Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.
Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel
Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger.
Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.
Hva er borgerlønn?
Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.
Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.
BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn:
-
Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.
-
Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus.
-
Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter.
-
Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten.
I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.
En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt.
En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.
En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell.
En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.
En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.
Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger.
Ordninger for sosialforsikring
Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag.
Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.
I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:
-
Trygde- og stønadsordninger
-
Sosialstøtte
Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp.
Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.
Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.
Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt.
I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene.
I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving.
Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.
Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.
Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig.
Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert.
I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.
Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?
Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger.
Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger
Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering:
Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.
I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering:
De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.
Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.
Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp:
At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.
Argumenter for borgerlønn
Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft.
Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.
Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.
Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette.
Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.
Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.
Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt.
Argumenter mot borgerlønn
Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.
Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:
Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.
Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.
En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.
Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger.
Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten.
Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.
Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen.
Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner
Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.
For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble.
Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.
Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.
Oppsummerende merknader
Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper.
Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut.
Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.
Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet.
Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».
Relaterte artikler
Debatt: Virkelighet og tankespinn. Svar til Oscar Dybedahl
Oscar Dybedahl (OD) går i forrige nummer av Gnist til angrep på nettavisen steigan.no. Han skriver at sosialismen opp igjennom historien har hatt mange varianter, hvorav noen svært usunne. Han mener steigan.no representerer en av disse svært usunne variantene. Jeg vil i denne artikkelen gå litt nærmere inn på ideene til OD.
Tollef Hovig er bygningsarbeider og forfatter av tobindsverket Forandring.
Foto: Valentin Salja
OD framstiller sin ideverden svært innpakket i sitater og historiebrokker. Det er derfor interessant å først se på hvilken kjerne hans ideverden har, uten all sitatstaffasjen. Han innleder med at det finnes en syntese av sosialistisk og nasjonalistisk tenking som kan regnes som forløperen til fascisme. Han nevner for så vidt ikke at også nazistene kalte seg nasjonalsosialister, selv om det ligger snublende nært. Han skriver at det fantes antijødiske tendenser blant franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. De mente at jødene var uproduktive pengefolk. Så det å være mot jøder, var i grunnen det samme som å være mot finanskapitalen.
OD mener videre at finanskapital må sees på som en gren av industrikapitalen. Industrikapital er alle andre kapitalformers mor ifølge OD, og videre at finanskapitalen ikke skaper noen egen fortjeneste, men lever på industrikapitalens fortjeneste. Han gjør så et overraskende sprang fra de franske utopiske sosialistene til begynnelsen av 1900-tallet, og en fransk syndikalist, ved navn Sorel. Han forklarer hvordan denne franske syndikalisten ble mer opptatt av myten om revolusjon, enn av klassekamp. Denne syndikalisten ga arbeiderklassen på båten, fordi klassen gikk til varehusene i stedet for å gjøre revolusjon. Som OD skriver:
Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel (syndikalisten, min anm.) uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte.
Klassekamp og nasjon
Her er neste skritt i ODs logikk: når man gir opp klassekampen, går man i stedet til det nasjonale fellesskap. Når man går til det nasjonale fellesskap har man blitt nasjonalist. Neste skritt i logikken er at når man har blitt nasjonalist endres motsetningen mellom klassene til å bli mellom de som produserer og de som ikke produserer. Om dette skjer alle nasjonalister eller bare den franske syndikalisten, er ikke helt klart i ODs tekst, men det virker som det gjelder alle. Den produserende klassen er alle som produserer, uavhengig av klasse: bønder, arbeidere, kapitalister etc. De som ikke produserer, er den parasittiske eliten, nærmere bestemt finanseliten ifølge OD.
Som OD skriver: «Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten … »
Her går OD også videre og forklarer hva denne motsigelsen mellom de produktive og finanseliten fører til:
Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.
Korporativt samarbeid mellom arbeid og kapital er et annet ord for fascisme. Kritikk av finanseliten legger altså til rette for fascisme skal vi tro OD.
Så langt om ideverdenen til OD foreløpig. Før jeg går videre, må vi se litt på metoden han benytter for å gi sin ideverden den fornødne patos. OD liker ikke helt å framstille ideverdenen han presenterer, som sin egen. Han skyver derfor en rekke historiske personer, og deres meninger foran seg, og later som om han har funnet en historisk avart av sosialismen. For oss som er mer interessert i dagens virkelighet enn tidligere tiders dogmer, minner ODs metode om en slags religiøs ideutvikling, hvor man tar tidligere tiders skriftlærde, sitater og analyser de gjorde som var knyttet til sin samtid, om til allmenngyldige læresetninger om fortid og framtid. Han mener Steigan er voluntaristisk (tro på at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene), men ser vel ikke helt bjelken i sitt eget øye, når han kun forholder seg til tidligere tiders ideer. De første han siterer, er franske utopiske sosialister fra begynnelsen av 1800- tallet: Fourier, Toussenel, Leroux og Proudhon. Han beskriver dem som anti-jødiske og til dels rasistiske. Det var en holdning disse ikke var alene om på den tiden. Denne holdningen var utbredt i hele Europa, og rasismen i Frankrike var spesielt sterk. Den fant sin talsmann i for eksempel Arthur de Gobineau som på 1850-tallet ga ut tobinds verket Essay om menneskerasenes ulikhet. Han fikk sin egen kult i Tyskland, og verket kommer fortsatt på trykk i USA. Det er i denne historiske sammenhengen man må vurdere de franske utopiske sosialisters ideer på denne tiden.
De produktive mot de uproduktive
Så gjør OD et sprang i tid til begynnelsen av 1900-tallet for å forklare sin logikk ved hjelp av syndikalisten Georges Sorels ideer om de produktive mot de uproduktive. Hvis vi ser på denne historiske epoken, er det nettopp epoken hvor kapitaleiendom blir skilt fra produksjonen. Den USA-baserte nordmannen Thorstein Veblen skriver ned de samme ideene i sin bok om Den uproduktive klassen i denne perioden. Tanker som Sorel ganske sikkert var kjent med. Denne måten å se samfunnet på var etablert allerede av fysiokraten Francois Quesnay i sin bok Tableau Economique fra 1758. Han delte samfunnet i tre klasser:
-
Jordeiere – føydalaristokratiet eller proprietærene (den uproduktive klassen)
-
Håndverk/industri – den «sterile» klassen
-
Bøndene – den produktive klassen
Sorel og Veblen tok disse ideene videre. I Quesnays historiske epoke var jordbruket fortsatt den suverent viktigste næringsveien. Fysiokratene var talerør for jordbruksaristokratiet, og mente at alt som ble skapt av verdi, kom fra jordbruket. I dag utgjør jordbruket rundt 2 % av økonomien og de sysselsatte i høyinntektslandene. At jordbruket skulle utgjøre 2 % av samfunnets næringsvirksomhet ville vært en utenkelig ide på Quesnays tid, og viser hvordan ideene skapes i en historisk sammenheng. På samme måte som vi i dag vanskelig kan forestille oss at i framtiden vil bare 2 % av befolkningen arbeide i industrien.
Riktig rart blir det når OD skriver om Lenin. Han skriver:
Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.
OD er tydeligvis ekspert på Lenins virkelige teori etter sin egen oppfatning. Her tar OD kampen om den rette lære til nye høyder. Lenin ga ut boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium i 1917. Fra 1880- tallet hadde oppbyggingen av truster og monopoler vært et tiltagende problem, særlig i USA. I 1890 ble «The Sherman Act», den første anti-trust loven, vedtatt i USA. I 1911 ble Standard Oil til Rockefeller dømt som et ulovlig monopol og oppløst etter denne loven. I 1914 ble «The Sherman Act» supplert med «The Clayton Act» osv. Denne utviklingen var bakgrunnen for Lenins ideer i Imperialismen. Det er ingen grunn til å opphøye teorier fra denne boka til religiøse sannheter. De ble formet, og passet for så vidt i en gitt historisk epoke. Utviklingen siden har vist at teoriene i denne boka ikke var noen religiøse sannheter, selv om OD mener han vet hva Lenin virkelig mente.
Finanskapitalen og industrikapitalen
La oss forlate skriftlærdheten og i stedet måle ODs ideer opp mot virkeligheten. Han mener at finanskapitalen er en avledning av industrikapitalen, som raner til seg overskudd fra industrikapitalen. Sånn er ikke virkeligheten. Penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble gjort om fra en monetær standard til det jeg vil kalle en kontostandard på 1980-tallet. Det muliggjorde at man kunne øke gjeldsmengden uten at det førte til inflasjon, noe som har ført til en gjennomsnittlig økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene på rundt 7 % av BNP hvert år siden. Gjeldsmengden i England og Japan er snart oppe i 5 ganger BNP. Denne økningen i gjeldsmengden har ført til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen, som ellers hadde uteblitt. Resultatet er eksempelvis at sysselsatte i USAs finans- og formuesforvaltning (Financial, professional and business service) har gått opp fra rundt 6 % på 1970- tallet, til i underkant av 19 % i 2019. Sysselsatte i industrien har gått den motsatte veien og ligger under 8 % i 2019. Det er altså langt over dobbelt så mange som jobber med finans, forretninger og den slags, i forhold til de som jobber i industrien. I virkeligheten er det sånn at gjeldsoppbyggingen i finanskapitalen har sponset overskuddet til industrikapitalen gjennom de siste 40 årene.
En annen av ODs ideer, er at hans historiske vindmøllemotstandere mente nasjonen er en mer effektiv myte enn klassekamp. Underforstått hos OD er at alt som har med nasjon å gjøre, står i motsetning til klassekamp. Dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Politikere har for eksempel siden 1970-tallet regulert arbeidsmarkedet slik at billig arbeidskraft fra andre land brukes av innenlandske kapitalister til å presse lønns- og arbeidsvilkårene nedover. Dette eskalerte etter gjenforeningen av Øst og Vest-Tyskland i 1990, og har utviklet seg til å bli en dominerende faktor i EU, så dominerende at Brexit ble en realitet på grunn av dette. Innholdet i det nasjonale spørsmålet er i dag helt forskjellig fra slik det var ved begynnelsen av 1800-tallet og 1900-tallet. Det vil derfor gi dårlige resultater å benytte analyseskjemaer fra den gang da.
Steigan.no
Med denne ideverdenen som basis går OD hardt til angrep på steigan.no. Et angrep sitert i tre punkter under:
-
Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».
-
Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel.
-
Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.
Når det gjelder det første området er ODs syn på finanskapital som en ubetydelig underavdeling av industrikapitalen fullstendig ute av takt med virkeligheten. Steigan har skrevet om World Economic Forum og Larry Fink, som er direktør i verdens største eierselskap, Blackstone. For folk som er interessert i virkeligheten er dette interessant informasjon, for skriftlærde er det kanskje litt irriterende at man skriver om en virkelighet som ikke passer inn i skriften, noe som er velkjent i religiøs sammenheng.
Når det gjelder område to sier OD, ut ifra det han har skrevet om Proudhon, at Steigan er anti-jødisk og tilnærmet rasist. Dette er ikke grunngitt noe sted i artikkelen og får dermed preg av ren sjikane.
Når det gjelder område nummer tre, er dette et svært pussig angrep. Steigan har vært en klar motstander av no-platforming-virksomheten som enkelte bedriver. Det blir dermed ikke logisk for Steigan å nekte noen å skrive innlegg på debattsiden, så lenge det ikke er hatytringer eller den slags. Dette angrepet fra OD blir desto mere pussig, siden det framgår av hans artikkel at han heller ikke kan være en tilhenger av no-platforming. Han presenterer i sin artikkel Zeev Sternhell som inspirasjonen og opphavsmannen til sine ideer, og gir hans stemme en fin plattform i sin artikkel. Det kanskje mest kjente sitatet fra Sternhell er: «I am not only a zionist, I am a super- zionist.» (fra intervju med avisen Haaretz).
En bærekraftig politikk for en rød økonomi eller sosialisme må etter min oppfatning basere sine analyser på dagens virkelighet. Hvis man skal lage politikk for en rød økonomi i framtiden kokt sammen på læresetninger og teser importert fra andre historiske epoker, ender man som pinsemenighetene, i mange innbyrdes kjeklende små fraksjoner.
Relaterte artikler
Debatt: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk!
Per-Gunnar Skotåm har i siste nummer av Gnist en artikkel hvor han stiller tre essensielle spørsmål til de som ønsker å bygge ut havvind utenfor den norske kysten. Hva skal vi bruke strømmen til? Hvem bygger vi for? Og hvorfor gjør vi det? Vi skal i den følgende teksten forsøke å besvare noen av disse spørsmålene.
Isak Lekve er medlem av Rødt, sosiolog og utreder i De Facto. Boye Ullmann er medlem av Rødt og faglig leder i Nei til EU.
Foto: Jack Hunter
Skotåm starter sin artikkel med å peke på utbyggingen av vindkraft på land, som både kan sies å rasere natur og overkjøre lokalsamfunn, samtidig som det eies av internasjonale kapitalgrupperinger, og overskuddet typisk ender i skatteparadiser. Her er vi helt enige. Utbyggingen av vindkraft på land har vært en skandale på alle måter.
Men teksten er i hovedsak et forsøk på å gi en lengre begrunnelse for hvorfor Skotåm mener Rødt bør gå imot all utbygging av havvind, og han begrunner dette standpunktet på tre måter, knyttet til spørsmålene ovenfor:
-
Vi trenger ikke strømmen
-
Utbyggingskostnadene er høye
-
Utbygging av havvind er egentlig en strategi fra oljenæringen for å sikre offentlige, subsidiert profitt.
Trenger vi mer strøm
Det er riktig at Norge er et land som til nå har hatt nok fornybar strøm, og vanligvis er en netto eksportør på ca. 10–15 TWh. Dette er likevel ikke alltid tilfellet, og for eksempel i 2018 gikk vi omtrent i null. Elektrifiseringen av sokkelen vil grovt sett ta hele dette gjennomsnittlige kraftoverskuddet, og skal vi i tillegg fortsette den storstilte elektrifiseringen av transportsektoren med biler, båter, fly og så videre, samt legge til rette for bygging av enorme batterifabrikker og hydrogen/ammoniakk – energibærere som er bedre egnet enn batterier for en del større transport – gjennom elektrolyse, er det trolig at det også i Norge vil være et større behov for grønn kraft i tiden fremover. Alle disse tiltakene er ikke like fornuftige, men mye tyder på at Norge fort kan bli en netto importør av energi i tiden fremover.
Derfor har Skotåm rett i at havvindutbyggingen ikke egentlig handler om det norske kraftmarkedet. Vi har engasjert oss i kampen mot ACER og utenlandskabler som NorthConnect fordi vi ikke ønsker å importere det europeiske prisnivået til Norge, som vil sette den kraftintensive industrien i fare. Også havvind vil ha et høyt prisnivå og dermed kunne virke prisdrivende i Norge. En potensiell utbygging i våre farvann, bør altså ikke integreres i det norske strømmarkedet.
Hvorfor havvind?
Så hvorfor ønsker vi likevel havvind? Det enkle svaret er at vi ønsker å bidra til å 1) løse klimautfordringene, og 2) bygge opp et norsk hjemmemarked, slik at også norske industrimiljøer får anledning til å ta del i utviklingen av havvind internasjonalt.
For internasjonalt er energisituasjonen en ganske annen, og mer prekær, enn i Norge. Skal vi nå målene i Paris-avtalen, er vi avhengige av å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Med tanke på arealutfordringene knyttet til vindkraft på land, kan nettopp havvind bli en av mulige løsninger på dette problemet. Selvsagt skal vi effektivisere, og vi ønsker også diskusjoner om andre tiltak velkommen som f.eks. energiøkonomisering og oppgradering av vannkraft som kan gi 15–20 TWh. Uansett må karbon fases ut samtidig som millioner av mennesker skal løftes ut av fattigdom. Da er vi avhengig av mer fornybar energi.
Skal havvind bli denne løsningen, kreves enorme investeringer. Men Norge er i den unike posisjon at vi har over 10 000 milliarder syltet ned i engelske handlegater, Wizz Air og det som verre er. Norge eier nesten 500 milliarder i Apple, Microsoft, Google og det fagforeningsfiendtlige Amazon. Vi har råd til å bidra til å ta de investeringene som må til! Slike grønne investeringer vil, om det stilles fornuftige politiske krav, føre til at norske høykompetente industriarbeidermiljøer får noe nytt å jobbe med når oljen gradvis fases ut. I mange land er denne omstillingen allerede i gang. Av hensyn til både klima og industriarbeidsplasser må også Norge vedta tiltak. Toget går nå.
Kostnadsnivået på flytende havvind er høyt i dag. Men kostnadene er redusert med 40 % siden 2017 (Hywind Scotland), og en har estimert en kostnadsreduksjon fremover på 13 % ved hver kapasitetsdobling. Ettersom vi fremdeles bare har rundt 50MW utbygd i verden, betyr det at selv mindre utbygginger kan bidra til å senke prisen veldig raskt. Jo mer vi bygger, jo mer vil prisen senkes.
Så hva skal strømmen brukes til, om havvindanleggene ikke skal integreres i det norske kraftmarkedet? Her finnes flere muligheter. Men vi mener de kan fungere som en erstatning for elektrifisering av sokkelen fra land. Dette har en prislapp på minst 60 milliarder, og vil kreve om lag 20TWH som en kan forvente vil gi økt pris på strøm til forbrukere og industri. Tiltaket gir ingen dokumenterbar global klimaeffekt, slik Skotåm også er inne på. Med utbygging av Hywind Tampen vil i stedet havvind brukes på Gullfaks og Snøhvit, og vi slipper å tappe fastlandet for fornybar kraft.
Skotåm peker på motsetningene mellom havvind og fiskeriene. Denne motsetningen stod også sentralt i vårens debatt i KK, hvor hensynet til fiskeriene lå bak standpunkter som krever stans av ALL havvind. Og det er sant at Fiskarlaget eksempelvis har vært kritisk til noen av områdene som har vært vurdert åpnet for havvind, og at noen aktører føler seg overkjørt av Equinor sine prosjekter. Dette støtter vi selvsagt ikke. Men nå er det gitt klarsignal for havvind-prosjekter i områdene Utsira Nord og Nordsjøen sør. Og her har Fiskarlaget ingen innvendinger!
Disse prosjektene nær britisk og dansk sektor åpner for å produsere hydrogen/ammoniakk til havs for bruk i skipsfart og annen transport. Hydrogen og ammoniakk kan ved hjelp havvind utvinnes fra naturgass, og når det nå også åpnes for prosjekter som skal fange og lagre karbonet ved å presse CO2 ned i gamle borebrønner, så kan dette produseres nesten utslippsfritt. Teknologien er utviklet i Aker.
Det er med andre ord flere mulige bruksområder for kraften, selv om vi ikke integrerer havvindparkene i det norske strømmarkedet. Skotåm drøfter flere av disse, men i hans tekst inngår denne bruken som trinn 3 i en utspekulert plan fra Equinor, Aker og andre oljeselskaper, for å oppnå profitt og tilrane seg offentlige subsidier. Vi vil replisere at alt utsyr til vannkrafta fra forrige århundre ble produsert av private bedrifter som NEBB, Asea Per Kure, ABB og Kværner der målet også var å tjene penger.
Utbygging på andre premisser
Dermed kommer vi inn på den tredje innvendingen. For oss er det vanskelig å vite akkurat hvordan det planlegges i Equinor og Aker. Men Rødt sin politikk på havvind må utformes uavhengig av dem, og basere seg på en mye sterkere politisk kontroll av utbyggingen. For selvsagt vil kapitalistiske foretak som slippes løs, gjøre sitt for å tilrane seg subsidier, basere seg på innleie og sosial dumping og overkjøre fiskeinteresser og andre lokalsamfunnsinteresser, mens overskuddene kanaliseres inn i skatteparadis, slik vi ser med vindkraft på land. Dette handler om manglende politisk kontroll. Rødt må gå inn for en utbygging på helt andre premisser, hvor aktørene stilles strenge krav om hvordan de skal opptre.
Skotåm gjør et poeng ut av at Manifest sine utredninger ikke skiller seg nevneverdig fra Aker sine, og også er finansiert av Aker. Dette er flåseri. Sannheten er at blant annet LO-forbundet Industri Energi, konsernutvalget i Aker og Kværner i tillegg til Aker gikk inn med en halv million i et prosjekt med et totalbudsjett på mangfoldige millioner. Og et av forslagene til Manifest/Grønn Industri 21 var nettopp en slik sterk kontroll gjennom etableringen av et nytt demokratisk styrt StatVind med ansvar for utbygging i tett dialog med Fiskarlaget, lokalsamfunn og andre interessenter. Sannsynligvis noe ganske annet enn hva Aker og andre selskaper selv ser for seg.
Det viktigste poenget er likevel det som Skotåm bare så vidt er innom i innledningen av sin tekst. Hvilket parti skal Rødt være?
Mye kan sies om oljepakken som Stortinget gikk inn for i juni, hvor diskusjonen gikk livlig internt i Rødt, og vi landet på en mellomløsning. Men den førte til at ordrebøkene ble fylt opp på alle norske verft. Champagnekorkene smalt både i Verdal, Stord, Egersund, Haugesund og aller mest i Sandnessjøen hvor nedleggingsvedtaket ble omgjort. Når disse arbeidsplassene først var reddet, bygger Kværner Stord nå flytende havvindinstallasjoner til Hywind Tampen, mens Verdal har fått bunnfastprosjekter med spesialankre for faste installasjoner for havvindturbiner. Disse industrimiljøene jubler over det Skotåm frykter.
For oss er det viktig å understreke at selv om Rødt er et parti som søker et sosialistisk samfunn der fremme, så ønsker vi også å sørge for at folk har et godt liv her og nå. Da betyr det ofte å manøvrere mellom og med ulike kapitalistiske foretak, fordi disse gir levebrødet til mange gode kamerater både i Rødt og i fagbevegelsen, men også andre helt vanlige arbeidsfolk med vanlige og verdifulle liv. For oss er det ikke aktuelt å bli et parti som ofrer disse menneskene for å være røde og ranke og aldri gå inn for noe som også kan tjene kapitalinteresser. Tvert imot, hele poenget med Rødt er å være et parti for disse menneskene, med en offensiv industri- og klimapolitikk som sørger for at vi både begrenser global oppvarming, men samtidig skaper og bevarer trygge arbeidsplasser.
Arbeiderpartiets endeløse lojalitet til Brussel, har skapt et tomrom i norsk politikk etter et parti som tar industrien og vanlige arbeidsfolk seriøst. Det er det partiet Rødt bør være.
Relaterte artikler
Debatt: Utbygging av havvindmøller med strøm til hva, for hvem og hvorfor?
Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.
Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Alan O'Neill
Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.
Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.
Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.
To typer installasjoner til havs
Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.
Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.
Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.
Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).
Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres
-
Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.
-
Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.
-
Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.
-
Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.
-
Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.
Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne.
Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?
Trengs ikke i Norge
Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.
Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.
Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.
Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.
Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.
Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.
Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.
Oljeskattpakka
Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder denne gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).
Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.
SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.
Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.
Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.
Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.
Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.
Offensive planer for havvind
Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.
Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.
Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.
Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.
Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.
Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).
Referanser:
- Norges vassdrags- og energidirektorat 2017. Har strømnettet kapasitet til elektriskebiler, busser og ferger? Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_77.pdf]
- Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 A. Tilgjengelig på: https://www.nve.no/northconnect/sammendrag/?ref=mainmenu
- Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 B. Faktaark Nr 15/2019: Dybde og kompliserte bunnforhold gjør havvind i Norge dyrere enn i Europa. Tilgjengelig på: http://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_15.pdf
- Regjeringen 2019. Målet med elsertifikatordningen er nådd. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/malet-med-elsertifikatsystemet-er-nadd/id2646527/
- Statnett 2018. Langsiktig markedsanalyse. Norden og Europa 2018–2040 Tilgjengelig på: https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/langsiktig-markedsanalyse-norden-og-europa-2018-40.pdf
- VG 2020. Rundlurt av Røkke og co. Tilgjengelig på: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co
Relaterte artikler
Innhold nr 4 2020
Leder …4
Plukk …6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer …8
Ebba Wergeland: NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden …16
Bjørgulf Claussen: Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? …24
Vidar Våde: Vi som ikke reiste …32
Anne-Grethe Krogh: Lønnstyveri …34
Per Medby: Borgerlønn – en «quick fix»? …40
Magnhild Folkvord: Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar …50
Sofia Rana: ESA og et seriøst norsk arbeidsliv …56
Mathias Bismo: Hva er produktivt arbeid? …60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen …70
Halvor Fjermeros: Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne …78
Leiv Olsen: Nasjonar er folk …86
Kine Marie Michelet: Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag …96
Espen Myhr Grandalsmo: Barnehager og markedskreftene …102
Debatt:
Tollef Hovig: Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl …106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk! …111
Erik Ness: – Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft …116
Bokomtaler:
Ola Innset: Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge …122
Tore Nyseter: Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg …126
John Bellamy Foster: Socialism and ecology. The return of nature …130
Goggi Sæter: Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm …133
Andrew Pearmain: Antonio Gramsci & Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.): Gramsci in the world …136
Samir Amin: The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. …140
Marcello Musto: The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The last years of Karl Marx. An intellectual biography …142
Odd Karsten Tveit: Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag …148
Nils-Henning Hontvedt: Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply …152
John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah: Liberate the colonies! Communism and colonial freedom og David Beetham: Marxists in the face of fascism. Writings by Marxists on fascism from the inter-war period …156
Erik Ness: Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år …160
Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo: Friedrich Engels …162
Relaterte artikler
Nyliberalismens historie i Norge – en begynnelse
Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge
Fagbokforlaget, Bergen, 2020, 244 s.
Av Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist.
Nyliberalisme er et mye omdiskutert begrep. I den norske konteksten blir det ofte avvist av politikere så vel som samfunnsanalytikere som hevder at de siste tiårenes markedsorienterte reformer har vært en måte å tilpasse det norske sosialdemokratiet til en endret internasjonal kontekst på, heller enn å ha vært et nyliberalt brudd. Det norske samfunnet preges av en fortsatt relativt sterk velferdsstat som aktivt griper inn i markedet, og det hevdes derfor at norsk samfunnsutvikling frem til i dag karakteriseres av en form for kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden.
I sin siste bok, Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge (2020), tar historiker Ola Innset et oppgjør med dette synet på utviklingen av norsk politikk, og viser gjennom en historisk analyse hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet. Men heller enn å vise til en nyliberal revolusjon eller en fullstendig nyliberal samfunnsomveltning, som er vanlig hos begrepets forsvarere, beskriver Innset i stedet hvordan markedsvendingen i den norske konteksten har skapt en «nyliberalistisk velferdsstat». Innset sin intervensjon er viktig og inspirerende, men boken har også sine begrensninger. Markedsvendingen bør derfor leses som en oppfordring til videre analyse av hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet.
Å analysere nyliberalismen
Innset mener at den utbredte tendensen til å hevde at nyliberalisme er et irrelevant begrep for å forklare nyere norsk historie, hviler på en feilaktig forståelse av hva nyliberalismen egentlig er, og ikke minst hvordan den har utviklet seg historisk. For det første er det en utbredt tendens til å definere nyliberalisme som en ideologi som fremmer en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Nyliberalisme sidestilles dermed med den klassiske liberale laissez faire-ideen om at markeder fungerer best om de frigjøres fra statlige inngripen. For det andre, hevder Innset, preges mye norsk forskning av metodologisk nasjonalisme, hvor norsk historie og statsbygging blir analysert som isolert fra utviklingen i verdenskapitalismen forøvrig, og hvor det unike ved norske utviklingstrekk derfor overdrives. Innset tilnærmer seg med andre ord historien om nyliberalismen i Norge med utgangspunkt i en bred og ettertrengt metodologisk kritikk av forskning på norsk statsbygging. En kort gjennomgang av hans metodologiske rammeverk er derfor på sin plass.
Nyliberalisme som ideologi
På bakgrunn av sitt doktorgradprosjekt gjør Innset en gjennomgang av nyliberalismens idéhistorie for å vise at nyliberal ideologi slett ikke er tuftet på tanken om frie markeder, men tanken om en aktiv markedsfremmende stat. Ideologien vokste frem i mellomkrigstiden i opposisjon til den da stadig sterkere arbeiderbevegelsen som kjempet for en demokratisering av det kapitalistiske samfunnet ved å legge økonomien og markedet under politisk kontroll. De tidlige nyliberalistene så på arbeiderbevegelsens mål om å demokratisere økonomien som potensielt farlig, da de anså politisk planlegging av økonomien som iboende totalitært. Slik de så det, kunne rasjonell fordeling av ressurser i samfunnet kun sikres gjennom markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel i et system drevet av konkurranse og profittmotiv. Nyliberalistene mente derfor at arbeiderklassens demokratiske krav om politisk styring måtte vike for det kapitalistiske markedets økonomiske logikk. Innset viser med dette hvordan nyliberalismens idégrunnlag grunnleggende sett står i motsetning til demokratiske idealer om folkelig medbestemmelse.
Nyliberalistenes motstand mot politisk kontroll over økonomien sto imidlertid ikke i motsetning til ønsket om en sterk stat. Tvert imot, det som gjorde nyliberalismen ny, var ifølge Innsett et oppgjør med den klassiske liberale troen på frie markeder. Nyliberalistene anerkjente at markeder bare kunne skapes og vedlikeholdes gjennom staten. For dem var spørsmålet om staten dermed ikke et spørsmål om «hvorvidt staten skal spille noen rolle i økonomien, men om hvordan den kan fremme snarere enn hemme markedsmekanismer». Forholdet mellom stat og marked ble derfor ikke sett på som et kvantitativt forhold, i form av mer marked og mindre stat, men et kvalitativt spørsmål om hvilke hensyn og interesser som skulle ligge til grunn for anvendelsen av statsmakt.
Nyliberalismen som konkret politisk prosess
På tross av at Innset bruker store deler av boken til å diskutere nyliberalismens ideologiske bakteppe, er hans sentrale poeng at markedsvendingen i Norge ikke var en direkte omsetting av nyliberalistisk ideologi til politisk praksis. Han skiller mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep, hvor sistnevnte refererer til en form for styringspolitikk hvor beslutningstakere og økonomisk ekspertkunnskap tilpasser seg praktiske problemer. Mens nyliberal ideologi vokste frem i mellomkrigstiden, gjorde nyliberal styringspolitikk seg gjeldende med den økonomiske krisen som rammet verdenskapitalismen på 70- og 80-tallet. Vi hadde høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon samtidig med høy inflasjon, den såkalte stagflasjonskrisen. Selv om det fantes en gruppering med nyliberale ideologer i Norge i etterkrigstiden, viser Innset at de politiske reformene som kom i kjølvannet av krisen, ikke ble gjennomført av overbeviste nyliberale ideologer. Snarere tvert imot ble de nyliberale reformene utarbeidet og gjennomført av politikere som anså seg som sosialdemokrater som forsøkte å revitalisere sosialdemokratiet i en kontekst av internasjonal økonomisk krise.
Sosialdemokratiets omfordelingspolitikk og mål om full sysselsetting var mulig blant annet på grunn av en høy og stabil økonomisk vekst stimulert av keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Da motkonjunkturpolitikken viste seg å ikke fungere på stagflasjonskrisen, fremsto nyliberale styringsverktøy, som innstrammingspolitikk og liberaliseringer som slapp markedskrefter fri, som et rasjonelt alternativ. Markedsvendingen, mener Innset, skyldtes dermed at økonomer og beslutningstakere opplevde at de ikke hadde andre valg enn å gjennomføre markedsreformer på grunn av den internasjonale krisen, samtidig som at de faktisk anså de nyliberale styringsverktøyene som positive. Med dette viser Innset hvordan nyliberalismen har befestet seg gjennom det den franske idéhistorikeren Michel Foucault kalte politisk rasjonalitet, som Innsett tidligere har definert som «en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst».
Fremveksten av den nyliberale rasjonaliteten, argumenterer Innset, innebar ikke et fullstendig brudd med sosialdemokratiet, men en gradvis prosess hvor sosialdemokratiske institusjoner ble reformert i tråd med det nyliberale formålet om å legge til rette for markedsmekanismer. Innset karakteriserer derfor markedsvendingen som «et historisk lag oppå sosialdemokratiet», hvor utfallet har blitt fremveksten en «nyliberalistisk velferdsstat». Mange opparbeidede institusjoner og rettigheter er opprettholdt, men er blitt omformet av en ny politisk rasjonalitet hvor konkurranse og effektivisering trumfer sosiale behov og formål.
Et startskudd for nye analyser
Innset sitt analytiske fokus på politisk rasjonalitet bidrar med en sårt tiltrengt nyansering av den norske nyliberalismedebatten, som i dag er preget av dualismen mellom brudd eller kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden. Likevel blir bokens analytiske fokus noe ensidig rettet mot politiske eliters idéverden. Maktrelasjoner, og særlig styrkeforholdet mellom klassene, blir i liten grad diskutert i relasjon til markedsvendingen. Fortellingen som blir stående i boken er i stor grad at nyliberaliseringen er blitt gjennomført av politikere som, tross alt, har forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen for folk flest. Dette står i motsetning til hvordan mange marxistiser forstår den nyliberale vendingen som et resultat av endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, hvor stagflasjonskrisen førte til et regelrett angrep – i regi av staten – på vanlige folks opparbeidede rettigheter. Innset sin analyse beskriver derfor hvordan en nyliberal rasjonalitet har overtatt den økonomiske styringen i Norge, men evner i mindre grad å forklare hvordan denne rasjonaliteten har kunnet flytte maktbalansen mellom klassene i kapitalens favør.
Fokuset på idéverdenen gjør også at Innset overser andre materielle faktorer, slik som den norske oljeøkonomien og hvordan den påvirket nyliberaliseringens form i Norge. Med oljeinntekter i bakhånd, har den norske staten hatt en viss form for økonomisk sikkerhet i tider hvor store deler av verden har opplevd økonomisk turbulens. Eksempelvis etter finanskrisen i 2008, da sentralbanksjef Øystein Olsen omtalte den norske økonomien som en grønn øy i et hav av statsgjeld. Hvis fremveksten av en nyliberal politisk rasjonalitet blir forstått som en løsning på kriser, burde faktorer som oljeøkonomien etter årtusenskiftet spille en sentral del i analysen av hvordan den nyliberale utviklingen har utspilt seg i Norge, som tross en krisepreget verdensøkonomi har opplevd relativ økonomisk stabilitet etter årtusenskiftet. Mens Innset er opptatt av å overvinne den metodologiske nasjonalismen som har preget nyliberalismedebatten, tenderer han til å glemme hva som utgjør den spesifikt norske konteksten.
Innset sin analyse av nyliberalismens historie i Norge er basert på et omfattende tolkningsarbeid av norsk historieskriving. På denne måten klarer han å samle det som til nå har vært relativt spredte fortellinger om spesifikke sektorer og sfærer av samfunnet. Han samler også disse fortellingene i sitt eget teoretiske rammeverk og viser hvordan nyliberalismen som en spesifikk form for stat har utviklet seg i Norge. På denne måten er Markedsvendingen et viktig tilskudd til den norske nyliberalismedebatten, ettersom den ser nyere norsk historie i kontekst av en helhetlig vending og i en ny teoretisk drakt. Samtidig utgjør styrkeforholdet mellom klassene og faktorer som oljeøkonomien en mangel i Innset sitt narrativ. Markedsvendingen bør derfor sees som et ufullstendig verk som må inspirere til nye runder med analyse av nyliberalismens historie i Norge.
Litteratur
Ola Innset 2020. Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.
Ola Innset 2016. «Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?». I Agora 02–03/2016 (Volum 33).
Einar Lie 2012. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget, Oslo.
Relaterte artikler
Nasjonar er folk
Då eg voks opp, var det radikalt å støtta nasjonal sjølvråderett og nasjonale frigjeringskrigar. I dag er «nasjon» i ferd med å bli eit fy-ord blant radikale menneske. Kva skjer?
Av Leiv Olsen er historikar og leiar i Rogaland Nei til EU, tidlegare leiar for Rogaland RV og Raudt Rogaland.
Foto: jason-leung-jCBzW_Q_UGI-unsplash
Enkelte hevdar at nasjonar er konstruksjonar. Ein konstruksjon har nokon konstruert. Kven har konstruert nasjonen? Ein nasjon er ikkje noko som det er opp til oss å avvikla, oppløysa eller endra. Me kan jo prøva, men samar er samar same kor mye me sluttar å kalla dei det, kurdarane heldt fram å vera kurdarar trass i at tyrkiske myndigheter hevda dei er fjelltyrkarar, og palestinarar finst endå om Golda Meïr hevda det motsette.
Kva er eit folk?
Ein nasjon, eller etnisk gruppe, er eit folk. Kva er eit folk? Det er – som alle fenomen som finst i den verkelege verda – vanskeleg å definera. Korleis vil du definera «pattedyr»? Dyr som føder levande ungar. Javel? Kloakkdyr legg egg, men er likevel rekna som pattedyr. Slik er det med alt som finst i den verkelege verda: Me kan prøva å definera dei, slik at me kan putta dei i båsar, og det må me gjera for å kunna danna oss begrep om kva som er typisk for det enkelte fenomenet – men ingen, absolutt ingen, fenomen i den verkelege verda passar 100 % inn i båsen me puttar det inn i.
«Nasjon» (av latin natus, ‘bli fødd’) betyr dei som har sams biologisk opphav. Rådande oppfatning var lenge at nasjonar oppstod fordi dei hadde felles felles formødrer og -fedrar. Det synet er for lengst forlatt. Spesielt den norske sosialantropologen Fredrik Barth har bidratt til å snu opp–ned på tidlegare oppfatningar. Han påviste at etniske grupper består trass i at folk ofte skiftar mellom ulike grupper; etnisitet, eller nasjon, om du vil, er eit sosialt fenomen. Det er ikkje sånn at folk høyrer til same etniske gruppe fordi dei har sams biologisk opphav, men over tid utviklar dei ofte sams biologisk opphav fordi dei høyrer til same etniske gruppe.
I dag definerer sosialantropologar «etnisk gruppe» som eit fellesskap der folk sjølv oppfattar at dei høyrer til same etniske gruppe, andre folk også oppfattar dei slik, og der dei som oftast (men ikkje alltid) har felles kultur og same språk. Eit slikt fellesskap vil også i stor grad ha (eller utvikla) felles biologisk avstamning. Norske får oftast barn med andre norske – ikkje fordi det er forventa, men fordi det er dei dei oftast omgås. Me snakkar gjerne om «nasjonar» når me snakkar om folkegrupper som dominerer i eit land og elles om «nasjonalitetar», «nasjonale minoritetar» eller «etniske grupper», men strengt tatt er alt dette bare ulike ord for det same. Me kan like gjerne kalla alle nasjonar. «Cherokee nation will return,» sang John Louderville på 60-talet. Etniske grupper, også kalla nasjonar eller nasjonalitetar, er ikkje stabile, men er heile tida i utvikling, og enkeltpersonar kan veksla mellom dei ulike nasjonalitetane/gruppene.
Statar er konstruksjonar – nasjonar er meir kompliserte
Nasjonalstatar er – som alle statar – konstruksjonar. Statar blir skapte, endra og går til grunne som følgje av politiske prosessar. Men det treng ikkje føra til at nasjonar oppstår, blir endra eller går til grunne som følgje av dei same politiske prosessane. Me må skilja mellom stat og nasjon.
Ein samanheng er det likevel mellom stat og nasjon. Statar kan lykkast med å sveisa saman folkeslag til nasjonar, eller få folk til å endra oppfatning om kva folk dei er. Men det er unntak meir enn regel. Finland var svensk i mange hundre år utan at finnane blei svenske. Jämtländingar og bohusländingar blei etter kvart svenske (sjølv om mange jämtländingar ville tilbake til gamlelandet, Norge, då Sverige gjekk inn i EU mens Norge valde å stå utanfor). Skåningarna klarte den svenske staten å forsvenske, trass i seig og hard motstand frå skåningarna sjølv – gjennom langvarig og beinhard undertrykking av dansk språk, arv og kultur. Innbyggarane i dette frå gamalt sentrale danske landskapet er likevel noko for seg sjølv i Sverige.
Både i Norge og nabolanda blei samane undertrykte i mange hundre år. Dei skulle fornorskast (eller bli svenske, eller finske) – og dei fleste blei det etter kvart. Det sette djupe spor som enno i dag står som vonde sår mange kvir seg for å rippa opp i. I dag skjer ei samisk oppvakning – men det riv opp dei gamle såra og gir derfor grunnlag for ny hets mot samane. Det er ikkje tilfeldig at Jarl Hellesvik, leiaren for organisasjonen EDL, oppretta for å bekjempa samiske rettar, sjølv er same. Norsk same som ønsker å vera bare norsk.
Statar kan altså lykkast med å einsretta ei befolkning, og kan bidra til at det – på sikt – oppstår ei oppfatning av å høyra til den same nasjonale fellesskapen, men i all hovudsak er det ikkje sånn nasjonar oppstår.
Er nasjonar ein illusjon?
Enkelte meiner nasjonar er kunstige konstruksjonar skapte av statar, eller av borgarskapet. Då kan me vel bare vedta å fjerna dei? Viss det ikkje finst nasjonar, kan det heller ikkje finnast nasjonal undertrykking eller diskriminering. Du kan ikkje undertrykka noko som ikkje finst. Då kan me løysa problema ved ganske enkelt å slutta å kalla folk «nordmenn», «svenskar», «samar», «engelskmenn», «irar» osb. Då blir problemet at det likevel er nokon som insisterer på å kalla seg samar, palestinarar, tamilar, kurdarar, dakota, apache, cherokee, athabask, aborigin, oromo osb., og som hevdar at dei har særlege rettar som det, rettar som storsamfunnet må respektera. Dersom nasjonar ikkje finst, må me avvisa krava deira. Då spør eg:
Which side are you on?
– Er én felles etiopisk identitet mulig? spør Tabyiba Haji Hassan i eit lesarbrev i Klassekampen 9.7.2020. Ho peikar på at diskrimineringa og undertrykkinga av oromoane ikkje forsvinn sjølv om styresmaktene no fremmar tanken om éin sams etiopisk identitet, utan nasjonale forskjellar. Århundrelang undertrykking sit i, sjølv om ein nektar å sjå det. Eg vil legga til: Det er lett å fordømma nasjonale identitetar og nasjonal politikk om ein (som meg) høyrer til det dominerande folket i eit land. Det er dei undertrykte folka som blir ramma av påstanden om at nasjonar ikkje finst, det er dei undertrykte som treng nasjonale rettar og særskilt nasjonalt vern. Faktisk treng alle undertrykte nasjonalt vern, for korleis skal arbeidsfolk makta å setta vilkår for kapitalens utbytting viss me ikkje har maktmidlar på nasjonalt nivå?
Nasjonar, eller etniske grupper, er realitetar. Nektar ein for det, driv ein undertrykking. Men det er ikkje skarpe skilje mellom dei ulike nasjonane eller etniske gruppene. Folk kan vera på veg ut av ei gruppe og inn i ei anna, og folk kan ha bein i fleire etniske grupper eller nasjonar samtidig. Folk kan vera norsk-amerikanske, pakistansk-norske, dei kan vera same og nordmann på same tid, eller same og svensk på same tid, osb. Nasjonar, eller etniske grupper, oppstår, utviklar seg og går til grunne. Dei er aldri stabile, men alltid i utvikling. Det fanst ingen «nordmenn» (i meininga: ‘nordgermanar som ikkje er svensk eller dansk’) før vikingtida. Men den norske nasjonen hadde eksistert i hundrevis av år då det kapitalistiske borgarskapet voks fram her i landet på 1800-talet.
Når og korleis blei me norske?
Fyrste gong me i bevarte kjelder høyrer om «nordmenn» i vår betydning av ordet, er i beretninga som den nordnorske hovdingen Ottar gav til Englands konge Alfred den store ein gong i 890-åra. «Eg bur lengst nord av alle nordmenn,» sa han, og då han kalla seg «nordmann», meinte han å seia at han ikkje var korkje dansk, svensk eller same, men altså ‘norsk’, innbyggar i landet han skiftesvis kalla «Nordmanna land» og «Nordveg». Før hans tid høyrer me om samar, håløygar, rygar, hordar, vestfoldingar osb. osb., men aldri om «nordmenn» i tydinga ‘nordgermanar som ikkje er dansk eller svensk’. Noko må ha skjedd som gjorde at han oppfatta seg som «norsk». Ikkje lenge etter dikta skalden Tjodolv frå Kvina «Ynglingatal», eit langt kvad om korleis ei rekke kongar hadde døydd, og om den siste døde kongen sa han blant anna: «No treivst ættgreina i Norge».
På 900- og 1000-talet fekk me eit stort tal kvad og minnesmerke som nemner «nordmenn», «Norge» som eit rike eller «kongar, herskarar over nordmenn/Norge». Men Norge var ein temmeleg flytande konstruksjon. Opphavleg var det namnet på seglingsleia langs norskekysten, men frå slutten av 800-talet blei det jamleg brukt om eit politisk rike, eit maktområde, av varierande omfang og med tyngdepunkt snart her, snart der. Til tider under dansk herredøme, til tider rådde norske kongar også over Danmark, til henimot slutten av 1000-talet levde draumen om eit samla Nordsjøvelde, og forsøka på å skapa, eller gjenoppretta, eit slikt velde. Langsomt tok dei tre nordiske statane Norge, Danmark og Sverige form. Men heile tida blei det skilt mellom nordmenn, danskar og svear/svenskar – og gautar. Endå dei alle (samt dei som hadde flytta ut på øyane vest i Atlantarhavet) snakka det same språket, som gjerne blei kalla «dansk tunge». På 1300-1400-talet blei dei nordiske landa på nytt samla i unionar – dei norske kongane og dronningane var dei som dreiv dette fram! – og Kalmarunionen, som blei formalisert i 1396, heldt på eit vis stand fram til 1523. Men aldri høyrer me at nordmenn oppfatta seg som danske, svenske eller «unionske», eller på same vis med danske og svenske – dei heldt fram å oppfatta seg som tre ulike folk. Og sjølv om Norge i 1537 blei erklært som eit dansk lydrike, og sjølv om norske bønder lærte å elska og akta kongen i Købehavn, så slutta aldri nordmenn å oppfatta seg som norske – dei såg aldri på seg sjølv som danske (i praksis heldt også dei norske statsinstitusjonane fram å fungera, gjerne med ein statthaldar oppnemnd av kongen i København).
Oppfatninga av å vera «norsk» ser altså ut til å ha oppstått på 800-talet og har halde seg i alle tider sidan. Folk heldt samtidig fram å oppfatta seg som «håløygar», «trøndarar», «hordar/hordalendingar», «rygar/rogalendingar» osb. Folk kjende seg knytte både til grenda, fylket og landet. Me veit lite om korleis den jamne kvinne og mann tenkte, truleg kjende dei seg mest knytte til bygda eller grenda og dernest til tinglaget. Truleg var det fyrst og fremst hovdingane som i tillegg oppfatta seg som «norske». Me veit ikkje, men me veit at skaldane og dei som skreiv, dei snakka om «nordmenn» som eit særskilt folk – og dei høyrde alle til hovdingskiktet. Hovdingane var i stor grad avhengige av handel, slik at dei kunne skaffa seg luksusgjenstandar dei kunne gi som gåver til sine trufaste følgjarar, og då måtte dei halda seg inne med dei som kontrollerte kystleia. Utan handelsferder langs kysten, ingen attraktive luksusvarer. Etter at Harald Hårfagre hadde vunne slaget i Hafrsfjord, hadde han makt til å tillata eller stenga for slik ferdsel, og det same hadde alle kongar og jarlar som i hundreåra etter han hadde makta over Vestlandet, spesielt Karmsundet, helst også Vika – området rundt Oslofjorden, med dei viktige handelsbyane Skiringssal og Tønsberg. I Karmsundet blei Nottau ved Avaldsnes eit handelssentrum, som snart kom i skyggen av den nye byen på Vestlandet, Bergen – ein by som etter kvart voks til å bli Nordens største. Det er grunn til å tru at handelen langs norskekysten, ein handel som var særleg viktig for hovdingar og fiskarar i Nord-Norge, men òg hadde betydning for folk langs kysten lenger sør, bidrog til å skapa ei oppfatning blant alle som budde ved kysten om å vera eit fellesskap, eitt og same folk.
I 1814 blei den eineveldige kongen i København tvinga til å avstå Norge til Sverige. Arvtakaren, Kristian Fredrik, var då statthaldar i Norge og ønskte ikkje gi slepp på landet. I samråd med nære vennar blant dei rikaste handelsbogarane kalla han inn til ei grunnlovgivande forsamling. Utsendingane skulle veljast blant allmenta, det vil seia mennene, i heile landet, utan avgrensing av stemmeretten – i prinsippet. I praksis ville det seia menn, ikkje kvinner, og dei hadde knapp tid, så dei kunne ikkje venta på at folk i Nord-Norge skulle velja utsendingar. Men alle stader der invitasjonen blei sendt ut, vekte den stort engasjement, og då Sveriges Karl Johan gjekk til krig for å tvinga igjennom den avståinga danskekongen hadde lova, var forsvarsviljen blant dei norske soldatane stor. Militært var dei likevel underlegne, og felttoget blei raskt avslutta då Karl Johan gjekk med på å la den nye norske Grunnloven bli ståande med mindre justeringar. Norge og Sverige skulle få felles konge og felles utanriksminister, elles skulle Norge vera eit sjølvstendig rike. Norge fekk tilmed ha sitt eige forsvar, slik at landet også kunne forsvara seg mot unionspartnaren, Sverige. Hendingane vitnar om at fedrelandskjensla, følelsen av å vera «norsk» og at me som «nordmenn» hadde noko å forsvara og ønskte å styra oss sjølv, må ha vore sterk – i heile befolkninga, ikkje bare blant dei privilegerte på toppen.
Utviklinga frå 1814 fram til 1905 er kort fortalt ei historie om korleis rørsler blant bønder og arbeidsfolk dreiv fram både det kommunale sjølvstyret, utvidingar av stemmeretten, parlamentarismen og til slutt fekk oppløyst unionen, fleire gonger under truslar om både statskupp og krig frå svensk side, blant anna fordi folk hadde vilje til også å bruka våpenmakt om det blei nødvendig, i kampen mot konge og embetsstand:
Den gamle mann på Tinget
skal stemme trygt og kjekt
bakom Rifleringen
av den unge slekt
(Bjørnstjerne Bjørnson, i høve parlamentarismestriden i 1880-åra)
Den nasjonale kampen i Norge blei driven fram av ein allianse av mange rørsler: bondevennane, skyttarlaga, folkehøgskolerørsla, kvinnerørsla, målrørsla, bedehusrørsla med fleire. Den nasjonale kampen i Norge var folkeleg og demokratisk.
Ein framståande leiar i den norske nasjonale kampen, Bjørnstjerne Bjørnson, var like opptatt av andre folks nasjonale fridom. Han la ned eit stort engasjement for fridomskampen til slovakane. Det var forbrødring mellom nasjonar som var målet for den norske nasjonale kampen. Det blei òg utfallet av 1905: I alle år sidan har dei nordiske folka, som i 400–500 år hadde ført uavlatelege krigar mot kvarandre, levd i fredeleg samkvem som brødrefolk.
Det betyr ikkje at den norske nasjonale kampen var plettfri. Samar, kvenar, taterar og andre nasjonale minoritetar i Norge blei hardare undertrykte enn nokon gong. Dei representerte ei «forureining» av det reine norske og måtte bli heilt norske – og ville dei ikkje det, burde dei fjernast, for eksempel ved tvangssterilisering eller ved at ein tok ungane frå dei. Dette var ein politikk som begynte på slutten av 1800-talet og blei driven særleg beinhardt på 1900-talet, fram til 1970-åra. Den aktive antinazisten Johan Scharffenberg var ein av dei verste i arbeidet for å få til ei «endeleg løysing» på tater-«problemet». Politikken er sjeldan svart–kvit.
Nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring?
Det finst nasjonalisme og det finst nasjonalisme. Nasjonale sjåvinistar framstiller sitt eige folk som betre enn andre, som særskilt gåverikt, kulturelt og rasemesig overlegent andre folk, utkåra til å spela ei vedshistorisk rolle; dei skal eller bør herska over andre. «Take up the white man’s burdon,» sa Kipling. Det er ei form for «nasjonalisme» som undertrykker alle andre nasjonar. Ein slik «nasjonalisme» er ikkje imperialismens motstykke, men imperialismens tvilling.
Samtidig finst det ei form for nasjonalisme som anerkjenner alle folks rett til fridom og sjølvstyre, i det minste i prinsippet. Ein nasjonalisme som går inn for alle folks frigjering og forbrødring. Dette er imperialismens konsekvente motstykke – ja, så vidt eg kan skjønna, det einaste reelle alternativet til imperialisme.
Kommunistar må ikkje nekta for at nasjonar finst, men kjempa for alle folks likeverd: Alle folk er like gode, alle folk har krav på respekt, alle folk har ein historisk og kulturell arv med både positive og negative trekk, dei har rett til å rå seg sjølv og dyrka det dei ser, som positivt i sin nasjonale arv. 17. mai-feiringa i Stavanger er eit godt eksempel på kva som då kan skje: Folk frå alle dei nasjonar som bur i byen, feirar seg sjølv og sine tradisjonar i Stavanger på 17. mai. Det blir vifta med norske flagg, sameflagg og eit utal andre nasjonale flagg i barne- og folketoget. Det er vakkert.
Verda er likevel ikkje så enkel at me bare kan seia «alle folk skal styra seg sjølv». Folk bur om kvarandre, me kan ikkje trekka ei grense slik at det bare bur ein slags folk på den eine sida av grensa og bare eit anna slags folk på den andre sida. Nasjonal sjølvråderett er eit godt prinsipp, men det er bare ein rett og eit prinsipp, ikkje noko som korkje bør eller kan føra til at kvart folk opprettar sin eigen sjølvstendige stat. Men dei har rett til å gjera det, dersom det er eit utbreidt ønske og vilje til det hos det enkelte folket, og dei praktiske problema kan løysast om det er vilje til det – helst på fredeleg vis. Må det frigjeringskrig til, vil kommunistar som oftast støtta folket som slåst for fridommen sin. Som oftast – ikkje nødvendigvis, ikkje vilkårslaust.
Alle folk kan ikkje ha kvar sin stat. Men alle folk bør ha avgjerande innflytelse på, kunne råda over, eigne livskår. For eksempel bør Sametinget få vetorett for slikt som er avgjerande for samisk kultur, næring, framtid som folk – slik vetorett har dei ikkje i dag. Eg har ikkje fasit for korleis alle mellomfolkelege forhold skal løysast, men meiner bestemt at alle slike problem kan løysast, på ein slik måte at kvart folk får avgjerande innverknad på eigne livskår, viss det er politisk vilje til det og ein arbeider seg fram til dei konkrete løysingane i kvart enkelt tilfelle.
I dag er det ingen land der arbeidsfolk har slik innflytelse. Ikkje ein gong arbeidsfolk av eit herrefolk har det. Blant anna fordi dei høyrer til eit herrefolk, dei herskande i landet importerer billeg arbeidskraft frå utlandet samtidig som dei bruker arbeidarane i eige folk til å halda desse innvandrarane nede. Så lenge kapitalistar uhemma kan henta billeg arbeidskraft der dei ønsker, vil me få sosial dumping. Grensekontroll og nasjonal kontroll over forholda i arbeidslivet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for å løfta arbeidsfolks levekår.
Demokrati for arbeidsfolk
I EU snakkar dei om demokrati. Er demokrati på EU-plan mulig? Når me knapt kan snakka om reelt demokrati i Norge – folk har stemmerett, men i praksis er det finanskapitalen som rår, det er dei regjeringane lyttar til, same kva partifarge politikarane i regjeringa har – korleis kan det då bli mulig i EU? Arbeidsfolk i Norge har i alle fall ein viss innflytelse på politikken. Me har rett til å danna parti, fagforeningar, masseorganisasjonar, rett til å aksjonera, nesten rett til å streika osb. Sylvi Listhaug måtte gå som justisminister då ho begynte å snakka som Anders Behring Breivik (men etter ein stund tok Solberg henne inn igjen). Den politiske samtalen kan dei fleste her i landet følgja med i, for alle forstår kva politikarane seier (om dei ikkje driv med altfor mye tåketale).
I EU er ikkje dette mulig. Korleis skal vanlege arbeidsfolk, den enkelte vaskekona, kunne følgja med i det politiske spelet i unionens maktsentre? Det finst ikkje ein gong eit språk som alle arbeidsfolk forstår. Jodå, mange er i stand til å snakka engelsk – men dei er neppe fleirtalet, og ofte kan det vera så som så med språkferdighetene. Endå færre snakkar eit anna språk. Og på toppen av det heile er dei fleste dokument som kjem frå Brussel, skrivne i eit språk som ikkje ein gong dei som skriv dei, forstår fullt ut. Kva som eigentleg blir vedtatt, veit ein ofte ikkje før EU-domstolen har sagt sitt. I EU har dei val der valdeltakinga ikkje når opp i 50 %. Dei som har myndighet til å bestemma noko, er ikkje folkevalde. Dei som er folkevalde, og endå meir dei som ikkje er det, men har makta, gis ein levestandard skyhøgt over vanlege arbeidsfolk – så dei skal gløyma korleis det er å vera arbeidsfolk i EU og sosialiserast inn i den overklassen dei er meint å tjena. Og grunnlaget for heile konstruksjonen EU, og rammene for kva som er tillatt, er gitt av Romatraktaten med dens fire såkalla «friheter»: kapitalens uinnskrenka makt.
EU blir endra, og haltar vidare frå toppmøte til toppmøte, men å demokratisera EU er knapt mulig. For det fyrste fordi det krev einstemmige vedtak frå alle medlemslanda. Men mest fordi eit fungerande demokrati, altså noko som er demokratisk i praksis, ikkje bare på papiret, føreset at den politiske samtalen blir ført på eit vis som gjer det mulig for alle å delta. Eit fyrste og heilt grunnleggande vilkår er då at det finst eit språk som alle innbyggarane meistrar. Det finst ikkje i EU.
Demokrati må me slåst for. Reelt demokrati, eit styre der arbeidsfolk avgjer samfunnsutviklinga, ikkje bare demokrati på papiret. Reelt demokrati kan bare skapast på nasjonalt grunnlag.
Alternativet for Europa
EU er ein tvers igjennom udemokratisk struktur som samtidig ris av indre motsetningar på kryss og tvers. Dei hanglar vidare frå toppmøte til toppmøte utan nokon gong å løysa dei store problema som rir dei. Dei er likevel ein overmektig konstruksjon – i møtet med arbeidsfolk. Ein konstruksjon der dei store medlemslanda tvinger dei små, der Tyskland har fridom til å gjera slikt ingen andre land kan tillata seg, der klasseskilnadene aukar og arbeidsfolk blir pressa ned i stadig meir elende og naud. Arbeidsfolk mister jobben, hamnar på gata, svelt. Alt gir vatn på mølla til rasistar av forskjellige slag.
EU kan ikkje vara. Før eller sidan vil denne konstruksjonen bryta saman. Kva er alternativet? Alternativet er samarbeid. Innad i EU er ikkje samarbeid mulig, for innad i EU rår diktat, ikkje samarbeid. Alternativet er samarbeid mellom likestilte og sjølvstendige statar.
Ekte internasjonalisme
«Arbeidsfolk og undertrykte folk i alle land, stå saman!» Kommunistar er internasjonalistar. Betyr det at me ikkje kan vera nasjonalistar? Må me velja mellom å vera nasjonale eller internasjonale?
Korfor framstilla det som eit enten – eller? Så enkel er ikkje verda. Dette enkle enten–eller, eller svart–kvitt, eller det godes kamp mot det vonde er ein filosofi som kallast dualisme. Dualismen oppfattar verda som bygd opp av eintydige fenomen. Men eintydige fenomen finst bare i fantasien. Ingenting som eksisterer i den verkelege verda er eintydig. Kommunistar bør vera dialektikarar, sjå både verda som heilskap og alle fenomen i verda som kompliserte, fulle av motsetningar, og der nettopp alle motsetningane i fenomena er det som driv utviklinga framover. Alt er i endring, alltid.
Som sagt finst det to slags nasjonalisme: nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring. Det finst også to slags internasjonalisme: kapitalens internasjonale makt, også kalla imperialisme, og internasjonal solidaritet mellom utbytta og undertrykte folk over heile kloden. Undertrykker du eit folk, nektar dei nasjonal fridom og rettar, kan du kalla deg «internasjonal» så mye du vil, i praksis driv du undertrykking. Det blir ikkje betre om undertrykkinga blir global. Ekte internasjonalisme, slik internasjonalisme som me kommunistar streber etter, er samarbeid og gjensidig støtte mellom likestilte. Då må me gå inn for alle folks frigjering. Ekte internasjonalisme er samarbeid mellom likestilte, frie og uavhengige nasjonar. Bare dei som forsvarar den nasjonale sjølvråderetten kan vera ekte internasjonalistar.
Relaterte artikler
NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden
Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid[1]. Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av loven har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned og nåløyet inn er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».
Av Ebba Wergeland er arbeidsmedisiner og tidligere overlege i Arbeidstilsynet.
Foto: Gudmund Dalsbø
I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».
Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen: problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».
Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den gamle arbeidslinja, den som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»[2]
Mistillitslinja
Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de «ga incitament» (stimulerte) til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.
For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, NAV. Samtidig ble ansvaret for sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk samlet i ett departement. I etterkrigsårene var disse to politikkområdene lagt til to forskjellige departement, kommunal og sosialdepartementet. Det markerte at sysselsettingsproblemer ble forstått som systemsvikt som primært måtte løses med økonomisk politikk, ikke med sosialpolitikk. Dette skillet ble opphevet igjen med etableringen av NAV og det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialpolitikken skulle igjen tjene arbeidsmarkedet, som i riktig gamle dager.
NAV skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. NAV var helt fra starten svært opptatt av misbruk: klienter som fikk mer enn de har krav på. Forgjengeren, Rikstrygdeverket, kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Det har ikke NAV vært særlig opptatt av.
Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i NAV kunne svekke rettssikkerheten for klientene[3]. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at NAV hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i NAVs kontroll- og strafferegime synlig for alle, den som ellers bare var merkbar for den som ble rammet og deres aller nærmeste. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra NAV. I granskingen av denne såkalte NAV-skandalen er den alvorligste kritikken blitt rettet mot regjeringene. De hadde, uansett politisk farge, prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport, framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter[4].
En europeisk reform
De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa. Fellestrekkene på tvers av landegrenser vitner om felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». I Tyskland sier de «Arbeit muss sich lohnen». I England var den konservative statsministeren, Margaret Thatcher tidlig ute og mer presis: «Work must pay more than benefits». Men det betyr det samme overalt: Stønadsmottakerne har det for godt, derfor må stønadene kuttes. At det som virkelig lønner seg bedre enn å arbeide, er å arve, bekymrer derimot ingen av de europeiske regjeringene.
I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot»[5]. Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven for å utnytte trygdens «incentivstruktur». Slik beskrev trygdeforskeren Aksel Hatland situasjonen i 1994:
I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd[6].
Prinsippet om laveste attraktivitet
Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. Historikerne kaller det for «prinsippet om laveste attraktivitet (= det minst fristende)». I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene:
– Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. [7]
Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre der dette prinsippet fikk styre fattighjelpen. De dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834:
Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.[8]
Reservearmeen
Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».
Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten. Den vil vi jo gjerne gjøre en innsats for. Men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjøre vi det motsatte. Vi undergraver velferdsstaten. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.
Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere på arbeidskraften. Arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd, en «reservearmé»:
– Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe. (Socialdemokraten, 1886 nr. 5.)
Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. NAV tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider» mister stønaden. NAV-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling[9]. Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft[10], men hvordan kontrollerer NAV det? Det står også at tildeling av tiltak ikke kan skje uten at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4–2 er oppfylt. Men NAVs ansatte har verken tid eller kompetanse til å overprøve arbeidsgiveren som påstår at tilrettelegging er umulig.
Ikke bare høyresida
Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi Arbeiderparti-ledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. På akkurat dette området er kuttforslagene fra Arbeiderpartiet blitt kontant avvist av LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. De kunne ha stanset kutt på andre områder også.
Arbeidsgiverne har også sett seg tjent med sykelønna slik den er, ikke minst etter at endringer i folketrygdloven gir dem større makt over sykmeldte ansatte og svekker personvernet og stillingsvernet som arbeidsmiljøloven skulle gi alle ansatte.[11] Nå tolkes arbeidsmiljøloven «i lys av» endringene i folketrygdloven, sier juristene. Til fordel for arbeidsgiver.
Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av den nye arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og FrP som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida i norsk politikk tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»[12] Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».
På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. Men de fikk flertallet i salen mot seg. Det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig[13].
Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og hver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering i arbeidslivet?
Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre». Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv. Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Andre får jo bare dagpenger. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. I stedet for å omgjøre vedtaket i ekspressfart, burde Stortinget ha gjort ordningen gjeldende for alle, ikke bare for stortingsrepresentanter.
Gjenreis folketrygden som hjelp til selvhjelp
Brutaliteten i NAV-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i NAVs ordninger med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, sykepenger og sosialhjelp. Nå kommer det krav om bedre juridisk kompetanse, bedre saksbehandlingsrutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men NAVs grunnproblem er større. Stortingsflertallet som legger rammene for NAVs praksis har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, enten de er gamle, syke eller bare for lite produktive, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. De har et like urealistisk og fordomsfullt syn på dem som trenger stønad, som det 1800-tallets fattigkommisjoner hadde. Så lenge NAV må følge prinsippet om laveste attraktivitet, vil det stadig bli brutale møter med klientene, uansett hvor kompetente og effektive og velvillige de NAV-ansatte er. Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven som har skreddersydd den til den nye arbeidslinja. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.
Noter
[1] Folketrygdloven § 1-1
[4] Jusprofessor mener regjeringen må ta hovedansvaret for Nav-skandalen. Fri Fagbevegelse/Dagsavisen 2.november 2020
[5] Kildal N. The new contract and incentive thinking in social policy. I Workfare and welfare state legitimacy. Ed. Blomberg H, Kildal N Helsinki 2011.
[7] Royal Commission for Inquiring into the Administration and Practical Operation of the Poor Laws. https://oll.libertyfund.org/titles/senior-poor-law-commissioners-report-of-1834
Relaterte artikler
Bokomtale: Et storverk om den kommunistiske motstandskampen
Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945
Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.
I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen, som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.
Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom aldri riktig til å gjøre det.
NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.
Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening og likvidering av nazister. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.
Etter at Peder Furubotns overtok som partileder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP et iherdig forsøk på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med sabotasje av krigsviktig industri og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.
Jeg synes det er fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på de motstandsheltene som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes og overlevde. Vi får også et godt innblikk i hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i Londons linje var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å trø støttende til ved en alliert invasjon. Den britiske regjeringa delte derimot NKPs syn på betydningen av den aktive motstanden. Fra høsten 1944 fulgte også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.
Et sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en skulle legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale og aksjonsrettede navn på aviser og paroler. Samtidig avviste en det nasjonalistiske synet om at en skulle holde oppe den norske industriproduksjonen og ikke foreta seg noe som kunne risikere norske liv, når millioner døde på slagmarka og i motstandskampen mot nazistene i andre okkuperte og angrepne land.
En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles. Dette begrunnes med at det ikke var mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet, og at kommunistene der i hovedsak utførte motstandsarbeid for britisk og sovjetisk etterretning. Ellers er boka både levende skrevet og grundig dokumentert med hele 1117 kildehenvisninger. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.
Et storverk om den kommunistiske motstandskampen.
Relaterte artikler
Debatt: Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan
Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser.1 Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon og til den berømte syndikalisten Georges Sorel. 2
Av Oscar Dybedahl, filosof og skribent.
Debatten fortsetter. Se Gnist 4/20.
«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon.3 De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»4
Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.
Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.5
Sorel og hans menn
Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse.6 En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.
Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.
I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».7
Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.
Sosial – òg nasjonal
Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.
Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.
Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.
I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.8
Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende».9 Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.
Finans og globalisme
Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.
Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».10
Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.»11 Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»12
Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme.13 Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.14
Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».15 «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».16
Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt»17 tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer.18 Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.
Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.»19 Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen.20 Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.
Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige.21 Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.
Steigans nysosialisme
Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.
Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.
Noter
1 Zeev Sternhell, The Birth of Fascist Ideology – from Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton: Princeton University Press 1994.
2 Jf. George Lichtheim, «Socialism and the Jews». Dissent Magazine, juli-august 1968: 413-457. Lichtheim framhever selvsagt også at det finnes en annen tradisjon, fra den franske sosialismens andre grunnlegger, Saint-Simon, som var positiv til den franske revolusjonen og frigjøringen av jødene.
3 Ibid., 422.
4 Ibid., 427.
5 Jf. Michele Battini, Socialism of fools – Capitalism & Modern Anti-Semitism. New York: Columbia University Press 2016; Moishe Postone, «Anti-Semitism and National Socialism: Notes on the German Reaction to ’Holocaust’», New German Critique (19:1), 1980: 97-115; Theodor Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektik. Oslo: Spartacus 2011 [1944], s. 205-250. Et relevant innspill er kanskje også Oscar Dybedahl, «Markedets reaksjonære kritikere» i Ola Innset et al. (red.), Markedsmennesker (Dreyer [kommende]).
6 «Sorel. Den omstridte tenker», av Jens A. Christophersen, i Georges Sorel, Refleksjoner om vold. Oslo: Gyldendal 1974 [1908], viii.
7 Sternhell (op.cit), 85.
8 Slavoj Žižek, Contingency, Hegemony, Universality (op.cit), s. 98.
9 Slavoj Žižek, «Against the populist temptation» i Critical Inquiry 2006 (32:3), s. 557.
10 https://psteigan.wordpress.com/2012/11/29/monsterblekkspruten/
11 https://steigan.no/2020/04/kapitalistklassen-klasseanalysen-og-den-nasjonale-sjolraderetten/
12 https://steigan.no/2020/04/imperialisme-klasseanalyse-og-enhetsfront/
13 Steigan har her festet seg ved noen utsagn fra Lenin som angår finanskapitalens rentenisme, men som vist nedenfor er dette misforståelser.
14 «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.» Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), 144.
15 https://steigan.no/2020/06/elitenes-oppror-og-sviket-mot-demokratiet/
16 https://steigan.no/2020/02/men-hvorfor-kaller-vi-det-klassekamp/
17 Karl Marx, Kapitalen, Oslo, De norske bokklubbene 2008, 926. Jf. også Karl Marx og Friedrich Engels, «Den tyske ideologi» i Karl Marx Skrifter i Udvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighet, København, Rhodos 1971, 42: «[N]ettopp på grunn av denne motsigelse mellom den særlige og de felles interesser, antar den felles interesse en selvstendig skikkelse som stat.»
18 Jeg har skrevet om Marx’ analyse av staten i «Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen Karl Marx’ kritikk av Adam Smith», Røyst nr. 12. 2020; og «Den kapitalistiske staten», Gnist nr 2. 2016, 100. I sistnevnte kan man lese: «Kapitalenes ’naturtilstand’ er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også til å bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens ’klassekarakter’ kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.»
19 Lenin, Imperialismen. Oslo: Ny dag 1969, 54
20 Legg merke til at det er en stor forskjell mellom det siste og utsagnet om at finanskapitalen har «tatt kommandoen over industrikapitalen». Misforståelsen går ut på at Steigan tror finanskapitalens representanter er finansfolk som manipulerer på børsen, til forskjell fra de kapitalister som driver med produksjon.
21 For dette poenget, se Samuel T. Kings glimrende framstilling. King skriver: «This is the very concrete historical sense in which such unflattering descriptors as “rentier”, “financial oligarchy”, “parasite” and “coupon clipper”, when used by Lenin, are not only terms of abuse but attempts at accurate, scientific characterisation of a social class who has already fulfilled its historical social function and since become historically redundant.» Lenin’s Theory of Imperialism Today, Phd. 2018. Centre for Strategic Economic Studies. Melbourne: Victoria University, 145.
Relaterte artikler
Revolusjonens A – Å: Stoffskiftebruddteori
Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.
Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Ella Ivanescu/Unsplash
Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.
Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.
John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.
En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.
Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.
Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.
Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.
Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.
Relaterte artikler
Sosialismens spøkelse hjemsøker USA
Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.
Sofie Marhaug, gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Bhaskar Sunkara:
Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet
Forlaget Manifest, 2020, 297 s.
Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.
Amerikanske tilstander
Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.
Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.
Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.
Det skandinaviske sosialdemokratiet
Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.
For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).1
Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,2 men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.
Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?
Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater.3 Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.
Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter.4 Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.
Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.
Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.
Oversettelsen
Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?
Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.
Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do».5 I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.
Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.
En radikal politikk for vår tid
Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.
Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.
I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?
Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.
Litteratur
Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.
Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.
Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.
Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.
Noter
1 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 142.
2 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj (1988), 138. Det kan legges til at biografien har et bestemt politisk prosjekt, der Kollontaj fremstilles nettopp som en radikal feminist. Jeg stoler ikke på at bokens sitater er fullstendig etterrettelige, men jeg har tilsvarende skepsis mot angivelige sitater i motsatt retning, som det Sunkara refererer.
3 Dette fremgår ikke minst av dagboksnotatene fra Kollontajs tid som ambassadør i Norge, som er utgitt på norsk under tittelen Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (2015). Som det påpekes i forordet til denne norske oversettelsen, er det sannsynlig at utgivelsen er sensurert. Det er med andre ord vanskelig å nøste opp i nøyaktig hvilken rolle Kollontaj spilte i Arbeiderpartiet, men det vi vet sikkert er at hun fortsetter å ha kontakt med representanter på begge siden av konflikten.
4 Rydström, Odd Couples (Amsterdam: aksant, 2011), 41.
5 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 35.
Relaterte artikler
Lærdommer fra fortiden
Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.
Morten Anker, medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.
Mímir Kristjánsson:
Martin Tranmæls metode
– Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen
Manifest Forlag, 2020, 226 s.
Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?
Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.
Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.
Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.
En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.
Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.
Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.
Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.
Relaterte artikler
Bokomtale: Midlertidig ansatt
Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.
Lone Lunemann Jørgensen, masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Tidligere leiar av NTL Ung.
Heike Geissler:
Midlertidig ansatt
Fanfare, 2020, 184 s.
Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.
Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.
Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.
Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.
Relaterte artikler
Nyliberalisme – eller klassisk liberalisme?
Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?
Av August Ågrimsønn Næss Tekrø, idéhistoriker og aktiv i Rødt.
Ola Innset:
Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920–1947)
Springer, 2020, 207 s
Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.
Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.
I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.
For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.
Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.
Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.
Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.
Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.
Relaterte artikler
Lettfordøyelig feminisme
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.
Anja Rolland, 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Marta Breen:
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist
Cappelen Damm, 2020, 176 s.
Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.
De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.
Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.
Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.
Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.
Relaterte artikler
Debatt: Tok Karl Marx feil – og har Peder Martin Lysestøl rett?
I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020.
Bjørn Tore Egeberg, medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.
Foto: Daniel D'Andreti/Unsplash
Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.
Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013–2014. Hans argumentasjon og konklusjon er:
Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.
Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.
Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig. I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.» Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».
Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:
Arbeiderklassen
Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.
Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.
Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.
Andre klasser
Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.
Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.
Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».
Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:
Sammenheng verdiskapning og klasse
Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.
Hører pensjonistene til en klasse?
En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.
Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?
Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.
Hva har skjedd de siste ti åra?
Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.
Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.
Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.
Referanse:
Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/
Relaterte artikler
Epidemier: Helse, samfunn og klasse
Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.
Av Anne Minken, historiker
Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
Yale University Press, 2020, 608 s.
Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.
Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.
Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.
Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.
Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.
Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.
Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.
Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.
Relaterte artikler
Engasjerende om original marxist i Latin-Amerika
Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.
Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen, i tidsskriftet Vardøger.
Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui
Haymarket Books, 2019, 231 s.
Et liv i revolusjonens tid
Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.
Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)
Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.
Sentrale spørsmål
Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.
For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».
For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.
For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.
Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.
Et spark til eurosentrismen
Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!
Relaterte artikler
Politiets kontroll av minoriteter
Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.
Av Marie Brunstad Ekeberg, kommunestyrerepresentant for Rødt Lørenskog og medlem i landsstyret. Jobber i politiet som etterforsker innen arbeidslivskriminalitet.
Foto: E.V. / Unsplash
Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.
Jeg vil i denne teksten forklare hvordan politikerne over tid har styrt politiet til å overkontrollere minoriteter og hvordan minoriteter gradvis har fått svekket sin rettssikkerhet. Deretter vil jeg si noe om hvilken betydning den norske politiutdanningen har for å forebygge den type holdninger og maktbruk som førte til Georg Floyds død. Vi må begynne med den store endringen som nå pågår i norsk politi.
«Nærpoliti»
Nærpolitireformen, vedtatt av alle stortingspartier unntatt Senterpartiet i 2014, har blitt kritisert for å ikke ta hensyn til forskning eller faglige forankrede anbefalinger. Antall politidistrikt ble redusert fra 27 til 12 og 126 lensmannskontor ble lagt ned. Det ble lovet å styrke de gjenværende lensmannskontorene, men det har ikke skjedd. Politi-forskermiljøet i Norge har fulgt reformen tett. De sentrale funnene handler om at politiet har mista lokalkunnskap og den nære kontakten med folk. Terskelen for at politiet rykker ut har blitt høyere og utrykninger er oftere enn før forbundet med alvorlige eller skarpe situasjoner. Når politiet først kommer, har de våpen på hofta. Politiet har altså blitt sentralisert og militarisert.
I 2019 kom rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum» av Wathne, Talberg og Gundhus, hvor 3100 politiansatte deltok i en spørreundersøkelse. To tredjedeler av de spurte sa de hadde en dårlig følelse ved arbeidsdagens slutt, «fordi de ikke fikk tid eller hadde ressurser til å gjøre en så god jobb de ønsket». Rapporten viser også at stadig flere av politiets oppgaver privatiseres – «Over halvparten av de politiansatte er bekymret for at vekterbransjen etablerer seg på det som beveger seg over på politiets domene.» For eksempel i Asker og Bærum, hvor legevakten så seg nødt til å leie inn private vektere fordi politiets responstid etter reformen ble for dårlig ved behov for akutt hjelp. Den økende privatiseringen av politiets oppgaver, i tillegg til at politifolk ikke opplever å få gjort god nok jobb og at folk er misfornøyd med politiets tjenester, kan på sikt føre til en ond spiral hvor privat sikkerhet tar over stadig flere av politiets oppgaver. De som har penger, får råd til trygghet. Sentralisering, privatisering og militarisering av politiet er det motsatte av det politiet vi behøver. Vi behøver et nært og profesjonelt politi som blir styrt på en god måte. Et politi som ser sin egen samfunnsrolle, og nyanserer hva som er «kriminelt».
Politiske prioriteringer
Politiet har aldri blitt tildelt så mye penger som nå. Allikevel er det ikke nok ansatte til å håndtere alle voldtektssaker, seksuelle overgrep eller ettergå hvitsnippforbrytere. Det er et uforsvarlig lavt antall politipatruljer i det vidstrakte land. I flere store byer kan det tidvis kun være én tilgjengelig politipatrulje på jobb.
For å endre på dette trengs det politisk vilje. Politikerne har skjevfordelt politiets ressurser i over 15 år og styrt politiet mot håndhevelse av Norges grenser, utlendingsloven og flyktningstrømmen. Politiets utlendingsenhet (PU) ble opprettet i 2004 for å registrere asylsøkere, etterforske for å avklare identitet, uttransportering av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.
I 2016 hadde PU på det meste 936 stillinger og fikk tildelt 651 millioner kroner, i tillegg til 121 millioner, øremerket i justisbudsjettet, til arbeidet med retur av asylsøkere. Økokrim mottok samme år 148 millioner og har med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt. Til sammenligning fikk Troms politidistrikt dette året tildelt 256 millioner kroner. PU har nedbemannet fra toppårene, men fått opprettholdt en høy tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av disse årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april 2020 hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161. Disse prioriteringene betyr i praksis at det er viktigere for politikerne å håndheve utlendingsloven, enn å oppklare grove alvorlige lovbrudd.
Tvangsretur
Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet, og forhindre at grunnløse asylsøkere kommer til Norge. Det ble slått fast at rask retur, spesielt av straffedømte, hadde en stor samfunnsøkonomisk effekt.
Politiet har strevet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Den sterke måltallstyringa førte til en markant økning i uttransporteringer for å få opp antallet, og tillitsvalgt i PU ga i 2015 beskjed til justisministeren om at de politiske styringene gjorde det enklere å sende ut barnefamilier enn kriminelle. Også oslopolitiet sendte et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet hvor de uttrykker bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen, som gjennomføres for å finne folk som kan uttransporteres. Videre ble det trukket frem at såkalt etnisk profilering er ødeleggende for tillit, og kan bidra til at politiet mister verdifull informasjon og i ytterste konsekvens motvirke forebygging av voldelig ekstremisme.
Kikker vi nærmere på tallene for hvem som blir uttransportert, er de straffedømte i mindretall hvert eneste år.
– 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.
– 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.
– 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.
Det rådende politiske flertallet har sørget for at regelverket stadig er endret for å kunne uttransporterte flest mulig. I 2013 kom justisdepartementet med et rundskriv for å «justere praksis slik at utlendingsmyndigheten alltid vurderer om det skal opprettes utvisningssak og fattes vedtak ovenfor en utlending som straffes for naskeri og tyveri av mindre verdi». Nå kan folk utvises fordi de har stjålet en sjokolade til tolv kroner, eller brukte klær fra en container. Dette rammer folk som har lite ressurser. En slik instruks er kanskje egnet for Fremskrittspartiets skryteliste over gjennomslag i regjering, men ikke for å ivareta menneskelige hensyn.
I Utlendingsloven § 122 står det om vilkårene for utvisning, at det må foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er en strukturell brist i måten myndighetene behandler folk som har opphav fra andre land på. Er det slik utlendingsloven er ment å fungere?
Fra over Atlanteren har kravet «defund the police» vokst frem i takt med at folk har tatt til gatene for å protestere mot politivold. Oversatt til en norsk kontekst, kunne kravet lyde «legg ned Politiets Utlendingsehet». En særorgansutredning som har vurdert om det skal gjennomføres en ny reform i politiet, konkluderer med at PU kan legges ned. De peker på at ressursene til PU vil bli bedre benyttet av lokale politimestere som må prioritere sine ressurser fornuftig med hensyn til hvem som skal uttransporteres, og måle dette opp mot alle primæroppgavene et politidistrikt må løse. Det er lite konflikt i det norske samfunnet sammenlignet med andre land som har større forskjeller mellom folk. Men snakker man med marginaliserte grupper så kommer historiene om politiets diskriminering og politivold. Det er de marginaliserte gruppene som utsettes for politiets jernneve.
Krimmigrasjon
Johansen, Ugelvik og Aas har skrevet boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Begrepet «krimmigrasjon» handler om hvordan utlendingskontrollen og kriminalitetskontrollen blandes sammen, og legger premisser for hvordan folk som rammes av dette behandles av myndighetene. Boka viser hvordan noen folk risikerer å bli kriminalisert bare ved å passere en grense. Hvordan lover og samfunnsendringer spiller sammen for å skape aksept for behandling og disiplinering av det boken kaller for «de fremmede» som er samlebetegnelse for personer uten statsborgerskap, som oppholder seg innenfor for den norske stats territorium.
Thomas Ugelvik professor i kriminologi ved UIO beskriver krimmigrasjon slik:
Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å likne fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.
Gradvis så har det å forflytte seg mellom land blitt kriminalisert for enkelte mennesker, mens andre kan dra hvor de vil, når de vil. Og gradvis har det blitt en stor del av politiets hverdag og ressursbruk.
I en nylig antatt artikkel i Tidsskrift for nordisk politiforskning «Den gode fange» av Hammer, Gundhus og Sveaas, framkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk som kan tvangsreturneres. Selv om hudfarge ikke brukes alene, men sammen med andre kjennetegn som politiet forbinder med kriminalitet, er dette en sentral markør for politiet. Det politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land i system, og dette er ikke det norske politiet verdig.
Gundhus, Hammer og Solhjell skriver i Klassekampen om forskjellen på at politiet prater med eller kontrollerer personer i det offentlige rom.
Ungdom har over lengre tid gitt tilbakemelding til politiet om hyppige kontroller og urettferdig politi. I en studie av Randi Solhjells med flere fra 2018 studie trekker ungdommene fram fem ulike grunner til at de blir plukket ut for politikontroll: klesdrakt, etnisitet, nabolag, stå sammen med andre i en gruppe og at de er gutter. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuene og observasjonene til Danel Hammer når det gjelder hvorfor politiet ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere. Tegn som indikerer at noe kriminelt er på gang er formålsløs atferd, bestemte klær og rekvisitter og at man er mann. I tillegg er kroppslige kjennetegn som hudfarge, kroppsbygning og ansiktsform, brukt som grunnlag for utlendingskontroll (paragraf 21).
Videre skriver de:
Skal man gjøre noe med politiets diskriminering og skjønnsutøvelse, vil det lettere kunne påvirkes gjennom omlegging av praksis og kunnskap om yrkesetikk, enn gjennom mer kontroll og regler. Øvelser som et rettferdig politi og det å ta på alvor klager fra publikum blir derfor viktig for at ikke gapet mellom idealer og praksis skal bli for stort.
Gundhus, Hammer og Solhjell peker på kunnskap og opplæring som en viktig faktor for å unngå diskriminering.
God skole = gode politifolk
Landets mest fornøyde studenter, ifølge studiebarometeret var i 2020 studenter på Politihøyskolen (PHS). En treårig høyskole for utdanning av den norske politigeneralisten. Politistudentenes personlige skikkethet vurderes kontinuerlig. Studentene lærer om bakenforliggende årsaker for kriminalitet, lærer å behandle folk med respekt uavhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kunnskap og opplæring er et sentralt tema knyttet til Georgs Floyds død, og det amerikanske politiets (manglende) kunnskap om arrestasjonsteknikk.
I 2006 skjedde det en tilsvarende hendelse i Trondheim når Eugene Obiora døde som følge av politiets maktbruk under en pågripelse. Saken førte til en offentlig diskusjon om rasisme i politiet, og medførte endringer i hva som er lovlig og akseptabel bruk av fysisk makt. Tall fra 2010 viser at bruk av halsgrep av politiet har gått kraftig ned i kjølvannet av Obiora-saken. Samtidig viser denne grafen at det tar tid og krever grundig skolering til for å flate ut kurven for politiets bruk av halsgrep og mageleie.
Da jeg gikk på PHS fra 2011 til 2014 lærte jeg om Obiora-saken i arrestasjonsteknikk-timene. Alle studentene måtte selv erfare hvor raskt man mistet pusten ved mageleie når man er stresset og andpusten. Det er klar sammenheng mellom opplæring og maktbruk.
Tilbake til primæroppgavene
Det er et stort behov for en sosialistisk og human justispolitikk. I teksten min har jeg pekt på flere politiske prioriteringer som burde endres for å oppnå dette, som samtidig sørger for likhet for loven og mindre klassejustis. Politiet må tilbake til sine kjerneoppgaver som er kriminalitetsbekjempelse. ikke utlendingskontroll. Vi må få slutt på krimmigrasjon, og endre måten norske myndigheter behandler folk på flukt på. Avskaffer vi måltall-styringa for uttransporter minskes behovet for kontroll av folk. Ikke minst må det være rom for at politifolk kan si fra, og varsle dersom noe er galt. Vi må verne om Politihøgskolen, og deres rolle i å forme fremtidens politi. Politiet skal ha folkelig forankring, et politi av folket, for folket.
Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-42-2004-2005-/id199239/
https://sosiologen.no/essay/samtidsdiagnose/diagnose-grensesosiologi/
https://www.oslomet.no/om/nyheter/naerpolitireformrapport
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://www.tv2.no/a/11562258/?fbclid=IwAR0T103E01pzl1hkp3qWC3YAG3qxVl8rGnhePmAr9hP3mysyhUFZ1BY-kWs
https://www.politiforum.no/forskning-hakon-skulstad-nyhet/tre-av-fire-politifolk-sier-ressursmangel-gar-ut-over-oppgavelosningen/151642
https://www.politiforum.no/asker-og-baerum-beredskap-legevakt/legevakten-leier-inn-vektere—mener-reponstiden-til-politiet-er-for-darlig/140340?fbclid=IwAR3n33wdSHVtY1gw-gptQGGZ6il69K1hAZRfNdOnnUskzEmOkZqJerD4WjQ
https://phs.brage.unit.no/phs-xmlui/bitstream/handle/11250/175066/Politiets%20bruk%20av%20fysisk%20makt%20.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Relaterte artikler
Det norske militærvesenet – et miljø- og klimaperspektiv
Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.
Av: Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder – og Ivar Espås Vangen, lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale
utvalg.
Foto: Martin Giskegjerde / Forsvaret
Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.
Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.
Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.
Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.
CO2-utslipp i Forsvaret
Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO2-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.
Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.
Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO2-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO2-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.
Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO2. Hele 73 530 tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.
Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.
Miljøet rammes
I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.
Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».
Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.
Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no.
Relaterte artikler
Gnist-samtalen: Miljøpolitikken må være rettferdig
Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Markus Spiske
Marie Sneve Martinussen, samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder
i Rødt.
Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?
Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.
Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.
Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.
Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?
Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.
Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.
Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?
Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.
Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.
I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.
Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?
Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.
Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?
Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.
Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.
Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?
Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?
Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.
Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.
Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.
Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?
Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.
Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.
Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.
I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.
Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.
Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?
Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.
Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.
Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?
Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.
Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?
Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.
For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.
Relaterte artikler
Leder: Brudd i stoffskiftet mellom menneske og natur
I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i «Revolusjonens A til Å» i dette nummeret.
Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2020: Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal
Foto: Victoria Pickering
Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.
Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.
Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.
Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.
Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.
Relaterte artikler
Miljø og økonomi: Refleksjoner rundt kapitalismens kriser
Verden er inne i en dobbel økologisk og og økonomisk krise av enorme proporsjoner. Skal vi bryte ut av den evige syklusen av nye kriser, må vi forstå hvordan disse henger sammen – og hvordan de oppstår.
Teksten tar utgangspunkt i forelesningen «Ecology, capitalism and crisis», fra 27 juni 2020, organisert av den radikale miljøgruppen AG Hedvig.
Ståle Holgersen, forsker ved Uppsala universitet. Han skriver for tiden boken Kapitalismens Kriser (Daidalos, 2021).
Foto: Nick Chong
I en tale i London i 1856 sa Karl Marx at i våre tider virker alt å være svangert med sin motsetning. Dette er fremdeles et godt bilde på kapitalismen. Det er virkelig noe sykt med et samfunn som produserer absurde mengder rikdom og samtidig bunnløs fattigdom. Samtidig som kapitalismen er avhengig av evig eksponentiell vekst, skaper den også stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Ved hjelp av teknologi og nye investeringer legger vi stadig større deler av naturen under menneskelig kontroll, men samtidig har vi mistet kontrollen over den globale oppvarmingen.
Vi lever i dag med to enorme kriser, som begge er forårsaket av prosesser i selve kapitalismen. Ved første øyekast kan det virke som om de økonomiske og økologiske krisene befinner seg på forskjellige planeter. Der økologiske kriser kommer fra en evig eksponentiell økonomisk vekst, er økonomiske kriser nettopp et brudd i denne veksten. Går vi under overflaten ser vi derimot hvordan krisene i høyeste grad er sammenkoblede.
Dårlige, feil og farlige forklaringer
Alle større kriser krever sine politiske svar. Når 40 millioner nordamerikanere mister jobben på noen uker (som våren 2020), eller når nye og større skogbranner brer om seg på stadig flere steder, så slipper hverken politikere eller teoretikere unna. Alle må komme med sin forklaring.
Folk pleier å komme opp med like forklaringer og forslag til løsninger på begge krisene. Er du inspirert av Keynes, har du en bestemt tilnærming til begge krisene, er du en nyklassisk økonom har du en annen. At teoretikere bruker samme teoretiske verktøykasse for å forklare begge krisene kan virke dogmatisk; legger de bare frem sine forutbestemte teorier, uansett hvilken type krise det er snakk om? Men ettersom krisene kommer fra den samme politiske økonomien, er det egentlig ganske naturlig at folk ser begge krisene gjennom de samme brillene. Spørsmålet blir hvilke briller vi ser med.
En kuriositet er hvordan både økonomiske kriser og klimaendringene historisk er blitt forklart med solflekker. På grunn av lokale magnetfelt skapes mørke flekker som påvirker kraften i solstrålene. På slutten på attenhundretallet hadde økonomer denne forklaringen på sine kriser, og rundt 1920-tallet argumenterte astrofysikere for at de økende klimaendringene måtte komme på grunn av solflekker.
Men det finnes også nyere forklaringer som knapt tåler dagens lys. Noen er dårlige, noen er feil, og noen er farlige.
Ett sett av forklaringer som er dårlige, men likevel veldig populære, er at krisene kommer på grunn av psykologi eller «menneskets natur». Psykologi er selvsagt en viktig komponent for å forstå veldig mye, men de forklarer dårlig hvorfor det bare er under kapitalismen at økonomiske og økologiske kriser får de formene og den betydningen som de har. Å forklare krisene med for eksempel menneskets iboende gjerrighet er, i følge Marxisten Andrew Kliman, som å forklare en flykrasj med tyngdekraften.
I samband med den globale oppvarmingen er det vanlig å høre at det ligger i «menneskets natur» å forbruke slik vi gjør i det globale nord. Dette forklarer heller ikke hvorfor mennesker i alle andre historiske tider har hatt helt andre måter å tilegne seg ting på. Argumentet bygger også på at konsumpsjon, og ikke produksjon, driver kapitalismen, og det forblir høyst uklart hvorfor kapitalistklassen må bruke groteske summer på reklame dersom det egentlig ligger i «vår natur» å ville ha alle disse tingene.
Jakten på evig profitt og økonomisk vekst er nødvendigheter for at kapitalismen skal fungere. En nødvendighet for et system kan ikke forklares med psykologiske fetisjer eller individuelle valg. Det blir som å forklare menneskets behov for mat med at mennesker har en fetisj for mat: selv om mange har spesielle forhold til mat, forklarer dette ikke hvorfor vi må spise for å overleve.
En relativt sivilisert idétradisjon som ofte forklarer spekulative opp- og nedganger i økonomien med psykologiske forhold, er keynesianismen, og da ikke sjeldent som et «Minsky-moment».1
Det finnes også andre svake forklaringer, for eksempel at den ene krisen forårsaker den andre.2 Både i Hvor går grensen?, skrevet på oppdrag av Romaklubben 1972, og hos Brundtlandkommisjonen finnes – i det minste implisitt – argumentet at ressursmangel vil føre til økonomisk stagnasjon og kriser. Noen kritiske tiår senere kan vi si at dette ikke stemmer. Kapitalismen kan dessverre skape både profitt og vekst på tross – eller på grunn – av de økologiske problemene den skaper.
En enda dårligere posisjon er å påstå at de to krisene helt enkelt er samme sak, ettersom økologi og økonomi ikke under noen omstendigheter kan skilles. Dette er argumentet til Jason W. Moore.3 Selv om man aksepterer Moores premisser, forblir dette bare sant i all sin banalitet. Med en slik lesning av Hegel kan man ikke gjøre noen avgrensninger – hvilket gjør det ganske vanskelig å forklare noe som helst.
Markedsliberalister på sin side, kommer inn i debatten med feilaktige premisser. Hos dem er utgangspunktet at det frie markedet i seg selv er velfungerende og i balanse. Kriser og andre problemer må derfor komme fra andre steder enn det økonomisk systemet: 2020 var bare et virus, 1973 var bare en oljekrise, og 1929 var bare et børskrakk. Analysen tas aldri videre. En vanlig plass for liberalister å rette fokus blir politiske reguleringer, og ettersom kapitalismen ville kollapset uten politiske reguleringer, vil det også alltid finnes noen (progressive) reguleringer å legge skylden på. Dette budskapet var lettere å selge på 1970-tallet enn hva det er i dag, etter fire tiår med politiske privatiseringer og dereguleringer. Derfor må høyresiden finne andre argumenter, og dette tar oss til hva vi kan kalle farlige forklaringer.
Rasisme og nasjonalsjåvinisme har en veldig sentral plass i både økonomisk historie og miljøhistorie, så ingen bør vel overraskes over at dette også dukker opp når det kommer kriser.
Både i 2008, og ikke minst i 2020, har rasisme, nasjonalsjåvinisme og arbeiderklasseforakt blomstret som forklaringer på krisene. I 2008 plasserte man først skylden på fattige svarte amerikanere som var så «dumme» at de tok for store lån, deretter på «late» arbeidere i Hellas som ikke ville jobbe, og så på «kunnskapsløse» mennesker i Irland, Island eller Spania. Et godt eksempel på en «nasjonalsjåvinistisk» forklaring var når Italias finansminister Giulio Tremonti hevdet at krisen i 2008 ikke kom til å påvirke Italia, ettersom det italienske banksystemet «ikke snakket engelsk». Noen måneder senere var Italia nær et totalt sammenbrudd.4
Historisk har jødene ofte fått ansvar for store kriser; fra svartedauden til børskrakket på Wall Street i 1929. Ansvaret for «oljekrisen» i 1973 ble lagt på muslimske land og deres krig mot det «siviliserte» Israel.5 På 1970-tallet var det derimot vanskelig å legge skylden på den store hovedfienden, ettersom Sovjetunionen hadde et annet økonomisk system. Med koronakrisen har vi sett rasismen vende tilbake med full kraft. Denne gangen i en anti-kinesisk, eller anti-asiatisk form, der Kina ble kalt usivilisert av ledende amerikanske politikere, og gaterasismen mot folk med asiatisk bakgrunn økte.6
Krisene som kapitalistiske kriser
Å kunne vise at noen forklaringer er feil, dårlige eller farlige har en verdi i seg selv, men det viktigste er selvsagt å forklare hvordan krisene egentlig henger sammen. I min kommende bok Kapitalismens kriser skal jeg diskutere dette fra forskjellige perspektiv. Her skal jeg diskutere hvordan krisene er nødvendige for at kapitalismen skal kunne reproduseres (uten stadige økonomiske kriser og kreativ ødeleggelse ville ikke kapitalismen kunnet overleve, og uten en ikke-bærekraftig relasjon til naturen ville den aldri kunnet eksistere); hvordan krisene kommer fra et system der det som er logisk på kort sikt kan være galskap og skaper kriser på lengre sikt, og jeg skal diskutere hvordan de økonomiske og økologiske krisene har den samme klassekarakteren.
I denne teksten skal jeg begrense meg til å diskutere relasjoner mellom krisene på forskjellige abstraksjonsnivåer. La oss starte med tre nivåer.7
Den økonomiske krisen i 2020 ble på overflaten utløst av koronavirusets herjinger, og krisen i 2008 ble utløst av en boligboble som sprakk i USA. Men under dette, på et mellomnivå, lå et sårbart nyliberalt akkumulasjonsregime som hadde sine problemer før 2008 og som langt ifra hentet seg inn i årene etter 2008. Det var fremdeles relativt dårlig med profitt i produktive sektorer, og relativt dårlig økonomisk vekst i et system som fremdeles var basert på lave renter, mye gjeld, spekulasjon og nye bobler. Men hvorfor gikk den underliggende økonomien dårlig akkurat nå? For å svare på dette må vi gå et steg videre og analysere tendenser i kapitalismen som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (LPTF), som vi skal komme tilbake til senere.8
Den økologiske krisen møter oss på overflaten i form av ekstremvær, oversvømmelser, tørke, skogbranner eller pandemier og koronavirus. Men under dette har vi et mellomnivå, der vi ser en kapitalistisk produksjon som går på fossile drivstoffer som skaper global oppvarming, og der kapitalistisk urbanisering, avskoging og industriell husdyrproduksjon skaper flere pandemier.9 Også her kan vi gå et steg lengre ned, og da kommer vi til hvordan kapitalismen også kom med et bestemt brudd, mellom mennesker og natur. Basert blant annet på Marx sine studier om kapitalismens fødsel, har John Bellamy Foster og andre skapt en teori rundt det de kaller metabolic rift.10 Veldig kort kan vi si at med enclosure-bevegelsen i England ble allmenningene stengt av og fattige mennesker ble nødt til å flytte fra landet og inn til byene. Samtidig som den menneskelige avføringen som tidligere ga næring til jorda ble avfall i byene, begynte man å hente gjødsel fra Peru og Chile for å kunne produsere enda mer i det kapitalistiske jordbruket. Fra dette utviklet det seg en sprekk – eller brudd – i hva Marx kaller det «sosiale stoffskiftet» mellom mennesker og natur, som ikke ligner noe vi har sett tidligere i mennesket historie.11
Men vi kan gå ett steg til. Overproduksjon, LPTF og bruddet i det sosiale stoffskiftet er ikke isolerte fenomener, men kommer fra det samme politisk-økonomiske systemet. Dette er et økonomisk system som drives frem av (kapitalisters) jakt på profitt og (politikeres) behov for evig vekst. Overproduksjon, LPTF og brudd i stoffskiftet med naturen er fenomener som bare er mulige i et system der produksjonen foregår for et marked, der investeringer styres av profitt, og der makthavere trenger evig økonomisk vekst for å kunne legitimere seg selv.
Men vi kan også gå enda et steg lengre og se under fenomenene profitt og vekst. Men før vi gjør dette, vil jeg bare minne leseren om at generelle strukturer og høye abstraksjonsnivåer ikke i seg selv kan forklare krisen: de kan bare forklare hvorfor det overhodet kan bli kriser. Skal vi forstå konkrete kriser, og ikke minst om vi skal ha en politikk som responderer på krisene og som snakker til vanlige folk, må vi arbeide på alle abstraksjonsnivåene. Men nå dykker vi videre.
I Theories of Surplus Value skriver Marx at den «mest abstrakte» formen for kriser er formforvandlingen, eller metamorfosen, av selve varen, og at et uttrykk for dette er motsetningen mellom bytteverdi og bruksverdi.12 Marx skriver dette i en kontekst hvor han diskuterer overproduksjon som økonomisk kriseteori, men jeg mener dette er et godt utgangspunkt for å forstå kapitalismens økonomiske og økologiske kriser mer generelt.
Hensikten med kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille verken ens eget eller andres behov eller å kunne bytte til seg varer som noen andre produserer: målet er derimot hva Marx kaller «abstrakt formue».13 Det finnes ingen øvre grense eller noe endelig mål, bare en evig prosess.
De økonomiske og økologiske krisene er uttrykk for en motsetning mellom et system som forutsetter en evig jakt på uendelig mye penger (basert på bytteverdier), og et samfunn og en verden med begrensede fysiske ressurser (basert på bruksverdier).
Det er motsetningen mellom et system med en uendelig horisont, og en virkelighet som alltid kommer med materielle og fysiske begrensninger. Det er abstrakte formuer i en konkret verden; det er et system som dyrker bytterelasjoner, men som aldri kan unnslippe bruksrelasjonene. På den ene siden produksjon av bytteverdier for et upersonlig marked og på andre siden bruksverdien som en stadig påminning om at vi tross alt bare er mennesker som bor på en sårbar planet.
Ut fra dette har jeg i Figur 1 forsøkt lage en skisse som oversikt.
Krisene kommer når klassen som driver en evig akkumulasjon møter en materiell realitet som den aldri kan unnslippe. Om vi fortsetter å hente inspirasjon fra Marx sine analyser i Theories of Surplus Value, kan vi si at krisene blir uttrykk for en «tvangsmessig» gjenetablering av enheten mellom to elementer som tilsynelatende har blitt uavhengige.14
Krise som kollisjon med materielle begrensninger, og som motsetning mellom bruks- og bytteverdi
Teorien om overproduksjon sier at det skapes mer varer og akkumuleres mer kapital enn hva som kan realiseres på markedet. En hovedgrunn til dette er at det alltid er begrenset hvor mye lønn arbeiderklassen kan få til å kjøpe varer de trenger/ønsker, ettersom en del av omsetningen må gå til profitt.
Kapital kan realiseres i finansmarkeder, bobler, og stadig høyere aksjepriser, men dette vil alltid til slutt kræsje, ettersom kapitalismen er en høyst fysisk produksjonsform. Kapitalismen kommer ikke unna problemet at arbeiderklassen må kjøpe en veldig stor del av varene som produseres.
Overproduksjon er per definisjon overproduksjon av bytteverdi. For mange av verdens fattige oppleves derimot systemet som en underproduksjon av bruksverdier, ikke minst nødvendige ting som mat, boliger og medisiner.
Det som driver LPTF er kapitalister i konkurranse på jakt etter evig og stadig økende profitt. Det sentrale i denne prosessen er – kort fortalt – at menneskelig arbeid erstattes med maskiner, ettersom maskinene ofte er billigere og lettere å kontrollere. I denne jakten på endeløs akkumulasjon treffer vi igjen på en fysisk barriere. Ettersom alle kapitalister vil innføre den nye og bedre teknologien, kommer andelen faktisk og konkret arbeid («verdi» i en marxistisk forstand) i den totale økonomien til å synke. Ettersom det bare er gjennom arbeidsprosessen det skapes mer verdi, vil dette også på lengre sikt presse profitten nedover.
Med den økologiske krisen er kollisjonen med våre fysiske begrensninger enda mer åpenbar. Motsetningen mellom naturens faktiske begrensninger og det uendelige jaget etter penger og profitt blir selvinnlysende når det kommer til hvordan vi (mis-)bruker naturen. Bruken av ikkefornybare energikilder er selvsagt sentral, men det gjelder også avskoging, overfiske, etc.
I alle disse tre eksemplene ser vi en økonomi som drar i fra, på vei inn i det uendelige, men som kolliderer med en materiell og begrenset ressurs: med overproduksjon er det lønningene som er den materialitet som holder kapitalismen på bakken, med LPTF er det menneskelig arbeid, og med økologien er det naturen.
Mennesker og natur er iboende begrensninger for et system som ikke kan gjøre annet enn å sikte mot evig profitt og uendelig eksponentiell vekst.
Det er fristende å fra dette konkludere med at krisene primært er store problemer for det kapitalistiske systemet. Jeg skulle gjerne ønske å konkludere med at på grunn av de fysiske barrierene som mennesker og natur utgjør, kommer krisene til å opphøre eller kapitalismen til å falle. Slik er det dessverre ikke. Igjen virker noe å gå svangert med sin motsetning: Krisene og krisenes årsaker er nødvendige komponenter i kapitalismen, samtidig som de er enorme problemer for oss mennesker.
Derimot kan vi konkludere med at krisene tydelig viser at kapitalismen hverken er «menneskelig» eller «naturlig» – i flere betydninger av ordene. Jeg vil også konkludere med at sosialisme ikke bare bør handle om økonomisk fordeling mellom klasser eller grupper (selv om dette alltid forblir grunnleggende), men også om å avskaffe årsakene til kapitalismens kriser – hvilket vil si, å avskaffe kapitalismen selv.
Sluttnoter
1 Oppkalt etter økonomen Hyman Minsky, som argumenterte – veldig forenklet – med at i gode tider blir alle nødvendigvis dratt med i mer risikable investeringer, men når det snur, snur det fort og dramatisk.
2 Noen argumenterte feilaktig i 2008 for at høye matpriser skapte den økonomisk krisen. Derimot er koronakrisen et eksempel på at en økologisk krise faktisk utløser en økonomisk krise, men dette handler bare om å utløse, ikke skape.
3 Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital.
(London: Verso Books, 2015).
4 Adam Tooze. Crashed: How a decade of financial crises changed the world (New York: VIKING, 2018).
5 Om hvordan «oljekrisen» ble møtt med anti-arabiske holdninger, se Matthew Huber, Lifeblood: Oil, freedom, and the forces of capital. (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013), kap. 4.
6 For en global oversikt se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_incidents_of_xenophobia_and_racism_related_to_the_COVID-19_pandemic.
7 Den økonomiske krisen 2008 diskuteres på tre abstraksjonsnivåer i for exempel David Harvey, The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (New York: Oxford UP, 2010); og Fronesis, KRIS, nr 46-47, 2014.
8 For marxistisk kriseteori, se for eksempel Simon Clarke, Marx’ Theory of Crisis (London: St Martin’s, 1994); Anwar Shaikh (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories. In: Union for Radical Political Economics (ed.) U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics, pp 219-240; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 1999).
9 For lesere som ikke er kjent med hvordan moderne pandemier også er økologiske og kapitalistiske kriser, se Wallace, R., Liebman, A., Chavez, L. F., & Wallace, R. (2020). COVID-19 and Circuits of Capital. Monthly Review, 72. Tilgjengelig på . Se også Rob Wallace sin bok Big farms make big flu: dispatches on infectious disease, agribusiness, and the nature of science. (New York: Monthly Review Press, 2016), og bloggen .
10 Den kanskje beste introduksjonen er John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard Yorks The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Earth. (Monthly Review Press: New York, 2010). Videre har utvinning av kull, olje og gass tatt dette «bruddet», eller «sprekken» til ekstreme nivåer, og disse forfatterne diskuterer dette med begrepet «carbon rift».
11 På tysk kalte Marx dette for Stoffwechsel, og på engelsk og svensk kalles det metabolism, på norsk oversetter vi det her med (brudd i) stoffskiftet.
12 Karl Marx, Theories of Surplus Value, PART II. (Moscow: Progress Publishers, 1968). Se kapittel 17.
13 Ibid. s. 503.
14 Ibid. s. 500, 513. For lignende argumenter om forholdet mellom «menneske» og «natur» i forholdet til bruddet i stoffskiftet, se Andreas Malm, The progress of this storm: Nature and society in a warming world. (London: Verso Books, 2018), spesielt kapittel 6.
Relaterte artikler
Den nye ideologien til de kurdiske revolusjonære
Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.
Av Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Foto: Mustafa Khayat
I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.
Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.
Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.
For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster1.
Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.
Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver2:
Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.
Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».
I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:
Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.
I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.
Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.
Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.
Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel3 og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):
Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.
Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.
Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).
Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.
Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:
Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.
Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene4 s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.
I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.
I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».
Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.
Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.
Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).
Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):
Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne.
Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.
Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).
Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).
Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).
Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.
Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).
Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).
Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).
Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.
Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.
Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:
For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner. (s 275).
Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).
Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):
Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.
Jeg avslutter med et sitat (s 314):
Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.
De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.
Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com
1 For en ufullstendig bibliografi, se: https://en.wikipedia.org/wiki/Abdullah_%C3%96calan#Publications
For noen kortere tekster se:
http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_liberating-life-womans-revolution_2017.pdf
http://ocalanbooks.com/downloads/en-brochure-democratic-nation_2017.pdf
http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_democratic-confederalism_2017.pdf
2 Michael M. Gunther er professor i samfunnsvitenskap ved Tennessee Technological University. Anmeldelsen ble publisert i Middle East Policy 14 (Fall 2007), pp. 166-167.
3 Fernand Braudel, The Mediterranean and The Mediterranean World in the Age of Phillip ll (1949)
4 huritter: https://no.wikipedia.org/wiki/Hurritter
Abdullah Öcalan Manifesto for a Democratic
Civilization Volume I: Civilization og Volume II: Capitalism New Compass Press, 2015.
Relaterte artikler
Er et samfunn med arbeiderklassen ved makta en utopi?
I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta
Tore Sivertsen, pensjonert veterinær, med lang fartstid i AKP og RV. Medlem av Rødt Gamle Oslo.
Foto: Rawpixel
Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.
Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».
Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».
Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.
Debatten i AKP og RV
Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.
Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.
Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt»1. Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».
Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.
Paradokset i et klassediktatur nedenfra
Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.
Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.
Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».
Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.
En viktig diskusjon
I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.
Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.
Marx’ og Lenins modell
Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:
* Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.
* Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.
* Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.
* Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.
De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.
Demokrati er ikke enkelt
Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.
For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.
Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.
Arbeidsdelinga avler klasseskiller
Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.
Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.
I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.
«Hvem skaffer gull i dagen?…»
På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.
Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.
En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.
For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.
Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.
Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.
Målet må stå fast
Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.
Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.
Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.
Demokrati er et praktisk spørsmål
Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.
I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.
At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.
I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.
Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.
1 https://www.akp.no/ml-historie/pdf/nks/hva_ma_gjores/hmg_2003_02.pdf
Relaterte artikler
Følelsenes politikk
2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?
(En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.)
Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Alex Motoc
Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?
Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.
Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.
Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.
Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.
I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.
Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.
Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.
Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.
Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168–169).
Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.
Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.
Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:
The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).
Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.
Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.
Litteratur:
Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press
Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press
Relaterte artikler
Å spore stormens utvikling. En kort introduksjon til Andreas Malms kritikk av fossilkapitalen
«Tør å føle på panikken. Velg så mellom de to hovedalternativene: forplikt deg til den mest militante og urokkelige opposisjonen som finnes mot dette systemet, eller sitt og se på mens alt sammen forsvinner ned i sluket.»1
Daniel Vernegg, samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.
Foto: Markus Trienke
Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en «økologisk leninisme» og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen.2 Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar.3 Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.
Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre «stormens» – Malms metafor for klimakrisa – utvikling. 1
Teori som politisk veikart
I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den4, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at «den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.»5
Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av «utydelige grafer og tåkete tenking», er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle «konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere»6. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.
Primitiv akkumulasjonog industriell kapital
De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende», skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni7.
skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.
Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.
I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang8.
I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood9, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen10, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte «enclosure»-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.
Fossil kapital som våpen i klassekampen
Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.11
Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.
Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte «en reservearme av arbeidskraft» som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass.12 Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.13
Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri14. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.
Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur
For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet.15 Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen.16 Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.
En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm17. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.
Hvordan ser Malms politiske veikart ut?
Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. «Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992», skriver Malm, «når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter».18 I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn «litt forsiktig pirking borti markedet».19 Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.
Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det «ikke bare er latterlig, men uansvarlig» å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer20.
Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn «rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng» for fossilkapitalens infrastruktur21. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader22. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke «multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien», skriver han, «forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje»23.
Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at «[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger»24. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en «Green New Deal», men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!)25.
Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.
1 Malm, A. (2017). The Progress of this Storm. Nature and Society in a Warming World. Verso. s. 16. Min oversettelse.
2 https://jacobinmag.com/2020/06/andreas-malm-coronavirus-covid-climate-change
3 https://www.penguinrandomhouse.com/books/654307/how-to-blow-up-a-pipeline-by-andreas-malm/
4 Marx’ ellevte tese om Feuerbach. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm
5 The Progress. s. 226
6 Ibid. s. 16.
7 Fossil Capital. s. 10. Min oversettelse.
8 En tilnærming til historisk utvikling en finner eksempler på i en rekke tradisjoner. Innen den marxistiske var G. A. Cohen en fremtredende representant for et slikt syn.
9 Som begge skrev/skriver innen en tradisjon som ofte omtales som «politisk marxisme».
10 Nærmere bestemt i kapittel 26 i vol. 1.
11 Fossil Capital. s. 80. Malm anslår at kullkraft oversteg 50 prosent en gang mellom 1834 og 1838.
12 Kullkraftens fordeler i rom utlegges i kapittel 7 av Fossil Capital.
13 Kullkraftens fordeler i tid behandles i kapittel 8 av Fossil Capital.
14 Blant andre navn, som Silvia Federici, Raniero Panzieri og Harry Cleaver. En god (og den eneste engelskspråklige) gjennomgang av tradisjonens oppkomst og utvikling kan leses i Wright, S. (2002). Storming Heaven: Class Composition and Struggle in Italian Autonomist Marxism. Pluto Press.
15 Se kapittel 7 i The Progress.
16 Malm er forøvrig svært kritisk til begrepet antroposcenen, som impliserer at menneskeheten som helhet har ansvaret for klimakrisa, og foreslår derfor det alternative begrepet capitaloscenen, som uttrykkelig spesifiseres hvor ansvaret hører hjemme. Se Fossil Capital s. 391-396.
17 Ibid. s. 160.
18 Fossil Capital. s. 383.
19 Ibid.
20 Ibid. s.
21 The Progress. s. 16.
22 Se kapittel 10 i Fossil Capital for en levende og inspirerende utleggelse om generalstreiken i 1842.
23 Les Malms refleksjoner etter 2016s Ende Gelände her: https://salvage.zone/online-exclusive/the-end-of-the-road-andreas-malm-on-the-ende-gelande-protests/ Min oversettelse.
24 Ibid.
25 Bokmelding om Malms kommende bok: https://mronline.org/2020/08/06/a-review-of-andreas-malms-corona-climate-chronic-emergency-war-communism-in-t
Relaterte artikler
Motstand mot undertrykking er meningen med livet. Om utviklinga av demokratibevegelsen i Tyrkia.
Det er farlig å drive med lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, spesielt for den kurdiske minoriteten, som har blitt forsøkt utsletta. I denne artikkelen får vi en presentasjon av den kurdiske progressive bevegelsen i Tyrkia, både ideologisk og organisatorisk, og tre viktige områder for denne bevegelsen: demokrati nedenfra, kvinnefrigjøring og økologi.
Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og Solidaritet med Kurdistan
Foto: Rasande Tyskar / Flickr
Alle som deltar i lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, risikerer fengsel, tortur og død. Tyrkia har aldri hatt en demokratisk revolusjon, slik vi i Norge opplevde for over 100 år siden. Særlig har den kurdiske minoriteten på over 20 millioner fått merke Tyrkias kvasi-demokrati. Ved siste lokalvalg i mars 2019 vant det progressive Folkenes demokratiske parti (HDP) 65 distrikter/kommuner. Nå er det bare 19 borgermestere igjen. Resten fikk enten ikke tiltre eller har blitt avsatt, og staten har enten gitt oppdraget til det nest største partiet, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), eller utpekt en administrator som dikterer i tråd med AKPs politikk.1
Mange av de avsatte politikerne sitter i fengsel anklaget for støtte til terrorisme. Tyrkia har overfylte fengsler og sliter med å få bygd nok til det stadig økende antallet som er rundt 300 000 innsatte. Nå i april 2020, under korona-epidemien, slippes flere titusener fanger ut av fengsel for å hindre massedød. Men det er de vanlige kriminelle som slippes ut, ikke de politiske fangene som utgjør mange titusener.2
Utslettelse
Helt siden danninga av Tyrkia i 1923 har staten ført en politikk for å utslette kurderne. Denne målsettinga er umulig å oppnå, da kurderne er for mange og for livskraftige. De har ført kontinuerlig motstandskamp mot alle tiltak som staten har kommet med. Men motstandskampen krever ofre. Utallige lovlige folkelige organisasjoner og politiske partier har blitt forbudte. Mange titusener er drept og lemlesta. Mange tusen landsbyer er jevna med jorda og beboerne tvangsflytta. Arbeidsløsheten i de kurdiske områdene er skyhøy. Da jeg var i Diyarbakir i sørøst-Tyrkia i 2019 (byen heter Amed på kurdisk, men alle navn på byer og tettsteder i den kurdiske delen av Tyrkia har fått påklistra tyrkiske navn) fortalte min tolk i forbifarten at så å si alle kvinnene hun kjenner i byen, går på angstdempende medisin. Dette skyldes den brutale framferden til politiet og militæret som plutselig stormer inn i en leilighet midt på natta i en razzia. Eller plutselige arrestasjoner av folk rett fra gata uten grunn. Jeg så med egne øyne hvordan byen var overfylt med politi og militære. Det ga inntrykk av en beleira by under okkupasjon.
PKK
I denne atmosfæren kjemper den progressive bevegelsen, som prøver å jobbe mest mulig legalt, men som naturligvis tvinges til å jobbe illegalt, for å utvikle demokrati nedenfra. Den moderne kurdiske motstanden fikk en avgjørende nydanning med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i syttiåra. PKK, som var illegalt fra første dag, prøvde å kombinere legal kamp, illegal og væpna kamp fra starten. I 1984 begynte de en geriljakrig etter langvarige forberedelser. Men målsettinga om en egen kurdisk nasjonalstat ble forlatt som en del av oppsummeringene etter falitten til sosialismen i Sovjetunionen og Kina.
Som et resultat av omlegginga av ideologien og politikken, ble nye organer med nye programmer etablert på begynnelsen av 2000-tallet. Det viktigste fellesorganet nå er De kurdiske fellesskapenes forening (På kurdisk: Koma Civakên Kurdistan), (KCK) som har en egen «kontrakt» som baserer seg på demokratisk føderalisme, og som beskriver hvordan både masseorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, partier og kooperativer (kommuner) skal fungere i kurdiskdominerte områder og i diasporaen. PKK er den viktigste organisasjonen i KCK. KCK må operere i hemmelighet.3
Ny ideologi
Nasjonalstatstankegangen er oppsummert som en kapitalistisk tankegang som viderefører en undertrykkerstat og nasjonalsjåvinisme. Målsettinga er ikke å erobre nasjonalstaten og bygge opp en sosialistisk nasjonalstat, men å bygge opp demokratiske strukturer nedenfra her og nå, og over tid svekke statens posisjon til fordel for et folkelig organisert demokrati. Mange av de folkelige organisasjonene, også de legale organisasjonene, særlig i de kurdiske områdene, har nå lagt om politikken og ideologien i samme retning. Endringene gjelder ikke bare Tyrkia, men også progressive organisasjoner og partier i Syria, Irak og Iran. Også internasjonalt er det en voksende oppslutning om denne strategien. Vil den lykkes? Eller er den en blindvei? La oss se litt nærmere på hva den innebærer.
Folkenes demokratiske parti (HDP)
Det viktigste spørsmålet er altså et flerstemmig demokrati nedenfra. Dette innebærer at organisasjoner dannes for alle slags grupper av mennesker for å sikre at de er organisert og kan utvikle seg som gruppe, og at de kan få innflytelse som gruppe i den generelle bevegelsen. I og med at man vil sikre mest mulig demokratiske vedtak der alle blir hørt, er man opptatt av mest mulig konsensus. Utover 2000-tallet, etter hvert som de nye ideene spredte seg, slutta stadig flere organisasjoner opp om de nye ideene. I 2011 kom mange organisasjoner sammen og danna Folkenes demokratiske kongress (Halkların Demokratik Kongresi, HDK). I 2012 danna HDK det parlamentariske partiet HDP.
Da HDP ble stifta, bragte det sammen en brei koalisjon av kurdiske og tyrkiske venstrepartier, men også ulike organisasjoner for minoriteter, representanter for sivilsamfunnet, økologiske bevegelser, fagforeninger, LHBTQ-bevegelser og kvinneorganisasjoner. Totalt deltok 37 ulike partier og organisasjoner på stiftelseskongressen. HDP organiserer seg på en slik måte at alle slags minoriteter og masseorganisasjoner blir representert i styrende organer. Det samme gjelder prosessen med å velge delegater til lokale og nasjonale valg.4
Kvinnefrigjøring
En sentral tese er at det viktigste enkeltspørsmålet for menneskehetens frigjøring er frigjøringa av kvinnene. Dette begrunnes blant annet med at det var nettopp kvinnenes verdenshistoriske nederlag i den neolittiske perioden som var begynnelsen på patriarkatet, klasseundertrykkinga og undertrykkerstaten. Det er altså først når kvinneundertrykkinga er nedkjempa at menneskeheten kan bli fri fra all undertrykking. Denne holdninga gir omfattende konsekvenser for organiseringa av kampen. Organisasjonene har kvinnekvotering, medledersystemet med begge kjønn representert i alle ledelsesposisjoner, særegen kvinneorganisering i alle organisasjoner (inklusive militære organisasjoner), og i noen organisasjoner har kvinneorganiseringa vetorett over vedtak fatta i organ der begge kjønn er representert.
En nyvinning innafor for eksempel HDP er kvinneforsamlinger. Disse er uavhengige, men likevel en del av HDPs strukturer. Alle kvinnekandidatene til allmenne valg blir utpekt av kvinneforsamlingene som har sitt eget partiprogram og vetorett i alle HDP-vedtak som angår kvinner.5
Økologi
Et tredje område med høy prioritet er økologi. Bevegelsen legger stor vekt på å utvikle mest mulig sjølforsyning og kjemper mot det som PKKs grunnlegger Abdullah Öcalan kaller industrialisme, som kort fortalt er kapitalistisk industriell vareproduksjon og industrielt jordbruk. Kampen mot et kjøpesenter til forsvar for Geziparken i Istanbul i 2013 var en viktig hendelse som brakte sammen den kurdiskdominerte demokratibevegelsen og miljøbevegelsen. Kooperativer, småbønder, håndverkere, lokale småkapitalister osv. får støtte mot storkapitalen.6
Til tross for omfattende forfølgelse har HDP evna å etablere seg som et landsomfattende parti som også omfatter store deler av tyrkisk venstreside. For eksempel fikk HDP 7 av 88 representanter i Istanbul ved det nasjonale valget i 2015. De kurdiskdominerte områdene i sørøst er likevel bastionen.7
Etter 2016 har Tyrkia gått enda mer i retning fascisme med enda hardere og mer åpen undertrykking. Ved lokalvalget høsten 2019 lot HDP være å stille kandidater i områder der de sjøl ikke hadde vinnersjanser, men der det sosialdemokratiske partiet Det republikanske folkepartiet (CHP) hadde sjanse til å vinne. En slags antifascistisk valgtaktikk. Dette førte til et begredelig nederlag for AKP i Istanbul og andre større byer i vestre Tyrkia.
Alternative strukturer
I de kurdiske områdene jobber de demokratiske kreftene med å bygge opp både en alternativ økonomi, politiske strukturer med folke- og kvinneforsamlinger og alternativ kultur midt i denne fasciseringen. For eksempel prøver man å starte små kollektiver som produserer blant annet grønnsaker. Man organiserer språkkurs og kulturkurs for å styrke den kurdiske identiteten. Man utvikler ulike former for demokratiske organisasjoner som kjemper for å ivareta ulike minoritetsrettigheter. Staten slår hardt tilbake. Faktisk blir folk fengsla for en twittermelding mot Tyrkias invasjon i Syria. Tidligere borgermester Nalan Özaydın ble i retten i år anklaget for støtte til terrorisme og som bevis ble hennes støtte til et kvinnekontrollert grønnsakskooperativ.8 Den samme anklagen går igjen – støtte til terrorisme(!). Staten utnytter det mislykka kuppforsøket til å slå ned all opposisjon. Over 600 000 har vært under etterforskning siden kuppforsøket i 2016, hvorav de aller fleste over hodet ikke har noe med kuppmakerne å gjøre, men beskyldes for å være med i væpna organisasjoner.
Geriljakrig
Samtidig fører PKK, som er utpekt som terrororganisasjon av blant annet USA og EU, væpna kamp med egen kvinnegeriljahær, ungdomsorganisasjon, geriljahær og bygerilja9 for begge kjønn og jobber i hemmelighet over hele Tyrkia. Det antas at PKK har mellom 4 000 og 30 000 soldater og, antar jeg, mangegangeren i antallet medlemmer. Over 10 000 av de fengslede i Tyrkia er medlemmer av PKK.10
Holdninga til både den legale og den illegale demokratiske bevegelsen er at kampen er langvarig, at det ikke er de som lever nå som vil oppleve de samfunnsforholda de kjemper for. Blant aktivistene er holdninga at det å yte motstand er sjølve meninga med livet. Det er det kollektive målet og fellesskapet som betyr noe. Ens eget liv gir kun mening hvis det vies til kampen for menneskenes frigjøring.
Sluttnoter
1 https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2020/04/turkey-kurdish-movement-left-only-third-of-election-gains.html
https://www.evrensel.net/haber/400576/hdpnin-kazandigi-65-belediyeden-40ina-kayyum-atandi
2 https://www.aljazeera.com/news/2020/04/turkey-free-prisoners-curb-coronavirus-200414062852220.html
3 https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
4 https://en.wikipedia.org/wiki/Peoples%27_Democratic_Congress
https://jacobinmag.com/2019/03/turkish-local-election-hdp-erd
https://english.alaraby.co.uk/english/comment/2015/6/10/the-success-story-of-turkeys-kurdish-hdp-party
https://en.wikipedia.org/wiki/November_2015_Turkish_general_election
https://mesopotamia.coop/hdp-mayor-terrorism-charges-green-beans/
https://anfenglishmobile.com/news/civil-defense-units-yps-and-yps-jin-launch-revenge-offensive-43559
https://military.wikia.org/wiki/Civil_Protection_Units
https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/866092/Turkey_country_policy_and_information_note_Kurdistan_workers_party__PKK__February_2020.pdf
https://ahvalnews.com/pkk/turkeys-claims-pkk-demise-exaggerated
Relaterte artikler
Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet!
Hvilken rolle spiller kvinner i den kurdiske kvinnekampen? Er det bare som YPJ-soldater i kampen om Kobanê, eller har de en større historie? I denne artikkelen blir vi kjent med den en radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava.
Marie Sørhaug, sentralstyremedlem og leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Kurdishstruggle / Flickr. Kurdisk YPJ-soldat.
Det har lenge vært et tema for debatt blant kritiske, feministiske akademikere og aktivister at kvinner ofte er avgjørende for en revolusjon eller frigjøring, men med en gang målet er oppnådd vil kvinner ofte oppleve en backlash – da mange bevegelser nedprioriterer det såkalte kvinnespørsmålet for den angivelige større kampen. I konføderasjonen Nord- og Øst- Syria (også kjent ved det kurdiske navnet Rojava) pågår det en kvinnerevolusjon, midt i et område prega av krig. Mange har kanskje sett bilder av de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater, som da slaget om Kobanê sto, da flere tusen kvinner tok opp kampen mot Den islamske staten (IS), kjent for femicide, voldtekt som våpen og tok kvinner til sexslaver. Men, den kurdiske kvinnekampen har en historie som går mye lengre tilbake i tid enn 2014 og den kurdiske kvinnekampen er så mye utover egne forsvarsgrener – den har også sin egen ideologi og praksis.
Kurdere og Kurdistan
Navnet Kurdistan (Kurdernes land) dukker for første gang opp i arabiske skrifter i det 12. århundret. Kurderne er en folkegruppe som bor i de områdene som kalles Kurdistan: i det nordlige Irak, det nordvestlige Iran, det sørøstlige Tyrkia og det nordøstlige Syria. I tillegg til en kurdisk diaspora i Europa. Man regner med at det er rundt 35–40 millioner kurdere til sammen hvor rundt 20 millioner bor i Tyrkia, 10 millioner i Iran, 7 millioner i Irak og 2 millioner i Syria. I ingen av disse statene er kurderne majoritetsbefolkning.
I denne artikkelen om kurdisk kvinnekamp vil jeg fokusere på den radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava. Av de fire kurdiske delene er det også Bakur som har hatt en særegen, organisert kvinnebevegelse lengst.
My Whole Life Was a Struggle
Flere kurdiske feministiske akademikere har argumentert for at den væpnede kampen til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan – Kurdistans arbeiderparti) og de pro-kurdiske partiene har vært sentral for mobiliseringa av kurdiske kvinner. I første bind av selvbiografien til Sakine Cansız, My Whole Life Was a Struggle, skriver hun om sin politiske oppvåkning og stiftelsen av PKK. Cansız ble født i 1958 i Dersim. I 1938 gjennomførte den tyrkiske staten en massakre hvor 10 000–15 000 mennesker ble drept, etter at befolkninga hadde protestert mot nye lover innført av den da unge tyrkiske staten. Rundt 11 600 personer ble tvangsflyttet til de vestlige delene av Tyrkia. De protesterte mot en omfattende assimileringspolitikk hvor kurdisk språk, kultur og historie skulle fjernes, og hvor målet var å skape en homogen tyrkisk stat. Noen år etter massakren fikk byen det nye tyrkiske navnet Tunceli som et ledd i «tyrkifiseringsprosessen». Dersim er det kurdiske navnet på byen. Både den gang da og nå er Dersim kjent som et sted for opprør, og det var dette som var bakgrunnen for Cansızs oppvekst hvor hun senere kommer i kontakt med den kurdiske frigjøringsbevegelsen først. I 1978, 20 år gammel, er hun medstifter av PKK, sammen med en annen kvinne. Cansız ble fengslet bare to år senere og blir sittende fengslet i 12 år, men det politiske arbeidet fortsetter både innafor og utafor fengselsmuren.
Çağlayan peker på hvordan diskursen rundt kurdiske kvinner endrer seg fra den nasjonalistiske diskursen på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall, hvor kvinner figurerer mest som symboler og markører for en kurdisk identitet som blir framstilt som annerledes og moderne. Senere utover 80-tallet blir kvinners plass i det offentlige viktig og deres politiske mobilisering får en viktig rolle i de ideologiske og politiske tekstene. Utover 90-tallet blir også kvinnekamp og likestilling viktigere innenfor den kurdiske bevegelsen, når man ser at den aktive deltakelsen av kvinner både som politikere, aktivister og geriljasoldater øker. Cansızs liv er på mange måter et godt bilde på dette. Tiden hun sitter fengslet, bruker hun på skolering og organisering av andre kvinner, før hun blir en del av geriljaen til PKK da hun slipper ut, og deretter blir sendt til Europa for å drive politisk arbeid der.
Fra Bakur til Jinwar
Kvinnefrigjøring får som nevnt etter hvert en viktigere rolle i den kurdiske frigjøringskampen og blir i seg selv et sentralt mål. Kvinner i den kurdiske bevegelsen trekker både fram sin egen kamp for å sette kvinnekamp på dagsorden, samtidig som de refererer til Öcalan sine tekster. Abdullah Öcalan, som til tross for at han sitter isolert og fengslet fortsatt regnes som den kurdiske frigjøringsbevegelsens leder, har også skrevet om kvinnefrigjøring. Han introduserte begrepet jineolojî i 2003, som kommer av det kurdiske for kvinne (jin) og lojî, som er en form av det greske ordet logos, for kunnskap. Jin er avledet fra det kurdiske ordet jiyan som betyr liv. Han skiller jineolojî fra (den vestlige) feminismen og kritiserer den for å være for snever i sin ideologi, selv om han anerkjenner at det har vært viktig for å sette fokus på kvinners situasjon gjennom historien. En kritikk går for eksempel på kunnskapsproduksjon, ved at historiefaget ikke har klart å synliggjøre kvinnens posisjon gjennom tidene. Men det er også en helhetlig samfunnsideologi: «et samfunn kan ikke bli fritt uten at kvinner er fri» (Öcalan, 2017, s. 89). Det er tett koblet opp mot Öcalans konsept om demokratisk konføderalisme, og tar også for seg økonomi, natur-samfunn relasjoner og styresett.
Ut fra dette ideologiske bakteppet har det vokst fram en rekke ulike måter å praktisere dette på. Blant annet praktiseres co-lederskap, hvor det i organisasjoner innenfor den kurdiske bevegelsen med både menn og kvinner skal være delt lederskap på alle organisatoriske nivå innenfor organisasjonen. Det vil si at hver lederposisjon skal ha en mann og en kvinne. Den kvinnelige co-lederen er valgt av bare kvinnene, mens den mannlige co-lederen er valgt av både menn og kvinner. I tillegg til dette er det egen kvinnekvotering. Slike tiltak fører fram: i valget som var i Tyrkia i juni 2018 var det 40 % kvinner blant HDPs representanter. Blant AKPs (Erdogans parti) og CHPs representanter var andelen 15,8 % og 15,8 % henholdsvis, og totalt i parlamentet var andelen 17,5 %.
I Afrin i 2016, en del av selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria før okkupasjonen av den tyrkiske staten, var 65 % av sivilsamfunnet, politiske og militære institusjoner selvorganiserte kvinner. I alle institusjoner hvor begge kjønn deltar er det en egen kvinnekvote på minst 40 %. Det vil si at i hvert råd, lederskap, rett og lignende må det være minst 40 % kvinner. I selvstyremyndighetene har man også innført egne kvinneakademier og forsvarsenheter (YPJ, nå en del av SDF). Lover mot diskriminering, tvangsekteskap og polygami har blitt vedtatt. Det har blitt etablert en egen landsby bare for kvinner og barn i de selvstyrte områdene: Jinwar. Den ble offisielt åpnet 25. november 2018 og skal gi kvinner et trygt sted å bo uten vold og undertrykkelse, og er basert på jineolojî, økologi og selvberging. Det er ment som et eksempel for en løsning for hvordan kvinner kan organisere seg og leve sammen – og være et alternativ til det patriarkalske systemet (se jinwar.org).
Men, både Jinwar og den kurdiske kvinnebevegelsen har vært utsatt for mange angrep, både i Syria, Tyrkia og i Europa. Jinwar ble midlertidig evakuert da den tyrkiske invasjonen i Nord- Syria startet sist oktober, og Hevrin Khalaf, som var generalsekretær i Syrian Future Party ble i oktober 2019 likvidert av tyrkiske leiesoldater i et angrep som Amnesty International har omtalt som krigsforbrytelser. I 2013 ble Sakine Cansız, sammen med Fidan Doğan og Leyla Şaylemez, som også var kurdiske kvinneaktivister, henrettet i Paris. Ingen har blitt dømt for drapene. Kvinneorganisasjoner som the Free Women’s Congress (KJA), den største paraplyorganisasjonen i Tyrkia og Nord-Kurdistan for kvinnebevegelsen, har blitt stengt av den tyrkiske staten. Men til tross for disse angrepene fortsetter kampen, både i Kurdistan og i diasporaen, og den bevegelsen jeg har lært å kjenne, gir ikke opp selv om det kommer stadig nye angrep.
Tittelen på denne artikkelen, Jîn, jîyan, azadî! (på norsk: Kvinne, livet, frihet!) er et mye brukt slagord på kurdisk som du ofte hører på demonstrasjoner. Det kan ikke bli noe frihet uten kvinnefrigjøring, hverken for kurdere eller andre.
Blant kildene:
Burç, R. (2019). One state, one nation, one flag—one gender? HDP as a challenger of the Turkish nation state and its gendered perspectives. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 21(3), 319–334. https://doi.org/10.1080/19448953.2018.1497755
Çağlayan, H. (2012). From Kawa the Blacksmith to Ishtar the Goddess: Gender Constructions in Ideological-Political Discourses of the Kurdish Movement in post-1980 Turkey. Possibilities and limits. European Journal of Turkish Studies. Social Sciences on Contemporary Turkey, 14. http://journals.openedition.org/ejts/4657
Çaha, Ö. (2011). The Kurdish Women’s Movement: A Third-Wave Feminism Within the Turkish Context. Turkish Studies, 12(3), 435–449. https://doi.org/10.1080/14683849.2011.604211
Cansiz, S. (2018). Sara: My Whole Life Was a Struggle. Pluto Press.
Dirik, D. (2017). Self-Defense Means Political Autonomy! The Women’s Movement of Kurdistan Envisioning and Pursuing New Paths for Radical Democratic Autonomy. Development, 60(1), 74–79. https:doi.org/10.1057/s41301-017-0136-3
Knapp, M., Flach, A., & Ayboga, E. (2016). Revolution in Rojava: Democratic Autonomy and Women’s Liberation in Syrian Kurdistan. Pluto Press.
Öcalan, A. (2017). Liberating Life: Woman’s Revolution. I The Political Writings of Abdullah Öcalan: Kurdistan, Women’s Revolution and Democratic Confederalism (s. 57–96). Pluto Press.