Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.

 

 

 

Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

 

 

 

Jørgen Sandemose døde 24. september 2019.

Foto: Christian Olstad
Av Terje Skog

Jørgen Sandemose døde 24. september. Han ble 74 år gammel. Hans appetitt etter å forstå verden, for at den skal forandres, var ustoppelig. Han mente at den marxistiske teori er uovertruffen på dette området. Jørgen må kunne betraktes som en av de beste kjennerne til marxianske skrifter. Han sammenstilte historie, filosofi og økonomisk politikk, og var en råtass i å produsere litteratur på dette området. Venstresidas aktivister bør vende blikket mot hans verker, selv om de filosofiske utlegningene tidvis kan være kompliserte.

Jørgen hadde en gjennomgripende kritikk av den kapitalistiske samfunnsformasjonen. Selv om han mente at systemet var en anakronisme, var han ingen determinist. Det råtne byggverket vil ikke falle sammen uten menneskelig handling. Handlingen må ledes av arbeiderklassen. Denne omveltningen vil ikke være noe kaffeslabberas og må få sin utgang i arbeiderklassens makt, proletariatets klassediktatur, hvis det skal bli vellykket, mente han.

Jørgen skreiv om «venstreside» i anførselstegn. Den skal liksom være der, den kan både lese, tale og skrive, men ingen har sett den, bemerket han lakonisk. Han kritiserte den for blant annet å ha illusjoner om Syriza, og påpekte at gresk økonomi er preget av stagnerende forhold og konstant småborgerlig motstand mot kapitalistisk utvikling og dermed mot en moderne arbeiderklasse.

Jørgen leverte et banebrytende arbeid i det han har kalt «modifisert asiatisk samfunnsformasjon» (Se bl.a. Historisk materialisme og økonomisk teori, Forlaget Rødt , 2015). Teorien bygger på det Marx betegnet som «asiatisk samfunnsformasjon» – samfunnsformasjonen som etterfulgte det opprinnelige fellesskap – jeger og sankersamfunnet. Jørgens poeng er at flere land fortsatt befinner seg der, i en modifisert utgave, og er ikke kapitalistiske. Dette er trege samfunn, med klan- og kastedominans, hvor produktivkreftene ikke revolusjoneres i tilsvarende takt som i utviklede kapitalistiske land. Den industrielle utviklingen i slike land beror derfor i hovedsak på en imitasjon eller import fra kapitalistiske land.

Jørgen var sterk i sin kritikk av islam. Synet på denne religionen henger sammen med hans analyse om den asiatisk samfunnsformasjon. Enhver samfunnsformasjon har en overbygning som springer ut fra basis. Religion er en del av overbygningen. Protestantismen er kapitalismens religion. Den «brøt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud», som Jørgen uttrykte det, og la dermed forholdene til rette for kapitalistiske oppkomlinger. Islam tilhører tilbakeskuende samfunnsformasjoner og er i strid med utviklinga i et høyt industrialisert samfunn. Ettersom denne religionen oppsto som en erobringsreligion, står den umiddelbare volden i sentrum for den, mente Jørgen.

Jørgen ville ikke finne seg i at den økonomiske krisa i 2007/2008 ble betegnet som en finanskrise. Han skreiv flere artikler og oversatte boka Finanskrisa – myte og realitet av Guenther Sandleber (Forlaget Rødt, 2012) om temaet, og la fram belegg for at det var en produksjonskrise. Venstresida opptrådte som avleder for en sårt trengt debatt om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Jørgen bør huskes og brukes som inspirasjonskilde i kampen for arbeiderklassens interesse av sosialisme og kommunisme.

 

 

I kjølvannet av min nylige polemikk mot ideene Nobelprisvinner Joseph Stiglitz presenterte i en ny bok, har en leser beskyldt meg for «dogmatisk tompreik».¹ Dette innebærer, antar jeg, at han anser at argumentene mine ikke støttes av bevis eller logikk. Vel, la meg forsvare meg selv.

Leiv Olsens innlegg finner du her: https://marxisme.no/debatt-spar-oss-for-dogmatisk-tompreik/)

Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Oversatt av Mathias Bismo

Hovedtemaet i Stiglitz’ bok, Power, People and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, er at årsaken til redusert økonomisk vekst, stagnerende realinntekter og økende ulikhet i inntekter og rikdom i de fleste økonomier gjennom de siste 30 årene, er at politikerne og regjeringene som har hatt makt, har «endret spillereglene». Stiglitz hevder at Ronald Reagan og Margaret Thatcher trådte inn og forandret reglene.² 1960-tallets progressive kapitalisme ble ødelagt. Kapitalismen begynte å basere seg på ukontrollerte markeder, utbytting og ulikheter, den ble tillatt å løpe løpsk. Jeg tok i artikkelen min til orde for at dette ikke var årsaken til uhyrlighetene og ulikheten de 99 prosentene nå står overfor i de fleste land. Mitt argument er at den kapitalistiske verdensøkonomien ble svekket på 1970-tallet, og at kapitaleierne verken ville eller kunne forbedre situasjonen for de mange uten å svekke grunnlaget for sin egen eksistens – å skape profitt.

Leiv Olsen mener at kritikken min av Stiglitz’ standpunkt er ubegrunnet. Vel, jeg siterte Stiglitz i artikkelen slik:

«Joda, kapitalismen pleide å være ‘progressiv’ […], og det fungerte bra. […] Men så, på 1980-tallet, kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher inn i bildet. […] Og dermed har 1960-tallets progressive kapitalisme blitt ødelagt.»

For meg er dette belegg godt nok til å rettferdiggjøre mitt syn på at Stiglitz faktisk mener at det er enkelte politikere som har gjort ting verre.

Dette er et forenklet syn. Som jeg skrev i artikkelen min, vet «lesere av bloggen (min) at det skjedde et skifte i objektive vilkår fra midten av 1960-tallet, nemlig et kraftig fall for kapitalens profitabilitet globalt.» Og det var dette som tvang regjeringer og politikere til «å endre spillereglene» og til å rette seg inn mot å presse ned realinntekten og å øke profitten gjennom en rekke politiske tiltak. Mange kaller dette for «nyliberale» tiltak, og de handler om å svekke fagbevegelsen, kutte offentlige tilbud, privatisere statseiendom og deregulere finans, miljøet og andre sektorer.

Jeg antar at kritikeren min er enig med meg i at det siden begynnelsen av 1980-tallet har blitt verre for de mange, sammenlignet med de få, enten det er snakk om de utviklede kapitalistiske økonomiene eller resten av verden. Men det betyr ikke at kapitalismens utvikling av produktivkreftene (teknologien) de siste to hundre årene, med økt levestandard for milliarder og mange som har unnsluppet fattigdommen, ikke har vært «progressiv». Vel, jeg er enig i dette. Det er ingen tvil om at realinntekter, forventet levealder og nivået på helsestell og livet generelt har forbedret seg noe uhørt gjennom den kapitalistiske utviklingen siden slutten av 1700-tallet.

Men som han også peker på, så er det forbehold her. For det første har mange av disse forbedringene blitt oppnådd gjennom sprang i legevitenskapen som har tilintetgjort mange sykdommer, redusert spedbarnsdødeligheten osv. Urbaniseringen har også, på tross utbytting av milliarder i fabrikker og på kontorer og elendige boforhold for mange, forbedret forholdene for milliarder, sammenlignet med landlivets «idioti» (Marx’ ordvalg) som fortsatt holder hundrevis av millioner nede i dyp fattigdom.

Det andre forbeholdet er at hovedårsaken til at fattigdommen, i hvert fall i den offisielle statistikken, har falt så dramatisk, er Kina. Siden revolusjonen i 1949 har Kina oppnådd et vekstmirakel som har løftet mer enn 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Holder du Kina og til en viss grad India utenfor, derimot, så har fattigdomstallene for den samlede verdensbefolkningen knapt blitt bedre. Dette er også noe kritikeren min merker seg, tror jeg. For å sitere:

«Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro.»

Jeg er imidlertid ikke enig med begrunnelsen. Levestandarden i Kina vokste brått fordi økonomien hadde en tosifret vekst allerede fra 1960-tallet, og enda mer fra 1970-tallet. Men det ble ikke gitt noen innrømmelser til arbeiderne den gang. Og årsaken til at Kina kunne gjøre dette, mener jeg, er at det ikke er en typisk kapitalistisk økonomi, og heller ikke som de asiatiske tigrene eller resten av de såkalte «underutviklede» landene. India har ikke kommet i nærheten av like langt som Kina. Jeg skriver om dette i en annen artikkel på bloggen min der jeg vurderer tallene for global fattigdom, hvorvidt de faller like mye som kapitalismens tilhengere hevder og hvorvidt gapet mellom rike og fattige globalt faktisk reduseres.³

Konklusjonen min er at fattigdom og ulikhet mellom land og mellom rike og fattige egentlig ikke har blitt redusert, og det er derfor jeg i artikkelen min skrev at «De ‘gylne årene’ etter 1945 og frem til slutten av 1960-tallet var unntaket i de utviklede kapitalistiske økonomiene, og da bare for disse økonomiene, ikke for Latin-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. For mesteparten av kloden, var dette tiår med brutal fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.» Etterkrigsperioden var et unntak fordi det var en periode med et oppsving i de fleste kapitalistiske økonomiene, basert på høy profitabilitet for kapitalen. Men, som Marx forklarte med sin lov om profittratens tendens til å falle over tid, kunne ikke dette vare, og under profitabilitetens nedgang fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet var det også flere globale økonomiske nedturer (1974–75, 1980–82) som fremprovoserte krav om å vri politikken vekk fra «progressive» tiltak som velferdsstaten, offentlige tjenester, sterke fagorganisasjoner og økende lønninger.

I boka mi, The Long Depression, går jeg inn på en detaljert forklaring av denne prosessen. Og det er årsaken til at jeg ikke tror Stiglitz og andre har rett i at vi kan gå tilbake til etterkrigstidens «gylne år» bare ved å forandre en politikk som bevarer den kapitalistiske produksjons­måten.

Leiv Olsen kritiserer meg for ikke å innse at det kan hjelpe økonomiene å reversere den voksende ulikheten:

«Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen.»

Jeg er enig i at et politisk parti som ikke går inn for å redusere ulikheter ved hjelp av progressiv skattlegging, å fjerne skatteparadiser, å gjøre slutt på de rikes svindel osv. ikke er mye verdt. Dette vil også hjelpe på økonomien, siden det vil gi myndighetene større inntekter de kan bruke på investeringer, offentlige tjenester osv. Men det er ikke nok, siden en slik politikk, som er det Stiglitz vil ha, ikke gjør noe med årsakene til ulikheten i første omgang. Når du er syk, hjelper medisiner til å svekke symptomene, men det er ikke sikkert at årsaken til sykdommen vil forsvinne og sykdommen ikke komme tilbake. Og disse årsakene ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten som frembringer en kasinoøkonomi av ­spekulasjon, sløsing og, fremfor alt, regelmessige og gjentakende økonomiske nedturer. Stiglitz ser bort fra disse årsakene, han mener de er irrelevante, og derfor vil ikke den lindrende politikken hans gjøre slutt på dem.

Olsen er enig i at kapitalismen er et system basert på utbytting og som derfor må avvikles. Men, som han korrekt påpeker, har kapitalismen bragt menneskeheten fremover teknologisk og i levestandard siden føydale tider. Og han mener vi ikke kan utelukke en ny progressiv fase for kapitalismen. Tross alt, se på de teknologiske miraklene vi har sett, selv i den «nyliberale» perioden, som datamaskiner, internett osv. Kan ikke dette skje igjen?

Jeg tror det kan det, og jeg forklarer hvorfor i The Long Depression. Kapitalismen er ikke uttømt ennå, og det er uansett behov for politisk handling for å gjøre slutt på den. Men det blir stadig vanskeligere for kapitalismen å utvikle produktivkreftene. Utfordringene vokser på 2000-tallet – klimaendringer, fortsatt økende ulikhet, fremveksten av roboter som erstatter menneskelig arbeidskraft. Og jeg tror ikke kapitalismen vil være i stand til å håndtere disse gedigne problemene effektivt. I stedet vil det kreve en grunnleggende systemendring basert på felles eierskap til produksjonsmidlene og en demokratisk global plan for å bruke moderne teknologi og avansert menneskelig arbeid til alles nytte. Hvis ikke vil enhver ny progressiv fase i den kapitalistiske utviklingen ende opp med nye nedturer og grufulle konsekvenser av global oppvarming.

 

1 Leiv Olsen, «Spar oss for dogmatisk tompreik», Gnist 3/19.

2 Se Michael Roberts, «Changing the rules or changing the game?», https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/02/changing-the-rules-or-changing-the-game/

3 Se Michael Roberts, «Bill Gates and 4bn in poverty», https://thenextrecession.wordpress.com/2017/04/05/bill-gates-and-4bn-in-poverty/

 

Innenfor et rammeverk av Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse», diskuteres konsekvensene av inkludering av tankegods fra ytterste og nest-ytterste høyre i lys av nyere forskning.

Tegning av Herbert Marcuse. Illustratør: Arturo Espinosa
Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU og styremedlem i Rødt Trøndelag

 

I forbindelse med den senere tids diskusjon om ytringsfrihet plukket jeg fram igjen den gamle Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses essay, «Repressiv toleranse» fra 1965. Der beskriver han hvordan den reelt eksisterende toleranse i datidens vestlige industrisamfunn fungerte undertrykkende, og han konkluderte med at «skulle toleransens mål bli nådd, ville det kreve intoleranse overfor de politiske strømninger de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt.» (Marcuse, 1969, s. 100)

«Såkalte antirasister»

Dette sitatet fikk meg til å tenke på en del selvoppnevnte «liberale» sin holdning til tankegods fra ytterste høyre, versus hvordan de reagerer på konfrontasjoner med nevnte tankegods. Rent konkret fikk det meg også til å tenke på statsmaktens handlinger under det høyreekstreme «Scandza forum» i Oslo nylig.

Arrangørene hadde leid seg inn i et lokale på falske premisser, og da eierne ble kjent med hva som faktisk foregikk, ba de politiet om hjelp til å kaste ut deltakerne. Det ville ikke politiet. Riktignok bortviste politiet etter hvert en utenlandsk innleder som bl.a. hadde uttrykt støtte til terroristen på Utøya, men det blekner mot hva de gjorde mot motdemonstrantene.

Motdemonstrantene ble arrestert og kraftig bøtelagt, visstnok etter å ha nektet å etterkomme politiets pålegg. Flere øyenvitneskildringer viser derimot et annet hendelsesforløp. Politiet hadde selv trukket seg vekk. Når demonstranter så beveget seg noe nærmere huset, fikk de beskjed om å trekke seg tilbake. Når de så begynte å gjøre det, be de presset opp mot en vegg av politiet og arrestert.

Det er et typisk eksempel på den repressive strategien statens voldsapparat opptrer med mot dem som bekjemper høyreekstremisme, men som de ikke har overfor de høyreekstreme selv. Politiet kunne ha bistått eier med utkastelse av deltakerne, men valgte ikke å gjøre det. Politiet kunne ha latt være å arrestere motdemonstrantene, men valgte å gjøre det (Vernegg & Svendsen, 2019).

Dette er ikke en ny strategi, ei heller at det gjenspeiler seg også i den offentlig debatten. Det er f.eks. mulig å henvise til boken Såkalte antirasister fra Ringerike antirasistisk ungdom, som bekjempet nynazismen på Ringerike på 90-tallet, og som deler sine erfaringer med både myndigheter og media (Ringerike antirasistisk ungdom, 2001). De er ikke ulike det som møter antirasister i dag.

Tolerert opposisjon

Den opposisjon som blir tolerert i vårt samfunn, det er den forsiktige, den snille. Den opposisjonen som ikke utfordrer, men som, gjennom at den nettopp blir tillatt, selv blir et bevis på hvor åpent og tolerant samfunnet er og slik blir et bevis på at kritikken er feil. Marcuse beskriver dette som at «Innenfor et repressivt samfunn truer derfor selv progressive bevegelser med å slå om i sin motsetning når de går med på spillereglene» siden de tjener til å styrke den «totale administrasjonen» som Marcuse beskriver et repressivt samfunn å være under «ved å vise at det finnes demokratiske friheter, som i virkeligheten har forandret innhold og mistet kraft». (Marcuse, 1969, s. 103)

Dette er kanskje best illustrert med den forslitte frasen som mange aktivistiske ungdommer er blitt møtt med av eldre politikere de siste tretti(?) årene: «Så flott at dere engasjerer dere!», uten at synspunktene deres får noen konsekvenser overhode. Mye klimaengasjert ungdom møter dette, men om de blir for høylytte, som Greta Thunberg, da kommer pekefingeren. Hun kunne jo gjort det utenfor skoletiden.

På enkelte måter minner dette om den mer åpent undertrykkende «tolererte opposisjonen» i en del gamle østblokkland og en del morderne undertrykkende stater, hvor andre partier enn det dominerende fikk virke, så lenge de ikke utfordret hegemoniet.

Den norske sentrumsliberale toleransen

Det som derimot blir tolerert, er stemmer som grenser opp til ytre høyre i offentlig debatt, mens de som yter motstand blir kritisert for å skape «polarisering» og for «identitetspolitikk», f.eks. av opinionsdannere som Knut Olav Åmås, i flere nylige kommentarer i Aftenposten (Åmås, 2019a, 2019b).

Men Åmås sin egen identitetspolitikk på vegne av sin sosiopolitiske klasse, den underkjennes. Det er ikke identitetspolitikk – det er jo bare rasjonalitet. Denne fullstendige blindsiden blir overtydelig når han beskylder sine meningsmotstandere for at «viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge», hvorpå han går direkte videre til å forvrenge eller endog bare fastslå hvor håpløs kritikken til sine meningsmotstandere er, uten overhodet å gå inn i substansen (Åmås, 2019b).

Åmås gjør seg slik til representant for en uheldig tendens i norsk offentlig debatt: Lange kommentarartikler med fri synsing om brennbare samfunnsspørsmål, hvor man setter brede samfunnsdiagnoser uten å noensinne bli konkret og spesifikk og gå i dybden verken på enkeltcaser eller på relevant forskning. Jeg gjorde selv en preliminær undersøkelse i 2017 som viser hvor nødvendig det er å gjøre nettopp dette i disse spørsmålene – gå inn i detaljene, og benytte seg av kvantitative data for ikke å bli lurt av overflatiske narrativ. (Kjelsberg, 2017)

Åmås kan stå som et eksempel på det Marcuse kaller «den aktive, offisielle toleransen» som Marcuse beskriver gjennom «jeg kaller denne upartiske toleranse «abstrakt» eller «ren» ettersom den avstår fra å velge side – men dermed beskytter den i virkeligheten det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet» (Marcuse, 1969, p. 105). Eller som Howard Zinn sa det, «You can’t be neutral on a moving train» (Zinn, 2002). Konsekvensen for Åmås, blir at han tolererer undertrykkelsen, og protesterer mot de som tar til motmæle mot den.

Den videre konsekvensen av denne skjeve toleransen er åpenbart et mer undertrykkende samfunn – særlig for minoriteter, men også for alle andre som er synlig annerledes på en slik måte at de kan rammes av den nye høyreekstremismen som har fått bre om seg. Forskning har lenge vist at tilstedeværelsen av rasistisk retorikk i samfunnet øker folks toleranse for den, samt voldspotensialet (Soral, Bilewicz, & Winiewski, 2018).

Mye har forandret seg siden 1965, men strukturene i den liberale middelklassens tenking om toleranse er skremmende lik. Den motstanden som ble arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle progressive bevegelser gjennom historien til del – den er her fortsatt. Nå møter den f.eks. de som ønsker å kunne leve i et samfunn fritt for rasisme: Dere må gjerne få mene det dere vil, så lenge dere ikke gjør det på en måte som kan få noen faktisk effekt.

Ofte handler slike diskusjoner om hvorvidt stemmer fra ytre høyre skal inkluderes i den offentlige samtalen. Ingen har foreslått å hindre deres ytringsfrihet, men i en del sammenhenger har det blitt stilt spørsmål på om de burde aktivt løftes fram, og om hva som blir konsekvensene av det. Debatten rundt invitasjonen av Steve Bannon til Nordiske mediedager i 2019 er et godt eksempel på dette. Konklusjonen etter opptredenen til Bannon ble som kjent at de som garanterte at han kom til å bli konfrontert og at han ikke kom til å få lage noe propagandashow, ble stående ganske avkledde tilbake (Valen, 2019).

Effekten fra «Intellectual dark web» & Co

Ofte går de hardeste konfliktene på aktører som beveger seg i grenseland. De har tankegods som kanskje minner litt om Alt right (begrepet en del av de nyfascistiske miljøene i USA begynte å bruke om seg selv) på noen områder, men de er ikke helt der. De selv og deres støttespillere sier gjerne at det er når slike mer «moderate» stemmer ikke får plass, at vi får ekstremisering på ytre høyre. Det har vært et argument som er blitt brukt for Fremskrittspartiet (Ravndal, 2018), og også av norske debattanter som Kjetil Rolness (Rolness, 2019). Internasjonalt er det et argument Jordan Peterson har kommet med, og han er et godt eksempel på en slik karakter.

I motsatt retning har han og andre blitt beskyldt for å levere ammunisjon som nyfascister kan bruke i sin propaganda, og slik de facto styrke disse miljøene, samt å fungere som en «gateway drug» – dvs. tvert imot hva de selv påstår, fungerer de slik at de rekrutterer, gjerne unge menn, inn i høyreekstreme miljøer og blir ekstremiseringsagenter.

I motsetning til mange andre spørsmål om ytringsfrihet og offentlig debatt er jo disse problemstillingene rene faktaspørsmål – dvs. at det er mulig å undersøke om de er riktige eller feil. Og det er det faktisk noen som har gjort.

Joel Finkelstein hos Heterodox Academy har gjort flere kvantitative undersøkelser rundt bruken av og konsekvensene av Jordan Petersons tankegods hos store grupper, med vanlige forskningsverktøy for denne type analyser. Hans konklusjon på bruken av Peterson blant høyreekstreme miljø på tjenesten Gab er ganske entydig (Finkelstein, 2019).

Analysen vår viser at hashtaggen ofte vises i sammenhenger med misogyne troper, inkludert «feminazi» og hashtaggen «feminismiscancer». Den er også tett assosiert til hvit nasjonalisme-troper inkludert ondsinnet anti-immigrant-harselas og konspirasjonsteorien om «hvitt folkemord».

Mens Peterson selv ikke støtter disse synspunktene, antyder denne analysen at materialet hans er fordøyelig i det lyset og distribueres som sådan av en del mennesker som har sympatiske for disse ideene på nettet. I stedet for å «redde» folk fra misogyni og hvit makt-tenking i disse miljøene, ser det ut til at Jordan Peterson blir promotert gjentatte ganger av slike miljø i nettopp deres mest misogyne og hvit makt-kontekster.

Men det gjelder hvordan høyreekstreme bruker Peterson. Konsekvensen av selv å interagere med Petersons tankegods om du ikke i utgangspunktet er høyreekstrem, det er et annet spørsmål.

Det er nylig begått forskning som har vist en klar ekstremiseringstendens gjennom å benytte seg av Youtube-innholdet til aktører tilknyttet det såkalte «Intellectual dark web»(IDW) (Horta Ribeiro, Ottoni, West, Almeida, & Meira, 2019). Her finner forfatterne at 40 % av de som kommenterer og etterspør Alt right-materiale, tidligere bare etterspurte materiale fra IDW og det såkalte «Alt light» (noe mildere ytre høyre-miljø enn det fascistiske Alt right). Det er altså en tydelig ekstremiseringstendens, og om denne er representativ for andre miljø, kan altså en betydelig andel av høyreekstreme ha kommet inn i miljøet gjennom å ha blitt ekstremisert av litt mindre ytterliggående aktører.

En lignende analyse ble gjort av Petersons Youtube-kanal (Finkelstein, 2019), og konklusjonen er også her tydelig:

Denne analysen undersøkte hvorvidt nye deltakere (dvs. brukere som ikke hadde tidligere kommentarhistorie og som hadde kommentert, for første gang på Petersons kanal) ville benytte seg mer eller mindre med Alt right-innhold over tid sammenlignet med kontrollgrupper som ikke brukte seg med Petersons Youtube-kanal. Resultatene indikerer at deltakere i Petersons kommentarseksjoner på Youtube migrerer dobbelt så raskt til Alt right-Youtube-kanaler i forhold til kontrollgruppen. Med andre ord ser det ut til at det å delta i Petersons Youtube-kanal fører til økende grad av flørting med Alt right-innhold.

Ekstremiseringseffekten av Jordan Peterson er altså tydelig.

Konklusjon

De fleste, om de nå er liberale eller radikale, vil sjelden vedkjenne seg sympatier med ytre høyre. Likevel er det mange som bruker overraskende mye tid på å kritisere de som engasjerer seg mot ytre høyre, og lite på å kritisere ytre høyre eller nest ytterste høyre selv. Om man skal tro dem på deres ord, er det vel ofte fordi de mener at motstanden er kontraproduktiv.

Om man kan ha noe ulikt verdisyn, må man likevel forholde seg til samme virkelighet. Ytringsfrihet betyr strengt tatt bare at man skal kunne si hva man vil uten at politiet kommer og burer deg inne. Det betyr ikke at noen har plikt til å stille en plattform til rådighet for deg, om det nå er en internettplattform, eller spalteplass i en avis. En del går likevel lenger enn dette, og mener høyre stemmer fra ytre høyre bør aktivt slippes til og støttes opp under. Human Rights Service (Hege Storhaugs «tenketank») bør fortsatt få statsstøtte. Store aviser bør bruke sin begrensede plass på lange kronikker av fremmedfiendtlige skribenter. Høyrepopulistiske aktører bør inviteres inn i brede konferanser. Det er selvsagt deres frihet å mene, og de kan godt ha et prinsipielt verdisyn som er slik.

Men konsekvensene av å slippe til alt fra selv aktører som Peterson og andre i «randsoneland» og til høyreekstreme, på deres egne premisser, bør etter hvert begynne å bli klart. De er at flere rekrutteres til ytre høyre. Man styrker rasistiske og ekstreme miljø.

Så kan man velge å gjøre det på tross av dette, men da får man stå for det – og stå for konsekvensene det får for tusenvis av uskyldige som utsettes for hatet til disse miljøene jevnlig. Dokumentasjonen begynner å bli såpass tydelig at å gjøre noe annet blir virkelighetsfornektelse.

 

Referanser:

Finkelstein, J. (2019, 18.11.2019). On Jordan Peterson, the Alt Right and Engagement Across Difference. Hentet fra https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/

Horta Ribeiro, M., Ottoni, R., West, R., Almeida, V. A. F., & Meira, W. (2019). Auditing Radicalization Pathways on YouTube. arXiv e-prints.

Kjelsberg, R. (2017, 12.01.2017). Is the SJW-threath to academic freedom real, or just a right wing fantasy? A preliminary examination. Hentet fra http://venstresida.net/?q=node/3841

Marcuse, H. (1969). Repressiv toleranse. In H. M. j. Herbert Marcuse, Robert Paul Wolff (Ed.), Om toleranse: Kritikk av et liberalt dilemma. Oslo: Pax.

Ravndal, J. A. (2018). Explaining right-wing terrorism and violence in Western Europe: Grievances, opportunities and polarisation. European Journal of Political Research, 57(4), 845-866.

Ringerike antirasistisk ungdom. (2001). Såkalte antirasister. Hønefoss: Eget forlag.

Rolness, K. (2019, 23.7). Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap. Medier24.

Soral, W., Bilewicz, M., & Winiewski, M. (2018). Exposure to hate speech increases prejudice through desensitization. Aggressive Behavior, 44(2), 136-146.

Valen, S. (2019, 14.05). Bannon-fiaskoen i Bergen. Dagbladet.

Vernegg, D., & Svendsen, L. S. (2019, 8.11.2019). – Vi i Oslo mot rasisme anser politiets fremferd for å være både urimelig og unødvendig brutal. Vårt Oslo.

Zinn, H. (2002). You can’t be neutral on a moving train : a personal history of our times. Boston: Beacon Press.

Åmås, K. O. (2019a, 12.10). De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om. Aftenposten.

Åmås, K. O. (2019b, 16.11.2019). Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn. Aftenposten.

 

 

Kreditorene og finansmarkedet som senka levestandarden til den jevne greker brutalt og førte landet inn i en humanitær krise, friskmelder nå landet. Sjøl om en tredel av grekerne fortsatt har dårligere levekår enn i 2010, og landet må sies å ha blitt en halvkoloni under EU-kreditorene.

Foto: Evan Wise
Av Arnljot Ask,
tidligere internasjonal leder i såvel AKP som RV. Han har i mange år vært opptatt av Hellas og gresk venstrebevegelse.

Hva er utsiktene nå framover? Syriza, partiet som sto i spissen for motstanden mot EU-tvangen til de sommeren 2015 bøyde av for kapitalmakta, ble stemt ut av regjeringskontorene 7. juli. De som sto i spissen for å føre landet ut i krisa, Nea Demokrasia (ND), har tatt over statsroret. Kan Syriza, som fortsatt er det dominerende partiet på venstresida, igjen mobilisere arbeiderklassen til å slåss for sine interesser? Slik at de kan vinne tilbake det de har ofra og hindre en ny utarming? Dette er sentrale spørsmål også for venstresiden i hele Europa, som fra 2010 til 2015 ble inspirert av kampen Syriza da sto for.

Hellas ute av krisa?

Hellas forlot 20. august i fjor memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Noen måneder før fikk de dempet gjeldspresset ved at de fikk en 10 års utsettelse på betaling av renter og avdrag på en tredel av gjelda. Mye på grunn av innstramningspolitikken har statens finansielle overskudd vokst under Syriza. Fra et underskudd på 425 mill euro ved slutten av 2014 til 37 mrd pluss sist sommer. Dette ga et slingringsmonn de to siste årene til å øke de sterkt desimerte minstepensjoner og minstelønninger litt igjen.

Arbeidsledigheten gikk ned fra ca 28 % i 2014 til 18–19 % våren 2019 og ungdomsledigheten fra 59 % til 36 %. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Allikevel mista Syriza statsmakta til sentrum høyre alliansen Nea Demokrasia ved valget 7. juli i år. Årsakene er like mye tap av politisk tillit for Syriza som tro på at ND vil gjøre den økonomiske situasjonen bedre for den jevne greker. Som drosjesjåføren fra flyplassen inn til Athen sa:

– De to sover i samme seng, Tsipras til venstre og Mitsotakis til høyre. Det er uansett EU som bestemmer.

Sjåføren har belegg for det siste, at kreditorene fortsatt har et nakketak på landet. Og til tross for forbedringene i statsfinansene, kan den økonomiske og politiske krisa i Hellas langt i fra erklæres forbi.

Fremdeles har en tredel av grekerne dårligere levekår enn i 2010. Det gjelder både lønns- og pensjonsnivået, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber med en anstendig lønn. Den offentlig velferdssektoren er svekka, sjøl om Syriza-regjeringen de siste åra styrka helsesektoren noe. Som ved å opprette et primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet for dem med dårligst råd.

EU kreditorene kan ikke detaljstyre budsjettene lengre. Men siden gjelda fortsatt er godt over 300 mrd euro, ennå rundt 180 % av BNP, kan de gripe inn dersom Hellas ikke holder en budsjettdisiplin som sikrer et jevnt finansielt overskudd. Gjelda til kreditorene løper fram til 2060, men alle skjønner at så langt fram er det umulig å si hva som vil skje, og denne gjelda vil sannsynligvis aldri bli nedbetalt. Nakketaket er der like fullt, og den økonomiske politikken den nye regjeringa slår inn på, sammen med usikkerheten omkring hvordan EU-økonomien vil utvikle seg, kan raskt forverre krisa igjen. Litt om dette nedenfor.

Sjølråderetten undergravd

Hellas har fått en halvkolonial status i forhold til EU (les: Tyskland). Med den finansielle tvangstrøya følger også kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Mye av dette havner på utenlandske hender. Tyske Fraport tok høsten 2015 over driften av de 11 største lokale flyplassene i 40 år. Italias statsbaner kjøper opp de greske jernbanene. Kinesiske COSCO eier 51 % av havna i Pireus og har også en stor eierandel i havna i Thessaloniki. Tyskland ligger desidert på toppen når det gjelder land som investerer. EU-land pluss Sveits dominerer totalt. Sjøl om Kina har kommet betydelig inn de siste årene, utgjør de godt under 10 % av totalen. Også utlendingers private oppkjøp av eiendommer på greske øyer vokser, også her med tyskere i spissen.

Syriza prøvde å bygge opp en Middelhavs-fraksjon innenfor EU. Men verken de spanske eller de italienske statslederne ville støtte Tsipras hvis det betydde konfrontasjon med Brussel/Berlin. Syriza prøvde også å hente støtte fra Russland og Kina i kampen mot EU-kreditorene rundt 2015. Men det storpolitiske scenarioet var ikke slik at de to ville legge seg ut med EU/IMF. I regjeringsposisjon har Syriza også prøvd å balansere mellom stormaktene, men samarbeidet med USA og EU har blitt styrka de siste åra. Makedonia-avtalen er et tungt uttrykk for dette, sammen med fornyelser av de militære samarbeidsavtalene med USA. Det siste må sees i lys av konfliktnivået i regionen, som følge av Syria-krigen og økende tyrkisk hegemonisme. Makedonia-avtalen kosta kanskje Syriza valgseiren, men var en modig markering mot gresk storsjåvinisme, som også slo inn sterkt på venstresida i Hellas. Nå etter regjeringsskiftet støtter også ND-regjeringen opportunistisk opp om avtalen.

Syriza holdt også god kontakt med Russland og Kina i regjeringsposisjon og skilte seg fra EU-politikken ved å beholde sterke forbindelser med antiimperialistiske bevegelser i Latin Amerika og Asia. Tsipras var den eneste europeiske statslederen som deltok i Castros begravelse i Havana, og hans støtte til Maduro ble flittig brukt mot han i valgkampen i sommer. Syriza hadde, og har fortsatt, åpent støttet HDP og den kurdiske bevegelsens frigjøringskamp.

Regjeringsskiftet vil neppe endre så mye på den internasjonale orienteringen til Hellas på kort sikt, bortsett fra at støtten til antimperialistiske bevegelser nok blir bygd ned. Hellas sin strategiske plassering sørger for at alle stormaktene vil være interessert i et godt forhold til dem. Økonomien er fortsatt det som holder dem nede. Og her er ennå EU/Berlin overformynderen.

Regjeringsskiftet og krisa

ND-regjeringen til Mitsotakis drar nytte av snuoperasjonen i makroøkonomien. Det vil gi dem rom til å innfri lovte skatteletter til næringslivet og middelklassen. Slik konsolidere de hegemoniet over sentrum høyre. Siden valget har ND økt oppslutningen på meningsmålingene til ca 45 %, og styrket utviklingen mot topartisystem som valget viste. Sentrum høyresiden er samlet om ND. Det ekstreme Gyldent Daggry er ute av parlamentet og smuldrer opp. Velgere fordeles mellom ND og det nye høyrepopulistiske Gresk samling, som fikk noen plasser i Parlamentet

De vanskeligst stilte grekerne vil få det verre. Privatiseringer, som varsles i offentlig sektor, vil gå ut over dem spesielt. Som i den hardt rammede helsesektoren, hvor det nå pålegges å stanse utdeling av medisiner gjennom de sosiale klinikkene som Solidarity4All-bevegelsen bygde opp. Fordi de undergraver den frie konkurransen til de private apotekene! Angrep på faglige rettigheter som så smått ble bedret de siste åra, har allerede ført til flere streiker. Gjenoppbyggingen av de militante Delta-styrkene i politiet varsler om konfrontasjoner og en mer autoritær holdning fra myndighetenes side. Det samme gjør forslag om å løse den nå akutte flyktningekrisa på øyene ved å opprette fengselsleire på fastlandet. Og bakom ligger at det makroøkonomiske slingringsmonnet som nå eksisterer, er svært avhengig av de økonomiske konjunkturene som påvirker Hellas og EU.

EU-kommisjonens perspektivmelding fra i sommer varslet en fortsatt svak vekst i EU-sonen, ca 1,6 % for 2020. Det er under vekstraten som Hellas trenger for å oppnå overskuddskravet de er pålagt. Samtidig plages EU av Brexit-usikkerheten og globale usikkerhetsfaktorer i kjølvannet av truslene om handelskrig fra USA. Dette ventes å påskynde den sosiale og politisk uroen som allerede har preget flere EU-land sterkere enn Hellas de siste åra. Regjeringsskiftet i Hellas nå vil føre til skarpere klassekamp og politiske konfrontasjoner etter avmattingsperioden som fulgte da Syrizas fikk regjeringsmakt i 2015.

Om den sosiale uroen som så smått har begynt å vise seg, skal vokse og kunne utfordre det nye høyrestyret, vil avhenge mye av Syrizas kurs videre. De er nå helt dominerende på sentrum-venstre-fløyen. Utbryterpartiene fra Syriza etter 2015-avtalen har skrumpa helt inn og mangler initiativer. Unntaket er Varoufakis’ avdeling av DIEM 25 (MeRA 25) som rykka inn på arenaen i sommer med ca 4 % og 9 i parlamentet. Men deres overordna strategi er mye lik Syrizas.

Kommunistpartiet KKE er fortsatt sekteriske og går også gradvis tilbake i valgoppslutning. Sosialdemokratene rundt PASOK svekkes også. Om Syriza kan fornye seg og få tillit i en ny massebevegelse, vil avgjøre om venstresiden kan vinne ny politisk makt i Hellas.

Syrizas vekst – og fornying?

Syriza vokste fra et 4 %-parti til et flertallsparti med 35 % oppslutning på noen få år fra 2010 til 2015, båret fram av den folkelige bevegelsen mot den europeiske kapitalmakta. De bøyde av mot overmakta og tok rollen som forvalter av det de beskrev som en kontrollert hestekur for å få landet på fote. Gamle veteraner med fortid i kommunistpartiet som vi har møtt de siste åra, nærmest unnskyldte seg med at de inntil videre måtte nøye seg med å drive partisankrig for å lure unna noen smuler fra Troikaen.

Det er misvisende å snakke om Syrizas vekst og fall i forhold til valg. Ved siste valg fikk de bare 3 % mindre enn høsten 2015, nå 31,5 %, og som nevnt er de fortsatt det helt dominerende partiet på venstresiden. Europa-­ansvarlig i partiet, Leftoris Stoukogeorgos, som vi møtte i Athen i oktober, hevdet at de fortsatt har over 30 000 medlemmer. Men aktiviteten i partilaga har dabba av, i takt med tilliten til politikken som er ført i regjeringsperioden. Vi merka dette allerede på partikongressen høsten 2016, da 3/4 av partilaga kom med sterk kritikk av at regjerings-Syriza førte en annen politikk enn det Syriza hadde gått ut med i kampene. I lokalvalgene kommer dette også til uttrykk ved at Syriza gjør det dårligere. Flere steder ligger de etter både PASOK og KKE, som begge to har bygd opp partiorganisasjonen over flere tiår.

Forskjellen fra 2010 er at høyresiden nå regjerer på økonomiske forbedringer som er lagt av Syriza. Forbedringen har imidlertid ikke leget alle såra, og de kriseprega omgivelser i hele EU-området gjør at politikken til den nye regjeringen vil føre til at det blir skjerpet klassekamp igjen. Det er da spørsmålet om Syrizas evne å fornye seg og smelte sammen med bevegelsene vil bli utfordret.

Sjølsagt sto Tsipras og ledende kretser i Syriza for ei reformistisk, gjerne sosialdemokratisk, linje i synet på hva slags Europa de sloss for. De skjønte at de måtte barbere det såkalte Thessaloniki-programmet fra høsten 2014 for å vinne valget i januar 2015. Men de våga å gå ut i kampen mot overmakta. Erfaringen de har høsta, er viktige å ta med seg nå framover. Hva som kommer til å skje i Hellas, vil fortsatt være viktig for venstresida i Europa. Til tross for retretten sommeren 2015, er fortsatt Hellas det eneste europeiske landet med et parti som ser på seg som sosialistisk, og er i posisjon til å kunne ta statsmakta. Dette partiet har også stor innflytelse på det som blir lagt vekt på i de årlige strategikonferansene som samler store deler av europeisk venstreside. Sist arrangert for tredje året på rad i Brussel i midten av november under merkelappen «European Left Forum».

Hva slags strategi er det som fremmes?

Stoukogeorgos, assistert av sin forgjenger Christos Kanellopoulos, tok utgangspunkt i at det fortsatt var den økonomisk-sosiale kampen mot krisa som måtte stå i sentrum for partiets politikk. De framheva fire områder:

• de store ulikhetene mellom fattige og rike.
• demokratiet hvor kapitalen og urettferdige strukturer i staten og forvaltninga fortsatt rår grunnen.
• fattidomsproblemet som en særskilt sak.
• arbeidslivspolitikken hvor sosial dumping og arbeidsløsheten fortsatt er store problemer.

Ellers la de vekt på at Syriza må sørge for at miljøkampen, utviklingen av en grønn økonomi, må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag. Kampen for kvinnefrigjøring må også proriteres.
De ga uttrykk for at sosialdemokratiet i Hellas og jevnt over i Europa, fortsatt henger fast i blairismen, men de så med blidere øyne på Corbyn sin variant i England med fokus på arbeiderklasses kår. Av partier i Hellas mente de at Varoufakis sitt MeRA25 kunne bli en aktuell samarbeidspartner, sjøl om Tsipras ikke hadde så høye tanker om partistifterens nye bok.
Som vi ser, skiller ikke de programmessige punktene seg så mye ut fra det som Rødt eller SV står for. Den viktigste forskjellen ligger nok i den overordna strategien, nå som tidligere, at Tsipras og Varoufakis for den del, fortsatt står for strategien med å prøve å forandre EU innenfra. Varoufakis vil skape et forum utenfor som kan legge press på EU. Men disse forskjellene bør ikke hindre oss fra å holde dørene åpne, slåss solidarisk mot samme motstander og utveksle erfaringer og synspunkter.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme

En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.² Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.³ Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.

Hvem påvirket Wergeland?

Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.

Henri de Saint-Simon

Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).

Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.⁴ Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:

Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).

Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:

Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).

Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.

Charles Fourier

Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.

Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.

Robert Owen

Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.

Wergeland og kommunismen

Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.⁵ I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»⁶ som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.

Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.⁷ Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.⁸ Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.⁹

Henrik Wergelands utopier

Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.

 

Litteratur

Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.

Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.

Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!

Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.

Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.

Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.

Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.

Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.

Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.

Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.

 

Sluttnoter

1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).

2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.

3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.

4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.

5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.

6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.

7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.

8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.

9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.

 

 

Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km². Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

– www.pwc.no

– www.vindportalen.no 

– www.nve.no

– www.regjeringen.no

– www.europalov.no

 

 

 

 

 

Når dette skrives, er det konfrontasjon mellom politi og demonstranter i Hong Kong. Det går «en kule varmt», bokstavelig talt.

Av redaksjonen for nummer 4/19

Erik Ness, Birger Thurn-Paulsen, Per Medby og Unni Kjærnes

Kina fikk Hong Kong, som hadde ha vært britisk koloni fra 1842, tilbake i 1997. Beijing vil nå styre finansmetropolet slik som de styrer resten av Kina. Antakeligvis er Kinas mektige president, Xi Jinping, redd for at et mer liberalt styresett i Hong Kong vil inspirere kinesere i resten av landet. Dessuten er Hong Kong av stor økonomisk betydning for verdens største økonomi. Makthaverne i Kina har muskler som de nå bruker for åpen scene i media.

Det er lett å forstå at de som bor i Hong Kong, ikke vil ha innskrenket ytringsfriheten og svekket sine rettigheter til å bestemme selv. Det er en kamp som støttes, uavhengig av hvilken rolle USA måtte spille i kulissene.

Dette nummeret av Gnist har Kina som tema og tar utgangspunkt i den kinesiske revolusjonen (1949). Det var en verdenshistorisk begivenhet, og et opprør mot ekstrem fattigdom og beinhard undertrykkelse både av lokale makthavere og invasjonsstyrkene fra Japan. Folk som var opptatt av fattigdom og undertrykkelse på 70-tallet, så på Kina som en vei ut av sult og nød for et tredjeverden-land.

India var det andre landet der millioner sultet. Det var mange som på 70-tallet tenkte: Kina er et håp. En så at vanlige folk ikke lenger sov på gata og tigget. Analfabetismen forsvant på noen få år. De var på vei ut av elendigheten.

Det kan overraske lesere i dag, men da Mao døde i 1976 skrev statsminister Odvar Norli i Dagbladet at Mao «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Kina ble ikke som India, men heller ikke et slikt demokratisk, sosialistisk samfunn slik sosialister over hele verden håpet.

Dette nummeret om Kina er ikke om hvorfor det gikk som det gikk, men bakgrunnsteppet – revolusjonen for 70 år siden – er nødvendig for å forstå det som skjer i dag. Derfor er det artikler både om revolusjonen, hvordan land og bevegelser ble og er preget, om Kinas økonomi i dag og om sporene 1949 satte her i Norge, Afrika og USA.

Hva visste du forresten om røttene til konfliktene mellom Japan og Kina i dag?

 

Av Mao Zedong,
ledet Kinas kommunistiske parti til seier i den kinesiske borgerkrigen, som grunnla Folkerepublikken Kina i 1948, som han ledet fram til sin død i 1976.

Forord:
Det er to grunner til at vi trykker denne artikkelen av Mao Zedong. Den viktigste er at det er noe å lære om hvordan organisere i smått og stort, forene krefter og utvikle styrke for å få gjennomslag politisk. Forholdet mellom folk i de ulike stedene det organiseres. Slikt er det nyttig å tenke gjennom for organisasjoner, partier, fagbevegelsen eller allianser.

Den andre grunnen – og det er aktuelt i et nummer om Kina og den kinesiske revolusjonen – er at det er interessant å lese av og ikke bare om. Det er lenge siden ja, men kanskje derfor er der nyttig å lese hva lederen av en sosialistisk revolusjon mener og hvordan han uttrykte det i sin tid og for sitt folk.

Bakgrunnen for at jeg at denne artikkelen dukket opp, er at jeg diskuterte med den nyvalgte lederen i Rødt-laget jeg er med i. Vi diskuterte hvordan ta vare på den store framgangen i valget og alle de nye medlemmene. ­Og hvordan samordne et lag med to nyvalgte Rødt-representanter, en kommune­styregruppe med mange verv og et lag som ønsker å utvikle seg politisk og ikke la rådmannen sette dagsorden for laget. Sånn at ikke studier, solidaritetsarbeid og aktivisme utover kommunestyresalen forsvinner.

Denne diskusjonen endte med at jeg sendte linken til artikkelen av Mao om ledelse, og så leste jeg den på nytt for ørtende gang. Da gikk det opp for meg at jeg i diskusjonen med lagslederen hadde presentert hovedtrekka i den artikkelen vi nå presenterer.

Derfor får Mao ordet.

Erik Ness

 

Noen spørsmål om metoder for ledelse

1. Det fins to metoder som vi kommunister må bruke i alt arbeid vi gjør. Den ene er å knytte det allmenne sammen med det særegne. Den andre er å knytte ledelsen sammen med massene.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel framgang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegelsen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid «fra massene, til massene». Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet « fra massene, til massene», og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfordringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsarbeid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har hovedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, dersom det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde «sentrale oppgaver» og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 3, 1979, Oktober forlag.) 

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155.

Ett spørsmål når det gjelder Kinas nåværende og framtidige globale påvirkning, er potensialet for å lede an mot en post-kapitalistisk framtid, der klimakrisen bekjempes.

Foto: Denys Nevozhai
Av David Schwartzman,
professor emeritus ved Howarduniversitetet i Washington DC. Dette er en revidert versjon av en presentasjon på den 2. Verdenskongressen om marxisme på Peking universitet, 5. – 6. mai, 2018.
Artikkelen sto i Climate and Capitalism 17. september 2019 og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet og forfatteren.

I desember 2016 foreslo president Xi Jingping at det «bygges en sosialistisk økologisk sivilisasjon» for Kina og en «politikk som bidrar til et grønnere Kina og en global økologisk trygghet/sikkerhet». Denne forpliktelsen er velkommen, særlig fordi USA med Trump-administrasjonen da de trakk seg fra Parisavtalen, var et angrep på jordas miljø. Trump fortsetter å undergrave sine egne, amerikanske miljømyndigheter.

Menneskeheten står overfor en enorm trussel som kan blokkere målet om «økososialisme» i mange generasjoner framover, nemlig den stadig økende faren for katastrofal klimaendring (C3) – og fortsatt fare for atomkrig. Vippepunktene for C3 kommer nærmere og nærmere og det er stadig færre muligheter for å holde global oppvarming under 1,5 grader ved utgangen av dette århundret, som er målet i Parisavtalen og fremmet av mange av de mest sårbare landene i Sør.

Bare en sterk global forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om 1,5 grader kan effektivt bekjempe trusselen for C3. Det kreves rask og kraftig nedgang i utslipp av GHG-gasser og tidlig utfasing av fossilt brennstoff, kombinert med enda sterkere vekst i produksjon av fornybar energi og lagring av karbon fra atmosfæren for å bringe atmosfærisk karbondioksidnivået under 350 ppm. Dessuten må landbrukssektoren omstilles fra industrielle og GMO-baserte produksjonsmåter til agroøkologi (økologisk landbruk), med slutt på industriell kjøttproduksjon, særlig den intense produksjonen av storfekjøtt.

Det er tre kritiske forutsetninger for å oppnå målet om en økologisk sivilisasjon i dette århundret: demilitarisering (dagens årlige globale militærutgifter nærmer seg 2 trillioner dollar, omtrent halvparten i USA), en mer solbasert global infrastruktur for energi (fossilt brennstoff utgjør i dag 85 %) og en overgang til økologisk landbruk (agroøkologi og permakultur, se FAO 2015).

Klima kan lede an

Tatt i betraktning at Kina har størst kapasitet for fornybar energi og er verdensledende når det gjelder fornybar energiteknologi, har landet en historisk mulighet til å lede en globale økososialistiske overgang. Men en grundig vurdering av motsetningene i Kinas politiske økonomi og energi-/miljøpolitikk er nødvendig for å kunne analysere hvordan dette potensialet kan realiseres.

Kull har lenge vært den viktigste energikilden i Kina. Forbrenning av kull har gitt helseskadelige nivåer av luftforurensning, særlig i byene. 1,6 millioner dødsfall årlig, nesten 20 %, er anslått å skyldes luftforurensning. Nylig vekst i antall kullkraftverk ser ut til å ha ført til betydelig økning i karbonutslipp, den raskeste på sju år. Særlig lite velkommen er Kinas klimadrepende investering i kullutvinning ­­(f .eks. i Afrika).

Det har vært en viss framgang de siste åra. Luftforurensninga i Beijing er redusert betydelig. Men «på tross av denne forbedringen har andre regioner i Kina gått tilbake, fordi lokale myndigheter har prøvd å få til vekst i en situasjon med lavere økonomisk vekst», sa Lauri Myllyvirta fra Greenpeace. Og selv om det har vært forbedringer, ble fortsatt luftkvaliteten i Beijing i september i 2019 rangert som 10. verst blant storbyer i verden.

På den annen side utgjør planen for å skape en overgang for neste generasjon et positivt steg mot en infrastruktur som er tilstrekkelig for at Kinas fornybare energikapasitet skal ekspandere og bevege seg mot og forbi forpliktelsene i Parisavtalen. Det må påpekes at en overgang til en subsidiefri fornybar sektor er planlagt for 2021, tilsynelatende fordi vind og solenergi ikke lenger vil trenge subsidier for å konkurrere med eksisterende kull og gass.

Et annet velkomment steg er at Kina ser ut til å forsterke innsatsen for å snu utslippene av karbondioksid: «Kinas utslipp av klimaopphetende drivhusgasser vil sannsynligvis snu i 2022 selv uten at en strengere politikk blir innført, langt foran det opprinnelige målet om «omkring» 2030.

I følge en kilde går Kina tilbake på sine ambisiøse planer om å bygge kjernekraftverk. Vi har kritisert påstanden om at kjernekraft er et godt alternativ for karbonfri energi, særlig på grunn av de store investeringene og den lange tiden før det kan gi energi, sammenlignet med tilsvarende satsning på vindkraft og solenergi.

Klimaforskning forteller oss at fossilt brennstoff må erstattes så raskt som mulig for å ha en sjanse til å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Derfor er Kinas investering i uranutvinning i Namibia, den største i Afrika til nå, ikke ønskelig. Investeringer i fornybare energikilder burde heller oppmuntres, for eksempel konsentrert solenergi i den namibiske ørkenen.

Kinas politiske økonomi

På den 2. verdenskongressen om marxisme i mai 2018 oppsummerte David Harvey kapitalsirkulasjonen fra Marx’ Kapitalen bind 1 og 2. En Powerpoint-plansje viste en mulig kilde til fare for Kinas økonomiske stabilitet og vekst. Mange har påpekt at kapitalens reproduksjon som ligger innebygget i kapitalismen, er en realitet i Kina i dag. Noen sosialister vil karakterisere Kinas politiske økonomi som «markedssosialisme» eller, som de kinesiske lederne sier: «sosialisme med kinesiske kjennetegn». Andre understreker den dominerende rollen som kapitalens reproduksjon har.

Robinson, en ledende marxistisk tenker, mener at en stor del av kinesisk kapital egentlig er en del av transnasjonal kapital, samtidig som han påpeker motsetningene mellom nasjonalstater som påvirker den transnasjonale kapitalistklassen. Ett eksempel er hvordan Kina intervenerer i den globale finanssektoren.

Resultatene av den økonomiske veksten i Kina i de siste tiåra kan ikke overses. Framfor alt har det vært en bemerkelsesverdig økning i folks levealder.

«Gjennomsnittlig forventet levealder økte med 8,6 år på 35 år … Utviklingen av helsetjenester har gitt konkrete goder for det kinesiske folket», står det i rapporten «Utviklingen i Kinas folkehelse er et sentralt element av menneskerettighetene.»

Kvinners dødelighet i forbindelse med svangerskap og fødsel har gått ned fra 88,9 i 1990 til 19,9 per 100 000 personer, og spedbarnsdødeligheten er redusert fra 34,7 i 1981 til 7,5 per 1000 i 2016. Enda mer slående er det at Kina har gått forbi USA i levealder i følge WHO. Dersom effekten av luftforurensning på dødelighet ble tatt bort, ville økningen i levealder vært enda mer påfallende.

Til tross for dette er det svært problematiske sider ved den kinesiske politiske økonomien. Gare er på linje med Robinson og hevder at:

«Kina kan best forstås som en kapitalistisk økonomi som går gjennom en fase med primitiv akkumulasjon, der staten tjener interessene til borgerskapet og dets særlige interesse i å sikre høy avkastning fra bedrifter ved å ta produksjonsmidler fra bønder for å skape et lydig proletariat i byene. Men det er mer komplisert enn det. Transnasjonale selskaper er de som har nytt mest godt av billig arbeidskraft og slapp miljøregulering. Det lokale borgerskapet bruker alt de har tilgjengelig for å øke sin del av profitten …, men jobber ofte med svært lave marginer og er veldig sårbare for endringer i verdensøkonomien. Kinas regjering gjør noen anstrengelser for å lette på forholdene for de ansatte. Men lokale myndigheters innsats blir i hovedsak målt i form av vekst i brutto nasjonalprodukt og er derfor mest opptatt av å trekke til seg og holde på utenlandske investeringer, samtidig som rettssystemet er korrupt og lite effektivt. Resultatet er at myndighetene står på kapitalistenes side, mot ansatte og lokalbefolkning. Og det blir tydelig at mange myndighetsrepresentanter og medlemmer av kommunistpartiet også er ledende kapitalister og går sammen med internasjonal framfor lokal kapital.»

Konklusjon

Vi må huske at Kina bidrar positivt til å holde USAs og NATOs imperialistiske framstøt i sjakk. Særlig gjelder det hvordan Kina (og Russland) har gitt materiell støtte til folket i Venezuela, mot den morderiske økonomiske krigen ledet an av Trump-regimet. Solidaritet med den bolivariske revolusjonen er avgjørende for å realisere Venezuelas selverklærte økososialistiske vei/valg (https://mronline.org/2019/06/25/the-path-to-climate-justice-passes-through-caracas/).

Går vi tilbake til spørsmålet om Kina kan bli verdensleder for en økososialistisk overgang, har jeg tidligere hevdet at:

Som i den industrielle revolusjonen har kapitaltveksten i Kina vært drevet fram ved bruk av mange milliarder tonn med kull. Som resultat av det, har Kina nå verdens høyeste karbonutslipp. Men Kina er også den største investoren i vind- og solkraftteknologi. Kan Kina faktisk bli leder av en økososialistisk vei for resten av verden? Dette kan bare skje gjennom en tilstrekkelig sterk klassekamp som vokser fram både på grunn av de enorme negative følgende som den industrielle infrastrukturen har for befolkningen og paradokset i den kapitalistiske utviklingen under banner om «kommunistisk» ideologi og gjennom gjenværende elementer av 2000-tallets sosialisme.

Kinesiske intellektuelle viser økende interesse for økososialisme. Både tidligere sjefsredaktør for det ledende økososialistiske tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, Joel Kovel, og den nåværende sjefsredaktøren, Salvatore Engel Di Mauro, har flere ganger forelest om økososialisme på kinesiske universiteter.

Men den kraftige motstanden mot dagens form for økonomisk vekst blant kinesiske arbeidere og borgere er enda viktigere. Det er også opposisjon blant kinesiske intellektuelle som bor i Kina. Vi bør legge merke til at kinesiske studenter som tar sin marxisme seriøst, opptrer solidarisk med streikende arbeidere, til tross for at myndighetene prøver å undertrykke dem.

Kall meg en drømmer, men jeg har tiltro til at det kinesiske folket vil erkjenne sitt potensiale for å lede verden i en økososialistisk overgang, fra en verden dominert av militarisert fossil kapital og over mot en framtid der våre barn og barnebarn i det 21. århundre kan virkeliggjøre en «Global økologisk sivilisasjon».

Referanser

Deboom, Meredith J. 2018. Developmental Fusion: Chinese Investment, Resource Nationalism, and the Distributive Politics of Uranium Mining in Namibia. PhD Dissertation, University of Colorado, Department of Geography, 362 pp.

Editorial. 2019. «Cleaner air for China.» Nature Geoscience 12: 497.

FAO. 2015. Agroecology for Food Security and Nutrition: Proceedings of the FAO International Symposium. Rome, Italy.

Fairley, Peter. 2018. «China’s losing its taste for nuclear power. That’s bad news.» Technology Review. December 12. https://www.technologyreview.com/s/612564/chinas-losing-its-taste-for-nuclear-power-thats-bad-news/.

Foster, John Bellamy. 2017. «The Earth-System Crisis and Ecological Civilization: A Marxian View.» International Critical Thought 7(4), 439–458.

Gare, Arran. 2012. «China and the Struggle for Ecological Civilization.» Capitalism Nature Socialism 23 (4): 10-26.

Gare, Arran. 2017. «From ‘Sustainable Development’ to ‘Ecological Civilization’: Winning the War for Survival.» Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy 13 (3):130–153.

Garzon, Paulina. and Leila Salazar-Lopez. 2017. «China’s Other Big Export: Pollution.» New York Times, 21.juli. https://www.nytimes. com/2017/07/21/opinion/china-climate-pollution-global-warming.html.

Hornby, Lucy and Leslie Hook. 2018. «China’s carbon emissions set for fastest growth in 7 years.“ Financial Times. 29. mai. https://www.ft.com/content/98839504-6334-11e8-90c2-9563a0613e56.

IPCC. 2018. Special Report on Global Warming of 1.5ºC (Report). Incheon, South Korea: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

IQAir Air Visual. 2019. https://www.airvisual.com/world-air-quality-ranking.

Kovel, Joel. 2002. The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the World? New York: Zed Books.

Li, Z., Friedman, E. and Ren, H. (eds.), 2016. China on Strike: Narratives of Workers’ Resistance, Haymarket Books, Chicago.

Losurdo, Domenico. 2017. «Has China Turned to Capitalism? – Reflections on the Transition from Capitalism to Socialism.» International Critical Thought 7 (1), 15–31.

Ma, J. and Xu, J. 2017. «China’s energy rush harming ecosystem.» Nature, 541: 30.

Magdoff, Fred and Chris Williams. 2017. Creating an Ecological Society: Toward a revolutionary transformation. New York: Monthly Review Press.

McGrath, Matt. 2018. «China coal power building boom sparks climate warning,» BBC News, September 26. https://www.bbc.com/news/science-environment-45640706.

Miles, Tom. 2018. «China overtakes U.S. for healthy lifespan: WHO data.» Reuters. May 30. https://www.reuters.com/article/us-health-lifespan/china-overtakes-u-s-for-healthy-lifespan-who-data-idUSKCN1IV15L.

Parkinson, Giles. 2019. «China prepares transition to subsidy-free solar and wind by 2021.» Renew Economy. April 12. https://reneweconomy.com.au/china-prepares-transition-to-subsidy-free-solar-and-wind-by-2021-2021/.

Rabouin, Dion. 2019. «How China is shaking up the global financial order.» Axios. April 11. https://www.axios.com/china-economy-global-financial-order-currency-7a0f9f5b-3470-4e59-a804-3390d5cdca94.html.

Renewables, Global Status Report. (2018). REN21 Renewable Energy Policy Network for the 21st Century. http://www.ren21.net/wp-content/uploads/2018/06/17-8652_GSR2018_FullReport_web_-1.pdf.

Robinson, William. I. 2018. Into the Tempest: Essays on the New Global Capitalism. Chicago: Haymarket Press.

Rohde, Robert A. and Richard A. Muller. 2015. «Air Pollution in China: Mapping of Concentrations and Sources.» PLOS ONE, 10(8), e0135749, DOI: 10.1371/journal. pone.0135749.

Schwartzman, David. 2013a. «The great bifurcation and prospects for solar communism in the twenty-first century.» International Critical Thought 3(4), 480–495.

Schwartzman, David. 2016. «Beyond eco-catastrophism: the conditions for solar communism.» in Socialist Register 2017. edited by L. Panitch, and G. Albo, 143–160. New York: Monthly Review Press.

Schwartzman, Peter and David Schwartzman. 2019. The Earth is Not for Sale: A Path Out of Fossil Capitalism to the Other World That is Still Possible. Singapore: World Scientific.

Shih, Gerry. 2019a. «In China, voices from the vanished.», 26. mai, The Washington Post, A1, 17.

Shih, Gerry. 2019b. «Study finds much less pollution in Beijing.» 13. september, The Washington Post, A13.

Shukman, David. 2018. «China-backed coal projects prompt climate change fears.» BBC News, November 22. https://www.bbc.com/news/science-environment-46310807.

Smith, Richard 2015. «China’s Communist-Capitalist ecological apocalypse.» real-world economics review, issue no. 71.

Stanway, David, 2019. «China CO2 emissions to peak in 2022, ahead of schedule: government researcher.» September 5, Reuters, https://www.reuters.com/article/us-china-carbon/china-co2-emissions-to-peak-in-2022-ahead-of-schedule-government-researcher-idUSKCN1VQ1K0.

Temple, James. 2018. «China’s giant transmission grid could be the key to cutting climate emissions» Technology Review, November 8. https://www.technologyreview.com/s/612390/chinas-giant-transmission-grid-could- be-the-key-to-cutting-climate-emissions/.

Wikipedia. 2019. «Socialism with Chinese characteristics.» https://en.wikipedia.org/wiki/Socialism_with_Chinese_characteristics.

Xinhua. 2016. «China: CCP calls for an Ecological Civilization.» 2. desember. http://english.cctv.com/2016/12/02/ARTIIzUfkgW5FoLCi1cph6aq161202.shtml.

Xinhua. 2017. «Chinese average life expectancy increases by 8.6 years in 35 years.» 29. september . http://www.chinadaily.com.cn/china/2017-09/29/content_32641685.htm.

 

Etter den kinesiske revolusjonen i 1949 ledet Kinas Kommunistparti under Mao Zedong en ikke-kapitalistisk industriutvikling basert på hard utbytting av jordbruket og overføring av store økonomisk overskudd fra landsbygda til industri og byer. Markedsreformene i 1979 under Deng Xiaoping innledet en autoritær, statsledet kapitalisme som ble konsolidert i 1990-årene. Et hovedtema for Hung er overakkumulasjon i Kinas kapitalisme. Her vil jeg presentere og drøfte hans synspunkter på de siste tiårene, selv om han i andre sammenhenger har lagt fram interessante analyser av Kina i et mye lengre historisk perspektiv.

Ho-fung Hung er professor i sosiologi ved Johns Hopkins University med en bakgrunn fra Hongkong. I boka The China Boom (Hung 2015) og i andre arbeider har han utviklet en skarpskodd analyse av Kinas politiske økonomi etter markedsreformene. For Hung er Kina en seinindustrialist i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Foto: Eric Prouzet
Kristen Nordhaug,
professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Forskningen hans er rettet mot politisk–økonomiske forhold i Øst- og Sørøst-Asia.

Overakkumulasjon

Hung definerer overakkumulasjon ved at sterk kapitalakkumulasjon presser ned gjennomsnittsprofittraten gjennom overproduksjon, underforbruk, eller en kombinasjon av de to (Hung, 2008: 152). Han drøfter hvordan institusjoner og maktforhold i Kina har presset opp investeringsnivået og konsentrerte investeringene til et begrenset antall sektorer («overproduksjon») og holdt forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet lavt («underforbruk»).

Politisk desentralisering fremmet økonomisk konkurranse og overakkumulasjon. Beslutningsmyndighet og kontroll over en stor andel av statens inntekter ble under markedsreformene desentralisert til lokale forvaltningsnivåer. Dette var en strategi fra «reformtilhengerne» i partiledelsen for å bygge opp byråkratiske støttespillere «nedenfra» for markedsreformene. Provins- og byregjeringer, med befolkninger som velvoksne nasjonalstater, tilpasset seg med varierende strategier.

Mange lokalregjeringer støttet utvalgte industrisektorer, investerte i infrastruktur, subsidierte attraktive investorer og egne statseide selskaper og hindret investeringer fra selskaper i andre provinser/byer. Mangel på koordinering førte til duplisering og overkapasitet på det kinesiske hjemmemarkedet. Investeringene ble konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Utlånene til de statseide bankene var kontrollert av lokalregjeringer som kanaliserte det meste av lånene til egne statsselskaper, til tross for at private selskaper var mer profitable. Lån til insolvente statsbedrifter skapte problemer med misligholdte lån.

På slutten av 1990-årene forsøkte myndighetene å løse problemene i banksektoren med en «bergingsoperasjon» som utsatte bankenes problemer med misligholdte lån. Håpet var at bankene i mellomtida skulle få avskrevet sine dårlige utlån. En parallell «reform» skulle styrke statseide selskaper med hjelp av sammenslåing, nedbemanning, privatisering og avvikling av tidligere velferdsforpliktelser. Reformene av statsselskapene stoppet opp etter 2003. De kom under kontroll av partitopper og deres familier som brukte sin politiske innflytelse til å sikre kreditt, slik at bankenes problemer med misligholdte lån fortsatte.

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 svekket Kinas eksport. Regjeringens svarte med en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent samme kronebeløp ut fra daværende vekslekurs) og en løsere utlånspolitikk for bankene. Lokalregjeringer og deres investeringsselskaper fikk det meste av de nye lånene. Rundt 80 prosent av pakken finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Responsen på krisa var en suksess på kort sikt, men den skapte en bygg- og anleggsboom som forsterket overinvesteringsproblemer i sektorer som stål, sement og herdet glass, mens eiendomspriser ble presset opp. Lokalregjeringer og investeringsselskaper pådro seg stor gjeld, noe som ifølge Hung er en viktig årsak til Kinas avtakende vekst de seinere årene.

Overinvesteringer går sammen med underforbruk. Det private forbrukets andel av BNP i Kina er ekstremt lavt (Hung, 2015: 78, fig. 3.4). Underforbruket drives av «lønnsrepresjon» med lavere vekst i lønninger enn produktivitet. Videre forsterkes underforbruk av den kinesiske sentralbankens operasjoner for å hindre valutakursen fra å stige sammen med eksportoverskuddene. En undervurdert valuta har gjort importen dyr og svekket forbruket. For det tredje har Kina praktisert «finansiell represjon». Statsbankene har holdt renta lav, både for innskudd og utlån. Det holdt forbruket nede og favoriserte eksportindustri, statseid industri og statsinstitusjoner.

Kinas eksportøkonomi: Svakhet og styrke

Med rask produktivitetsvekst og langsom lønnsvekst ble Kinas eksport stadig mer konkurransedyktig. Nabolandene tilpasset seg med å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet eksporterte Japan, Sør-Korea og Taiwan maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon av ferdigvarer, som primært gikk til EU og USA.

Denne arbeidsdelingen var i stor grad styrt av flernasjonale selskaper fra Vesten og Kinas naboland, og det kinesiske utbyttet var beskjedent. En iPhone 4 ble i 2010 solgt for 600 dollar av Apple. Selskapet betalte 187,50 dollar for deler fra identifiserte land, i stor grad Kinas naboland, 46,25 dollar for deler uten kjent opphavsland, mens monteringen i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82). Men Hung drøfter ikke den økonomiske oppgraderingen som for alvor kom i gang i på 2010-tallet da Kina utviklet egne internasjonalt profilerte merkevareselskaper og stadig mer avansert teknologi.

Kinesiske myndigheter har presset utenlandske investorer til å overføre teknologi til kinesiske partnere. De kan også ha organisert, eller støttet «cybertyveri» av industrihemmeligheter, slik amerikanske myndigheter hevder. I det pågående programmet «China 2025» bruker myndighetene store, målrettede investeringer for å akselerere forskning og utvikling. Kinesiske selskaper har utviklet toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner (lært fra Japan), stealth-fly (lært fra Russland), solcellepaneler (lært fra Tyskland og USA), vindturbiner (lært fra Danmark og USA) og smarttelefoner (lært fra Sør-Korea og USA) (Starrs, 2018: 190).

Kinas høyteknologiske flaggskip er imidlertid sårbare. I 2018 erklærte USAs handelsdepartement handelsboikott mot det kinesiske telekommunikasjonsselskapet ZTE som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Selskapets virksomhet opphørte midlertidig. Det var ikke i stand til å finne tilstrekkelige erstatninger for importen av mikrobrikker fra sine amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst, og ZTE ble berget fra avgrunnen (Starrs, 2018: 194–195). Kina importerer mer enn 80 prosent av sine mikrobrikker, importutgiftene er større enn for import av råolje. (Kina er verdens største oljeimportør.) For avanserte mikrobrikker er importandelen mer enn 95 prosent. Dette gjør Kina sårbart for amerikansk handelskrig (Nordhaug, 2019b: 79).

Fra globalisering under amerikansk­ hegemoni til imperialistisk rivalisering

I China Boom beskrev Hung Kinas tilpasning til USAs såkalte «dollarstandard»: Dollaren er internasjonalt dominerende valuta og er ikke innløselig i gull til en fast kurs, slik den var i Bretton Woods-perioden før 1971. Dette har gjort det mulig for USA å holde store underskudd på handels- og driftsbalanse med utlandet siden det meste av dets import betales med dollar. USA ble Kinas viktigste eksportmarked, og sto for en betydelig del av Kinas eksportoverskudd, mens Kina (sammen med Japan) ble USAs viktigste utenlandske kreditor på 2000-tallet. Den kinesiske sentralbanken investerer sine store dollarreserver i kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Det holdt nede renta på USAs statsgjeld samt landets langtidsrente. Amerikanske flernasjonale selskaper dro også nytte av billige produksjon i Kina og fikk tilgang til kinesiske markeder. Handels- og investeringsforbindelsene mellom Kina og USA er makroøkonomisk et uttrykk for et relativt høyt forbruk i USA, med lavere investering enn sparing, og et relativt lavt forbruk i Kina med høyere sparing enn investering. Også de to neste landene på lista over verdens største økonomier, Tyskland og Japan, har hatt relativt lavt forbruk og høye overskudd på handelsbalansen. USAs høye forbruk ligger til grunn for store deler av «globaliseringen». Denne globaliseringen utfordres nå av Trump-regjeringens handelskriger, der Kina er hovedmotstander. Hvis USA «avglobaliseres», kollapser verdensøkonomien (Hung, 2018b: 43-44). Med avglobalisering ser Hung for seg framveksten av tre rivaliserende imperier: USA, Kina og Russland. Imperiebyggingen er i gang.

Under George W. Bush startet USAs oppbygging av et militært imperium i Midtøsten. Russland og Kina svarte på tiltale med egen imperiebygging, Russland i Georgia (2008) og Ukraina (2014) og ved å beskytte Assads regime i krigen i Syria. Kinas imperiebygging skjedde gjennom militarisering av inter­nasjonale sjøtransportruter i Sør-Kinahavet. I 2013/14 innledet Kina sitt Belte- og Vei-initiativ som jeg kommer tilbake til nedenfor. USA var lenge oppslukt av krigene i Irak og Afghanistan og forsøkte etter finanskrisa å holde globaliseringen i gang gjennom samarbeid med G20-landene. Dette hindret ifølge Hung effektive svar på utfordringene fra Russland og Kina under Bush og Obama. Trump-regjeringen lar seg ikke binde av globaliseringen, og den er i ferd med å endre USAs forsvarspolitiske prioriteringer med en omlegging fra «krig mot terror» til å oppdemming av «de revisjonistiske maktene» Kina og Russland. Ifølge Hung drives russisk imperiebygging i liten grad av økonomiske hensyn, prestisje er viktigere. Derimot er Kinas imperiebygging økonomisk drevet (Hung, 2018b: 44-45).

Kinas økonomi er merket av tidligere overinvesteringer og høy gjeld, veksten avtar og det er fare for økonomisk stagnasjon. Kina forsøker å avverge dette gjennom økonomisk ekspansjon i nye områder, med «Belte- og veiinitiativet» (BVI) som den viktigste strategien. Dette er et storstilt program for kinesiske investeringer i infrastruktur i Eurasia. Gjennom programmet forsøker Kina å bygge opp nye markeder. Hung antar at det vil gå sammen med politisk-militære innflytelsessfærer og ekspansjon i samsvar med Lenins imperialismeanalyse (Hung, 2018a).

Avsluttende ord

Hung har analysert Kinas overakkumulasjon innenfor rammene av dollarstandarden og USAs hegemoni. Han hevder at finanskrisa og Trump-regjeringens anti-globalisering driver Kina i retning av imperialistisk rivalisering. Jeg er skeptisk til dette siste leddet hos Hung. Jeg er enig i at Kinas overakkumulasjon har fremmet BVI, men jeg tviler på at det vil føre til en slagkraftig imperialisme. BVI drives av kinesiske provinser og statseide selskaper, heller enn av sentralregjeringen. De er lite orientert mot sikkerhetspolitikk og konkurrerer ofte med hverandre (Nordhaug, 2019a). Om rivalisering med USA vil sentralisere BVI og koble den sammen med Kinas geopolitiske strategi gjenstår å se. Inntil videre er jeg skeptisk.

Litteratur

• Hung, Ho-fung, 2008. «Rise of China and the Global Overaccumulation Crisis», Review of International Political Economy, bd. 15, nr. 2, s. 149–179.
• Hung, Ho-fung, 2015. The China Boom. Why China Will Not Rule the World. New York: Columbia University Press.
• Hung, Ho-fung, 2018a. «Xi Jinping’s Absolutist Turn», i Catalyst, bd. 2, nr. 1, s. 135–145.
• Hung, Ho-fung, 2018b. «Global Capitalism in the age of Trump», Context, bd. 17, nr. 3, s. 40–45.
• Nordhaug, Kristen, 2019a. «Ønsker Kina å skape et gjeldsimperium?», Bistandsaktuelt, 28.06.
• Nordhaug, Kristen, 2019b. «Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag», Agora, nr. 3–4, 2019, s. 59–88.
• Starrs, Sean Kenji, 2018. «Can China unmake the American making of global capitalism», Socialist Register 2019. London: Merlin Press, s. 173–200.

 

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i boka Afterlives of Chinese Communism, en samling artikler redigert av Christian Sorace, Ivan Francheschini og Nicholas Loubere. (Australian National University and Verso Press, 2019. 404 s.)

Afterlives of Chinese Communism er utgitt av et innovativt, nettbasert kvartal­tidsskrift kalt Made in China Journal, https://madeinchinajournal.com/journal/, som fokuserer på kinesisk arbeidsliv, sivilsamfunn og rettigheter. Det begynte opprinnelig som et månedlig nyhetsbrev på italiensk, rettet inn mot italienske fagforeningsledere, men ble «gjenoppfunnet» som kvartalstidsskrift i 2016 av yngre kinaforskere tilknyttet Australian National University (ANU). Redaktørene er, i likhet med de fleste som er knyttet til kvartalstidsskriftet, yngre kinaforskere. Boka er tilgjengelig for gratis nedlasting, både som helhet og i form av enkeltbidrag, på: press.anu.edu.au.

Foto: Røde Garde
Harald Bøckman,
er kinaforsker. Besøkte Kina første gang i 1970, men har vært nektet adgang til landet siden 2008. Har oversatt ny og gammel kinesisk litteratur og poesi, og særlig forsket på etniske relasjoner og kinesisk nasjonalisme.

Boka tar for seg hvordan man i Kina forestilte seg, prekte og praktiserte tanker om sosialismen (redaktørene kaller det gjennomgående for «kommunismen») i det de kaller Kinas revolusjonære århundre, dvs. det tjuende århundret. Flere av bidragene tar sats tidlig på 1900-tallet, men bokas fokus er på de åra da Mao ledet landet, fra 1949 til hans død i 1976. Maoismen ser redaktørene på som et begrepsmessig vokabular og en måte å tenke rundt sosialistiske og kommunistiske ideer slik det kinesiske kommunistpartiet praktiserte det i den perioden.

Kritiske blikk på en lovprist og omstridt periode

Redaktørene anfører tre grunner for at de mener det er viktig å ta et nytt og kritisk blikk på den kinesiske kommunismens unike, kompliserte og omstridte arv. For det første er det nå bedre muligheter til å foreta mer edruelige drøftinger av Mao-perioden, særlig fordi kald krig-perspektiver ikke lenger verken er dominerende eller særlig produktive. For det andre, og minst like viktig, er det paradoksale at dagens kinesiske ideologer har utarbeidet en – noen vil si schizofren – framstilling av Mao-tida som en «naturlig» forløper for dagens politiske kompasskurs i Beijing.

For det tredje har redaktørene vært motivert av hvordan vi i dagens verden er prisgitt en destruktiv kapitalisme, samtidig som den offentlige samtalen om veier ut av uføret stopper ved å henvise til hvordan den tidligere «reelt eksisterende sosialismen» endte i mer eller mindre autokratiske eller totalitære regimer. Redaktørene utfordret bidragsyterne til å forestille seg og teoretisere om et liv etter kapitalismen, inspirert av kritiske perspektiver på den maoistiske arven som et revolusjonært prosjekt. For at det skal ha noen mening, insisterte redaktørene på at de som lar seg inspirere av radikale eller utopiske løsninger, samtidig bør være de skarpeste kritikerne av det som har vist seg som å være blindveier eller uhemmet maktmisbruk. Slikt har ikke vært hardbarka sosialisters sterke side, for å si det mildt, og noen av bidragsyterne skriver seg i en viss grad inn i denne tradisjonen.

Redaktørene har latt seg inspirere av så forskjellige personer som sinologen Simon Leys (alias Pierre Ryckmans), som i sin tid var en av de mest nådeløse, men kunnskapsrike, kritikerne av maoistisk politisk kultur, til aldrende politiske filosofen Alain Badiou, som har stilt spørsmålet om i hvilken grad Maos skrifter fremdeles kan fungere utgangspunkt for en frigjørende politikk. (Verken Leys, som er død, eller Badiou, er med i utvalget)

Originalt redigeringsgrep

Boka er originalt tenkt og utført. Den inneholder bidrag fra mer enn femti kinaforskere verden over, både eldre travere og ungfoler fra forskjellige disipliner. Bidragsyterne ble invitert til å velge et uttrykk eller ei vending som speiler Mao-tida. De tar, med andre ord, Mao-tida på ordet, på kinesisk. I stedet for å gruppere bidragene i mer eller mindre meningsfulle seksjoner, har redaktørene ordnet uttrykkene alfabetisk, for å få mangfoldet av betraktningsmåter bedre fram.

På grunn av strukturen er det ikke enkelt å foreta en vanlig tamarisk gjennomgang av boka. Kortformen har åpenbart vært en utfordring for folk som er vant med å skrive i lengre formater, men nettopp det at man drøfter store spørsmål i kortform, er til leserens fordel. En god del av bidragsyterne tar grundig sats i Marx og Lenin, og en del av dem har problemer med å skrive seg bruer over til temaets relevans i dag. Noen bidragsytere er ikke bare i noen grad preget av nostalgi, men også av gamle maoistiske triks som «typiske eksempler». Likevel: Denne boka et svært nyttig referanseverk, som kan leses med utbytte av alle interesserte.

Noen bidrag trigger mer interesse enn andre, som Hayan Lee om klassekjensle, Dai Jinhua om kultur, Patricia Thornton om Kulturrevolusjonen, Mobo Gao om kollektivisme, Jane Hayward om primitiv akkumulering, men det blir mange aha-opplevelser utover i boka.

Mao-tida og dagens Kina

Om det er viktig å drøfte begreper og uttrykk fra Mao-tida opp mot nåtidas praksis, er det minst like viktig å forstå hvordan det gamle og det nye forholder seg til hverandre i Xi Jinpings «Nye tidsalder». I en forstand hører de fleste uttrykkene og begrepene fra Mao-tida fortida til. Jeg har sjøl ved noen anledninger prøvd meg med maoistisk sjargong overfor unge kinesere – som reagerer enten ved å bli brydd eller se ut som spørsmålstegn. Mao-tale er snart blitt marsboer-tale for mange dem.

På den annen side ligger det betydelig latent sprengstoff i de samfunnspolitiske begrepene fra den sosialistiske epoken av Folkerepublikken. Om begrepene og slagorda til tider var utopiske under Mao, er dagens propagandainventar nærmest blitt nærmest tømt for innhold, som Xi Jinpings «Den kinesiske drømmen». (Siden amerikanerne har sine drømmer, kan ikke kineserne være dårligere.)

I dag fungerer propagandaen mer som signalord om hvor grensene for hva som er tillatt å mene, går. Det er et maktspråk med hegemoniske markører. Problemet for dagens politiske ledelse er at slik språkbruk, som de hegner om, har lite med dagens virkelighet å gjøre. Det fungerer kun som ris bak speilet. Kina har gått fra å være et mobliseringssamfunn under Mao til et kontrollsamfunn i dag. Kontroll over den offentlige diskursen blitt viktigere enn noen gang.

Dagens politiske vokabular består imidlertid ikke bare av nye og utvanna ord og vendinger. Det er minst like viktig for dagens makthavere å ha kontroll over gårsdagens politiske vokabular, for det rommer betydelig sprengstoff hvis det kommer i «urette» hender. Xi Jinpings ideologiske kannestøpere har arvet en god del av det psevdo-maoistiske vokabularet fra Xis i sin tid fremste utfordrer, Bo Xilai. Bo skapte en nærmest museal versjon av Mao-tidas kulturuttrykk under sine år som sjef for Chongqing-provinsen, før han resolutt ble dratt ned av hesten i 2012, samme år som Xi Jinping ble salet opp. Xi har åpenbart forstått at det er livsnødvendig for han å beholde hegemoniet over hva som kan sies og menes om Mao-tidas politiske vokabular, for der finnes det mange begreper med et betydelig potensiale for å undergrave dagens politiske kurs.

Denne frykten kommer til uttrykk i et slags overgripende uttrykk som Xis propagandister gravde fram igjen for noen år siden, nemlig Liangge libukai , eller «De-to-som-ikke-kan-skilles-ad». (Uttrykket har tidligere vært anvendt som et standarduttrykk for forholdet mellom han-kinesere og minoritetsfolk). Med det mener de at det som ble utrettet og oppnådd i Mao-tida er uatskillelig fra det som er blitt utrettet og oppnådd i tida etter Mao – og omvendt. Her kreves det betydelig anlegg for å «glemme», samtidig som det spilles på nostalgi om ei tid der de fleste trakk i lag, sjøl om mye ble kasta rundt på og folk tidvis ble utsatt for ufattelige lidelser. Dette selektive minnet om Mao-tida er i dag striglet og omgjort til en del av den nasjonale arven.

Nasjonen framfor alt

Et annet sentralt trekk ved dagens kinesiske propaganda kommer rimeligvis ikke særlig godt fram i den foreliggende antologien. Den maoistiske sjargongen er blitt erstattet av nasjonalistisk pregede uttrykk og vendinger, både innad og utad. Det fantes også ansatser til nasjonalistisk retorikk under Mao, men det tok form av det vi kan kalle revolusjonær nasjonalisme, dvs. støtte til kommunistiske bevegelser og nasjonale frigjøringsbevegelser. Under Mao fikk statsbygging gjennom klassekamp prioritert foran nasjonsbygging, mens i dag er det omvendt, nasjonsbygging har fått forrang for samfunnsmessig omdanning. Grunnlaget for det finner vi rundt 1985, da Kommunistpartiet besluttet å legge revolusjonær politikk på hylla og bli et statlig styringsparti, et moderne mandarinat.

Maoismen er parkert som et politisk prosjekt, og demokrati blir sett på som et prosjekt for å splitte og svekke Kina. Dagens ideologer finner betydelig inspirasjon i den østasiatiske utviklingsmodellen, slik vi kjenner den fra Japan, Sør-Korea og Singapore, men først og fremst er de inspirert av Kinas egen lange og imponerende historie i statlig styringskunst. Paradoksalt nok må en, jo mer Kina moderniseres, ha god innsikt i begreper og vendinger fra landets tradisjonelle politiske kultur om en vil diskutere politikk på deres hjemmebane.

Ett trekk ved dagens kinesiske propaganda som det er lite grunnlag for i Mao-tidas politiske sjargong, er hva slags begreper dagens KKP anvender for å begrunne og styrke landets stadig mer omfattende internasjonale virksomhet. Under den korte sommeren med åpen kritikk i 1957, kalt De hundre blomsters bevegelse, hevdet en dristig sjel at landet var blitt en «Parti-verden», Dang tianxia, noe han fikk svi for. I dagens meningsdannende sirkler er det tradisjonelle kinesiske verdens-begrepet, Tianxia (som ordrett betyr «(Alt) under himmelen»), blitt et sentralt begrep for å begrunne en ny kinesisk-ledet verdensorden. Dette diskuteres uten antydning til at noen rødmer, sjøl om alle er innforstått med at begrepet uttrykker den tradisjonelle keisermaktas oppfatning av seg sjøl som verdens sentrum.

Offisiell språkbruk om Kinas forhold til omverdenen er imidlertid både mildere og mer inviterende, for det skal, angivelig, dreie seg om «Menneskehetens felles skjebne», Renlei gongtong mingyun, som er blitt en av Xi Jinpings favorittfraser. Eller, man kan også bemektige seg vestlige fraser som «win-win» for å betegne samarbeid mellom Kina og andre stater, som kineserne for øvrig anvendte for å beskrive avtalen mellom Kina og Norge i 2016, og som var det siste Børge Brende lærte seg av kinesisk før han gikk av som utenriksminister.

Det begrepet i antologien som har mest relevans for dagens internasjonale kinesiske aktiviteter, er begrepet «enhetsfront», tongyi zhanxian. Denne strategien var avgjørende for å legge grunnlaget for kommunistenes seier i 1949, og den blir nå anvendt for å øke landets innflytelse internasjonalt gjennom forskjellige former for myk maktutøvelse. Det knyttes formelle, uformelle og usynlige bånd mellom offisielle kinesiske interesser og personer, selskaper, organisasjoner og virksomheter i andre land. I land som Australia og New Zealand, som er nært knyttet til Kina næringsmessig og der folk med kinesisk bakgrunn utgjør den største gruppa av asiatisk herkomst, har det i de seinere åra kommet for offentligheten hvordan Beijing på forskjellige måter arbeider for å styrke sin politiske innflytelse i disse ­samfunnene.

Tilbake til start?

Etter flere tiår med å lære om Kina, er boka et eksempel på at vi igjen er tilbake til en diskusjon om å lære av Kina, som syttiåra var preget av, primært representert i Norge ved ml-bevegelsen, men også andre deler av den norske venstresida, gjennom studieturer til landet arrangert av Vennskapssambandet Norge–Kina. På den tida ble det produsert mer eller mindre vellykkede bidrag til å lære av Kina, som sosiologen Yngvar Løchens Stol på egne krefter Samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Universitetsforlaget 1977) og Johan Galtung og Fumiko Nishimuras Hva kan vi lære av kineserne? (Gyldendal Fakkel 1975). Arne Næss fulgte opp med å ta inn Mao som en viktig filosof i 1980-utgaven av hans lærebok til forberedende i filosofi ved Universitetet i Oslo, noe han fikk mye pepper for.

Galtung og Nishimura fikk også i sin tid ganske hard medfart av anmelderne, men etter å ha lest boka igjen i dag, synes jeg at den står seg godt mot tidas ettertanker, ved at den til stadighet drøfter det de opplever i Kina opp mot høyst varierende tilstander i den kapitalistiske verden.

Jeg fikk anledning til å gå noen runder med Arne Næss om hans behandling av Mao som filosof. Hans begrunnelse for å ta med Mao var hans sosialfilosofi. Næss sin gjennomgang av Mao om dialektikk, praksis og kunnskap er interessant, men det overordnede rammeverket, Folkerepublikkens historie, blir skånsomt framstilt, for å si det mildt, og er nærmest fri for drøfting. Mao framstilles, i likhet med Opplysningstidas karakteristikk av kinesiske keisere, først og fremst som filosof, og ikke som ideolog.

Interessen for den utopiske Kulturrevolusjonen kom også til uttrykk internasjonalt, gjennom innflytelsesrike bøker av forfattere som Charles Bettelheim, Maria-Antonietta Macciocchi, E.L. Wheelwright and Bruce McFarlane (de siste på norsk som Fakkel-bok i 1974), den amerikanske Committee for Concerned Asian Scholars og den framtredende engelske økonomen Joan Robinson, som trolig gikk glipp av en Nobelpris i økonomi på grunn av sin positive holdning til den kulturrevolusjonære utopien. Jan Myrdal fulgte opp med flere bøker fra sin kinesiske landsby Liu Ling, men oppfølgerne var bare en avglans av han klassiker fra 1963. K.S. Karols bok fra 1966, Kina (i to bind, Pax), som kom på norsk i samme år som den ble utgitt i Frankrike, var en døråpner for mange.

Utopiske og autoritære lengsler da og nå

I dag er den kinesiske utopien nærmest snudd på hodet. Vi har også fått en nærmest total utskifting av «Kinavenner». Dagens vestlige apologeter – de aller fleste av dem velbeslåtte – finner ingen gode grunner til å kritisere noe i dagens kinesiske politikk og samfunn, snarere tvert imot. De løfter heller fram den store framgangen landet har hatt, uten å se på totalregnskapet, som det i dag er mulig å beregne. I den grad de mener noe – også om Mao-tida – lyder det ofte som en gjenklang av det som til enhver tid kommer fra dagens politiske kannestøpere i Beijing. Det samme var i stor grad også tilfellet i vår tid, med andre fortegn, men det var vanskeligere å beregne totalregnskapet enn i dag, noe den foreliggende boka illustrerer godt.

Uttalelsene fra partileder Xi har etter hvert blitt så mange at det snart kan være grunnlag for å utgi ei bok over samme lest som den foreliggende, der kritiske og kunnskapsrike røster drøfter uttalelsene i kontekst. Det gjelder ikke minst hans uttalelser om Mao-tida. Inntil videre får vi nøye oss med de innsiktene som den foreliggende boka kan gi oss. Folkerepublikkens historie er for viktig til at den kan overlates til Kinas byråkratkapitalistiske parti.

Nyttig bøker om Mao-tida og Maos videre skjebne

I de siste åra har det kommet en hel del utgivelser på engelsk som tar opp forskjellige sider ved Mao-tida og Maos innflytelse etter hans død:
– Blanchette, Jude: China’s New Red Guards. Oxford UP, 2019.
– Brown, Jeremy and Matthew D. Johnson, eds.: Maoism at the Grassroots. Everyday Life in China’s Era of High Socialism. Harvard UP, 2015.
– Cheek, Timothy, ed.: A Critical Introduction to Mao. Cambridge UP. 2010.
– ChinaFile: «Is Mao Still dead? A ChinaFile Conversation», 12.2.2015: http://www.chinafile.com/conversation/mao-still-dead
– Lovell, Julia: Maoism. A Global History. The Bodley Head, 2019.
– Walder, Andrew G.: China under Mao. A Revolution Derailed. Harvard UP, 2015.
– Wemheuer, Felix: A Social History of Maoist China. Conflict and Change 1949-1976. Cambridge UP, 2019.

 

 

Økonomisk oppsving etter århundreskiftet og skjerpet kamp om Afrikas ressurser har fått mange til å snakke om et «nytt kappløp om Afrika», med referanse til det imperialistiske kappløpet og den påfølgende koloniseringa mot slutten av 1800-tallet. Også den gang var det et spørsmål om råstoffer, markeder for produkter som den hjemlige arbeiderklassen ikke hadde råd til å kjøpe, og nye investeringer for land med overskuddskapital.

Foto: Historisk kart over Afrika (1885) av John Bartholomew . Kilde: Wikimedia Commons
Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Forskjellen fra da og nå er at det i dag er mer enn en håndfull vestlige industristater som stiller til start, og Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør er blant de mange påmeldte. Derfor er det heller ingen konferanse, slik som i Berlin i 1885, der europeere avgjorde seg imellom hvordan byttet skulle fordeles. Dessuten er det ikke bare stater som kaster seg over Afrika, men også rivaliserende storselskaper, som også kan være fra samme land.

Men den viktigste kontrasten er at over femti stater nå er sjølstendige, i alle fall politisk, slik at det også handler om å vinne deres gunst og smøre den nye herskerklassen for å sikre seg lukrative kontrakter og langsiktige råvareavtaler. Endringene både og i Afrika og i tyngdepunktet i den globale kapitalismen har derfor gitt et nytt landskap, der det i mindre grad handler om territoriell erobring.

En annen forskjell fra kappløpet på 1880-tallet, er at olje og gass har blitt de viktigste energikildene. Mens Libya, Algerie, Nigeria og Angola lenge har vært storprodusenter, har det i de siste tiårene vært en hektisk bore- og letevirksomhet i Sør-Sudan, Gabon, Ghana, Ekvatorial-Guinea, Uganda og en rekke andre land. Med rundt ti prosent av verdens samlete reserver, utgjør Afrika et alternativ til det politisk ustabile Midtøsten. Fortsatt er det vestlige storselskaper som utvinner mest olje og gass i Afrika. For eksempel tjener Equinor mer penger i Angola enn noe annet sted utenom Nordsjøen, og Afrika har blitt stadig viktigere for den norske leverandørindustrien. Dessuten er det uran både i Niger, Tsjad og Namibia.

Det nye kappløpet har også klare forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Jakten på biodrivstoff har økt i takt med innblandingen i bensin, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Det er dessuten investert mye i produksjon av sukker som råstoff for bioetanol. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at også Kina ser seg om etter områder som kan gi mat til deres egen befolkning. Med 15 prosent av jordas befolkning, og bare sju prosent av alt dyrkbart areal, er det ikke rart at kinesiske myndigheter ikke vil stå som passiv tilskuer når Japan, Sør-Korea, Indonesia, Qatar, Sør-Korea og Saudi-Arabia kaster sine øyne på Afrika.

Inn i «våre» områder

Når Kinas innmarsj i Afrika har vakt så stor oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kontinentet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet Afrika som sin tumleplass for handel, investeringer og militært samarbeid. Sovjetunionen hadde riktig nok innflytelse i flere land, men det var mer ideologisk og militært enn økonomisk, og Russland har andre oppgaver å stri med. USAs strategiske interesser blei noe redusert etter den kalde krigen, men «kampen mot terror» og kampen om hegemoniet i det oljerike Midtøsten har som kjent ikke avtatt. (Libya ligger i Afrika, og Norge bombet i 2011 for første gang er afrikansk land.) USA opprettet i 2008 en egen Afrika-kommando (AFRICOM), som inntil videre har hovedkvarter i Stuttgart, men det er baser, militæravtaler og opplæringsprogrammer i en rekke afrikanske land. Det er også stor droneaktivitet for å ramme væpnete jihadister både i Sahel-området og i Somalia. I Djibouti, som er det tidligere Fransk Somaliland, er det en stor flåtebase som vokter over Adenbukta.

EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler» som omfatter de aller fleste afrikanske land, og bruker bistanden som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske vestafrikansk farvann og for å få returnert flyktninger. I virkeligheten er EUs ytre grense i sør flytta til Niger, som lenge var det viktigste transittområdet for flyktninger på vei gjennom Sahara til Middelhavet, og er nå det landet som får mest bistand fra EU for å kontrollere grensa og kriminalisere alle som hjelper flyktninger. Italia betalte Libya under Gaddafi for å stenge åpninga mot havet, og har nå gjort det samme overfor en av de rivaliserende «regjeringene» i Libya. EU er aller mest opptatt av å innlemme de nordafrikanske landa i sin middelhavsstrategi, som både har militære, politiske og økonomiske elementer.

Men det er Frankrike som står i en særstilling og som bruker tidligere kolonier til å holde oppe sin merkverdige forestilling om at de fortsatt er en stormakt. En rekke vestafrikanske land får fortsatt sin valuta- og pengepolitikk avgjort av Frankrike, og det er knapt noe fransktalende land uten at det har en eller annen form for militært samarbeid. Når afrikanske presidenter ringer til Paris for å få hjelp til å holde seg ved makta, er det sjelden forgjeves dersom de lover lydighet. Frankrike henter en stor del av sin strømforsyning fra atomkraftverk, og Niger er deres viktigste leverandør av uran. Niger har da også vært voktet nøye over av den franske staten, som ser med ublide på den kinesiske tilnærmingen til Niger.

Mot denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå bekymringen i vestlige land for at maktforholdene skal forrykkes også i Afrika, som i verdensøkonomien for øvrig. Som vi skal se, er et nytt økonomisk og politisk landskap i ferd med å vokse fram i Afrika, og dette er nok bare starten på en mer dyptgripende omkalfatring.

Forutsetninger og drivkrefter

En av de viktigste forutsetningene for Kinas muligheter til økt handel og nye investeringer er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Etter at også Verdens Handelsorganisasjon startet sitt hardkjør fra 1994, blei det samtidig vanskeligere for utviklingsland å beskytte eget jordbruk og egen industri, sjøl om EU og USA fortsatt gjorde som de ville. Dermed var porten åpen, og overraskende for mange var det kinesiske varer og kinesiske selskaper som stormet inn.

En annen viktig drivkraft bak Kinas nyvakte interesse for Afrika var den voldsomme veksten i kinesisk økonomi, delvis også i India, der industrisektoren og byggenæringa slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Ikke minst er det kappestrid om koltan (tantalum) som ingen mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler kan klare seg uten. På samme tid blei bygd opp lagre og spekulert i fortsatt prisøkning på vestlige børser, der det under den økonomiske krisa i 2007/08 var behov for alternativer til bolig- og finansinvesteringer. Det bidro til økonomisk vekst i afrikanske land som hadde mineraler eller andre råvarer å selge, i alle fall slik økonomene regner uten å bry seg om fordeling eller uttapping av ufornybare naturressurser. Men det førte i alle fall til økte statsinntekter, selv om mye forsvant ut gjennom korrupsjon og internasjonale storselskapers skattetriks, prismanipulering og overføring til skatteparadiser. Deler av befolkningen fikk mer penger mellom hendene, og kunne derfor kjøpe flere varer som Kina hadde å selge.

Hvor store er endringene?

Dersom vi starter med et blikk på handelsstatistikken, har Kinas import og eksport eksplodert i de siste tiåra, riktig nok fra et meget lavt utgangspunkt. Fra noen få milliarder dollar i 1995 har handelen økt til godt over 200 milliarder i 2017. Kina har da også for lengst gått forbi USA som den viktigste handelspartneren, men det er langt fram om EU regnes som en enhet. Kina kjøper lite annet enn råvarer, og etterspørselen er i ferd med å flate ut i takt med at den kinesiske vekstraten avtar og investeringene – eller overinvesteringene – i industri og byggevirksomheten ikke lenger er så opphetet.

I et tradisjonelt kolonimønster består Kinas eksport mest av ferdigvarer, og her ser det afrikanske markedet ut til å bety mer og mer. Det er ikke minst fordi land i de kinesiske nærområdene sjøl industrialiserer, og deres industri dekker både hjemmemarkedet og konkurrerer med Kina på verdensmarkedet. Dilemmaet er påtakelig: Kina må heve lønningene for å øke den innenlandske etterspørselen, særlig når USA og andre importører er usikre kort, men dermed øker også produksjonsutgiftene. Det er allerede et klart mønster at internasjonale storselskaper flytter fra Kina til for eksempel Bangladesh.

Kjøpekrafta er fortsatt beskjeden hos afrikanere flest, og ryktet om en svulmende middelklasse er høyst overdrevet. Men nettopp på grunn av fattigdommen i Afrika, der 80 prosent av innbyggerne lever under ei inntektsgrense på 5,50 dollar om dagen sjøl etter Verdensbankens forskjønnende tall, har kinesiske billigvarer et avgjørende fortrinn etter at den nyliberalistiske offensiven førte til senket toll og andre handelsbarrierer. I første omgang gjaldt det enkle forbruksvarer som klær og fottøy, men dette er samtidig akkurat det samme som afrikansk industri selv produserte. En stor del av den hjemlige industrien er derfor nærmest radert ut i land som Nigeria, Kenya, Zimbabwe og Sør-Afrika, som verken har like høyteknologiske maskiner eller så stram kontroll over arbeidskraften.

Det store slaget om markeder i verden står nå innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel. Det er ingen tvil om at dette er det nye kinesiske satsingsområdet også i Kina. På kort tid er suksessen enestående. Mens afrikanske stater knapt fikk noen til å finansiere utbygginga av nettet, står Huawei nå for 70 prosent av all infrastruktur, inkludert 4 G. Da USA og Storbritannia bare ville støtte telenettet i Ghana hvis private selskaper ble gitt forrang, stilte Kina gladelig opp. For tre år sida blei Samsung og Apple passert av Huawei når det gjelder salg av telefoner, men nå har begge blitt skjøvet til side av de forskjellige modellene til Transsion. Det er et selskap basert i Shenszen, men som knapt er kjent på hjemmebane. Men de har forstått mer av det afrikanske markedet og har utvikla telefoner som går for ned mot 750 kroner, sjøl om de er Android-tilpassa. Ikke bare det, Transsion har også begynt å produsere i flere afrikanske land, med økonomiske frisoner i Etiopia som det mest kjente eksemplet, og tilpasser seg kundene med kameraer tilpassa selfier av ansikter med mørk hud, og som har ekstra battteritid i områder med få lademuligheter. Dessuten har de plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Videre forsknings- og utviklingsarbeid foregår også ved sentra i Nigeria og Kenya.

Transsion er også moderselskap for musikkstrømmetjenesten Boomplay, som nå er installert på forhånd i deres telefoner, og som i motsetning til Spotify har spesialisert seg på afrikansk musikk. På samme måte er underselskapet Transsnet en nyhetstjeneste, Scooper, som er god på sport og underholdning. Kina har også utviklet betalings-tv for programmer og filmer på afrikanske språk, og Amazons netthandel blir nå utfordra av Alibaba, og deres lederguru – Jack Ma – er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. USA forsøker seg sjølsagt med advarsler om at Huawei-telefoner er reine spionapparatene, og at Kina kartlegger alt som foregår i Afrika gjennom sine nettjenester. Men det gjør lite inntrykk, og folks tillit til USA er langt mindre enn til Kina, om vi skal stole på menings­undersøkelsene.

Investeringer, infrastruktur og gjeld

Av nye utenlandsinvesteringer i Afrika står Kina kanskje for en femdel, og de har det til felles med andre land at de er konsentrert om noen få land med viktige råvarer. Den sikreste måten å få trygge og langsiktige leveranser er naturlig nok å gå inn på eiersida, slik at andre land og andre selskaper får et mindre handlingsrom. «Århundrets avtale» blei inngått med Den demokratiske republikken Kongo i 2006 og garanterer tilgang på kopper og andre mineraler i flere ti år framover. Da Zambia blei tvunget til å privatisere kopperdriften, snappet Kina raskt opp en eierandel, bokstavelig talt til røverpris. Et nytt trekk er at Kina også investerer i industrisektoren i flere afrikanske land, med Etiopia som en forsøkskanin. Det bygger på avtaler om økonomiske frisoner, det vil si områder der kinesiske selskaper kan dra fordel av skattefritak, lave lønninger og forbud mot fagforeninger.

Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer eller andre former for økonomisk samarbeid, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg og annen infrastruktur. I tillegg har de sans for prestisjeprosjekter som blir lagt merke til, slik som idrettsarenaer og det storslåtte hovedkvarteret til Den afrikanske unionen (AU) i Addis Abeba. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. De finansieres vanligvis gjennom lån, som forutsetter at mesteparten av utstyret og deler av arbeidskraften kommer fra Kina. Da Kina bygde en av verdens største bruer i Mosambik brukte de 8000 tonn fra et kinesisk stålverk i krise. Men kinesiske selskaper vinner også kontrakter gjennom internasjonale anbudsrunder, der de også gjør bruk av andre lands konsulenter og entreprenører. En annen framgangsmåte er å gi lån eller bistand mot garanti for framtidige leveranser av alt fra kopper i Zambia til olje i Angola og kakao i Ghana.

Afrika har en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», som er en slags moderne utgave av Silkeveien. Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra Mombasa til Nairobi i Kenya og fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba på det etiopiske høylandet. Herfra er det planer om ruter videre både til Middelhavet og vestover i Afrika, kanskje helt ut til Atlanterhavet. I tillegg til nye veier og jernbaner gjennom Asia og Europa, vil «den maritime Silkeveien» binde Kina, Sørøst-Asia, India, den persiske golfen og Afrika sammen. Det er i dette perspektivet den store interessen for å bygge ut havner må forstås.

Flere alternativer og vestlig dobbeltmoral

På samme måte som andre stater, bruker kinesiske myndigheter bistand og lån til å sikre seg råvarer, markeder og diplomatisk støtte fra over 50 medlemsstater. Men sett fra afrikanske lands side er det en viktig forskjell at Kina ikke blander seg så mye inn deres styresett eller økonomiske politikk. Det gir er et velkomment alternativ for land som har vært herjet av nykolonialisme og underordning i den globale kapitalismen, og også afrikanere er flinke til å spille ulike stater opp mot hverandre for å oppnå flest fordeler. Det er mange år sida Kina gikk forbi Verdensbanken som långiver i Afrika, der mange land har dystre minner fra tvangsliberalisering og krav om innstramminger. Selv politikere som spiller på fremmedfiendtlige og antikinesiske holdninger i sine valgkamper, slik som da Michael Sata blei valgt i Zambia i 2008, snudde han raskt da han som president ønsket seg flere valgmuligheter.

Også kinesiske myndigheter synes at deres egen samfunnsmodell er best, men har ikke vært like ivrig som vestlige land til å tvinge den på andre. Men også når det gjelder det som kalles «myk makt» og kamp om verdier, er bildet i ferd med å bli mer sammensatt. Der kulturinstitutter som British Council eller Alliance Francaise tidligere har rådd grunnen aleine, eller sammen med tyske konservative og sosialdemokratiske stiftelser, dukker nå det ene Konfutse-instituttet etter det andre opp i afrikanske hovedsteder. Kina tilbyr stipender til titusener av afrikanske studenter, og mange av dem blir naturlig nok framtidig ledere i sine hjemland.

Men det Beijing naturlig nok vil framstille som uegennyttig respekt for suverenitet og et solidarisk Sør–Sør- prosjekt, blir av kritikere kalt for grådighet og undergraving av demokrati og menneskerettigheter. Dette er en ikke ukjent form for hykleri fra vestlig side, som om ikke mye av deres egen virksomhet i Afrika er motivert ut fra økonomiske og strategiske egeninteresser. Dersom land stiller seg på USAs side i «krigen mot terror» eller gjennomfører nyliberalistiske endringer, blir det stille om menneskerettigheter og folkestyre. Det er ikke minst Rwanda og Uganda eksempler på i dag.

Det er også lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner. Det er dessuten titusener av kinesere som har slått seg ned i Afrika på eget initiativ, der de driver både butikker, jordbruk og små bedrifter. Også utvandring var viktig under det forrige kappløpet på 1800-tallet, og Kina har et stort problem når de nå skyver folk tilbake fra byene til ei landsbygd hvor mange er uten jord eller arbeid. Kinesere bidrar med arbeidsplasser, og overføring av tilpasset teknologi, men blir også møtt med protester fra innbyggere som blir skjøvet til side. På markeder i Lusaka (i Zambia) har det vært sammenstøt når kinesiske bønder fallbyr sine landbruksvarer.

Usikker framtid

I de siste åra har Kinas stadig sterkere stilling i Afrika blitt utsatt for mange kritiske spørsmål, og de kommer ikke bare fra tilhengere av vestlig dobbeltmoral.

Et av problemene er at dagens samhandel og økonomiske samarbeider befester den koloniale arbeidsdelinga, der råvarer – som svinger i pris – byttes mot industrivarer hvor arbeidsplasser skaper og teknologisk utvikling skjer i andre verdensdeler. Det er også et tankekors at afrikanske lands framtid er knyttet til at veksten fortsetter, og i samme former, i Kina. På samme måte som de tidligere blei stilt i utsikt av den vestlige kapitalismen var krisefri, er det lett å overse den risikoen som ligger innebygd i den kinesiske statskapitalismen, slik andre artikler i dette nummeret viser. Mange kritikere har også rett når de peker på at kinesiske investeringer og utbygging av infrastruktur ofte skjer på en måte som tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og lokalsamfunns medvirkning.

Afrikanske land har dårlig erfaring med långivere som bruker sin posisjon til å diktere politikk og skaffe seg økonomiske fordeler. Sjøl om kinesiske lån har vært brukt til infrastruktur og er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Ofte viser prosjektene seg å ha både mindre lønnsomhet og mindre samfunnsnytte enn antatt, og afrikanske land har ikke lenger den samme betalingsevnen som da mange avtaler blei inngått under gode konjunkturer og gode råvarepriser for ti åra sida. Gjeld til Kina kommer nå på toppen av at afrikanske land har flere lån enn før på det internasjonale finansmarkedet, til høy rente og kort betalingstid, og kan være med på å føre Afrika inn i ei ny gjeldskrise. Den manglende åpenheten omkring Kinas investeringer, bistand og lån gir grunn til å frykte at det ligger noen udetonerte bomber i disse pakkene. I verste fall kan det bety at Kina kan ta kontroll over havner og gruver ved mislighold, slik det har vært enkelte antydninger om.

Sjøl om i dagens makthavere i Kina kan, som sine forgjengere, ha himmelens mandat, er himmelen ikke skyfri for afrikanske land.

 

Mer å lese:

Litteraturen om forholdet mellom Afrika og Kina blir fort foreldet, men heldigvis er det to nettportaler som følger den aktuelle utviklinga. Den ene, China-Africa Portal (https://saiia.org.za) drives av The South African Institute of International Affairs. Det andre er mer journalistisk orientert, The China Africa Project (https://chinaafricaproject.com), som også tilbyr spennende podcaster. Kinas rolle når det gjelder internett er dekket fyldig av Igino Gagliardone i boka China, Africa and the future ofInternet (London: Zed Books, 2019).

 

 

 

1. Det er opplagt at maoisme i Kina før og etter revolusjonen i 1949, maoisme i Norge på 70-tallet og maoisme praktisert av frigjøringsbevegelser og «maoistiske» partier ikke er det samme.

– Kan du prøve deg på en overordna definisjon?

Desse tre fellesdraga var nok kjenneteikn ved den globale maoismen:

Synet på den kinesiske revolusjonen som ein ekte folkerevolusjon i verdas mest folkerike land og derfor med verdshistorisk betydning.

Eit nytt politisk verdsbilde med dei fattige, koloniale og nykoloniale landa i sør i sentrum, bondemassane som den viktigaste krafta for forandring – og dei to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet som hovedfiendane av folka i verda.

Å halde fram med revolusjonen i sosialistiske land, klassekamp nedafrå, blei forstått som eit avgjørande og nødvendig middel for å stoppe framvekst av ein ny overklasse som i Sovjet-unionen, og hindre tilbakefall til ­kapitalisme.

Erik Ness (intervjueren) er redaksjonsmedlem i Gnist.
Brigt Kristensen (intervjuobjektet) er pensjonist, jobbet i fiskeindustrien fra 1976, leder av Bodø Kjemiske Arbeiderforening 1978–1988 og representerte RV og Rødt mellom 1987 til 2015 i kommunestyret i Bodø. Var medlem av forgjengerne til Rødt, SUF, AKP og RV, fra 1964.
Foto: Gill Penney/Flickr

 

2. Hvordan vil du definere maoisme slik marxist-­leninistene i AKP praktiserte det?

Maoismen i Norge delte også dei oppfatningane som er referert; det slo blant anna ut i omfattande solidaritetsarbeid for frigjøringsfronten i Sør-Vietnam mot USA på 60-talet og for mojahedin i Afghanistan mot Sovjet på 80-talet I tillegg var flittige studiar av Maos skrifter om masselinja, og om alliansepolitikk viktige for ml-rørsla i partibygging og i frontpolitikk. I EU-kampen i 1972 var både vektlegginga av levekåra – uttrykt i «Nei til EEC og dyrtid» og av sjølråderetten, «Nei til salg av Norge» – inspirert av maoismen. Både dette og betydninga av «periferien», eller distrikta, var djupt forankra i norsk historie, og blei bekrefta i maoismen. Slik var det også med ml-arane sin kamp mot privileg og pampevesen i fagrørsla og i folkevalte organ, men den direkte inspirasjonen kom frå maoismen.

Som i andre land gikk maoismen i AKP etter kvart over til å bli ei tvangstrøye, fordi maoisme i internasjonale spørsmål i praksis blei den politiske linja Kinas kommunistiske parti til ei kvar tid følgte.

2. Jeg har hørt deg fortelle noe fra Studentersamfunnet i Oslo i 1968, som sier noe om tidsånden på venstre fløy blant studenter i Oslo.

Da Tore Linné Eriksen blei valt til formann (!) i Studentersamfunnet i Oslo for hausten 1968 i den store gymsalen på Blindern, var det først ein kort minnetale for Karl Marx som var fødd om lag på dagen 150 år før. Dei konservative braut av med høglydde rop om at «Marx er død». Da blei dei spontant parkert og overdøva av rungande og taktfaste «Mao lever», «Mao lever»!

3. Hvorfor ble ikke dere som var unge, radikale tidlig på sekstitallet med i Norges kommunistiske parti? Det var tross alt ikke mange år siden NKP var de mest militante frigjøringsheltene som var med å kaste ut Hitler fra Norge.

Som du er inne på, oppstod maoismen som politisk tendens og rørsle i eit venstre-sosialdemokratisk parti i Norge, i Sosialistisk Folkeparti (SF) med ungdomsorganisasjonen SUF, og ikkje i kommunistpartiet. SF hadde nylig brote ut av Ap, samtidig som sterke krefter i kommunistpartia prøvde å få til tettare samarbeid med sosialdemokratane. Moskva-kommunismen blei ikkje berre oppfatta som dogmatisk og stein daud, men som forrædersk fordi Moskva på denne tida prioriterte eit godt forhold til USA over støtte til vietnamesarane i frigjøringskrigen mot USA. SFs talerøyr Orientering skreiv om «Stanken fra Glassboro» da Sovjets statsminister Kosygin møtte USAs president sommaren 1967, mens krigen i Vietnam hadde eksplodert i verdsopinionen

4. Hvilken rolle spilte kampen mot atomvåpen for den politiske utviklinga til radikale? Og parolene for solidariteten med Vietnam? Og hva mente radikale om okkupantstaten Israel?

Her var det mange spørsmål. Faren for atomkrig mellom USA og Sovjet var det store trugsmålet på 50-talet og først på 60-talet. SF var blitt til i striden om atomvåpen på norsk jord i 1961. Mi første politiske handling var å delta i vardetenning på fjellet på Fauske som 16-åring i 1961. Men i leiinga for ungdomsorganisasjonen SUF var det rett etter starten i 1963, i tillegg til ein sterk pasifistisk tendens, også representantar for ein tidlig maoisme.

I spørsmålet om krig og fred verka maoismen frigjørande frå ei form for handlingslamming i møte med den væpna frigjøringskampen i den tredje verda: Khrusjtsjov i Sovjet åtvara mot at eit kvart opprør kunne tenne ein verdsbrann. Mot dette hevda Mao at folkekrigen var rettferdig og at det var rett å gjøre opprør. Med Vietnamkrigen som ei rystande erfaring, krevde det ein ny tenkemåte å gå frå «Fred i Vietnam» til «Seier for FNL». (FNL: Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront)

Etter 6-dagarskrigen i 1967 og Israels okkupasjon av Vestbreidda, Gaza, Golan i Syria og Sinai-halvøya var det offisielle Norge i jubelstemning. SUF skilte seg ut da landsmøtet vedtok ein konsekvent støtte til det som da blei kalt Palestina-araberane, og gikk mot Israel som ein reint jødisk stat, altså mot sionismen som ideologi. Det skapte hetsstemning i media og sjokk i delar av SF. I ettertid går det an å seie at også Palestina-spørsmålet no blei forstått i det maoistiske, globale perspektivet.

5. Hva var det nye som gjorde at den kinesiske revolusjonen inspirerte en hel generasjon ungdomsopprørere?

Maoismen stemte med tida og tidsånda. Det var for det første situasjonen i verda: Vietnam-krigen var ei skjellsettande og pågåande erfaring. Væpna kamp pågikk i fleire land mot koloniveldet i Afrika, og revolusjonen på Cuba gjennom gerilja låg berre noen få år tilbake i tid. Avkolonisering blei erstatta av nykolonialisme, altså nye former for kontroll over ressursar og politikk frå dei gamle kolonilanda. Da Kina også (til liks med partiet i Albania) i 1968 tok skarp avstand frå Sovjet og Warzawapakt-landa sin invasjon i Tsjekkoslovakia og stempla Sovjet som sosial-imperialistisk, var det duka for «kamp mot begge supermakter USA og Sovjet» som del av det nye verdsbildet.

I tillegg kom eit djupkulturelt ungdomsopprør på denne tida, mot alle autoritetar. Maos appell om at det er rett å gjøre opprør – ja at ungdommen skulle «bombardere hovedkvarteret» i partiet – hadde spontan, kanskje anarkistisk appell hos mange.

Appellen i «De tre mest leste» av Mao med bl.a. artikkelen «Tjen Folket!» nådde noen av oss som var på veg opp i utdanningssystemet, på same måte som siste linje i «Teser om Feuerbach» av Karl Marx: Filosofane har berre tolka verda ulikt, det det kjem an på er å forandre ho. Begrepet klassereise var ikkje oppfunne, men i denne doble appellen var handling viktigare enn prat, og truskap mot vanlig folk viktigare enn karriere i systemet. Utfordringa var eksistensiell for noen – ka vil du med livet ditt? Sjølproletarisering hang i hop med dette, likeså motstand mot rause økonomiske godtgjøringar for tillitsvalte i fagrørsla og for folkevalte.

6. Jeg har alltid tenkt at maoisme er ikke-sosialdemokrati og at spesielt parola «Massene er de virkelige heltene!» var avgjørende forskjellig. Hva tenker du?

Viss du meiner at f.eks. Ap over tid har vore dårlig forankra i breie lag av folket, stemmer ikkje det, etter mitt syn. Men det er riktig at den reformistiske strategien som Ap etter kvart slo inn på, skapte passivitet. Partiet skulle med regjeringsmakt ordne opp for folk frå toppen. Ein aktiv, kjempande arbeidarklasse skapte ­problem for styringspartiet – og toppfolka i Ap blei heltane.

7. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Det var der de første spirene inspirert fra Kina slo rot. Men SF var jo et sosialdemokratisk parti selv om de hadde brutt ut fra AP. Allikevel?

SF var eit ope parti med ferske erfaringar frå kadaverdisiplin i Ap. Det såkalte «Nye venstre» i Vesten på denne tida, som SF var ein del av, var ofte ein reaksjon på høgreutvikling i dei store sosialdemokratiske partia. Rommet både for meir grunnleggande kritikk av ­sosialdemokratiet­­­ i Norge og kritikk av systemet i Sovjet var større i SF enn i kommunistpartiet på 60-talet. Det siste hang jo i hop med gammal lojalitet til Sovjet i dei gamle kommunistpartia, mens dei nye «venstre­sosialistiske» partia prøvde å balansere motstand mot USA med ein viss kritikk av Sovjet.

8. Du pleier å bruke begrepet «positivistisk tankegang» når du kritiserer Sovjet, Stalin og Arbeiderpartiet. Kan du forklare begrepet positivistisk og hvorfor du synes det er en nyttig beskrivelse?

Maoismen som dominerte i SFs studentlag frå starten i 1964, tok etter kvart inntrykk av ein heftig debatt om vitskapsteorien positivisme ved universitetet i Oslo. Politisk betydde positiv­ismen at det var mulig og riktig å forstå (og styre) samfunnet på grunnlag av objektiv og nøytral kunnskap om sosiale lover («sosial ingeniørkunst»), som var uavhengig av interesser og tolking. I studentlaget blei sosiologiens «avskaffing» av klassemotsetningar til fordel for teoriar om «lagdeling» sett på som «falskt bevisstheit» i slekt med idear i ortodoks marxisme om at sosialismen «med ­nødvendigheit» ville utvikle seg til eit klasselaust samfunn. Stalins teoriar blei sett på som herskarmarxisme for å legitimere forholda i Sovjet, i kontrast til Maos opprørskommunisme for å forandre verda. Ein heimavla maoisme utvikla seg i studentlaget, ei legering av Marx, Mao, Brox og Sartre.

8. En av de mest omtalte epokene i Kina var Kulturrevolusjonen fra 1966 som varte en god del år framover. Det var ikke bare sosialister som lot seg inspirere av opprøret nedenfra. Var det egentlig bare en maktkamp som Mao satte i gang for å sikre sin egen makt?

Personen Mao som kynisk maktpolitikar har vel blitt ei slags standard forklaring på kulturrevolusjonen, særlig i den akademiske litteraturen. Eg kan for lite om Kina til meine noe sikkert om det. Men for meg verkar det merkelig at Mao som legendarisk leiar av den kinesiske revolusjonen skulle ha behov for noe i denne retninga berre for å trygge sin eigen posisjon. Da verkar det langt meir sannsynlig at han faktisk ville hindre at Kina tok same vegen som Sovjet og/eller at han var mot den kursen ein stor del av partitoppen stod for.

9. Kan du trekke fram noen teoretiske bidrag som du mener fortsatt har noe for seg? Og så var det dette med teori og praksis?

Etter mitt syn er det mykje å lære av Maos skrifter – og av hans vilje til å finne ein veg for den kinesiske revolusjonen uavhengig av Sovjets veldige autoritet, heilt frå 20-talet av. Artiklane «Om motsigelsen» og «Om den korrekte behandling av motsigelser i folket» er ikkje heva over kritikk, men svært nyttige i politisk analyse og utvikling av strategi og taktikk. Maos kunnskapsteori og teori om masselinja f.eks. i artikkelen «Om praksis» heng i hop med partioppfatninga, som etter mitt syn er undervurdert. Noen av hans artiklar om leiarskap inneheld tankar med tydelig preg av praksis.

Eit typisk sitat: «- dersom de (folk i ledende stillinger) ikke [ ] dypt konkret tar del i arbeidet de oppfordrer til, gjør gjennombrudd på et enkelt punkt, samler erfaring og bruker denne til å rettlede andre enheter – vil de ikke ha noen måte til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig.»

Så er spørsmålet om denne leiarstilen var mulig for Mao sjøl etter at han blei eit ikon. Kanskje vi her har ei årsak til subjektivistiske feil frå Mao etter frigjøringa i 1949, særlig i Det store spranget på slutten av 50-talet, men også i ­Kulturrevolusjonen?

10. Arbeidernes kommunistparti (AKP) var en periode tilhengere av marxismen-leninismen-­Mao Tse Tungs-tenkning. Dette høres veldig ut som sekta, Tjen Folket, som ble ekskludert fra AKP.

Ja, etter mitt syn uttrykker dette ei dogmatisering av marxismen, eit syn om at alle svar er funne. Eg foreslo på landsmøtet i SUF i 1968 at vi i staden skulle studere Mao og Lenins bidrag til marxismen. Det var sjanselaust, og året etter godtok eg denne plattforma. Det kunne i ein periode gi framgang ut frå ein illusjon om eit fasttømra, samanhengande verdsbilde. Da «venn» og «fiende» ikkje lenger oppførte seg etter fasiten, sprakk verdsbildet.

11. Kina utvikla seg i retning at «noen må bli rike først, for at alle skal bli rikere». Markedet og partitoppene fikk mere makt, også direkte økonomisk. Dette er vel det vi kaller borgerlig tankegang, og var begynnelsen på Kina som et kapitalistisk samfunn. Hvordan var det mulig at AKP forsvarte Kina så lenge? Bruddet kom ikke før i 1989?

Det sprang nok ut av fascinasjonen for Kina som sosialt eksperiment og lojalitet til dei som stridde for eit nytt system under radikalt andre vilkår enn oss. Problemet er at maoismen som «stad» blei viktigare enn dei maoistiske ideane. I maoismens idegrunnlag var det jo nettopp eit hovedpoeng at alle sosialistiske land, også Kina, kunne skifte farge. Da AKP støtta utviklinga i Kina uansett politikk, sjøl om partiet på 80-talet ikkje var heilt ukritisk, blei det ei form for lojalitet som vi kjenner frå NKPs mangeårige forhold til Sovjetunionen.

12. Du pleier å bruke begrepet «overbygning og basis» og «produktivkreftene» for å forklare hvordan sentrale AKPere tenkte. Forklar.

I marxismen er det vanlig å skille mellom basis og overbygning. Basis i samfunnet er da dei tekniske hjelpemidla, maskinene og folks kunnskap (produktivkreftene) og samarbeids- og styringsformene som menneska inngår i (produskjonsforholda), for å produsere sitt livsgrunnlag. Overbygninga består da av politiske og andre institusjonar, og ideologien som gjerne rettferdiggjør status quo.

Som Stalin og Bresjnev i Sovjet hevda Deng og AKPs leiar Pål Steigan på 80-talet den såkalte «produktivkraftteorien» om Kina på 60-talet: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet) var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avanserte sosialistiske overbygninga. Det var jo sosialistiske eigedomsforhold i Kina og den leiande krafta i staten var det kommunistiske partiet! All utvikling av produktivkreftene måtte derfor styrke den sosialistiske basisen! Det motsette hadde vore nesten som eit aksiom for ml-bevegelsen – det kunne vekse fram ein ny klasse av parti-og statsbyråkratar i den sosialistiske overbygninga.

13. Mener du Kina på noe tidspunkt var et sosialistisk land?

Med statlig industrireising, forsøk med arbeidarkontroll og enda meir folkekommunane på landsbygda er det mitt syn at Kina i all fall var på veg mot sosialisme. Men eg har som sagt berre overflatisk kunnskap om utviklinga i Kina etter proklameringa av folkerepublikken 1. oktober 1949.

14. Hva med ytringsfrihet, undertrykkinga av nasjonale minoriteter? Er det andre ting Kina-tilhengere burde sett – eller noe de så, men ikke ville si?

Eg har aldri vore i Kina, men i kaoset under kulturrevolusjonen ser det for meg ut som om det i tillegg til alt det negative også oppstod former for frie ytringar som var avanserte. Å sette opp veggaviser med kritikk av leiarane blei ein lovfesta rett etterpå, som blei avskaffa da Deng kom til makta. Men generelt er det mitt syn at revolusjonar av Kinas type i halvføydale land ikkje berre må gjennomføre dei økonomiske krava i dei klassiske borgarlige revolusjonane, som jord til bøndene, men også dei politiske, som ytringsfriheit, uavhengige domstolar og frie val. Eitpartisystem vil alltid ende som mindretaldiktatur.

At forfattaren Han Suyin og andre kom med eit kritisk perspektiv på det gamle føydale Tibet var ei nødvendig motvekt mot Tibet-romantikken som har dominert i Vesten. Og Jan Myrdal hadde eit poeng når han f. eks. i boka Sidenvägen forsvarte Kinas einskap mot russisk, historisk ekspansjon i Asia og utnytting av nasjonale minoritetar for sine formål. Men ml-rørsla var veldig prinsipielle i forsvaret for nasjonars rett til sin eigen stat, uavhengig av ka for krefter som stod i brodden. Da er det eit paradoks at interessa for nasjonale krav i f.eks. Sinkiang og Tibet var så laber, for å tale med sordin. Det viste seg også at dei sentral-asiatiske sovjet-republikkane på 90-talet blei uavhengige statar – det gjør jo også at uavhengigheitsrørsla f.eks. i Sinkiang – Aust-Turkestan – ter seg annleis i spellet mellom stormaktene enn for 40 år sia.

15. Tar du avstand fra Kina som et sosialistisk eksperiment?

Nei, ka skulle no det bety? Først: Betydninga av den kinesiske revolusjonen går ut over det sosialistiske eksperimentet. Dei kinesiske kommunistane samla Kina, jagde ut dei utanlandske, imperialistiske interessene som i 100 år hadde tråkka på verdas eldste sivilisasjon og plyndra kinesarane. Folket fikk mat, skolegang og helsestell. Og deres barn og barnebarn har på dette grunnlaget brukt kapitalisme for å gjøre det moderne Kina til ei supermakt.

I frigjorte område frå 20-talet til 1949 og så fram til den kapitalistiske restaurasjonen på 80-talet blei det gjort eit vell av erfaringar som i lang tid vil inspirere – og avskrekke – sosialistar. Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

16. Kan du skjønne de som hyller Mao?

Generell hylling av historiske personar er eg vaksinert mot. For vurderinga av Maos historiske rolle viser eg til svaret over – han var på godt og ondt viktig i dei avgjørande vegvala i den kinesiske revolusjonen frå 20-talet til han døyde i 1976.

Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

Om du tar et kurs i internasjonale relasjoner, er noe av det første du lærer, teorien om gjensidig avhengighet. Kort fortalt går den ut på at jo mer to land oppretter et økonomisk avhengighetsforhold med hverandre, jo mindre er sjansene for at konflikt oppstår mellom dem. Tanken er at politiske, for ikke å snakke om militære, konflikter simpelthen vil bli for kostbare. Liberale teoretikere oppfordrer derfor til så mye økonomisk samarbeid mellom land som mulig.

Kina og Japan snur denne teorien på hodet.

Ulv Hanssen er foreleser i politikk og internasjonale relasjoner ved Soka University (Japan).
Foto: Wikimedia Commons

I dette forholdet har de politiske konfliktene bare økt i takt med at landene har blitt økonomisk avhengig av hverandre. Japan er i dag Kinas tredje største eksportmarked, mens Kina er Japans største. Til sammen handlet landene for nesten 2700 milliarder kroner i 2018. Det tilsvarer tre fjerdedeler av Norges brutto nasjonalprodukt. Det økonomiske samarbeidet går på skinner. Likevel er det ingen mangel på politiske konflikter mellom de to østasiatiske gigantene. Et stadig tilbakevendende tema er Japans brutale krigføring i Kina i perioden 1931 til 1945. Kina hevder at Japan aldri har tatt et ordentlig oppgjør med sin mørke fortid, samt at landets sikkerhetspolitiske endringer under nåværende statsminister Abe Shinzō varsler om en tilbakekomst av den japanske militarismen. Slike påstander avvises blankt i Japan, der det hevdes at landet har opptrådt eksemplarisk i etterkrigstiden gjennom unnskyldninger til sine tidligere fiender, samt et grunnlovsnedfelt løfte om å aldri igjen gå til krig. Om det er noen som i dag skal anklages for militarisme og internasjonal uansvarlighet, kontrer Tokyo, så er det Kina med sine voksende militærbudsjetter og urimelige territorialkrav i Sør- og Østkinahavet.

Slik har det pågått i mange år nå. I Japan beskrives ofte det sino-japanske forholdet etter slutten på Den kalde krigen med frasen seirei keinetsu, «kald politikk, varm økonomi», altså stikk i strid med hva teorien om gjensidig avhengighet forteller oss.

Men det har ikke alltid vært sånn. Under andre halvdel av Den kalde krigen så det ut til at de to landene ville klare å skape et harmonisk vennskapsforhold. Landene normaliserte diplomatiske relasjoner i 1972 og signerte en fred- og vennskapsavtale i 1978. Som et tegn på Kinas ønske om fredelig sameksistens ga Beijing avkall på krigserstatning, mens Japan, som på dette tidspunkt hadde seilt opp som verdens tredje største økonomi etter USA og Sovjetunionen, innledet et omfattende økonomisk samarbeid med fattige Kina. Dette inkluderte handel, investering, billige lån, og utviklingshjelp som, tro det eller ei, varte fram til 2018 da Kinas økonomi hadde vokst seg tre ganger større enn den japanske. En rekke samarbeidsprosjekter innen kultur og utdanning ble også utført. På 1970- og 1980-tallet så det faktisk ut som at de to landene ville klare å legge sine ideologiske og historiske konflikter til side og lede Øst-Asia-regionen inn i en æra av vennskap og samhandling.

Grunnen til at normaliseringen og fredsavtalen ble iverksatt så sent, kan man finne i den voldsomme politiske innflytelsen USA hadde over Japan under Den kalde krigen. En av forutsetningene for USAs avslutning av okkupasjonen av Japan (1945–1952) var at Japan inngikk i en militærallianse med USA. Japan ble dermed en sentral del i den amerikanske oppdemmingsstrategien mot kommunistblokken. Ettersom USA også hadde påtvunget Japan en grunnlov som la betydelige begrensninger på Japans forsvarskapasitet, ble Japan ekstremt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Dette gjorde det nesten umulig for Tokyo å si nei til Washington selv etter at Japan gjenvant sin selvstendighet i 1952. En av konsekvensene av dette asymmetriske styrkeforholdet var at Japan i 1952 pent måtte akseptere USAs krav om å anerkjenne Nasjonalistpartiet i Taipei (Taiwan) som Kinas legitime regjering etter at kommunistene hadde tatt makten på fastlandet i 1949. Dermed forsvant muligheten for snarlig forsoning mellom Kina og Japan. I stedet fant landene seg atter igjen i et fiendeforhold på hver sin side av jernteppet i Asia. Denne uheldige situasjonen vedvarte i 20 år, fram til USAs president Richard Nixons historiske møte med Kinas leder Mao Zedong i Beijing i 1972. Nixon ønsket å utnytte den voksende splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen og håpet å få lokket Kina over til USAs side i Den kalde krigen. Tøværet mellom Washington og Beijing gjorde det mulig for Japan å innlede diplomatiske relasjoner med Kina. Dette viser igjen hvor stor makt USA hadde over Japans utenrikspolitikk på denne tiden (en trend som til en viss grad vedvarer selv nå). Med USAs godkjennelse kunne endelig forsoningsprosessen mellom Japan og Kina begynne.

Det kinesiske lederskapet under Den kalde krigen, Mao Zedong, Zhou Enlai og Deng Xiaoping, var ivrig etter å åpne diplomatiske, og framfor alt økonomiske, relasjoner med Japan. De katastrofale eksperimentene med Det store spranget (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde utarmet Kinas økonomi og tynnslitt kinesernes nerver. Handelsrelasjoner med den økonomiske stormakten Japan ble sett på som en effektiv måte å bringe økonomien på rett kjøl samt å få tilgang til moderne teknologi. Men i tillegg til denne pragmatiske motivasjonen skal det sies at de kinesiske lederne også utviste en forbausende villighet til forsoning og tilgivelse. Ikke bare var Mao villig til å gi avkall på krigserstatning (riktignok vel vitende om at det kommende økonomiske samarbeidet var mer verdt), men han uttrykte også sympati for det japanske folket og framstilte dem som ofre av militaristenes rabiate krigshandlinger. Denne distinksjonen mellom et uskyldig folk og en skyldig militaristelite resonnerte med mange i etterkrigs-Japan der anti-militarismen hadde slått dype røtter. En av mange grunner til at det sino-japanske forholdet har forverret seg i nyere tid er at denne distinksjonen ofte er uklar eller usagt i det nåværende Kommunistpartiets kritikk av Japans fortidige krigføring.

Massakren på Den himmelske freds plass i 1989 sjokkerte omverden. Dette var en periode da elitene i verdens kapitalistiske stater hadde en klokkertro på at markedsreformer ville lede til demokrati. Bildene av det kinesiske militærets brutale undertrykkelse av sitt eget folk gjorde det imidlertid klart at den omfattende liberaliseringen av økonomien i Kina under Deng Xiaoping ikke hadde ledet til noen særskilt politisk liberalisering. USA og landene i Vest-Europa presset på for å innføre internasjonale sanksjoner mot Kina. Men i et sjeldent eksempel på uavhengig diplomati trosset Japan USAs interesser gjennom appeller i FN om å minimere sanksjonsomfanget. Japanske diplomater mente at tøffe sanksjoner bare ville drive Kina nærmere Sovjetunionen, samt komplisere og kanskje reversere Dengs markedsreformer. Japan var et av de første kapitalistlandene som normaliserte handelsrelasjonene med Kina etter et kort avbrekk.

Tokyos forsøk på å beskytte Beijing ble imidlertid ikke gjengjeldt på den måten japanerne hadde håpet. Opptøyene og massakren i 1989 frambrakte en påtrengende legitimitetskrise i det kinesiske kommunistpartiet. Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps forsterket naturlig nok denne krisen da de var eksempler på at desillusjonerte folk kunne styrte tilsynelatende stabile kommunistregimer. På begynnelsen av 1990-tallet ble det derfor en topprioritet for myndighetene i Kina å gjenvinne folkets tillit. Dette målet ble oppnådd på to måter: 1) gjennom økonomisk vekst og en forbedret levestandard, og 2) gjennom å styrke patriotismen i det kinesiske folket. Den førstnevnte utviklingen var kompatibel med Japans interesser og håp, men den sistnevnte var definitivt ikke det. Den kinesiske patriotismekampanjen framstilte i økende grad Japan som en potensiell fiende. På denne tiden begynte kinesiske skoler å innføre «patriotisk undervisning» med et tungt fokus på Japans overgrep mot Kina under Den andre verdenskrigen. Denne strategien har vært svært vellykket. Kommunistpartiet nyter i dag bred oppslutning, men dessverre er denne til en viss grad betinget av en kontinuerlig demonisering av Japan. Dette gjør det vanskelig for Beijing å søke virkelig vennskapelige relasjoner til Tokyo, ettersom dette ville undergrave det strategisk viktige narrativet om Japan som en ikke-angrende overgriper som når som helst kan slå til igjen.

Samtidig som den patriotiske undervisningen førte til et negativt syn på Japan i Kina, begynte det politiske senteret i Japan å helle mot høyresiden, hvilket førte til en mer konfronterende politikk mot Kina. Statsminister Koizumi Junichirō (2001–2006) brakte det bilaterale forholdet til nye dybder med sine årlige besøk til den meget kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Yasukuni er et shintoistisk bedehus i Tokyo der sjelene til alle som har falt i kamp for Japan er innlemmet. Dette inkluderer 14 klasse A-krigsforbrytere som blant annet er ansvarlige for Japans grufulle krigføring i Kina. Koizumis årlige besøk til helligdommen den 15. august, minnedagen for Japans kapitulasjon i 1945, førte til store anti-japanske demonstrasjoner i Kina der besøkene ble sett på som glorifisering av krigen. De kinesiske presidentene Jiang Zemin (1993–2003) og Hu Jintao (2003–2012) nektet å møte Koizumi, så det gikk mer enn fem år uten et toppmøte mellom de to mektigste landene i Øst-Asia.

I 2010 nådde forholdet et foreløpig bunnivå da en territorialkonflikt blusset opp. Både Kina og Japan gjør krav på en gruppe små øyer i Østkinahavet. Øyene er kalt Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. Japan har administrativ kontroll over disse ubebodde øyene, men Kina hevder at Japan okkuperer dem ulovlig. I 2010 forsøkte et japansk kystvaktskip å jage bort en kinesisk fiskebåt fra farvannet nær Diaoyu/Senkaku. Fiskebåten svarte med å brake inn i kystvaktskipet, hvilket resulterte i at mannskapet på fiskebåten ble arrestert og bragt til Japan for avhør. Arrestasjonen førte til voldsomme anti-japanske protester i Kina, samt en midlertidig eksportstans av sjeldne mineraler til Japan. Den japanske regjeringen lot omsider mannskapet reise tilbake til Kina uten å stille dem for retten, men denne gesten gjorde lite for å bedre forholdet. Siden 2010 har Kina testet grensene for hvor langt Japan er villig til å gå for å forsvare øyene. Fiskebåter eskortert av den kinesiske marinen seiler stadig inn i disse omstridte farvannene, og kinesiske militærfly entrer ofte luftrommet over øyene. Disse handlingene har ført til at en klar majoritet av den japanske befolkningen i dag ser på Kina som en reell, militær trussel, og mange frykter at Kina en dag vil ta øyene med makt. For japanerne styrkes trusselbildet av usikkerheten omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien under den mildt sagt uforutsigbare Donald Trump-administrasjonen. Japan har reagert på det som oppfattes som kinesiske provokasjoner med å ruste opp militært, samt å styrke relasjonene med med landene i Sørøst-Asia som har sine egne territorialkonflikter med Kina. Dette oppfattes i sin tur som truende i Beijing der man er skeptisk til alt som kan tolkes som en oppdemmingsstrategi. Dette er altså et klassisk sikkerhetsdilemma der partenes forsøk på å oppnå sikkerhet paradoksalt nok leder til mindre sikkerhet ettersom de tolkes som truende av motparten, som svarer med å ruste opp. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i oktober viste at 57 prosent av japanerne og hele 75 prosent av kineserne ser motparten som en militær trussel.

I de seneste årene har handelsforbindelsene vært det eneste lyspunktet i det ellers så kjølige forholdet mellom de to landene. Men den pågående handelskrigen mellom Kina og USA har hatt en negativ innvirkning på handelsrelasjonene mellom Kina og Japan. Et økende antall av de mer enn 15 000 japanske bedriftene i Kina har valgt å trekke seg ut av landet for å unngå USAs tollsatser. Etterspørselen etter japanske varer i Kina har også sunket som følge av handelskrigen. Dette var en av hovedårsakene til at den japanske økonomien opplevde nær nullvekst i tredje kvartal i år. Dersom handelskrigen fortsetter, er det ikke utenkelig at vi etterhvert vil se opprettelsen av blokkøkonomier der land vil bli tvunget til å velge mellom den amerikanske og den kinesiske blokken. Gitt Japans militærallianse med USA, er det ingen tvil om hvilken blokk Japan vil bli tvunget til å velge. Man kan derfor frykte at det sino-japanske forholdet vil gå fra en ikke-optimal men akseptabel situasjon med «kald politikk og varm økonomi» til en virkelig skummel situasjon med «kald politikk og kald økonomi».

Det er viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen i USA kollapset. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

Dennis O’Neil er en amerikansk sosialist og aktivist fra New York, tidligere postmann. Skriver jevnlig for Gnist.
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Times Asi/Flickr

Folkets Frigjøringshærs overveldende seier over troppene til det korrupte Kuomintang regimet, og opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble feiret av kommunister og andre revolusjonære verden over. Imidlertid hadde det i utgangspunktet ingen positiv innflytelse på den radikale venstresida i USA.

USA hadde kommet ut av den andre verdenskrigen som den ubestridte lederen i imperialistleiren. Dets fiender, Tyskland, Italia og Japan var i ruiner. Hos dets allierte, Storbritannia og Frankrike stod det ikke stort bedre til. Den viktigste hindringen for USAs verdensdominans var samtidig den uunnværlige allierte under krigen, nemlig Sovjetunionen, som i løpet av krigen mistet rundt 25 millioner mennesker, og det hadde også etablert vennligsinnede regjeringer i land langs dets europeiske grense, som buffer mot å bli angrepet igjen. Kommunistpartier mange steder i verden hadde deltatt i, og ofte ledet væpnede motstandsbevegelser mot fascisme og okkupasjon. Nå ble de ­betydelige aktører i det politiske livet i sine respektive land.

Herskerklassen i USA fyrte opp en anti-kommunistisk kampanje om den «røde fare» for å mobilisere folkeopinionen mot Sovjetunionen, og for å svekke det amerikanske kommunistpartiet, som var en betydelig styrke i fagbevegelsen og i andre sosiale bevegelser. Ropet om den «røde fare» økte i styrke i 1949, etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret – verdens folkerikeste land hadde blitt kommunistisk! Det har alltid vært en reim av anti-asiatisk rasisme i USA, rettet både mot immigranter og store nasjoner på den andre siden av Stillehavet. Nå ble «den gule fare» også en del av «røde trusselen».

DET BLE VERRE

Regimet i Sør-Korea, et nikkedokke-regime under USA, var i ferd med å tape krigen mot det kommunistiske Nord-Korea i 1950. USA sendte massive forsterkninger, og de nærmet seg den kinesiske grensa. De ignorerte advarslene fra Zhou En Lai og andre kinesiske ledere. 200 000 kinesiske tropper ble oppmarsjert ved grensa, uten at de ble oppdaget, og de satte inn et overraskende motangrep sammen med nord-koreanske styrker for å drive de amerikanske styrkene på retrett sørover. Etter tre år med en krig som bølget fram og tilbake, ble det undertegnet en avtale om våpenhvile, som stadfestet delingen av Korea akkurat der hvor grensa hadde vært før krigen. Hver eneste større by på den koreanske halvøya var mer eller mindre jevnet med jorda av amerikanske bomber.

USA hadde ikke tapt krigen, men de hadde heller ikke vunnet den, en krig mot en ikke-hvit fiende som var forholdsvis dårlig utstyrt og praktisk talt uten luftstyrke. USA satte i verk en politisk kampanje for å gjøre Kina til en paria, internasjonalt sett. Det handlet om å holde Kina utenfor FN og andre globale fora, et forbud mot at amerikanske borgere kunne besøke Kina og hindringer mot import av kinesiske publikasjoner. Som en følge av dette var det få i USA som fulgte utviklingen i Kina særlig nøye.

Med USA på krigsstien mot det røde Kina ble det gamle kommunistpartiet katastrofalt svekket, ved å bli utsatt for fengslinger, oppsigelser, svartelisting, infiltrering, vold fra borgervern og politisk isolasjon. Den øvrige delen av den amerikanske venstresida besto for det meste av liberalere og sosialdemokrater som fulgte opp borgerskapets angrep på kommunistpartiet. Først på 1960-tallet kunne man se framveksten av en ny venstreside i USA. Den bestod i hovedsak av studenter, ikke industriarbeiderklassen. I mellomtiden skjedde det forandringer globalt. Den offentlige splittelsen mellom det kinesiske kommunistpartiet og det sovjetiske skjedde ikke før i 1963, men rollene de spilte i verden fram til da, viste stadig tydeligere forskjeller. Betraktninger rundt dette finnes i et personlig notat fra Nelson Peery, en svart kommunist i en segregert enhet som deltok i okkupasjonen av Filippinene rett etter at Japan var slått. I et tilbakeblikk husket han at han fikk gjenopprettet kontakt med partiet ved hjelp av noen hvite soldater, og hørte da om at Sovjetunionen la vekt på å bygge en fredsbevegelse. «For første gang fikk jeg en forvirret og bekymret følelse av at alliansen mellom antifascismen og kommunismen hadde ført til at det nå var to slags kommunister. Kommunistene hadde ført an i kampen mot fascismen i Europa. Den antifascistiske kampen var den praktiske siden av både de europeiske og amerikanske kommunistiske bevegelsene. I seierens eufori steg de fram som den sosiale fortroppen i sine respektive nasjoner. I Mindanao, i Alabama, i Rhodesia, Brasil, Shanghai og Calcutta hadde krigen bare så vidt begynt. Frihet, nasjonal frihet, nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten mellom alle fargede, koloniserte folk – det var den nye krigen. Taktikken til den ene grenen av kommunismen var kampen for fred. Den andre forberedte seg på krig.» Dette var en objektiv betraktning etter de rådende forholdende, men det var også linja som Mao Zedong stod for.

Da det kinesiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske i 1963, var forholdene begynt å bli modne for Maos linje. Koloni-imperiene holdt på å rakne. Den cubanske revolusjonen i 1959 sjokkerte verden, særlig den herskende klassen i USA. Og den inspirerte liknende geriljabevegelser rundt i Latin-Amerika. Frigjøringskriger var i gang i de afrikanske landene som fortsatt ikke hadde fått formell «selvstendighet» fra kolonimaktene. Det gjaldt Algerie, Rhodesia, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og flere andre. I Sør-Øst Asia hadde vietnameserne gjenopptatt den væpnede kampen mot USAs marionetter, med sikte på gjenforening av landet. Kina bistod vietnameserne med mat, våpen og annen vital assistanse mens kampen økte i styrke. USA på sin side ble mer og mer bestemt på å kue denne kampen. Men Pentagon hadde også de sørgelige erfaringene fra Korea-krigen friskt i minnet, og visste at det å invadere Nord-Vietnam, eller å bombe for tett på den kinesiske grensa innebar en risiko for å møte en kinesisk hær som nå var enormt mye sterkere enn den USA hadde møtt ti år tidligere.

Samtidig vant Borgerrettighetsbevegelsen betydelige demokratiske seire i sørstatene, i kampen mot segregering, Jim Crow, rasistisk vold, utelukkelse fra stemmerett og dyp utbytting. Svarte og hvite reiste fra nord og fra vestkysten for å delta, og de ble radikalisert og forandret gjennom prosessen. I kampen ble det stort sett benyttet ikke-voldelige taktikk, og de kjempet for å åpne rasedelte institusjoner og tjenester for svarte, særlig skoler og stemmelokaler.

Den åpenlyst brutale rasismen i sørstatene i USA var noe Kina og andre rundt i verden rettet oppmerksomhet mot, i det de viste til at det avslørte den sanne karakteren av den «amerikanske friheten.» Det bidro til å øke presset mot det amerikanske borgerskapet om å innfri noen av de demokratiske kravene fra Borgerrettighetsbevegelsen. Kina fulgte en annen linje. Etter henstilling fra Robert Williams, en svart aktivist som flyktet fra USA etter å ha forsvart nabolaget sitt med våpen, kom det i 1963 en uttalelse fra Mao som oppfordret verdens folk til å støtte kampen. Den lød slik: «Kolonialismens og imperialismens onde regime vokste samtidig med slaveriet og slavehandelen med svarte. Det vil helt sikkert møte sin slutt når svarte folk erobrer fulle rettigheter og frihet fra sine lenker.»

I byene i nord fikk motstanden mot rasisme og ulikhet et mer revolusjonært uttrykk. Opprør i byene, kalt opptøyer av borgerpressa, startet i Harlem i 1964. Det fortsatte i nabolaget Watts i Los Angeles i 1965, for så å spre seg gjennom en rekke byer utover tiåret. Da den svarte lederen, Dr. Martin Luther King ble myrdet i april, 1968, brøt det ut voldsomme opprør i 110 byer. De utfordret den herskende klassen, som hadde holdt svarte i isolasjon i forfalne gettoer. De var uttrykk for en voksende svart nasjonalisme, noe som kom fram i slagordet «Black Power.» Det viste seg ved at det vokste fram svarte organisasjoner som hadde revolusjonære holdninger. En av de mest innflytelsesrike blant disse var Black Panther Party, som var sterkt inspirert av den kinesiske revolusjonen. Det var forventet at medlemmene skulle skaffe seg og studere utgaven med sitater av Mao Zedong, den lille rød boka. Panterne bygde sine baser i fattige svarte bydeler. De etablerte matprogrammer for barn, for eksempel og arbeidet deres ble utført i tråd med et av Maos slagord: Tjen folket. Avisa deres, «The Black Panther» framhevet Kinas framskritt i kampen mot fattigdom og underutvikling. De agiterte også for den verdensanskuelsen som lå i det kinesiske slagordet: Land vil ha uavhengighet, Nasjoner vil ha frigjøring, Folkene vil ha revolusjon.

VIETNAM

Samtidig med den svarte frigjøringsbevegelsen vokste motstanden mot Vietnam-krigen. De unge gikk i spissen. Foreldregenerasjonen deres gjorde i stor grad om patriotismen som lå i antifascismen under den andre verdenskrigen til flaggheising for en urettferdig og morderisk okkupasjon av et lite, asiatisk land. På den andre sida av generasjonsgapet risikerte millioner av unge å bli innkalt til tjeneste, for så å bli sendt til en kjøttkvern av en krig som ikke kunne vinnes. Selv troppene gjorde opprør. De malte fredstegn på hjelmene, nektet å utføre ordre, og det hendte ikke så sjelden at de drepte sine egne offiserer. Utviklingen av de to bevegelsene,

Borgerrettighetsbevegelsen som i sin tur ga støtet til den svarte frigjøringsbevegelsen, og framveksten av en kraftfull motstand mot Vietnam-krigen hang igjen sammen med et annet utviklingstrekk, nemlig fødselseksplosjonen i etterkant av den andre verdenskrigen. Demografisk artet det seg som om en Pytonslange hadde slukt en hel gris, en svulmende buk klar til å sende ut nye alderskull. Det startet etter at krigen var slutt, og det begynte å avta først rundt midten av 60-tallet. Kulturelt sett betød det oppfinnelsen av tenåringen. I en alder hvor tidligere generasjoner hadde vært i arbeid eller på jakt etter arbeid, gikk nå millioner på skoler og universiteter, med fritid og med økonomisk støtte fra foreldrene. Akkurat som dagens ungdom vokser opp med faren for en marerittaktig framtid med økologisk katastrofe, vokste barna fra etterkrigstidens baby-eksplosjon opp med skyggen av utslettelse, når herskerne i USA og Sovjetunionen bygde opp atom-kapasitet nok til å kunne utslette hverandres land opptil flere ganger.

En stor del av den generasjonen kastet av seg foreldrenes verdier på voldsomt vis. Propagandaen om den «amerikanske drømmen» fortonet seg som et liv i en steril forstad, som den ene halvparten av et heteroseksuelt ekteskap med 3,2 barn og en stor hund med flagrende pels. I stedet skapte de sin egen levende, og motsetningsfylte kultur – lydsporet var rock’n roll og funk, institusjonene var kollektive, med mat-kooperativer og kommuner. Overalt fantes det alternative media og undergrunnspresse, som spredde budskapet, formidlet nye ideer og fungerte som et sosialt lim som forbandt de unge i deres opprør mot det gamle.

GLOBALT FENOMEN

Dette var et globalt fenomen. Europa hadde mange likhetstrekk med USA. Kina hadde den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var en dramatisk utvikling hvor de unge, rødegardistene, gikk i spissen for å forandre samfunnet sitt, og for å legge det gamle bak seg. Et populært slagord var: «Det er rett å gjøre opprør.» Dette utløste store følelser av solidaritet av det temmelig romantiske slaget blant ungdom i den nordlige delen av verden. Det bidro også sterkt til at Kina kunne bryte den isolasjonen som USA og dets europeiske følgesvenner, og Sovjet forsøkte å holde landet i.

Kulturrevolusjonen førte med seg noe enda mer betydningsfullt. Den viste en vei ut av den fella sosialismen lot til å ha gått i. Sovjetunionen og landene i Sovjet-blokken ble sett på som grå, kjedelige, undertrykkende, og som å være langt fra revolusjonære. Og enda verre var det at Sovjetunionen så ut som et speilbilde av sin store rival, USA. Da en masseoppstand brøt ut i Tsjekkoslovakia i 1968, sendte Kreml inn tanks og tropper for å knuse den. Oppstanden hadde som mål å bryte strupetaket som kommunistpartiet hadde på den politiske makta og dagliglivet. I august i Chicago ble anti-krigs demonstranter brutalt behandlet av politiet. De lagde plakater som sa «Tsjekkago.»

Kina hadde på sin side utviklet en annen form for sosialisme. Sosialisme nedenfra, som støttet seg på massene, ikke på ekspertene eller på ideologi. «Barfotlegene» brakte med seg grunnleggende medisinsk pleie ut til bondesamfunn som aldri hadde sett en lege før. Landsbybeboerne gikk inn for å dyrke jorda kollektivt for å øke avlingene og forbedre matsikkerheten. Og nå var det ungdommen som gikk foran. Det var nå den kinesiske revolusjonen hadde den sterkeste påvirkningen på det amerikanske venstre. Gjennom sekstiårene hadde studentbevegelsen i USA eksplodert i omfang, og den var blitt mer radikal. Det kan trygt sies at det var den mest dynamiske kraften i landet, og den så seg selv som det nye venstre. Det var noe nytt siden bevegelsen hadde vokst, på organisk vis ut av den marken som var grobunn for de svartes kamp, og for anti-krigsbevegelsen. Det var nytt fordi det var en ny generasjon. Den hadde ikke vokst ut av det gamle venstre, et miljø som hadde hatt det amerikanske kommunistpartiet som senter helt siden 1920-åra. Det var nytt fordi de forkastet det etablerte venstre, liberalere som var lojale overfor storkonsernene.

Den største enkeltstående organisasjonen var «Students for a Democratic Society» (SDS.) Det var en løst organisert, landsomfattende og hovedsakelig hvit enhet, med en målsetning om å tvinge Amerika til å leve opp til de idealene om likhet og demokrati for alle som nasjonen stolt erklærte at den stod for. SDS fikk hundre-tusener av tilhengere. I løpet av de 6-7 åra med konfrontasjoner med maktapparatet, hadde medlemmene blitt mer militante, mer erfarne og mer overbevist om at det bare var revolusjon som kunne knuse alt det skadelige som de kjempet mot. I 1969 kollapset SDS på grunn av splittelse. På dens siste nasjonale samling viftet begge sider med Maos lille røde, akkompagnert av tilrop og synging, som en slags halvt seriøs, halvt ironisk hyllest til de rivaliserende fraksjonene blant rødegardistene i Kina.

NYE BEVEGELSER

Ved inngangen til 70-åra oppstod det nye bevegelser. Unge mexikansk-amerikanere og puerto-ricanere var inspirert av den svarte frigjøringskampen. Det gjaldt også asier-amerikanere, og enkelte av dem tok i bruk praksis og navn inspirert av Kulturrevolusjonen, for eksempel en gruppe med tilhold i San Francisco som kalte seg Røde Garder. En ny kvinnebevegelse vokste ut av dette nye venstre. Her var innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen ikke til å ta feil av. Maos slagord «Kvinner holder oppe halve himmelen» og filmer som «Kvinnenes røde bataljon» var tydelige eksempler. Den kinesiske revolusjonen hadde faktisk en dyptgripende innvirkning på måten den tidlige kvinnefrigjøringsbevegelsen organiserte seg. Et hefte kalt «Gyldne blomsts historie» var en levende beskrivelse i jeg-form av undertrykkelsen og brutaliteten mot kvinner under det føydale patriarkatet i Kina. Der den 8. Rutearméen rykket fram fikk kvinnene i de frigjorte landsbyene mulighet til å organisere seg. De brukte den muligheten til å anvende metoder som å møtes for å «lufte bitterhet» om undertrykkingen de var blitt utsatt for av ektemennene, og ektemennenes familier. Derfra gikk de videre til å analysere systemet som dette var en inngrodd del av, og de utviklet kollektive metoder for å slå tilbake og vinne fram (noe som kunne bety at bøllete ektemenn ble ydmyket og banket opp.) Tusenvis av kopier av dette heftet, sammen med et kapittel fra en heller ukjent bok fra 1949, skrevet av en journalist ved navn Jack Belden, ble distribuert fra 1970 og utover. Det bidro til utviklingen av bevisstgjøringsgrupper, noe som ble en av de viktigste formene for organisering i kvinnebevegelsens spede begynnelse.

Innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen var mest tydelig i den nye kommunistbevegelsen som fødtes ved starten av 70-tallet (også kjent som marxist-leninist bevegelsen.) Den hadde vokst ut av det nye venstre fra 60-tallet. Mange universitetsaktivister og post-student revolusjonære hadde kommet til den konklusjonen at hele det råtne systemet måtte erstattes. De fant at marxistisk analyse var best egnet til å forstå hvorfor og hvordan det kunne gjøres. Små grupper gikk under jorda og begynte å forberede væpnet kamp, men de fant snart ut at langvarig folkekrig ikke var en mulig revolusjonær strategi i et moderne, i hovedsak urbant kapitalistisk land, med et massivt og høyt utviklet voldsapparat. I denne perioden ble det dannet dusinvis av lokale kollektiver. Mange av dem samlet seg etter hvert i fire-fem nasjonale organisasjoner som åpent erklærte at de baserte seg på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Det var politiske og praktiske forskjeller mellom dem, noen alvorlige, andre høyst trivielle, men denne oppsplittingen av styrkene gjorde i seg selv at hele bevegelsen var svekket. Ingen av dem ble større enn noen ganske få tusen. Likevel fikk de vist hva unge, disiplinerte, revolusjonære kadre kunne oppnå.

På tross av manglene stod disse gruppene for betydelige bidrag til klassekampen i USA. Medlemmene deres tok seg arbeid på fabrikker og andre arbeidsplasser med en målsetning om å bli en del av massene og delta i de virkelige kampene. De deltok i og ledet viktige framstøt for å styrke organisering i fagbevegelsen, og i andre kamper, som den store, ville streiken blant kullgruvearbeiderne i 1977. De gjenoppbygde studentbevegelsen og spilte viktige, til tider sentrale roller i forskjellige lokale kamper, i veteranbevegelsen, bevegelsen mot apartheid, kampen mot politivold og mange andre. De fremmet på aktiv vis systematisk kritikk av det kapitalistiske systemet, med sin iboende rasistiske, sexistiske, utbyttende og undertrykkende karakter.

Hver eneste av disse gruppene hadde som mål å danne det partiet som skulle være fortroppen for den amerikanske arbeiderklassen. Innen tiåret utløp var det flere av dem som erklærte at dette målet var nådd. Det viste seg snart at de tok feil. Rundt midten av åttitallet hadde de splittet seg, falt sammen eller så hadde de endret karakter.

Røttene fra Maoismen som fantes i den nye kommunistbevegelsen spilte også en rolle når de gjorde feil i sine forsøk på å bygge partiet. For det første, er det mange farer forbundet med tanken om at man kan kopiere revolusjon. Mange mente: «Hei, det kinesiske partiet ble startet av 13 mennesker. Hvorfor kan ikke vi det?» Denne fullstendig ahistoriske og idealistiske holdningen ignorerte at bevegelsen hadde svært svake røtter i de amerikanske massene. For det andre, så hadde disse gruppene absorbert en kultur fra kineserne som inkluderte en udialektisk tolkning av «kampen mellom to linjer.» Det var en tolkning som sa at det er én politisk posisjon som er riktig (den vi står for) og som representerte proletariatets interesser. Det motsatte synspunktet (som de andre står for) representerer da nødvendigvis interessene til klassefienden. Denne tilnærmingen bidro til å blokkere enhet i organisasjonsbyggingen mellom de forskjellige partibyggende grupperingene, og det førte til splittelse i egne rekker. Men gjennom det tiåret hvor den nye kommunistbevegelsen så dagens lys, blomstret, for så å oppleve tilbakegang, hadde hundrevis av unge blitt organisatorer og kommunister for livet. Deres lederskap og råd bidrar til å rettlede kamper også i dag, og de bruker redskapene fra kamperfaring, som masselinja og enhetsfronten. Det var i perioden på rundt 15 år som startet i 1963 at den kinesiske revolusjonen hadde størst betydning for USAs venstreside. Det hadde begynt med at Kina utfordret revisjonisme og byråkratisk stagnasjon, og at Sovjet hadde forlatt visjonen om verdensrevolusjon.

Men forandringene i Kina viste tydelig problemene med å stole for mye på modeller fra andre. Da Kina brøt ut av USAs blokade og inntok sin plass på verdensscenen, ble utenrikspolitikken deres mer og mer pragmatisk og mindre og mindre revolusjonær, for eksempel et forsøk på å lage en allianse med USA for å stenge for Sovjetunionen. Internt i Kina var det forvirring om hva som skjedde med Kulturrevolusjonen. Ungdommens Røde Garde organisasjoner ble oppløst, og Lin Biao, Maos utvalgte etterfølger, falt fra makta. Han ble anklaget for å planlegge et kupp.

Snuoperasjonen startet da Mao døde i 1976, og andre kinesiske ledere hadde falt, ledere som Firerbanden, som i ord hadde erklært at de ville følge Maos linje. Innledende skritt mot å gjenopprette kapitalistiske forhold ble igangsatt av de konservative i partiet, ledet av Deng Xiaoping. For eksempel ble folkekommunene brutt opp og jorda ble delt opp i individuelle områder. Det ble mer og mer klart at den store proletære Kulturrevolusjonen hadde feilet i å nå målet, som gjaldt å hindre at utbyttende klasserelasjoner ble gjenopprettet, med de som satt på kommandopostene i statsapparatet som en selvfornyende herskerklasse.

Avslutningsvis er det veldig viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen kollapset. Mye av den historiske bagasjen er fortsatt gyldig og nyttig i dag. Erfaringene fra Norge forteller at det er mulig å gå en annen vei. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.¹ Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.²

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).³ På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.⁴

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti⁵ erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,⁶ og ble stående slik fram til 1987.⁷

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.⁸ I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.⁹ I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.^10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.¹²

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.¹³ Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.¹⁴ Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».¹⁵

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.¹⁶ Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.¹⁷ Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» ¹⁸ inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.¹⁹

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.²⁰ SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»²¹

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.²²

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
9. Røde fane nr. 5-1976.
10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.

 

For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?

Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons

Sosiale årsaker

Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.

Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.

Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.

Det nasjonale spørsmålet

Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.

Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.

Borgerkrigen

Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.

Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».

KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.

Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.

Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.

Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.

Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.

Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT

At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.

At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.

Konklusjon

Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.

Leder … 4
Plukk … 6
Jens Stoltenberg om fred og demokratiske verdier – og Nato … 8
Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge? … 10

Tema: Kina

Ole Marcus Mærøe: Hvorfor ble det revolusjon i Kina? … 22
Ole Marcus Mærøe: Den kinesiske revolusjonen … 26
Per Medby: Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet … 36
Dennis O’Neil: Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale … 46
Tore Linné Eriksen: Kina i kappløpet om Afrika … 56
Ulv Hanssen: Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi … 66
Kristen Nordhaug: Ho-fung Hung om Kinas kapitalakkumulasjon … 72
Harald Bøckman: Mao-tida i perspektiv … 78
David Schwartzman: Kina og et globalt, økologisk samfunn … 86
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse … 94

Dordi Hammer: Vindkraft – natur, folk og EØS … 100
Ivar Dillan: Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen … 108
Arnljot Ask: Hellas hva nå? … 116
Ronny Kjelsberg: Repressiv toleranse i vår tid … 122

Debatt:

Michael Roberts: Svar til Leiv Olsen … 128
Nekrolog: Jørgen Sandemose, Marx-kjenner og debattant … 132
Tomine Sandal og Fredrik Vaaheim: The Leader – hvordan formidle marxisme til kinesiske tenåringer? … 134

Bokomtaler:

Michael Heinrich: Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work …. 142
Antoni Gramsci: Antoni Gramsci. Utvalgte tekster 1916–1926 … 146
Christoer Conrad Eriksen: Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori … 148
Jon Severud, Arne Klyve, Trond Hofvind: Markedsfundamentalismen – De rikes revolusjon … 152
Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen … 155
Linn Stalsberg: Det er nok nå … 158
Heidi Helene Sveen: «Det var ikke voldtekt» – ti menn forsvarer seg i retten … 160
Barbara Foley: Marxist literary criticism today … 162
Edward Snowden: Systemfeil … 164
Roman Eliassen: Hva er penger? … 166
Enzo Traverso: The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right … 168
Ingjald Gaare: Stein på stein … 172
Ebba Wergeland: Med fare for liv og helse … 174
Naomi Klein: On fire. The burning case for a new green deal/Martin Empson (red.): System change, not climate change. A revolutionary response to environmental crisis. … 176
Terje Tvedt, Rune Ottesen og Tormod Heier (red.): Libya: Krigens uutholdelige letthet … 180