Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten.

Vil det fortsette med Trump?

Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden. Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.

Spørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulf-monarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulf-monarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.

Gulfoljas betydning

Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.

Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten. Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, sjahen.

Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vesten-støtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.

Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.

I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.

Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne olja, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.

USAs supermaktsøkonomi

For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.

Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
   En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
   Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista, er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.

Israel og Gulf-monarkene

USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.

USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israel-tilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israel-tilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.

På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.

Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.

Sekterisk hat som forsvarsstrategi

Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israel-vennlige sjahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979. Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.

Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assad-regimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.

Saudi-Arabia og de andre Gulfråds-statene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte sjahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.

Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.

For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirerte opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iran-vennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudi-arabiske narrativen om at de Iran-vennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak – ISI, ble etablert i 2007.

Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.

I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.

Trumps motsigelser

Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.

Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.

Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.

Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israel-vennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.

Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning. At dette skulle komme som et plutselig innfall fra varehandelsbransjen om å drive veldedighet overfor arbeidsledige er heller tvilsomt.

John Thomas Suhr er vaktmester og hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS. Avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor.

De siste virkningene av de målrettede angrepene på arbeidsfolk stilling i arbeidslivet som tidligere arbeids og sosialminister Robert Eriksson initierte, skjedde gjennom endringene av Sosialtjenesteloven som ble iverksatt 1. januar 2016. NAV-finansiert praksisplass, formelt benevnt som «arbeidspraksis», ble da formelt omdøpt til «arbeidstrening» i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Dette ble gjort sammen med flere andre endringer av lovgivningen hvor et av hovedmålene med endringene var «å øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena». Som vi husker, var økt adgangen til midlertidig ansettelse det mest kraftfulle av flere tiltak som ifølge Høyre/FrP-regjeringen skulle gi «økt bruk av ordinært arbeidsliv for å styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid»¹.

Begge deler er eksempel på tiltak som øker og letter tilgangen på arbeidskraft for arbeidsgiverne, og ender med press på lønns- og arbeidsbetingelsene i de bransjene som er mest utsatt.

Men før vi kommer tilbake til den overordnede politikken som tilrettelegger for utstrakt misbruk av «arbeidstrening», så må vi se litt nærmere på den aktuelle bransjen veldig mange arbeidsledige (med eller uten nedsatt arbeidsevne) skal «arbeidstrene» i:

I varehandel utføres daglig et omfattende arbeid som gir familier over hele landet god og enkel tilgang til forbruksartikler – noe som tilrettelegger for at vi alle kan hente oss inn igjen med avslapning og adspredelse i og utenfor hjemmet. Men når folk prater om «butikk-jobb», er det dessverre sjeldent som et eksempel på et nødvendig og anstendig yrke. Det kreves ikke formell utdannelse for mye av arbeidet som utføres i varehandel. Men en holdning om at butikk-jobb er noe annenrangs, hvor vi skal godta annenrangs arbeidsbetingelser, underslår hvor store ringvirkninger det faktisk får, om vi godtar dumping av lønns- og arbeidsbetingelser i en så stor sektor i samfunnet. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere.

Sammenlignet med forholdene for varehandelsansatte nedover i Europa, men også sammenlignet med forholdene i våre nærmeste naboland, har butikkansatte relativt sett kommet godt ut av det med HKs tariffavtaler fram til i dag. Men utviklingen av fordelingen av verdiskapning går i feil retning. I dag opplever vi at topplønninger til kjedeledelse og avkastning til eiere når nye høyder, samtidig med at ansatte daglig konfronteres med resultatene av at lønnsbudsjettene blir stadig strammere ute i butikkene. Det er ikke tilfeldig at eiere som har store deler av inntekten fra varehandel, år etter år har tronet øverst på listene over Norges rikeste. Olav Thon, Odd Reitan og Stein Erik Hagen er blant disse. Likevel presses stadig marginene ute i butikkene. De viktigste grepene skjer gjennom overstyring fra kjedekontor, franchiseavtaler og avtaler med kjøpesenter- og gårdeiere som griper langt inn driften av den enkelte butikk. Dette kombineres med overetablering av butikker i stadig større og flere kjøpesenter. Mantraet er at her skal det jobbes stadig mer og fortere, men med stadig færre betalte folk, og driftsresultatet blir aldri stort nok.

For å få driftsbudsjettet til å gå opp ender mange butikksjefer med å jobbe gratis overtid og uten kvelds- og helgetillegg, også i småbutikker hvor det er opplagt at de har krav på tilleggene. Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.

Til tross for at alt nevnt overfor strider mot lov- eller avtaleverk, er ikke slike eksempler særtilfeller som forekommer bare hos enkelte såkalte useriøse arbeids-givere. Dette er praksis som tvinger seg fram når butikksjef, eller områdeleder, har fått handlingsrommet begrenset gjennom at tildelte budsjetter f.eks. ikke kan lønne to fulltidsstillinger, til tross for at turnusen og åpningstidene ikke kan fylles med mindre arbeidskraft.

I de små butikkene som er i flertall på et kjøpesenter, er bemanning med én person på jobb av gangen heller regelen, enn unntaket. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og vi i HK erfarer at det gjøres i stadig større utstrekning.

Veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner?

På nyåret 2015 avholdt fagbevegelsen en historisk bred politisk streik i protest mot forverringene av arbeidsmiljøloven som ble gjennomført av Høyre/FrP-regjeringen. Mindre oppmerksomhet fikk endringene av Sosialtjenesteloven som ble lansert som en del av samme tiltakspakka. Det er kanskje ikke så rart, i og med at endringene i velferdsordningene til dem som faller utenfor, ikke var annet enn enda en innstramming av «arbeidslinja» som ble innført også i Norge under sosialdemokratisk ledelse på begynnelsen av 90-tallet – i kjølevannet av høyredreiningen i den vestlige politikken under Reagan og Thatcher².

«Det skal lønne seg å jobbe», sier noen forsvarere av «arbeidslinja». Men slik politikk er ikke som det høres ut, at det skal skaffe flere arbeidsplasser eller at lønna skal økes. Tvert imot er essensen i «arbeidslinja» å straffe folk som mister jobben, gjennom å kutte i stønader og øke kravene til den enkelte. Slik skal den enkelte «motiveres» til å finne seg en jobb. Men på samfunnsnivå blir det ikke flere arbeidsplasser for arbeidsledige å konkurrere om, uansett hvor vanskelig det gjøres for den enkelte å klare seg uten arbeid.

Som sosialmedisiner Ebba Wergeland så treffende formulerer det:

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.³

Men presset mot den enkelte arbeidsledige har ikke bare som mål å hindre passiv lediggang – som gud vet hva kan føre til. Det viktigste målet er å gjøre den enkelte tilgjengelig på arbeidsmarkedet.

Tidligere var bruk av skjermede bedrifter, arbeidstrening utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, mer vanlig. I dag opplever vi avvikling av disse skjermede tilbudene, som tidligere begrenset de negative virkningene i det ordinære arbeidsmarkedet. Nå skal alle ut i det ordinære arbeidslivet.

NAV-ansatte gjør så godt de kan med å bistå mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor arbeidslivet. Den ordinære arbeidsformidlingen har for lenge siden blitt privatisert og gitt som gavepakke til vikarbyråene. Og under trusselen om at det enkelte NAV-kontor skal få sin bemanning kuttet ytterligere kuttet, hvis man ikke bruker opp tiltaksplassene og møter måltallene blir naturlig nok det å få en pen statistikk over antall som kommer i praksis fort det viktigste. Undersøkelser av hvor mange som faktisk ender opp med ordinært arbeid etter praksisplass, gir imidlertid ikke et like hyggelig bilde. For enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har for mange praksisplasser på CVen, og sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor.⁴

Personlig har jeg opplevd eksempler med kolleger hvor arbeidspraksis har vært en vei ut av det ordinære arbeidslivet, og ikke på noen som helst måte en inngang inn:

Flere tidligere kollegaer av meg som har jobbet i bokhandel gjennom år av livet sitt, har i forbindelse med endringene i bransjen, fra store velassorterte og brede bokhandler, til en mer kiosklignende kjedestruktur, opplevd nedbemanninger og oppsigelser. En tidligere kollega som etter en periode hvor han uten hell søkte på den ene jobben etter den andre, endte til slutt å opp med en praksisplass nettopp i en bokhandel. Altså hadde han nå mer eller mindre fått seg «arbeidstrening» i å jobbe i den samme type virksomhet som han tidligere gjennom år hadde hatt fast fulltidsjobb. Den største forskjellen mellom den nye og den gamle arbeidsplassen, var som han selv formulerte det, at han nå ikke fikk lønn for jobben.

Vi må ikke gjøre samme feilene som andre har gjort

Denne politikken er tidligere ført ut i sin fulle konsekvens gjennom de såkalte Hartz-reformene i Tyskland på 2000-tallet, initiert av Gerhard Schrøder og det sosialdemokratiske partiet SPD. En rekke reformer ble gjennomført i rask rekkefølge, for å fylle det ordinære arbeidslivet med grupper som da stod uten ordinært arbeid, enten det var på grunn av sykdom, arbeidsuførhet eller at det rett og slett ikke var nok lønnede arbeidsplasser til alle. Det åpenbare resultatet var en kraftig dumping av lønningene for folk flest i Tyskland.

Da Hartz-reformenes fulle virkning var trådd i kraft, var situasjonen i 2012 at av 6,1 millioner tyskere som da var på trygd, så var nesten 4,5 millioner av disse i arbeid, men de tjente så dårlig at de var berettiget til sosialhjelp.⁵

Den tyske elitens mål var å gi arbeidsgiverne tilgang til billigere arbeidskraft, for derigjennom å øke handelsoverskuddet innen eurosonen. Noe som var så overmåte vellykket at det regnes som en av flere viktige bakenforliggende årsaker til den økonomiske krisen i Hellas. For den vanlige tysker var imidlertid den viktigste konsekvensen at det for folk flest knapt er mulig å finne ukvalifisert arbeid som er mulig å leve av.

Reformene gjorde uopprettelige skade på forholdet mellom sosialdemokratene og tysk fagbevegelse, og de tradisjonelle kjernevelgerne til sosialdemokratene har snudd ryggen til partiet i hopetall.

Hva må gjøres for å stanse misbruket

Iht dagens lovverk så skal ikke tiltaksplasser fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet.⁶ Det er imidlertid påfallende vanskelig å finne dette presisert i den offentlige informasjonen om tiltaket på NAVs web-sider og informasjonsmateriell. Samtidig veit vi at forsvinnende få NAV-ansatte vil ha tid til å følge opp de som er utplassert. Når det NAV-ansatte måles på er antallet de får ut i praksis, er det ikke vanskelig å skjønne at sjansen for misbruk i bedriftene er overhengende.

Arbeidstakerne i tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift har fått sin lønn framforhandlet i egen tariffavtale mellom Fellesforbundet og NHO. Gjennom at enkeltpersoner blir plassert i arbeidstrening i det ordinære arbeidsliv, blir de tidligere arbeidskollektivene i skjermete bedrifter brutt opp. På samme måte som midlertidig ansatte, er dermed heller ikke personer i «arbeidstrening» i noen posisjon til å kreve noe, eller forbedre sin posisjon overfor arbeidsgiver, i praksis ikke en gang gjennom medlemskap i en tradisjonell fagforening. Hvis dette skal endres av de som er i tiltak selv, så må det nybrottsarbeid til.

Det er helt opplagt at den utviklingen vi nå ser i Norge, ikke kan fortsette. Når arbeidspraksiskandidater bemanner en butikk sammen med kun en fast ansatt, burde varsellampene lyse. Eller når våre medlemmer melder om bedrifter som under lokale lønnsforhandlinger forsvarer lave lønnsbudsjetter, med argumentet at det kan kompenseres med praksiskandidater fra NAV.

Et moderat krav som en motreaksjon på denne utviklingen er en nedre grense for fast bemanning før bedrifter kan ta inn kandidater til arbeidstrening. Som en motreaksjon mot de verste utslagene av Hartz-reformene, innførte de i Tyskland på et tidspunkt strengere begrensninger på lengden av praksisplassene, og krav om at praksisplasser skulle inngå i en formell utdannelse. Uansett hvilke formelle krav som stilles, er det opplagt at kontrollen med dette må strammes kraftig inn, før dette sklir ytterligere ut. Handel og Kontors forbundsstyre har vedtatt som krav til LO kongressen 2017 at «Tiltaksplasser gitt av NAV må forbeholdes virksomheter med tariffavtale og etableres i samråd med tillitsvalgte og skal ikke fortrenge ordinære ansatte».

Noter:

1. Stortingsproposisjon 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold)
2. Ebba Wergeland, Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit Forlag (2006)
3. Ebba Wergeland i Rødt! nr 1, 2009 (http://www.ebbawergeland.no/artikler/arbeid_eller_brod.html)
4. Intervju med FAFO-forsker Anne Britt Djuve, LO-Aktuelt 16.09.2013
5. Terje I. Olsson (http://frifagbevegelse.no/artikkel-6.158.22393.b9d50bb83a)
6. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 1-6.

Målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen, og er dessuten en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag.

Leidulf Husjord er daglig leder/rådgiver i Omicron automasjon as, og leder av Strinda Rødt.

Som mange andre på min alder utviklet jeg tidlig på 70-tallet en bevissthet om at løsningen på mange problem var at folket tok makta fra markedet. Da jeg senere ble med i ml-bevegelsen slo jeg meg til ro med at folkemakta skulle sikres med folkekommuner og kulturrevolusjoner. Etter at disse vidunder-oppskriftene mistet sin troverdighet, har vi revolusjonære sosialister i realiteten manglet modeller for folkemakt. Vi vet det ikke er tilstrekkelig at folket velger sine representanter. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte.

Mål og styring er gamle begreper i politikken. Et fast mønster for målstyring ble først lansert på 50-tallet av amerikaneren Peter F. Drucker. Ut over 80- og 90-tallet ble det utviklet mange nye verktøy for sentralstyring av virksomheter, både private og offentlige. Da de amerikanske professorene Kaplan og Norton på begynnelsen av 1990-tallet etablerte begrepet «balanced scorecard», ble på mange måter flere verktøy og metoder innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling samlet under en ny merkelapp. Professorenes hovedbudskap var at styring og utvikling av organisasjoner forutsetter helhetlig og detaljert kunnskap om organisasjonens oppnådde prestasjoner og resultat innenfor flere områder, i tillegg til økonomiske forhold. Balanced scorecard ble utviklet for- og sammen med private selskap, men har i Norden fått stort gjennomslag i offentlig sektor. Kommunal- og regionaldepartementet promoterte metoden, utarbeidet veiledere og kjørte forsøksprosjekt sammen med fylker og kommuner tidlig på 2000-tallet, som et ledd i kvalitets- og effektiviseringsarbeid. Det norske navnet ble Balansert Mål Styring (BMS).

Arbeidsmodellen for BMS som er brukt i mange norske kommuner, kan deles inn i fire faser. Etter evaluering i fase 4 er det naturlig med revisjoner i en ny fase 1. På denne måten blir både mål og metoder stadig fornyet.

De fire fasene med de viktigste aktivitetene og avklaringene som må gjøres, er vist i tabell 1 under.

I BMS er målekartet et sentralt dokument. Her presenteres fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, målemetoder og mål/ambisjon. Tabell 2 er et eksempel fra Drangedal kommune.

Hva kan måles?

Alle større organisasjoner måler og evaluerer kritiske parameter. Budsjett og regnskap kommer ingen utenom. I diskusjonen om pengeflyten kommer det også raskt spørsmål om tids- og ressursbruk, kvalitet, kompetanse, sykefravær, arbeidsmiljø etc. Selv har jeg god erfaring med måling av teknisk tilstand i bygg og infrastruktur, energibruk og andre miljøparameter, i henhold til nasjonale og internasjonale målestandarder. Måling er med andre ord ikke enestående for organisasjoner som praktiserer BMS. Det spesielle er systematikken.

Hvorfor måle?

For et kommersielt selskap er det viktigst, og ofte tilstrekkelig, å måle pengeflyten for å sikre fortjeneste og fortsatt drift. Dette gjøres med timeregistrering, budsjett og regnskap. Kostnads-, og kvalitetskontrollen utføres av markedskreftene. Under sosialismen eller for en ikke-kommersiell virksomhet, er det imidlertid vesentlig å kontinuerlig vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med en samfunnsmessig forsvarlig ressursbruk. Dette krever målinger av både kvantitet, kvalitet, effektivitet, miljøpåvirkning etc. Her kommer BMS inn som et effektivt verktøy fordi man kan holde fokus på flere områder samtidig. Politikken bestemmer mål og prioriteringer og målingene kan gi et beslutningsgrunnlag for ikke-eksperter.

Hvordan gjøre BMS til et verktøy for folkemakt?

Når målstyring har tatt helt av i offentlig sektor i Norge, skyldes nok dette delvis at sentrale politikere og byråkrater ser de sterke kontrollmulighetene og at sosial-demokratiske politikere ser verktøyet som et alternativ til konkurranseutsetting. Imidlertid vil ikke eliten la folk være med i beslutningene selv om BMS modellen ikke har noen stengsler mot at allmøter, fagforeningsmøter, beboermøter etc. kan være rådgivende eller besluttende organ. Deltakende budsjettering, for å bestemme hva som skal prioriteres i nærmiljøet, har vært praktisert i mange år i lokalmiljøene i Porto Alegre i Brasil og i Sevilla i Spania. På samme måte kan folk innenfor arbeidsmodellen til BMS bestemme hva som skal være virksomheten eller kommunens mål og prioritering. To sentrale problemer for demokratiske beslutninger er kunnskap og deltakelse. Dersom målingene i BMS er godt faglig vurdert, gir måleresultatene grunnlag for faktabasert beslutning for både ansatte, brukere, pårørende, beboere etc. Vi ser daglig hvordan mer eller mindre tilfeldige medieutspill hindrer diskusjon på grunnlag av fakta om helheten. Alternativet vårt må være demokratisk forankrede målinger og evalueringer med et målekart som er allment kjent.

Mange husker Klassekampens oppslag 19/2 i år om de 2770 målene som grunnskolen i Oslo skulle styres etter. Hva om ansatte og fagbevegelse klarte å komme på offensiven for å bestemmelse utforming av mål, hva som skal måles og hvordan måledata skal brukes? Hvem andre er bedre enn de utøvede profesjoner til å vurdere hva og hvordan ting kan måles? Kun overordnede mål i skolen burde avgjøres i parlamentariske organ, og da etter involverende prosesser med ansatte, elever og foreldre. På samme måte kan vi tenke oss at folk i andre sektorer tar utgangspunkt i sitt hverdagspers-pektiv og bruker BMS til å snu pyramiden. Folket tar kontrollen over både byråkratiet og de folkevalgte.

I dag har vi kommet dit at ambisiøse ledere og flittige teknokrater sammen med konsulentbransjen, bruker BMS som destruktive og Stasi-lignende kontrollregimener. Måletyranniet forutsetter en oppsvulming av byråkratiet, og frustrerte ansatte bruker store ressurser på å måle irrelevante parameter. I realiteten er både ansatte, fagbevegelse, folkevalgte og media begravd i en haug av mål. Jeg mener vi er kommet dit fordi kritikken av målstyring fra «venstresiden» har vært konsekvent unyansert og lite egnet for mobilisering til handling. Eller som det står i en avsluttende betrakting Utdanningsforbundets temanotat 4/2013:

Så langt har målstyringsdebatten til tider vært preget av uklar begrepsforståelse, og det har vært lettere å formidle hva man er mot enn hva man er for. Det er ikke vanskelig for Utdanningsforbundet å argumentere for at andre ikke har nødvendig kompetanse for å vurdere de komplekse forholdene i skolen, eller at det må utvikles systemer som har gyldige og pålitelige kvalitetsindikatorer som fanger opp lærernes og elevenes hverdag på en bedre måte enn i dag. På den annen side vil en strategi som kun bygger på motstand lett virke mot sin hensikt. Definisjonsmakten og målemakten vil da kunne tilfalle andre, og Utdanningsforbundet plasseres på sidelinjen.

Forskere og samfunnsdebattanter som argumenterer mot mål og styring i offentlig sektor, har vært et lett bytte både for nyliberalister og sosialdemokrater fordi kritikerne har fremstått som motstandere av demokratisk kontroll over offentlig virksomhet. På denne måten har eliten frarøvet de ansatte, i viktige deler av arbeidslivet, store deler av tilkjempet medbestemmelse.

Som tillitsvalgte, parlamentarikere og skribenter kan man innta mange roller. De mest bekledde rollene er kanskje talsperson på vegne av møkkagraver, administrator eller politisk fyrtårn. Alt dette er nødvendige oppgaver, men jeg mener revolusjonære sosialister først og fremst bør være opptatt av å engasjere de mange til selv å søke innflytelse. Vi må ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomhet. Vi må rett og slett utfordre elitens styringsrett. På denne måten kan vi utvikle både ideer for et nytt samfunn og vise i praksis at folket kan ha den reelle makta. I offentlig sektor betyr dette å kreve innflytelse på målstyringen. Kravet må reises både blant brukere, pårørende, på arbeidsplassen, i fagbevegelse og i parlamentariske organ.

Det er ingen tvil om at eliten i dag bruker balansert målstyring som et effektivt verktøy både for kontroll og disiplinering og for å spille ut fagbevegelsen. Målstyring kan imidlertid etableres med forskjellige ledelsesfilosofi og menneskesyn. Drucker som lanserte målstyring i klassesamarbeidets tid på 50-tallet, poengterte at det vil medføre stor skade og tap av motivasjon dersom måleinformasjonen misbrukes til å innføre kontroll ovenfra. Den demokratiske kampen om BMS står om hvem som skal definere mål, målemetoder og evaluere data. Målstyring der grunnplanet legger premissene, er grunnleggende for å gi folk reel makt. Vi har nok erfaring til å si at det representative demokratiet er ufullstendig. Ved å aktivt gå inn for styringsrett i prosesser med balansert målstyring kan vi skape rom for det sosialistiske perspektivet. På denne måten kan BMS bli et Kinderegg. Folk krever medbestemmelse som gir engasjement, trivsel og bedre virksomheter. I tillegg peker hele engasjementet mot sosialismen.

Litteratur:

• Asbjørn Wahl, Styringsrett og slett, For velferdsstaten 21.05.2014 http://www.velferdsstaten.no/tema/arbeidsliv/?article_id=113244
• Bie-Larsen, Harsvik og Skulberg, Målstyring eller styring etter mål – utfordringer og muligheter, Utdanningsforbundet 2013 https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Publikasjoner/Temanotat/Temanotat%202013/Temanotat_2013_04.pdf
• Åge Johnsen, Målstyring, medvirkning og muligheter, UNIO august 2013 http://akademikerne.no/filestore/File_library/Kurs_og_konferanser/Ledelse_i_offentlig_sektor/geJohnsen-Ermlstyringioffentligsektorvirkeligmlstyring.pdf?issuusl=ignore
• Balansert målstyring i kommunal sektor, Kommunal- og regionaldepartementet 2002 http://www.aksjonsprogrammet.no/vedlegg/MBS%20Veile024.pdf
• Resultatledelse for lokalpolitikere, Kommunal- og regionaldepartementet 2007 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583
• Opptrykk av artikler, kronikker og leserinnlegg i Klassekampen 2009 www.velferdsstaten.no/file/ef30d40bc83b3ea816828274333844e8/NPM%20lav.pdf

John Smiths bok er eit sterkt og sviande skriftstykke mot utbyttinga av milliardar av menneske i det som vart kalla tredje verda, som no blir kalla «framveksande» eller «utviklings»-økonomiar av gjengs økonomar (og som blir kalla Sør av Smith). Men boka er mykje, mykje meir enn det. Etter år med forsking og ei doktoravhandling, har John gitt eit viktig og nyskapande bidrag til vår forståing av den moderne imperialismen, både teoretisk og empirisk. Slik supplerer hans Imperialism … Tony Norfields The City, som er meldt tidlegare i bloggen her² – eller kanskje skulle eg sei at Tonys er eit supplement til John Smiths. Mens Tony Norfields bok tar for seg utviklinga av finanskapitalen i vår tids imperialistiske land, og dei dominerande finansmaktene i «Nord» (USA og Storbritannia med vidare), viser John Smith korleis «superutbyttinga» av lønnsarbeidarane i «Sør» er grunnvollen for imperialismen i det tjueførste hundreåret.

Boka startar med eksempel på korleis lønnsarbeidarar i Sør blir «superutbytta» med lønningar under verdien av arbeidskrafta (tekstilarbeidarar i Bangladesh):

Sultelønna, fabrikkar som er dødsfeller, og stinkande slum i Bangladesh er typiske for dei vilkåra hundrevis av millionar av arbeidsfolk må halde ut i Sør, kjelda til meirverdi som held liv i profitt og uhaldbart overforbruk i imperialistiske land .(s. 10)

… og korleis meirverdien skapt av desse superutbytta arbeidarane blir rana av transnasjonale selskap og overført gjennom «verdikjeda» til profitt for dei imperialistiske landa i Nord (Apples iPhones og Foxconn).

Den einaste delen av Apples profitt som tilsynelatande kjem frå Kina er det som kjem frå salet av produkta deira i landet. Som med T-skjortene laga i Bangladesh, og dei siste elektroniske dingsane, så er straumen av rikdom frå kinesiske og andre låglønna arbeidarar som held oppe profitten og framgangen til firma og nasjonar i Nord usynleg i økonomisk statistikk og i tankane til økonomane. (s. 22).

Smith peikar på at «omlag 80 % av verdshandelen (bruttoeksport) er knytt til produksjonsnettverka til dei transnasjonale selskapa». UNCTAD meiner at «rundt 60 % av verdshandelen … er handel som er ein del av ulike ledd i produksjonskjeda av varer og tenester for forbruksmarknaden.» (s. 50). Smith hevdar at bruken av underleverandørar utanlands har vore ein medviten kapitalistisk strategi, eit kraftfullt våpen mot fagorganisering, for lønnsnedslag og intensivert utbytting av arbeidarane heime. Og det har framfor alt ført til ein enorm auke i sysselsette arbeidarar i låglønnsland.

Eit slåande trekk ved globaliseringa i dag er at ein svært stort og veksande del av arbeidsstyrken i mange verdsomspennande verdikjeder no er i utviklingsøkonomiar. Ein kan sei at tyngdepunktet i store delar av industriproduksjonen i verda har flytta seg frå Nord til Sør i verdsøkonomien, siterer Smith Gary Gereffi.

Hovudpåstanden til Smith er at lønningar tvinga under verdien av arbeidskrafta er kjennemerket for profitten i vår tids imperialisme. Det er slett ikkje finansielt hegemoni (Norfield), og absolutt ikkje ein slags «ran av kapital og rikdom» (Harvey).

Kapitalistisk hunger etter ultrabillig arbeidskraft er ein avgjørande faktor i eit endra produksjonsmønster i verda.

Smith avslører den nyklassiske synet som seier at lønningane i Sør er låge fordi produktiviteten er låg der. Påstanden, seier Smith, har

aldri blitt systematisk kritisert av motstraums og marxistiske kritikarar av nyliberalismen … (og) marxistar i dag … med få, men viktige unntak … er forbausande likegyldige og velvillige til påstanden frå borgarlege økonomar om at lønnsskilnader i verda bare speglar skilnader i produktivitet.

Nyklassisk borgarleg teori prøver medvite å knytte lønnsvekst til produktivitet, og mange marxistar er samde fordi dei blandar bruksverdi (produksjon av varer og tenester) med verdien (produksjonskostnad). Men «lønnsskilnader er klart påverka av tvangstiltak mot arbeidsmigrasjon – med andre ord noko som er heilt uavhengig av produktivitet.» (s. 240)

Men gjengs økonomisk teori fornektar dette. Det fører til oppfatninga at arbeidarane i Kina får ei «rimeleg lønn» ut frå sin produktivitet. Smith siterer Martin Wolf i boka frå 2005 – Why globalization works – som hyllar globaliseringa (Wolf gløymer desse påståtte fordelane i seinare arbeid):

Det er rett å seie at transnasjonale selskap utbytter kinesiske arbeidarar for å få profitt. Det er like rett å seie at kinesiske arbeidarar utbytter selskapa i det (nesten heilt oppfylte) håpet om høgare lønn, betre opplæring og fleire sjansar. (Wolf.)

Motsett av Wolfs syn er det enorme låglønnsproletariatet som har vakse fram dei siste tretti åra forklaringa på den imperialistiske profitten, overført frå Sør til Nord. Smith legg fram prova for det. I 2010 levde 79 %, eller 541 millionar, av industriarbeidarane i verda i «mindre utvikla regionar», opp frå 34 % i 1950 og 53 % i 1980, samanlikna med dei 145 millionane industriarbeidarane, eller 21 % av totalen som levde i imperialistiske land i 2010 (s. 103). Talla er enno meir dramatiske for fabrikkarbeid. No lever og arbeider 83 % av arbeidsstyrken her i landa i Sør.³

Verdas «økonomisk aktive befolkning» steig frå 1,9 mrd i 1980 til 3,1 i 2006, ein vekst på 63 %. Nesten all veksten har komme i «framveksande nasjonar», som har 84 % av arbeidsstyrken i verda. 1,6 mrd av dei var lønnsarbeidarar, den andre milliarden er småbrukarar og eit mangfald av menneske i den uendeleg brokete «uformelle økonomien». (s. 113.)

Proletariatet i verda har aldri vore større i tal, og som del av den totale arbeidsstyrken.⁴ Og likevel har lønnsdelen av nasjonalproduktet gått ned, både i Sør og Nord. ILO seier at sidan tidleg på 1990-talet har «delen av BNP som går til arbeidarane … gått ned i bortimot 75 % av dei 69 landa med tilgjengeleg informasjon.» Nedgangen er tydelegare i framveksande og utviklingsland enn i utvikla. Nedgangen i arbeidskrafta sin del i framveksande og utviklingsøkonomiar var svært bratt – med eit fall i Asia på rundt 20 % mellom 1994 og 2010; og ikkje minst «akselererte takten i nedgangen … dei siste åra, der lønnsandelen fall med meir enn 11 % mellom 2002 og 2006.»

Som Smith seier:

Lønna betalt til arbeidarane i Sør blir påverka av faktorar som ikkje har samanheng med, eller relevans for, produktiviteten til desse arbeidarane, faktorar som kjem frå forhold i arbeidsmarknaden og samfunnsstrukturen meir generelt, og forhold som angår reproduksjonen av arbeidskrafta, medrekna undertrykkinga av arbeidsmigrasjon internasjonalt, og framveksten av ei relativt enorm overskotsbefolkning i det globale Sør. Det slår eit stort hol i det skrøpelege byggverket til gjengs økonomi.

Det fører fram til eit av dei teoretiske hovudpunkta til Smith. Kapitalismen starta med utbytting av arbeidskrafta gjennom absolutt meirverdi (lengre arbeidsdagar), og sjølvsagt ved å få fleire folk inn i arbeidsstyrken. Etter som kapitalismen utvikla seg, slik Marx viste for Storbritannia i Kapitalen, var det auke i relativ meirverdi som dominerte, det vil sei at arbeidssparande teknologi blir tatt i bruk for å redusere arbeidskraftkostnaden innanfor same arbeidsdag. Men no i det 21. hundreåret hevdar Smith at utbyttinga av arbeidarane i Sør skjer meir gjennom å drive lønna under verdien på arbeidskrafta (superutbytting) enn gjennom utvida absolutt og relativ meirverdi.

I Kapitalen såg Marx dette som ei viktig form for utbytting av arbeidskrafta, men hevda at sjølv utan det kunne kapitalismen utbytte arbeidskrafta og skaffe seg meirverdi. Marx såg at dei faktorane som verka mot at profittraten skulle gå ned for kapitalen, ikkje bare var stigande utbyttingsrate eller fallande teknologikostnader, eller auka utanrikshandel og finansialisering av kapitalen, men au reduksjon av lønningane under verdien av arbeidskrafta (superutbytting). Marx såg bort frå denne faktoren i teorien om kapitalrørsle, men:

Som mange andre saker ein kan bringe inn, har det ingen ting å gjøre med den allmenne analysen av kapitalen, men har plass i ei framstilling av konkurranse, som ikkje blir behandla i denne boka. Det er likevel ein av dei viktigaste faktorane som kan hindra at profittraten går ned. (s. 240.)

Men no er alle tri utbyttingsmetodane i sving ifølgje Smith. Det er den tredje er som er mest markant i Sør, hevdar han, fordi det imperialistiske Nord ser det som beste og enklaste måten å rane til seg meirverdi på der. Etter Smiths syn har denne utviklinga vore ignorert, oversett eller blanda saman av det han kallar «euromarxistar» som påstår at arbeidarane i Nord er meir utbytta enn dei i Sør fordi dei er meir produktive.

Smith meiner denne samanblandinga oppstår på grunn av måten gjengs økonomar bruker BNP og «meirverdi» på, og det er godtatt mest utan spørsmål av marxistiske økonomar. Brutto nasjonalprodukt (BNP) skjuler det faktum at mykje av verdien i til dømes USAs BNP ikkje er skapt av arbeidarane der, men er rana gjennom multinasjonal utbytting og internprising, frå profitt skapt gjennom utbyttinga av arbeidarane i Sør. BNP blandar saman verdiskaping med verdifangst, og det avdekkar dermed ikkje korleis Sør blir utbytta av det imperialistiske Nord:

Nærare undersøking av desse herskande nyklassiske idéane … leier oss til å omdefinere BNP frå ein målestokk på det ein nasjon har produsert innanlands, til ein målestokk på den delen av det globale produktet som blir fanga opp eller lagt beslag på av ein nasjon. N-en i BNP er med andre ord ei løgn. (s. 278.)

Slik blir Lenins hundre år gamle analyse av imperialismen, som no ofte blir feid til sides som feilaktig, framleis korrekt ifølgje Smith. Det er «undertrykkarnasjonar» og «undertrykte nasjonar». Kven som er kva blir ikkje avgjort bare av finansielle musklar (Norfield), men au av den systematiske superutbyttinga av proletariatet i det undertrykte Sør. Så

i avgjørande spørsmål – utbyttinga som ligg i forholda mellom nasjonane i kjerne og periferi, og høgare utbyttingsrate i periferien, og kor sentrale dei politiske kampane i Sør er – hadde marxistiske tilhengarar av avhengigheitsteorien rett og deira ortodokse kritikarar feil. (s. 223.)

Men korfor har imperialismen utvikla seg slik at utbyttinga no tar form av superutbytting? Det er delvis fordi i land der arbeidsstyrken auka raskt med folk som kom frå landsbygda, var det mauleg for autoritære regime i Sør og mektige multinasjonale selskap i Nord å overvinne dei vanlege samfunnsmessige hindringane for altfor dårleg lønn, lang arbeidstid og dårlege arbeidstilhøve med vidare, slik at lønningane kunne haldast under arbeidskraftkostnadene (kostnadene på det ein treng for å leve). Smith legg au vekt på undertrykkinga av arbeidsmigrasjon frå Nord si side som eit bidrag til dette, slik me ser altfor godt i migrasjonskrisa i Europa i dag.

Og det er au ein reaksjon på endringane (fallet) i lønsemda for kapitalen i dei imperialistiske økonomiane i Nord, særleg frå 1970-talet og utover. Nyliberal politikk på lønn, offentlege tenester, og fagforeiningar i Nord gjekk saman med «globaliseringa» i Sør då kapitalen i dei store imperialistmaktene opplevde eit brått fall i profitten. Slik eg hevdar i boka The Long Depression (juni 2016)⁵, hendte noko liknande i siste perioden med imperialistisk ekspansjon og «globalisering» frå 1890-åra, og det førte til eksport av kapital til Sør (Latin-Amerika, Asia), og veksande rivalisering om koloniar og profitt herifrå, som kulminerte i første verdskrig.

Det var det som blei framstilt av Lenin. Men, som Smith siterer Andy Higginbottom, det som mangla i Lenins analyse av imperialismen som høgaste stadiet av kapitalismen på slutten av 1800-talet, var ikkje at utbyttinga i Sør er mindre enn i Nord, eller at det ikkje er undertrykkande og undertrykte nasjonar lenger. Men

Lenin teoretiserer ikkje imperialismen med omsyn til aukande organisk samansetting av kapitalen, eller profittratens fallande tendens … Denne ufullstendige teoretiske studien av imperialismen er atypisk for Lenin, og står i sterk kontrast til hans økonomiske analysar av den kapitalistiske utviklinga i Russland, som er solid bygd på kategoriane i Kapitalen.» (s. 229.)

Smith meiner at marxistiske økonomar frå Nord ikkje tar høgde for variasjonar internasjonalt i utbyttingsgraden (m/v), eller i den organiske samansettinga av kapitalen (k/v), når dei drøftar lova om profittratens fallande tendens.

Det kan vel vere sant at marxistiske økonomar, som eg sjølv, har «sett bort frå det faktum at ein vesentleg del av meirverdien selskap i den imperialistiske verda ranar til seg og realiserer som profitt vart henta frå arbeidarar i låglønnsland.» (s. 248.) Men me som har diskutert, har ikkje sett bort frå den totale endringa i m/v. Eit av særdraga ved perioden etter 1945 er faktisk at meirverdiraten har stige i dei store økonomiane, mens profittraten har falle (sett over lang tid). I mitt eige arbeid har eg vist at det er tilfellet i USA⁶, og også i nyare arbeid for profittraten på verdsbasis, medrekna økonomiane i Sør i G20-nasjonane som Brasil, Russland, Kina og India. Esteban Maito har gjort tilsvarande arbeid med tilsvarande resultat.⁷

Me ser ikkje bort frå endringar i utbyttingsraten totalt sett. Det dette arbeidet viser er faktisk at sjølv om profittraten er høgare i Sør, så har han falle også her, trass i stigande og høgare m/v, enten årsaka er absolutt meirverdi, relativ meirverdi eller superutbytting. Her er mi utrekning av profittraten i G7- og BRIK-økonomiane gjennom dei siste 60 åra, frå artikkelen min om den samla profittraten i verda på grunnlag av tabellar frå Penn World.⁸

Slik viser lova grensene for kapitalismen (og imperialismen) på lang sikt. Ei ny bok av G Carchedi og meg (kjem seinare i år) samanliknar arbeidet til «ikkje-euro»-marxistar verda rundt som viser at lova om lønsemd som Marx utvikla, fungerer like mykje i Sør som i Nord.

Eg er faktisk ikkje sikker på om Smith har godtgjort at «superutbytting» er det dominerande trekket ved moderne imperialisme. Som han viser, kvilte imperialismen på 1800-talet au på superutbytting av folkemassane i koloniane (opp til slaveri), og at i industrialiseringa av imperialistiske land som Storbritannia seint på 1700- og tidleg 1800-tal var lønningar under verdien på arbeidskraft ein viktig faktor utbyttinga av arbeidarane.⁹

For den saks skuld er superutbytting synleg i dei imperialistiske økonomiane også. Kontraktar utan gitt arbeidstid, der arbeidarane skal lyde det minst vink frå arbeidskjøparen, når som helst, for minimal lønn, er no røyndommen for to millionar arbeidarar i Storbritannia. I Sør-Europa der arbeidsløysa blant ungdom er 40 – 50 %, er dei unge tvinga til å bu med foreldra og tene sørgeleg lite i sals- eller ferie- og fritidsbransjen. Og tala viser at fattigdomen har auka på sidan 1980-talet for den lågaste tidelen av hushalda i Nord (medrekna USA).

På den andre sida, saman med superutbyttinga er det au utbytting av proletariatet i Sør gjennom absolutt meirverdi, og gjennom dei nyaste teknologiløysingane for å spare arbeidskraft (relativ meirverdi), akkurat slik det var då den industrielle kapitalismen utvikla seg frå 1800-talet. Foxconn superutbyttar nok arbeidsstokken sin, men dei brukar au det siste innanfor teknologi. Det er eit slikt trekk Trotski likte å kalle den samtidige og ujamne utviklinga av kapitalismen i den imperialistiske epoken.

Og det er i denne debatten eg ikkje er heilt sikker på kor Smith står: om tilhøvet mellom profittlova til Marx og årsakene til dei økonomiske krisene som er blitt globale under vår tids imperialisme. Han seier, heilt rett meiner eg, at «enten profittraten går opp eller ned, det viktige er om den totale meirverdien er tilstrekkeleg til å premiere alle dei som krev ein del.» Ja, slik er den totale meirverdien med jamne mellomrom for liten ifølgje lova til Marx. Og når den totale profitten går ned, går det ikkje lang tid før investeringar, sysselsetting og inntekter får ein kraftig nedgang.

I sluttkapittelet om årsakene til krisene, avviser Smith bestemt ideen som står sterkt blant både tradisjonelle og motstraums økonomar: at den globale finanskrisa og nedgangen var finansiell i utgangspunktet. Han meiner krisa vart utsett då imperialistiske selskap flytta tyngdepunktet til Sør på grunn av «overproduksjon» i Nord. Men «overproduksjon» kan bety så mangt.¹⁰ Hos Marx er overproduksjon av varer resultat av overakkumulasjon av kapital, men overakkumulasjon av kapital er resultatet av fallande lønsemd og profitt (absolutt overakkumulasjon).

Som Smith viser på meisterleg vis, så fekk kapitalen i Nord tilbake lønsemda dei hadde tapt på 1970-talet gjennom superutbyttinga av Sør:

meirverdi henta frå desse legionane av elendig betalte arbeidarar fekk det kapitalistiske systemet opp av grøfta på 1970-talet.

Som Smith skriv kom auka gjeld i tillegg til den endelege krisa slik at ho fekk eit finansielt uttrykk. Som han seier:

eksponensiell auke i gjelda klarte å halde tilbake overproduksjonskrisa, men har ført det globale finanssystemet på grensa til kollaps.

I denne setninga kan du bytte ut ordet «overproduksjon» med «lønnsemd».

Det kan godt vere at imperialismen igjen kan finne nytt rom til å utbytte proletariatet i verda, og dermed motverke fallande lønnsemd, for ei stund. Det finst framleis arméar av reservearbeidskraft på landsbygda i mange land som kan trekkast inn i globalisert vareproduksjon. (Og ja, ofte lønna under sin verdi.) Men det er grenser for kor lenge imperialismen kan auke utbyttings-raten, ikkje minst den kampen dette spirande proletariatet fører i Sør (og framleis svært mange i Nord).

Lova til Marx om lønsemd har ikkje blitt – og vil ikkje bli – motverka i det uendelege, sjølv gjennom superutbytting. Lova om lønnsemd og kampen det globale proletariatet fører er akilleshælane til imperialismen.

Michael Roberts
(Omsett av Gunnar Danielsen)

Notar:

1. http://monthlyreview.org/product/imperialism_in_the_twenty-first_century/
2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/02/24/british-imperialism-the-city-of-london-and-brexit/
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2014/10/21/de-industrialisation-and-socialism/
4. https://thenextrecession.wordpress.com/2012/12/12/apples-robots-and-robber-barons/
5. http://www.haymarketbooks.org/pb/The-Long-Depression
6. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/us-rate-of-profit-revisited1.pdf
7. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/05/maito-esteban-the-historical-transience-of-capital-the-downward-tren-in-the-rate-of-profit-since-xix-century.pdf
8. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
9. Sjå Engels om Forholda for arbeidarklassen i England: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/condition-working-class/index.htm
10. https://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/

Dei undersøkingane som er gjort til no, har vist at den fremste grunnen til at dei stemte for å forlata EU, var folkestyre, demokrati, kven skal styra Storbritannia, altså «Who governs Britain».

Ting rundt arbeidsinnvandring er grunn nummer to, folkestyre ligger eit godt stykke over som grunn.

Men folk har jo tusen grunnar.

Helle Hagenau er leiar i internasjonalt utval i Nei til EU.

Ingrid Baltzersen er med i redaksjonen i Rødt! og intervjuer Helle Hagenau.

Dei to store på Brexit-sida var Vote Leave, og deira slagord var «Vote leave – take back control». Den andre store var UKIP med slagordet «I want my country back». Både «Take back control» og «I want my country back» handlar om kven som skal styre Storbritannia, men også om kven som skal kontrollera innvandringa, kven skal bestemma kor mykje politi i gatene, kven skal bestemma finansieringa av helsevesenet, alt saman. Det er mange store spørsmål, eit EU-medlemskap er jo stort.

Eg har jobba med Brexit døgnet rundt dei siste fire–fem månadane, har sett debattar på nett og tv og vore i kontakt med mange folk der borte, så eg har god innsikt i kampanjen. Det er heilt tydelig at når det gjelder økonomi, så hadde Remain overtaket der. Økonomiske argument som «kva skal me leva av»? Dei hadde det som av våre folk blei døpt «project fear», på Remain-sida som sa at tre millionar arbeidsplassar ville gå tapt, kvar husstand ville mista 50 000 kroner viss dei gjekk ut, det ville bli resesjon, alt ville gå til helvete. Det var faktisk mange som var bekymra for det, eg veit ikkje om dei nødvendigvis trudde på regjeringa og Remain-kampanjen, men dei var bekymra for økonomien. Leave-sida sa at me betalar brutto 350 millionar pund i veka til Brussel, det kan me bruka til andre ting. Ein har ganske mykje pengar ekstra som ein kan bruka til gode ting viss ein ikkje betaler dei til Brussel. Leave-sida prøvde å argumentera med det. Eg veit ikkje om eg kan sei at dei lukkast, men eg har lese analyser som seier 350 millionar pund, det huska folk, sjølv om det var omstridt. På grunn av den høge arbeidsinnvandringa som har vore, så var det ein av grunnen til at mange Labour-veljarar stemte Brexit. Dei følte at arbeidsplassane var truga. Mange av dei ser at arbeidsplassane forsvinner til utlandet, eller at jobbane deira er tatt over av folk frå Aust-Europa. Det er ein konsekvens av arbeidsinnvandringa, og det var ein av grunnane til at folk stemte Leave.

Folkestyre og arbeidsinnvandring var dei to fremste argumenta på leave-sida. I løpet av dei siste femten åra har det kome ti millionar arbeidsinnvandrarar til Storbritannia, to gongar befolkninga i Noreg. Fordi det ikkje har vore investert nok i skule og helse, så aukar befolkningsauka presset på tilbodet. Eg synst ikkje det er rasisme, det er framandfrykt. Fordi Storbritannia er ein del av Commonwealth, så er det er folk frå alle land og alle hudfargar som har budd der i mange år. Eg seier ikkje at det ikkje finst rasisme i Storbritannia, det har det vore mykje av, men eg synst ikkje rasisme var ein del av valkampen. Folk vil kontrollera kor mange som kjem til Storbritannia. For andre innvandrarar frå resten av verda har Storbritannia faktisk eit poengsystem i dag.

Det har vore innslag av det eg nesten vil kalla rasisme når ein har bruka det at Tyrkia som eit muslimsk land kan bli medlem i EU. Eg var i Storbritannia ei veke før avstemminga. Dagen før avstemminga skulle me hjelpa Leave til å dela ut flygeblad, men me ville ikkje dela ut den fordi me var ukomfortable med det. På flygebladet var eit kart over EU-landa, med søkarlanda i rødt, og Syria og Irak var også utheva i rosa. Så det ville trekka fram at viss desse søkarlanda blei medlem i EU, så ville også folk frå Syria og Irak koma til Storbritannia. Men eg oppfatta dette som ein liten del av kampanjen.

Både det politiske etablissementet i Noreg og Storbritannia har interesse i å brunskvetta EU-motstanden, så jo meir dei kan gjera det, jo betre for dei. Du hadde jo Brexit-folk i Labour også, som hadde deira eigen organisasjon, Labour Leave, dei argumenterte heilt likt som dei andre for kontroll av arbeidsinnvandring. Du hadde tre fagforeiningar på Brexit-sida, og ein eigen organisasjon som heitte Trade Unionists against the EU som besto av uavhengige fagleg-aktivistar. Den siste nemnde ikkje arbeidsinnvandring i det heile tatt. Eg spurte dei om det ikkje var eit problem med sosial dumping, og dei svarte det var eit problem, men dei ville ikkje snakka om det, de meinte ein ikkje kunne snakka stygt om dei som kjem til landet og ville ta vare på ryktet sitt som gode venstresidefolk. Men når dei blei spurt om det var eit problem, hadde dei ingen løysingar.

Labour sin offisielle politikk var jo Remain. Dei hadde Labour In og Labour Leave. Me frå Nei til EU jobba svært tett med Labour Leave, me skjønte fort at viss me skal vinna denne folkeavstemminga, må me få Labour-veljarane til å stemma for Brexit. Mange i Labour Leave er på venstresida i Labour. Hadde ikkje Jeremy Corbyn vore Labour-leiar hadde han vore med der. Ein god ven av meg sit i parlamentet for Labour og var med i Labour Leave, han er også god ven av Jeremy Corbyn. Han sa fleire gongar til meg: «Innst inne er Jeremy fortsatt ok.» Me veit jo ikkje kva han har stemt, og han var ikkje så aktiv i valkampen. EU-motstanden i Storbritannia er heilt annleis enn i Noreg. Den er overvegande konservativ og høgredominert, og så er det litt på venstresida, heilt omvendt av i Noreg. Venstresida i Labour og desse tre fagforeiningane og denne uavhengige fagleggruppa, eg oppfatta dei siste som sekteriske. Dei meinte at viss det ikkje blei sosialistisk Storbritannia, etterpå var det utelukka for dei å stemma noko som helst i folkeavstemminga. Det var det som var på venstresida.

Nesten halvparten av dei konservative parlamentsmedlemmane var på Brexit-sida, Vote Leave som var den store Leave-organisasjonen, var kraftig dominert av dei konservative. Du hadde Gisela Stuart som er ein Labour-politikar der, men elles var det dominert av konservative, og så hadde du UKIP. Det finst eit mangfald av EU-kritiske organisasjonar i Storbritannia, og dei var aktive alle saman.

Inntil 1988 var Labour EU-motstandarar. Thatcher kom i 1979, og ho klarte å rasera fagrørsla og arbeidstakarrettar. Etter det begynte EU å utvikla politikk på det sosiale området, og Labour begynte å sjå dit for å få rettar sidan dei ikkje fekk det av Thatcher. På LO-kongressen i 1988 holdt Jacques Delors, dåverande president i EU-kommisjonen, tale og klarte å snu folk. Argumentasjonen er at mange av rettane i Storbritannia kjem frå EU, men mange av dei fanst frå før. Problemet var også at sist det var Labour-regjering i Storbritannia, så var det Blair og hans menn, og han er jo så langt til høgre, så han gjorde ikkje noko for arbeidstakarar sine rettar. På visse område som likelønn har dei dårligare beskyttelse enn i Noreg, men det har ikkje vore politisk vilje til å gjera noko med det, uansett regjering.

Eg har budd i Storbritannia og vore der veldig mykje, så eg føler eg kan tenkja litt som dei. Eg er usamd med folk i Noreg i tolkinga av resultatet, fordi eg vel å tolka og analysera på britane sine premiss. Eg vil ikkje legga til grunn ein norsk verkelegheit, for det blir feil. Me har våre kampar i Noreg. Me har også tradisjon med folkeavstemming, til dømes om unionsoppløysinga i 1905, det er ein del av den politiske kulturen. Storbritannia er eit mykje eldre land, sjølv om dei ikkje har ei grunnlov.

Ja, eg trur den vil bli gjennomført. Det har vore så mange som ikkje vil erkjenna nederlaget. På House of Commons sine nettsider er det mogleg å ha underskriftskampanjer om ulike ting. Det har vore fire millioner som vil ha ny folkeavstemming om EU-medlemsskapet. Men regjeringa har sagt at det ikkje blir nokon ny folkeavstemming, punktum. Den nye statsministeren, Theresa Maye, har sagt at Brexit er Brexit, sjølv om ho er for Remain. Eg er overbevist om at dei vil gå ut, men spørsmålet er kor langt ut dei kjem. Det er umogleg å sei på noverande tidspunkt. Viss dei får ein EØS-liknande avtale, så kjem dei ikkje heilt ut, og det er jo dumt å ikkje bruka sjansen dei har no.

Artikkel 50 i Lisboa-traktaten seier at frå ein startar forhandlingane, har ein to år. Det er ikkje to år frå 23. juni 2016, datoen på folkeavstemminga, men frå forhandlingsstart. Eg har møtt folk som er redde for at dei aldri skal begynna forhandlingane, men eg meiner det ville vera politisk umogleg å ikkje gjennomføra det. Det er advokatar som seier det må vera avstemming i parlamentet, at ikkje berre regjeringa kan gjennomføra det. Men det er umogleg å sei no kva type avtale dei vil gå for. Det har vore fullstendig politisk kaos i Storbritannia etterpå, Cameron gjekk av og Theresa Maye har no blitt vald til ny leiar. Labour er i opprør, Corbyn har fått mistillit og dei skal ha leiarval der, leiaren av dei Grønne går, UKIP-leiaren går. Innafor den etablerte politikken er det ingen som har hatt høve til å tenkja over kva som skal skje no.

Eg har vore i kontakt med eit konservativ parlamentsmedlem som har vore leiar for det som svarer til Europautvalet i House of Commons. Han fått tilsendt mykje argumentasjon om kvifor Nei til EU meiner EØS-avtalen er dårlig, kvifor me vil ut, eksempel på vanvittige konsekvensar av avtalen, så han har kanskje begynt å tenka litt. I fiskarmiljøet så er det tenkt ganske mykje. Eg vil påstå at 95 % av fiskarane stemte Leave, dei har oppretta ein organisasjon som heiter Fishing for Leave, som er heilt fantastisk. Me har hatt to norske fiskarar i England og Skotland i ti dagar. Eg reiste bort til Aberdeen, og me hadde lansering av denne organisasjonen. Fiskeriministeren talte, han er på vår side. Dei hadde ein fantastisk flotilla, førti til femti båtar som seilte inn til London med tidevatnet. Eg har snakka ein del med leiaren i Fishing for Leave etter folkeavstemminga, me prøve for å få Storbritannia, Norge, Færøyane, Island og kanskje Grønland til å få til samarbeid på fiskeriområdet. Til saman så har me eit ekstremt stort havområde, Barentshavet, Nord-Atlanteren og mesteparten av Nordsjøen. Viss dei fem landa fekk til eit samarbeid, ville dei blitt ei fiskeristormakt. Dei har kontakt i Storbritannia, har kontakta meg i Noreg, og eg har gått vidare i fiskerimiljøet. Eg kjenner det som tilsvarar fiskeriministeren på Færøyane og den tidlegare fiskeriministeren på Island, og me trur me kan få til noko. Det er så flott at dei vil noko med den fridommen dei får. Leiaren i Fishing for leave ringte meg og sa at «det er ein nytt kapittel me skal skriva», eg sa «Det er ikkje eit nytt kapittel, det er ei ny bok». For meg har dette vore veldig kjenslemessig, det er så stort, sjølv om eg er ein av dei få som har trudd på det heile tida. NTEU har gitt ut eit hefte som heiter Stormen om Storbritannia der eg har ein artikkel om dette. NTEU har også eit område på nettsida der det står mykje bakgrunnsstoff om Brexit, og siste nummer av Standpunkt handlar også om dette.

Politisk handlar det om å bruka fridommen på ein god måte, for eksempel på fiskeriområdet. Dei må prøva å forhandla fram gode handelsavtalar med land i den store verda. Storbritannia har vore medlem i EU i 43 år, så det handlar også om at dei skal gjennom ei demokratisk vekking. Dei må finna ut kva det er dei skal bruka dette til. Eg trur mange politikarar har tenkt på dette, men ikkje den vanlige brite, og i alle fall ikkje den vanlige Remain-veljar. Det blir eit sjølvstendig land, dei kan bytta regjering, og det vil få konsekvensar. Det har i mykje mindre grad fått konsekvensar i Storbritannia til no, fordi så mykje blir styrt frå Brussel. Alt det som står i partiprogramma, kan no faktisk gjennomførast. Det blir eit nytt liv.

Økonomisk så synst eg det blir veldig vanskelig å sei, dei får fleire pengar, men korleis det vil gå, har eg ikkje kompetanse til å sei noko om. Den avtroppande regjeringa sa at det vil bli resesjon, det har ikkje skjedd enno, men det er framleis fryktelig tidlig.

Nord-Irland stemte Remain, men valdeltakinga var ikkje så høg, mykje lågare enn i resten av Storbritannia. Eit parti Raudt tradisjonelt har samarbeida mykje med, Sinn Fein, var på Remain-sida. Eg var også overraska i starten fordi dei har fronta ein krass kritikk mot austerity-politikken til EU. Når det kjem til avstemminga om EU-medlemsskap tenkjer dei nasjonalt. Dei tenkjer at viss Nord-Irland ikkje lengre er ein del av EU, vil det vera mindre sannsynleg at dei blir ein del av Irland. Martin McGuinnes frå Sinn Fein har i etterkant hatt eit forslag om folkeavstemming om eit foreint Irland, så heile Irland kan vera med i EU. Men viss ein ser på det, så er det ikkje fleirtal for foreint Irland i Nord-Irland no. Det kan bli det no når EU er ein faktor. Men Irland er spesielt, ein del av dei politiske konfliktane kjem frå gamle dagar frå konfliktane mellom nasjonalistar og unionistar. Eg trur ikkje det vil skje noko spesielt med Nord-Irland.

Skottland synst eg er fryktelig vanskelig, rundt 60 % stemte Remain. Den skotske førsteministeren har sagt at ho vil ha ei ny folkeavstemming om uavhengighet, utan å ha sett dato. Dei første dagane var ho veldig oppteken av at Skotland skulle ha ein spesiell status eller eit spesielt forhold til EU, som ikkje var det same som resten av Storbritannia. Men ho har roa seg litt. Eg har aldri skjønt kvifor dei er så EU-fanatiske, dei vil ha uavhengighet frå Storbritannia men vera med i EU. Då mistar dei jo sin uavhengighet på nytt. Eg har snakka med mange frå Scottish National Party, men eg har ikkje møtt nokon endå som klarer å forklara meg det.

Ikkje berre Skottland, men også Nord-Irland og Wales har politikkområde som dei bestemmer over. Det er ikkje heilt utenkeleg at dei kan få til ein avtale på eit område dei bestemmer heilt over sjølv, til dømes utdanning, men det blir berre spekulasjon. Det var mykje bitterhet og sinne frå Remain-folka etter avstemminga, med ein demonstrasjon for EU i Central London. Eg tenkjer at forhandlingsteamet må inkludera minst ein frå den walisiske, skotske og nord-irske regjeringa i forhandlingane, og også representasjon frå dei ulike partia. Ikkje alt kan blir bestemt i House of Commons. Men akkurat no veit me lite.

Det er fleire folk som no ser at det går an å stemma for å gå ut. Det har vore fleire undersøkingar i fleire land der langt over halvparten ønsker å ha folkeavstemming, men dei vil ikkje stemma for å gå ut. Dette er fordi dei ikkje har hatt høve til å stemma om EU-medlemsskapet på mange år. Kanskje dei hadde ei folkeavstemming på femtitalet eller når det var dei blei medlem, men EU har forandra seg så mykje etter det. Danmark er det landet der ein kunne ha stemt for å gå ut, viss det kom ei folkeavstemming. Dei har stemt nei til Maastricht, nei til euroen, og nei i fjor til overnasjonalt justissamarbeid. Danskane er det mest opplyste folket om EU, bortsett frå det norske. Men andre land som Nederland, Frankrike, og Sverige kunne fått folkeavstemming, men eg trur ikkje dei ville stemt for å gå ut. Men alt er så nytt, det har vore lite diskusjon både i Europa og i EU om korleis EU vil bli påverka av at Storbritannia går ut. Det vil få mange konstitusjonelle konsekvensar, du mister eit av dei store medlemslanda og mykje pengar. Korleis vil det gå? Når me begynner å sjå konturane av kva avtale dei får, så vil debatten ta seg opp på nytt. Eg veit om folk omkring som vil nytta høvet til å få debatt om EU-medlemsskapet til deira land.

Korleis dette vil påverka EU-debatten i Noreg, er heilt avhengig av kva avtale Storbritannia får til. Viss dei får ein handelsavtale, vil det vera positivt. Då kan me sei at det kan andre også få. Men viss dei får ein EØS-liknande avtale, vil det gjera det vanskeligare for oss.

I visse kretsar, spesielt på venstresida, må ein ta ei sjølvransaking om kvifor ein ikkje har vore meir på banen, sjølv om til dømes Labour-veljarane stemte for Brexit. Kvifor er venstresida så EU-positiv i Europa? Tener det venstresida å vera det? Det blir diskutert i små kretsar rundt omkring. Til dømes konsekvensane av euro-prosjektet, sjå på korleis folket i Hellas, Spania, Portugal og Irland lir. Er dei faktisk tent med å fortsatt vera medlem? Kvifor har ikkje venstresida vore meir på banen? Med dei omfattande privatiseringane og kutta i velferdstenester, sjølv partileiinga i Syriza i Hellas har ikkje vore mot EU-medlemskapen.

Innhold nr 4 2016

Leder: Syria

Plukk

Rødt!-samtalen. Kajsa Ekis Ekman: Det europeiske venstre

Hans Ebbing: Kampen om «marxismen»

Jokke Fjeldstad: Delingsøkonomien og den nye hverdagen

John Thomas Suhr: Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Jorun Gulbrandsen: Normalarbeidsdagen: Verdt en kamp!

Leidulf Husjord: Målstyring og demokrati

Ursula Huws: Slutten for middelklassen?

Terje Alnes: Angrep på demokratiet

Peder Martin Lysestøl: Israels energistrategi og Norge

Mark Kilian: Den lange depresjonen. Intervju med Michael Roberts

Dennis O’Neil: Med Trump i førersetet

Venstre–høyre-aksen kaputt? Intervju med C. Giovanopoulos

Aslak Storaker: Syria. Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Torgeir Salih Holgersen: Gulfmonarkene – Vestens varige venner?

Bærekraft-begrepet og Cuba. Intervju med Jan Strømdahl

Øyvind Bremer Karlsen: Provokatøren

Per Velde: 80 år siden den spanske borgerkrigen

Debatt:

Jostein Jakobsen, Kenneth Nielsen: Hvem er den indiske bonden?

Monica Quirico: Populisme einaste vegen for venstresida i Italia?

Bøker:

Joar Hoel Larsen: India

Tre bøker om Hillary

Samir Amin: The reawakening of the Arab world

Joakim Medin: Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS

Yanis Varoufakis: And the weak must suffer what they must?

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red): Europe in revolt

Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg

David Harvey: The ways of the world

Marta Breen og Jenny Jordahl: Historiske kvinner i bilder

Kathrine Geard: Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp

Dag Østerberg: Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Fem år etter den arabiske våren er det fort-satt et stort behov for bøker som hjelper oss med å forstå det som «ingen» forutså. Mye har hendt både i Tunisia og Egypt, som dessuten tatt veldig ulike veier siden 2011. Det er derfor all grunn til å ønske velkommen disse to bøkene som gir oss bedre innsikt i hvordan det hele har utviklet seg, og legger stor vekt på dem som har kjempet for forandring, spesielt fagbevegelsen. De er begge skrevet av forfattere med lang erfaring fra regionen, og forener kunnskap med klare perspektiver. Joel Beinin, som underviser ved Stanford University, har i mer enn 35 år studert arbeidere, bønder og minoriteter i Midtøsten. Philip Marfleet, som er professor ved University of East London, har også fulgt egypternes kamp siden 1970-tallet. Han var redaktør for boka Egypt: The moment of change om samme tema, som ble gitt ut rett i forkant av den arabiske våren.

Boka Workers and thieves tar sitt utgangspunkt i at arbeidsfolk og fagforeninger langt på har vært «glemt», og at det var knapt noen som snakket eller skrev om dem før revolusjonen. Gjennom eksempler fra Egypt og Tunisia viser Beinin klart hvorfor ekspertene og journalistene tok feil da de la vekt på at det var unge revolusjonære og sosiale medier som utløste den arabiske våren. Arbeidere og fagorganisertes deltakelse var langt viktigere både før og etter autokratene gikk av enn det de fleste har anerkjent. Dette argumentet er ikke lenger så ukjent, men Beinin var en av de første som skrev om dette, som f.eks. i den omfattende rapporten han skrev for AFL-CIOs Solidarity Center allerede i 2012.

Selv om arbeidere og deres organisasjoner er hovedtemaet i denne boka, betyr ikke det at Beinin argumenterer for at hendelsene i Egypt og Tunisia i 2011 utelukkende skyldtes deres kollektive handlinger. Den arabiske våren var et resultat av mange ulike krefter, selvsagt også med innslag av tilfeldigheter. Men ved å trekke opp hovedlinjer i den politiske økonomien i regioner siden 1970-tallet, og fagforeningens kamp og kritikk, får forfatteren godt fram hvilke samfunnsforhold som bak den arabiske våren rettet sine angrep mot. Boka har fått sitt navn fra et slagord som først ble hørt i 2008 i Redeyef i Tunisia, «A job is a right, you pack of thieves!». Slagordet ble gjentatt i Sidi Bouzid under det store utbruddet i 2011, og uttrykker den folkelige motstanden mot strukturtilpasning og nyliberal globalisering. Dette synspunktet er boka røde tråd.

Et gjennomgangstema i Workers and thieves er hvordan forskjellene mellom Tunisia og Egypt satt opp mot hverandre, slik at det blir lettere å forstå hvorfor de to landene har beveget seg i så ulik retning. Forskjellene forklarer altså hvordan Tunisisk LO (Union Générale Tunisienne du Travail (UGTT) kunne ha legitimitet og stor innflytelse på utviklingen i retning av demokrati etter Ben Ali, mens Egyptian Trade Union Federation (ETUF) forble statslojal både under og etter Mubarak. Tunisiske arbeidere står altså i en mye bedre situasjon med tanke på framtidig kamp enn egypterne, der all aktivitet blir møtt med voldelig undertrykkelse.

Kapitlet om «Washington consensus» og IMFs strukturtilpasningsprogram er antakelig ikke noe nytt for mange lesere av tidsskriftet Rødt!, men Beinin gir en god gjennomgang av resultatene av denne politikken, som førte til umiddelbare og kraftige reaksjoner og protester i både Tunisia og Egypt. Et eget kapittel er også viet den historiske bakgrunnen for fagbevegelsens rolle og kamp, der det i Egypt særlig legges vekt på virksomheten ved Misr Spinning and Weaving Company. Streikene ved denne tekstilfabrikken har ofte vært trukket fram, men ingen gjør det så grundig og konkret som Beinin. Fra Tunisia skriver han mest om opprøret i fosfatgruvene i Redeyef, Gafsa, som sto sentralt i de begivenhetene som førte til at Ben Ali gikk av. Selv om ungdommene og menneskerettighetsforkjemperne fra kystområdet var viktige, er det deres kamp som vanligvis har fått mest oppmerksomhet, særlig i Vesten. Men det som skjedde i Tunisia begynte, ifølge Beinin, i innlandet etter initiativ fra arbeidsløse.

Mange tidligere bøker har endt med at de uavhengige fagforeningene ble opprettet, men Beinins bok går videre. Kapittelet omhandler også venstresiden i begge land og i hvilken grad de spilte noen rolle i samarbeid med arbeidstakere og fagforeninger. Et annet fortrinn er at han er god til å bruke navn og lar oss bli kjent med viktige aktører. På denne måten får vi høre kritiske stemmer som ikke så ofte kommer fram i akademiske bøker. Slik blir det spennende lesning, som får tydelig fram hvor godt Beinin kjenner til tema og aktørene. Det er også en overraskende tynn bok til et relativt tungt tema, men forfatteren rekker over mye på en oversiktlige måte. Det er riktig nok mange av de samme argumentene og stoffet som Beinin har skrevet flere bøker, artikler og rapporter om tidligere, men skal man bare lese ett av hans verker, er dette en god innføring.

Philip Marfleet tar for seg mange av de samme temaene og problemstillingene som Beinin, men konsentrer seg i sin helhet om Egypt. Selv om denne boka går inn i flere andre sider ved samfunnet, er arbeider-bevegelsen også nøye gjennomgått her, som man kan vente av en forfatter som er knyttet til venstresosialistiske miljøer. Også Marfleet har som utgangspunktet for sin bok at det var vanskelig for akademikere og andre å forutse og forstå den egyptiske bevegelsen og utspringet til den arabiske våren, mens de lot til å ha det enklere med å tolke og analysere kontrarevolusjonen. Akademikere og utenrikspolitiske rådgivere tok vel imot kontrarevolusjonen i Egypt som en tilbakevending til «business as usual». Men Marfleet er dypt uenig i hvordan «eksperter» har analysert og beskrevet politisk mobilisering og motstand i Egypt. Hans hovedformål er derfor å analysere det kan kaller for en levd erfaring, dvs. hvordan millioner av mennesker gikk sammen for å forandre sine liv og det samfunnet de lever i. Derfor viker han ikke tilbake for de store spørsmålene om makt, massebevegelser og vilkår for radikale – eller revolusjonære – endringer.

Egypt: Contested revolution argumenterer, framfor alt, for at begivenhetene fra 2011–2013 bør sees som et uttrykk for politiske handlinger fra et folk som lenge var ekskludert fra politiske prosesser, som nå trer fram som aktive subjekter. Bokas hovedstyrke er derfor at den tar for seg hvordan deltakerne selv ser på denne innsatsen. Derfor er det mye å lese om daglige arbeidsvilkår og hverdagsliv til egyptere, slik at vi bedre forstår hva privatisering og nyliberal politikk har å si for arbeidstakere. Det at Marfleet fremhever synspunkter og gjengir uttalelser fra egyptere som selv har deltatt i samfunnskampen, gjør boka levende og spennende å lese.

Marfleet tar oss nøye igjennom hele den politiske omveltningen, fra Mursi og det muslimske brorskapet ved makten, til Egypt under al-Sisi. Det er en periode som etter 2011 har vært preget av forandringer og skiftende allianser. På samme måte som Beinin, tar han opp venstresida i Egypt og motstanden mot regimet. Men han går også dypere inn i forholdet mellom det muslimske brorskapet og venstresida og deres syn på hverandre. Alt i alt får vi derfor en grundig analyse av hendelsene de siste fem årene. Særlig er det interessant å lese om ulike aktørers posisjoner og hvordan de har endret seg gjennom årene. Et eksempel på dette er Kemal Abu-Eita, en viktig fagforeningsaktivist som seinere ble minister under Mursi.

Dersom man har lest en god del om Egypt og temaet fra før, kan mange av referansene til tidligere utgitt litteratur by på mange gjentakelser. Det gjelder særlig periodene under Nasser, Sadat og Mubarak. Men på den annen side er det et det en fantastisk samling av så mange gode kilder og argumenter. Det er altså en god bok, som egner seg utmerket som introduksjon til de siste fem årenes skiftende historie i Egypt. Gjennom hele boka og spesielt i de avsluttende kapitlene stiller Marfleet dessuten mange interessante spørsmål som vi ikke nødvendigvis får svaret på i boka, men som vekker interessen for å følge Egypts utvikling. At en bok inspirerer til videre lesning, er ingen dårlig attest.

Forfatternes vektlegging av fagbevegelser og arbeiderkamp, er ikke bare av historisk interesse. Tidligere i år ble den italienske doktorgradsstudenten Giulio Regeni, som skrev doktorgraden sin om egyptiske fag-foreninger, torturert og brutalt drept, trolig av egyptiske sikkerhetsstyrker. Forholdene er om mulig enda mer brutalt under al-Sisi enn under Mubarak. Likevel fortsetter egyptere å demonstrere og å kjempe for å gjøre seg hørt. Bare i begynnelsen av 2015 ble det registrert nærmere 400 hundre kollektive aksjoner Til tross for dystre vendinger, spesielt i Egypt, har begge forfattere håp om forandring ettersom det fortsatt er stor aktivitet, streiker og demonstrasjoner. Begge ser på dette som en revolusjonær prosess som ikke på langt nær er ferdig.

Hanna Kjemprud

I går morges ble jeg plutselig slått (det føltes kroppslig, som et slag) av erkjennelsen at det var veldig sannsynlig at Trump ville vinne det amerikanske presidentvalget. Jeg fulgte halvveis med på morgennyhetene på BBC, mens jeg lagde frokost.

Trump brukte ordet arbeiderklassen!

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia. Artikkelen er opprinnelig publisert på Huws sin blogg https://ursulahuws.wordpress.com/. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad. Foto: Gage Skidmore/Flickr

BBC viste et klipp av de siste folkemøtene til de to kandidatene: Clinton i Philadelphia som omfavner Bruce Springsteen, og Trump som taler til sitt publikum i New Hampshire. Hva som fanget min oppmerksomhet var Trump sitt språk: «I morgen», sa han, med full overbevisning, «Vil den amerikanske arbeiderklassen slå tilbake». Wow, tenkte jeg, han sa det faktisk; han brukte uttrykket ’arbeiderklassen’. Arbeiderklassen som alltid har virket som et tabuord blant den jevne demokrat. Jeg følte en dyp overbevisning om at Trump forsto nøyaktig hva han gjorde, da han sa det.

I mange år har jeg, og mange andre på den europeiske venstresida, vært forbauset over at på den andre siden av Atlanteren har arbeiderklassen blitt konsekvent omtalt som middelklassen. Det kan forklares på flere måter: negativt, som en måte å skape avstand fra hint til kommunistiske sympa-tier. Eller mer positivt som en appell til ambisjonene til de fattige i et samfunn. Ambisjoner om oppadgående sosial mobilitet, særlig blant andregenerasjons innvandrere. Eller som en måte å tildekke klasseforskjeller i et valgsystem der seier kun vinnes av brede allianser, mellom hva marxister ville kalt proletariatet og elementer av småborgerskapet.

En av mange konsekvenser er at det har gjort det vanskeligere å snakke tydelig om klasse i det hele tatt. Folk blir analysert i forhold til sitt forbruksmønster, eller i forhold til sin etnisitet eller andre demografiske variabler, men sjelden i forhold til sin rolle i arbeidsdelingen. Selv om den industrielle arbeiderklassen kan bli romantisert nostalgisk (ikke minst av demokratenes støttespillere som Bruce Springsteen), er den marginalisert i den generelle diskursen. Forestillingen om at hardt arbeidende familier befinner seg i sentrum av politikken, er en fiktiv ide som har erstattet arbeiderklassen i den generelle samfunnsdebatten. (Dette er som et ekko av retorikken fra sentrum–venstre på 90-tallet om hvorfor en uklar «tredje vei« politikk kunne fungere.)

Tragisk nok har denne oppløsningen av tydelig klasseanalyse blitt gjentatt til venstre, så vel som i sentrum, hvor begreper som «99 %», «the multitude» og «prekariatet» har blitt en erstatning for arbeiderklassen.

Ved å ikke tørre å bruke ordet, har disse fornektere åpnet døren til en omdannelse av arbeiderklasse identiteten. Hvis folket (arbeidere eller tidligere arbeidere) som oppfatter seg som tapere i den nyliberale globaliseringen og selv vet det veldig godt, og med rette avviser betegnelsen «middelklassen», opplever at de ikke blir ivaretatt av sosialdemokratiske partier, så vil de se etter ledere som synes å gjenkjenne dem for hvem de er og hva de frykter. Det vi ser i USA, i Storbritannia og i andre deler av verden, er at de som gjør det, er populister.

Når arbeiderklassen blir fortalt at de er middelklassen, vet at de har blir løyet for. De vil ikke stole på politikere de mener er løgnere. Tragedien er at man da kan bli mottagelig for andre løgnere. Løgnere som overtaler dem til å avlede deres raseri mot andre medlemmer av arbeiderklassen, som de ikke gjenkjenner som sådan, etter å ha blitt fratatt deres analytiske verktøy for å kunne gjenkjenne dem.

For å omskrive G. K. Chesterton: Når mennesket velger å ikke tro på sosialismen, betyr det ikke at de da tror på ingenting, men at de da blir i stand til å tro på hva som helst.

Men jeg vil prøve å avslutte med et glimt av håp. Denne gangen fra Hegel: Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre.

Med håp om visdom i mørke tider.

Krigen i Syria har nå vart i over fem år. Nesten like lenge har den anti-imperialistiske venstresida diskutert hva som skjer, og hva vi skal legge vekt på. Synspunktene befinner seg grovt sett på en akse mellom ytterpunktene støtte til det folkelige opprøret eller støtte til Assads kamp mot terror.

De første årene var Norge i stor grad tilskuere til de mange konfliktene som utspiller seg i Syria. Men i 2014 vedtok regjeringen å sende soldater til Irak, og i sommer kom vedtaket om å sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Norge deltar dermed i krig både i Irak og Syria, der konfliktlinjene går på kryss og tvers, og utfallet er uvisst.

Det vi vet, er at opprørerne Norge støtter via Jordan, New Syrian Army, sier at etter at IS er bekjempet, er Assad neste på lista. Dermed er Norge helt ute på viddene med tanke på å følge Folkeretten. Det er skremmende å se hvor liten rolle virkeligheten spiller, i forhold til den norske utenrikspolitiske eliten sitt fokus på å beholde et godt forhold til USA. Norge er i fremste rekke blant landene som stiller seg til disposisjon for amerikanske krigshandlinger.

Hvordan det vil stille seg under Donald Trump, gjenstår å se. Men det som er sikkert, er at kamp mot norsk krigsdeltakelse og folkerettsbrudd vil bli høyst nødvendig framover. Og det er vi tross alt enige om, selv om vi er uenige om hvordan vi skal forstå krigen i Syria.

Stian Bragtvedt

Det er et privilegium å leve som homofil i denne epoken da homofile og lesbiske bryter fortielsen, fordømmelsen og undertrykkelsen. Hver eneste av oss gjør noe som er viktig for hele menneskeheten – for all framtid. Hver eneste av oss gir vårt lille bidrag til at livet blir litt friere for menneskene, at flere får utfolde sine varmeste og beste følelser, at det menneskelige mangfoldet etter hvert får blomstre.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen. (Foto: Alisdare Hickson https://www.flickr.com/photos/alisdare/)

«Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger».

Den svenske lyrikeren Karin Boye hadde egen erfaring å bygge på. Hun kjempet for å få utfolde sin lesbiske kjærlighet, men kampen kostet. Til slutt kostet den henne livet. Les hele diktet!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Orlando-massakren var et grufullt utslag av homohatet. Men vi lar oss ikke stoppe. Det er 66 år siden den første organiseringen av homofile fant sted i Norge. 66 års organisert homokamp har gitt store resultater. Det samme er tilfellet i en rekke vestlige land med høyt utviklet kapitalisme.

Pål Steigan hadde et oppslag 5. mars 2016 på bloggen sin, med overskriften «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?».¹ Han viser til at milliardærenes verdenskongress World Economic Forum (WEF) har satt LHBT-rettigheter på dagsorden (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Han har rett i at det er en ganske klam omfavnelse. Han etterlyser at venstrekreftene må prioritere opp innsats og organisering av klassekamp og anti-imperialistisk kamp. Det er jeg helt enig i. Men jeg har hørt enkelte si at da er LHBT-kampen noe som kan prioriteres lavere. Det blir feil. Vi må passe oss vel for å la milliardærenes klasseinteresser prege kampen, men det er et spørsmål om innrettingen av kampen, ikke om prioriteringen av LHBT-saken.²

Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle».³

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.

At milliardærer på WEF går inn for åpenhet og aksept av homofili, er selvsagt mye bedre enn at de engasjerer seg i undertrykking av homofili. Men deres engasjement henger sammen med at homokampen er kommet så langt en del steder at det er penger å tjene på den. Todd Sears, grunnlegger av et strategisk rådgivningsfirma som har hatt stor suksess med å engasjere en rekke av verdens ledende finansinstitusjoner i LHBT-arbeid, har til WEFs nettsider skrevet artikkelen «3 reasons why multinationals should invest in LGBT leaders».⁴ De tre grunnene han trekker fram, er:

Business: LHBT-folk er et enormt, globalt marked, som Todd Sears anslår til å være verd mer enn 3 000 milliarder dollar.

Talent: LHBT-ledere som er åpne om sin seksuelle orientering, viser et mot, en selvtillit og en selvinnsikt som er umåtelig verdifull for framsynte selskaper.

Likestilling lønner seg: Det er en mye gunstigere kursutvikling for aksjer i selskaper som er LHBT-inkluderende enn for aksjer i selskaper som ikke har markert seg slik. Det å gi LHBT-folk, kvinner og underrepresenterte minoriteter muligheter, viser seg å være svært lønnsomt. En undersøkelse som McKinsey & Co foretok i 2015, viser at selskaper som lå i den øverste fjerde-parten mht. kjønnsfordeling hadde 15 prosent større sannsynlighet for å ha høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet for sin bransje generelt. For rasemessig mangfold («racial diversity») var tallet 35 prosent.

Splitt og hersk?

Det er de resultatene som homokampen har oppnådd i de framskredne kapitalistiske landene, som gir grunnlaget for disse tre suksesspunktene. Jeg tror at Sears har rett: Dette er de viktigste årsakene til de mest framsynte milliardærenes entusiasme. Og svært viktig: LHBT-kampens framgang oppfattes ikke som farlig for utbyttingen, tvert imot. Jeg deler ikke Pål Steigans oppfatning om at milliardærene gjør dette som ledd i en bevisst splitt-og-hersk-strategi. Men de er selvsagt opptatt av det som tjener deres egne klasseinteresser, og det er viktig at de ikke får prege innrettingen av kampen basert på disse klasseinteressene. Jo lengre vi kommer i LHBT-kampen, jo sterkere vil ulike klasseinteresser vise seg gjennom ulike syn på hva som bør være krav og innretting av kampen.

Sears går nærmere inn på hvordan selskapene bør forholde seg i land som har en anti-LHBT-lovgivning:

Leaders from multinational companies have a major opportunity to leverage their «soft-power» in countries where they operate, to help drive change locally – as evidenced by global corporate support for local LGBT equality movements in countries from the United States to Singapore.

Multinasjonale selskaper i spissen for LHBT-kampen omkring i verden, der de bruker sin «soft-power» til å forandre de enkelte landene for å fremme utbytting og egne økonomiske interesser? Gjett om det vil spre entusiasme for LHBT-saken hos arbeiderklassen i de landene der undertrykking og diskriminering ennå er knallhard. Jeg minner om at propagandaen for den USA-ledete krigen i Afghanistan bl.a. gikk ut på å stoppe Talibans grove kvinneundertrykking. Og angrepet på Irak skjedde jo for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Slik omfavnelse er ikke bare klam, den er kvelende.

Vi kan hente mye klokt hos Marx og Engels når det gjelder innsikt i de drivkreftene som driver menneskesamfunnet framover (men som vi snart skal se, var ikke alt like klokt). I forordet til Kritikk av den politiske økonomien skrev Marx i 1859 bl.a. dette:

Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men det er omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.⁵

Tanker og analyser som var utenkelige og ikke i det hele tatt lot seg formulere på ett tidspunkt i historien, vil – basert på erfaringer og iakttakelser – kunne presse seg fram på et senere tidspunkt, når den materielle virkeligheten er endret som følge av menneskenes innsats.

Til alle tider

Det er grunnlag for å fastslå med stor sikkerhet at homoseksualitet har eksistert til alle tider. Utviklingen av naturvitenskapelig innsikt er helt knusende for forestillingen om at homoseksuell utfoldelse er «mot naturen». I 1999 utga Bruce Bagemihl boka Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity,⁶ som er blitt stående som selve standardverket om forekomsten av homoseksualitet i dyreriket. I 2006 åpnet Naturhistorisk Museum i Oslo den første utstillingen i verden med homoseksualitet hos dyr som tema. Nyere forskning har påvist homoseksualitet hos 1500 dyrearter. Den høyeste andelen som er påvist, er hos rosenkakaduen, der andelen er hele 40 prosent.⁷

Selvsagt finnes det derfor utallige eksempler opp gjennom historien på at det har eksistert homoseksuelle mennesker. Homoseksualitet er blitt håndtert forskjellig i forskjellige slags samfunn. Når vi leser beretninger om homoseksuell utfoldelse i tidligere tider, lar vi oss ofte lure til å tro at det dermed var akseptert. Vi glemmer lett at det er folk fra overklassen som har skrevet det vi leser. Som oftest er det fenomener i overklassen som er beskrevet. Situasjonen for slaver og andre undertrykte var vanligvis helt annerledes. I en del samfunn har det likevel vært rom for en slags homoseksuell identitet, men da i form av en helt sær kategori.

Det vi opplever i vår tid, har imidlertid menneskeheten aldri tidligere sett maken til. Kvinner og menn framstår som homofile i et stort mangfold, noen lever i parforhold, andre gjør ikke det. Noen kommer fra overklassebakgrunn, de fleste kommer fra helt vanlig arbeiderklassebakgrunn. Vi homofile har høyst varierende erfaringer, men vi er altså særpreget av at vi har seksuell tiltrekning og seksuelle erfaringer med vårt eget kjønn. Det er noe de fleste heterofile går glipp av. Til gjengjeld har de som oftest sine erfaringer med folk av motsatt kjønn. Det går de fleste homofile glipp av. I de senere årene er kampen i stadig større grad blitt en felles kamp med bifile og transpersoner. Det menneskelige mangfold er stort, og det er åpenbart ikke så låste og ekskluderende kategorier som mange har trodd. Folk som har heteroseksuelle samleier i vår tid strever som oftest med å sikre at det ikke skal bli barn av det. Homoseksuelle samleier blir det heller ikke barn av – uten at det krever særskilte tiltak. I vår tid framstår det som litt merkelig å hevde at det er i strid med naturens orden å drive med seksuell utfoldelse som ikke kan resultere i barn.

Karl Heinrich Ulrichs

Det er ingen tilfeldighet at den organiserte homobevegelsen har utviklet seg parallelt med at føydalsamfunnet er blitt avløst av kapitalisme Den aller første homofile som sto offentlig fram i Tyskland som forkjemper for homoseksuelles sak, var Karl Heinrich Ulrichs. Han viste stort mot ved å stå åpent fram på et stort møte i den tyske juristforeningen i 1867.⁸ Det første organisatoriske uttrykket for den begynnende homokampen kom ikke før i 1897, da den tyske Wissenschaftlich-humanitäre Komitee (WhK) ble opprettet med Magnus Hirschfeld som en drivende kraft.

Det er heller ingen tilfeldighet at i samfunn som i dag er preget av føydale forhold, har både kvinnekamp og homokamp svært dårlige kår. Under kapitalismen lever de fleste mennesker som enkeltstående selgere av arbeidskraft, og hver enkelt kan være et fullverdig samfunnsmedlem – uavhengig av familieforhold og uten å være knyttet til en føydalherre eller annen «herre». Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet målbevisst for å drive fram en velferdsstat og et samfunn basert på likestilling mellom kjønnene. Et helt sentralt krav er at alle skal kunne leve av eget arbeid. Det skal ikke lenger være nødvendig å ha barn og barnebarn for å sikre sine levekår ved sykdom og alderdom. For stadig færre er det viktig å ha arvinger som kan føre gården eller annet livsgrunnlag videre. En del materielle forhold som gjør det rasjonelt å undertrykke homoseksualitet, er kraftig svekket. I denne historiske fasen ligger vilkårene til rette for at lesbiske og homofile kan bli bevisste sin egen identitet og kan organisere seg til kamp mot undertrykking og diskriminering. Til syvende og sist er det vår egen kamp som er avgjørende for resultatene.

Bibelen inneholder skrifter som er 2000 år og eldre. Det finnes ikke noe menneske som lever etter Bibelens bokstav i alle forhold. Mennesker i dag avgjør hva som skal anses som vesentlig. Hva er preget av datidens virkelighet, og hva har evig betydning? Å lese 2000 år gamle bøker som autoritative kilder om homofili – bokstav for bokstav og ute av sin historiske sammenheng, er meningsløst. De kunne skrive om tempelprostitusjon og seksuelle utskeielser i den greske overklassen. Men homofilt forpliktende samliv, ansvarlig homoseksuell utfoldelse eller likestilte kvinners rettigheter anno 2016 lå langt utenfor deres begrepsverden, og var like umulig å beskrive for dem som å omtale internett og Facebook og Bybanen i Bergen. Derfor var de også ute av stand til å mene noe eller formidle et gudegitt standpunkt om disse fenomenene som eksisterer i vår tid. Dette gjelder selvsagt også den 1400 år gamle Koranen.

I 1954 gikk Bispemøtet hardt ut mot et forslag om å oppheve straffelovens forbud mot sex mellom menn:

Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting som de er […] vi står overfor en samfunnsfare av verdens-dimensjoner».⁹

På tross av slik intens motstand ble forbudet opphevet i 1972. I april i år vedtok Kirkemøtet at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par. Dette er et resultat av vår – de homofiles – egen innsats. Det er et resultat av 66 års organisert kamp. Denne utviklingen har møtt motstand hos Kirkens ledere, der det likevel smått om senn har utviklet seg en erkjennelse hos stadig flere, slik at noen er blitt støttespillere. Det er en kamp som har kostet mange liv – det ligger et stort antall selvmord i kjølvannet av denne utviklingen.

I vår tid knyttes mennesker over hele kloden sammen i et omfang som aldri tidligere har skjedd. Et utslag er innvandring – også til Norge. Mange av dem som kommer, har bakgrunn fra samfunn der produksjon og tenkning ennå har sterke spor av føydale forhold. De kommer uten å ha opplevd 66 års organisert homofil frigjøringskamp. De må forholde seg til norske normer og en lovgivning preget av en prosess som de selv aldri har opplevd.

Selv i dag er homofili det største stridstemaet i kristne kretser i Norge. De mest horrible uttalelser om homofile og homofiles rettigheter kommer fra folk som har levd hele sitt liv her i landet. De er til og med representert i regjeringen, der Sylvi Listhaug uttrykker stolthet over sin og partiets innsats mot homofil frigjøring og likestilling.¹⁰ Hvordan skal vi da kunne vente at mennesker som kommer til Norge fra samfunn og kulturer der homofil frigjøringskamp ikke har forekommet, skal være fiks ferdig homofrigjorte?

Å respektere norsk lov er ikke det samme som å skjønne hvorfor den er slik. Den langvarige og seige innsatsen som har ført fram til slik lovgivning, må vi fortsette overfor dem som aldri har hatt muligheten til å oppleve denne prosessen. Vi må forstå og ha respekt for deres utgangspunkt, men ikke godta undertrykking. Kristne homofile har spilt en sentral rolle i å presse fram forståelse i kristne norske miljøer. Støtte fra oss som ikke er kristne, har vært svært viktig for dem. På samme måte må vi som ikke er muslimer, støtte homofile muslimer i deres kamp.

Ord-for-ord-anvendelse av gamle skrifter helt uten å ta hensyn til den historiske sammenhengen, har vært blant de viktigste hindrene vi har møtt i homokampen. Det gjelder ikke bare religiøse skrifter og praksis. Det går fint an å anvende gamle politiske skrifter på en tilsvarende religiøs måte, og utforme en svært skadelig politikk på det grunnlaget.

Marx og Engels var flittige brevskrivere. Der la de ut om løst og fast, med en ordbruk som av og til var så grovkornet at det kan sjokkere lesere i vår tid. Men en ting er grovt språk. Vesentlig verre er det at da de omtalte homoseksualitet, var innholdet svært nedsettende.¹¹ Engels var særlig ille. Marx og Engels kunne selvsagt ikke ane at brevene deres skulle bli utgitt i bokform og studert med lupe i ettertid. Men det unnskylder uansett ikke innholdet. Det er ingen tvil om at deres syn på homoseksualitet var helt i tråd med de rådende fordommene på den tiden, noe som også går fram av enkelte formuleringer i Engels sin bok Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.¹²

Hvorfor skrev Marx og Engels slik?

Svaret er: De hadde ikke peiling. De hadde ikke studert temaet, og de hadde heller ingen forutsetninger for å studere det. De ga heller aldri uttrykk for å ha studert det. De var – som alle andre – på skjellsordstadiet. Homokampen var i sin aller spedeste begynnelse, og den omfattet svært få utenom den modige Karl Heinrich Ulrichs, som sendte sine pamfletter til en hel del mennesker, også til Marx og Engels. Men Ulrichs ble jo ansett for å være mer eller mindre gal.

Engels skrev likevel noe i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse som faktisk var gjennomtenkt, og som var en viktig oppsummering av hans studier om bokens tema. Når han skal konkludere bokens hovedkapittel om familien, skriver han¹³:

Men hva vil så komme til? Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum. (Min utheving, TD)

Det siste sitatet er det sjelden referert til. De fordomsfulle og nedsettende uttalelsene om homoseksualitet er det derimot en del som legger vekt på – helt i tråd med f.eks. kristne fundamentalisters bruk av bibelsitater. Det verste er når det sludderet de skrev, faktisk legges til grunn for aktuell politikk av «marxister». Men det brukes også av andre, som på den måten får Marx og Engels til å framstå som duster, slik at man heller ikke skal behøve å ta alvorlig deres epokegjørende skrifter om bl.a. politisk økonomi og om de grunnleggende utviklingslovene for menneskesamfunnet, som de faktisk hadde meget gode forutsetninger for å studere.

Fråsegna

Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania. Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk. Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.

På de fleste områder av LHBT-kampen synes jeg at FRI (tidligere LLH) fremmer gode og viktige krav. Det har vært helt riktig å utvide perspektivet på kampen ved å inkludere bifiles, transpersoners og interseksuelles krav.¹⁴

Men det finnes også viktig uenighet i LHBT-kampen i Norge. Ulike linjer kommer bl.a. til uttrykk i et sterkt økende press for å legge kapitalismens vare- og markedssynsvinkel til grunn for kampen. Kjøpekraftige homofile menn kan f.eks. skaffe seg barn gjennom surrogati, der kvinner lar kroppen sin bli brukt til barneproduksjon for disse mennene. Det ytrer seg også gjennom krav om alminneliggjøring av prostitusjon, krav om fjerning av sexkjøpsloven, bruk av ord som «sex-arbeid», og forslag om innføring av bordeller for omsetning av «seksuelle tjenester»¹⁵.

Et felt som har mindre plass enn det burde ha i LHBT-kampen i Norge, er rett og slett kamp for at alle skal ha en selvstendig plattform økonomisk og sosialt i samfunnet. Det betyr f.eks. at alle – også enslige kvinner – skal ha råd til å bo og leve også i større byer, noe som i virkeligheten har meget stor betydning for LHBT-folks livsutfoldelse. Det samme gjelder kravet om en pleie- og omsorgssektor som er så god at alle voksne mennesker er uavhengige av slektningers omsorgsinnsats (som svært ofte faller på kvinner i slekten). Dette er krav som er viktige i klassekampen generelt, men som også står helt sentralt som fundament for utviklingen av LHBT-kampen.

Det er en fatal misforståelse å tro at homokampens framgang betyr at den nå kan prioriteres lavere. «Homo» er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, mye mer vanlig enn før, da homofile var usynlige. Holdningene i innvandrermiljøer er ofte svært dårlige, noe som er helt naturlig siden de altså mangler erfaringene fra 66 års organisert homokamp. Samtidig blir mennesker som flykter til Norge på grunn av kjønnsuttrykk eller seksuell orientering, dårlig behandlet av norske myndigheter, og mange avvises på grunnlag av et syn om at de ikke vil bli fysisk angrepet hvis de holder sin seksuelle orientering hemmelig.¹⁶

Det er viktig å forstå at kampen mot undertrykking av LHBT-folk må føres igjen og igjen. I virkeligheten er homokampen bare ført hos en ganske liten del av jordens befolkning. Milliarder i Kina, India, Pakistan, Indonesia, Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa mm vil kreve sin selvsagte rett til å være med på å bestemme og etter hvert få gjennomslagskraft i verden. Derfor er det i vår egen interesse – kanskje av livsviktig betydning for oss – at vi bidrar til å spre denne kampen til andre miljøer, til andre kulturer og religioner, til andre deler av verden. Og de som er så modige her i landet at de går i spissen i miljøer der homofil frigjøring er et ukjent begrep, må vi støtte på alle mulige måter.

Noter:

1. http://steigan.no/2016/03/05/hvorfor-er-milliardaerene-sa-opptatte-av-kjonn-og-legning/
2. Jeg bruker stort sett «LHBT-kampen» om den kampen som føres nå og framover. Den kampen som har vært ført, har først og fremst vært en «homokamp». «Homofili» er et begrep som hovedsakelig har vært brukt i Norge. Begrepet skulle markere at det dreier seg om noe mer enn seksualitet i snever forstand. Internasjonalt har «homoseksualitet» også dekket det vi i Norge omtaler som «homofili».
3. Sam Gindin, «Kapitalismen varer ikkje evig», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. s. 23–24.
4. https://www.weforum.org/agenda/2016/03/why-multinationals-should-invest-in-LGBT-leaders/
5. Karl Marx, «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», sitert fra Karl Marx, Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag, Oslo 1970, s. 217
6. Bruce Bagemihl, Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity, St. Martin’s Press, New York 1999
7. Museumsnytt nr. 4/2006, side 18-19
8. Hubert Kennedy, «Karl Heinrich Ulrichs. First Theorist of Homosexuality», i Vernon Rosario (ed.), Science and Homosexualities, Routledge, New York 1997, s. 26–45.
9. Se f.eks. i Skeivt Arkiv: https://www.facebook.com/skeivtarkiv/posts/501324333379052
10. Se bl.a. http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16749
11. Marx og Engels omtalte homoseksualitet med ulike uttrykk i brev 23.07.1868, 26.09.1868 og 17.12.1869 fra Marx til Engels, brev 21.07.1868 og 22.06.1869 fra Engels til Marx og brev 08.02.1890 og 11.02.1891 fra Engels til Friedrich Adolph Sorge
12. Friedrich Engels, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, 2. utg., 3. opplag, Oslo 1976, s. 68 og 72. Originalen skrevet på tysk 1884
13. Samme, s. 85–86
14. Interseksualitet skiller seg fra transbegrepene fordi dette ikke dreier seg om opplevelse av kjønnsidentitet, men betegner personer som har kropper med både mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika.
15. Trykket for å legalisere surrogati skjer nå mest gjennom å foreslå såkalt «altruistisk surrogati», men også kommersiell surrogati foreslås av bl.a. Unge Venstre, se http://www.ungevenstre.no/politikk/unge-venstres-politiske-plattform, s.14. Se også fellesutspill av UH, FpU og UV 11. juli 2016 http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Presser-pa-for-a-fa-Regjeringen-til-a-fjerne-forbudet-mot-a-kjope-sex-588314b.html
16. Se f.eks. justisminister Knut Storbergets svar på spørsmål fra Geir Jørgen Bekkevold (Krf) 18.11.2009: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/091118/ordinarsporretime/8/

Intro:

Vi lever i et jordisk paradis, stapper i oss hummer og laks og helstekte lam og tømmer i oss amarone og cava og proseco, mens flatskjermene fyller stuene våre med knivskarpe bilder av vettskremte og utsulta medmennesker på desperat flukt fra krig, terror, sult og fornedring.

Vi ser endeløse rekker av nedkjørte mennesker kjempe seg inn i Europa, i en desperat jakt på brød, trygghet og en hverdag uten tønnebomber og snikskyttere, vi ser at de bærer med seg sine små eiendeler i en bylt på ryggen, vi ser angsten i deres øyne og vi ser deres døde barn flyte i land på strendene i Hellas og Italia.

Vi lever i et jordisk paradis, vi veit at hjertet sitter på venstre side og vi veit at vi må hjelpe, når vår neste og hennes barn banker på vår dør og ber om husly og smuler fra vårt bord.

1.vers:

Men noen lukker sitt hjerte og vil ikke hjelpe.
Noen har hjertet i en pose på magen.
Noen har ikke hjerte og stemmer på Hagen.
Noen vil ha Edens Hage helt for seg selv.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

2.vers:

Noen bygger murer og lar tornehekken gro
Noen frykter svartinger og voldtar deres barn.
Noen kaster brannbomber hvor tyrkere bor.
Noen knytter neven sin og slår og slår og slår.

Ref:

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

3.vers:

Vi har hjerte. Vi har ord. Vi gir aldri opp.
Vi er mange. Vi har ord. De har bare hat.
Vi må skape sterke bånd av solidaritet.
Våre hender åpner seg og tar imot din hånd.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue.
Vi må åpne vår dør.

Alf Henriksen

Då Marx sa dei kjende orda om at filosofane hadde tolka verda, men at poenget var å endre ho, då hevda han at det ikkje var nok å drøyme om ei anna verd, eller å forstå korleis ting hang saman her og no.

Framfor alt gjaldt det å forstå kven som var hovudkrafta i denne endringa av verda.

For Marx var denne krafta arbeidarklassen.

Sam Gindin var forskingsdirektør i Canadian Auto Workers frå 1974–2000, og er no assisterande professor ved York University i Toronto. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, nr 14. Omsett av Gunnar Danielsen.

Gapet mellom dei faktiske behova til arbeidarane og liva dei reelt levde – mellom ønske og røyndom – gav arbeidarane interesse av radikale endringar, mens plassen dei hadde i produksjonen gav dei makt til å handle.

Marx og Engels hevda at den grunnleggande motseiinga i kapitalismen var at når kapitalistane samla arbeidarane for å auke profitten, då opna dei for at arbeidarane skulle oppdage sitt eige potensial. Kapitalismen skapte sine eigne gravleggarar.

Men det som ikkje vart lagt nok vekt på, var at det også var motseiingar i arbeidarklassen. Desse motseiingane motarbeidde det revolusjonære potensialet til klassen, og underminerte til og med klassens evne til å forsvare seg. Same kor samansveiste arbeidarane kunne vere på ein arbeidsplass, så var dei spreidde ut over arbeidsplassar, og som klasse lagdelte etter inntekt. Dessutan lærte dei daglege erfaringane dei kor avhengige dei var av kapitalen. Arbeidsgivarane skaffa kvar for seg sin eigen arbeidskraft, styrte teknologien med vitskaplege metodar, hadde dei nødvendige banda til finanskapitalen, leverandørar og marknader. Og nettopp arbeidsvilkåra, den låge lønna og dei utrygge jobbane, pressa arbeidarane til å tenke umiddelbare forbetringar, ikkje endringar på lengre sikt.

Fagforeiningar vaks fram for å ta seg av arbeidarane sine interesser, og med vekta dei la på solidaritet, vart dei eit motmiddel til kapitalens press for at arbeidarklassen skulle vere fragmentert, avhengig, og tenke kortsiktig. Men fagforeiningar er i botnen ikkje klasseorganisasjonar, men organisasjonar for særgrupper. Dei representerer spesifikke grupper arbeidarar som arbeidsgivaren har samla, og spesifikke gruppekrav, ikkje interessene til arbeidarklassen som eit heile. Det eksisterte sjølvsagt tidspunkt tidlegare, då dei vaks fram, der desse særdraga flaut over i breiare klassekrav, og mobilisering av heile samfunn. Men sjølve suksessen til fagforeiningane gav dei særeigen institusjonell base og forsterka særgruppepreget.

Utan ein visjon som omfatta heile arbeidar-klassen, og utan eit mål om å utvikle arbeidar-klassens evne til å demokratisere økonomien og samfunnet, vart fagforeiningane reint instrumentelle organisasjonar. Det vil seie at dei såg på det indre livet sitt som eit pragmatisk byttehandel mellom aktive leiarar og passive medlemmer. Leiarane leverte tenester og fordelar, grasrota betalte kontingent. Slike organisasjonar er særleg utsette for hestehandling frå topp til botn, og byråkratisering.

Under dei spesielle vilkåra på 1950- og 1960-tallet vann arbeidarklassen framgangar trass i desse avgrensingane. Mykje av dette kom jamvel større delar av befolkninga til gode. Men militante arbeidarar seint på 60-tallet bidrog til å presse profitten ned, og til inflasjon, som i sin tur førte til økonomisk krise. Ute av stand til, og utan vilje til, anna enn å kjempe for snevre økonomiske krav – utan å krevje kontroll over prisar, investeringar og kapitalflyt – vart fagforeiningane sårbare for aggressive motangrep frå staten. Som Eric Hobsbawn konstaterte om britiske fagforeiningar: «då arbeidarrørsla avgrensa seg til å bli ei pressgruppe for særgrupper av industriarbeidarar, som i Storbritannia på 70-tallet, mista ho både evna til å kunne bli eit senter for allmenn mobilisering av folket, og kunne gi håp for framtida.»

Åtaka på arbeidarrørsla blir vanlegvis knytt til Reagans og Thatchers konservatisme. Men det var demokraten Jimmy Carter som starta dereguleringa av fly- og lastebilindustrien, og som fekk Paul Volcker til å styre sentralbanken. Og i Storbritannia var det statsminister James Callaghan frå Labour som opna døra for thatcherismen ved å erklære at keynesianismen var død. Det var ikkje politikken som blei gjennomført etterpå, kalla nyliberalisme, som skapte ein veik arbeidarklasse. Det var tvert imot slik at denne politikken avdekka eksisterande svake sider i arbeidarrørsla, og gjorde eliten tryggare på at dei kunne utnytte desse lytene som hadde eksistert lenge.

Det som skjedde, fekk konsekvensar for arbeidsfolk langt ut over individuell levestandard. Frustrasjonen over innstrammingane førte ikkje til radikalisering, men auka bare presset for å halde forbruket så høgt som råd i arbeidarklassefamiliane. Utan kollektive løysingar fann dei andre måtar å forsørgje seg på, som fekk djupe konsekvensar og underminerte arbeidar-klassen som ein opposisjonell klasse. Familiemedlemmer jobba fleire timar, studentar tok heiltidsjobb, og ungdom flytta heim for å spare til huslån eller buffer til ei uviss framtid. Skattekutt vart sett jamgodt med lønnsauke, jamvel når dei uunngåeleg førte til velferdskutt, og oppgang på børsen blei heia fram fordi aksjekursar avgjør framtidig pensjonsnivå. Truande miljøproblem vart sett til side for meir umiddelbare problem. Gjelda auka og bustadene blei aktiva som skulle sikre framtida.

Det ironiske resultatet av desse overlevingsstrategiane var at dei bidrog til å reprodusere den same individualistiske ny-liberale tidsånda som hadde skada levekåra til arbeidarklassen så hardt. Som Mimmo Porcaro oppgitt merkar seg: «dess meir klasse avgjør liva til folk, dess mindre ser folk på seg sjølve som medlem av ein klasse.» Når streikevakter og gatedemonstrasjonar betyr mindre, så svinn solidaritet og evna til kollektiv kamp. Nyliberale endringar introduserte på nytt det harde arbeidarklasselivet og forsterka det. Det fekk den kjente bilarbeidaren Gregg Shotwell i USA til å erklære: «Me er alle vikarar. Me er alle fråtatt røysteretten. Me er alle immigrantar i landet me vart fødde i.» Desse endringane øydela i tillegg nabolag der klasseidentitet hadde utvikla på tvers av alder, og dei spreidde arbeidarane til fjerne utkantar heime og i utlandet.

Og då arbeidsmarknaden vart liberalisert for å spegle «marknadsverdiar» og velferdstiltak underminerte, auka forskjellane ikkje bare mellom dei rike og resten, men au innanfor arbeidarklassen. Det forverra interne spenningar og splittingar. Relativt godt stilte arbeidarar likte ikkje å betale skatt av surt tente pengar for å betale velferdstiltak, mens trygdemottakarar og arbeidslause var bitre på fagforeiningane som ikkje brydde seg om dei.

Intensivert konkurranse fortel ei liknande historie. Konkurranse kan øydelegge enkeltbedrifter, men nettoeffekten for kapitalen er å konsentrere og styrke han som klasse. Verknaden for arbeidarane er heilt annleis: sjølv om enkelte arbeidarar kan ha fordelar, svekker konkurransen hovudvåpenet arbeidarane har – deira solidaritet – og svekker dei dermed som klasse.

Det me må forstå i kjølvatnet av det historiske nederlaget i revolusjonane i 1848, er at det skjedde ei endring i den vekta Marx la på å endre og ikkje bare tolke verda. Marx hadde vore for optimistisk, og desse knuste forhåpningane førte han tilbake til at det var viktig å forstå verda som grunnlag for å endre ho. Denne jakta på ei historisk materialistisk forståing dominerte resten av livet hans. I lys av våre eigne nederlag, er det like avgjørande med eit djupare innsyn i verda me står framfor. Det følgande er meint å fremme slike refleksjonar og diskusjonar.

1. Nyliberalismen er bare kapitalismen som er tilbake på sporet igjen. Det er dei gylne etterkrigsåra som er avviket, og det er ingen veg attende.

Som ideologi passer nyliberalismen tida-utan-alternativ så godt fordi presset for å gjøre alt avhengig av marknaden verkar til å avpolitisere det sosiale livet. «Marknaden tvang oss til det» blir ei nasjonal orsaking, og kapitalismen-med-menneskeleg-ansikt frå etterkrigstida er erstatta av ein kapitalisme utan ansikt i det heile. Adolph Reed har sagt at nyliberalismen «bare er kapitalismen som har frigjort seg frå motstand frå arbeidarklassen». Det viktige i Reeds konsise karakteristikk er at han tar oss bak diskurs, ideologi, og til og med politiske program, til å vurdere nyliberalismen som ei djuptgripande endring i styrketilhøvet mellom sosiale krefter.

Slik kan ein forstå at opphavet til nyliberalismen ikkje er at dei kapitalistiske elitane brått er blitt gjerrige, men er svaret desse folka gir på ei krise dei ikkje kan ignorere. Det kapitalistiske svaret på krisa på 70-tallet, då etterkrigsveksten var uttømt samtidig som militante arbeidarar skvisa profitten, var meir kapitalisme. Kapitalistiske statar, leia av USA, gjekk med faste steg til det Greg Albo har kalla «eit nytt sosialt styre-sett», eit «klasseprosjekt» med drastisk endra sosiale tilhøve og sosiale institusjonar, for å støtte kapitalakkumulasjonen og gi nytt liv til profitten.

Det er freistande å sette nyliberalismen opp mot velferdsstaten frå etterkrigstida og gå tilbake til fortida. Men slik nostalgi viser drastisk senka håp for framtida. Same kor positiv velferdsstaten var (og mykje var svært bra), så har han ei tvilsam historie når det gjeld kvinner, klasseskille, skjult fattigdom og kolonialisme. I alle tilfelle ville forsøk på å gå tilbake til denne typen velferdsstat utløyse dei same motseiingane som førte til åtaka på han. Og sjølvsagt ville det å gå tilbake i tid bety ei radikal avdekking av dei dramatiske endringane som har skjedd etterpå, med globalisering, finans og statens rolle. Dette veit dei kapitalistiske elitane svært så godt. Sjølv om kapitalen tidlegare var interessert i eit midlertidig kompromiss med arbeidarane, er det i dag absolutt det dei minst kan tenke seg, og det er ikkje eit sosialt grunnlag for ein ny «sosial kontrakt».

Dessutan finn ein sentrale band mellom velferdsstaten og nyliberalismen om ein ser nærare på det. Det var i dei gylne etterkrigsåra at byggeklossane til nyliberalismen først utvikla seg: satsinga på frihandel, eksplosjonen i multinasjonale selskap, den raske utviklinga av finanssektoren som støtte for desse selskapa, men au veksten i bustadlån og pensjonsfond i arbeidarklassen. Og det var i denne perioden produktivitets-tenkinga (prioritere produktivitetsauke bytta mot privat konsum) marginaliserte meir radikale idear om demokratisk kontroll over produksjonen og sosial utjamning. Det nederlaget, og innsnevringa av perspektivet og kampevna det førte til, gjorde arbeidarrørsla særleg sårbar for framtidige nyliberale åtak.

Poenget er at å konfrontere nyliberalismen inneber meir enn moralske motargument, eller ein lettvinn tilbakegang til ei meir tolerabel fortid. Det inneber å ha eit klart alternativt syn, og å utvikle tilsvarande sosial makt for å utfordre ikkje bare filosofien, men kjernestrukturen i «den reelt eksisterande kapitalismen».

2. Ikkje peik ut finans. «Produktiv kapitalisme» er ein like stor del av problemet som den «spekulative».

Blant aktivistar er det bare «finansialisering» som er eit verre skjellsord enn nyliberalisme. Som frittflytande, abstrakt kapital, blir finans sett som spekulativ, parasittisk, og på kant med «verkeleg» produksjon. Mykje er sant nok, men om finans er så kontraproduktiv og har gjort så mykje skade – særleg under dei siste krisene – korfor har ikkje andre kapitalistar slutta seg til åtaka på finans? Korfor har det ikkje oppstått splitting innanfor kapitalen?

Svaret er bare delvis at mange av desse andre kapitalistane også er finansialiserte. Viktigare er det at sjølv der det ikkje er tilfelle, så har kapitalistar utanfor finanssektoren forstått at han er ein viktig for deira eigen suksess. Finans har ikkje bare forsynt næringslivet og forbrukarane det treng med låg rente; dei står heilt sentralt i den nyliberale omstruktureringa. Finans omfordeler kapital dit han er mest profitabel, tvingar fram nedlegging av fabrikkar marknaden ser som ineffektive, og gjennom venture-kapital stør dei utviklinga av høgteknologiske selskap.

Sjølv om derivat har auka den innebygde risikoen i kapitalismen som eit heile, så har operasjonar i slike marknader vore særleg viktige for at selskapa har kunna takla vekslande valutakursar, rentenivå og politiske endringar. Utan denne typen vern – eller utan billig transport – hadde ikkje globaliseringa vore på dagens nivå. Endeleg har finansmarknadene spelt ei avgjørande imperialistisk rolle. Finans hentar inn sparepengar til USA, slik styrkar han USA i rolla som øvste leiar for verdskapitalismen.

Poenget er sjølvsagt ikkje å forsvare finanssektoren, men å understreke at han ikkje eksisterer skilt frå kapitalismen. Det irrasjonelle i finans er det irrasjonelle i kapitalismen. At kapitalismen har gjort ein så ekstremt anti-sosial sektor så viktig for seg sjølv, er ein del av årsaka til at han er eit slikt forkasteleg sosialt system.

Problemet er ikkje at finans er dysfunksjonell innanfor kapitalismen, men at han samtidig som han leverer viktige tenester, gjør kapitalismen ekstremt ustabil. Mange er uroa og vil redusere dette problemet, men dei når ikkje fram fordi eliten i statsapparat og næringsliv er redde for at reguleringar kan underminere det finanssektoren tilfører kapitalismen.

3. Globalisering er ikkje Pandoras krukke. Og globaliseringa betyr ikkje at det er «for seint» med politiske tiltak for å få nakketak på kapitalen.

Globaliseringa er tredje beinet i ein mektig triade, saman med nyliberalismen og finansialiseringa. Utan at det er lagt til rette for frihandel og fri kapitalflyt i kvar enkelt stat blir det ikkje noka globalisering. Frå eit slikt perspektiv dreidde framveksten av nyliberalismen seg i stor grad om å etablere heimlege vilkår for blomstrande akkumulasjon på globalt nivå. Samtidig førte fokuset på nyliberalismen til at faren for splittingar mellom kapitalistiske statar vart kanalisert til eit felles åtak på arbeidarklassen i kvart enkelt land. Det som derfor skil den nyliberale løysinga i krisa på 70-tallet og depresjonen i 30-åra, er at internasjonaliseringa av kapitalismen vart avbrote i 30-åra, mens ho akselererte siste gongen. Det gjaldt også i den siste krisa, der nyliberalismen var ført vidare saman med frihandelen, og alle tankar om kapitalkontroll vart stansa raskt.

Som nyliberalismen er ikkje globaliseringa uunngåeleg, men eit medvite «klasse-prosjekt». Sjølv om kapitalismen som Manifestet seier er kjenneteikna av at «Over alt må det [borgerskapet] slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser» (Sitert frå: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm), så er tanken om friksjonsfri global kapitalismen langt frå uunngåeleg, det såg faktisk umauleg ut heile første halvdel av 1900-tallet. Den globale kapitalismen var delt i rivaliserande sfærar, og kapitalistisk internasjonalisme vart blokkert av to verdskrigar, og proteksjonismen frå depresjonstida. Den endelege renessansen for globaliseringa skjedde ikkje spontant, men som resultat av statens rolle, og framfor alt staten i USA.

4. Motsett det me blir fortald, speler enkeltstatar ei større rolle i global ekspansjon enn nokon gong før.

Statar blir ofte sett som offer for globaliseringa, der internasjonalt press avgrensar sjølvstyret. Eller det blir sett opp ei motsetning mellom økonomisk aktivitet på globalt og på nasjonalt nivå, der dei multinasjonale selskapa har «sleppt unna» staten. Men som Leo Panitch har framheva, motsett av å vere offer for globaliseringa er statane i det store og heile dei som har forma ho. Statane har mobilisert befolkninga til å godta globale reglar, og etablert institusjonane som gjør globaliseringa mauleg.

Som ein del av den globale kapitalismen har statane blitt «internasjonalisert»: dei har tatt ansvar innanfor sine område for å støtte oppunder all kapitalakkumulasjon, både for innanlandsk og utanlandsk kapital. Og langt frå å bli mindre avhengig av staten, har selskapa blitt avhengig av staten i mange land.

Det som forvirrar her, er at statar og marknader blir sett som motsetningar når dei i røynda er gjensidige partnarar. Marknader kan ikkje eksistere utan statar, ikkje bare på grunn av behovet for fysisk infrastruktur, men for å handheve eigedomsrett, opprette eit rammeverk for kontraktar, handtere klasserelasjonar, og ta fatt i dei motsetningane og krisene som marknadene nådelaust skaper. Liberaliseringa av finansmarknaden i USA førte til dømes til dramatisk auke i reguleringsbyråkratiet for å legge til rette for denne liberaliseringa og kompleksiteten som følgde med. Selskapa kan unngå å sjå skogen for bare tre når dei fokuserer på eigen konkurranseevne og profitt, og er slik avhengige av staten til å ta opp, vere mellomledd for, og jamvel forme overordna kapitalistiske interesser. Og kapitalistiske statar er sjølvsagt avhengige av marknadene for å skape jobbar og skatteinnbetaling så dei kan reprodusere og legitimere seg sjølve.

Denne forvirringa om tilhøvet mellom stat og marknad gir au misoppfatninga om at den nyliberale globaliseringa fører til «svake» statar. Men det som har skjedd, er at nyliberal globalisering har omstrukturert staten, ikkje svekka han. Det er for eksempel heilt absurd å snakke om at staten i USA er veik gitt det aggressive militærapparatet, korleis han trenger inn i privatlivet på alle område, og sentralbankens rolle som garantist for finanssystemet.

Staten i USA har au omfattande ansvar for å skape arbeidsmarknader, påverke investeringsklimaet, oppmuntre forskingsevna i industrien og så vidare. Om fridom har gått tapt, så er det ikkje staten, men folket som har mista påverknad, når statane har sett lovgivande organ utanfor sentrale administrative vedtak – dei mest markante eksempla er pengepolitikken og handelsforhandlingar.

5. USA-imperialismen bleiknar ikkje

Elitane rundt i verda vil framleis ha USA til å vise vegen for dei herskande klassane i verda.

Det amerikanske imperiet er unikt. Alt etter første verdskrig var USA den dominerande økonomiske makta i verda, og den største kreditoren. Men som andre statar var han primært opptatt av eigne interesser, og tok ikkje på seg å halde den globale kapitalismen på sporet. Det endra seg med erfaringane frå depresjonen og andre verdskrig. Den amerikanske staten forstod at ustabile internasjonale forhold, der nasjonalisme kunne avgrense det økonomiske handlingsrommet, truga den amerikanske kapitalismen ikkje bare ute, men også heime.

Framgang for amerikansk kapitalisme var derfor avhengig av framgang for kapitalisme internasjonalt. Ut over spørsmålet om eigne interesser, var det spesielt viktig at då krigen slutta, hadde staten og kapitalen i USA utvikla administrativ og økonomisk evne til å støtte oppretting og styrking av kapitalisme på verdsbasis, og i krisetider reprodusere han.

Det spesielle med USA-imperialismen er korleis han er eit spesifikt kapitalistisk, uformelt imperium. Det britiske imperiet likna på enkelte område, men USA tok det til nye høgder. Ulikt tidlegare imperium opererte dei i hovudsak gjennom suverene statar og ikkje koloniar, og primært gjennom marknader og ikkje direkte styre – sjølv om militærmakta aldri var langt unna. Det gav den amerikanske staten eit visst anti-imperialistisk truverd etter andre verdskrig, då dei støtta opprettinga av sjølvstendige statar i tidlegare koloniar. Støtta dei gav til å spreie kapitalismen innebar nye konkurrentar, men det at dei opererte gjennom suverene statar og marknader, førte til at mange av konkurrentane vart integrert i den globale kapitalismen.

Denne nye typen imperialisme førte til mindre rivalisering mellom ulike imperialist-makter. Uansett motseiingar som måtte bryte ut mellom kapitalistiske statar, så dreier dei seg aldri om å utfordre leiarskapen til USA. Den felles oppfatninga er at den «absolutt nødvendige» rolla til USA er til felles beste, for alle. Den strukturelle integrasjonen av andre statar viste seg då somme av dei aktivt søkte opptak i den USA-leia ordenen – det Geir Lundestad kalla «empire by invitation». I andre tilfelle, som med Tyskland og Kina, var det rett nok kritikk av USA. Men det var ikkje kritikk av USA-imperialismen, men kritikk for å halde den amerikanske staten til sitt ansvar som imperialist.

Denne knyttinga til andre statar og lunefulle marknader skaper uunngåeleg kriser. Den amerikanske staten kan ikkje alltid hindre dei (å vere leiande kapitalistisk stat gjør deg ikkje allmektig), og ettersom ein måtte godta denne avgrensinga, blei «hindre kriser» bytta ut med det meir praktiske «avgrense kriser». Det at slike kriser stadig dukkar opp igjen, særleg den noverande finanskrisa som først braut ut i USA, har styrka oppfatninga om eit USA i tilbakegang. Etter enkelte mål er det sjølvsagt sant at landet reint kvantitativt ikkje er så dominerande som det for eksempel var etter andre verdskrig. Men det er ein for økonomistisk målestokk. Det er viktigare at det materielle grunnlaget for USA-imperialismen framleis er der, gjennom kommandohøgdene i den globale økonomien. Og når det gjeld krisehandtering som avgjørande faktor, så har verda først og fremst sett sin lit til at den amerikanske staten skal redde finanssystemet og hindre proteksjonismen i å vende tilbake.

6. Frykt for miljøkrise eller økonomisk kollaps gjør ikkje folk til sosialistar på magisk vis.

Me må bygge store, demokratiske organisasjonar som direkte utfordrar statsmakta.

Stadige erklæringar om at ei avgjørande krise er rett rundt hjørnet kan skape blest, men er skadeleg som organisasjonstaktikk. Ei økonomisk krise kan skremme folk og få fram deira mest konservative instinkt. Det kan senke forventningane og få folk til å lengte etter tida før krisa (same kor mykje dei har kritisert ho tidlegare), håpe desperat på å lappe på, ikkje erstatte eller jamvel markant endre kapitalismen. Me kan ikkje stole på at kriser skal gjøre det politiske arbeidet for oss. Om me meiner at kapitalismen er eit system som hindrar menneskeleg utvikling, då er utfordringa å overbevise folk om at kapitalismen er problemet sjølv når han fungerer som best.

Ein liknande tendens er miljø-katastro-fismen. Sant nok må me ta klimakrisa alvorleg og møte ho. Men erklæringar om at verdas ende bare er tiår unna om ikkje kapitalismen blir endra radikalt, kan bare forsterke kjensla av at me er fortapte og ikkje kan gjøre noko med det. Eller at folk når dei ikkje har alternativ, hoppar på bedragerske marknadsbaserte «løysingar» som blir presenterte som raskare, meir praktiske og mindre risikable.

For å møte miljøkrisa ville det vore mykje meir fornuftig å knytte miljøkrisa til ein breiare kamp som omfattar omfordeling av inntekt og formue for å få til ei likare fordeling av kostnadene ved miljøkrisa; eit skifte i fordelinga mellom individuelt forbruk av varer og kollektive tenester; utvikle offentlege rom og hardt tiltrengt fornying av infrastruktur (medrekna kollektivtransport); omlegging av brukbare produksjonsanlegg som marknaden har lagt ned til produksjon av samfunnsmessig nyttige og miljømessig nødvendige produkt og tenester. Eit slikt opplegg ville også knytte miljøkrisa til det openbare behovet for demokratisk planlegging, og kunne i tillegg starta diskusjonen om å gjøre private bankar til offentlege tenester, og sikre finansiering av det som er nemnt ovanfor.

Likeins er det med den manglande interessa for – og jamvel fiendtlege haldninga til – at ein i politikken i siste instans må sikte mot statsmakt. Det hindrar oss i å konfrontere makta der ho er mest konsentrert, og tenderer mot å protestere mot kapitalismen, ikkje erstatte han. Det dreier seg ikkje om å ta over ein kapitalistisk stat og administrere han som best me kan (eit prosjekt det er all mauleg grunn til å møte med skepsis), men å demokratisere statlege institusjonar i djupaste forstand. Det vil sei å sjå for seg og kjempe for ein stat der hovudfunksjonen er å støtte og utvikle kollektive evner for å demokratisere økonomien og alle sider av liva våre, nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå.

Opposisjonelle rørsler som har dukka opp den siste tida, er ikkje homogene, men dei ser ut til å ha visse viktige haldningar felles, i politikken og sambandet dei ser mellom mobilisering og organisering. Det er så visst mykje ein kan rose dei for. Dei har fått nye generasjonar inn i politikken, vist at kreative og dristige aksjonar kan treffe ein nerve i folket, dei har våga sette klassepolitikk (sjølv i umoden form) på sakslista. Dei har reist rettmessig kritikk av dei ulike retningane i den gamle venstresida. Men om desse lovande kimane blir sett fram som sjølve politikken, og om nye sosiale medium skal vere måten å organisere på og ikkje eit nyttig verktøy, då er me på eit blindspor.

Som Alfredo Saad-Filho har konstatert, så er måten desse rørslene glorifiserer spontanitet og fragmentering på, ubehageleg nær å spegle nyliberalismens kjør for friare marknad, individualisme, og ein ustabil arbeidsstyrke utan røter. Det som ligg under ein slik politikk, synest å vere ei oppfatning om at radikal endring vil komme som resultat av akkumulerte protestar, og dermed tenker dei lite på å utvikle ein djupare analyse av det som skjer, dei nødvendige strategiane for å takle skiftande tilhøve eller politiske program som kan gi litt samanheng til radikaliseringsprosjektet, og nå verkeleg breitt. Når Occupy frå starten nekta legge fram eit program, var det ein taktisk genistrek fordi det innebar at det var systemet som eit heile som var problemet, ikkje eit spesifikt spørsmål. Men når det gjaldt å bygge ei rørsle på lengre sikt, vart dette avslaget snart ein alvorleg hemsko.

Denne mobiliseringsmåten gir lite entusiasme for faste organisasjonsstrukturar. Rørsla kan få folk på gata, men kan ikkje organisere dei til å bygge og halde liv i stadig sterkare kollektiv makt. Utan slike strukturar blir demokratiet redusert til diskusjonsmåtar, ikkje felles semje. Strategiske diskusjonar bli marginalisert. På det beste blir det sekundært å konsolidere framgang eller trekke lærdommar av feilsteg.

Flat struktur hindrar resolutte kollektive aksjonar, og permanent protest tar over for ein politikk for endring. Utfordringa med å skape og spreie kollektiv sjølvtillit og evne til strategisk tenking, å dele kunnskap breitt, bygge alternative politiske institusjonar, og å handle blir marginalisert.

7. Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Ein kan ikkje skille danninga av arbeidarklassen frå det historiske samspelet mellom rase, kjønn, etnisitet og klasse. Den faktiske arbeidarklassen er alltid mangfaldig og har mange identitetar. Men venstresida har dessverre ofte hatt ein øydeleggande polarisert politikk når det gjeld identitet og klasse.

Identitetspolitikk dukka opp på 1970-talet, dels som resultat av at venstresida ikkje klarte å snakke med og integrere spesifikke grupper i ein klassebasert politikk (særleg kvinner og afroamerikanarar). Det var ikkje tilfeldig at det skjedde samtidig som nyliberalismen vaks fram, då generelt veike fagforeiningar og venstrerørsler opna veg for nyliberalismen. Mens identitetspolitikk ofte var eit tillegg til og styrka ein klasseretta politikk, hadde han au ein farleg tendens til å skyve klassespørsmålet til side.

Det var bittert ironisk at i den augneblinken staten sette i verk eit storstilt åtak på makta til arbeidarklassen, så delte identitetspolitikken arbeidarklassen opp i stadig fleire fragmenterte grupper. Sjølvsagt betyr identitet svært mykje, men kan ikkje gi ein samla og felles politikk fordi kjerna er at dei er ulike. Det trengst noko anna som kan føre dei saman i ein breiare, sameint og meir konsekvent politikk, noko utover dei spesifikke interessene til både identitetsgrupper og fagforeiningar. Dette «noko» er klasse.

Eit eksempel frå arbeidet til Walter Benn Michaels kan klargjøre dette. Reint faktisk opplever afroamerikanarar at den uvissa dei møter rundt lønn, formue, utdanning og helsestell er langt høgare enn for kvite. Det kan brukast til å mobilisere afroamerikanarane som særleg undertrykt gruppe, men det medfører risiko for å avgrense problemet politisk til dei grovt 10 prosent av befolkninga som er afroamerikanarar. Ein slik politikk vil på sitt beste bare føre til avgrensa reformer eller særbehandling som bare tener det mindretalet av dei svarte som er best budde på å «vinne» på marknaden.

Alternativet er å definere rasespesifikk undertrykking som ein del av ei allmenn undertrykking av klasse, og mobilisere heile klassen for offentleg og universelt helsestell, gratis utdanning, jobbar med ei lønn å leve av, og offentlege pensjonar til å leve av. Bare ein slik politikk kan gi politisk kraft nok til reelle reformer, reformer som ut frå skillene som eksisterer i dag, ville gi den afroamerikanske delen av arbeidarklassen størst uttelling.

Utfordringa er korleis ein skal sameine særeigne grupper på måtar som skaper full respekt og likeverd innanfor klassen – frå lik lønn og kamp mot diskriminering på jobben, til reproduktive rettar, offentleg ansvar for barnepass, lik behandling av immigrantar – så kan ein ta opp det større spørsmålet om eit likare samfunn. Det er på den måten klasse trumfar identitet utan å bagatellisere han.

8. Me treng å kjøpe oss litt tid.

Større kontroll over tida er eit vilkår for ei ny og varig politisk rørsle, og det reiser spesifikke krav ein må mobilisere rundt. Nyliberal omstrukturering av arbeidsmarknaden, med fleire arbeidstimar per familie for å kunne betale lån og forbruk, har auka tidspresset på arbeidarklassen dramatisk. Utan tid til å lese, tenke, dyrke kunst, møtest og vere aktive er det vanskeleg å bygge ei rørsle som kan jobbe langsiktig med å endre samfunnet.

Ei godt etablert rørsle kan skape begeistring både hos eksisterande og nye aktivistar, og gjøre tidlegare passiv tid (for å hente seg inn frå frustrerte liv) til politisk aktiv tid. Det kan vere til hjelp, men løyser ikkje problemet med å finne tid individuelt til politisk engasjement på eit nivå som monar. Alle løysingar må omfatte djupe kulturelle endringar og radikal omfordeling av inntekt.

Det er for eksempel vanskeleg å sjå føre seg ei løysing dersom kontinuerleg vekst i privat konsum framleis skal vere eit mål. Om me på den andre sida tar meire av produktiviteten ut i form av kollektive ordningar betalt over skattesetelen, då kan tidspresset reduserast på tri måtar. For det første kan tenester som offentlege barnehagar og offentleg eldreomsorg eller betre offentleg kollektivtransport spare den enkelte for mykje tid. For det andre, om ikkje heile det stigande utbyttet per capita går til fleire forbruksvarer, kan det gå til kortare nødvendig arbeidstid – og også bety noko i miljøsamanheng. For det tredje vil det å rette seg mot kollektive ordningar skape meir likeverd fordi skatten som betaler dei er basert på inntekt, mens fordelane dei gir er basert på behov.

Auka likeverd, saman med høgare lønn for dei låglønna, kan minske presset på dei låglønna arbeidarane som må løpe mellom to eller tri tidslukande jobbar om dei no kan konsentrere seg om ein. Her er spørsmålet ikkje bare talet på arbeidde timar, men å kunne styre når ein skal jobbe. Eit særleg konfliktområde er det mellom fleksibiliteten arbeidsgivarane krev og kontrollen arbeidaren prøver skaffe seg, ein del av eit meir generelt problem med korleis for stor arbeidsbyrde slit oss ut og påverkar korleis me bruker «fritida» vår.

9. Den beste måten å hjelpe resten av verda på, er å få skikk på eige hus først.

Sosial rettferd må etter sin natur vere universell – alt venstresida gjør må ha eit internasjonalt blikk. Men om me ikkje eingong kan bli samde mellom arbeidsplassar i same fagforeining, om fagforeiningar slåst innbyrdes om medlemmer framfor å bygge ei klasserørsle, og om tilsette i privat og offentleg sektor er skilte: korleis skal me då reint realistisk få til noko over dei juridiske, administrative og kulturelle avstandane internasjonalt? Korleis skal me kunne overføre teknologi til Sør om me ikkje kontrollerer produksjonen? Korleis kan me fordele inntekt og formue meir likt om me ikkje har kontroll over staten? Internasjonalisme er avgrensa av den styrken me har nasjonalt.

Marx og Engels hevda i Manifestet at sjølv om kampen var internasjonal i innhald (det arbeidarane gjør heime påverkar indirekte utanlandske arbeidarar), var han nasjonal i form (arbeidarklassane må først ordne opp med eigne borgarskap). Me kan og må sjølvsagt engasjere oss i spesifikke solidaritetsaksjonar i særlege kampar som ein avgjørande streik. Me bør mobilisere mot at eigne statar intervenerer utanlands og undergrev progressive eksperiment som er viktige for alle progressive. Men det viktigaste daglege bidraget til internasjonalismen må starte heime. Kampar i eitt land skaper rom til – og inspirerer – kampar i andre land. Det omfattar solidaritet med migrantar som arbeidskameratar. Og det å bygge rørsla innanfor dei eigne landa er det mest effektive bidraget for å bygge ei internasjonal sosialistisk rørsle.

Det største nederlaget dei siste tri tiåra er tilbakeslaget for den sosialistiske venstresida, og lågare forventningar både sosialt og politisk som resultat av det – både kva me håper på, og det me trur me kan oppnå kollektivt. Å snakke om eit sosialistisk samfunn er blitt som å love gull og grønne skogar. Men det verkeleg utopiske er løftet om at eit betre liv under kapitalismen er like rundt hjørnet. Me må gjøre det radikale svaret til det praktisk tenkelege.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) startet registrering på 60-tallet.

Økningen er problematisk, ikke bare med hensyn til utslipp av klimagasser (særlig metan), men også ut fra ressursbruk, helse og dyrevelferd.

Unni Kjærnes og Gunnar Vitterssø er seniorforskere ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Historisk har kjøttforbruket i Norge vært forholdsvis lavt, men er nå på europeisk gjennomsnittsnivå. Konkrete politiske tiltak sammen med omfattende markedsføring har aktivt bidratt til denne utviklingen. Denne kjøttfremmende politikken har ikke blitt møtt med bred mobilisering, verken fra miljø- eller forbrukerbevegelsen. Folk flest har lite kunnskap om de negative konsekvensene av det økende kjøttforbruket, og anser ikke eget kjøttforbruk som problematisk. Kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien har fått dominere den politiske debatten, mens kjøttets miljø- og klimavirkninger forblir nokså usynlige. Norge ligner i så måte på det som skjer i andre land, som i USA.

Endringer i forbruk blir ofte framstilt som noe naturlig, som en historisk nødvendighet og et resultat av økt materiell velferd. Vi spiser mer kjøtt fordi vi liker det og fordi vi har fått råd til det. Stort sett er det også «forbrukerne» som gis ansvaret for å få til endringer. Men det vi legger på middagstallerkenen, kan ikke sees isolert fra økonomiske og politiske betingelser, og derfor vil vi trekke inn maktforhold for å forstå miljøpolitikken, eller mangel på politikk overfor denne type miljøproblemer. I denne artikkelen utforsker vi hvilke samfunnsmessige betingelser som ligger bak, dels at vi spiser mer kjøtt, dels at dette ikke blir møtt med større motstand. Vi diskuterer hvilke politiske og økonomiske krefter som ligger bak økningen slik den framstår i Norge.

Bærekraft og kjøttforbruk

Internasjonalt finnes det en omfattende akademisk litteratur og en lang rekke offentlige rapporter som tar for seg miljø- og klimaproblemer som følge av vårt vestlige matforbruk. Det høye og økende forbruket av kjøtt trekkes fram som et hovedproblem. Det å begrense kjøttforbruket er den mest effektive måten å gjøre vårt matforbruk mer bærekraftig på. Studier viser at en reduksjon av kjøttinntak vil ha en stor innvirkning på blant annet energiforbruk og klimagassutslipp.

Sett i global målestokk er det trolig ingen andre produksjonssystemer som har en større arealmessig betydning enn kjøttproduksjonen, og den er en illustrasjon på hvordan menneskelig aktivitet påvirker og former naturmiljøet på godt og vondt. Kjøttproduksjonen legger beslag på store arealer ikke bare til beiting og produksjon av gras, men også korn og oljevekster til fôr. Produksjonen er svært energi- og vannkrevende, og det er knyttet betydelige forurensningsproblemer til gjødselhåndtering m.m. I flere deler av verden tas tidligere skogbevokste områder i bruk til enorme plantasjer for fôrproduksjon, samtidig som en økende andel av etablerte jordbruksarealer brukes til å produsere dyrefôr. Produksjonen av kjøtt er en betydelig kilde til globale klimagassutslipp. Ifølge FAOstår kjøttproduksjon for 18 % av verdens samlede klimagassutslipp, først og fremst i form av metan. Dyrevelferden i industrialisert oppdrett av kylling har fått mye oppmerksomhet, men også mindre intensive produksjoner blir kritisert.

Kjøtt har også flere helsemessige sider. Ernæringseksperter har lenge visst at fettet i kjøtt er usunt (fare for hjerte og karsykdommer), særlig fra ku og sau. De seinere årene har de sett at mye rødt kjøtt (fra ku, sau og svin) gir økt risiko for kreft, særlig bearbeidet kjøtt, altså pølser og lignende.

Den økende etterspørselen etter kjøtt har ikke bare klima og miljøkonsekvenser, men er også et spørsmål om sosial rettferdighet. Fôrproduksjonen konkurrerer ofte med annen planteproduksjon til mat, som dermed blir dyrere. Det går systematisk ut over de aller fattigste i verden.

På den annen side kan jordbruk og husdyrhold spille en positiv rolle i å beskytte det biologiske mangfoldet, og veldrevet grasmark kan blant annet fungere som et karbonlager. Ekstensivt storfehold kan utnytte grasmark i marginale områder som ikke egner seg for intensiv dyrking av matvekster. Moderat kjøttspising er selvfølgelig heller ikke negativt for helsa, men bidrar positivt med næringsstoffer. Diskusjonen handler om problemene knyttet til den økende kjøttproduksjonen og forbruket, ikke kjøtt som sådan.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FAO startet registreringer på 60-tallet. Også i Norge har forbruket av kjøtt vokst betydelig de seineste 25 årene, spesielt av svin og kylling. Norsk kjøttproduksjon er i økende grad basert på importert råstoff av fôr, ikke minst (lite bærekraftig) soya fra Brasil.

De politiske og økonomiske rammene særlig for amerikansk kjøttproduksjon er beskrevet i flere bøker. Kjøttproduksjonen der står sentralt i utviklingen av landbruket, sterkt støttet av politiske tiltak og subsidier, som i sin tur har bidratt til en kjøttorientert matkultur. Konsekvensene for helse og miljø er vidtrekkende, samtidig som dyrevelferden er omdiskutert. Drivkraften er et økonomisk-politisk kompleks som binder de ulike delene av ikke bare den amerikanske, men hele den globale kjøttøkonomien sammen. Kjøtt som det dominerende produktet i matproduksjonen har fortrengt andre utviklingsbaner i landbruket, samtidig som den symbolske og kulturelle betydningen av kjøtt har hjulpet på utbredelsen og en kontinuerlig vekst i forbruket i mange land.

Nå er vi vant til å tenke at norsk produksjon er langt mer ekstensiv, småskala og både dyre- og miljøvennlig, veldig ulikt det amerikanske systemet. Kjøttfokuset i landbrukspolitikken de siste 25 årene har imidlertid utfordret denne produksjonsmåten. For å forstå hvilke faktorer som påvirker forbruket av kjøtt i Norge, vil vi først undersøke endringene i forbruket av kjøtt, dernest kjøttbransjens initiativer og strategier, fulgt av et avsnitt om hvordan denne dynamikken synes å bli påvirket av politisk regulering.

Økt forbruk av kjøtt i Norge

Historisk har kjøtt hatt en høy status i norsk matkultur, men har ikke stått sentralt i hverdagskostholdet for de fleste nordmenn. Kjøttforbruket har vært forholdsvis lavt sammenlignet med andre vestlige land. Nordmenn har i stedet spist mer fisk, melk og meieriprodukter. Men mens gjennomsnittlig kjøttforbruk i Europa har endret seg lite siden midten av 90-tallet, har det norske kjøttforbruket steget betydelig. I 2012 var gjennomsnittlig årlig forbruk per person 75 kg på engrosnivå (det som blir solgt), inkludert grensehandel. Gjennomsnittet i Nord-Europa var i 2011 79,8 kg/person/år, generelt høyere i vestlige enn i østlige land. I 2013 var verdens gjennomsnittlige kjøttforbruk 43,1 kg per person, med 79,3 kg i den vestlige verden og 33,3 kg per person per år i såkalte utviklingsland. For å møte klimautfordringene er det estimert at tallet bør ned til 30 kg per person per år.

Tilsvarende økning finner vi også i tall på husholdsnivå (det folk kjøper). Ifølge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse skjedde den kraftigste økningen fra midten av 2000-tallet. I 1999 spiste nordmenn gjennomsnittlig 45,1kg/år/forbruksenhet, 46,2 kg i 2005 og 50,8 kg i 2012. Fra å være helgekost, er det en stadig større andel som spiser kjøtt til middag 3 eller flere ganger i uka.

Norkost-prosjektet fra 2010–11 har enda mer grundig informasjon. Undersøkelsen viste store forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner hadde spist 116 gram kjøtt og kjøttvarer per dag, menn 181 gram. Det var 33 prosent av kvinnene og hele 55 prosent blant mennene som spiste mer enn det Helsedirektoratet anbefaler. I følge Norkost spiste de yngste helst klart mer kjøtt enn de eldste. Det kan tyde på en generasjonsendring, der kjøtt for de unge inngår i dagligkosten på en annen måte enn det gjør for eldre generasjoner. Men det var også betydelige sosiale forskjeller. Menn med lav utdannelse spiste mest, 192 gram. Menn som er lite opptatt av helse, spiste hele 222 gram per dag, i motsetning til menn som er mye opptatt av helse, som spiste 165 gram. Slike forskjeller var det ikke for kvinner (de fleste kvinner tenker mer på sunn mat). I Oslo og Akershus spiser folk noe mindre kjøtt enn andre steder i landet. Et høyt kjøttforbruk synes altså i dag ikke å være noe elitefenomen, snarere tvert imot. Vi må da huske på at det ikke er biff vi snakker om; størstedelen av kjøttet selges som kjøttdeig og pølser. Elitegrupper spiser mindre kjøtt enn folk med lav utdanning og inntekt.

Vi må likevel anta at tendensen til økt kjøttforbruk finnes i de fleste grupper, om enn med varierende profil. I tiårsperioden 1997 til 2007 var det kvinner i urbane strøk og med høy utdannelse, de som i utgangspunktet var mest skeptiske og spiste minst kjøtt, som i størst grad hadde blitt mer positivt innstilt til kjøtt. De spiser ikke så mye pølser og kjøttdeig, men snarere mager kyllingfilet. På denne måten er det ikke så vanskelig å finne flere faktorer på forbrukersiden som kan forklare det økte kjøttforbruket; økt kjøpekraft selvsagt, men også endrede holdninger og nye vaner.

Går vi tilbake til tall for forbruk på engrosnivå (altså hvor mye som samlet sett er solgt), viser Figur 1 at det særlig er forbruket av kylling og annet fjørfe som har økt. Den største økningen har her skjedd etter 1995, altså på svært kort tid. Dette har ikke gått på bekostning av forbruket av andre typer kjøtt. Tvert imot spiser vi mer av alt. Forbruket av svinekjøtt er mer enn doblet siden 1959, med et særlig hopp i løpet av 2000-tallet. Økningen i forbruket av storfekjøtt er nesten fordoblet i løpet av denne perioden, men her er kurven jevnere. Vi spiser også mer lam, men økningen har vært mindre.

Dette kan ikke forklares med at folk synes det er verd å bruke mer penger på kjøtt. Mens andel av forbruksutgiftene som ble brukt til kjøtt var 2,6 % i 1999, var denne andelen redusert til 2,3 % i 2012. Andelen brukt på mat samlet sett gikk også ned, fra 12,2 % til 11,8 %. Hver enkelt av oss spiste omtrent samme mengde kalorier, så kjøtt og pølser har erstattet andre matvarer. Denne utviklingen reflekterer nok en økning i det gjennomsnittlige inntektsnivået i Norge; de fleste har råd til å kjøpe mer kjøtt. Men det at andelen av husholdsbudsjettet brukt på kjøtt har gått ned, tyder på at romsligere budsjett ikke kan være hele forklaringen (da ville andelen vært konstant), heller ikke økt prioritering av kjøtt i kostholdet (da ville andelen gått opp). Slike observasjoner gir grunn til å se på hva som har skjedd på tilbudssiden i denne perioden.

En kjøttproduksjon tilpasset økt etterspørsel?

I landbrukspolitikken er det vanlig å hevde at produksjonsutviklingen er en tilpasning til økt etterspørsel. Kjøttproduksjon er ressurskrevende, og kjøtt har historisk vært dyrere enn andre matvarer. Men siden 1990 har kjøttprisene økt mindre enn prisene for mat generelt og prisene på forbruksvarer samlet sett. Den relative nedgangen i kjøttprisene er en av de viktigste faktorene som kan forklare økningen i kjøttforbruket. Kjøtt har blitt billigere. Dette kan til en viss grad sees i sammenheng med hva slags produksjon som har økt. Det er intensive produksjoner som har hatt den største økningen, med kylling på topp. Kyllingproduksjonen er konsentrert til få enheter og stor omløpshastighet, med store muligheter for effektivisering. Den foregår også stort sett i bestemte deler av landet, noe som gir korte transportavstander til slakteri. Motsatsen, storfekjøtt, har en helt annen produksjonsstruktur, med mange og spredte enheter, lang produksjonstid og i hovedsak kopling til melkeproduksjon. Økt og lønnsom produksjon av storfekjøtt i Norge er ikke enkelt. Men det er fortsatt dyr produksjon, og produksjonskapasiteten er begrenset. Dette er blant annet reflektert i økt import av storfekjøtt, mens det er svært lite import av kylling. Svineproduksjonen inntar en mellomposisjon.

Strukturen i foredlingsindustrien spiller også en rolle. Norge har generelt en ganske konsentrert foredlingsindustri. Den største, Nortura, er eid av landbrukskooperasjonen. Industrien er sterkt orientert mot produksjon av store volumer av standardprodukter. En stor andel selges som bearbeidede, ferdigpakkede produkter, særlig farsevarer som pølser og kjøttdeig, og med konkurranse på pris.

En kartlegging av norsk matreklame på fjernsyn, i aviser og reklamebrosjyrer viser at kjøtt står i en særstilling. Dagligvarekjedene bruker billig kjøtt for å lokke kunder til butikken. Kjøtt inngår gjerne i større salgskampanjer hvor kjente TV-personligheter eller mateksperter brukes aktivt. Denne markedsføringen har bidratt både til å holde prisene nede og samtidig sørget for at kjøtt nytes på nye måter og til mange ulike anledninger. Det er sterk priskonkurranse både mellom ulike dagligvarekjeder og mellom kjedene og kjøttindustrien.

Ut fra dette kan det synes som det er tunge prosesser på tilbudssiden som legger til rette for økt kjøttforbruk og samtidig en forbrukerkultur som setter pris på den økte tilgjengeligheten av lettvinte produkter. Billige standard ferdigvarer som pølser synes å passe godt med en ikke-elitistisk matkultur orientert mot enkelhet snarere enn kvalitet og distinksjon.

Politisk styring for eller mot økt kjøttforbruk?

Selv om matbransjen spiller en viktig rolle i å øke tilbudet og presse prisene på kjøtt, har landbrukspolitikken en avgjørende betydning for hva og hvor mye kjøtt som produseres og tilbys i det norske markedet. Den norske kjøttproduksjonen er i utgangspunktet beskyttet av høye tollmurer. I tillegg mottar særlig storfeproduksjon høye subsidier. Slik har det vært siden 1970-tallet. Men på 1990-tallet skjedde det en dreining av politikken. En stortingsproposisjon om landbrukspolitikken som ble behandlet i Stortinget i 1993, hadde to uttalte mål: å fremme bærekraftig produksjon og forbruk av mat og å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Norsk landbruk skulle stå bedre rustet til å møte økt internasjonal konkurranse (dette var før EU-avstemningen i 1994). Et viktig grep var å senke prisene på korn og kraftfôr. Konsekvensene av denne politikken er tydelige i form av en markant økning i de kraftforbaserte produksjonene: kylling og svin. Dessuten har det vært en betydelig endring i fôrgrunnlaget for storfe, vekk fra beite og bruk av lokale ressurser over mot (billig) importert kraftfôr. Denne politikken har bidratt til en mer ressurskrevende matproduksjon og betydelige utslipp av klimagasser.

Med skiftende flertall i Stortinget, har myndighetenes strategi etter denne omleggingen vært å kople vern av norsk landbruk til økt produksjon av kjøtt. Det kan stilles spørsmålstegn ved hvor vellykket denne strategien har vært. I de seinere årene har det vært en økning i importen av kjøtt samtidig som lønnsomheten har falt, spesielt i storfekjøttsektoren. Økt produksjon basert på billig kraftfor og med fokus på priskonkurranse passer best for bransjer med intensiv drift, særlig kylling, som heller ikke er bundet opp av en desentralisert produksjonsstruktur. Her kan en møte redusert pris per kilo med å intensivere driften.

I 2013 lanserte Landbruks- og matdepartementet en ny strategi for å bedre forholdene for storfekjøtt. Strategien innebar å øke antallet husdyr, bedre prisene og øke kjøttkvaliteten og utvalget av produkter. Denne politikken kom i forlengelsen av en tidligere stortingsmelding i 2009 om jordbrukets påvirkning på klimaendringer. Selv om FNs klimapanel (IPCC) hadde rettet oppmerksomhet mot landbruket som en betydelig kilde til klimautslipp, konkluderte denne stortingsmeldingen med at dagens norske landbruk representerer løsninger på klimaendringene, snarere enn å være en del av problemet. I følge den nye landbrukspolitiske strategien står norsk landbruk i en nøkkelposisjon med hensyn til å møte økt etterspørsel etter mat som følge av befolkningsvekst og endrede forbrukerpreferanser (sic). Dette, heter det, kombinert med mulighetene for en internasjonal matvarekrise, betyr at produksjonen av norsk kjøtt må økes snarere enn reduseres. Samlet sett har denne politikken bidratt til å øke det norske landbrukets avhengighet av import, og problemene knyttet til forbruk av ikke-fornybare ressurser og utslipp av klimagasser forsterkes. Miljøverndepartementet har tatt opp klimabetydningen av rødt kjøtt (storfe og sau), og helsemyndighetene er bekymret for helsekonsekvensene. Men landbruksmyndighetenes argumenter ser ut til å ha seiret.

Noen sluttkommentarer

Det er bred enighet internasjonalt om at redusert kjøttforbruk er viktig for å håndtere klima- og miljøproblemer og står sentralt i diskusjonen om å sikre verdens matforsyninger. Det støttes av en rekke fagfolk og organisasjoner også i Norge, samt av miljø- og helsemyndigheter. Men forbruket i Norge, som allerede er på europeisk nivå, fortsetter å øke.

Få protesterer i offentligheten, der kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien får dominere. Kjøttets klima- og miljøpåvirkninger forblir usynlig i den politiske debatten. Det manglende engasjementet kan også henge sammen med måten man diskuterer matforbruk på, der en kommersiell ordbruk dominerer. Økt kjøttproduksjon trengs for «å møte forbrukernes økte etterspørsel», altså at dette har med en slags uuttømmelig kjøtthunger å gjøre. Få er klar over hvor mye kjøttforbruket har økt.

Vi har funnet at forbruksøkningen i stor grad er resultat av bestemte politiske beslutninger og tiltak. Økt kjøttforbruk gjennom lave priser har blitt løsningen i norsk landbrukspolitikk. Dyreholdet har blitt mye mer intensivt, med kyllingbransjen som den store vinneren, mens storfeholdet strever med å henge med. Industrien har satset på billige standardprodukter som pølser og pålegg. Dagligvarekjedene bruker kjøtt aktivt i sin markedsføring i konkurransen seg imellom. Dette er prosesser som ligner mye på det vi har sett i mange andre land, med USA som et slags «foregangsland».

Dagens miljø- (og helse-)politikk er basert på at såkalt grønn vekst og økt miljø-bevissthet blant forbrukere skal føre til endring. Samtidig motarbeides dette altså aktivt av andre politiske tiltak. Kjøttforbruk er bare ett av mange eksempler som viser hvordan miljøspørsmål «låses inne» på grunn av motstand fra sterke aktører og manglende politisk vilje til å ta i bruk effektive tiltak. I tilfellet med kjøtt er det i den offentlige debatten skapt en usikkerhet både rundt årsakene til problemene og løsningene på disse til tross for at dagens kjøttforbruk utvetydig bidrar både til helse og miljøproblemer. Når dette i liten grad kommuniseres i offentligheten, usynliggjøres og bagatelliseres problemene. Dette gir et svært dårlig grunnlag for mobilisering av vanlige folk i retning av mindre kjøttforbruk.

Det hadde ikke vært så vanskelig å redusere forbruket. Det hadde bare vært å øke prisene. Ikke som en avgift, men for å dekke produksjonskostnadene ved et mer bærekraftig og dyrevennlig husdyrhold og sunnere varer fra industrien. Folk kan motiveres til å endre spisevaner – det har skjedd før. Men det trengs god informasjon om hva som er bra for dem selv, miljø og samfunn, vel å merke sammen med andre tiltak.

Figur 1. Beregnet engrosforbruk av kjøtt for noen husdyrslag. Millioner kg. Kilde: NILF 2014

– Svaret ligger ikke i ytterkantene, kapitalisme eller sosialisme. Vi kan like gjerne finne det i folkedypet.

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010). Se presentasjon av Roys forfatterskap og politiske virke, artikkelen før dette essayet, av Tore Linné Eriksen. Essayet er oversatt av Anne Minken.

Trickledown revolution¹ heter Arundhati Roys essay fra 2010. Det ble første gang publisert i det indiske nettmagasinet Outlook.

I de tidlige morgentimene 2. juli 2010, i de dype skogene i Adilabad skjøt statspolitiet i Andra Pradesh en mann i brystet. Mannen het Chemkuri Rajkumar, og han var kjent blant kameratene sine som Azad. Azad var medlem av politbyrået i det forbudte partiet Indias kommunistparti (Maoistene). Partiet hadde oppnevnt ham som sjefsforhandler i de kommende fredsforhandlingene med Indias regjering. Hvorfor skjøt politiet ham på nært hold, og hvorfor etterlot de ham med brennemerker på brystet som viser at han ble skutt på den måten? De kunne jo så lett ha skjult sporene sine. Var det en feil eller lå det et budskap i dette? De drepte enda en person samme morgen. Det var den unge journalisten Hemchandra Pandey, som reiste sammen med Azad. Hvorfor drepte de han? Var det for å forsikre seg om at det ikke var noe levende øyenvitne som kunne fortelle historien? Eller ble det bare sånn? Det var krig og det var et tidlig stadium i fredsforhandlingene. Når den ene siden henretter den andre sidens sendemann, er det rimelig å tro at de som skjøt, ikke ønsket fred. Det ser virkelig ut som om Azad ble drept fordi noen bestemte at det var for risikabelt å la ham få leve. Det er mulig at denne beslutningen vil vise seg å være et alvorlig feilgrep. Ikke bare fordi Azad var den han var, men på grunn av det politiske klimaet i dagens India.

***

Noen dager etter at jeg hadde tatt avskjed med kameratene og reist ut av Dandakaranyaskogen, trasket jeg den kjedelige, men velkjente veien til Jantar Mantar på Parliament Street i New Delhi. Jantar Mantar er et gammelt observatorium bygget i 1710 av maharajaen av Raipur, Sawai Jai Singh den 2. På den tida var det et vitenskapelig underverk som ble brukt til å beregne tida, spå om været og studere planetene. I dag er det en turistattraksjon som ikke er så voldsomt populær. Samtidig fungerer det som Delhis lille utstillingsvindu for demokrati.

I noen år har alle protester som ikke er støttet av politiske partier eller religiøse organisasjoner, vært forbudt i Delhi. Båtklubben på Rajpath hvor det tidligere var store, historiske demonstrasjoner som kunne vare i dagevis, er stengt for politisk aktivitet nå, og bare åpen for utflukter, ballongselgere og båtturer. På India Gate er det bare tillatt med lysvaker og middelklasseprotester, som for eksempel aksjonen «Rettferdighet for Jessica». Jessica var en modell som ble myrdet i en bar i Delhi av en gangster med politiske forbindelser. Deler av byen er sperret i henhold seksjon 144, en gammel lov fra 1800-tallet som forbyr ansamlinger på offentlig sted av mer enn fem personer med et felles ulovlig mål. Loven ble vedtatt av britene i 1861 for å forhindre en gjentakelse av Sepoy-opprøret. I utgangspunktet skulle den bare gjelde i en unntakstilstand, men den har blitt permanent i mange deler av India. Kanskje var det i takknemlighet for lover som denne at vår statsminister i en takketale for en æresgrad i Oxford takket britene for å ha velsignet oss med en rik arv: «Våre domstoler, vårt lovverk, vårt statsapparat og våre politimyndigheter er alt sammen glimrende institusjoner som stammer fra den britisk-indiske administrasjonen, og de har tjent landet vårt godt.»

Jantar Mantar er det eneste stedet i Delhi hvor Seksjon 144 ikke håndheves. Hit kommer det mennesker fra hele landet. De er lei av å bli oversett av det politiske etablissementet og mediene, og de har et desperat håp om å bli hørt. Noen har lagt ut på lange togreiser. Andre, som for eksempel ofrene fra gasskatstrofen i Bhopal, har gått i ukevis hele den lange veien til Delhi. De var ofte nødt til å slåss med hverandre om de beste plassene på det steikende hete (eller iskalde) fortauet, men fram til nå har de fått lov til å slå seg til i Jantar Mantar så lenge de vil – i uker , måneder, ja til og med år. Under skarp overvåking av politiet og sikkerhetsstyrkene kunne de rigge opp sine falmede shamianas³ og bannere. Fra dette stedet proklamerte de sin tro på demokratiet med opprop, protester og sultestreiker. Herfra prøvd de å marsjere mot Parlamentet, men klarte det aldri. Herfra håpet de.

Men i det siste har demokratiets åpningstid blitt endret. Nå gjelder demokratiet bare i arbeidstida 9–17. Ikke noe ut over det. Ingen overnatting. Det spiller ingen rolle hvor langt folk har reist eller om de har noe sted å bo i Delhi. Hvis de ikke forlater stedet før kl 18, blir de jaget bort med makt. Om nødvendig av politiet, og i verste fall med batonger og vannkanoner. Disse nye reglene ble innført for at Samveldelekene som ble holdt i Delhi i 2010, skulle kunne avvikles problemfritt. Men ingen tror at reglene vil bli endret når lekene er over. Kanskje passer det bra at det vi har igjen av demokrati ofres for et arrangement som ble innstiftet for å hylle det britiske imperiet. Kanskje er det bare rett og riktig at 40 000 mennesker får hjemmene sine rasert og blir jaget ut av byen. Eller at høyesterett tar levebrødet fra hundretusener av gateselgere sånn at kjøpesentre kan ta over forretningene. Eller at titusener av tiggere blir tvangsflyttet ut av byen samtidig som hundretusener av galeislaver blir fraktet inn for å bygge veibroer, metrotunneller, svømmeanlegg med olympisk standard, oppvarmings-stadioner og luksusinnkvartering for idrettsmennene. Det gamle imperiet finnes kanskje ikke mer, men det er tydelig at vår tradisjon for servilitet har blitt alt for lønnsom til at vi kan kvitte oss med den. Jeg var på Jantar Mantar fordi tusen hjemløse fortausboere fra byer over hele landet hadde samlet seg for å kreve noen få, grunnleggende rettigheter: Retten til et sted å bo, retten til mat (rasjoneringskort)⁴ og retten til et liv (beskyttelse mot politiets overgrep og lokale myndigheters kriminelle pengeutpressing).

Det var tidlig vår. Sola var sterk, men fortsatt til å leve med. Det er stygt å måtte si det, men det er sant. Du kunne lukte protesten på temmelig langt hold. Det var den oppsamlede lukta av tusen menneskekropper som var blitt umenneskeliggjort, som i årevis, ja kanskje i hele sitt liv, ikke hadde fått dekket det grunnleggende menneskelige behovet for helse og hygiene (det samme behovet som også dyra har). Kropper som hadde blitt marinert i søpla i storbyene, kropper som hadde bodd ute i all slags vær, som ikke hadde tilgang til reint vann, rein luft, hygiene og helsestell. Ingen del av dette store landet, ingen av de antatt progressive programmene, ikke en eneste institusjon i byene har gjort noe for å bedre disse menneskenes liv. Ikke Jawaharlal Nehrus nasjonale byfornyingsprogram, ikke noe slumutviklingsprogram, ingen jobbgarantier eller velferdsprogram. Ikke engang kloakksystemet. De må drite oppå det. De er skyggemennesker som lever i sprekkene mellom planer og institusjoner. De sover på gata, elsker på gata, føder barn på gata, blir voldtatt på gata, skjærer opp grønnsakene sine, oppdrar barna sine, lever og dør på gata. Hvis film var en kunstform hvor også luktesansen ble tatt i bruk, med andre ord hvis filmer luktet, ville ikke filmer som Slumdog Millionaire ha vunnet Oscar-priser. Stanken av sånn fattigdom går ikke godt sammen med duften av varmt popcorn.

Menneskene som deltok i protesten på Jantar Mantar var ikke engang slumbeboere. De bodde på fortauene. Hvem var de? Hvor kom de fra? De var flyktninger skapt av Indias økonomiske suksess. Mennesker som skvalper rundt som giftig avfall i en industriprosess som har gått berserk. Representanter for mer enn 60 millioner mennesker som har blitt tvunget vekk av den bunnløse fattigdommen på landsbygda, av langsom utsulting, av oversvømmelser og tørke (i mange tilfeller menneskeskapt), av gruver, stålverk og aluminiumssmelteverk, av motorveier med opptil åtte felt, av de 3300 store damanleggene som er bygd etter at India ble selvstendig, og nå av de nye økonomiske sonene. De er en del av de 830 millioner indere som må leve på mindre enn 20 rupi per dag, de som sulter mens millioner av tonn matkorn blir spist av rotter i regjeringens kornlagre eller brent opp. Fordi det er billigere å brenne mat enn å dele den ut til fattige mennesker. De er foreldrene til de titalls millionene av feilernærte barn i landet vårt, til de to millionene barn som hvert år dør før de fyller fem. De er millionene som inngår i lenkegjengene som blir fraktet fra by til by for å bygge det nye India. Er det dette som kalles å «nyte fruktene av den moderne utviklinga»?

Hva tenker de disse menneskene om en regjering som ikke har noe problem med å bruke ni milliarder dollar av offentlige midler (2000 prosent mer enn det opprinnelige an-slaget) for et to uker langt overdådig idretts-arrangement som mange utenlandske idrettsutøvere ikke vil delta på fordi de er redde for terrorisme, denguefeber og New Delhis nye antibiotikaresistente superbakterie? Et arrangement som den engelske dronningen selv, Samveldets formelle overhode, ikke kunne tenke seg å arrangere, ikke engang i sine mest uansvarlige drømmer. Hva tenker de om det faktum at mesteparten av milliardene har blitt stjålet og saltet vekk av politikere og arrangører. Ikke særlig mye, tror jeg. For mennesker som lever på mindre enn 20 rupi per dag, blir sånne summer mer som science fiction. Sannsynligvis tenker de ikke på at det er deres penger. Det er derfor korrupte indiske politikere aldri har problemer med å komme til makta, de bruker penger som de har stjålet til å kjøpe velgere. (Og etterpå later de som de er opprørt når de spør hvorfor ikke maoistene stiller til valg?)

Mens jeg sto der i den tette mengden på en lys og vakker dag, tenkte jeg på alle kampene folk i dette landet har vært nødt til å kjempe. Mot store demninger i Narmadadalen, Polavaram, Arunachal Pradesh, mot gruver i Orissa, Chhattisgarh og Jharkand; adivasienes kamp mot politiet i Lalgarh⁵, mot at jorda de dyrket ble overtatt av industrivirksomhet og økonomiske soner over hele landet. I hvor mange år (og på hvor mange forskjellige måter) har folk kjempet for å forhindre dette? Jeg tenkte på Maase, Narmada, Roopi, Nity, Mangtu, Madhav, Saroja, Raju, Gudsa Usendi og kamerat Kamala (min unge livvakt i den tida jeg var sammen med maoistene i jungelen), alle med geværet slengt over skulderen. Jeg tenkte på den store og ærverdige skogen jeg nettopp hadde vandret i og de rytmiske slagene fra adivasitrommene ved Bhumkal-feiringen6 i Bastar, som hørtes ut som de heftige pulsslagene til en rasende nasjon.

Men så tenkte jeg på Padma som jeg reiste sammen med til Warangal. Hun er bare i trettiåra, men når hun går i trapper, må hun holde seg i rekkverket og dra kroppen opp. Hun ble arrestert en knapp uke etter at hun hadde gjennomgått en blindtarmsoperasjon.

Hun ble banket opp helt til hun fikk indre blødninger og måtte få flere organer fjernet. Da de knuste knærne hennes, informerte politiet henne på vennlig vis om at det var for å hindre at hun noen gang skulle kunne gå i jungelen igjen. Hun ble løslatt etter å ha sonet en dom på åtte år. Nå driver hun «Amarula Bladhu mitrula»-komiteen , komiteen for slektninger og venner av martyrer. Komiteen henter hjem de døde kroppene til mennesker som politiet hevder er drept i kamp. Padma reiser på kryss og tvers over den nordlige delen av Andra Pradesh. Hun bruker de transportmidlene hun kan finne, vanligvis en traktor, og frakter de døde hjem til ektefeller og slektninger som er for fattige til å reise og hente hjem kroppene til sine kjære.

Utholdenheten, klokskapen og motet hos dem som har slåss i mange år, i tiår for forandring og bare et snev av rettferdighet, er helt ekstraordinær. Om folk slåss for å knuse den indiske staten eller mot store damanlegg, eller om de bare slåss mot et spesielt stålverk eller en gruve eller en økonomisk sone, så er det sentrale at de slåss for sin verdighet, for retten til å leve og lukte som et menneske. For dem lukter fruktene av den moderne utviklingen som dødt kveg på motorveien, derfor slåss de.

På 64-årsdagen for Indias uavhengighet klatret statsminister Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks på det Røde fortet. Der holdt han en tale som var blottet for følelser og isnende banal. Når man lyttet til ham var det få som ville gjette at talen ble holdt til et land som har flere fattige mennesker enn 26 av Afrikas fattigste land tilsammen, til tross for at dette landet har den nest høyeste økonomiske vekstraten i verden.

«Dere har alle sammen bidratt til Indias suksess», sa han. «Det harde arbeidet til våre arbeidere, håndverkere og bønder har brakt landet vårt dit hvor det er i dag … . Vi bygger et nytt India som alle borgere vil ha sin rettmessige andel av, et India med blomstrende økonomisk vekst, hvor alle borgere vil kunne leve sine liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser. Et India hvor alle problemer kan løses med demokratiske midler. Et India hvor de grunnleggende rettighetene til alle mennesker blir sikret.»

Noen ville kalle dette galgenhumor. Han kunne like gjerne holdt tale til det svenske eller det finske folket.

«Brødre og søstre, jeg hilser dere på denne dagen hvor vi minnes vår ærerike historie. Det er blitt litt dyrt å leve, jeg vet det, og dere murrer stadig over matvareprisene, men se heller på det på denne måten: Mer enn 650 millioner av dere arbeider i landbrukssektoren som bønder og landarbeidere, men samlet bidrar dere med mindre av 18 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Så hvilken nytte har vi av dere? Se på IT-sektoren. Den sysselsetter 0,2 prosent og står for fem prosent av BNP. Kan dere konkurrere med det? Det er sant at sysselsettingen ikke har holdt tritt med veksten, men heldigvis er over 60 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt utenfor lønnsarbeidssektoren. 90 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i den uorganiserte sektoren. Det er sant at de bare får arbeid noen måneder i året, men siden vi ikke har noen statistisk kategori som kalles undersyssel-satt, trenger vi ikke å gå nærmere inn på det. Det ville ikke være riktig å klassifisere dem som arbeidsløse. Statistikken forteller at vi har den høyeste spebarns- og mødredødeligheten i verden, Vi bør stå sammen som nasjon og heve oss over dårlige nyheter akkurat nå. Vi kan ta fatt på disse problemene seinere, etter «trickledown-revolusjonen» når helsesektoren har blitt fullstendig privatisert. I mellomtida håper jeg at dere alle sørger for å skaffe dere helseforsikring. Når det gjelder det faktum at tilgangen på matkorn per hode faktisk har gått ned i de siste 20 åra, den perioden hvor vi har hatt høyest økonomisk vekst, så er dette en rein tilfeldighet, tro meg.

Mine felles medborgere, vi bygger et nytt India hvor de hundre rikeste – millionærer og milliardærer – sitter på verdier som utgjør 25 prosent av BNP. Det er alltid mer effektivt å konsentrere rikdommen på færre hender. Dere har alle hørt ordspråket om at for mange kokker fører til mye søl. Vi ønsker at våre kjære milliardærer og våre noen hundre millionærer, deres nære og kjære og deres forbindelser i politikken og i forretningslivet, skal få suksess og leve et liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser hvor de grunnleggende rettighetene blir trygget.

Jeg er klar over at drømmene mine ikke kan gå i oppfyllelse hvis vi bare bruker demokratiske midler. Faktisk har det blitt min overbevisning at virkelig demokrati springer ut av geværløpet. Det er derfor jeg har beordret hæren, politiet, det sentrale reservepolitiet, de sentrale industrielle sikkerhetsstyrkene, grensevaktstyrkene, de væpnede politistyrkene i Uttar Pradesh, det indo-tibetanske grensepolitiet, de væpnede politistyrkene i Vest Bengal (EFR) samt spesialpolitistyrker med navn som Scorpions, Greyhounds og Cobras, til å knuse de villedede opprørene som bryter ut i de mineralrike områdene våre.

Våre eksperimenter med demokrati begynte i Nagaland, Manipur og Kashmir. Jeg trenger ikke å gjenta at Kashmir er en viktig del av India. Vi har sendt mer enn en halv million soldater dit for å bringe demokrati til folket. Ungdommer i Kashmir har i de to siste månedene satt livet på spill ved å trosse portforbudet og kaste stein på politiet. De er Laskar-e-toiba aktivister⁷ som bare ønsker seg en jobb og ikke azadi.⁸ Tragisk nok har seksti av dem mistet livet før vi kunne se nærmere på jobbsøknadene deres. Jeg har nå instruert politiet om at de skal skyte for å skade, men ikke drepe disse villfarne ungdommene.»

I de sju åra Manmohan Singh har vært statsminister, har han likt å bli framstilt som Sonia Gandhis forsiktige og milde underordnede. Det er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra, først som finansminister og seinere som statsminister, har tvunget gjennom en ny økonomisk politikk som har brakt India inn i dagens situasjon. Jeg vil ikke antyde at Manmohan Singh ikke er en underordnet. Men det er ikke sånn at han får alle ordre fra Sonia Gandhi. Ashok Mitra, den tidligere finansministeren i Vest Bengal, har i sin selvbiografi (A Prattlers tale) fortalt historien om hvordan Manmohan Singh kom til makta. I 1991, på et tidspunkt da Indias valutareserver var i ferd med å tømmes, tok Narasimha Rao-regjeringen kontakt med Det internasjonale pengefondet for å få et nødlån. IMF stilte to betingelser. Den første var strukturelle tilpasninger og økonomiske reformer. Den andre var at India måtte få en finansminister etter IMFs ønske. Mannen som IMF pekte på, var Manmohan Singh, skriver Mitra.

Manmohan Singh har i årevis fylt opp regjeringen og statsadministrasjonen med mennesker som er nesten religiøst opptatt av privatisering av alt – vann, elektrisitet, mineraler, landbruk, jord, telekommunikasjon, utdanning, helsestell – samme hvilke konsekvenser det får.

Sonia Gandhi og hennes sønn har en viktig rolle i alt dette. Deres jobb er å styre «Departementet for medfølelse og karisma» og vinne valgene. De tar æren for (og får lov til å ta æren for) beslutninger som ser progressive ut. Men i virkeligheten dreier det seg bare om taktikk og symbolpolitikk. Hensikten er å dempe raseriet i folket og sørge for at den store skuta kan seile videre. Det beste eksempelet på dette er det politiske masse-møtet som ble holdt for at Rajul Gandhi skulle kunne kreve æren for at gruveselskapet Vedantas tillatelse til å åpne bauxitt- gruver i Niyamgiri ble trukket tilbake. I allianse med både lokale og internasjonale aktivister hadde Dongria Kondh-stammen kjempet mot denne gruvevirksomheten i mange år. På massemøtet proklamerte Rahul Gandhi seg som «en soldat for stammefolket». Han nevnte ikke at politikken til partiet hans er basert på masseforflytninger av stamme-folk. Eller at annenhver ås med bauxitt i nabolaget har blitt omgjort til et gruveinferno, mens denne «soldaten for stammefolk» så en annen vei. Det kan være at Rahul Gandhi er en anstendig mann. Men når han går rundt og snakker om todelingen av India – «det rike India» og «det fattige India», som om partiet han representerer ikke har noe å gjøre med dette – så er det en fornærmelse mot alles intelligens, inkludert hans egen.

Det er en arbeidsdeling mellom politikerne. Noen har massebasis og vinner valg, andre er de som faktisk styrer landet. De trenger ikke å vinne valg, enten fordi de er dommere eller ansatte i offentlig administrasjon, eller fordi de får slippe presset med å vinne valg (som vår statsminister). Dette er en effektiv undergraving av demokratisk praksis. Det er feil å tro at Sonia og Rahul Gandhi er i ledelsen av regjeringen. Den virkelige makta er overført til en sammen-svergelse av oligarker – dommere, byråkrater og politikere. De igjen blir holdt i stramme tøyler av noen få store selskaper som eier nesten alt i dette landet. De kan tilhøre forskjellige politiske partier og iscenesette store show hvor de later som om de er politiske rivaler, men det er bare et spill for galleriet. Den eneste virkelige rivaliseringen er konkurransen mellom de store selskapene. P. Chidambaram er et erfarent og ledende medlem av denne gjengen. Noen sier at han er så godt likt av opposisjonen at han vil fortsette som innenriksminister selv om Kongresspartiet taper neste valg. Det er kanskje like greit. Han kan trenge noen år til på taburetten for å sluttføre oppgaven han har fått. Men det spiller ingen rolle om han blir sittende eller må gå. Verktøyet er allerede ferdig støpt.

Chidambaram beskrev sin oppgave i et foredrag han holdt på sitt gamle universitet, Harvard, i oktober 2007. Foredraget hadde tittelen «Stakkars rike land. Utviklingens utfordringer». Han kalte de tre tiåra etter uavhengigheten for «de tapte åra» og utbredte seg begeistret om veksten i BNP som økte fra 6,9 prosent i 2002 til 9,4 prosent i 2007. Jeg synes at det han sa, er så viktig at jeg vil plage dere med litt av hans sjarmløse prosa:

«I et demokrati skulle man tro at utfordringene knyttet til utvikling vil bli mindre når økonomien er inne i en periode med høy vekst. Men i virkeligheten er det motsatt. Demokrati – eller riktigere de demokratiske institusjonene og arven etter den sosialistiske perioden, har faktisk skapt flere problemer for den økonomisk utviklingen. La meg forklare det ved hjelp av noen eksempler. Indias mineralressurser omfatter kull (vi har de fjerde største kullreservene i verden), jernmalm, mangan, mica (phyllosilikater), bauxitt, titanmalm, krom, diamanter, naturgass, olje og kalkstein. Sunn fornuft tilsier at vi bør utvinne disse ressursene raskt og effektivt. Det krever mye kapital, effektive organisasjoner og et politisk klima som gir spillerom for markedskreftene. Men i gruvesektoren foreligger ingen av disse forutsetningene i dag. Lovverket er foreldet og parlamentet har bare så vidt klart å flikke litt på det. Våre anstrengelser for å tiltrekke oss private investeringer til prospektering og utvinning har stort sett slått feil. Og i mellomtida er gruvesektoren bastet og bundet i hendene på regjeringer på delstatsnivå. Grupper som – helt legitimt – vil bevare skogen, miljøet eller stammefolk, motsetter seg enhver endring av status quo. Vi har også politiske partier som mener at staten bør ha monopol på gruvedrift og motsetter seg private investeringer på ideologisk grunnlag. De får støtte fra de etablerte fagforeningene, og bak fagforeningene, enten de vet det eller ikke, står en mafia. Resultatet er at investeringene er lave, og gruvesektoren vokser i lusefart og virker som en brems på økonomien. Jeg skal gi dere et annet eksempel. For å utvikle industri trengs det store arealer. Mineralbasert industri som stål og aluminium krever omfattende landområder til utvinning, prosessering og produksjon. Infrastrukturprosjekter som flyplasser, havner, damanlegg og elektrisitetsverk trenger også veldig store landområder for å kunne sikre vei- og togtransport og nødvendige leverandør- og støttefunksjoner. Inntil nå har regjeringene kunnet sikre seg slike områder ved å utøve sin ekspropriasjonsrett. Det eneste som måtte ordnes, var adekvat kompensasjon. Nå er situasjonen forandret. Det melder seg nye interessegrupper i ethvert prosjekt, og kravene deres må behandles. Vi må nå vurdere spørsmål som miljømessige virkninger, begrunnelser for ekspropriering, kompensasjoner for tap av rettigheter, billighetserstatninger og gjenbosetting for folk som må flytte, alternative bolig- og jordbruksområder og jobber for alle berørte familier … .»

Å la markedskreftene utvinne ressursene raskt og effektivt, det er det koloniherrene gjorde, det Spania og Nord-Amerika gjorde mot Sør-Amerika, det Europa gjorde (og fortsetter å gjøre i Afrika), det er det apartheidregimet gjorde i Sør-Afrika, og det marionettdiktatorer i små land gjør for å utpine folket sitt. Det er en oppskrift for vekst og utvikling. Men den gjelder for noen andre. Det er en gammel, gammel, gammel historie – må vi virkelig gjenta den? Nå da det har blitt delt ut gruvelisenser med en fart som du vil forbinde med et opphørssalg, og skurkene har håvet inn milliarder av dollar, nå da gruve-selskapene har forurenset elver, sprengt vekk delstatsgrenser, rasert økosystemer og utløst borgerkrig, ser vi for fullt følgene av hva denne sammensvergelsen har satt i gang. Som en gammel klagesang over raserte landskaper og de fattiges døde kropper.

Merk med hvilken beklagelse ministeren snakker om demokrati og de forpliktelsene det innebærer: «Demokrati – eller snarere demokratiets institusjoner – og arven fra den sosialistiske perioden har ført til økende problemer for utviklingen.» Han følger opp med et sett av standard løgner om kompensasjon, rehabilitering og jobber. Hva slags kompensasjon? Hva slags ekspropriasjonsrett? Hva slags miljørehabilitering? Og hva med én ny jobb for hver familie? Seksti år av industrialisering i India har skapt jobber for seks prosent av arbeidsstyrken. Han snakker om å være «forpliktet» til å gi «begrunnelser» for «ekspropriasjon». Et medlem av regjeringen vet sikkert at å ekspropriere stammefolks områder (og det er der mesteparten av mineralene er) og gi dem til private gruveselskaper er ulovlig og strider mot Indias konstitusjon i henhold til Panchayat loven (utvidelsen til Scheduled areas) også kalt PESA som ble vedtatt i 1996.¹⁰ Det er en lov som tok sikte på å rette opp noe av urettferdigheten mot stammefolkene i den indiske konstitusjonen da den ble vedtatt i 1950. Den overstyrer alle andre lover som kan komme i konflikt med den. Det er en lov som tar utgangspunkt i den stadige økende marginaliseringen av stammefolk og tar sikte på å endre maktbalansen radikalt. Som lovgivning er den unik fordi den ser på lokalsamfunnet – kollektivet ­– som en juridisk enhet og gir stammefolk som bor i stammeområder, retten til selvstyre. I henhold til PESA er det ikke mulig å tvangsekspropriere stamme-folkenes landområder med noen slags juridiske begrunnelser. Så ironisk nok er det sånn at de som kalles «maoister» (og det inkluderer alle som slåss for landområdene sine), faktisk er de som slåss for å bevare konstitusjonen. Mens regjeringen gjør sitt beste for å ødelegge den.

Mellom 2008 og 2009 ga departementet for Panchayati Raj (landbyadministrasjon) to forskere i oppdrag å skrive et kapitel i en rapport om lokal landsbyadministrasjon. Kapittelet fikk tittelen «PESA, venstre-ekstremisme og styresett. Bekymringer og utfordringer i Indias stammeområder». Forfatterne er Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury. Her er noen utdrag:

«Loven av 1894 om ekspropriasjon av jord (the Aquistion act) har fram til nå ikke blitt justert for å bringes i samsvar med PESA. Denne loven fra kolonitida blir nå i stort omfang misbrukt til tvangsekspropriering både av individuelt og kollektivt eide landområder som blir overført til privat industrivirksomhet. I mange tilfeller er delstatsregjeringenes framgangsmåte først å undertegne omfattende intensjonsavtaler med store selskaper og så gå videre ved å anvende loven av 1894 (The Aquistion act), tilsynelatende for å sikre landområder for statseid industri. Men deretter blir jorda ganske enkelt lagt ut på leasing til det private selskapet. Dette er en parodisk omgåelse av formuleringen «overtakelse for offentlig formål» som er det loven foreskriver … .

Det er tilfeller hvor formelle protester, vedtatt av gram sabhas¹¹, har blitt destruert og erstattet med falske dokumenter.

Og hva verre er, når det har blitt oppdaget og dokumentert at statsansatte har drevet med sånt, har delstatsmyndighetene ikke fulgt opp saka.

Budskapet er klart og tydelig. Det er snusk og hemmelighold på mange nivåer i disse avtalene.

Salg av stammefolks jord til personer som ikke er stammefolk, er i henhold til grunnlovens kap. 5 forbudt i alle disse delstatene. Men overføringene av jorda fortsetter og i post-liberaliserings æraen skjer det stadig mer åpenlyst. De viktigste formene for slik overføring er bruk av rein svindel, ikke-registrerte overføringer på grunnlag av muntlige avtaler, juks med faktagrunnlaget og formålet med overføringen, okkupasjon av stammeområder, overføringer gjennom ulovlige ekteskap, tvilsomme søksmål, feilaktige opplysninger fra landmålingen, ekspropriasjon og utkastelser under påskudd av å skulle utnytte skogområdene til tømmerdrift. Ja, til og med velferdsutvikling har blitt brukt som påskudd.»

I konklusjonen sier de: «Intensjonsavtaler som blir inngått mellom delstatsregjeringer og industriselskaper, inkludert gruveselskaper, bør kontrolleres i full offentlighet, med gram sabhaene som en sentral part i slike undersøkelser.»

Ja, her har vi det – ikke brysomme aktivister, ikke maoistene, men en regjeringsrapport som anbefaler at intensjonsavtalene med gruveselskapene blir revurdert. Så hva gjør regjeringen med dette dokumentet? Hva er svaret? Statsministeren la fram rapporten 24. april 2010 i en høytidelig seremoni. Modig av ham, tenker du kanskje. Det var bare det at dette kapittelet ikke var med, det var rett og slett kuttet ut.

For femti år siden, bare ett år før han ble drept, skrev Che Guevara: «Når undertrykkerne klarer å holde seg ved makta i strid med lovene som de selv har innført. Da må vi si at freden er brutt.»

Ja, det er sant. I 2009 sa Manmohan Singh i en tale i parlamentet: «Hvis venstreekstremismen fortsetter å vokse i områder hvor vi har mineralressurser, vil investeringsklimaet helt sikkert bli påvirket.» Det var en skjult krigserklæring.

(La meg få komme med en liten digresjon her. Jeg vil fortelle en kort historie om en annen sikh. Bhagat Singh var en populær revolusjonær og marxist. I det siste bønneskriftet han sendte til guvernøren i Punjab før han ble hengt av den britiske regjeringen i 1931, skrev han: «La oss erklære at det virkelig er krigstilstand og at det vil være det så lenge som Indias hardt arbeidende masser og naturressursene blir utnyttet av en håndfull parasitter. Det kan være reint britiske kapitalister eller en blanding av briter og indere, eller også reint indiske. Det betyr ingenting.»)

Mange av kampene som finner sted i India i dag, dreier seg bare om at folk krever sine grunnlovsfestede rettigheter. Men Indias regjering føler seg ikke lenger forpliktet av den indiske konstitusjonen, som jo skal være det legale og moralske rammeverket for vårt demokrati. Grunnloven er et fornuftig og velformulert progressivt dokument slik konstitusjoner pleier å være. Men de fornuftige formuleringene blir ikke brukt til å beskytte folket. Det er stikk motsatt. De blir brukt som en spikerklubbe til å slå ned dem som protesterer mot at staten bruker stadig mer vold mot sitt eget folk under påskudd av å arbeide for det felles beste. I en artikkel i Outlook (3.5. 2010) svingte B.G. Verghese svingt spikerklubba i et forsvar for staten og de store aksjeselskapene. «Maoistene vil forsvinne, det demokratiske India og grunnloven vil bestå. Men det vil ta tid, og det vil bli smertefullt.» Azad svarte på dette (Outlook 19.7.2010), og det var det siste han skrev før han ble myrdet:

«I hvilken del av India kan vi si at konstitusjonen består, Mr. Verghese? I Dantewada, Bijapur, Kanker, Narayanpur, Rajnandgaon? I Jharkhand, Orissa? I Lalgarh, Jangalmahal? I Kashmir-dalen? Manipur? Hvor gjemte din grunnlov seg i 25 år etterat tusenvis av sikher ble massakrert? Da tusener av muslimer ble meiet ned? Når hundre tusen bønder ble presset til å begå selvmord? Når tusener blir myrdet av statsstøttede Salwa Judum gjenger?¹² Når adivasi kvinner blir utsatt for gjengvoldtekt? Når folk blir bortført av uniformerte livvakter? Din grunnlov er et stykke papir som betyr mindre enn toalettpapir for det store flertallet av det indiske folket.»

Da Azad ble drept, forsøkte flere mediakommentatorer å glatte over forbrytelsen ved å forvrenge det han skrev. De beskyldte ham for å ha kalt den indiske konstitusjonen for et stykke dopapir.

Hvis regjeringen ikke vil respektere grunnloven, så bør vi kanskje kreve en endring i selve åpningsparagrafen: Formuleringen «Vi, Indias folk, har besluttet at India skal være en selvstendig, sosialistisk, sekulær og demokratisk republikk» kan erstattes med «Vi, de øverste kastene og klassene i India har besluttet at India skal være en hinduistisk satellittstat tilpasset de store selskapene».

Opprøret på den indiske landsbygda, spesielt i stammeområdene, er en radikal utfordring, ikke bare for den indiske staten, men også for motstandsbevegelsene. Opprøret får oss til å stille spørsmålstegn ved de allmenne ideene om hva som utgjør framgang og utvikling, ja faktisk ved sivilisasjonsbegrepet i seg sjøl. Det reiser grunnleggende spørsmål både ved etikken og effektiviteten til ulike motstandsstrategier. Ja, disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt stilt rolig og vedvarende, år etter år, på hundre forskjellige måter, av motstandsbevegelser som Chhattisgarh Mukti Morcha, Koel Karo og Gandhamardhan-aksjonene¹³ og hundrevis av andre folkelige bevegelser. Spørsmålet ble stilt mest inngående og kanskje tydeligst av Narmada Bachao Andolan, protestbevegelsen mot de store demningsanleggene i Narmadadalen. Det eneste svaret den indiske regjeringen har kommet med, er undertrykkelse, falskspill og en form for tåkelegging som bare kan komme av en total mangel på respekt for vanlige mennesker. Og hva verre er, regjeringen bare fortsatte som før, med enda mer tvangsflytting og tvangsekspropriasjon av jord til det kom til et punkt hvor det var bygd opp så mye raseri blant folk at det ikke lenger lot seg stoppe. I dag har de fattigste menneskene i verden klart å stoppe noen av de største og rikeste selskapene i verden. Det er en enormt stor seier!

De som gjør opprør, er klar over at landet deres er i unntakstilstand. De vet godt at de, sammen med folk i Kashmir, Manipur, Nagaland og Assam, har blitt fratatt sentrale borgerrettigheter ved hjelp av lover som for eksempel Unlawful Activities Prevention Act (UAPA)¹⁴ og delstaten Chhattisgarhs særlov for offentlig sikkerhet (CSPSA). Disse lovene kriminaliserer enhver form for opposisjon i ord og handling. Ja, til og med intensjoner blir kriminalisert.

Perioden med unntakstilstand var brutal, men folk kunne fortsatt drømme om bedre tider, om rettferdighet. Da Indira Gandhi erklærte unntakstilstand ved midnatt 25. juni 1975, var det for å knuse en begynnende revolusjon. Naxalitt-opprøret i Bengal var på det nærmeste knust. Men millioner av mennesker sluttet opp om Jayaprakash Narayans¹⁵ parole ‘Sampoorna Kranti’ (total revolusjon). Drivkraften for urolighetene var kravet om at jorda skal tilhøre dem som dyrker den. (Det var sånn den gangen også, det er ikke noe forskjell på det. Det var nødvendig med en revolusjon for å få til omfordelinga av jorda, selv om omfordeling av jord faktisk er ett av de styrende prinsippene i Grunnloven.)

35 år seinere er situasjonen dramatisk forandret. Den store og vidunderlige ideen, rettferdighet, har blitt redusert til å bety menneskerettigheter. Likhet er nå en utopisk fantasi. Ordet har mer eller mindre blitt kastet ut av ordforrådet vårt. De fattige har blitt presset opp mot veggen. Revolusjonære partier har blitt tvunget til å skru ned målsetningene sine – fra å kjempe for jord til de jordløse til å kjempe for folks rett til å beholde de få jordstykkene de har. Den eneste formen for omfordeling av jord som er aktuell nå, ser ut til å være ran av jorda til de fattige og omfordeling til de rike til deres jordbanker som går under navn av SEZs (Special Economic Zones). De jordløse (for det meste dalitter), de arbeidsløse, slumbefolkningen og arbeiderklassen i byene blir nærmest ikke regnet med lenger. På steder som Lalgarh i Vest-Bengal er det eneste folk ber om, at politiet og regjeringen lar dem være i fred. Adivasi-organisasjonen pcapa (Folkets komite mot politibrutalitet)¹⁶ startet med ett enkelt krav: At politisjefen skulle komme til Lalgarh for å be om unnskyldning for politiets overgrep mot landsbybefolkningen. Det ble oppfattet som absurd. (Hvordan kunne halvnakne ville forvente at en av delstatsregjeringens embetsmenn skulle be dem om unnskyldning?) Da satte folk opp barrikader i landsbyene for å hindre politiet i å komme inn. Politiet trappet opp voldshandlingene. Folk svarte med raseri. Nå etter to år og mange grusomme voldtekter, drap og politiovergrep¹⁷, er det full krig. Pcpa har blitt stemplet som en maoistorganisasjon. Lederne er kastet i fengsel eller skutt. (En liknende skjebne har rammet Chasi Mulya Adivasi Sangh i Narayanpatna i Orissa og Visthappen Virodhi Ekta Manch i Potka i Jharkhand.) Mennesker som en gang drømte om rettferdighet og likeverd, som våget å kreve jord til de jordløse, krever nå bare en unnskyldning fra politiet for at de har blitt banket opp og lemlestet. Er dette framskritt?

Under unntakstilstanden ble det sagt at når Indira Gandhi ba pressen om å ligge litt lavere, så la den seg ned og krabbet. Men selv da hendte det at riksavisene i protest mot sensuren trykket blanke felter i stedet for lederartikler. (Ironi over all ironi, en av disse trossige redaktørene var B.G. Verghese).

Denne gangen, under den ikke-erklærte unntakstilstanden, er det ikke mye rom for trossig motstand fordi mediene faktisk er regjeringen. Ingen, unntatt de store selskapene som kontrollerer mediene, kan fortelle regjeringen hva den skal gjøre. Ledende politikere, regjeringsmedlemmer og offiserer i sikkerhetsstyrkene konkurrerer om å få vise seg fram på TV og trygler Arnab Goswami¹⁸ eller Barkha Dutt¹⁹ om å få avbryte dagens messe. Flere TV-kanaler og aviser deltar åpenlyst i kommandosentralen og desinformasjonskampanjen til Operation Green Hunt.²⁰ En historie om maoistenes milliardindustrier ble trykket ordrett i mange forskjellige aviser, men med forskjellige journalister oppgitt i byline.²¹

Nesten alle aviser og TV-kanaler kjørte historier som ga pcpa²² (også omtalt som maoistene) skylda for den forferdelige togulykken i nærheten av Jhargram i Vest-Bengal i mai 2010. Ulykken krevde 140 menneskeliv. To av de hovedmistenkte har blitt skutt av politiet i såkalte «sammenstøt», men årsakene til ulykken er ennå ikke klarlagt. Press Trust of India kom ut med flere usanne historier, som ble lydig gjengitt av Indian Express, deriblant en om hvordan maoister lemlestet likene til politimenn de hadde drept. (Dementiet som kom fra politiet selv, ble trykket i frimerkestørrelse, godt gjemt på midtsidene.) Det var også flere identiske intervjuer (alle kalt eksklusive) med en kvinnelig geriljaleder som fortalte at hun var blitt voldtatt av maoistledere en rekke ganger. Hun skulle angivelig nettopp ha klart å rømme ut av skogen og maoistenes klør for å fortelle verden sin historie. Nå har det kommet fram at hun hadde sittet i varetekt hos politiet i flere måneder.

Historiene om grusomheter som skriker mot oss fra TV-skjermene, er laget for å lure oss og få oss til å tenke: «Ja stammefolkene har blitt dårlig behandlet og har hatt det vondt; ja, de trenger utvikling; ja, det er regjeringens feil, men akkurat nå er det krise, Vi må først bli kvitt maoistene og gjøre landet trygt, deretter kan vi hjelpe stammefolkene.»

Ettersom krigen skjerpes, har de militære, på sin helt spesielle måte, kunngjort at de også vil styre hodene våre. I juni 2010 offentliggjor to operasjonsdoktriner: Den ene var en felles doktrine for luft- og bakkeoperasjoner. Den andre var en doktrine om militære psykologiske operasjoner som «beskriver en planlagt prosess for å spre et budskap til en utvalgt målgruppe, for å få fram informasjon som kan føre til ønskede holdninger og atferd som kan påvirke landets politiske og militære måloppnåelse … . Doktrinen gir også retningslinjer for aktiviteter knyttet til opinionsstyring i ikke-konvensjonelle militæroperasjoner, særlig under forhold hvor det er nødvendig å bringe en villedet befolkning tilbake til fellesskapet.» Pressemeldingen slo videre fast at «doktrinen om militære psykologiske operasjoner er et policy-, planleggings- og implementeringsdokument som tar sikte på å skape et godt arbeidsklima for hæren ved å bruke tilgjengelige medier og deres tjenester til hærens fordel».

En måned seinere ble det holdt et møte for regjeringssjefene i delstater som var berørt av naxalittkonflikten²³. Her ble det fattet beslutning om opptrapping av krigen. 36 bataljoner fra Indias reservestyrker ble plusset på de 105 bataljonene og de 16 000 spesialpolitimennene (væpnede sivilister som var hyret inn for å fungere som politi). Innenriksministeren lovte å ansette 1,75 millioner nye politimenn i løpet av de kommende fem åra. (Det er en god modell for en sysselsettingsgaranti: Ansett halve befolkninga for å skyte den andre halvparten. Du kan bare stokke om på forholdstallene om du vil.)

To dager seinere oppfordret hærsjefen sine ledende offiserer «til å forberede seg mentalt på å delta i kampen mot naxalittene … . Det kan bli om seks måneder eller om et år eller to, men hvis vi fortsatt skal være et relevant redskap for staten, må vi ta på oss de oppgavene nasjonen vil vi skal utføre.»

I august rapporterte avisene om at planene om å bruke flyvåpenet igjen, var aktuelle. «Det indiske flyvåpenet kan skyte i selvforsvar i anti-maoist-operasjoner», skrev Hindustan Times. «Klarsignalet har blitt gitt, men under strenge begrensninger. Det er ikke tillatt å bruke raketter og heller ikke de integrerte helikoptermaskingeværene, og vi kan bare skyte hvis vi selv blir beskutt. Men vi har montert maskingevær på siden av helikoptrene. Disse kan opereres av våre Garuds (kommandosoldater i det indiske flyvåpenet).» Det er en lettelse. Ingen integrerte maskingevær, bare sånne som er montert på sida av helikopteret.

Kanskje «om seks måneder eller om et år eller to», det er omtrent så lang tid det vil ta for brigadehovedkvarteret i Bilaspur og flybasen i Rajnandgaon å gjøre seg klare. Kanskje vil regjeringen da med en storslått gest av demokratisk sinnelag bøye seg for den folkelige vreden og trekke tilbake AFSPA (Loven om særlige fullmakter til hæren). Denne loven gjelder for Manipur, Nagaland, Assam og Kashmir og gir underoffiserer rett til å drepe på mistanke. Så snart applausen legger seg og feiringene dabber av, vil AFSPA bli gjeninnført i revidert form i henhold til retningslinjene i Jeevan Reddy-rapporten. (Den kommer til å høres mer human ut, men være mer dødelig). Så kan den få gyldighet over hele landet, men under et nytt navn. Kanskje vil det gi Hæren den straffefriheten den trenger for å kunne gjøre det «nasjonen» vil ha utført – å bli satt inn mot de fattigste av de fattige som kjemper for å overleve.

Kanskje det er sånn kamerat Kamala kommer til å dø, når hun prøver å skyte ned et tungt armert angrepshelikopter eller et militært treningsjetfly med pistolen sin, eller kanskje hun har avansert til en AK-47 eller et lett maskingevær stjålet fra et av regjeringens våpenlagre eller fra en drept politimann.

Kanskje mediene som står til tjeneste, vil ha ordnet opp i oppfatningene til dem som fortsatt er «villedet», slik at de kan motta nyheten om hennes død med rolig sinn.

Så her er den indiske staten i all sin demokratiske prakt, villig til å plyndre, utsulte, beleire og nå sette inn flyvåpenet i «selvforsvar» mot sine fattigste innbyggere. Selvforsvar. Å ja, Operation Green Hunt er en selvforsvarsaksjon regjeringen driver for å gi de fattige tilbake den jorda som har blitt stjålet fra dem av store kommunistkorporasjoner.

Når regjeringen bruker et tilbud om fredsforhandlinger til å dra opp fisk fra dypet og drepe dem når de kommer til overflata, er det da noen framtid for fredsforhandlingene? Er begge sider genuint interessert i fred og rettferdighet? Folk spør: Er maoistene virkelig interessert i fred? Er det noe vi kan tilby maoistene innafor det nåværende systemet som vil føre til at de gir slipp på målet om å knuse den indiske staten? Svaret på det er sjølsagt nei. Maoistene tror ikke at dagens system kan gi rettferdighet. Saken er at stadig flere mennesker er i ferd med å bli enige med dem. Hvis vi hadde levd i et samfunn som var genuint demokratisk, et samfunn hvor vanlige mennesker i det minste kunne håpe på rettferdighet, da ville maoistene bare ha vært en liten og marginalisert gruppe av militante aktivister, med svært liten folkelig appell.

En annen påstand er at maoistene ønsker seg en våpenhvile for å skaffe seg et pusterom sånn at de kan omgruppere seg og konsolidere stillingen sin. I et intervu i avisen The Hindu (14. april 2010) uttalte Azad seg overraskende åpenhjertig om dette: «Det trengs ikke mye sunt folkevett for å forstå at begge parter vil utnytte en våpenhvile til å styrke seg.» Han forklarte videre at en våpenhvile ville gi et pusterom for vanlige mennesker som var fanget i krigssonen.

Regjeringen, derimot, trenger denne krigen. (Les næringslivsavisene så vil du se hvor desperat de trenger krigen.) Den internasjonale kapitalen puster regjeringen i nakken. Den er nødt til å levere, og det må skje fort. For å forhindre at maska faller, må regjeringen fortsette å tilby forhandlinger med den ene hånda og undergrave forhandlingene med den andre. Elimineringen av Azad var en viktig seier fordi den kvalte en stemme som etter hvert hørtes farlig fornuftig ut. Så langt, i det minste, har regjeringen lykkes med å avspore fredsforhandlingene

Diskusjonen om fredsforhandlinger kan gjøre noen og enhver kynisk. Det vi må huske på, er at for vanlige mennesker er fraværet av fredsforhandlinger det samme som opptrapping av krigen. I løpet av de siste månedene har regjeringen pøst titusenvis av tungt bevæpnede paramilitære tropper inn i skogen. Maoistene svarte med en serie av aggressive angrep og bakhold. Mer enn 200 politifolk har blitt drept. Likene fortsetter å komme ut av skogen. Nedslaktede politifolk svøpt i Indias flagg, nedslaktede maoister framvist som jakttroféer med håndledd og ankler bundet fast til bambusstokker og med kroppene fulle av kulehull, kropper som ikke lenger ser menneskelige ut, lemlestet i bakholdsangrep, halshogginger og summariske henrettelser. Kroppene som blir brent i skogen, vet vi ingenting om. Krigssonen har blitt avsperret, stengt for aktivister og journalister. Så vi har ingen fullstendige opplysninger om antall døde.

Den 6. april 2010 slo PLGA (Folkets frigjøringsgeriljahær) til med sitt hittil største angrep. Et CRPF-kompani²⁴ i Dantewada ble lokket inn i et bakhold og 76 politimenn ble drept. PLGA gikk ut med en kaldt triumferende seierserklæring. TV-stasjonene utnyttet tragedien for alt den var verdt. Nasjonen ble oppfordret til å fordømme drapene. Mange av oss var ikke villige til det. Ikke fordi vi liker dreping, ikke fordi vi alle sammen er maoister, men fordi vårt syn på Operation Green Hunt er mer komplisert. Vi som nektet å kjøpe aksjer i den raskt voksende fordømmelsesinidustrien, ble stemplet som terroristsympatisører og bilder av oss ble stadig vist på TV som om vi var ettersøkte forbrytere.

Hva var det reservepolitistyrkene egentlig drev med når de patruljerte i landsbyene bevæpnet med 21 AK-47 automatgevær, 38 INSAS-gevær²⁵, sju SLR-geværer²⁶, seks lette maskingevær, en stengun og en 58 mm-bombekaster? Å stille det spørsmålet ble nærmest regnet for landsforræderi.

Noen dager etter angrepet støtte jeg på noen paramilitære kommandosoldater som stod og snakket med en gruppe sjåfører på en parkeringsplass i Delhi. De ventet på at VIPene som de jobbet for, skulle komme ut fra en restaurant, et treningssenter eller et hotell. De uttrykte verken sorg eller patriotisme. Det var enkel regnskapsføring. De satte opp et balanseregnskap. De snakket om hvor mange hundretusener av rupi en må betale i bestikkelser for å få jobb i de paramilitære styrkene og hvordan mange familier må sette seg i dyp gjeld for å kunne betale bestikkelsene. Den gjelda kan aldri bli tilbakebetalt med den usle lønna til en jawan.²⁷ Den eneste metoden for å få betalt gjelda er å gjøre det som politimenn i India gjør: Drive med utpressing og trusler, kreve beskyttelsespenger og bestikkelser og drive med lyssky forretninger. (I tilfellet Dantewada dro de på plyndringstokt til landsbyene og stjal penger og smykker.) Men hvis en politimann dør i tjenesten, sitter familien igjen med den store gjelda. Mennene på parkeringsplassen var sinte på regjeringen og toppledelsen i politiet som tjener seg rike på bestikkelser og deretter på en lettvint måte sender unge menn i døden. De visste at de store erstatningssummene som var utlovet for dem som døde i 6. april-angrepet, bare ble gitt for å dempe virkningen av skandalen. Det ville aldri bli standard praksis for alle politimenn som dør i denne skitne krigen.

Da er det ikke rart at meldingene fra krigssonen forteller at CPRF-styrkene stadig blir mer motvillige til å dra ut på patrulje. Det kommer rapporter om at de jukser med den daglige loggføringa og fyller loggbøkene med falske patruljer. Kanskje de begynner å innse at de bare er fattig khaki-kledd søppel i den rike manns krig. Og det er tusener som vil steppe inn når en av dem er borte.

17. mai 2010 kom et nytt større angrep. Maoistene sprengte en buss i Dantewada og omlag 44 mennesker ble drept. 16 av de døde var offiserer i spesialpolitiet (SPO), med andre ord, medlemmer av den fryktede regjeringsstøttede folkemilitsen Salwa Judum. Resten av de døde var vanlige mennesker, for det meste stammefolk. Maoistene beklaget pliktskyldigst at de hadde drept sivile, men argumentasjonen var farlig lik det forsvaret staten pleier å komme med, nemlig at handlingen bare var et svar på motstanderens overgrep. I forrige måned kidnappet maoistene fire politimenn i Bihar og krevde å få satt fri en del av sine ledere. Da gisseldramaet hadde vart noen dager, drepte de en av de kidnappede, adivasi-politimannen, Lucas Tete. To dager seinere ble de andre tre sluppet fri. Nok en gang hadde maoistene skadet sin egen sak ved å drepe en fange. Det var nok et eksempel på «den revolusjonære voldens» moralske Janusansikt, og sånt må vi vente oss mere av i en krigssone hvor taktikk trumfer moral og gjør verden til et verre sted.

Mange av analytikerne og kommentatorene som var rystet over maoistenes drap på sivile, unnlot å merke seg at akkurat på samme tid som maoistene sprengte bussen i Dandawala, omringet politiet flere landsbyer i Kalinganagar i Orissa og i Balitutha og Potko i Jharkhand. Der skjøt de på tusenvis av mennesker som protesterte mot at jorda deres ble tatt over av Tata-gruppa, av Jindal selskapene og Posco.²⁸ Beleiringen pågår ennå. Politisperringene gjør det umulig å frakte de sårede til sykehus. Videoer på YouTube viser hundrevis av væpnede politifolk fra opprørspolitiet i konfrontasjon med vanlige landsbyfolk, noen av dem er bevæpnet med pil og bue.

Den eneste tjenesten Operation Green Hunt har gjort vanlige folk, er at den har klarlagt vesentlige spørsmål. Selv barna i landsbyene vet at politiet arbeider for «kompaniene», og at Operation Green Hunt ikke er en krig mot maoister, men en krig mot de fattige.

Det er ikke noe smått som foregår. Det vi ser er et demokrati som vender seg mot seg sjøl og prøver å spise sine egne lemmer. Vi ser vantro på at disse lemmene motsetter seg å bli spist.

Av alle de politiske grupperingene som er involvert i opprøret, er ingen mer omstridt enn CPI (maoistene). Den mest opplagte grunnen til det er at partiet konsekvent hevder at væpnet kamp er den eneste veien til revolusjon. En av de grundigste framstillingene av bevegelsen er Sumanta Banerjees bok In the wake of Naxalbari. Boka dokumenterer hvordan naxalittene i den første perioden på nesten tåpelig vis prøvde å få i gang den indiske revolusjonen ved å «tillintetgjøre klassefienden». De trodde at det ville føre til spontane massereisninger. Banerjee beskriver hvilke krumspring CPI var nødt til å foreta for å holde seg på linje med den kinesiske utenrikspolitikken, hvordan naxalismen spredte seg fra delstat til delstat og hvordan den ble nådeløst knust.

Dypt begravd bak både de ortodokse kommunistenes og den liberale intelligentsiaens raseri mot CPI (maoistene) ligger et ubehag som det virker som de også opplever selv, og en underlig, nesten mystisk tendens til å beskytte den indiske staten. Det er som om de blunker når de står overfor en politisk situasjon med et genuint revolusjonært potensiale. De finner påskudd til å se en annen vei. Politiske partier og enkeltpersoner som i løpet av de siste 25 åra aldri har støttet for eksempel Narmada Bachao Andolan²⁹ eller marsjert i solidaritet med noen av de mange fredelige folkevegelsene i landet, har plutselig begynt å tale varmt for ikke-vold og Gandhis satyagraha³⁰. På den andre sida kan nok de som har deltatt i fredelige folkebevegelser, være sterkt uenig med maoistene. De er på vakt mot dem og ganske irritert på dem, men de ser dem som en del av den samme motstandsbevegelsen.

Det er vanskelig å si hvem som misliker maoistene mest, den indiske staten, dens hær av strategiske eksperter og dens nærmest instinktivt høyreorienterte middelklasse eller Communist Party of India (CPI) og Communist Party of India (Marxist) vanligvis kalt CPI (M), og de mange utbrytergruppene som var en del av de opprinnelige marxist-leninistene, eller den liberale venstresida. Diskusjonen begynner med navngivningen. De ortodokse kommunistene tror ikke at maoismen er en «isme» i det hele tatt. Maoistene kaller de parlamentarisk orienterte kommunistene for «sosialfascister» og anklager dem for «økonomisme» og for at de gradvis har droppet målet om revolusjon.

Det er nok få som nå vil forbinde ordet «revolusjonært» med CPI og CPI (M). De har overlevd som store partier av standardtypen fordi de har solgt ut ideologien.

Begge mener at de er det eneste genuint marxistiske partiet. Begge mener at det andre partiet har feiltolket den marxistiske teorien og misforstått historien. Enhver som ikke har medlemskort i noen av organisasjonene, vil kunne se at ingen av dem tar fullstendig feil eller har helt rett i det de sier. Men bitre splittelser, ikke ulikt dem vi finner i religiøse organisasjoner, er en naturlig følge av de strenge kravene om å holde seg til partilinja som gjelder i alle kommunistpartier. Så de dykker ned i et arsenal av fornærmelser som kan føres helt tilbake til den russiske og den kinesiske revolusjonen, til de store debattene mellom Lenin, Trotskij og Stalin og til Maos lille røde, og kaster dem på hverandre. De beskylder hverandre for feilaktig anvendelse av marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som om det skulle være en slags medisinsk salve som ble påført på feil sted. (Mitt tidligere essay «Walking with the Comrades» (Norsk oversettelse kan leses her)  landet rett i skuddlinja for denne debatten, og dermed fikk det sin rimelige del av pussige fornærmelser. De kunne ha fortjent en egen pamflett.)

I tillegg til debattene for og mot parlamentarisk arbeid er uenighetene mellom de forskjellige variantene av kommunisme i India knyttet til om forholdene er modne for revolusjon. Er prærien klar for brannen, slik Mao sa, eller er det fortsatt for fuktig til at en enkelt gnist kan tenne den? Problemet er at India befinner seg i forskjellige århundrer på samme tid, så kanskje prærien, de lange, flate, gressbevokste områdene, ikke er en riktig analogi for Indias sosiale og politiske landskap. Kanskje et kaninhull med fullt av underjordiske tunneler ville være et bedre bilde? Å komme til enighet om timing av revolusjonen er sannsynligvis umulig. Så alle marsjerer i sin egen takt. CPI og CPI(M) har mer eller mindre utsatt revolusjonen til det hinsidige. Charu Majumdar, stifteren av naxalittbevegelsen, mente at revolusjonen burde ha kommet for 30 år siden. Ganapathi, den nåværende lederen for maoistene, mener at revolusjonen vil komme om ca 50 år.

I dag, 40 år etter Naxalbar-opprøret, er den parlamentariske venstresidas hoved-anklage mot maoistene den samme som alltid. De blir beskyldt for å lide av det Lenin kalte «en barnesykdom», for å erstatte masselinje med militarisme og for å ha unnlatt å bygge opp en genuint revolusjonær arbeiderklasse. De har forakt for arbeiderklassen i byene, de er en ideologisk forsteinet bevegelse som bare kan fungere som en frosk på ryggen av de «uskyldige» (les primitive) stammefolkene i jungelen, heter det. Ifølge de ortodokse marxistene har ikke stammefolkene noe revolusjonært potensiale. (Dette er kanskje ikke stedet for å diskutere synspunktet om at folk må bli lønnsarbeidere og slave under et sentralisert industrielt system før de kan bli godkjent som revolusjonære.)

Det er en riktig kritikk at maoistene ikke er særlig relevante for arbeiderklassebevegelsene i byene, for dalitt-bevegelsen og for bønder og landarbeidere utenfor skogsområdene. Det er ikke tvil om at maoistenes militariserte politikk vanskelig kan drives i områder hvor det ikke er mulig å gjemme seg i skogen. Men vi kan også peke på at grunnen til at kommunistpartiene har overlevd som store, etablerte partier er at de har foretatt så drastiske ideologiske kompromisser at det nå er umulig å se forskjell på dem og andre borgerlige politiske partier. Et annet argument er at de mindre fraksjonene som ikke har gjort så store ideologiske kompromisser, har kunnet unngå det fordi de ikke er en trussel for noen.

Uavhengig av deres svakhet eller styrke som borgerlige partier, er det få som vil forbinde ordet «revolusjonær» med CPI og CPI(M). (CPI deltar i noen av kampene mot gruveselskapene i Orissa.) Men selv på de områdene hvor de har valgt å engasjere seg, kan de ikke påberope seg å ha gjort store tjenester for det proletariatet som de hevder å representere. Bortsett fra de tradisjonelle bastionene i Kerala og Vest-Bengal hvor de nå er i ferd med å miste grepet, er de svært lite tilstede i andre deler av landet, by eller landsbygd, sletteland eller skogområder. Fagorganisasjonene deres er kjørt ned i bånn. De har ikke vært i stand til å stoppe det massive tapet av arbeidsplasser og oppløsningen av den regulerte arbeidsstyrken som mekaniseringen og den nye økonomiske politikken har forårsaket. De har ikke vært i stand til å forhindre den systematiske nedbyggingen av arbeidernes rettigheter. De har klart å fjerne seg nesten fullstendig fra adivasi- og dalittgruppene. I Kerala vil nok mange si at de har gjort en bedre jobb enn de andre politiske partiene, men etter at de har «styrt» Vest Bengal i 30 år, er delstaten nærmest ruinert. Volden de slapp løs i Nandigram og Singhur, og nå mot adivasiene i Jangalmahal, vil trolig føre til at de mister makta i noen år. (Men ikke lenger enn den tida det tar for Mamata Banerjee å bevise at folket ikke kan sette sin lit til henne.)³¹

Selv om vi kan sette opp en lang liste over de etablerte kommunistpartienes synder, må det også sies at det ikke er grunn til å feire deres sammenbrudd. I det minste ikke hvis det ikke åpner for en ny, vital og virkelig venstreorientert bevegelse i India.

Maoistene har, både i sin nåværende og tidligere framtredelsesformer, fulgt en helt annen politisk bane.

Omfordeling av jorda, om nødvendig ved bruk av voldelige midler, har alltid vært kjerneområdet i maoistenes politiske aktivitet. På det feltet har de mislykkes fullstendig. Men de militante aksjonene som førte til at tusenvis av deres kadre og også mange vanlige mennesker måtte bøte med livet, har satt søkelyset på den dyptgående strukturelle urettferdigheten i det indiske samfunnet. Fra Telangana-bevegelsens tid (denne bevegelsen var en slags forløper for opprøret i Naxalbar), klarte naxalit-bevegelsen til tross for alle sine feil, å tenne et raseri mot utbyttingen, og i noen av de mest undertrykte samfunnene vokste det fram et ønske om å gjenvinne respekt. I Vest-Bengal førte det til Operasjon Barga (en bargador er en leilending) og i Andra Pradesh ble regjeringene presset til å sette i verk mer begrensede landreformer. Og alt snakket til statsministeren om «ujevn utvikling» og «utnyttelse» av stammeområdene, regjeringens planer om å overføre budsjett-midlene til skogpleie fra departementet direkte til landsbyrådene (gram panchayats) og Plankommisjonens kunngjøring om at den vil avsette 140 millioner rupi til utvikling i stammeområdene, er alt sammen strategier for å dempe «maoist-trusselen». Hvis disse midlene virkelig kommer adivasi-samfunnene til gode og ikke suges opp av mellommenn, så må «trusselen» sannelig få noe av æren for det. Til tross for at maoistene bokstavelig talt nesten ikke er tilstede utenfor skogområdene, så har de en økende sympati og en tilstedeværelse i folks oppfatninger som et parti som står opp for de fattige mot statens hersing og trusler. Hvis Operation Green Hunt etter hvert blir en virkelig krig og ikke bare en «sub-konvensjonell» krig, hvis mange vanlige adivasier blir drept, så kan den sympatien tenne en gnist som kan utvikle seg videre på uventede måter. En av de mest alvorlige anklagene mot maoistene er at lederne deres har en interesse av å holde folk nede i fattigdom og analfabetisme for å kunne beholde grepet over dem. Nå har de arbeidet i områder som Dandakaranya i mer enn 30 år. Hvorfor driver de ikke skoler og helseklinikker der, spør kritikerne. Hvorfor har de ikke bygd opp flomkontroll og mer avansert jordbruk, og hvorfor dør folk fortsatt av malaria og feilernæring? Gode spørsmål. Men de undervurderer hva det vil si å være en forbudt organisasjon. Medlemmer av denne organisasjonen, også leger og lærere, står i fare for å bli skutt rett ned av myndighetene. Det ville være bedre å stille samme spørsmål til Indias regjering som ikke arbeider under sånne begrensninger. Hvorfor er det ikke skoler, sykehus og flomvern i områder hvor det ikke er maoister? Hvorfor lider folk i Chhattisgarh av en form for akutt feilernæring som legene har begynt å kalle ernæringsaids på grunn av virkningen den har på immunsystemet?

I det sensurerte kapittelet i rapporten fra departementet for landsbyadministrasjon skriver Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury (Ingen av dem er tilhengere av maoistene. De kaller partiets ideologi «brutal og kynisk»):

«Så maoistene har en tosidig effekt i PESA-områdene. Med våpnene sine skaper de en viss frykt i administrasjonene på landsby-, blokk-³² og distriktsnivå. Det fører til at landbybefolkningen ikke er like forsvarsløs når beskyttelseslover som PESA³³ blir neglisjert eller brutt. For eksempel kan maoistene advare en talati³⁴ som krever bestikkelser for å gjøre den jobben han er pålagt i henhold til loven om skogrettigheter, en handelsmann som betaler underpris for skogsprodukter, eller en arbeidsgiver som ikke følger bestemmelsene om minstelønn. Partiet har også gjort et stort utviklingsarbeid på landsbygda. Maoistene har organisert dugnadsarbeid for graving av vanningsdammer, oppsamling av regnvann og beskyttelse mot jorderosjon i Dandakaranya-regionen. Landsbyfolket forteller at dette har ført til bedre avlinger og en sikrere tilgang på matvarer.»

Nylig ble det offentliggjort en empirisk analyse av arbeidet NREGA (Den nasjonale planen for en sysselsettingsgaranti på landsbygda)³⁵ har gjort i 200 maoist-influerte områder i Orissa, Chhattisgarh og Jharkhand. Analysen ble trykket i tidsskriftet Economic and Political Weekly. Forfatterne, Kaustav Banerjee og Partha Saha skriver:

«Feltundersøkelsen viste at anklagene om at maoistene har blokkert utviklingsplaner ikke har mye for seg. Faktisk er det slik at Bastar-området ser ut til å gjøre det mye bedre når det gjelder NREGA enn en del andre områder. Dessuten kan arbeidet med lønnsforholda, gjennomføringa av minstelønn, føres tilbake til lønnskampene som maoistene ledet i dette området. Et klart resultat er at lønna for å samle tendu-blader er dobbelt så høy i de fleste maoist-områdene som i andre områder. Maoistene har også oppmuntret til å gjennomføre antikorrupsjonsmøter (forvaltningsrevisjoner), og dette har bidratt til en ny form for demokratisk praksis som hittil har vært ukjent i India.»³⁶

Implisitt i mye av diskusjonene rundt maoistene er den gamle formynderske tendensen til å framstille massene – i dette tilfellet adivasiene – som en mindre begavet horde, kontrollert av ondsinnede utenforstående. En universitetsprofessor, godt kjent som maoist-hater, kalte lederne av maoistpartiet for parasitter som snyltet på fattige adivasier. For å underbygge det sammenliknet han mangelen på utvikling i Dandakaranya med velstandsveksten i Kerala. Etter å ha antydet at alle ledere som ikke var adivasier, var feiginger som gjemte seg i skogen, oppfordret han alle medlemmer av landsbymilitsen og alle geriljasoldater som var adivasier til å overgi seg til et panel av ikke-volds aktivister fra middelklassen (som han selv hadde håndplukket). Han krevde at ledere som ikke var adivasier, skulle tiltales for krigsforbrytelser. Hvorfor ikke-volds tilhengere som ikke er adivasier, er akseptable, mens maoister som ikke er adivasier, ikke er det, sa han ikke noe om. Det er noe urovekkende ved den manglende evnen til å innrømme at vanlige mennesker er i stand til å vurdere en situasjon og gjøre sine egne valg.

I Orissa har ubevæpnede motstandsbevegelser ført en rekke kamper. De er ofte sterkt uenige seg imellom, men likevel har de klart å få til en midlertidig stans i prosjektplanene til noen av de store selskapene – Tata i Kalinganagar, Posco i Jagatsinghpur, Vedanta37 i Niyamgiri. I Bastar har maoistene godt feste og kontrollerer territoriet, men Orissa bruker de nærmest bare som en korridor som troppene kan passere gjennom. Når sikkerhetsstyrkene presser på og trapper opp overgrepene, må det foretas grundige vurderinger for og mot å åpne for at maoistene deltar i kampen. Vil maoistenes væpnede tropper bli værende for å møte den statlige volden som uunngåelig følger etter en «maoistaksjon»? Eller vil de trekke seg tilbake og la ubevæpnede mennesker møte polititerroren aleine? Aktivister og vanlige mennesker som har blitt beskyldt for å være maoister, har allerede blitt fengslet. Mange har blitt drept på blodig vis. Det er en nervøs og ubehagelig drakamp som pågår mellom de ubevæpnede motstandsbevegelsene og CPI (Maoistene). I enkelte tilfeller har maoistpartiet stått for en uansvarlig linje som har ført til grusomme konsekvenser for vanlige mennesker. I 2006 da spenningene mellom dalitter og adivasisamfunn toppet seg, drepte maoistene Laxmanananda Saraswati, lederen for Vishwa Hindu Parishad (VHP), en fascistisk gruppe av misjonærer, som arbeidet blant adivasiene for å få dem «tilbake i Hindu folden». Etter mordet ble rasende medlemmer av Kandha-stammen som ganske nylig hadde blitt omvendt til hinduismen, oppmuntret til å gå til aksjon. Nesten 400 landsbyer ble rystet av anti-kristne voldsaksjoner. 54 kristne daliter ble drept i Panna, mer en 200 kirker brent ned, titusener måtte flykte fra hjemmene sine. Mange lever fortsatt i flyktningleire og kan ikke vende hjem.

Nå brygger det opp til en litt forskjellig, men like farlig situasjon i Narayanpatna og Koraput, distrikter hvor Chasi Mulya Adivasi Sangh (som politiet sier er en maoistisk front) slåss for å få tilbake adivasi-eid jord som er ulovlig beslaglagt av lokale pengeutlånere og brennevinsselgere (mange av dem er dalitter). I disse områdene hersker polititerroren. Hundrevis av adivasier sitter fengslet i Koraput. Og tusenvis gjemmer seg i skogen og tør ikke vende hjem.

Folk som lever i sånne situasjoner, lar seg ikke instruere av en håndfull ideologer som dukker opp ut av det blå og vifter med geværene sine. De strategiske valgene de foretar bygger på mange overveielser: Hvordan har kampene utviklet seg over tid, hva slags voldsbruk risikerer de å møte, hvor presserende er situasjonen og hvordan er landskapet de slåss i? Valget mellom ikke-vold eller maoisme, militant eller fredelig (eller litt av hvert som i Nandigram), er ikke alltid et moralsk eller ideologisk valg. Ganske ofte er det et taktisk valg. For eksempel er Gandhis Satyagraha en form for politisk teater. Hvis satyagraha skal bli virkningsfullt trengs det et sympatisk innstilt publikum, og det har ikke landsbyfolk dypt inne i skogen. Når en gjeng på 800 politifolk sperrer av en landsby i skogen midt på natta og begynner å brenne ned husene og skyte folk, vil det da hjelpe med en sultestreik? (Kan mennesker som sulter gå til sultestreik? Og virker sultestreiker når de ikke kommer på TV?) På samme måte er geriljakrig en taktikk som ikke passer for landsbyer på slettelandet hvor det ikke finnes noen steder å søke dekning.

Heldigvis er folk i stand til å bryte gjennom de ideologiske kategoriene. De kan være ikke-voldsforkjempere i Jantar Mantar, militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene uten å få noen form for identitetskrise. Styrken i Indias opprør er at det er mangfoldig ikke ensrettet.

Siden regjeringen har utvidet definisjonen av «maoist» til å omfatte enhver motstander, er det ikke overraskende at maoistene nå har blitt veldig synlige i nyhetsbildet. Men maoistenes firkanta dogmatisme, deres manglende evne til å tåle uenighet og til å samarbeide med andre politiske grupperinger og aller mest deres enspora strengt militære tankegang, gjør dem for små til å fylle de kjempestore støvlene de nå blir tildelt.

Da jeg møtte kamerat Roopi i skogen, var det første denne teknologi-nerden konfronterte meg med et intervju som ble publisert kort tid etter at maoistene hadde angrepet Rani Bodili, en jenteskole i Dantewada som hadde blitt gjort om til en politileir. Mer enn 50 politimenn og SPO-er ble drept.

Vi var glade for at du ikke fordømte aksjonen, sa hun. Men i det samme intervjuet sa du at hvis maoistene noen gang kom til makta, var du sannsynligvis den første vi ville henge. Hvorfor sa du det? Hvorfor tror du at vi er sånn? Jeg tenkte å begynne med en lang begrunnelse, men vi ble avbrutt. Sannsynligvis ville jeg ha begynt med å snakke om Stalins utrenskninger, hvor millioner av vanlige mennesker og nesten halvparten av de 75 000 offiserene i den røde hær enten ble fengslet eller skutt, og 98 av de 139 sentralkomitemedlemmene ble arrestert. Så ville jeg ha gått videre til å snakke om den høye prisen folk betalte under Det store spranget og Kulturrevolusjonen i Kina, og jeg ville kanskje ha avsluttet med Pedamallapuram-episoden i Andhra Pradesh hvor maoistene i sin tidlige form, People´s War38, drepte landsbyens sarpanch³⁹ og angrep kvinnelige aktivister fordi de ikke fulgte oppfordringen om å boikotte valgene.

For å komme tilbake til spørsmålet: Hvem kan fylle de kjempestore støvlene? Kanskje det verken kan eller bør være bare ett par føtter. Noen ganger ser det ut som om de som har en radikal visjon om en ny og bedre verden, ikke har styrken til å motstå de militære represaliene. Og de som har styrken, mangler visjonen.

Akkurat nå er maoistene den mest militante delen av et bredbånd av motstandsbevegelser som slåss mot et kartell av gruve- og infrastrukturkompanier som prøver å legge under seg adivasi-områder. Men av den grunn kan vi ikke konkludere med at CPI (Maoistene) er et parti som er nytenkende når det gjelder utviklings- og miljøspørsmål. Det ville være å trekke det for langt. (Et betryggende tegn er at partiet har uttalt at det er mot de store vannkraftutbyggingene. Hvis partiet virkelig mener det, vil det i seg sjøl innebære en radikalt ny utviklingsmodell). Men til å være et parti som vanligvis blir oppfattet som en motstander av de store gruveselskapenes herjinger, er maoistenes politikk og praksis temmelig ullen. I mange områder hvor folk slåss mot gruveselskapene er det en utbredt oppfatning at maoistene er villige til å åpne for gruvedrift og gruverelatert infrastrukturvirksomhet bare de får beskyttelsespenger. I intervjuer og uttalelser fra ledende maoister kan det se ut som om tilnærmingen er: «Vi vil gjøre jobben bedre.» De kommer med vage løfter om «miljømessig bærekraftig» gruvedrift, høyere vederlag til lokalsamfunnene, bedre bosettingsopplegg for dem som må flytte og høyere utbetalinger til partshaverne. (Den sittende ministeren for gruver og mineralressurser tenker også langs de samme linjene. I parlamentet lovte han at 26 prosent av «overskuddet» fra gruvedriften skal gå til «utvikling i stammeområdene». Det blir nok en flott fest for grisene i grisetroa.)

Men la oss ta et raskt blikk på det som er det aller mest verdifulle i gruveområdet, nemlig bauxitten som har en verdi på atskillige tusener milliarder dollar. Det finnes ikke noen miljømessig bærekraftig metode for å utvinne bauxitt og produsere aluminium. Det er en sterkt forurensende prosess som de fleste vestlige land har plassert utenfor sine egne områder. For å produsere et tonn aluminium trenger du om lag 60 tonn bauxitt, mer enn tusen tonn vann og en voldsom mengde elektrisk kraft. For å skaffe tilstrekkelig vann og elektrisk kraft trengs det store damanlegg som vi vet ofte fører til enorme ødeleggelser. Og til slutt – det store spørsmålet – hva skal vi med aluminiumen? Hvor havner den? Aluminium er det viktigste materialet som brukes i våpenindustrien, det vil si andre lands våpenindustrier. På bakgrunn av dette: Hva kan være en sunn og «bærekraftig» gruveindustri? La oss tenke oss at maoistene fikk kontrollen over den såkalte røde korridoren, stammeområdet med de store forekomstene av uran, bauxitt, kalkstein, dolomitt, kull, tinn, granitt, marmor. Hvilken politikk ville de føre og hvordan ville de forvalte ressursene? Ville de utvinne mineralene og selge dem på markedet for å skaffe penger i statskassa, bygge infrastruktur og utvide virksomheten? Eller ville de utvinne bare akkurat nok for å dekke folks grunnleggende behov? Hvordan ville partiet definere «grunnleggende behov»? Vil for eksempel atomvåpen være et «grunnleggende behov» i en maoistisk stat?

Hvis vi skal dømme etter det som skjer i Russland og Kina og også i Vietnam, har kommunistiske og kapitalistiske samfunn én ting felles – vi kan kalle det DNA-et i drømmene deres. Etter revolusjonene, etter å ha bygd opp de sosialistiske samfunnene som millioner av bønder og arbeidere måtte ofre livet for, har begge land nå sluppet løs den kapitalistiske økonomien. Også for dem har forbruket blitt målestokken på framskritt. Til denne typen «framskritt» trengs det industri. For å fôre denne industrien trengs det stabil tilgang på råstoffer. Og til det trenger du gruver, damanlegg, herredømme, kolonier, krig. Gamle stormakter visner vekk, og nye vokser fram. Det er den samme gamle historien, bare med forskjellige aktører. De rike landa plyndrer de fattige. I går var det Europa og Amerika, i dag er det India og Kina. I morgen blir det kanskje Afrika? Hvis det blir noen morgendag? Kanskje er det for seint å stille spørsmålet, men håp har lite å gjøre med fornuft.

Kan vi vente at et alternativ til det som ser ut som den visse død for planeten, skal springe ut av den samme tenkinga som har brakt oss ut i uføret? Det virker usannsynlig. Hvis det finnes et alternativ, vil det komme fra grupper og områder som har stått mot kapitalismens og imperialismens herredømme, ikke fra dem som har overtatt mye av den samme tankegangen.

Her i India finnes det fortsatt mye håp, til tross for all vold og grådighet. Hvis noen kan klare det, er det oss. Vi har fortsatt en befolkning som ennå ikke har blitt fullstendig oppslukt av forbrukspresset. Vi har en levende tradisjon fra Gandhis visjoner om bærekraftige samfunn og sjølberging, en tradisjon for sosialistiske og egalitære ideer og sosial rettferdighet. Vi har Ambedkars visjon som utfordrer både Gandhis og sosialistenes visjoner på noen viktige måter.40 Vi har en fabelaktig koalisjon av motstandsbevegelser som både har erfaring, innsikt og visjoner.

Og viktigst av alt India har en adivasibefolkning på nesten hundre millioner. Det er denne delen av folket som fortsatt kan kunsten å leve bærekraftig. Hvis de blir borte, vil de nødvendige ferdighetene for en bærekraftig levemåte bli borte med dem. Kriger som Operation Green Hunt vil få dem til å forsvinne. Så seier for dem som fører disse krigene, inneholder kimen til destruksjon ikke bare for adivasiene, men til syvende og sist for hele menneskeslekten. Det er derfor krigen i det sentrale India er så viktig. Det er derfor vi har et påtrengende behov for reelle samtaler mellom alle politiske grupperinger som er mot krigen. Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser og til å anerkjenne at den ikke kan herske uinnskrenket, den dagen den blir tvunget til å erkjenne at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig. Den dagen kommer forandringen. Hvis det i det hele tatt er noe håp for verden, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene eller i byer med høye bygninger. Håpet lever lavt nede på bakken. Det holder armene rundt de menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene sine fordi de vet at skogene, fjellene og elvene beskytter dem.

For å tenke nytt om vår verden hvor alt har gått så fryktelig galt, vil det første skrittet være å stoppe utryddelsen av dem som tenker annerledes, de som har en tankegang som overskrider både kommunisme og kapitalisme, en tankegang som bygger på en helt annen forståelse av hva som fører til lykke og tilfredshet. For å finne dette filosofiske rommet, er det nødvendig å sette av fysisk rom for dem som det kan se ut som om lever i fortida, men kanskje i virkeligheten er våre veivisere til framtida. For å oppnå dette må vi spørre dem som sitter med makta: Kan dere la vannet være i elvene? Og trærne i skogen? Kan dere la bauxitten forbli i fjellet?

Hvis de svarer at de ikke kan det, så bør de kanskje slutte å preke moral til ofrene for krigene de fører.

Noter:

1. «Trickle-down» er et begrep hentet fra nyklassisk økonomi. På norsk har det blitt oversatt med «nedsildringseffekt». Tanken er at økende inntekter for de rikeste også vil komme de fattige til gode. O.anm.
2. En skurk med uflaks blir kasta i fengsel hvis han stjeler ei gås fra allmenningen, men en større skurk som stjeler allmenningen fra gåsa, går fri. Anonym dikter, England 1821.
   På 64 årsdagen for Indias selvstendighet klatret Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks i det Røde fortet for å holde en tale som var iskaldt banal og helt uten følelser.
   The law locks up the hapless felon
   who steals the goose from off the common,
   but lets the greater felon loose
   who steals the common from the goose.
   (Anonymous, England, 18212)
3. Shamiana er et slags telt. O.Anm.
4. Det dreier seg om en type rasjoneringskort som gir innehaveren rett til å kjøpe mat og brennstoff til subsidierte priser. O.anm. I det siste er demokratiets åpningstid endret. Nå gjelder demokratiet bare i kontortida 9–17. Samme hvor langt du har reist og samme om du har noe sted du kan overnatte: Hvis du ikke forlater stedet før klokka 18, blir du fjernet med makt. Hvis film var en kunstform som også involverte luktesansen, ville aldri Slumdog Millionaire fått Oscar. Stanken av sånn fattigdom går dårlig sammen med duften av varmt popcorn
5. Adivasi er en samlebetegnelse for forskjellige indiske minoritetsgrupper.De regnes ofte som Indias urbefolkning og omtales også som «stammefolk». I 2008 ble store politistyrker satt inn mot adivasiene i Lalgarh. O.anm.
6. Bhumkal-opprøret fant sted i 1910. Det var en opprørsbevegelse mot det britiske koloniherredømmet. Utgangspunktet var lokalbefolkningens kamp for å beholde sine tradisjonelle rettigheter til skogen. O.anm.
7. Laskar-e-taiba. De rettferdiges hær, en islamistisk organisasjon som er forbudt i India og Pakistan . O.anm.
8. Azadi – retten til selvbestemmelse for Kashmir. O.anm.
9. Inntrykket av Manmohan som Sonias forsiktige og milde underordnede er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra har presset igjennom en økonomisk politikk som har brakt oss inn i dette uføret.
10. Loven om landsbystyrer. Indisk lov opererer med to begreper «tribal areas» og «scheduled areas». Tribal areas brukes om områdene nordøst i landet. Områder hvor det bor stammefolk andre steder i landet kalles for «scheduled areas». Noen av kriteriene for at et område skal regnes som en «scheduled area» er at det har en overvekt av stammefolk, et noenlunde samlet territorium og at befolkningens økonomiske status er lav. O.anm.
11. Gram Sabha er et råd hvor alle voksne beboere i en landsby møter. Gram sabha velger representanter til landsbystyret, gram panchayat. O.anm.
12. Salwa judum en miltia som ble etablert for å kjempe mot naxalittene. Militiaen ble støttet og trent av delstatsregjeringen i Chhattisgarh. Etter mange tilfeller av overgrep og menneskerettighetsbrudd ble denne militiaen vedtatt oppløst og forbudt i 2011. O.anm.
13. Chhattisgarh Mukti Morcha (Chhattisgarhs frigjøringsfront) er et politisk parti i delstaten Chhattisgarh. Partiet har særlig markert seg i motstanden mot genmodifisert såkorn. Koel Karo bevegelsen var en motstandsaksjon mot to store damanlegg som ville føre til at landsbyer og viktige stammeområder ble lagt under vann. Prosjektet ble endelig stoppet i 2010 etter 15 års aktiv motstandskamp. Gandhamardan-aksjonene var rettet mot utvinning av bauxitt i Gandharmadan-fjellene i Orissa. O.anm.
14. Loven for å forhindre ulovlige aktiviteter
15. Jayaprakash Narayan (1902-1979), indisk uavhengighetsaktivist sosial reformator og politiker. O.anm.
16. People’s Committee Against Police Atrocities
17. Forfatteren bruker uttrykket «fake encounters» (falske sammenstøt). Termen brukes om politidrap på fengslede eller ubevæpnede. Politiet hevder da å ha skutt i selvforsvar og planter ofte våpen på ofrene. O.Anm.
18. Redaktør og nyhetsanker i TV-kanalen Times now.
19. TV-journalist og kommentator i NDTV.
20. Operation Green Hunt er navnet på den store offensiven mot Naxalittene i 2009–2010.
21. Forfatteren skriver at artikkelen handlet om «the 1,500-crore Maoist industry» 1500 crore er det samme som 1,5 milliarder. O.anm.
22. People´s Committee against Police Atrocity
23. Naxalittene drev gerilja krig blant fattigbønder fra slutten av 1960-tallet. O.anm.
24. Den sentrale reservepolitistyrken.
25. INSAS = Indian small arms system. INSAS-gevær er standardvåpenet i den indiske hæren. O.anm.
26. Selvladende geværer.
27. Jawan= en menig soldat. O.anm.
28. Tata Group er et indisk multinasjonalt holdingselskap. Jindal Steel and Power (JSPL) er et av Indias største selskap innen stål og elektrisk kraft. Posco er et multinasjonalt stålselskap med hovedkvarter i Sør-Korea. O.anm.
29. Narmada Bachao Andolan er en folkebevegelse som består av stammefolk, bønder, miljøvernere og menneskrettsaktivister. Bevegelsen har blant annet brukt sultestreiker som virkemiddel. O.anm.
30. Satyagraha er en form for ikke-voldsmotstand utviklet av Gandhi. O.anm.
31. Mamata Banerjee leder partiet AIMTC som ble stiftet som et utbryterparti fra Kongresspartiet. Hun vant valget Vest-Bengal i 2011 med et overveldende flertall og ble gjenvalgt for en ny femårsperiode i 2016. O.anm.
32. Block er administrasjonsnivået over landsbyen. O.anm.
33. Panchayats (Extension to Scheduled Areas) Act, 1996. Loven skal sikre landsbyrådenes rett til å styre sine naturressurser.O.anm.
34. En offentlig utpekt landsbyadministrator, O.anm.
35. The National Rural Employment Guarantee Scheme.
36. Dette er en form for antikorrupsjonsarbeid på lokalt nivå. Det dreier seg om sjekking av offentlige registre og kontroll av hvorvidt bevilgninger har blitt brukt til formålet. O.anm.

Lokalbefolkningen der må foreta en grundig vurdering. Skal de involvere maoistene i de lokale kampene. Vil maoistenes tropper bli værende og møte de statlige voldshandlingene som uunngåelig følger en «maoist-aksjon».

37 Vedanta Resources er et verdensomspennende selskap som har interesser i sink, bly, sølv, kopper, jernmalm, aluminium, elektrisk kraft og olje og gass. O.anm.

Tendensen til å framstille massene (i dette tilfellet adivasiene) som en gjeng av mindre begava mennesker som er helt ute av stand til å ta egne avgjørelser, ligger implisitt i mye av diskusjonene rundt maoismen.

Folk er i stand til å følge Gandhis ikke-volds-linje i Jantar Mantar, være militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene. Styrken i Indias opprør er mangfoldet, ikke det

ensrettede.

Trickledown

38 People´s War eller Communist Party of India (Marxist–Leninist) People’s War ble stiftet i 1980. Pedamallapuram-episoden fant sted i 1998. O.anm.

39 En sarpanch er en landsbyleder som er valgt av landsbyrådet. O.anm.

Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser, den dagen den forstår at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig, den dagen kommer forandringene.

Hvis det finnes håp, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene. Vi vil finne det nær bakken, rundt menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene.

Trickledown

40 Bhimrao Ramji Ambedkar var inspirator for dalitt-bevegelsen. Han var også en talsmann for kvinnekampen og fagbevegelsen. O.anm.

I samband med Dag Solstads 75-årsdag i sommar sende NRK to timar program med samtaler mellom Solstad og hans forfattarkollega Klaus Hagerup. Solstad ordla seg omtrent slik: – Det var Vietnam-krigen som gjorde meg engasjert, rasande. Og Hagerup gav uttrykk for at han hadde opplevd det like eins. Dei to heldt fram med at dei ikkje lenger er rasande. Dessverre, sa den eine og nikka den andre. Skrivinga held dei to aldrande herrane fram med, men engasjementet høyrer fortida til.

Argentinske Martín Caparrós er noko yngre enn dei to, han er fødd i 1957. Han var også engasjert ungdom og opprørar, dit at han etter militærkuppet i 1976 måtte flykte til Frankrike og Spania, der han har arbeidd som forfattar, journalist og redaktør, altså eit yrkesliv ikkje så ulikt dei to norske. Men ulikt dei er han framleis rasande. Boka Sult, som kom i 2014 og i år på norsk på Cappelen–Damm, er 650 sider med eit nake, rått åtak på den barbariske, menneskefiendtlege kapitalismen som styrer verda og som gjer at kvar åttande av våre medmenneske lever under sveltegrensa. Caparrós prøver ikkje å vere tilbaketrekt observatør med varsame ord og varsame konklusjonar. Han prøver ikkje å vere moderne ironikar som synest det er til å harselere med at verda har gått av hengslene. Og han prøver ikkje å gi synsmåtane ei nøytral innpakning for å vinne lesarar og sympatisørar i eliten. I staden går han rett i strupen på verdas leiande tenking.

Svolt altså. Vår tids stille folkemord, som FNs tidlegare spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, skriv. At i denne verda døyr 25 000 menneske av svolt og sjukdommar som blir forsterka og dødelege på grunn av svolt, kvar einaste dag. At dette skjer i ei verd med vel 7 milliardar innbyggjarar og ei verd som utan problem kunne gi tilstrekkeleg mat til 12 milliardar.

Viss du, leser, tar deg bryet med å lese denne boken, hvis den interesserer deg og du leser den på – la oss si – åtte timer, vil rundt regnet 8000 mennesker ha sultet i hjel i løpet av denne tiden. Hvis du velger å ikke lese den, vil disse menneskene dø like fullt. Du vil sannsynligvis foretrekke å ikke lese denne boken. Jeg ville kanskje ha gjort det samme. Det er vanligvis best å ikke vite hvem de er, eller hvordan eller hvorfor.

Caparrós er for det første reporter, som har reist til fattigstrok i mange land for å finne ut korleis dei svoltne opplever livet og kva for tankar dei gjer seg om det. For det andre er han sakprosaskribent, som har lese rapportar og bøker og formidlar nøktern innsikt. For det tredje er han politisk agitator, som med kombinasjon av klare synsmåtar og litterære effektar bankar inn sine tankar. For det fjerde er han systemkritikar, som leitar ­– og famlar – etter svara på korleis samfunnssystemet kan snuast dit at alle «I som sulten knuget har» skal få sitt daglege brød.

Reporteren

Caparrós sit saman med 30 eller 35 år gamle Aisha, ho veit ikkje alderen så nøye, på ei halmmatte framfor døra til leirhytta hennar i ein landsby i det indre av Niger, i kvelande solsteik og der eit einaste lite tre kastar skugge, og ho fortel om det daglege strevet for å få ein bolle meir hirsegraut, om dei dagane ho lykkast med det og dei dagane ho ikkje kan stille svolten. Han spør: – Viss du kunne be ein trollmann om kva du ville, kva ville du då ønske seg? Ei ku, svarar ho. Ei ku som gir så mykje mjølk at ho kan selje litt av den og kjøpe det ho treng på marknaden. – Men om trollmannen kunne gi deg kva som helst du måtte be om? To kyr, då ville eg aldri vere svolten, er svaret.

Eg som skriv denne bokmeldinga, har lese mange rapportar og reportasjar om fattigdom og svolt, såleis Verdsbankens omfattande Voices of the Poor frå like etter tusenårsskiftet. Dei er ofte prega av skribenten, dei fattige blir lett stakkarsleggjorde, og reportasjane blir så like. Caparrós maktar å gi reportasjane liv og autensitet. Han gjer det fordi han heile tida synleggjer skiljet mellom hans og deira, og fordi han gir dei intervjua så stort rom. Han skildrar på sine måtar miljø og menneske, reiser og observasjonar, og så gjengir han deira ord og deira framstillingar. Slik gjer han dei mange han intervjuar, kanskje hundre menneske og flest kvinner, korkje betre enn dei er eller meir stakkarslege enn dei er. Hans oppgåve er å stille dei rette spørsmåla og å gi att informantane sine svar.

Han rapporterer frå Niger, fleire delstatar i India, Bangladesh, Sør-Sudan, Madagaskar og Argentina (frå kampen om matrestar på avfallsberget utanfor Buenos Aires). I alle desse landa har han leitt seg fram til svoltne og fattige og fortel deira historie. Han gir også ordet til representantar for Leger utan grenser – og for kornbørsen i Chicago.

Sakprosaskribenten

Sult framstår ikkje først og fremst som ei nøktern sakprosabok, men som det også. Caparrós skriv om matmangel globalt og i mange land, om helseforhold og helseskadar av matmangel, om ernæring og kosthald, om Chicagos kornbørs, om transnasjonale selskaps landran og om då sørkoreanske Daewoo Logistics prøvde å få hand om eit areal større enn den samla norske dyrkamarka på Madagaskar og det vart opprør og regjeringskrise.

Blikket er bakover i historia og inn i framtida, med referansar til Tacitus og Bibelen og Malthus og Marx og mange litterære klassikarar, men også med flittig bruk av FAO-rapportar, ernæringsforsking og moderne skjønnlitteratur.

Den som vil sjekke eller supplere, kan sakne notar, men med eit så enormt arsenal av informasjonskjelder ville det fylle opp for mykje og hefte for mykje. Så kan me nøye oss med at heilskapen verkar truverdig, og at det i internettets tidsalder er råd å bruke andre metodar enn sluttnotar for å gå opplysningar etter i saumane.

Agitatoren

Få eller ingen av dei intervjua kjem til å lese boka, skriv Caparrós. Og om dei skulle gjere det, ville dei neppe dele tankane. Dei fleste av dei trur dei lever i naud fordi det er Guds vilje at det skal vere slik. 19-årige, muslimske Rahmani i Baraul i India til dømes med ei sjuk dotter:

– Trur du Gud er sinna på deg, spør Caparrós? – Ja, han er sinna. – Kvifor er han det? – Eg veit ikkje, korleis kan vel eg vite det? – Kva trur du? – Eg vil helst ikkje tenkje på det. Det eg vil, er at dotter mi skal bli frisk.

Caparrós vender seg heller ikkje til politikarar og byråkratar. Det er dei som administrerer dette systemet, og dei fortener forakt framfor argument. Han vender seg til oss me med nokså upassande ord kan kalle den opplyste delen av menneskeheita, vanlege menneske med føresetnader for å forstå og dele hans tankar. Og han hamrar inn med intensitet og gjentakingar, slik dyktige agitatorar ofte gjer:

– Korleis i helvete klarar me? spør han i kursiv og med ei blankline før og ei blank-line etter. Så følgjer beiske faktaopplysningar, og dinest eit noko mindre ufullstendig spørsmål: – Korleis i helvete klarar me å leve med innsikt i? Så kjem fleire og endå beiskare faktaopplysningar, og dinest heile spørsmålet: Korleis i helvete klarar me å leve med innsikt i at dette skjer?

For det har å gjere med eit system og ein ideologi som held innsikt og sjølvstendig tenking unna folk. Men det har også å gjere med at me, verdas milliardar innbyggjarar med føresetnader for å ta tak i og difor løyse problema, ifølgje Caparrós oppfører oss som ynkelege og usjølvstendige menneske som aksepterer å la oss styre av dette umenneskelege systemet i staden for sjølve å ta styringa. Me er i stand til å løyse problemet med at ein milliard menneske lever under sveltegrensa, men me vel i staden å sjå vekk frå det og late som det ikkje vedkjem oss.

Systemkritikaren

Ekspertane i FAO og regjeringar fortel at når folk i Niger eller Bangladesh svelt, er det fordi dei bur i ressursfattige og overbefolka land, fordi dei er kunnskapslause og umoderne eller fordi dei bur så langt frå marknadene. Det er altså deira eiga skuld, eller iallfall ikkje Vestens skuld. Caparrós ser det annleis. Land som Niger og Bangladesh og Vest-Sudan er ikkje ressursfattige. Men dei har vorte haldne nede i kolonitida og blir haldne nede av vår tids nye kolonisering. Verdiane handlar hos andre. Det er som om nokon utanfrå skulle ha sagt til dykk i Norge at me tek oljen, de kan dyrke poteter, som han sa i NRKs Urix i vinter.

For dette er den viktigaste bodskapen i boka: Hovudårsaka til svolten i verda er ikkje naud og ikkje fattigdom, det er rikdommen til mindretalet. Det er utbyttinga, systemet der marknaden og pengane og ikkje folks behov styrer. Difor er ikkje metoden for å avskaffe svolt å auke bistanden, å auke utdanningsnivået eller å erstatte makta til (korrupte) statar med makta til marknaden. Bistanden, om den er aldri så velmeint, er ofte dumping av matoverskot eller kamuflert subsidiering av givarlands næringsliv, og den gjer dei fattige avhengige. Utdanning resulterer ofte i at dei fleste blir utdanna til arbeidsløyse og at dei dyktigaste og mest påkosta emigrerer. Og marknadsmakt er slett ikkje nøytral eller demokratisk makt, det er makt til dei med mykje pengar.

Når vi snakker om menneskerettigheter, pleier vi å tenke på at man ikkje skal settes i fengsel av andre enn de vanlige grunnene, at man ikkje skal bli torturert og drept, at man kan reise fritt og uttrykke seg fritt. Vi pleier ikke å tenke på mat. Retten til å spise er en andre eller tredje rangs rettighet. …

Hver dag er det hundrevis av millioner som ikke kan utøve sin rett til å spise seg mett, og protestene ­– fra de store organisasjonene, fra de små borgerne – er vanligvis spake. Imens, i de diskursproduserende landene, er sulten blitt de andres problem.

Eit døme er tekstilindustrien i Bangladesh. Ein stor del av kvinnene der har arbeid, dei tener ein dollar om dagen, og dei svelt. Svolt er industriherrane sin føresetnad for at kvinnene skal arbeide for ei så låg løn, slik at desse herrane skal få ein ufatteleg profitt og me billige klede.

Kva så? Korleis få til eit anna samfunnssystem? Caparrós er innom spørsmålet ved mange høve. Han diskuterer revolusjonar og opprør som har vore og i liten grad løyst svoltproblemet, Sovjet og Kina til dømes, og han intervjuar representantar for den framveksande agroøkologiske rørsla, men han finn ikkje dei klare svara.

Denne bokmeldaren tykkjer at Caparrós kunne ha gått djupare inn i dette, spesielt i agroøkologisk tenking. Eg synest også at intervjuet med ein av nestorane innanfor denne tenkinga, den indiske Vandana Shiva, er av dei svakaste partia i boka, der han i liten grad har fått med seg skilnadene mellom agronomisk mangfald og monokulturar. Det handlar for det første om at dersom matproduksjonen skal aukast der sveltande menneske bur og dei skal få tilgang til maten, må småbønders innsikt og kunnskapar vere ein sentral del av grunnlaget. Det igjen har å gjere med at matproduksjon er så mangfaldig og ulik i ulike typar natur. Det har også å gjere med at bønder gjennom hundreårs og tusenårs overleverte røynsler med matproduksjon i sin natur har fått innsikt som den agronomiske eliten ofte manglar. Og for det andre handlar det om at berre opprøret nedanfrå fører fram. Dersom samfunnet legg forholda til rette så Aisha kan kjøpe kua si, vil ho eller hennar etterkommarar i neste omgang lettare reflektere over at vanlagnaden ikkje er Guds straff, men resultat av menneskes handlingar.

Men dette er kritikk av mindre omfang av delar av ei bok med viktige kvalitetar, også når det gjeld framtidstenking. Eg som skriv dette, opplever Caparrós diskusjon og leiting etter vegar framover som utfordrande og velskriven. Og nyttig fordi me manglar dei fleste svara.

Sluttord om raseri

Denne bokmeldinga opna på ein måte som kanskje hadde lite med boka å gjere, med ein fjernsynssendt samtale mellom to norske seniorforfattarar. Dei to var samde om at raseri over dette samfunnets elende er ein bra ting, men også om at dei sjølve hadde mista raseriet frå tidlege vaksenår. Caparrós har behalde sitt raseri. – Dette er truleg ei mislykka bok, skriv han, på det viset at bøker flest er mislykka. Og sant nok, når framtidas historikarar skal skrive om verda til no, vil dei berre nemne få bøker som har påverka, Veda-skriftene, Bibelen, Koranen, Om artenes opprinnelse, Det kommunistiske manifestet og nokre til. Men det mislykka har også verdi, og forsøket kan bli mindre mislykka enn det førre, skriv han og bruker eit sitat frå Samuel Beckett som motto: «Try again. Fail again. Fail better.»

Meldinga kan avsluttast med to spørsmål og ei oppmoding til lesaren: Kva er det som gjer at somme har behalde sitt raseri frå tidlege vaksenår og mange mistar det? Og: Er det råd, jamvel for folk som har store delar av livet bak seg, å byggje opp att det sunne raseriet?

Eit forsøksvis svar på det siste spørsmålet kan vere å bruke dei åtte timane til å lese Caparrós bok. Og å reflektere over at på desse åtte timane med lesarens blikk i boksidene døyr rundt rekna 8000 menneske av svolt eller av sjukdommar som har vorte utløyste og forsterka av svolt. I ei verd som burde vere i stand til å sikre at alle innbyggjarar får tilstrekkeleg med mat. Hadde det berre ikkje vore for systemet … .

Olav Randen

Norge har snart nådd et metningspunkt når det gjelder flyktninger. Det er hovedpoenget til Halvor Fjermeros i Rødt! nr. 2 2016.

Riktignok Fjermeros ta imot noen flere kvoteflyktninger, men det gjennomgående poenget i hans innlegg er at Norge ikke må åpne for flere flyktninger. Han stiller seg dermed på feil side i flyktningdebatten ved å gjøre flyktningene til et problem i stedet for å gjøre norsk grensekontroll og regjeringens innstramminger i asylpolitikken til det den norske venstresiden bør samle seg mot.

I samme nummer av tidsskriftet er det en artikkel av AUFer Andreas Tharaldsen som sier:

Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.

Tharaldsen viser til eksempler fra i fjor da folk i Norge reagerte spontant i solidaritet med flyktningene som kom over norskegrensen. Fra Kirkenes til Oslo så vi hvordan folk var handlekraftige og tok imot mennesker på flukt, mens regjeringen virket handlingslammet. I stedet for å se på denne solidaritetsbølgen som en positiv kraft og gå i allianse med Tharaldsen og andre som deler hans frustrasjon, sier Fjermeros seg enig med FrP-minister Sylvi Listhaug i at det er moraliserende og urealistisk å mene at Norge kan ta imot mange flere flyktninger. Ikke bare tar han Listhaug i forsvar, han etterlyser enda flere grensestengsler. Han er misfornøyd med at regjeringen ikke strammer inn også overfor arbeidsinnvandrere, og peker på at de taler med to tunger når de stenger grensen for flyktninger og ikke for arbeidsinnvandring.

Fjermeros mener det finnes et metningspunkt for hvor mange flyktninger et land kan ta imot, og viser til at Tyskland og Sverige har nådd dette punktet. Han skaper dessuten inntrykk av at det er uhåndterlig mange som kan tenkes å søke beskyttelse i Norge. For det første; det finnes ikke noe slikt metningspunkt, like lite som det finnes en grense for solidaritet. For flyktningene er krisen enda verre i dag enn hva den var for et år siden. EU og NATO har gjennom avtalen med Tyrkia vist at selv den største flyktningtragedien etter andre verdenskrig ikke får Europas ledere til en gang å lage sprekker i Festning Europa. De forsterker heller den festningen vi har vist til så ofte i kampen mot norsk EU-medlemsskap og i vår kritikk av Schengenavtalen. Men flyktningene selv klarte å lage noen sprekker i fjor da de brøt seg gjennom grenser. Det utløste to svært ulike responser:

På den ene siden gjorde nasjonalister, nazister i forskjellige avskygninger, rasister og islamofober det de kunne for å skape frykt blant folk flest. På den andre siden hadde man en bølge av ekte solidaritet der folk strømmet til for å hjelpe flyktningene, og også for å bryte ned grensegjerder eller frakte folk ulovlig over grenser. Det er den politiske kampen mellom disse to retningene som avgjør hvor mange Norge, Sverige, Tyskland og andre land er i stand til å ta imot. Det skal ikke være tvil om hvilken side Rødt står på i den kampen.

Så til tallene: I år har kun 1678 søkt asyl i Norge i første halvår. Det er et forsvinnende lite antall av de over 65 millioner flyktningene som finnes i verden i dag. Det er mulig for Norge å ta i mot mange flere. Men situasjonen har forandret seg dramatisk siden i fjor sommer. Regjeringen gikk til angrep på solidaritetsbølgen ved å hause opp panikk og frykt, og fikk med Arbeiderpartiets hjelp vedtatt en rekke alvorlige innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken. I tillegg til Festning Europa har land etter land innført strenge grensekontroller. Det har blitt nesten umulig å ta seg til Norge. I den situasjonen må vi stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit, og at flyktninger hentes inn direkte fra de overfylte leirene.

I to solide innlegg i Rødt! nr 1 og 2 i år gjør Rødts Maria Wasvik helt rett i å avvise endetidsstemningen som er skapt rundt flyktningsituasjonen. Det samme gjelder Rødt-leder Bjørnar Moxnes da han i sommer avviste at flyktningene truer den norske velferdsstaten. SVs Audun Lysbakken fremsto som et tydelig alternativ til panikken da han i valgkampen i fjor forsvarte flyktningenes rett til å komme til Norge. Situasjonen er først og fremst en krise for flyktningene, ikke for Norge eller den norske arbeiderklassen.

Fjermeros bruker mange ord og argumenter for å pakke inn sitt hovedbudskap, som er at han vil ha færrest mulig flyktninger og at han er skeptisk til innvandring. Det er først og fremst trist når personer med lang fartstid på venstresiden velger feil side i et så viktig spørsmål. Når han forsøker å fremstå som om hans argumentasjon har noe med marxisme å gjøre, må det avvises. Fjermeros gjentar behovet for anti-imperialisme som en del av flyktningdebatten. Det er bred enighet i Rødt om behovet for anti-imperialisme, og det å trekke det inn her blir dermed en avsporing. For flyktningene som står ved Norges grenser, må vi si velkommen inn, ikke at løsningen for dem er å vente resultater fra vårt antikrigsarbeid. For marxister er internasjonalisme og bekjempelse av alle former for undertrykking grunnleggende forutsetninger for å klare å jobbe for sosialisme. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i humanistisk moral. Derfor er de som identifiserer seg med det gode, de som vil hjelpe, som viser spontan medmenneskelighet og solidaritet alltid våre naturlige allierte. Men solidaritet for marxister og sosialister er noe mer enn moral. Det er i tillegg basert på en forståelse av at arbeiderklassen ikke har kraft til å endre samfunnet hvis den lar seg splitte av nasjonalisme, eller ved å tro at det tjener én del av arbeiderklassen at en annen del undertrykkes. Det være seg i vår tid grupper som møter rasisme, kvinner utsatt for sexisme – eller mennesker på flukt fra krig og nød.

Den norske velferdsstaten og norsk arbeidsliv er ikke truet verken av flyktninger eller av arbeidsinnvandrere, men av privatisering, liberalisering og angrep på rettig-heter som føres av kapitalister, arbeidsgivere og staten. Hotell- og restaurantstreiken i vår ville ha falt sammen om arbeiderne hadde pekt på arbeidsinnvandrerne som problemet. Det vi så, var en fantastisk demonstrasjon av hvilken kraft som finnes når arbeidere på tvers av nasjonalitet og bakgrunn kan stå sammen som en klasse, slik vi så under fellesstreiken mot endringer i Arbeidsmiljøloven i fjor. Skal flyktninger og arbeidsinnvandrere få tarifflønn og verdige arbeidsforhold, må fagbevegelsen og venstresiden sette dette på dagsorden uten å gjøre ofrene for sosial dumping til syndebukkene, men tvert imot stå sammen med dem.

Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser Fjermeros bort fra dette.

Det er ikke Rødts oppgave å hvile seg på Listhaug eller EU når det gjelder å finne løsninger på flyktningsituasjonen. Vi må i stedet bygge videre på solidaritetsbølgen som ble utløst i fjor, og svare Tharaldsen og andre med et klart alternativ til Listhaugs ekskluderende politikk.

Mariette Lobo
antirastistisk leder i Rødt

I dette nummeret presenterer vi en rekke artikler om India. Om mat, om det politiske India, India og WTO, indisk venstreside – og ikke minst Arundhati Roys politiske essay The Trickledown Revolution. Men først litt fakta, og et kart over.

• 1,2-1,3 milliarder mennesker

• Hindi er offisielt språk (pluss engelsk). 22 anerkjente språk, hvorav 13 språk brukt av mer enn 10 millioner mennesker – flere med eget skriftspråk.

• India ble selvstendig i 1947.

• Føderal stat med 29 delstater, med ulike språk, sosial struktur, politikk og styringssystem. Svært varierende økonomisk utvikling.

• Parlamentarisk demokrati.

• Kongresspartiet (partiet til Gandhi og Nehru) dominerte hele etterkrigstida. Regulert («sosialistisk») økonomi, men ikke likhetsorientert sosial struktur.

• I dag regjerer Bharatiya Janata Party (BJP), med statsminister Narendra Modi. Satsing på utenlandske investeringer og nærhet til store indiske selskaper og økonomisk deregulering kombinert med hindufundamentalisme. Økt satsing på det militære – grensetvister pluss kontroll av egen befolkning.

Satsing på skole og utdanning, fra barnetrinn til universitet, der kasteløse og stammefolk blir kvotert inn. Men fortsatt 35 % analfabetisme blant kvinner, 18 % blant menn.

• En av verdens raskest voksende økonomier (7. plass i verden ). Industri 26 % av økonomien, ca 10 % av sysselsettingen. Landbruk 18 % av økonomien, 49 % av sysselsettingen, 58 % lever av landbruket

90–95 % av jobbene er uten regulær kontrakt, sosialytelser osv. Andelen har økt, lovbeskyttelsen har blitt enda svakere. Voksende lønnsforskjeller mellom de som har regulær ansettelse og de som ikke har det. 18 millioner jobber i slavelignende forhold, mye barnearbeid, begge flest i verden.

• Økende arbeidsmigrasjon mellom stater, til byer og til utlandet. 25 millioner jobber i utlandet, særlig i arabiske land. Familiene blir gjerne tilbake, oftest på landsbygda.

70 % av befolkningen bor på landsbygda (2001).

• Det trengs ca 4 hektar (ha) for å kunne livnære en familie. Bare ca 20 % har over 1 ha jord, 40 % har mindre, mens 40 % av landsbygdsbefolkningen har ikke tilgang til jord i det hele tatt. Men et kolonialt plantasjesystem er lite utbredt, det er heller gamle føydalsystemer som lever videre.

• Småbønder er gjerne avhengige av føydalherrer, pengelånere og mellommenn. Av de mange jordløse lever de fleste av sesong-arbeid i landbruket, ofte med pendling mellom flere distrikter.

• Matproduksjonen øker, men stadig færre kan leve av egenproduserte basisvarer som korn og bønner.

Offisiell fattigdomsgrense (Below Poverty Line – BPL) i India er 32 indiske rupi per dag i byer, 26 rupi på landsbygda. 32 rupi er nå 0,58 US$. Offisielle anslag er at 21 % lever under BPL i byene, 34 % på landet.

De tradisjonelle kommunistpartiene i India har 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner.

Men er det håp for dem? Og finnes det alternativer?

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Praful Bidwai var en av gigantene på den indiske venstresida, både som forfatter, journalist, uavhengig marxist og ihuga aktivist. Med sine enorme kunnskaper spilte han en viktig rolle som folkeopplyser, og i de siste åra var det ikke minst hans pamfletter og bøker om miljø- og klimaspørsmål som fikk betydning både innenfor og utenfor India. Sammen med Achin Vanaik, sto han også bak en rekke publikasjoner om internasjonal politikk, godt forankret i kampen for atomnedrustning. Selv fikk jeg glede å komme nær begge i 2001/2002, da India og Pakistan sto på randen av atomkrig og hindusjåvinistene pisket opp islamofobiske stemninger etter 11. september. (Bill Gates staveprogrammer er for øvrig ukjent med ord som folkeopplyser og islamofobisk.)

23. juni i fjor døde han brått, bare 66 år gammel. Symptomatisk skjedde det under en konferanse i Amsterdam, der han var med i ledelsen av det internasjonale nettverket TransNational Institute. Dermed fikk han ikke være med på den storstilte lanseringa av den boka som var levert til trykking, og som vil bli stående som hans hovedverk og politiske testament.

Lange linjer

The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left* er et usedvanlig rikholdig, ambisiøst og mangfoldig arbeid, som bærer preg av Bidwais sørlige kjennemerke: kombinasjonen av et drivende språk og enorme mengder nyttig kunnskap. Notene og littteraturlista er i seg sjøl ei gullgruve for dem som interesserer seg for India, og i tillegg til langvarige arkivstudier studier trekker forfatteren på utallige intervjuer og egne erfaringer. I tillegg til å være en historisk gjennomgang, byr boka – ubeskjedent – på et manifest for ei ny venstreside som kan komme opp fra dagens hengemyr.

De lange linjene fører leserne tilbake til starten på Communist Party of India (CPI) midt på 1920-tallet, med ei anti-kapitalistisk og anti-imperialisme som alternativ til det langt mer dominerende Kongresspartiet til Gandhi og Nehru. Selv om ledelsen som oftest besto av høykastehinduer, ble partiet nest størst ved det første sjølstendighetsvalget i 1951. Gjennombruddet kom i delstaten Kerala (i dag: 35 millioner innbyggere) i 1957, som ga verdens første folkevalgte kommuniststyre. Ved splittinga i 1964 brøt mer sovjetkritiske – og noe mer Kina-vennlige – utbrytere ut, og deretter er det CPI (Marxist) som har vært overlegent størst. Det er da også disse to partiene som står i sentrum i Bidwais historie, selv om han også er innom en rekke mindre organisasjoner som også stiller til valg. (Rekka av partier med kommunist, marxist, revolusjonær, leninistisk, Rød stjerne osv., i navnet, er uten grenser). Litt skuffende er det at han i liten grad berører CPI (ML), som så dagens lys som en del av det væpnete naxalittopprøret sist på 1960-tallet, og som seinere har gått inn i CPI (Maoists). På denne måten har han lite å fortelle om de grupperingene som i dag kjemper for livet for å forsvare urfolks ressurskamp i skogsområder.*

Sviende kritikk av venstrefronter

En rekke partier har, under ledelse av CPI (M) i en venstrefront, styrt i lange perioder delstatene Kerala og Vest-Bengal. I den siste av dem, med nær 100 millioner, hadde de regjeringsmakt i 34 sammenhengende år fra 1977. Bidwais fortelling er en nedgangshistorie om forspilte muligheter, tilstivnet dogmatikk, opportunistiske ledere og synkende oppslutning. På den nasjonale arena har CPI og CPI (M) aldri hatt noen sterk posisjon, men lå lenge på rundt 10 %. Ved katastrofevalget i 2014, havnet de på under 5 % for første gang. I Vest-Bengal har stemmetallet nesten blitt halvert i løpet av de tiåra, og delstatsvalget i mai i år bekreftet tilbakegangen. Litt bedre er situasjonen i Kerala, der den største av venstrefrontene nå er tilbake i regjeringsposisjon igjen.

Analysen stikker dypt, og er desto mer sviende. Det er tre grunnleggende kriseforklaringer. Den første er at det ikke er utviklet noen egen sosialistisk strategi som er tilpasset indiske forhold, og at det altfor lenge har vært avhengighet av de modellene som havnet i totalhavari i Sovjetunionen og i en slags markedsstalinisme i Kina. Særegne indiske forhold har derfor aldri blitt konfrontert, slik som kastesystemet, undertrykkinga av daliter (tidligere kalt «kasteløse», den ekstremt patriarkalsk-religiøse kvinneforakten og et samfunn hvor det overveiende flertallet lever i et slags uformelt arbeidsforhold, dvs. uten fagorganisering og reguleringer. Som et vedlegg gjennomgår Bidwai dessuten en ganske kronglete debatt om «produksjonsmåter» på en forbilledlig måte, der hans poeng er at kapitalistiske produksjonsforhold er så rotfestet på landsbygda at man ikke kan tale om før-kapitalistiske eller føydale forhold. Dermed blir den kommunistiske forestilling om føydalisme, og dermed alliansemuligheter også med agrarborgerskapet, så håpløs.

Autoritær sentralisme og glideflukt mot høyre

Den andre kriseforklaringa handler mest om partistrukturen, med «demokratisk sentralisme», autoritære (og eldre) menn, mangel på kvinne- og dalitrepresentasjon, fravær av åpen diskusjon og stor mistenk-somhet overfor folkelige bevegelser som ikke så lett lar seg dirigere. (Venstrefronten i Vest-Bengal har aldri hatt under 50 prosent av sine regjeringsmedlemmer fra høykaster.) Dessuten er det et partiapparat som knapt er noe annet enn en parlamentarisk valgmaskin, og som ikke en gang klarer å være dette. En ting er å stille ved valg, noe annet er å unnlate å utvikle tanker om et dypere demokrati og mer folkelig makt nedenfra. Bidwai peker også på mistenksomhet over miljøbevegelser og et ambivalent forhold til feminisme.

Det tredje hovedtema, som særlig belyses gjennom et meget nærgående studie av Vest-Bengal, handler om en ideologisk glideflukt mot høyre, i kombinasjon med korrupsjon og maktarroganse. (Disse to kapitlene er nesten ei bok i seg selv.) Bidwai dokumenter hvordan CPI (M) i praksis har omfavnet nyliberalismen, inkludert lån fra IMF/Verdensbanken på deres betingelser, gitt spillerom for utenlandsk kapital i «skattefrie industrisoner», invitert Wal-Mart til konfrontasjon med de mange småbutikkene og hilst velkommen Cargill som truer småbøndene. Mest grotesk er selvsagt er at delstatsregjeringa i 2006–2008 sendte inn politi- og militærtropper i to områder der folk protesterte mot å bli drevet vekk av bilproduksjon og kjemisk industri. (I Nandigram blei 14 fredelige demonstranter drept.) Ikke uten grunn har dette ført til oppslutning om «utenomparlamentarisk» opposisjon og geriljagrupper både i Vest-Bengal og i Odisha, samtidig som mange tradisjonelle støttespillere vendte partiet ryggen.

Et anti-kapitalistisk manifest

Bidwai øyner ikke noe håp for de tradisjonelle kommunistpartiene, men ser likevel for seg at de – under forutsetning av grundig fornying – kan være med i ei ny venstreside. De har tross alt 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner. Men for Bidwai er utgangspunktet at det i takt med forvitringa i partiene har vokst fram et mangfold av det kan kaller nye bevegelser, og som er forankret i folkelig kamp og mobilisering. Det gis også eksempler på hvordan de i flere tilfeller har oppnådd resultater, slik som retten til informasjon, motstand mot vannprivatisering, bedre arbeidsforhold gjennom streiker og okkupasjon av jord. Arenaene er mange: kamp mot kvinneundertrykking seksualisert vold, mobilisering for dalitrettigheter, motstand mot hindusjåvinisne, opplysningskampanjer mot frihandelsavtaler, aksjoner for kollektivtrafikk, krav om en helt annen miljø og klimapolitikk i et av verdens mest forurensete land, organisering for å beholde adgang til ressurser å leve av, vern om en arbeiderlovgivning som nå uthules, et mer rettferdig helsevesen og kollektiv organisering i uformell sektor.

Så langt nede som den tradisjonelle venstresida befinner seg, mener Bidwai at det ikke er lett å stable på beina et alternativ. Men han ser ingen annen vei enn å forsøke å smelte sammen konkrete dagskrav og langsiktige perspektiver, innenfor ei anti-kapitalistisk ramme – og bidrar sjøl med et fyldig manifest (A People´s Charter) som trekker opp noen hovedlinjer. Dagens hindusjåvinistiske nyliberalisme, sammen med en tettere USA- og Israelallianse og en økonomi som skaper få arbeidsplasser, gjør endringer mer nødvendig enn noen gang. Praful Bidwai sto sjøl sentralt i det gryende arbeidet på å få mange strømninger i alle fall til å starte samtaler, bli bedre kjent med hverandre og legge demper på sin sekterisme. Etter boka hans blei utgitt, har mange av disse initiativene blitt ført videre. Noen kritiske røster har imidlertid innvendt at det må et sterkt parti til for å lede kampen, men heller ikke de veit riktig helt hvor de skal finne det for tida.

* Praful Bidwai: The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left. Noida, Uttar Pradesh: HarperCollins India, 2015, 586 s.

*Her anbefales isteden Arundhati Roy: «På vandring med kameratane – Krig i skogen», Rødt! nr. 4, 2010, http://marxisme.no/arundhati-roy/. For en kritisk tilnærming, se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy – Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4, 2012: 5 – 32.

I en verden med mange dramatiske hendelser som fanger vår umiddelbare oppmerksomhet, kan det virke litt underlig å ofre tid og oppmerksomhet på utviklingen i India nå.

Men det som skjer i dette landet med rundt 1,3 milliarder innbyggere, får ikke bare følger for sitt eget folkehav, men på flere forhold som også angår oss her i lille Norge.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt. var tidligere leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.

1990-åra markerte et skifte i både innenriks- og utenrikspolitikken til India. De måtte nyorientere seg etter Sovjets sammenbrudd, også når det gjaldt den økonomiske politikken, for å tilpasse seg vilkårene til den dominerende markedsliberialismen som nå rådde grunnen verden over.

Det var sosialdemokraten Manmohan Singh fra Kongresspartiet, som da var finansminister, som satte i gang den økonomiske liberaliseringspolitikken i 1991. Først et tiår seinere, da størrelsen på den indiske økonomien var dobla og flere indiske selskaper var på vei ut i verden, begynte indiske stats- og forretningsledere å leke med målsettingen om at India kunne bli en global økonomisk stormakt. Tidsskriftet India Today sitt desembernummer i 2003 hadde store oppslag om framtidige «Global champs». Røde Fane, som Rødt! het da, hadde et ekstranummer, nr 1A 2004, som satte søkelyset på India¹. Leser du det, vil du se at den rivende utviklinga i BNP og inntoget av indiske storselskaper på listen over verdens storselskaper ikke betydde at flertallet av indere fikk nytte av den økonomiske boomen.

Siden 2003 har India fulgt opp en imponerende økonomisk vekst med rundt 8 % økning av BNP per år det neste tiåret, i følge IPRI Journal XIII, nr 2, 2013².

I 2014 hadde India verdens tredje største økonomi målt i BNP per person hvis vi måler i forhold til kjøpekrafta , og den sjuende største i nominell BNP (Wikipedia). Siden 2014–15 har India hatt den største vekstraten i nominell BNP av alle de store økonomiene, i 2015–2016 var den på 7,5 %. Men India er fortsatt langt bak tungvekterne i verdensøkonomien. De er fortsatt i tredje divisjonen (med land som Brasil, Italia, Russland og Canada) og et godt stykke bak andre divisjonen (Tyskland og Japan).

Som jeg kommer tilbake til, har India fortsatt de samme problemene med fordelingen av rikdommen som de hadde i 2003. Men andre faktorer, som at de er en anerkjent atomvåpenmakt, spiller på lag med andre framvoksende makter i BRICS, er i ferd med å inngå økonomisk samarbeidsavtale med Japan, og er blitt en viktig alliert med USA, gjør at ambisjonene om å komme opp i elitedivisjonen nå er det som råder blant makthaverne både politisk og økonomisk. Slik sett opptrer India som en annen global aktør enn de har vært i mesteparten av perioden siden uavhengigheten i 1947.

Bandung og NAM

Ifølge John Ciorciari, i en analyse i Fletcher Forum of World Affaires i 2011 (3) har India helt fra starten av søkt innflytelse og makt langs tre akser:

• Bygge opp landets materielle selvstendige kapasitet økonomisk og militært.

• Fulgt en langsiktig strategi med å bruke multinasjonal institusjoner og svakere staters allianser for å bli bedre hørt enn Indias egen kapasitet tilsier.

• Søkt å plassere seg mellom de eksisterende stormaktene for å vinne fordeler fra den ene eller andre siden ut i fra hva situasjonen tilbyr.

Hvilke akser som har dominert, har skiftet opp gjennom tidene, både ut i fra internasjonale forhold og hvilken utviklingsfase den indiske staten har vært i. Ciorciaris artikkel gir en fyldig og bred oversikt. Jeg skal begrense meg til noen hovedtrekk.

I den første tiden var India materielt sett en svak stat og måtte prioritere å konsolidere seg sjøl, med mindre vekt på global innflytelse. Den politikken Jawaharval Nehru gikk inn for, var å bruke Indias rolle som nylig frigjort nasjon til å få en viktig rolle innenfor den antikoloniale Sør-bevegelsen. De inntok en relativt nøytral posisjon i forhold til stormaktene, holdt på en relativ autonom posisjon for å øke sin diplomatiske og økonomiske styrke ved å fremme interessene til de såkalte utviklingslandene. Banebryteren for dette samarbeidet ble Bandungkonferansen, som fant sted i Bandung i Indonesia i april 1955. Den ble signert av 29 land fra Asia og Afrika som underskrev en 10 punkt erklæring mot kolonialisme og nykolonialisme og forsvar for menneskerettighetene og prinsippene i FNs Charter. (se Wikipedia). India var en av de fem i initiativgruppa. Dette initiativet ble fulgt opp gjennom den såkalte ikkeallierte bevegelsen (engelske betegnelsen NAM) i 1961 og videre etableringen av G-77-gruppen i 1964.

Sovjet-tilnærming

Kina, som nettopp var blitt en uavhengig nasjon, spilte også en betydelig rolle i denne prosessen, og India la vekt på å bygge ned motsetningene mellom Kina og USA. Forholdet til Kina ble mer anstrengt etter krigen mellom de to landene i 1962, og India la større vekt på å bygge opp sin egen militærmakt. Dette brakte dem i et nærmere samarbeid med Sovjet, som skjøt ytterligere fart etter Kinas atombombeprøve i 1965. Konfliktene med Pakistan, som hadde nære bånd både til Kina og USA, førte til at India på 1970-tallet tok skrittet over fra i hovedsak å satse på Sør/NAM-bevegelsen til å inngå en uformell allianse med Sovjet.

Samtidig forsterket India anstrengelsene for å bygge opp sin militære styrke, inkludert utvikle egne atomvåpen. Da de hadde sin første prøvesprengning i 1974, den såkalte «smilende Buddha», forvansket det forholdet til USA enda mer. Med sovjetisk hjelp bygde India opp en hær som dominerte i Sør Asia. Den sto seg mot rivalen Pakistan, men den var fortsatt underlegen i forhold til Kinas og ga ikke India noen stormaktstatus i regionen.

Målet om å oppnå større innflytelse på den globale arenaen ble hemmet av at økonomien stagnerte utover 1970-80-tallet. Den innenlandske økonomien tok til seg mange av de sovjetiske trekkene, med sterkt statlig innflytelse og et omfattende byråkrati. Det siste også forsterka av tradisjonene fra det britiske imperiet. Sjøl om de lente seg mot Sovjet også sikkerhetspolitisk, beholdt de ennå en sterk posisjon innenfor Sør/NAM-bevegelsen. India ble et ledende medlem i G-24-gruppen, som fungerte som et uoffisielt skygge-IMF for utviklingslandene, ifølge Ciorciari³ Bevegelsen for «En ny økonomisk verdensorden» på 1970-80-tallet sprang ut av dette. Mangelen på framgang for dette prosjektet, problemene med utviklingen av den indiske hjemlige økonomien og det kommende sammenbruddet av Sovjetunionen førte til at Kongresspartiet, som tok over makta igjen i 1991, la om kursen både innen- og utenrikspolitisk. Det ble sett på som avgjørende å få framgang på den utenrikspolitiske arenaen å utvikle et sterke fundament for Indias egen økonomi.

Liberalisme og globalisering

Nyorienteringen fra 1991 av ble påskyndet både av de høye oljeprisene etter Golfkrigen i 1991 og av bortfallet av militær støtte fra Sovjet. Å sikre støtte fra IMF, begynne å reparere forholdet til USA, åpne for utenlandsinvesteringer i India og trekke den indiske økonomien inn i den vestlig dominerte verdensøkonomien ble nå viktig pilarer.

Den veksten i BNP som dette førte til, ga India muligheter til å styrke seg militært. De fikk også en økende regional innflytelse i Sør Asia, i forhold til de mindre statene der og gjennom samarbeidsorganet SAARC, som ble opprettet i 1985. Fortsatt hadde de det ene beinet i Sør-bevegelsen, og brukte FN-systemet for å fremme Sør sine krav. Det førte til at de ofte var i opposisjon til den vestlige blokken, sammen med den såkalte «tredje verden»-blokken, også på 1990-tallet. Som under intervensjonene i Irak, Kosovo og Øst Timor. De fulgte også opp sitt atomvåpenprogram, gjennom «Pokhran II testen» i 1998, som førte til sanksjoner fra USA. Men gradvis førte disse styrkemarkeringene til at India fikk større respons i vestlige hovedsteder, ikke minst Washington. USAs relativt nøytrale holdning til Kashmir-krisa med Pakistan i 1999 var et vendepunkt her.

«Sving staten»

Ciorciari3 bruker betegnelse «sving stat» på India etter tusenårsskiftet. For å markere at landet på grunn av sterkere økonomi og militær styrke har bedre muligheter til å forfølge de to siste aksene i sin stormaktstrategi som han mener at India fortsatt følger, uten å binde seg helt opp til en av stormaktene. Det har vært politisk enighet mellom de to store partiene, det opprinnelig sosialdemokratiske Kongresspartiet og det hindunasjonalistiske høyrepartiet Bharatiya Janata Party (BJP) om utenrikspolitikken. BJP kom til makta i 1998 og satt med den fram til 2004. Ved valget i 2014 vant de en knusende seier, etter at Kongress satt ved makta de ti årene mellom.

Finansministeren i 2007, P. Chidambaram, oppsummerte den rådende oppfatninga som «Verden respekterer India på grunn av sin kapasitet som et økonomisk kraftsenter». Landets dynamiske høyteknologisk sektor og entreprenørskap har stimulert investeringer og tiltro til framtidig vekst. At India kom seg helskinnet gjennom Asia-krisen på slutten av 1990-tallet og også kom seg relativt godt gjennom finanskrisa 2007–09, har også styrket landets prestisje.

Men etter årtier med en relativt lukket økonomi, mangler India fortsatt økonomisk tyngde på verdensmarkedet i forhold til sin størrelse. Dets totale utenlandshandel var i 2011 fortsatt mindre enn Taiwans. Infrastrukturen er et hinder for framtidig vekst. Fattigdom og ulikhet er fortsatt hovedutfordringer for stormaktsambisjonene og, ikke minst, et hjemlig problem som også kan true stabiliteten i landet.

Sjøl om militærutgiftene har økt dramatisk, India har en av verdens største hærer, og landet nå er en anerkjent atommakt uten å være sluppet inn i ikkespredningsavtale-klubben, er landets militære styrke liten i forhold til utfordringene de møter i regionen.

Summen av egen militær og økonomisk styrke og at India nå har tettere bånd til USA, samtidig som forholdet til Kina og Japan også er forbedret, ligger bak bruken av uttrykket «sving stat», som en stat som har et viss manøvreringsrom mellom de virkelig store på verdensarenaen. Forholdet til Russland er også forbedret etter 2000, gjennom en strategisk partnerskapsavtale, og Russland er igjen Indias hovedleverandør av våpen, samt at flere samarbeidsprogrammer både på det militære, tekniske og økonomiske feltet er inngått³.

India ble også observatør i Shanghai Cooperation Organization i 2005, som ledes av Kina og Russland, og fokuserer på utviklingsprosjekter i Sentral Asia.

«Sving stat» posisjonen harmonerer med det som var utgangspunktet for Indias utenrikspolitikk fra J. Nehrus tid, med å inngå flersidig internasjonalt samarbeid som fremmet Indias autonomi og integritet. Dette viser seg også gjennom satsingen på internasjonale institusjoner og ved at de fortsatt ser på seg som en ledernasjon for Sør/NAM sine interesser, som i WTO-sammenheng og styringsreglene for IMF og multinasjonale utviklingsbanker. Behovet for endringer i FNs Sikkerhetsråd er en av kjepphestene, som de riktig nok ikke har fått særlig gjennomslag for ennå.

Urealistiske vyer?

I tidsskriftet Aspects of Indias Economy nr 494, utgitt av det Mumbai-baserte Research Unit for Political Economy (RUPE), vurderes Indias muligheter for den videre utviklingen mot en global stormakt noe mer pessimistisk en Ciorciari.

RUPE mener at de øverste sjiktene i Indias klassehierarki, sammen med presse og annen media, ikke ser klasseinteressene innenfor den enkelte nasjon og den påvirkning dette også får for forholdet mellom nasjoner som manifesterer verdensimperialismen i dag. Skildringen av India som en voksende uavhengig makt, som uttrykker dette øvre sjiktets oppfatning og agitasjon for sine egeninteresser, appellerer til nettopp Indias elite og en del av middelklassen.

Denne virkelighetsbeskrivelsen er fullstendig falskt og misledende mener de. I det virkelige samspillet mellom kreftene på den globale arenaen underminerer overklassens higen etter stormaktsposisjonen Indias virkelige nasjonale interesser, dersom vi snakker om interessene til det indiske folket. Det leder bare til forsterket grep fra imperialismen over folkeflertallet.

De begrunner dette gjennom 5 punkter. Jeg har bare plass til et kort resymé her:

1. Indias stormaktskrav anerkjennes fortsatt ikke av verdenssamfunnet. For å nærme seg denne statusen må de lene seg mer og mer mot verdens eneste supermakt, USA. Det bringer India nærmere en konflikt med den mektigere regionale stormakten Kina, som er USAs hovedrival. Det fører til ytterligere tilnærming til USA, med svært farlige strategiske utsikter for det indiske folket.

2. Indias aktive engasjement i ulike internasjonale fora, som talsperson for raskt voksende «tredje verden» land, blir et tveegget sverd. Det gir de indiske lederne et inntrykk av voksende makt, mens de i virkeligheten må opptre som stormaktenes representant for å kaste byrdene over på folkene i alliansene India representerer, og sette nasjonene der opp mot hverandre, som i G-20-gruppen eller i WTO-forhandlinger eller klimakonferanser. Det hemmer den nasjonale produktive kapasiteten til India og andre «tredje verden» land.

3. India tvinges til å delta med styrker i flere og flere internasjonale operasjoner og i å være med i omfattende atom-, romfarts- og rakettforsvars prosjekter. Dette er også hemmende for satsing på innenlandsk produksjon i småskala industri og jordbruk som er viktig for folkeflertallet. .

4. Reetableringer av produksjon til lavkostland og fri flyt for finanskapitalen har innlemma deler av «tredje verden» i den imperialistiske økonomien. Det har svekka den hjemlige økonomien i «tredje verden» landene, som også India, og påskynda plyndring av naturressurser og småbøndenes aktivitet. De indiske «global champs» har styrka sin posisjon og rykket ut på verdensarenaen, på bekostning av det svære baklandet som er vesentlig for økonomien og levekåra til folkeflertallet.

5. En hovedutfordring for Indias overklasse er mangelen på politisk tillit hos et misfornøyd folk. Det er også denne mangelen som er en av faktorene som driver dem til å søke global stormakts status, i håp om at det vil bedre deres interne prestisje. Mens den indiske herskerklassen drømmer om at deres tid nå er inne på verdensarenaen, så øker motstanden og turbulensen blant folkene i India og truer deres drømmer, avslutter RUPE. Braknederlaget for Kongresspartiet i 2014, etter å hatt makten da i 10 år, er et uttrykk for dette. De endte på 44 av de 543 parlamentsmedlemmene, og mistet 162. BJP tok reint flertall med 282 representanter.

RUPE går også videre i å analysere de interne forholdene i Aspects of Indias Economy nr 505 for de som vil følge opp.

Som en merknad til RUPE sin slutning om at den indiske overklassens luftige drømmer om stormaktsambisjon, avslutter jeg med å peke på at de såkalte indiske «global champs» ikke har styrket sin posisjon nevneverdig med sin internasjonalisering siden 2003. Indias største multinasjonale konsern er fortsatt, i følge Forbes 2000⁶, detaljvare-giganten Reliance Industries, som ligger på 121. plass, Den største indiske banken, State Bank of India ligger på 149.plass, så vidt foran NORDEA. Flaggskipet, over mange år, i indisk økonomi, Tata, som nå er delt opp i to hovedselskaper, inntar 278. plassen med Tata Motors, og 385. plassen med Tata Consulting Service. Tata har forøvrig flyttet mye av sin virksomhet ut av India, til Europa og USA, noe som understreker at marsjen mot global innflytelse gjerne fører til at de økonomiske kraftsentraene mister sin nasjonale tilhørighet og lojalitet mot det samfunnet som har båret dem fram.

Noter:

1. Røde Fane 2004 1A, «Indisk bonanza for hvem?»

2. Indian Great Power Aspirations, IPRI Journal XIII, no 2, 2013

3. John Ciorciari i Fletcher Forum of World Affaires, januar 2011

4. Aspects of Indias Economy, nr 49 august 2010

5. Aspects of Indias Economy, nr 50 august 2011 (

6. Forbes 2000 for 2015

Hittil har denne spalta vist til lenker som byr på spennende, dvs. progressive, tekster. Men livet består også av ord som er framført i levende bilder av engasjerende talere. Når høstmørket snart setter inn, finnes det heldigvis alternativer til sløvende tv-medier. Det er nesten ubegrenset hva som finnes ute i saiberspeis, her er bare noen aktuelle tips.

HTTP://www.greeningtherevolution.org/ byr på en 80 minutters dokumentarfilm om kampen for «matrettferdighet», som er fra 2016 og har allerede vunnet en rekke priser. Først og fremst handler den om den kampen som føres mot det kapitalistiske jordbrukssystemet både lokalt og globalt, der vi møter folk som forteller sin historie i Brasil (MST), Mexico (Chiapas), India, Cuba og flere afrikanske land. Dessuten viser den at det finnes alternativer til stordrift, rovdrift og internasjonale bio-pirater. Filmen er gratis, men det er mulig å gi en donasjon på nettet. Sånn kan det gjøres!

HTTPS://www.youtube.com/user/swpTvUk drives i regi at det britiske Socialist Workers Party, som ikke er så stort, men som har i sin midte en rekke av tids fremste marxistiske tenkere og aktivister. I tillegg til at det jevnlig legges ut kortere nyhetsoppslag, intervjuer og taler, er mange av de nyeste bidragene henta fra Marxism 2016 i juli, en slags revolusjonær festival. Hva med å tilbringe en time sammen med Tariq Ali, som analyserer det amerikanske imperiet? Eller lytte til John Bellamy Foster – redaktør i Monthly Review – som foreleser om den globale økologiske krisa? Eller høre Phil Marfleet (se bokmelding om i dette nummeret) opplyse oss om revolusjon og kontrarevolusjon i Egypt? Eller møte Alex Callinicos (redaktør av kvartalstidsskriftet International Socialism, som er tilgjengelig på nett) trekke opp linjene i dagens fase av imperialismen? Eller den israelske historikeren Ilan Pappé med sin gjennomgang av Israel som en apartheidstat?

HTTP://links.org.au/ er nettstedet til et sosialistisk nettverk i Australia, som har et vell av lesestoff. De sto også bak et større stevne i mai år, og flere av de viktigste bidragene ligger nå i sin helhet på nett. Herfra kan bl.a. anbefales Martha Harnecker og Michael A. Lebowitz, som begge tar for seg strategier for sosialisme i det tjueførste århundret. Ikke minst er Lebowitz kjent for leserne av Rødt! gjennom flere artikler og boka Sosialisme skapes ikke i himmelen (2007). Dessuten er det et strålende og informativt bidrag fra Ian Angus, som introduserer boka Facing anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system, som akkurat er kommet på Monthly Review Press. Angus er redaktør for det økososialistiske nettmagasinet Climate og capitalism.

Der utgikk et bud ifra Pentagon:

– I dag skal der innskrives slik og sånn.

Og gutta på desken var lette å be:

«Vi lager ei forside alle kan se

der de går for å handle sitt daglige brød.»

Ja, slik omtrent var det nok sikkert det lød.

Du snakker om godt betalt tidsfordriv;

som US of A's mikrofonstativ!

Ola Bog

Arundhati Roy er ikke ukjent for lesere av Rødt!. Ved sida av flere omtaler av hennes bøker, har hun tidligere vært representert med et essay og et lengre intervju, i henholdsvis nr. 4/10 og nr. 2/2014.

Sammen med den lange samtalen som nå følger, forteller alle bidragene hvorfor hun er en stemme som blir lyttet til både i India og rundt om i verden.

Like klart viser de hvorfor hun er fryktet og hatet av hjemlandets myndigheter, og hvorfor hun stadig blir utsatt for rettsforfølgelser, trusler og ryktespredning.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Sammen med Eduardo Galeano fra Uruguay, som døde i fjor, er hun i særklasse med sin kombinasjon av medrivende skrivekunst og politisk kampvilje. Det er derfor lett å tilgi at hun foreløpig ikke har fulgt romanen The God of small things, som foregår i den delstaten hun vokste opp, Kerala. Etter utgivelsen i 1996, blei boka raskt en global braksuksess som er oversatt til godt over tjue språk, inkludert norsk. Det var hennes skjønnlitterære debut i en alder av 35 år gammel, etter å ha utdannet seg til arkitekt og arbeidet med filmproduksjon. Men stadig holder hun liv i ryktene om at en ny roman er under arbeidet, og i et intervju nylig fortalte hun at den trolig kommer neste år.

En intellektuell i folkelig kamp

Arundhati Roys gjennombrudd som politisk essayist og aktivist kom allerede i 1998. I tillegg til å vekke opinionen mot indisk atomopprustning og kjernefysiske prøvesprengninger, rapporterte hun fra motstanden mot utbygginga av det gigantiske Sardar Sarovar-prosjektet i Narmadadalen. Selvsagt var hun noe mer enn reporter eller formidler, hun var en viktig deltaker i selve kampen. Den politiske analysen viste seg gjennom en grundig dokumentasjon av hvilke drivkrefter som lå bak kraftutbyggingen, der «utvikling» blei brukt som et mantra fra både storselskaper og indiske sentralmyndigheter. I avsnitt etter avsnitt, fotnote etter fotnote, blei deres argumenter plukket fra hverandre. Pengebeløpet som fulgte den prestisjefylte Man Booker-prisen for suksessromanen, blei da også i sin helhet gitt til bevegelsen Narma Bacho Andolan, som kvitterte med å berømme Arundhati Roy for å ha fulgt en stolt indisk tradisjon med intellektuelle som engasjerte seg i folkelig kamp for et mer rettferdig samfunn. Aktivister fra det hindusjåvinistiske partiet BJP, som nå sitter med regjeringsmakta, brente boka – The cost of living – offentlig på bålet. For sikkerhets skyld truet bokhandlere på livet dersom de ikke fjernet den fra butikkhyllene.

Når det er naturlig å minne om linjene bakover til det første essayet om Narmadadalen, er det fordi erfaringene fra denne kampen flere ganger dukker opp i hennes nyere artikler. Et av de mest kjente eksemplene er «Walking with the comrades», som blei oversatt til norsk i Rødt! (4/10). Her møter vi den samme kompromissløse protesten mot undertrykkinga av adivasier (i gamle dager kjent som «stammefolk»), som særlig holder til i skogsområder som utsettes for innenlandske og utenlandske storselskapers grådige jakt på mineraler. Både før og under kolonitida blei deres interesser satt til side, samtidig som de fortsatt møtes med forakt og kulturell nedvurdering fra den dominerende flertallsbefolkningas side. Det var dette som gjorde at hun valgte å formidle synspunktene til dem som støtter – eller direkte deltar i – den væpnete oppstanden som er knyttet til Communist Party of India (Maoists) og deres geriljastyrker (People’s Liberation Guerilla Army – PLGA). Det er et parti som blei til gjennom sammenslåing av flere maoistgrupperinger i 2004, og som i juni 2009 blei forbudt av statlige myndigheter som en «terroristorganisasjon». De kan også føre sine aner tilbake til bondeoppstanden i Naxalbari-distriktet i Vest-Bengal mot slutten av 1960-tallet, og både Arundhati Roy og andre forfattere bruker derfor betegnelsen naxalitter vekselsvis med maoister. Hennes identifikasjon med denne kampen bidro ikke bare til at hun på nytt blei gjenstand for fordømmelse og forfølgelse fra makthavernes side, men at hun også blei møtt med kritiske innvendinger fra andre deler av den indiske venstresida.¹

Et India som ikke skinner

Et gjennomgående trekk i Arundahati Roys veldokumenterte – og velskrevne – analyser er oppgjøret med myten om «India shining», som både vekslende regjeringer, internasjonal finanspresse og nyliberalistiske ideologer holder seg med. Hun forteller oss at andelen kronisk underernærte høyere i India enn snittet for Afrika, og at det er flere med mobiltelefoner enn med adgang til reint drikkevann. Og hvor stor den mye omtalte middelklassen egentlig er, når selv Verdensbanken anslår at rundt 85 prosent ligger under deres lave grens på 2,5 USD per dag, er høyst diskutabet. Når ressursplyndringen gir seg så dramatiske utslag nettopp i adivasiområder, er det fordi de er skogens folk, dvs. at de er helt avhengig av sine bosteder og det utkomme de kan hente fra naturen. Tvangsflyttinger, deportasjoner og ødeleggelse av deres livsgrunnlag er derfor en forutsetning for at selskapene skal kunne rykke inn, dvs. det David Harvey kaller for «akkumulasjon gjennom frarøving». Utviklinga i retning av ulikhet, maktkonsentrasjon og marginalisering har særlig vært påfallende etter at døra blei åpna på vidt gap for nyliberalismen ved inngangen til 1990-tallet, den gang under ledelse av Kongresspartiet. Mange småbønder og jordløse landarbeidere har opplevd ei absolutt forverring, noe en kvart million selvmord i løpet av de siste 15 åra forteller sitt tydelige språk om. I virkeligheten er tallet langt høyere, ettersom mange – bl.a. kvinner, daliter og adivasier – ikke registreres som bønder, sida de mangler formelt skjøte på jorda.

Anklager om «landsforræderi»

Som vi skal se i litteraturgjennomgangen nedenfor, er tallrike essays, taler og intervjuer samlet i ei rekke med bøker. I hjemlandet har de først og fremst fått betydning gjennom nådeløs kritikk av kombinasjonen av hindusjåvinisme og nyliberalisme, samtidig som hun påviser hvordan «krigen mot terror» brukes som påskudd for å knuse alle former for opposisjon. Mest kontroversiell de siste åra er hennes uttalelser om at Kashmirdalen slett ikke er indisk territorium, noe som førte til anklager om «landsforræderi» og trusler om lange fengselsstraffer. (Det er ikke første gang). Det har heller ikke gått ubemerket at hun har pirket borti nasjonalhelgenen Mohandas K. Gandhi.

Et viktig anliggende hos Arundhati Roy er at markedsfundamentalisme ikke betyr at det er noen «usynlig hånd» som styrer. Et gjennomgangstema er isteden at den indiske staten både sentralt og på delstatsnivå har en militaristisk jernneve, og at den – med god støtte fra USA – har spesialisert seg på å slå kraftig ned på revolusjonær opposisjon. På samme måte har hun viet mye tid, engasjement og arbeidskraft til den internasjonale antikrigsbevegelsen og kampen mot den globale kapitalismen som driver rovdrift på mennesker og miljø. Hun er en flittig taler på demonstrasjoner og stevner i regi av bl.a. World Social Forum, der hun regnes som «superstjerne» i samme kategori som bl.a. Naomi Klein, Noam Chomsky, David Harvey, Vandana Shiva og Tariq Ali. I flere artikler og bøker er det USA-imperialismen og landets krigføring fra Afghanistan til Irak, Libya og Syria som hun mobiliserer til kamp mot.

Det er bare å lese!

Hvor er det naturlig å starte for dem om vil gå dypere inn i Arundhati Roys verden? Kronologisk er det ingen tvil om at Guden for små ting er den beste inngangsporten. For dem som foretrekker norsk, er det heldigvis ei fin oversetting av Merete Alfsen (Oslo: Pax 1997 og nyere billigutgaver.) Pax forlag fulgte fortjenestefullt opp med to artikkelsamlinger: Levekostnader (1999) og Til alle murmedyr og markmus her i verden (2004). Men så blei det brått slutt, og ingen andre forlag følte seg kallet. (Det er jo så mange diett- selvhjelps- og krigsbøker å utgi.) Men, som nevnt, er Rødt! en åpen kanal. Dessuten Tidsskriftet Agora levert et meget fyldig og spenstig spesialnummer om Arundhati Roy (4/12), med både litterære og politiske analyser, sammen med fullstendige utgaver av tre av hennes beste essays.

Ofte er samtalebøker en fin måte å få fram synspunkter og holdninger på, og et strålende eksempel på dette er The shape of the beast. Conversations with Arundhati Roy (2010), som bygger på lange intervjuer gjennom tiåret etter hundreårsskiftet. Noen av de nyeste artiklene er samlet i Capitalism. A ghost story (London: Verso Books, 2015), som særlig er viet indiske forhold, og som går under overskriftene om «verdens største demokrati». En halvannet times spennende samtale om boka ligger på YouTube. Høsten 2016 kommer for øvrig et ei bok i samarbeid med John Cusack, som bygger på refleksjoner og samtaler de begge hadde med Edward Snowdon i Moskva: What can and what cannot be said (Chicago: Haymarket Books.) En god del av dette er materialet fritt tilgjengelig på nettstedet til magasinet Outlook India, som har et rikholdig Roy-arkiv. Til stor glede for mange Roy-venner, har nå hovedtyngden av hennes mest kjente artikler og andre bidrag blitt samla i ei proppfull – og billig – utgave med tittelen End of imagination (Chicago: Haymarket Books, 2016). Og de som er interessert i Arundhati Roy når hun tvinges til å gi mer av seg selv i en litt uvant sammenheng, kan glede seg over den lange samtalen i forbindelse med at hun var «forsidepike» i ELLE (!) i juli 2016.

Note:

1. Se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy. Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4/2012: 5-32.

I disse spennende tider for Cuba, er det mange grunner til interesse seg for landets nyere historie. Disse to bøkene kan med stort utbytte leses samtidig, hvis en ønsker å lære nye ting om den cubanske revolusjonen bakgrunn, oppslutning og vedvarende styrke. Den første av dem tar utgangspunkt i at flere forskere har sett seg blinde på at den cubanske fagbevegelsen før 1959 (CTC) var styrt av et korrupt byråkrati. Det har ført til at mange har oversett eller undervurdert den kampen som vanlige arbeidere og grunnplanet i fagbevegelsen førte. Disse spilte en viktig rolle ved å slåss ikke bare mot kapitalen og den korrupte faglige ledelsen, men også mot undertrykkingen fra Batista-regimet.

Den andre boka tar utgangspunkt i at kvinnenes frigjøring er blitt sett på som et resultat av den cubanske revolusjonen, der kvinnene har vært passive mottakere av revolusjonens politikk og ikke aktive deltakere både under kampen og for å fremme kvinnepolitikk etter seieren.

Med utgangspunkt i dokumenter samlet inn over årene av Instituto de Historia de Cuba, tar boka A hidden history of the Cuban Revolution for seg kampene ført av fagorganiserte og arbeiderklassen lokalt som en viktig del av den cubanske revolusjonen. Cushion gir en utmerket oversikt over rammen som kampene ble ført innenfor: den økonomiske situasjonen i Cuba i 1940/1950 årene, kapitalens situasjon og deres tiltak for å beholde profitten, og arbeidernes reaksjon. Det er blitt hevdet at i de siste årene under Batista, var Cuba et land med økonomisk vekst. Det er en sannhet med mange modifikasjoner ettersom klasseforskjellene ble større og kapitalen la beslag på en større andel av økonomien. Delvis skyldes det at cubanske kapitalister, særlig i den viktige sukkerindustrien, så det som nødvendig å beholde – eller øke – profitten for å møte konkurransen med utlandet. Det skjedde bl.a. ved å kutte arbeidernes lønninger og velferdsgoder.

Kampen mot kapitalen ble svært vanskelig ettersom fagbevegelsen var i hendene på CTC-lederen Eusebio Mujica og andre som samarbeidet med Batista, og etter hvert ble mottiltakene fra myndighetene svært voldelige og blodige. Senteret for arbeiderkampene fant sted særlig i Oriente- provinsen på den østlige delen av Cuba. Det er i denne klasse-kampsituasjonen at Fidel Castros 26. juli-bevegelse oppstår, og det er denne situasjonen som gjør at en viktig del av kampen i utgangspunktet var arbeiderklassens kamp for dagskravene og mot forverring. 26.juli-bevegelsen startet sin kamp den 26. juli 1953 med Moncada-angrepet, som ble en fiasko. Alle lederne som ikke ble drept, ble fengslet. De fleste av av dem ble gitt amnesti i 1955. På slutten av 1956 gikk sa Castros båt Granma i land i det sørøstlige Cuba. Deretter starter den væpnede kampen i Sierra Maestra-fjellene.

Kommunistpartiet PSP hadde i utgangspunktet betydelig innflytelse i arbeiderklassen i Oriente provinsen. Etter hvert fikk også 26. juli-bevegelsen mer innflytelse blant de kampvillige arbeidere, og deres linje om krigførende arbeidere slo rot. PSP sto for en linje om massekamp (lucha de masas) og kalte 26. juli-bevegelsen for småborgere i kampen mot Batista. Boka viser hvordan samarbeidet i de ulike kamparenaene og forskjellig kampformer lokalt, til slutt førte til enhet i kampen mot Batista. Dette gjaldt både i arbeidernes dagskamp, sabotasje, streiker og den militære kampen anført av 26. juli-bevegelsen. Først et halvt år før seieren går PSP inn for den væpnede kampen.

Mange års kontakt med cubansk fagbevegelse har vist meg at CTC også i dagens situasjon er klar over sin rolle i den cubanske revolusjonen historie.Tittelen på boka, Revolution within the revolution. Women and gender politics in Cuba, henspeiler på utsagnet om at kvinnenes frigjøring var en revolusjon i revolusjonen. Dvs. at kvinnenes frigjøring gikk gjennom endringer av samfunnet, slik at de ble kvitt undertrykking, ekskludering og fordommer. Tanken var at samfunnsendring var en tilstrekkelig betingelse for kvinnens frigjøring, og ikke bare en nødvendig betingelse som ga kvinnene mulighet til å kjempe for å nå sin frihet.

Et av hovedpoengene til Michelle Chase er å dokumenterer kvinnenes deltakelse i kampen mot Batista, ikke minst i den urbane kampen som kvinnene førte i form av demonstrasjoner, markeringer i begravelser, kinoer, kjøpesentre osv., som var viktige bidrag til å diskreditere Batistas styre. I tillegg deltok kvinner i den illegale urbane bevegelsen på lik linje med menn, og med de samme oppgavene. Boka viser også hvordan kvinnene etter den militære seieren i høyeste grad stilte egne krav som gjorde revolusjonsledelsen var nødt til å forholde seg til.

Denne boka byr altså på en interessant gjennomgang av kjønnspolitikken i kampen mot Batista. Kvinner ble framstilt som representanter for mødrene og familiene til de som var utsatt for regimets forfølgelse, og dannet grunnlaget for en bred front. Deltakerne i kampen mot Batista omfattet mer enn de geriljasoldatene som mest hat blitt synliggjort i historien. Folk fra arbeiderklassen deltok, som vi har sett i Cushions bok, men også småborgere i byene spilte en viktig rolle. Kvinnene kom fra alle klassene i samfunnet, og etter revolusjonen var det mange kvinnegrupper som tok opp den spesifikke kvinnekampen. Forfatteren mener at kvinnene utvidet den revolusjonære plattforma til å omfatte problemer i den private sfæren som mattilbud, husarbeid og barneoppdragelse. Derved ble kvinner strategisk viktige aktører i takt med at revolusjonen utviklet seg.

Michelle Chase viser hvordan kvinnenes situasjon endret seg og hvordan patriarkatfamilien fikk et skudd for baugen, ved at kvinner fikk mer makt og barna flere rettigheter. Undersøkelser blant cubanske menn som dro fra landet i denne perioden, viser at en felles grunn til å flykte var at var at kvinner fikk for mye makt, og at den gamle familiestrukturer ble ødelagt.

Disse to bøkene er ikke bare informative og perspektivrike, men også lettleste, til tross for at det er akademikere som har skrevet dem. Også akademikere kommer i ulike utgaver. Steve Cushion har ikke bare vært universitetslærer med doktorgrad i arbeiderhistoria i Kariba, men har bak seg tjue år som bussjåfør og fagforenings-aktivist i London. Michelle Chase er på sin side knyttet til det radikale solidaritetsnettverket North American Congress on Latin America (NACLA), som har mange spennende nyheter og analyser på nett-stedet www.nacla.org.

Olaf Svorstøl Sierraalta

En av den moderne politiske historiens mest ubegripelige hendinger fant sted i juli fjor da den greske statsminister Alexis Tsipras, bare dager etter folkets kraftfulle nei i folkeavstemninga om EUs gjeldspakke, dro til Brussel og bøyde kne for makta, dvs. den såkalte EU-troikaen.

Hvordan kunne det skje, spør Ellen Engelstad i sin nylig utkomne bok om Syriza. Og hun legger ut noe av lappeteppet som utgjør dette nye og alt annet enn monolittiske partiet, eller det en snarere kan kalle en folkefront av ulike strømninger på ei breiest mulig venstreside i Hellas. Etter folkets «oxi» (nei) ville finansminister Yanis Varoufakis konfrontere EU og bruke de få våpen de fortsatt hadde: «Tsipras var kanskje fristet av forslagene, men han fryktet en grexit og han var også i en vanskelig skvis mellom ulike synspunkter. Visestatsminister Dragasakis ville ha en avtale med troikaen for enhver pris, mens energiminister og venstrefraksjonens leder Lafazanis mente tiden var overmoden for et brudd.» Varoufakis stilte ultimatum: Følg folkets råd eller kapituler! Dagen etter trakk Varoufakis seg som finansminister og Tsipras landet på sitt kapitulasjonsstandpunkt for å unngå grexit. «Om de satte hardt mot hardt og kom med konfronterende tiltak, var faren for at de ble kastet ut av eurosonen stor. Det igjen ville medføre økonomisk usikkerhet og kaos.» Slik skriver Engelstad (med Varoufakis som skriftlig kilde (s. 93)

Med det var scenen satt for den tragedien som satte sluttstreken for «den greske våren» som Engelstad treffende kaller dramaet hun følger fra måned til måned, fra uke til uke, fra Syrizas store og løfterike valgseier 25. januar i fjor. Det er verdt ei bok, og forfatteren gir mye og detaljert kunnskap om hvordan den ene begivenheten tok den neste i denne maktkampen uten hvileskjær som endte i nederlag, nyvalg og et gjenvalgt Syriza, som nå administrerer de påtvungne krisepakker fra troikaen i regjeringsposisjon.

Så hvordan kunne det skje? Jeg tror Engelstad er inne på et kjernepunkt når hun går inn i starten på forhandlingene mellom den nyvalgte Tsipras-regjeringa og EU i februar 2015: Da Syriza tok over, var det 33 dager igjen til den forrige avtalen med troikaen gikk ut. Hun viser til valgløftet om å erstatte troikaavtalen med Syrizas nasjonale gjenoppbyggingsplan «fra første dag ved makten». Kort tid etter valget dro Tsipras og Varoufakis på sjarmoffensiv rundt i EU for å samle støtte til sitt nye prosjekt for en mer solidarisk holdning til det greske gjeldsproblemet. Det ga et magert utkomme, og fra da og fram til sommeren var det forhandlinger dag ut og dag inn. Den fire måneders utsettelsen grekerne oppnådde i februar, ble bare en ytterligere forsterkning av det tekniske preget dette halvåret i regjering fikk. Politikk ble det nærmest ikke tid til å tenke på. Dette gir Engelstad en troverdig framstilling av. Ikke minst viser hun hvordan Tsipras & Co ble totalt utmanøvrert av den sterke motmakta i Brussel og Berlin.

Men det som til et visst punkt er bokas styrke, en nitidig gjennomgang av begivenheter og møter og forhandlinger, er også dens begrensning. For boka har sterkt preg av å være deskriptiv, dels oppramsende og tidvis anekdotisk. Og den er nærmest fri for forsøk på analyse av dypere årsaker til Syrizas forunderlige ferd. Til tross for store ambisjoner i bokas undertittel om «kampen om Europas sjel», og baksidas løfter om at boka handler om «en vår som forandret Europa», får vi vite fint lite om hva endringene består i. Og langt mindre blir vi delaktige i en sjelegransking av EU og alt dets vesen. Det er en påfallende mangel at boka ikke drøfter EUs markedsliberalisme som drivkraft bak innstrammingspolitikken. Hellas’ status som klientstat i «EU-imperialismen» berøres nesten ikke. EU-kapitalismens krise er knapt nok forsøkt beskrevet på 150 sider med kriseberetning.

Jeg undrer meg også over at ei bok som skal beskrive en mangslungen og på mange måter ny type bevegelse, så å si er fri for levende menneskers beretning om indre forhold og stridigheter. Sånn sett får vi en svært grunn framstilling av interne maktforhold og mangelen på organisatorisk oppbygging av Syriza, noe som har fratatt medlemmene innflytelse over politikken. Engelstad evner i liten å grad å få fram hvor egenrådig Tsipras har opptrådt, f.eks. da det 11-mann store sekretariatet («AU») i Syriza enstemmig krevde at Tsipras skulle nekte å betale et IMF-lån som sto til forfall tidlig i mai i fjor, mens han likevel gikk hen og gjorde nettopp det og rett ut ga blaffen i vedtaket partiets ledende organ påla ham. Mangelen på mennesker er også påfallende i framstillinga av de sosialer bevegelser som har løftet fram Syriza, og fagbevegelsen er så godt som fraværende. Den store og internasjonalt betydningsfulle kampen om privatisering av havna i Pireus, som har fortsatt under Syriza, tross løfter om det motsatte, nevnes ikke. Dette gir et markant inntrykk av mangel på kjøtt og blod i ei bok som nettopp handler om menneskeskjebner i et politisk drama.

Engelstad sier i et intervju om boka at hun mener Syriza er blitt sosialdemokratisk. Denne tematikken nevnes så vidt i en setning i siste kapittel, og må etter min mening underlegges en helt annen form for drøfting hvis den skal gi noen mening. Sosialdemokratiet er jo nettopp en del av det opprinnelige EU-prosjektets «sjel», og disse partiene har uten unntak stilt seg på troikaens side hver gang krisepakkene har blitt vedtatt. At Syriza har blitt tvunget til å føre troikaens politikk, gjør ikke partiet «sosialdemokratisk», men sier noe om de klasse- og maktforhold som tvinger partier til venstre inn i folden. Og det sier noe om hvor sterkt behov landene i EUs randsone har for å klamre seg til EU, enten de heter Hellas, Spania, Irland eller Portugal.

Denne boka kunne trengt en dypere bearbeiding av stoffet, noe som kan tyde på hastverk med å få den ut. I etterordet har imidlertid Engelstad lagt noen føringer som peker i en spennende retning: «Når verdensøkonomien nå ser ut til å gå inn i nok en bølgedal, øker motstanden og konfliktnivået i EU.» Der ligger anslaget for det som burde bli et analytisk oppfølgingskapittel i andre opplag. Her er nok av nye begivenheter å ta av.

Halvor Fjermeros

Etter starten på markedsreformene i 1978/79 har Kina klatret raskt i det internasjonale økonomiske hierarkiet. Kina er verdens største eksportnasjon. Mye av landets industrieksport består av forholdsvis enkle varer, men det skjer en rask oppgradering til mer krevende produksjon. Kina er sentrum for Øst-Asias regionale økonomi. USA er Kinas viktigste eksportmarked. Kina har store handelsoverskudd med USA, og dets dollarreserver investeres i amerikanske statsobligasjoner. Selv om Kina og USA har viktige felles økonomiske interesser, er de sikkerhetspolitiske rivaler. Mange stater i Øst- og Sørøst-Asia styrker sine forbindelser til USA som motvekt til Kina.

Stat og kapitalakkumulasjon i Kina

I det 19. århundret ble suvereniteten til Kina, i likhet med en rekke andre ikke-vestlige stater, truet av imperialistiske vestlige makter, og seint i århundret også av Japan. Dette måtte ifølge Hung møtes med en kombinasjon av sein statsledet industriell kapitalakkumulasjon med utbytting av lavere klasser, sentralisering av staten og styrket militærmakt, etter mønster av Japan. Det kinesiske keiserriket begrenset imidlertid lenge kapitalakkumulasjon for ikke å forstyrre den sosiale ordenen. I perioden 1860–1949 ville keiserriket og dets republikanske etterfølger fremme kapitalakkumulasjon, men de maktet det ikke (Hung, 2015: 15–42).

Først etter det kinesiske kommunistpartiets (heretter KKP) maktovertakelse i 1949 ble situasjonen endret. Den nye parti-staten ville og kunne utbytte jordbruksbefolkningen og overføre et overskudd til ikke-kapitalistisk, statsdrevet industriell akkumulasjon. Kollektivisering av jordbruk og nasjonalisering av industri gjorde dette mulig. I den kinesiske planøkonomien ble handelen mellom jordbruk og industri satt skeivt i favør av industrien. Hung viser til beregninger om at rundt 20 prosent av samlet jordbruksproduksjon ble overført fra land til by i perioden 1962–1978.

I 1970-årene var Kina en industrinasjon målt ut fra tilvirkningsindustriens andel av bruttonasjonalproduktet, men industrien sysselsatte bare en liten andel av befolkningen. De fleste arbeidet i jordbruket. Det var flytteforbud uten spesiell offentlig tillatelse. Flytting fra land til by ble effektivt hindret. Partistaten kompenserte med investeringer i utdanning og helse på landsbygda, selv om disse tjenestene var bedre i byene (Hung, 2015: 43–51).

Med markedsreformene i 1980-årene ble jordbruket avkollektivisert. Tidligere kollektivbedrifter fikk større spillerom som «småbybedrifter». Lokal arbeidsmigrasjon ble liberalisert, slik at familiemedlemmer i bondehusholdninger kunne arbeide i småbybedriftene. Både bønder og statseide selskaper kunne selge på det åpne markedet, etter at de hadde solgt avtalt mengde til staten til fastsatte (lave) priser. Planmålene ble gradvis nedskalert, det vokste fram en markedsøkonomi ved siden av planøkonomien (So & Chu, 2016: 57–61). 1980-årenes industriutvikling ble hovedsakelig drevet av produksjon for hjemmemarkedet og beskyttet av høye toller og importhindre. Imidlertid vokste eksporten gjennom årtiet. Det ble etablert spesialøkonomiske soner langs kysten, først i sørøst, deretter langs hele kysten. De tilbød skattefordeler, tollfritak og infrastruktur til utenlandske investeringer i eksportproduksjon. Staten desentraliserte også beslutningsmyndighet, skatteinntekter og budsjettansvar til lokalt nivå. Lokalforvaltninger fra provinsnivå og nedover fikk ansvar for skatteinnkreving og rett til å beholde og disponere en stor andel av skatteinntektene samt inntekter fra offentlige selskaper, samtidig som de fikk økt ansvar for å dekke budsjettutgifter. Med dette ble lokale administratorer viktige støttespillere for Dengs markedsreformer mot et «konservativt senter» (So & Chu, 2016: 64-65; Hung, 2015: 55 ff.).

So og Chu beskriver statens politikk etter markedsreformene som «statsnyliberalisme». Det viser til motsigelser som oppstår når en angivelig sosialistisk stat leder en økonomisk utvikling med nyliberale trekk. Staten har skåret ned på velferd, fjernet ansettelsesbeskyttelse, avkollektivisert jordbruket, gjennomført privatiseringer og avregulert arbeids- og varemarkeder. En sterk stat som leder den økonomiske utviklingen, og statseide selskaper og kredittinstitusjoner har en viktig rolle i økonomien. Mye av det statlige lederskapet utøves på ikke-liberalt vis, for eksempel favoriserer de statskontrollerte bankene offentlige selskaper. Den sosialistiske ideologien gjør gjennomføringen av markedsliberale reformer langsom og ufullstendig. Innimellom gjør sentral-staten en «strategisk retrett» og innfører mer «sosialistisk» politikk. Kinas markedsreformer preges derfor av sikksakk-bevegelser mellom nyliberale politikker som prioriterer akkumulasjon og statsorienterte politikker for å bremse eller bøte på skadevirkninger av akkumulasjonen. Den langsiktige trenden er i retning økt liberalisering (So & Chu, 2016: 18–20). Sikksakk-bevegelsene påvirkes av maktkamp i partistaten, og av sosial uro og motstand.

Det var to større sykler av denne typen etter markedsreformene: Liberaliseringer 1979–89 ble fulgt av liberaliseringspause 1989–92 og tiltak for å styrke staten tidlig i 1990-årene. Deretter kom en ny runde liberaliseringer 1993–2002, fulgt av velferdstiltak og forsøk på å fremme sosial utjevning fra 2003. I 2009 ble statens aktivitet ytterligere utvidet med motkonjunkturpolitikk som respons på den internasjonale finanskrisa.

Sykler av markedsliberalisering og statlige inngrep

1980-årenes politiske desentralisering svekket statens evne til å samle inn skatter og forrykket maktbalansen mellom sentral-regjering og lokale forvaltningsnivåer. Sentralregjeringens andel av skatteinngangen falt. I tillegg falt samlet skatteinnsamling som andel av nasjonalproduktet, blant annet fordi lokalregjeringer konkurrerte med hverandre om å tiltrekke utenlandske investorer med skattefritak og gratis tomter (Hung, 2015: 56–57).

Markedsreformene svekket også legitimiteten til KKP i Kinas byer mot slutten av 1980-årene. Det ble spekulert i forskjeller mellom markeds- og planpriser. Partikadre og deres familier dro nytte av sine innsideforbindelser. Korrupsjon florerte og nye rike ble mer synlige. Inflasjon svekket reallønningene til arbeidere og funksjonærer i byene. Noen statseide selskaper reduserte velferdstjenester til sine ansatte og erstattet livstidsansettelser med tidsavgrensede kontrakter. Våren 1989 utfordret så studentbevegelsen på Tiananmen-plassen i Beijing KKPs autoritet. Demonstrantene hadde bred støtte i Beijings befolkning. Uavhengige arbeiderorganisasjoner deltok i demonstrasjonene.² «Reformtilhengere» og «konservative» i KKP satte til side interne stridigheter og sluttet rekkene. Demonstrantene ble fjernet av militærstyrker. Et stort antall aktivister ble fengslet eller drept i Beijing og i andre kinesiske byer.

I første halvdel av 1990-årene ble det satt i verk tiltak for å styrke partistaten. Et nytt «kaderansvarssystem» vurderte lokale ledere ut fra kriterier som budsjettbalanse, økonomisk utvikling og ro og orden. I 1994 ble skattesystemet gjort enhetlig. Det forhindret at lokalregjeringene underbydde hverandre med skattefritak, skattenes andel av bruttonasjonalprodukt begynte å øke. I tillegg fikk sentralregjeringen en større andel av skatteinntektene. Det skjedde også en fornyet sentralisering av byråkratisk myndighet, men den var begrenset til provinsregjeringene som fikk større autoritet i forhold til lavere forvaltningsnivåer, og mer autonomi i forhold til sentralregjeringen. Dette var prisen sentralregjeringen måtte betale for skattereformen som styrket dens finansielle posisjon (Hung, 2015: 56–57).

En ny runde markedsliberaliseringer startet med Deng Xiaopings symbolske «sør-reise» til frieksportsoner i sørøst og Shanghai i 1992. Fra 1993–94 begynte en omlegging til en eksportorientert industrialiseringsstrategi gjennom valutareform, handelsliberaliseringer og liberalisering av utenlandsinvesteringer. Kina ble medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001. Utenrikshandelen vokste betydelig gjennom 1990-årene og inn i det nye årtusenet. Intern arbeidsmigrasjon ble liberalisert. Migrasjonen økte til byene, særlig til eksportsentrene ved kysten. Arbeidsmigrantene kom fra landsbygda og fra fattige, indre områder av Kina. Omorganisering, privatisering og nedlegging av statseide selskaper skjøt fart med den regionale finanskrisa i 1997. KKP åpnet for masseoppsigelser. Selskapene kunne si fra seg tidligere velferdsforpliktelser overfor ansatte og deres familier. Antall ansatte i statseide selskaper falt fra 113 millioner i 1995 til 64 millioner i 2004 (So & Chu, 2016: 71–74).

Sosiale protester vokste i omfang med petisjoner, demonstrasjoner, veisperringer og streiker. Arbeidskonflikter og spørsmål om bønders jordrettigheter var de vanligste konfliktårsakene. So og Chu framhever at statens struktur og politikk begrenser protestenes omfang. Arbeiderklassen er fragmentert i grupper med ulike rettigheter. Det viktigste skillet går mellom migrantarbeidere og fastboende arbeidere. Forsøk på uavhengig organisering undertrykkes, og den offisielle fagforeningen er kontrollert av KKP og tannløs. Arbeideraksjoner er derfor lokale og «spontane». Kollektiv protest fragmenteres av individualiserende tvisteløsningsordninger. Lokalmyndigheter favoriserer arbeidsgiversiden. Arbeiderne appellerer gjerne til høyere forvaltningsorganer. Også bønders protester er lokale og spontane med appell til høyere forvaltningsorganer mot lokaladministrasjoner. En første protestbølge var rettet mot ulovlige skatter og avgifter i 1980-årene, en ny protestbølge siden 1990-årene har vært rettet mot ulovlig konfiskering av jord. Veksten i disse aksjonene bidro til et politikkskifte. Hu Jintao ble generalsekretær i KKP i 2002 og president i 2003 med Wen Jiabao som statsminister. Hu-Wen-regjeringen var dominert av partikadre fra fattige innlandsområder. Den lanserte slagordet om et «harmonisk samfunn» med dempet sosialt konfliktnivå, og forsøkte å «rebalansere» Kinas vekstmodell mot mer forbruk framfor eksport og investeringer. Offentlig helse og utdanning ble styrket på landsbygda, jordbruksskatter ble avskaffet, og offentlige oppkjøpspriser for korn ble hevet. Kinas arbeidslovgivning ble også mer arbeidervennlig (So & Chu, 2016: 79–83; Hung, 2015: 164).

Utbruddet av den internasjonal finanskrisa 2008–2009 styrket staten ytterligere. I november 2008 lanserte regjeringen en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent det samme kronebeløpet med daværende valutakurser). Det meste av beløpet ble brukt i Kinas fattige, indre områder. Pakken finansierte særlig infrastruktur og gjenoppbygging etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008, men også innovasjonspolitikk, helse, utdanning og miljøtiltak. De fleste av kontraktene til infrastruktur og gjenoppbygging gikk til statseide selskaper. Veksten i Kina ble opprettholdt, og statens rolle i kapitalakkumulasjonen tiltok.

Det sosiale konfliktnivået har ikke avtatt med orienteringen mot et «harmonisk samfunn». So og Chu hevder tvert om at konfliktnivået ble skjerpet av nye arbeidslover og finanskrisa i 2008–2009, mens den nye sentralregjeringen til president Xi Jinping og statsminister Li Keqiang (2013–) knapt er like sosialt orientert som forgjengeren. I det følgende ser jeg på den økonomiske utviklingsmodellen som har vokst ut av markedsreformene.

Kinas utviklingsmodell

Kina har som tidligere generasjoner av industrialiserende land i Øst- og Sørøst-Asia utviklet en stor eksportindustri med billig arbeidskraft som konkurransefortrinn, men det lave lønnsnivået har holdt seg lengre enn i nabolandene. Ifølge Hung skyldtes dette større «urban skeivhet» i Kina. 1990-tallets politikk holdt nede inntektene i jordbruket og sikret eksportindustrien ved kysten «ubegrenset tilgang på billig arbeidskraft» fra arbeidsmigranter fra fattige jordbruksområder. Byer ble favorisert på bekostning av landsbygda. Det skjedde store overføringer fra land til by ved beskatning og offentlige investeringer. Myndighetene holdt kornprisene lave. Før Kinas medlemskap i WTO i 2001 ble import av landbruksvarer liberalisert og matprisene falt ytterligere. Sysselsettingen i småbybedriftene stagnerte og falt fra midten av tiåret. I 1984 var inntekten til byhusholdninger i gjennomsnitt 1,8 ganger høyere enn inntektene til landhusholdninger, i 2009 var de 3,3 ganger høyere. Dette sikret eksportindustrien tilgang på billig arbeidskraft fra landsbygda.

Hu-Wen regjeringen førte som nevnt en mer underklassevennlig politikk enn forgjengeren. Arbeidslønningene steg utover 2000-tallet, noe Hung forklarer med høyere inntekter i jordbruket og lavere vekst i migrasjonen som følge av dette. Imidlertid ble ikke den kinesiske utviklingsmodellen «rebalansert» mot økt forbruk. Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Investeringene er overveiende finansiert med hjemlig sparing. Høy sparing innebærer lavt forbruk. Kinas økonomi er preget av «underforbruk» og «overinvesteringer».

Forbruket begrenses for det første av politikk som holder nede inntekter i jordbruket. Sammen med arbeidsmigrasjon presser det ned lønnsnivået utenfor jordbruket, som beskrevet ovenfor. For det andre holder myndighetene Kinas valuta «undervurdert». Det styrker eksporten, men svekker forbruket ved å fordyre import av forbruksvarer. For det tredje betaler de statskontrollerte bankene lave realrenter på innskudd, mens de gir bedrifter (især statseide) og statlige enheter tilgang til billige lån. Dette begrenser husholdningers forbruk. Ifølge Hung subsidierer Kinas husholdninger derfor en «investeringsorgie» blant statsselskaper og statlige institusjoner.

Ved «overinvesteringer» er investeringsnivået så høyt at betydelige deler av produksjonen blir ulønnsom. En indikator på dette er begrenset utnyttelse av produksjonskapasiteten. Desentraliseringen av administrasjonens oppgaver i 1980-årene, fulgt av omfordeling av skatteinntekter i favør av sentralregjeringen fra 1994, presset lokalregjeringer til å styrke sitt skattegrunnlag. I fattige landområder var det vanlig å utstede ulovlige skatter og avgifter, konfiskere landbruksjord, eller skjære ned på velferd (So & Chu, 2015: 55–56). Mer velstående områder styrket skattetilgangen ved å fremme investeringer. Provins- og byregjeringer økte sine investeringer i infrastruktur for å legge til rette for/tiltrekke investorer og opprettet proteksjonistiske barrierer mot andre provinser/byer. Det begrenser investeringer på tvers av provinser/byer. Investeringene er konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Disse forholdene fremmer overinvesteringer, der produsenter dupliserer hverandre. Utlånene til de statskontrollerte bankene dikteres i stor grad av lokalregjeringer og går i hovedsak til statseide selskaper, til tross for at de private selskapene er mer lønnsomme. Dette har ført til store problemer med ubetjente lån for Kinas banker, men ingen bankkrise, takket være statlig refinansiering av bankene. I tillegg er Kina avhengig av eksport for å dempe omfanget av overinvesteringer/overkapasitet. For eksempel har Kinas ståleksport økt, som respons på hjemlige overkapasitetsproblemer. Det presser ned internasjonale priser. Kinas store handelsoverskudd fremmer også overinvesteringer. Inntjent utenlandsk valuta veksles til lokal valuta og plasseres i banker. Det genererer nye utlån som finansierer ytterligere investeringer (Hung, 2015: 157–159).

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 reverserte Kinas eksportvekst. Eksporten gjenvant seg i 2010, men eksportens og eksportoverskuddets andel av bruttonasjonalprodukt var lavere enn før krisa. Investeringer ble enda viktigere enn før for Kinas vekst. Det meste av regjeringens «stimuleringspakke» på fire billioner yuan finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Bare 20 prosent av pakken gikk til sosiale utgifter som understøttet forbruk. Stimuleringsprogrammet inkluderte også en løsere utlånspolitikk. Lokalregjeringer og investeringsselskaper under deres kontroll fikk det meste av de nye lånene som primært finansierte investeringer. Infrastruktur- og byggeboomen ga en tilskyndelse til å investere i industrisektorer med overkapasitet, som stål og sement. I tillegg ble det investert stort i eiendom. Kinas samlede gjeld økte med om lag 12 billioner yuan. Kinas tendenser til overinvesteringer ble kraftig forsterket, og det oppsto nye problemer i finanssystemet. Hung spår at de onde sirklene med underforbruk og avhengighet av investeringsdrevet vekst vil vedvare når sentralregjeringen betaler ut gjeldstyngede lokalregjeringer. Dette må finansieres med økt beskatning, på bekostning av privat forbruk (Hung, 2015: 159–161).³

Kina i den østasiatiske regionale økonomien

I perioden etter den andre verdenskrigen i Øst- og Sørøst-Asia kjempet sterke regionale venstrebevegelser, og sosialistiske regimer mot anti-kommunistiske regimer støttet av USA. Kina var USAs hovedfiende i regionen etter 1950, Japan, Sør-Korea og Taiwan var sentrale amerikanske allierte. De fikk store mengder bistand fra USA, og adgang til det amerikanske markedet. Japan begynte å investere i eksportorientert industriproduksjon i ikke-sosialistiske naboland fra 1960-årene, og handelen i regionen økte.

I 1972 ble forholdet mellom Kina og USA normalisert. De to statene utviklet en løs, uformell allianse mot Sovjetunionen som varte gjennom det meste av den kalde krigen. Dette gjorde det mulig å gjenintegrere Kina i den kapitalistiske verdensøko-nomien. Muligheten ble realisert med markedsreformene i 1979. Kina ble integrert i en regional, internasjonal økonomi som hadde USA som hovedeksportmarked. Det ble etablert stadig sterkere økonomiske bånd mellom USA og Kina som overlevde de seinere sikkerhetspolitiske gnisningene mellom de to statene.

Øst- og Sørøstasiatisk eksportorientert industrialisering beskrives ofte med den såkalte «flyvende gjess»-modellen: Selskaper i tidligere generasjoner av industrialiserende land skiftet fra arbeidsintensiv produksjon til mer avansert kapital- og kunnskapskrevende produksjon. Når lønnsnivå og valutakurser steg, flyttet de enkel, arbeidsintensiv produksjon til nye generasjoner lavlønnsland. Førergåsa var Japan, lenge det eneste industrialiserte landet i regionen. Japanske selskaper investerte i arbeidsintensiv industriproduksjon i en første generasjon nyindustrialiserende stater (NIC-land) i 1970-årene. De omfattet Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore. Selskaper fra Japan og første generasjon investerte i en andre generasjon i Sørøst-Asia (Malaysia, Thailand, Indonesia, Filippinene) i slutten av 1980-årene. Fra 1990-årene investerte de i tredje generasjon, de «markedssosialistiske» landene Kina og Vietnam. Regionen var avhengig av eksportmarkeder i Vesten, særlig i USA.⁴

Kina ble integrert i denne regionale økonomien gjennom opprettelsen av spesial-økonomiske soner for utenlandske investorer i sørøst i 1979. Investorer fra Vesten og Japan var lenge tilbakeholdne, men det kom investeringer fra Hongkong og Taiwan. (Den britiske kronkolonien Hongkong ble først gjenforent med Kina i 1997 og har fortsatt hjemmestyre.) I 1990-årene vokste også investeringene fra Vesten og Japan. Regionale investorer fortsatte å dominere. Japan og første generasjon NIC-land får 71 prosent av direkte utlandsinvesteringer i Kina i 1990–2004 (So & Chu, 2016: 62–63; Hung, 2015: 60).

Opp gjennom 1990-årene vokste produktiviteten til Kinas eksportindustri mye raskere enn lønningene. Land som produserte de samme varene som Kina, ble rammet av konkurransen. Østasiatiske land tilpasset seg ved å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet vokste det fram en Kina-sentrert regional økonomi der Japan og første generasjon nyindustrialiserende land eksporterte maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon.

Kinas viktigste og raskest voksende eksportsektorer har vært elektronikk, datamaskiner og telekommunikasjon. Det meste av kunnskap, innovasjoner og teknologi i denne produksjonen er innbakt i halvfabrikata og komponenter som Kina importerer fra nabolandene, og de virkelig store profittene tjenes av selskapene som kontrollerer omsetningen. Kina bidrar med enkel produksjon og montering. Mer avansert produksjon i Kina kontrolleres ofte av utenlandske selskaper. I 2008 sto selskaper med utenlandske investeringer for 55 prosent av Kinas eksport. Dette begrenser omfanget av profitt og teknologioverføring for Kina. Verdikjeden til iPhone4, som settes sammen i Kina, gir et eksempel. I 2010 ble en iPhone4 solgt for 600 dollar. Apple fikk 360 dollar. Delene kom fra en rekke land og kostet til sammen 187,50 dollar, 80 dollar av dette beløpet gikk til Sør-Korea. 46 dollar gikk til diverse andre utgifter, mens montering i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82).

Kinesiske myndigheter har i de siste årene satt i gang en rekke programmer for å fremme teknologisk oppgradering. Kinesisk produksjon er blitt mer forskning- og utviklingsintensiv, antall patenter øker, og i 2010-årene er det også utviklet egne kinesiske merkevarer. Kinas posisjon i den internasjonale arbeidsdelingen styrkes, men endringene tar tid.

Kina som økonomisk stormakt

Kina er en formidabel økonomisk makt til tross for lav posisjon i internasjonale verdikjeder. I 1990-årene var USA verdensøkonomiens vekstmotor. Dets vekst gikk sammen med høyt forbruk og store handelsunderskudd som dempet ringvirkningene fra gjelds- og finanskriser i utviklingsland og mellominntektsland i slutten av tiåret. Etter «dot.com»-krakk i USA i år 2000 avtok den amerikanske veksten, men handelsunderskuddene vedvarte sammen med voksende budsjettunderskudd. Siden 2005 har Kina stått for en større andel av verdens økonomiske vekst enn USA. Forskjellen økte kraftig med den internasjonale finanskrisa. I 2009–2013 sto USA for rundt 7–8 prosent av verdens økonomiske vekst, Kina for 25–30 prosent.⁵

Kinas etterspørsel presset opp prisene for olje, mat- og råvarer utover 2000-tallet. Det ga høye eksportinntekter og en boom innen råvareproduksjon og «agrobusiness» i Afrika og Latin-Amerika. Dette er sannsynligvis en viktig grunn til at det knapt har vært noen større gjelds- og finanskriser i Afrika og Latin-Amerika etter årtusenskiftet. Denne situasjonen er i rask endring med de siste års langsommere vekst i Kina og prisfall for olje og råvarer.

En stor andel av utviklingslandene har av gode grunner forsøkt å fremme industriutvikling og gjøre seg mindre avhengig av råvareeksport. Denne strategien er blitt forstyrret av Kina. Som nevnt har eksportindustrien i Øst-Asia tilpasset seg konkurransen fra Kina med å legge om til produksjon av innsatsvarer for kinesisk industri. Latinamerikansk industri har vært mindre tilpasningsdyktig. Mexico er hardt rammet siden det eksporterer de samme typer varer som Kina til de samme nordamerikanske markedene.

Kinas vekst har redusert fattige staters avhengighet av USA og Europa for tilgang på eksportmarkeder, kapital, bistand og kreditt. Slik har Kina ifølge Hung styrket sin forhandlingsmakt overfor Vesten og vestlig-dominerte organisasjoner som IMF og Verdensbanken. Kina utvikler også internasjonale økonomiske samarbeidsinstitusjoner med vekt på å styrke egen innflytelse og begrense USAs, blant annet den nye utviklingsbanken opprettet av BRIC-landene som motvekt til IMF og Verdensbanken. Antallet og betydningen av denne typen organisasjoner er imidlertid begrenset, og også USA kommer med nye initiativ. F.eks. har Obama-regjeringen utviklet en regional frihandelsavtale uten Kina, Trans-Pacific Partnership (TPP). Etter sju års forhandlinger undertegnet USA, Mexico, Canada, Chile, Peru, Australia, New Zealand, Japan, Singapore, Malaysia, Brunei og Vietnam avtalen i februar 2016, og en rekke andre asiatiske land har meldt sin interesse.

I år 2000 lanserte kinesiske myndigheter politikken «Gå global». Utlandsinvesteringer av selskaper og investeringsfond skulle fremme høyere profitt, teknologisk oppgradering og sikre ressursforsyninger. Likevel er Kina en relativt beskjeden investor. I 2010 var dets samlede direkte utlandsinvesteringer lavere enn investeringene til by-staten Singapore, som har omtrent samme befolkningsantall som Norge. Kina står bare for to prosent av de samlede direkte utlandinvesteringene i USA (So & Chu, 2016: 196-198). Kinas investeringer i Afrika er også begrensede trass i mye hype om «Kina i Afrika», men hadde bare fem prosent av de direkte investeringene i Afrika 2003–2008. EU og USA hadde begge over 30 prosent (Hung, 2015: 130.).

Regional stormakt i en amerikansk innsjø

Kinas militærstyrker var lenge bundet opp til grensen mot Sovjetunionen. I midten av 1980-årene ble forholdet mellom de to statene bedret. Med Sovjetunionen-kollapset i 1991 ble Kinas styrker flyttet mot kysten, størrelsen på hæren er redusert, og det er blitt investert tungt i luftvåpen og marine. Siden 1989 har Kinas årlige, prosentvise vekst i militærutgifter vært tosifret.

Mens de asiatiske nabolandene har tette økonomiske forbindelser med Kina, forsøker de å begrense dets makt ved å alliere seg med USA. Tvistene med Kina om havterritorium har styrket militæralliansen mellom USA og Japan, fornyet alliansen mellom USA og Filippinene etter et avbrudd og skapt en løs, uformell allianse mellom de gamle fiendene USA og Vietnam. Også Myanmar/Burma har nærmet seg USA. Militærregimet der ble utsatt for økonomiske sanksjoner fra Vesten og var lenge fullstendig avhengig av Kina som investor og handelspartner. Siden 2011 har det satt i gang en politisk liberalisering og styrket de diplomatiske forbindelsene med Vesten som motvekt til Kina. Til tross for enorme territorialkrav må makthaverne i Beijing finne seg i at Stillehavet, inklusive Øst- og Sør-Kinahavet, er en amerikansk innsjø som patruljeres av USAs sjuende flåte, og at Kina er innringet av et nettverk av amerikanske militærbaser. USA har utstasjonert 50 000 militærpersonell i Japan og 28 000 i Sør-Korea. USA er fullstendig overlegen militærteknologisk.⁶ I 2013 hadde Kina 250 aktive kjernefysiske raketthoder mot 4 650 i USA. I 2010 anslo Pentagon Kinas militærutgifter til 150 milliarder dollar, mens USAs utgifter var 719 milliarder (So & Chu, 2016: 207–208).⁷

USAs internasjonale dominans bygger på en rotfestet ideologi om dets rett og plikt til å opptre som internasjonalt politi. Vestlige stater anført av USA bruker regelmessig militærmakt i «humanitære intervensjoner», ofte i områder med olje. Offisiell kinesisk ideologi vektlegger derimot nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender. Kinas internasjonalt voksende økonomiske makt støttes i liten grad militært. Dette vil muligvis endres. Et kinesisk forsvarspolitisk dokument fra 2013 angir forsvar av oversjøiske investeringer i energi og naturressurser og sikring av internasjonale sjøruter som oppgaver for Folkets frigjøringshær. Et sikkerhetsfirma ledet av en tidligere direktør fra det beryktede «Blackwater» skal beskytte kinesiske investorer i Afrika (Hung, 2015: 141–142).

Økonomisk symbiose mellom USA og Kina

Finanskrisa i 2008/2009 startet i USA, mens Kinas høye vekst og import holdt i gang etterspørselen i verdensøkonomien etter krisa. Tilsynelatende skaper USA internasjonalt økonomisk kaos, Kina økonomisk stabilitet. Det er blitt tatt til inntekt for et begynnende internasjonalt hegemoniskifte. Hvor riktig er en slik diagnose?

USAs økonomiske og militære overlegenhet er nært knyttet til dollarens posisjon som dominerende internasjonal valuta. I etterkrigstidas Bretton-Woods-system var dollaren «reservevaluta» og ble brukt i de fleste internasjonale transaksjoner. Dollaren var innløselig i gull til en fast kurs, andre lands valutaer hadde en fast kurs i forhold til dollaren. Spekulasjon mot dollaren førte til at innløsningsretten dollar–gull og fastkurssystemet ble avviklet 1971–73, men dollaren forble dominerende internasjonal valuta. Da adgang til innløsing i gull var fjernet, og myndighetene ikke trengte å forsvare en fast vekslekurs, kunne USA lettere holde store underskudd på statsbudsjett og utenrikshandel. USA finansierte det meste av sin import og utenlandsinvesteringer med dollar uten å måtte finansiere denne importen med inntjent utenlandsk valuta. Voksende offentlige underskudd ble finansiert med utstedelse av statsobligasjoner, som ble kjøpt innenlands, men også av utenlandske aktører, særlig av sentralbanker utenfor USA med store dollarreserver. Med garanti fra verdens mektigste stat ble stats-obligasjonene ansett som sikre investeringsobjekter og ga lav rente. Store utenlandske oppkjøp presset ned den effektive renta på obligasjonene. Sentralbanker i Vest-Tyskland, Saudi-Arabia og Japan var i tur og orden storkjøpere. Disse statene hadde store handelsoverskudd med USA og var avhengige av USAs militære beskyttelse.

I 2008 passerte Kina Japan som den største utenlandske besitteren av amerikanske stats-obligasjoner. Kina hadde store handelsoverskudd med USA, men var til forskjell fra tidligere overskuddsland ikke avhengig av USAs militærbeskyttelse. Kinas handel med EU-land foregikk også hovedsakelig i dollar, ikke euro, og også der fikk Kina store handelsoverskudd. Kinas sentralbank bygde opp store dollarreserver som ble investert i amerikanske statsobligasjoner. Kinas kjøp av statsobligasjoner bidro til å holde renta lav for USAs statsgjeld og den amerikanske økonomien. Det hjalp USA til å gjeldsfinansiere krigene i Afghanistan og Irak til lav rente og fremmet oppgang i USAs bolig- og finansmarkeder før krisa i 2008. I tillegg holdt billig import fra Kina inflasjonen nede (Hung, 2015: 119–128).⁸

Det har ikke manglet på kommentatorer som advarer mot at Kina kan dumpe store mengder amerikanske statsobligasjoner og presse opp renta på USAs statsgjeld og det generelle rentenivået. Ifølge Hung er risikoen for dette forsvinnende liten. Et slik salg ville også presse ned prisene på statsobligasjonene og medføre enorme tap for Kina. Kina er på denne måten fanget i en «dollarfelle». De enorme reservebeholdningene tvinger landet til å investere i amerikanske statsobligasjoner. Det er de eneste finansielle verdipapirmarkedene som kan absorbere slike enorme pengemengder. Dollaravhengigheten henger sammen med Kinas eksportorienterte utviklingsmodell og de tunge interessene bak denne.

Kina er også dårlig i stand til å fremme sin egen RMB som internasjonal valuta på bekostning av dollaren. For å styrke valutaens internasjonale utbredelse må kinesiske myndigheter både fjerne vekslekontrollen og gjennomføre omfattende finansielle liberaliseringer. Et slikt politikkskifte ville svekke KKPs mulighet til å styre økonomien ved å kontrollere kreditt, og favorisere statsselskaper. Hung hevder derfor at Kina vil fortsette å støtte heller enn svekke USAs dollarhegemoni, med mindre det skjer dramatiske endringer i Kinas politikk som bryter med tunge interesser og etablerte rutiner (Hung, 2015: 131–133).

Kapitalstrømmene fra Kina til USA lånefinansierer forbruk og investeringer. Store kinesiske kjøp av statsobligasjoner presset ned rentenivået og økte kredittmengden i USA. Økt kredittfinansierte investeringer i eiendomsbobler og forbruk, mens investeringer i industriproduksjon ble begrenset av billig import fra Kina. Dette la grunnlaget for krisa i 2008. Den brøt ut i USA, men hang nært sammen med de ekstreme ubalansene i Kinas utviklingsmodell. Ei slik krise følges av en smertefull «rebalansering» med redusert forbruk, økt sparing og investeringer og bedret handelsbalanse. Men bedret handelsbalanse forutsetter at omverdenen, i dette tilfellet først og fremst Kina, øker sitt forbruk, med påfølgende balansering av sparing, handelsoverskudd og kapitaleksport. Det trengs to til å danse tango. Kinas forbruk som andel av bruttonasjonalprodukt har imidlertid ikke økt nevneverdig. Kina fyrte opp under USAs bobler før finanskrisa, og Kinas utviklingsmodell bidrar til vedvarende stagnasjon etter krisa.

Avsluttende merknader

Drøftingene i The China boom (Ho-fung Hung) og The global rise of China (Alvin So og Yin-wah Chu) gir lite belegg for påstander om at et oppstigende Kina radikalt endrer internasjonale maktforhold, eller blir en ny hegemonimakt. Kinas utviklingsmodell er basert på utbytting av en lavtlønnet arbeidsstyrke, underforbruk og overinvesteringer. Sentralmyndighetene har i de seinere årene forsøkt å endre denne modellen, men den opprettholdes av lokalmyndigheter og av sentralstatens inkonsekvente politikk.

Kinas andel i globale verdikjeder øker, og landet begynner å utvikle egne merkevarer. Men Kina vil være avhengig av avanserte, utenlandske innsatsfaktorer og merkevareforhandlere i overskuelig framtid. De mest vellykkede merkevareforhandlerne befinner seg i USA. Kinas sterke importvekst har økt eksportinntekter til råvareeksporterende utviklingsland og styrket deres forhandlings-rom overfor Vesten. Men Kina utkonkurrerer også utviklingslands industri, og presser dem inn i en posisjon som råvareeksportører.

Kina er en regional stormakt i Øst- og Sørøst-Asia, men uten regionale allierte utenom et egenrådig og upålitelig Nord-Korea. Kinas økende militærmakt fører til at mange av dets naboer ønsker permanent amerikansk nærvær i regionen. Gjennom allianser og baser projiserer supermakten USA makt over Stillehavet og begrenser spillerommet for stormakten Kina. Landet er avhengig av USA for sin eksportorienterte vekst, og investerer sine dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner. Kina opprettholder derfor dollarens posisjon med billig gjeldsfinansiering av USAs militærstyrker. Til tross for sin retorikk, er det derfor en rimelig konklusjon at Kina i all hovedsak er orientert mot status quo i en USA-dominert verdensordning. Er det da litt for tidlig å avskrive tradisjonelle teorier om imperialisme?

Noter:

1. Alvin Y. So & Yin-wah Chu, The global rise of China. Cambridge: Polity Press, 2016; Ho-fung Hung, The China boom. Why China will not rule the world. New York: Columbia University Press. Heretter refereres disse to arbeidene i hovedteksten som (So & Chu, 2016) og (Hung, 2015).
2. Se min drøfting av arbeidernes rolle i Tiananmen-demonstrasjonene i «Klassekamper i Kina», Vardøger nr. 36, 2016.
3. Se også min artikkel «Alarmklokkene ringer for den kinesiske økonomien», Radikal Portal, 6. september 2015, https://radikal.portal.no. Der siterer jeg et enda høyere anslag av økningen i Kinas gjeld etter stimuleringspolitikken på 14 milliarder yuan.
4. Både Hung og So har drøftet regional industrialisering mer inngående i tidligere arbeider sammen med andre forfattere. Se Giovanni Arrighi, Po-Keung Hui, Ho-Fung Hung & Mark Selden, «Historical capitalism, East and West», i Giovanni Arrighi, m.fl. (red.), The resurgence of East Asia: 500, 150 and 50 year perspectives. London/New York: Routledge, 2003, s. 300-317 og Alvin Y. So & Stephen W. K. Chiu, East Asia and the World Economy. Thousand Oaks/London/New Delhi: Sage, 1995, kap. 7–10.
5. Minqi Li, China and the twenty-first-century crisis. London: Pluto Press, 2016, s. 4.
6. Bruce Cumings, «The Obama ‘Pivot’ to Asia in a Historical Context of American Hegemony», i David W.F. Huang (red.) Asia Pacific countries and the US rebalancing strategy. New York: Palgrave MacMillan US, 2016.
7. I 2015 var USAs militærutgifter riktignok falt til 596 milliarder dollar, mens Kinas var steget til 216 milliarder ifølge tall fra SIPRI (Stockholms fredsforskningsinstitutt). Se Wikipedia, «List of countries by military expenditure», https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_military_expenditures. Lest 28.07.16.
8. Se også Kristen Nordhaug, «USAs dollarstandard i internasjonale finanskriser», i Kristen Nordhaug og Helene Bank (red.) Fritt fall. Finanskrisen og utveier. Oslo: Res Publica, 2009; Kristen Nordhaug og Rune Skarstein, «Kimerika – En levedyktig symbiose?», Vardøger, nr. 33, 2012.

Var det mangelen på energi, trekull og vannkraft som gjorde at dampmaskinen og dermed kull ble kapitalismens helt dominerende energikilde? Nei, er Andreas Malms klare svar i boka Fossil capitalism. Boka er en veldig spennende historie om årsakene til at kullet ble helt dominerende som energikilde i løpet av den industrielle revolusjon i England – og senere i resten av verden. Det fører Malm inn i diskusjoner om hvorvidt Marx – og senere marxister – var og er teknologideterminister. Malm reiser også helt på slutten en diskusjon om hvorvidt vår nåværende geologiske periode bør kalles Antrophocene eller Capitalocene, som jeg skal la ligge i denne omgang. Hovedårsaken til at boka blir spennende, er at Malm har en «drage» han skal ta livet av, nemlig tesen om at det var stigende priser på fornybar energi – vannkraft og trekull – som førte oss inn i fossilalderen. Malm mener at den «skyldige» er det kapitalistiske systemet.

Det er engelske historikere som gjennom grundige studier av produksjonsmåter, energiforbruk og energiavkasting på 1700- og 1800-tallet, har vist at hvis forbruket av industrielt trekull skulle fortsette å øke slik det hadde gjort under 1600- og 1700 tallet, så måtte stadig større deler av England ha vært dekket med skog. Men dette arealet trengte en også for å dyrke havre til stadig økende bestand av hester* – og mat til en økende befolkning. Vi kjenner igjen vår tids diskusjon om biodrivstoff.

Malm bestrider ikke disse beregningene, men betviler den antatte lærdommen om prisenes rolle: Fossilt brensel vant det opprinnelige kappløpet fordi de var billigst og den samme [pris]fordelen må nå sikres for fornybare alternativer hvis de skal ha noen sjanse. Hans prosjekt er i stedet å vise at den dominerende «fortellingen» om at overgangen til kull for det første var langsom, for det andre drevet av priser og for det tredje at den krevde ny teknologi kanskje er et logisk konsistent skjema, men det var ikke slik det virkelig foregikk. For Malm er ikke det mer enn et «rent» historisk spørsmål, men også et spørsmål om hva som skal til for å komme ut av den fossilbaserte kapitalismen. Var pris avgjørende for overgangen til fossilkapitalismen? Hvis ja – vil priser være like viktige for å komme ut av den?

Malm påviser klart at for tekstilindustrien var vannkraft både bedre og billigere enn kull i de tre tiårene hvor overgangen til kull skjedde, nemlig 1820–1850, og at klassekampen mellom arbeider og kapital var avgjørende for utbredelsen av fossilteknologi. Problemet med vannkraft var at selv om den var billig (gratis) var den stedbunden. Den var langt fra byene med en reservearmé med arbeidskraft, og som kunne forhindre at arbeiderklassen fikk forhandlingsmakt. På de små stedene var tilgangen på arbeidskraft et problem, og de sosiale båndene mye sterkere og arbeiderklassen mer kulturelt homogen. For å lokke arbeidere til de avsidesliggende steder hvor vannkraften var best, måtte kapitalistene investere i boliger og skoler. I Norge er Blaafarverket på Modum et eksempel på dette. Alle disse faktorene ga den lokale arbeiderklassen makt, og det samme ga selve spinne- og vevteknologien. Opprinnelig var spinning et håndverk som ga spinnerne en teknologisk betinget forhandlingsstyrke. Dermed oppstod behovet for å utvikle en helautomatisk spinnemaskin, slik at det ble behov for færre faglærte spinnere og færre arbeidere til å betjene de nye maskinene. Gjennom en rekke konkrete eksempler viser Malm at teknologi er sosialt konstruert.

Malm skriver at problemet med vannkraften kunne ha vært løst ved å bygge systemer av vannreservoarer, sluser og kilometervis med vannrenner, men det var ikke lett å få konkurrerende firmaer til å gå sammen om slike hydrauliske systemer. Det skulle avtales priser og forbruk, men en slik grad av samarbeid og planlegging var kapitalismen fremmed. Dermed kan Malm vise at overgangen til den kulldrevne dampmaskinen skjedde raskt (noen tiår) og lenge før vannkraftressursene på langt nær var fullt utnyttet, og før vannkraft var blitt dyrere enn den kullbaserte dampmaskinen som industriell drivkraft. Det var behovet for en stabil, mobil teknologi som avgjorde, selv om kull som energikilde isolert sett fortsatt var dyrere.

Det problematiske med Malms analyse er at han ikke stiller det kontrafaktiske spørsmålet, hvis nå kapitalistene hadde klart å samarbeide om å utnytte vannkraften, hva om de hadde valgt en «nordisk modell» for samarbeid om teknologi og effektivisering – hva hadde da skjedd i det lange løp når vannkraft og trekull ble dyrere og dyrere? For selv om Malm har rett i at den kullfyrte dampmaskinen ble dominerende før kullet isolert sett var billigere, så hadde vannkraften allerede vist seg dyrere gjennom å gi arbeiderne for mye teknostrukturell makt, slik at bruk av vannkraft medførte andre kostnader (lønn, investeringer i sosial infrastruktur, krevende samarbeidsrelasjoner med andre kapitalister) som gjorde at den ble for «dyr» for kapitalistene. Men hva hadde skjedd når prisen på vannkraft hadde begynt å stige? Ville ikke da kullet ha kommet inn som reddende engel for kapitalistene og ville vi ikke da kommet inn i akkurat den samme fossile utviklingsbanen?

At det var arbeiderklassens kamp (lønninger) i denne epoken i England som var det sterkeste prissignalet, er riktig, men det avspeilte igjen at vannkraften var så stedbundet, og dermed så dyr. Dermed er vi ved det klimapolitisk høyst tvilsomme (eller farlige) ved denne boka, nemlig at den er motivert av et behov for å vise at priser ikke var viktige for å komme inn i den fossile kapitalismen, og derfor ikke er viktig for å komme ut av den. Malms forslag til hvordan man bryte med den fossile kapitalismen dreier seg aller mest om direkte regulering og planlegging. Han siterer bifallende en rekke forfattere hvor essensen er at:

En u-sving til fornybar energi kan utelukkende realiseres ved hjelp av et knippe med sosiale og politiske tiltak utover de tradisjonelle økonomiske insentivene.» (s. 382).

Malm drøfter ikke engang om en for eksempel kan/bør innføre en progressiv karbonavgift, som er foreslått av blant annet Naomi Klein. Det er absolutt ingen motsetning mellom en slik sosialt rettferdig avgift og direkte regulering. Snarere tvert imot. Men til tross for denne «blinde flekken» så er Fossil capitalism en veldig viktig bok for å forstå hvordan den fossilbaserte kapitalismen oppstod.

Anders Ekeland

* En hest erstatter om lag seks mann, så det lønner seg å bruke areal til havre som hestefor og ikke til menneskefor. At Watt anga dampmaskinens effekt i hestekrefter er enda et lite tegn på hestens helt sentrale rolle i den før-fossile kapitalismen.

Rederne sa nei – Michelet betaler

Da Norges Rederiforbund nektet å betale for minneplater for falne sjøfolk, grep Jon Michelet inn. Forfatteren donerer 150.000 kroner av prispengene sine fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse til Minnehallen.

– Jeg har tjent så bra på mine romaner i «En sjøens helt»-serien at jeg synes at verken jeg eller barna mine trenger mer penger, sier forfatter Jon Michelet, og forklarer:

– Jeg synes det er en fin tanke at disse pengene kan gå tilbake til krigsseilerformål. Det er nok den gamle kommunisten i meg som opererer.

Norge demoniserer Putin

– Vi er bekymret for den økende konfrontasjonen mellom NATO og Russland med bakgrunn i Ukraina-konflikten. Vi tar avstand fra Russlands annektering av Krim, men er også mot en ny kampopprustning. Norge er ikke tjent med en kald krig-lignende situasjon i Europa og norske politikere må stanse demoniseringen av Russland, sier Roy Pedersen, leder av LO i Oslo.

Vil redusere spenningen

Pedersen er én av initiativtakerne bak oppropet «Stans ferden mot krig i Europa» som har som formål å opprettholde normale forbindelser til Russland for å unngå en ny storkrig i Europa.

Helt siden Russland gjorde Krim-halvøya til en del av sitt territorium for et drøyt år siden, har forholdet mellom Putin og vestmaktene blitt stadig kjøligere. «Vi er bekymret over at Norge fra første stund av har deltatt både med soldater, fly og marinefartøyer i øvelsene opp mot Russland, og i utplasseringen av permanente styrker der. Som naboland til Russland har vi all interesse av å redusere spenningen», heter det i oppropet.

Foreløpig er oppropet signert av rundt 30 personer innen norsk fag- og fredsbevegelse samt en rekke kulturpersonligheter.

(Dagsavisen 14. juli)

Parole til 1. mai: LO inn i G20!

Oslo (NTB): Den nordiske fagbevegelsen ønsker at Norden får egen plass i det internasjonale maktforumet G20.

– Jeg tror Norden her ville hatt en del å bidra med, med tanke på hvordan vi velger å løse sysselsettingsspørsmål, sier LO-leder Gerd Kristiansen til avisen. Hun mene det vil gagne både Norden og G20-landene om G20 tar i bruk den nordiske modellen. – Vi ønsker å øke vår involvering med G20. Vi ser også at interessen for samarbeid med Norden er til stede i G20, sier generalsekretær Dagfinn Høybråten i Nordisk ministerråd. Statssekretær Elsbeth Sande Tronstad (H) i Utenriksdepartementet sier man fra norsk side ser positivt på et tettere nordisk samarbeid med G20. – Men det er også viktig å ha en realistisk tilnærming til hvor stor innflytelse vi kan få.

Bondevik, Norge og Irak-krigen

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har klart å skaffe seg et ufortjent positivt ettermæle av sin befatning med Irak-krigen 2003 og utover. Ganske profitabelt også for den fredsskapernisjen han opparbeidet seg etter sin direkte politikerrolle.

Går vi hans rulleblad etter i sømmene, må vi si at han har opptrådt noe uverdig til å være en prest som skal etterleve skriftens bud om ikke å pynte på virkeligheten. Men han kan jo dekke seg bak at så og si hele det parlamentariske Norge, bakket opp av toneangivende media, har vært interessert i å festne dette falske glansbildet av Norges deltakelse i denne krigen.

(Arnljot Ask i Steigan.no 13. juli)

Det norske hykleriet om Irak-krigen

– I vår film, «Et lite stykke Norge», avslørte vi hvordan forsvarsminister Kristin Krohn Devold lånte ut tre såkalte Arthur-radarer til bruk for den britiske invasjonsstyrken under Irak-krigens første dager. Mens Norge sa nei til å delta i det illegale angrepet, ble radarene fraktet fra Afghanistan via Kuwait og inn i Irak. De norske radarene sto i første rekke fra første dag under krigen. De ble brukt til å peile ut 1500 bombemål i Irak.

Den britiske forsvarsministeren, Geoffrey Hoon, var så begeistret for bruken av de norske radarene at han skrev et personlig brev til Krohn Devold, der han takket for «den robuste støtten» som Norge ga til Irak-krigen. Krohn Devold svarte at hun var «glad dersom det norske utstyret kan redde britiske soldater». Hun la til: «Mine dyptfølte tanker går til britiske menn og kvinner som risikerer sine liv på slagmarken».

(Erling Borgen i Dagbladet, Meninger, 8. juli)

Sør-Afrikas frigjøringskamp har alltid hatt en spesiell betydning for venstresida og solidaritetsarbeidet. Tore Linné Eriksens nye historiebok om Sør-Afrika gir en svært god gjennomgang av historien, både som oppfrisking for gamle sørafrikakjennere og for nye generasjoner som får sitt første møte med Sør-Afrika.

Sør-Afrikas frigjøringskamp og apartheid-regimets grenseløse brutalitet preget nyhetsbildet og formet en generasjon solidaritetsaktivister, meg selv inkludert. Noen vil huske boikotten mot Shell og sørafrikanske varer, Blitz’ gatekamper utenfor det sørafrikanske konsulatet eller Wembley-konserten for å få Nelson Mandela løslatt. Filmene om Sør-Afrika og apartheid kom tett: Et rop om frihet om Steve Biko, En tørr hvit årstid etter en bok av Andre Brink, og ungdomsfilmen A world apart om datteren til to av frigjøringskampens helter. Men dette var Norge.

I Sør-Afrika ble frigjøringskampen stadig mer brutal, med streiker, opprør og en sterk motstandsbevegelse, møtt av unntakstilstand og brutal undertrykking av all opposisjon. Brått snudde alt da Frederik de Klerk i februar 1990 hevet bannlysningen av frigjøringsbevegelsen og løslot Nelson Mandela og andre politiske fanger. De neste fire årene var preget av intense forhandlinger om overgangen til et demokratisk Sør-Afrika, som fant sted fire år senere. Overgangen gikk relativt raskt, men på langt nær smertefritt.

Den beste forklaringen på det særegne apartheidsystemet, på frigjøringskampen og den spesielle overgangen til demokrati finnes naturligvis i landets historie. Det skal mye til å skrive en bedre historisk gjennomgang enn det Tore Linné Eriksen har gjort i Sør-Afrikas historie – Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring.

Eriksen har fulgt landet gjennom hele sitt profesjonelle liv som historiker. Forfatteren er også kjent som en bauta innen solidaritetsbevegelsen, og som en sterk og radikal politisk skribent. Leserne av dette tidsskriftet vil kjenne Eriksen for sine bidrag til radikal politikk og som en solid historiker. Han skriver lett og godt.

De lange linjer

Apartheidsystemet var en gjennomført total rasedeling av alle sider ved det sørafrikanske samfunnet – kulturelt, økonomisk og politisk. Systemets særegenhet, i en tid hvor nazismen var nedkjempet i Europa og Afrika frigjorde seg fra kolonimaktene, har bidratt til at apartheid har blitt forklart nærmest som om det ble innført over natta i 1948 og avskaffet i 1990.

Men moderne sørafrikansk historieskrivning, som Eriksen presenterer godt, legger vekt på hvordan det særegne apartheidsystemet i realiteten bygger på lange historiske linjer. Rasismen og rasedelingen har eksistert siden de første kolonistene kom i 1652. Ranet av land og rasistiske landlover ble innført under britisk styre, lenge før de afrikaanstalende boerne fikk makta etter valget i 1948. Dette blir grundig forklart av Eriksen.

Det er en styrke ved Sør-Afrikas historie at forfatteren trekker lange linjer, og gir god plass til Sør-Afrikas tidlige historie. Fem kapitler er viet historien fram til uavhengigheten fra Storbritannia i 1910. Det økonomiske Sør-Afrika, med sin tyngde innen landbruk og gruvedrift, er grundig forklart. Her forklares både det viktige skillet mellom by og land, og hvordan gruveindustrien har preget Sør-Afrika fram til i dag.

Et annet viktig trekk ved Sør-Afrikas historie er hvordan motstanden mot kolonisering og hvitt herredømme har vart kontinuerlig gjennom de siste 500 år. Frigjøringskampen begynte ikke med apartheid – den har lange røtter. Derfor sluttet ikke den politiske kampen da apartheid ble avskaffet, men har fått nye former de siste to tiårene, noe som er godt dekket i bokas siste kapittel.

Apartheid og kamp

Apartheid og frigjøringskampen vil alltid være en viktig epoke i 1900-tallets historie. Her får leserne en god og grundig gjennom-gang av utviklingen i Sør-Afrika under apartheid, de ulike fasene i frigjøringskampen og den smertefulle overgangen til demokrati. Dette er relevant for politiske debatter om apartheid som særegent eller sammenliknbart til for eksempel Israel og Palestina i dag. Mange vil kanskje ha glemt hvor brutal frigjøringskampen var. Apartheids fall var også brutal. Det ville vært relevant om boka ga noen flere detaljer på de smertefulle overgangsårene mellom 1990 og valget i 1994, en periode hvor man kan diskutere om Sør-Afrika opplevde liten borgerkrig. Eriksen bruker ikke disse ordene selv.

I siste kapitel har Tore Linné Eriksen fått med seg en medforfatter i Marianne Millstein, som har drevet omfattende forskning på sosiale bevegelser i Sør-Afrika. Sammen balanserer de godt mellom å dekke den reelle optimismen som fulgte med ANCs valgseier i 1994, og de store og uløste utfordringene som preger Sør-Afrika i dag. Sør-Afrika var i realiteten konkurs da ANC tok over. Den nye regjeringen satt med enorm gjeld etter apartheidregimet, og var tvunget til å betale ned gammel gjeld etter fienden framfor å bygge landet. Valget av økonomisk modell (omfordeling eller økonomisk liberalisme) var komplisert, og kraftig kritisert. Til tross for en vanskelig start, gjorde ANC fra 1994 store og gode tiltak for å bedre levekår for landets store svarte og fattige flertall. Men mye er ugjort, og mange problemer har oppstått underveis. Dagens Sør-Afrika preges av et stort antall folkelige protester og opprør, ofte mot lokal korrupsjon eller mangel på tjenester fra stat og kommune. I disse protestene ligger en stolt arv etter frigjøringskampen, og noen av de destruktive kreftene som preget den kaotiske frigjøringskampen på 1980-tallet.

Noen sluttord

For moro skyld har jeg sett om jeg skulle klare å finne noe som Eriksen har utelatt i Sør-Afrikas historie. Men hver gang jeg har kommet på noe jeg mener burde vært omtalt, så har det kommet på påfølgende side. Intet er utelatt, verken personer, begivenheter eller viktige perspektiver.

Hvis det er noe jeg skulle ønsket meg, så er det at forfatteren hviler litt lengre på viktige begivenheter. Tidligere har jeg nevnt at overgangen til demokrati på 1990-tallet gikk litt raskt. Kanskje kunne også apartheidregimets krig mot nabolandene også fått litt mer omtale. Kulturkollisjonen og den politiske spenningen mellom ANC-lederne i eksil og grasrotaktivistene fra den interne opposisjonen (UDF) er egentlig ikke nevnt eller utdypet.

Det siste kapittelet som dekker tida opp til i dag, kunne også tålt mer dybde og diskusjon. Teksten er god, og vi tåler mer. Ikke minst fordi dagens Sør-Afrika er paradoksalt. Mye går bra, men mye er også dypt problematisk – slik Eriksen og Millstein skriver. Det er vanskelig å spå hvor Sør-Afrika vil bevege seg de neste årene, når dagens kontroversielle president må tre av. Om dette hadde jeg med glede lest noen sider til.

Det er en ting til jeg ønsker meg. Sør-Afrikas historie er skrevet som en lærebok i historie, og rommer i liten grad politisk refleksjon eller diskusjon. Når man samtidig vet at Eriksen er godt politisk anlagt, ønsker jeg meg av og til Eriksens egne politiske vurderinger av det han skriver. Det ligger utenfor formatet til denne boka. Det hadde vært morsomt og lest en mer rå og polemisk tekst av Tore Linné Eriksens om dagens politiske situasjon i Sør-Afrika. Men først og fremst ser jeg med glede fram til Eriksens neste historieverk, Afrikas historie, som kommer neste år. Det er all grunn til å glede seg.

Sigurd Jorde

Under eit besøk i Sør-Afrika i 1998 møtte eg ei eldre, kvit, jødisk kvinne som hadde vore med på å kjempe mot apartheid, og som hadde kjent på nokre konsekvensar av det i form av trugsmål og yrkesforbod. Ho var full av glede for omveltinga landet hennar hadde vore gjennom nokre få år tidlegare. Men at «jødane ikkje kan få ha eit land i fred», det kunne ho ikkje forstå. For meg framstod dette som eit paradoks. Korleis kunne ein person som såg og kjempa mot undertrykkinga i Sør-Afrika når ho sjølv var kvit, vere så blind for det som skjedde i Palestina? Det ein type paradoks ein ofte kan møte på om ein interesserer eller engasjerer seg for Palestina/Israel-konflikten: Kvifor er det så stor vilje til å unnskylde Israel når det samtidig er så lett å sjå all den urettvisa og brutaliteten palestinarane vert utsette for? Ein kvar freistnad på å trengje inn i desse paradoksa må vere velkomen. Det krev ei djupne som det ikkje er mogleg å få gjennom avisartiklar, blogginnlegg eller dei korte, paroleprega artiklane som er vorte typisk for diverse online-magasin. Boka er det rette formatet for dette.

Då eg fekk Israel mellom hendene var det fyrste eg kom til å tenkje på boka Palestinerne – historie og frigjøringskamp, (Forlaget Rødt, 2009, 2. utg. Kan kjøpes som e-bok fra www.marxisme.no. Red.) som same forfattar gav ut i 1973. Tittlen på denne boka, som er vorte ein slags klassikar mellom palestinavener og -aktivistar, er ikkje tilfeldig; i tråd med tidsanda på 1970-talet handlar boka fyrst og fremst om det palestinske folket. Med tanke på tittelen på den nye boka, kunne eg no forvente meg ei bok om den israelske staten? Allereie i føreordet ser det ut til at eg får rett: «Å kjenne palestinernes historie er ikke nok, vi må også forstå staten Israel.» (s. 6)

Korleis kunne denne staten oppstå, ekspandere og overleve? Follow the money, er tilnærminga til (økonomen) Lysestøl. Den økonomiske historia til Israel handlar i stor grad om pengar utanfrå: Frå byrjinga av 1900-talet var strategien oppkjøp av jord i Palestina med pengar frå rike sionistar i Europa. Etter 1948 vart staten finansiert av kapitalen jødiske immigrantar tok med seg, innsamling mellom sionistar elles i verda, støtte frå USA og krigserstatning frå Tyskland – dei fyrste åra var 90 % av investeringane utanlandsk kapital. Seksdagarskrigen i 1967 opna Vestbreidda og Gaza som nye marknader for israelsk eksport, og i etterkant av krigen auka pengestøtta frå USA kraftig. Liberaliseringsbølgja på 1980-talet skylde også over Israel, og saman med optimisme og von om normalisering i kjølvatnet av Oslo-avtalen i 1993 gjorde det Israel i stand til å trekkje til seg investeringar og byggje opp ein sterk teknologisektor ved hjelp av kapital utanfrå. Oslo-avtalen hadde også den verknaden at verdssamfunnet, gjennom Gjevarlandsgruppa, tok over delar av Israels utgifter til okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza, og indirekte sponsar israelsk eksportindustri gjennom den negative handelsbalanse dei okkuperte områda har med Israel. Utan desse pengane utanfrå hadde det ikkje vore mogleg å byggje opp Israel som både krigsmaskin og velferdsstat; at det er ei utfordring kan sjåast på store offentlege innsparingar på 2000-talet samtidig som utgiftene til okkupasjon og militære operasjonar har auka og tynga ned statsbudsjetta.

Oppfølgingsspørsmålet etter ein slik gjennomgang vert naturleg nok «Hvem tjener på okkupasjonen?» (s. 135). Dette er den andre typen paradoks ein møter når ein freistar forstå Israel/Palestina-konflikten: Med dei økonomiske, sosiale og menneskelege kostnadane okkupasjonen av Vestbreidda og dei stadige væpna operasjonane i Gaza fører med seg, verkar det openbert at Israel og israelarane ville vere best tente med å finne ei løysing på konflikten. Anten løysinga blir éin stat eller to statar er det ingen grunn til å tru at israelarane ikkje vil kome ut av det med i alle fall ein del av dei økonomiske privilegia i behald, slik som dei kvite i Sør-Afrika gjorde det ved avskaffinga av apartheid. Så kva er det å tene på okkupasjonen? Eksklusiv tilgang på den palestinske eksportmarknaden, billig palestinsk arbeidskraft, tilgang på naturressursar og areal. Ja vel, men vil ikkje dette også vere gjeldande ved ei (realistisk) løysing på konflikten? «Vinnarane» av okkupasjonen er openbert våpen- og tryggingsindustrien som både får omsetjing for produkta sine og eit stort «laboratorium» å teste dei i. Men er omsynet til våpenindustriens profitt tilstrekkeleg til å oppretthalde status quo? Det synest som det må vere også andre kreften i spel enn berre dei økonomiske. Desse er litt vanskeleg å få taket på i Lysestøls økonomiske framstilling; krigar vert reduserte til fotnotar (s. 80) og sionismen er alltid representert ved den «sionistiske eliten».

På trass av dette: Israel gjev ein konsis og lettlesen innføring i Israels økonomiske historie, og høyrer heime i bokhylla til alle palestinaaktivister og -vener og andre som vil skjøne meir av konflikten. For personar med kortare fartstid for å forstå Palestina, kanskje gjerne yngre aktivistar, gjev boka også ei kort og grei innføring i bakgrunnen for og opprettinga av staten Israel. Det at boka gjerne kan stå ved sidan av nokre andre bøker i aktivistens bokhylle, er ikkje noko eigentleg problem. Inga framstelling kan ha med alt, og Lysestøl tek føre seg eit viktig og grunnleggjande område – og eit som ikkje har fått mest merksemd i den norske litteraturen om konflikten. Undertittelen Bak muren av myter og propaganda ymtar om at det skal gå føre seg myteknusing, en kva mytar som vert avliva er vanskeleg å sjå. (Det måtte i så fall vore ein myte om at Israel har klara seg utan hjelp utanfrå, men det er det vel knapt nokon i Noreg som trur på; sjølv kristensionistane er jo opptekne av å hjelpe Israel.) Ein kunne difor seie at boka ikkje lever opp til tittelen, men eg vil velje å snu på det og heller seie at tittelen ikkje lever opp til boka. Ein må ikkje alltid avlive mytar når ein skriv om Israel og Palestina. For meg held det lenge med kunnskap som gjer meg i betre stand til å forstå konflikten og dei ibuande paradoksa.

Mass Soldal Lund

Seinsommeren 2016 går Labours medlemmer til valgurnene for å velge partiets leder. Bare et snaut år etter at Jeremy Corbyn vant en overlegen seier i ledervalget blir han utfordret av nye lederkandidater fra partiets midt- og høyrefløy. For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvordan han i det hele tatt var i stand til å vinne i 2015, særlig dersom man leste norske «Storbritanniaeksperters» skråsikre spådommer om det motsatte. Richard Seymour gjør et forsøk på å forklare fenomenet Corbyn i sin nye bok Corbyn: The strange rebirth of radical politics, og følger opp sommerens utvikling med en oppdatert ebok tilgjengelig gratis fra forlagets nettside (www.versobooks.com). Når den skarpskodde skribenten (og marxisten) Seymour deler sine tanker om bevegelsen rundt Corbyn erdet ut fra både et sympatiserende og nøkternt perspektiv utenfra. Seymour er ikke påtrengende optimistisk og glødende. Det er det kanskje heller ikke noen stor grunn til å være.

Etter at Michael Foot ledet partiet inn i det sviende valgnederlaget mot Thatcher i 1983, med et forholdsvis radikalt valgprogram omtalt av motstandere som verdenshistoriens lengste selvmordsbrev, har venstrefløyen vært dypt svekket i Labour. Åttitallets erfaringer med fagforeningsknusing og gjentatte valgnederlag senket også partiets venstrefløy ned i en langvarig pessimisme når det gjaldt mulighetene for dyptgripende endringer i det konservative britiske samfunnet. Valgseirene fra 1997 og framover endret ikke dette; Muligheten til makt, ikke til endring i progressiv retning, var som kjent det som kjennetegnet Blairs New Labour.

Det er ikke alltid det er seierherrene som skriver historien. 1983-valget er et eksempel på det, Brexit-folkeavstemningen ser ut til å være et annet. Behovet for en beretning om bevegelsen som førte til Corbyns seier i september 2015 er absolutt til stede, og Seymour leverer en grundig analyse. Folkemøter land og strand rundt, 300 000 nye medlemmer og sympatisører og støtte fra bl.a. to av landets mest sentrale fagforeninger. I møte med en uhemmet kritisk og kampanjedrevet journalistikk fra britiske aviser klarte man å skape en bevegelse i sosiale medier langt utover menigheten. Det er naturlig her å trekke parallellen til bevegelsen rundt Bernie Sanders på den andre siden av dammen, som revitaliserte en slumrende venstreside, og forente den med en ung og ivrig bevegelse vant med å jobbe for enkeltsaker.

For å forstå hvor ny denne typen aktivisme er for Labour i nyere tid må man gå til partiets røtter. Utgangspunktet for dannelsen av Labour var at den organiserte arbeiderklassen skulle ha et parti å stemme på, og selv om fagforeningenes makt i partiet har blitt svekket de siste tiåra er og forblir Labours hovedoppgave å vinne valg. Labour er ikke en bevegelse eller et enhetlig parti med en klar ideologi, men en valgkampmaskin. Derfor blir det viktigste for partiapparatet å sanke stemmer, og det er denne egenskapen Corbyn kritiseres for å mangle. I Labour er stillestående oppslutning på meningsmålingene tilstrekkelig grunn for parlamentsmedlemmene, som frykter for sine plasser, til å kreve Corbyns hode på et fat. Det paradoksale er at høyre-fløyen bidrar kraftig til dette, gjennom stadig uro, rykter om splittelse, og en fryktdrevet mediekampanje mot partiets øverste tillitsvalgte. Det ser ut som de heller vil ofre partiet enn å holde seg med en leder som taler flertallet i parlamentsgruppa midt imot, slik som i debatten om atomopprustning og Trident-fornying i juli.

Labour befinner seg i dyp krise, både ideologisk og når det gjelder oppslutning. Gjennom Blairs høyrevri siden midten av nittitallet har det skallet av i alle retninger. De har mistet velgere til Green Party, til UKIP, og i Skottland har de gått fra å være en viktig maktfaktor til å bare vinne én eneste valgkrets ved fjorårets parlamentsvalg, der SNP praktisk talt gjorde reint bord. Det britiske topartisystemet er dermed utfordret, og valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser gir merkelige resultat med tidvis lite samsvar mellom oppslutning og representasjon. Labours krise gjenspeiler det britiske demokratiets krise. Derfor handler ikke Seymours bok ikke bare om Corbyn, og heller ikke bare om Labour, men om politiske muligheter og begrensninger i et Storbritannia rammet av nedgangstider og uro.

De siste ukers motstand har kommet fra de som heller ikke støttet Corbyn for et år siden, og som aldri har vært hans allierte. Rykter om et planlagt kupp var kjent lenge før resultatet av Brexit-folkeavstemningen ble klart, og var neppe knyttet til denne. Noen ville nok også ha et raskt skifte før Chilcot-rapporten om Irak-krigen ble lagt fram. Den var da også en sviende kritikk av Blair og flertallet av partiets parlamentsmedlemmer, og viste at Corbyn hadde rett i sin krigsmotstand.

Selv om Seymor gjennom sin veldokumenterte bok viser at han ikke har noen illusjoner, må selv han ha blitt overrasket over desperasjonen hos den gamle Blairfløyen. Foreløpig har vi sett avlysning av lokale møter, endring av dagsorden etter at Corbyns tilhengere har forlatt møter, forsøk på vedtektsbrudd når det gjelder stemmerett, tvil om at en sittende leder kan opprettholde sitt kandidatur, trolling på sosiale medier osv. Å opprette et nytt Labour Party med ny ledelse har også vært varslet, og det er neppe det siste utspillet fra denne kanten.

Hadde Corbyn vært en mer tradisjonell politiker ville antakelig medieoppslagene og press fra parlamentsgruppa ha vært nok til å få ham til å trekke seg. Men når reaksjonen på lederstriden har vært 200 000 nye medlemmer i partiet, meningsmålinger som viser et flertall blant partiets velgere, og ikke minst støttedemonstrasjoner med tusenvis av frammøtte, viser det at grunnlaget for hans lederskap er lite endret. Selv har Corbyn i disse ukene stått støtt i egen politikk, og brukt oppmerksomheten til å gå hardt ut mot den nyvalgte statsminister Mays lidenskapelige forsvar for kutt i sosiale ytelser og hennes atomentusiasme.

Det store spørsmålet Seymour reiser er hva som vil skje dersom Corbyns Labour faktisk skulle vinne et parlamentsvalg. På grunn av Brexit kan det politiske landskapet og et nytt parlaments handlingsrom komme til å se veldig annerledes, men ingen vet om – eller hvordan – dette blir brukt. Skal Labour vinne neste valg, er Seymours budskap at kjernevelgerne må vinnes tilbake, fagforeningene trekkes inn i folden igjen, partiets medlemstall øke og de moderne folkebevegelsene må se at det nytter. Det er langt fra sikkert at dette er mulig eller tilstrekkelig, men Blairs elitistiske nyliberalisme var liten suksess for Labour eller det britiske klassesamfunn i nedgangstider. Derfor er kampen om Corbyn viktig også for dem som ønsker seg en langt mer radikal – eller revolusjonær – politikk, og et nederlag vil redusere håpet om en virkelig mobilisering mot kapitalkreftene og krigshaukene. Det er dette landskapet som Seymour gjør oss bedre i stand til å forstå.

Helle Linné Eriksen