Vi trenger en motstandsbevegelse for å redde Jorda
Av John Bellamy Foster
Klimabevegelsen er sentral, men vi må kjempe på alle fronter, og kombinere bredt forsvar for menneskerettigheter og motstand mot krig og imperialisme, med kampen for å redde Jorden som et sted der mennesker kan leve.
John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review og forfatter av Marx’ Ecology. Intervjuet med Bellamy sto først i Left Voice, så i Climate & Capitalism 11. april 2017.
Oversettelse: Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.
Foto: Gustav Pursche
– Det er overveldende bevis for at den menneskeskapte klimaendringen er ute av kontroll og vil lede til en global miljøkatastrofe – dersom det ikke skjer en omfattende omlegging av energiproduksjonen. I februar 2017-utgaven av Monthly Review påpeker du at selv om vi blir presentert for presise og udiskutable anslag, har ikke naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige institusjoner klart å komme opp med effektive løsninger. Hvorfor tror du dette er tilfellet?– I antropocen – i menneskets tidsalder – er vi i overhengende fare fordi sammenbruddet i Jordas system, spesielt klimaet, truer kloden som et sted å leve for mennesker. Men vårt politisk-økonomiske system, kapitalismen, er først og fremst innrettet på akkumulasjon av kapital, noe som hindrer oss i å møte denne enorme utfordringen og som akselererer ødeleggelsesprosessen. Vitenskapsfolk innenfor naturvitenskapene har gjort en glimrende og modig innsats ved å slå alarm om de kolossale farene som ligger i å fortsette med «business as usual», når det gjelder karbonutslipp og andre områder der klodens tåleevne er begrenset.
Dagens toneangivende miljøer innenfor samfunnsvitenskap har nesten fullstendig latt seg prege av kapitalistisk ideologi, i så stor grad at konvensjonelle samfunnsvitere er fullstendig ute av stand til å sette disse problemene på dagsorden i det omfang og i den historiske sammenheng som er nødvendig. De er vant til den forestillingen at samfunnet for lang tid siden «beseiret» naturen, og at samfunnsvitenskap bare dreier seg om forhold mellom mennesker, aldri forhold mellom mennesker og natur. Dette gir næring til en holdning der problemer som gjelder Jordas system i full skala, blir benektet.
De toneangivende samfunnsviterne som faktisk beskjeftiger seg med miljøspørsmål, gjør det som oftest på en måte som om vi står overfor nokså normale forhold, og ikke en krisesituasjon for kloden, ikke en situasjon uten sidestykke.
Det kan ikke finnes noe økomodernistisk svar med en gradvis løsning av de forferdelige økologiske problemene vi står overfor, for når vi ser menneskenes effekt på kloden, er det ikke noe gradvis over den. Den er en Stor Akselerasjon og en sprekk i Jordas system. Problemet øker eksponentielt, men forverrer seg enda raskere enn vi skulle vente av en eksponentiell utvikling, fordi vi er inne i en prosess der alle slags kritiske terskler passeres, og vi møter et forvirrende antall vippepunkter.
– Hvis omstilling til fornybar energi kunne stoppe eller reversere marsjen mot en miljøkrise, hvorfor går vi ikke i den retningen i riktig tempo?– Det korte svaret er «profitt». Det lange svaret er omtrent som dette: Det er to store hindringer: (1) store mengder kapital som er bundet opp i det økonomiske fossil-brennstoff-komplekset, og (2) den høyere profittraten som kan oppnås fra fossil-brennstoff-sektoren i økonomien.
Det er ikke bare et spørsmål om energiavkastning på energiinvesteringer. Infrastrukturen rundt fossilt brennstoff eksisterer allerede, noe som gir fossilt brennstoff en avgjørende fordel framfor alternativ energi når det gjelder lønnsomhet og kapitalakkumulasjon. Ethvert alternativt energisystem krever at en helt ny energi-infrastruktur blir bygd opp, praktisk talt fra bunnen av, før det kan bli virkelig konkurransedyktig. Det er også mye større subsidier for fossilt brennstoff. Og i kapitalistisk bokholderi representerer fossilt brennstoff en slags «gratis gave» fra naturen til kapitalen, i enda større grad enn solenergi til og med.
Den finansielle strukturen, inklusiv de største bankene og Wall Street, er veldig tett knyttet til fossilt-brennstoff-økonomien. Fossile brennstoffreserver under bakken representerer billioner av dollar i forventede verdier som allerede har en reell effekt i dagens økonomi i den forstand at de står oppført i selskapsregnskapene1 – selv om det å brenne opp alle disse reservene ville bryte klimabudsjettet fem eller seks ganger, og dermed sende oss til klimahelvetet. Men disse billionene av dollar i regnskapsførte verdier knyttet til fossile brennstoffreserver ville rett og slett forsvinne hvis det ble stans i å brenne fossilt brennstoff. Det er ikke noe tilsvarende for sol og vind målt som eiendeler for selskapene
Min kollega Richard York, en av verdens ledende miljøsosiologer, har vist empirisk i en artikkel i Nature Climate Change at akkurat nå blir alternativ energi fortsatt behandlet som noe som kan supplere heller enn erstatte fossilt brennstoff innenfor energisektoren slik den ser ut nå. Den raske veksten i alternativ energi må derfor ikke sees som noe radikalt brudd med dominansen til fossilt brennstoff. Et slikt nødvendig brudd har ennå ikke inntruffet.
– Du har argumentert for at finanskapitalens ekspansjon, utviklingen med økonomisk stagnasjon, sammen med svekkelsen av USAs hegemoni er underliggende årsaker til at miljøet blir sterkere påvirket. Kan du si litt mer om dette?– De som kalles «universets herrer» – i dag er det seks menn (for få måneder siden var det åtte), som har like mye formue som halvparten av verdens befolkning – styrer i stadig sterkere grad verdensøkonomien. Sett fra deres synsvinkel er hovedproblemet nå at det er stagnasjon i verdensøkonomien, ikke at klimaet endrer seg.
Stagnasjonen er dypest i de framskredne kapitalistiske økonomiene. USAs økonomi vokste med 1,6 prosent siste år, og veksten har vært mindre enn 3 prosent hvert eneste år i mer enn ti år – for første gang i alle de årene der slike data har vært registrert. Veksttakten i Europa har det siste tiåret vært på omkring 1,7 prosent per år. Sammenlign det med veksttakten i USA i depresjonsperioden 1929–1939 som var gjennomsnittlig 1,3 prosent per år (noen år kraftig ned og noen år kraftig opp).
Som vi har argumentert for i Monthly Review i flere tiår, har monopol-finanskapitalen en sterk tendens til overakkumulasjon og stagnasjon. Det som i hovedsak løftet økonomien i 1980- og 1990-årene var finansialisering (veksten av finanskapital i forhold til produksjon og finansielle bobler). Når finansialisering ikke lenger er i stand til å stimulere økonomien i samme grad i tiden etter Den store finanskrisen, er resultatet blitt en stagnasjon uten ende.
Dette var i virkeligheten den tesen som ble framsatt i to bøker som jeg skrev sammen med andre: The Great Financial Crisis med Fred Magdoff i 2009 og The Endless Crisis med Robert W. McChesney i 2012.
Alt er i dag rettet inn mot å få økonomien til å komme i gang igjen. Det er sant at stagnasjonen på enkelte måter hjelper økologien, siden økonomisk vekst betyr sterkere press på miljøet, øker CO2-utslippene, etc. Men som York har vist empirisk i en annen artikkel i Nature Climate Change, reduserer ikke systemet klimagassutslippene i samme takt når økonomien går ned, som det øker utslippene når økonomien går opp. Dessuten har det at alle de avanserte kapitalistiske økonomiene setter økonomisk vekst foran alt annet, ført til at hele spørsmålet om klodens framtid er blitt skjøvet til side og marginalisert.
Derfor er det nå en ny offensiv for å fjerne miljøreguleringer i den hensikt å drive økonomien framover. Vi er på et tog som løper løpsk på vei mot klimastupet, og vi hiver innpå mer kull for å få opp farten.
– Den globale klimaavtalen – Parisavtalen – ble hyllet som Obamas miljøpolitiske testamente. Hvor effektiv er den som et redskap for å forhindre og reversere utviklingen mot en miljøkatastrofe?– Den er fullstendig virkningsløs. Den krever vilje til å inngå avtaler. I beste fall representerer den rett og slett de gode hensiktene til verdens regjeringer. De planene som de enkelte landene legger opp til, vil ta oss nesten hele veien til de 4 grader Celsius som antas å være slutten på sivilisasjonen, etter mange forskeres vurdering. USAs forslag var basert på Obamas Clean Power Plan, som innebar for lite for sent, og satte sin lit til markedsmekanismer som ikke ville klare å gjøre jobben. Den rives nå i filler av Trumps klimafornekter-administrasjon. Når Washington nå skrinlegger Parisavtalen enten formelt eller reelt, er det fare for at alt vil ramle sammen.
Det ene elementet som var mest lovende i Parisavtalen sett fra en klimabevegelses synsvinkel, var den formelle anerkjennelsen av målet om å holde den globale temperaturøkningen innenfor 1,5 grader Celsius. Men nesten alt annet i avtalen gjorde at dette ikke var troverdig. Og vi har allerede sett en økning på 1,2 grader med mer i vente.
Selvsagt, nå som Trump setter Obamas Clean Power Plan til side, skjønner vi hvilken forskjell det er mellom tiltak som er klart utilstrekkelige men som ikke avskjærer muligheten for å trappe opp innsatsen for å demme opp for klimaendringene, og en politikk som faktisk fører oss feil vei og truer med å fjerne fullstendig det som James Hansen har kalt «menneskehetens siste sjanse».
– Hvor mye kan vi påvirke klimaendringene gjennom valg i vårt forbruk og daglige liv – for eksempel kompostering, gjenbruk, spare på vannet?– Dessverre kan vi ikke påvirke så mye på den måten – bortsett fra en massiv nasjonal bevegelse for å få ressursene til å vare lenger, som ville kreve mobilisering av hele befolkningen og som måtte være del av et forsøk på også å endre produksjonen. Det vil si at en vanlig forbruksbasert strategi som bare baserer seg på individuelle handlinger, er ute av stand til å løse problemet eller få raske nok resultater.
For å få en idé om dimensjonene på problemet, kan vi se på effekten av å fjerne alt det husholdningsavfallet som kommunene i USA håndterer. Det ville bare kutte det totale materielle avfallet i det amerikanske samfunnet med omtrent 3 prosent. Resten er det bedrifter og selskaper som står for.
Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre alt det som du foreslår. Hvis vi ikke forandrer oss selv som individer og vår kultur – den måten vi forholder oss til jordkloden på – kan vi ikke regne med å få gjort de samlede endringene som er nødvendige i samfunnet. Så det er avgjørende viktig å fjerne sløsing og ta ansvar for de skadene som vi gjennom vårt daglige liv påfører naturen. Når du bruker en plastgaffel som er laget på den andre siden av kloden, og kaster den i søppeldunken sammen med annen emballasje etter at du har brukt den i ett minutt for å spise din salat, så må petrokjemisk industri lage en identisk plastgaffel og frakte den over halve verden til neste gang du skal spise din hurtigmatsalat. Da bidrar du helt klart til et destruktivt og sløsete system – et system som nettopp vokser gjennom ødeleggelse og sløsing.
Men det har lenge vært forstått at «konsumentsuverenitet» er en myte. For å gjøre fundamentale endringer i vareøkonomien er det nødvendig å ha makt over produksjonen.
Noe vi kan gjøre hvis vi virkelig mente alvor, er å gå løs på de mer enn én billion dollar som hvert år brukes i USA på markedsføring, dvs. målretting, motivasjonsforskning, produktutvikling, pakking, salgskampanjer, annonsering, direkte markedsføring, etc. for å overtale befolkningen til å kjøpe ting som de i virkeligheten ikke ønsker eller trenger. Men for å rette søkelyset mot markedsføring, ville det også være nødvendig med politiske reaksjoner. Marx sa en gang at arbeiderne – og dette ville kanskje gjelde vel så mye for forbrukerne – i sine rent økonomiske handlinger i et kapitalistisk samfunn alltid er den svakere part, og derfor trenger de å organisere seg politisk.
– David Harvey, Naomi Klein, du selv og mange andre er enige om at det står om enten kapitalismen eller Jorda. Kan du forklare det litt mer?– Ja, det er en økende erkjennelse blant venstrekrefter generelt at menneskeheten nå skiter i sitt eget reir – i verdensomspennende, planetarisk målestokk. Sosialister har altfor ofte forsømt å ta økologiske spørsmål alvorlig nok. Men det er ikke bare sosialister som forsømmer dette, det gjelder i enda større grad den liberale tradisjonen som helhet.
Men hva vi enn måtte mene om sosialismen i det tjuende århundre, så må det understrekes at ingen kan være en virkelig sosialist og slett ikke marxist i det tjueførste århundre uten å erkjenne fullt ut alvoret i klodens økologiske krise. Vi er enten i spissen for kampen for å beskytte Jorda som et sted for menneskelig bosetting (og som hjem for utallige arter), eller vi er på lag med systemets kreative utslettelsesoffensiv mot Jordas system slik vi kjenner det.
Men det er helt riktig av deg å trekke fram Naomi Kleins innsats på dette feltet, siden hun i de senere år har gjort mer for å slå alarm enn noen annen utenfor forskernes rekker. Etter min mening er hun den ledende intellektuelle aktivisten i den radikale klimabevegelsen i USA og Canada. I motsetning til en figur som Bill McKibben, så viker hun ikke unna å peke på hvor hunden virkelig ligger begravet. Undertittelen på hennes bok This Changes Everything sier det rett ut: Det dreier seg om Capitalism vs. The Climate.
Hun er helt på linje med økososialismen, som er den viktigste nye utviklingen i sosialistisk og økologisk tenkning og i miljøbevegelsen. Et godt eksempel er Ian Angus sin bok Facing the Anthropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System, som kom i fjor.
Når det gjelder mine egne bidrag på dette feltet, så har jeg skrevet en del bøker om emnet, som for eksempel The Vulnerable Planet, Ecology Against Capitalism, og sammen med Brett Clark og Richard York The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Planet. Saken er klar: Kapitalismen er et system innrettet for ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed eksponentiell økonomisk vekst. Derfor øker den stadig i omfang. Med en 3 prosent vekstrate ville økonomien i løpet av hundre år bli 19 ganger så stor, i løpet av to hundre år bli 369 ganger så stor, og i løpet av tre hundre år bli 7100 ganger så stor. Mens planetens kapasitet med hensyn til ressurstilgang og utslippsmuligheter i det vesentlige ville forbli den samme. Økologiske grenser er en realitet, og det går derfor ikke an å benekte det presset som økonomien forårsaker mot disse grensene.
Selvsagt er problemet mye mer alvorlig enn det jeg har antydet her. Enda viktigere er det faktum at kapitalismen presser sine bevegelseslover på miljøet, uavhengig av planetens biogeokjemiske sykluser og Jordas stoffskifte. Dermed skapes det sprekker eller brudd i de biogeokjemiske syklusene som Jordas system gjennomløper. Disse sprekkene eller bruddene bryter økosystemets sammenhenger på måter som har konsekvenser langt ut over de rene skalaeffektene av økonomisk vekst. Det er dette problemet med de brutte sammenhengene i Jordas stoffskifte som er vår dypeste utfordring. Man går på akkord med krav til bærekraft på stadig høyere nivåer – en stadig akselererende trussel mot sivilisasjonen og livet selv.
Marx sin teori om sprekker eller brudd i stoffskiftet, eller «en uhelbredelig sprekk i sammenhengen i det samfunnsmessige stoffskifte – et stoffskifte som er foreskrevet av livets naturlover»2, var den første analysen som la fram et virkelig allsidig samfunnsvitenskapelig syn på en systembasert økologisk krise – et syn som både omfattet samfunn og natur og deres dialektiske sammenheng med hverandre, og som knyttet dette til produksjon. Faktisk var denne innsikten så kraftfull at den er avgjørende for hvordan vi ser krisen i Jordas system i dag. Dette er tydelig i en artikkel i mars 2017-utgaven av Scientific Reports, som uttrykkelig trekker på Marx sitt konsept og siterer fra Kapitalen av Marx.
Når vi i dag snakker om antropocen – menneskets tidsalder – fra et vitenskapelig perspektiv, gjenkjenner vi helt tydelig at den Store Akselerasjonen i menneskelig påvirkning på kloden siden 1945 har skapt en antropogenisk sprekk i Jordas system. Denne sprekken vil for alltid skille nåtiden økologisk fra tidligere stadier i historien, både geologisk og menneskelig. Denne sprekken i menneskets relasjon til kloden er allerede katastrofal og kan snart nå det punktet der det ikke er noen vei tilbake – hvis vi øker den globale gjennomsnittstemperaturen med 2 grader Celsius – og dermed fører oss til større katastrofer og truer selve menneskeheten.
– Hvis du skulle tippe, tror du at menneskeheten vil være i stand til å stoppe denne forurensende galskapen før det er for sent? Eller ser du snarere for deg en forferdelig framtid med vannmangel, giftig luft og stekende hete?– Vi opplever allerede økende katastrofer på grunn av klimaendringene. Det er for sent å unngå stadig stigende temperaturer, knapphet på vann og ekstremvær. Det toget er på mange måter allerede gått. Jordkloden vil bli mye mindre gjestmild for menneskene i framtiden. Det vi prøver å unngå på dette punktet er noe annet. Som James Hansen sier, og som jeg siterer i min artikkel Trump and Climate Catastrophe, «… en dynamisk situasjon som er ute av (menneskelig) kontroll», driver oss mot en global temperaturøkning på 4 grader Celsius eller enda høyere, som vil true selve eksistensen av menneskelig sivilisasjon og utallige mennesker.
Enda verre, det vil peke mot en mulig utslettelse av menneskearten. I den forstand griper ikke katastrofesynspunkter helt alvoret i trusselen, som er større enn til og med de mest katastrofepregede romanene kan beskrive – tross alt må en katastroferoman ha minst ett gjenlevende menneske – i hvert fall midlertidig. Vi må forestille oss en utslettelse av arter – og en omfattende en – på Jorden. Forskere sier nå at vi kan komme til å miste halvparten av alle levende arter i dette århundre alene i denne Sjette Utryddelsen. Og hvis vi prøver å se langt nok inn i framtiden, vil vi kunne se en verden som kanskje er fullstendig ribbet for mennesker – kanskje til og med det som Hansen kaller «Venus-syndromet».
Men lenge før det vil vi se hundrevis av millioner, til og med milliarder av mennesker som blir rammet på helt forferdelige måter. Dette er det som vitenskapen forteller oss. Det eneste vi behøver å gjøre for å ødelegge kloden som et sted der mennesker kan leve, er å fortsette som vi gjør nå med kapitalistisk «business as usual».
Det er fortsatt mulig å unngå dette – eller de mest katastrofale virkningene, som for eksempel at havnivået ikke bare øker i fot men i meter, at Amazonas dør, at det meste av livet i havet dør, osv. Men det vil kreve revolusjonære økologiske endringer i produksjonssystemet, dvs. i stoffskiftet mellom menneskene og Jorda.
Hansen forteller oss at vi må redusere karbonutslippene med omkring 5 prosent per år over hele kloden, og vi må begynne med det om meget få år, noe som betyr at de rike landene må redusere sine utslipp med omtrent tosifrede tall.
Og på toppen av det må vi finne en måte å fjerne kolossale mengder med karbon, kanskje så mye som 140 milliarder tonn, fra atmosfæren – problemet med «negative utslipp» – hvis vi fortsatt ønsker å stabilisere klimaet innenfor en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 1,5 grader Celsius. Bare det å unngå å gå over 2-gradersnivået ville kreve 3 prosent årlig reduksjon i karbonutslipp.
Alt dette kan gjøres med de midlene vi har til disposisjon, inklusiv alternativ energi, endringer i samfunnsstrukturen, og å ta vare på naturen. Men det vil kreve et enormt engasjement av menneskeheten, og vi vil måtte bryte med ikke bare den fossile brennstofføkonomiens logikk, men med selve kapitalismen. Som Kevin Anderson ved Tyndall Institute for Climate Change i Storbritannia sier, må vi gå imot «det politisk-økonomiske hegemoniet».
I en slik situasjon dreier det seg ikke om optimisme eller pessimisme. Det vi trenger, er mot og besluttsomhet til å stille opp mot tilsynelatende uoverstigelige odds. Hva vi må gjøre, er ikke så vanskelig i seg selv, hvis vi bare ser på de direkte økologiske tiltakene som vi må iverksette. Det som gjør at det ser ut som et uoverstigelig problem, er det monsteret som det globale kapitalistiske samfunnet er.
– I dag er det klimafornektere i Det hvite hus og i spissen for det amerikanske miljøverndirektoratet EPA. Tror du da at det er nok å forklare behovet for å bekjempe kapitalismen for å hindre klimaendringene? Hva er utsiktene for å kunne øke kraften i kampen for kloden vår?– Med Trump har neofascisme flyttet inn i Det hvite hus, med mål om å administrere den kapitalistiske økonomien på en annen måte. Det er både et brudd med nyliberalismen og samtidig dens etterfølger på høyresiden. Det er et tegn på den dype krisen i vår tid. Ikke bare står presidentens administrasjon for klimafornektelse og har erklært at miljøforkjempere er folkets fiender. Den truer også med å undergrave det liberale demokratiet, og den angriper dem som er rasemessig undertrykt, immigranter, kvinner, LHBTQ-folk, miljøforkjempere, og arbeidere. Motstandsbevegelsen til dette må altså forsvare selve menneskeheten i alle sine avskygninger.
Hvis vi kan slå oss sammen i det som Harvey kaller en co-revolusjonær bevegelse3 som både er innrettet på det som trengs for sosial reproduksjon og bærekraftig menneskelig utvikling, og på kampen for å redde Jorda som et sted å leve for mennesker, da kan vi klare litt av hvert. Men dette må bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til en stor front.
Modellen er kanskje den verdensomspennende bevegelsen for miljømessig rettferdighet, og hva Naomi Klein kaller «Blockadia», som står for vår tids barrikader. Jeg vil hevde at det avhenger av at et miljøproletariat står fram (mest synlig i dag i det globale Sør), der det erkjennes at de materielle kampene vi utkjemper om det miljøet vi bor i og puster i og arbeider i, i virkeligheten dreier seg om den samme kampen.
Vi må forstå hvem som er fienden. De åtte største fossilbrennstoffselskapene i verden slipper ut mer CO2 enn hele USA, som står for 15 prosent av verdens totale utslipp. Vi må konsentrere oss om kapital og selskaper.
– Kampen mot Dakota-rørledningen fikk bred støtte over hele landet, og til og med fra urfolk utenfor USA. Selv om denne konflikten fortsatt er uavklart og Trump-administrasjonen forbereder seg på å gå på offensiven igjen, ble det vunnet en stor seier i desember. Hvilke lærdommer kan vi trekke av kampen for å forsvare Standing Rock?– Kampen ved Standing Rock har satt et uutslettelig preg på dagens miljøkamp. Det var en stor seier, selv om valget av Trump som president la grunnlaget for å sette til side det som hadde blitt vunnet. Urfolk viste enda en gang sitt lederskap i kampen for å forsvare miljøet, slik de har gjort det gang på gang i de senere årene. De som ville beskytte vannet, sto urokkelige mens de ble oversprøytet med vann i frostværet, og de ble beskutt med gummikuler og tåregass, og hunder ble satt inn mot dem.
Hele verden var forbløffet over denne motstanden. Det var vanskelig å ikke tenke på årene med borgerrettighetskamper i sørstatene. Slaget dreide seg først og fremst om å beskytte vannet som ble truet av boring for å legge en rørledning under Missouri-elven. Men alle forsto at dette var et slag om hele klodens framtid – og det gjaldt ikke bare miljøforkjemperne som sluttet seg til dem, men i særlig grad de innfødte selv.
For meg var likevel høydepunktet like før slaget tok slutt, da tusener av amerikanske krigsveteraner ankom i samlet flokk, og beveget seg mot Standing Rock i milelange, buktende rader av kjøretøyer som dannet et slags «menneskelig skjold» for vannforkjemperne. De erklærte at de sto sammen med de innfødte – og påtok seg til og med selv oppgaven med å be om unnskyldning på bøyde knær for hvordan USA hadde behandlet de innfødte amerikanerne opp gjennom historien. Det var ingen tilfeldighet at regjeringen ga opp et par dager senere.
Den konflikten som ville ha utviklet seg, ville ha mobilisert utallige mennesker til miljømotstand, og i så måte ville det ha blitt en fullstendig katastrofe for makta, så de valgte da å trekke seg tilbake.
Men det som virkelig gjorde dette så viktig, var at det representerte en solidarisk handlemåte som gikk på tvers av de grensene som historisk sett har skilt oss. På denne måten ble det vist menneskelig solidaritet i nødens time, som forteller oss at vi kan vinne.
Noter:
1 Oversetterens merknad: Dels oppføres de som eiendeler basert på det som det har kostet å finne disse reservene, men framfor alt er de gjenstand for kjøp og salg basert på forventet verdi av oljen og gassen, og da bokføres de som eiendeler med det beløpet som kjøperselskapet har betalt for retten til å utvinne disse reservene. Det dreier seg ofte om kolossale beløp.
2 Oversetterens anmerkning: Sitatet er hentet fra Kapitalens bind 3, nest siste avsnitt i kapittel 47 Genesis der kapitalistischen Grundrente: «… es erzeugt dadurch Bedingungen, die einen uheilbaren Riss hervorrufen in dem Zusammenhang des gesellschaftlichen und durch die Naturgesetze des Lebens vorgeschriebnen Stoffwechsels, infolge wovon die Bodenkraft verschleudert und diese Verschleuderung durch den Handel weit über die Grenzen des eignen Landes hinausgetragen wird».
3 I sin tale på World Social Forum i Porto Alegre i 2010 skisserte David Harvey det han kalte en «co-revolusjonær teori», der et sentralt poeng er at en anti-kapitalistisk bevegelse må bygges bredt og basere seg på det dialektiske samspillet mellom sju forhold: Tekniske og organisatoriske former for produksjon, bytte og forbruk, relasjonene til naturen, samfunnsmessige relasjoner mellom folk, mentale begreper om verden basert på kunnskap og kulturell forståelse og tro, arbeidsprosesser og produksjon av spesifikke varer og tjenester, institusjonelle og juridiske og statlige innretninger, samt en daglig livsførsel som underbygger samfunnsmessig reproduksjon. Se http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/