Sprekker bobla? – om turbulensen i finansmarkedene

Av Torstein Dahle

2008-02

"Tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. Så går jeg ut i markedet, og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner."

Torstein Dahle bruker dette eksempelet for å diskutere turbulensen i finansmarkedene. Hva er det egentlig som skjer?

Torstein Dahle er siviløkonom og leder av Rødt


5. februar falt verdens aksjemarkeder på nytt. Det ble den verste dagen i det amerikanske aksjemarked så langt i 2008, med et gjennomsnittlig fall i aksjeindeksene på omkring 3 prosent. Den utløsende årsaken var at det kom noen meget dårlige nyheter om det amerikanske næringslivets vurdering av framtidsutsiktene.

Jeg føler meg ganske sikker på at dette ikke er noe som går greit over etter litt opprydning i markedet i løpet av et års tid. Det kan tenkes at det lykkes å utsette en kraftig nedgang i USA enda et år eller to, men jeg tviler på det.

Jeg vil slenge inn et moment som etter mitt syn er svært viktig: Kapitalakkumulasjonen. Kapitalen i USA – og i hele verden med USA i spissen – har vokst og vokst og vokst. Da kreves det at den profittmassen som arbeidsfolk skaper basert på sitt eget arbeid kombinert med rovdrift på naturen, må vokse og vokse og vokse. Hvis ikke går profittraten ned.

Men det finnes noen smarte triks for å tøye strikken. Jeg selger min kapital til deg, og så selger du den tilbake til meg for en høyere pris. (Da regner du med å ha tjent på det, du registrerer en profitt og at kapitalen din har vokst.) Men så selger jeg kapitalen tilbake igjen til deg, til en enda høyere pris. (Da regner også jeg med at jeg har tjent på det, og jeg registrerer en profitt og at kapitalen min har vokst.) Slik holder vi på i en del runder. Dette er en boble. Men hvis vi får flere med på det samme spillet, så kan en av oss hoppe av og gå fra fiksjon til virkelighet: Du kan bruke din sterkt økte pengesum til å kjøpe varer og tjenester, arbeidskraft og virkelige ting. Dermed er ikke dette tullespillet bare fiksjon, det har også en kopling til virkeligheten, ved at oppblåste pengebeløp kan omgjøres til faktisk kapital, hvis bare tilstrekkelig mange likevel er med på å fortsette spillet.

De internasjonale aksjemarkedene fungerer på den måten. Fra at aksjekursene var basert på faktisk verdiskaping og faktisk produksjon av merverdi og profitt, begynte man å regne inn forventet merverdi og profitt. Hvis profittraten i samfunnet er på 10 prosent, og jeg eier en bedrift der arbeiderne skaper 10 millioner hvert eneste år i profitt, så burde jeg kunne selge aksjene i denne bedriften for 100 millioner. Men hvis vi tror at profitten neste år vil bli mer enn 10 millioner, så burde jeg kunne selge aksjene for mer enn 100 millioner. Troen på profittvekst neste år tilsier altså en høyere aksjekurs.

Eller tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. (Regner med at det bør kunne selges veldig mye, for spillideen er kjempegod.) Så går jeg ut i markedet og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner. Og så viser jeg fram planene og budsjettene, og så ser investorene at hvis de betaler meg 50 millioner for ideen, så er den budsjetterte profitten så stor at de får god avkastning på kapitalen sin. Jeg får de 50 millionene – på basis av forventning om at dette skal bli et flott prosjekt i framtiden.

"Verdiene" i aksjemarkedet er altså etter hvert basert på forventet profitt, ikke bare på den faktisk produserte profitten. Dette er genialt, for dermed kan aksjeverdiene blåses opp i vilden sky. Jo mer vi klarer å overbevise hverandre om forventningene, jo mer stiger aksjene.

Verdens aksjeverdier har steget mye på basis av forventninger. I USA har store deler av "middelklassen" aksjer. De ser at aksjene stiger, og de føler seg rikere. Da kan de ta opp lån og kjøpe seg mye fint, med basis i aksjeverdiene. Det er jo ikke noe problem, for de kan bare selge aksjene og innfri lånet – og vips: De beholder alt det fine de har kjøpt, og så er de gjeldfrie etter at aksjene er solgt. Dermed var det liksom helt reell dekning for å kjøpe seg alt det fine.

Eiendomsmarkedet kan drives opp på samme måte. Jeg kjøper ditt hus for 2 millioner og selger det tilbake til deg for 2,5 millioner. Så selger du det tilbake til meg for 3 millioner. Sånn kan vi holde på. Huset er akkurat det samme, men prisen stiger og stiger, og vi blir rikere og rikere. Fabelaktig!

Sånn har de holdt på i store deler av den kapitalistiske verden, og framfor alt i kapitalismens høyborg USA. Siden de på denne måten kjøper og bruker opp mer enn de faktisk skaper av verdier, så må de låne av kapitalister i andre land.

Nasjonalregnskapene lages som om det er et klasseløst samfunn. Derfor er det begrenset hvor kloke vi blir av å studere slik statistikk. La oss likevel se på den figuren jeg har laget på basis av data fra U.S. Dept. of Commerce – Bureau of Economic Analysis. (Figur legges ut seinere.) Den viser den personlige sparingen i USA, målt i prosent av disponibel personlig inntekt (dvs. inntekt etter skatt). Lenge lå sparingen på et nivå på 8–10 prosent av inntekten. Men omkring 1985 begynte en nedtur, dvs. at folk begynte å bruke opp mer og mer av inntekten sin. Forklaringen kan være forskjellige for forskjellige deler av befolkningen. "Mellomklassen" og de rike hadde glede av stort sett stigende aksjekurser. De følte seg rikere og kunne bruke mer. I 1987 ble de skremt av et voldsomt fall i aksjekursene, og dermed ble de mer forsiktige og sparte litt mer. Så begynte de å kutte i sparingen og forbruke mer av inntekten igjen i 1993. Deretter har de brukt opp mer og mer av inntekten sin helt fram til dags dato, med et lite unntak da IT-boblen sprakk i 2002. Vanlige lønnsmottakere har i årevis hatt en elendig reallønnsutvikling, og bruker sannsynligvis opp en stadig større del av inntekten sin av den grunn.

Så lav som sparingen er i dag, har den ikke vært siden begynnelsen av 30-årene. En viktig forskjell er at da var det krise slik at heller ikke "mellomklassen" hadde noe å spare. Nå har det vært høykonjunktur og blomstrende tider, med rekorder på aksjebørsene helt fram til midten av høsten 2007. Det er med utgangspunkt i dette svært lave sparenivået at man skal begynne å takle effekten av store aksjetap og kanskje økende arbeidsløshet.

Kapitalister i andre land har vært villige til å låne ut stadig større beløp til amerikanerne, fordi den amerikanske staten er mektig og står klippefast på å forsvare kapitalens interesser, og spesielt fordi dollar har status av verdens reservevaluta, som er "god som gull" å ha på kistebunnen eller i de internasjonale valutabeholdningene.

Så begynner strikken å bli strukket veldig langt i forhold til den virkelige verdiskapingen som arbeidsfolk driver. Det er masse finanskapital som skal plasseres, og derfor blir renten lav. Med så lav rente, blir det for liten sving på det som bankene får av profittskapingen i samfunnet. Da må vi finne på noe lurt for å få strukket strikken enda litt lenger. Hva hvis vi låner ut penger til noen som er så fattige, at de bare så vidt har råd til å betale renter og slett ikke har råd til å betale tilbake lånet. Så kan vi si at de kan kjøpe hus for lånet, og så øker etterspørselen etter hus enda litt mer, og så stiger eiendomsprisene enda litt mer. Lurt! Men det blir jo veldig usikre lån, da, sånn at vi kanskje taper penger? Hva hvis vi lager en "lånepakke", bestående av 100 lån til solide låntakere og 10 sånne dårlige lån, og så sier vi at helhetlig sett er det ikke så stor gjennomsnittlig risiko på disse 110 lånene under ett, og så får vi noen andre banker eller noen kommuner i Norge til å overta sånne lånepakker, så får de litt høyere rente enn de ellers ville fått, og så får vi noen solide provisjoner å putte i lomma.

Nå er strikken strukket, og strukket med masse lure triks. Men så kommer sannhetens time for de dårlige boliglånene, som kalles "subprime" (dårligere enn prima). Og plutselig er det noen banker som taper masse penger. Aksjekursene for bankene begynner å falle. Dessuten har i grunnen hele verden skjønt at det er dumt å overføre milliarder på milliarder til velhavende amerikanere sånn at de kan kjøpe mer enn de har inntekt til, for de kan jo ikke holde på sånn til evig tid. Russiske og kinesiske og japanske og arabiske kapitalister har villet være med på karusellen litt til og litt til, for det har vært penger å tjene, men tilliten vakler og dollarkursen har gått ned. Så kommer de svære banktapene, og mange lurer på om de bare må se virkeligheten i øynene og hoppe av karusellen før hele greia bryter sammen og gir dem store tap. Det begynner å bli tydelig at dollar ikke har noe grunnlag for å være hele verdens reservevaluta lenger. Den er helt markspist, og slett ikke god som gull.

Kapitalister over hele verden begynner å selge dollar (veksle om til andre valutaer), og de begynner å selge amerikanske aksjer. Alle de amerikanerne som tilhører "middelklassen", og som har følt seg rikere og rikere, begynner plutselig å føle seg fattigere og fattigere. Ikke bare må de begrense forbruket sitt til den inntekten de faktisk har, men de må kutte forbruket enda mer, fordi de skal nedbetale på de lånene som hadde dekning i stigende aksjekurser.

Effekten av å bygge forventningsverdier inn i aksjekursene snur seg til sin motsetning når det begynner å bli forventninger om fall i profitten og rene tap. Egentlig er det tilstrekkelig at forventningene om vekst sprekker: Det i seg selv er nok til å gi store negative utslag i aksjemarkedet.

Etter 50–60 år med at resten av verden har forsynt USA med lån, sånn at staten og kapitalistene og "middelklassen" i USA kunne bruke mer enn de skapte – etter 50–60 år vil ikke verdens kapitalister være med på det lenger. De stoler ikke på dollaren lenger. Det gjør ikke saken bedre at USAs stat gjør det dårlig i krigene sine, som staten har lånt enorme beløp for å finansiere. Verdens kapitalister begynner å gå bort fra dollar og vil ikke dekke USAs handelsunderskudd lenger. Svikten i finansmarkedet sprer seg langsomt fra råtne boliglån til andre lån. Aksjekursene tumler nedover. Millioner av "middelklasse"-folk i USA kutter forbruk. Boligprisene går ned fordi den kunstige stimulansen er borte, og mange må selge. Etter hvert som det sprer seg frykt for at nå ryker rett og slett strikken, så vil stadig flere selge før markedet faller enda mer.

Finanstriksingen slår tilbake når triksene avsløres. Dollaren mister sin rolle som reservevaluta. Dekningen rakner for overforbruket til USA og den kjøpesterke "middelklassen". Etterspørselen synker kraftig. Når ballongen sprekker, er det om å gjøre å få solgt aksjene sine før kursen har sunket altfor mye. Stadig flere styrter mot utgangsdøra, og der blir det kork.

Det kan tenkes at araberes og russeres og kineseres ønske om å kjøpe opp deler av USA for å gjøre det til sitt, kan føre til tiltakende kapitalstrømmer inn i USA, og at det ikke blir så sterk kollaps som tingene tyder på i dag. Men jeg tviler på om denne tendensen er sterk nok og holder lenge nok til at finanskrisen glir over. Bush pøser allerede billige lån ut til bankene, og det kan bidra til bedre stemning en stakket stund. Svære reduksjoner i den amerikanske styringsrenten kan virke stimulerende en stund, men de vitner snarere om panikk i USAs statsledelse, og at kortene spilles ut slik at det blir lite igjen til tiltak senere. (Styringsrenten kan jo ikke settes lenger ned enn til null, så da er det virkemidlet slutt.)

At det som skjer vil ha stor betydning for styrkeforholdet mellom de mektigste statene i verden, er overveiende sannsynlig.