Anthony Atkinson:
Ulikhet. Hva kan gjøres?
Cappelen Damm, 2015, 437 sider

Anthony «Tony» Atkinson er professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oxford, og har i hele sin over 40 år lange karriere vært en toneangivende forsker innen økonomisk ulikhet og fattigdom. Han omtales ofte som ulikhetsforskningens gudfar, og har bidratt med mange sentrale innsikter om hvordan rikdom og makt er fordelt i samfunnet. Thomas Piketty, forfatteren bak storverket Kapitalen i det 21. århundret, omtaler Atkinson som sin mentor, og de to har tidligere samarbeidet om flere bokutgivelser.

Ulikhet. Hva kan gjøres?, som kom ut i norsk versjon denne høsten, er Atkinsons nyeste bok. Her gjør han det som forskere så alt for sjeldent gjør: tar tak i de politiske konsekvensene av forskningsresultatene, og bruker sin faglige tyngde til å foreslå helt konkrete tiltak for å bekjempe ulikhet. Det gjør denne boken interessant og viktig for alle oss som mener at strukturell økonomisk ulikhet er vår største utfordring som samfunn. Det er en engasjerende og høyst politisk bok, hvor spørsmålet om makt står like sentralt som den kvantifiserbare ulikheten.

Ulikhet i muligheter eller resultat?

Atkinson starter boka med en grundig diagnose av problemet, og stiller opp et viktig skille, mellom mulighetsulikhet og resultatulikhet. Hans poeng er at det er lettere å få politisk støtte for et ønske om like muligheter for alle, mens det er minst like viktig å fokusere på ulikheten i resultatene som oppnås. Man kan ikke godta fattigdom uansett hvor stor mulighet de fattige har hatt til å gjøre andre valg i livet, og heller ikke stor rikdom uansett hvor hardtarbeidende eller smarte de rike har vært. Dette er velkjente standpunkter på venstresida, og et viktig grunnlag for påstanden om at det er ulikheten i seg selv om er problemet, uavhengig av om den skyldes ytre omstendigheter eller individers gode og dårlige valg.

Et slikt absolutt syn på ulikhet som problem gir grunnlag for en mer omfattende omfordelingspolitikk enn om man kun fokuserer på å skape en arena med like vilkår. Atkinson trekker i denne sammenhengen fram Platon, som tok til ordet for at ingen burde være mer enn fire ganger rikere enn samfunnets fattigste borger. Ulikheten er skadelig fordi den skaper stor avstand i samfunnet, og tiltak for å begrense rikdom kan rettferdiggjøres uavhengig av om de fattige tjener på denne politikken.

Dette står i sterk kontrast til klassisk økonomisk teori, hvor oppgaven alltid er å «gjøre kaka større» uavhengig av hvordan kaka fordeles. En oppfølging av Atkinsons resonnement, som jeg mener er viktig å uttale i klartekst, er at vi som samfunn heller bør velge ei mindre kake som er likt fordelt, enn ei større kake som er ulikt fordelt. Det er nemlig ofte denne svært teoretiske, og sjeldent empirisk underbygde, «effektivitetskritikken» som møter venstresida når vi diskuterer tiltak mot ulikhet. Her mener jeg vi må være tydeligere på å avsløre at premisset som ligger til grunn for høyresidas kritikk mot utjevningstiltak, nettopp er at de prioriterer stor kake framfor lik fordeling, og dermed ikke anerkjenner ulikhet som et problem i seg selv.

Ulikhetens historie

Et viktig bidrag denne boken kommer med, er den oversiktlige og grundige framstillingen av økonomisk ulikheten de siste hundre år, hovedsakelig internt i nord-amerikanske og europeiske land, men også med et blikk til Latin-Amerika. Hovedkonklusjon her er at ulikhet ikke er en konstant størrelse. I alle land har ulikheten utviklet seg, både i positiv og negativ forstand, så lenge man har hatt gode statistiske datakilder å måle etter.

Den viktigste innsikten man får ut fra en slik historiegjennomgang, er at økonomisk ulikhet har vært bekjempet og redusert tidligere, og derfor kan reduseres igjen.

I tiårene etter andre verdenskrig, fram til midten av 80-tallet, ble ulikheten redusert i de fleste vesteuropeiske land, spesielt i Skandinavia. Atkinson går igjennom det han kaller en bevisst politisk bekjempelse av ulikheten i disse tiårene, og slår fast at valget om å forlate denne utjevnende politikken var et like bevisst politisk valg som det i sin tid var å innføre den. Han henter mange eksempler fra Storbritannia, hvor Atkinson selv var aktiv i å kritisere Thatcher-regjeringens politikk for økte forskjeller.

At Latin-Amerika inkluderes i denne oversikten er en stor styrke. Det utvider perspektivet, og er et godt tilskudd til en ofte eurosentrisk debatt. Statistikken som legges fram for de latinamerikanske landene, viser at ulikheten jevnt over ligger på et høyere nivå enn i OECD-land, men at ut-viklingen har gått entydig mot lavere samlet ulikhet (Gini-koeffisienten) og lavere nivå av fattigdom siden begynnelsen av 2000- tallet. Også her peker Atkinson på konkrete politiske tiltak som årsak, spesielt progressive offentlige overføringer.

Spørsmål om makt

Atkinson er verken revolusjonær eller selv-erklært sosialist. Han vil ikke utslette all ulikhet, men begrense det han mener er et alt for høyt nivå av ulikhet i dag. Hans største bekymring er at han i løpet av sin karriere har vært vitne til en fundamental endring i ulikhetsutviklingen. Fra en periode hvor mange ting gikk i riktig retning, om enn alt for sakte, til at ulikheten siden midten av 80-tallet har økt stadig raskere. I mange land kan økonomisk ulikhet i dag måles til å være høyere enn den var før andre verdenskrig, og fra Atkinsons standpunkt er dette en stor trussel for samfunnet.

En av styrkene i boka, sett fra et sosialistisk perspektiv, er imidlertid et gjennomgående fokus på makt. Både i analysen av årsakene til økt ulikhet, og ikke minst i forslag til løsninger står maktperspektivet sentralt.

At ulikhet i inntekt og formue avler ulikhet i makt, er det samfunnsmessige hovedproblemet i Atkinsons analyse. Som en del av problembeskrivelsen trekker han fram en svekket fagbevegelse, færre kollektive forhandlinger og arbeidere som gjennom ustandardiserte arbeidsforhold har redusert makt på arbeidsplassen og i samfunnet.

Et spesielt nyttig poeng som trekkes fram, er forskjellen på eierskap og kontroll. Eierskapet til formue er i dag mye mindre ulikt fordelt enn for hundre år siden, da det fantes en liten kapitalistklasse som eide det meste. Denne endringen i eierskap, påstår Atkinson, «har ikke gitt noen utjevning av den økonomiske makten». Å eie bolig eller ha formue i pensjonssparing gir deg ingen makt over viktige makroøkonomiske størrelser, som arbeidsplasser og investeringer. En formue er i utgangspunktet passiv, helt til den blir brukt som kapital i nye investeringer. Det er da de som kontrollerer kapitalen, for eksempel fondsforvaltere i pensjonsfondet ditt, som har makt til å påvirke samfunnet. Derfor må vi skille mellom formue og kapital, der redusert ulikhet i fordelingen av formue ikke nødvendigvis betyr redusert ulikhet i makt.

15 konkrete forslag

15 krav

1. Sterkere politisk påvirkning på teknologisk innovasjon.
2. Samarbeid mellom partene i arbeidslivet i lønnsforhandlinger og ved andre reformer.
3. Konkret mål for redusert arbeidsledighet, kombinert med statlig jobbgaranti med minstelønn.
4. Lovfestet minstelønn.
5. Alle borgere får tilbud om nasjonal spareobligasjoner med garantert positiv realavkastning.
6. Utbetale en engangssum (minstearv) til alle innbyggere idet de fyller 18 år.
7. Offentlig investeringsfond for å bygge opp statens nettoformue.
8. Mer progressiv skatt på inntekt, opp til en marginalskatt på 65 %.
9. Skatterabatt på arbeidsinntekt under en viss sum (Frikort / bunnfradrag)
10. Progressiv arveskatt.
11. Nasjonal eiendomsskatt med progressiv profil.
12. Universell barnetrygd, skattes som inntekt.
13. Borgerlønn til alle som jobber, studerer eller passer barn.
14. Øke satsene for sosiale ytelser.
15. Øke bistandsbudsjettet til 1 % av BNP.

Basert på en historisk og økonomisk analyse av ulikhet, kommer Atkinson altså med 15 konkrete mottiltak. Disse spiller hoved-rollen i boka, og er mye av grunnen til at denne utgivelsen har fått langt mer oppmerksomhet enn resten av hans forfatterskap. Tiltakene er til dels radikale, spesielt sett fra et britisk perspektiv, men Atkinson argumenterer for at de er reelt gjennomførbare på relativt kort sikt, innenfor rammene av dagens økonomiske system.

Progressiv beskatning

I norsk kontekst, med ei mørkeblå regjering som har skattekutt som hovedsak og ei tidligere rødgrønn regjering som i åtte år la skattedebatten død, er de fire forslagene knyttet til beskatning blant de mest relevante på Atkinsons liste.

Formålet med de fire forslagene er flere. De er utformet for å redusere ulikheten direkte, ved å overføre større deler av de høye inntektene og store formuene til fellesskapet. De skaper en mer rettferdig fordeling av kostnadene ved å finansiere fellesskapsløsningene og statsdriften. Og ikke minst øker de skatteinntektene for å skaffe finansiering til flere av de andre tiltakene på forslagslisten. Økte skatteinntekter er en forutsetning for at vi skal kunne drive omfordelingspolitikk i stor skala.

Økt marginalskatt på inntekt

De fleste land har, som Norge, progressive skattesystemer for inntektsskatt. Det vil si at en som tjener lite, betaler en mindre prosentvis andel av inntekten sin i skatt enn en som tjener mye. Akkurat hvor progressivt systemet skal være, er det imidlertid delte meninger om. Atkinsons forslag innebærer en mer progressiv profil, hvor de med høy inntekt betaler mer, også sammenlignet med dagens norske skattenivået.

Marginalskatt er begrepet vi bruker på den skatten man betalte på sin neste inntektskrone. I Norge er den maksimale marginalskatten på 47,1 % og inntreffer når du tjener over 885 000 kroner. Det innebærer at for hver ekstra krone du tjener over 885 000 kroner, betales 47,1 % i skatt. Atkinson ønsker å forlenge den progressive profilen til flere toppinntektsnivåer, og øke den maksimale marginalskatten til 60 %.

Dette forslaget er motsatt av det regjeringen har foreslått i sin skattereform, hvor marginalskattene kuttes for alle inntektsgrupper, og mest for de som tjener mest. Argumentene vi da må bruke mot regjeringens skattekutt er at de både øker ulikheten og reduserer muligheten for omfordelingspolitikk fordi det reduserer skatteinntektene.

Arveskatt

Også når det gjelder skatt på arv, er Atkinsons forslag interessant i den hjemlige debatten. Hans forslag ligner på den norske arveavgiften som ble fjernet på Siv Jensens første statsbudsjett for to år siden. Et interessant poeng her er at også den rødgrønne regjeringen foreslo å kutte i, men ikke fjerne, arveavgiften i sitt forslag til budsjett for 2014. Arbeiderpartiet har i ettertid ikke gitt svar på om de ønsker å gjeninnføre arve-avgiften, og i så fall i hvilken form.

Atkinson argumenterer for arveskatt ved å blant annet henvise til Pikettys hovedpoeng om hvordan kapitalakkumulasjon er en av de viktigste drivkreftene for økt ulikhet. Å skattlegge overføring av formuer mellom generasjoner er et svært målrettet tiltak mot denne problemstillingen. I tillegg foreslår Atkinson at inntektene fra arveskatt brukes til å sikre alle borgere en slags «minstearv», i form av en kontantoverføring fra staten i det de fyller 18 år. Disse to forslagene i kombinasjon innebærer kraftig omfordeling, samtidig som de går rett til kjernen av det faktum at de som er rike i dag, i hovedsak er det fordi de ble født rike.

Eiendomsskatt

Skatt på eiendom er mer utbredt i den store verden enn det den norske debatten kan gi inntrykk av. Både Storbritannia og USA har slik skatt, men på samme måte som i Norge er det lokale myndigheter som ilegger den. Det, kombinert med manglende progressiv profil, gjør at slike skatter i dag ikke alltid har en heldig sosial profil.

Atkinsons forslag er utarbeidet for Storbritannia, men ideen bør følges opp og konkretiseres for norske forhold. En norsk nasjonal eiendomsskatt kunne hatt progressive elementer, slik at skatteprosenten øker med økt verdi på bolig. Og hvis skatten sees i sammenheng med inntektsskatt og fomueskatt, er det flere muligheter for å unngå at fattige minstepensjonister må ta opp lån for å betale skatt, slik høyresida skremmer med.

I diskusjonen om en nasjonal eiendomsskatt må man ha med at 355 av landets 428 kommuner har denne skatten som en viktig inntektskilde. Det innebærer at en overføring av skatteinntekten til nasjonalt nivå, må kompenseres med for eksempel økt kommunalt skattøre eller økte rammetilskudd til kommunene.

Arbeid til alle

I tillegg til flere forslag som omhandler omfordeling etter at ulikheten har oppstått, som skatteforslagene, har Atkinson flere forslag som skal motvirke årsakene til ulikhet. Et av dem er forslaget om konkrete arbeidsledighetstiltak, med mål om full sysselsetting og jobbgaranti. Dette tiltaket bygger på forståelsen av at arbeidsledighet er et svært alvorlig problemet for et hvert samfunn, fordi det skaper ulikhet og sløser med samfunnets ressurser.

Atkinson ønsker i første omgang at redusert arbeidsledighet skal være et tydeligere mål for den økonomiske politikken. At konkrete og forpliktende måltall skal fastsettes årlig, i motsetning til dagens sysselsettingsmål som ofte består av et generelt uttalt ønske om lav arbeidsledighet. Han sammenligner det med et inflasjonsmål, som per i dag styrer pengepolitikken i over 20 land. Norge er ett av disse landene, og det er inflasjonsmålet på 2,5 % som er hovedindikatoren når Norges Bank setter opp og ned rentenivået. Atkinson spør hvorfor ikke arbeidsledigheten er et mer relevant måltall for økonomien, og foreslår at dagens alvorlige arbeidsledighetsnivå møtes med et slik måltall, som gradvis settes lavere for hver år.

Dersom pengepolitikk og andre tradisjonelle virkemidler ikke gjør at man når målene, bør man i følge Atkinson, sette igang med statlige sysselsettingstiltak, slik man har gjort i flere land under tidligere økonomiske nedgangstider. En slags utvidet keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som sikter mot full sysselsetting og jobbgaranti for alle som ønsker arbeid.

Forslaget er veldig interessant, spesielt med tanke på hvordan rentenivået settes. I Norge er arbeidsledighet en av flere indikatorer Norges Bank vurderer i rente-settingen, men inflasjonsmålet ilegges mer tyngde. Et forslag om å snu på dette bør absolutt diskuteres.

I lys av den økende arbeidsledigheten er Atkinsons hovedargument svært relevant i den norske debatten. Han peker på det offentliges ansvar for sysselsettingspolitikken, og hvordan arbeid til alle er et grunnleggende tiltak for å bekjempe ulikhet.

Allerede gjennomført?

Flere av forslagene i Atkinsons bok er tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Universell barnetrygd har vi, oljefondet er et slags offentlig investeringsfond, trepartssamarbeidet sikrer fagbevegelsen en sentral rolle, bistandsbudsjettet nærmer seg 1 % av BNP og allmenngjøring av tariffavtaler medfører en sektorvis minstelønn.

Men, og her er det et viktig men, alle disse elementene ved den norske modellen er under kraftig press. Vi kan på ingen måte si oss ferdig med disse tiltakene, og må heller bruke Atkinsons argumenter for å forsvare dem mot angrep fra høyresida. De er sentrale grunnsteiner i kampen mot økende ulikhet, og vi må jobbe for at de styrkes i årene framover.

Et konkret eksempel er barnetrygden som ikke har vært justert på 20 år. I vår kom Unicef med en rapport som viser at den norske barnefattigdommen, som har vokst jevnt de siste ti årene, ville blitt redusert med 27 % kun ved å justere opp barnetrygden i tråd med den generelle prisveksten.

Kan det gjennomføres?

Det store spørsmålet etter å ha lest om alle Atkinsons forslag, er så klart om disse tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare. For å svare på dette brukes et eget kapittel på beregninger av hvor mye det vil koste å implementere tiltakene i Storbritannia. Selve regnestykket er ikke overførbart til Norge, men underbygger realismen i forslagene, og kan med hell brukes som motargument til alle de som vil mene at slik politikk vil ruinere økonomien.

Jobben videre for oss som ønsker å følge opp forslagene, er å konkretisere dem for gjennomføring i norsk kontekst. Som en del av bakgrunnen for denne jobben anbefales kapittelet «bør kaken krympes?», som vies til økonomifaglige diskusjoner om premissene bak effektivitetskriterier, og påstander om at utjevnende politikk vil krympe økonomien som helhet. Denne delen gir et teoretisk grunnlag for videre arbeid med forslagene, og bør leses spesielt av økonomi-studenter og andre som ser behov for en motkur mot de markedsliberalistiske premissene som dominerer klassisk økonomisk teori.

Ei viktig bok i en viktig debatt

Uansett om man leser denne boka eller nøyer seg med å lese de mange som har skrevet om denne boka, er Ulikhet. Hva kan gjøres? et svært konstruktivt innspill i debatten om ulikhet.

Atkinsons uttalte mål med boka er å ansvarliggjøre de mange politikerne som i dag sier de mener ulikheten er for stor, men som likevel ikke gjør noe med det. Ved å vise at ulikhet har vært bekjempet tidligere, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan gjøres igjen, fokuserer han på politikkens muligheter og maner til handling. Derfor vil denne boka være viktigere enn de fleste andre som er skrevet på feltet, fordi han gir oss verktøy som vi må ta aktivt stilling til.

For venstresida, og spesielt Rødt, ligger flere av forslagene nært opp til våre egne standpunkter, og bør tas med når vi utvikler ny politikk i kampen mot forskjells-Norge.

Marie Sneve Martinussen

 

I flere nummer av tidsskriftet har vi hatt innlegg om sekstimersdagen, for og imot. Her svarer Johan Petter Andresen på en artikkel av Olav Randen i nr 1/2015. (red.)

Olav Randen er mot kravet om sekstimersdagen. Han skriver:

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

La oss se på hans egen oppsummering av sitt standpunkt bit for bit:

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kampen for sekstimersdagen dreier seg om en reduksjon av det lønna arbeidet. Ikke arbeidet generelt. Randen forstår ikke dette elementære skillet mellom lønna arbeid og anna arbeid. Naturligvis vil folk flest være til gagn for fellesskapet sitt.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Sekstimersdagen dreier seg altså fortsatt om lønna arbeid. Og her er det viktig å legge til at det dreier seg om å senke arbeidstida innafor den kapitalistiske økonomien. Denne kapitalistiske økonomien driver rovdrift på mennesker og natur. Å gå mot en senking av arbeidstida innafor den kapitalistiske produksjonen er i bunn og grunn et standpunkt mot å gjøre noe med naturødeleggelsene. For å komme vekk fra en naturødeleggende økonomi, må den kapitalistiske produksjonsmåten og «forbrukersamfunnet» nedkjempes.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Dersom Randen her fortsatt mener at folk skal ligge på ryggen å kikke på himmelen når de er ferdige med sine seks timer, så har han kanskje rett. Men ingen foreslår at mennesket skal avholde seg fra å arbeide med sitt når lønnsarbeidsdagen er over.

Og dersom man antar at Randen mener kun det lønna arbeidet: Åttetimersdagen ble ikke gjennomført som en global løsning. Betyr dette at våre forfedre burde gått mot den fordi ikke alle fikk den? Skulle Sovjetunionen ikke innført åttetimersdagen i 1917, fordi så å si ingen andre land hadde den?

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda.

Randen har rett i at det er svært vanskelig for arbeiderklassen i et lite land som Norge å rykke atskillig lengre fram enn andre arbeiderklasser i verden. Men kampen for sekstimersdagen i Norge føres ikke aleine. Det foregår kontinuerlig internasjonal kamp om arbeidstidas lengde. Vi er en del av denne kampen. Den norske arbeiderklassen er i en stilling der den kanskje kan spille en ledende rolle i arbeidstidsforkorting. Men de siste tiåra har vel tyske og franske arbeidere vært mer frampå enn vi her på berget.

Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Kampen for forkorting av den lønna arbeidstida er naturligvis en kamp innafor dagens miljøødeleggende kapitalisme. En norsk kapitalisme som også baserer seg på utbytting av arbeidere i andre land. Det er ikke slik at den norske arbeiderklassen taper på at arbeiderklassen i Kina får høyere lønn. Motsetningen er ikke norske arbeidere sammen med sine kapitalister på den ene sida, og kinesiske arbeidere sammen med sine kapitalister på den andre. Når de kinesiske arbeiderne vinner fram med krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår, tjener arbeiderne i Norge på dette. De norske arbeiderne er ikke først og fremst forbrukere. De norske arbeiderne er først og fremst arbeidere. Felles kamp dreier seg om å styrke den samlede klassen og svekke kapitalistklassen. Også den kinesiske arbeiderklassen tjener på at den norske arbeider-klassen vinner fram i sin kamp mot den norske kapitalistklassen.

Vi blir ikke kvitt miljøødelegginga uten å bli kvitt kapitalismen. Kampen mot utbyttinga – for bedre lønns- og arbeidsbetingelser under kapitalismen – er en helt sentral del av kampen for å styrke arbeiderklassen. Kampen for kortere lønna arbeidsdag er en sentral del av denne kampen. Når Randen stiller seg mot dette, stiller han dessverre på feil side i kampen for å redde vår jord.

I Rødt! nr 3/2015, på side 132 følger Randen opp med nok en artikkel. I denne er det regnestykker om arbeidskraftbehovet i et kapitalistisk samfunn. Det er mye å innvende mot sjølve regnestykkene. Men viktigst er tankegangen. Randen ser for seg at arbeiderklassen som kjemper, under kapitalismen, der den ikke har makta, skal planlegge fordelinga av arbeidskrafta i forbindelse med en arbeidstidsforkorting til sekstimersdagen, som om den hadde makta! Slik er ikke virkeligheten.

Hans regnestykker fører til at det vil bli mangel på arbeidskraft dersom arbeiderklassen vinner fram med kampen for kortere lønnsarbeidstid. Men ser vi bakover i historia finnes det intet hold for en slik påstand. Arbeidstidsreduksjoner har ikke ført til arbeidskraftmangel som har undergravd velferden. Tvert om arbeidstidsforkortinger har kommet sammen med styrking av velferden, fordi de har kommet som et resultat av en styrka arbeiderklasse. I en tid med økende arbeidsløshet, utstøting av arbeidskraft på andre måter og økonomisk stagnasjon, blir Randens innstilling minst sagt merkelig.

Randen har også synspunkter på den teknologiske utviklinga som jeg synes er underlige. Han skriver:

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annen teknologi i hovudsak alt er teken ut.

Dette skriver han mens den teknologiske revolusjonen innen data er i full gang med blant annet tredimensjonal printing som vil få omfattende innvirkning på produksjon, distribusjon og forbruk. Dessuten skjer det stor vitenskapelig framgang innen nanoteknologi, robotforskning osv. Han ender opp med å kunne støtte sekstimersdagen for enkeltgrupper:

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder.

Sekstimersdagen med full lønnskompensasjon er et krav som, for at den skal realiseres under dagens politiske forhold, må reises av en samla klasse gjennom fagbevegelsen, i tariffoppgjør. For å få styrke til dette kravet, må den fremmes slik at den får størst mulig oppslutning i arbeiderklassen. Da må den fremmes på samme måte som tidligere, det vil si som en generell reduksjon i lønnsarbeidstida som gjelder alle.

Randen er også mot arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Han skriver:

Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen.

Under kapitalismen innebærer lønnsmoderasjon at kapitalen får mer, ikke til at samfunnet blir mer økologisk bærekraftig.Allerede i dag finnes det ordninger for redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon. Se Arbeidsmiljølovens § 10.2 (4) «(4) Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

Ved å styrke denne paragrafen ved å fjerne «uten vesentlig ulempe for virksomheten» og å innføre «uten avgjørende skade for virksomheten» er vel Randens reform oppnådd.

Dessuten finnes det ordninger der småbarnsforeldre kan utnytte foreldrepermisjonen til å innføre sekstimersdagen etter avtale med bedriften. Det som tidligere het tidskontoordningen, heter nå delvis permisjon. Delvis permisjon gir småbarnsforeldre en mulighet til å kombinere gradert uttak av fødselspenger med deltidsarbeid. For eksempel seks-timersdag.

Kvinneundertrykkinga i samfunnet kommer veldig klart til syne når kvinner føder barn. De straffes som lønnsarbeidere. Kvinners inntekt utgjør rundt 60 prosent av mannens i et livsløp. Sekstimersdagen er et sentralt krav for kvinnene i kampen mot kvinneundertrykkinga.

I verken den første eller den andre artikkelen går Randen inn på hvordan en arbeidstidsforkorting vil ha betydning for kvinnene. Dette til tross for at sekstimersdagen vil har stor positiv innvirkning på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen, da sekstimersdagen vil styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet som heltidsarbeidende. En styrking av kvinnenes posisjon i samfunnet og i arbeiderklassen, styrker arbeiderklassens samla kampkraft. Randens politikk vil føre til økte klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer misære og svekke kvinnekampen. Hans bilde av kapitalismen er at det er et system der man kan justere forbruket på en slik måte at den blir økologisk bærekraftig. Men kapitalismen og økologisk bærekraft utelukker hverandre gjensidig. Forutsetninga for et økologisk bærekraftig samfunn er at vi gjør det av med kapitalismen og innfører en demokratisk styrt planøkonomi.

Johan Petter Andresen

Rødt Bodø fikk 10,4 % av stemmene ved siste valg, gikk opp fra tre til fire representanter i bystyret, og er dermed det tredje største partiet i Bodø.

Vi har intervjuet Synne Høyforsslett Bjørbæk som nå er varaordfører i Bodø.

Birger Thurn-Paulsen er leder av Rødt Steigen og med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

Dere har solid kvinnerepresentasjon på valglista. Selv er du en forholdsvis ung kvinne og blir valgt til å representere Rødt som varaordfører. Ser du dette som resultat av bevisst jobbing ut fra et kvinnepolitisk perspektiv?

Jeg ser dette som et resultat av at Rødt Bodø har hatt en bevisst strategi på å bygge opp og synliggjøre flere personer i bystyre-gruppa. Partiet forbindes ikke bare med en frontfigur, men med et knippe dyktige personer med ulik bakgrunn, alder og kjønn. I tillegg har jeg som kvinne opplevd å bli lyttet til, og har aldri erfart at kjønn har vært noe hinder i å få ansvar eller verv. Politikken og de kampene vi har fronta ute blant folk og i bystyret, har blitt til i et fellesskap der ulike perspektiv – også kvinnepolitiske er med. Jeg håper at jeg ble spurt om å være varaordførerkandidat fordi partiet har tillit til den jobben jeg gjør.

Rødt Bodø har vært representert i bystyret i veldig mange år. Hva tror du ligger bak det spranget i oppslutning som skjedde ved dette valget?

Veldig tidlig greide vi å sette dagsorden i den politiske debatten i Bodø, og vi holdt trykket oppe helt frem til valgdagen. Det betydde at i disse ukene var det faktisk først og fremst Rødt-saker som var oppe i media, og som ble diskutert ute blant folk. Vi greide å synliggjøre saker som rusboliger, sosial boligpolitikk, kommersielle barnehager, avdekking av forsøk på privatisering av by-drifta, øvingslokaler for unge musikere, og lansering av Rødt Bodøs sykkelplan. I tillegg var det stor mediedekning rundt mulig korrupsjon i det nye konserthuset Stormen KF. Debatten ble satt i gang av en spaltetekst og to leserbrev av Morten Strøksnes. Rødt var det eneste partiet som tidlig var på banen. Plutselig hadde vi veldig mange med oss, som drev aktiv valgkamp for Rødt. Vi markerte oss tydelig i bybildet med en stor stand og mange aktivister, hadde postkasseutdeling i hele byen og var tilstedeværende i sosiale medier med nyhetssaker og korte appeller som vi filma. Vi vant langt på vei de debattene vi deltok i, og gruppeleder Svein Olsen fikk uhemma skryt av NRK og Avisa Nordland for sin opptreden i parti-debatten i Stormen bibliotek.

Rødt lyktes med å bli det tydelige opposisjonspartiet i byen. Flere velgere fikk øynene opp for politikken vår – ikke bare hva vi er imot – men også hva vi vil oppnå.

Brigt Kristensen har nettopp gitt ut ei bok om sitt, og Rødt Bodøs politiske virke gjennom de siste ti åra. I boka finnes ei innledning han holdt etter valget i 2013 som han kalte «Rødts revolusjonære sjel.» Kjerna i innledninga er forholdet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Brigts mening er at det utenomparlamentariske er det avgjørende, samtidig som begge sider forsterker hverandre. I hvilken grad opplever du at Rødt Bodø har jobba etter denne tankegangen?

Det er dette som er og har vært utgangspunktet til Rødt Bodø. Vi baserer det politiske arbeidet vårt på tett kontakt med ulike bevegelser og med fagrørsla, og mange av oss har jobbet med solidaritetsarbeid over mange år. Og så har det vært viktig for oss å lytte når folk kontakter oss med saker som de strir med i møte med f. eks det kommunale hjelpeapparatet. Vi ser på oss sjøl som talerør for «de små» mot «de store». Noen ganger har Rødt lyktes med å vinne disse kampene nettopp pga et stort press på utsia av bystyresalen. Selv om vi har vært et lite parti.

Etter valget har vi blitt den aktøren som mange folk har ønska seg at vi skulle være. Vi er nå Bodøs tredje største parti, og er en del av flertallet i bystyret. I denne nye situasjonen er vi veldig bevisst på å fortsette med denne arbeidsformen som har brakt oss hit.

Vi representerer de «små» fortsatt

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.

Rødt! snakket med Jørgensen den dagen hun tiltrådde som varaordfører.

Hun mener at grunnen til at de har gjort det så bra i Tromsø, er at de har jobba gjevnt og trutt, i mange år.

Aud Karin Bjørn er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Kystens Hus-erklæringen gir Samarbeidspartiene – Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti – uttrykk for hvordan vi skal styre Tromsø kommune sammen de neste fire årene.

(….)

Det betyr at vi vil:

• Legge til rette for boligbygging og selv bygge minimum 400 utleieboliger

• Stoppe privatiseringen av Tromsø kommune

• Være aktiv og tilretteleggende for eksisterende og nye virksomheter

• Fastsette grenser for Tromsømarka

• Sette ambisiøse og konkrete klimamål for kommunen

• Gjennomføre konkrete klimatiltak

• Gjennomføre en tillitsreform i helse og omsorgssektoren

• Ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen

• Innføre to barnehageopptak i året og ikke å øke foreldrebetalingen i SFO

• Samarbeidspartiene skal bygge Tromsøbadet

• Bedre tilretteleggingen for gående og syklende, sommer som vinter

• Bygge E8 og sikre finansiering og bygging Kvaløyforbindelsen

• Styrke samarbeidet med våre nabokommuner, region og landsdel

• Styrke Tromsø som solidaritetskommune

• Sikre trygg økonomisk styring, slik at vi kan gjennomføre planene om Otium, helsehus og Tromsøbadet

 

Ny styringsmodell

For å sikre trygg og stabil styring, skal Tromsø kommune styres etter formannskapsprinsippene. Samarbeidspartiene skal etablere et overgangsbyråd frem til 1. Juli 2016.

Kristin Røymo (AP) velges som Ordfører, og vil bli valgt som byrådsleder i overgangsbyrådet. Jarle Aarbakke (AP) velges som varaordfører, og vil være fungerende ordfører i overgangsperioden. Elin Jørgensen (Rødt) vil fungere som varaordfører i overgangsperioden. Gunhild Johansen (SV) og Jens Ingvald Olsen (R) skal delta i overgangsbyrådet. De siste 2 medlemmene i overgangsbyrådet vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt.

 

Rødt Tromsø har tatt de mandatene som velgerne har gitt dem, på alvor. Jens Ingvald Olsen har vært tydelig i mediabildet, og vært klar på at styringsformen, parlamentarismen/byrådsmodellen ønskes bort. Noe som veldig mange folk uansett parti i Tromsø har ønsket. Olsen fikk flest personstemmer både i 2013 og i 2015.

Jørgensen er veldig klar på at dette hadde de ikke klart uten alle de som stod bak og gjorde fotarbeidet, som å ha valgstand og dele ut brosjyrer. Rødt Tromsø sier at de har vært avhengig å jobbe som et team.

Grunnlaget for å få en kvinnelig varaordfører ligger i Rødts politikk, grunnlaget lå i listene, at det skulle være like mange kvinner som menn. Den nye varaordføreren mener at det siste landsstyrevedtaket før listearbeidet skjerpa det med kjønnsbalanse ekstra mye.

Fram til 1. juli neste år er det et overgangsbyråd. Da innføres man går over til formannskapsmodellen. Jens Ingvald Olsen er blitt byråd for finans.

Etter denne tiden vil Kristin Røymo (AP) bli ordfører og Jarle Aarbakke (AP) varaordførere. I overgangsperioden vil Elin Jørgensen være ordfører siden Kristin Røymo er byrådsleder.

I denne perioden vil en av de unge Rødt kandidatene, Ann Linn Lernes Høiseth, være gruppeleder, et mandat Elin Jørgensen får etter at perioden med overgangsbyråd er over.

Elin sier at forhandlingene har vært harmonisk fra alle tre forhandlingsdelegasjonene. Alle tok på alvor at de hadde et mandat fra velgerne om å komme frem til best mulig løsninger. Alle tre partiene var vinnere, og dermed la det grunnlag for et vinnerteam og et godt samarbeid.

Ut av forhandlingene kom erklæringen «Kystens Hus», som legger grunnlaget for samarbeidet videre.

Rødt! har hatt flere gode artikler om TISA-avtalen, og formatet for denne spalta brytes litt denne gang for å løfte fram enkeltpublikasjoner om samme tema. De viser samtidig til organisasjoner og tankesmier om følger TISA nøye, og som ikke har sagt sitt siste ord i denne debatten. For øvrig er www.tisa.no (som drives av Attac) og Handelskampanjen (www.handelskampanjen.no) utmerkete steder for nyheter og lenker til andre rapporter. Det samme er nettverket Our World is not for Sale (www.ourworldisnotforsale.org), som følger aktivt opp og gjengir bl.a. TISA-lekkasjer fra Wikileaks.

Morten Harper (red.): I tjeneste for samfunn eller fellesskap? TISA-avtalen og hva den betyr for skole, velferd og andre offentlige tjenester. Oslo: Nei til EU, 2015, 48 s. (Vett nr. 3/2015)

http://neitileu.no./media/publikasjoner/studiemateriell/agri_analyse_notat_2_2015_er_ttip_loesningen_paa_krisen

Nei til EU gir ut en skriftserie med det treffende navnet Vett, vanligvis med tre–fire bidrag i året. Det aller nyeste vies TISA-avtalen, og tar sikte på å gi en pedagogisk og lett tilgjengelig form til et materiale som ofte er komplisert. I tillegg til gode oversikter fra redaktørens hånd, er det artikler av Attac-leder Petter Slaatrem Titland, Dag Seierstad, Liv Signe Navarsete og Nei til EUs nestleder, Ådne Naper. Et kjekt hefte å ha med seg, og som kan bestilles i papir-utgave eller lastes gratis ned.

Manifest Tankesmie/For Velferdsstaten: Høyrepolitikk for all framtid? TISA-avtalen og folkestyret over fellestjenestene. Oslo, 2015, 35 s. (Rapport nr. 2/2015)

http://manifesttankesmie.no/hoyrepolitikk-for-all-framtid/

Det er en god idé at gode krefter samles om å få fram dokumentasjon og analyser når det trengs, slik som i dette samarbeidet mellom Manifest Tankesmie og For Velferdsstaten (og med økonomisk bidrag fra Nei til EU). Rapporten er først i pennen av Ida Søraunet Wangberg, Lars Gunnesdal og Helene Bank. I tillegg til grundig og forståelig behandling av de mest brennbare spørsmål innenfor høyere utdanning, helsetjenester, bemanningstjenester og skole, utmerker rapporten seg med en gullgruve av noter og forklaringer. Et hendig oppslagsverk når man utsettes for påståelige motstandere uten kunnskap.

Ellen Gould: The really good friends of transnational corporations agreement. TISA- trade in services agreement. Ferney-Voltaire Cedex (Frankrike): Public Services International (PSI), 2014, 34 s.

http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement

PSI samordner rundt 700 foreninger og fagforbund i over 150 land, og står i fremste rekke i kampen for å forsvare offentlige tjenester som er under angrep fra bl.a. Verdens handelsorganisasjon (WTO), storselskaper og regjeringer som forhandlinger nyliberalistiske avtaler. Herfra foreligger en rekke studier som advarer mot både privatisering og brutalisering av arbeids-livet. TISA og TTIP-forhandlingene følges nøye, og resulterer i utredninger og nyttig informasjonsmateriell. I dette notatet vises det hvordan de som kaller seg «the really good friends of services» (inkludert Norge) i virkeligheten er storselskapenes og lobbyorganisasjonenes beste venner. PSI følger opp med nyheter på feltet. PSI-tilknyttete fagforeninger har en god del av æren for at Uruguay nylig trakk seg ut.

Tore Linné Eriksen

Johan Petter Andresen:
Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse
Forlaget Rødt!, 2015, 142 s.
Kan kjøpes her.

Forfatteren går inn i oppgaven med kropp og sjel. Det ideologiske ståstedet forblir ikke uavklart. Forsøket som annonseres er heller stringent marxistisk. Analysen og referanserammene er visjonære innenfor en stram, antagonistisk klasseanalyse. Pamfletten tidvis også utopistisk i sitt utskue, hvor dagens politiske realiteter og begrensninger helt åpenbart er til for å overvinnes. At forfatteren er overbevist om behovet for analysen, hersker det ingen tvil om: «Men de (offisielle økonomene) har ingen modell som forklarer hvorfor denne formelle veksten er avtakende. Det er det bare marxistene som har».

Det marxistiske, revolusjonære ståstedet finnes, og rammeverket illustreres også gjennom språket. Formuleringer som:

Kort sagt: «Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke.»

eller

»Dette er også mitt utgangspunkt. Det vil ikke si at vi ikke har yrkesstolthet og arbeidsglede, men lønnsarbeidet under kapitalismen er et nødvendig onde»

bidrar i til å etterleve tittelen.

På sitt mest utopiske deler skriftet ut fremtidsvyer som: «Felles kontroll over produksjonsmidlene vil gjøre det like fint å jobbe som å danse» og «Kampen for reformer under kapitalismen er samtidig en kamp i retning sosialismen, 6-timersdagen er et skritt i retning kommunismen.»

Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet. Her på berget gjelder frontfagsmodellen over alt, og LO ser ut til å ha som premiss at arbeidstakere må velge mellom lønnsoppgang og arbeidstidsreduksjon i tråd med rammene for produktivitetsutviklinga. Disse politiske utfordringene klargjøres etter min mening ikke tilstrekkelig i skriftet, da de er vesentlige for å kunne reise 6-timersdagen som et tariffkrav i første rekke.

Pamfletten inneholder mange viktige og interessante tilbakeblikk mot den historiske klassekampen og tidligere tiders arbeidstidsreduksjoner. Den bidrar også med en del kontraintuitiv kunnskap, for eksempel om kvinnearbeid og økning i «alderdomsbyrden». Noen «offisielle økonomers» konvensjonelle antagelser om arbeidsinnsats og deltagelse blir fort avkledd, andre igjen blir behandlet noe lettvint.

»Kapitalen» blir gjennomgående fremstilt som langt mer ensartet enn hva undertegnede mener virkeligheten ville tilsi, og det skilles ikke alltid nyansert mellom makro- og mikronivå. Systemrasjonalitet gjøres i forenklingens navn noe lettvint til individets rasjonalitet, med de omgåelser det medfører.

Kapitalistene trenger utdanna arbeidskraft, derfor utdanningsvesen. Arbeidskrafta må rehabiliteres, derfor helsevesen. Kapitalistene trenger veier, derfor trafikkvesen.

Personifiseringen av kapitalen tvinger kapitalistene inn i en monolittisk rollefigur – en ensartet gruppe som lovmessig handler ut ifra en og samme logikk.

Boka er kanskje på sitt beste i spørsmålet om familiens plass og rolle i produksjonen. Kvinneperspektivet og visjonene om en fremtidig mer likevektig familiestruktur er spennende og inspirerende lesning.

Det samme er analysene rundt dagens arbeidstidskamp i Norge. Som tidligere tillitsvalgtkollega av forfatteren har vi sammen sett fra kloss hold hvordan normal-arbeidsdagen har blitt demontert i skjæringspunktet mellom industri og olje, som følge av «arbeidskjøpernes» storoffensiv de siste 10 årene.

Kontinuerlige justeringer i arbeidets organisering (intensivering) og fleksibilisering har bidratt mye til den økonomiske veksten (ofte under navnet teknologisk utvikling eller produktivitetsvekst), selv om dette selvsagt også øker arbeidspresset og utstøtningen fra arbeidslivet. Da må det nødvendigvis kompenseres med kortere arbeidstid for å bevare folkehelsa og muligheten til å ta ut meningsfull rekreasjon. 

Boka bidrar til å avlive en del myter av typen næringslivsledere, gjerne anført av Anne-Kari Bratten, bidrar til å spre, at vi ikke klarer oss om vi ikke alle jobber mer, bedre, lengre, raskere, høyere, sterkere osv. Enkelte historiske tilbakeblikk er således veldig nyttige. 

Den internasjonale dimensjonen er vel tilstede i skriftet, både som økonomisk og politisk premiss. At Jens Ulltveit-Moe brukte tyske arbeidsgiveres seier i arbeidstidskampen rett etter 2000-tallet er ett eksempel. At 8-timersdagen ble innført rett i kjølvannet av revolusjonen i Russland er et annet eksempel. Forfatteren drar vekselvis på ulike internasjonale vekselvirkninger og former for mobilisering. Det hersker ingen tvil om at den internasjonale klassekampen er det politiske utskuet. 

Noen paradokser

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand. 

På ett sted kan vi lese: «Veksten avtar som følge av systemet – og derfor må systemet endres». Da for å oppnå høyere vekst?

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Et annet paradoks er at det kapitalistiske systemet har vist seg som det historisk sett aller mest produktive, selv med sine kriser og svingninger, som illustrert ved det meste av internasjonal historisk statistikk. 

Makroøkonimiske premisser

Sosialismen kan opprettholde kapitalismens høye vekst, og stadige levestandardsforbedringer, som vist i Sovjet og Kina.

I den grad disse landene var sosialistiske av typen man bør/skal bruke i politiske referanser, var den høye veksten veldig forbigående. I likhet med en tidvis ufullstendig analyse av hvorfor veksten i Vesten avtar utover andre halvdel av 1900-tallet, er fraværet av den samme observasjonen for Kina og Sovjets del en viktig omgåelse. I en gjenoppbygningstid, hvor land i tillegg gjennomgår full moderne industrialisering, vil økningen i innsatsfaktorene skape en vekst det er umulig å opprettholde over tid. Det gjelder uavhengig av økonomisk system, og illustreres ved Sovjets stagnasjon utover 60-tallet, Vestens relative stagnasjon utover på 70-tallet, samt Kinas noe lavere vekst (og nå brems) de siste årene. Det finnes ikke ledige innsatsfaktorer igjen til å øke dem i like stor takt som tidligere. I tillegg innskrenker overgangen fra industriøkonomi til tjenesteøkonomi i seg selv potensialet i økonomiens produktivitetsvekst.

For øvrig burde en av både ideologiske og politiske grunner vokte seg for å trekke fram Kina og Sovjet som eksempler for framtiden.

Tolkning av forholdet mellom produktivitet og vekst er paradoksal, og hadde fortjent en utdypning, for eksempel:

«For når den enkelte bedrift styrker sin produktivitet, påvirker dette samfunnet slik at veksten avtar» eller «Etter hvert som produktiviteten øker i bedriftene, vil samfunnets vekstevne avta». Dette innebærer at det ikke kommer nyinvesteringer, noe som historisk sett ikke er tilfelle. 

Noen flere slike punkter finnes, uten at det er plass til å dra gjennom dem her. 

Likevel er boka spennende og tidvis lærerik lesning. Og fremfor alt er det en viktig sak. Som oljearbeider har jeg i gjennomsnitt 6 timers arbeidsdag (6,2 for å være presis – med delvislønnsreduksjon). Det unner jeg også alle andre, ikke minst i kombinasjon med enda større kontroll over egen arbeidstid enn hva B-laget i olja har klart å fremforhandle over tid.

Atle Forfang Rostad

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn?

Dette er andre del av artikkelen. Del en leser du her.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Sosialdemokratiets seier – arbeiderklassens integrasjon

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn? Eller som den amerikanske sosiologen Saymour Lipset formulerte det i en overskrift for en drøfting av dette spørsmålet, «Whatever happened to the proletariat? A historic mission unfulfilled».¹⁰

Det er ikke mulig å svare enkelt på dette. Noen vil sikkert også si at spørsmålet er feil stilt, at troen på en alternativ vei til sosialisme og kommunisme gjennom politisk revolusjon og «despotisk inngrep i eiendomsretten» representerer en kontrafaktisk hypotese som kun kan forsvares for analytisk formål. Ja, men det er også slik det skal brukes her. Spørsmålet er nyttig for å forstå sosialdemokratiet i historisk lys.

En type forklaring ligger i det allerede Bernstein pekte på, og som generasjoner skulle oppleve. Muligheten for forbedringer har vært stor. Og tross alt har det vært de nære daglige behov og etterkommeres livsgrunnlag som har vært avgjørende for den innsats arbeiderklassens tillitsmenn har lagt ned i fagforeninger og partier, og som har vært viktigste grunnlag for organisasjonenes oppslutning. Solidaritet og politiske idealer har ligget i kampen for de skrittvise forbedringer. Jeg leste nylig Odvar Norlis bok Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag.¹¹ En ypperlig skildring av denne dimensjonen som forklaring på grunnlaget for sosialdemokratiets vekst.

En annen type forklaring ligger i destruktive sider ved arbeiderbevegelsens egen organisering, som ofte var preget av interne konflikter og udemokratiske prosesser. Svært mye krefter ble brukt i kampen mellom ulike fraksjoner i arbeiderpartienes tidlige fase, og ikke minst mellom partiene etter bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater. Mange har pekt på kommunistenes sekteriske og fatale kamp mot sosialdemokratene i mellomkrigstiden, som gjorde kommunistpartiene små og som skadet den internasjonale fronten mot fascismen i Europa. Andre har pekt på sosialdemokratenes antikommunisme, med renkespillet med reaksjonære paramilitære krefter i kampen mot Spartakistopprøret, Liebknecht og Luxemburg i Tyskland i 1918/19 og Det norske arbeiderpartiets jakt på kommunister i fagbevegelsen fra utbruddet av den kalde krigen som typiske eksempler. «Stalinisme» har ikke bare eksistert i kommunistpartiene, men også i sosialdemokratiet, som bl.a. Jens Arup Seip pekte på.¹²

Ser man på organisasjonsspørsmålet, må ikke bare de rent destruktive kreftene undersøkes. Man kan også spørre seg i hvilken grad arbeiderbevegelsen med sine organisasjoner evnet å fange opp potensialet for massemobilisering og politisering av arbeiderklassen. I stedet for å utvikle seg som levende sosiale og politiske bevegelse, ble arbeiderbevegelsen organisasjoner raskt redskap for å bevege med, for å bruke Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet slik partiet utviklet seg etter krigen.¹³

Dette berører spørsmål som går tilbake til diskusjoner mellom Lenin og Rosa Luxemburg, om forholdet mellom partienes sentrale ledelse, organisasjonsdisiplin og spontane masseaksjoner. Men det er også et spørsmål som relaterer til klassekampens innretning overhodet. Hva er målet for klassekampene under kapitalismen? Marx, som vi var inne på, så de politiske erfaringene fra klassekampen som viktige for utvikling av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. For de revolusjonære var det ikke økt lønn og bedre arbeidsbetingelser som var målet, men opphevelse av lønnsforholdet overhodet, dvs. opphevelse av den private tilegnelsen av andres arbeid. Eiendomsretten var grunnproblemet, og bedring av lønnsbetingelsene løste ikke dette. Tvert om, kan man si, det var mer en bekreftelse på problemets karakter.

Denne innsikten var svært sentral for de revolusjonære strømningene, med Lenin og bolsjevikene i Russland i spissen. Fagforeningens kamper var viktig i klassekampens erfaringsgrunnlag, mente de, men ikke uten politisk erfaringsbearbeidelse. Streik var en skole i krig, men ikke krigen selv. Uten former for tilførsel av politisk teori og sosialistiske perspektiver ville arbeiderne gjennom streiker og annet fagorganisering kun utvikle fagforeningsbevissthet og ingen klassebevissthet, argumenterte Lenin.

Lignende synspunkter finner man igjen i norsk arbeiderbevegelse, særlig representert ved Fagopposisjonen og Martin Tranmæl før første verdenskrig. Men hos disse var det ikke den ideologiske skoleringen som sto i sentrum for bekymringen rundt en for snever fagforeningspolitikk. De pekte framfor alt på farene som lå i de bånd som arbeiderklassen la på sin egen kamp gjennom inngåelse av rettslig bindende kollektive avtaler. Avtaler kan være gode å ha når tidene er dårlige, men i en historisk situasjon der kapitalismen stadig ekspanderer, vil slike overenskomster i større grad være til gunst for arbeidsgiverne enn arbeidstakerne. Mens Lenin, i flukt med Marx, var opptatt av viktigheten av politisering av arbeiderklassens kamp for utvikling av revolusjonær bevissthet, berørte Fagopposisjonens innvendinger farene som ligger i at kampen føres på grunnlag av det Marx ville kalt borgerlig rett. Og her er vi ved kanskje den aller viktigste dimensjonen for forklaring av sosialdemokratiets seier og for en analyse av sosialdemokratiets historiske rolle overhodet.

Institusjonaliseringen av den borgerlige rett som grunnlag for klassekampens regulering ble i Norge etablert gjennom det første og det andre klassekompromiss. Det første klassekompromiss omhandler etableringen av tariffsystemet og de nasjonale kollektive avtalene på forbundsnivå før første verdenskrig. Først ute var avtalen i jernindustrien fra 1907.

Den regulerte forholdet mellom partene, definerte rettigheter og plikter, og fastsatte hovedtrekk i lønns- og arbeidsvilkårene. Det var et kompromiss mellom to formelt likestilte parter, og ble utgangspunkt for en ny type maktbalanse».¹⁴

Men mens det utvilsomt var et kompromiss, og fagforeningene ble anerkjent som gjeldende rettssubjekt for regulering av arbeidskontrakten, var det like fullt innenfor den gjeldende borgerlige rett, som på ingen måte stilte spørsmålstegn ved eiendomsretten over produksjonsmidlene. Tvert om. Avtalen knesatte det som i senere arbeidsrettslige litteratur og dokumenter går under betegnelsen arbeidsgivernes «styringsrett». Arbeidsgiverne har rett til å bestemme hvem som skal ansettes, hvilket arbeid som skal utføres, hvem som skal gjøre det og hvordan. Og anerkjennelsen av kapitalens eiendomsrett over bedriftens økonomiske resultat lå i avtalens karakter. Den omhandler kun forhandlingene om kontrakt angående pris og betingelser for kjøp og salg av arbeidskraften.

Inngåelse og overholdelse av disse avtalene skapte «en merkelig rettsskapende virksomhet» som Arbeidsrettens første og mangeårige formann Paal Berg har formulert det.¹⁵ Og denne virksomheten stoppet ikke ved forbundsvise avtaleverk, men ble kronet med utformingen av Hovedavtalen på 1930-tallet, av mange kalt arbeidslivets «grunnlov» og eller også «grunnstenen i den sosialdemokratiske orden».¹⁶

Denne hovedavtalen var et viktig ledd i det andre klassekompromiss, som for øvrig ble båret oppe av sosialdemokratiets seier på den parlamentariske arena. Med denne seieren loves arbeiderklassen ikke bare gode lønnsbetingelser og arbeidsforhold mot inngåelse av bindende avtaler om sosial fred. Her gis det lovnader om politisk styring av økonomien og utbygging av velferdsstatlige reformer mot felles innsats gjennom skatter og sosial omfordeling. Og ved innfrielsen av disse lovnadene, som kanskje først ble realitet etter andre verdenskrig – under «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk»¹⁷ – ble det siste leddet i arbeiderklassens integrasjon fullbyrdet.

Mens den sosiale integrasjonen gjennom avtaleverk og det første historiske klassekompromiss i den sosiologiske litteraturen har vært karakterisert som «institusjonalisering av klassekonflikten», er integrasjonen gjennom velferdsstatens framvekst blitt knyttet til et begrep om utvidelsen av samfunnsmedlemmenes «medborgerskap». Den engelske sosiologen T. H. Marshall oppsummerte like etter krigen hvordan en sosial klassetilhørighet var avløst av en nasjonal eller kanskje rettere rettsstatlig tilhørighet gjennom ulike former for citizenship eller medborgerskap. Historisk sett hadde man i de vestlige demokratier først utviklet et sivilt medborgerskap, med rettssikkerhet og likhet for loven som viktige kjennetegn. Deretter kom et politisk medborgerskap gjennom organisasjonsfrihet og utvidelse av demokratiet gjennoms stemmeretten. Til slutt, som kronen på verket, ble det utviklet et sosialt medborgerskap, som ga alle samfunnets medlemmer rett til full samfunnsdeltakelse uavhengig av sosial arv og økonomisk utkomme. Velferdsstat og utdanningssystem var dette medborgerskapets grunnleggende institusjoner.

Sosialiseringen av nasjonen og nasjonalisering av sosialismen

Francis Sejersted legger vekt på sosialdemokratiets overtakelse av og identifisering med «borgerlighetens institusjonell former, det liberale, rettsstatlige demokrati». Det «var av avgjørende betydning for at den folkelige mobilisering skulle foregå på fredelig vis», og det la grunnlaget for at «politikerne i realiseringen av den sosialdemokratiske orden med industrialisering, velstand og velferd hadde folket med seg». Og ikke bare folket gjennom valg. Sosialdemokratiet fikk også de andre partiene med seg. «Det var et nasjonalt fellesprosjekt der de fleste innordnet seg under sosialdemokratiets hegemoniske lederskap i den avsluttende fase som lojal opposisjon».¹⁸

Som en særegen dimensjon for å forstå det sosialdemokratiske prosjektet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn er det kanskje nettopp viktig også å gjøre som Sejersted, å poengtere at «arbeiderne var blitt integrert i det nasjonale samfunn».¹⁹ Jeg skal avslutte med å knytte mye av det som er sagt så langt opp mot dette perspektivet.

I en liten bok skrevet like ved andre verdenskrigs slutt om framveksten og utviklingen av nasjonalismen eller de nasjonalstatlige samfunn kommer den engelske historikeren E. H. Carr, i sin behandling av det han kaller nasjonalismens tredje fase fra de siste tiårene av det 19. århundret, inn på mange av de samme prosessene som Sejersted kaller det nasjonale fellesprosjekt. Carr framhever tre viktige kjennetegn ved nasjonalismens utbredelse i denne perioden:

Inkluderingen av nye sosiale lag i et effektivt medlemskap av nasjonen, den tydelige gjenforeningen/samlingen av økonomisk og politisk makt, og det økte antallet av nasjonalstater.²⁰

Det siste er naturligvis viktig, men må her stå ukommentert. Det andre er en kortform for typiske trekk ved den organiserte kapitalismen eller «reembedding» av markedene, slik jeg har drøftet tidligere, og det skal heller ikke kommenteres ytterligere. Det er derimot det første kjennetegnet jeg synes bør markeres litt ekstra, inkluderingen av nye sosiale lag i nasjonens medlemskap.

Carrs diskusjon av «demokratiseringsprosesser» omhandler først og fremst det T. H. Marshall omtaler som sivile retter og det Marx kaller borgerlig rett til forsvar for lov og orden og eiendomsrett. Det utvidete medborgerskapet, som kommer med stemmerett og sosiale sikkerhetsordninger, karakteriserer Carr som «sosialiseringen av nasjonen». Som vi var inne på, kom dette i gang allerede i det 19. århundret i en forventning om at staten skulle ta hånd om borgernes velferd og livsgrunnlag. For de borgerlige eliter handlet dette om å overkomme redselen for de ubemidlede klassers opprør ved å føre dem inn i folden av en nasjonalstatlig orden. For den framvoksende arbeiderbevegelsen hadde dette andre typer implikasjoner, som vi her særlig skal merke oss. Vendingen mot staten og kampen om sosial trygghet innen de nasjonalstatlige rammer innebar en oppgivelse av et prosjekt om internasjonalt klasseopprør og en «nasjonalisering av sosialismen», som Carr spissformulert uttrykker det. Dette kom skarpest til uttrykk ved utbruddet av første verdenskrig. For mens Marx og Engels i Manifestet kraftfullt formulerte parolen om at arbeiderne står uten fedreland og Marx under den fransk-tyske krigen hadde appellert til enhet mellom tyske og franske arbeidere i kampen mot krigen, og selv om internasjonal klassefellesskap var den andre internasjonales offisielle politikk helt fram til krigsutbruddet i 1914, viste det seg raskt at «the mass of workers instinctively knew on which side their bred was buttered»²¹ (at arbeidermassene instinktivt forsto hvilke interesser de var best tjent med), som han uttrykker det. Mens Lenin ble stående aleine med sin kritikk av tyske sosialdemokraters svik og sosial-chauvinisme.²²

Det var riktignok flere enn Lenin som opplevde denne vendingen i den internasjonale sosialismen som svikfull og skadelig. Jakob Friis beretter i sin biografi, skrevet 40 år seinere, hvordan han og mange andre sosialister erfarte de tyske sosialdemokratiets velsignelse av krigskredittene som et sjokkartet svik.²³ Men viktigst her er likevel påminnelsen om det faktum at sosialismen fra den første verdenskrig helt grunnleggende sett gikk fra å være et internasjonalt til et nasjonalt prosjekt. For sjøl om dette har vært diskutert i mange sammenhenger, er jeg ikke sikker på om vi som klassekampens historikere og fortolkere helt har forstått rekkevidden av hva denne nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsens teori og praksis (sosialismen) har hatt å bety for bevegelsens og teoriens egen utvikling og for de forutsetningene som klassekampen hviler på i dag.

I analysen av arbeiderklassens integrasjon er det med rette lagt stor vekt på den gjennomgående institusjonaliseringen av klassekonflikten. Lover og regler har gitt styring for fagbevegelsens konkrete praksis, liksom det har satt rammer for arbeidsgiverne. Og det har ikke bare lagt føringer for hva som skal gjøres, det har også satt sine spor i hva tillitsmenn og offentlighet mener bør gjøres og kan gjøres. Slik sett har rettslige ordninger fått ideologiske konsekvenser og konsekvenser for fagbevegelsens organisatoriske kapasiteter og handlingsrepertoar. Disse integrasjonsmekanismene ble ført videre gjennom sosialdemokratiets over-tagelse som statsbærende parti og organiseringen av kapitalismen under «toppfolkenes partnerskap» etter krigen.²⁴ Det sosialdemokratiske lederskapet gikk aktivt ut for å avvikle de gamle forestillinger om klassekamp – «de åpne konflikter er et tilbakelagt stadium»²⁵. Mot at arbeidere og småfolk fikk sin trygghet, var «direktørene, til sin overraskelse, kommet i paradis».²⁶

Integrasjonen skrantet litt i årene omkring 1970, i Norge som i Europa ellers. En bølge av streikekamper og arbeidermobilisering minnet om de underliggende klassemotsetningene.²⁷ Men det varte ikke lenge før disse kreftene ebbet ut og høyrebølgene strømmet inn, sammen med tegn på desorganisering av kapitalismen og en tydelig frammarsj av nyliberalisme. Først i USA og Storbritannia. Etterhvert i land etter land. Francis Sejersted drøfter denne perioden under overskriften «Den sterke statens fall» og beskriver hvordan hele den sosialdemokratiske orden «slår sprekker»²⁸. Sosialdemokratiets venstreside opplevde at arbeiderbevegelsen var i krise, og historikere har skildret hele arbeiderklassens utvikling i perioden med metaforene «fra vekst til fall».²⁹ Det sosialdemokratiske lederskapet svarte med «frihetskampanjer» og forsøk på å tillempe seg strømninger av postmoderne tenkning og individualisering i de høyere lag av den utdannete middelklassen.

Fagbevegelsen viste likevel tegn på mobiliseringsevne ved situasjoner som kampen mot NAFs lockout i 1986 og i krav om mottiltak ved de økonomiske nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet. Kampen mot EU i 1994 hadde viktige paroler til forsvar for ordninger som er typiske uttrykk for det norske klassekompromisset, og siden har kampen for å bevare og utvide arbeidsmiljøloven representert det samme. I stadig økende grad har nettopp kampene fått en innretning der det handler om å forsvare det institusjonelle grunnlaget som er etablert i klassekompromisset mot forsøk på uthuling for å tilpasse seg en stadig mer pågående global nyliberalistisk kapitalisme. Dobbeltsidigheten i arbeidslivets institusjonelle orden kommer dermed tydelig til syne. Den kan ikke bare ses som et system for integrasjon, men også som et maktgrunnlag til forsvar av klasseinteresser.

Problemet er imidlertid i dag at dette institusjonelle maktgrunnlaget er fundert på et nasjonalt klassekompromiss, mens klassekampen i stadig økende grad er underlagt forutsetningene i kapitalismens neoliberal globalisering. Finanskapitalens hegemoni og kapitalens frie bevegelser, konsekvent støttet og tilrettelagt av overstatlige inngrep og avtaler, gjør at arbeidsplassenes trygghet er prisgitt kapitalens vurdering av maksimal inntjeningsgrad sammenlignet med fortjeneneste andre steder og/eller i andre virksomheter. Og i kjølevannet av kapitalmarkedenes liberalisering har vi fått arbeidsmarkedenes globalisering. I tillegg til økt konkurranse arbeiderne imellom blir det for arbeiderbevegelsen – igjen – den aller største utfordring å finne en vei der klassekampen ikke vendes til kamp mellom folkene og nasjonene.

Med en svekket strukturell makt (ved utskiftbare ansatte og et globalt arbeidsmarked) og en truet institusjonell makt (ved sin nasjonale begrensning) blir utvikling av (den nasjonale og internasjonale) arbeiderklassens organisatorisk makt svært sentral. At dette også står høyt på dagsorden i arbeiderklassens kamp rundt om i alle verdens hjørner, gjenspeiles i den voksende internasjonale litteraturen om emnet. Her rapporteres bl.a. om fagorganisasjoners vekt på «organizing» og forsøk på utvikling av «social movement unionism», med former for aktivisme og allianser på tvers av organisatoriske grenser og interesseområder. Interessen for overnasjonale aksjoner og organisasjonsformer er økende, og i det bringes det til torgs forslag til hva som oppfattes som forutsetninger for en «antihegemonisk globalisering».³⁰ For arbeiderbevegelsens teori og praksis er det store utfordringer, men også en god del å bygge på.³¹

Noter

10 Seymour M. Lipset, Whatever Happended to the Proletariat. A Historic Mission unfulfilled. Encounter, 1981
11 Oddvar Norli, Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag, Tiden forlag, 1994.
12 Jens Arup Seip, Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat, i Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Gyldendal. 1963.
13 Ibid.
14 Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 66.
15 Sitert fra Sejersted, op.cit., s. 159
16 Ibid., s. 163. Se også Harald Berntsen, «Det ‘norske’ klassekompromisset», og Terje Skog, «Historia til Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe», begge i tidsskriftet Rødt! 3/2015.
17 Overskriften på delen om perioden 1945–1970 i Sejersted, op.cit.
18 Sejersted op.cit., s. 510/511
19 Ibid., s. 509
20 E.H. Carr, Nationalism and after, London: Mcmillan, 1945, s. 18, min oversettelse
21 Ibid., s 20
22 Ibid.
23 Jakob Friis, Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo: Res Publica, 2011
24 Edvard Bull, Norge i den rike verden 1945–1975, Norges historie Bind 14, Oslo: Cappelen, 1979.
25 Gunnar Ousland, tale på LO-kongressen 1945. I Temanummeret «I samme båt? Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977
26 Jens Arup Seip, op.cit., s. 37 Analysene til Bull og Seip har stått som påler i norsk historie og sosiologi om arbeiderklassens integrasjon. Jeg hadde sjøl stor glede av å bruke disse som utgangspunkt i min egen hovedfagsoppgave fra 1984, Makt og motstand. En studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabriker 1945 – 1975, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Francis Sejersted gjør også Bull og Seip til sine mest sentrale diskusjonspartnere for egen analyse.
27 For en oppsummering om Europa, se f.eks. Marino Regini (red.), The Future of Labour Movements, London: Sage Publications, 1992
28 Sejersted, op.cit. s. 16
29 Olstad, op.cit., Edvard Bull, Norsk arbeiderbevegelse i krise, Oslo: Cappelen, 1982
30 For en diskusjon av dette siste begrepet se f.eks. Peter Evans, «Is an Alternative Globalization Possible?», Politics & Society, 36, nr 2–2008, s. 271–305. Om «organizing» og litteraturen om «revitalisering av fagbevegelsen», se Jan Heiret og Ole Johnny Olsen, «Revitalisering av fagbevegelsen – internasjonale impulser og norsk arbeidslivsforskning», Arbeiderhistorie. 2010:33-51 Oslo: LO Media. Om fagbevegelsens globale utfordringer, se Andreas Bieler, Roland Erne, Darragh Golden, Idar Helle, Knut Kjeldstadli, Tiago Matos og Sabina Stan (red.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, London: Rowman&Littlefield, 2015
31 I siste nummer av Rødt! (3/2015) diskuterer Tellef Hansen noen slike spørsmål i artikkelen «Gradvis avvikling eller nyorganisering av fagbevegelsen?» 

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen:
We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism
Pluto Press, 2014, 272 s.

Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke akkurat som de selv vil; de skaper den ikke under omstendigheter de har valgt, men under omstendigheter, som allerede eksisterer, gitt og overlevert fra fortida.

Med dette sitatet av Marx (min overs., fra The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte) åpner Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen sin bok om hvordan vi kan forstå, og bidra til å utvikle, sosiale bevegelser, som de, litt forenklet gjengitt, definerer slik: Sosiale bevegelser er prosesser hvor samfunnsgrupper skaper bevissthet om felles behov (‘needs’), og styrker hverandres kapasiteter (‘capacities’) til å ivareta disse behovene gjennom kollektiv handling og rasjonalitet, med sikte på å endre (nedenfra) eller opprettholde (ovenfra) samfunnets dominerende strukturer.

Forfatterne har bakgrunn som aktivister og forskere med marxistisk skolering og erfaring fra sosiale bevegelser, ikke minst i Irland (Cox) og India (Nilsen). Ved bruk av aktuelle og historiske eksempler fra Nord og Sør diskuterer de hvordan mennesker skaper sin egen historie, som et resultat av interessekamp mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra. De har særlig fokus på hvilke utfordringer vi/folkelige krefter i dag står overfor, som følge av kapitalismens tiltakende systemkrise og svekkelsen av det rådende nyliberalistiske regimets hegemoni, og hvilke muligheter vi har til å gi et kraftfullt svar på krisa ved å bygge en system-overskridende ‘bevegelsenes bevegelse’. Et hovedanliggende er å vise hvordan vi kan utforske og fornye marxismen, som teori og frigjørende praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling) utviklet fra, og for, sosiale bevegelser nedenfra. Siktemålet er å sette oss (folk, aktivister, forskere) bedre i stand til fortløpende å søke og gi svar på noen sentrale spørsmål i teori og praksis: Hva må vi gjøre? Hva betyr det å vinne?

La det med en gang være sagt: Dette er blitt en viktig og usedvanlig rik bok for alle som er opptatt av ikke bare å forstå verden som den er, men også å forandre den (inkludert oss selv) til det bedre: mer rettferdig, mer økologisk, mer demokratisk. På 272 tilgjengelige sider fordelt over fem kapitler, argumenterer forfatterne overbevisende for hvorfor og hvordan folk kan, og må, være forandringens subjekt. I kapittel 1 løfter de fram behovet for utvikling av teori i og for sosiale bevegelser, som skaper reell endring i retning av mer rettferdige samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. De begrunner og diskuterer hvorfor dette må være teori som ikke bare forutsetter, men stiller kritiske spørsmål ved og overskrider de historisk gitte/overleverte systemrammene for våre sosiale relasjoner. Kapittel 2 argumenterer, ut fra en dialektisk/ikke-deterministisk marxisme, for hvordan behov og kapasiteter utgjør to grunnleggende trekk ved mennesket, som gjør vår skapende virksomhet, arbeidet ikke bare mulig, men også nødvendig, der vi bruker våre kapasiteter i bevisst, kollektiv handling for å møte behov, og gjennom det utvikler nye kapasiteter og behov. I forlengelsen av dette belyser de hvorfor praxis er av grunnleggende betydning for sosiale bevegelsers, altså vår/folks, evne til å forstå (i teorien), og endre (i praksis) de begrensningene som de historisk gitte omstendighetene, i siste instans systemet, legger på våre behov og kapasiteter. I kapittel 3 diskuterer og utvikler forfatterne marxistisk teori om sosiale bevegelser. Dette analyseverktøyet bruker de så i kapittel 4 til å kaste lys over kapitalismens utvikling de siste to hundre årene, og viser hvordan den framtrer som et resultat av tre store ‘organiske kriser’ (1789–1848, 1914–45 og 1968–80), forårsaket nettopp av interessekamp mellom sosiale bevegelser og kollektiv handling for dominans ovenfra, og sosiale bevegelser og kollektiv handling for frigjøring nedenfra.

I det avsluttende kapittel 5, diskuterer de kapitalismens aktuelle akkumulasjonskrise, og det rådende nyliberalistiske regimets legitimitetskrise, og drøfter i lys av dette, med illustrerende eksempler fra Sør og Nord, ikke minst Irland og India, hvordan sosiale bevegelser med til dels vidt forskjellige tematiske og geografiske nedslagsfelt, til sammen utgjør en økende global motstand mot nyliberalismen. De avslutter med å argumentere for hvorfor og hvordan det er avgjørende at vi/de involverte folkelige kreftene bringer vår voksende, men også fragmenterte motstand over i en ny fase: Vi kan og må danne en bevegelsenes bevegelse, som forener de folkelig kreftene, på tvers av tema og geografi – mot globalkapitalismen og dens nyliberalistiske økonomisk-politiske regime, og for et etter-kapitalistisk system.

I det følgende vil jeg løfte fram noen viktige poenger fra boka, og avslutte med et par refleksjoner om aktuelle utfordringer og muligheter for sosiale bevegelser.

Forfatterne bruker det vi kan kalle en realistisk tilnærming til å forstå for å forandre verden: De setter søkelys på hvordan realitetene under samfunnets overflate, knyttet til strukturer, sosiale og økonomiske relasjoner og kultur, utøver avgjørende makt på oss alle, som samfunnsaktører. Samtidig legger de vekt på å få fram hvordan de rådende samfunnsmessige omstendighetene aldri er ‘naturlige’, noe som ikke kan være annerledes, men alltid er konstruert, det vil si, resultat nettopp av våre, dvs. menneskelige aktørers handlinger. Følgelig kan, og vil, disse omstendighetene også bli gjenstand for endring forårsaket av våre nye handlinger. Denne tilnærmingen, der sosiale bevegelser forstås som folk/samfunnsinteressers redskap til å forstå og forandre virkeligheten, framhever derfor betydningen av både struktur og aktør. I dette ligger også en kritikk av mye mekanisk og deterministisk marxisme fra det 20. århundre, som hadde oppmerksomhet på abstrakte, strukturelle forhold (‘basis’), og en tendens til å redusere spørsmålet om handlingsrom og kollektiv handling til et spørsmål om, og for, ‘partiet’, ‘den revolusjonære fortroppen’.

Et viktig poeng for forfatterne er at vi må gjenerobre og videreutvikle marxismen, som en samfunnsteori utviklet fra, og for, sosiale bevegelser, med grunnlag i en dialektisk, det vil si, ikke-statisk og nettopp bevegelig metode for å forstå og forandre virkeligheten, en metode Engels ga navnet historisk materialisme. De framhever nødvendigheten av at vi (folk, aktivister, forskere) utvikler teori om og for sosiale bevegelser, som setter oss i stand til å undersøke og bedre vilkårene for brei alliansedanning og systemoverskridende sosial endring på tvers av ulike tema (arbeid, miljø, likestilling, demokrati, fred osv). I dette ligger også en kritikk av en tendens innen akademiske studier av sosiale bevegelser til å ha fokus på alliansedanning mellom eliter, og tilpasning til, ikke endring av, systemets regler, og til å ta for gitt det som er et grunnleggende premiss for mange sosiale bevegelser: – Hvis vi bare gjør mer av det vi allerede gjør, og flere med oss, så vil samfunnet endre seg slik vi ønsker! Systemkritiske perspektiv, både på samfunnet og de sosiale bevegelsene, blir fraværende, og dermed også læring om hvordan vi/sosiale bevegelser kan gjøre ting annerledes. Kort sagt, det trengs en kritisk og konstruktiv fornyelse av de rådende teoriene om sosiale bevegelser, som i mange tilfeller ikke evner å bevege seg, langt mindre bevegelsene og samfunnssystemet de er del av.

Et hovedpoeng i boka, er at vi i dag befinner oss i en kritisk historisk fase, som rommer store farer, men også muligheter: Kapitalismen i sin nyliberalistiske utgave viser klare tegn til en begynnende ‘organisk krise’. Uttrykket, slik det ble utviklet og brukt av Gramsci, viser til perioder i kapitalismens livsløp hvor den økonomiske veksten stopper opp, eksisterende politiske lojaliteter forvitrer, og den økonomisk-politiske eliten møter økende motstand fra grupper nedenfra, som ikke lenger godtar vilkårene de blir styrt under, og derfor søker å utvikle alternativ til den rådende sosiale orden gjennom ny rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Det er nettopp dette vi ser i dag, ifølge forfatterne: Systemet, kapitalismen, gjennomgår ikke bare en akkumulasjonskrise, men også en legitimitetskrise, der folk i økende grad stiller spørsmål ved og reduserer sin tilslutning til den politisk-økonomiske elitens markedsliberalistiske regime og hegemoni, og dermed også til den rådende forståelsen og organiseringa av verden: hvordan den er, og bør være.

I denne situasjonen mener forfatterne, slik jeg tolker dem, at det er avgjørende for oss å skape og ta del i læring, et gjennom-gående tema, som etter min mening bidrar avgjørende til bokas relevans: Gjennom bevisst, kollektiv handling har vi (folk flest, aktivister, forskere, politisk interesserte) potensiale til å endre ikke bare våre omstendigheter, men også oss selv. Det å erkjenne at de levekårene vi strir med i egen tilværelse, deles av andre som befinner seg i tilsvarende situasjoner, og at disse problemene inngår i, og har årsaker knyttet til, samfunnsmessige sammenhenger, som i sin tur inngår i større interessefelt og maktstrukturer, i siste instans ‘systemet’, utgjør etapper på en individuell/kollektiv læringsvei. Litt stilisert, kan vi kanskje uttrykke det slik: Sosial bevegelse nedenfra er en læringsprosess som skjer når mange går fra å være og forstå seg som selvtilstrekkelige individer, atskilt fra hverandre av individuell konkurranse og bevissthet styrt av snevre egeninteresser, til å bli aktive subjekt, forbundet med hverandre av kollektiv handling og bevissthet om felles interesser/opplyst egeninteresse.

Når slik læring finner sted, og ‘jeg’ blir bevisst og får kunnskap om hvordan ‘mine’ sosial behov er del av ‘våre’ sosiale behov, og hvordan evnen til å ivareta disse behovene avhenger av fellesskapsløsninger, solidaritet, som ikke fremmes, men hemmes av systemet, blir noen avgjørende spørsmål aktualisert, ifølge forfatterne: Hva bør vi gjøre? Hvordan vil systemet reagere? Hva vil fungere, og hvordan kan vi vinne? Boka argumenterer overbevisende for at marxismen, forstått som dynamisk metode for forståelse og forandring, utgjør en særlig relevant kilde til å søke svar på disse spørsmålene, fordi den går utover rådende fornuft/rasjonalitet (‘common sense’) og ideologiske rettferdiggjøringer av hvorfor ting er som de er, og bygger teori på kunnskap og erfaringer hentet fra aktivisters og vanlige folks kamp. Marxismen er, som forfatterne påpeker, i sin kjerne en teori om (og for) organisert menneskelig praksis. I kraft av det har den potensiale til å fungere som et verktøy for sosial frigjøring, det Gramsci og Freire kaller praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling): Når teoretisk skolering, kombinert med praktisk handling og erfaringsrefleksjon, skjer i fellesskap og dialog mellom gjensidig anerkjennende deltakere, kan den bidra avgjørende til å øke vår evne til, kollektivt og enkeltvis, å forstå, forestille oss alternativer til, og endre de omstendighetene vi lever under. Frigjørende praxis og læring blir dermed på mange måter kjernen i det forfatterne kaller ‘bevegelses-prosessen’, den prosessen hvor vi/folk, aktivister og akademikere blir i stand til/lærer, gjennom teori og praksis, å forbinde det partikulære (våre nære erfaringer knyttet til avgrensa behov, situasjoner og saksfelt) med det allmenne (de mer overordna samfunnsmessige interessene, maktstrukturene og løsningene), og vice versa.

Fruktbarheten i denne tilnærminga viser seg ikke minst når forfatterne bruker den til å analysere hvordan det rådende økonomisk-politiske systemet, kapitalismen, har utviklet seg de siste vel 200 årene, ikke som følge av abstrakte og ‘deterministiske’ mekanismer utenfor menneskelig påvirkning, men som følge nettopp av høyst menneskelig kamp mellom sosiale interesser. De belyser hvordan elitegrupper har organisert seg og skapt sosiale bevegelser ovenfra, som har fremmet/befestet bestemte politisk-økonomiske regimer, for å ivareta sine interesser og systemets krav til kapitalakkumulasjon. Dette har i sin tur skapt en motreaksjon fra andre samfunnsgrupper, som har sett seg truet, og (i noen tilfeller) har dannet sosiale bevegelser nedenfra, som har søkt å fremme økonomisk-politisk rettferdighet, for å forsvare sine behov og interesser.

Cox og Nilsen viser hvordan denne kampen mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra har resultert i tre distinkte historiske faser i den industrielle kapitalismens utvikling, preget av relativt stabile politisk-økonomiske regimer bygd på de klassekompromissene, som ble utgangen av den sosiale turbulensen forut for hver fase: Først den liberale kapitalismen, som dekker perioden fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, da det framvoksende borgerskapet ble den dominerende klassen, og baserte sin makt på et klassekompromiss med landadelen. Deretter den organiserte kapitalismen, perioden fra ca 1950 til slutten av 1970-tallet, da industriborgerskapet var den dominerende klassen, og makten hvilte på et klassekompromiss med, og tilslutning fra, arbeiderklassen. Til slutt den nyliberalistiske kapitalismen, som er perioden vi befinner oss i i dag, og som har vart siden begynnelsen av 1980-tallet, da finanskapitalen (dens eiere og forvaltere) ble den dominerende klassen, med makt basert på tilslutning fra middelklassen.

En slik tilnærming setter oss i stand til å se og utnytte mulighetene i dagens situasjon, mener forfatterne: Stadig flere sosiale bevegelser utfordrer den rådende sosiale (u)orden gjennom å utvikle systemkritisk og systemoverskridende rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Dette forsterker systemets legitimitetskrise, som har rot i at det rådende politisk-økonomiske regimet de siste tre tiårene, nyliberalismen, ikke lenger er i stand til å ivareta de samfunnsinteresser det hviler på, den breie ‘middelklassen’. Samtidig har de rådende elitene vist seg ute av stand til å utvikle alternative strategier for å ivareta systemets grunnleggende krav til kapitalakkumulasjon. Deres eneste svar, som gjentas stadig mer monomant og autoritært, er mer av det samme: nyliberalisme og nedskjæringer i det offentlige (med unntak av militæret og sikkerhetssektoren). Konsekvensen er at velstand, ressurser, og makt, både i det globale Nord og Sør, konsentreres hos en stadig mindre del av befolkningen. Det nye etter finanskrisen, er at voksende ulikhet, som tidligere ble maskert gjennom økt kredittgivning til middel- og arbeiderklassen, nå ikke lenger lar seg skjule, men kommer til uttrykk som stagnasjon og forverring i de reelle levekåra til store og voksende samfunnsgrupper, ikke bare i deg globale Sør, men også Nord. Stadig flere, også i Nord, opplever følgelig at deres interesser ikke blir ivaretatt under det rådende regimet. Folk mobiliserer gjennom protester, kampanjer, revolusjonære situasjoner, og i noen tilfeller også danning av nye politiske regimer. De skaper sosiale bevegelser nedenfra, og en praxis, (erfaring + bevisstgjørin + handling) som stiller spørsmål ved, og utvikler nye måter å forstå og organisere verden på: slik den er, og slik den bør være.

Forfatterne peker på at vår oppgave i denne situasjonen, slik jeg tolker dem, er å fortsette å delta i de sammenhengene og kampene vi allerede er med i, men gjøre det på en annen måte: Vi må utvikle en praxis, som knytter sammen ulike sosiale bevegelser, på tvers av tema og geografi, for slik å bli i stand til bedre å forstå og forandre helheten av de omstendighetene vi lever under, systemet. Vi må nå utover ‘common sense’, ikke minst antakelsen om at vi vil vinne, bare vi gjør mer av det vi allerede gjør (dvs. innen våre respektive, avgrensa, felt). Mer av det samme, er like lite en virkningsfull strategi for å overvinne systemet, som for å bevare det! Vi må utmeisle perspektiver, som går på tvers av tematisk teigdeling, og gjør det mulig å lære fra hver-andres kamper, identifisere breie folkelige fellesinteresser, og danne tilsvarende breie allianser.

Kort tid etter terroren i Paris, og før klimatoppmøtet samme sted, understreket Naomi Klein det samme: Det er av avgjørende betydning at vi skaper en bevegelsenes bevegelse. Fundamentalisme/fascisme, krig, klimaendringer, frykt og avmakt forsterker hverandre, og har felles rot i et system som er i ferd med å løpe løpsk. Skal venstresida bli slagkraftig, må den gjøre det den har vært god på de gangene den har endret historien: forene breie interesser i forståelse av felles utfordringer, interesser og muligheter, og slik skape grunnlag for en felles, solidarisk praksis. Med Cox’ og Nilsen kan vi slå fast: bare da kan vi vinne de ‘partikulære’ delkampene vi er engasjert i rettet mot de ødeleggende konsekvensene av et grenseløst system, som setter kapitalens behov framfor menneskelige behov. Nemlig, ved å forstå og gjøre ‘vår’ kamp til del av en felles, universell kamp for en annen verden. Vi kan tilføye: Det var også denne innsikten Marx og Den første internasjonalen formulerte og målbar: Enhet i mangfold!

Dette er en bok som fortjener å bli lest av mange, og derfor også, i tråd med forfatternes intensjoner om folkelig bevisst-gjøring, å bli gjort tilgjengelig for flere enn de engelskkyndige.

Øyvind E. Hansen

Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg

Morten Harper (red.)
Sammenbrudd for Schengen?
Oslo: Nei til EU, 2015, 160 s.

Bortsatt fra i fjor, da Dag Seierstads flotte jubileumsbok blei prioritert, har Nei til EU årvisst utgitt ei årbok. I år er hovedtemaet flyktningpolitikk, grensekontroll, Schengenmedlemskap, Dublinavtalen og rettsikkerhet. Norge kan nå snart se tilbake på 15 år som assistert Schengen-medlem, og er dermed knyttet til EUS yttergrenser og – langt på vei – EUs politiske beslutninger. Dette kan til dels være et kronglet tema, men utredningsleder Morten Harper – som sjøl er jurist – loser oss gjennom terrenget som gjør oss kloke (og rede til kamp). Han har også invitert forskere, skribenter og politikere til å levere bidrag på sine spesialfelter, bl.a. bør NOAS-lederen An-Magrit Austenås fyldige gjennomgang være obligatorisk lesning. I tillegg blir temaet belyst (eller tildekket) av intervjuer med representanter for alle partier, i tillegg til talspersoner fra Europabevegelsen og Nei til EU. Det er et heldig valg å ha samtaler som styrer rett mot de intrikate hovedspørsmålene, istedenfor utenomsnakk fra taleskrivere. Her er m.a.o. alt fra Anders Anundsen til Bjørnar Moxness innenfor de samme permene.

Nei til EUs årbok har ikke bare temaartikler, men også nyttige oversikter over det viktigste som har hendt innenfor sida sist (dvs. 2013) og de mest brennbare spørsmålene som angår Norge og EU. Disse to bolkene, som er på rundt 60 sider til sammen, inneholder korte artikler som både kan leses under ett og tjene som et oppslagsverk. Av naturlige grunner er arbeidsløshet, krise, Hellas, TISA, TTIP, konsernmakt, arbeidsliv og vikarbyrådirektiv blant det som belyses.

Med dagens meningsmålinger, som viser et enorm motstand mot EU-prosjektet, er det kanskje noen som lar seg friste til å legge spørsmålet til side. Det vil være et tragisk feilgrep, verken Solberg eller Støre har glemt sine våte drømmer om Brussel. Men når motstanden er så kompakt, og kan begrunnes ut fra solidaritet og kamp for rettferdighet, skyldes det nettopp at Nei til EU holder den organisatoriske og kunnskapsmessige beredskapen oppe. Dessuten foregår det en daglig kamp om konsekvensene av EØS og Schengen, ikke minst innenfor fagbevegelsen. Hvem kan da klare seg uten årboka? Og hvis noen mangler ideer til julegaver (for dem som holder seg med slike konvensjoner), så er jo jubileumsboka fortsatt i salg!

Leo Panitch og Greg Albo (red.):
Socialist Register 2016. The politics of the right.
London: Merlin Press/New York: Monthly Review Press, 381 s.

Utrolig, men sant: Den fyldige og spennende årboka Socialist Register kommer helt regelmessig ut i oktober hvert eneste år, og utgava for 2016 har mer enn 50 forgjengere. Forgrunnsfigurer ved starten var E. P. Thompson og Ralph Miliband, som begge fortsatt fortjener å bli lest. (Den siste av dem er far til de to Labour-lederne, men lite annet enn etternavnet forener dem. Eplet kan falle langt fra stammen.) For de som leser faglitteratur på engelsk, finnes det knapt noen bedre oversikt over dagsaktuelle temaer, nyskapende bidrag om sosialistisk strategi og diskusjoner om marxismens relevans. De aller fleste har akademiske posisjoner og bruker fotnoter, men de bestreber seg på å bruke normalt menneskespråk. (Mange artikler fra New Left Review ville ikke ha sluppet gjennom dette nåløyet). Personlig finner jeg knapt en eneste artikkel som – i en bedre verden uten økonomiske begrensninger – ikke kunne gjort seg på godt norsk i Rødt!.

De to siste årgangene har begge hatt klasser, endringer i klasseforhold og klasse-kamp som hovedtema, mens oppmerksomheten denne gang er viet de mange avskygninger av høyresida og reaksjonær politikk. Innad i vår egen verdensdel betyr det spenstige analyser av bl. a. europeisk høyreside mellom nyliberalisme og rasisme, UKIP i Storbritannia, den franske nasjonalfronten og forholdet mellom oligargisk kapitalisme og høyrenasjonalisme i Russland og Ungarn. SRs redaksjonsrådet og forfatterstab avspeiler også en global forankring, der alle verdensdeler er representer. Ikke minst er det grunn til å trekke fram artikler om Brasil, India, Japan og Israel, samtidig som flere bidrag tar for seg høyrepopulismens frammarsj inn mot «mainstream» i USA.

Det er lett å skaffe seg oversikt over hvem som er bidragsytere, det er mange navn som leserne av Rødt! vil dra kjensel på. Ikke bare det: hjemmesida (www.socialistregister.com) presenterer innholdsfortegnelser helt tilbake til 1964. For 25 britiske pund får man årets bok som pdf-fil, samt gratis tilgang til samtlige årganger gjennom historien.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015.
Tema: Det fleksible arbeidsliv.
Oslo: LO Media, 2015, 243 s.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er et betydelig ressurssenter, som blant sine mange aktiviteter også er utgiver av ei år-bok. Som regel inneholder den både artikler om et hovedtema og frittstående studier, men i 2015-utgava er alt konsentrert om «det fleksible arbeidsliv». Alle de tolv bidragene springer ut fra et prosjekt innenfor rammen av Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av en rekke museer, med Norsk industriarbeidermuseum i spissen. De fleste artiklene bygger på detaljert forskning fra enkeltbedrifter eller bransjer, med både historiske eksempler og temaer opp til våre dager.

De ulike kapitlene spriker mye i innretning og opplegg, men bindes oversiktlig sammen av Egil J. Skorstads innledning og Ingar Kaldals etterord. Det er all grunn til å starte med det siste, som rydder opp i begreper og går bak slagordene. Et av Kaldals poenger, som bekreftes i mange av enkeltstudiene, er at «fleksibilisering» kan bety så mye forskjellig, omtrent som globalisering, frihet eller omstilling. Det dokumenteres gjennomgående i kapitlene at fagbevegelsen aldri har vært mot endinger som har til hensikt å gi økt produktivitet, særlig der dette bidrar til tryggere arbeidsforhold og et samarbeid hvor de ansatte medvirker gjennom økt innflytelse. Fleksibilitet kan i seg selv også bety økt frihet for enkelte grupper av lønnsarbeidere, som i «fleksitid». Kaldal trekker imidlertid fram at mange arbeidskjøpere og politikere i dag ønsker mer frihet for eiere til å si opp folk og å tilby uregelmessig og midlertid arbeid. De som ikke går med på å gi mer makt til de mektige, blir derimot framstilt som gammeldagse, rigide og firkanta forsvarere av fortida. Når en gjenstand er fleksibel, kan det bety at den gir etter og er lett å bøye. For noen er målet på samme måte fleksible arbeidere som ikke gjør motstand eller som ikke ubøyelige. Kollektive avtaler og solidaritet blir dermed fyord. Tenk på det hver gang Siv Jensen, Erna Solberg eller Kristin Skogen Lund snakker om dugnader for omstilling, som betyr farvel til kollektive rettigheter som er kjempet fram. Spørsmålene som stilles i denne boka er derfor: Frihet for hvem? Fleksibilitet for hvem? Makt for hvem?

Tore Linné Eriksen

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Slik lød parolen fra Marx og Engels i Det kommunistisk manifest i 1948. En internasjonal klasseorganisering var veien fram for et brudd med kapitalismen og bygging av sosialismen. Som vi vet, gikk klassekampens veier i en annen retning.

Dette er del 1 av en lengre artikkel i tidsskriftet.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Arbeiderklassens seire og forsvarsverket mot kapitalismen vilkårlighet ble kjempet fram innenfor nasjonalstatenes rammer. I dag skal seirene forsvares, men også nye forsvarsverk bygges ut – mot kapitalismens neoliberale globalisering. Det stiller forholdet mellom nasjonal og internasjonal klasse-kamp på nye prøver. En påminning om hovedtrekk i historia om arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap kan være et utgangspunkt for analyser av mulige retninger i en slik kamp.

Som politisk og ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen, og dermed i sosialismen, sammenfaller sosialdemokratiets historie med arbeiderklassens historie. Ja, vi kan si at sosialdemokratiet er en del av denne klassens historie. Og som ektefødt barn av kapitalismen, er arbeiderklassens historie en del av det kapitalistiske samfunnssystemets historie. Kapitalismens utvikling har formet arbeiderklassen, liksom arbeiderklassen har bidratt til formingen av kapitalismen. I et slikt perspektiv forstås arbeiderklassen ikke kun som et sosialt sjikt, strukturelt definert, men som historisk aktørkategori, som agent for samfunnsutvikling. I klassekampen, om man vil. I den kampen har sosialdemokratiet vært en politisk og ideologisk strømning i klassens organisering for makt og innflytelse.

I Skandinavia har denne strømningen stått særlig sterkt. Så sterkt at i politisk-sosiologisk litteratur om velferdsstatlige systemer brukes betegnelsen «sosialdemo-kratisk velferdsregime» om den type system som utviklet seg her etter 2. verdenskrig.¹ Ja, hele det 20. århundret kan for disse landene samles under overskriften Sosialdemokratiets tidsalder, slik Francis Sejersted gjør med sitt bind om dette århundre i historieverket Skandinavia gjennom 200 år.² Dette bindet gir «en sammenlignende analyse av det norske og svenske sosialdemokratiske prosjekt, med særlig vekt på den sosiale integrasjon», som det heter på smussomslaget. Men det er ingen analyse av arbeiderbevegelsens historie slik vi ellers forbinder med litteraturen om dette emnet. Det er snakk om en syntetiserende framstilling av de to landenes helhetlige samfunnshistorie. Framhevingen av sosialdemokratiet er et uttrykk for forfatterens vurdering av det sosialdemokratiske prosjektets rolle i samfunnsutformingen. Ikke minst dets betydningen for den sosiale integrasjon.

Sejersted beskriver integrasjonsproblemet med utgangspunkt i typiske trekk ved framveksten av det moderne samfunnet. Industrialisering og kapitalistisk markeds-økonomi fører til en rekke differensierings-prosesser. Det skjer en oppsplitting av og adskillelse mellom ulike funksjoner og grupper i samfunnet med derpå fare for tap felles tilhørighetsfølelse og en svekket sosial integrasjon. Slik utviklet også de skandinaviske landene seg fra midt på 1800-tallet, og den sosiale uroen vokste seg stadig sterkere rundt århundreskiftet. Det historiske svaret på denne trusselen, mener Sejersted, ble demokratiseringen av nasjonalstaten og i utvikling av en felles offentlighet. «Konsolidering av nasjonalstaten» er et viktig ledd i moderniseringen, understreker Sejersted. «Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn». Dette startet allerede på 1800-tallet, med økt deltakelse av ulike borgerlige samfunnsgrupper. Men «et særlig godt eksempel på vekselvirkningen mellom utdifferensiering og nasjonal konsolidering», poengterer han, «er arbeiderklassens fremvekst som en nasjon i nasjonen med egen klasseidentitet, og den påfølgende integrasjon i det nasjonale fellesskap»³.

Og er det noe som i særlig grad kan karakteriseres som sosialdemokratiets verk i de to landene, slik tolker jeg Sejersted, er det nettopp den skandinaviske løsningen av denne integrasjonsprosessen. Et slikt synspunkt gir en fruktbar innfallsvinkel for en drøfting av sosialdemokratiet i historisk perspektiv.

Sosialdemokratiets tidsalder – den organiserte kapitalismens periode

Straks skal vi imidlertid merke oss at arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap langt fra var sosialdemokratiets verk alene, eller var enestående for de skandinaviske landene. Hele den vestlige kapitalismens historie kan skrives på lignende vis. Som alternativ til begrepet modernitet og kategorien det nasjonale fellesskap kan vi dessuten si at det like mye handlet om arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn eller innordning i den organiserte kapitalismen. Kapitalismens tidlige fase med liberalistisk markedsøkonomi, preget av hyppige konjunkturkriser og konkurranse innenfor den voksende hæren av selgere av egen fri arbeidskraft, ble avløst av ulike former for organisert kapitalisme. Denne organiseringen ble drevet fram nedenfra gjennom den framvoksne arbeiderklassens samling og mobilisering for sosial trygghet og rimelig lønn for rimelig arbeid, med arbeidslivets regulering og velferdsstatenes framvekst som viktigste resultat. Men den ble også organisert ovenfra, gjennom internasjonal ekspansjon, kapitalens konsentrasjon og storforetakenes kontroll over markedene, og gjennom de nasjonale og internasjonale eliters økte politiske styring av økonomien. Sett ovenfra ga den organiserte kapitalismen rammer for et særegent akkumulasjonsregime der massenes økte forbruksevne, gjennom økte lønninger og (velferds)statlige støtteordninger, la grunnlag for en enorm vekst gjennom masseproduksjon av nye varetyper.⁴

Analysen av den organiserte kapitalismens framvekst blir i dag ofte støttet av Karl Polanyis begrep om en «dobbeltbevegelse» i utviklingen av den politiske og økonomiske orden i vår tid⁵, der det liberale prosjektets oppløsning av en politisk regulering av arbeid og økonomisk virksomhet i det 19. århundre ble besvart av en motgående mobilisering av samfunnets forsvar og kamp mot det frie markedets konsekvenser. Når dette begrepet synes særlig populært i dag, er det nok fordi mange anser at det fanger inn en allmenn pendel-bevegelse der liberalismens «disembedding» (markedskreftenes løsrivelse fra samfunnet) besvares av folkelig motstand som fører til en «reembedding» av økonomien. En slik pendelbevegelse gir nemlig et visst håp med tanke på kampen mot nyliberalismens herjinger. Og slikt håp kan man dele. Men i stedet for å se en ny pendelsving som følge av naturlige menneskelige reaksjonsformer, slik noen typer lesning av Polanyi tenderer til, synes det mer fruktbart å studere de spesifikke forutsetningene for slik mobilisering.

Vi skal dessuten merke oss en viktig forskjell mellom Polanyi og Sejersted, eller mellom analyser av organiseringen av kapitalismen som økonomisk historie og analyser av sosialdemokratiet som del av klassekampens historie. Mens Polanyi viser behovet for eller nødvendigheten av en «reembedding» av økonomien, retter Sejersted oppmerksomheten mot arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskapet, eller som jeg vil formulere det: i det borgerlige samfunn. Og det er til denne siste tilnærmingen jeg skal holde meg i det følgende.

Det er kanskje også denne tilnærmingen som har vært den mest dominerende i internasjonal litteratur om kapitalismens historie, i alle fall innen historisk sosiologi der spørsmålet om arbeiderklassens historiske rolle har blitt studert og diskutert igjen og igjen.

Arbeiderklassens historiske rolle – i marxistisk perspektiv

Det som har gitt spørsmålet om arbeiderklassens integrasjon en særlig sprengkraft, er naturligvis antagelsen om at det kunne ha gått annerledes, og at det gikk annerledes enn det som var spådd av kapitalismens teoretiker framfor noen, Karl Marx. Ja, at det følgelig også gikk annerledes enn det som lå til grunn i de deler av arbeiderbevegelsen som bygde sin politiske målsetning og strategi på Marx. Sprengkraften skyldes kanskje ikke minst dette siste, at spørsmålet ikke bare har vært et spørsmål for historisk forskning, men i høyeste grad et tema for de historiske aktørene selv.

Som vi husker, formulerte Marx og Engels sine teser om klassekampens historiske utvikling under kapitalismen allerede i Det kommunistiske partis manifest like før februarrevolusjonen 1848.⁶ Liksom borgerskapet vokste fram under føydalsamfunnet, sprengte dets grenser, frigjorde kapitalens vekstmuligheter og etablerte et nytt herredømme i et borgerlig-kapitalistisk system, viste Marx og Engels, vokser arbeiderklassen fram i dette kapitalistiske samfunnet, som en ny revolusjonær klasse. Denne nye klassen, mente de, ville styrke sine revolusjonære kapasiteter gjennom kapitalismens egen utvikling og klassekampens erfaringer. Den ville sprenge kapitalismens lenker og etablere et nytt sosialistisk herredømme. Og ikke nok med det, som eneste klasse i historia som ville representere den absolutt største delen av og etter hvert hele samfunnets befolkning, slik var Marx og Engels’ visjon, ville den representere en kraft som åpnet for at sosialismens klassekarakter over tid ville oppløses og kommunismens klasseløse samfunn kunne utvikles.

Denne utviklinga skildres i Manifestet i en fargerik og kraftfull språkdrakt, som den politiske pamfletten det var. Men denne pamfletten er også av de aller mest pregnante framstillingene av det som skulle bli kjerneelementer i marxismen og sosialismens teori. Borgerskapet framstilles som en progressiv kraft i historias utvikling og kapitalismen skildres som et voldsomt ekspansivt system. Det sprenger alt som ikke tjener dets vekst. «Alt standspreget og stillestående fordamper» (s. 19) («All that is solid melts into air»), som det heter i den mest brukte spissformuleringen om modernitetens dynamiske karakter i de siste 30 års litteratur om emnet. Også andre formuleringer kunne vært brukt. For eksempel i studier av de siste tiårenes globalisering:

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. (s. 19).

Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne. (s. 20).

Kort sagt: det skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (s. 20).

Men Manifestet viser også kapitalismens begrensning, ikke minst hvordan den blir ridd av stadig tilbakevendende overproduksjonskriser, som bare kan løses gjennom rasering av produktivkreftene, hardere utbytting og/eller stadig ekspansjon i nye markeder. Og det pekes på hvordan en stadig økende samfunnsmessiggjøring av produksjonen kommer i stadig sterkere konflikt med den private tilegnelsen. Kapitalismens videre utvikling hemmes og stopper opp, de kapitalistiske produksjonsforhold må sprenges. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendom», som det heter i siste avsnitt av Kapitalens kapittel 24. «Ekspropriatørene blir ekspropriert.»

For å sprenge disse lenkene, hevder Marx og Engels, har altså kapitalismen formet sine egne banemenn, hæren av eiendomsløse proletarer. Tesen er som følger: Stadig økende andel av befolkningsmassen står uten annen mulighet enn å selge sin arbeidskraft for å leve. De dras inn i industrien og gjøres til lett utskiftbar tilbehør til maskineriet. Men i samme stund som de «blir organisert som soldater i fabrikkene» (s. 24) og underlegges et despoti som åpent «erklærer fortjeneste som sitt mål» (s. 24), får arbeiderne en stadig mer ensarta livsførsel og interessesituasjon og dermed grunnlag for felles kamp. Sammenstøtene mellom kapitalister og arbeidere får i økende grad karakter av sammenstøt mellom to klasser. For i disse sammenstøtene får arbeiderne erfaringer som gir grunnlag for organisering til en klasse og dermed til politisk parti. For enhver klassekamp er en politisk kamp. Men arbeidernes seire er bare midlertidige, og proletarenes enhet som klasse sprenges stadig av innbyrdes konkurranse – «lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom» (s. 31). Likevel, enheten oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere, og vil legge grunnlag for arbeiderklassen revolusjon og innføring av sosialisme.

I Manifestet – som jo er «det kommunistiske partis manifest», skrevet på oppdrag for sammenslutningen av revolusjonære arbeiderforeninger Kommunistenes forbund – skisseres også en teori om sosialismen og videre utvikling mot kommunismen. Denne teorien kan sammenfattes i ett uttrykk, skriver Marx og Engels, «oppheving av privateiendommen» (s. 33). «Den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre» (s. 33). Dessuten er denne privateiendommen selve årsaken til anarkiet i økonomien og kapitalismens destruktive krisesykluser. Derfor er arbeiderklassens første oppgave i revolusjonen å frata borgerskapets den makt som forsvarer privateiendommen og den borgerlige rett, nemlig statsmakten. Samtidig må arbeiderklassens erobring av staten brukes til å frigjøre produksjonsmidlene til samfunnsmessig produksjon og tilegnelse.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. i hendene på det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. (s. 42).

«Dette kan», poengteres det, «til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda.» Men det «despotiske» ved det proletariske herredømmet vil bare ha en midlertidig karakter. For ved samfunnsmessiggjøring av produksjonens resultater vil den allerede samfunnsmessige karakteren av produksjonen utvide sitt grunnlag uten behov for politisk kontroll og produksjonsforholdene og dermed miste sin klassekarakter.

La oss koste på oss konklusjonen i Marx og Engels eget språk:

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsens eksistensberettigelse, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling. (s. 44).

Synspunktene som lå til grunn for disse tesene, var ikke enerådende i 1840-årenes arbeiderorganisasjoner. Derfor omhandler da også en egen del i Manifestet andre teorier og posisjoner i sosialistisk og kommunistisk litteratur. Både de «reaksjonære», de «konservative» eller «borgerlige», og de «kritisk-utopiske» strømningene sosialismen ble presentert og kritisert i tur og orden. Felles for dem alle er troen på muligheten av å skape sosialisme uten å bryte med kapitalismen og dens politiske forsvar. Var det noe som skilte disse fra kommunistene, var det nettopp oppfatningen om nødvendigheten av politisk omstyrting av det bestående, framhevet Marx og Engels (s. 49–50).

Kommunistene arbeider for «forbindelser og forståelse mellom demokratiske partier i alle land», heter det, og de støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående. Men i alle disse bevegelsene framhever de eiendomsspørsmålet som «bevegelsens grunnspørsmål».

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. (s. 63)

Som siste avsluttende formuleringer finner vi de kjente:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne». Og appellen: «Proletarer i alle land, foren dere! (s. 63)

Marxisme og revisjonisme

Om de ikke var enerådende, ble tesene til Marx og Engels svært toneangivende ved etableringen og ikke minst i utviklingen av den framvoksende arbeiderbevegelsen i Europa og USA i andre halvdel av 1800- tallet7. Etter februarrevolusjonens nederlag fulgte en politisk lavkonjunktur i hele Europa før det igjen ble mobilisert for arbeiderklassens organisering på 1860-tallet. I dette tiåret ble Den 1. internasjonale stiftet i 1864, tesene fra det kommunistiske partis manifest ble gjenopplivet og Marx publiserte Kapitalens bind 1. Marx og Engels var selv aktive deltakere i det nye politiske oppsvinget, og Marx forfattet generalrådets «adresse» til Internasjonalens medlemmer ved utbruddet av den tysk-franske krig i 1870 og «Om borgerkrigen i Frankrike» i 1871.8 Det siste skulle bli en klassisk analyse av Pariserkommunens vekst og fall.

Arbeiderorganiseringen vokste i takt med kapitalismens utbredelse. Den kapitalistiske økonomien fikk en veldig vekst fra 1870-tallet, ikke minst i Tyskland etter Bismarcks samling av de tyske statene. Industrialiseringen av Tyskland skjedde i voldsom fart. Og mens Pariserkommunens erfaringer kunne ses som bekreftelse på Marx’ teori om revolusjonen og nødvendigheten av arbeiderklassens herredømme gjennom statens erobring, kunne kapitalismens utvikling ses som bekreftelse på teorien om kapitalens ekspansjon og industrialiseringen som støtte til tesen om kapitalismen som skaper av sine egne banemenn.

Slik ble det også tolket. Politiske organisasjoner og partier som vokste fram, hadde mange tilhengere av det som etter hvert skulle kalles marxismen. I Tyskland fikk retningen sterk innflytelse i det sosialdemokratiske partiet fra 1870/80-årene. At dette partiet kalte seg sosialdemokratisk, hang sammen med synspunktene til stifteren Ferdinand Lassalle som i opposisjon til Marx på 1860-tallet hevdet at veien til sosialisme gikk gjennom utvidelse av demokratiet innenfor det kapitalistiske systemet. Denne posisjonen vek imidlertid plass for en mer revolusjonær retning under ledelse av August Bebel og Karl Kautsky, og det tyske sosialdemokratiet ble et sentrum for utviklingen av marxismen. Men partiet beholdt betegnelsen sosialdemokrati i partinavnet, og denne betegnelsen ble også den vanlige for en rekke arbeiderpartier som vokste fram i denne tida. Særlig kjent er betegnelsen fra det russiske sosialdemokratiske partiet, som senere skulle lede an i den russiske revolusjon under ledelse av Lenin. At partiene fikk en slik betegnelse er en dobbelt historisk ironi, siden Marx og Engels hadde markert seg mot en slik begrepsbruk, og nettopp hadde lagt vekt på at de var kommunister og ikke sosialdemokrater.⁹

Kapitalismens utvikling og erfaringene fra arbeiderklassens kamper kunne imidler-tid også bli tolket på en annen måte enn i tråd med Marx og Engels. Den økonomiske veksten fra 1870-tallet ga arbeiderne gode forhandlingskort og de framvoksende fagforeningene framgang. I tillegg til lønnsvekst og bedrede arbeidsbetingelser gjennom forhandlinger, opplevde mange økt sosial trygghet ved sosiale hjelpetiltak og paternalistisk personalpolitikk i de store industribedriftene. Arbeiderproblemet, faren for sosial og politisk uro, ble møtt med velferdskapitalistiske mottiltak på bedriftsnivå, både i USA og Europa. Og i Europa ble Bismarcks sosialpolitikk ledende i en ny type statspaternalistiske integrasjonsforsøk. Dette sto i motsetning til utarming- eller elendighetstesen til Marx og ga grobunn for troen på store forbedringer innen kapitalismen. I Europa, og ikke minst i Tyskland, ga den generelle økonomiske utviklingen dessuten på ingen måte inntrykk av kapitalismens sammenbrudd. Tvert om, den kunne tolkes som uttrykk for at kapitalen hadde lært og hanskes med sine utfordringer. Og det styrket ytterligere troen på reformer innenfor kapitalismen.

I det tyske sosialdemokratiet fikk da også en slik tenkning igjen vind i seilene. Erfurtprogrammet av 1891 la vekt på kamp for sosiale reformer, løsninger på dagsaktuelle problemer og generelle mål om demokratisering. På det ideologiske plan ble denne politikken særlig fremmet av Eduard Bernstein. Han tok opp tråden fra Lasalle og ble på slutten av 1800-tallet den fremste anfører av det marxistene karakteriserte som teoretisk revisjonisme. Bernstein gikk eksplisitt mot teoriene til Marx, punkt for punkt. I tillegg til imøtegåelse av tesen om kapitalismens sammenbrudd og arbeidernes utarming, kritiserte han både tesene om økende proletarisering, polarisering mellom klassene og homogenisering av arbeiderklassen. Ved siden av vekst i arbeider-klassen viste samfunnsutviklingen både en økt andel av frie bønder og ikke minst en voksende mengde funksjonærer og det vi i dag ville kalle middelklasseyrker, hevdet han. Og i arbeiderklassen var det store forskjeller mellom anerkjente fagarbeidere og utøvere av enkle rutinejobber. Dessuten var Bernstein helt uenig med Marx i synet på staten og demokratisk innflytelse. Deltakelse i demokratiske ordninger ga mulighet for påvirkning av statlig politikk for velferd og sosial utjevning, mente han. Samtidig ga styrking av staten et rettslig forsvar for arbeidernes sosiale trygghet.

Det er ikke vanskelig å gi Bernstein rett i hans påpekninger av kapitalismens utvikling når det gjaldt dens evne til å suge opp opposisjon og motstand gjennom sosiale forbedringer og når det gjaldt nye trekk ved sosial differensiering og klassereforhold. Framveksten av et voksende sjikt funksjonærer og middelklasseyrker er et særlig viktig trekk ved de kapitalistiske klasse-relasjonene som Marx ikke forutså. Kanskje fordi dette trekket nettopp var et resultat av kapitalismens organisering, som han heller ikke så utsiktene av. Det er heller ikke tvil om at Bernstein fikk rett i sine påstander om at arbeiderklassen kunne oppnå store forbedringer innen kapitalismen gjennom demokratisk organisering og statlig politikk. Og det er derfor ikke overraskende at nettopp Bernstein og ikke Marx skulle bli teoretisk anfører for det sosialdemokratiet som skulle bli den seirende part i kampen mellom ulike strømninger i den internasjonale arbeiderbevegelsen i det 20. århundre. I alle fall i Vest-Europa.

Men det var altså en strid om hvilken retning man skulle ta. Mens den historiske utviklingen rundt århundreskiftet pekte mot økonomisk vekst og sosial integrasjon og ikke minst årene før andre verdenskrig ble opplevd som en tid der fred og framskritt var trygt forankret på den historiske moderniseringens skinner, skapte den «store katastrofen» med første verdenskrig en helt ny situasjon. De revolusjonære strømningene, som absolutt ikke hadde ligget i dvale i årene med vekst og politisk klassefred, fikk en ny oppblomstring. Bolsjevikene tok ledelsen over revolusjonen i Russland, og kamp mot krig og dyrtid politiserte deler av den europeiske arbeiderbevegelsen i radikal retning. I Norge fikk de revolusjonære lederne kontroll over Arbeiderpartiets ledelse, og i Tyskland utviklet det seg en revolusjonær situasjon etter krigens avslutning. Konfrontasjonen mellom revolusjonære marxister og revisjonistiske reformister ble stadig skarpere. Bolsjevikene endret partiets navn til Russlands kommunistiske parti og Den 2. internasjonale, som hadde avgått ved døden ved krigens utbrudd, ble erstattet med etableringen av Den 3. kommunistiske internasjonale, Komintern.

Det ble imidlertid ingen revolusjon i Tyskland, og konfrontasjonene mellom ulike strømninger i de europeiske arbeiderpartier førte til splittelser og etablering av egne partier for sosialdemokrater og kommunister. Så også i Norge. Den russiske revolusjonen måtte klare seg på egenhånd, og det halsbrekkende prosjektet med revolusjonær sosialisme i ett land ble kun et fyrtårn for svekkede kommunistpartier i vest.

De sosialdemokratiske partiene derimot ble litt etter litt, i land etter land, statsbærende for den organiserte kapitalismen. I Skandinavia skulle det sosialdemokratiske paradigmet, som Sejersted poengterer, bli hegemonisk for samfunnsutviklingen som helhet.

Noter:

1. Introdusert av Gøsta Esping-Andersen i The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990.
2. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax forlag, 2005.
3. Ibid., s. 11–12
4. Denne utviklingen har også blitt framstilt som en overgang fra det liberale til det organiserte moderne av Peter Wagner 1994 i A Sociology of Modernity. Liberty and Dicipline, London: Routledge, 1994. Begrepet modernitet kan i så henseende vise seg fruktbart, også for analyser av modernitetens historisk-institusjonelle kjennetegn. Men i en drøfting om arbeiderklassens integrasjon synes kapitalismebegrepet mer nærliggende. Utvikling fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme er naturligvis også en kjent og fortsatt relevant begrepsfesting av dette. En breiere begrepshistorie må utgå i denne korte framstillingen.
5. Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston. Beacon Press, 1944. I norsk oversettelse: Den liberale utopi, Oslo: Res Publica, 2012.
6. Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Rødt!, 2. utgave, 2008
7. Grunnlaget for det følgende er en generell allmennkunnskap etter lesning av diverse litteratur om emnet. Av leksikalske framstillinger om temaene synes jeg fortsatt Trond Hegna og Jacob Friis sine utlegninger i Arbeidernes leksikon er særlig gode. Med deres framstilling fra tidlig 1930-tall kommer vi også nærmere den historiske scenen teoriene og bevegelsene utviklet seg i. Arbeidernes leksikon, forkortet utgave i tre bind, Oslo: Pax forlag, 1974
8. Se f.eks. Marx/Engels, Udvalgte skrifter, bind 1, København: Forlaget Tiden, 4. oplag, 1978
9. Les f.eks. Tron Hegna om «sosialdemokratiet» i Arbeidernes leksikon, bind 3, Oslo: Pax, 1974, s. 1008

Som ellers i livet – forvent det uventede også i politikken. Jeremy Corbyns overraskende og knusende seier i kampen om ledervervet i Labour Party var mer enn man kunne drømme om for bare få måneder siden.

Shaun Doherty er mangeårig medlem av Socialist Workers Party i England. Han er lærer fra Islington i London, valgkretsen til Jeremy Corbyn. Artikkelen sto i Socialist Review, oktober 2015, http://socialistreview.org.uk/406/corbyn-triumph-and-challenge, og er oversatt av Mathias Bismo

Når jeg tenker på det lokale parlamentsmedlemmet jeg i mesteparten av de 40 årene jeg har undervist i Islington har sett komme syklende opp og ned Holloway Road, valgkretsens hovedåre, som har støttet enhver streik og enhver progressiv kampanje under solen, kunne jeg kunne jeg ikke forestilt meg det han nå har fått til.

Det jeg, og mange med meg, derimot kunne forutse, var at dersom han mot all formodning skulle vinne, så ville et rent helvete bryte løs.

John McDonnell, Corbyns venn og nå finansminister i skyggeregjeringen, har omtalt det som møtte dem den første uka, for en «tsunami» av motstand. På én måte bør omfanget av motstanden og hatet de har blitt møtt med, mottas som et kompliment. Angrepene har vært så giftige fordi høyresida, både innenfor og utenfor Labour Party, er skremt av det Corbyn og McDonnell representerer og det de som ledelse har potensial til å levere.

Hvor forfriskende var det ikke å høre Corbyn gi sin støtte de streikende ved Nasjonalgalleriet i talen sin til TUC-kongressen i september? Når gikk sist en Labour-leder ut med støtte til en streik? I oppkjøringen til ledervalget gikk til og med Daily Telegraph ut mot de konservative som mente en seier til Corbyn ville være en gave til dem og et fripass frem mot neste valg i 2020. Det motsatte, at de grunnleggende premissene bak det kapitalistiske samfunnet ville kunne bli lagt under lupen, kunne faktisk skje.

Omfang

Det er verdt å huske hvor stor seieren var. Corbyn fikk 251 417 (59,5 prosent) av stemmene, mot Andy Burnhams¹ 80 462 (19 prosent), Yvette Coopers² 71 928 (17 prosent) og Liz Kendalls³ 18 857 (4,5 prosent). Han vant blant alle de tre velgerkategoriene – 49,6 prosent av partimedlemmene, 83,8 prosent av registrerte støttespillere (de som betalte 3 pund for å delta) og 57,6 prosent av tilknyttede medlemmer (fagforeningsmedlemmer).

At han etter dette skulle bli angrepet fra høyre er ingen overraskelse. På sitt sedvanlige vis har ulvene i media forsøkt å rive ham fra hverandre, fra det trivielle – «Den øverste knappen hans var åpen» – til det ondskapsfulle – trusselen om militærkupp om han skulle bli statsminister. Men den virkelige trusselen ligger likevel i den liberale pressa og hans egne parlamentsmedlemmer, herunder medlemmer av hans egen skyggeregjering.

The Observer og The Guardian, de liberale medienes to flaggskip, har ført en uforsonlig kampanje mot Corbyn, og etter at han vant har de stadig spådd hans uunngåelige neder-lag. Denne fiendtligheten bidro ikke bare til å støte mange av deres lesere, men også noen av deres mest etablerte journalister. The Observer ble nødt til å trykke artikler av Edward Vulliamy og William Keegan som talte standpunktet deres avis og støttespilleren The Guardian hadde inntatt, midt imot.

For hva det er verdt, skriver Vulliamy, opplever jeg at vi sviktet både mange lesere og andre når vi ikke ønsket i hvert fall resultatets ånd, drevet frem av moralprinsipper om likhet, fred og rettferdighet, velkommen.

Keegan argumenterer for at innstramningspolitikken trenger en motstander som Corbyn, og peker på at den politikken han gikk til valg på, var overraskende fornuftig og moderat.

Begge reagerte på den holdningen som ble uttrykt av Jonathan Freedland, en sentral politisk skikkelse i The Guardian, dagen før: «Corbyn må representere hele Labour, ikke bare seg selv.» Sagt med andre ord må han bytte ut sin motstand mot innstramningspolitikken med den nyliberale konsensusen som predikes av de blairske kollegene som iverksatte den i første omgang. Og når han først er i gang, må han tilpasse seg etablissementets utdaterte kultur – nasjonalsang, dresser og The Andrew Marr show.

Å påstå at det er egoistisk og individualistisk når Corbyn står fast på de prinsippene han drev valgkamp på, tvinger frem spørsmål: Hvorfor skulle han stille i det hele tatt? Og hvorfor vant han med så stort flertall?

Corbyns motstandere i eget partiet lot seg heller ikke tøyle. Lord Falconer⁴ og Hilary Benn⁵ sa at de var klare til å støtte luftangrep mot Syria under visse betingelser også etter at Corbyn hadde gitt klart uttrykk for sin motstand mot dette. Sadiq Khan⁶, Labours ordførerkandidat i London, beskyldte både Corbyn og McDonnell for å bidra til å øke faren for terrorisme og antisemittiske angrep på grunn av deres syn på Midtøsten og Irland i Mail on Sunday. Chuka Umunna⁷ mante frem gatekampspøkelset dersom Corbyns lederskap skulle føre til en ny konservativ regjering. Charles Clarke⁸ og Roy Hattersley⁹ henfalt til rene personangrep gjennom å omtale Corbyn «karakterløs» og «et absurd redskap for de misfornøydes håp» og for å innta «et nøye tilgjort image».

Det er antakelige disse stemmene Freedland vil at Corbyn skal lytte til. Men her bommer han på det viktigste punktet. Corbyn ble valgt fordi han var annerledes. Han var ikke en av New Labour-klonene (den mest blairske kandidaten Liz Kendall fikk faktisk bare 4,5 prosent). Han ble valgt nettopp fordi han gikk mot innstramningspolitikken, Trident-programmet¹⁰ og å gjøre flyktninger til syndebukker og fordi han støttet nasjonalisering av jernbanen og omfordeling av rikdom. Det ville vært en fornærmelse mot alle dem som støttet ham, om han nå forkastet disse prinsippene sine.

En fornyet energi

Jeg håper han står støtt i denne stormen av beskyldninger. Han bør vite at jo flere kompromisser han går med på, jo mer vil fiendene hans se det som et svakhetstegn og komme med enda mer giftige angrep. Styrken hans ligger ikke i det parlamentariske Labour, der han ikke har politisk støtte fra mer enn 20 representanter, men fra de titusenene som støttet ham i lederkampen og som fikk en fornyet energi av kampanjen han drev over hele landet.

De 100 folkemøtene han deltok i gjennom lederkampen, begeistret et nytt sjikt av unge som var fremmedgjort av politikken slik den lenge har fremstått, og vekket tilbake engasjementet hos mange eldre sosialister som var blitt desillusjonerte av den nyliberale konsensusen. Seieren hans var en seier for et håp om at ting faktisk kan forandres. Den gjenspeilte den underliggende motstanden mot innstramningspolitikken i landet. Når jeg skriver dette, har mer enn 62.000 mennesker sluttet seg til Labour etter at Corbyn ble valgt. En firedel av dem er tidligere medlemmer som har meldt seg inn på nytt – trolig etter år med desillusjon over New Labours kriger og privatisering.

Resultatet 12. september skjedde samtidig med et annet uttrykk for håp og menneskelighet. Titusener gikk ut i gatene i London og andre byer til støtte for flyktninger, som en del av en bølge i Europa der vanlige mennesker som har blitt forferdet over situasjonen for de millionene som flykter fra krig og konflikter har engasjert seg.

At Corbyns første handling som leder for Labour var å tale til demonstrantene er nok et tegn på hvordan han har blitt en støttespiller for holdninger mot innstramningspolitikk, mot krig og mot rasisme.

Hva bør da være revolusjonære sosialisters svar på de pågående angrepene mot Corbyn og forsøkene på å undergrave ham? Skal vi rope «svik» mot alle kompromissene han vil bli tvunget til å inngå? Skal vi lage slagord mot den uunngåelige kapitulasjonen for reformistisk politikk? Eller skal vi bygge et bredest mulig forsvar for lederskapet hans og dermed gi ham den støtten han trenger til å iverksette den politikken han ble valgt på bakgrunn av og forsvare ham mot angrep fra høyresida?

Hvis vi velger det første alternativet, plasserer vi oss i en sekterisk ghetto der vi ikke fortjener at noen hører på hva vi har å si. Vi må heller samle oss for å forsvare ham mot angrepene fra høyre. Når vi forsvarer Corbyn, forsvarer vi samtidig prinsipper om motstand mot innstramningspolitikk, solidaritet med flyktninger, antirasisme og krigsmotstand, som jo er i kjernen av politikken vår.

Hvis angrepene lykkes og lederskapet hans blir undergravd, hvem vil tjene på det? Én ting er helt sikkert – hvis Corbyn skulle falle, er det lite sannsynlig at den politiske stemningen ville endres til fordel for et revolusjonært perspektiv og langt mer sannsynlig at vi ville ende opp med demoralisering og nederlag.

Et forsvar

Initiativet fra Unite the Resistance¹¹ i form av et opprop, «Forsvar Jeremy Corbyns politikk mot innstramninger og hans demokratiske rett til å lede Labour,» er et viktig eksempel på den riktige tilnærmingen. Det er allerede signert av alle de sentrale fagforeningslederne. Dette er særlig viktig siden noen av de mest fremtredende fagforeningslederne var lunkne, og knapt nok det, til Corbyns beslutning om å utpeke John McDonnell som finansminister i skyggeregjeringen.

Oppropet viser ikke bare til at mange har blitt inspirert av budskapet i valgkampen hans, men også at han har et klart mandat til å implementere den politikken han fremmet. De som forsøker å undergrave ham, angriper demokratiet. Oppropet må fremmes på enhver arbeidsplass og i et hvert lokalsamfunn.

Corbyn har selv sagt at han vil skape en sosial bevegelse mot fattigdom, rasisme og krig. En virkelig massebevegelse vil ikke bare hjelpe ham med å iverksette politikken, men også beskytte ham fra angrep fra høyre-sida. Men det er viktig å være klar over hva denne bevegelsen handler om. Den handler om å støtte alle kampanjer mot innstramningspolitikk, å støtte mobilisering i solidaritet med verdens flyktninger, å støtte streiker og alle former for arbeidermotstand, å støtte alle aksjoner mot nedskjæringer lokalt og nasjonalt, å støtte nasjonalisering av jernbanen, å forsvare et offentlig helsetilbud, å vise motstand mot krig og atomspredning – enten det gjelder luftangrep mot Syria eller fornyelse av Trident-programmet.

Det er rundt disse prinsippene et forsvar for Corbyn kan bygges og kampen mot Toryenes innstramningsagenda kan videre-føres. Én ting er helt sikkert – hvis han lener seg på det parlamentariske Labour Party, er skjebnen hans beseglet. Høyresida legger allerede planer for hans avgang.

Hvis den energien bevegelsen rundt Corbyn har skapt blir kastet bort på interne kamper i Labour Party alene, vil momentet forsvinne. Det er kamper som haster allerede nå – Toryene vil ikke vente til 2020 med å implementere ytterligere innstramninger, og vi kan ikke vente til da med å slåss mot dem.

Betyr forsvar av Corbyn at vi bør legge vekk all kritikk? Selvsagt ikke. Corbyn vil innta standpunkter vi ikke liker. En mangfoldig agenda er vel og bra og en bred bevegelse høres mer tiltalende ut enn en smal, men er det virkelig en god idé å ta med folk som Chuka Umunna, som vil benytte posisjonen sin til å undergrave Corbyn ved enhver anledning, i skygge-regjeringen?

I Labour List skisserer Luke Akehurst¹² de innrømmelsene i forsvars- og utenrikspolitikken som Corbyn kanskje allerede har gjort overfor noen av medlemmene i skyggeregjeringene, og han skisserer også måter han kan styrtes på i fremtiden. Bare 20 prosent av Labours parlamentsmedlemmer trengs for å utfordre ledervervet. Mange ser tiden an og planlegger for det beste tidspunktet for angrep. Corbyn vil også stå overfor en rekke dilemmaer på partilandsmøtet.

Vi må heller ikke se bort fra de mer generelle argumentene om den britiske statens natur og den parlamentariske veien til sosialismen.

Jeg er sikker på at Jeremy er godt kjent med det den avdøde marxistiske politiske kommentatoren Ralph Miliband skrev og er kjent med hvordan en parlamentarisk strategi vil tøyle ham. I etterordet til sitt store verk, Parliamentary Socialism, skrev Miliband at venstreparlamentatikere er bundet av institusjonen i seg selv og av Labour-etablissementets konservatisme. Han uttrykte dette ganske klart:

Dette betyr at Labour Party ikke vil bli omgjort til et parti som virkelig bryr seg med sosialistisk endring.

Bevegelsen

Dette er viktige argumenter for oss, som må formidles på en tålmodig og kameratslig måte. Men de av oss som står i den revolusjonære tradisjonen, må være så ærlige og selvbevisste at vi erkjenner at det er en venstrereformistisk politiker som har stilt opp i valget til leder for Labour party og som har tent en gnist og skapt entusiasme for politisk endring blant tusenvis av mennesker, unge som gamle.

Hvis vi skal ha rett til å forme denne bevegelsen, må vi være en del av den.

Oppropet fra Unite the Resistance er én måte vi kan ta opp kampen mot fienden på. Overalt hvor vi er, må vi samle underskrifter og støtte for de standpunktene det argumenterer for.

Vi kan forsvare Corbyns ledelse som en del av kampen for å bygge massebevegelsen vi trenger dersom vi virkelig skal kunne ta opp kampen mot Toryene.

Fagforeningsdemonstrasjonen i forbindelse med Tory-konferansen 4. oktober i Manchester er den første anledningen til å tenne flammen, og jo større og mer militant den blir, jo mer vil de føle varmen.¹³

Noter:

1. Kulturminister 2008-09, helseminister 2009–10, nå innenriksminister i skyggeregjeringen.
2. Likestillingsminister, utenriksminister og innenriksminister i Ed Milibands skyggeregjering.
3. Omsorgsminister i Ed Milibands skyggeregjering, favoritten til Tony Blairs nærmeste krets.
4. Hadde flere ministerposter under Tony Blair, Blairs første utnevnte lord.
5. Utviklingsminister 2003–07, miljøvernminister 2007–10, nå utenriksminister i skyggeregjeringen.
6. Kommunalminister 2008-09, samferdselsminister 2009–10, ordførerkandidat i London med Corbyns støtte.
7. Næringsminister i Ed Milibands skyggeregjering 2011–15, nær støttespiller for Liz Kendall.
8. Utdanningsminister 2002–04, innenriksminister 2004–06, tapte valget i 2010.
9. En rekke ministerposter 1968-92, nestleder 1983–92, moderat venstrekritiker av Blair.
10. Storbritannias atomvåpenprogram.
11. En løst organisert venstreopposisjon i fagbevegelsen
12. Lokalpolitiker i London og høyresideideolog i Labour.
13. Om lag 60 000 personer møtte opp, og det gikk stort sett fredelig for seg.

Etter årets kommunevalg innrømmer Ottar Brox at han tidligere har sett for mørkt på mulighetene for forandringer i venstresidas favør.

I dette nummerets Rødt!-samtale snakker Brox om irreversible reformer, arbeidsinnvandring og hvordan 60-tallets venstrepopulisme med utspring i norske distrikter kan kjennes igjen i spanske og greske bevegelser i dag.

Ottar Brox er professor emeritus i sosiologi, tidligere forskningsleder for Norsk institutt for by- og regionsforskning, stortingsrepresentant for SV 1973–1977 og forfatter av blant annet Hva skjer i Nord-Norge? (1966) som i 2008 ble kåret til etterkrigstidas fjerde viktigste norske sakprosautgivelse.

Fredrik V. Sand er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og jobber som markedskonsulent i Klassekampen.

I boka Ta vare på Norge (1988) introduserte du begrepet irreversible sosiale endringer, og ba leseren venne seg til det, fordi vi kom til å få bruk for det. Irreversible reformer har da også blitt et sentralt begrep i norsk debatt, men ikke før i opptakten til Høyre/FrP-regjeringa.

Jeg syns det var merkverdig at det ikke var mye mer utbredt i den politiske diskusjonen. Hvis du innfører forbud mot brennevin, er det ingen sak å fjerne det to år etterpå. Men da Willoch gjorde borettslagsleiligheter til privat eiendom, ble det absolutt utenkelig at noe parti kunne gjenreise det systemet. Det ville være risikabelt selv for Rødt, antagelig. Selv om man skulle få en prosent økt oppslutning på et så radikalt forslag, er det helt utenkelig at det vil gi mer enn en ørliten forandring. Om et litt større parti, som Arbeiderpartiet, skulle foreslått det, ville de risikert å miste ti prosent, fordi dette er et forslag som er politisk korrekt, men straffer folk på pungen.

Jeg deler Georg Johannesens spissformulering fra 60-tallet om at det var han som var konservativ, fordi han syns Norge var ålreit, sammenlignet med Arbeiderpartiet og Høyre som ville forandre landet i samsvar med sine flyveideer. Det synspunktet er det utrolig viktig å pusse støv av. Knut Olav Åmås har skrevet om hvordan det blir tusenvis nye av de «nestrikeste» med over fem millioner i inntekt. Da er vi i en farlig situasjon. Vi klarer ikke å ta vare på Norge, med de store fortrinnene Norge har sammenlignet med andre kapitalistiske land.

Ett eksempel du brukte på irreversible endringer, var materielle betongmasser og trafikkmønster. Etter valget nå i Oslo ser vi at motkreftene er sterke. Men kan det ikke også se ut til at det er mulig å reversere en del valg som har blitt tatt på dette feltet opp gjennom tidene?

Det må jeg si var en politisk overraskelse for meg. Når Aftenposten slutter seg til Johansen-byrådet, veldig klart og godt, er det som å høre SVere på 60-tallet. SV har vært nærmest mobbet i bystyret i mange år på grunn av ønsket om å redusere biltrafikken. Det er en av overraskelsene jeg har opplevd etter det siste valget. Om det holder seg, vet man ikke, men noen av oss har sett for mørkt på mulighetene.

Hva med det regjeringa gjør nå, hvilke endringer tror du vil slå kraftigst inn og være vanskelige å reversere?

Det er ikke sikkert at disse Høyre-endringene er så irreversible som man i sine verste stunder var redd for. Men det er mye som er uklart. Det er mulig at det går an å reversere formueskatten. Du kan ikke få den gamle arveavgiften igjen. Sannsynligvis kan du innføre en som rammer de som virkelig er en trussel mot det vi oppfatter som likhets-Norge, men ikke de som har spart opp 700 000 i løpet av et langt liv. Hvis man ikke tar hensyn til denne slags veldig forståelige individuelle ønsker hos folk, risikerer man å bli stående på 1,2 prosent.

Denne velstandsveksten, i alle fall i snitt og sum, har vært enorm. Du skrev i 1988 at «endringer på det materielle planet [har] direkte og entydige konsekvenser for opinion, oppslutning om partienes politikk». Hva gjør den private rikdommen med politikken?

Når en rettighet, som med borettslagssystemet som gir deg borett og ikke eiendom, kan veksles inn i en håndgripelig formue, så skal det veldig mye ideologiproduksjon til for å holde det gående. Dette er prototypen på en irreversibel forandring til det verre, og her har det vært stor tilbakegang fra Gerhardsen-perioden. Det å gi så mange, som hadde fått nyte godt av sosialdemokratiet, en direkte formue ved lovendring var en genistrek, skjønt du trengte ikke være et geni for å komme på det.

Sosiale forbedringer forutsetter vedlikehold av en arbeiderklasseideologi. Tidligere hadde man opplysningsforbund som blant annet skulle lage film for å befeste denne ideologien. Alt dette ble oppgitt veldig tidlig, og man overlot arenaen til VG. Det var kanskje i overkant heroisk i utgangspunktet, men her ligger i alle fall en av årsakene til at det gikk så lett å avskaffe de sosiale reformene vi fikk etter krigen. Når dette blir forsømt, må man bytte strategi. Det nytter ikke å programfeste en tilbakevending av det irreversible. Man må se på terrenget når det forandrer seg.

At mange har blitt boligeiere og at lønnsveksten har vært som den har vært, kan jo også sies å ha ført til en slags spredning av eiendom. Kan ikke en kapitalistisk dynamikk gi ytterligere konsentrasjon av ressurser og makt hvis vi forlater dette?

Vi har hatt spredning i den forstand at flere blir millionærer, ja. Det skal ikke annet til enn å kjøpe hus i en prisgunstig periode. Den typen materielle, individuelle ambisjoner kan ikke erstattes med lesesirkler i sosialdemokratisk ideologi.

Så vi kan jo gå over fra å snakke om det som er tapt, til de mulighetene som fins. Da beveger vi oss inn i et minefelt. Arbeidsmarkedspolitikken er noe av det som mest opplagt skaper større klasseforskjeller i Norge. Særlig begeistringen for arbeidsinnvandring. Oslo var en gang en industriby. I dag er det en konsulentby, medieby, universitetsby – det du og jeg representerer, vi jobber ikke i støperiet. Arbeidsmarkedet har blitt helt annerledes.

Selv om man ønsket å utvikle Oslo til en industriby, kunne den ikke blitt det. Med lønningene i en industri som skal kunne konkurrere med utlandet, hadde du ikke fått rekruttert de som i dag er småbrukere, fiskere eller kommunalt ansatte i Tynset. Disse får du heller ikke rekruttert til å holde byen rein innendørs og utendørs. De som kan rekrutteres, er innvandrere som enda ikke har lært norsk, og i byggebransjen får du billigere polakker og så videre. De fundamentale realitetene i Oslo innebærer at vi får et amerikansk storbysystem med en tjenesteyterklasse som både fører til større økonomisk ulikhet og etniske skiller. Både SV og Rødt er støttespillere til slike forandringer.

Men i det siste har jo bekymringer om dette blitt flagget selv fra topper i LO og Fafo, som snakker om å regulere tilstrømningen av flyktninger inn i arbeidslivet, og å bremse EØS-innvandringen for å få en mer rettferdig fordeling av migrasjonsbyrdene. Er det et paradigmeskifte på gang i denne debatten?

Når jeg har hevdet dette synspunktet tidligere, har det møtt massiv motstand og blitt mistenkeliggjort også av SVere. Det har vært litt av en psykologisk påkjenning å si at to ganger to er fire. Det er utrolig løfterikt at Fafo-ledelsen, at Dølvik (Jon Erik Dølvik, Fafo-forsker som har forsvart EØS-avtalen sterkt, intervjuers anm.) kommer så direkte ut. Det er nesten som å lese min egen bok som kom for ti år siden.

Jeg har hatt følelsen av å være utrolig alene, med risikoen for at FrP skal plukke opp noen av poengene. I boka refererte jeg at FrP i sitt prinsipprogram ville åpne for innvandring til jobber i sektorer med rekrutteringsvansker, altså at jobber som er så jævlige at nordmenn ikke vil ha dem, skulle det være helt greit å åpne for innvandrere. Dette er mye verre enn den snille innvandringspolitikken til SV, Arbeiderpartiet og andre, som tross alt er villig til å drive med allmenngjøring av tariffavtaler og ha en teoretisk mulighet til å bemanne slike jobber uten å forverre vilkårene.

Etter å ha referert noe i samme retning i en kommentar i Klassekampen, fikk jeg e-post fra en FrP-stortingsmann som mente dette var å baksnakke FrP, og at de ikke hadde slike holdninger i det hele tatt. Så da tenkte jeg «Herregud, har de strøket den paragrafen i programmet?» Jeg har ikke sjekket, men det kan godt tenkes. La oss si at de har lest mitt avsnitt fra 2005 og skjønt at dette kan bli brukt mot dem. Da har jeg bidratt til å ufarliggjøre FrP. En ganske jævlig selvkritikk å komme med. Det skyldes naturligvis at venstrepartiene ikke har brydd seg om dette spørsmålet i det hele tatt.

Den pågående flyktningkrisa, hva tenker du om den, i denne sammenhengen?

Jeg har hatt vanskelig for å bli trodd på dette, men sagt at Norge bør bruke mer penger på asylsøkere fra fattige land, samtidig som vi må forhindre arbeidsinnvandring. I 2005 skrev jeg at du kan få den samme effekten på lønnsforskjellene med asylsøkere som arbeidsinnvandrere, men det siste jeg vil er å gjøre livet vanskeligere for asylsøkere, eller polemisere mot Antirasistisk senter. Det kan allikevel ikke være noe overgrep å sende folk tilbake etter at borgerkriger er slutt, etter å ha tatt vare på dem mens de har risikert å bli drept av naboene. Det har blitt selvfølgelig at det å motta en asylsøker er det samme som å godta en ny nordmann. Det er helt innlysende at vi må gi folk asyl, men det er ikke innlysende at vi skal forverre problemene for folk som har det dårlig i Norge ved å gi dem flere konkurrenter om dårlige jobber.

Er det områder hvor venstresida kan benytte sjansen til å ta strukturelle grep som er «irreversible», og legge forutsetninger for et større vendepunkt?

Det å forandre innvandringspolitikken er mest nærliggende. Få en fullstendig slutt på arbeidsinnvandringen, det vil si gå tilbake til situasjonen før 2004. Det vil være vanskelig å begrunne nå, fordi folk tror det er utelukkende humanitære sider ved innvandringsspørsmålet – at vi skal være snille. Torbjørn Røe Isaksen spurte i Morgenbladet om «hvis det lønner seg å ta i mot innvandrere, er det da godt?». Det er et utrolig interessant utgangspunkt for den som spør «lønner seg for hvem?». For dette er en politikk som er til skade for dem som har det dårligst i Norge, og kjempestor fordel for dem som har det best. Når den 55 år gamle vaskedama mister sin kommunale jobb til et firma med bare unge, mannlige innvandrede vaskere, og mangemilliardærer får billigere arbeidskraft, er det altså «vi» som er snille. Det er vanskelig å få noen støtte på venstresida for å stille slike spørsmål. Det oppsto en konkurranse i å være mest for arbeidsinnvandring på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

På Rødts landsmøte har man både gått inn for å suspendere Schengen-avtalen og innføre strengere grensekontroll for å møte arbeidslivskriminaliteten og mafia-trykket som har oppstått, og for å sette tydelige kriterier for arbeidsinnvandring. Men det virker som om dette er en litt for krevende debatt å håndtere til at man vil gå høyt på banen.

Jeg ble virkelig nedslått da jeg leste en kommentar i Dagens Næringsliv som hevdet at FrP har gjort det så bra på innvandringsmotstand, at SV kanskje ville ta lærdom av det. Det er slik det kan bli umulig for venstrepartiene å hevde interessene til dem som rammes av arbeidsinnvandring.

På 60-tallet introduserte du populismebegrepet i norsk politikk. Seinere har du distansert deg fra det, fordi det har blitt koblet så tett opp mot FrP og høyrepopulismen. I det siste har stadig flere stemmer i skandinavisk politikk omfavnet venstrepopulisme-begrepet. Hva tenker du om dette i dag?

Jeg har ikke tatt avstand fra begrepet, men har sluttet å bruke det. For meg var det et operasjonelt begrep, ikke fjerne idealer eller romantisering av heroisk språkbruk. Hvis du setter sammen Norge av bedrifter og bransjer, tenker du teknokratisk. Hvis du tar utgangspunkt i familier, hushold og lokalsamfunn, så tenker du populistisk. Dette mente jeg som operasjonelle begreper, altså som praktisk tenkeverktøy. I det øyeblikket du bruker det i den luftige atmosfæren, kan det både bli romantisk og urealistisk. Da jeg måtte slutte å bruke ordet, var det opplagt fordi det kom til å assosieres med Fremskrittspartiet og den slags ting.

I boka Venstrepopulisme – utfordringer for rød-grønn politikk utgitt for noen år siden av personer med bakgrunn i gamle PAG, Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen, polemiserer jeg mot den utmerkede statsviteren Anders Ravik Jupskås, fordi han har klassifisert PAG-bevegelsen i forhold til et moderne og bedre utviklet populisme-begrep han jobber med. Jeg hevder at den populistbevegelsen jeg identifiserte meg med, eller prøvde å formulere, var en sosialistbevegelse. Jeg oppfattet noen av kriteriene han presenterte for en populistbevegelse som overflatiske. Samtidig har de nye greske og spanske bevegelsene mye til felles med vår populisme. Skjønt, for middelhavsintellektuelle er småbrukere gamle tullinger som sitter fast i middelalderen. Jeg opplevde veldig velutvikla politisk bevissthet hos mye av bygdefolket jeg snakket med på 60-tallet, så det syns jeg treffer dårlig.

Populismen i Hva skjer i Nord-Norge? (1966) var også en kritikk av politikere som oppfører seg som om folk ikke vet sitt eget beste. Videre i artikkelsamlingen Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon (1972) tok du eksplisitt til orde for mindre offentlig innblanding. Høyresida har i de senere årene vektlagt frihetsreformer fra det de mener er unødvendig offentlig regulering. Har venstresida tapt terreng her?

Det verste jeg vet er den sosialdemokratiske frihetsbevegelsen, som simpelthen var høyre-utvikling og ingenting annet. Det vi gikk i mot, var først og fremst de som oppfattet kystfiskernes motstand mot trålere som tradisjonelle holdninger, at «vi liker ikke det som er nytt», «vi er mot teknologi» og så videre. Om bare det nye var noe fiskerne kunne få glede av, som nylongarn, som kunne gå inn i en småskala arbeidsorganisasjon, hadde vi ingenting i mot det. Men trålere er ikke bare nye. Det følger også med en helt annen økonomisk organisasjonsform. Først og fremst aksjeselskapet, som er ubegrenset grådighet satt i system.

Dette har jeg reflektert mye over i forbindelse med referansene til allmenningens tragedie. Garrett Hardin, som skrev The Tragedy of the Commons, følte seg misforstått, fordi det han snakket om var uregulerte allmenninger. La oss si at du har bønder som har felleseie over et område. Alle skjønner instinktivt at hvis jeg sender en sau inn på området, fordeles tapet i tilvekst på, la oss si, hundre eiere, mens jeg får fordel av den ene sauen. Min gevinst er mye større enn de andres tap enkeltvis. Derfor overutnytter vi allmenninger. Men mange allmenninger er styrt. Skog, beite. Du har bare lov til å slippe et begrenset antall sauer inn. Hardin skrev om ubegrenset grådige deltakere. Et aksjeselskap er per definisjon ubegrenset grådig. Å slippe folk fri, liberalistisk fri, i allmenningen … Det vet vi hvordan går.

Da denne tidlige populismen ble presentert, var det også en uttalt verdikonservativ retning, i den forstand at det la til grunn, som du skrev, «de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet», i motsetning til «besserwissere som synes at det er verdiløst det som menigmann holder høgt». Er dette et problem hos norske politikere, og da spesielt på venstresida i dag? Tilhører man eliten, og ikke folket?

Dette retter seg mot teknokratiet. Vi har fått det som er verre, liberalismen. Det verste utslaget av det er arbeidsinnvandring. At ikke teknokratiet er en så framtredende hovedmotstander, er fordi liberalismen har inntatt plassen teknokratiet hadde på 60-tallet.

Men gjør ikke den liberalistiske utviklingen også at den radikale venstresida og folket havner stadig mer i utakt?

Nettopp, men det er ikke teknokratiske, men nærmest humanitære grunner til dette. Marx ville aldri nøyd seg med å ta standpunkt i innvandringsspørsmål utelukkende av humanitære grunner. Han ville antageligvis tenkt litt på klasseperspektivet, i motsetning til den såkalte venstresida i dag.

Tilbake i Ta vare på Norge tok du til orde for at de velgerne som stemmer Høyre like gjerne som de stemmer Ap, er vel så viktig å gå etter for venstresida som «den egentlige arbeiderklassen». Dette begrunnet du blant annet med at arbeiderklassen var avhengig av offentlig boligpolitikk og tilsvarende regulering på andre områder, og at arbeiderklassen derfor trenger mellomlagene som vipper mellom partiene som allierte, mer enn omvendt.

Jeg er ikke så sikker på om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg tror jeg sa at man ikke skulle ha illusjoner om at SV kom til å bli noe proletært parti, som kunne regne med å få mange stemmer fra dem som har det dårligst, men at det blir flere av oss som er like godt tjent med Høyre som sosialdemokratiet. Det er derfor spesielt viktig at SV er i stand til å appellere til disse mellomlagene.

Men dette har vel vært en delvis dominerende strategi og eneste tenkelige vei til makt for det europeiske sosialdemokratiet? Nødvendigheten av å fri til «vippevelgerne» for å få flertall, brukes blant annet som argument mot Corbyn i Storbritannia?

Det som er annerledes med han, er at han har en viss oppslutning hos intellektuelle. Han har ikke oppslutning hos Stoltenberg-typene, men hos opposisjonelle sosialdemokrater som mener sosialdemokratiet har blitt for Blair-aktig.

Ikke alle akademikere er teknokratiske klasseforrædere. Vi har hatt en viktig kritisk tradisjon i sosialdemokratiet, inkludert SV. Dette handler ikke først og fremst om intellektuelle som en ressurs, men som en interessegruppe. Hvis Høyre og SV er like gode til å ivareta praktiske problemer hos disse, er det viktig at venstresida ikke overlater alle til høyresida. I boka ga jeg SV jobben å ta vare på den skravlende klassen for venstresida, fordi den får et like godt tilbud av høyresida i praktiske spørsmål. Mennesket er ikke bare mage. Hvis du ikke har et venstreforum for intellektuell debatt, taper du oppslutning i de såkalte skravlende klassene.

Prognoser er et av teknokratiets farligste våpen, skrev du for over førti år siden, og at kapitalistene og teknokratiet hadde stor suksess med å definere den såkalte premissstrømmen, mens vi «stort sett kaster bort tida». I dag har vi flere tenketanker enn noen sinne. Men hvilken effekt har det, og hvordan kan egentlig venstresida snu denne premissstrømmen?

Kristin Clemet har vært utrolig dyktig til å lage syntetiske argumenter for høyresida. Hun har skrevet at det ikke kan være så farlig om vi setter innvandrere til å gjøre de dårlige jobbene, fordi de står noen år i oppvasken, men får også utdannelse, de lærer seg norsk. Så blir de kelnere, etter noen år kanskje restaurantsjef, og så videre. Det hun ikke tar med, som gjør dette til et syntetisk argument, er at denne innvandreren blir erstattet av en ny oppvasker som er fornøyd med jobben han andre forlot. Selv om individer kommer seg opp fra oppvaskersjiktet får du rekruttert en ny innvandrer – til samme pris. Argumentet erstatter klasseperspektivet med et individualperspektiv. Du kan vedlikeholde prekariatklassen selv om noen individer kommer seg ut av den. Clemet får lett spalteplass med sitt uhyre enkle argument, men et mer komplekst argument, hvor man tenker litt mer flerdimensjonalt, kan jeg aldri tenke meg slipper til. Hun er en mester på å komme opp med tilsynelatende plausible argumenter som folk kjenner seg igjen i. Du kjenner deg ikke igjen i et klasseperspektiv så godt som et individualperspektiv.

Hva kan venstresida gjøre for å matche den jobben Civita gjør her?

Det krever noe annet enn å fylle Agenda med predikable sosialdemokrater av gamle, gode familier. Det kan høres ut som et «advertisement for myself», men når du er 83 år er du ikke ute etter nye jobber, hehe. Det finnes en god del andre skribenter, blant annet i Klassekampen, som kunne fylt den rollen, om de fikk sjansen i et miljø som virkelig er ute etter nytenkning på venstresida.

Hvordan har dagens venstrepopulistiske partier blitt til og vokst seg store.

Hva utfordrer dem?

Kari Celius er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Spania knytter det seg spenning til hvordan oppslutningen om Podemos vil bli ved det kommende nasjonale valget i desember. Allerede 100 dager etter at partiet offisielt var blitt et parti i 2014, oppnådde de fem seter i Europaparlamentet. Ved årsskiftet viste meningsmålingene en støtte på mer enn 27 % for Podemos, noe som kunne gjort dem til landets største parti om det hadde vært valgresultatet. I mellomtiden har Syriza i Hellas først vunnet valget, så gått på en smell i forhandlingene med Troikaen om gjeldslettelser, Tsipras har trukket seg, for så å få fornyet tillit ved nyvalget i høst. Syriza er nå ansvarlig for å gjennomføre en kriseplan basert på pensjonskutt og salg av offentlig eiendom og virksomhet.

Dette får stå som opptakten til diskusjonen om fenomenet «venstrepopulisme». Jeg vil prøve å drøfte noen problemstillinger knyttet til under hvilke forhold venstrepopulistiske partier blir til og vokser, hva som kjennetegner dem og hva som særlig utfordrer dem. Det tenker jeg gjøre hovedsakelig med utgangspunkt i Podemos, men jeg kommer også til å bruke Syriza som eksempel. Jeg drøfter også følgende: Er Labour i England sin venstrevending med Corbyn populistisk? I hvert fall brukes populistiske virkemidler.

Økonomisk krise – og regimekrise

Den økonomiske krisa rammet de søreuropeiske landene hardt. I Spania var årene i forkant av 2008-krisa holdt fram som en økonomisk suksess, som imidlertid viste seg å være utviklet på basis av boligbobler og korrupte byggeprosjekter. Effekten ble katastrofal da landet har svakt utbygde industrinæringer (industri kun i deler av landet). Millioner av tapte arbeidsplasser, flere titusener drevet fra hjemmene sine, den offentlige helsevesenet og utdanningssystemet demontert og privatisert. Gjeldsbyrden ble overført fra bankene til folk flest. Slik det også skjedde i Hellas, Portugal, Italia og Irland.

De tradisjonelle partiene i Spania, representert først ved PSOE (sosialdemokratene) i perioden fra 2004 til 2011 og så høyrepartiet Partido Popular siden 2011, manglet svar og alternative løsningsplaner, og ble et lett offer for EUs krav om privatisering og nedbygging av opparbeidete sosiale rettigheter i bytte mot forlenget nedbetalingstid av bankenes gjeld.

En annen viktig del av bakteppet er at i Spania, som i de andre tidligere fascistiske diktaturene i Europa, er det generelt lav tillit i folket til statsmakta og til den ledende eliten. Det forsterkes av at den ene korrupsjonsskandalen avløser den andre, og de går ofte helt opp i toppen i det partiet som til enhver tid sitter med makta. Det er altså regimekrise i tillegg til – og parallelt med – økonomisk krise. Den ledende eliten kan ikke lenger overbevise store grupper av folket at de har felles interesser. Partiene som innehar styringsmakta, mister sin legitimitet overfor folket når de prioriterer å redde bankene og euroen – og egen lommebok – framfor de som mister hus og jobb som følge av krisa.

I tiden etter murens fall har venstresiden vært på defensiven. I det meste av Europa gjelder at de tradisjonelle venstrepartiene har lav oppslutning, – eller er blitt borte på innsiden av et sosialdemokratisk parti. En del av dem har også mistet troverdighet som venstrealternativ fordi de har gått inn i regjeringssamarbeid med sosialdemokratiske partier, eller opptrådd som støttepartier for dem. Nye venstrealternativer som har kommet til, har ofte svak tilknytning til de gamle venstrepartiene, men kan ha sterke bånd til, eller ha «sprunget ut av» sosiale bevegelser. Dette gjelder også for Podemos, der den kjernen som dannet partiet, var en gruppe forelesere og forskere fra The Complutense University of Madrid som fikk med seg aktivister fra Ungdom uten Framtid (Juventud sin Futuro), student-organiserte, folk fra alternativ-kultur og den store protestbevegelsen 15-M. (New Left Review, 93: Understanding Podemos).

Kort om populisme generelt – og venstrepopulismens teoretiske grunnlag

Ernesto Laclau, 1935–2014, argentinsk politisk teoretiker. Kjent for sitt arbeid sammen med Chantal Mouffe. Beskrevet som «post-marxist». I sine siste arbeider var Laclau opptatt av populisme. I On Populist Reason fra 2005 vurderte han populismens rolle i politisk diskurs, hvordan en folkeidentitet blir til, og betydningen av affekt i politikken.

Chantal Mouffe, f. 1943, belgisk politisk teoretiker. Hun er best kjent for sitt bidrag til å utvikle den såkalte «Essex School of discourse analysis», som var en post-marxistisk politisk analyse basert på Gramsci, post-strukturalismen og identitetsteori. Sammen med Laclau: Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 1985.

I henhold til leksikonets definisjoner kan populisme være «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket – som motsetning til eliten». Det passer ganske godt i tilfellet Podemos, på samme måte som det også passer for de høyrepopulistiske partiene som har vokst seg store de siste to tiåra, som Fremskrittspartiet. Så er det et åpent spørsmål om de – og vi – alltid kan holde rede på hvem som er folket og hvem som er eliten. Definisjonen er veldig vid. Det fins vel knapt nok noe parti som ikke benytter populistiske «knep og triks» i debatter eller rettet mot velgerne. Eller når partiet er i posisjon, beskylder politiske motstandere for å være populister, i betydningen av noen som «fører folket bak lyset». Det kan være et slit å opprettholde et folkelige «mot-eliten-image» når man de facto er en del av den styrende eliten. Som tilfellet er nå med FrP som viser et litt annet ansikt i posisjon enn de gjorde i opposisjon, med de følgene det har fått for oppslutningen hos «gamle» velgergrupper. Det bør nok ethvert parti som rir på en populistisk bølge, være klar over, at det er viktig å klare og balansere mellom kravene til bevegelsen som valgte deg til makta, og kravene fra realpolitikken om å være en samarbeids-parter som står ved avtaler.

Venstrepopulismen tilfører populisme noen dimensjoner, som løfter den fra kommunikasjonsform til ideologi: et ønske om mer folkelig innflytelse. Det er folkets behov som skal ligge til grunn for demokratiet. Eller for å snu det: at økonomien styres av en elite utenfor folkelig kontroll er en trussel mot demokratiet. Samtidig tar venstrepopulistene opp kampen med høyresida om hvem som skal få definere hva som er «sunn fornuft». Det er dette som er venstrepopulismens teoretiske fundament, og det er blitt formulert av den nå avdøde argentinske professoren i politisk teori Ernesto Laclau og den belgiske filosofen Chantal Mouffe. (De to var for øvrig gift med hverandre). Begge vil ta tilbake populismebegrepet fra høyresida. Mouffe sier i et intervju:

Venstresiden må skape en sannsynlig fortelling om en ny virkelighet basert på en annen politikk. (Klassekampen 21. september)

Hun mener det er nødvendig for å demme opp for høyrepopulismen. Laclau/Mouffe setter den marxistiske klasseanalysen til side, de mener den ikke fungerer som verktøy til å forstå samfunnet slik det er i dag. Politisk identitet er ikke er et resultat av konkrete økonomiske og sosiale relasjoner. I følge Laclau eksisterer klasser like lite som klassekamp, og hvis det hadde vært sånn at organiseringen av samfunnet og kampene som pågår kun var avhengig av disse relasjonene, ville det ikke vært rom for politikk som en selvstendig aktivitet.

I stedet er det vi ser, mange ulike grupper som fører kamper for sine særinteresser. Dette kommer til uttrykk gjennom nye sosiale bevegelser, som feminisme og etniske og nasjonale minoriteters kamp. Venstrepopulismens bidrag er å føre sammen de ulike kampene og skape kollektive viljer. En splittet befolkning kan forvandles til et folk, et «vi» som forenes i kampen mot «dem», enten de er eliten, makthaverne eller EU.

Betydningen av å være på TV

Som det er gjort rede for tidligere, er kommunikasjon av politisk budskap sentralt i populismen. Folk engasjerer seg ikke lenger gjennom partier men gjennom media. Bruk av media er nødvendig for å få mulighet til å nå bredt ut til folk. Det er viktig å være på TV. Pablo Iglesias tankegang er slik: Før var familien, skolen, og kjerka de viktige ideologiprodusentene, nå er det TV, og i Spania særlig talk show, som produserer folkemeningen og den politisk argumentasjonen som understøtter folkemeningen. Når folk snakker om politikk i matpausene eller på bar om kvelden er det TV-debattene og opinionsmakerne der de henter argumentene fra.

Podemos startet som et TV-fenomen, det var den professoren med hestehale som var på TV og snakket om de som ble rammet av krisa. Da snakket han ikke om bankene, men om folk, om vanlige middelklassepersoner som var blitt fattige, hadde mistet jobben eller hjemmet sitt som følge av krisa.

What we said allowed these victims» – «above all the impoverished middle classes – to identify themselves as such and to visualize, through the from of a new «us», the «them» of their adversaries: the old elites. (NLR, 93: Understanding Podemos)

Når venstresidens kandidater blir synlige på TV, er det et viktig poeng at folk ser at de er «som folk flest». For å si det med venstrepopulismens ord: det hjelper til med å bygge opp fortellingen som synliggjør at en annen politikk er mulig, og at det går an for folk å identifisere seg med politikken og dens formidlere. Det er nærliggende å kommentere at Bjørnar Moxnes er på TV for tida, der han både lager mat og «er» kjæreste, og det i beste sendetid. Det kan understøtte det poenget. Jeg er usikker på om en slik analyse er riktig. Kan det ikke også bekrefte overfor vanlige folk at de tilhører den intellektuelle eliten, altså «de som er på TV» og ikke «folk flest»? Det er uansett et tanke-kors at en politiker fra et revolusjonært parti godt kan få være underholdning, men må holdes unna partilederdebatten.

Karismatisk leder og store massebevegelser

Et annet kjennetegn ved venstrepopulistiske partier som har vokst seg store, er at de har synlige og karismatiske ledere som kan mobilisere og begeistre store deler av befolkningen. Det kjenner vi igjen fra Latin-Amerikas sterke tiår med Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, men det er ingen tvil om at valget av Alexis Tsipras og Pablo Iglesias har vært en viktig faktor for at Syriza og Podemos har kunne vokse så fort. Når vi leser historien om Podemos, kan det virke som valget av «mannen som er kjent som TV-debattant» som lederskikkelse, er et bevisst valg og at Iglesias er «bygget» med tanke på lederskap. Det er heller ingen tvil om at Podemos har hentet sin inspirasjon fra Latin-Amerika. Inigo Errejon, en annen av de sentrale i Podemos´ ledelse, er fan av Laclau, og hadde i tiden før Podemos ble dannet, studert folkelige bevegelser i Bolivia. Hen mente at det kunne være mulig å bruke erfaringene fra Latin-Amerika på situasjonen i Sør-Europa, men uten å kopiere den latinamerikanske sosialismen.

En annen parallell til Latin-Amerika er betydningen av å knytte an til sosial bevegelser som har masseoppslutning. I Podemos´ tilfelle er partiet nærmest vokst ut av bevegelsen, i Syrizas tilfelle er det ikke like tydelig, men heller ikke dette partiet ville fått masseoppslutning uten at det var en massiv protestbevegelse rettet mot EUs kuttpolitikk. Felles for begge er at partidannelsen har skjedd veldig raskt. De har ikke rukket alle de konsoliderende diskusjonene, fordi de så raskt må ha på plass et parti-apparat, fordi det er nå bevegelsen trenger et organisert uttrykk. I Spania skjer det når de skal stille til valg til EU-parlamentet for en politikk som går mot kuttdiktaten. Å bygge grunnorganisasjoner i et nytt parti må gjøres over tid hvis man ikke allerede har med seg denne grunnorganiseringen fra bevegelsen. I Podemose skjedde dette etter at partiet var lansert ved etablering av Podemos-sirklene som grunnplans- og valgkamporganisering.

I Storbritannia har det motsatte skjedd. En stor bevegelse mot innstrammingspolitikken har nærmest trengt inn i Labour, og funnet sin leder i Jeremy Corbyn, som verken er ung eller en stor agitator. Derimot er han en utrettelig aktivist og solid plassert på den stadig mer marginaliserte venstresida i Labour, og passer sånn sett svært godt som symbol for en grasrotbevegelse. Fenomener som Syriza og Podemos ville hatt få muligheter for å komme i maktposisjon med det britiske valgsystemet, som sørger for at mindre partier blir utestengt fra parlamentet. Muligheten for at en bevegelse skal få et politisk uttrykk, går derfor via et eksisterende parti, et sosialdemokratisk parti som mange oppfattet som overgitt til høyredreining over flerfoldige tiår. Et nytt system for ledervalg gjorde det mulig for alle som ønsket det å delta i valget ved å betale et lite engangsbeløp. Dette førte til at Labour fikk mange nye medlemmer som ville være med å stemme inne venstresidens kandidat, dette fungerte som en dør inn i partiet for bevegelsen. Som i tilfellet med Podemos er Corbyn avhengig av at bevegelsen som valgte han til leder, holder trykket oppe, at Labour lykkes i å bli bevegelsens organiserte uttrykk. Det er ingen lett match når de fleste av partiets parlamentarikere tilhører høyresida, men i motsetning til det som er typisk for de venstrepopulistiske partiene, kan Corbyn lene seg på å ha forankring i de største fagforeningene, hvor det er blitt mobilisert for en venstrekurs.

Venstrepopulistiske utfordringer

Den store utfordringen i overgangen fra å være en del av en bevegelse til å bli et parti er å forene politiske strømninger som har ulike utgangspunkt og ulike ideer om hva man ønsker på kort og lang sikt. Samtidig vil det nye partiet sannsynligvis være avhengig av å samarbeide med eksisterende partier hvis de ønsker å komme i maktposisjon. Da er det viktig at partiet står trygt på fundamentet sitt, og er klart på hvilke prinsipper det ikke er aktuelt å vike fra når det skal forhandles.

Det må være relevant å spørre: Hva er dette fundamentet for et venstrepopulistisk parti som mangler klassetilknytning, og som kanskje heller ikke oppfatter det som en mangel? Hvilke verktøy har man når man avviser klasseanalyse og mener at forholdet mellom arbeid og kapital ikke er en viktig motsetning, slik som Laclau/Mouffe gjør. At dette synspunktet deles av Podemos har jeg ikke grunnlag for å hevde, siden jeg ikke har funnet at de sier noe om dette. Siden det er vanskelig å få tak i hvor det venstrepopulistiske prosjektet skal hen, blir prosjektet om «en ny virkelighet basert på en annen politikk» ganske vagt. Kan det bli sosialisme av sånt? Nei, ikke hvis man forstår sosialisme som noe mer enn et betraktelig mer utvidet og mangfoldig demokrati. Hvis den liberal-demokratiske ideologien (forståelsen av demokrati som utvidete individuelle rettigheter) ikke skal forkastes, kan jo like gjerne den kapitalistiske produksjonsmåten bestå, for utvidingen av demokratiet er kanskje ikke ment å gjelde produksjon og forholdet mellom arbeid og kapital. Det er mulig at det her er mine kunnskaper om venstrepopulismen som ikke er strekker til, men det jeg har lest om og av Laclau/Mouffe, er vagt. Men hvis jeg skal prøve å konkludere, så synes det som om venstrepopulismen kan bidra med en oppskrift på hvordan et venstreparti kan komme til makta i en politiske situasjonen med massemobilisering mot det sittende regimet, men ikke hva som skal gjøres etter at man har kommet i posisjon. Podemos er veldig klare på at deres suksess i stor grad skyldes den spesielle situasjonen partiet har blitt til i med økonomiske og politisk krise i kombinasjon med en stor protestbevegelse. De bør også være oppmerksom på at bevegelsen som var utgangspunktet, står i fare for å svekkes når partiet først har gjort seg til talsmenn for bevegelsen og så tatt roret. Hvor lenge vil universitetslektorer og «TV-tryner» kunne beholde troverdigheten i hele det folkelige spennet fra de prekære til håndverkere, statsansatte og aktivister i miljøbevegelsen? Skal de få til det, må de politiske prioriteringene være slik at de evner å forene disse gruppene på noe mer enn motstanden mot EUs krav om kutt i offentlige utgifter.

Mulige utganger for venstrepopulistiske partier

Det er et spørsmål om det er mulig å løse denne økonomiske krisa med en motkonjunkturpolitikk, dersom det var oppslutning om en slik politikk. Rødt mener at det er nødvendig å bryte med kapitalismen for å realisere et nytt samfunn, at det trengs en annen økonomi enn de kapitalistiske, at demokratiet må utvides til å gjelde også produksjon og arbeidsliv. Det er ikke et formulert mål for venstrepopulistene.

Da Syriza sa ja til EUs «hjelpepakke» i juli i år, støttet Podemos dette. Hva tenker de nå foran det nasjonale valget, og hva sier de til velgerne sine om hvordan de vil stille seg i en tilsvarende situasjon for Spania? Det har jeg ikke funnet ut noe om, men jeg regner med at de følger Syriza og utviklingen i Hellas nøye.

Det er særlig to erfaringer som bør være relevante:

1. Det er ikke mulig å få gjennomført motkonjunkturpolitikk og samtidig få økonomiske «hjelpepakker». Troikaen vil kreve kutt med usosial profil som de har gjort overfor Hellas. Det er usannsynlig at Spania kan oppnå noe mer i forhandlinger. Da blir man egentlig nødt til å vurdere om man skal ut av euroen, om man vil gå hele veien.
2. Dersom de velger å spørre ved en folkeavstemming om kursen videre, bør de ta svaret til følge hvis de vil beholde sin troverdighet. Syriza oppfattet tydeligvis folkets nei til EUs kuttpakker som et ja til å fortsette å forhandle, og ikke til å gå videre mot «Grexit». Jeg har lurt på om spørsmålet var stilt uklart med vilje fordi det var politisk uenighet om dette innad i Syriza. Alternativt kan det være slik at grekernes nei er blitt tolket som et «større nei» enn det var av omverden. Det er ikke vanskelig å se Syrizas’ dilemma: Folket vil ikke ha EUs kuttpakke, men de vil kanskje heller ikke ut av EU.

Det synes klart at et parti som vil oppnå makt til å gå mot EUs kuttpolitikk, må ha et avklart politisk prosjekt, og det må snakkes sant til velgerne om hva som er prosjektet. Er det ennå ikke der, er det kanskje nødvendig å fortsette konsolideringa og fortsette å bygge de politiske fundamentet før partiet søker makt. Det betyr kanskje at oppslutningen slutter å vokse eller stagnerer, men man slipper å administrere en kuttpolitikk som går på tvers av det man gikk til valg på.

Kilder:

• Pablo Iglesias: Understanding Podemos (NLR 93, mai–juni 2015
• Lotta Elstad: Den spanske sensasjonen Podemos – hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
• La Monde Diplomatique, nr.10/2015: Podemos´ inspirasjonskilde og Labour uten spinn
• Klassekampen, 21.9.15: Om Corbyn og Mouffe

Det er jo egentlig elementær sosialhistorie.

Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted.

Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Heming Olaussen er landsstyremedlem i SV, kommunestyrerepresentant for SV i Re i Vestfold og tidligere leder av Nei til EU i Norge.

Etter IS’ terrorangrep i Paris har politiske ledere á la Hollande, Cameron og Putin svingt seg til de store retoriske høyder.

I ekkokammeret hører vi grumset fra blant annet Marie Le Pen, Per Sandberg, Niall Ferguson, Dansk Folkeparti, Hege Storhaug. IS skal «utslettes». Det skal bli «total krig». I tillegg kommer utspill fra Jan A. Ellingsen fra FrP (medlem av Stortingets justiskomite) om å internere «risikopersoner». Altså fengsling før forbrytelse. Storhaug vil forby moskeer.

Politibevæpninga forlenges nok en gang. VG skriver enda mer ekstreme lederartikler

Demokratiske prinsipper blir ikke så viktige. Rettsstatsprinsipper blir ikke så viktige. Internasjonale konvensjoner er bare til bry. Ytre høyre danser på bordet og maner til en krig der målet helliger alle midler. De er IS’ direkte motsats. De løper IS’ ærend. De beviser IS sin tese om at demokrati og rettsstat bare er staffasje. I ghettoene, både i vestlige land og i Midt-Østen, sitter tusenvis av sinte ungdommer og ser, lytter og lærer. Mange av dem får grunn til å tro på IS. Nå blir det overvåking, ransaking, kontroll, politi, bevæpning og hysteriske medier. Angsten skal ete sjelen.

Vi – som lever i «gråsonen» som Åsne Seierstad kaller det – har en jobb å gjøre: Bekjempe ekstremistene på begge sider. Forsvare demokratiet og rettsstaten, ytringsfriheten og friheten. Med de midler demokratiet stiller til rådighet. Betyr det også krig mot IS?

Jeg vil støtte de kurdiske Peshmerga-styrkenes kamp for sitt eget territorium, mot IS. Jeg kan også ha forståelse for at disse trenger flystøtte, og at FN åpner for dette. Jeg vil avgrense meg mot russernes bombetokter, som i all hovedsak har handlet om å styrke Assad og bombe styrkene til hans politiske motstandere. Jeg vil avgrense meg mot begrepet «total krig» som nettopp er en måte å si at alle normale konvensjoner og regler er satt til side – alt er tillatt. Jeg vil mene at Norge ikke skal delta i denne krigen, som primært må løses lokalt og regionalt. Norge løper en stor risiko for å ta feil side – uansett hva vi gjør, og pådra oss en oppmerksomhet norske innbyggere ikke trenger eller fortjener. Sporene fra Libya og Afghanistan skremmer.

Jeg mener dessuten at den enkelthendelsen som i størst grad har utløst det kaos og vanvidd vi nå ser i Syria, Irak og i store deler av Midt-Østen, var USAs (og FNs) fatale feilgrep med å invadere Irak og avsette Saddam Hussein. Basert på en USA-fabrikkert løgn, som forledet FN og verdenssamfunnet til å støtte den amerikanskleda kollisjonen av villige til Irak-invasjonen. Heldigvis holdt det norske folket hodet kaldt og støtta statsminister Bondeviks motstand mot haukene i Høyre, slik at Norge – på linje med f.eks. Tyskland – ikke deltok i dette epokegjørende feilskrittet som oppløste den irakiske stat, og la grunnlaget for religiøse og sekteriske konflikter som har herjet Midt-Østen siden.

Jeg skal ikke påberope meg hverken historiekompetanse eller noen full innsikt i Midt-Østens mange konflikter og tragiske historie. Jeg er en samfunnsengasjert nordmann, langt fra brennpunktet i Midt-Østen-konflikten. Likevel – hele mitt politiske engasjement sprang ut av Israel–Palestina-konflikten i 1970, så noe har jeg fått med meg på veien.

Etter mitt syn har vestlige invasjoner og innblanding i staters indre anliggender på tvers av internasjonale konvensjoner og spilleregler gjort situasjonen i Midt-Østen uendelig mye verre enn den kunne ha vært. Irak var en fungerende stat, dog med en despot som leder. Det samme kan man si om en rekke andre stater i området – Iran, Saudi-Arabia, Kuwait etc. etc. Etter 9/11 klarte den amerikanske presidentens rådgivere (med bakgrunn fra bl.a. amerikansk våpenindustri og andre interessenter) å få president George W. Bush til å komme opp med begrepet «Ondskapens akse» («The axis of evil»). Dette var i utgangspunktet definert som Irak, Iran og Nord-Korea. Seinere kom også begrepet «Den utvidete ondskapens akse», som omfattet Libya, Syria og Cuba.

I denne sammenheng ser vi bort fra Nord-Korea og Cuba, i og med at de ikke er knytta til Midt-Østen.

Historia til Irak-krigen (kortfatta):

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være falske. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukta og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011. Etter at de trakk seg ut, startet Iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen IS – Den Islamske Staten.

Invasjonen i Libya har ikke direkte sammenheng med Irak-krigen og dens følger, men må likevel sees som en del av et hele. Igjen intervenerte vestlige styrker i et arabisk land. Igjen førte den vestlige inngripen at vondt gikk til mye verre. Man gikk langt ut over FN-mandatet, og ga seg ikke før også Libyas hersker, Muammar al-Gadaffi, var drept. Sjøl om dette ble utført av lokale styrker/militser, var det bombinga som banet vei for likvideringa. Dermed fikk vi et Libya i full oppløsning og borgerkrig, væpnede militser og klaner, og et arnested for IS-rekruttering av radikaliserte ungdommer. Spillet ble vendt mot Vesten sjøl. Denne gangen var Norge med. Vi var de «flinkeste» til å bombe mål i Libya, i en krigføring som ble vedtatt per mobil i den rød-grønne regjeringa! Det hører ingen steder hjemme, og det er sterkt beklagelig at et fredsparti som SV ikke klarte å holde tunga rett i munnen. Det har da også partiets øverste organer markert tydelig – om enn i ettertid. Vi må tro at partiet har lært. SVs (og SPs) motstand i Stortinget mot norsk deltakelse i krigen mot IS (Norske offiserer med opplæring av en uklar motstandsgruppe i kampene i Syria) viser i hvert fall at man er på rett vei.

Problemet med Libya var igjen inter-venering uten noen ide om hvor man ville – annet enn å få has på Gadaffi. Også her protesterte mange militæreksperter, som pekte på nettopp dette faktum. De, og andre kritikere, fikk rett. Tilhengerne av intervenering forsvarer seg med at de ville forhindre et folkemord. Det er jo et edelt motiv, men hvor mye av dette var propaganda? Hvilke forutsetninger har vi for å forstå de konfliktene «vi» blander oss inn i, hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilke mulige resultater som kan komme ut av vår innblanding. Hva med Afghanistan?

De er gode å ha i en demokratisk retorikk, Gandhi, Nelson Mandela og Malala Yousafzai, men hører man egentlig på hva som er deres budskap? En Gandhi som har sagt at «an eye for an eye makes the entire world blind». En Mandela med sitt forsoningsbudskap. En Malala som framhever utdanning, ikke krig? Kjekke å ha for vestlige ledere som vil sole seg i glansen, men som viser dem og deres budskap ren forakt straks det blir «alvor».

Nå har Vestens krigføring, innblanding og statsoppløsning avfødt et monster. IS – en bevegelse primært basert på sunnimuslimsk frustrasjon i Irak og Syria – med til dels åpen til dels fordekt støtte fra Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske regimer. En bevegelse skapt i hat og frustrasjon, en radikal militær, politisk og religiøs organisasjon som klarer å rekruttere bredt blant frustrert ungdom både i Midt-Østen og i vest.

Nettopp fordi organisasjonen er ideologisk, vil den neppe kunne knuses ved hjelp av bomber. Militært kan den bekjempes, men om man vil rykke opp ondet ved roten, må det helt andre midler til. Slik situasjonen er i dag, bekreftes Vestens hyklerske forhold til sine egne prinsipper om demokrati og rettsstat hver eneste dag. Det spiller sjølsagt IS på. Og det går til dels hjem hos de IS ønsker å nå.

Frankrike har i årevis neglisjert sitt sosiale ansvar for store innvandrergrupper. Ghettoer og massearbeidsløshet er resultatet. Det gir god grobunn for frustrasjon og opprørske ideer. Tilsvarende i deler av UK, om enn sammensetninga av den ikke-hvite minoriteten er noe annerledes der. På kontinentet ser vi det samme bildet i flere land, som i Belgia. Det er jo egentlig elementær sosialhistorie. Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted. Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Krigen i Syria har hatt et annet forløp enn i Irak og Libya. Først og fremst er det mange ulike aktører med ulike agendaer, mange religiøse grupper og med Iran som en vesentlig (uformell) aktør. Dernest har man (enda) ikke klart å kvitte seg med den hatede despot Bashar al-Assad. Det er nå 7,5 millioner internt fordrevne og 3,7 millioner som har flyktet ut av landet.

Ut av ruinene har IS vokst seg sterke også i Syria, spesielt i grenseområdene mot Irak. De stormaktslederne som nå hisser til «total krig» mot IS, glemmer at de sjøl har nærmest neglisjert disse flyktningene i årevis. Deres hevngjerrighet møtes dermed med anklager om at de bare er seg sjøl nærmest – det er når Paris angripes, at stormaktenes ledere drar i skytteltrafikk for å mane til felles opptreden og krig. De over 11 millioner fordrevne/flyktninger har ikke gitt tilsvarende engasjement. Så er det solidaritet eller bare hevn som driver Holland, Putin og de andre? Har de valg som skal vinnes rundt neste hjørne? Har de hjemlige problemer som skal dekkes over? Det er så mange motiver å prøve å se når krig bringes på bane. Uansett finnes det i dag en våpenindustri som gnir seg i hendene. Cameron bruker anledninga til å rushe gjennom forslag om å øke forsvarsbudsjettet med 150 milliarder kroner – hvorav 80 til opprustning og fornyelse av de fire engelske Trident-atomubåtene. Han kan da umulig støtte den svenske sikkerhetseksperten som gikk ut for noen dager siden og mente de skulle bombe IS med atomvåpen? SÅ gal er vel verden enda ikke blitt?

Vi som befinner oss i Åsne Seierstads «gråsone» – vi som befinner oss mellom ekstremistene på begge fløyer i denne striden, må forsvare de demokratiske verdiene våre samfunn er tufta på. Nå mer enn noen gang. Vi må riste av oss anklager om at vi er «softe» når vi går mot bevæpning av politiet, mer overvåking, mer politiressurser, strengere asylpolitikk eller innstramming i menneskerettighetene. Vi må stå på for solidaritet og medmenneskelighet. Vi må, i hvert fall, ha med oss pasifisten Gandhi, kommunisten Mandela og kvinneaktivisten Malala i vår tilnærming til de hysteriske overdrivelsene som gjør seg gjeldende i et bevisst ytre høyre, og et forvirra sentrum i norsk og internasjonal politikk. Gråsonen må forsvares!

Nå skal feilene repeteres. Nå skal «krig» igjen løse djupt politiske og ideologiske konflikter. Ja – de klarer nok å ta livet av noen IS-ledere. Og ja – de vil sikkert hevde at de har forhindra 100-vis av «terrorangrep», noe vi aldri vil kunne få dokumentert. I mellomtida vil bomber drepe uskyldige sivile, og hatet og motsetningene vil øke. Inntil utmattelsen igjen vil rå, og vi får en irakisk eller afghansk situasjon. Noen vil måtte ta til vettet, og innrømme sunniene i Irak deres likeverdige rettigheter. Staten Irak vil måtte gjenoppbygges på et annet grunnlag enn i dag. Syria vil måtte finne et nytt politisk grunnlag for en framtidig stat med fred. Grunnlaget for IS’ styrke vil forsvinne dersom de sosiale problemene i Irak, Syria og i Frankrike blir tatt på alvor. Og når Saudi-Arabia og Iran klarer å finne et kompromiss som innebærer at strømmen av penger og våpen til IS og andre parter stopper.

Dit er det langt og kanskje lenger enn langt. I mellomtida er det faktisk ikke mer enn rett og rimelig at Norge tar sin del av de mange flyktningene fra ulike land der vi har bidratt – direkte eller indirekte – til å skape den situasjonen som rår. Hva enten det er syrere eller afghanere, kurdere eller irakere. Norge har blod på hendene. Nå må vi prøve å forhindre at alvorlige nye feil blir begått. I blodtåke.

Fagforbundet om seks timersdagen

Leder av LOs desidert største forbund, Mette Nord i Fagforbundet, sier de for alvor vil løfte kampen for sekstimers dag i Norge.

Arbeidstiden i Norge har ikke vært endret siden 1986, da vi gikk fra 40 timer i uken til 37,5 timer; 7,5 timer per dag.

– Det er så mange gode argumenter for å innføre sekstimersdag, at vi har innledet et arbeid som gjør at vi kan løfte det inn i hovedoppgjørene de neste årene, sier Mette Nord, leder i LOs største forbund, Fagforbundet.

– Vi har hatt dette som mål i mange år, men det er først nå vi for alvor mener det er på tide å sette på dagsordenen, sier hun til VG.

(…)

For første gang siden Nord overtok som leder i Fagforbundet etter mektige Jan Davidsen for to år siden, går hun på barrikadene – for å kjempe frem en ny stor reform:

Arbeidstiden skal reduseres fra 7,5 til seks timer.

– Vi skal ikke ta alt i et jafs; det bør skje over tid, men målet er å få til sekstimers dag i løpet av 2020–2022. Vi er overbevist om at det er riktig veien å gå for Norge. Vi vil begynne arbeidet i hovedoppgjøret neste år, men iverksettelse er trolig realistisk fra 2018 og fremover, fordi vi må få på plass pensjon først.

(VG 18/11-2016)

… og NTL

– Dette er et realistisk forslag. Når vi ser på hvor mye vi har tatt ut i økt forbruk de siste årene og hva forskningen sier vi skal ta ut i fremtiden, er det helt ok at vi demper denne forbruksveksten noe, ved å redusere våre krav om lønnsøkning noe, slik at vi i stedet tar det ut i i kortere arbeidstid, sier forbundsleder John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Men ikke Sanner

Jan Tore Sanner er moderniseringsminister. Men så «moderne» er han ikke, at han er klar for at du bare skal jobbe seks timer om dagen. Han slakter forslaget.

(VG 18/11-2016)

Mer penger til forsvaret?

F-35-prosjektet koster totalt minst 240 milliarder kroner over en 30 års periode, inkludert driftsutgiftene. Reine kjøpesummen for flyene knappe 70 milliarder.

Det skal kjøpes totalt 48–52 fly. Fram til 2015-budsjettet var det gitt fullmakter til kjøp av 22 fly. Det er foreslått kjøpt ennå 6 nye fly i 2020 og at det skal settes av penger til dette.

Det belaster forsvarsbudsjettet med 8,6 milliarder kroner, pluss ca 1,4 milliarder til utbygginga av hovedbasen på Ørland. Så drar dette også med seg 412 millioner til Kongsberg Gruppen for utviklingen av raketten Joint Strike Missile.

Dvs totalt rundt 10 milliarder kroner på 2016-budsjettet til dette krigsprosjektet som først og fremst inngår i USAs globale militære oppsetting.

Akuttkirurgi redder liv

– Når en pasient kommer inn på akutten, er det ingen som vet hva som feiler henne. En pasient med brystsmerter kan både trenge indremedisiner og kirurg. Det er nettopp kombinasjonen av indremedisin, kirurgi og anestesi som sikrer at pasienter får trygg behandling på sykehus med akuttfunksjoner, sier partisekretær i Rødt, Mari Eifring.

– Hvis du fjerner akuttkirurgien, slik Høie og regjeringa nå legger opp til, vil det gå ut over menneskers trygghet når akutt sykdom eller skade truer. Lokalsykehusene er avgjørende for akuttberedskapen i Norge, og vi kan ikke godta regjeringas plan om å svekke dem.

(Fra pressemelding fra Rødt)

Paris

Hvis det altså er Den islamske staten som har gjennomført den bestialske terroren i Paris, så er det i så fall en organisasjon som er avlet fram av USA, Tyrkia og olje-diktaturene. Det betyr ikke at alt IS gjør i siste instans er godkjent av CIA. USA har en lang historie med å skape monstre de seinere mister konrollen over, og det kan ha skjedd nå også.

Men IS hadde ikke eksistert, og jihadistgruppene hadde ikke vært så sterke, hvis de ikke hadde fått våpen, penger, trening, utstyr og etterretning fra Vesten.

(Fra Pål Steigans blogg 15/11-2015)

Røde grep i Tromsø

Rødt fikk 14,4 prosent av stemmene ved valget i Tromsø, og deres toppkandidat Jens Ingvald Olsen ble finansbyråd.

Etter å ha gjort et brakvalg og fått plass høyt oppe i Rådhuset lover Rødts Jens Ingvald Olsen at Tromsø skal merke partiets politikk.

Allerede første dag på jobb fikk kommunisten gjennom en viktig sak: Han gir bort en tredje-del av sin lønn, og pengene går til frikjøp av andre Rødt-politikere.

Rød maktbølge i Nordland

Det har etterhvert blitt mange kommuner å holde rede på for fylkestingspolitiker og styremedlem i Rødt Nordland, sier Ingeborg Steinholt. Etter valget har partiet tatt makt i Rana, Vefsn, Sortland, Fauske, Hadsel, Alstahaug, Narvik, Bodø. I Vågan og Steigen er de i forhandlinger.

Steinholt er blant den yngre garde i det tradisjonelle opposisjonspartiet som nå aktivt ønsker å søke makt.

– Veldig mange av oss som er med i Rødt og driver partiet fremover, er veldig opptatt av at hvis vi skal stille til valg, er det for at vi skal få gjennomslag for vår politikk, sier hun til NRK. (28/9-2016)

Hunnicke Jensen mener den danske venstresiden bør begynne å snakke om seg selv som et populistisk alternativ til makteliten.

Det vil være å vise virkeligheten slik den faktisk er.

Michael Hunnicke Jensen er forfatter av boken Brug sproget politisk – 10 gode principper for venstreorienteret kommunikation (Forlaget Solidaritet 2015). Han har vært ansatt i Enhedslistens sekretariat på Folketinget. Artikkelen er oversatt av Petter Næss.

Populisme blir ofte brukt som et skjellsord for en type politikk der politikerne overtar populære synspunkter, stiller urealistiske forslag og noen ganger er rett og slett totalitære. Men populisme er først og fremst en kritisk strategi som handler om å framheve skillet mellom folket og folkets fiender¹.

Det er to forhold som henger sammen med hverandre som gjør populisme relevant som bærende strategi for venstresiden anno 2015. For det første har det skjedd en forandring i befolkningens klassesammensetning. Venstresidens politiske prosjekt har tradisjonelt konsentrert seg om å mobilisere arbeiderklassen. Men flere og flere dansker har i dag vokst inn i det vi kan kalle middelklassen, og et flertall av danskene forstår seg selv som middelklasse, hvis de overhodet definerer seg i forhold til klassetilhørighet². De fleste dansker vil betegne seg som «alminnelige». Ut over denne utviklingen i befolkningssammensetningen har det samtidig skjedd en forskyvning i det politiske spektret som på mange måter har snudd opp ned på den klassiske høyre–venstreaksen vi normalt forstår politiske partier innenfor rammene av. Partiene er ikke i samme grad tilknyttet bestemte samfunnsgrupper, og dessuten har det oppstått en konsensuslinje blant flertallet av de politiske partiene. Partiene Konservative, Venstre, Radikale Venstre og deler av Socialdemokraterne har stort sett samme politikk på de store samfunnsøkonomiske spørsmålene, mens bare partier som Dansk Folkeparti, Liberal Alliance, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten skiller seg ut i hver sin retning. I stedet for en oppdeling i høyre og venstre gir det mer mening å snakke om en oppdeling i «administrasjonspartier» og «protestpartier»³. De maktbærende partiene vil administrere, mens protestpartiene har hver sin dagsorden, der de enten ønsker verdipolitisk forandring og/eller endringer av den nåværende økonomiske politikken.

Begge disse forandringene stiller noen helt nye utfordringer til den danske venstre-siden, som ennå ikke har tilpasset seg denne nye virkeligheten.

Definisjon av venstrepopulisme

Populisme kan i følge idéhistorikeren Mikkel Thorup defineres som en mobilisering av folkelig politisk identitet i opposisjon til den herskende makten. Folket er populismens viktigste referanseramme, og eliten er den avgjørende motpolen.⁴

Innenfor denne rammen finnes det en mere spesifikk venstrepopulisme som anlegger en diskursiv forståelse av politikk. Denne populismen har en venstreorientert teoretisk definisjon som utgangspunkt, og det er derfor vesentlig i denne sammenhengen å forholde seg til hva den beskriver seg selv i motsetning til. Venstrepopulisme representerer et grunnleggende brudd med en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse som bærende element for det politiske prosjektet til venstresidepartier og -bevegelser. Det er en posisjon som kan betegnes som postmarxisme eller kanskje mer presist poststrukturalistisk diskursteori. De viktigste tenkerne innenfor denne tradisjonen er de to diskursteoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe⁵. Deres diskursteori ble utviklet første gang i slutten av 1970-årene som bidrag til diskusjonene om den nymarxistiske klasseteorien⁶. Utgangspunktet er å håndtere spørsmålet om den framvoksende middelklassen, som får stigende betydning i forhold til den klassiske arbeiderklassen. Laclau og Mouffe prøver derfor å konstruere et teoretisk begrep som kan romme både arbeiderklassen og middelklassen, som til sammen utgjør størstedelen av befolkningen.

I motsetning til en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse er det altså her snakk om en annen type distinksjon enn å stille arbeiderklassen opp mot kapitalistene. Arbeiderklassen erstattes med det bredere begrepet «folket», og «kapitalistene» erstattes med «eliten». En populistisk strategi forsøker å avklare tre spørsmål: Hvem er folket? Hvem er folkets fiender? Og hvordan skaper vi et politisk prosjekt i den konteksten?

Den venstrepopulistiske tankegangen hos Laclau og Mouffe⁷ forholder seg til hvordan språket spiller en viktig rolle når politiske konflikter og samfunnsmessige dominansforhold blir skapt. Politiske prosjekter formes gjennom en prosess der det handler om å skape allianser og identifisere motstandere.⁸ Her er språket det sentrale politiske verktøyet som gir grunnlag for politiske og samfunnsmessige handlinger. Laclau og Mouffe arbeider ut fra en forståelse av at språket aldri er nøytralt, men alltid inneholder verdiladete uttrykk gjennom diskurser. En diskurs er kort sagt en betydningsramme et bestemt utsnitt av den samfunnsmessige virkeligheten forbindes med bestemte tolkninger innenfor, og det deretter avledes handlingsformer fra.⁹ En diskurs definerer dermed hva som er legitimt å si om et bestemt emne. Når en diskurs blir dominerende i et samfunn, kan man snakke om «hegemoni». Laclau og Mouffe bruker dette begrepet og trekker her på den italienske sosialisten Antonio Gramsci. Hegemoni forstås av Gramsci som «intellektuelt, moralsk lederskap», som innebærer at samfunnet holdes sammen av de gruppene som har en ideologi og etikk som har vunnet bred og allmenn tilslutning.¹⁰ Det vil si at de har erobret den dominerende diskursen. Det betyr at bare argumenter som harmonerer med den dominerende gruppens virkelighetsforståelse, framstår som legitime ytringer. De utgjør en såkalt historisk blokk eller kanskje mere presist en maktblokk. Når maktblokken kalles historisk, er det fordi den aldri er definitivt gitt. Kampen om makten er prinsipielt uavsluttet, og det er alltid mulig å kjempe for å endre styrkeforholdene og skape en motblokk. Men situasjonen kan være svært fastlåst, og det er derfor alltid behov for å analysere situasjonen konkret og vurdere hvilke sjakktrekk som er nødvendige for å forandre styrkeforholdene.

Laclau og Mouffe har utgjort et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for de venstrepopulistiske strategiene i både det spanske protestpartiet Podemos og den greske venstresidekoalisjonen Syriza.11 Podemos bruker en cocktail av akademisk diskursteori, venstreradikal retorikk fra den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez, «yes we can»-ånden fra den amerikanske presidenten Barack Obamas valgkampanje i 2008 og en «de representerer ikke oss»-logikk fra Occupy Wall Street- og Indignados-bevegelsene.¹² Det har resultert i en slagkraftig folkelig bevegelse som har stormet fram popularitetsmessig i Spania, anført av den karismatiske, langhårete universitetsprofessoren Pablo Iglesias. Podemos er samtidig ikke et parti i tradisjonell forstand, men mer en folkelig, sosial bevegelse som tar mål av seg til både parlamentarisk representasjon og makt.¹³ Med parolen «de representerer ikke oss» stiller de seg i klar opposisjon til dagens makthavere i Spania. De går til valg på brede og dyptfølte krav om rotasjonsordning for politikere, åpenhet om partienes regnskaper, redusert arbeidstid fra 40 til 35 timer i uken, høyere minimumslønner og pensjoner og innføring av flere rettigheter for lønnsarbeidere.¹⁴

I andre enden av Europa fikk den greske venstresidekoalisjonen Syriza regjeringsmakten gjennom en tilsvarende bruk av en populistisk eliten vs. folketretorikk anført av ingeniøren Alexis Tsipras og en for anledningen innhentet flokk av mer eller mindre marxistiske økonomer fra diverse universiteter rundt omkring i Europa. Partiet har, i motsetning til Podemos, et mer eksplisitt sosialistisk program, men gikk til valg på et tilsvarende arbeidsprogram med krav om høyere minstelønn, rettigheter for lønnsarbeidere, oppgjør med skatteunndragelse etc. De framstår i øyeblikket som «folkets sanne representanter» overfor et korrumpert og udugelig gresk oligarki.¹⁵ De insisterer på å holde fast ved at det kan føres politikk i en situasjon der resten av de greske partiene fører en teknokratisk politikk som oppfyller EU-elitens sparekrav som betingelse for fortsatte lån. Det som særlig kjennetegner Podemos’ og Syrizas’ populisme er den selvutslettende måten partiene strategisk omtaler seg selv på. For eksempel lød en valgplakat fra Syriza slik: «Folket kan alt. Stem Syriza» og «Nå stemmer folket. Nå får folket makten»¹⁶

Det er en retorikk der folket har forrang framfor partiet. Partiet reduseres til et redskap for folkets stemme. Partiet blir båret inn i parlamentet og fram til den politiske makten gjennom folket.¹⁷ Dermed blir Syriza i retorisk forstand «folkets sanne representanter». Populismen blir dermed en appell til å trekke folket direkte inn i politikken.¹⁸ Folket tar makten og avsetter et mislykket gresk oligarki. I hvert fall på det retoriske planet.

Folket: den alminnelige danske

Spørsmålet er nå hvordan denne forståelsen passer inn i en dansk virkelighet. Det skal vi se nærmere på nedenfor. Dette leder til spørsmålet: Hvordan oppnår vi støtte fra så mange grupper som mulig for å realisere det politiske prosjektet vårt?

Her må vi starte med at se på hvem «folket» rent faktisk er. Eller mer presist, hvem de som utgjør folket kan bli hvis de artikuleres, det vil si blir snakket og skrevet om, som en enhet på tvers av forskjellige identiteter, og dermed kan settes inn i venstresidens fortelling om likhet og fellesskap.

En moderne klassetilhørighet kan i meget enkel forstand defineres ut fra to parametere: menneskers posisjon i arbeidslivet og hva slags utdannelse de har. Med utgangspunkt i klassedefinisjonen i boken Det danske klassesamfund¹⁹ er det to klasser som er interessante som primær målgruppe for venstresiden: arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen utgjør 47 prosent av befolkningen og omfatter mennesker med yrkesfaglig utdannelse og ufaglærte. De arbeider som industriteknikere, tømrere, lastebilsjåfører og hjelpepleiere. Middelklassen utgjør 24 prosent av befolkningen og har korte eller mellomlange videregående utdannelser. Det kan for eksempel være førskolelærere, folkeskolelærere og sykepleiere. Arbeiderklassen og middelklassen utgjør altså samlet hele 73 prosent av den yrkesaktive befolkningen i alderen 18–59 år som ikke er studenter. Hvis venstresiden skal forandre styrkeforholdene i samfunnet til gagn for det politiske prosjektet vårt, er det disse 73 prosentene av befolkningen som er avgjørende. De utgjør størstedelen av arbeidskraften og har samtidig ressurser til å delta aktivt i politiske aktiviteter i bred forstand. De har dermed styrken til å skape det nødvendige presset for samfunnsendring. Venstresidens klassiske prosjekt handler dessuten om å ivareta disse gruppenes lønns- og arbeidsvilkår. Det samme gjelder den gruppen som i Det danske klassesamfund betegnes som underklasse (20 prosent). Det er mennesker utenfor arbeidsmarkedet, som førtidspensjonister og kontanthjelpmottakere. Denne gruppens interesser er det også viktig å ta høyde for, både moralsk og på grunn av den mulige framtidige samfunnsposisjonen de kan få. Mange som mottar dagpenger eller kontanthjelp i dag, er potensielt en del av middel- eller arbeiderklassen.

Nettopp fordi mange av disse gruppene tilhører middelklassen, kan de ikke samles om begrepet «arbeiderklasse» som det samfunnsendrende subjektet. Det finnes ennå klasser, men danskene i dag identifiserer seg mer spesifikt i forhold til utdannelsen og arbeidet sitt. Og som vist, tilhører en del av disse gruppene også det vi kan forstå som middelklassen. En interessant undersøkelse viser hvordan danskene selv oppfatter sin klassetilhørighet. Hvis vi ser på de forestillingene om samfunnsstrukturen som er mest utbredt blant danskene, viser det seg nokså tydelig at mer enn halvparten av danskene anser at det danske samfunnet består av en meget stor middelklasse med bare få mennesker i henholdsvis toppen og bunnen av samfunnet.²⁰ Dette bildet bekreftes når man spør om danskenes subjektive oppfatning av egen klasseposisjon, der mer enn tre fjerdedeler av danskene plasserer seg selv i middelklassen (inklusiv den høyere og lavere middelklassen), mens bare omkring 15 prosent plasserer seg i arbeiderklassen, og meget få plasserer seg selv enten i den ene eller den andre enden av samfunnsstrukturen, det vil si henholdsvis overklassen og underklassen. Det tegner seg et bilde der danskene anerkjenner at det finnes klasseforskjeller i Danmark, men at langt de fleste ser på Danmark som et land som består av en meget stor middelklasse. Dette til tross for at store deler av denne gruppen faktisk tilhører «arbeiderklassen». Danskene er altså dominert av en selvforståelse som middelklasse, og folk betrakter seg typisk som «alminnelige».²¹ De fleste dansker anser at de tilhører «den brede middelklassen», i høy grad med utgangspunkt i deres spesifikke fag. En førskolelærer vil typisk forstå seg selv som førskolelærer mer enn som middelklasse, og på samme måte med en håndverker, som føler seg som håndverker mer enn arbeiderklasse. Håndverkeren vil antakelig også helle til å betrakte seg selv som middelklasse. Det betyr at de politiske ønskene deres kan være ulike i form og innhold. De har likevel ofte en felles opplevelse av at det politiske systemet ikke ivaretar interessene deres. Derfor handler det om å skape en såkalt ekvivalens-kjede mellom disse ulike identitetene. En ekvivalenskjede uttrykker ifølge Laclau og Mouffe en prosess hvor en rekke uensartete elementer sammenkoples til et felles prosjekt.²² Det vil si en artikulasjon. Men begrepet «arbeiderklasse» kan altså ikke skape enhet på tvers av disse forskjellene mellom faggrupper og utdannelser. Hvis vi med utgangspunkt i Laclau og Mouffe bruker diskursen om arbeiderklassen, har vi tapt på forhånd, fordi det som begrep ikke kan spille meningsfullt inn i kampen om hegemoniet. På samme måte som for Syriza og Podemos, er der derfor behov for et bredere begrep enn arbeiderklassen, men i nåtidens Danmark er «folket» ikke en særlig mye brukt terminologi. I Danmark er nok en bedre betegnelse det mer jevne «den alminnelige danske». Som allerede vist, forstår de fleste dansker seg som alminnelige, og de fleste forbinder seg også med danskhet i ulik form. Selv om det er mennesker av alle slags etnisiteter i Danmark, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for en solidarisk dansk kultur.²³ Alle forventes å kunne slutte seg til disse verdiene i større eller mindre grad. De bærende verdiene for de fleste mennesker i Danmark kommer av et inkluderende, solidarisk fellesskap (gode lønns- og arbeidsvilkår), bærende samfunnsinstitusjoner som skolen, et omdreiningspunkt i familien (med alle dens varianter) og en aktiv demokratisk tradisjon gjennom deltagelse i organisasjonsliv etc.²⁴ Disse verdiene er også venstresidens, og de skaper en følelse av trygghet og det gode samfunn for de fleste mennesker i Danmark. Alminnelige dansker ønsker et samfunn med trygghet, fellesskap og arbeid. Her kan vi altså bruke danskheten som et positivt identitetsbegrep.

Fordelen ved begrepet «den alminnelige danske» er at det i likhet med «folket» fungerer over hele den høyre–venstreskalaen som baserer seg på en tradisjonell klassedeling av samfunnet. Men for å kunne bruke begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig at venstresiden artikulerer det mer spesifikt inn i sitt eget verdensbilde om mer likhet og fellesskap.²⁵

Å bruke begrepet «den alminnelige danske» er nemlig ikke helt enkelt. «Den alminnelige danske» er det Laclau og Mouffe vil kalle «en flytende betegner».²⁶ «En flytende betegner» er noe innholdstomt, fritt flytende som til enhver tid kan påkalles og brukes i bestemte former for politisk retorikk. «Den alminnelige danske» er et begrep alle kjenner, men som ingen helt presist vet hva er. Men de fleste mennesker føler seg enten som en slik person eller forbinder begrepet med noe positivt. Så snart den alminnelige danske er truet, reagerer vi raskt. Men alle politiske partier prøver å snakke til den alminnelige danske, og dermed er det også en konstant og uavsluttet definisjonskamp om hvem som utgjør den alminnelige danske. De ulike politiske posisjonene kjemper om å feste den flytende betegneren «den alminnelige danske» som et såkalt nodalpunkt.²⁷ Det vil si et tegn som alle andre tegn tvinges til å referere til. Begrepet kommer av knapper på en pute. En puteknapp holder putens stoff på plass og sørger for at det ikke sklir til alle sider. Akkurat nå er det to dominerende posisjoner som utgjør en utfordring for venstresidens mulighet til å definere «den alminnelige danske». Den ene formuleres av fortrinnsvis de borgerlige partiene og til en viss grad Socialdemokraterne, og den andre formuleres av Dansk Folkeparti.

For eksempel for Venstre og Liberal Alliance er den alminnelige danske det samme som den yrkesaktive danske. Det er han som står opp tidlig hver morgen, smører leverposteibrødskiver og går på arbeid. Men hva så med den arbeidsløse dansken? Som vi har sett med regjeringens tilbudsøkono-miske reformer, så er denne personen tydeligvis ikke en del av «den alminnelige danske». De arbeidsløse er snarere en gruppe mennesker som oppfattes som selvforskyldte ledige og som bare skal ha et skikkelig spark bak. Dette er for eksempel blitt ytterligere understreket av partiet Venstres kampanje mot familier på kontanthjelp, hvor partiet ved akrobatisk tallmanipulasjon later som om det ikke lønner seg for denne gruppen mennesker å arbeide. De alminnelige, hardtarbeidende danskene blir i denne framstillingen snytt av mennesker på trygd som snylter på arbeidsinnsatsen deres.

For Dansk Folkeparti er den alminnelige danske først og fremst en «etnisk danske».²⁸ Det vil si at det er alle de menneskene som er født i Danmark. Den alminnelige danskes identitet er fundamentalt truet av innvandring, muslimer og islam og alt som avviker fra gjengs normalitet.

Venstresidens oppgave er å avvise denne oppdelingen av befolkningen. Det er venstresidens oppgave å erobre begrepet «den alminnelige danske» og sette det inn i en venstreorientert forståelsesramme. Det handler om å skape en symbolsk orden der «den alminnelige danske» er i samsvar med det politiske standpunktet vårt og sørge for at begrepet ikke kan bevege seg hvor som helst. Her må vi i likhet med Syriza arbeide med en «inkluderende populisme»²⁹ der den alminnelige danske er en del av et solidarisk fellesskap. Fellesskapet inkluderer per definisjon alle, enten du er innfødt danske eller innvandrer, mann eller kvinne, ung eller gammel. Alle er med, og det er det som skaper et vellykket Danmark. Når man er arbeidsløs, er det fordi det er mangel på arbeidsplasser, ikke fordi mennesker er late. Når Venstre vil kutte ned på kontanthjelpen, er det like mye et angrep på den dansken som går på jobb hver dag. For vi kan alle bli arbeidsløse, og for den politiske eliten handler det bare om at presse lønnsnivået ned. Du er samtidig alminnelig danske uansett om du heter Muhammed eller Søren. For Muhammed står også opp hver morgen og går på jobb eller leter etter arbeid slik du gjør. Venstresiden arbeider i praksis allerede med denne definisjonen, men det har på langt nær lykkes ennå å fastlåse denne oppfatningen i offentligheten. Det er her det alminnelige mennesket blir den alminnelige dansken vi tidligere definerte. For selv om det i den «inkluderende populismen» er mennesker av enhver etnisitet, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for solidarisk dansk kultur.³⁰

Fienden: makteliten

Hvis det skal lykkes å erobre begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig å sette det i motsetning til et klart fiendebilde. Det er på den måten begrepet blir politisk.

I følge statsteoretikeren Carl Schmitt er motstillingen venn og fiende kriteriet for det politiske. Man får først en politikk når man har definert sitt eget ståsted overfor en fiende.³¹ I en populistisk forståelse vil det si makteliten. Men hvem er den danske makteliten?

Her må vi på samme måte som med folket starte med å se på hvem som faktisk utgjør overklassen, og deretter den spesifikke måten man omtaler denne klassen på. Her kan vi igjen bruke boken Det danske klassesamfund. Her er det én prosent av befolkningen som utgjør overklassen. Satt på spissen dreier det seg om de rike menneskene i det såkalte «whiskybeltet» nord for København, enten det er snakk om en toppdirektør, en departementsråd, høytlønte jurister, overleger eller lignende. Det er helt greit hvis disse gruppene sympatiserer med og støtter venstresidens politiske prosjekt. I denne sammenhengen vil også deler av den høyere middelklassen (9 prosent) være relevant. Eksempler fra denne gruppen kunne være skoleledere, ingeniører, lærere i videregående skole og leger. Men i denne sammenhengen er det først og fremst relevant at mange av politikerne i de partiene som har makt, vil tilhøre denne gruppen. Disse gruppene kan vi samlet betegne som makteliten.

Makteliten (maktblokken) i Danmark er todelt mellom en politisk og en økonomisk elite. Den politiske eliten består av de maktbærende partiene Radikale Venstre, Venstre og De Konservative (og Liberal Alliance). Socialdemokraterne plasserer seg ofte som en del av denne makteliten, men stiller seg noen ganger på en mer venstreorientert plattform i opposisjon. Den økonomiske eliten representeres politisk gjennom bransjeorganisasjoner som Dansk Industri, Dansk Arbejdsgiverforening og Landbrug og Fødevarer.

For det første konstruerer denne makteliten en nyliberal ideologi gjennom en konkret politisk praksis.³² Et godt eksempel på denne enheten er den tidligere Helle Thorning Schmidt-regjeringens (sosialdemokratisk ledet, oversetters merknad) videreføring av Lars Løkke-regjeringens (Venstre og De Konservative, oversetters merknad) økonomiske politikk «i bredeste forstand», noe som innebar at Thorning Schmidt-regjeringen gikk reformamok. Alle reformene baserte seg på en tilbudsøkonomisk logikk som handler om å øke arbeidstilbudet (arbeidskraften). De økonomiske insitamentstrukturene innrettes slik at flere vil arbeide mer og kreve mindre i lønn. Det er snakk om rendyrket nyliberal politikk, der staten brukes til å skape gode rammebetingelser for markedet.³³ På denne måten viser regjeringene med henholdsvis borgerlige og sosialdemokratiske statsministre at de er politisk enige.

For det andre er det snakk om en politisk mobiliseringsprosess³⁴ i forlengelse av det som er omtalt foran. Medlemmene av makteliten bekrefter og bygger hverandre opp i en maktblokk ved å inngå konkrete avtaler mellom elitepartiene og gjennom ideologisk oppbakking av reformene i offentligheten fra den økonomiske eliten. For eksempel uttaler og bekrefter Dansk Industri og Dansk Erhverv hele tiden i den offentlige debatten at reformene er den riktige veien å gå hvis Danmark skal klare seg i den internasjonale konkurransen.³⁵ Makteliten gir det en språklig formulering ved å snakke og skrive om det som en «nødvendighetens politikk». Dette er en machiavellisk logikk, der en regjering skal handle slik at det onde den gjør, ser ut som en nødvendighet.³⁶ Konsekvensen av dette er at de skaper en dominerende oppfatning i offentligheten av den «riktige» politiske veien som skyver andre virkelighetstolkninger til side og gjør dem politisk virkningsløse. Det ser vi blant andet på det økonomiske området, der man i Danmark anno 2015 skal lete lenge etter aktører som f.eks. vil argumentere for en keynesiansk etterspørselspolitikk der økonomien stimuleres gjennom offentlige investeringer.

Måten å gå imot denne makteliten på er dels ved å sette ord på den på en måte som passer inn i et venstreorientert verdensbilde og i opposisjon til makteliten. I grunnen handler det om å gi en språklig formulering der makteliten framstilles som noen som «forbryter» seg mot fellesskapets interesser. De lever i en frakoplet virkelighet. Den politiske eliten må beskrives som udanske teknokrater som overlater politikken til tallknusere i Finansministeriet, mens den økonomiske eliten er de rikeste menneskene fra whiskybeltet i Nordsjælland som nyter livet på bekostning av alminnelige, hardtarbeidende mennesker. Et godt bilde på en moderne kapitalist er direktøren fra Saxobank, Lars Seier Christensen. Han er et opplagt bilde fordi han deltar aktivt i politikken og støtter Liberal Alliance med store pengesummer.³⁷ Men det kunne også være multinasjonale selskaper som Mærsk eller finansspekulanter som Goldman Sachs fra Wall Street.

Det politiske prosjektet: å vinne makten gjennom den alminnelige danske

Med utgangspunkt i et venstrepopulistisk ståsted har vi altså nå identifisert de folkelige alliansene våre gjennom «den alminnelige danske» og dessuten identifisert motstanden i form av makteliten som utgjør den nåværende maktblokken. Dermed handler det om å konstruere den folkelige alliansen i opposisjon til makteliten med sikte på å erobre det politiske hegemoniet. Det krever at vi skaper et nytt ideologisk språk, framskaffer en ny virkelighetsforståelse, mobiliserer støtte for den nye virkelighetsforståelsen og endelig skaper politiske motsetninger på en måte der maktelitens politiske standpunkt ikke lenger oppfattes som det som ivaretar den alminnelige danskens interesser. Maktelitens standpunkt blir dermed mindre legitimt.

For det første må vi altså skape et nytt ideologisk språk. Det har vi allerede gjort på det overordnede planet gjennom konstruksjonen av den alminnelige danske vs. makteliten og måten disse gruppene uttrykkes språklig på. Derfor skal vi nå fokusere på de øvrige elementene som på ulike måter spiller mer eller mindre konkret inn når et ideologisk språk blir skapt. For det andre må vi framskaffe en ny virkelighetsforståelse, noe som best kan forstås ut fra Laclau og Mouffes begrep om en «ekspanderende diskurs». Det vil si at diskursen må formulere en aktiv dagsorden for mange grupper i samfunnet. Vi må i praksis vise en ny virkelighet der det bare er venstresiden som representerer den alminnelige danske. Men «den alminnelige danske» er en sammensatt gruppe. Vi må derfor konstruere et språk som kan nå ulike samfunnsgrupper, og som samtidig aksepteres av grupper som ikke forstår seg selv ut fra eksplisitte sosialistiske verdier. Det er for eksempel forskjell på virkeligheten for en sykepleier, en mer tradisjonell industriarbeider og en innvandrer. Men alle gruppene er en del av «den alminnelige danske» og skal kunne gjenkjenne seg selv i dette bildet. Vi må være sosialister som tar utgangspunkt i virkeligheten. Å snakke i en ekspanderende diskurs vil altså si å snakke ut fra et verdisett som er bredere enn ditt eget, eller i den bredeste mulige rammen av dit eget verdisett. Det gjorde Barack Obama med valgkampslagordet «Yes we can» i 2008. Han snakket innenfor en kollektiv «vi-følelse» og avviste dermed en høyreorientert individualisme, men det var samtidig en så bred og inkluderende ramme at folk med ulike verdier kunne forstå seg inn i denne konteksten. For eksempelvis Enhedslisten handler det om å kunne snakke med henvisning til verdier som ligger i nærheten av partiets egne, som f. eks. folkesosialisme og sosialdemokratisme. Det skjer for eksempel når Enhedslisten foreslår at man skal komme ut av den økonomiske krisen via offentlige investeringer. Her snakker partiet på en måte som også inngår i en tradisjonell sosialdemokratisk posisjon, der mange sosialdemokratiske velgere vil kunne gjenkjenne seg selv.

Men det handler samtidig om at venstre-siden må bli bedre til å ta eierskap over Danmarksfortellingen. Mer konkret handler det for eksempel om å erobre nasjonale symboler som det danske flagget tilbake fra en høyreside som for tiden har vunnet fortellingen om det nasjonale. I forbindelse med den nylige faglige konflikten med flyselskapet Ryanair, som ikke ville inngå tariffavtale i Danmark, hengte faglig aktivister for eksempel et dansk flagg på det første Ryanairflyet som skulle lette fra Københavns Lufthavn. Dermed definerte de danskhet som «den danske modellen» og et solidarisk fellesskap der det er skikkelige lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet. Aksjonen er et godt eksempel på hvordan nasjonale symboler kan brukes i en venstreorientert fortelling. Men man kan også gjøre det ved å skape flere og flere referansepunkter i diskursen om «den alminnelige danske». Et konkret eksempel er at en av Podemos’ politiske merkesaker er at de kjemper for bedre lønn for politibetjenter. Det er uttrykk for en ekspanderende diskurs innenfor arbeiderrettigheter og lønnskamp, fordi det spanske politiet normalt oppfattes å stå i opposisjon til den spanske venstresiden og historisk sett er knyttet til det konservative Partido Popular. Gjennom diskursen «folket» når Podemos med disse lønnskravene ut til en ny samfunnsgruppe. Det blir samtidig tydelig for denne gruppen at den spanske eliten ikke ønsker å arbeide for å forbedre lønnsvilkårene deres.

For det tredje må den danske venstresiden mobilisere støtte for denne nye virkelighetsforståelsen ved å prioritere emner som gir mening for de fleste mennesker. Det handler om å finne brede og dyptfølte merkesaker med sterk symbolverdi som representerer ens egne verdier og samtidig forholder seg til distinksjonen den alminnelige danske versus makteliten. Grunnleggende sett bør vi holde oss til tre store emner der venstresiden står sterkest: Arbeidsmarkedspolitikk, velferd og løpende prinsipielle spørsmål som kan vekke moralsk forargelse over makteliten, som for eksempel politikerpensjon og multinasjonale selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det sistnevnte emnet er likevel mer for å bekrefte hvordan man har satt ord på fiendebildet av makteliten. De fleste mennesker er enige i disse prinsipielle spørsmålene, men man skal være oppmerksom på at dette i seg selv sjelden er en selvstendig grunn til å stemme på et politisk parti. Det er samtidig viktig at de politiske merkesakene er inkluderende emner, så de ikke oppleves som ekskluderende for den ene eller andre av gruppene (unntatt makteliten). Derfor må vi så vidt mulig unngå å forholde oss til særrettigheter.

For det fjerde kopler disse øvrige målsetningene seg til det å erobre det politiske hegemoniet slik at den nåværende maktelitens verdensbilde blir en avvikende politisk posisjon. Dette krever et grunnleggende brudd med høyre–venstre-skalaen og en konsekvent bruk av begrepsparet oppe–nede. Høyre–venstre-skalaen opprettholder illusjonen om at det er vesentlige politiske forskjeller mellom elitepartiene. All agitasjon må derfor settes inn i rammen av motsetningen mellom den alminnelige danske og makteliten. Alle politiske krav som fremføres, må formuleres i tråd med dette bildet, enten vi snakker om dagpenger, politikerpensjon eller Ryanairkonflikten. Ved å snakke om oppe og nede plasseres venstresiden i en langt mer sentral politisk posisjon, og vi kan ikke kategoriseres som ytterliggående. I stedet framstår vi som dem som representerer den alminnelige danskes interesser. I den forbindelse er det helt avgjørende at venstresiden framstår som dem som skaper trygghet. Det krever at vi samtidig skaper en viss grad av bekymring/frykt for elitepartienes politikk, ettersom det i høy grad er den faktoren som får mennesker til å endre holdninger. Dermed blir det gjort til en naturlig ting at den nåværende makteliten må erstattes.

Å gjøre teori til praksis er lettere sagt enn gjort. Og det kan ta tid. Men det er på tide at venstresiden går lengre i denne retningen. Når alt kommer til alt er det kanskje forutsetningen for å kunne skape en politisk forandring som går i retning av mer likhet og fellesskap.

Litteraturliste

Augustin, O. (18.02.2015): «Podemos – fra protest til regeringsduelighed»

Augustin, O (02.06.2014): «Podemos: Venstrefløjspolitik for de 99 %»

Brader, T. (2006): Campaigning for hearts and minds: How Emotional Appeals in Political Ads Work. University of Chicago Press.

Davis, R. (2011): Tangled Up in Blue – Blue Labour and the Struggle for Labour’s Soul.  Rusking Publishing. London.

Dragsted (14.07.2013): «Liberal Alliance er intet andet end et købeparti».

Edelman, M. (1971): Politics as Symbolic Action. Markham Publishing Company. Chicago

Femø Nielsen, M. (2011): «Spin«. Håndbog i strategisk public relations (red: Merkelsen, H.). Samfundslitteratur. København.

Ganz, M (2006): Organizing: People, Power and Change. Harvard University. Boston.

Gramsci, A. (1982): Selections from the Prison Notebooks. London: Lawrence & Wishart.

Information (15.07.2014). «Kan populisme bekæmpe nødvendighedens politik?».

Information (01.05.2014): «CEPOS roser Thorning for at øge vækst og ulighed».

Gould, P. (2011): The unfinished revolution – how New Labour changed British politics for ever. Abacus. London.

Juul, J.; Andersen, L., Sabiers, S.; Olsen, L.;  Andersen, J.G.; Ploug, N. (2012): Det danske klassesamfund. Gyldendal. København.

Klein, N. (2014): Intet bliver som før – kapitalisme vs. klima. Forlaget Klim. Aarhus.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. Verso Books.

Laclau, E. (2007): On populist reason. Verso. New York.

Lakoff, G. (2004): Don’t think of an elephant. Chelsea Green Publishing. Vermont.

Magasinet Politik (13.05.2013): «Chantal Mouffe: «Politik er altid en kamp mellem holdninger og interesser».

Sand Kirk, V: «Idéen bag dagpengereformen». Piopio.dk.

Schmitt, C. (2002): Det politiske begreb. Hans Reitzels Forlag. København.

Stavrakakis, Y. & Katsambekis, G.: «Left-wing populism in the European periphery: the case of SYRIZA«. Journal of Political Ideologies. London.

The Guardian (09.02.2015) :«Why Ernesto Laclau is the intellectual figurehead for Syriza and Podemos».

Thomsen, J.P.F. (2005): «Diskursanalyse». Klassisk og moderne samfundsteori. Hans Reitzels Forlag.

Thorup, M. (2009): «Politik er krig og de andre er forrædere – om populisme og Dansk Folkeparti». Stuerent? (red: Jessen, A.). Frydenlund. København.

Regeringen (2011): Et Danmark der står sammen.

Ræson (07.07.2013): «Pelle Dragsted: Enhedslisten er også for de mennesker, som ikke nødvendigvis er enig i hvert et komma, og som måske står af, inden vi er nået dertil».

Rød+Grøn (2015): «Socialismen spirer i Sydeuropa». Nr. 64.

Ugebrevet A4 (15.05.2013): «Danskerne vil have hurtigere ret til dagpenge».

Ugilt, R. (2011): «Diskursteori og radikalt demokrati. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe«,Venstrefløjens nye tænkere – en introduktion (red: Boiesen, J.; Blinkenberg, K.; Andersen, A. & Hein, M.). Forlaget Slagmark. Aarhus.

Noter:

1. Thorup, 2009
2. Harrits, 2014
3. Ræson, 29.07.2013
4. Thorup, 2009
5. Laclau og Mouffe,2014
6. Harrits, 2014
7. Laclau og Mouffe,2014
8. Laclau og Mouffe, 2014
9. Thomsen, 2005
10. Gramsci, 1982
11. The Guardian, 09.02.2015
12. Augustin, O., 02.06.2014
13. Agustin, 18.02.2015
14. Rød+Grøn, nr.64, 2015
15. Stavrakakis, 2014
16. Stavrakakis, 2014
17. Stavrakakis, 2014
18. Laclau, 2007
19. Juul, 2012
20. Harrits, 2014
21. Harrits, 2014
22. Thomsen, 2005
23. Davis, 2011
24. Olsen, 2013
25. Klein, 2014
26. Laclau og Mouffe,2014
27. Laclau og Mouffe,2014
28. Ugilt, 2011
29. Stavrakakis, 2014
30. Davis, 2011
31. Schmidt, 2002
32. Thomsen, 2005
33. Kirk, 2015
34. Thomsen, 2005
35. Information, 01.05.2014
36. Machiavelli, 2012
37. Dragsted, 2013

Nytt nummer i desember 2015:

Innhold

Rødt!-samtalen med Ottar Brox………………………………………………………………… 6

Michael Hunnicke Jensen: Venstrepopulisme – teori og praksis……………………… 14

Kari Celius: Venstrepopulisme i Europa – bevegelser uten klasseforankring?……. 28

Shaun Doherty: Corbyn – triumf og utfordringer…………………………………………. 36

Ole Johnny Olsen: Sosialdemokratiet og arbeiderklassens
integrasjon i det borgerlige samfunnet……………………………………………………….. 42

Heming Olaussen: Enda en krig på feil premisser………………………………………… 60

Erling Folkvord: Den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen…………………. 66

Aud Karin Bjørn: Elin Jørgensen – varaordfører fra Rødt i Tromsø………………… 74

Birger Thurn-Paulsen: Rød strategi i Bodø…………………………………………………. 76

Per-Gunnar Skotåm: Røkke hadde fått alle oljepenga………………………………….. 78

Even Sandvik Underlid: Åpninger mot sosialisme
– latinamerikanske erfaringer…………………………………………………………………… 86

Debatt:

– Ronny Kjelsberg: Kapitalisme og sosialisme 98

– Harald Fjørtoft Haukaa: Støtt den palestinske frigjeringskampen  100

– Johan Petter Andresen: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet?  102

Bøker:

Odd Karsten Tveit: De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet         106

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat: On Palestine     107

Theresa Whitfield: Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country        108

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik: Likeverd    111

Michael Hunnicke Jensen: Brug sproget politisk         113

Per Clausen: Rosa Luxembourg          113

Marta Harnecker: 7 ideer til kampen  113

Brigt Kristensen: Motmakt – tilsvar i ti år      117

Morten Conradi og Alf Skjeseth: Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde     118

Johan Petter Andresen: Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse    122

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen: We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism. 125

Anthony Atkinson: Ulikhet. Hva kan gjøres? 130

Morten Harper (red.): Sammenbrudd for Schengen?
Leo Panitch og Greg Albo (red.): Socialist Register 2016. The politics of the right 137

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015. Tema: Det fleksible arbeidsliv. 138

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! 139

Revolusjonen i det nordlege Syria har gått inn i det fjerde året. Folket bygger eit nytt styringssystem som kan gi håp for resten av Syria: Folkestyre nedafrå. Nye, og sterke tiltak for kvinnekvotering. Likestilling av alle livssyn. Samarbeid på tvers av kulturelle og språklege skiljeliner.

Erling Folkvord er RVs første og eneste stortingsrepresentant, sittet mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsrabeidet med kurderne. Han har blant annet skrevet boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid som kan kjøpes fra www.marxisme.no.

Regjeringane i Midt-Austen og i Europa har sia 2012 svara med humanitær blokade og politisk boikott. Terroristorganisasjonane Islamsk Stat (IS, ISIL) og Jabath al Nusra står fremst i krigen for å knuse revolusjonen i Rojava.

Rojava er det kurdiske ordet for Vest-Kurdistan. Det vil seie dei områda i Syria der fleirtalet er kurdarar. I dag er dette tre kantonar lengst nord i Syria, langs grensa mot Tyrkia: Cizîre lengst i aust med grense mot Irak og Tyrkia. Kobanê i midten med grense mot Tyrkia. Og Efrîn lengst vest som og grensar berre mot Tyrkia. I områda mellom dei tre kantonane er kurdarane ein av fleire minoritetar. På grunn av flyktninge-straumen inn i Rojava frå andre delar av Syria og ut til Irak og Tyrkia, finst det ikkje sikre opplysningar om folketalet. I november 2014 skreiv engelske Wikipedia at folketalet i Rojava var nesten dobla på grunn av krigen og at det da var 4,6 millionar.

Partiet for ei demokratisk løysing (PYD), som understrekar at dei ikkje er eit parti berre for etniske kurdarar, tok i 2012 initiativet til å opprette ei ordning med styringsråd. Dei nytta høvet da Assad-regimet flytta det meste av dei militære styrkane til andre delar av Syria. PYD, som vart stifta i 2003, bygger på same ideologi som PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). Før 2003 hadde PKK i meir enn eit tiår drivi politisk grasrot-organisering i landsbyane og etterkvart i byane i Rojava. På den tida var kurdisk språk og kurdiske namn forbode. Assad-regimet tok statsborgarskapet frå 120 000 syriske kurdarar i 1962.¹ Alle etterkommarane vart og statslause. Sommaren 1998 møtte eg nokre av dei statslause på den kurdiske landsbygda. I dag er desse områda ein del av Rojava og ungane får undervisning på sitt eige morsmål. Samtidig har styringsrådet i Cizîre kanton godkjend både arabisk og assyrisk som offisielle språk. Rojava er eit dristig forsøk på å bygge folkestyre med like rettar for alle, uavhengig av etniske, religiøse og kulturelle skiljelinjer. Demokratisk konføderalisme er stikkordet.

Eigen bakgrunn

I dei siste 15 åra Assad-regimet styrte med hard hand, var eg i Rojava fleire gonger, både som turist og som gjest hos aktivistar i PKK-miljø. I lag med andre frå Rødt har eg etter 2012 vori to gonger i Cizîre-kantonen og ein gong i Kobanê. Gjester som ikkje kan språket, er alltid avhengig av vertskapet og ser i hovudsak det som vertskapet viser fram. Likevel meiner eg å ha litt kunnskap og eit visst grunnlag for å uttale meg om utviklinga dei siste tre åra.

Demokratisk konføderalisme.

Ein tyrkisk militærdomstol dømte den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan til døden i 1999. Etter intern strid omgjorde tyrkiske styresmakter dette til fengsel på livstid. I fengslet har han mellom anna studert bøker som amerikanske Murray Bookchin (1921–2006) har skrivi om kommunalisme. Det blir sagt om Bookchin at han som tolvåring agiterte for kommunismen på store folkemøte. Da han var 18 år gammal, vart han ekskludert frå det amerikanske kommunistpartiet fordi han retta hard kritikk mot Stalin. Han var anarkist ein stor del av livet, men distanserte seg frå anarkismen på 1990-talet. Abdullah Öcalan har tatt til seg ein god del av Bookchin sine idear om kommunalisme. Demokratisk konføderalisme er nytenkjing som bygger både på PKK sine eigne erfaringar, idear frå Bookchin og på djup kunnskap om historia og den noverande situasjonen ikkje berre i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, men og i resten av Midt-Austen.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt kva dette betyr i praksis. Får dei nye ideane følgjer for folk sin kvardag? PKK-veteranen Cemal Bayik trekte opp tydelege frontlinjer da eg stilte dette spørsmålet i 2004, året etter at USA invaderte Irak. Eg møtte han i Kandil-fjella i grenseområda Irak–Tyrkia–Iran. Mesûd Barzanî og Celal Talabanî som da styrte Den kurdiske regionen i Irak, førte i 2004 krig i lag med USA og mot det daverande Bagdad-regimet.

USA har sitt eige prosjekt for eit nytt amerikansk hundreår i Midt-Austen, sa Cemal Bayik. Vi ønskjer i staden å utvikle demokratisk konføderalisme, slik at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine eigne styresett i kvar sine land. Desse to framtidsprosjekta for Midt-Austen går ikkje i hop. Viss USA vinn fram, lir vi nederlag. Viss vi og den demokratiske konføderalismen vinn fra, betyr det nederlag for USA.

I boka Demokratisk konføderalisme skriv Abdullah Öcalan mellom anna:

Dess sterkare deltakinga er, dess sterkare er demokrati av dette slaget. Medan nasjonalstaten står i motsetning til demokratiet, og til og med fornektar det, så er demokratisk konføderalisme ein vedvarande demokratisk prosess.²

Rojava er det første forsøket på å sette teorien ut i livet.

9. juli 2012

Etableringa av sjølvstyret i Rojava starta 9. juli 2012. Den dagen tok PYD-aktivistar kontroll over mange av dei statlege institusjonane i byen Kobanê. Sia den gongen har dei smått om senn utvida områda dei kontrollerer. PYD som tok initiativet i 2012, har gått i spissen for å skape eit styre-sett tufta på demokratisk konføderalisme. Ein sekulær administrasjon er underordna styringsråd som og er livssynsnøytrale. Styringsråda finst i dag på ulike nivå, frå landsbyen – eller frå grenda eller bygda som vi kanskje ville sagt på norsk – og opp til eit styringsråd for heile kantonen. Alle styringsråda og dei valde organa i PYD har delt leiarskap: Ei kvinne og ein mann. Kvar kanton har og ei folkevald forsamling. Det er ikkje eit felles styringsråd for heile Rojava.

Rojava er eit lappeteppe av livssyn, språk og kulturar, slik som resten av Midt-Austen. I styringsråda i Rojava møtest kurdarar, tyrkarar, turkmenarar, jezidiar, arabarar, armenarar, assyrarar og andre minoritetar. Alle har same rettar. Styringsråda skal ta samfunnsmessige avgjerder på så lågt nivå som muleg.

Etter ei stegvis oppbygging kunngjorde styringsråda i januar 2014 ei ny Grunnlov. Dette var rett før Geneve II-konferansen som skulle starte forhandlingar for å gjere slutt på krigane i Syria. Både syriske eksil-organisasjonar og væpna grupperingar i Syria vart invitert. Mange av dei og utanriksministeren frå Assad-regimet møtte opp. Norge og Vatikanet var mellom dei 40 statane på deltakarlista.

Rojava, som ba om å få delta, vart stengt ute. Konferansen var utan resultat.

Styringsråda ønskjer ingen ny stat og ser på Rojava som ein del av Syria. Her har dei eit heilt anna syn enn «president» Mesûd Barzanî i Den kurdiske regionen i Irak. Barzanî har varsla oppretting av ein kurdisk stat om få år. Ein av talsmennene hans sa i september 2015 at statsgrensene må endrast når dei noverande krigane er slutt. Eg skriv «president» Barzanî fordi han nektar å følgje Grunnlova. 19. august 2015 var siste dagen i den siste presidentperioden hans, men han gir ikkje frå seg denne maktposisjonen.

Kringsett av fiendar

Statsleiarane i mellom anna Tyrkia, Iran, Irak, Saudi Arabia, Israel og Assad i Damaskus fryktar demokratieksperimentet i Rojava. Og dei har grunn til å vere redde. Folkestyre etter Rojava-modellen er eit trugsmål mot den makta dei har i dag. Ei makt dei brukar til å utbytte og undertrykke eiga befolkning, og selje ut kontrollen over enorme naturressursar. Revolusjonen i Rojava er og eit trugsmål både mot IS-leiarane sin plan om eit moderne Kalifat i heile Midt-østen, og andre planer om nye islamistiske statsdanningar i Syria og Irak.

Dei tre kantonane i Rojava grenser inntil område i Tyrkia der kurdarane er i fleirtal. Slik sett er det logisk at president Erdogan i Tyrkia har engasjert seg så sterkt mot Rojava både politisk og militært. Han er kanskje den statsleiaren som på kort sikt har mest grunn til å frykte ein demokratisk «smitteeffekt» frå Rojava.

Dei tre kantonane har frå første dagen vori omringa av fiendar som samarbeider: Assad-regimet, staten Tyrkia, Jabath al Nusra, IS og liknande væpna grupper i Syria. Gruppa frå Rødt som i mars 2013 besøkte byen SereKaniye (på arabisk: Ras al-Ain), såg nokre av resultata: Barnefamiliar budde i ruinar etter flyåtak på bustadområde. Berre Assad hadde fly. Bygningar som var øydelagt av Den frie syriske hæren og liknande grupper. Ein granat eller ein rakett frå tyrkisk side av grensa hadde fått inn ein fulltreffar på ein av skolane i byen.

Berre Cizîre kanton lengst aust har vegsamband til anna enn fiendeland. Her er Dicle (Tigris) grenseelv mot Irak. Men «president» Barzanî i Den kurdiske regionen er i mange spørsmål alliert med Tyrkia. 4. november 2015 hadde han det foreløpig siste møtet med utanriksministeren i Tyrkia. Rojava, kampen mot PKK og handel med olje var nokre av punkta på dagsordenen. Etter møtet skreiv den tyrkiske avisa Sabah at regjeringa i Den kurdiske regionen «har ei aktiv rolle i nordlege Syria». Avisa refererte og kjelder som seier at Ankara kan ha bede om at Barzani sine peshmergas skal gå inn i «eit aktivt engasjement i regionen.» Om det blir slik, er det ikkje langt unna at Tyrkia har ein fot inne i Rojava. Den grønne flytebrua over grenseelva er derfor både usikker og ustabil. Ikkje fordi konstruksjonen er dårleg, men fordi Barzanî stenger brua når han finn det for godt. Barzanî skiftar mellom å vere fiende og ven.

Slaget om Kobanê

Terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS, ISIL) er ein maktfaktor. DAESH er det arabiske namnet. Ulike leiarar har over mange år bygd opp denne rørsla steg for steg. Norske media oppdaga IS sommaren 2014 da dei på nokre få veker både tok full kontroll over byen Falluja og erobra Mosul, den nest største byen i Irak. IS rykka og raskt fram i Syria. 29. juni 2014 proklamerte Abu Bakr al-Baghdadi opprettinga av det nye, verdsomfattande kalifatet. Raqqa vart hovudstad for IS og Kalifatet. Fordi IS kontrollerte landområda mellom Cizîre og Kobanê kanton, vart vegen frå grensebyen Tal Abyad til Raqqa sjølve hovudvegen for tyrkisk støtte til IS. Ein stor del av framandkrigarane reiste denne vegen, gjennom Tyrkia og til Raqqa.

15. september 2014 starta IS offensiven mot Kobanê. Store styrkar rykka fram frå tre kantar. Forsvarsstyrkar med lite anna enn kalashnikovs mot ein IS-hær med stridsvogner og tungt artilleri. Styresmaktene i Kobanê organiserte evakuering av sivilbefolkninga i Kobanê kanton. Frå 3. oktober 2014 fekk forsvarsstyrkane viktig hjelp frå amerikanske fly som bomba IS tett inntil frontlinja i Kobanê. Nokre sivile vart verande i byen mens IS rykka fram frå kvartal til kvartal. Slaget om Kobanê vara i 134 dagar før forsvarsstyrkane kunne heise sitt eige flagg over ein frigjort, men øydelagt by. YPJ (Kvinnene sine forsvarsstyrkar) spela ei viktig rolle i kampane. Og IS-soldatane hadde ikkje erfaring med å slåst mot slike fiendar. YPJ-kommandant Nezrin Abdullah fortalde meg at leiinga i IS ga nye instruksar da dei såg at YPJ-soldatane drap IS sine menn: Ein IS-soldat som blir drepen av ei kvinne, kjem ikkje til paradis. Den døde skal ikkje gravleggast, men brennast. Elles kan liket forurense jorda rundt grava.

Styresmaktene oppga at 25 000 sivile, i hovudsak heimkomne flyktningar, budde i byen da Svein Olsen og eg var der i mai 2015. Før krigen var folketalet omtrent som i Trondheim.

Krig for ny oppdeling av Midt-Austen

Den britiske etterretningsofffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot teikna i 1916 det nye kartet over Midt-Austen. Så snart den første verdskrigen var slutt, skulle dei europeiske stormaktene kontrollere kvar sin del av det knuste Osmanske riket. Tsar-Russland var for eksempel tiltenkt å overta Istanbul. Mangt var forandra før krigen var slutt. Bolsjevik-revolusjonen i 1917 kasta tsaren og regimet hans på den historiske skrap-haugen. General Mustafa Kemal som seinare vart Atatürk, hadde alliert seg med kurdiske klanleiarar og starta ein framgangsrik krig mot dei vantru som ville overta den delen av Det osmanske riket som i dag er staten Tyrkia. Men hovudtrekka i planen frå Sykes og Picot overlevde: Storbritannia og Frankrike ga seg sjølv retten til å kontrollere kvar sine delar av Midt-Austen.

100 år seinare er regionen framleis rik på naturressursar. Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 og dei sekteriske krigane etterpå har skapt eit maktpolitisk tomrom der det før var to stabile statar, Irak og Syria. Vi må rekne med at både Tyrkia, Iran og Saudi Arabia har ambisjonar om å kontrollere mest muleg av dette rommet. Dei som for tida styrer hovudstadane Bagdad og Damaskus har heller ikkje gitt opp.

Lista over utanlandsk innblanding i Syria er lang. Eg nemner berre nokre eksempel:

• USA og mange allierte har deltatt i krigen sia 2011, med våpen, opplæring og milliardar dollar. Frå sommaren 2014 med meir og mindre målretta flyåtak mot IS i både Irak og Syria.
• Russland, som er støttespelar for Assad-regimet, starta flyåtak i september 2015.
• Tyrkia har i fleire år gitt allsidig hjelp til Jabath Al Nusra og IS. Mange kjelder fortel at IS har drivi trening av nye soldatar og fått pleie og rehabilitering for såra i Tyrkia. Ein tyrkisk statsadvokat hevdar å ha bevis for at Al Nusra i 2013 mottok råvarer ein må ha for å lage saringass frå Tyrkia.
• Saudi Arabia og Qatar, som ideologisk står nær IS, har gitt IS og andre «eigne» islamist-grupperinger omfattande pengestøtte.

Dette er ein omfordelingskrig i Midt-Austen. Utanforståande statar fører krig, fram til no utan å sette inn eigne bakke-styrkar. Befolkninga i Syria blør.

Kva vil PYD?

Asya Abdullah og Saleh Muslim er likestilte leiarar i PYD. I eit intervju med svenske Arbetarkamp seier Muslim mellom anna dette om partiet:

PYD är inte ett klassiskt parti. Vi vilar i grunden på Abdulla Öcalans ideologi, men PKK växte fram under en period med andra förutsättningar och andra maktförhållanden i världen mellan kommunistiska blocket i öst och imperialismen i väst. PYD har bildats med en annan världssituation.

PYD vilar inte på samma marxist-leninistiska utgångspunkt som PKK. Vi har vuxit fram efter murens fall och har inte behövt förhålla oss till den problematiken. Vi är emot all form av diktatur, även om det kallas proletariatets. Vi vill ha en radikal folklig demokrati och folkmakt. Ett samhälle där befolkningen styr, vi har därför inget gemensamt med de ‘gammelkommunistiska’ staterna.

Vi står inför en situation der vi måste förhålla oss till två sidor samtidigt. Vi måste förhålla oss till situationen i övriga Kurdistans tre delar och till den arabiska befolkningen i Syrien. Att bygga broar och brödraskap med den arabiska befolkningen kommer vara viktigt.

Muslim seier dette om dei statane som har gått inn i krigen i Syria:

De är ute efter oljan och handelspartners. Mänskliga rättigheter är oviktigt för dem. Det är därför viktigare att världens folk står vid vår sida. Vi vill knyta tätare band med organisationer och partier internationellt.

Muslim forklarar og at PYD, til skilnad frå mange andre kurdiske parti, ikkje har staten Kurdistan som eit mål:

Jag tror att ett framtida Kurdistan kommer vara, vilket PYD målsättning är, en demokratisk konfederation, en kurdisk demokratisk konfederation, i ett nytt Mellanöstern.

Den traditionella nationalstaten är historia världen över, även i Europa. Mänskligheten skulle aldrig acceptera att bygga nationer som dagens nationer har byggts upp.

Den som tror att ideologi inte spelar någon roll är fel ute. Att arbeta politiskt utan ideologi är som att simma i ett hav, du simmar runt, runt utan någon riktning och utan att veta var du ska. Det slutar så småningom med att du druknar. Ideologi är det som ger dig en riktpunkt, sedan måste du staka ut vägen.3

PYD avvikla den sjette partikongressen i september 2015. Hovudparolen på banneret bak dirigentbordet peika framover, mot tida etter at krigane i Syria er slutt: «Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk Syria». Målet er ikkje å utvide Rojava, men at folka i resten av Syria sjølv skal bygge eit liknande kanton-system.

Solidaritet eller boikott og blokade?

President Erdogan i Tyrkia krev oppretting av det han kallar ei «buffersone» langs grensa mellom Syria og Tyrkia. Ei slik sone under tyrkisk eller delvis tyrkisk kontroll vil omfatte dei tre kantonane og øydelegge demokratieksperimentet i Rojava. Fram til no har USA og NATO ikkje sagt ja til dette, i alle fall ikkje offisielt. Men regjeringane i NATO har innfridd ønskjet frå Tyrkia om humanitær blokade og diplomatisk boikott av Rojava. Berre underordna funksjonærar i Utanriksdepartementet møter utsendingar frå PYD eller frå styringsråda i dei tre kantonane når dei er på besøk i Norge. Dei fleste andre NATO- og EU-landa har til no følgt same praksis. Men no er det små teikn til forandring. Saleh Muslim opplyste 24. oktober at Rojava snart skal opprette offisielle kontor i Moskva, Berlin og Paris.

Tyrkia, NATO og EU prøver å svelte ut det samfunnet og den sivilbefolkninga som har klart å stanse IS si framrykking i den nordlege delen av Syria. Norge, med utanriksminister Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i front, gir i praksis støtte til den tyrkiske krigføringa både mot den kurdiske sivilbefolkninga og mot kurdiske forsvarsstyrker både i Tyrkia, Irak og Syria. Samtidig deltar den norske regjeringa i narre-spelet som hevdar at Tyrkia fører krig mot IS.

Det kortsiktige hovudspørsmålet i Kobanê kanton er enkelt: Åpning av ein humanitær korridor frå Tyrkia og inn i Kobanê. Byen ligg tett inntil statsgrensa. Den tyrkiske grensebyen Suruc er 15 minuttars bilkøyring unna. Mange i Tyrkia ønskjer å hjelpe til med å bygge opp Kobanê. NATO og Norge har dessverre nekta å legge politisk press på president Erdogan for at han skal åpne grensebommen. Dermed er det nesten uråd å frakte inn medisinar, medisinsk utstyr, byggematerialar, reint vatn, osv.

PYD og styringsråda i Rojava er mildt sagt i ein klemt posisjon. I dei nærmaste månadene må dei ta vanskelege taktiske avgjerder. Det gjeld særleg kven av dei andre aktørane i Syria som dei kan inngå taktiske alliansar med. Forsvarsstyrkane i Rojava er den viktigaste krafta i Syrian Democratic Forces (SDF) som vart oppretta i oktober 2015. Fleire arabiske grupper er med. SDF starta ein offensiv sørover mot Hasakah. SDF kunngjorde da at dei forventa amerikansk flystøtte. Dette kan vere del av framtidige åtak mot IS-hovudstaden Raqqa, som frå 16. november og vart bomba av franske fly. Samtidig vil kampen for frigjering, kulturelle og demokratiske rettar fortsette i dei tre andre delane av Kurdistan. Det vil seie i Iran, Irak og Tyrkia. Dei som slåst for frigjering har til dels ulike mål.

Eg meiner vi bør støtte den kompliserte kurdiske frigjeringskampen, utan å velje side i spørsmål som kurdarane må avgjere sjølve. PKK og PYD, som tilsaman no ser ut til å vere den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen, vil møte åtak og trugsmål både frå IS-fascismen og frå dei statane som slåst for ei ny oppdeling av Midt-Austen.

Solidaritet med Kurdistan, som vart oppretta for eit år sia, er organisasjonen du bør bli med i, viss du vil støtte den vanskelege kurdiske frigjeringskampen. https://solidaritetmedkurdistan.wordpress.com/

Notar:

1. Opplysning frå Gerard Chaliand: People without a country: The Kurds and Kurdistan. Utgitt 1980 av Zed Books, London. Eit offisielt tal finst ikkje.
2. Engelsk utgåve: Democratic Confederalism, utgitt i 1911. Transmedia Publishing Ltd. – London, Cologne. Finst og i nettutgåve: http://www.freeocalan.org/wp-content/uploads/2012/09/Ocalan-Democratic-Confederalism.pdf
3. Intervju 6. januar 2015 i Arbetarkamp, Rättvisepartiet Socialisterna. https://rsgoteborg.wordpress.com/2015/01/06/salih-muslim-vara-ideer-ar-att-bygga-upp-en-folkmakt/ Ein interessant artikkel finst og I Financial Times 23. oktober 2015: Power to the people: a Syrian experiment in democracy: http://www.ft.com/cms/s/2/50102294-77fd-11e5-a95a-27d368e1ddf7.html#ixzz3pT4K8UjU

Ebba Wergeland har ein kommentar til min artikkel om Palestina i siste Rødt.

Eg kan ikkje sjå at me er grunnleggjande usamde.

Først; eg har ikkje hatt kontakt med PFLP og nemner dei berre i samanhang med andre organisasjonar, men med referansar til deira politiske vurdering av frigjeringskampen framover. Dei er ein av organisasjonane som står for væpna frigjeringskamp, noko som prinsipprogrammet til Palestinakomiteen stør. Er det dette reaksjonen grunnar seg på?

Når det gjeld kven som skal få støtte «som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet." Dette meiner ikkje eg, men det er desse gruppene med utgongspunkt i Stop the Wall Campaign, som Palestinakomiteen har konsentrert sitt lokale støttearbeid om.

I mykje av det lokale motstandsarbeidet har Palestine People´s Party, det gamle Sovjet-orienterte kommunistpartiet, sentrale aktivistar og organisatorar til trass for at partiet mista svært mange tillitsvalde, medlemmar og folkeleg støtte då dei støtta Oslo-avtalene.

Land Defense Coalition har sitt utgongspunkt i aktivistane bak Stop the Wall Campaign. Dette er eit forsøk på å samle ei splitta motstandsrørsle. Sjølv om dei enno er små, er dette eit initiativ eg meiner det er rett å gje politisk og praktisk støtte til. Meiner ikkje Ebba Wergeland det?

«Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen» seier Ebba Wergeland. Eg går ut frå at ho meiner det samme om Palestinakomiteen og deira aktivitet i Palestina. Motstandsrørsla i Palestina er splitta og prega av organisasjonssjåvinisme. I tillegg er den aktive motstandsrørsla i stadig sterkare opposisjon til styresmaktene og Abbas-regimet som mange ser som eit Quisling-regime. Med eit slikt standpunkt vert det umogeleg å støtte motstanden og å sende solidaritetsarbeidarar til Palestina.

Når det gjeld spørsmålet om at «Norsk fagbevegelse skal ikke styre Palestina", så er dette og både mitt og prosjektgruppa Workmates Norge-Palestina i Palestinakomiteen sitt faglege utval sitt standpunkt. Det eg og gruppa arbeidar for er direkte kontakt mellom palestinsk og norsk fagrørsle på den palestinske fagrørsla sine premissar. Den palestinske fagrørsla er svært samansatt og til dels med store motsetningar. New Unions som gruppa av tillitsvalde og medlemmar av den norske fagrørsla i Palestinakomiteen, Workmates har gjeve noko støtte til, er eit forsøk på å byggje opp ei aktiv og ukorrupt fagrørsle på tvers av og uavhengig av politiske parti og organisasjonar.

Fagrørsla til dei palestinske styresmaktene, PA, og Fatah, Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, er i stor grad eit organ for styresmaktene, har liten aktivitet for arbeidarklassen og deira løns- og arbeidsvilkår og får millionar i internasjonal støtte frå faglege organisasjonar. Mi røynsle etter å ha hatt spesielt fokus på fagrørsla, er at organisasjonen er prega av pampevelde og korrupsjon.

Ebba Wergeland påstår at eg «bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider». I snart 50 år har eg støtta den palestinske frigjeringskampen og har vore i Palestina tidlegare. Dette liknar på ein hersketeknikk Ebba Wergeland med sitt mangeårige og viktige arbeid for palestinarane, burde vera for god til.

Harald Haukaa Fjørtoft

Det kommer mange mennesker til Norge, som flykter fra krig og terror. Hele byer jevnes med jorda.

Veien nordover er lang og kald.

Hva slags Norge skal de møte? Dugnads-Norge fra september, som klart og tydelig slo fast at flyktninger er velkomne? Eller Siv Jensens og Per Sandbergs Norge, hvor flyktningeregnskap, asylbranner og Hege Storhaug setter dagsorden?

Skal førstnevnte bli en realitet, er venstresida nødt til å komme på offensiven i debatten om flukt og flyktninger.

Det handler om hva slags rolle Norge spiller i verden. Og hva slags rolle Norge kan spille i framtida:

• Alliert med USA-imperialismen i dag,
• Eller fyrtårn for solidaritet i framtida.

Ennå er ingenting for sent.

Stian Bragtvedt

Vigdis Hjorth:
Et norsk hus, 2014
Leve Posthornet, 2012
Oslo: Cappelen Damm

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

 

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Solomia Karoli:
Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt:
Kvinnefrigjøring!
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 114 s.

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Denne artikkelen springer ut av at jeg nettopp har lest en ny bok, The Theory of Monopoly Capitalism av John Bellamy Foster, utgitt i år av Monthly Review Press. Boka dreier seg i stor grad om Paul Baran og Paul M. Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966.                      

Hva har diskusjonen om profittratens fallende tendens med vår virkelighet å gjøre?

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant for Rødt i Bergen, og var partileder i Rødts (2007–2010). Han har blant annet skrevet boka, Ødeleggelsens økonomi, Forlaget Rødt!, 2008.

Sweezy var en av grunnleggerne av tidsskriftet Monthly Review. Den 43 år yngre John Bellamy Foster kom allerede som student inn i den samme kretsen, og siden 2000 har han vært redaktør av tidsskriftet.

Både Sweezy og Foster mener at Marx sin «lov om profittratens tendens til å falle» (LPTF) ikke lenger er aktuell etter at kapitalismen utviklet seg inn i monopolkapitalens tidsalder. De mener at LPTF er knyttet til en frikonkurransekapitalisme som var dominerende da Marx levde. Jeg er sterkt uenig med dem. Slik jeg ser det, er LPTF et helt sentralt element i en marxistisk politisk-økonomisk forståelse. Den er høyaktuell, og bidrar til å forstå hva som skjer i en tid da finanskapitalens folk i stadig større grad inntar kommandoposisjonene i den internasjonale kapitalismen. Begrepet «finansialisering» er blitt utbredt, som betegnelse på at finansielle motiver og operasjoner spiller en mer og mer dominerende rolle.

Loven om profittratens fallende tendens er et mangfoldig og til dels komplisert tema. Det er en halsløs gjerning å prøve å gi en fyllestgjørende framstilling på noen få sider. Jeg gir blaffen i en del nyanser og finesser, og kaster innpå noen betraktninger med sikte på å få fram at temaet er viktig. Og jeg tar opp en polemikk mot Sweezys og Fosters posisjoner.

Marx døde i 1883, for nesten 132 år siden. Da så verden helt annerledes ut enn i dag. Han utga bind 1 av Kapitalen i 1867, altså for snart 150 år siden. Da hadde han allerede gjort det meste av arbeidet som dannet grunnlaget for utgivelse av bind 2 og bind 3 etter hans død. Utallige ganger er han blitt erklært for foreldet eller så preget av sin tid at han har lite å fortelle oss om dagens utfordringer. Og likevel dukker han opp igjen, gang på gang. Hvorfor?

En av årsakene er at han utforsket dynamikken i kapitalismen, de grunnleggende drivkreftene som kjennetegner selve det politisk-økonomiske systemet som kalles kapitalisme. Han avdekket systemspesifikke trekk som driver fram forandring og utvikling i kapitalismen. Dermed blir han ikke uaktuell når kapitalismen forandrer seg. Tvert imot er det jo nettopp de kreftene som skaper denne forandringen som han arbeidet med å avdekke. LPTF er ett eksempel på dette.    

Han presenterte LPTF i del III av bind 3 av Kapitalen. Denne del III er utgitt i norsk oversettelse av Forlaget Rødt!. (Som bok eller på nett: http://marxisme.no/forlaget/products-page/boker/loven-om-profittratens-tendens-til-a-minke/)

Hva er profittraten?

Kapitalisten investerer sin kapital i produksjon av varer og tjenester for å tjene penger på det, dvs. få kapitalen til å vokse, få profitt. Den generelle profittraten i samfunnet er forholdet mellom den totale profitten og den totale kapitalen. Den er et slags gjennomsnitt av ulike profittrater som ulike kapitalister oppnår.

For alle kapitalister som har ambisjoner om å overleve som kapitalist og gjerne vokse, er det helt avgjørende at kapitalen vokser. Det er så avgjørende at det tas som en naturgitt selvfølge i dagens samfunn: «Man kan ikke drive næringsvirksomhet som ikke gir overskudd.» Hva er definisjonen på regnskapsmessig overskudd, bl.a. i Regnskapsloven av 1998? Jo, at eierens kapital vokser.

Marx uttrykte det med fynd og klem i Kapitalens bind 1:

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.¹   

Marx har ikke nøyaktig samme definisjon på profitt som dagens kapitalister har. Han gikk inn i kapitalismens vesen, og definerte begrepene ut fra hva som var egnet til å gi en presis forståelse av bevegelseslovene i kapitalismen. Men det er klart at dersom profittraten, beregnet etter Marx sin oppskrift, beveger seg på en bestemt måte, mens den profittraten som kapitalistene selv er opptatt av når de skal ta sine beslutninger, oppfører seg helt annerledes, så har Marx bommet. Hvis «hans» profittrate faller, mens kapitalistene opplever at «deres» profittrate stiger, vil de være glade og fornøyde mens Marx ville ha kommet til at de burde ha opplevd at krisen pustet dem i nakken. Marx var jo opptatt av å finne ut hva slags beslutninger som systemets dynamikk presset fram. Hvis de som skal ta beslutningene, opplever det helt annerledes, så vil de jo ikke ta slike beslutninger som Marx forutsa.   

 

Dette er faktisk et svært problem i debatten om Marx og hans lov om profittratens tendens til å falle. Det er nesten ingen av dem som deltar i den debatten, som har noe særlig peiling på bedriftsøkonomi og bedriftsøkonomisk beslutningsteori. De er samfunnsøkonomer eller filosofer eller sosiologer. Mange av dem kan ikke lese et regnskap. Men Marx og Engels hadde peiling på bedriftsregnskap. Engels var jo til og med fabrikkeier, arving til farens veveri og handelshus, og han hadde studert bedriftsøkonomi. For meg som høgskolelektor i regnskap og bedriftsøkonomi er det en fornøyelse å lese Kapitalens ulike bind med en slik synsvinkel. De aktuelle delene av Kapitalen hadde med litt tilrettelegging tålt å bli brukt som undervisningsmateriale i bedriftsøkonomiske beslutningsproblemer i dag.

 

Marx definerte profitten for den totale kapitalen i samfunnet slik at den var lik den totale merverdien som skapes av dem som arbeider for kapitalistene, produserer de varene og tjenestene som kapitalistene selger, og som får dem fram til kjøperne. Kapitalen brukes dels til å kjøpe arbeidskraft, som skaper verdiene, og dels til å kjøpe råvarer og produksjonsutstyr, som overfører sin verdi til produktene. Noe av profitten bruker kapitalistene til eget forbruk, noe til andre formål, men det meste bruker de til investering, dvs. øke den samlede kapitalen, for det er mengden av kapital som gir makt og kraft til å overleve i konkurransen og styrke sin posisjon som kapitalist. Konkurransen mellom kapitalistene tvinger fram en satsing på maskiner og utstyr for å få redusert arbeidsinnholdet i varene og tjenestene. Men det er jo den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som bestemmer varens verdi, og etter hvert som stadig flere kapitalister gjør slike tilpasninger, går verdien av den produserte varen ned. Det blir mindre vareverdi å hente merverdi fra. Dette er ett av flere forhold som fører til at telleren i profittratebrøken tenderer til å vokse langsommere enn nevneren, altså at profittraten går ned.

 

Det eksisterer utallige beregninger av profittratens utvikling, basert på ulike definisjoner og ulike empiriske data. Man putter inn dataene, og så ser man om profittraten faller eller ikke. Hvis den ikke faller, sier man at «Marx tok feil». Hvis den faller, sier man «Marx hadde kanskje rett, profittraten faller jo». En slik tilnærming vitner om at man ikke har lest ordentlig eller forstått ordentlig hva Marx faktisk skrev.    

En sentral del av Marx sin framstilling var nemlig at de trekkene som forårsaker fall i profittraten, delvis også utløser virkninger i motsatt retning. Han bruker tre kapitler til å behandle LPTF. I det første presenterer han selve loven. I det andre behandler han motvirkende krefter. Det tredje inneholder en framstilling av lovens indre motsigelser.

 

Et svært viktig poeng er at LPTF er tett koplet sammen med dynamikken i kapitalismen. Noen av de viktigste motvirkende kreftene har sammenheng med at LPTF presser kapitalistene og deres ledere til handling for å iverksette tiltak som kan hindre eller dempe fallet. Profittratens fallende tendens er koplet tett sammen med akkumulasjonen av kapital. Vi ser i virkeligheten på selve motoren som framtvinger endring og utvikling i kapitalismen.   

Å utvikle imperialisme er det aller viktigste eksemplet, som åpner flere forskjellige muligheter til å øke profittraten. Et raskt Marx-sitat illustrerer poenget:

Når det gjelder kapitaler investert i kolonier osv., så kan disse gi høyere profittrater av den enkle grunn at profittraten er høyere der grunnet underutvikling, og likeledes utbyttinga av arbeidskraft på grunn av bruken av slaver, kulier og så videre. Hvorfor skulle ikke disse høyere profittrater, realisert av kapitaler investert i bestemte områder og sendt hjem av disse kapitaler, inngå i utjamninga av den allmenne profittraten og derved, pro tanto (dvs. «så langt det går», min merknad), øke den, dersom ikke monopoler står i veien.²   

 

Forstår man effekten av profittratens fallende tendens, har man forstått en av de viktigste drivkreftene som presser fram sosial dumping, utflytting av produksjon til lavkostland, og den grunnleggende årsaken til det som noe misvisende kalles «finanskrisen». Kapitalistene gjør en mengde beslutninger som alle har til hensikt å hindre at deres profittrate synker og helst få den til å stige. Noe går på bekostning av andre kapitalister, og slår dermed ikke ut i gjennomsnittet av alle kapitalisters profittrate. Mens andre tiltak faktisk for en tid kan slå positivt ut i den generelle, allmenne profittraten. Men hele tiden er det et kappløp som kapitalistene deltar i. De pustes i nakken av profittratens fallende tendens. De er til de grader bevisste hva slags utfordringer man står overfor.   

 

Dette er velkjent for enhver rimelig dyktig bedriftsøkonom som kan analysere en bedrift ut fra målet om å maksimere eiernes profitt. Men hvis man ikke har peiling på bedriftsøkonomi og regnskap, og gjør filosofiske overlegninger omkring Marx sin svært dyptpløyende framstilling, er det fort gjort å gå surr i elementer som trekker opp eller ned, og faktorer som endrer seg over tid. Man kan ende opp med konklusjoner som egentlig blir fullstendig virkelighetsfjerne.

 

La meg prøve å illustrere effekten av motvirkende faktorer: Alle vet at vann renner nedover og ikke oppover. Men når man bygger en demning og så stenger den, begynner vannet plutselig å renne oppover en stund. Alle kan se at vannet renner oppover, men likevel vet vi alle at den underliggende hovedtendensen er at det renner nedover. Hvis vi ikke gjør noe mer, sprekker demningen eller vannet renner over, i alle fall vil det etter hvert begynne å renne nedover igjen. Men vi kan jo bygge demningen enda høyere, så fortsetter vannet å renne oppover enda en stund. Vi kan bygge høyere og høyere, men etter hvert blir effekten at hele greia sprekker, og virkningen blir desto mer katastrofal.   

Profittratens fallende tendens er altså noe som kapitalister hele tiden opplever, og som de til stadighet tar beslutninger for å forhindre. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å løpe unna effekten. Da øker faren for krakk og krise av en eller annen sort. Hvis ingen noen gang observerer at profittraten faller, og ingen føler trusselen om fallende profittrate på kroppen, ville det være en klar indikasjon på at teorien var feil, og at LPTF var en fiksjon. Da blir det som mannen som hele tiden gikk og knipset med fingrene, og så ble han spurt om hvorfor han gjorde det. «Det er for å holde løvene borte», sa mannen. «Men det er jo ingen løver her i landet,» sa spørreren. «Nei, nettopp! Der kan du se hvor effektivt det er,» svarte mannen.   

 

Den fallende profittraten lar seg imidlertid observere. Og framfor alt merker kapitalistiske statsledere og store kapitalister hvordan de pustes i nakken av den, slik at de må treffe tiltak.

Baran og Sweezy

 

Da er det på tide å trekke inn Baran og Sweezys berømte bok Monopoly Capital fra 1966. Baran og Sweezy hadde tatt mål av seg til å ajourføre og fornye marxismens politisk-økonomiske begrepsapparat og analyse av kapitalismen. Det hadde gått 72 år siden Engels publiserte bind 3 av Kapitalen, basert på et omfattende men uferdig forarbeid av Marx. Det hadde gått 50 år siden Lenin skrev Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Baran og Sweezy pekte på at 30-tallets store depresjon og den påfølgende 2. verdenskrig passet nærmest perfekt inn i den marxistiske teoribyggingen som forelå til da. Men marxistene var ute av stand til å forklare hvorfor de påfølgende 20 årene 1945–1965 hadde passert uten noen merkbar depresjonsperiode.

Det forelå ingen marxistisk analyse av det som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith hadde kalt The Affluent Society, velstandssamfunnet, og dets kolossale evne til å skape privat og offentlig sløsing, med store økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser. Marxismen som samfunnsvitenskap hadde stagnert, mente Baran og Sweezy.

 

De to var opptatt av at marxistisk analyse av kapitalismen i dominerende grad bygde på forutsetningen om en konkurranseøkonomi. Men i 1966 var det ikke lenger slik at kapitalismen først og fremst ble drevet framover av konkurransen mellom små bedrifter som hver sto for en liten del av tilbudet til store, anonyme markeder. Virkeligheten var i stedet preget av storskalaprodusenter som hver sto for en betydelig del av tilbudet i en næring, og som var i stand til å kontrollere både pris, produsert mengde, og hva som skulle satses på av investering og produktutvikling. Dette var monopolistiske trekk, som riktignok ikke innebar at konkurransen mellom kapitalistene var opphevet, men at den tok andre former. Dels var det snakk om rene monopoler, men som oftest var det et lite antall svære selskaper, der hvert selskap var så stort at prispolitikk og produksjonsvolum påvirket hele markedet. Det hersket såkalt oligopol, der få, store selskaper hadde markedsmakt, og brukte den til å ivareta felles interesser blant annet gjennom høye priser.

Marx hadde for så vidt vært inne på monopoler som fenomen, men Baran og Sweezy mente at han primært hadde behandlet det som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen³. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Det skal jeg komme tilbake til.

 

Baran og Sweezy leverte med Monopoly Capital en omfattende analyse av det monopolistiske stadiet i kapitalismen. De kom med vurderinger og konklusjoner på grunnlag av et betydelig empirisk materiale. De leverte overbevisende data om hvordan de svære, multinasjonale selskapene brukte sin markedsmakt til stadig å øke sine overskudd. De brukte store deler av boka til å sette søkelyset på hvordan disse stadig større overskuddene ble brukt. Selvsagt ble store deler brukt til å investere i utvidet produksjonskapasitet, men det ville etter hvert bli vanskeligere å finne avsetning for den raskt økende produksjonen som den økte kapasiteten muliggjorde. Økt kapasitet skulle tilsi priskutt for å få solgt mer. Men monopolmakten ble brukt til å opprettholde prisene og i stedet bruke reklame og salgsinnsats for å fremme selskapets markeds-posisjon. Fenomener som produktdifferensiering, kunstig slitasje som tvang fram utskiftning lenge før det egentlig skulle ha vært nødvendig, motepress, lansering av nye modeller – alt dette var eksempler på at selskapene brukte sin makt til å øke etterspørselen kunstig uten at det betydde et bedre liv for folk flest. De svære selskapene brukte masse penger på uproduktiv innsats som framsto som nødvendig for å opprettholde markedsposisjon og markedsmakt. Dette la beslag på mye av det som egentlig var overskudd, og som i et sosialistisk samfunn ville ha blitt brukt til å gi folk et bedre liv.   

 

Monopoliseringen med sine svære, mektige selskaper betydde også at storkapitalens beslutningstakere utviklet nye holdninger til staten: De ble tilhengere av at staten skulle bruke store midler på formål som ga økt etterspørsel og fortjeneste til selskapene. Først og fremst ga dette utslag i raskt voksende militærutgifter. Utviklingen av militarisme, imperialisme, den kalde krigen med sitt våpenkappløp, varme kriger som Vietnamkrigen – alt dette passet som hånd i hanske med monopolkapitalens behov.   

 

Baran og Sweezys Monopoly Capital grep rett inn i datidens brennende politiske spørsmål. Dette var en marxistisk inspirert økonomisk analyse som på en ny og slagkraftig måte koplet Vietnamkrigen og utviklingen av det militærindustrielle kompleks i USA sammen med det kapitalistiske systemets behov. Boka ble en viktig inspirasjonskilde for krigsmotstandere og antikapitalister på slutten av 60-tallet.

Monopoly Capital skulle bidra til å revitalisere marxismens politiske økonomi og bringe den mer ajour med kapitalismens utvikling fram mot 1960-tallet, med særlig vekt på USA. Men i sitt arbeid med å fornye marxismen kom forfatterne i skade for å parkere som «foreldet» Marx sin lov om profittratens tendens til å falle, LPTF. Slik jeg ser det, kastet de vrak på et helt sentralt element i marxismens politiske økonomi, og det var en viktig årsak til at de ikke fikk med seg trekk som i ettertid har vist seg å være av sentral betydning.

 

Loven om det stigende overskuddet

 

Det var på side 72 i Monopoly Capital at de kom med den formuleringen som ble stående sentralt i hele boka: De formulerte som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg (« … a law of monopoly capitalism that the surplus tends to rise both absolutely and relatively as the system develops»), og så tilføyde de at i kapitalismens monopolistiske fase erstattet denne loven Marx sin «lov om profittratens fallende tendens». De mente at Marx sin velkjente lov bygde på forutsetningen om en konkurransekapitalisme. De ville på ingen måte avvise dette «time-honored theorem of political economy», men kapitalismens struktur hadde endret seg grunnleggende siden Marx formulerte sitt teorem, og under monopolkapitalismen måtte det erstattes av den «loven om det stigende overskuddet» som de nå lanserte i boka si.   

Dessverre hadde Baran og Sweezy en temmelig slomsete begrepsbruk. De skriver flere steder om «loven om fallende profitt», som jo ville ha vært noe helt annet enn loven om profittratens fallende tendens (og den ville ha vært et åpenbart bomskudd, for det er ingen tvil om at under kapitalismen er den samlede profittmassen stort sett stigende). De omtaler konsekvent sin egen lov som «loven om det stigende overskudd», og de understreker at deres begrep «overskudd» (surplus) ikke er det samme som «merverdi» (surplus value). Det er heller ikke det samme som «profitt» (profits). I en fotnote på side 10 gir de en ganske informativ gjennomgåelse av dette. De mener at Marx sitt merverdibegrep riktignok også omfattet den delen av verdiskapingen som dekker utgiftene til staten og kirken, til omdanningen av varer til penger og til lønnene til uproduktive (dvs. ikke-verdiskapende) arbeidere, men at Marx stort sett behandler denne bruken av merverdi som underordnet. De mener at Marx stort sett holdt seg til at:

merverdi = profitt + renter + leieinntekter

 

For dem er det sentrale poenget i hele boka å sette søkelyset på anvendelsen av det de kaller «overskudd», som også brukes til å dekke reklame og salgsinnsats og statens utgifter, ikke minst militærutgifter. De bruker flere versjoner av overskuddsbegrepet, og de er ikke alltid tydelige på hvilken versjon de til enhver tid sikter til.

Baran og Sweezys prosjekt besto først og fremst i å peke på at monopolkapitalen har stor grad av kontroll over utviklingen av sitt eget overskudd, og at det er et problem for monopolkapitalistene hvis overskuddet vokser for raskt, fordi de da ikke kan gjøre seg nytte av det, hverken til å dekke det som for dem framtrer som nødvendig bruk til salgsinnsats og offentlige utgifter som militærutgifter, til investeringer i produksjonsapparatet, eller til kapitalistenes eget forbruk. Monopolkapitalistene unnlater da heller å ta i bruk ny teknologi eller gjøre andre former for investeringer, dersom slik bruk ville ha gitt større økning i overskuddet enn det de meningsfylt kan anvende. På denne måten bidrar de også til å forsinke utnyttelsen av teknologisk framgang, og framfor alt til å hindre at ny teknologi og forbedret produktivitet brukes til å gi folk flest et bedre liv.

I boka blir det etter hvert klart at Baran og Sweezy ikke er opptatt av forholdet mellom overskuddets størrelse og kapitalens størrelse, det vi kunne kalle for «overskuddsraten». Det er det absolutte overskuddets stadige vekst som er deres tema, og de er blant annet opptatt av hvordan denne veksten fremmer militarisering, siden det både er en «meningsfylt» anvendelse som skaper etterspørsel og avsetning for produkter, og fordi det fremmer monopol-kapitalens kontroll over mennesker og naturressurser over hele verden. Derfor har de fire mest sentrale av bokas elleve kapitler alle overskriften «The Absorption of Surplus», med tilføyelse av ulike deltemaer som «Militarism and Imperialism».

Deres begrep, «økonomisk overskudd», var definert som forskjellen mellom hva samfunnet produserer og de samfunnsmessig nødvendige kostnadene ved å produsere det. De ville ha fram hvordan monopolkapitalismen belemret samfunnet med helt unødvendige kostnader, knyttet til monopolkapitalens særlige behov (den store salgsinnsatsen, militærutgiftene, monopolkapitalistenes store forbruk), som i denne fasen av kapitalismen ble framstilt av makthaverne som nødvendige kostnader. Det økonomiske overskuddet, slik det framsto innenfor systemet, ville de sammenligne med det potensielle overskuddet – rensket for alle disse systembetingede, unødvendige kostnadene. Og så ville de ha fram det de kalte det planlagte økonomiske overskuddet, som var hva produksjonsapparatet kunne ha frambrakt hvis det hadde vært styrt av de bevisste vurderingene og prioriteringene i et sosialistisk samfunn med en planøkonomi. Det er disse tre versjonene av «overskudd» som de bruker i boka, uten alltid å presisere hvilken versjon de bruker hvor.

Egentlig synes jeg det er litt underlig at de kaster LPTF over bord, siden den neppe er uforenlig med deres lov om overskuddets vekst. De har ikke noe teorem om «overskuddsratens stigende tendens» å sette i stedet (men de har en figur som viser at de faktisk antar at Marx sin profittrate har en tendens til å stige). De er opptatt av overskuddets absolutte vekst. Jeg tror at en viktig årsak til at de droppet LPTF som uaktuell, rett og slett var at den observerbare profittraten i USA, slik den framkommer svært upresist i et nasjonalregnskap tuftet på borgerlig-økonomiske begreper, ikke ga empirisk støtte til noen antakelse om fallende profittrate etter 2. verdenskrig. Ulike beregninger som bygger på litt ulike forutsetninger, viser alle at profittraten i USA hadde et relativt toppunkt i 1966. Noen beregninger viser en ganske kraftig stigning i den observerte profittraten i USA i årene 1958–1966, til et nivå som innebar rekord for årene etter 2. verdenskrig. Dermed har vel Baran og Sweezy ganske enkelt ment at virkeligheten viste at det ikke lenger var hold i noe teorien om profittratens fallende tendens. I en analyse av U.S. Steel gjør de da også et visst nummer av at selskapets profittrate var bemerkelsesverdig stabil fra 1920 til 1955, og at den deretter steg kraftig.

Offensiv for økonomisk liberalisme

Det var uflaks for Baran og Sweezy at 1966-nivået for profittraten for USA viste seg å være et historisk toppunkt, og at den så falt kraftig ned til vesentlig lavere nivåer utover på 70-tallet. Det utviklet seg en omfattende, internasjonal profittkrise, som var et viktig utgangspunkt for at Margaret Thatcher overtok roret i Storbritannia i 1979 og Ronald Reagan tilsvarende i USA i 1981. De satte i gang knallharde angrep på arbeiderklassen i egne land, demontering av den «velferdsstaten» som var blitt bygd opp smått om senn over mange år, en imperialistisk offensiv for økt utbytting av land og folk i andre deler av verden, og en økt rovdrift på natur og miljø. Det var tiden for en ideologisk offensiv for økonomisk liberalisme, der hindrene for kapitalens uhemmede utbytting skulle rives ned. Den kolossale raseringen av kapital under 2. verdenskrig hadde gitt armslag for tilsynelatende vedvarende økonomisk vekst og et bedre liv for store deler av arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene, men nå var det tid for kapitalen til å ta tilbake det som var oppnådd.

Offensiven fra Thatcher og Reagan er nettopp et viktig eksempel på at det kunne settes inn omfattende, motvirkende tiltak mot profittratens fall. Den er også et viktig eksempel på hvor verdifullt det er å forstå den dynamikken som profittratens fallende tendens skaper.

I den nye boka si forsvarer John Bellamy Foster fortsatt at Baran og Sweezy parkerte LPTF i 1966. Han gjorde det samme selv da han skrev sin doktoravhandling som han disputerte på i 1984, og der hovedtema var debatten og oppfølgingen av Baran og Sweezys Monopoly Capital og noen andre bøker og artikler de hadde skrevet. Denne doktoravhandlingen ga han ut i 1986, og årets nye bok er for 90 prosents vedkommende et opptrykk av 1986-boka. Men han har en helt ny introduksjon på 30 sider, som til dels er meget interessant. Der forteller han at Sweezy selv mente at Monopoly Capitals viktigste svakhet var at den ikke tok for seg systemets finansielle struktur. Foster, som jo tilhører det samme miljøet, skriver at

Vi behandlet kapitalakkumulasjon som først og fremst noe som gjaldt økning av beholdningen av eksisterende realkapital. Men i virkeligheten er det bare én side av saken. Akkumulasjon dreier seg også om å øke beholdningen av finansielle eiendeler.

Foster peker på at miljøet rundt Monthly Review fra 70-tallet og videre utover på 80-tallet ble mer og mer opptatt av den eksplosive utviklingen i finansmarkedene. I 1987 utga Harry Magdoff og Sweezy boka Stagnation and the Financial Explosion. I 1997 begynte Sweezy å bruke uttrykket «the financialization of the capital accumulation process».

Foster peker på at han i 1986-utgaven av sin egen bok The Theory of Monopoly Capitalism ikke hadde noen som helst omtale av finanskapitalens rolle. Det var bevisst, skriver han, fordi hverken vanlig borgerlig økonomisk teori eller marxistisk økonomisk teori ga noe reelt grunnlag for en teoretisk forståelse av de spørsmålene som reiste seg med hensyn til den finansielle eksplosjonen. I mine øyne er dette utsagnet helt ubegripelig. Utelatelsen av finanskapitalens rolle var en viktig forsømmelse, noe som er svært tydelig ut fra utviklingen etter 1986, med flere dramatiske trekk knyttet til finansmarkedene, og med den såkalte «finanskrisen» fra 2008 og fram til dags dato som et «høydepunkt».

 

Jeg mener at utelatelsen av finanskapitalens rolle henger tett sammen med at LPTF ble droppet. Etter mitt syn har finanskapitalens sterkt økende betydning en nær sammenheng med at profittraten faktisk har falt kraftig, selv om det fallet er blitt vanskeligere å se fordi nasjonalregnskapstall for profitt i utviklede kapitalistiske land er blitt sauset sammen med effekten av finansielle gevinster. Det er ikke riktig at Marx ikke behandlet finanskapitalens rolle, også den siden av saken som gjaldt finansspekulasjon mer eller mindre løsrevet fra selve varekrets-løpet. Og han behandlet temaet i nær tilknytning nettopp til LPTF i Kapitalens bind 3.

Overflod av kapital

I de delene av Kapitalens bind 3 der loven om profittratens fallende tendens presenteres, drøftes også hva som skjer når profittraten blir så lav at kapitalister heller investerer i finansplasseringer. Aksjemarkedene og andre markeder for finansielle papirer blir skrudd oppover av en økende strøm av kapital som ikke finner profitabel nok anvendelse i faktisk merverdiproduksjon. Hva som skjer med en slik overflod av kapital, utvikler Marx videre bl.a. i kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» (jeg refererer til den engelske oversettelsen). Det skjer en voldsom oppblåsing av det som Marx kaller «fiktiv kapital», som han tar opp som tema i kapittel 25 «Credit and Fictitious Capital» og utvikler videre i kapittel 29 «Component Parts of Bank Capital». I kapittel 29 skriver han:

Alt dette papiret representerer i virkeligheten ikke noe annet enn akkumulerte krav eller juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt, som tilfellet er med statsgjeld, eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer⁴

og:

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv⁵.   

Det er grunn til å merke seg at Marx her trekker inn

juridiske rettigheter til framtidig produksjon med en penge- eller kapitalverdi som enten ikke representerer noen kapital i det hele tatt … eller som fastsettes uavhengig av verdien på den reelle kapitalen som den representerer.

Dette er typiske og svært viktige trekk ved finansmarkedene i vår tid, og de spilte en helt sentral rolle i de finansboblene som sprakk i 2008. «Verdiene» i aksjemarkedene verdsettes basert på forventning om senere års profitt, ikke på basis av den faktisk produserte profitten. Disse forventningsbaserte verdiene har likevel en viss kontakt med virkeligheten, men da som en strikk som kan tøyes og tøyes ut fra håp og tro. I tillegg har vi verdiutvikling som bare er frittstående ballongblåsing, og som er enda mer sårbare for en frontalkollisjon med virkeligheten når forventningene svekkes. Forventningsbaserte verdier er også et typisk trekk når bedrifter verdsettes ved oppkjøp eller fusjoner og fisjoner. Dette er slik «fiktiv kapital» som Marx behandler i Kapitalens bind 3.⁶   

Hvis Sweezy og Foster hadde sett litt nærmere på behandlingen av LPTF og finanskapitalen i Kapitalens bind 3, tror jeg at analysen i Monopoly Capital og senere arbeider kunne ha vært skjerpet opp ganske kraftig.   

I det nye introduksjonskapitlet til boka si forkaster Foster på nytt uttrykkelig LPTF som ubrukelig under monopolkapitalismen. I en fotnote refererer han til en artikkel som Michael Heinrich skrev i Monthly Review i april 2013, med tittelen «Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Rate of Profit to Fall, and Marx’s Studies in the 1870s». I denne artikkelen hevder Heinrich at Marx syntes å ha distansert seg fra loven om profittratens fallende tendens i sine senere arbeider. Heinrich blir kraftig imøtegått i Alex Callinicos sin nye bok Deciphering Capital, der Callinicos påpeker at Heinrichs påstand hviler på sviktende grunnlag7. Tvert imot er det tydelige tegn på at Marx like til siste stund anså loven om profittratens fallende tendens for å være viktig.   

Helt til slutt litt om Baran og Sweezys påstand om at Marx primært hadde behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra for å få et klarest mulig bilde av de grunnleggende strukturer og tendenser i kapitalismen⁸. Etter mitt syn har de ikke dekning for en slik påstand. Folk kan jo lese kapittel 27 «The Role of Credit in Capitalist Production» på sju svært leseverdige sider. Ett av de utviklingstrekkene Marx drar fram her, er utviklingen av aksjeselskaper, som gjør det mulig for mange kapitalister å slå sammen sine kapitaler slik at det åpner for «an enormous expansion of the scale of production and of enterprises, that was impossible for individual capitals». Marx fortsetter med å omtale omdanning av statsbedrifter til svære aksjeselskaper som børsnoteres (Høyst aktuelt i vår tid!).

Marx går videre i kapittel 27 med å peke på at eierskapet blir mer og mer samfunnsmessig, ved at enkeltkapitalister med egen bedrift slår seg sammen til svære enheter ledet av profesjonelle administrative ledere, der kapitalistene blir passive eiere, penge-kapitalister. I enkelte bransjer utvikler det seg monopoler, som nødvendiggjør samspill med staten. Marx trekker fram kredittsystemet som det viktigste grunn-laget for denne forvandlingen fra kapitalistenes direkte eide bedrifter til svære aksjeselskaper, med stadig økende grad av samfunnsmessig eie. Kredittsystemet akselererer den materielle utviklingen av produktivkreftene og etableringen av verdensmarkedet. Det kapitalistiske produksjonssystemets historiske oppgave er å utvikle de materielle forutsetningene for en ny produksjonsmåte, som kan løse denne motsetningen mellom en stadig mer samfunnsmessig produksjon og den private tilegnelsen på stadig færre hender av de verdiene som andres arbeid skaper.

Marx kopler altså monopolistiske utviklingstrekk sammen med hele det kapitalistiske systemets historiske tilrettelegging for det neste, høyere trinnet i menneske-hetens økonomisk-politiske organisering. Slik jeg ser det, er det god grunn til å se kritisk på den måten Marx foretar denne koplingen på. Den er sterkt preget av at han ser på dette fra et ståsted tidlig i kapitalismens utvikling, og i dag framstår den vel som litt naiv. Men det blir likevel ikke særlig treffende – for å si det forsiktig – når Baran og Sweexy hevder at Marx primært behandlet monopoler som rester fra en føydal og merkantilistisk fortid, som han måtte abstrahere seg bort fra.

Monopolpriser

I kapittel 50 «Illusions Created by Competition» har Marx en kort drøfting av hvordan de høyere monopolprisene fungerer når det gjelder fordelingen av merverdi mellom kapitalistene:

Monopolprisen på visse varer ville bare overføre en del av andre vareprodusenters profitt til de varene som har monopolpris. En lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdi mellom forskjellige produksjonssfærer ville indirekte finne sted, men grensen for selve denne merverdien ville forbli uforandret⁹.

Det er forbausende at Baran og Sweezy ikke i det hele tatt nevner at Marx faktisk har en viss dekning av monopoliseringens samfunnsmessige betydning og hvordan monopolbedrifter kan bruke sin makt over markedet til å tilrive seg merverdi fra andre produsenter. De har imidlertid rett i at Marx ikke hadde utviklet noen større analyse av et monopolistisk stadium i kapitalismen, rett og slett fordi det var trekk som ennå ikke kunne observeres og analyseres i særlig grad.

Både Paul Baran, Paul Sweezy og John Bellamy Foster har gjort en meget fortjenstfull innsats for å bidra til å utvikle en marxistisk forståelse av kapitalismen i vår tid. Foster er i høyeste grad aktiv fortsatt, med viktige bidrag bl.a. når det gjelder det økologiske perspektivet. Men det er veldig synd at de i så stor grad har parkert Kapitalens bind 3 i stedet for å trekke trådene dit og inspirere til studier av denne svært viktige delen av Marx sin produksjon. Det har beklageligvis svekket verdien av arbeidet deres. Marx var ingen gud, og mye har endret seg siden han døde for mer enn 130 år siden. Men han utviklet en epokegjørende forståelse for kapitalismens vesen og for de grunnleggende drivkreftene i menneskesamfunnets utvikling. Dermed er det stort sett lurt å ta med seg den inspirasjonen man kan hente hos ham.

Noter: 

1. Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42
2. Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3, Forlaget Rødt! 1994, kap. XIV, punkt V, side 52
3. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
4. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 468
5. Samme, side 470
6.  Se også min artikkel i Rødt! Nr. 2-2008 «Sprekker bobla? – Om turbulensen i finansmarkedene», der dette illustreres med konkrete eksempler før «finanskrisen» eksploderte på høsten samme år.
7.  Alex Callinicos, Deciphering Capital, Bookmarks Publication, London 2014, side 285-286
8. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital, Modern Reader Paperbacks, New York 1966, side 4
9. Karl Marx, Capital, Volume III, Progress Publishers, Moskva 1971, side 861

Svetlana Aleksijevitj:
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

 

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

 

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.

Jonas Gahr Støre:
I bevegelse
I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 454 s

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

David Harvey:
Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)