Sosialdemokratiet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunnet – del 1

Av Ole Johnny Olsen

Nr 4 2015

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Slik lød parolen fra Marx og Engels i Det kommunistisk manifest i 1948. En internasjonal klasseorganisering var veien fram for et brudd med kapitalismen og bygging av sosialismen. Som vi vet, gikk klassekampens veier i en annen retning.

Dette er del 1 av en lengre artikkel i tidsskriftet.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Arbeiderklassens seire og forsvarsverket mot kapitalismen vilkårlighet ble kjempet fram innenfor nasjonalstatenes rammer. I dag skal seirene forsvares, men også nye forsvarsverk bygges ut – mot kapitalismens neoliberale globalisering. Det stiller forholdet mellom nasjonal og internasjonal klasse-kamp på nye prøver. En påminning om hovedtrekk i historia om arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap kan være et utgangspunkt for analyser av mulige retninger i en slik kamp.

Som politisk og ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen, og dermed i sosialismen, sammenfaller sosialdemokratiets historie med arbeiderklassens historie. Ja, vi kan si at sosialdemokratiet er en del av denne klassens historie. Og som ektefødt barn av kapitalismen, er arbeiderklassens historie en del av det kapitalistiske samfunnssystemets historie. Kapitalismens utvikling har formet arbeiderklassen, liksom arbeiderklassen har bidratt til formingen av kapitalismen. I et slikt perspektiv forstås arbeiderklassen ikke kun som et sosialt sjikt, strukturelt definert, men som historisk aktørkategori, som agent for samfunnsutvikling. I klassekampen, om man vil. I den kampen har sosialdemokratiet vært en politisk og ideologisk strømning i klassens organisering for makt og innflytelse.

I Skandinavia har denne strømningen stått særlig sterkt. Så sterkt at i politisk-sosiologisk litteratur om velferdsstatlige systemer brukes betegnelsen «sosialdemo-kratisk velferdsregime» om den type system som utviklet seg her etter 2. verdenskrig.1 Ja, hele det 20. århundret kan for disse landene samles under overskriften Sosialdemokratiets tidsalder, slik Francis Sejersted gjør med sitt bind om dette århundre i historieverket Skandinavia gjennom 200 år.2 Dette bindet gir «en sammenlignende analyse av det norske og svenske sosialdemokratiske prosjekt, med særlig vekt på den sosiale integrasjon», som det heter på smussomslaget. Men det er ingen analyse av arbeiderbevegelsens historie slik vi ellers forbinder med litteraturen om dette emnet. Det er snakk om en syntetiserende framstilling av de to landenes helhetlige samfunnshistorie. Framhevingen av sosialdemokratiet er et uttrykk for forfatterens vurdering av det sosialdemokratiske prosjektets rolle i samfunnsutformingen. Ikke minst dets betydningen for den sosiale integrasjon.

Sejersted beskriver integrasjonsproblemet med utgangspunkt i typiske trekk ved framveksten av det moderne samfunnet. Industrialisering og kapitalistisk markeds-økonomi fører til en rekke differensierings-prosesser. Det skjer en oppsplitting av og adskillelse mellom ulike funksjoner og grupper i samfunnet med derpå fare for tap felles tilhørighetsfølelse og en svekket sosial integrasjon. Slik utviklet også de skandinaviske landene seg fra midt på 1800-tallet, og den sosiale uroen vokste seg stadig sterkere rundt århundreskiftet. Det historiske svaret på denne trusselen, mener Sejersted, ble demokratiseringen av nasjonalstaten og i utvikling av en felles offentlighet. «Konsolidering av nasjonalstaten» er et viktig ledd i moderniseringen, understreker Sejersted. «Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn». Dette startet allerede på 1800-tallet, med økt deltakelse av ulike borgerlige samfunnsgrupper. Men «et særlig godt eksempel på vekselvirkningen mellom utdifferensiering og nasjonal konsolidering», poengterer han, «er arbeiderklassens fremvekst som en nasjon i nasjonen med egen klasseidentitet, og den påfølgende integrasjon i det nasjonale fellesskap»3.

Og er det noe som i særlig grad kan karakteriseres som sosialdemokratiets verk i de to landene, slik tolker jeg Sejersted, er det nettopp den skandinaviske løsningen av denne integrasjonsprosessen. Et slikt synspunkt gir en fruktbar innfallsvinkel for en drøfting av sosialdemokratiet i historisk perspektiv.

Sosialdemokratiets tidsalder – den organiserte kapitalismens periode

Straks skal vi imidlertid merke oss at arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap langt fra var sosialdemokratiets verk alene, eller var enestående for de skandinaviske landene. Hele den vestlige kapitalismens historie kan skrives på lignende vis. Som alternativ til begrepet modernitet og kategorien det nasjonale fellesskap kan vi dessuten si at det like mye handlet om arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn eller innordning i den organiserte kapitalismen. Kapitalismens tidlige fase med liberalistisk markedsøkonomi, preget av hyppige konjunkturkriser og konkurranse innenfor den voksende hæren av selgere av egen fri arbeidskraft, ble avløst av ulike former for organisert kapitalisme. Denne organiseringen ble drevet fram nedenfra gjennom den framvoksne arbeiderklassens samling og mobilisering for sosial trygghet og rimelig lønn for rimelig arbeid, med arbeidslivets regulering og velferdsstatenes framvekst som viktigste resultat. Men den ble også organisert ovenfra, gjennom internasjonal ekspansjon, kapitalens konsentrasjon og storforetakenes kontroll over markedene, og gjennom de nasjonale og internasjonale eliters økte politiske styring av økonomien. Sett ovenfra ga den organiserte kapitalismen rammer for et særegent akkumulasjonsregime der massenes økte forbruksevne, gjennom økte lønninger og (velferds)statlige støtteordninger, la grunnlag for en enorm vekst gjennom masseproduksjon av nye varetyper.4

Analysen av den organiserte kapitalismens framvekst blir i dag ofte støttet av Karl Polanyis begrep om en «dobbeltbevegelse» i utviklingen av den politiske og økonomiske orden i vår tid5, der det liberale prosjektets oppløsning av en politisk regulering av arbeid og økonomisk virksomhet i det 19. århundre ble besvart av en motgående mobilisering av samfunnets forsvar og kamp mot det frie markedets konsekvenser. Når dette begrepet synes særlig populært i dag, er det nok fordi mange anser at det fanger inn en allmenn pendel-bevegelse der liberalismens «disembedding» (markedskreftenes løsrivelse fra samfunnet) besvares av folkelig motstand som fører til en «reembedding» av økonomien. En slik pendelbevegelse gir nemlig et visst håp med tanke på kampen mot nyliberalismens herjinger. Og slikt håp kan man dele. Men i stedet for å se en ny pendelsving som følge av naturlige menneskelige reaksjonsformer, slik noen typer lesning av Polanyi tenderer til, synes det mer fruktbart å studere de spesifikke forutsetningene for slik mobilisering.

Vi skal dessuten merke oss en viktig forskjell mellom Polanyi og Sejersted, eller mellom analyser av organiseringen av kapitalismen som økonomisk historie og analyser av sosialdemokratiet som del av klassekampens historie. Mens Polanyi viser behovet for eller nødvendigheten av en «reembedding» av økonomien, retter Sejersted oppmerksomheten mot arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskapet, eller som jeg vil formulere det: i det borgerlige samfunn. Og det er til denne siste tilnærmingen jeg skal holde meg i det følgende.

Det er kanskje også denne tilnærmingen som har vært den mest dominerende i internasjonal litteratur om kapitalismens historie, i alle fall innen historisk sosiologi der spørsmålet om arbeiderklassens historiske rolle har blitt studert og diskutert igjen og igjen.

Arbeiderklassens historiske rolle – i marxistisk perspektiv

Det som har gitt spørsmålet om arbeiderklassens integrasjon en særlig sprengkraft, er naturligvis antagelsen om at det kunne ha gått annerledes, og at det gikk annerledes enn det som var spådd av kapitalismens teoretiker framfor noen, Karl Marx. Ja, at det følgelig også gikk annerledes enn det som lå til grunn i de deler av arbeiderbevegelsen som bygde sin politiske målsetning og strategi på Marx. Sprengkraften skyldes kanskje ikke minst dette siste, at spørsmålet ikke bare har vært et spørsmål for historisk forskning, men i høyeste grad et tema for de historiske aktørene selv.

Som vi husker, formulerte Marx og Engels sine teser om klassekampens historiske utvikling under kapitalismen allerede i Det kommunistiske partis manifest like før februarrevolusjonen 1848.6 Liksom borgerskapet vokste fram under føydalsamfunnet, sprengte dets grenser, frigjorde kapitalens vekstmuligheter og etablerte et nytt herredømme i et borgerlig-kapitalistisk system, viste Marx og Engels, vokser arbeiderklassen fram i dette kapitalistiske samfunnet, som en ny revolusjonær klasse. Denne nye klassen, mente de, ville styrke sine revolusjonære kapasiteter gjennom kapitalismens egen utvikling og klassekampens erfaringer. Den ville sprenge kapitalismens lenker og etablere et nytt sosialistisk herredømme. Og ikke nok med det, som eneste klasse i historia som ville representere den absolutt største delen av og etter hvert hele samfunnets befolkning, slik var Marx og Engels’ visjon, ville den representere en kraft som åpnet for at sosialismens klassekarakter over tid ville oppløses og kommunismens klasseløse samfunn kunne utvikles.

Denne utviklinga skildres i Manifestet i en fargerik og kraftfull språkdrakt, som den politiske pamfletten det var. Men denne pamfletten er også av de aller mest pregnante framstillingene av det som skulle bli kjerneelementer i marxismen og sosialismens teori. Borgerskapet framstilles som en progressiv kraft i historias utvikling og kapitalismen skildres som et voldsomt ekspansivt system. Det sprenger alt som ikke tjener dets vekst. «Alt standspreget og stillestående fordamper» (s. 19) («All that is solid melts into air»), som det heter i den mest brukte spissformuleringen om modernitetens dynamiske karakter i de siste 30 års litteratur om emnet. Også andre formuleringer kunne vært brukt. For eksempel i studier av de siste tiårenes globalisering:

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. (s. 19).

Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne. (s. 20).

Kort sagt: det skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (s. 20).

Men Manifestet viser også kapitalismens begrensning, ikke minst hvordan den blir ridd av stadig tilbakevendende overproduksjonskriser, som bare kan løses gjennom rasering av produktivkreftene, hardere utbytting og/eller stadig ekspansjon i nye markeder. Og det pekes på hvordan en stadig økende samfunnsmessiggjøring av produksjonen kommer i stadig sterkere konflikt med den private tilegnelsen. Kapitalismens videre utvikling hemmes og stopper opp, de kapitalistiske produksjonsforhold må sprenges. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendom», som det heter i siste avsnitt av Kapitalens kapittel 24. «Ekspropriatørene blir ekspropriert.»

For å sprenge disse lenkene, hevder Marx og Engels, har altså kapitalismen formet sine egne banemenn, hæren av eiendomsløse proletarer. Tesen er som følger: Stadig økende andel av befolkningsmassen står uten annen mulighet enn å selge sin arbeidskraft for å leve. De dras inn i industrien og gjøres til lett utskiftbar tilbehør til maskineriet. Men i samme stund som de «blir organisert som soldater i fabrikkene» (s. 24) og underlegges et despoti som åpent «erklærer fortjeneste som sitt mål» (s. 24), får arbeiderne en stadig mer ensarta livsførsel og interessesituasjon og dermed grunnlag for felles kamp. Sammenstøtene mellom kapitalister og arbeidere får i økende grad karakter av sammenstøt mellom to klasser. For i disse sammenstøtene får arbeiderne erfaringer som gir grunnlag for organisering til en klasse og dermed til politisk parti. For enhver klassekamp er en politisk kamp. Men arbeidernes seire er bare midlertidige, og proletarenes enhet som klasse sprenges stadig av innbyrdes konkurranse – «lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom» (s. 31). Likevel, enheten oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere, og vil legge grunnlag for arbeiderklassen revolusjon og innføring av sosialisme.

I Manifestet – som jo er «det kommunistiske partis manifest», skrevet på oppdrag for sammenslutningen av revolusjonære arbeiderforeninger Kommunistenes forbund – skisseres også en teori om sosialismen og videre utvikling mot kommunismen. Denne teorien kan sammenfattes i ett uttrykk, skriver Marx og Engels, «oppheving av privateiendommen» (s. 33). «Den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre» (s. 33). Dessuten er denne privateiendommen selve årsaken til anarkiet i økonomien og kapitalismens destruktive krisesykluser. Derfor er arbeiderklassens første oppgave i revolusjonen å frata borgerskapets den makt som forsvarer privateiendommen og den borgerlige rett, nemlig statsmakten. Samtidig må arbeiderklassens erobring av staten brukes til å frigjøre produksjonsmidlene til samfunnsmessig produksjon og tilegnelse.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. i hendene på det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. (s. 42).

«Dette kan», poengteres det, «til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda.» Men det «despotiske» ved det proletariske herredømmet vil bare ha en midlertidig karakter. For ved samfunnsmessiggjøring av produksjonens resultater vil den allerede samfunnsmessige karakteren av produksjonen utvide sitt grunnlag uten behov for politisk kontroll og produksjonsforholdene og dermed miste sin klassekarakter.

La oss koste på oss konklusjonen i Marx og Engels eget språk:

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsens eksistensberettigelse, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling. (s. 44).

Synspunktene som lå til grunn for disse tesene, var ikke enerådende i 1840-årenes arbeiderorganisasjoner. Derfor omhandler da også en egen del i Manifestet andre teorier og posisjoner i sosialistisk og kommunistisk litteratur. Både de «reaksjonære», de «konservative» eller «borgerlige», og de «kritisk-utopiske» strømningene sosialismen ble presentert og kritisert i tur og orden. Felles for dem alle er troen på muligheten av å skape sosialisme uten å bryte med kapitalismen og dens politiske forsvar. Var det noe som skilte disse fra kommunistene, var det nettopp oppfatningen om nødvendigheten av politisk omstyrting av det bestående, framhevet Marx og Engels (s. 49–50).

Kommunistene arbeider for «forbindelser og forståelse mellom demokratiske partier i alle land», heter det, og de støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående. Men i alle disse bevegelsene framhever de eiendomsspørsmålet som «bevegelsens grunnspørsmål».

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. (s. 63)

Som siste avsluttende formuleringer finner vi de kjente:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne». Og appellen: «Proletarer i alle land, foren dere! (s. 63)

Marxisme og revisjonisme

Om de ikke var enerådende, ble tesene til Marx og Engels svært toneangivende ved etableringen og ikke minst i utviklingen av den framvoksende arbeiderbevegelsen i Europa og USA i andre halvdel av 1800- tallet7. Etter februarrevolusjonens nederlag fulgte en politisk lavkonjunktur i hele Europa før det igjen ble mobilisert for arbeiderklassens organisering på 1860-tallet. I dette tiåret ble Den 1. internasjonale stiftet i 1864, tesene fra det kommunistiske partis manifest ble gjenopplivet og Marx publiserte Kapitalens bind 1. Marx og Engels var selv aktive deltakere i det nye politiske oppsvinget, og Marx forfattet generalrådets «adresse» til Internasjonalens medlemmer ved utbruddet av den tysk-franske krig i 1870 og «Om borgerkrigen i Frankrike» i 1871.8 Det siste skulle bli en klassisk analyse av Pariserkommunens vekst og fall.

Arbeiderorganiseringen vokste i takt med kapitalismens utbredelse. Den kapitalistiske økonomien fikk en veldig vekst fra 1870-tallet, ikke minst i Tyskland etter Bismarcks samling av de tyske statene. Industrialiseringen av Tyskland skjedde i voldsom fart. Og mens Pariserkommunens erfaringer kunne ses som bekreftelse på Marx’ teori om revolusjonen og nødvendigheten av arbeiderklassens herredømme gjennom statens erobring, kunne kapitalismens utvikling ses som bekreftelse på teorien om kapitalens ekspansjon og industrialiseringen som støtte til tesen om kapitalismen som skaper av sine egne banemenn.

Slik ble det også tolket. Politiske organisasjoner og partier som vokste fram, hadde mange tilhengere av det som etter hvert skulle kalles marxismen. I Tyskland fikk retningen sterk innflytelse i det sosialdemokratiske partiet fra 1870/80-årene. At dette partiet kalte seg sosialdemokratisk, hang sammen med synspunktene til stifteren Ferdinand Lassalle som i opposisjon til Marx på 1860-tallet hevdet at veien til sosialisme gikk gjennom utvidelse av demokratiet innenfor det kapitalistiske systemet. Denne posisjonen vek imidlertid plass for en mer revolusjonær retning under ledelse av August Bebel og Karl Kautsky, og det tyske sosialdemokratiet ble et sentrum for utviklingen av marxismen. Men partiet beholdt betegnelsen sosialdemokrati i partinavnet, og denne betegnelsen ble også den vanlige for en rekke arbeiderpartier som vokste fram i denne tida. Særlig kjent er betegnelsen fra det russiske sosialdemokratiske partiet, som senere skulle lede an i den russiske revolusjon under ledelse av Lenin. At partiene fikk en slik betegnelse er en dobbelt historisk ironi, siden Marx og Engels hadde markert seg mot en slik begrepsbruk, og nettopp hadde lagt vekt på at de var kommunister og ikke sosialdemokrater.9

Kapitalismens utvikling og erfaringene fra arbeiderklassens kamper kunne imidler-tid også bli tolket på en annen måte enn i tråd med Marx og Engels. Den økonomiske veksten fra 1870-tallet ga arbeiderne gode forhandlingskort og de framvoksende fagforeningene framgang. I tillegg til lønnsvekst og bedrede arbeidsbetingelser gjennom forhandlinger, opplevde mange økt sosial trygghet ved sosiale hjelpetiltak og paternalistisk personalpolitikk i de store industribedriftene. Arbeiderproblemet, faren for sosial og politisk uro, ble møtt med velferdskapitalistiske mottiltak på bedriftsnivå, både i USA og Europa. Og i Europa ble Bismarcks sosialpolitikk ledende i en ny type statspaternalistiske integrasjonsforsøk. Dette sto i motsetning til utarming- eller elendighetstesen til Marx og ga grobunn for troen på store forbedringer innen kapitalismen. I Europa, og ikke minst i Tyskland, ga den generelle økonomiske utviklingen dessuten på ingen måte inntrykk av kapitalismens sammenbrudd. Tvert om, den kunne tolkes som uttrykk for at kapitalen hadde lært og hanskes med sine utfordringer. Og det styrket ytterligere troen på reformer innenfor kapitalismen.

I det tyske sosialdemokratiet fikk da også en slik tenkning igjen vind i seilene. Erfurtprogrammet av 1891 la vekt på kamp for sosiale reformer, løsninger på dagsaktuelle problemer og generelle mål om demokratisering. På det ideologiske plan ble denne politikken særlig fremmet av Eduard Bernstein. Han tok opp tråden fra Lasalle og ble på slutten av 1800-tallet den fremste anfører av det marxistene karakteriserte som teoretisk revisjonisme. Bernstein gikk eksplisitt mot teoriene til Marx, punkt for punkt. I tillegg til imøtegåelse av tesen om kapitalismens sammenbrudd og arbeidernes utarming, kritiserte han både tesene om økende proletarisering, polarisering mellom klassene og homogenisering av arbeiderklassen. Ved siden av vekst i arbeider-klassen viste samfunnsutviklingen både en økt andel av frie bønder og ikke minst en voksende mengde funksjonærer og det vi i dag ville kalle middelklasseyrker, hevdet han. Og i arbeiderklassen var det store forskjeller mellom anerkjente fagarbeidere og utøvere av enkle rutinejobber. Dessuten var Bernstein helt uenig med Marx i synet på staten og demokratisk innflytelse. Deltakelse i demokratiske ordninger ga mulighet for påvirkning av statlig politikk for velferd og sosial utjevning, mente han. Samtidig ga styrking av staten et rettslig forsvar for arbeidernes sosiale trygghet.

Det er ikke vanskelig å gi Bernstein rett i hans påpekninger av kapitalismens utvikling når det gjaldt dens evne til å suge opp opposisjon og motstand gjennom sosiale forbedringer og når det gjaldt nye trekk ved sosial differensiering og klassereforhold. Framveksten av et voksende sjikt funksjonærer og middelklasseyrker er et særlig viktig trekk ved de kapitalistiske klasse-relasjonene som Marx ikke forutså. Kanskje fordi dette trekket nettopp var et resultat av kapitalismens organisering, som han heller ikke så utsiktene av. Det er heller ikke tvil om at Bernstein fikk rett i sine påstander om at arbeiderklassen kunne oppnå store forbedringer innen kapitalismen gjennom demokratisk organisering og statlig politikk. Og det er derfor ikke overraskende at nettopp Bernstein og ikke Marx skulle bli teoretisk anfører for det sosialdemokratiet som skulle bli den seirende part i kampen mellom ulike strømninger i den internasjonale arbeiderbevegelsen i det 20. århundre. I alle fall i Vest-Europa.

Men det var altså en strid om hvilken retning man skulle ta. Mens den historiske utviklingen rundt århundreskiftet pekte mot økonomisk vekst og sosial integrasjon og ikke minst årene før andre verdenskrig ble opplevd som en tid der fred og framskritt var trygt forankret på den historiske moderniseringens skinner, skapte den «store katastrofen» med første verdenskrig en helt ny situasjon. De revolusjonære strømningene, som absolutt ikke hadde ligget i dvale i årene med vekst og politisk klassefred, fikk en ny oppblomstring. Bolsjevikene tok ledelsen over revolusjonen i Russland, og kamp mot krig og dyrtid politiserte deler av den europeiske arbeiderbevegelsen i radikal retning. I Norge fikk de revolusjonære lederne kontroll over Arbeiderpartiets ledelse, og i Tyskland utviklet det seg en revolusjonær situasjon etter krigens avslutning. Konfrontasjonen mellom revolusjonære marxister og revisjonistiske reformister ble stadig skarpere. Bolsjevikene endret partiets navn til Russlands kommunistiske parti og Den 2. internasjonale, som hadde avgått ved døden ved krigens utbrudd, ble erstattet med etableringen av Den 3. kommunistiske internasjonale, Komintern.

Det ble imidlertid ingen revolusjon i Tyskland, og konfrontasjonene mellom ulike strømninger i de europeiske arbeiderpartier førte til splittelser og etablering av egne partier for sosialdemokrater og kommunister. Så også i Norge. Den russiske revolusjonen måtte klare seg på egenhånd, og det halsbrekkende prosjektet med revolusjonær sosialisme i ett land ble kun et fyrtårn for svekkede kommunistpartier i vest.

De sosialdemokratiske partiene derimot ble litt etter litt, i land etter land, statsbærende for den organiserte kapitalismen. I Skandinavia skulle det sosialdemokratiske paradigmet, som Sejersted poengterer, bli hegemonisk for samfunnsutviklingen som helhet.

Noter:

  1. Introdusert av Gøsta Esping-Andersen i The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990.
  2. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax forlag, 2005.
  3. Ibid., s. 11–12
  4. Denne utviklingen har også blitt framstilt som en overgang fra det liberale til det organiserte moderne av Peter Wagner 1994 i A Sociology of Modernity. Liberty and Dicipline, London: Routledge, 1994. Begrepet modernitet kan i så henseende vise seg fruktbart, også for analyser av modernitetens historisk-institusjonelle kjennetegn. Men i en drøfting om arbeiderklassens integrasjon synes kapitalismebegrepet mer nærliggende. Utvikling fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme er naturligvis også en kjent og fortsatt relevant begrepsfesting av dette. En breiere begrepshistorie må utgå i denne korte framstillingen.
  5. Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston. Beacon Press, 1944. I norsk oversettelse: Den liberale utopi, Oslo: Res Publica, 2012.
  6. Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Rødt!, 2. utgave, 2008
  7. Grunnlaget for det følgende er en generell allmennkunnskap etter lesning av diverse litteratur om emnet. Av leksikalske framstillinger om temaene synes jeg fortsatt Trond Hegna og Jacob Friis sine utlegninger i Arbeidernes leksikon er særlig gode. Med deres framstilling fra tidlig 1930-tall kommer vi også nærmere den historiske scenen teoriene og bevegelsene utviklet seg i. Arbeidernes leksikon, forkortet utgave i tre bind, Oslo: Pax forlag, 1974
  8. Se f.eks. Marx/Engels, Udvalgte skrifter, bind 1, København: Forlaget Tiden, 4. oplag, 1978
  9. Les f.eks. Tron Hegna om «sosialdemokratiet» i Arbeidernes leksikon, bind 3, Oslo: Pax, 1974, s. 1008