  organisasjonsprosent i fagforeningene, proletarisk og kommunistisk ledelse av klassekampen, borgerligdemokratiske rettigheter osv. Måten monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere på som kriseregulerende faktor truer samtlige av de kortsiktige interessene som er nevnt overfor.

Dens langsiktige interesser er å gjennomføre en sosialistisk revolusjon og denne langsiktige interessen avhenger i meget stor grad av stillingen til dens
kortsiktige interesser.

Når det gjelder fremmedarbeidere er deres kortsiktige interesser å få arbeid hvor som helst og under hvilken som helst betingelser. De har nemlig ikke noe arbeid, de er de facto arbeidsløse. Denne kortsiktige interessen står i motsetning til de kortsiktige interessene til den nasjonale arbeiderklassen, og dermed også til de langsiktige interessene.

Alle de andre kortsiktige interessene til fremmedarbeidere faller sammen med den nasjonale arbeiderklassens kortsiktige interesser. Men nettopp deres objektive stilling og måten de blir brukt på av monopolkapitalen hindrer dem i å oppnå noen av de kortsiktige interessene. Det er bare en kortsiktig interesse som til dels blir oppfylt ved at de blir fremmedarbeidere.

Mange av dem kommer for første gang i sitt liv i kontakt med en arbeiderklasse som er organisert og som har eller vi få en progressiv og kommunistisk ledelse. Det betyr mye. Men nettopp den muligheten krysses ofte ved at deres egne småborgerlige eller reaksjonære ledere overtar ledelsen i deres foreninger og ofte får hjelp til det av folk av typen KUL takket igjen være deres objektive stilling. Beklager hvis KULere måtte føle seg såra, men de kunne ha fått vite det selv hvis de gadd å sette seg inn i de konkrete forhold i f.eks. Vest-Europa og Norden.

Fremmedarbeidernes langsiktige interesser er å få oppfylt alle sin kortsiktige interesser i sine egne land, først og fremst ved å få arbeid. Dette er også forutsetningen for at deres langsiktige interesse i form av sosialistisk revolusjon overhode kan bli oppfylt.

Delen under helheten
For å konkludere dette. En enkelt, men meget vesentlig, kortsiktig interesse til fremmedarbeidere står i motsetning til både den nasjonale arbeiderklassens og
fremmedarbeidernes kortsiktige og langsiktige interesser. Derfor må denne kortsiktige interessen underordnes de andre kortsiktige og langsiktige interessene. Det er delen som må underordnes helheten.

Hvor viktig nettopp det er, vises klart ved det KUL »ikke vil lage til hovedpoeng», nemlig at fremmedarbeidere har vært drivkraften i mange ville streiker i Europa. Nå er det vil likegyldig for KUL hvem som har vært drivkraften, bare streikene var ville nok. Men det som er hovedpoenget, er nettopp det at de fremmedarbeiderne som streika, klarte å sette seg utover redselen for å miste arbeidet, klarte å overvinne redselen for at konsekvensene av kampen for deres samtlige interesser ville gå utover deres umiddelbare og kortsiktige interesse å få arbeid for enhver pris. Mange mista arbeidet, men det var nettopp ved det at de oppnådde visse forbedringer.

Først når fremmedarbeidere klarer å underordne sin kortsiktige interesse, å få arbeid for enhver pris, sine andre kortsiktige og langsiktige interesser, først når
fremmedarbeiderne klarer å underordne sin kamp den nasjonale arbeiderklassens kamp, og underordne seg den nasjonale arbeiderklassens politiske ledelse fordi
den står på alle måter sterkere rusta til det både kvantitativt (tallmessig) og kvalitativt (politisk og organisatorisk), først da vil de klare å oppfylle også den umiddelbare interessen å få arbeid, på tross av at den blir trua først av alle i en krisesituasjon.

Derfor er parolen »Steng grensene», og deretter å solidarisere seg med de som allerede er i landet, jobbe med dem, organisere dem, skolere dem, den riktige parolen. Den er faktisk den eneste som kan utnyttes til arbeiderklassens fordel det som er den største ulempen for monopolkapitalen, det at uskolerte og uorganiserte arbeidere fra fascistiske, halvføydale og underutvikla land kommer i kontakt med den klassebevisste og organiserte arbeideren fra industrialiserte land. Dette er den steinen som de reaksjonære løfter for å slippe den igjen på sine egne tær.

Å kjempe for at grensene skal stenges, er å kjempe mot at denne eneste muligheten til å hjelpe fremmedarbeidere på kort sikt blir spolert ved import av  fremmedarbeidere og bruk av dem etter monopolkapitalens eget forgodtbefinnende. Det er ingen lett og enkel oppgave å forklare det våre klassekamerater fra andre land. Det er tvertimot et langvarig og tålmodig arbeid med antakelig mange tilbakeslag og antakelig mange skuffelser og tvil. Gjør ikke vi kommunister det så vil reformistene gripe sin sjanse (j.fr. Aps 1. mai-tog i fjor). Klassekampen er slik.

– Til slutt i avsnittet: Fremmedarbeidere er ingen innvandrere. Innvandrer er en som slår seg ned for godt i et land og blir dette lands statsborger. Dens barn blir naturaliserte og har dette landets språk som morsmål. Fremmedarbeidere slår seg sjelden ned, de er i det hele tatt sjelden lengre i et land enn noen år. Men de blir kalt innvandrere av staten og kapitalen for å skjule realitetene. Det burde KULs superbeleste folk ha skjønt, når de ellers har sånn forkjærlighet for filologiske nyanser.

3. PROLETARISK INTERNASJONALISME

Våre paroler er feil, vi lar fremmedarbeidere få skylda for det at monopolkapitalen bruker dem, vi gjør også annet galt — sier KUL. Vi gjør noe enda verre, vi skjønner ikke hva proletarisk internasjonalisme og internasjonal klassesolidaritet er for noe. Jeg skal prøve å se litt på dette.

Proletariatets internasjonalisme er ikke en frase, enda mindre en konstruksjon. Dens konkrete former avhenger av kapitalismens utviklingsstadium (hovedmotsigelsene i verden) og av den konkrete situasjonen i og de konkrete vilkårene for klassekampen. I dag som da Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest, er den beste hjelpen et lands arbeiderklasse kan gi sine klassefeller og folkene i andre land, det å kvitte seg snarest mulig med sitt eget borgerskap.

Men mye har også forandra seg siden, det er gått hundre år. Det er sant at Marx i et brev for hundre år siden har skrevet at proletariseringen av irske bønder og
eksporten av dem til England var bra. Det var bra da, det styrket Englands arbeiderklasse, det skapte en irsk arbeiderklasse. Det førte den irske bonden i kontakt med den engelske arbeideren, det drev klassekampen framover og det var et ledd i utviklingen av kapitalismen, akkurat som proletariseringen av bøndene i forrige århundre var et framskritt i kapitalismen i og med at den skapte den tallrike og sterke arbeiderklassen.

Men situasjonen er en annen i dag. Kapitalismen er gått langt inn i sin siste fase – imperialismen. Kapitalismen synger sin svanesang, men kapitalismen vil
ikke dø frivillig. Bruk av fremmedarbeidere er et fortvila forsøk på å regulere krisen, på å forlenge imperialismens levetid.

Denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet foregår i hovedsak på imperialismens premisser, ikke på proletariatets premisser. Å blande denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet som i sitt vesen er et økonomisk og politisk middel for kriseregulering, sammen med proletarisk internasjonalisme
som er proletariatets egne politiske og organisatoriske klassesolidaritet over landegrensene og på tvers av monopolkapitalens lover, forfølgelser og undertrykkelse av den, å blande disse to ting sammen er noe som bare KUL er i stand til å gjøre.

For denne sammenblandingen er ikke bare feilaktig, den er også farlig. Den fører lukt inn i feil politikk, inn i en politikk som direkte tjener monopolkapitalen. Det er nettopp det som er konsekvensen av KULs politikk og »analyser» som den er sprunget ut av. Den tjener de facto monopolkapitalen.

Det kan sies mye mer om fremmedarbeidere, om deres bakgrunn, om proletarisk internasjonalisme, om hvordan vi bør legge opp vår konkrete politikk utfra vår konkrete situasjon for best å tjene den proletariske internasjonalismen og andre spørsmål som ikke er blitt berørt i denne artikkelen. Det får stå over til en annen
gang og en annen anledning. Jeg er ikke overbevist om at KUL lar seg påvirke så lett. Derfor må vi være på vakt mot liknende »bidrag» til klassekampen i Norge. Hvis vi ikke klarer å bekjempe dem politisk, vil vi tape kampen om fremmedarbeidere.

GRUNK – Kambodsjas nasjonale enhetsregjering – er i dag anerkjent som den eneste lovlige regjeringa i landet av 60 stater. En av de siste som har anerkjent den er Sovjetunionen. Først 9. oktober 1973 sendte de en melding til statssjefen Sihanouk om at de anerkjente og støttet hans regjering.

Dermed hadde Sovjet lagt om sin kurs. Etter kuppet i mars 1970 opprettholdt de forbindelsene med Phnom Penh og følgelig med Lon Nols marionettregjering.

Sihanouk har gjentatte ganger oppfordret Sovjet til å støtte Den nasjonale enhetsregjeringa og Kambodsjas nasjonale enhetsfront (FUNK). Sovjetlederne valgte å overse både FUN K og GRUNK, og bygde i stedet ut forbindelsene med Lon Nol. Sommeren 1972 hadde Sovjet et diplomatisk korps på 88 personer i Phnom Penh!

Hva slags politikk har Sovjet ført overfor Kambodsja? Hvorfor har de nå valgt å gå til anerkjennelse? Vi gjengir her uttalelser fra forskjellige kilder som belyser disse spørsmålene meget godt. Det er fra et stensilert hefte Blindern FNL gav ut om situasjonen i Kambodsja slutten av mars.

---

Sovjets politikk overfor Kambodsja etter kuppet:
Lon Nol sier at hans regime er populært, og han forteller kambodsjanerne at beviset for at han ikke er proimperialistisk ligger i at russerne fordømmer Sihanouk og velger å bli i Phnom Penh …
(Samtale med Sihanouk, sitert hos B.K. Gordon: The Dimensions of Conflicts in Southeast Asia, s. 55.)
– Da krigen grep om seg i Kambodsja, ble rundt 600 teknikere, spesialister og rådgivere … sendt til Sovjet »under det påskudd at de skulle ta ferie» … men alle disse personene har nå vendt tilbake til Phnom Penh.
(Opplyst av Lon Nols visefinansminister Mau Say til ambassaden i Tokio, referert i Arbeiderbladet 3.12, 1970)

– I følge daværende finansminister i Lon Nols regjering fraktet Sovjet lastebiler til Lon Nol i all hemmelighet. 85 sovjetiske lærere har i all stillhet vendt tilbake til sine læreposter ved Phnom Penhs Institutt for teknologi, og studenter fikk stipendier til å studere i Moskva. (Dispatch News, juli 1971.)

–Etter kuppet ble en tsjekkisk våpenfabrikk på veien mellom Phnom Penh og Sihanoukville fortsatt drevet. Det sovjetiske maskingeværet AK-47 og ammunisjon ble laget der. »Tsjekkiske eksperter reiser hver dag…til fabrikken … med væpnet kambodsjansk eskorte … for å beskytte dem mot Vietcong-angrep,» skrev T.D. Allman i »the Bulletin». (Se ellers For Vietnam nr. 3/1970.)

Nå har imidlertid russerne vært ivrig opptatt med å arrangere fredsforhandlinger mellom Lon Nol og lokale ledere for frigjøringsfronten i Kambodsja, for på den måten å spille både Sihanouk og Peking utover sidelinja. (Harald Munthe-Kaas, Arbeiderbladet 26 1. 1973.)

I begynnelsen av 1972 sirkulerte historier om hvordan Sovjet muligens kunne greie å danne en regjering med »den tredje kraften» i Phnom Penh som et forsøk på å komme til en ordning uten å måtte støtte Sihanouk og hans tilhengere…. I begynnelsen av februar var Lon Nol etter alt å dømme i kontakt med »den andre siden». Ideen var å bringe noen kommunister inn i regjeringen og dermed forsøke å gjenvinne respekten som var sterkt falmet pga. undergivenheten overfor USA. Polen var koplet inn i bestrebelsene og Sovjets kontakt var Lon Nols bror, Lon Non. Lon Non er en av de nærmeste medarbeiderne til CIA, betrodd å rekruttere bergstammer til Lon Nols hær, og med forbindelser til heroinhandel. Til gjengjeld for et løfte om å støtte Sovjet, forlangte Lon Nol at de skulle presse Nord-Vietnam til å slutte fred i Kambodsja. Intrigene minner om Alice i Eventyrland. For det første ville ingen av lederne i Kambodsjas frigjøringsstyrker bidra med å legitimere klikken i Phnom Penh ved å delta i noen »koalisjon». For det andre bestemmer ikke Sovjet Nord-Vietnams politikk, og Nord-Vietnam bestemmer ikke over frigjøringshæren i Kambodsja. Og endelig: klikken i Phnom Penh hadde med fullt overlegg hisset til krig med de vietnamesiske frigjøringsstyrkene … (Fra Caldwell/Hor Tan: Cambodia in the Southeast Asian War,. s. 336.)

– I februar 1972 forsøkte Sovjet å danne et »lovlig kommunistparti» i Phnom Penh. Disse forsøkene skapte forskrekkelse både i FUNK, Vietnam og
Kina. Chou En-lai uttalte på en bankett 19.3.72 at »visse makter forsøker å etablere en »tredje kraft» i Kambodsja for å splitte FUNK og undergrave enheten mellom det kambodsjanske og de indokinesiske folkene.» Sihanouk lovpriste kineserne for ikke å ville være med på noe kompromiss med forræderene i Phnom Penh. Blant de som skulle være med i et sovjetisk kommunistparti var Hang Thun Hok, direktør for Universitetet for Kunst og studenter som var kommet tilbake fra Moskva. Lederne i frigjøringsbevegelsen ble harme over disse forsøkene og så det som et skritt mot dem for å svekke motstandskampen. (Wilfred Burchett, artikkel i Le Monde Diplomatique, april 1972.)

–Et av medlemmene i Sihanouks regjering uttalte at…deres (dvs. Sovjets) aksjoner var motstridende med aksjonene til FNL og Laos patriotiske front, og at de derfor var desto mer utålmodige …

Situasjonen førte til en helt ny følelse av enhet innen FUNK og hadde skapt en ny solidaritet mellom broderfolkene i Vietnam og Laos. Sihanouk erklærte at hvis en gruppe forrædere kunne samles under banneret til et »legalt kommunistparti», ville de være verre enn de verste reaksjonære. (Fra Caldwell/Hor Tan, s. ovenfor s. 339.)

Hvorfor har Sovjet ført en slik politikk?

Kanskje den viktigste grunnen er forholdet til Kina…politikken…som går ut på til enhver pris å blokkere Kina er grunnet på Sovjet-ledelsens imperialistiske
utenrikspolitikk … (Fra De Forenade FNL-gruppas medlemscirkel, studiebrev 3.)

De (dvs. Sovjet) har ikke fortalt meg noe disse folkene. De har ikke gitt meg forklaring. Derfor kan jeg bare gjette. Selvfølgelig vil jeg ikke si noe som kan tas som urettferdige beskyldninger, men det et folk som mener at russerne ikke har hjulpet meg fordi jeg heller for mye til Kina. Imidlertid avhenger det bare av dem om jeg også skulle kunne samarbeide med dem. Faktisk kan jeg ikke forstå den russiske holdningen, men jeg kan si at den er meget ufordelaktig for oss … (Sihanouk, intervju i Bangkok World, 7.2. 1971.)

–Fremtredende i det sovjetiske engasjementet synes være tenkningen om terrorbalansen: understreke betydningen av forhandlingsløsningen, opptrappingen av hjelpen til Vietnam parallelt med USAs krigføring og uviljen mot at Vietnamkrigen skulle bli en Indokina-krig – som det har kommet til uttrykk i holdningen til Sihanouk … (Lars Erik Lundin: Brennpunkt i Vietnam, s. 60.)

Hvorfor har Sovjet uttalt støtte til GRUNC?

– Sovjet og østblokklandene har dreid om – »Sihanouk er mannen». De spiller et dobbeltspill for å skaffe seg manøverrom til å bli i Kambodsja. De har måttet
innrømme at Sihanouk har overtaket. (Samtale med Poul Svejstrup i den danske avisen »Information».)
– Sovjet følte seg presset av den store støtten GRUNC fikk og har blant de alliansefrie stater. Sovjet har forstått at GRUNC er uavhengig og ikke underlagt
Peking. Sovjet har innsett at forsøkene på å tvinge FUNK til forhandlinger med Lon Nol har vært absolutt forgjeves …  (Sihanouk, Far Eastern Ec. Review, intervju den 7. januar 1974.)

I august 1973 ga USA opp bombinga i Kambodsja. De sier de har trukket seg fra krigen. Frigjøringsregjeringa kontrollerer 90 % av landområdet. I FN manglet det bare 4 stemmer på at den fikk sete som eneste lovlige representant for staten. Men fortsatt sitter lakeien Lon Nol i hovedstaden Phnom Penh. USA har lovet ham »maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar».
– Kampen kan avgjøres raskt, men den kan også bli langvarig.

---

Slik lød avisoverskrifter i midten av august i fjor da USA måtte innstille bombingene av Kambodsja. Det har nå gått over et halvt år siden dette ble sagt. Noen oppfattet dette som dommedagsprofetier, andre så fram til den endelige frigjøringen av Kambodsja.

Men Phnom Penh holdes fremdeles av Lon Nols ulovlige kuppregime. Og ikke bare Phnom Penh, men også provinshovedsteder som Kampot, Battambang og
Kom pong Cham.

Hva har skjedd siden bombestansen? Har frigjøringsbevegelsens bestrebelser slått feil? Har andelen av de frigjorte områder skrumpet inn? Har frigjøringshæren forblødd under amerikanernes bomber og napalm?

Jeg tror vi kan svare benektende på de fleste av spørsmålene. Frigjøringsbevegelsens strategi for frigjøring har ikke slått feil. Framgangen i. det siste halvåret har vært vel så stor som forrige halvår. Den nasjonale enhetsfronten, FUNK, regner med at 90 % av Kambodsjas landområder og 80 % av befolkningen er frigjort.

Hvorfor har ikke Phnom Penh falt?

Likevel kan en spørre: Hvorfor har ikke Phnom Penh falt? Fikk ikke FUNK fri bane rett inn i sentrum da bombeangrepet stoppet 15. august? Vi gjør lurt i å se på hva FUNK selv sa i fjor høst. De sa ikke at Phnom Penh ville falle i løpet av timer. De sa ikke at frigjøringsstyrkene ville storme byen. Derimot sa de at bombestansen ville »lette frigjøringen av Kambodsja». I realiteten var bombestansen en seier over B-52. Hver dag måtte Lon Nol og amerikanske rådgivere innrømme at frigjøringsstyrkene rykket fram, til tross for tettere og tettere bomberegn. USAs reserveflystyrker var satt inn, og fra januar i fjor til den 15. august greide disse krigsmaskinene å slippe bomber som tilsvarer 7 atombomber av Hiroshimas styrke – pr måned!

Bombene fulgte frigjøringssoldatene. Det var også tilfeller av såkalte »feilbombinger» som slettet hele landsbyer. Phnom Penh svulmet av flyktninger. Soldatene nærmet seg bygrensa til Phnom Penh, og bombene fulgte dem. Poenget er at bombene også ville falt i Phnom Penh, om FUNK hadde stormet byen. Bombinger av selve Phnom Penh ville ramme sivilbefolkningen og flyktningene. Det finnes mange eksempler på at USA har slettet byer med jorda for å »frigjøre dem fra de røde» som det heter.

FUNK sa videre at ville bli langvarig, til tross for at styrkene rykket fram og trosset bomberegnet. FUNK vil at byen skal frigjøres innenifra, der befolkningen tar saken i egne hender. Men dette betyr ikke at FUNK vil forbli passive. Vissheten om at USA kan sette i verk bombeangrep igjen gjør det nødvendig for FUNK og GRUNK å samordne offensiven på de forskjellige plan, militært, politisk og diplomatisk.

FUNKs strategi

Strategien er som følger: Første trinn er å isolere Phnom Penh fra omverdenen. Det er fullført! Videre utføre angrep på sentrale militære og administrative sentra i byen. Slike angrep har pågått med raketter siden juletider. Det tredje trinnet i frigjøringen er at den generelle misnøyen med Lon Nol-regimets politikk vokser i styrke. Motstanden må bringes fram i konkrete aksjoner, folk må etter hvert finne metoder for organisert motstand inne i byen på tross av regimets bruk av politimetoder og vold. Det fjerde og siste trinnet sies å være militært angrep fra sørøst og sør i samarbeid med befolkningen.

Opinionen i Phnom Penh er i ferd med å vokse. Misnøyen med regjeringa har begynt å få mer organiserte former. Etter uttalelser fra FUNKs representanter å
dømme er motstanden generell, den omfatter alle lag av befolkningen. Demonstrasjoner og streiker holdes ofte. I februar ble fire studenter torturert og drept, industriarbeiderne i Phnom Penh svarte med en en-dags streik. Siden desember har det pågått en lærerstreik som har vært svært omfattende. Den største streiken satt i verk av arbeidere omfattet 40 000.

Det er opplagt at Lon Nols regime nå står på særdeles vaklende føtter. I mars gikk 5 ministre i hans regjering over til frigjøringsfronten. Dette gir oss et bilde av situasjonen, siden det som regel ikke er slike herrer som først uttrykker sin motvilje. Lon Nol har ikke andre å støtte seg på enn USA. Amerikanerne sitter med bukten og begge endene i regimet i Phnom Penh i og med sine eksperter, rådgivere, økonomisk støtte og våpenforsyninger.

USA gir ikke slipp på Kambodsja frivillig 

Hva betyr dette for frigjøringsbevegelsens videre kamp? All erfaring forteller oss at USA-imperialismen ikke vil sitte stille og se marionette-regimet sitt falle.
Da den amerikanske kongressen gikk inn for bombestans, innebar ikke det noen varig garanti. At Nixon helst ville oppta bombingene så snart han kunne, er bekreftet i Pentagon som har nedsatt egne utvalg for å finne forfatningsmessige smutthull som kan tillate bombinger på nytt. I et beroligende brev til Lon Nol
skrev Nixon:

»USA er fortsatt fullt bestemt på å gi maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar og vil fortsatt stå skulder ved skulder med republikken i framtida slik vi har gjort det før ….».

Dette skulder-ved-skulder-forholdet har fått sitt konkrete uttrykk i Nixons budsjettforslag der det framgår at den militære hjelpen og økonomiske støtten til Kambodsja skal fordobles.

Hvorfor er det viktig for USA å få herredømme over Kambodsja? For å befeste sin posisjon i Sørøst-Asia. Etter 20 års uavbrutt krig i Indo-Kina med bare
nederlag kjemper USA-imperialismen like hardt for å vinne full kontroll over området, for å suge naturrikdommene av jorda og kreftene ut av folket.

Men når det gjelder Kambodsja er det ikke naturressursene som veier tyngst for USA. Et fritt Kambodsja vil sette en stopper for USAs bruk av landet som base
og oppmarsjeringsområde i kampen mot FNL i Vietnam. For USA er Vietnam strategisk langt viktigere med store oljeforekomster utenfor kysten. En fullstendig seier for FUNK og GRUNK i Kambodsja vil derfor bety en kraftig svekkelse av USAs dominans i Sørøst-Asia, og det vil være en enorm støtte og oppmuntring for folket i de andre indo-kinesiske landene.

Dette har også USA-imperialismen anelse om. Derfor er nå USAs marinebase på Okinawa satt i full beredskap med fartøy og flystyrker. Dette blir gjort
under påskudd av å skulle »evakuere» amerikanerne fra Phnom Penh. Men av erfaring vet vi at dette betyr oppsatsen til nye angrep.

Dei to supermaktene USA og Sovjet har sams interesser i å kua folket i verda. Men dei slåst og seg imellom om å rå verda åleine. Dei slit båe med store økonomiske og politiske problem. Før eller seinare må kampen mellom dei verta så skjerpt at dei må ty til den militære styrken sin for å vinna framgang og tryggja dei interessene dei har kvar for seg.

Dette er ei historisk lov. Progressive kan ikkje tillata seg å undervurdera faren for krig mellom dei.
(Første og andre artikkelen i denne serien står i Røde Fane 5/73 og 1/74.)

---

Midt-Østen i oktober 1973:
Den israelske hæren går over Suezkanalen og byene Kairo og Suez er alvorlig truet. Sovjet vil ha USA med på at de to supermaktene sammen skal sende styrker til Midt-Østen for å atskille de stridende. Sovjetiske tropper gjør seg klar til å rykke inn i Egypt aleine hvis det ikke øyeblikkelig blir våpenhvile.

Russiske sjøstridskrefter går mot Midt-Østen, og store fallskjermjegeravdelinger kan settes inn i området på en times varsel.

USA svarer med å sette hele sitt militærapparat verden over i høyeste beredskap ….

Var dette avtalt spill eller kunne en ny verdenskrig ha brutt ut? Hvordan stemmer dette med alt snakket om supermaktssamarbeid og avspenning ?

MOTSIGELSER I FIENDENS LEIR

I to tidligere innlegg i Røde Fane har jeg tatt opp den viktigste motsigelsen i verden – mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Videre har jeg behandlet arbeidet for å bygge en enhet mot supermaktenes verdensherredømme. (Se Røde Fane 5/73 og 1/74, »Fronten mot supermaktene».)

Denne gangen vil jeg ta opp situasjonen i fiendens leire. En av de fire grunnleggende motsigelsene i verden er motsigelsen mellom de imperialistiske maktene innbyrdes i kampen om verdensherredømmet. Hvordan står denne motsigelsen i dag: Skjerper den seg og kan Sovjet og USA starte ny verdenskrig?
Hvem er sterkest av de to supermaktene?

SOVJETUNIONEN – EI STOR VÅPENSMIE

Sovjets militære utgifter lå i 1960 offisielt på omtrent 10 000 millioner dollar. I 1973 var de offisielt ca. 20 000 millioner, i virkeligheten 70 – 80 000 millioner.
Bresjnev forsøker bevisst å skaffe seg de militære forutsetningene for å ta opp kampen med USA om stillingen som verdens folks hovedfiende nr. 1. Og han har kommet langt på vei: Sovjet gjennomfører en rask opprustning av kjernefysiske våpen, sjøstridskrefter, luftbårne tropper, mekaniserte og offensive hærstyrker med sterk tankstøtte, osv. Balansen når det gjelder kjernefysiske våpen skal i dag se slik ut – i følge »International Institute for Strategic Studies»:

Interkontinentale                           USA      SOVJET

kjernefysiske raketter:                 1054       1 510
Mellomdistanse-raketter:               –            700
Ballistiske undervannsraketter:     656      750
Mellomdistanse-bombefly:             70        500

For ti år siden var alle verdenshavene dominert av vestmaktene. Den sovjetiske flåten har siden 1965 bredd seg ut over hele verden. I dag er sovjetiske krigsskip
mer eller mindre fast stasjonert i Atlanteren, Stillehavet, Det indiske hav, Japanhavet, Det fillipinske havet, Svartehavet, Middelhavet, Østersjøen, Den persiske gulfen, Det karibiske hav og Den meksikanske gulfen. Militære spesialister er uenige om hvem som har sterkest flåte av USA og Sovjet, men en ting er klart: Den sovjetiske flåten utvikles raskt, og det kan ikke vare lenge før den er sterkere enn den USA har.

Sovjet skal i dag produsere 9 – 12 atomdrevne u-båter pr. år, mens USA bare greier 4 stykker. (Kilder, se notene, punkt I.)

BRESJNEV AVHENGIG AV UTENLANDSK KAPITAL

Hvordan greier Sovjet den økonomiske belastninga som opprustninga må innebære?

Sovjetunionens militærutgifter utgjør en større del av landets nasjonalinntekt enn USAs. Kapitalinvesteringene konsentreres om våpenindustri og krigsforberedelser, mens annen industri som konsumvareindustri og jordbruket blir liggende etter.

For å forsøke å løse sine økonomiske problemer har Sovjet-lederne begynt å ta opp store lån i land som Japan, Vest-Tyskland, England og USA. Fra 1958 til 1963 lånte de 570 millioner dollars. Fra 1964-69 økte de til 1 500 millioner, og i perioden 1970 – 73 ble det 5000 millioner dollars.

Men dette er ikke alt. Blant annet for å utnytte energiressursene i Sibir har Bresjnev invitert utenlandske selskaper til å delta direkte i sovjetisk næringsliv.

I 1973 åpnet de to amerikanske storbankene New York Citys Manhattan Bank og The First National City Bank nye filialer. Forrige amerikanske bank i Sovjet måtte stenge i 1922.

I 1973 besøkte gjennomsnittlig 2 000 amerikanske forretningsfolk Sovjetunionen hver måned. En stor mengde omfattende avtaler ble inngått. Noen eksempler:

– Occidental Petroleum Company bygger 4 kjemiske fabrikker for 8 milliarder dollars.
– På Krim bygger amerikanerne Coca Cola-fabrikk.
– Sovjet skal kjøpe ca. 10 % av sin samlede kornproduksjon i USA i 3 år framover fra 1972.
– I Washington i juni 1973 bad Bresjnev amerikanerne om å satse 10 milliarder dollars på et opplegg for utnytting av naturgass og andre ressurser i Sibir.
(Om toppmøtet i juni 1973 og følgene av det, se Røde Fane 2/73, artikkelen »Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital.» Red.)

Bresjnev har ikke bare kontakt med amerikansk kapital. Sovjets seks største handelspartnere blant de vestlige kapitalistiske land var i 1972:
1. Vest-Tyskland: 828 mill. rubler
2. Japan: 800 mill. rubler
3. Finland: 602 mill. rubler
4. England: 558 mill. rubler
5. Frankrike: 554 mill. rubler
6. USA: 500 mill. rubler

Et særtrekk ved Sovjets handel med nesten alle disse landene er at Sovjet har et kraftig underskudd på sin handelsbalanse i forhold til dem. I 1972 var Sovjets handelsbalanse med USA på omtrent 3:1 til fordel for USA.

Bresjnev er i ferd med å utvikle et avhengighetsforhold til vestlig monopolkapital samtidig som han bygger opp det største militærapparatet i verden. Denne motsigelsen kan skjerpes og føre til at Sovjetlederne tar sjansen på å bruke sin militære styrke til å skaffe seg kontroll med deler av vestlig kapital, industri, arbeidskraft og marked. (Kilder, se notene, punkt 2.)

KONTROLL GJENNOM »AVSPENNINGS»–FORHANDLINGENE

Sosialimperialistene i Kreml vil konkurrere med USA om verdensherredømmet. De må forsøke å skaffe seg innflytelse i de store delene av verden USA dominerer i dag. Deres hovedmetode for dette har vært forhandlinger om avspenning og samarbeid. Sovjetlederne har foreslått nye kollektive sikkerhets systemer i Europa og Asia. Disse skal erstatte de USA-dominerte paktene NATO og CENTO, CEATO i Asia.

Innafor de tre vestlige militærpaktene har det vært økende motsigelser de siste åra blant annet på grunn av USAs tilbakegang og militære fiaskoer i Sørøst-Asia.

BOKS:

«STALIN OG BRESJNEV OM KRIG OG FRED:
Bresjnev i tale ved ankomsten til Washington 18. juni:

»Avstanden mellom våre land blir mindre og mindre ikke bare fordi at vi har moderne fly med utmerkede flyruter, men også fordi et stort mål forener oss – å garantere en varig fred for folkene i våre land, å skape sikkerhet på vår jordklode.»

I 1952 førte bolsjevikene under Stalins ledelse ennå en hard kamp mot revisjonistene. Stalin skrev i artikkelen »Spørsmålet om uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene»:

»En del kamerater påstår at på grunn av de nye internasjonale forholdene som har utviklet seg etter den andre verdenskrig, er kriger mellom de kapitalistiske landene ikke lenger uunngåelig. Man sier at Lenins tese om at imperialismen uunngåelig fører til krig bør betraktes som foreldet, ettersom det nå har vokst fram mektige folkelige krefter som kjemper for forsvar av freden og mot en ny
verdenskrig. Det er ikke riktig Det mest sannsynlige er at den nåværende fredsbevegelsen kan føre til at en bestemt krig forhindres, at den for en tid utsettes, at en krigersk regjering må gå av og erstattes med en annen regjering som for en tid er villig til å bevare freden. Dette er naturligvis bra. Men det
er ikke tilstrekkelig for å avskaffe uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene overhodet. Det holder ikke fordi imperialismen
trass i alle slike framganger for fredsbevegelsen
likevel eksisterer og består. Følgelig består også krigens uunngåelighet. For å avskaffe krigens uunngåelighet må man knuse imperialismen.»

Bresjnev står parat og hopper av iver etter å overta USAs rolle med sine kollektive sikkerhetssystemer.

Men de aller fleste nasjoner har avvist Bresjnevs nye militærpakter, og sosialimperialistene har måttet pønske ut andre måter å øke innflytelsen på. De har kjørt en sjarmoffensiv med stadig nye forslag om nedrustning og avspenning.

 

I 1963 ble USA og Sovjetunionen enige om avtalen om stans i prøvesprengningene med atomvåpen. Da hadde Sovjet bare 100 interkontinentale kjernefysiske raketter. På 10 år et tallet økt til 1 510 tilsvarende raketter. USA hadde 400 i 1963 og har 1 053 i dag.

I 1963 fikk supermaktene i stand avtalen om ikke spredning av atomvåpen. Da hadde sosialimperialistene bare 7 atomdrevne ubåter med kjernefysiske våpen. I 1972 hadde de allerede 39 slike som sprer truselen fra Bresjnevs offensive atomvåpen over hele verden.
Det virkelige innholdet i Sovjets »nedrustnings»-offensiv har vært:

– å tildekke en voldsom militær opprustning for andre regjeringer og folkene
både i revisjonistiske land og andre land.
– å forsvare de to supermaktenes monopol på atomvåpen gjennom ikkesprednings- og prøvestansavtaler, og dermed å forsvare USAs og Sovjets herredømme i hver sin del av verden.

Men »avspennings»-forhandlingene har også hatt en annen side: Både på Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki og i forhandlingene med USA har Sovjet lagt stor vekt på å bringe inn handelsmessig, økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid. En rekke avtaler om samarbeidsprosjekter, samarbeidskomiteer, økt gjensidig kontakt og utveksling på et utall områder er inngått.

På denne måten øker Sovjetlederne sin politiske innflytelse i land som står under USA-imperialismens dominans.(Kilder, notene punkt 3.)

OPPOSISJONEN I SOVJET

Motstanden mot Bresjnevs og Khrustsjovs omdanning av Sovjetunionen til et aggressivt militært diktatur med enorme militærutgifter er utvilsomt økende i
Sovjetunionen. Her i vest får vi bare høre om en liten del av toppen av isfjellet:

– Den borgerlige intellektuelle opposisjonens kamp for demokratiske rettigheter med Solsjenitsyn og Sakharov somsentrale personer.
– I april 1973 meldte vestlige aviser at tre ledende medlemmer av politbyrået fikk sparken på grunn av motstand mot supermaktsamarbeidet med USA.
– Det er klart at det eksisterer organiserte studentgrupper ved universitetene i Moskva, Leningrad og Kiev som bekjemper Sovjetledernes imperialistiske politikk.
– Folk som har oppholdt seg i Moskva forteller at det relativt ofte går rykter om store streikeaksjoner blant arbeidere i forskjellige deler av landet rettet mot
forverring av levevilkår og rasjonalisering.
– Fra republikker som Ukraina, Estland og Litauen har vestlig og sovjetisk presse på hver sin måte fortalt om flere større folkelige oppstander for nasjonale og demokratiske rettigheter de siste par åra.
– I siste halvdel av seksti-åra offentliggjorde to nye illegale marxist-leninistiske organisasjoner i Sovjetsamveldet sine programmer i vestlige land. De kalte deg
Sovjetunionens kommunistiske parti(bolsjevikene) og Stalin-gruppene. Hvordan det står med disse organisasjonene i dag vet vi ingenting om. De jobber under strengt illegale forhold i et land med verdens antakelig mest effektive Politidiktatur. (AKP(m-l)s avis Klassekampen trykte i 1. mai nummeret i år utdrag fra et nytt illegalt dokument utgitt av »Kampkomiteen for gjenreisinga av et marxist-leninistisk parti i Sovjet», rettet mot kampanjen Sovjetlederne fører mot Kinas kommunistiske parti. Red.)
– Russerne som har sluppet ut fra fangeleire og »sinnsykehus» kan fortelle at tusenvis er arrestert av politiske årsaker. Borgeren Bresjnev setter vel stort sett ikke andre borgere innafor murene, så en stor del av fangene er sikkert kommunister.
– Sjøl ut fra Sovjetledernes offisielle tall er det klart at jordbruket har vært i tilbakegang og stagnasjon de siste åra. Bresjnev satser på opprustning og innføring av reindyrket kapitalisme i jordbruk og industri, mens levestandarden heller synker enn øker for det flertallet. Der er klart at dette har gitt og gir grunnlag for mye misnøye i arbeiderklassen.

USA HAR PROBLEMER

USA har helt siden 2. verdenskrig vært den dominerende imperialistiske makten. Men i 1960- og 70-åra har USA-imperialistene rotet seg inn i stadig større problemer.

Folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist en anti-imperialistisk frigjøringsbevegelse med veldig kraft. Siden Korea-krigen har amerikanerne stadig lidd militære nederlag. Sist i Vietnam og Kambodsja. Dette har kostet USA mye både når det gjelder militær prestisje, moral, styrke og økonomi.

EEC og Japan har styrket seg økonomisk i forhold til USA. De har krevd en mer sjølstendig posisjon og til og med begynt å konkurrere med USA-imperialistene med stort hell i økonomi og politikk. Nixon-doktrinen om å utvikle blant annet EEC og Japan til solide støttespillere for USA og dermed innskrenke USAs direkte engasjement i utlandet, har langt på vei slått feil.

I USA har vi sett store valutakriser, underskudd på handelsbalansen med utlandet for første gang siden Annen verdenskrig, prisstigning, inflasjon og arbeidsløshet. USAs andel av den kapitalistiske verdens eksport sank fra 32,4 % i 1947 til 16 % i 1969. Sterke tendenser til en indre politisk krise har vist seg i Watergate-saka, mordene på Kennedy-brødrene, motsigelsene mellom Kongressen og Nixon om bombinga av Sørøst-Asia, osv.

På det militære området har USA tapt terreng til Sovjet. Men Nixon gir ikke fra seg verdensherredømmet frivillig. Det amerikanske militærbudsjettet for 1975
er på 85 000 millioner dollars, en økning på 6 300 millioner fra året før.

Kvantitativt ser det ut til at USA ennå har ledelsen. I 1972 hadde for eksempel Sovjets 1 510 interkontinentale kjernefysiske raketter omtrent 2 500 krigshoder, mens de 1 054 rakettene til USA hadde omtrent 5 700 krigshoder. Samtidig er russernes rakettsystemer utvilsomt under rask utvikling.

USA er nok ennå verdens folks fiende nummer 1. Amerikanerne har det mest velutbygde nettet av militære baser over hele verden, kombinert med omfattende
økonomiske investeringer. Russerne kommer foreløpig ikke opp mot USA når det gjelder økonomisk og politisk infiltrasjon og utbytting i Asia, Afrika, Latin-
Amerika og Vest-Europa.

Men tendensen er at USA-imperialismen er i tilbakegang på det militære, økonomiske og politiske området, mens Sovjet er i framgang på det militære området.

I 1967 gikk den sovjetiske flåten inn i Middelhavet, og snart ble 60 skip fast stasjonert der. Denne styrken overgår USAs 6. flåte. Hadde dette skjedd 10 år
tidligere ville verden vært på randen av krig. I 1967 kunne ikke USA lage særlig rabalder. Det forteller en god del om endringene i styrkeforholdet. (Kilder,
notene punkt 4.)

USAs tilbakegang og Sovjets militære framgang betyr skjerpet konkurranse og kamp om verdensherredømmet mellom supermaktene. Utviklinga i Europa viser dette spesielt klart.

EUROPA SOM BRENNPUNKT

Europa er det området i verden der supermaktenes interesser står hardest imot hverandre.

Hvorfor? – Økonomisk har Europa større betydning for USA og Sovjet enn noe annet område i verden. De europeiske landene har en velutbygd industri, høy teknologi og et sikkert marked. Europa står for 20 % av den industrielle vareproduksjonen. I 1969 var 30 % av de amerikanske investeringene i utlandet
plassert i Europa, 12,7 i Asia og det sørlige-Afrika og 16,5 % i Latin-Amerika.

Sosialimperialistene er på sin side helt avhengig av å kunne utbytte høyt industrialiserte stater som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 viste hvor avgjørende dette er for Sovjet. Samtidig har Bresjnev nå også begynt å utvikle et visst avhengighetsforhold til vest-tysk, engelsk og italiensk kapital. Han trenger sårt kapitalinnsprøytninger fra disse landene. Han trenger maskiner og annet utstyr fra dem, adgang til den avanserte teknikken og til nye markeder. Men Vest-Europa har han ingen politisk eller militær kontroll over. Og det kan en være sikker på at han ønsker seg.

Begge supermaktene er mot EEC. En vest-europeisk politisk union vil bety at Vest-Europa delvis forsøker å opptre sjølstendig overfor USA og Sovjet. EEC
kan føre med seg vest-europeisk atomvåpen-samarbeid og en egen forsvarspakt for EEC-landa. Europas svakeste punkt i økonomien er manglende adgang til og
kontroll med dagens energikilder. Dette utnytter USA og Sovjet for å styrke sin innflytelse, Sovjet gjennom eksport av store mengder naturgass i rørledninger til
Vest-Tyskland og Italia, USA gjennom sine oljeselskaper. (Kilder, notene punkt 5.)

MILITÆR OPPLADNING

Supermaktenes konsentrering av militære styrker i Europa viser at de anser dette området for det viktigste i verden. I følge »International Institute for Strategic
Studies» er den militære situasjonen i Nord- og Sentral-Europa slik:

NATO   Warszawapakten
Stridsklare tropper (i tusener):            580           1 000
Stridsvogner:                                        6000         16 000
Lette bombefly:                                        64               250
Jagerfly:                                                 400             2 100

Sovjet har konsentrert størstedelen av sine sjøstridskrefter i farvannene rundt Europa. Omkring 70 % av de russiske ubåtene finnes f.eks. her. Alle de
700 mellomdistanserakettene Sovjet har er rettet inn mot Europa.

I dag har Sosialimperialismen en sterk overvekt i militær styrke i området. Viktig er det at russerne ser ut til å fortsette oppladninga med stort tempo. Rett før jul 1973 forsterket de sine styrker i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia med 1 200 stridsvogner. (Se også illustrasjonen fra Peking Review 3/1974.)

VERDENSKRIG MULIG?

Sosialimperialismen er i ferd med å gjennomføre en politisk, økonomisk og militær offensiv overfor Europa. På det militære området har Sovjet hatt framgang, men på det økonomiske og politiske området går det dårlig. Ingen vest-europeiske land med unntak av Finland synes å ville nærme seg Sovjet. Til det er banda til den vestlige verden for sterke. Både Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen (KSSE) og forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR) har gått i stå og har ikke brakt noen vesentlige resultater.

Hva vil så Bresjnev bruke sin militære overlegenhet til?

Sovjetlederne vil få stadig større problemer med opposisjonen hjemme. De
blir stadig mer avhengige av vestlig kapital og teknikk og ønsker politisk kontroll med denne. De vil forsøke å bruke sitt militærapparat til å sikre seg en slik kontroll gjennom skremsler og press og kanskje til slutt militær aksjon.

Samtidig jobber sterke krefter i USA og Vest-Europa for at de amerikanske styrkene skal trekkes ut. USAs anstrengte økonomi har problemer med utgiftene til styrkene i Europa.

Samtidig har enheten mellom EEC-landa blitt svekket gjennom uenigheten under Midt-Østen-krigen i oktober 1973, den nye »nei til EEC»-regjeringa i England og motsigelsene i EEC om bidrag til distriktsfondene og opptredenen under »oljekrisa».

Dette er tendenser som taler til fordel for Sovjetledernes offensiv.

Er så en ny verdenskrig med utgangspunkt i motsigelsene mellom USA og Sovjet virkelig mulig?

La oss se litt nøyere på forholdet mellom de to statene.

KAMPEN MELLOM SUPERMAKTENE ER ABSOLUTT

I revisjonistiske og borgerlig vestlig presse har teoriene om fred, avspenning og supermaktssamarbeid fått dominere lenge.

Men motsigelsen mellom USA og Sovjet er ikke blitt visket ut. Den er en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden, og kampen mellom de to supermaktene er absolutt. Det er bare det at motsigelsen mellom de to til nå har vært underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom de to imperialistblokkene og verdens undertrykte nasjoner og folk. De kreftene som presser USA og Sovjet til å samarbeide mot verdens folk har vært sterkere enn de som presser dem til å slåss mot hverandre.

Enheten mellom stormaktene er bare tilfeldig, mens kampen mellom dem er grunnleggende og vedvarende.

FELLES INTERESSER

I en rekke spørsmål har Bresjnev og Nixon stått sammen ut fra at begge vil undertrykke og dominere resten av verden:

Forsvar av atomvåpen
Gjennom avtalene om begrensning og ikkespredning av kjernefysiske våpen (SALT-forhandlingene) i 1963, 1968, 1972 og 1973 har supermaktene forsvart
sitt militære hegemoni i verden. Samtidig har de i avtalene sikret seg sjøl retten til videre utvikling av kjernefysiske våpen med helt bagatellmessige begrensinger.

Verdens politimenn
Bresjnev og Nixon vil spille rollen som politikonstabler i verden og mener de har rett til å slå ned på alle anti-imperialistiske tendenser innafor sine interessesfærer. Dette har de til fulle bevist gjennom sine mange politiske og militære intervensjoner i land verden over. I den siste SALT-avtalen fra 1973 om forhindring av kjernefysisk krig, har de faktisk avtalefestet sin rolle som politikonstabler:

»Hvis . . . .forhold mellom de to partene eller mellom en av partene og andre land . . .. eller hvis forhold mellom land som ikke er parter i denne avtalen synes
å kunne medføre fare for kjernefysisk krig . . . . skal De forente stater og Sovjetunionen øyeblikkelig gå i gang med presserende forhandlinger med hverandre.»

Mot sammenslutninger av undertrykte nasjoner
Nasjoner som på forskjellig vis er undertrykt og dominert av supermaktene har bygd organisasjoner som Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), Konferansen for alliansefrie land, Fellesmarkedet (EEC) osv. De har gjort det for å kunne opptre mer sjølstendig overfor USA og Sovjet. Begge supermaktene er interessert i å splitte enheten og styrken i disse sammenslutningene.

Mot virkelig avspenning i verden
Bresjnev og Nixon bygger begge sin makt og innflytelse i verden på sin militære styrke og dominans. Hadde de trukket tilbake sine baser over hele verden, stanset opprustninga, ødelagt atomvåpnene og fjernet krigstruselen, ville hele grunnlaget for deres verdensherredømme forsvinne. Da ville ikke de undertrykte
nasjonene lenger ha noen grunn til å godta økonomisk utbytting og politisk dominans fra supermaktene.

Supermaktene ønsker ikke avspenning. Hver gang det for eksempel legges fram forslag i FN om virkelig avspenning, avviser de det. Jamfør deres motstand mot oppretting av fredssoner uten kjernefysiske våpen i Latin-Amerika, Det indiske hav og Middelhavet.

UFORSONLIGE INTERESSER

Trass i supermaktssamarbeidet på flere områder kan vi ikke unngå å se motsigelsen mellom dem komme klart fram i mange saker:

Våpenkappløpet fortsetter
Opprustninga holder et større tempo enn noensinne. Begge supermaktene ønsker å få et overtak på den andre. Forhandlingene om gjensidige styrke-
reduksjoner i Europa er fort i lang tid uten at det er oppnådd resultater.

Bresjnevs forslag om at de europeiske statssjefene skulle møtes under den tredje fasen av Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen blir ikke godtatt. På det
militære området har ikke konferansen gitt noen som helst resultater, og mye av tida er gått med til å diskutere problemer med familier som er splittet på grunn av jernteppet, miljøspørsmål osv.

Militærbudsjettene til USA og Sovjet for 1974-75 når nye rekordstore høyder.

Kamp om innflytelse og kontroll
Over store deler av verden slåss supermaktene seg i mellom om kontroll med råvareressurser, markeder og arbeidskraft i andre land. Denne kampen har vært
spesiellt skjerpet i Midt-Østen, Sørøst-Asia og i India og Pakistan. Her har USA og Sovjet støttet hver sin part i lokale konflikter for å vinne egen innflytelse.
Samtidig har de gjort avtaler over hodene på de krigførende parter, sabotert frigjøringsbevegelsens kamp og hindret løsninger på konfliktene.

Hovedtendensen i verden i dag til at folk og nasjoner kjemper for uavhengighet fra imperialistblokkene har innskrenket supermaktenes albuerom kraftig. De kan ikke lenger operere fritt i de fleste land verken i Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Dette skjerper motsigelsen mellom USA og Sovjet kraftig. De må slåss desto hardere om innflytelse i de områdene de kan ha håp om å vinne innpass i.

FORHOLDET MELLOM USA OG SOVJET

Vi kan oppsummere disse fire hovedkonklusjonene når det gjelder forholdet mellom USA og Sovjet:
1. Den grunnleggende motsigelsen mellom de to supermaktene er ennå underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom dem og de undertrykte folk og nasjoner.
2. USA beholder foreløpig tittelen som verdens folks hovedfiende nr. 1, og er den sterkeste av supermaktene.
3. Tendensen er at Sovjet er i militærframgang, mens USA er i militær, politisk og økonomisk tilbakegang. Sovjet mangler politisk og økonomisk framgang, og dette kan få sosialimperialistene til å ta desperate tiltak.
4. Motsigelsen mellom USA og Sovjet skjerpes raskt og kan fort bli hovedmotsigelsen i verden. Sovjetsamveldet er snart klar til å ta opp kampen med USA om å være den sterkeste. Da vil vi stå på randen av en ny verdenskrig.

IKKE UNDERVURDER KRIGSFAREN!

I »Om den langvarige krigen» (mai 1938) sier Mao Tsetung:

»Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene av veien for politikken.»

Begge supermaktene er oppe i store økonomiske og politiske problemer. På et eller annet tidspunkt vil en av dem eller begge igjen ta i bruk sin militære styrke for å vinne framgang og sikre sine interesser. Dette er en historisk lovmessighet. Faren for en ny ødeleggende verdenskrig undervurderes blant progressive i dag.

Propagandaen om »fred, samarbeid og avspenning» har hatt sin virkning. Mye kan tyde på at faren for verdenskrig med utgangspunkt i Midt-Østen var reell, og at mange her i landet hadde en farlig og overdreven tillit til supermaktssamarbeidet.

Det eneste som kan forhindre krigen er revolusjonen. Bare den vil kunne rydde av veien de grunnleggende motsigelsene i verden som på et eller annet tidspunkt
objektivt sett vil føre til krig.

Om faren for en tredje skriver Mao i »Om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket»(1957):

»Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmålet er det samme som til enhver uro: For det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppstod Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppstod den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.»

Kilder:
1. Øst-Europa nr. 4/72 (Vest-Tysk militærtidsskrift). International Institute of Strategic Studies: »The military Balance 1972-73», London 1972. Peking Review 52/73.
2. US News and World Report 30/10-72, 28/5-73, 11/6-73. Vision 15/5-73. Pravda 27/2-73. Peking Review 52/73.
3. Peking Review 32/73.
4. Dagbladet 26/10-72, 5/2-74.
5. Survey of Current Affairs, okt. 1970.