Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme

En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.² Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.³ Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.

Hvem påvirket Wergeland?

Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.

Henri de Saint-Simon

Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).

Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.⁴ Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:

Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).

Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:

Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).

Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.

Charles Fourier

Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.

Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.

Robert Owen

Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.

Wergeland og kommunismen

Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.⁵ I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»⁶ som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.

Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.⁷ Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.⁸ Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.⁹

Henrik Wergelands utopier

Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.

 

Litteratur

Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.

Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.

Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!

Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.

Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.

Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.

Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.

Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.

Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.

Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.

 

Sluttnoter

1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).

2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.

3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.

4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.

5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.

6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.

7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.

8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.

9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.

 

 

Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km². Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

– www.pwc.no

– www.vindportalen.no 

– www.nve.no

– www.regjeringen.no

– www.europalov.no

 

 

 

 

 

Når dette skrives, er det konfrontasjon mellom politi og demonstranter i Hong Kong. Det går «en kule varmt», bokstavelig talt.

Av redaksjonen for nummer 4/19

Erik Ness, Birger Thurn-Paulsen, Per Medby og Unni Kjærnes

Kina fikk Hong Kong, som hadde ha vært britisk koloni fra 1842, tilbake i 1997. Beijing vil nå styre finansmetropolet slik som de styrer resten av Kina. Antakeligvis er Kinas mektige president, Xi Jinping, redd for at et mer liberalt styresett i Hong Kong vil inspirere kinesere i resten av landet. Dessuten er Hong Kong av stor økonomisk betydning for verdens største økonomi. Makthaverne i Kina har muskler som de nå bruker for åpen scene i media.

Det er lett å forstå at de som bor i Hong Kong, ikke vil ha innskrenket ytringsfriheten og svekket sine rettigheter til å bestemme selv. Det er en kamp som støttes, uavhengig av hvilken rolle USA måtte spille i kulissene.

Dette nummeret av Gnist har Kina som tema og tar utgangspunkt i den kinesiske revolusjonen (1949). Det var en verdenshistorisk begivenhet, og et opprør mot ekstrem fattigdom og beinhard undertrykkelse både av lokale makthavere og invasjonsstyrkene fra Japan. Folk som var opptatt av fattigdom og undertrykkelse på 70-tallet, så på Kina som en vei ut av sult og nød for et tredjeverden-land.

India var det andre landet der millioner sultet. Det var mange som på 70-tallet tenkte: Kina er et håp. En så at vanlige folk ikke lenger sov på gata og tigget. Analfabetismen forsvant på noen få år. De var på vei ut av elendigheten.

Det kan overraske lesere i dag, men da Mao døde i 1976 skrev statsminister Odvar Norli i Dagbladet at Mao «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Kina ble ikke som India, men heller ikke et slikt demokratisk, sosialistisk samfunn slik sosialister over hele verden håpet.

Dette nummeret om Kina er ikke om hvorfor det gikk som det gikk, men bakgrunnsteppet – revolusjonen for 70 år siden – er nødvendig for å forstå det som skjer i dag. Derfor er det artikler både om revolusjonen, hvordan land og bevegelser ble og er preget, om Kinas økonomi i dag og om sporene 1949 satte her i Norge, Afrika og USA.

Hva visste du forresten om røttene til konfliktene mellom Japan og Kina i dag?

 

Av Mao Zedong,
ledet Kinas kommunistiske parti til seier i den kinesiske borgerkrigen, som grunnla Folkerepublikken Kina i 1948, som han ledet fram til sin død i 1976.

Forord:
Det er to grunner til at vi trykker denne artikkelen av Mao Zedong. Den viktigste er at det er noe å lære om hvordan organisere i smått og stort, forene krefter og utvikle styrke for å få gjennomslag politisk. Forholdet mellom folk i de ulike stedene det organiseres. Slikt er det nyttig å tenke gjennom for organisasjoner, partier, fagbevegelsen eller allianser.

Den andre grunnen – og det er aktuelt i et nummer om Kina og den kinesiske revolusjonen – er at det er interessant å lese av og ikke bare om. Det er lenge siden ja, men kanskje derfor er der nyttig å lese hva lederen av en sosialistisk revolusjon mener og hvordan han uttrykte det i sin tid og for sitt folk.

Bakgrunnen for at jeg at denne artikkelen dukket opp, er at jeg diskuterte med den nyvalgte lederen i Rødt-laget jeg er med i. Vi diskuterte hvordan ta vare på den store framgangen i valget og alle de nye medlemmene. ­Og hvordan samordne et lag med to nyvalgte Rødt-representanter, en kommune­styregruppe med mange verv og et lag som ønsker å utvikle seg politisk og ikke la rådmannen sette dagsorden for laget. Sånn at ikke studier, solidaritetsarbeid og aktivisme utover kommunestyresalen forsvinner.

Denne diskusjonen endte med at jeg sendte linken til artikkelen av Mao om ledelse, og så leste jeg den på nytt for ørtende gang. Da gikk det opp for meg at jeg i diskusjonen med lagslederen hadde presentert hovedtrekka i den artikkelen vi nå presenterer.

Derfor får Mao ordet.

Erik Ness

 

Noen spørsmål om metoder for ledelse

1. Det fins to metoder som vi kommunister må bruke i alt arbeid vi gjør. Den ene er å knytte det allmenne sammen med det særegne. Den andre er å knytte ledelsen sammen med massene.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel framgang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegelsen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid «fra massene, til massene». Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet « fra massene, til massene», og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfordringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsarbeid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har hovedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, dersom det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde «sentrale oppgaver» og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 3, 1979, Oktober forlag.) 

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155.

Ett spørsmål når det gjelder Kinas nåværende og framtidige globale påvirkning, er potensialet for å lede an mot en post-kapitalistisk framtid, der klimakrisen bekjempes.

Foto: Denys Nevozhai
Av David Schwartzman,
professor emeritus ved Howarduniversitetet i Washington DC. Dette er en revidert versjon av en presentasjon på den 2. Verdenskongressen om marxisme på Peking universitet, 5. – 6. mai, 2018.
Artikkelen sto i Climate and Capitalism 17. september 2019 og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet og forfatteren.

I desember 2016 foreslo president Xi Jingping at det «bygges en sosialistisk økologisk sivilisasjon» for Kina og en «politikk som bidrar til et grønnere Kina og en global økologisk trygghet/sikkerhet». Denne forpliktelsen er velkommen, særlig fordi USA med Trump-administrasjonen da de trakk seg fra Parisavtalen, var et angrep på jordas miljø. Trump fortsetter å undergrave sine egne, amerikanske miljømyndigheter.

Menneskeheten står overfor en enorm trussel som kan blokkere målet om «økososialisme» i mange generasjoner framover, nemlig den stadig økende faren for katastrofal klimaendring (C3) – og fortsatt fare for atomkrig. Vippepunktene for C3 kommer nærmere og nærmere og det er stadig færre muligheter for å holde global oppvarming under 1,5 grader ved utgangen av dette århundret, som er målet i Parisavtalen og fremmet av mange av de mest sårbare landene i Sør.

Bare en sterk global forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om 1,5 grader kan effektivt bekjempe trusselen for C3. Det kreves rask og kraftig nedgang i utslipp av GHG-gasser og tidlig utfasing av fossilt brennstoff, kombinert med enda sterkere vekst i produksjon av fornybar energi og lagring av karbon fra atmosfæren for å bringe atmosfærisk karbondioksidnivået under 350 ppm. Dessuten må landbrukssektoren omstilles fra industrielle og GMO-baserte produksjonsmåter til agroøkologi (økologisk landbruk), med slutt på industriell kjøttproduksjon, særlig den intense produksjonen av storfekjøtt.

Det er tre kritiske forutsetninger for å oppnå målet om en økologisk sivilisasjon i dette århundret: demilitarisering (dagens årlige globale militærutgifter nærmer seg 2 trillioner dollar, omtrent halvparten i USA), en mer solbasert global infrastruktur for energi (fossilt brennstoff utgjør i dag 85 %) og en overgang til økologisk landbruk (agroøkologi og permakultur, se FAO 2015).

Klima kan lede an

Tatt i betraktning at Kina har størst kapasitet for fornybar energi og er verdensledende når det gjelder fornybar energiteknologi, har landet en historisk mulighet til å lede en globale økososialistiske overgang. Men en grundig vurdering av motsetningene i Kinas politiske økonomi og energi-/miljøpolitikk er nødvendig for å kunne analysere hvordan dette potensialet kan realiseres.

Kull har lenge vært den viktigste energikilden i Kina. Forbrenning av kull har gitt helseskadelige nivåer av luftforurensning, særlig i byene. 1,6 millioner dødsfall årlig, nesten 20 %, er anslått å skyldes luftforurensning. Nylig vekst i antall kullkraftverk ser ut til å ha ført til betydelig økning i karbonutslipp, den raskeste på sju år. Særlig lite velkommen er Kinas klimadrepende investering i kullutvinning ­­(f .eks. i Afrika).

Det har vært en viss framgang de siste åra. Luftforurensninga i Beijing er redusert betydelig. Men «på tross av denne forbedringen har andre regioner i Kina gått tilbake, fordi lokale myndigheter har prøvd å få til vekst i en situasjon med lavere økonomisk vekst», sa Lauri Myllyvirta fra Greenpeace. Og selv om det har vært forbedringer, ble fortsatt luftkvaliteten i Beijing i september i 2019 rangert som 10. verst blant storbyer i verden.

På den annen side utgjør planen for å skape en overgang for neste generasjon et positivt steg mot en infrastruktur som er tilstrekkelig for at Kinas fornybare energikapasitet skal ekspandere og bevege seg mot og forbi forpliktelsene i Parisavtalen. Det må påpekes at en overgang til en subsidiefri fornybar sektor er planlagt for 2021, tilsynelatende fordi vind og solenergi ikke lenger vil trenge subsidier for å konkurrere med eksisterende kull og gass.

Et annet velkomment steg er at Kina ser ut til å forsterke innsatsen for å snu utslippene av karbondioksid: «Kinas utslipp av klimaopphetende drivhusgasser vil sannsynligvis snu i 2022 selv uten at en strengere politikk blir innført, langt foran det opprinnelige målet om «omkring» 2030.

I følge en kilde går Kina tilbake på sine ambisiøse planer om å bygge kjernekraftverk. Vi har kritisert påstanden om at kjernekraft er et godt alternativ for karbonfri energi, særlig på grunn av de store investeringene og den lange tiden før det kan gi energi, sammenlignet med tilsvarende satsning på vindkraft og solenergi.

Klimaforskning forteller oss at fossilt brennstoff må erstattes så raskt som mulig for å ha en sjanse til å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Derfor er Kinas investering i uranutvinning i Namibia, den største i Afrika til nå, ikke ønskelig. Investeringer i fornybare energikilder burde heller oppmuntres, for eksempel konsentrert solenergi i den namibiske ørkenen.

Kinas politiske økonomi

På den 2. verdenskongressen om marxisme i mai 2018 oppsummerte David Harvey kapitalsirkulasjonen fra Marx’ Kapitalen bind 1 og 2. En Powerpoint-plansje viste en mulig kilde til fare for Kinas økonomiske stabilitet og vekst. Mange har påpekt at kapitalens reproduksjon som ligger innebygget i kapitalismen, er en realitet i Kina i dag. Noen sosialister vil karakterisere Kinas politiske økonomi som «markedssosialisme» eller, som de kinesiske lederne sier: «sosialisme med kinesiske kjennetegn». Andre understreker den dominerende rollen som kapitalens reproduksjon har.

Robinson, en ledende marxistisk tenker, mener at en stor del av kinesisk kapital egentlig er en del av transnasjonal kapital, samtidig som han påpeker motsetningene mellom nasjonalstater som påvirker den transnasjonale kapitalistklassen. Ett eksempel er hvordan Kina intervenerer i den globale finanssektoren.

Resultatene av den økonomiske veksten i Kina i de siste tiåra kan ikke overses. Framfor alt har det vært en bemerkelsesverdig økning i folks levealder.

«Gjennomsnittlig forventet levealder økte med 8,6 år på 35 år … Utviklingen av helsetjenester har gitt konkrete goder for det kinesiske folket», står det i rapporten «Utviklingen i Kinas folkehelse er et sentralt element av menneskerettighetene.»

Kvinners dødelighet i forbindelse med svangerskap og fødsel har gått ned fra 88,9 i 1990 til 19,9 per 100 000 personer, og spedbarnsdødeligheten er redusert fra 34,7 i 1981 til 7,5 per 1000 i 2016. Enda mer slående er det at Kina har gått forbi USA i levealder i følge WHO. Dersom effekten av luftforurensning på dødelighet ble tatt bort, ville økningen i levealder vært enda mer påfallende.

Til tross for dette er det svært problematiske sider ved den kinesiske politiske økonomien. Gare er på linje med Robinson og hevder at:

«Kina kan best forstås som en kapitalistisk økonomi som går gjennom en fase med primitiv akkumulasjon, der staten tjener interessene til borgerskapet og dets særlige interesse i å sikre høy avkastning fra bedrifter ved å ta produksjonsmidler fra bønder for å skape et lydig proletariat i byene. Men det er mer komplisert enn det. Transnasjonale selskaper er de som har nytt mest godt av billig arbeidskraft og slapp miljøregulering. Det lokale borgerskapet bruker alt de har tilgjengelig for å øke sin del av profitten …, men jobber ofte med svært lave marginer og er veldig sårbare for endringer i verdensøkonomien. Kinas regjering gjør noen anstrengelser for å lette på forholdene for de ansatte. Men lokale myndigheters innsats blir i hovedsak målt i form av vekst i brutto nasjonalprodukt og er derfor mest opptatt av å trekke til seg og holde på utenlandske investeringer, samtidig som rettssystemet er korrupt og lite effektivt. Resultatet er at myndighetene står på kapitalistenes side, mot ansatte og lokalbefolkning. Og det blir tydelig at mange myndighetsrepresentanter og medlemmer av kommunistpartiet også er ledende kapitalister og går sammen med internasjonal framfor lokal kapital.»

Konklusjon

Vi må huske at Kina bidrar positivt til å holde USAs og NATOs imperialistiske framstøt i sjakk. Særlig gjelder det hvordan Kina (og Russland) har gitt materiell støtte til folket i Venezuela, mot den morderiske økonomiske krigen ledet an av Trump-regimet. Solidaritet med den bolivariske revolusjonen er avgjørende for å realisere Venezuelas selverklærte økososialistiske vei/valg (https://mronline.org/2019/06/25/the-path-to-climate-justice-passes-through-caracas/).

Går vi tilbake til spørsmålet om Kina kan bli verdensleder for en økososialistisk overgang, har jeg tidligere hevdet at:

Som i den industrielle revolusjonen har kapitaltveksten i Kina vært drevet fram ved bruk av mange milliarder tonn med kull. Som resultat av det, har Kina nå verdens høyeste karbonutslipp. Men Kina er også den største investoren i vind- og solkraftteknologi. Kan Kina faktisk bli leder av en økososialistisk vei for resten av verden? Dette kan bare skje gjennom en tilstrekkelig sterk klassekamp som vokser fram både på grunn av de enorme negative følgende som den industrielle infrastrukturen har for befolkningen og paradokset i den kapitalistiske utviklingen under banner om «kommunistisk» ideologi og gjennom gjenværende elementer av 2000-tallets sosialisme.

Kinesiske intellektuelle viser økende interesse for økososialisme. Både tidligere sjefsredaktør for det ledende økososialistiske tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, Joel Kovel, og den nåværende sjefsredaktøren, Salvatore Engel Di Mauro, har flere ganger forelest om økososialisme på kinesiske universiteter.

Men den kraftige motstanden mot dagens form for økonomisk vekst blant kinesiske arbeidere og borgere er enda viktigere. Det er også opposisjon blant kinesiske intellektuelle som bor i Kina. Vi bør legge merke til at kinesiske studenter som tar sin marxisme seriøst, opptrer solidarisk med streikende arbeidere, til tross for at myndighetene prøver å undertrykke dem.

Kall meg en drømmer, men jeg har tiltro til at det kinesiske folket vil erkjenne sitt potensiale for å lede verden i en økososialistisk overgang, fra en verden dominert av militarisert fossil kapital og over mot en framtid der våre barn og barnebarn i det 21. århundre kan virkeliggjøre en «Global økologisk sivilisasjon».

Referanser

Deboom, Meredith J. 2018. Developmental Fusion: Chinese Investment, Resource Nationalism, and the Distributive Politics of Uranium Mining in Namibia. PhD Dissertation, University of Colorado, Department of Geography, 362 pp.

Editorial. 2019. «Cleaner air for China.» Nature Geoscience 12: 497.

FAO. 2015. Agroecology for Food Security and Nutrition: Proceedings of the FAO International Symposium. Rome, Italy.

Fairley, Peter. 2018. «China’s losing its taste for nuclear power. That’s bad news.» Technology Review. December 12. https://www.technologyreview.com/s/612564/chinas-losing-its-taste-for-nuclear-power-thats-bad-news/.

Foster, John Bellamy. 2017. «The Earth-System Crisis and Ecological Civilization: A Marxian View.» International Critical Thought 7(4), 439–458.

Gare, Arran. 2012. «China and the Struggle for Ecological Civilization.» Capitalism Nature Socialism 23 (4): 10-26.

Gare, Arran. 2017. «From ‘Sustainable Development’ to ‘Ecological Civilization’: Winning the War for Survival.» Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy 13 (3):130–153.

Garzon, Paulina. and Leila Salazar-Lopez. 2017. «China’s Other Big Export: Pollution.» New York Times, 21.juli. https://www.nytimes. com/2017/07/21/opinion/china-climate-pollution-global-warming.html.

Hornby, Lucy and Leslie Hook. 2018. «China’s carbon emissions set for fastest growth in 7 years.“ Financial Times. 29. mai. https://www.ft.com/content/98839504-6334-11e8-90c2-9563a0613e56.

IPCC. 2018. Special Report on Global Warming of 1.5ºC (Report). Incheon, South Korea: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

IQAir Air Visual. 2019. https://www.airvisual.com/world-air-quality-ranking.

Kovel, Joel. 2002. The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the World? New York: Zed Books.

Li, Z., Friedman, E. and Ren, H. (eds.), 2016. China on Strike: Narratives of Workers’ Resistance, Haymarket Books, Chicago.

Losurdo, Domenico. 2017. «Has China Turned to Capitalism? – Reflections on the Transition from Capitalism to Socialism.» International Critical Thought 7 (1), 15–31.

Ma, J. and Xu, J. 2017. «China’s energy rush harming ecosystem.» Nature, 541: 30.

Magdoff, Fred and Chris Williams. 2017. Creating an Ecological Society: Toward a revolutionary transformation. New York: Monthly Review Press.

McGrath, Matt. 2018. «China coal power building boom sparks climate warning,» BBC News, September 26. https://www.bbc.com/news/science-environment-45640706.

Miles, Tom. 2018. «China overtakes U.S. for healthy lifespan: WHO data.» Reuters. May 30. https://www.reuters.com/article/us-health-lifespan/china-overtakes-u-s-for-healthy-lifespan-who-data-idUSKCN1IV15L.

Parkinson, Giles. 2019. «China prepares transition to subsidy-free solar and wind by 2021.» Renew Economy. April 12. https://reneweconomy.com.au/china-prepares-transition-to-subsidy-free-solar-and-wind-by-2021-2021/.

Rabouin, Dion. 2019. «How China is shaking up the global financial order.» Axios. April 11. https://www.axios.com/china-economy-global-financial-order-currency-7a0f9f5b-3470-4e59-a804-3390d5cdca94.html.

Renewables, Global Status Report. (2018). REN21 Renewable Energy Policy Network for the 21st Century. http://www.ren21.net/wp-content/uploads/2018/06/17-8652_GSR2018_FullReport_web_-1.pdf.

Robinson, William. I. 2018. Into the Tempest: Essays on the New Global Capitalism. Chicago: Haymarket Press.

Rohde, Robert A. and Richard A. Muller. 2015. «Air Pollution in China: Mapping of Concentrations and Sources.» PLOS ONE, 10(8), e0135749, DOI: 10.1371/journal. pone.0135749.

Schwartzman, David. 2013a. «The great bifurcation and prospects for solar communism in the twenty-first century.» International Critical Thought 3(4), 480–495.

Schwartzman, David. 2016. «Beyond eco-catastrophism: the conditions for solar communism.» in Socialist Register 2017. edited by L. Panitch, and G. Albo, 143–160. New York: Monthly Review Press.

Schwartzman, Peter and David Schwartzman. 2019. The Earth is Not for Sale: A Path Out of Fossil Capitalism to the Other World That is Still Possible. Singapore: World Scientific.

Shih, Gerry. 2019a. «In China, voices from the vanished.», 26. mai, The Washington Post, A1, 17.

Shih, Gerry. 2019b. «Study finds much less pollution in Beijing.» 13. september, The Washington Post, A13.

Shukman, David. 2018. «China-backed coal projects prompt climate change fears.» BBC News, November 22. https://www.bbc.com/news/science-environment-46310807.

Smith, Richard 2015. «China’s Communist-Capitalist ecological apocalypse.» real-world economics review, issue no. 71.

Stanway, David, 2019. «China CO2 emissions to peak in 2022, ahead of schedule: government researcher.» September 5, Reuters, https://www.reuters.com/article/us-china-carbon/china-co2-emissions-to-peak-in-2022-ahead-of-schedule-government-researcher-idUSKCN1VQ1K0.

Temple, James. 2018. «China’s giant transmission grid could be the key to cutting climate emissions» Technology Review, November 8. https://www.technologyreview.com/s/612390/chinas-giant-transmission-grid-could- be-the-key-to-cutting-climate-emissions/.

Wikipedia. 2019. «Socialism with Chinese characteristics.» https://en.wikipedia.org/wiki/Socialism_with_Chinese_characteristics.

Xinhua. 2016. «China: CCP calls for an Ecological Civilization.» 2. desember. http://english.cctv.com/2016/12/02/ARTIIzUfkgW5FoLCi1cph6aq161202.shtml.

Xinhua. 2017. «Chinese average life expectancy increases by 8.6 years in 35 years.» 29. september . http://www.chinadaily.com.cn/china/2017-09/29/content_32641685.htm.

 

Etter den kinesiske revolusjonen i 1949 ledet Kinas Kommunistparti under Mao Zedong en ikke-kapitalistisk industriutvikling basert på hard utbytting av jordbruket og overføring av store økonomisk overskudd fra landsbygda til industri og byer. Markedsreformene i 1979 under Deng Xiaoping innledet en autoritær, statsledet kapitalisme som ble konsolidert i 1990-årene. Et hovedtema for Hung er overakkumulasjon i Kinas kapitalisme. Her vil jeg presentere og drøfte hans synspunkter på de siste tiårene, selv om han i andre sammenhenger har lagt fram interessante analyser av Kina i et mye lengre historisk perspektiv.

Ho-fung Hung er professor i sosiologi ved Johns Hopkins University med en bakgrunn fra Hongkong. I boka The China Boom (Hung 2015) og i andre arbeider har han utviklet en skarpskodd analyse av Kinas politiske økonomi etter markedsreformene. For Hung er Kina en seinindustrialist i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Foto: Eric Prouzet
Kristen Nordhaug,
professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Forskningen hans er rettet mot politisk–økonomiske forhold i Øst- og Sørøst-Asia.

Overakkumulasjon

Hung definerer overakkumulasjon ved at sterk kapitalakkumulasjon presser ned gjennomsnittsprofittraten gjennom overproduksjon, underforbruk, eller en kombinasjon av de to (Hung, 2008: 152). Han drøfter hvordan institusjoner og maktforhold i Kina har presset opp investeringsnivået og konsentrerte investeringene til et begrenset antall sektorer («overproduksjon») og holdt forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet lavt («underforbruk»).

Politisk desentralisering fremmet økonomisk konkurranse og overakkumulasjon. Beslutningsmyndighet og kontroll over en stor andel av statens inntekter ble under markedsreformene desentralisert til lokale forvaltningsnivåer. Dette var en strategi fra «reformtilhengerne» i partiledelsen for å bygge opp byråkratiske støttespillere «nedenfra» for markedsreformene. Provins- og byregjeringer, med befolkninger som velvoksne nasjonalstater, tilpasset seg med varierende strategier.

Mange lokalregjeringer støttet utvalgte industrisektorer, investerte i infrastruktur, subsidierte attraktive investorer og egne statseide selskaper og hindret investeringer fra selskaper i andre provinser/byer. Mangel på koordinering førte til duplisering og overkapasitet på det kinesiske hjemmemarkedet. Investeringene ble konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Utlånene til de statseide bankene var kontrollert av lokalregjeringer som kanaliserte det meste av lånene til egne statsselskaper, til tross for at private selskaper var mer profitable. Lån til insolvente statsbedrifter skapte problemer med misligholdte lån.

På slutten av 1990-årene forsøkte myndighetene å løse problemene i banksektoren med en «bergingsoperasjon» som utsatte bankenes problemer med misligholdte lån. Håpet var at bankene i mellomtida skulle få avskrevet sine dårlige utlån. En parallell «reform» skulle styrke statseide selskaper med hjelp av sammenslåing, nedbemanning, privatisering og avvikling av tidligere velferdsforpliktelser. Reformene av statsselskapene stoppet opp etter 2003. De kom under kontroll av partitopper og deres familier som brukte sin politiske innflytelse til å sikre kreditt, slik at bankenes problemer med misligholdte lån fortsatte.

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 svekket Kinas eksport. Regjeringens svarte med en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent samme kronebeløp ut fra daværende vekslekurs) og en løsere utlånspolitikk for bankene. Lokalregjeringer og deres investeringsselskaper fikk det meste av de nye lånene. Rundt 80 prosent av pakken finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Responsen på krisa var en suksess på kort sikt, men den skapte en bygg- og anleggsboom som forsterket overinvesteringsproblemer i sektorer som stål, sement og herdet glass, mens eiendomspriser ble presset opp. Lokalregjeringer og investeringsselskaper pådro seg stor gjeld, noe som ifølge Hung er en viktig årsak til Kinas avtakende vekst de seinere årene.

Overinvesteringer går sammen med underforbruk. Det private forbrukets andel av BNP i Kina er ekstremt lavt (Hung, 2015: 78, fig. 3.4). Underforbruket drives av «lønnsrepresjon» med lavere vekst i lønninger enn produktivitet. Videre forsterkes underforbruk av den kinesiske sentralbankens operasjoner for å hindre valutakursen fra å stige sammen med eksportoverskuddene. En undervurdert valuta har gjort importen dyr og svekket forbruket. For det tredje har Kina praktisert «finansiell represjon». Statsbankene har holdt renta lav, både for innskudd og utlån. Det holdt forbruket nede og favoriserte eksportindustri, statseid industri og statsinstitusjoner.

Kinas eksportøkonomi: Svakhet og styrke

Med rask produktivitetsvekst og langsom lønnsvekst ble Kinas eksport stadig mer konkurransedyktig. Nabolandene tilpasset seg med å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet eksporterte Japan, Sør-Korea og Taiwan maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon av ferdigvarer, som primært gikk til EU og USA.

Denne arbeidsdelingen var i stor grad styrt av flernasjonale selskaper fra Vesten og Kinas naboland, og det kinesiske utbyttet var beskjedent. En iPhone 4 ble i 2010 solgt for 600 dollar av Apple. Selskapet betalte 187,50 dollar for deler fra identifiserte land, i stor grad Kinas naboland, 46,25 dollar for deler uten kjent opphavsland, mens monteringen i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82). Men Hung drøfter ikke den økonomiske oppgraderingen som for alvor kom i gang i på 2010-tallet da Kina utviklet egne internasjonalt profilerte merkevareselskaper og stadig mer avansert teknologi.

Kinesiske myndigheter har presset utenlandske investorer til å overføre teknologi til kinesiske partnere. De kan også ha organisert, eller støttet «cybertyveri» av industrihemmeligheter, slik amerikanske myndigheter hevder. I det pågående programmet «China 2025» bruker myndighetene store, målrettede investeringer for å akselerere forskning og utvikling. Kinesiske selskaper har utviklet toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner (lært fra Japan), stealth-fly (lært fra Russland), solcellepaneler (lært fra Tyskland og USA), vindturbiner (lært fra Danmark og USA) og smarttelefoner (lært fra Sør-Korea og USA) (Starrs, 2018: 190).

Kinas høyteknologiske flaggskip er imidlertid sårbare. I 2018 erklærte USAs handelsdepartement handelsboikott mot det kinesiske telekommunikasjonsselskapet ZTE som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Selskapets virksomhet opphørte midlertidig. Det var ikke i stand til å finne tilstrekkelige erstatninger for importen av mikrobrikker fra sine amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst, og ZTE ble berget fra avgrunnen (Starrs, 2018: 194–195). Kina importerer mer enn 80 prosent av sine mikrobrikker, importutgiftene er større enn for import av råolje. (Kina er verdens største oljeimportør.) For avanserte mikrobrikker er importandelen mer enn 95 prosent. Dette gjør Kina sårbart for amerikansk handelskrig (Nordhaug, 2019b: 79).

Fra globalisering under amerikansk­ hegemoni til imperialistisk rivalisering

I China Boom beskrev Hung Kinas tilpasning til USAs såkalte «dollarstandard»: Dollaren er internasjonalt dominerende valuta og er ikke innløselig i gull til en fast kurs, slik den var i Bretton Woods-perioden før 1971. Dette har gjort det mulig for USA å holde store underskudd på handels- og driftsbalanse med utlandet siden det meste av dets import betales med dollar. USA ble Kinas viktigste eksportmarked, og sto for en betydelig del av Kinas eksportoverskudd, mens Kina (sammen med Japan) ble USAs viktigste utenlandske kreditor på 2000-tallet. Den kinesiske sentralbanken investerer sine store dollarreserver i kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Det holdt nede renta på USAs statsgjeld samt landets langtidsrente. Amerikanske flernasjonale selskaper dro også nytte av billige produksjon i Kina og fikk tilgang til kinesiske markeder. Handels- og investeringsforbindelsene mellom Kina og USA er makroøkonomisk et uttrykk for et relativt høyt forbruk i USA, med lavere investering enn sparing, og et relativt lavt forbruk i Kina med høyere sparing enn investering. Også de to neste landene på lista over verdens største økonomier, Tyskland og Japan, har hatt relativt lavt forbruk og høye overskudd på handelsbalansen. USAs høye forbruk ligger til grunn for store deler av «globaliseringen». Denne globaliseringen utfordres nå av Trump-regjeringens handelskriger, der Kina er hovedmotstander. Hvis USA «avglobaliseres», kollapser verdensøkonomien (Hung, 2018b: 43-44). Med avglobalisering ser Hung for seg framveksten av tre rivaliserende imperier: USA, Kina og Russland. Imperiebyggingen er i gang.

Under George W. Bush startet USAs oppbygging av et militært imperium i Midtøsten. Russland og Kina svarte på tiltale med egen imperiebygging, Russland i Georgia (2008) og Ukraina (2014) og ved å beskytte Assads regime i krigen i Syria. Kinas imperiebygging skjedde gjennom militarisering av inter­nasjonale sjøtransportruter i Sør-Kinahavet. I 2013/14 innledet Kina sitt Belte- og Vei-initiativ som jeg kommer tilbake til nedenfor. USA var lenge oppslukt av krigene i Irak og Afghanistan og forsøkte etter finanskrisa å holde globaliseringen i gang gjennom samarbeid med G20-landene. Dette hindret ifølge Hung effektive svar på utfordringene fra Russland og Kina under Bush og Obama. Trump-regjeringen lar seg ikke binde av globaliseringen, og den er i ferd med å endre USAs forsvarspolitiske prioriteringer med en omlegging fra «krig mot terror» til å oppdemming av «de revisjonistiske maktene» Kina og Russland. Ifølge Hung drives russisk imperiebygging i liten grad av økonomiske hensyn, prestisje er viktigere. Derimot er Kinas imperiebygging økonomisk drevet (Hung, 2018b: 44-45).

Kinas økonomi er merket av tidligere overinvesteringer og høy gjeld, veksten avtar og det er fare for økonomisk stagnasjon. Kina forsøker å avverge dette gjennom økonomisk ekspansjon i nye områder, med «Belte- og veiinitiativet» (BVI) som den viktigste strategien. Dette er et storstilt program for kinesiske investeringer i infrastruktur i Eurasia. Gjennom programmet forsøker Kina å bygge opp nye markeder. Hung antar at det vil gå sammen med politisk-militære innflytelsessfærer og ekspansjon i samsvar med Lenins imperialismeanalyse (Hung, 2018a).

Avsluttende ord

Hung har analysert Kinas overakkumulasjon innenfor rammene av dollarstandarden og USAs hegemoni. Han hevder at finanskrisa og Trump-regjeringens anti-globalisering driver Kina i retning av imperialistisk rivalisering. Jeg er skeptisk til dette siste leddet hos Hung. Jeg er enig i at Kinas overakkumulasjon har fremmet BVI, men jeg tviler på at det vil føre til en slagkraftig imperialisme. BVI drives av kinesiske provinser og statseide selskaper, heller enn av sentralregjeringen. De er lite orientert mot sikkerhetspolitikk og konkurrerer ofte med hverandre (Nordhaug, 2019a). Om rivalisering med USA vil sentralisere BVI og koble den sammen med Kinas geopolitiske strategi gjenstår å se. Inntil videre er jeg skeptisk.

Litteratur

• Hung, Ho-fung, 2008. «Rise of China and the Global Overaccumulation Crisis», Review of International Political Economy, bd. 15, nr. 2, s. 149–179.
• Hung, Ho-fung, 2015. The China Boom. Why China Will Not Rule the World. New York: Columbia University Press.
• Hung, Ho-fung, 2018a. «Xi Jinping’s Absolutist Turn», i Catalyst, bd. 2, nr. 1, s. 135–145.
• Hung, Ho-fung, 2018b. «Global Capitalism in the age of Trump», Context, bd. 17, nr. 3, s. 40–45.
• Nordhaug, Kristen, 2019a. «Ønsker Kina å skape et gjeldsimperium?», Bistandsaktuelt, 28.06.
• Nordhaug, Kristen, 2019b. «Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag», Agora, nr. 3–4, 2019, s. 59–88.
• Starrs, Sean Kenji, 2018. «Can China unmake the American making of global capitalism», Socialist Register 2019. London: Merlin Press, s. 173–200.

 

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i boka Afterlives of Chinese Communism, en samling artikler redigert av Christian Sorace, Ivan Francheschini og Nicholas Loubere. (Australian National University and Verso Press, 2019. 404 s.)

Afterlives of Chinese Communism er utgitt av et innovativt, nettbasert kvartal­tidsskrift kalt Made in China Journal, https://madeinchinajournal.com/journal/, som fokuserer på kinesisk arbeidsliv, sivilsamfunn og rettigheter. Det begynte opprinnelig som et månedlig nyhetsbrev på italiensk, rettet inn mot italienske fagforeningsledere, men ble «gjenoppfunnet» som kvartalstidsskrift i 2016 av yngre kinaforskere tilknyttet Australian National University (ANU). Redaktørene er, i likhet med de fleste som er knyttet til kvartalstidsskriftet, yngre kinaforskere. Boka er tilgjengelig for gratis nedlasting, både som helhet og i form av enkeltbidrag, på: press.anu.edu.au.

Foto: Røde Garde
Harald Bøckman,
er kinaforsker. Besøkte Kina første gang i 1970, men har vært nektet adgang til landet siden 2008. Har oversatt ny og gammel kinesisk litteratur og poesi, og særlig forsket på etniske relasjoner og kinesisk nasjonalisme.

Boka tar for seg hvordan man i Kina forestilte seg, prekte og praktiserte tanker om sosialismen (redaktørene kaller det gjennomgående for «kommunismen») i det de kaller Kinas revolusjonære århundre, dvs. det tjuende århundret. Flere av bidragene tar sats tidlig på 1900-tallet, men bokas fokus er på de åra da Mao ledet landet, fra 1949 til hans død i 1976. Maoismen ser redaktørene på som et begrepsmessig vokabular og en måte å tenke rundt sosialistiske og kommunistiske ideer slik det kinesiske kommunistpartiet praktiserte det i den perioden.

Kritiske blikk på en lovprist og omstridt periode

Redaktørene anfører tre grunner for at de mener det er viktig å ta et nytt og kritisk blikk på den kinesiske kommunismens unike, kompliserte og omstridte arv. For det første er det nå bedre muligheter til å foreta mer edruelige drøftinger av Mao-perioden, særlig fordi kald krig-perspektiver ikke lenger verken er dominerende eller særlig produktive. For det andre, og minst like viktig, er det paradoksale at dagens kinesiske ideologer har utarbeidet en – noen vil si schizofren – framstilling av Mao-tida som en «naturlig» forløper for dagens politiske kompasskurs i Beijing.

For det tredje har redaktørene vært motivert av hvordan vi i dagens verden er prisgitt en destruktiv kapitalisme, samtidig som den offentlige samtalen om veier ut av uføret stopper ved å henvise til hvordan den tidligere «reelt eksisterende sosialismen» endte i mer eller mindre autokratiske eller totalitære regimer. Redaktørene utfordret bidragsyterne til å forestille seg og teoretisere om et liv etter kapitalismen, inspirert av kritiske perspektiver på den maoistiske arven som et revolusjonært prosjekt. For at det skal ha noen mening, insisterte redaktørene på at de som lar seg inspirere av radikale eller utopiske løsninger, samtidig bør være de skarpeste kritikerne av det som har vist seg som å være blindveier eller uhemmet maktmisbruk. Slikt har ikke vært hardbarka sosialisters sterke side, for å si det mildt, og noen av bidragsyterne skriver seg i en viss grad inn i denne tradisjonen.

Redaktørene har latt seg inspirere av så forskjellige personer som sinologen Simon Leys (alias Pierre Ryckmans), som i sin tid var en av de mest nådeløse, men kunnskapsrike, kritikerne av maoistisk politisk kultur, til aldrende politiske filosofen Alain Badiou, som har stilt spørsmålet om i hvilken grad Maos skrifter fremdeles kan fungere utgangspunkt for en frigjørende politikk. (Verken Leys, som er død, eller Badiou, er med i utvalget)

Originalt redigeringsgrep

Boka er originalt tenkt og utført. Den inneholder bidrag fra mer enn femti kinaforskere verden over, både eldre travere og ungfoler fra forskjellige disipliner. Bidragsyterne ble invitert til å velge et uttrykk eller ei vending som speiler Mao-tida. De tar, med andre ord, Mao-tida på ordet, på kinesisk. I stedet for å gruppere bidragene i mer eller mindre meningsfulle seksjoner, har redaktørene ordnet uttrykkene alfabetisk, for å få mangfoldet av betraktningsmåter bedre fram.

På grunn av strukturen er det ikke enkelt å foreta en vanlig tamarisk gjennomgang av boka. Kortformen har åpenbart vært en utfordring for folk som er vant med å skrive i lengre formater, men nettopp det at man drøfter store spørsmål i kortform, er til leserens fordel. En god del av bidragsyterne tar grundig sats i Marx og Lenin, og en del av dem har problemer med å skrive seg bruer over til temaets relevans i dag. Noen bidragsytere er ikke bare i noen grad preget av nostalgi, men også av gamle maoistiske triks som «typiske eksempler». Likevel: Denne boka et svært nyttig referanseverk, som kan leses med utbytte av alle interesserte.

Noen bidrag trigger mer interesse enn andre, som Hayan Lee om klassekjensle, Dai Jinhua om kultur, Patricia Thornton om Kulturrevolusjonen, Mobo Gao om kollektivisme, Jane Hayward om primitiv akkumulering, men det blir mange aha-opplevelser utover i boka.

Mao-tida og dagens Kina

Om det er viktig å drøfte begreper og uttrykk fra Mao-tida opp mot nåtidas praksis, er det minst like viktig å forstå hvordan det gamle og det nye forholder seg til hverandre i Xi Jinpings «Nye tidsalder». I en forstand hører de fleste uttrykkene og begrepene fra Mao-tida fortida til. Jeg har sjøl ved noen anledninger prøvd meg med maoistisk sjargong overfor unge kinesere – som reagerer enten ved å bli brydd eller se ut som spørsmålstegn. Mao-tale er snart blitt marsboer-tale for mange dem.

På den annen side ligger det betydelig latent sprengstoff i de samfunnspolitiske begrepene fra den sosialistiske epoken av Folkerepublikken. Om begrepene og slagorda til tider var utopiske under Mao, er dagens propagandainventar nærmest blitt nærmest tømt for innhold, som Xi Jinpings «Den kinesiske drømmen». (Siden amerikanerne har sine drømmer, kan ikke kineserne være dårligere.)

I dag fungerer propagandaen mer som signalord om hvor grensene for hva som er tillatt å mene, går. Det er et maktspråk med hegemoniske markører. Problemet for dagens politiske ledelse er at slik språkbruk, som de hegner om, har lite med dagens virkelighet å gjøre. Det fungerer kun som ris bak speilet. Kina har gått fra å være et mobliseringssamfunn under Mao til et kontrollsamfunn i dag. Kontroll over den offentlige diskursen blitt viktigere enn noen gang.

Dagens politiske vokabular består imidlertid ikke bare av nye og utvanna ord og vendinger. Det er minst like viktig for dagens makthavere å ha kontroll over gårsdagens politiske vokabular, for det rommer betydelig sprengstoff hvis det kommer i «urette» hender. Xi Jinpings ideologiske kannestøpere har arvet en god del av det psevdo-maoistiske vokabularet fra Xis i sin tid fremste utfordrer, Bo Xilai. Bo skapte en nærmest museal versjon av Mao-tidas kulturuttrykk under sine år som sjef for Chongqing-provinsen, før han resolutt ble dratt ned av hesten i 2012, samme år som Xi Jinping ble salet opp. Xi har åpenbart forstått at det er livsnødvendig for han å beholde hegemoniet over hva som kan sies og menes om Mao-tidas politiske vokabular, for der finnes det mange begreper med et betydelig potensiale for å undergrave dagens politiske kurs.

Denne frykten kommer til uttrykk i et slags overgripende uttrykk som Xis propagandister gravde fram igjen for noen år siden, nemlig Liangge libukai , eller «De-to-som-ikke-kan-skilles-ad». (Uttrykket har tidligere vært anvendt som et standarduttrykk for forholdet mellom han-kinesere og minoritetsfolk). Med det mener de at det som ble utrettet og oppnådd i Mao-tida er uatskillelig fra det som er blitt utrettet og oppnådd i tida etter Mao – og omvendt. Her kreves det betydelig anlegg for å «glemme», samtidig som det spilles på nostalgi om ei tid der de fleste trakk i lag, sjøl om mye ble kasta rundt på og folk tidvis ble utsatt for ufattelige lidelser. Dette selektive minnet om Mao-tida er i dag striglet og omgjort til en del av den nasjonale arven.

Nasjonen framfor alt

Et annet sentralt trekk ved dagens kinesiske propaganda kommer rimeligvis ikke særlig godt fram i den foreliggende antologien. Den maoistiske sjargongen er blitt erstattet av nasjonalistisk pregede uttrykk og vendinger, både innad og utad. Det fantes også ansatser til nasjonalistisk retorikk under Mao, men det tok form av det vi kan kalle revolusjonær nasjonalisme, dvs. støtte til kommunistiske bevegelser og nasjonale frigjøringsbevegelser. Under Mao fikk statsbygging gjennom klassekamp prioritert foran nasjonsbygging, mens i dag er det omvendt, nasjonsbygging har fått forrang for samfunnsmessig omdanning. Grunnlaget for det finner vi rundt 1985, da Kommunistpartiet besluttet å legge revolusjonær politikk på hylla og bli et statlig styringsparti, et moderne mandarinat.

Maoismen er parkert som et politisk prosjekt, og demokrati blir sett på som et prosjekt for å splitte og svekke Kina. Dagens ideologer finner betydelig inspirasjon i den østasiatiske utviklingsmodellen, slik vi kjenner den fra Japan, Sør-Korea og Singapore, men først og fremst er de inspirert av Kinas egen lange og imponerende historie i statlig styringskunst. Paradoksalt nok må en, jo mer Kina moderniseres, ha god innsikt i begreper og vendinger fra landets tradisjonelle politiske kultur om en vil diskutere politikk på deres hjemmebane.

Ett trekk ved dagens kinesiske propaganda som det er lite grunnlag for i Mao-tidas politiske sjargong, er hva slags begreper dagens KKP anvender for å begrunne og styrke landets stadig mer omfattende internasjonale virksomhet. Under den korte sommeren med åpen kritikk i 1957, kalt De hundre blomsters bevegelse, hevdet en dristig sjel at landet var blitt en «Parti-verden», Dang tianxia, noe han fikk svi for. I dagens meningsdannende sirkler er det tradisjonelle kinesiske verdens-begrepet, Tianxia (som ordrett betyr «(Alt) under himmelen»), blitt et sentralt begrep for å begrunne en ny kinesisk-ledet verdensorden. Dette diskuteres uten antydning til at noen rødmer, sjøl om alle er innforstått med at begrepet uttrykker den tradisjonelle keisermaktas oppfatning av seg sjøl som verdens sentrum.

Offisiell språkbruk om Kinas forhold til omverdenen er imidlertid både mildere og mer inviterende, for det skal, angivelig, dreie seg om «Menneskehetens felles skjebne», Renlei gongtong mingyun, som er blitt en av Xi Jinpings favorittfraser. Eller, man kan også bemektige seg vestlige fraser som «win-win» for å betegne samarbeid mellom Kina og andre stater, som kineserne for øvrig anvendte for å beskrive avtalen mellom Kina og Norge i 2016, og som var det siste Børge Brende lærte seg av kinesisk før han gikk av som utenriksminister.

Det begrepet i antologien som har mest relevans for dagens internasjonale kinesiske aktiviteter, er begrepet «enhetsfront», tongyi zhanxian. Denne strategien var avgjørende for å legge grunnlaget for kommunistenes seier i 1949, og den blir nå anvendt for å øke landets innflytelse internasjonalt gjennom forskjellige former for myk maktutøvelse. Det knyttes formelle, uformelle og usynlige bånd mellom offisielle kinesiske interesser og personer, selskaper, organisasjoner og virksomheter i andre land. I land som Australia og New Zealand, som er nært knyttet til Kina næringsmessig og der folk med kinesisk bakgrunn utgjør den største gruppa av asiatisk herkomst, har det i de seinere åra kommet for offentligheten hvordan Beijing på forskjellige måter arbeider for å styrke sin politiske innflytelse i disse ­samfunnene.

Tilbake til start?

Etter flere tiår med å lære om Kina, er boka et eksempel på at vi igjen er tilbake til en diskusjon om å lære av Kina, som syttiåra var preget av, primært representert i Norge ved ml-bevegelsen, men også andre deler av den norske venstresida, gjennom studieturer til landet arrangert av Vennskapssambandet Norge–Kina. På den tida ble det produsert mer eller mindre vellykkede bidrag til å lære av Kina, som sosiologen Yngvar Løchens Stol på egne krefter Samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Universitetsforlaget 1977) og Johan Galtung og Fumiko Nishimuras Hva kan vi lære av kineserne? (Gyldendal Fakkel 1975). Arne Næss fulgte opp med å ta inn Mao som en viktig filosof i 1980-utgaven av hans lærebok til forberedende i filosofi ved Universitetet i Oslo, noe han fikk mye pepper for.

Galtung og Nishimura fikk også i sin tid ganske hard medfart av anmelderne, men etter å ha lest boka igjen i dag, synes jeg at den står seg godt mot tidas ettertanker, ved at den til stadighet drøfter det de opplever i Kina opp mot høyst varierende tilstander i den kapitalistiske verden.

Jeg fikk anledning til å gå noen runder med Arne Næss om hans behandling av Mao som filosof. Hans begrunnelse for å ta med Mao var hans sosialfilosofi. Næss sin gjennomgang av Mao om dialektikk, praksis og kunnskap er interessant, men det overordnede rammeverket, Folkerepublikkens historie, blir skånsomt framstilt, for å si det mildt, og er nærmest fri for drøfting. Mao framstilles, i likhet med Opplysningstidas karakteristikk av kinesiske keisere, først og fremst som filosof, og ikke som ideolog.

Interessen for den utopiske Kulturrevolusjonen kom også til uttrykk internasjonalt, gjennom innflytelsesrike bøker av forfattere som Charles Bettelheim, Maria-Antonietta Macciocchi, E.L. Wheelwright and Bruce McFarlane (de siste på norsk som Fakkel-bok i 1974), den amerikanske Committee for Concerned Asian Scholars og den framtredende engelske økonomen Joan Robinson, som trolig gikk glipp av en Nobelpris i økonomi på grunn av sin positive holdning til den kulturrevolusjonære utopien. Jan Myrdal fulgte opp med flere bøker fra sin kinesiske landsby Liu Ling, men oppfølgerne var bare en avglans av han klassiker fra 1963. K.S. Karols bok fra 1966, Kina (i to bind, Pax), som kom på norsk i samme år som den ble utgitt i Frankrike, var en døråpner for mange.

Utopiske og autoritære lengsler da og nå

I dag er den kinesiske utopien nærmest snudd på hodet. Vi har også fått en nærmest total utskifting av «Kinavenner». Dagens vestlige apologeter – de aller fleste av dem velbeslåtte – finner ingen gode grunner til å kritisere noe i dagens kinesiske politikk og samfunn, snarere tvert imot. De løfter heller fram den store framgangen landet har hatt, uten å se på totalregnskapet, som det i dag er mulig å beregne. I den grad de mener noe – også om Mao-tida – lyder det ofte som en gjenklang av det som til enhver tid kommer fra dagens politiske kannestøpere i Beijing. Det samme var i stor grad også tilfellet i vår tid, med andre fortegn, men det var vanskeligere å beregne totalregnskapet enn i dag, noe den foreliggende boka illustrerer godt.

Uttalelsene fra partileder Xi har etter hvert blitt så mange at det snart kan være grunnlag for å utgi ei bok over samme lest som den foreliggende, der kritiske og kunnskapsrike røster drøfter uttalelsene i kontekst. Det gjelder ikke minst hans uttalelser om Mao-tida. Inntil videre får vi nøye oss med de innsiktene som den foreliggende boka kan gi oss. Folkerepublikkens historie er for viktig til at den kan overlates til Kinas byråkratkapitalistiske parti.

Nyttig bøker om Mao-tida og Maos videre skjebne

I de siste åra har det kommet en hel del utgivelser på engelsk som tar opp forskjellige sider ved Mao-tida og Maos innflytelse etter hans død:
– Blanchette, Jude: China’s New Red Guards. Oxford UP, 2019.
– Brown, Jeremy and Matthew D. Johnson, eds.: Maoism at the Grassroots. Everyday Life in China’s Era of High Socialism. Harvard UP, 2015.
– Cheek, Timothy, ed.: A Critical Introduction to Mao. Cambridge UP. 2010.
– ChinaFile: «Is Mao Still dead? A ChinaFile Conversation», 12.2.2015: http://www.chinafile.com/conversation/mao-still-dead
– Lovell, Julia: Maoism. A Global History. The Bodley Head, 2019.
– Walder, Andrew G.: China under Mao. A Revolution Derailed. Harvard UP, 2015.
– Wemheuer, Felix: A Social History of Maoist China. Conflict and Change 1949-1976. Cambridge UP, 2019.

 

 

Økonomisk oppsving etter århundreskiftet og skjerpet kamp om Afrikas ressurser har fått mange til å snakke om et «nytt kappløp om Afrika», med referanse til det imperialistiske kappløpet og den påfølgende koloniseringa mot slutten av 1800-tallet. Også den gang var det et spørsmål om råstoffer, markeder for produkter som den hjemlige arbeiderklassen ikke hadde råd til å kjøpe, og nye investeringer for land med overskuddskapital.

Foto: Historisk kart over Afrika (1885) av John Bartholomew . Kilde: Wikimedia Commons
Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Forskjellen fra da og nå er at det i dag er mer enn en håndfull vestlige industristater som stiller til start, og Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør er blant de mange påmeldte. Derfor er det heller ingen konferanse, slik som i Berlin i 1885, der europeere avgjorde seg imellom hvordan byttet skulle fordeles. Dessuten er det ikke bare stater som kaster seg over Afrika, men også rivaliserende storselskaper, som også kan være fra samme land.

Men den viktigste kontrasten er at over femti stater nå er sjølstendige, i alle fall politisk, slik at det også handler om å vinne deres gunst og smøre den nye herskerklassen for å sikre seg lukrative kontrakter og langsiktige råvareavtaler. Endringene både og i Afrika og i tyngdepunktet i den globale kapitalismen har derfor gitt et nytt landskap, der det i mindre grad handler om territoriell erobring.

En annen forskjell fra kappløpet på 1880-tallet, er at olje og gass har blitt de viktigste energikildene. Mens Libya, Algerie, Nigeria og Angola lenge har vært storprodusenter, har det i de siste tiårene vært en hektisk bore- og letevirksomhet i Sør-Sudan, Gabon, Ghana, Ekvatorial-Guinea, Uganda og en rekke andre land. Med rundt ti prosent av verdens samlete reserver, utgjør Afrika et alternativ til det politisk ustabile Midtøsten. Fortsatt er det vestlige storselskaper som utvinner mest olje og gass i Afrika. For eksempel tjener Equinor mer penger i Angola enn noe annet sted utenom Nordsjøen, og Afrika har blitt stadig viktigere for den norske leverandørindustrien. Dessuten er det uran både i Niger, Tsjad og Namibia.

Det nye kappløpet har også klare forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Jakten på biodrivstoff har økt i takt med innblandingen i bensin, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Det er dessuten investert mye i produksjon av sukker som råstoff for bioetanol. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at også Kina ser seg om etter områder som kan gi mat til deres egen befolkning. Med 15 prosent av jordas befolkning, og bare sju prosent av alt dyrkbart areal, er det ikke rart at kinesiske myndigheter ikke vil stå som passiv tilskuer når Japan, Sør-Korea, Indonesia, Qatar, Sør-Korea og Saudi-Arabia kaster sine øyne på Afrika.

Inn i «våre» områder

Når Kinas innmarsj i Afrika har vakt så stor oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kontinentet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet Afrika som sin tumleplass for handel, investeringer og militært samarbeid. Sovjetunionen hadde riktig nok innflytelse i flere land, men det var mer ideologisk og militært enn økonomisk, og Russland har andre oppgaver å stri med. USAs strategiske interesser blei noe redusert etter den kalde krigen, men «kampen mot terror» og kampen om hegemoniet i det oljerike Midtøsten har som kjent ikke avtatt. (Libya ligger i Afrika, og Norge bombet i 2011 for første gang er afrikansk land.) USA opprettet i 2008 en egen Afrika-kommando (AFRICOM), som inntil videre har hovedkvarter i Stuttgart, men det er baser, militæravtaler og opplæringsprogrammer i en rekke afrikanske land. Det er også stor droneaktivitet for å ramme væpnete jihadister både i Sahel-området og i Somalia. I Djibouti, som er det tidligere Fransk Somaliland, er det en stor flåtebase som vokter over Adenbukta.

EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler» som omfatter de aller fleste afrikanske land, og bruker bistanden som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske vestafrikansk farvann og for å få returnert flyktninger. I virkeligheten er EUs ytre grense i sør flytta til Niger, som lenge var det viktigste transittområdet for flyktninger på vei gjennom Sahara til Middelhavet, og er nå det landet som får mest bistand fra EU for å kontrollere grensa og kriminalisere alle som hjelper flyktninger. Italia betalte Libya under Gaddafi for å stenge åpninga mot havet, og har nå gjort det samme overfor en av de rivaliserende «regjeringene» i Libya. EU er aller mest opptatt av å innlemme de nordafrikanske landa i sin middelhavsstrategi, som både har militære, politiske og økonomiske elementer.

Men det er Frankrike som står i en særstilling og som bruker tidligere kolonier til å holde oppe sin merkverdige forestilling om at de fortsatt er en stormakt. En rekke vestafrikanske land får fortsatt sin valuta- og pengepolitikk avgjort av Frankrike, og det er knapt noe fransktalende land uten at det har en eller annen form for militært samarbeid. Når afrikanske presidenter ringer til Paris for å få hjelp til å holde seg ved makta, er det sjelden forgjeves dersom de lover lydighet. Frankrike henter en stor del av sin strømforsyning fra atomkraftverk, og Niger er deres viktigste leverandør av uran. Niger har da også vært voktet nøye over av den franske staten, som ser med ublide på den kinesiske tilnærmingen til Niger.

Mot denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå bekymringen i vestlige land for at maktforholdene skal forrykkes også i Afrika, som i verdensøkonomien for øvrig. Som vi skal se, er et nytt økonomisk og politisk landskap i ferd med å vokse fram i Afrika, og dette er nok bare starten på en mer dyptgripende omkalfatring.

Forutsetninger og drivkrefter

En av de viktigste forutsetningene for Kinas muligheter til økt handel og nye investeringer er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Etter at også Verdens Handelsorganisasjon startet sitt hardkjør fra 1994, blei det samtidig vanskeligere for utviklingsland å beskytte eget jordbruk og egen industri, sjøl om EU og USA fortsatt gjorde som de ville. Dermed var porten åpen, og overraskende for mange var det kinesiske varer og kinesiske selskaper som stormet inn.

En annen viktig drivkraft bak Kinas nyvakte interesse for Afrika var den voldsomme veksten i kinesisk økonomi, delvis også i India, der industrisektoren og byggenæringa slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Ikke minst er det kappestrid om koltan (tantalum) som ingen mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler kan klare seg uten. På samme tid blei bygd opp lagre og spekulert i fortsatt prisøkning på vestlige børser, der det under den økonomiske krisa i 2007/08 var behov for alternativer til bolig- og finansinvesteringer. Det bidro til økonomisk vekst i afrikanske land som hadde mineraler eller andre råvarer å selge, i alle fall slik økonomene regner uten å bry seg om fordeling eller uttapping av ufornybare naturressurser. Men det førte i alle fall til økte statsinntekter, selv om mye forsvant ut gjennom korrupsjon og internasjonale storselskapers skattetriks, prismanipulering og overføring til skatteparadiser. Deler av befolkningen fikk mer penger mellom hendene, og kunne derfor kjøpe flere varer som Kina hadde å selge.

Hvor store er endringene?

Dersom vi starter med et blikk på handelsstatistikken, har Kinas import og eksport eksplodert i de siste tiåra, riktig nok fra et meget lavt utgangspunkt. Fra noen få milliarder dollar i 1995 har handelen økt til godt over 200 milliarder i 2017. Kina har da også for lengst gått forbi USA som den viktigste handelspartneren, men det er langt fram om EU regnes som en enhet. Kina kjøper lite annet enn råvarer, og etterspørselen er i ferd med å flate ut i takt med at den kinesiske vekstraten avtar og investeringene – eller overinvesteringene – i industri og byggevirksomheten ikke lenger er så opphetet.

I et tradisjonelt kolonimønster består Kinas eksport mest av ferdigvarer, og her ser det afrikanske markedet ut til å bety mer og mer. Det er ikke minst fordi land i de kinesiske nærområdene sjøl industrialiserer, og deres industri dekker både hjemmemarkedet og konkurrerer med Kina på verdensmarkedet. Dilemmaet er påtakelig: Kina må heve lønningene for å øke den innenlandske etterspørselen, særlig når USA og andre importører er usikre kort, men dermed øker også produksjonsutgiftene. Det er allerede et klart mønster at internasjonale storselskaper flytter fra Kina til for eksempel Bangladesh.

Kjøpekrafta er fortsatt beskjeden hos afrikanere flest, og ryktet om en svulmende middelklasse er høyst overdrevet. Men nettopp på grunn av fattigdommen i Afrika, der 80 prosent av innbyggerne lever under ei inntektsgrense på 5,50 dollar om dagen sjøl etter Verdensbankens forskjønnende tall, har kinesiske billigvarer et avgjørende fortrinn etter at den nyliberalistiske offensiven førte til senket toll og andre handelsbarrierer. I første omgang gjaldt det enkle forbruksvarer som klær og fottøy, men dette er samtidig akkurat det samme som afrikansk industri selv produserte. En stor del av den hjemlige industrien er derfor nærmest radert ut i land som Nigeria, Kenya, Zimbabwe og Sør-Afrika, som verken har like høyteknologiske maskiner eller så stram kontroll over arbeidskraften.

Det store slaget om markeder i verden står nå innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel. Det er ingen tvil om at dette er det nye kinesiske satsingsområdet også i Kina. På kort tid er suksessen enestående. Mens afrikanske stater knapt fikk noen til å finansiere utbygginga av nettet, står Huawei nå for 70 prosent av all infrastruktur, inkludert 4 G. Da USA og Storbritannia bare ville støtte telenettet i Ghana hvis private selskaper ble gitt forrang, stilte Kina gladelig opp. For tre år sida blei Samsung og Apple passert av Huawei når det gjelder salg av telefoner, men nå har begge blitt skjøvet til side av de forskjellige modellene til Transsion. Det er et selskap basert i Shenszen, men som knapt er kjent på hjemmebane. Men de har forstått mer av det afrikanske markedet og har utvikla telefoner som går for ned mot 750 kroner, sjøl om de er Android-tilpassa. Ikke bare det, Transsion har også begynt å produsere i flere afrikanske land, med økonomiske frisoner i Etiopia som det mest kjente eksemplet, og tilpasser seg kundene med kameraer tilpassa selfier av ansikter med mørk hud, og som har ekstra battteritid i områder med få lademuligheter. Dessuten har de plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Videre forsknings- og utviklingsarbeid foregår også ved sentra i Nigeria og Kenya.

Transsion er også moderselskap for musikkstrømmetjenesten Boomplay, som nå er installert på forhånd i deres telefoner, og som i motsetning til Spotify har spesialisert seg på afrikansk musikk. På samme måte er underselskapet Transsnet en nyhetstjeneste, Scooper, som er god på sport og underholdning. Kina har også utviklet betalings-tv for programmer og filmer på afrikanske språk, og Amazons netthandel blir nå utfordra av Alibaba, og deres lederguru – Jack Ma – er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. USA forsøker seg sjølsagt med advarsler om at Huawei-telefoner er reine spionapparatene, og at Kina kartlegger alt som foregår i Afrika gjennom sine nettjenester. Men det gjør lite inntrykk, og folks tillit til USA er langt mindre enn til Kina, om vi skal stole på menings­undersøkelsene.

Investeringer, infrastruktur og gjeld

Av nye utenlandsinvesteringer i Afrika står Kina kanskje for en femdel, og de har det til felles med andre land at de er konsentrert om noen få land med viktige råvarer. Den sikreste måten å få trygge og langsiktige leveranser er naturlig nok å gå inn på eiersida, slik at andre land og andre selskaper får et mindre handlingsrom. «Århundrets avtale» blei inngått med Den demokratiske republikken Kongo i 2006 og garanterer tilgang på kopper og andre mineraler i flere ti år framover. Da Zambia blei tvunget til å privatisere kopperdriften, snappet Kina raskt opp en eierandel, bokstavelig talt til røverpris. Et nytt trekk er at Kina også investerer i industrisektoren i flere afrikanske land, med Etiopia som en forsøkskanin. Det bygger på avtaler om økonomiske frisoner, det vil si områder der kinesiske selskaper kan dra fordel av skattefritak, lave lønninger og forbud mot fagforeninger.

Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer eller andre former for økonomisk samarbeid, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg og annen infrastruktur. I tillegg har de sans for prestisjeprosjekter som blir lagt merke til, slik som idrettsarenaer og det storslåtte hovedkvarteret til Den afrikanske unionen (AU) i Addis Abeba. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. De finansieres vanligvis gjennom lån, som forutsetter at mesteparten av utstyret og deler av arbeidskraften kommer fra Kina. Da Kina bygde en av verdens største bruer i Mosambik brukte de 8000 tonn fra et kinesisk stålverk i krise. Men kinesiske selskaper vinner også kontrakter gjennom internasjonale anbudsrunder, der de også gjør bruk av andre lands konsulenter og entreprenører. En annen framgangsmåte er å gi lån eller bistand mot garanti for framtidige leveranser av alt fra kopper i Zambia til olje i Angola og kakao i Ghana.

Afrika har en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», som er en slags moderne utgave av Silkeveien. Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra Mombasa til Nairobi i Kenya og fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba på det etiopiske høylandet. Herfra er det planer om ruter videre både til Middelhavet og vestover i Afrika, kanskje helt ut til Atlanterhavet. I tillegg til nye veier og jernbaner gjennom Asia og Europa, vil «den maritime Silkeveien» binde Kina, Sørøst-Asia, India, den persiske golfen og Afrika sammen. Det er i dette perspektivet den store interessen for å bygge ut havner må forstås.

Flere alternativer og vestlig dobbeltmoral

På samme måte som andre stater, bruker kinesiske myndigheter bistand og lån til å sikre seg råvarer, markeder og diplomatisk støtte fra over 50 medlemsstater. Men sett fra afrikanske lands side er det en viktig forskjell at Kina ikke blander seg så mye inn deres styresett eller økonomiske politikk. Det gir er et velkomment alternativ for land som har vært herjet av nykolonialisme og underordning i den globale kapitalismen, og også afrikanere er flinke til å spille ulike stater opp mot hverandre for å oppnå flest fordeler. Det er mange år sida Kina gikk forbi Verdensbanken som långiver i Afrika, der mange land har dystre minner fra tvangsliberalisering og krav om innstramminger. Selv politikere som spiller på fremmedfiendtlige og antikinesiske holdninger i sine valgkamper, slik som da Michael Sata blei valgt i Zambia i 2008, snudde han raskt da han som president ønsket seg flere valgmuligheter.

Også kinesiske myndigheter synes at deres egen samfunnsmodell er best, men har ikke vært like ivrig som vestlige land til å tvinge den på andre. Men også når det gjelder det som kalles «myk makt» og kamp om verdier, er bildet i ferd med å bli mer sammensatt. Der kulturinstitutter som British Council eller Alliance Francaise tidligere har rådd grunnen aleine, eller sammen med tyske konservative og sosialdemokratiske stiftelser, dukker nå det ene Konfutse-instituttet etter det andre opp i afrikanske hovedsteder. Kina tilbyr stipender til titusener av afrikanske studenter, og mange av dem blir naturlig nok framtidig ledere i sine hjemland.

Men det Beijing naturlig nok vil framstille som uegennyttig respekt for suverenitet og et solidarisk Sør–Sør- prosjekt, blir av kritikere kalt for grådighet og undergraving av demokrati og menneskerettigheter. Dette er en ikke ukjent form for hykleri fra vestlig side, som om ikke mye av deres egen virksomhet i Afrika er motivert ut fra økonomiske og strategiske egeninteresser. Dersom land stiller seg på USAs side i «krigen mot terror» eller gjennomfører nyliberalistiske endringer, blir det stille om menneskerettigheter og folkestyre. Det er ikke minst Rwanda og Uganda eksempler på i dag.

Det er også lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner. Det er dessuten titusener av kinesere som har slått seg ned i Afrika på eget initiativ, der de driver både butikker, jordbruk og små bedrifter. Også utvandring var viktig under det forrige kappløpet på 1800-tallet, og Kina har et stort problem når de nå skyver folk tilbake fra byene til ei landsbygd hvor mange er uten jord eller arbeid. Kinesere bidrar med arbeidsplasser, og overføring av tilpasset teknologi, men blir også møtt med protester fra innbyggere som blir skjøvet til side. På markeder i Lusaka (i Zambia) har det vært sammenstøt når kinesiske bønder fallbyr sine landbruksvarer.

Usikker framtid

I de siste åra har Kinas stadig sterkere stilling i Afrika blitt utsatt for mange kritiske spørsmål, og de kommer ikke bare fra tilhengere av vestlig dobbeltmoral.

Et av problemene er at dagens samhandel og økonomiske samarbeider befester den koloniale arbeidsdelinga, der råvarer – som svinger i pris – byttes mot industrivarer hvor arbeidsplasser skaper og teknologisk utvikling skjer i andre verdensdeler. Det er også et tankekors at afrikanske lands framtid er knyttet til at veksten fortsetter, og i samme former, i Kina. På samme måte som de tidligere blei stilt i utsikt av den vestlige kapitalismen var krisefri, er det lett å overse den risikoen som ligger innebygd i den kinesiske statskapitalismen, slik andre artikler i dette nummeret viser. Mange kritikere har også rett når de peker på at kinesiske investeringer og utbygging av infrastruktur ofte skjer på en måte som tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og lokalsamfunns medvirkning.

Afrikanske land har dårlig erfaring med långivere som bruker sin posisjon til å diktere politikk og skaffe seg økonomiske fordeler. Sjøl om kinesiske lån har vært brukt til infrastruktur og er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Ofte viser prosjektene seg å ha både mindre lønnsomhet og mindre samfunnsnytte enn antatt, og afrikanske land har ikke lenger den samme betalingsevnen som da mange avtaler blei inngått under gode konjunkturer og gode råvarepriser for ti åra sida. Gjeld til Kina kommer nå på toppen av at afrikanske land har flere lån enn før på det internasjonale finansmarkedet, til høy rente og kort betalingstid, og kan være med på å føre Afrika inn i ei ny gjeldskrise. Den manglende åpenheten omkring Kinas investeringer, bistand og lån gir grunn til å frykte at det ligger noen udetonerte bomber i disse pakkene. I verste fall kan det bety at Kina kan ta kontroll over havner og gruver ved mislighold, slik det har vært enkelte antydninger om.

Sjøl om i dagens makthavere i Kina kan, som sine forgjengere, ha himmelens mandat, er himmelen ikke skyfri for afrikanske land.

 

Mer å lese:

Litteraturen om forholdet mellom Afrika og Kina blir fort foreldet, men heldigvis er det to nettportaler som følger den aktuelle utviklinga. Den ene, China-Africa Portal (https://saiia.org.za) drives av The South African Institute of International Affairs. Det andre er mer journalistisk orientert, The China Africa Project (https://chinaafricaproject.com), som også tilbyr spennende podcaster. Kinas rolle når det gjelder internett er dekket fyldig av Igino Gagliardone i boka China, Africa and the future ofInternet (London: Zed Books, 2019).

 

 

 

1. Det er opplagt at maoisme i Kina før og etter revolusjonen i 1949, maoisme i Norge på 70-tallet og maoisme praktisert av frigjøringsbevegelser og «maoistiske» partier ikke er det samme.

– Kan du prøve deg på en overordna definisjon?

Desse tre fellesdraga var nok kjenneteikn ved den globale maoismen:

Synet på den kinesiske revolusjonen som ein ekte folkerevolusjon i verdas mest folkerike land og derfor med verdshistorisk betydning.

Eit nytt politisk verdsbilde med dei fattige, koloniale og nykoloniale landa i sør i sentrum, bondemassane som den viktigaste krafta for forandring – og dei to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet som hovedfiendane av folka i verda.

Å halde fram med revolusjonen i sosialistiske land, klassekamp nedafrå, blei forstått som eit avgjørande og nødvendig middel for å stoppe framvekst av ein ny overklasse som i Sovjet-unionen, og hindre tilbakefall til ­kapitalisme.

Erik Ness (intervjueren) er redaksjonsmedlem i Gnist.
Brigt Kristensen (intervjuobjektet) er pensjonist, jobbet i fiskeindustrien fra 1976, leder av Bodø Kjemiske Arbeiderforening 1978–1988 og representerte RV og Rødt mellom 1987 til 2015 i kommunestyret i Bodø. Var medlem av forgjengerne til Rødt, SUF, AKP og RV, fra 1964.
Foto: Gill Penney/Flickr

 

2. Hvordan vil du definere maoisme slik marxist-­leninistene i AKP praktiserte det?

Maoismen i Norge delte også dei oppfatningane som er referert; det slo blant anna ut i omfattande solidaritetsarbeid for frigjøringsfronten i Sør-Vietnam mot USA på 60-talet og for mojahedin i Afghanistan mot Sovjet på 80-talet I tillegg var flittige studiar av Maos skrifter om masselinja, og om alliansepolitikk viktige for ml-rørsla i partibygging og i frontpolitikk. I EU-kampen i 1972 var både vektlegginga av levekåra – uttrykt i «Nei til EEC og dyrtid» og av sjølråderetten, «Nei til salg av Norge» – inspirert av maoismen. Både dette og betydninga av «periferien», eller distrikta, var djupt forankra i norsk historie, og blei bekrefta i maoismen. Slik var det også med ml-arane sin kamp mot privileg og pampevesen i fagrørsla og i folkevalte organ, men den direkte inspirasjonen kom frå maoismen.

Som i andre land gikk maoismen i AKP etter kvart over til å bli ei tvangstrøye, fordi maoisme i internasjonale spørsmål i praksis blei den politiske linja Kinas kommunistiske parti til ei kvar tid følgte.

2. Jeg har hørt deg fortelle noe fra Studentersamfunnet i Oslo i 1968, som sier noe om tidsånden på venstre fløy blant studenter i Oslo.

Da Tore Linné Eriksen blei valt til formann (!) i Studentersamfunnet i Oslo for hausten 1968 i den store gymsalen på Blindern, var det først ein kort minnetale for Karl Marx som var fødd om lag på dagen 150 år før. Dei konservative braut av med høglydde rop om at «Marx er død». Da blei dei spontant parkert og overdøva av rungande og taktfaste «Mao lever», «Mao lever»!

3. Hvorfor ble ikke dere som var unge, radikale tidlig på sekstitallet med i Norges kommunistiske parti? Det var tross alt ikke mange år siden NKP var de mest militante frigjøringsheltene som var med å kaste ut Hitler fra Norge.

Som du er inne på, oppstod maoismen som politisk tendens og rørsle i eit venstre-sosialdemokratisk parti i Norge, i Sosialistisk Folkeparti (SF) med ungdomsorganisasjonen SUF, og ikkje i kommunistpartiet. SF hadde nylig brote ut av Ap, samtidig som sterke krefter i kommunistpartia prøvde å få til tettare samarbeid med sosialdemokratane. Moskva-kommunismen blei ikkje berre oppfatta som dogmatisk og stein daud, men som forrædersk fordi Moskva på denne tida prioriterte eit godt forhold til USA over støtte til vietnamesarane i frigjøringskrigen mot USA. SFs talerøyr Orientering skreiv om «Stanken fra Glassboro» da Sovjets statsminister Kosygin møtte USAs president sommaren 1967, mens krigen i Vietnam hadde eksplodert i verdsopinionen

4. Hvilken rolle spilte kampen mot atomvåpen for den politiske utviklinga til radikale? Og parolene for solidariteten med Vietnam? Og hva mente radikale om okkupantstaten Israel?

Her var det mange spørsmål. Faren for atomkrig mellom USA og Sovjet var det store trugsmålet på 50-talet og først på 60-talet. SF var blitt til i striden om atomvåpen på norsk jord i 1961. Mi første politiske handling var å delta i vardetenning på fjellet på Fauske som 16-åring i 1961. Men i leiinga for ungdomsorganisasjonen SUF var det rett etter starten i 1963, i tillegg til ein sterk pasifistisk tendens, også representantar for ein tidlig maoisme.

I spørsmålet om krig og fred verka maoismen frigjørande frå ei form for handlingslamming i møte med den væpna frigjøringskampen i den tredje verda: Khrusjtsjov i Sovjet åtvara mot at eit kvart opprør kunne tenne ein verdsbrann. Mot dette hevda Mao at folkekrigen var rettferdig og at det var rett å gjøre opprør. Med Vietnamkrigen som ei rystande erfaring, krevde det ein ny tenkemåte å gå frå «Fred i Vietnam» til «Seier for FNL». (FNL: Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront)

Etter 6-dagarskrigen i 1967 og Israels okkupasjon av Vestbreidda, Gaza, Golan i Syria og Sinai-halvøya var det offisielle Norge i jubelstemning. SUF skilte seg ut da landsmøtet vedtok ein konsekvent støtte til det som da blei kalt Palestina-araberane, og gikk mot Israel som ein reint jødisk stat, altså mot sionismen som ideologi. Det skapte hetsstemning i media og sjokk i delar av SF. I ettertid går det an å seie at også Palestina-spørsmålet no blei forstått i det maoistiske, globale perspektivet.

5. Hva var det nye som gjorde at den kinesiske revolusjonen inspirerte en hel generasjon ungdomsopprørere?

Maoismen stemte med tida og tidsånda. Det var for det første situasjonen i verda: Vietnam-krigen var ei skjellsettande og pågåande erfaring. Væpna kamp pågikk i fleire land mot koloniveldet i Afrika, og revolusjonen på Cuba gjennom gerilja låg berre noen få år tilbake i tid. Avkolonisering blei erstatta av nykolonialisme, altså nye former for kontroll over ressursar og politikk frå dei gamle kolonilanda. Da Kina også (til liks med partiet i Albania) i 1968 tok skarp avstand frå Sovjet og Warzawapakt-landa sin invasjon i Tsjekkoslovakia og stempla Sovjet som sosial-imperialistisk, var det duka for «kamp mot begge supermakter USA og Sovjet» som del av det nye verdsbildet.

I tillegg kom eit djupkulturelt ungdomsopprør på denne tida, mot alle autoritetar. Maos appell om at det er rett å gjøre opprør – ja at ungdommen skulle «bombardere hovedkvarteret» i partiet – hadde spontan, kanskje anarkistisk appell hos mange.

Appellen i «De tre mest leste» av Mao med bl.a. artikkelen «Tjen Folket!» nådde noen av oss som var på veg opp i utdanningssystemet, på same måte som siste linje i «Teser om Feuerbach» av Karl Marx: Filosofane har berre tolka verda ulikt, det det kjem an på er å forandre ho. Begrepet klassereise var ikkje oppfunne, men i denne doble appellen var handling viktigare enn prat, og truskap mot vanlig folk viktigare enn karriere i systemet. Utfordringa var eksistensiell for noen – ka vil du med livet ditt? Sjølproletarisering hang i hop med dette, likeså motstand mot rause økonomiske godtgjøringar for tillitsvalte i fagrørsla og for folkevalte.

6. Jeg har alltid tenkt at maoisme er ikke-sosialdemokrati og at spesielt parola «Massene er de virkelige heltene!» var avgjørende forskjellig. Hva tenker du?

Viss du meiner at f.eks. Ap over tid har vore dårlig forankra i breie lag av folket, stemmer ikkje det, etter mitt syn. Men det er riktig at den reformistiske strategien som Ap etter kvart slo inn på, skapte passivitet. Partiet skulle med regjeringsmakt ordne opp for folk frå toppen. Ein aktiv, kjempande arbeidarklasse skapte ­problem for styringspartiet – og toppfolka i Ap blei heltane.

7. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Det var der de første spirene inspirert fra Kina slo rot. Men SF var jo et sosialdemokratisk parti selv om de hadde brutt ut fra AP. Allikevel?

SF var eit ope parti med ferske erfaringar frå kadaverdisiplin i Ap. Det såkalte «Nye venstre» i Vesten på denne tida, som SF var ein del av, var ofte ein reaksjon på høgreutvikling i dei store sosialdemokratiske partia. Rommet både for meir grunnleggande kritikk av ­sosialdemokratiet­­­ i Norge og kritikk av systemet i Sovjet var større i SF enn i kommunistpartiet på 60-talet. Det siste hang jo i hop med gammal lojalitet til Sovjet i dei gamle kommunistpartia, mens dei nye «venstre­sosialistiske» partia prøvde å balansere motstand mot USA med ein viss kritikk av Sovjet.

8. Du pleier å bruke begrepet «positivistisk tankegang» når du kritiserer Sovjet, Stalin og Arbeiderpartiet. Kan du forklare begrepet positivistisk og hvorfor du synes det er en nyttig beskrivelse?

Maoismen som dominerte i SFs studentlag frå starten i 1964, tok etter kvart inntrykk av ein heftig debatt om vitskapsteorien positivisme ved universitetet i Oslo. Politisk betydde positiv­ismen at det var mulig og riktig å forstå (og styre) samfunnet på grunnlag av objektiv og nøytral kunnskap om sosiale lover («sosial ingeniørkunst»), som var uavhengig av interesser og tolking. I studentlaget blei sosiologiens «avskaffing» av klassemotsetningar til fordel for teoriar om «lagdeling» sett på som «falskt bevisstheit» i slekt med idear i ortodoks marxisme om at sosialismen «med ­nødvendigheit» ville utvikle seg til eit klasselaust samfunn. Stalins teoriar blei sett på som herskarmarxisme for å legitimere forholda i Sovjet, i kontrast til Maos opprørskommunisme for å forandre verda. Ein heimavla maoisme utvikla seg i studentlaget, ei legering av Marx, Mao, Brox og Sartre.

8. En av de mest omtalte epokene i Kina var Kulturrevolusjonen fra 1966 som varte en god del år framover. Det var ikke bare sosialister som lot seg inspirere av opprøret nedenfra. Var det egentlig bare en maktkamp som Mao satte i gang for å sikre sin egen makt?

Personen Mao som kynisk maktpolitikar har vel blitt ei slags standard forklaring på kulturrevolusjonen, særlig i den akademiske litteraturen. Eg kan for lite om Kina til meine noe sikkert om det. Men for meg verkar det merkelig at Mao som legendarisk leiar av den kinesiske revolusjonen skulle ha behov for noe i denne retninga berre for å trygge sin eigen posisjon. Da verkar det langt meir sannsynlig at han faktisk ville hindre at Kina tok same vegen som Sovjet og/eller at han var mot den kursen ein stor del av partitoppen stod for.

9. Kan du trekke fram noen teoretiske bidrag som du mener fortsatt har noe for seg? Og så var det dette med teori og praksis?

Etter mitt syn er det mykje å lære av Maos skrifter – og av hans vilje til å finne ein veg for den kinesiske revolusjonen uavhengig av Sovjets veldige autoritet, heilt frå 20-talet av. Artiklane «Om motsigelsen» og «Om den korrekte behandling av motsigelser i folket» er ikkje heva over kritikk, men svært nyttige i politisk analyse og utvikling av strategi og taktikk. Maos kunnskapsteori og teori om masselinja f.eks. i artikkelen «Om praksis» heng i hop med partioppfatninga, som etter mitt syn er undervurdert. Noen av hans artiklar om leiarskap inneheld tankar med tydelig preg av praksis.

Eit typisk sitat: «- dersom de (folk i ledende stillinger) ikke [ ] dypt konkret tar del i arbeidet de oppfordrer til, gjør gjennombrudd på et enkelt punkt, samler erfaring og bruker denne til å rettlede andre enheter – vil de ikke ha noen måte til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig.»

Så er spørsmålet om denne leiarstilen var mulig for Mao sjøl etter at han blei eit ikon. Kanskje vi her har ei årsak til subjektivistiske feil frå Mao etter frigjøringa i 1949, særlig i Det store spranget på slutten av 50-talet, men også i ­Kulturrevolusjonen?

10. Arbeidernes kommunistparti (AKP) var en periode tilhengere av marxismen-leninismen-­Mao Tse Tungs-tenkning. Dette høres veldig ut som sekta, Tjen Folket, som ble ekskludert fra AKP.

Ja, etter mitt syn uttrykker dette ei dogmatisering av marxismen, eit syn om at alle svar er funne. Eg foreslo på landsmøtet i SUF i 1968 at vi i staden skulle studere Mao og Lenins bidrag til marxismen. Det var sjanselaust, og året etter godtok eg denne plattforma. Det kunne i ein periode gi framgang ut frå ein illusjon om eit fasttømra, samanhengande verdsbilde. Da «venn» og «fiende» ikkje lenger oppførte seg etter fasiten, sprakk verdsbildet.

11. Kina utvikla seg i retning at «noen må bli rike først, for at alle skal bli rikere». Markedet og partitoppene fikk mere makt, også direkte økonomisk. Dette er vel det vi kaller borgerlig tankegang, og var begynnelsen på Kina som et kapitalistisk samfunn. Hvordan var det mulig at AKP forsvarte Kina så lenge? Bruddet kom ikke før i 1989?

Det sprang nok ut av fascinasjonen for Kina som sosialt eksperiment og lojalitet til dei som stridde for eit nytt system under radikalt andre vilkår enn oss. Problemet er at maoismen som «stad» blei viktigare enn dei maoistiske ideane. I maoismens idegrunnlag var det jo nettopp eit hovedpoeng at alle sosialistiske land, også Kina, kunne skifte farge. Da AKP støtta utviklinga i Kina uansett politikk, sjøl om partiet på 80-talet ikkje var heilt ukritisk, blei det ei form for lojalitet som vi kjenner frå NKPs mangeårige forhold til Sovjetunionen.

12. Du pleier å bruke begrepet «overbygning og basis» og «produktivkreftene» for å forklare hvordan sentrale AKPere tenkte. Forklar.

I marxismen er det vanlig å skille mellom basis og overbygning. Basis i samfunnet er da dei tekniske hjelpemidla, maskinene og folks kunnskap (produktivkreftene) og samarbeids- og styringsformene som menneska inngår i (produskjonsforholda), for å produsere sitt livsgrunnlag. Overbygninga består da av politiske og andre institusjonar, og ideologien som gjerne rettferdiggjør status quo.

Som Stalin og Bresjnev i Sovjet hevda Deng og AKPs leiar Pål Steigan på 80-talet den såkalte «produktivkraftteorien» om Kina på 60-talet: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet) var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avanserte sosialistiske overbygninga. Det var jo sosialistiske eigedomsforhold i Kina og den leiande krafta i staten var det kommunistiske partiet! All utvikling av produktivkreftene måtte derfor styrke den sosialistiske basisen! Det motsette hadde vore nesten som eit aksiom for ml-bevegelsen – det kunne vekse fram ein ny klasse av parti-og statsbyråkratar i den sosialistiske overbygninga.

13. Mener du Kina på noe tidspunkt var et sosialistisk land?

Med statlig industrireising, forsøk med arbeidarkontroll og enda meir folkekommunane på landsbygda er det mitt syn at Kina i all fall var på veg mot sosialisme. Men eg har som sagt berre overflatisk kunnskap om utviklinga i Kina etter proklameringa av folkerepublikken 1. oktober 1949.

14. Hva med ytringsfrihet, undertrykkinga av nasjonale minoriteter? Er det andre ting Kina-tilhengere burde sett – eller noe de så, men ikke ville si?

Eg har aldri vore i Kina, men i kaoset under kulturrevolusjonen ser det for meg ut som om det i tillegg til alt det negative også oppstod former for frie ytringar som var avanserte. Å sette opp veggaviser med kritikk av leiarane blei ein lovfesta rett etterpå, som blei avskaffa da Deng kom til makta. Men generelt er det mitt syn at revolusjonar av Kinas type i halvføydale land ikkje berre må gjennomføre dei økonomiske krava i dei klassiske borgarlige revolusjonane, som jord til bøndene, men også dei politiske, som ytringsfriheit, uavhengige domstolar og frie val. Eitpartisystem vil alltid ende som mindretaldiktatur.

At forfattaren Han Suyin og andre kom med eit kritisk perspektiv på det gamle føydale Tibet var ei nødvendig motvekt mot Tibet-romantikken som har dominert i Vesten. Og Jan Myrdal hadde eit poeng når han f. eks. i boka Sidenvägen forsvarte Kinas einskap mot russisk, historisk ekspansjon i Asia og utnytting av nasjonale minoritetar for sine formål. Men ml-rørsla var veldig prinsipielle i forsvaret for nasjonars rett til sin eigen stat, uavhengig av ka for krefter som stod i brodden. Da er det eit paradoks at interessa for nasjonale krav i f.eks. Sinkiang og Tibet var så laber, for å tale med sordin. Det viste seg også at dei sentral-asiatiske sovjet-republikkane på 90-talet blei uavhengige statar – det gjør jo også at uavhengigheitsrørsla f.eks. i Sinkiang – Aust-Turkestan – ter seg annleis i spellet mellom stormaktene enn for 40 år sia.

15. Tar du avstand fra Kina som et sosialistisk eksperiment?

Nei, ka skulle no det bety? Først: Betydninga av den kinesiske revolusjonen går ut over det sosialistiske eksperimentet. Dei kinesiske kommunistane samla Kina, jagde ut dei utanlandske, imperialistiske interessene som i 100 år hadde tråkka på verdas eldste sivilisasjon og plyndra kinesarane. Folket fikk mat, skolegang og helsestell. Og deres barn og barnebarn har på dette grunnlaget brukt kapitalisme for å gjøre det moderne Kina til ei supermakt.

I frigjorte område frå 20-talet til 1949 og så fram til den kapitalistiske restaurasjonen på 80-talet blei det gjort eit vell av erfaringar som i lang tid vil inspirere – og avskrekke – sosialistar. Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

16. Kan du skjønne de som hyller Mao?

Generell hylling av historiske personar er eg vaksinert mot. For vurderinga av Maos historiske rolle viser eg til svaret over – han var på godt og ondt viktig i dei avgjørande vegvala i den kinesiske revolusjonen frå 20-talet til han døyde i 1976.

Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

Om du tar et kurs i internasjonale relasjoner, er noe av det første du lærer, teorien om gjensidig avhengighet. Kort fortalt går den ut på at jo mer to land oppretter et økonomisk avhengighetsforhold med hverandre, jo mindre er sjansene for at konflikt oppstår mellom dem. Tanken er at politiske, for ikke å snakke om militære, konflikter simpelthen vil bli for kostbare. Liberale teoretikere oppfordrer derfor til så mye økonomisk samarbeid mellom land som mulig.

Kina og Japan snur denne teorien på hodet.

Ulv Hanssen er foreleser i politikk og internasjonale relasjoner ved Soka University (Japan).
Foto: Wikimedia Commons

I dette forholdet har de politiske konfliktene bare økt i takt med at landene har blitt økonomisk avhengig av hverandre. Japan er i dag Kinas tredje største eksportmarked, mens Kina er Japans største. Til sammen handlet landene for nesten 2700 milliarder kroner i 2018. Det tilsvarer tre fjerdedeler av Norges brutto nasjonalprodukt. Det økonomiske samarbeidet går på skinner. Likevel er det ingen mangel på politiske konflikter mellom de to østasiatiske gigantene. Et stadig tilbakevendende tema er Japans brutale krigføring i Kina i perioden 1931 til 1945. Kina hevder at Japan aldri har tatt et ordentlig oppgjør med sin mørke fortid, samt at landets sikkerhetspolitiske endringer under nåværende statsminister Abe Shinzō varsler om en tilbakekomst av den japanske militarismen. Slike påstander avvises blankt i Japan, der det hevdes at landet har opptrådt eksemplarisk i etterkrigstiden gjennom unnskyldninger til sine tidligere fiender, samt et grunnlovsnedfelt løfte om å aldri igjen gå til krig. Om det er noen som i dag skal anklages for militarisme og internasjonal uansvarlighet, kontrer Tokyo, så er det Kina med sine voksende militærbudsjetter og urimelige territorialkrav i Sør- og Østkinahavet.

Slik har det pågått i mange år nå. I Japan beskrives ofte det sino-japanske forholdet etter slutten på Den kalde krigen med frasen seirei keinetsu, «kald politikk, varm økonomi», altså stikk i strid med hva teorien om gjensidig avhengighet forteller oss.

Men det har ikke alltid vært sånn. Under andre halvdel av Den kalde krigen så det ut til at de to landene ville klare å skape et harmonisk vennskapsforhold. Landene normaliserte diplomatiske relasjoner i 1972 og signerte en fred- og vennskapsavtale i 1978. Som et tegn på Kinas ønske om fredelig sameksistens ga Beijing avkall på krigserstatning, mens Japan, som på dette tidspunkt hadde seilt opp som verdens tredje største økonomi etter USA og Sovjetunionen, innledet et omfattende økonomisk samarbeid med fattige Kina. Dette inkluderte handel, investering, billige lån, og utviklingshjelp som, tro det eller ei, varte fram til 2018 da Kinas økonomi hadde vokst seg tre ganger større enn den japanske. En rekke samarbeidsprosjekter innen kultur og utdanning ble også utført. På 1970- og 1980-tallet så det faktisk ut som at de to landene ville klare å legge sine ideologiske og historiske konflikter til side og lede Øst-Asia-regionen inn i en æra av vennskap og samhandling.

Grunnen til at normaliseringen og fredsavtalen ble iverksatt så sent, kan man finne i den voldsomme politiske innflytelsen USA hadde over Japan under Den kalde krigen. En av forutsetningene for USAs avslutning av okkupasjonen av Japan (1945–1952) var at Japan inngikk i en militærallianse med USA. Japan ble dermed en sentral del i den amerikanske oppdemmingsstrategien mot kommunistblokken. Ettersom USA også hadde påtvunget Japan en grunnlov som la betydelige begrensninger på Japans forsvarskapasitet, ble Japan ekstremt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Dette gjorde det nesten umulig for Tokyo å si nei til Washington selv etter at Japan gjenvant sin selvstendighet i 1952. En av konsekvensene av dette asymmetriske styrkeforholdet var at Japan i 1952 pent måtte akseptere USAs krav om å anerkjenne Nasjonalistpartiet i Taipei (Taiwan) som Kinas legitime regjering etter at kommunistene hadde tatt makten på fastlandet i 1949. Dermed forsvant muligheten for snarlig forsoning mellom Kina og Japan. I stedet fant landene seg atter igjen i et fiendeforhold på hver sin side av jernteppet i Asia. Denne uheldige situasjonen vedvarte i 20 år, fram til USAs president Richard Nixons historiske møte med Kinas leder Mao Zedong i Beijing i 1972. Nixon ønsket å utnytte den voksende splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen og håpet å få lokket Kina over til USAs side i Den kalde krigen. Tøværet mellom Washington og Beijing gjorde det mulig for Japan å innlede diplomatiske relasjoner med Kina. Dette viser igjen hvor stor makt USA hadde over Japans utenrikspolitikk på denne tiden (en trend som til en viss grad vedvarer selv nå). Med USAs godkjennelse kunne endelig forsoningsprosessen mellom Japan og Kina begynne.

Det kinesiske lederskapet under Den kalde krigen, Mao Zedong, Zhou Enlai og Deng Xiaoping, var ivrig etter å åpne diplomatiske, og framfor alt økonomiske, relasjoner med Japan. De katastrofale eksperimentene med Det store spranget (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde utarmet Kinas økonomi og tynnslitt kinesernes nerver. Handelsrelasjoner med den økonomiske stormakten Japan ble sett på som en effektiv måte å bringe økonomien på rett kjøl samt å få tilgang til moderne teknologi. Men i tillegg til denne pragmatiske motivasjonen skal det sies at de kinesiske lederne også utviste en forbausende villighet til forsoning og tilgivelse. Ikke bare var Mao villig til å gi avkall på krigserstatning (riktignok vel vitende om at det kommende økonomiske samarbeidet var mer verdt), men han uttrykte også sympati for det japanske folket og framstilte dem som ofre av militaristenes rabiate krigshandlinger. Denne distinksjonen mellom et uskyldig folk og en skyldig militaristelite resonnerte med mange i etterkrigs-Japan der anti-militarismen hadde slått dype røtter. En av mange grunner til at det sino-japanske forholdet har forverret seg i nyere tid er at denne distinksjonen ofte er uklar eller usagt i det nåværende Kommunistpartiets kritikk av Japans fortidige krigføring.

Massakren på Den himmelske freds plass i 1989 sjokkerte omverden. Dette var en periode da elitene i verdens kapitalistiske stater hadde en klokkertro på at markedsreformer ville lede til demokrati. Bildene av det kinesiske militærets brutale undertrykkelse av sitt eget folk gjorde det imidlertid klart at den omfattende liberaliseringen av økonomien i Kina under Deng Xiaoping ikke hadde ledet til noen særskilt politisk liberalisering. USA og landene i Vest-Europa presset på for å innføre internasjonale sanksjoner mot Kina. Men i et sjeldent eksempel på uavhengig diplomati trosset Japan USAs interesser gjennom appeller i FN om å minimere sanksjonsomfanget. Japanske diplomater mente at tøffe sanksjoner bare ville drive Kina nærmere Sovjetunionen, samt komplisere og kanskje reversere Dengs markedsreformer. Japan var et av de første kapitalistlandene som normaliserte handelsrelasjonene med Kina etter et kort avbrekk.

Tokyos forsøk på å beskytte Beijing ble imidlertid ikke gjengjeldt på den måten japanerne hadde håpet. Opptøyene og massakren i 1989 frambrakte en påtrengende legitimitetskrise i det kinesiske kommunistpartiet. Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps forsterket naturlig nok denne krisen da de var eksempler på at desillusjonerte folk kunne styrte tilsynelatende stabile kommunistregimer. På begynnelsen av 1990-tallet ble det derfor en topprioritet for myndighetene i Kina å gjenvinne folkets tillit. Dette målet ble oppnådd på to måter: 1) gjennom økonomisk vekst og en forbedret levestandard, og 2) gjennom å styrke patriotismen i det kinesiske folket. Den førstnevnte utviklingen var kompatibel med Japans interesser og håp, men den sistnevnte var definitivt ikke det. Den kinesiske patriotismekampanjen framstilte i økende grad Japan som en potensiell fiende. På denne tiden begynte kinesiske skoler å innføre «patriotisk undervisning» med et tungt fokus på Japans overgrep mot Kina under Den andre verdenskrigen. Denne strategien har vært svært vellykket. Kommunistpartiet nyter i dag bred oppslutning, men dessverre er denne til en viss grad betinget av en kontinuerlig demonisering av Japan. Dette gjør det vanskelig for Beijing å søke virkelig vennskapelige relasjoner til Tokyo, ettersom dette ville undergrave det strategisk viktige narrativet om Japan som en ikke-angrende overgriper som når som helst kan slå til igjen.

Samtidig som den patriotiske undervisningen førte til et negativt syn på Japan i Kina, begynte det politiske senteret i Japan å helle mot høyresiden, hvilket førte til en mer konfronterende politikk mot Kina. Statsminister Koizumi Junichirō (2001–2006) brakte det bilaterale forholdet til nye dybder med sine årlige besøk til den meget kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Yasukuni er et shintoistisk bedehus i Tokyo der sjelene til alle som har falt i kamp for Japan er innlemmet. Dette inkluderer 14 klasse A-krigsforbrytere som blant annet er ansvarlige for Japans grufulle krigføring i Kina. Koizumis årlige besøk til helligdommen den 15. august, minnedagen for Japans kapitulasjon i 1945, førte til store anti-japanske demonstrasjoner i Kina der besøkene ble sett på som glorifisering av krigen. De kinesiske presidentene Jiang Zemin (1993–2003) og Hu Jintao (2003–2012) nektet å møte Koizumi, så det gikk mer enn fem år uten et toppmøte mellom de to mektigste landene i Øst-Asia.

I 2010 nådde forholdet et foreløpig bunnivå da en territorialkonflikt blusset opp. Både Kina og Japan gjør krav på en gruppe små øyer i Østkinahavet. Øyene er kalt Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. Japan har administrativ kontroll over disse ubebodde øyene, men Kina hevder at Japan okkuperer dem ulovlig. I 2010 forsøkte et japansk kystvaktskip å jage bort en kinesisk fiskebåt fra farvannet nær Diaoyu/Senkaku. Fiskebåten svarte med å brake inn i kystvaktskipet, hvilket resulterte i at mannskapet på fiskebåten ble arrestert og bragt til Japan for avhør. Arrestasjonen førte til voldsomme anti-japanske protester i Kina, samt en midlertidig eksportstans av sjeldne mineraler til Japan. Den japanske regjeringen lot omsider mannskapet reise tilbake til Kina uten å stille dem for retten, men denne gesten gjorde lite for å bedre forholdet. Siden 2010 har Kina testet grensene for hvor langt Japan er villig til å gå for å forsvare øyene. Fiskebåter eskortert av den kinesiske marinen seiler stadig inn i disse omstridte farvannene, og kinesiske militærfly entrer ofte luftrommet over øyene. Disse handlingene har ført til at en klar majoritet av den japanske befolkningen i dag ser på Kina som en reell, militær trussel, og mange frykter at Kina en dag vil ta øyene med makt. For japanerne styrkes trusselbildet av usikkerheten omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien under den mildt sagt uforutsigbare Donald Trump-administrasjonen. Japan har reagert på det som oppfattes som kinesiske provokasjoner med å ruste opp militært, samt å styrke relasjonene med med landene i Sørøst-Asia som har sine egne territorialkonflikter med Kina. Dette oppfattes i sin tur som truende i Beijing der man er skeptisk til alt som kan tolkes som en oppdemmingsstrategi. Dette er altså et klassisk sikkerhetsdilemma der partenes forsøk på å oppnå sikkerhet paradoksalt nok leder til mindre sikkerhet ettersom de tolkes som truende av motparten, som svarer med å ruste opp. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i oktober viste at 57 prosent av japanerne og hele 75 prosent av kineserne ser motparten som en militær trussel.

I de seneste årene har handelsforbindelsene vært det eneste lyspunktet i det ellers så kjølige forholdet mellom de to landene. Men den pågående handelskrigen mellom Kina og USA har hatt en negativ innvirkning på handelsrelasjonene mellom Kina og Japan. Et økende antall av de mer enn 15 000 japanske bedriftene i Kina har valgt å trekke seg ut av landet for å unngå USAs tollsatser. Etterspørselen etter japanske varer i Kina har også sunket som følge av handelskrigen. Dette var en av hovedårsakene til at den japanske økonomien opplevde nær nullvekst i tredje kvartal i år. Dersom handelskrigen fortsetter, er det ikke utenkelig at vi etterhvert vil se opprettelsen av blokkøkonomier der land vil bli tvunget til å velge mellom den amerikanske og den kinesiske blokken. Gitt Japans militærallianse med USA, er det ingen tvil om hvilken blokk Japan vil bli tvunget til å velge. Man kan derfor frykte at det sino-japanske forholdet vil gå fra en ikke-optimal men akseptabel situasjon med «kald politikk og varm økonomi» til en virkelig skummel situasjon med «kald politikk og kald økonomi».

Det er viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen i USA kollapset. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

Dennis O’Neil er en amerikansk sosialist og aktivist fra New York, tidligere postmann. Skriver jevnlig for Gnist.
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Times Asi/Flickr

Folkets Frigjøringshærs overveldende seier over troppene til det korrupte Kuomintang regimet, og opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble feiret av kommunister og andre revolusjonære verden over. Imidlertid hadde det i utgangspunktet ingen positiv innflytelse på den radikale venstresida i USA.

USA hadde kommet ut av den andre verdenskrigen som den ubestridte lederen i imperialistleiren. Dets fiender, Tyskland, Italia og Japan var i ruiner. Hos dets allierte, Storbritannia og Frankrike stod det ikke stort bedre til. Den viktigste hindringen for USAs verdensdominans var samtidig den uunnværlige allierte under krigen, nemlig Sovjetunionen, som i løpet av krigen mistet rundt 25 millioner mennesker, og det hadde også etablert vennligsinnede regjeringer i land langs dets europeiske grense, som buffer mot å bli angrepet igjen. Kommunistpartier mange steder i verden hadde deltatt i, og ofte ledet væpnede motstandsbevegelser mot fascisme og okkupasjon. Nå ble de ­betydelige aktører i det politiske livet i sine respektive land.

Herskerklassen i USA fyrte opp en anti-kommunistisk kampanje om den «røde fare» for å mobilisere folkeopinionen mot Sovjetunionen, og for å svekke det amerikanske kommunistpartiet, som var en betydelig styrke i fagbevegelsen og i andre sosiale bevegelser. Ropet om den «røde fare» økte i styrke i 1949, etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret – verdens folkerikeste land hadde blitt kommunistisk! Det har alltid vært en reim av anti-asiatisk rasisme i USA, rettet både mot immigranter og store nasjoner på den andre siden av Stillehavet. Nå ble «den gule fare» også en del av «røde trusselen».

DET BLE VERRE

Regimet i Sør-Korea, et nikkedokke-regime under USA, var i ferd med å tape krigen mot det kommunistiske Nord-Korea i 1950. USA sendte massive forsterkninger, og de nærmet seg den kinesiske grensa. De ignorerte advarslene fra Zhou En Lai og andre kinesiske ledere. 200 000 kinesiske tropper ble oppmarsjert ved grensa, uten at de ble oppdaget, og de satte inn et overraskende motangrep sammen med nord-koreanske styrker for å drive de amerikanske styrkene på retrett sørover. Etter tre år med en krig som bølget fram og tilbake, ble det undertegnet en avtale om våpenhvile, som stadfestet delingen av Korea akkurat der hvor grensa hadde vært før krigen. Hver eneste større by på den koreanske halvøya var mer eller mindre jevnet med jorda av amerikanske bomber.

USA hadde ikke tapt krigen, men de hadde heller ikke vunnet den, en krig mot en ikke-hvit fiende som var forholdsvis dårlig utstyrt og praktisk talt uten luftstyrke. USA satte i verk en politisk kampanje for å gjøre Kina til en paria, internasjonalt sett. Det handlet om å holde Kina utenfor FN og andre globale fora, et forbud mot at amerikanske borgere kunne besøke Kina og hindringer mot import av kinesiske publikasjoner. Som en følge av dette var det få i USA som fulgte utviklingen i Kina særlig nøye.

Med USA på krigsstien mot det røde Kina ble det gamle kommunistpartiet katastrofalt svekket, ved å bli utsatt for fengslinger, oppsigelser, svartelisting, infiltrering, vold fra borgervern og politisk isolasjon. Den øvrige delen av den amerikanske venstresida besto for det meste av liberalere og sosialdemokrater som fulgte opp borgerskapets angrep på kommunistpartiet. Først på 1960-tallet kunne man se framveksten av en ny venstreside i USA. Den bestod i hovedsak av studenter, ikke industriarbeiderklassen. I mellomtiden skjedde det forandringer globalt. Den offentlige splittelsen mellom det kinesiske kommunistpartiet og det sovjetiske skjedde ikke før i 1963, men rollene de spilte i verden fram til da, viste stadig tydeligere forskjeller. Betraktninger rundt dette finnes i et personlig notat fra Nelson Peery, en svart kommunist i en segregert enhet som deltok i okkupasjonen av Filippinene rett etter at Japan var slått. I et tilbakeblikk husket han at han fikk gjenopprettet kontakt med partiet ved hjelp av noen hvite soldater, og hørte da om at Sovjetunionen la vekt på å bygge en fredsbevegelse. «For første gang fikk jeg en forvirret og bekymret følelse av at alliansen mellom antifascismen og kommunismen hadde ført til at det nå var to slags kommunister. Kommunistene hadde ført an i kampen mot fascismen i Europa. Den antifascistiske kampen var den praktiske siden av både de europeiske og amerikanske kommunistiske bevegelsene. I seierens eufori steg de fram som den sosiale fortroppen i sine respektive nasjoner. I Mindanao, i Alabama, i Rhodesia, Brasil, Shanghai og Calcutta hadde krigen bare så vidt begynt. Frihet, nasjonal frihet, nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten mellom alle fargede, koloniserte folk – det var den nye krigen. Taktikken til den ene grenen av kommunismen var kampen for fred. Den andre forberedte seg på krig.» Dette var en objektiv betraktning etter de rådende forholdende, men det var også linja som Mao Zedong stod for.

Da det kinesiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske i 1963, var forholdene begynt å bli modne for Maos linje. Koloni-imperiene holdt på å rakne. Den cubanske revolusjonen i 1959 sjokkerte verden, særlig den herskende klassen i USA. Og den inspirerte liknende geriljabevegelser rundt i Latin-Amerika. Frigjøringskriger var i gang i de afrikanske landene som fortsatt ikke hadde fått formell «selvstendighet» fra kolonimaktene. Det gjaldt Algerie, Rhodesia, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og flere andre. I Sør-Øst Asia hadde vietnameserne gjenopptatt den væpnede kampen mot USAs marionetter, med sikte på gjenforening av landet. Kina bistod vietnameserne med mat, våpen og annen vital assistanse mens kampen økte i styrke. USA på sin side ble mer og mer bestemt på å kue denne kampen. Men Pentagon hadde også de sørgelige erfaringene fra Korea-krigen friskt i minnet, og visste at det å invadere Nord-Vietnam, eller å bombe for tett på den kinesiske grensa innebar en risiko for å møte en kinesisk hær som nå var enormt mye sterkere enn den USA hadde møtt ti år tidligere.

Samtidig vant Borgerrettighetsbevegelsen betydelige demokratiske seire i sørstatene, i kampen mot segregering, Jim Crow, rasistisk vold, utelukkelse fra stemmerett og dyp utbytting. Svarte og hvite reiste fra nord og fra vestkysten for å delta, og de ble radikalisert og forandret gjennom prosessen. I kampen ble det stort sett benyttet ikke-voldelige taktikk, og de kjempet for å åpne rasedelte institusjoner og tjenester for svarte, særlig skoler og stemmelokaler.

Den åpenlyst brutale rasismen i sørstatene i USA var noe Kina og andre rundt i verden rettet oppmerksomhet mot, i det de viste til at det avslørte den sanne karakteren av den «amerikanske friheten.» Det bidro til å øke presset mot det amerikanske borgerskapet om å innfri noen av de demokratiske kravene fra Borgerrettighetsbevegelsen. Kina fulgte en annen linje. Etter henstilling fra Robert Williams, en svart aktivist som flyktet fra USA etter å ha forsvart nabolaget sitt med våpen, kom det i 1963 en uttalelse fra Mao som oppfordret verdens folk til å støtte kampen. Den lød slik: «Kolonialismens og imperialismens onde regime vokste samtidig med slaveriet og slavehandelen med svarte. Det vil helt sikkert møte sin slutt når svarte folk erobrer fulle rettigheter og frihet fra sine lenker.»

I byene i nord fikk motstanden mot rasisme og ulikhet et mer revolusjonært uttrykk. Opprør i byene, kalt opptøyer av borgerpressa, startet i Harlem i 1964. Det fortsatte i nabolaget Watts i Los Angeles i 1965, for så å spre seg gjennom en rekke byer utover tiåret. Da den svarte lederen, Dr. Martin Luther King ble myrdet i april, 1968, brøt det ut voldsomme opprør i 110 byer. De utfordret den herskende klassen, som hadde holdt svarte i isolasjon i forfalne gettoer. De var uttrykk for en voksende svart nasjonalisme, noe som kom fram i slagordet «Black Power.» Det viste seg ved at det vokste fram svarte organisasjoner som hadde revolusjonære holdninger. En av de mest innflytelsesrike blant disse var Black Panther Party, som var sterkt inspirert av den kinesiske revolusjonen. Det var forventet at medlemmene skulle skaffe seg og studere utgaven med sitater av Mao Zedong, den lille rød boka. Panterne bygde sine baser i fattige svarte bydeler. De etablerte matprogrammer for barn, for eksempel og arbeidet deres ble utført i tråd med et av Maos slagord: Tjen folket. Avisa deres, «The Black Panther» framhevet Kinas framskritt i kampen mot fattigdom og underutvikling. De agiterte også for den verdensanskuelsen som lå i det kinesiske slagordet: Land vil ha uavhengighet, Nasjoner vil ha frigjøring, Folkene vil ha revolusjon.

VIETNAM

Samtidig med den svarte frigjøringsbevegelsen vokste motstanden mot Vietnam-krigen. De unge gikk i spissen. Foreldregenerasjonen deres gjorde i stor grad om patriotismen som lå i antifascismen under den andre verdenskrigen til flaggheising for en urettferdig og morderisk okkupasjon av et lite, asiatisk land. På den andre sida av generasjonsgapet risikerte millioner av unge å bli innkalt til tjeneste, for så å bli sendt til en kjøttkvern av en krig som ikke kunne vinnes. Selv troppene gjorde opprør. De malte fredstegn på hjelmene, nektet å utføre ordre, og det hendte ikke så sjelden at de drepte sine egne offiserer. Utviklingen av de to bevegelsene,

Borgerrettighetsbevegelsen som i sin tur ga støtet til den svarte frigjøringsbevegelsen, og framveksten av en kraftfull motstand mot Vietnam-krigen hang igjen sammen med et annet utviklingstrekk, nemlig fødselseksplosjonen i etterkant av den andre verdenskrigen. Demografisk artet det seg som om en Pytonslange hadde slukt en hel gris, en svulmende buk klar til å sende ut nye alderskull. Det startet etter at krigen var slutt, og det begynte å avta først rundt midten av 60-tallet. Kulturelt sett betød det oppfinnelsen av tenåringen. I en alder hvor tidligere generasjoner hadde vært i arbeid eller på jakt etter arbeid, gikk nå millioner på skoler og universiteter, med fritid og med økonomisk støtte fra foreldrene. Akkurat som dagens ungdom vokser opp med faren for en marerittaktig framtid med økologisk katastrofe, vokste barna fra etterkrigstidens baby-eksplosjon opp med skyggen av utslettelse, når herskerne i USA og Sovjetunionen bygde opp atom-kapasitet nok til å kunne utslette hverandres land opptil flere ganger.

En stor del av den generasjonen kastet av seg foreldrenes verdier på voldsomt vis. Propagandaen om den «amerikanske drømmen» fortonet seg som et liv i en steril forstad, som den ene halvparten av et heteroseksuelt ekteskap med 3,2 barn og en stor hund med flagrende pels. I stedet skapte de sin egen levende, og motsetningsfylte kultur – lydsporet var rock’n roll og funk, institusjonene var kollektive, med mat-kooperativer og kommuner. Overalt fantes det alternative media og undergrunnspresse, som spredde budskapet, formidlet nye ideer og fungerte som et sosialt lim som forbandt de unge i deres opprør mot det gamle.

GLOBALT FENOMEN

Dette var et globalt fenomen. Europa hadde mange likhetstrekk med USA. Kina hadde den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var en dramatisk utvikling hvor de unge, rødegardistene, gikk i spissen for å forandre samfunnet sitt, og for å legge det gamle bak seg. Et populært slagord var: «Det er rett å gjøre opprør.» Dette utløste store følelser av solidaritet av det temmelig romantiske slaget blant ungdom i den nordlige delen av verden. Det bidro også sterkt til at Kina kunne bryte den isolasjonen som USA og dets europeiske følgesvenner, og Sovjet forsøkte å holde landet i.

Kulturrevolusjonen førte med seg noe enda mer betydningsfullt. Den viste en vei ut av den fella sosialismen lot til å ha gått i. Sovjetunionen og landene i Sovjet-blokken ble sett på som grå, kjedelige, undertrykkende, og som å være langt fra revolusjonære. Og enda verre var det at Sovjetunionen så ut som et speilbilde av sin store rival, USA. Da en masseoppstand brøt ut i Tsjekkoslovakia i 1968, sendte Kreml inn tanks og tropper for å knuse den. Oppstanden hadde som mål å bryte strupetaket som kommunistpartiet hadde på den politiske makta og dagliglivet. I august i Chicago ble anti-krigs demonstranter brutalt behandlet av politiet. De lagde plakater som sa «Tsjekkago.»

Kina hadde på sin side utviklet en annen form for sosialisme. Sosialisme nedenfra, som støttet seg på massene, ikke på ekspertene eller på ideologi. «Barfotlegene» brakte med seg grunnleggende medisinsk pleie ut til bondesamfunn som aldri hadde sett en lege før. Landsbybeboerne gikk inn for å dyrke jorda kollektivt for å øke avlingene og forbedre matsikkerheten. Og nå var det ungdommen som gikk foran. Det var nå den kinesiske revolusjonen hadde den sterkeste påvirkningen på det amerikanske venstre. Gjennom sekstiårene hadde studentbevegelsen i USA eksplodert i omfang, og den var blitt mer radikal. Det kan trygt sies at det var den mest dynamiske kraften i landet, og den så seg selv som det nye venstre. Det var noe nytt siden bevegelsen hadde vokst, på organisk vis ut av den marken som var grobunn for de svartes kamp, og for anti-krigsbevegelsen. Det var nytt fordi det var en ny generasjon. Den hadde ikke vokst ut av det gamle venstre, et miljø som hadde hatt det amerikanske kommunistpartiet som senter helt siden 1920-åra. Det var nytt fordi de forkastet det etablerte venstre, liberalere som var lojale overfor storkonsernene.

Den største enkeltstående organisasjonen var «Students for a Democratic Society» (SDS.) Det var en løst organisert, landsomfattende og hovedsakelig hvit enhet, med en målsetning om å tvinge Amerika til å leve opp til de idealene om likhet og demokrati for alle som nasjonen stolt erklærte at den stod for. SDS fikk hundre-tusener av tilhengere. I løpet av de 6-7 åra med konfrontasjoner med maktapparatet, hadde medlemmene blitt mer militante, mer erfarne og mer overbevist om at det bare var revolusjon som kunne knuse alt det skadelige som de kjempet mot. I 1969 kollapset SDS på grunn av splittelse. På dens siste nasjonale samling viftet begge sider med Maos lille røde, akkompagnert av tilrop og synging, som en slags halvt seriøs, halvt ironisk hyllest til de rivaliserende fraksjonene blant rødegardistene i Kina.

NYE BEVEGELSER

Ved inngangen til 70-åra oppstod det nye bevegelser. Unge mexikansk-amerikanere og puerto-ricanere var inspirert av den svarte frigjøringskampen. Det gjaldt også asier-amerikanere, og enkelte av dem tok i bruk praksis og navn inspirert av Kulturrevolusjonen, for eksempel en gruppe med tilhold i San Francisco som kalte seg Røde Garder. En ny kvinnebevegelse vokste ut av dette nye venstre. Her var innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen ikke til å ta feil av. Maos slagord «Kvinner holder oppe halve himmelen» og filmer som «Kvinnenes røde bataljon» var tydelige eksempler. Den kinesiske revolusjonen hadde faktisk en dyptgripende innvirkning på måten den tidlige kvinnefrigjøringsbevegelsen organiserte seg. Et hefte kalt «Gyldne blomsts historie» var en levende beskrivelse i jeg-form av undertrykkelsen og brutaliteten mot kvinner under det føydale patriarkatet i Kina. Der den 8. Rutearméen rykket fram fikk kvinnene i de frigjorte landsbyene mulighet til å organisere seg. De brukte den muligheten til å anvende metoder som å møtes for å «lufte bitterhet» om undertrykkingen de var blitt utsatt for av ektemennene, og ektemennenes familier. Derfra gikk de videre til å analysere systemet som dette var en inngrodd del av, og de utviklet kollektive metoder for å slå tilbake og vinne fram (noe som kunne bety at bøllete ektemenn ble ydmyket og banket opp.) Tusenvis av kopier av dette heftet, sammen med et kapittel fra en heller ukjent bok fra 1949, skrevet av en journalist ved navn Jack Belden, ble distribuert fra 1970 og utover. Det bidro til utviklingen av bevisstgjøringsgrupper, noe som ble en av de viktigste formene for organisering i kvinnebevegelsens spede begynnelse.

Innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen var mest tydelig i den nye kommunistbevegelsen som fødtes ved starten av 70-tallet (også kjent som marxist-leninist bevegelsen.) Den hadde vokst ut av det nye venstre fra 60-tallet. Mange universitetsaktivister og post-student revolusjonære hadde kommet til den konklusjonen at hele det råtne systemet måtte erstattes. De fant at marxistisk analyse var best egnet til å forstå hvorfor og hvordan det kunne gjøres. Små grupper gikk under jorda og begynte å forberede væpnet kamp, men de fant snart ut at langvarig folkekrig ikke var en mulig revolusjonær strategi i et moderne, i hovedsak urbant kapitalistisk land, med et massivt og høyt utviklet voldsapparat. I denne perioden ble det dannet dusinvis av lokale kollektiver. Mange av dem samlet seg etter hvert i fire-fem nasjonale organisasjoner som åpent erklærte at de baserte seg på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Det var politiske og praktiske forskjeller mellom dem, noen alvorlige, andre høyst trivielle, men denne oppsplittingen av styrkene gjorde i seg selv at hele bevegelsen var svekket. Ingen av dem ble større enn noen ganske få tusen. Likevel fikk de vist hva unge, disiplinerte, revolusjonære kadre kunne oppnå.

På tross av manglene stod disse gruppene for betydelige bidrag til klassekampen i USA. Medlemmene deres tok seg arbeid på fabrikker og andre arbeidsplasser med en målsetning om å bli en del av massene og delta i de virkelige kampene. De deltok i og ledet viktige framstøt for å styrke organisering i fagbevegelsen, og i andre kamper, som den store, ville streiken blant kullgruvearbeiderne i 1977. De gjenoppbygde studentbevegelsen og spilte viktige, til tider sentrale roller i forskjellige lokale kamper, i veteranbevegelsen, bevegelsen mot apartheid, kampen mot politivold og mange andre. De fremmet på aktiv vis systematisk kritikk av det kapitalistiske systemet, med sin iboende rasistiske, sexistiske, utbyttende og undertrykkende karakter.

Hver eneste av disse gruppene hadde som mål å danne det partiet som skulle være fortroppen for den amerikanske arbeiderklassen. Innen tiåret utløp var det flere av dem som erklærte at dette målet var nådd. Det viste seg snart at de tok feil. Rundt midten av åttitallet hadde de splittet seg, falt sammen eller så hadde de endret karakter.

Røttene fra Maoismen som fantes i den nye kommunistbevegelsen spilte også en rolle når de gjorde feil i sine forsøk på å bygge partiet. For det første, er det mange farer forbundet med tanken om at man kan kopiere revolusjon. Mange mente: «Hei, det kinesiske partiet ble startet av 13 mennesker. Hvorfor kan ikke vi det?» Denne fullstendig ahistoriske og idealistiske holdningen ignorerte at bevegelsen hadde svært svake røtter i de amerikanske massene. For det andre, så hadde disse gruppene absorbert en kultur fra kineserne som inkluderte en udialektisk tolkning av «kampen mellom to linjer.» Det var en tolkning som sa at det er én politisk posisjon som er riktig (den vi står for) og som representerte proletariatets interesser. Det motsatte synspunktet (som de andre står for) representerer da nødvendigvis interessene til klassefienden. Denne tilnærmingen bidro til å blokkere enhet i organisasjonsbyggingen mellom de forskjellige partibyggende grupperingene, og det førte til splittelse i egne rekker. Men gjennom det tiåret hvor den nye kommunistbevegelsen så dagens lys, blomstret, for så å oppleve tilbakegang, hadde hundrevis av unge blitt organisatorer og kommunister for livet. Deres lederskap og råd bidrar til å rettlede kamper også i dag, og de bruker redskapene fra kamperfaring, som masselinja og enhetsfronten. Det var i perioden på rundt 15 år som startet i 1963 at den kinesiske revolusjonen hadde størst betydning for USAs venstreside. Det hadde begynt med at Kina utfordret revisjonisme og byråkratisk stagnasjon, og at Sovjet hadde forlatt visjonen om verdensrevolusjon.

Men forandringene i Kina viste tydelig problemene med å stole for mye på modeller fra andre. Da Kina brøt ut av USAs blokade og inntok sin plass på verdensscenen, ble utenrikspolitikken deres mer og mer pragmatisk og mindre og mindre revolusjonær, for eksempel et forsøk på å lage en allianse med USA for å stenge for Sovjetunionen. Internt i Kina var det forvirring om hva som skjedde med Kulturrevolusjonen. Ungdommens Røde Garde organisasjoner ble oppløst, og Lin Biao, Maos utvalgte etterfølger, falt fra makta. Han ble anklaget for å planlegge et kupp.

Snuoperasjonen startet da Mao døde i 1976, og andre kinesiske ledere hadde falt, ledere som Firerbanden, som i ord hadde erklært at de ville følge Maos linje. Innledende skritt mot å gjenopprette kapitalistiske forhold ble igangsatt av de konservative i partiet, ledet av Deng Xiaoping. For eksempel ble folkekommunene brutt opp og jorda ble delt opp i individuelle områder. Det ble mer og mer klart at den store proletære Kulturrevolusjonen hadde feilet i å nå målet, som gjaldt å hindre at utbyttende klasserelasjoner ble gjenopprettet, med de som satt på kommandopostene i statsapparatet som en selvfornyende herskerklasse.

Avslutningsvis er det veldig viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen kollapset. Mye av den historiske bagasjen er fortsatt gyldig og nyttig i dag. Erfaringene fra Norge forteller at det er mulig å gå en annen vei. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.¹ Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.²

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).³ På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.⁴

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti⁵ erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,⁶ og ble stående slik fram til 1987.⁷

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.⁸ I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.⁹ I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.^10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.¹²

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.¹³ Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.¹⁴ Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».¹⁵

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.¹⁶ Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.¹⁷ Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» ¹⁸ inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.¹⁹

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.²⁰ SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»²¹

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.²²

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
9. Røde fane nr. 5-1976.
10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.

 

For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?

Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons

Sosiale årsaker

Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.

Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.

Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.

Det nasjonale spørsmålet

Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.

Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.

Borgerkrigen

Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.

Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».

KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.

Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.

Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.

Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.

Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.

Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT

At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.

At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.

Konklusjon

Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.

Leder … 4
Plukk … 6
Jens Stoltenberg om fred og demokratiske verdier – og Nato … 8
Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge? … 10

Tema: Kina

Ole Marcus Mærøe: Hvorfor ble det revolusjon i Kina? … 22
Ole Marcus Mærøe: Den kinesiske revolusjonen … 26
Per Medby: Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet … 36
Dennis O’Neil: Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale … 46
Tore Linné Eriksen: Kina i kappløpet om Afrika … 56
Ulv Hanssen: Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi … 66
Kristen Nordhaug: Ho-fung Hung om Kinas kapitalakkumulasjon … 72
Harald Bøckman: Mao-tida i perspektiv … 78
David Schwartzman: Kina og et globalt, økologisk samfunn … 86
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse … 94

Dordi Hammer: Vindkraft – natur, folk og EØS … 100
Ivar Dillan: Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen … 108
Arnljot Ask: Hellas hva nå? … 116
Ronny Kjelsberg: Repressiv toleranse i vår tid … 122

Debatt:

Michael Roberts: Svar til Leiv Olsen … 128
Nekrolog: Jørgen Sandemose, Marx-kjenner og debattant … 132
Tomine Sandal og Fredrik Vaaheim: The Leader – hvordan formidle marxisme til kinesiske tenåringer? … 134

Bokomtaler:

Michael Heinrich: Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work …. 142
Antoni Gramsci: Antoni Gramsci. Utvalgte tekster 1916–1926 … 146
Christoer Conrad Eriksen: Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori … 148
Jon Severud, Arne Klyve, Trond Hofvind: Markedsfundamentalismen – De rikes revolusjon … 152
Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen … 155
Linn Stalsberg: Det er nok nå … 158
Heidi Helene Sveen: «Det var ikke voldtekt» – ti menn forsvarer seg i retten … 160
Barbara Foley: Marxist literary criticism today … 162
Edward Snowden: Systemfeil … 164
Roman Eliassen: Hva er penger? … 166
Enzo Traverso: The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right … 168
Ingjald Gaare: Stein på stein … 172
Ebba Wergeland: Med fare for liv og helse … 174
Naomi Klein: On fire. The burning case for a new green deal/Martin Empson (red.): System change, not climate change. A revolutionary response to environmental crisis. … 176
Terje Tvedt, Rune Ottesen og Tormod Heier (red.): Libya: Krigens uutholdelige letthet … 180

Kina var i oppløsning tidlig på 1900-tallet. Etter å ha tapt de to opiumskrigene og den første krigen med Japan, var Kina i praksis en koloni. Qing-dynastiet var svekka og blei etter hvert svært upopulære. Kolonialisme og voksende ulikhet mellom folket og overklassen førte til sosial uro og en rekke opprør mot keisermakta og mot utlendingene som i stor grad styrte landet.

Foto: Ling Tang
Av Ole Marcus Mærøe,
kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.

 

Det mest kjente opprøret var det voldsomme Bokseropprøret rundt århundreskiftet, som ble slått ned av åttenasjonersalliansen (Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn), og førte til ytterligere konsesjoner overfor imperialistmaktene.

Ulike republikanske og nasjonalistiske strømninger oppsto i kjølvannet av opprøret, og det hele kulminerte i 1911 i det som kalles Xinhai-revolusjonen, som endte med at keiserdømmet i Kina ble avskaffa og en kinesisk republikk etablert.

Republikken ble etablert etter et kompromiss mellom Yuan Shikai (Qing-dynastiet sin militære leder) og Sun Yat-sen (lederen for den revolusjonære alliansen Tongmenghui). En provisorisk regjering med Sun Yat-sen som president og en valgt nasjonalforsamling ble etablert. Yuan Shikai – som hadde den største militære styrken – tvang fram forhandlinger om et maktskifte, og ble president i 1912.

Etter dette fulgte en intens maktkamp mellom presidenten og nasjonalforsamlinga, der blant annet den populære statsministerkandidaten Song Jiaoren ble drept. Det endte med at Yuan Shikai monopoliserte makta, oppløste parlamentet i 1914 og utnevnte seg sjøl til keiser i 1915. Han ble møtt med massiv motstand fra provinsene i Kina, og Yuan abdiserte allerede året etter, og døde seinere samme år av urinforgiftning. Kina blei nå kasta ut i et politisk kaos der forskjellige krigsherrer tok seg til rette.

4. mai-bevegelsen (1919)

Mens Kina var i oppløsning, styrt av vekslende regjeringer dominert av regionale krigsherrer, vokste det fram nye progressive, patriotiske bevegelser i Kina, spesielt blant studenter og intellektuelle. Tidsskriftet «Ny ungdom», stifta av professor Chen Duxiu ved universitetet i Beijing, blei sentralt i det som blei kalt Ny Kultur-bevegelsen. Dette var en bevegelse som ville skape et nytt, progressivt Kina bygd på kinesiske premisser – men samtidig i opprør mot den klassiske konfucianske dannelsesfilosofien som hadde dominert kinesisk åndsliv under Qing-dynastiet.

I 1919 slutta 1. verdenskrig. Kina hadde støtta England og Frankrike som vant krigen, og områder i Kina som var under tysk kontroll ble en del av oppgjøret ved Versailles-freden. Frustrasjonen over krigsherrer og imperialister sin herjing i landet vokste til et raseri når det ble klart at de tyske områdene ble gitt til Japan, heller enn tilbake til kineserne.

4. mai 1919 samla mer enn 3 000 studenter fra 13 ulike høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tienanmen (Den himmelske freds plass) for å demonstrere mot Versaillesfreden. Protestene spredde seg raskt til andre deler av landet, og innleda en boikott av japanske varer.

Ny Kultur-bevegelsen vokste etter dette, og blei mer utprega nasjonalt orientert. Et hovedfokus for bevegelsen blei å slåss for å avskaffe alle internasjonale avtaler som bidro til kolonialiseringa av Kina.

Kommunistpartiet blir stifta

4. mai-bevegelsen førte til et oppsving i radikal tenking blant de intellektuelle, og vestlige radikale retninger som marxisme og anarkisme blei for første gang studert og diskutert i Kina. Mange kinesiske revolusjonære var også inspirert av den russiske revolusjon, som skjedde bare halvannet år før 4. mai 1919.

Chen Duxiu (mannen bak tidsskriftet Ny Ungdom) og Li Dazhao var blant de første kommunistene i Kina. De mente Xinhai-revolusjonen i 1911 var dømt til å mislykkes fordi den ikke røska opp i de underliggende maktstrukturene, og at oktoberrevolusjonen var et eksempel på en ny type revolusjon som faktisk kunne gi resultater.

Kinas kommunistiske parti (KKP) blei stifta i 1921 i med bare 50 medlemmer. Stiftelseskongressen varte ei uke, hadde 12 delegater til stedet, og starta i et beskjedent hus i Shanghai. Dagen før den ble ferdig ble kongressen oppløst av politiet, og samla seg på nytt på en turistbåt på en innsjø i Jiaxing. Hverken Li eller Chen hadde mulighet til å delta, men Chen hadde sendt en personlig representant. Chen ble valgt til partileder i sitt fravær. Til tross for den beskjedne starten vokste det nye kommunistpartiet etter hvert som kampene i Kina tilspissa seg.

Kuomintang og den første enhetsfronten

Den revolusjonære alliansen Tongmenghui hadde etter at republikken de bygde etter 1911-revolusjonen gikk i oppløsning, utvikla seg til å bli et politisk parti under navnet Kuomintang (KMT), som både politisk og militært var i opposisjon til krigsherreregjeringene. Partiet var et republikansk, nasjonalistisk masseparti som bygde på leninistiske organisasjonsprinsipper, men som hadde en høyrefløy og en venstrefløy. Det nye kommunistpartiet var allierte med KMT fra 1924 (i det som kalles den første enhetsfronten), og hadde stor innflytelse over venstrefløya (og mange var medlemmer i begge partier), mens høyrefløya var dominert av nokså autoritære høyrenasjonalister.

Da partilederen (og tidligere president) Sun Yat-sen døde i 1925, endte partiet opp med en leder fra venstrefløya, Wang Jingwei. Men den reelle makta lå i henda på mannen som leda partiets militære grein – Chiang Kai-shek. Chiang hadde vært Suns protegé, og ble sett av mange som hans naturlige etterfølger. Han tilhørte høyrefløya av KMT, men blei på dette tidspunktet oppfatta som nokså moderat.

I 1925 greip KMT makta i store deler av det sørøstlige Kina, og etablerte en regjering i Guangzhou, under ledelse av Jang, og med Chiang som hærsjef. Kina var nå delt mellom KMT sin nasjonalistiske ettpartistat (støtta av KKP og Sovjetunionen) i sørøst og krigsherreregjeringa som fortsatt holdt stand i nord. Samme år brøyt det ut en bevegelse av streiker og protester etter at det britiskkontrollerte politiet i Shanghai hadde åpna ild mot studenter som demonstrerte mot utenlandsk innblanding i Kina, og drepte minst ni demonstranter. Den fremste streike- og boikottbevegelsen var i Hong Kong og Guangzhou, og varte i over et år. Streikebevegelsen ga kommunistene gode vilkår for å rekruttere, og høyrefløya i KMT begynte å bli bekymra for økende kommunistisk innflytelse i egne rekker.

Chiang Kai-shek arbeida i denne perioden med å samle støtte og mobilisere til et militært felttog mot krigsherrene i nord, og dermed samle Kina under KMTs ledelse. Felttoget ble kjent som nordekspedisjonen. Før nordekspedisjonen ble igangsatt utførte Chiang en utrensking av kommunister fra KMTs ledelse etter et påstått kupp mot ham i Guangzhou. At alliansen mellom KMT og KKP ikke sprakk på dette tidspunktet skyldes i stor grad at Chiang «kompenserte» ved å hive ut de mest reaksjonære høyrefløyrepresentantene fra ledelsen (og dermed ga venstrefløya i KMT flertall i regjeringa), og kom med forsikringer overfor Sovjetunionen om at han fortsatt støtta alliansen med KKP. Chiang var avhengig av sovjetisk støtte i form av blant annet våpen om nordekspedisjonen skulle lykkes.

Nordekspedisjonen erobra tidlig store landområder fra krigsherrene, og svekka krigsherreregjeringa i Beijing kraftig. KMT-regjeringa flytta fra Guangzhou til den nylig erobra byen Wuhan.

Shanghai-massakren og borgerkrigen

Nordekspedisjonen erobra byen Nanjing i mars 1927. Krigsherren Zhang Zongchang beordra troppene sine til å gi seg uten motstand. Erobringa av byen gikk fredelig. Brått begynte antiimperialistiske aktivister opptøyer mot de vestlige utlendingene i byen. Mange av soldatene i KMT-hæren, de fleste av dem kommunister, blei med på opptøyene. Flere utlendinger ble drept, og både forretningseiendommer og hjem som tilhørte utlendingene blei plyndra. Flere skip fra britisk og amerikansk marine ble sendt til Nanjing for å evakuere utlendingene, og krigsskipa bombarderte byen. Chiang Kai-shek beskyldte KKP for å ha planlagt opptøyene.

Da nordekspedisjonen nærma seg storbyen Shanghai, begynte kommunistene å organisere opprør og streiker mot styrkene som kontrollerte byen. Chen Duxiu (generalsekretæren i kommunistpartiet) og Zhou Enlai (som seinere ble folkerepublikken Kinas første statsminister) leda arbeidet. Opprørsbevegelsen kulminerte i et væpna opprør som tok kontroll over mesteparten av Shanghai sentrum, med unntak av de områdene som var under direkte utenlandsk kontroll. Når KMT sine tropper ankom byen, var byen allerede vunnet, men kommunistene fortsatte å organisere streiker og demonstrasjoner som krevde at utlendingenes eiendommer ble tilbakeført til kineserne.

Med bakgrunn i hendelsene i Nanjing, og en voksende bekymring blant høyrefløya i KMT over kommunistisk innflytelse, bestemte KMT sin nyetablerte Shanghai-ledelse seg for å ekskludere kommunistene fra KMT. Wang Jingwei reiste til Shanghai for å forhandle med Chen Duxiu, og de to kom med en felles uttalelse som igjen slo fast alliansen mellom kommunistene og KMT.

Bare fem dager etter denne uttalelsen, slo Chiang Kai-shek til. Han erklærte unntakstilstand i Shanghai, fordømte offentlig Wang sin alliansepolitikk overfor KKP og beordra alle sine støttespillere som hadde flertall i lokale avdelinger av KMT til å renske ut kommunister. Tre dager seinere, 12. april, begynte blodbadet: KMT-lojale kriminelle bander angrep kontorene til fagforeninger og andre kommunist-styrte organisasjoner. Chiang beordra hæren til å «avvæpne» opprørsmilitsene i byen, med over 300 drepte og skada som resultat. Demonstrasjonene som fulgte blei slakta ned. Mellom 5 000 og 10 000 ble drept i massakrene som fulgte.

Wuhan-regjeringa erklærte Chiang som forræder. Chiang svarte med å opprette en ny regjering i Nanjing, dominert av høyrefløya i KMT. Nanjing-regjeringa var militært overlegen, og utrenskninga av kommunister gjorde at Chiang vant støtte fra store deler av det kinesiske borgerskapet. Alliansen mellom Wuhan-regjeringa og kommunistene varte heller ikke lenge etter dette: Når KKP starta mobilisering til en arbeider- og bondehær for å svare Chiang sin massakre, blei Wang såpass nervøs at han brøyt siste rest av enhetsfronten, og overlot makta til Chiang. Wang oppløste Wuhan-regjeringa og forlot landet. Dermed var Chiang sin regjering i Nanjing enerådende i Kina – bortsett fra kommunistenes opposisjon – og Chiang i praksis diktator over hel det veldige landet.

Etter at Wang la ned Wuhan-regjeringa starta utrenskningen av kommunister også i områdene Wang hadde rådd over: I løpet av 20 dager ble mer enn 10 000 kommunister arrestert og henretta. Sovjetunionen brøyt alle bånd til KMT som svar. KKP-ledelsen ble møtt med kraftig kritikk fra egne medlemmer for å ha inngått alliansen med KMT, og Chen gikk av som generalsekretær. I de tre åra som fulgte hendelsene i 1927 blei 300 000 drept av KMT-hæren, først og fremst kommunister og nasjonale minoriteter.

KKP fortsatte å satse på arbeideropprør i byene, men ble slått ned gang etter gang av den militært overlegne hæren til Chiang. I august 1927 greide kommunistene å vinne makta i byen Nanchang, men måtte til slutt forlate byen da de blei beleira av KMTs overlegne hær. Kommunistene kom seg unna beleiringa, og trakk restene av styrkene sine ut på landsbygda, til fjellområdene i Jiangxi.

Mao Zedong og høstoppstanden 1927

Mao Zedong fra Hunan-provinsen hadde vært med i KKP siden starten, men spilte ikke noen sentral rolle i partiet før høsten 1927. Han kom fra en nokså velstående bondefamilie, hadde studert ved universitetet i Beijing og var lærer. Han var den første av de kinesiske kommunistene som for alvor forsto at revolusjon i et land som Kina ikke bare kunne bygge på industriarbeiderne i byene, men at de veldige, fattige bondemassene måtte spille ei sentral rolle. Allerede før Wang brøyt alliansen med KKP hadde Mao vendt seg mot alliansen, og argumenterte for at partiet burde satse på å mobilisere en bondehær på landsbygda heller enn å satse på KMT-alliansen og byene. Etter KKPs mislykka forsøket på å erobre Nanchang styrka Mao sin posisjon seg i partiet. Høsten 1927 ble Mao utpekt til øverstkommanderende for den kinesiske Røde Armé (seinere kalt Folkets Frigjøringshær, heretter omtalt som folke­hæren).

7. september leda Mao et opprør i Hunan-provinsen som ble kjent som høstoppstanden. Folkehæren angrep byen Changsha for å bruke den som base for å spre opprør videre i hele provinsen, men greide ikke erobre byen. De ble tvunget tilbake til fjellene på grensa mellom Hunan-provinsen og Jiangxi-provinsen, hvor de slo seg ned og bygde opp styrkene sine. Sentralkomiteen i partiet svarte med å ekskludere Mao fra sentralkomiteen for «militær opportunisme», men Mao ignorerte dem og fortsatte arbeidet med å bygge opp bonde- og arbeiderhæren i fjellene, blant annet ved å rekruttere lokale gruvearbeidere og ved å ta til seg andre regimenter fra folkehæren i området.

Forholdet mellom Maos folkehær og sentralkomiteen i partiet blei ikke bedre av at partilederen, Li Lisan, ble kalt til Moskva for å svare for sine feil, mens Stalin sendte 28 håndplukka kinesere med politisk opplæring fra Sovjetunionen til å lede KKP. Maos linje var enda mer på kant med «de 28 bolsjevikene» enn med Li.

Jiangxi-sovjetet

Det blei etter hvert klart at de ikke kunne produsere nok mat til å holde hæren i live i fjellene, og i 1929 evakuerte de basen og marsjerte sørover til lavlandet. I 1930 oppretta Mao Jiangxi-sovjetet, med seg sjøl om leder. Sentralkomiteen i partiet flytta til området, som de så som trygt, og erklærte området for en uavhengig sovjetstat. De måtte inngå et kompromiss med Mao, han ble utnevnt til formann for sovjetregjeringa i Jiangxi, men måtte gi fra seg kommandoen over folkehæren til Zhou Enlai. Mao satte i gang omfattende jordreformer i området.

I 1931 invaderte Japan Mandsjuria i Nord-Kina. KMT måtte føre krig på to fronter, mot de invaderende japanerne og mot kommunistene i Jiangxi-sovjetet. Chiang og KMT igangsatte en militær kampanje med mål om å omringe og knuse det røde området, og det var heftig debatt blant kommunistene om militærtaktikk. Mao argumenterte for å trekke fienden inn dypt inn i de røde områdene og omringe dem, med bruk av geriljataktikk. Zhou Enlai argumenterte for en mer offensiv og konvensjonell linje.

Folkehæren dreiv KMT-hæren tilbake fire ganger med varierende taktikk. Chiang sjøl leda det tredje forsøket på å omringe og beseire den lille sovjetstaten, men måtte forlate området for å slåss mot japanerne i det nordøstlige Kina. Han så etter hvert kommunistene som en større trussel enn japanerne, og kom tilbake for å lede den femte omringingskampanja. Zhou Enlai sin konvensjonelle militærstrategi vant fram, men var uegna til å møte det militære overtaket til KMT, som omringa området og bombarderte det fra lufta. Kommunistene innså at slaget var tapt, og bestemte seg for å evakuere området.

Den lange marsjen

14. oktober 1934 brøyt folkehæren gjennom KMT-linjene. 85 000 soldater og 15 000 partikadre flykta sørover til Hunan, der de tok byen Zunyi i januar 1935. I Zunyi holdt de en partikonferanse for å diskutere partiet og hærens videre strategi etter nederlaget i Jiangxi. Etter at Zhou Enlai sin militærstrategi hadde ført til nederlag var Mao sin posisjon i partiet styrka. Mao ble valgt til leder for partiets politbyrå, og fikk tilbake kontrollen over folkehæren. Han la en vågal strategi: Å flytte hele hæren langt nord i landet til Shaanxi, for der å ta kampen opp mot japanske invasjonsstyrker, i håp om at folket ville støtte deres kamp mot japanerne, og vende seg mot KMT-regimet.

Forflytninga fra Hunan til Shaanxi ble kalt «den lange marsjen». Hele veien måtte de føre geriljakrig mot KMT-styrker som forsvarte områder de trengte å marsjere gjennom. Under en tidel av hæren nådde fram til Shaanxi. I oktober 1935 nådde folkehæren endelig fram til Yan’an-sovjetet i Shaanxi, der de slo seg ned. De satte i gang jordreformer og bygde opp forholdet mellom kommunistene og lokalbefolkninga. Andre avdelinger av folkehæren fra andre kanter av landet kom til Yan’an og slo seg sammen med Maos hær.

Kommunistene rekrutterte og lærte opp soldater fra lokalbefolkninga, med stort hell. Likevel klarte de ikke å bygge opp nok styrke til å gjøre mer enn mindre geriljamanøvre inn i de japansk-kontrollerte områdene. Mao innså etter hvert at den eneste måten å slå tilbake den japanske invasjonen på, var å gå sammen med erkefienden Chiang Kai-shek.

Den andre enhetsfronten

Mao sendte en henvendelse til Chiang om å inngå en ny enhetsfront mot den japanske okkupasjonen. Chiang ga blaffen i henvendelsen, men hans egne generaler innså nødvendigheten i en sånn allianse. I desember 1936 ble Chiang arrestert av to av hans egne generaler. De sendte et telegram til regjeringa i Nanjing og krevde umiddelbar slutt på borgerkrigen mot og en tydeligere linje mot okkupasjonen.

Zhou Enlai reiste til Xi’an, der Chiang ble holdt fanga, for å forhandle på vegne av kommunistpartiet. Når Chiang til slutt gikk med på å forhandle, ble de to enige om en andre enhetsfront mot Japan, og slutt på borgerkrigen, mot at folkehæren aksepterte Chiang som øverste militære leder for enhetsfronten. ­Chiang ble satt fri, og Zhou ble invitert til Nanjing for videre samtaler. Kommunistpartiet kunne nå operere friere, og begynte å rekruttere rundt om i landet. Som en del av avtalen Zhou forhandla fram, mottok de nå også statsstøtte fra KMT-regjeringa.

Krigen mot Japan

I 1937 starta Japan en fullskala invasjon av Kina (ikke bare Mandsjuria). I løpet av siste halvdel av 1937 erobra de sentrale byer som Beijing, Shanghai og Nanjing. I Nanjing begikk de japanske soldater drap og voldtekter i så stor skala at hendelsen fikk navnet «voldtekten av Nanjing» eller «Nanjing-massakren». Dette gjorde japanerne enda mer upopulære blant kineserne, og gjorde den andre enhetsfronten enda viktigere.

Til tross for den formelle aksepten av Chiang som øverstkommanderende for den felles hæren, opererte den kommunistiske folkehæren stort sett separat fra Chiang sin hær, og dreiv geriljakrig mot japanerne mens KMT-styrkene førte mer konvensjonell krigføring – sjøl om også Chiang i løpet av krigen mot Japan utvikla mer avanserte former for krigføring. Både KMT og KKP bygde opp sivil motstand i områdene Japan kontrollerte, som gjorde det vanskelig for japanerne å administrere områdene de erobra.

Folkehæren styrka seg blant annet ved å ta opp i seg lokale militser som blei danna bak fiendens linjer, og de regna militser som nekta å bli med i folkehæren som okkupasjonsvennlige, og nedkjempa dem. Denne praksisen frustrerte Chiang og KMT-lederne. Etter hvert kom det til stridigheter mellom KMT-soldater og avdelinger av folkehæren, bak de japanske linjene. Enhetsfronten brøyt sammen i 1941

Etter sammenbruddet av enhetsfronten, satsa KKP og folkehæren på å bygge opp sin innflytelse på landsbygda i Kina, ved å gjennomføre jord- og skattereformer i områdene de frigjorde fra japanerne. Mange militser som i utgangspunktet var KMT-lojale gikk over til kommunistene i denne perioden. KMT – som ikke hadde noen tro på å beseire Japan, satsa på å vise akkurat nok motstand til å inspirere vestlig hjelp mot den japanske aggresjonen. Mens denne strategien lykkes i å skaffe forsyninger, var det ingen direkte militær hjelp å få før japanerne angrep Pearl Harbour helt på tampen av 1941. Etter dette ble krigen mellom Kina og Japan sett på som en del av 2. verdenskrig, og Kina (KMT) mottok militær støtte fra de allierte. Krigen tok slutt i 1945 når USA atombomba Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionen invaderte det japansk-kontrollerte Mandsjuria.

Borgerkrigen fortsetter

I løpet av krigen mot Japan hadde folkehæren vokst til 1 200 000 soldater, med støtte fra militser på omlag 2 000 000 i tillegg. Sovjetunionen ga dem alle de japanske våpna de hadde erobra når de tok Mandsjuria fra japanerne. Kommunistene kontrollerte nå 19 forskjellige baseområder rundt om i Kina, mot ett eneste før krigen. I alle områdene folkehæren erobra omfordelte de jord fra godseierne til fattigbøndene. Det gjorde dem svært populære, og førte til massiv rekruttering til både KKP og folkehæren. Dermed var den militære maktbalansen langt jevnere nå enn før krigen. Etter krigens slutt førte Chiang og Mao fredsforhandlinger, som snart brøyt sammen.

Borgerkrigen starta for alvor med Chiang sitt angrep på kommunistenes territorier i Nord-Kina med hele 1,6 millioner soldater. Folkehæren tok i bruk Maos militærdoktrine, og lurte fienden dypt inn i egne områder og sleit dem ut med geriljataktikk. KMT mista 1,2 millioner soldater, mens folkehæren styrka seg. Likevel greide KMT å erobre Ya’nan i 1947.

Folkehæren svarte med å erobre nye områder rundt om i Nord-Kina, og tok i 1948 byene Shenyang og Changchun. Særlig erobringa av Changchun blei et vendepunkt, fordi blant de beleira troppene var noen av de beste styrkene til KMT, med langt mer avanserte våpen enn kineserne hadde. Når disse styrkene overga seg, styrka det den militære kapasiteten til folkehæren. Tidlig i 1949 gikk det så dårlig for KMT at Chiang Kai-shek gikk av som president (men var fortsatt øverstkommanderende i hæren), og ble erstatta av Li Zongren. Hele Kina nord for Yangtze-elva var nå kontrollert av kommunistene.

I april ble det avholdt forhandlinger i Beijing om våpenhvile. I mens rykka begge sider sine styrker fram til Yangtze-elva. Forhandlingene brøyt sammen 20. april, og samme natt begynte folkehæren kryssinga av elva. KMTs forsvarslinjer gikk i oppløsning, og Chiang beordra full rettrett i retning Shanghai. Folkehæren tok i rask rekkefølge flere byer, inkludert KMT-hovedstaden Nanjing og etter hvert Shanghai. KMT-regjeringa rømte fastlandet, og slo seg ned på Taiwan.

Opprettelsen av Folkerepublikken Kina

1. oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina, med Beijing som hovedstad. Erklæringa skjedde på Tienanmen-plassen. Mao blei utnevnt til formann for den sentrale regjeringa (tilsvarende president), med Zhu De som viseformann, mens Zhou Enlai ble statsminister. I 1954 ble den første nasjonale folkekongressen avholdt, med 1226 delegater. Mao, Zhu og Zhou ble alle enstemmig valgt til de samme posisjonene de ble utpekt til i 1949.

 

– Ingenting er mer verdt enn frihet og uavhengighet, sa Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp, først mot franskmennene og deretter mot USA. Dette er utgangspunktet for enhver forsvarsdebatt, særlig i et land som Norge.

I denne artikkelen utfordrer jeg en av de viktigste premissleverandørene for norsk forsvarspolitikk, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Ikke bare utfordrer han viktige sider ved Rødt sin forsvarspolitikk, men også dagens, rådende forsvarspolitikk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt, sitter på fylkestinget i Nordland og i kommunestyret i Fauske.
Foto: ukjent

Diesen har medvirket til det som i dag er norsk forsvarspolitikk fra han var en del av planleggingstaben som medlem av Forsvarets Overkommando/Hærstaben og var med å gi ut «Reform eller Nederlag: Landforsvarets operative ide’ ved en skillevei.» Forsvarsstudier 4/1988.¹

Han var seinere en vesentlig bidragsyter til utformingen av «Stortingsmelding 16 – Langtidsplanen for Forsvaret i 1992».²

Sverre Diesen bidro både til det teoretiske grunnlaget og den praktiske utforminga av Forsvaret som det utviklet seg gjennom 1990-åra og utover på 2000-tallet fram til det Forsvaret vi har i Norge i dag. Han tjenestegjorde som forsvarssjef fra 1. april 2005 fram til han gikk av for aldersgrensen 1. oktober 2009. I hele sin militære yrkeskarriere har han vært en aktiv analytiker og debattant, og er det fortsatt i dag. Diesen er en aktiv forsvarer av innkjøpet av de 52 nye kampflyene, F-35 Lightning II, og går i debatten imot de som mener at en generell styrking av Hæren er løsningen på framtidas utfordringer for forsvar av Norge. Tydeligst kommer dette til uttrykk i artikkelen «Kampfly eller hærstyrker» i Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2016.³

Dette utdypes ytterligere i to påfølgende artikler i år med tittelen «Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem?».⁴

Det er ikke mulig å øve Diesen rettferdighet ved i kortform forsøke å gjengi hans hovedpremiss og konklusjoner. Artiklene er på til sammen 30 sider.

Hva mener Diesen?

Dette er slik jeg forstår Diesen:

– Det er kun et effektivt og stort jagerflykorps av typen F-35 som kan mobiliseres på noen timer, og kan påføre en militær angriper store tap hvor som helst i Norge.

– Hærens begrensede størrelse og utplassering i indre Troms og Østerdalen har ingen evne til dette med unntak av operasjoner nært der de er plassert. En økning i hærstyrkene vil ikke oppnå dette uten en massiv oppbygning av hærstyrker over hele landet, noe som vil sprenge alle akseptable økonomiske rammer. En så sterk styrking av Hæren på bekostning av jagerflyvåpenet vil bety at flere jagerfly må brukes til å forsvare de samme hærstyrkene fra lufta. Dette betyr et lavere antall fly til angrep mot en angriper mot norsk territorium.

– Hæren i indre Troms er i dag ikke plassert for de to sannsynlige angrepsscenarier fra Russland:

1) En militær aksjon mot Norge, fortrinnsvis i nord, for å presse Norge i en bestemt politisk retning. En landgang i nord vil ikke ha som mål å okkupere norsk territorium over tid, men være et middel for å oppnå en bestemt politisk hensikt. En slik aksjon kan også ha til hensikt å oppnå varig kontroll over norske havområder/rettigheter og ha territorielle mål for deler av Svalbard.

En slik konfrontasjon med Russland kan fort bli for stor for Norges forsvar, men likevel ikke være stor nok til at NATO vil aktivere artikkel 5 og komme Norge til unnsetning. Norge vil da være tjent med at en slik konflikt eskaleres slik at NATO ikke har annet valg enn å engasjere seg for å ikke miste all troverdighet overfor alle (mindre) alliansepartnere.

2) Det andre scenarioet er at det allerede er en stor konfliktsituasjon/krig mellom Russland og deler av NATO et annet sted i (sentral) Europa. Artikkel 5 kan allerede være aktivert, og Norge er da per definisjon i krig med Russland. Utfra Russlands behov for å oppnå større geografisk avstand mellom sine viktige baser og styrker på Kola – samt behovet for ytterligere etterretning, strategisk dybde og kontroll over nordområdene – rykker Russland inn og tar kontroll over Finnmark fram til områdene av Troms som topografisk ikke er høvelig for hjul og beltegående panserstyrker.

I begge disse scenarioene vil brigaden i Nord Norge være plassert i garnisoner som er langt unna det aktuelle stridsområdet. Alt fra 300 til 900 km unna om dette skjer på fastlandet i nord. Ved angrep mot andre deler av fastlands-Norge, snakker vi om avstander på 1000–2000 km.

Å forflytte Brigade Nord⁵ på i hovedsak E6 nordover, på forholdsvis smale veier med havet på ei side og fjellet på den andre, gjør at russiske flystyrker og rakettartilleri vil kunne desimere de norske styrkene bit for bit og uten at en vil kunne ta opp kampen mot inntrengeren. Om brigaden skal transporteres motsatt vei, snakker vi om en omfattende logistisk operasjon med kombinasjon av fly, ferger, containerskip og lastebiler for forflytning og stridsmessig utgruppering. En dobling av hæren i Troms vil ikke forandre på dette topografiske og geografiske premisset, men i beste fall gjøre at norske styrker ikke kommer til kamp for å bidra til å kaste fienden ut. I verste fall vil dobbelt så mange menneskeliv og dobbelt så mye materiell gå tapt.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dagens forsvarsutfordringer, å sette seg inn i Diesens artikler. Han har NATO som hovedpremiss for hele sin forsvarsmessige tenking. Det er ikke uvanlig at tidligere forsvarssjefer eller annet høytstående befal etter fratreden er friere til å utfordre den politikken de tidligere tjenestegjorde under. Siden Diesen aldri har valgt lettvinte eller populære standpunkt, må det antas at han fullt og helt mener at Norge er best tjent med integrering i og underlagt NATOs kommandostruktur. Han argumenterer for at Norge må evne å trigge aktiv støtte fra NATO, sjøl i en situasjon med en begrensa provokasjon fra et naboland (les: Russland). Diesen deler i likhet med resten av det etablerte forsvarspolitiske Norge perspektivet om at det kun er én mulig konflikt eller et krigsscenario – med Russland: Russland er uberegnelig, aggressivt og ekspansivt.

Det er anneksjonen og tilbakeføringen av Krim i 2014 til Russland som er eksemplet på at dette er tilfellet. I tillegg påstanden, med en ikke ubetydelig sannhetsgehalt, om at russiske spesialsoldater deltok og deltar i krigstjeneste i de tidligere ukrainske provinsene Donetsk og Luhansk som har erklært seg uavhengig av Ukraina. Dette har fått navnet hybridkrigføring i militær terminologi, infiltrasjon av tropper i sivile miljøer som del av en konflikt med lav intensitet.

Løfter en blikket og observerer objektivt uten forhandsdefinerte fiendebilder, er det mulig å trekke andre slutninger. Da er det mulig å karakterisere Russlands handlinger som defensive tiltak i en situasjon hvor NATO innlemmer land etter land i NATO langs Russlands grenser. Observert fra Russlands side oppfattes det som om en omringning fra NATO (les: USA) sin side. I en situasjon hvor det var risiko for at USA kunne tenkes å innlemme Ukraina i NATO og opprette en base på Krim, måtte Russland ut fra sine historiske erfaringer komme situasjonen i forkjøpet.

Norske utfordringer

Før jeg drøfter de norske forsvarsutfordringene, trengs en drøfting av hvilke sikkerhetsutfordringer Norge har.

Russland er en stormakt og verdens største land i areal. Konflikter som Russland vil kunne ha med USA eller EU ved sine grenser, vil kunne få politiske og militære utslag også i våre grenseområder med Russland. Dette sjøl om konfliktens grunnlag ikke befinner seg der. Norge er tjent med å ikke skjerpe spenningsnivået ved egne grenser mot Russland, og bør ha en utenrikspolitikk som ivaretar dette.

Det har aldri har vært voldelige konflikter mellom Norge og Russland. De trakk seg tilbake til det som tidligere hadde vært finsk område, og som nå utgjør vår grense mot Russland etter frigjøringen av Finnmark fra tyskerne i 1945.

Norge har en lang historie med godt samarbeid med Russland, særlig innafor fiskeriforvaltninga i nord. Uenighetene med Russland har ikke vært større enn mellom norske myndigheter og norske fiskere angående kvotestørrelser og lignende. Norge har ingen uløste grensetvister med Russland som kan være utgangspunkt for framtidige konflikter.

Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har NATO systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser, mot de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania , Tsjekkia og Polen. Norge lar seg villig bruke som et oppmarsjområde for NATO ved å tillate permanente baser for US Marines på Værnes og indre Troms. Norge klargjør Rygge for bruk til amerikanske F-35 og F-22 samt bruk av amerikanske Poseidon-P8 overvåkingsfly på Andenes Flystasjon.

Observert fra russisk side oppfattes dette naturlig nok som at NATO-styrker systematisk flyttes nærmere deres egne grenser.

Det ligger derfor to helt ulike premiss til grunn i debatten om styrking av norsk forsvar. Det dominerende og det som den offentlige debatten dreier seg om når det gjelder struktur, bevilgningsnivå osv., definerer at Norge har én fiende, og det er Russland. Som en del av dette definerer man Norges Forsvar som både underlagt og integrert i USA og NATOs militærstruktur, inklusive dets atomvåpenstrategiske paraply.

Undertegnede og Rødt ser USAs baser og permanente styrker på norsk jord som en usjølstendiggjøring av Norge. Vi ser samtidig på dette økende militære nærværet som en faktor som øker spenningen til et naboland som vi ønsker å ha en god naborelasjon til, noe vi historisk alltid har hatt.

Det er interessant å se hvor skarpe uenighetene er i debatten innad i hærmiljøene som er enige om at Norge ikke kan forsvare seg utenfor NATO. Diesen kritiserer gjennom sine artikler den rådende forsvarstenkning innafor hæren, men treffer også Rødt og undertegnedes forsvarspolitiske synspunkter med den samme kritikken som han framfører mot andre.

For å kunne drøfte hvor undertegnede mener at Diesen og i hovedsak det rådende forsvarspolitiske synet i Norge tar feil, vil jeg først gjengi eget syn på Forsvaret i kortform. Dette er til dels sammenfallende med Rødt sine programmer, men skiller seg også på en del områder.

Hva trengs for å forsvare Norge?

Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske målet som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes av den politiske ledelsen av landet. I dag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av Forsvaret av de politiske partiene som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er disse som strukturerer det norske forsvaret ved å kjøpe jagerflyet F-35, og som vil bruke det framskutte jagerflyvåpenet i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og NATO i andre land.⁶

Denne bruken av begrensa økonomiske ressurser til det norske forsvaret går på bekostning av å styrke andre viktigere deler av Forsvaret og svekker muligheten til å styrke hæravdelingene. Slik frambringes en ubalanse mellom våpengrenene. En fornyelse av norsk forsvarsdebatt og forsvarspolitikk må legge til grunn at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser, som ikke gjør landet til en annenrangs aktør.

De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og NATO, er nødt til å ha dette i bånn. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke være et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.

Nasjonalt forsvar eller utrykkingskorps etter Legokloss-prinsippet?

Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.

Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåking av luftrommet, er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.

For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.

Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Golfkrigen i 1991. Uten et oppgjør med disse kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.

Det første: Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.

Det andre: En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg slik at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge. George Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.⁷

I løpet av de siste femten årene har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.

Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke av ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet, militært forsvar av norsk områder. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.

Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet. Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.

Gjennom å godta disse to premissene havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 60 tusen mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.

Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av, er toppen av skjensel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.

USA og NATO med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen, Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som det det er – en omringning.

Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?

Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i nordområdene.

Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.

En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet, kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut i fra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.

Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om hvilke konkrete målsettinger Norge trenger å bygge opp Forsvaret, innenfor økonomisk håndterbare rammer.

Hva trenger vi konkret?

Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:

– Hæren styrkes med en ny, stående brigade av vervet personell. Den plasseres sentralt i Norge i nærheten av logistiske knutepunkt.

– Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring samt med den stridskraft Brigade N alltid har hatt.. Øvingsforholdene i indre Troms er det beste for god opplæring i Norge og for strid på norsk territorium.

– Sjøforsvaret må drifte 3 av fregattene og være stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av MTB (missile torpedobåter) og Stridsbåt 90-konseptet, og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen.

– Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpnet med nye ubåter.

– Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.

– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene, og Andøya Flystasjon opprettholdes som base.

– Jageflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk, missilbasert luftforsvar, som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene.

– Det bør vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen A-10 Thunderbolt II (Warthog) til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren. Disse prioriteres i stedet for nye stridsvogner. Hæren styrkes med et helikopterkorps for rask innsetting av spesialsoldater og jegeravdelinger.

– Heimevernet styrkes.

– Opplærte soldater som ikke tar verving eller som dimiteres etter tjenestegjøring i den stående brigaden, brukes som stammen i et oppgradert HV som kan utvikles i et 5–20 års perspektiv. HV forsterkes med tyngre og mer avanserte våpensystem.

– Det norske Crows-systemet integreres som et viktig element i dette Heimevernet.⁸

– Soldatene i HV øves inntil 1 måned i året.

Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.

Så til drøftingen av Sverre Diesens premiss og konklusjoner. Premisset om at det kun er et avansert jagerflyvåpen som F-35 Lightning II som innenfor timers mobilisering kan levere ildkraft mot en angriper over hele Norges areal og sjøterritorium, er isolert sett helt rett. Diesen har som premiss at dette både skal stanse/begrense en angripers handlingsrom, men samtidig bidra til å eskalere konflikten slik at NATO kommer oss til unnsetning. Diesen har av andre meningsmotstandere innenfor hæren blitt forsøkt vulgarisert dit hen at han vil bruke massive jagerflyangrep i enhver konflikt med et annet land. Noe sånt er ikke i nærheten av hva han hevder. Tvert om mener han at når Norge kommer til kort med sivile, politiske, politimessige og de militære virkemidlene som Norge rår over i en situasjon hvor det er nødvendig å benytte tunge militære virkemiddel, er det jagerflyvåpenet som kan utgjøre dette. Implisitt så vil dette også bidra til å eskalere en situasjon slik at det kan trigge at NATO kommer Norge til unnsetning. Her er Diesen og undertegnede ikke enige. Jeg mener det amerikanske nærværet i Norge er uønsket og er et bidrag til å usjølstendiggjøre landet. Mer vesentlig i dag er at NATOs økende tilstedeværelse i Norge i seg sjøl tolkes inn i en offensiv og aggressiv ramme og kan ved sin utvikling trigge motreaksjoner, som vil kunne trekke landet inn i en krig vi ikke er tjent med.

Det som Diesen ikke behandler i sine tre artikler i NMT⁹, er hva om NATO ikke kommer?. Da sitter han igjen med et effektivt jagerflyvåpen som gradvis slites ned uten at Forsvaret har operativ evne til å landsette/overføre hærstyrker, og som over tid ikke kan hindre en angriper å iverksette det som var angriperens mål.

Diesen har rett i at brigaden i Nord Norge vil ha liten påvirkning i et kort tidsperspektiv for å drive en angriper tilbake om angrepet kommer noe annet sted enn i Troms. En dobling av hærstyrkene i Troms vil ikke løse dette, kun øke kostnadene og forsterke problemene med forflytning.

Vil så de forslag undertegnede har, løse det norske forsvarsproblemet og gi grunnlag for en effektiv utdriving av en fiende som for en kortere eller lenger periode vil befeste seg på vårt territorium?

Nei.

For det første hviler det meste av norsk forsvarsdebatt på det feilaktige premisset fra de fleste av deltakerne inklusive mitt eget parti at det skal være mulig å finne «De vises stein». Middelet som gir et forsvarskonsept som kan slå tilbake enhver angriper og hindre at han befester seg territorielt, er etter mitt syn en illusjon. Og viktigere: ikke en gang nødvendigvis ønskelig. Ønsker man det motsatte, vil det også si at om en motstander befester en halvøy i skjærgården knyttet til en fiskeritvist med Norge, så skal 3. verdenskrig utkjempes på og over norsk territorium. Jeg tror det kan være lurt å bruke noe lenger tid på prosessen for å få den uønskede ut. Overført til konvensjonell krigføring er jeg tilhenger av konseptet «fleksibel respons». Bruke de internasjonale virkemidler innafor folkerett og annet som finnes. I tillegg til nødvendige militære virkemidler.

Hva med premisset som brukes i debatten, hvor Norge er en del av en konflikt mellom NATO og Russland? Som drøftet foran, kan Russland ha legitime grunner til det om vi lar oss bruke som en frontlinjestat i USAs oppmarsj mot Russland. I en slik situasjon kan Russland se det nødvendig for å skaffe en buffer i forhold til Kola og gå inn i Finnmark.

Det er fortsatt gunstig om en stående brigade ikke befinner seg i Finnmark i en slik situasjon. Om Russland i en storkonflikt med NATO vil sikre seg en buffer ut fra sin bastionforsvarstankegang,¹⁰ vil sjøl en brigade fra Norge plassert i Finnmark ikke kunne hindre det. Den vil bli slått ut. Det vil vel da være lurere å ha denne plassert et annet sted for å kunne brukes en annen dag.

Det er ingen grunn til å forsøke å opprettholde en falsk illusjon om at Finnmark kan forsvares ved en storkrig med Russland. Det har ikke vært mulig siden 2. verdenskrig, og er det fortsatt ikke.

Hva om en angriper har til hensikt å okkupere og besette hele landet over en viss tid? Militærteoretikere i Norge inklusive Diesen mente at det var et helt uaktuelt scenario i framtidens verden som de så den på slutten av 90-tallet. Så fikk vi okkupasjonen av Afghanistan og Irak som på hvert sitt vis var et uttrykk for at USA og NATO ville tvinge gjennom sin vilje og bestemme landenes politiske retning og uttrykk. Vi vet alle hvordan det gikk, men det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte det ytterligere.

Den forsvarsmessige skissen – som jeg presenterer med en ekstra stående brigade med vervet personell, økte støttefunksjoner til Hæren og et kvalitativt annet HV med en helt annen bestykning og trening etter en effektiv førstegangstjeneste – vil kunne gi en angriper som har tenkt å bli her, noe å skrubbe seg på.

Men billig blir det ikke!

Noter:

1. https://forsvaret.no/ifs/FS-41988-Reform-eller-nederlag
2. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1992-93&paid=3&wid=b&psid=DIVL484
3. https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NMT2-2016.pdf
4. https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2018/03/NMT-1.2018-LR.pdf
   https://www.oslomilsamfund.no/nmt-norsk-militaert-tidsskrift-2-2018/
5. https://forsvaret.no/fakta/organisasjon/Haeren/Brigade-Nord
6. https://www.klassekampen.no/article/20160916/ARTICLE/160919923
7. https://www.nytimes.com/2002/09/20/politics/full-text-bushs-national-security-strategy.html
8. https://www.tu.no/artikler/det-startet-som-teknologi-for-a-beskytte-norske-soldater-na-finnes-det-20-000-systemer-i-19-land/432648
9. Norsk Militært Tidsskrift
10. https://www.nupi.no/Nyheter/Hybridkrig-bastionforsvar-og-landmakt-Hvilket-Forsvar-trenger-vi

 

Tre milliarder spart på å sette Sørlandsbanen på anbud?

Samferdselsminister Jon Georg Dale påstår han skal spare tre milliarder skattekroner på å sette Sørlandsbanen ut på anbud. Dette stemmer ikke påpeker forbundssekretær Grethe Thorsen i Norsk Lokomotivmannsforbund i et innlegg i Aftenposten 23. oktober¹. Hun hevder det er flere mangler ved samferdselsminister Jon Georg Dale sitt regnestykke og at det er basert på mangelfulle og gale forutsetninger hun framhever blant annet at:»

• Leieprisen for togene er billigere i anbudet Go-Ahead er blitt tildelt enn i NSBs direktekjøpsavtale for 2018. Prisen på togleie ville blitt redusert på samme måte også i en direktekjøpsavtale med NSB.
• Go-Ahead skal spare på at togvedlikehold, renhold, catering og kafédriften i togene skal settes ut til underleverandører. Prisene på kjøp av disse tjenestene går dermed ned, sannsynligvis på bekostning av de ansattes lønns-, arbeids og pensjonsvilkår. At NSB og SJ har lagt inn samme forutsetninger i sine tilbud, viser at konkurransen allerede legger press på lønns- og arbeidsvilkår.
• Go-Ahead estimerer at de skal ha mye høyere kundetilvekst enn NSB og SJ har estimert i sine anbud. Derfor har de gitt et lavere tilbud enn de andre tilbyderne. Det er vanskelig å vite hvem som har rett.
• NSB leverer årlig utbytte til staten. I år har de betalt 225 millioner. I 2016 leverte de omtrent 600 millioner, og samlet de siste fire årene før oppdelingen av NSB-konsernet leverte NSB 1,5 milliard i utbytte til staten. Omtrent 10 prosent av NSBs overskudd kommer fra Sørlandsbanen. Go-Ahead vil ikke levere utbytte til den norske stat, men til eier David Brown.
• Billettprisene har NSBs kilometertakster som tak. Men Go-Ahead kan ta fri pris på produkttillegg som blant annet sovekupeer, komfort og plassbilletter og eventuelt andre ting. Det betyr at billettprisene kan øke for passasjerene.»

Marxisme i Teen Vouge

At marxismen er tilbake på moten er nå bevist en gang for alle. I det kjente motebladet Vouge sin utgave rettet mot ungdom, Teen Vouge, kan vi lese om Karl Marx og hans ideer:

«Du kan ha kommet over kommunistiske memes på sosiale medier. Mannen, meme, legenden bak denne trenden er Karl Marx, som utviklet kommunismens teori, som taler for arbeidernes kontroll over deres arbeidskraft (i stedet for sine sjefer).»

I artikkelen intervjuer Teen Vouge to lærere som bruker marxismen til å lære elever om klassekamp, historisk materialisme og falsk bevisthet. Før motemagasinet oppsumerer:

«Mens du kanskje ikke nødvendigvis identifiserer deg som en marxsist, sosialist eller kommunist, kan du fortsatt bruke Karl Marx sine ideer om historie og klassekamp for å bedre forstå hvordan det nåværende sosiopolitiske klimaet i Amerika har blitt som det har blitt. I stedet for å se på president Donald Trumps seier i november 2016 som et øyeblikksbilde, kan vi se det større bildet av hvilke tidligere hendelser fører oss frem til i dag.»

Les hele historien på:
www.teenvogue.com/story/who-is-karl-marx?

Tung avdeling i Fellesforbundet går mot EØS

Avdeling 5 i Fellesforbundet har snudd i EØS-spørsmålet. I det minste har styret i avdelingen, som har vært kjent som de varmeste forsvarerne av avtalen, endret syn, i følge frifagbevegelse.no².

Om et år har Fellesforbundet landsmøte, da kommer EØS-spørsmålet opp. Kan vedtaket i avdeling 5 endre forbundet syn på EØS-avtalen, og det igjen føre til at LO på kongressen i 2021 krever at Norge sier opp avtalen som knytter oss til EU?

Leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Lars Johnsen, kan godt bli delegat på neste års landsmøte i Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet er rett ved å slutte seg sammen med Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet har et enstemmig landsmøtevedtak mot EØS.

«Når avdeling 5 i Fellesforbundet går ut mot EØS-avtalen, så er det nok et flertall i Fellesforbundet i dag som sier nei», sier Johnsen.

«Hvis Fellesforbundet går mot EØS, tror jeg at hele LO kan endre standpunkt i EØS-spørsmålet, tror Lars Johnsen. Hvis dette skjer, vil det gjøre at det blir flere EØS-motstandere i Arbeiderpartiet også, mener han. Da vil EØS-motstanden i Arbeiderpartiet bli legalisert,mener lederen i Transportarbeiderforbundet.»

Øyner vi muligheten til å komme ut av EØS i løpet av 2020-tallet?

Noter:

1. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vm2xnm/Tre-milliarder-spart-pa-Sorlandsbanen–Grethe-Thorsen
2. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/fellesforbundetvedtak-i-bergen-kan-vippe-los-syn-pa-eosavtalen-6.158.589578.3234541915

Det er uverdig at Høgre har gått med på å opna diskusjonen om abortlova for å få KrF med i regjering. Det er ekstra skammeleg at KrF og Høgre brukar den delen av abortlova som handlar om eit fåtal av sakene, rundt 300 abortar i fjor, men som har så store konsekvensar for dei det gjeld. Bak den mykje omtala paragraf 2c gøymer det seg mange skjebner som dei siste vekene har kjent seg tvungne til å stå fram med si private tragedie.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist

Den generelle delen av abortlova gjelder alle som kan bli gravide og ikkje ønsker å bæra fram eit barn, og som har rett til å velga det bort innan tolvte svangerskapsveke. Men punkta som kjem under, som no er oppe til debatt, handlar om val som er vanskelegare. Og KrF og Høgre vil gjera det endå meir vanskeleg.

Paragraf 2c handlar om at fosteret ein bærer på, ganske truleg ikkje vil leva fram til fødselen. Og viss det gjer det, så vil det kanskje ha eit liv i nokre få år som er prega av smerter. Det kan også handla om at fosteret har andre anlegg som fører til funksjonsnedsettingar, ofte fleire samtidig, og vil kanskje vera pleietrengande heile livet. KrF og Høgre ønsker at berre tilfelle der fosteret ikkje er levedyktig skal kunna føra til abort. Men kor går grensa for levedyktig? Er det å leva eit par år med ein familie i krise og gjentatte sjukehusopphald levedyktig?

Argumentasjonen for å flytta dei andre tilfella ut av paragrafen og over i 2b der det går på livssituasjonen til kvinna, er at ein ikkje ønsker eit sorteringssamfunn. Vil det komma til å bety at viss ein er ressurssterk, skal ein kunna tola konsekvensane av å bæra fram barnet, men viss ein ikkje er det så kan ein få abort? Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen frå Ap spurte Erna Solberg om definisjonen, men fekk svar frå helseminister Bent Høie om at dette høyrer til i regjeringsforhandlingane.

Me må møta denne debatten med eit motkrav om å heva abortgrensa og kutta nemndene. Ingen ønsker å ta seinabort, noko også aborttala viser, dei fleste svangerskapsavbrudda blir tatt lenge før grensa på tolv veker. Når kvinner gjer det, har dei gode nok grunner, som ikkje trenger å prøvast av ei nemnd av framande.
 
Ingrid Baltzersen
Redaktør

Leder: Gambling om kvinnerettar for taburettar 4
Plukk 6
Per-Gunnar Skotåm: Hvordan forsvare Norge? 10
Birger Thurn-Paulsen: Norske våpen – på fredens vinger? 22
Marianne Gulli: Frykten for Russland 28
Ragna Vorkinnslien: NATO i nabolaget 34
Terje Skaufjord: Norge i Afghanistan 42
Per Velde: Hvordan AP lurte Norge inn i NATO 52
Astor Larsen: 70-tallet starta i Solkom 62
Jorun Gulbrandsen: Ja til verneplikt for kvinner! 66
Siri Jensen: Kvinner på tvers 25 år 70
Arne Byrkjeflot: Sosialdemokratisk og revolusjonær? 78

Øyvind Andresen: Faglig kamp og kald krig 88

Debatt:
Halvor Langseth: Om strategi for fagbevegelsen 94
Hallvard Berge: Ikke vær anti antiverdi! 102

Bokomtaler:
Anja Sletteland og Hannah Helseth: Håndbok mot seksuell trakassering 108
Jorun Gulbrandsen: Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk 110
Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp: Ildsjelen 112
Asbjørn Wahl: Fagbevegelsen i samfunnskampen 114
Knut Kjeldstadli: Arbeid og klasse. Historiske perspektiver 116
Mimir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 120
Aud Korbøl og Arn nn H. Midtbøen: Den kritiske fase 124
Alfred McCoy: In the shadow of the American century 128
Terrell Carver: Marx og Jan Ho: Marx worldwide 134
Mike Davis: Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory 139
Joseph Choonara: A Reader’s Guide to Marx’s Capital 144
Bokhjørnet 146

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Meningsløse jobber 150

Strålende om kapitalismens historie

Henry Heller:
A marxist history of capitalism
London: Routledge, 2018, 148 s.

Henry Heller er en usedvanlig produktiv historiker som har gitt ut rekke grunnleggende studier om den franske revolusjonen, kapitalismens framvekst og materialistiske tilnærminger til fortida. Det er betegnende for hans bredde at han også har gitt ut en samlet oversikt over den kalde krigen og den nye imperialismen etter 1945.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer presenterer han et knippe av fag- og debattbøker på andre språk enn norsk.
Foto: Jannis Andrija Schnitzer

For noen år sida kom Heller med boka The birth of capitalism (2011), som ga ei grundig innføring i den politisk-historiske diskusjonen om kapitalismens framvekst som lenge har vært ført blant radikale/marxistiske fagfolk innenfor de akademiske murene. Her har ulike retninger brynt seg mot hverandre i åpen kamp: Skyldes det slaveri og kolonialisme, Vest-Europas plass i verdenssystemet, endringer i klasseforhold i det engelske jordbruket (og bare der!) eller den industrielle revolusjonen? Og var forresten den franske revolusjonen en borgerlig revolusjonen der også arbeiderklassen var med? Det er en spennende debatt, men Hellers opprydding er kanskje mest til innvortes bruk.

Men heldigvis bruker Heller også sine store kunnskaper og pedagogiske evner til å nå en større leserkrets. Med A marxist history of capitalism trekker han denne gang lange linjene i kapitalismens historie helt fram til i dag, unngår unødvendig stammespråk og begrenser seg til 150 sider. Det kunne bli overflatisk og lettvint, men det har blitt et mesterverk.

Heller viser klart at kapitalismen verken sto med verdenshandelen fra 1500-tallet eller ble avgjort på den engelske landsbygda. Kapitalismens utvikling foregikk selvsagt over flere århundrer, med endringer i klassekamp og endrete produksjonsforhold i mange deler av verdener. Og ikke noe av dette kan forstås uten den avgjørende rollen som territorialstaten har spilt, det gjelder både i koloniseringas, monopolkapitalens og nyliberalismens epoke. Nå er det ikke ulike marxistiske tolkninger han først og fremst er opptatt av, i stedet er hensikten å gjendrive naive forestillinger om at kapitalismen er økologisk levedyktig eller er i stand til å reformere seg selv. Det hører også med til sjeldenhetene at ei historiebok avsluttes med et kapital om framtida, det er til og med optimistiske grunntoner. De bunner i historiske erfaringer om hvordan samfunnsendringer har vært kjempet fram av folkemassene, kombinert med innsikt i at dagens kapitalisme ikke kan overleve dens ødeleggelse av naturen. Det er altså ikke nok å fortsette som før med noen «klimatiltak» og noen fordelingsreformer.

Det faller naturlig å sammenlikne med Jürgen Kockas bok – Kapitalismens historie – som kom på norsk på Dreyers forlag tidligere i år. Den tyske historikeren skriver også kort og godt, og det er en del sammenfall i beskrivelsen av handels- og industrikapitalismen. Men det er når vi nærmer vår egen tid, at Kockas prosjekt faller sammen, og hvor analysen av klasser og makt tones til fordel for et ideologisk forsvar for en kapitalisme hvor staten regulerer, trøster og reformerer. Militarisering, opprustning og kriger nevnes knapt i drøftinga av kapitalismen etter 1945, og det er liten interesse for både fossil energi og maktforhold som oppretteholder utbyttinga innenfor rammen av globale maktforhold. Det er neppe tilfeldig at det er Kocka – og ikke Heller – som (foreløpig) er oversatt til norsk.

Hvem kan forandre verden?

Michael D. Yates:
Can the working class change the world?
New York: Monthly Review Press, 2018, 218 s.

Michael D. Yates er et av de fremste eksemplene på det som engelsk kalles «scholar-activist». Med solide røtter i den tradisjonelle gruve- og industriarbeiderklassen i USA, var han i en periode professor i samfunnsøkonomi, før han sa opp og blei en slags omreisende folkeopplyser og kursholder for fagbevegelsen. Som pensjonist har han slått seg ned i New York, der han er forlagsredaktør i Monthly Review Press. Selv står han bak titler som The great inequality og ABC of the economic crisis, og er nå ute med Can the working class change the world.

Selv om mye naturlig nok vil være kjent, og ikke alle eksempler fra USA er like relevante, skriver Yates som alltid forbilledlig klart. Derfor gir han et godt innblikk i både marxistiske grunnbegreper, endringer i klassesammensetninga, tendensen til å erstatte fagarbeidere med «løsarbeidere» og å bruke arbeidsløs «reservearmé» til å presse lønninger samt strategier for å splitte ut fra kjønn, etnisitet eller nasjonal tilhørighet. Hans globale perspektiv minner om at 3,5 milliarder mennesker tilhører arbeiderklassen, og det er deres potensielle kraften som løftes fram. Mer enn tidligere skriver Yates kapitalismens økologiske sammenbrudd inn i sin store fortelling om utbytting og plyndring, slik som er blitt et av kjennemerkene fra miljøet rundt Monthly Review. Dessuten byr han på en skisse av hvordan veien videre kan se ut, der kombinasjonen av grasrotdemokrati og økonomisk planlegging er et viktig steg. Men hans tenkning er her naturlig nok begrenset av hans tilhørighet i USA, der det ikke finnes noe politisk parti som i dag målbærer et slikt program. (Den som vil lese et fyldig utdrag fra et av kapitlene, kan gå til https://monthlyreview.org/2018/10/01/nothing-to-lose-but-their-chains/).

Det er all grunn til å glede seg til seg rett over nyttår, da kommer hans strålende klassiker – Why unions matter – i ei ny, oppdatert og utvidet utgave.

Klassekamp på landsbygda, urfolk og økososialisme

Hugo Blanco:
We the Indians. The indigenous peoples of Peru and the struggle for land.
London: Merlin Press, 2018, 197 s.

I blant kommer det bøker som fører oss inn i et terreng de færreste av oss har et nært forhold til. Hugo Blancos tekster, samlet her for første gang på engelsk, er et eksempel nettopp på dette. I en alder av 84 år har han da også de aller beste forutsetninger for å formidle den kampen som latinamerikanske landarbeidere og småbønder (campesinos) fører mot både lokale godseiere, nasjonale regjeringer og flernasjonale storselskaper. I sitt eget hjemland, Peru, har han selv vært en utrettelig aktivist sida slutten av 1950-tallet, og forteller historien om seire og nederlag gjennom streiker og væpnete jordokkupasjoner. Men det handler ikke bare om klasse, men i høy grad også om urbefolkninga i både Andes- og Amazonas-området. Dermed er også den koloniale arven, rasismen og den kulturelle undertrykkinga røde tråder gjennom hele boka, og kollektive tradisjoner og samhørighet mellom mennesker og andre deler av naturen stilles opp som alternativer til nyliberalistisk «modernisering».

Boka forteller også om skiftende posisjoner i det politiske landskapet. Som en sentral person innenfor den trotskistiske bevegelsen, som oftest vektla industriarbeiderklassen, valgte han å vie seg til bondeopprør. Med stor skepsis til parlamentarisk arbeid, satt han i flere perioder i Senatet valgt av en radikal front. I de to siste tiåra har han beveget seg bort fra ideen om et disiplinert parti som har overtaking av statsmakt som mål, og nærmer seg mer anarkistiske tanker. Men aller mest avspeiler han en økososialistisk retning, som er forankret i dagsaktuell kamp mot utpining av jord og mobilisering mot transnasjonale gruveselskaper. Slik blir boka både en slags selvbiografi og en beretning om kollektiv kamp på mange arenaer.

En nordisk modell i forvitring

Göran Therborn:
Kapitalen, överheten och alle vi andre. Klassamhället i Sverige – Det rådande och det kommande
Lund: Arkiv förlag, 2018, 175 s.

«Katalys.se» er et kraftsenter som har sprunget ut fra fagbevegelsen. Deres mange rapporter om klasse og makt, alle spekket med store datamengder og fornuftige spørsmål ligger nå til grunn for Kapitalen, överheten och alla vi andra. Det er en kortfattet, lærerik og spenstig framstilling i et normalt menneskespråk, det er en bragd. Boka er ført i pennen av Göran Therborn, som internasjonalt er en slags akademisk superstjerne. Helt sida 1960-tallet har han undersøkt samfunnsendringer, klassemotsetninger og ulikhet, godt hjulpet av begreper og analysemåter med marxistisk forankring. Med sitt globale perspektiv er han som få andre i stand til å sammenlikne, sammenfatte og se sammenhenger.

Forfatteren dokumenter grundig de dramatiske vendingene i klasse- og maktstrukturene fra 1980 til i dag, og viser hvor oppskrytt «den nordiske modellen» er. F. eks. har Sverige og Norge langt flere milliardærer per innbygger enn USA eller Tyskland, og nøkterne tall viser at dette får stadig mer – og ikke mindre – å si for skoleresultater, levealder og adgang til gode helsetjenester. Therborns forrige bok på svensk betegnende nok Ojämlighet dödar.

Forfatteren går dypere enn til nyliberalismens ideologiske krigføringa, og diskuterer industrikapitalismens omdanning til et samfunn med finansspekulasjoner, privatisering av offentlig velferd, alskens konsulentselskaper og investeringsfond som kjøper opp, slakter, selger og spekulerer. Derfor vier han også stor oppmerksomhet til det nye – og mer brutale – arbeidslivet og boligmarkedet, med usikre jobber, robotisering og umyndiggjøring av stolte profesjoner gjennom new public management. Securitas har flere ansatte enn Volvo, Ericsson og Electrolux til sammen. Et sentralt poeng er også hvordan sosialdemokratiet er vevd inn i en elite der overgang til kapitalkreftenes lobbyselskaper og organisasjoner er en utbredt karrierevei. Slik forrykkes styrkeforholdet, og politisk og økonomisk makt sys sammen på en måte som før var utenkelig. Det er noe vi kjenner godt til på denne sida av Kjølen.

Mye norsk klasseforskning peker i samme retning, og kanskje er tida nå moden for ei tilsvarende presis, kortfattet og velinformert sammenfatning.

Joseph Choonara:
A Reader’s Guide to Marx’s Capital
London: Bookmark Publications, 2017, 199 s.

Å lese bind 1 av Kapitalen er på mange måter en ganske underholdende affære. Boka er levende skrevet, med mange eksempler. Mange førstegangslesere av Kapitalen synes det går overraskende greit, selv om det enkelte steder kan være noen vriene deler (og selv om den første delen av boka faktisk er blant de vanskeligste).

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.
Foto: Bookmark Publications

Men som vi vet er bind 1 i virkeligheten bare en del av et mye større verk, som Marx aldri klarte å fullføre. Det var Engels som gjennom en enorm og imponerende prestasjon klarte å få gitt ut mye av det ikke-fullførte gjennom utgivelsen av bind 2 og bind 3, der det særlig i bind 3 er innsatsen til Engels som binder helheten sammen. Men nettopp fordi helheten av verket Kapitalen er mye større, vil en leser som leser videre utover i bind 1, 2 og 3, oppdage at man ikke forsto dybden og presisjonsnivået i bind 1 første gang man leste det. Nettopp på dette punktet er Joseph Choonaras bok A Reader’s Guide to Marx’s Capital en veldig verdifull støttespiller. Han legger stor vekt på å bringe inn og forklare viktige momenter som Marx behandler senere i sitt storverk, og som det faktisk er veldig nyttig og lærerikt å få litt peiling på allerede underveis i lesingen av bind 1.

Under arbeidet med denne anmeldelsen har jeg «jukset» og lest andre anmeldelser av samme bok før jeg skrev min egen. Det er faktisk veldig interessant å se hvor forskjellige synsvinkler man kan ha på en slik bok. En anmelder kritiserer Choonara for å prøve å oppsummere Kapitalen, mens det han egentlig skulle gjøre – ut fra tittelen på boka – var å fortelle oss om hvordan vi skulle lese den. Jeg er helt uenig i en slik kritikk. Det er tvert imot ved å bringe inn sin egen forståelse fra senere deler av Kapitalen at Choonara gir oss verdifulle innspill som kan gi oss bedre forståelse underveis i vår egen lesing.

Forutsetningen for at Choonaras bok skal kunne fungere slik, er selvsagt at Choonara selv har en god forståelse av det Marx skriver. Det er slett ikke alle som utgir bøker om Marx, som har det. Her er vi inne i et konfliktfylt område. Vi vet godt, for eksempel fra debatten om Marx sin teori om profittratens fallende tendens, at oppfatningene kan være sterkt sprikende om hva Marx egentlig har ment, og om Marx selv hadde en riktig forståelse av viktige sammenhenger. Derfor blir mitt eget syn på Choonaras bok selvsagt preget av hva slags forståelse jeg selv har.

Jeg er for egen del svært ofte og i all hovedsak enig med Michael Roberts, som mange kjenner fra hans blogg og som forfatter av boka The Long Depression, og stort sett (men ikke alltid) har Choonara en lignende forståelse av Marx. Stort sett er han også ganske flink til å påpeke det dersom det er flere ulike måter å forstå saken på.

På ett punkt er jeg enig med den kritiske anmelderen som jeg refererte til ovenfor: Choonara oppsummerer i boka si sentrale sider ved marxismens politiske økonomi. Etter mitt syn gjør han det meget godt. For meg er det en ekstra og viktig grunn til å anbefale boka.

Mike Davis:
Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory.
London: Verso Books, 2018, 320 s.

Jeg trodde julen kom tidlig i år. Mike Davis med helt ny bok om klasse! Men med store forventninger kan også nedturen bli solid. Davis’ nye bok Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory er riktignok både inspirerende og lærerik, men også veldig kaotisk.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid, Daidalos, 2017.
Foto: Verso Books

Mike Davis er en marxist som ikke bare tenker kritisk, men som også skriver veldig bra. I innledningen til Old gods skriver Davis at han egentlig skulle skrive sin oppfølger til Planet of slum – klassikeren fra 2006 som beskriver den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen av storbyenes fattige områder. Ifølge FN bor i dag nærmere én milliard mennesker – altså én av seks! – i forskjellige former for slum. En oppfølger på temaet klasse kunne selvsagt undersøkt hvilken rolle denne milliarden mennesker kunne hatt i klassekampen, og hvordan denne relativt fattige delen av arbeiderklassen – «uformell», men likevel integrerte i verdenskapitalismen – kan bli et revolusjonært subjekt på forskjellige steder. Og i tråd med Planet of slums begynner også Davis boken med å vise at både vekst uten nye arbeidsplasser og stadig flere som regnes som «overflødige», dvs. trekk som er dominerende både i det globale sør og globale nord. Her er han på jakt etter den «universelle klassen». Hvilken klasse kan klare seg alene, uten de(n) andre?, hvilken klasse er bæreren av fremtiden? Tredjestanden (eller «folket») under den franske revolusjonen og det eiendomsløse proletariatet utover 1800-tallet representerte begge på sin tid den universelle klassen. Hvordan kan en slik klasse se ut på en planet av slum? Og selv om vi konkluderer med at «arbeiderklassen» fremdeles er den universelle klassen – «the actual gravediggers» av den gamle orden – hvordan ser klassen ut i dag, og hvem utgjør dens kjerne? Dette høres spennende ut, men i virkeligheten blir det aldri levert noe skikkelig svar på dette sentrale spørsmålet. Det er både uventet og som skuffende, men heldigvis har boken også andre sider som det er verdt å dvele ved.

Det er ikke lett å oppsummere, men kort fortalt består boken av fire kapitler. Den første handler om arbeiderklassens utvikling fra 1838 til 1921. Dette kapitlet utgjør hoveddelen i boken, både i form og innehold er det bokens kjerne. Kapitel to, tre og fire er tidligere tekster som er lagt til av uklart grunn. Ingen er av høy kvalitet, og temamessig bryter de også noe med bokens fokus på klasse, ettersom to handler om nasjonalisme (hvilket forøvrig er Marx’ «lost theory», jmf. bokens tittel), og kapitel tre og fire mest er viet klima. Boken ville vært langt mer sammenhengende om disse kapitlene hadde vært omskrevet og innarbeidet i bokens hovedtekst, altså det første kapitelet. I det følgende vil jeg konsentrere meg om bokens hovedbudskap: hvordan ble arbeiderklassen skapt som politisk subjekt mellom 1838 og 1921, og hva kan vi eventuelt lære av det i dag?

Old gods er en analyse av Marx’ og Engels’ tanker om klasse, lest mot sosialismens historie på attenhundretallet og tidig nittenhundretall. Her undersøkes veldig mange innfallsvinkler til temaet, og undersøkelsene er organisert gjennom sju teser. Det skjer veldig mye gjennom disse tesene, og det er tidvis kaotisk, tidvis lærerikt, underholdende og inspirerende. Noen argumenter blir forklart med anekdotiske eksempel, og vi treffer noen kommunister her, noen anarkister der, vi får England eller Belgia her, Skandinavia der. Boken har tidvis karater av «som man leter, finner man».

Den første tesen heter Radikale lenker. Dette er en referanse til Marx’ Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844), og tesen er at proletariatets lenker er «radikale» ettersom deres avskaffelse ikke bare skulle medføre at de selv skulle bli frigjorte samtidig som samfunnet i øvrig skulle kunne fortsette som før. Kaster proletariatet sine lenker, vil det også innebære at privat eiendomsrett avskaffes og klassesamfunnet opphører. Dette henger også sammen med synet på den «universelle klassen», men Davis går ikke videre med analysen. Han fortsetter snarere med å diskutere forskjeller mellom den yngre Marx (klasse som eksistensiell tilstand) og den eldre Marx (klasse som strukturell posisjon). Davis argumenterer også for at revolusjonære impulser ikke genereres av en progressiv utarming, men snarere av plutselige tap av tidligere vunnet seire. Det siste kan være sant, men vi får ingen djupere forklaring her.

Den andre tesen er Fabrikker og fagforeninger. Her møter vi argumenter om at fabrikksystemet er opphav til «solidariske fellesskap», og at solidaritet og klassebevissthet ikke kommer automatisk fra fabrikkene eller produksjonsforholdene, men er alltid et «prosjekt» som må skapes gjennom aktiv handling. Davis argumenterer også for at rasisme og patriarkatet alltid har vært arbeiderklassens akilleshæl.

Den tredje tesen heter Massestreik og arbeiderkontroll. Gjennom attenhundretallet kunne arbeidere som var «strategisk bra plassert», få veldig stor makt gjennom ikke-voldelige metoder. Men verken arbeiderne eller kapitalistene kjente på dette tidspunktet til grensene for denne makten, eller til hvilke radikale ytterligheter som eierne skulle gå til, når de ble konfrontert med denne makten. Davis beskriver videre generalstreiken som proletariatets atombombe(!), og leverer «funfacts» som at Engels var skeptisk til generalstreik på 1. mai, og at bolsjevikene ble kaldt «baroner» etter 1905, ettersom mange medlemmer hadde bra lønninger og gikk i fine klær!

Den fjerde tesen heter Den industrielle byen. Vi møter argumentet at sosialismen – i siste instans – er et barn av byen, selv om Davis også viser eksempel på at også landsbygda kan være rød. Vi får diskusjoner om forholdet mellom arbeidsplass og byen, og vi møter «sosialistkommunenes kortvarige gullalder» i byer som Wien, Berlin og Amsterdam etter 1919. Davis argumenterer også for at det fantes mye debatt om/hvordan man kunne administrere sosialismen på lokalt nivå også i Den andre internasjonalen, i hvilken grad man måtte alliere seg med den «urbane middelklassen», og hvorvidt et altfor stort fokus på lokale spørsmål egentlig var en avsporing på veien til sosialismen. Dette er, strengt tatt, spørsmål som er veldig relevante den dag i dag.

Marx skrev som kjent ingenting om boligspørsmålet eller byen. Det gjorde derimot Engels som anså boligspørsmålet som et mindre, sekundært onde som fulgte direkte fra den kapitalistiske produksjonsformen. I praksis, derimot, har kamper og opprør knyttet til hverdagslivet i byen ikke vært av «mindre, sekundær» karakter. Marxismens og klassekampens historie vært full av brødstreiker og husleiestreiker. Fokuset på byen og det urbane er også noe som går igjen i flere teser hos Davis – ikke helt overraskende med tanke på at han har skrevet tidligere om urbanisering og Los Angeles, og at boken egentlig skulle være en oppfølger til Planets of slums. I den første tesen ble det vektlagt at den urbane konsentrasjonen av folk og aktiviteter har vært avgjørende for utvikling av solidariteten gjennom nittenhundretallet. Davis viser også interessant hvordan masseinnvandring til byer historisk kan være en sosialistisk styrke, som de 60 000 (!) tyske arbeiderne som bodde i Paris, eller jødiske arbeidere i London og New York.

Den femte tesen heter Proletær kultur. Her diskuteres hvordan proletariatet skapte egne offentligheter, hvordan disse vokste fram gjennom organisert motkultur, og hvordan proletære offentligheter var avhengig av steder for å møtes, og for agitasjon og rekreasjon. Videre diskuteres klassekarakteren til, blant annet, fotball, cricket, sykling, trykte medier og kunnskapsproduksjon.

Den sjette tesen heter Klassekamp og hegemoni. Hovedargumentet er hentet fra Rosa Luxemburg og hennes lærdommer etter 1905: det økonomiske og politiske må ses som moment i en enhetlig revolusjonær prosess. Selv om Davis hevder klassens mulighet til å være en historisk aktør – i siste instans – kommer fra utviklingene av produktivkreftene, får vi også vite at det er mer komplekst en som så. Med Davis: «Klassekampen er formet av de objektive forholdene, men bidrar også til å omskape dem» (s. 116).

Den syvende og siste tesen heter Klassebevissthet og sosialisme. Her legger Davis seg nærme Georg Lukács. På grunn av sin stilling i produksjonen, og ved at målet er en «universell objektiv interesse», har proletariatet en overlegen kapasitet til å skaffe seg gyldig innsikt i økonomien og samfunnet. Klassebevisstheten er ikke et partiprogram, men heller syntesen man lærer seg gjennom klassekampen. For folk som kjenner disse argumentene fra før, så er det enkelt å være enig. Men for andre, så skulle mange av disse argumentene absolutt behøvd en ny språkdrakt og moderne eksempler. Men det er det dessverre smått med i denne boken.

***

Å skrive om klasse er vanskelig. Jeg tror de fleste som har forsøkt å skrive en noenlunde sofistikert analyse skulle være enig i det. Men det er fremdeles veldig viktig. Ikke minst er det viktig å skrive om dette på en oversiktlig og enkel måte. Davis nevner at Marx aldri ble ferdig med sine analyser av klasse. Det samme kan sies om Davis. Old gods går i forskjellige retninger og kjennetegnes av å være notater og ufullstendige argument. Vi får lese Old gods som Davis sier han leser Marx: det blir leserens oppgave å ta det ufullstendige arbeidet videre.

En forskjell på Marx og Davis er selvsagt at sistnevnte ikke er død. Forhåpentligvis er Old gods bare noe han måtte ta seg gjennom før han tar fatt på den egentlige oppgaven. Om Davis kommer med en ny bok om hvordan arbeiderklassen i verdens fattige byområder kan bli et nytt revolusjonært subjekt – the actual gravediggers av verdenskapitalismen – kommer jeg nok en gang til å ha store forventninger.

Veien videre, gjennom seks spørsmål

Bokens struktur og mange åpninger gjør den tidvis vanskelig å lese, men også godt egnet som utgangspunkt til politiske diskusjoner. Jeg vil derfor avslutte med seks spørsmål vi bør ta med oss videre.

1) Davis skriver at arbeiderbevegelsen både må og kan konfrontere kapitalmakten på alle områder av vårt sosiale liv, dvs. å organisere motstand både når det gjelder økonomi, politikk, sosial reproduksjon, organisering og livet i byene. Det er lett å være enig i at forskjellige aspekter er avgjørende i klassekampen. Men hvordan konfronterer vi alle aspektene? Må vi ikke gjøre prioriteringer? Og hvilke muligheter og begrensninger finnes med en så bred tilnærming?

2) Et annet aspekt jeg liker ved Davis’ klasseanalyse er evnen til holde hovedfokus på økonomien og arbeidet, uten å falle for økonomisk determinisme. En lærdom fra Old gods er at klassekampen ikke kan avgrenses til arbeidsplassen alene. En sentral hypotese er at klassekampen må føres på både arbeidsplasser og i det urbane rom, i Skandinavia finnes det mange eksempler på at dette skjer. Utfordringen blir dermed, hvordan kan disse lenkes sammen i felles klassekamp, og (hvordan) kan sosialistiske partier fungere som en link?

3) Davis mener at det som gjorde at den politiske og økonomiske klassekampen smeltet sammen til en felles bevegelse rundt forrige århundreskiftet, var det universelle kravet om åtte timers arbeidsdag. Hvilke konkrete kamper kan synkronisere forskjellige deler av klassekampen i dag?

4) Når vi i dag tenker klasse og klassekamp, er det dessverre enkelt å automatisk tenke seg tilbake til etterkrigstiden, med «arbeideren» som en hvit heteroseksuell mann som stemmer AP (eller kanskje FrP i dag), helst ved et samlebånd i en fabrikk. Selv om det fremdeles finnes personer som passer til denne beskrivelsen, er denne stereotypien et stort problem, da den så absolutt ikke speiler den brede arbeiderklassen i dag. Et interessant aspekt ved Davis’ bok er at den behandler tiden før fordismen, altså klassekampen før samlebåndet, før fagforeninger ble relativt sterke og før velferdsstaten. (Hvordan) kan en lesning av attenhundretallet hjelpe oss å se klassekampen med nye briller, bortenfor sterke stereotyper formet under midten av nittenhundretallet?

5) Når det kommer til klassebevissthet, lar Davis seg inspirere av Georg Lukács. Dette er veldig spennende med tanke på at Lukács har mange gode poenger: arbeiderklassen ser verden forskjellig fra kapitalistene, dvs. at arbeidere ser sannheter om verden som kapitalister aldri kan se. Det hadde vært veldig spennende om Davis hadde tatt analysene ett steg lengre, inn i vår tid og ikke minst til proletariatet i utkanten av verdens storbyer. Hvordan tenker vi klassebevissthet og kunnskap med Lukács, når en stadig større del av arbeiderklassen regnes som helt «overflødige», dvs. har uformelle eller halvformelle forhold til arbeidsmarkedet og til verdenskapitalismen?

6) Davis nevner tidlig i boken «tre avgjørende elementer for revolusjonær forandring»: 1) organisatorisk kapasitet, 2) strukturell makt og 3) hegemonisk politikk. Dessverre forsvinner kategoriene ikke så lenge etter at de blir introdusert. Det behøver de ikke gjøre i den politiske debatten. Med utgangspunkt i disse tre elementene: Hvilke strategier kan arbeiderklassens bruke for å vinne makt som den universelle klassen?

Terrell Carver:
Marx.
Oxford: Polity, 2018, 204 s.

Jan Hoff:
Marx worldwide – On the development of the international discourse on Marx since 1965.
Chicago: Haymarket Books,
2018, 400 s.

Hvordan ble Marx til Marx? Det er et vanlig åpningsspørsmål for bøker som Terrell Carvers Marx. Carver er professor i politisk teori og har forsket på Marx siden midten av 1970-tallet. I boka vil han ikke så mye svare på hvordan et bestemt spedbarn ble til en berømt sosialistisk tenker, men om hvordan vårt inntrykk av Marx som en slik tenker dannet seg, ble konstruert, gjennom historien. Naturligvis hadde ikke Marx samme status og rykte i sin levetid som han har i vår. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm påpeker, var han mot slutten av livet kjent som forfatteren av Kapitalen og av et par briljante politiske pamfletter, men det var også alt. Hvordan ble han så «Marx»?

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Polity/Haymarked Books

Da Marx døde i 1883, fikk Friedrich Engels i stand en omfattende republisering av ulike verker, og han ga ut tolkninger av dem der de ble plassert i et sosialistisk tankesystem. I Den andre internasjonale ble populariseringen videreført ved at Marx’ lære, av Karl Kautsky og andre, ble gjort til sosialdemokratiets offisielle credo, som skulle samle og gi handlekraft til en brokete bevegelse.

Dette understøtter Carvers i og for seg riktige poeng om at inntrykket av et helhetlig sosialistisk tankesystem, «marxismen», var en konstruksjon som ble gjennomført i etapper og stadier etter Marx’ død. Det sier seg selv at dette måtte innebære at visse finurligheter i tenkningen ble polert bort. Men hva innebærer dette videre? Et naturlig spørsmål blir hvilke av de overleverte sannhetene om «Marx’ lære» som er et forenklet produkt av denne konstruksjonen, og ikke en riktig eller fruktbar bruk av Marx. For å tegne en karikatur av debatten finnes en «akademistisk» linje som hevder at Marx slett ikke utviklet noe tankesystem, og at det meste, fra den politiske økonomien til den historiske materialismen, er konstruksjoner ved Engels, Kautsky, sovjetiske ideologer og liknende. Det finnes også en «ortodoks» linje som hevder at marxismen som et sosialistisk tankesystem ble bygget av Marx og Engels fra og med 1840-tallet, og videreutviklet av Engels etter Marx’ død. Marxismen fantes hele tiden og påstandene om noen slags konstruksjon er oppspinn.

Som hver gang en debatt karikeres på denne måten, ligger sannheten et sted i midten. Viktige uenigheter skiller Marx fra marxistiske sammenfattere som Kautsky og Lenin, men også fra Engels. Man burde passe seg for å sitere disse om hverandre, liksom for å illustrere en eller annen sannhet i en «helstøpt» marxisme. Men samtidig kan man ikke late som at Engels, Kautsky, Lenin og senere deltakere i marxistiske debatter var forfalskere, at de utviklet teorier nesten uten forbindelse til Marx. Som det ble sagt av en selvkritisk stemme i det danske Kurasje, et akademisk tidsskrift som på 1970- og 80-tallet, ville «redde» Marx fra marxismen, kunne denne øvelsen likne «mer på en avvikling enn en utvikling», der «den grundige akademiske skeptisisme stadig tømmer teorien for innhold».¹

Dessverre lener Carver seg i den siste retningen. Han prøver hele tiden å tolke Marx på en ny og relevant måte, enten ved å hoppe over marxistene eller ved å vise at de fullstendig har misforstått Marx. Han vil illustrere at Marx’ innsikter er samtidsrelevante. Men av de innsikter han utvikler i boka, finnes knapt et eneste poeng som er gjenkjennelig fra over hundre år med Marx-debatt, hvilket antyder at det hele har vært en stor misforståelse. Det han derimot framstiller av marxske innsikter, virker som trivielt stoff. Det kan være slikt som at også vanlige menneskers erfaringer fortjener oppmerksomhet i historieskrivingen, at det finnes et «sosialt spørsmål», dvs. spørsmål om fattigdom og ulikhet, at økonomiske ulikheter kan ligge til grunn for ulikheter i politisk makt, eller at staten skulle etterstrebe velstand for alle borgere, snarere enn for et dynasti eller snevert samfunnssjikt. Disse drøftingene skal for Carver illustrere at «vi alle er marxister nå», siden vi ofte tar Marx’ innsikter for gitt, og bruker dem uten å nevne ham. Å bevise dette blir ikke vanskelig når Marx’ tenkning reduseres til trivialiteter, eller til poenger som kanskje ikke er trivielle, men som er blitt mer kjente i vår tid enn de var på 1840-tallet på grunn av dynamikken i kapitalismens utbredelse, og ikke på grunn av Marx.

I gjennomgangen av synet på historien hevder Carver at hovedsaken for Marx ikke var en bestemt tese om eksempelvis hvilken rolle økonomien spilte for historisk endring. Det relevante er måten han utfordret den overleverte oppfatning om hva som teller som historie på. Dersom all historie fram til 1848 var historien om storslåtte hendelser og handlingene til samfunnets øverste elite, om kriger, religionsomvendelser eller dynastiers fall, ble dette snudd på hodet av Marx og Engels ved at de løftet vanlige menneskers levde erfaringer fram som historie. Historien ble historien om klassekamp, som for dem kunne ta spektakulære former, revolusjoner, men også hverdagslige former, som forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Dette åpnet historien for kvinnehistorie, arbeiderhistorie, historien om koloniserte folk, og så videre, som vi nå tar for gitt. Slik er vi allerede marxister. Men hvor uttømmende er dette for Marx’ historieteori?

Deretter blir framstillingen mer politisk og relaterer Marx’ samfunnskritikk til datidens demokratibevegelser. Her følger interessante lesinger av tekster om tysk politisk tilbakeliggenhet (Kritikk av den hegelske rettsfilosofi), frihandel og økonomisk proteksjonisme (i taler mot slutten av 1840-tallet) og om hvordan demokratiske ordninger kunne bli kuppet av protofascistiske demagoger (Napoleon Bonapartes attende brumarie). Marx’ poenger om frihandel er relevante i en tid hvor venstresiden ofte framstår mer som økonomiske nasjonalister enn som sosialister, og refleksjonene rundt Bonaparte er godt tilpasset Trump-alderen.

Carver foretar også en slags gjennomgang av Kapitalen. Interessant nok påpeker han at Marx’ skrivestil ble utviklet under 1840-tallets skarpe sensur, som gjorde satire og innfløkt argumentasjon til hovedformen for radikal samfunnskritikk. Dette merker man av Kapitalens satiriske og kunstneriske utageringer. Men poenget ledsages dessverre av et nokså overfladisk blikk på selve Kapitalen, med feilaktigheter som at Marx simpelthen «syntetiserte» de klassiske politiske økonomenes teori og tilførte noen skarpe fotnoter. Han får heller ikke med seg at Kapitalen var en banebrytende hendelse også for utviklingen av Marx’ historiesyn, slik historikere som Ellen Meiksins Wood framhever.

Boka er på mange måter et friskt pust i litteraturen om Marx. Forfatteren har tilsynelatende god kontroll på Marx-forskningen og over Marx’ skrifter, men utfordrer i det minste denne leseren med noen nokså merkverdige lesinger og påstander. Det er positivt. Likevel virker det som at Carver drives så sterkt av et ønske om å unngå «belastet» marxistisk tankegods at han ikke får fram kjernen i noen av teoriene Marx faktisk utviklet, men reduserer dem til en allerede eksisterende common sense. Slik overflødiggjøres Marx i forsøket på å aktualisere ham.

Jan Hoffs Marx worldwide, opprinnelig publisert i Tyskland under tittelen Marx Global, tar også utgangspunkt i spørsmålet om hvordan Marx ble til Marx. For ham handler det om motsetningen mellom bruken av Marx for å utvikle en legitimeringsideologi for makten i Sovjetunionen, og som en vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet.

Denne motsetningen lar seg illustrere av Marx-forskningens historie. Lenin ga drivkraft til samlingen av skriftene til Marx og Engels ved å dirigere penger til Marx-Engels Instituttet i 1919. Dette stagnerte imidlertid etter hans død, da instituttleder David Rjasanov ble dømt i «mensjevikrettsaken» av 1931, før han ble tatt av dage i 1938. På et møte om økonomisk politikk i 1920-årene skal Stalin ha forsøkt å skyte inn teoretiske kommentarer, men ble sablet ned av Rjasanov. «Gi deg, Koba. Du tabber deg ut. Vi vet alle at teori ikke akkurat er din sterke side.» Dermed var skjebnen hans beseglet, skulle det vise seg. Flere av de viktigste Marx-forskerne i Sovjetunionen, som Isaak Rubin, Jevgenij Pasjukanis, Jan Sten og andre, gikk liknende skjebner i møte.

Hoff drøfter ikke denne historien, som er tilstrekkelig behandlet andre steder, men tar utgangspunkt i den. Framstillingen begynner med 1960-tallet, da tenkere og aktivister i en rekke land utviklet marxismen på nye måter, for å rehabilitere den som en skarp og vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet. Han forankrer seg særlig i en tysk teoritradisjon, den såkalte Neue Marx-Lektüre, igangsatt av elever av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Særlig Helmut Reichelt og Hans Georg Backhaus ledet an i å knytte kritisk teori til det Marx kalte «kritikk av den politiske økonomi», som en «kritisk teori om det kapitalistiske samfunnet».

Der Carver i sin bok nesten fullstendig forkaster marxismen, er Neue Marx-Lektüre noe mer selektiv i kritikken. De tok utgangspunkt i Frankfurterskolens kritikker av marxistisk ortodoksi, som angikk slikt som gjenspeilingsteorien (at teorier og begreper speiler en ytre virkelighet), naturdialektikken og teorien om basis/overbygning. De var derimot «ortodokse» når det gjaldt kritikken av den politiske økonomi slik den fantes i Kapitalen, som Backhaus påpekte. Særlig hevdet de at Marx utviklet framstillingen i Kapitalen på grunnlag av en metode han tilpasset fra Hegels skrifter om logikk, og at boka ikke ble skrevet som et bidrag til økonomifaget, men forsøkte å overskride økonomifagets problemer gjennom en totaliserende fagkritikk.

For alt dette var debatten i Vest-Tyskland fra og med 1960-tallet særlig viktig, og framstilles i boka på informativt vis. Heldigvis vil ikke Hoff begrense seg til dette, men tar for seg «den internasjonale mottakelsen av kritikken av den politiske økonomi i perioden fra 1960 til vår tid». Derfor kritiseres særlig den tyske debatten for sin provinsialistiske uvitenhet om internasjonale bidrag. Hoff viser at seriøs Marx-basert tenkning utviklet seg flere steder, uten oppmerksomhet verken fra tyske eller anglosaksiske miljøer.

Kjent for mange interesserte er slikt som renessansen innenfor fransk marxisme under ledelse av filosofen Louis Althusser og de Hegel-kritiske bidragene til italieneren Lucio Colletti. Men detaljene i Japans tradisjoner for Marx-debatt, som Hoff gjennomgår fra etterkrigstiden til vår tid, kjenner nesten bare spesialistene. I ulike utgaver har det i Japan blitt trykket flere millioner eksemplarer av Kapitalen. Den japanske oversettelsen av notatbøkene Marx skrev som et forarbeid til Kapitalen, kjent som Grundrisse, var en av de første fullstendige oversettelsene i verden. Han viser til amerikanske forskere som har anslått at kanskje så mange som halvparten av alle økonomiprofessorer ved japanske universiteter var marxister da de var på høyden, mot slutten av 1960-tallet. Interessen er fortsatt neppe sterkere i noe annet land.

Det er i gjennomgangen av Marx-debatten i store deler av verden, som i de gamle sosialistlandene, Spania, Frankrike, Vietnam og andre steder, men kanskje særlig Japan og Latin-Amerika, at denne boka utmerker seg. Den videreformidler og levendegjør en rekke forskningsbidrag som kanskje vil være ukjente for de fleste, i det minste for denne anmelderen.

Både som bidrag til en marxsk samfunnskritikk, og som en historisk gjennomgang av den, er det klart at Hoffs bok er langt mer avansert enn Carver. Hoff er også mer konkret i den kritiske analysen av marxismen. Der Carvers Marx kanskje bør regnes en kuriositet av en innføringsbok, må Marx worldwide stå som et nødvendig verk for alle med særlig interesse for Marx’ kritikk av den politiske økonomi. Den gir ikke bare en analyse av denne marxismevariantens historiske utfordringer, men lykkes langt på vei med å etablere en samtale mellom slike marxister i ulike verdensdeler, som tidligere bare unntaksvis har diskutert med hverandre.

Slutnoter:

1. Jens Henning Rasmussen, «Noget om dét som er og dét som bør være. Til forsvar for dialektikken og den immanent begribende fremstilling af det bestående og dets ophævelse», Kurasje 1985, no. 35–36.

Alfred W. McCoy:
In the shadows of the American century. The rise and decline of US global power.
London, Oneworld Publications, 2018, 339 s.

Alfred McCoy (1945– ) er en amerikansk historieprofessor som har spesialisert seg på USAs krigføring i Indokina og Filippinene. Hans nye bok er en interessant gjennomgang av USAs rolle som imperialistisk makt – hvordan den oppsto, hvordan den opprettholdes, og hvordan den etter hans mening kommer til å avvikles. Visse partier kunne med fordel vært korta ned, men boka er vel verdt å lese for alle anti-imperialister.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Oneworld Publications

USA som verdens ledende imperialistiske makt

Etter Den andre verdenskrigen sto USA for halvparten av verdens industriproduksjon, og etter Sovjetunionens kollaps blei de det første imperiet som var i stand til å projisere sin makt over hele kloden. McCoy innleder gjennomgangen av USAs imperialistiske historie med veldokumenterte fortellinger om den direkte koloniale dominansen over stater som Filippinene og Cuba. Hovedregelen er likevel at USAs imperialisme i form skiller seg fra kolonimakter som Storbritannia og Frankrike – men ikke i innhold.

McCoy definerer et imperium som «en form for globalt styresett der en dominant makt utøver kontroll over andres skjebne, enten gjennom direkte territorial kontroll (kolonier) eller indirekte innflytelse (militær, økonomisk, kulturelt)» (s. 40). USA innehar i dag denne posisjonen både gjennom sine multinasjonale storselskaper, kulturproduksjonen i Hollywood og gjennom over syv hundre militærbaser spredt over hele kloden.

Interessant nok viser McCoy til at også tilhengere av USA-imperialismen er enige i å definere USA som et imperium – han viser særlig til den konservative britiske historikeren Niall Ferguson som ser på USA som «den påtrengte etterfølgeren til Storbritannias ’liberale imperium’, som brukte militærmakten sin til å opprettholde en verdensorden basert på frihandel og sivilisasjon» (s. 42). Også den amerikanske militærhistorikeren Max Boot sier at «USAs imperialisme har vært den største forkjemperen for ’det gode’ i det forrige århundret» (s. 43). USAs ledende geopolitiske tenkere ønsker å opprettholde denne dominansen gjennom det 21. århundret, men McCoy mener at de er dømt til å mislykkes.

Geopolitikk og avhengigheten av vasaller

McCoy innleder boka med å vise til de geopolitiske teoriene til Halford MacKinder (1861–1947). MacKinder mente at nøkkelen til å kontrollere verden er å dominere Eurasia – her definert som Europa, Asia og Nord-Afrika. Til det finnes det to strategier – omringende sjømakt, eller landmakt som strekker seg over kjerneområdene. Så langt i historien har det vært flere kamper om kontroll der sjømaktene har gått seirende ut: Storbritannia vs. Napoleons Frankrike, Storbritannia vs. Keiser-Tyskland, Storbritannia/USA vs. Hitler-Tyskland, og USA vs. Sovjetunionen under den kalde krigen. I dag reiser Kina seg som en ny landmakt med ambisjoner om å gjøre Eurasia til et sammenhengende handelsområde dominert av kinesisk kapital og infrastruktur, gjennom sin ’Silkevei-strategi’.

McCoy argumenterer overbevisende for at planene om å opprettholde USAs overherredømme ikke kan lykkes. Han viser til at imperialistisk dominans ikke først og fremst avhenger av imperiets egne styrker, men av underordninga til dets vasaller. Da Storbritannia dominerte verden, besto deres egen stående hær bare på rundt 100 000. For å opprettholde imperiet var de fullstendig avhengig av lokale styrker rekruttert i koloniene, i første rekke India. Så snart de lokale elitene ikke lenger så sine egne interesser best tjent med å tjene britene, kollapsa imperiet. USAs posisjon er svekka ved at deres andel av verdens bruttonasjonalprodukt er redusert fra 50 prosent i 1950 til 23 prosent i 2012, en utvikling som ikke minst skyldes Kinas framvekst. For mange tidligere vasallstater framstår nå Kina som et mulig alternativ eller motvekt til USA.

Washington har heller ikke vært i stand til å kvitte seg med fiendtlig innstilte statsledere like lett som før, illustrert ved det mislykka kuppet mot Venezuelas Hugo Chavez i 2002. Etter invasjonen av Irak i 2003 brukte USA 25 milliarder dollar på å bygge opp sine vasaller i den nye irakiske hæren, men var verken i stand til å hindre at de rømte hals over hode fra IS, eller i å forhindre Iraks tilnærming til USAs erkefiende Iran.

USAs metoder for dominans

McCoy framholder fire metoder USA har for å opprettholde sitt imperium: Overvåking, tortur, hemmelige tjenester og overlegen militærmakt. Et hovedpoeng er at mye av dette må foregå i det skjulte. Det må opprettholdes et skille mellom USAs offisielle (og ikke betydningsløse) tilslutning til internasjonale institusjoner som FN, og deres imperialistiske realpolitikk. Forfatteren gjengir en samtale mellom USAs tidligere president Dwight D. Eisenhower og finansminister George Humphrey. Humphrey var opptatt av at USA måtte støtte høyrevridde diktaturer i det skjulte, og at «Hva vi enn måtte velge å si offentlig om ideer og idealisme, så må vi mellom oss forstå å være mer praktiske og materialistiske» (s. 62).

Fordi USA offisielt respekterer FN-pakten, foregår mange regimeskiftestrategier uoffisielt, hemmelig og kriminelt – og hvem er da de naturlige samarbeidspartnerne for CIA og deres allierte? Jo, lokale kriminelle grupper som allerede opererer utenfor den offisielle sfæren. Her vises det til hvordan CIA har inngått allianser med narkotikakarteller i Vietnam, Nicaragua og Afghanistan. De brukte lokale kriminelle til å frakte våpen til sine allierte, mot å tillate at de kriminelle smugla narkotika tilbake langs samme rute. USAs hemmelige ruter for å frakte våpen til nicaraguanske Contras blei brukt til å frakte kokain tilbake til USA. Det var med på å forårsake en narkotikaepidemi blant svarte i USAs storbyer. Gjennom CIAs samarbeid med mujahedin blei våpen smugla fra Pakistan til Afghanistan, og opium langs den samme ruta fra Afghanistan til Pakistan. Det førte til at antallet opiumsavhengige pakistanere økte fra nær null i 1979 til 1,3 millioner i 1985. Under Vietnamkrigen frakta CIA-helikoptre opium fra sine allierte i provinsen inn til byene, som førte til at 34 prosent av de amerikanske soldatene i Vietnam blei «flittige opiumsbrukere» (s. 9).

Edvard Snowden avslørte i 2013 at USAs etterretning hadde over 100 000 ansatte, og at CIA har tilgang til 69 000 spesialstyrker. På grunn av internett har mulighetene for global overvåkning økt eksponentielt og kan gjennomføres med langt færre ansatte. McCoy mener at det samles inn mer informasjon av amerikansk etterretning nå enn det østtyske STASI klarte. De overvåker ikke bare fiender, men også egne borgere og allierte statsledere. Det dreier seg ikke bare om å overvåke avvikende holdninger, men også private hemmeligheter og seksuelle affærer som kan utnyttes som pressmidler. I tillegg kan de innhente opplysninger som kobles mot et stadig mer effektivt droneprogram, slik at USA i prinsippet er i stand til å likvidere ethvert individ over hele kloden.

Det militære overherredømmet og dets svakheter

USA har per i dag et nærmest totalt militært overherredømme mot enhver annen makt, med unntak for den gjensidige utslettelsestrusselen fra atomvåpen. McCoy argumenterer imidlertid for at også det er på hell overfor Kina, fordi mange av dagens militære strukturer vil bli forelda til fordel for cyberforsvar og romteknologi. Han viser her til en dialog mellom USAs tidligere president Barack Obama og den republikanske senatoren Mick Romney. Da Romney klaga over at USAs marine var mindre i 2012 enn noensinne siden 1917, svarte Obama at USA også hadde «færre hester og bajonetter» – men at det ikke var viktig, fordi det ikke var det som ville avgjøre framtidas kriger. Det er ikke gitt at USA klarer å opprettholde sin overlegenhet innen de nye forsvarsgrenene. Det kom tydelig fram da Kina viste seg i stand til å skyte ned en av sine egne satellitter i 2007.

Obama framholdes i boka som en av USAs fremste geopolitiske tenkere gjennom tidene. Obamas planer om å trekke seg militært ut av Midtøsten for å fokusere på en «dreining mot Asia», og å binde de sørøstasiatiske og europeiske statene til USA gjennom handelsavtalene TTP og TTIP, var en bevisst strategi for å motvirke Kinas framvekst. Men tilbaketrekninga fra Midtøsten blei hindra av IS’ oppstand i Irak og Talibans framgang i Afghanistan, og handelsavtalene TTP og TTIP blei skrota av Donald Trump da han vektla amerikanske arbeidsplasser høyere enn geostrategisk kontroll. I tillegg fornærma Trump statslederne i land som var avgjørende for Obamas sjømakts-baserte innringningsstrategi, som Australia og Tyskland. Dette åpner veien for kinesiske handelsavtaler og dominans. McCoy går langt i å beskrive Obamas mislykka strategi som den siste sjansen USA hadde til å bevare sitt imperium – men da riktignok som et alternativ der en valgte «å beholde imperiet heller enn å opprettholde demokratiet» (s. 208).

Tankesmia National Intelligence Council, «Washingtons fremste analyseenhet», skreiv i 2012 en rapport der de antar at «I 2030 vil ingen stater – verken USA, Kina eller noe annet land – være en hegemonisk makt» (s. 228). Derimot vil USAs militære makt sikre dem status som «den første blant likemenn» også i 2030. McCoy mener det er feil, at det er Kina som vil innta posisjonen som den sterkeste makten. Han argumenterer for at kinesisk satsing på cyberkrigføring og militære satellitter vil være i stand til å slå ut kommunikasjonssystemene til de konvensjonelle amerikanske stridsstyrkene på en måte som vil gjøre dem fullstendig impotente i en stormaktskonflikt.

McCoy viser til at Kina ifølge de fleste beregninger vil overta rollen som den største økonomiske makten innen 2030. I 2014 skapte kineserne 801 000 nye patenter mot USAs 285 000, og Kina innehadde 167 av verdens «superdatamaskiner» mot amerikanernes 165. USAs andel av 25–34-åringer med universitetsutdanning har falt fra førsteplass til 12. plass fra 1980 til 2010. Over halvparten av de som utdannes i realfag («sciences») ved amerikanske universiteter er dessuten utlendinger, som ikke nødvendigvis vil fortsette sitt akademiske virke i USA. Andelen av USAs bruttonasjonalprodukt brukt på forskning har falt fra 2 prosent i 1970 til 0,78 prosent i 2014. Befolkningsaldringa vil øke velferdskostnadenes andel av bruttonasjonalproduktet fra 4 prosent i 2010 til 18 prosent i 2050.

Samtidig trues dollarens stilling som global reservevaluta, som har vært med på å muliggjøre finansieringa av USAs imperium gjennom dyre militærbaser i utlandet. Siden USA og Saudi-Arabia inngikk en avtale om at alle oljetransaksjoner skal gjøres i dollar i 1974, har amerikanske dollar hatt status som verdensomspennende handelsvaluta. Det har tillatt USA å ta opp verdens største statsgjeld bl.a. fordi verdens sentralbanker sitter på hele 4 billioner dollar i reserver. Så lenge hele verden har vært avhengig av dollar som betalingsmiddel, har USA kunnet trykke stadig flere sedler for å finansiere utgifter de ellers ikke hadde hatt råd til. Dollarens stilling står nå under press, og muligens for fall. Siden 2015 har IMF ansett den kinesiske valutaen renminbi som en alternativ global reservevaluta.

Dystre utsikter

McCoy viser avslutningsvis til globale utviklingstrekk som kanskje er enda viktigere enn hvilken makt som er dominerende, men som også påvirker dette regnestykket. F. eks. slår beregningene til FNs klimapanel fast at i 2030 vil «halvparten av menneskeheten mangle tilstrekkelige forsyninger av vann og over en tredjedel av jordas dyrkbare mark vil være økologisk utpint, noe som vil true matforsyninga for mange av verdens fattige» (s. 234). Dette vil føre til humanitære katastrofer hvis implikasjoner er vanskelige å forutsi konsekvensene av.

Framtids scenariene i boka innebærer en oppdeling av verden der ulike stormakter utøver hegemoni over sine nærområder, samtidig som klimaendringer fører til nød og kaos i periferien. Perspektiver om kamp for internasjonalistiske og solidariske alternativer er dessverre ikke tilstede. Det er mye å lære av geopolitiske forskere som McCoy når de gir et nøkternt bilde av verden, men vi må også evne å bruke innsiktene til å legge utopiske, realistiske planer for en annen og bedre verden.

Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen:
Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970–1973.
Oslo: Universitetsforlaget,
2018, 326 s.

Med utgivelsen av denne boka er Aud Korbøls store sosiologiske undersøkelse fra 1974 løftet ut fra en støvete stensil-tilværelse i arkivene på Institutt for samfunnsforskning. Til tross for at boka er en fagbok, og at den både er omfangsrik og relativt dyr, tror jeg den kan få en brei leserkrets. Den kan leses med stort utbytte ikke bare av samfunnsvitere, men også av de mange som er opptatt av innvandringsspørsmål, og ikke minst av etterkommerne av de første pakistanske innvandrerne.

Anne Minken historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Universitetsforlaget

I en klok og morsom epilog beskriver Aud Korbøl selv hvordan hun strittet imot da den unge innvandringsforskeren Arnfinn H. Midtbøen foreslo at avhandlingen fra 1974 skulle utgis som bok.

Jeg snikleste den gamle avhandlingen. Selv med briller, høreapparat og rullator oppfattet jeg at bokas «jeg» er norsk, at hun representerer den hvite majoritetsbefolkningen, at perspektivet er paternalistisk (maternalistisk, vil jeg si), kanskje rasialisert – et av de mange nye begreper jeg ikke vet om jeg forstår. Nei. ALDRI … Ingen utgivelse takk.

Men heldigvis ombestemte hun seg. Det utslagsgivende var en e-post fra 17 år gamle Malika Hussain, som skulle skrive en skoleoppgave og ville vite mer om bestefaren sin. Han hadde vært en av Korbøls kontakter. Malika og Aud møttes og fant tonen, den unge skoleeleven kastet seg over stoffet hun fikk fra Korbøl og meldte tilbake «jublende glad, nesten elektrisk» at hun hadde fått en sekser på oppgaven. «Jeg vet ærlig talt ikke hvem som følte størst glede eller stolthet, forteller Korbøl. Kontakten med Malika viste at andre kunne ha nytte av historien – som historie. «At det nettopp er historie som kan læres. Å tolke historiske tekster. Å tenke sjøl.».

Bokas tittel, Den kritiske fase, er Korbøls betegnelse på de første åra etter innvandringen hvor alt var nytt og ukjent, og innvandreren ble stilt over for noen viktige valg. Korbøl viser hvordan den enkelte innvandrer møtte tøffe og stadig skiftende krav om tilpasning til norsk lovverk og norske forhold. I denne situasjonen ble det å søke støtte innad i egen gruppe en helt nødvendig overlevelsesstrategi. Men omkostningene ved å knytte tette bånd innad i gruppa kunne føre til en form for sosial isolasjon som ga den pakistanske innvandrergruppa et lukket preg. Korbøl viser at dette ble drevet fram av den faktiske situasjonen innvandrerne sto oppe i, og hadde mindre å gjøre med eventuelle kulturelle særkjennetegn for pakistanere eller muslimer. Isolasjon og tilbaketrekking var en forsvarsmekanisme. Hun trekker linjene til Sverre Lysgaards klassiske analyse av norsk arbeidsliv. Lysgaard viste hvordan arbeiderkollektivene i norske bedrifter fungerte som en forsvarsmekanisme mot bedriftenes harde krav om effektivitet og profitt.

Boka gir et bakteppe for dagens integrasjonsdebatt. Forbindelseslinjene til dagens situasjon blir tatt opp i et etterord av Zeshan Shakar, forfatteren av suksessromanen Tante Ulrikkes vei. Han forteller at han oppfattet historiene han hørte fra faren og hans venner som «seierherrenes historie». Slitet, usikkerheten, problemene hadde over åra blitt tonet ned. Med Korbøls bok har bildet blitt utfylt. Shakar skriver at det er umulig å lese Korbøls bok uten at tankene vandrer til dagens integreringsdebatt. Boka gir ham rom for ettertanke «om den virkelige byrden mennesker som migrerer bærer på i sitt møte med et helt nytt samfunn, og realismen i de forventninger og krav vi tar for gitt at de skal oppfylle – på kortest mulig tid.».

Den kritiske fase er en bok som favner bredt. Den inneholder grundige analyser av norsk fremmedlovgivning og av arbeids- og boligforholda for pakistanerne i Norge i begynnelsen av 1970-åra. Boka gir også informasjon om arbeids- og samfunnsforhold, slektskapssystemer og tradisjoner i landet innvandrerne forlot. En del av boka inneholder innvandrernes egne beretninger, presentert i en mer litterær form. Korbøl har kalt denne delen «Let them talk», inspirert av det korte og fyndige svaret som ble gitt i Fremmedarbeiderforeningen på spørsmålet om hvordan en skulle beskrive forholda for utenlandske arbeidere i Norge.

Korbøl skriver utførlig om arbeidsmetodene hun brukte. Det dreide seg om aksjonsforskning, en retning som på den tida ble regnet som nyskapende innen samfunnsforskningen. Aksjonsforskningen vektla en vekselvirkning mellom teori og praksis, mellom forskning og handling. Forskningsresultatene skulle brukes aktivt for å forbedre «forskningsobjektenes» situasjon. Tradisjonelt har forskeren hatt monopol på å stille spørsmål. Korbøl bryter med dette. Det var viktig for henne at innvandrerne selv skulle spørre og dermed selv være med på å definere de sentrale problemstillingene. Forholdet mellom forskeren og forskningsobjektene beskriver hun som en gi og ta-relasjon. De pakistanske arbeiderne fikk informasjon og praktisk hjelp av Korbøl. Gjennom pakistanernes spørsmål fikk hun innsikt i deres situasjon. Hun beskriver sin rolle som «en mellomting mellom sosialarbeider, deltagende observatør og aksjonist».

Korbøl redegjør klart for sin posisjon. Hennes ideal er ikke den nøytrale forskeren som betrakter det hele med et utenfra blikk. Men det betyr ikke at hun gir avkall på kritisk analyse. Hun går ikke inn i problemfeltet på en naiv måte, men vektlegger alltid vitenskapelig refleksjon. Hun idealiserer heller ikke de pakistanske innvandrerne, men beskriver økonomiske og politiske strategier og maktkamper i miljøet.

Historien om de første pakistanske innvandrerne i Norge er en viktig del av vår nære historie. Den er spesielt viktig i tider når innvandrings- og integreringsdebatten gjør en kraftig høyresving. Ett element i denne høyresvingen er Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. Her forsøker Tvedt å omskrive historien om de pakistanske innvandrerne. Han karakteriserer beskrivelsene av innvandringen som en nasjonal myte. I Tvedts versjon kom de første pakistanerne til Norge på uhederlig vis – de lurte seg inn i landet på turistvisum. Han underslår fullstendig at datidas fremmedlovgivning var svært liberal, og at det i utgangspunktet slett ikke var ulovlig å søke arbeidstillatelse fra Norge. Innstramningene kom gradvis utover 1970-tallet. Men det underligste i Tvedts nyskriving er vel påstanden om at det egentlig ikke var noe behov for arbeidskrafta til de pakistanske arbeiderne. Det er selvfølgelig riktig at den norske staten ikke drev med organisert gruppeimport. Det er det heller ingen seriøs innvandringsforsker som har hevdet. Men det kan neppe være tvil om at pakistanerne dekket et behov for billig, hardt arbeidende og fleksibel arbeidskraft. De fylte opp ledige jobber i hotell og restaurant, vask og reinhold og i lavlønnsområdene i industri og transport, i startfasen ble de ofte ansatt på usikre korttidskontrakter.

Aud Korbøl og Arnfinn H. Midtbøen skal ha stor takk for å ha gjort denne boka tilgjengelig. I tillegg vil jeg trekke fram Zeshan Shakars etterord og Siri Dokkens uttrykksfulle omslagstegning.

Mimir Kristjánsson:
Hva ville Gerhardsen gjort?
Oslo: Forlaget Manifest, 2018, 166 s.

Mimir Kristjánsson har interessante analyser av Arbeiderpartiets krise etter siste Stortingsvalg både med hensyn til partiets fravær av ideologi og ledelsens manglende forankring i arbeiderklassen. Hans svar er å gjenreise Arbeiderpartiet slik det var på Einar Gerhardsens tid. Det mest relevante spørsmålet som bør stilles i dag, er ifølge Kristjansson: «Hva ville Gerhardsen gjort?». Han trekker paralleller til at kristne organisasjoner pleier å spørre «Hva ville Jesus ha gjort». Med denne starten er ikke leseren i tvil om hva som kommer. For her er det en tilbeder som skriver om sin helt. Alt godt tilskrives Gerhardsen, og det er lite av nyanser og motforestillinger. Det er ikke Gerhardsens periode som ung revolusjonær Kristjansson framholder som ideal for dagens venstreside, men hans periode som statsminister i NATO-landet Norge.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Forlaget Manifest

At boka framstiller Gerhardsen ukritisk er ikke rart med tanke på at de vesentligste kildene er Gerhardsens egne memoarer (som er kjent for å skjønnmale), samt den Gerhardsen-vennlige historikeren Finn Olstad. Utvalget av sitater fra programmer og landsmøtedokumenter er svært selektivt. Det jaktes på utsagn som kan få Arbeiderpartiet til å framstå som mest mulig venstre. Kristjansson mener at Arbeiderpartiets leder i perioden 1945–65 (og statsminister i det meste av denne perioden) hadde «… en ideologi, en visjon om et samfunn uten klasser og utbytting som var styrende for hele hans politiske prosjekt i etterkrigstida».¹ Demokratiet innad i Arbeiderpartiet beskrives med følgende glansbilde: «På Gerhardsens tid var det partiet som bestemte, og i partiet var det fagbevegelsen og vanlige folk som satt med makta. Det som ble vedtatt i partiet, måtte følges opp i stortingsgruppe og regjering».²

Jeg mener Kristjansson har en feilaktig analyse av Arbeiderpartiets politikk i perioden Gerhardsen var partileder. Det at partiet hadde regjeringsmakt i flere tiår, brakte ikke Norge nærmere sosialisme, noe som ble påpekt av DNAs første statsminister Christopher Hornsrud allerede i 1959.³ Jeg er enig med Hornsrud i at velferdsstat ikke er det samme som sosialisme. Det systemet Gerhardsen administrerte, var en regulert velferdskapitalisme. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, helse- og sosialvesen mm. Omfattende privat skole- og helsevesen ville på det tidspunktet vært umulig å organisere i Norge. Derfor ble ikke velferdsstaten kjempet igjennom mot borgerskapets interesser, men som en del av borgerskapets strategi for å utvikle den norske kapitalismen som hadde behov for et høyere nivå på helse og utdanning mm. Makta i partiet lå hos noen få menn som «snakket sammen».

DNA tok aldri noen konfrontasjon med borgerskapet og har i hele etterkrigstida ført en politikk i tråd med borgerskapets interesser: Fortsatt kapitalisme og utbytting av arbeidsfolk, tett allianse med storkapitalen i USA og Vest-Europa og temming av radikale krefter i arbeiderbevegelsen. Forfølgelse, overvåking og kontroll med faglige og politiske opposisjonelle (særlig NATO-motstandere) var en viktig del av politikken. Gerhardsen spilte en sentral rolle i å få Norge inn i NATO, og gjorde aldri noe for å stoppe omfattende overvåking av venstreorienterte. Dette nevnes knapt nok av Kristjansson, han mumler riktig nok litt om at «I kampen mot de norske kommunistene ble en rekke virkemidler tatt i bruk, og ikke alle av dem var like lovlige».⁴ Dette er litt av et «understatement».

Boka inneholder mange historiske faktafeil. For eksempel gis Gerhardsen æren for at folketallet økte i distriktene, og at han var den som ordnet opp slik at omsetning av fisk ble kontrollert av fiskerne. Begge deler er feil. Råfiskloven kom i 1938 under Nygaardsvold (mannen Gerhardsen fikk fjernet på brutalt vis i 1945⁵). At mye av industrien både før, under og etter Gerhardsen ble lokalisert i utkant-Norge skyldtes særlig tilgang til vannkraft, noe som ikke kan tilskrives Gerhardsen. Den økte innsatsen i distriktspolitikken kom særlig etter at makta i Norge hadde tapt første folkeavstemning om EF, men da var også Gerhardsens tid ute.

Det er videre feil at det var et mål at staten skulle eie industrien. Omfanget av statlig eid industri var like stort i f. eks. Frankrike. Under Gerhardsens periode ble det ikke ekspropriert noe privat kapital, bortsett fra tyske aksjer som del av rettsoppgjøret etter krigen. Kristjansson overdriver også styringsambisjonene til Arbeiderpartiet. I de fleste vestlige land var det betydelig mer innslag av planøkonomi enn i dag. Heller ikke det var Gerhardsens verk. Sosialøkonomen Ragnar Frisch forlot DNA da SF ble stifta, dels på grunn av misnøye med DNAs manglende styringsambisjoner.

Gerhardsen gjorde ikke bare feil. Demonisering av han er like lite fruktbart som Kristjanssons kanonisering. Etter å ha vært en sterk tilhenger av de to første EEC-søknadene, tok han i 1972 til orde mot den harde linja den daværende partiledelsen hadde overfor EF-motstanderne innad i partiet. Selv om Gerhardsen sto sentralt i å få Norge inn i NATO, var han også sentral i å etablere basepolitikken som satte forbud mot utenlandske baser og atomvåpenlagre på norsk jord så lenge landet ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Han var en bremsekloss mot krefter innad i partiet som ville uthule denne. I dag går jo for øvrig Arbeiderpartiet inn for amerikanske baser på norsk jord, et brudd med Gerhardsen Kristjansson merkelig nok unnlater å nevne.

Selvsagt har Kristjánsson også påpekninger av historiske fakta som er viktige, f. eks. at DNAs klassegrunnlag var langt breiere enn bare industriarbeidere, som aldri utgjorde noe flertall blant DNAs velgere. Videre framhever han at det var mange akademikere, også i Gerhardsens regjeringer, men at disse ikke dominerte partiets ledelse på samme måte som i dag. Valgdeltakelsen var den gangen høyest på Østkanten i Oslo.

Kristjansson er atskillig bedre når han diskuterer dagens situasjon. Mytene han tilbakeviser, f. eks. om at folk flest har høyere utdanning, mange drømmer om å bli gründere osv., er nyttige og viktige påpekninger. Det samme er påpekningene om at Arbeiderpartiet i dag er helt avideologisert og at partiets aktive politikere har et vesentlig annet klassegrunnlag enn de hadde tidligere, det siste godt eksemplifisert med at partiets stortingsliste i Oslo i 2017 hadde et sterkt innslag av kommunikasjonsrådgivere.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet (i likhet med det øvrige politiske Norge) var mer venstreorientert under Gerhardsen enn det partiet er i dag. Jeg tolker Kristjánsson som om at han mener det er mulig å reetablere den norske politiske situasjonen slik den var i 1945. Han undervurderer imidlertid at selv det å gjennomføre forsiktige sosialdemokratiske virkemidler i dag vil støte på kraftige motkrefter, ikke minst fra internasjonale sammenslutninger som Arbeiderpartiet støtter. Kristjansson problematiserer i liten grad om det er realistisk at Arbeiderpartiet vil ta en slik konfrontasjon. Etter mitt syn er dette utenkelig når til og med Syriza, som lå lenger til venstre, ikke gjorde det. For å få til «sosialdemokrati i ett land» i dagens situasjon trengs det nesten en revolusjon.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet regnes i boka som lite relevante og bare interessante for mellomlag i de største byene. Det er paradoksalt at Kristjansson ignorerer alternativene til venstre for Arbeiderpartiet like etter et Stortingsvalg der valgundersøkelser har vist at både Rødt og SV har gått kraftig fram blant LOs medlemmer. Begge partier, særlig Rødt, står faktisk relativt sterkere blant LO-medlemmene i forhold til oppslutningen i velgermassen som helhet enn det Arbeiderpartiet gjør.⁶

Sluttnoter:

1. S. 36.
2. S. 71.
3. Hornsrud påpekte i et intervju med Orientering på sin 100-års dag i 1959 at: “Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk”. Hornsrud gikk (i motsetning til Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948-49.
4. s. 131.
5. Se Harald Berntsens bok Statsministerkuppet.
6. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/nye-tall-kraftig-fall-for-ap-blant-los-medlemmer-6.158.495945.5dd4acf4a5

Knut Kjeldstadli:
Arbeid og klasse. Historiske perspektiver
Oslo: Pax 2018, 298 s.

Da professor Knut Kjeldstadli fylte 70 år i juni, blei det markert med boka Kollektive bestrebelser¹, der en rekke kolleger bidro med faghistoriske artikler for «å fremme historiefaglige og samfunnsmessige dygder forbundet med hans navn, ikke minst samfunnsengasjement, politisk bevissthet og teoretisk refleksjon.»² Festskriftet handler i hovedsak om undertrykte som har reist seg til kamp, og betingelsene for dette. Men Kjeldstadli kom også selv med ei bok til 70-årsdagen. Der drøfter han sammenhengen mellom produksjonsforhold, klassestruktur, klassebevissthet, fagorganisering og kultur – alt i hovedsak i norsk kontekst. Boka Arbeid og klasse. Historiske perspektiver bygger i hovedsak på ting han har skrevet før, gjennom en periode på mer enn 35 år – i artikkelform i ulike tidsskrifter³, som foredragsmanus og som bidrag til bøker med flere forfattere. I boka har han samlet de kortere tekstene, og i noen grad videreutviklet dem og ordnet dem til et hele. Flere av dem bygger for øvrig på større forskningsarbeider. Kapitlet «To industrikulturer. Christiania Spigerverk og Kværner Brug» har f.eks. utgangspunkt i Kjeldstadlis doktorgradsarbeid fra 1989.⁴

Jørn Magdahl er pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.
Foto: Pax

Det nyskrevne sluttkapitlet om forholdet mellom standardarbeideren og prekariatet handler om forholdet mellom det som ofte kalles kjerneproletariatet og andre deler av arbeider- eller underklassen. Kapitlet viser hvordan han ut fra grunntemaet (arbeid og klasse) går inn i aktuelle problemstillinger. Dette kapitlet har avsnitt om «Arbeiderklassens andre», Husmannsklassen ufri og usikker, Fattigfolk i byene – skamfulle eller frekke, Arbeidsløse – del av det «almindelige proletariat», Innvandrere som «arbeiderklassens andre» og Standardarbeideren har kjønn, De andre – solidaritetens dilemmaer, Er prekariatet en ny klasse? Det er illustrerende for hele forfatterskapet at han går til dagens debatter med historiske perspektiver, og omvendt. Det politiske engasjementet og det faghistoriske arbeidet står slik i et fruktbart forhold til hverandre. Analysen har også brodd mot en type arbeiderromatikk som ensidig ser arbeiderklassen som historisk enhetlig og sterk. Å skape klassebevissthet og bygge enhet mellom ulike deler av arbeiderklassen (og med mulige allierte) er en læreprosess – og noe som må skje på nytt og på nytt. «Vi må altså kvitte oss med påstanden om at arbeiderne var kollektive av vesen. Solidariteten var ikke noe innebygd, men ble skapt og opprettholdt under visse historiske vilkår. Forestillingen om en felles arbeiderkultur må forlates. Det er ikke fordi det ikke kan gi mening å uttale noe generelt om arbeiderne i Norge (…), men tanken om en allmenn solidaritet holder ikke empirisk.»⁵ «Hovedtemaet i denne boka er altså spørsmålet om betingelsene for at folk søker felles løsninger, særlig knyttet til arbeidet.»⁶

I et kapittel om utrygghet, som et viktig grunnlag for fremmedfiendtlighet blant vanlige folk, konkluderer han analysen med politiske råd om hva som bør gjøres. Det er ikke nok å møte fordommer med kunnskap og holdningskampanjer, dersom folk opplever at det ikke fins relevante svar på økende økonomisk og sosial utrygghet.

Ikke begivenhetshistorie, men analyse

Kjeldstadli skriver ikke begivenhetshistorien, men om sammenhengen mellom og årsakene til de fenomenene som han har satt under lupen. Analysene hans er selvfølgelig bygd på en omfattende empiri, men i tekstene er empirien mest framtredende når den trengs som eksempler på de fenomenene og sammenhengene som blir analysert. Kjeldstadlis arbeider er teoretiske og dermed ikke umiddelbart lett tilgjengelige, skulle en tro. Men de er skrevet i et kreativt, lettfattelig og ujålete språk med et stort antall av slående eksempler. De er dermed ikke vanskelige å forstå.

Kjeldstadli er materialist og gjentar stadig at bygningsarbeideren igjen må bli viktigere enn «overbygningsarbeideren». Han har samtidig stor faglig interesse for kultur – i mange betydninger av ordet. I ett kapittel, om ulike arbeiderkulturer i Telemark klassifiserer, beskriver og forklarer han hvordan ulike livsformer (i stor grad formet med utgangspunkt i næringsstruktur og produksjonsforhold) gir opphav til forskjeller i tenkning om politikk og annet. I boka er det også egne kapitler om fagforeningsfaner, om allsang i arbeiderbevegelsen og om klengenavn blant jernarbeidere.

Utgangspunktet hans er at arbeidet er et vesenstrekk ved mennesket, og at arbeidets organisering er grunnleggende for å forstå de andre sidene ved et samfunn. Men bevissthet og kultur er ingen refleks av de økonomiske og sosiale livsvilkåra, men bearbeiding av erfaringer gjennom ulike læringsprosesser, og mye av boka handler om slike. I forståelse av klassesolidariteten var det viktigste «dialektikken mellom arbeidskamper og organisering.»⁷

En særlig styrke ved måten som Kjeldstadli skriver historie på, er evnen til samtidig å se helhet, nyanser og distinksjoner. Kjeldstadlis bok, Sammensatte samfunn, om forholdet mellom majoritet og minoriteter og integreringspolitikken⁸ er et tidligere eksempel på dette, og vi ser det igjen i denne boka. Evnen til å drøfte med utgangspunkt i alternative perspektiver eller modeller er svært fruktbar. I denne boka viser han f.eks. at tolkningen av den faglig-politiske utviklinga til formerne (støperiarbeiderne) i Kristiania 1880–1930 blir forskjellig om en analyserer dem først og fremst som 1) selgere av varen arbeidskraft, 2) produsenter som gjør konkret arbeid eller 3) bærere av en bestemt kultur og identitet.

Et utpreget trekk ved metoden hans er at han redegjør punktvis for svært mange aspekter ved de fenomen han drøfter. Dette er et uttrykk for kunnskapsrikdom, og det er medisin mot ensidige og overflatiske analyser, og er i utgangspunktet bra. Det er som Jan Eivind Myhre skriver i festskriftet om Knut Kjeldstadlis forfatterskap: «Forfatteren uttrykker en tilfredshet, ja glede, ved å ordne og sortere. Nesten overalt (…) nummererer han sine punkter, sine argumenter for og mot et standpunkt, en teori eller en framgangsmåte. Dette gir klarhet og forståelse hos studenter og andre lesere.»⁹ Men noen ganger kan det etter denne anmelderens smak bli litt for mange lister med litt for mange momenter. En kunne ønske seg at «hovedmotsigelse», hovedpoeng og hovedkonklusjoner hadde blitt (enda) sterkere betont, og at han i sterkere grad hadde gått i direkte polemikk med sine motstandere og egget til motforestillinger.

Kjeldstadli har selvfølgelig mange referanser til andre historikere og samfunnsvitere, men det virker som om de som har betydd mest, er Edvard Bull d.y. (som for mange andre) og Øyvind Bjørnson (1950–2007). Han karakteriserer Bjørnsons andre bind i Arbeiderbevegelsens historie (1990) om perioden 1900–1920,¹⁰ som intet mindre enn epokegjørende. Han siterer Bjørnson på at «Arbeidsprosessen er det forskningsstrategiske punkt der det er mogeleg å analysere heile feltet av relasjoner som bestemmer interesse- og ageringsmønster.»¹¹ Derimot har jeg ikke i denne boka funnet noen åpenbare eksempler på at han knytter an til Harry Braverman¹² og dem som har latt seg inspirere av ham, til å se ny teknologi og omorganisering som et resultat av klassekamp fra eiernes side – der større kontroll over kunnskap og arbeidsprosess skal bryte ned arbeidernes motstandsevne og øke profitten.

Mange av Gnists lesere har sikkert lest Knut Kjeldstadli i Klassekampen, men det er altså mye mer å hente i historieskrivingen hans – også når det gjelder politiske perspektiver.

 

Sluttnoter

1. Kollektive bestrebelser, redigert av Jardar Sørvoll, Trine Rogg Korsvik og Idar Helle, Novus forlag, Oslo 2018.
2. Kollektive bestrebelser, s. 15
3. Det tidligere Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Arbeiderhistorie, Historie, Dugnad og St Hallvard.
4. Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989
5. Arbeid og klasse s. 76
6. Samme sted s. 17
7. Samme sted s. 53
8. Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering, Pax forlag, Oslo 2008
9. Jan Eivind Myhre: Arbeid – Respekt – Glede. Knut, s. 22 i Kollektive bestrebelser.
10. På klassekampens grunn (1900–1920), Tiden, Oslo 1990.
11. s. 166 i Arbeid og klasse – fra en artikkel av Bjørnson om Kollektive aksjonar blant typografar og målarar 1880 – 1918 i Tidsskriftet for Arbeiderbevegelsens historie 2/1980.
12. Harry Braverman: Labor and monopoly capital, Monthly Review Press, New York 1974. På svensk: Arbete och monopolkapital med forord av Paul M. Sweezy, Rabén & Sjögren, 1977

Asbjørn Wahl:
Fagbevegelsen i samfunnskampen
Progressivt forlag, 2018, 268 s.

Asbjørn Wahl er en kjent skikkelse i norsk samfunnsdebatt. Nå like før han går av med pensjon fra Fagforbundet og For Velferdsstaten og internasjonale verv i den internasjonale transportarbeiderføderasjonen, har han samlet over 250 sider med sine beste artikler.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet og regnskapsfører for Forlaget Rødt.
Foto: Progressivt forlag

I sitt forord skriver Asbjørn Wahl:

Vi lever i dramatiske tider. Verdensøkonomien er inne i en dyp og langvarig krise. Ulikhetene i samfunnet, både nasjonalt og globalt, er sterkt økende. Konsentrasjonen av velstand blant en liten klikk av superrike overgår alt vi har sett i moderne historie. Etterkrigstidas politiske regime i vår del av verden er i ferd med å bryte sammen. Vi opplever sterke samfunnsmessige oppløsningstendenser. På toppen av dette står vi overfor ei klimakrise som truer menneskehetens framtid dersom det ikke iverksettes umiddelbare tiltak – med et helt annet omfang enn det som er situasjonen i dag.

Jeg er neppe den mest saklige i anmeldelse av boka hans. Gjennom 40 år har jeg lest, og ikke minst brukt artiklene til Asbjørn i tillegg til å være kollega.

Men nettopp dette, med bruk av artiklene, er viktig. Disse er skrevet de siste tjue årene, og jeg nevner noen: Globalisering, EU og krise, Arbeidsliv, Kampen om offentlig sektor, Klasse og politikk, Klimakamp og Slik virkeliggjør vi våre visjoner. For mange av oss har disse artiklene enkeltvis fått oss til å tenke og se hvorfor ting skjer, og hva vi kan tenke på av mottrekk. Å bruke disse artiklene har gjort at mange har fått innblikk i utviklinga i kapitalismen i Norge i dag, hvordan den forandrer seg, og hvordan den finner nye områder for profitt.

Asbjørn har i lang tid vært leder for aksjonen For Velferdsstaten, og i boka får du nyttig kunnskap om inntoget av profittjegerne i den norske velferdsstaten. Han viser hvordan denne typen kapitalister delvis ønskes velkommen som valgfrihet innen velferden, eller hvordan politikerne har gitt opp å regulere kapitalen på disse områdene.

Han peker skarpt på hvordan de sosialdemokratiske partiene søker mer og mer inn mot det politiske sentrum og ikke mot arbeiderklassen. Ved å gå i ett med mange av de tradisjonelt borgerlige partiene på mange områder, utvisker de seg selv. Markedsliberalismen har blitt den felles politikken. Det er bare nyanser igjen.

Men han peker også i artiklene på at det i Norden fremdeles finnes et håp. Det er mulig å slåss for en endring tilbake mot en velferdsstat uten profitt, uten det brutalisert arbeidslivet (begrepet jeg faktisk trur Asbjørn var den som lanserte).

Interessant er også hans tanker om framtida. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, for å oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i markedsliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene «evig liv» og uinnskrenket makt.

Fagbevegelsen har en viktig rolle å spille. Den må gå mot venstre – ikke høyre. Den må dra de politiske partiene til venstre. Fagforeningsledere er ofte tilfreds med politiske løfter på ett område – uten at intensjonene følges av tiltak eller mobilisering for å endre de maktforholdene som er nødvendige for at intensjonene skal kunne realiseres. Fagbevegelsen må våge å kjempe og våge å vinne.

I avslutningen understreker han ei utfordring venstresida stadig møter, at for å kunne løse et problem, må vi først forstå det.

Denne artikkelsamlinga er et tungt bidrag for å kunne forstå problemene og bli inspirert til å forandre verden. Ei bruksbok som anbefales.

Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp:
Ildsjelen. Arthur J. Olsen – en frontfigur for arbeiderbevegelsen i Vestfold
Ares forlag, 2018, 216 s.

Ildsjelen er en biografi om Arthur J. Olsen fra Horten, en svært sentral skikkelse i arbeiderbevegelsen i Vestfold fra han som ung verftsarbeider fagorganiserte seg i 1912 og til han døde i 1964. Men boka er nesten mer en fortelling om arbeiderbevegelsens historie i fylket fortalt med Olsens liv og virke som utgangspunkt. Det er bokas største styrke.

Ole Marcus Mærøe er leder av Rødt Tønsberg og Færder og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Ares forlag

Boka bygger i stor grad på Olsens egne dagbøker (han skreiv over 3500 maskinskrevne sider), men også på intervjuer med slektninger og noen av Olsens samtidige i arbeiderbevegelsen lokalt som fortsatt lever (eller levde da intervjuene ble gjort).

Vi får følge Olsen gjennom oppbygginga av fagorganisasjonene i industrien og etterhvert på bygda i Vestfold, gjennom partikampene mellom Ap og NKP (der Olsen på ulike tidspunkt sto på ulike sider – han gikk fra å være kommunist i mellomkrigstida til å bli en del av Arbeiderpartiets overvåkingsregime retta mot nettopp kommunister), gjennom uenigheter om organisering av det illegale arbeidet under andre verdenskrig og gjennom oppbygginga av Arbeiderpartistaten etter krigen.

Vi får innsikt i motsetninger i arbeiderbevegelsen i forhold til partipressa sin rolle, kampen mot nedleggelsen av de fylkesvise samorganisasjonene og oppbygginga av arbeiderbevegelsens folkeopplysningsarbeid. En del plass vies også en rekke konflikter Olsen sto oppe i av både personlig og politisk art.

Olsen framstår i boka som en drivende engasjert tillitsvalgt med et ukuelig klassestandpunkt, disiplinert på grensa til det pietistiske, nokså moralistisk og litt kranglete. Sjøl etter at han gikk fra NKP til Ap fortsatte han hele livet med en politisk arbeidsstil som vi mest forbinder med kommunistiske kaderpartier. Han beskrives som en god taler, med et brennende hjerte for arbeidsfolk – og særlig for opplysningsarbeidet han var med på å bygge opp.

Om det er noe som mangler i framstillinga, må det være Olsens politiske argumenter for de linjeskiftene han gjør, for eksempel da han gikk fra NKP til Ap i 1927, eller da han gikk fra å være for samling av Ap og NKP i 1947 til å være med på Aps klappjakt på kommunister etter 1948. Men dette er nok en svakhet ved Olsens dagbøker, noe forfatterne også påpeker i boka.

Boka er lettlest, framstiller stoffet forståelig og stort sett oversiktlig. Noen steder blir personer nevnt i et kapittel før de blir ordentlig introdusert i et annet – en konsekvens av at mye av boka er inndelt etter tema heller enn reint kronologisk. Men alternativet ville trolig vært å bryte opp hendelser som logisk hører nokså tett sammen.

Jorun Gulbrandsen:
Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk
Forlaget Rødt, Larvik, 256 s.

Boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk er en samling tekster skrevet av Jorun Gulbrandsen som ble gitt ut i anledning Joruns 70 års dag. Leseren blir raskt introdusert for skildringer fra hennes oppvekst i en arbeiderfamilie på Oslos østkant, og senere Nittedal. Leseren får også lese om da hun jobba som lærer, og sist men ikke minst blir vi introdusert til hennes rolle som aktivist i den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Even Brockstedt er studieansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Forlaget Rødt!

Artiklene går i kronologisk rekkefølge, så vi får raskt vite om Joruns engasjement som starta i SUF noen år før splittelsen med Sosialistisk Folkeparti i 1969, og hennes videre engasjement i SUF(ml), AKP(ml), RV, Rødt, fagbevegelsen, Solidaritetskomiteen for Vietnam og ikke minst den organiserte kvinnekampen. Joruns erfaringer fra oppvekst, som yrkesaktiv, som AKP-leder i 10 år, sentralstyremedlem i 20 år og engasjement i flere andre organisasjoner gir leseren spennende informasjon fra datidens og dagens Norge og verden.

Gjennom boka får vi mange spennende refleksjoner rundt AKP og RV, fra bragder til nederlag, som for eksempel i utdraget under.

«Jeg håper denne boka kan bidra til å vise at politikken vår på svært mange felt har stått seg. I det siste tiåret før AKP og RV gikk sammen i Rødt, var det flere runder med massive mediekampanjer mot AKP, der medlemmene (både de som var med i partiet og de som tidligere hadde vært det – og noen som aldri hadde vært med) blei avkrevd bot og anger.»

Leseren får innsyn i hvordan AKP ble demonisert av medier og meningsmotstandere, og hvordan partiet samt partiets medlemmer ble systematisk overvåka av politiet. Gjennom boka kan en med andre ord forvente seg et innblikk i hvordan det var å stå i opposisjon til det etablerte samfunnet. For medlemmer og tidligere medlemmer av Rød Ungdom og SUF kan boka være en god innføring i ungdomsorganisasjonens tidlige historie.

Gjennom boka finner vi ikke bare artikler av Jorun, men også utdrag fra medienes dekning av aksjoner Jorun har deltatt på som i dette utdraget fra Dagbladet i 1985.

«Dere tjener penger på blodet fra folk i Sør-Afrika! Dere er så feige at dere ikke tør snakke med oss! Dere er en skam for norsk skipsfart! Denne hilsningen ropte Jorun Gulbrandsen, førstekandidat for Rød Valgallianse ved stortingsvalget, til skipsrederne Morten Bergesen og Petter C.G. Sundt utenfor rederikontorene i Oslo i går. Minuttene før var 19 av hennes politiske meningsfeller pågrepet av politiet inne i rederikontorene der de hadde slått seg ned. De satt alle stuet inn i tre «marjer» på vei til Oslo politikammer for registrering av personalia, avhør og bøtelegging. Demonstrantene slo til klokka 12.10 i går, under lunsjpausen i rederiet. De ble ledet av Jorun Gulbrandsen og nestformannen i AKP(m-l), Arne Lauritsen.»

Jorun viser et ekstra stort engasjement for kvinnekamp, og at hun sitter på mange erfaringer og tanker rundt kvinnerørsla, vil leseren fort finne ut av. I boka kan en lese en rekke teoretiske tekster, og tekster som omhandler erfaringer Jorun har gjort seg i kvinnekampen. Les for eksempel om hvordan gutter og jenter blir behandla ulikt i skolen:

«Kari, så nydelig orden du har i bok …, sa jeg før jeg stoppa brått. Nå var jeg akkurat slik som lærerne i bøkene jeg hadde lest fra flere land. Artikkelen i Newsweek sto for meg, der det sto om forsking i USA som viste at gutter får ros for det faglige innholdet, mens jenter oftere får ros for at arbeidet er pent gjort. Vi lærere har det nemlig med å rose jenter for penheta i bøkene når vi heller skulle tatt oss tid til å kommentere det faglige innholdet.»

En kan forvente seg mange tanker rundt hvordan kvinneundertrykking har tatt form opp gjennom åra, og hvordan kvinnerørsla gjennom mange år med kamp har klart å kjempe fram mange rettigheter. Jorun vil imidlertid raskt minne leseren på at vi fremdeles har et stykke å gå for å oppnå kvinnefrigjøring, og tar for eksempel et oppgjør med den såkalte sosiobiologien i artikkelen Til kamp mot sosiobiologenes offensiv!

«Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander.»

Tekstene i boka bærer preg av alt fra blodig alvor til tekster skrevet med en god dose humor.

Boka er lettlest og passer til grunnleggende studiearbeid, som en innføring i kvinnekamp og klassekamp, og AKP og rørsla rundt sin historie. Boka passer for et vidt aldersspenn, og det vil neppe være vanskelig for leseren å finne noe av interesse.