Er det mulig at en alternativ samarbeidsavtale mellom latinamerikanske land kan utfordre USA og bryte landets eksisterende monopol på kontinentet?

Hva er ALBA og TCP – og hva er mulighetene på kort og lang sikt?

Maria Trettvik er bosatt i La Paz, Bolivia, med praksisstilling i et boliviansk forskningssenter,
CEDLA – Studiesenter for arbeids- og jordbruksutvikling.
Hun har bodd fem år i Latin-Amerika, med lengre opphold i fem ulike land.

---

Latin-Amerika er i endring. De siste åra har de politiske tendensene i regionen vært sterkt prega av en vridning i den politiske retningen fra en nesten entydig neoliberalistisk ideologi, til en atskillig mer venstre-orientert politikk. Den mest synlige konsekvensen er resultatene i en rekke presidentvalg over hele kontinentet de to siste åra.

Hovedsymbolet er Evo Morales, som ble valgt med nesten 54 prosent av stemmene ved det bolivianske presidentvalget i desember 2005. I kjølvannet følger Rafael Correa og Daniel Ortega, sittende presidenter fra venstresida i henholdsvis Ecuador og Nicaragua. Også i andre land har venstresida stått sterkt i det siste årets presidentvalg, både i Peru og Mexico hadde de to sterke kandidater selv om disse ikke nådde til topps i det avgjørende øyeblikk.

Det er ingen tvil om at de latinamerikanske landa ønsker å komme seg ut av situasjonen som har prega dem i flere tiår, der USA har brukt både politisk og økonomisk makt for å holde dem nede.

Viktigst i denne kampen er at landa, fra Argentina i sør til Mexico i nord, holder sammen og hjelper hverandre i prosessen mot et styrka Latin-Amerika. Et Latin-Amerika med redusert fattigdom, økt produktivitet og et bedra internt samarbeid.

I veien mot et uavhengig Latin-Amerika må forholda mellom hvert enkelt land i regionen styrkes. Kan ALBA–TCP (*) være et av virkemidla for at dette skal skje?

(*) ALBA – Det bolivarianske alternativ for Latin-Amerika og Karibia; TCP – Folkets handelstraktat

For øyeblikket er det vanskelig å snakke om ALBA uten å samtidig snakke om TCP. Selv om ALBA kun er tenkt for de latinamerikanske landa og TCP er et skjema for bilaterale avtaler som kan inngås mellom hvilket som helst par av land verden over, er ALBA og TCP både forslag om integrering og om å bedre forholda mellom land. Begge forslaga kommer fra den latinamerikanske venstresida som kjemper for en verden der mulighetene er like for alle.

ALBA er venezuelanske myndigheters forslag til et alternativ til FTAA (Det amerikanske frihandelsområdet), frihandelsavtalen som USA har prøvd å forhandle seg fram til med alle amerikanske land (utenom Cuba). En avtale som går lenger enn verdens handelsorganisasjon (WTO) på nesten alle områder. ALBA, som bygger på et forslag fra latinamerikanske uavhengige organisasjoner (NGO) trådde i kraft 14. desember 2004 med Venezuelas og Cubas underskrifter. I ettertid har Bolivia og Nicaragua inngått medlemskap, henholdsvis 29. april 2006 og 11. januar 2007.

TCP (Folkets handelstraktat) er et forslag som bolivianske myndigheter presenterte da de inngikk forhandlinger med Cuba og Venezuela i april 2006, og som nå inngår som bilaterale avtaler mellom ALBAs medlemsland. Det er altså gjennom TCP at de konkrete avtalene realiseres, det vil si, handels- og andre samarbeidsavtaler som bygger på ideene som ligger til grunn for ALBA.

ALBA i seg selv har to hovedakser, for det første som en handelsavtale og, for det andre, som en samarbeidsavtale. Hovedmålet er kampen mot fattigdommen og den sosiale ekskluderinga som karakteriserer dagens Latin-Amerika.

Med utgangspunkt i de eksisterende økonomiske og sosiale forskjellene mellom landa, prioriteres latinamerikansk integrering og muligheten til å forhandle i grupper som styrker påvirkinga hvert enkelt land har i forhandlingssituasjoner. Dette skal gjøres ved å skape mekanismer som kan frambringe felles fordeler mellom landa med utgangspunkt i de eksisterende forskjellene. På denne måten hjelpes de svake landa til å overkomme ulempene som skiller dem fra høyt utvikla land, og de får muligheten til å fremheve seg i internasjonale sammenhenger som diskusjoner i WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

TCP, som ALBA, bygger på analyser gjort av NGO. Forslaget tar utgangspunkt i de behova som forskjellige organisasjoner har identifisert i det latinamerikanske samfunn gjennom mange år, og er presentert som et svar på den neoliberalske modellen karakterisert av privatisering og ekstremt åpne markeder. I den nye modellen promoteres kommersiell integrasjon som begrenser og regulerer utenlandske investorers og transnasjonale selskapers rettigheter, for at deres inntreden står i pakt med landets produktive utvikling.

I denne modellen er handel og investeringer virkemidler for å oppnå utvikling som tjener hele befolkningen under ett. Denne typen avtaler erkjenner folkets rett til å definere den ønskede politikken innen landbruks- og næringssektoren, og å beskytte og reglementere den nasjonale landbruks- og fedriftsproduksjonen for å unngå at det interne markedet blir oversvømt av andre lands overskuddsvarer. Det vil si at gjennom denne typen samarbeidsavtaler forbys ingen av partene muligheten til å innføre beskyttende tiltak eller tiltak som øker konkurransedyktigheten til den nasjonale industrielle sektor, det tillates også å innføre tiltak som bevarer de mest utsatte sektorene.

Når det gjelder fellesgoder som vann, og offentlige goder som helse, kommunikasjon og transport, slås det fast i enhver TCP at det er statens ansvar å forsikre at hele befolkningen er sikra tilgangen på disse godene, og at disse skal reguleres av staten. Kort sagt kreves det at alle fellesgoder er offentlige goder kontrollert av staten og tilgjengelig for alle.

Avtalene bygger på komplementaritet framfor konkurranse, sosial eiendom beskyttes og man lever fortrinnsvis i pakt med naturen. Det er gjennom solidarisk integrering der nasjonale selskaper er eneste tilbyder av varer til offentlig sektor, økonomisk vekst skal sikres lokalt og nasjonalt.

Målet er å oppnå sann integrering gjennom både kommersiell og økonomisk sektor for å sikre rettferdig og bærekraftig utvikling med bakgrunn i folkets prinsipper inkludert nasjonale forskjeller.

Hva har skjedd fram til nå?

Noe av det første medlemmene av ALBA har gjort som har satt støkk hos store multi-nasjonale selskaper, er den felles utmeldinga av ICSID (International Center for Settlement of Investment Disputes), en rettsinstans der multilaterale selskaper kan saksøke et lands myndigheter dersom det føler at det har tapt inntekter eller fått økte utgifter som følge av en eller flere avgjørelser tatt internt i det gitte landet. Som eksempel kan nevnes at Argentina er saksøkt av et ukjent antall instanser som følge av virkemidlene myndighetene var tvunget til å innføre under den økonomiske krisa som eksploderte i desember 2001. Nå risikerer landet å måtte betale millioner med dollar i erstatning til en rekke multinasjonale selskaper dersom (eller helst når) landet dømmes skyldig i å ha hindra de gitte selskapenes økonomiske innskudd.

Med den felles utmeldinga fra en av Verdensbankens underliggende instanser har ALBAs medlemmer gitt klart uttrykk for et av prinsippene bak avtalen, nemlig hvert enkelt lands suverenitet til selv å bestemme hvilke virkemidler som er nødvendige for å sikre innbyggernes velferd.

Som allerede nevnt er det TCP som har spilt den viktigste aktive rollen i startfasen av prosjektet som skal lede medlemslanda inn i en ny politisk og økonomisk fase. TCP er et forslag fra Evo Morales og hans regjering, og en offisiell rapport fra bolivianske myndigheter definerer fire fundamentale kvaliteter som skal hjelpe til å redusere forskjellene og øke velferden på landsbasis:

• Forsikring om et eksisterende marked for bolivianske produkter.
• Erkjennelse av staten som hovedrettleder og hovedbindeledd for handel.
• Produktiv komplementaritet mellom landa som deltar.
• Søken etter fordeler for småprodusentene.

Som del av ALBA–TCP i Bolivia er det satt i gang produktive prosjekter i tillegg til sosiale prosjekter innenfor helse og utdanning. Gjennom en samarbeidsavtale med Cuba har det i utdannelsessektoren lyktes å alfabetisere mer enn 300.000 mennesker som ikke kunne lese og skrive da alfabetiseringskampanjen starta i slutten av mars 2006.

De produktive prosjektene som er satt i gang, har i første omgang dreid seg om å gi kreditt til småbedrifter, og å skape arbeidsplasser på lang sikt gjennom å forsikre eksporten av bolivianske produkter til Cuba og Venezuela. I andre omgang skal det jobbes med teknologisk og teoretisk opplæring for å heve landets humankapitalnivå.

Prosjektene er finansiert av Den venezuelanske økonomiske og sosiale utviklingsbanken (BANDES), og deres legitimitet forsikres av handelsavtaler og samarbeidsavtaler gjort mellom de forskjellige landa.

Også mellom Cuba og Venezuela, Venezuela og Nicaragua og Nicaragua og Cuba er det inngått avtaler innenfor ramma til ALBA–TCP, hovedsaklig avtaler innenfor produksjons- og energisektoren.

Flere prosjekter i planleggingsfasen er verdt å nevne en felles utviklingsbank (Banken fra Sør) med sosiale motiver som et alternativ til eksisterende internasjonale banker og et felles kommunikasjonsselskap, Gran Nacional Alba Telecomunicaciones.

Et middel i kampen mot det amerikanske hegemoniet?

Hugo Chávez og Venezuela ønsker å bruke ALBA i kampen mot imperialismen og det kapitalistiske USA. TCP er det praktiske verktøyet i prosessen med å styrke de latin-amerikanske landa og frigjøre dem fra det nord-amerikanske hegemoniet.

I samtaler med Brasils president, Luiz Inácio (Lula) da Silva, er de to søramerikanske representantene enig om at de vil frigjøre seg, men de er ikke enige i hvilke midler som skal brukes i prosessen.

ALBA er et relativt nytt initiativ, til sammenligning kan EU brukes til å vise hvor lang tid det tar å bygge opp en sterk samarbeidsorganisasjon. Selv om ALBA er basert på helt andre prinsipper, solidaritet og regional utvikling, må det tas hensyn til at de amerikanske statene sør for USA alle er tidligere kolonimakter, multikulturelle stater som de siste hundre åra har vært prega av en føljetong av diktaturer der presidenten hovedsaklig har blitt skifta ut etter et statskupp. De nyoppretta demokratiene er fortsatt i sparkebuksene når det gjelder intern utvikling, og det er vanskelig å forestille seg at dette kommer til å endres de første fem åra.

Det viktigste for ALBA og dets medlemsland er å bygge opp intern kapasitet og å integrere et større antall medlemmer. Sånn som situasjonen er i dag, er ikke grupperinga sterkt nok til å motstå et virkelig politisk og økonomisk press utenfra, til det avhenger tre av dets fire medlemmer i alt for stor grad av deres eksport til USA.

Enn så lenge har ALBA kun fire fullstendige medlemmer, i tillegg er land som Ecuador og Haiti, samt noen karibiske øyer, støttemedlemmer. Det er begrensa hvilken påvirkningskraft fire relativt svake nasjoner kan ha i forholdet til større og bedre utvikla land.

Betydning på kort og lang sikt

Det er ingen tvil om at USA frykter at ei styrka venstreside i Latin-Amerika på lang sikt kan true landets politiske og økonomiske hegemoni. Det er derfor ikke rart om landet og dets tjenestemenn viser et ønske om å skape ustabilitet i Latin-Amerika i kampen mot et sterkt samarbeid. Spørsmålet er om ALBA kan bli sterkt nok over tid til å motstå et eventuelt sterkere press fra USAs side. Enn så lenge er dets medlemmer for svake til å kunne stå imot et langvarig press fra kjempen i nord.

For at Latin-Amerika skal stå sterkt nok i en løsrivelse fra avhengigheten til USA, må de latinamerikanske kjempene spille på lag, det vil si at en avtale uten Brasil, Mexico og Argentina, samt kanskje også Colombia og Chile, ikke vil ha den nødvendige slagkraft for å kunne kjempe imot eventuelle reaksjoner fra USA.

Enn så lenge fungerer ALBA–TCP som en reaksjon mot den kapitalistiske ideologi og dets verdier, men den er ikke sterk nok som bruk til middel i kampen for suverenitet og uavhengighet.

ALBAs reelle funksjon i den nåværende fasen er som middel i kampen mot fattigdom og klasseskiller i hvert enkelt medlemsland, på lang sikt vil dette styrke de latinamerikanske nasjoner både når det gjelder finansiell og human kapital, og på dette viset forberede dem på reaksjoner fra det nåværende hegemoni.

Det er når det har skjedd, at ALBAs medlemmer kan stå sammen i kampen om å bryte ned USAs eksisterende monopol i regionen. Og det er da de kommer til å lykkes.

Det er gjennom økt humankapital og bedre samarbeid mellom u-landa at disse kan slå seg sammen og bekjempe de politiske og økonomiske bånda de er påtvunget av de kapitalistiske institusjoner som IMF, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. ALBA kan funke som et verktøy i denne prosessen dersom utviklinga går i riktig retning.

Litteraturliste:

• Boliviansk UD: Informe oficial del TCP, mars 2007.
• Solo, Toni: Americanismo versus ALBA, CEPRID, 3. september 2007.
• Bossi, Fernando: "10 puntos para conocer el ALBA – construyendo el ALBA desde los pueblos", Congreso Bolivariano de los Pueblos, 3. november 2005.
• Intervju med Yakelin Pérez, direktør for prosjektet ALBA-TCP i det bolivianske Ministerio de Produccióny Microempresa.
• http://www.laprensa.com.bo/noticias/27-10-07/27_10_07_alfi2.php
• http://www.la-razon.com/versiones/20071107_006083/nota_248_503229.htm

 

Medierne bugner af historier om aktier og optioner, gevinster og tab, renten, der går op eller ned, julesalget, der hvert år slår nye rekorder, forbruget og væksten, som ifølge de toneangivende kommentatorer er en slags livsnødvendighed.

Vi lever i en verden, hvor kapitalismen fremstår som en naturlov og økonomisk vækst præsenteres som et ubetinget gode. At tale imod kapitalismen er som at bande i kirken. Har dette hold i virkeligheden? Kan vi forbedre verden under det nuværende økonomiske system og ved hjælp af økonomisk vækst?

Petter Næss er professor i byplanlegging ved Aalborg Universitet i Danmark og har deltidsstillinger ved Høgskolen i Oslo og Transportøkonomisk institutt.

 

Denne artikel bygger på den længere, engelsksprogede artikel "Unsustainable Growth, Unsustainable Capialism",  som blev publiceret i Journal of Critical Realism, vol. 5, nr. 2, 2006.  Tak til Teresa Næss, som har oversat og bearbejdet den foreliggende, danske udgave.

---

Kapitalismen har medvirket til høj vækst i økonomien, produktionen og forbruget. Omkostningerne for miljøet er til at få øje på. Hvordan hænger vækst og kapitalisme sammen? Viser miljøproblemerne os, at en bæredygtig fremtid ikke er mulig under kapitalismen? Eller er kapitalismen så tilpasningsdygtig, at miljøproblemerne blot skal betragtes som en udfordring? Vores forbrug er i hvert fald så stort, at det er uholdbart. Væksten i forbruget af materialer, energi og landområder fører til dramatiske klimaændringer og udpining af naturen. Problemerne skabes i langt større grad i den vestlige verden end i udviklingslandene, og det må vi tage højde for, hvis vi ønsker at bekæmpe uligheden mellem rige og fattige lande.

Den tidligere amerikanske vicepræsident, Al Gore, blev i 2007 en slags international stjerne med sit road-show og sin film, En ubekvem sandhed, om verdens klimaændringer. Folk er begyndt at lytte til og tro på advarslerne om, at miljøproblemerne i den nærmeste fremtid vil udvikle sig dramatisk. Har det dominerende økonomiske system, kapitalismen, en finger med i spillet?

Jeg vil i denne artikel argumentere for, at kapitalismen ikke er forenelig med en bæredygtig udvikling. Kapitalismen er afhængig af naturen, og de miljøproblemer, som kapitalismen selv skaber, vil i sidste ende slå tilbage mod den og føre til alvorlige kriser for det nuværende økonomiske system.

Der er forskellige teorier, om hvordan vi skal udvikle et mere miljøvenligt samfund. Hvis man vil forstå disse teorier, er begrebet bæredygtig udvikling helt grundlæggende. Derfor vil jeg først fortælle om dette begreb og brugen af det.

De, som mener, at økonomisk vækst er forenelig med en bæredygtig udvikling, har forskellige forslag til strategier for, hvordan væksten kan fortsætte. Jeg vil beskrive disse strategier og diskutere dem – og konkludere, at det er urealistisk at tro, at væksten kan fortsætte, hvis vi samtidigt ønsker at reducere forureningen og ødelæggelsen af naturen.

Det kapitalistiske system har en stærk tendens til økonomisk vækst. Hvordan kan det være – og er det holdbart i længden? Det vil jeg beskrive og diskutere. Til slut vil jeg komme ind på, hvad alt dette betyder for os, for kapitalismen og samfundsudviklingen i fremtiden.

Bæredygtig udvikling

Begrebet bæredygtig udvikling bliver flittigt brugt af politikere, administratorer og planlæggere. Man taler ofte om, at kært barn har mange navne, men her kan man godt sige, at kært navn har mange børn. Ordet bæredygtig bruges i en hel række forskellige betydninger – også om strategier og tiltag med vidt forskelligt indhold.

Vores fælles fremtid er en rapport fra FN, som udkom i 1987. Rapporten kaldes ofte Brundtland-rapporten. Brundtland-kommissionen (ledet af Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland) havde fået til opgave at formulere et program for ændringer i forhold til miljø og udvikling, som skulle kunne bruges over hele verden. Brundtland-kommissionen udarbejdede et bæredygtighedsbegreb, hvor en bæredygtig udvikling først og fremmest er at sikre, at alle – både i fattige og rige lande, og i dag og i fremtidige generationer – kan få dækket grundlæggende biologiske og sociale behov.

Lidt kortere kan man sige, at bæredygtig udvikling kan defineres som udvikling, der tilfredsstiller behovene hos nuværende generationer uden at ødelægge mulighederne for at tilfredsstille kommende generationers behov.

Tager man dette alvorligt, er bæredygtig udvikling noget helt andet end at gøre, som vi har gjort hidtil!

Men bæredygtig udvikling er et omstridt begreb. Begrebet har en vældig positiv klang. Hvem tør sige, at de er imod, at udviklingen skal være bæredygtig? Mennesker, som får deres personlige interesser truet af kravene fra en reel bæredygtig udvikling, vil imidlertid ofte forsøge at omdefinere begrebets indhold. For eksempel kan man (for)dreje begrebet og tale om bæredygtig vækst. Hvad siger Brundtland-rapporten om det? Økonomisk vækst nævnes ikke som et mål i sig selv, men rapporten omtaler styrket økonomisk vækst som en strategisk forudsætning for udvikling. Vækstens kvalitet – eller indhold – skal imidlertid ændres, mente kommissionen.

Målet om en socialt retfærdig fordeling af goder og ulemper handler egentlig om, at alle mennesker på Jorden skal have et værdigt liv og få dækket de basale behov. Men det er en næsten uoverskuelig opgave, og der er mange velhavende mennesker, som skal opgive deres privilegier, hvis dette mål skal nås. Derfor bliver begrebet social bæredygtighed ofte omdefineret, så det kommer til at handle om, at de politiske strategier ikke må støde nogen af de magtfulde interessegrupper på manchetterne. Denne udvanding er et eksempel på en taktik, som ofte benyttes af magteliterne til at tage brodden af nye og potentielt farlige begreber.

Skal vi tale om bæredygtig udvikling, har vi derimod brug for en virkelig bæredygtig definition af begrebet. Vi må se på, hvad der faktisk skal til, for at verden kan udvikle sig, så både miljø og mennesker får opfyldt deres behov. Og her handler det ikke om særinteresser. Brundtland-kommissionens grundlæggende definition er bæredygtig. At økonomisk vækst skulle være en forudsætning for at opnå en bæredygtig udvikling, er derimod en uholdbar påstand.

Strategier

Økonomisk vækst har hidtil været tæt forbundet med stigende ressourceforbrug og miljøbelastning. Hvordan forestiller de, som tror på kapitalismen som et holdbart økonomisk system, sig, at vi skal nå frem til en bæredygtig udvikling inden for kapitalismens rammer? Her er det igen nødvendigt med afklaring af nogle begreber.

Afkobling er et begreb, som bruges om det at bryde sammenhængen mellem økonomisk vækst og de negative miljøkonsekvenser. Afkobling skal altså føre til økonomisk vækst uden negative konsekvenser for miljøet.

Miljøeffektivisering er et middel til at opnå afkobling. Miljøeffektivisering handler om at producere varer af samme kvalitet som før – men med lavere ressourceforbrug og miljøbelastning. Teknologi er vigtig her, fordi tekniske løsninger menes at være det bedste middel til at opnå miljøeffektivisering.

Substitution er at ændre et mere miljøbelastende forbrug til et mindre miljøbelastende forbrug. For eksempel kan man erstatte en ferierejse til udlandet med fly med en ferie i sit eget land, man kan købe kunst i stedet for at bruge pengene på et større hus eller en ny bil (og håbe på, at kunstneren eller galleriejeren ikke bruger fortjenesten til udlandsrejser med fly!) eller – og måske mest sikkert – man kan ændre sine spisevaner og spise mindre kød og flere lokalt producerede ting, som ikke skal transporteres over lange afstande.

Dematerialisering er et samlebegreb for miljøeffektivisering og substitution. Dematerialisering kan altså indebære, at man ved anvendelse af teknologi begrænser forbruget af energi og materialer – eller det kan være ændringer i forbrugets art med mindre miljøbelastning til følge.

Troen på afkobling er især central inden for den teori, der kaldes økologisk modernisering. Ifølge denne teori kan løsninger på miljøproblemerne findes indenfor rammerne af kapitalismen. Den nuværende kapitalisme begrænses imidlertid af naturens og miljøets evne til at "opsuge" virkningerne af den økonomiske vækst. Rovdrift på ressourcer og forurening af naturen vil til slut underminere ikke kun naturen og menneskernes sundhed og livskvalitet, men også mulighederne for fortsat økonomisk vækst. Kapitalismen må derfor, ifølge teorien om økologisk modernisering, gennemgå en omdannelsesproces, hvis den skal være bæredygtig på lang sigt. Ved siden af en stærk satsning på udvikling af miljøvenlig teknologi, mener tilhængerne af teorien, at lovene og afgiftssystemerne skal ændres, så de sikrer mere samarbejde på tværs af de forskellige sektorer og sørger for, at markedskræfterne bidrager til miljøeffektivisering. Hele samfundet og det økonomiske system behøver derimod ikke at blive ændret grundlæggende. De "økologiske modernister" mener, at kravene fra forbrugere, miljøgrupper, lovgivere osv. vil tvinge virksomheder og organisationer til at påtage sig ansvar for miljøet og udvikle tekniske løsninger.

Der er en klar sammenhæng mellem teorien om økologisk modernisering og nogle økonomers hypotese om en såkaldt miljømæssig Kuznets-kurve. Ifølge denne hypotese vil væksten i rige lande ikke medføre miljøødelæggelser, men tværtimod bidrage til at forbedre miljøkvaliteten, fordi overskuddet fra væksten kan bruges til at udvikle miljøvenlig teknologi. På denne måde, mener disse økonomer, kan den teknologiske udvikling i den rige del af verden opveje forureningen fra de øgede udslip, som følger af industrialiseringen i den fattige del af verden.

Dette er dog en teori, som ikke støttes af de undersøgelser, som er gjort af den faktiske økonomiske udvikling og miljøbelastning. Belgiske forskere har undersøgt forholdet mellem økonomisk vækst og CO₂ udslip i 100 lande i perioden 1960–1996. De finder en nær sammenhæng mellem økonomisk vækst og øgede udslip af CO₂ – både i fattige og rige lande. Hidtil har den teknologiske udvikling altså ikke ført til et fald i miljøforureningen i verden.

At der indtil nu ikke er sket dematerialisering i et tilstrækkeligt stort omfang til at holde trit med den økonomiske vækst, er dog ikke i sig selv noget bevis for, at der ikke i fremtiden kan ske en stærkere og mere vellykket dematerialisering. I det følgende beskriver jeg nogle strategier til dematerialisering og forklarer, hvordan den kan foregå på forskellige områder i samfundet. Endelig argumenterer jeg for, at der er grænser for dematerialiseringen.

Dematerialisering

Det såkaldte faktor-mål bruges ofte, når der tales om dematerialisering. Konkret kan for eksempel "faktor 4" miljøeffektivisering betyde, at man producerer samme vare med kun 1/4 af det tidligere ressourceforbrug og dermed kun 1/4 så stor miljøbelastning. Man kan tro, at det fører til et kraftigt fald i ressourceforbruget og miljøbelastningen, men det er vigtigt at skelne mellem, om der produceres samme mængde varer som før – hvilket vil føre til et fald – eller om vi taler om en reduktion for den enkelte producerede enhed – hvilket kan medføre en forøgelse af ressourceforbruget og dermed miljøbelastningen, hvis der produceres stadig flere varer.

Eksempler på miljøeffektivisering er sodavands- og øldåser, som er blevet meget lettere, sparepærer, der bruger meget mindre strøm, og elektronisk udstyr, hvor for eksempel mikrochips bliver mindre og mindre – og mindre … Hvis vi kan lave lignende forbedringer på samfundsplan, mener mange, at vi kan blæse og have mel i munden på én gang!

Der er imidlertid sider ved disse sager, som ofte ikke nævnes. Dåserne er blevet lettere – men vi drikker flere øl og sodavand. Pærerne bruger mindre strøm – men de indeholder stadig giftige stoffer som kviksølv. Mikrochips er blevet bittesmå, men der bruges store mængder materialer til at producere dem. Produktionen af varer stiger, forbruget af materialer stiger, indholdet i produkterne kan være miljøskadeligt, men vi fokuserer på enkeltstående egenskaber ved produkterne – og begejstres for det fantastiske spare-potentiale!

Ud over at effektivisere forbruget af ressourcer anbefales det at ændre forbrugsmønstrene og opprioritere det forbrug, som kræver mindst energi- og materialeforbrug – eksempelvis forbruget af serviceydelser, viden og kultur. Altså substitution. Hvis jeg går til ballet i stedet for at købe en ekstra bil, eller hvis jeg køber bøger i stedet for at tage med fly på ferie, reduceres miljøbelastningen af mit forbrug. At bruge en del af sin fritid på at være på internettet er også en ikke-miljøbelastende aktivitet.

Grænser?

Forestillingen om, at dematerialisering er nok til at sikre en miljømæssigt bæredygtig udvikling, er blevet kritiseret af fremtrædende økonomer. Der mangler strukturer (for eksempel lovgivning, regulering, beskatning og tilskudsordninger) i arbejdet med at ændre vækstens art, og både politikere og private virksomheder kæmper indædt mod indførelsen af sådanne strukturer.

Selv hvis det lykkedes for enkelte lande at skabe strukturer for større bæredygtighed, er det ikke sikkert, at en fortsat økonomisk vækst ville kunne gøres miljømæssigt bæredygtig. De seneste årtiers udflytning af industrier fra velhavende lande til tredjeverdenslande viser, at vi på globalt plan ikke er på vej fra industrisamfundet til servicesamfundet. Der produceres stadig på livet løs. Fremstillingsvirksomhederne ligger nu blot i den tredje verden, og varerne transporteres længere. Og i servicesektoren – som ellers ofte beskrives som en mindre miljøbelastende sektor – er der måske ikke så beskedent et ressourceforbrug alligevel?

Mange serviceydelser indebærer transport. Mad og drikkevarer, som serveres i restauranter, importeres ofte fra lande på den anden side af kloden. Videnskabeligt arbejde er forbundet med stadig flere internationale flyrejser, og nye teknologiske opdagelser fører ofte til udvikling af nye produkter med stort materielt forbrug til følge. Kokke bruger stadig mere avancerede – og større – køleskabe, en rengøringsassistent bruger rengøringsmidler (selvom rengøringen visse steder vel efterhånden er noget sparsom), og en udviklingskonsulent skifter computer, lige så ofte som han skifter sokker.

Mikrochippen, som sidder i konsulentens nye computer, betragtes som et enestående eksempel på dematerialisering. Dens økonomiske værdi og dens brugsværdi er høj, mens selve chippen er lille og fiks. Som før beskrevet er produktionen af mikrochippen imidlertid forbundet med en mængde omkostninger. Produktionen af en mikrochip, som vejer 2 gram, kræver mere end 1½ kg fossilt brændstof, 72 gram kemiske materialer, 32 liter vand og 700 gram nitrogen og andre gasser.

Byggesektoren er et andet interessant eksempel på, at mulighederne for at dematerialisere kan være begrænsede. Byggeri har både direkte og indirekte virkninger på miljøet. Forbruget af byggematerialer og byggegrunde i byggeprocessen, samt energi- og materialeforbruget til opvarmning, belysning, vedligehold osv. virker direkte ind på miljøet i løbet af de år, hvor bygningen er i brug. Transporten, som opstår, når brugerne af byggeriet skal transportere sig til og fra bygningerne, er en miljøbelastende indirekte virkning af byggeri.

Til en vis grad kan der ske dematerialisering, når man opfører boliger og andre bygninger. At bygge højere og tættere udgør en mere effektiv brug af landområder. Placeringen af nye bygninger på gamle industrigrunde er genbrug af byområder. Begge dele er meget mere miljøvenligt end at inddrage naturområder og landbrugsland til nybyggeri. Især lejligheder i etagebyggeri, men også rækkehuse kræver desuden mindre energi til opvarmning end parcelhuse. Tættere bebyggelse vil også forhindre, at forbruget af flere kvadratmeter gulvareal fører til spredning af bosætningen over større områder. Spredt bosætning medfører nemlig, at beboerne transporterer sig mere i dagliglivet, og transport er en af de mest miljøbelastende aktiviteter i de vestlige samfund i dag.

Nybyggeri – ud over det, som behøves for at erstatte bygninger, der rives ned eller brænder, fører dog til en udvidelse af bygningsmassen, som skal opvarmes, belyses og ventileres, og bidrager dermed til øget energiforbrug. Nybyggeri medfører også forbrug af byggematerialer og arealer til byggegrunde. Når der bygges nyt, sker det ofte på natur- og landbrugsarealer, hvilket fører til forøget transport, eftersom byerne på denne måde breder sig ud over i landskabet. Som nævnt ovenfor, kan fortætning bidrage til at reducere den daglige transport og forbruget af arealer til byggegrunde. Det er dog svært helt at undgå negative virkninger af fortætningen på byernes vegetation og økosystemer. Efterhånden, som der bygges mere og mere, vil også de ledige fortætningsarealer inden for dagens bygrænser blive opbrugt.

I Danmark og Norge er der sket en fordobling af antal kvadratmeter gulvareal i boliger per indbygger siden begyndelsen af 1970'erne. Det gennemsnitlige energiforbrug per bolig i Norge er derfor steget med 35 % fra 1960 til 1990, på trods af at nye boliger i den periode er blevet udstyret med bedre isolation. Der er også blevet betydeligt færre beboere per husstand, og energiforbruget per indbygger blev derfor næsten fordoblet i perioden. Dette er et lærerigt eksempel på, hvordan en teknologi, som fører til mindre miljøbelastning – nemlig energibesparende isolering – mere end opvejes af øget forbrug. Så længe antallet af boliger stiger, er det meget tvivlsomt, om forbedringer i miljøeffektiviteten er tilstrækkeligt til at gøre den økonomiske vækst i byggesektoren miljømæssigt bæredygtig.

Andre områder, hvor det er interessant at se på dematerialisering, er skovbrug og produktion af fødevarer. Også her er det muligt at arbejde mod faktor 4- og måske faktor 10-reduktioner, men som på boligområdet er det ikke muligt at nå disse reduktioner inden for en overskuelig årrække uden betydelige ændringer i individuelle og sociale værdier, samt lovgivning. Der kræves radikale ændringer inden for transportsektoren – i holdninger til miljø og mobilitet samt organiseringen af det daglige liv. Her kan målet om en mærkbar reduktion slet ikke nås uden en helt grundlæggende ændring i fly- og biltransporten.

Fordobling af rigdommen – hvor mange gange?

Som det ses, kan det være yderst vanskeligt at nå for eksempel en faktor 4-reduktion i alle samfundets sektorer. Ved en årlig vækstrate på 3,5 % vil produktionen fordobles inden for 20 år. Ressourceforbruget og den miljømæssige belastning må derfor reduceres til en fjerdedel per produceret enhed inden for denne tidshorisont, hvis man skal nå et mål om at halvere den miljømæssige belastning. Men hvad sker der derefter? Hvor længe vil det være muligt at kompensere for den stadige vækst i produktionen ved at øge miljøeffektiviteten?

De, som tror, at økonomisk vækst kan afkobles fra miljøbelastningen og ressourceforbruget, vil sikkert mene, at vi må blive dygtigere til at dematerialisere. Men hvis væksten fortsætter, vil der blive brug for dramatiske faktor-reduktioner. Selv med en såkaldt moderat vækst på for eksempel 2,1 % per år (cirka den vækst, de vesteuropæiske lande har oplevet i de seneste år) vil verdens totale produktion 8-dobles efter 100 år og 64-dobles efter 200 år. Hvis den miljømæssige belastning skal halveres, kræves der en dematerialiseringsfaktor på mere end 65.000 i midten af dette årtusinde!

Naturen

Verdens miljøproblemer har mange årsager. Væksten i produktionen og forbruget har betydning for forbruget af naturressourcer. Denne sammenhæng er klar – uden væksten ville vores miljø have haft markant anderledes betingelser. Og væksten har en tendens til at føre til økologisk ødelæggelse, selvom det ikke altid er resultatet. Vækstens betydning for ødelæggelsen af miljøet på et bestemt område og i en bestemt periode afhænger fx af de lokale naturforhold, teknologierne som benyttes, forbrugernes livsstil og miljølovgivningen. Ændringer i nogle af disse forhold kan medføre miljømæssige forbedringer, som opvejer vækstens øgede pres på naturen.

Én ting er imidlertid af særlig betydning for den stadigt stigende miljøbelastning: troen på at væksten kan fortsætte. Der er både i Danmark og i verden i øvrigt en usædvanlig stor tro på, at fremtidens teknologier kan løse miljøproblemer og skabe et overflødighedshorn af billig, miljøvenlig energi og materielle ressourcer. De eksempler, som understøtter denne tro, er imidlertid ret få, og analyserne af miljøkonsekvenser er ofte alt for snævre.

Når eksempelvis Nordisk Ministerråd ser på miljøeffektivisering i transport- og byggesektorerne, medtager de ikke virkningerne på økosystemerne og naturen. Økonomiske analyser af miljøproblemer tager typisk kun højde for en del af helheden. Analyser af biltrafikkens miljøproblemer fokuserer fx ofte kun på udledningen af udstødningsgasser, mens de ser bort fra indgrebene, som sker i naturen, når man bygger veje, begrænsningerne i mobiliteten for mennesker, som ikke kører bil osv. På samme måde ses politiske indgreb på ét område (eksempelvis beskatning af brændstof) ofte isoleret fra politiske indgreb på andre områder (fx bestemmelser om brug af arealer). Hvis man vil undgå at politikkerne modarbejder hinanden, er det nødvendigt at de koordineres. En solid analyse med henblik på at bekæmpe miljøproblemerne må tage hensyn til mange forskellige forhold – fysiske, psykologiske, socioøkonomiske, normative osv. Analysen må samtidig sætte ind på flere planer – både lokalt, regionalt, nationalt og globalt.

Nogle økonomer mener, at naturressourcer kan erstattes med menneskeskabte værdier. Disse økonomer mener fx, at det kan være bæredygtigt at erstatte et skovområde og de naturressourcer, der bruges til byggematerialer, med et antal nye luksusboliger. Økonomisk vækst, som fører til naturødelæggelse, kan dermed betragtes som bæredygtig, hvis mængden af de værdier, som skabes af mennesker, er større end mængden af tabte naturværdier. Resultatet udregnes ved at omskabe naturens diversitet og rigdom til pengeværdier og sammenligne dette med den skønnede værdi af det, man har sat i stedet.

Om naturressourcer kan og skal erstattes af menneskeskabte værdier afhænger imidlertid af, hvordan man vurderer værdien af henholdsvis det menneskeskabte og naturen. Hvis en naturressource eller et stykke natur antages kun at være det samme værd som en lille smule menneskeskabt værdi, vil det selvfølgelig kunne betale sig (pengeøkonomisk) at omskabe mere natur til varer, end hvis naturen antages at være ‘dyr’.

Ifølge de mest udbredte metoder for samfundsøkonomiske opgørelser formindskes den økonomiske værdi af de negative økologiske virkninger dramatisk gennem diskontering. Hvis man antager, at prisen for oprydning og erstatning af vores miljøødelæggelser er konstant, mens vi bliver rigere og rigere, vil prisen for at udbedre skaderne efter os i fremtiden blive mere og mere ubetydelig. En amerikansk økonom har på denne måde regnet ud, at en 3 ºC stigning i den globale gennemsnitstemperatur kun vil resultere i et tab på 1,33 % i verdens samlede produktion. Den danske statistiker Bjørn Lomborg bruger samme metode, når han siger, at vi ikke skal bekymre os om drivhusgasserne.

Men da den økonomiske vækst er uholdbar miljømæssigt, kan vi måske forvente, at den ikke fortsætter? Og hvad ved vi om den fremtidige pris for oprydning og erstatning? Hvis væksten ikke fortsætter, eller hvis prisen for at udbedre skaderne stiger, vil menneskeskabte værdier ikke kunne erstatte naturværdier.

Gennem de beskrevne eksempler har jeg forsøgt at vise begrænsningerne i dematerialiseringen, når forbruget til stadighed vokser. Miljøeffektivisering, genbrug og ændring af forbruget til mindre miljømæssigt skadelige typer kan reducere eller udskyde negative miljømæssige konsekvenser, men det kan ikke helt fjerne dem. Byggesektoren og transportsektoren er eksempler på områder, hvor det er svært at miljøeffektivisere, men ser man på andre sektorer i samfundet på en mere helhedsorienteret måde, vil man finde lignende problemer. Det er svært at forestille sig, hvordan fortsat vækst i produktion og forbrug kan ske i de kommende århundreder, når vi ved, at Jordens bæreevne allerede er overskredet, og at vi straks må gå i gang med at nedbringe miljøbelastningen drastisk.

Det er uholdbart at tro, at den økonomiske vækst kan fortsætte uden at skabe stadigt voksende miljøproblemer. Hvorfor er troen på afkobling mellem økonomisk vækst og miljøødelæggelser alligevel så udbredt? Måske kan vi komme på sporet af en forklaring, hvis vi undersøger hvilke interesser, som kunne blive truet, hvis folks adfærd ikke var stærkt påvirket af troen på afkobling. Lad os derfor vende opmærksomheden mod det, som kan have nødvendiggjort denne tro.

Kapitalismen

Kapitalister er dem, der ejer virksomheder, og som tjener penge på at sælge varer og tjenester produceret af arbejdere (både kropsarbejdere og vidensarbejdere), der er ansat i disse virksomheder. Forskellen mellem de udgifter, som kapitalisterne har til at producere varerne eller tjenesterne (bl.a. råvarer, energi, brug af maskiner og lokaler, løn til arbejderne, og skat og moms) og de salgsindtægter, varerne giver, er profitten. Denne kan bruges til at investere i ny produktion, oprettelse af nye virksomheder, køb af fast ejendom osv.

Den kapitalistiske økonomi er baseret på markeder, hvor der udveksles arbejdskraft, varer, serviceydelser osv. Kommunikationen på markederne foregår via penge, udbud og efterspørgsel – og deltagerne er rivaler. Alle ønsker at bruge færrest mulig penge og få så meget som muligt for pengene. Virksomheder opkøber konkurrenter for at få mindre konkurrence, de presser de ansatte til at yde mere for de samme – eller færre – penge, eller de skærer ned på miljøstandarderne for at opnå større overskud. Fordi kapitalisterne hver for sig stræber efter at blive rigere, er der en kraftig tendens til, at den kapitalistiske økonomi hele tiden vil vokse.

Marxister har peget på det øgede forbrug af naturressourcer som en uundgåelig konsekvens af den kapitalistiske økonomi. Ifølge Karl Marx er udvidelse hele kapitalismens essens. I et kapitalistisk system er der et umætteligt behov for rigdom, som kun kan dækkes gennem konstant vækst. Hvis kapitalisten har en startkapital på 10 millioner kroner og for dette beløb producerer varer, som sælges med en profit på 2 millioner, har kapitalisten en ny startkapital på 12 millioner kroner, som vil blive brugt til at søge at skaffe ny profit gennem produktion og salg af nye varer. At kapitalen forinden er vokset fra 10 til 12 millioner er nu historie – det som tæller for kapitalisten i den nye situation, er at opnå ny profit – fx ved at forøge kapitalen til 15 millioner.

På samfundsplan fører summen af de enkelte kapitalisters profitter til vækst i den samlede kapitalistiske økonomi. Hvis de enkelte kapitalisters profitter ikke skulle resultere i vækst i den samlede økonomi, skulle den forøgede profit, som nogle kapitalister opnår, opvejes af en mindst lige stor reduktion i de resterende kapitalisters profit. Men alle kapitalister vil som regel forsøge selv at skabe så megen profit som muligt. En virksomhed, som er tilfreds med det nuværende profitniveau og ikke søger at forøge dette, vil opleve tilbagegang, fordi konkurrenterne øger deres produktivitet og sænker deres priser. Den enkelte administrerende direktør, som opnår lavere profit end konkurrenterne, løber ligeledes stor risiko for at blive fyret og erstattet med én, der kan tilfredsstille aktionærernes krav om størst mulige positive tal på bundlinjen. Både ejere og chefer står derfor over for et pres, der gør det nødvendigt at opnå så stor profit som muligt.

Profitmotivet og konkurrencen i en kapitalistisk økonomi bestemmer, at der er en stærk tendens til, at pengerigdommen vokser, men ikke hvordan denne vækst kommer til udtryk i en konkret situation. Vækstdynamikken i en kapitalistisk økonomi eksisterer, uanset om der faktisk er et stigende bruttonationalprodukt. Vækstraten i et land afhænger af for eksempel verdenshandlens tilstand, konkurrenceevnen hos landets virksomheder og den nationale økonomiske politik. Væksten i bruttonationalproduktet varierer derfor og kan endda være negativ i en periode. Men alligevel er der en mekanisme, som tilskynder den kapitalistiske økonomi til at vokse, og selvom væksten kan undertrykkes i en periode eller inden for et bestemt geografisk område, er det svært at forestille sig, at den undertrykkes på længere sigt og for hele den kapitalistiske økonomi.

Kapitalismen har overlevet perioder, hvor der var lille eller ingen økonomisk vækst. Det medfører dog som regel stor social ustabilitet, fallitter, arbejdsløshed, fattigdom – og nogle gange krig.

Grøn kapitalisme?

De økonomer, hvis holdninger kan siges at være "mainstream" i dag, er uenige med Marx på en række områder, men de er enige i, at et kapitalistisk system kræver økonomisk vækst for at bevare stabiliteten. Enkelte økonomer afviser dog, at en kapitalistisk økonomi må vokse. De mener, at kapitalisme kan udvikle sig til en tilstand af balance. Markeder er fint i stand til at sikre effektiv fordeling af ressourcer, siger disse økonomer, men markederne er ikke i stand til at bestemme mængden eller fordelingen af rigdom mellem grupper og individer. Mængden og fordelingen bør derfor bestemmes gennem politisk regulering. Disse økonomer insisterer på ikke at være fortalere for et socialistisk samfund. De forestiller sig, at de nødvendige reguleringer kan gennemføres i en kapitalistisk økonomi.

Hvis kapitalismen virkelig skulle komme frem til en nulvækstsituation, ville det imidlertid være efter et kraftfuldt pres fra offentlige myndigheder. Det ville være nødvendigt for at forhindre alle individerne i en national økonomi i at forsøge at skabe så høj profit, at summen af profitter ville resultere i vækst i den samlede økonomi i landet, og myndighederne måtte forhindre udenlandske investeringer i at skabe uforudset vækst i økonomien. Det sidste ville kræve en høj grad af protektionisme. Det kan diskuteres, om en sådan økonomi ville være en kapitalistisk økonomi. Især hvis myndighederne også skulle bruge tilskud, skatter og lovgivning for at skabe en mere retfærdig fordeling end i dag – hvilket ville være nødvendigt for at forhindre ikke-væksten i at skabe massearbejdsløshed, fattigdom og betydelig social marginalisering. Sådanne politikker ville være i strid med såvel den enkelte kapitalists ønsker som målene for kapitalisternes interesseorganisationer.

Moralsk vækkelse?

Nogle mener, at en overgang til en økologisk ansvarlig markedsøkonomi vil ske som et resultat af en bred moralsk vækkelse for kapitalister. Det virker imidlertid usandsynligt, at sådan en overgang vil komme, ikke mindst i lyset af den livssituation, kapitalisterne lever i. Den øko-socialistiske teoretiker Joel Kovel hævder, at jo mere kapitalistiske virksomheder ekspanderer, des mere "stormandsgal" bliver den kapitalistiske tankegang, og des fjernere bliver kapitalisterne fra naturens begrænsninger og livsbetingelserne for de mindre privilegerede. Desuden bor eliterne oftest i områder, hvor de ikke ser de mest direkte udslag af den kapitalistiske produktions destabiliserende virkninger. Det får dem til at forestille sig, at de altid kan beskytte sig mod naturens ubalancer, og det skaber en følelse af personlig usårlighed, som afskærmer kapitalisterne fra konsekvenserne af deres handlinger – undtagen når disse virker ind på profitten. Den stadig voksende størrelse på de kapitalistiske virksomheder fjerner også fornemmelsen af naturen som en ting, man skal passe på. Kapitalismens nådesløse konkurrence sørger desuden, ifølge Kovel, for, at kun de tilstrækkeligt selvcentrerede og skrupelløse opnår de positioner, som medfører magt til at bestemme over store mængder kapital.

Selv hvis en "moralsk opvågnen" skulle ske, ville dette ikke sikre en miljømæssig sund og socialt ansvarlig kapitalisme, medmindre alle kapitalister begyndte at gøre forretninger på den nye dydige måde. Hvis et mindretal af kapitalisterne beholder deres gamle værdier og idealer, vil denne gruppe – i fraværet af de stærke reguleringer, som blev beskrevet tidligere, og som minder mere om socialisme end om kapitalisme – hurtigt udkonkurrere deres gamle konkurrenter.

Hvad så?

Hvad betyder alt dette for os, for kapitalismen og for samfundsudviklingen i fremtiden? Økonomisk vækst er ikke den eneste drivkraft i forhold til miljøproblemerne. Og kapitalismen er ikke den eneste kraft, der kan føre til økonomisk vækst. Der er mange årsager til miljøproblemer og økonomisk vækst, og nogle af dem modarbejdes af andre tendenser. Derfor har kapitalismen også oplevet perioder og områder, hvor miljøpåvirkningen er blevet reduceret.

Efterspørgslen i samfundet er lige så vigtig som udbuddet. Vores værdier og ønsker er forbundet med den tilskyndelse til øget forbrug, som vi oplever i det kapitalistiske samfund. Opmærksomheden er i dag rettet mod vores individuelle livsstil. Det er ikke forkert eller uvigtigt at diskutere livsstil i forhold til det miljømæssige perspektiv. For at opnå støtte til en politik, der lægger vægt på miljømæssig bæredygtighed og retfærdig fordeling, er det helt nødvendigt, at vores værdier og ønsker ændres markant. Vi må erstatte den meget udbredte "forbrugerisme" med idéer, som viser, at vi respekterer menneskers og naturens egenværdi.

Men der er gode grunde til at sætte de strukturelle betingelser i samfundet på dagsordenen igen. En sådan betingelse er for eksempel forbrugspresset, som skabes af massemedier og reklame under kapitalismen. En anden strukturel betingelse er, at vi sammenligner os med mere velhavende medborgere, når vi skal vurdere vores egen lykke. I et samfund med stor ulighed er de riges rigdom en vigtig årsag til andres ønske om øget forbrug.

Antagelsen om, at den økonomiske vækst (og dematerialiseringen) kan være uendelig, er fejlslagen. Naturkræfterne kan ikke kontrolleres af mennesker. Analyser, som kun beskæftiger sig med dele af årsagerne til den økologiske krise, bidrager til, at man ikke ser begrænsningerne i dematerialiseringen. Nogle – såkaldt økologiske – økonomers antagelse, om at kapitalismen kan være stabiliserende, ser bort fra den nådeløse konkurrence, som gør det nødvendigt for den enkelte kapitalist ikke blot at opnå en "rimelig" profit, men at stræbe efter den højest mulige profit. Denne konkurrence skaber en stærk mekanisme, som driver den kapitalistiske økonomi mod grænseløs vækst. Eftersom et kapitalistisk system ikke kan udholde lange perioder uden vækst, kan kapitalismen næppe undgå at inddrage stadig større dele af naturen i vareproduktionen. I sidste ende er en udskiftning af dagens vækstkrævende system derfor nødvendig. I stedet har vi brug for et system, som tager økologiske hensyn og hensyn til retfærdig fordeling af verdens goder.

Heldigvis fører kapitalismens selvdestruktive mekanismer ikke uundgåeligt til en verdensomspændende økologisk katastrofe. Kapitalisme er en social konstruktion, ikke en naturnødvendighed. Kapitalismen blev skabt af mennesker og kan også afskaffes af mennesker. Strukturer udgør rammerne for menneskenes daglige handlinger, men kan også ændres gennem menneskers handlinger – især hvis de slutter sig sammen og udgør en kollektiv forandringskraft. Forhåbentligt vil en sådan ændring ske, før kapitalismens vækstdynamik gør uoprettelig skade på det menneskelige liv på Jorden.

Det er ikke muligt at sige nøjagtigt, hvornår økosystemerne er så ødelagte, at det økonomiske system bryder sammen. Modsætningerne i kapitalismen betyder heller ikke, som Marx forudsagde, at dens sammenbrud automatisk vil føre til socialisme. Et sammenbrud af kapitalismen kan også medføre religiøs fundamentalisme, et udemokratisk ekspertvælde eller et "økofascistisk" herredømme, som ignorerer verdens fattige.

Risikoen for "økofascisme" illustreres af indflydelsesrige biologer, som argumenterer for, at mennesker, som kan sikre den vestlige civilisations overlevelse, skal have førsteret til verdens begrænsede ressourcer. Den logiske følge af dette er, at vi ikke behøver at bekymre os så meget om, at fattige mennesker i andre verdensdele lider og dør. En retfærdig fordeling mellem nulevende mennesker er imidlertid for mig et lige så vigtigt moralsk påbud som at efterlade ressourcer nok til kommende generationer. I 2005 tilhørte 80 % af verdens samlede bruttonationalprodukt en milliard mennesker i den rige verden, mens de resterende 5 milliarder af Jordens befolkning måtte dele de sidste 20 %. Mange mener, at økonomisk vækst i såvel rige som fattige lande er nødvendig for at bekæmpe fattigdom. Men global økonomisk vækst har vist sig at være et ekstremt ineffektivt middel til fattigdomsbekæmpelse. I årene 1990–2001 bidrog kun 0,6 dollars af hver 100 dollars øgning i indkomsten i verden til at indfri FNs tusindårsmål om at nedbringe fattigdommen for dem, som tjener under en dollar om dagen. I udviklingslandene har økonomisk vækst vist sig at være ineffektiv i forhold til at forøge den materielle levestandard for den fattigste del af befolkningen. I stedet for at "bage en større kage" har vi brug for at fordele den eksisterende kage anderledes og bevæge os mod et økonomisk system, hvor politikken designes specielt for at opnå sociale og miljømæssige mål.

Der er brug for en radikal omfordeling af forbruget, hvor øget levestandard for verdens fattige (også de fattige i de rige lande) må modsvares af nedsat forbrug hos de velhavende. Det er klart, at en sådan omfordeling er stærkt kontroversiel og vil blive modarbejdet. Den nuværende ekstremt ulige fordeling af rigdom bærer imidlertid i sig selv et potentiale for uro og voldelig konflikt. Det høje og stigende forbrug i OECD-landene er slet ikke frigørende og demokratiserende, som nogle forskere har hævdet, men gør tvært imod verden til et farligere sted at leve. Dette viser behovet for at bekæmpe forbrugsideologierne og livsstilene i de rige lande – såvel som i de fattige lande, som bruger de rige som modeller for deres egen udvikling. Der er også brug for at skabe alliancer mellem forskellige grupper af miljøforkæmpere som for eksempel "naturfredere", "miljøretfærdighedsforkæmpere" og "økologer".

Kan man ved overgang til socialisme undgå de miljøødelæggelser, som sker under kapitalismen? Måske – men socialisme vil ikke nødvendigvis betyde miljømæssig bæredygtighed. Se blot statssocialismen i fx det tidligere Sovjetunionen og Kina. Planøkonomi kan være lige så ødelæggende for miljøet som den mest skrupelløse kapitalisme. I ikke-kapitalistiske lande vil der ikke være nogen tilskyndelse til at skabe stadig nye behov for at sikre vedvarende forbrugsvækst og kapitalakkumulation, men man kan alligevel ønske økonomisk vækst for at producere varer og tjenester, som befolkningen mener, der er behov for. Et stigende forbrug vil dog stadigvæk forøge presset mod naturen, også selvom der sker en drastisk udjævning i indbyggernes forbrugsmuligheder. Et stigende forbrug i lande, der allerede er rige, vil desuden være meget usolidarisk i forhold til de fattige lande, idet en sådan forbrugsvækst medfører, at der bliver et mindre råderum tilbage for forøgelse af forbruget i de fattige lande, når den samlede globale miljøbelastning skal holdes under et givet, økologisk forsvarligt niveau. En "retfærdig fordelt forbrugerisme" vil derfor være en meget dårlig opskrift for socialisme i de rige lande.

Produktion af varer og tjenester, som befolkningen mener, der er behov for, sker også i kapitalistiske lande, men her foregår der tillige en kamp om at akkumulere kapital. I kapitalistiske lande er det derfor svært, eller ligefrem umuligt, for myndighederne at sige: "Nu er vi rige nok". I et socialistisk samfund vil en sådan beslutning være mulig, om end den sikkert stadig ville være genstand for diskussion og kamp. I kapitalistiske samfund er det endvidere svært at skabe de nødvendige institutionelle betingelser for at ændre vækstens art i en mere miljøvenlig retning. Individerne og virksomhederne i et kapitalistisk samfund modsætter sig ofte de grænser for den økonomiske frihed, som er nødvendige for at opnå høj miljøeffektivitet, for eksempel forbud mod eller høj beskatning af bestemte materialer og produkter.

Afslutning

Som det er fremgået mener jeg ikke, at afkobling er mulig i tilstrækkelig grad til at skabe miljømæssig bæredygtighed. Jeg afviser dog ikke, at det inden for dagens samfund er vigtigt at forsøge at gøre produktionen og forbruget mere bæredygtigt. Det kan formindske nulevende generationers negative påvirkninger af naturen og redde liv. Det kan også forbedre sundheden og beskytte landskaber og naturværdier. Min egen forskning, som undersøger muligheden for at skabe bæredygtig arealanvendelse og transportsystemer i byer, er motiveret af netop denne tilgang.

Mere effektiv ressourceudnyttelse i form af miljøeffektivisering er vigtigt, også fordi det kan give et pusterum til at iværksætte mere grundlæggende ændringer. Men det kan ikke være den eneste løsning. Eksemplerne viser, hvor uholdbart det er at tro, at den økonomiske vækst kan fortsætte uden at støde mod økologiske grænser. Den økonomiske vækst må stoppes før eller siden. I verdens rige lande bør det ske så hurtigt som muligt. Vi vil selvfølgelig have vækst i viden, færdigheder, medmenneskelig omsorg og solidaritet. Men vi bliver ikke lykkeligere af vækst i antallet af parcelhuse, motorveje eller dimser på supermarkedernes hylder. Det materielle forbrug i Danmark er ikke for lavt. Vi er allerede godt mætte!

Anbefalet videre læsning

• Herman E. Daly (1993): Sustainable Growth: An Impossibility Theorem
• Artikel i Daly og Townsend (red.): Valuing the Earth. Economics, Ecology, Ethics. MIT Press
• Karl Georg Høyer og Petter Næss (2001): "The Ecological Traces of Growth". Artikel i Journal of Environmental Policy and Planning, Vol. 3
• Joel Kovel (2002): The Enemy of Nature: The end of capitalism or the end of the world? Zed Books
• http://en.wikipedia.org/wiki/Eco-socialism

 

I mars 2007 raste det en lengre polemikk på internlista i det da helt nystarta partiet Rødt. Temaet var kommunistisk organisering, og hvorvidt et venstresosialdemokratisk parti som Rødt er et egna redskap, eller om kommunistisk organisering er nødvendig.

---

Rødt sitt tidsskrift Rødt! trykte i november 56 sider av denne debatten, inkludert et forord av redaktøren. Det spesielle var at de kun trykte friserte utgaver av Øgrims innlegg. Forordet bar også preg av at her var det «den store tenkeren» som satte den ubetydelige gruppa Tjen folket på plass. Eller for å si det på en annen måte, eksistensen av Tjen folket var bare en mulighet for den store tenkeren Øgrim til å legge frem sine konklusjoner. Vi er av en annen oppfatning.

Vi har laga et hefte med hele debatten som vi sender ut gratis til interesserte. Heftet kan bestilles på våre internettsider: http://tjen-folket.no/materiell eller e-post: post@tjen-folket.no. Vi har også lagt ut polemikken på våre Internettsider.

Vi har laga dette heftet fordi vi mener debatten om hvorvidt kommunistisk organisering er nødvendig er viktig. Vi mener debatten mellom oss og Øgrim viste at det også i dag er slik at revisjonismens tannløse versjon av marxismen kun kan forsvares overfor borgerskapet, men ikke i en skarp polemikk om hva som faktisk trengs for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Men ta hverken vårt eller Rødt! sitt ord her. Bestill heller heftet fra oss sjøl, les det og gjør om din egen mening!

Hvorfor vi vil, og Øgrim ikke ville ha et kommunistparti

Øgrims innfallsvinkel i debatten var defaitistisk og dels sjølmotsigende: Han argumenterte for at kommunistisk organisering ikke er mulig i Norge, at AKP(m-l) sjøl på sin storhetstid ikke var «’det revolusjonære partiet’ som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge».

Her avslørte Øgrim at han hadde glemt hva en revolusjon er. En revolusjon er ikke noe et parti gjennomfører på vegne av folket. Et kommunistisk parti kan ikke skape en revolusjonær situasjon, dette er som Lenin forteller en situasjon der herskerklassen ikke lenger kan herske på samme måte som tidligere og der de som er blitt herska over ikke lenger vil eller kan finne seg i dette. En slik revolusjonær situasjon kan enten føre til at arbeiderklassen griper makta eller at borgerskapet etablerer en ny stat, da gjerne i form av fascisme.

En sosialistisk revolusjon gjennomføres AV folket, men med et kommunistparti i spissen. Kommunistpartiets rolle er å være ledende i revolusjonen. Det må ha en forståelse av hva som trengs, stake ut en retning og koordinere og organisere de revolusjonære.

Hvorvidt AKP(m-l) kunne fylt denne rolla er et rimelig hypotetisk spørsmål. Det var aldri noen revolusjonær situasjon i Norge i AKP(m-l)s levetid. Dersom en slik situasjon hadde oppstått, så hadde det slått kraftig inn i kommunistpartiet. Det viktige er at det VAR et kommunistparti som kunne stilt seg i spissen, rekruttert og skolert flere og slik sett fungerte som den ledelsen som er avgjørende for utfallet av en revolusjon.

Her skiller partier som AKP(m-l) seg fra sosialdemokratiske partier opp gjennom tidene som SV, SF, DNA og Rødt. De sosialdemokratiske partiene har ikke den forståelsen og organisasjonsstrukturen som kreves for å kunne spille den ledende rolla under en revolusjon. Tvertimot har de sosialdemokratiske partiene historisk heller stilt seg MOT revolusjonen. Agitert MOT at folk skal gjøre revolusjon og FOR at folk skal holde seg i ro!

I en revolusjon kreves en sterkt organisert ledelse. Et opportunistisk parti som spriker i alle retninger kan ikke gå i spissen.

Ingen har sagt at det å skape et kommunistisk parti er en lett sak i et rikt imperialistisk land. Likevel merker vi at situasjonen i dag med et SV som i praksis demonstrerer sosialdemokratiets udugelighet, deltakelse i imperialistiske røverkriger og en tikkende miljøkatastrofe som kapitalismen er ute av stand til å løse, skaper større bevegelse og søken for kommunismen enn det vi har hatt på mange år.

Rødt er ikke et alternativ for slik ungdom. SV har vist sosialdemokratiets fiasko. Hva skal en med en ny utgave av SV anno 1973 (se vårt hefte: Hvor går DNP)? Bestill dette heftet på: http://tjen-folket.no/materiell/, det koster kr. 15, inkludert porto. Vi driver ikke med inkasso, alt vårt materiell må forskuddsbetales.

Øgrims «revidering» av maoismen

Øgrim kalte seg maoist, men var MOT kommunistisk organisering og FOR det sosialdemokratiske partiet Rødt. – Et parti som er til forveksling likt det partiet Øgrim sto i spissen for å bryte ut av til fordel for arbeidet for å starte et nytt kommunistparti. Hvordan kan dette forenes med maoisme og leninisme? Maoismen bygger på leninismen. Teorien om et leninistisk kaderparti er et av kjernespørsmåla som skiller leninismen fra sosialdemokratiet.

Derfor skreiv Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Poenget med behovet for et marxist-leninistisk revolusjonært parti, blei også tatt opp av Kinas kommunistparti i den store polemikken mot den revisjonistiske ledelsen i Sovjets kommunistparti. Den store polemikken kan bestilles fra oss for kr. 60, gå til: http://tjen-folket.no/materiell/.

Vi skal merke oss dette sideskiftet Øgrim gjorde her i forhold til dette synet. Vi skal komme tilbake til dette.

Det er også et annet minst like viktig kjernespørsmål som skiller kommunister, leninister og maoister på den ene sida, og opportunister, revisjonister og sosialdemokrater på den andre sida: Spørsmålet om proletariatets diktatur. Lenin skreiv det slik:

«Ein kan seia utan å vera redd for å overdriva at dette er nøkkelproblemet for heile den proletariske klassekampen.»

og videre:

«Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»

Hvordan omtalte så «kommunisten», «leninisten» og «maoisten» Øgrim dette spørsmålet?

«Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

Vi svarte:

«Kaster du ikke ut barnet med badevannet nå? Teorien er jo dessuten oppfunnet av Marx, og ikke Stalin. Klart at den helt sikkert kunne blitt praktisert bedre. Også klart at den må tillempes til våre forhold, men å forkaste hele teorien, er å forkaste et kjerneelement i den marxistiske forståelsen: Forståelsen av at proletariatet MÅ ha et statsapparat til å undertrykke (ha diktatur over) borgerskapet.»

Dette svarte aldri Øgrim på.

Øgrim forkasta altså teorien om proletariatets diktatur. Han forkasta kommunistisk organisering til fordel for sosialdemokratisk organisering. Han kalte seg likevel fortsatt «kommunist», «marxist», «leninist» og «maoist». Var dette troverdig? Hva ville den unge Øgrim selv ha kalt folk som gjorde dette? Kan dette kalles noe annet enn revisjonisme?

Hva er revisjonisme og hvorfor må den bekjempes?

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. Revisjonismen er marxisme uten tenner. Her fjernes alt det revolusjonære innholdet, og alt som utgjør en trussel for borgerskapet lukes vekk, og tilbake står en ufarlig liberal humanisme. Øgrim vandret på revisjonismens vei. Han «fjerna behovet» for et kommunistparti, og han «fjerna» nødvendigheten av proletariatet-diktatur. Uten dette blir marxismen ufarlig. En sosialistisk revolusjon kan ikke gjennomføres uten et kommunistparti i spissen. Arbeiderklassen kan ikke holde på makta si, uten å opprette et revolusjonært diktatur over borgerskapet. I striden rundt dette skilles kommunister og sosialdemokrater. Historien er full av eksempler på «sprenglærde» (som f.eks. Lenin kalte Kautsky) som forlater kommunismen, og går over i den revisjonistiske og sosialdemokratiske leiren.

Konklusjon

Tron Øgrim har spilt en betydelig, og kanskje avgjørende rolle for kommunismen i dette landet. Han har vært kanskje den viktigste strategen og teoretikeren i norsk m-l historie. Han har skrevet bøker og tekster som kommunister i Norge i dag fortsatt studerer og lærer mye av. Paradoksalt nok nettopp i de spørsmål han på slutten fornekta: Kommunistisk organisering og nødvendigheten av proletariatets diktatur.

De siste årene av sitt liv dreiv han ikke med stort av praktisk politisk arbeid (i den grad han overhodet gjorde det). Han jobba med teori uten et kommunistisk kollektiv, og uten å knytte arbeidet opp mot praksis. Det blei en stor motsigelse mellom liv å lære i forhold til Øgrims gamle forståelse for behovet for om et kommunistisk kaderparti og den praksis han sjøl hadde (eller ikke hadde). Sjølsagt blei han som alle andre påvirka av den virkeligheten han levde i. Marx skrev det slik:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet.»

Det er derfor naturlig at han gikk bort fra vesentlige marxistiske teorier. Men hans «nye» tanker på sine gamle tanker, var ikke «nye» tanker. Det var de samme gamle tankene han i sin ungdom bekjempa. De samme tankene som er ufarlige for borgerskapet, men tilsvarende farlige for arbeiderklassen. Når Rødt! valgte å vie 56 sider til Øgrims mest elendige og borgerlige tanker, så sier ikke det bare mye om Tron Øgrims utvikling, men også minst like mye partiet og tidskiftet Rødt (med eller uten utropstegn).

 

Under tittelen Om feminismen og venstresida kritiserer Gudrun Kløve Juuhl en artikkel av meg, trykt i Rødt!. Jeg skal kommentere det jeg oppfatter som de viktigste punktene i kritikken.

 

Først tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri". "Skal sitatet ha ei meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep," skriver Gudrun Kløve Juuhl. Mitt syn er at sitatet har mening i en helt annen sammenheng, nemlig politisk og strategisk. Det er hentet fra Marx, fra hans drøfting av den engelske arbeiderklassens forhold til det undertrykte Irland. Marx formulerte slett ikke dette som et "ideologisk-essensialistisk" begrep. Han mente, konkret og bokstavelig, at den engelske arbeiderklassen ikke kunne frigjøre seg sjøl uten å støtte den irske nasjonens kamp mot engelsk overherredømme. Ja, han poengterte akkurat dette sjøl:

"Derfor er det Internasjonalens oppgave … å vekke forståelse i den engelske arbeiderklasse for at Irlands nasjonale frigjøring ikke er et spørsmål om abstrakt rettferdighet og menneskekjærlighet, men den første betingelsen for den engelske arbeiderklassens egen frigjøring." (Marx, brev til Meyer og Vogt 9. april 1870)

Marx' argumentasjon rundt Irland og den engelske arbeiderklassen fortjener å bli referert mer utførlig: Hvis Irlands frigjøring ikke ble oppfattet som et krav i den engelske arbeiderklassens egen interesse, ville dette binde det engelske folket i "de herskende klassenes løpebånd". De engelske arbeiderne ville bli alliert med sine egne undertrykkere mot Irland. Videre ville de hjelpe undertrykkerne til å bevare en viktig del av grunnlaget for styrken sin, nemlig herredømmet over Irland. Og arbeiderklassens egen kamp ville bli svekket av splittelsen mellom engelske og irske arbeidere:

"Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider som en konkurrent, som truer hans levestandard. Han føler seg som medlem av den herskende nasjon, og gjør seg nettopp av den grunn til redskap for engelsk aristokrati og engelske kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over ham sjøl. "

Ei usedvanlig klarsynt analyse. Og aktuell som aldri før. Etter mitt syn passer også Marx' analyse punkt for punkt på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen: For å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse, må arbeiderklassen og det arbeidende folket avskaffe kapitalismen. Men kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur. Den kvinneundertrykkinga som arbeiderklassens menn står for, støtter opp under kapitalismen som system. Når menn i arbeiderklassen ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, borgerskapet, og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Det blir lite frigjøring av slikt.

Av tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri" utleder Gudrun Kløve Juuhl også at en personlig ikke må undertrykke andre (for eksempel må en ikke ha hushjelp), og bare de mest undertrykte kan være talspersoner for et parti som Rødt. Nå er det umulig å leve i et samfunn som dagens Norge uten å inngå i maktforhold som objektivt sett gjør at en bidrar til å undertrykke andre, hushjelp eller ikke. Vårt hverdagsliv knytter oss, gjennom utallige tråder, til mennesker i vårt eget land, og andre steder på kloden, som får sine vilkår bestemt og forringet (for ikke å si rasert) av måten vi lever på. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre med dette som individer. (Hvor begrenset er for øvrig også en viktig diskusjon, som bevegelsen godt kunne ta litt grundigere.) Men sjøl om vi ikke individuelt kan "melde oss ut" av disse maktforholdene, må vi se dem i øynene i våre politiske analyser. Og vi må ha en strategi for kampen for å oppheve dem, konkrete linjer for hva det betyr, på kort og lang sikt. Ellers risikerer vi å ende opp som enkelte sosialister i den 2. internasjonale, som ønsket å utvikle en "sosialistisk kolonipolitikk".

Er det bare mest undertrykte som kan være talspersoner for et parti som Rødt? Nei, jeg mener ikke det. Men jeg mener, som Juuhl, at det er et problem, og det sier noe om et parti, hvis det ikke makter å frambringe andre talspersoner enn hvite middelklassemenn, uansett hvor utmerkete disse er.

Gudrun Kløve Juuhl griper også fatt i at jeg har brukt det arbeidet med utviklingshemmete barn som beskrives av Turid Horgen i boka Når språket berører som en slags kommunistisk visjon. Hun lurer på om jeg drømmer om en konfliktfri omsorgskommunisme.

Hvordan et kommunistisk samfunn eventuelt vil arte seg, er det vanskelig å ha noen klare meninger om. Når jeg trakk fram Turid Horgens bok, var det for å illustrere et bestemt poeng: Under kapitalismen utgjør mennesker som dem Turid Horgen og hennes kolleger arbeider med, "sosialt søppel", for å bruke kriminologen Steven Spitzers brutalt ærlige betegnelse – mennesker som er en uproduktiv byrde på systemet, og dermed bør oppbevares billigst mulig. Svært mange havner i den kategorien etterhvert: gamlingene, som må straffes på pungen fordi de lever altfor lenge, for ikke å snakke om ruinerte fattigbønder, som hoper seg opp i slumbyene i sør. "Sosialt søppel" er for meg en umulig kategori i et kommunistisk samfunn, hvis en skal ta på alvor at et slikt samfunn skal bygge på prinsippet "fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Et slikt prinsipp innebærer en helt annen måte å verdsette mennesker på enn kapitalismens. Det var dette jeg ville ha fram, ikke at kvinner skal trøste og bære og sørge for den gode stemninga, også under kommunismen.

Gudrun Kløve Juuhl reagerer også på at jeg skriver at et revolusjonært parti må være preget av åpenhet og lytting. Hun vil i stedet at partiet skal ha rom for interessemotsetninger, uenigheter og danning av motmakt. Jeg er naturligvis enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det er interessemotsetninger, uenighet og maktforhold i alle partier, også i et parti som Rødt. Det såkalte "kvinneopprøret" i AKP på 1980-tallet handlet nok også om å bygge opp motmakt i form av en politisk plattform, oppslutning i partiet og resultater i den eksterne kampen. Appeller til mannlige kameraters åpenhet og lyttende holdning ville neppe brakt oss langt, alene. Men beinhard kamp alene ville neppe brakt oss så langt, heller. For vitsen med et parti er jo at vi skal kjempe sammen. Til det trengs enhet og fellesskap. Spørsmålet er hvordan enheten kan skapes.

Men kanskje ligger det en uenighet her: Jeg mener faktisk at en bør stille noen særlige krav til åpenhet for andres erfaringer og evne til å lytte til andres synspunkter i et parti som Rødt, som kjemper for et samfunn fritt for alle former for undertrykking. Det finnes nok av eksempler, også i partier som har kalt seg revolusjonære, på at interessemotsetninger og maktforhold er blitt usynliggjort og fornektet. Og det finnes eksempler på revolusjonære partier som er blitt sprengt i stumper og stykker når interessemotsetninger har kommet til overflata og alle grupperinger har kjempet sin sak to the bitter end. Enhet og evne til felles kamp er også nødvendig for at et parti skal kunne fungere. Denne enheten er ofte blitt skapt gjennom å presse for eksempel kvinner til å gi avkall på sine "særinteresser". Da blir det dårlig politikk. Folk i et parti som Rødt har et særlig ansvar for å lytte, for at enhet skal kunne bli skapt på andre måter. Et særlig ansvar ligger på menn i forhold til kvinner, hvite i forhold til svarte, heterofile i forhold til homofile osv. Det betyr ikke at for eksempel kvinner alltid har rett, politikk er ikke noe kjønnshormon. Men det handler om å være seg bevisst at de samfunnsmessige maktforholdene også virker i et parti som Rødt, og gjøre sitt ytterste for at ikke resultatet skal bli en "sosialistisk kolonipolitikk". Såpass mener jeg vi kan kreve av folk som frivillig har sluttet seg sammen for å kjempe for et felles mål. Gudrun Kløve Juuhl etterlyser mer "utrivelighet og uvennskap" i partiet. Min erfaring er nok ikke at utrivelighet og uvennskap virker fremmende på frisk politisk debatt og utvikling av politiske linjer. Snarere har slikt en tendens til å bringe folk til taushet. Dvask "åpenhet" uten konfrontasjoner er heller ikke gunstig, men det er ikke en slik "åpenhet" jeg etterlyser.

Gudrun Kløve Juuhl mener også at den formen for feminisme som ble utformet av min generasjon, har skylda for mangelen på kvinnelige ledere i Rødt i dag. For det første produserte denne politikken, den gangen den ble utviklet, svært mange kvinnelige ledere i AKP. RV har også hatt en rekke utmerkete og svært synlige kvinnelige politikere, og det samme har vel egentlig Rødt? Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å usynliggjøre dem vi har. Når det er sagt, er jeg enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det ikke er noen grunn til å være fornøyd med situasjonen slik den er. Men hva må til for å få fram flere kvinnelige ledere? Gudrun Kløve Juuhl mener at en kollektiv stil, der flere jobber sammen om innlegg etc., nye sammen med mer erfarne, nærmest fungerer mot sin hensikt, ja, jeg forstår det som hun opplever dette som en slags paternalisme, eller rettere maternalisme. Jeg tror heller ikke at slike metoder alene vil frambringe kvinnelige ledere, og for noen passer kanskje ikke en sånn arbeidsmåte i det hele tatt. Med fare for å havne i den maternalistiske posisjonen som gammel og "erfaren", vil jeg si at den viktigste lærdommen er at kvinnelig lederskap vokser fram gjennom utvikling av ny politikk og nye linjer som prøves i ekstern, politisk kamp. Og det er på ingen måte slik at Rødt har en fiks, ferdig politikk for kvinnekampen i dagens samfunn, eller for andre politikkområder, for den del. Her er det nok å gjøre for Gudrun Kløve Juuhls generasjon, gjerne i både konflikt og samarbeid med oss gamle.

 

Kjersti Ericsson 

 

Det foreligger en fundamental motsetning mellom måten en kapitalistisk økonomi fungerer på, og det å bevare miljøet. En kapitalisme uten vekst, er en kapitalisme i økonomisk krise med dyrtid som går hardt ut over vanlige innbyggere.

En kapitalisme i fortsatt vekst betyr en stadig økende forbruks- og produksjonskarusell som vil eskalere raseringen av miljøet, noe som i neste omgang også vil gå utover vanlige innbyggere på denne planeten.

Under kapitalismen må vi altså velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Ronny Kjelsberg er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag

 

---

 

En del mennesker vil protestere på at miljøvern er en sak som berører høyre-venstreaksen i politikken. Alle har jo interesser av å bevare miljøet. Litt av formålet med denne artikkelen er derfor å påpeke de tette kontaktpunktene som finnes mellom økonomien og miljøutfordringene våre. Utfordringen med partiet Venstre, er for eksempel at de vinner velgere og makt ved å snakke varmt om miljø og solidaritet, og deretter bruker denne makta til å føre en økonomisk politikk som fører til økte ulikheter og økte miljøproblemer, uansett hvor gode intensjoner venstrevelgere (og medlemmer) måtte ha.

Kapitalismen

Vi lever innenfor et økonomisk system, kapitalisme, som er basert på og krever vekst. En kapitalist investerer sine midler i et selskap for å få ut en profitt. Denne bør selvsagt også være større enn han kan få via andre investeringsmetoder (for eksempel å sette pengene i banken), så vi snakker her fort om en profitt på 10–20 %.

Når kapitalisten så har fått sin profitt ut, må denne reinvesteres i enten samme eller et annet selskap. Nå er det altså mer som er investert enn det var i året før, og dette vil fortsette å øke år for år (så lenge vi ikke får krakk og økonomiske kriser, men det er jo ikke noe vi egentlig ønsker). Disse selskapene produserer mange av de varene og tjenestene vi bruker i samfunnet vårt. Når vi stadig får investert mer og mer kapital i denne produksjonen, som deretter skal komme ut med stadig ny profitt, er det åpenbart at den totale produksjonen av varer og tjenester må øke. Denne tendensen blir for øvrig ytterligere forsterket av at den teknologiske utviklingen gjør at man kan produsere stadig mer med stadig mindre arbeidskraft. Det er dette som har skapt det "forbrukersamfunnet" vi nå lever i.

De største miljøproblemene vi nå står overfor, består av et overforbruk av ikke-fornybare ressurser kombinert med utslipp av skadelige stoffer som fører til en generell overbelastning av naturen. Årsaken til disse problemene er nettopp en produksjon som ikke er bærekraftig, og når denne produksjonen øker, øker også problemene.

Det foreligger altså en grunnleggende motsetning mellom prinsippene i den kapitalistiske økonomien, og det å bevare miljøet. Dersom kapitalismen ikke har vekst, får vi økonomisk krise med alle de konsekvensene det får for vanlige folk. Dersom kapitalismens vekstkarusell fortsetter med stadig akselererende forbruk og produksjon, vil også miljøet raseres i et stadig økende tempo, noe som selvsagt også vil gå kraftig ut over vanlige mennesker på denne planeten, og (som vanlig) verst utover de fattigste, og dette bringer oss fram til det som egentlig er denne artikkelens hovedbudskap: Under kapitalismen må vi velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Motargumenter

Tilhengere av dagens økonomiske system aksepterer selvsagt ikke denne motsetningen. For å unngå å snakke om disse åpenbare problemene retter de fokus mot andre ting. Dette innebærer blant annet en pulverisering av ansvaret. Den enkelte forbruker må selv ta ansvar for å tilpasse forbruket sitt til en bærekraftig utvikling (gjennom å handle miljøvennlige produkter og ikke drive med unødvendig overforbruk). Man tar da ikke innover seg de samfunnsøkonomiske konsekvensene, dersom alle faktisk skulle finne på å følge rådet med å begrense forbruket – det hadde blitt overproduksjonskrise og krakk. Man tar heller ikke innover seg det umulige i å inneha perfekt (eller tilstrekkelig) kunnskap om det miljømessige ved produksjonen av forskjellige produkter fra gruve til bilkarosseri til å virkeliggjøre et "miljøforbruk".

Man pulveriserer også ansvaret gjennom å bryte alt ned til små enkeltproblemer som man ikke trenger å se i sammenheng. Når man ikke ser globale problemer i en helhetlig sammenheng, går det selvsagt galt. Et miljøtiltak Venstre har gått inn for, er satsing på biodrivstoff. [1] Verdens matvareprogram advarer allerede mot hvordan dette er i ferd med å skape sultkatastrofe ved at eierne av matjord i fattige land tjener mer på å dyrke og selge biodrivstoff til rike miljøbevisste i Vesten, enn på å produsere mat til egen befolkning. [2] Hadde man hatt en kontrollert og regulert økonomi, kunne man hatt produksjon av biodrivstoff bare der hvor man ikke kunne dyrket mat. I en liberalistisk kapitalistisk økonomi er det umulig. Kombinasjonen biodrivstoff og frihandel er livsfarlig, og har allerede begynt å drepe.

Et annet moment som lider under mangelen på å se miljø og økonomi i sammenheng, er arbeidet med internasjonale reguleringer. Man jobber for å få gjennomført Kyoto-avtalen innenfor et system som skaper kapitalkonsentrasjon og enorm makt nettopp hos mennesker som har alt å tjene på å jobbe mot slike reguleringer. Dette er den klassiske fella høyresida går i, når de setter opp vanntette skott mellom "økonomi" på den ene sida og "politikk" på den andre. Man nekter å innse at økonomisk makt gir politisk makt. Med et slikt utgangspunkt blir det selvsagt vanskelig å forstå at USA ikke har underskrevet et moderat (og utilstrekkelig) dokument som Kyoto-avtalen, og forklaringene blir fort reduserte til "Bush er dum" eller lignende.

Et siste triks for å løse høyresidas logiske miljøfloke er teknologioptimismen. I Jens Stoltenbergs omdiskuterte artikkel i første nummer av "nye" Samtiden, skriver han blant annet:

"Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen." [3]

Dette eksempelet bruker Stoltenberg til å begrunne sin framtidsoptimisme, og det brukes også aktivt for å skissere en løsning på miljøproblemene uten å måtte ta den tunge debatten om det økonomiske systemet verden lever under.

Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt problemet rundt ozonlaget faktisk er løst, men det skal jeg la ligge. Poenget her er hvorvidt man egentlig kan sammenligne problemer som skyldes noen bestemte gasser i bruk innenfor et begrenset område med problemer som rokker ved selve fundamentet til den globale økonomien. Det kan man selvsagt ikke, og det er her Stoltenbergs optimisme faller til jorden for min del.

Forbruk og miljø

Den største enkeltutfordringen i den myriaden av miljøproblemer som kommer fra den vanvittige produksjons- og forbrukskarusellen vi lever under, er energiproblematikken. Fossilt brennstoff er grunnlaget for hele vår økonomi, og også for drivhuseffekten. Energiproblematikken er et svært tydelig symptom på et større problem, og dersom man ikke plutselig skulle få til kald fusjon, lar den seg ikke lett løse i overskuelig framtid. Denne problematikken må likevel ikke bli så dominerende at den overskygger det faktum at vi i dag produserer og forbruker i et tempo som tærer på mange ikke-fornybare ressurser, og som med fortsatt vekst vil kreve stadig flere jordkloder for å flytte u-landene opp på vårt velferdsnivå. Det triste faktum er at det i dag nesten ikke finnes produksjon som er bærekraftig, og at jo mer vekst vi har jo mindre bærekraftig blir økonomien.

Min påstand blir derfor stående: Innenfor et kapitalistisk økonomisk system, er vi tvunget til å velge mellom å redde miljøet og å løse fattigdomsproblematikken. Kapitalismens "trickle-down"-løsninger (Når det regner på presten osv …) på fattigdomsproblemene (Med Erna Solberg-stemme: "Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattigste også blir rikere") krever en vekst som vil rasere miljøet på kloden. Motsatt: En kapitalistisk økonomi som begrenser ressursutnyttingen vil være en økonomi i krise, vanlige folk og særlig de svakeste i verdenssamfunnet vil som alltid rammes hardest. Å sitte passiv og vente på en genial teknisk nyvinning som skal sprette ut av det private næringslivet som troll i eske og løse alle problemer, fremstår som vanvittig naivt.

Dette siste argumentet virker også særlig hult når den teknologien som faktisk muliggjør en mer miljøvennlig distribusjon av varer, blir aktivt motarbeidet av næringslivet. Fri fildeling av musikk, film, programvare og etter hvert all informasjon, er en distribusjon som er ikke-fysisk, og dermed ikke tærer på naturressursene slik som produksjon og distribusjon av cd-plater, aviser, bøker osv. gjør. (Her skal det tidligere utskjelte Venstre få et bittelite pluss i margen, siden de i motsetning til andre høyrepartier faktisk støtter fri fildeling.) [4]

"Trickle down"-argumentet

Det eneste moralske argumentet bak kapitalismen er at den skaper en vekst som er så stor at alle på sikt får det bedre (gjennom "trickle down"-argumentet nevnt over). Hva skal man så si om veksten dersom det viser seg at den ikke øker livskvaliteten til folk?

Forskning på livskvalitet har vist at det er en klar korrelasjon mellom de materielle forholdene folk lever under (hvor god råd de har), og livskvaliteten de selv oppgir å oppleve. Denne sammenhengen opphører derimot når velstanden når et visst nivå, og en økning i den absolutte velstanden bidrar deretter ikke til økt livskvalitet. I Norge har vi nådd dette nivået for lenge siden, og vi er nå kommet inn i en tid hvor vi opplever det såkalte "Velstandsparadokset" – jo mer materiell velstand vi har, jo mindre fornøyd er vi med vår materielle situasjon. (Se figur.)

Velstandsparadokset: Den ene grafen viser prosentandelen av befolkningen som er tilfreds med sin materielle situasjon. Den andre viser andelen som eier minst 5 av 6 forbruksprodukter. Vi ser at folk blir mindre fornøyde samtidig som den absolutte velstanden øker. Faksimile fra Høgskoleavisa 18/2005 [5]

Samtidig som økt absolutt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, er det tydelige tegn på at den relative velstanden og fordelingen i et samfunn er svært viktig. Det er etter hvert flere større forskningsprosjekter som har vist at de sosiale ulikhetene i et land gir en svært god indikasjon på helse og velvære hos befolkningen. [6]

Når økt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, mens økonomiske forskjeller i seg sjøl skaper et dårligere liv, settes flere ting i et nytt lys. "Trickle down"-økonomien har ikke lenger noen fordeler i et slikt bilde selv om man godtar høyresidas premiss om at den totale veksten blir større.

Samtidig minker dette det som ser ut som en motsetning mellom å redde miljøet på den ene siden, og å skape bedre livskvalitet for mennesker på den andre.

Løsningen

Det er mulig å skape et godt liv for mennesker nå, samtidig som vi bremser forbruket. Forutsetningene er en bedre fordeling globalt – ressursene må settes inn der hvor økt absolutt velstand gir økt livskvalitet, og en bedre fordeling lokalt, siden samfunn med skjev fordeling får svekket livskvaliteten. Dette er mulig – men neppe innenfor kapitalismen. Historia, blant anna fra de tidligere østblokklandene, har på den andre sida vist at en regulert økonomi selvsagt ikke gir noen garanti for at miljøet blir prioritert. En regulert økonomi er i så måte nødvendig – men ikke tilstrekkelig.

Den eneste måten å løse både miljø- og fattigdomsproblematikken på samtidig, er å erstatte dagens forbrukskarusell med et økonomisk system som:

• 1) har som første prioritet at alle får dekt sine basalbehov
• 2) fjerner klasseskiller som skaper både overforbruk og samfunn med dårlig livskvalitet
• 3) setter en langsiktig bevaring av grunnlaget for vår menneskelige eksistens foran kortsiktig økonomisk vekst
• 4) tar i bruk og sier velkommen til ny teknologi som muliggjør en mer miljøvennlig produksjon og distribusjon.

Denne økonomimodellen kaller jeg sosialisme. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet i denne artikkelen, mener jeg at det på sikt bare er en eller annen form for sosialisme som kan redde denne planeten. Det er et stort problem dersom partier på høyresida, som støtter opp om et system som går imot alle disse punktene, skal kunne gå ut og profilere seg sjøl som "miljøpartier". Et ekstra stort problem blir det dersom disse partiene som en konsekvens av dette oppnår økt makt, får gjennomført en enda mer ekstrem versjon av den økonomiske politikken sin, og dermed får satt en effektiv stopper for alle forsøk på å gjøre noen med både fattigdommen og miljøproblematikken.

Noter

• 1. Venstre: Savner konkrete tiltak for biodrivstoff
• 2. WFP: – Ikke overskudd av mat lenge
• 3. Tro på framtiden – et innlegg mot framtidspessimismen, Samtiden 3/2006
• 4. For mer om fildeling og den lange debatten omkring det, se f.eks. «Strategier for digital sosialisme» av undertegnede
• 5. Høgskoleavisa 18/2005
• 6. Arne Holte hadde en kronikk i Dagbladet 19.10.2001, «Økte forskjeller – dårligere helse». Her henviser han til Richard G. Wilkinson (Unhealthy societies, London: Routledge, 1996), Kaplan og medarbeidere 1996 og Kennedy og medarbeidere 1998. Holte skriver bl.a.: «Wilkinson undersøkte da, i 12 vesteuropeiske land, sammenhengen mellom økning i inntektsgapet mellom fattig og rik og økning i forventet levealder. Han fant at der inntektsgapet økte minst, i Frankrike, Hellas og Vest-Tyskland, økte forventet levealder mest. Mens der inntektsgapet økte mest, i Thatchers Storbritannia, Irland og Danmark, økte forventet levealder minst.»

 

Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom naturen og marxismen og mellom naturen og kommunismen. Utgangspunktet er Pål Steigans artikkel Økokommunistisk manifest. Framtida begynner NÅ! i Rødt! nr 4, 2007. Eg er ikkje usamd i så mykje av det Steigan skriv, men eg synest at viktige vurderingar manglar og at perspektivet difor blir skeivt, skriv Olav Randen.

Marx i 2008

Steigan er oppteken av at Karl Marx argumenterte rett. Marx oppfatta menneska som ein del av naturen. Han såg det slik at naturressursar og arbeid er dei to kjeldene til rikdom. Av det følgjer også at menneskes arbeid må oppfattast som natur. Marx analyserte skarpt korleis kapitalistisk landbruk pinar ut jorda og riv vekk grunnlaget for menneskes matforsyning. I det heile er den historiske materialismen, som Marx utvikla saman med Friedrich Engels, framleis det beste grunnlaget for samfunnsforståing, også når ein innlemmar økologisk tenking i denne, skriv Steigan.

Men det høyrer med, som også Steigan er innom, at med basis i denne tenkinga har natur vorte plyndra og øydelagd i Sovjet og Kina og andre stader. Det høyrer med at om me jamfører den råaste kapitalismen og dei såkalla sosialistiske samfunna basert på marxistisk tenking, står dei nokså jamsides i øydelegging og brutalitet overfor naturen. Begge har dei lagt til grunn for sin politikk at menneska står over naturen og er i ferd med å vinne kontroll over naturen. På denne måten har dei erstatta tidlegare tenking om menneske som ein del av naturen og om natur som overordna og meir og mindre uforståeleg med menneskes intellekt, med ei tenking om menneska og intellektet som det overordna.

Dei har også, både i aust og vest, sett på natur som enkel og lettforståeleg. Dei har redusert naturen til det me menneske med vår noverande innsikt og hjelpeutstyr er i stand til å fatte. Realiteten er ein annan. Naturen er nesten uendeleg kompleks. Truleg finst i naturen ein stad mellom 8 millionar og 80 millionar artar, og det blir stadig nye. No kjenner forskarane rundt 1,8 milliardar av artane. Ein kortstokk kan visstnok stokkast på så mange måtar at talet har 57 siffer, samspelet og konflikten mellom artane (til dømes menneske og ulike bakteriar) kan skje på eit for oss uendeleg og ufattbart tal måtar.

Av det må me slutte, når det gjeld marxismen, at for det om tenkinga om natur synest grunnleggjande rett, er ho samtidig så ufullstendig at ho ikkje har gitt gode retningsliner for handling.

Marx la altså i sine tidlege skrifter fram nokre programmatiske tankar om natur, men endra så fokuset i retning menneske og økonomi. Også Marx var eit barn av si tid. Det var ei anna tid enn i dag, ei lovnadsrik tid. Då Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest (1847–48), budde mellom 1,2 og 1,4 milliardar menneske på kloden. Den tid var det enorme uoppdaga område og lite befolka område. Det indre av Nord-Amerika, Sør-Amerika, Afrika og Australia var såleis ukjent for det som nokså misvisande blir kalla den siviliserte verda, men oppfatninga var at det kunne takast i bruk og gi velstand og rikdom. Ny teknikk erstatta manuelt arbeid, nye produksjonsmåtar med systematisk husdyravl og plantedyrking og flytting av artar kom i landbruket, nye fiskemetodar kom i hav som syntest utømmelege, vaksinering og hygiene gjorde sjukdomsbekjemping mogeleg, og stadig fleire lærde seg lese- og skrivekunstene. For Marx og Engels såg det ut som at viss berre menneska vart kvitt kapitalismens svøpe, ville framtida bli lys. I seinare kommunistisk litteratur, i aust og vest, har denne oppfatninga vorte vidareført og forsterka.

I dag ser det annleis ut. Sjølv om teknikk og forståing har gjort store steg framover, framstår framtida for alle med innsikt som usikker og vanskeleg. Og uvissa og vanskane er der jamvel om det skulle lykkast å bli kvitt fåtalet si utbytting av fleirtalet. Folketalet er femdobla frå Marx si tid, til 6,6 milliardar, og det veks no med 70 millionar i året. Det finst ikkje lenger ledige areal å ta i bruk. Ikkje ein liter med vatn i noko hav og ikkje noko vekstjord er upåverka av menneskeleg aktivitet. Jamvel atmosfæren blir fylt av våre herjingar, slik at temperaturen har stige med tre kvart grad det siste hundreåret og truleg vil stige med ein stad mellom 2 og 4,5 grader, kanskje endå meir.

Planeten Tellus, som for Marx syntest uendeleg stor og lovnadsrik, har altså vorte for liten for oss. Me har teknologien, utstyret og reiskapane for å utnytte han og øydeleggje han, tømme havet for fisk eller jord og havbotn for fossil olje avsett gjennom millionar år til dømes, men me manglar langt på veg den klokskapen og den organiseringa som må til for å forvalte denne vesle planeten på fornuftig vis.

Når det gjeld samfunnsforhold og økonomi, er det gode grunnar til å hevde at Marx var den fremste tenkjaren i nyare tid. Når det gjeld forholdet mellom natur og menneske bør me heller ikkje kaste vrak på Marx. Men det meste av grunntenkinga om naturen må me leite fram andre stader, hos biologar og økologar og filosofar og naturbrukarar og -forvaltarar verda over. Og i alle spørsmål bør me sjå på Marx som ein inspirator og ikkje som ein fasit.

Problemomfanget

Eg vel å ta utgangspunkt i rapportane frå FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change). Dei legg hovudvekta på kva som vil skje med ein temperaturauke på 2 til 4,5 grader, men skisserer også kva som vil skje viss temperaturen stig meir enn det. Me må ha i mente at klimapanelet er basert på konsensus. 800 klimaforskarar frå dei fleste land har altså vorte samde om formuleringar. Det har skjedd på det viset at det mest nøkterne og moderate vart ståande. Vurderingar som ikkje alle gjekk god for, vart fjerna frå dokumenta.

Fire område er meir utsette enn andre. Det gjeld polområda, områda rundt verdas ørkenar, lågtliggjande landområde og øyar, særleg i Stillehavet.

I Arktis og på Grønland smeltar is i eit omfang knapt nokon forskar hadde tenkt seg. Sel og isbjørn, inuitar og samar mister sine tradisjonelle leveområde. Truleg er det få år til me kan dra med båt over Nordpolen. Kunnskapane om Antarktis er mindre, og oppvarminga har vore mindre på den sørlege enn den nordlege halvkula, naturleg nok i og med at utsleppa er mindre der. Men mange forskarar ser det som skjer i nord som eit varsel om at me har liknande ting å vente i sør. Ein av dei som ropt varsko, er verdas kanskje best kjende klimaforskar, direktør James E. Hansen ved NASA. Han og hans forskingsmiljø hevdar at nordområda er i ferd med å nærme seg eit tipping point, eit vendepunkt, der issmeltinga for alvor vil skyte fart. Med sideblikk til tidlegare klimaendringar meiner han endringane kan kome svært snøgt og i eit veldig omfang.

Med oppvarminga følgjer eit varmare og tørrare klima mange stader, regn og regntider uteblir, og ørkenar spreier seg. I Australia har tørken og varmen herja dei siste åra, jordbruksavlingar uteblir og forørkninga tiltek. Sahara er i ferd med å spreie seg nordom Middelhavet til Spania og Italia, delar av Nord-Kina tørkar ut, og regntid uteblir i store delar av Asia og Afrika.

Store delar av menneskeheita bur i kystområde. Når hava stig pga issmelting og at vatn utvidar seg når det blir varmare, blir desse områda meir sårbare for bølgjer og uvêr, og i verste fall blir dei sette under vatn. Om det går slik, vil millionar av innbyggjarar i land som Bangladesh, Kina, India, Nederland og USA måtte flytte, og vår tids store hamnebyar bli borte. Eit anna problem er forsaltinga. Med stigande havnivå kjem salt vatn inn i grunnvatnet, og jordbruksland blir øydelagd. Alt no uteblir mykje av avlingane i Bangladesh og delar av India.

Mest dramatiske er problema for øystatane i Indiahavet, Stillehavet og Karibia. Til dømes ligg det meste av Maldivane mindre enn ein meter over havflata. Dei merkar kvar millimeter havet stig på det viset at dei blir meir sårbare for uvêr, at jordbruksland og fiske blir borte og at plante- og dyreartar forsvinn. Frå desse landa kan me vente mange økologiske flyktningar i åra som kjem.

Men også andre delar av kloden vil møte problem i hopetal, utrydding av artar i stort omfang, nye sjukdommar på planter, fisk, dyr og menneske, matproduksjon som uteblir, tørke- og varmeperiodar og regnperiodar av eit til no ukjent omfang, meir jord- og snøras, tunnelar, vegar, bygningar og annan infrastruktur som ikkje meistrar dei nye påkjenningane og mykje meir.

Alt dette blir forsterka av dei mange andre miljøproblema i vår tid, at me har utrydda mange plante- og dyreartar, forureining av mange slag, ein sårbar matproduksjon basert på eit fåtal artar, at dei fleste av verdas store fiske er meir og mindre øydelagde etc.

Om kunnskapane om klimaspørsmål har auka vesentleg dei siste tiåra, står framleis mykje att. Det kanskje viktigaste er det forskarane kallar vendepunkt, eller kvalitative sprang i marxistisk språkbruk, altså endringar som forandrar ein tilstand til ein fundamentalt annan, og der den nye tilstanden ofte set endå sterkare fart i prosessen. Eit nemnt døme er smeltinga av Grønlandsisen. Eit anna er smeltinga av isen på tundraen i Sibir, som kan gjere at metan og CO₂ i enorme mengder slepp ut i atmosfæren. Eit tredje er at kanskje nærmar verdshava seg eit metningspunkt når det gjeld opptak av CO₂. Det meste av utsleppa til no har ikkje hamna i atmosfæren, men i staden vorte assimilert i hava. Eit fjerde er dei mange skogbrannane i landområde som blir tørrare.

Menneskeheita er, stutt skrive, på veg inn i ein periode der problema kan bli enorme. Om me skal tenkje oss worst case, det verste tilfellet, kan me seie at me på nytt er på tidleg 1300-tal, nokre år før Svartedauden braut ut. Og me bør leggje opp politikken ut frå det verste av dei sannsynlege scenarioa.

Litt om norsk "miljøpolitikk"

Våre styresmakter tenkjer ikkje slik. Dei klamrar seg til ein ønskedraum om at det ikkje skal gå så ille likevel. I Kyoto i 1997 krangla Norge seg til ein utsleppsauke på 1 % frå 1990-nivået, medan dei fleste industriland godtok ein viss reduksjon. Realiteten er at utsleppa i Norge har auka med 7,8 % frå 1990 til 2007. 2008-tala vil bli vesentleg høgare, dels fordi gasskraftverka på Kårstø og Melkøya har kome i drift og dels fordi forbruket veks.

Då skulle ein tru at regjeringa no ville ta problemet på alvor. Men dei konkrete tiltaka manglar fullstendig. Flytransporten aukar, bilkøyringa aukar, tunge og drivstoffkrevjande bilar dominerer, i dette velstandslandet vekslar fleire og fleire mellom to eller tre bustader, villaen i Oslo-området, den like store og heiltids oppvarma hytta på Geilo eller i Trysil og den like store hytta på Tjøme eller Hvaler.

Knapt nokon europeisk politikar slår rundt seg med så store ord som Jens Stoltenberg. Vi har verdas beste miljømelding, og vi er i ferd med å utvikle verdas beste miljøpolitikk, seier han. Eit lite søk i klimameldinga viser at ordet ambisiøs står 21 gonger og pådrivar 12 gonger.

Og det skortar ikkje på høge mål. I 2020 skal norske utslepp vere halverte, dels med reelle utsleppsreduksjonar, dels med ny teknologi og dels med kvoteoppkjøp i andre delar av verda. I 2050 skal Norge vere klimanøytralt.

Men ei regjerings lovnader for 2020 eller 2050 er verdilause, iallfall så lenge ikkje noko blir gjort for å føre landet fram mot den lova tilstanden. Den raudgrøne regjeringa styrer landet fram til hausten 2009, og det er tiltaka til dess som betyr noko.

Det er også verdt å merke seg at Norge har både den same retorikken og den same politikken i internasjonale klimaforhandlingar. – Me skal utvikle ny teknologi som vil kome heile verda til gode, seier Stoltenberg heime og kallar CO₂-deponering frå gasskraftverk vår månelanding. Men på FNs klimamøte på Bali i desember stod Norge saman med USA, Canada, Japan og Australia i den såkalla paraply-gruppa om å krevje rikeleg betaling for miljøteknologi andre tek i bruk. Same posisjonen har landet innteke i WTO-forhandlingane om intellektuelle rettar. Det som måtte bli utvikla her, er vårt, og andre må´kke komme her og komme her.

Skrive på ein annan måte: Me har ei regjering som prioriterer olje og som har som sin eigentlege agenda å unngå reelle klimatiltak før Nordsjøen og Barentshavet er tømde for olje. Denne regjeringa er kanskje verdsmeister i to øvingar, innhaldslaus retorikk og uforpliktande lovnader, med blant verdas absolutte sinker når det gjeld konkrete tiltak.

Det oppsiktsvekkjande er likevel ikkje at ei regjering er meir oppteken av profitten til eigen overklasse enn av verdas miljø. Regjeringar flest er det. Det oppsiktsvekkjande er at folk flest og organisasjonar flest godtek at det er slik, og jamvel svelgjer fantasiane om at me er i verdas tetskikt og har kontrollen. Det oppsiktsvekkjande er at Stoltenbergs, Bjørnøys og Solheims naive unnaflukter blir aksepterte av eit så å seie samla mediekorps og ein så å seie samla opinion. Eit døme er påstanden om klimanøytralitet i 2050. Stoltenbergs ord i dag vil ha om lag same politiske tyngd i 2050 som Gerhardsens eller Per Bortens ord har i dag. Om statsleiaren sjølv er i live når den tid kjem, vil han vere over 90 år og i beste fall i stand til å følgje norsk politikk frå aldersheimen.

Men media seier ja og amen.

Opprøret frå Sør

Heldigvis er verda meir enn Norge og meir enn det som, meir og meir misvisande, blir kalla industrilanda. Store endringar er i gang i argumentasjon og åtferd i Sør. Når Nord klamrar seg til sine privileg og sin globale overklassestatus, svarar Sør med krav om klimarettferd. Når Nord snakkar om Sørs økonomiske gjeld til Nord, svarar folk i Sør med å snakke om Nords økologiske gjeld til Sør.

Eg som skriv denne artikkelen, var så heldig at eg fekk høve til å delta i La Via Campesinas solidaritetslandsby for ein kjølegare planet på Bali i Indonesia i desember 2007. La Via Campesina er ein samleorganisasjon for verdas småbrukarar, med den hovudtanken at tradisjonelt landbruk og ikkje agroindustri er den beste basisen for framtidas matproduksjon. Arrangementet fann stad samtidig med FNs klimakonferanse. I ei snau veke diskuterte småbønder og bondeleiarar frå mange land og alle verdsdelar korleis me skal møte klimaendringane, me laga utstillingar, hadde pressekonferansar og demonstrerte i gatene.

Eg vart overraska over kunnskapane. Eg trudde eg var oppdatert på klimaspørsmål, i og med at eg har vore engasjert i temaet i to tiår, lese mange bøker og artiklar og like eins innstillingane frå klimapanelet. Men bondetillitsvalde frå asiatiske land sat med store kunnskapar som me frå nord mangla. Utstillingane var gjennomarbeidde og faktaorienterte. Organisasjonsaktivistar, ikkje minst unge kvinner frå indonesiske miljøorganisasjonar, heldt grundige og analytiske innleiingar. Og tidsskrift og aviser frå sørasiatiske land skreiv om klimaendringar med eit oversyn og eit fagleg engasjement svært få europeiske aviser kan måle seg med.

Eg vart også overraska over kor samde me bønder var, om verdien av humuslaget og av småbønders agronomiske kunnskapar, om at biodrivstoff er ei avleiing og ikkje ei løysing, om at fokuset må rettast mot kvinnene i landbruket meir enn mot mennene og om at løysingane på krisa er å finne blant verdas småkårsfolk meir enn i forhandlingane nokre steinkast og ein mur av politifolk unna solidaritetslandsbyen.

La Via Campesinas og indonesiske bonde- og miljøorganisasjonars solidaritetslandsby var eitt av mange initiativ i eitt av mange land. Truleg er me i starten på eit globalt, politisk opprør. Kanskje vil den politiske debatten dei neste åra endre karakter fullstendig, der fokus vil bli på likskap og berekraft, og der Nord vil miste grepet og Sør kome på offensiven.

Tru det, tenkjer lesaren. Undertrykking er vanleg og gammalt – og stort sett akseptert dit at folk flest finn seg i det heller enn å drive opprør fram til resultat. Stort sett aksepterer Sør at Nord gjennom WTO og med Pengefondet og Verdsbanken som instrument lagar internasjonale handelsreglar som også Sør må følgje. Stort sett aksepterer Sør at HIV-aids skal råke dei, at medisindominante Nord fokuserer einsidig på eigne luksussjukdommar og jamvel patenterer HIV-medisinar, slik at Sør ikkje har råd til dei. Så kva får meg til å tru at klimaopprøret kan bli noko anna?

For det første er klimaendringane i ferd med å bli meir omfattande enn noka anna samfunnsendring sidan industrialismen og koloniseringa. Klimaendringane vil råke dei fleste, og dei vil råke Sør og særleg fattigfolk i Sør langt hardare enn Nord.

For det andre syner skadeverknadene seg ustanseleg og over alt. Styresmakter og økonomiske elitar som prøver å feie problema under teppet, vil difor ikkje lykkast. Nesten dagleg i åra framover vil det kome nye meldingar og rapportar om klimaskadar og øydeleggingar frå ulike delar av kloden. Og også dei som ikkje blir råka hardt direkte, vil bli påminte med klimaflyktningar, redusert mattilgang og krav om ein annan livsførsel.

For det tredje er klasseinnhaldet så tydeleg. For alle som ser på økologiske fotavtrykk, og for alle som er opptekne av rettferd, framstår overklassens livsførsel, vassing i gjenstandar, bruk og kast-åtferd, bilar, luksusbåtar, fleire bustader som alle skal varmast opp, flyreiser og utstyr ikkje berre som unødvendig, men øydeleggjande. Den globale oppvarminga framstår som eit klassespørsmål og eit Nord-Sør-spørsmål.

For det fjerde har dei fattige og små ingen ting å miste. Valet vil stå mellom å gjere opprør eller å resignere og miste alt. Då vil det første alternativet framstå som mest attraktivt, nesten uansett om opprøret fører fram eller ikkje.

For det femte gjer ny teknologi at småkårsfolk meir og meir blir i stand til å samle, systematisere og spreie informasjon og til å organisere. Sjølv om analfabetisme og mangel på elektrisitet også er sider ved virkelegheita, er det slik at blant bønder og organisasjonsaktivistar i den tredje verda finst stadig fleire med pc, nett-tilknyting og mobiltelefon og evne til å bruke utstyret.

Altså er me truleg i startfasen på eit masseopprør, eit miljøopprør som vil endre verda grunnleggjande. Dei masseprotestane, den innsikta og den organiseringa som er i ferd med å vekse fram, kan snu opp ned på samfunn. Det kan gjere at kloden om ti eller tjue år er ein heilt annan enn i dag.

Men spørsmålet har ei side til. Me er samtidig på veg inn i ein brutal, global klassekamp om økologi og klima. Brutal fordi den globale overklassen ikkje gir slepp på noko som helst frivillig, heller ikkje sin skikk med å misbruke og øydeleggje naturen. Me kan vente krigar om vatn, jord og utsleppsrett.

For oss opposisjonelle i det rike og bortskjemde Nord handlar det om å velje side. Ikkje på vagt og uforpliktande vis, men tydeleg og konsekvent. Ikkje så at våre land kan gå i spissen, det ligg for langt unna, men slik at miljøengasjerte og opprørske folk i Sør veit at dei har allierte også i vår del av verda. For å kome dit må mange steinar snuast.

Ei anna røyst – på naturens premissar og med global likskap

Den grunnleggjande tenkinga må vere at naturen er overordna. Me menneske må innrette oss etter naturen. Dette kan me konkretisere til eit mål om naturstabilitet eller naturbalanse, at me må ikkje ta meir ut av naturen enn me fører tilbake til han og enn naturen byggjer opp på nytt. Me må ikkje øydeleggje meir matjord enn det naturen byggjer opp gjennom plante- og dyremateriale som rotnar og tilfører jorda næringsstoff. Me må ikkje utrydde fleire artar enn det naturen skaper på nytt. Og me må ikkje brenne fossilt brensel i eit raskare tempo enn det naturen dannar gjennom avsetning av nye fossilar.

Eit anna mål må vere knytt til varsemd rundt endringar. Menneske har flytt artar frå eit øko-miljø til andre med suksess. Eit døme er poteten. Det skjedde gjennom hundretals år og med retretthøve. Men menneske har også flytt artar frå miljø der dei utgjer ein naturleg del av økosystemet og til område der dei gjer uboteleg skade. Eit døme er maneta som reiste i ballastvatn i båtar frå USA til Svartehavet, der heile økomiljøet braut saman. Eit lokalt døme er oppdrettslaks som rømmer, overtek leveområda til villaksen og spreier sjukdommar.

Kravet til varsemd må ikkje minst gjelde innføring av menneskeskapte naturendringar, som organismar med endra genar. Risikoen for at genmanipulerte planter eller dyr skal trengje vekk eksisterande artar og ta overhand, er til stades. Det same er risikoen for at dei få monokulturane, genmanipulerte eller ikkje, som me baserer mattilgangen på, skal bli øydelagde av sjukdommar og klimaendringar. Same tenkinga må gjelde til dømes for atom- eller thorium-kraftverk. Om hundre år kan det tenkjast at thorium-kraftverk fungerer, men før me har eliminert risiko-faktorane, bør dei ikkje setjast i drift. Og før me kan føle oss sikre på at CO₂-fanginga i gasskraftverk fungerer, at CO₂-en kan fraktast trygt til oljebrønnane og bli deponert der i lang framtid utan risiko for at jordskjelv eller andre naturendringar fører klimagassen på vidvanke, bør me heller ikkje akseptere ei slik deponering. Det bør forskast på det og prøvast ut i mindre skala, men me kan ikkje risikere fleire Harrisburg eller Tsjernobyl.

Utgangspunktet må altså vere naturen og naturens tåleevne. Det er også den tenkjemåten som gjer det lettast å få med folk. For det uttrykkjer vilje til å løyse problema. I dag reagerer svært mange med likesæle overfor regjeringars miljøpropaganda. Naturleg nok, for dei oppfattar det som propaganda utan innhald og utan reelle mål om å kome ut or uføret. Tiltak for dei små, der dei store slepp fri.

Skal me få til ein global miljøpolitikk basert på naturens tåleevne, krev det ei grunntenking om likskap mellom menneske. Det er urealistisk å forlange restriksjonar på bilhald i India så lenge folk i Nord har ein bil per person og ein båt og ein snøskuter per familie. Det framstår som tiltak for å hindre dei andre i å kome opp på vårt nivå.

Altså treng me a) ein politikk bygt på naturens tåleevne, b) ein global planøkonomi eller iallfall globale fellestrekk i politikken og c) og ei global utjamning.

Likevel må me, som FNs klimapanel gjer, dei neste tiåra moderere målsetjinga om å basere oss på naturens tåleevne til eit mål om å redusere utsleppsnivået dit at me kan leve med det. Men reduksjonen kan ikkje takast likt utan store og rettkomne sosiale protestar. Tenkjer me oss ein utsleppsreduksjon på 80 %, må den rike verda redusere med minst 90 om ei utjamning skal skje. Fordi innbyggjartalet veks i den fattige verda og er stabilt i den rike verda, må reduksjonsnivået vårt over tid bli endå høgare.

Kven er det i vårt land som argumenterer prinsipielt med naturens tåleevne? Ikkje dei politiske partia, dei er mest opptekne av business as usual. Og ikkje miljøorganisasjonane. Bellona klamrar seg til at teknologiske endringar skal føre oss ut or uføret, jamvel dit at leiar Frederic Hauge nyleg sa i ein fjernsynsdebatt at folk bør reise meir med fly enn før, men då med fly drivne med biodrivstoff. For å få det til, trengst minste ein ekstra klode. "Så enkelt er det," skriv Framtiden i Våre Hender som overskrift i si klimaavis. "Vi har alt vi trenger for å kutte CO₂-utslippene og løse klimakrisen. Det er både billig og lett å gjennomføre. Alt vi mangler er politisk mot." For Naturvernforbundet er andre nordiske land, Sverige, Finland og Danmark, idealet, for dei bruker noko mindre elektrisk straum og bruker han noko meir effektivt. Og kanskje det, men svensk, finsk eller dansk nivå på energiforbruk løyser heller ikkje klimaproblema.

Kva med andre? Det djupøkologiske miljøet på syttitalet rundt Arne Næss og Sigmund Kvaløy til dømes? Dei fleste er godt etablerte i miljøorganisasjonar eller departement, opptekne av forskingsmidlar og eigne karrierar meir enn av naturen som heilskap. Miljøet rundt Klassekampen? Perspektivet der er snevert vestleg, og klimadekninga er fråverande eller svak, langt dårlegare enn til dømes i Aftenposten med den kunnskapsrike Ole Mathismoen som tonegjevande. Det nye miljøet av såkalla demokratiske sosialistar rundt stiftinga Manifest? Miljø er ikkje deira tema, derimot det dei i boka Tredje Venstre kallar livsnytarsosialisme med større valfridom og meir fritid. Her er det ikkje eit snev av tankar på andre enn oss i det privilegerte Nord. SV? Det er illustrerande for partiet at miljøvern- og bistandsdepartementa no er slått saman, med retorikaren Erik Solheim som leiar av begge, og iallfall så langt utan markert miljøpolitikk. Partiet Raudt? Der er miljøinnsikt kanskje i ferd med å nå inn, endå det framleis synest skorte på viljen til å trengje gjennom dei vanskelege spørsmåla og å ta eit oppgjer med gamle tankar om teknologiske framsteg og menneskas dominans over naturen.

Eg vonar eg tek feil, men eg ser det slik at med Natur og Ungdom og Miljøpartiet Dei Grøne som mogelege unntak finst ikkje organisasjonar eller miljø i vårt land som konsekvent legg naturens tåleevne og heile menneskeheitas interesser til grunn for klimapolitikk og levemåte. Så lenge dette organisatoriske og ideologiske tomrommet er der, vil me heller ikkje få til ein prinsipiell miljødebatt. Me må altså ta det mødesame arbeidet med å byggje opp nye organisasjonsmiljø og ny tenking.

Nødvendige endringar i levemåte og tenking

Framtidssamfunnet må byggje på andre verdiar enn dagens marknadsbaserte samfunn, på at me skal underordne oss naturens rammer framfor at me skal setje oss ut over desse rammene, på varsemd, audmjukskap og respekt for det me ikkje veit framfor trua på at me beherskar alt, på stabilitet og langsiktig tenking framfor "vekst" og "utvikling". Eg set dei sistnemnde orda i hermeteikn fordi vekst og utvikling samtidig handlar om nedgang og øydelegging.

Pål Steigan, som var utgangspunktet for denne artikkelen, bruker uttrykket økokommunisme. Eg synest ikkje uttrykket er heldig. Det gir inntrykk av at økologi og samfunnsformasjon er to sidestilte spørsmål eller to spørsmål som kan smelte saman til eitt. I staden må me sjå det slik at økologien handlar om det overordna, dei rammene me menneske må handle innanfor – og som altså Marx i svært liten grad analyserte. Kommunisme er ein måte å organisere menneskeleg hopehav på innanfor desse rammene.

Om både Steigan og eg ser sterke argument for eit klasselaust samfunn, er virkelegheita at mange andre ikkje gjer det, og at også desse må ha ein plass i kampen for eit berekraftig miljø i ei brei folkerørsle, ubunde av politiske grunnholdningar, og der diskusjonen om samfunnsorganisering går innanfor rørsla. Det får me til berre med å halde dei to temaa fråskilde einannan.

Så til kommunisme: Også eg meiner altså at kommunisme er den beste måten å organisere menneska på. Kanskje er kommunisme den einaste måten som vil fungere innanfor naturens rammer og difor ein nødvendig føresetnad for at verdas framtidige innbyggjarar skal overleve. Dette fordi ein konsekvent planøkonomi må til for at framtidssamfunnet skal fungere, og ein konsekvent planøkonomi vil neppe fungere i andre samfunn enn kommunistiske. Men bak Marx sin grunntanke:Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, må det liggje ein tanke om å ikkje hente meir frå naturen enn det naturen kan avsjå. Viss ikkje, kan det gå like ille med eit klasselaust samfunn som med eit klassedelt samfunn.

I kommunistisk propaganda, frå Marx og Engels via Lenin og Mao og til våre heimlege AKP-leiarar, har kommunistiske samfunn vorte framstilte som paradis på jord. Då vil arbeidstida bli stutt, folk ha tid og høve til å dyrke fritidssyslar og fridommen til å velje eigne livslaup vere så å seie uavgrensa. Alt dette følgjer av trua på at folk står over naturen og kan vere i stand til å meistre naturen.

Virkelegheita er annleis. Om framtida skal sikrast for dei ni eller ti milliardane menneske som truleg vil bebu Tellus i 2100, vil det krevje hardt arbeid, forsakingar og slit. Det vil krevje samfunn fokuserte på det nødvendige, mat og bustader og omsorg og samkvem mellom menneske, meir og ikkje mindre manuelt arbeid og åtte og ikkje seks eller fire timars arbeidsdagar.

I vår del av verda vil det innebere at nødvendig produksjon, særleg av mat, vil fylle meir av folks arbeidsliv og kvardag, at mangfaldet av varer skrumpar inn, at reklame og marknadsføring må reduserast til eit minimum, at profesjonell kultur blir trappa ned fordi utøvarane si arbeidskraft må brukast til nyttigare ting, at flyreisene truleg må ta slutt, at biltransporten blir redusert til ambulansar og utrykningsbilar og kanskje utkantbuarar, at folk får lov til å varme opp det som trengst av buplass og må la resten, hyttene og dei mange bustadromma, stå kalde vintertid, at industriproduksjonen blir meir lokal og at maten blir mindre variert og også får eit meir lokalt preg.

Det vil altså krevje store offer. Det tunge argumentet for slike endringar er at alle alternativ er verre.

Skal det lykkast, føreset det at endringane skjer i heile samfunnet. Dersom dagens eller morgondagens over- og middelklasse slepp unna, vil heller ikkje dei lågare i samfunnet godta restriksjonar.

Ein grunnleggjande likskap i levekår betyr ikkje at alle skal ha det likt. Tvert om er menneskas evne til å dra nytte av variasjonane på kloden, i matproduksjon, samfunnsorganisering og levemåte, avgjerande for framtida. Men det betyr like rammevilkår og forbod mot å sanke profitt.

Me langt ute på venstresida må også endre tenking på ein annan måte. Me må etter mitt skjøn gå vekk frå ideen om proletariatet som den leiande klassen. Éi sak er at kjerneproletariatet, særleg i vår del av verda, dei siste tiåra har vorte oppsplitta og fått svekka kampkraft. Ei anna er at verdas matprodusentar, småbønder og fiskarar, vil spele ei svært sentral rolle i framtidssamfunnet. Dette fordi dei står for den viktigaste produksjonen, produksjon av mat, og fordi dei sit med nødvendige kunnskapar om matproduksjon og naturforvaltning, kunnskapar som må variere frå område til område og som difor ikkje kan bli dekte av lærebøker og professorar. Ei tredje sak er at dei utgjer verdas største yrkesgruppe, med 40 % av yrkesutøvarane og langt fleire kvinner enn menn. Ei fjerde er at småbønder i mange land, som nemnt tidlegare, har teke i bruk moderne teknologi og moderne organiseringsmåtar. For bønder, som bur og arbeider spreidd, er dette eit langt større framsteg enn for proletarar i flokk.

I Ludvig Bonapartes 18. Brumaire karakteriserte Karl Marx franske parsellbønder slik:

"den franske nasjons store masse (dannes) ved addisjon av ensbenevnte størrelser, på samme måte som en sekk poteter til sammen danner en potetsekk. … De kan ikke representere seg selv, de må representeres."

Om skildringa var dekkjande i 1850, skal eg ikkje diskutere, men på vår tids småbønder i Sør høver karakteristikken dårlegare for kvart år som går. Det er tvert om sannsynleg at det blir denne yrkesgruppa som kjem til å gå i spissen for ei anna verd.

Om eg skal kalle meg kommunist, er det altså ikkje fordi eg trur kommunismen blir eit paradis på jord. Det er fordi eg ser på eit kommunistisk samfunn som ein del av ei løysing – og så langt eg ser det ein nødvendig del – for at menneskeheita skal overleve. Eg er med andre ord kommunist meir av tvang enn av lyst.

Olav Randen 

 

 "Hva slags krig tror sivile at vi virkelig har kjempet? Vi skjøt fanger med kaldt blod, vi feide vekk hospitaler, pepret livbåter, drepte og mishandlet sivile, gjorde slutt på sårede, kastet døende i graver sammen med døde, og i Stillehavet kokte vi kjøttet av hodeskaller for å lage pyntegaver til kjærester og lagde brevkniver av bein." (1) Og voldtok.

J. Robert Lilly: Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II.
Palgrave Macmillan, London 2007

Lars Borgersrud er historiker, har skrevet flere bøker og mange artikler om andre verdenskrig, blant annet "Om Beevor og Grossmann" i Rødt! nr 2, 2006.

 

---

 

Krig kan studeres på mange måter. Vanligvis handler den om soldater i felt. Men krig er ikke bare hendinger på slagmarken. Det er en politisk tilstand mellom stater og mennesker. Det er en tilstand som snur opp ned på normale forhold mellom mennesker. Sitatet over er et grusomt vitneprov på dette. Det er skrevet av en amerikansk krigsveteran. Det kan få introdusere denne anmeldelsen av Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II, skrevet av professor i sosiologi J. Robert Lilly ved Northern Kentucky University. Professor Lilly har tatt for seg voldtekter utført av amerikanske soldater i Europa under Andre verdenskrig, basert på kildemateriale fra den militære etterforskingen og fra krigstribunalene som pådømte sakene. Han analyserer gjerningsmennenes etniske og sosiale bakgrunn, deres plass i den rasedelte amerikanske hæren, hvilke forhold de levde under i det vennligsinnede England, på og bak slagfeltet i Frankrike og til slutt, under okkupasjonen av selve Tyskland. Det er en bok som viser oss en annen side av krigen enn den vi er vant med.

Lilly spør hvordan voldtektsmennene kan forstås ut fra synet på kriminalitet, diskriminering og sosiale skiller i det samfunnet de kom fra, i de områdene de opererte som soldater, og hvordan selve krigshandlingene formet dem. Han ser på hvilke psykologiske, politiske og militære forhold som bestemte etterforsking og dom. Han spør: Var disse voldtektene en form for krigføring mot fienden? Var de en seksualisert hevn? Kan de ses som en forlengelse av sivil kriminalitet? Var de uttrykk for generell kvinneforakt? Var de resultat av oppdemmet og ukontrollert sexbehov fra et strengt kjønnsdelt soldatsamfunn? Eller var det svarte soldater som voldtok hvite kvinner, i en forlengelse av rasekonflikten innad i USA?

Tabu

Det er ikke så lenge siden voldtekt i krig var tabu. Det var ikke noe emne for krigens rett. Under Nürnberg-prosessene ble ingen dømt for voldtekt, på tross av at det forelå solid dokumentasjon for at tyske soldater systematisk utøvet det. Lilly mener det skjedde helt tilbake til Krystallnatten i 1938. Internasjonal lov anså voldtekt for å være forbrytelse mot menneskeheten i 1946. Og i den fjerde Genevkonvensjonen i 1949 ble kvinner gitt spesiell beskyttelse mot voldtekt i krig. Men først i 1993 åpnet FN for at slike saker kunne tas opp i forbindelse med hendingene i det tidligere Jugoslavia. I 1996 ble voldtekt som krigsforbrytelse pådømt ved Haagdomstolen. Det dreide seg om voldtekter mot muslimske kvinner utført av bosnisk-serbisk politi og militære. Først da kom begrepet seksualisert overgrep inn i tiltalebeslutninger ved domstolen.

Mens voldtekt er velkjent fra krigshistorien, er det bemerkelsesverdig at det ikke har vært et felt for forskning. Det finnes vitnesbyrd på malerier og i litteratur, og soldater har fortalt om det i århundrer. Men den faghistoriske behandlingen er liten. Det gjelder ikke bare stormaktene som verner om sin nasjonale ære. Det gjelder også et lite land som Norge, som har hatt soldater utstasjonert på internasjonale oppdrag en rekke ganger siden Andre verdenskrig, nesten uten at noen har interessert seg for hvordan de oppførte seg.

Kategorier av voldtekter

For å kunne analysere vitenskapelig, forsøker Lilly å dele de forekomstene han finner i kildene i ulike kategorier, som den sparsommelige litteraturen på feltet tross alt har utviklet.

Den første er voldtekt som etnisk og kulturelt våpen. I det 20. århundret finnes mange godt dokumenterte tilfeller, som Nazi-Tysklands herjinger i Øst-Europa. Godt kjent er også den japanske voldtektspolitikken etter okkupasjonen av Nanking i desember 1937. I sju uker voldtok og drepte soldatene 100.000-talls sivile og militære. (2) Som i Ukraina og Hviterussland var det ikke et resultat av sammenbrudd av disiplin, men en systematisk iverksatt terror mot befolkningen. En forsker har argumentert for at det som foregikk i Nanking, var helt på linje med de verste tyske grusomhetene i Europa. Et annet eksempel er de tusenvis av drap på sivile og over 200.000 voldtekter som ble utført av den pakistanske hæren i 1971, da Bangladesh ble egen stat. Et tredje eksempel er den etniske rensningen som foregikk under krigen i Bosnia, hvor voldtekter ikke var en sideeffekt av kampene, men et sentralt instrument i dem.

Men det finnes en annen type voldtekter som skiller seg skarpt fra de som er politisk og etnisk motivert. Det er de som er preget av soldatenes individuelle hevn mot fiendens soldater. De fornedres ved at de ikke lenger er i stand til å beskytte sine kvinner. Lilly spør om ikke den bølgen av voldtekter mot tyske kvinner som ble utført av soldater i Den røde hær under og etter kapitulasjonen i 1945, var av denne typen. De skjedde ikke som resultat av ordre, politisk eller militær hensikt. Tvert i mot var det strenge regler mot slike overgrep. Offisielt ble det nærmest fornektet, men ikke alltid. De rammet ikke kvinner med bestemt bakgrunn, og hadde i motsetning til i Bosnia ikke som formål å gjøre dem gravide. De rammet heller ikke kvinner i en bestemt alder. De var ofte gruppevoldtekter, og noen mener at de pågikk lenge etter kapitulasjonen. De sovjetiske voldtektene er mye omtalt, men lite vitenskapelig undersøkt.

En tredje type voldtekter knytter Lilly til kommunikasjonen mellom menn i soldatrollen. Han spør om det finnes en egen overmaskulinisert kulturtradisjon i stridende militære organisasjoner som stimulerer til overgrep mot kvinner. Han viser til mange tilfeller i militærhistorien som kan tyde på det. Alle kjenner til den forvandlingen som skjer når man tar på seg uniformen eller tar i bruk andre symboler på medlemskap i utpregede mannskollektiver. Slike mannskollektiver finnes også i ekstreme varianter. I Stillehavskrigen ble bare stridende soldater godtatt i de mest "eksklusive" fellesskapene (som for eksempel "suvenirsamlere"). Hjemvendte, afroamerikanske soldater ble ikke alltid godtatt som "virkelige" soldater på tross av uniformen. Noen ble trakassert, noen ble til og med utsatt for alvorlige overgrep av de hvite makthaverne i hjemdistriktene. Etter Lillys syn var dette eksempler på at rasedelingen i USA var sterkere enn det overmaskuliniserte soldatkollektivet.

Lilly har en egen kategori voldtekter som har med soldatenes seksualitet å gjøre. Soldater voldtar for å ha sex. Soldater og sex hører nesten alltid sammen, på tross av den offentlige propagandaen om det motsatte. Det har vært et problem for militære ledere til alle tider å forhindre at dette bryter stridsdisiplinen. Japanske militære opprettet bordeller for å løse problemet, dels også for å unngå kjønnsykdommer, for å unngå tilfeldige voldtekter og som belønning. De kjøpte, lurte eller på andre måter tvang mellom 80.000 og 200.000 ikke-japanske kvinner inn i bordeller. Det ser ikke ut som at aksemaktenes eller alliertes militærmyndigheter offisielt opprettet egne soldatbordeller i Europa. I all fall er det ikke beskrevet i forskningen. Men det er åpenbart at de i det minste "tillot" markedet å framskaffe dem.

En femte kategori er beskrevet som plyndringsvoldtekter. I krigshistorien har voldtekter vært sett på som soldatlønn og sideeffekt av plyndring, en gammel soldatrettighet som militære leder har forsøkt å regulere i takt med sine politiske målsettinger med krigen.

Voldtekter har vært en torturmetode. Det har vi ikke minst sett i de amerikansk innsatte gorillaregimene i Latin-Amerika. Det har gang på gang blitt dokumentert at torturister fra disse regimene har vært offiserer med utdannelse fra USA.

Den siste kategorien voldtekter som skal nevnes her, er de Lilly kaller "tilfeldige", som verken finner støtte i politikk, militære mål eller i moral. Tvert i mot er de forbudt i sivil og militær rett, og blir rettsforfulgt. I denne gruppen plasserer han de fleste tilfellene av voldtekter som amerikanske soldater utførte i Europa under Andre verdenskrig.

Straff og underrapportering

I den amerikanske hæren har det vært tradisjon for å straffe voldtekt. I Første verdenskrig viser offisielle tall at det ble ilagt 145 dødsstraffer for alvorlige forbrytelser, hvorav 35 soldater ble henrettet, 14 av disse for voldtekt.

I Japan har forskere interessert seg for amerikanske voldtekter i siste fase av krigen og etterpå. Noen tall kan tyde på forekomster på høyde med hva som helst ellers under Andre verdenskrig. (3) Men underlaget for disse tallene er ikke entydig. Uansett er det enighet om at det forekom svært mange. For å få tallene ned ble det opprettet et eget offentlig japansk bordellselskap. Det er dokumentert at det også forekom amerikanske voldtekter under Koreakrigen. (4) Og senere under Vietnamkrigen ble det felt 42 dødsdommer for dette ved militære domstoler, et tall som trolig sier lite om den virkelige forekomsten. (5) I Golfkrigen ble en rekke kvinnelige soldater voldtatt. Ikke av sine fiender, men av sine mannlige kolleger. Anklager om seksuell trakassering av egne kvinnelige soldater så vel som lokale kvinner er senere også kommet mot de amerikanske kontingentene til Bosnia og i Irak. Også i de seineste åra har det versert flere skandaler i den amerikanske offentligheten om seksuell trakassering innad i hæren.

Dette bringer oss fram til Lillys studie fra Europa under Andre verdenskrig. De kildene han har brukt er kildematerialet fra krigsrettssakene, som sorterte under "Branch Office of the Judge Advocate General, European Theater of Operations", de årlige og endelige rapportene som ble avgitt fra dette organet, samt etterforskingsmateriale fra "US Army's Criminal Division". Det omfatter i alt 19.401 tiltaler for alvorlige forbrytelser mot 22.214 forskjellige individer. 16.987 av disse fikk fellende dommer, som inkluderte dødsdommer, degradering eller avskjed i vanære. Tallene for offiserer var 1.737, hvorav bare 30 var afroamerikanere. Det var nesten ingen afroamerikanere som var offiserer. Her er det viktig å ha i mente at bare 10 % av mannskapene i de amerikanske styrkene i dette krigsteateret var afroamerikanere. De var sterkt overrepresentert i alle grupper forbrytelser, unntatt for fyll i tjenesten. Høyest var det som beskrives som seksualiserte forbrytelser.

Er det sammenheng mellom harde straffer og underrapportering? Lilly stiller spørsmålet, men gir ikke noe klart svar. Alle typer forbrytelser blant soldatene var sterkt underrapporterte, ikke minst gjaldt dette voldtekter. Ulike kilder, ikke minst soldatminner, tyder på at den virkelige forekomsten var langt høyere. Særlig gjaldt dette i Frankrike og Tyskland, hvor kaos rådet og rapporteringsmulighetene vekslet fra små til ingen. Årsakene til underrapporteringene var forskjellige i disse tre landene. Årsakene til voldtektene ble også forklart svært forskjellig. Ingen enkelt forklaring gir tilstrekkelig svar.

Offisielle forklaringer: Seksualitet, alkohol, brutalisering, rasefordommer

Hvordan ble årsakene forklart av domstolene og etterforskere? Krigstribunalene var særlig opptatt av hva som skjer når seksualiteten til millioner av virile unge menn langt vekk fra hjemmet må stoppes, endres eller i all fall reguleres. Amerikanske militærmyndigheter snudde ryggen til slike problemstillinger. Parallellen til kampanjen mot kondomutdeling til soldatene i den norske Tysklandsbrigaden i 1947 er nærliggende. I motsetning til franske og tyske militærmyndigheter, gjorde amerikanerne ingenting for å lette soldatenes omgang med seksuelle partnere. Men både i Nord-Afrika og i Italia tillot de bordeller med hvite kvinner.

Hæren var sterkt rasesegregert. Afroamerikanske soldater hadde langt vanskeligere for å utnytte bordeller med hvite kvinner. I USA var det fra gammelt av straffbart for afroamerikanske menn å ha seksuell omgang med hvite kvinner. Krigstribunalene var svært opptatt av afroamerikanske soldaters seksuelle appetitt. De mente den var ustyrlig fra naturens side og av helt andre proporsjoner enn hvite soldaters. Dette ga seg for eksempel uttrykk i en bisarr fiksering på størrelsen av de tiltaltes kjønnsdeler under rettssakene.

Det er mange myter om soldater og seksualitet. De fakta om dette som Lilly bringer, vil overraske de fleste. Det er ingen tvil om at soldatene var seksuelt aktive under feltlivet. I henhold til en rapport var den "relativt lav", ikke mer enn to samleier per måned, men "10 % av alle disse menn hadde samleie minst en gang i uken". I henhold til et annet materiale rapporterte afroamerikanere samleie 2–3 ganger per måned, mens hvite rapporterte 1–2 ganger.

Alkoholpåvirkning ble mye brukt som forklaring, brutaliseringen av soldatene som krigen selv ga, og hatet til fienden. Dette var særlig framtredende i saker mot overgripere som hadde utmerket seg i strid. De ulike grunnene til dette hatet som de ulike overgriperne kunne anføre, førte ofte til formildende straffer. Felles for alle sakene var imidlertid manglende analyse av hvilken betydning rasedelingen og rasefordommene innad i hæren hadde på rapportering, etterforsking og domspraksis.

England og Wales

Halvannen million amerikanske soldater kom til England og Wales før de ble fraktet over kanalen til krigshandlingene i Frankrike 6. juni 1944. De kom i kontakt med en befolkning i stor forandring. Nesten fire millioner mennesker var evakuert i de områdene hvor de ble stasjonert, hvorav over 1,2 millioner barn. Bombing kostet titusener livet i disse områdene. Store deler av den sivile befolkningen var på den ene eller annen måte trukket inn i samfunnstjeneste. Sosiale relasjoner og regulering var snudd på hodet. Kriminaliteten var i eksplosiv økning. Alvorlige forbrytelser ble fordoblet. (6) I London eksploderte kriminaliteten, på tross at folketallet sank. Sosiale relasjoner var under press, og samfunnsstrukturen knaket i sine sammenføyninger.

Det var altså ikke slik at de amerikanske (og kanadiske) soldatene kom til områder som bare var preget av nasjonal besluttsomhet og motstandskraft. Til dette konservative, victorianske samfunnet i oppløsning brakte de med seg et helt nytt syn på seksualitet, med barn utenfor ekteskap, økt skilsmissestatistikk m.m. til følge. Prostitusjon økte voldsomt.

Soldatene hadde sin del i denne kriminalitetsveksten. Men sivil statistikk avslører ikke soldatenes andel av kriminaliteten, heller ikke den groveste delen av den, som voldtektsforbrytelser, fordi amerikanske militærmyndigheter gjennomførte streng jurisdiksjon over sitt personell. Til denne dag tillater ikke amerikanske myndigheter at amerikanske militære stilles for andre staters domstoler. Bare en eneste amerikansk soldat ble dømt for sivil britisk rett. Han ble hengt for drap. Streng sensur gjorde at pressen nesten aldri skrev om kriminalitet som involverte amerikanske soldater, og særlig ikke når det involverte afroamerikanere.

Lilly fant til sammen 121 tilfeller av pådømte voldtekter i England og Wales. Av disse var 30 % av de dømte afroamerikanere. 101 av ofrene var engelske jenter. Ut fra et forskingsbasert forholdstall mellom rapporterte og antatt totalantall på 1: 20, anslår han det virkelige tallet voldtekter der til 2420.

Hvem var overgriperne? Lilly refererer til internasjonal litteratur som enten ikke forsøker å skille mellom frontsoldater, soldater i administrative, forsynings- eller tjenesteytende avdelinger, eller som skaper inntrykk av at det faktisk var frontsoldatene som var utøverne. (7) Overraskende nok viser Lillys kilder at utøverne i England slett ikke var infanterisoldater eller andre soldater i stridende avdelinger. De hørte til tjenestegjørende avdelinger ("service units", forsyning, vedlikehold etc.), som vi best kan oversette med støtteavdelinger. På dette tidspunktet var det ikke lov å ha afroamerikanske soldater i stridende avdelinger. Nesten alle utskrevne soldater til ikke-stridende avdelinger var afroamerikanere. Offiserene i disse avdelingene var derimot hvite.

De fleste voldtektene rammet tenåringer og unge kvinner. Mange av dem var blitt kjent med sine overgripere på utesteder, på puber, i lokalsamfunnet og liknende. De ble truet med vold, eller angrepet med knyttnever, kniver og andre slagvåpen. Voldtektene skjedde gjerne om natten og utendørs.

Frankrike: Voldtekter bak fronten

Mens publikum ikke har vanskeligheter i dag med å akseptere at amerikanske soldater engasjerte seg i et bredt spekter av kriminell aktivitet i Vietnam og Irak, er det større vanskeligheter med å se dem som ranere, mordere og voldtektsmenn under frigjøringen av Frankrike i 1944–45. Men klagene på nettopp det begynte å strømme inn fra sivile franskmenn kort tid etter D-dagen 6. juni 1944.

Da de allierte ankom, var det franske samfunnet blitt svært annerledes enn før krigen. Selv om den tyske okkupasjonen av Frankrike var langt fredligere enn i Øst-Europa, brakte den ikke desto mindre med seg mange tilfeller av gru og redsel. Eksempelet kan være SS' massakre på 642 mennesker i Orador-Sur-Glane 10. juni 1944. I alt ble 29.000 sivile franskmenn drept som gisler, og over 40.000 døde i fangeleire og fengsler. (8) Situasjonen i Frankrike ble snudd på hodet allerede under invasjonen i 1940, da mellom 8 og 10 millioner mennesker ble evakuert. Over 1,6 millioner franskmenn var krigsfanger. Over 600.000 ble sendt til Tyskland som ledd i den tvungne arbeidstjenesten, og et enda større antall ble sendt på tyskerarbeid i selve Frankrike. Den økonomiske utplyndringen resulterte i drastisk senking av levestandard og øking av dødelighet, særlig i de store byene. Økonomisk og ernæringsmessig nød stimulerte lovløshet og kriminalitet. Sosiale relasjoner brøt sammen, og særlig kvinner og barn mistet mye av den beskyttelsen som de hadde hatt tidligere. Særlig gjaldt det på landsbygda.

Soldatenes tilværelse ble selvfølgelig annerledes i felten i Frankrike enn i forlegningene i England. I England var det krigsforberedelser som opptok dem. Nå ble det krig. Omstendighetene omkring kriminalitet ble annerledes. I England hadde soldater som ønsket det, muligheter til å oppnå seksuell kontakt med britiske kvinner, fordi de i lengre perioder var innkvartert under ordnede forhold og hadde tilgang til det sivile samfunnet. De kunne også kjøpe prostituerte. I Frankrike levde de på feltfot, i stadig bevegelse. De kvinnene de kom i kontakt med, levde svært spredt på landsbygda, ofte uten mannlig beskyttelse. De var i en utsatt posisjon.

På bakgrunn av pådømte saker, som en kilde angir til 68 og en annen til 181, anslår Lilly at det totale antallet voldtekter i Frankrike lå mellom 2.500 og 3.620. Av de kjente 139 soldater som var involvert, var 116 afroamerikanere. Samtlige av disse ble dømt. De aller fleste av dem var lavt rangerte ikke-stridende soldater fra støtteavdelinger. Hvorfor var det så mange afroamerikanere? Lilly mener at en av forklaringene er at det rent praktisk var nesten umulig for stridende soldater å ha tilgang på sivile kvinner, fordi de fleste hjem ble evakuert da frontlinja nærmet seg. Men etter at fronten beveget seg videre, reiste folk tilbake til hjemmene sine. Det var i denne fasen etter kamphandlingene at støtteenhetene ankom området. Kontakten med de sivile oppsto da soldatene tok kontakt for å få matvarer, forsyninger og annen hjelp. Kvinnene var alene på gårdene med barna.

Lilly er slett ikke sikker på at funnene er representative. Han understreker at de militære myndighetene i utgangspunktet visste hvem de søkte som gjerningsmenn. De hadde med seg et bilde av en negroid, mannlig overgriper med ustyrlig seksualitet. Det var et bilde som stammet fra tiden før den amerikanske borgerkrigen, og som hadde forsterket seg under Første verdenskrig. Dette bildet hadde de med seg fra den rasedelte lovgivingen i USA, hvor seksuelle forhold over rasegrensene fortsatt var forbudt i mange stater.

I Frankrike ble dette rasebildet utfordret. Lilly mener at Første verdenskrig spiller en viktig rolle for å forstå bakgrunnen. Amerikansk litteratur fra Første verdenskrig hadde skapt bilde av at franske kvinner praktiserte en større seksuell frihet enn hjemme i USA. Dette bildet var godt kjent blant soldatene. Også blant afroamerikanske soldater fantes det forventninger om at det bare var å banke på en dør for å oppnå seksuell kontakt. Det var ikke bare hvite offiserer og soldater som hadde brakt med seg sine fordommer til Frankrike. Franskmenn generelt var på sin side mindre fordomsfulle og ønsket alle amerikanere velkommen. De kunne ikke forstå hvorfor den amerikanske hæren var så skarpt rasedelt, og responderte helt annerledes overfor afroamerikanske soldater enn de hvite offiserene forventet.

Lilly siterer en britisk historiker som har funnet at under Første verdenskrig var ikke "mulighetene for sex begrenset til større eller mindre byer, hvor horehus og horder av amatørprostituerte gjorde det lett å finne". Men også på landsbygda var det kvinner som responderte på soldatenes seksuelle behov. (9)

Dette bildet kan være overdrevet, men Lilly mener at det fikk betydning for amerikansk soldatmentalitet. Det ble brakt hjem til USA gjennom soldatfortellinger, og var med og dannet et grunnlag for de første oppfatninger av Frankrike i brede lag av befolkningen. Vi må ikke glemme at Første verdenskrig var den første omfattende kontakten mellom fransk og amerikansk befolkning siden utvandringen på 1800-tallet. Og før Andre verdenskrig var dette bildet mer positivt i den afroamerikanske enn i den hvite befolkningen. Soldatene brakte med seg dette bildet i 1944. Men da ble forholdet til den sivile franske befolkningen helt annerledes. Det ble "anstrengt til det ytterste", langt mer konfliktfylt og bittert enn det er vanlig å anta.

Voldtektene i Frankrike var mer voldelige enn i England. De skjedde ofte i forbindelse med at støtteavdelinger kom til nye landsbyer, til alle døgnets tider. Ofte var soldatene påvirket av sterk alkohol som calvados, som fantes overalt på gårdene for en billig penge. De registrerte ofrene var mellom 10 og 74 år. Av de 116 soldater som ble tiltalt, 94 av dem afroamerikanere, fikk 67 livstidsstraffer. 18 av de 21 som ble henrettet, var afroamerikanere. Her må vi igjen huske på at det bare var 10 % av troppene som var afroamerikanere. Lilly mener at avstraffelsene skjedde med et klart sideblikk til opinionen hjemme, i Frankrike og blant troppene. For eksempel ble 15 av henrettelsene gjennomført i offentlighet, der også fransk politi og familien var til stede. Ofte ble avstraffelser ledsaget av offentlige unnskyldninger fra de militære og private brev fra de dømte til ofrene og deres familier.

Tyskland: "Fiender", ikke kvinner

Seksualiserte voldsovergrep ble en del av virkeligheten for svært mange tyske kvinner da Tyskland ble okkupert. Alle allierte hærer voldtok. Det gjaldt både den britiske, franske, amerikanske og sovjetiske. Den kunnskapen vi har om dette, lar seg ikke bortforklare. Men Lillys studie er den første som viser dette ut fra en vitenskapelig studie av juridiske kilder.

Hva var årsaken til at det var langt flere kvinner som møtte en slik skjebne i Tyskland enn i England og Frankrike? Har det å gjøre med at soldatene mente at dette var fiendens kvinner? Helt fra Romerrikets tid var det slik at hvis ikke en by overga seg før rambukkene dunket mot byporten, så hadde angriperne rett til å drepe alle menn, både militære og sivile, voldta kvinnene og ta de overlevende som slaver og plyndre all eiendom. Det var soldatenes belønning for å sette sine liv på spill. Det gjaldt for høy og lav. Det var en militær kode. Selv om den har blitt mildere praktisert opp gjennom århundrene og motvirket av mer moderne oppfatninger og etter hvert internasjonale lovregler, så er det likevel et spørsmål om den ikke har blitt utvekslet mellom generasjonene i profesjonell soldatmiljøer. Og at de fortsatt finnes.

I det nazifiserte Tyskland hadde den totale krigen i det siste krigsåret langt på vei utvisket skillet mellom stridende og ikke-stridende og militarisert det sivile samfunn. Kvinnene var kommet i en ekstremt utsatt posisjon, fordi så stor andel av den mannlige befolkningen var fraværende.

Levekårene i Tyskland generelt endret seg ikke dramatisk før den massive allierte bombingen startet i 1942–43, og ble først snudd på hodet i det siste krigsåret. Det var da situasjonen endret seg så sterkt for kvinnene. Før dette hadde Nazi-Tyskland gjennomført en økonomisk plyndring av Europa som savnet sidestykke i krigshistorien. Den var av slike enorme dimensjoner at det er tvilsomt om den noen gang kan bli målt eller forstått med våre vanlige statistiske modeller. De konfiskerte mengdene av korn, kjøtt, andre råvarer, matvarer gjorde at levestandarden i Tyskland kunne holdes ganske stabil til langt ut i 1945. Riktignok ble det innført rasjoneringer, for eksempel på brød, men ennå så sent som i 1944 var den på 2.400 gram i uka. Da krigen brøt ut, var det ingen arbeidsløshet, og av en arbeidsstyrke på 39 millioner var 14,6 millioner kvinner. I 1944 var arbeidsstyrken redusert til 28,6 millioner, hvorav 5,3 millioner fremmede tvangsarbeidere og 1,8 millioner var krigsfanger. I tillegg kom konsentrasjonsleirfangene.

I krigens siste år foregikk en voldsom økning av produksjonen av krigsmidler som fly, stridsvogner, artilleri på tysk side, måned for måned. Det var produksjonsrekorder for en rekke typer våpen så sent som i februar 1945. Dette skjedde på tross av at den allierte bombingen i de samme månedene reduserte de største tyske byene til ruinhauger. Det er en myte at krigshandlingene i 1945 nærmest dreide seg om opprenskninger og at det var klart for alle at tyskerne var slått. Tvert i mot var det slik at antallet soldater økte, at krigshandlingene ble mer og mer omfattende og blodigere, og at krigen som helhet de siste månedene var mer brutal enn noen gang.

Både tyske og utenlandske kvinner i Tyskland kom tungt inn i krigsproduksjonen. Innen mai 1944 utgjorde tyske kvinner mer enn 50 % av den nasjonale arbeidsstyrken. Men de hadde normale arbeids- og lønnsvilkår. Noe annet med de utenlandske tvangsarbeiderne og slavene. Mer enn halvparten av de sovjetiske slavearbeiderne i tysk industri var kvinner. Disse og kvinner fra andre land levde på eksistensminimum under forferdelige forhold, utsatt for alle slags overgrep. Og mens tyske myndigheter forfulgte prostituerte i det sivile samfunnet, tillot de horehus for soldater, og organiserte dem selv for fremmede tvangsarbeidere og i konsentrasjonsleire. Horene var utenlandske kvinner eller fanger.

Selv om krigsproduksjonen stadig økte og stadig flere soldater ble mønstret, var det et Tyskland under fullstendig sosialt sammenbrudd som ble invadert i 1944 og 1945. Enorme sivile ødeleggelser med alle slags overgrep, eksploderende kriminalitet, deserteringer og sosial oppløsning gikk sammen med drakoniske mottiltak fra nazimyndighetene.

Den abnorme utsletting ikke bare av jøder, som i stor utstrekning var sovjetiske statsborgere, men også av sovjetiske militære krigsfanger, berørte selvfølgelig sovjetsoldatenes syn på fienden generelt, også på de tyske kvinnene. SS myrdet sovjetiske krigsfanger i hundretusenvis, kanskje så mange som 600.000. Men ennå flere ble myrdet av Wehrmacht. Her varierer oppgavene mellom 1,68 millioner og 2,53 millioner av et totalt fangetall på 5,7 millioner mellom 1941 og 1945. Ut fra omfanget kan tallene bare sammenliknes med jødeutryddelsen. (10)

De britiske og amerikanske invasjonshærene opplevde ikke noe tilsvarende. I det store krigsbildet er det, med noen unntak, vanskelig å sammenlikne det som foregikk på vestfronten med østfronten. Tyskerne hadde mange ganger så store styrker i øst som i vest i hele perioden etter invasjonen i Normandie 6. juni 1944. For å begripe rekkevidden: Grovt sett kan vi si at mens de fram til retretten over Rhinen hadde 10 ganger så mange tyske soldater i øst som i vest, overførte de etter dette tidspunktet alle felttropper til øst, unntatt 5–6 oppflisede divisjoner. Med ett unntak ble de amerikanske og britiske troppene bare møtt med mindre motstand i selve Tyskland etter kryssingen av Rhinen, da de befant seg på det gamle tyske riksområdet. Det var altså ufattelig mer krig, mer brutale overgrep, flere soldater og følgelig flere ofre i øst enn i vest.

Men dette betydde selvfølgelig ikke at det var noen parademarsj for de stridende amerikanske soldatene før de kom så langt. De følte med all rett at de kjempet seg fram gjennom et helvetes ragnarok, enten det nå var hundre eller tusen kilometer. Det Tyskland de invaderte, var et ekstremt rasediktatur hvor hvite soldater hadde en helt annen status enn svarte. I tysk raseideologi sto afrikanere i bunnen av rasehierakiet, sammen med jøder, mongoler og slavere. Den raseideologien som afroamerikanerne hadde opplevde hjemme og som de opplevde i den rasedelte amerikanske hæren, hadde derfor enkelte fellestrekk med den tyske. Men Nazi-Tyskland var selvfølgelig uendelig mer preget av rasefordommer enn England og Frankrike. En kunne da vente å finne at afroamerikanere var mer involvert i voldtekter i Tyskland, enn hvite soldater. I alle fall er det ingen tvil om at de amerikanske krigstribunalene ventet dette. Men funnene er annerledes.

Mer brutalt, mindre etniske forskjeller

Ut fra etterforsknings- og domsdokumentene har Lilly funnet at 284 soldater ble dømt for voldtekt mot 243 tyske kvinner. 46 % av overgriperne var afroamerikanere. Disse registrerte tilfellene svarer til 4.860 kvinner. Andre offisielle kilder anslår tallet til 484, hvilket svarer til 9.680.

Voldtektene i Tyskland var mer brutale og ydmykende enn i England og Frankrike. De involverte nesten alltid overfall med våpen, knyttnever og andre gjenstander. Svært ofte fikk ofrene også andre skader. De ble voldtatt foran foreldre, søsken, ektemenn og barn. Det kunne være både mor og datter. Et annet mønster er også klart: Små grupper av voldtektsmenn fortalte sine soldatkamerater hvor de kunne finne kvinner som de kunne voldta. Så dro en annen gruppe dit, og gjentok overgrepene. Ofte var forklaringene senere: "Det var bare en tysker." Det yngste offeret var et tre år gammelt barn. I Tyskland var ofrene yngre enn i Frankrike. 40 % var tenåringer.

De militære domstolene i England og Frankrike anså fysisk motstand som nødvendig bevis for gjennomført voldtekt, og det var som oftest ikke vanskelig for dem å akseptere tegn på det. Slik ble det ikke i Tyskland. Der ble problemet for domstolene at de mye sjeldnere godtok bevis for at kvinnene rent fysisk hadde satt seg til motverge. Kvinnene hadde to forklaringer: For det første sa de at de hadde underkastet seg på tross av at de hadde gjort det klart at de ikke ga samtykke. For det andre sa de at de hadde ventet å bli voldtatt. Den tyske regjeringen hadde informert over radio om at det ville skje, også av amerikanske soldater, og at de ville bli drept hvis de satte seg til motverge. Soldatene var væpnede, fulle og kunne ikke tysk. I retten hevdet forsvarerne igjen og igjen at overgriperne hadde misforstått og tolket kvinnenes oppførsel som at de samtykte. De brukte den gamle og for lengst avslørte maskuline herskerteknikken om at et "nei" betyr et "ja".

Den formen for voldtekt, som Lilly kaller buddy rapes ("kompisvoldtekter"), forekom generelt sett oftere i Frankrike enn i England, men enda oftere i Tyskland. Hvorfor? Det tradisjonelle svaret i krigstribunalene var at soldatene av ulike grunner først og fremst anså dem som tyske fiender, ikke som sivile kvinner som hadde krav på beskyttelse. De oppnevnte forsvareradvokatene forsøkte stadig å oppnå formildende omstendigheter hvis de kunne påvise at en mannlig slektning hadde vært i SS eller i Wehrmacht. De framhevet at hele befolkningen deltok i krigen og var ansvarlig for regimet.

Svært mange tyske kvinner var fullstendig uten beskyttelse. Mennene var borte og tysk politi var i stor utstrekning diskreditert og fraværende. Alle slags politifolk var dessuten krigsmål i seg selv. Kvinnene var derfor ekstremt utsatt, nærmest utlevert til seierherrene. Rettssak etter rettssak forteller at amerikanske soldater nærmest på innskytelse kunne ta seg inn i tyske hjem, på tross av klare militære forbud. Oftest skjedde det om natta, mens soldatene var fulle.

Hvis fiendebildeforklaringen var riktig, hvorfor ble da "kompisvoldtektene" annerledes i Tyskland enn i Frankrike? I Frankrike var det nemlig langt flere afroamerikanske soldater som oppførte seg slik, mens det i Tyskland gjaldt nesten like mye hvite soldater.

Svaret Lilly gir, er at den etniske sammensetningen i de forskjellige delene av hæren endret seg etter kampene i Frankrike ved overgangen til Tyskland. Raseskillene i hæren ble mindre. Dette var et resultat av kamphandlingene ved årsskiftet 1944/45 i Ardennene. Da fikk hæren problemer med erstatninger av nye rekrutter fra USA til de stridende avdelingene. General Eisenhower satte i gang et program for å overføre nye stridende fra støtteavdelinger. Kampanjen var særlig innrettet på å verve frivillige afroamerikanere som infanterister. Hittil hadde samtlige afroamerikanere hørt til disse strengt raseskilte avdelingene. Dette programmet påvirket rekrutteringen også til en rekke andre avdelinger og våpenarter, som luftvern, kavaleri og feltartilleri. Innen mars 1945 hadde dette ført til vesentlige endringer i sammensetningen av både støtteavdelinger og stridende avdelinger. Moralen blant de afroamerikanske soldatene steg. Dette mener Lilly kan forklare hvorfor voldtektsmønstret ble likere. Under "kompisvoldtekter" i Tyskland forekom det ofte at gjengene besto av både hvite og svarte soldater, og svært mange var utelukkende hvite. Enda mindre ble forskjellen etter hvert som krigen gikk mot slutten og praktisk talt alle amerikanske avdelinger var flyttet inn i Tyskland.

Antallet voldtekter økte fram mot krigsslutt. Den høyeste måneden var april 1945. Men de fortsatte også senere. Voldtekt ble de siste to krigsmånedene et så i øyenfallende problem at den amerikanske hæren gjenopptok sitt forbud fra 1918 mot fraternisering med sivile. Hæren fryktet represalier og sivile uroligheter. Da frykten viste seg å være overdreven, ble dette forbudet lettet på. Lilly siterer et populært amerikansk motto som uttrykte en ny uoffisiell politikk: "Knulling uten samtale er ikke fraternisering." Dette påvirket de militære domstolenes rettsavgjørelser. Voldtekter som uten tvil hadde blitt pådømt i Frankrike og England, kunne krigstribunalene nå bedømme for eksempel som "ulovlig samleie med en ugift kvinne".

Krigsjustis, raseskille og propaganda

Lilly har undersøkt om forholdet mellom domfellinger svarte til den etniske sammensetningen av befolkningen i USA og av hæren. Bortsett fra i Tyskland, hvor ingen amerikansk soldat ble dømt til døden og henrettet for voldtekt, var resultatene stikk motsatt. I Frankrike og England fikk afroamerikanske soldater 90 % av dødsstraffene. Også når det gjaldt livstidsstraffer var funnene tilsvarende, selv om andelen dommer mot hvite soldater for overgrep i Tyskland gikk opp mot halvparten.

Også antallet reduserte livstidsstraffer avspeiler raseproblematikken innad i hæren. Samtlige reduserte straffer for voldtekt utført i Frankrike ble gitt til hvite soldater på tross av at antallet dømte svarte var fire ganger så høyt. I Tyskland var forskjellen tilsvarende.

Hvorfor så amerikanske militærmyndigheter så forskjellig på straffereaksjoner overfor voldtekter mot tyske kvinner, enn mot franske og engelske? Lilly mener at dette trolig hadde å gjøre med formålet med militærjustisen i hæren. Den skulle tjene til å holde kustus på troppene og innfri propagandahensyn. Det var ingen god reklame i krigspropagandaen å henrette noen amerikanske soldater og samtidig å gjøre andre blant dem til krigens helter. Det var et massivt propagandabilde at de var helter som representanter for den amerikanske drømmen. Det hadde ingen symbolverdi å ofre amerikansk prestisje på denne typen justis, all den tid tyskere i seg selv ble ansett for å være uten prestisje i de tidligere tyskokkuperte landene og i den amerikanske hjemmeoffentligheten. Tvert i mot, var det atskillig prestisje for både amerikanske politikere som militære å gå inn for harde tiltak mot så vel sivile som andre tyskere. Det ga seg utslag i en svært streng behandling av tyskere i regi av general Eisenhowers militære okkupasjonsregime. At dette fortsatt er et ekstremt vanskelig tema i amerikansk offentlighet, ble illustrert i 1989, da journalisten James Bacque ga ut Other Loses: The Shocking Truth Behind the Mass Deaths of Disarmed German Soldiers and Civilians Under General Eisenhowers Command. Boka ble en av de mest kontroversielle og diskuterte det året. Mens den var en bestselger i Canada og flere europeiske land, ble den i USA systematisk angrepet i måneder før den kom ut. En egen komite ble nedsatt. Ett år senere kom de med en rapport som tilbakeviste den. (11) Debatten om boka nådde aldri Norge.

Under Andre verdenskrig ble mer enn 40.000 amerikanske soldater dømt for desertering i det europeiske krigsteateret. Den første henrettelsen for dette fant sted i januar 1945. Da var det mer enn 80 år siden amerikanske soldater var henrettet for desertering. Over 10.000 amerikanske soldatene ble fengslet for annen type kriminalitet. Ofte var det store økonomiske underslag og tyverier av betydning for krigføringen. De militære jurisdiksjonsorganene behandlet mer enn 17.000 slike kriminalsaker. Men etterforskningsenhetene var små og konstant under et voldsomt arbeidspress. I perioder ble de neddynget av saker etter massearrestasjoner. Voldtektene må selvfølgelig også ses i denne sammenhengen.

I disse praktiske vanskelighetene var det etter Lillys oppfatning lite rom for liberal tenking eller for kritisk revurdering av de rasistiske undertonene som har preget amerikansk militærjustis siden borgerkrigen. Han trekker linjene tilbake til hvordan den afroamerikanske kadetten ved West Point, James Chestnut Whittaker, ble dømt for militærrett i 1883. Han var tidligere slave og ble systematisk trakassert av skolen og sine medkadetter. Det tok over 100 år før han ble rehabilitert av Clinton, i 1995. Det var ikke noe isolert tilfelle. Under Første verdenskrig ble svarte soldater behandlet svært dårlig. For eksempel ble i 1917 60 svarte soldater dømt for mytteri fordi de protesterte mot å delta i en drill. De fikk mellom 10 og 20 års fengsel. Under Første verdenskrig ble som tidligere referert, 35 svarte soldater henrettet. Ingen hvite. Flere av disse henrettelsene hadde direkte eller indirekte med rasespørsmålet å gjøre.

En viktig bok

Totalt mener Lilly at amerikanske soldater foretok 17.080 voldtekter i disse tre landa. Tallet er basert på registrerte tilfeller og justert i forhold til et vitenskapelig belagt forhold mellom registreringer og forekomster. Jeg tror dette antallet er for lavt. Den franske historikeren Fabrice Virgili, som har skrevet et av forordene til boka, tillegger heller ikke dette anslaget så stor vekt. Hvis man skal bedømme det vi ellers vet, så kan vi vente at alene tyske kvinner i den amerikanske okkupasjonssonen må ha blitt voldtatt i et langt større antall. Men vi har ingen vitenskapelige arbeider som bringer oss nærmere eksakt viten enn Lillys bok. Tallene spiller heller ingen avgjørende rolle i Lillys bok. Det er analysen av de enkelte sakene – mentalitetsstudien av soldatenes, etterforskernes og krigstribunalenes tankesett – som gjør denne boka så viktig.

Her kan det være av interesse å sammenlikne med de påstandene som bringes av Anthony Beevor i boka Berlin, om at over en million kvinner ble voldtatt i den sovjetiske okkupasjonssonen. Det er et uhorvelig stort tall. Beevors kilder er stort sett litteratur og intervjuer, og har derfor ikke samme vitenskapelige belegg som Lillys. Det er grunn til å spørre om denne voldsomme forskjellen er overdrevet eller om den i det hele tatt er reell. Det kan ha med informantenes politiske syn å gjøre eller med andre politiske forhold. Beevors bøker har en sterk misjonerende, konservativ og britisk-patriotisk undertone. Bare en vitenskapelig behandling basert på sovjetiske kilder kan avgjøre om dette er tilfelle.

Lillys bok er dessuten et funn for de som er opptatt av grunnleggende fakta og tallstørrelser om den amerikanske hær og krigen i Europa. Selv om dette er en akademisk studie, fortjener den norsk oversettelse og et bredt publikum. Av utenlandsk litteratur, prioriterer forlagene dessverre nesten bare amerikanske og britiske bestselgere som passer godt inn i det tradisjonelle bildet av Andre verdenskrig. Kritiske og vitenskapelig kildebaserte arbeider som dette er dessverre mangelvare.

Taken by force har i skrivende stund ennå ikke har funnet et amerikansk forlegger, på tross av at den er utgitt i store opplag og er kritikerrost i Italia (2004), Frankrike (2003) og England (2007), og har to forord skrevet av høyt meritterte internasjonale forskere – og dessuten er skrevet av en amerikansk professor.

---

 Noter

• 1. Edgar L. Jones, med 40 måneders krigstjeneste bak seg: "One war is enough", Atlantic Monthly, 177 (2): 49. [Tilbake]
• 2. Iris Chang: The Rape of Nanking, 1997, og Mashahiro Yamamoto: Nanking: Anatomy of an Atrocity, 2000. [Tilbake]
• 3. Yuki Tanaka: Hidden Horrors, 1998 og John W. Dower: Embracing Defeat, 1999. [Tilbake]
• 4. I Korea ble det ifølge Susan Brownmiller: Against our will, 1975, avsagt 32 krigsrettdommer for voldtekt. [Tilbake]
• 5. Gary D. Solis: "Military Justice, Civilian Clemency", i Transnational Law & Contemporary Problems 10/2000. [Tilbake]
• 6. Edvard Smities: Crime in Wartime, 1982. [Tilbake]
• 7. Cornelius Ryan: The Last Battle, 1966, og I. Chang, 1977. [Tilbake]
• 8. William Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, 1960. [Tilbake]
• 9. Gibson G. Craig, 2001: "Sex and Soldering in France and Flanders", The International History Review, XXXIII (3) September, s. 505-756. [Tilbake]
• 10. Jürgen Foster, Charles Messenger og Wolfgang Petter: "Germany", i Dear/Foot (red): The Oxford Companion to World War II, Oxford University Press 1995, s. 455-480. [Tilbake]
• 11. Gunther Bishcof og Stephen E. Ambrose: Eisenhower and the German POWs. Facts against Falsehood, Louisiana State Press 1991. [Tilbake]

 

Ei bok var spesielt viktig for min egen vei inn i arbeiderbevegelsen: Arbeiderklassen i norsk historie av Edvard Bull d.y. (1947). Arbeiderbevegelsens framtid vil også avhenge mye av at nye generasjoner blir ført inn i den store "fortellingen" om arbeiderbevegelsen. Her har Harald Berntsen bidratt sterkt gjennom mange år, både med sine mange historieforelesninger for fagorganiserte – og ved den plassen han har skapt seg som en svært produktiv (arbeider)historiker på sida av de akademiske historikermiljøene.

Harald Berntsen: Tilbake til start? En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907–2007
49 korte kapitler, 268 små sider, Aschehoug forlag

Når han nå har skrevet ned sin egen konsentrerte oppsummering av lange linjer og avgjørende brudd i 100 års norsk arbeiderhistorie, så har han i stor grad kunnet bygge på egne tidligere arbeider, samtidig som han har et godt grep om andres forskning. Det er spesielt bra at framstillinga er uten nostalgi, og uttrykker en sterk vilje og evne til å vise sammenhengen mellom fortidas, nåtidas og framtidas klassekamp. Tittelen Tilbake til start peker nettopp på at "modernisering er i dag blitt et ord for å gå tilbake til fortida – på samme måte som framskritt er blitt lik tilbakeskritt. Når politikere i dag snakker om reformer, har den lille mann all grunn til å være på vakt."

Det er bemerkelsesverdig at Harald Berntsen til tross for sin klart revolusjonære grunnholdning har hatt en rekke oppdrag for LO, LO-forbund og fagforeninger, og stadig får nye forespørsler om skriveoppdrag. (1) Denne revolusjonære holdningen preger ikke minst den boka han nå har skrevet. Samtidig er teksten hele tida basert på konkret analyse, og er fri for frasefylt venstrisme.

Pamflett

Jeg har sett og hørt Harald Berntsen forelese i arbeiderbevegelsens historie med stor agitatorisk kraft. Siden han denne gangen har kalt teksten sin for en pamflett burde den også kanskje først og fremst bedømmes ut fra sitt agitatoriske potensiale, men her er ikke jeg rett person. Jeg har lest teksten med faghistoriske briller – samtidig som jeg aksepterer at den i mindre grad dreier seg om en historisk drøfting, og mer om å formidle konklusjoner og synteser. For øvrig trur jeg på det agitatoriske potensialet. La meg her også nevne at pamfletten er skrevet på et radikalt, østlandspreget, bokmål – uten stiv riksmålssyntaks, som har ødelagt det radikale bokmålet for mange.

Det er et problem at pamfletten er uten vanlige litteratur- og kildehenvisninger. Dette er fullt forståelig, og kanskje riktig, ut fra et ønske om å gjøre teksten lett tilgjengelig, men vil gjøre det vanskeligere for alle dem som ikke har er veldig godt bevandret i arbeiderbevegelsens historie, både å vite hva Berntsen bygger på – og å vite hvor en skal bevege seg videre i sine studier.

Best om den faglige kampen

Utgangspunktet for den tredje Berntsen-boka på ett år (2), er gjennombruddet for de landsomfattende kollektive tariffavtalene i Norge, som kom med avtalen mellom Mekaniske Verksteders Landsforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i april 1907. Berntsen er på sitt aller sterkeste når han framstiller den faglige arbeiderbevegelsens historie, og viser at den grunnleggende sett dreier seg om at "Arbeiderne kunne svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft" (s. 11). Boka begynner for eksempel med gode kapitler om forhistoria "Fra individuelle til kollektive avtaler" og "Fra kontraktørvesen til fagforeninger" – og om Arbeidstvistloven av 1915 (og seinere revisjoner av denne), som han har skrevet grundig om i sin dobbeltbiografi om Hansteen og Wickstrøm. (3) Den slutter i samme ånd med aktuelle kapitler om presset på de kollektive avtalene, om pensjonsranet – og kampen mot sosial dumping, altså "tilbake til start".

Den andre store styrken ved Berntsens framstilling er evnen til å bevege seg på mange plan for å gripe helheten i arbeiderbevegelsens utvikling: Samtidig som framstillinga har de grunnleggende trekka ved utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og dermed av arbeiderklassen sjøl, som basis – vektlegger han også virkningen av mer konjunkturbestemte svingninger i den kapitalistiske økonomien. På samme måte kombinerer han den faglige og den politiske sida av klassekampen, og blikket nedafra med søkelys på viktige ledere i arbeiderbevegelsen.

Selvfølgelig er det vurderinger her som kan diskuteres. Jeg nevner et par eksempler:

1. Det er interessant at mange av sosialdemokratene i partikampene på 20-tallet (både de som brøyt ut av Arbeiderpartiet for å danne eget parti og de som forblei partilojale) i kampen om USA-tilknytningen sto til venstre for de tidligere "revolusjonære" Tranmæl, Gerhardsen og Lie. Harald Berntsen har gjennom sine bøker om Nygaardsvold (4), "statsministerkuppet" i 1945 – og om Victor Hansteen agitering for å få LO på en motstandslinje under krigen, dokumentert grundig at de gamle radikale anti-parlamentarikerne sto for en ukonstitusjonell holdning til fordel for USA og egen makt. Likevel er det påfallende at Nygaardsvold helt gjennomgående blir "helt" og Tranmæl og Gerhardsen "skurker" i framstillingen – også før klassekompromisset og den utenrikspolitiske vesttilknytningen.

2. De to store klassekompromissene i norsk 1900-tallshistorie, står sentralt i Berntsens framstilling. Foruten borgerskapets aksept av landsomfattende tariffavtaler fra 1907, også det kompromisset som lå i Hovedavtalen – og Arbeiderpartiets mindretallsregjering (av Berntsen kalt "en slags folkefrontregjering") i 1935. Dette er i dag en framstilling jeg ikke tror er særlig kontroversiell blant historikere som skriver om slike spørsmål. Det bør likevel påpekes at dette var kompromiss av temmelig ulik karakter. Gjennombruddet for kollektive tariffavtaler var en svært viktig etappeseier for arbeiderklassen. Kompromisset fra 1935 (med videreutvikling under og etter krigen), var til fordel for arbeidernes levevilkår, men representerte et avgjørende nederlag for arbeiderbevegelsen som en bevegelse for et sosialistisk samfunn. Jeg mener en viktig forklaring på dette var at den offensive økonomistiske tranmælistiske strategien var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft – som hadde vist seg lite levedyktig i den langvarige kampen med ryggen mot veggen, under kriseperiodene på 1920-tallet. Arbeidsfolk var slitne etter lange og harde forsvarskamper, og det var oppstått et ideologisk tomrom, som blei fylt av sosialdemokratisk ministersosialisme og "samfunnssolidaritet". Kanskje vil Berntsen være enig i dette, men jeg er tydeligvis mer "ortodoks" enn han når jeg er skeptisk til framstillinga av partisamlinga med sosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en arbeiderbevegelsens motoffensiv mot et aggressivt borgerskap.

"Nasjonal samling om Fremskrittspartiet"

Mediedebatten om boka har nesten utelukkende dreid seg om at Berntsen "Sammenligner FrP med fascistpartier" (Aftenposten 14.11.07). Siden venstresidas store evne til å skjelle ut FrP stort sett har vært omvendt proporsjonalt med (den manglende) evnen til konkret avsløring av partiet overfor "folk flest", så kunne det kanskje være grunn til å frykte nye kraftrevolusjonære gavepakker til Siv Jensen og co. Men de utlegningene av Berntsens syn som vi har sett her (bl.a. i Klassekampen) har ikke (eller har i høyden delvis) dekning i Berntsens egen tekst.

Berntsen peker på at de europeiske partier som står FrP nærmest (som det nyfascistiske partiet i Italia, med Mussolinis datterdatter i spissen), er rede til å "innta ethvert standpunkt som vil innbringe økt oppslutning – unntatt ett: Å anerkjenne klassekampen mellom arbeidere og kapitalister – og dermed klassekampen mellom disse … partiet står urokkelig fast på at den enkelte arbeidsgiver og "hans" arbeidere har felles interesser." Dette kommer til uttrykk bl.a. i Carl I. Hagens forslag om å forby landsomfattende fagforbund – og å erstatte sentrale lønnsoppgjør med bedriftsvis lønnsdannelse.

Det er også blitt innvendt mot Berntsen at han her gjør en tilfeldig likhet mellom FrP og NS til grunnleggende, men spørsmålet om å knekke den organiserte arbeiderbevegelsen er selvfølgelig ikke et tilfeldig trekk ved den fascistiske ideologien. Jeg mener likevel det kan gi grunnlag for en viss ensidighet når Berntsen sier at selve kjernen i fascismen, er bruk av statlig tvang for å få arbeiderklassen til å godta et grunnleggende fellesskap med egne arbeidsgivere, der hvor den ellers ikke er rede til dette (min utlegning av teksten på s. 248). Jeg vil heller si at fascismen/nazismen bygger på 8–10 grunnleggende ideologielementer, hvorav et flertall må være til stede for å kunne identifisere denne ideologien.

Det har også vært innvendt at det er liberalismen like mye som fascismen som står for fagforeningsknusing av omtalt type, men jeg har ikke grunnleggende innvendinger mot måten Berntsen framstiller sammenhengen her.

Berntsen skriver at "Fremskrittspartiet illustrerer … at i kampen mot fagorganisasjonen slår liberalismen i mange tilfelle over i sin tilsynelatende motsetning – i statlige inngrep mot fri faglig virksomhet. Dette ligger ikke lenger unna enn at i 1990 innførte regjeringa i New Zealand lovforbud mot kollektive avtaler i arbeidslivet."

Noen få skjønnhetspletter

Det er svært lite i Harald Berntsens framstilling som jeg mener er direkte feil eller beklagelig, men noen få steder mener jeg han bruker merkelapper han ikke har ikke dokumenterer dekning for:

1. Han omtaler uten nærmere begrunnelse den seinere landssvikeren Håkon Meyer som "den trotskistiske teoretikeren" (s. 112) – noe som ikke blir noe riktigere av at det ukritisk er blitt gjort av en hel haug før han.

2. Han sier at "Med etableringa av statsminister Einar Gerhardsen i statsministerstolen var det klart for utenom- og anti-parlamentarikerne rundt Tranmæl i Arbeiderpartiet til å sette den gamle halvsyndikalismen sin ut i livet, så langt det var mulig" (s. 143). La gå at det kan diskuteres om det korporative klassesamarbeidet etter krigen (som Berntsen beskriver svært bra) i noen grad kan ha tatt form av ledernes syndikalistiske fortid, men i innhold hadde dette selvfølgelig ingenting felles med den (bl.a.) syndikalistiske ideen om direkte arbeiderstyre.

3. Etter å ha omtalt de ulovlige streikene på Norgas og i Sauda i 1969 og 1970, og Kjell Hovden og Kjell Pettersens rolle i disse, skriver han: "Aksjonene holdt på å spre seg videre til industristedet Odda, men der skar det seg på grunn av klossete opptreden av en grønnskolling med stor koffert utsendt av SUF." Om dette er riktig er det udokumentert, og SUF (m-l) (og seinere AKP) tilkjennes heller ikke ellers noen positiv rolle i "de ville" streikene.

I en helhetlig framstilling av arbeiderbevegelsens historie, blir disse innvendingene likevel ikke av avgjørende betydning. Jeg anbefaler ikke bare denne boka, men Berntsens forfatterskap. (5)

---

Noter

• 1) Han skal nå begynne på hotell- og restaurantarbeidernes forbundshistorie. Tidligere har han bl.a. skrevet om 100 år med Folkets hus, om Sørmarka, om Isolatørenes Fagforening, Norsk Bygningsarbeiderforbund, Drammen Samorg, Transportarbeiderklubben på Tollpost og om Den bedrøvelige historien om den norske fagorganisasjonens pensjonskasse. [Tilbake]
• 2) Foruten biografien om Per Borten har han også utgitt Statsministerkuppet – en politisk thriller fra norsk virkelighet mai – juni 1945, Centrum forlag, som bygger på en serie radiokåserier. [Tilbake]
• 3) To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug 1995. [Tilbake]
• 4) I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879–1952, 746 s., Aschehoug, 1991 og 2003, og red. av Johan Nygaardsvold – dagbøker 1918–48 og utvalgte brev og papirer 1916–1952. [Tilbake]
• 5) Her bør nevnes hans skarpe innledning til Eduard Bernsteins Sosialismens forutsetninger, Pax 1973, som også er kilde til Tilbake til start – og de to bøkene om egen barndom og ungdom, Det lange friminuttet fra 1998 – og romanen Ut fra 2001. [Tilbake]

Jørn Magdahl 

Da jeg først hørte om denne boken, bet jeg meg ikke merke i den. Ellisif Wessel var ikke et navn jeg hadde hørt før. Etter å ha lest boken syns jeg den burde være obligatorisk lesing for alle unge mennesker i dag. Dama slår alle kjente norske revolusjonære menn ned i støvlene.

Cecilie Enger: Himmelstormeren – en roman om Ellisif Wessel
Gyldendal forlag 2007, 399 sider

 

Det er nemlig ikke så mange mennesker som kan skryte av at de lærte seg russisk alene, var med på å starte fagforening i Kirkenes da gruvedriften var på sitt høyeste, og hadde Trotskij til middag rett som det var.

Ellisif Wessel ble født i 1866, i et strengt kristent hjem ved Lillehammer. Hun får tidlig et forbilde i den kontroversielle britiske lady Arbuthnott som bodde i nærheten av Ellisifs familie. Ellisifs far tok henne med til sammenkomster i den fraskilte personlighetens villa, der Ellisif storøyd hører på diskusjoner om kvinners rettigheter.

Som 16-åring drar Ellisif til Kristiania, for å være en av de første piker som får ta middelskoleeksamen, etter hennes fars ønske. I Kristiania deltar Ellisif på kvinnesaksmøter, og leser John Stuart Mills Underkuelsen av kvinner. Denne politiske oppvåkningen, som ble startet allerede av Lady Arbuthnott, danner grunnlaget for den revolusjonære, sosialistiske Ellisif Wessel. Det er også i Kristiania Ellisif møter og blir forelsket i sin fetter Andreas. I Ellisifs kristne familie er dette forholdet synd, og Ellisifs mor nekter å komme i bryllupet som blir holdt i 1886. I bryllupsgave fra lady Arbuthnott får Ellisif et kamera, som skal bli en av hennes viktigste virkemidler i årene framover. Straks etter bryllupet reiser Ellisif og Andreas til Kirkenes, hvor Andreas har fått jobb som distriktslege.

Det er i Kirkenes Ellisif tar form som politisk tenker og agitator, aksjonist og revolusjonær. Men det er ikke bare politisk Ellisif må kjempe. Hun spontanaborterer mange ganger, innen hun og Andreas får sønnen Peter Jan. Men han dør innen han fyller et år, og disse opplevelsene er med på å rokke ved Ellisifs faste gudstro. Hennes svekkede gudstro og revolusjonære agitering gjør at lokalbefolkningen ser mistroisk på henne. Hun må kjempe mot utstøtelsen, mot sin egen tvil om hva hun tror og mener, og mot sorgen over å ikke se sine egne barn vokse opp.

I møtet med den fattige lokalbefolkningen får Ellisif øynene opp for forskjellighetene i Norge. Myndighetene vil ikke høre på hennes og Andreas bønner om midler til de enkleste ting for å stoppe utbredelsen av tuberkulose. Etter hvert møter Ellisif russiske revolusjonære, og lærer seg russisk av fiskerne i havna. Hun jobber mot de norske kapitalistene som utnytter gruvearbeiderne i Kirkenes. Hun tar bilder av elendigheten, og skriver innlegg til lokale og nasjonale aviser. Hun skjuler russiske flyktinger, og oversetter russiske revolusjonære tekster. Flere ganger fører avisinnleggene hennes til nasjonal debatt.

Og hun gir aldri slipp på sine prinsipper. Da kongen kommer til Sør-Varanger første gang etter 2. verdenskrig, vil han gjerne hilse på Ellisif Wessel, som bor på gamlehjem i Passvikdalen. Han hadde hørt mange historier om den markante kvinnen. Men Ellisif vil ikke møte kongen. Hun var fortsatt både republikaner og kommunist.

Cecilie Enger har skrevet en bok som er engasjerende, rørende og sylskarp. Hun formidler Ellisif Wessel som en sterk kvinne som ikke gjemmer seg bak overklassens ord og diskusjoner, men kjemper for den rettferdigheten hun mener mangler. Enger tegner opp konturene av en sterk kvinne, og fyller innholdet med smerte, livstro og et brennende engasjement. Ellisif er en kvinne som ikke kan og ikke vil sitte i ro. Wessel fortjener å bli husket, og Cecilie Enger gir oss et godt bilde av en markant revolusjonær skikkelse.

Anna Blix 

Dette skal handle om en 30 år gammel bok, om en kvinne som på utgivelsestidspunktet hadde gått bort enda nesten 30 år tidligere. Da var hun over 80 år gammel, og hadde vært en av stifterne av foreningen Norden Klippe i 1906.

Dag Skogheim: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel
Tiden forlag 1977

 

Nå foreligger endelig en bok – en biografisk roman – om den norske klassekrigeren, solidaritetsarbeideren, fotodokumentaristen og legefruen Ellisif Wessel. Boka heter Himmelstormeren og er skrivi av Cecilie Enger (Gyldendal 2007). (Se omtale av Anna Blix i dette nummeret av Rødt!.) Det er imidlertid ikke den jeg skal snakke om her. For er virkelig dette den første biografiske boka om henne, slik enkelte anmeldere hevder? Jeg går på leiting i bokhylla, og ganske riktig: Der finner jeg en liten pamflett av forfatteren Dag Skogheim med tittelen: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse. Ellisif Wessel.

Det er ikke store boka, bare 90 sider. Fortellergrepet er enkelt: Ved å klippe sammen leserbrev og artikler fra datidas aviser, offisielle dokumenter og rapporter, og knytte disse sammen med noen korte avsnitt, tegner Skogheim et samtidig bilde av Ellisif Wessel og hennes mann. Med denne tilnærminga gir Skogheim oss et sammendrag av ekteparet Wessels virke i Nord-Norge og Sør-Varanger i første halvdel av forrige århundre. Gjennom fortellingen om Ellisifs arbeid blant arbeidsfolk i det store gruveeventyret i nord, får vi også brokker av fortellingen om den tidlige kampen for fagorganisering og om etableringa av fagforeninga Nordens Klippe. Det er også et tredje spor her, det jeg var mest interessert i på den tida boka blei utgitt, nemlig skjebnen til de norske syndikalistene.

På begynnelsen av syttitallet, den gangen jeg var knapt 20 år gammel, blei jeg som så mange andre dratt med i de radikale bevegelsene. Det fantes faktisk mange alternative retninger, og SUF (m-l) var én. På et tidspunkt fantes ei anarkistisk gruppe, Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF(a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygde på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske revolusjon og borgerkrig. Det var disse jeg følte størst tilhørighet med, og som gjorde meg spesiet interessert i den tidlige norske arbeiderbevegelsens historie.

Wessel var ikke syndikalist. Ble det nødvendig å velge, var hun kommunist. For henne var forsvaret av den sovjetiske revolusjonen, klassekampen i Sør-Varanger og kampen mot reformistene i sosialdemokratiet samme sak. Men i den praktiske og daglige klassekampen sto hun ofte på syndikalistenes side. Mens jeg leser hennes angrep på den norske klassestatens storstilte deportasjoner av svenske og finske syndikalister og arbeiderledere i 1917 og 1918, et ellers glemt kapittel i norgeshistoria, tenker jeg at vi fortsatt kan lære noe her. Vi kan lære om mot, om nødvendigheta av organisering og bevisstheten om dette, om at klassekampen alltid er en konkret og umiddelbar erfaring, og at borgerskapet i sin råeste form alltid går den mest kompromissløse revolusjonære en høy gang når det kommer til voldsmakt. Gjennom en væpnet politiaksjon over hele landet blei hele familier som hadde etablert seg og arbeidet i Norge i mange år, ramma av utvisningene.

Slik gjengir Skogheim disse hendelsene og Wessels reaksjon:

Det var en urett som ble begått – mot arbeidsfolk som hadde vært med på reisningen av den moderne industri i Norge: Tyssedal, Sauda, Greåker, Dunderlandsdalen, Sulitjelma, Birtavarra, Spitsbergen og Sør-Varanger for å nevne noen.

Protestene i arbeideravisene var stor sett tamme. Det er kampen i fagbevegelsen som forklarer det – kampen mellom de gamle reformistene, fagopposisjonens nye menn og – den nystartede Norsk Syndikalistisk Federasjon. … Men Ellisif Wessel reagerte øyeblikkelig og sterkt. For henne var saken klar fra første øyeblikk. Hun hadde arbeidet sammen med syndikalistene i fagbevegelsen, og Sydvarangerverket var skapt av svenske og finske arbeidere likesåvel som av norske og samiske. Når det så – i en tilspisset politisk situasjon – behaget myndighetene å kvitte seg med de syndikalistisk innstilte arbeidere av svensk og finsk herkomst uten at arbeidernes aviser og organisasjoner manet til kamp – tok hun omsvøpsløst parti:

"Med dyp avsky har jeg iakttatt hvor taus den "radikale" norske arbeidepresse har forholdt seg like overfor de skjændige utvisninger av flere av våre dyktigste svenske kampfeller. Vi sætter at det hadde det været en flok studenter eller om så bare en eneste til overklassen hørende person der var blitt utvist av landet på en så enestående vilkårlig måte – hvor vilde ikke da "arbeiderpressen" hat spaltene optat og telegrafen i virksomhet med indignasjon, forlorent frihetsprat og rørende portretter av de forurettede. Men her er det arbeidere det gjælder. Det er medlemmer av Norsk Syndikalistisk Federation som man nu i hopetal utviser fra det frie Norge fordi overklassen nærer en (meget berettiget) frykt for disse mænds kampdugelighet.""

(E.W., Finnmarken 6/6-1917)

Dette er typisk for bokas fortellermåte. Skogheim lar oss kjenne på stemninga ved hjelp av aktørenes egne ord. Lederartikler fra datidas borgerpresse med hatske utfall mot fru Wessels uansvarlige oppvigleri virker tilsvarende sterkt.

Den som leter etter djuptloddende analyser eller grundige kronologiske framstillinger i denne boka, blir skuffet. Til det er fortellinga for springende og noen ganger umotivert brå i overgangene. Men som et tidsbilde fungerer den, og for den som har en time til overs er det god grunn til å ta en tur på det lokale biblioteket. Kanskje pirrer det nysgjerrigheta nok til å gi seg i kast med det nye, store verket om denne revolusjonære kjempen i norsk arbeiderbevegelse?

Boka er illustrert med fotografier tatt av Ellisif Wessel sjølv, og på et av dem finner vi den gamle fagforeningsfanen til Nordens Klippe. Der kan vi fortsatt tydelig lese det djerve mottoet: "Ned med Tronen, Alteret, Pængeveldet".

Tor Otto Tollefsen 

Monthly Review har i snart 60 år levert gode analyser og bidratt sterkt til spredning av kunnskap på venstresida. Fjorårets oktoberutgave er et godt eksempel på dette. Utgaven var uvanlig, i den forstand at det kun inneholdt én lang, men desto viktigere, artikkel. I følge redaksjonen er Edward S. Herman og David Petersons artikkel om oppdelingen av Jugoslavia "på det nåværende tidspunkt den definitive kritikken av USA/Natos rolle i utnyttelsen og eskaleringen av den jugoslaviske tragedien og det 'vestlige venstre-liberale intellektuelle og moralske kollapsen' som gjorde dette mulig". Det er mye sannhet i denne påstanden.

Edward S. Herman og David Peterson: The dismantling of Yugoslavia
Monthly Review, oktober 2007

I den offentlige debatten i vest blir ansvaret for Jugoslavias sammenbrudd som regel tillagt Serbia og "slakteren fra Balkan", Slobodan Milosevic. Herman og Petersons gjennomgang begynner også med denne myten, som de avviser punkt for punkt. Milosevic' prosjekt handlet aldri om å opprette et stor-Serbia på bekostning av de andre nasjonalitetene i Jugoslavia. Det handlet rett og slett om å holde Jugoslavia samlet og om å sikre serberne samme nasjonale rettigheter som de andre folkene i landet og i de nye landene som ble opprettet etter den gamle jugoslaviske administrative inndelingen.

Under den kalde krigen var Jugoslavia et nyttig land både for USA og Sovjetunionen i kraft av å være en uavhengig buffer mellom blokkene. I og med den kalde krigens avslutning forsvant denne rollen, og for den gjenværende supermakten fikk landet en annen betydning. Nå skulle Jugoslavia underordnes den nord-atlantiske ordenen på samme måte som andre land i Sentral- og Øst-Europa. Gjennom å spille på separatisme og økonomiske ulikheter mellom republikkene som utgjorde Jugoslavia, kunne USA og atlantistene skaffe seg nyttige støttespillere for å nå dette målet, samtidig som det ville svekke motstanden fra Beograd mot å la seg underlegge atlantisk dominans.

Gjennom sitt kraftige forsvar først for slovensk og kroatisk, senere også bosnisk, løsrivelse, la vestmaktene seg inn i Jugoslavias innenrikspolitikk på en måte man ikke har sett siden før 2. verdenskrig. Jugoslavia ble effektivt nektet å gripe inn for å forhindre at landet gikk i oppløsning med en argumentasjon som baserte seg på ideer om nasjonenes rett til selvstyre. Denne argumentasjonen viste seg imidlertid raskt å være lite konsekvent, da serbiske minoriteter i Kroatia og Bosnia-Hercegovina ble nektet den samme retten. Denne åpenbare forskjellsbehandlingen ga seg også utslag i en anti-serbisk politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn rent rasistisk, og som bidro til å utarme folket både kulturelt og økonomisk.

Det meste av artikkelen tar for seg hvordan ulike institusjoner har fremmet dette synet. Gjennom sin posisjon i FN klarte Nato effektivt å gjøre FN til en aktør for sine interesser. Da Kofi Annan erstattet Boutros Boutros-Ghali som generalsekretær etter kun én periode, var sistnevntes motstand mot å gjøre FN til en aktør i konflikten avgjørende, på tross av at det var under hans ledelse FN hadde opprettet krigsforbrytertribunalet sitt (ICTY). Og ICTY skulle raskt bli en sentral aktør for anti-serbiske interesser, eller med Natos egne ord, for det Nato ville. Dette var også en oppgave de fulgte – under Dayton-forhandlingene i 1995 skrøt ICTY av at det var de som hadde forhindret at de serbiske lederne i Bosnia-Hercegovina hadde blitt nektet å delta.

ICTYs rolle kom imidlertid klarest til syne i løpet av Natos krig i 1999. Ved å forhåndsdømme Milosevic utelukket ICTY effektivt enhver forhandlingsløsning, samtidig som domstolen, i strid med sitt eksplisitte, dog ikke reelle mandat, ikke engang ville vurdere anklager mot Nato for deres brudd på FNs charter. Sjefsanklager Carla Del Ponte slo endog, uten undersøkelser, fast at Nato ikke en eneste gang hadde forbrutt seg mot internasjonal lov – på tross av at Nato var ansvarlig for flere tapte sivile liv i forbindelse med krigen enn det Milosevic ble forhåndsdømt på grunn av. Og få, om noen, stilte i det hele tatt spørsmålstegn ved denne opptredenen.

En lignende logikk gjorde seg også gjeldende i forbindelse med ICTYs håndtering av konflikten i Bosnia-Hercegovina. Som andre aktører forsøkte ICTY å fremstille serberne som vår tids nazister. Og mens bare navnet Srebrenica vekker vonde assosiasjoner hos folk i vesten, er det få som kjenner til at Kroatia samtidig gjennomførte Operasjon Storm, der 250.000 serbere ble fordrevet og der 2.500 personer ble drept eller forsvant, måneden etter – en hendelse som i dag feires offisielt i Zagreb.

Forfatterne gjør ingen forsøk på å underslå alvoret i de serbiske overgrepene, men de poengterer samtidig at det er en stor forskjell mellom de faktiske tallene og de tallene som blant annet USAs utsending Richard Holbrooke har hevdet. Mens Holbrooke fabulerte om at nærmere 300.000 sivile ble drept av serberne, anslår uavhengige forskere det totale dødstallet blant sivile, på alle sider, til å være i underkant av 40.000, hvorav 16.000 serbere. Det er likevel tall av den størrelsesorden Holbrooke og USA benyttet seg av, som fortsatt benyttes av de fleste – inkludert den "uavhengige" anklageren Carla Del Ponte.

Rettssaken mot Milosevic, der han ble forsøkt fremstilt som nærmest personlig ansvarlig for den jugoslaviske tragedien, mens andre aktører ble frikjent uten videre undersøkelse, behandles også i artikkelen. Det samme gjelder den interessante og svært underrapporterte påstanden om at mange islamistiske krigere fikk sin første krigserfaring mot serberne, og dermed for USA, i Bosnia-Hercegovina. Medias rolle legges også under grundig behandling, og får strykkarakter – sjelden har et tilnærmet samlet pressekorps i så stor grad danset etter maktas pipe.

Den vestlige offensiven mot Jugoslavia og serberne spesielt, har gjort dagens Serbia til Europas fattigste land. Serbia er også uten sammenligning det landet i det tidligere Jugoslavia der det er flest flyktninger som følge av krigene i området. Vestens krav om en "løsning" på Kosovo-spørsmålet, dvs. endelig etablering av Kosovo som en "selvstendig stat" i form av et protektorat a la Bosnia-Hercegovina (se Ola Lars Andersen: "Bosnia – den store løgnen om demokratisering" i Røde Fane nr 2, 2000), har heller ikke blitt gjennomført ennå. Vi bør derfor ikke vente oss at offensiven er over ennå. Nettopp derfor er denne teksten så viktig: Den hjelper oss med å gjennomskue propagandaen og løgnene. Det er også verdt å merke seg at argumentene som først ble brukt mot Jugoslavia senere også har blitt brukt for å rettferdiggjøre krig mot Irak og Afghanistan. Lignende argumenter brukes også i dag for å rettferdiggjøre lignende offensiver mot Sudan og Iran. Erfaringen fra Jugoslavia viser også hvor viktig det er å ikke la seg forlede.

Mathias Bismo 

 

Bak et stilig og sterkt bokomslag, skjuler det seg en debutroman av Audun Orstad. Han er født i 1949, og debuterer altså i godt voksen alder. Han har et langt og variert arbeidsliv, og et aktivt politisk liv, bak seg.

 

Audun Orstad: Djevelens venteliste
Forlaget Norske Bøker, 2007

 

Djevelen venter på Walter Hoffmann i 1938. Han er en ung mann fra Oslo, som akkurat er ferdig med middelskolen, som det het, og gleder seg til sommerferie, late dager, og drømmer om framtida. Gleden varer ikke lenge. Faren er tysk, og samme sommer tar faren ham med til Tyskland, angivelig for å treffe besteforeldrene. Det viser seg å være en avledningsmanøver. Ganske snart drar far og sønn på en dagsreise, til noe faren kaller en skole, som han vil at sønnen skal gå på en stund, før de drar hjem igjen, for å lære tysk språk, historie og kultur. Bare blank løgn. Faren har, på forhånd, sørget for at gutten er blitt tysk statsborger og en del andre formaliteter. Han er ventet når de kommer fram. Faren får sønnen tvangsrekruttert til en SS treningsleir, og forsvinner.

Walter gjennomgår et par års helvete og trening. Han blir aldri offer for nazistenes massive propaganda, tenker på muligheter for å komme unna, men blir, motstrebende, etter hvert en skarpladd soldat. Vi kan si at han velger det som en overlevelsesstrategi. Et kort oppdrag i Polen blir avløst av innmarsj i Belgia og Frankrike. Her klarer han endelig å komme seg unna, til England. Ferden går videre, men han blir igjen fanget inn av det han prøver å slippe unna nazister, krig og faenskap. Tittelen, Djevelens venteliste, er utrykk for det, at han ikke kommer unna. Det hele ender på ganske overraskende vis.

Forfatteren har sagt at det begynte mest som et pedagogisk prosjekt, særlig rettet mot ungdom, som motgift mot tiltakende historieløshet. Så utviklet det seg til en roman, uten at det er en ungdomsroman. Omfattende og grundig arbeid ligger bak. Den er svært virkelighetsnær og detaljert i beskrivelsene av hendelser, nazistenes metoder og scener fra verdenskrigens forskjellige arenaer. Et viktig aspekt er også forholdet til tro, til Gud. Om djevelen er nevnt i tittelen, får ikke troen på Gud særlig støtte i dette helvetet. Den er lettlest, som det heter. Det vil si at språket flyter lett og godt.

Som roman savner jeg nok litt kjøtt og blod på menneskene. For eksempel, forsvinner i grunnen faren. Et så gjennomført svik, planlagt og forberedt og pakket inn i løgn som faren står for overfor sønnen og familien, er et tema som jeg synes blir borte, på det menneskelige planet.

Alt i alt fungerer kanskje boka best, nettopp som motgift til historieløshet, og kanskje best i forhold til ungdom.

Birger Thurn-Paulsen 

Naomi Klein har i sin siste bok gått i fotsporene til Milton Friedman og hans "Chicago Boys" gjennom de mest brutale nyliberale endringene fra 1970-tallet og fram til i dag. Milton Friedman blir sett på som en av den nyliberalistiske offensivens viktigste ideologer. Friedman, som døde i 2006, brukte hele sitt liv på å inspirere og utdanne disipler for å fjerne alt som står i veien for de frie markedskreftene. Naomi Klein vil med denne boka vise at det er en sammenheng mellom raske nyliberale reformer og store menneskelige katastrofer

 

 

Naomi Klein: Sjokkdoktrinen – katastrofekapitalismens fremmarsj
Oktober forlag, 2007

Sjokkdoktrinen starter ikke på Universitetet i Chicago, men ved det canadiske McGill-universitetet. CIA bidro finansielt til noen bisarre eksperimenter på Allan Memorial Institute ved McGill på 1950-tallet. Dr. Ewan Cameron gjennomførte eksperimenter med isolasjon, elektrosjokk med mer for å viske ut sine pasienters hukommelse så de kunne bygges opp på nytt som "nye mennesker". CIA brukte videre denne forskningen til å lære opp agenter og torturister i avhøringsmetoder.

Universitetet i Chicago blir regnet som et ganske tydelig ideologisk universitet. Friedrich Hayek og Milton Friedman skolerte en haug med unge økonomer til å tro på det frie markedet og enhver statsinnblanding i økonomien var et onde. I 1953 fikk de til et utvekslingsprogram i samarbeid med den USAnske uhjelpen og et lite universitet i Chile for å etablere en ny type økonomer, også kjent som Chicago Boys. Chile som ble sett på som et "lyserødt"-land, utvikla seg til å bli rødere og rødere fram mot 70-tallet.

Da Allende vant valget i 1970, ble de chilenske elevene fra Chicago-skolen raskt involvert i planene om å gjennomføre et kupp. Da kuppet kom 11. september 1973, ble en rekke tidligere elever av Friedman utpekt til økonomiske rådgivere. Deres råd var å privatisere så mye som mulig, åpne for spekulativ finansvirksomhet, rive ned tollbarrierer og importrestriksjoner og kutte de offentlige utgiftene dramatisk.

Friedman og hans disipler så at det oppsto store muligheter for økonomiske forandringer, hvis folket var i sjokk på grunn av brutale forandringer og brutale regimer. Boka følger eksempler på at store og mange reformer som har blitt satt i gang etter at folket er i en sjokktilstand, fra Chile, Argentina, Brasil, Uruguay, Indonesia på 1970-tallet, Storbritannia, Bolivia, Polen og Kina på 80-tallet, Sør-Afrika, Russland, Thailand, Filippinene, Indonesia og Sør-Korea på 90-tallet, til USA etter 11. september 2001.

I de tre kapitlene om Irak får vi god kjennskap til hvordan grov terror og økonomisk sjokkterapi forsterker den krisa den amerikanske okkupasjonen er. For den norske debatten om Afghanistan synes jeg det er synd at Klein ikke har funnet plass til et kapitel. Videre ser boka også på hvordan naturkatastrofer er blitt brukt til å gjennomføre ekstreme nyliberale reformer etter tsunamien i 2004, Orkanen Mitch og Orkanen Katarina.

Sjokkdoktrinen er veldig godt skrevet og har et godt persongalleri av mennesker utsatt for katastrofekapitalismen og personer ansvarlige for den. Dette er en bok om nyliberalismens katastrofale og umenneskelige historie. Fullstappa med fakta og argumenter som enhver antikapitalist bør få med seg.

Jokke Fjeldstad 

http://www.historicalmaterialism.net/

Historical Materialism er et lite kjent tidskrift i Norge. Tidsskriftet har kanskje den mest imponerende oversikten med over 170 redaksjonsmedlemmer og rådgivere fra hele verden. Historical Materialism er et tidskrift preget av akademisk engelsk og kan virke tungt. Men når man kommer seg gjennom tekstene, sitter man ofte igjen med større kunnskap.

På forsiden av Historical Materialism 15:3 er det et pent satellittbilde av en amerikansk militærbase omgitt av blått hav. Bildet reflekterer hovedinnholdet i dette nummeret, som er et symposium over Ellen Meikins Woods bok Empire of Capital. Symposium er egentlig et drikkegilde i antikke Hellas der det ble diskutert filosofi, retorikk og poesi. I Historical Materialism betyr det at de ber flere intellektuelle om å lese et verk og skrive hver sin kritikk av det. Dette symposiet er en oppfølger på et tidligere symposium av David Harveys bok Den nye imperialismen, som forlaget Oktober har gitt ut på norsk.

Ellen Meikins Wood har skrevet flere bøker om kapitalismens historie, globalisering og nasjonalstaten. Hun var i mange år professor ved York University i Canada og har vært medredaktør i Monthly Review. På norsk finnes det fire artikler i Røde Fane, og i Agora nr 4, 2004 finner man en artikkel fra debatten rundt Hardt og Negris bok Empire. Empire of capital er hennes siste bok på forlaget Verso.

I dette symposiet bidrar David Harvey, William I Robinson (professor ved University of California), Prasenjit Bose fra Communist Party of India (Marxist) og Francois Chesnais (fransk professor og medredaktør i Carré Rouge). Paul Blackledge har skrevet introduksjonen til Symposiet. Her får man en rask oversikt over Ellen Meikins Wood teorier, begreper og boka Empire of Capital. Til slutt svarer Ellen Meikins Wood på kritikken.

Debatten i dette symposiet berører ikke bare den samtidige imperialismen og globalisering. Den tar for seg hele den kapitalistiske epoke, fra debatten om kapitalismen og imperialismens opprinnelse til hva som skiller dagens form for imperialisme fra Lenin og Luxemburgs teorier. Alle debattantene har litt forskjellige perspektiver på den samtidige imperialismen.

Sam Moyo og Paris Yeros har skrevet artikkelen "The Zimbabwe Question and the Two Lefts". Moyo og Yeros beskriver en delt venstreside i forhold til Zimbabwe-spørsmålet. På den ene siden har man det Moyo og Yeros kaller "internasjonalistene", som de mener er dominerende innen WSF o.l., og den andre "nasjonalistene", som de sjøl hevder å høre til. Delinga har i følge artikkelforfatterne blitt tydelig rundt land-spørsmålet i Zimbabwe. Selv om ikke skillelinjene i dette spørsmålet har stor betydning for norsk venstreside, er dette enda et bidrag i debatten om hvor går skillelinjene på den internasjonale venstresida i dag. Man kan godt lese den i sammenheng med Michael Lebowitz sin artikkel "Det gode og det fæle venstre", som var trykt i Rødt! nr 3, 2007.

Til slutt er det en virkelig godbit for de miljø- og politisk økonomi interesserte. John Bellamy Foster, redaktør i Monthly Review og forfatter av bøker som Marx's Ecology og Ecology against Capitalism, skriver i dette nummeret "The Historical-Critical Dictionary of Marxismen" om ordet jord. Han starter her med synet til Adam Smith, David Ricardo og John Stuart Mill, før han har en gjennomgang på Karl Marx og Friedrich Engels sitt syn.

Jokke Fjeldstad 

Beskjedne Boksmia har gjort det til sitt varemerke å utgi viktige bøker for motbevegelsene i verden og i Norge. Denne boka er ikke noe unntak.

Aksel Nærstad: En annen verden – hvordan?
Boksmia forlag 2007, 234 sider

---

Aksel Nærstad har skrevet en effektiv bok, på den måten at han tar opp svært mange saker, områder og perspektiver han mener er viktige og som trengs å diskuteres og arbeides videre med i kampen for en annerledes verden. Han har også et svært effektivt språk, og jeg må medgi at de to første kapitlene om den utrolige elendigheten og urettferdigheten som er, og lyspunktene og mulighetene som finnes for endring, nær på tok knekken på undertegnede. Men hold ut og boka byr på mange og interessante vurderinger, standpunkter og utfordringer.

Nærstad skriver i forordet at han har to perspektiver for denne boka: den breie alternativbevegelsen sitt og hans eget sosialistiske. Disse veksler gjennom hvert spørsmål og kapittel og gjør boka spennende og lett å lese.

To eksempler vil jeg dra fram her: Han framhever det positive og nødvendige i at alternativbevegelsen består av små og sære, og større og breiere organisasjoner, løst og fastere organisert, nettverk og aksjonsfellesskap. Vektlegger engasjement og deltakelse sammen for å forandre noe, smått og større. Påpeker at mange velger å engasjere seg på enkeltsaker og at det er viktig i seg selv. Samtidig ser han behovet for noen samlende ressurser og en mer samlet retning i saker bevegelsen mener er viktige. Han beskriver det han ser er problemene med mangelen på retning og konsentrasjon rundt aksjoner og arbeid for å nå målsettinger i enkeltsaker, for eksempel patentspørsmål eller boikottaksjoner.

Ut fra sitt sosialistiske perspektiv viser han til erfaringer fra sentraliserte organisasjoner og ledelser og hvilken betydning det har for målrettede aksjoner, godt organisasjonsarbeid og gode resultater. Samtidig peker han på farene og de dårlige resultatene på sikt med denne organisasjonsformen. Manglende demokrati og undertrykking. (Han tar opp denne diskusjonen i mange sammenhenger: økonomi, statlig styring, kvinneundertrykking, rasisme osv, osv.)

Disse spørsmålene er på langt nær ferdig diskutert, og det er mange flere både i partiene på venstresida, nettverkene og organisasjonene både i Norge og internasjonalt som bør ta del i dette. Nærstad holder gjennom dette og i alle andre spørsmål opp ønsket om og behovet for mer omfattende diskusjoner for å komme videre på veien mot større enighet om grunnlaget for forandring.

Det andre jeg vil nevne spesielt, er kapitlene der han tar opp nasjonalstatenes betydning og storselskapenes internasjonale makt. Her problematiserer han blant annet standpunktene til Georg Monbiot (skribent i blant annet Klassekampen) som mener et internasjonalt parlament skal styre hele verden. Hvem skulle velge delegatene? Hvem er de ansvarlige for? Osv.

Aksel Nærstad hevder at storselskapene fremdeles hører til i nasjonene. Statoil og Telenor er internasjonale storkonsern som driver utbytting over store deler av verden, men er norske. Akkurat som Coca Cola er amerikansk. Internasjonale aksjoner vil kunne svekke selskapene, og hvis de var godt og bredt organisert kanskje knekke dem. Men virkelige endringer i maktforholdene mellom klasser vil bare kunne skje i nasjonene (statene).

Boka tar opp motsetninger og paradokser over en høy sko: fra terrorisme og rettferdig kamp, kvinnefrigjøring og likestilling, industrialisert jordbruk og bærekraftige familiebruk, rettferdig handel og verdensbenkens strukturerte strupetak på fattige land. Den borgerlige og individualisert motstanden mot miljøødeleggelser og den kollektive, lokale felles handlingen. Bistand for å styrke givernasjonens eget næringsliv og solidarisk bistand. Dette er bare et lite, bitte lite utvalg av hva denne boka handler om.

Forfatteren reiser spørsmål, presiserer at situasjonen er svært forskjellig rundt om i verden, både økonomisk, politisk, kulturelt og så videre, og presenterer sine standpunkter. I fruktbar dialog med alternativbevegelsens mange ståsteder.

Boka åpner med Berthold Brechts dikt "Herberget" og flere steder gjennom boka ber han leseren lese det en gang til. Siste strofen er sånn:

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

At dette diktets kjerne utroper forandring og en klassemessig forandring av makt er helt i tråd med forfatterens ståsted for å skrive denne boka. Og for hans mangeårige politiske engasjement.

Men det tydeliggjør også et av problemene med boka. Den tar standpunkter for forandringer, for at den rike vestlige verden må senke forbruket sitt. Både det private, det offentlige og det samla forbruket. Han hevder at hver og en har et ansvar, men at det må gjøres strukturelle endringer for at det skal bety stort. At forbruk av ressurser er mer enn bilkjøring. Altså hele kjeder fra naturressurser blir tatt ut til ferdig produkt. … Forfatteren har en evne til å få alt til å henge sammen med alt som gjør undertegnede svimmel. For diskusjonenes og handlingenes skyld ville boka tjent på å være tydeligere på noen sammenhenger og pekt ut noen temaer/områder. Og så laget en bok til.

Nærstad har erfaring også fra arbeid som tillitsvalgt i fagbevegelsen og kjenner denne bevegelsen relativt godt. Han roser toppen i mange forbund og i LO for internasjonalt engasjement, for en gryende miljøbevissthet, men etterlyser mer konkret arbeid. Ut i fra undertegnedes kjennskap til lokale deler av fagbevegelsen vil jeg si at det jobbes veldig godt med internasjonal solidaritet. Samarbeidsprosjekter om konkrete tiltak, opplæring, utstyr, skoler og så videre. Det skorter mer på miljøengasjementet. Og mer stoff for dette arbeidet er velkomment.

Jeg vil avslutte bokomtalen med et lite sitat på side 165 som forteller noe om forfatterens vektlegging av fagbevegelsen:

"Det ubyråkratiske arbeidet og den korte veien fra ide til i handling i små organisasjoner får en del av aktivistene til å undervurdere betydningen av større og tyngre organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen. Det nitidige, langsiktige og ofte usynlige arbeidet som gjøres innad i fagbevegelsen, er helt avgjørende for å utvikle den til å bli en sterkere kraft i kampen mot privatiseringen for å styrke solidariteten med fattige utviklingsland, for å styrke motstanden mot USAs krigspolitikk, og for at fagbevegelsen skal bli en helt annen og mye sterkere kraft for de store samfunnsendringene. Uten en aktiv og progressiv fagbevegelse vil ikke en annen verden bli mulig."

Boka har fire vedlegg: Hva skal barnet hete?, Norges sosiale forums plattform, World Social Forum Charter of Principles og et om forfatterens politiske liv. Den har en litteratur/kildeliste som finnes i notene og en bra oversikt over nettsider til både norske og internasjonale organisasjoner.

Det å bruke noen timer på å lese og kanskje lage studiesirkler på denne boka vil bringe nytt liv i mange fastlåste diskusjoner og nye perspektiver inn i diskusjonene blant radikale fagforeningskamerater.

 

Taran Anne Sæther 

Det hender jeg har mareritt: Jeg har forklart om alt det fine med kommunismen – ingen klasser, ingen krig, ingen undertrykking, ingen penger – mat og klær og medisiner og Internett til alle, bevaring av miljøet, fornuftig bruk av ressursene, mennesket i pakt med naturen, frivillig, fredelig samarbeid om felles mål …

Og så spør programlederen: Og dette skal dere altså innføre med væpnet revolusjon?

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

---

Jeg har så mange gode standpunkter å legge fram, så mange fine ting jeg vil si. Men fra nå er jeg på anklagebenken, mistenkt for blodtørst og sadistisk herskertrang. Hva jeg enn sier eller foretar meg, gjør det bare verre …

Marerittet er ikke privat. Vi har opplevd det alle sammen. Det er bare en vanlig valgsending, som NRK børster støvet av og sender i reprise annethvert år …

Hvorfor har vi – dvs vi som tilhører ml-tradisjonen fra AKP, via RV til Rødt – aldri vært i stand til å svare et klart og tydelig NEI og parkere dette tøvet for godt? Saka er jo at folk flest i Norge oppfatter begrepet "væpna revolusjon" som en væpna maktovertakelse på tvers av folkeviljen. Og det ønsker de ikke. Det gjør ikke vi heller.

Men som marxister sitter vi fast i den tysk-russiske tradisjonen fra første verdenskrig. Vi har lært at her går skillet mellom de ekte revolusjonære og dem som selger arbeiderklassens interesser for en rett linser. Men har det politiske vannskillet stått på stedet hvil i 100 år? Er vi i samme situasjon som Lenin?

Det ser ut til at enkelte mener det. Det finnes små grupper på den norske venstresida som av prinsipp vil hevde at de er for væpna revolusjon. Å bekjempe borgerskapet med våpen i hånd er et strategisk prinsipp, og bare taktiske hensyn hindrer dem i å sette det ut i livet. Imperialismen er den samme i Norge som i Nepal. Derfor må revolusjonen være voldelig, og vi må alltid si det, mener de – noe annet vil være et svik mot arbeiderklassen.

Men prinsippet for å lede en revolusjon er først og fremst å mobilisere det store flertallet av folket til handling. Da kan en ikke gå ut over det folket støtter. Det vil si at politikken må utformes ut fra det store flertallets bevissthetsnivå. Hvis flertallet av folket ikke støtter væpnet kamp, er væpnet kamp feil politikk, fordi det isolerer kommunistene fra folket. Det samme gjelder en stadig insisterende terping på "væpna revolusjon". Det er bare i situasjoner der folket er så hardt undertrykt at det ønsker væpnet kamp, at kommunistene kan organisere dette. Mao sier dette rett ut: "Å være god til å omsette partiets politikk i handling fra massenes side, å være god til å få ikke bare de ledende kadrene men også de breie massene til å forstå og mestre enhver bevegelse og enhver kamp vi starter – dette er kunsten å lede på marxist-leninistisk vis. Det er også skillelinjen som bestemmer om vi gjør feil i arbeidet vårt eller ikke. Hvis vi prøvde å gå til offensiv når massene ennå ikke er vekket, ville det være eventyrpolitikk. Hvis vi insisterte på å lede massene til å gjøre noe mot sin vilje, ville vi helt sikkert mislykkes. Hvis vi ikke gikk fram når massene krever at vi skal gå på, ville det være høyreopportunisme." (Mao Zedong: "En tale til redaksjonsstaben i Shansi-Siyuan dagblad", 2. april 1948, Selected Works of Mao Tse-Tung, Peking 1961, s. 242–243.) Mao er ikke til å misforstå.

Dette er helt avgjørende. Å starte væpnet kamp uten at folket ønsker det, er eventyrpolitikk. Det kalles også Guevarisme, etter Che, som måtte bøte med livet for en slik politikk. Det er en type feil som vanligvis kalles venstreavvik, fordi formen er mer revolusjonær enn innholdet – som er å løsrive seg fra folket. Som Mao sier det: Når du går i grøfta, spiller det liten rolle om du faller utfor på høyre eller venstre side av veien, resultatet er det samme. Venstre i ord, høyre i innhold, er også en bra oppsummering.

Det var ikke slik at kommunistene i Nepal dro ut med våpen i hånd til et folk som ikke støttet væpnet kamp. Det var ikke sånn at Mao gjorde det i Kina heller. Mao skjønte at veien til frigjøring av Kina var å mobilisere bøndene til væpnet kamp, og opprette baseområder på landsbygda der fienden var svakest, for å bygge opp styrker som kunne erobre byene. Grunnlaget for den vellykte politikken var en grundig analyse av de faktiske forholda i landet, hvilke klasser som sto mot hverandre, hvilke motsigelser som var antagonistiske (uforsonlige) og hvilke som var motsigelser i folket. Det var analyser som ble utviklet av mange mennesker gjennom felles revolusjonær praksis, og det var et arbeid som tok mange år. Og det omfattet også utvikling av metoder for ledelse, metoder for politisk arbeid, det vi gjerne kaller "masselinja".

Dette arbeidet sto i samsvar med forholdene der og da. Dette er ikke et taktisk spørsmål, men et strategisk. Fordi det er folket som må gjøre revolusjon, den kan ikke komme utenfra, den kan ikke gjøres på vegne av folket. Det arbeidende folket må selv erobre makta hvis det skal bli noen virkelig frigjøring. Den som forveksler taktikk og strategi her, vil logisk sett kunne påta seg å ta kampen opp på vegne av folket – altså som Rote Armé Fraktion, Baader-Meinhof og lignende.

Moralsk sett har sjølsagt ingen rett til å utbytte fattige folk i den tredje verden (eller noe annet sted), men politikk og moral er faktisk forskjellige ting. Vel mener jeg at politikken bør være moralsk, men den skal styres av analyser og fornuft, ikke av moral. Moralsk sett er det grunn til å nære et brennende raseri mot kapitalismen, men det er ikke lurt å la politikken styres av det raseriet.

Dessuten: Ønsker vi krig? Nei, vi gjør ikke det. En av de viktigste grunnene til at vi vil forandre samfunnet, er at vi er mot krig. Vi ønsker en revolusjon med så fredelige midler som overhodet mulig. Vi ønsker at folket skal være så sterkt, opinionen så klar og entydig, fienden så isolert og desorganisert at det ikke kommer til voldsutgytelser. Når det gjelder oss, vil vi helst ikke slåss en eneste dag, som Mao sier. Vi har alltid sagt at vi må være forberedt på at borgerskapet vil forsvare utbyttersystemet sitt med våpenmakt. Det er for å unngå det at vi selv må kontrollere våpenmakta. At vi selv må være tydelig og overbevisende sterkest. Men dette dreier seg om politikk, om bevisstheten til folk, ikke om å løpe rundt i skog og hei med skytevåpen. Det dreier seg om å bygge enighet og bilegge splittelser like mye som våpentrening.

Med de bestialske våpenarsenalene imperialistene rår over i våre dager, er det ingen grunn til å ta lett på dette spørsmålet. Revolusjonen i Russland ble møtt med rå terror og hemningsløs vold. Disse årene med krig og barbari ødela store menneskelige og materielle ressurser, påførte revolusjonen store skader og satte mulighetene til å bygge ei bedre framtid et langt stykke tilbake. Mennesket er den viktigste ressursen i enhver revolusjon, og krig er ødelegging av mennesker.

Vi står i en helt annen situasjon enn Lenin, i et rikt, lite imperialistland med lange fredelige og parlamentariske tradisjoner. At vi ikke kan oppføre oss som kommunister i et tredje verden-land, skjønte iallfall Mao: "… oppgava til proletariatets parti i de kapitalistiske landa (er) å skolere arbeiderne og samle krefter gjennom en lang periode med legal kamp, og på den måten forberede seg på å styrte kapitalismen for godt. I disse landa dreier det seg om en langvarig legal kamp, om å utnytte parlamentet som talerstol, om å gjennomføre økonomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og om å skolere arbeiderne. Der er organisasjonsforma legal, og kampforma ublodig (ikke-militær)." (Mao Zedong: "Problemer i krig og strategi", Verker i utvalg, bind 2, s. 217–218.)

Når det gjelder oss revolusjonære i Norge i dag, så står vi overfor en mengde spørsmål vi ikke har noen løsning på. En del kamerater tror det er en løsning å organisere seg "kommunistisk" – og tror de kan opprette et kommunistisk parti bare ved å følge Lenins retningslinjer på papiret. Jeg tror de kameratene undervurderer oppgaven ganske ettertrykkelig. Vi lever under forhold som er svært forskjellige fra Tsarrussland i 1902, og vi er svært få og svake.

I Brechts Tolvskillingsoperaen står Sjørøver-Jenny over oppvasken og drømmer om hevnens time. Da skal et skip med åtte master og femti kanoner klappe til kaia, og skyte byen i grus. Bare det lurvete hotellet der Jenny holder til, blir spart. Sjørøverne kommer i land og legger hele byens befolkning i lenker – og så spør de Jenny om hvem de skal drepe: "Da blir det nok stille på havna, når man spør meg hvem som må dø! Og da vil dere høre meg si: Alle! Og hver gang et hode faller, sier jeg: "Hoppla!""

Sjørøver-Jenny er aleine, hun er ute av stand til å se hvem som er venner og hvem som er fiender. Hun er hardt undertrykt, og drømmer desperat om en annen verden. Men hennes drøm blir en lettvint drøm om hevn, som ikke inneholder noe perspektiv for grunnleggende endring.

En revolusjon er en omveltning, der hele samfunnet gjenomgår en kvalitativ forandring. Men når vi ser på de siste hundreårenes revolusjoner, sier det seg ikke selv at de mest blodige er de "mest revolusjonære", de som forandret samfunnet mest gjennomgripende og som ikke lot noen vei tilbake stå åpen.

Hovedspørsmålet for oss er å se hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og å skape en virkelig enhet blant folket og de revolusjonære. Vi må overvinne alle splittelser og sektvesen. Dette vil ha strategisk betydning.

Vi skal ikke innføre kommunismen i 1800-tallets industrisamfunn, ikke i 1920-tallets Sovjetrussland eller 1950-tallets Kina, ikke engang i 1970-tallets Norge. Vi lever i en annen verden og i en annen tid, i datateknologiens, miljøkatastrofenes og oljeimperialismens sosialdemokratiske Norge. Kommunismen er mer nødvendig enn noensinne, men vi vet ikke hvordan vi skal komme dit, oppskriftene hjelper oss ikke, de er for gamle og utilstrekkelige, lagd for andre vilkår, og erfaringene med dem er ikke engang oppsummert. Samtidig modner kommunismen foran øynene på oss – vi kan se mer av den nå enn vi kunne på 1970-tallet. Vi må rense hodene våre for gammelt slagg, samtidig som vi lærer av det som har vært riktig. Og først og fremst finne nye svar, som svarer til vår virkelighet. For å finne de svarene, trenger vi alle de hodene vi har i Rødt i dag, og mange flere, både i og utafor partiet. Som Tron Øgrim sa det: Vi trenger både trekanthuer og firkanthuer – det store mangfoldet av tenkeevne og skaperkraft. Det er ingen liten og lettvint jobb å utvikle analyser og teorier.

Skal vi skape et kommunistisk parti, holder det ikke å stirre seg blind på gamle analyser laget for andre tider og andre forhold. Det holder ikke med lettvinte kjappis-løsninger. Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten, vi må studere sannheten fra fakta, vi må undersøke og ikke prate tull. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ingen lettvint jobb. Det krever felles praksis i stor skala og over lang tid for å studere virkeligheten. Det krever at partiet forener seg med det norske folket og deltar i folkets kamper, oppsummerer erfaringene og bringer ny erkjennelse tilbake, slik at kampen kan utvikles og analysene forbedres.

Lenins parti ble stort og sterkt, men hvor er det i dag? Erfaringene må oppsummeres. Lenins parti og Maos parti har utviklet seg til nye klassestrukturer, til svarte undertrykkerregimer og utbyttere. Kan denne partimodellen være svaret på hva vi trenger? Etter mitt syn står vi overfor et dilemma: Vi trenger en generalstab som er sterk nok til å erobre makta, men som samtidig er så innstilt på demokrati at den ikke blir sittende med makta over folket. Lenin hadde svaret på den ene sida i denne motsigelsen, men ingen har klart å finne noe tilfredsstillende svar på den andre sida.

Det å skape det partiet som kan lede oss fram til et klasseløst samfunn, kan ikke gjøres i dag, fordi vi ikke engang kjenner hovedparolen for kampen. Det er en svær oppgave, som krever stor innsats, og som krever mange hoder og mange slags erfaringer. Derfor er debatt om norsk virkelighet mer interessant enn noen frasefylt disputt om hvem som er mest revolusjonær. Det haster – derfor må vi vise tålmodighet og gjøre grundig arbeid.

 

Fagorganisasjonen – det elementære grunnlaget for all moderne arbeiderbevegelse – var og er et svar på det monopolet som den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på, monopolet på produksjonsmidler.

Dette er innledninga til første kapittel i Harald Berntsens bok Tilbake til start. Se omtale i Rødt! nr 1, 2008 – og svar fra Berntsen i dette nummer.
Utdraget er trykt med tillatelse fra forfatter og forlag.

---

Når éi gruppe mennesker skaffer seg hel og full privat eiendomsrett over en økende del av jorda og produksjonsinstrumentene – opprinnelig ved bruk av voldsmakt, etter hvert som et mer umerkelig resultat av den økonomiske konkurransen – blir de en ny klasse av det som kalles kapitalister. Når dette skjer, blir et voksende flertall andre mennesker «frigjort» fra de samme midlene til eksistens, og står igjen som en klasse av eiendomsløse proletarer. Det vil si: De blir også reelt frigjort ved at de står igjen med full privat eiendomsrett til sin egen menneskelige arbeidskraft, som juridisk sett like frie individer som kapitalistene. Til forskjell fra slaver og livegne, eier de seg sjøl og kan reise fritt hvor de vil med arbeidskrafta si, ubindi av tidligere stavnsbånd.

I forhold til tidligere samfunnsformer representerer kapitalismen altså en høy grad av menneskelig frigjøring. Men dette hindrer ikke at de arbeidende og herrene som lever av overskuddet av arbeidet deres, er like avhengige av hverandre som før. Den nye juridiske likheten, friheten og brorskapet som det kapitalistiske borgerskapet proklamerer i de politiske revolusjonene sine, er både nødvendig grunnlag for og resultat av den nye fundamentale økonomiske ulikheten som det private monopolet på produksjonsmidler innebærer.

For å overleve er arbeiderne avhengig av å få solgt arbeidskrafta si til de kapitalistene som til enhver tid vil ha den, for ei lønn som de så på varemarkedet kan kjøpe de til enhver tid nødvendige livsmidlene for, varer som de sjøl har produsert for kapitalistene. Så lenge arbeiderne selger arbeidskrafta si én og én til arbeidsgiverne – en annen, fordummende betegnelse på kapitalistene, det vil si arbeidskraftkjøperne – er de i utgangspunktet prisgitt de lønns- og arbeidsvilkåra kapitalistene finner det for godt å tilby.

Det vil si: I situasjoner der det er knapphet på arbeidskraft, kan også den enkelte arbeider få en viss makt. Han kan si til den «arbeidsgiveren» han for tida har leid ut arbeidskrafta si til, at konkurrentene hans, som mangler arbeidskraft, tilbyr bedre lønn og arbeidsvilkår enn han nå har. Dermed kan han true med å skifte til en ny arbeidsgiver og presse fram bedre vilkår.

Slike erfaringer var med på å gi opphav til ideen om å organisere seg i fagforeninger. Særlig i tider med god avsetning var kapitalistene like avhengige av å få tilført fremmed arbeidskraft til produksjonsmidlene sine som proletarene var avhengige av å få solgt arbeidskrafta si til kapitalistene. Dermed oppdaga arbeiderne at de ved å slutte seg sammen i foreninger kunne si til arbeidsgiverne at arbeidskrafta bare var til salgs på bestemte vilkår. På denne måten – det vil si ved å true med streik – kunne arbeiderne oppveie en del av den overlegne makta arbeidsgiverne i utgangspunktet hadde.

Arbeiderne kunne med andre ord svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft. Dette svaret kunne bare fungere effektivt hvis ingen brøt ut av samholdet bak kravet om avtale og blei streikebrytere.

Som konsekvente liberalister alltid og helt riktig har hevda, er allerede fagforeningsmonopolet i strid med den frie konkurransekapitalismen. De samme liberalistene glømmer bare like konsekvent at den samme kapitalismen er grunnlagt på sin egen motsetning, et privat monopol på produksjonsmidler.

Med andre ord: Hele vitsen med den moderne fagorganisasjonen var og er å erstatte individuelle kontrakter om lønns- og arbeidsvilkår – og dermed konkurransen mellom arbeiderne om arbeidsplassene – med så omfattende kollektive avtaler som mulig. Det avgjørende maktmidlet fagorganisasjonen hadde og har for å få oppretta og opprettholde de kollektive avtalene, var og er streikevåpenet. Det vil si at de kan true med ikke å levere den arbeidskrafta som kapitalistene er avhengig av å få tilført produksjonsmidlene de har monopolisert på sine hender, og som de ikke kan betjene med egne krefter. Uten streikevåpenet kunne og kan fagorganisasjonen – i all fornuftig mening av ordet – bare pakke sammen og legge ned virksomheten sin. Uten fagorganisasjoner, ingen kollektive avtaler – og uten streikevåpenet, ingen av delene.

Omvendt var den maktforskyvinga til fordel for arbeiderne som faglig organisering og streikevåpenet betydde, årsak til at arbeidsgiverne med alle midler – fra saklig argumentasjon til trakassering og direkte vold – forsøkte å kvele fagforeningene i fødselen. De kunne for eksempel si til de faglige foregangsfolka at de personlig ikke hadde noe imot foreningene og de krava de stilte, men at hvis de gikk med på dem, ville de tape i konkurransen med andre arbeidsgivere, og arbeidsplassene ville bli nedlagt.

Hva svarte pionerene for faglig organisering på dette? Sa de at når det var slik, måtte de gi avkall på å danne foreninger og trekke de kollektive krava tilbake – som del av et lokalt, nasjonalt eller internasjonalt «solidaritetsalternativ»? Nei, de gjorde det motsatte. De svarte med å ta kampen opp for å stifte fagforeninger og opprette kollektivavtaler også på konkurrerende bedrifter, innafor og på tvers av landegrensene – og dermed skifte ut den lokale «solidariteten» med egne arbeidsgivere med et grenseløst samhold arbeiderne imellom.

Når pionerene svarte på denne måten, tok arbeidsgiverne fram pisken. De dreiv med trakassering, usaklige oppsigelser, svartelisting og mer eller mindre voldelig forfølgelse – helt til heller ikke dét nytta. Da var tida inne for å komme den nye fagorganisasjonen i møte – for å inngå kompromiss med den, framfor å bli rent over ende av arbeiderne og risikere at de gikk løs på sjølve den private eiendomsretten og hele det bestående samfunnet.

 

Tariq Ali intervjuet av Global Balkans

"Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert," sier Tariq Ali i dette intervjuet i Global Balkans. "Jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning."

Tariq Ali (født 1943) er en britisk-pakistansk forfatter og politisk kommentator. Han har skrevet både skjønnlitteratur og faglitteratur, blant annet boka Fundamentalismenes kamp, som kom på norsk i 2005 (se omtale i Rødt! nr 4, 2006). Han er tidligere trotskist og har senere også vært aktiv i Labour Party. Han er i dag partiløs og sitter i redaksjonsrådet til New Left Review.

Global Balkans er et forsknings-, medie- og organiseringsnettverk basert i San Francisco, Toronto, Montreal, Paris og Milano. De arbeider lokalt og i solidaritet med sosiale bevegelser i det tidligere Jugoslavia og på Balkan.

Artikkelen trykkes med tillatelse fra Global Balkans, og er oversatt av Mathias Bismo.

---

Global Balkans: I dag, 5. oktober 2007, er det tilfeldigvis 7 år siden den såkalte 5. september-revolusjonen i Serbia, da Slobodan Milosevic ble styrtet. Perioden siden 5. oktober er kjent som "tranzicija" eller "overgangen" i Serbia. Det vi i dag er vitne til, er en akselerert privatiseringsoffensiv, massearbeidsløshet, økt massefattigdom som følge av ti år med krig, det høyeste antallet flyktninger og internt fordrevne i Europa, og en rekke løfter om en bedre fremtid gjennom privatisering osv. Hva er ditt perspektiv på transisjonen i konteksten av denne post-intervensjonsperioden?

Tariq Ali: Vel, det første spørsmålet som melder seg, er: Overgang fra hva til hva, eller fra hva til hvor? For meg er Jugoslavias store tragedie at det ble splittet opp.

Dette var et land midt i Europa der ulike grupper levde ganske godt sammen i 50 år. De utviklet ikke det etniske hatet og begynte å drepe hverandre plutselig. Det hadde materielle årsaker. Og disse materielle årsakene har sin bakgrunn i IMFs krav om å implementere deres programmer, noe som knakk den jugoslaviske hærens enhet, siden den ikke ble betalt. Det var intervensjonen fra noen europeiske makter, først og fremst det nye Tyskland etter murens fall, som oppfordret til Slovenias løsrivelse og i forlengelsen også Kroatias. Så jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning.

Dette betyr ikke at det ikke fantes motsetninger innen landet, men jeg mener at disse motsetningene kunne vært løst av EU om unionen hadde vært visjonær og framsynt – ved å tilby en milliard dollar til Jugoslavia for å gjøre dem i stand til å reparere huset sitt, til å demokratisere seg selv, til å forbli en føderasjon, til å gi kosovarene samme rettigheter som kroatene og slovenerne. Og det ville trolig skjedd.

Men dette var ikke det de valgte å gjøre. Med en gang du setter i gang en løsrivelses- og oppdelingsprosess, blir det panikk blant folk, det verste kommer frem i folk, og noen ganger vil de drive det de oppfatter som fiendtlige etniske grupper ut av områdene sine. Vi så dette i India og Pakistan i 1947, da de ble brutt fra hverandre, og en million mennesker døde i forbindelse med dette. Det var forferdelig. Det er dette oppdelinger har en tendens til å ende med.

Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" (som jeg forklarte), og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert. Og det er dette jeg reagerte mest på. Jeg sa ikke at serbiske paramilitære ikke utførte overgrep, men de var ikke de eneste. Det største antallet flyktninger som ble drevet vekk fra hjemmene sine, var serbere fra Krajina og Kosovo. Dette er noe folk som stadig vekk snakker om flyktninger, ikke vil vedgå, siden serberne ble ansett som fienden. Jeg liker ikke denne måten å skille fiender og venner på.

Det jeg mener, er at det var et Jugoslavia, og at mange regnet seg selv som jugoslaver. Og noen av de beste menneskene fra denne verdenen gjør det fortsatt.

Overgangen som vi i dag er vitne til, er overgangen til en stat godkjent av EU, som er villig til å gjøre det IMF og den internasjonale kapitalismens institusjoner vil den skal gjøre for å gjøre seg tiltrekkende. Men denne "attraktiviteten", som består i å påføre sminke og pudder fra de internasjonale kreftene, går ikke veldig dypt. Derfor ser vi gang på gang hva som skjer. Så, er det denne ideen om fremtiden – om å skape en liten, meget rik eliteklasse, og et flertall som ikke betyr noe – vi vil akseptere for Serbia og regionen? I så tilfelle, synes jeg det er en stor tragedie. Hvis vi ser på det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen, har det vært en kraftig forfall innen helse og utdanning og levealderen er lavere. Den sosiale infrastrukturen som ble skapt – uansett hvor mangelfull den var – var mye bedre for flertallet av folket enn tilfellet er i dag. Det samme gjelder for Serbia.

Jeg tror ikke at overgangen til en nyliberalistisk stat som er styrt etter nyliberalistiske retningslinjer der markedet gjør alt, kan hjelpe statens innbyggere, uansett hvor den er. Vi vet det vil bli og er i ferd med å bli en kaotisk, ensidig overgang som ikke vil tjene flertallet av befolkningen.

Global Balkans: Sier du at det er en sammenheng mellom de opprinnelig faktorene – sammen med den nasjonalistiske militarismen som oppsto fra den, førte til oppløsningen – og den nyliberalistiske omstillinga som foregår i dag?

Tariq Ali: Ja. Alle disse landene ønsker å være helt like. De vil ha små makteliter. De bryr seg ikke om hva som skjer med befolkningen på Balkan. Så hvis du vil ha dem til å se like ut, hvorfor kan du ikke gjenforene dem? Hvorfor opprettholde dem som uavhengige små stater? Amerikanerne kunne fortsatt opprettholdt militærbaser i Tuzla og i Kosovo. Men hvorfor smuldre opp landet hvis det er alt du vil gjøre? Nei, det er ikke en god situasjon, og her har EU, slik jeg ser det, opptrådt enda dårligere enn USA overfor det tidligere Jugoslavia. Britene kapitulerte – de var best posisjonert, men de kapitulerte fullstendig for tyskerne – og Storbritannia fikk til gjengjeld oppfylt egne krav i EU. Det ble drevet en omfattende motbydelig hestehandel, og det var folket i det tidligere Jugoslavia som led – folk fra alle etniske grupper. Jeg kan ikke få understreket dette sterkt nok.

Global Balkans: Da Nato intervenerte og bombet Serbia og Kosovo (Den føderale jugoslaviske republikken) i 1999, delte store deler av venstresida i Vesten seg. En rekke uenigheter og debatter fant sted, og noen støttet intervensjonen på grunn av det de regnet som humanitære årsaker, mens andre gikk mot. Når du ser dette i lys av alt det som har skjedd etterpå rundt global politikk og militære intervensjoner som har funnet sted andre steder i verden, kan du si noe om hva som fikk deg til å innta de standpunktene du gjorde – å gå mot Nato-intervensjonen på tross av disse uenighetene – og reflektere rundt hvorfor du mener det var viktig?

Tariq Ali: Vel, jeg anså intervensjonene fra Vesten, USA og Nato i Jugoslavia for i stor grad å være bestemt ut fra vestlige behov, ikke behovene til folkene i regionen. Det er dette som alltid avgjør slike intervensjoner. De gir dem en innpakning: «humanitær intervensjon», «sivilisatoriske hensikter», «intervensjoner for å redde menneskeheten». Men innerst inne, og noen ganger ikke så langt inne, er det kun én årsak. Det er å forsvare sine egne interesser eller det de anser som sine interesser i regionen.

Da Nato bestemte seg for å bombe Jugoslavia, var det noe som var nødvendiggjort av det USA drev med på den tiden. I dag vet vi at hver gang serbiske ledere gikk med på kravene, ville det bli lagt til ytterligere nye krav. De ville ikke ha en avtale i Rambouillet. Og de amerikanerne som var involvert i dette – Albright, Richard Holbrook og de andre demokratiske haukene – skjuler det ikke. På et tidspunkt, da folket i Kosovo som amerikanerne bevæpnet, ikke ville akseptere Rambouillet-betingelsene fordi de ikke ville gi dem full uavhengighet, tok Madeleine Albright en av dem til side og sa at de måtte oppføre seg, hvis ikke ville de ikke bombe Jugoslavia. De ville sikre makta si, og de ville fjerne Milosevic fordi de ikke opplevde ham som nyttig, selv om de hadde gjort avtaler med ham tidligere.

Global Balkans: Hvorfor tror du de ikke opplevde ham som nyttig?

Tariq Ali: På dette tidspunktet tror jeg amerikanerne mer eller mindre hadde bestemt seg for at europeerne ikke ville bli i stand til å takle situasjonen. Det var delvis USAs egen avgjørelse å gå inn i Europa igjen, og å utvide Nato. Det er slik jeg ser krigen i Jugoslavia, en krig for å utvide Nato og gi alliansen en ny rolle. Det var en del av USAs globale tankesett, hvordan de vurderte sine egne interesser. På denne tiden spurte noen om vi faktisk trenger Nato når den kalde krigen er over. USA trengte Nato, og en av hensiktene med krigen mot Jugoslavia var å utvide Nato til grensene av det tidligere Sovjetunionen. Og det gjorde de. Behovene til folkene i regionen var underordnet.

Hvorfor ble dette støttet av deler av venstresida? Jeg tror de ble fanget av retorikken og svært beveget av bildene av kosovarer på flukt. Disse bildene ble vist på tv om og om igjen. Tallene som ble formidlet av USAs propagandaapparat, var at mellom 30.000 og 100.000 kosovarer var blitt drept, et tall som siden har blitt tilbakevist. De endelige tilgjengelige tallene, viser at færre enn 4.000 kosovarer døde, og selv om det er grusomt, er det langt fra de tallene de viste til. Enkelte sa mer eller mindre åpenlyst til meg: «Vi hater Milosevic for det han gjorde og for det jugoslavene gjorde eller det serberne gjorde i Bosnia. Da kunne vi ikke gjøre noe, nå er det på tide å slå tilbake.» Så det stakk ganske dypt hos enkelte, og det ødela også den delen av venstresida. Mange av dem som støttet Nato-intervensjonen i Jugoslavia, ble ikke på venstresida veldig lenge. De gikk videre. Mange av dem støttet for eksempel krigen i Irak. Så hovedsaklig endret den på holdningene til folk som var klare til å få holdningene sin endret.

Global Balkans: Du har nevnt krigen i Irak, den pågående militaristiske tilbøyeligheten til USA og Nato og hendelsene 11. september. De katastrofale følgene av USAs intervensjoner i Irak og Afghanistan har bidratt til å fjerne oppmerksomheten mot det som har skjedd på Balkan etter intervensjonen. Det er flere årsaker til dette, og noen har du allerede nevnt. I skiftet mellom den 'humanitære intervensjonen' i 1999 og den såkalte 'krigen mot terror' som startet i 2001, er det noen klare forskjeller, men det er også en viss sammenheng her. Hvordan ser du på Nato-intervensjonen i 1999 i lys av det som har skjedd siden?

Tariq Ali: Det var andre allierte da. Derfor er det så trist – jeg kunne sagt underholdende, selv om det ikke er direkte underholdende – å se hvordan de vestlige behovene til USA, deres allierte og medienettverkene har endret seg. Under intervensjonen i Jugoslavia, var linja at «vi forsvarer de stakkars muslimene i Bosnia og Kosovo mot Milosevic». Den var svært pro-islamsk, og de utnyttet religionen. De oppfordret støttespillere for Al-Qaida til å komme og slåss i Bosnia. Amerikanske fly ble sendt for å hente dem. Britisk etterretning rekrutterte islamistiske fundamentalister til å dra og slåss i Bosnia, noe de ikke liker å snakke om i dag. Lawrence Wrights betydningsfulle bok om Al-Qaida, The Looming Tower, nevner ikke Bosnia i det hele tatt, selv om det var Vestens og den islamistiske fundamentalismens siste felles intervensjon før 11. september. Det snakkes det lite om, for nå er det pinlig.

De hentet allierte fra hvor de ville, fordi hensiktene var ulike. I det hensiktene endret seg – så forandret de seg. Derfor snakker de ikke mye om det. Etter 11. september ville amerikanerne ha noen av disse Al-Qaida-menneskene som sloss for bosnierne i Bosnia, inn til avhør. Bosniske myndigheter motsatte seg først dette, siden noen av dem hadde fått medaljer for sin heroiske innsats i Bosnia. Men til slutt utleverte de dem. Fordi det er en amerikansk koloni.

Det er dette Bosnia og Kosovo er i dag. Teknisk sett er de FN-protektorater, men i virkeligheten er de USAs kolonier. Jeg snakker med mange venner i Bosnia, og de sier, enten de er serbere, kroater eller bosniere, at det er grusomt. De sier at Sarajevo er en depressiv og sørgelig by å bo i, og de sier at behovene til okkupasjonsmakten, FN og de såkalte tredjerangs politikerne fra Europa som kommer for å bli øverste delegerte i Kosovo og Bosnia, kommer før behovene til den lokale befolkningen. Det har funnet sted en tragedie i regionen, i både Bosnia og Kosovo, som folk ikke liker å snakke om.

Hvor lenge skal de bli, hvor lenge skal det være protektorater? Slik jeg ser det, bør en fornuftig ledelse i EU før eller senere forsøke å få Jugoslavia samlet igjen – ikke som før, men som en føderasjon. Folkene har mye mer til felles med hverandre enn de har med folk utenfor regionen. Det er en tragedie. Det vil ikke skje umiddelbart, men jeg håper det vil skje.

Global Balkans: I Masters of the Universe skrev du at krigen mot Jugoslavia var Natos første, og at det kunne bli den siste. Du forutså et fremtidig mønster med direkte aksjon fra USA, støttet av Storbritannia. Det virker ganske treffende for Irak, og jeg lurer på om du kunne kommentere dette.

Tariq Ali: (latter) Det var så mange motsetninger innen Nato under bombingen av Jugoslavia. Franskmennene sa åpent at de måtte forhindre Nato-kommandører, amerikanske Nato-kommandører, fra å bombe flere broer og byer. Og det var ingen god erfaring for USA heller, siden politikere la seg for mye opp i operasjonen. Derfor følte jeg at USA i fremtiden ville foretrekke å handle på egenhånd, siden de ikke helt kunne stole på at Nato ville gjøre det som måtte gjøres.

Det var treffende i forhold til Irak, men ikke i forhold til Afghanistan som var en Nato-intervensjon, og som skaper problemer for dem nå nettopp på grunn av dette. Men jeg tror USA vil benytte seg av alt. Når de kan bruke FN, vil de bruke FN. Når de ikke kan det, vil de bruke Nato. Når de ikke kan bruke Nato, vil de gå direkte til verks. Trykket i USA går i økende grad i retning av å gjøre ting på egenhånd sammen med noen få allierte. Folk var forberedt på å støtte dem, siden de har full kontroll, slik tilfellet er i Irak. Jeg mener, britene har støttet Nato fullt ut.

Global Balkans: Jeg lurer på om du kan si noe om hvordan Nato-intervensjonen beredte grunnen for disse senere intervensjonene med utgangspunkt i den presedensen som er satt innen internasjonal lov om å hoppe over FNs sikkerhetsråd.

Tariq Ali: Jeg mener at intervensjonen i Jugoslavia – som ikke var sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, men som USA mente var sanksjonert av humanitære behov som var viktigere enn alle lover – skapte en stemning der Vesten kunne kvitte seg med alle de ikke likte.

Det var to grupper av vestlige liberalere som var enige i dette. Den ene var den nye bølgen av menneskerettighetsprofessorer på amerikanske universiteter, som hovedsaklig er der for å forsvare nye kriger: Ignatieff (1), Ian Buruma (2) og slike folk. Så hadde du de andre som sa: «Nei, verden har endret seg, og vi trenger en stormakt som faktisk forsvarer opplysningen, som forsvarer demokrati og frihet.» Jeg er uenig med disse folkene. USA har aldri gjort det, bare se på rullebladet i før og nå. De vil ikke gjøre det, for det er ikke i deres interesse. De gjør det som er i sin egen interesse. Dette har ikke noe å gjøre med universelle behov, eller det noen oppfatter som universelle behov.

Dette er grunnen til at et stort antall av de liberalerne som støttet krigen i Jugoslavia, også støttet invasjonen i Irak. Så begynte de å endre mening. Men opprinnelig støttet de invasjonen av Irak. Dette var særlig sterkt i Frankrike. Chirac gikk ikke med på invasjonen av Irak, men det var franske intellektuelle, særlig rundt Le Monde (3) og Libération (4) og alle disse liberalerne, som ønsket å gå inn i Irak. Jugoslavia-krigen var altså svært avgjørende for å endre standpunktene til venstreorienterte og liberale intellektuelle, og å få dem over på det amerikanske imperiets side. Det spilte en svært så stor rolle her, og de har ikke sett seg tilbake siden.

Global Balkans: Kan du si noe om massemedias rolle i den politikken og den demoniseringsprosessen som har vært rettet mot disse regionene? I dine arbeider har du blant annet gått gjennom hvordan analogier til Hitler har vært benyttet, og gjentatte ganger overført på deler av verden som Irak, Afghanistan og Serbia som en del av begrunnelsen for slike intervensjoner.

Tariq Ali: Vel, analogiene til Hitler trekkes ofte frem, fordi en av de få tingene opinionen i vest er enig om, er at Hitler var en fæl fyr. Filmer og dokumentarer om annen verdenskrig kommer hele tiden. Det er den eneste erfaringen i Vesten folk identifiserer seg positivt med. Så de bruker det hele tiden. Hitler-analogien har vært brukt helt siden britene sammen med franskmennene og israelerne bestemte seg for å invadere Egypt i 1956. Den egyptiske nasjonalistlederen Nasser ble beskrevet som Nilens Hitler. Siden ble Gaddafi ofte beskrevet som en Hitler-figur. Men nå er han en venn igjen. Han er ingen Hitler, han er en Jefferson. Så har du Milosevic, som ble beskrevet som Hitler. Og da behovet endret seg, ble Saddam Hussein Hitler. En skulle nesten tro at Hitlers nederlag i annen verdenskrig egentlig ikke var et nederlag i det hele tatt, siden så mange hitlere har kommet til. Men det tjener vestlige propagandabehov.

Bildene av kosovarer på flukt ble brukt om og om igjen i media. En kar uttalte ganske seriøst til meg at «grunnen til at jeg ikke kunne støtte krigen i Irak, var at det ikke var noen bilder». Så jeg spurte ham hva han ville tenkt dersom det hadde blitt fabrikkert bilder av Saddam Husseins tropper i en kurdisk landsby der de drev ut folk, tre uker før krigen. Han svarte: «Da ville jeg kanskje støttet den.» Så media spiller en svært avgjørende rolle, og har blitt en sentral støtte for de nye krigene med det de gjør. Et bilde tatt ut av sin kontekst som gjentas i hver eneste nyhetssending i to uker, kan gjøre en befolkning hysterisk og presse den til å gå til krig. Irak har svekket dette, så mange er meget nervøse for tvilsomme kriger på grunn av Irak. Dersom Jugoslavia presset folk i retning av intervensjon, presser Irak dem nå i motsatt retning. Så det er interessant å se hvordan dette utvikler seg.

Global Balkans: Kanskje en av de tingene som er vanskelig å forstå for folk i Vesten, som ser seg selv som sosialdemokratiske og humanitære, er at det ikke var noen klar interesse som olje på spill i Jugoslavias tilfelle.

Tariq Ali: Det stemmer. Men USAs interesser er ikke fullstendig dominert av olje. De må vurdere posisjonen sin i verdensøkonomien, og de må også vurdere posisjonen sin i Europa. De har klart å få etablert meget store militærbaser i det tidligere Jugoslavia. Tuzla (Bosnia) er en kjernevåpenbase, og de har nå sin største helikopterbase i Kosovo. Så de har ekspandert. De kaller det en Nato-utvidelse, noe som også stemmer, men det er også deres utvidelse. Det er slik de vurderer det i en verden i endring, å ta initiativet og marsjere fremover. De har nå omringet Russland med militærbaser, grunnen til at russerne nå etter langt om lenge begynner å svare ved å si at «hei, vent, vi samarbeidet med dere, men dere behandler oss som en fiende.»

Så ideen om at store imperier kun handler ut fra økonomiske interesser, er gal. De handler for å forsvare det politiske hegemoniet sitt på globalt nivå, noe vi har sett gjentatte ganger. Hvorfor tok britene Afrika da de var et imperium? Ikke fordi de fikk mer penger ut av Afrika – tallene er interessante. Britene tjente mer penger på investeringer i Argentina, som de aldri okkuperte, enn fra det meste av Afrika. De gjorde det fordi det passet de globale strategiske behovene deres. Og okkupasjonen av Jugoslavia passet USAs globale strategiske behov, da de så at europeerne hadde skapt et salig kaos ved å rive et land fra hverandre uten å kunne håndtere det. Så gikk de inn for å vise europeerne at «vi er her fortsatt og utgjør makta.»

Global Balkans: Mange gir Bush-administrasjonen og de nykonservative rundt ham ansvaret for USAs katastrofale politikk etter 11. september, og ser på et nederlag for Republikanerne som nøkkelen til å gjøre en slutt på den aggressive imperialistiske politikken USA har drevet. I Bush in Babylon siterer du en Clinton-rådgiver, Philip Bobbitt, som sier at endringene i USAs imperiepolitikk i en post-kommunistisk verden, ble iverksatt av Clinton og ikke Bush. Kan du si noen om dette og hva det betyr for antikrigsorganiseringen?

Tariq Ali: Hvis en intelligent utenforstående ser på hva som har hendt i USA, vant amerikanerne en enorm seier ved kommunismens fall. En bør ikke undervurdere dette. Da det skjedde, kom spørsmålet: «Hvordan skal vi håndtere denne seieren?» En av rådgiverne til Bush senior, Bush den første, Zalmay Khalilzad, en afghansk-amerikaner, stilte spørsmålet: «Er vi beredt til å bruke makt mot andre kapitalistiske makter for å sikre hegemoniet vårt? Jeg mener vi bør være det.» Dette har vært en stor debatt innen administrasjonene. Bush senior og Clinton gikk begge med på det, og sa: «Vi må bruke makt.» Clinton brukte, som tidligere nevnt, makt.

Så det er en imperial kontinuitet, og jeg mener det er alt for enkelt å legge alt ansvaret på Bush og Cheney. De utgjør et spesielt avskyelig herskerpar, men de handler ikke alene. Den amerikanske herskereliten er en ganske stor gruppe, og selv om den var splittet på spørsmålet om Irak, var ikke Demokratene splittet. Ledelsen støttet fullt opp om bombing av Irak. Clinton var på en konferanse hos britiske Labour Party, og sa at angrepet på Irak burde støttes. Hillary Clinton støttet krigen mot Irak. Barack Obama er for bombing av Iran, Hillary Clinton er for bombing av Iran.

Hvis man skal være helt ærlig, bør en si at USA grunnleggende er en ettpartistat. Det er to fraksjoner i ett parti – den republikanske fraksjonen og den demokratiske fraksjonen. Og når det kommer til imperialistiske intervensjoner og forsvar av USAs interesser utenlands, er det ikke stor forskjell. Ulikhetene er kosmetiske. En liker å gjøre det med en stor koalisjon hvis denne kan organiseres, den andre bryr seg ikke om hvorvidt det er en koalisjon eller ikke.

Global Balkans: Et annet spørsmål om venstre-liberale intervensjonister. Jeg er interessert i hvordan disse debattene utspant seg i New Left Review (5), der du er redaktør og bidragsyter. Jeg vet at Branka Magas (6) og Quentin Hoare (7) var tidligere bidragsytere, som brøt offentlig med New Left Review rundt denne debatten. De grunnla så The Bosnian Institute, som spilte en sentral rolle i lobbyarbeidet for en aggressiv intervensjonistisk politikk overfor Bosnia og Serbia. Jeg lurer på om dette er noe du vil si noe om etter så mange år.

Tariq Ali: Jeg har ikke noe mot å snakke om det. I New Left Review er det ingen tvil om at det var ulike syn på Jugoslavia-krigen. Vi hadde folk som ikke liker å bli beskrevet som kroatiske nasjonalister, men det var i hvert fall det inntrykket de ga oss. De var absolutt en del av demoniseringen av Serbia. De nektet å se på det som en borgerkrig, men så heller på det som en krig som ble ført av Serbia. Mange av oss så på det som en borgerkrig skapt av EU og tysk intervensjon for å bryte opp landet – to fullstendig ulike måter å se på det på. Det var diskusjoner rundt det, og mange andre temaer i tilnytning til diskusjonen, og til slutt var det en gruppe folk som forlot New Left Review. Eller de sier vi ble kvitt dem. Noe som ikke bryr meg, jeg er glad vi ble kvitt dem. Alle beveget seg mot høyre – noen ble sionister, de fleste støttet krigen i Irak.

Så det som begynte som et skrubbsår, utviklet seg raskt til koldbrann. Branka Magas og Quientin Hoare – som var gode venner av meg, jeg må være ærlig, jeg likte dem meget godt – pleide å være tilhengere av Jugoslavia, jugoslaviske nasjonalister. Og til å begynne med uttrykte de mye riktig kritikk av de nasjonalistiske strømningene i Jugoslavia. Branka skrev ting som var svært treffende, der hun forutså at Jugoslavia ville bli oppløst på grunn av dette. Men da borgerkrigene begynte, tippet det etter mitt syn over for dem, og de endret synspunkt. Dette skiftet i synet på Jugoslavia førte dem lenger vekk fra noe som helst som har å gjøre med venstresidas universalistiske prosjekt.

Det ville vært rart, i tiden etter kommunismens sammenbrudd, da hele venstresida var splittet – folk endret tilhørighet – om ikke New Left Review hadde blitt merket av dette. Det ville betydd at vi hadde vært fullstendig isolert fra disse bevegelsene. Det var vi ikke, og jeg tror folk gikk hver til sitt.

Jeg beklager at det endte opp slik, men jeg beklager ikke at vi beholdt kontrollen over New Left Review. Bare se for deg hva New Left Review ville blitt, hvis vi ikke hadde greidd det – fiendtlig innstilt til palestinske nasjonale ambisjoner, sympatisk innstilt til Israel, sympatisk innstilt til det amerikanske imperiet, sympatisk innstilt til krigen i Irak. En slags universal kosmopolitanisme for å rettferdighøre amerikansk intervensjonisme. Det er dette New Left Review ville endt opp som. Det ville ikke vært New Left Review mer. I stedet fikk vi inn en rekke unge folk og revitaliserte magasinet, og jeg gleder meg i dag over å kunne si at det er mer innflytelsesrikt enn noensinne før. Det oversettes verden over, det har en spansk utgave. Det ironiske er at denne splittelsen oppsto som et resultat av Jugoslavia. Jeg har ingen anelse om hva de (Magas og Hoare) gjør. Jeg kjenner til The Bosnian Institute. Jeg vet ikke hvem som finansierer det, og jeg bryr meg ikke. De har gått videre, og jeg tenker ikke mye om dem. Det er andre ting å gjøre i verden.

Global Balkans: I Fundamentalismenes kamp utfordrer du Samuel Huntingtons doktrine om 'the clash of civilizations', og viser hvordan den har blitt mobilisert for å legitimere militaristiske operasjoner i deler av den muslimske verden. I det samme arbeidet skrev også Huntington om ortodoks kristendom som en egen sivilisatorisk sfære, og plasserte konfliktene i de jugoslaviske krigene i den konteksten. Hvilken rolle mener du slike imperialistiske doktriner kan ha spilt i prosessen med å forme det internasjonale samfunnets politikk mot det tidligere Jugoslavia?

Tariq Ali: Vel, mange bruker det som en modell, og sier at det er en kamp mellom katolisismen og den ortodokse kirken. Den kjøper jeg ikke. Hvor var denne kampen i 50 år? Selvsagt kom religiøse galninger på alle sider frem for å forsvare sin egen variant av nasjonalisme. Men det var allerede post-factum, det var ikke årsaken til borgerkrigen som delte opp Jugoslavia etter at Slovenia brøt ut. Det er ikke slik det skjedde.

Når jeg tenker tilbake på den tiden, tenker jeg at hvis serberne hadde hatt en mer effektiv ledelse, kunne de kanskje klart å stoppe dette. Jeg tror nok at Milocevic' proaktive holdning til resten av landet ikke hjalp. Det var en annen leder på den tiden, Ante Markovic, som ville kunne bidratt bedre til å forsvare jugoslavisk enhet mot disse voksende nasjonalismene. Og det må tilføyes at Milosevic, ut fra typen politisk leder han var, var en avgjørende leder. Men det var ikke det eneste problemet. Folk gjorde det til det eneste problemet. Tudjman var ikke det spor bedre, og det er det som plager meg – folk kritiserer Milosevic, og det er bra, men hvorfor angriper dere ikke Tudjman?

Global Balkans: Noe av det som opptar Global Balkans politisk, er hvordan en bør formulere og skille ut en kontekstualisert (sett i sammenheng, red.) kritikk av serbisk og andre lokale nasjonalismer. En kritikk som tar i betraktning de komplekse faktorene som fikk dem til å vokse, i motsetning til en meget demonisert og dekontekstualisert holdning til nasjonalismer i regionen, særlig serbisk nasjonalisme, på en måte som visker ut de faktorene som bidra og legitimerer «internasjonal» intervensjon i en eller annen form.

Tariq Ali: Det meste som er skrevet om Jugoslavia, uansett side, har faktisk vært meget dekontekstualisert. Arbeider jeg liker godt, er Susan Woodwards bøker som jeg har oppfattet som ekstremt nyttige og ekstremt objektive, og som gir en skikkelig gjennomgang av oppløsningen av landet og årsakene til det. Hun er en forfatter som ikke er forutinntatt.

Jeg pleide å reise til Jugoslavia – jeg hadde venner, jugoslaviske venner, som er en del av den globale bevegelsen. Vi hatet det som skjedde, og hatet å velge side i en borgerkrig. Og jeg valgte ikke side i den forstand. Jeg sa at «dette er en stor tragedie». Men det som pleide å gjøre meg sint, var når andre, tidligere kjent som internasjonalister, ville velge side med en smålig nasjonalisme mot en annen. Det er det jeg nekter å gjøre.

Global Balkans: Slik situasjonen er i dag, blir nyliberalistisk politikk implementert i hurtig tempo over hele Balkan. Mesteparten av folket, uavhengig av politisk ståsted, er fanget mellom det som i Serbia i dag kalles «tajkuns» (industrialister), det nye begrepet for de lokale industrialister som har tjent på all ustabiliteten – og på den andre siden utenlandsk multinasjonal kapital. Kan du si noe mer om prospektene for organisering for å klare og slippe unna denne situasjonen som det dramatisk fattige flertallet er fanget i, mellom industrialistene og utenlanske spekulanter. Hva må skje på grasrota?

Tariq Ali: Det er svært vankelig å utfordre dette i disse små statene. Du trenger regionale allianser, slik sør-amerikanerne viser i dag for å utfordre det, siden industrialistene grunnleggende er i tospann med de multinasjonale selskapene, selv om det er motsetninger mellom dem. De lever på hverandre, og de handler sammen hele tiden. Det beste ville vært, med utgangspunkt i disse statene, om folk i løpet av 5–6 år innså at de hadde mer til felles med hverandre mot sine respektive industrialister enn noe annet. Det kan skje, en bør ikke gi opp dette. Jeg tror minnene om det gamle Jugoslavia, det historiske minnet, vil eksistere en stund til. Etter at minnet om grusomhetene fra borgerkrigen er glemt, vil folk huske at en gang pleide de å leve sammen. Jeg håper det. Jeg ønsker ikke å lyde for overoptimistisk, men hvis alle disse landene blir med i EU, hvorfor kan det ikke være en Balkan-føderasjon innen EU, som kanskje også kan omfatte andre land – som for eksempel Bulgaria? Det er verdt å tenke slik, bare for å bryte ut av den sneversynte nasjonalismen som har ødelagt disse landene, og for å kvitte seg med de byråkratene og militærstyrkene okkupantene har plassert der. For ikke noe land kan forbli evig okkupert.

Global Balkans: Det siste spørsmålet mitt handler om de to nyligste politiske scenariene som er blitt presentert for å løse Kosovo-spørsmålet. (8) I kjølvannet av den mislykte, såkalte «uavhengigheten under overoppsyn» som FNs tidligere spesialutsending til Kosovo Marti Ahtisaari foreslo sommeren 2007, står vi nå overfor en ensidig uavhengighetserklæring fra Kosovo, støttet av USA og noen EU-stater. I en slik spent situasjon, der aktørene tar i bruk stadig mer militaristisk retorikk som tilsvar på konflikten, hva slags resultat ser du for deg?

Tariq Ali: Det er meget vanskelig å forutse. Noen snakker om en ny krig dersom USA presser dette gjennom uten noen sikkerhet for minoritetene. Mange av disse er allerede fordrevet, men noen er igjen. Og med et Russland som ikke er det samme Russland som da Nato-angrepet på Jugoslavia fant sted, er det et åpent spørsmål hva som kommer til å skje. Min følelse er at russerne ikke vil gjøre noe, og at den serbiske eliten, som allerede er tung nyliberalisert, til slutt vil inngå en avtale. Det er min spådom. Når det gjelder hva som kommer til å skje med den serbiske minoriteten og andre minoriteter, jeg hater å si det, men den eneste logiske løsningen nå, gitt at alt annet er blitt delt opp, er en oppdeling av Kosovo. Jeg liker ikke å si dette, men det er trolig den eneste måten man kan beskytte minoritetene på nå. Noe som er sørgelig, men likevel ultranasjonalismens logikk.

---

Noter:

• 1) Michael Ignatieff, kanadisk historiker og politiker. [Tilbake]
• 2) Ian Buruma, britisk-nederlandsk kulturviter og journalist. [Tilbake]
• 3) Le Monde, fransk sosial-liberalistisk avis, må ikke forveksles med Le Monde Diplomatique. [Tilbake]
• 4) Libération, fransk avis, grunnlagt av Jean Paul Sartre, i dag en mainstream avis. [Tilbake]
• 5) New Left Review, britisk marxistisk tidsskrift, se http://www.newleftreview.org. [Tilbake]
• 6) Branka Magas, kroatisk-britisk historiker og journalist. [Tilbake]
• 7) Quentin Hoare, britisk journalist og oversetter, gift med Branka Magas. [Tilbake]
• 8) Intervjuet ble gjort før Kosovos ensidige uavhengighetserklæring. [Tilbake]

 

Det baskiske kravet om sjølvbestemming blir skjult mellom det at Spania framstår som eit vestleg EU-land og demokrati, og ETA sine drap. Men det foregår også eit jamt politisk og kulturelt ikkje-valdeleg arbeid for baskisk sjølvbestemming, eit arbeid som blir brutalt undertrykka av den spanske staten, skriv Ingrid Baltzerzen som obeserverte valet i Baskerland i vinter.

 

 

Ingrid Baltzersen er nestleder i Rødt og var solidarisk valgobservatør i Baskerland i mars 2008.

---

Baskarland (Euskal Herria) ligg i Spania og Frankrike og er delt i sju provinsar. I den spanske staten er Baskarland delt i fire provinsar, tre av dei ligg i den baskiske autonome regionen i Spania som har eit eige parlament med begrensa myndigheit. Baskisk (euskera) er ikkje eit indoeuropeisk språk, og har eksistert i området frå før vår tidsrekning.

I det spanske parlamentsvalet 9. mars i år var to av dei baskiske venstresidepartia som er for sjølvstyre, suspenderte. Desse partia representerer standpunkt og folk som har pleid å få 10–15 % oppslutning i dei baskiske provinsane i parlamentsval, og hatt ordførar og absolutt majoritet i fleire byar og landsbyar. Ein stor del av befolkninga i Baskarland hadde altså ikkje noko parti å stemma på i valet, og valkampen dei forbudte partia førte, var ei oppfordring om boikott av det udemokratiske valet.

Forboda av partia ANV (Accion Nacionalista Vasca) og EHAK (Euskal Herrialdeetako Alderdi Kommunista) er ei fortsetting på ein politikk den spanske staten har bruka dei siste åra, dei forbyr baskiske parti og hindrar dei dermed frå å delta i det politiske livet. På 2000-talet har Batasuna i ulike variantar blitt forbudt med grunngjevinga at dei ikkje tar avstand frå ETA sine aksjonar, og dessutan har same mål: baskisk sjølvstende. I valet på det baskiske parlamentet i 2005 stilte den same rørsla lister gjennom partiet EHAK, og i lokalvalet i 2007 stilte dei gjennom partiet ANV. Halvparten av listene deira blei forbudt i valdistrikt tilsvarande eit fleirtal av folketalet, så dei fleste baskarane hadde ikkje moglegheit til å stemma på partiet.

Forbodet får ekstreme konsekvensar for lokaldemokratiet i dei landsbyane der denne rørsla tidlegare har hatt fleirtal. Eit døme er landsbyen Lizartza med litt over 600 innbyggarar. Landsbyen har blitt styrt av Batasuna frå slutten på Franco-regimet og fram til dei blei ulovlige i 2003. I lokalvalet i 2007 var to av listene som stilte i Lizartza forbodne, og den tredje trekte seg. Det spanske høgrepartiet PP stilte lister med kandidatar frå Madrid, og vann dermed valet med 27 stemmer, under 8 % av avgitte stemmer. Den nye ordføraren frå PP, Regina Otaola, bur 75 kilometer unna og kjem til Litzartza med fullt politioppbod kvar fredag. Då blir all radiokommunikasjon i landsbyen blokkert, det vil seie at mobiltelefonar, garasjedøropnarar, elektroniske billåsar osb. ikkje virkar. Det første ordføraren gjorde, var å henga opp det spanske flagget på rådhuset, eit flagg som ikkje har hengt der sidan Franco regjerte. Befolkninga i landsbyen føler seg beleira, og får ikkje ta del i styret av landsbyen. Den tidlegare ordføraren frå Batasuna, José Antonio Mintegi, og representantane han har stilt på liste med, har organisert eit parallelt kommunestyre. Dei prøver å organisera kulturaktivitetar og andre kommunale oppgåver med eigne pengekjelder, men det er sjølvsagt ei vanskeleg oppgåve.

Politimakt mot politikk

Politikarar blir straffeforfulgt når dei brukar ytringsfridomen sin. Ordføraren i Hernani, Marian Beitialarrangoitia (ANV), blei dømt til 2 års fengsel i ein lågare rettsinstans for i ein tale å ha uttrykt sympati for baskiske politiske fangar og torturofre. Ho blei i februar slept fri av spesialdomstolen Audiencia Nacional i Madrid, men ho må møta jamnleg for politiet og kan ikkje forlata landet.

Det spanske politiet har utvida rettar til å arrestera folk på terrormistanke. Menneskerettsorganisasjonar jobbar mot ein type varetektsfengsling som blir kalla "incomunicado", fengsling i fem dagar utan at ein har rett på grunngjeving, uavhengig advokat eller lege, og utan at familien får vita kor ein er. Etter fem dagar blir ein framstilt for dommar, som kan idømma ein nye fem dagar incomunicado. Ein kan altså sitta ti dagar utan andre vitne enn politifolk og ein dommar, noko som opnar for bruk av tortur. Rundt 5.000 baskarar hevdar dei har blitt torturert av spanske myndigheiter sidan 1975.

Eit eksempel på bruk av tortur mot politiske ytringar er fengslinga av Martxelo Otamendi, ein av redaktørane av den dåværande einaste baskiskspråklege avisa, Egunkaria. Otamendi fortel om tortur som liknar den andre fangar i krigen mot terror blir utsett for: Han fekk tildekka ansiktet sitt, blei forhindra i å snakka og sova, blei truga med seksuelle overgrep, fekk ein pistol retta mot hovudet sitt, og blei truga med å bli drepen viss han fortalte kva han hadde blitt utsett for til fengselslegen (1). Otamendi ventar no på rettssaka si.

Den spanske staten brukar fengsling og tortur både for å få tilståelsar, men også som kollektiv straff og for å hindra politisk organisering. Eit sentralt krav er at fangane skal sona dommen sin i Baskarland. Politikken dei siste tjue åra har vore å plassera fangane så langt unna som mogleg. Det gjer at familiane blir utsett for store påkjenningar når dei skal vitja slektningane sine som sit i fengsel fleire hundre mil unna. Eit fengselsbesøk på nokre minutt krevjer timesvis av køyring kvar helg, og fleire har omkomme på vegen. Fangefamilieorganisasjonane har difor frivillige som køyrer familiemedlemmar til fengselsbesøk.

Framtidsutsikter

Den baskiske venstresida har eit aktivt politisk arbeid gjennom mellom anna parti, kulturelle organisasjonar, aviser, menneskerettsorganisasjonar og grupper som jobbar for å minnast dei baskiske ofra under den spanske borgarkrigen. Åtaka på politisk verksemd gjennom arrestasjonar, tortur og lange fengselsstraffar for vanleg politisk arbeid kveler denne aktiviteten. Anti-terror-lovgjevinga er skremande for alle politiske aktivistar, men Baskarland er det området i Vest-Europa som har sett dei mest skremande utslaga. Kampen for å få driva politisk arbeid i Baskarland burde difor vera relevant for fleire enn berre baskarane.

Anbefalt litteratur

Stein Torger Svala (2006): Baskisk frihetskamp – urfolk, antiterror og demokratisk fascisme

---

Note: 1. http://www.englishpen.org/writersintranslation/magazineofliteratureintranslat/basquecountry/martxelootamendi/ [Attende]

 

Kvinneundertrykkingen i Nepal er brutal i forhold til mange andre land. Nepal er et av få land i verden som har lavere forventet levealder for kvinner enn menn. Men det er store variasjoner også på dette området. Inntrykket er at de største kjønnsforskjellene er der kastesystemet og hinduismen står sterkt.

Ella Hosar er student og aktiv i Helselag til Nepal.
Maren Kurdøl er student og er med i Rød Ungdom og i Helselag til Nepal.

---

Kvinneundertrykkingen gjennomsyrer fortsatt hele samfunnet, selv om mye er forandret. Praksisen med at kvinner med menstruasjon blir betraktet som urene og må sove i fjøs eller uthus, er på retur. Men vi snakker altså om et samfunn der kvinner ikke en gang kan drømme om å bli sett på som et selvstendig samfunnsindivid som kan greie seg uten en mann. Under folkekrigen satte maoistene kvinnekamp på dagsorden. Mye er endret, men enormt mye står igjen.

Ekteskap er svært avgjørende for nepalske kvinners liv. På grunn av den strenge hinduistiske troen som fortsatt råder i Nepal, har kvinner stort sett ikke annet valg enn å gifte seg. Dette reduserer både rettigheter, levevilkår og frihet for svært mange kvinner. Det er vanlig at kvinner gifter seg ved tidlig alder, noen allerede ved fjorten år, men det vanligste er et sted mellom seksten og tjue år. Men vi ser en positiv utvikling for kvinnene i Nepal. Da giftealderen tidligere lå nærmere fjorten i de fleste tilfeller, er den nå som regel rundt atten. Etter sitt ekteskap blir kvinner ofte vurdert i forhold til sin mann, og hun blir oftere regnet som "hans kone" enn et selvstendig individ. Foreldrene er nesten alltid involvert i valget av partner, men det er mer og mer sjeldent med tvangsekteskap. En kvinne er vanligvis økonomisk avhengig av sin mann, og også ved arveoppgjør stiller kvinner dårligere enn sine brødre.

Nå har kvinner fått arverett i Nepal, men de gamle holdningene henger igjen, og likhet ved arv foregår knapt nok i praksis. Dette er et av forholdene som gjør kvinner lite økonomisk uavhengige fra sine menn. I tillegg er det i Nepal, som i de fleste land i verden, hjemmet som er kvinnenes domene, mens mennene har et arbeid med inntekt. Dette økonomiske systemet, i tillegg til den fastlåste hinduistiske tradisjonen, gjør at kvinner flest er gift.

Når det gjelder skilsmisse er den nepalske tradisjonen at den som vil skille seg, må kjøpe ut den andre parten. Skilsmisser forekommer derfor svært sjelden, og som regel etter mannens ønske. For en skilt kvinne er det nærmest umulig å gifte seg på nytt. Å være fraskilt tilsvarer i hinduistisk tradisjon det samme som å miste sin kaste. Tidligere var det vanlig med flere koner, men dette er heldigvis en tradisjon som er på vei ut. De kvinnene vi møtte i Nepal, mener det er noe de kan takke maoistene for. "Maoistene lærte oss at vi ikke skulle akseptere den slags undertrykkelse," sa en kvinne vi møtte.

Fødsler og barnedødelighet

Når kvinnene går gravide, jobber de like hardt som ellers helt frem til fødselen. Etter fødselen får de ekstra hvile og litt mer mat i syv dager, så er det på'n igjen. 5–10 % av kvinnene dør under fødselen, mens barnedødeligheten er på ca 15–20 %. Barna er kvinnenes ansvar, og selv om fruktbarhetsraten har sunket de siste årene, ligger Nepal fortsatt høyt over reproduksjonsraten på 1,8 barn per kvinne. De høye barnetallene er et resultat av tradisjon, ønsket om arbeidskraft, barnedødelighet samt mangel på prevensjon.

Når det gjelder barnefødsler, ser vi at det er store forskjeller på antall barn, avhengig om kvinnene bor i by eller på landsbygda. Kvinner i byene føder generelt færre barn enn de på landsbygda. Dette skyldes i hovedsak to faktorer, og gjenspeiler mangel på utbygd helse- og skolevesen i Nepal. Tilgang på leger, sykehus, prevensjon og annen medisinsk hjelp er drastisk høyere i byområder enn utenfor. Den beste hjelpen finnes kun i Katmandu. I tillegg er muligheten for utdanning større i byer, og her er det også en høyere andel kvinner i utdanning. Kvinner med utdanning føder statistisk færre barn enn de uten.

Fødsler utgjør en helserisiko både for kvinnene og barna deres, ettersom de fleste fødsler skjer uten assistanse fra autorisert helsepersonell. Mye av barnedødeligheten kunne vært hindret ved enkel informasjon. Fødslene skjer i hjemmet og gjerne rett ned på et jordgulv, noe som fører med seg mer bakterier enn barnet kan håndtere. Mange barn dør også av enkle barnesykdommer, som enkelt kunne vært hindret med vaksiner og informasjon. Myndighetene hevder at vaksinasjonsprogrammer ikke lar seg gjennomføre i Nepal, fordi vaksinene må holdes kalde hele tiden. I et ufremkommelig fjelland der flertallet av befolkningen bor på landet, kan man ikke holde vaksinene kalde under frakting. Dette understreker igjen Nepals behov for videre utvikling.

Rett i arbeid

En annen stor helsefare for kvinner er deres harde arbeidsdag. De fleste jenter blir tatt ut av skolen etter noen år, og de begynner da å jobbe i hjemmet. Når de gifter seg, må de ta ansvar for sitt nye hjem, samt bidra til svigerforeldrenes husholdning.

Å få et lite småbruk i Nepal til å gå rundt, krever hardt fysisk, og ofte risikabelt arbeid. Dette arbeidet tilfaller i stor del kvinnene, siden mennene ofte har lønnete jobber i India eller andre steder. Svært mange kvinner får belastningsskader. Beinbrudd og rygg-/nakkeskader er også er utbredt problem for kvinner, siden de svært ofte bærer tunge bør på smale fjellstier. Ved å se hvordan en vanlig arbeidsdag er for nepalske kvinner, får vi et godt bilde av det tøffe livet kvinnene lever.

En nepalsk kvinnes arbeidsdag starter tidlig, hun står vanligvis opp i tre–fire tiden om morgenen, og starter med husstellet. Dagens gjøremål består i å vaske hus, utstyr, lage mat til familien og mate dyrene. I tillegg må hun samle brensel og fôr til dyra, noe som krever mange timers gåing med tung last. Når hun legger seg om kvelden, i ellevetiden, har den typiske nepalske kvinnen 20 timer hardt arbeid bak seg. Det er ikke vanlig å sove mer enn fire timer hver natt, mer er det rett og slett ikke tid til. Av de 20 timene arbeid, er ti timer gange med tung last. Brensel og mat til dyrene må hentes i fjellskråninger, og deretter fraktes på smale stier hjem. Fordi det tar såpass lang tid å finne tilstrekkelig med brensel/fôr, gjør kvinnene sitt beste for å unngå flere turer enn nødvendig. Dette gir enorme bører for de små kvinnene og fører naturlig nok til både ulykker og belastningsskader. Når man ser på kvinnenes arbeidsdag, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor nepalske kvinner lever kortere enn sine menn?

Kvinnene og maoistene

Mange kvinner vi møtte, takket maoistene for en endring i sin situasjon. Mye av bedringen i kvinners situasjon skyldes nok den naturlige utviklingen i levestandard, men vi kommer ikke bort fra maoistenes rolle når det gjelder holdningen overfor kvinner. Maoistpartiet har fjernet seg fra den tradisjonelle hinduistiske tenkemåten og representerer et nytt kvinnesyn i Nepal.

Under folkekrigen tok folkets frigjøringshær i bruk kvinner i kampen. Her ble kvinner og menn sett på som like viktige og behandlet tilnærmet likt. Når det gjelder oppgavene i hæren, er det ingen forskjell på "kvinneoppgaver" og mennenes oppgaver. Alle må bidra der det trengs. Nå som hæren befinner seg i leire og ikke i geriljakrig, er det også lagt til rette for at barn kan bo i leiren sammen med sine foreldre. På denne måten blir ikke kvinner hindret fra deltagelse om de skulle bli gravide. Maoistene har flere ganger understreket kvinnenes betydning under folkekrigen. Noen av de vi snakket med, gikk til og med så langt som å si at maoistene hadde en stor militær fordel fordi de hadde sett kvinnenes styrke, noe kongehæren ikke hadde gjort.

I tillegg til at kvinnene spilte en viktig rolle i folkets frigjøringshær, har maoistene en egen kvinneorganisering og kvinnepolitikk. All Nepalese Womens Association (Revolutionary) (ANWAr) er Nepals største kvinneorganisasjon. I tillegg til å jobbe kvinnepolitisk innad i partiet, organiserer de kvinner lokalt. Sentralt jobber ANWA(r) mot parlamentet, og konsentrerer seg om rettigheter for kvinner. Endringene i eiendomsrett og arverett for kvinner skyldes i stor grad ANWA(r)s jobbing. Som viktige saker never Purna Sabedi, sentral leder av ANWA(r), likelønn, økonomisk likhet for kvinner og menn, lik deltagelse i hæren, like forelderrettigheter, utdanning for kvinner samt borgerrettigheter på generelt plan. ANWA(r) ønsker også at det innen det offentlige skal være lik kjønnsrepresentasjon.

Da maoistene satt i den midlertidige lovgivende forsamlinga, hadde de den høyeste representasjonen av kvinner, 40 %. På det lokale planet jobber ANWA(r) i mindre foreninger rundt om i Nepal. Her skolerer de kvinner, arrangerer møter, og jobber sammen med kvinner for å løse konkrete problemer. De lokale foreningene jobber for å bekjempe fordommer og fastgrodde tradisjoner. Et stort problem i distriktene er menns vold mot kvinner. Vold i hjemmet er svært vanlig, og skyldes bildet av mannen som kvinnens hersker. Å forebygge denne volden er blant de viktigste oppgavene til ANWA(r) lokalt.

Som nevnt fikk kvinnene en svært viktig rolle under folkekrigen, da folkets frigjøringshær tok i bruk kvinnelige soldater. Krigen som varte i over ti år, var en svært tøff tid for Nepal og særlig for kvinnene. Både barn og kvinner var svært utsatt for overgrep. Mange soldater betraktet kvinnenes kropp som en naturlig del av "byttet" etter å ha raidet en landsby.

Vi er ikke sikre på i hvor stor grad voldtekt var vanlig fra folkets frigjøringshær, ettersom alle kvinnene vi snakket med fortalte historier om kongehæren. Derimot kunne flere kvinner fortelle at frigjøringshæren varslet dem om angrep, eller beskyttet dem når kongehæren kom. Likevel finnes i dag et ukjent antall barn som er resultater av en voldtekt. Disse barna er også uten statsborgerskap, fordi dette innvilges kun når farskapet er kjent. På denne måten blir kvinnene dobbelt straffet. I tillegg til det grusomme overgrepet de er utsatt for, mister de rettighetene for barna sine, og risikerer å bli utstøtt av samfunnet som følge av "uekte barn". Kanskje valgte mange kvinner å gå inn i frigjøringshæren fordi det var enn form for trygghet i en urolig tid?

Også ANWA(r) hadde tøffe tider under krigen. Organisasjonen var forbudt og måtte jobbe under jorda. Kvinner som støttet maoistene risikerte strenge straffer. Likevel valgte mange å trosse dette forbudet, og ga maoistsoldatene husly og mat.

Endringer i kvinnenes situasjon

Som vi har sett, er kvinnenes situasjon i Nepal i stadig endring. Levestandarden bedres hele tiden, og gamle holdninger er på tilbakemarsj. Kunnskap om helse, hygiene og ernæring spres til stadig flere, og dette hindrer sykdommer og dødsfall. Gorneti Model Hospital i Rolpha-distriktet er et eksempel på hvordan maoistene har bidratt til helsearbeid på landsbygda. GMH er ett av få sykehus som befinner seg utenfor byområder, og etter å ha besøkt sykehuset, kan vi konstatere at det så absolutt er viktig for lokalbefolkningen. I tillegg har alle kompanier av folkets frigjøringshær egne "medics", som har mer eller mindre medisinsk kompetanse. Under folkekrigen jobbet medicsene med krigsskadde i hæren. Nå som krigen er slutt, har de fått en rolle som "leger" for lokalbefolkningen ved kompanibasene.

I maoistenes kjerneområder ser vi at holdningen til kvinner er endret. Kvinner har fått egenverdi, og blir sett på som noe mer enn et redskap for å føde barn. Kvinnene lærte å ta sin plass i samfunnet da de ble bevisste sine rettigheter, og vanlige folk så hvor ressurssterke kvinner egentlig er. GMH er et godt eksempel på hvordan menn og kvinner står likt. Der deler man på arbeidsoppgavene, og alle er like mye verdt. De kvinnene vi snakket med, har aldri opplevd noen form for diskriminasjon på sykehuset. Fordi likestilling er maoistenes policy, skal ikke forskjellsbehandling foregå, fikk vi fortalt av en kvinnelig lege.

Kvinnenes tanker og ønsker

Alle kvinnene vi snakket med, ønsket en utvikling for landet sitt som kunne bedre levestandarden for befolkningen. I tillegg var alle veldig glade for den positive utviklingen, og fredssituasjonen som nå råder i landet. Alle fryktet en ny borgerkrig. Svært mange kvinner snakket om utdanningen som nøkkel til utvikling. De var fremfor alt opptatt av sine barns muligheter, heller enn sine egne.

Slik utdanningssituasjonen er i Nepal i dag, har man svært få reelle utdanningsmuligheter utenom byene. I tillegg er en bedring av helsesituasjonen på landsbygda en viktig forutsetning for kvinners muligheter. Med en så hard arbeidsdag er god helse forskjellen på et enkelt liv og å så vidt overleve. En familie med en kun en forsørger har ingen mulighet til å gi barna utdannelse. I et land som Nepal ser vi tydelig hvordan helse, utdanning og utvikling går hånd i hånd. Kvinnene vi møter, er ikke sinte for det de mangler, men takknemlige for det de har. Likevel er det en fortvilelse å spore hos dem. En fortvilelse over løfter som aldri følges opp, over urimelige lånerenter og over mulighetene som ligger ubrukte.

De kvinnene som arbeider i ANWA(r) eller i partiet, har klare tanker om likestillingspolitikk. De ønsker seg et samfunn med mest mulig likestilling, på alle plan og nivå. De ønsker seg et system som tilpasser seg kvinner, og gir dem muligheter til arbeid og et verdig liv. Optimismen vi ser hos dem er stor, kanskje ikke så rart med tanke på de endringen de har opplevd på så kort tid. Noen av kvinnene vi møtte, ønsket å høre mer om kvinnenes situasjon i Norge, for å ta lærdom av likestilling her i landet. De ville vite hvilke saker som var viktig for kvinner i Norge. Og da vi kunne fortelle at arbeidslivet fortsatt ikke hadde likelønn, ble de rimelig overrasket.

 

– eit intervju med Paul Burkett av João Aguiar

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur. Kapitalismen er forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det.

Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar er sosiologistudent ved Det humanistiske fakultetet ved Oporto universitet (FLUP) i Portugal. Den portugisiske versjonen av dette intervjuet vil kome i O Diário: odiario.info.

Dette intervjuet stod også i Monthly Review sitt nettmagasin MRZINE i engelsk versjon. I nettversjonen er det laga lenker til bøker og forfattarar som ikkje er tekne med i den norske utgåva. Sjå http://mrzine.monthlyreview.org/aguiar240407.html. Intervjuet vert trykt med løyve frå MRZINE og er omsett frå engelsk til norsk av Einar Jetne.

---

Paul Burkett er professor i økonomi ved Indiania State University i USA. Han har i dei seinare åra gitt vitkige bidrag til å etablere marxismen som viktig teoretisk reiskap innanfor miljøforsking og miljødebatt. Burkett har i tillegg til ei rekke artiklar gitt ut dei to bøkene Marx and Nature: A red and green Perspective i 1999 og Marxism and Ecological Economics: Toward a Red and Green Political Economy i 2006.   Saman med Martin Harts-Landsberg har han også skrive fleire bøker om økonomi og utvikling i Aust-Asia, mellom anna China and Socialsm: Market Reforms and Class Struggle, som Rødt! gav ut som ekstranummer i 2005 under tittelen Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

João Aguiar: Året 2007 markerer 140-årsjubileet for utgivinga av første bindet av Kapitalen av Marx. I vårt perspektiv: Kva er dette store arbeidet sitt hovudbidrag til forståinga av kapitalismen i dag?

Paul Burkett: Kapitalen av Marx formar tre avgjerande motseiingar i kapitalismen. Dei veks i styrke i det systemet historisk utviklar seg. Desse motseiingane bør bli sett på som knytte til kvarandre.

Først har vi motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi. Denne må ikkje berre bli behandla som ei formell, abstrakt motseiing slik det tidvis blir gjort i moderne teoretiske tolkingar av Marx sine arbeid. Ho må heller bli oppfatta som den historiske utviklinga av spenninga mellom krava om pengeproduksjon og pengeverdsetting på ei side og menneskja sine behov og behova for berekraftig menneskeleg utvikling på den andre sida. Marx såg det slik at kapitalismen nettopp forverrar denne spenninga i det omfanget kapitalismen utviklar og sosialiserer produktivkreftene (arbeid og natur) knytt til krava om konkurransedyktig profittproduksjon.

Den andre motseiinga Marx forma er kapitalismen sin grunnleggande klasseutbytande natur, kapitalismen si binding til å dra ut meirarbeidstid frå dei direkte produsentane. Marx viser korleis lønnsarbeidsforma både skjuler og blir skapt av det faktum at arbeidarar utfører meirarbeid for kapitalisten til og med samtidig som dei blir betalt verdien av arbeidskrafta si. Han viser også at denne utbytinga er grunna i kapitalismen si særskilde sosiale splitting av arbeida­rar frå tilgang til og kontroll over nødvendige produksjonsvilkår. Det er denne splittinga som tvingar arbeidarar til å akseptere ei arbeidstid som er lengre enn den nødvendige for å produsere deira eigne levemiddel i vareform, til og med når forlenginga og intensiteten til arbeidstida hemmar utviklinga deira som menneske. Endå skarpare – og dette har ikkje vorte forstått godt nok – viser Marx korleis denne påtvinga meirarbeidstida omfattar kapitalen si tileigning av arbeidskraft (potensielt arbeid) som er produsert utom arbeidstida til arbeidaren, ikkje berre i form av kvile og restituering, men også ved det huslege reproduktive arbeid til både arbeidarane og andre medlemmer av arbeidarhushalda.

Frå desse to første motseiingane veks den tredje hovudmotseiinga i Kapitalen fram: Kapitalismen sin tendens til å skape kriser i økonomisk og sosial reproduksjon. Marx skisserte to grunnleggande slag kapitalistiske kriser. Den første, meir spesifikke, som har vore utgangspunktet for mykje debatt blant marxistar, gjeld det som kan bli kalla avgrensa økonomiske akkumulasjonskriser på grunn av fallande lønsemd, eller hinder for å kunne reinvestere overskot på ein slik måte at dei skaper meir profitt. Periodiske akkumulasjonskriser bør bli sett på som ein særskild utvekst frå den meir allmenne, sekulære og stadig verre krisa i kapitalismen fordi systemet er ute av stand til å skape og oppretthalde naturlege og sosiale vilkår som er nødvendige for menneskja si berekraftige utvikling. Marx sjølv fokuserte på denne andre typen kriser i diskusjonane sine om den kapitalistiske akkumuleringa si allmenne lov i kapitel 25 i første bind av Kapitalen. Denne viste kapitalismen sin tendens til å skape ein veksande reservearmé av arbeidslause og undersysselsette arbeidarar også om ein ser bort frå kapitalismen sine periodiske akkumulasjonskriser. Men Marx gjekk også her inn på motseiinga mellom kapitalakkumulering og dei naturgitte vilkåra for menneskeleg utvikling. Spesielt gjeld dette i diskusjonane om Modern Industry and Agriculture i kapitel 15 i det same bindet. Marx si analyse av naturmessige og sosiale miljøkriser, skapt av kapitalismen, er hovudtemaet i John Bellamy Foster sitt viktige arbeid: Marx's Ecology (Monthly Review Press, 2000) og i mi eiga bok: Marx and Nature (St. Martin's Press 1999).

Det må bli understreka at for Marx er begge desse to kriseformene uunngåelege historiske ut­vekstar, skapt av motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi og av kapitalismen sin klasseutbytande natur.

Lausrivinga frå jorda

João Aguiar: I strid med mange tolkingar studerte og inkluderte Marx ei økologisk analyse i Kapitalen, slik du har vist i Marx and Nature. Korleis integrerer Marx økologisk innsikt i Kapitalen sitt teoretiske fundament?

Paul Burkett: Kapitalen til Marx integrerer økologisk innsikt på to allmenne måtar. Først understrekar Marx lausrivinga av arbeidarane frå landet, frå jorda, som fundamentet for kapitalisme. Lik andre nødvendige produksjonsvilkår som er skaffa fram av kapitalen, kjem landet (naturen) fram for lønnsarbeidarane som eit ytre vilkår for deira tilvere, som noko dei berre kan få tilgang til ved å gå med på å selje arbeidskrafta si til kapitalisten. Dette særskilde kapitalistiske skiljet av produsentane frå reproduktiv tilgang til landet er sjølvsagt framleis ein pågåande historisk prosess. På den måten som David Harvey nyleg samanfatta dette i arbeidet sitt The New Imperialism (Oxford University Press, 2003), har dette slaget "akkumulering ved fordriving" vorte ei av hovudkjeldene til profitt i kapitalismen sin noverande nyliberale fase. Like innlysande er det økologisk viktige ved dette. Ved først å skilje land og arbeidarar og deretter knyte dei saman igjen i produksjon drive av konkurrerande profittskaping, utviklar kapitalismen deira kombinerte produktivkrefter på måtar som blir meir og meir framandgjorde frå krava om økologisk berekraft.

Ulik tidlegare produksjonsmåtar som føydalisme, der arbeidarar var sosialt bundne til landet, er ikkje kapitalistisk produksjon avhengig av særskilde naturvilkår og økosystem, og kan derfor makte å gjere overgrep mot vilkåra for økologisk berekraft og "halde fram" (både romleg og funksjonelt) i retning utbytinga av nye bruksverdiar som lar seg produsere av arbeid og natur. Sagt på eit anna vis: Kapitalismen har ein evne som historisk tidlegare ikkje var nådd til å oppretthalde seg sjølv gjennom å produsere økologisk ikkje berekraftige bruksverdiar – noko som nettopp er grunnen til at han har potensiale i seg til å skape økologiske kriser som aldri før er sett, verken i breidde eller djupn, heilt opp til det globale biosfærenivået.

Deretter inkorporerer Marx økologiske omsyn i analysen sin av kapitalistisk verdsetting i marknaden. Trass i at dette kravet kan synast paradoksalt, er det eit faktum at økologisk kritikk av Marx sin "arbeidsverditeori" feilaktig tolkar denne teorien som ei normativ fastslåing av at samanlikna med natur, er arbeid eit viktigare eller overordna vilkår for produksjon. Men for Marx kravde produksjonen av bruksverdiar alltid både natur og arbeid, og arbeid er i seg sjølv eit stoffskifteforhold mellom folk (som sjølv er natur, rettnok sosialt utvikla vesen) og natur.

Marx sjølv reduserte ikkje verdi til abstrakt, sosialt nødvendig arbeidstid. Påstanden hans er heller at kapitalisme, grunna på lausrivinga av arbeidarar frå nødvendige produksjons­vilkår, verdset varer på denne måten. Slik skulle spenninga mellom arbeidsverdiar og dei naturgitte krava til berekraftig produksjon bli sett på som ei ibuande følgje av den meir grunnleggande motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom arbeid og kapital.

Kapitalakkumulering kviler både på natur og arbeid som materielle drivkrefter for produksjonen og framskaffing av meirverdi.

Oppsummert: Kapitalen verdset varer berre i tråd med det abstrakte arbeidet dei inneheld. Pengemessig avkasting er rein omfordeling og lir av deira eigne økologiske motseiingar. Sjå nedafor. I alle fall er regelen under kapitalisme fri tileigning og misbruk av bruksverdiane som finst i naturen med sikte på konkurranseproduksjon for profitt.

Det må bli understreka at for Marx kravde verdiproduksjonen (forstått som bytteverdiar) at desse verdiane fekk form som seljelege bruksverdiar. Viss ei vare (og arbeidet som produserer ho) ikkje tener eit menneskeleg behov (om det så er illusorisk, usivilisert eller økologisk øydeleggande), vil ho ikkje bli rekna som verdi i marknaden. Det er nettopp slik det "sosialt nødvendige" ved verdien blir anarkistisk tvinga gjennom marknaden fram som sosialt nødvendig arbeidstid. Slik blir kapitalakkumulering, produksjonen og reinvesteringa av meirverdien avhengig av bruksverdiar skapt både av arbeid og natur.

Kapitalakkumulering føreset ikkje berre arbeid som kan bli utbyta, men også materielle, naturlege vilkår som gjer det muleg for arbeidskraft å bli utbyta og for meirarbeid å få objektform som seljelege varer. Dette hjelper til å forklare korfor kapitalismen gjennom si historie har vorte så øydeleggande for miljøet, og korfor han no trugar livsgrunnlaget på planeten vår. Kort oppsummert er Marx sin kritiske analyse av kapitalistisk verdisetting langtfrå antiøkologisk, men avgjerande for skikkeleg å forstå miljøkriser både historisk og i dag.

João Aguiar: For å handtere miljøproblema våre godt nok må vi forstå vekselverkinga mellom samfunn (ein spesiell produksjonsmåte) og natur. Kan du forklare oss korleis dette stoffskiftet fungerer under kapitalismen?

Paul Burkett: Som alt peika på, er kapitalismen si spesielle form for stoffskifte med natur skapt gjennom det radikale skiljet av dei direkte produsentane frå dei nødvendige vilkåra for produksjon, noko som tok til med jorda.

Det er for eksempel berre på fundamentet til den "frie" arbeidskrafta si vareform (arbeidarar skilde frå jorda og frå andre produksjonsvilkår) at vara og pengeforma kom til å dominere samfunnet sin økonomiske reproduksjon og følgjeleg samfunnet sitt stoffskifte (utvekslingar av materie og energi) med naturen. På bakgrunn av behovet for ein allmenn verdiekvivalent for abstrakt arbeidstid er pengemessig verdisetting sjølvsagt nødvendig under kapitalismen. Dei økologiske motseiingane som veks ut av pengemessig verdisetting og marknadsprising av miljøet, er slik sett forankra i kapitalismen og dermed fullstendig immune mot alle reformer som opprettheld kapitalistisk lønnsarbeid og bytte i ein marknad. Dette gjeld også fullt ut alle slag leiger eller avgifter, enten dei er brukt privat eller av styresmakter. Og desse motseiingane er verkeleg fiendslege (antagonistiske). Pengar og pengeverdiar er homogene, delelege, mobile, reversible og mengdemessig utan grenser i motsetning til den kvalitative variasjonen (og stadig pågåande variasjonen), udelelege, lokalt eineståande, irreversible og mengdemessig avgrensinga til naturgitte bruksverdiar, inkludert økologiske system. Slik som eg viste det i boka mi Marx and Nature er alle dei økologiske motseiingane i pengeverdisetting logisk tatt vare på i Marx sin verdianalyse, og i fleire tilfelle bevisst peika på av Marx. Mens mange av dagens ikkje-marxistiske økologiske økonomar også har peika på at marknadsprising kjem til kort, har dei gjort det utan å feste analysen til systemet sine grunnleggande produksjonsforhold (sjå boka mi: Marxism and Ecological Economics [Brill, 2006] for ein sympatisk kritikk av økologisk økonomi).

Sjølvsagt kan ikkje kapitalismen sine konkrete utslag bli direkte avleidd frå dei abstrakte økologiske motseiingane knytt til pengar og pengeverdisetting. Analysen krev detaljert studie av systemet si historiske utvikling slik ho er forma av klassekamp og konkurransekamp både på nasjonalt og globalt nivå. Marx sjølv viste korleis kapitalismen si utvikling av mekaniserte industrielle produktivkrefter – fabrikkane – dreiv fram ein tidlegar ukjent auke i arbeidsproduktivitet, noko som direkte leidde til ein historisk enorm auke i gjennomstrøyminga av materie og energi, tatt frå og tilført naturomgivnaden. Denne analysen kan bli gjenfunnen i to slag kapitalistiske kriser som er nemnde tidlegare.

På eit nivå fører kapitalismen sin aukande appetitt på råvarer (inkludert slike som blir brukt som energikjelder) uunngåeleg til mangel på desse råvarene på grunn av at denne materialproduksjonen er avhengig av naturgitte vilkår som kapitalistiske bedrifter ikkje sjølve kan reprodusere. Hovudeksemplet på slike problem med materialtilføring som Marx behandla, var 1800-talet si bomullskrise som England og andre tidleg industrialiserte land var utsett for. Marx sine teoretiske analysar av desse krisene var svært sofistikerte. Dei tok omsyn til vekselspelet mellom verdiforhold, teknologiske og andre fysiske produksjonshinder, og avgifter og rolla som kredittsystemet spela i tillegg til spekulasjon i auka materialmangel og prissvingingar. Analysen hans kan lett bli utvida og tilpassa for eksempel dagens oljekriser. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marx and Nature.)

På eit anna nivå skaffar marxismen innsikt i korleis kapitalismen sitt særskilde stoffskifte (metabolisme) genererer kriser i naturføresetnadane for menneskeleg utvikling. Ei innsikt omfattar det som den leiande økologiske økonomen Herman Daly har kalla "brytinga av rammene for solbudsjettet" gjennom utnyttinga av fossilt brensel, noko som tok til med den industrielle revolusjonen. Årsakene til denne utviklinga er høgst relevante i einkvar seriøs debatt om problema knytt til dagens globale oppvarming, for ikkje å nemne dagens "oljesjokk". Her tar dei økologiske økonomane oppdaginga av fossilt brensel som utgangspunktet for den "opphavlege synda" og skuldar ho, saman med ytre kulturfaktorar som "vekstideologien", for systemet si avsporing over på ein økologisk ikkje beredyktig sti. (Sjå framfor alt arbeidet til den store, no døde, Nicholas Georgescu-Roegen.) Marx sin analyse er heilt forskjellig.

I Kapitalen sitt kapitel om "Maskinar og moderne industri" viser han at ein avgjerande føresetnad for auka bruk av dampmaskinar, drivne med fossilt brensel, var lausrivinga av arbeidarane frå kontroll over verktøya som vart brukte i produksjonen og installeringa av desse verktøya i maskinar. Desse kunne deretter bli drivne, ikkje akkurat med menneskeleg eller annan levande energi, men av ikkje-levande "drivkrefter". Med andre ord var det kapitalis­men sine spesielle produksjonsforhold som dreiv fram brotet av rammene for solbudsjettet. (Sjå artikkelen som John Bellamy Foster og eg skreiv i lag i tidsskriftet Theory and Society, februar 2006.)

Til slutt viste Marx at kapitalismen si arealmessige splitting og industrielle integrering av in­dustri og landbruk førte til svikt i tilbakeføringa av næringsstoff som vart dradd ut av jorda, og til omdanninga av desse næringsstoffa til helsefarleg forureining, side om side med øydelegginga av arbeidskrafta gjennom lang og intensiv arbeidstid og med skrale levekår i byområda. Gjennom studiar av Justus von Liebig og andre vitskapsfolk såg Marx denne utviklinga som eit stoffskiftebrot i sirkuleringa av materie og energi, ei sirkulering som var nødvendig for berekraftig reproduksjon av menneske-natur-system. Nye arbeid av John Bellamy Foster, Brett Clark, Richard York, Rebecca Clausen og Philip Mancus har rekonstruert Marx sin analyse av stoffskiftebrotet og utvida det til dagens problem med global oppvarming, tøm­ming og svekking av økosystem i hava gjennom industrielt fiske og landbruk, og bryting av globale nitrogensirkuleringar ved overbruk av uorganisk gjødsel i industrielt landbruk. Foster, Clark og Jason Moore har brukt denne brottilnærminga til å vise korleis "økologisk imperialisme" (guanohandelen, sukkerplantasjane osv.), og økologiske kriser som følgjer av denne, har vore avgjerande for kapitalistisk utvikling og underutvikling i global skala. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marxism and Ecological Economics.)

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er nettopp ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur, forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det. Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: Mange kommentatorar ser på Kyoto-protokollen som ein reiskap for å løyse stor­parten av miljøskadane frå global oppvarming. Kva meiner du om Kyoto-protokollen? Er han ein reiskap for å få bukt med miljøforfallet eller treng vi fleire og djupare mottiltak? Kva meir er nødvendig for å løyse dagens økologiske krise?

Paul Burkett: Det er innlysande at Kyoto-protokollen er utilstrekkeleg, også om tiltaka i han skulle bli gjennomført. Måla for utslepp av drivhusgassar (DHG) ville berre minke den globale oppvarmingstrenden sakte, men ikkje snu han. Og det er vanskeleg å sjå protokollen som ein suk­sess på sin eigne avgrensa vilkår så lenge USA, den største kjelda for DHG, ikkje deltar. I tillegg til det motseier protokollen seg sjølv ved på ei side å vedgå at globale tvangsmiddel mot DHG er nødvendig og samtidig rår til å bruke marknadsmekanismar, konkurranse og pengeprising for å kunne leve med desse tvangsmidla. Dette lar ikkje berre kjelda til problema, produksjon driven med grenselaus kapitalakkumulering som mål, bli verande urørt. Det hindrar det samarbeidet som er nødvendig for å kunne nå eit kvart fastsett mål for reduksjon av DHG. Det at USA ikkje er avtalepart er i seg sjølv ein klar demonstrasjon av dette, noko også den raske akselerasjonen i utslepp av DHG i dei to mest folkerike økonomiane i verda, Kina og India, er. Ein kvar reduksjon som måte bli oppnådd i dei utvikla landa (og utsiktene er heller ikkje gode for det), vil mest truleg bli meir enn oppspist av den aukande bilbruken og av annan bruk av fossilt drivstoff i Kina og India etter kvart som desse økonomiane i aukande grad blir forma av profittmåla til den multinasjonale kapitalen.

Slik som det har vorte peika på både av miljøetikaren Michael Sandel og av andre, så under­grev tiltak som marknader for DHG og andre former for "frikjøp" for DHG-produsentar (individ, selskap og offentlege organ) dei samarbeidsverdiane som trengst for å kunne handtere global oppvarming og andre miljøproblem. DHG og andre økologiske "ytre faktorar" blir berre ein forretningskostnad, eit anna slag pengeutlegg som kan bli vurderte opp mot alle andre utlegg, noko som grunnleggande behandlar jorda og privatproduserte varer som substitutt (erstatning, bytte) for kvarandre. Samtidig blir drivhusgassreduksjon eit luksusgode som blir mest tilgjengeleg for dei som har mest pengar. Etikken ved å dele ansvar, som er så avgjerande for kunne ta vare på felles globale ressursar, er tapt.

Det å løyse problemet med global oppvarming vil som eit minimum krevje eit klart brot med det regimet av kapitalakkumulasjon som i dag er grunna på bruk av fossilt brensel. (Ein må også vere merksam på at produksjonen av kjøt som mat er ei anna stor kjelde for DHG – pga vekst i metanutslepp frå fe.) Det blir verande eit ope spørsmål om kapitalisme er i stand til å gjennomføre eit så klart brot. Som eg sa, så er utsiktene til det no ikkje gode.

I USA, den største DHG-kjelda, har det ikkje vore noko avgjerande rørsle mot av-bilisme, og solcellekraft for bustader blir verande eit ”ikkje-økonomisk” alternativ for dei fleste. Begge delane demonstrerer dei forkvakla prioriteringane til kapitalakkumulasjonen. Fundamental betring i denne situasjonen ville krevje offentleg planlegging og desentralisert demokratisk kontroll med produksjon og bruk av energi. Og det ville i tillegg krevje styring med forskinga og over innovasjonsprioriteringane. Ikkje noko av dette har systemet vist evne eller vilje til å akseptere.

Endå viktigare: La oss gå ut frå at kapitalisme på eit eller anna vis kan løyse eller leve med dei globale oppvarmingsproblema på sine eigne vilkår. Trass alt kan dette systemet i prinsippet reprodusere seg sjølv så lenge det kan finne arbeidskraft å utbyte og vilkår som gjer utbytinga muleg. Til og med under slike vilkår ville kapitalismen si øydelegging av vilkåra for menneskeleg utvikling halde fram i andre former. Suksessrik reduksjon av DHG ville for eksempel ikkje gjere noko for å løyse den meir allmenne akkumuleringa av giftstoff, uorganiske nitrat og av anna som ikkje kan bli biologisk brote ned i miljøet. Selskapa si privatisering av miljøet, og til og med av dei grunnleggande genetiske byggesteinane i menneskeleg liv, ville halde fram i raskt tempo. Det ville også den aukande tendensen til at stoffskiftet (metabolismen) mellom menneske og natur blir formidla ved ei framandgjort suppe av farmasiprodukt og usunn industrialisert "mat".

Kort sagt: Det ville vere eit misstak av sosialistar berre å sjå på problemet med global oppvar­ming utan også å sjå på den meir allmenne antiøkologiske karakteren til kapitalismen og det tilknytte behovet for eit nytt system, demokratisk styret av krava til berekraftig menneskeleg utvikling.

João Aguiar: Al Gore, tidlegare visepresident i USA og samarbeidspart for amerikansk imperialistisk politikk mellom 1993 og 2000, reiser no verda rundt med filmen sin om global oppvarming: Ei utriveleg sanning. Korleis kan du forklare at nokre av toppfolka på den kapitalistiske politiske scenen no engasjerer seg i denne typen kampanje? Er det for å viske ut ansvaret dei har, eller er det berre ein manøver for å dra økologisk kamp inn i den kapitalistiske politisk-økonomiske ramma?

Paul Burkett: Før ein tar opp dette spørsmålet, må ein huske på i kva sjokkerande omfang konsernkapitalen framleis neglisjerer global oppvarming. Denne uverkelege holdninga er ikkje avgrensa til selskapa som driv med olje og kol. Magasinet Forbes, kanskje det journalistisk leiande talerøyret til kapitalistklassen i landet mitt, gjer ope narr av global oppvarming som lureri mens det foreslår måtar kapitalistar kan tene på det ved å investere i for eksempel kjernekraft. (For ein kritisk gjennomgang, sjå Rebecca Clausen: "Straight from the Billionaire's Mouth", MRZine, 11. april 2007). Ikkje noko viser det sinnsjuke ved kapitalistisk medieytring betre enn den pågåande "debatten" om kor vidt global oppvarming er reell eller ei i CNN og i andre TV-kanalar. Problemet er meir synleg i mengda av dumme vitsar på nattlege talkshows enn som tema i alvorleg offentleg debatt.

Naturlegvis er nokre representantar for kapitalistane genuint opptatt av global oppvarming. På bakgrunn av den overveldande konsensusen blant klimavitskapsfolk om at problemet er reelt og at tida er i ferd med å renne ut viss menneskesamfunnet skal kunne snu det, er dette ikkje overraskande. Dessutan tyder vitskapleg gjennomgang no på at mange nylege klimatiske sjokk, slike som orkanen Katrina, er utslag av den globale oppvarmingstrenden, at slike sjokk alt no stadig aukar i tal og raskt blir verre, og at effekten av dei vil ha ein tendens til å bli ulikt fordelt, med ein uforholdsmessig del av kostnadane lagt på arbeidsfolk og dei fatti­gaste områda, særleg i underutvikla land og regionar. Idet dei innser dette, er nokre relativt "vidsynte" kapitalistar og kapitalistfunksjonærar svært opptatt (skild frå einkvar genuin humanitær nykk dei kan ha) av den politisk-økonomisk ustabile situasjonen som kan bli resulta­tet av klimaendringar i fråver av ein proaktiv elitestyrt strategi i samsvar med vedvarande dominans for "privateigedom" og "marknadsfridommar" (det vil seie konkurransedyktig produksjon og realisering av meirverdi) innafor økonomien.

Denne bakgrunnen hjelper til å forklare avgrunnen mellom den stygge diagnosen og politikkframlegga som karakteriserer Gore si Utrivelege sanning og andre rapportar frå herskarklas­sen om global oppvarming. Dei ønskjer å gjere noko med krisa utan å sjå på den grunnleggande antiøkologiske karakteren til kapitalakkumulasjonssystemet som skapte ho. Dei snakkar som om DHG-problemet berre er eit spørsmål om feil livsstilval gjort av folk flest, eller ei menneskeleg kulturell tilkortkoming av eit eller anna slag. Følgjeleg vil initiativ, grunna i tilnærminga til denne eliten, kome til tungt å bruke marknadsinsentiv som ikkje vil røre ved, men heller styrke dei utbytande og framandgjorde klasse- og konkurranseforholda der kapitalismen bruker og misbruker naturgitt rikdom. Som peika på ovafor, vil denne tilnærminga truleg feile til og med på sine eigne avgrensa område. Og nettopp fordi dei er uvillige eller ute av stand til å "namngje systemet" og konfrontere systemet sine spesifikke historiske maktforhold, vil eliten sine diskusjonar om DHG-reduksjon behandle global oppvarming og andre miljøkriser som åtskilde eineståande saker. Som eit resultat, til og med om desse DHG-initiativa på eit eller anna viss skulle "lykkast" i å tillate den kapitalistiske økonomien i å reprodusere seg sjølv, ville heile systemet med plyndring og forgifting av naturen – og utbyting og utarming av det store fleirtalet til jorda sine folk – halde fram. Oppgåva vår som sosialistar er å peike på desse motseiingane og møte dei med ikkje-utbytande økologiske verdiar, informert av det aktive engasjementet vårt saman med antikapitalistiske rørsler blant arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: For omtrent eitt og eit halvt år sidan publiserte du ein viktig artikkel om kommunisme og berekraftig utvikling i Monthly Review. Korleis er eit klasselaust samfunn i stand til å utvikle ein ny type tileigning av natur og korleis kunne det samfunnet skape ein ikkje-forureinande økonomi?

Paul Burkett: I artikkelen min i Monthly Review prøvde eg å vri debatten om det levedyktige og tiltrekkande ved Marx sin visjon av kommunisme frå den tidlegare fokuseringa på effektiv allokering ved planlegging opp mot marknaden, og over mot Marx si opphavlege vektlegging av kommunisme som eit system for menneskeleg utvikling. Marx såg kommunisme som ein logisk framvekst ikkje berre av dei produktive evnene som var skapte under kapitalismen, men også av kampar til arbeidarar og lokalsamfunn for å omforme kapitalistiske produktivkrefter til former som ikkje er utbytande og framandgjorde når det gjaldt stoffskiftet mellom menneskje og natur.

Marx såg ikkje kommunisme som berre ein planlagd bruk av dei produktive teknikkane som var arva frå kapitalismen, men som ei revolusjonær omforming av sjølve produksjonen – ein banebrytande, langsiktig prosess av kvalitative endringar av teknologi og av sosioøkonomiske forhold. Og han la vekt på den viktige oppgåva til kampar mot alle former for privatisering og profittdriven utbyting av naturen ("landjorda") i denne revolu­sjonære prosessen. Dette var den kvalitative, menneskeutviklande samanhengen der han viste det nødvendige både ved å planlegge og ved ikkje-marknadsallokering av menneskelege og naturgitte ressursar, og behovet og potensialet for reduksjonar i arbeidstid. Eg vil legge til at Michael Lebowitz har ytt stor hjelp til å rekonstruere dette "kommunisme som menneskeleg utvikling"-perspektivet, ikkje berre teoretisk, men gjennom det direkte engasjementet hans i den revolusjonære prosessen som no er under vegs i Venezuela. (Sjå boka hans Beyond Capital, Second Edition, St. Martin's Press, 2003 og Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt!, 2007.)

I eit kommunistisk samfunn er produksjon kooperativ og demokratisk kontrollert av dei direkte produsentane og lokalsamfunna, uformidla av kapitalismen sine framandgjorde former for økonomisk sosialisering, dvs. utan marknad, pengar og staten. (Gjennom den revolusjonære omdanningsperioden til kommunisme vil arbeidarar og lokalsamfunn ha bruk for demokratisk å omskape og gjere seg nytte av statsinstitusjonar til å ta makta frå kapitalistklassen og som eit våpen for å sosialisere produksjonsvilkåra. Det var dette Marx meinte med proletariatets diktatur, slik Hal Draper viser det i sitt monumentale fleirbindsverk: Karl Marx's Theory of Revolution, Monthly Review Press.)

I staden for den konkurransemessige jakta etter privat profitt lagar kommunismen bruksverdiar i tråd med menneskelege behov og evner. Det er hovudsiktemåla til produksjon, distribusjon og konsum. Denne prioriteringa av bruksverdi over bytteverdi er det som skaper potensialet for kommunisme til å redusere det at sam­funnet er avhengig av ein veksande produktiv, men økologisk øydeleggande, bruk av materie og energi. For eksempel blir det muleg å legge mindre vekt på masseproduksjon av ulike materielle konsumvarer og meir vekt på den intellektuelle utviklinga (teoretisk og praktisk) til produsenten og lokalsamfunna, ikkje minst når ein føreset kraftig reduksjon i arbeidstida.

Bruken av planlegging og demokratisk drøfting i staden for marknad er ikkje slutten eller målet her, men heller midla for å nå berekraftig menneskeleg utvikling. Det felles eller offentlege "gode" kan på denne måten bli internalisert inn i heile systemet av økonomisk kalkulering, arbeid og produksjon i staden for å bli sett på som noko "utaforliggande", slik det er under kapitalismen.

Denne visjonen skaffar ikkje fram ein blåkopi for ei økologivennleg omlegging av produksjon. Det er heller ikkje sikkert at eit samfunn av samanslutta produsentar og lokalsamfunn etter kapitalismen vil omforme og gjennomføre produksjon i økologisk berekraftige retningar. Ei kommunistisk omstrukturering av det produktive stoffskiftet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for økologisk berekraftig menneskeleg utvikling. Alt avheng av den eksplisitte integreringa av økologiske og andre felles vurderingar inn i den antikapitalistiske revolusjonære prosessen.

Det vi kan seie er at for å kunne bli økologisk berekraftig, må ein økonomi:

• 1) erkjenne og internalisere samfunnet sitt ansvar for berekraftig å styre stoffskiftet vårt med naturen, å verne jorda som felles rikdom for noverande og framtidige generasjonar
• 2) tilføre vitskapleg og teknologisk kunnskap til alle produsentar og lokalsamfunn, slik dette trengst for at det økologiske ansvaret skal kunne bli fullført gjennom heile produksjonsprosessen og i konsumet
• 3) erkjenne det usikre og ufullstendige ved kunnskapen vår om økologi og biosystem, og av dette at det er nødvendig å følgje "føre-var-prinsippet" i alle avgjerder om produksjon (inga særskild handling gjort utan klart å demonstrere fråver av økologiske skader av handlinga)
• 4) respektere behovet for mangfald i menneskelege økonomiske relasjonar avhengig av vekslande naturvilkår og behovet for ulike vegar til menneskeleg utfalding gjennom produktive og reproduktive handlingar.

Det er vanskeleg å sjå korleis desse fire krava kan bli oppfylde utan eit klart brot med kapitalismen si pengemessige og profittmessige kalkulering og anarkistiske konkurranse. Det trengst planlegging og samarbeid i tråd med det beste i menneskeleg utvikling. Utviklinga av folk som materielle og sosiale vesen er her både middel og mål. Slik Marx formulerte det: "Fridom på dette området kan berre bestå i dette at sosialiserte menneske, dei samanslutta produsentane, styrer det menneskelege stoffskiftet med naturen på ein rasjonell måte, fører det inn under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av det som ei blind makt; nå det med den lågaste bruken av energi og på dei mest verdige og høvelege vilkåra for deira men­neskelege natur" (Kapitalen, Bind III, Vintage, 1981, side 959).

Denne kommunismevisjonen, som eit system forplikta til berekraftig menneskeleg utvikling som skal vekse ut av antikapitalistisk kamp, har ein opphøgd plass for urfolk i heile verda i deira strev for å stå mot multinasjonal kapital si "akkumulering gjennom fordriving" – ved å gjenopplive deira felles eigedomssystem og kulturfesta teknikkar for berekraftig bruk av vatn, grunn, ulike plantar og andre felles ressursar.

Industriarbeidarar og lokalsamfunn kan lære mykje frå desse i hovudsak landsbygdbasserte rørslene om dei institusjonelle og teknologiske formene som trengst for å utvikle autonome, sjølvbergande, differensierte og samarbeids-demokratiske alternativ til kapitalismen sin utbytande og økologisk katastrofale produksjon (Sjå David Barkin sitt viktige arbeid: Rikdom, fattigdom og berekraftig utvikling, Editorial Jus, 1998, tilgjengeleg på econwpa.wustl.edu/eprints/dev/papers/0506/05060003.pdf)

 

 

 

Stemningen var løssluppen på Highbury stadion i London tirsdag 7. desember 2004. Arsenal vant 5–1 over Rosenborg. Litt skuffende for den norske heiagjengen, men tross alt: En opplevelse å ta med seg for de norske kommunetoppene som var Terra Securities sine gjester på tribunen.

Fire måneder tidligere hadde Terra arrangert Skottland-tur, med militær tattoo i Edinburgh som høydepunkt. I februar 2005 var det tur til Lofoten og skreifiske. Trivelig for de ti rådmennene og ordførerne. Kjekke folk, disse Terra-folkene! Frankfurt, Barcelona, Reykjavik, noen flere London-turer. Litt artig også med snøscootersafari og lavvoleir på Finnmarksvidda!

Men: Er det bare udugelige politikere Terra-skandalen som skal stilles til ansvar? Hva med statens rolle?

Torstein Dahle er leder av partiet Rødt.

---

På disse turene som Terra sponset, var det som vanlig en orientering om det som i finansspråket kalles for «produkter», dvs. ulike mer eller mindre fikse finanskonstruksjoner. Terra Securities tok vel vare på sine kommunekontakter, for kommunenes finansplasseringer involverte svære beløp. Her var det mye å tjene.

Dette bildet er velkjent fra medienes dekning av Terra-skandalen, der åtte norske kommuner ble påført ufattelig store tap på grunn av høyrisikoplasseringer gjennom den sparebankeide Terra-gruppen. Det gjaldt kommuner som hadde inntekter fra vannkraftproduksjon innenfor kommunens grenser. Tapene gjaldt stort sett finansplasseringer med midler som kommunen selv hadde lånt med sikkerhet i slike framtidige kraftinntekter.

Mediedekningen rettet seg særlig mot de fire Nordlands-kommunene Hattfjelldal, Hemnes, Narvik og Rana. Etter hvert ble det klart at også Bremanger og Vik kommuner i Sogn og Fjordane satt i klisteret. Haugesund og Kvinesdal kommuner har også tapt mye, men har vært mindre i medienes søkelys. Statistisk sentralbyrå anslår i april 2008 det samlede tapet til langt over en milliard kroner. Hattfjelldal topper tapslisten per innbygger: Finansutgiftene økte med 130 millioner kroner i 2007, dvs. nesten 90.000 kroner på hver av de knapt 1.500 innbyggerne.

Fra spesialistkommentarer i finanspressen til moroprogrammer i TV og radio er det samme bildet blitt gnidd inn: Dustete og småkorrupte kommunetopper som trodde de var riktig lure, og som gamblet vilt med innbyggernes penger. En ekstra spiss på det hele var det at fire av kommunene var i Nordland: Å framstille nordlendinger som dumme, er en sikker humorsuksess i mediene sørpå.

Sant nok: Det er utilgivelig gjort av de kommunetoppene som har tilrettelagt disse beslutningene. Det gjelder rådmenn og ordførere, men det gjelder også de formannskaps- og kommunestyremedlemmene som har latt seg blende av fine ord og uttrykk som de ikke skjønte, og som likevel har stemt for å satse på de «produktene» som Terra inviterte til.

Vi skal merke oss at ikke alle har vært like villige med på ferden. I Narvik satt Dagny Pettersen (da SV, nå Rødt) i kommunens kontrollutvalg fra 2003 til 2007. Det siste året var hun leder av utvalget. Hun har vært en pådriver for å sette et kritisk lys på kommunens finanstransaksjoner. I 2005 hadde kommunen nettopp kommet seg på beina igjen etter en stor gjeldskrise. Dagny Pettersen advarte kraftig mot risikoengasjementer etter det kommunen nettopp hadde vært gjennom. Ikke desto mindre investerte kommunen villig i Terras «produkter». Hun har i 2007 og 2008 vært drivende i få råttenskapen fram i lyset – uten å bli spesielt populær hos andre kommunepolitikere av den grunn.

I Rana gikk RVs Ole-Gunnar Leirvaag mot kommunalt nedsalg av kraftverksinteresser, og han krevde at alle finansavtaler med Terra og andre skulle få kritisk lys på seg ved å bli behandlet av kommunestyret og ikke avgjøres av formannskapet alene. I Rana kommune gikk det faktisk så langt at Terra fikk fullmakt til å opptre på kommunens vegne og dermed signerte for Rana kommune på kontrakter som ikke var behandlet av noen i kommunen. Derfor ble det svært viktig at Leirvaag krevde at alle dokumenter skulle på bordet, da elendigheten begynte å komme for dagen høsten 2007. Han krevde åpen behandling og folkemøte på saken, noe Rødt først sto alene om. Senere ble folkemøtet gjennomført.

Disse advarende stemmene var unntakstilfeller i de åtte Terra-kommunene. De kommunetoppene som gikk i spissen for å fremme Terra-pakkene overfor sine kommunestyrer, har gjort utilgivelige feilgrep. For ikke å snakke om dem som har takket «ja» til smøreturer og personlige fordeler, og som har latt sin kritiske sans bli sløvet gjennom såkalte «tillitsbyggende» tiltak i Terra-regi.

Likevel: Er kjernen i Terra-skandalen at kommunetopper har sviktet sitt ansvar overfor kommunens innbyggere og i stedet latt seg bruke av finanshaier til å spekulere med kommunens midler, til dels lokket med smøreturer?

Den nye tid der markedet skal styre

Jeg tror vi kommer nærmere sakens kjerne hvis vi går tilbake til 1980. 1. april 1980 arrangerte det britiske næringsdepartementet et stort seminar med tittelen «The Profits Crisis». De siste par tiårene hadde profittraten vist en sterkt fallende tendens, og bekymringen var stor. Den nye statsministeren, Margareth Thatcher, hadde tiltrådt i mai 1979, og hennes regjering var i startfasen på en kraftig omlegging av politikken til en aggressiv markedsliberalisme, blant annet inspirert av Milton Friedman. Sentrale trekk i den nye politikken var privatisering, angrep på velferdsstaten, innføring av markedstenkning i offentlig sektor. Hun fikk en meget god samarbeidspartner i Ronald Reagan, som ble valgt til USAs president høsten 1980.

Viktige konklusjoner på seminaret 1. april 1980 var at det måtte bli slutt på at fagbevegelsen hindret fall i reallønnen, og en måtte få stoppet den skattefinansierte veksten i sysselsettingen i offentlig sektor. Det var helt nødvendig å få profittraten kraftig opp igjen. Seminaret var et av mange tiltak som var med på å begrunne og gjennomføre den store snuoperasjonen som Margareth Thatcher og Ronald Reagan ble de fremste internasjonale lederne for.

Også i Norge ble den nye politikken satt ut i livet. 4. februar 1981 overtok Gro Harlem Brundtland som statsminister etter Oddvar Nordli. Arbeiderpartiet var da i ferd med å iverksette den norske versjonen av den store internasjonale snuoperasjonen. Det aller viktigste var kanskje omleggingen av rentepolitikken fra en politisk bestemt lav rente til en markedsbasert rente. Men endringer ble satt i gang på bred front: Liberalisering av boligmarkedet, oppmyking av valutareguleringer, innføring av egenandeler i helsesektoren, innføring av markedsmekanismer i offentlig sektor. Da Willoch-regjeringen overtok stafettpinnen 14. oktober 1981, var løpet allerede godt i gang.

Kommunesektoren hadde vokst raskt utover på 1970-tallet. Den andelen av bruttonasjonalproduktet som gikk med til forbruk og investeringer i kommuner og fylkeskommuner, kom opp i 10,8 prosent i 1970 og steg videre til 14,8 prosent i 1978. Fra 1978 ble de økonomiske bremsene satt på, og deretter har denne andelen stått nesten stille.

Profittkrisen gjorde det nødvendig for privat kapital å gå på offensiven mot offentlig sektor på tre måter: Dels ved å prøve å grabbe til seg en god del av de verdiene som det offentlige satt på. I Norge var vannkraftsektoren et opplagt bytte, med enorme beløp investert i kraftanlegg som hadde et meget stort profittpotensial. En beslektet type tiltak var å privatisere offentlige oppgaver, slik at virkefeltet for profittsøkende kapital kunne utvides. Et tredje tiltak var en offensiv for skattelettelser, og at offentlig sektor skulle legge beslag på mindre av den merverdien som ble produsert i samfunnet.

Internasjonalt utviklet det seg på 1980-tallet en ny, markedsrettet ideologi for offentlig sektor under betegnelsen «New Public Management». Den fremmet markedsorientering på bred front, med stikkord som konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprissetting. Internasjonalt var Verdensbanken en av pådriverne for iverksetting av denne ideologien.

Det er hensiktsmessig å skvise kommunene, slik at de får for trange rammer til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Det bidrar til å presse kommuner og fylkeskommuner til å selge noen av de store samfunnsmessige verdiene de sitter på. Og det fremmer presset for å overføre kommunale oppgaver til private.

På første del av 1980-tallet ble Norge preget av raskt voksende oljeinntekter. De gikk ikke til kommunesektoren. Da oljeprisen sank kraftig i 1986, ble derimot kommunesektoren rammet av kutt. Det ble tråkket kraftig på bremsene i norsk økonomi, og arbeidsløsheten steg dramatisk. I noen få år fikk kommunene da tilført penger for å kunne sysselsette arbeidsløse på tiltak, men så var det slutt.

Etter 1992 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt. Kommunesektoren har altså tapt terreng i forhold til resten av norsk økonomi hvert eneste år – og da har vi dessuten sett helt bort fra olje- og gassinntektene, som på ingen måte har gått til kommunene. Det svært spesielle høykonjunkturåret 2006 er det eneste året da kommuneinntektene har vokst raskere enn Fastlands-Norges BNP. Fra og med 2007 er vi tilbake til den gamle trenden.

Midt på 1990-tallet begynte kommunesektoren å gå med underskudd. Nasjonalregnskapets viste underskudd for 1997 med 2 milliarder, 6 milliarder for 1998 og 10 milliarder for 1999. Deretter ble underskudd i denne størrelsesordenen regelen og ikke unntaket.

Det politiske presset mot kommunene for å finne «lure» økonomiske løsninger økte. Markedstenkningen ble fremmet stadig mer offensivt. Presset pågikk under vekslende regjeringer, som en stafett uavhengig av partifarge. Energiloven i 1990 blottla hele vannkraftsektoren for markedskreftene. Med EØS-avtalen i 1992 ble Norge underlagt EUs fire «friheter» : Fri bevegelse av kapital og arbeidskraft, og fri bevegelse av varer og tjenester. EØS-avtalen har hatt stor betydning for å presse markedstenkningen inn også i kommunesektoren.

Den nye tid førte til at kommunene til stadighet fikk besøk av forskjellige slags konsulenter. Mot svært god betaling hjalp noen av dem til med å iverksette markedsorienteringen og innsparingstiltakene. Andre konsulenter hadde penger å by på: Hvis kommunen ville frigjøre kapital til å løse sine egentlige oppgaver, kunne den selge kraftverk, eiendommer, kollektivtransportselskaper og annet av verdi. Det ble kalt for kapitalfrigjøring. Vannkraftkommunene var særlig populære objekter for slike besøk. Etter at energiloven hadde gjort produksjon av vannkraft til en markedsstyrt aktivitet med sterkt svingende priser, ble det argumentert med at dette var risikopreget virksomhet med stor usikkerhet, og egentlig ganske fremmed for en kommune. Konsulentene la ikke noe vekt på at de aller fleste vannkraftkommuner hadde kraftproduksjon basert på svært lav produksjonspris, og at det var omtrent utenkelig at det skulle være mulig å tape på slik produksjon.

Om «kapitalfrigjøring» og finansforvaltning – kommunal risikosport

En rekke kommuner og fylkeskommuner solgte kraftverksandeler til priser som vi i dag vet var spottpris. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. På samme tid ble verdien av de eierandelene de hadde i behold i kraftsektoren, anslått til å ha en verdi på mer enn 130 milliarder kroner. Det var sannsynligvis et altfor lavt anslag.

Egentlig var det ganske enkelt å se at strømprisene i Norge ville komme til å stige etter hvert som nye kabler knyttet Norge sammen med europeiske land med atskillig dyrere og mer forurensende kraftproduksjon enn oss. Men den nye tid la ikke vekt på langsiktig samfunnsplanlegging. Tvert imot var man i pakt med moderne tenkning hvis kommunen solgte, slik at man fikk bedre armslag til oppgavene sine, og dessuten kunne man plassere salgssummen i finansmarkedet og få god avkastning.

Mange kommuner drev slik «kapitalfrigjøring» og solgte arvesølvet til priser som man i ettertid ofte måtte konstatere var billigsalg. Likevel kunne det bli store beløp i forhold til kommunens løpende budsjetter. Dermed kom en del kommuner i den situasjon at de fikk mange penger i banken.

Det var ikke Regjeringen og Stortinget tilfreds med. I den nye tid var det viktig at både staten og kommunene prøvde å få god avkastning på kapitalen sin. Kommunene måtte plassere pengene slik at de fikk god avkastning. De måtte drive aktiv finansforvaltning. De mest moderne kommunene hadde rådmenn som var aktive i finansmarkedene.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

«Kommuner og fylkeskommuner skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås, uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko, og under hensyn til at kommunen og fylkeskommunen skal ha midler til å dekke sine betalingsforpliktelser ved forfall.»

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko».

Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likviditet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markedsrisiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko). Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Hvis du nå har falt av lasset i lesingen, er du i godt selskap. Hvordan i all verden skal et vanlig kommunestyremedlem kunne klare å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene?

Men det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet kunne konstatere at man hadde gitt klare retningslinjer i forskrifts form, og at de Terra-kommunene som hadde slike finansforvaltningsreglementer, hadde brutt dem. Og noen hadde ikke de påbudte reglementene i orden. Dermed kunne departementet triumferende konkludere med at dersom departementets retningslinjer var blitt fulgt, så hadde ikke denne skandalen skjedd, og at departementet dermed er uten ansvar.

La oss gå inn på nettet og finne et tilfeldig eksempel: Andebu kommune i Vestfold, med 5.000 innbyggere. Der hadde formannskapet oppe en sak i slutten av 2005 og våren 2006 om endring i kraftfondets porteføljesammensetning. Fondet var på nesten 120 millioner kroner. Av dette har man 9,3 prosent i globale aksjefond og 9,8 prosent i hedgefond. Formannskapet skulle ta stilling til om man skulle øke andelen i globale aksjefond til 11,5 prosent og andelen i hedgefond til 10 prosent, samt begynne å satse litt på norske aksjefond. Redegjørelsen til formannskapet melder at «Det foretas for tiden vurderinger knyttet til en nærmere implementering av porteføljen i tråd med langsiktig strategi. Dette vil innebære en økt risiko, men også mulighet for økt avkastning.»

Hvordan hadde du følt deg som formannskapsmedlem i Andebu? På trygg grunn? Kommunen har fått hjelp av finansrådgiverselskapet Wassum. Men heller ikke Wassum kan ha full oversikt over investeringsalternativer av denne sorten. I den finanskrisen som er under utvikling i verden nå, har verdens fremste eksperter på slike vurderinger tabbet seg ut. Standard & Poor's, som regnes som det kanskje fremste kredittvurderingsselskap i verden, kritiseres nå hardt fordi investorer har tapt 125 millioner dollar på obligasjoner som Standard & Poor's vurderte til toppkarakteren AAA.

Hedgefond er fond der lederen for fondet har spesielt vide fullmakter til å endre investeringsstrategi, uten å spørre dem som har plassert penger i fondet. En av de mest berømte hedgefond-skandalene var LTCM (Long-Term Capital Management), som gikk konkurs i 1998 med 4,6 milliarder dollar i tap. I styret for hedgefondet satt blant annet Myron Scholes og Robert Merton. De to hadde i 1997 blitt tildelt Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med å utvikle forståelse for akkurat den type investeringer som hedgefond vanligvis engasjerer seg i, nemlig såkalte derivater.

Det er det glade vanvidd å tillate norske kommuner å plassere svære beløp i internasjonale finansmarkeder. Kommunene skal ivareta viktige oppgaver for innbyggerne, ikke drive finansspekulasjoner.

I kjølvannet av Terra-skandalen har den ene etter den andre av rådmenn og ordførere stått fram og fortalt at deres kommune har full kontroll – gjerne med en litt hånlig nedlatende kommentar til disse dustete nordlendingene. Oslos ordfører Fabian Stang beroliget Oslos innbyggere med at «I Oslo er vi så store at vi driver profesjonelt». Meget betryggende!

Både departementet, regjering og storting har dullet kommunene inn i den illusjon at de gjerne kan plassere enorme beløp i finansmarkedene internasjonalt, hvis de bare har kontrollen og følger finansforvaltningsreglementet. De har gjort det klart at de forventer at kommunene driver med «moderne» finansforvaltning for å få god avkastning. Og siden Stortinget har vedtatt at det skal skje «uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko», har man liksom sitt på det tørre.

Terra og departementet åpner døren til helvete

Terra-gruppen er eid av 78 norske sparebanker. Den er organisert i et større antall aksjeselskaper som hver tar seg av ulike deler av det finansielle tjenestespekteret. Gruppen har også et skadeforsikringsselskap og et eiendomsmeglerselskap. Gruppens kjerneverdier er «offensiv, langsiktig, redelig, tilgjengelig og involverende», og den beskriver seg selv som «Finanshuset som leverer pålitelige og verdifulle tjenester»

Terra-gruppens utgangspunkt i norske sparebanker har vært med på å gi den innpass i en rekke norske kommuner. De har kunnet bygge på den tilliten som de fleste norske sparebanker nyter godt av. Inntil skandalen eksploderte i november 2007 het Terra-gruppens konsernsjef Ola Sundt Ravnestad. Han var også var styreleder i Terra Securities ASA.

Terra Securities het tidligere Terra Fonds. Navneskiftet markerte den stadig mer internasjonale orienteringen. Selskapet var et heleid datterselskap av Terra Markets AS, som igjen var et datterselskap av Terra-Gruppen AS. Men Terra Markets var ikke et heleid datterselskap. Familiene til konsernsjef Ola Sundt Ravnestad og Terra Markets administrerende direktør Odd Arne Pedersen eide 33,27 prosent, slik at det ble 66,73 prosent på Terra-Gruppen AS.

Kommunene var en viktig målgruppe for Terra Securities. Og stilen var offensiv og kreativ. En ting var de kommunene som hadde mye penger å plassere fordi de hadde solgt kraftverksandeler. Men det var også andre måter å skape bissniss på.

Hæren av konsulenter som prøvde å få kommunene til å selge, la stor vekt på at det var så usikkert å drive med kraftproduksjon. Ikke var det så veldig profitabelt heller, i forhold til hva man kunne få solgt kraftselskapet for. Men hvis man ikke ville selge kraftselskapet, kunne kommunen likevel sikre seg stabile, langsiktige budsjettrammer, ved å inngå langsiktige salgskontrakter som bandt prisen på den kraften som kommunen hadde å selge. Da var prisen blitt en fast størrelse, det var ikke lenger noen usikkerhet, og kommunen visste hva den hadde å rutte med i framtidige budsjetter. Det måtte vel være kjekt?

Flere falt for den argumentasjonen. Ganske bemerkelsesverdig er det at Odda kommune, som virkelig forstår hvilke verdier som ligger i vannkraften, presterte å inngå en kontrakt i 2002 der konsesjonskraften som kommunen fikk til lav pris, ble videresolgt til en fast pris for en tiårs periode. Ved utgangen av 2007 hadde Odda kommunes tap ved å binde seg til å selge til det lave prisnivået i 2002 kommet opp i 50 millioner kroner. Det er anslått at kommunen kan tape 130 millioner til i de gjenværende fem årene av kontraktstiden. Det er selvsagt et usikkert anslag, og tapet kan bli både større og mindre. Tabbeavtalen ble inngått etter råd fra kraftmeglere, mens advarsler fra det kommunalt eide energiselskapet Odda Energi ble feid til side. RVs Terje Kollbotn kjørte kraftig ut mot avtaleopplegget, men motstanden slo ikke gjennom i kommunestyret.

I 2000 solgte Narvik kommune konsesjonskraften sin for 50 år framover, til en fast pris uten noen form for prisregulering. Allerede nå er tapet kommet opp i 150 millioner kroner, og det er 42 år igjen av avtalen. Tapene ved disse kraftsalgene ligger i at kommunene går glipp av muligheten til å selge kraften sin til de vesentlig høyere prisene som er forventet i årene framover. I stedet vil den prisøkningen gå i lommen på dem som står som kjøpere i disse kontraktene.

Men Terra Securities gikk enda et skritt lenger. Når kommunen gjennom denne typen langsiktige kraftsalgskontrakter hadde bundet seg til en bestemt pris på strømmen, ville jo kraftinntektene bli helt stabile årlige beløp. En slik stabil kontraktsfestet inntektsstrøm kunne man jo bruke som sikkerhet for lån. Da kunne man få et betydelig lånebeløp til disposisjon nå, i stedet for å vente på at kraftinntektene skulle bli innbetalt. Så kunne man i stedet benytte de faste kraftinntektene til å betale renter og avdrag på lånet. På den måten kunne kommunene slippe å selge kraftverksandelene sine og likevel få mer penger å bruke nå. Det måtte jo være et opplegg som kunne la seg selge inn hos kommunene.

Dessuten: Hvis man hadde fått seg et svært beløp i form av lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter, så ville det jo ikke være riktig å bruke opp alt med en gang. Da kunne Terra Securities være behjelpelig med å plassere pengene på gunstig vis i finansmarkedet. Det var jo enda lurere.

Nå var det en hake ved det siste tiltaket, for kommuneloven setter forbud mot å låne penger for å drive finansspekulasjoner. Men Terra hadde svar på rede hånd: Dette var jo egentlig ikke et helt vanlig lån. Lånet hadde sikkerhet i framtidige kraftinntekter, som det var inngått salgskontrakt på. Egentlig kunne man kalle det forhåndsalg av kraftinntekter, for på en måte var det jo det dette gjaldt? Og salgsinntekter var det lov å plassere i aksjer og obligasjoner. Dermed burde jo dette også være lov?

Resonnementet er ganske spenstig. Kommunene har jo en del andre inntekter også. De har skatteinntekter, og de har overføringer fra staten. Det meste av disse inntektene vet man jo at man får, så da kunne man kanskje forhåndselge den delen av antatte skatteinntekter som man kunne være helt sikker på å få i de kommende årene? I Narvik begynte man faktisk også på slike resonnementer, men da begrenset til eiendomsskatt. Når man begynner å «forhåndsselge» skatteinntektene, er det likevel såpass vidløftig at de fleste skjønner at det lukter svidd.

Terra lagde en pakke sammen med DnB Markets, og tok kontakt med ulike kommuner. Hos Vik kommune i Sogn og Fjordane ble det napp i 2001. Terra-pakken fra 2001 gikk ut på at Vik kommune inngikk avtale om å selge konsesjonskraft til fast pris i 10 år, mot å motta et fast beløp på 9,75 millioner kroner hvert år. Dette beløpet skulle så DnB Markets bruke som renter og avdrag på et lån på 69,2 millioner kroner. Men det ble ikke kalt for lån, det ble kalt for «finansielt salg av konsesjonskraft». En våken revisor i Sogn revisjonsdistrikt mente at dette var langt utenfor kanten av kommunelovens forbud mot å låne penger for å spekulere i finansmarkedene. Han skrev til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som også syntes dette så tvilsomt ut. Derfor skrev Fylkemannen til departementet. Av brevet gikk det tydelig fram at pengene var brukt til å kjøpe aksjer og obligasjoner, og Sogn revisjonsdistrikt konkluderte med at «etter kommunelova § 50 er det ikkje høve til å låna til kjøp av aksjar og obligasjonar».

Departementet var imidlertid preget av den nye tids moderne syn på finanskonstruksjoner. Terras «produkt bar jo det fine navnet «finansielt salg av konsesjonskraft», og departementet konkluderte derfor med at «Departementet finn at avtalen mellom Vik kommune og DnB Markets ikkje kan likestillast med lån».

Selv om det altså tydelig framgikk at de 69,2 millionene allerede var plassert i aksjer og obligasjoner, tok departementet med en formulering om at «Departementet vil generelt understreke at det er viktig at kommunane opptrer som profesjonell motpart med eit medviten forhold til risiko, og at ein søker å minimere eksponeringa for risiko. I denne saka legg departementet til grunn at Vik kommune ikkje har teke risiko som bryt med gjeldande lov og forskrift.» Sterk melding fra departementet. Det er ubegripelig hvordan man kunne forutsette at lille Vik kommune med under 3.000 innbyggere skulle kunne opptre som «profesjonell motpart i dette markedet».

Det er knapt noen finansfolk som fatter hvordan departementet kunne konkludere med at dette ikke var et lån: Man får 69,2 millioner utbetalt mot å forplikte seg til å gi banken de 9,75 millioner kroner som man skal motta årlig i 10 år som betaling for solgt konsesjonskraft.

Terra brukte papiret for alt det var verdt, og mer til. Offensivt støvet man rundt til diverse kraftkommuner, og slengte departementets godkjenning på bordet.

Nå i 2008 har departementet spurt Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere saken. Og vurderingen gikk selvsagt ut på at dette var et lån.

Milliardtap – og kommunenes innbyggere får regningen

Terra Securities ble mer og mer dristig i sine anbefalinger til kommunekundene. Provisjonsinntektene strømmet inn. Den amerikanske Citigroup lagde noen lånekonstruksjoner som Terra anbefalte, men som viste seg å bli rammet av den begynnende amerikanske finanskrisen utover våren og sommeren 2007. Citigroup lagde en ny konstruksjon, der de godtok å ta de tapsutsatte papirene som innskudd i en ny type finanspakke som var blåst opp med lån, men der kommunene beholdt tapsrisikoen og måtte spytte inn mer egenkapital hvis tapspapirene sank ytterligere i verdi.

I stedet for å innrømme at de hadde gitt et dårlig råd som var i ferd med å gi tap, prøvde Terra Securities å gi inntrykk av at de nå kunne tilby et opplegg som var enda bedre enn de papirene som kommunene allerede hadde. Terra fortiet at risikoen dermed ble mangedoblet. Og så sprakk det.

Det er ingen tvil om at selgerne i Terra Securities må ha visst at denne konstruksjonen var i strid med kommuneloven, som de selvsagt kjente svært godt etter årevis med rådgivning til kommunene.

Utover høsten måtte flere av kommunene spytte inn mer penger for å overholde Citigroups krav til verdien av innskuddet i de nye pakkene. Det begynte å brenne under føttene på Terra Securities og deres selgere.

Onsdag 28. november 2007 slo Terra Securities seg selv konkurs. Etter styremøter i Terra-Gruppen og Terra Securities ble det fattet vedtak om å gå til skifteretten. Det var styreleder Gabriel Block Wathne i Terra-Gruppen og Ola Sundt Ravnestad i egenskap av både styreleder i Terra Securities og konsernsjef i Terra-Gruppen som presenterte beslutningen overfor mediene.

Realiteten var at Terra-Gruppen og dens eiere på denne måten trakk opp stigen under seg. De utslettet det formelle leddet som kommunene ville komme til å få krav mot. Det er ytterst tvilsomt om Terra Securities egentlig var konkurs. Riktignok hadde Kredittilsynet varslet at de ville miste konsesjonen, men på grunn av klagefrister ville det gå minst 14 dager før det var en realitet. Det var i virkeligheten bare kommunene som hadde vesentlige krav mot Terra Securities, og for kommunene var det avgjørende viktig at selskapet kunne bistå dem med å minimere tapet, blant annet ved å bruke sin kontakt med Citigroup til å finne best mulige løsninger.

Men sparebankene og Terras ledelse var mest opptatt av å redde sitt eget skinn. De lot kommunene i stikken.

Kommunal- og regionaldepartementet hadde gjennom en åpenbart feilaktig uttalelse i 2002 åpnet døren ut til denne elendigheten. Dersom departementet hadde kommet med en korrekt uttalelse i 2002, ville ikke kommunene ha kunnet komme ut i uføret. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å gi råd til kommunene eller minimere deres tap.

Den norske staten er en svær aktør i de internasjonale finansmarkedene gjennom Oljefondet, som nå heter Statens Pensjonsfond Utland. For Citigroup er det av stor betydning å ha et godt forhold til den norske staten. Hvis finansminister Kristin Halvorsen hadde tatt kontakt med Citigroup og påpekt at det var uakseptabelt at norske kommuner ble påført store tap på denne måten, og at det var svært viktig å finne løsninger som kunne gjøre tapene minst mulig, er det mye som tyder på at banken ville ha prøvd å strekke seg langt. Finansministeren uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å stille opp med Finansdepartementets kompetanse eller deres påvirkningskraft. Hun satt og så på at kommunene seilte rett ut i katastrofen.

Alle toet sine hender og var opptatt av å fri seg selv fra ansvar. De understreket – ganske riktig – at det var helt uforsvarlig og formodentlig i strid med lov og forskrift at kommunene hadde gått inn på disse avtalene. Og kommunetoppene som hadde opptrådt på en så klanderverdig måte, var selvsagt svært enkle å peke på. Med en del spydige lederartikler og noen gode doser med humorprogrammer om tåpelige og griske nordlandspolitikere på sin side, hadde de ansvarlige rikspolitikere lett spill.

Nå er det tid for drastiske budsjettkutt i flere av de kommunene som er rammet. Dermed blir regningen plassert. Det er innbyggerne i kommunene som får svi. Deres tabbe er å ha valgt inn politikere som ikke ivaretok sitt ansvar, men som lot seg rive med i den nye tids markedsorientering og finansspill.

Det er en sur lærdom. Vår utfordring er å rette søkelyset mot dem som mest fortjener å få det på seg. Kommunetopper som svikter må stilles til ansvar. Men enda mer må oppmerksomheten rettes mot dem som er lengre oppe i systemet. Og mest må den rettes mot systemet selv.

 

"Tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. Så går jeg ut i markedet, og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner."

Torstein Dahle bruker dette eksempelet for å diskutere turbulensen i finansmarkedene. Hva er det egentlig som skjer?

Torstein Dahle er siviløkonom og leder av Rødt

---

5. februar falt verdens aksjemarkeder på nytt. Det ble den verste dagen i det amerikanske aksjemarked så langt i 2008, med et gjennomsnittlig fall i aksjeindeksene på omkring 3 prosent. Den utløsende årsaken var at det kom noen meget dårlige nyheter om det amerikanske næringslivets vurdering av framtidsutsiktene.

Jeg føler meg ganske sikker på at dette ikke er noe som går greit over etter litt opprydning i markedet i løpet av et års tid. Det kan tenkes at det lykkes å utsette en kraftig nedgang i USA enda et år eller to, men jeg tviler på det.

Jeg vil slenge inn et moment som etter mitt syn er svært viktig: Kapitalakkumulasjonen. Kapitalen i USA – og i hele verden med USA i spissen – har vokst og vokst og vokst. Da kreves det at den profittmassen som arbeidsfolk skaper basert på sitt eget arbeid kombinert med rovdrift på naturen, må vokse og vokse og vokse. Hvis ikke går profittraten ned.

Men det finnes noen smarte triks for å tøye strikken. Jeg selger min kapital til deg, og så selger du den tilbake til meg for en høyere pris. (Da regner du med å ha tjent på det, du registrerer en profitt og at kapitalen din har vokst.) Men så selger jeg kapitalen tilbake igjen til deg, til en enda høyere pris. (Da regner også jeg med at jeg har tjent på det, og jeg registrerer en profitt og at kapitalen min har vokst.) Slik holder vi på i en del runder. Dette er en boble. Men hvis vi får flere med på det samme spillet, så kan en av oss hoppe av og gå fra fiksjon til virkelighet: Du kan bruke din sterkt økte pengesum til å kjøpe varer og tjenester, arbeidskraft og virkelige ting. Dermed er ikke dette tullespillet bare fiksjon, det har også en kopling til virkeligheten, ved at oppblåste pengebeløp kan omgjøres til faktisk kapital, hvis bare tilstrekkelig mange likevel er med på å fortsette spillet.

De internasjonale aksjemarkedene fungerer på den måten. Fra at aksjekursene var basert på faktisk verdiskaping og faktisk produksjon av merverdi og profitt, begynte man å regne inn forventet merverdi og profitt. Hvis profittraten i samfunnet er på 10 prosent, og jeg eier en bedrift der arbeiderne skaper 10 millioner hvert eneste år i profitt, så burde jeg kunne selge aksjene i denne bedriften for 100 millioner. Men hvis vi tror at profitten neste år vil bli mer enn 10 millioner, så burde jeg kunne selge aksjene for mer enn 100 millioner. Troen på profittvekst neste år tilsier altså en høyere aksjekurs.

Eller tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. (Regner med at det bør kunne selges veldig mye, for spillideen er kjempegod.) Så går jeg ut i markedet og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner. Og så viser jeg fram planene og budsjettene, og så ser investorene at hvis de betaler meg 50 millioner for ideen, så er den budsjetterte profitten så stor at de får god avkastning på kapitalen sin. Jeg får de 50 millionene – på basis av forventning om at dette skal bli et flott prosjekt i framtiden.

"Verdiene" i aksjemarkedet er altså etter hvert basert på forventet profitt, ikke bare på den faktisk produserte profitten. Dette er genialt, for dermed kan aksjeverdiene blåses opp i vilden sky. Jo mer vi klarer å overbevise hverandre om forventningene, jo mer stiger aksjene.

Verdens aksjeverdier har steget mye på basis av forventninger. I USA har store deler av "middelklassen" aksjer. De ser at aksjene stiger, og de føler seg rikere. Da kan de ta opp lån og kjøpe seg mye fint, med basis i aksjeverdiene. Det er jo ikke noe problem, for de kan bare selge aksjene og innfri lånet – og vips: De beholder alt det fine de har kjøpt, og så er de gjeldfrie etter at aksjene er solgt. Dermed var det liksom helt reell dekning for å kjøpe seg alt det fine.

Eiendomsmarkedet kan drives opp på samme måte. Jeg kjøper ditt hus for 2 millioner og selger det tilbake til deg for 2,5 millioner. Så selger du det tilbake til meg for 3 millioner. Sånn kan vi holde på. Huset er akkurat det samme, men prisen stiger og stiger, og vi blir rikere og rikere. Fabelaktig!

Sånn har de holdt på i store deler av den kapitalistiske verden, og framfor alt i kapitalismens høyborg USA. Siden de på denne måten kjøper og bruker opp mer enn de faktisk skaper av verdier, så må de låne av kapitalister i andre land.

Nasjonalregnskapene lages som om det er et klasseløst samfunn. Derfor er det begrenset hvor kloke vi blir av å studere slik statistikk. La oss likevel se på den figuren jeg har laget på basis av data fra U.S. Dept. of Commerce – Bureau of Economic Analysis. (Figur legges ut seinere.) Den viser den personlige sparingen i USA, målt i prosent av disponibel personlig inntekt (dvs. inntekt etter skatt). Lenge lå sparingen på et nivå på 8–10 prosent av inntekten. Men omkring 1985 begynte en nedtur, dvs. at folk begynte å bruke opp mer og mer av inntekten sin. Forklaringen kan være forskjellige for forskjellige deler av befolkningen. "Mellomklassen" og de rike hadde glede av stort sett stigende aksjekurser. De følte seg rikere og kunne bruke mer. I 1987 ble de skremt av et voldsomt fall i aksjekursene, og dermed ble de mer forsiktige og sparte litt mer. Så begynte de å kutte i sparingen og forbruke mer av inntekten igjen i 1993. Deretter har de brukt opp mer og mer av inntekten sin helt fram til dags dato, med et lite unntak da IT-boblen sprakk i 2002. Vanlige lønnsmottakere har i årevis hatt en elendig reallønnsutvikling, og bruker sannsynligvis opp en stadig større del av inntekten sin av den grunn.

Så lav som sparingen er i dag, har den ikke vært siden begynnelsen av 30-årene. En viktig forskjell er at da var det krise slik at heller ikke "mellomklassen" hadde noe å spare. Nå har det vært høykonjunktur og blomstrende tider, med rekorder på aksjebørsene helt fram til midten av høsten 2007. Det er med utgangspunkt i dette svært lave sparenivået at man skal begynne å takle effekten av store aksjetap og kanskje økende arbeidsløshet.

Kapitalister i andre land har vært villige til å låne ut stadig større beløp til amerikanerne, fordi den amerikanske staten er mektig og står klippefast på å forsvare kapitalens interesser, og spesielt fordi dollar har status av verdens reservevaluta, som er "god som gull" å ha på kistebunnen eller i de internasjonale valutabeholdningene.

Så begynner strikken å bli strukket veldig langt i forhold til den virkelige verdiskapingen som arbeidsfolk driver. Det er masse finanskapital som skal plasseres, og derfor blir renten lav. Med så lav rente, blir det for liten sving på det som bankene får av profittskapingen i samfunnet. Da må vi finne på noe lurt for å få strukket strikken enda litt lenger. Hva hvis vi låner ut penger til noen som er så fattige, at de bare så vidt har råd til å betale renter og slett ikke har råd til å betale tilbake lånet. Så kan vi si at de kan kjøpe hus for lånet, og så øker etterspørselen etter hus enda litt mer, og så stiger eiendomsprisene enda litt mer. Lurt! Men det blir jo veldig usikre lån, da, sånn at vi kanskje taper penger? Hva hvis vi lager en "lånepakke", bestående av 100 lån til solide låntakere og 10 sånne dårlige lån, og så sier vi at helhetlig sett er det ikke så stor gjennomsnittlig risiko på disse 110 lånene under ett, og så får vi noen andre banker eller noen kommuner i Norge til å overta sånne lånepakker, så får de litt høyere rente enn de ellers ville fått, og så får vi noen solide provisjoner å putte i lomma.

Nå er strikken strukket, og strukket med masse lure triks. Men så kommer sannhetens time for de dårlige boliglånene, som kalles "subprime" (dårligere enn prima). Og plutselig er det noen banker som taper masse penger. Aksjekursene for bankene begynner å falle. Dessuten har i grunnen hele verden skjønt at det er dumt å overføre milliarder på milliarder til velhavende amerikanere sånn at de kan kjøpe mer enn de har inntekt til, for de kan jo ikke holde på sånn til evig tid. Russiske og kinesiske og japanske og arabiske kapitalister har villet være med på karusellen litt til og litt til, for det har vært penger å tjene, men tilliten vakler og dollarkursen har gått ned. Så kommer de svære banktapene, og mange lurer på om de bare må se virkeligheten i øynene og hoppe av karusellen før hele greia bryter sammen og gir dem store tap. Det begynner å bli tydelig at dollar ikke har noe grunnlag for å være hele verdens reservevaluta lenger. Den er helt markspist, og slett ikke god som gull.

Kapitalister over hele verden begynner å selge dollar (veksle om til andre valutaer), og de begynner å selge amerikanske aksjer. Alle de amerikanerne som tilhører "middelklassen", og som har følt seg rikere og rikere, begynner plutselig å føle seg fattigere og fattigere. Ikke bare må de begrense forbruket sitt til den inntekten de faktisk har, men de må kutte forbruket enda mer, fordi de skal nedbetale på de lånene som hadde dekning i stigende aksjekurser.

Effekten av å bygge forventningsverdier inn i aksjekursene snur seg til sin motsetning når det begynner å bli forventninger om fall i profitten og rene tap. Egentlig er det tilstrekkelig at forventningene om vekst sprekker: Det i seg selv er nok til å gi store negative utslag i aksjemarkedet.

Etter 50–60 år med at resten av verden har forsynt USA med lån, sånn at staten og kapitalistene og "middelklassen" i USA kunne bruke mer enn de skapte – etter 50–60 år vil ikke verdens kapitalister være med på det lenger. De stoler ikke på dollaren lenger. Det gjør ikke saken bedre at USAs stat gjør det dårlig i krigene sine, som staten har lånt enorme beløp for å finansiere. Verdens kapitalister begynner å gå bort fra dollar og vil ikke dekke USAs handelsunderskudd lenger. Svikten i finansmarkedet sprer seg langsomt fra råtne boliglån til andre lån. Aksjekursene tumler nedover. Millioner av "middelklasse"-folk i USA kutter forbruk. Boligprisene går ned fordi den kunstige stimulansen er borte, og mange må selge. Etter hvert som det sprer seg frykt for at nå ryker rett og slett strikken, så vil stadig flere selge før markedet faller enda mer.

Finanstriksingen slår tilbake når triksene avsløres. Dollaren mister sin rolle som reservevaluta. Dekningen rakner for overforbruket til USA og den kjøpesterke "middelklassen". Etterspørselen synker kraftig. Når ballongen sprekker, er det om å gjøre å få solgt aksjene sine før kursen har sunket altfor mye. Stadig flere styrter mot utgangsdøra, og der blir det kork.

Det kan tenkes at araberes og russeres og kineseres ønske om å kjøpe opp deler av USA for å gjøre det til sitt, kan føre til tiltakende kapitalstrømmer inn i USA, og at det ikke blir så sterk kollaps som tingene tyder på i dag. Men jeg tviler på om denne tendensen er sterk nok og holder lenge nok til at finanskrisen glir over. Bush pøser allerede billige lån ut til bankene, og det kan bidra til bedre stemning en stakket stund. Svære reduksjoner i den amerikanske styringsrenten kan virke stimulerende en stund, men de vitner snarere om panikk i USAs statsledelse, og at kortene spilles ut slik at det blir lite igjen til tiltak senere. (Styringsrenten kan jo ikke settes lenger ned enn til null, så da er det virkemidlet slutt.)

At det som skjer vil ha stor betydning for styrkeforholdet mellom de mektigste statene i verden, er overveiende sannsynlig.

 

Gudrun Kløve Juuhl krever «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivlegheit og uvenskap» i Rødt! nummer 1/08. Hun gjør det i artikkelen «Om feminismen og venstresida» , en kommentar til Kjersti Ericssons artikkel «Mary Wollstonecrafts dilemma» i nummer 1/07.

Oppskriften på mer «utrivlighet og uvenskap» er presist gitt av Gudrun Kløve Juuhl selv, indirekte gjennom slik hun argumenterer i artikkelen. Det er mer tvilsomt om måten hun debatterer på og argumentene hun bruker skaper rom for ny ideologi eller for den saks skyld nye ideologer.

Oppskriften er enkel, den går ut på å feilsitere og trekke deler av en argumentasjon ut av sammenhengen den står i. Forstørre og fordreie den slik at den er god å argumentere mot, og så legge hele breisida til mot den skapte fiendeargumentasjonen. Det er kjent og velbrukt, om du ønsker å vinne en debatt på poeng. Oppskriften er ikke spesielt god om ønsket er videreutvikling av ideologi som styrker kvinnekampen.

Gudrun Kløve Juuhl summerer argumentasjonsrekkene sine mot Kjersti Ericssons artikkel på slutten av artikkelen:

«Heller enn å seia at eigentlig har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går utover menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerlig kamp om kven som skal leggja premissene og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leve med.» (GKJs kursivering)

Påstanden til Gudrun Kløve Juuhl
– Ericsson skriver at egentlig har alle samme interesser og det forstår en bare en lytter – er ganske overraskende etter å ha lest utgangspunktet for det hele, artikkelen til Kjersti Ericsson i Rødt! nummer 1/07. Tvers igjennom den artikkelen går argumentasjon for det motsatte, både på det generelle planet, med at kapitalismen skaper og gjenskaper både kvinne- og klasseundertrykking
– og menn som undertrykkere, samt at menn som synes som det er greit å være i sine privilegier eller utøve undertrykking, er med på å opprettholde klassesamfunnet:

Eksempel, Kjersti Ericsson skriver: «Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. (…) Menn i arbeiderklassen som synes det er greit at lønns og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de har sjøl, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.» (KEs kursivering)

Men Gudrun Kløve Juuhl har bygd opp en argumentasjon for at Kjersti Ericsson faktisk står for «at egentlig har alle samme interesser og det forstår ein berre ein lytter til einannan». Det er simpelthen uetterrettelig.

Gudrun Kløve Juuhl leter etter et sted i Kjersti Ericssons artikkel hvor påstanden «at egentlig har alle samme interesser – bare en lytter» kan bekreftes. Hun finner det i Kjersti Ericssons utopi. Bakgrunnen er henvisningen til min bok (Horgen, Når språket berører). Boka er en konkret skildring av hvordan det er mulig å lage et språkmiljø for barn med multifunksjonshemming, sammen med teoretiske og faglig begrunnelser for dette. Jeg ble overrasket og faktisk glad – da jeg leste Kjersti Ericssons artikkel i Rødt! nummer 1/07. For meg var det en oppmuntring. Hun hadde lest det viktige budskapet ut av boka. Jeg er så privilegert at jeg jobber med et område som – slik jeg ser det – har potensial til å skape både en bedre skole og et bedre samfunn. Jeg gjør det som statsansatt med arbeidsoppgave å bidra til å skape et utviklende læringsmiljø for mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser.

Sjølsagt er en del av språkmiljøet at den nære voksne må lytte seg fram, både med ører, øyne og hender, til det barnet uttrykker. Det er viktig når det dreier seg om barn med omfattende funksjonsnedsettelser, avhengige av hjelp til alt og med store problemer med på få orden på syn og hørselsinntrykk og ofte uten kontroll over noen del av kroppen.

Kjerna i utopien slik Kjersti Ericsson har sett den i boka mi, Når språket berører, og beskriver den i artikkelen, er dette. Sitat:

«I denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadsvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalismen. De er mennesker rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke. Når vi skal prøve å tenke tanker om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter.»

Gudrun Kløve Juuhl må feilsitere i artikkelen sin for å få argumentasjonen til å passe. I sitatet hun viser til for argumentasjonen tar hun bort avsnittet med utopien Kjersti Ericsson presenterer, sitert over: Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Hun later som den ikke finnes enda hun siterer, og erstatter den med det første sitatet som introduserer bokas problemstilling hvem barna er og at vi på mitt område må lytte og føle oss fram til hva barnet uttrykker. Viktig, men ikke utopien i Kjersti Ericssons presentasjon. På feilsiteringen bygger hun argumentasjonen sin videre. Det holder ikke vann i forhold til diskusjoner som skal skape ny kunnskap og ny ideologi. Det fører ikke til annet enn
uvennskap og utrivelighet.

Jeg ønsker ikke å være med på å skape utrivelig debattkultur og uvennskap. Strengt tatt tror jeg det bare fører til at den mest brutale får makt og posisjoner, mens kvinner og menn skremmes bort og/eller til taushet. Dermed skal jeg skifte modus. Hva kan være Gudrun Kløve Juuhls intensjon,
om jeg leser med åpenhet? Hun ønsker debatt og ny ideologi.

Tilbake til det hun sier om boka mi – sett i kvinnepolitisk lys. Gudrun Kløve Juuhl oppfatter og skriver at dette arbeidet som blir skildret, er tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer ulønna – og at det minner henne om mye om slik det var å ta vare på barnet sitt da det var nyfødt og fram til et par måneder.

Hun har et godt poeng i dette at måten å møte barna på mitt «område» kan ha fellestrekk med slik det er å ta vare på det spede barnet. Vi bruker den nye spedbarns forskingen som inspirasjon. Den relasjonelle spedbarnsforskingen er et sted å hente kunnskap som sjølsagt må tilpasses og kobles sammen med kunnskap om store funksjonsnedsettelser, igjen koblet sammen med å lete etter hva det enkelte barnet trenger av utviklende støtte.

I dette kunnskapsområdet ligger at vi framfor alt studerer den voksnes handlinger overfor det spede barnet. De handlingene i vid forstand – altså slik den nære voksne på alle måter møter det spede barnet – er styrt av den voksnes forforståelse og egne mer og mindre bearbeidede erfaringer. Uansett er det vanlig at de voksne omsorgspersonene møter barnet som om barnet har intensjoner, de legger mening i og til alle barnets ytringer. Den nære voksne skaper slik et stillas som støtter barnet utvikling. Hun eller han lærer barnet «inn i» verden og hvem barnet er i denne verden.

Selv om Gudrun Kløve Juuhl ikke skriver det, er jeg temmelig sikker på at hun ikke bare følte seg fram da spedbarnet hennes var nyfødt og fram til et par måneder. Hun møtte nok alle barnets ytringer og tilla disse mening og intensjon.

Et kvinnepolitisk poeng her er at gutte- og jentebabyen møtes forskjellig. Lydene og bevegelsene til spedbarnet tolkes ut fra kjønnede forventinger. Ikke bare den voksnes lyder, altså hva den voksne omsorgspersonen sier og hvordan hun/han sier det, men også den voksne bevegelser er forskjellig avhengig av om det er et jente- eller guttebarn det gjelder.

Et annet og kanskje viktigere poeng i denne debatten er at denne tidlige dialogen gjerne kan brukes som lupe – når vi studerer hvordan læring foregår og dermed også hvordan ny kunnskap oppstår. Eller for den saks skyld ny ideologi.

For å gjøre det klart så mener jeg ikke med denne argumentasjonen at konflikter ikke finnes eller skal skys. Det dreier seg om å belyse et poeng – at ny kunnskap oppstår i dialog og at dialogen former hva vi kommer fram til. Eksempelvis: Du greier å høre og fatte hva den andre sier ut fra din erfaring og din forståelse av et spørsmål – og du legger til, utdyper, kanskje nyanserer eller bringer noe helt nytt inn i mot den andres utsagn ut fra dine erfaringer og forståelse. Da gir dette kanskje en rikere, eller utdypet, kanskje til og med, ny forståelse for begge de to som diskuterer. Under forutsetning av at de har vilje til å lytte med respekt og åpenhet.

Om du lager deg en konstruert motpart,  må bare parten som ønsker dialog, gjenta hva hun/han sa, og oppklare misforståelsene.

Kvinner som vasker gulvene i mange norske hjem på turistvisum fra Polen, har ikke samme erfaringer, heller ikke umiddelbart samme interesser, som de kvinnene som får gulvene vasket. Det samme gjelder assistenter ansatt som ufaglærte og med dårlige arbeidsvilkår i den norske skolen sammen med lærere med helt annen lønn og betingelser for utformingen av sitt arbeid. Kvinner og menn har heller ikke alltid samme erfaringer og interesser, og
som jeg leser artiklene til Kjersti Ericsson og Gudrun Kløve Juuhl, er de enige om det poenget.

Kvinnekrav eller klassekrav som utformes og skapes i en dialog hvor de forskjellige erfaringene, interessene og synspunktene som forener kvinner med forskjellige ståsteder, kan bli slagkraftige krav. De har potensial til å mobilisere mange. Kravene kan være grunnlag for allianser og styrke i enhver kvinne- eller klassekamp. Og når kravene prøves ut i lønnskamp, i aksjoner, i handling da finnes mulighetene for at det skapes både nye ledere, og ny politikk.

Avslutningsvis et blikk på et stort og spennende kvinnepolitisk område som artikkelen til Gudrun Kløve Juuhl berører, når hun omtaler fagområdet jeg skriver om. Omsorgsarbeid, eller annet arbeid kvinner gjør, ansees å være en del av en kvinnelig natur, mens det arbeidet menn gjør, skapes til fag.

Sitatene fra boka mi likner på tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid som pleier å foregå ulønnet, skriver Gudrun Kløve Juuhl. Jeg skal ikke påstå at hun ikke ser at det jeg skriver om er kunnskap inn mot et nytt fagområde. Så mye informasjon er det tross alt ikke mulig å få ut av Kjersti Ericssons utopi og introduksjonen av den!

Men argumentasjonen hennes brukes ofte mot de barna det dreier seg om: De trenger omsorg og pleie og til det behøves det ikke kvalifisert arbeidskraft – det greier seg med kvinnelige assistenter. «Er det noen mening i at du som har hovedfag skal skifte bleier», hørte jeg ikke så sjelden, da jeg var lærer, det er da bare en praktisk rutine som hvem som helst kan gjøre. For barnet med store funksjonsnedsettelser er nettopp rutinene og ritualene en fordel – som utgangspunkt for å gjenkjenne og delta, og kanskje mestre noen bevegeleser bedre. Dessuten er det rent motiverende å bli kvitt vått kliss – som kan åpne for kontakt og prat. Da er det er ingen rutinehandling å skifte bleier fra pedagogens side heller – men det krever stor oppmerksomhet og tilstedeværelse, sammen med kunnskap om hvordan barnet med sine hemminger, kan delta.

Overordnet på mitt område er at den alminnelig kulturelle kunnskapen, om hvordan en kan møte barna for gi dem utviklende betingelser, i liten grad finnes. Kollegaene mine og jeg har som jobb å gjøre dette til et fagområde. Slik går det an å antyde at det vi gjør, er å samle, systematisere, sette ord på og utvikle et område med ny kunnskap. Det har absolutt paralleller til å løfte fram kompetanse kvinner har utviklet på andre områder.

 

Turid Horgen 

 

Vi er midt i en uventa verdensomspennende matprisinflasjon. Krisa oppsto høsten 2007 og doblet kapitalens underernærte ofre – fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.
2,6 milliarder mennesker i verden lever i dag på mindre enn 2 dollar dagen og bruker 60 % til 80 % av deres inntekter på mat.
Denne artikkelen handler om hva som skjer, og hvorfor det skjer. Forfatteren mener at det å kunne spise seg mett, er en menneskerett, den viktigste.

Jokke Fjeldstad er sekretær for Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

På den sørlige halvklode, fra Filippinene i øst til Honduras i vest, har folk den siste tiden gjort opprør mot de økende matvareprisene. Det har allerede vært protester og streiker i Burkina Faso, Bangladesh, Egypt, Elfenbenkysten, Pakistan, Thailand, Kambodsja, Kamerun, Etiopia, Honduras, Indonesia, Madagaskar, Mauritania, Niger, Peru, Senegal, Usbekistan og Zambia. Politi og militæret er blitt brukt for å slå ned protestene. Flere er blitt drept og tusener arrestert i matprotestene.

41 land står på FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) sin liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa. På Haiti spiser befolkningen sølekaker, i Elfenbenkysten vil demonstranter heller bli skutt enn å sulte i hjel, og i Sør-Afrika forlater foreldre barna sine fordi de ikke har penger til mat.

Mat som bruksvare – altså noe som ikke bare er interessant fordi det skal selges og kjøpes, men også brukes– har noen helt spesielle egenskaper som skiller den fra andre bruksvarer. Mat er den eneste måten menneskene får i seg energi som vi trenger for å overleve. Denne energien stammer til syvende og sist fra solen som verken Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo har eksklusiv rett på. Mat er på denne måten en grunnleggende menneskerett for å kunne overleve.

Kapitalismen har for lenge siden vist seg å være et utilstrekkelig økonomisk system for fordeling av mat. Verden har allerede i flere tiår hatt store problemer med å sikre verdens befolkning et fullverdig kosthold. Ikke på grunn av at jorda mangler evne til å produsere næring til verdens mennesker, men på grunn av en sammensatt, langvarig fordelingskrise som igjen er en direkte konsekvens av kapitalismen.

Befolkningseksplosjon, mangel på matsuverenitet, IMFs og Verdensbankens krav til privatisering og avregulering av jordbruket, rovdrift på jordkloden, reduksjon i verdens matvarelagre, patentvelde på frø og økende kjøttforbruk i Kina og Latin-Amerika er alt puslespillbrikker i bildet av matvarefordelinga i verden. Men nå skal vi se spesifikt på krisa som oppsto høsten 2007, en krise som kvantitativt doblet kapitalens underernærte ofre fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.

Prisen på matvarer gikk i taket våren 2008. Prisen på ris økte med 71 prosent mellom januar og april 2008. I tillegg økte prisene på hvete og mais betydelig, mens kjøttprisene fortsatt ligger på et «normalt»-nivå. Gigantiske pengemengder er med denne krisa flytta fra verdens fattigste halvpart til en håndfull av verdens aller rikeste. Klassekampen rapporterte den 31. mai at de store agrokonsernene har tjent milliarder på denne krisa.

Klima

Det er godt dokumentert at menneskelig forurensing fører til raske og drastiske endringer i jordklodens klima. Temperaturen på planeten vår stiger, polene smelter, havet stiger. Det blir oftere katastrofeværvarsel og flom, og ørkenene vokser. I 2007 ble det rapportert om tørke i viktige matproduserende regioner i Australia, USA, landene rundt Svartehavet og i Nord-Afrika. Produksjon av basismatvarer er i stor grad basert på et forutsigbart klima. Langvarig tørke eller for mye nedbør kan fort ødelegge store produksjonsarealer for sesongen.

Klimaendringene som rammet flere store basismatvareproduserende land på alle kanter av jordkloden, satte i gang prisveksten. Prisen på hveteeksport begynte den drastiske økningen allerede sommeren 2007. Og i november 2007 begynte prisen på riseksport å følge etter. FAOs matprisindeks økte med 54 % fra april 2007 til april 2008. Syklonen Nagris i mai fikk risprisen til å øke med 10 % på en uke.

Utryggheten rundt hvilket klima vi vil få framover, gjør at prisen fortsatt kommer til å være høy. Det skaper en stor usikkerhet om mattilgangen i framtida. Plutselige klima-katastrofer kan snu opp ned på produksjonsforventningene. Men til tross for den tørken vi så i 2007, var det økning til nye rekordnivåer i både ris- og hveteproduksjonen samme året.

Innsatsfaktorene

Ris og andre korn er varer med relativ enkel sammensetning (1), sammenligna med kjøtt og matvarer ferdigstilt i fabrikkproduksjon. Blant de fattigste i verden er det normalt å kjøpe basisprodukter som hvete, ris og mais, istedenfor ferdigvarer som brød, frokostblanding og ferdigmiddager. Prisen på basisvarer er sjølvsagt lavere enn på ferdigvarer på grunn av den enkle sammensetninga. Varer med mer avansert sammensetning er bedre beskytta mot plutselig prisøkninger på innsatsfaktorene fordi sammensetninga gjør at man som regel står på flere «bein». Når hveteprisen har blitt dobla siden 2006, skjer ikke det samme med brødprisen, den øker kanskje med bare mellom 5 og 10 % fordi varen brød har en mer avansert sammensetning enn ren hvete. Dermed rammer krisa hardere de fattige i verden som har et kosthold basert på basismatvarer.

Prisene på innsatsfaktorene i jordbruket har steget. Dette gjør at matvareprisene blir drevet opp. De sirkulerende innsatsfaktorene er, i tillegg til menneskelig arbeidskraft og jordas evne til å gi bort næring, hovedsaklig olje, kunstgjødsel, frø og sprøytemidler. Prisen på alle de store kunstgjødseltypene økte fra og med sommeren 2007 og eksploderte virkelig vinteren 2007/08. Prisen på forskjellige kunstgjødselmineraler økte fra 44 % til 227 % mellom april 2007 og april 2008. Økninga i prisen på kunstgjødsel henger sammen med den økte energiprisen på verdensmarkedet (energiprisen er nå fire ganger så høy som i 2003), økte råvarepriser og økt etterspørsel. Dette har gjort matvareproduksjonen enda dyrere.

Den andre og kanskje viktigere grunnen for kostnadsøkningene er den stigende oljeprisen. Olje- eller drivstoffkostnader kan være opp til 80 % av kostnadene i enkelte basismatvareproduksjoner. Det siste året har oljeprisen nesten doblet seg. Og den har over firedoblet seg siden 2002. Oljeprisøkinga er i seg sjølv verdt en egen artikkel. En av konsekvensene av høy oljepris er at imperialistmaktene seriøst har begynt å se etter et alternativ til olje. Både Canada, USA og EU har vedtak på at man skal satse mer på biodrivstoff i framtida. I EU ser det ut som om man nå vil omdefinere biodrivstoffmålsetningene etter massivt press fra miljø- og matbevegelsene.

Dette fører også til økt kamp om den beste jorda på kloden skal brukes til drivstoff eller matproduksjon. Det vil også holde matprisen oppe ved at den vil henge tettere sammen med drivstoffprisene. Så lenge vi har et kapitalistisk system styrt av den kortsiktige profitten, vil det alltid være mer interessant å selge jordbruksproduktene til biobrenselindustrien – så lenge de kan betale mer enn de som vil ha det til mat. Og så lenge oljeprisen er høy, men fortsatt standarden, vil biodrivstoffprisen forholde seg til den. Er drivstoffprisene høye, vil det være med på å holde matvareprisene oppe.

Satsinga på biodrivstoff i Vesten gjør det også lukrativt å sikre seg de beste jordbruksarealene. Konkurransen om jordstykkene vil bli hardere, og prisen på dem kommer nok til å øke. Med økte utgifter i produksjonsarealer vil matvareprisene fortsatt holdes oppe.

Hvor stor effekt biodrivstoff har på matvareprisene, er omdiskutert. USA hevder at dette dreier seg om rundt 3 %. Mens Verdensbanken har fått laget en rapport i sommer som hevder at biodrivstoff utgjør 75 % av økningen i matvareprisen, og 15 % kommer av økte gjødselspriser. Rapporten renvasker sukkerbasert biobrensel, som blant annet Brasil er ledende på. Over en tredel av USAs maisavlinger går nå til å produsere etanol, mens halvparten av EUs vegetabilske olje går til biodiesel. (2) 

Noen blir rike, mens andre sulter

Det er store penger å hente ut fra matvarekrisa. Det er attraktivt å spekulere i mat når pengene finnes der, i en tid økonomien sliter. Det er store penger i å kjøpe en kontrakt på x tonn mat – dyrt den ene dagen, for å selge enda dyrere den neste. I følge The Commodity Futures Trading Commission er omtrent 19 % av utestående riskontrakter i hendene på selskaper som ikke er kommersielle risinvestorer. Altså investorer som kan ha kjøpt opp riskontrakter for å tjene på prisbevegelser. Det rapporteres om stor spekulasjon i jordbrukseiendommer, shippingutstyr og gjødsel. Flere hundre millioner dollar er det siste halvåret blitt investert i alt fra afrikansk ørken til den engelske landsbygda. Når resten av verdensøkonomien går i rødt, ser det langt lysere ut for verdens store selskaper innen de forskjellige sider av jordbruksproduksjonen.

Agrokonsernet Monsantos hadde mellom desember og februar dobbelt så høye inntekter sammenlignet med i fjor. Fortjenesten er 14 ganger høyere enn i 2003. Børskursen har steget fra 62 dollar i midten av august 2007 til 138 dollar den 9. juni 2008.

Også de andre store agrokonsernene ser det lyst ut for. Her er noen tall for første kvartal 2008 i noen av de viktigste agroselskapene:

• Archer Daniels Midland (ADM): Bruttoprofitt: 1 150 000 000 dollar, opp 55 % fra i fjor.
• Cargill: 1 030 000 000 dollar, opp 86 % fra i fjor.
• Duponte Agriculture and Nutrition: Inntekt før skatt: 786 000 000 dollar, opp 21 % fra i fjor.
• Potash Corporation: Nettoinntekt 66 000 000 dollar, opp 186 % fra i fjor.
• Mosaic: Nettofortjeneste 520 800 000 dollar, opp mer enn 1200 % fra i fjor.

Hjemme i Norge rapporterer både Fokus Bank, Sparebank 1 SMN og DNB NOR Markets om større interesse for å investere i råvaremarkedene. Mye av investeringene er hovedsakelig i energisektoren, men også mat er interessant for norske investeringsporteføljer. Både rene spekulanter og store selskaper ser muligheter i et marked der prisene svinger mye, og der det er mulig å hente ut store gevinster på kortere engasjementer.

Yara

Delvis statseide Yara her hjemme har også forsynt seg fint av kaka. Yara har fra midten av august til begynnelsen av juni økt fra 24 til 82 dollar på den amerikanske børsen. Fortjenesten til Yara per aksje første kvartal 2008 var over dobbelt så høy som i samme kvartal i 2007. Driftsresultatet for andre kvartal 2008 endte på 4,7 milliarder kroner. 3,4 milliarder mer enn i samme kvartal i 2007.

Den norske gjødselgiganten bruker de gode tidene til å ekspandere. De har kjøpt opp den kanadiske nitrogenprodusenten Saskferco for 8 milliarder kroner. Oppkjøpet vil tilføre 650 000 tonn ammoniakk, 980 000 tonn urea og 230 000 tonn UAN i årlig produksjonskapasitet. Det vil bidra til å styrke Yara som gjødselkapitalist.

Yaras gode resultater henger sammen med årets matvarekrise. Etterspørselen etter gjødsel for å øke avlingene, har økt betraktelig. Men å intensivere gjødselbruken er ingen god, langsiktig løsning for matproduksjonen. Nitrogenbasert gjødsel hjelper plantene til å vokse fortere, men gjør også at energiinnholdet synker. I tillegg trekker gjødslet ut næringa fra jorda så den blir mindre fruktbar på lengre sikt. Dette kompenseres ofte ved å bruke enda mere gjødsel som forlenger de negative effektene på jorda, men styrker inntektssida i de store gjødselselskapene.

Verdens matvarelagre

Basismatvarelagrene i verden kunne vært brukt til å dempe priskriser. Man kunne ha brukt lagrene til å spre billig mat til dem som trenger det mest, for å dempe antallet som ble underernært som følge av mangelen på kjøpekraft. Men lagring av varer har blitt sett på som umoderne i nyliberalismens tidsalder. Det strider mot det «moderne» just-in-time-prinsippet om at varer og delfabrikater skal bli levert akkurat tidsnok for produksjonen, så man slipper å ha utgifter med store lagre.

Verdens matvarelagre har krympa. Siden tusenårsskiftet har både ris- og maislagrene krympa drastisk. Verdensbankens nyliberale økonomer har insistert på at land som skal få lån, må redusere lagrene sine og ha tiltro at det frie markedet vil forsyne dem med mat nok til rimelige priser. Vi ser nå i flere land at regjeringer står uten de nødvendige statlige matlagrene som kunne ha dempet deler av konsekvensene ved krisa.

De store matproduserende landa som hadde en betydelig nedgang i egen matproduksjon, gjorde det eneste logiske for å sikre sitt eget internmarked. De innførte begrensninger på eksport på ris, hvete og andre basismatvarer. India innførte eksportforbud på ris i oktober 2007, og nå har 29 land har innført eksportrestriksjoner og eksportforbud på utvalgte varer. Blant disse finner vi store eksportland som Argentina, India, Kasakhstan, Kina og Vietnam. Dette letter sjølsagt situasjonen i disse landene. Mange jordbruksbaserte u-land i verden har blitt tvunget vekk fra sjølvforsyning og over til eksportjordbruk til verdensmarkedet. Dette fører til at noen land er basismatvareeksporterende og andre er basismatvareimporterende. Befolkningen i de landa som i stor grad er blitt tvunget til å importere eget basismatvarebehov, blir sittende igjen med regninga.

De største matvareprodusentene begynner nå å bygge opp sine lagre igjen for å stå bedre rusta framover. Men de fattigste landa i Sør forventes neste år i enda større grad å tømme reservelagrene. Verdensbanken forventer at prisene vil ligge over 2004-nivået i hvert fall fram til 2015. Det er for høyt til at de fattigste landa kan bygge opp eller holde lagrene på eit tilfredsstillende nivå. Samtidig fryktes det at antallet  som sulter, kommer til å stige fra 850 000 000 til 1 200 000 000 i løpet av de neste 7 årene. Hvor mange må ofres før mat blir en menneskerettighet, før alle får etter behov?

Finnes det vilje til å løse matvarekrisa?

Siden matvarekrisa virkelig eksploderte i internasjonale medier, er det blitt et obligatorisk tema for alle møter i G8, FN, EU og andre organisasjoner. Det har foreløpig resultert i mest prat over luksusmiddager, og lite vilje til handling. G8 ønsker seg et matpanel, og i EU drøftes det om de mest latterlige matvaredirektivene skal oppheves. En av de viktigste møtene som har vært til nå, er FAO-toppmøtet om mat i Roma i begynnelsen av juni der 180 land deltok. Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk), IFAD (Det internasjonale landbruksfondet) og AGRA (Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika). Den siste organisasjonen er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte i agroindustrien. Mange, spesielt bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ser dette som en klar støtte til en satsing på en helt gal landbruksmodell og som støtte til storindustrien på bekostning av miljøet og fattige småbønder.

Det mest omstridte fra slutterklæringa til FN-toppmøtet var paragrafene om handelspolitikk. Det har blitt pekt på fra flere hold at den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler er en viktig årsak til den akutte matvarekrisa. Det er ikke overraskende at medlemmene av Verdenshandelsorganisasjon gjentar sine ønsker og sin vilje til å fullføre WTO-forhandlingsrunden, som har pågått siden 2001 (også kalt Doha-runden) på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lengre, og sier: «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrer markedet.»

Sjølv om det også kom noen positive signaler fra Roma-møtet, er hovedsida krystallklar. Verdens ledere vil ikke gjøre noe som truer markedsmakten til de store agrokapitalene. Matvarekrisa skal fortsatt løses med privatisering, storskala produksjon og deregulering. Dette vil istedenfor å løse krisa gjøre den enda dypere.

WTO-forhandlingene

Under WTO-forhandlingene i juli ble raskt både utviklingslandene og de som er hardest rammet av matvarekrisa, satt på gangen. WTO-sjefen Pascal Lamy samlet USA, EU, Kina, India, Brasil, Australia og Japan for å forhandle, mens de resterende 146 medlemslandene ble holdt utafor. Pascal Lamy og de sju stormaktene kom med et forslag om tollkutt på 70 % for landbruksvarer med mer enn 75 % toll og et maksimalt tolltak på 100 %. I tillegg ble det åpnet for visse unntak, men med en høy kostnad hvis man tok de i bruk. Mange av u-landene var misfornøyde, og India var ikke villige til å anbefale forslaget.

Forhandlingene ble brutt etter at det ikke ble enighet om ordningen «spesielle sikkerhetsmekanismer» (SSM). Hensikten med SSM var å gi u-landene en mulighet til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått. U-landene sammen med India ønsket en lavere terskel for når man kunne bruke denne ordningen, enn hva som var i forslagsteksten. USA sammen med de eksportledende landa ville ha en høyere terskel.

Hadde avtaleforslaget blitt vedtatt, ville det skapt stor usikkerhet for framtida til millioner av småbønder i verden. I Norge anslo Bondelaget at så mye som 40 000 årsverk kunne forsvinne de neste åra. Avtalen ville ha åpna nye store markeder for agrokapitalene, mens mange små og tollbeskytta bønder ville ha mista livsgrunnlaget sitt. Avtaleforslaget satte frihandel over den pågående matvarekrisa. Forslaget ville gjort det vanskeligere for fattige land å opprettholde egen matproduksjon. Det igjen ville gjort de svært sårbare for økende matvare-priser, noe som ville ha ramma de aller fattigste.

Mat er en menneskerettighet

Alternativet til politikken til FN, EU, USA og WTO er å virkelig anerkjenne mat som en menneskerettighet. Da vil man ikke bare ha muligheten til å løse den akutte krisa, men også den langsiktige krisa. Det å anerkjenne at mat er en menneskerettighet, er noe mer enn å skrive det på et papir, og la markedskreftene forsøke å levere. Kapitalismen og markedskreftene har ikke klart å løse denne fordelingskrisa, den har bare vokst seg verre og verre for hvert tiår med det rådende økonomiske systemet. Å anerkjenne menneskets rett til et velbalansert og sunt kosthold er fullt mulig med dagens befolkningsstørrelse og produksjonskapasitet. De fleste land har i dag nok land, vann og klimaforhold til å kunne fø sin egen befolkning. I tillegg finnes også i stor grad den nødvendige kunnskapen til å etablere et variert og bærekraftig landbruk.

Men: I store deler av verden okkuperes den beste matjorda av produkter retta mot eksportmarkedet. Matjord som burde ha gått til å utføre oppgave nummer en, nemlig å sikre befolkningen mat. Det er behov for at denne jorda eksproprieres og reorganiseres for å produsere mat til befolkningen. En slik jordreform må ikke bare omorganisere jord fra store kapitaleiere til kooperative bønder, men må også støttes opp med infrastruktur, hus, elektrisitet, finansiell og teknisk støtte.

En fungerende jordreform vil kunne gi trygghet rundt matproduksjonen som sikrer at den kan bli solgt til rettferdige priser og gitt rettferdige inntekter til bøndene. Men å innføre et slikt system innebærer å bryte med kapitalismen både ideologisk og økonomisk. Det vil bety at kapitalismen blir utestengt fra en varetype som alle mennesker må forholde seg til. Ved å sosialisere mat vil du også begynne å sosialisere hele samfunnet. Og kravet om profitt framfor mennesker vil bli satt helt tilside, til fordel for et samfunn der man produserer mat etter evne og fordeler det etter behov.

---

Haiti

Haiti er et land som dyrket 95 % av sin egen ris for tjue år siden. Risbøndene mottok ikke subsidier, men var beskytta av tollregler. Da Haiti i 1995 måtte låne penger av IMF, krevde IMF at Haiti måtte kutte tollen på importert ris fra 35 % til 3 %. Resultatet var at billigere amerikansk ris ble solgt til halvparten av prisen på haitisk ris. I dag er ¾-deler av risen som blir spist på Haiti fra USA. Haiti må regnes blant de landa som har blitt hardest rammet av den økende risprisen. Parlamentet valgte, på grunnlag av krisa, å kaste landets statsminister Jacques-Edouard Alexis i april og har siden nektet å godkjenne president René Prévals forslag til etterfølgere.

 

Filippinene

Filippinene er en av verdens største risimportører. Landet har hatt store utfordringer med å få tilgang på nok ris. Fillppinene har vært en av landa som har tilbudt overpris på ris for å opprettholde nødvendig tilgang på mat det siste året. Disse kjøpene har vært såpass store at de forsterker den allerede store prisveksten. Samtidig er Kina på offensiven i filippinsk landbruk. Et forsøk fra et kinesisk firma om leie filippinsk jord ble satt på vent etter større protester i februar.

Noter:

1. Med varens sammensetning mener jeg sammensettinga av produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft. 2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2008/jul-08/mat-mener-biodrivstoff-harskyld-i-matva.html?id=520756

Kilder:

– Double Jeopardy: Responding to High Food and Fuel Prices (Dokument laget av Verdensbanken i forbindelse med G8 Hokkaid-Toyako- møte) – Food and Finance by Stan Goff http://www.insurgentamerican.net – FAO: Food Outlook http://www.fao.org – The World Food Crisis, Sources and Solutions, av Fred Magdoff. Monthly Review 2008 http://www.monthleyreview.org/08050magdoff.php – Ian Angus: Food Crisis http://www.socialistvoice.ca/?p=274

Hver dag dør 18 tusen barn på grunn av mangel på mat eller feilernæring. Nærmere 3 milliarder mennesker – nesten halvparten av jordas befolkning – vet ikke om de idag blir mette.
Men: Det er nok mat i verden.

41 land står på FAOs liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa.
Men: De fleste land har nok dyrkbar jord, vann og egnet klima til å produsere mat i.

Aksjonærene til Yara gleder seg. Fortjenesten på aksjene deres etter første kvartal 2008 var dobbelt så mye verdt som ett år før.

Det er et opprør på gang fordi «vårt» økonomiske system, ikke brødfør menneskene.
Politi og militære settes inn og skyter de sultende.

De spiser sandkaker på Haiti. De er ikke som våre til jul.

«For fæl er Hungers Rædsel selv for Døden.
Af skræk den klodset, seent kun ender Nøden.
De Stakkler have ikke Kraft engang,
at puste ud saa Aandens Lænker sprang.
De tære maae paa Mavens egne Hinder,
paa Blodets Farvestof til det forsvinder.
Først da, som Røgen i en blikstil Qvel
hensvæver sukløs Hungerpiintes Sjel
i ubestemt Secund, som ei tilhører
det Liv, som endes, ei begyndte Død.
Selv Sjelen synes døe i Hungersnød:
sin Tanke ei mod Himmelen den fører:
den eet med Støvets er: den er kun: Brød.
Og der er Brød, mens døe maae Jordens Slægter;
thi Den, som eier det, ved Loven negter.
Der findes Brød for Millioner; men
det efter Loven kun kan mætte Een.
Der gives Korn, men under Laas og Lukke,
og Prisen stiger jevnt med Folkets Sukke.
Fra toppet Alpekrands af Rug og Byg
af Havre gaaer en appenninisk Ryg
til hvide Hvedeætna, som i hede
Forraadnelse jo ryger allerede.
Thi bedre er Beholdningens Forliis
end Skjeppes Salg til Skillings Underpriis.
Saa Monopolet vil, – den Magt, som Jorden
har knuget til den nu er Dødens vorden,
– det Enevælde, som i hvad Gestalt
det viser sig: som Konge eller Puger,
som Haandværksmand, der Laugets Særret bruger,
har Liv og Frihed over Jorden qvalt.»

 

(Henrik Wergeland: De Sidste Kloge, Farce Af Siful Sifada. Åpningsreplikken til Hilal)

Rødt! nr 1/08 skriver Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) i artikkelen «Om feminismen og venstresida»: «Problemet er at det held ikkje med å føla seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi.» Seinere skriver hun at hennes påstand er at vi må akseptere motsetninger og uenigheter, at leiinga i partiet alltid vil ha andre interesser enn medlemmene, at det må dannes motmakt og utfordre hegemonier …

Først må jeg si at det virker som GKJ leser Kjersti Ericsson (KE) som fanden leser bibelen. Jeg kan ikke klare å lese KE verken i artikkelen «Mary Wollstonecrafts dillemma» eller i noen av bøkene hennes at hun hevder at vi kan lytte oss bort fra verken klasse- eller kjønnsmotsetninger. Tvert i mot er det slike motsetninger hun legger til grunn og drøfter hvordan vi som revolusjonær bevegelse kan jobbe for å endre.

Partiet Rødt har satt seg som mål å være et revolusjonært parti med proletarisk samfunnsomveltning som strategisk mål. Det stiller krav til medlemmene å arbeide for å forene de som kan forenes i klassekamp som kjønnskamp (og andre motsetninger).

Ungdommen er utålmodig, og det må og skal den være. Å gi plass for ungdommen og særlig de unge kvinnene er å være på parti med framtida. Men det er noen underliggende strømninger i dette som jeg synes det er verdt å skrive noen ord om i denne forbindelsen.

GKJ skriver:
«Ei sak er dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset; åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våge åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halde innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytre tankane sine i gruppediskusjonar som sida vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skrive politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før
ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som veit korleis det er bra å skriva, men det er ikkje slik ein skapar nye kvinnelege leiarar.»

GKJ oppfatter den kollektive måten kvinner i Rødt har utviklet, som å inneha to underliggende premiss: at kvinner ikke våger alene og et kontrollregime som sikrer at uenigheter ikke kommer ut til allmenn diskusjon.

Jeg har en annen inngangsvinkel til dette. Den har følgende bærebjelker:

• Kvinner blir undertrykt (også i Rødt) som kjønn og hersketeknikkene virker både overfor hver enkelt og for alle.
• Kvinners virkelighet er ikke malen for det «normale» livet. Ikke som individ og ikke som kjønn.
• Kvinnelige revolusjonære som reiser diskusjoner og stiller paroler, som møter motbør og motstand enten innad i partiet eller i for eksempel en fagforening, vil ha større gjennomslag hvis det er flere som støtter og argumenterer for det samme standpunktet.
• Nettverk og kollektiv har siden kvinnene begynte organisert kamp for likestilling og kvinnefrigjøring, møtt motstand hos «fiender» av alle slag. Og har betydd styrke for kvinnene som deltok.

Å gjøre ting i lag har vært og er en viktig, og etter min oppfatning god måte å jobbe på, om vi skal oppnå resultater. Arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, solidaritetsbevegelsen, interesseorganisasjoner osv. har alle dette som et av sine bærende prinsipper. Erfaringer gjennom historia gir gode grunner for å holde fast på kollektiv som basis for å utvikle og drive gjennom politiske, økonomiske og sosiale endringer.

At kvinnene i AKP/Rødt har valgt å kjempe fram kvinnekollektiver som redskaper i kampen for å bli synlige, skape egne rom, utvikle politikk osv er ut fra
erkjennelsen at kjønnskampen også foregår innad i enhver bevegelse og at det ikke er et hormon, men en sosial foreteelse som kan endres.

At det er en egen målsetting å få kvinneledere, er vi enige om. Men en leder er jo leder for noe eller noen. Og da er det en del ting som må være tilstede, blant andre ting disse:

• Lederen må være talskvinne for en sak, en retning, eller lignende
• Hun må evne å lytte og diskutere og forene for å fortsette å være leder.
• Hun må evne å samarbeide, gjøre endringer og lage kompromisser mellom ytterpunkter.
• Hun må evne å begeistre eller holde interessen oppe i en eller annen forstand.
• Hun må til sist oppnå resultater

Rødt har politiske ledere som er kvinner, det vil være lite tjenelig å usynliggjøre alle de kvinnene/jentene som er det i fagbevegelsen, i kvinnekampen, i kommunepolitikk osv

Eller mener GKJ en ener, ikke en leder, men en som tør å gå sin egen vei og kjempe for egne standpunkter på tvers og tross? Jeg leser artikkelen som argumentasjon for dette og utfordrer GKJ til å utdype standpunktet sitt.

Det er mange utfordringer for feministene både innafor og utafor Rødt, og det er gjennom diskusjoner om mål, saker og bevegelse, rommet og plassen blir til. Jeg tror det er viktig å diskutere undertrykking innad i bevegelsen, men mangelen på politiske saker, politisk diskusjon kan ikke erstattes av diskusjoner om form og innadventkritikk av kulturer.

Min erfaring er at gjennom diskusjon, utadretta arbeid, uenigheter, diskusjoner osv, osv skapte vi plass innad i AKP/RV for saken og kvinnene.

GKJ kan ha rett i at metoden hun beskriver som undertrykkende og kontrollerende, også kan oppleves sånn og kanskje også være det:

• Hvis den legger bånd på diskusjoner, undersøkelser, uferdige synspunkter og ikke gir rom for forskjellige ståsteder osv.
• Hvis de «gamle» som «eier», oppleves som våte dyner.

Jeg kjenner igjen den opplevelsen som beskrives, «Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne …»

Det gjør nok mange både kvinner og menn fordi en sjøl har vært i en slik situasjon. Hvor en har vært usikker, ikke hatt gode nok kunnskaper, usammenhengende argumentasjon eller rett og slett vært uenig.

I kvinnekollektivene ble det nettopp lagt vekt på hjelpe fram argumenter, utvikle kunnskap som ble alle til del. Stilen var og er definitivt ikke «å holde korta tett til brystet». En av mine beste erfaringer er fra «Kvinner på tvers» der Siri Jensen i en politisk kvinnealder har jobbet systematisk med å forene, løfte fram politisk saker som er viktige for kvinner, øke kunnskapen og organiserer fram bevegelse. Dette er en del av strategien i «tospissteorien», den kvinnelige og den mannlige arbeiderklassen.

Men det er ikke sånn i Rødt heller at når en ikke når fram med sine synspunkter, så er det noen andres skyld at det en sjøl står for ikke blir lagt til grunn eller satt ut i livet. Om du ikke får oppslutning om en sak, en metode, et synspunkt er det jo ikke noen andres ansvar å drive dine synspunkter/sak/metode videre.

 

Taran Anne Sæther 

Trusselen mot menneska sine mest grunnleggande behov får stadig større merksemd i desse dagar. Her kjem ei melding av ein artikkel av Fred Magdoff i Monthly Review for mai 2008 med tittelen «World Food Crisis – sources and solutions». Magdoff er professor emeritus i plante- og jordvitskap ved Universitetet i Vermont i Burlington, USA.

Den akutte matvarekrisen som har treft verda i 2008, kjem på toppen av ein krise av lengre utstrekning som har ført til at milliardar går svoltne og underernærte. Han ser nærare på korleis desse krisene verkar saman og slår fast at dei begge først og fremst kjem av at det produserast mat, fiber og no biodrivstoff for profitt.

Han nemner at FN reknar at 1 milliard av 6 milliardar menneske på jorda lir av kronisk svolt. Viss vi reknar med alle underernærte og dei som manglar kritisk viktige næringsstoff, så kjem talet opp i 3 milliardar, eller halvparten av folka i verda.

Det er ikkje mangel på produksjon som fører til dette. Sjølv i eit rikt land som USA er svolt eit stort problem. 35 millionar amerikanarar lever i hushald der dei ikkje er sikra nok og god nok mat. I fattige land kan mange svelte samstundes som det fins mykje mat som går til spille.

Han går så inn på seks hovudgrunnar til den akutte svoltkrisen som kjem av aukande matvareprisar. Eg seier ikkje meir om det fordi Jokke Fjeldstad har tatt det opp i ein egen artikkel.

Svoltkrisen har ført til mange reaksjonar som opprør frå folk og tiltak frå regjeringar for å bøte på krisen eller mangel på tiltak for å la marknaden løyse problema sjølv.

Den langsiktige jordbruks- og matvarekrisa, særlig i dei fattige landa, er endå viktigare og er grunnen til at den kortvarige krisen blir så alvorlig. Dette kjem for det første av at så mange bønder flytter til byane fordi dei blir drivne for jorda eller fordi dei ikkje kan leve av det. Mange blir då slumbuarar og 1 milliard av dei 3 som lever i byar, bur i slum.

Ein viktig årsak til denne folkevandringa frå jorda er dei nyliberale tiltaka som IMF, Verdsbanken og ein del NGOar har arbeidd for å sette ut i livet. For at den frie marknaden skal løyse alle problem, trekk regjeringane vekk stønader og støttetiltak til jordbrukarane. Det gjør at det blir mykje hardare å vere bønder.

Malawi har gått mot denne «visdommen» og tatt opp at subsidiar til gjødning og utsæd. Det har ført til at bøndene har kunne produsere meir mat. Det er ingen matvarekrise, og dei kan til og med eksportere ein del.

Dessutan driv ofte storbønder og agroforetak dei mindre bøndene frå jorda. Dei utvidar produksjonen sin og mekaniserar osb. Slik treng dei og mykje færre folk til å drive verksemda.

Dei tileignar seg enorme landområde, og tar monopol på sal av frø, gjødning, midlar mot skadedyr og foredlar jordbruksvarer for eksport eller sel dei frå nye, store supermarknader. Det tar og den lokale marknaden frå småbøndene.

Denne langvarige krisen blir stadig verre fordi bøndene er forgjelda, fordi dei store fortenestene blir tatt ut på omsetnadsleddet og etter foredling, fordi prisen på land blir drive opp av storselskap som kjøper store, flate område egna for industriell stordrift og fordi mykje jord blir tatt til anna bruk, til dømes konstruksjon av byar og fabrikkar, vegar osb.

Til slutt i artikkelen har Magdoff noen råd for korleis vi kan komme ut av desse krisene.

Artikkelen finn du på www.monthlyreview.org 

Terje Valen

 

 

 

 

 

Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling

«Fram til midten av 1930-tallet var det mange medlemmer av Kinas kommunistiske parti som var dogmatikere, og som i lang tid forkastet erfaringene fra den kinesiske revolusjonen. De benektet at «marxismen ikke er et dogme, men en rettleiing til handling», og slo folk i hodet med løsrevne ord og uttrykk fra marxistiske verker. Det var også flere medlemmer som var empirister. I lang tid holdt de seg bare til sine egne ufullstendige erfaringer, og forsto ikke hvor viktig teorien er for revolusjonær praksis. De så ikke på revolusjonen som en helhet. De arbeidet flittig, men i blinde. De feilaktige ideene hos disse to typene partimedlemmer, og særlig hos dogmatikerne, førte til veldige tap for den kinesiske revolusjonen fra 1931 til 1934, da kommunistene måtte gi opp alle sine baseområder i Sør-Kina og under Maos ledelse legge ut på den legendariske lange marsjen, som brakte dem til de tørre områdene i Nordvest-Kina. Likevel greide dogmatikerne, som ga seg ut for å være marxister, å forvirre svært mange av sine partikamerater. «Om praksis» blei skrevet for å avsløre de subjektivistiske feilene i form av dogmatisme og empirisme i partiet, og særlig de dogmatiske feilene, ut fra den marxistiske kunnskapsteorien. Artikkelen fikk tittelen «Om praksis» fordi den la hovedvekta på å avsløre den dogmatiske formen for subjektivisme, som nedvurderer praksis, og ble opprinnelig holdt som en forelesning på Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yanan.»
(Note 1 fra den kinesiske utgiveren, juli 1937)

Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet adskilt fra menneskets sosiale natur og adskilt fra dets historiske utvikling. Derfor var den ute av stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis, det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen.

Marxistene ser framfor alt menneskets virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen menneskelig virksomhet. Menneskets kunnskaper avhenger først og fremst av dets virksomhet i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner mennesket litt etter litt å forstå naturens fenomener, dens egenskaper og lover, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom sin virksomhet i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins menneskene imellom. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke sine materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.

Menneskets samfunnsmessige praksis er ikke innskrenket til virksomhet i produksjonen. Den tar mange andre former – klassekamp, politisk liv, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet. Kort sagt, som sosialt vesen deltar mennesket i alle sider av samfunnets praktiske liv. Dermed får menneskene i
forskjellig grad kunnskap om de forskjellige forholda mellom mennesker, ikke bare gjennom det materielle livet, men også gjennom det politiske og kulturelle livet (begge deler er nært knytta til det materielle livet). Av disse andre formene for samfunnsmessig praksis har særlig klassekampen i alle sine ulike former dyptgripende innflytelse på utviklinga av menneskenes kunnskaper. I et klassesamfunn lever alle som medlemmer av en særskilt klasse, og all slags tenkning, uten unntak, har klassepreg.

Marxister hevder at i menneskesamfunnet utvikler virksomheten i produksjonen seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå, og at derfor utvikler menneskenes kunnskaper, både om naturen og samfunnet, seg også steg for steg fra et lavere til et høyere nivå. Det vil si fra det overflatiske til det dype, fra ensidig til mangesidig. I en svært lang periode i historien har menneskene bare hatt mulighet til å forstå samfunnets historie på en ensidig måte. Det skyldes for det første at herskerklassene med sine fordommer alltid har forvrengt historien, og for det andre at omfanget av produksjonen var så lite at det begrenset menneskenes horisont. Det var først da det moderne proletariatet oppsto sammen med veldige produktivkrefter (storindustri), at mennesket
blei i stand til å nå fram til en omfattende, historisk forståelse av samfunnsutviklinga, og omforme denne kunnskapen til en vitenskap, den marxistiske vitenskapen.

Marxistene hevder at menneskenes samfunnsmessige praksis er det eneste kriteriet på om deres kunnskaper om den ytre verden er sanne. Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper bare blir bekreftet når de oppnår de resultatene de venter seg i løpet av sin samfunnsmessige praksis (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis et menneske vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene han venter seg, må han få ideene sine til å samsvare med lovene for den objektive ytre verden. Hvis ideene hans ikke samsvarer med virkeligheten, kommer han til å mislykkes i sin praksis. Etter å ha mislykkes, trekker han sine lærdommer av det og retter på ideene sine, for å få dem til å samsvare med lovene for den ytre verden. Slik kan han snu nederlag til framgang. Det er dette som er meninga med uttrykkene «nederlag er mor til framgang» og «av skade blir man klok». Den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien setter praksis i første rekke. Den hevder at menneskelig kunnskap ikke på noen måte kan skilles fra praksis, og tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: «Praksis står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig.» (2) Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om hvilken som helst kunnskap eller teori er sann. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien (3).

Men hvordan oppstår så den menneskelige kunnskapen fra praksis, og hvordan tjener den praksis i neste omgang? Dette blir klart hvis vi ser på kunnskapens utviklingsprosess.

I denne prosessen som praksis er, ser menneskene først bare hvordan ting ytrer seg, de enkelte sidene og den ytre sammenhengen mellom tingene. Ta for eksempel noen som kommer utafra til Yanan på studietur. De første par dagene ser de hvordan byen ligger, og gatene og husene i byen. De møter mye folk, går på mottakelser, kveldssammenkomster og massemøter, hører forskjellig slags prat og leser forskjellige dokumenter. Alt dette er tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. Dette kalles erkjennelsens sansestadium, nemlig stadiet med sanseoppfatninger og inntrykk. Det vil si at disse forskjellige tingene i Yanan påvirker sanseorganene til medlemmene av studiegruppa, framkaller sanseoppfatninger og fører til at det oppstår mange inntrykk i hjernene deres, sammen med en grov skisse av den ytre sammenhengen mellom disse
inntrykkene: Dette er det første stadiet i erkjennelsen. På dette stadiet kan menneskene ennå ikke danne begreper, som går dypere, eller trekke logiske slutninger.

Etter som den samfunnsmessige praksisen fortsetter, vil ting som gir opphav til menneskenes sanseoppfatninger og inntrykk bli gjentatt mange ganger i praksisens løp. Så finner det sted ei plutselig endring (et sprang) i hjernen under erkjennelsesprosessen, og det blir dannet begreper. Begreper gjenspeiler ikke lenger bare tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. De griper tingenes vesen, helheten og den indre sammenhengen mellom tingene. Det er ikke bare et kvantitativt, men også et kvalitativt skille mellom begreper og sanseoppfatninger. Når en går videre kan man ved hjelp av vurderinger og utledninger trekke logiske slutninger. Uttrykket «rynk panna så kommer du på en krigslist» i San Kuo Yen Yi (4), eller i dagligtalen, «la meg tenke over det», viser til at menneskene bruker begreper i hjernen til å vurdere og utlede ting. Dette er erkjennelsens annet stadium. Når medlemmene av studiegruppa har samlet forskjellige opplysninger og dessuten har «tenkt over dem», er de i stand til å felle den dommen at «kommunistpartiets politikk for den nasjonale enhetsfronten mot Japan er gjennomført, ærlig og oppriktig». Dersom de også har et oppriktig ønske om enhet for å berge nasjonen, kan de gå et steg videre fra denne vurderinga og trekke følgende slutning: «Den nasjonale
enhetsfronten mot Japan kan vinne fram.» Dette stadiet med å danne begreper, vurdere og utlede er det viktigste stadiet i hele prosessen med å få kunnskap om en ting. Det er stadiet med rasjonell kunnskap. Kunnskapens virkelige oppgave er å gå fra sansing til tenkning, steg for steg å nå fram til forståelse av de indre motsigelsene i objektive ting, å forstå hvilke lover som gjelder for dem og den indre sammenhengen mellom en prosess og en annen, det vil si å nå fram til logisk kunnskap. La oss gjenta: Logisk kunnskap skiller seg fra sansemessig kunnskap ved at sansemessig kunnskap holder seg til de enkelte sidene ved ting, hvordan de ytrer seg og den ytre sammenhengen mellom dem. Men den logiske kunnskapen tar et kjempesteg framover og når fram til helheten, tingenes vesen og den indre sammenhengen mellom ting og avdekker de indre motsigelsene i verden omkring oss. Derfor er den logiske kunnskapen i stand til å gripe tak i utviklinga av verden omkring oss som helhet, den indre sammenhengen mellom alle sidene ved den.

Den dialektisk-materialistiske teorien om kunnskapens utviklingsprosess, som bygger på praksis og går fra overflata til dypet, blei ikke utarbeidet av noen før marxismen oppsto. Den marxistiske materialismen løste dette problemet riktig for første gang: Den har påvist både materialistisk og dialektisk hvordan erkjennelsesbevegelsen stadig går dypere. Ved denne bevegelsen går menneskene i samfunnet framover fra sansemessig kunnskap til logisk kunnskap i en innfløkt praksis som stadig gjentar seg i produksjon og klassekamp. Lenin sa: «Abstraksjon av materien, av en naturlov, abstraksjonen av verdi osv., kort sagt alle vitenskapelige (riktige, alvorlige, ikke meningsløse) abstraksjoner, gjenspeiler naturen dypere, sannere og mer fullstendig.» (5) Marxismen-leninismen hevder at hvert av de to stadiene i erkjennelsesprosessen har sine egne kjennetegn. Kunnskap framtrer som sansemessig på det lavere stadiet og logisk på det høyere stadiet, men begge er stadier i en helhetlig erkjennelsesprosess. Det sansemessige og det rasjonelle er kvalitativt forskjellig, men de er ikke skilt fra hverandre. De forener seg på grunnlag av praksis. Vår praksis beviser at det som vi oppfatter med sansene ikke kan bli forstått med en gang, og at bare det vi forstår kan oppfattes dypere. Sansing løser bare problemet med hvordan ting ytrer seg. Bare teori kan løse problemet om deres vesen. Å løse begge disse problemene kan ikke skilles det aller minste fra praksis. Den som vil få kjennskap til en ting, kan ikke gjøre det på noen annen måte enn ved å komme i kontakt med den, det vil si å leve (praktisere) i dens miljø. I føydalsamfunnet var det umulig å kjenne lovene for det kapitalistiske samfunnet på forhånd, for kapitalismen hadde ikke oppstått ennå, og den relevante praksisen mangla. Marxismen kunne bare oppstå som produkt av det kapitalistiske samfunnet. I epoken med frikonkurransekapitalisme kunne ikke Marx på forhånd ha konkret kjennskap til visse
lover som er særegne for den imperialistiske epoken. For imperialismen, det siste stadiet i kapitalismen, hadde ikke oppstått ennå, og den praksisen som skulle til, mangla. Først Lenin og Stalin kunne ta på seg denne oppgaven. Når vi ser bort fra at de var geniale, var årsaken til at Marx, Engels, Lenin og Stalin kunne utarbeide teoriene sine, i hovedsak at de sjøl tok del i praksis i klassekampen og vitenskapelige eksperimenter på sin tid. Uten dette vilkåret kunne ikke noe geni ha lykkes. Uttrykket: «Den lærde veit alt om hele den vide verden uten å gå utafor døra» var bare tomt snakk før i tida, da teknologien ikke var utvikla. Selv om dette uttrykket kan gjelde i vår tid med utvikla teknologi, er de som virkelig har personlig kunnskap, alle de menneskene over hele
den vide verden som driver praksis. Og det er først når de har fått «vite» noe gjennom praksis, og når kunnskapen deres har nådd fram til «den lærde» gjennom det skrevne ord og tekniske hjelpemidler, at «den lærde» indirekte kan «vite alt om hele den vide verden». Dersom du vil ha kjennskap til en bestemt ting eller ei bestemt gruppe av ting direkte, må du være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, for å forandre den tingen eller den gruppa av ting. Det er bare slik du kan komme i kontakt med tingene slik de ytrer seg. Bare ved å være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, kan du avdekke det vesentlige ved den tingen eller gruppa av ting og forstå dem. Dette er veien til kunnskap. I virkeligheten går alle den veien, sjøl om noen som bevisst forvrenger sannheten, hevder det motsatte. Den latterligste personen i verden er «allviteren» som snapper opp litt tilfeldig og overflatisk kunnskap, og utroper seg sjøl til «verdens fremste autoritet». Dette viser bare at han har feilvurdert seg sjøl. Kunnskap er et spørsmål om vitenskap, og ikke den minste uærlighet eller sjøltilfredshet er tillatt. Det som trengs er avgjort det motsatte – ærlighet og beskjedenhet. Hvis du vil ha kunnskap, må du være med i praksisen for å forandre virkeligheten. Hvis du vil vite hvordan ei pære smaker, må du forandre pæra ved å spise den sjøl. Hvis du vil ha kjennskap til hvordan atomet er oppbygd og hvilke egenskaper det har, må du gjøre fysiske og kjemiske eksperimenter for å endre atomets tilstand. Hvis du vil ha kjennskap til revolusjonens teori og metoder, må du delta i revolusjonen. All ekte kunnskap springer ut fra direkte erfaring. Men ingen kan ha direkte erfaring med alt. I virkeligheten kommer det meste av kunnskapene våre fra indirekte erfaring, for eksempel all kunnskap fra tidligere tider og fremmede land. For forfedrene våre og for utlendinger var – eller er – slike kunnskaper et spørsmål om direkte erfaring. Disse kunnskapene er pålitelige dersom kravet om «vitenskapelig abstraksjon» som Lenin snakka om, blei – eller blir – oppfylt i den direkte erfaringa deres, og dersom den objektive virkeligheten er vitenskapelig gjenspeilt. Ellers er de ikke pålitelige. Derfor består menneskenes kunnskaper bare av to deler, den som kommer fra direkte erfaring og den som kommer fra indirekte erfaring. Videre er det som er indirekte erfaring for meg, direkte erfaring for andre. Sett under ett kan altså ikke kunnskap av noe slag skilles fra direkte erfaring. All kunnskap springer ut av at menneskene sanser den objektive ytre verden gjennom de fysiske sanseorganene sine. Den som nekter for dette, den som nekter for at all kunnskap springer ut fra direkte erfaring, eller nekter for at en sjøl må delta i den praksisen som forandrer virkeligheten, er ikke materialist. Det er derfor «allviteren» er latterlig. Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Hvordan kan du fange tigerunger uten å gå inn i tigerens hule?» Dette ordtaket gjelder for menneskenes praksis, og det gjelder også for kunnskapsteorien. Det kan ikke finnes kunnskap løsrevet fra praksis.

For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten – for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går dypere – skal jeg gi noen flere konkrete eksempler.

Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var proletariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Proletariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom måtene kapitalismen ytret seg på. Dengang var proletariatet fortsatt en «klasse i seg sjøl». Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kamper, blei proletariatet i stand til å forstå det kapitalistiske samfunnets vesen, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og sin egen historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels som vitenskapelig oppsummerte denne erfaringa i all sin bredde, og skapte den marxistiske teorien for å skolere proletariatet. Det var da proletariatet blei en «klasse for seg sjøl».

På samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om imperialismen. Det første stadiet var preget av overflatisk, sanse-messig kunnskap. Dette viste seg i de vilkårlige kampene mot alle utlendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taipingkongedømmet (6), Yi Ho Tuan-bevegelsen (7) og så videre førte. Det var først i det andre stadiet at det kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialismens indre og ytre motsigelser, og
den vesentlige sannheten at imperialismen hadde gått i forbund med kompradorklassen (8) og føydalklassen i Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske folket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919 (9). La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler krigserfaring, vil de til å begynne med ikke forstå de dypere lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som vår bonderevolusjonære krig det siste tiåret). Den første tida vil de bare oppleve en god del kamper og dessuten lide mange nederlag. Men disse erfaringene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt) setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nemlig lovene for denne bestemte krigen, og til å forstå dens strategi og taktikk. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom kommandoen blir overlatt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også lide en god del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå krigens virkelige lover.

«Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det.» Vi hører ofte dette når en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer det. Når han har analysert i detalj karakteren av oppdraget og hva det innebærer, kommer han til å være mer
sikker på seg sjøl og være villig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg erfaringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer, som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser ikke helheten (historia og den nåværende situasjonen i sin helhet), og kommer ikke fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gå på trynet.

Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til sansestadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanseerfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og svarer til virkeligheten (ikke er innbilte) at
de kan være grunnlaget for å utforme riktige begreper og teorier.

Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemessig kunnskap. Den som tror at rasjonell kunnskap ikke behøver å utledes fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjenner vi den
«rasjonalistiske» skolen, som bare anerkjenner at fornuften eksisterer og ikke erfaringa, og som derfor tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet. Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfatninger. Ellers ville det være som vann uten kilde, som et tre uten røtter, noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjelder rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsesprosessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at mennesket
begynner å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. For den som lukker øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive verden, finnes ingen kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring – dette er materialismen i kunnskapsteorien.

Det andre poenget er at kunnskap må utdypes, at det sansemessige kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet – dette er dialektikken i kunnskapsteorien (10). Å tro at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske «empirisme»-feilen. Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidige og overflatiske, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke deres vesen. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile tingens vesen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike
opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra det ytre til det indre for å utforme et system av begreper og teorier – det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell
kunnskap. Slik bearbeidet kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidet vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten dypere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære «praktikere» ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.

Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemessig kunnskap må utvikles videre til rasjonell kunnskap – dette er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken «rasjonalismen» eller «empirismen» kunnskapens historiske eller dialektiske natur. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjonalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt samfunn eller en revolusjon).

Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjonell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene aktivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig, og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: «Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse.» (11) Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Teoretiske kunnskaper oppnås gjennom praksis, og må deretter vende tilbake til
praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men – og dette er enda viktigere – den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksis for å forandre verden. De må brukes på ny i praksis i produksjonen, i praksis i den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksis i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen. Spørsmålet om hvorvidt teorien svarer til den objektive virkeligheten er ikke fullstendig løst, og lar seg heller ikke løse fullt ut i kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovenfor. Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjonell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i praksis, og se om den kan føre til de resultatene en har tenkt. Mange naturvitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne, ikke bare fordi de blei sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis
seinere. På samme vis blir ikke marxismenleninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolusjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna dens rike når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapens historie viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige, og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen til at praksis er kriteriet på sannhet, og at «livet og praksis må være det første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien» (12). Stalin har uttrykt dette godt: «Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis dens vei ikke blir opplyst av revolusjonær teori.» (13)

Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt er: Det er den, og likevel er den ikke det. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av den objektive prosessen i bevisstheten deres, og utøvelsen av deres egen subjektive virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige
til det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg, det
vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller programmene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfesting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et redskap eller innhøsting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksempel se på seier for en streik, seier i en krig eller oppfyllelsen av en utdanningsplan. Alt dette kan vi se på som å nå de mål en har satt seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder både i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Det skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, vanligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kommet åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, det hender at de opprinnelige ideene, teoriene, planene eller programmene enten helt eller delvis ikke samsvarer med virkeligheten, og er fullstendig eller delvis uriktige. I mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objektive, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på den menneskelige kunnskapsbevegelsen som fullført når det gjelder en bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium.

Men når det gjelder det at prosessen går framover og utvikler seg, så er ikke den menneskelige kunnskapens bevegelse avslutta. Alle prosesser, enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den menneskelige
kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sammen med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ekte revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene, planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som jeg alt har sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl og alle andre revolusjonære til å følge med prosessen framover, og forandre sin egen subjektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forslaga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsvarer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode forandrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolusjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand til å lede revolusjonen fram til seier. 

Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at menneskets innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge med i tenkninga si når de objektive omstendighetene forandrer seg. Historisk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har drevet den objektive prosessen
framover, mens kunnskapene deres har stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stribukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den tilbake eller snu den i motsatt retning.

Vi bekjemper også «venstre»-frasemakeri. «Venstre»-tenkninga hopper over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkeliggjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De stiller seg fremmed overfor
den løpende praksisen til flertallet av folket, og overfor dagens virkelighet. I handling framstår de som eventyrere.

Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxist-leninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig samfunnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse feilaktige ideologiene. Marxistene innser at i universets absolutte og allmenne utviklingsprosess er utviklinga av hver særegne prosess relativ, og at innafor den absolutte sannhetens endeløse strøm er følgelig menneskets kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn bare en relativ sannhet. Totalsummen av utallige relative sannheter utgjør den absolutte sannheten (14).
Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapens bevegelse også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Ettersom menneskets praksis, som forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer, stadig går framover, blir
dets kunnskaper om den objektive virkeligheten på samme måte dypere og dypere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er også menneskets erkjennelse av sannhet gjennom praksis. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veier til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier, både til «venstre» og høyre, som avviker fra den konkrete historia.

I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å forstå og forandre verden på riktig måte på skuldrene til proletariatet og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre verden, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunnskap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie – nemlig det øyeblikket da mørket skal fordrives fullstendig fra verden og Kina, og verden endres til en verden av lys som vi aldri har sett maken til. Kampen proletariatet og det revolusjonære folket fører for å forandre verden, omfatter fullbyrdinga av følgende oppgaver: Å forandre den objektive verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden – å forandre sin egen evne til å erkjenne og forandre forholdet mellom den subjektive og den objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av kloden, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsprosessen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den objektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot forandring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har vi nådd fram til verdenskommunismens epoke.

Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 1. Oversettelsen er gjennomgått og revidert av Morten Falck i 2008.)

Noter:

2) Fra Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3. Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic» (september – desember 1914), Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 213.
3) Se Karl Marx: «Teser om Feuerbach» (våren 1845 ), i Fr. Engels: Ludwig Feuerbach, og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober
1981, s. 82, og V. I. Lenin: Materialismen og Empiriokritisismen (annen halvdel av 1908), norsk utgave Falken forlag 1982, s. 127–132.
4) San Kuo Yen Yi (Beretninger fra de tre kongedømmene) er en berømt kinesisk historisk roman av Lo Kuan-chung (slutten av det 14. og begynnelsen av det 15. århundre).
5) Fra Lenins noter om «Subjective Logic or the Doctrine of the Notion» i Hegels The Science of Logic, bok III . Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 171.
6) Taipings Himmelske Kongerike var navnet på den revolusjonære bondebevegelsen som på midten av 1800-tallet kjempet mot Ching-dynastiets føydale styre og nasjonale undertrykkelse. I januar 1851 startet Hung Hsiu-chuan, Yang Hsiu-ching og andre ledere et opprør i landsbyen Chintien i Kueiping herred i provinsen Kwangsi, og de proklamerte grunnleggelsen av Taipings Himmelske Kongerike. Bondehæren deres marsjerte nordover fra Kwangsi og angrep og inntok Hunan og Hupeh i 1852. I 1853 marsjerte den gjennom Kiangsi og Anhwei og inntok Nanking. En del av styrkene fortsatte så offensiven nordover og trengte seg fram til nærheten av Tientsin. Men Taipinghæren forsømte imidlertid å bygge faste baseområder på de stedene den okkuperte. Dessuten begikk dens ledende gruppe etter å ha opprettet sin hovedstad i Nanking mange politiske og militære feil. Derfor var den ute av stand til å motstå de sammenhengende stormangrepene til Ching-regjeringas kontrarevolusjonære styrker og de britiske, amerikanske og franske aggressorene, og de ble til slutt beseiret i 1864.
7) Yi Ho Tuan-bevegelsen (også kalt «de rettferdige knyttnevenes opprør,» i Vesten kjent som «bokseropprøret») var den anti-imperialistiske væpnede kampen som fant sted i Nord-Kina i 1900. De brede massene av bønder, håndverkere og andre folk tok del i denne bevegelsen. De kom i kontakt med hverandre gjennom religionen og andre kanaler, og de organiserte seg på grunnlag av hemmelige samfunn og førte en heltemodig kamp mot de forente aggresjonsstyrkene fra de åtte imperialistiske maktene – De forente stater, Storbritannia, Japan, Tyskland, Russland, Frankrike, Italia og Østerrike. Bevegelsen ble slått ned med ubeskrivelig grusomhet etter at de forente aggresjonsstyrkene okkuperte Tientsin og Beijing.
8) Kompradorklassen: del av borgerskapet i koloniale og halvkoloniale land, som baserer seg på allianse med imperialistmaktene for å kunne fortsette utbyttingen av folket i sitt eget land. Navnet kommer av et portugisisk ord.
9) 4. mai-bevegelsen var en anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjonær bevegelse som begynte 4. mai 1919. 1 den første halvdelen av dette året møttes seierherrene fra første verdenskrig, dvs. Storbritannia, Frankrike, De forente stater, Japan, Italia og andre imperialistiske land, i Paris for å dele byttet og bestemte at Japan skulle overta alle de privilegiene som Tyskland hadde hatt før i Shantung-provinsen i Kina. Studentene i Beijing holdt møter og demonstrasjoner den 4. mai, og de var de første som viste bestemt motstand mot denne planen. Krigsherreregjeringa i nord arresterte mer enn tredve studenter i et forsøk på å undertrykke denne opposisjonen. Studentene i Beijing gikk til streik i protest, og et stort antall studenter i andre deler av landet fulgte deres eksempel. Den 3. juni begynte krigsherreregjeringa i nord å arrestere studenter i Beijing i store antall, og innen to dager var omkring ett tusen tatt i forvaring. Dette vekket enda større harme omkring i landet. Fra og med 5. juni gikk arbeiderne i Shanghai og mange andre byer til streik, og kjøpmennene på disse stedene lukket forretningene sine. Slik ble det som først var en patriotisk bevegelse som hovedsakelig besto av intellektuelle, hurtig utviklet til en nasjonal patriotisk bevegelse som omfattet proletariatet, byenes småborgerskap og borgerskapet. Samtidig med denne patriotiske bevegelsen vokste den nye kulturelle bevegelsen, som hadde begynt før 4. mai som en bevegelse mot føydalismen og for å fremme vitenskap og demokrati, til en sterk og mektig revolusjonær kulturbevegelse hvis hovedstrøm var innrettet på å spre kunnskap om marxismen-leninismen.
10) Se Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3, hvor han sier: «For å forstå er det nødvendig empirisk å begynne å begripe, studere og heve seg fra empirismen til det allmenngyldige.» (V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 205.)
11) V. I. Lenin: Hva må gjøres? (høsten 1901– februar 1902), Forlaget Oktober, Oslo 1976.
12) V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag 1982, s. 131.
13) J. V. Stalin: «Om leninismens grunnlag» (april –mai 1924), Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976.
14) Se V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag, Oslo 1982, s. 121–127.