---

Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr.

Jeg leste et intervju med en av soldatene som lempa sandsekker på Kjeller under flommen. «Dette er meningsfylt!» sa han. Noe ved intervjuet fikk meg til å tenke at det som var meningsfylt, ikke så mye var å redde en eller annen offentlig bygning på Kjeller, som det

• å slåss mot naturen
• å slite med sandsekker på 12- eller 16-timers skift
• kameratskapet i arbeidet.

Jeg har følt det samme som denne soldaten. Ofte da jeg jobba i kabelfabrikken, og det oppsto driftsfeil som måtte rettes opp i løpet av minutter for å berge kabelen, eller når vi jobba dag og natt for å få ordren ferdig til båten skulle gå på mandag. Eller på øvelser i det militære, når vi pumpa vann i 40 kuldegrader. Vannet frøys i slangene, så vi måtte ta dem inn i teltet og tine dem sammen med soveposene.

Derfor skjønner jeg og setter pris på Siri Solbakkens innlegg i Røde Fane nr 1, 1995. Kommunismen må ikke fjerne oss fra arbeidet og fra kampen mot naturen. Menneskene er slik laga at hvis du fjerner det tunge og rutineprega arbeidet, tar det ikke lang tid før de melder seg på et acrobics-kurs. Allikevel blir det ikke det samme. Det som mangler acrobicsen, er kampen mot naturen. Så overnatter de i snøhuler. Men det blir heller ikke det samme. Det bidrar ikke til samfunnet. Det tjener ikke noen andre utenom deg sjøl.

Noe av det verste som har skjedd i Norge de siste åra, er at de unge guttene ikke trengs lenger (de unge jentene trengs til å trøste og bære). De trengs visst ikke, verken til å bære femtikilossekker, reparere traktorer eller måke snø fra tak? Det er lett å se på TV hvor lykkelige de blir når de blir utkommandert til flomsikring. De tror kanskje at de har blitt voksne når de kan være ute på byen hele natta, men de blir ikke voksne før de kommer inn i bakerlæra og må legge seg klokka ni.

Hvis dette er rett, må vi da gå mot den tekniske utviklinga, automatiseringa og fjerninga av det rutineprega arbeidet?

Er det kanskje slik at det som er feil, ikke bare er kapitalismen, men også den tekniske utviklinga? Er det slik som Horkheimer, Adorno og Schmidt sier (i artikkelen til Terje Valen i samme nummer) at jo mer utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto mer ødelegger vi både menneskene og naturen?

Jeg trur ikke det. Jeg trur at når vi avskaffer kapitalismen, kan vi

• fordele det nødvendige arbeidet, slik at alle skjønner at arbeidet med å bearbeide naturen er grunnlaget for samfunnet, og alle får erfaring med det.
• gi folk frihet til å gjøre meningsfylt og skapende arbeid på fritida (både gubben som sitter på sofaen og bestiller pizza ved hjelp av tv-en, og de endeløse filosofiske samtalene er ensidige vrengebilder av kommunismen).

Jeg trur Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr. Han som sitter i en stor gravemaskin, er ikke nødvendigvis mer fremmedgjort enn han med slegge og spett. Poenget er at han kan det han gjør og veit hvorfor han gjør det, og hvilke virkninger det har.

Jeg jobba en gang i et steinknuseri. Det var bare meg på mitt skift. For det aller meste satt jeg i kontrollrommet, og alle lamper lyste grønt som de skulle. Noen ganger per skift målte jeg dybden i siloene. Det var rutinearbeid. Men til enhver tid kunne det skje at en maskin stoppa, og da gjaldt det å slå av transportbåndene raskest mulig, og så var det ut i anlegget med skuffe og ta opp det som hadde kommet på golvet. Det var da du måtte vite hva du gjorde, og hvordan anlegget virka.

Sjøl det best planlagte og automatiserte opplegget vil alltid gå i stå fra tid til annet. Derfor kan det bli ganske morsomt under kommunismen også.

---

Et nøkkelspørsmål for arbeidet i ulike former for mannsdominerte organisasjoner, er at kvinnebevissthet må tilføres utenfra. Gjennom praksis og kvinnepolitisk organisering.

Denne artikkelen er bygd på en innledning holdt på et seminar om organisering på kvinners premisser, arrangert av Kvinneutvalget i Oslo Lærerlag i mai 1993. Hovedvekta er derfor lagt på å trekke ut noen mer allmenne erfaringer, og det er ikke ment som en helhetlig oppsummering av kvinneopprøret.

Kvinneopprøret i AKP førte med seg en kraftig styrking både av kvinners og kvinnepolitikkens plass i AKP. Organisering på kvinners premisser skapes gjennom kamp – fra kvinnene sjøl. Denne kampen må pågå hele tiden, det kan ikke løses med en bestemt struktur; det dreier seg om kamp mot kvinneundertrykking.

Kvinnebevissthet må tilføres utenfra

Grunnlaget for kvinneopprøret i AKP var at svært mange kvinner i partiet hadde deltatt aktivt i kvinnekampen over lang tid, først og fremst gjennom Kvinnefronten. Rundt midten av 1980-tallet var det særlig kampen mot porno og for 6-timersdagen som skapte stor bevegelse og der mange AKP-jenter var aktive. Et kommunistparti som AKP baserer seg på arbeiderklassen som den ledende klassen og står i en lang historisk tradisjon der undertrykking på grunnlag av kjønn er et underordna spørsmål. Kvinnefronten på sin side organiserer på et kvinnepolitisk grunnlag og utvikler stadig politikk på nye områder fra et konsekvent kvinneperspektiv. Samtidig som Kvinnefronten konsekvent har stilt seg på vanlige kvinners side.

Lærdommen gjelder for ulike former for mannsdominerte organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen, at kvinnebevissthet må tilføres utenfra, gjennom praksis i kvinnekampen og kvinnepolitisk organisering. Dette er et nøkkelspørsmål.

Å forandre verden

AKPs mål er at arbeiderklassen og folket skal ta makta. Kvinneopprørets politiske grunnlag var at det ikke nytter å basere seg på halve folket eller kjempe for et samfunn for halvparten. Kvinnekamp må være en nødvendig del av partiets grunnleggende oppgave. Men dersom denne målsettinga skal kunne nås, er det helt nødvendig å bekjempe kvinneundertrykking i partiet.

Kampen mot kvinneundertrykking er derfor ikke en ekstra oppgave – eller plage – den er nøye knytta til partiets overordna mål.

Dette er også relevant for andre organisasjoner; betydninga av å forankre kvinneopprør i organisasjonens målsetting og program, dersom de er i tråd med kvinners interesser. Hvis ikke, vil det være nødvendig å omdefinere målsettinga.

Det finnes kvinneundertrykking i AKP

Kvinneundertrykkinga i partiet var lenge et tabuområde, og kvinner som reiste det, ble oversett og dels mistenkeliggjort. Det var et viktig skritt da mange jenter sammen begynte å slå fast at det fantes kvinneundertrykking, slik at det var mulig å begynne å snakke om det. På samme måte sies det ikke rett fram at det fins kvinneundertrykking i LO – og hva med Lærerlaget?

I AKP ble kvinneundertrykkinga tydeligere gjennom diskusjonen om kjønnskvotering. Kjønnskvotering ble først avvist, ledelsen skulle velges utfra «politisk nivå» og dyktighet, det var ikke nok kvinner med erfaring etc. – altså de klassiske motargumentene. Flere kvinner i ledelsen ble bare sett på som et spørsmål om å utvikle kvinnene, istedenfor som kamp mot kvinneundertrykkinga.

Da kampen for kjønnskvotering først ble reist, ble det samtidig gjort en kvinneundersøkelse i partiet. Denne viste at det fantes mange kvinner i partiet som hadde vært med lenge, som hadde allsidig erfaring. Både kvinnene og kvinneundertrykkinga ble synlig.

Diskusjonen om kjønnskvotering førte også med seg økt forståelse for at kvinner og menn ikke»stiller likt», og til kjennskap til en mengde statistikk, over arbeidstid, lønn, omsorgsarbeid etc. som viser hvordan kvinner og menn nettopp ikke har likt utgangspunkt.

Fra 1984 har AKP hatt 50% kjønnskvotering, minst 50% kvinner, til den sentrale ledelsen og til fylkesledelsen.

To perspektiver

Kvinneutvalget i AKP, som var et slags senter for kvinneopprøret selv om det foregikk mange steder samtidig, jobba i forhold til kampen for 6-timersdagen og kampen mot porno. Vi jobba med politiske initiativer ute i den virkelige verden, bl.a. gjennom Kvinnefronten, for gjennom det å sette sakene på den politiske dagsorden også i partiet. AKP har alltid forholdt seg til bevegelser og kamper blant folk, AKPs mål er jo at arbeidsfolk skal forandre verden og gjøre revolusjon. Mange kvinner i bevegelse bak kvinnekrav ville derfor være det sterkeste argumentet for at AKP måtte ta kvinnekampen alvorlig. Vi jobba for at partiet skulle ta kontakt med og støtte andre kvinner som reiste kamp.

Dette kan også kalles å vise styrke, eller å jobbe innad utfra en sterk posisjon i den eksterne kampen. Eller det kan kalles å forandre organisasjonen gjennom å forandre verden.

Vi har slåss for to parallelle politiske perspektiver. Det ene er at kvinneundertrykkinga er vevd sammen med både det økonomiske grunnlaget og maktstrukturen i det kapitalistiske samfunnet. Kampen mot kvinneundertrykkinga er derfor en egen revolusjonær kraft som partiet kan velge å stille seg utenfor eller ta del i.

Det andre perspektivet er at arbeiderklassen ikke kan vinne kampen mot borgerskapet uten å ta utgangspunkt i at halve arbeiderklassen er kvinner med en annen livssituasjon enn menn.

Organisere kvinner på tvers

Kvinner er halve arbeiderklassen – dette var i utgangspunktet et eget stridsspørsmål i AKP, mange tvilte på selve talla. Kvinner som jobber deltid, har tradisjonelt vært usynlige arbeidere. Kvinner skvises i stadig større grad mellom jobb og hjem, med stadig sterkere tilknytning til jobb, men ikke tilsvarende mindre ansvar hjemme. Samfunnet bygger fortsatt på familien som økonomisk enhet, der kvinnene har hovedansvar for barn og hus. Dette er en funksjon pålagt av samfunnet, selv om den tilsynelatende er frivillig valgt. Skvisen er derfor bare tilsynelatende mellom yrkesarbeid og privat ansvar; kvinner er skvisa mellom to samfunnsmessige oppgaver.

Skvisen er en kraft for forandring. Vanlige kvinner, som ikke er rike nok til å kjøpe seg fri, må reise krav som er helt sentrale for hele arbeiderklassen og alle arbeidstakere:

• Om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for å få livet til å gå rundt
• Om heving av kvinnelønna for å få ei lønn det går an å leve av
• Om forsvar av velferdsstaten
• For økonomisk sjølstendighet

Dette gjør kvinnene fordi de er kvinner, utfra sin særegne situasjon, ikke på tross av det. Derfor blir også kvinnebevisstheten avgjørende for å utløse og videreutvikle kampkrafta. Kvinners dagligliv blir politikk. Og kvinneorgansering på tvers av yrker, bransjer, fagforeninger, heltid/deltid/hjemmearbeidende blir like nødvendig som fagorganisering. Vi kan ta eksempler som oppropet mot Kleppe 2, samarbeid om prøveprosjekt med sekstimersdagen, og nå i 1994: Kvinner på tvers-konferansen. Dette er et helt annet utgangspunkt enn kvinnene som problem – de som ikke kommer på møtene.

Mannsdominans i fagbevegelsen

Fagbevegelsen er mannsdominert, bygd opp rundt ideen om og kampen for forsørgerlønn til den mannlige arbeidskrafta. Noen spissformuleringer om LO-ledelsens linje og fagbevegelsens kultur som også gjelder i 1995, på tross av at LO-toppen har plukket opp noen fine ord om kvinnelønn:

• Det finnes ikke kvinner i fagbevegelsen, bare medlemmer, lønnstakere, lavtlønte etc. Fordi det ikke snakkes om kvinner, blir både kvinnene og deres styrker og problemer usynliggjort. Mange kvinnedominerte forbund har arvet dette. Men det er nødvendig å snakke om kvinner, bryte kjønnsnøytraliteten, ellers er det bildet av den mannlige arbeider som får dominere. Samtidig har det alltid vært sterke kvinner som har slåss innafor fagbevegelsen.
• Kvinnene er et problem, de jobber ikke for pengene (på vei ut?), årsaken til lavtlønna er at de finner seg i så mye, de kommer ikke på møtene. Spesielt er de som jobber deltid et problem. Problemet er ikke at kvinner i vårt samfunn pålegges ansvar som gjør at deltid blir nødvendig.
• Kvinnesak er en rød klut. LO er for likestilling, for kjønnskvotering både av menn og kvinner, men bruker knapt ordet kvinneundertrykking.
• Kvinnelige tillitsvalgte skal helst være som menn – det er et sterkt press i retning av kjønnsnøytralitet og alle «de store spørsmåla» der kjønn ikke har noen plass. Dette fører ofte til at kvinneaktivister som kommer inn i fagbevegelsen ofte ikke får plassert sine erfaringer og sin kunnskap, de tilhører en helt annen verden.

For å demme opp for denne tradisjonen og skape en ny, er det derfor nødvendig med kvinneutvalg/kvinneorganisering også i kvinnedominerte forbund/foreninger. Det er nødvendig med samarbeid kvinneorganisasjoner/fagforeninger på tvers for å skape organisering på kvinners premisser – med hensyn både i politikk og praksis til kvinners liv.Vanlige kvinner må slippe å «velge» mellom å være arbeidere/fagorganiserte eller å være kvinner. Vi vil ha en politikk som tar hensyn til begge deler og lar oss slåss som hele mennesker.

Kvinneorganisering og makt

Det er helt nødvendig både med særegent kvinnearbeid/kvinneorganisering og sentrale posisjoner/makt i organisasjonen. Kvinnene må skape sin egen politikk og organisasjonsformer i et rom for seg selv, og de må slåss dette inn i organisasjonens allmenne virksomhet og sikre at organisasjonen gir rom både nedenfra og gjennom posisjoner.

Dette er samtidig en vanskelig motsigelse, og det kan lett oppstå motsigelser mellom jentene i de ulike posisjonene. Begge sider kan lett føle seg sviktet av de andre. Spesielt når kvinnepolitikken møter motstand. Kvinner i sentrale posisjoner kan lett synes at de som jobber med kvinnepolitikk, ikke engasjerer seg nok i fellessspørsmåla og bidrar til kvinneperspektiv der, men overlater det til dem alene, og da blir politikken mannsdominert. Mens de som jobber med kvinnepolitikk, kan synes at de andre kvinnene glemmer kvinnepolitikken helt og blir som menna. Og at de glemmer at det særegne kvinnearbeidet nettopp må ha rom til ikke å bry seg om alle de store mannsdominerte spørsmåla som hele tiden krever kvinneperspektiv eller «trenger en kvinne».

Dette er en objektiv motsigelse som en må leve med gjennom å forstå hvordan den fungerer. Presset som vil skyve kvinnepolititkken ut, er enormt, men det er også kreftene som vil suge kvinnepolitikken inn i systemet og ufarliggjøre den der. Det krever både tid og rom å finne nye veier. Og mannsdominansen opphører ikke om kvinner kommer i ledelsen eller blir ledere. Vi har oppsummert det slik:

Kvinner i ledelsen er samtidig både i posisjon og i opposisjon.

Det er vanskelig å være i opposisjon til en organisasjon en sjøl leder, og det er nettopp kvinnebevisste kvinnelige lederes dilemma. Uten et særegent kvinnearbeid som får tid og rom og som jobber i forhold til kvinnebevegelsen er det umulig. Samtidig er det viktig at kvinner i ulike posisjoner blir enige om noen felles tiltak som en kan jobbe for sammen fra ulik posisjon.

Bøllekursene understreker at det er viktig at kvinner går inn i posisjoner i flokk. Vår erfaring er at det også er viktig at kvinnene sammen har noen meninger om hva de vil bruke makta si til kvinnepolitisk, et slags program uten at dette må ikke forstås som veldig omfattende og vanskelig. Noen punkter er nok. Vår erfaring er at det er viktig å ha kvinnepolitiske saker en vil kjøre fram, både for å bruke makta og som et grunnlag for også å prøve å vinne menna politisk.

I AKP hadde vi bl.a. kurs i kvinnepolitikk for menna i distriktsstyrene. Det er lettere å ta opp motsigelsene mellom kvinner og menn når en ser konkret at det hindrer det politiske arbeidet.

Enhet nås ikke ved å tie

Det er kvinnene som er det undertrykte kjønnet, som må legge premissene for enheten, og den oppnås ikke gjennom å tie, men gjennom å ta opp kampen. Dette er kanskje noe av det mest kontroversielle i hele kvinneopprøret. Kjersti Ericsson har understreket viktigheten av å ta opp samhandlingen mellom kjønna som politisk tema og har beskrevet en del av mekanismene som går igjen i boka Søstre, kamerater!.

• Den uendelige rekken av systematiske tilfeldigheter er beskrivelsen av hva som skjer med kvinnepolitikken i partier, aviser, organisasjoner. Den bare faller ut, ikke av ond vilje, men fordi det akkurat da ikke var tid, plass eller kom noe i veien.
• Den blinde flekken – beskrivelsen av at kvinnepolitikken er et usynlig politisk område for mange menn. For allsidig skolerte menn er det helt greit å være blanke på kvinnepolitikk. Blant annet dette gjør at det alltid framstår som «masing» når kvinnene tar opp kvinneperspektivet, det framstår som noe utenforliggende.
• Menn og kvinner forfølger ulike mål i diskusjoner o.l. Menn er opptatt av overordning/underordning, kvinner av å ha det fint sammen. Dette kan lett føre til at menn får gjennom sitt, mens kvinner passer på at ingen blir såret underveis.
• Menn reagerer spesielt på at kvinner skal bestemme over deres arbeid. Kvinnelige ledere får derfor ofte bare makt til å bestemme hva de skal gjøre sjøl, ikke hva mannlige medarbeidere skal prioritere.
• Også kvinner ser menn bedre og setter større pris på anerkjennelse fra menn enn fra andre kvinner. Både kvinner og menn viser mest til menns innlegg i diskusjoner.

For å synliggjøre kvinnene på et landsstyremøte i AKP, mest for oss sjøl, kledde alle jentene seg i like grønne «pysjer», det vil si T-skjorte og bukser. Dette førte til at vi ble mer synlige for hverandre, viste mer til hverandres innlegg, og den kvinnelige møtelederen fikk mer autoritet.

---

Kampen for kvinners likeverd og frigjøring står i fokus i denne artikkelen. Denne kampen arter seg forskjellig i nord og sør. For marxister må rammene for systemet sprenges for å oppnå reelt likeverd for alle mennesker, både kvinner og menn og ulike folkegrupper over hele verden. Det må skapes nye samfunnsformer.

Kvinnekampen slik vi kjenner den, har ikke sprengt rammene for det borgelige samfunnet. Dett er ikke så rart, ettersom dette er den rådende samfunnsformen i Norge. Men kvinnene har oppnådd mange positive resultater. Dette har bedret kvinnenes situasjon bl.a. i Norge.

Det har blitt hevdet at kampen mellom to lærer gjennomsyrer all tenkning, kampen mellom idealismen og materialsmen. Dette er noe å reflektere over i forhold til kvinnekampen og mulighetene til å oppnå resultater.

Idealister betyr ikke de som jobber for ingenting, eller er snille, men de som mener at ånd har forrang foran materie, og at ideer eksisterer før og uavhengig av den materielle virkeligheten. Denne forklaringen skiller seg fra den populære framstillingen av en idealist, en som brenner for noe og som legger inn en kjempeinnsats, ut ifra ulike motiver som f.eks. at en ser nødvendigheten av at et arbeidsfelt prioriteres.

Materialistene på den andre siden betyr ikke nødvendigvis de som satser på de materielle verdiene slik det ofte populært framstilles. Marxististene ser på materialisme som det motsatte av idealismen, at ideene skapes av den materielle virkeligheten. Den historiske materialsimen ser utviklingen av ideene i forhold til eiendomsretten over produksjonsmidlene, og hvordan produksjonen og samfunnet er organisert.

Eiendomsretten oppsto antagelig parallelt med undertrykkelsen av kvinnene. Under det Engels betegner som urkommunisme, da menneskene levde i spredte grupper, kan det se ut som om kvinnene ikke ble undertrykt som kjønn eller som annenrangs mennesker. Men det er ingen grunn til å idealisere slike samfunn, og kvinnene som menn levde sikkert i en brutal virkelighet.

Noen ganger kan det være vanskelig å se historien som en kjede av framskritt om vi ser på de lidelsene mennesker har måttet gjennomgå. Med privateiendommen ble kvinnekjønnet lenket til nye roller som sikret mannen arveretten gjennom barna. Engels hevdet at den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utvikling en av antagonismen mellom mann og kvinne i par-ekteskapet. Han mente at den første klasseundertrykking falt sammen med mannskjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. (Engels side 691.) (note 1)

Det var et historisk nederlag for kvinnene da rikdommen til slutt ble samla på et fåtall menns hender. Historia har hatt sin utvikling via stammesamfunn, slavesamfunn, feudalisme og kapitalisme.

Å tro at kvinner kan frigjøre seg enkeltvis, kan lett føre til at det oppstår illusjoner hos «vellykkede» kvinner om at de nå er frigjort, uavhengig av den materielle basisen i samfunnet.

Kampen for kvinnenes frigjøring må dermed gå hånd i hånd med kampen mot undertrykking og utbytting, både i de moderne kapitalistiske samfunnene og i den tredje verden. I et moderne industrisamfunn må kvinnekampen for full frigjøring knyttes til global frigjøring. Kvinnebevegelsen i vest må støtte kvinner i den tredje verden for deres kamp for mat og helse, for sine barn og familier, mot fattigdommen og utbytting. Den må bekjempe det imperialistiske systemet både i vår del av verden og på verdensbasis.

Kvinnekampen er viktig for å skape grunnlaget for å opprette samfunnsmessig likestilling og for å bestemme over egen reproduktivitet. Men dette løser allikevel ikke de grunnleggende motsetningene mellom klassene.

Likeverdighet mellom kjønnene er en borgelig rettighet. Kampen vil få ulike utslag i Kenya, Norge eller i Egypt. I Egypt kan kampen få uttrykk som krav om bedre ekteskapskontrakter for arabiske kvinner, reist av en gruppe kvinner i Egypt (note 2). I Kenya reiser nå kenyanske kvinneorganisasjoner kampen mot omskjæring, aids og mot nedvurdering av kvinnen, og finner fram til ulike metoder i forhold til lokalsamfunnene Arbeiderklassen må solidarisere seg med kvinnene enten det er i et moderne industrisamfunn eller det er et samfunn med sterke feudale trekk for å virkeliggjøre et samfunn fri for utbytting og undertrykkelse.

Engels sier at den demokratiske republikken ikke opphever motsetningen mellom de to klassene (borgerskapet og proletariatet), men tvert om representerer valplassen som den blir utkjempet på. «På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede.» (Engels side 77.) Eller sagt det på en annen måte, vi har ikke oppnådd frigjøring av kvinnene i vest, men større likeverdighet mellom kjønnene.

Delseire er likevel viktige i kampen for kvinnefrigjøring. Men det vil være en idealistisk oppfatning å kalle delseire i kvinners reproduktive rettigheter for kvinnefrigjøring. Selv mener jeg at den er kampen for likeverdige liv som utkjempes en viktig og nødvendig kamp, men den løser hverken hovedmotsetningen i klassesamfunnene eller opphever de to hovedklassene. Vi har sett at kvinner blir skjøvet tilbake til kjøkkenbenk og husslaveri når dette er ønskelig, Kjønnene settes opp mot hverandre, og arbeideren fungerer som borgerskapet i sitt eget hjem. På den offentlige arena florerer salget av kvinner på alle tenkelige måter. Først med opphevinga av privateiendommen kan kvinnene bli fullverdige skapende individer med råderett over egne liv.

Et samfunn kan manifistere kløften mellom kjønnene som i dagens Iran, hvor fundamentalister bruker religionen til å splitte mann og kvinne og å holde kvinnene nede. Kampen mot føydalistiske strømninger, fundamentalistiske kvinnesyn, og kirkens mørkemenn, er viktig for å skape likeverdighet mellom kjønnene. Og denne kampen foregår for full styrke der hvor kvinnene tar del i produksjonen eller tar hånd om familien og produksjonen. Hva som kan være viktig for kvinner i Kenya, er å støtte deres kamp mot omskjæring på deres egne premisser. Det kan også være å støtte folk som mister hus og hjem pga utbygging av kullkraftverk i India, hvor kvinnene organiserer demonstrasjoner i gatene.

For kvinnekampen i vår del av verden er det viktig at vi får med innvandrerkvinner, selv om organiseringa av dette må skje på andre måter enn hva vi er vant til. Innvandrerkvinnene må selv definere sin virkelighet og kamp, og få til et samspill med norske kvinner uten dermed å være enige i alle kampsakene i den norske kvinnekampen i dag. Noen eksempler kan være kvinners rett til utdanning og arbeid, muligheter til å delta i det norske samfunnet, å bli regnet med ved ulike institusjoner, muligheter til å styre over egen og barnas framtid, og helse og miljø. Her ligger utfordringen i å inkludere innvandrerkvinnene i reelt samarbeid, antirasistisk kamp og solidaritet. Sammenhengen til en mer global tilnærming vil tilføre kvinnebevegelsen viktige bidrag.

De felles interessene til verdens kvinner peker utover interessene til enkeltindividene. Bare i en global sammenheng kan en skape frigjøring av kvinnekjønnet, hvor den enes lykke fører til ens annen ulykke. Likeverdighet mellom kjønnene i vest må bygge på solidaritet med, og ikke utbytting av, tredje verdens kvinner. Med dette mener jeg at sammenhengen mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking må synliggjørers. Det imperialistiske systemet og dets kapitalistiske utbytting retter denne klasseundertrykkingen mot verdens folk.

Marx sier at arbeidsdelingen beror på den opprinnelige arbeidsdelingen innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, deres motsetning til hverandre og den kvantitative og kvalitative ulike fordelingen til arbeidet og dets produkter. Eiendommen blir beskrevet i sin spireform allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. (Marx, side 73.) (note 3)

Jeg vil tilføye ordet «kvinne» til Marx utmerkede visjoner om hvordan et kommunistisk samfunn kunne fungere. Da vil hans utgave bli revidert på følgende måte: «I et kommunistisk samfunn hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmene produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg som «kvinne» å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive husflid om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster uten at jeg noengang blir kunsthåndverker, fisker, budeie eller kritiker.» Det er bare manglende fantasi som setter grenser for alt det vi kvinner kan tenke eller gjøre i et kommunistisk samfunn, på likefot med mennene.

Produksjonsrollen til menneskene kan bli å produsere etter evne og få etter behov. Her kan en ha de materielle forutsetningene for å likestille alle grupper i samfunnet. I et kapitalistisk samfunn vil kvinnekjønnet alltid tape, og likeverdigheten vil bare være midlertidig.

Jeg tror jeg er enig med Engels (side 77) som sier at kampen mellom kjønnene trer klart fram når begge er fullt ut juridisk likeberettigede, Dette synliggjør den særegne karakteren av mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig likestilling. Engels mener at den første forutsetning for kvinnenes frigjøring er at hele kvinnekjønnet føres inn i den offentlige industri og at familien som økonomisk enhet i samfunnet oppheves.

Når borgerskapet er styrtet vil grunnlaget være lagt for virkelig å frigjøre kvinnekjønnet, og kvinnene kan oppnå at deres status ikke lenger er knyttet til eiendom og ulik fordeling av arbeidet og dets produkter. Til kampen for et annet samfunn vil det være nødvendig at kvinnene ser sin kamp sammen med arbeiderklassen og i en global kamp mot imperialismen.

Bare ved å organisere innvandrerkvinnene til kamp for egen frigjøring, vil en progressiv kvinnebevegelse kunne ta verdens undertrykte kvinners perspektiv på alvor. Et globalt perspektiv på kvinnekampen forplikter også i Norge. Innvandrere er spesielt undertrykt og vil per definisjon i det norske samfunnet i stor grad plasseres som ufaglært arbeidskraft i de lavere sjikt i arbeiderklassen. Innvandrerkvinner vil være ekstra undertrykt som klasse, innvandrer og kvinne. Frigjøring av innvandrerkvinnene vil være en sentral oppgave i kampen for frigjøring av verdens undertrykte kvinner.

Her ligger kvinnekampens utfordring i å inkludere innvandrerkvinner i sin organiserte virksomhet, i sine programmer og prioriterte arbeidsområder, og i sin kamp mot all kvinneundertrykking. Kampen for et annerledes samfunn må knytte arbeiderklassens frigjøring til frigjøring av kvinnekjønnet, en global kvinnebevegelse og antirasisme.

Noter:

1. Friedrich Engels skrev i 1884 Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976, 3. opplag.
2. Det henvises til ulike krav og kampområder reist på den alternative konferansen om miljø og utvikling i Kairo høsten 1994.
3. Fri tolkning av Kari Marx side 74 i Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1991.

---

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst.

Alle viktige tendenser som utvikler seg i verden idag, er internasjonale i innhold, sier en gammel, revolusjonær økonom ved navn Paul Sweezy. Økonomien er blitt internasjonalisert i en grad verden hittil aldri har sett maken til.

Denne internasjonaliseringstendensen vil fortsette, og verden vil bli mindre og mindre. Men i likhet med utviklinga fra 1900 til 1950 vil heller ikke de neste femti åra nødvendigvis gjennomgå en fredelig utvikling. Så når vi skal snakke om Europa, må vi se på rammebetingelsene som gjelder like mye for Europa som for de andre OECD-landa. Noen påstander:

Det særegne ved Europa i motsetning til USA er at EU-landa har ordninger både i arbeidsmarkedet og i form av velferdsordninger som for eksempel USA ikke har. I den situasjonen som gjelder nå, har derfor arbeiderklassen i EU mer å miste enn for eksempel USA og Japan. Fallhøyden er større.

Teknologisk revolusjon

Vi står midt i en teknologisk revolusjon. Arbeidets produktivitet øker konstant under kapitalismen, men når vi har sånne faser der det utvikles mye nytt på en gang, skjer det enorme omveltninger, helt uavhengig av menneskenes vilje. Det er på tre områder det skjer mye: data, kommunikasjon og innafor biologien. Resultatet blir ytterligere stagnasjon. Menneskene finner opp ting som sparer oss for en hel haug med arbeid, og resultatet blir: arbeidsløshet, ruin, fattigdom, krig. Slik er kapitalismen.

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst. Akkurat nå har vi en oppgangskonjunktur som er forventa å vare ut 1995. Men likevel stiger arbeidsløsheten i OECD-landa. Dette viser at stagnasjon nå er hovedtendensen i den internasjonale kapitalistiske økonomien. Denne tendensen ble påpekt av Sweezy og Baran i deres bok Monopoly Capitalism fra 1968. I dette spørsmålet mener jeg de har hatt rett.

Det er ingen naturlov som sier at når man får økt produktivitet, og dermed stagnasjon, så får man:

• økt ledighet som er det viktigste bidraget til en fattig offentlig sektor
• en oppsvulming av kapital som ikke finner fornuftige steder å investere

Men det er faktisk en lov under kapitalismen, beskrevet allerede for over hundre år sida av Karl Marx.

«Den veldige produktive kraften som utvikles under den kapitalistiske produksjonsmåten i forhold til befolkninga, og økninga, om ikke i samme forhold, av kapitalverdiene (ikke bare av deres materielle stoff), som vokser mye raskere enn befolkninga, står i motsetning til basisen som hele denne enorme produktiviteten arbeider på vegne av, fordi basisen blir stadig smalere i forhold til den økende rikdommen. Den står også i motsetning til betingelsene for verdiøkning av denne svulmende kapital. Derfor krisene.» (Loven om profittratens tendens til å minke, side 99, av Karl Marx, utgitt av Røde Fane 1994.)

De viktigste samfunnsmessige konsekvensene av stagnasjonen er en omfordeling av rikdom/verdiskapinga i samfunnet, der rikdommen hoper seg opp hos de rikeste og arbeidsfolks sine levevilkår står på stedet hvil og etterhvert svekkes. Forverring av levevilkåra tar mange former. Jeg skal her ta for meg noen.

Privatisering

Stagnasjonen fører blant annet til to forhold som gjensidig betinger og utfyller hverandre: På den ene sida svekkes inntektene til det offentlige, på den andre sida får kapitalistene problemer med å finne lønnsomme investeringsobjekter. Dette igjen fører til at det offentlige selger ut ting som det offentlige eier, for å få inn inntekter, mens kapitalistene da kan kjøpe disse greiene og gjøre dem tvers igjennom kapitalistiske dersom de ikke har vært det tidligere. International Herald Tribune, 9. november 1993: … $69 milliarder av statlige aktiva ble solgt i verden i 1992 … totalt siden midten av åttitallet blir tallet $300 milliarder. … en global økonomisk revolusjon.

Flere tall fra samme artikkel: Spania planlegger salg for $7,8 milliarder; Frankrike $16,9 milliarder; Hellas $0,5 milliarder, Italia $28,05 milliarder; Nederland $3,4 milliarder; Tyskland $10,2 milliarder; Sverige $6 milliarder.

Hva slags virksomhet er til salgs? For det meste industri; bilfabrikker, flyselskaper, stålindustri, kullindustri, jernbaner, strøm og gassforsyning m.m., men også en del banker.

I forbindelse med disse salgene er det større eller mindre motstand fra arbeiderklassen. I høsten 1994 ble det gjennomført en langvarig kamp fra arbeiderne i British Rail som i form handlet om lønnskonflikt. Innholdet i konflikten, som varte i over 16 uker, var å hindre privatisering av jernbanen. Man streika litt nå og da, og gjorde salgsobjektet mindre interessant for private investorer. I Frankrike lyktes arbeiderne inntil videre å hindre privatiseringa av Air France, oppsigelser av 5.000 arbeidere og lønnsnedslag, etter ganske voldsomme aksjoner. Nå forbereder regjeringa en delvis privatisering av Renault, en gammel radikal arbeiderbastion. Da blir det bråk. I Hellas var det generalstreik i 1993 som blant annet var retta mot privatisering av posttjenester.

Grunnen til motstanden ligger i at det har vært mulig å tvinge offentlig eide bedrifter til å ta samfunnsmessige hensyn, til å presse politikerne til å gi etter for rettferdige krav. Karl Marx påpekte at den grunnleggende motsetninga under kapitalismen går mellom den samfunnsmessige karakteren til økonomien og den private kontrollen av denne. Muligheten til å tvinge privateeide bedrifter er mindre, fordi det samfunnsmessige ansvaret til hver enkelt bedrift mye mindre klart for folk.

I Norge går sosialdemokratiet i spissen for privatiseringas første skritt: Å omdanne statsetater til aksjeselskaper, og så splitte disse opp igjen i sjølstendige divisjoner som så igjen blir sjølstendige aksjeselskaper: NSB, Post, Tele. Men da den norske staten ikke er gjeldstynga, så er presset for privatisering ennå ikke satt inn med samme tyngde som ellers. Derimot ser det ut til at den kommunale fattigdommen fører til privatiseringsframstøt blant annet når det gjelder kraftforsyning, kommunikasjon og søppel. Vi ser at privatiseringa i Norge også fører til klassekamper: Trondheim busselskap, søpla i Oslo, bussen ved Oslo Sporveier osv.

I EU brukes de overnasjonale avtalene, det indre markedet og Maastricht-avtalen aktivt for å påskynde privatiseringa og omstruktureringa av økonomien. I noen privatiseringssaker er det liten motstand fra de ansatte. Dette er vanligvis tilfelle der konsekvensene for lønns- og arbeidsvilkår er små, jfr. Elf. Disse selskapene har ikke vært drevet som etater med samfunnsmessig ansvar.

Det ville ikke være store endringer for Hydro-ansatte om statens aksjemajoritet ble solgt til private, ettersom Hydro drives som en hvilken som helst kapitalistisk bedrift. Men i de tilfeller arbeiderne har lykkes i å tilkjempe seg vilkår som har forutsatt offentlig eie, så har man naturligvis ytt motstand. Svakheten til denne motstanden ligger i dens kortsiktighet og manglende politiske retning. Privatiseringa blir forsinka, men staten tvinger igjennom rasjonalisering og omstrukturering som eier, og selger ut i etterhånd. Jfr. kullgruvene i England.

Svekking av velferdsstaten

En tredje konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er at den offentlige fattigdommen fører til at velferdsordningene som var et resultat både av kapitalens behov og av arbeiderklassens kamp, blir svekka og undergravd. Det kapitalistiske produksjonssystemet trenger ikke lenger at flest mulig er arbeidsføre og at arbeidskrafta følges godt opp. Det er for mye arbeidskraft.

Det er strukturelle endringer i flere land i retning overgang til forsikringsordninger. Nederland er ett eksempel. I Sverige blir det lavere ledighetstrygd, pensjonene privatiseres, og forholda for ungdom under utdanning angripes. Studentene protesterer i Frankrike, Hellas, Nederland, Portugal, Spania og Norge og lærlingeprotester i Tyskland. I Belgia ble det gjennomført den første generalstreika siden 1936 mot regjeringas «krisepakke» som inneholdt nedskjæringer på mange ulike trygdeordninger. I Italia ble det gjennomført i hvertfall to generalstreiker ifjor mot regjeringas økonomiske politikk. Og det ble gjennomført generalstreik i desember mot svekking av pensjonsrettigheter og mindre bevilgninger til helsestell.

Sentralisering

En annen sentral konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er den voldsomme økninga i bedriftssammenslåinger. Vennlige og uvennlige oppkjøp på kryss og tvers over hele verden, men først og fremst regionvis. Vi kjenner alle til sammenslåingsprosjektene innafor bil og fly industrien som hittil fortsatt ikke har tatt helt av.

I Norge kjenner vi til Freia, Viking Dekk, Uni-skandalen osv. De store blir større. Dette gjør kampen vanskeligere for arbeidsfolk i de enkelte land, ettersom man i beste fall er organisert på nasjonalt nivå i kampen om lønns- og arbeidsavtaler. På det internasjonale nivået og på EU-nivå har man ingen formell makt, og den reelle makta er også svak da de viktigste nasjonale LO-ene er kontrollert av folk som setter eget lands konkurransekraft i det internasjonale markedet øverst og eventuelt internasjonalt samarbeid om lønns- og arbeidsvilkår lengre ned på lista.

Dårligere lønns- og arbeidsvilkår

Det siste forholdet jeg vil trekke fram, er hvordan den økte produktiviteten og stagnasjonen påvirker forholda mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidslivet. Her har det bølget fram og tilbake, men hovedtendensene er klare: I alle landa er det stagnasjon i lønna, det er svekkelse av oppsigelsesvilkåra, det er overgang til mer deltids- og korttidsstillinger, undergraving av normalarbeidsdagen.

Dette skjer ikke uten kamp. Jeg vil her trekke fram noen eksempler.

I Spania var det generalstreik i januar 1994 mot lovendringer som blant annet svekka oppsigelsesvernet. Det som skjer med Spania er et godt poeng for oss EU/EØS-motstandere. For noen år tilbake ble Spania trukket fram som et land som fikk stor framgang på grunn av EU-medlemskapet. Men nå har denne utviklinga snudd, og arbeidsløsheten er tilbake på ca. 23 %. Nyinvesteringer går nå heller til øst-europeiske land.

I Belgia har det blitt gjennomført landsomfattende streiker for 35-timers uke. I Tyskland i 1994 var det harde kamper rundt tariffoppgjøret, der både arbeidstid og lønnstillegg var sentrale.

Svekkelse av fagbevegelsen

Hvordan påvirker den økte produktiviteten og stagnasjonen fagbevegelsen. Etter min mening skjer det to ting samtidig. På den ene sida svekkes oppslutninga om den tradisjonelle fagbevegelsen. I England har antall fagorganiserte gått sterkt tilbake. Arbeiderpartiet har tatt mange skritt til høyre. I Tyskland sprer det seg nå en stemning i ledelsen for de store fagorganisasjonene om at man må være innstilt på dårligere tider. I Italia gikk fagbevegelsen ifjor med på endringer av grunnleggende tarifforhold. Antallet arbeidsløse fører også til at antallet fagorganiserte svekkes.

Arbeidsgiverne er altså på offensiven, men samtidig fører angrepene til en radikalisering av arbeidsfolk. Avstanden mellom styrte og de styrende øker. Dette ser vi her i Norden og vi så det i Frankrike. Det er derfor en underliggende tendens til at det er i ferd med å oppstå nye radikale bevegelser. I Norge var det historiske vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen om EU et uttrykk for denne radikaliseringa.

Demokratiske rettigheter

Alt i alt skjerpes altså klassekampen i de fleste land. Retningen til de enkelte kampene er uklar. De fleste kampene ender med tap, eller midlertidige seire som snus til tap. Likevel har denne skjerpa klassekampen ført til at det blir gjennomført lovendringer som svekker arbeiderklassens kampmuligheter innafor loven.

I Norge har vi tvungen lønnsnevnd som hindrer effektiv kamp fra arbeiderklassens side i stor skala innafor loven. EØS-avtalen fører til at det nå legges opp til en endring av lønnsdannelsen ved at man må være et forbund med minst ti tusen medlemmer for å få krevd en tariffavtale gjort allmenngyldig. Hva som da blir gjort allmenngyldig bestemmes ikke ved forhandlinger og konflikt mellom partene i arbeidslivet, men av en nevnd der arbeiderne er i mindretall.

I Storbritannia kjenner vi til at lovene er endra til borgerskapets fordel. Maastricht-avtalen innebærer også en innsnevring av demokratiet.

Forsøk på konsensus

I hovedsak brukes metoden med at regjeringene, arbeidsgiverorganisasjonene og LO-ene blir enige om krisepakker slik som i Italia og Norge, eller at man gjennomfører en éndags streik og så roer ned gemyttene. I begge tilfeller blir resultatet den samme. I det ene tilfellet står borgerskapet så sterkt at det kan gå åpent i samarbeid med LO-ledelsen, mens i det andre tilfellet er ikke dette mulig. Da må LO-ledelsen vise «handlekraft»: protestere for all verden, men bli med på ferden.

Arbeidsløshet

Den økende arbeidsløsheten svekker arbeiderklassens kampkraft i den nåværende situasjonen. Den viktigste grunnen til dette er at det ikke finnes en politisk retning som arbeiderklassen slutter opp om og som peker utover kapitalismen. Det gjør at så å si all faglig kamp får som innhold: hvordan å overleve i samarbeid med og fortsatt underlagt «våre» kapitalister. Så lenge kapitalismen betydde at det store flertallet fikk det litt bedre etterhvert, så kunne jo arbeiderklassen holde seg til sosialdemokratiet. Men slik er det ikke nå. Allikevel har ikke arbeidsfolk greid å utvikle et politisk alternativ til sosialdemokratiet. Vi kjenner alle til de nostalgiske bevegelsene i fagbevegelsen som ønsker seg tilbake til de gyldne 50- og 60-åra. Men den tida er forbi. Så til tross for at arbeiderklassen har styrka seg, reint demografisk, så mangler det en god del på det politiske/ideologiske.

Kvinnene

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen, men i løpet av de siste to ti-åra har deres rolle endra seg. De er nå på en helt annen måte blitt en del av de lønnsarbeidende. Det gjør at kvinnenes sjøltillit har vokst og den potensielle styrken til arbeiderklassen har vokst. Vår framtidige strategi må bygge på denne sentrale kjennsgjerningen.

---

Fagbevegelsen bør gi sin tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si, mener Stein Aamdal, klubbleder ved Aker Verdal.

1993-årsmøtet i verkstedklubben Aker Verdal uttalte bl.a.: «Sysselsettingsutvalgets nasjonale kompromiss for å bekjempe arbeidsløsheten er ikke solidaritet med de arbeidsløse, men med de rike.» «Det fins ikke dekning for regjeringens og LO-ledelsens påstand at moderasjon gir flere arbeidsplasser. Medisinen er prøvd utallige ganger, det dreier seg om å ta fra de mange for at noen få skal bli rikere.» «Skal arbeidsløshet bekjempes må det arbeid som er fordeles på flere etter følgende prinsipp: Alle må ha ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med.» «Redusert daglig arbeidstid med full lønnskompensasjon, ikke svekking av AML for å åpne for mer overtidsarbeid.»

I forbindelse med tariffrevisjonen i 1994 og 1995 vedtok klubben ved Aker Verdal:

«Vi krever kortere daglig arbeidstid med en nedtrappingsplan slik at normalarbeidstida vil være 6 timer innen år 2000:

• innen 1996: 7 timer
• innen 1998: 6,5 time
• innen 2000: 6 timer.»

I 1992 utgjorde overtidsarbeidet blant klubbens 730 medlemmer ca. 50-55 årsverk, i tillegg kom ca. 80 midlertidig ansatte. Omgjort til faste stillinger kunne arbeidsstokken vært økt fra 730 til 870 fast ansatte.

Høsten 1993 undertegna samtlige fagforeninger en intensjonsavtale med bedriften om maksimalt 100 timer betalt overtid i 1994. Avtalen fungerer slik at i prinsippet skal alt frivillig overtidsarbeid ut over 100 timer i året avspaseres. Den enkelte får utbetalt overtidsprosenten når arbeidet utføres, mens timelønna står inne til avspaseringen tas. Alle kan imidlertid sette overtid inn i timebanken fra første overtidstime og overføre en viss mengde fritid fra et år til neste.

Deling av arbeid var tema på LO-konferansen i Aker høsten 1994 med innledninger av statssekretær Erik Orskaug (KAD) og Thore K. Karlsen (Fafo). Målsettingen var å få oppslutning om en handlingsplan for å få bort ulovlig overtid og unødvendig overtid og få redusert den totale mengde overtid gjennom bl.a. å etablere lokale avtaler som begrenser overtidsbruken og å erstatte mest mulig overtid med nyansettelser. LO-konferansen i Aker samler ca. 50 tillitsvalgte fra hele Aker-konsernet, fra ulike fagforbund som FF, NEKF, NKIF, Nopef, NAF, H&K og NFATF.

Intensjonsavtalen om at all overtid ut over 100 timer skulle avspaseres møtte motstand, men fikk og støtte fra uventa hold. Bedriftsledelsen ønsket en slik avtale for å få ned bruken av «dyre» timer. Verkstedklubben og fagforeningene ønsket å bruke avtalen for å presse fram nyansettelser i stedet for å bruke overtid.

I forhold til 1992 var overtida i 1994 redusert med mer enn 50 %. Av overtid på ca 46.000 timer ble mer enn 23 % avspasert i tråd med intensjonsavtalen. Ansatte i avdelinger som ofte blir pålagt overtid, overrasket med å stille seg positive tilmuligheten for å ta ut overtida som fritid. Andre motarbeidet avtalen åpenlyst ved å «informere» underordna om at avtalen ikke gjaldt for dem i forbindelse med denne «spesielle» jobben. Klubben fikk henvendelser fra medlemmer som lurte på om forsikringen i Samvirke dekket advokatbistand for å anlegge sak mot klubben. De oppfatta intensjonsavtalens begrensning med maksimalt 100 timer overtid å være i strid med arbeidsmiljøloven (AML). De så på AML som en rettighetslov og ikke en vernelov.

Redusert overtid

Bedriften vurderer erfaringene fra 1994 som positive. Langt på veg er deres målsetting om redusert bruk av overtid innfridd; bevisstheten om bruk av «dyre» timer er økt. Verkstedklubben kan ikke entydig oppsummere tilsvarende. I 1994 var det permitteringer etter ferien, så redusert bruk av overtid henger ikke bare sammen med intensjonsavtalen. Det lyktes for klubben å få en rekke av de midlertidig ansatte fast ansatt, før endringene i AML trådte i kraft fra 1. februar 1995. Fra denne dato er midlertidig ansettelse ikke tillatt i arbeid som ikke skiller seg vesentlig fra ordinær drift.

En viktig grunn til mer motstand mot bruk av overtid og mer støtte til deling av arbeid skyldes at stadig flere arbeiderfamilier har arbeidsløse ungdommer boende hjemme.

På LO-konferansen i Aker svarte 90 % at regjeringens, LOs og NHOs politikk ikke var tilstrekkelig til å redusere arbeidsløsheten til under 50.000 innen år 2000. For å bekjempe arbeidsløsheten mente deltakerne at de sjøl burde gjøre følgende som første prioritet:

• 43 % mente at de måtte presse på for å få nyansettelser istedet for overtid.
• 26 % mente at de måtte la seg pensjonere/førtidspensjonere så tidlig som mulig.
• 23 % mente at de måtte dele på arbeidet.

Undersøkelsen viste at 1/3 trodde arbeidsdeling ville være mulig i nær fremtid, 23 % svarte nei.

60 % trudde arbeidere var mest avhengig av overtid i motsetning til funksjonærer og ledere. Nesten 80 % trudde de under 30 år med familie var mest avhengig av overtid både i forhold til enslige under 30 år og 30-50-åringer med familie/enslige og de over 50 med familie/enslige.

Dersom de skulle være med på arbeidsdeling i sin bedrift ville 34 % avspasere etter eget ønske, 23 % ville avspasere etter en fast plan, ca 14 % gå på 4 dagers rullerende uke, ca12 % ta ut lengre ferie og ca 5 % ville ha kortere daglig arbeidstid.

80 % kunne tenke seg å gå ned fra 5-10 % i nettolønn for å hindre at kollegaer ble sagt opp. 71 % kunne tenke seg å gå ned 5-10 % i lønn for å skape arbeidsplasser for arbeidsledige.

Misbruk av solidaritet

Å uttale villighet til «deling av arbeid» vil garantert bli forsøkt misbrukt av NHO. I bedrift etter bedrift vil det da bli fremmet planer om reduksjoner i arbeidsstokken.

Alle løsninger som innebærer reduksjon i driftsutgiftene, men med opprettholdelse av kapasiteten, dvs. antall timeverk, vil drive arbeids-og lønnsvikår ned mot EU-nivå.

Dersom deling av arbeid tas ut i form av kortere arbeidstid og/eller nyansettelser vil ikke dette fungere konkurransevridende. Fagbevegelsen bør gi tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si.

Røde Fane ønsker å utvikle diskusjonen blant revolusjonære om hvordan vi skal forstå det som skjer og hva slags politikk vi skal legger opp for å møte både det ideologiske angrepet og de omfattende endringene.
Denne artikkelen er ment som et innspill. (red)

---

I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.

Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.

La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.

Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.

Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.

Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.

Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.

Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.

Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:

Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen

(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)

Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).

I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.

Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.

Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.

NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.

Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.

SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.

Blir uproduktive arbeidere utbytta?

Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.

Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.

(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)

Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?

Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!

Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).

Hele økonomien underlegges kapitalen

Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.

Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.

Stagnasjon betyr privatisering

Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!

En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.

En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.

Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.

Borgerlig ideologi-offensiv

I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!

Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.

Hvordan stå imot?

Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.

Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!

Forsvar etatsmodellen

Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.

Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.

Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …

Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.

Les mer fra denne reisa i heftet Indonesia – en ny tiger?

---

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
2. Menneskehetens enhet.
3. Nasjonalisme og statens enhet.
4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km² er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km² pr. år (andre sier 15.000 km² ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km² gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

• kriminalsaker
• sivilsaker
• arbeidsrett
• landrettigheter
• miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

---

AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå har historia bare vært skrevet av dem som ledet partiet eller av dem som hatet det.

Gjennom de siste års partikamp i AKP er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som, dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et gulag. Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre og sosialismen vil overta. Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor enn vi ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje-verdisering» av Vesten. i tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon: «Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytteme ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Et lite parti kan spille en rolle

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i 1. verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 4 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men likefullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenifra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

AKP (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den øst-europeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKP-erne i fagbevegelsen, som enten var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. «Bomb hovedkvarteret,» sa Mao, «klasseflenden er midt blant oss.» «Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde.» Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: – det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: Jeg vil ikke bli en hvit mann. Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Samtidig kom venstredreininga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje fra borgerskapet mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene da AKP kom lengst i retning av å opptre fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er interressant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. «Familien som kampenhet,» var parolen. I mitt distrikt var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-akajonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Greide å fornye seg

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 70-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Andre merket presset både fysisk og psykisk og skiftet jobb.

Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig når tilbakegang skal forklares. Massekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram.

Høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som om intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP og som har det i seg.)

Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, EF og EØS har skapt den største folkebevegelsen i etterkrigstida. En bevegelse der vi spiller en svært stor rolle og i praksis leder an i en svært stor opposisjon mot den rådende linja. Vi har igjen en gryende faglig opposisjon. Konferansene i Trondheim de siste to år med 205 og 150 tillitsvalgte fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør hadde en bredde som tilsvarende konferanse ikke hadde tidligere. Kvinner på tvers-konferansen og forsøket på samarbeid om kvinnelønna ved årets tariffoppgjør. Dette er ikke å kimse av. Kanskje kan dette ende opp med at vi samles om en forsvarsplan med et offensivt krav: Sekstimersdagen uten tap i lønn.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Lærdommene

Så kommer det avgjørende spørsmål, hvilke lærdommer trekker vi av historia. Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak.

Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene.

Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord må delta i sin grunnorganisasjon.

Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet.

Marx hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med palamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer og ikke det valgte styret, og det blir umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti.

Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål for bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd og ikke delta i hylekoret hverken mot Pol Pot eller Stalin. Og skal vi delta i hylekoret, må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

1. Et parti av AKPs type trengs for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre.

---

Alfred Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men han har også forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving. På denne måten skaper han ei fiendtlig motseiing mellom Marx og naturvernarane.

Våren 1993 reiste Kristin Asdal ein debatt om Marx sitt natursyn i Klassekampen. Ho viste til Alfred Schmidt og hans doktoravhandling om dette emnet. Ut frå det Schmidt skriv om Marx sitt naturomgrep, kritiserer ho Marx. Men ho har ikkje noen kritisk vurdering av Schmidt og tradisjonen hans. Denne vurderinga er viktig å ta fordi ei heil rekkje av seinare akademisk-marxistiske teoretikarar, som til dømes amerikanaren Norman Levine («The Tragic Deception: Marx Contra Engels», Clio Books 1975) og svensken Per Månson («Från Marx til marxism», Röda Bokförlaget 1987 og «Karl Marx)

En introduktion», Daidalos 1993) støttar seg på Schmidt. Schmidt si vurdering av Marx sitt syn på naturen er dessutan blitt grunnlaget for store delar av miljøvernarane og økologane sin kritikk av Marx på dette området.

Frankfurtarane

Schmidt var fødd i 1931. Han studerte først historie, engelsk og klassisk filologi og så filosofi og sosiologi ved universitetet i Frankfurt am Main. Han var elev av Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, dei leiande personane innen den såkalla Frankfurtskulen i vitskapsteori. Frankfurtarane reiste ein viktig kritikk mot den såkalla positivistiske og empiriske vitskapsteorien og ville føre inn att dialektikken i samfunnsvitskapane. Boka om Marx sitt naturomgrep var det første større arbeidet Schmidt offentliggjorde.

Eigentlig skreiv Schmidt avhandlinga «Der Begriff derNatur in der Lehre von Marx»  (Naturomgrepet i Marx si lære) i slutten av 50-talet på oppdrag frå Theodor W. Adorno og Walter Dirks ved «Institut Für Sozialforschung» i Frankfurt. Avhandlinga kom ut i 1962 og blei gitt ut att i 1971 i ei omarbeid og utvida utgåve med eit etterord.

Då Schmidt skreiv avhandlinga var det som innlegg i ein diskusjon mellom forskjellige retningar som kalte seg marxistiske. Desse retningane tok ut delar av Marx sine teoriar og diskuterte med kvarandre som om deira del var heilskapen, mens dei andre hadde tatt fatt i feil del.

Naturdialektikk

Boka er for det meste ein polemikk mot Ernst Bloch, og etterordet er ein støtte til delar av Sartre sitt syn som gjekk ut på at det ikkje finst ein «objektiv naturdialektikk». Dessutan er delar av boka ein polemikk mot Engels si oppfatning om at det finst ein naturdialektikk. Schmidt meinte at utspringet for stalinismen sin «marxisme-leninisme», med manglande vekt på menneske si særeigne, skapande rolle i historia, låg her. Gjennom å tolke Marx sitt syn på dialektikken og forholdet menneske/natur på sin måte, sette Schmidt også opp Marx mot Engels på dette feltet. Han meinte også at natursynet til Marx hadde endra seg sterkt frå ungdomsskriftene til dei midtre og seinare skriftene hans. Han meinte at Marx i (dei «romantiske») ungdomsskriftene hevda at menneska sin strid med naturen ville ta slutt under kommunismen, mens (den meir «realistiske») Marx i dei seinare skriftene sa at menneska sin strid med naturen ville fortsette også då.

Schmidt ville altså gi naturen/materien og dialektikken den rette plassen i marxistisk teori ut frå ei vurdering av at Engels hadde lagt for mykje inn under dialektikken sitt verkeområde, mens positivistane, empirikarane og stalinistane hadde tatt dialektikken ut av marxismen. I samband med dette ville han gi ein inngåande analyse av Marx sitt natursyn.

Når vi skal sjå litt nærare på det han skriv, må eg, som vanlig, gjøre merksam på at mange av dei teoretikarane som deltok i debatten, brukte ein litt særeigen terminologi med fleire spesialord. Dei laga også ofte lange og innfløkte setningar. Dette pregar også Schmidt sin skrivemåte. Eg har heller ikkje alltid hatt tid nok til å finpusse omsettingane frå tysk til nynorsk, så språkkjennarar får noe å sette tennene i.

I første delen av første kapitlet i boka si hevdar Schmidt at «den marxske materialismen» er «ikkjeªontologisk». Med det meiner han at Marx sin materialisme ikkje er knytta til det vesentlige ved tinga slik dei er, uavhengig av menneska si verksemd. «Det finst ingen rein, historisk umodifisert, natur som kan vere erkjenningsgjenstand for naturvitskapen.» (side 45) Han seier at Marx sin materialisme er knytt til forholdet mellom menneske og natur, til arbeidsprosessen. Kvalitetane til den naturen som ikkje er omdanna av menneska, er «eit reint skolastisk spørsmål» (side 58). Det er medvetet om det uoppløselige forholdet mellom menneske og natur, mellom subjekt og objekt (gjennom arbeidsprosessen), som er kjerna i Marx sin materialisme. Men i motsetnad til det hegelske så blir ikkje det marxske subjekt/objektet tatt heilt inn i subjektet. (side 78) (Hos Hegel var sambandet subjekt/objekt (eller menneska/naturen) noe som heilt ut gjekk føre seg i tenkinga til subjektet. Hos Marx forsvinn ikkje naturen heilt inn i menneska gjennom arbeidsprosessen.)

Kritikk av Engels

Andre delen av første kapitlet er ein «kritikk av Engels sin form for naturdialektikk». Her konkluderer Schmidt slik: «Naturen er arbeidet sitt subjekt/objekt. Dialektikken deira består av at menneska (som også er natur) endrar naturen sin, idet dei fratar det ytre (dvs. naturen rundt menneska) gradvis det framande og ytre, idet dei formidlar seg med det ytre og målmetvete lar det arbeide for seg. (Altså at menneska skapar det moderne industrisamfunnet.) Då forholdet mellom menneska og naturen er forutsetninga for dei vekselsidige forholda som menneska har til kvarandre, så vidar dialektikken i arbeidsprosessen, som ein naturprossess, seg ut til den menneskelige historia sin dialektikk overhodet.» (side 58)

Han hevdar et Engels, ved å følge det falske eksempelet til Hegel, utvidar den dialektiske metoden til å gjelde erkjenninga av naturen. «Men i naturerkjenninga er ikkje dei avgjørande bestemmingane av dialektikken til stades: vekselvirkning av subjekt og objekt, einskap av teori og praksis, historisk endring av kategoriane sitt substrat (dvs. den materielle verda) som grunnlag for endringa deira (kategoriane) i tenkinga osb.»  «Den naturen som finst før menneskesamfunnet, kjem ikkje lenger enn til polaritetar og motsetnader, som moment som står utanfor kvarandre, i beste fall til vekselverknad, men ikkje til dialektisk motsetnadsforhold.» «Den førdialektiske karakteren til naturen sjølv motsvarer det engelske dialektikkomgrepet, som på ein eigendomlig måte svingar mellom den gamle mekanikken og ein streng dialektikk som foreligg hos Hegel og Marx.» I naturen sjølv finst bare «ein kime til dialektikk». (side 57)

I kapittel 2 seier Schmidt at «Naturstoffet i seg sjølv, som Marx sett lik med materie, alt er forma, det vil seie at det er underlagt fysiske og kjemiske lover som blir formidla av naturvitskapane i stadig kontakt med den materielle produksjonen.» «– materien sin struktur er ikkje fastsett ein gong for alle. Materiestrukturen sitt begrep blir dessuten heile tida rikare gjennom forløpet av historia til naturvitskapane som er nært vevd saman i den samfunnsmessige praksisen.» (side 59)

I dette kapitlet prøver han å ta utgangspunkt i sentrale moment i «Kapitalen» sjølv for å vise at Marx såg på materien utanom mennesket som daudt arbeidsmateriale, ikkje som noko med eigenutvikling. Begrepa konstant og variabel kapital spring ut av dette, meiner han. Alt i naturen som menneska bruker i vareproduksjonen, som tenderer mot å blir universell, blir til konstant kapital som ikkje kan skape noe nytt, mens menneska gjennom arbeidsevna si blir variabel kapital, dvs. til ein del av naturen som kan skape noe nytt.

Naturlover

«Utan dei menneskelige anstrengingane for å beherske naturen er omgrepet naturlover utenkelig.» (side 66)

«. . . opphevinga av framandgjøringa, (finn stad) ikkje i filosofien, men i sosialismen som den høgaste skikkelse av verkelig formidling mellom menneske og natur, og gjennom sosialismen forsvinn ikkje heilt enkelt tingliggjøringa, men det ytre som menneska må tileigne seg fortsett å eksistere også når det blir passande for menneska. Menneska må alltid arbeide: «Som skapar av bruksverdiar, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor ein menneskelig eksistensform som er uavhengig av alle samfunnsformer, ein evig naturnødvendigheit for å formidle stoffvekslinga mellom menneske og natur, altså det menneskelige livet sjølv.» (side 68)

«– sålenge naturen blir tileigne agrarisk (som jordbruk), og altså er fullstendig uavhengig, er menneska abstrakt identisk med naturen, dei synker så å seie ned i naturværenen: men der det lukkast menneska å råde over naturen allsidig teknisk-økonomisk og vitskaplig, når dei altså forvandlar han til ei maskinverd, stivnar han til noe abstrakt ytre for menneska.» (side 81)

Under kommunismen vil ikkje menneska lenger ligge i strid med kvarandre, men også då blir livet bestemt av den mest allmenne nødvendigheita, «stoffvekslinga mellom menneske og natur. Det er nok slik at denne nødvendigheita, ifølge Marx, blir ein beherska nødvendigheit, og at menneska vil ligge i kamp bare med den tinglige naturen, og ikkje med kvarandre. Men denne kampen tyder, at også den klasselause menneskeheita veit at dei står ovafor noka som til sjuande og sist ikkje er identisk med dei,–» (side 85)

Erkjenning

Det tredje kapitlet handlar om skiljet mellom samfunn og natur og erkjenningsprosessen. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, men gå rett over på fjerde og siste kapittel som handlar om utopien i forholdet mellom menneske og natur. Her finn vi då konklusjonane på heile avhandlinga.

Schmidt skriv: «Det spørsmålet som er antyda her, om i kva grad eit meir humant samfunn også kan tre inn i eit nytt forhold til naturen rundt menneska er svært mykje diskutert mellom marxtolkarar. Den mogne Marx avvik på dette punktet ein del frå tesane i dei tidlige skriftene hans ide i dei seinare skriftene er det ikkje lenger tale om ein «resurreksjon» av heile naturen. Det nye samfunnet skal bare vere til gode for menneska og nok eintydig til kostnad for den ytre naturen. Den (ytre naturen) skal ble herska over med gigantiske teknologiske middel ved minst mulig arbeids- og tidsbruk og tene menneska som eit materielt substrat for alle tenkelige forbruksgode.» «I framtida skal ikkje utbyttinga av naturen ta slutt, men dei menneskelige inngrepa skal bli så rasjonelle at også dei fjernare verknadene av denne utbyttinga skal kunne bli kontrollerte. Dermed skal naturen skritt for skritt bli frarøve muligheiten til å hevne seg på dei for sigeren deira».(side 159-160)

Mammutmaskineri

«Vi kan heller spørre om framtidssamfunnet ikkje blir til eit mammutmaskineri, om ikkje orda i «Oppklaringa sin dialektikk» (av Horkheimer og Adorno, 1944) om det «menneskelige samfunnet som ein masseøydeleggar i naturen» blir meir sanne enn draumen til den unge Marx om ei humanisering av naturen som også skulle innehalde ei naturalisering av menneska.» (side 160) «At det nødvendige riket fortsett å vere til, så lenge det fins menneskehistorie, tyder også at menneska er nødt til og forhalde seg til naturen i det vesentlige på ein tileignande, inngripande, kjempande måte.» «I den grad vi strever etter å forandre tinga slik dei er i og for seg, til ting for oss, så blir i siste instans dei formene som menneska har pregt av naturstoffet, i motsetnad til dei opprinnelige formene, noe ytre og likegyldig.» «. . . ifølge Marx kjem det ikkje til ei full forsoning mellom subjekt og objekt.» (side 162)

Det vi kan håpe på er at menneska «når dei ein gong gjennom samfunnsforma si ikkje lenger må forhalde seg til kvarandre ut frå økonomiske nytteomsyn, kanskje kan klare å late seg sjå på dei ytre tinga ut frå deira eige perspektiv, deira eigen «realitet»,-. I eit slik samfunn ville blikket på naturtinga vere avslappa, det ville ha noe av roen og saktmodigheita som omgjev ordet «natur» i Spinoza sitt system.» (side 162-163)

«Idag då dei tekniske muligheitene til menneska gjør det mulig å gå langt utover draumane til dei gamle utopistane, vil det heller sjå ut som at desse muligheitene som blir realisert på ein negativ måte, slår om i øydeleggingskrefter, og så fører til den totale øydelegging istadenfor til den, som alltid, menneskelig avgrensa lukka: altså den dystre parodien på den endringa som Marx ville ha, der subjekt og objekt ikkje blir forsont, men øydelagt. (side 167)

I 1965 skreiv Schmidt eit tillegg til boka si med tittelen  «Zum Verhá„áltnis von Geschichte und Natur om dialektischen Materialismus», («Til forholdet mellom historie og natur i den dialektiske materialismen»).

Han held fast på at dialektikken er knytt til menneske si utveksling med naturen. Men han innskrenkar også ytterligare verkeområdet til dialektikken. Han skriv: «Av alt dette framgår at det for den marxske teorien, . . . , strengt tatt bare finst to virkelig historiske dialektikkar: den som handlar om . . .  den meir eller mindre revolusjonære overgang frå den antikk-føydale til den borgarlige era og den som handlar om den katastrofe-frigjerande overgangen frå denne era til den sosialistiske.» (side 190-191)

Og som ein konklusjon på heile resonnementet kjem: . . . Begrepet om ein historisk-materialistisk oppfatta dialektikk gjeld bare for det fullt utfalda borgarlige samfunnet, og for dei førborgarlige samfunna gjeld det bare i den grad dei antesiperer bytteforhold.» (side 192)

Konklusjonen til Alfred Schmidt er altså at Marx meinte at det ikkje finst dialektikk i naturen utan at menneska utvekslar seg med han, og at det ikkje finst dialektikk i ikkje-borgarlige samfunn. Positivt uttrykt: det finst bare dialektikk i samband med den menneskelige utvekslinga med naturen i kapitalismen si tid.

Tendensiøs tolkning

Eg hevdar at dette er ei svært tendensiøs tolking av Marx. Det er ei tolking som skal få Marx til å bli eit sanningsvitne for dei tankane som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno la fram i skriftet «Dialektik der Aufklärung» i 1944.  Kjerna i dette skriftet er at korkje kapitalismen, eller sosialismen/kommunismen kan løyse dei grunnleggande problema i verda. Desse problema spring nemlig ikkje ut av framandgjøringa eller kapitalforholdet om du vil. Dei spring ut av menneska si aukande vitskapelig-teknologiske utveksling med naturen rundt seg. Dette tyder at øydelegginga av menneska og naturen rundt kjem av den aukte tingliggjøringa til menneska og ikkje av den framandgjorte forma som denne tingliggjøringa tar i ei viss historisk epoke.

Horkheimer, Adorno og Schmidt tenderer derfor i retning av å seie at jo meir utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto meir øydelegg vi både menneska og naturen rundt. Dette knyttar dei også til den forma for tenkinga som dei meiner heng saman med den vitskapelig-teknologiske utviklinga, nemlig ein slags formålsrasjonalitet som målar og vurderer alt ut frå i kva grad det kan bli omdanna til bruksverdiar for menneska.

I eit siste etterord frå 1971 gir likevel Schmidt ein slags opning for ei anna tolking av Marx på dette feltet. Her seier han: «Den som studerar det marxske naturbegrepet idag, må ta omsyn til den emansipatoriske rolla til den menneskelige naturen og den befriande krafta i det «sansemessige» hos den yngre Marx.» Ut frå dette vil han trekke meir av Feuerbach inn i marxismen for å komme fram til en teori som får fram det som Horkheimer og Adorno kalte «naturen sin trang etter fred». «Løysinga (på desse spørsmåla) vil avhenge av i kva grad vi klarer å redde dei feuerbachske elementa hos den yngre Marx over i den utarbeida teorien i dei seinare verka hans og utvikle eit rasjonalitetsomgrep som forsonar den allsidige emansipasjonen til arten med dei vitale interessene til individa.» (side 211)

Det er ikkje rart at han kjenner seg tvinga til å gi ei opning, for alle kan jo sjå at uansett om Marx-tolkinga hans er rett eller ikkje, så fører det lett til den svartaste pessimisme, handlingslamming eller hedonisme. Det fører folk nett vekk frå den politiske handlinga som Schmidt ellers hyllar.

Så langt til framstillinga av Schmidt sine posisjonar. No vil eg opne kritikken av dei.

Den tyske ideologien

Schmidt si framstilling av kva Marx meiner, kviler i siste instans på eit sitat frå den tyske ideologien. (Det høyrer til historia at dette sitatet er stroke over i originalmanuskriptet. Men det tyder ikkje at Marx meinte der var feil, bare at det ikkje høyrte til akkurat der i teksten.) Eg skal sitere denne delen av boka nøye, for her ligg hunden nedgravd.

Schmidt skriv: «For Marx finst det rett og slett ikkje noe skilje mellom natur og samfunn og dermed ikkje noen grunnleggande metodisk skilnad mellom naturvitskapane og åndsvitskapane. Slik skriv han i»Den tyske ideologien»: «Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider, vi kan dele han i naturhitorie og menneskehistorie. Begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske eksisterer betingar naturhistoria og menneskehistoria seg gjensidig». » (side 43)

Her stansar Schmidt siteringa si. Men i»Den tyske ideologien» fortsett det slik: «Naturhistoria, såkalla naturvitskap, angår oss ikkje her, men vi vil måtta undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien er anten ein fordreid tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologi er sjølv bare eit av aspekta av denne historia.» (Marx-Engels: Collected Works, volume 5, side 28.)

Det er nett i denne tida Marx gjør valet sitt om å konsentrere seg om menneskehistoria framfor for eksempel naturhistoria, som han klårt ser på som ein eigen disiplin (naturvitskap). Fordi han anar at problema til menneska no i hovedsak er løynt i menneskehistoria, veljer han å konsentrere seg om denne. Dette valet speglar seg i heile den seinare produksjonen hans som er retta inn på å undersøke om denne ideen var rett og etter kvart på å vise kvifor han var rett. Det speglar seg og i den arbeidsdelinga som han og Engels oppretta seg imellom, der Engels skulle ta seg av mellom anna naturhistoria og militærhistoria.

Slik sett har Schmidt gått så langt som til å forfalske Marx for at det han skriv skal passe betre inn som sanningsvitne for frankfurtarane. Det tener han ikkje til ære. Men det er ikkje alt. Heile metoden hans er prega av at han stykkar opp Marx og vel ut berre sitat som passar inn i det billetet som han vil skape av Marx sitt syn på dialektikk og materie. På denne måten virkar skriftet hans som eit lærd og underfundig angrep på det Marx stod for. Fordi han har så mykje kildetilvisningar til Marx-tekstar virkar han imponerande. Det er jo ikkje vanlig at folk kan sin Marx på fingrane (sjøl om det nok kunna ha vore ei hjelp i slike tilfelle). Og slik har han altså blitt ein slags guru for delar av miljørørsla.

Havemann

Det er til dømes heilt påfallande at Schmidt ikkje tar opp den moderne naturvitskapan i skriftet sitt i dei heile. Det er påfallande at han i etterskriftet ikkje nevner den internasjonalt kjende forskaren i kjernefysikk og fysikalsk kjemi, Robert Havemann. Havemann fekk, som kjend, avskil frå professorstillinga si ved Humbold-universitetet i Aust-Tyskland etter å ha halde ei serie oppsiktsvekkande førelesningar om naturdialektikk og andre emne vinteren 1963-64. (Robert Havemann: «Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi.», Universitetsforlaget. Udatert, men kom ut i 1964 eller 1965.) Framstillinga hans av naturdialektikken som grunna seg på Engels og Hegel, blei for sterk kost for styresmaktene i Aust-Tyskland fordi dei var eit sterkt angrep på forskningsmessig og politisk einsretting og manglande fridom.

Det er altså eit faktum at Schmidt hadde eit fjernt tilhøve til moderne naturvitskap. Vi kan sjå det når han snakkar om naturvitskapelig metode som positivistisk/empirisk metode og til dømes når han seier at naturen er underlagt evige lover. Han knytter seg då til den gamle tradisjonen frå Demokrit, og ikkje mot tradisjonen frå Epikur, som var eit utgangspunkt for Marx (og Engels) si naturforståing. (Sjå Marx si doktoravhandling om forskjellen på Demokrit og Epikur sitt naturomgrep, eller min kommentar til dette i»Marxistisk Renessanse, Kommunistisk Offensiv».)

Heilt sentralt i Schmidt si forståing er at han ikkje skiljer mellom motseiing allment og motseiinga i form av antagonisme. Derfor tolkar han også eit heilt sentralt sitat der Marx beskriv kommunismen, på feil måte. Marx skriv:

«Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjøring av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medviten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidligare utviklinga sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalisme. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medviten om det.»

Menneske – natur

Dette tyder ikkje at motseiinga menneske-natur er oppheva, men det tyder at antagonismen, dvs. striden mellom dei, er oppheva. Det tyder ikkje at motseiinga mellom menneske og menneske er oppheva, men at antagonismen i motseiinga er oppheva osv. Dette er slik fordi alle forskjellar tar form av motseiingar og fordi ikkje noe er identisk med noe anna, og heller ikkje identisk med seg sjølv. I den dialektiske logikken er ikkje a=a, fordi a er i stadig utvikling og er både a og ikkje a. Viss ikkje det var tilfelle ville ikkje tinga kunne endre seg. Etter mi meining er dette kjerna i den dialektiske materialismen og dette gjeld både i den reine naturhistoria der menneskearbeid aldri har vore tilstades, og i menneskehistoria anten vi ser på han ut frå aspektet arbeid, leik, læring, kunstnarlig verksemd eller kjærleik.

Resultatet av Schmidt si oppfatning av dialektikk, vil vere at menneska ikkje har kunne utvikle seg til menneske, fordi dei ikkje kunne ta spranget frå dyr til menneske dersom det ikkje var dialektikk i naturen utenfor arbeidet.

Dette vil føre oss tilbake til ideen om at ein ytre påverknad har «skapt» menneska. Derfor opnar også Schmidt med si omtolking av Marx, dørene for den idealismen som han vil kjempe mot.

Konklusjonen min er altså at Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men også at han har forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving.

I denne korte artikkelen har eg lagt vekt på å la Schmidt sjølv få komme mykje til orde fordi han aldri har vore omsett til norsk etter det eg veit. I neste omgang blir oppgåva å kritisere han i større detalj. Vi treng også  å gi ei meir utfyllande framstilling av Marx sitt natursyn. Men lesarane har no i alle fall høve til å få kikke Schmidt litt i korta.

---

Det er alltid morsomt og tankevekkende å lese og høre på Tron Øgrim, sånn sett er jeg fæn. Ikke minst når han prater om det datastyrte framtidssamfunnet. Foruten artikkelen i siste nummer av Røde Fane hørte jeg innledninga hans på Rød Fronts sommerleir sist sommer.

Det er noe jeg har trøbbel med når det gjelder dette stoffet, derfor vil jeg gjerne ha en debatt om det i Røde Fane. Riktignok synes jeg at innledninga på sommerleiren var mer innretta på hvilken betydning samfunnsutviklinga vil få for kommunistisk arbeid enn artikkelen i Røde Fane. Men likevel synes jeg det er noen perspektiver som mangler og noe jeg savner i forhold til standpunkter og tankeganger vi er vant til å analysere ut fra. TØ peker sjøl på en del svarte sider som dette samfunnet høyst sannsynlig vil føre med seg, nemlig strukturell arbeidsløshet, marginalisering av mange folk og regioner, en ny overklasse. Men like fullt synes jeg det mangler noe som har med klasseperspektiv og utbytting av det menneskelige arbeidet å gjøre. Jeg har nemlig lest Marx i det siste.

Det skal noe til å kaste seg inn i en polemikk med Tron Øgrim, for ikke har jeg noe videre greie på data. Og ikke har jeg lest så forferdelig mye Marx heller. Men noe synes jeg at jeg har skjønt. Det som jeg gjerne vil trekke fram her er det Marx skriver i Kapitalen første bok, del III, som forteller ganske levende om hvordan kapitalismen, produksjonen og arbeiderklassen utvikla seg fra håndverkslauga, via enkel kooperasjon og manufaktur til fabrikkproduksjonen. (Ganske spennende og lettfattelig lesning, kan anbefales for ferske Marxstudenter). Hvis jeg har forstått Marx riktig, er det arbeiderklassens fremmedgjøring fra arbeidet, og dermed fra seg sjøl som mennesker Marx beskriver her.

Fremmedgjøringsprosessen blir grundig beskrevet trinn for trinn, hvordan de materielle forholda utvikla seg og gradvis fjerna arbeideren fra produktet. En ganske logisk prosess, i hvert fall sett fra kapitalistens side, og grunnlaget for kapitalens stadig økende utbytting av arbeidet:

Først kooperasjonen, som etterfulgte den rene håndverkproduksjonen, hvor flere arbeidere står side om side og utfører hele arbeidsprosessen, fra begynnelse til slutt, som parallelle handlinger. Det var ikke noen motsetning mellom individ og arbeid. I manufakturen utvikla arbeidsdelinga seg. Verktøymaskiner overtar for arbeidernes bruk av verktøyet, men verktøyet blir ennå styrt av arbeideren.

«Så snart mennesket bare virker som drivkraft for en verktøymaskin i stedet for sjøl å bruke verktøyet på arbeidsstykket, blir det helt tilfeldig at drivkrafta blir forkledt i en drakt av menneskelige muskler, og de kan bli erstattet av vind, vann, damp osv.» (side 10 i RF 4/94).

Helt i tråd med dette skjer det så en utvikling av bevegelsesmaskinen, hvor den mekaniske innrettinga ikke lenger erstatter noe bestemt verktøy, men selve menneskekroppen. Arbeideren blir et vedheng til maskinen, underlagt den sentrale bevegelseskrafta. Kunsten å anvende verktøyet har gått over til maskinen.  Sånn beskrives fremmedgjøringa, ikke bare ved at arbeideren fjernes fra resultatet av arbeidet, men også ved oppstykking av arbeidsprosessen og spesialisering på en liten del, en stadig større grad av arbeidsdeling. Denne utviklinga kan vi også følge videre til vår tid.

Vi følger ikke lenger produktet fra det planlegges, med materialvalg og valg av form og metode, men ser bare en liten del av framstillinga, mister oversikten og får ikke noe forhold til helheten. «Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold . . .  det er ikke arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene, men arbeidsbetingelsene som anvender arbeideren.» (side 67) Vi blir fremmedgjort i forhold til det produktet vi skaper ved hjelp av vår egen arbeidskraft.

Jeg tar med så mye av Marx fordi det setter produksjonen i datateknologiens tidsalder i relieff og danner bakgrunn for den skepsisen jeg føler. Når vi trykker på knapper kan i prinsippet hva som helst komme ut i den andre enden. Hvordan går det an å ha et forhold til det vi produserer da? Og sjøl om TØ bare behandler det menneskelige rutinearbeidets fall, synes jeg at det fysiske arbeidets fall ligger helt innafor rammene av det framtidige datasamfunnet.

Det menneskelige arbeidet i seg sjøl kan jo ikke være negativt, det som gjør det negativt er at det foregår i et utbyttingsforhold, noen tjener seg stein rike på den jobben arbeiderklassen gjør. For hvor kommer tinga fra? Hvordan blir de til?

Og hva slags framtidsmennesker vil vi få? På leiren trakk du fram eksemplet med far som ligger på sofaen i heimen og får alle behov tilfredsstilt fra TVn gjennom idiotpistolen. For å handle i det virtuelle supermarkedet trenger du ikke engang å reise deg opp og ta en telefon, men få Tupperware og Rambo 2, øl og pølser levert på døra bare ved å trykke et par trykk med idiotpistolen. (Men du må antakelig reise deg opp fra stolen når de ringer på døra og du skal hente varene).  Hva slags samfunn vil dette skape, hva slags forhold mellom folk vil dette føre med seg? Jeg tror ikke dette er noe framtid jeg ser for meg som spesielt meningsfull. Det å produsere og skape noe sammen, noe materielt, noe folk har bruk for, blir borte i denne framtidsbeskrivelsen. Jeg tror at det vil gjøre noe med oss som mennesker, gjøre noe med samhørighet, stolthet og følelsen av egenverd.

Hva slags stolthet kan folk få av å trykke på knapper og bruke idiotpistoler? Og særlig før revolusjonen hvor det blir viktig å konstituere arbeiderklassen som en klasse for seg. For jeg opplever at yrkesstolthet er mye av det som gir et klassestandpunkt. Dessuten opplevelsen av å tjene folket når man produserer og lager ting folk har bruk for i samfunnet, gjøre noe nyttig for fellesskapet.

Problemet mitt er at jeg synes framtidsanalytikere legger fram et syn på arbeidet som om det skulle være noe negativt. Kanskje et uttrykk for borgerskapets frykt for fysisk arbeid og småborgerskapets redsel for å få møkk på fingra? Da tenker jeg at drømmen om det arbeidsfrie samfunn kanskje er en småborgerlig drøm, fordi de ikke har erfaring med hva positivt det fysiske, materielle arbeidet kan gjøre med folk.

I artikkelen er TØ også inne på at verdens arbeidsløse og utslåtte masser ikke vil ha tilgang til denne nye teknologien, kanskje mindre om hvilke klasser som vil ha eiendomsretten til den, igjen før en revolusjon har snudd opp-ned på eiendomsforholda i samfunnet. Det må vi også ha et forhold til som revolusjonære.

Antakelig er det sånn som du sier at vi ikke har noe valg på hva slags framtid vi vil få, men at vi er henvist til å se mulighetene i utviklinga sånn som den blir. Kanskje det ikke går an å trekke inn Marx på den måten jeg har gjort engang, og at fremmedgjøringsbegrepet hans må brukes på en annen måte av kommunister nå. Men spørsmålet mitt blir: Hvordan kan vi snakke om at vi skal oppheve fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, uten å tenke på hvordan ting produseres og hvilket forhold produsenten står i til produktet som lages? Hvordan skal vi lage et samfunn hvor det igjen er arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene?

Det er mulig jeg kan beskyldes for å være romantiker, men den framtidsvisjonen som driver meg som kommunist er litt annerledes enn den titten TØ gjør inn i krystallkula. Jeg vil kjempe for at framtidssamfunnet blir annerledes enn det han tegner!

 

 

---

Jeg mener at kunne tyde en uhyre fejlvurdering i konklusioner i denne finurlige filosofiske intelligentsia. På den ene side mener man SUKP og Stalin havde ret i sværindustrien – koste hva det ville – for det forestående opgør med Nazi-Tyskland. På den anden side skulle Vietnamkrigen have vist at massemobilisering og geriljakrig var bedre end SUKPs centralisering omkring sværindustrien, når et lille land kan beseire et stort land. Forhastet konklusion.

Situationen og tiden  var ikke den samme ved Nazi-Tysklands overfald på Sovjetunionen som tiden under Vietnamkrigen. Det var rigtig her med geriljakrig (i Sovjet førte man også partisankrig), men medens Vietnam fik massiv hjælp fra Sovjet og Kina, så stod Sovjetunionen alene med hele Europas arsenal imod sig. (England var en belejret ø). Tænk på hvad vi ser i dag i den opløste Sovjetunionen – etniske krige, religiøse krige, splid og splittelse. Under nazisternes indrykning i Sovjet var sovjetfjendtlige elementer, råddent afkom av hvidgardister, ukrainere, tatarer og andre klar til at hjælpe Nazityskland – i sandhet en kompliceret situasjon som slet ikke kan sammenlignes med krigsstrategien i Vietnam.

Giganterne på en helt anden verdensarena var Hitler-Tyskland og Sovjetunionen og kun dem, og heri bestod anden verdenskrigs kerne i spørgsmålet om sejr eller nederlag. Socialisme og vestligt borgerligt «demokrati» eller middelalderens inkvisision og nazibarbari. Selv i det i Danmark borgerlige 25 bindsværk fra Lademann A/S om anden verdenskrig, skrevet av borgerlige engelske militæreksperter, erkender man blankt at uden Stalins vældige industriopbygning havde Tyskland vundet krigen. Hvad behager . . . . Det glorværdige Norge som i dag viser vej ud af den forbandede union – havde i stedet haft  Quisling og Hirden. Kan vi ikke snart få slået det fast med syvtommersøm. Historien vil jo alligevel i siste ende fortælle sandheten.

Til slut om «konsekvent demokrati». Kommunister bygger som bekent på Lenins demokratiske centralisme. Det betyder diskution fra neden og op gennem Partiet – når flertallet på kongressen har talt, må mindretallet inordne sig under flertallet. (Mindretallet  må beholde sin mening, men skal loyalt følge flertalslinjen indtil næste kongres). Lenins Parti er Partiet af ny type hvor enhedens slagkraft er kendemærket.Partiet er Klassens fortrop som på længere sigt kæmper sig frem til sin egen overflødiggørelse i det klasseløse samfund.

 

 

Oversatt av Johan Petter Andresen.

---

Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.

Jeg synes at det trengs mere “grunnforskning” for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.

Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.

Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.

En populærframstilling av hans teori gir Marx i “Lønn, Pris og Profitt” fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket, “Teorier om Merverdien” fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3).

Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra “Det Kommunistiske Manifest”, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.

Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.

Fabianismen

I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890 – 1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.

Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels krittiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.

Stemmeretten

Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.

Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.

Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mere utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi, forlengelsen av denne betø at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.

Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.

Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.

EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mere penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser . . .

Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.

Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx- tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30/4-1868.

Mekanisk marxismen

Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58 ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.

Lange bølger

Vi bør videre diskutere mere rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20 – 25 år de siste 200 åra.

Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815 – 40, 1850 – 70, 1890 – 1914, 1948 – 70.

Stagnasjonsperiodene: 1840 – 50, 1870 – 90, 1914 – 48, og perioden etter 1970.

Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5/12-91: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:

1960 – 1974 : 22,3%
1974 – 1979 : 19,2%
1980 – 1986 : 18,5%

Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4% under ekspansjonsfasene og ca. 2% under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20 – 25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!

Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.

 

I Røde Fane 4/94 brakte vi et foredrag av Paul Sweezy og en kommentar av Harald Minken. Her følger et svar til Minken fra Sweezy. Redaksjonen ser gjerne at flere deltar i denne diskusjonen som griper inn i hvordan vi vurderer utviklingstendensene i det kapitalistiske verdenssamfunnet de nærmeste tiårene.
Oversatt av Johan Petter Andresen

---

Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia (“Finanskapitalens Triumf”) “utvilsomt sikter til … de såkalte euromarkedene … sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen.” Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som “deriverer” (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg “setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter, Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100%. Dette betyr ikke at 100% spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende – naturligvis med svingninger rundt trenden – de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene. (2) Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i circa 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte “de gyldne åra”, vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en “underkonsumpsjonist”, dvs. en som “mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer… Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx”. Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mere enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx’ berømte setning at “den kapitalistiske produksjonens virkelige barriære er kapitalen sjøl,”. Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barriæren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for IL0s 1994 rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring – eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring – som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: “Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt.” Men til dette legger han til – viselig, etter min mening – en advarsel: “Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk.”

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin “kommentar” med følgende: “Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.” Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi, “sirkulerer i den finansielle verden” slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

• (1) den kan legges til hvile i et pengeforråd;
• (2) den kan fortsette å sirkulere som rentebærende finansiell kapital, noe som gjør at dens mengde vokser;
• (3) den kan viskes ut, delvis eller helt, ved at en debitor går konkurs;
• (4) den kan brukes opp på luksusvarer (båter, eiendommer o.l.) for på den måten å avslutte tilværelsen som finansiell kapital og bli en del av etterspørselen etter den typen forbruksvarer;
• (5) den kan investeres i maskinvare eller andre typer produktiv kapital, for igjen å miste dens egenskap av å være finansiell kapital og forandre seg til virkelig kapital.

I den grad den øker etterspørselen etter luxusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis – ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen – for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt – men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt “financial capital” med “finansiell kapital”, ikke “finanskapital”. I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med “financial capital” omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i RF nr. 4-94. Der har jeg brukt “finanskapital”, men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive “finansiell kapital”.
2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy, Stagnation and the Financial explosion, Monthly Review Press, 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet “Markedskreftenes Triumf eller Sviende Blåmandag” som kan bestilles gjennom Røde Fane, AKP-kontoret eller Tronsmo.

 

---

Jeg føler meg naturligvis både stolt og glad over at Sweezy har kommet med et tilsvar til min kommentar til artikkelen hans om finanskapitalens triumf.

Sweezy var en av de få som holdt oppe den marxistiske politiske økonomien i USA fra mellomkrigstida og ut gjennom mccarthyismen i 50-åra. Læreboka hans fra 1942, “The theory of capitalist development”, er lesverdig etter femti år. Enda større innflytelse hadde “Monopoly capital”, som han skreiv sammen med Baran i 1968.

Min første kommentar til Sweezy inneholdt kritikk av det jeg oppfatta som en teori som fullstendig løsriver finansverdenen fra den produktive kapitalens kretsløp. Derfor framheva jeg hvilken rolle finansmarkedene har med hensyn til å lette internasjonaliseringa av produksjonen, og drive gjennom sentralisering og restrukturering av den produktive kapitalen. Jeg håper ingen misforsto meg dithen at jeg støtter en slik utvikling!

To ting sto for meg som viktig: For det første å unngå at kritikken av spekulasjonsøkonomien blir ensidig, slik at industrikapitalen går fri og framstår som “sunn”. Jeg trur vi alle kjenner til fagforeningsledere som roser sin egen bedriftsledelse fordi den er så interessert i produksjon og arbeidsplasser, og kritiserer kommunen fordi den ikke gir bedriften tilstrekkelig spillerom. Det han ikke kjenner til, er at samtidig som bedriftslederen ber om lavere skatter og billigere tomter her hjemme, er økonomidirektøren på møte i Paris og blir orientert om at bedriften er kjøpt opp av et nytt multinasjonalt konsern, eller han er i Polen og forhandler om å kjøpe fabrikker der, eller han sitter på kontoret og vurderer om bedriften skal inngå en rentefutureskontrakt.

Det andre som jeg så som viktig, var å framholde at mengden av merverdi som blir skapt i produksjonen, setter grensa for hvor store netto profitter som kan bli realisert i finansverdenen. Riktignok motsvares mye av profittene på disse markedene av et tilsvarende tap hos den andre kontraktspartneren, men når dette er utliknet, er resten av profitten overført merverdi fra produksjonen. En eventuell stagnasjon i merverdiproduksjonen vil derfor før eller siden slå igjennom som et sammenbrudd eller en sammentrekning i finansmarkedene.

Det første punktet er ikke egentlig noen kritikk av Sweezy, slik jeg oppfatter det. Det er klart at Sweezy oppfatter (den stagnerende) produksjonen og (den blomstrende) finansverdenen som to sider av et system som han er imot, og som han regner med vil gå under. Det vil ikke nytte å redde den ene delen ved å bekjempe den andre. Dette gjør Sweezy helt klart i sitt tilsvar.

På det andre punktet ser det imidlertid ut til at vi har forskjellig oppfatning. Vi har også ulik oppfatning av om det er casino-preget eller tvert imot mulighetene til å forsikre seg mot risiko som er hovedsida ved de nye finansmarkedene.

Jeg  oppfatter det slik at via finansmarkedene kan det enkelte, la oss si “lokale” medlem av kapitalistklassen omgjøre en profitt som er usikker på grunn av lokale tilfeldigheter, til en sikker andel i kapitalistklassens felles profitt. Hovedmetoden til å gjøre det er å la den bedriften han eier, bli et aksjeselskap, og selge noen av aksjene til andre, samtidig som han kjøper aksjer i andre bedrifter og “sprer risikoen”.

Men sjøl om kapitalisten sprer risikoen, vil han være utsatt for den risikoen som hefter ved all merverdiproduksjon, for eksempel et allment fall i profittraten. Et stykke på veg kan han imidlertid verne seg mot slike farer også. Han kan for eksempel omgjøre sin kapital til en rein pengekapital, og låne den ut til en fast rente. Så lenge den han låner ut til, ikke går konkurs, har han da en fast og sikker inntekt uansett hvordan det går med den framtidige merverdiproduksjonen. En del av profittene som skapes på finansmarkedet, er nettopp betaling for å omgjøre en usikker merverdi til en sikker framtidig inntekt. En del av merverdien fra produksjonen overlates altså til de finansielle trolldomskunstnerne som kan utføre slike tjenester.

Denne “forsikringsfunksjonen” til finansmarkedene innebærer naturligvis på den ene sida at risikoen for at verdiendringer og andre problemer i kapitalkretsløpet skal føre til brå kriser, blir mindre. På den andre sida vil motsigelsene i kapitalkretsløpet ikke forsvinne. De vil bli delvis “hevet opp” på et høyere nivå, og utspille seg som kriser på pengemarkedet og i bankvesenet i stedet. For at ikke slike kriser skal føre til for eksempel et ras av konkurser i bankvesenet, trenges det at staten og sentralbanken resolutt går inn med ekstra kapital, lån og garantier når ei slik utvikling truer. Det gjorde Bank of England i Leeson-saka, og det gjorde den norske staten da alle de store norske bankene var konkurs for få år siden.

Resultatet av et slikt regime er:

1. Pengenes tilknytning til gullstandarden forsvinner raskt. (De siste restene forsvant i begynnelsen av 70åra).
2. Mer og mer av merverdien får forma av profitt på finansinvesteringer og finansoperasjoner. Dette endrer naturligvis ikke noe på hvor merverdien er skapt.
3. Vi får den moderne tendensen til inflasjon og stagnasjon samtidig. Den skyldes at nettopp når merverdiproduksjonen mislykkes, kastes nye penger inn i kretsløpet for å smøre systemet. En varekapital med mindre verdi realiseres med bruk av en større pengekapital. Hvert pengestykke tilsvarer mindre verdi enn før, det vil si inflasjon. Det ser ut for borgerne som det er sentralbankens mer eller mindre “faste” pengepolitikk som er årsak til inflasjon eller ikke, men i virkeligheten er det tvert imot de virkelige krisene i kapitalkretsløpet som tvinger sentralbanken til å stramme inn og slakke opp.
4. En stadig større del av kapitalistklassen har omgjort sin andel av merverdien til en sikker inntekt som de har krav på uansett hvordan merverdiproduksjonen går. I praksis betyr det for eksempel at gjeldsbelastningen i bedriftene øker. Hele systemet blir mer utsatt for sammenbrudd hvis merverdien ikke blir som planlagt. Dette krever igjen nye former for finansielle “forsikringsordninger” og statlige garantier, osv.
5. Som et resultat av at kapitalismen har overvunnet det som Marx kalte “metallbarrieren”, dvs. tvangen til å omgjøre verdien i varene til klingende mynt, gull, så får konjunkturene vanligvis en noe mindre brå form, med lengre oppganger og lengre nedganger. Muligheten for brå sammenbrudd er likevel tilstede.

Dette synet er et klart alternativ til Sweezys syn, som er at det er tendens til en vedvarende stagnasjon på grunn av overakkumulasjon av kapital. I følge det synet er finansinvesteringer en metode til å holde denne overakkumulasjonen i sjakk, hvis jeg ikke misforstår. Jeg ser det slik at profitten på finansinvesteringene er begrenset av merverdiproduksjonen, og at finansprofitten kan bli en byrde på kapitalakkumulasjonen som medvirker til stagnasjon.

Sjøl om vi til dels kommer til samme konklusjon, er altså våre forklaringer nokså ulike. I grunnen kommer vel dette av våre forskjellige kriseteorier. Men dette er et emne som vi får komme tilbake til. En sak som ville være nyttig i en eventuell videre diskusjon, er å finne ut hvordan vi kan skille de ulike teoriene fra hverandre empirisk.

“Re-reading the Postwar Period. An intellectual Itinerary”
Monthy Review Press. 1994.  256 sider.
ISBN 0 – 85345 – 894 – 4
Oversatt fra ltinéraire Intellectuel.

---

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen, Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjet-Unionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det “fordistiske kompromiss” (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjet-Unionen, Kina og Bandungbevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å “ta igjen” vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stortspØrsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i ’96.

Om å slutte for tidlig

Selve direktøren
kom inn på presseriet:
Det sies dere slutter
så alt for tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om.

En av kara svarte:
Det er vel nokså riktig
at altfor mange slutter
så altfor tidlig her.

Langt før pensjonsalder
har mange, mange slutta
på grunn av akkordpresset,
og andre forhold her.

En femtigåring slutta
med metallstøv på lunga.
En førtiåring slutta
med stiv, forkalka rygg.

En tredveåring slutta
med magesår og nerver,
og mange folk har slutta
for tidsstudietvang.

Jo, det er nokså riktig
som direktøren sier,
at alt for mange slutter
så altfor tidlig her!

A. E Moss
(Asbjørn Elden)

Fra Ukas dikt i Klassekampen utgitt på Oktober A/S 1977

1. Morten Falck: Rasismen, Valen og Marx
2. Marte Ryste: Hvorfor rasisme?
3. Pål Steigan: Plan for hvem?
4.  Arnljot Ask: Tredje verden – kapitalismens bane eller redning
5. Olav Randen: Døyr nasjonane?
6. Jan R. Steinholt: Våre felles utfordringer
7. Paul Brosché: Ballongteorien

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør)

Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill BekkevadMagnus Bernhardsen, Kjersti Røhme, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen og Ola-Jacob Sønsthagen.

av Terje Valen

Alfred Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men han har også forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving. På denne måten skaper han ei fiendtlig motseiing mellom Marx og naturvernarane.

Våren 1993 reiste Kristin Asdal ein debatt om Marx sitt natursyn i Klassekampen. Ho viste til Alfred Schmidt og hans doktoravhandling om dette emnet. Ut frå det Schmidt skriv om Marx sitt naturomgrep, kritiserer ho Marx. Men ho har ikkje noen kritisk vurdering av Schmidt og tradisjonen hans. Denne vurderinga er viktig å ta fordi ei heil rekkje av seinare akademisk-marxistiske teoretikarar, som til dømes amerikanaren Norman Levine (The Tragic Deception: Marx Contra Engels, Clio Books 1975) og svensken Per Månson (Från Marx til marxism, Röda Bokförlaget 1987 og Karl Marx – en introduktion, Daidalos 1993) støttar seg på Schmidt. Schmidt si vurdering av Marx sitt syn på naturen er dessutan blitt grunnlaget for store delar av miljøvernarane og økologane sin kritikk av Marx på dette området.

Frankfurtarane

Schmidt var fødd i 1931. Han studerte først historie, engelsk og klassisk filologi, og så filosofi og sosiologi ved universitetet i Frankfurt am Main. Han var elev av Max Horkheimer og Theodor W Adorno, dei leiande personane innen den såkalla Frankfurtskulen i vitskapsteori. Frankfurtarane reiste ein viktig kritikk mot den såkalla positivistiske og empiriske vitskapsteorien og ville føre inn att dialektikken i samfunnsvitskapane. Boka om Marx sitt naturomgrep var det første større arbeidet Schmidt offentliggjorde.

Eigentlig skreiv Schmidt avhandlinga Der Begriff der Natur in der Lehre von Marx (Naturomgrepet i Marx si lære) i slutten av 50-talet på oppdrag frå Theodor W Adorno og Walter Dirks ved Institut Für Sozialforschung i Frankfurt. Avhandlinga kom ut i 1962 og blei gitt ut att i 1971 i ei omarbeid og utvida utgåve med eit etterord.

Då Schmidt skreiv avhandlinga, var det som innlegg i ein diskusjon mellom forskjellige retningar som kalte seg marxistiske. Desse retningane tok ut delar av Marx sine teoriar og diskuterte med kvarandre som om deira del var heilskapen, mens dei andre hadde tatt fatt i feil del.

Naturdialektikk

Boka er for det meste ein polemikk mot Ernst Bloch, og etterordet er ein støtte til delar av Sartre sitt syn som gjekk ut på at det ikkje finst ein «objektiv naturdialektikk». Dessutan er delar av boka ein polemikk mot Engels si oppfatning om at det finst ein naturdialektikk. Schmidt meinte at utspringet for stalinismen sin «marxisme-leninisme», med manglande vekt på menneske si særeigne, skapande rolle i historia, låg her. Gjennom å tolke Marx sitt syn på dialektikken og forholdet menneske/natur på sin måte, sette Schmidt også opp Marx mot Engels på dette feltet. Han meinte også at natursynet til Marx hadde endra seg sterkt frå ungdomsskriftene til dei midtre og seinare skriftene hans. Han meinte at Marx i (dei «romantiske») ungdomsskriftene hevda at menneska sin strid med naturen ville ta slutt under kommunismen, mens (den meir «realistiske») Marx i dei seinare skriftene sa at menneska sin strid med naturen ville fortsette også då.

Schmidt ville altså gi naturen/materien og dialektikken den rette plassen i marxistisk teori ut frå ei vurdering av at Engels hadde lagt for mykje inn under dialektikken sitt verkeområde, mens positivistane, empirikarane og stalinistane hadde tatt dialektikken ut av marxismen. I samband med dette ville han gi ein inngåande analyse av Marx sitt natursyn.

Når vi skal sjå litt nærare på det han skriv, må eg, som vanlig, gjøre merksam på at mange av dei teoretikarane som deltok i debatten, brukte ein litt særeigen terminologi med fleire spesialord. Dei laga også ofte lange og innfløkte setningar. Dette pregar også Schmidt sin skrivemåte. Eg har heller ikkje alltid hatt tid nok til å finpusse omsettingane frå tysk til nynorsk, så språkkjennarar får noe å sette tennene i.

I første delen av første kapitlet i boka si hevdar Schmidt at «den marxske materialismen» er «ikkje-ontologisk». Med det meiner han at Marx sin materialisme ikkje er knytta til det vesentlige ved tinga slik dei er, uavhengig av menneska si verksemd. «Det finst ingen rein, historisk umodifisert, natur som kan vere erkjenningsgjenstand for naturvitskapen.» (Side 45.) Han seier at Marx sin materialisme er knytt til forholdet mellom menneske og natur, til arbeidsprosessen. Kvalitetane til den naturen som ikkje er omdanna av menneska, er «eit reint skolastisk spørsmål» (side 58). Det er medvetet om det uoppløselige forholdet mellom menneske og natur, mellom subjekt og objekt (gjennom arbeidsprosessen), som er kjerna i Marx sin materialisme. Men i motsetnad til det hegelske så blir ikkje det marxske subjekt/objektet tatt heilt inn i subjektet (side 78). (Hos Hegel var sambandet subjekt/objekt (eller menneska/naturen) noe som heilt ut gjekk føre seg i tenkinga til subjektet. Hos Marx forsvinn ikkje naturen heilt inn i menneska gjennom arbeidsprosessen.)

Kritikk av Engels

Andre delen av første kapitlet er ein «kritikk av Engels sin form for naturdialektikk». Her konkluderer Schmidt slik: «Naturen er arbeidet sitt subjekt/objekt. Dialektikken deira består av at menneska (som også er natur) endrar naturen sin, idet dei fratar det ytre (dvs. naturen rundt menneska) gradvis det framande og ytre, idet dei formidlar seg med det ytre og målmetvete lar det arbeide for seg. (Altså at menneska skapar det moderne industrisamfunnet.) Då forholdet mellom menneska og naturen er forutsetninga for dei vekselsidige forholda som menneska har til kvarandre, så vidar dialektikken i arbeidsprosessen, som ein naturprossess, seg ut til den menneskelige historia sin dialektikk overhodet.» (Side 58.)

Han hevdar et Engels, ved å følge det falske eksempelet til Hegel, utvidar den dialektiske metoden til å gjelde erkjenninga av naturen. «Men i naturerkjenninga er ikkje dei avgjørande bestemmingane av dialektikken til stades: vekselvirkning av subjekt og objekt, einskap av teori og praksis, historisk endring av kategoriane sitt substrat (dvs. den materielle verda) som grunnlag for endringa deira (kategoriane) i tenkinga osb.» «Den naturen som finst før menneskesamfunnet, kjem ikkje lenger enn til polaritetar og motsetnader, som moment som står utanfor kvarandre, i beste fall til vekselverknad, men ikkje til dialektisk motsetnadsforhold.» «Den førdialektiske karakteren til naturen sjølv motsvarer det engelske dialektikkomgrepet, som på ein eigendomlig måte svingar mellom den gamle mekanikken og ein streng dialektikk som foreligg hos Hegel og Marx.» I naturen sjølv finst bare «ein kime til dialektikk» (side 57).

I kapittel 2 seier Schmidt at «Naturstoffet i seg sjølv, som Marx sett lik med materie, alt er forma, det vil seie at det er underlagt fysiske og kjemiske lover som blir formidla av naturvitskapane i stadig kontakt med den materielle produksjonen.» «– materien sin struktur er ikkje fastsett ein gong for alle. Materiestrukturen sitt begrep blir dessuten heile tida rikare gjennom forløpet av historia til naturvitskapane som er nært vevd saman i den samfunnsmessige praksisen.» (Side 59.)

I dette kapitlet prøver han å ta utgangspunkt i sentrale moment i Kapitalen sjølv, for å vise at Marx såg på materien utanom mennesket som daudt arbeidsmateriale, ikkje som noko med eigenutvikling. Begrepa konstant og variabel kapital spring ut av dette, meiner han. Alt i naturen som menneska bruker i vareproduksjonen, som tenderer mot å blir universell, blir til konstant kapital som ikkje kan skape noe nytt, mens menneska gjennom arbeidsevna si blir variabel kapital, dvs. til ein del av naturen som kan skape noe nytt.

Naturlover

«Utan dei menneskelige anstrengingane for å beherske naturen er omgrepet naturlover utenkelig.» (Side 66.)

«… opphevinga av framandgjøringa, (finn stad) ikkje i filosofien, men i sosialismen som den høgaste skikkelse av verkelig formidling mellom menneske og natur, og gjennom sosialismen forsvinn ikkje heilt enkelt tingliggjøringa, men det ytre som menneska må tileigne seg fortsett å eksistere også når det blir passande for menneska. Menneska må alltid arbeide: «Som skapar av bruksverdiar, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor ein menneskelig eksistensform som er uavhengig av alle samfunnsformer, ein evig naturnødvendigheit for å formidle stoffvekslinga mellom menneske og natur, altså det menneskelige livet sjølv.» (Side 68.)

«– sålenge naturen blir tileigne agrarisk (som jordbruk), og altså er fullstendig uavhengig, er menneska abstrakt identisk med naturen, dei synker så å seie ned i naturværenen: men der det lukkast menneska å råde over naturen allsidig teknisk-økonomisk og vitskaplig, når dei altså forvandlar han til ei maskinverd, stivnar han til noe abstrakt ytre for menneska.» (Side 81.)

Under kommunismen vil ikkje menneska lenger ligge i strid med kvarandre, men også då blir livet bestemt av den mest allmenne nødvendigheita, «stoffvekslinga mellom menneske og natur. Det er nok slik at denne nødvendigheita, ifølge Marx, blir ein beherska nødvendigheit, og at menneska vil ligge i kamp bare med den tinglige naturen, og ikkje med kvarandre. Men denne kampen tyder, at også den klasselause menneskeheita veit at dei står ovafor noka som til sjuande og sist ikkje er identisk med dei, –» (Side 85.)

Erkjenning

Det tredje kapitlet handlar om skiljet mellom samfunn og natur og erkjenningsprosessen. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, men gå rett over på fjerde og siste kapittel som handlar om utopien i forholdet mellom menneske og natur. Her finn vi då konklusjonane på heile avhandlinga.

Schmidt skriv: «Det spørsmålet som er antyda her, om i kva grad eit meir humant samfunn også kan tre inn i eit nytt forhold til naturen rundt menneska er svært mykje diskutert mellom marxtolkarar. Den mogne Marx avvik på dette punktet ein del frå tesane i dei tidlige skriftene hans ide i dei seinare skriftene er det ikkje lenger tale om ein «resurreksjon» av heile naturen. Det nye samfunnet skal bare vere til gode for menneska og nok eintydig til kostnad for den ytre naturen. Den (ytre naturen) skal ble herska over med gigantiske teknologiske middel ved minst mulig arbeids- og tidsbruk og tene menneska som eit materielt substrat for alle tenkelige forbruksgode.» «I framtida skal ikkje utbyttinga av naturen ta slutt, men dei menneskelige inngrepa skal bli så rasjonelle at også dei fjernare verknadene av denne utbyttinga skal kunne bli kontrollerte. Dermed skal naturen skritt for skritt bli frarøve muligheiten til å hevne seg på dei for sigeren deira.» (Side 159-160.)

Mammutmaskineri

«Vi kan heller spørre om framtidssamfunnet ikkje blir til eit mammutmaskineri, om ikkje orda i Oppklaringa sin dialektikk (av Horkheimer og Adorno, 1944) om det «menneskelige samfunnet som ein masseøydeleggar i naturen» blir meir sanne enn draumen til den unge Marx om ei humanisering av naturen som også skulle innehalde ei naturalisering av menneska.» (Side 160.) «At det nødvendige riket fortsett å vere til, så lenge det fins menneskehistorie, tyder også at menneska er nødt til og forhalde seg til naturen i det vesentlige på ein tileignande, inngripande, kjempande måte.» «I den grad vi strever etter å forandre tinga slik dei er i og for seg, til ting for oss, så blir i siste instans dei formene som menneska har pregt av naturstoffet, i motsetnad til dei opprinnelige formene, noe ytre og likegyldig.» «… ifølge Marx kjem det ikkje til ei full forsoning mellom subjekt og objekt.» (Side 162.)

Det vi kan håpe på er at menneska «når dei ein gong gjennom samfunnsforma si ikkje lenger må forhalde seg til kvarandre ut frå økonomiske nytteomsyn, kanskje kan klare å late seg sjå på dei ytre tinga ut frå deira eige perspektiv, deira eigen «realitet»,-. I eit slik samfunn ville blikket på naturtinga vere avslappa, det ville ha noe av roen og saktmodigheita som omgjev ordet «natur» i Spinoza sitt system.» (Side 162-163.)

«Idag då dei tekniske muligheitene til menneska gjør det mulig å gå langt utover draumane til dei gamle utopistane, vil det heller sjå ut som at desse muligheitene som blir realisert på ein negativ måte, slår om i øydeleggingskrefter, og så fører til den totale øydelegging istadenfor til den, som alltid, menneskelig avgrensa lukka: altså den dystre parodien på den endringa som Marx ville ha, der subjekt og objekt ikkje blir forsont, men øydelagt.» (Side 167.)

I 1965 skreiv Schmidt eit tillegg til boka si med tittelen «Zum Verhältnis von Geschichte und Natur om dialektischen Materialismus», («Til forholdet mellom historie og natur i den dialektiske materialismen»).

Han held fast på at dialektikken er knytt til menneske si utveksling med naturen. Men han innskrenkar også ytterligare verkeområdet til dialektikken. Han skriv: «Av alt dette framgår at det for den marxske teorien, …, strengt tatt bare finst to virkelig historiske dialektikkar: den som handlar om … den meir eller mindre revolusjonære overgang frå den antikk-føydale til den borgarlige era og den som handlar om den katastrofe-frigjerande overgangen frå denne era til den sosialistiske.» (Side 190-191.)

Og som ein konklusjon på heile resonnementet kjem: «… Begrepet om ein historisk-materialistisk oppfatta dialektikk gjeld bare for det fullt utfalda borgarlige samfunnet, og for dei førborgarlige samfunna gjeld det bare i den grad dei antesiperer bytteforhold.» (Side 192.)

Konklusjonen til Alfred Schmidt er altså at Marx meinte at det ikkje finst dialektikk i naturen utan at menneska utvekslar seg med han, og at det ikkje finst dialektikk i ikkje-borgarlige samfunn. Positivt uttrykt: det finst bare dialektikk i samband med den menneskelige utvekslinga med naturen i kapitalismen si tid.

Tendensiøs tolkning

Eg hevdar at dette er ei svært tendensiøs tolking av Marx. Det er ei tolking som skal få Marx til å bli eit sanningsvitne for dei tankane som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno la fram i skriftet Dialektik der Aufklärung i 1944. Kjerna i dette skriftet er at korkje kapitalismen, eller sosialismen/kommunismen kan løyse dei grunnleggande problema i verda. Desse problema spring nemlig ikkje ut av framandgjøringa eller kapitalforholdet om du vil. Dei spring ut av menneska si aukande vitskapelig-teknologiske utveksling med naturen rundt seg. Dette tyder at øydelegginga av menneska og naturen rundt kjem av den aukte tingliggjøringa til menneska og ikkje av den framandgjorte forma som denne tingliggjøringa tar i ei viss historisk epoke.

Horkheimer, Adorno og Schmidt tenderer derfor i retning av å seie at jo meir utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto meir øydelegg vi både menneska og naturen rundt. Dette knyttar dei også til den forma for tenkinga som dei meiner heng saman med den vitskapelig-teknologiske utviklinga, nemlig ein slags formålsrasjonalitet som målar og vurderer alt ut frå i kva grad det kan bli omdanna til bruksverdiar for menneska.

I eit siste etterord frå 1971 gir likevel Schmidt ein slags opning for ei anna tolking av Marx på dette feltet. Her seier han: «Den som studerar det marxske naturbegrepet idag, må ta omsyn til den emansipatoriske rolla til den menneskelige naturen og den befriande krafta i det «sansemessige» hos den yngre Marx.» Ut frå dette vil han trekke meir av Feuerbach inn i marxismen for å komme fram til en teori som får fram det som Horkheimer og Adorno kalte «naturen sin trang etter fred».» «Løysinga (på desse spørsmåla) vil avhenge av i kva grad vi klarer å redde dei feuerbachske elementa hos den yngre Marx over i den utarbeida teorien i dei seinare verka hans og utvikle eit rasjonalitetsomgrep som forsonar den allsidige emansipasjonen til arten med dei vitale interessene til individa.» (Side 211.)

Det er ikkje rart at han kjenner seg tvinga til å gi ei opning, for alle kan jo sjå at uansett om Marx-tolkinga hans er rett eller ikkje, så fører det lett til den svartaste pessimisme, handlingslamming eller hedonisme. Det fører folk nett vekk frå den politiske handlinga som Schmidt ellers hyllar.

Så langt til framstillinga av Schmidt sine posisjonar. No vil eg opne kritikken av dei.

Den tyske ideologien

Schmidt si framstilling av kva Marx meiner, kviler i siste instans på eit sitat frå Den tyske ideologien. (Det høyrer til historia at dette sitatet er stroke over i originalmanuskriptet. Men det tyder ikkje at Marx meinte der var feil, bare at det ikkje høyrte til akkurat der i teksten.) Eg skal sitere denne delen av boka nøye, for her ligg hunden nedgravd.

Schmidt skriv: «For Marx finst det rett og slett ikkje noe skilje mellom natur og samfunn og dermed ikkje noen grunnleggande metodisk skilnad mellom naturvitskapane og åndsvitskapane. Slik skriv han i Den tyske ideologien: «Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider, vi kan dele han i naturhitorie og menneskehistorie. Begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske eksisterer betingar naturhistoria og menneskehistoria seg gjensidig.»» (Side 43.)

Her stansar Schmidt siteringa si. Men i Den tyske ideologien fortsett det slik: «Naturhistoria, såkalla naturvitskap, angår oss ikkje her, men vi vil måtta undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien er anten ein fordreid tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologi er sjølv bare eit av aspekta av denne historia.» (Marx-Engels: Collected Works, volume 5, side 28.)

Det er nett i denne tida Marx gjør valet sitt om å konsentrere seg om menneskehistoria framfor for eksempel naturhistoria, som han klårt ser på som ein eigen disiplin (naturvitskap). Fordi han anar at problema til menneska no i hovedsak er løynt i menneskehistoria, veljer han å konsentrere seg om denne. Dette valet speglar seg i heile den seinare produksjonen hans som er retta inn på å undersøke om denne ideen var rett og etter kvart på å vise kvifor han var rett. Det speglar seg og i den arbeidsdelinga som han og Engels oppretta seg imellom, der Engels skulle ta seg av mellom anna naturhistoria og militærhistoria.

Slik sett har Schmidt gått så langt som til å forfalske Marx for at det han skriv skal passe betre inn som sanningsvitne for frankfurtarane. Det tener han ikkje til ære. Men det er ikkje alt. Heile metoden hans er prega av at han stykkar opp Marx og vel ut berre sitat som passar inn i det billetet som han vil skape av Marx sitt syn på dialektikk og materie. På denne måten virkar skriftet hans som eit lærd og underfundig angrep på det Marx stod for. Fordi han har så mykje kildetilvisningar til Marx-tekstar virkar han imponerande. Det er jo ikkje vanlig at folk kan sin Marx på fingrane (sjøl om det nok kunna ha vore ei hjelp i slike tilfelle). Og slik har han altså blitt ein slags guru for delar av miljørørsla.

Havemann

Det er til dømes heilt påfallande at Schmidt ikkje tar opp den moderne naturvitskapan i skriftet sitt i dei heile. Det er påfallande at han i etterskriftet ikkje nevner den internasjonalt kjende forskaren i kjernefysikk og fysikalsk kjemi, Robert Havemann. Havemann fekk, som kjend, avskil frå professorstillinga si ved Humbold-universitetet i Aust-Tyskland etter å ha halde ei serie oppsiktsvekkande førelesningar om naturdialektikk og andre emne vinteren 1963-64. (Robert Havemann: Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi, Universitetsforlaget. Udatert, men kom ut i 1964 eller 1965.) Framstillinga hans av naturdialektikken som grunna seg på Engels og Hegel, blei for sterk kost for styresmaktene i Aust-Tyskland fordi dei var eit sterkt angrep på forskningsmessig og politisk einsretting og manglande fridom.

Det er altså eit faktum at Schmidt hadde eit fjernt tilhøve til moderne naturvitskap. Vi kan sjå det når han snakkar om naturvitskapelig metode som positivistisk/empirisk metode, og til dømes når han seier at naturen er underlagt evige lover. Han knytter seg då til den gamle tradisjonen frå Demokrit, og ikkje mot tradisjonen frå Epikur, som var eit utgangspunkt for Marx (og Engels) si naturforståing. (Sjå Marx si doktoravhandling om forskjellen på Demokrit og Epikur sitt naturomgrep, eller min kommentar til dette i Marxistisk renessanse, kommunistisk offensiv.)

Heilt sentralt i Schmidt si forståing er at han ikkje skiljer mellom motseiing allment og motseiinga i form av antagonisme. Derfor tolkar han også eit heilt sentralt sitat der Marx beskriv kommunismen, på feil måte. Marx skriv:

«Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjøring av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medviten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidligare utviklinga sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalisme. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medviten om det.»

Menneske – natur

Dette tyder ikkje at motseiinga menneske-natur er oppheva, men det tyder at antagonismen, dvs. striden mellom dei, er oppheva. Det tyder ikkje at motseiinga mellom menneske og menneske er oppheva, men at antagonismen i motseiinga er oppheva osv. Dette er slik fordi alle forskjellar tar form av motseiingar og fordi ikkje noe er identisk med noe anna, og heller ikkje identisk med seg sjølv. I den dialektiske logikken er ikkje a=a, fordi a er i stadig utvikling og er både a og ikkje a. Viss ikkje det var tilfelle, ville ikkje tinga kunne endre seg. Etter mi meining er dette kjerna i den dialektiske materialismen og dette gjeld både i den reine naturhistoria der menneskearbeid aldri har vore tilstades, og i menneskehistoria anten vi ser på han ut frå aspektet arbeid, leik, læring, kunstnarlig verksemd eller kjærleik.

Resultatet av Schmidt si oppfatning av dialektikk, vil vere at menneska ikkje har kunne utvikle seg til menneske, fordi dei ikkje kunne ta spranget frå dyr til menneske dersom det ikkje var dialektikk i naturen utenfor arbeidet.

Dette vil føre oss tilbake til ideen om at ein ytre påverknad har «skapt» menneska. Derfor opnar også Schmidt med si omtolking av Marx, dørene for den idealismen som han vil kjempe mot.

Konklusjonen min er altså at Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men også at han har forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving.

I denne korte artikkelen har eg lagt vekt på å la Schmidt sjølv få komme mykje til orde fordi han aldri har vore omsett til norsk etter det eg veit. I neste omgang blir oppgåva å kritisere han i større detalj. Vi treng også å gi ei meir utfyllande framstilling av Marx sitt natursyn. Men lesarane har no i alle fall høve til å få kikke Schmidt litt i korta.

av Morten Falck

Denne høsten stilte klart rasistiske og nynazistiske organisasjoner til valg i Norge, samme år som vi feirer 50-års jubileet for frigjøring fra Hitler-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig. Rasismen er altså ikke en tilfeldig foreteelse som dukker opp uten sammenheng med samfunnet rundt, og som forsvinner «av seg selv» etter å være slått.

Sven Lindqvist har påvist at rasismen er et bærende tema i den vestlige måten å tenke på, en del av den allmenne tenkninga som vi lett faller tilbake til. Det har sine historiske årsaker, og sine politiske grunner i det imperialistiske systemet. Rasismen er uløselig forbundet med imperialismen.

Det betyr ikke at det ikke fins rasisme og rasistiske holdninger andre steder i verden. Se på de japanske fascistenes holdning til kineserne under krigen. Det finnes rasistiske tradisjoner mange steder i verden, f. eks. i India, hvor rasismen gjerne får en religiøs form. Men den vestlige tenkningas rasisme er vår tradisjon.

Rasismens viktigste effekt er at den splitter arbeiderklassen og de folkelige gruppene som kan bety en trussel mot herskerklassens makt, og gjør dem til herskerklassens nyttige våpen mot hverandre. Derfor er det ikke merkelig at rasismen viser seg under den pågående krisa og borgerskapets hardhendte omfordelingspolitikk. Det er noen som trenger den! Allerede for de romerske herskerne var «Divide et impera» (splitt og hersk) en grunnleggende politikk, en politikk som det britiske imperiet tok så glimrende vare på, og som ingen i Norge forvalter mer bevisst enn Brundtland & co, med den erfarne bondehetseren Yngve Hågensen som et viktig eksempel.

At rasismen i det norske statsapparatet er tydelig, er i og for seg ikke det samme som at regjeringa fører en rasistisk politikk. Men det gjør den, og det er liten tvil om at dette langt på vei er bevisst, for å tekkes innvandrerfiendtlige velgergrupper. Brundtlands regjering sender hjem tamiler i en spent situasjon, den overfaller den pakistanske familien Aftab midt på natta og kaster dem ut av landet med dødssjuke unger og mentalt sjuk mor. Den norske staten holder seg med en svarteliste over visse nasjoner som ikke skal gis besøksvisum engang, og gjett hvor mange av dem som finnes i Europa eller Nord-Amerika! Den slipper inn så godt som ingen flyktninger og asylsøkere, og presterer tilmed å framstille det som generøst at man vil åpne grensene for ynkelige 500 flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Rødmer regjeringa av skam? Nei, i stedet for å ta opp kampen mot rasismen, presterer Brundtland å si at hun er stolt av norsk innvandringspolitikk!

Den norske regjeringa er tjent med rasismen. Derfor fører den ikke kamp mot rasismen i det norske samfunnet, men sprer den og underbygger den, og fører en politikk overfor innvandrere, flyktninger og asyslsøkere som er klart rasistisk. Dermed skaper den også et klima hvor Carl I Hagen og alt det brune grumset til høyre for ham kan trives. Men et virkelig arbeiderparti må ta kampen mot rasismen på alvor. Det kan i denne situasjonen være interessant å se på Marx’ og Engels’ omfattende analyser av Irlandsspørsmålet og forholdet mellom engelsk og irsk arbeiderklasse.

9. april 1870 skriver Marx som leder av Internasjonalen til sine medarbeidere Sigfrid Meyer og August Vogt i New York:

«Og viktigst av alt! Alle industrielle og kommersielle sentra i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som presser levestandarden ned. I forhold til den irske arbeideren føler han seg som et medlem av den herskende nasjonen og gjør derfor seg selv til et redskap for sine aristokrater og kapitalister mot Irland, og slik styrker han deres herredømme over ham selv. Han bærer på religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Hans holdning overfor ham er grovt sett den samme som de fattige hvite inntar overfor niggerne i de tidligere slavestatene i Den amerikanske unionen. Iren betaler ham tilbake med renter med hans egne midler. Han ser i den engelske arbeideren både den medskyldige og det tåpelige redskapet for engelsk herredømme i Irland.

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og forsterket av pressa, kirken og vittighetsbladene, kort sagt med alle de midler som står til den herskende klassens rådighet. Denne antagonismen er hemmeligheten ved den engelske arbeiderklassens maktesløshet, trass i dens organisering. Det er hemmeligheten ved at kapitalistklassen kan beholde makta. Og sistnevnte er fullt klar over dette.»

Han går videre med å si at dette forholdet også lammer ethvert forsøk på samarbeid mellom engelsk og amerikansk arbeiderklasse. Og ettersom England er det viktigste kapitalistiske landet, er Internasjonalens viktigste oppgave å påskynde revolusjonen i England: «Den spesielle oppgaven til sentralrådet i London er å vekke den engelske arbeiderklassens bevissthet om at for dem er Irlands nasjonale frigjøring ikke et spørsmål om abstrakt rettferdighet eller humanistiske følelser, men den første betingelsen for deres egen sosiale frigjøring.» (note 1)

Altså: Dersom AKP tar mål av seg til å lede arbeiderklassen i dens frigjøring, må partiet sette alle krefter inn mot rasismen. Skal det være mulig, må det ha en klar analyse av rasismen og ikke tale i tunger eller rote til begrepene. Før rasismen er beseiret vil det aldri bli mulig for det norske folket å nå frihet. Som Marx så treffende uttrykte det: «Enhver nasjon som undertrykker en annen smir sine egne lenker.» (note 2)

En bok og en debatt

Terje Valens bok Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv tar opp spørsmålet om rasismen. Han er ikke klar, etter mitt syn greier han ikke engang å finne kjerna i rasismen, og han aksepterer rasebegrepet.

Nå sier han innledningsvis i boka at den ikke representerer noe endelig syn, men at han er åpen for debatt. Denne invitten tok jeg på alvor da boka var forholdsvis ny, med en artikkel i Klassekampen ved juletider 1992. Ut av det kom det en debatt gjennom et par måneder av 1993. Terje Valen svarte som om det var mer om å gjøre å ta livet av en vederstyggelig kjetter enn å komme til klarhet i spørsmålet om rasismen – for såvidt i pakt med de «beste» tyske og russiske tradisjoner, en diskusjonsform vi forhåpentligvis prøver å kvitte oss med.

Mitt svar ble levert Klassekampen, men på trykk kom det aldri. Høsten 1994 oppdaget jeg at Terje Valen har inkorporert sitt innlegg i denne debatten i et hefte med artikler han har gitt ut som supplement til boka. Etter en samtale med Sigurd Allern skrev jeg en kronikk til KK, men på trykk kom aldri den heller. Jeg lurer fortsatt på om en diskusjon om marxismen og rasismen er uinteressant for Klassekampen.

Men spørsmålet er viktig, og diskusjonen trengs. Derfor formulerer jeg nå for tredje gang mitt syn. Det er nødvendig å gå inn på tre emner: Biologien, rasismens opprinnelse og innhold, og marxismen.

l: Hva er en rase?

Rasismen gir seg ut for å ha dekning i naturvitenskapen. Teorien om menneskerasene er liksom en del av den biologiske systematikken. Derfor er det nødvendig å se på biologien.

Verden omkring oss er fylt med et myldrende antall levende organismer, som vi må kunne skille fra hverandre dersom vi skal kunne vite noe om dem og deres sammenheng med hverandre og verden for øvrig. Da er det nødvendig å gi dem navn. Den enheten vi gir navn, kaller vi art. Noen vitenskapsmenn regner med at det kanskje finnes 150 millioner av dem.

System

For å holde orden på så mange arter, må de få navn og ordnes etter et system. Etter den svenske naturforskeren Carl von Linné gir vi alle artene et dobbelt navn på latin: Slektsnavn og artsnavn, som for mennesker: Hans Olsen er personen Hans av slekta Olsen. De latinske artsnavnene snur på flisa, som telefonkatalogen: Vaccinium uliginosum er arten uliginosum av slekta Vaccinium. Det latinske navnet er alltid det samme, uansett språk, så dersom du ikke skjønner hva svenskene mener når de snakker om odon, kan du gå til det latinske navnet Vaccinium uliginosum og tilbake til norsk, da får du vite at det dreier seg om blokkebær (også kalt skinntryte) – som likner fælt på blåbær, men smaker mye mer vassent.

Vi ordner alle artene i slekt, alle slektene i familie, og så stigende i orden, klasse, rekke og rike. Etter darwinismens gjennombrudd har vitenskapen forsøkt å bygge opp et system basert på likheter i vesentlige strukturer, som gjenspeiler livsformenes historiske utvikling og slektskap. Slik blir systemet bærer av kunnskap i seg sjøl.

Men alle enhetene i dette systemet er bare enheter vi lager i vår tankeverden for å holde orden på mangfoldet. Om vi gjør om på systemet f.eks for plantene, endrer det våre ideer, men ikke så mye som et klorofyllkorn på plantene selv. En planteslekt er bare en måte å organisere kunnskapene på, den finnes ikke ute i naturen.

Arten

Slekta Vaccinium med sine tre norske arter blåbær, blokkebær og tyttebær utgjør ingen enhet i naturen. Vi grupperer disse artene sammen fordi de har mange strukturelle likheter og fordi vi mener de er nær beslektet.

Men de tre artene finnes. Blåbær og blokkebær (skinntryte) vokser side om side, slik de har gjort i Norge gjennom tusener av år, men de blander seg ikke med hverandre, går ikke i oppløsning, men forblir separate enheter med klare forskjeller.

Å definere art er ikke helt enkelt, dersom vi skal finne en definisjon som dekker alle levende organismer. Det er vanlig å si at en art er en gruppe individer som kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom. Det er en definisjon som holder for våre formål (selv om alle kan se at den f.eks bare dekker flercellede organismer med kjønnet formering.

Dette faller Terje Valen tungt for brystet, han kaller det idealisme «eller nykantianisme i filosofisk forstand». «For viss vi vel eit anna utgangspunkt enn parringa og resultata av den, så oppløyser også arten seg som omgrep,» sier han.

Jasså? Kanskje våre begreper lar seg rote til. Men for en Terje Valen på bærtur vil blåbær og blokkebær være forskjellige arter uavhengig av hvilke begreper han gjør seg. De vil ha de samme distinkte forskjellene som steinalderfolkene i Europa fant da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden, uten å ha begreper om vitenskapelig systematikk, Kant eller idealisme. Smaken var «beviset på puddingen».

Mennesket er også en biologisk art. Det er ikke våre definisjoner som gjør at vi skiller mellom mennesket og så nærstående arter som sjimpanse og dvergsjimpanse, men reelle forskjeller som gjør at mennesket faktisk utgjør en særegen enhet i naturen, en enhet som er stabil og avgrenset gjennom tid og rom.

Enheter på lavere nivå: Rasen

At arten er en reell enhet, forhindrer ikke at artene ofte kan variere ganske mye. Det finnes individuelle variasjoner, og mer eller mindre faste variasjoner av mange slag. Sjiraffen har forskjellige typer mønstre, og de har tilmed navn. Humleblomsterflua Volucella bombylans har to forskjellige fargeformer, som lurte en norsk flueforsker til å beskrive dem som separate arter i forrige århundre. Men det er bare fargevariasjoner ettersom hvilken humleart flua parasitterer. Det fins sommerfugler som har forskjellig farge fra vårgenerasjonen til høstgenerasjonen. Orkideen søstermarihånd opptrer i en rød og en gul form. Mange slike variasjoner er svært utbredt, og volder ofte ekspertene mye hodebry. Men de utgjør ingen fornuftige enheter, og å gi dem systematisk rang gir ingen kunnskap.

Noen former er relativt isolert geografisk eller økologisk, og forholdsvis konstante over tid. Det er former som kan utvikle seg til nye arter. Vitenskapen klassifiserer ofte disse formene som rase, men foretrekker i våre dager betegnelsen underart. Dersom en underart beskrives, får den eget navn på latin, og det føyes til som tredje ledd i det vanlige, to-leddete navnet. Tidligere var det svært vanlig å beskrive avvikende former som rase, men moderne systematikk er svært varsom med dette, av den enkle grunn at det ofte lager mer forvirring enn det gir kunnskap. Man er også blitt strengere med forutsetningene. Store norske leksikon definerer rase slik: «En gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper (min kursiv, M.F.) som gjør at den kan skilles fra andre grupper …»

Rasene/underartene er ikke stabile. Der de møtes, kan de parre seg med hverandre og få fruktbart avkom, det vil si at grensene ikke er klare. Tenk deg hva som skjer hvis de forskjellige hunderasene overlates til sitt eget initiativ. Etter ikke altfor mange generasjoner ville vi verken ha papillon eller pitbullterrier, men en allmennhund som var en blanding av alle raser.

Rasene er enheter som vi lager for å ordne våre kunnskaper, de er ikke klart avgrensete, stabile enheter i naturen. Derfor sier også leksikonet at «det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i».

Et navn gir ingen eksistens

Terje Valen sier at dersom det fins arvelige, fysiske forskjeller mellom grupper av «arten moderne menneske (homo sapiens sapiens)», som bor på forskjellige steder, og som gjør at vi ut fra utseende kan se hvor folk kommer fra, «då er dette eit materielt grunnlag for ei klassifisering av arten menneske i undergrupper av arten, eller i rasar». Men biologien krever at hvis vi skal dele en art inn i underarter, skal den være under oppsplitting fordi forskjellige populasjoner lever adskilt. Vi har arvet et sant kaos fra vitenskapsfolk som ikke tok så alvorlig på dette spørsmålet. Om de 11 beskrevne underartene av brunbjørn skriver Verdens dyr: «Det ser ut til at de forskjellige underartenes særtrekk skyldes mer næringsforholdene enn geografisk isolasjon.» Ingen biolog ville drømme om å klassifisere dyreformer etter næringstilgangen.

Rase kan være en nyttig enhet for oss, når vi skal skille ut former og håndtere variasjonen i naturen. Men rasene oppstår ikke som enheter i naturen fordi om vi gir dem et navn. Det er ikke navnet som skaper det virkelige. Det er en vanlig feil å tro at alt vi gir et navn må ha en reell eksistens, og Terje Valen er ikke den første som gjør den. Men den er idealistisk.

Mennesket

Geologisk sett er vi, Homo sapiens, en helt ny art, ennå ikke en halv million år gammel. Mennesket lever spredt over hele jordkloden, i mange slags miljøer, og varierer iøynefallende. Noen av disse variasjonene ser ut til å være geografisk betinget. Det ser altså ut til å være et klart grunnlag for å dele menneskearten inn i underarter?

Den første innvendingen mot dette er åpenbar: Mennesket er en mobil art, som forflytter seg over store avstander – i våre dager mer enn noensinne. Og med en permanent seksuell lyst som er karakteristisk for vår art parrer den seg hvor som helst, når som helst og aller helst. Det finnes altså ikke grupper av mennesker som kan sies å være genetisk isolert, verken geografisk eller økologisk. Derfor er mennesket under stadig «oppblanding», og slett ikke under oppsplitting i nye arter. Ingenting tyder på at mennesket som art noen gang har vært det heller. Derfor er underartsbegrepet meningsløst.

Den biologiske systematikken deler ikke mennesket inn i forskjellige raser – noe som framgår av den latinske betegnelsen Terje Valen bruker: Homo sapiens sapiens. Første delen av navnet er slektsnavn. Andre delen er artsnavn. Tredje ledd er navn på underart. Når det bare finnes ett, nemlig det samme som artsnavnet, betyr det at det ikke fins noen navngitte raser.

Det har ikke hindret en tradisjonell oppdeling av mennesket i «raser». Men det har ikke vært lett for rasebiologene å finne kriterier som kan rettferdiggjøre en slik inndeling. Ett av de virkelig alvorlige problemene har vært at forskjellige ytre trekk man har brukt til å definere rasene, har vært spredt etter forskjellige geografiske mønstre. Utbredningen av hudfarge, hårtype, øyenform, skalleform, lemmenes proporsjoner, formen på nesa, gir forskjellige mønstre. Og som det står i leksikon: rasen må ha flere felles arvelige egenskaper. Når alle de forskjellige egenskapene er ulikt fordelt geografisk, hva blir igjen av rasene da?

Etterhvert som rnetodene for måling og veiing har blitt mer avanserte, har rasebiologene fulgt med og trodd de kunne komme fram til mer «objektive» kriterier for inndeling av menneskerasene. (note 3)

Fram til slutten av 2. verdenskrig var det vanlig å måle menneskene for å kartlegge «raser». Men nazismens fall og de undertrykte folkenes frigjøring etter krigen har mildest talt brakt metodene i vanry. Etter krigen har noen forskere prøvd å finne mer «objektive» kriterier, uten å forstå at hele prosjektet er grunnleggende feil. Blodtyper var en stund veldig in, men løste ikke problemet. Siste krampetrekning har vært kartlegging av genene som det endelige og uimotsigelig objektive kriterium. Men genene er jo bare «programvaren» som fører til de ytre forskjellene, det er ikke noe magisk med proteinene i arvestoffet.

Genetikerne slår kontra

Det viser seg da også at når man begynner å undersøke arvestoffet systematisk, strander ethvert forsøk på å dele mennesket inn i raser. I boka Not in Our Genes fra 1984 referer Rose, Lewontin og Kamin tre forskjellige, uavhengige undersøkelser. Alle de tre undersøkelsene ga samme resultat.

For det første, viser det seg at 75 prosent av de menneskelige proteinene er identiske fra individ til individ. De øvrige 25 prosent står for alle variasjoner. Av disse 25 prosentene viste det seg at hele 85 prosent av variasjonene var forskjeller mellom individer i samme populasjon, stamme eller nasjon. Ytterligere åtte prosent utgjør forskjeller mellom forskjellige stammer eller nasjoner. Da har vi igjen sju prosent (av den fjerdedelen som varierer) som står for forskjeller mellom de viktigste såkalte «rasene». Det vil si at de forskjellene rasismen vil dele mennesket inn etter, skyldes 1,75 prosent av arvestoffet. Eller for å si det på en annen måte: Forskjellene innad i gruppene er større enn forskjellene gruppene imellom.

Cavalli-Sforza, Menozzi og Piazza har undersøkt og sammenliknet genmaterialet hos forskjellige folk ut fra blodprøver samlet inn gjennom 50 år. Deres enorme og enestående materiale fører til en like klar konklusjon: Alle folkegrupper er bemerkelsesverdig like, variasjonene mellom individene er større enn mellom folkegruppene. «De individuelle forskjellene er så enorme at alle raseteorier blir meningsløse sett fra et genetisk ståsted.» (note 4)

Rasismen kan altså ikke begrunnes i biologien. Likevel er det en bærebjelke i vestlig tenkning. Hvor kommer den fra, hva er det for slags teori?

II: Rasismens opprinnelse

Terje Valen skriver i boka si at en analyse av rasismen krever «at vi finn ut når og korleis rasismen oppstod historisk». Men underlig nok er hans egen analyse av rasismen helt utilstrekkelig. «Den første forma for rasisme sprang ut av slaveriet,» sier Terje Valen.

«På dette grunnlaget (slaveriet) skapte menneska ein ideologi som sa at einskilde folk var overlegne og andre underlegne av biologiske grunnar og ikkje av historisk-kulturelle tilfelle knytte til utviklinga av produktivkreftene.

Då dei kvite europearane erobra verda fra 1400-talet og frametter, og drap eller la under seg svært mange av folkeslaga i verda, breidde denne typen ideologi seg svært mykje. Og med framveksten av den moderne kapitalistiske imperialismen fekk den rasistiske ideologien enda større utbreiing.» (note 5)

Terje Valen vil få problemer om noen ber ham om å vise fram de rasistiske ideologiene fra oldtida og middelalderen. Det kommer av at rasismen er en nyere oppfinnelse. Forskjellige slags sjåvinisme og stigmatisering av grupper på religiøs, nasjonal eller annen bakgrunn er ikke det samme som rasisme. De gamle grekere med sin forakt for barbarene var ikke rasister, og Pizarro og Cortez slaktet ikke indianere under påvirkning av en rasistisk ideologi. For conquistadorene var det nok at indianerne ikke var kristne.

Da den franske historikeren grev Henri de Boulainvilliers døde i 1722, etterlot han seg manuskriptet til sitt hovedverk Histoire de l’ancien gouvernement de la France. Boka ble gitt ut i 1727 og fikk stor innflytelse. Boulainvilliers var motstander av det eneveldige kongedømmet som den ennå umyndige Ludvig XV hadde arvet etter sin oldefar Solkongen, og han ønsket å konstruere et teoretisk forsvar for adelsveldet. For ham var Frankrike bebodd av to skilte raser. Adelen var etterkommere etter frankerne og hersket med erobrernes rett over gallerne, det franske folket. Det er første gang rasismen formuleres teoretisk, rett før den franske adelens dødskamp.

Boulainvilliers formulerte en rasistisk teori for å legitimere den franske adelens herredømme. Men det var allerede på fallrepet, under revolusjonen i 1789 tok tredjestanden makta og Boulainvilliers’ teorier fikk motsatt innhold. For hvis det var gallerne som var det franske folket og adelen egentlig var noen utenlandske røvere og erobrere av fremmed rase, så forlangte gallerne nå sin rett. Sidene bytta plass, men rasebegrepet var like nyttig for tredjestanden som det hadde vært for adelen.

Rasismen formuleres i historievitenskapen ut fra politiske formål. Og den kan ikke skilles fra de politiske målene, den har alltid vært et redskap for å legitimere undertrykkelse og for å splitte de undertrykte. Da Philadelphia-legen Samuel George Morton i første halvpart av forrige århundre samlet og målte skaller fra forskjellige «raser», var det for å skape et holdbart ideologisk forsvar for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Rasismen har stått sterkt i USA i mer enn to hundre år, og grunnen til det er det sterke behovet for å begrunne utryddelsen av indianerne og undertrykkinga av de fargede.

Sammenliknet med de politiske raseteoriene er biologenes forsøk på klassifisering av mennesket temmelig famlende. Det tar sågar lang tid før biologien blir endelig klar over at mennesket er en art og ikke flere. Linné bygger f.eks sin beskrivelse på rykter og beretninger fra oppdagelsesreisende, og beskriver flere arter.

Det er derimot tydelig at biologien blir påvirket av de politiske raseteoriene som gjør seg sterkt gjeldende i den allmenne tenkemåten. Ikke fordi det er noe vitenskapelig hold i teoriene, men fordi det fantes et tvingende politisk behov for å rettferdiggjøre den pågående oppdelinga av verden mellom kolonimaktene. Den regelrette nedslaktinga av hele folk i koloniene gjorde det nødvendig med et ideologisk forsvar. Hva kunne passe bedre enn teorier om at det dreide seg om raser som var mindre verdt? Den herskende klassens tenkning preger også vitenskapen. Darwinismens gjennombrudd etter 1859 skapte en krysning mellom den politiske rasismen og en biologisk teori som viste at arter kunne gå under og forsvinne akkurat som nye oppsto. Dermed kunne det framstilles som en naturlov at «mindreverdige raser» døde ut og den «høytstående hvite rase» overtok – det var et ledd i den naturlige «kampen for tilværelsen». Denne krysningen mellom politikk og biologi ble livsfarlig.

Det finnes en tendens til å fokusere på nazismens jødeutryddelser når man skal studere rasismen, som om den var en nazistisk oppfinnelse. Terje Valen gjør også denne feilen. Skal man skjønne noe av rasismen, er det viktig å være klar over at den var allmenn. Den regjerte tenkninga i alle kolonimaktene. England, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, Italia, USA, Russland osv har alle hatt behov for rasismen for å forsvare sine erobringer og sin brutale framferd mot folkene i landene de erobret. Sven Lindqvist peker med etsende ironi på at feilen Hitler gjorde, var å foreta seg i Europa det de andre imperialistmaktene gjorde i koloniene. Det er ingen forskjell i følelseskald systematikk mellom tyskernes utryddelse av hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 og jødeutryddelsene. Men hereroene er beleilig fortrengt, for engelskmennene gjorde det samme i Afrika og India, franskmennene i Sentral-Afrika, belgierne i Zaire, og så videre og så videre.

Det livsfarlige innholdet i rasismen er en biologisk determinisme. Du er mindre intelligent fordi huden din er mørk, det er ingenting du kan gjøre med det. Du er fattig fordi nesa di er flat, det ligger i genene og kan ikke rettes opp. Rasismen måler menneskenes verdi ut fra utseende, den har ingenting med vitenskap eller logikk å gjøre. Du kan like gjerne gå til astrolog eller spå i fuglenes innvoller.

Men om rasismen ikke er logisk, ikke er vitenskapelig, ikke er sann, så er den nyttig. Derfor blir vi ikke kvitt den. Det viser striden i USA rundt den rasistiske boka til Herrnstein & Murray om The Bell Curve, så seint som i fjor. Og det er ikke mange år siden veterinærprofessor Weiert Velles tilsvarende utspill i Norge med boka Arv Miljø Atferd, som riktignok gikk mer på kjønn enn rase.

III: Terje Valen og marxismen

I 1845-46 jobbet Karl Marx og Friedrich Engels med et manuskript om sin materialistiske historieoppfatning. Utgivelsen blei forhindra, og Marx skriver seinere: «Vi overlot manuskriptet til musenes gnagende kritikk, og det så mye heller som vi hadde nådd vårt viktigste mål – klargjøring for egen del.» (note 6) Men manuskriptet har overlevd i form av en bunke gulnet papir som bærer sterkt preg av sine sultne kritikere. I 1932 blei det gitt ut med tittelen Den tyske ideologien.

I boka si fester Terje Valen mye oppmerksomhet ved denne boka, og det har han all ære av. Hvordan skal vi kunne få et fornuftig forhold til Marx og Engels hvis vi ikke leser skriftene deres, og skrifter fra forskjellige perioder som også gjør det mulig å se hvordan de utvikla teoriene sine?

I hele manuskriptet – som i trykk er på over 500 sider – bruker Marx og Engels ordet «rase» på to steder. Det ene er en setning som Valen kaller «svært viktige formuleringar som gir oss gode utgangspunkt for mange historiske analyser». I Valens oversettelse lyder den slik:

«Ikkje berre den opprinnelege, spontane organiseringa av menneska, spesielt raseskilnader, avheng av desse skilnadene, men også heile den vidare utviklinga, eller mangel på utviklinga av menneska fram til notida.» (note 7)

Men vi støter på flere problemer hvis vi skal bygge noe som helst på denne setninga. Det umiddelbart første er at forfatterne har strøket den. Hvor mye kan vi da tillate oss å bygge på denne ene formuleringa? Etter mitt syn svært lite. Vi veit jo ikke engang hvorfor de strøk den. Var det av politiske eller stilistiske grunner? En slik bruk av et manuskript krenker forfatternes rett til å kontrollere sine egne ord.

Marx var ingen guddom som åpenbarte sannheter bare han lot pennen løpe over papiret, men et menneske av kjøtt og blod som skapte sine verker blant annet i kamp med et gjenstridig språk for å få uttrykt det han ønsket.

Særlig når det gjelder begrepet «rase» er det viktig å se at Marx var en historisk person som levde i en periode da dette begrepet var mye mer utbredt og allment akseptert enn i dag. Det påfallende er ikke at Marx og Engels bruker ordet rase, men at de bare gjør det to ganger på 500 trykksider – ja, strengt tatt altså bare én gang.

Men hva sier Marx – og hva sier Valen?

Men det viktigste problemet består i at Valens sitat ikke stemmer med teksten i Marx/Engels Collected Works, bind 5, hvor den strøkne setninga lyder: «These conditions determine not only the original, spontaneous organisation of men, especially racial differences, but also the entire further development, or lack of developinent, of men up to the present time.» (note 8)

Conditions betyr ikke skilnader, men forhold eller vilkår. Det viser direkte tilbake til «the natural conditions in which man finds himself» = de naturvilkår mennesket befinner seg under.

Marx og Engels sier altså at menneskenes opprinnelige, spontane organisering og videre utvikling er bestemt av naturvilkåra. Og de regner raseforskjeller som en form for opprinnelig, spontan organisering av mennesket.

I Terje Valens oversettelse får denne setninga et helt annet innhold. (Hvis den overhodet får noe innhold! Det skal en del godvilje til å unngå å betrakte den som meningsløs.). Han trekker vidtgående konklusjoner: «Ut frå dette seier eg at noen skilnader mellom menneska som framleis finst, oppstod før den materielle framandgjøringa (…) Desse skilnadene var fysisk/kroppslige og «geografiske». (…) [Vi må] ta omsyn til dei i analysa av samfunnet. Det gjeld kanskje særlig for analysa av rasisme og sexisme.»

Terje Valen bruker altså en feilaktig oversettelse av en strøket setning i et manuskript Marx og Engels aldri ga ut til å slå fast at mennesket er delt inn i raser, og at dette er noe vi må ta hensyn til når vi skal analysere samfunnet!

Jeg tror de to ville synes dårlig om en slik måte å bruke ordene deres på. Det var ikke uten grunn at Engels skrev til Conrad Schmidt den 5. august 1890: «Men vår historieuppfattning skall fremst tjäna som en vägvisare för ytterligare studier – inte som någon grundval för hypotesbyggande i Hegel-skolans anda.» (note 9)

Det er til og med fullt mulig å stille sammen alle de avsnittene hvor Marx og Engels bruker ordet rase eller skriver om menneskeraser, og utgi det for «marxismens raseteori». Men da er man skolastiker, ikke marxist, og teorien forvandles til sin motsetning, den blir religion, bånd for tanken. (Det har faktisk skjedd. I Tyskland, to knappe år før Hitler kom til makta. Jan Myrdal skriver lærerikt om denne historien, og om rasismens historie, i boka Den onödiga samtiden.)

Sånn som kapitlet er etterlatt oss fra forfatterne, dreier det seg overhodet ikke om fysiske forskjeller mellom menneskene. Tvert imot handler det om hva som er felles for alle mennesker, nemlig at produksjonen er det som skiller dem fra dyra, og at den er avhengig av de gitte naturvilkåra. Dermed bortfaller Valens ideologiske/teoretiske grunnlag for å insistere på at det fins raser. Men da blir det kanskje endelig mulig å se rasismens ideologiske innhold.

En deterministisk ideologi

Kjerna i alle rasistiske teorier er den determinismen som allerede grev de Boulainvilliers baserte sin teori om den frankiske rasens overlegenhet på: Den plassen du har i samfunnet er bestemt av den rasen du tilhører, og det er nytteløst (naturstridig) å kjempe for noe annet. Arven bestemmer livet. Din plass i samfunnet, din situasjon som behersket eller herskende, undertrykt eller undertrykker, er bestemt av blodet, genene, rasen. Denne determinismen er en variant av den gamle skjebnetroen, og står i motstrid til ideen om at mennesket har en fri vilje.

Dette er jo den virkelige grunnen til at rasismen er i strid med marxismen, viktigere enn «Marx sine antirasistiske kommentarar i margen på bøker han las» (note 10). Marx og Engels mente jo nettopp at verden ikke var styrt av skjebne eller arv. Den kan endres! Marx’ 11. tese om Feuerbach er virkelig et sentralt punkt i hele marxismen: «Filosofene har bare tolket verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.»

Mennesket har en fri vilje. Marx og Engels var hegelianere på dette punktet, og Engels sier i Anti-Dühring: «Hegel var den første som riktig beskrev forholdet mellom frihet og nødvendighet. For ham var friheten innsikten i nødvendigheten (die Einsicht in die Notwendigkeit). ‘Nødvendigheten er blind bare i den utstrekning den ikke er forstått (begriffen).’ Friheten består ikke av noen drømt uavhengighet av naturlovene, men i kjennskapen til disse lovene, og den muligheten dette gir til systematisk å få dem til å virke mot bestemte mål. (…) Viljens frihet betyr derfor ingenting annet enn evnen til å fatte beslutninger med sakkunnskap.» (note 11) Derfor er det nødvendig å komme til klarhet om de lovene som gjelder naturen og samfunnet, og handle på grunnlag av kjennskap til dem. I brev til den senere opportunisten Joseph Bloch skriver Engels den 21.-22. september 1890: «Det är vi själva som skapar vårt historia, men vi bör inte glömma bort att detta (…) sker under mycket bestämda villkor och förutsättningar, av vilka de ekonomiska ytterst blir avgörande.» (note 12) Han gjentar dette standpunktet, for eksempel i brev til Heinz Starkenburg 25. januar 1894.

Denne motsetningen er grunnleggende. Marxismen går inn for å endre verden. Det fins ingen skjebne som er forutbestemt, det fins ingen stor bok der alt som skal skje står skrevet. Rasismen er en deterministisk teori, der framtida er bestemt og mulighetene låst.

Det er to ting som gjør at denne kjerna i rasismen ikke kommer til syne i Terje Valens framstilling. Den ene er at han aksepterer myten om at rasismen har et biologisk grunnlag, og deler mennesket inn i raser. Men når man ikke ser at rasismen er en politisk teori, blir det også vanskeligere å se det deterministiske innholdet.

Den andre tingen er den sterke fokuseringa på Nazi-Tyskland og Hitlers jødeforfølgelser. Framstillinga inneholder mye bra, men det blir allikevel for spesielt. Det sier lite om rasismens generelle karakter, og forklarer f.eks ikke hvordan rasismen kunne være så allmenn. Det påfallende med den sterke fokuseringa på Hitler-Tyskland (og Terje Valen er ikke aleine om den!), er at den engelske rasismen forsvinner, den amerikanske rasismen glir ut av bildet, enda USA har vært et arnested for rasismen både praktisk og teoretisk, fransk og belgisk rasisme fordunster. Rasismen har hatt sitt største og blodigste virkefelt i koloniene – hele folk er blitt utryddet under rasismens banner. Bare prøv å finne en tasmaner i dag! I dette bildet hører nazistenes jødeforfølgelser selvfølgelig hjemme men de er bare en del av bildet, en del med mange særegne trekk.

Alt det særegne ved Hitlers antisemittisme sperrer lett for de generelle sidene ved rasismen. Jødeforfølgelsene har vært vanlige gjennom historien, men ikke på bakgrunn av rase. Jødene har vært forfulgt gjennom mange århundrer, som religiøs gruppe, som minoritet, som folk. Men rase ble de først gjort til i Tyskland ved slutten av forrige århundre. Fram til da kunne en jøde konvertere til kristendommen, og ble dermed «rein», dvs. kristen, «en av oss», medlem av samfunnet. Som f.eks Heinrich Marx, rabbinersønnen, som konverterte til kristendommen i 1824 og var embetsmann i Trier, der sønnen Karl vokste opp. Men i det øyeblikk jødedommen blir gjort til en rase, kan ingen jøde slippe unna – det er genene som bestemmer hans mindreverdige karakter, og genene kan ingen kvitte seg med eller endre. Determinismen har ingen utgang, verken i biologisk eller annen form. Dette er rasismens karakter. Men det er også dens svake punkt. På dette punktet er rasismen sårbar, her kan den latterliggjøres, isoleres og knuses, for her skiller den seg fra alle menneskers konkrete erfaringer, fra all kunnskap, fra alt vitenskapen lærer oss om biologi, om samfunn og historie.

Noter

1. Understrekningene er på engelsk i originalen. Marx/Engels: Collected works, bind 43, side 474-475. [Tilbake]
2. Sitert etter Sandegren: Arbetarklassen och de förtryckta folken, Uddevalla 1974, side 22. [Tilbake]
3. Om måling og veiing av menneskene for å gi en vitenskapelig begrunnelse for den hvite rasens overhøyhet, og de intellektuelle krumspring idretten krever, har Stephen Jay Gouid skrevet glimrende i boka The Mismeasure of Man. Det er ei bok som alle antirasister burde lese. (Den er gitt ut på svensk.) [Tilbake]
4. Aftenposten, 2. mars 1995, side 13. [Tilbake]
5. Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok 1992, side 58-59. [Tilbake]
6. Marx: Forord til «Til kritikken av den politiske økonomien». Collected Works, bind 29, side 264. [Tilbake]
7. Valen, side 57. [Tilbake]
8. Manuskriptet er på tysk. Jeg har kontrollert at den engelske oversettelsen stemmer med originalen. [Tilbake]
9. Sitert etter Karl Marx/Friedrich Engels: Brev i urval, Gidlunds 1972. [Tilbake]
10. Valen, side 58. [Tilbake]
11. Marx/Engels: Collected Works, bind 25, side 105. [Tilbake]
12. Brev i urval, side 190. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Trenger vi en ny kommunistisk internasjonale? I tilfelle, på hvilken politisk og organisatorisk plattform?

Siden nedleggelsen av Den tredje internasjonalen (Komintern) på tampen av den andre verdenskrigen har både det organisatoriske og politiske uttrykket for den internasjonale kommunistiske bevegelsen skifta flere ganger. Oppsplitting og avskallinger har vært hovedtendensen i størsteparten av perioden, sjøl om det har vært et avgrensa samarbeid, og også dialog, mellom ulike fløyer på flere områder.

AKP tok det standpunktet i 1980-åra at Komintern allerede fra starten av ble bygd opp for mye likt et verdensparti og dermed kom i konflikt med de økonomiske og politiske vilkåra som revolusjonene i vår tid skjer under. Dette var en objektiv faktor for gradvis utvikling av uenigheter og konflikter. Men den viktigste grunnen til splittelse og tilbakeslag var borgerskapets gjenerobring av makta i de sosialistiske hovedlanda; først i Sovjet og seinere i Kina. Det fikk store ideologiske og materielle følger for den kommunistiske bevegelsen også i andre land.

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet på 1990-tallet har midlertidig splintra også den revisjonistiske leiren og satt den kraftig tilbake.

Det er mot denne bakgrunnen vi nå ser ulike forsøk på igjen å samle kommunistiske og revolusjonære partier og organisasjoner til større politisk og organisatorisk enhet. Det er ingen tvil om at det er behov for en slik gjenoppbygging, og at kommunister i Norge bør delta aktivt i dette arbeidet. AKP har hatt ei bevisst linje og brukt ressurser på dette feltet siden starten, også i de siste 10-15 åra. Når det nå ser ut til at vinden er i ferd med å snu, til å være et objektivt grunnlag for utvikling av større enhet, er det viktig at det blir en breiere debatt om dette blant revolusjonære i Norge. Hvilken politisk/organisatorisk plattform skal vi jobbe for at en fjerde kommunistiske internasjonale skal stå på? Skal den ta et oppgjør med hele «Komintern-tradisjonen», som har vært samlingsmerket til opposisjonen innenfor m-l-bevegelsen her til lands, ivrig understøttet av trotskistiske inspiratorer?

Revisjonistene

Revisjonismen er sjølsagt ikke gått i grava med Sovjet-staten. Den vil opptre både i forhold til samlingsbestrebelsene og prøve å konstituere seg organisatorisk igjen. Et konkret uttrykk for dette er at et førtitalls partier fra den tidligere Sovjet-leiren samler seg til møte i Praha denne sommeren.

Det er heller ingen overraskelse at trotskistene er aktive i denne «omgrupperingsfasen». Her til lands har de allerede kommet med flere utspill for å trekke RV over til den såkalte «Fjerde internasjonale» som Trotskij & co proklamerte i Paris i 1938. (Trotskist-internasjonalen gikk forøvrig i oppløsning under krigen og etterpå var det ulike retninger som gjorde krav på arven etter den. Den fløya som i dag er mest aktiv under dette navnet har sitt sekretariat i Paris. En del av Arbeidermaktgruppa (AMG) er medlemmer der.)

Anstrengelsen for å samle den internasjonale kommunistiske bevegelsen på nytt vil ikke først og fremst være en kjølig, intellektuell oppsummering av tidligere erfaringer for å unngå gamle feiltrinn eller bestemme hvem som hadde rett. Det vil være et produkt av den nåtidige klassekampen på alle plan og den praktiske innsatsen til de ulike aktørene her. Prosessen vil kreve både prinsippfasthet (men ikke sjølgodhet) og toleranse.

Sovjet

Sjøl om makta i Sovjet forlengst var tatt over av et borgerskap, som ikke hadde annet til felles med kommunismen enn gevantene, fikk sammenbruddet der svære følger både for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og folkemassene i verden.

Restene av sosialistiske strukturer i økonomien og sosiale fordeler for arbeiderklassen forsvant med et jafs da overgangen til rå markedskapitalisme starta. Vanlige folk i det tidligere Sovjet og Øst-Europa fikk langt vanskeligere materielle levekår. Til nå har de heller ikke klart å utnytte de politiske frihetene de i prinsippet fikk tildelt til å organisere seg skikkelig og vinne fram i kampen for sine levekår og en ny sosialistisk revolusjon. Men det er spirer, og jordsmonnet er sannsynligvis mer fruktbart enn hva som har vært de gjengse spådommene. AKP har blitt kritisert av noen venner og kontakter innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen for at vi applauderte Sovjet-imperiets fall. De viser til følgene det har fått for folkene der. Muligens så vi for ensidig på hendelsene og la for lite vekt på at dette også innebar en åpning av disse landene for også den vestlige imperialismens barbari. Men for at folket igjen kunne få mulighet til å slåss om makta, var det en nødvendighet at det militaristiske byråkratborgerskapet ble revet fra maktens tinder. Det var dessverre ikke mulig å reformere SUKP.

For folk og enkelte revolusjonære bevegelser i den tredje verden fikk sammenbruddet av Østblokken også flere umiddelbare negative følger. USAs monopolstilling som supermakt gjorde det vanskeligere å spille på motsigelser i imperialistleiren. Golfkrigen illustrerte dette til fulle.

Sjøl om Sovjet prøvde å utnytte sin materielle og politisk støtte til ulike tredjeverdenland til egen fordel, var det enkelte som klarte å balansere uten å falle i Sovjets garn. At Sovjet brukte sosialistiske talemåter, hadde også en tosidig funksjon. I noen tilfeller hvor hjelp fra Sovjet ga umiddelbare fordeler, ga det også prestisje for sosialismen blant folk, sjøl om vi kan si at den bygde på feile premisser. Den tiltroen til markedsliberalismens velsignelser som skjøt fart etter Sovjets fall, åpnet veien for folkelige illusjoner om at kompromiss med imperialismen kunne gi fordeler. Både på den diplomatiske og den hjemlige arenaen kom revolusjonære og antiimperialistiske regimer og organisasjoner i klemma. Noen eksempler:

I klemma

• Palestina. Til tross for at PLO ikke var Moskva-avhengig, ble deres spillerom betydelig mindre. Oslo-avtalen var ikke noe offensivt trekk, men et defensivt forsøk på sjølforsvar i en svært trengt posisjon.
• Nicaragua/El Salvador. Det er ingen tvil om at den materielle situasjon til de revolusjonære kreftene her ble svekka av utviklinga i Sovjet. Også med ideologiske overtoner i deler av frontene.
• Cuba og Nord-Korea. Ingen av disse landa (sjøl om Cuba innordna seg i Comecon-økonomien) var i henda på Sovjet. Allikevel er det soleklart at de kom i en svært trengt posisjon pga. Sovjets fall.

Enkelte tredjeverdenland og bevegelser kom i første omgang styrka ut av Sovjets fall, men har fått føle vanskelighetene med den internasjonale situasjonen etterpå. Det gjelder for eksempel Eritrea og Etiopia, Afghanistan og Kambodsja. Folkene i disse landa sloss mot Sovjet-imperialismen og bidro til at den falt sammen. Den nye internasjonale situasjonen har imidlertid ført til at manøvreringsrommene er blitt mindre, noe som Eritrea og Etiopia nå erfarer når de står overfor svære gjenoppbyggingsoppgaver som gir USA og Verdensbanken anledning til å presse.

Når det gjelder utviklinga i de imperialistiske kjernelanda (USA, Vest-Europa og Japan) har angrepene på levekår, faglige rettigheter m.m. generelt forsterka seg på grunn av utviklinga i verdensøkonomien de siste tiåra. Sovjets fall har forsterka dette på det viset at den ideologiske støtten for markedsliberalismen har fått ytterligere vind i seila, og ved at det lille som har vært av kommunistisk og revolusjonær organisering, med noen få unntak, har blitt ytterligere svekka i første omgang.

Det bildet som er skissert her, viser at sammenbruddet av Sovjet til nå har ført til vanskeligere kår for folkene i verden, både innenfor og utenfor den gamle Sovjetblokka. I den forstand kan vi snakke om en «seier for imperialismen», sjøl om det var ei imperialistisk supermakt som bukka under i konkurransen. Det finnes unntak, hvor revolusjonære krefter har klart å utnytte situasjonen til sin fordel. Det mest slående er vel den kurdiske bevegelsen som har fulgt strategien til Kurdistans arbeiderparti (PKK). Intensiveringa av utbyttinga og undertrykkinga har også flere steder ført til at klassekamp og andre former for sosiale opprør er i ferd med å ta seg opp. Det signaliserer at «halleluja-perioden» til imperialismen kan bli kortere enn sjøl revolusjonære optimister våget å håpe.

Denne artikkelen skal ikke gå videre på vurderinger av framtidsutsiktene fra denne synsvinkelen. Jeg skal ta for meg utviklinga innenfor den kommunistiske og revolusjonære bevegelsen, og vil hevde at Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, og også her til lands prøvde å nedlegge kommunistpartiet, AKP.

Etter Komintern

Etter at Komintern ble oppløst i 1943, ble det multilaterale samarbeidet mellom de kommunistiske partiene organisert i et løsere nettverk. Først gjennom Kominform (Kommunistisk informasjonsbyrå), som ble opprettet i Warszawa i 1947 og fungerte fram til 1956. Deretter via «Konferanser mellom søsterpartier» som fant sted i Moskva 1957 og Bucuresti 1960. Revisjonistenes erobring av SUKP førte til nedbrytning av et stort antall kommunistpartier verden over. Nye partier ble dannet i kjølvannet av den såkalte «store polemikken» som Kinas kommunistiske parti (KKP) tok initiativet til i 1963. KKP gikk ikke inn for å danne noen ny internasjonale etter Komintern-malen. Men det utviklet seg bilaterale (tosidige) bånd og også regionale sammenkomster mellom den nye generasjonen kommunistpartier og gamle som brøyt med Moskva. Noen partier stilte seg utenfor polemikken men la først og fremst vekt på å utvikle en linje tilpassa de lokale forholda. I Latin-Amerika fikk vi en gruppe vi kan kalle «guevaristiske» organisasjoner. Som navnet tilsier, har de stor tiltru til Che Guevaras revolusjonsstrategi.

Etter skismaet mellom KKP og Arbeidets parti Albania (APA) fikk vi flere splittelser innenfor tidligere «maoistpartier», og etterhvert splittet hver av disse «familiene» seg også opp i flere fraksjoner på grunnlag av den revisjonistiske utviklingen i KKP og APA. Noen splittelser var «riktige», men en stor del var det jeg vil kalle «venstre»-dogmatiske og skadelige for den kommunistiske bevegelsen.

Tidligere rivaler

Når vi unngikk større splittelser av dette slaget i Norge, tar jeg det som en bekreftelse både på at AKP i hovedsak hadde en sjølstendig, fornuftig linje for det internasjonale kontaktarbeidet, og at partiet hadde evnet å gro røtter i egen jord.

Etter at «fyrtårna» slokna, har vi sett en utvikling mot at tidligere «rivaler» innafor det jeg har kalt den nye kommunistiske bevegelsen har tatt opp kontakten og utvikler samarbeid og debatt. Det gjelder både på nasjonalt plan, som at flere titalls m-l-partier i India nå er «sanert» til en håndfull hovedretninger gjennom ulike fusjoner, til at det opprettes kontakter internasjonalt både på bilateralt plan og via felles møter.

AKP har hatt som linje å utvikle kontakter på brei front på dette grunnlaget, samtidig som vi holder på vår egen sjølstendighet. Vi deltar også på møter hvor partier som vi regner som revisjonistiske også er tilstede, etter en konkret vurdering av sammensetningen og formålet med møtet. Etter sammenbruddet av Sovjet er revisjonistpartiene splittet opp, og det er i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen, samtidig som vi svekker potensialet for regrupperinga av revisjonistfamilien som vi har nevnt er på gang. Vi har også kontakter med statsbærende partier som Cubas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Nord-Korea, uten at det innebærer at AKP skal gi sitt «godkjent»- eller «forkastet»-stempel til om de to landa skal kalles sosialistiske eller ei. AKP er imidlertid imot at de statsbærende partiene skal gis noen spesiell plass i de fellesfora som utvikler seg.

På det nåværende stadiet mener AKP at det viktigste er å komme sammen for å utveksle erfaringer og diskutere seg fram til en størst mulig grad av politisk enhet og enhet om visse praktiske oppgaver i kampen mot imperialismen. Vi mener det er feil å forsere fram deklarasjoner og programmatiske vedtak som ikke er bygd på brei konsensus. Både fordi det vil fungere splittende i dag og fordi det vil være dårlig utnyttelse av tida til samlingene som finner sted. Det betyr ikke at vi er imot politisk-ideologisk kamp. Tvert imot. Men en holdning som har som premiss at «maoister» har mer rett enn «albanister», ja også at en type «maoister» må godta en annen types standpunkter, er lite fruktbare i møter hvor alle fløyer deltar. Her må vi ta tida til hjelp og la praksis og grundige oppsummeringer få bestemme på sikt.

Sjølsagt kan så de enkelte retningene ha sine egne, smalere samlinger. Det kan også være fruktbart, dersom de ikke brukes til å bygge opp konkurrerende fora og til utfall mot partier en ellers har kontakt med. AKP har deltatt på slike møter mellom partier fra deler av den maoistiske tradisjonen siden 1988, men avsto i 1994 fra å underskrive omfattende programmatiske erklæringer som et flertall gikk inn for. Vi skrev heller ikke under på en erklæring fra et seminar vi deltok på i anledning Maos 100-årsdag som den samme grupperingen sto bak høsten 1993, sjøl om vi var enige i det meste som sto der.

Situasjonen i dag

1. De tidligere revisjonistpartiene i Sovjetblokken er splitta i grovt regna tre hovedfløyer:

• Toppsjiktet som stort sett har skifta frakk og opptrer som nye herskere i stuereine sosialdemokratiske eller åpne borgerlige partier.
• Et sjikt anført av standhaftige bresjnevister som har som mål å gjenreise de tidligere statsbærende partiene og regimene.
• Et sjikt som regner seg som anti-revisjonister og som kritiserer utviklinga i øst-partiene fra Khrusjtsjov sine dager.

2. Partier som tok stilling for KKPs linje i den store polemikken, og som nå er i ferd med å søke sammen igjen etter innbyrdes splittelser de siste drøyt 15 åra. Flere av disse har betydelig massestøtte og spiller en ledende rolle i klassekampen i sine land. Det cubanske og det nordkoreanske partiet tenderer mot å søke til denne grupperingen.

3. Partier som ikke engasjerte seg spesielt i den store polemikken eller internasjonalt samrøre i tida etterpå, begynner å engasjere seg internasjonalt i forhold til partiene i gruppe 2. Som for eksempel PKK og m-l-partier som står sentralt i Chiapas-opprøret.

4. Revisjonistpartiene i Vesten er i stor grad gått i oppløsning eller splitter seg parallelt til utviklingen i øst-partiene. I flere land har majoriteten omdanna partiet til åpne sosialdemokratiske partier. I noen land, som i Norge, er flertallet for å holde på den gamle linja, mens enkeltpersoner søker samarbeid med partier i gruppe 2, går over til SV eller går i passivitet. I noen land har utbrytergrupper også gått inn i nye samarbeidsprosjekter både med trotskister og tidligere anti-revisjonister. Hovedtrenden i Vest-Europa er at vi har hatt en gallopperende opportunisme rundt disse nye samlingsforsøkene.

I denne situasjonen er det viktig å stimulere samarbeidet som utvikles rundt gruppene 2 og 3. Samtidig prøve å trekke de som regner seg som anti-revisjonister i gruppe 1 og gruppe 4, med. I dag er det godt over 100 partier og organisasjoner som er inne i denne kretsen. På et møte i Brussel 2.-4. mai i år var 60 av de til stede. Det ble jobba fram en plattform for den videre samarbeidsprosessen. Neste år skal det være en tilsvarende konferanse som skal ha den antiimperialistiske kampen i dag som hovedtema, hvor også antiimperialistiske organisasjoner som ikke regner seg som kommunistiske, skal inviteres. I 1997 skal det holdes en konferanse som markerer 80-årsdagen for Oktoberrevolusjonen.

Det er betydelige uenigheter i synet på de sosialistiske erfaringene blant partiene som deltar i denne prosessen. Den viktigste gjelder kontrarevolusjonsteorien og synet på Sovjet-samfunnet mellom Khrusjtsjov og Gorbatsjov. Så lenge dette ikke slår ut i konfrontasjoner rundt viktige saker i dagens klassekamp, burde det imidlertid være mulig å utvikle samarbeidet og også komme fram til større politisk-ideologisk enhet gjennom undersøkelser og videre debatt.

Etter AKPs syn er det en svakhet at de tradisjonelle stridsspørsmåla i stor grad overskygger felles anstrengelser for å utvikle nye sider ved den kommunistiske strategien. Eksempelvis knytta til kampen for kvinnefrigjøring, økologispørsmålet og forholdet plan/marked i den sosialistiske økonomien. Men vi bør vokte oss for å være sjølgode. Flere enkeltpartier har både praktiske og teoretiske erfaringer både knytta til disse spørsmåla og flere andre. Den internasjonale anti-kommunistiske kampanja som har feid flere m-l-partier av banen, har imidlertid i stor grad bestemt dagsorden de siste åra og trengt slike «nye» spørsmål til side.

Trotskismen splitter

Vi kan slå fast at en form for «nytenkning» som har hatt en viss suksess her på berget, og som truer med å ødelegge RV som revolusjonært parti, ikke er å trakte etter. Feil og overgrep mot det sosialistiske demokratiet er viktige både å påtale og nedfelle i strategien for bygginga av sosialismen i Norge. Men å gjøre dette til platt, generell anti-stalinisme er langt fra nytenkning. Det er gammel trotskisme og borgerlig svartmaling av de sosialistiske forsøka. Vi bør snart skjønne at å gå inn i en revolusjonær samlingsprosess med trotskistiske grupperinger er sjølmotsigende. Praksis viser at det er splittende. Det får holde med samarbeid på klassekampsaker vi kan enes om. Det kan være konstruktivt. Også debatt kan være nyttig.

Leder i RV, Jørn Magdahl, er imidlertid av motsatt oppfatning. For han er organisatorisk samrøre med trotskistene nå blitt så viktig at han gikk hardt inn for å overbevise RV-ledelsen om at RV burde møte som observatør på trotskistinternasjonalens verdenskongress nå i sommer. Er RV-lederen klar over at han er i ferd med å oppfylle ett av de måla som er streket opp i den slagplanen for innsirkling av RV som står svart på hvitt i sirkulærer fra Fjerde internasjonale-kretser?

av Olav Randen

«Verdi er ei. Det veit me. Men det er ikkje hyggjeleg å tenkja seg henne som ein einsarta masse, ho må bestå av cellor, einingar. Og då er nasjonalstaten, som Malraux hevdar, den naturlege einingi. Det er ikkje småstatane, men dei store maktblokkene som er ein fåre for verdsfreden.» (Olav H Hauge 1972)

Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Ofte når eg har prøvt å drøfte matvaretryggleik, grensevern, nasjonal sjølvråderett og liknande spørsmål med folk som kallar seg kommunistar eller sosialistar, føler eg at eg steinhøgg. Rettnok kan nasjonsinndeling og grenser vere på sin plass under kapitalismen, meiner dei, men det framtidige, klasselause verdssamfunnet skal vere utan nasjonar og utan grenser. For det har Marx og Lenin sagt.

La oss altså sjå på spørsmålet på nytt.

Den marxistiske filosofien rommar omgrep og tenkjemåtar som gjer folk i stand til å skjøne vesentlege delar av røyndommen. Men for det om både Marx og seinare marxistar gong på gong presiserer at røyndommen er konkret og kompleks, passar på eitt vis ikkje nasjonsomgrepet inn. Eller dei har ikkje arbeidd det fullgodt inn. Marx og Engels hadde eit instrumentelt meir enn eit grunnleggjande forhold til nasjonsinndelinga. Deira hovudtanke var at det nasjonale spørsmålet er underordna arbeidarklassen sine interesser.

Hos Marx har eg ikkje funne teorien om at nasjonane døyr, klart uttrykt. Tvert om bruker han nasjonsomgrepet om det klasselause samfunnet. Marx skreiv til dømes at «i motsetning til det gamle samfunnet med dets økonomiske armod og politiske vanvidd oppstår det et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være freden, fordi hver enkelt nasjon domineres av det samme prinsipp – arbeidet» (Karl Marx: Borgerkrigen i Frankrike).

Lenin skreiv mykje om det nasjonale spørsmålet. For han var nasjonsinndelinga ein fase i menneskesoga. Under sosialismen går fasen over, og nasjonane skal smelte saman. I 1916 formulerte han det slik: «Sosialismen har som mål, ikke bare å gjøre slutt på at menneskeheten er delt opp i små stater og at nasjonene er isolert fra hverandre, ikke bare å bringe nasjonene nærmere hverandre, men også få dem til å smelte sammen.» (mi understreking – Lenin: Den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes selvbestemmelsesrett, teser 1916.) I ein annan samanheng skreiv han: «Vi krever … frihet for undertrykte nasjoner til å løsrive seg, ikke fordi vi drømmer om økonomisk oppstykking eller om småstatsidealet, men tvert imot fordi vi ønsker storstater eller tilnærming – ja,sammensmelting av nasjonene, men på virkelig demokratisk, virkelig internasjonalistisk grunnlag.» (Lenin: Det revolusjonære proletariat og nasjonenes selvbestemmelsesrett.)

I mange samanhengar hevda Lenin også at i det klasselause samfunnet vil nasjonale skilnader og såleis nasjonalspråka døy ut, og menneska vil snakke same språket.

Altså har dei rett, dei som hevdar at det ikkje er fasittru marxisme, iallfall ikkje leninisme, å snakke om nasjonar som ei varig inndeling. Men i staden for å bruke fasit bør dei vere med på ein debatt om korvidt nasjonar er ei fornuftig inndeling.

Nasjonen, språket og det opplevde

Nasjon og stat eller land blir ofte oppfatta som det same, til dømes i omgrepet «Dei sameinte nasjonane» (United Nations). Men mange statar er fleirnasjonale og mange nasjonar tøyer seg over fleire statar. Den kurdiske og den samiske og den baskiske nasjonen er døme.

Stalin definerte nasjonen slik: «Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur.» (Stalin: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978.) Om ein av desse faktorane vantar, er det ingen nasjon, hevda Stalin.

Men kva då med Sveits, som har fire språk, tysk, fransk, italiensk og retoromansk? Få vil meine at Sveits har i seg fire nasjonar. Og kva med Tyskland før rivinga av muren? Då hadde vest-tyskarane eit territorium og eit økonomisk liv og tyskarane i aust eit anna. Men tyskarar var dei like fullt. Og kva med palestinarane, som er fråtekne sitt landområde?

Organiseringsformene for verdas 5,5 milliardar menneske er kompliserte og let seg ikkje femne av Stalins enkle skjema. Kriteria språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart eller karakter er rettnok viktige, men ikkje tilstrekkelege og ikkje absolutte.

Andre har lagt vekt på den kollektive identiteten. Den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig definerte eit folk slik:

Til et folk de alle høre
som sig regne selv dertil
har for modersmålet øre
har for fædrelandet ild;

resten selv som dragedukker
sig fra folket udelukker,
lyse selv sig ut af næt
nægte selv sig indfødsret!

Og den franske historikaren Ernest Renan sa i tråd med dette at ein nasjon er ei dagleg folkerøysting, «une plebiscite de tous des jours».

Vi nordmenn kan kanskje etter tjue år i Danmark eller Sverige føle oss meir som danskar eller svenskar, men vi kan aldri føle oss som indarar eller tunisiarar. For vårt erfaringsgrunnlag, vår tenkjemåte, vårt grunnspråk, våre skikkar, vil alltid langt på veg vere norske. Berre ungar og folk som har levd i skjeringspunktet mellom to nasjonar, kan skifte nasjon.

Døme på det siste er folk som vel om dei vil høyre til den samiske eller den norske nasjonen.

Vi kan, når vi ikkje gir oss ut på meir enn ein omtrentleg arbeidsdefinisjon, skrive det slik: Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Heller ikkje språk er enkelt å definere. Seier vi at eit språk er gjensidig forståelege uttrykk, blir norsk, svensk og dansk eitt språk. Og sørsamisk og austsamisk må truleg sjåast på som to ulike språk. Snur vi på flisa og seier at språk som ikkje blir forståtte seg imellom, er ulike språk, kjem vi til at svensktalande dialektbrukarar i Helsinki-området og i Österbotten snakkar ulike språk. For dei har store vanskar med å forstå kvarandre. Ser vi på dei skånske målføra, var dei rekna som danske så lenge Skåne var ein del av Danmark. Då Skåne vart svensk, vart også målføra svenske. Men folk snakka like eins.

Vi må altså kombinere mange faktorar for å skilje språk frå kvarandre. Den viktigaste er også her oppfatninga, at om brukarane oppfattar språket som eitt språk, er det det.

Økologiske system, tre døme og ein konklusjon

La oss starte med poteten. Rundt 1560 tok sjøfararar med seg dei første potetene frå Sør-Amerika til Europa. Potetimporten endra kosthaldet mykje og gav grunnlag for større folkesetnad. På nokre hundre år hadde desse rotknollane nest etter kornet vorte viktigaste planta i kosthaldet dei fleste stader i verdsdelen. Poteten endra også samfunnsforholda. For medan krøtterhald og korndyrking kravde store areal, fjøs, reiskapar og arbeidsorganisering, kravde potetdyrking ein jordflekk, eit grev, litt gjødsel og manuell arbeidsinnsats. Spreiinga av poteten er av dei store framstega i menneskesoga. I Sør-Amerika fanst turrote på poteter. Men endå poteter vart frakta gong på gong til ulike europeiske land, kom ikkje soppen som fører til turrote, med. Den lange overfartstida og høge temperaturen på seglskutene tok knekken på han. Først då dampbåtane kom, kunne soppen klare transporten gjennom tropebeltet. Han spreidde seg snøgt til alle land der det var poteter. Mest dramatisk var raseringa av potethausten i Irland i 1845, som førte til at ein million menneske svalt i hel og like mange utvandra.

Newzealandsk flatorm, artioposthia triangulata, er fem centimeter lang og ein centimeter brei. Når han kryp i jorda, kan han smalnast og bli 20 cm lang. På oversida er han mørkebrun med skjer av fiolett, under er han lysare og brunflekka. Han er tilpassa økosystemet på New Zealand. I 1963 vart flatormen for første gong oppdaga utanfor New Zealand, og då i ein forstad til Belfast. Truleg har han kome dit med importerte planter. Dei siste åra har han spreidd seg på dei britiske øyane, til Orknøyane og til Færøyane, der han første gong vart funnen i takrennene til den torvtekte lagtingsbygningen i Torshavn. Flatormen drep byttedyr ved å vikle seg rundt dei, for deretter å gi frå seg enzym og slim, slik at dyra blir oppløyste. Så sluker han i seg sekretet. Yndlingsretten er europeisk meitemakk. Det finst meitemakk på New Zealand òg, som han ikkje et, kanskje fordi makken gjennom tusenåra har utvikla eit forsvar. Meitemakken gjer jorda porøs og opnar for at mikroorganismar og anna liv skal finne seg til rette. Flatormen har ikkje slike eigenskapar, jorda dett saman og blir på 10-15 år hard som betong og ufruktbar. Flatormen kan utryddast med gift. Men gifta utrydder meitemakken òg. Den krypande faren kan berre haldast unna med mindre handel og mindre reising.

Gulfeber er ein av den verste sjukdomane menneske kan bli råka av. Sjukdomen herja i sentraleuropeiske hamnebyar og på austkysten av Nord-Amerika i førre hundreåret. Viruset blir overført med mygg og andre insekt. Gjennom handel har to nye myggartar spreidd seg i det nordlege Sør-Amerika. Den eine kom såleis som egg i ei skipslast med brukte bildekk frå Japan til USA. Desse myggartane har utvikla resistens mot myggdrepande middel. Ein forskar hos Verdas helseorganisasjon (WHO) seier:

– Mygg med evnen til å overføre viruset er nå spredd i mange land utenom Afrika og Latin-Amerika, inkludert USA og Australia. Hva vil skje om viruset tok en gratistur med flypassasjerer fra Sør-Amerika til disse landene, hvor de riktige myggene står klar til å ta imot dem? … Dersom vi ikke får gjort noe med disse, kan vi havne i en verdensomspennende katastrofe. (Sitert frå Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei, Norsk Bonde- og småbrukarlag 1994.)

Desse tre døma, potetsopp, flatorm og gulfeber, gjeld same fenomenet, nye biologiske prosessar i fungerande økologiske system. Døma kunne forfleirast nærast i det endelause, med aids, ebola, malaria, tuberkulose osv. som menneskesjukdomar. Når ein organisme kjem inn i eit anna økosystem, kan han skiple jamvekta i systemet. Organismen er utan naturlege fiendar og kan difor spreie seg svært snøgt og stundom setje heile systemet i ulage. Dei nye biologiske prosessane kan vere langt meir dramatiske enn den kjemiske ureininga miljøvernarar så langt har vore mest engasjert i. For oljesøl til dømes kan vanlegvis fjernast. Men når nye biologiske prosessar først er komne i gang, er dei irreversible.

Døma viser òg tempoendringane når verda har vorte opnare. Med seglskipa kom poteten, men turròte-soppen kom først med dampskipa. Med snøgtgåande lastebåtar kjem flatormen og nye myggslag. Og med jetflyet kjem gulfeberviruset. Til meir omfattande den globale transporten er, til meir ope ligg verda for flytting av organismar.

Dersom vi trur at i framtidssamfunnet vil mennesket meistre og styre naturen som menneske meistrar og styrer maskinar, følgjer at innbyggjarane også vil vere i stand til å meistre slike problem, kunstgjødsel mot avlingsnedgang, gift mot ugras, DDT mot malariamygg, antibiotika mot bakteriar osv. Eit slikt, utviklingsoptimistisk syn kan vi finne belegg for hos marxistiske teoretikarar. Engels skreiv om tida etter den proletariske revolusjonen: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» (Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.)

Og sovjetsamfunnets lærebok i marxisme-leninisme frå 1962 blir avslutta med ein artikkel frå vitskapsmann og medlem av Sovjetunionens vitskapsakademi V. A. Obrutsjev, der han meiner at under kommunismen vil levealderen bli 150-200 år, at infeksjonssjukdomar blir utrydda, at menneska kan ale opp dyrerasar og avle planteslag som veks raskare og gir meir mat, at folk greier å meistre klimaet «og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp, drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete».

Denne utviklingsoptimismen er likevel ikkje spesifikt marxistisk. Liknande idear møter vi hos nordamerikanske og vesteuropeiske etterkrigspolitikarar og -filosofar milelangt frå marxismen.

Men stadig fleire signal tyder på at menneske ikkje er og ikkje er i stand til å bli herrar over naturen. Rettnok påverkar menneskeleg aktivitet til dømes vind og varme, men på måtar som er skadelege og tek frå oss kontroll, drivhuseffekten fører til global oppvarming og meir uroleg ver. Vi må i staden sjå oss som delar av naturen. Eit slikt syn inneber også at einaste måten vi kan unngå eller kontrollere flytting av organismar til nye økosystem på, er med å redusere flytting, reising og varetransport gjennom å oppretthalde grenser og grensekontrollar.

Om transport av folk og varer

Vi kan sjå på nokre døme:

• Nederlandske eggprodusentar fôrar hønene sine med kraftfôr frå Thailand og Indonesia. Frå EUs felles landbrukspolitikk får desse produsentane 42 millionar ECU eller 330 millionar kroner for å eksportere egga til Asia. Dei sender såleis årleg 30 millionar egg med fly til Hongkong.
• Fordi arbeidslønene er lågare og miljøkrava veikare i Spania enn i Tyskland og fordi transporten blir subsidiert, sender tyske bønder krøtter i bil til Spania til slakting. Kjøtet blir sendt attende.
• Når ein supertankar har lossa i Singapore og må gå tom derifrå og til Mongstad etter ny last, fyller han opp tankane med 200.000 tonn vatn til ballast. Med det tek han med seg eit jafs av eit rikt og mangsidig økosystem, som han tømer ut att i Fensfjorden.
• Etter andre verdskrigen har flytrafikken vorte syttidobla. For laste- og personbiltransport har auken vore nesten like stor, men statistikk manglar.
• Eller vi kan sjå på folkeflyttingar. Tida med dei største folkevandringane er ikkje 500-talet eller 1800-talet, men 1990-åra. I 1994 flytte minst 30 millionar menneske frå eit land til eit anna. Det er like mange som på 1700- eller 1800-talet flytte på eit heilt hundreår.

Dette kan ikkje vare. I framtidssamfunnet må transporten av folk og varer reduserast. Produksjonen må skje meir lokalt og nasjonalt, og internasjonal kontakt må reduserast til det nødvendige. Reisinga må byggjast ned og prioriterast etter behov og ikkje etter pengebok. Økologiske flyktningar, som ikkje har nokon stad å vende attende, må prioriterast framfor politiske flyktningar, politiske flyktningar framfor internasjonal møteverksemd og internasjonal møteverksemd framfor turisme.

Ei ressursknapp verd

«Med kornavlinger som er i ferd med å flate ut i mange land, med nasjonale fiskefangster som antagelig ikke kommer til å øke særlig, hvis vi i det hele tatt skal få oppleve noen økning, og med beitemark som er grovt overbeitet i de fleste land, er det nå tvingende nødvendig å få en vurdering av hvert lands bæeevne. Hvis ikke er det en reell fare for at den del land blindt vil fortsette med å overskride bæreevnen når det gjelder mat,» skriv Lester R. Brown i 1994-rapporten frå Worldwatch Institute.

La oss sjå på nokre tal: Vi er 5,5 milliardar menneske på kloten. Truleg vil folketalet flate ut på rundt 10 milliardar om 40-50 år. Verdas matproduksjon skjer i hovudsak frå tre kjelder, hava, beitemarkene og kornåkrane. Fiskefangstane i verda gir 19 kilo pr. person. Taket er truleg nådd. Marinbiologar frå FAO meiner hava ikkje kan gi ei større avkastning dersom dei skal halde bestandane ved like. Om dette er rett, betyr det med venta folkeauke at vi om 40 år vil ha 11 kilo fisk pr. person. Overbeiting, forørkning, nedbygging og dyrking gjer at det ikkje lenger er grunnlag for å vente auka matproduksjon frå beite. Frå 1950 til 1984 voks kornproduksjonen i gjennomsnitt med tre prosent. Meir dyrka jord, betre produksjonsmetodar og meir kunstgjødselbruk er forklaringane. Men når jorda har fått ei viss mengd kunstgjødsel, veks ikkje avlingane lenger. Folk og vegar og verksemder og kjøpesentra og flyplassar og menneskeskapte ørkenar krev stadig meir av den dyrka jorda. Frå 1985 til 1990 voks kornproduksjonen med rundt en prosent årleg. Når innbyggjartalet voks med 1,7 prosent, minka korntilgangen pr. innbyggjar frå 344 kilo i 1984 til litt over 300 dei siste åra.

Om vi skal vere i stand til å brødfø verdas 10 milliardar i år 2040, vil vi ha bruk for alle dei matressursane kloten har. Det er ikkje industrisamfunnas standard-agronomi i stand til. Det er vi berre i stand til om vi nyttar heile mangfaldet av driftsmåtar og tilpassingar og kunnskapar som finst.

Folk har røter

Det er tre og ikkje folk som har røter, er ei ofte nytta spissformulering som Salman Rushdie visstnok er opphavsmann til. Mange norske radikalarar kallar seg sjølve verdsborgarar og bruker den negativt lada nemninga nasjonalistar om folk som vil oppretthalde nasjonane og er opptekne av identitet og røter.

Men alle andre dyr enn menneske er tilpassa visse økosystem og ikkje alle økosystem. Dei har altså røter. Er så dyrearten homo sapiens eit unntak, som er tilpassa livet overalt på kloten?

Det finst skilnader. Inuiten har trongare naseborer og augneopningar enn søreuropearen. Nordafrikanaren har sterkare pigmentproduksjon enn skandinaven og ei hudfarge som toler meir sol. Tropesjukdommar råka kolonisatorane og ikkje dei innfødde. Problem kan vinnast over, anorakk med ulveskinnshette – til dess ulven er utrydda – mot grønlandsvind, vaksinar i hopetal mot sjukdommar – til dess bakteriane utviklar resistens, og hudkrem med solfaktor 30 mot ørkensola. Men problem står att. Ingen stad i verda er hudkreft så hyppig som i Australia. Ikkje blant urinnbyggjarane, dei toler sola, men blant fleirtalet, innflyttarane frå Europa som er tilpassa livet i eit anna klima og under ei veikare sol.

Menneske er altså liksom andre organismar tilpassa livet på ein del av kloten. Tilpassinga har skjedd gjennom titals og hundretals generasjonars «survival of the fittest». Inuitane overlevde på Grønland, medan dei norske innvandrarane i vikingtida ikkje greidde seg i klimaet, slik at innvandrarkolonien gjekk under, truleg på 1300-talet.

Viktigare enn fysisk ulikskap er likevel kulturelle skilje. Nokre år attende var eg med ei gruppe innvandrarar frå byar i ulike tredje verda-land på arbeidstrening i heimbygda mi. Smør niste, sa vi, og dei kom med ei cola-flaske og ein pose potetgull. Og heldt ut halve dagen. Altså måtte vi forklare at norsk natur og difor norske arbeidsskikkar er slik at vi ikkje kan gå heim eller på kantinen til lunsj, at nistepakka, termosen og ryggsekken er viktig arbeidsutstyr, og at ryggsekkmeisen og ostehøvelen er norske oppfinningar som er til nytte.

Vi med fysiske og kulturelle røter i dette landet er altså best tilpassa liv her. Blir ikkje konsekvensen eit Noreg for nordmenn? Ja, på det viset at vi nordbuar har rett til dette landet framfor andre. Liksom mongolar har ein heimstadrett framfor oss til Mongolia og har ein fysikk og ein kultur som gjer dei betre i stand til å tole ørkensola. Ja, også på det viset at vi bør ha ei styrt innvandring framfor ei ukontrollert innvandring. For berre den styrte innvandringa kan bli økologisk forsvarleg. Difor bør vi i staden for å setje vidopne grenser opp mot stengde grenser diskutere prioritering og omfang. Hovudtankar i den debatten bør vere at omfanget kan fleirdoblast i høve til i dag fordi dette landet har velstand og apparat til å ta imot fleire og at vi ut frå det eg tidlegare har nemnt, bør prioritere etter behov.

Demokrati i ei grenselaus verd?

Demokrati krev oversynlege einingar. Vi kan i Noreg diskutere kristen etikk eller konfirmasjon av femtenåringar eller Hamsuns nasisme eller EU-medlemskap, og diskusjonen vil gå landet over.

For vi har eit felles offentleg rom. Difor kan vi òg lage felles styringsreglar for nasjonen Noreg, og vi kan ha eit demokrati.

Det er råd i eit land med 400.000 eller 4 millionar eller kanskje 40 millionar innbyggjarar. Men det går ikkje i eit land med 400 millionar innbyggjarar. Skilnadene mellom folk blir for store. Avstandane til styringsorgana blir til kløfter.

Demokratiet vil uunngåeleg bli erstatta av elitestyre i einingar som USA, EU, India og Kina. Mykje talar for at desse landa bør delast og at til dømes den sør-amerikanske løysinga med mange land er meir framtidsretta enn den nord-amerikanske med USA som det store.

La oss tenkje oss at nasjonane ikkje hadde eksistert, og at vi, lesaren og skrivaren, hadde teke på oss å lage eit framlegg til inndeling av verdas 5,5 milliardar innbyggjarar for å få ei fornuftig hausting av naturen, høvelege arbeidsfellesskap, område folk er tilpassa og i stand til å utnytte, sosialt gode samfunn og eit godt grunnlag for samarbeid mellom samfunn i verdsdelar og globalt.

Korleis hadde vi då gjort det? Ei inndeling av globusen i ruter, ti tusen kvadratmil pr. eining, hadde gjort Nederland til ein brøkdel av ein stat og Grønland til fleire statar. Ei inndeling etter innbyggjartal, tretti millionar pr. stat og 180 statar på kloden, hadde vorte like firkanta, splitta folk som høyrer saman og ført saman folk med lite grunnlag for fellesskap.

Nei, vi måtte kombinere ei rekkje faktorar, geografi, historie, oppfatningar, språk, levesett. Vi måtte foreslå små og store statar. Framlegget hadde ikkje vorte så ulikt dagens inndeling. Island hadde vorte ein stat endå øya har berre ein kvart million innbyggjarar. Kanskje hadde Østfold vorte svensk eller Bohuslän norsk, eller grensa langs Kjølen hadde vorte udregen. Men grensa mot Finland ville bli omtrent som no av omsyn til språkskilnader, og Skagerak hadde vore ei naturleg geografisk grense. Kanskje eit eige Sabmi, Sameland. Heile Irland hadde vi foreslått som ein stat, men kanskje hadde vi gått inn for Wales og Skottland som eigne statar. Slik kan vi halde fram kloten rundt.

Tankeeksperimentet viser at hovudtrekka i den statsinndelinga vi har i dag, ikkje er så dumme. Trass alle grense- og borgarkrigar lever fleirtalet av verdas folk innanfor fornuftige statsgrenser.

Det globale språket

Ein gong prøvde menneska å byggje eit tårn som nådde til himmels, fortel første Mosebok. Dette skjedde i byen Babel. Då sa Vårherre stopp, gjorde det slik at menneska fekk kvart tungemål og sende dei til alle verdas kantar. Blar vi noko lenger utover i Bibelen, møter vi følgjene av Vårherres avgjerd. Kong Ahasverus rådde over eit storrike frå India til Etiopia, og han gifte seg med jødekvinna Ester. Ein av dei fremste hovdingane hjå kongen, Haman, ville drepe alt jødefolket og sende melding om det i kongens namn, men dronning Ester og slektningen hennar, Mordekai, fekk Ahasverus på betre tankar. Dei fekk fullmakt til å skrive brev i kongens namn «til jødane og til jarlane og landshovdingane og fylkesstyrarane frå India og til Etiopia – hundrad og sju og tjuge land – til kvart land i den skrifti dei bruka der, og til kvart folk på det tungemålet dei tala, og til jødane òg i deira eigi skrift og i deira eige mål.» (Det gamle testamentet, Esters bok, kapittel 8, vers 9.)

Eit språkleksikon hevdar at det finst 4.774 språk. Eit anna bruker talet 6.000. Altså har gjennomsnittsspråket rundt ein million brukarar. Men det er vanskeleg å snakke om gjennomsnitt når det gjeld språk. Mange av småspråka på Papua Ny Guinea og i Indonesia har nokre titals brukarar, medan 12 språk har over 100 millionar brukarar, mandarin eller kinesisk såleis vel 900 og engelsk nesten 500, men attåt svært mange som har språket som andrespråk.

Av europeiske land er truleg Portugal det einaste eittspråklege. Berre i EU er rundt 50 språk i dagleg bruk. I Frankrike til dømes er fransk offisielt mål, men katalansk, baskisk, korsikansk, oksitansk, tysk, letzeburgersh og nederlandsk blir også brukte. I Spania er katalansk på veg til å få offisiell status jamsides det kastiljanske språket. Attåt blir baskisk, galisisk og asturisk nytta. Noreg sør for Sameland er eittspråkleg, men på Nordkalotten finst frå gammalt mange som meistrar både samisk, finsk og norsk.

Det største språkmangfaldet finn vi blant urfolk i eit fåtal land. Ni land, Papua Ny Guinea, Indonesia, Nigeria, India, Kamerun, Australia, Mecico, Zaire og Brasil har til saman 60 prosent av verdas språk. Dei 3 millionane øybuarar i det sørlege Stillehavet snakkar 500 språk.

Hadde det ikkje vore enklare å gå attende til stoda før Babels forvirring med same språket i radiokanalar verda over, i aviser, i litteraturen og folk imellom? Somt tyder på at det går den vegen, eller iallfall at det blir færre språk. Språkforskaren Michael Krauss hevdar såleis at halvdelen av verdas språk vil bli borte dei neste hundre åra. Berre 300 språk har den tryggleiken at dei blir snakka av minst ein halv million menneske.

Gjer det noko? Eg vil svare omveges med å gå attende til biologi og matforsyning. Dei siste åra har naturforskarar fokusert mykje på at industrisamfunnet riv grunnen unna det biologiske og økologiske mangfaldet, planter, dyr, mikroorganismar, variasjonar innanfor desse og heile økosystem blir borte. Vi har ingen rett til og ikkje grunnlag for å avgjere i dag at framtidssamfunnet skal vere utan dette, sa til dømes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro våren 1992.

Slik også med språk. Kvart av dei 4.774 språka kan innehalde kunnskapar og innsyn som kan vere av uvurderleg verdi for framtidssamfunnet. Språka er det viktigaste kulturelle uttrykket og eit skattkammer for overlevert tenking. Kvart av språka kan gi grunnlag for kulturell skaping og vekst på måtar som hadde vore utenkjelege med eit globalt standardspråk. Og vi veit ikkje i dag kva framtidssamfunnet vil spørje etter. Urfolk «besitter en samlet økologisk kunnskap – preget i språk, skikker og overlevelsesteknikker – som er fullt på høyde med den samlede kunnskapen i moderne vitenskaplige biblioteker», seier forskar Alan B. Durning ved Worldwatch-instituttet.

Eit språk er meir enn ei samling ord. Orda, uttrykksmåtane og melodien i språket reflekterer ein felles tenkjemåte. Difor kan ikkje språket skiftast ut på same måten som ein skifter skjorte eller bil, det opplever språkomsetjarar kvar einaste dag.

Raknar språket, raknar eit folks kultur

Spørsmålet er sosialt. Hadde vi hatt patentløysinga på korleis framtidssamfunnet skal organiserast, slik kanskje Marx og truleg Lenin meinte dei hadde, kunne vi ha gått inn for å støype alle samfunn om i den forma. Men vi har ikkje nokon slik støypeform.

Framtidssamfunna må formast gjennom eksperiment, prøving og feiling, gjennom å hente noko frå ein kultur og noko frå ein annan. Då lyt vi ta vare på dei kulturane og dei språka vi har.

Konklusjonar

1. Det er ikkje grunnlag for den utviklingsoptimismen som finst hos dei marxistiske klassikarane. Mennesket er og blir verande berre ein del av naturen og må finne seg i å dele ressursane med andre skapningar.
2. Liksom det finst og må finnast grenser mellom økologiske system, er det også i framtida bruk for grenser mellom menneskesamfunn og ein moderat og regulert og ikkje ein fri kontakt på tvers av samfunna. Tanken om ei grenselaus framtid er økologisk uansvarleg.
3. Menneske har røter. Menneske i ulike delar av verda er tilpassa lokale naturvilkår og fungerer best innanfor desse.
4. Demokrati krev relativt små og oversynlege einingar. Nasjonalitetsprinsippet og nasjonalstatane kombinert med eit sterkare internasjonalt samarbeid er den beste organiseringsmåten i framtida. Eit grenselaust verdssamfunn vil ikkje kunne bli demokratisk.
5. Ei ressursknapp verd treng heile mangfaldet, alle kunnskapane og alle språka menneska har utvikla. Tanken om at språka skal erstattast av eit framtidig verdsspråk må avvisast.
6. Vi har ikkje grunnlag for å hevde at nasjonane vil døy og nasjonsgrensene bli viska ut i framtida. Og vi bør ikkje arbeide for at det skal skje.

På desse områda må marxismen og endå meir leninismen bytast ut med økologisk betre fundert tenking.

Debatt

av Anker Holm, Dragør, Danmark

Fra Danmark har Røde Fane fått denne reaksjonen på Olav Randens artikkel i nr 4, 1994.

Jeg mener at kunne tyde en uhyre fejlvurdering i konklusioner i denne finurlige filosofiske intelligentsia. På den ene side mener man SUKP og Stalin havde ret i sværindustrien – koste hva det ville – for det forestående opgør med Nazi-Tyskland. På den anden side skulle Vietnamkrigen have vist at massemobilisering og geriljakrig var bedre end SUKPs centralisering omkring sværindustrien, når et lille land kan beseire et stort land. Forhastet konklusion.

Situationen og tiden var ikke den samme ved Nazi-Tysklands overfald på Sovjetunionen som tiden under Vietnamkrigen. Det var rigtig her med geriljakrig (i Sovjet førte man også partisankrig), men medens Vietnam fik massiv hjælp fra Sovjet og Kina, så stod Sovjetunionen alene med hele Europas arsenal imod sig. (England var en belejret ø.) Tænk på hvad vi ser i dag i den opløste Sovjetunionen – etniske krige, religiøse krige, splid og splittelse. Under nazisternes indrykning i Sovjet var sovjetfjendtlige elementer, råddent afkom av hvidgardister, ukrainere, tatarer og andre klar til at hjælpe Nazityskland – i sandhet en kompliceret situasjon som slet ikke kan sammenlignes med krigsstrategien i Vietnam.

Giganterne på en helt anden verdensarena var Hitler-Tyskland og Sovjetunionen og kun dem, og heri bestod anden verdenskrigs kerne i spørgsmålet om sejr eller nederlag. Socialisme og vestligt borgerligt «demokrati» eller middelalderens inkvisision og nazibarbari. Selv i det i Danmark borgerlige 25 bindsværk fra Lademann A/S om anden verdenskrig, skrevet av borgerlige engelske militæreksperter, erkender man blankt at uden Stalins vældige industriopbygning havde Tyskland vundet krigen. Hvad behager … Det glorværdige Norge som i dag viser vej ud af den forbandede union – havde i stedet haft Quisling og Hirden. Kan vi ikke snart få slået det fast med syvtommersøm. Historien vil jo alligevel i siste ende fortælle sandheten.

Til slut om «konsekvent demokrati». Kommunister bygger som bekent på Lenins demokratiske centralisme. Det betyder diskution fra neden og op gennem Partiet – når flertallet på kongressen har talt, må mindretallet inordne sig under flertallet. (Mindretallet må beholde sin mening, men skal loyalt følge flertalslinjen indtil næste kongres.) Lenins Parti er Partiet af ny type hvor enhedens slagkraft er kendemærket.Partiet er Klassens fortrop som på længere sigt kæmper sig frem til sin egen overflødiggørelse i det klasseløse samfund.

Bokomtale

Overskrifta er namnet på eit nytt hefte om Kurdistan og det kurdiske folket sin strid for fridom. Det kurdiske namnet tyder «Leve Kurdistan!» og er eit kjend slagord frå den kurdiske oppreisten. Røde Fane har snakka med forfattarane av heftet, Lars Julin og Magnus Bernhardsen.

– Nyhende om tilhøva i Kurdistan kjem no hyppigare enn nokon gong sidan Golfkrigen. Det kan vera vanskeleg å skjøne kva som hender ut i frå dei stutte meldingane «frå kjelder i det tyrkiske militæret». For deg som ynskjer å få eit overblikk over stoda i Kurdistan og dei politiske linene som ligg til grunn for hendingane der, kan dette heftet vera til stor hjelp, seier dei.

Heftet opnar med ein generell presentasjon av Kurdistan. Kva veks der, kven bur der, kor mange kurdarar finst det, kva slags mål er kurdisk med meir. Så fylgjer ein bolk om soga til kurdarane i alle underkuarstatane. Partiya Karkeren Kurdistan, PKK, som leier den kurdiske nasjonale frigjeringsstriden vert handsama i eit eige kapitel.

– For oss har det vore viktig å gje lesarane eit breitt oversyn over stoda i Kurdistan, og soga til kurdarane. Heftet er ikkje eit «debatthefte», men inneheld nok kontroversielle standpunkt. Vonaleg vil dei som les heftet verte inspirerte til å handle. Vi ynskjer at solidaritetsarbeidet vert bedra, og oppmodar folk til å ta kontakt med samstende-rørslene.

Magnus og Lars var på ein studieferd i Kurdistan før dei skreiv heftet.

– Vi var i eit hersatt land. Eit stort fengsel. Mellom anna vart vi sette i hotellarrest i byen Cizre. Vi skjønar at Tyrkia ikkje ynskte utlendingar der. Dei har tømd byen for fridomshungrige kurdarar og fylt han med quislingar og samarbeidsfolk – og politi, militære og spesialstyrkar. Vi var og med på opninga av «rettssaken» mot dei seks DEP-parlamentarikarane. Heile dagen vart nytta til å lese opp nokre hundre sider av anklagen mot parlamentarikarane.

Både Magnus og Lars er aktive i solidaritetsarbeid her heime og arbeider i komiteen Kurdaranes Vener. Magnus er leiar i Oslo-avdelinga, medan Lars er leiar i Oslo Raud Ungdom.

Heftet er gjeve ut av Raud Ungdom med stønader frå Norad og Studieforbundet Ny Verden, og kan tingast frå Raud Ungdom.

av Pål Steigan

I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser, sier Pål Steigan som følger Tore Sivertsen innlegg i Klassekampen i sommer.

Tore Sivertsen reist en meget viktig debatt, nemlig debatten om hvilke lærdommer vi skal trekke av sosialismens midlertidige nederlag. Det viktige med måten han reiser denne debatten på, er at han reiser den som revolusjonær og marxist. Han ønsker å komme fram til ny revolusjonær erkjennelse gjennom større innsikt i samfunnets økonomiske lover. På dette grunnlaget vil han utvikle en ny revolusjonær strategi. Dermed skiller Sivertsen seg fra dem som bruker sosialismens tilbakeslag til å fordømme sosialismen.

Sivertsen skal også ha ros for å være dristig og udogmatisk i måten å drøfte problemet på. Han konkluderer med at Marx og Engels tok feil i at en sosialistisk planøkonomi fører til en varig frigjøring av produktivkreftene. Sivertsen mener derfor at hypotesen om kapitalismens nødvendige sammenbrudd og sosialismens uunngåelige seier er feil. Vi må derfor leve med kapitalismen på ubestemt tid og fortsette kampen mot den ut fra en slik erkjennelse.

Etter ett århundre med forsøk på å skape sosialistiske samfunn, er det opplagt nødvendig å stille slike spørsmål som dem Sivertsen stiller, men er det dermed nødvendig å komme til en slik konklusjon? Jeg mener nei, ikke fordi jeg mener logikken i Sivertsens argumentasjon er så gæern, men først og fremst fordi jeg mener han gjør alvorlige forenklinger av Marx’ teorier og av sosialismens historiske erfaringer.

Er sosialisme lik planøkonomi?

Flere generasjoner sosialister vil sikkert svare ja på spørsmålet om sosialisme er identisk med planøkonomi. Sivertsen fortsetter den tradisjonen, og ikke uten grunn. Et slikt svar ville sikkert skåra bra på en m-l-studiesirkel på 1970-tallet. Stalin ville sikkert ha godkjent det, kanskje også Lenin i et høystemt øyeblikk, men det er ikke nødvendigvis riktig av den grunn?

Marx avleder kommunismens nødvendighet av kapitalismens iboende motsetninger. Motsetninga mellom vareproduksjonens anarki og behovet for planlagt styring av samfunnets ressurser for å dekke folks behov, er uten tvil en av disse motsetningene. Men vel så viktig er motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen, eller fremmedgjøringa av produsentene i forhold til produksjonen. Vel så viktig er kapitalismens destruktive jakt på maksimal profitt, som i sin ytterste konsekvens undergraver sjølve fundamentet for kapitalismen.

Det vi må få klarhet i er ikke i første omgang hvorvidt den formen for planøkonomi som har vært prøvd ut til nå, er et levedyktig alternativ til kapitalismen, men om kapitalismen sjøl har overvunnet sine indre motsetninger og vil kunne fortsette å leve med dem uten å rive seg sjøl og verden i filler. Blant seirene til verdenskapitalismen er to verdenskriger og hundrevis av lokale kriger så blodige at sjøl ikke trettiårskrigens barbari kommer opp mot det i blodighet og ødeleggelser. En annen seier er ei miljøkrise så galopperende hurtig at klimatiske og andre endringer som ellers skjer i geologisk tempo, nå utvikler seg på tiårsbasis.

Ut fra det som har skjedd siden Marx’ tid, er det ikke noe grunnlag for å si at kapitalismen er blitt mindre destruktiv eller at den på noen måter har løst sine viktigste indre motsetninger. Sivertsen blir udialektisk når han bare drøfter den ene sida i motsigelsen, sosialismen, og ikke den andre. Sosialismen oppstår som en negasjon av kapitalismen, som et svar på kapitalismens motsetninger, og ikke som et skrivebordsplanlagt samfunn. I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser.

Fokuseringa på sosialismens planside var helt naturlig i et samfunn som i høyeste grad var dominert av den tidlige kapitalismens anarki. Men det blir utilstrekkelig etter et århundre der monopolkapitalen har utvikla statsmonopolkapitalismen og avansert kapitalistisk planlegging. Faktisk er det sånn at den mest vellykte kapitalismene i dag har oppstått på grunnlag av steinhard planlegging kombinert med markedskapitalisme og privat tilegnelse. Japan, Sør-Korea og Singapore viser vellykte eksempler på kapitalens bruk av staten og statlige planleggingsmekanismer for å skape en utvida reproduksjon og en rask kapitalakkumulasjon. Innføringa av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina viser det samme, kanskje i enda høyere grad. Kombinasjonen av statlig styring, en konfuciansk enhetskultur, rå kapitalakkumulasjon og politisk diktatur har så langt vist seg å kunne oppnå store resultater på kort sikt. Det er ikke kapitalismens liberalistiske side som har gitt den de mest oppsiktsvekkende resultatene i vårt århundre. Reagan roste liberalismen og det frie markedet, men det han lyktes med, var det statlige militariseringstiltaket SDI og en raskere monopolisering av kapitalen enn det forgjengerne hadde stått for. Statsintervensjon i økonomien var et tabuord i Reagans og Thatchers taler, men et sentralt element i deres praksis, med den viktige modifikasjonen at statlige tvangsmidler ble brukt til å sikre det lille mindretallet en stadig større andel av samfunnets ressurser enn noen gang tidligere. I norsk økonomi er det samme tilfelle. Staten brukes aktivt til å overføre en større del av samfunnets reveny til de rike og til å skape store, delvis statlige monopoler som kan delta i den imperialistiske utbyttinga på verdensbasis. Et godt eksempel er oljemeldinga som tar sikte på å bruke kapitalakkumulasjonen fra Nordsjøen til å komme ut på banen i kampen om superprofitten under fjerne himmelstrøk.

Plan for hvem?

Dette århundret har ikke brakt planlegging i miskreditt, men såvel sosialismens som kapitalismens erfaringer reiser spørsmålet om plan for hvem og for hva med full tyngde. Kapitalismens bruk av plan viser dessuten at det er helt utilstrekkelig å definere sosialismen som planøkonomi. Hvis vi går tilbake til Marx, så stilte han opp, ikke sosialismen, men kommunismen, som kapitalismens motsetning. Mens kapitalismens vesen ble beskrevet som produksjon for profitt, ble kommunismens vesen beskrevet som produksjon for behov, altså motsetninga mellom bytteverdisamfunnet og bruksverdisamfunnet.

Den sosialismen som ble skapt på tsarismens og det kinesiske keiserdømmets ruiner, hadde aldri et materielt fundament som var sterkt nok til å mestre overgangen til bruksverdisamfunnet. Og her ser jeg en betydelig svakhet hos vårt århundres marxister. Vi har vært voluntarister og idealister på dette området. Vi har, i pakt med Lenin og Mao, trodd at det politiske grunnlaget var nok til å omdanne materien så voldsomt at disse problemene kunne overvinnes. Vi har trodd på tesen om å sykle på vannet, bygge 10.000 tonnere på 3.000 tonneres bedding eller sosialisme på føydalismens grunnmur. Det gjorde ikke Marx. I noen skarpe observasjoner i ungdomsskriftene kom han med profetiske ord om dette.

«På et hvert trinn (i den historiske utviklingsprosessen, min anm, PS) forefinnes det et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et historisk skapt forhold til naturen og mellom individene innbyrdes, som enhver generasjon arver fra sin forgjenger (…). Disse livsbetingelser (…) avgjør også om den revolusjonære rystelse, som gjentar seg periodisk i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei. Når disse materielle elementer for en total omveltning, nemlig på den ene sida de eksisterende produktivkrefter, på den andre sida dannelsen av en revolusjonær masse (som ikke bare gjør opprør mot enkelte betingelser i det tidligere samfunn, men mot selve den tidligere «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten» den bygger på), ikke er til stede, så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om denne omveltningas ide alt er blitt forkynt hundrevis av ganger, slik kommunismens historie beviser.» (Karl Marx: Den tyske ideologien, oversatt etter den danske utgaven.)

Det Marx sier her er at den kommunistiske revolusjonen ikke kan lykkes dersom ikke to betingelser er innfridd:

1. et tilstrekkelig høyt nivå på produktivkreftene, og
2. en revolusjonær masse som politisk er i stand til å representere et helhetlig alternativ til det gamle samfunnet.

Var disse vilkåra til stede ved dette århundrets sosialistiske revolusjoner, eller var det ikke nettopp slik at fordi de manglet i veldig stor grad, måtte kommunistpartiet inn og spille den rollen som den bevisste delen av proletariatet var forutsatt å spille? Var det ikke slik at fordi produktivkreftene mangla, så måtte staten inn med ekstraordinære tvangstiltak for i etterskudd å prøve å stampe disse produksjonsmidlene opp av bakken (Stakhanov-kampanjen, Det store spranget osv). Lest i ettertid er sosialismens historie i hele vårt århundre en endeløs kamp for å kompensere for mangelen på de forutsetningene som Marx åpenbart mente var ufravikelige. Dette er ikke ment som moralisme. De revolusjonære hadde ikke annet valg enn å forsøke da de først fikk sjansen. De gjorde en heroisk innsats som vi skal være dem meget takknemlige for. De brakte også sine egne folk og menneskeheten framover. Men likevel må vi kunne gjøre en nøktern vurdering av hvilke sjanser de faktisk hadde til å lykkes. Vurdert etter målestokken til Marx skulle de omtrent ha hatt den berømte snøballens sjanse i helvete for å kunne skape et kommunistisk samfunn på ruinene av halvføydale samfunn.

Dette skyldtes ikke planøkonomiens elendighet, slik Sivertsen sier. Uten planøkonomi, enda så primitiv den ofte var, hadde de ikke lykkes med noe, ikke med skoleverk, ikke med elektrifisering, ikke med å slå nazi-Tyskland, ikke med å mette Kinas hundretalls millioner. Det at de ikke lyktes kom av skjebnesvangre svakheter i det materielle og politisk-materielle grunnlaget for revolusjonen. Det var også disse svakhetene som gjorde at deres planøkonomi bare ble en meget grov skisse av en planøkonomi. Maos kommunister trodde at de hadde hundre millioner tonn ris mer til rådighet enn de faktisk hadde, på grunn av svakheter i rapportsystemet. Hvordan går det an å drive planøkonomi på et sånt grunnlag? I 1980 viste det seg at det bodde 80 millioner flere mennesker i Kina enn myndighetene hadde trodd. Det fantes altså et Tyskland mer enn antatt. Hvordan skulle så planøkonomien kunne fungere? Det manglet statistikk, det manglet metode, det manglet infrastruktur til å behandle informasjonen, det manglet en vitenskapelig tradisjon, det manglet systemer for behandling, bearbeiding og tolkning av informasjonen. Med slike forutsetninger, hvordan kan man si at forsøkene på allikevel å praktisere planøkonomi kan si noe om planøkonomien som sådan?

Baron von Münchhausen

Hvor langt kunne våre heroiske forgjengere komme i sine enorme anstrengelser for å skape kommunistiske samfunn? De var, lik baron von Münchhausen, overbevist om sin egen evne til å heise seg sjøl og hesten (les: samfunnet) opp av myra ved å trekke seg opp etter parykken. De trodde på politikkens allmakt. Du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Hvis du vil avskaffe føydale forhold, så vedta det, utsted en forordning. Vil du fjerne kapitalistiske utbyttingsforhold, så forby dem. Denne klokkertrua på politikkens og forordningenes guddommelige makt har vi arvet fra dem. Marx hadde sin egen forståelse av dette spørsmålet:

«Hvis man innbiller seg at det bare trengs forordninger for å komme ut av konkurransen, vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønnen, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befaling. Før de fabrikerer den slags forordninger må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig forandre hele sin eksistensmåte grunnleggende.» (Karl Marx: Filosofiens elendighet, oversatt etter den danske utgaven.)

Ved siden av at dette var en kritikk av Proudhons tro på at det skulle være mulig å forby konkurransen, leser jeg dette som en kritikk fra Marx mot all form for sosialisme som baserer seg på at politiske tiltak står fritt i forhold til den materielle situasjonen i samfunnet. Dermed blir den veldig relevant for vår egen sosialismediskusjon. Alle vi i kulturrevolusjonsgenerasjonen har vært svært fokusert på radikaliseringa av overbygninga. Vi har hatt en klokkers tro på radikal lovgivning, politiske kampanjer og ideologisk strid. Derfor har vi lett for å bli mismodige når forventningene til slike tiltak ikke innfrir. Dette ser vi både i dagskampen og i den strategiske kampen.

I det daglige fører vi kamp for likelønn, noe som er både rettferdig og nødvendig. Men jeg er helt overbevist om at en del folk som deltar i den kampen faktisk tror at det er mulig å innføre likelønn under kapitalismen, dersom den politiske viljen hadde vært til stede. En slik tenkning bryter grunnleggende med Marx’ måte å analysere samfunnet på. For ham blir noe sånt å forordne «det rene nonsens». Går vi videre til sosialismen, ser vi at det ofte har blitt lagt opp en politikk som har opprettholdt det vesentlige av lønnsarbeidssystemet og vareproduksjonen, samtidig med at konkurransen og markedet har blitt forbudt. Behandlinga av forholdet mellom plan og marked og mellom formelle og reelle markeder har under sosialismen blitt behandla mer i tråd med Proudhon enn med Marx. I en knapphetssituasjon har man gått ekstremt langt i retning av å forby markedet, bare for å oppleve at markedsrelasjonene gjenoppstår i perverterte former, for eksempel gjennom trefninger i byråkratiet eller gjennom en skjult verdioverføring fra en del av samfunnet til en annen.

Mye av det Sivertsen kaller svakheter ved planøkonomien har vært feil av denne typen. Det er klart at den politiske makta som ligger i planøkonomien har vært ei forutsetning for denne typen feil. Men ved å gjøre det til en feil ved planøkonomien i seg sjøl, unndrar man seg en mye vanskeligere diskusjon om produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom plan og marked. Dermed får man heller ikke belyst hva som er de materielle forutsetningene for å ta det historiske skrittet ut av lønnsarbeidssystemet og over i et bruksverdisystem.

Jeg vil forsøke meg med en påstand om at våre kamerater som til nå har vært i posisjon til å prøve å skape sosialismen, i sin entusiasme og iver har gjort store idealistiske feil. De har undervurdert likhetene mellom sosialismen og kapitalismen og de har overvurdert de mulighetene som ligger i radikal lovgivning og politisk kamp så lenge ikke de materielle forholda i samfunnet er vesentlig forandra. Dette har fått dem til å vedta forordninger som i beste fall har vært gæerne og som i verste fall har ført til katastrofer. I beste fall har dette bare gitt seg utslag i produksjon av tunge spiker eller kjøleskap som ingen vil ha. I verste fall har det gitt seg utslag i hungerkatastrofer, vilkårlige overgrep og død. Når urealistiske forordninger ikke har virka, har det ikke blitt oppsummert som det, men ofte blitt et grunnlag for en eller annen type jakt på syndebukker eller forrædere. Dessuten har de ikke hatt de redskapene, de rapport- og kvalitetssystemene som en vitenskapelig planøkonomi forutsetter. Dessuten har de gitt etter for sitt eget samfunns udemokratiske tradisjoner og undertrykt erfaringer om svakheter i planen og politikken. De har ikke skjønt at demokrati og lidenskapsløs oppsummering av både positive og negative erfaringer med planen er ei grunnforutsetning for at en planøkonomi i det hele tatt kan fungere. Slik jeg ser det har våre forgjengere verken vært materielt eller teknisk forberedt på planøkonomiens krav, men heller ikke kulturelt eller mentalt. De har dessuten trodd at så lenge de hadde plan, så hadde de sosialistiske relasjoner i samfunnet. Men som jeg var inne på innledningsvis er ikke planen noe enestående for sosialismen. Enda viktigere enn planen er spørsmålet om for hvem. Det er fullt mulig å drive utbytting og umyndiggjøring gjennom en økonomisk plan, noe både sosialismen og kapitalismen har gitt oss tallrike eksempler på.

av Arne Byrkjeflot

AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå har historia bare vært skrevet av dem som ledet partiet eller av dem som hatet det.

Gjennom de siste års partikamp i AKP er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som, dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et gulag. Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre og sosialismen vil overta. Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor enn vi ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje-verdisering» av Vesten. i tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon: «Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytteme ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Et lite parti kan spille en rolle

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i 1. verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 4 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men likefullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenifra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

AKP (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den øst-europeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKP-erne i fagbevegelsen, som enten var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. «Bomb hovedkvarteret,» sa Mao, «klasseflenden er midt blant oss.» «Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde.» Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: – det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: Jeg vil ikke bli en hvit mann. Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Samtidig kom venstredreininga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje fra borgerskapet mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene da AKP kom lengst i retning av å opptre fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er interressant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. «Familien som kampenhet,» var parolen. I mitt distrikt var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-akajonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Greide å fornye seg

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 70-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Andre merket presset både fysisk og psykisk og skiftet jobb.

Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig når tilbakegang skal forklares. Massekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram.

Høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som om intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP og som har det i seg.)

Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, EF og EØS har skapt den største folkebevegelsen i etterkrigstida. En bevegelse der vi spiller en svært stor rolle og i praksis leder an i en svært stor opposisjon mot den rådende linja. Vi har igjen en gryende faglig opposisjon. Konferansene i Trondheim de siste to år med 205 og 150 tillitsvalgte fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør hadde en bredde som tilsvarende konferanse ikke hadde tidligere. Kvinner på tvers-konferansen og forsøket på samarbeid om kvinnelønna ved årets tariffoppgjør. Dette er ikke å kimse av. Kanskje kan dette ende opp med at vi samles om en forsvarsplan med et offensivt krav: Sekstimersdagen uten tap i lønn.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Lærdommene

Så kommer det avgjørende spørsmål, hvilke lærdommer trekker vi av historia. Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak.

Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene.

Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord må delta i sin grunnorganisasjon.

Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet.

Marx hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med palamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer og ikke det valgte styret, og det blir umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti.

Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål for bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd og ikke delta i hylekoret hverken mot Pol Pot eller Stalin. Og skal vi delta i hylekoret, må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

1. Et parti av AKPs type trengs for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre.

av Gro Lindstad

Lesbiske jobber for å få med noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet fra Kvinnekonferansen i Beijing i september. Motstand er stor blant annet fra religiøst funderte grupperinger, hvor Vatikanet er sentrale.

I september 1995 møtes kvinner fra hele verden til FNs 4. internasjonale kvinnekonferanse, som denne gang holdes i Beijing. For første gang vil Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) være representert, sammen med lesbiske fra andre deler av verden. Vi vil være der for å sette lesbiske og rett til egen seksualitet på dagsorden.

Forberedelsene til denne konferansen har vist seg å by på mange utfordringer og ennå flere vanskeligheter.

Nasjonalt har LLH sittet som medlem av UDs kontaktforum for kvinneorganisasjonene i Norge, og har på den måten fått tilgang til informasjon og dokumenter i forberedelsesprosessen. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for produksjon av en nasjonal rapport fra Norge til konferansen i Beijing. Rapporten ble sendt på høring til omlag 40 kvinneorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Kommentarene ble ikke tatt inn i selve rapporten fra Norge, men sendt direkte til FNs kvinnesekretariat og kan ellers spesialbestilles fra BFD.

Fra LLH sin side blir dette sett på som en svakhet, fordi man da bidrar til at lesbiskes liv i Norge fremdeles usynliggjøres. Fra LLH sin side ble det skrevet et eget bidrag om lesbiskes liv i Norge. Den offisielle rapporten inneholder kun en kort kommentar om at Norge har fått partnerskapslov, og at vi fikk lovfestet vern mot diskriminering i 1981.

Den 50 siders rapporten nevner ellers blant annet likestilling, utdanning, sysselsetting, helse, seksualisert vold, kvinner i kultur, media, idrett, kirke, ungdomsarbeid og innvandrerkvinner. Vedleggene fra de frivillige organisasjonene inneholder kritiske kommentarer og standpunkter som, ved å ikke tas med usynliggjøres for de aller fleste. Kun de som særbestiller vil se mangfoldet.

LLH har ved henvendelse direkte til statsråd Grete Berget bedt om å få være del av Norges offisielle delegasjon til selve konferansen. Dette både for å synliggjøre lesbiske, samt at det vil stadfeste norske myndigheters vilje til å synliggjøre utad den politikk man i de siste år har ført med positive holdninger til lesbiske og homofile også fra myndighetenes side. For lesbiske globalt vil dette være viktig som et signal til andre land som fremdeles fører en undertrykkende politikk. I mange land i verden er vi vitne til forfølgelse, overgrep, tortur og mord. Norge er fremdeles et av fåtall land med positiv lovgivning, mens mange andre land nekter for lesbiskes eksistens.

Internasjonalt har forberedelsene til Forum (den alternative kvinnekonferansen) og selve konferansen vært preget av turbulens, med stor uenighet om hva konferansen skal diskutere og konkludere med. Forslaget til sluttdokument er pr. i dag på ca. 140 sider, med 40 % av det i klammer. Det vil si at det fremdeles er 40 % av dokumentet det ikke er enighet om. Uenigheten og diskusjonene har gått så langt at man til og med har satt betegnelsen «gender» (sosialt kjønn) i klamme, og diskuterer om det i det hele tatt skal brukes.

Lesbiske har jobbet hardt for å få inkludert noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet, og møter stor motstand fra religiøst funderte grupperinger, hvor også Vatikanet spiller en stor rolle. LLH jobber i forkant av konferansen sammen med andre organisasjoner globalt for å få FNs medlemsstater til å anerkjenne retten til å bestemme over egen seksuell identitet og retten til kontroll over egen kropp, særlig ved inngåelse av intime forhold. Vi ønsker også anerkjennelse for retten til å velge om, når og med hvem man ønsker å få og oppdra barn.

Det å ha en så stor konferanse i Kina er stor prestisje for kinesiske myndigheter. Kineserne har til nå gjort alt mulig for å fjerne alt som kan se ut som kritikk. Det ryktes at organisasjonskomiteen i Kina vil forby rundt 500 ikke-statlige organisasjoner (NGOs) fra å delta på konferansen. Det vil i så fall være aktivister som støtter abort, har uvelkomne syn på Tibets uavhengighet, homoseksualitet, menneskerettigheter og Taiwan. Akkrediteringene til konferansen er når dette skrives, ennå ikke kommet.

I tillegg har kinesiske myndigheter flyttet Forum ut av selve Beijing til Hoairou, nær den kinesiske mur. Det betyr minimal kontakt mellom deltakerne på Forum og den offisielle konferansen. Presset på FN og kinesiske myndigheter er trappet opp betraktelig for å få Forum flyttet tilbake til selve Beijing.

Et av de andre temaene som skal diskuteres i Beijing er helse, og herunder hiv og aids. Inntil nylig ville kinesiske myndigheter nekte personer med hiv/aids adgang til Kina, fordi man i Kina har en lov som forbyr slik adgang. Etter stort press fra grupper i mange land gjorde kinesiske myndigheter helomvending og sa at det hele tiden hadde vært meningen å gi dispensasjon under konferansen og at alt annet stammet fra rykter i media. Tro det den som vil!

Kinesiske myndigheter har også hevet prisene på overnatting i Beijing i hele august og september til det mangedobbelte, og hvis man ikke får gjort noe med dette vil det særlig ramme kvinners deltagelse fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange vil rett og slett ikke ha økonomisk mulighet til å delta på konferansen.

Det blir nå interessant å følge forberedelsene de siste måneder før det hele braker løs, for å se om det blir en konferanse med innhold eller en ren parodi.

av Paul Brosché

Det nye i Sweezy/Magdoffs analyser i tidskriftet Monthly Review er måten de viser hvordan stagnasjonen i verdensøkonomien slår inn i 1973, og hvordan dette fører til en omfattende aktivitet i verdipapirhandelen. De tilbakevendende valutakrisene er således et uttrykk for at veksten i vareøkonomien er betydelig lavere enn under gullåra 1948-73. Susan George gir i boka Gjeldsbumerangen fra 1992, på side 132, følgende tall for avkastningen for direkteinvesteringer i utlandet gjort fra USA:

Ett år var avkastninga i bankvesenet i Latin-Amerika oppe i 43,5 %. Samme år var avkastninga innen vareproduksjonen utenlands 8,9 %.

De talla som Susan George legger fram gir således støtte til Sweezy/Magdoffs tese om et trendbrudd (eller nytt stadium) i økonomien etter 1973.

av A F Moss (Asbjørn Elden)

Selve direktøren
kom inn på presseriet:
Det sies dere slutter
så alt for tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om.

En av kara svarte:
Det er vel nokså riktig
at altfor mange slutter
så altfor tidlig her.

Langt før pensjonsalder
har mange, mange slutta
på grunn av akkordpresset,
og andre forhold her.

En femtigåring slutta
med metallstøv på lunga.
En førtiåring slutta
med stiv, forkalka rygg.

En tredveåring slutta
med magesår og nerver,
og mange folk har slutta
for tidsstudietvang.

Jo, det er nokså riktig
som direktøren sier,
at alt for mange slutter
så altfor tidlig her!

Debatt

av Harald Minken

Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr.

Jeg leste et intervju med en av soldatene som lempa sandsekker på Kjeller under flommen. «Dette er meningsfylt!» sa han. Noe ved intervjuet fikk meg til å tenke at det som var meningsfylt, ikke så mye var å redde en eller annen offentlig bygning på Kjeller, som det

• å slåss mot naturen
• å slite med sandsekker på 12- eller 16-timers skift
• kameratskapet i arbeidet.

Jeg har følt det samme som denne soldaten. Ofte da jeg jobba i kabelfabrikken, og det oppsto driftsfeil som måtte rettes opp i løpet av minutter for å berge kabelen, eller når vi jobba dag og natt for å få ordren ferdig til båten skulle gå på mandag. Eller på øvelser i det militære, når vi pumpa vann i 40 kuldegrader. Vannet frøys i slangene, så vi måtte ta dem inn i teltet og tine dem sammen med soveposene.

Derfor skjønner jeg og setter pris på Siri Solbakkens innlegg i Røde Fane nr 1, 1995. Kommunismen må ikke fjerne oss fra arbeidet og fra kampen mot naturen. Menneskene er slik laga at hvis du fjerner det tunge og rutineprega arbeidet, tar det ikke lang tid før de melder seg på et acrobics-kurs. Allikevel blir det ikke det samme. Det som mangler acrobicsen, er kampen mot naturen. Så overnatter de i snøhuler. Men det blir heller ikke det samme. Det bidrar ikke til samfunnet. Det tjener ikke noen andre utenom deg sjøl.

Noe av det verste som har skjedd i Norge de siste åra, er at de unge guttene ikke trengs lenger (de unge jentene trengs til å trøste og bære). De trengs visst ikke, verken til å bære femtikilossekker, reparere traktorer eller måke snø fra tak? Det er lett å se på TV hvor lykkelige de blir når de blir utkommandert til flomsikring. De tror kanskje at de har blitt voksne når de kan være ute på byen hele natta, men de blir ikke voksne før de kommer inn i bakerlæra og må legge seg klokka ni.

Hvis dette er rett, må vi da gå mot den tekniske utviklinga, automatiseringa og fjerninga av det rutineprega arbeidet?

Er det kanskje slik at det som er feil, ikke bare er kapitalismen, men også den tekniske utviklinga? Er det slik som Horkheimer, Adorno og Schmidt sier (i artikkelen til Terje Valen i samme nummer) at jo mer utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto mer ødelegger vi både menneskene og naturen?

Jeg trur ikke det. Jeg trur at når vi avskaffer kapitalismen, kan vi

• fordele det nødvendige arbeidet, slik at alle skjønner at arbeidet med å bearbeide naturen er grunnlaget for samfunnet, og alle får erfaring med det.
• gi folk frihet til å gjøre meningsfylt og skapende arbeid på fritida (både gubben som sitter på sofaen og bestiller pizza ved hjelp av tv-en, og de endeløse filosofiske samtalene er ensidige vrengebilder av kommunismen).

Jeg trur Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr. Han som sitter i en stor gravemaskin, er ikke nødvendigvis mer fremmedgjort enn han med slegge og spett. Poenget er at han kan det han gjør og veit hvorfor han gjør det, og hvilke virkninger det har.

Jeg jobba en gang i et steinknuseri. Det var bare meg på mitt skift. For det aller meste satt jeg i kontrollrommet, og alle lamper lyste grønt som de skulle. Noen ganger per skift målte jeg dybden i siloene. Det var rutinearbeid. Men til enhver tid kunne det skje at en maskin stoppa, og da gjaldt det å slå av transportbåndene raskest mulig, og så var det ut i anlegget med skuffe og ta opp det som hadde kommet på golvet. Det var da du måtte vite hva du gjorde, og hvordan anlegget virka.

Sjøl det best planlagte og automatiserte opplegget vil alltid gå i stå fra tid til annet. Derfor kan det bli ganske morsomt under kommunismen også.

av Bente Volder

SEWA – Self Employed Women’s Association – er en fagforening i India som har gått nye veier for å organisere ut fra fattige kvinners behov og muligheter, skriver Bente Volder etter kvinnekonferansen i Beijing.

SEWA ble stiftet i 1972 av en gruppe småprodusenter som var hjemmearbeidere. I utgangspunktet var SEWA en fløy av tekstilarbeiderforeninga. De ble ekskludert derfra i 1981, da de tok opp saken til kasteløse kvinner. SEWA er en registrert fagforening og er partipolitisk uavhengig. De bygger på Mahatma Ghandis filosofi. SEWA organiserer:

1. Hjemmeproduserende som produserer klær, som vever, spinner, broderer osv.
2. Småselgere som selger grønnsaker, frukt, egg, fisk osv. på markedene eller bærer varene sine og driver gatesalg.
3. Servicearbeidere – blant annet landarbeidere, kvinner som samler vekster i skogen, fillesamlere, laste- og lossearbeidere, renholdere, vaskere, kvinner som lager mat de selger, kontraktarbeider og andre.

Disse kvinnene er satt utenfor det organiserte arbeidslivet, med de rettighetene og reguleringene som følger med det. 94 % av den kvinnelige arbeidsstokken i India er sjølansatt, de overlever gjennom arbeid i uformell sektor. SEWA har 143.000 medlemmer og finnes i 7 delstater. SEWA har 150 heltidsansatte på landsplan. Lokalt utgir de avis som kommer ut hver fjortende dag. På landsplan utgir de et månedsmagasin.

SEWA driver en egen kooperativ bank. Utgangspunktet var at det var svært vanskelig for kvinner å få lån, for eksempel til en symaskin. Krav for å åpne bank var en kapital på 100.000 rupier, en usannsynlig sum for fattige kvinner. 4.000 kvinner samlet inn summen, og banken ble registrert. De har lært og utviklet drifta underveis. I dag har banken 35.000 innskytere, og en forvaltningskapital på 6 millioner rupier. De har innredet buss som mobil bank. Kvinnene lager sparegrupper som administreres av dem sjøl, og setter pengene i banken.

SEWA driver ulike produksjonskooperativ, helsekooperativ, barnehagesenter, forsikringsgrupper med forsikringer som dekker svangerskap, sjukdom, død, det å bli enke.

Bøllekurs hos SEWA

SEWA organiserer ikke medlemmer enkeltvis. Kvinnene må organisere en gruppe. Organiseringa tar utgangspunkt i at alle kvinner har utviklingsmuligheter, og kan vokse og lære når de får mulighet. De har egne utdanningsopplegg for å bygge opp kvinners sjøltillit, ferdigheter og kunnskap.

Kursene varer bare 2 dager, for tapt tid betyr tapt inntekt. Den første oppgaven på kurset er å presentere seg. De skal si navnet sitt, hvor de kommer fra, hva de gjør. Det er krevende. Sjøl om de har et navn, er det nesten fremmed for dem, de er en manns datter, søster, kone. Og sjøl om de ofte er ryggraden i familiens økonomi, føler de sjøl at det de gjør er lite verdt. Presentasjonene deres blir videofilmet, de filmer hverandre. Når de den andre dagen får se seg sjøl, og ser seg som personer i seg sjøl, er det en sterk opplevelse. Når de kan klare det, kan de også gå på andre utfordringer.

Kvinnene skal også tegne det de jobber med. De fleste er analfabeter og har aldri tatt i en blyant. Resultatet er enkle barnetegninger. Men de ser at de kan tegne, og får tro på at de også kan lære å skrive navnet sitt, kanskje lære å lese og skrive.

SEWA gir kvinnene trening i å gå inn i lederrolle, å bruke ulike tekniske hjelpemidler, lære et fag – for eksempel meierivirksomhet eller det å være jordmor, med utgangspunkt i kvinnenes behov og styrker.

På den første kurstreninga har kvinnene ofte med seg barna, senere stiller de krav hjemme om at resten av familien også tar ansvar.

Rahima Shaikh

En av paneldeltakerne på SEWA-seminaret var Rahima Shaik. Hun er fra en fattig muslimsk familie. Moren slet hardt for å forsørge familien. Når hun så moren slite, ville Rahima hjelpe til. Hun begynte å sy applikerte vattepper av filler. Hun fikk lite skolegang og ble giftet bort da hun var 13 år. Svigerfamilien hadde bedre økonomi, så det var nok mat, men hun ble mishandlet av mannen. Etter 7 år bestemte hun seg for skilsmisse og ble skilt mens hun var tre måneder på vei. Hun forsørget seg og datteren ved å sy for en handelsmann.

Da SEWA begynte å organisere tekstil- og vatteringsarbeidere, organiserte Rahima seg. Hun ble raskt en av de lokale lederne. De krevde høyere dagsbetaling fra handlerne og startet alternativ produksjon av vattepper under kampen, for å sikre SEWA-medlemmene alternativt arbeid.

Etter at kampen var vunnet, begynte hun å jobbe full tid for SEWA som organisator. Hun organiserte bidiarbeidere (produserer hjemmelagde indiske sigaretter – bidi) mot uretten til handlerne. Hun har jobbet med å organisere tekstilarbeidere – og 10.000 i den organiserte sektoren sto bak kravet om minstelønn i en langvarig kamp.

Rahima har også jobbet med å organisere gateselgere. Politiet begynte å kreve avgifter av dem. SEWA slåss for at de skulle få faste plasser uten å betale for det. Saken gikk etter hvert til høyesterett, og de vant etter mange år.

Hun har nå jobbet i 18 år for SEWA og har jobbet med at andre skal få de samme utviklingsmulighetene som hun har fått.

I 1994 ble Rahima valgt som sekretær for SEWA, og deltok på befolkningskonferansen i Kairo. Sjøl om det var første gang hun deltok på en internasjonal konferanse, opplevde hun at erfaringene i SEWA gjorde at hun kunne legge fram sine erfaringer, og at folk var interessert i å høre dem.

Fagforening og kooperativ

Fagforeningene og kooperativene har ulik tradisjon. Sjøl om de langsiktige målene er felles, er de kortsiktige målene og arbeidsmetodene ulike. Fagforeninga representerer kamp, kooperativene utvikling, fagforeninga driver klassekamp, mens kooperativene bygger.

SEWA er registrert som fagforening. Kampen for lønna eller betalinga blir gjort som fagforening, sammen med kampen for jobbsikkerhet, bedre arbeidsforhold, sosial trygghet, tjenester, og endring av politikk og lovgivning.

En fagforening organiserer store masser av arbeidere som pressgruppe. Den bruker styrken det gir å være mange, til å fremme kravene og behovene til arbeiderne, til og kjempe og slåss. For å gi arbeiderne styrke og mot, bruker de ulike kollektive aksjoner som demonstrasjoner, sitt-ned-aksjoner og gå-sakte-aksjoner. Presset gjør det mulig å forhandle for bedre betingelser for medlemmene. Samtidig kan det jobbes for å styrke de formelle rettighetene til arbeiderne.

Et kooperativ bygger på at en person har en stemme, likeverdeig eierskap til verdier, deling av overskudd og utdanning innenfor kooperativet. Det bygger opp sjøltillit gjennom et alternativt økonomisk system, hvor arbeider og eier er smeltet sammen til en. Det gir arbeideren en slags kontroll over det økonomiske systemet.

Fagforeningsvirksomheten og kooperativene har gjensidig nytte av hverandre i arbeidet for å nå også de kortsiktige målene.

Fordeler for fagforeningene:

1. Kooperativet kan sette en standard og skape en modell som viser at det er mulig med høyere lønn for arbeiderne i en bransje. Dette kan fagforeningene bruke overfor arbeiderne og arbeidsgiverne, og i forhold til myndighetene.

2. Kooperativene kan hjelpe arbeidere som har fått sparken, eller som ikke lenger får solgt varene sine, ved å skaffe dem en arbeidsplass til de har fått tilbake jobben/forholdet de er sparket fra. Redselen for å miste levebrødet gjør at arbeiderne er redde for å organisere seg og slåss for bedre forhold. Kooperativet styrker på den måten kampmoralen og motet til å organisere seg.

3. Kooperativene er viktige ved at de betyr alternative jobbmuligheter. I områder med stor arbeidsløshet, står arbeiderne svakt i forhandlinger med arbeidsgiverne. Kooperativene fører til økt styrke i forhandlingene som fagforeningene står oppe i.

4. Kooperativene kan være en kilde til kunnskap om bransjen. Fagforeninga skal organisere arbeiderne, men de må også kjenne bransjens sterke og svake sider. Siden fagforeningene normalt bare har kontakt med arbeiderne, begrenser det kunnskapen de får der. Kooperativene går inn i forholdene i industrien/bransjen og har grundig kunnskap om hvordan det økonomiske systemet fungerer.

5. Kooperativene kan framskaffe en alternativ tilnærming som kan være en løsning på forhandlinger som har kjørt seg fast. I en posisjon hvor ingen av partene kan vike, kan kooperativene skape løsninger som begge sider kan godta. (Eks.: Vatteppesyersker som var i kamp for bedre betaling for teppene sine. De oppnådde det, men siden prisen på tråd økte så kraftig, gikk vinninga opp i spinninga. De krevde at handlerne skulle holde tråden, noe de kontant avviste fordi det var for arbeidskrevende, og forhandlingene stod i stampe. SEWA foreslo å danne et trådkooperativ som skaffet billig tråd, at handlerne og arbeiderne skulle bidra til etableringa av kooperativet og at økt trådpris automatisk skulle gi økt betaling for teppene. Dette ble godtatt av begge parter.)

6. Når kooperativene blir en del av fagforeninga, forandres inntrykket fagforeninga gir og hjelper den å vinne allierte, av og til også blant «fienden». (Eks.: Tobakksfarm med elendige arbeidsforhold og lønninger og brutal vold mot alle forsøk på fagorganisering. SEWA kunne ikke gå direkte inn å organisere. I stedet dannet de et helsekooperativ som drev helsearbeid og barnekontroll blant tobakksarbeiderne, blant annet i forhold til forgiftningsskader. Helsekooperativet ble støttet av kommunestyre og administrasjon, og de presset jordeierne til å støtte det økonomisk. SEWA fikk på den måten et positivt omdømme, og kommunestyre og administrasjon støtter nå kravet for høyere lønn. Det er også vanskeligere for jordeierne å gripe til vold mot dem nå, fordi de har så stor støtte.)

Fordeler for kooperativene:

1. For at kooperativene skal kunne fungere, trengs det politiske endringer og politiske vedtak. Massestøtten fra fagforeningene kan sikre at disse endringene blir gjort. (Eks.: Et kooperativ for papirinnsamlere. Fagforeninga sikret en avtale om at alt avfallspapir fra regjeringas trykkeri skulle gå til kooperativet. Men på tross av avtalen, sørget byråkrater og vakter for at private handlere fikk papiret. SEWA aksjonerte og regjeringa ble presset til å sørge for at avtalen ble holdt. SEWA sikret også fornying av avtalen, på tross av press fra handlerne.)

2. Kooperativer kan komme i konflikt med fagforeninger i den organiserte sektoren, og er blitt beskyldt for å drive kontraktørvirksomhet. SEWA-fagforeninga sørget for kontakt med den aktuelle fagforeninga, og oppnådde en samarbeidsavtale. SEWA mobiliserte kooperativ-medlemmer til å unngå den andre fagforeninga. SEWA jobbet med å mobilisere støtte blant de kasteløse, noe den andre foreninga ikke hadde. Støtten gjorde at de nådde fram i forhold til Arbeidsdepartementet og i forhold til arbeidsretten som slo fast at kooperativet ikke drev med kontraktørvirksomhet.

3. Fagforeningsaktivitet har også vært helt avgjørende på landsbygda. Et kooperativ som dyrket trær på jord de hadde fått tildelt, ble forsøkt stoppet av de rike kvegeierne som ønsket jorda som beiteland. Fagforeninga hjalp kooperativet å kjøre saken rettslig i 5 ulike rettsinstanser og hjalp dem å forhandle fram en endelig avtale med kvegeierne.

4. Når fagforeningene står bak danninga av et kooperativ, har medlemmene med seg en ideologi om tett samarbeid og de har felles kamperfaringer. Disse kooperativene har mindre konflikter og har en høy moral når det gjelder å sikre fellesskapet.

Er kooperativer veien å gå?

Arbeiderstyrte kooperativer har bare vært vellykket i områder der fagbevegelsen har stått sterkt. Dinesh-kooperativene for bidi-produsenter i Cannore i Keraladistriktet viser hvilken avgjørende rolle fagforeningene spiller.

Bidi-kooperativene ble stiftet i 1968 da de privat bedriftseierne trakk seg ut av distriktet. Grunnen til at de trakk seg ut, var at det ble vedtatt en lov i 1966 om bidi- og sigararbeidere. Loven ga bidi-hjemmearbeiderne rettigheter på like linje med ansatte fabrikkarbeidere. Utgiftene til å leie hjemmearbeidere steg kraftig og de private bedriftseierne forlot distriktet. Resultatet var 12.000 arbeidsløse hjemmearbeidere.

Delstatsregjeringa tok initiativ til en rekke kooperativer og ga lån til arbeidere slik at de kunne kjøpe seg inn og kjøpe råvarer. Kooperativene startet i 1968 med 3.000 arbeidere, i 1983 var det 30.000. I kooperativene fikk arbeiderne brukbar lønn, svangerskapspermisjon, gruppeforsikring og pensjonsrettigheter. Kooperativene var en enorm suksess som det absolutt var verdt å forsøke å gjenta i flere ulike områder i India.

Det å gjenta suksessen, viste seg å være mye vanskeligere. Ved siden av lokale forhold når det gjaldt arbeiderne og markedet, lå hemmeligheten til Diniesh bidi-kooperativene i den sterke fagforeningsbevegelsen i Kerala. Fagbevegelsen var en svært viktig del av det presset som lå bak kravet om gjennomføring av Bidi- og Sigararbeiderloven. Det at de private bedriftseierne forlot området, førte til at markedet var åpent for kooperativene.

I andre områder uten en sterk fagbevegelse har den private sektoren fortsatt å fungere. Den har kunnet støtte seg på uregistrert arbeid, og har kunnet selge varene sine billigere enn kooperativene, siden de skulle betale en brukbar lønn og offentlige skatter.

Det ser derfor ut til at en sterk fagbevegelse er en forutsetning for at arbeiderstyrte kooperativer skal kunne bygges ut i fattige land.

Kan SEWA kopieres?

Det er vanskelig å si i hvilken grad en organisasjon som SEWA kan kopieres andre steder. Om den skal brukes som modell, må regjeringer og fagforeninger evaluere historien til organisasjonen, se på de kulturelle særegenhetene, hvilken rolle de karismatiske lederne har spilt, og i hvilken grad de har vært avhengige av økonomiske bidrag utenfra. Organisasjonen har mottatt betydelig økonomiske støtte fra fond over hele verden. Nye organisasjoner vil ikke ha samme mulighet. Det er derfor like viktig å analysere seire og nederlag for mindre og mer ukjente grasrotorganisasjoner, for å trekke lærdom av det i tillegg.

Ut av det brennende huset

I diskusjonene rundt prosjektet «Ut av det brennende huset» – på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990- tallet – var jeg med på noen diskusjoner hvor vi drøftet hvordan sosialismen kan se ut – og at vi måtte tenke bygging av sosialisme også når vi utformet politikken for de kampene vi sto oppe i. Et eksempel på det er bevisst å jobbe for å styrke folks sjøltillit gjennom at de gjør erfaringer om egen styrke, at de kan lede og organisere, at deres erfaringer er viktige. Dette er avgjørende, når vi mener at et omfattende og aktivt demokrati er en forutsetning for at det skal være mulig å bygge sosialismen.

Makta satser på at vanlige folk ikke skal tro de kan forstå noe om økonomi. Samtidig foregår sentraliseringa og nedbygginga av distrikts-Norge med stormskritt, sjøl om vanlige folk mener det er ufornuftig og ødeleggende. Sentraliseringa av meierier og slakterier er en liten bit av dette. Hva med en diskusjon om danning av nye kooperativer – styrt lokalt av dem som jobber der? Er det mulig å satse på å beholde ressurser og bygge opp kompetanse i lokalsamfunnet under kapitalismen? Kunne Askim gummivarefabrikk vært drevet videre som kooperativ, styrt av arbeiderne? Er det aktuelt for renholdere å danne eget kooperativ istedet for å slite for ISS?

Spørsmålet om kooperativer rører ikke ved spørsmålet om hvem som har makta i Norge – og er ikke en vei til å ta makta over økonomien. Men rommer det muligheter for viktige erfaringer og bygging av folks styrke og sjøltillit? Er det mulig i Norge å bygge kooperativer som tilhører arbeiderklassen, og som står på riktig side i klassekampen, slik eksemplene til SEWA viser at de har gjort?

SEWA og andre som organiserer arbeidere i uformelle sektor (dvs. kvinner) trenger støtte og aktiv solidaritet fra vår del av verden. Diskusjoner om hvordan, må reises i fag- og kvinnebevegelsen. Men har vi samtidig noe å lære av SEWA som vi kan bruke her?

Kilder

• Seminarer arrangert av SEWA og CAW – Committee for Asian Women
• Boka Dignity and Daily Bread av Sheila Rowbotham and Swasti Mitter
• SEWAs egne publikasjoner