Stein Stugu
Du har sparken!
Manifest, 2017, s. 262

Denne spenstige tittelen er nemlig tittelen på boka til Stein Stugu som omhandler HR (Human resources) og amerikanisering av norsk arbeidsliv. Tittelen kan sees på som et frampek på hva vi kan vente oss i Norge om utviklingen fortsetter som den er nå, da med klar henvisning til det kjente sitatet til en ganske så kjent nyvalgt president.

Stein Stugu tar leseren med på en reise igjennom kjente utviklingstrekk i norsk arbeidsliv. Du vil definitivt kjenne deg igjen om du har vært noen år i arbeidslivet i en større bedrift. Samtidig vil du gjenkjenne alle den skjulte strategien bak alle medarbeidersamtalene, alle omstillingene på bedriften din, og selvfølgelig: Ledelse og arbeidere er i samme båt, vi skal samme vei.

HR sitt inntog i norsk arbeidsliv er et skjult angrep på arbeiderklassen. HR er en oppgradering av den gamle personalsjefen som alltid var på lag med alle, og som hadde som hovedoppgave at alle skulle være snille og greie mot hverandre. HR er noe helt annet. Ansatte blir sett på som ressurser for å tjene firmaet, og HR skal brukes til å effektivisere ressursene til maksimal profitt. Dette en av beskrivelsene Stugu bruker som begrepet «Hard HR». For det finnes faktisk flere typer HR i arbeidslivet. Alt etter hvilken utdanning og tro personen har hatt før man inntar rollen.

Du har sparken viser leseren forskjellige måter HR blir praktisert på, men boka forteller også hvordan fagbevegelsen reagerer og hvordan man bør møte HR. Stugu bruker erfaringen som mangeårig tillitsvalgt fra Ringnes og Orkla til å gjøre om fine ord som HR bruker, til begreper enhver arbeider forstår. Og som man har opplevd på arbeidsplassen sin. Gjennom en inpirasjon fra amerikansk ideologi og tenkning har HR en bevisst strategi for å bekjempe fagbevegelsen, da fagbevegelsen har noe som står i veien for individualisering – samhold og fellesskap.

«Den norske arbeidslivsmodellen trues nå av en mer autoritær ledelse med vesentlig større vekt på individuelle prestasjoner, individuell lønn, rapportering og kontroll. Sammen med nye organisasjonsformer svekker dette muligheten for faglig organisering. I sum bidrar dette til en amerikanisering av arbeidslivet,» skriver Stugu. Dette er bekymringer flere i fagbevegelsen har allerede, men få har kanskje forstått at det er et system på det hele. Et system som følges slavisk, delmål som nås, sten for sten, legger HR til rette for at det kommer et nytt arbeidsliv frem, basert på et nyliberalistisk menneskesyn hvor alle mennesker er ansett som egoister. Egoister som individer er de som driver verden framover. Vil du noe sted i verden må du gjøre karriere. Hvem har vel ikke hørt det før, er du fornøyd med å bare være elektriker?

Hva er det McDonalds, Rema 1000, Narvesen og mange flere butikker har til overs? Hvorfor tjener de så sabla mye penger? Det er franchise bedrifter. De er som skreddersydd til å passe HRs fleksibilitetsmal. Franchisegiveren styrer hva som skal gjøres, samtidig som de kan organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret som det passer dem. Stugu forklarer på en god måte kynismen i hele organisasjonsformen, og det er kanskje en god grunn til at noen tar til orde for å forby hele formen franchise?

Ytringsfrihet. Muligheten til å si ifra hvis du føler noe er urettferdig på din arbeidsplass, det er noe man setter pris på i Norge. Men hva når arbeidsgivere setter klausuler i arbeidskontrakta di som sier du ikke har lov til å være kritisk mot din arbeidsgiver, selv ikke etter arbeidsforholdet er over? Du er bundet, og arbeidsgiveren kan diktere hva som skal komme ut av informasjon. Du husker kanskje alle konfliktene som har vært med Ryanair eller Norwegian? Stugu har flust med eksempler hvor han plukker ifra hverandre argumentasjonen brukt av diverse næringslivsledere og høyrepolitikere som lovpriser nyliberalistiske verdier og ideologier. Taushetskulturen der kritikk blir ansett som illojalt fordi det bryter med bedriftens verdier. Akkurat som den tøffe renholderen som sto fram fra ISS som klaget over det enorme arbeidspresset de ble pålagt på jobb. Renholderen ble trua av ISS i ettertid med skriftlig advarsel. Var det fordi ISS ikke likte at de ble kritisert?

Har du lett etter argumentasjon for å forhindre at lønnsoppgjør endres fra fordelingspolitikk til belønning og straff? Da er dette boka du må lese. HR ser ikke på lønn som du får mot at du arbeider – lønn er noe som gis som belønning gitt at du tilfredstillier målene bedriften og HR har satt!

Bygger vi ikke motmakt raskt mot denne amerikaniseringen av norsk arbeidsliv, vil mer og mer makt forskyve seg og øke ulikheten i arbeidslivet som Stugu sier:

«Det er flere sider ved HR som svekker fagbevegelsen. Én ting er den ideologiske individualiseringen, men minst like viktig er pulveriseringen av arbeidsfellesskap.»

Kanskje det største problemet med HR er at det innføres på en bedrift med små tiltak om gangen. Litt etter litt blir det implementert. Flere og flere målinger, medarbeiderundersøkelser. Kjente tiltak får plutselig helt nye navn inspirert av HR-tenkning. Det innføres en sterk grad av kontroll i arbeidet og friheten i arbeidet forsvinner. Du skal styres som arbeider.

Du har sparken kan leses når som helst og den er særs relevant. Den vil skremme deg, du vil føle deg maktesløs, og du vil ønske å skape en motmakt. Boka mangler kanskje litt på hvordan skape en kollektiv motmakt med unntak at man bør være med i fagforeningen og arbeidsfelleskapet. Her kunne Stugu helt sikkert hatt med mer. Det skal dog nevnes at Stugu holder fagbevegelsen og sine egne erfaringer som en rød tråd gjennom hele boka – så man alltid har relevante situasjoner å sammenligne med – noe som gjør at du ikke trenger å være ekspert på feltet for å komme igjennom boka. Er mye av bokas innhold ukjent for deg, vil innholdet mest sannsynlig holde deg våken om nettene helt til du kommer til på jobben, og du har et helt nytt syn på HR-sjefen.

Les boka – bli opplyst – skap en motmakt.

Markus Hansen,
Leder av Heismontørenes forening og er faglig leder i Rødt.

Saken om nazistmarsjen i Kristiansand lørdag 29. juli viser at en del høyst oppegående, opplyste mennesker ikke har forstått at nazistene faktisk er en aktivt voldelig bevegelse som ikke «bare» har ille meninger, men som utøver vold og drap i stort omfang. De er organiserte voldsforbrytere på marsj.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.
Foto: Faksimile fra aftenposten.no, 29. juli 2017

Kristiansand-politiet definerte sin rolle som at de først og fremst skulle sikre ro og orden. De oppfattet nok at de hadde med potensielt voldelige demonstranter å gjøre, men de så det da som sin oppgave å sørge for at ingen stoppet dem, for da kunne det bli bråk. Ole Tellefsen stilte seg opp i Kristiansands gågate Marken, der nazistene kom marsjerende. Til Dagbladet 30. juli beskrev han forløpet slik¹:

«Nynazistene ville skape redsel. Det lille jeg kunne gjøre var å stå der jeg pleier å stå, se dem rett inn i øynene og ikke vise redsel. Så skjedde det jeg regnet med. De kom med skjellsord og slag. De klarte faktisk å knekke et ribbein på meg, men jeg forholdt meg helt rolig hele tida».

Så grep politiet inn – mot Tellefsen. Han ble påsatt håndjern, og han og en annen ble bortvist så nazistene skulle få marsjere videre uhindret.

Mange reagerte med protest mot politiets håndtering av saken. Men de møtte de nærmeste dagene etterpå en rekke kommentarer fra folk som har status som mer eller mindre framtredende meningsbærere, og som mente at riktignok var det vel ikke så bra å bortvise og legge i håndjern folk som prøvde å stå opp mot nazistene, men det overordnede hensynet var hensynet til ytringsfriheten. Derfor hadde Kristiansand-politiet grunnleggende rett når de beskyttet nazistenes demonstrasjon.

Bergens Tidendes hadde 2. august en leder med overskriften «Nynazister har også ytringsfrihet»². Der kritiserte de bl.a. skarpt Venstres Abid Raja, som hadde sagt at «det er åpnet en låvedør for ekstremistiske demonstrasjoner». BTs redaktør satte seg på sin høye hest og slo fast at «Låvedøren er allerede åpen. Den kalles grunnloven». Tidligere leder av Politiets Fellesforbund, regionlensmann Arne Johannessen kom med liknende synspunkter i NRKs nyhetssendinger på ettermiddagen 1. august.

«Knus homolobbyen» var parolen for demonstrasjonen i Kristiansand. Det var den såkalte Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) som arrangerte. Først og fremst er dette en svensk organisasjon, Den Nordiska Motståndsrörelsen. Den prøver å få etablert en norsk avlegger med Haakon Forwald som talsmann. Han bor i Sverige. Demonstrasjonen i Kristiansand besto i det vesentlige av tilreisende svensker, og den var åpenbart et viktig tiltak i arbeidet for å bygge en norsk avdeling av DNM.

DNM er tett knyttet til voldsbruk. Vi som er homofile i Norge har all grunn til å frykte at parolen er bokstavelig ment.

I juni 2016 ble transpersonen Madeleine Delbom myrdet av svenske nazister. I februar i år ble tre menn og en kvinne dømt for drapet. Fem andre i det samme miljøet ble dømt for medvirkning eller for å ha unnlatt å avsløre drap som de kjente til. Det grundig planlagte drapet skjedde ved at Madeleine ble strupet med en flaggline i baksetet på en bil, og deretter ble hun trukket ut på bakken og knivstukket til døde³. Av pressefoto i svenske medier framgår det at to av drapsmennene deltok i Den Nordiska Motståndsrörelsens nazimarsj i Borlänge 1. mai 2016, altså seks uker før drapet.⁴

Blant dem som gikk foran i Kristiansand-marsjen, var den svenske nazisten Pär Öberg, som er talsperson for DNM. Da svenske Expressen 5. februar spurte om han syntes at det var problematisk at folk som sympatiserer med DNM var dømt for drapet på Madeleine Delbom, ville han ikke svare⁵. Og de marsjerte altså sammen i Borlänge 1. mai seks uker før drapet.

I den samme nazimarsjen i Borlänge gikk også minst en av de nazistene som senere ble fengslet for bombeangrep i Sverige, ifølge NRK 28. februar i år. NRK meldte at det svenske sikkerhetspolitiet kopler medlemmer av DNM til bombeattentater mot en bokhandel og mot asylmottak⁶. Svenske Expressen skriver 5. februar at «Säkerhetspolisen bedömer att Nordiska motståndsrörelsen har en hög våldskapasitet och att partiet utgör ett allvarligt hot mot meningsmotståndare»⁷.

I nazimarsjen i Borlãnge gikk også ledende folk i det som de prøver å etablere som norsk avdeling av DNM. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ble 28. februar intervjuet i NRK om det norske nazistmiljøet. Seksjonsleder Jørn Presterudstuen sa det slik:

«Vi mener at det er tette bånd mellom vårt miljø og det svenske miljøet, og en utvikling i det svenske miljøet mot stadig mer og tøffere voldelige aksjoner frykter vi at kan påvirke også individer i Norge til å gjennomføre tilsvarende aksjoner her»⁸.

Det hører med i dette bildet at den svenske lederen av DNM, Simon Lindberg, kopler jødehat og homohat. På organisasjonens nettsider skriver han:

«Kanske är det därför inte så förvånande att homolobbyn grundades av en jude och har framdrivits av sionistiska organisationer ända sedan dess som en medveten del i en kamp för att negligera det nordiska folket?!».

Dette er selvsagt sludder, men det er en giftig blanding.

Demonstrasjonen i Kristiansand var et målrettet anslag mot det som LHBT-personer gjennom mer enn 60 års organisert kamp har klart å oppnå av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og frihet til å leve i tråd med våre dypeste og beste følelser. Det er en rekke eksempler på at homofile, lesbiske og transpersoner er blitt utsatt for vold og drap av høyreekstremister og nazister. Jeg synes vi må kunne kreve at det blir tatt på alvor at LHBT-personer kan føle frykt, og at nazistenes angrep kan føre til at en del av oss går tilbake til tidligere tiders taushet.

Under overskriften «Ta nazitrusselen på alvor» skrev jeg en replikk til BTs lederartikkel⁹. Jeg påpekte at for oss som er angrepsmål for nazistene, og som løper risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelsene deres, i verste fall lemlestelse eller drap, ser denne saken helt annerledes ut. Det er jo vår ytringsfrihet som er under angrep, ikke nazistenes.

I Kristiansand var det LHBT-personer som var målgruppen. Nazistenes voldelig kamp har i enda større omfang rettet seg mot innvandrere generelt og asylsøkere og flyktninger spesielt. I Sverige har fagbevegelsen og faglig tillitsvalgte vært angrepsmål for DNM. Et eksempel er mordbrann rettet mot en kasserer i det svenske bygningsarbeiderforbundet. Gunnar Westin i det store svenske fagforbundet SEKO (Service- och kommunikationsfacket) sier det slik:

«Nordiska motståndsrörelsens projekt syftar till att bygga upp en terrorrörelse som arbetar aktivt för att genom hot, skrämsel och ibland direkt våld avskaffa och upphäva de demokratiska rättigheter som arbetarrörelsen har tillkämpat sig i det här samhället».¹⁰

På DNMs nettsider finner vi stoff, bl.a. i form av taler som lederen Simon Lindberg har holdt, som har mange likhetstrekk med innholdet i Anders Behring Breiviks såkalte «Manifest».

Det er helt riktig som mange har påpekt, at ytringsfriheten er lite verdt hvis den ikke omfatter meninger og holdninger som du er rykende uenig i. Også nazistenes tankegods bekjempes mest effektivt gjennom diskusjon og overbevisning. Sånn sett ligger det noen dilemmaer her som ikke er så enkle.

Men det er virkelig sjokkerende at en rekke viktige meningsbærere her i landet, bl.a. en del som presenterer seg som tilhengere av såkalte «liberale» verdier, kan prestere å helt overse at det er nazistene som angriper ytringsfriheten, og at de som trenger støtte i ytringsfrihetens navn, er oss som er nazistenes angrepsmål.

Når svenske nazister drar på tur til Norge for å lage avdeling her og bruker en truende kampanje mot «homolobbyen» som virkemiddel, er det siste som trengs at viktige meningsbærere konsentrerer sine bekymringer om hvordan man skal sikre at de svenske nazistene skal få mulighet til å demonstrere og fremme sitt giftige budskap. Nazitrusselen må tas på alvor.

Noter:

1: http://www.dagbladet.no/nyheter/nynazistene-fikk-ga-i-fred-ole-ble-pasatt-handjern-og-bortvist-da-han-sto-foran-dem/68549547

2: https://www.bt.no/btmeninger/leder/i/01d3M/Nynazister-har-ogsa-ytringsfrihet?spid_rel=2

3: http://www.expressen.se/nyheter/de-doms-for-mordet-pa-madeleine-i-langshyttan/

4: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

5: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

6: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

7: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

8: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

9: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/VVJ64/Ta-nazitrusselen-pa-alvor

10: https://www.stockholmsfria.se/artikel/125532

Alle som ikke har vært i fullstendig koma har fått med seg disk­usjonen rundt eiendomsskatten. Du hører den bak deg i køen på butikken. Du hører den på nabobordet på stamkafeen. Du hører at det prates når du går gjennom glasshuset. Og har du internettilkobling, så finner du raskt ut at det er hottere shit enn porno og kattungevideoer til sammen.

Christian Kristiansen
Kokk, samfunnsdebattant og medlem i partiet Rødt.
Foto: Chris-Håvard Berge

Selv fulgte jeg den med et halvt øye. Jeg eier ikke egen bolig og min holdning har inntil nylig vært «not my circus. Not my monkey». Når jeg allikevel bestiger mitt tastatur i sakens anledning så skyldes det at jeg ser at diskusjonen nærmest har drukna i idiotisk navlebeskuende privilegieblindhet hvor den ene kaksen etter den andre overdøver hverandre i vikarierende begråtelse over den armod denne skatten vil bringe over en av de mest kjøpesterke samfunnsklassene i verdenshistorien.

Det er på tide at noen korrigerer det latterlige selvbildet den norske middelklassen har fått, som en slags forfulgt minoritet, hvor onde sosialister jager dem fra skanse til skanse og beslaglegger fruktene av deres ansikts sved, og helst så at alle sulta i hjel på gata.

Opposisjonen utnytter kaoset rundt eiendomsskatten for alt det er verdt. Posisjonen løper rundt som påfyrte høns på ei skute som driver mot land mens det brenner i alle seil. Redaktører på lederplass kaster seg på og masturberer dette selvbildet, helt og holdent uten evne eller vilje til å korrigere med fakta, i god, postfaktuell stil.

Derfor tar jeg nå på meg den tunge, pedagogiske oppgaven å være ansvarlig voksen og forklare snørrungene på borgerlig side at vi kan ikke spise Bamsemums til middag hver dag. Vi må ha fiber i kosten. Jeg vet det er en uriaspost, og jeg kommer til å bli hata. Men jeg skal ikke bli president. Jeg skal ikke vinne noen popularitetskonkurranse. Så her kommer det. Det kommer til å bli vondt å høre det. Men det må sies. Sitt ned og hør på onkel Christian nå. Så skal han forklare dette slik at dere forstår:

Ingen liker å betale skatt. Jeg skjønner det. Det lugger å gi fra seg penger man har tjent. Det gjør det hos meg også. Men jeg går på asfalt. Når jeg blir syk, så finnes det et sikkerhetsnett som tar meg i mot og sørger for at jeg ikke går til grunne. Jeg har unger som både kan lese og skrive, og når jeg blir gammel, så kommer det noen etter meg og tørker hekken min og sørger for at alderdommen min ikke fortoner seg som et komplett mareritt med sakte og lidelsefull død, men heller blir en glidende overgang med gradvis tap av livskvalitet, inntil kalaset avsluttes på ei terminalavdeling med flinke folk som blir betalt for å sørge for at livsutgangen min blir minst mulig jævlig. Alt dette setter jeg pris på. 

Det er dette det handler om. Det er derfor jeg blir så innmari oppgitt når jeg ser folk som nyter de samme godene, fullstendig mangler dette perspektivet når de hyler og bærer seg over at vi må betale skatt. Det er en mentalitet rundt dette som er helt på trynet perspektivløs.

Jeg har en kamerat, som skal få være anonym – så vi refererer til ham kun som Arild Berg. (Hva er det med fotballfolk og det å tenke klart om disse tingene som ikke helt fungerer? Litt mange baller i hodet? Nuvel.)

Berg har begått en tekst om dette, hvor han tar på seg oppgaven å kritisere fordelingsnøkkelen knytta til eiendomskatten. Og det er jo grei skuring, men det klinger falskt i ørene. Fordi: Selv om han ikke angriper boligskatten som sådan, så skinner det liksom igjennom at det egentlig er skatten i seg selv det handler om. Jeg er fullt klar over at dette er en tematikk han garantert har mer peiling på enn meg. Men som mangeårig aktør på det private eiendomsmarkedet, så skisserer han ikke opp et alternativ. Det blir bare grining over at skatten er der.

Og når man attpåtil skyver de svakeste foran seg med det tårevåte credoet om at dette rammer de svakeste, så blir jeg matt. Inntrykket av et underliggende motiv understrekes av at han i teksten sin henter frem en stakkar som bedyrer at han må selge boligen sin, og flytte på hytta.

Smak litt på dette utsagnet. Her har vi en fyr som beklager sin nød over at han er nødt til å gi avkall på primærbolig, og heller flytte inn i sin andre fritidsbolig. Har noen et sølvbeger? For mitt hjerte blør. Og jeg skulle gjerne hørt mer om denne smerten disse folka opplever, men den overdøves dessverre av den hese hånlatteren fra klientellet mitt på bymisjonen. Har du ikke råd å bo der du bor, så må du finne deg et annet og billigere sted å bo. Dette er en realitet for meg, og jeg ser ingen som helst slags grunn til at den ikke skal gjelde for deg og. 

Den svidde grøten som serveres rundt det partipolitiske, er jo et skue for seg selv. For i sin iver etter å henge skattehalen på sosialistsvinet, så glemmer man at Høyre i Bodø har gått inn for en økning av boligskatten i forhold til det de faktisk gikk til valg på. At Høyre later som om så ikke er tilfellet, er som forventa. Det er slik politikk fungerer, og jeg har ingenting imot det. Det er slik det må være.

Høyre spiller sin rolle som den lille manns forsvarer mot statlige overgrep. Jeg spiller min som festbrems i den obskøne kjøpefesten til den perverst bortskjemte norske middelklassen. Og jeg akter ikke å la Høyre slippe unna med dette, for jeg vet at grunnen til at din skatt øker nå, er at vi faktisk har en kommune å drive. Og det koster penger. Og her kommer et artig paradoks: Pjolter og kravatregjeringa i Oslo har beslutta å kutte i øremerka midler til kommunene, med påbud om å prioritere annerledes, for å finansiere flere bobler i champagnen til den parasittiske kapitalklassen, som lever av andres arbeidskraft.

Da sitter kommunene igjen med svarteper, og det er slik det å prioritere annerledes ser ut. Da befinner vi oss plutselig i den smått absurde situasjonen at dersom du ønsker å betale mindre skatt til drift av kommunale tjenester, ja så får du stemme så rødt du bare orker. Og mitt forslag her er å stemme inn Synne Høyforsslett Bjørbæk inn på tinget, for hun er en garantist for økte overføringer til kommunene. Dette er et faktum. Jeg vet du hater at jeg sier det, men faktumet går ikke bort bare fordi du vil det annerledes, eller fordi jeg er medlem av Rødt.

FrP gidder jeg ikke å ta i engang. Deres livsfjerne skattepolitikk er basert på de samme vrangforestillingene som man finner ellers i partiet med stupid klimafornektelse og ignorering av enkle økonomiske sannheter, ved å dikte opp penger som ikke finnes, mens de stimulerer de verste driftene fra det analfabetiske grilldressproletariatet og de reinspikka kristenrasistene fra Visjon Norge.

Politikk handler om å fordele overskudd fra samfunnets samlede produksjonsapparat. Det handler om å lede den økonomiske elva i ønsket retning. Men den handler grunnleggende sett om å maksimere frihet og glede til flest mulig. Det innebærer at vi må konfiskere noe av dette fra dem som har karret til seg uforholdsmessig mye av den på andres bekostning. Og skatt er politikkens viktigste verktøy. I tillegg til arveavgift og lønnsreguleringer som følge av organisering av arbeidskraften. Og det er et faktum innenfor grunnleggende økonomisk teori at en avregulering av disse mekanismene ved hjelp av slepphendt skattepolitikk bærer galt avsted.

Resultatet av utøylet skattepolitikk er en økonomi hvor overskudd og merverdi akkumuleres oppover og forsvinner i vulgære palasser og privatjeter, mens prekariatet overtar for en stadig mer uthula middelklasse som kjemper om smulene. Resultatet er et samfunn med mindre tillit og hvor den sosiale kontrakten mellom borger og stat forvitrer. Vi vil få mer utrygghet, mer fattigdom, mer elendighet og sjansen for at vi får en dement bavian med munchausens syndrom kjent fra tv som statsleder øker drastisk.

Men det er ikke bare det. En rettferdig omfordeling som sikrer et minimum av kjøpekraft for alle, er også en garantist for en blomstrende lokal økonomi. Folk som lever fra hånd til munn kommer ikke til å kjøpe en øl på den lokale puben. De kommer ikke til å kjøpe blomster til sin mor på morsdagen fra den lokale blomsterforretninga på morsdagen. De kommer til å klippe håret sitt selv hjemme i stedet for å betale den lokale frisøren for å gjøre det.

Ved å sørge for at flest mulig kan være aktører i den lokale økonomien, stimulerer vi næringslivet. Puben må ansette flere bartendere. Blomsterforretninga trenger ekstrahjelper og salongen må hyre inn flere frisører. Disse vil igjen bli aktører i økonomien. Dette blir behørig forklart i den prisbelønte dokumentaren «Inequality for all» som er tilgjengelig på Netflix, og på en langt høfligere måte enn det jeg er i stand til. Og før du avfeier den som sosialistpropaganda, så vit at teoriene som presenteres i denne filmen kommer fra Robert Reich, arbeidsminister i Clinton-administrasjonen. En selverklært kapitalist. Jeg vil ikke bare anbefale den. Jeg vil gå så langt at jeg ikke gidder å forholde meg til kritikk mot denne teksten med mindre avsenderen kan dokumentere at han har sett og forstått innholdet i den.

Jeg skjønner at det her oppleves som hard tale. Men dette er min kronikk, og jeg er kaptein på den. Og «the beatings will continue til morale improves» som det het på de gamle britiske seilskutene. For dette handler om moral. Om skatte- og samfunnsmoral. Og det er et paradoks at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på lommeboka di når det kommer til dette. Det er de som har mest som syter mest, om å måtte bidra til fellesskapet som har besørga strukturer som gjør at det å drive butikk i Norge faktisk er en lukrativ affære.

Vi har flere millionærer per innbygger enn noe land i verden takket være en solid velferdsstat, og det er disse som synes det er leit og vondt å betale skatt. Det er ikke folk i lavtlønnsyrker som er fornøyd med ei seng å sove i og mat i kjøleskapet. Det er typer som Jon Fredriksen, som truer med å dra til Kypros dersom ikke han får det som han vil i skattepolitikken. Han kan dra til helvete for min del.

Verdier skapes av arbeid, ikke av eierskap. Og den risiko som man snakker om at kapitaleiere tar når de investerer, er en myte. De tar en risiko ja. Men de tar den på vegne av sine ansatte som risikerer å miste alt. Milliardærene mister ikke en dritt når de driter seg ut. Når hørte du sist en lavtlønnet deltidsansatt, en NAV-klient eller en ansatt i et bemanningsbyrå beklage seg over skattenivået i Norge? Det har du aldri hørt, fordi alle de som befinner seg i dette sjiktet, har aldri opplevd det å betale skatt som et problem. Det hører med at skattelettelsen de fikk fra den nåværende regjeringa, var knapper og glansbilder, mens de rikeste fikk et champagneglass og en ny spitshine på støvelen som de tråkker på de fattigste med. Og for hver stemmeseddel mot høyre så ler disse folka enda høyere på vei til banken. Jeg vil ikke de skal le. Jeg vil at de skal gråte.

For når det kommer til skatte- og fordelingspolitikk så finnes det bare to typer høyrefolk. Millionærer og idioter. 

Sjekk lommeboka di hvis du lurer på hvilken av de to kategoriene du tilhører.

I 1905 ble Albert Jensen dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden. Jensen flyttet siden til Norge og ble redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion. I 1914 ble Jensen igjen arrestert for antimilitaristisk virksomhet, så ble han utvist fra Norge. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen («Ottar») fra Sandnes, kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Jensen var en de første svenske syndikalistene som ble utvist fra Norge i årene rundt den første verdenskrig. Han skulle ikke bli den siste.

Svein Arne Tinnesand
Utdannet bibliotekar, medlem av SV. Artikkelen er tidligere gjengitt i Arbeiderhistorie fra Rogaland: årbok 2005.
Gruppebilde fra Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) 2. kongress 1918. Kilde: Revolt nr. 15 1918.

I løpet av årene 1914 til 1919 ble over tre tusen utlendinger fordrevet fra Norge, de fleste var svenske arbeidere som var kommet til landet for å arbeide på anlegg og i industrien. At denne bølgen av utvisninger var en aksjon som skulle knuse den syndikalistiske retningen i arbeiderklassen i Norge er en lite kjent del av vår historie. I løpet av disse årene forsvant muligens så mange som tusen medlemmer av syndikalistiske organisasjoner fra landet. Noen utvist, mange tvunget til å dra fordi de mistet arbeid og levebrød. To av de mest omtalte og dramatiske utvisningsaksjonene fant sted i Ryfylke i Rogaland i 1917.

Urolige tider

Mot slutten av den første verdenskrig feide en radikal og revolusjonær bølge over arbeiderklassen i hele den industrialiserte verden. I Russland forberedte den kommunistiske retningen i det russiske sosialdemokratiet seg på oktoberrevolusjonen. I Norge var «den nye retning» med Martin Tranmæl i spissen i ferd med å ta makten i Det Norske Arbeiderparti. Over hele landet blir det opprettet nye fagforeninger og lokale samorganisasjoner, ikke minst som et resultat av aktiviteten til fagopposisjonen som var stiftet i 1913.

Fjerde juledag 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet, i samarbeid med Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Mange av deltagerne fra starten var også svenske anleggsarbeidere som var tilsluttet SAC. I Sverige stod den syndikalistiske fagbevegelsen som var startet som en opposisjon mot LO i 1910 relativt sterkt. Syndikalistene sto i opposisjon ikke bare mot arbeidsgiverne, men også mot Arbeiderpartiet og mot den reformistiske Landsorganisasjonen.

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Den syndikalistiske bevegelsen var anti-autoritær, den var revolusjonær og den avviste partiene og parlamentarismen. Syndikalistene mente at arbeiderklassens egen organisering gjennom lokale fagforeninger var nok, sosiale forbedringer kunne oppnås gjennom direkte aksjoner på arbeidsplassen, og generalstreiken var middelet for å overta samfunnsmakten. Fagbevegelsen måtte være en ren kamporganisasjon, ikke et forsikringsagentur.

Kraftutbygging og industrireising

På begynnelsen av forrige århundre skjedde det en enorm utbygging av industri her i landet. I Rogaland ble Jørpeland og Sauda i Ryfylke sentre for industrireising. Dette skyldes ikke minst muligheten for å utnytte kraften i fossene. I Ryfylke lå mulighetene til rette for å forandre vann som faller som nedbør, til elektrisk kraft som trengs i industrien. I Sauda var det amerikanske storselskapet Union Carbide sitt datterselskap, Electric Furnace Products Company, Limited Canada (EFP) som stod for industribygginga. På Jørpeland var det Stavanger Electro Staalverk A/S (SES) som hadde denne rolla.

Industriutbyggingen som fant sted i Ryfylke, medførte at anleggsarbeidere ble rekruttert fra nær og fjern. Sammen med anleggsarbeiderne kom nye politiske ideer til de tidligere så fredelige bondebygdene i Rogaland. Politiske ideer som sverget til klassekamp og krav om rettferdighet i fordelingen av overskudd og framgang. Sammen med den nye arbeiderklassen kom i ideer om sosialisme, kommunisme og syndikalisme. Med seg hadde arbeiderne også partier, fagforeninger og kampformer.

Syndikalistene i Ryfylke

Syndikalistene i Ryfylke var organisert i lokale samorganisasjoner. Lokale samorganisasjoner som mente at «direkte aksjon» mot arbeidsgiverne var arbeiderklassens kampmiddel. Direkte aksjon innebar at streikeaksjoner kunne settes i gang på lokalt initiativ uavhengig av tariffperioder eller sentrale avtaler. I Sauda var syndikalistene organisert i lokale samorganisasjonen for «Saude og Hellandsbygd». Det fantes også syndikalister og folk som var inspirert av syndikalistiske tanker i de fagforeninger som var knyttet til Landsorganisasjonen, bl.a. i Jern- og metallarbeiderforeningen i Sauda.

Den mest alvorlige arbeidskonflikten ved Saudafaldene som førte til utvisningene i 1917 var når jern- og metallarbeiderne la ned arbeidet på våren dette året. Medlemmene som bl.a. omfattet borsmeder og annet nøkkelpersonale ved anlegget, lammet snart hele driften. Bedriften svarte med lockout mot arbeidere som var organisert i Arbeidsmandsforbundet. Fra bedriftens og den borgelige pressens side ble skylden for konflikten ensidig lagt på de svenske syndikalistene. Stavanger Aftenblad skrev bl.a. «at det var helst svensker som bevirket streiken». Direktør Klouman ved Saudafaldene henvendte seg til justisdepartementet og ba om at syndikalistene måtte utvises fra landet. Det var denne henvendelsen som etter at den var gått via amtmannen i Stavanger og til politimesteren i Rogaland, førte til utvisningen av de to svenske arbeiderne Frank Ellis Berglund og Johan Leonard Sørlind samt deres finske arbeidskamerat August Johanson Koskeniska.

Utover sommeren 1917 reiste de fleste utlendingene fra Sauda. Så lenge konflikten pågikk var det ikke mulig å få arbeid i bygda og signalene fra bedriften var at utenlandske arbeidstakere skulle ut. 5. juli meldte Stavanger Aftenblad at 80 syndikalister forlot bygda.

I april 1917 brøt det også ut en streik ved anleggene til Jørpeland kraftanlegg. I spissen for konflikten sto de to svenske syndikalistene J. A. Haglund og Axel Staaf. Ikke bare sloss de mot arbeidskjøperne, men også kampen mot streikebryteriet var hard. Ved St. Hans-tider ble det gjort innbrudd i værelset deres, og de ble av den grunn oppsagt av husverten. Uten husly og uten arbeid reiste de derfor til Stavanger på andre siden av fjorden og fikk seg nytt arbeid der. Den 20. juli 1917 ble de overfalt av lokale polititjenestemenn og innsatt i Stavanger amtsfengsel. Deretter ble det utstedt utvisningsdom over disse to som «samfundskadelige individer». Uten mat ble de så fraktet til i to døgn til Kristiania og ut av landet.

Dette var det foreløpige sluttpunktet for en lengre kamp, der bedriftsledelsen på Jørpeland hadde lagt sin fulle tyngde inn på å knekke de syndikalistiske aktivistene. Kampen mot svenske syndikalister stoppet ikke ved anleggsarbeiderne, også ved stålverket var bedriftsledelsen redd for at svenske arbeidere skulle være smittet av syndikalistene.

På Stavanger Electro Staalverk (SES) på Jørpeland ble derfor «Spørsmaalet om Syndicalisternes Fremfærd» tatt opp som egen sak på direksjonsmøtet 01.06.1917. Direksjonen på SES ønsket at myndighetene skulle gripe inn ovenfor de kampvillige syndikalistene. Også på stålverket forsvant svenskene ut av bedriften. I 1914 var 70 % prosent av de ansatte rekruttert fra andre steder enn Strand. Ti år senere var ca. halvparten av de ansatte rekruttert fra kommunen.

Arbeidsgivernes og myndighetenes offensiv mot syndikalistene

Utvisningene i Ryfylke var ikke tilfeldige. I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen «handlingsplan» mot syndikalistisk virksomhet:

• 1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet foreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister.

• 2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

• 3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndikalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

• 4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med opplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

• 5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere.

Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917.
I forbindelse med konflikter hadde arbeidsgiverne kontakt med og hjelp av lokale politimyndigheter for å få utvist syndikalister. I januar 1918 ble politimyndighetenes arbeid samordnet. Ved hjelp av fremmedlovgivningen som hadde blitt skjerpet under verdenskrigen, benyttet nå myndighetene anledningen til å utvise aktive revolusjonære fra landet.

Å knuse en bevegelse

Aksjonene fra arbeidsgiverne var vellykkede, ved inngangen til 1920-årene hadde den syndikalistiske bevegelsen i Norge nådd toppen, og i løpet av det følgende tiåret var den nærmest forsvunnet fra norsk politikk.
Forfølgelse og utvisning av syndikalister var en av de viktigste grunnen til at syndikalistene forsvant, men som eksemplene fra Sauda og Jørpeland viser, var det også mange svenske arbeidere som forsvant fordi arbeidsgiverne rett og slett nektet dem arbeid. Selv om de ikke var utsatt for direkte forfølgelse og utvisning, ble de fratatt mulighetene til å livnære seg av arbeidet sitt i Norge.
Landsorganisasjonen og spesielt fagopposisjonen ble påvirket av syndikalistisk tenkning både gjennom Martin Tranmæls møte med syndikalistene i USA og gjennom kampfelleskap med svenske syndikalister på mange arbeidsplasser. Likevel valgte Landsorganisasjonen etter hvert å distansere seg fra syndikalistene, først og fremst fordi deres aktivistiske lokale kampformer truet samholdet i bevegelsen, var en konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Etter nederlaget i storstreiken i 1921 ble radikalismen fra tiden rundt verdenskrigen og revolusjonsårene forlatt til fordel for et langsiktig arbeid som førte fram mot hovedavtalen av 1935.
Syndikalistene fikk også problemer på enkelte arbeidsplasser. De ble etter hvert rett og slett oppfattet som bråkmakere av sine arbeidskamerater som var organisert i Landsorganisasjonen. I Sauda opplevde den norske syndikalisten Hans Kilen regelrett å bli jaga fra bygda av andre arbeidere i april 1918. Da hadde de tre fagforeningene, «Sauda arbeidsmandsforening», «Sauda snekker & tømmermannsforening» og «Sauda jern- metallarbeiderforening» offentliggjort i en avisannonse at: «H. Kilen ikke har nogen forbindelse med foreningene her i Sauda».

Avslutning

Syndikalismen fikk ikke noen sterk oppslutning i den norske arbeiderklassen. Den syndikalistiske organisasjonen døde etter hvert som generasjonen fra stiftelsen forsvant: I realiteten var den så svekket allerede ved inngangen til 1920-årene at den aldri mer klarte å utgjøre en politisk kraft i arbeiderklassen. Både arbeidsgivere, myndigheter og den norske Landsorganisasjonen hadde bidratt til at syndikalistene forsvant.
Etter at hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble undertegnet i 1935 fantes det ikke lenger noe rom for den type faglig aktivisme som syndikalistene representerte. Likevel dukket det i etterkant av radikaliseringen på slutten av 1960-årene opp tendenser i fagbevegelsen som kunne minne om syndikalistenes tanker tidligere i århundret. I 1969 proklamerte en del tillitsvalgte i Landsorganisasjonen i Rogaland at nå var tiden inne for å starte en ny fagopposisjon, LO var blitt for sentralstyrt. Sommeren 1970 gjennomførte arbeiderne på EFP i Sauda en av de mest kjente av tariffstridige streiker som rullet over store deler av landet ved inngangen til 70-tallet. I 1977 ble det tatt initiativ til å gjenreise NSF som Norsk syndikalistisk forbund, uten at denne organisasjonen fikk noen som helst betydning for utviklingen innenfor fagbevegelsen. I dag er også «nye» NSF forsvunnet.

Litteraturliste

– Bjørgum, Jorunn Syndikalismen i Norge. Norsk Historisk Tidsskrift 1.1998.

– Fagerhus, Harald: Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år. Dokument på internett: http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Hammerborg, Morten – Forfulgt? – en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917 – 1918/ Morten Hammersborg. – Bergen : – Hovedoppgave i historie – Universitet i Bergen 1998.

– Hansen, Halvdan Magnus: Stålverksarbeider / Halvdan Magnus Hansen, Dag E. Thorenfeldt – Jørpeland : Melting Pot, 2002

– Jøssang, Lars Gaute, 1957: Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger electro staalverk A/S 1913–1931 / Lars Gaute Jøssang. – Bergen : AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen

– Lillehammer, Arnvid: 1943- Soga om Sauda / Arnvid Lillehammer. B. 4. Bygdesoga 1880–1940 – Sauda : Sauda kommune 2002

– Niemi, Einar: Norsk innvandringshistorie . B.2 . I nasjonalstatens tid 1814-1940/ Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. – Oslo – : Pax , 2003

– NSF/ Organ for Norsk Syndikalistisk forbund – Internasjonale arbeiderassosiasjon: Prøvenummer 1 -1980

– Tangen, Carl O., 1888- Til kamp mot utvisningerne!. Kra. : Norsk syndikalistisk federasjons forlag , 192?

– Tufte, Sander Norsk fremmedpolitikk 1901-1927 : Lovgivning og utvisningspraksis / Sander Tufte. – Oslo : – Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo 2000

– Våga, Finn E.: «De unge slekter» : Rørsla som bygde Sauda / Finn E. Våga Oslo : Samlaget, 1993

Jonas Bals
Hvem skal bygge landet?
Cappelen Damm, 2017, s. 332

Denne boka kan leses som en argumentasjon om arbeidernes plass i samfunnet, i Arbeiderpartiet og i det LO-organiserte arbeidslivet. Fagbevegelsen utenfor LO og deler av arbeiderklassen har derimot ikke fått noen plass. Det blir heller ikke tatt noe oppgjør med det kapitalistiske systemet selv om Bals i sitt sluttord i boka nevner:

«Vi er på vei tilbake til et samfunn vi gjennom kollektiv innsats arbeidet oss bort fra: Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, der arbeidsfolk stod med lua i hånda».

Bals drøfter ikke det grunnleggende i arbeidslivet, at arbeidskraften fortsatt er en vare og vil forbli det så lenge det ikke blir tatt et oppgjør med kapitalismen.

Bals skriver derimot godt om mange viktige hendelser og historiske betraktninger, som er nyttig å kjenne til for å forstå arbeiderbevegelsens betydning i samfunnsutviklingen. Han har flere gode, konkrete forslag til tiltak som kan bidra til forbedring for arbeiderklassen, om en ny regjering følger opp disse og fagbevegelsen gjør sin del.

Bals kommer innom at Arbeiderpartiet har blitt stort når det har stått store oppgaver på dagsorden, og de har evnet å gi gode svar, lage allianser og kompromisser med appell til både arbeidere og de brede lag i befolkningen. Med etterkrigstidas gjenreising og de store reformene på 1970-tallet hadde Arbeiderpartiet sympati langt inn i borgerskapet.

Men har ikke Arbeiderpartiet alltid stått for arbeidsfolks interesser? Mange vil hevde det, mens andre vil si at man har søkt mot sentrum for å fange opp større del av befolkningen, og dermed skjøvet fra seg arbeidsfolk. «Skal man unngå at sosialdemokratiet svikter arbeiderklassen, må ikke arbeiderklassen svikte sosialdemokratiet», skriver Bals. Har han funnet svarene, og vil partiet og fagbevegelsen lytte til det Bals bringer til torgs?

I Støres bok, I bevegelse fra 2015, hvor Bals var hans samtalepartner, gir de inntrykk av at partiet er villig til å lytte, men det kan synes som de forsatt holder fast ved og forsvarer mye av det nyliberalistiske tankegodset og politiske løsninger som de i regjeringsposisjon har servert de senere årene.

Et oppgjør med nedvurderingen av praktiske yrker

Han dokumenterer utviklingen med egne erfaringer som faglært maler, og som organisasjonsarbeider og rådgiver i Fellesforbundet, men også med mange henvisninger til vitenskapelige bøker og artikler. Reform 94 blir slaktet, og han vektlegger at undervisningen i yrkesfag må veksle med praksis, og lærerne må kunne knytte teorien til den praksisen elevene møter i yrkeslivet. Bals mener maset om frafall i skolen er feil fokus, og at ungdom må få lov å prøve seg før man velger yrke. Han mener at ungdom som først velger et yrkesfag, senere skal kunne gå over i studier ved høyskoler og universitet. Han fnyser av begrepet «kunnskapssamfunnet» og «høyere» utdanning, og spør om høyere betyr bedre, og om lavere er å betrakte som dårligere? Han tar opp at når folk med ulik utdanning og praksis, fagarbeidere og ingeniører, løser problemer sammen, får man innovasjon og høy produktivitet.

Bals påpeker også at høy minstelønn driver opp innovasjon og produktivitet, stikk i strid med det som hevdes fra høyresida og markedsliberalistene. Han viser at billig arbeidskraft som erstatter investeringer i effektive maskiner og nye løsninger, saboterer produktivitetsutviklingen.

Et kampskrift for det organiserte arbeidslivet

Han tillegger LO og AP å spille hovedrollene. Byggenæringen får moderat ros, mens NHO får gjennomgå for sin motstand mot allmenngjøringsloven og verftsdommen som de anker til EFTA-domstolen.

EØS-avtalen står sterkt i Arbeiderpartiet, og Bals mener utmelding er feil svar.

Han bruker mye plass til å argumentere for at det er mulig å bekjempe det useriøse og kriminelle arbeidslivet, stoppe rasering av tariffavtaler og fagforeninger, bare med styrka kontroll og hjemlige tiltak, uten å gå ut av EØS. Han argumenterer sterkt imot forslag om innføring av arbeidstillatelser, som han hevder kan forsterke problemene. Han drøfter lite at motstanden mot EØS vokser og at avtalen tilsidesetter norske tariffavtaler, slik havnearbeiderne har kjempet mot med Holship. Denne motstanden blir sterkere og sterkere i fagbevegelsen, kanskje fordi disse fenomenene er blitt symboler på mange av fagbevegelsens problemer.

Fagbevegelsen utenfor LO har ikke fått noen plass

Nesten alle fagforbund utenfor LO har i de seinere tiåra bevega seg i retning av LO-tradisjonen, og det er nå mye lettere å stå sammen i viktige og prinsipielle kamper.

Uten å mobilisere hele fagbevegelsen, vil arbeiderklassen ikke lykkes i å få store gjennomslag. Han nevner knapt de selvstendige, som bygghåndverkere og kunsthåndverkere, frisører, fotografer, forfattere, fiskere og småbrukere.

Bals glemmer også prekariatet

Dette er folk som tvinges til lavtlønnede jobber, midlertidig arbeid eller trygd med minimal om i det hele tatt noen form for trygghet for arbeid og inntekt. Han ser ut til å stå på den tradisjonelle LO- /AP-linja som ser på denne gruppa som uinteressant, i beste fall. I stedet for å knytte denne uensarta gruppa til bevegelsen, skapes det skeptikere og motstandere hver time hver dag ved at de opplever utrygghet og dårligere vilkår, og at samfunnet, myndighetene og fagbevegelsen ser ned på dem. Dette er et strategisk feilgrep som kan være med å gi ekstreme høyrekrefter og gryende fascisme større tilslutning.

Boka kan være nyttig som utgangspunkt i diskusjon og studier om fagbevegelsen og sosialdemokratiet.

Ole Roger Dyrkorn
Industriarbeider i prosessindustrien og leder av Rødt Telemark.
Hvem skal bygge sosialdemokratiet?

Den israelske okkupasjonen har desimert palestinsk økonomi. Samtidig som det internasjonale presset mot selskap som tjener på okkupasjonen øker, investeres nordmenns felles sparepenger i selskaper som bidrar til fortsatt okkupasjon av Palestina.

Denne artikkelen ser nærmere på hvordan selskaper bidrar til å støtte opp om okkupasjonen, og hva som er Oljefondet og norske myndigheters ansvar og rolle.

Ingvild Skogvold
Rådgiver i Norsk Folkehjelp og har skrevet rapporten Farlige forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen.
Foto: Neil Ward

2017 preges av flere dystre markeringer. Folk i Gaza har opplevd 10 år under en hard blokade, palestinere har levd under israelsk militær okkupasjon i 50 år, og freden virker lenger unna enn noensinne. Norge har i flere tiår hatt et uttalt mål om å bidra til forhandlinger mellom partene og en tostatsløsning. Samtidig er nordmenns felles sparepenger gjennom Statens Pensjonsfond Utland (bedre kjent som Oljefondet) investert i selskaper som bidrar til å forverre og fordype okkupasjonen av Palestina.

Siden 1967 har Israel systematisk brutt de folkerettslige reglene som gjelder under militær okkupasjon. Et av de mest synlige og alvorlige eksemplene på Israels systematiske folkerettsbrudd er byggingen av ulovlige bosettinger for israelere på palestinsk land. Et samlet internasjonalt samfunn fordømmer bosettingene i Øst-Jerusalem og Vestbredden som ulovlige og et alvorlig hinder for fred.1 I tillegg til å bryte med folkerettens regelverk, krenker bosettingene en rekke grunnleggende menneskerettigheter.2

De systematiske folkeretts- og menneskerettighetsbruddene mot den palestinske befolkningen i Vestbredden og Gaza er en side ved den israelske okkupasjonen mange kjenner til. Den økonomiske siden av okkupasjonen er ikke like godt kjent – nemlig at private selskaper bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Selskapers rolle i okkupasjonen er i økende grad en problemstilling ansvarlige investorer, inkludert Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), må forholde seg til.

Oljefondets bånd til okkupasjonen

Det skapte overskrifter i Norge da det uavhengige forsknings- og mediesenteret Danwatch avslørte at Oljefondet investerer 5,2 milliarder euro i selskaper med virksomhet i og rundt ulovlige bosettinger i okkuperte palestinske områder.3

Hva betyr det egentlig at Oljefondet «investerer» i okkupasjonen? Oljefondet eier mindre andeler i underkant av 9000 selskaper over hele verden. Blant disse finnes det en rekke selskaper som på ulike måter støtter opp om krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. For eksempel eier Oljefondet 5,6 millioner NOK i Bank Hapoalim (noe som utgjør en eierandel på 0,82 %), og 507 millioner NOK i en annen israelsk bank, Bank Leumi (en eierandel på 0,94 %). Begge disse bankene finansierer ulovlig bosettingsvirksomhet på okkuperte Vestbredden.

Selv om Oljefondet kun eier en mindre andel i mange ulike selskaper, er ikke fondet fritatt for ansvar. I 2013 slo FN og OECD fastslo at Norges Bank, som minoritetsaksjonær gjennom Oljefondet, har et ansvar for at selskaper det er investert i respekterer menneskerettighetene.4

En annen måte Oljefondet bidrar til okkupasjonen på, er gjennom investeringer i israelske statsobligasjoner.5 Kjøp av statsobligasjoner er i praksis ubetinget lån til en stat. Når man investerer i obligasjoner fra en stat som systematisk bryter folkeretten, har Oljefondet dermed ingen garanti for at deres investering ikke vil bli brukt til å finansiere ulovlig virksomhet. Per i dag er ikke investeringer i statsobligasjoner underlagt de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Den økonomiske siden ved okkupasjonen

Internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty har kritisert selskaper som støtter opp om ulovlig virksomhet i Palestina. I rapporten «Occupation Inc.» påpeker Human Rights Watch at selskaper som bidrar til folkerettsstridig bosettingsvirksomhet, opererer i strid med «FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter», også kalt for UN Guiding Principles (UNGP). Disse slår fast at selskaper må sikre at de ikke bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene. I følge Human Rights Watch har Israel etablert et diskriminerende økonomisk system på Vestbredden hvor selskaper i bosettingene nyter godt av subsidier og lave skatter, mens palestinsk økonomi lider under okkupasjonsmaktens mange restriksjoner.6 For eksempel nektes palestinere adgang til såkalt «C-område», samtidig som Israel aktivt tilrettelegger for fortsatt ekspansjon av ulovlige israelske bosettinger og tilhørende næringsliv i samme område.7 Verdensbanken estimerte i en rapport fra oktober 2013 at denne mangelen på tilgang til område C har kostet palestinsk økonomi rundt 3,4 milliarder USD.8

Selskaper som leverer infrastruktur som strøm og vann til bosettinger, eller har produksjon og annen tilstedeværelse i bosettinger, bidrar til å støtte opp om bosettingenes økonomiske levedyktighet og fortsatte eksistens.9 Israel har bygget rundt 20 industrisoner i bosettinger på okkuperte Vestbredden. Disse områdene har fått status fra myndighetene som nasjonale prioritetsområder, noe som utløser gunstige subsidier. Ingen palestinske områder i hverken Øst-Jerusalem eller Vestbredden har fått en tilsvarende status av Israel som nasjonale prioritetsområder.10

Israelske og internasjonale selskap bygger i tillegg veier, hus, sikrer kollektivtilbud, avfallshåndtering, vann, sikkerhet, telekommunikasjon, tilbyr lån og leverer andre nødvendige tjenester til bosettingene. For eksempel er alle de største bankene i Israel (Bank Hapoalim, Bank Leumi, First International Bank of Israel, Israel Discount Bank of Israel, og Mizrahi Tefahot Bank) involert i okkupasjonen gjennom finansiering av ulovlig bosettingsvirksomhet.11

Private selskaper bidrar også til israelsk kontroll og overvåking av palestinsk bevegelse. I 2009 ble Elbit ekskludert fra Statens Pensjonsfond Utland på grunn av selskapets levering av overvåkningssystemer til den ulovlige separasjonsmuren Israel har bygget på palestinsk land.12 Private selskaper utvinner i tillegg naturressurser som rettmessig tilhører palestinerne. Et eksempel er det tyske sementselskapet HeidelbergCement, som driver et steinbrudd på palestinsk område på israelske lisenser.13

Den etiske forvaltningen av Oljefondet

Det finnes retningslinjer og systemer som i praksis skal sørge for at Oljefondet forvaltes på en etisk forsvarlig måte. Etikkrådet for Statens Pensjonsfond Utland vurderer om enkeltselskapers virksomhet er i tråd med de etiske retningslinjene eller ikke. Rådet sender deretter en anbefaling til ledelsen i Norges Bank, som tar den endelige beslutningen om å utelukke selskaper eller sette selskaper til observasjon. I dag er over 130 selskaper utelukket fra Oljefondet.14

Med etiske retningslinjer på plass og en lang liste med utelukkede selskaper, hvorfor er det slik at Oljefondet fortsetter å investere i okkupasjonen av Palestina?

Fra de etiske retningslinjene ble vedtatt av Stortinget i 2004, har fire selskaper blitt utelukket av selskaper på grunn av virksomhet i Palestina. Selskapet Elbit Systems ble utelukket på grunn av leveranser av overvåkningssystemer til den ulovlige muren som Israel har bygget på palestinsk område. De tre andre selskapene (Shikun & Binui, Danya Cebus og Africa Israel) er entreprenørfirmaer som havnet på Oljefondets svarteliste for å ha bygget bosettinger.

Etikkrådet har hatt en høy terskel for å utelukke selskaper som bidrar til folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina. Det er bare entrepenørvirksomhet som har blitt definert av Etikkrådet som «direkte medvirkning» til bosettingsvirksomhet. Levering av sentral infrastruktur som vann og strøm, eller finansiering av byggeprosjekter har derimot ikke blitt ansett som alvorlig nok til å anbefale utelukkelse. Norsk Folkehjelp og Fagforbundet er blant organisasjonene som har kritisert Etikkrådets restriktive linje.15

I situasjoner hvor Etikkrådet har en restriktiv linje, kan det være vanskelig å få gjort noe med situasjonen. Dette er blant annet fordi det er politisk enighet på Stortinget om å overlate konkrete vurderinger av selskaper til Etikkrådet. Dette kommer fram i finansminister Siv Jensens svar til Snorre Valens (SV) spørretimespørsmål om funnene i Danwatch-rapporten, hvor finansministeren viser til Etikkrådets vurderinger.16

I etterkant av Danwatch-rapporten var den politiske reaksjonen i Danmark markant annerledes fra Norge. Etter Danwatch avslørte at flere offentlige danske fond hadde plasseringer som bidro til okkupasjonen, krevde en samlet opposisjon en høring i Folketingets utenriksutvalg.17

Positive utviklinger — men økt politisk press

Er Oljefondet i ferd med å bli forbigått av private investorer når det gjelder ansvarlige investeringer? Når det gjelder Palestina, har private investorer vist vei. De siste årene har enkelte private investorer i Norge og Europa gått lenger enn Oljefondet og utelukket flere selskaper fra sine porteføljer på grunn av virksomhet i Palestina. I 2015 valgte KLP å utelukke Cemex og HeidelbergCement.18 Storebrand er et annet eksempel, som har utelukket en rekke selskaper på grunn av virksomhet i Palestina, blant annet flere israelske banker.19 I Europa har det vært flere eksempler de siste årene på private investorer som har utelukket selskaper som bidrar til okkupasjonen, blant annet utelukket PGGM fem israelske banker i 2014.20

18 europeiske land advarer eget næringsliv om at forretningsforbindelser med bosettinger kan ha finansielle, juridiske og omdømmemessige konsekvenser.21 Dette har bidratt til å øke investorers forståelse om at det ikke bare er å drive «business as usual» i ulovlige bosettinger. Her henger dessverre Norge etter. Det finnes ennå ingen tilsvarende veiledning fra norske myndigheter.

En anbefaling fra myndigheter til norsk næringsliv om hvordan de skal forholde seg til de ulovlige bosettingene, vil kunne bistå ansvarlige investorer i en stadig mer krevende politisk debatt. De siste årene har presset mot investorer som selger seg ut av selskaper på grunn av folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina økt. Nylig opplevede den svenske banken SEB å havne i en politisk kryssild etter de offentliggjorde en lengre eksklusjonsliste over selskaper, inkludert et fåtall selskaper som bidro til bosettingene. SEB valgte å gå ut offentlig med at de revurderte sin modell for eksklusjon av selskaper.22 At investorer blir avskrekket fra å handle ansvarlig i et konfliktområde som Palestina, burde bekymre alle som jobber for et mer ansvarlig næringsliv.

Veien videre

Det har vært en positiv utvikling de siste årene hvor flere investorer i økende grad klar over risikoene knyttet til investeringer i de okkuperte palestinske områdene. Samtidig har Oljefondet i praksis stått på stedet hvil. Etikkrådet fortsetter å operere med en for høy terskel for å utelukke selskap som bidrar til okkupasjonen av Palestina. I tillegg til å være i strid med internasjonale retningslinjer, er det uheldig at Oljefondets investeringer, gjennom å støtte opp om den ulovlige bosettingsvirksomheten, bidrar til å undergrave Norges utenrikspolitiske målsetting om en tostatsløsning.

Hvordan kan vi ansvarliggjøre egne politikere når den etiske forvaltningen til Oljefondet svikter? Det kan være fristende å se til Danmark, hvor funnene om offentlige pensjonsfonds investeringer i okkupasjonen utløste en høring i Folketinget. Det er på høy tid at Stortinget anerkjenner at det er uforenlig med vedtatte etiske retningslinjene og FNs retningslinjer at Oljefondet investerer i okkupasjonen av Palestina.

I 1840 klaga den franske sosialisten og feministen Flora Tristan over sitt eksil frå samfunnet; fordi ho trudde på frigjøring både for kvinner og arbeidarklassen var ho ein «paria». Frå hennar tid og til seinare forsøk med sosialistiske kommunar og organisering, av anarkistar, syndikalistar, kommunistar og trassige sexradikalarar, så har revolusjon gitt håp om ein veg til seksuell og kjønnsmessig likeverd. Etter 1917 var Russland ein modell som alle målte seg mot.

Joan Sangster,
Professor ved Trent University i Canada, og har skrive om den kvinnelege arbeidarklassen, arbeidarrørsla, feministisk teori og historie, den politiske venstresida og anna.
Bryan D. Palmer,
Professor ved Trent University i Canada og redaktør av tidsskriftet Labour/Le Travail.
Omsett av: Gunnar Danielsen

Utan den intense borgarlege eller sosialdemokratiske kampen for røysterett som gjekk føre seg i mange europeiske land, gjekk bolsjevikane raskt frå å erklære kvinnene likeverdige til sosial revolusjon. Bolsjevikane sette i verk ei massiv utdanningskampanje for å gjøre kvinnene politisk medvitne gjennom ein kvinnekommisjon eller Zhenotdel. Årsaka var i stor grad press frå revolusjonære feministar som Alexandra Kollontaj – som såg frigjøring av familie og seksualitet som avgjørande for sosial frigjøring – og Clara Zetkins tidlegare suksess med delvis sjølvstendig organisering av sosialistiske kvinner.

I 1920 blei dette arbeidet i tillegg internasjonalt då kvinner frå nitten land samla seg for å drøfte det lange dokumentet «Tesar om den kommunistiske kvinnerørsla», ein plan for frigjøringa av kvinnene under kommunismen. Sovjetiske reformer legitimerte fødslar utanfor ekteskap, og gav kvinnene rett til skilsmisse, fødselskontroll, abort, likelønn, og rett til å eige jord og eigedom. I tillegg var det lovendringar som gav dramatiske framsteg for seksuell frigjøring, som avkriminaliseringa av sodomi i 1922, ei forunderleg progressiv haldning til homoseksualitet ut frå samtidig underkuing av likekjønna sex i Europa. Kjerna i dette revolusjonære programmet var å frigjøre seksuallivet frå det konserverande grepet kjerka og staten hadde, og at endring av kvinnenes arbeid var grunnleggande for frigjøring av menneska: lønna kvinnearbeid var ein veg til økonomisk sjølvstende, og sosialisering av arbeidet i familien – offentlege kjøkken, vaskeri og barnehagar – ville utfordre kvinneundertrykkinga i familien.

Omfattande studiar har granska oppsving og tilbakegang for kvinnefrigjøringa i Sovjet, medrekna dei umåtelege hindera for endringar av kjønnsrollene: styrken i patriarkalske normer og religiøs tru, den harde røyndommen i borgarkrigen og manglande økonomiske ressursar, og prioritering av andre spørsmål framfor likeverd mellom kjønna. På slutten av 1920-talet vart likestilling ut over det å oppmuntre kvinner til å bli yrkesaktive lagt på is; Zhenotdel blei lagt ned, og Det internasjonale kvinnesekretariatet vart strengt kontrollert av ein stadig meir stalinisert eksekutivkomite i Komintern. Med einsidig vekt på kvinneleg integrasjon i produktivt arbeid stod russiske kvinner tilbake både med dobbelt arbeid og dobbeltmoral i seksuallivet.

Som Eley skriv gav bolsjevik-reformene ein nyttig lærdom: dette var «maksimumsprogrammet til vestleg feminisme som ingen regjeringar i vest nokon gong var nær å realisere».1 Sjølv om trua den revolusjonære venstresida hadde på endringar var større enn det som vart oppnådd, så slapp bolsjevikrevolusjonen laus ein debatt utan like både på venstresida og i kommunistpartia sjølve. Det tydelege sovjetiske engasjementet for djuptgripande endringar, særleg oppfatninga om at husarbeidet måtte endrast, og at ein måtte arbeide for seksuell fridom, vart oppfatta som eit viktig feministisk «gjennombrot».2 Revolusjonen oppildna sosialistiske, kommunistiske, og jamvel enkelte liberale kvinner som såg han som prov på at total forandring var mauleg: om eit underutvikla land kunne ta slike uvanlege steg, korfor ikkje vestlege industrialiserte land?

Politiske turistar til Sovjetunionen som alt var kommunistar støtta vanlegvis endringane i kvinnene sin status ukritisk, men sosialistiske og liberale kvinner skreiv au overtydande om potensialet dei såg i det nye russiske samfunnet, frå offentleg barnepass til familieplanlegging, til høve til høgare utdanning. Denne positive vurderinga, til og med frå liberale, oppildna motstandarar på høgresida i USA, som ei gruppe konservative kvinner som gjekk i bresjen for anti-feminisme para med kjønnsretta oppfatning av klassekamp: «Miss Bolsheviki has come to town, / With a Russian cap and a German gown, / In women’s clubs she’s sure to be found, / For she’s come to disarm America.»

Åtak på den påståtte «nasjonaliseringa av kvinner» og stereotypiske sovjetinspirerte «Agentur for fri kjærleik» er frå det illgjetne Spider Web Chart (Edderkoppkartet), først trykt i Henry Fords Dearborn Independent i 1924, der liberale kvinnegrupper vart kopla til eit nettverk av bolsjevik-tilknytte klubbar, saker og kampanjar.3 Anti-bolsjevisme, anti-sosialistisk og anti-pasifistisk mobilisering frå høgresidas kvinner klarte til ein viss grad å stanse og reversere moderate feministiske reformer.

Likestillingsarbeidet i Sovjet blei meir omstridd ettersom stalinismen konsoliderte seg, men revolusjonen inspirerte like fullt kopiar, variantar og vidareutviklingar. Tolkinga av kvinnefrigjøring varierte ut frå ulike nasjonale og historiske vilkår og kulturar, styrken til nasjonale kommunistparti, og forholdet dei hadde til rivalar på den sosialdemokratiske venstresida. I Mexico prøvde ikkje eingong kommunistpartiet å opprette kvinnegruppe før i 1931, på grunn av andre prioriteringar, og dei innvikla nappetaka om «revolusjonær autentisitet» dei meksikanske kommunistane hadde med det nasjonalistiske Partido Revolucionario Institucional (PRI) og deira «revolusjonære» stat.4

I dei mindre kanadiske og amerikanske partia vart direktiv frå Det internasjonale kvinnesekretariatet sett som velkomne råd frå garva revolusjonære, sjølv om instruksane vart omgjorde etter eigne vilkår og behov, og somme tider hindra av sløve leiarar. Like fullt gav den internasjonale kvinnerørsla håp for kvinner rekrutterte frå tidlegare kvinne- og sosialistaktivisme: om ny politikk som lova overvinne ei fortid full av blindspor etter borgarleg eller sosialdemokratisk feminisme, avgrensa som dei var av idear om individuelle liberale rettar, eller forsvar av arbeidarklasse-familiane gjennom lovvedtak i parlamentet.

Sovjetisk inspirasjon, råd og stimulans bidrog til å skape nye delvis sjølvstendige kanadiske organisasjonar av venstreorienterte kvinner, Women’s Labor Leagues; ei kvinneavis, The Woman Worker, som tok opp spørsmål av sosial, seksuell og materiell natur; og kanskje viktigast kamp for retten til abort og fødselskontroll, saker den sosialistiske venstresida i Canada hadde unngått tidlegare. Fødselskontroll blei på same måte sett i forgrunnen i Storbritannia av Stella Browne som var aktivist for fødselskontroll og kommunist. Ho måtte til slutt innsjå at det britiske kommunistpartiet ikkje ville ha ein slik revolusjon i familie og seksualliv som Alexandra Kollontaj arbeidde for.

Mange amerikanske feministiske historikarar har vore svært kritiske til den innverknaden revolusjonen hadde på likestillingsdebatten i kommunistpartiet i USA, og hevdar at saker som frigjøring og kvinneundertrykking fekk lide på grunn av ei likegyldig partileiing med hang til nedsettande sexisme og eit maskulint syn på politikk. Andre ser at dei tidlege bolsjevik-eksperimenta førte til at nye kvinner blei kommunistar. Husmødrer mobiliserte på levekostnadsspørsmål, kvinner bidrog til solidaritetskampanjar som Friends of Soviet Russia, og kvinnelege arbeidarar organiserte seg i konfeksjonsindustrien. Dessutan var fleirtalet av kvinnelege kommunistar i USA på 1920-talet immigrantar som ikkje nødvendigvis hadde engelsk som førstespråk – deira perspektiv og arbeid har blitt tåkelagt av manglande språkkunnskapar hos historikarane.

Internasjonalisme som seinare vart avgrensa og øydelagt av Komintern, gav i utgangspunktet eit viktig grunnlag for dialog. Ikkje bare gjennom offisielle kanalar som Det internasjonale kvinnesekretariatet, men via ei mengd andre institusjonar og organ. Den ukrainske kommunistiske kvinneavisa Robitnystia (Arbeidarkvinner) kom ut i Winnipeg i Canada (etter at ei liknande avis gjekk inn i Cleveland i Ohio), og sirkulerte i den ukrainske kommunistiske diasporaen i heile Amerika. Slik kopla avisa den russiske revolusjonen med kvinnefrigjøringa i Nord-Amerika. Redaktøren var den politiske flyktningen, kommunisten og dramatikaren Myroslav Irchan (forfattarnamn Andriy Babiuk). Avisa vendte seg til kvinner i arbeidarklassen som ofte vart rakka ned på og stempla som analfabetar og tilbakeståande. Ho gav arbeidarkvinnene ei røyst i det veksande revolusjonære miljøet, og skapte ein heilt ny og avgjørande diskusjon om patriarkat og mannssjåvinisme, kalla «porcupinsim»5 , skapte engasjement rundt kjønnslikestilling gjennom fiksjon, drama og personlege historier. Som i dei tidlege revolusjonsdagane i Russland blei kultur brukt som fødselshjelpar for endringsvillig tenking. Om denne kulturproduksjonen hadde motseiingar, var det ikkje bare at han ikkje var «feministisk» nok; avisa var au bunde opp i sovjetiske prioriteringar, og spelte på nasjonale kjensler for å bevare og styrke solidaritet mellom kommunistar. Ikkje ulikt omveltingane blant immigrantarbeidarane i USA under første verdskrig, som både førte til skjerpa klassekamp, og avspora denne kampen inn i problematiske konfrontasjonar.

Artikkelen her vart først offentleggjort på http://socialistregister.com av Merlin Press Anthony Zurbrugg/The Merlin Press Ltd., tz@merlinpress.co.uk.
Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Notar
1 Eley: Forging Democracy, p.188.
2 Elizabeth Waters: "In the shadow of the Comintern: The Communist Women's Movement, 1920–1943" i Sonia Kruks, Rayna Rapp, Marilyn B. Young red: "Promissory Notes: Women in the Transition to Socialism", New York, Monthly Review Press 1989, p. 33.
3 Kirsten Marie Delegard: "Battling Miss Bolsheviki: The Origins of Female Conservatism in the United States", Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 2012, særleg pp. 47–51.
4 Jocelyn Olcott: "Revolutionary Women in Postrevolutionary Mexico", Durham, Duke University Press, 2005, p. 50.
5 Joan Sangster: "Robitnystia and the Porcupinism Debate: Reassessing Ethnicity, Gender and Class in Early Canadian Communism", Labour/Le Travail, 56 (Fall), 2005, pp. 51–89.

Andre bok av Kapitalen, den som kom ut i 1885 (etter Marx’ død), er nå oversatt til norsk av Harald Minken. Den nye oversettelsen kommer i handelen om få måneder, om alt går som det skal. Det er andre gang denne delen av «Kapitalen» er oversatt – første gang var for over 80 år siden, da Fram forlag ga ut Erling Falks oversettelse. Men oversettelsen, som utgis av Forlaget Rødt, er mer komplett og lesbar.

Harald Minken gir i denne artikkelen et bilde av noe av det andre bok handler om og hva slags nye innfallsvinkler den kan gi til analysen av kapitalismens utvikling. Punktene han trekker fram, følger ikke boka tett. De berører snarere noen få utvalgte saker. Flere steder blander han også inn sine egne ideer.

Harald Minken
Har nyoversatt andre bok av Kapitalen.
Foto: John Jabez Edwin Mayal

Jeg begynner med å minne om hovedsaka, nemlig hva kapital er.

1. Hva er kapital?

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeids­kraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjons­pro­sess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvand­ling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert. Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Det er ikke åpenbart at det er gratisarbeid som skjer, slik det var under føydalis­men, da leilendingen var forpliktet til å bruke et visst antall dager i uka til plikt­arbeid for føydalherren, mens han hadde resten av uka til å produsere det han sjøl trengte for å leve. Likevel er det gratisarbeid som skjer, også under kapitalismen. Det skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Eller sagt på en annen måte: Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan bruke lønna si på, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjen­nom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjons­midler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inne­holder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

I dag kalles det humankapital dersom en arbeider har skaffet seg spesiell utdan­ning eller erfaring, og dermed kan kreve lønn over gjennomsnittet. Dette har ingenting med Marx’ kapitalbegrep å gjøre, men er derimot det Marx kaller komplisert arbeid, dvs. arbeid som skaper større verdier pr. time enn gjennom­snittlig.

2. Omslag og omslagstid

Andre bok av Kapitalen begynner (i kapittel 1til 4) med å drøfte kapitalkretsløpet grundig og fra alle sider. Det består av tre faser. I første fase satser kapitalisten en pengesum til innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. I andre fase foregår produk­sjonen, der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I tredje fase blir varene solgt, og pengene for salget kan settes inn om igjen i et nytt kretsløp.

Den midterste fasen kalles produksjonsprosessen, og de to andre danner sirkula­sjonsprosessen. Tida det tar å gjennomføre produksjonsprosessen, er produksjons­tida, og tida det tar å gjennomføre de to delene av sirkulasjonsprosessen, kalles sirkulasjonstida. Til sammen utgjør de omslagstida. Et omslag er hele kretsløpet fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt.

For Marx er produksjonsprosessen det grunnleggende. Det er der den grunn­leggende motsetningen mellom arbeid og kapital utspiller seg, det er der utbyt­tingen foregår og merverdien blir produsert. Ja, det er forskjell på folk, men den viktigste forskjellen oppstår ikke på grunn av lønnsforskjeller, skatteregler eller mangelfull skolegang. Den oppstår fordi arbeiderklassen ikke har kontroll med produksjonsmidlene, dvs. råmaterialene, energikildene, maskinene, byg­ningene osv. som trengs til å drive produksjonen. Den eneste varen de har å selge er arbeidskrafta si. Kapitalistene, på sin side, har eiendomsretten til produksjons­midlene og full kontroll over produksjonsprosessen. De kan derfor tilegne seg merverdien, dvs. verdiene som arbeiderne skaper ut over det de får utbetalt som lønn. Resultatet er et samfunn der kontrollen over kapitalen blir et middel til å produsere mer kapital. Kapital blir verdi som skaper mer verdi. I det kapitalistiske samfunnet blir alt annet uviktig.

Derfor er første bok av Kapitalen med noen få unntak konsentrert om produk­sjons­prosessen. Det første unntaket er de tre første kapitlene, for de handler om de grunnleggende aspektene ved all slags utviklet varebytte, slik som varens dobbeltkarakter som bruksverdi og bytteverdi, hva som bestemmer varens verdi, og pengenes egenskaper og funksjoner. Kapitalistisk produksjon forutsetter jo produksjon av varer for markedet, derfor trenger vi dette grunnlaget. Det andre unntaket er det berømte kapitlet som handler om hvordan arbeidskrafta historisk blei en vare.

Disse fire kapitlene er det minimum vi trenger å vite om varesirkulasjonen for å kunne analysere den kapitalistiske produksjonsprosessen. Ut over det forut­setter første bok bare at varesirkula­sjonen ikke byr på noe problem: Arbeidskraft og produksjonsmidler finns å få kjøpt til faste priser, og de produserte varene lar seg straks og uten problemer selge til faste priser.

Det er disse forenklingene som blir opphevet i andre bok. Der tar det tid å få solgt varene, og det kan også ta tid å få supplert lageret av råvarer etc. I denne tida foregår det ingen merverdi­produksjon, dvs. at kapitalen ikke kaster noe av seg. Derfor blir det om å gjøre å gjøre sirkulasjons­tida så kort som mulig.

Nå er det jo ikke vanlig at produksjonstida og sirkulasjonstida foregår ved at først blir det produsert, så stopper produksjonen opp mens varene selges, og så starter produksjonen opp igjen når varene er solgt. Poenget til Marx er ikke at det er det som skjer, men at for at begge deler skal kunne foregå samtidig hele tida, må det enten mer kapital til, eller produksjonen må foregå i redusert skala.

Anta at produksjonen foregår kontinuerlig og at produksjonstida bare er én dag. Anta videre at arbeidskraft og produksjonsmidler kjøpes inn i bittesmå porsjoner, gjerne bare nok til en enkelt dags forbruk. Om sirkulasjonstida var null, ville da kapitalen vendte tilbake i pengeform hver eneste dag, og det var aldri nødvendig å legge ut mer kapital enn det som trengtes for den ene dagen. Men om sirkula­sjons­tida var seks uker, ville det (med seksdagersuke) trenges en 36 ganger så stor kapital, ikke bare i første runde av kretsløpet, men hele tida. Hver eneste investert krone ville bruke 37 dager på kretsløpet, og sjøl om det hver dag kom kapital fra en dags produksjon tilbake, ville til enhver tid kapital for 37 dagers produksjon være bundet opp i kretsløpet. Det satses bare kapital til ett dagsverk hver dag, men hver eneste dag er samtidig kapital for 37 dagers produksjon bundet opp i usolgte varer.

Sirkulasjonstida er derfor av største betydning for hvor mye kapital som vil være bundet i kretsløpet til enhver tid. Dermed er den også av største betydning for hvor mye profitt kapitalisten får pr. år på hver krone han legger ut. I løpet av året får han en profitt på (la oss si) 300 dagers produksjon, uansett sirkulasjonstida, men i det ene tilfellet er dette profitt på en kapital tilsvarende én dags forbruk av arbeidskraft og produksjonsmidler, i det andre er det profitten på en kapital som er 37 ganger så stor.

Betydningen av å forkorte sirkulasjonstida står ikke i motsetning til at det bare er i produksjonen at verdi og merverdi skapes. Tvert imot bekrefter det en slik teori. Det er ikke større innsats og ressursbruk i sirkulasjonen som gir mer verdi, men det motsatte. For øvrig ville også forkorting av produksjonstida øke den årlige avkastningen på samme måte, i det det også i det tilfellet ville ta kortere tid før kapitalen vender tilbake, slik at et visst nivå på produksjonen til enhver tid ville kreve et mindre kapital­utlegg.

Kapitalistene er sjølsagt oppmerksom på disse sammenhengene. «Just-in-time»-filosofien, som har sitt utspring i Japan for rundt femti år siden, går for eksempel ut på å finne metoder for å holde så små lagre av produksjonsmidler som mulig. Og i den andre enden av produksjonen vil industrikapitalisten gjerne korte ned salgstida ved å selge til en handelsmann, som tar på seg resten av jobben med salget mot at industrikapitalisten gir slipp på en del av merverdien som er skapt. Eller han vil gi kjøperen kortere frist for å betale.

Arbeidsdelingen mellom industrikapitalisten og handelskapitalen er behandlet i tredje bok av Kapitalen, mens lagerhold er behandlet i andre bok, kapittel 6, og raskere betaling i andre bok, kapitel 14.

3. Geografi, avstander og stordriftsfordeler

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt. Men alt annet er ikke likt særlig lenge av gangen. I hele den kapitalis­tiske tidsalderen har transport­teknologien utviklet seg, både til lands og til sjøs, og over kortere og lengre avstander. Eller rettere sagt, den har blitt utviklet, bevisst, for å rive ned avstandshindrene og forkorte sirkulasjonstida. Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette, blant annet i kapittel 5, 6 og 14.

Men sirkulasjonstida er ikke bare påvirket av varetransporten, men like mye av kommunikasjonssystemene og systemene for betaling av varene. Det er klart at om penger, kontrakter og andre nødvendige dokumenter må transporteres fram og tilbake med seilskip eller på hesteryggen mellom kjøper i ett land og selger i et annet, vil det gi et tillegg i sirkulasjonstida på uker, om ikke måneder. Vekselen, som blei oppfunnet i Italia på 1200-tallet, innebar en vesentlig reduksjon av tida fra kjøpet var inngått til betalingen var selgeren i hende, men det gjaldt bare mellom de store handelsbyene i Europa. På Marx’ tid var riktignok telegrafen oppfunnet og postvesenet utbygd, men det kunne fremdeles ta måneder fra en internasjonal handel blei inngått til selgeren hadde mottatt betalingen. I kapittel 14 sies det for eksempel at transporten av varer fra England til India rundt 1850 kunne ta fire måneder, og så gikk det fire måneder til før pengene for varene faktisk var mottatt i England. I vår tid er denne delen av sirkulasjonstida normalt redusert til et absolutt minimum ved elektroniske betalingsformer og elektronisk dokumentbehandling.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg.1 Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Avstandskostnader forlenger sirkulasjonstida, og reduksjon av disse kostnadene forkorter den. Men hvorfor kan man ikke like godt nøye seg med å selge varene lokalt? Svaret på det kan bare være stordriftsfordeler i produksjonen. Marx la stor vekt på stordriftsfordeler, som han tenkte seg som en minstestørrelse som en nyanlagt kapital i en bransje måtte ha for å kunne komme ned på den gjeldende samfunnsmessig nødvendige arbeidstida i bransjen. Jo større denne minstestør­relsen er, jo større marked må kapitalisten dekke. Derfor er det en delikat dialektikk her: Stordrift reduserer tilvirkningskostnadene i produksjonen, men medfører økte avstandskostnader i sirkulasjonen. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen, er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsoli­dere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.

4. Sirkulerende og fast kapital

I første bok av Kapitalen spiller begrepsparet variabel og konstant kapital en viktig rolle. Skillet er vesentlig for analysen av produksjonsprosessen. Variabel kapital legges ut til innkjøp av arbeidskraft, og det er bare arbeidskrafta i virk­somhet som skaper merverdi. Den konstante kapitalen, derimot, har samme verdi når den består av produksjonsmidler som når den er transformert og overført til produktet, der den utgjør en viss andel av produktverdien.

I andre bok, kapittel 8, introduseres et annet skille, nemlig mellom sirkulerende og fast kapital. Det angår hvordan kapitalen sirkulerer.

Sirkulerende kapital er kapital som legges ut og forbrukes fullstendig i det enkelte kretsløpet.2 All variabel kapital er sirkulerende, men bare en del av den konstante kapitalen, nemlig den delen som forbrukes fullstendig i produksjonen i løpet av en enkelt omslagsperiode, er det. Ved slutten av et omslag vil kapitalisten normalt fortsette kretsløpet ved å legge ut den samme sirkulerende kapitalen en gang til. Han trenger altså ikke mer sirkulerende kapital for å fortsette kretsløpet enn det han la ut i første omslag.3 Den forskutterte sirkulerende kapitalen er det han trenger av sirkulerende kapital for å gjennomføre én omslagsperiode, verken mer eller mindre.

Men i tillegg til den sirkulerende kapitalen må kapitalisten i regelen også legge ut fast kapital. Det er kapital som bare sjeldnere, etter flere omslagsperioder, trenger å fornyes. For hvert omslag må kapitalisten sette av noe av salgsinntektene slik at det gradvis kan bygges opp en pengebeholdning som kan brukes til å fornye den faste kapitalen når den er helt forbrukt. I kapitalistens regnskaper kalles det avskriv­ninger. Avskrivningene skal i prinsipp gi et godt regnskapsmessig bilde av kapitalslitet, som er den virkelige årlige verdiforringelsen som den faste kapitalen er utsatt for.

Dette gir den faste kapitalen en særegen form for sirkulasjon. I utgangspunktet eksisterer den som et produksjonsmiddel med lang levetid, men verdien som det har, blir gradvis mindre. På den andre sida bygger det seg opp et pengefond av de akkumulerte avskrivningene, slik at summen av de oppsamlede pengene og den gjenværende verdien av produksjonsmidlet, forutsetningsvis hele tida er konstant. Til slutt har produksjonsmidlet null verdi, forutsetningsvis akkurat når penge­fondet er blitt stort nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag.

Fabrikkbygninger og andre bygg og anlegg som trengs til produksjonen, er naturligvis fast kapital. Det er også maskinene og redskapene, enten de nå er flyttbare eller ikke. Et skip eller en lastebil er fast kapital, uansett om de kan rulle omkring overalt. Det som har betydning, er utelukkende at de ikke slites ut og blir ubrukelige i produksjonen i løpet av den enkelte omslagsperioden.4 I løpet av et omslag overfører de derfor bare en del av sin verdi (kapitalslitet) til varene som er produsert.

Det finns en viktig form for fast kapital som trolig ikke er nevnt av Marx, og som kanskje heller ikke fantes som en bevisst og planmessig investering den gangen. Det er utviklingskostnader. Ta datamaskiner eller mobiltelefoner som eksempel. Det koster mange års arbeid av en stor stab å utvikle en ny modell. Disse kostnadene skal avskrives over ganske få år, til en ny og bedre modell kommer på banen. For å lykkes med det, er det faktisk nødvendig at modellen som er utviklet, raskt tar en vesentlig del av verdens­­markedet for slike produkter. Det dreier seg om elektronikk, forsvars­materiell, fly, biler osv. De som ikke lykkes, som Nokia og LM Ericsson i elektronikkbransjen, forsvinner helt ut. Her ser vi ekstreme stordriftsfordeler som skaper monopol-liknende tilstander og et salgsnett som spenner over nesten alle land i verden. Heller ikke dette aspektet ved sirkulasjons­prosessen – dialektikken mellom utviklingskostnader og verdensmarkeds­dominans – er viet tilstrekkelig oppmerksomhet av marxistene, meg bekjent.

5. Et eksempel på betydningen av kortere omslagstid

Betrakt en fabrikk med hundre arbeidere. Hver av dem koster kapitalisten 50 tusen kroner måneden i lønnsutgifter (skatt, arbeidsgiveravgift og tjenestepensjon inkludert). Det blir 600 tusen i året, eller 60 millioner for hele arbeidsstokken.

Regelmessige tellinger av lageret av råvarer og varer under arbeid viser at råvarer for 180 millioner kroner (vurdert til innkjøpspris) til enhver tid befinner seg i fabrikken, enten på råvarelageret eller under arbeid ute i fabrikken. I tillegg er det råvarer for 90 millioner bundet i varer som er ferdig produsert, og delvis også allerede solgt, men som kapitalisten ennå ikke har mottatt betaling for.

I følge årsregnskapet brukes det hvert år råvarer for 540 millioner kroner i produksjonen. Vi finner antall omslag pr. år ved å dele årsforbruket av råvarer på den gjennomsnittlige beholdningen. Dette betyr at den sirkulerende konstante kapitalen slår om to ganger i året. Eller med andre ord: Omslagsperioden er et halvt år. Av årsregnskapet framgår også at bedriften har et drifts­overskudd før skatter og finansposter på 60 millioner kroner.

Vi ser bort fra avskrivninger på den faste kapitalen, dvs. kapital som er lagt ut til maskiner og bygninger. Hele den konstante kapitalen er altså sirkulerende. Hvert halvår satser altså kapitalisten en konstant kapital på 270 millioner kroner. Dessuten satser han variabel kapital i form av lønnskostnader på 30 millioner i den samme perioden. Det kan vi si, fordi vi veit at lønnskostnadene for året som helhet er 60 millioner. Totalt bruker han altså en kapital på 300 millioner kroner, som i sin helhet vender tilbake til ham hvert halvår, og det med en profitt på 30 millioner i tillegg.

Merverdiraten er merverdien delt på den satsede variable kapitalen. (Den for­skutterte variable kapitalen, ville Marx sagt.) I dette tilfellet er merverdiraten 30/30 = 1, eller hundre prosent. Profittraten er merverdien delt på hele kapitalen, både den variable og den konstante. I vårt tilfelle er profittraten 30/300 = 0,1, eller 10 prosent.

Både merverdiraten og profittraten måles ved å bruke den merverdien som er skapt, delt på den kapitalen som er lagt ut i løpet av en omslagsperiode. Men merverdien som kan produseres i løpet av et år med den kapitalen som er lagt ut, er ikke 30, men 60. Merverdiens årsrate er derfor 60/30 = 2, og profittens årsrate er 60/300 = 0,2. Generelt finner vi merverdiens årsrate ved å multiplisere merverdiraten med antall omslag i året, og det samme gjelder profittens årsrate.

Merverdiens årsrate er behandlet i kapittel 16 av andre bok. Profittens årsrate er ikke nevnt der, men er behandlet i fjerde kapittel av tredje bok. Hele dette kapitlet er faktisk skrevet av Engels, men materialet til å skrive det fantes allerede i Marx’ manuskripter.

Jo fortere en kapitalist kan få igjen pengene han investerte, jo oftere kan han gjenta den samme investeringen, og jo mer profitt kan han tjene på et år. Derfor er det egentlig profittens årsrate han er interessert i. Den er sammensatt av de to elementene profittraten og omslagstakta. Det meste av marxistisk analyse har imidlertid eksplisitt eller implisitt gått ut fra en fast antakelse om at omslagstakta er 1, dvs. ett omslag pr. år. Da forsvinner viktige fenomener ut av sikte, samtidig som endringer i omslagstida vil skape uventet støy i analysen av profittraten. Man overser at kretsløpet er en dialektisk enhet av produksjon og sirkulasjon, og lager en enøyd produksjonsorientert teori. Mye av det kan forklares med at første bok var den eneste Marx fikk gjort ordentlig ferdig.

6. Om kapitalismens historiske utvikling

Om vi ser nærmere på den delen av kretsløpet der kapitalisten kjøper inn arbeidskraft og produksjonsmidler, ser vi at den forutsetter et utviklet marked for råstoffer, energi, maskiner osv., og at det finns en klasse som ikke har noen annen vare å selge enn arbeidskrafta si. Tilsvarende forutsetter salget av varene også at det finnes et utviklet marked. De historiske prosessene som skapte disse vilkårene, foregikk i hundreårene før den egentlige kapitalismen, men blir påskyndet under kapitalismen og spredt til hele jorda. Kapitalismen skaper og gjenskaper sine egne forutsetninger.

Det sentrale momentet i denne prosessen er ikke at naturalhusholdningen blir erstattet av pengehusholdning. Det sentrale er at produsentene mister eller blir fratatt produksjonsmidlene, slik at de bare har arbeidskrafta si å selge, og at arbeidskraft og produksjonsmidler, de to elementene som må forenes for at det skal bli noen produksjon i det hele tatt, blir forent under kontrollen av en annen klasse, den som nå eier produksjonsmidlene. Forutsetningen for den raske utviklinga av kapitalismen i hele verden nå, er at produsenter som tidligere hadde sine egne produksjonsmidler, mistet dem, blant annet gjennom utviklingen i Kina etter Mao, oppløsningen av Sovjetunionen og systemet med frihandelssoner og spesielle industrisoner som har utviklet seg i mange land. Kapitalismen trenger først og fremst frie og eiendomsløse arbeidere.

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjons­midler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjons­prosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendoms­løse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transport­kostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk.

Sluttnoter

1 Unntaket er David Harvey, som alltid har vært opptatt av hvordan kapitalakkumulasjonen former geografien, og omvendt hvordan befolkningstettheten, avstandene og andre geografiske særtrekk virker tilbake på kapitalakkumulasjonen. I den viktige kom­mentarboka han har laget til andre bind av Kapitalen (Harvey 2013: A Companion to Marx’s Capital, Volume 2) er problemstillingen om de materielle forutsetningene for sirkulasjonstida både reist og drøftet.

2 Ofte brukes uttrykket flytende kapital i stedet for sirkulerende.

3 For enkelhets skyld ser vi her bort fra akkumulasjon, dvs. bruk at noe av profitten til å utvide produksjonens skala.

4 I praksis brukes året som skillet mellom fast og sirkulerende kapital.

Det har vært skrevet mye om hva som skaper verdier, både før og ­etter Marx. Dette er noe av det mest forståelige som er blir publisert om et vanskelig tema. En introduksjon av høy klasse, men ikke beregnet på de høye klasser.

Nina Björk er forfatter, debattant, litteraturviter og kulturskribent.
Hun har blant annet skrevet bøkene Lykliga i alle sina dager (1996), Under det rosa täcket (2012) og Drømmen om det røda (2016). Artikkelen i dette nummeret av Gnist er et kapitel i Björks bok fra 2016, s. 26–36.
Artikkelen er oversatt av Anne Minken.
Foto: Cato Lein

Hva gjør du hvis du vil ha et brød og lever i en kapitalistisk økonomi? Ja, du er ikke med i en gruppe som eier jord og redskaper i fellesskap og sammen framstiller og deler det som gruppa trenger. Du er ikke eid av en annen og må arbeide for eieren din for å få mat og et sted å bo. Det er heller ikke sånn at du sår og høster kornet eller baker brødet ditt selv. Du lever altså verken i urkommunismen, i slavesamfunnet, under føydalismen eller i en sjølbergingsøkonomi. Alt dette er eksempler på tidligere produksjonsmåter. Så hvis du vil ha et brød, går du antakelig til butikken og kjøper ett for penger du har fått som lønn i et arbeidsforhold som ikke har noe med å bake brød å gjøre. Og voila, der har vi formelen for det som Marx mente var særpreget for den kapitaliske produksjonsmåten: spesialisert vareproduksjon for et marked med sikte på å skaffe seg profitt, der produksjonsmidlene – altså verktøy, lokaler, redskaper og maskiner som vi trenger for å kunne utføre arbeidet, ikke eies i fellesskap, men er i privat eie.

Den særskilte måten du deltar i produksjonen på – at du har lønnsarbeid og kjøper varer – forutsetter at du er «fri» på to forskjellige måter. For det første kan ingen andre ha formell rett på arbeidskrafta di. Du må være fri til å selge arbeidskrafta til hvem du vil. At slaveriet, livegenskapet og laugsvesenet ble avskaffet, var nødvendige forutsetninger for den friheten. For det andre må du være fri fra å eie jord, redskaper og hva du ellers måtte trenge for å framstille det du har behov for. For den livegne bonden for eksempel var situasjonen annerledes. Han var bundet til sin jordflekk. Han hadde ikke lov til å flytte fra den, men kunne heller ikke kastes ut fra den så lenge han utførte arbeid på sin herres gods. – men det betyr også at jorda var bundet til den livegne. «Vi står altså overfor en klasse som alltid hadde et fundament som var tilstrekkelig for å dekke klassens behov.» skriver Ernest Mandel i Innledning til marxismens økonomiske teori. Den livegne var ikke dømt til å dø om han ikke solgte arbeidskrafta si. «I et sånt samfunn finnes det ingen økonomisk tvang til å selge arbeidsevnen sin, arbeidet sitt til en kapitalist.», skriver Mandel.

Forutsetningen for den kapitalistiske produksjonsmåten – den økonomiske tvangen til å selge sin arbeidsevne – oppstod på ulike måter i forskjellige land og verdensdeler, men det grunnleggende i hele prosessen er at jordbrukerne mister sin eiendom, jorda skriver Karl Marx i Kapitalen. I England, for eksempel, skjedde det ved at allmenningen ble privatisert og gjerdet inn og ved at staten hjalp jordeierne med å jage bøndene fra jordene som de tidligere hadde dyrket. Da det ble stor etterspørsel etter ull i Flandern på grunn av landets nye tekstilmanufakturer, begynte adelen i England å holde sauer på eiendommene sine, og det førte til at bøndene ble drevet fra jord og hjem. «Dette førte til at en mengde eiendomsløse arbeidere, proletarer, ble tilgjengelige som arbeidskraft for de framvoksende kapitalistiske manufakturene», skriver Rosa Luxemburg i Einführung in die Nationalökonomie. «Mennesker som stod utenfor både føydale og laugsmessige restriksjoner og som i lang tid hadde blitt tvunget til å leve nesten som landstrykere og blitt forfulgt av politiet og myndighetene, fant nå en rolig havn i lønnsarbeid for den nye klassens utbyttere.»

I koloniene raserte de nye koloniherrene den tidligere sjølforsyningsøkonomien og dyrking av jorda i fellesskap ved å innføre privat eiendomsrett og pengeøkonomi. Koloniherrenes møte med samfunn hvor produksjon og fordeling ikke foregikk i henhold til prinsippet om privat eiendomsrett, innebar spesielle problemer for de vestlige erobrerne. I Einführung in die Nationalökonomie siterer Luxemburg hva en representant for de britiske skattemyndighetene skrev i en rapport fra 1845: «Vi kan ikke se noen permanent jordeiendom. Enhver disponerer et stykke dyrket mark bare så lenge jordbruksarbeidet pågår. Hvis et jordstykke ikke dyrkes, går det tilbake til felleseie, og kan tas av hvem som helst under forutsetning av at det blir dyrket.» I en annen rapport fra samme tid, fra en statlig representant for britenes styre i Punjab, står det: «Med denne formen for jordeiendom kan ikke noe medlem av klanen bevise at han eier en viss del av den felles jorda, bare at han kan disponere den for sitt bruk. Produktene fra felleshusholdet samles i et felles lager hvor alle kan hente de matvarene de trenger.» Da historikeren James Mill som var ansatt i det øst-asiatiske kompaniet og far til den liberale filosofen John Stuart Mill, møtte denne indiske formen for kollektiv eiendom, tok han logikken baklengs og hevdet at når alle eier jorda, er det ingen som eier den, men likevel må jo noen eie den, så det blir vi. «På basis av alle saksforhold som vi har observert, blir vår konklusjon at eiendomsretten til jord i India tilfaller erobreren; for hvis vi skulle anta at erobreren ikke var jordeieren, så ville vi ikke være i stand til å avgjøre hvem eieren var.»

Denne prosessen kaller Marx for opprinnelig eller primitiv kapitalakkumulasjon: Mennesker blir frarøvet retten til produksjonsmidler og må bli lønnsarbeidere for å kunne overleve. «Historien om denne ekspropriasjonen er skrevet inn i menneskehetens historie med uutslettelige tegn av blod og ild», skriver Marx.

At du selv eier retten til arbeidskrafta di, og at du ikke eier noe annet enn friheten til å selge arbeidskrafta til hvem du vil, er de to forutsetningene for den kapitalistiske produksjonsmåten. Hvis vi tenker oss, at du innafor dette systemet ikke er eiendomsløs, det vil si en proletar, men at du tilhører dem som eier jord, fabrikker, maskiner, verktøy og redskap, altså det som trengs for å lage saker og ting – og så ansetter du en baker. Hvorfor gjør du det? Hvis du trengte brød, kunne du lage det selv. Du ansetter altså ikke en baker for å få brød. Du ansetter en baker for å få profitt. Profitten er målet ditt, og bakerens arbeid er middelet for å nå dette målet. Og dette, at det som produseres primært produseres for at noen skal få profitt, og ikke for å dekke behov, er også et sentralt trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Men hvorfra kommer profitten som var grunnen til at du ansatte bakeren?

For å svare på det spørsmålet må vi først stille et annet. Hva er bakeren for deg som ansetter ham eller henne? Du kjøper bakerens arbeidskraft på et marked som kalles arbeidsmarkedet – hen er altså en vare. Du har penger som du bruker til å kjøpe en vare (bakerens arbeidskraft) – og resultatet i slutten av dette regnestykket er at du får mer penger i form av profitt enn det du hadde fra starten av. For at det skal være meningsfullt for deg å kjøpe varen bakeren må den jo på en eller annen måte generere penger til deg. Så igjen, og med et tillegg nå: Hva er bakeren for en merkelig vare som kan skape verdi? Ja, hen er akkurat det: den eneste verdiskapende varen som finnes på markedet. I følge Marx er den kjøpte varen arbeidskraft den eneste kilden til merverdi, altså til den økte pengesummen som bakerieieren får etter at han har satt bakeren i arbeid. Uten denne merverdien hadde det vært meningsløst å ansette bakeren. Merverdien – fortjenesten, profitten, overskuddet (jeg forenkler teorien til Marx og behandler alle disse begrepene her som samme sak) – skapes altså i følge Marx i produksjonen og ikke i sirkulasjonen (ved kjøp og salg). Utgangspunktet for analysen hans er det som hender i produksjonen og ikke det som hender i konsumpsjonen.

Men la oss slippe til en innvending: Kan ikke bakerieieren eller en annen kapitalist ha fått tak i ekstra billige råvarer og maskiner og dermed blitt i stand til å selge det ferdige arbeidsproduktet for mer penger enn hen har lagt ut? Kan ikke fortjenesten komme fra å «kjøpe billig og selge dyrt», det vil si nettopp fra konsumpsjonsfæren? Jo, absolutt. Dette kan forekomme for den enkelte kapitalisten i enkelte tilfeller. Men en sånn fortjeneste for en enkelt person i markedet vil jo innebære et tap for en annen, for den som solgte råvarene og maskinene billig, resultatet ville bli et nullsumspill der den ene vinner det den andre taper. Hvis vi ser en sånn transaksjon fra et helhetlig samfunnsperspektiv, og ikke fra den enkelte kapitalistens, har selve verdien ikke økt. Den har bare blitt fordelt annerledes. Men i kapitalistiske samfunn øker jo som regel den totale verdien, bruttonasjonalproduktet i hvert enkelt land, hele tida. Den kapitalistiske produksjonsmåten skaper rikdom, merverdi. Tilhengerne av systemet framhever ofte akkurat det, og kritikerne benekter det heller ikke. I følge Marx finnes det bare en eneste rimelig kilde til den økende totale samfunnsgevinsten: menneskelig arbeid.

Hvordan kommer Marx fram til det? Svaret ligger i det vi pleier å kalle arbeidsverdilæren. Den tar utgangspunkt i at alle varer både har en bruksverdi og en bytteverdi. Bruksverdien er det enestående i enhver vare, den spesifikke verdien i varen som innebærer at vi trenger akkurat det som bare den varen kan gi. Bruksverdien til et par sko er å varme og beskytte føttene. Bruksverdien til en kopp er å holde flytende drikke innenfor visse rammer. Alt menneskelig arbeid har alltid skapt bruksverdier, altså skapt ulike saker og ting som vi behøver for å tilfredsstille spesifikke behov. Forskjellige samfunnsøkonomiske systemer bestemmer på forskjellige måter hvor mye arbeid som skal legges ned, for å skape de bruksverdiene som vi mennesker behøver. I et markedsbasert samfunn bestemmes det ved at varer selges og kjøpes på et marked. Det innebærer at tingene (som nå er varer) i tillegg til bruksverdien også får en annen slags verdi som er enestående for markedsøkonomiene, nemlig en bytteverdi. Bytteverdien er ganske enkelt en sammenligning mellom ulike varers verdi. I en utviklet markedsøkonomi uttrykkes dette i penger. Vi sier ikke at ti kopper er verdt et par sko, men at ti kopper koster like mye som et par sko. Men hvordan kan vi egentlig sammenligne kopper og sko? Som bruksverdier er de ikke sammenlignbare. Hvis vi fryser på beina har vi ingen nytte av en kopp, og om vi vil drikke kaffe har vi ingen nytte av et par sko. For at vi skal kunne sammenligne størrelser som egentlig ikke kan sammenlignes, må de ha noe til felles, noe som bestemmer deres kvantitative verdi. Marx sier at denne felles målestokken er arbeidet. Det er mengden arbeid som er nedlagt i en vare som bestemmer varens verdi. Jo mere arbeid, dess mere verdi.

Når vi har sagt det – jo mere arbeid, desto mer verdi – kan vi også se at verdi ikke er det samme som pris. For hvis det hadde vært det, skulle jo den skomakeren som la ned mye arbeid i sine sko, som kanskje var lat og arbeidet langsomt, også kunne selge dem til en høyere pris enn den skomakeren som la ned mindre arbeid i skoene. Men det kan hen jo ikke. Prisen på et par sko bestemmes ikke av den mengden arbeid som den enkelte skomakeren har lagt ned i skoene, men av den gjennomsnittlige tida det tar for skomakere i et bestemt samfunn å produsere et par sko. Denne gjennomsnittlige arbeidstida kaller Marx for samfunnsmessig nødvendig arbeidstid, og det betyr ganske enkelt «den arbeidstida som er nødvendig for å framstille en bruksverdi under gjeldende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelser og med en samfunnsmessig gjennomsnittlig grad av dyktighet og intensitet i arbeidet.

La oss nå vende tilbake til vår gamle venn kapitalisten som kjøpte arbeidskraft i form av en baker og fikk en merverdi. Hva gjør hen med overskuddet som hen har skaffet seg ved kjøpet? Ja hen kan naturligvis reise til Bahamas for pengene, bruke hele summen til egen nytelse, leve et liv i sus og dus som føydalherrene i gamle dager. Men da får hen sannsynligvis problemer neste dag når konkurrentene hens har oppført seg annerledes og samlet pengene sine til en kapital som de kan bruke til nye investeringer, nye og mer effektive produksjonsmidler. Tenk deg at bakerieier nr. 2 ikke brukte fortjenesten til å reise til Bahamas, men kjøpte en maskin som kunne kna deig raskere enn noen menneskelig baker kunne klare. Hva hender da? Jo, la oss si at den normale arbeidstida for å lage et brød er en halv time, en halv time er altså den gjeldende samfunnsmessige arbeidstida for et brød. Men bakerieier nr. 2 har nå investert i en ny teknologi som fører til at det for hens arbeidskraft bare tar et kvarter å produsere et brød. Bakerieier nr. 2 produserer altså under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Hens arbeidere har blitt dobbelt så produktive og kan nå med samme tidsbruk som arbeiderne hos bakerieier 1 bake dobbelt så mange brød. Hvis bakerieier nr. 2 nå begynner å selge brødene sine til halve prisen sammenlignet med før, får han bare samme fortjeneste som før, og investeringen i de nye maskinene blir meningsløs. Så i stedet for å selge brødene til sin nye virkelige verdi (et kvarter), fortsetter bakerieier 2 å selge dem til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida (en halvtime) eller kanskje litt under denne tida. Prisen på brød er ikke radikalt forandret, så etterspørselen kommer til å være omtrent den samme, men nå kommer det til å finnes veldig mange brød på markedet, ettersom bakerieier 2 med samme bruk av tid produserer dobbelt så mange brød som sine konkurrenter. Dessuten kan bakerieier 2 selge sine brød litt billigere enn før og likevel få fortjeneste, og det fører til at flere kjøper hens brød. Hen kan dermed oppnå en superprofitt.

Men denne superprofitten kommer bare til å være midlertidig. Snart innser bakerieier 1 at hen ikke kan reise til Bahamas for pengene sine, men at han må la dem vokse, akkumuleres, sånn at også han kan kjøpe en maskin til å kna deigen, øke produktiviteten og dermed selge brødene til samme pris som hens konkurrenter. Hvis hen ikke innser det, men sier seg fornøyd med den gevinsten hen har fått og konsumerer den til eget bruk eller gir den bort eller bare beholder den i lommeboka i stedet for å la den vokse seg stor nok til nye investeringer, ja da kommer denne bakerieieren til å bli utkonkurrert, miste eiendommen sin og bli proletar som alle andre. Det vil hen antakelig ikke, og hen kommer derfor til å gjøre som bakerieier 2, investere i ny teknologi, produsere raskere. Alle kapitalister som vil fortsette å fungere som kapitalister, vil gjøre det samme, og det fører til at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden for å produsere brød kommer til å synke. Altså: Den første kapitalisten som klarer å produsere en vare under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida, får en (midlertidig) superprofitt. Konsekvensen av dette er viktig for hele den kapitalistiske utviklingen, som i bunn og grunn nettopp handler om jakten på superprofitter.

Jakten på superprofitter som hver enkelt kapitalist må drive med for å overleve i et system basert på konkurranse, er selvfølgelig ganske enkel og dagligdags – den drives jo av et uhemmet begjær etter mere penger. Men den får likevel eksistensielle følger, følger som på én måte ikke har noe med penger å gjøre, men med liv. Jakten på profitt blir nemlig en jakt på tid, og tid er jo det som menneskelig liv består av. Det vi gjør med tida vår, er det vi gjør med livet vårt. Innafor den kapitalistiske produksjonsmåten blir fortjeneste og tid med nødvendighet sammenkoblet. Hvordan da? La oss igjen vende tilbake til brødbakinga. Da bakerieieren kjøpte bakerens arbeidskraft, var det nettopp arbeidskrafta han kjøpte – ikke resultatet av bakerens arbeid, men hens evne til å arbeide. Hvor stor er denne arbeidsevnen? Ja, det vet jo ikke bakerieieren på forhånd. Det eneste hen vet er at bakeren skal arbeide for ham eller henne i en viss tid, for eksempel ti timer om dagen, seks dager i uka. I denne tida eier bakerieieren bakerens tid. Hver time, hvert minutt, hvert sekund av denne tida som brukes til noe annet enn effektivt arbeid er, sett fra bakerieierens synsvinkel, sløseri. Det er tid/liv som ikke kommer til å gi fortjeneste for ham eller henne, det er tid/liv som må elimineres.

Dette har kapitalister og deres medhjelpere alltid visst. De trenger ikke å lese Marx for å forstå det. En temmelig godt kjent «tidsjeger» som neppe noen gang åpnet et marxistisk verk, het Frederick Taylor. Han levde mellom 1856 og 1915 i Pennsylvania i USA. Han grunnla det som seinere ble kalt «taylorisme» eller scientific management, en retning innen organisasjonsteori. Taylor mente at arbeidernes uvilje mot å jobbe så effektivt som det egentlig var mulig, var det mest ødeleggende som Englands og Amerikas arbeidende befolkning var rammet av. Han visste også hvordan han skulle få bukt med dette ondet. I bedriftene som brukte ham som konsulent, studerte, katalogiserte og tok han tida på alle bevegelsene arbeiderne gjorde for å finne den beste metoden til å effektivisere kroppens bevegelser i samspill med maskinene og arbeidsredskapene. «Det finnes alltid en metode og en måte å gjøre ting på som er bedre enn alle andre. Og denne beste metoden, den beste måten å gjøre ting på, kan bare oppdages og utvikles gjennom et vitenskapelig studium og analyse av aktuelle metoder og praksis kombinert med detaljerte bevegelses- og tidsstudier.» Taylor var fast bestemt på å komme fram til det stadium hvor «individene har nådd sitt høyeste effektivitetsnivå». Framtidas velstand var avhengig av følgende radikale forandring: «Før har mennesket stått i første rekke, i framtida må systemet komme i første rekke».

Frederick Taylor er død for lenge siden, men viljen til å effektivisere, rasjonalisere og strømlinjeforme arbeidet lever videre. Vekkerklokkene skal fortsatt ringe i de tidlige morgentimene og slumreknappen er fortsatt vår fiende, vi skal fortsatt være del av en arbeidslinje hvor effektiv produksjon på heltid og høyere pensjonsalder er nødvendig. Ordspråket «tid er penger» er kanskje en ubevisst folkelig innsikt i marxismens tenkning om betydningen av å presse merverdi ut av arbeiderne.

Jakten på superprofitter får også andre konsekvenser enn besettelsen for tid. Den fører også til utvikling av produksjonsmidlene – redskapene vi bruker for å framstille saker. Marx beskrev dette som kapitalismens «sivilisatoriske effekt». En kapitalist som ikke utvikler sine produksjonsmidler, for eksempel ikke erstatter mennesker med maskiner, kommer som vi har sett, til å tape i konkurransen ettersom hen da produserer varer over den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Samtidig innebærer jakten på superprofitt at hver enkelt vare inneholder mindre «levende arbeid», det vil si mindre av den slags arbeid som i følge Marx er det eneste som gir kapitalisten merverdi. Dermed står hens profitt i fare for å minske, men dette kompenseres ved at mengden av varer øker. For at merverdien i hver enkelt vare skal realiseres, er det samtidig et krav at alle disse varene faktisk blir kjøpt. Forutsetningen for jakten på superprofitt som driver den kapitalistiske utviklingen, er altså et stadig økende forbruk. Stadig flere mennesker må altså kjøpe varer og tjenester og ikke bare bytte dem med hverandre eller ordne sine liv utenfor markedet. Hvis forbruket går ned, faller profitten, og hele systemet kommer i krise.

Derfor har kapitalismen helt siden den oppstod lagt vinn på å øke områdene for kjøp og salg. Dette har skjedd gjennom en utvidelse av det geografiske rommet, der tidligere måter å livnære seg på har blitt rasert og erstattet av det kapitalistiske, sånn som det skjedde under kolonialismen. I de kapitalistiske landa har det skjedd – og skjer fortsatt – gjennom at aktiviteter som tidligere ikke ble kjøpt og solgt for profitt, nå blir det. I det offentlige rommet gjelder det akkurat nå helse, skole og omsorg. I det private rommet gjelder det for eksempel matinnkjøp, rengjøring, festarrangementer, barnepass, hjelp til lekselesing. Ingen som tror på kapitalismens fortsatte eksistens, kan tro at vi har nådd slutten på denne prosessen. Alle handlinger, behov, følelser og opplevelser som i det hele tatt har noen mulighet for å gjøres om til kjøp- og salgbare varer kommer til å bli det. Det er gjennom å kjøpe, selge og selv være varer (i form av kjøpbar arbeidskraft) som vi alle lever innafor det økonomiske systemet vi nå har. Noen blir rike av dette, andre blir fattige – men vi livnærer oss alle på denne måten. Varifiseringen kommer ikke til å ta slutt før kapitalismen tar slutt, fordi den er dens ytterste forutsetning.

Referanser:
For gjennomgangen av Marx´ arbeidsverdilære har jeg hatt glede av Johan Fornäs Capitalism: A Companion to Marx´s Economy Critique, Sven-Eric Liedmans Karl Marx:: en biografi og Michael Heinrichs Introduktion till de tre volymerna av Marx Kapitalet.
Sitatene fra Frederick Taylor er hentet fra «Work» (nettkilde).

I Frankrike har vi i det siste sett at tradisjonelle parti som Sosialistpartiet har blitt sett på sidelinja, Front National med Marine le Pen har styrka seg, og nye valparti som Emmanuel Macron si rørsle

«På marsj» har dukka opp og vunne val. Kva har skjedd, kva skjer, kva vil skje?¹

Terje Valen er pensjonert ungdomsskolelærer, utdannet historiker og har skrevet boka De tjente på krigen. Ledet «Flaktveit Vi Bryr oss» og er leder for Idrettsrådet i Bergen. Skriver bloggen tvalen.no

Det er resultatet av ei utvikling som har gått over fleire år. Eg skreiv om dette i 1996 og gav mange opplysningar som kan vere verd å lese i samband med denne artikkelen². Men no skal vi sjå på nokre hovudtrekk når det gjeld utviklinga av økonomien. Først vekstraten i brutto nasjonalprodukt (BNP) fram til og med ­2. kvar­tal 2017.

Sjå nøye på kurva under som eg vil vise til fleire gongar. Vi ser ein kort spurt på byrjinga av 1950-talet, der veksten var 8,1% for å falle til -0,1 % i 1952. Etter det har vi, med nokre svingingar, hatt aukande vekst frå 1953 til 1974 då han nådde 5,1 % og vekstraten var opp mot 4 % i nokre år. Etter 1982 fekk vi eit nytt fall fram til 1993. I 1992 var han nede i -0,1 %. Så steig han til 1,6 % i 2006. Deretter fall veksten gjennom krisa og var nede i nær -2,0 % i fjerde kvartal 2009. Etter dette kom ei rask stigning til 1,2 % første kvartal 2011. I 2014 hadde han falle til 0,1 % for så å vekse til 0,9 % i 2016. Derifrå fall han til 0,3 % i andre kvartal 2017. Vi ser at veksten var låg i tida før krisa i 2008–09 og blei endå lågare etterpå, mellom 0,6 og 0 %. Vi har med ein økonomi å gjere som er i djup krise.

Etter 1983 vart industrien i Frankrike bygd kraftig ned. Eit stort tal industriføretak forsvann, særleg innan jern, stål, gruvedrift og tekstil, og i bilindustrien var det store omstruktureringar der fabrikkar blei nedlagd og folk oppsagd. Det har fortsett. Mellom 2000 og 2015 har Frankrike gått frå verdas 4. til 11. produsenten av køyretøy.³ Sigarettproduksjon var lenge eit symbol for fransk industri, og den siste sigarettfabrikken, opna i 1882, blei nedlagd i november 2016 for å starte igjen, i Polen.

I Frankrike eigde staten mykje av bank- og forsikringsverksemdene etter store nasjonaliseringar i 1935, 1945 og så seint som i 1983. Frå 1986 blei det sett i gang ein stor privatiseringsbølgje og halvparten av det staten eigde, blei seld. Den delen av reservane som dei offentleg eigde bankane disponerte, fall frå over 85 % i 1984 til under 20 % i 2000.

Veksten ned og fortenestene opp

Til høyre er eit diagram som viser for­­tenestegraden til ikkje-finansielle føre­­­tak og­ eller graden av bruttooverskott⁴ (skala til høgre) av eigenfinansiering (skala til venstre) rapportert gjennom meirverdirekneskapen.

Teikninga viser at fortenestegraden i dei ikkje-finansielle føretaka rundt 1982 hadde komme ned på eit lågt nivå og eigentleg var raskt på veg vidare nedetter viss ikkje kapitalen fekk betre fortenestevilkår.⁵ Så steig fortenestegraden fram mot 1989, mens veksten i BNP gjekk ned, og eit nytt fall fortsette gjennom krisa i 2008–09 og ned til slutten av 2014. Det var faretrugande. Då begynte han å stige att.

Arbeidarane

Til høyre ser vi utviklinga av arbeidarane sin del av BNP.

Frå 1972 til 1983 vaks den delen som gjekk til arbeidarane. Så fôr han raskt ned til rundt 1990 og litt mindre bratt nedetter til 2008 då han steig att fram til 2012.

Denne utviklinga skapte arbeidsløyse og her skal vi sjå på eit diagram til som viser det.

I grafen til høyre er talet på registrert arbeids­lause den mørkaste skya, det litt lysare partiet viser dei som ikkje er i arbeid, men som ikkje søkjer aktivt etter arbeid, og det lysaste ­partiet er dei som er i arbeid, men som går på deltid og ønskjer å arbeide fulltid og dei som er delvis arbeidslause eller undersysselsette. Talet på arbeidslause og delvis arbeidslause stig frå rundt 2,5 millionar til 4 millionar og rundt 6 millionar og 8 % meir i 2016 enn i 2012⁶. Dette ligg tett opptil det Marx skreiv om arbei­d­s­­løyse under kapitalismen i 1867, altså for nett 150 år sidan.⁷

Arbeidsløysa i forskjellige grupper er no slik: Kvinner rundt 10 %, menn rundt 10 %, ungdom rundt 25 % og dei med lågare utdanning rundt litt under 20 %. Den store arbeidsløysa, spesielt i dei siste gruppene, gir eit solid grunnlag for ei rekke store problem og skifte i politisk tilknyting.

Dette har ført til denne utviklinga i kjøpekrafta til hushalda.

Stort sett fall veksten i kjøpekrafta i bølgjer i over 20 år fram mot 1984. I 1979–80 var det første gong negativ vekst. Etter dette har kjøpekrafta for hushalda svinga over og under null vekst med lågaste veksten i 1984 og 2012. Frå 1979 til i dag har det reelt sett ikkje vore nokon varig vekst i kjøpekrafta og frå 2007 til 2012 var fallet i vekstraten stort.

Desse nøkkeltala for den økonomiske utvikl­inga i Frankrike fortel oss mykje om bakgrunnen for det som skjer på det politiske feltet. I røynda er det ein øydeleggande dom over det som er blitt kalla nyliberal økonomisk politikk, men det er og ein øydeleggande dom om over det nye EU-prosjektet som kapitalen sette i gong litt før 1985 for å sikre det kapitalistiske systemet og storkapitalen sine profittar.

Den nye økonomiske politikken

For å snu den nedgåande trenden i profittgraden blei det frå byrjinga av 1980-talet sett i verk ein ny økonomisk politikk. I Europa var EU sentral i gjennomføringa av han. Han førte til at avtalen om at arbeidarane skulle ha del i produktivitetsveksten gjennom auke i løner, blei skrota. Utbyttinga auka mykje. Det blei lagt til rette for at dei finanskapitalistiske monopola skulle få høgare kortsiktige fortenester enn det dei kunne få av industriproduksjonen. Industrien vart lagt ned samstundes som vi såg ein liberalisering av finanssystemet med fjerning av kredittgrenser i 1987 og med kontrollen av børsane i 1989. Det kom i samband med skapinga av den felles kapitalmarknaden i EU i same tida. Storleiken på finansmarknadane eksploderte, og i prosent av BNP økte verdien av verdipapir (stort sett aksjar og obligasjonar) frå 90 % i 1990 til 400 % i 2007.

Dei gjekk over frå ein økonomi der gjelda var administrert og kontrollert, til ein økonomi der finansmarknadene var liberalisert. I staden for ein kapitalisme der eigarane var knytt til «sine» føretak fekk vi ein aksjeeigar-kapitalisme der finansieringa gjennom marknaden vart sentral og føretaka si eigenfinansiering vart det sentrale, og kva som skjedde med føretaka og produksjonen deira blei underordna. Gjekk eit føretak dårleg eller konkurs, var det berre å vite dette i tide og flytte aksjekapitalen sin over til noko som gav meir avkastning på han. Dei mange mindre pensjonskassene vart overførd til nokre få store finansinstitusjonar som pensjonsfond, investeringsfond og assuranseselskap som brukte summane frå pensjonistane til spekulasjon.

Svært mykje av den franske industrien blei dessutan kjøpt opp av anglo-saksiske interesser. I 2009 hadde utanlandske eigarar 42,3 % av aksjane i dei børsnoterte selskapa og sto for meir enn 70 % av transaksjonane. Det høge talet transaksjonar viser at mykje av plasseringane var kortsiktige.

Det samla resultatet er at Frankrike er blitt utarma som industrinasjon, den nyliberale EU-politikken for å skape meir profitt til føretaka har ført til at dei har saga over den greina dei sitt på.

Og det franske landbruket har gått frå krise til krise og ser ikkje ut til å komme ut av den tilstanden.

Vi må understreke at den økonomiske politikken har vore felles for det dei tradisjonelle «høgre-» og «venstre-» partia som har hatt presidentar og fleirtal i nasjonalforsamlinga.

Den økonomiske politikken under François Hollande 2012–2017

François Hollande stilte til val med 60 forslag⁸ om å få fart på økonomien att og sørge for at folk fekk det betre (Arbeidsplassar, bustader, økonomisk politikk, sikkerheit.). Slagorda var «Endringa – det er no» og «Eg vil få Frankrike på fote att». Slik minte han både om Obama og Trump i retorikken sin. ⁹

Her er nokre av dei viktigaste punkta hans.

• Det første punktet var å få fart på produksjonen, skaffe fleire arbeidsplassar og auka vekst. Det skulle han klare ved å endre politikken til den førre presidenten, Nicolas Sarkozy («høgre»), og ved det rekna han med at veksten skulle komme opp på 2 til 2,5 % i siste del av perioden. Det var ønsketenking, og dermed fall også alle dei andre programpunkta hans, blant anna meir pengar til velferd.

• Han ville betre tilhøva for bøndene, men det enda opp i vidare utvikling av jordbrukskrisa.¹⁰

• Han ville sørge for at bankane tente til vekst i økonomien. Det gjekk ikkje.

• Han ville reformere EU, men enda opp med å sette ut i livet sparetiltak for å komme Maastricht-kriteria i møte ved mellom anna å få ned budsjettunderskottet. Folk meinte at det tok rotta på den korte oppgangen i 2010 og 2011 etter krisa i 2008/09. I EU-systemet er det ikkje mogleg å devaluere valutaen, og då kan ikkje landa ta tiltak for å utlikne vekstforskjellar på ein måte som er mindre negative for arbeidsfolk enn det som må skje innan Maastricht-kriteria¹¹.

• Han ville kjempe mot arbeidsløyse,og det kunne jo heller ikkje gå bra, til tross for enkelte mindre tiltak.

• Grunnlaget for alle løfta var at den økonomiske veksten skulle opp mot 2,4 %. Det var eit luftslott, og botnen fall ut av alt han hadde lova når det galdt betre økonomiske vilkår for folket.

Dei tre gruelege lovene

Vi må og trekke fram tre av dei lovene om økonomien som blei vedtatt under Hollande frå Parti Socialiste, DNA sitt systerparti, og som vekte raseri blant arbeidarane.

29.12.2012 kom lova om «Skattekreditt for konkurransekraft og arbeidsplasser»¹² som skjerma føretak frå skatt og velta utgiftene over på alle andre gjennom ei miljøavgift og auke i meirverdiskatten.

6.8.2015 vedtok dei «Lova om vekst og aktivitet kalla «Macron-lova» som er eit monster på 195 paragrafar som rører borti store delar av det franske samfunnet, og er kalla det hardaste nyliberale angrepet på arbeidsfolk nokon sinne. Martine Boulard i Le Monde diplomatique, skreiv i april 2015 om denne lova. Her samanfattar ho lova slik:

«Vi må fjerne alt som hindrar at dei rikaste blir rikare og som hindrar aksjonærane si makt over føretaka».¹³

«Lova rører borti alt: liberalisering av bussrutene, auke i nattarbeid, grenser for arbeidarane sine representantar i konfliktråd, svekking av arbeidsmiljølover, privatisering av forsvarsindustrien og flyplassane, oppretting av filialar av universitetssjukehus, svekking av miljønormer …».

Lova blei vedtatt av regjeringa utan avstemming i parlamentet ut frå artikkel 49.3 i grunnlova som seier at en kan bruke ein slik framgangsmåte.¹⁴

Den 8.8.2016 vedtok dei «Lova med omsyn på arbeid, modernisering og sosial dialog og sikring av dei profesjonelle sine karrierestigar kalla «El Khomri-lova»» etter arbeidsministeren, som gjer det lettare å sparke arbeidarar for å styrke konkurransekrafta, og som førte til store demonstrasjonar og blei vedtatt på same måte. Klassekampen hadde eit oppslag om dette.¹⁵

Alle desse lovene gav fordelar til kapitalen og nye byrder for arbeidarane. Dette og meir til førte endeleg til at Parti Socialiste sine veljarar avslørte partiet sitt som arbeidarfiendtleg og flykta frå det.

EU sin innverknad på økonomien

I 2002 blei det slutt på franske franc saman med deutsche mark, og euroen kom i staden. Det tydde at den gamle metoden med devaluering ikkje kunne fungere mellom desse valutaene lenger. Då Tyskland sett i verk kraftige reduksjonar av produksjonskostnadane ved lønesenkingar og flytting av lite produktive føretak, vann dei marknader frå dei andre medlemmene i EU, og då blei og Frankrike ramma. Ein grunn til den svakare veksten i Frankrike har vore at dei har hatt eit godt system for sosiale ytingar. Det er ikkje konkurransedyktig i den nye EU-økonomien eller i globaliseringa si tidsalder. Denne erfaringa med EU og euro har franske arbeidarar merka seg. Men endå meir har avindustrialisering og nedleggingar og samanslåing av føretak ført til store forverringar og vanskar for arbeidsfolk. Alt dette har og blitt knytt til EU-systemet.

Eit anna eksempel er at etter krisa i 2008–2009 fekk franskmennene økonomien ganske raskt på beina igjen. Men etter eit par år måtte dei rette seg etter dei grensene som EU sette for underskuddott på statsbudsjettet osv., og det kvelte oppgangen slik at det blei fleire år med låg vekst og høgare arbeidsløyse. Alle kommentatorar er samde om denne verknaden av EU, slik at den negative haldninga til EU er heilt ut forståeleg også ut frå dette. Dei kandidatane som viser skepsis og motstand mot EU, får støtte frå mange som blei og blir ramma av unionen sin politikk.

Arbeidarklassen på jakt etter eit alternativ

Den djupe krisa i økonomien og dei stadig vanskelegare forholda for vanlege arbeidsfolk i Frankrike har ført til at det store Parti Socialiste er blitt avslørt som eit parti dei ikkje kan bruke for å få det betre. I denne situasjonen har dei begynt å jakte på alternativ. Først ser dei etter politikarar og parti som kritiserer den tilstanden dei har hamna i og lover å gjere det betre. Slikt medfører at dei stemmer på parti som Front National, som peikar på innvandrar og islamistar som hovudfiende og dermed vender merksemda bort frå storkapitalen sjølv, og til at dei sluttar opp om nye sosialdemokratiske kandidatar som på overflata trer fram som gode alternativ, men som sjølvsagt alle, om dei kjem i posisjon, vil søke legitimitet hos den kapitalistklassen som herskar og la valløftene sine fare, slik Trump for så vidt er eit godt eksempel på i USA og Syriza i Hellas.

I Norge kan sosialdemokratiet overleve fordi vi ikkje har nokon djup og varig økonomisk krise enno, sjølv om partiet var den hardaste pådrivaren for å få gjennomført den nyliberale EU-politikken på 1990-talet og framleis står for same linje, med bastant motstand mot å seie opp EØS-avtalen. Det gjekk ikkje lenger for sosialdemokratiet i Frankrike, og vitjar krisa også oss, vil DNA gå same vegen.

Den reelle statsmakta

I følgje Marx sin teori om samfunnet sit ikkje nasjonalforsamlingane og regjeringane med den reelle makta i statane. Makta i heile samfunnet har dei som eig og kontrollerer produksjonsmidla/kapitalen. Dei har makt i høve til kor mykje kapital dei har eigarskap til og kontroll med. Alle tiltak er grunnleggande sett lagt opp for at det kapitalistiske systemet skal haldast oppe og vare ved og fungere best mogleg. Kjempar du for å oppheve det kapitalistisk systemet og får oppslutnad om tanken, blir du fort erklært som ein samfunnsfiende og utsett for særskild handsaming med overvaking osb.

Kjernen i makta til staten sjølv ligg hos dei som disponerer staten sine valdsmiddel, i første hand dei militære styrkane og politiet, dernest domsvesenet med fengslar. Under dette kjem det leiande statlege byråkratiet, og så nedst på stigen dei folkevalde organa.

Under vanlege, rolege tilhøve klarar valsystemet å handtere interessene til dei dominerande delane av kapitalklassen. Under krisetilhøve kan kapitalen sine representantar gripe meir direkte inn i sakene for å sikre makta si. Då Sosialistpartiet i Frankrike ikkje lenger var i stand til å ta vare på interessene til dei leiande delane av kapitalistane gjennom valprosessen, så kom dei sjølv fram på scena og lage eit medieshow for ein kandidat dei kunne stole på, slik at interessene deira blir best mogleg ivaretatt under det parlamentariske demokratiske systemet. Viss dette heller ikkje nyttar, kan dei knytte til seg kandidatar som kan nyttast til å opprette eit meir despotisk styre. Slik krisa utviklar seg, er ikkje dette utenkeleg, og grunnlaget blir lagt gjennom stadig meir overvaking, væpning av politi, utvikling av system for auka kontroll av folk og fe osb. Og ikkje minst gjennom å skape katastrofestemning. Her kan terror­ismen brukast som eit middel saman med skaping av og demonisering av fiendar.

I Norge hadde vi under 2. verdskrigen ein situasjon der vi fekk sjå korleis den hegemoniske kapitalen organiserte eit illegalt styre i landet gjennom «Kretsen» og «Koordinasjonskomiteen». Dette har eg skrive om i Materialisten 2/1979 og 2/1980. Emmanuel Macron som kandidat er eit eksempel på at representantar for den herskande klassen direkte grip inn i valprosessen for fremme kandidatar og for å sette i gang eit stort mediejippo for å sikre dei siger.¹⁶

Referanser:

1. Grunnlaget for denne teksten med grafar, meir detaljar og tilvising til kjelder finn du på http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Frankrike%20no.pdf
2. Sjå http://www.akp.no/rfane/1996/02/terje-valen.php3 og http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/fraoppr.htm
3. Organisation Internationale des Constructeurs Automobiles, Steigan.no 06.11.16
4. For forklaring på omgrepet meirverdi sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Meirverdi%20definert.htm
5. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm
6. L’économie française 2017, Collection Repères, La Découverte, side 121–122.
7. Sjå Das Kapital, bind 1, kapittel 23, Den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov.
8. Sjå http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Francois%20Hollande%20sitt%20valprogram%202012.htm
9. Sjå franske aviser frå 26.12.2012, til dømes Libération og Le Monde.
10. http://www.lemonde.fr/economie-francaise/article/2016/08/11/la-france-traverse-une-grave-crise-agricole_4981317_1656968.html
11. Sjå https://no.wikipedia.org/wiki/Konvergenskriterier
12. CICE-Crédit d’impôt pour la compétitivité et l’emploi (Skattekreditt for å fremme konkurransekraft og sysselsetjing.) Ordninga tyder at føretak får skattefråtrekk og at det blir dekka av auka meirverdiavgift og miljøskatt på alle. For dei som vil sette seg nøyare inn i dette på engelsk, sjå http://www.lexology.com/library/detail.aspx?g=b7a204d0-6a99-407a-8020-667fe1e668d7
13. Sjå https://www.monde-diplomatique.fr/2015/04/BULARD/52833
14. Sjå http://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2016/05/10/qu-est-ce-que-l-article-49-3_4916730_4355770.html
15. Sjå http://www.klassekampen.no/article/20160514/ARTICLE/160519979
16. Sjå http://steigan.no/2017/04/26/hvem-er-emmanuel-macron-og-hvem-star-bak-ham/

Den europeiske unionen (EU) har satt mye av rammene for hele utviklingen i Frankrike. En rapport fra Røde Kors Internasjonal, publisert 10.10.13, sier at 43 millioner mennesker i EU ikke har råd til å ernære seg ordentlig. Dette er «den verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig», slår rapporten fast.¹ Selv om Frankrike ikke er det EU-landet som er hardest rammet, finnes det der en sosial spenning som vi i Norge kan ha problem med å forstå omfanget av.

Daniel Ducrocq er pensjonert gartner, fylkesleder i Rødt Hordaland, fransk statsborger og har bodd i Norge siden 1976.
Foto: Lorie Shaull

Valgets elleve kandidater og EU

Med dette som bakteppe kjempet elleve kandidater om presidentembetet ved to valgomganger i mai, og den 11. og 18. juni kommer valget til parlamentet.

Som vi har sett, er det meste av nasjonalt handlingsrom kraftig innskrenket av EU. Det er allikevel få av kandidatene som påpekte dette som en sentral sak. Med unntak av François Asselineau (Union Populaire Républicaine – 0,92 % av stemmene), hadde ingen av kandidatene utmeldelsen av EU på programmet. Noen av kandidatene som Benoît Hamon (Parti Socialiste – 6,36 %)², Nicolas Dupont-Aignan (Debout la France – 4,70 %), Jean Lassale (Union pour la Démocratie Française –1,21’%), Jean-Luc Mélanchon (La France insoumise – 19,58 %) ville prioritere nasjonale interesser ved for eksempel å reservere en andel av offentlige anbud til franske bedrifter. Disse fire kandidatene påtok seg ikke å forklare velgerne hvordan de vil kunne prioritere nasjonale interesser innenfor EUs rammer som forbyr bruk av «statlige midler i enhver form som vrir eller truer å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak.» (Romatraktaten, § 92)

Kandidater på venstresiden, Philippe Poutou (Nouveau Parti Anticapitaliste – 1,09 %), Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière – 0,64 %), som har gode samfunnsanalyser, legger tross det ikke vekt på Den europeiske unionen i sine programmer.

Det første punktet i programmet til Marine Le Pen (Front National –21,30 % av stemmene) tar opp Frankrikes forhold til EU:

«(…) Forhandlinger vil bli igangsatt med våre europeiske partnere etterfulgt av en folkeavstemning om Frankrikes medlemskap i EU. Målet er å få til et europeisk prosjekt som respekterer Frankrikes selvstendighet, de nasjonale suvereniteter og som tjener folkenes interesser.»

Le Pen gikk ikke tydelig til valg for å melde Frankrike ut av EU. Frexit er for Nasjonal Front kun ett alternativ. Under debatter har Le Pen (og Mélanchon) vist en tvetydig holdning til Brussel.

Allikevel er det Nasjonal Front som ble utpekt i det offentlige rom som det partiet som vil ødelegge «det vakreste prosjektet som finnes, det europeiske prosjektet’’ slik tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjon, Laurence Parisot, formulerte det. Siden februar har Le Monde publisert daglig to til tre analyser som advarte mot å stemme Le Pen. Kapitalen trengte den demoniserte Le Pen for å få valgt sin kandidat, Emmanuel Macron.

Da alt tydet på at Le Pen ville gå videre til annen valgomgang, rykket flere ut for å gi sin støtte til Macron. Av en lang liste kan disse nevnes:

• Bernard Arnault (Frankrikes rikeste mann hovedaksjonær i gruppen som eier presse­organer Parisien, Aujourd’hui en France, ­Les Echos)

• Patrick Drahi (femte rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i gruppen som eier presseorganer Libération og L’Express)

• Pierre Bergé, Xavier Niel (niende rikeste mann i Frankrike), Matthieu Pigasse, (alle tre medeiere av Le Monde)

• Vincent Bolloré (tiende rikeste mann i Frankrike, hovedaksjonær i mediaselskapet Vivendi)

Støtten til Macron kom også fra utlandet, fra politikere som ikke nølte med å blande seg direkte i det franske valget: Jean-Claude Juncker (Kristeligdemokrat, EU-kommisjonens president, tidligere president i skatteparadiset Luxembourg), Angela Merkel, Wolfgang Schaüble (Tysklands finansminister), Barack Obama, Justin Trudeau (Canadas statsminister) og Alexis Tsipras.³

Djevelen, markeds­liberalistenes redning

Resultatet av annen valgomgang ble ingen overraskelse. En demonisert Le Pen var sjanseløs mot markedsliberalist og kapitalvenn Macron.
Macrons karriere åpner ikke for tvil om hans klassetilhørighet. Han var ansatt og senere partner i investeringsbanken Rotschild (2008) og så generalsekretær for Presidentgruppen (2012) hvor han fungerte som økonomisk rådgiver for François Hollande. I 2014 ble han finansminister, en stilling han forlot i 2016. I april 2016, mens han var statsråd i Hollandes regjering, dannet han sitt eget parti, En marche. Som finansminister er han husket for Loi Macron (Lex Macron) som er omhandlet tidligere i denne artikkelen.

Mindre enn en uke etter valget, oppfordret EU kommisæren Pierre Moscovici den nyvalgte presidenten om å foreta kutt i offentlige budsjettet. Macron er rett mann for oppgaven: Han har varslet et kutt på 60 milliarder euro og en reduksjon av 120 000 offentlige stillinger i løpet av fem år. Kapitaleierne har all grunn til å være tilfreds.

Men de bør også være engstelige for hva som kan skje i Frankrike de neste årene.

Referanser:

1. Avisen Bastille, République, Nations, 29.10.13
2. Kandidaten til De Grønne (Europe Ecologie-Les Verts) trakk sin kandidatur i februar til fordel for Sosialistpartiets Benoît Hamon. Det katastrofale resultatet, 6,36% av stemmene, er et nederlag både for sosialdemokrati og for De Grønne.
3. Den komplette listen over støttespillere til Macron er å finne på: https://ruptures-presse.fr/actu/liste-soutiens-emmanuel-macron-pouvoir-argent-election-presidentielle/

Jeg synes dette intervjuet er viktig og i høyeste grad leseverdig. Det tar opp helt sentrale utfordringer i vår tid, og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats med å sette klimatrusselen og andre økologiske temaer på dagsorden blant marxister. Han har også vært viktig for å slå tilbake myter om at Marx og Engels ikke var opptatt av økologi. Men jeg må likevel peke på noen problemer med hans bruk av Marx – og også noen oversettelsesproblemer.

Torstein Dahleer siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

I dette intervjuet bruker Foster uttrykket «metabolic rift», som jeg har oversatt med «sprekker eller brudd i stoffskiftet». Foster har gjort «metabolic rift» til et helt sentralt begrep, som nå brukes av marxister i stor utstrekning. Foster omtaler det her i intervjuet som «Marx’s theory of metabolic rift». Du kan slå opp i Wikipedia og finne en lengre artikkel om «Metabolic rift». Artikkelen starter (per 30. mai 2017) slik: «Metabolic rift is Karl Marx’s notion of the ‘irreparable rift in the interdependent process of social metabolism’».

Men dette er faktisk ikke riktig. Marx brukte aldri dette uttrykket. Det er Foster selv som har konstruert det. Uttrykket har slått godt an fordi det i alt vesentlig har vist seg å være et nyttig begrep. Men det er altså ikke Marx sitt uttrykk.Det er kommet en del interessante innvendinger mot det, bl.a. fra sosiologiprofessor Jason W. Moore som er koordinator for World-Ecology Research Network. Han mener at uttrykket inviterer til en mekanisk, udialektisk oppfatning, ved at det beskriver mennesket og naturen som to forskjellige enheter, der menneskene (ikke-natur) under styring av kapitalismens akkumulasjonstvang kolliderer med naturens (ikke-menneskenes) grenser. Beveren som demmer opp elva sees på som natur, mens menneskets handlinger i naturen sees som ikke-natur. Han mener det blir feil å si at det kapitalistiske samfunnet skaper brudd i naturen; mennesket er selv en del av naturen og endrer naturen. Og han mener at den framstillingen Marx ga, ikke gir dekning for det han oppfatter som en mekanisk «brudd»-forståelse. Se f.eks. hans artikkel «Metabolic Rift or Metabolic Shift?»1

«Metabolisme» betyr stoffskifte. I Kapitalen, spesielt i bind 1 og bind 3, skriver Marx mye om stoffskiftet mellom mennesket og naturen 1 og om det samfunnsmessige stoffskiftet. Foster siterer i intervjuet fra kapittel 47 i Kapitalens bind 3, og så vidt jeg vet, er dette det eneste stedet der Marx skriver om stoffskifte i samme setning som han også bruker det tyske ordet «riss». Det er dette som Foster oversetter med det engelske «rift». I oversettelsen har jeg i en fotnote også presentert den tyske originalformuleringen, så kan leseren selv vurdere hvordan det bør oversettes. En korrekt oversettelse til norsk må selvsagt starte med det tyske ordet «riss». Norske murere kjenner godt til dette ordet, som brukes om en tynn sprekk.

Det som i alle fall står fast, er at Marx ikke har brukt noe uttrykk som tilsvarer begrepet «metabolic rift», men at både han og Engels i høyeste grad satte økologiske virkninger på dagsorden. Som eksempel kan vi jo ta en titt på bind 1 av Kapitalen, der Marx til slutt i kapittel 13 har en mye fyldigere gjengivelse av de samme resonnementene som Foster presenterte fra Kapitalens bind 3.

Der skriver Marx om hvordan storindustrien i byene virket revolusjonerende på landsbygda, ved at større deler av befolkningen ble trukket inn til store bysentra, og at det forstyrret stoffskiftet mellom menneskene og jorda. Det forstyrret tilbakeføringen av de stoffene fra jorda som menneskene har forbrukt i form av næringsmidler og klær, «altså den evige naturbetingelsen for varig fruktbarhet». Så tvinger den kapitalistiske produksjonen fram en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige produksjonen, «i en form som er i samsvar med den høyeste menneskelige utvikling». Men denne «samfunnsmessige kombinasjonen av arbeidsprosessene framstår som det organiserte middel til undertrykking av arbeidernes individuelle livskraft, frihet og sjølstendighet». Samtidig utplyndres jorda ved at den for en kort periode drives til økt fruktbarhet, som samtidig er «et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten».

Og så slutter Marx slik:

«Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren».

Note:

1 http://www.jasonwmoore.com/uploads/Moore__Metabolic_Rift_or_Metabolic_Shift__for_website.pdf

Klimabevegelsen er sentral, men vi må kjempe på alle fronter, og kombinere bredt forsvar for menneskerettigheter og motstand mot krig og imperialisme, med kampen for å redde Jorden som et sted der mennesker kan leve.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review og forfatter av Marx’ Ecology. Intervjuet med Bellamy sto først i Left Voice, så i Climate & Capitalism 11. april 2017.
Oversettelse: Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.
Foto: Gustav Pursche

– I antropocen – i menneskets tidsalder – er vi i overhengende fare fordi sammenbruddet i Jordas system, spesielt klimaet, truer kloden som et sted å leve for mennesker. Men vårt politisk-økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innrettet på akkumulasjon av kapital, noe som hindrer oss i å møte denne enorme utfordringen og som akselererer ødeleggelsesprosessen. Vitenskapsfolk innenfor naturvitenskapene har gjort en glimrende og modig innsats ved å slå alarm om de kolossale farene som ligger i å fortsette med «business as usual», når det gjelder karbonutslipp og andre områder der klodens tåleevne er begrenset.

Dagens toneangivende miljøer innenfor samfunnsvitenskap har nesten fullstendig latt seg prege av kapitalistisk ideologi, i så stor grad at konvensjonelle samfunnsvitere er fullstendig ute av stand til å sette disse problemene på dagsorden i det omfang og i den historiske sammenheng som er nødvendig. De er vant til den forestillingen at samfunnet for lang tid siden «beseiret» naturen, og at samfunnsvitenskap bare dreier seg om forhold mellom mennesker, aldri forhold mellom mennesker og natur. Dette gir næring til en holdning der problemer som gjelder Jordas system i full skala, blir benektet.

De toneangivende samfunnsviterne som faktisk beskjeftiger seg med miljøspørsmål, gjør det som oftest på en måte som om vi står overfor nokså normale forhold, og ikke en krisesituasjon for kloden, ikke en situasjon uten sidestykke.

Det kan ikke finnes noe økomodernistisk svar med en gradvis løsning av de forferdelige økologiske problemene vi står overfor, for når vi ser menneskenes effekt på kloden, er det ikke noe gradvis over den. Den er en Stor Akselerasjon og en sprekk i Jordas system. Problemet øker eksponentielt, men forverrer seg enda raskere enn vi skulle vente av en eksponentiell utvikling, fordi vi er inne i en prosess der alle slags kritiske terskler passeres, og vi møter et forvirrende antall vippepunkter.

– Det korte svaret er «profitt». Det lange svaret er omtrent som dette: Det er to store hindringer: (1) store mengder kapital som er bundet opp i det økonomiske fossil-brennstoff-komplekset, og (2) den høyere profittraten som kan oppnås fra fossil-brennstoff-sektoren i økonomien.

Det er ikke bare et spørsmål om energiavkastning på energiinvesteringer. Infrastrukturen rundt fossilt brennstoff eksisterer allerede, noe som gir fossilt brennstoff en avgjørende fordel framfor alternativ energi når det gjelder lønnsomhet og kapitalakkumulasjon. Ethvert alternativt energisystem krever at en helt ny energi-infrastruktur blir bygd opp, praktisk talt fra bunnen av, før det kan bli virkelig konkurransedyktig. Det er også mye større subsidier for fossilt brennstoff. Og i kapitalistisk bokholderi representerer fossilt brennstoff en slags «gratis gave» fra naturen til kapitalen, i enda større grad enn solenergi til og med.

Den finansielle strukturen, inklusiv de største bankene og Wall Street, er veldig tett knyttet til fossilt-brennstoff-økonomien. Fossile brennstoffreserver under bakken representerer billioner av dollar i forventede verdier som allerede har en reell effekt i dagens økonomi i den forstand at de står oppført i selskapsregnskapene¹ – selv om det å brenne opp alle disse reservene ville bryte klimabudsjettet fem eller seks ganger, og dermed sende oss til klimahelvetet. Men disse billionene av dollar i regnskapsførte verdier knyttet til fossile brennstoffreserver ville rett og slett forsvinne hvis det ble stans i å brenne fossilt brennstoff. Det er ikke noe tilsvarende for sol og vind målt som eiendeler for selskapene

Min kollega Richard York, en av verdens ledende miljøsosiologer, har vist empirisk i en artikkel i Nature Climate Change at akkurat nå blir alternativ energi fortsatt behandlet som noe som kan supplere heller enn erstatte fossilt brennstoff innenfor energisektoren slik den ser ut nå. Den raske veksten i alternativ energi må derfor ikke sees som noe radikalt brudd med dominansen til fossilt brennstoff. Et slikt nødvendig brudd har ennå ikke inntruffet.

– De som kalles «universets herrer» – i dag er det seks menn (for få måneder siden var det åtte), som har like mye formue som halvparten av verdens befolkning – styrer i stadig sterkere grad verdensøkonomien. Sett fra deres synsvinkel er hovedproblemet nå at det er stagnasjon i verdensøkonomien, ikke at klimaet endrer seg.

Stagnasjonen er dypest i de framskredne kapitalistiske økonomiene. USAs økonomi vokste med 1,6 prosent siste år, og veksten har vært mindre enn 3 prosent hvert eneste år i mer enn ti år – for første gang i alle de årene der slike data har vært registrert. Veksttakten i Europa har det siste tiåret vært på omkring 1,7 prosent per år. Sammenlign det med veksttakten i USA i depresjonsperioden 1929–1939 som var gjennomsnittlig 1,3 prosent per år (noen år kraftig ned og noen år kraftig opp).

Som vi har argumentert for i Monthly Review i flere tiår, har monopol-finanskapitalen en sterk tendens til overakkumulasjon og stagnasjon. Det som i hovedsak løftet økonomien i 1980- og 1990-årene var finansialisering (veksten av finanskapital i forhold til produksjon og finansielle bobler). Når finansialisering ikke lenger er i stand til å stimulere økonomien i samme grad i tiden etter Den store finanskrisen, er resultatet blitt en stagnasjon uten ende.

Dette var i virkeligheten den tesen som ble framsatt i to bøker som jeg skrev sammen med andre: The Great Financial Crisis med Fred Magdoff i 2009 og The Endless Crisis med Robert W. McChesney i 2012.

Alt er i dag rettet inn mot å få økonomien til å komme i gang igjen. Det er sant at stagnasjonen på enkelte måter hjelper økologien, siden økonomisk vekst betyr sterkere press på miljøet, øker CO2-utslippene, etc. Men som York har vist empirisk i en annen artikkel i Nature Climate Change, reduserer ikke systemet klimagassutslippene i samme takt når økonomien går ned, som det øker utslippene når økonomien går opp. Dessuten har det at alle de avanserte kapitalistiske økonomiene setter økonomisk vekst foran alt annet, ført til at hele spørsmålet om klodens framtid er blitt skjøvet til side og marginalisert.

Derfor er det nå en ny offensiv for å fjerne miljøreguleringer i den hensikt å drive økonomien framover. Vi er på et tog som løper løpsk på vei mot klimastupet, og vi hiver innpå mer kull for å få opp farten.

– Den er fullstendig virkningsløs. Den krever vilje til å inngå avtaler. I beste fall representerer den rett og slett de gode hensiktene til verdens regjeringer. De planene som de enkelte landene legger opp til, vil ta oss nesten hele veien til de 4 grader Celsius som antas å være slutten på sivilisasjonen, etter mange forskeres vurdering. USAs forslag var basert på Obamas Clean Power Plan, som innebar for lite for sent, og satte sin lit til markedsmekanismer som ikke ville klare å gjøre jobben. Den rives nå i filler av Trumps klimafornekter-administrasjon. Når Washington nå skrinlegger Parisavtalen enten formelt eller reelt, er det fare for at alt vil ramle sammen.

Det ene elementet som var mest lovende i Parisavtalen sett fra en klimabevegelses synsvinkel, var den formelle anerkjennelsen av målet om å holde den globale temperaturøkningen innenfor 1,5 grader Celsius. Men nesten alt annet i avtalen gjorde at dette ikke var troverdig. Og vi har allerede sett en økning på 1,2 grader med mer i vente.

Selvsagt, nå som Trump setter Obamas Clean Power Plan til side, skjønner vi hvilken forskjell det er mellom tiltak som er klart utilstrekkelige men som ikke avskjærer muligheten for å trappe opp innsatsen for å demme opp for klimaendringene, og en politikk som faktisk fører oss feil vei og truer med å fjerne fullstendig det som James Hansen har kalt «menneskehetens siste sjanse».

– Dessverre kan vi ikke påvirke så mye på den måten – bortsett fra en massiv nasjonal bevegelse for å få ressursene til å vare lenger, som ville kreve mobilisering av hele befolkningen og som måtte være del av et forsøk på også å endre produksjonen. Det vil si at en vanlig forbruksbasert strategi som bare baserer seg på individuelle handlinger, er ute av stand til å løse problemet eller få raske nok resultater.

For å få en idé om dimensjonene på problemet, kan vi se på effekten av å fjerne alt det husholdningsavfallet som kommunene i USA håndterer. Det ville bare kutte det totale materielle avfallet i det amerikanske samfunnet med omtrent 3 prosent. Resten er det bedrifter og selskaper som står for.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt det som du foreslår. Hvis vi ikke forandrer oss selv som individer og vår kultur – den måten vi forholder oss til jordkloden på – kan vi ikke regne med å få gjort de samlede endringene som er nødvendige i samfunnet. Så det er avgjørende viktig å fjerne sløsing og ta ansvar for de skadene som vi gjennom vårt daglige liv påfører naturen. Når du bruker en plastgaffel som er laget på den andre siden av kloden, og kaster den i søppeldunken sammen med annen emballasje etter at du har brukt den i ett minutt for å spise din salat, så må petrokjemisk industri lage en identisk plastgaffel og frakte den over halve verden til neste gang du skal spise din hurtigmatsalat. Da bidrar du helt klart til et destruktivt og sløsete system – et system som nettopp vokser gjennom ødeleggelse og sløsing.

Men det har lenge vært forstått at «konsumentsuverenitet» er en myte. For å gjøre fundamentale endringer i vareøkonomien er det nødvendig å ha makt over produksjonen.

Noe vi kan gjøre hvis vi virkelig mente alvor, er å gå løs på de mer enn én billion dollar som hvert år brukes i USA på markedsføring, dvs. målretting, motivasjonsforskning, produktutvikling, pakking, salgskampanjer, annonsering, direkte markedsføring, etc. for å overtale befolkningen til å kjøpe ting som de i virkeligheten ikke ønsker eller trenger. Men for å rette søkelyset mot markedsføring, ville det også være nødvendig med politiske reaksjoner. Marx sa en gang at arbeiderne – og dette ville kanskje gjelde vel så mye for forbrukerne – i sine rent økonomiske handlinger i et kapitalistisk samfunn alltid er den svakere part, og derfor trenger de å organisere seg politisk.

– Ja, det er en økende erkjennelse blant venstrekrefter generelt at menneskeheten nå skiter i sitt eget reir – i verdensomspennende, planetarisk målestokk. Sosialister har altfor ofte forsømt å ta økologiske spørsmål alvorlig nok. Men det er ikke bare sosialister som forsømmer dette, det gjelder i enda større grad den liberale tradisjonen som helhet.

Men hva vi enn måtte mene om sosialismen i det tjuende århundre, så må det understrekes at ingen kan være en virkelig sosialist og slett ikke marxist i det tjueførste århundre uten å erkjenne fullt ut alvoret i klodens økologiske krise. Vi er enten i spissen for kampen for å beskytte Jorda som et sted for menneskelig bosetting (og som hjem for utallige arter), eller vi er på lag med systemets kreative utslettelsesoffensiv mot Jordas system slik vi kjenner det.

Men det er helt riktig av deg å trekke fram Naomi Kleins innsats på dette feltet, siden hun i de senere år har gjort mer for å slå alarm enn noen annen utenfor forskernes rekker. Etter min mening er hun den ledende intellektuelle aktivisten i den radikale klimabevegelsen i USA og Canada. I motsetning til en figur som Bill McKibben, så viker hun ikke unna å peke på hvor hunden virkelig ligger begravet. Undertittelen på hennes bok This Changes Everything sier det rett ut: Det dreier seg om Capitalism vs. The Climate.

Hun er helt på linje med økososialismen, som er den viktigste nye utviklingen i sosialistisk og økologisk tenkning og i miljøbevegelsen. Et godt eksempel er Ian Angus sin bok Facing the Anthropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System, som kom i fjor.

Når det gjelder mine egne bidrag på dette feltet, så har jeg skrevet en del bøker om emnet, som for eksempel The Vulnerable Planet, Ecology Against Capitalism, og sammen med Brett Clark og Richard York The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Planet. Saken er klar: Kapitalismen er et system innrettet for ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed eksponentiell økonomisk vekst. Derfor øker den stadig i omfang. Med en 3 prosent vekstrate ville økonomien i løpet av hundre år bli 19 ganger så stor, i løpet av to hundre år bli 369 ganger så stor, og i løpet av tre hundre år bli 7100 ganger så stor. Mens planetens kapasitet med hensyn til ressurstilgang og utslippsmuligheter i det vesentlige ville forbli den samme. Økologiske grenser er en realitet, og det går derfor ikke an å benekte det presset som økonomien forårsaker mot disse grensene.

Selvsagt er problemet mye mer alvorlig enn det jeg har antydet her. Enda viktigere er det faktum at kapitalismen presser sine bevegelseslover på miljøet, uavhengig av planetens biogeokjemiske sykluser og Jordas stoffskifte. Dermed skapes det sprekker eller brudd i de biogeokjemiske syklusene som Jordas system gjennomløper. Disse sprekkene eller bruddene bryter økosystemets sammenhenger på måter som har konsekvenser langt ut over de rene skalaeffektene av økonomisk vekst. Det er dette problemet med de brutte sammenhengene i Jordas stoffskifte som er vår dypeste utfordring. Man går på akkord med krav til bærekraft på stadig høyere nivåer – en stadig akselererende trussel mot sivilisasjonen og livet selv.

Marx sin teori om sprekker eller brudd i stoffskiftet, eller «en uhelbredelig sprekk i sammenhengen i det samfunnsmessige stoffskifte – et stoffskifte som er foreskrevet av livets naturlover»2, var den første analysen som la fram et virkelig allsidig samfunnsvitenskapelig syn på en systembasert økologisk krise – et syn som både omfattet samfunn og natur og deres dialektiske sammenheng med hverandre, og som knyttet dette til produksjon. Faktisk var denne innsikten så kraftfull at den er avgjørende for hvordan vi ser krisen i Jordas system i dag. Dette er tydelig i en artikkel i mars 2017-utgaven av Scientific Reports, som uttrykkelig trekker på Marx sitt konsept og siterer fra Kapitalen av Marx.

Når vi i dag snakker om antropocen – menneskets tidsalder – fra et vitenskapelig perspektiv, gjenkjenner vi helt tydelig at den Store Akselerasjonen i menneskelig påvirkning på kloden siden 1945 har skapt en antropogenisk sprekk i Jordas system. Denne sprekken vil for alltid skille nåtiden økologisk fra tidligere stadier i historien, både geologisk og menneskelig. Denne sprekken i menneskets relasjon til kloden er allerede katastrofal og kan snart nå det punktet der det ikke er noen vei tilbake – hvis vi øker den globale gjennomsnittstemperaturen med 2 grader Celsius – og dermed fører oss til større katastrofer og truer selve menneskeheten.

– Vi opplever allerede økende katastrofer på grunn av klimaendringene. Det er for sent å unngå stadig stigende temperaturer, knapphet på vann og ekstremvær. Det toget er på mange måter allerede gått. Jordkloden vil bli mye mindre gjestmild for menneskene i framtiden. Det vi prøver å unngå på dette punktet er noe annet. Som James Hansen sier, og som jeg siterer i min artikkel Trump and Climate Catastrophe, «… en dynamisk situasjon som er ute av (menneskelig) kontroll», driver oss mot en global temperaturøkning på 4 grader Celsius eller enda høyere, som vil true selve eksistensen av menneskelig sivilisasjon og utallige mennesker.

Enda verre, det vil peke mot en mulig utslettelse av menneskearten. I den forstand griper ikke katastrofesynspunkter helt alvoret i trusselen, som er større enn til og med de mest katastrofepregede romanene kan beskrive – tross alt må en katastroferoman ha minst ett gjenlevende menneske – i hvert fall midlertidig. Vi må forestille oss en utslettelse av arter – og en omfattende en – på Jorden. Forskere sier nå at vi kan komme til å miste halvparten av alle levende arter i dette århundre alene i denne Sjette Utryddelsen. Og hvis vi prøver å se langt nok inn i framtiden, vil vi kunne se en verden som kanskje er fullstendig ribbet for mennesker – kanskje til og med det som Hansen kaller «Venus-syndromet».

Men lenge før det vil vi se hundrevis av millioner, til og med milliarder av mennesker som blir rammet på helt forferdelige måter. Dette er det som vitenskapen forteller oss. Det eneste vi behøver å gjøre for å ødelegge kloden som et sted der mennesker kan leve, er å fortsette som vi gjør nå med kapitalistisk «business as usual».

Det er fortsatt mulig å unngå dette – eller de mest katastrofale virkningene, som for eksempel at havnivået ikke bare øker i fot men i meter, at Amazonas dør, at det meste av livet i havet dør, osv. Men det vil kreve revolusjonære økologiske endringer i produksjonssystemet, dvs. i stoffskiftet mellom menneskene og Jorda.

Hansen forteller oss at vi må redusere karbonutslippene med omkring 5 prosent per år over hele kloden, og vi må begynne med det om meget få år, noe som betyr at de rike landene må redusere sine utslipp med omtrent tosifrede tall.

Og på toppen av det må vi finne en måte å fjerne kolossale mengder med karbon, kanskje så mye som 140 milliarder tonn, fra atmosfæren – problemet med «negative utslipp» – hvis vi fortsatt ønsker å stabilisere klimaet innenfor en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 1,5 grader Celsius. Bare det å unngå å gå over 2-gradersnivået ville kreve 3 prosent årlig reduksjon i karbonutslipp.

Alt dette kan gjøres med de midlene vi har til disposisjon, inklusiv alternativ energi, endringer i samfunnsstrukturen, og å ta vare på naturen. Men det vil kreve et enormt engasjement av menneskeheten, og vi vil måtte bryte med ikke bare den fossile brennstofføkonomiens logikk, men med selve kapitalismen. Som Kevin Anderson ved Tyndall Institute for Climate Change i Storbritannia sier, må vi gå imot «det politisk-økonomiske hegemoniet».

I en slik situasjon dreier det seg ikke om optimisme eller pessimisme. Det vi trenger, er mot og besluttsomhet til å stille opp mot tilsynelatende uoverstigelige odds. Hva vi må gjøre, er ikke så vanskelig i seg selv, hvis vi bare ser på de direkte økologiske tiltakene som vi må iverksette. Det som gjør at det ser ut som et uoverstigelig problem, er det monsteret som det globale kapitalistiske samfunnet er.

– Med Trump har neofascisme flyttet inn i Det hvite hus, med mål om å administrere den kapitalistiske økonomien på en annen måte. Det er både et brudd med nyliberalismen og samtidig dens etterfølger på høyresiden. Det er et tegn på den dype krisen i vår tid. Ikke bare står presidentens administrasjon for klimafornektelse og har erklært at miljøforkjempere er folkets fiender. Den truer også med å undergrave det liberale demokratiet, og den angriper dem som er rasemessig undertrykt, immigranter, kvinner, LHBTQ-folk, miljøforkjempere, og arbeidere. Motstandsbevegelsen til dette må altså forsvare selve menneskeheten i alle sine avskygninger.

Hvis vi kan slå oss sammen i det som Harvey kaller en co-revolusjonær bevegelse³ som både er innrettet på det som trengs for sosial reproduksjon og bærekraftig menneskelig utvikling, og på kampen for å redde Jorda som et sted å leve for mennesker, da kan vi klare litt av hvert. Men dette må bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til en stor front.

Modellen er kanskje den verdensomspennende bevegelsen for miljømessig rettferdighet, og hva Naomi Klein kaller «Blockadia», som står for vår tids barrikader. Jeg vil hevde at det avhenger av at et miljøproletariat står fram (mest synlig i dag i det globale Sør), der det erkjennes at de materielle kampene vi utkjemper om det miljøet vi bor i og puster i og arbeider i, i virkeligheten dreier seg om den samme kampen.

Vi må forstå hvem som er fienden. De åtte største fossilbrennstoffselskapene i verden slipper ut mer CO2 enn hele USA, som står for 15 prosent av verdens totale utslipp. Vi må konsentrere oss om kapital og selskaper.

– Kampen ved Standing Rock har satt et uutslettelig preg på dagens miljøkamp. Det var en stor seier, selv om valget av Trump som president la grunnlaget for å sette til side det som hadde blitt vunnet. Urfolk viste enda en gang sitt lederskap i kampen for å forsvare miljøet, slik de har gjort det gang på gang i de senere årene. De som ville beskytte vannet, sto urokkelige mens de ble oversprøytet med vann i frostværet, og de ble beskutt med gummikuler og tåregass, og hunder ble satt inn mot dem.

Hele verden var forbløffet over denne motstanden. Det var vanskelig å ikke tenke på årene med borgerrettighetskamper i sørstatene. Slaget dreide seg først og fremst om å beskytte vannet som ble truet av boring for å legge en rørledning under Missouri-elven. Men alle forsto at dette var et slag om hele klodens framtid – og det gjaldt ikke bare miljøforkjemperne som sluttet seg til dem, men i særlig grad de innfødte selv.

For meg var likevel høydepunktet like før slaget tok slutt, da tusener av amerikanske krigsveteraner ankom i samlet flokk, og beveget seg mot Standing Rock i milelange, buktende rader av kjøretøyer som dannet et slags «menneskelig skjold» for vannforkjemperne. De erklærte at de sto sammen med de innfødte – og påtok seg til og med selv oppgaven med å be om unnskyldning på bøyde knær for hvordan USA hadde behandlet de innfødte amerikanerne opp gjennom historien. Det var ingen tilfeldighet at regjeringen ga opp et par dager senere.

Den konflikten som ville ha utviklet seg, ville ha mobilisert utallige mennesker til miljømotstand, og i så måte ville det ha blitt en fullstendig katastrofe for makta, så de valgte da å trekke seg tilbake.

Men det som virkelig gjorde dette så viktig, var at det representerte en solidarisk handlemåte som gikk på tvers av de grensene som historisk sett har skilt oss. På denne måten ble det vist menneskelig solidaritet i nødens time, som forteller oss at vi kan vinne.

Noter:

1 Oversetterens merknad: Dels oppføres de som eien­deler basert på det som det har kostet å finne disse ­reservene, men framfor alt er de gjenstand for kjøp og salg basert på forventet verdi av oljen og gassen, og da bokføres de som eiendeler med det beløpet som kjøperselskapet har betalt for retten til å utvinne disse reservene. Det dreier seg ofte om kolossale beløp.

2 Oversetterens anmerkning: Sitatet er hentet fra Kapitalens bind 3, nest siste avsnitt i kapittel 47 Genesis der kapitalistischen Grundrente: «… es erzeugt dadurch Bedingungen, die einen uheilbaren Riss hervorrufen in dem Zusammenhang des gesellschaftlichen und durch die Naturgesetze des Lebens vorgeschriebnen Stoffwechsels, infolge wovon die Bodenkraft verschleudert und diese Verschleuderung durch den Handel weit über die Grenzen des eignen Landes hinausgetragen wird».

3  I sin tale på World Social Forum i Porto Alegre i 2010 skisserte David Harvey det han kalte en «co-revolusjonær teori», der et sentralt poeng er at en anti-kapitalistisk bevegelse må bygges bredt og basere seg på det dialektiske samspillet mellom sju forhold: Tekniske og organisatoriske former for produksjon, bytte og forbruk, relasjonene til naturen, samfunnsmessige relasjoner mellom folk, mentale begreper om verden basert på kunnskap og kulturell forståelse og tro, arbeidsprosesser og produksjon av spesifikke varer og tjenester, institusjonelle og juridiske og statlige innretninger, samt en daglig livsførsel som underbygger samfunnsmessig reproduksjon. Se http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/

Kapitalismen vil ikke knuses men leve videre i en annen, alltid undertrykkende variant hvis vi ikke har flere tanker i hodet: klassekamp, sosialismen som mål og breie allianser. Usynliggjøres kvinner og grupper som innvandrere, homoer, samer og andre kapitalismen undertrykker og diskriminerer, vil borgerskapet fortsette å vinne.

Erik Ness er miljøarbeider, var nestleder i verkstedklubben på skipsverftet Kaldnes Mek. i Tønsberg og partisekretær i AKP, og er medlem av redaksjonen i Gnist og leder av Rødt Larvik.
Foto: Alisdare Hickson

Det er viktig å diskutere strategier for å knuse kapitalismen. Det er en kamp med mange slag og tilbakeslag – også om å vinne nye reformer og forsvare gamle – og solidaritet, dvs allianser på klassekampens grunn.
Denne artikkelen er bygd rundt fire standpunkter:

1. Kampen mot kapitalismen må ende med en økonomi som ikke er styrt av profitt, en økonomi der folk kan løse sine problemer og dekke sine behov. Et samfunn der arbeiderklassen styrer økonomien, er sosialistisk. Intet mindre enn dette skiftet, revolusjon, er det sosialister og kommunister holder på med.

2. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. De rike blir rike gjennom utbytting. Man kan si at det klasseløse samfunnet (det vil si et kommunistisk samfunn) er det arbeidende folkets samfunn. Dette gjenspeiler seg også i allianser i klassekampen i dag, men ikke bare og ikke alltid.

3. Arbeiderklassen i dag består av langt flere kvinner enn for få år siden, ikke minst i offentlig sektor der kvinner dominerer. Uten et kvinneperspektiv på klassekampens alle områder, vil det ikke være mulig å mobilisere hele arbeiderklassen, begge kjønn.

4. Arbeiderklassen må alliere seg med alle undertrykte, også ikke-arbeidere, for å vinne. Denne alliansen av undertrykte i Norge inneholder blant annet homofile, nasjonale minoriteter (bl.a. vår urbefolkning, samene) og ikke minst de fleste kvinner. Noen av disse tilhører ikke arbeiderklassen, men vil allikevel være å mobiliserbare for å styrte kapitalismen, fordi kapitalismen undertrykker også dem. Vi snakker om de 95 prosentene mot de 5. Ikke som i dag der hovedspørsmåla i samfunnets økonomi er dominert av spillereglene som sirkler rundt profitt som motiv for all økonomisk virksomhet. Dette er borgerskapets banehalvdel (nesten hele banen), og arbeiderklassen og folket spiller konstant på bortebane.

Det kan være lett i det rike Nord å lukke øynene for den groveste utbyttinga og undertrykkinga: Kapitalismen i verden i dag byr det store flertallets innbyggere fattigdom, slaveliknende arbeidskontrakter eller arbeidsløshet og ofte krig. Men også «hos oss» vokser arbeidsløsheten, samtidig som deler av arbeiderklassen samler opp prosentvise deltidsjobber (særlig kvinnene) eller flere jobber (særlig menn). Kapitalismen byr på kriger, flyktninger og miljøkatastrofe. Det er all grunn til å se hva motkreftene kan få til – og ikke minst: Hvem er motkreftene?

Ikke alt er klassekamp

Jeg mener: Kapitalismen vil ikke knuses, men undertrykkinga og utbyttinga vil leve videre, hvis vi ikke har minst alle disse fire punktene med i strategien. Jeg argumenterer altså for å ikke redusere alt til klassekamp, selv i en tid da det som er mest på moten, er å usynliggjøre den avgjørende faktoren: klassekampen.
Klasseanalyser lages for å forstå de sosiale (mellom menneskene) kreftene og motkreftene i samfunnet. Hvem har felles interesser og når?
Dette er viktig for å vinne kampen om samfunnsmakta og å vinne kamper underveis. Vinnes ikke kamper underveis, er det bare å glemme å vinne makta i samfunnet (kapitalismen). Sosialismen kommer heller ikke av seg sjøl. Selv en tapt kamp kan være en verdifull kamp, på sikt.

Marx sa at kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen når det gjelder å knuse kapitalismen. Han trodde ikke det var lenge til. Han skriver i Manifestet:

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» (side 14 i Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt!, 2008, oversatt av Morten Falck)

Videre:

«Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender.»

Nå lever vi halvannet århundre etter Manifestet, verden har forandret seg selv om det fortsatt er kapitalisme. Marx sin analyse har stor overføringsverdi til i dag, men han vil nok vendt seg i grava hvis vi tar tekstene hans som en oppskrift. Blir klasseanalyse en teknisk/sosiologisk øvelse, for å bevise på forhånd bestemte skjemaer, spiller den ingen rolle for å skape forandring i det virkelige livet. En slik teori forblir teori.
Jorun Gulbrandsen skrev da hun var leder av AKP, et etterord i den norske nyutgivelsen av Manifestet fra 1998:

«Det er meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.»
(Røde Fane, 1998)

Marxismen kjønnsblind?

Nina Bjørk nye bok, Drömmen om det røda, er en spennende og svært lærerik bok, med Rosa Luxembourg sin historie som bakteppe. De første hundre sidene er reine studiesirkelen i å forklare hva kapitalisme er. Disse kapitlene er den mest forståelige introen til klassisk marxisme jeg har lest. Men hun kobler ikke kjønn til teorien for å forstå kapitalismen. Snarere tvert imot. Hun skriver:

«Frågan var, och är fortfarande, helt enkelt: Kräver ett kapitalistiskt produktionssätt ett patriarkat? Mitt svar på den frågan är i dag: Nej, det gör det inte. De enda kategorier av människor som det kapitalistiska produktionssättet kräver – i betydelsen att utan de kategorierna skulle detta system inte kunna existera – är löntagare utan produktionsmedel och kapitalister med produktionsmedel. Vilket kön de människor har som tillhör de respektive kategorierna är för kapitalismen ointressant. Dess grundläggande och nödvändiga kategorier är könsblinda. Och eftersom marxismen är ett försök att analysera och förstå det kapitalistiska produktionssättet är även marxismens kategorier könsblinda.»

Jeg vet ikke om kapitalismen per definisjon krever et patriarkat, men ser at det er menna som styrer. Jeg vet at kvinner tjener mindre enn menn (kvinnelønn er et begrep med realiteter), har dårligere ansettelsesforhold enn menn (ofte deltid), og ender opp med dårligere pensjon. Tilfeldig?
Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen med kvinnenes rolle i reproduksjonen av arbeidskrafta (ansvar for unga) og hvordan dette er organisert under kapitalismen (familien).

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.I den nødvendige kritikken av identitetspolitikken, som usynliggjør klasse, er det lett å helle barnet ut med badevannet og usynliggjøre halve arbeiderklassen. Jeg synes Nina Bjørk gjør det.

Klasse uten sosialt kjønn?

Asbjørn Wahl skriver i en artikkel (Klassekampen 28/1-2017 og i en lengre versjon Steigan.no 2/2–2017) om høyres frammarsj, økte klasseskiller, forringete arbeidsvilkår – om en defensiv situasjon. Konkret og lærerikt, og han påpeker at daværende LO-leder, Gerd Kristiansen, tar feil når hun på en NHO-konferanse sier «at uenighetene løses bedre i samarbeid enn konflikt». Hadde NHO vært enig i det, påpeker Wahl, hadde NHO samarbeidet, hvilket de ikke gjør. Annet enn når det skal raseres, for det er det som er agendaen deres. Profitt er drivkrafta i den kapitalistiske økonomien.

Tidlig i artikkelen, om venstresidas svakheter, skriver Wahl: «Kan det hende det er blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk?» Nå skriver ikke Wahl noe om hva han mener med «identitetspolitikk» og forfølger ikke temaet. Akkurat som Sam Gindin. Wahl mener som meg at «klasseløs politikk» er perspektivløs, men det er forunderlig at han ikke drøfter den kvinnelige delen av arbeiderklassens rolle, muligheter og utfordringer når han skriver en artikkel om strategi? Kanskje ville han gjort det i en annen artikkel.

Kvinneperspektivet har et potensiale til å utløse krefter i halvparten av klassen. Kvinner er i hovedsak i arbeid i dag, men blant de mange i arbeid er det en vesentlig andel som jobber deltid. I offentlig sektor betyr deltidsarbeid å pendler mellom ulike avdelinger for å fylle opp nok jobb for å få en lønn som gjør dem fullt ut i stand til å forsørge seg selv. Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best.

Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat. Å få lån er ikke lett, da utgangspunktet er faste stillinger. Så selv om kvinnene vi her snakker om, i praksis jobber 100 %, er de ikke låneverdige fordi de bare har 40 % fast. Det er et evig stress med barnevakt for enslige mødre eller samordning av turnus hvis det er en mann i husholdninga som jobber på samme måte. Hvis mannen jobber i privat sektor og kvinnen i offentlig, betyr det ofte at den ene jobber når den andre tar seg av familien. Rart det blir skilsmisser?

Jeg lurer på om «identitetspolitikk» for enkelte betyr kvinnepolitikk, siden det ikke nevnes? Og da uteblir også de krava som er spesielle, og kanskje bare eller mest, kvinners krav. For eksempel ting som har med barsel og amming i arbeidslivet å gjøre, når barnehagene åpner og stenger osv. Usynliggjøring eller bagatellisering av denne virkeligheten, er dårlig strategi for bevegelser som er opptatt av frigjøring.

De to spissene

Da Siri Jensen var leder av kvinneutvalget i AKP og Kjersti Ericsson var partileder, ble teorien om de to spissene utviklet. Arbeiderklassen der den kvinnelige delen er en integrert del, ikke homogen, men to deler i sammenheng. Kvinnelige arbeidere er også en del av arbeiderklassen, og ser man krafta i de to delene, ser man at dette ikke er en teoretisk konstruksjon, men noe som utløser kampkraft. Les artikkelen til Kjersti Ericsson i Gnist nr 2/2017.

Kvinneopprøret i AKP

Vi som var med i AKP fra begynnelsen, diskuterte mye kvinnepolitikk, deltok aktivt i støttearbeidet mot usaklige oppsigelser på Tiger, Hustad, Våler skurlag mm. «Vi» hadde visegrupper som ga ut plater på Mai og sang om Anna fra Kløfta. Kvinnefronten ble stifta i 1973 samme år som AKP på initiativ fra AKP, reelt sett. Partiet hadde stor innflytelse i det som ble den første nye, store massebevegelsen for mer enn likestilling men for full kvinnefrigjøring etter krigen. Allikevel var det overraskende – og imponerende – at det kom et kvinneopprør i AKP på 80-tallet.

Kvinneopprøret dreide seg ikke om personkamp. Kvinneopprøret dreide seg om politisk linje, både kvinnepolitisk, i dagskampen og strategisk. Kvinnepolitisk sto linja om kvinnefrigjøring trygt, ikke bare likestilling, det vi i dag kaller radikal feminisme. Likeså at kvinnene er halve verden, slik Mao formulerte det. Men var det nok? Åpenbart ikke.

Opprørets politiske linje var å integrere kvinnekampen i alle kampområdene, i hele programmet. Snakker man om tredjeverden-solidaritet, husk at det er kvinnene som er flesteparten av bøndene i verden. Fagforeningskrav må formuleres med et kvinneperspektiv. Arbeidstid, skiftordninger, lønn, arbeidsmiljø, sekstimersdagen, mm. Ellers blir blikket bare sett fra menn med hjelm. Ikke noe område er kjønnsnøytralt, heller ikke i klassekampen.

Strategisk betydde Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! mye. Den var også en kritikk av Marx´ verditeori fordi den inkluderte ulønna arbeidet hjemme som en del av arbeidskraftas verdi. Uten bruk av tid på mat, klær og unger blir det ingen arbeidskraft for kapitalistene å utbytte. Mennas lønn kunne være lavere fordi kvinnene gjorde gratisarbeid hjemme. Boka er oversatt og utgitt på både spansk og engelsk. AKP-kvinner arrangerte studiesirkler og store helgeseminarer om Kapitalen av Marx, og virkeligheten. Det dominerende synet, også programmatisk, var at kvinnefrigjøringa og klassekampen var to sider av samme sak. I et dialektisk forhold. Men den analysa forsvant da de forløsende ordene ble sagt: Klassekampen er viktigst. Det var også min posisjon i debatten før kvinneopprøret. I det øyeblikket man sier at noe er viktigst, er det lett å tenke at det andre ikke er viktig, men det er en udialektisk måte å tenke på.

Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson ble et moderne «program», om hvordan samle kreftene for å bli kvitt kapitalismen og bygge sosialisme. Ikke bare klassekamp med et kvinneperspektiv, men å inkludere kampen mot all undertrykking.

Skipsrederdatter og advokatfrue

Sam Gindin skriver ofte og klokt i Socialist Register. I Rødt! nr 3A/16 skriver han om krisa i økonomien og hvorfor, om den faglige kampens vilkår, sammenhengen mellom dagskampen og kapitalismens utvikling og behovet for en revolusjonær bevegelse. Men hvor ble det av kvinnekampen som en del av klassekampen, de svartes kamp i nabolandet hans, USA? Ledende talsmenn har ofte denne blinde flekken. Internasjonalt kanskje enda mer enn i Norge.
Torstein Dahle skriver i Rødt! 3/16:

« –Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.»

Jeg vil tilføye: Wenche Lowzow skrev den mest antikommunistiske boka jeg har lest, for å feie ml-lærerne ut av skolen på tidlig 70-tallet. Sendt alle landets skoler. Jeg fikk boka av rektor på Høyjord skole, med et smil: «Denne handler visst om deg.» Allikevel har Dahle rett. Til og med Wenche Lowzow har slåss mot undertrykking, riktig nok uten revolusjonært perspektiv. Men var det uten betydning for et samfunn som skal bygge på frihet?

Skulle noen greie å overbevise meg om at Marx mente at absolutt alt dreide seg om de to hovedklassene, vil jeg fortsatt stå på mitt: Kampen for framtidas samfunn vinnes bare ved å forene alle undertrykte.

Det var kvinnelige spinnere, fyrstikkarbeidere og kvinner fra arbeiderklassen som vaska hus og serverte rikfolk, og tok husarbeidet. Men det var menna som i Norge i forrige århundret stormet fram og i hovedsak fylte de nye fabrikkene. De sterkeste fagforeningene ble mannsarbeidsplasser. Hele lokalsamfunn med i hovedsak mannsarbeidsplasser. Dette initiativet fra den mannlige delen av arbeiderklassen merker vi fortsatt. Det var kvinnekamp, også organisert, og kvinner jobba i industrien som et mindretall. Men endringene i stort omfang for kvinner, skjedde i Norge først etter den andre verdenskrigen. Da trengte offentlig sektor så mye arbeidskraft at borgerskapet ansette kvinner, fordi det ikke var nok ledig mannlig arbeidskraft. Kvinne hadde vært reservearbeidskraft, men fikk nå i stort antall faste jobber. Allikevel ble en arbeider oppfatta som mann med hjelm, selv flere år etter den kraftige avindindustrialiseringa på 80- og 90-tallet.

Idag er Fagforbundet det største forbundet i LO og er kvinnedominert. Arbeiderklassen er ikke lenger konsentrert i privat sektor. Diskusjonene går ikke bare på brakka men på pauserommene – og praten handler ikke bare om politikk og fotball men mye om åssen få tidskabalen til å gå opp – og damefotball og Hotell Cæsar.

Nye tider, ny tanker

Kjersti Ericsson skriver i Den flerstemmige revolusjonen:

«Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B). Disse to modellene har forskjellig syn på

– Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,

– Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,

– Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,

– Hvordan framtidssamfunnet skapes.»

(s. 19)

Boka finnes fortsatt på norsk, utgitt på nytt av Forlaget Rødt.

På side 45, i kapitlet «Den patriarkalske arven» skriver hun i underkapitlet, «Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering»:

«De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.»

Jeg synes dessverre vi «blir stående og hakke i gamle spor». Å si at ytre venstre i dag evner å integrere kvinnekampen slik Ericsson foreslår, i resten av klassekampen, er ihvertfall å ta hardt i. Akkurat her synes jeg faktisk vi en periode «var bedre før». En ganske kort periode riktig nok.

Og det er ikke småtteri det dreier seg om, ikke «føleri» eller «synes synd på». For mange er det et spørsmål om liv og død. Kvinnene i de fattige landa rammes hardest av kapitalismens undertrykking, og særegent. Ericsson skriver:

«Kvinner eier mindre enn 1 % av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim.

Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.»

Et skadelig eksempel

Ett eksempel på hvor galt det kan gå, er utkastet til uttalelse om homofile fra toppledelsen i AKP. Dette vedtaket, som heldigvis aldri ble programmatisk, nevnes fortsatt i dag når kommunister blir vurdert av radikale homofile. Mange ble pasifisert falt ut av den revolusjonære bevegelsen. Torstein Dahle omtaler dette i sin aktuelle artikkel i Rødt! 3/16.

«Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania.

Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk.
Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.»

Er det artikler som homoaktivisten og kommunisten Dahles som i negativ forstand benevnes med identitet? I alle fall er det fortsatt sånn at det gjengse er at sier man klasse, tenker man menn. Det blir ikke revolusjon av sånt.

USA og de svarte

I Norge spiller ikke rasismen en så stor rolle som i USA. Kanskje er kampen mot undertykking av svarte, som særegen kamp, en avsporing i Sam Gindins tankegang. Kanskje er det det han mener med identitetspolitikk? Han støtter opplagt de svartes kamp, men er det noen grunn til å redusere den til klassekamp, bare det?

Black Lives Matter er en stor bevegelse i USA med utgangspunkt i politivold og at det er svarte som fyller fengslene. Og det er flere svarte arbeidsløse enn hvite. De er definitivt en del av klassekampen, men er mer enn det. Svart som gruppe – kan man si sosialt sjikt? – må mobiliseres i USA hvis det skal skje forandringer. «Identitetspolitikk»? Ja, i den forstand at det trengs en særegen politikk med utgangspunkt i de svartes situasjon. Klassekamp? Definitivt, men den tar andre former enn den hvite arbeiderklassens.

Den gang USA hadde en sterk fagbevegelse, hadde de også et kommunistparti. De ble knust av mccarthyismen etter krigen. Men de var hvite og evnet ikke og prioriterte ikke å organisere svarte medlemmer. De var bare halvsterke. Er det forunderlig at det ble Martin Luther King som ledet kampen for borgerrettigheter? Kanskje måtte det være sånn, at en av deres egne sto i spissen, men behøvde hvit venstreside, sosialister, i så stor grad forbli hvit? Er det rart kommunistene ble desimert? Går det an å si at «identitet», med dagens språkbruk i akademia, var fraværende i den hvite venstresida? Antakelig ikke. Det ble en bevegelse på sekstitallet der særlig studentene (flest hvite på universitetene) var aktive. Men sprengkrafta i de svartes kamp kom med Black is beautiful og særlig Black Panthers på et antiimperialistisk, revolusjonært og svart program. Å redusere de svartes kamp i disse ulike periodene til klassekamp, er reduksjonisme, å snevre inn virkeligheten.

Det å organisere innvandrere, delta i solidaritetsarbeid som Palestinakomiteen og Venner av Kurdistan, organisere konkret mot statens rasistiske innvandringspolitikk og bygge slagkraftige kvinnefrigjørende bevegelser, er nødvendig for å ikke havne i samme grøfta som det gamle kommunistpartiet i USA.

Røde folk kan ikke være hvite politisk, eller tro at kjønn ikke spiller noen rolle.

Frå 2012 har revolusjonen i Rojava (Vest-Kurdistan) pågått, etter starten i Kobanê 19. juni det året. Styrkane til Det demokratiske einskapspartiet (PYD) frigjorde Rojava frå Assad sine styrkar, og måtte etter kvart forsvara området mot mange og ulike fiendar: Assad-regimet, Tyrkia, Jabhat al-Nusra, IS og andre opprørsgrupper. Gnist har intervjua med-leiar for Føderasjonen som er oppretta i dei frigjorte områda i Nord-Syria.

Intervju og omsetting fra Arabisk: Ingrid Baltzersen, Redaktør for tidsskriftet Gnist
Intervju: Erling Folkvord, mangeårig aktivist for kurderane sine rettar
Foto: Erling Folkvord

– Kva er dei viktigaste spørsmåla for Føderasjonen Nord-Syria?

– Opprettinga av Føderasjonen Nord-Syria var på den eine sida for å kunna styra dei frigjorte områda i Nord-Syria, spesielt fordi opposisjonen og den noverande staten ikkje var interessert i prosjekt for å løysa den syriske krisa. Syria sit fast i krigen sine klør, spesielt terroristane som maltrakterer landet. På den andre sida, og den grunnleggande årsaka, var forholda i Syria: kurdar-saka, assyrar-saka og sakene til dei andre gruppene og mangelen på rettar og fridommar i Syria. Dette treng ei radial løysing. Syria-krisa er ei strukturell krise, og nasjonalstaten bidrog til å gjera problemet djupare med styret basert på eitt parti, ein nasjon, eitt flagg og eitt språk. Den syriske krisa trenger difor ei radikal løysing som må garantera rettane og fridommane til folkegruppene som formar det syriske samfunnet, for å komma til eit demokratisk samfunn basert på demokratisk sameksistens, brorskap mellom folka og likestilling. Eit føderalt system kan bidra til å løysa krisa, hindra oppsplitting av Syria og kan gjera samfunnet i stand til å forsvara seg og utvikla potensialet sitt. Ingen kan føresjå når den syriske krisa er over. Men føderalstyret baserer seg på sjølvstyre i regionane, og samlar ønska til alle regionane inn i Konferansen for dei demokratiske folkestyret.   

– Har Føderasjonen same politiske plattform som plattforma som vart vedtatt på konferansen i Rimelan 17. mars 2016? Viss det er viktige endringar, kva går dei ut på?

– Ja, Føderasjonen Nord-Syria har eit valprogram. Den andre konstituerande forsamlinga haldt møte 18. og 19. desember 2016 og støtta Den sosiale kontrakten som kan kallast Grunnlova for det føderale styret. Denne inneheld demokratisering av samfunnet. Møtet bestemte å starta ei valkampanje for å forma folkeforsamlinga som trengst for føderalstyret, og det blei bestemt å utferda lovar for val og administrativ oppdeling av Nord-Syria. Utkastet til desse lovane er ferdig, og dei skal leggast fram for den tredje konstituerande forsamlinga for å godkjennast der. Valkampanja skal førebus på offisielt, lovleg og fritt vis for å la folket gjennom val få eit styre, så fort som mogleg.

– Sør-Kurdistan har sjølvstyre i Irak etter opprøret mot Saddam I 1991. Kva trur du er grunnane til at Rojava har hatt ulik utvikling?
– Utviklinga til Rojava er forskjellig frå utviklinga i resten av den kurdiske regionen. Erfaringa til den kurdiske regionen i Irak er avhengig av forståinga av nasjonen. Difor gjorde dei opprør mot regimet til Saddam Hussein og kravde frå starten ein uavhengig stat. Dei har ei historie med ei revolusjonær rørsle basert på Barzani si tilnærming. Etter at situasjonen blei verre i Irak og regimet brukte kjemiske våpen mot det kurdiske folket og okkuperte Kuwait, kom ein til eit farleg nivå for området. Til slutt kom den militære intervensjonen og oppløyste regimet til Saddam Hussein, og irakarane aksepterte at Irak skulle vera ein føderalstat. Det var mange saker, spesielt den kurdiske saka, som gjorde at det blei bestemt at det skulle være eit føderalt styre av regionane. Og fordi situasjonen ikkje utvikla seg vidare og det ikkje blei laga andre delstatar i Irak, så er resten av Irak eit land delt i fylker. Det er ein delstat, styrt av Barzani-familien, og den er av nasjonalistisk karakter.

I Rojava er situasjonen forskjellig, kurdarane i Syria har alltid kravd demokratiske rettar for det kurdiske folket, og metoden er å bygga eit demokrati som anerkjenner rettane til dei ulike nasjonalitetane, språka og kulturane . For eksempel var det hundretusenvis av kurdarar som var syrarar, men som blei fråtatt statsborgarskapen sin og som ikkje har nokre rettar i Syria. Dei blei fråtatt jorda og rettane til utdanning og arbeid. Me krev rettane til folket vårt, og me krev ikkje å grunnlegga ein nasjonalstat for å bygga eit demokratisk samfunn og å anerkjenna rettane til dei ulike nasjonane.

Baath sin politikk var ein politikk for å utsletta folket og kulturen vår og forby språket vårt frå offisielle og offentlege samanhengar. Dei vil ta dei legale rettane frå folket vårt, la oss vera utan ytringsfridom, og la hundretusenvis av innbyggjarar bli annan rangs borgarar. Det var ein systematisk politikk som forbydde ei kvar politisk rørsle. Det blei bruka despotiske lovar mot folket vårt, og dei hadde ein politikk for arrestasjon, fengsling, tortur og deportasjon. Det var ein politikk for å svelta folk til å forlata forfedrane si jord. Når det gjeld det geografiske området Vest-Kurdistan, så er det lite, og det kurdiske området er oppsplitta. Det er resultatet av ein arabiseringsprosess (frå 1960-talet, red. anm.). Dei bygde eit arabisk belte langs heile grensa mot Tyrkia. Dei laga eit titals nye landsbyar i dei kurdiske områda og eit opplegg for at innflyttarar skulle overta jorda vår. Folket vårt har ikkje blitt knust av denne undertrykkande politikken sjølv om det har levd under den i mange år.

Alt dette innverka på forminga av dei politiske rørslene. Men etter at leiaren Abdullah Öcalan sto fram på den syriske scena, kom eit historisk vendepunkt i Rojava. Det kurdiske folket i Syria blei innlemma i den kurdiske frigjeringsrørsla som kjempa i Tyrkia. Tusenvis av unge kvinner og menn blei med. Dette påverka posisjonen til nasjonalismen blant det kurdiske folket. Det blei kjent med krav og tankar om samfunnsorganisering og praktisering av politikk. Ein ny periode med kamp begynte under vanskelege politiske forhold. Men me var i stand til å utvikla organisasjonsarbeidet og det hemmelege motstandsarbeidet mot Baath-politikken sine arrestasjonar, tortur, deportasjonar og svolt etter stiftinga av PYD og kvinneorganisasjonen Star. Då me kom til perioden med den syriske revolusjonen, sto me i ein god posisjon for å styrka oss organisatorisk, tankemessig og militært.

Med starten på den syriske revolusjonen i 2011 såg det ut som kurdarane skulle bygga staten sin og hemna seg på arabarane, men det motsette skjedde. Me utnytta ikkje situasjonen som kom til Syria, og me endra ikkje metoden vår for å bygga eit demokratisk samfunn som stør rettane til alle nasjonalitetane. Me stør spesielt ikkje konseptet med nasjonalstaten. Dette er ut frå tanken vår om at nasjonalstaten som er basert på ein nasjon, eit flagg, eit folk og eit språk er grunnlaget for alle problema som Midtausten har fått. Me stør oss på metoden til Öcalan som inviterer til ein demokratisk nasjonsfilosofi som møter nasjonalstaten og stør seg på det demokratiske samfunnet i motsetnad til statssamfunnet. På den måten spelte kurdarane i Rojava ein leiande rolle for å endra i Syria. Situasjonen har utvikla seg til solidaritet mellom kurdarane, arabarane, assyrarane, turkmenarane, tsjetsjenarane og dei andre nasjonane. No har me kome til ein fase med støtte til at Syria blir ein demokratisk konføderasjon, eit forsvar av Syria mot oppsplitting frå alle frontar, og støtte til den sosiale einskapen for det syriske samfunnet garantert av ein demokratisk grunnlov.

Me trur at Syria er vugga til kulturar og sivilisasjonar, ein mosaikk. Den sosiale og geografiske strukturen i Syria skil seg frå den sosiale og geografiske strukturen i Irak. I Syria er samfunnsgrupper på same geografiske område blanda. Eit nasjonalistisk prosjekt vil auka og intensivera konfliktar og føra til ei gjentaking av erfaringa med nasjonalstaten. På den måten vil det djupna krisa som fører til massakre og krigar i lengre periodar. Så løysinga til denne saka og problema er ei demokratisk løysing. På dette grunnlaget er forslaget vårt den føderale løysinga som avhenger av å leva saman på tvers av samfunnsgrupper, og å ta vare på rettar og fridommmar gjennom samfunnskontrakten som alle samfunnsgruppene i Nord-Syria har blitt samde om.

– Korleis ser du på sjansen til å utvikla fredelige relasjonar mellom Assad-regimet og Føderasjonen etter at krigen mot IS er ferdig?

– Sjølvsagt er relasjonane mellom det syriske regimet og Føderasjonen avhengig av demokratiske endringar og aksept av løysingane me har presentert. Mitt syn er at Assad og regimet hans si framtid er eit diskusjonstema mellom landa som er opptekne av Syria. Det syriske folket gjorde opprør mot dette regimet som undertrykte og knuste folket sitt. Difor trur eg ikkje Assad blir verande i Syria, fordi det syriske regimet fortsatte å insistera på å verna nasjonalstaten, og me er mot nasjonalstaten. Inga trygg løysing eller framtid omfattar nasjonalstaten, så eikvar løysing på krisa må basera seg på ei demokratisk løysing. Det blir arbeida med eit utkast til ein demokratisk grunnlov. Utkastet betyr at kurdarane får rettane deira på lik linje med andre nasjonale grupper.

Men etter at krigen med IS er over, blir det eit anna spørsmål. Den syriske krisa er ikkje berre tilstedeværelsen av terroristar. Det syriske folket gjorde opprør mot regimet og ropte på endring og fridom, no er dei spreidde over heile verda. Syria har blitt øydelagt, og me skal fortsetta saman i denne krisa etter IS.

Nord-Syria er den einaste som no klarer å halda på tryggleiken og rettane til det syriske folket. Det er presentert eit prosjekt for ei løysing, og den blir no sett ut i livet. Mesteparten av folket i Nord-Syria – kurdarar, arabarar, assyrarar, turkmenarar og andre – stør og tar del i denne erfaringa. Me har tidlegare sagt at når det syriske regimet opnar dialogen for ei løysing, så er me klare for å forhandla. Den syriske krisa er ikkje berre i Nord-Syria Me er klare til å setta i gong med dialog og forhandling og avviser dermed fiendtlege åtak på Føderasjonen.  Me vil ikkje dela Syria, men arbeider for å ta vare på den syriske konføeinskapen gjennom demokratisk konføderalisme.

– Føderalstaten er geografisk mykje større enn området Rojava eller området der fleirtalet er kurdisk. Kva er grunnen til det, og kvifor er det ikkje nok for YPK og YPG å frigjera berre Rojava?  

– Ja, områda i den demokratiske føderasjonen Nord-Syria er geografisk større enn Rojava og områda med kurdisk fleirtal. Me har tidlegare sagt at prosjektet vårt ikkje er eit nasjonalistisk kurdisk prosjekt. Prosjektet vårt er eit geografisk prosjekt for ein demokratisk nasjon bygd på eit demokratisk samfunn som baserer seg på sjølvstyre av den politiske administrasjonen. Målet er å samla områda i Nord-Syria. I den sosiale kontrakten som alle folka i dei tre frigjorte regionane blei samde om, står det at andre område, etter at dei er frigjorte frå terroristane, kan innlemma seg i områda til den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria. Spesielt i den perioden som me er midt i no, er det ikkje nokon annan løysing. Føderasjonen er eit eksempel på løysinga på den syriske krisa og det er ein stor feil å begrensa aktivitetane til Folkets forsvarsstyrker og kvinnennes forsvarsstyrker til å frigjera berre Rojava-området. Målet vårt er ei løysing på krisa for heile Syria, og difor gir utvidinga i Nord-Syria momentum til prosjektet vårt. Det er vanskelig å trekka seg ut frå dei andre områda og la dei leva i klørne til terroristane mens me kan nyta fridom og tryggleik. Om me berre vil trygga våre område, så vil det øydelegga denne sanninga og det vil overbevisa dei andre om at prosjektet vårt berre er eit nasjonalistisk prosjekt og at det vil dela Syria. Difor er filosofien vår klår og stadfestar at me er ei syrisk nasjonal styrke, Denne demokratiske erfaringa gjorde oss i stand til å frigjera områda i nord, beskytta dei og stabilisera tryggleiken for å møta behova til folket som manglar økonomi, organisasjon, kulturliv, lærekrefter og andre ting.

– Kva er området som de meiner bør vera del av Føderasjonen?

– No har Føderasjonen Nord-Syria tatt over dei tre områda som har blitt frigjort tidlegare (Kobane-området, Jazira-området og Efrin-området). På grunnlag av dei har ein forma stiftingskongressen til Den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria, men grensene til denne Føderasjonen er opne for andre område viss sjølvstyremyndigheitene deira vil innlemma seg i Føderasjonen Nord-Syria. Føderalrådet vil vera støttande til spørsmål om dette, me kan ikkje tvinga styret vårt på desse områda, men når det gjeld styrkane våre som frigjer områda frå terroristane, så arbeider dei for å opplysa folket om korleis organisera sjølvstyremyndigheiter som representerer ønska til folket. Styrkane våre arbeider dag og natt for å sikra tryggleiken i desse områda, svara på behova deira, og arbeida for utvikling av samfunnet. Dette påverkar overbevisinga om at ein demokratisk nasjon er løysinga for å komma seg ut av denne krisa.

– Skal Raqqa vera del av Føderasjonen etter at byen blir frigjort frå IS? Kva skal Føderasjonen og forsvarsstyrkane gjera viss folket i Raqqa føretrekker å vera del av området som Assad har kontroll over, i staden for å bli innlemma i Føderasjonen?

– Raqqa er framleis i frigjeringsperioden, og byen er enno ikkje fullstendig frigjort. Det er oppretta eit sivilt råd for Raqqa av folk frå Raqqa, og dei arbeider for å organisera folket, opplysa dei og arbeida for å svara på behova til folket som har reist frå kampområda. Det er for tidleg å diskutera om me skal innlemma Raqqa i Føderasjonen eller ikkje. Me trur på folket sitt ønske om sjølvstyre. Me har ingen krav til Raqqa, og me kjem ikkje til å tvinga byen til å innlemma seg. Folket i Raqqa avviste tidlegare å bli verande under kontrollen til regimet. Dei søkte etter ein annan veg, for å sikra eit eige styre. I mangel på godt og ærleg leiarskap blei Raqqa eit offer for dei væpna gruppene som følgjer ein utanlandsk agenda, og terroristar. Me forventar ikkje at dei kjem til å velja det syriske regimet, og spesielt ikkje etter all erfaringa som dei har fått. Avgjerdsla må komma ut frå kva folket i Raqqa ønsker.  

– Føderasjonen har delt leiarskap mellom ein mann og ei kvinne, og kvinner arbeider med like rettar som menn. Korleis kan Føderasjonen få menn og spesielt klansleiarar til å akseptera dette?

– Det er sikkert at kvinnefrigjeringssaka er ei stor utfordring i eit samfunn som baserer seg på klanstradisjonar. Me arbeider for å auka aktivitetane for pedagogisk opplysning for å heva nivået på medvitet i samfunnet som er basert på det demokratiske fellesskapet. Vårt samfunn er eit demokratisk samfunn som er bygd på likestilling mellom menn og kvinner og fridommen deira. Vår basis er både frigjering og demokratisering av samfunnet. Me møter vanskar i denne saka, men me stoppar ikkje. Dei kurdiske kvinna har gjort store ofre i krigen mot terrorismen på tross av klanstradisjonar. Her er samfunn som i ein har periode levd i klørne til terroristane og opplevd sal av kvinner på marknaden. Situasjonen påverkar forståinga i samfunnet om tema som ære. Og den kurdiske kvinna har med sine ofre brote denne grensa, spesielt i krigen mot terrorismen, og redninga dei har gjort av desse klanane. Dei har redda konene, sønene og døtrene deira frå den skammelege situasjonen dei levde i. Den arabiske, assyriske og turkmenske kvinna blei også påverka av den nye utviklinga. På trass av alt presset frå klanane begynte kvinner å visa ulydnad, noko som blei støtta av situasjonen som den kurdiske kvinna har skapa. Me arbeider for å overtyda samfunnet til å støtta kvinnerettar gjennom den sosiale kontrakten som er som grunnlova vår. Me vil verna kvinnerettar. For å sikra denne situasjonen har me endra pensum på skolane. Me har gått bort frå Baath-partiet sitt pensum og har innført pensum til den demokratiske nasjonen. I tillegg har me opna eit titals sosiale akademi for å utvikla mentaliteten til samfunnet og skapa leiande kadrar for å fremja utviklinga av kvinna og samfunnet. Og kvinneorganisasjonen vår, Star, arbeider for å leia denne kampen, og for å utforma Det Syriske Kvinnerådet som ein paraplyorganisasjon som samlar alle organisasjonane, partia og institusjonane til syriske kvinner under same tak.

– Kva er årsaka til at Rojava og Føderasjonen i dag samarbeider militært med USA i Syria?

– Me har kjempa for frigjeringa av regionane våre frå regime og terrorisme. Me har vist vår styrke i kampen og i administrasjonen av regionane våre. USA og den internasjonale koalisjonen var blant dei første styrkane som samarbeida med oss for å kjempa mot terrorismen. Det er ikkje nokon annan grunn. Dette har hatt stor innflyting på det internasjonale samfunnet. Revolusjonen i Rojava har kome på eit nytt nivå etter motstanden i Kôbane der millionar rundt om i verda stod opp for byen 1. desember 2014. Dette har skapa eit press på koalisjonen for å stø våre styrkar i kampen mot terrorisme. På grunn av dette utvikla forholdet seg, og desse partane var trendsettarar for å gi hjelp og støtte i kampen mot terroristane og utvikling av ein felles koalisjon for å kjempa mot terrorisme i heile Syria.

Lars Ove Seljestad, Forfatter fra Odda.
Debuterte i 2006 med romanen Blind og har siden gitt ut en rekke bøker. I 2013 ga han ut Storspring. Eit fabrikkdikt som var hans lyrikkdebut. I høst kommer romanen Ta hand om deg. Diktet Vi gir oss aldri er skrevet i forbindelse med sykehuskampen i Odda.
Foto: Niklas-Lello

Vi er barn av den svarte røyken.
Vi vaks i hallar av stål og eld.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den svarte far vår bytte oss mot helsa si:
Øyrer mot hender, auger mot lunger, rygg mot sjel.
Han er ein sliten mann.
Kreftene hans er borte.
Våre veks.
I det uendelege!

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Den kvite mor vår gråt då vi blei født.
Vaska bort det svarte karbidstøvet.
Vi er rein.
Eksplosiv vare.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Vi er svarte som far vår.
Kvite som mor vår.

Vi gir oss aldri.
Vi brenn.

Klokkene ringer med foruroligende klang. Sablene slipes. Brecht skrev dette på slutten av 20-tallet. Det har ikke mistet sin gyldighet:

«Urettferdigheten går i dag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.»

Den kalde krigens vinder blåser opp. USA har vedtatt nye sanksjoner mot Russland. Kongressen trumfer Trumpen og høster samtidig sinne i EU. Spesielt Tyskland reagerer og anklager USA for å drive solospill og vedta sanksjoner som først og fremst vil tjene deres egne økonomiske interesser – og gå ut over interessene til deres egne allierte, for eksempel avtaler om gassleveranse mellom Russland og Tyskland. Slik disse sanksjonene er innrettet, er det mye som tyder på at de først og fremst tjener interessene til det militær-industrielle komplekset. De har profitabel glede av sanksjoner og krigshissing. Kongressvedtaket kan vise seg å skjerpe motsetningene på opptil flere fronter, internt i USA og i forholdet både til venner og fiender.

Russland svarer naturligvis på sanksjonene og utviser en hærskare amerikanske diplomater og annet personell.

Det er liten tvil om at USA og NATO forsøker å ringe inn Russland, både militært og økonomisk. De to stormaktene driver samtidig et farlig spill i Ukraina og Syria. Det er et sydende kok av indre, nasjonale motsetninger og stormaktsinnblanding. I Syria er bildet komplisert. Hvem som er hvem og hvor motsetningene går kan synes forvirrende. Media gjør fint lite for å nøste opp i trådene, snarere tvert i mot. Det bør utløse skarpere analyser og breie protester.

Hykleriet har gode vilkår for tida. Stormaktene tramper over nasjoner og menneskerettigheter mens de utbasunerer velmenende og humanitære hensikter. Og Norge er ikke den uskyldsrene «fredsnasjonen» noen vil ha det til. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond Utland som det så fint heter, satte investeringsrekord i okkupantstaten Israel i 2016. Norge er også en betydelig våpeneksportør. Det halvstatlige konsernet Nammo har filialer og partnere i 13 andre land, deriblant forsvarsindustrien i USA. Det dreier seg særlig om ammunisjon, rakettmotorer og avansert teknologi. Og dette driver de med under slagordet «Securing The Future.» Det moderne språket er forførende. La ikke den norske staten drive på uforstyrret i dette farlige farvannet. Fasadene og det tildekkende språket må rives opp.

USA, EU og Norge stenger grensene. Nazister marsjerer i Kristiansands gater uten demonstrasjonstillatelse, og politiet lar dem gå – og setter håndjern på et enslig menneske som vil ha seg frabedt marsjerende nazister i gatene.

Vi lever i en tid der motsetningene skjerpes. En forgjeldet og falmende stormakt med en særdeles uforutsigbar leder på den ene siden, og på den andre siden en stormakt med ambisjoner på vei opp er dårlig nytt for verdens folk. Forvirring og passivitet og en stor grad av avmakt rår. Det kreves motstand mot imperialistisk krig. Det kreves skarpe og avslørende analyser som driver vekk tåkepratet. Det kreves solidaritet – og opprør.

Politiske utsagn er ofte en blanding av deskriptive og normative. Det krever en forståelse av hvilke sider eller elementer i utsagnet som er hva for den som ønsker å forstå det. Hvis man mislykkes med det, kan man både narre seg selv, og man kan bidra til en utvikling i motsatt retning av det man ønsker seg. Typiske eksempler på dette er nåtidens debatter om klasse, feminisme, rasisme etc.

Ronny Kjelsberg
Høgskolelektor ved Avdeling for teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og medlem av Rødt.
Foto: Magnus Fröderberg

Både i naturvitenskapen, men i aller høyeste grad i samfunnsvitenskapen (jfr. positivismedebatten), er det erkjent at observatøren påvirker eksperimentet. I naturvitenskapen kan man f.eks. ikke observere en partikkel uten å bombardere den med et foton, noe som vil dramatisk endre dens bevegelse. I samfunnsvitenskapen vil en erkjennelse av ulike samfunnsmekanismer kunne endre selve samfunnet, da denne kunnskapen vil kunne spres til menneskene i samfunnet og dermed endre måten disse forholder seg til hverandre på – en samfunnsparallell til det som i psykologien kalles metakognisjon om du vil. Det politiske utsagn har det til felles med det samfunnsvitenskapelige at det kan endre samfunnet, men det skiller seg fra det samfunnsvitenskapelige (i hvert fall i en del tilfeller¹) gjennom at det har som sitt eksplisitte mål å endre samfunnet. Utsagnet er gjerne deskriptivt (det gir en forsøksvis objektiv beskrivelse av hvordan virkeligheten er), men det er bare på overflaten. Under denne overflaten av «sånn er det», ligger det en normativ ambisjon (om hvordan samfunnet bør være) – aksepten av denne virkelighetsforståelsen vil nemlig ofte få helt bestemte politiske konsekvenser som gjerne da passer med agendaen til den som kommer med uttalelsen.

Når Thomas Mann f.eks. etter utbruddet av 1. verdenskrig trakk veksler på en dikotomi mellom «kultur» og «sivilisasjon» som hadde sitt utspring hos Kant, Rousseau og Nietzsche, var det en politisk handling. På overflaten var det deskriptivt – et forsøk på å beskrive et viktig skille i europeisk tenking. Den tyske «kulturen» er noe dypere og mer basalt enn den engelske og franske «sivilisasjonen» som er dannet, mild og overflatisk.²

Det åpenbare formålet med teksten var likevel å samle støtte til Tysklands involvering i første verdenskrig. Den var et forsøk på å skape en slags selvoppfyllende teori. Dersom man klarer å oppnå støtte for dette dikotomiske verdensbildet, vil det feste seg i folks pannebrask, folk vil identifisere seg med det og dermed – mer eller mindre – vil det bli til virkelighet. Gjerne ganske så tragisk virkelighet for de som sluttet seg til krigen med bakgrunn i slike ideer, riktignok.

Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolk­ningen faktisk kan være de som bestemmer samfunns­utviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre.

Dette er naturligvis en gammel øvelse. Det er vanskelig å ikke tenke på Karl Marx i denne sammenhengen. Marx er av enkelte historikere blitt beskrevet som en teknologisk determinist (f.eks. på grunn av utsagn som «håndmøllen gir det føydalherren, dampmøllen den industrielle kapitalisten» etc³.). I den forbindelse, gitt hans egen erklæring om at man i motsetning til tidligere tiders filosofer ikke bare måtte beskrive verden, men forandre den⁴, er det litt rart at ikke fler har vurdert hvorvidt det kunne ligge en smule normativitet i Marx’ kommentarer om hvordan arbeiderklassen ville ta makta, og ikke bare rent kjølig analyse. En viktig forutsetning for at arbeiderklassen skulle lykkes, var jo selvsagt at de var bevisste både sin situasjon og muligheten til å unnslippe den.
Dermed blir også Marx’ klasseanalyse ikke rent deskriptiv. Marx har et klart ønske om at arbeiderklassen skal fri seg fra sine lenker slik at det store flertallet av befolkningen faktisk kan være de som bestemmer samfunnsutviklinga. For å få til det må de identifisere seg med hverandre. For Marx var dermed det å fremme konfliktlinjer som går langs klassegrenser, viktig. Arbeiderklasse mot borgerskap var den primære motsetningen i samfunnet deskriptivt, men den måtte også være det – normativt – om Marx’ frigjøringsprosjekt skulle kunne bli noe av. Av samme grunner advarte han mot tendenser til rasisme i arbeiderklassen, siden den splittet arbeiderklassen langs andre konfliktlinjer enn klasse, og ødela for utviklingen av en klassebevissthet.⁵

På lignende måter må vi se andre typer av politiske virkelighetsbeskrivelser. Samuel P. Huntingtons tese om «The clash of civilizations»⁶ har blitt brukt aktivt av aktører som ønsker nettopp å promotere «sivilisasjonsmotsetninger» som de viktigste skillelinjene i dagens politikk for å fremme sin agenda. George W. Bush’ administrasjon med nykonservative «hauker» fant støtte i den, men det samme gjorde selvsagt også ytterliggående jihadister. Det var vel bare sammenlignet med sistnevnte at noen kunne framstille Bush & Co som «good guys». Det store flertall av verdens befolkning unnlot heldigvis å gå inn i Bush’ dikotomi om at «enten er du med oss, eller så er du med terroristene».⁷

Den enda mer ytterliggående høyresiden som kom tett på makta med Donald Trump, den såkalte «alt right», forsøker på lignende måte å fremme sin virkelighetsforståelse. Konfliktlinjen «globalister mot nasjonalister» skal erstatte klasseperspektivet.⁸ Dette er ikke noe nytt fra fascistoide og fascistiske bevegelser, selv om dagens retorikk selvsagt er tilpasset dagens virkelighet. 30-tallets fascister sa det rett ut: «Nordmenn! Følg oss i kampen og la oss i første omgang kaste av oss det marxistisk-liberalistiske jødetull om klasser. Det er bare to klasser i dette land: nordmenn og jøder!»⁹
Diskusjonen og problematikken med å skille mellom deskriptive og normative utsagn kommer også klart til syne i diskusjonen om utsagn som «[islamistisk] terror har ingenting med Islam å gjøre». Selv om dette er et mer åpenbart normativt utsagn og som sådan bør støttes av alle som ikke er jihadistiske terrorister, er det blitt møtt av kritikk på et deskriptivt grunnlag (åpenbart har islamistisk terror «noe» med Islam å gjøre selv om det er en ytterliggående tolkning av religionen som har minimal støtte blant verdens muslimer). Om man forstår at det er et normativt utsagn, er utsagnet derimot helt korrekt.

For alle som er politisk aktive, skaper det litt uryddige forholdet mellom normative og deskriptive utsagn i politikken noen problemer. Det skaper noen retoriske feller du kan gå i, dersom du ikke er flink nok til å skille snørr og bart.

Ikke begynn å tro på din egen bullshit

De fleste som er politisk aktive, vil til tider fremme noen helt bestemte verdensbilder som del av sin propaganda (ordet brukt i nøytral forstand). Man bør selvsagt ikke bedrive løgn og bevisst skjeve framstillinger (selv om det nok også skjer alt for ofte fra politikere), men det ligger i politikkens natur at politiske aktører vil presentere en bestemt side eller et delbilde som man kanskje mener er underrepresentert, så må det bli en oppgave for den politiske debatten å få fram det helhetlige bildet.
La deg derimot ikke innbille at det bildet du presenterer, er det hele og fulle og helt riktige. Selv om klassemotsetninger er en fundamental motsetning i samfunnet, og man kan finne mye forskning som støtter under at det er den viktigste – at sosiale ulikheter er en sentral årsaksforklaring i mange av de viktigste samfunnsproblemene våre, samt at å redusere dem er essensielt dersom vi skal løse miljøproblemene våre uten å samtidig skape økt fattigdom og nød.¹⁰

Vi må likevel ikke glemme at det samtidig finnes andre motsetninger i samfunnet og mennesker som har ulike perspektiver på det og erfaringer med det som kan ha både med kjønn, kulturell bakgrunn, alder, legning og andre ting å gjøre. Ikke bare må vi erkjenne dem, vi må også aktivt motarbeide diskriminering på bakgrunn av dem som sexisme og rasisme for å kunne mobilisere det store flertallet av befolkningen bak et radikalt prosjekt. Bare slik kan vi motstå splitt og hersk-teknikkene Marx advarte mot på områder som f.eks. etnisitet og kjønn.

Et godt eksempel på dette er hvordan enkelte på venstresiden er veldig opptatt av å avvise at både innvandringsmotstand og ren rasisme lå som et tykt bakteppe bak Brexit-avstemningen i Storbritannia. Dette henger tett sammen med at lavinntektsgrupper i større grad stemte for Brexit enn mot (det omvendte av Trump, noe som gjør all likestillingen av disse to fenomenene i klasseanalyser ganske komiske). Siden arbeiderklassen er for noe, har man et sterkt ønske om at det primært skal ligge et klasseperspektiv bak, noe positivt som norsk venstreside kan identifisere seg med. En gjennomgang av tilgjengelig statistikk gir et annet bilde. Som jeg skrev i en kommentar like etter avstemningen:

«Valgdagsmålingen fra Lord Ashcroft Polls er også verdt å kikke på. Der kommer «the principle that decisions about the UK should be taken in the UK» på førsteplass som argument for å gå ut av EU. En del har brukt dette for å argumentere for at innvandring ikke har vært så viktig (innvandring kommer på en andreplass i denne undersøkelsen). Det de da glemmer, er det som OrbInternational-undersøkelsen vi refererte over, viser: Av enkeltsaker er det nettopp på innvandringsfeltet britene mener at det er viktigst å få økt nasjonal makt over politikkområdet (for å få til innstramming).» ¹¹

Å ha et korrekt bilde av virkeligheten og erfaringene fra UK, heller enn et skjønnmalt et kan bli viktig i den politiske debatten som følger også i Norge. Nå har som kjent FrP lagt seg på en mer EU-skeptisk linje og sannsynligvis vil forsøke å gjøre de samme koblingene mellom EU og innvandring som Ukip (og en del Toryer) gjorde i UK. Hvilke utfordringer skaper dette for venstresida, og hvordan møter vi dem?

Pass deg for å skape selvoppfyllende dystopier

Venstresida er tradisjonelt veldig glade i dystopier (i hvert fall i de siste tiårene). Ting går stort sett til helvete. Det er krig, sult, miljøødeleggelser og økende sosiale ulikheter. Mens mer tørre data peker mot at utviklingen over tid faktisk går i positiv retning på de to første punktene, framstår de to siste som mer reelle dystopiske framtidsutsikter.

2a) Det er to årsaker til at man skal passe seg for dystopiene. Det ene er at de er veldig vanskelige å mobilisere folk rundt. Folk vil gjerne være med på noe bra og positivt.¹² Skal man mobilisere dem som ikke er gamle grinebitere, må man altså forsøke å lage et positivt prosjekt som optimistisk viser vei mot et bedre samfunn.

2b) Den andre grunnen er at man kan ende opp med å gjøre nettopp det motsatte av Marx. Der han presenterte både klassemotsetningen som den helt sentrale drivkraften i samfunnsutviklingen, og skisserte hvordan den kunne drive samfunnsutviklingen videre til en avskaffelse av disse skillene, nettopp for å bidra til at disse visjonene skulle oppfylles, kan mer pessimistiske presentasjoner bidra til det motsatte.

Selv om man fra den offentlige debatten tidvis kan få inntrykk av at veldig mye nå handler om innvandring, kultur og sivilisasjon, kan det f.eks.ramle inn i slik tenking fra Huntington (først som en tragedie) eller Hege Storhaug (så som en farse), hvor kultur- og sivilisasjonskamp står i fokus, bidra til å styrke de kreftene som vokser på det. Og det er som kjent ytre høyre. Vær bevisst at utsagn har normative konsekvenser. Den eneste måten å motvirke dette på, er å være stadig tydeligere på nettopp klasse, økonomi og sosiale ulikheter, og avvise kultur som primære forklaringsmekanismer. Dersom vi ikke gjør dette, bidrar vi fort til problemene heller enn å løse dem.

Noter:
1. I en del tilfeller vil også samfunnsvitenskap ha eksplisitte mål om å endre samfunnet, gjennom f.eks. å skulle etablere kunnskapsgrunnlag og strategier for å oppnå bestemte samfunnsmessige mål. Målene kan være satt av politikere, men også av samfunnsviterne selv.
2 . Nordin, Svante (2015) Filosofenes krig. Dreyer. s. 30-31
3 . Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
4 . Marx, Karl (1888) Theses On Feuerbach. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm
5. Se f.eks. Marx, Karl (1870) Brev til Sigfried Meyer og August Vogt i New York, London 9. april, 1870 om splittelse mellom engelske og irske arbeidere. Hentet 29.6.2017 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm
6 . Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster
7 . George W. Bush i en tale til FN, november 2001.
8 . Grundigere gjennomgått i Kjelsberg, Ronny (2016) Venstresida og den nye fascismen. Radikal Portal
9 . Oliver Cappelen Møystad i en lederartikkel i NS-organet Hedmark Fylkesavis fra 11. juli 1935. Gjengitt i Bernt Roughtvedt (2016) Norges verste nazister. Spartacus. s. 113
10. Se f.eks. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level. Allen Lane
11. Kjelsberg, Ronny (2016) Brexit: Det handlet dessverre mye om innvandring. Hentet 29.6.2017 fra http://venstresida.net/?q=node/3809
12. Et godt eksempel på dette er klimadebatten. Der har dystopier lenge vært rådende. Dessverre viser en del psykologiske studier at dette ikke aktiviserer oss, men bare driver oss i passivitet og får oss til å forsøke å tenke på noe annet. Dette har nok overføringsverdi på politiske prosjekter forøvrig. Se f.eks. Stoknes, Per Espen (2015) What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming. Chelsea Green Publishing

I blant hender det at norske akademikere leverer forskning som er internasjonalt banebrytende, og som derfor møter stor interesse både innenfor og utenfor universitetsmurene. Digital jihad, som blei utgitt i fjor høst, har på kort tid etablert seg som et standardverk om det som gjerne kalle «hacktivisme». Erik Skare illustrerer dette temaet gjennom en nærstudie av «elektronisk jihad» som et innslag av den palestinske motstands- og frigjøringskampen. Forfatteren har tidligere gitt ut Palestina – ei politisk reisehandbok på Rødt forlag (2012), er aktiv i Rødt og i Palestinakomiteen, har en mastergrad i arabiske studier og er redaktør i Babylon, det nordiske tidsskriftet for Midtøsten-studier.

Digital jihad er en detaljert, konkret og perspektivrik gjennomgang av hacktivisme som en ny kampform, med vekt på miljøer rundt Gaza Hacker Team og KDMS Team. Der de førstnevnte tar sikte på å angripe israelsk cyber-infrastruktur og hjemmesider, både ved å blokkere og ved å forvri dem («deface») til å formidle et budskap rettet mot okkupasjonsmyndighetene, konsentrerer de andre seg om nettsteder i Nord-Amerika og Europa for å spre det palestinske budskapet. I tillegg til å fortelle om en ny virksomhet som er tilpasset vår digitale tidsalder, er det et sentralt poeng hos Skare at en slik aktivisme ikke skal sees på som eksotisk og særegent, men som ett av flere midler som tas i bruk i en felles kamp mot okkupasjon. I virkeligheten er hacking og det å stå ansikt til ansikt med israelske soldater, eller det å fysisk blokkere veier eller blokkere internettkanaler, to sider av samme sak. I den utstrekning motstands- og frigjøringskamp mot okkupasjon er legitim (og ikke kriminalitet eller «terrorisme»), gjelder det samme for en elektronisk hijad og hacktivisme i møtet med undertrykking.

Boka er skrevet uten akademisk sjargong, og er en kilde til informasjon og inspirasjon også utenfor Midtøsten.

Tore Linné Eriksen er historiker, professor em. i utviklingsstudier (HIOA), faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Den i særklasse mest omfattende migrasjonen i historien, er den som 270 millioner mennesker har foretatt fra landsbygda til industribyene i Kina. Resultatet er velkjent: økonomisk vekst og industriell eksplosjon uten sidestykke. Om ikke folk flest bor i Kina, bor arbeidere flest i dette gigantlandet.

Iblant tegnes det et bilde av kinesiske arbeidere som en passiv, taus og kuet masse, som i fravær av en uavhengig fagbevegelse knapt har noe annet valg enn resignasjon. Men dette er langt fra sannheten, noe som blir grundig dokumentert i China on strike. Boka springer ut av et miljø av radikale samfunnsforskere, der flere regner seg som marxister, og bygger på rikholdige dybdeintervjuer med arbeidere som har vært engasjert i streiker, protester og demonstrasjoner. Materialet er hentet fra Pearl River Delta, som gjennom tretti år har vært et tyngdepunkt i den massive industrialiseringa i form av store fabrikker. Samtalene fant for det meste sted i 2010–2012, og er seinere bearbeidet og føyd sammen med innsiktsgivende analyser. På en nærgående måte dokumenterer de hvor omfattende streike- og protestbevegelsene i virkeligheten er, og i tillegg blir mulige forklaringer diskutert inngående. De gjennomgående fellestrekkene er motstand mot lønnskutt, nedlegginger, umenneskelige arbeidsforhold og arrogante sjefer. Selv om en god del av denne aktiviteten ser ut til å være spontan, er det også eksempler på mer forberedte aksjoner og utbredt tillit til at mange vil slutte seg til.

Boka dokumenterer også hvor hardt myndighetene slår ned på streiker og alternativer til den offisielle fagbevegelsen. Selv om ledelsen ofte gir visse innrømmelser for å få arbeiderne tilbake i produksjonen, etterfølges dette gjerne av at opposisjonelle arbeidere får sparken eller blir fengslet for «oppvigleri». Et annet påfallende trekk ved de mange fortellingene, er den sentrale posisjonen som kvinnelige arbeidere har, når aksjoner gjennomføres.

De som vil følge dette temaet videre, vil ha stor glede og nytte av China Labour Bulletin, som også er på nett: clb.org.uk.

Tore Linnné Eriksen

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.

Både Nord-Korea og Sør-Korea er mye i nyhetene om dagen. USA og Nord-Korea ser ut til å hisse hverandre opp stadig mer. I nord er det familiefeider med drap. Samtidig virker det som det er dype konflikter i Sør-Korea, med en president som måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Vi ønsket å vite mer om disse konfliktene, hva som er bakgrunnen og hvordan vi kan forholde oss til de reaksjoner som kommer på dem fra land i nærområdene og fra vestlige land. Hva i all verden har USA der å gjøre? Gnist-redaksjonen har derfor intervjuet Ulv Hanssen.

Ulv Hanssen tar en doktorgrad i Japan-studier ved Freie Universität Berlin. Han er også medarbeider ved Utrikespolitiska institutet i Stockholm. Hans forskningsinteresser er japansk sikkerhetspolitikk og internasjonale relasjoner i Østasia.

Per Medby og Unni Kjærnes er redaksjonsmedlemer i Gnist

Foto: Jeon Han/Korea.net og (stephan) / Flickr

– Ja, og hele Korea var underlagt japansk koloniherredømme i 35 år fra 1910 til 1945. Det var et veldig undertrykkende kolonistyre. Japanerne undertrykte koreansk kultur og tvang folk til å bruke japanske navn og språk. Mange koreanere ble brukt nærmest som slavearbeidere. Mange koreanske kvinner ble tvunget til prostitusjon for å betjene den japanske hæren, disse ble kalt for «trøstekvinner». Først på 1990-tallet kom denne prostitusjonen fram i offentligheten. Japan har kommet med flere unnskyldninger, men de oppfattes ikke som ekte, ettersom de ofte etterfølges av revisjonistiske utspill fra japanske toppolitikere som bagatelliserer landets rolle og at mener en snart må bli ferdig med krigen. Som følge av en bilateral avtale mellom Japan og Sør-Korea har Japan nylig utbetalt erstatning til de ytterst få gjenlevende av dem som ble utsatt for tvangsprostitusjon. Men kvinnene ble ikke konsultert, og saken er fortsatt kontroversiell, bla. fordi avtalen innebærer at Sør-Korea aldri kan ta opp spørsmålet i internasjonale fora, som FN. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Den tidligere presidenten, Park, forhandlet fram den kontroversielle avtalen med Japan. Den nye presidenten, Moon, har imidlertid gått hardt ut mot den.

– Etter at Japan kapitulerte, måtte landet gi fra seg alle erobrede territorier. Korea ble «fritt vilt». Seiersmaktene, USA og Sovjetunionen, delte Korea i to okkupasjonssoner. De delte Korea på midten, langs den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Men forsøk på gjenforening i regi av De forente nasjoner lot seg ikke gjennomføre, og den midlertidige grensen ble permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. I nord ble Kim Il-sung i 1946 «innsatt» av Sovjet som leder, bestefaren til dagens leder, Kim Jong-un. Stormaktene var opprinnelig ikke så veldig interesserte i Korea, men USA hadde tropper i sør, og i nord var det et betydelig sovjetisk nærvær. Etter det sørkoreanske valget i 1948 trakk både USA og Sovjet ut de fleste av troppene de hadde i Korea. Interessen for Korea økte imidlertid sterkt etter at kommunistene seira i den kinesiske borgerkrigen i 1949. Da ble Sør-Korea og Japan de siste bastionene for USA og Vesten, mens Nord-Korea ble viktigere for Sovjetunionen.

– Spenningen mellom nord og sør var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder før krigen. I 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. De tok over nesten hele landet. På den tida da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet i protest mot at Taiwan representerte Kina i FN. De benyttet derfor ikke sin vetorett da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å gripe inn militært. Vestlige land støttet Sør-Korea, og særlig USA deltok med store tropper. Norge bidro med feltsykehus. Sovjetunionen holdt seg formelt utenfor krigen, men støttet Nord-Korea med våpen. Den nye Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea med tropper etter at FN-styrkene drev nordkoreanerne tilbake helt inntil den kinesiske grensen. Kineserne og nordkoreanerne presset FN-styrkene tilbake til den 38. breddegraden, der krigen utviklet seg til en to år lang stillingskrig. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale basert på den 38. breddegrad. En fredsavtale er fortsatt ikke signert, hvilket betyr at nord og sør fortsatt teknisk sett er i krig. Begge de koreanske statene ble jevnet med jorda, og opp til tre millioner mennesker mistet livet i en krig som verken endret på grenseinndelingen eller de politiske systemene i landene.

– Etter 2.verdenskrig var landet veldig fattig. Men Nord-Korea var mer rikt på mineraler. Det var her gruvene lå,og det meste av det som var av industri lå også i nord. Det er riktig at det i noen år etter Koreakrigen var Nord-Korea som hadde den sterkeste økonomiske veksten av de to statene. De første tjue åra ble landet brukt som eksempel på at et kommuniststyre kan fungere. Først på 60-tallet ble veksten størst i Sør-Korea, etter at staten tok opp store lån i utenlandske banker og fordelte disse pengene til koreanske bedrifter som var villige til å ta del i Park Chung-hees voldsomme eksportprogram. Det var disse selskapene som vokste fram som storkonglomeratene (chaebol) vi kjenner i dag. Det ble gjennomført jordreformer i begge land, også i sør, som fjernet mye av det føydale preget.

– Det var ikke noe borgerlig demokrati under vekstperioden. Det ble av og til holdt valg, men valgene var ikke frie. Autoritære statsledere styrte landet med jernhånd, med støtte fra USA. General Park Chung-Hee var den som satt lengst (1961–79). Han kom til makta ved et militærkupp. Det var under Parks ledelse den raske utviklinga av landets eksportindustri skjøt fart, også tungindustri (elektronikk, biler, skip mm.).

Utover på 1960- tallet ga storstilt satsing på de enorme familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, økonomiske resultater. Sør-Korea hadde ikke og har fortsatt på ingen måte en helt uregulert liberalistisk økonomi. Det var en styrt kapitalisme, med eksportretta industrialisering utvikla i femårsplaner og bygd opp med statlige lån, lav skatt, subsidier og beskyttelsestoll. Økonomisk vekst gjorde også at folk fikk det bedre materielt. Folk fikk mer å rutte med og større tilgang til kjøkkenutstyr, biler, radio og tv osv. Materielt sett ble levestandarden bedre. Det er derfor mange konservative i dag tillegger Park en slags heltestatus.

Medaljens bakside var jo selvfølgelig at det ble slått hardt ned på demokratiske og borgerlige rettigheter. Politisk frihet var det ikke, og fagorganisering var ekstremt strengt regulert, særlig etter at Park i 1971 erklærte unntakstilstand – en tilstand som konsoliderte all makt i Parks hender og varte fram til hans død i 1979. Arbeiderne mistet retten til å forhandle kollektivt samt å delta i kollektive handlinger. Fagforeningene ble derfor i praksis fullstendig tannløse.

Det brutale militærdiktaturet varte fram til 1987, da det ble innført demokrati med opposisjonspartier og frie valg. Kommunistpartier er imidlertid fortsatt forbudt

Etter finanskrisa i 1997 ble økonomien vanskeligere, landet gikk så å si konkurs. Sør-Korea tok opp et lån på nesten 60 milliarder USD fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – det største lånet av alle landene i Asia. De stilte stramme krav – her som andre steder, med sterke begrensninger for fagbevegelsen og reduserte velferdsgoder. Liberaliseringskrav fikk imidlertid ikke bort konglomeratenes privilegier. Bedriftene ble rikere, men det gjorde ikke husstandene.

– Patron–klient relasjoner har hersket og hersker både innenfor bedriftene og i forholdet mellom staten og bedriftene. Det er fortsatt begrensninger i demokratiet, og korrupsjonen er svært utbredt. Men militæret er ikke involvert. Den ikke-voldelige avsettelsen av president Park på grunn av korrupsjon og den rettslige oppfølgingen var en stor demokratisk seier.

Den nyvalgte presidenten, Moon Jae-in, er på papiret kritisk, med bakgrunn som menneskerettighetsaktivist. Under Park ble han arrestert flere ganger. I det siste valget framsto han som en «rein» kandidat. Han har gått inn for reform av chaebolene som skal fratas privilegier. Han har ikke bakgrunn fra overklasse og elite. Men det gjenstår å se hva som blir gjennomført i praksis. Det er verdt å påpeke at også Park Guen-hye gikk til valg i 2012 med løfter om «chaebol-reform», men ingenting ble gjort.

Det i dag mange desillusjonerte, uten fram­tidsutsikter. Spesielt unge. Arbeidsløsheten blant unge er på om lag ni prosent. De unge bruker uttrykket hell chosun – «koreahelvetet». Midlertidige jobber har eksplodert og den sosiale mobiliteten er lav. Familiene har satset sterkt, ikke minst økonomisk, på å gi barna utdanning, men i dag ser forbindelser ut til å telle mer enn innsats og akademiske meritter. Så mye som tretti prosent av husstandenes bud­sjett går til utdanning. Sør-Korea har et av de dyreste utdanningssystemene i verden. Det skaper derfor stor frustrasjon når den kostbare utdanningen ikke gir avkastning på arbeidsmarkedet

Politisk har dette likevel ikke ført til en (høyre- eller venstre-) populistisk bølge. Det finnes en fagbevegelse, som riktignok motarbeides, og det har vært streiker. I sørkoreansk kontekst står venstrebevegelsene sterkere nå enn før ettersom høyresiden ble kraftig svekket av eks-presidentens korrupsjonsskandale. Noen sosialistisk bevegelse finnes imidlertid ikke. Tilløp i den retningen blir veldig fort stempla som pro Nord-Korea. Et godt eksempel på dette er Unified Progressive Party som faktisk kunne bli karakterisert som et sosialistisk parti. Dette partiet har vært en svært høylytt motstander av de konservative partiene, men i 2014 ble partiet tvunget til å oppløses etter tvilsomme anklager om at partilederne hadde planlagt å hjelpe Nord-Korea dersom krig skulle bryte ut. Et av partimedlemmene, Lee Seok-ki, ble dømt til tolv år i fengsel for angivelig å ha lagt disse pro-nordkoreanske opprørsplanene. Amnesty International har kritisert tvangsoppløsningen som et angrep på talefriheten og forsamlingsfriheten.

– De første tiårene var det, som nevnt over, økonomisk vekst også i nord, om enn ikke så sterk som veksten etter hvert ble i sør. Man kan godt si at Nord-Korea var sosialistisk under Den kalde krigen. Privat eiendom fantes ikke, det var heller ingen markeder som ikke var statskontrollerte, skatter ble avskaffet på 70-tallet, utdannelse og helsetjenester var gratis, og mat ble distribuert av staten. Det var også veldig liten økonomisk ulikhet i landet. Men samtidig hadde denne «sosialismen» et umiskjennelig nordkoreansk preg. Mest iøynefallende er jo det faktum at landet var et dynasti, sentrert rundt Kim-familien. Personglorifiseringa fant man også i andre sosialistiske land styrt av kommunistpartier, men i Nord-Korea var den mye mer ekstrem enn i land som Kina og Sovjetunionen. Det var også et konfutsiansk element i den forstand at samfunnet ble delt inn i hierarkiske klasser (såkalte «songbun») som ble bestemt av hvor «rene/lojale» ens forfedre hadde vært. Familier med en god songbun fikk større matrasjoner og flere privilegier enn de med dårlig songbun. Kun de med god songbun kunne bli partimedlemmer.

Nord-Korea tok ikke stilling til striden mellom Kina og Sovjet. Landet var ekspert på å spille dem opp mot hverandre.

Etter hvert la Nord-Korea stor vekt på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi ideen om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet.

Etter de politiske omveltningene rundt 1990, mistet landet muligheten til å kjøpe viktige produkter, særlig olje, til vennskapspriser fra Sovjetunionen. Nord-Korea ble brått en av mange russiske handelspartnere og ble ikke lenger særbehandlet. Da den sovjetiske oljen opphørte, fikk dette dramatiske konsekvenser for jordbrukssektoren. Det ble også vanskelig å transportere matprodukter fra produsentene til forbrukerne. Slutten på den sovjetiske særbehandlingen var en viktig årsak til hungersnøden og demonstrerte virkelig hvor hul og illusorisk juche-retorikken var.

Kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Oversvømmelser og tørkeperioder på midten av 1990-tallet ga svært dårlige avlinger som akutt forverret den økonomiske krisen – avlingene ble ødelagt, og infrastrukturen falt sammen. Utstrakt hungersnød og sult spredte seg, uten at myndighetene var i stand til å avhjelpe situasjonen. Matdistribueringssystemet brøt sammen og har ikke hentet seg opp igjen siden. Landets befolkning har i perioder vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet mange menneskeliv. Hvor mange er omstridt, dødstallene varierer fra 500 000 til tre millioner.

– Etter slutten på Den kalde krigen har Nord-Korea mistet mye av sitt sosialistiske preg. Denne utviklinga har skutt fart etter milleniumsskiftet.

Uformelt har det vokst fram et stort innslag av markedsøkonomi i form av «svarte markeder», inkludert omfattende handel over grensa til Kina. Samtidig har flere fått anledning til å produsere egen mat, og kollektivbrukene har blitt mindre. Disse utviklingene er ikke nødvendigvis et resultat av en økende reformvilje i Nord-Korea. De bør heller sees på som nødløsninger i mangel på bedre alternativer. Etter at matdistribueringssystemet brøt sammen, har lederskapet i landet få andre valg enn å la innbyggerne handle på private markeder. Staten ser mellom fingrene på denne aktiviteten i mangel på bedre alternativer. Enkelte kjøpmenn og mellommenn har tjent seg styrtrike (i alle fall etter nordkoreansk standard) på denne kapitalistiske aktiviteten.

Den økonomiske ulikheten vokser fort i landet. Industrisektoren har også til en betydelig grad blitt de facto privatisert, særlig kullproduksjonen. Lokale fabrikkeiere står fritt til å ansette og si opp arbeidere, samt å bestemme lønningene. Bønder får også beholde en mye større del av avlingene selv enn hva som var vanlig bare for et par år siden. Korrupsjon er også mye mer utbredt i dag enn før. Nord-Korea har også gjort forsiktige eksperimenter med markedsøkonomi i utvalgte «økonomiske spesialsoner» som tillater en viss grad av investering fra utenlandske selskaper – selv om det fortsatt er veldig få selskaper som er villig til å ta sjansen. Pyongyang har alltid vært elitenes by, men i dag er forskjellen mellom levestandarden i hovedstaden og resten av landet større enn noen gang. Veldig få vil nok karakterisere Nord-Korea i 2017 som en sosialiststat.

Det er ingen kjent politisk opposisjon, og regimet er hardt. Det har vært mange utrenskninger, spesielt i militæret. Maktmisbruk er utbredt i alle autoritetsposisjoner. Legitimiteten til Kim-familien avtar for hvert slektsledd, men det synes ikke å være noen diskusjon av alternativer. Opposisjon ser ut til å være så godt som ikke-eksisterende.

– Etter Koreakrigen var det ingen kommunikasjonskanaler eller noe samarbeid mellom sør og nord. Etter at Sør-Korea ble hardt ramma av den asiatiske krisa i 1997, ble det gjort forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken. President Kim Dae-jung etablerte i 1998 det han kalte for «solskinnspolitikken» som la større vekt på forsoning og et fredelig samarbeid. Flere økonomiske og kulturelle samarbeidsprosjekter ble utvikla. Nær grensa ble det anlagt en stor industripark i den nordkoreanske byen Kaesong, som ansatte 50 000 nordkoreanske arbeidere. Over 120 sørkoreanske selskaper var involvert i denne industriparken. Kim Dae-jung og Kim Jong-il møttes i 2000. Dette fikk Kim Dae-jung senere Nobels fredspris for. Etter dette toppmøtet trodde mange på avspenning på den koreanske halvøya. Det var også et annet statsledermøte under solskinnspolitikken. I 2007 reiste Roh Moo-hyun til Pyongyang og møtte Kim Jong-il.

Solskinnspolitikken ble avsluttet da de konservative kom til makten i 2008 (Lee Myung-bak). Etter to militære angrep fra Nord-Korea i 2010 som kostet 48 sørkoreanere livet, har de politiske relasjonene mellom nord og sør vært på et lavmål. Det er derfor det er knyttet så store forhåpninger til Moon, som man antar vil føre en politikk som skiller seg stort fra de konservative og minner om solskinnspolitikken. President Park la ned industriparken i fjor. Med det var siste rest av solskinnspolitikken borte.

Men forholdet til Nord-Korea er fortsatt en av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk. Mange håper at Moon kan få til en viss forsoning. Han har blant annet gått inn for å gjenåpne industriparken i Kaesong og ønsker å møte Kim Jong Un. Men anti-kommunismen er sterk, og de som går for mer avspenning, blir fortsatt til en viss grad stigmatisert.

– USA har til enhver tid plassert 28 000 soldater i Sør-Korea, en slags sikkerhetsgaranti. Men, etableringen av rakettskjoldet Thaad i 2016, som Park-regjeringen og USA ble enige om å utplassere i Sør-Korea til store protester fra Kina, er veldig provoserende for mange sørkoreanere. De konservative applauderer imidlertid utplasseringa. President Moon er kritisk, men det gjenstår å se om han faktisk vil si nei til USA. Den opprinnelige avtalen var at USA skulle betale for systemet, men Trump har ymtet frampå om at Sør-Korea må betale en vesentlig del av utgiftene, noe som har økt kritikken i den sørkoreanske opinionen. Kritikerne mener at landet må lære seg å si nei til USA og gjeninnføre solskinnspolitikken. USA har gitt blaffen i kritikken og går raskt videre med prosjektet. Systemet er allerede operativt.

Det er lite trolig at Nord-Korea ønsker å angripe. Tanken om at Nord-Korea vil angripe er overdrevet. Rex Tillerson har uttalt at Kim Jong-Un ikke er irrasjonell, og at USA ikke går inn for regimeendring, bare at de legger ned atomvåpenprogrammet. Samtidig er signalene fra president Trump veldig varierende. Nord-Koreas militære styrker er først og fremst innretta på å forsvare seg. De har ikke noen militær slagkraft som gjør at de kan vinne over USA. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er noen formelle kommunikasjonskanaler, og ordkrig og opprustning gjør at Nord-Korea føler seg stadig mer trengt opp i et hjørne. Det er i denne sammenhengen vi må se landets prøveutskytinger og atomvåpenprogram, som avskrekking.

Nord-Korea har siden 1960-tallet hatt et ønske om atomvåpen og forsøkte uten særlig hell å skaffe seg teknisk ekspertise fra Sovjet og Kina. Det var ikke før på 1990-tallet at Nord-Koreas atomprogram virkelig tok av. Dette førte at USA under Clinton vurderte å angripe Nord-Korea for å stanse atomutviklingen. Men etter en intens periode med trusler om krig på midten av 1990-tallet kom USA og Nord-Korea til enighet om å fryse atomprogrammet i bytte mot to lettvannsreaktorer som skulle produsere strøm. Mistro på begge sider førte til at disse reaktorene aldri ble levert og Nord-Korea gjenopptok sitt atomprogram. Nord-Korea gjennomførte sin første atomtest i 2006 og har i alt gjennomført fem atomprøvesprengninger. Disse testene har blitt gradvis kraftigere, og den siste testen i fjor var omtrent like kraftig som Nagasaki-bomben. Det er uvisst hvor mange atomvåpen Nord-Korea har, men eksperter tipper rundt 10–20. Nord-Korea er blitt hardt sanksjonert av FN siden landets første test i 2006. Grunnen til at USA har blitt mer og mer opptatt av Nord-Koreas atomprogram, er at Nord-Koreas missilprogram også viser store framskritt, og det er ventet at Nord-Korea vil klare å utvikle interkontinentale ballistiske missiler som vil kunne nå USAs fastland om et par år. Sør-Korea og Japan har vært innenfor Nord-Koreas missilrekkevidde siden 1990-tallet.

Årsaken til at Nord-Korea satser så hardt på atomvåpen, er enkel: Det er mye billigere å gå til anskaffelse av atomvåpen enn å modernisere det store, men ekstremt utdaterte, militæret. Nord-Korea ser på atomvåpen som en sikkerhetsgaranti. Slik jeg ser det, er det nesten utenkelig at Nord-Korea skulle bruke disse våpnene i angrep mot andre land dersom landet ikke blir angrepet først. Dersom Nord-Korea bruker disse våpnene, vil USAs respons være nådeløs og landet vil utslettes. Atomvåpnene er derfor ment som et avskrekkingsmiddel snarere enn et ledd i landets gjenforeningsstrategi. Militære løsninger er uakseptable ettersom 1) Man vet ikke hvor atomvåpnene befinner seg så det vil være umulig å ta ut alle våpnene i eventuelle forkjøpsangrep, 2) Angrep mot Nord-Korea vil nesten garantert resultere i at Nord-Korea angriper Seoul med artilleri. Seoul er bare fem mil fra grensen og derfor innenfor Nord-Koreas artillerirekkevidde. I området rundt Seoul bor det 25 millioner mennesker, så man kan jo tenke seg hvilket blodbad et nordkoreansk angrep ville kunne forårsake.

Nord-Korea har sett hvordan det går med diktaturer som har bortforhandlet sine kjernevåpen (Libya), så med mindre et mer tillitsbasert forhold mellom Nord-Korea og USA vokser fram framstår det nesten utenkelig at Nord-Korea vil oppgi sine atomvåpen gjennom forhandling. Atomnedrustning må derfor være et langtidsmål, og på veien dit må tillit bygges opp gjennom dialog, handel og samarbeid.

– Trump knytter store forventninger til at Kina skal løse Nord-Korea-problemet gjennom å legge sterkere press på Pyongyang. Kina er kraftig lei av å måtte beskytte Nord-Korea diplomatisk og handelsmessig når Pyongyang fullstendig ignorerer kinesernes anmodninger om å stanse missil- og atomtestene. Dette har ført til at kineserne har lagt seg på en langt tøffere linje overfor Nord-Korea enn før, ikke minst gjennom strengere implementering av FN-sanksjonene. Samtidig ønsker ikke Kina å presse landet så hardt at det kollapser, ettersom det vil føre til store nordkoreanske flykningstrømmer inn i Kina, samt at USA vil kunne plassere sine tropper helt inntil den kinesiske grensen i et gjenforent Korea. Kina ønsker å beholde Nord-Korea som en bufferstat, og det er derfor grenser for hvor langt Kina vil være villig til å presse Pyongyang økonomisk.

Samtidig har også Kinas forhold til Sør-Korea forverret seg kraftig etter utplasseringen av Thaad-missilskjoldet. Kina frykter at dette våpensystemet vil vippe den regionale maktbalansen i USAs favør, og har derfor innført en rekke uoffisielle sanksjoner mot Sør-Korea, for eksempel innstilte flyruter, konserter og svartelisting av produkter. Dette har allerede fått negative økonomiske konsekvenser i Sør-Korea. Under de rådende omstendighetene er det derfor tvilsomt at Sør-Korea vil akseptere Kina som en mekler i konflikten mellom nord og sør. Det samme gjelder for Nord-Korea, da Kinas tøffere linje mot Pyongyang har gjort landet veldig upopulært i nordkoreanernes øyne.

Russland og Japan sitter på sidelinjen og viser liten vilje til å engasjere seg. I Japan er Nord-Korea forhatt, og forsøk på diplomatisk tilnærming med Nord-Korea er så godt som politisk selvmord.

En positiv utvikling er det halvformelle møtet som fant sted i Oslo i mai mellom amerikanske eksdiplomater og representanter fra det nordkoreanske utenriksdepartementet. Etter dette møtet uttalte den nordkoreanske delegasjonslederen at Nord-Korea var villig til å innlede bilaterale samtaler med USA om omstendighetene lå til rette for dette. Trump har tidligere også vist en viss interesse for bilaterale samtaler. Men så lenge USA insisterer på at umiddelbar nordkoreansk atomnedrustning er en forutsetning for ikke-angrepsavtaler, er det likevel vanskelig å se å se at disse samtalene vil lede noe sted. Det er jo frykten for amerikanske angrep som ligger til grunn for Nord-Koreas atomvåpenutvikling i første omgang.

Profittfri velferd er en pamflett som vil være svært nyttig for tillitsvalgte i fagbevegelsen og politikere som vil ha en guide til hvordan det er mulig å stenge døra for velferdsprofitører. Utgivelsen er et samarbeid mellom For Velferdsstaten og Forlaget Manifest og er støttet av Fagforbundet. Det vises til eksempler fra blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Moss, der det politiske flertallet har klart å ta tjenester tilbake. Pamfletten er også nyttig som en oversikt over hva som har skjedd på dette området siden det siste kommunevalget.

Bank og Hauge Rambøl påviser at det ikke er grunnlag for å si at det er penger å spare på privatisering, i hvert fall ikke når transaksjonskostnadene ved anbudsprosesser tas med i beregningene, noe som imidlertid sjelden blir gjort. Kommunene som har konkurranseutsatt tjenester, har vært lite interesserte i å undersøke om de faktisk har spart penger på dette. Det som imidlertid er helt klart, er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår har blitt dårligere og at innsynsretten for befolkninga har blitt svekket.

Forfatterne påviser at det er mulig å drive tjenestene i offentlig egenregi. Da reguleres tjenestene ikke av lov om offentlige anskaffelser. De viser også til at det per i dag hindrer ikke internasjonale handelsavtaler profittfri velferd, men det kan komme framtidige endringer, både gjennom EØS og TISA, som vil vanskeliggjøre dette.

Forfatterne skiller mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. De viser at regelverket kan brukes til å favorisere de ideelle aktørene, enten ved det som kalles utvidet egenregi eller ved unntak i anskaffelsesloven som er aktuelt å bruke når det gjelder sektorer med offentlig myndighetsutøvelse.

Pamfletten viser at det er tre muligheter til å ta tjenester tilbake. De kan tas tilbake ved kontraktsutløp, kontraktsbrudd eller ved tilbakekjøp eller hjemfall. I tillegg er det mulig å ta tilbake tjenestene hvis det private selskapet går konkurs. Det enkleste er å ta tilbake tjenestene ved kontraktsutløp. De fleste anbudskontakter er nemlig tidsbegrensede. Når perioden er utløpt, er det med dagens regelverk ingenting til hinder for å ta tjenestene tilbake i egenregi. Å ta tilbake tjenestene ved kontraktsbrudd krever at en leverandør ikke leverer i samsvar med det som står i kontrakten, eller bryter en eller flere lover. Dette må da påvises. Det er dette som i disse dager blir i gjort i Oslo overfor selskapet Veireno (som ikke nevnes i pamfletten siden den er skrevet før søppelkaoset i Oslo). Å ta tilbake tjenestene ved kjøp eller hjemfall er vanskeligere, men slett ikke umulig. Kontrakter som er, inngått kan heves hvis partene er enige om det. Da må som oftest parten som ønsker å heve kontrakten, betale den andre parten kompensasjon. Dette ble gjort med reinholdstjenestene i Tromsø. Hjemfall krever at partene legger inn en klausul om dette. I følge forfatterne er det ingen eksempler på dette i Norge, men i Danmark har det skjedd, og det er ingen legale hindringer for at dette skal kunne gjøres også i Norge.

Det viktigste budskapet i pamfletten slik jeg ser det, er at det er mye som kan gjøres for å holde velferdsprofitørene borte innenfor gjeldende regelverk. Forfatterne framhever imidlertid at det på noen områder slik som barnehage, behandlingsvalg innen helsesektoren og til dels skole er slik at lovverket favoriserer velferdsprofitører. Her må det derfor lovendringer til.

Den eneste svakheten med pamfletten mener jeg, er den utstrakte bruken av det upresise begrepet venstresida. Når det skrives at enkelte på venstresida har tro på konkurranse er det etter mitt syn en indikasjon på at begrepet venstresida brukes for vidt. Arbeiderpartiet har i flere kommuner stemt for konkurranseutsetting og de har også vært tilbakeholdne med å ta tjenester tilbake. Når partiet lokalt er med på å ta tjenester skjer det ofte i situasjoner med sterkt press fra partier til venstre for Arbeiderpartiet og lokal fagbevegelse. Litt om dette kunne vært nevnt også i en kort pamflett.

Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist. Han er aktiv i Rødt og har tidligere vært faglig tillitsvalgt (NTL).

Manifest Tankesmie har nylig utgitt en pamflett med det beskrivende navnet Rettferdig pensjon på 1–2–3. Forfatteren er elektriker og tillitsvalgt, Eystein Garberg fra Trøndelag. Over drøyt 60 sider får leseren en grundig og lett forståelig innføring i dagens pensjonsordning, og de grove urettferdighetene den fører med seg. Pamfletten er tenkt som et debattinnlegg i forkant av LO-kongressen i mai, men det er ingen grunn til at tro at denne teksten går ut på dato når kongressen er vel overstått.

Når man skal gi en vurdering av noe andre har skrevet, er det kanskje ikke vanligst å begynne med å sette fokus på en feil. I dette tilfellet kanskje den eneste feilen av betydning. Men denne feilen har stor betydning for leserne av denne pamfletten, eller rettere sagt hvem som kan komme til å bli lesere av denne pamfletten, dermed velger jeg å starte nettopp der.

I forordet skriver forfatteren ”Denne pamfletten handler først og fremst om pensjonene til oss i privat sektor.”. Dette er en setning som har fått flere jeg kjenner i offentlig sektor til å legge fra seg pamfletten fordi de tror at den ikke er relevant for dem. Dette er helt feil. Denne pamfletten er svært relevant for alle som på et eller annet tidspunkt ser for seg at de kommer til å motta alderspensjon fra folketrygden. Den er enda viktigere for LO-medlemmer, siden den retter seg inn mot LO-kongressen, og LO-medlemmer i privat sektor er mer direkte berørt av enkelte deler av pamfletten enn de øvrige leserne.

Hvorfor mener jeg at dette er en pamflett for alle? Jo, fordi den gir en grundig og lett forståelig framstilling av hvordan alderspensjonen vil bli i åra som kommer – for alle. Det er konkrete eksempler som mange kan kjenne seg igjen i, og figurer og tabeller gjør det lettere å se hva det hele handler om. Alle som er opptatt av pensjon bør skaffe seg denne pamfletten, og de som leser denne pamfletten, vil bli opptatt av pensjon om de ikke var det fra før.

Nå som jeg har ryddet opp i den ene feilen, kan jeg fortsette å legge ut om det jeg liker med pamfletten. Garberg bruker mye tid på å forklare hva som skjedde i forbindelse med LO-kongressen i 2005 da LO ga sin støtte til pensjonsreformen. Han går grundig inn i vedtaksteksten, viser hvilke argumenter som ble brukt og hva som har blitt konsekvensene i ettertid. Han løfter fram vedtakene som tilsier at LO burde protestert langt tydeligere og langt mer, og han påpeker at det ikke er noen hjelp i vedtak hvis ikke det fører til handling.

Både i beskrivelsen av pensjonssystemet og i pamfletten for øvrig, er Garberg veldig tydelig på hva han legger i begrepet rettferdig. Pamfletten heter Rettferdig pensjon på 1–2–3, men rettferdighet kan av og til blir et tomt ord uten innhold. Garberg viser til to hovedtyper av rettferdighet – i form av belønning for innsats og i form av kompensasjon for forhold man ikke rår over, men kan rammes av. Gjennom hele pamfletten viser han hvordan disse to rettferdighetene bygger på ulike holdninger og får ulike konsekvenser. Som leser får du hjelp til å utvikle din egen argumentasjon, og du forstår at rettferdighet er et begrep som må presiseres når du bruker det.

Den delen av pamfletten som framstår som den er bare for privat sektor er kanskje den jeg som lærer, og trygt plassert i offentlig sektor, synes er mest interessant. Jeg snakker om kapitlet om AFP – avtalefestet pensjon. Garberg gir en grundig beskrivelse av hvordan AFP i privat sektor har blitt endret fra å være en tidligpensjon for dem som trengte det, til å bli en tilleggspensjon for alle. Dette har enorm interesse for oss i offentlig sektor, fordi dette er det politikerne ønsker å gjøre med AFP i offentlig sektor også. Denne pamfletten forteller svart på hvitt hva vi får hvis vi går med på disse endringene.

Pamfletten inneholder forslag til konkrete krav inn mot LO-kongressen. Forslag som bøter på de verste utslagene av pensjonsreformen. Garberg er tydelig på at dette ikke er forslag som endrer på de store utslagene, men det gir en ørliten bedring. Bedring er jo en god ting, og noen ganger må man ta ting bit for bit, men jeg synes pamfletten hadde kledd å være litt mer offensiv i denne delen. Garbergs forslag som han selv skriver ”Et så forsiktig forslag som dette burde være ukontroversielt for hele LO å stille seg bak.”

Jeg er enig i at vi ikke klarer å løse problemene her og nå, men jeg mener at kampen for å få et nytt rettferdig pensjonssystem starter her og nå. Det kan være taktisk riktig å stille kompromissforslag, men det er også viktig å peke framover mot de store måla. Fagbevegelsen har vunnet sine største seire gjennom lange kamper. For deg som vil være med i den lange kampen om pensjonene våre, så er denne pamfletten absolutt et godt utgangspunkt og et anvendelig verktøy.

Jorunn Folkvord, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo og styremedlem i Forsvar offentlig Pensjon.

Innhold:

Leder: Valgkamp – uten å rødme? 4

Stian Bragtvedt: Plukk 6

Halvor Fjermeros: Populisme er navnet på systempartienes forvitring 10

Dennis O’Neil: Trump, trumpisme og motstand 22

Terje Valen og Daniel Duqrocq: Kva skjer i Frankrike? 34

Samtalen: Korea – hvem truer hvem? 50

Intervju med John Bellamy Foster: Vi trenger en motstandsbevegelse for å redde Jorden 60

Oscar Dybedahl: Nyliberalismens sterke stat 72

Bokomtaler

Arbeiderhistorie 2017 86

Fredrik V. Sand: Den danske suksessen: Enhedslisten 90

Revolusjonens A-Å:

Jokke Fjeldstad: Hegemoni

Arbeidsnever inneholder seks noveller. Alle foregår i samme område på Sørlandet, og noen av navnene og personene finnes i flere av novellene. Vi kan gå ut fra at personene med samme navn er samme person, men novellene forteller om forskjellige sammenhenger i livet til personene.

«Sør», den siste novella, er historia om Gunnvår som flytta sørover til kjærligheten og blei der. Om tapet av foreldra langt nordpå og mannen som dør fra henne. Men mest er det ei fortelling om kjærlighet i flere betydninger og dybder. Og om nødvendigheten og anstendigheten i å ta valg som betyr noe for det ene livet hun har.

Tittelnovella «Arbeidsnever» er om Trygve, som ikke fullførte noen skole, ikke tok lappen, traff ei jente, skal bli pappa og er vikar på bryggeriet. Svigerfar må hente, kjøre til jobben og sammen veien tilbake. Svigerfar som hoster stygt, ikke klarer å slutte. Og drittjobbene vikarene må gjøre, arbeidslederen som pisker dem fram med trusler om ikke å få ny kontrakt. Samarbeidet mellom ledelsen ved bryggeriet og han som hyrer dem inn. Utrygghet, usikkerhet, lite sjøltillit, dårlig økonomi og balansen mellom alle Trygve må ta hensyn til. Men den har også i seg øyeblikk av samhold, solidaritet mellom Trygve og svigerfaren og Trygves vilje til å komme seg videre. Ut av midlertidigheten.

Dale skriver om helt vanlige liv med helt vanlige problemer, og det gjør han med varme og dybde. I flere noveller er et av temaene skillet mellom gutta med og uten høyere utdanning. Hva det betyr å ha høy eller lav inntekt? Hva er det som er forskjellen i vaner, interesser, mat og andre kulturuttrykk? Hvilke konsekvenser kan det få for en vennegjeng når dette kommer tydelig fram på vei til en hyttetur som ender i grøfta? Bokstavelig talt.

I historien «Jon» får vi møte en ung gutt som så kameraten sin sjukne inn i en slags depresjon. Så blei han sendt vekk, men hovedpersonen har aldri glemt han. Når han sjøl får samme symptomer på depresjon og får alvorlige vrangforestillinger, «ser» han kameraten sin i andre. Utviklingen i denne novellen er dramatisk, men ikke på den måten den legger opp til, med vold eller sjølmord. Nerven er veldig godt tatt vare på gjennom hele historien. Den sitter og etterlater leseren (i hvert fall undertegnede) i djupe tanker og takknemlighet.

Novelleformen er ikke lenger så vanlig, i hvert fall ikke i bokform. Det er en fortellerteknikk som krever mye av forfatteren. I min leseverden er nok Kjell Askildsen eneren, og det er urettferdig mot alle å nevne hans knappe og mesterlige skrivekunst. Men Dale får meg til å tenke på Askildsen. Personene i Dales Arbeidsnever har likhetstrekk til personene i Askildsens novelleunivers. De lever litt i utkanten av de store og inkluderte fellesskapene.

Dales fortellerstemme er enkel. I betydningen at det ikke er et blomstrende språk fullt av metaforer, omveier og beskrivelser. Han mestrer å gi tekstene stor dybde ved å skrive enkelt. Jeg bruker et eksempel fra «Levende bevis»:

«Etter legebesøket kjørte han ned til Arendal og parkerte utenfor lagerbygninga. Han hadde lyst på en dusj, men det fikk vente. Om tolv timer skulle han stemple ut, kjøre til Froland og pakke ned resten av moras liv.»

I et par av tekstene tror jeg litt strammere inngang i historien ville gitt en enda bedre historie, men det er litt pirk.

Dale er født i 1984, har jobba på bryggeri og tatt skriveutdanning ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Det er bare å skaffe seg boka og ta deg god tid.

Taran Anne Sæther er pensjonert sydame, trikkefører og politisk aktivist.

Grunnen til at sosialister bør være interesserte i situasjonen i Latin-Amerika i dag er enkel: De betydeligste politiske fremskritt­ene i verden i dag skjer i Latin-Amerika. Marta Harneckers bok «A World til Build» er kanskje det viktigste engelskspråklige forsøket så langt på å analysere og bringe videre diskusjonen om disse endringene på venstresida internasjonalt.

Vi får daglig høre at «det finnes ikke noe alternativ». Men for dem av oss som slåss for et alternativ til fattigdom, urettferdighet, rasisme og krig, skjer noen av de mest inspirerende politiske kampene i verden i dag i Latin-Amerika. Harnecker går nærmere inn på enkelte av de mest fremskredne kampene, i Venezuela, Bolivia og Ecuador. Hun går også inn på kampene i andre land som Brasil, Chile, Argentina, Uruguay og andre land som har opplevd fremskritt, dog i en noe annen kontekst. Et fellestrekk ved alle disse landene er at de i varierende grad er villige til å stå opp mot USAs dominans.

Denne detaljerte analysen viser at selv om ingen av disse kampene utgjør noen idealmodell som kan kopieres, gir de alle viktige lærdommer. Herfra har det utviklet seg ulike konsepter om sosialisme i det 21. århundret som et alternativt referansepunkt i diskusjonen. Før jeg går inn på deler av de mer dyptpløyende delene av Harneckers analyser, vil jeg tro det er verdt å se nærmere på to land som Harnecker viser til, to land som kanskje ikke har blitt viet nok oppmerksomhet på den britiske og europeiske venstresida.

Ecuador

Ecuador blir i disse dager forvandlet gjennom en omseggripende endring, omtalt som folkets revolusjon. Denne revolusjonen er et svar på den dype krisen som oppsto som følge av år med den ekstreme og ødeleggende frimarkedspolitikken som ble påtvunget Latin-Amerika. Correa ble valgt for første gang i 2007 i kjølvannet av store tumulter. Sju ulike presidenter hadde blitt avsatt som følge av masseprotester i løpet av de siste ti årene. En enorm bankkrise hadde ført til økonomisk kollaps. Arbeidsløsheten skjøt i været, og én av ti ecuadorianere forlot hjemlandet sitt på flukt fra krisa. Dette har nyliberalismen har gjort mange steder i verden. Derimot fremkaller Ecuadors store bragder i dag dyp respekt:

• En ekspansiv økonomi der økonomisk ulikhet reduseres raskere enn i noe annet latinamerikansk land.
• Offentlige investeringer er økt fra 5 til 15 prosent av BNP.
• Myndighetene slår også ned på skatteunndragelser. Ecuador har nå en skatteinngang som er tre ganger så stor som i 2006.
• Videre er det nå en prioritet å utrydde fattigdommen – over 1,1 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom.
• Gratis utdannelse og helsestell for alle. Alle barn har nå gratis skolegang. Tallet på studenter har skutt i været takket være gratis universitetsutdanning. Under dagens president Rafael Correa har investeringer i folkehelse samlet vært på et nivå tilsvarende 9 milliarder amerikanske dollar – tre ganger det de fire foregående regjeringene brukte totalt.

Omfattende sosiale endringer i Bolivia

I Bolivia ble Evo Morales i fjor gjenvalgt i et valgskred. Dette er et resultat av de ekstraordinære reformene han har stått bak, reformer som – i følge ingen ringere enn New York Times – har ført Bolivia ut fra sin maktesløse posisjon. Bolivia har faktisk vokst raskere de åtte siste årene enn i noen annen periode de siste 35 årene. Bolivianerne har fått føle fruktene av denne veksten på kroppen – under Morales har fattigdommen falt med 25 prosent mens den ekstreme fattigdommen har falt med 43 prosent. Utgifter til sosiale formål har vokst med mer enn 45 prosent, realminstelønnen har økt med 87,7 prosent, og FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia har berømmet Bolivia for å være «et av de få landene som har redusert ulikhetene.»
Dette er bare noen konkrete eksempler av endringer i disse to landene i sentrum for endringene i Latin-Amerika. Harneckers beskrivelser er fulle av andre eksempler, men også eksempler på utfordringer som gjenstår å møte.

Et brudd med imperialismen

Harnecker skisserer det internasjonale og regionale rammeverket for disse endringene slik at vi blir i stand til å forstå hvor langt kontinentet faktisk har beveget seg fra USAs dominans de senere årene. En avgjørende årsak bak disse endringene i første omgang er at et brudd med imperialismen er en nødvendig betingelse for å bedre leveforholdene i Latin-Amerika.
Før dette århundret var utviklingen, med unntak av Cuba siden 1960-tallet, underordnet USA i over hundre år, og før det Spania og Portugal. Dette innebar at i 1998, da Hugo Chávez ble valgt i Venezuela og valgbevegelsen mot venstre startet i regionen, befant over 40 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – seg i fattigdom. Fra 1980 til 2000 kollapset veksten per innbygger i Latin-Amerika. Den var bare på 9 prosent i tjueårsperioden, sammenlignet med 82 prosent i de foregående tjue årene.

Denne økonomiske stagnasjonsperioden ble avsluttet da en rekke land brøt med IMF og Verdensbanken fra 2000 og fremover. Dette har ført til at det i dag er hundre millioner færre fattige. På tross av mange vansker ser derfor Latin-Amerika svært annerledes ut i dag, og det er her vi kan se Harneckers «nye verden» begynne å komme frem, trass i mange motsetninger og vansker.
Et sentralt punkt i Harneckers analyse er at denne nyliberalismens totale, menneskelige katastrofen førte til omfattende opprør og viktige historiske øyeblikk i Latin-Amerika. Hun hevder overbevisende at det er viktig at vi forstår at det var disse kampene for å beskytte folket mot nyliberalismen, og selvsagt USA-dominansen, som ble springbrettet for mange av de dyptgående politiske endringene som skjer nå. Disse har vært mest vellykket når sosiale massebevegelser har slått seg sammen med politiske lederskap som selv er en del av disse, som i Ecuador, Bolivia og Venezuela, men de representerer også massive steg fremover andre steder, som i Argentina.

Med henblikk på diskusjonene i Hellas, Spania, Irland og andre steder, er det viktig å forstå at nyliberalismen først ble «testet ut» i Latin-Amerika og at den var en gedigen fiasko som, i likhet med for eksempel Hellas i dag, ble møtt med massiv motstand. Her hevder Harnecker at vi i første omgang «kan slå fast at det i hvert eneste av landene var folkelige bevegelser, ikke politiske partier, som gikk i front for kampen mot nyliberalismen, selv om det skjedde på ulike måter.» Videre legger hun til at «disse bevegelsene utviklet seg under den nyliberale modellens legitimitetskrise og krisen som dens politiske institusjoner sto ovenfor» og at «de vokste ut av motstandens dynamikk.» (s. 14)
Men motstand er, som vi vet, ikke nok. Det er også viktig å se på hvordan og hvorfor motstanden mot nyliberalismen lyktes. I denne sammenhengen mener Harnecker at en av de viktigste erfaringene man kan trekke ut fra de avgjørende kampene hun nevner, er at de har «bevist verdien av en strategi basert på en bred koalisjon av krefter som søker enhet og som kan forenes» og at i alle disse tilfellene, i særdeleshet de som har kommet lengst, er «det konkrete målet for kampen å skape en felles forståelse hos alle disse ulike gruppene, hver med sine egne tradisjoner og politiske praksis.» (s. 25)

Enhetsfront og vellykket motstand

Betydningen av slik ikke-sekterisk enhetspolitikk er absolutt noe vi bør følge med på her i Europa. Så hvilke eksempler på vellykket motstand i Latin-Amerika har gjort noe med situasjonen, og bragt dem på offensiven?
I motsatt kronologisk orden:

• For det første, det chilenske studentopprøret i 2011 som startet ved universitetene og raskt ble en nasjonal bevegelse for sosiale, konstitusjonelle og politiske endringer, og som bidro sterkt til at det chilenske sosialistpartiet vant tilbake makta. På det meste strømmet 100 000 mennesker ut i gatene i solidaritet med studentbevegelsen og dens krav om at profitt ikke skulle være hensikten med utdanning. Det var helt avgjørende for denne bevegelsen at den aksepterte uenighet rundt enkelte spørsmål. Kjernen i bevegelsen forsto at det å forene seg for å slåss sammen ikke bare var nødvendig, det var helt avgjørende. Det er for tidlig å si noe om resultatet av denne bevegelsen, men den har allerede sikret retten til gratis utdanning og en nasjonal diskusjon om grunnlovsendringer, en diskusjon som gikk forut for mer grunnleggende endringer i land som Venezuela, Ecuador og Bolivia.
• For det andre, folkelig mobilisering som veltet fire presidenter i Argentina inntil 2002. Massebevegelser, ledet av arbeidsløse, klarte ikke bare å velte disse presidentene, men fikk Argentina til å si nei til IMF (Det internasjonale pengefondet), et historisk brudd i institusjonens grep om kontinentet. Selv om Argentina ikke har hatt noen revolusjonær regjering, har landet bekreftet sin nasjonale suverenitet de senere årene.
• For det tredje, kampene kjent som «vannkrigen» som brøt ut i Bolivia i 2002. Bolivia hadde til da vært den mest trofaste iverksetteren av nyliberale strukturtilpasninger. Etter en rekke privatiseringer av offentlige selskaper, reiste Cochabama, den tredje største byen i Bolivia, seg mot privatisering av vannet. I følge en meksikansk journalist «organiserte hele byen i løpet av kort tid et opprør som samlet alle deler av samfunnet.» (s. 20) Bevegelsen lyktes ikke bare først ved å få innrømmelser, det var også den første av en bølge av brede folkelige mobiliseringer, herunder urfolksopprør, protester til forsvar for kokabønder under ledelse av Evo Morales selv, en lignende «gasskrig», streiker og landarbeiderprotester. Mobiliseringen kulminerte direkte i at Evo Morales (fagforeningsleder og leder av Bevegelsen for sosialisme) ble president, med de fantastiske endringene vi allerede har reflektert over.
• Til sist i lista, men først i kronologien, var det Venezuela, som kanskje var det viktigste, i den forstand at denne nye bølgen startet med «El Caracazo», det folkelige opprøret i 1989 der Venezuelas fattige og ekskluderte flertall reiste seg mot IMF sitt strukturtilpasningsprogram som ble fremtvunget av president Carlos Andres Perez. Av kampene som fulgte i kjølvannet av dette kan nevnes valget av Hugo Chavez i 1998, nederlaget for det USA-støttede kuppforsøket i 2002 og de stadig mer radikale endringene som skjer i landet.

Eksempelet Venezuela

Eksempelet Venezuela illustrerer mye av det sentrale i Harneckers bok. Her hadde nyliberalismen ført til at inntekten per innbygger i 1998 var på nivå med på 50-tallet. Fattigdommen nådde toppen i 1996, da den omfattet 70 prosent av befolkningen, mens 40 prosent levde i ekstrem fattigdom. Med dette økonomiske sammenbruddet som bakteppe begynte det gamle regimet og de gamle statsstrukturene å kollapse.
I 1989 hadde befolkningen fått nok. Venezuela eksploderte i El Caracazo – et landsomfattende masseopprør. Det ble utløst av en dobling av bussbillettprisen over natta og varte en uke. Militæret ble beordret til å slå ned opprøret med alle nødvendige midler, og tre tusen mennesker ble drept bare i Caracas. Dette diskrediterte ikke bare presidenten, men hele systemet, og, for å bruke et kjent marxistisk begrep, «en sosial og økonomisk krise ble en regimekrise». Den gamle orden begynte å slå sprekker, i tråd med Lenins ord om at:

«Undertrykking alene, uansett hvor omfattende den er, fører ikke alltid til en revolusjonær situasjon i et land. I de fleste tilfeller er det ikke tilstrekkelig for revolusjonen at de nedre klassene ikke vil leve på den gamle måten. Det er også nødvendig at de øvre klassene ikke er i stand til å herske og styre på den gamle måten.»

Selv om Hugo Chavez og andre i årevis hadde organisert seg for å styrte oligarkiet, var det El Caracazo som ble den avgjørende katalysatoren; ikke bare på grunn av statens undertrykking, men også på grunn av det folkelige opprøret det representerte, som en begynnelse på en prosess som skulle ende opp med valget av Hugo Chavez på et revolusjonært nasjonalt program i 1998, og som siden skulle bli radikalisert med senere diskusjoner om behovet for en sosialisme for det 21. århundre.
Det er derfor riktig når Harnecker, på tross av de vanskene den «bolivarianske revolusjonen» i landet står overfor, understreker at Venezuela er avgjørende for å forstå hvorfor kontinentet ser så annerledes ut nå. Det ble slutt på Cubas isolasjon og Venezuela ble en sentral inspirasjonskilde for de mange progressive bevegelsene og regjeringene som har gått gjennom regionen siden Hugo Chavez ble valgt. Det er også et poeng at El Caracazo slo ut samtidig som folk skravlet om den såkalte «historiens slutt».

«Den bolivarianske revolusjonen» står selvsagt overfor mange utfordringer, men i møte med medias skjeve fremstillinger av dagens økonomiske vansker må vi ikke glemme at den har stått bak imponerende sosiale fremskritt.
Den avgjørende årsaken til at Venezuela har klart dette, er at landet har tatt tilbake kontrollen over oljerikdommen sin – de største kjente oljereservene i verden. Myndighetene har brukt sin politiske makt til å svekke borgerskapets økonomiske makt og til å fremme arbeiderklassens interesser, blant annet ved å inkludere nye statsstrukturer og de fattigste gjennom lokalstyrer og kommuner, som Harnecker mener er av særlig betydning.
Offentlig kontroll over oljesektoren har gjort myndighetene i stand til å forbedre levestandarden. I løpet av et tiår har gratis helsestell blitt utvidet til tjue millioner mennesker. Dette har reddet hundretusener av liv. Den ekstreme fattigdommen er halvert. Gjennom gratis utdanning har millioner lært å lese og skrive, og det har vært en tredobling i antallet universitetsstudenter.

Solidaritet mot imperialismen

Harneckers analyse av forandring i Latin-Amerika burde minne oss på hvorfor det er viktig at vi prioriterer solidaritet med Latin-Amerika og at USA vil gjøre det de kan for å stoppe det. Derfor har vi en nøkkelrolle her – som en juniorpartner for USA-imperialismen. Selv om USA er opptatt militært andre steder og dermed har gitt Latin-Amerika et pusterom, har utenriksdepartementet innrømmet å ha kanalisert over 50 millioner dollar på fire år. Justert for antall innbyggere, ville dette tilsvart 200 millioner dollar til å påvirke valg i Storbritannia.
Vi må være klar over at det endelige målet med denne intervensjonen består i mye mer enn å fjerne regjeringene i land som Venezuela. Det består i å fjerne ethvert spor av revolusjonær glød, noe som bare kan skje gjennom undertrykking, vold og reaksjon. USAs taktikk endrer seg kanskje, men det endelige målet om å gjenvinne sin dominans, med den tilhørende dominansen fra de multinasjonale selskapene, er det samme.
Jeg vil avslutte med å peke på de sentrale lærdommene trekker frem for oss fra venstresida i Latin-Amerika:
Vi trenger en venstreside som forstår betydningen av hegemoni og av å skape allianser for forandring.

I tråd med dette trenger vi en venstreside som begynner å forstå at det å være radikal ikke består i å fremme de mest radikale slagordene eller å gjennomføre de mest radikale handlingene som bare noen få er enige i og som skremmer de fleste. Det handler snarere om å være i stand til å skape rom for å forene så mange deler av samfunnet som mulig der man ikke bare møtes, men også kan samles i kamp.
Erkjennelsen av at det var mange som sto i kampen, gjorde disse bevegelsen sterke og radikaliserte dem også ofte. Det vi trenger, er strategier og taktikker som åpner opp for enhet i handling for å kunne møte fienden så effektivt som mulig og på det avgjørende tidspunktet, slik vi for eksempel så i Bolivia. Det å gå frem hurtigere innebærer ikke bare å ønske det – forholdet mellom krefter nasjonalt og internasjonalt er betydningsfulle faktorer.
De faktiske kreftene – bevegelsen av arbeidsfolk – må være i en posisjon til å tvinge frem sin makt. Kampen for dette består ikke bare i å si at det er nødvendig at det skal skje.

Til sist, og dette er viktig, må vi forstå at et sammenbrudd for nyliberale ideers dominans ikke nødvendigvis betyr at et nytt folkelig hegemoni spontant vil oppstå i dens sted. Like mye som vi trenger brede massebevegelser, trenger vi et politisk instrument. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på opprør og massebevegelser som til og med har veltet regjeringer, men som, ulikt i de landene vi har sett på, ikke har vært i stand til å ta makta for å virkeliggjøre dypere sosiale endringer. Erfaringene fra vellykkede bevegelser for endring har historisk, også i Latin-Amerika i dag, vist at for ikke å sløse med folkelig energi, men heller gjøre den om til et redskap som kan skape endringer, er det behov for politisk organisering og lederskap.
Harneckers bok viser hvorfor vi ikke bare må støtte opp om sosiale fremskritt, demokrati og selvstyre i Latin-Amerika, men også trekke lærdommer av det selv.

Tekst: Ian Richardson Aktiv i den britisk-baserte Venezuela Solidarity Campaign
Oversatt av Mathias Bismo Redaksjonsmedlem i Gnist