Det er jo egentlig elementær sosialhistorie.

Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted.

Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Heming Olaussen er landsstyremedlem i SV, kommunestyrerepresentant for SV i Re i Vestfold og tidligere leder av Nei til EU i Norge.

Etter IS’ terrorangrep i Paris har politiske ledere á la Hollande, Cameron og Putin svingt seg til de store retoriske høyder.

I ekkokammeret hører vi grumset fra blant annet Marie Le Pen, Per Sandberg, Niall Ferguson, Dansk Folkeparti, Hege Storhaug. IS skal «utslettes». Det skal bli «total krig». I tillegg kommer utspill fra Jan A. Ellingsen fra FrP (medlem av Stortingets justiskomite) om å internere «risikopersoner». Altså fengsling før forbrytelse. Storhaug vil forby moskeer.

Politibevæpninga forlenges nok en gang. VG skriver enda mer ekstreme lederartikler

Demokratiske prinsipper blir ikke så viktige. Rettsstatsprinsipper blir ikke så viktige. Internasjonale konvensjoner er bare til bry. Ytre høyre danser på bordet og maner til en krig der målet helliger alle midler. De er IS’ direkte motsats. De løper IS’ ærend. De beviser IS sin tese om at demokrati og rettsstat bare er staffasje. I ghettoene, både i vestlige land og i Midt-Østen, sitter tusenvis av sinte ungdommer og ser, lytter og lærer. Mange av dem får grunn til å tro på IS. Nå blir det overvåking, ransaking, kontroll, politi, bevæpning og hysteriske medier. Angsten skal ete sjelen.

Vi – som lever i «gråsonen» som Åsne Seierstad kaller det – har en jobb å gjøre: Bekjempe ekstremistene på begge sider. Forsvare demokratiet og rettsstaten, ytringsfriheten og friheten. Med de midler demokratiet stiller til rådighet. Betyr det også krig mot IS?

Jeg vil støtte de kurdiske Peshmerga-styrkenes kamp for sitt eget territorium, mot IS. Jeg kan også ha forståelse for at disse trenger flystøtte, og at FN åpner for dette. Jeg vil avgrense meg mot russernes bombetokter, som i all hovedsak har handlet om å styrke Assad og bombe styrkene til hans politiske motstandere. Jeg vil avgrense meg mot begrepet «total krig» som nettopp er en måte å si at alle normale konvensjoner og regler er satt til side – alt er tillatt. Jeg vil mene at Norge ikke skal delta i denne krigen, som primært må løses lokalt og regionalt. Norge løper en stor risiko for å ta feil side – uansett hva vi gjør, og pådra oss en oppmerksomhet norske innbyggere ikke trenger eller fortjener. Sporene fra Libya og Afghanistan skremmer.

Jeg mener dessuten at den enkelthendelsen som i størst grad har utløst det kaos og vanvidd vi nå ser i Syria, Irak og i store deler av Midt-Østen, var USAs (og FNs) fatale feilgrep med å invadere Irak og avsette Saddam Hussein. Basert på en USA-fabrikkert løgn, som forledet FN og verdenssamfunnet til å støtte den amerikanskleda kollisjonen av villige til Irak-invasjonen. Heldigvis holdt det norske folket hodet kaldt og støtta statsminister Bondeviks motstand mot haukene i Høyre, slik at Norge – på linje med f.eks. Tyskland – ikke deltok i dette epokegjørende feilskrittet som oppløste den irakiske stat, og la grunnlaget for religiøse og sekteriske konflikter som har herjet Midt-Østen siden.

Jeg skal ikke påberope meg hverken historiekompetanse eller noen full innsikt i Midt-Østens mange konflikter og tragiske historie. Jeg er en samfunnsengasjert nordmann, langt fra brennpunktet i Midt-Østen-konflikten. Likevel – hele mitt politiske engasjement sprang ut av Israel–Palestina-konflikten i 1970, så noe har jeg fått med meg på veien.

Etter mitt syn har vestlige invasjoner og innblanding i staters indre anliggender på tvers av internasjonale konvensjoner og spilleregler gjort situasjonen i Midt-Østen uendelig mye verre enn den kunne ha vært. Irak var en fungerende stat, dog med en despot som leder. Det samme kan man si om en rekke andre stater i området – Iran, Saudi-Arabia, Kuwait etc. etc. Etter 9/11 klarte den amerikanske presidentens rådgivere (med bakgrunn fra bl.a. amerikansk våpenindustri og andre interessenter) å få president George W. Bush til å komme opp med begrepet «Ondskapens akse» («The axis of evil»). Dette var i utgangspunktet definert som Irak, Iran og Nord-Korea. Seinere kom også begrepet «Den utvidete ondskapens akse», som omfattet Libya, Syria og Cuba.

I denne sammenheng ser vi bort fra Nord-Korea og Cuba, i og med at de ikke er knytta til Midt-Østen.

Historia til Irak-krigen (kortfatta):

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være falske. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukta og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011. Etter at de trakk seg ut, startet Iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen IS – Den Islamske Staten.

Invasjonen i Libya har ikke direkte sammenheng med Irak-krigen og dens følger, men må likevel sees som en del av et hele. Igjen intervenerte vestlige styrker i et arabisk land. Igjen førte den vestlige inngripen at vondt gikk til mye verre. Man gikk langt ut over FN-mandatet, og ga seg ikke før også Libyas hersker, Muammar al-Gadaffi, var drept. Sjøl om dette ble utført av lokale styrker/militser, var det bombinga som banet vei for likvideringa. Dermed fikk vi et Libya i full oppløsning og borgerkrig, væpnede militser og klaner, og et arnested for IS-rekruttering av radikaliserte ungdommer. Spillet ble vendt mot Vesten sjøl. Denne gangen var Norge med. Vi var de «flinkeste» til å bombe mål i Libya, i en krigføring som ble vedtatt per mobil i den rød-grønne regjeringa! Det hører ingen steder hjemme, og det er sterkt beklagelig at et fredsparti som SV ikke klarte å holde tunga rett i munnen. Det har da også partiets øverste organer markert tydelig – om enn i ettertid. Vi må tro at partiet har lært. SVs (og SPs) motstand i Stortinget mot norsk deltakelse i krigen mot IS (Norske offiserer med opplæring av en uklar motstandsgruppe i kampene i Syria) viser i hvert fall at man er på rett vei.

Problemet med Libya var igjen inter-venering uten noen ide om hvor man ville – annet enn å få has på Gadaffi. Også her protesterte mange militæreksperter, som pekte på nettopp dette faktum. De, og andre kritikere, fikk rett. Tilhengerne av intervenering forsvarer seg med at de ville forhindre et folkemord. Det er jo et edelt motiv, men hvor mye av dette var propaganda? Hvilke forutsetninger har vi for å forstå de konfliktene «vi» blander oss inn i, hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilke mulige resultater som kan komme ut av vår innblanding. Hva med Afghanistan?

De er gode å ha i en demokratisk retorikk, Gandhi, Nelson Mandela og Malala Yousafzai, men hører man egentlig på hva som er deres budskap? En Gandhi som har sagt at «an eye for an eye makes the entire world blind». En Mandela med sitt forsoningsbudskap. En Malala som framhever utdanning, ikke krig? Kjekke å ha for vestlige ledere som vil sole seg i glansen, men som viser dem og deres budskap ren forakt straks det blir «alvor».

Nå har Vestens krigføring, innblanding og statsoppløsning avfødt et monster. IS – en bevegelse primært basert på sunnimuslimsk frustrasjon i Irak og Syria – med til dels åpen til dels fordekt støtte fra Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske regimer. En bevegelse skapt i hat og frustrasjon, en radikal militær, politisk og religiøs organisasjon som klarer å rekruttere bredt blant frustrert ungdom både i Midt-Østen og i vest.

Nettopp fordi organisasjonen er ideologisk, vil den neppe kunne knuses ved hjelp av bomber. Militært kan den bekjempes, men om man vil rykke opp ondet ved roten, må det helt andre midler til. Slik situasjonen er i dag, bekreftes Vestens hyklerske forhold til sine egne prinsipper om demokrati og rettsstat hver eneste dag. Det spiller sjølsagt IS på. Og det går til dels hjem hos de IS ønsker å nå.

Frankrike har i årevis neglisjert sitt sosiale ansvar for store innvandrergrupper. Ghettoer og massearbeidsløshet er resultatet. Det gir god grobunn for frustrasjon og opprørske ideer. Tilsvarende i deler av UK, om enn sammensetninga av den ikke-hvite minoriteten er noe annerledes der. På kontinentet ser vi det samme bildet i flere land, som i Belgia. Det er jo egentlig elementær sosialhistorie. Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted. Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Krigen i Syria har hatt et annet forløp enn i Irak og Libya. Først og fremst er det mange ulike aktører med ulike agendaer, mange religiøse grupper og med Iran som en vesentlig (uformell) aktør. Dernest har man (enda) ikke klart å kvitte seg med den hatede despot Bashar al-Assad. Det er nå 7,5 millioner internt fordrevne og 3,7 millioner som har flyktet ut av landet.

Ut av ruinene har IS vokst seg sterke også i Syria, spesielt i grenseområdene mot Irak. De stormaktslederne som nå hisser til «total krig» mot IS, glemmer at de sjøl har nærmest neglisjert disse flyktningene i årevis. Deres hevngjerrighet møtes dermed med anklager om at de bare er seg sjøl nærmest – det er når Paris angripes, at stormaktenes ledere drar i skytteltrafikk for å mane til felles opptreden og krig. De over 11 millioner fordrevne/flyktninger har ikke gitt tilsvarende engasjement. Så er det solidaritet eller bare hevn som driver Holland, Putin og de andre? Har de valg som skal vinnes rundt neste hjørne? Har de hjemlige problemer som skal dekkes over? Det er så mange motiver å prøve å se når krig bringes på bane. Uansett finnes det i dag en våpenindustri som gnir seg i hendene. Cameron bruker anledninga til å rushe gjennom forslag om å øke forsvarsbudsjettet med 150 milliarder kroner – hvorav 80 til opprustning og fornyelse av de fire engelske Trident-atomubåtene. Han kan da umulig støtte den svenske sikkerhetseksperten som gikk ut for noen dager siden og mente de skulle bombe IS med atomvåpen? SÅ gal er vel verden enda ikke blitt?

Vi som befinner oss i Åsne Seierstads «gråsone» – vi som befinner oss mellom ekstremistene på begge fløyer i denne striden, må forsvare de demokratiske verdiene våre samfunn er tufta på. Nå mer enn noen gang. Vi må riste av oss anklager om at vi er «softe» når vi går mot bevæpning av politiet, mer overvåking, mer politiressurser, strengere asylpolitikk eller innstramming i menneskerettighetene. Vi må stå på for solidaritet og medmenneskelighet. Vi må, i hvert fall, ha med oss pasifisten Gandhi, kommunisten Mandela og kvinneaktivisten Malala i vår tilnærming til de hysteriske overdrivelsene som gjør seg gjeldende i et bevisst ytre høyre, og et forvirra sentrum i norsk og internasjonal politikk. Gråsonen må forsvares!

Nå skal feilene repeteres. Nå skal «krig» igjen løse djupt politiske og ideologiske konflikter. Ja – de klarer nok å ta livet av noen IS-ledere. Og ja – de vil sikkert hevde at de har forhindra 100-vis av «terrorangrep», noe vi aldri vil kunne få dokumentert. I mellomtida vil bomber drepe uskyldige sivile, og hatet og motsetningene vil øke. Inntil utmattelsen igjen vil rå, og vi får en irakisk eller afghansk situasjon. Noen vil måtte ta til vettet, og innrømme sunniene i Irak deres likeverdige rettigheter. Staten Irak vil måtte gjenoppbygges på et annet grunnlag enn i dag. Syria vil måtte finne et nytt politisk grunnlag for en framtidig stat med fred. Grunnlaget for IS’ styrke vil forsvinne dersom de sosiale problemene i Irak, Syria og i Frankrike blir tatt på alvor. Og når Saudi-Arabia og Iran klarer å finne et kompromiss som innebærer at strømmen av penger og våpen til IS og andre parter stopper.

Dit er det langt og kanskje lenger enn langt. I mellomtida er det faktisk ikke mer enn rett og rimelig at Norge tar sin del av de mange flyktningene fra ulike land der vi har bidratt – direkte eller indirekte – til å skape den situasjonen som rår. Hva enten det er syrere eller afghanere, kurdere eller irakere. Norge har blod på hendene. Nå må vi prøve å forhindre at alvorlige nye feil blir begått. I blodtåke.

Fagforbundet om seks timersdagen

Leder av LOs desidert største forbund, Mette Nord i Fagforbundet, sier de for alvor vil løfte kampen for sekstimers dag i Norge.

Arbeidstiden i Norge har ikke vært endret siden 1986, da vi gikk fra 40 timer i uken til 37,5 timer; 7,5 timer per dag.

– Det er så mange gode argumenter for å innføre sekstimersdag, at vi har innledet et arbeid som gjør at vi kan løfte det inn i hovedoppgjørene de neste årene, sier Mette Nord, leder i LOs største forbund, Fagforbundet.

– Vi har hatt dette som mål i mange år, men det er først nå vi for alvor mener det er på tide å sette på dagsordenen, sier hun til VG.

(…)

For første gang siden Nord overtok som leder i Fagforbundet etter mektige Jan Davidsen for to år siden, går hun på barrikadene – for å kjempe frem en ny stor reform:

Arbeidstiden skal reduseres fra 7,5 til seks timer.

– Vi skal ikke ta alt i et jafs; det bør skje over tid, men målet er å få til sekstimers dag i løpet av 2020–2022. Vi er overbevist om at det er riktig veien å gå for Norge. Vi vil begynne arbeidet i hovedoppgjøret neste år, men iverksettelse er trolig realistisk fra 2018 og fremover, fordi vi må få på plass pensjon først.

(VG 18/11-2016)

… og NTL

– Dette er et realistisk forslag. Når vi ser på hvor mye vi har tatt ut i økt forbruk de siste årene og hva forskningen sier vi skal ta ut i fremtiden, er det helt ok at vi demper denne forbruksveksten noe, ved å redusere våre krav om lønnsøkning noe, slik at vi i stedet tar det ut i i kortere arbeidstid, sier forbundsleder John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Men ikke Sanner

Jan Tore Sanner er moderniseringsminister. Men så «moderne» er han ikke, at han er klar for at du bare skal jobbe seks timer om dagen. Han slakter forslaget.

(VG 18/11-2016)

Mer penger til forsvaret?

F-35-prosjektet koster totalt minst 240 milliarder kroner over en 30 års periode, inkludert driftsutgiftene. Reine kjøpesummen for flyene knappe 70 milliarder.

Det skal kjøpes totalt 48–52 fly. Fram til 2015-budsjettet var det gitt fullmakter til kjøp av 22 fly. Det er foreslått kjøpt ennå 6 nye fly i 2020 og at det skal settes av penger til dette.

Det belaster forsvarsbudsjettet med 8,6 milliarder kroner, pluss ca 1,4 milliarder til utbygginga av hovedbasen på Ørland. Så drar dette også med seg 412 millioner til Kongsberg Gruppen for utviklingen av raketten Joint Strike Missile.

Dvs totalt rundt 10 milliarder kroner på 2016-budsjettet til dette krigsprosjektet som først og fremst inngår i USAs globale militære oppsetting.

Akuttkirurgi redder liv

– Når en pasient kommer inn på akutten, er det ingen som vet hva som feiler henne. En pasient med brystsmerter kan både trenge indremedisiner og kirurg. Det er nettopp kombinasjonen av indremedisin, kirurgi og anestesi som sikrer at pasienter får trygg behandling på sykehus med akuttfunksjoner, sier partisekretær i Rødt, Mari Eifring.

– Hvis du fjerner akuttkirurgien, slik Høie og regjeringa nå legger opp til, vil det gå ut over menneskers trygghet når akutt sykdom eller skade truer. Lokalsykehusene er avgjørende for akuttberedskapen i Norge, og vi kan ikke godta regjeringas plan om å svekke dem.

(Fra pressemelding fra Rødt)

Paris

Hvis det altså er Den islamske staten som har gjennomført den bestialske terroren i Paris, så er det i så fall en organisasjon som er avlet fram av USA, Tyrkia og olje-diktaturene. Det betyr ikke at alt IS gjør i siste instans er godkjent av CIA. USA har en lang historie med å skape monstre de seinere mister konrollen over, og det kan ha skjedd nå også.

Men IS hadde ikke eksistert, og jihadistgruppene hadde ikke vært så sterke, hvis de ikke hadde fått våpen, penger, trening, utstyr og etterretning fra Vesten.

(Fra Pål Steigans blogg 15/11-2015)

Røde grep i Tromsø

Rødt fikk 14,4 prosent av stemmene ved valget i Tromsø, og deres toppkandidat Jens Ingvald Olsen ble finansbyråd.

Etter å ha gjort et brakvalg og fått plass høyt oppe i Rådhuset lover Rødts Jens Ingvald Olsen at Tromsø skal merke partiets politikk.

Allerede første dag på jobb fikk kommunisten gjennom en viktig sak: Han gir bort en tredje-del av sin lønn, og pengene går til frikjøp av andre Rødt-politikere.

Rød maktbølge i Nordland

Det har etterhvert blitt mange kommuner å holde rede på for fylkestingspolitiker og styremedlem i Rødt Nordland, sier Ingeborg Steinholt. Etter valget har partiet tatt makt i Rana, Vefsn, Sortland, Fauske, Hadsel, Alstahaug, Narvik, Bodø. I Vågan og Steigen er de i forhandlinger.

Steinholt er blant den yngre garde i det tradisjonelle opposisjonspartiet som nå aktivt ønsker å søke makt.

– Veldig mange av oss som er med i Rødt og driver partiet fremover, er veldig opptatt av at hvis vi skal stille til valg, er det for at vi skal få gjennomslag for vår politikk, sier hun til NRK. (28/9-2016)

Hunnicke Jensen mener den danske venstresiden bør begynne å snakke om seg selv som et populistisk alternativ til makteliten.

Det vil være å vise virkeligheten slik den faktisk er.

Michael Hunnicke Jensen er forfatter av boken Brug sproget politisk – 10 gode principper for venstreorienteret kommunikation (Forlaget Solidaritet 2015). Han har vært ansatt i Enhedslistens sekretariat på Folketinget. Artikkelen er oversatt av Petter Næss.

Populisme blir ofte brukt som et skjellsord for en type politikk der politikerne overtar populære synspunkter, stiller urealistiske forslag og noen ganger er rett og slett totalitære. Men populisme er først og fremst en kritisk strategi som handler om å framheve skillet mellom folket og folkets fiender¹.

Det er to forhold som henger sammen med hverandre som gjør populisme relevant som bærende strategi for venstresiden anno 2015. For det første har det skjedd en forandring i befolkningens klassesammensetning. Venstresidens politiske prosjekt har tradisjonelt konsentrert seg om å mobilisere arbeiderklassen. Men flere og flere dansker har i dag vokst inn i det vi kan kalle middelklassen, og et flertall av danskene forstår seg selv som middelklasse, hvis de overhodet definerer seg i forhold til klassetilhørighet². De fleste dansker vil betegne seg som «alminnelige». Ut over denne utviklingen i befolkningssammensetningen har det samtidig skjedd en forskyvning i det politiske spektret som på mange måter har snudd opp ned på den klassiske høyre–venstreaksen vi normalt forstår politiske partier innenfor rammene av. Partiene er ikke i samme grad tilknyttet bestemte samfunnsgrupper, og dessuten har det oppstått en konsensuslinje blant flertallet av de politiske partiene. Partiene Konservative, Venstre, Radikale Venstre og deler av Socialdemokraterne har stort sett samme politikk på de store samfunnsøkonomiske spørsmålene, mens bare partier som Dansk Folkeparti, Liberal Alliance, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten skiller seg ut i hver sin retning. I stedet for en oppdeling i høyre og venstre gir det mer mening å snakke om en oppdeling i «administrasjonspartier» og «protestpartier»³. De maktbærende partiene vil administrere, mens protestpartiene har hver sin dagsorden, der de enten ønsker verdipolitisk forandring og/eller endringer av den nåværende økonomiske politikken.

Begge disse forandringene stiller noen helt nye utfordringer til den danske venstre-siden, som ennå ikke har tilpasset seg denne nye virkeligheten.

Definisjon av venstrepopulisme

Populisme kan i følge idéhistorikeren Mikkel Thorup defineres som en mobilisering av folkelig politisk identitet i opposisjon til den herskende makten. Folket er populismens viktigste referanseramme, og eliten er den avgjørende motpolen.⁴

Innenfor denne rammen finnes det en mere spesifikk venstrepopulisme som anlegger en diskursiv forståelse av politikk. Denne populismen har en venstreorientert teoretisk definisjon som utgangspunkt, og det er derfor vesentlig i denne sammenhengen å forholde seg til hva den beskriver seg selv i motsetning til. Venstrepopulisme representerer et grunnleggende brudd med en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse som bærende element for det politiske prosjektet til venstresidepartier og -bevegelser. Det er en posisjon som kan betegnes som postmarxisme eller kanskje mer presist poststrukturalistisk diskursteori. De viktigste tenkerne innenfor denne tradisjonen er de to diskursteoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe⁵. Deres diskursteori ble utviklet første gang i slutten av 1970-årene som bidrag til diskusjonene om den nymarxistiske klasseteorien⁶. Utgangspunktet er å håndtere spørsmålet om den framvoksende middelklassen, som får stigende betydning i forhold til den klassiske arbeiderklassen. Laclau og Mouffe prøver derfor å konstruere et teoretisk begrep som kan romme både arbeiderklassen og middelklassen, som til sammen utgjør størstedelen av befolkningen.

I motsetning til en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse er det altså her snakk om en annen type distinksjon enn å stille arbeiderklassen opp mot kapitalistene. Arbeiderklassen erstattes med det bredere begrepet «folket», og «kapitalistene» erstattes med «eliten». En populistisk strategi forsøker å avklare tre spørsmål: Hvem er folket? Hvem er folkets fiender? Og hvordan skaper vi et politisk prosjekt i den konteksten?

Den venstrepopulistiske tankegangen hos Laclau og Mouffe⁷ forholder seg til hvordan språket spiller en viktig rolle når politiske konflikter og samfunnsmessige dominansforhold blir skapt. Politiske prosjekter formes gjennom en prosess der det handler om å skape allianser og identifisere motstandere.⁸ Her er språket det sentrale politiske verktøyet som gir grunnlag for politiske og samfunnsmessige handlinger. Laclau og Mouffe arbeider ut fra en forståelse av at språket aldri er nøytralt, men alltid inneholder verdiladete uttrykk gjennom diskurser. En diskurs er kort sagt en betydningsramme et bestemt utsnitt av den samfunnsmessige virkeligheten forbindes med bestemte tolkninger innenfor, og det deretter avledes handlingsformer fra.⁹ En diskurs definerer dermed hva som er legitimt å si om et bestemt emne. Når en diskurs blir dominerende i et samfunn, kan man snakke om «hegemoni». Laclau og Mouffe bruker dette begrepet og trekker her på den italienske sosialisten Antonio Gramsci. Hegemoni forstås av Gramsci som «intellektuelt, moralsk lederskap», som innebærer at samfunnet holdes sammen av de gruppene som har en ideologi og etikk som har vunnet bred og allmenn tilslutning.¹⁰ Det vil si at de har erobret den dominerende diskursen. Det betyr at bare argumenter som harmonerer med den dominerende gruppens virkelighetsforståelse, framstår som legitime ytringer. De utgjør en såkalt historisk blokk eller kanskje mere presist en maktblokk. Når maktblokken kalles historisk, er det fordi den aldri er definitivt gitt. Kampen om makten er prinsipielt uavsluttet, og det er alltid mulig å kjempe for å endre styrkeforholdene og skape en motblokk. Men situasjonen kan være svært fastlåst, og det er derfor alltid behov for å analysere situasjonen konkret og vurdere hvilke sjakktrekk som er nødvendige for å forandre styrkeforholdene.

Laclau og Mouffe har utgjort et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for de venstrepopulistiske strategiene i både det spanske protestpartiet Podemos og den greske venstresidekoalisjonen Syriza.11 Podemos bruker en cocktail av akademisk diskursteori, venstreradikal retorikk fra den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez, «yes we can»-ånden fra den amerikanske presidenten Barack Obamas valgkampanje i 2008 og en «de representerer ikke oss»-logikk fra Occupy Wall Street- og Indignados-bevegelsene.¹² Det har resultert i en slagkraftig folkelig bevegelse som har stormet fram popularitetsmessig i Spania, anført av den karismatiske, langhårete universitetsprofessoren Pablo Iglesias. Podemos er samtidig ikke et parti i tradisjonell forstand, men mer en folkelig, sosial bevegelse som tar mål av seg til både parlamentarisk representasjon og makt.¹³ Med parolen «de representerer ikke oss» stiller de seg i klar opposisjon til dagens makthavere i Spania. De går til valg på brede og dyptfølte krav om rotasjonsordning for politikere, åpenhet om partienes regnskaper, redusert arbeidstid fra 40 til 35 timer i uken, høyere minimumslønner og pensjoner og innføring av flere rettigheter for lønnsarbeidere.¹⁴

I andre enden av Europa fikk den greske venstresidekoalisjonen Syriza regjeringsmakten gjennom en tilsvarende bruk av en populistisk eliten vs. folketretorikk anført av ingeniøren Alexis Tsipras og en for anledningen innhentet flokk av mer eller mindre marxistiske økonomer fra diverse universiteter rundt omkring i Europa. Partiet har, i motsetning til Podemos, et mer eksplisitt sosialistisk program, men gikk til valg på et tilsvarende arbeidsprogram med krav om høyere minstelønn, rettigheter for lønnsarbeidere, oppgjør med skatteunndragelse etc. De framstår i øyeblikket som «folkets sanne representanter» overfor et korrumpert og udugelig gresk oligarki.¹⁵ De insisterer på å holde fast ved at det kan føres politikk i en situasjon der resten av de greske partiene fører en teknokratisk politikk som oppfyller EU-elitens sparekrav som betingelse for fortsatte lån. Det som særlig kjennetegner Podemos’ og Syrizas’ populisme er den selvutslettende måten partiene strategisk omtaler seg selv på. For eksempel lød en valgplakat fra Syriza slik: «Folket kan alt. Stem Syriza» og «Nå stemmer folket. Nå får folket makten»¹⁶

Det er en retorikk der folket har forrang framfor partiet. Partiet reduseres til et redskap for folkets stemme. Partiet blir båret inn i parlamentet og fram til den politiske makten gjennom folket.¹⁷ Dermed blir Syriza i retorisk forstand «folkets sanne representanter». Populismen blir dermed en appell til å trekke folket direkte inn i politikken.¹⁸ Folket tar makten og avsetter et mislykket gresk oligarki. I hvert fall på det retoriske planet.

Folket: den alminnelige danske

Spørsmålet er nå hvordan denne forståelsen passer inn i en dansk virkelighet. Det skal vi se nærmere på nedenfor. Dette leder til spørsmålet: Hvordan oppnår vi støtte fra så mange grupper som mulig for å realisere det politiske prosjektet vårt?

Her må vi starte med at se på hvem «folket» rent faktisk er. Eller mer presist, hvem de som utgjør folket kan bli hvis de artikuleres, det vil si blir snakket og skrevet om, som en enhet på tvers av forskjellige identiteter, og dermed kan settes inn i venstresidens fortelling om likhet og fellesskap.

En moderne klassetilhørighet kan i meget enkel forstand defineres ut fra to parametere: menneskers posisjon i arbeidslivet og hva slags utdannelse de har. Med utgangspunkt i klassedefinisjonen i boken Det danske klassesamfund¹⁹ er det to klasser som er interessante som primær målgruppe for venstresiden: arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen utgjør 47 prosent av befolkningen og omfatter mennesker med yrkesfaglig utdannelse og ufaglærte. De arbeider som industriteknikere, tømrere, lastebilsjåfører og hjelpepleiere. Middelklassen utgjør 24 prosent av befolkningen og har korte eller mellomlange videregående utdannelser. Det kan for eksempel være førskolelærere, folkeskolelærere og sykepleiere. Arbeiderklassen og middelklassen utgjør altså samlet hele 73 prosent av den yrkesaktive befolkningen i alderen 18–59 år som ikke er studenter. Hvis venstresiden skal forandre styrkeforholdene i samfunnet til gagn for det politiske prosjektet vårt, er det disse 73 prosentene av befolkningen som er avgjørende. De utgjør størstedelen av arbeidskraften og har samtidig ressurser til å delta aktivt i politiske aktiviteter i bred forstand. De har dermed styrken til å skape det nødvendige presset for samfunnsendring. Venstresidens klassiske prosjekt handler dessuten om å ivareta disse gruppenes lønns- og arbeidsvilkår. Det samme gjelder den gruppen som i Det danske klassesamfund betegnes som underklasse (20 prosent). Det er mennesker utenfor arbeidsmarkedet, som førtidspensjonister og kontanthjelpmottakere. Denne gruppens interesser er det også viktig å ta høyde for, både moralsk og på grunn av den mulige framtidige samfunnsposisjonen de kan få. Mange som mottar dagpenger eller kontanthjelp i dag, er potensielt en del av middel- eller arbeiderklassen.

Nettopp fordi mange av disse gruppene tilhører middelklassen, kan de ikke samles om begrepet «arbeiderklasse» som det samfunnsendrende subjektet. Det finnes ennå klasser, men danskene i dag identifiserer seg mer spesifikt i forhold til utdannelsen og arbeidet sitt. Og som vist, tilhører en del av disse gruppene også det vi kan forstå som middelklassen. En interessant undersøkelse viser hvordan danskene selv oppfatter sin klassetilhørighet. Hvis vi ser på de forestillingene om samfunnsstrukturen som er mest utbredt blant danskene, viser det seg nokså tydelig at mer enn halvparten av danskene anser at det danske samfunnet består av en meget stor middelklasse med bare få mennesker i henholdsvis toppen og bunnen av samfunnet.²⁰ Dette bildet bekreftes når man spør om danskenes subjektive oppfatning av egen klasseposisjon, der mer enn tre fjerdedeler av danskene plasserer seg selv i middelklassen (inklusiv den høyere og lavere middelklassen), mens bare omkring 15 prosent plasserer seg i arbeiderklassen, og meget få plasserer seg selv enten i den ene eller den andre enden av samfunnsstrukturen, det vil si henholdsvis overklassen og underklassen. Det tegner seg et bilde der danskene anerkjenner at det finnes klasseforskjeller i Danmark, men at langt de fleste ser på Danmark som et land som består av en meget stor middelklasse. Dette til tross for at store deler av denne gruppen faktisk tilhører «arbeiderklassen». Danskene er altså dominert av en selvforståelse som middelklasse, og folk betrakter seg typisk som «alminnelige».²¹ De fleste dansker anser at de tilhører «den brede middelklassen», i høy grad med utgangspunkt i deres spesifikke fag. En førskolelærer vil typisk forstå seg selv som førskolelærer mer enn som middelklasse, og på samme måte med en håndverker, som føler seg som håndverker mer enn arbeiderklasse. Håndverkeren vil antakelig også helle til å betrakte seg selv som middelklasse. Det betyr at de politiske ønskene deres kan være ulike i form og innhold. De har likevel ofte en felles opplevelse av at det politiske systemet ikke ivaretar interessene deres. Derfor handler det om å skape en såkalt ekvivalens-kjede mellom disse ulike identitetene. En ekvivalenskjede uttrykker ifølge Laclau og Mouffe en prosess hvor en rekke uensartete elementer sammenkoples til et felles prosjekt.²² Det vil si en artikulasjon. Men begrepet «arbeiderklasse» kan altså ikke skape enhet på tvers av disse forskjellene mellom faggrupper og utdannelser. Hvis vi med utgangspunkt i Laclau og Mouffe bruker diskursen om arbeiderklassen, har vi tapt på forhånd, fordi det som begrep ikke kan spille meningsfullt inn i kampen om hegemoniet. På samme måte som for Syriza og Podemos, er der derfor behov for et bredere begrep enn arbeiderklassen, men i nåtidens Danmark er «folket» ikke en særlig mye brukt terminologi. I Danmark er nok en bedre betegnelse det mer jevne «den alminnelige danske». Som allerede vist, forstår de fleste dansker seg som alminnelige, og de fleste forbinder seg også med danskhet i ulik form. Selv om det er mennesker av alle slags etnisiteter i Danmark, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for en solidarisk dansk kultur.²³ Alle forventes å kunne slutte seg til disse verdiene i større eller mindre grad. De bærende verdiene for de fleste mennesker i Danmark kommer av et inkluderende, solidarisk fellesskap (gode lønns- og arbeidsvilkår), bærende samfunnsinstitusjoner som skolen, et omdreiningspunkt i familien (med alle dens varianter) og en aktiv demokratisk tradisjon gjennom deltagelse i organisasjonsliv etc.²⁴ Disse verdiene er også venstresidens, og de skaper en følelse av trygghet og det gode samfunn for de fleste mennesker i Danmark. Alminnelige dansker ønsker et samfunn med trygghet, fellesskap og arbeid. Her kan vi altså bruke danskheten som et positivt identitetsbegrep.

Fordelen ved begrepet «den alminnelige danske» er at det i likhet med «folket» fungerer over hele den høyre–venstreskalaen som baserer seg på en tradisjonell klassedeling av samfunnet. Men for å kunne bruke begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig at venstresiden artikulerer det mer spesifikt inn i sitt eget verdensbilde om mer likhet og fellesskap.²⁵

Å bruke begrepet «den alminnelige danske» er nemlig ikke helt enkelt. «Den alminnelige danske» er det Laclau og Mouffe vil kalle «en flytende betegner».²⁶ «En flytende betegner» er noe innholdstomt, fritt flytende som til enhver tid kan påkalles og brukes i bestemte former for politisk retorikk. «Den alminnelige danske» er et begrep alle kjenner, men som ingen helt presist vet hva er. Men de fleste mennesker føler seg enten som en slik person eller forbinder begrepet med noe positivt. Så snart den alminnelige danske er truet, reagerer vi raskt. Men alle politiske partier prøver å snakke til den alminnelige danske, og dermed er det også en konstant og uavsluttet definisjonskamp om hvem som utgjør den alminnelige danske. De ulike politiske posisjonene kjemper om å feste den flytende betegneren «den alminnelige danske» som et såkalt nodalpunkt.²⁷ Det vil si et tegn som alle andre tegn tvinges til å referere til. Begrepet kommer av knapper på en pute. En puteknapp holder putens stoff på plass og sørger for at det ikke sklir til alle sider. Akkurat nå er det to dominerende posisjoner som utgjør en utfordring for venstresidens mulighet til å definere «den alminnelige danske». Den ene formuleres av fortrinnsvis de borgerlige partiene og til en viss grad Socialdemokraterne, og den andre formuleres av Dansk Folkeparti.

For eksempel for Venstre og Liberal Alliance er den alminnelige danske det samme som den yrkesaktive danske. Det er han som står opp tidlig hver morgen, smører leverposteibrødskiver og går på arbeid. Men hva så med den arbeidsløse dansken? Som vi har sett med regjeringens tilbudsøkono-miske reformer, så er denne personen tydeligvis ikke en del av «den alminnelige danske». De arbeidsløse er snarere en gruppe mennesker som oppfattes som selvforskyldte ledige og som bare skal ha et skikkelig spark bak. Dette er for eksempel blitt ytterligere understreket av partiet Venstres kampanje mot familier på kontanthjelp, hvor partiet ved akrobatisk tallmanipulasjon later som om det ikke lønner seg for denne gruppen mennesker å arbeide. De alminnelige, hardtarbeidende danskene blir i denne framstillingen snytt av mennesker på trygd som snylter på arbeidsinnsatsen deres.

For Dansk Folkeparti er den alminnelige danske først og fremst en «etnisk danske».²⁸ Det vil si at det er alle de menneskene som er født i Danmark. Den alminnelige danskes identitet er fundamentalt truet av innvandring, muslimer og islam og alt som avviker fra gjengs normalitet.

Venstresidens oppgave er å avvise denne oppdelingen av befolkningen. Det er venstresidens oppgave å erobre begrepet «den alminnelige danske» og sette det inn i en venstreorientert forståelsesramme. Det handler om å skape en symbolsk orden der «den alminnelige danske» er i samsvar med det politiske standpunktet vårt og sørge for at begrepet ikke kan bevege seg hvor som helst. Her må vi i likhet med Syriza arbeide med en «inkluderende populisme»²⁹ der den alminnelige danske er en del av et solidarisk fellesskap. Fellesskapet inkluderer per definisjon alle, enten du er innfødt danske eller innvandrer, mann eller kvinne, ung eller gammel. Alle er med, og det er det som skaper et vellykket Danmark. Når man er arbeidsløs, er det fordi det er mangel på arbeidsplasser, ikke fordi mennesker er late. Når Venstre vil kutte ned på kontanthjelpen, er det like mye et angrep på den dansken som går på jobb hver dag. For vi kan alle bli arbeidsløse, og for den politiske eliten handler det bare om at presse lønnsnivået ned. Du er samtidig alminnelig danske uansett om du heter Muhammed eller Søren. For Muhammed står også opp hver morgen og går på jobb eller leter etter arbeid slik du gjør. Venstresiden arbeider i praksis allerede med denne definisjonen, men det har på langt nær lykkes ennå å fastlåse denne oppfatningen i offentligheten. Det er her det alminnelige mennesket blir den alminnelige dansken vi tidligere definerte. For selv om det i den «inkluderende populismen» er mennesker av enhver etnisitet, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for solidarisk dansk kultur.³⁰

Fienden: makteliten

Hvis det skal lykkes å erobre begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig å sette det i motsetning til et klart fiendebilde. Det er på den måten begrepet blir politisk.

I følge statsteoretikeren Carl Schmitt er motstillingen venn og fiende kriteriet for det politiske. Man får først en politikk når man har definert sitt eget ståsted overfor en fiende.³¹ I en populistisk forståelse vil det si makteliten. Men hvem er den danske makteliten?

Her må vi på samme måte som med folket starte med å se på hvem som faktisk utgjør overklassen, og deretter den spesifikke måten man omtaler denne klassen på. Her kan vi igjen bruke boken Det danske klassesamfund. Her er det én prosent av befolkningen som utgjør overklassen. Satt på spissen dreier det seg om de rike menneskene i det såkalte «whiskybeltet» nord for København, enten det er snakk om en toppdirektør, en departementsråd, høytlønte jurister, overleger eller lignende. Det er helt greit hvis disse gruppene sympatiserer med og støtter venstresidens politiske prosjekt. I denne sammenhengen vil også deler av den høyere middelklassen (9 prosent) være relevant. Eksempler fra denne gruppen kunne være skoleledere, ingeniører, lærere i videregående skole og leger. Men i denne sammenhengen er det først og fremst relevant at mange av politikerne i de partiene som har makt, vil tilhøre denne gruppen. Disse gruppene kan vi samlet betegne som makteliten.

Makteliten (maktblokken) i Danmark er todelt mellom en politisk og en økonomisk elite. Den politiske eliten består av de maktbærende partiene Radikale Venstre, Venstre og De Konservative (og Liberal Alliance). Socialdemokraterne plasserer seg ofte som en del av denne makteliten, men stiller seg noen ganger på en mer venstreorientert plattform i opposisjon. Den økonomiske eliten representeres politisk gjennom bransjeorganisasjoner som Dansk Industri, Dansk Arbejdsgiverforening og Landbrug og Fødevarer.

For det første konstruerer denne makteliten en nyliberal ideologi gjennom en konkret politisk praksis.³² Et godt eksempel på denne enheten er den tidligere Helle Thorning Schmidt-regjeringens (sosialdemokratisk ledet, oversetters merknad) videreføring av Lars Løkke-regjeringens (Venstre og De Konservative, oversetters merknad) økonomiske politikk «i bredeste forstand», noe som innebar at Thorning Schmidt-regjeringen gikk reformamok. Alle reformene baserte seg på en tilbudsøkonomisk logikk som handler om å øke arbeidstilbudet (arbeidskraften). De økonomiske insitamentstrukturene innrettes slik at flere vil arbeide mer og kreve mindre i lønn. Det er snakk om rendyrket nyliberal politikk, der staten brukes til å skape gode rammebetingelser for markedet.³³ På denne måten viser regjeringene med henholdsvis borgerlige og sosialdemokratiske statsministre at de er politisk enige.

For det andre er det snakk om en politisk mobiliseringsprosess³⁴ i forlengelse av det som er omtalt foran. Medlemmene av makteliten bekrefter og bygger hverandre opp i en maktblokk ved å inngå konkrete avtaler mellom elitepartiene og gjennom ideologisk oppbakking av reformene i offentligheten fra den økonomiske eliten. For eksempel uttaler og bekrefter Dansk Industri og Dansk Erhverv hele tiden i den offentlige debatten at reformene er den riktige veien å gå hvis Danmark skal klare seg i den internasjonale konkurransen.³⁵ Makteliten gir det en språklig formulering ved å snakke og skrive om det som en «nødvendighetens politikk». Dette er en machiavellisk logikk, der en regjering skal handle slik at det onde den gjør, ser ut som en nødvendighet.³⁶ Konsekvensen av dette er at de skaper en dominerende oppfatning i offentligheten av den «riktige» politiske veien som skyver andre virkelighetstolkninger til side og gjør dem politisk virkningsløse. Det ser vi blant andet på det økonomiske området, der man i Danmark anno 2015 skal lete lenge etter aktører som f.eks. vil argumentere for en keynesiansk etterspørselspolitikk der økonomien stimuleres gjennom offentlige investeringer.

Måten å gå imot denne makteliten på er dels ved å sette ord på den på en måte som passer inn i et venstreorientert verdensbilde og i opposisjon til makteliten. I grunnen handler det om å gi en språklig formulering der makteliten framstilles som noen som «forbryter» seg mot fellesskapets interesser. De lever i en frakoplet virkelighet. Den politiske eliten må beskrives som udanske teknokrater som overlater politikken til tallknusere i Finansministeriet, mens den økonomiske eliten er de rikeste menneskene fra whiskybeltet i Nordsjælland som nyter livet på bekostning av alminnelige, hardtarbeidende mennesker. Et godt bilde på en moderne kapitalist er direktøren fra Saxobank, Lars Seier Christensen. Han er et opplagt bilde fordi han deltar aktivt i politikken og støtter Liberal Alliance med store pengesummer.³⁷ Men det kunne også være multinasjonale selskaper som Mærsk eller finansspekulanter som Goldman Sachs fra Wall Street.

Det politiske prosjektet: å vinne makten gjennom den alminnelige danske

Med utgangspunkt i et venstrepopulistisk ståsted har vi altså nå identifisert de folkelige alliansene våre gjennom «den alminnelige danske» og dessuten identifisert motstanden i form av makteliten som utgjør den nåværende maktblokken. Dermed handler det om å konstruere den folkelige alliansen i opposisjon til makteliten med sikte på å erobre det politiske hegemoniet. Det krever at vi skaper et nytt ideologisk språk, framskaffer en ny virkelighetsforståelse, mobiliserer støtte for den nye virkelighetsforståelsen og endelig skaper politiske motsetninger på en måte der maktelitens politiske standpunkt ikke lenger oppfattes som det som ivaretar den alminnelige danskens interesser. Maktelitens standpunkt blir dermed mindre legitimt.

For det første må vi altså skape et nytt ideologisk språk. Det har vi allerede gjort på det overordnede planet gjennom konstruksjonen av den alminnelige danske vs. makteliten og måten disse gruppene uttrykkes språklig på. Derfor skal vi nå fokusere på de øvrige elementene som på ulike måter spiller mer eller mindre konkret inn når et ideologisk språk blir skapt. For det andre må vi framskaffe en ny virkelighetsforståelse, noe som best kan forstås ut fra Laclau og Mouffes begrep om en «ekspanderende diskurs». Det vil si at diskursen må formulere en aktiv dagsorden for mange grupper i samfunnet. Vi må i praksis vise en ny virkelighet der det bare er venstresiden som representerer den alminnelige danske. Men «den alminnelige danske» er en sammensatt gruppe. Vi må derfor konstruere et språk som kan nå ulike samfunnsgrupper, og som samtidig aksepteres av grupper som ikke forstår seg selv ut fra eksplisitte sosialistiske verdier. Det er for eksempel forskjell på virkeligheten for en sykepleier, en mer tradisjonell industriarbeider og en innvandrer. Men alle gruppene er en del av «den alminnelige danske» og skal kunne gjenkjenne seg selv i dette bildet. Vi må være sosialister som tar utgangspunkt i virkeligheten. Å snakke i en ekspanderende diskurs vil altså si å snakke ut fra et verdisett som er bredere enn ditt eget, eller i den bredeste mulige rammen av dit eget verdisett. Det gjorde Barack Obama med valgkampslagordet «Yes we can» i 2008. Han snakket innenfor en kollektiv «vi-følelse» og avviste dermed en høyreorientert individualisme, men det var samtidig en så bred og inkluderende ramme at folk med ulike verdier kunne forstå seg inn i denne konteksten. For eksempelvis Enhedslisten handler det om å kunne snakke med henvisning til verdier som ligger i nærheten av partiets egne, som f. eks. folkesosialisme og sosialdemokratisme. Det skjer for eksempel når Enhedslisten foreslår at man skal komme ut av den økonomiske krisen via offentlige investeringer. Her snakker partiet på en måte som også inngår i en tradisjonell sosialdemokratisk posisjon, der mange sosialdemokratiske velgere vil kunne gjenkjenne seg selv.

Men det handler samtidig om at venstre-siden må bli bedre til å ta eierskap over Danmarksfortellingen. Mer konkret handler det for eksempel om å erobre nasjonale symboler som det danske flagget tilbake fra en høyreside som for tiden har vunnet fortellingen om det nasjonale. I forbindelse med den nylige faglige konflikten med flyselskapet Ryanair, som ikke ville inngå tariffavtale i Danmark, hengte faglig aktivister for eksempel et dansk flagg på det første Ryanairflyet som skulle lette fra Københavns Lufthavn. Dermed definerte de danskhet som «den danske modellen» og et solidarisk fellesskap der det er skikkelige lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet. Aksjonen er et godt eksempel på hvordan nasjonale symboler kan brukes i en venstreorientert fortelling. Men man kan også gjøre det ved å skape flere og flere referansepunkter i diskursen om «den alminnelige danske». Et konkret eksempel er at en av Podemos’ politiske merkesaker er at de kjemper for bedre lønn for politibetjenter. Det er uttrykk for en ekspanderende diskurs innenfor arbeiderrettigheter og lønnskamp, fordi det spanske politiet normalt oppfattes å stå i opposisjon til den spanske venstresiden og historisk sett er knyttet til det konservative Partido Popular. Gjennom diskursen «folket» når Podemos med disse lønnskravene ut til en ny samfunnsgruppe. Det blir samtidig tydelig for denne gruppen at den spanske eliten ikke ønsker å arbeide for å forbedre lønnsvilkårene deres.

For det tredje må den danske venstresiden mobilisere støtte for denne nye virkelighetsforståelsen ved å prioritere emner som gir mening for de fleste mennesker. Det handler om å finne brede og dyptfølte merkesaker med sterk symbolverdi som representerer ens egne verdier og samtidig forholder seg til distinksjonen den alminnelige danske versus makteliten. Grunnleggende sett bør vi holde oss til tre store emner der venstresiden står sterkest: Arbeidsmarkedspolitikk, velferd og løpende prinsipielle spørsmål som kan vekke moralsk forargelse over makteliten, som for eksempel politikerpensjon og multinasjonale selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det sistnevnte emnet er likevel mer for å bekrefte hvordan man har satt ord på fiendebildet av makteliten. De fleste mennesker er enige i disse prinsipielle spørsmålene, men man skal være oppmerksom på at dette i seg selv sjelden er en selvstendig grunn til å stemme på et politisk parti. Det er samtidig viktig at de politiske merkesakene er inkluderende emner, så de ikke oppleves som ekskluderende for den ene eller andre av gruppene (unntatt makteliten). Derfor må vi så vidt mulig unngå å forholde oss til særrettigheter.

For det fjerde kopler disse øvrige målsetningene seg til det å erobre det politiske hegemoniet slik at den nåværende maktelitens verdensbilde blir en avvikende politisk posisjon. Dette krever et grunnleggende brudd med høyre–venstre-skalaen og en konsekvent bruk av begrepsparet oppe–nede. Høyre–venstre-skalaen opprettholder illusjonen om at det er vesentlige politiske forskjeller mellom elitepartiene. All agitasjon må derfor settes inn i rammen av motsetningen mellom den alminnelige danske og makteliten. Alle politiske krav som fremføres, må formuleres i tråd med dette bildet, enten vi snakker om dagpenger, politikerpensjon eller Ryanairkonflikten. Ved å snakke om oppe og nede plasseres venstresiden i en langt mer sentral politisk posisjon, og vi kan ikke kategoriseres som ytterliggående. I stedet framstår vi som dem som representerer den alminnelige danskes interesser. I den forbindelse er det helt avgjørende at venstresiden framstår som dem som skaper trygghet. Det krever at vi samtidig skaper en viss grad av bekymring/frykt for elitepartienes politikk, ettersom det i høy grad er den faktoren som får mennesker til å endre holdninger. Dermed blir det gjort til en naturlig ting at den nåværende makteliten må erstattes.

Å gjøre teori til praksis er lettere sagt enn gjort. Og det kan ta tid. Men det er på tide at venstresiden går lengre i denne retningen. Når alt kommer til alt er det kanskje forutsetningen for å kunne skape en politisk forandring som går i retning av mer likhet og fellesskap.

Litteraturliste

Augustin, O. (18.02.2015): «Podemos – fra protest til regeringsduelighed»

Augustin, O (02.06.2014): «Podemos: Venstrefløjspolitik for de 99 %»

Brader, T. (2006): Campaigning for hearts and minds: How Emotional Appeals in Political Ads Work. University of Chicago Press.

Davis, R. (2011): Tangled Up in Blue – Blue Labour and the Struggle for Labour’s Soul.  Rusking Publishing. London.

Dragsted (14.07.2013): «Liberal Alliance er intet andet end et købeparti».

Edelman, M. (1971): Politics as Symbolic Action. Markham Publishing Company. Chicago

Femø Nielsen, M. (2011): «Spin«. Håndbog i strategisk public relations (red: Merkelsen, H.). Samfundslitteratur. København.

Ganz, M (2006): Organizing: People, Power and Change. Harvard University. Boston.

Gramsci, A. (1982): Selections from the Prison Notebooks. London: Lawrence & Wishart.

Information (15.07.2014). «Kan populisme bekæmpe nødvendighedens politik?».

Information (01.05.2014): «CEPOS roser Thorning for at øge vækst og ulighed».

Gould, P. (2011): The unfinished revolution – how New Labour changed British politics for ever. Abacus. London.

Juul, J.; Andersen, L., Sabiers, S.; Olsen, L.;  Andersen, J.G.; Ploug, N. (2012): Det danske klassesamfund. Gyldendal. København.

Klein, N. (2014): Intet bliver som før – kapitalisme vs. klima. Forlaget Klim. Aarhus.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. Verso Books.

Laclau, E. (2007): On populist reason. Verso. New York.

Lakoff, G. (2004): Don’t think of an elephant. Chelsea Green Publishing. Vermont.

Magasinet Politik (13.05.2013): «Chantal Mouffe: «Politik er altid en kamp mellem holdninger og interesser».

Sand Kirk, V: «Idéen bag dagpengereformen». Piopio.dk.

Schmitt, C. (2002): Det politiske begreb. Hans Reitzels Forlag. København.

Stavrakakis, Y. & Katsambekis, G.: «Left-wing populism in the European periphery: the case of SYRIZA«. Journal of Political Ideologies. London.

The Guardian (09.02.2015) :«Why Ernesto Laclau is the intellectual figurehead for Syriza and Podemos».

Thomsen, J.P.F. (2005): «Diskursanalyse». Klassisk og moderne samfundsteori. Hans Reitzels Forlag.

Thorup, M. (2009): «Politik er krig og de andre er forrædere – om populisme og Dansk Folkeparti». Stuerent? (red: Jessen, A.). Frydenlund. København.

Regeringen (2011): Et Danmark der står sammen.

Ræson (07.07.2013): «Pelle Dragsted: Enhedslisten er også for de mennesker, som ikke nødvendigvis er enig i hvert et komma, og som måske står af, inden vi er nået dertil».

Rød+Grøn (2015): «Socialismen spirer i Sydeuropa». Nr. 64.

Ugebrevet A4 (15.05.2013): «Danskerne vil have hurtigere ret til dagpenge».

Ugilt, R. (2011): «Diskursteori og radikalt demokrati. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe«,Venstrefløjens nye tænkere – en introduktion (red: Boiesen, J.; Blinkenberg, K.; Andersen, A. & Hein, M.). Forlaget Slagmark. Aarhus.

Noter:

1. Thorup, 2009
2. Harrits, 2014
3. Ræson, 29.07.2013
4. Thorup, 2009
5. Laclau og Mouffe,2014
6. Harrits, 2014
7. Laclau og Mouffe,2014
8. Laclau og Mouffe, 2014
9. Thomsen, 2005
10. Gramsci, 1982
11. The Guardian, 09.02.2015
12. Augustin, O., 02.06.2014
13. Agustin, 18.02.2015
14. Rød+Grøn, nr.64, 2015
15. Stavrakakis, 2014
16. Stavrakakis, 2014
17. Stavrakakis, 2014
18. Laclau, 2007
19. Juul, 2012
20. Harrits, 2014
21. Harrits, 2014
22. Thomsen, 2005
23. Davis, 2011
24. Olsen, 2013
25. Klein, 2014
26. Laclau og Mouffe,2014
27. Laclau og Mouffe,2014
28. Ugilt, 2011
29. Stavrakakis, 2014
30. Davis, 2011
31. Schmidt, 2002
32. Thomsen, 2005
33. Kirk, 2015
34. Thomsen, 2005
35. Information, 01.05.2014
36. Machiavelli, 2012
37. Dragsted, 2013

Nytt nummer i desember 2015:

Innhold

Rødt!-samtalen med Ottar Brox………………………………………………………………… 6

Michael Hunnicke Jensen: Venstrepopulisme – teori og praksis……………………… 14

Kari Celius: Venstrepopulisme i Europa – bevegelser uten klasseforankring?……. 28

Shaun Doherty: Corbyn – triumf og utfordringer…………………………………………. 36

Ole Johnny Olsen: Sosialdemokratiet og arbeiderklassens
integrasjon i det borgerlige samfunnet……………………………………………………….. 42

Heming Olaussen: Enda en krig på feil premisser………………………………………… 60

Erling Folkvord: Den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen…………………. 66

Aud Karin Bjørn: Elin Jørgensen – varaordfører fra Rødt i Tromsø………………… 74

Birger Thurn-Paulsen: Rød strategi i Bodø…………………………………………………. 76

Per-Gunnar Skotåm: Røkke hadde fått alle oljepenga………………………………….. 78

Even Sandvik Underlid: Åpninger mot sosialisme
– latinamerikanske erfaringer…………………………………………………………………… 86

Debatt:

– Ronny Kjelsberg: Kapitalisme og sosialisme 98

– Harald Fjørtoft Haukaa: Støtt den palestinske frigjeringskampen  100

– Johan Petter Andresen: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet?  102

Bøker:

Odd Karsten Tveit: De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet         106

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat: On Palestine     107

Theresa Whitfield: Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country        108

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik: Likeverd    111

Michael Hunnicke Jensen: Brug sproget politisk         113

Per Clausen: Rosa Luxembourg          113

Marta Harnecker: 7 ideer til kampen  113

Brigt Kristensen: Motmakt – tilsvar i ti år      117

Morten Conradi og Alf Skjeseth: Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde     118

Johan Petter Andresen: Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse    122

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen: We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism. 125

Anthony Atkinson: Ulikhet. Hva kan gjøres? 130

Morten Harper (red.): Sammenbrudd for Schengen?
Leo Panitch og Greg Albo (red.): Socialist Register 2016. The politics of the right 137

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015. Tema: Det fleksible arbeidsliv. 138

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! 139

Revolusjonen i det nordlege Syria har gått inn i det fjerde året. Folket bygger eit nytt styringssystem som kan gi håp for resten av Syria: Folkestyre nedafrå. Nye, og sterke tiltak for kvinnekvotering. Likestilling av alle livssyn. Samarbeid på tvers av kulturelle og språklege skiljeliner.

Erling Folkvord er RVs første og eneste stortingsrepresentant, sittet mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsrabeidet med kurderne. Han har blant annet skrevet boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid som kan kjøpes fra www.marxisme.no.

Regjeringane i Midt-Austen og i Europa har sia 2012 svara med humanitær blokade og politisk boikott. Terroristorganisasjonane Islamsk Stat (IS, ISIL) og Jabath al Nusra står fremst i krigen for å knuse revolusjonen i Rojava.

Rojava er det kurdiske ordet for Vest-Kurdistan. Det vil seie dei områda i Syria der fleirtalet er kurdarar. I dag er dette tre kantonar lengst nord i Syria, langs grensa mot Tyrkia: Cizîre lengst i aust med grense mot Irak og Tyrkia. Kobanê i midten med grense mot Tyrkia. Og Efrîn lengst vest som og grensar berre mot Tyrkia. I områda mellom dei tre kantonane er kurdarane ein av fleire minoritetar. På grunn av flyktninge-straumen inn i Rojava frå andre delar av Syria og ut til Irak og Tyrkia, finst det ikkje sikre opplysningar om folketalet. I november 2014 skreiv engelske Wikipedia at folketalet i Rojava var nesten dobla på grunn av krigen og at det da var 4,6 millionar.

Partiet for ei demokratisk løysing (PYD), som understrekar at dei ikkje er eit parti berre for etniske kurdarar, tok i 2012 initiativet til å opprette ei ordning med styringsråd. Dei nytta høvet da Assad-regimet flytta det meste av dei militære styrkane til andre delar av Syria. PYD, som vart stifta i 2003, bygger på same ideologi som PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). Før 2003 hadde PKK i meir enn eit tiår drivi politisk grasrot-organisering i landsbyane og etterkvart i byane i Rojava. På den tida var kurdisk språk og kurdiske namn forbode. Assad-regimet tok statsborgarskapet frå 120 000 syriske kurdarar i 1962.¹ Alle etterkommarane vart og statslause. Sommaren 1998 møtte eg nokre av dei statslause på den kurdiske landsbygda. I dag er desse områda ein del av Rojava og ungane får undervisning på sitt eige morsmål. Samtidig har styringsrådet i Cizîre kanton godkjend både arabisk og assyrisk som offisielle språk. Rojava er eit dristig forsøk på å bygge folkestyre med like rettar for alle, uavhengig av etniske, religiøse og kulturelle skiljelinjer. Demokratisk konføderalisme er stikkordet.

Eigen bakgrunn

I dei siste 15 åra Assad-regimet styrte med hard hand, var eg i Rojava fleire gonger, både som turist og som gjest hos aktivistar i PKK-miljø. I lag med andre frå Rødt har eg etter 2012 vori to gonger i Cizîre-kantonen og ein gong i Kobanê. Gjester som ikkje kan språket, er alltid avhengig av vertskapet og ser i hovudsak det som vertskapet viser fram. Likevel meiner eg å ha litt kunnskap og eit visst grunnlag for å uttale meg om utviklinga dei siste tre åra.

Demokratisk konføderalisme.

Ein tyrkisk militærdomstol dømte den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan til døden i 1999. Etter intern strid omgjorde tyrkiske styresmakter dette til fengsel på livstid. I fengslet har han mellom anna studert bøker som amerikanske Murray Bookchin (1921–2006) har skrivi om kommunalisme. Det blir sagt om Bookchin at han som tolvåring agiterte for kommunismen på store folkemøte. Da han var 18 år gammal, vart han ekskludert frå det amerikanske kommunistpartiet fordi han retta hard kritikk mot Stalin. Han var anarkist ein stor del av livet, men distanserte seg frå anarkismen på 1990-talet. Abdullah Öcalan har tatt til seg ein god del av Bookchin sine idear om kommunalisme. Demokratisk konføderalisme er nytenkjing som bygger både på PKK sine eigne erfaringar, idear frå Bookchin og på djup kunnskap om historia og den noverande situasjonen ikkje berre i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, men og i resten av Midt-Austen.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt kva dette betyr i praksis. Får dei nye ideane følgjer for folk sin kvardag? PKK-veteranen Cemal Bayik trekte opp tydelege frontlinjer da eg stilte dette spørsmålet i 2004, året etter at USA invaderte Irak. Eg møtte han i Kandil-fjella i grenseområda Irak–Tyrkia–Iran. Mesûd Barzanî og Celal Talabanî som da styrte Den kurdiske regionen i Irak, førte i 2004 krig i lag med USA og mot det daverande Bagdad-regimet.

USA har sitt eige prosjekt for eit nytt amerikansk hundreår i Midt-Austen, sa Cemal Bayik. Vi ønskjer i staden å utvikle demokratisk konføderalisme, slik at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine eigne styresett i kvar sine land. Desse to framtidsprosjekta for Midt-Austen går ikkje i hop. Viss USA vinn fram, lir vi nederlag. Viss vi og den demokratiske konføderalismen vinn fra, betyr det nederlag for USA.

I boka Demokratisk konføderalisme skriv Abdullah Öcalan mellom anna:

Dess sterkare deltakinga er, dess sterkare er demokrati av dette slaget. Medan nasjonalstaten står i motsetning til demokratiet, og til og med fornektar det, så er demokratisk konføderalisme ein vedvarande demokratisk prosess.²

Rojava er det første forsøket på å sette teorien ut i livet.

9. juli 2012

Etableringa av sjølvstyret i Rojava starta 9. juli 2012. Den dagen tok PYD-aktivistar kontroll over mange av dei statlege institusjonane i byen Kobanê. Sia den gongen har dei smått om senn utvida områda dei kontrollerer. PYD som tok initiativet i 2012, har gått i spissen for å skape eit styre-sett tufta på demokratisk konføderalisme. Ein sekulær administrasjon er underordna styringsråd som og er livssynsnøytrale. Styringsråda finst i dag på ulike nivå, frå landsbyen – eller frå grenda eller bygda som vi kanskje ville sagt på norsk – og opp til eit styringsråd for heile kantonen. Alle styringsråda og dei valde organa i PYD har delt leiarskap: Ei kvinne og ein mann. Kvar kanton har og ei folkevald forsamling. Det er ikkje eit felles styringsråd for heile Rojava.

Rojava er eit lappeteppe av livssyn, språk og kulturar, slik som resten av Midt-Austen. I styringsråda i Rojava møtest kurdarar, tyrkarar, turkmenarar, jezidiar, arabarar, armenarar, assyrarar og andre minoritetar. Alle har same rettar. Styringsråda skal ta samfunnsmessige avgjerder på så lågt nivå som muleg.

Etter ei stegvis oppbygging kunngjorde styringsråda i januar 2014 ei ny Grunnlov. Dette var rett før Geneve II-konferansen som skulle starte forhandlingar for å gjere slutt på krigane i Syria. Både syriske eksil-organisasjonar og væpna grupperingar i Syria vart invitert. Mange av dei og utanriksministeren frå Assad-regimet møtte opp. Norge og Vatikanet var mellom dei 40 statane på deltakarlista.

Rojava, som ba om å få delta, vart stengt ute. Konferansen var utan resultat.

Styringsråda ønskjer ingen ny stat og ser på Rojava som ein del av Syria. Her har dei eit heilt anna syn enn «president» Mesûd Barzanî i Den kurdiske regionen i Irak. Barzanî har varsla oppretting av ein kurdisk stat om få år. Ein av talsmennene hans sa i september 2015 at statsgrensene må endrast når dei noverande krigane er slutt. Eg skriv «president» Barzanî fordi han nektar å følgje Grunnlova. 19. august 2015 var siste dagen i den siste presidentperioden hans, men han gir ikkje frå seg denne maktposisjonen.

Kringsett av fiendar

Statsleiarane i mellom anna Tyrkia, Iran, Irak, Saudi Arabia, Israel og Assad i Damaskus fryktar demokratieksperimentet i Rojava. Og dei har grunn til å vere redde. Folkestyre etter Rojava-modellen er eit trugsmål mot den makta dei har i dag. Ei makt dei brukar til å utbytte og undertrykke eiga befolkning, og selje ut kontrollen over enorme naturressursar. Revolusjonen i Rojava er og eit trugsmål både mot IS-leiarane sin plan om eit moderne Kalifat i heile Midt-østen, og andre planer om nye islamistiske statsdanningar i Syria og Irak.

Dei tre kantonane i Rojava grenser inntil område i Tyrkia der kurdarane er i fleirtal. Slik sett er det logisk at president Erdogan i Tyrkia har engasjert seg så sterkt mot Rojava både politisk og militært. Han er kanskje den statsleiaren som på kort sikt har mest grunn til å frykte ein demokratisk «smitteeffekt» frå Rojava.

Dei tre kantonane har frå første dagen vori omringa av fiendar som samarbeider: Assad-regimet, staten Tyrkia, Jabath al Nusra, IS og liknande væpna grupper i Syria. Gruppa frå Rødt som i mars 2013 besøkte byen SereKaniye (på arabisk: Ras al-Ain), såg nokre av resultata: Barnefamiliar budde i ruinar etter flyåtak på bustadområde. Berre Assad hadde fly. Bygningar som var øydelagt av Den frie syriske hæren og liknande grupper. Ein granat eller ein rakett frå tyrkisk side av grensa hadde fått inn ein fulltreffar på ein av skolane i byen.

Berre Cizîre kanton lengst aust har vegsamband til anna enn fiendeland. Her er Dicle (Tigris) grenseelv mot Irak. Men «president» Barzanî i Den kurdiske regionen er i mange spørsmål alliert med Tyrkia. 4. november 2015 hadde han det foreløpig siste møtet med utanriksministeren i Tyrkia. Rojava, kampen mot PKK og handel med olje var nokre av punkta på dagsordenen. Etter møtet skreiv den tyrkiske avisa Sabah at regjeringa i Den kurdiske regionen «har ei aktiv rolle i nordlege Syria». Avisa refererte og kjelder som seier at Ankara kan ha bede om at Barzani sine peshmergas skal gå inn i «eit aktivt engasjement i regionen.» Om det blir slik, er det ikkje langt unna at Tyrkia har ein fot inne i Rojava. Den grønne flytebrua over grenseelva er derfor både usikker og ustabil. Ikkje fordi konstruksjonen er dårleg, men fordi Barzanî stenger brua når han finn det for godt. Barzanî skiftar mellom å vere fiende og ven.

Slaget om Kobanê

Terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS, ISIL) er ein maktfaktor. DAESH er det arabiske namnet. Ulike leiarar har over mange år bygd opp denne rørsla steg for steg. Norske media oppdaga IS sommaren 2014 da dei på nokre få veker både tok full kontroll over byen Falluja og erobra Mosul, den nest største byen i Irak. IS rykka og raskt fram i Syria. 29. juni 2014 proklamerte Abu Bakr al-Baghdadi opprettinga av det nye, verdsomfattande kalifatet. Raqqa vart hovudstad for IS og Kalifatet. Fordi IS kontrollerte landområda mellom Cizîre og Kobanê kanton, vart vegen frå grensebyen Tal Abyad til Raqqa sjølve hovudvegen for tyrkisk støtte til IS. Ein stor del av framandkrigarane reiste denne vegen, gjennom Tyrkia og til Raqqa.

15. september 2014 starta IS offensiven mot Kobanê. Store styrkar rykka fram frå tre kantar. Forsvarsstyrkar med lite anna enn kalashnikovs mot ein IS-hær med stridsvogner og tungt artilleri. Styresmaktene i Kobanê organiserte evakuering av sivilbefolkninga i Kobanê kanton. Frå 3. oktober 2014 fekk forsvarsstyrkane viktig hjelp frå amerikanske fly som bomba IS tett inntil frontlinja i Kobanê. Nokre sivile vart verande i byen mens IS rykka fram frå kvartal til kvartal. Slaget om Kobanê vara i 134 dagar før forsvarsstyrkane kunne heise sitt eige flagg over ein frigjort, men øydelagt by. YPJ (Kvinnene sine forsvarsstyrkar) spela ei viktig rolle i kampane. Og IS-soldatane hadde ikkje erfaring med å slåst mot slike fiendar. YPJ-kommandant Nezrin Abdullah fortalde meg at leiinga i IS ga nye instruksar da dei såg at YPJ-soldatane drap IS sine menn: Ein IS-soldat som blir drepen av ei kvinne, kjem ikkje til paradis. Den døde skal ikkje gravleggast, men brennast. Elles kan liket forurense jorda rundt grava.

Styresmaktene oppga at 25 000 sivile, i hovudsak heimkomne flyktningar, budde i byen da Svein Olsen og eg var der i mai 2015. Før krigen var folketalet omtrent som i Trondheim.

Krig for ny oppdeling av Midt-Austen

Den britiske etterretningsofffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot teikna i 1916 det nye kartet over Midt-Austen. Så snart den første verdskrigen var slutt, skulle dei europeiske stormaktene kontrollere kvar sin del av det knuste Osmanske riket. Tsar-Russland var for eksempel tiltenkt å overta Istanbul. Mangt var forandra før krigen var slutt. Bolsjevik-revolusjonen i 1917 kasta tsaren og regimet hans på den historiske skrap-haugen. General Mustafa Kemal som seinare vart Atatürk, hadde alliert seg med kurdiske klanleiarar og starta ein framgangsrik krig mot dei vantru som ville overta den delen av Det osmanske riket som i dag er staten Tyrkia. Men hovudtrekka i planen frå Sykes og Picot overlevde: Storbritannia og Frankrike ga seg sjølv retten til å kontrollere kvar sine delar av Midt-Austen.

100 år seinare er regionen framleis rik på naturressursar. Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 og dei sekteriske krigane etterpå har skapt eit maktpolitisk tomrom der det før var to stabile statar, Irak og Syria. Vi må rekne med at både Tyrkia, Iran og Saudi Arabia har ambisjonar om å kontrollere mest muleg av dette rommet. Dei som for tida styrer hovudstadane Bagdad og Damaskus har heller ikkje gitt opp.

Lista over utanlandsk innblanding i Syria er lang. Eg nemner berre nokre eksempel:

• USA og mange allierte har deltatt i krigen sia 2011, med våpen, opplæring og milliardar dollar. Frå sommaren 2014 med meir og mindre målretta flyåtak mot IS i både Irak og Syria.
• Russland, som er støttespelar for Assad-regimet, starta flyåtak i september 2015.
• Tyrkia har i fleire år gitt allsidig hjelp til Jabath Al Nusra og IS. Mange kjelder fortel at IS har drivi trening av nye soldatar og fått pleie og rehabilitering for såra i Tyrkia. Ein tyrkisk statsadvokat hevdar å ha bevis for at Al Nusra i 2013 mottok råvarer ein må ha for å lage saringass frå Tyrkia.
• Saudi Arabia og Qatar, som ideologisk står nær IS, har gitt IS og andre «eigne» islamist-grupperinger omfattande pengestøtte.

Dette er ein omfordelingskrig i Midt-Austen. Utanforståande statar fører krig, fram til no utan å sette inn eigne bakke-styrkar. Befolkninga i Syria blør.

Kva vil PYD?

Asya Abdullah og Saleh Muslim er likestilte leiarar i PYD. I eit intervju med svenske Arbetarkamp seier Muslim mellom anna dette om partiet:

PYD är inte ett klassiskt parti. Vi vilar i grunden på Abdulla Öcalans ideologi, men PKK växte fram under en period med andra förutsättningar och andra maktförhållanden i världen mellan kommunistiska blocket i öst och imperialismen i väst. PYD har bildats med en annan världssituation.

PYD vilar inte på samma marxist-leninistiska utgångspunkt som PKK. Vi har vuxit fram efter murens fall och har inte behövt förhålla oss till den problematiken. Vi är emot all form av diktatur, även om det kallas proletariatets. Vi vill ha en radikal folklig demokrati och folkmakt. Ett samhälle där befolkningen styr, vi har därför inget gemensamt med de ‘gammelkommunistiska’ staterna.

Vi står inför en situation der vi måste förhålla oss till två sidor samtidigt. Vi måste förhålla oss till situationen i övriga Kurdistans tre delar och till den arabiska befolkningen i Syrien. Att bygga broar och brödraskap med den arabiska befolkningen kommer vara viktigt.

Muslim seier dette om dei statane som har gått inn i krigen i Syria:

De är ute efter oljan och handelspartners. Mänskliga rättigheter är oviktigt för dem. Det är därför viktigare att världens folk står vid vår sida. Vi vill knyta tätare band med organisationer och partier internationellt.

Muslim forklarar og at PYD, til skilnad frå mange andre kurdiske parti, ikkje har staten Kurdistan som eit mål:

Jag tror att ett framtida Kurdistan kommer vara, vilket PYD målsättning är, en demokratisk konfederation, en kurdisk demokratisk konfederation, i ett nytt Mellanöstern.

Den traditionella nationalstaten är historia världen över, även i Europa. Mänskligheten skulle aldrig acceptera att bygga nationer som dagens nationer har byggts upp.

Den som tror att ideologi inte spelar någon roll är fel ute. Att arbeta politiskt utan ideologi är som att simma i ett hav, du simmar runt, runt utan någon riktning och utan att veta var du ska. Det slutar så småningom med att du druknar. Ideologi är det som ger dig en riktpunkt, sedan måste du staka ut vägen.3

PYD avvikla den sjette partikongressen i september 2015. Hovudparolen på banneret bak dirigentbordet peika framover, mot tida etter at krigane i Syria er slutt: «Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk Syria». Målet er ikkje å utvide Rojava, men at folka i resten av Syria sjølv skal bygge eit liknande kanton-system.

Solidaritet eller boikott og blokade?

President Erdogan i Tyrkia krev oppretting av det han kallar ei «buffersone» langs grensa mellom Syria og Tyrkia. Ei slik sone under tyrkisk eller delvis tyrkisk kontroll vil omfatte dei tre kantonane og øydelegge demokratieksperimentet i Rojava. Fram til no har USA og NATO ikkje sagt ja til dette, i alle fall ikkje offisielt. Men regjeringane i NATO har innfridd ønskjet frå Tyrkia om humanitær blokade og diplomatisk boikott av Rojava. Berre underordna funksjonærar i Utanriksdepartementet møter utsendingar frå PYD eller frå styringsråda i dei tre kantonane når dei er på besøk i Norge. Dei fleste andre NATO- og EU-landa har til no følgt same praksis. Men no er det små teikn til forandring. Saleh Muslim opplyste 24. oktober at Rojava snart skal opprette offisielle kontor i Moskva, Berlin og Paris.

Tyrkia, NATO og EU prøver å svelte ut det samfunnet og den sivilbefolkninga som har klart å stanse IS si framrykking i den nordlege delen av Syria. Norge, med utanriksminister Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i front, gir i praksis støtte til den tyrkiske krigføringa både mot den kurdiske sivilbefolkninga og mot kurdiske forsvarsstyrker både i Tyrkia, Irak og Syria. Samtidig deltar den norske regjeringa i narre-spelet som hevdar at Tyrkia fører krig mot IS.

Det kortsiktige hovudspørsmålet i Kobanê kanton er enkelt: Åpning av ein humanitær korridor frå Tyrkia og inn i Kobanê. Byen ligg tett inntil statsgrensa. Den tyrkiske grensebyen Suruc er 15 minuttars bilkøyring unna. Mange i Tyrkia ønskjer å hjelpe til med å bygge opp Kobanê. NATO og Norge har dessverre nekta å legge politisk press på president Erdogan for at han skal åpne grensebommen. Dermed er det nesten uråd å frakte inn medisinar, medisinsk utstyr, byggematerialar, reint vatn, osv.

PYD og styringsråda i Rojava er mildt sagt i ein klemt posisjon. I dei nærmaste månadene må dei ta vanskelege taktiske avgjerder. Det gjeld særleg kven av dei andre aktørane i Syria som dei kan inngå taktiske alliansar med. Forsvarsstyrkane i Rojava er den viktigaste krafta i Syrian Democratic Forces (SDF) som vart oppretta i oktober 2015. Fleire arabiske grupper er med. SDF starta ein offensiv sørover mot Hasakah. SDF kunngjorde da at dei forventa amerikansk flystøtte. Dette kan vere del av framtidige åtak mot IS-hovudstaden Raqqa, som frå 16. november og vart bomba av franske fly. Samtidig vil kampen for frigjering, kulturelle og demokratiske rettar fortsette i dei tre andre delane av Kurdistan. Det vil seie i Iran, Irak og Tyrkia. Dei som slåst for frigjering har til dels ulike mål.

Eg meiner vi bør støtte den kompliserte kurdiske frigjeringskampen, utan å velje side i spørsmål som kurdarane må avgjere sjølve. PKK og PYD, som tilsaman no ser ut til å vere den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen, vil møte åtak og trugsmål både frå IS-fascismen og frå dei statane som slåst for ei ny oppdeling av Midt-Austen.

Solidaritet med Kurdistan, som vart oppretta for eit år sia, er organisasjonen du bør bli med i, viss du vil støtte den vanskelege kurdiske frigjeringskampen. https://solidaritetmedkurdistan.wordpress.com/

Notar:

1. Opplysning frå Gerard Chaliand: People without a country: The Kurds and Kurdistan. Utgitt 1980 av Zed Books, London. Eit offisielt tal finst ikkje.
2. Engelsk utgåve: Democratic Confederalism, utgitt i 1911. Transmedia Publishing Ltd. – London, Cologne. Finst og i nettutgåve: http://www.freeocalan.org/wp-content/uploads/2012/09/Ocalan-Democratic-Confederalism.pdf
3. Intervju 6. januar 2015 i Arbetarkamp, Rättvisepartiet Socialisterna. https://rsgoteborg.wordpress.com/2015/01/06/salih-muslim-vara-ideer-ar-att-bygga-upp-en-folkmakt/ Ein interessant artikkel finst og I Financial Times 23. oktober 2015: Power to the people: a Syrian experiment in democracy: http://www.ft.com/cms/s/2/50102294-77fd-11e5-a95a-27d368e1ddf7.html#ixzz3pT4K8UjU

Ebba Wergeland har ein kommentar til min artikkel om Palestina i siste Rødt.

Eg kan ikkje sjå at me er grunnleggjande usamde.

Først; eg har ikkje hatt kontakt med PFLP og nemner dei berre i samanhang med andre organisasjonar, men med referansar til deira politiske vurdering av frigjeringskampen framover. Dei er ein av organisasjonane som står for væpna frigjeringskamp, noko som prinsipprogrammet til Palestinakomiteen stør. Er det dette reaksjonen grunnar seg på?

Når det gjeld kven som skal få støtte «som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet." Dette meiner ikkje eg, men det er desse gruppene med utgongspunkt i Stop the Wall Campaign, som Palestinakomiteen har konsentrert sitt lokale støttearbeid om.

I mykje av det lokale motstandsarbeidet har Palestine People´s Party, det gamle Sovjet-orienterte kommunistpartiet, sentrale aktivistar og organisatorar til trass for at partiet mista svært mange tillitsvalde, medlemmar og folkeleg støtte då dei støtta Oslo-avtalene.

Land Defense Coalition har sitt utgongspunkt i aktivistane bak Stop the Wall Campaign. Dette er eit forsøk på å samle ei splitta motstandsrørsle. Sjølv om dei enno er små, er dette eit initiativ eg meiner det er rett å gje politisk og praktisk støtte til. Meiner ikkje Ebba Wergeland det?

«Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen» seier Ebba Wergeland. Eg går ut frå at ho meiner det samme om Palestinakomiteen og deira aktivitet i Palestina. Motstandsrørsla i Palestina er splitta og prega av organisasjonssjåvinisme. I tillegg er den aktive motstandsrørsla i stadig sterkare opposisjon til styresmaktene og Abbas-regimet som mange ser som eit Quisling-regime. Med eit slikt standpunkt vert det umogeleg å støtte motstanden og å sende solidaritetsarbeidarar til Palestina.

Når det gjeld spørsmålet om at «Norsk fagbevegelse skal ikke styre Palestina", så er dette og både mitt og prosjektgruppa Workmates Norge-Palestina i Palestinakomiteen sitt faglege utval sitt standpunkt. Det eg og gruppa arbeidar for er direkte kontakt mellom palestinsk og norsk fagrørsle på den palestinske fagrørsla sine premissar. Den palestinske fagrørsla er svært samansatt og til dels med store motsetningar. New Unions som gruppa av tillitsvalde og medlemmar av den norske fagrørsla i Palestinakomiteen, Workmates har gjeve noko støtte til, er eit forsøk på å byggje opp ei aktiv og ukorrupt fagrørsle på tvers av og uavhengig av politiske parti og organisasjonar.

Fagrørsla til dei palestinske styresmaktene, PA, og Fatah, Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, er i stor grad eit organ for styresmaktene, har liten aktivitet for arbeidarklassen og deira løns- og arbeidsvilkår og får millionar i internasjonal støtte frå faglege organisasjonar. Mi røynsle etter å ha hatt spesielt fokus på fagrørsla, er at organisasjonen er prega av pampevelde og korrupsjon.

Ebba Wergeland påstår at eg «bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider». I snart 50 år har eg støtta den palestinske frigjeringskampen og har vore i Palestina tidlegare. Dette liknar på ein hersketeknikk Ebba Wergeland med sitt mangeårige og viktige arbeid for palestinarane, burde vera for god til.

Harald Haukaa Fjørtoft

Det kommer mange mennesker til Norge, som flykter fra krig og terror. Hele byer jevnes med jorda.

Veien nordover er lang og kald.

Hva slags Norge skal de møte? Dugnads-Norge fra september, som klart og tydelig slo fast at flyktninger er velkomne? Eller Siv Jensens og Per Sandbergs Norge, hvor flyktningeregnskap, asylbranner og Hege Storhaug setter dagsorden?

Skal førstnevnte bli en realitet, er venstresida nødt til å komme på offensiven i debatten om flukt og flyktninger.

Det handler om hva slags rolle Norge spiller i verden. Og hva slags rolle Norge kan spille i framtida:

• Alliert med USA-imperialismen i dag,
• Eller fyrtårn for solidaritet i framtida.

Ennå er ingenting for sent.

Stian Bragtvedt

Vigdis Hjorth:
Et norsk hus, 2014
Leve Posthornet, 2012
Oslo: Cappelen Damm

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

 

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Solomia Karoli:
Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt:
Kvinnefrigjøring!
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 114 s.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.¹   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.²   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen³. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer⁴

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv⁵.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.⁶   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen⁸. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret⁹.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
5. Samme, side 470
6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861

Svetlana Aleksijevitj:
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

 

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

 

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.

Jonas Gahr Støre:
I bevegelse
I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 454 s

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

David Harvey:
Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)

Aksel Braanen Sterri:
Tilbake til politikken.Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
Oslo: Kagge forlag, 2014.

Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
Afghanistan – ingen fred å få
Oslo: Pax Forlag A/S 2014
408 sider inkludert illustrasjoner/bilder

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

 

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Norge gikk på et ydmykende nederlag høsten 1814, og ble et lydrike under Sverige i 91 år. Hva forårsaket nederlaget og hva gjorde det mulig å vinne fram i 1905?

Hvordan utmanøvrere en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering i en tid hvor Norge er underlagt en union som er en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen?

Geir Christensen er elektromontør, kommunepolitiker og leder for Nesodden Rødt.

1814

Bakgrunn

Napoleonskrigene gav de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Danmark-Norge deltok på Napoleons side, og ble hardt straffet etter nederlaget.

• Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
• Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge,og vedtar en grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
• Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.                       

Krigen

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip … tipoldefar, var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

I følge slektsboka til familien Hals besto den svenske flåten som seilte fra Strømstad 26. juli av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle brigger og 70 kanonslupper26. juli. 3. august ble 6000 mann i 3 avdelinger landsatt på Kragerøen utenfor festningen.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:

Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII … Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er – eller det sårande ödet at falla såsom rebell …

Da kommandanten avslo, begynte angrepet fra «Klerchers Kanonbaadavdeling» som helt fram til mørket fortsatte beskytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at svenskene fikk en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene(kanoner) på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg, og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse. Kl 19 samme kveld ble festningen med forråd overgitt til svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til «vår» kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager, og at omkostningene ved det ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand. Ett synspunkt Christian Fredrik delte.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10. august begynte fredsforhandlingene i Moss

De demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stor-tinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for «å forene de to kongeriker».

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv. Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge.

I tillegg ble flere andre paragrafer endret. Norges selvstendighet var tapt. Svenske-kongen oppnevnte regjering, og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Grunnloven var sterkt preget av revolusjonstidens nye ideer, men det fantes liten grad av folkeorganisering og politisk erfaring bak opprøret i 1814. Forståelsen for hva slags krefter Eidsvollsmennene utfordret, og hva som skulle til for å vinne, var lav. Det medførte urealistiske forventninger og liten forståelse for å ta de kostnadene en frigjøringskamp medførte.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir oberstløytnant Hals sammen med tre andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere ble omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på tre måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning, eller å inngå en ydmykende kapitulasjon. Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen, og utnyttet ikke sitt militære strupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905 – Hjemmeleksa var gjort

Etter 91 år gjør Norge neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon. Svenskekongen forberedte krig. Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd. Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter, offentliggjort i Aftenposten for noen år siden, gir mye av svaret. Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært, og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville bli vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet, Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt:

Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.
• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale Østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.      

I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.

Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.

I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk.

To stikkord er:

• Den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand.
• Den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde det forskes mye mer på. Her er noen momenter:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk.Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen, og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenske-kongens militære muligheter ved et felttog mot Norge … «var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.»

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis).

Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014 – Norge og Europa

Gjennom EØS er Norge i 2014 underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU bestemmer, sammen med WTO, NATO, Verdensbanken osv. svært detaljert over landene, og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme.

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjelds-boblen som sprakk, satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17 000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning var USAs BNP i 2009 på 14 119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 var total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3 % av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen, at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovedbegrunnelsen for den rådende innstrammingspolitikken i EU at:

Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi de i fortida har tatt opp for stor gjeld, er de nå avhengige av finansmarkedets velvilje. (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012 )

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har første-prioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette, raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv. blir i stedet brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:

• – Utslippet av klimagasser
• – Peak oil
• – Oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
• – Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
• – Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
• – Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
• – Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
• – Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.

Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene, kreves det som et minimum at statene vedtar betalingsnekt. At de nekter å betale «lånene» til internasjonal kapital og nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger. Dette krever en rekke tiltak som f.eks.:

• De må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finans-kapitalen.
• De må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente?

Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og Sør-Europa er Oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Forøvrig er vi bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». Et skikkelig breakdown i internasjonal økonomi, og vi har ingenting. Vi er på samme vei som Sør-Europa, bare noen år etter på ferden.

Vi har hastverk

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt.

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer, vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi.

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. Blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start.

Sentrale spørsmål til diskusjon

• Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
• Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
• Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
• Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
• Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme.

Kilder:

– Slektsboken til familien Hals

– Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar), http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf

– Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver

Saul og Rogelio fra Barillas, Guatemala ble den 14. november dømt til 33 års fengsel for falske anklager om drap. De ble i virkeligheten straffet for å ha deltatt i kampen for lokalsamfunnets rett til selvbestemmelse over egne naturressurser.

I 2011 ga Norfund 32,5 millioner norske kroner i lån til selskapet Hydro Santa Cruz og deres vannkraftverk i Barillas.

Marianne Gulli er statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala. Sitter i Internasjonalt Utvalg i Rødt og i Arbeidsutvalget (styret) i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).   
Eva Maria Fjellheim har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter, sitter i brigadestyret til LAG, og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget.

Lokalbefolkningen ville ikke ha vannkraftverk, og hadde stemt et rungende nei ved en lokal folkeavstemning i 2007. Hydro Santa Cruz brøt konsultasjonsretten, og er anklaget for trusler, vold, drap og kriminalisering av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med utbyggingen. Slik er norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala.

Ren energi – skitten industri?

Santa Cruz Barillas er en kommune nord i Guatemala.

Hidro Santa Cruz fikk i 2008 innvilget konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Barillas.

Norfunds støttet prosjektet med et lån på 32,5 mill. NOK i 2011, men har nå frosset lånet på grunn av stor konflikt i lokalsamfunnet.

Vannkraftutbygging har skapt store konflikt i Guatemala på grunn av mangel på respekt på konsultasjonsretten og andre grunnleggende rettigheter.

Barillas: Vannkraft og sosial konflikt

Den guatemalanske regjeringen innvilget utvinningskonsesjon til vannkraftverket i Barillas i 2008, etter lange politiske forhandlinger bak lukkede dører og med penger under bordet. Kort tid etter begynte Hidro Santa Cruz (HSC) utbyggingen av vannkraftverket.

Jord og naturressurser er en kilde til konflikt i Mellom-Amerika. I løpet av de siste årene har flere titalls konsesjoner for vannkraft og gruvedrift blitt innvilget i Guatemala. Det har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn som ikke har blitt konsultert i prosessen. Utover at konsesjonene bryter med grunnlovfestede rettigheter til medbestemmelse, er vann og andre naturressurser også grunnleggende for deres økonomiske og sosiale livsgrunnlag, samtidig som forholdet til naturen har en viktig kulturell betydning.

Den organiserte folkelige motstanden mot HSC begynte da de hemmelige forhandlingene om konsesjonen ble avslørt. Staten hadde nok en gang brutt sin grunnlovfestede plikt til å avholde forhåndskonsultasjoner, slik det også er nedfelt i ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter som Guatemala ratifiserte i 1996. Som et svar på mangelen på konsultasjon ble det gjennomført en lokal konsultasjonsprosess som endte med en folkeavstemming. Av de nesten 46 500 fremmøtte stemte bare 9 personer for vannkraftverket1. På tross av denne klare beskjeden og kontinuerlig folkelig motstand, fortsatte HSC utbygginga. Selskapets og statens manglende respekt for, og vilje til å høre på folkets røst, skapte stor misnøye og konflikten eskalerte.

Drapet på to aktivister i motstandskampen var dråpen som skulle få begeret til å renne over i Barillas. Bak drapene sto tidligere ansatte ved HSC og selskapets private sikkerhetstjeneste. Mettet på den politiske uviljen, på å aldri bli hørt, og på selskapets taktløse framferd tok folk til gatene, og okkuperte den lokale militærstasjonen. I sammenstøtene ble flere personer skadet, og det ble registrert noe skade på eiendom. Regjeringen svarte med å erklære militær unntakstilstand, noe som innebærer at grunnlovfestede rettigheter og garantier for sivile borgere oppheves. Militæret tar fullstendig kontroll, og kan i praksis gjøre som de vil. I løpet av tre måneder ble det utstedt 33 arrestordre og gjennomført 17 ulovlige anholdelser mot sentrale aktivister i motstandskampen2.

Saul og Rogelio var to av de som ble anholdt og senere fengslet, tiltalt for blant annet ordensforstyrrelse. De 13. januar ble de til slutt løslatt, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Da de var på vei ut fra høringen som skulle avslutte den såkalte «Barillas-saken», ble de på nytt anholdt av spesialetterforskere. Denne gangen beskyldt for å ha deltatt i en offentlig lynsjing av en lokal kriminell i 20103. Mange spurte seg hvordan det kan ha seg at bare disse to ble identifisert av en gruppe på om lag 500 personer som skal ha deltatt i ugjerningen, og hvorfor de ble anholdt først etter 3 år og i samme øyeblikk som de hadde blitt løslatt fra andre anklager knyttet til motstandskampen mot HSC.

Det er mye som tyder på at Saul og Rogelio er offer for justismord. Krimina-lisering av sosial protest og politisk motivert fengsling har blitt alt for vanlig i Guatemala. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har i løpet av de siste årene blitt utsatt for stigmatisering, straffeforfølgelse og fengsling for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Som regel blir de anklaget for svært alvorlige forbrytelser, uten bevis og overbevisende vitneavklaringer, slik tilfellet var for Saul og Rogelio. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk deltagelse.

Hvem og hva er Hidro Santa Cruz

Hidro Santa Cruz (HSC) er et heleid datter-selskap underlagt det spanske selskapet Hidralia Energía. Bak HSC står de spanske brødrene og forretningsmennene Luis og David Castro Valdivia. Luis er grunnlegger av Hidralia, mens broren er direktør. David er eier og største aksjeinvestor i Hidro Santa Cruz, mens broren er juridisk ansvarlig. Brødrene Castro Valdivia (3 totalt) har etablert et nettverk bestående av over 40 energirelaterte selskaper som ledes i all hovedsak av dem selv. Mangfoldet av selskaper gjør det enklere å unngå juridiske begrensninger som kan legges på ett enkeltselskap. Familien Castro Valdivia er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania4.

Selskapet har blitt dømt for ulovlige politiske forhandlinger og korrupsjon ved flere anledninger. I tillegg er Brødrene Castro Valdivia en del av et nettverk som har ideologiske røtter tilbake til den ekstreme høyresiden i Spania og fascistregimet under Franco.

Dette er åpenbart ikke noe problem for Guatemalas egen maktelite, som ønsker store utenlandske kapitalinteresser velkommen. Med gode kontakter innenfor statsapparatet er det fritt frem for at de i fellesskap kontrollerer ressursene og styrer landet som om det var deres egen private jordeiendom. HSC er ikke historien om ett enkelt selskap som fremmer sine interesser. Det er et komplekst historisk og ideologisk forankret spill ledet av den økonomiske eliten som styrer både politikk og rettsvesen i Guatemala.

Historien gjentar seg

To år etter at konflikten eskalerte i Barillas, er 26 av arrestordrene fortsatt gjeldende. Ti aktivister ble uregelmessig fengslet i 2012. Etter å ha blitt frifunnet ett år senere ble to av aktivistene – Saul og Rogelio – rettslig forfulgt på ny like etter. Bak denne rettslige og politiske forfølgelsen av aktivister står selskapet Hidro Santa Cruz i nær allianse med Guatemalas oligarki og regjering5. Den ekstreme militariseringen, trusselbildet og terrorklimaet dette har skapt i Barillas, trekker minnene tilbake til borgerkrigens verste år. Flere har flyktet fra Barillas i frykt for sine liv og for sin helse.

Guatemala er et svart hull på manges mentale verdenskart. Mellom turistbildet av fargerike mayafolk, og nyhetsbildet preget av vold, drap og gjengkriminalitet, vitner konflikter som den i Barillas om et langt mer komplekst land. Den 36 år lange borger-krigen og over 500 års undertrykking av landets folk har etterlatt mange uløste sosiale og politiske problemer. Særlig stor er statens «gjeld» ovenfor den historisk marginaliserte og ekskluderte majoriteten av befolkningen, nemlig urfolk og småbønder.Like gamle som de politiske konfliktene er den politiske uviljen til å ta et oppgjør med den sosiale, økonomiske og politiske ekskluderingen av mangfoldet. Det som ofte omtales som en svak stat, er i virkeligheten en sterk bastion der elitene «stenger rekkene» ovenfor enhver trussel om endring. En sterk politisk kontroll over en meget svak rettstat og en lav terskel for å ty til fysisk vold, gjør at Guatemalas elite i allianse med transnasjonale selskaper og narkokarteller styrer landet med jernhånd. Det juridiske og institusjonelle rammeverkets mål er å beskytte interessene til eliten, deres makt og ikke minst de pågående prosessene med ekstrem plyndring av naturressurser og ekskludering.

Vannkraftprosjekter og andre utvinnings-prosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. De store selskapene og deres allierte vinner, mens den økonomisk fattige befolkningen tar skade. I tillegg blir de fratatt naturressursene som er grunnleggende for deres kulturelle og økonomiske overlevelse. Undertrykkelse og trusler skjer i stadig økende grad, og det er ingen umiddelbare tegn til forbedring.

Myndighetene undertrykker rettigheter

De siste årene har det skjedd en rask og positiv utvikling i internasjonalt anerkjente kollektive menneskerettigheter. I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt på generalforsamlingen. Guatemala, og de fleste andre landene som deltok på møtet, tilsluttet seg erklæringen som særlig styrker urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke i beslutningsprosesser som påvirker deres liv og landområder. Internasjonale rettigheter og overvåkningorgan tvinger regjeringer til å jobbe for endring, om enn noe motvillig. Dessverre kommer disse rettighetene på en evig andreplass i møte med sterke markedsinteresser. Til tross for at Guatemala er kjent for gjentatte brudd på både kollektive og individuelle menneskerettigheter, opplever de sjelden sanksjoner.

Ideen om rettstaten i Guatemala har blitt en maske som enkelt skjuler enhver form for ulovligheter og undertrykkende handlinger. Lovverket er utviklet på en slik måte at folkelige kamper blir kriminalisert og undertrykket. Den som krever sin rett, er en forbryter. Folkelig protest har lange historiske røtter, og statens svar har alltid vært undertrykking. Dette innebærer både stenging av kanaler for påvirkning og dialog, overdreven bruk av politi og militære mot protesthandlinger, forfølgelse, fengsling og tvungen bortføring av menneskerettighetsforsvarere. I løpet av 2013 registrerte menneskerettighetsorganisasjonen UDEFEGUA 61 saker som gjaldt straffeforfølgelse av menneskerettighetsforkjempere. 18 menneskerettighetsforkjempere har blitt drept i løpet av 2013, en økning på 72 % sammenlignet med 2012.6

I stedet for å verne om menneskerettighetene har den guatemalanske staten brukt makt, undertrykkelse og militarisering som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser. Undertrykking av folkelig mobilisering og protest minner om en lav-intensitets krigføring, der målet er å vinne fram via en sosial, økonomisk og politisk utarming av organisasjonene i sivilsamfunnet. Organisasjoner og aktivister som kjemper for selvbestemmelse, deltakelse og rettferdighet, risikerer å bli politisk og rettslig forfulgt, truet på livet eller drept.

Voldsbruk og militær undertrykkelse har tatt uante proporsjoner under nåværende president Otto Perez Molína sin regjering. Perez Molina er selv en beryktet general fra landets borgerkrig, og gikk til valg på bruk av jernhånd og militarisering for å få bukt med narkotrafikk og gjengvold i landet. Istedenfor har landets befolkning, og hovedsakelig mot urfolksaktivister, lidd under en økt bruk av militær undertrykkelse. Vold har blitt det politiske svaret på sosiale konflikter. Staten har blitt stadig mer vertikal, patriarkalsk og autoritær, og gir lite rom for folkelig deltakelse og demokratisering7.

Vann, kultur og verdighet

Konflikten i Barillas handler om mye mer enn vannkraft i seg selv. Vannkraft-prosjektet i Barillas var ikke omfattende i størrelse, men det rådet usikkerhet om hvor vidt utbyggingen ville ha noe å si for vannstanden og det biologiske mangfoldet. Det var også bekymring for at flere andre kraftutbygginger skulle komme etter hvert, og at disse skulle fungere som energikilde til en eventuell gruveetablering i nærområdet. Elva Q´am B´alam er hellig for urfolket Maya Q`anjob´al og betyr «den gule tigeren» kalt opp etter det mytiske dyret som drakk vannet der. Vannkraftprosjektet hadde planer om å installerte seg midt i et område som har blitt brukt til rekreasjon og seremonier.

I følge ILO-konvensjonen 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter har urfolk rett til å bestemme over egen utviklingsprosesser som påvirker deres økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske samfunnsliv. Det innebærer også retten til selvbestemmelse over egne territorier og om retten til å bli konsultert når inngrep i naturen planlegges. Det stadfester også kommuneloven i Guatemala.

Når lokalsamfunn møter trusselen om økonomiske utviklingsprosjekter som vannkraft med kollektive prosesser for organisering, selvbestemmelse og konfliktløsning, sier det noe om hvor demokratiske konsultasjonsprosessene er. Det handler om mye mer enn bare å si ja eller nei. Det er en form for folkedemokrati der lokalsamfunnet diskuterer fordeler og ulemper ved prosjektene, og der de i felleskap tar et kunnskapsbasert standpunkt ut fra egne ønsker og behov.

Norfund i Barillas: Ren energi, skitten industri

Norfund er den norske stats investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Målet er å stimulere til økonomisk vekst ved å gi lån til bærekraftige bedrifter i land med såkalt høy risiko for investeringer. Tanken er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling i fattige land. I 2011 ga Norfund et lån på 32,5 millioner norske kroner til energiselskapet Hydro Santa Cruz, men i stedet for å fremme «utvikling» i lokalsamfunnet, opplever lokalbefolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene.

Investeringen i Hidro Santa Cruz var Norfunds første direkteinvestering i småskala vannkraft i Sentral-Amerika. Ren energi utgjør likevel halvparten av Norfunds totale investeringer (49 %), noe som også reflekterer Norges generelle satsing på sektoren. Tilgang til strøm regnes som en sentral faktor for å fremme «velstand», skriver Norfund på sine hjemme-sider8. Likevel var ikke vannkraftverket tenkt til å forsyne lokalbefolkningen i Barillas direkte med strøm. Bare de husstandene som har tilgang til det nasjonale strømnettet, og som har råd til å betale de skyhøye strømprisene i landet, får tilgang. Det ekskluderer store deler av den økonomisk marginaliserte lokalbefolkningen.

Tanken om at investeringer i nasjonal infrastruktur og industri vil skape økonomisk vekst som automatisk vil gå de fattigste til gode, er basert på gamle og utdaterte utviklingsteorier fra 50–60-tallet. Er vi fortsatt så naive at vi mener at korrupte stater som ikke verner om sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter i samarbeid med grådige industrieiere, vil fordele godene jevnt utover? Og hva skjedde med retten til å definere hva en selv mener er god utvikling for sitt lokalsamfunn?

Norfund besluttet å fryse midlene til Hydro Santa Cruz på grunn av det voksende konfliktnivået. På kritikken svarer de at det ble benyttet en urfolksspesialist da selskapet skulle konsultere lokalbefolkningen, og at lokale kommunepolitikere hadde skrevet under og på den måten gitt sitt samtykke til virksomheten. Norfund sier de har dokumentasjon på at selskapet gjorde alt riktig i prosessen, men har tydelig ikke hatt innsikt i maktspillet som faktisk utspilte seg på lokalt nivå. Flere lokale sivilsamfunnsorganisasjoner sier kommune-politikerne var utpekt av borgemesteren som igjen er nikkedukke for presidenten og hans interesser. De representerer altså ikke lokalbefolkningens ønsker og behov, et syn som også reflekteres i resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i 2007, der bare 9 av 46 490 personer stemte for at de ønsket vannkraftverket velkommen.9

Avslutning

Dommen mot Saul og Rogelio er nok et bevis på hvordan folkelig motstand kriminaliseres i kampen mot storstilte utvinningsprosjekter i Guatemala. Det er også bare ett av mange eksempler på at økt satsning på næringsliv i norsk bistand som fremmer kapitalinteresser, og ikke utvikling på folks egne premisser. Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt10.

Det er lite som vitner om at Norfund har gjort jobben sin godt nok i sin investering i HSC. I Barillas har vannkraftverket skapt sosial konflikt, grov vold, drap og straffeforfølgelse av aktivister som krever sin rett til ytringsfrihet og deltagelse i tråd med internasjonal urfolksrett og guatemalansk grunnlov.

Fornybar energi er ett politisk hett investeringsområde. Bak diskurser om miljøhensyn for fremtiden, grønn økonomi og innovasjon strømmer millionene fornemmelig fra banker og finansieringsinstitusjoner – deriblant Norfund – til private energiprosjekter som bryter internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og opprettholder konfliktnivået i Guatemala.

Dette uten å ta hensyn til de enorme sosiale kostnadene det medfører. Med støtte til Hidro Santa Cruz bidrar Norfund til å forsterke konfliktene i Guatemala, ikke løse dem. Erfaringer som i Barillas synes imidlertid ikke å være et problem for internasjonale givere og finansinstitusjoner som fortsetter sine investeringer i ren energi i en høyst konfliktfylt region.

Med en økonomi i krise og politiske avgjørelser og beslutningstaking som konsentreres på få hender, har mektige grupperinger i landet utnyttet situasjonen og presset på for økonomiske endringer som baserer seg på ytterligere konsentrering og monopolisering av naturressursene.

Den såkalte utviklingshjelpen fra internasjonale finansinstitusjoner er ikke annet enn en repetisjon av gammel politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene. En politikk som i Guatemala har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død. Situasjonen i dag er kritisk og blir verre. Likevel mottar de politisk og økonomisk støtte fra regjeringer og finansinstitusjoner som tviholder på den nyliberale ideen om å privatisere alt – koste hva det koste vil!

Ren energi er bedre en skitten energi, men er industrien ren når den fremmes på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter?

Noter:

1.  PeaceWatch: «La presencia de Hidro Santa Cruz en Barillas» 2012 http://www.peacewatch.ch/fileadmin/user_upload/guatemala/dokumente/HidroSantaCruzInformeHegoa.pdf
2.  Intermon Oxfam: «El desarrollo que no queremos». Desember 2012 http://www.oxfamintermon.org/sites/default/files/documentos/files/Informe%20Hidralia%20Energ%C3%ADa%20en%20Santa%20Cruz%20Barillas%20Guatemala.pdf.
3.  Gustavo Illescas (CMI). 13.10.2014: http://cmiguate.org/el-caso-de-saul-y-rogelio-presos-politicos-en-defensa-del-territorio/
4.  Andres Cabañas: «Memorial de Guatemala: El neoliberalismo militarista: empresas, gobiernos y ejércitos en Santa Cruz Barillas» 14.05.2012 http://www.albedrio.org/htm/articulos/a/acabanas-138.html
5. Prensa Comunitaria «Barillas: finaliza el juicio injusto contra dos defensores del agua» 14.11.14: https://comunitariapress.wordpress.com/?s=Barillas
6. UDEFEGUA: Informe de UDEFEGUA: «El acompañante – Estado de situación de defensoras/es de derechos humanos de Guatemala” 09.03.14. http://protectionline.org/es/2014/03/09/el-acompanante-informe-de-estado-de-situacion-de-defensoras-y-defensores-de-derechos-humanos-de-guatemala
7. Rights and Resources: «Cultural Survival: What happened in Toto» 2012 http://www.rightsandresources.org/news/cultural-survival-what-happened-in-toto/)
8. NORFUND: http://www.norfund.no/renewable-energy/category314.html
9. FIVAS: «Føre var eller etter snar» http://fivas.org/sider/tekst.asp?side=581
10. NORFUND: http://www.norfund.no/investing-for-development/how-norfund-creates-development-effects-article507-326.html

Ken Silverstein:
The secret world of oil
London: Verso, 2014, 240 s.                      

 

Richard Heineberg:
Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Russet,
Sandy Lane: Clairview, 2014, 160 s.

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik

EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge, prinsippet om fri bevegelse, og Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette skaper mer og verre kriminalitet i arbeidslivet, og gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime».

Morten Harper er jurist og utredningsleder i Nei til EU. Han er redaktør for skriftserien Vett. Seneste bokutgivelse: Hvor går EU? (Nei til EUs årbok 2014). .

Drøyt 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft og 10 år etter EUs østutvidelse i mai 2004, foreligger det i dag omfattende erfaringer og dokumentasjon av problemene som integreringen i det indre markedet har skapt for norsk arbeidsliv.

Det nordiske forskningsprosjekt

NordMod 2030 gjennomgår i flere rapporter den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et av funnene i prosjektet, der FAFO deltar fra Norge, er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i det indre markedet er en trussel mot et velregulert arbeidsmarked.¹ Den frie flyten styrker arbeidsgiversiden, som enklere kan hente inn arbeidskraft for lavere lønn. Dermed kan arbeidgiversiden også enklere velge ikke å samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt inngåtte tariffavtaler, som er et vesentlig element i den nordiske modellen.

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, påviser i den nye rapporten «Mot et tredelt arbeidsliv» at integreringen i det indre markedet og omfanget av arbeids-migrasjonen endrer det norske arbeidslivet dramatisk.² Rapporten oppsummerer de negative konsekvensene langs fire dimensjoner:

• Store, seriøse bedrifter og offentlige virksomheter bruker utenlandsk arbeidskraft til å presse ned lønns- og arbeidsbetingelsene, blant annet gjennom undergraving av likebehandlingsprinsippet og bruk av underentreprenører
• Hvor tariffavtaler ikke er allmenngjort, arbeides det ofte på hjemlandets vilkår, med en rekke eksempler på grov sosial dumping.
• Arbeidslivskriminaliteten har et omfang som truer store deler av det seriøse arbeidsmarkedet.
• Både sysselsettings- og organisasjons-graden i Norge er på vei nedover.

Ekstreme forskjeller i EØS-området

EUs indre marked bygger på fire traktat-festede prinsipper for uregulert eller markeds-basert økonomisk aktivitet: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De samme fire frihetene er grunnprinsippene i EØS-avtalen, som innlemmer Norge og to av de andre EFTA-landene, Island og Liechtenstein, i det indre markedet. Dette markedet med EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-landene omtales derfor gjerne som EØS-området.

Det er ut fra mange parametre store forskjeller innenfor EØS-området. Vesentlig hva angår arbeidsmigrasjon er de enorme ulikhetene i lønn og sysselsetting. Mens den gjennomsnittlige timekostnaden i Bulgaria er fem euro, er den nærmere 40 euro i Sverige – og enda litt høyere i Norge.³ Altså en forskjell på 800 prosent, tilsvarende fra 40 til 320 kroner. Mens arbeidsløsheten i Norge er rundt 3,5 prosent, er den i enkelte EU-land over 25 prosent med et gjennomsnitt for hele EU på 10,8 prosent.⁴ Det vil si tre ganger ledigheten i Norge.       

Migrasjonen er tydelig: arbeidstagere forflytter seg fra områder med lav lønn og høy arbeidsløshet til områder med generelt høyere lønn og lavere ledighet. Dette gir igjen arbeidsgiverne i høykostland som Norge muligheten til utnytte de regionale forskjellene til å presse ned sine lønnskostnader, gjennom import av arbeidskraft, innleie eller trusler om utflagging med mer.

Arbeidsinnvandringen til Norge har økt formidabelt på 2000-tallet. Mens det ved utgangen av 2002 var 139 007 registrerte bosatte og sysselsatte innvandrere, var tallet 358 421 ved utgangen av 2013. Det er en økning på 220 000, omlag 160 prosent. Dette tilsvarer også omtrent hele økningen i sysselsettingen i landet i denne perioden. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Veksten i arbeidsinnvandring har vært særlig stor fra de østlige EU-landene.⁵

Gråsonene strekker seg ut

Et hovedpoeng i De Factos rapport «Mot et tredelt arbeidsliv» er at gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet er blitt større og verre. De Facto skriver:

… store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser.⁶

Rapporten beskriver en utvikling der den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester skaper et tredelt arbeidsmarked: Den første gruppen er de fast ansatte i privat og offentlig sektor. I hovedsak norske borgere, som arbeider ut fra ordinære tariffbetingelser og gjerne er fagorganisert. Den andre gruppen er ansatte i antatt seriøse bemanningsselskap og underkontraktører, som har klart dårligere betingelser spesielt for arbeidstid, overtid og pensjon. De har også et svakt stillingsvern. Dette er stort sett utenlandske personer. Mange ansatte i ordinære selskaper i sektorer med lav avtaledekning og svake fagforeninger har lignende vilkår. Den tredje gruppen er ansatte i virksomheter som driver ulovlig. Det kan for eksempel dreie seg om brudd på arbeidstidsregler, tarifflønn, arbeidsmiljø og skatteregler.

Den omseggripende andre gruppen gjør det desto vanskeligere å håndtere problemene i arbeidslivet. Det er ikke tilstrekkelig å styrke myndighetenes kontroll og arbeid mot opplagt ulovlig virksomhet.

Fri bevegelse av arbeidskraft

Den frie bevegelsen for arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende mellom EU-land og EFTA-landene i EØS, er bredt formulert i EØS-avtalens artikkel 28. Man kan ta seg arbeid og flytte fritt innenfor EØS-området, man kan fritt oppholde seg i et annet land for å arbeide og kan bli boende etter å ha hatt arbeid i dette landet. Den fri bevegelsen kan bare begrenses ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. Det er et krav at arbeidet skal utføres i samsvar med de lovene og forskriftene som gjelder innenlandske arbeids-tagere.

Næringsvirksomhet har også fri bevegelse, gjennom en avtalefestet etableringsrett i EØS-avtalens artikkel 31, der det heter at det ikke skal være «noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium.» Likeledes forbyr EØS-avtalen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester mellom landene (artikkel 36).

Den grensekryssende bevegelsen for arbeidskraft, etableringsretten og tjenestefriheten speiler tilsvarende bestemmelser i Traktaten om EUs funksjonsmåte, det som før ble kalt Romatraktaten (artikkel 45, 49 og 56). Ut fra EUs liberalistiske målsetninger, materialisert i det indre marked og mange års rettspraksis, er dette blant EU-rettens grunnleggende prinsipper. Det er som klar hovedregel forbudt å begrense det frie markedet. Prinsippet er nylig satt på spissen i konflikten mellom David Cameron og Angela Merkel, der den tyske forbundskansleren har erklært at hun heller vil ha Storbritannia ut av EU enn å la britene begrense arbeidsinnvandringen. (Nationen 04.11.2014)

Med den såkalte Laval-kvartetten av dommer i 2007-2008 ga EU-domstolen den frie bevegelsen og etableringsretten et definitivt overtak foran faglige rettigheter. De fire dommene var: den finske Viking Line-saken om bruk av faglige kampmidler som streik mot utflagging (dom desember 2007), den svenske Laval-saken om streikerett for å sikre lønns- og arbeidsvilkår (desember 2007), den tyske Rüffert-saken om lønnsvilkår ved offentlige oppdrag (april 2008) og Luxembourg-saken (juni 2008) om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Alle de fire dommene setter hensynet til etablering og tjenestekonkurransen over behovet for nasjonale reguleringer og faglige rettigheter i arbeidslivet.

Slik EU-retten har forrang over medlems-landenes lover, går EØS-avtalens bestemmelser foran andre norske lover og regler hvis det foreligger motstrid (EØS-loven § 2). LO-kongressens vedtak i mai 2013 om at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler, er derfor et krav om å endre EØS-avtalen.

Norge er i EØS-avtalen ikke rettslig bundet av EU-domstolens praksis etter at avtalen ble inngått i 1992. Generelt ser vi likevel at både EFTA-domstolen og norske domstoler i hovedsak følger EU-domstolens nyere praksis. Det har imidlertid ennå ikke kommet noen sak som har testet ut Laval-kvartettens gjennomslag i EØS. I verftsdommen (mars 2013) om allmenngjøring av tariffavtaler så vi for øvrig at Høyesterett konkluderte annerledes enn EFTA-domstolens forståelse av EU/EØS-retten. Høyesterett fant at allmenngjøringsforskriften for verftene, med nasjonale krav til minstelønn samt reise, kost og losji, var forenlig med gjeldende EØS-rett. Dette utløste en rasende reaksjon fra EFTA-domstolens president Carl Baudenbacher, som mente Høyesteretts praksis undergraver EØS-avtalen. (Aftenposten 21.20.2013)

Schengen uten grensekontroll

Gjennom tilslutningen til Schengen-avtalen er grensekontrollen for personer mellom Norge og de fleste EU-landene avskaffet. Den første samarbeidsavtalen ble undertegnet allerede i 1996. Amsterdam-traktaten fra 1997 integrerte Schengen-reglene formelt i EU, og det ble gjort en rekke endringer. Dette førte til at samarbeidsavtalen med Norge (og Island) måtte reforhandles. En ny avtale kom på plass i 1998 og ble godkjent av Stortinget året etter. Avtalen trådte i kraft i 2001. Schengen-avtalen var politisk omstridt, og særlig blant de EU-kritiske partiene var det motstand mot å inngå en så omfattende avtale med EU.

Schengen-regelverket har stor betydning for vilkårene for organisert kriminalitet – og mulighetene til å bekjempe den – også innenfor arbeidslivet. Ved siden av den skjerpede ytre grensekontrollen, altså mot land utenfor Schengen, er avtalens rasjonale felles regler for passering av de indre grensene. Borgere i Schengen-landene, samt alle tredjelandsborgere med gyldige innreise-dokumenter, skal kunne reise fritt i hele Schengen-området uten å bli underlagt personkontroll ved landegrensene. Schengen-området omfatter alle EU-landene unntatt Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, samt EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Innenfor Schengen-området er det samtidig etablert felles regler for politi-samarbeid og utlevering av kriminelle, samt et felles informasjonssystem for politi- og påtalemyndigheter. Siden Maastricht-traktaten ble inngått for drøyt tyve år siden, har EU bygget ut et omfattende regelverk for justis og innenriks (justice and home affairs). Samarbeidet omfatter blant annet et utstrakt politi- og påtalesamarbeid, felles regler for yttergrensekontroll, intern passfrihet, en stadig mer integrert innvandringspolitikk (asyl, visum m.m.), harmonisering av strafferegler og straffeprosess og flere former for sivilrettslig samarbeid. Dette er områder som tradisjonelt har vært regnet til kjernen av nasjonal suverenitet og myndighetsutøvelse. Samarbeidet har mer og mer blitt løftet inn i EUs traktatverk og institusjonelle system – og dermed omdannet til overnasjonal EU-rett. Norge har, i tillegg til Schengen-avtalen, inngått flere bilaterale avtaler om politi- og påtalesamarbeid med EU. Herunder deltagelse i det europeiske politikontoret Europol. Utenlandsk politi kan forfølge antatte forbrytere inn i Norge og pågripe dem.

«Økt bevegelse av kriminelle bander»

Etter å ha fremhevet de praktiske fordelene ved avviklingen av personkontrollen, fastslår Europautredningen: «Skyggesiden er at det også har medført økt bevegelse av kriminelle bander.»⁷ Det er en viktig erkjennelse. Opphevelsen av grensekontrollen – sammen med adgangen til fritt å søke arbeid og studere i hele EØS og teknologiutviklingen – har på 2000-tallet gjort det langt enklere å utøve kriminell virksomhet over landegrensene. Selv om det er vanskelig å måle en isolert virkning av Schengen-avtalen, er det liten tvil om at avviklingen av person-kontrollen har gjort hverdagen enklere for de kriminelle – og utfordringene større for politiet. Allerede for ti år siden fastslo Europol at:

Organisert kriminalitet utnytter sine mulig-heter i en utvidet europeisk union med mindre intern grensekontroll, ved å høste gevinster fra aktivitet på tvers av landegrensene.⁸

Kripos har også flere ganger uttrykt bekymring over økt organisert kriminalitet i Schengen-området.⁹ Schengen er av avtalens tilhengere blitt fremstilit som et nødvendig redskap i kampen mot organisert kriminalitet. På mange måter er det imidlertid Schengensystemet selv som har skapt en situasjon som gjør mer omfattende, ressurskrevende politiinnsats nødvendig.

Desto mer paradoksal blir situasjonen, når mange av de tiltakene som skal kompensere for avviklingen av grensekontroll, har vist seg å true personvernhensyn og menneske-rettigheter. Informasjonsutveksling mellom politi- og utlendingsmyndigheter står sentralt gjennom Schengen Information System (SIS), visainformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksbasen Eurodac. Prümavtalen øker mengden data som skal utveksles ytterligere. Hvis fingeravtrykket ditt lagres av politiet i Norge, vil det i prinsippet være tilgjengelig i alle Schengens medlemsland. Datasystemer er mindre sikre, og mer sårbare for misbruk, desto flere som har tilgang til dem. Når ekstremt sensitiv informasjon som fingeravtrykk og DNA deles mellom alle Schengen-landene, forutsettes det et strengt fokus på personvernkontroll.

En rekke organisasjoner som arbeider for personvern og datasikkerhet, med britiske Statewatch i spissen, har karakterisert SIS som en trussel mot personvernet. Dette handler både om datakvalitet og tilgjengelighet. Når innregistrering av nye filer er mulig ved en halv million terminaler i alle Schengens medlemsland vil det nødvendigvis være ulik praksis for registrering mellom medlemslandene, og fare for at menneskelig svikt fører til at uriktige opplysninger blir registrert. Når det gjelder tilgjengeligheten av informasjonen i systemet finnes det utstrakte muligheter for misbruk av opplysningene. En halv million terminaler innebærer at flere millioner polititjenestemenn og grensevakter har tilgang til sensitiv informasjon om svært mange mennesker.

Farlige forbundsfeller

De Facto er i sin rapport tydelig på at det er en sammenheng mellom EØS-avtalen og problemene i arbeidslivet:

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne.¹⁰

Selv om det er erfart et økende problem med grensekryssende kriminalitet i Norge etter EUs østutvidelse, er det ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hvordan Schengen-avtalen har virket spesifikt på kriminalitet i arbeidslivet. Det er imidlertid ingen forhold som tilsier at arbeidslivet skulle være unntatt fra den generelle tendensen med en forsterking av organisert og grensekryssende kriminalitet. Aftenposten har for eksempel nylig avdekket det som trolig er organisert hvitvasking av betydelige midler i malerbransjen gjennom en rekke oppslag nå i høst.¹¹

Prinsippene i både EØS- og Schengen-avtalen trekker i én og samme eskalerende retning, som også er erfart i praksis:

• Økende migrasjon av arbeidskraft, inkludert utstasjonerte arbeidere.
• Økende etablering av mer eller mindre fiktive firma for næringsvirksomhet.
• Økende grensekryssende kriminalitet.

Uten Schengen-avtalen ville EØS-borgere fortsatt ha samme rett til å søke arbeid i Norge, men personkontrollen ved grensen kunne reetableres. Dette alene ville selvsagt ikke stanse grensekryssende kriminalitet, men ville både ha en avskrekkende effekt og gi faktiske kontrollmuligheter som man ikke har i dag. Omvendt, i en situasjon uten EØS og med Schengen, kunne mulighetene for å drive næringsvirksomhet i gråsonen begrenses kraftig gjennom nasjonalt regelverk, og motivasjonen for å utnytte den frie grensepasseringen inn til Norge ville bli mindre.

Kombinasjonen av EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge sammen med Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime», om man vil, i norsk arbeidsliv.

Unntak og handlingsrom

Norge er i Schengen ikke fullstendig av-skåret fra å foreta personkontroll, men vilkårene for annet enn ren stikkprøvekontroll er svært strenge. Grensekontrollen kan bare gjeninnføres for et begrenset tidsrom, og må være begrunnet i trusler mot landets sikkerhet og orden eller i særskilte situasjoner der kontrollen ved Schengens yttergrenser ikke er ivaretatt. EU-kommisjonen må varsles på forhånd, og man må konsultere med de andre Schengen-landene.12 Norge har i forbindelse med Nobel-pris-utdelinger og etter 22. juli-terroren i 2011 benyttet denne unntaksprosedyren. Kontrollen har i alle tilfeller vært avviklet etter få dager. Juridisk er det tvilsomt om kriminaliteten i arbeidslivet kan begrunne bruk av unntaksbestemmelsen. Det skal mye til å påvise at problemene er en trussel for samfunnsordenen, og årsakssammenhengen med manglende grensekontroll må også dokumenteres. Politisk er derimot dette et mulig virkemiddel, og den periodevise bruken av grensekontroll i ulike EU-land har handlet mer om politikk enn juss.

EØS-avtalen har også en beskyttelses-klausul i artikkel 123, som tillater nasjonale reguleringer som normalt er forbudt ut fra prinsippene om fri bevegelse. Denne klausulen – som blant annet gjelder situasjoner med «alvorlig indre uro som truer den offentlige orden» – er imidlertid aldri benyttet, og det er lite som tyder på at den vil få praktisk betydning. Langt viktigere er det såkalte handlingsrommet i EØS. Både i måten EØS-direktiver gjøres til norsk rett og måten EØS-regler praktiseres på av myndigheter og domstoler, er det en stor grad av skjønn.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at praktiseringen av reglene i EU og EFTA-landene ut fra EØS-avtalen kan utvikle seg i ulike retninger. Selv om utgangspunkt er at bestemmelsene skal forstås likt, jf. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EU-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger ut fra kildene som foreligger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106.

Finnes det en løsning innenfor EØS?

Selv om det foreligger et juridisk handlingsrom som politisk bare stykket og delt er forfulgt, ikke minst gjennom unnlatelsen av å bruke den avtalefestede vetoretten mot særskilt problematiske regelverk som tjeneste-direktivet og vikarbyrådirektivet, er det vanskelig å se for seg en betydelig skjerpet nasjonal regulering av arbeidslivet innenfor dagens EØS-avtale.

Ett eksempel på at EØS-avtalen har amputert et nasjonalt tiltak mot arbeidslivskriminalitet er overvåkingsorganet ESAs inngripen overfor krav til offentlige anbud. I tråd med Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 94 endret den rødgrønne regjeringen i 2008 forskriften til loven om offentlige anskaffelser slik at oppdragsgiver skal stille krav om at arbeidstakere hos både leverandører og underleverandører ikke har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler, eller det som er normalt for sted og yrke. Etter krav fra ESA endret regjeringen i 2011 forskriften slik at at henvisningen til «det som er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet. Pålegget svekket virkningen av tiltaket, ettersom det i praksis kan være stor forskjell på minstetariff og gjengs lønn.

Transportnæringen er blant de delene av arbeidslivet som er særlig hardt rammet av EØS-avtalen. Grensekryssende transport er nesten fullstendig overtatt av utenlandske sjåfører, ofte så dårlig betalt at det er sosial dumping.¹³ Kabotasjekjøring, transport mellom steder i et annet land enn transportøren hører hjemme, er blitt omfattende. Det er i utgangspunktet ikke tillatt i Norge, men transportører fra EØS-land kan lovlig kjøre tre kabotasjeturer innen én uke, før man må kjøre ut av landet. EU-kommisjonen ønsker å fjerne alle begrensninger for kabotasjekjøring, og det er trolig bare et spørsmål om tid før Norge vil møte krav om videre liberalisering i EØS-avtalen. I stedet for et forbud, som burde være enkelt å håndheve, pålegger EØS-avtalen et system som er langt vanskeligere å håndheve. I praksis ser vi at kontrollen er svak, og det eksakte omfanget av ulovlig kabotasje uavklart.

Ut fra de opplevde problemene med blant annet kabotasjekonkurranse, sosial dumping og ulovlig virksomhet, har Transportarbeidetforbundet trukket den konklusjonen at en løsning på problemene ikke er mulig innenfor EØS-avtalen. Forbundets landsmøte i januar 2014 vedtok enstemmig et krav om oppsigelse av dagens avtale. I vedtaket heter det at Transportarbeidetforbundet vil arbeide for:

At Norge sier opp dagens EØS-avtale. En stadig strøm av EU-direktiver og EØS-regler utgjør en trussel mot norske faglige rettigheter, f. eks. vikarbyrådirektivet, postdirektivet, kabotasjereglene og Jernbanepakke 4.¹⁴

                       

Noter:

1. Rapporten «De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – udfordringer og perspektiver». NordMod 2030, delrapport 9, 2014.
2. Mot et tredelt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen av EU. De Facto, Rapport 4:2014.
3. Ibid, side 10.
4. Kilde: Eurostat. 2013-tall.
5. De Facto Rapport 4:2014, side 6.
6. Ibid, side 5.
7. NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, side 701.
8. Europols årsrapport 2005 om organisert kriminalitet, forordet.
9. Se for eksempel VG 04.03.2006.
10. De Facto Rapport 4:2014, side 5.
11. Se for eksempel «Politiet: Slik er «edderkoppens» svarte nettverk», Aftenposten 31.10.2014.
12. Schengen grensekodeksen, 2006, del II.
13. De Facto Rapport 4:2014, side 43-44.
14. «Vil si opp EØS-avtalen», 29.01.2014, http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/cms.nsf/pages/vi-si-opp-es-avtalen

Store norske leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi «negative» historiske fakta er utelatt.

En tungt dokumentert italiensk avhandling trekker frem i lyset de mørklagte sidene ved liberalismen slik den ytret seg i politisk teori og praksis.

Willy Dahl lektor ved Bergen Katedralskole 1958–63, forskningsstipendiat 1963–65, universitetslektor, senere førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1965–76, professor ved Universitetet i Trondheim 1977–81 og ved Universitetet i Bergen 1982–94. Viktigste publikasjoner Stil og struktur (1965, siste utg. 1995), Norges litteratur I–III (1981–89), Arnulf Øverland (1989) og Fortellingen om Bergen (2000).

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er «redigert av fagfolk» og er «vitenskapelig fundert»?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest en bok om visse former for samfunnsøkonomi, sett i historisk perspektiv, mer om den nedenfor. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632–1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som «grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme», og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Dét er imidlertid ikke det jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet,

også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative «tankesmien» Civita.

Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723–1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og «markedets» første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere

hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923–1991), professor i samfunns-økonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne «talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse», eide aksjer i «Royal African Company», som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes «absolutte rett» over sin «eiendom». Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med «ville beist», og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som «sympati» og «ansvar». Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en «fri regjering» basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika. Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i «arbeidshusene» var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet «så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli», og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være «konspirasjoner mot offentligheten». – Intet måtte hemme det frie markeds «usynlige hånd»!

Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805–1859). Store norske presenterer ham som «Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker», «i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider». Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835–40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var «tomme», og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algeria. Han viste til «den amerikanske modellen»: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene.

Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.

I Store norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om Tocquevilles sjelsliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at «tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.»

Kontra-historie med fortiete fakta   

Den boken som har fortalt meg dette, bærer i den engelske oversettelsen tittelen Liberalism. A Counter History. Den er skrevet av Domenico Losurdo, født 1941. I Wikipedia opplyses det om ham at han er en «Italian philosopher, historian, political theorist and Marxist intellectual». På engelsk kom boken ut i 2011 og nå, i 2014, som paperback. Den er ikke essayistisk synsing; alle fakta, alle sitater er belagt med bibliografiske henvisninger i god vitenskapelig tradisjon.

Losurdo åpner med et lengre definisjonskapittel om dette mangetydige ordet «liberalisme». Deretter følger først kapitler om liberalismen og negerslaveriet, og om vilkårene for den hvite, britiske underklassen i liberalismens gjennombruddsår. Så følger han liberalistisk teori og praksis opp gjennom 18- og 1900-tallet i flere europeiske land og – særlig – i USA. Gjennomgangstemaet er at den økonomiske liberalismen i både utspring og fortsettelse er en politisk teori for overklassen, sterkt forbundet med forestillingene om den hvite rasens overlegenhet, og at demokratiet som vi kjenner det, er kjempet igjennom mot overklassens interesser.

Vår egen historie byr på en interessant parallell: Flere historikere har i år kritisert påstandene om at 17. mai-grunnloven fra 1814 var et gjennombrudd for demokratiet. Tvert imot gjaldt det for fedrene på Eidsvold å sette grenser for folkelig innflytelse; kampen for allmenn stemmerett var ikke over før i 1913.

Det er, selvfølgelig, ikke bare Locke, Smith og Tocqueville som får historikerens kritiske lys rettet mot seg. En lang rekke av liberalismens forgrunnsfigurer – blant andre Jeremy Bentham – får også mindre flatterende sitater hentet frem. Litt bedre går det med John Stuart Mill (1806–1873). Han var erklært motstander av slaveriet, og en forkjemper for kvinnesaken. Men det er tydelige innslag av rasetenkning hos ham – hvite, vestlige folkeslag er andre overlegne. I liberalismens og frihandelens ånd forsvarte han britenes opiumskrig mot Kina – mer om dét nedenfor.

Slaveriet, og holdningen til indianerne, hadde sine forsvarere godt oppover på 1800-tallet – og i politisk praksis. Her kan det være nyttig å se nærmere på to dokumenter som ofte nevnes blant inspirasjonskildene til den norske grunnloven av1814.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 het det i åpningssetningen at «All men are created equal». Dette ble vedtatt av en forsamling som for en stor del bestod av slaveeiere. Går vi så til grunnloven, konstitusjonen av 1787, finner vi at den skjelner mellom «free persons» i motsetning til «all other persons». Denne siste kategorien omfattet naturligvis slavene. I fortsettelsen blir denne kategorien kalt «persons held to Service and Labour». Hvis slike «personer» rømte over grensen til en annen stat, var det en plikt å levere dem tilbake til den som hadde krav på deres tjenester. En slave var nemlig en fri manns eiendom. Og eiendomsretten var grunnlovfestet. Ordet «slave» ble ikke brukt i konstitusjonen – en språklig fiffighet som dekker over det forhold at begrepet «men» – mennesker – slett ikke omfattet alle mennesker. De politiske og økonomiske rettighetene var forbeholdt den sosiale eliten. Den skulle styre landet etter Lockes maktfordelingsprinsipp, med skiller mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Og ordet, retten til å uttrykke meninger, var fritt – for eliten.

USAs tredje president (1801–1809) var Thomas Jefferson. Han «hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen», heter det i Store norske, som også forteller at han «var ikke bare en tradisjonsskapende politiker», men også «en betydelig tenker og vitenskapsmann». Det står ikke at en av hans tanker var at sameksistens mellom svarte og hvite på likeverdig grunnlag var umulig; noe sånt ville stride mot «de reelle forskjeller som naturen har skapt», og ende med at en av rasene ble utryddet.

Andrew Jackson var den syvende president i rekken (1829–37). Som general beseiret han seminole-indianerne i Florida i 1818, og hans presidenttid «betegnet et systemskifte i amerikansk politisk liv og en demokratisering av det amerikanske samfunn», heter det i Store norske. Det står ikke at han var slaveeier, at han ville deportere og desimere indianerne, eller at han gav postvesenet ordre om ikke å distribuere skrifter som gikk inn for å avskaffe slaveriet.

Naturligvis er det ikke bare i USA vi finner eksempler på at den herskende klasse med frihetens banner vaiende, undertrykket og utbyttet sine medmennesker. England var i en lang periode et eksempel på den mest flagrante dobbelmoral. På 1800-tallet var slaveri forbudt i moderlandet, men tillatt i koloniene rundt om i verden. En spesiell gruppe sjøfolk levde under rene slaveforhold: de som var «presset» til tjeneste om bord på orlogsfartøyene. For å sikre imperiets interesser rundt om i verden måtte man bygge opp en krigsflåte som ble verdens største og kraftigste – så stor at det var umulig å skaffe mannskap til alle på fri-villig basis. Løsningen ble å bruke tvang: I havnene kunne nesten hvem som helst fra de lavere samfunnsklasser med makt bli ført om bord i krigsskipene for så å gjøre tjeneste i mange år, under en brutal disiplin som var langt verre enn den som de fleste svarte slavene i de amerikanske koloniene måtte tåle. Denne ordningen ble innført alt på slutten av 1600-tallet. Den opphørte i praksis etter napoleonskrigene, i 1815, står det å lese på informasjonssidene til Royal Naval Museum Library. Da er det litt merkelig at den britiske orlogskapteinen Frederic Marryat (1792–1848) i 1822 gav ut brosjyren Suggestions for the Abolition of the Present System of Impressment in the Naval Service.

 Minnene om kolonimaktenes forbrytelser mot menneskeheten er politiske faktorer den dag i dag. For de som styrer kinesisk utenrikspolitikk, er Opiumskrigen ikke glemt. Store norske igjen:

Opiumskrigen, navn på krigen mellom Storbritannia og Kina 1839–42. Den direkte foranledning var den illegale handel som bl.a. britene drev med opium i Kina, og krigen startet da kineserne beslagla et stort opiums-parti som tilhørte en britisk kjøpmann. Kina led nederlag og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Victoria (Hong Kong) til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandsk handel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Kina måtte også betale krigsskadeerstatning. Opiumskrigen var den første i en rekke begivenheter på 1800-tallet som åpnet Kina for utenlandsk handel og vestlig inn-flytelse.

Den store liberaler John Stuart Mill forsvarte denne imperialistiske «begivenheten»: Kinesernes innførselforbud var imot frihandelens prinsipper og krenket kjøpernes rettigheter! Det sjenerte ham altså ikke at markedsideologien ble innført med kanoner. Kineserne var jo et tilbakestående folkeslag.

Når man leser Liberalism, blir det lettere å forstå den mistro og det hat som «Vesten» i dag møter i det som vekselvis kalles «ut-viklingslandene» og «den tredje verden» – mistroen og hatet som er bakgrunnen for det som vestlige politikere og presse kaller «ekstremisme» og «terrorisme».

De fleste konkrete opplysningene i boken om elendigheten som slavene og «de lavere klasser» levde under, er kjent fra før. Likevel er det en rystende opplevelse å oppleve dem samlet og paradert, som konkrete vitnesbyrd om den råskapen og ufølsomheten som må ha dominert hos svært mange hvite mennesker i «den vestlige verden», – folk som altså holdt eiendomsretten hellig og erklærte seg som forkjempere for demokrati og frihet.

Selektiv folkeopplysning   

Så kan vi igjen vende tilbake til Store norske. Eksemplene ovenfor – Losurdu har mange flere – viser at artiklene om filosofer og samfunnsøkonomer i Store norske er skrevet etter pop-prinsippet räkna de lyckliga stunderna blott. Da kan man spørre: Hvorfor har forfatterne levert fra seg slike ufullstendigheter?

De har selvfølgelig hatt kjennskap til det som jeg har kalt «utfyllende opplysninger»; noe annet er utenkelig når det gjelder skolerte fagfolk som har fått oppdragene fra redaksjonen av vårt største og mest representative leksikon. Vi kan også uten videre se bort fra den mulighet at de har underslått disse opplysningene for å la liberalismen fremstå i et så flatterende lys som mulig. Mangt kan sies om liberalistiske akademikere, men de fusker ytterst sjelden med kontrollerbare fakta.

Da gjenstår bare én mulig forklaring: Den at plasshensyn – artiklene måtte nødvendigvis komprimeres – har ført til at de bare har tatt med det som de synes er det viktigste ved de biograferte. Og slik sett har de gjort jobben: Artiklene er – la meg si det en gang til – korrekte så langt de rekker. Det er disse teoriene og lærebygningene som har hatt mest gjennomslag i praktisk politikk og faglig diskusjon.

Dreier det seg da bare om tilfeldigheter, det at to sosiale fenomener – liberalisme og undertrykkelse – opptrer samtidig? Eller kan råskapen til Locke forklares som et utslag av en samtid som var mer barbarisk enn vi kan forestille oss i dag? Rasetenkningen som var så utbredt i liberale kretser på 1800-tallet – er det så enkelt at disse politiske tenkerne var barn av sin tid, med dens begrensinger (les: at de ikke visste bedre …).

Nei. Det fantes de som tenkte anner-ledes. Det fantes motkrefter i samtiden. De kom fra to ulike hold: sekulære, radikale tenkere, og fra religiøse kretser – særlig da fra kristelige miljøer utenfor den mer offisielle form for kirkelighet.

Kvekerne, det avvikende protestantiske trossamfunnet som ble grunnlagt i England ca. 1650, var motstandere av alle autoriteter, og konsekvente pasifister. De nektet militærtjeneste og brukte kreftene på humanitært arbeid for forfulgte av alle slag. Naturligvis var de også motstandere av slaveriet; det var mot Guds vilje. Baptister og metodister pådrog seg myndighetenes vrede da de i 1820-årene misjonerte i Britisk Guyana og på Jamaica: Når slavene ble konvertert til kristendommen, fikk de en kultur, en bevissthet og en mulighet for sammenkomster som var uforenlige med den de-humaniseringen som kolonistene representerte. Altså hadde misjonærene skylden. I en svart revolt i Guyana i 1823 ble tre hvite drept; myndighetene innførte unntakstilstand og slaktet 250 slaver. Predikanten John Smith ble dømt og henrettet. På Jamaica brøt det i 1831 ut en revolt som ble kalt «Baptistkrigen». Kolonistene reagerte med å piske, torturere og skyte hundrevis av slaver, og engelske misjonærene ble arrestert, trakassert og ydmyket. På Barbados ødela kolonistene kirker og prøvde å organisere pogromer mot metodistmenigheten. Da gikk de for langt; over hele England protesterte det kristne samfunnet og forlangte effektive tiltak mot kolonistene som holdt negre som slaver, og forfulgte kristne. Disse hendelsene var medvirkende til at opinionen snudde også i det politiske miljøet i England. Der resonnerte man også pragmatisk: skulle flere svarte revolter «nedenfra» unngås, måtte slaveri bli forbudt ved lov.

Den berømte ordbokredaktøren Samuel Johnson (1709–1784) ironiserte: «How is it that we hear the loudest yelps for liberty from the drivers of negroes?» Granville Sharp (1735–1813) publiserte i 1769 den første offentlige kritikken av slaveriet i pamfletten A Representation of the Injustice and Dangerous Tendency of Tolerating Slavery. Med utgangspunkt i en annonse i New York Journal, som indikerte at en svart kvinne og den treårige datteren hennes kunne bli solgt separat, som om de var ei ku og en kalv, konkluderte Sharp med at man ikke måtte la seg villede av «theatrical bombast and ranting expressions in praise of liberty» fra de amerikanske slaveholder-rebellene. Den engelske teologen, filosofen og økonomen Josiah Tucker (1713–1799) fikk av Karl Marx i Das Kapital attesten:

           Bortsett fra at han er prest og Tory, er han en hederlig mann og en kompetent politisk økonom.

Tucker var en skarp kritiker av Englands dominerende rolle i slavehandelen:

We […] the boasted Patrons of Liberty, and the professed Advocates for the natural Rights of Mankind, engage deeper in this murderous Traffic than any Nation whatever.

I rekken av radikale kritikere av slaveriet og særlig det liberalistiske Englands rolle i denne institusjonen, finner vi også moralfilosofen Immanuell Kant (1724–1804).

I traktaten Zum ewigen Frieden (1795, oversatt til engelsk allerede året etter), hevdet han at det var England som representerte slaveri og barbari.1

I Das Kapital bruker Marx en mengde konkrete opplysninger om tilstanden i slavestatene og i arbeiderklassen i Vesten som eksempler på det han kalte «borgerskapets råskap». Slik føyer også han seg inn i rekken av sekulære humanister som ordla kritikken mot liberalismens utsvevelser. Men Losurdo er ikke ukritisk mot Marx. Han følger ham et godt stykke på vei, men mener at Marx så for positivt på politiske revolusjoner der borgerskapet frigjorde seg fra føydalismen: Den politiske, amerikanske revolusjonen i 1776 påskyndet indianernes tragedie, og den skapte en stat som legitimerte det å legge slaver i lenker.

Det hvite, frie overmenneske

Igjen og igjen finner vi at det liberalistiske tenkesettet, fra Locke til Stuart Mill og enda lenger, rommer forestillinger om elitens rett til å herske (og nyte frihetens goder). I politisk praksis i Vesten, og i liberalistisk teori i tiden frem mot den første verdenskrigen finner vi en rasetenkning og voldsforherligelse som fikk full utfoldelse i nazistenes teori og praksis noen få årtier etter. Theodore Roosevelt (1858–1919), USAs 26. president (1901–1909), han som så koselig er avbildet på et norsk sigarettmerke (Teddy), skrev i 1894 en generell advarsel til «mindreverdige raser»:

Hvis en av dem skulle angripe den «høyt-stående» rase, ville den (= de hvite) ha rett til reagere med en utryddelseskrig med det formål å drepe menn, kvinner og barn.

For 1800-tallets liberalere var det imidlertid ikke bare ikke-vestlige folkeslag som var mindreverdige. Heller ikke den hvite underklassen i Vesten, de eiendomsløse, var «verdig friheten». Man kunne ikke slippe «massene» inn i det gode selskap. Det kunne ikke komme noe godt fra den ukultiverte, uopplyste og rå allmuen. Igjen er det grunn til å minne om at den formen for folkestyre som eidsvollsfedrene instituerte i 1814, begrenset stemmeretten med kriteriene menn, embete og eiendom.

Også her kom motkrefter til orde. Vi kan hente to eksempler fra skjønnlitteraturen – et engelsk og et norsk.

Elegy Written in a Country Churchyard er tittelen på det mest kjente diktet til poeten Thomas Gray (1716–1771). Dikteren står på en landsens kirkegård og ser på rekkene av gravsteiner: Under dem ligger begravde muligheter som aldri fikk utfolde seg:

Perhaps in this neglected spot is laid / Some heart once pregnant with celestial fire,

og

Full many a flower is born to blush unseen.

Det er den samme tanken vi finner i Henrik Wergelands Til en Gran i Digte. Anden Ring (1833):

Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
Model for Himmeldomer er,
ukjendt, i Pjalter slaaer.
Tungsindig sidder paa sit Fjell,
en ledig Helt, en ubrugt Tell;
en Byron tidt, en Platos Sjel
i Folkets Sværm forgaaer.

To poeter var altså i stand til å se lenger enn liberalismens og «frihetens» store tenkere.

Enda en gang tilbake til Store norske.

Det har en litt større artikkel om oppslags-ordet «liberalisme», signert av Ole T. Berg og Aksel Braanen Sterri. Den er et hakk eller to bedre enn spesialartiklene om liberalerne, for så vidt som den gjør greie for ulike utviklingsformer innenfor liberalismen, og ender med å stille opp motsetningen mellom to moderne liberale tenkere: På den ene siden John Rawls, som mener at sosiale og økonomiske ulikheter bare skal «godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår», og på den andre siden Robert Nozick, som har argumentert for «at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.»

Men heller ikke denne artikkelen reiser spørsmålet: Er det en klar årsakssammenheng mellom det liberalistiske tankegods og all den undertrykkelse og rasisme som har fulgt liberalismen i praksis?

Losurdo verken stiller eller svarer på det spørsmålet. Som marxist er han selvfølgelig ikke blind for det vi kan kalle de positive sidene ved liberalismen: Den er en historisk drivkraft i utviklingen av produksjonskreftene, den er en av forutsetningene for ideen om universale menneskerettigheter, og den har vist evne til selvkritikk og selvkorreksjon. Men i historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker. Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen? Var – og er – rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser – en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

Noter:

1. Ayn Rand (1905-1982), en forfatter med høy stjerne hos dagens nyliberalister – også i Norge – hevdet at Kant var «et monster» og «den ondeste mannen i menneskehetens historie». Ref. Tor Dishington Johansen: «Historiens ondeste menneske?» Ayn Rand og Immanuel Kant» i Materialisten, nr. 1/2 2014.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har i løpet av kort tid gått fra å være et parti for spesielt interesserte til å bli et parti med en viss innflytelse i norsk politikk. Med mer enn 5 000 medlemmer og mer enn 130 lokallag landet rundt, kommer det neppe til å stoppe med det første.

De fremstår i dag som et friskt pust i en faststivnet og monoton politisk offentlighet, samtidig som de har klart å gjøre seg til det mest åpenbare valget for mange av dem som er opptatt av miljøvern.

Mathias Bismo har hovedfag i sammenlignende politikk, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

På tross av partiets mantra om uavhengighet fra blokkene, er det politiske rommet de forsyner seg av, i hovedsak til venstre for sosialdemokratiet. Særlig for SV har dette vært katastrofalt. Partiet lekker i begge ender, og er i ferd med å bli mindre enn nettopp MDG. Men det er heller ikke tvil om at de også forsyner seg grovt av velgergrunnlaget til Rødt, særlig i de større byene. I forbindelse med valgene i 2011 og i 2013, kom de største fremgangene for MDG i Oslo i de sentrumsnære bydelene der Rødt gikk mest tilbake. Også i Bergen, som for en ti års tid siden var RVs sterkeste storby, har MDG gjort store innhogg i tradisjonelt sterke RV/Rødt-valgkretser, så vel som i valgkretser der SV tidligere har pleid å stå sterkt.

Grønne krigere

Fred og nedrustning var helt sentrale programpunkter for Die Grünen i Vest-Tyskland i partiets tidlige år. Kravet var utmelding av NATO, ensidig nedrustning og en omlegging av forsvaret til et ikkevoldsforsvar.

Da det ble klart at partiet ville gå inn i regjering i 1998, kunne likevel påtroppende utenriksminister Joseph Fischer berolige dem som var bekymret – grønn deltakelse i regjeringen ville ikke bryte med kontinuiteten i tysk utenrikspolitikk. Og da NATO året etter gikk til krig mot Jugoslavia, var det et så godt som samlet parti som stilte seg bak den tyske deltakelsen, akkurat som de senere skulle gjøre i forbindelse med angrepet på Afghanistan. Fra 1998 til 2002 ble tyske utgifter til militære utenlandsoperasjoner tidoblet – med Die Grünen som regjeringspartner.

I følge partiet selv, er det ingen motstand mot NATO i partiet lenger. Ledende grønne politikeres holdning til krigen mot Libya i 2011 illustrerer dette i all sin groteskhet. Denne gangen bestemte tyske myndigheter, med Angela Merkel i spissen, seg for ikke å delta. Den krasseste kritikken mot dette valget kom imidlertid ikke fra egne rekker – anklagene om at Tyskland ikke tok sitt internasjonale ansvar på alvor kom tvert imot fra prominente grønne politikere som Joseph Fischer og Daniel Cohn-Bendit. Eller som parlamentsmedlem Tom Koenigs, som på 70-tallet ble kjent for å ha skjenket deler av sin millionarv til FNL og motstandsbevegelsen i Chile, sa det – siden Tyskland under rød-grønt styre åpnet for våpensalg til Gadaffi, hadde Tyskland et særlig ansvar for å delta i aksjonene.

Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva et parti i sin gjennombruddsfase egentlig er. Kommunepolitisk har de fått liten anledning til å gjøre seg bemerket, på Stortinget enda mindre. Det er heller ikke hensiktsmessig å vurdere dem ut fra partiprogrammet alene. Riktignok gir programmet klar beskjed om at det ikke er et revolusjonært venstreparti, og derfor rent prinsipielt ikke burde utgjøre noen konkurrent til Rødt, men virkelighetens verden er nå ganske annerledes enn partiprogrammenes verden. Derimot kan det være hensiktsmessig å se på bevegelsen internasjonalt. Ulikt Norge, har land som Sverige, Finland og Tyskland lang erfaring med grønn tilstedeværelse i den politiske offentligheten. Selv om det selvsagt er forskjeller mellom de ulike grønne partiene i disse landene, og mellom dem og MDG, så er det mulig å spore visse tendenser hos disse partiene, tendenser som også kan være nyttige for å forstå vårt hjemlige, ikke lenger fullt så lille, grønne parti.

Tre faser i grønn politikk

Veldig grovt, kan de grønne partienes utvikling skilles ut i tre faser: en radikal fase, en sosialdemokratisk fase og en sentrumsfase. Dette er for så vidt ingen enhetlig utvikling for alle partiene, og tendensene har variert noe fra land til land, men det kan likevel være nyttig for å skape en ramme for å forstå og forholde seg til MDG og den internasjonale bevegelsen de er en del av.

Den radikale fasen er nært knyttet til selve grunnlaget for at partiene i sin tid ble stiftet. Mens et parti som SV, og for så vidt også RV/Rødt, oppsto gjennom utbrudd fra etablerte partier, oppsto de grønne partiene i hovedsak i miljøer utenfor det etablerte politiske miljøet. Blant de viktigste kampsakene var miljø, kvinnefrigjøring, krigsmotstand og ikke minst motstand mot atomkraft. Dette var til dels også saker som hadde støtte i etablerte partier, men i motsetning til hos disse, inntok de grønne partiene en langt mer radikal posisjon. Slik kan også den radikale fasen forstås som en legitimeringsfase, det vil si en fase der et parti definerer sin egen posisjon vis-à-vis de øvrige partiene.

I denne fasen sto blokkuavhengigheten sterkt, da i form av en kritikk av hele det etablerte politiske systemet. Særlig i Vest-Tyskland hadde det grønne partiet en periode en svært utpreget radikal profil, noe som både hadde å gjøre med hvem som utgjorde det nye partiet og hvordan de etablerte politiske partiene valgte å forholde seg til nykommeren. I denne fasen var det uaktuelt for dem å ta stilling for ett parti fremfor et annet eller å bidra til flertalls-koalisjoner. Det etablerte politiske systemet var ute av stand til å håndtere problemene på en tilfredsstillende måte, mente de, det måtte dype samfunnsmessige endringer til. Deltakelse i folkevalgte organer var derfor først og fremst et redskap for å bygge bevegelsen, og det ble iverksatt en rekke tiltak i partiorganisasjonen for å bygge opp under dette, tiltak som det fortsatt eksisterer rester av, dog i en noe pervertert form.

Den sosialdemokratiske fasen utviklet seg som en reaksjon på den radikale fasen, og det var særlig to faktorer som bidro. For det første møtte de på det valg- og representasjonsdilemmaet som ethvert utenforparti blir konfrontert med i møtet med det etablerte systemet. Så lenge man ikke har utsikter til makt, er det lett å stille vidtrekkende krav, men idet dette endrer seg, vil det fort oppstå forventninger om resultater. Dermed blir det også vanskeligere å opprettholde de vidtgående kravene. I møtet mellom et maksimumsprogram og et minimumsprogram, vil dermed minimumsprogrammet fort vinne frem. For det andre foregikk det en viss politisk loftsopprydding i de etablerte partiene, og særlig blant de sosialdemokratiske partiene ble det en økt oppmerksomhet rundt grønne kjernesaker. Dermed ble det stadig vanskeligere å opprettholde den radikale blokkuavhengigheten.

Allerede i 1985 gikk det tyske grønne partiet inn i den sosialdemokratisk ledede delstatsregjeringen i Hessen. Dette avfødte en opprivende strid som nesten rev partiet i filler, en strid som til slutt ble vunnet av den samarbeidsvillige fløyen. I 1989 gikk de inn i delstatsregjering i Berlin, og i årene som fulgte ble de sosialdemokratenes viktigste partner når delstatsregjeringer skulle settes sammen. I 1995 gikk det finske grønne partiet inn i regjering sammen med sosialdemokratene, og i årene etter skjedde det samme i Frankrike, Tyskland og Belgia. De grønne partiene etablerte seg som lojale støtte-spillere for sosialdemokratisk politikk, og deres viktigste oppgave ble å gjøre den sosial-demokratiske politikken grønnere, parallelt med at de også tilpasset seg sosialdemo-kratiet på andre områder, som utenriks- og forsvarspolitikk, arbeidslivspolitikk osv.

På samme måte som den sosialdemokratiske fasen oppsto ved at de sosialdemokratiske partiene inntok en grønnere skikkelse, er sentrumsfasen delvis en følge av manglende resultater i dette samarbeidet og delvis en følge av at også de tradisjonelle høyrepartiene etter hvert fikk en grønnere ham. Det var ikke like åpenbart at det var enklere å få gjennom grønne reformer sammen med sosialdemokrater enn det var sammen med konservative, liberalister eller kristendemokrater. Dermed var heller ikke samarbeidsformene like åpenbare. I 2006 gikk det tsjekkiske grønne partiet inn i en regjering ledet av landets konservative parti, mens det irske partiet i 2007 gikk inn i en regjering ledet av Fianna Fáil, partiet som mer enn noen andre blåste opp den bobla som bare få år senere skulle sende Irland ut i en gjeldskrise av dimensjoner. I 2008 gikk det tyske partiet inn i en kristendemokratisk ledet delstatsregjering i Hamburg, og de har siden samarbeidet både med sosialdemokrater og kristendemokrater, alt etter hva som har passet seg.

På mange måter har blokkuavhengig-heten gjenoppstått i denne fasen, men i en svært annen form. Mens det i den radikale fasen betydde at ingen av blokkene hadde en politikk som innbød til samarbeid, betyr det i denne fasen at de velger den blokken som gir dem flest konsesjoner. I likhet med i den sosialdemokratiske fasen, er det også en tendens i sentrumsfasen at de tilpasser seg koalisjonspartnerens politikk, men forsøker å gjøre den noe grønnere. Dermed blir koalisjonspartneren vel så viktig i det store bildet.

Politisk transformasjon

Skiftet fra den radikale til den sosialdemo-kratiske fasen kan, hvis man skal legge en annen terminologi til grunn, beskrives som et skifte fra en revolusjonær til en reformistisk posisjon. Andre partier har også hatt samme utvikling, noe vi fra norsk historie kjenner best fra APs utvikling i mellomkrigstiden, men som vi også har sett med SV og delvis også RV/Rødt. Det som imidlertid skiller de grønne partienes utvikling fra disse eksemplene, er forståelsen av de revolusjonære kreftene og dermed hvilke interesser som ligger til grunn for reformpolitikken. Mens sosialdemokratiet, kort fortalt, har gått fra å kreve et samfunn strukturert etter arbeiderklassens grunnleggende interesser som klasse til å kreve konsesjoner for arbeiderklassen i et samfunn strukturert etter borgerskapets grunnleggende interesser, har de grønne partiene fra starten av basert seg på mer diffuse perspektiver. Klasse har bare vært ett av flere momenter i å definere den revolusjonære kraften, og gjennom forvandlingen fra revolusjonært til reformistisk parti, har disse mange momentene gjort det langt enklere for partiet å plassere seg i en sentrumsposisjon.

Den politiske transformasjonen hos de grønne partiene har hovedsakelig tatt to former. For det første har de opprinnelige kravene blitt erstattet av mer forsiktige krav. Selv om det fortsatt ligger et særegent grønt grunnsyn til grunn, er det vanskelig å se dette, ikke bare i den grønne politikken som føres i posisjon, men også den som føres i opposisjon. For det andre har de i økende grad tilpasset seg andre partiers standpunkter, noe som delvis følger av det første punktet, men som i særdeleshet gjelder saker som ikke (lenger) regnes til partienes kjernesaker, der de i enkelte tilfeller plasserer seg svært langt til høyre i partilandskapet.

Den keltiske tigerens død

Før krisa slo ut i full blomst, ble det irske økonomiske mirakelet – den keltiske tigeren – gjerne trukket frem som stjerneeksemplet på hva som var mulig bare man fulgte den nye økonomiske ortodoksien. Lave lønninger, lav selskapsskatt, betydelige støtteordninger for næringslivet og adgang til det indre marked gjorde Irland til et attraktivt land å investere i, og i perioder var den årlige veksten på over ti prosent. Så da bobla sprakk fikk det dramatiske konsekvenser, og som vanlig var det vanlige arbeidsfolk som fikk betale. Arbeidsløsheten vokste, folk ble tvunget vekk fra hjemmene sine og emigrasjonen tiltok.

Den politiske arkitekten bak den keltiske tigeren var partiet Fianna Fáil, som, med unntak av perioden 1994–97, styrte Irland fra 1987 til 2011. Etter valget i 2007 mistet de flertallet de hadde sammen med Progressive Democrats, men inn kom Green Party, som med sine seks representanter i nasjonalforsamlingen bidro til flertall for en regjering de selv valgte å gå inn i. For å gå inn i regjering oppga de blant annet sin motstand mot privatisering av helsevesenet og mot at Irland skulle fungere som transittland for amerikansk militærtransport til Irak. I regjering var det også partiets egen leder John Gormley som, i egenskap av miljøvernminister, fikk ansvaret for å sikre utbyggingen av den svært kontroversielle gassrørledningen i Mayo-provinsen på vestkysten, en gassrørledning som på den tiden kanskje var den fremste symbolsaken for irske miljøvernere. I bytte mot dette fikk de gjennom noe økte bevilgninger til utdanning og vage løfter om skattlegging av klimagassutslipp. Men, kanskje viktigst av alt, maktposisjoner.

Allerede før de gikk inn i regjering, advarte Ciarán Cuffe om at en avtale med Fianna Fáil ville være en pakt med djevelen. «Vi vil bli spyttet ut etter fem år og desimert som parti.» Valget i 2011 ga ham rett – de fikk ikke én eneste representant. Selv om Green Party støttet opp om de grunnleggende aspektene ved den keltiske tigeren, var mye av valgkampen i 2007 rettet inn på kritikk av regjeringen. Men da muligheten til makt bød seg, ble dette kastet på sjøen, og partiet gjorde med ett seg selv til en medspiller for det de kort tid før hadde kritisert. De var ikke det første grønne partiet som gjorde dette, og heller ikke det siste, men sjelden har prinsippene falt så hurtig som de gjorde i Irland.

Resultatet av denne transformasjonen har variert fra land til land. I Irland endte partiets regjeringssamarbeid med Fianna Fáil med at de ble straffet beinhardt av velgerne og feid ut av nasjonalforsamlingen ved neste valg. Det var ikke dette velgerne deres hadde bedt om. Irland er imidlertid et unntak i så måte – uansett hvor mange prinsipper de har forlatt, har de grønne partiene ellers klart å opprettholde oppslutningen. Det som imidlertid ser ut til å ha skjedd, er at velgerne har flyttet seg med partiene, og at de i stor grad tiltrekker seg sentrumsvelgere. I de landene der denne transformasjonen har gått lengst, som Tyskland, Frankrike og Belgia, er dette også mest tydelig – mens rommet for de tradisjonelle sentrumspartiene har blitt mindre, har det, etter lang tid, åpnet seg nye rom til venstre for sosialdemokratiet. Men det endrer ikke ved de grønne partienes historiske misjon – å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti.

Hvorfor nå?

Selv om MDG først har slått igjennom for alvor de senere årene, har de allerede eksistert i over 25 år. Partiet ble stiftet i 1988 med bakgrunn i en håndfull lokale initiativer som hadde stilt til valg til, og enkelte steder også kommet inn i, enkelte kommunestyrer rundt omkring i landet. Stortingsvalget i 1989 ble imidlertid en skuffelse. Partiet fikk bare 0,3 prosent oppslutning og naturlig nok ingen mandater. Likevel skulle dette faktisk bli partiets beste Stortingsvalg før 2013, og i hvert fall frem til kommunevalget i 2011, fremsto de først og fremst som et obskurt fenomen, på linje med partier som Pensjonistpartiet og Kristent samlingsparti, med en viss støtte enkelte steder, men uten noen som helst plass i den offentlige politiske debatten, på tross av enkelte profilerte medlemmer og støttespillere.

Den grønne bølgen som rullet over Europa på slutten av 80-tallet, traff også Norge. Alvoret gikk inn over stadig flere, miljøbevegelsen fikk et markant tilsig av medlemmer og aktivister og miljøvern ble popkultur, ikke minst blant ungdom. Det var i denne perioden de grønne partiene først ble valgt inn i mange nasjonalforsamlinger, og i de landene der de allerede var representert opplevde de en betydelig vekst. Den antakeligvis viktigste årsaken til at gjennombruddet ikke kom i Norge samtidig, er nok SV under ledelse av Erik Solheim. Han var tydelig inspirert av de grønne partienes fremvekst i blant annet Sverige og Vest-Tyskland, og selv om partiet helt siden stiftelsen hadde hatt en klar miljø-profil, ble partiet et mer rendyrket miljøparti etter at Solheim tok over lederklubba i 1987. Politikken minnet til forveksling på grønn politikk i sin mer sosialdemokratiske versjon. Ikke bare fikk miljøpolitikken en mer prominent plass, mer enn sine forgjengere ivret han også for at denne burde gjennomføres gjennom et forpliktende samarbeid med AP. Ved valget i 1989 fikk partiet 10,1 prosent av stemmene, nesten en dobling fra forrige valg. Det var SV som tjente på den grønne bølga i Norge, ikke MDG.

Det er sannsynligvis flere årsaker til at MDG har slått igjennom i den senere tiden, men når partiet selv peker på de andre partienes manglende evne til å vinne gjennom i miljøpolitiske spørsmål, så har de nok et svært viktig poeng. SVs miljøtroverdighet er tynnslitt etter åtte år i regjering, og heller ikke de andre partiene som ynder å fremstille seg som miljøpartier, særlig Venstre og KrF, har særlig mye mer å vise til. Samtidig kommer man heller ikke forbi at den tiltagende blokkdelingen av norsk politikk har vært medvirkende. Den politiske debatten har i økende grad kretset rundt hvem som er best egnet til å sitte i regjering, og det å kritisere en regjering man selv støtter, sitter stadig lenger inne. MDG, derimot, kritiserer både Høyre og Arbeiderpartiet, og selv om de allerede etter kommunevalget i 2015 nok vil bli tvunget til å moderere seg noe, alt etter hva de velger, så representerer dette et friskt pust.

Grønn kapitalisme?

Miljøspørsmål utgjør selve kjernen i MDGs politiske profil. Allerede her skiller de seg fra sine større søsterpartier i sin gjennombruddsfase, der også fred, sosial utjevning og, der det var relevant, atomkraft ble tillagt minst like stor vekt. Denne forskjellen burde imidlertid ikke være overraskende, tatt i betraktning den økende oppmerksomheten rundt klimaendringene. Derimot er det også et annet aspekt ved denne forskjellen. Mens de grønne partiene for rundt 30 år siden vektla sammenhengene mellom de ulike delene av partienes kjerneområder, har disse sammenhengene blitt skjøvet mer i bakgrunnen. Dette er selvsagt ikke bare MDGs egen skyld, det ideologiske klimaet har bidratt sterkt til å fragmentere og individualisere politikken, men det påvirker like fullt deres mulighet til å utgjøre en forskjell.

Die Energiewende – når strømmen blir et luksusgode
– De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. (Askild Gjerstad, 1. kandidat for MDG i Troms)

Die Energiewende, eller energiomleggingen, regnes som en av Die Grünens største seire i Tyskland. Helt siden partiet ble stiftet har et helt sentralt punkt i partiprogrammet vært at den (vest)tyske energiforsyningen må flyttes fra ikke-fornybare til fornybare energikilder. Men der ansvaret tidligere ble lagt på industrien, er det nå de som allerede har minst som skal finansiere gildet.

Hovedessensen i programmet er at man i stedet for å straffe dem som produserer ikke-fornybar energi skal belønne dem som produserer fornybar energi. Dette gjøres ved hjelp av et subsidiesystem der produsenter av fornybar energi gis garantier for en pris som ligger over markedsprisen, og pengene til dette genereres av en hel rekke ulike former for avgifter til forbrukerne. Siden 2000 har strømregningen for den gjennomsnittlige tysker blitt mer enn fordoblet – om lag 2/3 av økningen skyldes disse avgiftene.

Ved siden av større vindmølleprosjekter og lignende, finansierer også subsidiene solcellepaneler som gjerne legges på tak av private bolighus. Også disse har rett til de samme subsidiene, noe som gjør at de kommer bedre ut av det økonomisk enn om man ikke gjør det. En tur på den tyske landsbygda viser at dette har vært vellykket – mange steder er det nå flere hus med enn uten synlige solcellepaneler på taket. Men dette har også sin pris. Bare halvparten av den tyske befolkningen eier egen bolig, mens den andre halvparten befinner seg på leiemarkedet. Den sistnevnte halvparten må selvsagt betale avgiftene på strømmen, som alle andre, men siden de ikke eier boligen, vil de ikke kunne benytte seg av subsidiene. Dermed blir det denne halvparten som finansierer villaeiernes pengebesparende tiltak. Legger vi til at reallønna i Tyskland har stått mer eller mindre på stedet hvil siden 2000, og at den i enkelte grupper har gått ned, takket være Hartz-reformene som den rød-grønne regjeringen i sin tid fikk igjennom, innebærer dette at strømmen er i ferd med å bli et luksusgode. I følge forbrukerorganisasjonen VdK er det om lag 600 000 husholdninger som årlig får strømmen kuttet fordi de ikke klarer å betale dette. Å få den på igjen koster fort ytterligere 100 euro.

Die Grünen skal selvsagt ikke ha det fulle ansvaret for dette. Prosjektet ble iverksatt av Merkel, men det er ikke til å komme forbi at Die Grünen har vært en helt sentral pådriver. Etter hvert som de sosiale konsekvensene har åpenbart seg, samtidig som det foreløpig ikke har vært noen merkbar nedgang i klimagassutslippene, har flere partier tatt til orde for å endre innretningen. Men ikke Die Grünen.

MDGs styrke sammenlignet med de øvrige stortingspartiene, er at de møter klimatrusselen med et helt annet alvor. I stedet for å henfalle til eventyr og fabuleringer om markedsløsninger og klimakvoter, maner de til handling her og nå. Men i dette, kaster de samtidig alle andre kort. Andre politiske saker blir ikke bare underordnet dette imperativet, de blir gjort irrelevante. Deres uttalte mål er en grønn blokk, men hva annet enn grønn denne blokken skal være, sier de fint lite om.

Klimakrisa er nært knyttet til den massive forbruksveksten som har funnet sted i vår del av verden de siste par hundre årene. Ut fra denne sammenhengen konkluderer MDG med at veksten må stagges. Dette er en besnærende tanke, selv om den også kan være problematisk. Det er ikke slik at vekst som sådan nødvendigvis fører til økte utslipp hvis nye produkter erstatter mer klimaskadelig produksjon. I det store bildet er det nok likevel riktig. Imidlertid holder det ikke å slå fast at vi må gjøre noe med det økologiske fotavtrykket, vi må også si noe om hva. I det tyske grønne partiets tidligere år eksisterte det for eksempel en krets rundt den tidligere kristendemokraten Herbert Gruhl som gikk svært langt i å ville realisere partiets grunnleggende program ved å holde den tredje verden nede. Kretsen fikk liten støtte, men om man begrenser det økologiske perspektivet til kun å omhandle snevre økologiske sammenhenger, er det ingenting som utelukker en slik politikk heller.

Det er imidlertid ikke slik at klimakrisa er et resultat av veksten alene. Tvert imot, både forbruksvekst og klimakrise henger sammen med en bakenforliggende faktor: profitten. I bunn og grunn dreier all kapitalistisk produksjon seg om at den som investerer i produksjonen, ønsker å sitte igjen med mer enn det som opprinnelig ble investert. Det er dette som er hemmelig-heten bak den kapitalistiske veksten, men det tilfører samtidig produksjonen en miljøfiendtlig tendens. På den ene siden er miljø-teknologi fordyrende, og fremstår derfor, på samme måte som lønnsvekst, økte skatter osv., som en utgift i bedriftens regnskap. På den andre siden forutsetter veksten stadig økt forbruk, med de følgene det har for tilbud, vareutvalg osv. Selv med en politikk som demmer opp for noen av de verste utslagene, vil ikke dette endre kapitalismens tendens til økologisk overforbruk.

En kapitalisme uten vekst er en kapitalisme som ikke fungerer, og hvis man vil se eksempler på en nullvekstkapitalisme, trenger man heller ikke å reise lenger enn til Hellas, uten at det bør være noe å strebe etter. Det betyr selvsagt ikke at et kommunistisk, eller sosialistisk om man foretrekker, system nødvendigvis vil endre på dette. Den store forskjellen er at profitten ikke lenger er relevant i en fellesskapsøkonomi. Dermed åpnes også muligheten opp for å utvikle en reelt økologisk økonomi. Men det forutsetter at man er villige til å se utover kapitalismens rammer.

Det er ikke MDG villige til, og selv om partiprogrammet deres i sin konsekvens gjenspeiler de grønne partiene i sin radikale fase, er denne i alle praktiske henseender forlatt. Da er det heller ikke til å undres over at de inntar en sentrumsposisjon. Gitt de kapitalistiske rammene er ikke miljø nødvendigvis et spørsmål om høyre og venstre. Tvert imot – partier som ønsker å innskrenke rovdriften på naturen samtidig som de vil opprettholde eller øke velstandsnivået innenfor rammene av et kapitalistisk system, har et visst forklaringsproblem. Riktignok gjør den utbredte klimaskepsisen innenfor FrP dem et særskilt kasus sammenlignet med de øvrige partiene, noe som i sin tur også svekker miljøtroverdigheten til samarbeidspartnerne deres, men det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at APs politiske organisering av kapitalismen skulle være mer eller mindre miljøvennlig enn Høyres variant. Motsetningene går på kryss og tvers, og MDG må forholde seg til dem de kan få mest av. Samtidig, om AP ikke er villige til å gå med på de ambisiøse kravene MDG tross alt stiller til norsk miljøpolitikk, er det heller ikke mer sannsynlig at Høyre vil gå med på dem.          

Det er selvsagt også all mulig grunn til å kritisere MDG også på andre felter, som støtten til politianmeldelse av Bjørnar Moxnes i forbindelse med Oslo kommunes behandling av Lindebergsaken eller støtten til tariffhopping ved Trondheim Kino. Eller, i et litt større perspektiv, støtten til NATO og EØS, så vel som enkeltstandpunkter til alt fra kontantstøtte til Palestinasolidaritet. Selv om flere av disse sakene indirekte også har en miljøkomponent, er imidlertid dette først og fremst en parallell til hvordan søsterpartiene har gjort koalisjonspartnernes politikk til sin i andre land. Men heller ikke på miljøspørsmålet bør MDG være et førstevalg. Kanskje dersom man begrenser seg til kapitalismens rammer, men ikke om man tar alvoret av klimakrisa inn over seg.

Dypøkologi

MDGs miljøprofil har, på mange måter, et visst slektskap til dypøkologien. Ikke bare rent menneskelig. Dypøkologiens far, Arne Næss, var medlem av MDG fra stiftelsen og frem til sin død i 2009. Angrepsvinkelen på miljøspørsmålet har også klart gjenkjennbare elementer av det dypøkologiske grunnsynet.

Utgangspunktet for dypøkologien er at ethvert liv har en egenverdi. Følgelig er det ikke nok å holde seg innenfor klodens ytre bæreevne, rammene for økologien tilsier også at det økologiske fotavtrykket til menneskeheten ikke bør være særlig mye større enn det økologiske fotavtrykket til andre arter. Selv om mennesket er en art som alle andre, gjør dypøkologien det særlige menneskelige samfunnet gjort til et fremmedelement. Mennesket har derfor et moralsk ansvar for å bli ett med den øvrige naturen. Politikken som tidligere nevnte Herbert Gruhl og kretsen rundt ham, med sin dypt sosialdarwinistiske profil, sto for, er et uttrykk for dette. Det bør understrekes at dette slett ikke er noe forsøk på å sette Næss i bås med den nasjonalkonservativismen og fascismeleflingen denne kretsen henga seg til etter bruddet, men det er heller ingen tvil om at Gruhl i stor grad baserte seg på den samme grunnleggende filosofien som Næss, selv om de trakk ulike slutninger ut fra det.

På tross av Næss sin rolle, har dyp-økologien fått relativt liten betydning for norsk miljøbevegelse. Selv om det har vært elementer av den, så har miljøbevegelsen i hovedsak, i hvert fall sammenlignet med andre land, vært en politisk pressbevegelse. Ironisk nok synes det faktisk å være i det ene miljøpartiet som finnes i landet, at dypøkologien har stått sterkest. Betydningen av dette kan nok diskuteres, om det er den dypøkologiske karakteren som har sørget for den lave oppslutningen eller om det er den lave oppslutningen som har gitt dypøkologien det rommet den har fått i partiet. I alle tilfeller fremstår mangelen på sammenheng mellom klimakrisa og samfunnssystem med helt klare dypøkologiske overtoner.

Dermed er det kanskje heller ikke så underlig at partiet i stor grad fremstiller løsningen på klimakrisa som et offer, ikke som en mulighet. Det er ingen tvil om at det er helt avgjørende at vi gjør noe med klimakrisa, men løsningen til MDG synes ikke å ta hensyn til dialektikken mellom natur og samfunn. I stedet for å forandre samfunnet for derigjennom å kunne skape en bærekraftig framtid, skal samfunnet tøyles. Da bør man heller ikke forundres over om MDG, på tross av økt oppslutning, forblir et overklassefenomen, slik blant annet det tyske søsterpartiet har utviklet seg til å bli.

Hva nå?

Det er selvsagt umulig å spå hva som kommer til å skje med et parti. For eksempel vil det helt klart oppstå en betydelig utfordring når de etter kommunevalget i 2015 trolig vil mangedoble antallet folkevalgte rundt omkring i Norge. Det vil være et helt nytt farvann for de fleste, og det er potensielt sett også mange løse kanoner på dekk. Samtidig er det ikke tvil om at det er klare utfordringer knyttet til konsolidering av partiet som et maktsøkende parti, noe ikke minst erfaringene i Irland har vist til fulle og som også de (vest)tyske erfaringene bærer vitnesbyrd om. Og hvordan er egentlig forholdet mellom de få pionerene og de mange, med mangslungen bakgrunn, som har sluttet seg til partiet de senere årene?

På tross av slike spørsmål, er det ingenting som ikke tyder på at MDG vil etablere seg som et parti med en viss betydning i Norge. Deres egne mål om oppslutning opp mot 15 prosent for dermed å kunne ta ledelsen i etableringen av en egen grønn blokk, kan man nå alltids stille spørsmålstegn ved, men det er ingen grunn til at de ikke skal kunne konkurrere i et sjikt sammen med de øvrige sentrumspartiene. I motsetning til for eksempel Kystpartiet virker de å ha en relativt sunn organisasjonskultur, og i motsetning til for eksempel Rødt er de et parti som de øvrige partiene har interesse av å snakke opp. Det er heller ingenting som tilsier at et grønt parti skal ha dårligere vekstvilkår i Norge enn i nabolandene, så for venstresida er det nok avgjørende at man først som sist forholder seg til eksistensen av et grønt parti.

I saker knyttet til valg og arbeid i folkevalgte organer, vil dette først og fremst handle om å knytte MDG til riktig side. For eksempel vil de bli viktige når man skal forsøke å få ulike sjatteringer av røde eller rødgrønne flertall ved kommunevalget i 2015. Det betyr også at fagbevegelsen er nødt til å inkludere dem i sine sonderinger. Men det betyr også at man i økende grad vil måtte forholde seg til det politiske sentrum. MDGs variant av blokkuavhengighet kan for eksempel fort føre til et press på AP for å forkaste venstresamarbeid til fordel for samarbeid med sentrum, slik resultatet blant annet har blitt i Trondheim.

Med tanke på de større politiske linjene, derimot, må vi forholde oss til den utfordringen de grønne partiene har vist seg å være for venstresida internasjonalt, og som det ikke er noen grunn til at de ikke også vil utgjøre nasjonalt – et redskap for å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti. Denne utfordringen bør møtes på flere måter, men mer enn bare å plassere dem på en partiskala innenfor et etablert system, er det avgjørende at de også utfordres på det som faktisk gjør at de trekker til seg de gruppene de gjør. Det er særlig vanskelig i og med at det faktisk er vanskelig å se for seg en mer konsekvent miljøpolitikk innenfor kapitalismens rammer, en politikk som endatil også peker ut over disse rammene. Det er, med andre ord, nesten umulig å gjøre det uten en mer radikal systemkritikk. Spørsmålet er – tør vi det?

LOs leder Gerd Kristiansen hevder at arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven.

LO-lederen vet at angrepene har pågått lenge, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige rødgrønne regimet.

Olav Boye er tidligere leder i Drammen Faglige Samorganisasjon/LO Drammen, sekretær i Norsk Grafisk Forbund, sekretær i Nordisk Grafisk Union og generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon. Denne artikkelen er en litt bearbeidet utgave av en innledning han holdt på Rogalandskonferansen i Sandnes 17.–19. oktober 2014.

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell: De tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. Det lå mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilt ultimatum og tok følgende ved å gå av og overlate roret til en borgerlig regjering. Det var tid for ettertanke, å ta nye grep for å gjenreise tilliten blant de fagorganiserte. LO, og DNA dro i gang en omfattende debatt om Demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljø ble et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO–DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte la fram forslag. På det første møtet i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark, og legge fram forslag på en helt ny lov. Det var krav om at denne ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var spesielt de psykososiale og datateknologiske kravene til arbeidsmiljø som skapte et stort engasjement i fagbevegelsen. Tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten.

Rett til å stanse faglig arbeid, omvendt bevisbyrde, deling på eiernes styringsrett, var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger og nettopp styringsretten. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF (NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen, og loven ble vedtatt med støtte fra Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye arbeidsmiljøloven. Vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø kom på plass på tusenvis av arbeidsplasser. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet.

EF-tilpassing

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som i Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre faglige rettigheter, som var bygd opp med faglig og politisk kamp i hundre år. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU, og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

På slutten av 1980-tallet så vi klare tegn på at EUs markedsstyrte regelverk kom inn i norsk arbeidsliv. Samtidig hadde noen av oss dårlige erfaringer med svakt stillingsvern.

På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i Kongressen. Det ble stemmelikhet. Avtroppende LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at Kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste Kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretnings-debatten, og fikk som svar at det fortsatt var til vurdering.

1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte var den negative utviklingen økende i stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav om fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og andre faglige rettigheter. EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranse-utsettes, og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet – totalt mer enn ti tusen rettsakter – er basert på den markeds-liberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som må gjennomføres ordrett, og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjonene. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. Alt for mange av toppfolkene går og venter på feite stillinger i EUs byråkrati, eller eurokratiet som det heter i Brussel. Sytti prosent av EFSs budsjett kommer fra EU og EU-relaterte fond. Vi kjenner slagordet om at hunden ikke biter den hånda som gir den mat. EFS protesterer noen ganger mot EUs politikk, men følger stort sett med på ferden. EFS har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.

Streikerett og arbeidsformidling

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til norsk arbeidsliv.

Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser til arbeidstakerne. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme, hvor LO gikk inn for visse begrensninger for mindre faglige organisasjoner. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering, og må forsvares med alle midler.

Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen, og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen ,og deretter kom det hele ut av kontroll.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget, og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. En samlet fagbevegelse aksepterte den nye virkeligheten som en tilpasning til EUs regelverk og de globale utfordringene. Ennå en gang har fagbevegelsen tapt for de markedsliberalistiske kreftene.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress å gå for en ny Lov for arbeidslivet. Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge avtroppende LO-leder Yngve Hågensen.

Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa. og fikk ikke muligheten til å følge opp vedtaket.

Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for å rasere Arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å modernisere arbeidslivet til det beste for storselskapene.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde én representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider, og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, enda større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff, og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik ble stoppet i 2005

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov med krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsyne-latende fornøyd med at den borgerlige regjeringas lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvungende rettsaktene. Arbeiderpartiets angiverlige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og Arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vårt eget NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. Det var den russiske revolusjonen som var årsak til at borgerskapet, næringslivet og finansinstitusjoner etablerte ILO i sin tid. Det var et panikktiltak for å bedre arbeidsfolks situasjon og dempe klassemotsetningene, og dermed fjerne grunnlaget for at revolusjonen skulle spre seg til flere land.

ILO ble etablert i 1919, og var en organisasjon innenfor Folkeforbundet, men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt, var ikke arbeiderbevegelsen lenger noen trussel og det «byråkratiske» ILO kunne pakke sammen. For de av oss som har jobbet med fagbevegelsen på det internasjonale plan, er ILOs regler det beste redskapet for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var tydeligvis greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forleggenhet som avslørte deres manglende kunnskaper.

En rekke faglige organer hadde tidligere tatt et klart standpunkt mot EØS-avtalen. De så klart at den hadde ført til rasering av faglige rettigheter og fratatt fagbevegelsen deres politiske redskap. Det var forventet at det ble satt inn et angrep mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen på Kongressen, men det skjedde ikke. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier, og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, – EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i den pågående valgkampen.

Lisboa-traktaten

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, som feilaktig går under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueni EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne også mener dette er et framskritt i landets dynamiske europapolitikk.

De rødgrønne godtok alt som kom fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landsmøte, og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning mellom folk og elite viser at ideologiene er døde i partiene, noe som ikke kan tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, Arbeidsmiljø-loven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet investeringsbeskyttelse. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markeds-liberalistene i egne rekker. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen, – det vi kaller en analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene.

Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme, NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. De er spydspissen i den tolv prosent gruppen i vårt land som sverger til EU og EØS-avtalen.

På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantenes virksomheter.

Den mest kjente og beryktede lobby-organisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist – som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, blant annet de norske halvstatlige selskapene Hydro og Statoil. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk.

De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket, og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt, må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål. Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å få en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to vidt forskjellige alternativer.

LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg, og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner. Norge må forholde seg til EUs føderalisme og markedsøkonomi sjøl om sytti prosent sier nei til norsk deltakelse i EU. Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og den globale arena, med rasering av faglige rettigheter, arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealitisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist da han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, – må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer.  

Snuoperasjon

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på, – folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer, i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne. Vi vet at de fagorganiserte vil slåss for lover og avtaler med gode lønns- og arbeidsvilkår.          

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte, og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt, og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen for å sette fart på den positive utviklingen.   

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU, og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter, en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling.

Noen av mine kontakter kaller en slik plan for Look to Norway, noe som helt klart må legge presse på alle gode krefter her hjemme.

LO har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte.

– En folkelig bevegelse lar seg ikke bygge bare i møterom og på partikontorer. Det har både Belgisk Arbeiderparti (PTB) og Sosialistpartiet (SP) i Nederland skjønt, skriver forfatteren som har vært på festival, gått i protestmarsj, og snakket med sin partisekretær-kollega i SP.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt og tidligere leder av Rød Ungdom.

Da jeg en ettermiddag i september steg av toget i Amsterdam Centraal, visste jeg ikke så mye mer enn at jeg skulle treffe partisekretæren i det nederlandske Sosialist-partiet (SP). Partiet som også blir kalt Tomatpartiet etter deres partilogo som er en rød tomat, ble i forrige parlamentsvalg i 2012 landets fjerde største parti (selv om målinger i tiden før valget viste at partiet en periode faktisk lå an til å bli det største partiet). Det jeg er mest interessert i å høre om, er hvordan de fungerer som en politisk kraft i Nederland med sine 43 000 medlemmer, og det desidert høyeste aktivitetsnivået av alle partiene.

Sosialistpartiet (SP) SP er Nederlands tredje største parti med 43 000 medlemmer. Partiet ble grunnlagt i 1972 og var opprinnelig et maoistparti, men forlot etterhvert maoismen. På 90-tallet ble det revolusjonære budskapet tonet ned og hovedvekt lagt på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme. På 2000-tallet vedtok partiet et «minimums-program for et sosialistisk Nederland», og et parlamentarisk gjennombrudd ble SPs strategiske prioritering. I dag holder partiet seg relativt stabilt på 15 av 150 seter i parlamentet. I følge partiet selv vil de bygge et samfunn basert på menneskelig verdighet, likeverd og solidaritet. Partiet jobber tett på nabolag og på fabrikker og arbeidsplasser, og er sterkt involvert i ulike grasrotbevegelser. Kombinasjonen av parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid er med andre ord kjernen av arbeidsmåten til partiet.

På stasjonspuben møter jeg partisekretær Hans van Heijningen, en stilig 60-åring som tar meg med til en gresk restaurant i hans eget nabolag i Amsterdam sentrum. I likhet med 44 andre kommuner, sitter Sosialist-partiet i byrådskoalisjon i Amsterdam. Van Hejningen forteller at de samarbeider med partier både fra høyre og venstre rundt om i landet. Dette går stort sett bra, blant annet fordi de er opptatt av å sikre tilslutning fra grasrotmedlemmene før de inngår i slike koalisjoner. I Amsterdam betød det for eksempel at før det ble noe ja til koalisjon, måtte lokalavdelingene i byen møtes for å diskutere kravene som skulle stilles. Senere kom partirepresentantene tilbake til lokalavdelingene for å presentere resultatene de hadde oppnådd etter å ha forhandlet med de andre partiene. Så var det opp til lokalavdelingene om de ville gi tilslutning til å gå inn i koalisjon eller ikke.

Ørene ute

Men det er ikke bare partimedlemmer som blir tatt med på høring om saker og ting. Van Hejningen forteller meg at han kvelden før tok turen innom eldresenteret her i nabolaget. Det hadde vært åpning av parlamentet dagen før, og SPs partileder, Emile Roemer, hadde holdt en tv-sendt tale. Nå ville van Hejningen høre hva beboerne på eldresenteret syntes om talen. Den direkte tilbakemeldinga var verdifull, beboerne hadde vært misfornøyde med at Roemer kritiserte en politikk som fører til at forskjellene øker, men uten å komme med noe forsvar av egne forslag selv. «Det er sånn vi lærer,» forklarer van Hejningen.

Partiet er kjent i Nederland for å ha ekstremt god kunnskap om hva som rører seg blant folk. Det er ikke en kunnskap som oppstår av seg selv: Hver måned skal partiets 160 lokalavdelinger sende inn rapporter til partisekretæren der de forteller hva folk i deres område er opptatt av og hva som er problemene folk møter. Måten de finner ut det på, er blant annet ved å gå fra dør til dør og snakke med folk. Dette er ikke kun en oppgave for lokallagsaktivister, men også parlamentsmedlemmer og parti-ledelsen må ta sine obligatoriske runder i nabolaget for å høre hva som rører seg. Et annen kilde til denne kunnskapen kommer fra nabolagssentrene SP driver. Her kan folk komme og få hjelp dersom de har problemer på jobben, med huseieren, med de lokale myndighetene eller andre saker. Disse nabolagssentrene har en toveis effekt. De er til konkret nytte for folk som trenger hjelp og som får det. Men det gir også partiet en plattform til å komme enda mer i kontakt med folk.

Den direkte kontakten partiet har med de breie lag i samfunnet, gjør at de også prioriterer å jobbe for politiske endringer som endrer hverdagen til disse menneskene. «Vi prioriterer alltid handling først,» sier van Heijningen. Det at partiarbeidet er så direkte kobla på handling som betyr noe i livene til folk, er kanskje noe av det som gjør at så mange av SPs partimedlemmer er så aktive, undrer jeg. «Folk må være motiverte for å gjøre den jobben som trengs,» svarer van Hejningen. «Og så lar vi ikke folk slite seg ut. Det er bedre at de bruker 6–8 timer i uka (sic) over mange år enn at de brenner seg ut etter ett år med hardkjør».

I Brussel, en kort tur unna Amsterdam, møter jeg dagen etter Stian Bragtvedt, Arnljot Ask og Olaf Svorstøl fra Rødts internasjonale utvalg, i tillegg til Belgia-veteranen Peter M. Johansen. Vi treffer representanter fra Belgias Arbeiderparti (PTB) i deres nyoppussede hovedkvarter. Partiet har nylig oppnådd et nasjonalt gjennombrudd. I løpet av de siste fire åra har partiet gått fra å ligge godt under Rødts nivå i nasjonale valg til å få to parlamentsmedlemmer og en oppslutning på over åtte prosent i Antwerpen by, som er på størrelse med Oslo. Gjennombruddet kom noen år etter at partiet selv hadde tatt et oppgjør med sin tidligere dogmatisme, og lagt en strategi for å nå bredere ut.

Snakke så folk skjønner det

Jan Haesers som er valgkampansvarlig i partiet, forteller at partiet har gjort grunnleggende endringer i sitt kommunikasjonsarbeid. De samarbeider nå med et profesjonelt PR-byrå som er sympatisk innstilt til partiet. Byrået lager alt av materiell og grafisk design for partiet. «Kommunikasjonen vår må være tilpassa den politiske situasjonen i Belgia i 2014,» forklarer Haesers. «Vi kan være alvorlige i vårt budskap og likevel bruke humor, for eksempel.» Materiellet han viser fram, er fargesterkt, lite teksttungt og med mange bilder og tegninger. Det kan nesten minne om pedagogiske og lettleste skolebøker fra ungdomsskolen. Det er ikke tilfeldig. Haesers forteller at all kommunikasjonen de kjører ut, skal kunne leses og forstås av en person på 14–15 år. Der partiet tidligere delte ut løpesedler som nærmest kunne være lange avhandlinger om mange ulike temaer, velger de nå heller å konsentrere seg om et par poenger og bygge opp hele løpeseddelen rundt akkurat de poengene.

Raoul Hedebouw som er den ene av partiets to representanter i parlamentet, understreker at de er opptatt av å engasjere seg i reelle diskusjoner, ikke bare drive med propaganda. I likhet med Sosialistpartiet i Nederland har de tatt skrittet ut av partikontorene, og driver massivt «feltarbeid» der de møter folk der de bor. Gjennom utstrakt og systematisk bruk av spørre-undersøkelser har de både lykkes med å komme i kontakt med langt flere enn de ellers ville, og de har kunnet bruke all informasjonen de har samlet inn til å utarbeide mer treffsikkert valgkampmateriell. Et annet grep som også har bidratt til å synliggjøre partiet på nasjonalt nivå er at partilederen Peter Mertens har gitt ut en bok om den økonomiske krisa, kapitalisme og alternativer til dagens system. Denne boka har i følge PTB blitt en bestselger i Belgia, og har bidratt til å etablere partiet i offentligheten. De har også laget youtube-videoer der Mertens snakker om ulike temaer fra denne boka.

Festival til folket!

Tidlig en lørdags morgen møter den norske Brussel-delegasjonen opp for å ta en av de mange bussene partiet har satt opp ut til kystkommunen Bredene. Etter halvannen time kommer vi fram til et stort festivalområde der en rød pingvinmaskot hilser barna velkommen til stor entusiasme. Her arrangerer PTB for femte gang solidaritetsfestivalen Manifiesta. Det vil si, offisielt er det partiavisa Solidair og de elleve helsesentrene partiet driver gjennom deres underbruk Medisin til folket som står som arrangører. Men partiet setter uansett sitt tydelige preg på festivalen.

Belgisk Arbeiderparti (PTB) PTB ble stiftet i 1979. Partiet har idag mer enn 8000 medlemmer og 52 folkevalgte. På 80- og 90-tallet sloss partiet sammen med arbeidere mot rasering av gruver og nedlegging av industri, i tillegg til å legge vekt på antiimperialistisk solidaritetsarbeid. I Belgia bygde partiet opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Historisk har PTB hatt svært lav oppslutning ved nasjonale valg. Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. De siste ti årene har partiet endra kurs både i den politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse De står fortsatt fram som et revolusjonært parti, men knytter dette til konkrete kamper i dagens Belgia.

I år er det ikke mindre enn 11 000 mennesker fra hele Belgia er her. Det som kanskje er mest overraskende, er at det faktisk er en festival på ordentlig, ikke bare en konferanse med et lite kulturinnslag. Her er det noe for alle: Det er politiske seminarer og debatter, men i størst grad er det ulike kulturarrangementer, musikk, mat, fest og internasjonal solidaritet. Barna har et helt eget område som ligner på et lekeland, det er samba- og karnevalsparader gjennom festivalområdet, og ikke minst har hver region hvert sitt serveringstelt der man kan smake på lokale spesialiteter fra det belgiske kjøkken og drikke lokalt brygget øl. På kveldstid går festivalen over til å bli en musikkfestival der ulike radikale belgiske band og artister inntar scenen. En annen ting som overrasker positivt, er det folkelige preget på hele festivalen. Festivaldeltakerne ser ut til å være i alle aldre, og litt fra alle slags miljøer og samfunnsgrupper. Familier med minoritetsbakgrunn utgjør en ganske stor del av deltakermassen, og jevnt over ser folk ut til å rett slett være belgiere flest.

Flere av de totalt 1000 (!) frivillige på festivalen går rundt på området og snakker med folk. De kaster ikke bort tiden, men jobber seg effektivt gjennom folkemassen for å verve medlemmer til partiet, og for å mobilisere til en stor protestparade mot kuttpolitikk som partiet arrangerer i oktober. Alle som blir snakket med, får utdelt en button slik at den neste frivillige som kommer rundt, vet at buttonbærerne allerede har blitt snakket med, og skal slippe å bli mast på. (At mobiliseringsarbeidet har fungert blir tydelig når det senere er å lese på partiets nettsider at 7000 mennesker deltok på den nevnte protestparaden.)

Festivalens høydepunkt er når alle deltakerne samles foran hovedscenen under et gigantisk telt. Det deles ut priser og hovedgjestene takkes av, før partileder Peter Mertens entrer scenen til en nesten ekstatisk mottakelse. PTB er faktisk det eneste riksdekkende partiet i Belgia, som vil si at det dekker både den flamske og den fransktalende delen av Belgia. Dette byr på noen praktiske utfordringer, siden det er langt fra alle belgiere som snakker begge språk. Mertens er imidlertid tospråklig og holder talen på vekselsvis fransk og flamsk samtidig som talen blir oversatt på en storskjerm. Til tross for slike språklige barrierer blir talen møtt med enorm jubel og trampeklapp fra forsamlingen. Det hele avsluttes med at tusenvis av mennesker står under og utenfor teltet og synger Internasjonalen. «Wow» er nok det eneste ordet som dekker hvordan det oppleves.

Hva er overførbart til Rødt ?

Selvsagt er ikke alt belgierne og nederlenderne gjør, overførbart til norske forhold. Det ville for eksempel vært merkelig om Rødt skulle starte opp egne helsesentre i Norge. Men like fullt mener jeg det er mye å lære når det gjelder å ta konsekvensene av å ville være et bredt og folkelig parti. Dersom Rødt skal være et parti for og med «folk flest» som det heter, bør partiet i større grad spørre seg selv hva det skal bety i praksis. Hvordan bygge et masseparti ut ifra norske forhold? Jeg sitter ikke med noen fasitsvar på dette, men jeg vil komme med tre forslag til hva Rødt kan gjøre for å rive ned noen murer mellom partiet og folk, og åpne opp for større grupper.

For det første mener jeg et parti som Rødt bør institusjonalisere en spørrende holdning til menneskene rundt seg. For både SP og PTB har det vært viktigere å lytte heller enn å forkynne. Jeg tror det kan være noe å lære her for Rødt. Både Fredrik V. Sand og Mimir Kristjansson har tidligere snakket varmt om venstrepopulisme, blant annet i Manifest tidsskrift. Jeg synes det er mange spennende tanker her, men spørsmålet er hva en slik venstrepopulisme skal bygge på. Jeg mener den er lite verdt hvis den ikke har grunnlag i virkeligheten, men tvert imot er basert på en magefølelse av hva folk flest er opptatt av. Rødt har akkurat gjennomført en velgerundersøkelse som det i skrivende stund jobbes med å få analysert. Det er et skritt i riktig retning. Partiet bør i større grad gjøre det til en vane å spørre folk ikke bare om hva de mener om Rødt, men om hva de mener om den politiske situasjonen, hvilke saker de er opptatt av og hvilke problemer de har. En slik praksis kan bidra til at Rødt oppfattes som mer til stede i folks liv og hverdag.

For det andre mener jeg Rødt bør vurdere å bygge opp et kontaktsenter der folk kan få råd og hjelp hvis de har problemer med NAV, på arbeidsplassen sin eller lignende. Dette kan ha mange positive sider: Det vil være en utstrakt hånd til folk som opplever å bli fratatt verdigheten på ulike vis. Det vil selvsagt ikke kunne løse alle problemene til de som tar kontakt, men for mange vil det kunne bety en stor forskjell å bli hørt og få støtte til å kunne stå rakrygget i møte med saksbehandlere eller overordna på jobben. Et slikt kontaktsenter kan fungere som en motgift til tendensen til individualisering av problemer som dårlig helse, brutalisering av arbeidslivet, arbeidsledighet osv. I stedet for at hver og en skal bære byrden alene og potensielt knekke sammen under den, kan et slikt senter bidra til å politisere situasjonen folk står i, og gi folk noen verktøy for å kjempe. Det er den funksjonen Rød Ungdoms bøllekurs har hatt. For tusenvis av unge jenter har gjennom å delta på bølle-kurs, lært seg å se hvordan de kjipe tingene de blir utsatt for handler om en systematisk og politisk undertrykking, og sånn lærer de seg også å kunne slå tilbake. En annen side ved et slikt tiltak er at det vil gi Rødt førstehånds kunnskap om hvordan endringer og kutt i velferdsordninger og rasering av Arbeidsmiljøloven konkret slår ut i livene til folk, og vil kunne styrke partiet i den politiske debatten rundt dette.

Sist, men ikke minst, bør Rødt se på hvordan partiet kan få opp en kulturell bevegelse. En hver stor bevegelse som har hatt noe suksess, har bevisst hatt kultur som en stor del av denne bevegelsen. Rødt må anerkjenne at de partiet ønsker å nå ut til, ikke bare er politiske mennesker men også kulturelle mennesker, og at det finnes et stort ubrukt potensiale her for å kunne treffe flere. En større satsing på kultur tror jeg både kan «ufarliggjøre» og gjøre det lettere for flere å identifisere seg med Rødt. Det finnes selvsagt et utall måter dette kan gjøres på. For eksempel kan man erstatte noen møtekvelder med filmvisninger, konserter eller internasjonale matkvelder med korte appeller eller innlegg om et tema, men der terskelen er lav for å delta også for de som ikke er «politiske dyr». Eller hvorfor ikke rett og slett gjøre som belgierne å arrangere en festival? Det er mange kulturarbeidere og kulturinteresserte i og rundt partiet, dette er også en måte å bruke disse ressursene til å skape en bevegelse på. Mitt forslag er at Rødt i valgkampen 2015 prøver å arrangere en festival om enn i lite format, og får i gang oppstarten til noe som kanskje kan bli en ny og banebrytende tradisjon!

Kanskje 2015 kan bli året der også Rødt begynner å gå ut av møterommene og inn i folks bevissthet og hjerter?

 

Det følgende er et forsøk på noen refleksjoner rundt «sosialistisk metode» – altså hvilken framgangsmåte som er passende for en sosialistisk samfunnskritikk.

I hovedsak er mitt formål å argumentere for at en systematisk analyse av kapitalismen er en forutsetning for enhver diskusjon av alternativer til kapitalismen.

Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen for nettsiden Radikal Portal og tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Han skriver en masteroppgave om Marx’ politiske filosofi.

Først kan det spørres om det er behov for «teori» eller «metode» overhodet? For min del har jeg en mistanke om at det finnes en ufruktbar tendens på venstresiden til å hevde at den eneste meningsfulle teori er den som kan oversettes til slagord, demonstrasjonstog og «håndgripelige» krav. Dette tror jeg er ganske utilstrekkelig. Denne linjen muliggjør en konkret og håndgripelig kritikk av kapitalismens utslag (kriser, finans, fattigdom, ulikhet), men umuliggjør en prinsipiell kritikk av de dypeste problemkildene. Om venstresiden har gjennomgått en vekselvis sondering mellom radikalisme og pragmatisk-reformisme, uten at noen av dem har vært særlig vellykket, kan situasjonen åpenbart ikke løses ved å ignorere prinsipielle spørsmål.

Jeg forsøker å reflektere over artikkelens problemstilling ved kritisk diskusjon av tekster av Ronny Kjelsberg og Ola Innset. Poenget med dette er på ingen måte en avvisende polemikk – jeg har mye sans for begge bidragene – men bare å klargjøre det jeg oppfatter som prinsipielle problemer for sosialistisk teori. Som sådan kan det hende at det som her framstår som uenigheter i virkeligheten, har sin opprinnelse i ulikt fokus. Det er altså de prinsipielle spørsmålene jeg er ute etter, jeg nevner kildene til disse refleksjonene mest av redelighetsgrunner.

I

Et eksempel på en sosialistisk metode – eller, rettere, fraværet av metode – finnes i det som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utgangspunktet for utopistene er ønsket om å beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross den negative og kritiske betydningen til merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le Guins mesterverk The Dispossessed står fram som et moderne eksempel.)

Likevel er det to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – dikter opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står slik tilbake uten noe alternativ overhodet.

Problemer av begge typer florerer i sosialistisk tenkning, og begge tendenser er paradoksalt nok gjerne tilstede i ett og samme utopiske forslag. (Det kan kalles utopismens paradoks.) Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) er Alfred Darimons pengereformer. Darimon ville beholde allmenn vareproduksjon, men avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske kriser og en ujevn akkumulering av samfunnsmessig makt – ved å avskaffe penger kunne Darimon derfor avskaffe mange samfunnsonder. Visse praktiske sider ved pengenes funksjoner kan erstattes av «arbeidspenger», en lapp som bemerker mengder utøvet arbeidstid og som kan veksles inn i produkter og tjenester.

Det er flere problemer med forslaget. På den ene siden tar Darimon den allmenn-gjorte vareproduksjonen – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre ignorerer Darimon at penger nettopp er en forutsetning for et system med allmenn vareproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – muliggjort av penger – er ikke bare nyttig i kapitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen, henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke kritiserer kilden til problemene de ønsker å avskaffe.

Jeg vil hevde at Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse problemene. Vi kan oppsummere to metodologiske prinsipper:

1. Teorier om sosialistiske alternativer kan bare være konsistente og meningsfulle om de gjennomføres i og gjennom analyser av det kapitalistiske samfunnet og den kapitalistiske produksjonsmåten.
2. Sosialismen er ikke et system fundert i bestemte verdier eller visjoner, men et svar på problemer og utviklingsmuligheter framkommet i kapitalismen. Den er kapitalismens selvkritikk.

Marx’ kritiske analyse av økonomiske kategorier («kritikk av den politiske økonomi») er altså ikke reservert til de som er spesielt interesserte i kapitalismens virke-måte. Den markerer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangspunktet for diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på andre måter, så er dette – måten Marx differensierer seg fra den utopiske sosialismen ved å analysere sosialismen i og gjennom analyse av kapitalismen – noe som må videreføres for enhver pris.

Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ.

Etter min oppfatning representerer dette et problem i Kjelsbergs,Sosialisme på norsk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige.

En kapitalismebestemmelse finnes ikke utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre begrepspar: statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. De første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.

Kjelsberg diskuterer muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viser han at eksempler på dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer begrepsparet stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk.

Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst, og jeg tror ikke den er tilstrekkelig. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en forutsetning for heftet i sin helhet. Ettersom analysen ligger slumrende mellom linjene, kommer ikke problemene tydelig fram.

Staten

For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen hos Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og, på den andre, en stat over økonomien som – i tid og utid – kan gripe inn på tross og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme ligger her utenfor hverandre og kan påvirke hverandre årsaksmessig. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien.¹

Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikke-kapitalistiske. Elementer av plan-økonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike rikdoms- og samfunnsformer. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen, er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie.

Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. På dette punktet virker han som en «evolusjonær sosialist», hvilket i og for seg er helt greit. Men siden ingen av punktene enkeltvis peker utover kapitalismen, tror jeg heller ikke den evolusjonære strategien gjør det.

Demokrati på arbeidsplassen

Videre til Parecon (et deltagerøkonomisk system foreslått av Michael Albert og Robin Hahnel) og deltakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Jeg tror ikke det er helt riktig. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være nyttig som balanseverktøy. Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – om det finnes et positivt forhold mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form.

II

En annen som reiser relaterte spørsmål, er Ola Innset. Utgangspunktet for Innsets innlegg i Manifest Tidsskrift, Totalitære utopier, ser ut til å være en frykt for altomfattende og perfekte samfunnsvisjoner der det eksisterende kritiseres aggressivt og totalt. Særlig dersom dette synet henger sammen med et syn på menneskenaturen som foranderlig og plastisk. Et politisk mål om å produsere nye og bedre mennesker leder til en totalitær og tvangsmessig underordning av mennesker i henhold til politiske mål.

Disse refleksjonene danner for Innset utgangspunkt til en omformulering av sosialistisk politikk.

Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men isteden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den.²

Det vesentlige i den sosialistiske tanken kan altså oppsummeres med «økonomisk demokrati». Jeg tror utskiftingen av sosialisme med «økonomisk demokrati» preges av samme kapitalismeforståelse som preget Kjelsberg, og deler dermed de samme problemene.

Igjen bygger tankegangen på et syn – også implisitt hos Kjelsberg – om at kapitalismen er et økonomisk fenomen, særlig lokalisert til privateie av produksjonsmidler og kapitalistenes økonomisk makt. I så fall kan løsningen markeres som demokratisering gjennom avskaffelse av monopoleierskap og innføringen av lokalisert arbeidermakt.

I Marx’ analyse (som jeg forfekter) er ikke kapitalismen et lokalisert økonomisk fenomen. Det betegner derimot den bestemte sosiale formen til samfunnets rikdom. Kapitalismen er en samfunnsform som involverer produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon, stat og ideologi – disse som relaterte momenter i gjensidige betingelsesforhold. Innsets forsøk på å redde sosialismen fra totalitarisme gjennom slagordet «økonomisk demokrati», oppsummert som demokratisering av økonomiske forhold, er i så fall utilstrekkelig som kapitalismekritikk.

Svaret på Innsets bekymringer rundt det totalitære ligger altså ikke i hans reformulering av sosialismen. Likevel reiser han et betimelig spørsmål. For å løse problemet trenger vi ikke omformulere sosialisme-begrepet. Vi trenger bare å hevde et enkelt prinsipp (som for øvrig har røtter i sosialistisk tenkning) om at mål og middel står i en indre sammenheng. Ethvert forsøk på å forandre samfunnet i frigjørende retning som anvender brutaliserende vold, statlig voldsmakt og politiske drap, har korrumpert sitt eget mål og gjort seg ute av stand til å oppnå det. Et mål som oppnås ved brutale midler, vil aldri bli et hellig mål. Dermed burde også den liberale frykten for alternative samfunnsvisjoner forsvinne. Under målet-helliger-midlene blir brutaliteten til de tillatte virkemidlene proporsjonal med verdien av det politiske målet. Vi må derfor passe oss for storslåtte visjoner. Når målet derimot betraktes i sin sammenheng med midlene, blir det imidlertid omvendt proporsjonalt: desto høyere mål, desto mindre brutale virkemidler kan tillates. Midlertidige diktatur, folkemord, og ytringsknusende bruk av statsmakt kan dermed umulig forsvares utfra en rimelig sosialismeforståelse.

III

Avslutningsvis kan jeg oppsummere formålet med dette innlegget som å vise betydningen av systematisk kapitalismeanalyse som en prinsipiell forutsetning for sosialistisk samfunnskritikk. Dette har jeg forsøkt å hevde som metodeprinsipp ved å kritisere diskusjoner av sosialisme som mangler dette fokuset.

To spørsmål antydes av dette: 1) Hvordan kan kapitalismen analyseres systematisk, og 2) Hvilken sosialismeforståelse følger av en slik analyse? Jeg svarer ikke skikkelig på noe av dette i denne artikkelen. Likevel tror jeg det å formulere et spørsmål på en brukbar måte, er en verdig oppgave i seg selv. Om ikke annet er det i hvert fall kanskje vist hva som bør danne utgangspunkt for sosialismedebatten.

Noter:

1. Av plasshensyn faller det utenfor denne artikkelen å diskutere forholdet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen. Og det er også flaks, for det er et vanskelig spørsmål som for så vidt heller ikke ble systematisk utarbeidet av Marx. Inntil videre kan det sies at kapitalismen simpelthen trenger en stat som kan sikre borgernes like rettigheter. Jf. kapitalismens variant av Anatole Frances prinsipp: lik rett for den fattige så vel som den rike å besitte, selge og investere i eiendom. Resultatet av denne typen likhet vil selvsagt overalt bli radikal ulikhet. (Jf. Marx’ rettighetskritikk i Kritikken av Gotha programmet.)
2. Ola Innset, Totalitære utopier (http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/)

           

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

Hvorfor har diskusjonen om skotsk løsrivelse noen interesse i Norge?

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

Så dette var ikke første gangen folk i Skottland har gått til stemmeurnene og stemt over konstitusjonelle endringer og skotsk sjølstyre?

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Hvordan gikk det?

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

Og hun var ingen tilhenger av skotsk sjølstyre?

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

Men oppslutningen om devolusjon vokste?

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

Hvilke partier har hatt regjeringsmakt i Skottland?

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

Men hvorfor er ikke devolusjon og en SNP-regjering i det skotske parlamentet tilstrekkelig?

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Men dette høres ikke ut som nasjonalisme, det høres ut mer ut som et rent praktisk eller pragmatisk politisk valg?

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 Men nå var det noe mer?

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

Du sammenlikner med EU-avstemninga i Norge – men skottene ønsket ikke å stå utenfor EU?

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

Med en så brei allianse og så gode argumenter for ja-sida, hva gikk galt?

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

Men det så en stund ut som det kunne bli ja-flertall?

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

Kan dette føre til en økt oppslutning om SNP ved neste års valg til det britiske parlamentet?

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.

Kobanê er en liten kurdisk by som ligger på den syrisk-tyrkiske grensa, men røttene strekker seg dypt inn i Mesopotamia – menneskehetens vugge. Området har i hele sin historie vært et flerkulturelt samfunn, noe som dypt har gjennomsyret alle verdier og hele kulturen.

I det syriske folkets revolusjon var Rojava det første stedet som ble kvitt Baath-regimet. Styrkene ledet den første marsjen ved kunngjøringen av det demokratiske parlamentariske systemet. Dette kan være en løsning på Syria-spørsmålet, en etappe med demokratisk pluralisme og desentralisering.

Det kurdiske området er blitt et fristed for flyktninger fra helvetet i den syriske krigen, og er derfor et mål for enhver fiende av demokrati, frihet og menneskelige verdier. Kobanê har vært utsatt for alle former av beleiring og overgrep siden midten av 2013. Forsøket på å drepe Kobanê og begå folkemord begynte den 15. september 2014, og holder fortsatt på.

Kobanês folk og Folkets forsvarsenheter, YPG, forsvarer retten til selvforsvar og menneskelige verdier. De som angriper Kobanê, er fiender av menneskeheten og menneskelige verdier som mangfold, demokrati, fred og brorskap mellom folkegrupper. Angriperne har ingen motforestillinger mot slakting av mennesker og ødeleggelse av alt i deres vei. De har slaktet amerikanske borgere, engelskmenn og russere, i tillegg til tusenvis av mennesker fra jezidi-religion, kristne, kurdere, arabere, turkmenere og andre. ISIS har begått etniske folkemord i Deir al-zour, Mosul, Tal Afar, Shengal og i Kobanê.

Vi vet ikke hvor neste ISIS invasjon og folkemord vil komme. De snakker om islamisering av Europa og verden. Vi mener at disse innleide morderne må holdes ansvarlige, også alle som står bak dem, hjelper dem, og gir dem penger og våpen.

Når folk i Kobanê forsvarer sin eksistens, forsvarer de alle menneskelige verdier. Kobanê betaler, ikke den frie verden. Kobanê er standhaftig og vil forbli standhaftig med folkets innsats, ungdom og døtre i Folkets Forsvarsenheter YPG og støtten fra demokrati, Human Rights-venner, brorskap kjærlighet mellom folkegrupper.

Kobanê er klar over den store historiske oppgaven den er pålagt. Kobanê vil gjøre sitt. Alle humanistiske og fredselskende krefter skjønner at Kobanês fall er disse verdienes fall, og et tap for ethvert menneske som forsvarer fred i verden. Vi er sikre på at seieren vil komme for folk i Kobanê og Folkets forsvarsenheter YPG og for menneskelige verdier og demokrati. Seieren vil bli oppnådd takket være din støtte og motstand mot Daesh (ISIS), terroristorganisasjoner (Jihadist, Salafi) og alle krefter som står bak og støtter dem med penger og våpen.

Vi i Kobanê takker dere for at dere stå på vår side, for sannhet, rettferdighet og demokrati. Vi er sikre på at seieren vil bli vår, takket være våre venner over hele verden, og vi vil være hengivne til dette humanitære oppdraget. Seieren vil være en seier for demokratiske allianser, fred og brorskap mellom folkene.

(Appell fra regjeringa i Koban kanton holdt på den globale aksjonsdagen 1. november.)

Kjære kurdiske vener!

Eg kom nyleg heim frå Kobanê. Var der saman med Svein Olsen, som partidelegasjon frå Rødt. Fordi Rødt meiner det er nødvendig å møte dei som slåst mot IS, å sjølv både høyre og sjå.

Kobanê er ein by i krig. Modige menn og kvinnerhar i 45 dagar kjempa mot IS. Medkalashnikov og andre handvapen. Mot tanks, kanonar og rakettar.

Vi såg korleis IS flytta tanks langs grensa. Vi såg óg dei første bombenedslaga ved frontlinja da den USA-styrte alliansen 3. oktober omsider ga litt flystøtte til bakke-krigen. Det er berre så spinkelt, så altfor lite. Alle som har militær kunnskap, seier at berre bakkekrig kan stoppe IS. Vi såg kurdarane som fører slik bakkekrig med sine eigne liv som innsats. Ikkje berre i Kobanê.

I den kurdiske regionen i nordlege Irak kjempar Peshmergas og PKK-geriljaen side ved side. Ved oljebyen Kerkuk, i Shengal-fjella, eller Sinjar som vi seier i Europa, ved byen Mahmour, osv. Dette er historisk. Kurdarar samarbeider militært, på tvers av gamle skillelinjer.

Sia torsdag kveld har peshmergas frå nordlege Irak stått rett utafor Kobanê og venta. President Erdogan prøver å hindre at dei kjem over grensa så dei kan slutte seg til kurdiske brør og søstre som slåst mot IS.

Vi såg korleis Tyrkia samarbeidde med IS. Vi lytta til augevitne som fortalde om transport av våpen og utstyr frå Tyrkia til IS. Om trening av IS-soldatar i Tyrkia. Utafor Kobanê møtte vi menn og kvinner, gamle og unge, som hadde mista son eller dotter, ektefelle eller foreldre, vener og venninnari den desperate krigen mot IS. Vi møtte kvinner frå regjeringa og frå parlamentet i Kobanê kanton.

Ved grensa møtte vi kurdarar frå alle delar av Kurdistan. Og ikkje berre kurdarar. Mellomtusentals sivile møtte vi tyrkarar, assyrarar og andre som ikkje er kurdarar. Alle sa: Kobanê er vår felles kamp. Dei som forsvarar Kobanê,kjempar for oss alle.

Styringsmodellen i Kobanê er det håpet dei har om eit fredeleg folkestyre for alle, på tvers av kultur og religion. I den kurdiske delen av Syria er assyrisk og arabisk offisielle språk, ved sida av kurdisk. Utenkjeleg under Assads terrorstyre. Utenkjeleg under Erdogans ein stat – eitt folk-regime i Tyrkia. Utenkjeleg der Bagdad og Teheran har statsmakta.

På nokre hundre meters avstand såg viflammar og svære røykskyer derdet tunge skytset frå IS trefte bolighusa i Kobane. Så høyrde vi den lette knitringa da forsvarane svara med sine kalashnikov. Misforholdet mellom tunge og lette våpen var til å gråte over – og mange gjorde det. Men dei gir ikkje opp. Forsvarane er bestemt på å slå IS tilbake.          

Mange sivile er framleis i Kobanê. I byen og i landsbyane utafor. Da vi dag for dagsåg stadig hardare IS-angrep, tenkte eg på Arnulf Øverlands ord, nokre år før Hitlers terror øydela storparten av Europa:

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

…

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!

…

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Biji Kurdistan!

                       

Erling Folkvord, 1/11-2014

De siste ukene har det kommet flere og flere varsler om at mørke skyer samler seg i horisonten, og at et nytt økonomisk krakk kan utløses når som helst. Det er særlig kombinasjonen av økonomisk stagnasjon, stor arbeidsledighet og høy gjeld som er problemet.

Den kapitalistiske økonomien er bygd opp utfra forventninger om framtidig profitt. Strikken tøyes mer og mer til den ryker. Da får vi en ny krise som alltid går ut over folk flest.

Øyvind Andresen er lektor ved Vågsbygd videregående skole i Kristiansand, lærebokforfatter og leder av Rødt Vest-Agder.

Det er mer og mer tydelig at kapitalismen styres av ei lita gruppe finansfolk som driver rein spekulasjon med verdens ressurser. De ønsker å skjule virksomheten sin som ofte skjer med ulovlige metoder til tross for et lovverk som er svært mangelfullt og/eller tilpassa kapitalistisk produksjon. Ofte er det rein mafia vi snakker om. Dette skal vi se nærmere på dette i denne artikkelen.

Verdens største bankran

Finanskrisa 2007/2008 ble utløst av at amerikanske banker og finansinstitusjoner i en årrekke hadde gitt råtne lån, det vil si lån uten sikkerhet. Da låntakerne ikke kunne betale, sprakk boligbobla i USA som førte til en vedvarende krise i verdensøkonomien som har ruinert land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. For å redde bankene, ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, antatt å være opp mot 13 000 milliarder dollar globalt. Dette tilsvarer omtrent 10 norske oljefond.¹

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet. Såkalte hedgefond, reine spekulasjonsfond, var svært aktive i denne prosessen. Vi skal se nærmere på hedgefond lengre ned i artikkelen.

Åtte norske kommuner hadde blitt lurt av meglerhuset Terra Securities til å investere framtidige kraftinntekter i såkalte «strukturerte kredittprodukter» i USA via bankgiganten Citigroup (Terra-skandalen). Da finanskrisa kom, tapte kommune 1 milliard kroner. Ingen søksmål mot Citigroup har ført fram selv om kommunene har vunnet noen millioner tilbake i søksmål mot Terras forsikringsselskap. ²

Bertolt Brecht skrev 80 år før finanskrisa: «Hva er å rane en bank mot å opprette en?» Finanskrisa er verdenshistorias største bankran, men her er det bankene som robber skattebetalerne. For i stedet for å få straff, fikk skurkene alle fordelene. Noen bøter er gitt, men de ansvarlige har gått fri, og lever i dag med svimlende lønninger, bonuser og fallskjermer. Aftenposten skriver 30. juli i år at det er en rekordgevinst for verdens største banker.

Hvitvasking av narkopenger

Bankene er mer og mer involvert i kriminelle virksomhet. Den italienske mafiaeksperten Robert Saviano skriver i sin siste bok ZeroZeroZero om hvordan store banker deltar i hvitvasking av narkopenger. En av verdens største banker HSBC, med hovedkvarter i London og med avdelinger i 85 land og 260 000 ansatte, har vært fastkjørt i en hengemyr av skandaler, skatteunndragelse og hvitvasking. Særlig skjerpende var det at banken hadde organisert overføringer av kofferter med sedler fra et meksikansk narkokartell. De kom likevel godt ut av det med en bot på 1,9 milliarder dollar og ingen strafferettslige konsekvenser.³ Dette utgjorde bare 1/3-del av pengene som stammet fra de meksikanske kartellene.

Dette er bare ett av eksemplene Saviano trekker fram. Hans konklusjoner er klare: «Hvitvasking lønner seg». «Verdens finanssentra holder seg flytende ved hjelp av kokainpenger.»

Enorm konsentrasjon

Finanskrisa har ført til en enorm konsentrasjon i noen få megabanker. Analyse av eierskapet av de store bankene og finansinstitusjonene viser at de dels eier hverandre, dels eies av noen få store investeringselskaper som f.eks. BlackRock. Det norske Oljefondet eier 9 % av BlackRock, og er også involvert med direkte eierposter i flere av de amerikanske bankene. Goldman Sachs og Morgan Stanley er på sin side sentrale rådgivere for Oljefondet og dets investeringer i USA.⁴ De store bankene er også blant verdens største aviseiere.

 Denne enorme konsentrasjonen av makt og penger bruker selvsagt bankene til å berike seg ytterligere. Parallelt med dette øker den enorme forskjellene mellom fattige og rike i verden. Verdens 85 rikeste mennesker og deres familier rår i dag over like store verdier som den fattigste halvdelen av verdens befolkning til sammen, melder Oxfam.⁵

Bare 3–4 % av de kapitalmengdene som flyter over grensene hver dag, er produktiv kapital. Resten er det Marx kalte «fiktiv» kapital, det vil si kapital som er rein spekulativ, og som øker faren for nye kriser.

Spekulasjon i norske boliglån

I Aftenposten 17. juli det står en oppsiktsvekkende artikkel med tittelen «Utenlandske investorer fråtser i norske boliglån». I artikkelen står det:

I Norge ble en annen type boliglånspapirer lansert som en del av kuren mot finanskriser. Daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) hyllet den nye ordningen: Dette er selveste gullkortet, uttalte Halvorsen den gangen.

Den ordninga Halvorsen innførte, gikk ut på at norske banker pantsetter boliglånene uten kundenes tillatelse. Disse papirene, kalt OMF (obligasjoner med fortrinnsrett) er svært attraktive fordi de gir eierne god avkastning og lav risiko. Denne typen boliglånspapirer har blitt spekulasjonsobjekter for utenlandske investorer. Dersom norske banker får problemer, vil utenlandske investorene stå foran norske kunder i køen til sparepengene. I praksis betyr dette at staten eventuelt igjen må inn med redningsaksjoner for bankene på ny.

I 2014 vil utenlandske investorer sitte på norske boliglånspapirer til en verdi av over 1000 milliarder kroner, tilsvarende 1/5-del av Oljefondet!

Kritikken mot OMFene er blant annet at de bidrar til å heve boligprisene.⁶ Samtidig er norske husholdningers gjeld i størrelses-orden 2500 milliarder kroner, altså et halvt oljefond. På nettet flommer det over av tilbud, særlig rettet mot ungdom, om forbrukslån opp mot 400 000 uten sikkerhet og med skyhøye renter. Som det står i reklamen fra en av de nettbaserte utlånerne:

Fordel med lån uten kredittsjekk: Det er en stor fordel for alle som sliter med gjeld og ubetalte regninger fra før.⁷

Det markedsføres også lån til de som har betalingsanmerkninger.

Årlig vekst på utestående lån på kredittkort har i Norge vært på over ti prosent de ti siste åra, slik at volumet i dag er 2,7 ganger volumet i 2003.⁸

Derivater, hedgefond og skatteparadiser

For å omgjøre boliglånene til verdipapirer (OMFer), må bankene opprette kredittforetak som de eier selv.

Et av de finansielle instrumentene som brukes av kredittforetakene for å sikre seg mot rente- og valutasvingninger, er såkalte derivater. Derivathandel er bygd på usikre veddemål om kurs- og prisutviklingen på aksjer, eiendommer, valuta, råvarer osv. Internasjonalt er derivathandelen større enn børshandelen, og vokser seg større også i Norge, melder Oslo Børs.⁹

Forut for finanskrisa i USA, økte derivathandelen eksplosivt. I 2000 var den på 1000 milliarder dollar, mens den var på 20 000 i 2006.¹⁰ Derivater kjøpes helst av hedgefond.

Hedgefond er et samlebegrep for en type profesjonelt forvaltet fondsinvestering, som har ganske frie rammer for sin investeringsaktivitet sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i fondets frihet til å drive handel basert på lånte penger. Det betyr at hedgefond tar langt større risiko enn ordinære verdipapirfond, med mulighet til store fortjenester og store tap på kort sikt. Fondene investerer hovedsakelig i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Hedgefond er investeringsfond med begrenset partnerskap. Det begrensende partnerskapet gjør at fondene ikke er underlagt vanlig kontroll fra kredittilsyn eller andre myndigheter. Ikke noe er forbudt, og derfor er alt tillatt. Denne mangelen på åpenhet gir store muligheter til å ikke bare bedra myndighetene, men også investorene. Vi kan oppsummere at et bedre ord for hedgefond er «gribbefond»; de driver rein spekulasjon som ikke skaper noe verdi i økonomien, men tvert imot gjør den mer ustabil.¹¹

Det finnes tusenvis av hedgefond i dag, og deres forvaltere er blant verdens rikeste.¹² De fleste har adresse i skatteparadiser. Skatteparadisene skjuler formuer som tilsvarer mellom en tredel og halvparten av verdens årlige BNP.¹³

Hedgefond ble tillatt i Norge under de rødgrønne. I juni i år vedtok Stortinget, mot SV og LOs protester, å tillate private å investere i hedgefond. Forbrukerrådet har advart småsparere mot å investere i hedgefondene.¹⁴

Gjeld

Ofte kalles gjeld en udetonert bombe. En annen metafor vi kan bruke, er at gjeld er det voksende misfostre i den fattiges mage. Det tynger henne mot marka og fødes aldri.

Dagens Næringsliv¹⁵ melder at verdens gjeld nå er større enn noen gang. De skriver:

Den samlede gjeldsbyrden, både privat og offentlig, har økt fra 150 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt i 2001 til nesten 200 prosent etter finanskrisen i 2009 og 215 prosent i 2013.

Det betyr altså at gjelda er langt høyere enn før finanskrisa. I Hellas har gjelda kasta størstedelen av befolkninga ut i fattigdom.¹⁶

Samtidig vet vi at det foregår flere hemmelige forhandlinger om nye handelsavtaler. Det gjelder TTIP mellom USA og EU, det gjelder frihandelsavtalen for tjenester (TISA) mellom en rekke land der Norge er svært aktiv, og det gjelder TIP, avtale mellom forskjellige Stillehavsland.

Felles for alle disse avtalene er at all regulering av finanssektoren vil bli forbudt. Statens oppgaver vil bare være å ha monopol på politi og militæret (nattvekterstaten), ellers skal alt annet underlegges de multinasjonale selskapene og bankenes makt. Dette gjelder også rettsvesenet.

Kapitalismen

Det er dystre utsikter til en ny krise før den forrige krisa er over. Finanskrisa 2007/2008 var utløst av en mer dyptpløyende systemkrise. Kanskje blir neste krise utløst av et aksjekrakk slik det skjedde i 1929 på Wall Street, noe som førte verden ut i det inferno vi kaller Den andre verdenskrigen.

En nærliggende konklusjon på denne artikkelen må være er at kapitalismen styres mer og mer av mafiakarteller og et finans-oligarki som driver mer eller mindre lyssky virksomhet, blant annet i skatteparadis.

Jeg har ikke her gått inn på diskusjonen om de grunnleggende årsakene til krisa. Jeg vil bare påpeke at Lenin allerede i Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen påpekte at under imperialismen inntar finanskapitalen en særskilt maktposisjon overfor industrikapitalen. Kapitaleksporten blir umåtelig viktig til forskjell for vare-eksporten. Dette skrev han i 1917, for snart hundre år siden.

Noter:

1. http://www.lmd.no/?p=14730
2. http://www.nrk.no/nordland/_-dommen-beviser-at-vi-ble-lurt-1.11700178
3. http://www.lmd.no/?p=14730
4. http://steigan.no/2013/08/06/norge-og-den-internasjonale-storfinansen-2/
5. http://inspirerende.wordpress.com/tag/oxfam/
6. http://theboombust.blogspot.no/2013/02/omf-skaper-potensiale-for-norske.html
7. http://www.xn--sms-ln-18-r-18af.com/lan-uten-kredittsjekk/#
8. Aftenposten 19/10 2014.10.22
9. http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/Produkter-og-tjenester/Publikasjoner/Alt-du-trenger-aa-vite-om-opsjoner-forwards-og-futures
10. Rune Skarstein: Økonomi på en annen måte 2009 side 383
11. Mer om hedgefond Skarstein side 387
12. http://www.hegnar.no/bors/artikkel501327.ece
13. http://steigan.no/2013/04/05/32-000-milliarder-dollar-i-skatteparadiser/
14. http://www.forbrukerombudet.no/2014/07/11043482.0
15. http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2014/09/29/1118/Makrokonomi/en-giftig-kombinasjon-kan-gi-global-konomikrise
16. http://www.keeptalkinggreece.com/2014/09/26/shocking-6-3million-greeks-live-in-poverty-or-are-at-risk-of-poverty/