Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.

Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

Aksjeselskap, forkortelse AS, er et selskap med bestemt kapital fordelt på andeler som kalles aksjer. Aksjeselskap er den dominerende organisasjonsformen for kapital i den moderne kapitalismen.

Aksjeselskap er en kapitalistisk organisasjonsform som kjennetegnes av tre egenskaper.

1. Aksjene kan omsettes på markedet etter eierens ønske

2. Eieren av aksjen har begrenset ansvar for selskapets drift

3. Aksjeselskapet er en selvstendig juridisk person.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Valugi/Wikimedia Commons

Aksjeselskapet er den dominerende organisasjonsformen for eierskap i den moderne kapitalismen. Slik har det ikke alltid vært. I dag er aksjeselskapet hovedregelen når det kommer til organisering av foretak. Men under den tidlige kapitalismen var det heller et unntak. Da var det vanligere med personlig eierskap og partnerskap hvis flere kapitalister skulle samarbeide om et foretak. I de fleste kapitalistiske land var mulighetene for å danne aksjeselskap streng regulert og kun tillatt med spesial tillatelse fra kongen eller staten. Dermed var aksjeselskap kun vanlig innen begrensede kapitalintensive områder av økonomien som kolonihandel, jernbane og kanalbygging.

Adam Smith var en kjent skeptiker til aksjeselskapsformen. Da aksjeselskapene skapte et skille mellom de som eide bedriften og de som styrte den. I følge A. Smith så vil vi oppnå maksimal nytte hvis vi alle følger egeninteressen i økonomiske spørsmål. Aksjeselskapet tillot ledelsen i selskapet og risikere eierens penger. Dermed ble ikke egeninteressen til eieren nødvendigvis det som førte til oppførselen i markedet.

På 1860-tallet og utover ble det så fritt fram å danne aksjeselskap. Dette var kanskje den viktigste organisatoriske innovasjonen kapitalismen har sett. Frislippet av aksjeselskapene var en “voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkelt kapitaler” skrev Karl Marx¹.

Overgangen fra individuelle kapitalister og partnerskap til aksjeselskaper medførte en rekke samfunnsmessige endringer. Selskapsformen skiller mellom de som eier kapitalen og de som styrer den. Eierne av kapitalen har kun påvirkningen på styringen av den gjennom ­generalforsamlingen. Karl Marx mente aksjeselskap var et uttrykk for at produksjonen ble stadig mer samfunnsmessig. Kapitalen blir «den direkte form av samfunnskapital […] i motsetning til privatkapitalen, og dens bedrifter fremstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» Aksjeselskapsformen fører til «forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til disponent, administrator av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister», ifølge Marx.

Dannelsen av aksjeselskaper gjorde det mulig å samle kapital på en hel ny måte. Dette åpnet opp for store fusjoner, oppkjøp og en organisatorisk sentralisering av det kapitalistiske produksjonsmåten. ­Samtidig gjorde det at overskuddskapital hadde en alternativ plassering enn som bankinnskudd. Overskudd kunne nå plasseres i andre bedrifter hvis eget foretak ikke evnet å absorbere dem for videre akkumulering. Det gjorde det å mulig å samle kapital fra personer som hadde oppsparte midler. I dag har de fleste en liten del av de totale aksjene gjennom pensjonssparing og fondssparing. Uten at det har gitt oss makta i samfunnet av den grunn.

En viktig grunn til at aksjeselskapet har kunnet fått denne funksjonen er organisasjonsformens tre kjennetegn. Når man skiller eierskapet og styringen av kapitalen. Så er det viktig for eieren å kunne være sikker på tre ting. En det er at han kan selge eiendelen når han selv vil og på den måten få tilgang på verdiene aksjen representerer. Det andre er at han ikke er ansvarlig for ­foretakets forpliktelser eller gjeld. Man kan kun tape den verdi aksjene sine har. Hvis selskapet slås konkurs så kan man ikke gå til aksjeeierne å kreve inn aksjeselskapets gjeld. Det siste kjennetegnet er at selskapet er en selvstendig juridisk person. At det kan inngå kontrakter med andre selskaper og personer, stå juridisk ansvarlig for seg selv som selskap hvis det ønsker å saksøke eller blir saksøkt.

En aksje gir kapitaleieren rett på en andel av overskuddet som blir kalt utbytte. Utbytte er den del av overskuddet som ikke reinvesteres i selskapet. Men det kan også gi eieren en gevinst ved salg i aksjemarkedet. Aksjeprisen på børsen bestemmes ut ifra tilbud og etterspørsel på kjøp/salgstidspunktet. Ofte da ut ifra forventninger om selskapets verdi i framtida. Men siden framtida enda ikke har vært kan man realisere gevinster uten grunnlag i verdiskapning og overskudd. Aksjeselskapet er på denne måten et kjennetegn på spekulasjonen under dagens kapitalisme.

Sluttnoter:

1 Karl Marx, Kapitalen bok 3

Fjernsynet er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket for kapitalismen etter andre verdenskrig. Det er ikke bare en teknologisk oppfinnelse som har preget etterkrigstiden, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

FJERNSYNETS ORGANISASJONSFORM

Fjernsynet har i stor grad opprettholdt sin originale organisasjonsform. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Mediet er i stor grad kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår som det er en «bro» eller samhørighet mellom avsender og mottaker.

Kostnadene til produksjon og distribusjon har økt i hele fjernsynets levetid, samtidig som kostnadene for den som mottar sendingene (utstyr,avgifter og abonnement) har gått ned. Kommersielt fjernsyn er finansiert via reklame. Dermed har kostnadene til produksjon av programmer blitt spredt utover det økonomiske systemet gjennom markedsføringskostnader. Den økte kommersialiseringa og kjøpepresset som følge av reklamen blir alle seere utsatt for.

I Vest-Europa var fjernsyn i begynnelsen kontrollert av statlige tv-monopoler, kontrollert gjennom lov og kontrollorganer. Monopolet ble oppløst da det kom ny teknologi, i hovedsak individuelle satellitt mottakere og senere kabel-tv. Med satellittoverføring ble også fjernsynsinnholdet og organisasjonsstrukturen internasjonalisert. Fjernsynsseeren fikk økt tilgang på innhold skapt i eller sendt fra andre land. På 80- og 90- tallet ble også fjernsynsmarkedet deregulert i tråd med den nyliberale ideologien. Med dette fikk vi større internasjonale og nasjonale kommersielle fjernsynsselskaper som vant plass på bekostning av de statlige. Selv om mange programmer fortsatt er lokale i innhold, så operer de dominerende kringkasterne mer og mer på en global skala. Fjernsynsselskapene har blitt fusjonert med andre medie-, telekom- munikasjon- og produksjonsselskaper. Store internasjonale kringkastere i dag driver både med produksjon og distribusjon av fjernsynsinnholdet, men har også kommersielle interesser i relaterte produkter som leker, klær, restauranter og opplevelsesparker.

I det siste tiåret har fjernsyn i større grad gått fra såkalt lineær tv over til strømmeabonnent (som Netflix og HBO). Overgang fra lineær tv til strømmetjenester via nett har styrket internasjonaliseringa og monopoliseringa av innhold.

MARXISTISK FJERNSYN?

Marxistiske tilnærminger til fjernsynet har ofte vært i sporet til Brechts radio-teori. Radioen var et apparat for distribusjon. For kun å sende ut et budskap. Brecht mente utfordringa var å endre dette til apparat for kommunikasjon. Lytteren skal bli deltager i kommunikasjonen så Brecht for seg. En annen tilnærmingstradisjon finner vi i arven fra de tidlige Sovjetiske filmskaperne. Sergei Eisenstein så at muligheten i klipping og redigering av film kunne få fram dialektikken på en annen måte enn litteratur og teater kunne. En annen retning var representert av Dzinga Vertov som så filmen som et mekanisk øye som kunne se verden mer nøyaktig. Men film og tv som har blitt populær, har liten grad vært i noen av disse tre tradisjonene, Brechts deltagende, Eisensteins modernistiske eller Vertovs realisme.

FJERNSYNETS SOSIALE ROLLE

Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tv ’n endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Det har vært mange store innovasjoner og endringer gjennom fjernsynets tid, men ingen av dem har snudd på det fakta at fjern- synets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv – hvor de i stor grad får oppgaven å bli informert og underholdt. Der mellom programmene de blir presentert for mer kommende innhold som skal fortsette å holde dem hjemme og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjern- synet oss samtidig som holder oss adskilt fra hverandre.

Fjernsynet er et massemedium. Men har likevel aldri vært et symbol for totalitær ensrettet kontroll. Fjernsynet har lagd noe for alle. Det har med sin sosiale funksjon styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er blitt noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet, men er blitt en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene.

Skal vi reorganisere samfunnet og bryte ned gamle maktstrukturer trenger vi ikke bare kritikk av fjernsynet, men revolusjonær teori for hva vil med fjernsynet. Det er på tide å komme forbi Gil Scott-Heron sin berømte tekststrofe: The revolution will not be televised. Og stille spørsmålet om vi kan revolusjonere fjernsynet.

Bullshit jobs (meningsløse jobber) er en definisjon på arbeid som framstår som meningsløst.

Flere har begynt å hevde at det finnes meningsløse jobber. Sosialantropolog David Graeber har skrevet boken Bullshit Jobs, som også har fått mye oppmerksomhet i Norge. Graeber definerer meningsløse jobber som «betalt arbeid som er så meningsløst, unødvendig eller skadelig at selv den ansatte ikke kan rettferdiggjøre dens eksistens, selv om den ansatte, som en del av ansettelsesforholdet, føler en forpliktelse til å late som om den ikke er det». Meningsløse jobber fører i følge Graeber til ulykkelige mennesker. Graeber anslår at 50 prosent av arbeidstimene som utføres globalt, egentlig ikke trengs.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: United Artists

Graeber deler meningsløse jobber inn i 5 forskjellige former.

– Underdanige jobber (flunkies) som en slags beskrivelse på jobber der hovedfunksjonen er å underkaste seg en annen. Typisk tjenerskap til rike og mektige mennesker.

– Truere (goons) en beskrivelse av folk som har aggressive jobber. Typisk markedsføringsjobber og selgere som gjennom aktiv og aggressiv fremtoning skal få folk til å kjøpe produkter de ikke trenger.

– Plastrere (duct tapers) ansatte hvis jobb kun eksisterer på grunn av en feil i organisasjonen og jobbens eneste hensikt er å løse problemer som ikke burde vært det i utgangspunktet.

– Avkryssere (box tickers) ansatte som eksisterer kun for at en organisasjon kan hevde den gjør noe som den faktisk ikke egentlig gjør.

– Oppdragsgivere (task masters). Graeber opererer med to typer oppdragsgivere. Den første typen er ansatte som kun har som oppgave å gi andre oppgaver. Unødvendige overordnete. Den andre typen oppdragsgiver kan ha reelle oppgaver, men gir andre unødvendige oppgaver og derfor bør man i følge Graeber si er meningsløse. Oppdragsgivere er en slags motsats til underdanige jobber da de er i følge Graeber overflødige overordna jobber.

Svakheten med hele Graebers påstand om at jobbene er meningsløse, er at det i hovedsak er en moralsk vurdering. At arbeidet blir sett på som meningsløst av den som utfører den, betyr ikke at det egentlig er meningsløst. Det uttrykker heller at det meningsfulle i jobben er underordnet i samfunnet.

Arbeid kan framstå som meningsløst under kapitalismen. Arbeiderens utgangspunkt er å forsørge seg og sin familie. Han selger sin arbeidskraft fordi han ikke har andre varer å selge i markedet. Kapitalens utgangspunkt er maksimering av pro tt. Han kjøper arbeidskraft og bruker den i produksjonen fordi han vil tilegne seg merverdi. Hva som blir produsert i produksjonen, er underordnet kapitalistenes mål om mer penger. Utføring av den samfunnsnyttige oppgaven er underordnet både for arbeideren og kapitalisten. Oppgaven er kun interessant for kapitalisten så lenge den gir han en større fortjeneste enn å utføre en alternativ samfunnsoppgave. Meningen i oppgavene som blir utført, er fra den ene siden å få en lønn, og den andre siden å få en fortjeneste. Dette gjør at både arbeid og kapital i hovedsak fremmedgjøres fra sitt samfunnsnyttige oppdrag. Kapitalen har interesser av å fremmedgjøre arbeideren ytterligere fordi det er med på å skjule arbeidets verdi i samfunnet.

Beskrivelsen av meningsløse jobber er derfor et symptom på den ekstreme fremmedgjøringen man opplever i arbeidet under den senkapitalistiske utviklingen.

Det å forstå at fenomenet meningsløse jobber handler mer om fremmedgjøring, enn at arbeidet egentlig er meningsløst, betyr ikke at det sløses med arbeidskraft eller at noen oppgaver ikke trengs i et arbeiderstyrt samfunn. Vi kan se i en rekke bransjer at når prisen på arbeidskraft blir for lav f.eks. på grunn av sosial dumping, så faller produktiviteten. Eller at enkelte arbeidsoppgaver som i dag utføres for å styrke markedsposisjonen, framfor å levere et samfunnsnyttig produkt, som det ikke er behov for i et postkapitalistisk samfunn.

Fremmedgjøring må møtes med motstrategier. Det at arbeideren fremmedgjøres fra det samfunnsprodukt hun er med å skape, gjør at hun ikke ser hvilken rolle hun har i samfunnet. Dermed blir det lettere for kapitalen å presse ned prisen på arbeidskraften. Fagbevegelsen må derfor føre en næringspolitikk, ikke for å være en lydig pressgruppe for kapitalen i møte med staten som argumenter for å tilrette- legge for kapitalen i frykt for å miste arbeidsplasser. Men for å føre en næringspolitikk for å bevisstgjøre egne medlemmer, og arbeiderklassen, om hva de skaper. Være stolte over hva de bidrar med. Derfor føre en næringspolitikk fordi det er arbeiderklassen som skaper verdiene og skal ha sin del av dem. Når man veit hva man skaper, er det mye lettere å kreve sin rett til merverdien.