Hvem er Arundhati Roy?

Av Tore Linné Eriksen

Nr 3 2016

Arundhati Roy er ikke ukjent for lesere av Rødt!. Ved sida av flere omtaler av hennes bøker, har hun tidligere vært representert med et essay og et lengre intervju, i henholdsvis nr. 4/10 og nr. 2/2014.

Sammen med den lange samtalen som nå følger, forteller alle bidragene hvorfor hun er en stemme som blir lyttet til både i India og rundt om i verden.

Like klart viser de hvorfor hun er fryktet og hatet av hjemlandets myndigheter, og hvorfor hun stadig blir utsatt for rettsforfølgelser, trusler og ryktespredning.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Sammen med Eduardo Galeano fra Uruguay, som døde i fjor, er hun i særklasse med sin kombinasjon av medrivende skrivekunst og politisk kampvilje. Det er derfor lett å tilgi at hun foreløpig ikke har fulgt romanen The God of small things, som foregår i den delstaten hun vokste opp, Kerala. Etter utgivelsen i 1996, blei boka raskt en global braksuksess som er oversatt til godt over tjue språk, inkludert norsk. Det var hennes skjønnlitterære debut i en alder av 35 år gammel, etter å ha utdannet seg til arkitekt og arbeidet med filmproduksjon. Men stadig holder hun liv i ryktene om at en ny roman er under arbeidet, og i et intervju nylig fortalte hun at den trolig kommer neste år.

En intellektuell i folkelig kamp

Arundhati Roys gjennombrudd som politisk essayist og aktivist kom allerede i 1998. I tillegg til å vekke opinionen mot indisk atomopprustning og kjernefysiske prøvesprengninger, rapporterte hun fra motstanden mot utbygginga av det gigantiske Sardar Sarovar-prosjektet i Narmadadalen. Selvsagt var hun noe mer enn reporter eller formidler, hun var en viktig deltaker i selve kampen. Den politiske analysen viste seg gjennom en grundig dokumentasjon av hvilke drivkrefter som lå bak kraftutbyggingen, der «utvikling» blei brukt som et mantra fra både storselskaper og indiske sentralmyndigheter. I avsnitt etter avsnitt, fotnote etter fotnote, blei deres argumenter plukket fra hverandre. Pengebeløpet som fulgte den prestisjefylte Man Booker-prisen for suksessromanen, blei da også i sin helhet gitt til bevegelsen Narma Bacho Andolan, som kvitterte med å berømme Arundhati Roy for å ha fulgt en stolt indisk tradisjon med intellektuelle som engasjerte seg i folkelig kamp for et mer rettferdig samfunn. Aktivister fra det hindusjåvinistiske partiet BJP, som nå sitter med regjeringsmakta, brente boka – The cost of living – offentlig på bålet. For sikkerhets skyld truet bokhandlere på livet dersom de ikke fjernet den fra butikkhyllene.

Når det er naturlig å minne om linjene bakover til det første essayet om Narmadadalen, er det fordi erfaringene fra denne kampen flere ganger dukker opp i hennes nyere artikler. Et av de mest kjente eksemplene er «Walking with the comrades», som blei oversatt til norsk i Rødt! (4/10). Her møter vi den samme kompromissløse protesten mot undertrykkinga av adivasier (i gamle dager kjent som «stammefolk»), som særlig holder til i skogsområder som utsettes for innenlandske og utenlandske storselskapers grådige jakt på mineraler. Både før og under kolonitida blei deres interesser satt til side, samtidig som de fortsatt møtes med forakt og kulturell nedvurdering fra den dominerende flertallsbefolkningas side. Det var dette som gjorde at hun valgte å formidle synspunktene til dem som støtter – eller direkte deltar i – den væpnete oppstanden som er knyttet til Communist Party of India (Maoists) og deres geriljastyrker (People’s Liberation Guerilla Army – PLGA). Det er et parti som blei til gjennom sammenslåing av flere maoistgrupperinger i 2004, og som i juni 2009 blei forbudt av statlige myndigheter som en «terroristorganisasjon». De kan også føre sine aner tilbake til bondeoppstanden i Naxalbari-distriktet i Vest-Bengal mot slutten av 1960-tallet, og både Arundhati Roy og andre forfattere bruker derfor betegnelsen naxalitter vekselsvis med maoister. Hennes identifikasjon med denne kampen bidro ikke bare til at hun på nytt blei gjenstand for fordømmelse og forfølgelse fra makthavernes side, men at hun også blei møtt med kritiske innvendinger fra andre deler av den indiske venstresida.1

Et India som ikke skinner

Et gjennomgående trekk i Arundahati Roys veldokumenterte – og velskrevne – analyser er oppgjøret med myten om «India shining», som både vekslende regjeringer, internasjonal finanspresse og nyliberalistiske ideologer holder seg med. Hun forteller oss at andelen kronisk underernærte høyere i India enn snittet for Afrika, og at det er flere med mobiltelefoner enn med adgang til reint drikkevann. Og hvor stor den mye omtalte middelklassen egentlig er, når selv Verdensbanken anslår at rundt 85 prosent ligger under deres lave grens på 2,5 USD per dag, er høyst diskutabet. Når ressursplyndringen gir seg så dramatiske utslag nettopp i adivasiområder, er det fordi de er skogens folk, dvs. at de er helt avhengig av sine bosteder og det utkomme de kan hente fra naturen. Tvangsflyttinger, deportasjoner og ødeleggelse av deres livsgrunnlag er derfor en forutsetning for at selskapene skal kunne rykke inn, dvs. det David Harvey kaller for «akkumulasjon gjennom frarøving». Utviklinga i retning av ulikhet, maktkonsentrasjon og marginalisering har særlig vært påfallende etter at døra blei åpna på vidt gap for nyliberalismen ved inngangen til 1990-tallet, den gang under ledelse av Kongresspartiet. Mange småbønder og jordløse landarbeidere har opplevd ei absolutt forverring, noe en kvart million selvmord i løpet av de siste 15 åra forteller sitt tydelige språk om. I virkeligheten er tallet langt høyere, ettersom mange – bl.a. kvinner, daliter og adivasier – ikke registreres som bønder, sida de mangler formelt skjøte på jorda.

Anklager om «landsforræderi»

Som vi skal se i litteraturgjennomgangen nedenfor, er tallrike essays, taler og intervjuer samlet i ei rekke med bøker. I hjemlandet har de først og fremst fått betydning gjennom nådeløs kritikk av kombinasjonen av hindusjåvinisme og nyliberalisme, samtidig som hun påviser hvordan «krigen mot terror» brukes som påskudd for å knuse alle former for opposisjon. Mest kontroversiell de siste åra er hennes uttalelser om at Kashmirdalen slett ikke er indisk territorium, noe som førte til anklager om «landsforræderi» og trusler om lange fengselsstraffer. (Det er ikke første gang). Det har heller ikke gått ubemerket at hun har pirket borti nasjonalhelgenen Mohandas K. Gandhi.

Et viktig anliggende hos Arundhati Roy er at markedsfundamentalisme ikke betyr at det er noen «usynlig hånd» som styrer. Et gjennomgangstema er isteden at den indiske staten både sentralt og på delstatsnivå har en militaristisk jernneve, og at den – med god støtte fra USA – har spesialisert seg på å slå kraftig ned på revolusjonær opposisjon. På samme måte har hun viet mye tid, engasjement og arbeidskraft til den internasjonale antikrigsbevegelsen og kampen mot den globale kapitalismen som driver rovdrift på mennesker og miljø. Hun er en flittig taler på demonstrasjoner og stevner i regi av bl.a. World Social Forum, der hun regnes som «superstjerne» i samme kategori som bl.a. Naomi Klein, Noam Chomsky, David Harvey, Vandana Shiva og Tariq Ali. I flere artikler og bøker er det USA-imperialismen og landets krigføring fra Afghanistan til Irak, Libya og Syria som hun mobiliserer til kamp mot.

Det er bare å lese!

Hvor er det naturlig å starte for dem om vil gå dypere inn i Arundhati Roys verden? Kronologisk er det ingen tvil om at Guden for små ting er den beste inngangsporten. For dem som foretrekker norsk, er det heldigvis ei fin oversetting av Merete Alfsen (Oslo: Pax 1997 og nyere billigutgaver.) Pax forlag fulgte fortjenestefullt opp med to artikkelsamlinger: Levekostnader (1999) og Til alle murmedyr og markmus her i verden (2004). Men så blei det brått slutt, og ingen andre forlag følte seg kallet. (Det er jo så mange diett- selvhjelps- og krigsbøker å utgi.) Men, som nevnt, er Rødt! en åpen kanal. Dessuten Tidsskriftet Agora levert et meget fyldig og spenstig spesialnummer om Arundhati Roy (4/12), med både litterære og politiske analyser, sammen med fullstendige utgaver av tre av hennes beste essays.

Ofte er samtalebøker en fin måte å få fram synspunkter og holdninger på, og et strålende eksempel på dette er The shape of the beast. Conversations with Arundhati Roy (2010), som bygger på lange intervjuer gjennom tiåret etter hundreårsskiftet. Noen av de nyeste artiklene er samlet i Capitalism. A ghost story (London: Verso Books, 2015), som særlig er viet indiske forhold, og som går under overskriftene om «verdens største demokrati». En halvannet times spennende samtale om boka ligger på YouTube. Høsten 2016 kommer for øvrig et ei bok i samarbeid med John Cusack, som bygger på refleksjoner og samtaler de begge hadde med Edward Snowdon i Moskva: What can and what cannot be said (Chicago: Haymarket Books.) En god del av dette er materialet fritt tilgjengelig på nettstedet til magasinet Outlook India, som har et rikholdig Roy-arkiv. Til stor glede for mange Roy-venner, har nå hovedtyngden av hennes mest kjente artikler og andre bidrag blitt samla i ei proppfull – og billig – utgave med tittelen End of imagination (Chicago: Haymarket Books, 2016). Og de som er interessert i Arundhati Roy når hun tvinges til å gi mer av seg selv i en litt uvant sammenheng, kan glede seg over den lange samtalen i forbindelse med at hun var «forsidepike» i ELLE (!) i juli 2016.

Note:

  1. Se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy. Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4/2012: 5-32.