Klassekampen hardner til. Teknokratiske regjeringer innfører knallharde innstramminger, mens vanlige folk svarer med streik og demonstrasjoner.</p> <p>Stian Bragtvedt fra redaksjonen tok en prat med Hilde Nylen som til daglig jobber i Nei til EU , og har vært aktiv i Norges sosiale forum.

Rødt!: I Hellas presser IMF og EU gjennom harde kutt i offentlige lønninger, pensjon og folk mister jobben. Over 900 000 står nå uten jobb, det betyr 18 prosent arbeidsledighet. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var arbeidsledigheten 43,5 prosent i august. Vi snakker om ganske brutale kutt. Går det an å si noe generelt om hvordan folk i Europa, og kanskje spesielt Hellas, møter dette?

Hilde Nylen: Vel, for det første så har vi jo sett en hel masse streiker, spesielt i Hellas og Spania. Jeg har mista oversikten over hvor mange generalstreiker de har hatt i Hellas, men det er ikke få. Sånn som det ser ut nå, så er svaret først og fremst markeringer og streiker, med vekt på det førstnevnte.

Først og fremst så er jo dette en symbolsk respons, det er politiske markeringer på en annen måte enn streiker i forbindelse med lønnsoppgjør, for eksempel. Det kan godt være at slike markeringer utgjør en forskjell. Men det er viktig å huske på forskjellene mellom sør-europeisk fagbevegelse og fagbevegelsen her hjemme. Vi bruker jo politiske streiker og markeringer her hjemme også, men en symbolsk markering kan aldri være mer enn et supplement til grasrotarbeid og organisering av folk, som jo må være det grunnleggende. Men når man blir tilstrekkelig skvisa opp i et hjørne, så har man ikke mange andre utveier. Og selvsagt er det viktig at de streiker, men kanskje viktigere er det som skjer av langsiktig organisering av arbeidsfolk.

Samtidig har det vokst fram en ny bevegelse, inspirert av demonstrantene i Egypt som okkuperte Tahir-plassen. I Spania startet det med studenter som protesterte ved å okkupere byrommet. Spania har den høyeste arbeidsledigheten i Europa med 21 prosent og hele 46 prosent av ungdommen. Så det er lett å forstå hvorfor studenter og ungdom deltar. I Hellas er protestene mye breiere, rett og slett fordi kuttene er så brutale, og rammer så bredt.

Rødt!: Hva med fagbevegelsen oppi dette?

HN: Protestene nå virker å være drevet fram fra folk som står utenfor fagbevegelsen, men også utenfor de tradisjonelle sosiale bevegelsene, som Attac og andre som har kommet til etter protestene mot WTO i Seattle i 1999. De er en hel masse folk som ikke har vært involvert i politisk arbeid tidligere, som rett og slett er så forbanna at de går ut på gata. Fagbevegelsen er selvsagt med og deltar, men jeg oppfatter ikke at det er den som er i front. Folk jeg har vært i kontakt med i Hellas, forteller hvordan de har vært stolte over å kalle seg demokratiets vugge og videreføre arven fra det gamle Hellas, men nå er det veldig mange som mener at demokratiet ikke fungerer lenger, og må bygges opp på nytt. Det er et veldig sterkt sinne. Jeg ble også fortalt at de hadde diskutert internt i protestbevegelsen om de skulle storme parlamentet eller ikke, men de ble altså enige om å ikke gjøre det, selv om mange ønsket det. Det skjer generelt veldig mye spennende i Hellas, men det er vanskelig å ha full oversikt. Nettopp fordi folk organiserer seg i nye organisasjoner og på nye måter. Rent fysisk så har folk bodd på Syntagmaplassen i Athen i flere måneder. De organiserer seg i grupper som tar seg av forskjellige oppgaver. Noen jobber med helse, andre lager mat, mens andre er ute og driver informasjonsarbeid. Hele greia er veldig åpen og konsensusbasert. Det kan jo ha sine fordeler, men det kan jo fort bli ganske omstendelig og ta tid, for å si det mildt.

Folk organiserer seg ganske spontant. De har enda ikke greid å samles om noen krav. Men det kommer tidsnok. Demonstrasjonene er først og fremst et stort NEI, som henger sammen med helt grunnleggende ting, som behovet for å ha råd til mat.

Rødt!: Hvordan er situasjonen i Spania?

HN: I Spania er torg og sentrale steder okkupert over hele landet. Mindre steder, men også i storbyer som Madrid og Barcelona. Bevegelsen kaller seg Democracia Real Ya! (Ekte demokrati nå!) og M15, og minner på mange måter om en fremvoksende organisasjon, selv om det fortsatt er svært løst organisert, uten formelle talspersoner. Navnet M15 har blitt valgt på grunn av at de første store demonstrasjonene i Spania fant sted 15. mai i år. Denne bevegelsen har spredd seg over hele Europa og verden i større eller mindre grad, og den 15. oktober ble det arrangert globale protester inspirert blant annet av den arabiske våren, de spanske Indignerte, de greske protestene og Okkuper Wall Street-bevegelsen. Det ble gjennomført markeringer i mer enn 950 byer i 82 land. Datoen ble valgt fordi den sammenfalt med 5 månedsjubileet for den første protesten i Spania.

En av disse markeringene var en marsj fra Madrid til Brussel. Da de kom fram til Brussel, ville ingen høre på dem. Ingen mediedekning i mainstream media, ingen oppslag, ingenting. Det er synd, og gang på gang ser vi at mediene kun er interessert i å dekke demonstrasjoner som blir voldelige.

Rødt!: Er det en fare at kraften i bevegelsene tas over av etablerte partier med egne interesser og planer?

HN: Så absolutt! Det som kjennetegner mye av det som skjer, er at det er helt frikoblet fra de tradisjonelle parlamentariske partiene og den parlamentariske venstresiden. Men også fra etablerte organisasjoner med mange fulltidsansatte. Jeg tror at det viktigste nå er at man får med flest mulig folk, fremfor å tilpasse seg de etablerte partiene. Hvilke krav som er realistisk å kjempe for, henger jo direkte sammen med hvor sterke man er, og hvor bredt man greier å mobilisere.

Rødt!: Du jobber jo til daglig i NTEU og her i Norge er oppslutningen om EU på et bunnivå. Men hvordan forholder man seg til EU sørover i Europa, er det noen som snakker om å gå ut av EU?

Hilde Nylen: For meg virker det som holdningen ofte er at «EU er kjipt og tvinger oss til kutt», uten at det er selve prosjektet EU man protesterer mot. De fleste ser nok fortsatt på EU som et rammeverk for det hele, og det handler heller om å forandre EU i en mer sosial og demokratisk retning. Men det går jo ikke an.

Rødt!: Hvorfor ikke?

HN: Vel, for å endre Roma-traktaten og de øvrige traktatene som har kommet til siden den gang, så må det være konsensus blant alle EU sine 27 medlemmer. Så om man rent hypotetisk tenker seg at det skulle bli 27 radikale regjeringer i Europa, så er det selvfølgelig mulig i teorien, men i praksis er det jo helt umulig. Det er en gåte for meg hvordan noen kan tro at det skulle gå an å reformere EU i sosial retning. Det er for mange land, rent praktisk. Det vil alltid være et land som ikke går med på endringer. Traktatendringer krever enstemmighet. Og så lenge det er slik, vil jo aldri traktaten forandres. Og selv om det vedtas sosiale protokoller eller chartere, så vil det uansett være de fire frihetene for det indre marked som ligger i bunn, og dermed får forrang foran alt annet.

Rødt!: De blåbrune partiene vokser, og flere er EU-kritiske. Hva betyr det?

HN: EU-skepsisen i Norge, Sverige og Danmark skiller seg jo ganske kraftig fra EU-skepsisen i Europa for øvrig. Sørover er det oftere de konservative som er EU- motstandere, og da av helt andre grunner enn for eksempel Nei til EU.

I Storbritannia har det nylig vært avstemning i Underhuset om man skulle sette i gang en folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet. Den konservative statsministeren David Cameron forsøkte å presse sine partifeller i Underhuset til å avise forslaget. Forslaget falt til slutt med 111 mot 483 stemmer, noe som betyr at mange konservative parlamentarikere må ha trosset partilederens forsøk på å styre dem. Det sier ganske mye om skepsisen som fins til EU som prosjekt i England.

Rødt!: Går det an å tenke seg at land går ut av EU?

HN: Med Lisboa-traktaten kom jo muligheten for å melde seg ut av unionen, uten at det må godkjennes av samtlige medlemsland. Men sannsynligheten for at dette skjer, er forsvinnende liten. Vi ser nå en bevegelse i Skottland, og de blir kanskje uavhengig om noen år Det er jo interessant, men de vil jo fortsatt holde på EU-medlemskapet. Samtidig ser vi at Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike tar til orde for en tettere union som en løsning på krisa, ivrig applaudert av Den europeiske sentralbanken selvsagt. Støre hadde også et lignende utspill i høst, hvor han tok til orde for en tettere politisk integrering mellom landene i EU som en vei framover.

Rødt!: Så krisa brukes som et argument for en tettere union?

HN: Ja, i dag er det jo ikke noe felles skatteinnkreving eller lignende, redningspakkene kommer fra fond som medlemslandene spytter inn penger i etter evne. En tettere union, med felles skattepolitikk og så videre, ville kanskje lettere kunne gjøre noe med de problemene man ser, men da snakker vi jo plutselig om en forbundsstatsløsning. Tyskland har jo vært for en tettere union siden starten i 1957, så akkurat det er jo ikke noe nytt. Samtidig er det fortsatt slik at man ikke kan snakke høyt om at man foretrekker en sterk nasjonalstat i Tyskland, av historiske grunner. Men regelen er jo at det aldri er noen som spør flertallet av folket om disse tingene. Da de prøvde å ha folkeavstemning om Lisboa-traktaten i Frankrike, sa de jo nei, så de måtte trikse det til slik at de kunne vedta den uten folkeavstemning.

Rødt!: Hva skjer her hjemme i forhold til debatten om EU?

HN: Vi er jo inne i en veldig spennende tid for den norske EU- og EØS-debatten, med det høyeste nei-flertallet noensinne, og med en fersk undersøkelse som sier at bare 19 prosent ønsker å beholde EØS-avtalen, dersom alternativet er en form for handelsavtale. Det er oppsiktsvekkende resultater, og det går rett inn i diskusjonen om alternativer til EØS, som Nei til EU nå skal utrede, sammen med flere andre organisasjoner.

Prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale har i hele høst jobbet parallelt med den offentlig nedsatte Europautredningen, som jo skal levere sin NOU ved årsskiftet. Problemet med Europautredningen er jo nettopp at den ikke tar for seg alternativene til EØS, og det vil dette prosjektet gjøre noe med. Både Fagforbundet og El- og IT-Forbundet har vært tungt inne i prosjektet siden starten, sammen med blant andre Norges Bondelag og Natur og Ungdom, men det siste – og overraskende – tilskuddet er Fellesforbundet, som nylig vedtok å slutte seg til. Og under sin hilsen til landsmøtet i Nei til EU i midten av november, kunne Fellesforbundets leder Arve Bakke fortelle at de foreslår at forbundet skal bidra med 100 000 kroner til prosjektet, og delta aktivt i arbeidet. Det er veldig hyggelige nyheter, og vil bidra til at Alternativprosjektet blir enda bredere og får enda større legitimitet.

Inga «nasjonal redning» før troikaen og regimet deira er kasta!

Me er midt i ein storm av raske politiske endringar. Folket er katalysatoren. Det er det greske folket som isolerte, delegitimiserte og marginaliserte regjeringa til Papandreou. Folket har levert eit drønnande NEI til unntaksregimet til troikaen frå IMF/EU/ECB og avtalane med dei internasjonale bandittane. Dei eineståande demonstrasjonane dei siste 48 timane med generalstreik, og den historiske endringa av nasjonaldagen til «NEI til ny okkupasjon» var ikkje dei siste krampetrekningane, men dei seinaste stormbølgene frå det folkelege raseriet.

Då Papandreou såg han var komme til eit politisk dødpunkt, freista han utpressing gjennom folkerøysting over den siste usle underordningsavtalen diktert av EU-toppmøtet 26. oktober. Han var ikkje trygg på at folkerøystinga ville bli gjennomført – men han trudde han med det kunne presse a) det politiske etablissementet til å bøye seg, b) visse utanlandske faktorar med støtte frå andre, c) det greske folket. Ettersom det greske folket har vist seg klare til å kaste regjeringa og troikaen på alle vis, har den reelle sjansen for eit rungande NEI til underordninga og den nye okkupasjonen i folkerøystinga skremt opp hovudkvartera i Europa og i Hellas.

Det som skjedde i går på G20-toppmøtet i Cannes, er ei ny svart side i historia om den greske herskande klassen si underordning, i samsvar med dei svartaste tradisjonane med å selje ut folket og landet sine interesser, heilt frå den tida den greske staten vart skapt.

Det som skjedde i går, kan truleg bare samanliknast med den USA-kontrollerte borgarkrigen og den post-sivile krigstilstanden. Merkel og Sarkozy har på direkte sending kunngjort kva slags folkerøysting det greske folket får lov å gjennomføre og kva slags folkerøysting som ikkje er lov – slik truar dei massene i Hellas som ekte mafiabossar, med svolt om dei skulle sette seg opp mot avgjerda deira. «Statsminister» Papandreou, den ynkelegaste statisten i Cannes, venta i sitt hjørne til Merkel- Sarkozy kunngjorde avgjerda si, og dukka opp bare for å ratifisere ordren frå dei europeiske utpressarane.

I klartekst kan ein omsette utpressinga til Merkel-Sarkozy slik:

Me avgjør skjebnen dykkar. De skal halde munn og lystre. De er i unntakstilstand, og folket har ingen rett til å gi uttrykk for meininga si – de er eit folk under tilsyn og formyndarskap frå utlandet. De skal opprette ei «nasjonal samlingsregjering» som skal tjene oss, elles kastar me dykk ut av eurosonen når me er ferdige med å skvise dykk. Det er unødvendig å seie at de uansett må halde fram å betale.

Framfor denne utpressinga, kva svarte det lydige politiske systemet, dei lydige partia og media? Svaret var: «Me vil støtte troikaregimet med ei ‘nasjonal samlingsregjering’.» Me venta ikkje anna av eit system som ikkje kan overleve utan dominansen frå utpressarar og ågerkarlar. Me venta ikkje anna av eit system som har knytta skjebnen sin til å tjene sine utanlandske herrar.

Men folket vårt er i stand til å endre ting. Til å kaste det elendige regimet. Det betyr å kaste troikaen og avtalane med dei internasjonale gangsterane, og til å gjøre slutt på det rotne politiske systemet. Ved å samle dei veldige kreftene sine for ei anna politisk, økonomisk og sosial løysing for landet. Ei slik løysing krev at det straks blir fullstendig stopp i betalingane til «kreditorane», og starten på ei stor kampanje for å omstrukturere produksjonen så det greske folket blir i stand til å stå på eigne føter utan å leve under utanlandsk formyndarskap og utpressing. Slik kan folket vårt finne vegen til ekte demokrati, sjølvstende og frigjøring. Det er vegen til verkeleg redning, overleving og fridom for folket og landet.

Når folket vårt har lagt ut på denne vegen, vil dei ikkje vere redde for brot med alle desse faktorane og mekanismane som held Hellas som eit fanga og audmjuka land, og som har omdanna landet til eit postmoderne europeisk protektorat, drukna i misere og slaveri. På denne måten vil Hellas sende ei melding om sjølvrespekt og motstand til folk i heile verda. Eurosonen som er drukna i evig konkurranse og konkursar kan ikkje overleve gjennom å øydelegge alt det folkelege og demokratiske krefter har oppnådd. Euroen var lenge ein mektig reiskap for å overføre rikdom til dei få og mektige, reiskap for svarte og antifolkelege val, men er no brukt som eit udiskutabelt religiøst dogme som samfunnet må kostnadene betale for. Men ingen doktrinar står over det at folket skal overleve med sjølvrespekt!

Det er ein provokasjon mot det greske folket og den uttrykte viljen deira når den borgarlege verda samlar seg om koloniale låneavtalar slik Merkel og Sarkozy gav ordre om i Cannes i går. Maskene har falle: herr Samaras som leiar «opposisjonen» på høgrefløya og som fram til i går var «mot avtalen», erklærer seg i dag klar til å gå inn i ei regjering som skal underordne seg alle avtalane, troikaen og den siste koloniale låneavtalen. Dette er ikkje «nasjonal frelse» men eit samordna opplegg for å likvidere landet og heile samfunnet.

Inga regjering bygd på «nasjonal einskap», «frelse», «konsensus» eller kva dei måtte kalle det vil bli akseptert av folket så lenge dei som lager ei slik «løysing“ ønskar at unntaksregimet og troikaen framleis skal dominere. Det blir ingen einskap om dei vil ha folket ned på kne og landet underlagt utanlandske herrar! (…)

Det greske folket bad aldri om ei «løysing» gjennom val, heller ikkje om folkerøysting på vilkår diktert av Papandreou eller EU (…), heller ikkje ei «nasjonal samlingsregjering » underlagt troikaen. Av den grunn er danninga av den nye pro-troika «nasjonale samlingsregjeringa» eit skrikande feilspor og eit antidemokratisk kupp. Folket har talt klart: Dei har slåst i gatene for å kaste regjeringa som fell frå kvarandre i dag. Dei har slåst for å fjerne heile det rotne politiske systemet og gjøre slutt på den herskande klikken og avtalane og troikaen. Dei har kravd ekte demokrati og sjølvstende.

Ingen må undervurdere dette klare folkelege kravet! Bak det vil folket halde fram kampen, fram til alle troika-tjenande regjeringar er kasta. Rolla til venstresida er ikkje å kreve val, men å bidra til denne kampen, å bidra til å bygge ein brei folkeleg front for å redde landet.

Det blir inga «nasjonal redning» før me kastar troikaen og regimet hans.

• Stans i betalingane, produktive omstruktureringar, demokrati – NO!
• Sosial og politisk samling for ei politisk, økonomisk og sosial løysing for landet.
• NEI til den nye okkupasjonen – for ei radikal folkeleg endring.

(Erklæring frå Kommunistorganisasjonen i Hellas, KOE, 3. november 2011)

Problemet med banklån som det har gått gale med, og då spesielt dei med offentleg garanti – slike som studielåna i USA og pantelåna Fannie Mae – har kasta fram spørsmålet om kva ein «rimeleg verdi» på denne gjelda bør vere. Skulle «rimeleg verdi» avspegle det skuldhavarane (debitorane) kan betale – det vil seie betale utan å gå konkurs?
Eller er det rimeleg at bankar og til og med gribbfond får den siste dropen dei klarer presse ut av skuldhavarar?

Olafur Arnarson er forfattar og spaltist hos Pressan.is. Michael Hudson er økonomiprofessor ved UMKC (University of Missouri – Kansas City). Gunnar Tomasson er tidlegare IMF-rådgivar.

Svaret på spørsmålet i introduksjonen heng for ein stor del saman med kor sterkt styresmakter stør krava til långjevarane. Den legale definisjonen av kor mykje det er som kan bli pressa ut, er i ferd med å bli eit politisk spørsmål som dreg nasjonale styresmakter, Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Den Europeiske Sentralbanken (ECB) og andre finansorgan inn i ein konflikt der bankar, gribbfond og gjeldfanga innbyggarar blir sette opp mot kvarandre.

Særleg på Island har denne polariseringa kome fram i dagen. Landet lir no under ein runde nummer to med økonomisk og finansiell smerte på grunn av samanbrotet i landet sitt banksystem i oktober 2008. Den krisa skapte store tap av sparepengar, ikkje berre for islendingar, men også for internasjonale kreditorar som Deutsche Bank, Barclay’s og samarbeidspartane deira.

Fullstappa med dårlege lån og obligasjonar frå konkursramma finansinstitusjonar selde utanlandske investorar i dei gamle bankane obligasjonane sine og andre krav for pennyar per dollar til kjøparar som presenterte seg sjølve på internettsider som «spesialistar i å handtere rotne aktiva», allment kjende som gribbfond. (Hardnakka rykte påstår at nokre av desse arbeider saman med dei tidlegare eigarane i dei konkursramma islandske bankane, slike som opererer frå bankar til havs og i skatteparadis, og som er etterforska av ei rettsleg spesialtiltaleeining.)

Då desse obligasjonane vart selde i marknaden, eigde den islandske staten 100 % av alle dei tre nye bankane. Fordi dei nye bankane representerte nasjonal interesse, var det meininga at dei nedskrivne aktiva som var kjøpte frå dei gamle bankane, skulle bli vidareført til skuldhavarane som nedskriven gjeld. Ein gjekk ut frå at den låge marknadsverdien på den tida var «rimeleg verdi». Det meinte ein var å ta utgangspunkt i den evna hushald og næringsliv hadde til å betale ned lån som det hadde vorte umuleg å handtere då pengeverdien braut saman og importprisar auka tilsvarande.

Det Internasjonale Pengefondet (IMF) entra scenen i november 2008 og rådde regjeringa til å rekonstruere banksystemet på ein måte som «inkluderte tiltak for å sikre rimeleg verdisetting av aktiva (og) som maksimerte gjenvinning av aktiva.» Regjeringa skapte tre «gode» nye bankar på ruinane av dei konkursramma bankane, overførte lån frå dei gamle til dei nye bankane til ein nedskriven verdi på opp til 70 prosent for å avspegle rimelege verdi, grunna i verdsetting frå ein uavhengig tredjepart.

Gribbane vart eigarar av to av dei tre nye islandske bankane. Etter råd frå IMF forhandla regjeringa fram ein avtale som var så laus at han gav gribbane jaktlisens på islandske hushald og bedrifter. Dei nye bankane opererte mykje godt slik amerikanske inkassobyrå gjer når dei kjøper dårleg kredittkortgjeld, banklån eller ubetalte rekningar frå forretningar til 30 % av nominell verdi for deretter å herje med skuldhavarane for å vri ut så mykje dei kan med alle tenkelege middel.

Desse åtseldyra i finanssystemet er ulykka til mange statar. Men no er det fare for at dei skal kunne klatre til topps i den internasjonalt legale pyramiden, til ein stad der dei kjem i posisjon til å ta kvelartak på heile nasjonaløkonomiar.

Tilfellet Island hadde ein spesiell vri. Ved lov er islandske pantelån og mange andre konsumlån bundne til landet sin stadig stigande konsumprisindeks. Eigarane av desse låna kan ikkje berre krevje 100 % av pålydande verdi, men dei kan i tillegg auke hovudstolen til låna ved å plusse på indeksering. Tusenvis av hushald ser fattigdomen og tap av eigedom i auga på grunn av lån som i nokre tilfelle har vorte meir enn dobla på grunn av valutasamanbrotet og etterfølgjande prisvekst. Men IMF, regjeringa på Island og høgsterett har stadfesta prisindekseringa av hovudstolen til lån og ågerrenter om ikkje restruktureringa av banksystemet skal havarere.

Dette er ikkje det som var venta. I 2009 forhandla den nye «venstreorienterte» regjeringa fram ein avtale med kreditorar om å sette lånnedbetaling i forhold til dei nedjusterte overførte verdiane. Etter råd frå IMF overførte regjeringa kontrollen med renter i dei nye bankane til kreditorane til dei gamle bankane. Målet var å minimere kostnadane ved refinansieringa av banksystemet – ikkje å øydelegge økonomien. Lån som var overførte frå dei gamle bankane til dei nye etter samanbrotet i 2008, fekk ein nedskriven verdi på opptil 70 % for å avspegle fallet i marknadsverdi. Denne nedskrivinga skulle bli vidareført til låntakarar (hushald og små bedrifter) som stod overfor oppblåst hovudstol og nedbetaling i forhold til konsumprisindekserte lån.

Men økonomien si overleving har ingen høg posisjon hos dei aggressive sikringsfonda («hedge funds») som har tatt over plassen til dei etablerte bankane, som opphavleg gav lån til dei islandske bankane. I staden for å vidareføre gjeldsnedskrivingane til hushalda og andre debitorar, justerer bankane opp hovudstolen på desse låna. Krava deira held økonomien i ei tvangstrøye. I staden for å restrukturere gjeld slik ein først håpa på, blir det no lagt til rette for ei ny bankkrise.

Noko må bli gitt. Men så langt er det Islands økonomi, ikkje gribbfonda. I ein situasjon der IMF insisterer på at regjeringa ikkje skal gripe inn, fell meiningsmålingar om støtte til regjeringa blant islendingar ned til 10 % fordi ho nøler så skammeleg, mens dei nye eigarane sit i førarsetet.

Dei Nye Bankane har nedskrive krav mot større forretningsdebitorar, slike som er i ein posisjon der vidare drift sikrar rolla deira som pengemaskinar for bankane sine nye gribbeigarar. Men hushaldsgjeld tileigna til mellom 30 og 50 prosent av pålydande verdi har vorte oppskriven til 100 prosent. Verdien av eigarane sin eigenkapital i aksjar har stige til himmels. Styresmaktene har ikkje gripe inn. Dei aksepterer bankane si forsikring om at dei manglar ressursane som trengst for å kunne gje meiningsfull gjeldslette til hushald. Dermed blir høg gjeld som ikkje kan bli tilbakebetalt, ståande i bøkene til overføringsprisar som vil falle i hendene til finansielle snyltarar, og døme skuldhavarane til eit tiår eller meir med negativ rekneskapsbalanse.

Med førebuingsarbeidet gjort er tida komen for Gribbane til å kassere inn ved vidaresal av aksjar i Ny Bank ved årsskiftet. Dei Nye Bankane har halde bedriftspengemaskinane sine flytande, mens eigenkapitalen til utstillingseigarane har vore grunna i urealistisk verdisetting av konsumgjeld som berre kan bli betalt med økonomien sitt samanbrot som pris.

Ein føler at den islandske regjeringa har vorte sett ute av stand til å handle som ein ærleg meklar i det banklobbyistar har arbeidd saman med folk i Alltinget – no støtta av IMF – med å legge til rette for eit rotvelt for kreditorar.

Problemet blir globalt. Mange europeiske land og USA står overfor konkursramma bankar og avspora banksystem. Korleis kan IMF og ECB (Den Europeiske Sentralbanken) svare? Vil dei ordinere Island-modellen for samarbeid mellom regjering og sikringsfond? Eller vil regjeringane bli gitt makt til stå mot kjør frå gribbfond internasjonalt, støtta opp av internasjonale sanksjonar mot røveriet deira.

Politikkfaren Europa no står overfor

Ei økonomikrise er den finansielle versjonen av militær erobring. Det gir dei finansielle elitane eit høve til å grafse til seg verdiar når Tida for Panteovertaking kjem. Det blir også eit politisk grafs å realisere dei finansielle krava som det hadde vorte umulege å ta inn og følgjeleg for ein stor del fiktiv bokføring. Populistisk retorikk blir nødvendig for å mobilisere det breie finansielle mismotet og den allmenne misnøya som metode for å sette taparane opp mot kvarandre i staden for å samle dei mot kreditorane.

Dette er tidspunktet der alle åra med finansiell propaganda får utteljing. Nyliberalarar har villeia folk flest til å tru at bankar trengst for å «smørje handelshjula» – det vil seie å skaffe til veies den kredittblodstraumen som fører olje til økonomien sine tannhjul. Berre under slike krisetilhøve kan bankar kassere inn fiktivt oppbygde gjeldskrav. Overgroinga av pantegjeld, selskapsgjeld, studielån, kredittkortgjeld og andre gjeldspostar er fiktiv. Under normale forhold ville det ikkje vere muleg å betale slikt.

Panteovertaking er ikkje tilstrekkeleg fordi mykje eigedom har falle inn i negativ balanse, dvs. at marknadsverdien har vorte lågare enn pantegjelda. Det gjeld omtrent fjerdeparten av fast eigedom i USA. Og i Irland dekker marknadsverdien til fast eigedom berre rundt 30 % av dei nominelle panteverdiane. Dermed er tida for å bruke fallskjermar komen. Bankane leverer over dei rotne låna sine til styresmaktene i byte mot offentleg gjeld. Sentralbanken («Federal Reserve») i USA har gjennomført slike bankvenlege bytte for over 2 billionar US $. Bankar mottar statsobligasjonar eller sentralbankavsettingar i byte med roten gjeld, akseptert til pålydande verdi heller enn til marknadsvurdert pris.

I det minste i USA og i Storbritannia kan sentralbanken trykke opp så mykje innanlandsk valuta som han finn nødvendig, for å betale renter og halde desse offentlege verdipapira likvide. Offentlege organ tar då over posisjonen til långivar i forhold til låntakarar som ikkje kan betale.

Desse offentlege organa har då eit val. Dei kan prøve å krevje inn alt (eller i det minste så mykje som dei kan få) slik tilfellet var med Fannie Mae og Freddie Mac i USA. Eller styresmaktene kan selje roten gjeld til gribbfond for ein brøkdel av pålydande verdi.

Etter samanbrotet i september 2008 tok regjeringa på Island over dei gamle konkursramma bankane, og skapte nye i staden. Opphavlege obligasjonseigarar i dei gamle bankane bytta dei islandske bankobligasjonane i marknaden for pennyar per dollar. Gribbfond kjøpte. Desse obligasjonseigarane vart eigarane av dei gamle bankane i og med at alle aksjeeigarar var feia ut. I oktober oppnemnde staten sine pengestyresmakter nye styre som skulle kontrollere bankane. Tre nye bankar vart etablerte, og alle innskot, pantelån og andre banklån vart overført til desse nye friskare bankane – sterkt nedskrivne. Desse nye bankane mottok 80 prosent av alle aktiva, dei gamle bankane 20 prosent.

Deretter vart dei gamle bankane sine eigarar gitt kontroll over to av dei nye bankane (87 % og 95 %). Eigarane av dei nye bankane vart kalla gribbar, ikkje berre på bakgrunn av dei store verdinedskrivingane dei fekk ved overføringa av finansielle aktiva og krav frå dei gamle bankane, men i hovudsak fordi dei alt hadde kjøpt seg kontroll med dei gamle bankane for pennyar per dollar.

Resultatet er at i staden for at styresmaktene kunne sikra seg bankane og sanerte dei via konkurs, heldt styresmaktene seg utom sidelinja og let gribbinvestorar hauste eit gigantisk rotvelt – som no trugar med å kaste Island sin økonomi inn i eit kronisk finansielt mareritt. Sett i ettertid var ikkje noko av dette nødvendig. Spørsmålet er: Kva kan regjeringa gjere for å rydde opp i det rotet som ho har skapt ved lettlurt å følgje dei dårlege råda frå IMF?

I USA venta ein at bankar som tok i mot TARP-fallskjermpengar (TARP=Troubled Asset Relief Program), skulle forhandle med pantelån-skuldhavarar om nedskriving av gjelda til marknadspris og/eller etter betalingsevne. Dette vart ikkje gjort. Likeeins på Island. Gribbfonda som kjøpte dei dårlege «gamle banklåna», hadde ein trudd skulle overføre dei utførte nedskrivingane til låntakarane. Det vart heller ikkje gjort. I realiteten vart opphavlege lånesummar framleis revaluerte oppover i samsvar med Island si eineståande indeksering som skulle sikre bankar mot tap – det vil seie for å sikre at økonomien som eit heile vart lidande, til og med måtte bli ramma av eit fatalt og hardt angrep, slik at bankierane kunne bli «heilskapte ». Det inneber å skape ein rotveltformue til gribbar som kjøper dårlege lån billeg.

Er dette også Europa si framtid? Viss det er slik, vil den noverande finanskrisa bli både gribb-bankane og bankar allment sitt store rotvelt. Mens ein i hundreåra bak oss såg at finansielle samanbrot feia bort sparekontoar og kreditorkrav (obligasjonar, banklån osv.) som er motparten til dårlege gjeldspostar, ser vi no at dårlege gjeldspostar blir sikra, og at bankane og obligasjonseigarane som ytte dei rotne, låna blir gjort skadefrie på skattebetalarane sin kostnad.

Dette er ikkje slik økonomisk demokrati var venta å fungere gjennom det nittande hundreåret sitt strev med å få gjennomført parlamentarisk reform. Og i første del av det tjuande hundreåret venta ein at sosialdemokratiske parti og arbeidarparti ville gripe styringa og føre bank og kreditt saman med annan grunnleggande infrastruktur over til offentleg sektor. Men i dag, frå Hellas til Island, handlar regjeringar som pådrivarar eller til og med som innkrevjingsagentar for finanssektoren – slik «Okkuper Wall Street»-rørsla uttrykker det – den «eine prosenten» på topp, ikkje dei 99 prosentane på botnen.

Island er generalprøva på dette maktranet. IMF og den islandske regjeringa heldt ein konferanse i Reykjavik den 27. oktober for å feire den tilsynelatande suksessen ved rekonstruksjonen av økonomien og banksystemet på Island.

I USA vil den krisa som Obama sin stabssjef Rahm Emanuel feira som «for god til at ein kunne la ho bli søla bort», bli forsegla ved å skru tilbake «Social Security» og «Medicare» så snart hausten si Dommedagsklokke slår og kongressen sin Superkomité på 12 (der president Obama har den 13. røysta ved røystelikskap) blir einige om å la arbeidsfolk betale Wall Street sine rotne lån. Den greske redningsplanen vil på det viset tene som generalprøve for USA – med det Demokratiske Partiet i rolla som motpart til Sosialistpartiet i Hellas som garantist for alvoret i situasjonen, og kaste fagforeiningsleiarar ut av rekkene viss dei har innvendingar mot det store bedrageriet.

(Artikkelen sto i Global Resarch, 15. november 2011, og er omsett av Einar Jetne.)

Før 1982 var Libanon det politiske senteret for den nasjonale palestinske motstandskampen. Siden da har mye endret seg. De palestinske flyktningene i Libanon er nå en av de mest marginaliserte i den palestinske diasporaen.

Erik Skaare er med i Palestinakomiteens faglige utvalg.

For å kunne forstå palestinernes situasjon i Libanon holder det ikke å begrense seg til situasjonen i de forskjellige flyktningleirene, man må analysere hele Libanon som en del av kapitalismen og se på dets politiske system med dens innebygde undertrykningsmekanismer.

Libanon og taifiyya

Det ottomanske riket hadde vart i over 400 år før det brøt sammen etter 1. verdenskrig i 1918. To år tidligere hadde Frankrike og England, gjennom Sykes-Picot-avtalen, allerede planlagt hvordan Midtøsten skulle deles mellom seg: Det som i dag er Libanon og Syria, skulle tildeles Frankrike, mens Palestina, Jordan og Irak skulle gis til England. Libanon var da en del av Stor-Syria, men ettersom regionen hadde en kristen majoritet, maronittene, ble området skilt fra Syria, og 1. september 1920 så Libanon dagens lys som et fransk protektorat. Dette fortsatte fram til 1943 da Libanon oppnådde uavhengighet som et direkte resultat av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike.

Iløpet av den korte tiden Frankrike hadde direkte kontroll over landet, ble det gjennomført reformer som fortsatt danner grunnlaget for dagens økonomiske og politiske situasjon i Libanon. Det viktigste i dag er konfesjonalismen, eller tafiyya som det blir kalt i Libanon, et system hvor mandater og posisjoner i parlament og regjering blir fordelt etter religiøse skillelinjer. I 1943 ble det inngått en avtale mellom den maronittiske presidenten, Bishara al-Khouri, og den sunnimuslimske statsministeren, Riyadh al-Sol, om at forskjellige religiøse grupper skulle knyttes til ulike politiske posisjoner. Presidenten må være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet sjiamuslim. Andre lavere, politiske verv er også arrangert og fordelt på denne måten.

På grunn av demografien i Libanon hvor maronittene var majoriteten i landet fikk de tildelt 5/6 av plassene i parlamentet, men på grunn av den blodige borgerkrigen ble maronittene tvunget til å endre maktfordelingen gjennom Taif-avtalen i 1989 til 3/6. For dem var det svært smertefullt, men nødvendig for å oppnå fred. Siden da har demografien endret seg ytterligere hvor den sjiamuslimske befolkningen har økt prosentmessig i forhold til den øvrige libanesiske befolkninga. Likevel har ikke maktfordelinga i regjeringa endret seg. Mens sunnimuslimene utnevner statsministeren og kontroller det interne voldsmonopolet (politi og sikkerhetsstyrker), så utnevner de kristne maronittene presidenten og kontrollerer militæret. Samtidig kan de blokkere samtlige regjeringsforslag om de skulle mene at det er nødvendig.

Dette er en makt sjiamuslimene ikke er i nærheten av å inneha, og som betyr at deres sikkerhet er avhengig av lederen av parlamentet og forskjellige, bevæpnede militsgrupper. En gruppe som har vokst på grunnlag av sjiamuslimenes behov for sikkerhet, er Hizballah, som står svært sterkt i store deler av Sør-Libanon.

I denne situasjonen befinner altså de sunnimuslimske palestinerne seg, en gruppe som per i dag står uten noen grunnleggende menneskerettigheter eller muligheter for å endre sine liv til det bedre.

Palestinernes situasjon

Etter al-nakba, den etniske rensinga av palestinerne i 1948, flyktet 750 000 palestinere fra hjemmene sine. Rundt 100 000 av dem dro til Libanon, og de to første årene bodde de i telt, mens de ventet på å få vende tilbake igjen. Deres tilstedeværelse ble allerede da sett på som en trussel mot det sekteriske politiske systemet i landet, og fortsatt den dag i dag gir Libanons regjering ingen offentlig tilgjengelig informasjon og statistikk om palestinerne. I årsrapporten for 2010 skrev UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, at det befant seg rundt 425 640 palestinske flyktninger i Libanon, som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen. Av disse bodde rundt 53 prosent i de 12 offisielle flyktningleirene, mens resten bodde i libanesiske byer og landsbyer, eller uoffisielle leire/palestinske tettsteder».

Likevel er rapporten ufullstendig. Flyktninger fra perioden 1952–56 kategoriseres som «uregistrerte flyktninger», mens palestinske flyktninger fra etter 1970 regnes som «udokumenterte flyktninger». I Libanon er livet svært hardt for palestinerne. De lever i en form for limbo hvor de ikke får vende tilbake til hjemlandet sitt, til tross for FN-resolusjon 194 som fastslår denne grunnleggende rettigheten. Samtidig lever de som andreklasses borgere i Libanon, som helt fra starten er fratatt flyktningene grunnleggende rettigheter: Palestinerne ble utestengt fra 73 forskjellige arbeidskategorier, bl.a. medisin, juss og ingeniørtjenester. De har blitt fratatt rettigheten til å ha eiendom. Om det bygges innad i leirene uten tillatelse, rammes palestinerne av bøter og fengselsstraffer samtidig som husene kan bli revet ned igjen. Dette tvinger palestinerne til å bygge i høyden, noe som gjør at gatene blir trangere og mørkere som i flyktningleiren Burj el-Barajneh.

De må ha spesialtillatelser for å forlate leirene, som gjør at flyktningleirene i praksis fungerer som fengsel for flere av dem. Palestinerne er blitt nektet tilgang til det libanesiske helsesystemet, i motsetning til andre utlendinger.

Siden 1990 har likevel palestinerne tilegnet seg flere og flere rettigheter samtidig som restriksjonene har blitt lettet. I 2010 meldte BBC2 og andre medier at det etter en lang dragkamp i det libanesiske parlamentet ble innført en lov som ga palestinerne rett til arbeid i privat sektor, samtidig som de fikk rett til erstatning for arbeidsrelaterte ulykker, og rett til pensjon fra deres eget fond som de betaler innskudd til mens de er i arbeid. Det er likevel lite som tyder på at noe vil endre den reelle situasjon på bakken. For å tilfredstille den kristne blokka er lovversjonen som ble vedtatt av parlamentet, svært utvannet i forhold til lovforslaget, lagt fram av druserlederen Walid Jumblatt. Fortsatt er det forbudt for palestinerne å få jobb i offentlig sektor eller å kjøpe eiendom. Rettighetene de har tilegnet seg, er med andre ord ikke verdt det papiret de er skrevet på.

Amnesty International skrev i sin rapport Exiled and suffering: Palestinian refugees in Lebanon (min oversettelse): I tillegg til problemene med overbefolkning og utilstrekkelig tilgang til grunnleggende infrastruktur, har år med restriksjoner fra libanesiske myndigheter betydd at hundretusener av palestinere har levd i tiår i provisoriske eller smuldrende strukturer, stappet inn i leire som mangler grunnleggende fasiliteter og infrastruktur. Palestinernes rett til ordentlige boliger blir krenket i stor skala.

Og videre: Libanons regjering innrømmer fritt det den kaller «utålelige» levekår for palestinske flyktninger, men har feilet å gjennomføre effektive tiltak for å forbedre disse forholdene samtidig som den også svikter i sin plikt til å sikre et minimum av nivåer av helsetjenester, til alle i Libanon, inkludert dens flyktninger.»

Frykten for palestinerne

Felles motstand mot at palestinerne skal slå seg ned i Libanon, binder politikere, skribenter og resten av det libanesiske samfunnet sammen. De libanesiske regjeringene har nemlig gjennom tiden vært opptatt av å opprettholde status quo, og de har hindret en gjenoppbygging og utvidelse av de palestinske flyktningleirene. Bortsett fra da Nahr el-Bared ble knust i 2007 etter kamper mellom den libanesiske regjeringa og Fatah al-Islam, har ikke Libanon vært positive til å la det internasjonale samfunnet hjelpe palestinerne.

For å forstå hvorfor, er det viktig å se på palestinernes rolle som sunnimuslimer i Libanon. Samtidig må vi se på hvordan palestinerne er en brikke innenfor den libanesiske økonomien. Det politiske: I Libanon hvor borgerkrig langs religiøse og sekteriske linjer har revet opp landet i fillebiter, er palestinerne fryktet. Ikke på grunn av hva de har gjort eller hva som fryktes at de kan gjøre, men fordi de er sunnimuslimer. Den politiske konfesjonalismen ble nemlig innført av Frankrike for å holde landet under sivil og politisk kontroll. I tillegg til de politiske realitetene, jfr. over, er også frykten stor for at den demografiske maktbalansen i landet skal bli forskjøvet om palestinerne får fast statsborgerskap. For selv om ikke alle libanesiske fraksjoner støttet Taif, har den fått økt tillit ettersom den har stabilisert politikken i landet.

De kristne maronittene frykter at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil føre til at muslimene skal kreve en økt politisk innflytelse, mens shiamuslimene er redde for at det vil true Taif-prosessen og de politiske fordelene det vil gi dem. En annen, og ikke minst like reell faktor, er at mange libanesere, og i særdeleshet kristne, tror at palestinerne vil opprette et nytt hjemland i Libanon siden palestinerne har gitt opp kampen mot Israel. Al-Ma’ushi har blant annet gitt uttrykk for denne konspirasjonsteorien.

Libanesiske muslimer unnskylder seg derimot svært ofte med Israel-kortet: Vi kan ikke la de palestinske flyktningene bosette seg her for da vil kampen mot Israel være tapt.

Det økonomiske: Tilsynelatende har også Libanon klart seg svært godt gjennom den kapitalistiske krisa som herjer verden i dag. Den libanesiske sentralbanken er stappfull av kapital, og media meldte i 2008: Penger flommer som aldri før, libanesiske banker registrerer rekordinnskudd, og bankfolk sier at dette er det beste året i Libanons økonomiske historie. Likevel sier ikke dette alt om situasjonen i Libanon. Den libanesiske regjeringa tar opp gjeld, både eksternt og internt, i milliardklassen for å bygge opp etterkrigsøkonomien. Libanon hadde, per innbygger, i 2008 den største nasjonale gjelda i verden. Samtidig blåses økonomiske bobler opp, spesielt i eiendomsmarkedet, som kan sprekke når som helst. Mens eksil-libanesere i de oljerike gulf-landene har kastet milliarder av dollar inn i forskjellige eiendomsprosjekter, har eiendomsprisene i Beirut og ellers i landet eksplodert til kunstig høye priser siden 2007.

Eiendomsbobla i Beirut og økningen i utleie- og salgspriser har gjort at Beirut er blitt den dyreste byen i Midtøsten, og den tiende dyreste i verden i følge en rapport fra Byblos Bank. Med et BNP som ikke klarer å vokse tilsvarende, vil Libanons økonomi kunne rase sammen. Man kan lure på hva som foregår når en treroms leilighet som kostet 65 000 dollar i 2006, blir solgt for 225 000 dollar i dag.

Paolo Moscovici, administrerende direktør i JP Morgan i Midtøsten, gikk så langt som å uttale at «Det er en eiendomsboble i Beirut […] og eiendomsprisene er for høye», og tilføyde at utviklingen gikk «alt for raskt».

Også i denne usikre, økonomiske situasjonen blir palestinerne sett på som en belastning. Den libanesiske regjeringa har gitt uttrykk for at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil bety større sosio-politiske utfordringer, og økte utgifter i form av velferdstjenester. Den libanesiske avisa The Daily Star viste f.eks. hvordan de palestinske familiene i dag spiller en viktig økonomisk rolle i Libanon ved at de står for 10 prosent av alt privat konsum i landet, samtidig som at de ikke hadde noen rett på ytelser fra staten. Deres rolle som billig arbeidskraft undervurderes med andre ord ikke av den libanesiske eliten.

Hvis den politiske eller sikkerhetsmessige situasjonen skulle forverre seg, vil dette være nok til å dytte Libanon ut i den kapitalistiske krisas helvetesgap. Mens palestinerne ekskluderes fra det libanesiske samfunnet, vil de fortsette å lide av kronisk underutvikling, økende avhengighet av ekstern støtte, og de palestinske leirene vil fortsatt være utenfor libanesisk lov og rett. Det er flere faktorer som bidrar til økende radikalisering blant unge palestinere som ikke ser noen utsikt for en bedre framtid, og som vil føre til flere sammenstøt som i Nahr el-Bared i 2007. Den økonomiske krisa forsterker dette.

For UNRWA, som har ansvaret for utdanning, primærhelsetjenesten, yrkesfaglig opplæring m.m., er totalt avhengig av frivillig, finansiell støtte fra FNs medlemsstater. At medlemslandene akkurat nå er mest opptatt av å redde sine egne banker, gjør at UNRWAs midler strupes. I 2010 og 2011 har de et kjernebudsjett på rundt 1,23 milliarder dollar, som kan høres mye ut, men som er grovt regnet til rundt 260 dollar per palestinske flyktning. UNRWA skrev selv om bekymringen rundt nedgangen i bidrag for 2010; under halvparten av deres behov ble finansiert. Det alvorlige underskuddet organisasjonen står overfor, gjør at UNRWA kan bli tvunget til å gjennomføre svært smertefulle kutt i «grunnleggende tjenester til mer enn 4,7 millioner palestinske flyktninger» ikke bare i Libanon, men også i de okkuperte palestinske områdene, Syria og Jordan. Med tanke på at de palestinske flyktningene lider under en av de høyeste arbeidsledighetsratene i verden, er dette det siste de trenger.

Det er desverre lite som tyder på at den palestinske håpløsheten vil bli løst i nærmeste framtid. Israels vilje til å trekke seg ut av de palestinske områdene er liten, og viljen til å la de palestinske flyktningene tilbake er ikke-eksisterende. De libanesiske myndighetene har like lite lyst på å ha palestinerne hos seg. Situasjonen begynner å bli en større verkebyll for dem enn de noen gang kunne forestilt seg. Dermed fraskriver de seg alt ansvar ved å skylde på Israel. I midten av det hele sitter våre venner i limbo uten evne til å kunne endre sin egen hverdag. I mellomtiden er det mye som kan gjøres innenfor dagens politiske rammer, som kan forbedre palestinernes levekår. For at det skal skje, trenger palestinerne solidaritet. Ikke bare fra den libanesiske mannen og kvinnen, men også fra resten av verden.

9. mai 2011 satte jeg meg på flyet som skulle ta meg og følget mitt, Per Gunnar Skotåm, til Afghanistan. En to ukers tur for å få mer kunnskap om hvordan krigen i Afghanistan påvirker samfunnet der. Vi hadde et spesielt fokus på områder utenfor krigshandlingene.

Turid Thomassen er leder av partiet Rødt.

Det var ordnet med overnatting i Kabul og Fayzabad ( Badakshan-provinsen) i hus som tilhører Norwegian Afghanistan Comite (NAC). Det var også lagt inn et besøk i den norske leieren i Mazar-e-Sharif. Jeg skulle få mulighet til å hente kunnskap fra flere hold.

Hva visste jeg om Afghanistan før jeg dro? Ganske mye om krig og faenskap gjennom media, Rødt!, debatter på TV og radio og gjennom kunnskapen som finnes i partiet. Jeg visste lite om kultur, historie og geografi. Jeg hadde sett bilder av kvinner i hijab, burka, store mengder sand, jeg hadde sett bilder av menn med furete ansikter og skjegg, utallige bilder av soldater og tanks – men lite om livet til folk flest. Når jeg tenkte på livet i Afghanistan, så dukka bildene opp som jeg har beskrevet over, ikke landbruk, elver, boligforhold, bryllup, barn eller tilgang til kollektivtrafikk. Jeg ante virkelig ikke hva som ville møte meg da jeg landet i Kabul, i Afghanistan.

Utsikten fra flyet der vi svevde over Kabul, var goldt, grågrønt. Det bildet endra seg ikke mye da jeg kom ned på bakken.

Kabul er en stor by, 5 mill mennesker samla på ei stor slette. Fattigdom preger det meste av det jeg så av byen, men kanskje spesielt i åssidene hvor fattigfolk har satt  opp leirhusa sine. Vannet måtte hentes nede på flata, det er ikke lagt opp til elektrisitet, og det som var veien var mere som en dårlig og bratt skogsvei. Det må være et mareritt å bo i disse husa når vinteren setter inn, eller regnet øser ned. Nesten overalt i Kabul ser man resultatet av krig. Utbomba hus, kulehull, fartsdumper som er der for å hindre at kjøretøy kan komme overraskende, vakter med våpen, sperringer og checkpoints, men også nyreiste luksusvillaer som det blei sagt tilhørte narkobaroner og regjeringsmedlemmer. Jeg var likevel overraska over at det var så lite synlig militær tilstedeværelse i selve byen – bare masse afghansk politi.

Det mangla ikke på advarsler mot å bevege seg til fots i Kabuls gater, det er en stor by, stor fattigdom, stor trafikk og jeg er en vestlig dame som kunne utsettes for kidnapping eller andre uhumskheter, men det viste seg å være fullt mulig – i alle fall sammen med ei dame som var litt mere lokalkjent. Vi blei sett på, og sikkert kommentert, men fikk gå helt i fred i Kabuls gater.

Ferden vår startet med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men min følgesvenn vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig, Jeg spaserte sammen med ei dame som har en stor kjærlighet for landet og menneskene. For henne var det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, og stikke innom de stedene hun føler for. Jeg var bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne. Hun gikk barhodet og jeg hadde på et sjal over hodet. Hun hadde grått hår og jeg hadde rødt. Begge var fra Norge.

Jeg fikk se kinoen som det skrives om i Drageløperen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart. Jeg fikk se Chicken-street, den berømte handlegata, drakk te hos en teppehandler, så vakker keramikk, men handlet ikke noe.

Min følgesvenn tok meg til slutt med til restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss an, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.

Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når dere leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre. Det kan se ut som om det er egne restauranter, hotell, treningsstudioer som bare følger i krigenes farvann for å betjene bistands- ambassade- og andre typer vestlige ansatte.

Det skulle ha vært interessant å se om det er de samme folkene som starta lignende prosjekter på Balkan, i Afghanistan, og om vi om en stund vil finne dem i Libya, Syria og Egypt. Det er penger å tjene på krig. Hjem blei vi henta i bil. Til og med min følgesvenn anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter. 

Fayzabaden by i Badakshan-provinsen, minna meg om Lillehammer og Lågendeltaet. Masse vann, grønt og med skogkledde åssider. En by i vekst hvor folk tydelig var stolt over byen sin. Akkurat da vi var der, planla byen en åpning av noe nytt innafor renovasjon – offentlige søplekasser som kommunen hadde påtatt seg å tømme. Jeg er vokst opp i Norge hvor resirkulering av for eksempel plast har kommet ett stykke lenger, og det er betimelig å nevne at det ikke finnes noen mulighet for resirkulering av plast i hele Afghanistan. Hvis man vet at bare det norske forbruket av vann på plastflasker er rundt 500 000 flasker per dag, så vil hele ISAF styrkens forbruk være uendelig stort. Hvor gjør de av alle brukte flasker? Tar ISAF styrken dem med seg hjem?

En av de siste dagene jeg var i Fayzabad, ble jeg tatt med til en liten landsby langt opp i fjellene. Afghanistankomiteen har satt i gang et hygieneprosjekt for å få bukt med barnedødelighet og sykdommer. Jeg hadde hatt en elendig natt med feber og vondt i magen, og det var ikke akkurat morsomt å skulle sette meg inn i bil som skulle frakte meg, Per-Gunnar og prosjektlederen opp til landsbyen. Veien gikk fra god til dårlig til ille og til sist ikke-eksisterende før dekka igjen fant feste på en dårlig vei.

Og vi kom fram, til den lille landsbyen som inneholdt 200 husstander, og som aldri hadde hatt besøk av en hvit dame i sin 460 år gamle historie. Ingen av kvinnene brukte burka, og grunnen til det var at det ville være for upraktisk når kvinnene jobba, og fordi alle kjente alle. Men jeg tror at alle kvinner hadde en burka som ble brukt når de skulle ut på lengre turer. Alle barna i landsbyen gikk på skole til og med 3. klasse. De fleste hadde lært å lese og skrive på den tiden. Og jeg møtte kvinner som hadde tatt høyere utdanning også, men de var døtre av ledere i landsbyen.

Den lille landsbyen produserer ca 30 % av forbruket sitt, resten må kjøpes. Mennene er de som skaffer inntektene som trengs gjennom å reise bort for å få arbeid som vakter, politi eller annen lønna jobb. Ofte er de borte fra familien et par år før de returnerer. Landsbyen var fattig, men disket likevel opp med det beste de hadde. Nystekte brød og stekt egg. Og jeg var en dårlig gjest som spiste lite, og etter hvert som magetrøbbelet tok mer og mer overhånd, snakka enda mindre.

Det var ikke lett å komme oss tilbake til Kabul fra Fayzabad. Flyet vårt skulle mellomlande i Kundus for å ta opp flere passasjerer. Og der ble det stående i to dager. Vi kunne selvsagt ha brukt dagene til å se oss om i byen, men det ble ikke anbefalt. Det var uroligheter i byen, og vi som var passasjerer, var enten på et vel bevokta hotell eller satt på flyplassen. Disse to dagene var de verste dagene i Afghanistan. Ikke skjønte jeg språket, ikke visste jeg så mye om hva slags uroligheter det var, og ingen visste når flyet ville komme.

Afghanistan er det landet det er verst å bo i, barnedødeligheten er høy og kvinners stilling er ikke god. Den har ikke blitt bedre etter at ISAF styrkene invaderte landet og satte inn den regjeringa som er der nå.

En av de første kveldene i Afghanistan var den økende prostitusjonen i de store byene, men spesielt Kabul ett av temaene. Kvinner uten mann og utdanning har liten mulighet til å kunne forsørge seg selv ved vanlig lønna arbeid. Prostitusjon blir da et av de umulige valga som gjøres.

Jeg reiste fra et land som ikke har gitt opp håpet om en annen framtid. Men Afghanistan må få muligheten til å bygge sitt eget demokrati, ta stega i sitt eget tempo, bekjempe Taliban innafra og få kontrollen over sine egne naturressurser. I dag er det alt for mange andre land som vil ha kontrollen. Det er ikke fred og demokrati som har hovedfokus fra USA og ISAF. Da ville man ha valgt en annen strategi enn våpenmakt.  

I juli 2009 organiserte arbeidarar ved det statseigde Tonghua Stålkompani i Jilin i Kina ein massiv protest mot privatisering. Deretter sveipa ei streikebølgje over dei kinesiske kystprovinsane sommaren 2010. Desse hendingane kan vise seg å vere eit historisk vendepunkt.

Minqi Li har undervist i økonomi ved Utah Universitet, Salt Lake City, frå 2006. Han var politisk fange i Kina frå 1990 til 1992. Boka hans, The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy, vart publisert av Pluto Press og Monthly Review Press i 2009

Etter tiår med nederlag, tilbakeslag og stillstand stig den kinesiske arbeidarklassen atter fram som ei ny sosial og politisk kraft. Korleis vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen forme framtida til Kina og verda? Kan den kinesiske kapitalistklassen klare å kome utfordringa frå arbeidarklassen i møte samtidig som han opprettheld det kapitalistiske systemet? Eller vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen føre til ein ny kinesisk sosialistisk revolusjon som i neste omgang vil opne vegen for ein global sosialistisk revolusjon? Svaret på desse spørsmåla vil i stort monn avgjere retninga til verdshistoria i det tjueførste hundreåret.

Nederlaget til arbeidarklassen og sigeren til kinesisk kapitalisme

Den kinesiske revolusjonen i 1949 var grunna i den breie mobiliseringa av det store fleirtalet av det kinesiske folket mot utbyting frå innanlandske føydale jordeigarar, kapitalistar og utanlandske imperialistar. Med alle sine historiske avgrensingar fortener Kina i den maoistiske perioden å bli karakterisert som «sosialistisk» i den forstand at dei interne klasseforholda innafor Kina var langt meir i favør av dei proletariserte og ikkje-proletariserte arbeidande klassane enn det som typisk rår i ein kapitalistisk stat, spesielt når det gjeld periferien og semi-periferien.

 

Trass i historiske maoistiske prestasjonar vart Kina verande ein del av det kapitalistiske verdssystemet og vart tvinga til å operere under dei grunnleggande rørslelovene til systemet. Det økonomiske overskotet vart samla i hendene til staten for å fremje kapitalakkumulasjon og industrialisering. I sin tur skapte dette dei materielle føresetnadane som favoriserte dei nye byråkarat-teknokratelitane som kravde stadig aukande materielle privileg og politisk makt. Dei nye elitane fann sine politiske representantar innafor kommunistpartiet, og vart «kapitalistgjengarane som rår i partiet» (ei vanleg frase i Kina).

Mao Zedong og dei revolusjonære kameratane hans prøvde å tvinge tilbake trenden mot kapitalistisk gjenreising ved å appellere direkte til og mobilisere massane av arbeidarar, småbønder og studentar. Politisk uerfarne og forvirra arbeidarar og småbønder var enno ikkje klare til å utøve direkte økonomisk og politisk makt. Etter Maos død i 1976 sette kapitalistgjengarane, leia av Deng Xiaoping, i verk eit kontrarevolusjonært kupp og arresterte dei radikale maoistleiarane. På få år konsoliderte Deng Xiaoping den politiske makta si, og Kina var på veg mot kapitalistisk omforming.

Den såkalla økonomiske reforma tok til på landsbygda. Folkekommunane vart brotne oppløyste og landbruk vart privatisert. Over dei komande åra vart fleire hundre millionar landarbeidarar «overskots»-arbeidarar, gjort tilgjengelege for utbytting av innanlandske og utanlandske kapitalistføretak.

Massiv privatisering vart gjennomført i 1990-åra. Så godt som alle små og mellomstore statlege verksemder, og nokre store statseigde verksemder, vart privatiserte. Nesten alle desse vart seld til kunstig låge prisar, eller rett og slett gitt bort. Dei som hausta fordelane av dette, var blant andre leiande offentlege tenestefolk, tidlegare leiarar i statseigde verksemder, private kapitalistar med  kontaktar innafor styresmaktene og multinasjonale konsern. Reelt vart ein massiv «primitiv akkumulasjon» fullført, og ein ny kapitalistklasse forma ved massivt tjuveri av statlege og kollektive eigedomar. Samtidig vart fleire titals millionar arbeidarar innafor den statlege og kollektive sektoren sparka og kasta ut i armod.

Legitimiteten til denne nye kapitalistklassen vart godkjent av leiinga i kommunistpartiet. På den sekstande partikongressen (i 2002) vart partiprogrammet revidert. Innafor det gamle programmet såg kommunistpartiet på seg sjølv som fortroppen til arbeidarklassen som representerte interessene til proletariatet. I det nye programmet erklærte kommunistpartiet seg sjølv som representant for interessene både til dei «breiaste folkemassane» og dei «mest avanserte produktivkreftene». Uttrykket «mest avanserte produktivkrefter» blir i vid forstand sett på som ei omskriving for den nye kapitalistklassen.

Framveksten av den kinesiske arbeidarklassen

Sysselsetting utafor landbruket som del av Kina si totale sysselsetting auka frå 31 prosent i 1980 til 50 prosent i 2000, og auka vidare til 60 prosent i 2008.2 I følgje ein rapport laga av Det kinesiske Akademiet for Sosialvitskapar i 2002 var om lag 80 prosent av arbeidsstyrken utafor landbruket proletariserte lønsarbeidarar: industriarbeidarar, arbeidarar i tenesteytande næringar, arbeidarar innafor kontorsektoren og arbeidslause.3 Sidan det store fleirtalet av arbeidarar utafor landbruket er lønsarbeidarar, som må selje arbeidskrafta si for å sikre seg eit levebrød, tyder den raske veksten i sysselsetting utafor landbruket på massiv danning av den proletariserte arbeidarklassen i Kina.

Kina sin raske kapitalistiske akkumulering har vore grunna på den omsynslause utbytinga av hundrevis av millionar kinesiske arbeidarar. Frå 1990 til 2005 fall Kina sine arbeidsinntekter som del av BNP frå 50 til 37 prosent. Dei kinesiske arbeidarane sine lønssatsar ligg om lag på 5 prosent av det US-amerikanske, 6 prosent av det sørkoreanske og 40 prosent av det mexicanske nivået.

Frå tidleg 1980-tal av har om lag hundre og femti millionar migrantarbeidarar flytta frå landsbygd til byområde på leit etter sysselsetting. Kina sin eksportretta vareproduksjon er i stort monn basert på utbytting av desse migrantarbeidarane. Ein studie av arbeidarane sine kår i Perleelvdeltaet (eit område som inkluderer Guangzhou, Shenzhen og Hong Kong) avdekte at omtrent to tredjedelar av arbeidarane arbeidde meir enn 8 timars dag og aldri tok helge-fri. Nokre arbeidarar måtte arbeide samanhengande opp til 16 timar. Dei kapitalistiske administratorane brukte rutinemessig kroppsleg straff for å disiplinere arbeidarane. Omtrent to hundre millionar kinesiske arbeidarar arbeider under risikofylte forhold. Det er rundt sju hundre tusen alvorlege arbeidsplassrelaterte skadar i Kina kvart år, skadar som krev meir enn eit hundre tusen liv.

I Det kommunistiske manifest hevda Marx og Engels at arbeidarklassen sin kamp mot kapitalistane gjekk gjennom fleire utviklingssteg. Til å byrja med vart kampen ført av individuelle arbeidarar mot dei kapitalistane som utbytta dei direkte. Med utviklinga av kapitalistisk industri auka proletariatet i tal, og vart konsentrert i større massar. Arbeidarane sin styrke vaks, og dei byrja å forme fagforeiningar for å kjempe mot kapitalistane som ein kollektiv styrke. Dei same rørslelovene gjer seg gjeldande i Kina i dag. Etter kvart som fleire og fleire migrantarbeidarar slår seg ned i byane, og i auka omfang ser på seg sjølve som lønsarbeidarar og ikkje som småbønder, stig ein  ny generasjon av proletariserte arbeidarar med aukande klassemedvit fram. Både dei offisielle styremaktdokumenta og dei største media innser no framveksten av den «andre generasjonen av migrantarbeidarar.»

I følgje bildet som blir teikna av dei tonegivande media, er det no rundt eitt hundre millionar andre-generasjons migrantarbeidarar, født etter 1980. Dei flytta til byane like etter fullført skolegang på vidaregåande- eller ungdomsskolenivå. Dei fleste av desse folka hadde inga erfaring frå landbruksproduksjon. Dei identifiserte seg meir med byane enn med landsbygda. Samanlikna med den «første generasjonen» synest andregenerasjons migrantarbeidarar å ha betre utdanning og å vente seg meir når det gjeld sysselsetting. Dei krev betre materielle og kulturelle levekår, og dei vil i mindre grad tolerere brutale arbeidsforhold.

Gjennom sommaren 2010 ramma dusinvis av streikar bil-, elektronikk- og tekstilindustrien i Kina, streikar som tvinga kapitalistane til å akseptere lønsauke. Tonegivande kinesiske akademikarar er redde for at Kina er i ferd med å gå inn i ein periode med intense streikar, noko som vil gjere slutt på Kina sitt billege arbeidskraftregime, og truge Kina sin «sosiale stabilitet».

Kapitalistisk utvikling vil i seg sjølv skaffe fram dei objektive vilkåra for framvekst av arbeidarklasseorganisasjonar. Etter mange år med rask akkumulering byrjar den massive armeen av billeg arbeidskraft på den kinesiske landsbygda å bli oppbrukt. Kina sin totale arbeidsstyrke (dei som er mellom femten og sekstifire år gamle) er venta å nå toppen i 2012 med omtrent 970 millionar, for deretter gradvis å minke til rundt 940 millionar i 2020. Den yngste arbeidsstyrken (dei som er mellom nitten og tjueto år gamle), dei som hovudtyngda av billege, ufaglærte arbeidarar er rekruttert frå, er venta å minke drastisk frå rundt eitt hundre millionar i 2009 til rundt femti millionar i 2020. Den raske minkinga i den yngste arbeidsstyrken vil etter alt å døme auke forhandlingsstyrken til unge arbeidarar og oppmuntre dei til å utvikle meir permanente arbeidarorganisasjonar.

Då delen av sysselsettinga utafor landbruket (som mål for proletariseringsgrad) vaks til over 70 prosent både i Brasil og i Sør-Korea, frå 1970-åra til 1980-åra, steig arbeidarklasserørsla fram som ein kraftfull sosial og politisk maktfaktor. Ei liknande utvikling skjer no i Egypt.

Kina si sysselsetting utafor landbruket er no på rundt 60 prosent. Viss Kina følgjer sin eigen trend frå 1980 til 2008, med vekst på rundt 1 prosent i året, vil delen av sysselsettinga utafor landbruket passere det kritiske nivået på 70 prosent rundt 2020.

Gitt at den kinesiske arbeidarklassen vil stige fram som ei sterk sosial og politisk kraft på eit eller to tiår, då er nøkkelspørsmålet: Kva politisk retning vil den kinesiske arbeidarrørsla ta? Den rådande offisielle kinesiske politikken går ut på å bygge eit såkalla harmonisk samfunn med kompromissar mellom ulike sosiale klassar. Delar av dei herskande kinesiske elitane argumenterer for «politisk reform» for å dempe, og avleie utfordringa frå arbeidarklassen ved å introdusere vestleg borgarleg demokrati.

Vil den kinesiske kapitalistklassen klare å gje rom for arbeidarklassen si utfordring samtidig som han opprettheld den grunnleggande økonomiske og sosiale ordenen i det kapitalistiske systemet? Eller vil den kinesiske arbeidarrørsla gjere eit verdshistorisk gjennombrot, ta den revolusjonære sosialistiske vegen, og bryte grunnleggande med det eksisterande sosiale systemet? Svaret på desse spørsmåla avheng både av objektive og subjektive historiske føresetnader.

Den sosialistiske arven: Arbeidarklassen innafor den statlege sektoren

I den maoistiske sosialistiske epoken nytte dei kinesiske arbeidarane eit nivå av klassemakt og verde som var utenkeleg for ein gjennomsnittleg arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i periferien og halvperiferien). Men den kinesiske arbeidarklassen var ung og politisk uerfaren. Etter Maos død vart arbeidarklassen ståande utan politisk leiarskap og leid eit katastrofalt nederlag gjennom den massive privatiseringa på 1990-talet.

Mange av arbeidarane innafor den tidlegare statlege sektoren (kjende i Kina som dei «gamle arbeidarane») har i ettertid kjempa kollektive kampar mot privatisering og mot dei omfattande oppseiingane. Kampane har ikkje berre hatt verknad på dei oppsagde arbeidarane, men også på dei som no er tilsette arbeidarar innafor den statlege sektoren. Dette har ført til vekst i klassemedvit saman med ein viktig grad av sosialistisk medvit blant ein spesiell del av Kina sin proletariserte arbeidarklasse – proletariatet innafor den statlege sektoren.

Med orda til ein prominent kinesisk arbeidaraktivist, samanlikna med arbeidarklassane i andre kapitalistiske statar, har den kinesiske (statssektor-) arbeidarklassen utvikla eit «relativt komplett klassemedvit», grunna i denne klassen sine eineståande historiske erfaringar både i den sosialistiske perioden og den kapitalistiske perioden.

På bakgrunn av denne historiske erfaringa er kampane til arbeidarane innafor den kinesiske statlege sektoren ofte ikkje avgrensa til nære økonomiske krav. Mange arbeidaraktivistar forstår at deira noverande kår ikkje berre skriv seg frå utbytting frå individuelle kapitalistar, men også – på eit meir grunnleggande nivå – frå det historiske nederlaget til arbeidarklassen i ein større klassekrig, ein krig som førte til at kapitalismen (mellombels) sigra over sosialismen.

Ein leiar for dei oppsagde arbeidarane peika på at under sosialisme «kunne ikkje massiv oppseiing ha funne stad fordi arbeidarane styrte fabrikken, arbeidarane var brør og søstrer innafor ein klasse. Men etter privatiseringa hadde arbeidarane vorte redusert til «lønnsarbeidarar», dei styrer ikkje lenger, og dette er den sanne årsaka bak dei massive oppseiingane.» I følgje denne leiaren skulle arbeidarane sin kamp ikkje bli avgrensa til individuelle tilfelle, og heller ikkje bli nøgde med at nokre krav vart møtt. Den «grunnleggande interessa» til arbeidarane er knytt til gjenopprettinga av «offentleg eigedom til produksjonsmidla».

Mange av dei noverande tilsette arbeidarane innafor den statlege sektoren er barna til dei «gamle arbeidarane». Dei har hatt erfaring frå å arbeide saman med dei gamle arbeidarane eller dei bur i det same arbeidarstrøket. På det viset har dei som i dag arbeider innafor den statlege sektoren, vorte påverka av kampane til dei gamle arbeidarane og av deira politiske erfaringar. Dette  kom til syne under kampen til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani mot privatisering i 2009.

Tonghua Stål var eit statseigd stålverk i Tonghua i provinsen Jilin. I 2005 vart Tonghua Stål privatisert. Statseigedomen, ein gong verdt 10 milliardar yuan, vart taksert til 2 milliardar yuan. Jianlong, eit mektig privat selskap med kontaktar til høgtståande tenestefolk i Beijing, betalte faktisk berre 800 millioar yuan, og tok over kompaniet. Etter at Jianlong tok over vart 24 000 av 36 000 arbeidarar sagt opp. Lønningar til arbeidarar på «farlege oppdrag» (der folk ofte vart skadd), vart redusert med to tredjedelar. Sjefane kunne sette i verk ulike slag vilkårleg straff mot arbeidarane.

I 2007 byrja arbeidarane ved Tonghua Stål å protestere. Under protestaksjonane vaks ein arbeidar frå maoisttida, Meister Wu, fram som leiar. Wu gjorde det klart for arbeidarane at det ikkje handla om noko isolert problem, men om «den politiske privatiseringslinja».

I juli 2009 gjekk arbeidarane ut i generalstreik. Då direktøren ved Jianlong truga med å sparke alle arbeidarane, slo dei rasande arbeidarane han i hel. Trass i at både provinsguvernøren og tusenvis av væpna politi var til stades, våga ingen å gripe inn. Etter slagsmålet vart Jilin-provinsen tvinga til å legge privatiseringsplanen til sides.

Sigeren til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani vart ein enorm inspirasjon for arbeidarar i mange delar av Kina. Arbeidarar i fleire andre stålverk protesterte også, og tvinga lokale styresmakter til å avlyse privatiseringsplanar. Arbeidaraktivistar i andre provinsar såg på Tonghua-sigeren som deira eigen, og beklaga at «for få kapitalistar hadde vorte drepne.»

Etter år med massiv privatisering er den statlege sektoren sin industriproduksjonen i Kina verdimessig redusert til under 30 prosent. Likevel dominerer framleis den statlege sektoren fleire industrielle nøkkelområde. I 2008 stod dei statseigde og statleg haldne verksemdene for 59 prosent av verdiskapinga i kolproduksjon, 96 prosent i utvinninga av petroleum og naturgass, 72 prosent i foredling av petroleum, 42 prosent innafor smelting og valsing av jern og stål, 45 prosent innafor produksjon av transportutstyr og 92 prosent innafor produksjon og forsyning av elektrisk kraft og oppvarming.

Trass i at arbeidarane innafor den statlege sektoren no berre står for 20 prosent av sysselsettinga innafor industrisektoren, tel dei rundt 20 millionar og dei er konsentrert innafor sektorane energi og tungindustri, sektorar som er strategisk viktige for den kapitalistiske økonomien i Kina. I den framtidige oppblomstringa av kampen til den kinesiske arbeidarklassen kan arbeidarane innafor den statlege sektoren utøve svært stor økonomisk og politisk makt gjennom kontrollen dei har over industrielle nøkkelsektorar.

Aller viktigast er det at dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren kan nyte fordelen av dei eineståande historiske og politiske erfaring som dei har. Med hjelp frå revolusjonære sosialistiske intellektuelle kan dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren stå fram som leiinga til heile den kinesiske arbeidarklassen, og gje framtidige kinesiske arbeidarrørsler ei klar revolusjonær sosialistisk retning.

Det illegitime ved kinesisk kapitalistisk rikdom

Etter tre tiår med kapitalistisk omforming har Kina vorte omdanna frå å vere eit av verdas økonomisk mest likestilte land til å bli eit av verdas mest ulikestilte land. I følgje Verdsbanken stod dei rikaste 10 prosentane i 2005 for 31 prosent av Kina si totale inntekt, mens dei fattigaste 10 prosentane mottok berre 2 % av den samla inntekta.

Ulikskapen i rikdom er endå meir skandaløs. I følgje Verdas rikdomsrapport (World Wealth Report) frå 2006 kontrollerte 0,4 prosent av dei mest velståande familiane 70 prosent av den nasjonale rikdommen i Kina. I 2006 var det omtrent 3 200 menneske med personleg eigedom verdt meir enn 100 millionar yuan (omtrent femten millionar US-dollar). Av desse 3 200 var 2 900, eller 90 prosent, barn av høgare stats- eller partitenestefolk. Deira samla aktiva var estimert til 20 billionar yuan – eller omtrent lik storleiken på Kinas BNP i 2006.

På grunn av opphavet til den kinesiske kapitalistklassen kom ein stor del av rikdommen frå plyndring av statlege og kollektive aktiva som var bygd opp i den sosialistiske epoken. Denne rikdommen er i breie lag av folket sett på som illegitim. I følgje eit overslag vart omtrent 30 billionar yuan av statlege og kollektive aktiva overført til kapitalistar med sterke band til styresmaktene i prosessen med privatisering og marknadsliberalisering.

Ein fersk rapport avdekte at i 2008 utgjorde dei såkalla grå inntektene 5,4 billionar yuan eller 18 prosent av Kinas BNP. Forfattarane av rapporten trudde at det meste av dei grå inntektene skreiv seg frå korrupsjon og tjuveri av offentlege aktiva.

Wen Jiabao, statsministeren i Kina, er sagt å vere ein av dei rikaste statsministrane i verda. Son hans eig Kinas største private eigedomsselskap. Kona hans har hand om Kinas juvelindustri. Familien til Wen er vurdert til å ha samla opp ein rikdom verdt 30 milliardar yuan (rundt 4,3 milliardar US-dollar). Jiang Zemin (den tidlegare presidenten og generalsekretæren i partiet) er estimert til å ha verdiar på 7 milliardar yuan, og Zhu Rongji (den tidlegare statsministeren) er estimert til å ha 5 milliardar yuan. Den utbreidde korrupsjonen har ikkje berre alvorleg underminert legitimiteten til kinesisk kapitalisme. Han har også underminert den herskande klassen sin evne til å handle i tråd med eigne klasseinteresser.

Sun Liping, ein prominent og kjent sosiolog, uttalte nyleg at «kinesisk samfunn forfell med akselererande fart.» I følgje Sun er folka i den styrande eliten i Kina fullstendig drivne av eigne personlege kortsiktige interesser, slik at ingen bryr seg om dei langsiktige interessene til kinesisk kapitalisme. Korrupsjon har «kome ut av kontroll» og vorte «ustyrleg.»

Proletariseringa av småborgarskapet

På 1980- og 1990-talet var småborgarskapet (dei profesjonelle og tekniske arbeidarane) ein viktig sosial base for den pro-kapitalistiske politikken med «reform og opning». Men den allmenne og raske auken i kapitalistisk ulikskap har ikkje berre ført til utarming av fleire hundre millionar arbeidarar. Han har også øydelagt «middelklassedraumen » til mange i småborgarskapet. I følgje offentleg statistikk var omtrent ein fjerdedel av kinesiske høgskolestudentar som tok slutteksamen i 2010, arbeidslause. Av studentane som tok slutteksamen året før, var omtrent 15 prosent framleis arbeidslause. Dei høgskolekandidatane som er «i arbeid», må ofte finne seg i ei lønn som ikkje er høgare enn lønna til ufaglærte migrantarbeidarar. Omtrent ein million høgskolekandidatar (av det årlege talet på kandidatar på omtrent seks millionar) blir sagt å høre til dei såkalla «maurstammane». Det inneber at dei bur under slumliknande forhold i utkantane av dei største byane i Kina.

Veksten i prisane på bustad, helseteneste og utdanning har også underminert den økonomiske og sosiale statusen til Kinas eksisterande og potensielle småborgarskap, og tvinga dei til å gje opp draumane om levestandard som «middelklasse». Ein høgskolekandidat la tankane sine om det «miserable livet» sitt ut på Internett. Etter år med arbeid fann han at han ikkje kunne klare kjøpe ei leilegheit eller gifte seg og fø eit barn. Den unge mannen spurde seg sjølv: Korfor treng eg ei jente som kjærast? Korfor treng eg få eit barn? Korfor treng eg å ta vare på foreldra mine? La oss endre tenkemåte. Viss vi ikkje bryr oss om foreldra våre, ikkje giftar oss, ikkje får barn, ikkje har bruk for å kjøpe leilegheiter, ikkje har bruk for å ta bussar, ikkje blir sjuke, ikkje morar oss med noko, ikkje kjøper lunsj, då har vi funne sanninga om eit lykkeleg liv! Samfunnet gjer oss sprøe. Vi kan ikkje dekke nokre enkle grunnleggande behov. Tar vi feil? Vi ønskjer berre overleve.

Etter kvart som fleire og fleire individ i småborgarskapet erfarer proletarisering når det gjeld økonomiske og sosiale forhold, har eit aukande tal unge menneske vorte politisk radikaliserte. På 1990-talet eksisterte ikkje det politiske venstre i Kina. Men gjennom det første tiåret av dette hundreåret opplevde den kinesiske venstresida ei dramatisk utviding. Tre venstreorienterte nettsider, Wu You Zhi Xiang (Utopien), Flagget til Mao Zedong og Nettverket til kinesiske arbeidarar har slått gjennom nasjonalt. Nokre store nettsider, slike som Forumet Styrk Landet, ei side for dagsaktuelle saker, knytt til det offisielle partiorganet Folkets Dagblad, har vorte dominert av innlegg med venstreorienterte politiske tendensar.

9. september og 26. desember 2010 organiserte arbeidarar i hundrevis av byar og studentar ved omtrent 80 universitet og høgskolar, spreidd over heile Kina, spontane massemøte for å minnest Mao Zedong, ofte møtt med motstand og trakassering frå lokale styresmakter. Under den kinesiske nyttårsfeiringa i 2011 (9. februar) besøkte nesten 700 000 menneske Mao sin heimby, Shaoshan i Hunan-provinsen, for å vise respekt.Under dei rådande politiske forholda blir spontane minnemarkeringar for Mao Zedong antikapitalistiske masseprotestar.

Grensa for kapitalen er kapitalen sjølv

Den kinesiske modellen for kapitalakkumulasjon har bygd på eit sett med spesielle historiske vilkår: den omsynslause utbyttinga av ein stor billeg arbeidsstyrke; massiv utbytting av naturressursar og svekking av miljøet som ein følgje av det; og ein vekstmodell som er avhengig av aukande eksport til marknadane i kapitalistiske kjerneland. Ingen av faktorane er berekraftige på lengre sikt.

Etter kvart som USA og europeiske økonomiar slåss med stagnasjon og står overfor aukande kriser i framtida, kan ikkje Kina lenger lite på eksporten som drivkraft for økonomisk vekst. I tillegg er det vidt erkjent at dei svært store kinesiske investeringane har ført til massivt overskot av produksjonskapasitet og medverka til ein ikkje berekraftig etterspørsel etter energi og naturressursar. Fallande profittratar kan leie til investeringssamanbrot og ei større økonomisk krise. Derfor treng den kinesiske kapitalistiske økonomien å «ombalansere» seg sjølv ved å fremje innanlands konsum. Men korleis kan ein få dette til utan å undergrave dei grunnleggande interessene til den kinesiske kapitalistklassen?

Akkurat no utgjer privat konsum omtrent 40 prosent av Kinas BNP, offentleg konsum rundt 10 prosent, handelsoverskot omtrent 5 prosent og investeringar rundt 45 prosent. Arbeidarlønningar og landlege småbrukarinntekter summerer seg opp til omtrent 40 prosent av BNP. Slik sett svarar arbeidarklasseinntektene grovt sett til det samla hushaldskonsumet. 

Viss offentlege investeringar blir behandla som del av brutto kapitalistisk profitt, utgjer brutto kapitalistisk profitt (som er lik BNP minus lønningar og offentleg konsum) omtrent 50 prosent  av BNP. Etter å ha dradd frå avskriving på fast kapital blir netto kapitalistisk profitt omtrent 35 prosent av BNP. Denne svært høge kapitalistiske profitten (eller svært høge profittrata) er det politisk-økonomiske grunnlaget for Kina si raske kapitalakkumulering.

Gå no ut i frå at Kina har bruk for å legge om til ein konsumleia økonomi. Tabell 1 viser alternative scenaria for mulege «omleggingar» av den kinesiske kapitalismen. Kvart scenario er konsistent med eit spesielt sett med vilkår som er nødvendige for å stabilisere den kapitalistiske økonomien (med ei stabil heller enn fallande profittrate). Viss Kina si økonomiske vekstrate for eksempel kom til å falle til 7 prosent i året, då må investeringane falle til 36 prosent (runda av til 35 prosent i tabell 1) av BNP om kapitalavkastingsforholdet skal bli verande stabilt.

Vurderer vi det slik at Kina sine hovudeksportmarknader (USA og EU) kan stagnere i framtida, mens Kina sin energiimport saman med importen av råvarer vil halde fram med å vekse, då må vi gå ut i frå at Kina sin handelskonto vil vende tilbake til balanse. Av det følgjer at summen av privat konsum (lønningar) og offentleg konsum må auke til 65 prosent av BNP. Brutto profitt må falle til 35 prosent av BNP, og netto profitt må falle til 20 prosent av BNP.

I dette eksemplet må rundt 15 prosent av BNP bli omfordelt frå kapitalistisk profitt til arbeidarlønningar eller velferdsytingar. Korleis kan ein klare få til ei så stor omfordeling av inntekter, til og med under dei mest ideelle politiske tilhøva? Kva for ein del av kapitalistklassen er villig til å ofre sine eigne interesser for å sikre dei felles klasseinteressene? Gitt den svært illegitime og korrupte naturen til kinesisk kapitalistisk rikdom har ein også spørsmålet om korleis dei kollektive interessene til kapitalistklassen kan bli handtert, til og med om leiarskapen i Kommunistpartiet vedtar å fremje dei kapitalistiske fellesinteressene. Per definisjon er ikkje inntekter og rikdom som skriv seg frå korrupte kjelder tilgjengelege for skattlegging. På eit vis er den noverande historiske samanhengen grunnleggande ulik alle tidlegare i kapitalistisk historie.

Etter fleire hundreår med iherdig kapitalistisk akkumulering er det globale økologiske systemet på kanten av samanbrot og den globale økologiske krisa som er under utvikling, trugar med å øydeleggje menneskeleg sivilisasjon i det 21. hundreåret.

Som verdas største energikonsument og utsleppskjelde for karbondioksid er Kina no i sjølve senteret av globale økologiske motseiingar. Kina er avhengig av kol til omtrent 75 prosent av landet sitt energiforbruk. Frå 1979 til 2009 voks Kina sitt forbruk av kol i gjennomsnitt med 5,3 prosent i året, og den kinesiske økonomien voks i gjennomsnitt med 10 prosent i året (men i det siste tiåret, frå 1999 til 2009, akselererte forbruket av kol til 8,9 prosent i året).

Brukar vi ein sjenerøs tommelfingerregel, må vi vente at vekstrata i økonomien samla blir lik vekstrata i produksjonen av kol pluss 5 prosentpoeng. 27 I følgje kinesiske regjeringskjelder har Kina kolreservar på omtrent 190 milliardar tonn. Figur 1 samanliknar Kina sin historiske produksjon av kol med landet sin projiserte framtidige produksjon, i det vi går ut i frå at Kina sine gjenverande kolreservar som kan bli utvunne, er lik dei offisielle reservane. Kina sin kolproduksjon er projisert til å nå toppen i 2026 med ein årsproduksjon på 4,7 milliardar tonn. Vekstrata i produksjonen av kol er estimert til å minke til 3,5 prosent i perioden 2009-2020; 0,4 prosent i  2020–2030; -2,5 prosent i 2030–2040; og -4,8 prosent i 2040–2050. Følgjene for den årlege økonomiske vekstrata vil vere 8,5 prosent i 2010–2020; 5,5 prosent i 2020- åra; 2,5 prosent i 2030-åra; og 0 prosent i 2040-åra.

Altså, i 2020-åra må den kinesiske kapitalistiske økonomien gjennomføre ei omfordeling av inntekter med 20 prosent av BNP frå netto profitt til lønningar for å oppretthalde ein stabil kapitalistisk økonomi. (Sjå tabell 1). I 2030-åra må kapitalistisk nettoprofitt falle til under 10 prosent av BNP, og det vil reelt ikkje vere rom for vidare omfordeling av inntekter. Den nære energikrisa er berre ei av mange økologiske motseiingar som Kina vil stå overfor.

I følgje Kartlegging av Vassframtida Vår, er Kina venta å ha eit vatnunderskot på 25 prosent i 2030 i det aukande krav frå landbruk, industri og byar vil overgå landet sine avgrensa vassressursar. Viss Kina sin noverande trend når det gjeld jorderosjon ikkje blir stansa, vil landet li av matunderskot på 14 til 18 prosent i 2030–2050.

Som eit resultat av klimaendring og minkande tilgang på vatn vil Kina sin kornproduksjon kunne falle med 9 til 18 prosent i 2040-åra.

Proletariatet sin siger?

Menneskeslekta er no ved ein kritisk krossveg. Den vedvarande aktiviteten til verdas kapitalistiske system vil ikkje berre garantere permanent forarming av milliardar av menneske. Han vil også nesten sikkert føre til øydelegginga av menneskeleg sivilisasjon. Dette reiser det påtrengande verdshistoriske spørsmålet: Kva for ein styrke kan menneskeslekta rekne med for å oppnå global revolusjon i det tjueførste hundreåret, og både sosialisme og økologisk berekraft?

Marx venta at proletariatet skulle spele rolla som gravleggar for kapitalismen. Slik verdshistoria vart, klarte Vesten si kapitalistklasse å kome arbeidarklassen si utfordring i møte ved hjelp av avgrensa sosiale reformer. Kjerne-kapitalistklassane oppnådde dette mellombels kompromisset på grunnlag av superutbyttinga av arbeidarklassane i periferien og den massive utbyttinga av verdas naturressursar og miljø. Begge føresetnadane er no uttømde. I dei neste eitt eller to tiåra kan dei proletariserte arbeidarklassane, for første gong, bli fleirtalet blant menneska på jorda. Med massiv proletarisering i Asia nærmar til slutt verdshistoriske føresetnader seg, som i tråd med Marx, vil leie til proletariatet sin siger og borgarskapet sitt fall.

Som verdas største vareprodusent og energiforbrukar er Kina i aukande grad i senteret for kapitalismen sine motseiingar. Analysen ovafor peikar på at etter år 2020 vil økonomisk, sosial, politisk og økologisk krise mest truleg tårne seg opp i Kina.

Gitt arven frå den kinesiske revolusjonen kan subjektive historiske vilkår i Kina favorisere ei revolusjonær sosialistisk løysing av Kina sine motseiingar. Ein arbeidarklasse i statleg sektor som er påverka av sosialistisk medvit, kan potensielt ta over Kina sine økonomiske nøkkelsektorar og spele ei leiande rolle i den komande revolusjonære kampen. Ein brei revolusjonær klasseallianse kan bli forma mellom arbeidarane i statleg sektor, migrantarbeidarar og det proletariserte småborgarskapet.

På grunn av Kina sin sentrale posisjon i det globale kapitalistiske systemet kan ikkje det viktige ved ein sigrande sosialistisk revolusjon i Kina bli overvurdert. Han vil bryte heile lengda til globale kapitalistiske varekjeder. Han vil snu den globale maktbalansen avgjerande i favør av verdsproletariatet. Han vil opne vegen for det tjueførste hundreåret sin globale sosialistiske revolusjon, og dramatisk auke sjansen for at den komande globale krisa vil bli løyst på ein måte som er konsistent med det å bevare menneskeleg sivilisasjon.

Historia vil avgjere om det kinesiske og verdas proletariatet er på høgd med deira revolusjonære oppgåver.

(Artikkelen sto i Monthly Review nr 6/2011, og trykkes med deres tillatelse. Den er oversatt av Einar Jetne.)

Før samanbrotet i 2008 var den spanske økonomien spesielt beundra av vestlege kommentatorar.
For å gjenta dei fargerike metaforane i finansmedia så gjorde den spanske oksen det mykje betre enn dei sløve løvene i «det gamle Europa» på 1990- og tidleg på 2000-tallet.

Isidro López og Emmanuel Rodríguez er økonomar. Dei driv undersøkingar for Observatorio Metropolitano i Madrid, ei militant aktivistgruppe som jobbar for å avdekke dei urbane og sosiale endringane som skjer i storbyen.

I tiåret etter 1995 vart det skapt 7 millionar jobbar, og økonomien voks med nesten 4 prosent per år. Mellom 1995 og 2007 vart den nominelle formuen til spanske hushaldningar tridobla. Spanias historiske spesialisering i sektorar som turisme og eigedeomsutvikling var tilsynelatande perfekt tilpassa globaliseringstidsalderen, som på si side såg ut til å smile til landet. Byggeindustrien hadde høgkonjunktur då husprisane steig, mellom 1997 og 2007 med 220 prosent, samtidig auka tallet på husvære med 30 prosent, eller 7 millionar. Alle kjensler av bare å vere det største landet i periferien av kontinentet vart blåst bort av eit nytt sjølvbilete med modernitet som ikkje bare var på høgde med, men på enkelte vis overgjekk vanleg europeisk tankegang – i det minste når dynamiske Spania vart samanlikna med «stivbeinte» kjerneland i Eurosonen. Når ein til dette legg at Sosialistpartiet under ein ungdommeleg José Luis Rodríguez Zapatero kom tilbake til makta i 2004, og verknaden av slike viktige «moderniserings»-lover som den om ekteskap mellom folk av same kjønn, så får du blandinga bouqueten til ein ung raudvin: ekstremt robust mot ganen.

I sterk kontrast har finanskrisa gitt landet eit heilt anna sjølvbilete, med verknader på Europa ein enno ikkje kan sjå rekkevidda av. Det siste året har Spania vore på grensa til å bli klassifisert som klar for ei euro-redningspakke, etter Hellas, Irland og Portugal.

Byggeindustrien som i 2007 stod for nesten 10 prosent av BNP har gått på ein enorm smell, med for mange bygde og uselde husvære, verre enn Irland. Den halv-offentlege sparebanksektoren er gjennomsyra av gjeld. Verknadene av kollapsen i bustadmarknaden har gitt gjenlyd i heile økonomien: arbeidsløysa er over 20 prosent, og over det dobbelte av det blant dei under 25 år. Ein djup resesjon blir forverra av drakoniske innstrammingstiltak som er meint å redusere eit underskot som no er meir enn 10 prosent til 3 prosent i 2013. Det politiske resultatet av krisa legg ytterlegare press på Spanias desentraliserte styringsstruktur, der sytten autonome område administrerer ein stor del av offentlege pengar; i Catalonia og elles går budsjetta i minus. Fallet til den spanske oksen inneber problem for eurosonen som eit heile. Med over 45 millionar er befolkninga i Spania nesten det dobbelte av Hellas, Irland og Portugal samla. Økonomien er den fjerde største i eurosonen, med BNP på 1.409 milliardar dollar, samanlikna med 305 milliardar dollar i Hellas, 204 milliardar dollar i Irland og 229 milliardar dollar i Portugal. Om Madrid skulle få vanskar med å finansiere gjelda si, ville nivået på ei spansk redningspakke truleg slå beina under eurosonens noverande taktikk for å handtere dei forgjelda utkantane sine – tungt avhengige av lån frå IMF– ECB som så langt er gjort tilgjengelege for Hellas, Irland og Portugal med mål om å «hjelpe dei gjennom», mens dei utsette store tyske, franske og britiske bankane blir sikra. Så langt har påstanden vore at den spanske økonomien etter ein dose med innstramming og arbeidsmarknadsreformar vil vere tilbake i ei slankare og meir tilpassa utgave enn før krisa. Er det ein truverdig påstand?

Falangist-arkitektar

Stamtavla til den spanske makro-økonomiske modellen er kompleks, ein kan jamvel seie ironisk. Opphavet ligg i moderniseringsprogrammet til Franco-diktaturet seint på femtitallet, basert på utviklinga av masseturisme frå nord-Europa og radikal utviding av bustadeigarskap. Denne «løysinga» for ein vedvarande lite konkurransedyktig spansk industri var ein merkverdig anomali samanlikna med produksjonsveksten som kjenneteikna etterkrigsboomen elles i Europa. Men som Francos bustadminister og falangist José Luis Arrese sa det i 1957:

Queremos un país de propietarios, no de proletarios – me ønskar eit land med eigarar, ikkje proletarar.

Denne før-Thatcherismen omforma den spanske bustadmarknaden: på 1950- tallet var leigde husvære framleis normen; i 1970 stod privat eige for over 60 prosent, 10 prosent over nivået i Storbritannia. (Sjå figur 1.)

Arven frå Franco-diktaturet og dei enorme manglane i landets industristruktur lova ikkje godt i eit scenario kjenneteikna av aukande konkurranse i internasjonale marknader. Krisa som byrja i 1973 var meir alvorleg i Spania enn i dei fleste andre europeiske landa, og fall saman med politiske endringar som følgte etter Francos død i 1975. Men innføringa av parlamentarisk demokrati førte ikkje til endringar i den makro-økonomiske politikken. Partido Socialista Obrero Español (PSOE) som under Felipe González sat samanhengande ved makta frå 1982–1996, hadde ingen alternativ modell å legge fram. Strategien for å få fart på økonomien igjen på 1980-tallet var faktisk bygd på å forsterke Spanias eksisterande «spesialisering» i turisme, eigedomsutvikling og byggeindustri, som «konkurransefordelar» nøye tilpassa dei nye grepa i den framveksande globale økonomien, det vil seie høg kapitalmobilitet og veksande konkurranse som grunnlag for finansielle inntekter.

Desse grepa vart i røynda lagt til grunn av dei andre europeiske maktene i forhandlingane som gjekk føre Spanias medlemskap i EEC. I avtalane som i røynda utgjorde ein strategisk plan for landet, godtok Gonzálezregjeringa den delvise avindustrialiseringa i bytte med ekstremt rause subsidiar, som utgjorde eit snitt på 1 prosent av spansk BNP mellom 1986 og 2004. Som me skal sjå, skulle desse pengane spele ei nøkkelrolle i å bygge infrastrukturen – transport, energi osv – som låg til grunn for den seinare byggeboomen, og slukte meir enn halvparten av dei totale subsidiane. Siste tida før integrasjonen i EEC 1. januar 1986 gjekk det føre seg eit investeringsvanvidd då europeisk kapital såg marknadene som opna seg då dei iberiske landa gjekk inn i EEC. Tyske, franske og italienske multinasjonale selskap sikra seg nøkkelposisjonar i den spanske produksjonsstrukturen, kjøpte opp mesteparten av dei store selskapa i næringsmiddelindustrien, og privatiserte offentlege selskap tok over mykje av supermarknadssektoren og skaffa seg det som var att av store industriselskap. Bare bankane, byggeindustrien og dei statseigde elektrisitets- og telekommunikasjonsselskapa stod mot oppkjøpsgalskapen.

Utfallet av investeringsbølga – som gav den første perioden med varig vekst sidan 1973 – var rask overoppheiting av marknadene. Madridbørsen hadde ein auke på 200 prosent mellom 1986 og 1989 og eigedomsmarknaden i hovudstaden vart ein av dei mest profitable på planeten. Som ein parallell til reaganismen i USA og thatcherismen i Storbritannia, var den økonomiske perioden i Spania frå 1985 til 1991 under González det første forsøket på det europeiske kontinentet på vekst utan vesentleg støtte frå industriell ekspansjon. Ein vekst basert på ei finansiell og eigedomsprisboble som skulle ha ein positiv dominoeffekt på innanlands forbruk og etterspørsel.² Men euforien varte ikkje lenge, det veksande handelsunderskotet og mangelen på solid vekstfundament utløyste spekulative åtak mot den spanske pesetaen, som regjeringa var forplikta til å halde ved like for ein kvar pris. Ein massiv reklamekampanje med pomp og prakt rundt dei olympiske leikane i Barcelona og verdsutstillinga i Sevilla i 1992 kunne ikkje hindre krakket. Til slutt følgte ei rad aggressive devalueringar av valutaen. Tidleg på 1990-talet stod spansk økonomi igjen framfor problemet med å finne ein veg til vekst.

Euro-oppsving

Men frå no av skulle spansk makroøkonomi i aukande grad bli bestemt på europeisk nivå, innanfor rammeverket konvergenskrava sette for pengeunionen og den nyliberale truslæra som vart konsolidert med Maastricht-traktaten og seinare avtalar. Desse fekk full støtte av regjeringane til både PSOE og PP. Reduksjon i offentlege utgifter, inflasjonsmåla og dereguleringa av arbeidsmarknaden lagt til grunn i Maastricht gav grunnlag for finansiell profitt igjen, men skapte nye problem med å stimulere etterspørselen i Europas heller slakke økonomiar. Farta i den spanske økonomiens opphenting etter 1995 – som aksellererte frå 1997 med å vekse 5 prosent i snitt per år mellom 1998 og 2000 – kan derfor ikkje forklarast med at nyliberale oppskriftar blei tatt i bruk i Spania. Det var heller nye rundar med eigedomsutvikling og finansielle påfunn for å løyse om bare midlertidig mange motsetningar som låg innebygde i dei kaotiske nyliberale oppskriftene sjølve.

Fire faktorar var avgjørande her:

Først, låg rente. Maastricht og kontrollen med offentlege underskot førte til eit kontinuerleg fall prisen på kreditt. Det verka saman med krava frå store finansselskap som var meir interesserte i å kapre kundar til sine nye produkt (som pensjons- og investeringsfond) enn å styrke stoda for dei typiske kreditorane frå 1980-talet. Slik byrja Spania ei lang reise som skulle føre landet frå ein posisjon der dei roste seg for den høgaste renta i Europa til å bli landet med det høgaste gjeldsnivået på kontinentet.

For det andre garanterte pengeunionen og inkorporeringa i eurosonen i 1999 til 2002 den spanske økonomien ein internasjonal paraply, og forsynte han med sterk oppkjøpsevne utanlands og marginaliserte tyngda av handelsunderskotet ut frå EUs relative overskot.

For det tredje EUs liberaliseringspolitikk som sørga for privatisering av offentleg eigde sektorar som elektrisitet og telekommunikasjon.

Til sist privatiseringa av dei tilsvarande selskapa i offentleg sektor i Latin-Amerika, ofte påtvunge desse landa av IMFs tilpassingsplanar, som opna for internasjonalisering av leiande spanske selskap. Med hjelp av kjøpekrafta til euroen gjekk det spanske storborgarskapet ut i verda og rekoloniserte marknadene i Latin- Amerika som var ramma av krisa i åra 1998–2001, og snappa til seg selskap til spottpris. Dei to store spanske bankane – BBVA og Banco Santander – vart dei største i det iberiske Amerika, slik som Telefónica og Madrid-baserte elektrisitetsselskap vart dei største i sine sektorar i same region. Med andre ord opna rammeverket etablert av Maastricht og euroen døra for finansiell reposisjonering av spansk økonomi innanfor den internasjonale arbeidsdelinga og au til det som skulle bli det sentrale elementet: eigedomsutvikling.

Eigedomsbobla blei motor i den innanlandske økonomiske ekspansjonen, og slik kunne ein unngå problemet med manglande etterspørsel på grunn av nyliberal innstrammingspolitikk. Mekanismane her ligg utanfor fatteevna til ortodoks økonomi. «Eigedoms-keynesianisme», for å låne eit forsøksvis omgrep frå Robert Brenners analyse av USAs økonomi mellom 1995 og 2006, gir eit meir fruktbart perspektiv.³ Eigedoms-keynesianisme kan saman med mekanismane som knyttar auka verdi på privat eigedom til veksten i innanlandsk privat konsum, forklare den relative suksessen til spansk økonomi i denne perioden. Motoren låg nettopp i den såkalla «formueseffekten » skapt av verdiauken på hushaldas finans- og eigedomsformue. Så lenge dei heldt fram med å stige, kunne dei halde ved like ein dobbel «sunn sirkel» med stigande etterspørsel og finansiell profitt utan at lønningar eller offentlege utgifter steig.

I denne samanhengen kan ein sjå det spanske tilfellet som eit internasjonalt laboratorium. Ulikt tidlege forsøk på finansialisering av hushaldsøkonomiane andre stader, var det nye i det spanske eksperimentet omfanget, som frå starten av var basert på omfattande bustadeigarskap. I 2007 eigde 87 prosent eigne bustader. I kontrast steig aldri same talla i USA og Storbritannia over 70 prosent. I tillegg eigde rundt 7 millionar spanske hushald – dei 35 prosenta som utgjør den «verkelege» middelklassen – to eller fleire husvære. Den vedvarande prisauken på husvære, til eit snitt på 12 prosent per år i boomtiåret 1997–2007, og ein rekordarta kredittvekst, støtta opp under ein historisk auke i privat forbruk hos dei eigedomseigande sjikta, som i Spanias tilfelle utgjorde det store fleirtalet. (Sjå figur 2.)

Kort sagt vart underskotet i åra 1997– 2007 overført frå den spanske staten til dei private hushalda som dei siste åra i perioden hadde netto etterspørsel av finansiering. (Denne negative sparinga, parra med høge investeringar i husvære og infrastruktur, er igjen problematisk å tolke for ortodokse økonomar.) Parallelt med dette blei private hushalds nominelle rikdom meir enn tridobla på grunn av den oppsiktsvekkande prisauken på bustader, kredittveksten og den raske veksten i bustadmengda.⁴ Ifølge IMF tilsvarte den spanske «formueseffekten» ein årleg auke på 7 prosent i privat konsum mellom 2000 og 2007, samanlikna med 4,9 prosent i Storbritannia, 4 i Frankrike, 3,5 i Italia og 1,8 prosent i Tyskland. Samtidig hadde sysselsettinga som vart styrt av både byggeindustri og forbruk, ein rekordvekst på 36 prosent, høgare enn nokon gong før og over veksten i andre EU-land. Og alt dette mot eit bakteppe der reallønna fall 10 prosent, slik at nye 7 millionar sysselsette i arbeidsmarknaden bare førte til 30 prosent auke i dei totale lønnskostnadene.

Den spanske økonomien tilpassa seg fordelaktig til ein deregulert internasjonal økonomi. Den relative stagnasjonen i produktiviteten gjennom heile tiåret 1997–2007 og den stadige mangelen på internasjonal konkurranseevne i industrien hindra ikkje veksten. I den grad størsteparten av den økonomiske utviklinga skjedde i sektorar der varene ikkje kan flyttast, som eigedomsutvikling og personleg tjenesteyting, blei produktivitet og konkurranseevne tvert om i praksis irrelevante variablar. Ein kan seie at den spanske suksessen var basert på ei faktisk underkjenning av Schumpeters klassiske strategi for inntekt frå innovasjon. Samtidig spelte det David Harvey kallar sekundær sirkelakkumulasjon ei nøkkelrolle i den spanske modellen.⁶ Somme har nytta formelen «profittvekst utan investeringar»⁷ for å samanfatte finansialiseringa av dei sentrale økonomiane, men han er mindre passande på Spania. Faktisk kan ein bare forstå det spanske «miraklet» som ein kombinasjon av gjenoppretta profitt og etterspørsel gjennom finansialisering, med rundhanda islag av akkumulasjonsmekanismar i byggebransjen og husproduksjonen.

I bobleåra har Spanias rolle i eurosonen vore å forsyne nord-europeisk kapital med rekordutbytte, framfor alt i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Mellom 2001 og 2006 investerte utanlandsk kapital eit årleg snitt på 7 milliardar euro i spansk eigedomsmarknad, eller tilsvarande nesten 1 prosent av Spanias BNP, mykje av det i feriebustader eller investeringar for britiske og tyske borgarar. Høg innanlands etterspørsel forsterka av eigedomskeynesianismen var au viktige marknader for tysk eksport. Saman med Italia, Hellas, Portugal og Irland fekk Spania eit veksande underskot, som gjekk over 9 prosent av BNP mellom 2006 og 2008, mesteparten på grunn av import frå Europa.⁸ Det var grunnen til den paradoksale effekten av ein overvurdert euro frå 2003: Samtidig som det undergravde eurosonens eksport ut av sonen sikra det faktisk kjøpekrafta i dei perifere og sørlege landa, ikkje minst Spania. Ifølge Eurostat var Spanias per capita-inntekt høgare enn Italias, nesten lik Frankrikes og bare 10 prosent lågare enn den i Tyskland og Storbritannia. I liten grad samanlikna med pengestraumen mellom Kina og USA vart det oppretta ein symbiose i eurosonen mellom over- og underskotsområde i Europas kapitalisme. I dette tilfellet blei import til sørlege land, i hovudsak frå Tyskland, delvis finansiert gjennom oppkjøp frå nord av finansiell eigedom i desse landa, særleg i Spania. I ein slik samanheng er det ikkje overraskande at den vanlege oppfatninga i Spania var at dei hadde forlatt periferistatusen for godt. For dei yngre generasjonane var det nok å reise Europa rundt for å sjå at skilnadene hadde blitt marginale og at velstand og modernitet om dei i det heile eksisterte, like mykje eksisterte på spansk side av Pyreneane som utanfor.

Statleg hjelp

Statleg intervensjon spelte ei avgjørande rolle i å smøre dei ulike delane av eigedomssirkelen for å vedlikehalde ei permanent forsyning av bustader. Tomtelova av 1998, meir vanleg kjent som «bygg overalt»-lova, sette kolossal fart på prosessen med å skaffe byggeløyve og gjorde enorme landområde tilgjengeleg for utbygging. Likeins blei politiske tiltak for å redusere offentlege eigde bustader og leigebustader, og skattelette for bustadkjøp viktigaste grunnlaget i bustadpolitikken dei 25 åra før. Påfølgande reformar på lånemarknaden og i lovverket la au til rette for utvida verdipapirmarknad, eit område der bare Storbritannia ligg foran Spania. Dei store investeringane i transportinfrastruktur har gitt Spania relativt fleire mil motorvegar og lyntogbane enn noko anna land i Europa, og har spelt ei viktig rolle i å opne store område som tidlegare ikkje hadde reell marknadsverdi for byutvikling. Om ein til dette legg slapp miljøpolitikk, lite retta mot å hindre urbanisering, og subsidiar for sløsing med energi og vatn og ineffektiv eigedomsutvikling, er ringen slutta. Staten garanterer og regulerer så den finansstyrte eigedomsutviklinga går knirkefritt.

Bustadbobla var avhengig av økonomisk vekst og det har hatt stor effekt på sosiogeografien i landet. (Sjå figur 3.) Spania har ein svært desentralisert adminstrasjonsstruktur. Autonome regionar og kommunar har vidtrekkande makt over byutvikling, miljø og transport, og lokalsamfunn har operert som vekstmaskiner i tevling med kvarandre. Lokale styresmakter har vore talerøyr for områda sine, og annonsert mirakuløse fordelar for både befolkning og investorar, ofte på grunnlag av skeiv eller dårleg planlagt vekst. For å illustrere tallrike tilfelle der irrasjonell oppblåsing av investeringar er kombinert med urealistiske framtidsvyar, er det nok å nevne planane (som framleis gjeld) om å bygge eit mega-kasinokompleks etter modell av Las Vegas i det regnfattige innlandet i Ebro-dalføret. Eller utviklinga av åtte superhamner med respektive logistikksenter, på ei kystlinje som på det meste har rom for to slike anlegg.

Miljøkostnadene med denne vekstmodellen er uoverskuelege. Verknadene av urban bustadbygging i tradisjonelle turistregionar – kysten og dei to øygruppene Kanariøyene og Balearane – har skapt striper med samanhengande urban struktur langs kysten, mellom to og fem kilometer brei og utan avbrot i 100 km eller meir langs Costa del Sol og Alicante-kysten. Sjølv i relativt marginale område har bygginga av ferieheimar og grønn turismekompleks øydelagt område med stor økologisk verdi, som ved foten av Pyreneane og fjellområde i innlandet. I arealbruk har såkalla kunstig overflate auka med 60 prosent mellom 1986 og 2006.⁹

Boblepolitikk

Åra med boom har forsterka ubalansen og problema i det alltid vanskelege spanske puslespelet. Eit resultat av eigedomsbobla er fornya flytting til kysten og dei store byane, mens nær 75 prosent av innlandsterritoriet held fram med å miste innbyggarar. Eksisterande urbane hierarki har blitt styrka: Madrid hadde størst fordel av vekståra, og er no sentrum i ein storbyregion med meir enn 6 millionar innbyggarar, og er blitt den tredje største byen i Europa i demografiske og økonomiske termar. I tillegg til Madrids sentrale posisjon i den «sekundære sirkelen» i den spanske finansielle akkumulasjonen, er byen hovudkvarter for dei fleste store spanske multinasjonale selskapa som opererer i Latin-Amerika og Europa, ein oppstigande «global storby». I kontrast har dei fleste andre spanske storbyane blitt forviste til sekundære posisjonar som legg energien sin i ulike strategiar for «urbant entreprenørskap» for å kapre avkasting frå internasjonal turisme.¹⁰ Barcelona har blitt eit internasjonalt døme på denne strategien: Politikken frå før og etter 1992-olympiaden har blitt «eksportert» til Latin-Amerika, spesielt som modell for urban attreising, og kopiert med motstridande resultat i Medellín og Valparaiso. Men Barcelonas relative suksess på denne fronten er framleis ein Pyrrhos-siger når ein tar med den langvarige tilbakegangen for byen, som Spanias leiande industrisenter. ¹¹

Politisk har effekten au vore forsterka rivalisering mellom ulike område og fyrt oppunder særkrava frå ulike nasjonale grupper i spørsmål som skatt, transport, regionstruktur og vatn, som er mangelvare i to tredjedelar av landet. Samtidig var det full semje mellom dei store partia om den økonomiske modellen. Dei spanske politikarane har historisk vist seg uvanleg sjølvgode i dette spørsmålet; det vart sett som ei statleg oppgave å oppmuntre til vekst i eigedomsprisane, etterstrevd av regjeringane til både PSOE (1982–96; 2004 til i dag) og PP under Aznar (1996–2004). På regionalt nivå var sosialiststyrte og autonome Andalusia like djupt involvert i å dele ut lån og byggeløyve til eigedomsutviklarane som dei hardbarka PP-administrasjonane i Murcia og Valencia, eller dei storkapitalistiske nasjonalistane i Konvergens- og unionspartiet i Catalonia. Då CiU mellom 2003 og 2010 vart bytta ut med ein koalisjon mellom Catalanske sosialister og to mindre parti – republikanske venstre og miljøinitiativet for eit grønt Catalonia – heldt denne politikken fram uendra.

Dei store utlånarane var landets 45 cajas de ahorros, halvoffentlege sparebankar styrte av innskytarane, tilsette og lokalt utpeika representantar. Regionale og distriktsråd kunne skaffe seg store inntekter ved å omregulere grøntområde til byutvikling og selge jorda til eigedomsutviklarar som betalte med lån frå ein cajas, drive av dei same kommunestyremedlemmene eller vennene deira. Med ein gjennomsnittleg auke i bustadprisene på 12 prosent per år verka det som ein god handel. Den tverrpolitiske prosessen blei illustrert i Valencia, der PP-administrasjonen tok i bruk svært aggressive lovtiltak for å ekspropiere små jordeigarar for å få så store pakker som utviklarane kravde. Lovforslaga vart lagt fram av den føderale PSOE-regjeringa og brukt av mange andre autonome område der PSOE hadde styringa. Korrupsjon og nepotisme fekk fritt løp: Venner og familie av PP i Valencia og av PSOE i Andalusia var blant dei mest kjente som skaffa seg støtte. ¹²

Men om begge dei store partia PSOE og PP er innblanda i den spanske eigedomskeynesianske modellen, så er det José Luis Rodríguez Zapateros talante (metode, framgangsmåte) som særleg har kjenneteikna først boom-åra og så krakket. Spania er det einaste europeiske landet der mobilisering mot USAs, Storbritannias og Spanias invasjon i Irak i 2003 hadde – forsinka – verknad på regjeringsnivå. For året etter provoserte Aznars freistnad på å skulde baskiske ETA for eit islamistisk bombeåtak på jernbanestasjonen i Madrid med 192 drepne fram ei stor massemobilisering direkte knytt til mobiliseringa året før mot spansk deltaking i Irak-krigen og Aznarregjeringas autoritære narsisisme. Dei to partia bytta plass på meiningsmålingane, og Zapatero vart feid inn i regjeringskontora. Mobiliseringa var eit uttrykk for veksten i akademiske og fagopplærte grupper takk vere landets aksellererande modernisering, og særleg yngre grupper som hadde større eller mindre grad av utrygge jobbar, meir utdanna og sekulære enn foreldra.

Det progre¹³ biletet av Zapateros Spania fekk næring frå slike ting som «dialog» med fagforeiningane, symbolsk lønn for omsorgsarbeid, ei kjønnsnøytral ekteskapslov og innleiande tiltak for våpenkvile med ETA. Utanrikspolitisk gjennomførte Zapatero løftet om å trekke spanske troppar ut av Irak, men veide opp det ved å sende dei til Afghanistan. Han fall i unåde hos den mektige mediegruppa PRISA (El Pais, Digital+, Cadena SER) som fram til då hadde støtta sosialistane, og måtte støtte seg på ei ny avis (Público) og fjernsynskanalen La Sexta. Frå starten hadde Zapateros’ suksess mykje å gjøre med medvite bruk av politisk marknadsføringsstrategiar; den nye regjeringas talante var i hovudsak kosmetisk. Sosiale utgifter auka litt, men ikkje slik at det sette profitten i fare, eller superinntektene til leiarane i multinasjonale selskap basert i Spania. Det vart ikkje utvikla alternativ til den føderale statsmodellen som var låst av spenningar mellom nasjonale grupper og sentralisert spansk nasjonalisme, i eit samspel som blei stadig meir spent, men som likevel fungerte for lokale eigedomsmaskiner sin del. Heller ikkje kom det forsøk på å kontrollere den stadig meir oppheita bustadmarknaden, for ikkje å snakke om å utvikle ein alternativ modell. I vala i 2008 auka PSOE stemmetala sine noko med 43,6 prosent mot 42,6 i 2004, men det kan i hovudsak ha komme frå venstrepartiet Izquierda Unida som fall frå 5 prosent i 2004 til 3,8 i 2008, mens PP steig frå 37,7 prosent i 2004 til 40,1 prosent i 2008.

Uvisse

Så lenge kredittilgangen var uhindra og husprisane heldt fram med å bli boren oppe av bobla, var det eit lite problem at sosiale utgifter var ekstremt låge, at lønningane hadde stagnert eller falle, eller at den spanske arbeidsmarknaden hadde ein av dei høgaste delane av midlertidig arbeidskraft i Europa. (Spanias kronisk høge arbeidsløyse – mellom 8 og 12 prosent i mesteparten av starten på 2000-åra – er uttrykk for høg del midlertidig arbeidskraft som rammar ein tredjedel av arbeidsstyrken, og høg deltaking i sesongarbeid som turisme. Med andre ord: rask rotasjon med utrygge tilsettingar, og ikkje strukturell arbeidsløyse.) Stigande eigedomsverdi blei eit supplement til dårlege pensjonar og ein inntektsgaranti for alderdommen. Unge menneske som ofte var tvunge til å vente med å flytte heimanfrå, kunne likevel håpe på fordelar av stigande verdi på familieeigedom, enten gjennom arv eller foreldrehjelp for å få lån.

Manglande skikkeleg offentleg omsorg vart mildna av ein gigantisk hær på mange millionar transnasjonale heimearbeidarar. Desse kvinnene som oftast var utan opphaldsløyve, tok over omsorgen for barn, eldre og uføre, og utførte husarbeidet i mange millionar middelklasseheimar. I 2010 var det nesten 6 millionar utlendingar i Spania, og befolkninga auka frå 39,5 millionar til nesten 47 millionar på 10 år, eit hopp på meir enn 18 prosent. Av nykommarane var 2,67 millionar EU-borgarar, stort sett frå dei nye medlemsstatane: nær 800 000 frå Romania aleine; 2 millionar frå Latin-Amerika, primært Ecuador, Colombia og Bolivia; ein million frå Afrika og Maghreb (Landa vest for Nilen og nord for Sahara. Overs. anm.), inkludert 650 000 marokkanarar. Kva kunne betre vise at Spania hadde forlatt den tradisjonelle periferistatusen enn første bølge med masse-innvandring? Som venta fekk migrantane hovudsakleg lågtlønna jobbar i bygningsbransjen, landbruket, heimearbeid og også seksuelle tjenester. Eit samansett system med opphaldsløyve, jobbkvotar og grenser innanfor og ut av EU som på dyktig vis innordna desse arbeidarane til behova den veksande økonomien hadde, skapte langvarig, ofte livslang utestenging frå medborgarskap og gjorde dei forsvarslause på arbeidsmarknaden.¹⁴

Men då migrantane gradvis etablerte seg og familiane frå tidleg på 2000-talet, vart dei like fullt inviterte inn i eigedomsbonanzaen. Saman med ungdom fødde i 1970-åra – fødselsboomen etter Franco-tida – stimulerte dei og heldt ved like bobla dei siste åra: Spanias «råtne lån» bestod av minst ein million lån gitt til sårbare delar av samfunnet mellom 2003 og 2007. Naturligvis var omfattande forgjelding ein av sideverknadene av den spanske eigedomsrusen – gjelda målt mot inntekt steig i 2007 til det høgaste nivået i noko OECD-land. Risikoen var tungt konsentrert i hushald med låg inntekt og mindre eigedom. Som i USA var magisk refinansiering på grunnlag av stabil auke i bustadprisane sett som tilstrekkeleg garanti for kredittrisikoen. Men ulikt USA ser ikkje spansk lov eigedommen som ligg til grunn for lånet, dvs bustaden, som tilstrekkeleg garanti om lånaren ikkje kan betale. Det betyr at lånegarantiane kan omfatte heimane til låntakarens slekt og venner. Det vil gi ein urovekkande kjedereaksjon med eigedomsoverdrag om bustadbobla sprekk.

Krakket

Dei første som merka at bobla nærma seg slutten, var eigedomsutviklarane. Etter nær 900 000 igangsette bustadprosjekt i 2006 – meir enn Frankrike, Tyskland og Italia samla – byrja salet falle. Prosjekta på Middelhavskysten var særleg hardt ramma av den britiske bustadbobla som sprakk midtvegs i 2007, og skapte problem for britiske feriehuseigarar. Omregulerte landområde som venta på å bli utvikla, kjøpt då bobla var som størst med lån frå sparebankane, byrja bli sett som dårlege investeringar. På slutten av 2008 var det ein million uselde bustader på marknaden, og spanske hushaldningars gjeld hadde komme opp i 84 prosent av BNP. Ruinerte eigedomsutviklarar byrja å fylle sparebankane med enorme haugar dårlege lån: i juli 2008 slo byggeselskapet Martinsa-Fadesa seg konkurs med gjeld på over 5 milliardar euro. Zapatero-regjeringa forsøkte i utgangspunktet å kalle krisa eit globalt fenomen som bare hadde marginal effekt i Spania, samanlikna med det langt større samanbrotet på grunn av råtne lån i USA. I verste fall rekna Madrid med at det ville bli nødvendig å gi sparabankane noko hjelp – tanken om eit hjelpefond på 50 milliardar euro vart lufta i oktober 2008 – og kortsiktig offentleg bruk av pengar saman med resten av G20-landa. Men desse vurderingane viste seg raskt å vere håplaust optimistiske då arbeidsløysa dobla seg til nesten 20 prosent på slutten av 2009. Raseringa av jobbar var ikkje avgrensa til byggeindustrien, men ramma også produksjonen av konsumvarer og tjenestemarknaden. Den gode eigedomskeynesianske sirkelen hadde gått i revers, med alvorleg «fattigdomseffekt» som saman med mindre tilgang på kreditt reduserte det private forbruket drastisk. På grunn av høg del korttidstilsette og midlertidige kontraktar kunne næringslivet redusere arbeidsstokken raskt og utan store kostnader, som svar på fallande etterspørsel som så falt igjen på grunn av stigande arbeidsløyse, over 40 prosent blant dei under 25. Offentlege inntekter bråstupte då BNP minka med 7,7 prosent, og overskotet på 2 prosent av BNP i 2006 blei eit underskot på 11 prosent i 2009.

Som sine europeiske motpartar fokuserte Zapatero-regjeringa på å sosialisere tapa for oligarkane i landet. Det omfattar dei store spanske byggeselskapa, enkelte som ACS, FCC og Ferrovial er globale spelarar og har fått raus hjelp til å bli feite i 25 år med ekspansive infrastrukturbudsjett. No krev dei at kontraktane med det offentlege blir ivaretatt same kva det måtte koste. Dei store privatbankane med Santander og BBVA som dei største viste seg vere betre rusta enn somme britiske og amerikanske konkurrentar fordi dei hadde sikra seg sparepengane til middelklassen i Latin-Amerika. Dei gjekk faktisk no på kjøpefest. Santander la særleg britiske byggeselskap og sparebankar i USA til sine alt omfattande interesser i Latin-Amerika og Asia, og skapte ein monster for stort til å mislykkast – og kanskje for stort til å bli redda.

Sparebankane var for sin del gjennomsyra av gjeld. Overslag på den totale kapitalmangelen varierer frå 15 milliardar euro (tall frå den spanske nasjonalbanken) til rundt 100 milliardar euro, som ville utgjøre nær 10 prosent av BNP. I mars 2009 fekk sparebanken Castilla-La Mancha aleine ei redningspakke på 9 millardar euro.¹⁵ I juni 2009 kunngjorde Zapatero planar om eit redningsfond (FROB) på 99 milliardar euro, og eit fusjonsprogram som vil redusere dei 45 sparebankane til 17. Dei fekk også ordre om å auke eigenkapitalen til 10 prosent innan september 2011. Det vil kreve 20 til 50 milliardar euro ekstra i kontantar. For å unngå dette har den spanske nasjonalbanken også oppmuntra sparebankane til å bytte gjelda til eigedomsutviklarane i fast eigedom, jord og bustader, verdsett noko fingert 10 prosent under toppnotering – alt for å betre balansen og unngå teknisk konkurs. Men som i Irland har gjelda hatt ein tendens til å overstige dei første overslaga: I mars 2011 førte avsløringar av større enn venta-problem for Alicantebaserte Caja de Ahorros Mediterráneo, fjerde største spare-banken i Spania, til at fusjonen dei var involvert, i blei stansa. Etter rekordarta vekst har spanske bustadpriser så langt falle litt meir enn 10 prosent. (Sjå figur 4.)

Midtvegs i 2009 skifta presset i EU eller meir spesifikt eurosonen frå redningspakker for bankane – totale tilsagn kan vere 2,5 billionar euro frå heile EU – til innstrammingstiltak fordi tapa for finanskapitalen var overførte til det offentlege. Frå tidleg i 2010 blei budsjettnedskjeringar, lønnsfrys og nedbygging av velferdsordningar introduserte i det eine landet etter det andre. Ein såg krisa eksplisitt som eit høve til «strukturtilpassing» etter velkjente oppskriftar. Rolla til dei øvste institusjonane i EU i krisa kunne ikkje vore tettare knytt til finansielle interesser. Denne sekvensen med statleg gjeldskrise, særleg der Hellas og Irland er involvert, må ein sjå som ein enorm opning for business for dei store europeiske, tyske, franske og britiske bankane som er dei store eigarane av europeiske statsobligasjonar. Med hjelp frå rating-byrå og kunngjøringar om insolvente eller skrøpelege finansar i underskotslanda i eurosonen – Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia – kunne dei samle seg enorme profittar på gjeldsobligasjonsrente. Renta var kunstig blåst opp på ei tid det var uråd å hente profitt i hushaldningssektoren i same skala som før krisa.

Zapateros kuvending

Då den greske gjeldskrisa utvikla seg i april 2010, vart Zapatero sett under auka press frå Berlin, Brussel og ECB for å sette i verk innstrammingstiltak og omstrukturering av arbeidsmarknaden. Det ville bety ein offensiv mot offentleg tilsette som framleis hadde fast tilsetting og forhandla lønnsavtalar. Zapatero drog det i langdrag fordi han var uvillig til å angripe nøkkeldelar av veljarane sine, og ute av stand til å mobilisere dei for ei alternativ løysing. Til slutt, etter det som tydeleg var meir nakketak frå Obama si side, kunngjorde han 12. mai drastiske innstrammingstiltak: offentlege lønningar kutta med 5 prosent, kutt i velferdsordningar og pensjon, avlyste investeringar, heva pensjonsalder, innskrenka lønnsforhandlingar, enklare å sparke tilsette. Resultatet vart eit bråstup på meiningsmålingane: frå å ligge jamt med PP fall PSOE 7 prosent under og fall så vidare. Fagforeiningsleiarar vart fanga mellom presset frå grasrota og eiga redsle for å framkalle regjeringsskifte. Ein generalstreik 29. september 2010 var hovudreiskapen for opposisjonen mot Zapateros tiltak, men leiarane hindra nokre av dei best organiserte sektorane, som transportarbeidarane, frå å slutte seg til, og mobiliserte ikkje den store massen arbeidarar med kortidskontraktar i tjenestenæringar og detaljhandel. Fagforeiningsleiarane underskreiv så straks ein avtale om nedskjeringar i pensjonsutbetalingane og auka pensjonsalder.

Biletet av ein moderne progressiv republikk ramla då Sosiallistpartiet stilte seg solidarisk med den hegemoniske finansblokka. Etter oppskriften for den noverande fasen av krisa har den ekstra offentlege gjeldsbyrda for Spania ført til tiltak heilt på linje med dei mest ortodokse strukturtilpassingsprogram. Det betyr at finanssektoren har underlagt seg og har kontroll over offentlege utgifter. Resultatet er at store delar av veljarmassen til PSOE er borte, partiet har rekordlåg oppslutning i meiningsmålingane. Med himmelhøg arbeidsløyse (sjå figur 5) og sosialistane på 16 prosent, så kunngjorde Zapatero 2. april 2011 at han ikkje stiller som partileiar ved vala i mars 2012. Presset mot han kom frå partiet, særleg frå sosialistkandidatar ved regionalvala i mai 2011 som ønska distansere seg frå den politiske arven hans. Kandidaten som ligg best an til å ta over er Alfredo Pérez Rubalcaba, veteran på høgresida i PSOE som starta den politiske karriera under Felipe González. Rubalcaba har vore innanriksminister sidan 2006, og er berykta for eit tøffare «krig mot terror»-svar til separatistane i ETA enn PP. Som resultat av denne sterk mann-haldninga fekk han to andre posisjonar i Zapateroregjeringa: visepresident og talsperson for regjeringa. Som ein av den gamle felipistagarden er Rubalcaba støtta av den mektige PRISAgruppa og det leiande talerøyret deira El Pais. Den leiande kandidaten for zapaterista-fløyen i PSOE, forsvarsminister Carme Chacón, trekte seg då ho såg kva veg vinden bles.

Krisa har stilt Spania ansikt til ansikt med ein skjør økonomisk struktur som fundament for det lange tiåret med velstand, og PSOE med motseiingane som var grunnlaget for politikken. Finansielle konstruksjonar førte vidare fiksjonen om at ein utvida og bustadeigande majoritet av middelklassen var blitt permanent velståande. Kollapsen i bustadbobla har rive sløret av eit svært polarisert samfunn, med store delar av befolkninga djupt forgjelda, mange utan arbeid og avhengige av offentlege tjenester som er dobbelt ramma av nedskjeringar og privatisering. Om me legg til at dei hardast ramma er ungdommen som kan sjå fram til langt dårlegare utsikter enn eldre grupper, og utanlandsfødde arbeidarar, ser ein korleis kostnadene ved krisa er lagt på dei mest sårbare. Spania har lenge vore det mest eurofile av EU-landa, europeismen var i folks oppfatningar tett knytta til demokratisering og modernisering etter Franco-tida, og spanske veljarar har historisk vore nesten totalt ukritiske til EU. Slik ugrunna hovmod er no borte.

Ja, me stiller spørsmål ved dette demokratiet Svar frå ein indignada på Puerta del Sol til ein TV-vert som ba dei protesterande «ikkje stille spørsmål ved demokratiet»: Jau, me stiller spørsmål ved dette demokratiet. Det gjør me fordi dette demokratiet ikkje støttar folkesuvereniteten: Marknaden tvinger gjennom vedtak til eigen fordel, og partia i parlamentet går ikkje mot dette globale faktum. Verken i vårt land eller i Europaparlamentet slåst dei for å gjøre slutt på finansspekulasjon i valuta eller statsgjeld. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje ser til det kollektivt beste, men etter det som er godt for dei rike. Fordi dei forstår vekst som meir profitt for næringslivet, ikkje meir sosial rettferd, omfordeling, offentlege tjenester, tilgang til bustad og andre naudsynte ting. Fordi partia ved makta bare bryr seg om å bli sittande i posisjonane sine, gjør avtalar for å behalde makta og unnlet å oppfylle valløfta sine. Fordi ingen politikarar treng leve med det dei legg på sine «undersåttar»: utrygge levekår, lånegjeld og uvisse. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er fylt med korrupsjon, tillet politikarane å ha stillingar i det private næringslivet samtidig som dei har offentlege verv, å profittere på priviligert informasjon, å gå til jobbar som næringslivsrådgivarar når valperioden er over, og gjør det svært profittabelt å vere politikar. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det gir all makt i hendene til politikarar som blir nominerte på lukka lister, som me ikkje har nokon innverknad på. Det er heller ikkje noko samsvar mellom røyster og seter. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er absurd at einaste måten å «straffe» eit parti på, er å stemme på eit anna som ein ikkje er samd med. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje eingong held seg til krava i grunnlova: lova er ikkje lik for alle, det er ikkje skikkelege jobbar eller bustader til alle, utanlandsfødde arbeidarar blir ikkje behandla som medborgarar. Unnskyldningar er ikkje godt nok for oss. Me ønskar ikkje velje mellom det reelt eksisterande demokratiet og diktatura frå fortida. Me ønskar eit anna liv. Verkeleg demokrati no! – Beatriz García –

Den 15. mai, i tida før regionalvala 22. mai og nøyaktig eitt år etter at Zapatero kunngjorde sine sviande kutt gjekk ei stor protestbølge over landet. Titusenvis av unge demonstrantar tok til gatene, sette opp leirar på sentrale torg i mange spanske byar medrekna Plaza Catalunya i Barcelona og Puerta del Sol i Madrid: studentar, arbeidarar, folk med og utan arbeid kravde tilgang til det offentlege rommet, med ei helsing til dei unge arabiske demonstrantane på Pearl Roundabout og Tahrir-plassen. (Sjå boks). På Puerta del Sol oppretta okkupantane ei permanent folkeforsamling som dagleg røysta over alle vedtak. Mellom slagorda til 15.mai-rørsla var: «For overgang til demokrati!» . «Me er ikkje varer i hendene på politikarar og bankfolk.» – PPSOE: PSOE og PP, begge same skiten» – «Verkeleg demokrati no!» 20.mai-manifestet vedtatt av Sols folkeforsamling går til åtak på korrupsjonen, det lukka vallistesystemet (der bare partinamnet og namnet på leiaren står på vallista), makta til ECB–IMF og det urettvise i måten den herskande klassen har svart på krisa. I skrivande stund har leirfolket halde torga i nær to veker i ein periode der PSOE har fått juling som aldri før, mista kontrollen i Barcelona, Sevilla og fire autonome regionar, saman med kommunestyre over heile den tidlegare høgborgen Andalusia¹⁶. Men om Mariano Rajoys PP tar over makta i vala om mindre enn eitt år vil dei møte styrkane til 15.mai-rørsla, indignados og «ungdom utan framtid»: «Utan hus, jobb og pensjon – utan frykt!»

Utsiktene til økonomisk oppsving i Spania er framleis dystre. Nivået på bustadbobla; den sentrale rolla eigedoms-keynesianismen hadde for veksten sidan 1990-talet; omfanget av nedgangen etter krakket forsterka av drakoniske innstrammingstiltak; den sterke euroen (dels takk vere kvantitativ lette frå US Federal Reserve) som rammar turismen frå land utanfor EU; og kredittinnstramming frå ECB – alt dette peikar mot at det er svært langt igjen til vekst i den spanske økonomien. Dei umiddelbare utsiktene er nokså sikkert fleire nedskjeringstiltak og dermed auka spansk underskot. Det gir alvorlege dilemma for forsøka i eurosonen på å framstille krisa som eit midlertidig likviditetsproblem ein kan handtere med lån frå ECB-IMF til landa det gjeld, i den tida det vil ta for dei å vekse seg ut av gjelda. I røynda er det ei krise for dei store tyske, franske og britiske bankane som er svært utsette etter bustadboblene sprang i utkantane. (Sjå figur 6.) Framfor å møte ei traumatisk bankkrise i full skala heime, så har Berlin, Paris og London drive det ein sentral bankmann har kalla pyramidespel med det offentlege, «bare levedyktig så lenge nye pengar er tilgjengelege for å halde fiksjonen ved like»:

Somme av dei opprinnelege obligasjonane er betalte med dei offentlege låna som også finansierer dei gjenverande underskota. Når det viser seg at landa ikkje klarer innstrammings- og strukturtiltaka dei er pålagt, og derfor ikkje kan gå attende til den opne marknaden, vil desse låna til slutt bli forlenga og utvida av medlemmer i eurosonen og internasjonale organisasjonar. Europeiske regjeringar ser det enklare å utsette oppgjørets time og halde fram med å kaste pengar inn i landa i utkanten, framfor å møte det finansielle samanbrotet heime. ¹⁷

Kollapsen for den spanske modellen truar dette pyramidespelet frå fleire kantar: For det første er tyske og franske bankar meir utsette i Spania enn i Hellas og Irland.

For det andre omfanget på problema for sparebankane har ein knapt nøsta opp i. For det tredje sosiale problem – ei befolkning som har auka med 18 prosent siste tiåret, i hovudsak ved immigrasjon. Nær 1 av 2 av dei yngste utan arbeid er potensielt meir eksplosivt når sosial- og velferdsutgifter blir kutta meir frå nivå som alt er låge samanlikna med dei i sentral-Europa. Ei spansk gjeldskrise kan endeleg EU3s forsøk på å la befolkningane i periferien redde dei ramma bankane, som haustar ublu og kunstig oppblåst rente på statsobligasjonar for å kompensere for manglande profitt i privat sektor. Av den grunn vil dei utan tvil ta i bruk alle middel for å unngå krise.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, har stått i New Left Review og trykkes med NLRs tillatelse.)

Notar:

1. Denne artikkelen samlar hovudfunna til granskings- og aktivistgruppa Madrid Metropolitan Observatory, utgitt som Fin de ciclo. Financiarización, territorio y sociedad de propietarios en la onda larga del capitalismo hispano (1959–2010), Madrid 2010. Forfattarane vil takke Brian Anglo for omsettinga.
2. Sjå José Manuel Naredo, La burbuja inmobiliariofinanciera en la coyuntura económica reciente (1985–1995), Madrid 1996.
3. Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence, London 2006, pp. 293–4, 315–23.
4. Mellom 2003 og 2006 steig bustadprisane i Spania med forbløffande 30 prosent i året. Kjelde: INE (National Statistics Institute).
5. Eigedom som speler ei sentral rolle i sterkt finansialiserte økonomiar er framleis ikkje prioritert statistisk i dei fleste OECD -land. I Spanias tilfelle, må ein ta i bruk overslag frå uavhengige forskarar som José Manuel Naredo, Óscar Carpintero og Carmen Marcos, Patrimonio inmobiliario y balance nacional de la economía española 1995–2007, Madrid 2008.
6. Formelen blir brukt av Michel Husson, Un pur capitalisme, Lausanne 2008.
7. Ifølge Harvey, når ein får problem med overakkumulasjon, skiftar kapitalen over frå den «primære akkumulasjonssirkelen (produksjon av meirverdi i utvida reproduksjonsplanar) til den «sekundære akkumulasjonssirkelen: kapitalsirkulasjon i menneskeskapt miljø. Dei ulike formene dette kan ta varierer frå store offentlege prosjekt til bustadbygging. David Harvey, The Limits to Capital, London 1999, pp. 235–8.
8. Det eine landet i eurosonen som fekk motsett betalingsbalanse var sjølvsagt Tyskland som gjekk frå eit moderat underskot seint på 1990-talet til eit overskot tilsvarande 7 prosent av BNP i 2007.
9. Data frå CORINE (Coordination of Information on the Environment) landoversikt, tilgjengeleg på nettsidene til European Environment Agency.
10. Sjå David Harvey: From Managerialism to Entrepreneurialism, Geografiska Annaler, Serie B, Human Geography, vol. 71, no. 1, 1989, pp. 3–17.
11. Så iherdig har denne typen propaganda blitt at eit leiande satirisk blad i Buenos Aires har kalla seg «Barcelona: Una solución europea a los problemas de los argentinos — Barcelona: ei europeisk løysing på Argentinas problem.»
12. Byggevanviddet gjekk ikkje utan motstand. I somme av dei hardast ramma områda klarte miljøgrupper som kritiserte både øydelegginga av naturen og korrupsjonen rundt han å kaste lokale styresmakter og jamvel styresmakter i autonome regionar (Aragon i 2003, og Balearane i 2007.) Mellom 2005 og 2007 vart dei store spanske byane skaka av ein fantasifull serie med protestar mot stigande bustadprisar, rundt slagord som V de Vivienda, etter modell av «V for vendetta» (“vivienda» er det spanske ordet for bustad) og samla demonstrasjonar på titusenvis av folk.
13. Progre er eit halvt morosamt, halvt hånleg diminutiv av progresista, eller progressiv. Det kjenneteiknar kommunikasjonsstilen og retorikken til den etablerte sentrum-venstre middelklassen, basert på det som i kjerna er ukritisk, velmeinande sosialliberalisme.
14. I åra 2000-2001 og 2004-2005 var det ei rad mobiliseringar av papirlause migrantar, som sittestreikar i kjerker og offentlege bygg, og streikar i dei agro-industrielle distrikta i sør-aust.
15. The Economist har laga eit «dommedagsscenario» på 270 milliardar euro, det er mindre enn underskota i irske bankar i forhold til BNP: «Under siege», 13. januar 2011.
16. PSOE fekk bare 28 prosent av røystene i regionalvala 22. mai, ein tilbakegang på 7 prosent; men PP gjekk bare 2 prosent fram, til 38 prosent. Samtidig fekk Izquierda Unida 6,3 prosent, opp frå 5,5 i 2007. Men dei vart delvis straffa for koalisjonar med PSOE på lokalnivå, og fekk bare 210.000 av dei 1,5 millionane røyster sosialistane tapte.
17. Mario Blejer, ‘Europe is running a giant Ponzi scheme’, ft, 5. mai 2011.

 

Dette er en omtale av de to bøkene The Ethnic Cleansing of Palestine, av Ilan Pappe (2006), og Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians (2010), redigert av Frank Barat, og med bidrag fra Ilan Pappe og Noam Chomsky.

 

Ilan Pappe er av de yngre israelske historikerne, som har gjort dypdykk i den nære israelske historien. Ikke minst har han gjennom intervjuer med øyenvitner og gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon, vist hvilken uoverenstemmelse det er mellom den offisielle israelske historien og hva som faktisk skjedde, før, under og like etter at staten Israel ble erklært i mai 1948. Boka hans, The Ethnic Cleansing of Palestine, som ble publisert i 2006, gir en overbevisende beskrivelse av hva som skjedde i et stort antall palestinske landsbyer og bydeler i ulike deler av dagens Israel og de okkuperte områdene.

I 2010 kom boka Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians, som en refleksjon etter krigen i Gaza mellom desember 2008 og januar 2009. Det er Ilan Pappe og Noam Chomsky som bidrar, dels med egne artikler, dels gjennom intervjuer med Frank Barat, som redigerer boka.

Etter å ha lest begge bøkene, vil jeg anbefale andre å gjøre det samme. De utfyller hverandre på en god måte, og gjennom den siste boka settes det omfattende faktamaterialet fra den første boka inn i en helhetlig analyse, som fokuserer på aktuelle konklusjoner som kan trekkes, ikke minst når det gjelder staten Israels underliggende hensikter. For Ilan Pappe framstår den israelske politikken fra før statens opprettelse i 1948 fram til i dag som en sammenhengende prosess, hvor ekspansjon innenfor det totale landarealet vest for Jordanelva og fordrivelse av den lokale palestinske befolkningen, står sentralt.

Systematisk etnisk rensing

I sin beskrivelse av hva som skjedde i landsbyen Tantura, ikke langt fra byen Haifa i dagens Israel, forteller Pappe, basert på skildringer fra øyenvitner, om angrepet fra alle kanter mot landsbyen. Hele befolkningen ble ledet ned på stranda. Kvinner, barn og eldre ble skilt ut, og ledet bort. Gutter og menn mellom 10 og 50 blir sittende igjen på stranda, bevoktet, i påvente av etterretningsoffiseren Shimshon Mashvitz fra bosettingen Givat Ada, som lå like i nærheten. Det var i slike situasjoner at den mannlige befolkningen ofte ble likvidert, mens kvinner, barn og eldre ble tvunget på flukt.

Boka Morgen i Jenin av Susan Abulhawa, utgitt på norsk i 2010, forteller på en gripende måte den samme historien, gjennom opplevelsene til noen av de som overlevde krigshandlingene i 1948–49, og som ble fordrevet fra landsbyene rundt dagens Haifa.

En israelsk offiser, som deltok i aksjonene mot palestinske landsbyer I 1948, forteller til Pappe: «Fanger ble ledet bort i grupper til et sted omlag 200 meter unna, og der ble de skutt. Solidater kom bort til kommanderende offiser og fortalte: «Min fetter ble drept i krigen.» Hans kommandant hørte dette og ga instruks sine menn om å føre bort en gruppe på 5 til 7 personer og henrette dem. Så kom en annen soldat og fortalte at hans bror døde i kampene. For en bror var hevnen større. Kommandanten kommanderte troppene sine til å føre bort en større gruppe, som så ble skutt. Slik fortsatte det.»

I sitt arbeid med å vise at det som skjedde i et uttall av palestinske landsbyer ikke var utslag av tilfeldigheter, men en villet politikk, har Pappe undersøkt hva de politiske og militære lederne på den tiden uttalte. «Driv dem ut!» var ordren fra David Ben Gurion i juli 1948 i tilknytning til operasjonen i Lydd og Ramle. Nestkommanderende for operasjonen var Yitzhak Rabin, som mottok fredsprisen sammen med Simon Peres og Yasser Arafat etter at Osloavtalen var undertegnet.

«Okkuper og ødelegg!» var beskjeden fra David Ben Gurion i juni/juli 1948 i tilknytning til operasjonen mot Shaykh Jarrah, en av de palestinske forstedene i Øst Jerusalem.

Men det var ikke alltid at den harde linja var regningssvarende. «Her følger verdens øyne oss», sa den selsamme David Ben Gurion i juli 1948 til den militære kommendanten, da en operasjon mot Nazareth ble planlagt. Nazareth er i dag en av få arabiske og palestinske byer i Israel, gitt landets utstrekning før 1967.

Og Ilan Pappe dokumenterer i boka si at allerede i mars 1948, altså 2 måneder før det britiske mandatet skulle avsluttes staten og Israel ble erklært, erklærte den zionistiske ledelsen åpent at de ville søke å ta over landområder og fordrive den opprinnelige befolkningen med makt. Planen de hadde utarbeidet ble omfalt som Plan D eller Dalet. Det var den zionistiske militærorganisasjonen Hagana som sto bak plan D. «Den militære aksjonen mot den arabiske befolkningen, inkludert «erobring og ødeleggelse av landsbygda» var nedfelt i Haganas plan Dalet.»

Og resultatet, som Pappe kan legge fram i all sin gru, sier sitt: I løpet av 6 måneder, fra 10. mars 1948, var oppdraget utført. 800 000 palestinere var drevet bort fra jorda si og landsbyene sine. 531 landsbyer var ødelagt. 11 forsteder i byer var tømt for innbyggere. I en tabellarisk oversikt viser Pappe hvor mange som ble drevet på flukt fra de ulike distriktene i det britiske mandatområdet. Videre har han oppdatert tallene til 2006 og viser hvor mange palestinske flyktninger disse 800 000 representerer i dag – over 5,2 millioner!

Stilltiende internasjonal støtte

Og lederne i den unge staten Israel kunne støtte seg på sentrale europeiske politikere og deres holdninger i avslutningen av og etter den 2 verdenskrigen. Jerry Z. Muller refererer i sin artikkel «Us and Them, The Enduring Power of Ethnic Nationalism», som sto på trykk i Foreign Affairs i mars/ april 2008, til den britiske statsministeren Winston Churchill og hans tale til det britiske parlamentet i desember 1944:

Fordrivelse er den metoden, så langt vi har erfart, som er den mest tilfredstillende og varige. Det vil i fortsettelsen ikke bli noen blanding av ulike folkeslag, som kan resultere i evigvarende problemer. … Vi gjør rent bord. Jeg er ikke urolig for utsiktene til en slik løsrivelse av hele folkegrupper. Jeg er heller ikke urolig for slike omfattende folkeflyttinger.

Muller konkluderer med:

Som en konsekvens av disse omfattende prosessene for å skille ulike etniske grupper, ble det etnisk nasjonalistiske idealet for en stor del realisert: som en hovedregel hadde hver nasjon i Europa sin egen stat, og hver stat rommet nesten utelukkende en enkelt etnisk nasjonalitet.

Vi hører som oftest at ønsket om å legge Holocaust, tyskernes utryddelse av bl.a. europeiske jøder, bak seg og gi jødene en «kompensasjon» var en viktig grunn til at europeiske statsledere stilltiende godtok de overgrepene Pappe dokumenterer mot palestinerne. Men det er tydelig at også storpolitiske hensyn, og behovet for å forsvare store folkeflyttinger ellers i Europa i kjølvannet av verdenskrigen, har bidratt til den øredøvende tausheten i forhold til hva som skjedde i det britiske mandatområdet Palestina.

Drazen Petrovic har i artikkelen «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», trykt i European Journal of International Law, 5/3 (1994), side 342–60, gitt denne definisjonen av etnisk rensing:

… etnisk rensing er en klart definert politikk utformet av en særskilt gruppe personer for systematisk å eliminere en annen gruppe fra et nærmere definert territorium basert på religiøs, etnisk eller nasjonal opprinnelse. En slik politikk inkluderer bruk av vold, og er svært ofte forbundet med militære operasjoner. Målet skal nåes med alle tenkelige midler, fra ren diskriminering til utryddelse, og medfører brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. … De fleste metodene, som benyttes for å realisere etnisk rensing, utgjør alvorlige brudd på Genéve-konvensjonen fra 1949 og tilleggsprotokollene fra 1977.

Det er et tankekors at i den samme tidsperioden diskuterte man i FN et utkast til universelle menneskerettigheter. De ble vedtatt i FNs Generalforsamling 10. desember 1948. Der heter det bl.a. i artikkel 9: «Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.» Videre heter det I artikkel 13/2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.» Og endelig i artikkel 17/2: «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.» Det er tydelig at palestinerne i 1948, rett I forkant av FNs vedtak av de universelle menneskerettighetene, men I kjølvannet av en verdenskrig, ble «ofret» på det zionistiske og det verdenspolitiske alteret.

Zionismens ideologiske fundament

Etter Pappes mening, en mening som kommer langt tydeligere fram i boka «Gaza in Crisis», er politikken, som kommer for en dag i 1948 i forkant av staten Israels opprettelse, med utstrakt etnisk rensing, ødeleggelse av landsbyer og overtakelse av palestinsk land, et uttrykk for en politikk som finner sine røtter hos Theodor Hertzl på slutten av 1800-tallet, og som ligger grunnfestet i staten Israel fram til dagen i dag. I en dagboknedtegnelse fra 12. juni 1895 skriver han at «hans drøm om et jødisk hjemland i Palestina vil kreve at den opprinnelige befolkningen kastes ut.» Og videre: «Når vi har okkupert landet og ekspropriert privat eiendom, «skal vi bestrebe oss på å drive ut den fattige befolkningen over grensen uten at det oppdages, sikre dem arbeid i transittland, og nekte dem ethvert arbeid i vårt eget land.» Hetzel la vekt på at både «prosessen med ekspropriasjon og utdrivelsen av de fattige måtte skje diskret og forsiktig.» Rene ord fra zionismens grunnlegger.

Offisiell israelsk historieskriving

Ilan Pappe er blitt møtt med hatkampanjer, forsøk på å bringe han til taushet og motangrep. I den offisielle israelske historieskrivingen framstilles den unge staten Israel som et offer for arabisk terror. At det er en voksende interesse for og forståelse i Israel for at denne framstillingen ikke stemmer med virkeligheten, er skremmende for de politiske og militære lederne.

Og ferskere utsagn fra israelske ledere indikerer at politikken fra 1948 kan synes like aktuelle I dag: Innenriksminister Meir Sheetrit sa i regjeringsmøte 24.2.2008, 10 måneder før angrepet på Gaza i desember 2008: «Vi må rette vårt angrep mot alle de som er ansvarlige for terrorisme, uten å spørre hvem de er. Det er uakseptabelt at vi ikke svarer når vi blir angrepet. IDF (Den israelske hæren) må utradere et nabolag i Gaza, advare beboerne og så trenge inn i nabolaget.» Daværende statsminister i Israel Ehud Olmert uttalte til avisa Haaretz 3.3.2008:

Israel forsvarer sine innbyggere i de sørlige delene av landet, og la det være helt klart; ingen har rett til å formane oss når vi handler i sjølforsvar.

For Ilan Pappe har ønsket om å fordrive den lokale palestinske befolkningen fra stadig støtte landområder ligget under politikken og de militære aksjonene, som inngår i politikken, helt siden lenge før staten Israel ble erklært. Og den fortsetter helt fram til i dag. Som en konsekvens av dette er den israelske ledelsen ikke interessert i en reell fred med palestinerne, men albuerom for fortsatt ekspansjon og etnisk rensing.

Jan Egeland, tidligere direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skrev i Dagbladet 2. februar 2008:

Tenk deg at vi tar bort en fjerdedel av Oslos areal, men samtidig tredobler byens befolkning til over 1,6 millioner. Tenk deg så at denne overbefolkede byen først og fremst består av flyktninger, barn og rasende ungdommer. Tenk deg til slutt at byens grenser permanent stenges på alle kanter av en overveldende militærmakt som umuliggjør kontakt med slekt og venner, lammer alle arbeidsplasser og høyskoler, stanser medisinsk behandling utenfor byen og blokkerer alle forsyninger utover ren nødhjelp.

Området Jan Egeland beskriver, er Gaza, verdens største utendørs-fengsel. Hans anliggende i artikkelen var å peke på hva konsekvensen av en slik situasjon kan bli; hvordan den virker mobiliserende i forhold til voldsbruk mot okkupanten og dermed fortsatt og eskalerende konflikt.

Politikken må avsløres!

Fra Ilan Pappe kommer oppfordringen om at verden må ta et klart standpunkt til den politikken Israel fører overfor den palestinske befolkningen. En slik politikk må etter hans mening defineres som totalt uakseptabel. Og videre må verden få øynene opp for at den israelske politikken ikke har som mål å finne en fredelig løsning, men har som eneste mål forsatt ekspansjon og fortsatt etnisk rensing. Etter hans mening må dette formidles enda sterkere til den israelske befolkningen. Den offisielle israelske historieskrivningen må avkles. Hva som virkelig skjedde før og etter at staten Israel ble erklært i mai 1948, må bli folkekunnskap.

Med sin helhetlige politiske analyse, som presenteres gjennom de to bøkene, basert på et omfattende faktamateriale, risikerer Ilan Pappe å bli beskyldt for å fare med konspiratoriske fantasier. Heldigvis bygger han på et omfattende skriftlig og muntlig materiale, som borger for noe annet. I Israel har han møtt motstand lenge, fordi hans historieskrivning undergraver den heltemodige historien man helst vil høre. Men også i internasjonale miljøer tror jeg det er langt igjen før det er en almenn aksept for at historien om konflikten mellom Israel og palestinerne må skrives radikalt om. For med sin dokumentasjon reiser Pappe viktige spørsmål ved pågående forsøk på fredsforhandlinger med Israel. Uten at Israel og israelerne tar et oppgjør med de holdningene som har ligget til grunn for staten fra før dens etablering, så blir fredsforhandlinger et spill for galleriet.

Petter Bauck

I Latvia er det sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på eige folk. Politikarane har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Jeffrey Sommers er professor i politisk økonomi ved University of Wisconsin-Milwaukee.

Michael Hudson er forfatter av flere bøker, blant annet: Super Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Pluto Press) og Trade, Development and Foreign Debt: A History of Theories of Polarization v. Convergence in the World Economy.

Økonomiske tall for siste månaden viser at den globale økonomiske krisa blir verre, i lengde, og på alvor truar krisa no med å bli kjent som Den store depresjonen II. Men sjølv om det er tydeleg for dei fleste at problema byrja med ei finansnæring ute av styring, så legg mange kommentatorar skylda på ofra – folket. Istadenfor å styre finansverda rår dei styresmaktene til å innføre radikale innstrammingstiltak. I denne økonomien er det som å hive eit anker til druknande, mens ein kastar livredningsutstyr til gjerningsmannen i form av pengar.

Frå Robert Samuelson i The Washington Post til fleire av journalistane i The Economist er det uttalte svaret på verdskrisa, mystisk nok (til ein spør «qui bono?»), å finne i eit av dei minste (og fattigaste) EU-landa: Latvia. Eit land som har sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på sitt eige folk, og med politikarar som har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Latvia har ei høgt utdanna befolkning på nivå med dei rikaste skandinaviske landa. Landet er også velsigna med transitthamnar i verdsklasse. Likevel har Latvia bare halve kjøpekrafta per capita (ppp) av Hellas, og bare marginalt meir enn Kviterussland som er utan tilgang til havet og politisk isolert. Likevel er dette modellen bankdirektørar og talerøyra deira i styresmakter og tenketankar vil andre land skal kopiere.

Dei som køyrer fram den latviske løysinga, forstår verken landet (eller vel å ikkje gjøre det) eller resultatet av innstrammingspolitikken. Ikkje bare insisterer dei på at innstrammingane var naudsynte, men au at det var første staden der innstrammingspolitikken var støtta av befolkninga. Føresetnaden er at veljarane er «modne» og «kloke», og at politikarane dermed ikkje treng vere redde for å sette i verk innstrammingar på eit skikkeleg «opplært» folk. Desse påstandane er både farlege og falske, men vinn like fullt fram.

Røyndommen i Latvia er at landet hadde det største økonomiske tilbakeslaget i verda etter krisa i 2008, og etter det kan ein no sjå eit lite hopp på linje med det ein daud katt får etter fritt fall mot fortauet. Det smålåtne oppsvinget er primært konsekvensen av svensk etterspørsel etter latvisk tømmer, og dei langsiktige økonomiske utsiktene er framleis dårlege.

Dessutan blir pyntinga av Latvias nyare historie som Samuelson og andre forståsegpåarar driv med når dei seier folket har støtta innstrammingane, motsagt av dei massive protestane svært tidleg etter at krisa slo til. Då protestane ikkje førte fram, svarte befolkninga med å røyste med føttene og dra frå landet. Når ein legg emigrasjonen saman med den svært låge fødselsraten, skaper emigrasjonen faktisk eit slags demografisk eutanasi som kan føre til at nasjonen forsvinn. Og partiet som har stått for innstrammingspolitikken, vann ikkje valet 17. september. Med alle desse feilslaga for den latviske innstrammingskuren må ein spørre kor ideen om den økonomiske suksessen og støtta i folket for politikken kom frå?

Alle kriser drar til seg lykkejegarar, og alle personlege feilsteg lengtar etter Scott Fitzgeralds «andre akt». I den økonomiske krisa i Latvia er begge samla i den bankfinansierte reisande økonomi- og politikkonsulenten, Anders Åslund, ein mann som var på veg til å bli gløymt fram til krisa i Latvia kom til unnsetning. For dei som ikkje hugsar fortida hans: Den svenske økonomen var den som høgast hylla sjokkterapien og den makroøkonomiske stabiliseringspolitikken i Russland og den tidlegare Sovjet-blokka på 1990-tallet. Politikken hans den gongen skulle ende på same søppelhaugen som den historiske materialismen praktisert av figurar som Konstantin Tsjernenko.

Latvia opplevde det største kredittfinansierte kalaset i verda i forkant av Den store depresjonen II, og opplevde også det største fallet i krisa. Krisa i 2008 ramma hardast dei landa som følgte den nyliberale økonomiske politikken Åslund pusha i dei post-sovjetiske landa på 1990-tallet. Men krisa i Latvia i 2008 gav Åslund høve til å gjenopplive ryktet sitt som politisk analytikar og konsulent, og finne seg «legar» i sentralbanken og styresmaktene i landet som var villige å skrive ut den giftige innstrammingsmedisinen hans for å bøte på krisa.

Åslund framstiller innstrammingane som ei suksesshistorie – gode nok til å lage ein modell som resten av Europa og USA kunne ta i bruk. Han har også ført uttrykket «intern devaluering» inn i det økonomiske vokabularet. Politikken blir presentert for andre i eurosona som ein måte å behalde euroen på, og som eit middel til å hindre nedskriving av valutaen for nye EU-land om dei skal inn i eurosonen. Forkjemparane tilrår å senke lønns- og arbeidsvilkår og med det kutte offentlege kostnader. Politikken sørgar for at offentleg og privat gjeld blir prioritert så ikkje bankdirektørane blir utsett for «hårklipp» – eit anna nyord laga av banklobbyen. Kort sagt blir bankane betalt, mens folket betaler rekninga. Finansnæringa ser det som ei ryddig løysing på problemet – få folket til å betale den massive gjelda ved å redusere forbruket deira.

Men uheldigvis drep denne politikken realøkonomien ved å redusere etterspørselen, mens det er til fordel for banksektoren. Latvia er endt i ein slags forgjelda liveigenskap – noko dei trudde seg ferdig med tidleg på 1900-tallet.

Forunderleg nok utnemner Åslund seg til arkitekten for dette grusomme programmet. «Suksessen» hans har fått form av ei bok like verdfull som rublar i 1992, men som kommentatorar som Robert Samuelson verdset som sør-afrikanske gullrand. Åslund erklærer at den lange krisevinteren i PIGSlanda (Hellas osv) er slutt for dei plaga økonomiane i Europa. Bells-landa (Latvia osv) har ifølge han og støttene hans gått inn i nye håpefulle tider, og vist vegen ut av økonomisk krise for dei plaga økonomiane i Europa. Slik syng Anders Åslund i si nye bok How Latvia Came Through the Political Crisis, utgitt av bankfinansierte Petersen Institute, og med den latviske innstrammingsministeren Valdis Dombrovskis som medforfattar.

Boka har blitt ei slags oppskriftsbok for nyliberale økonomar som freistar vise at innstramming fungerer. Men me vågar å påstå at boka ikkje ville overlevd gjennomlesing av fagfeller i seriøse akademiske miljø. Normalt ville me avstå frå å ta opp slikt, men her er det rettferdig då Åslund ikkje nøler med å avvise kritikarane sine med at dei kjem frå «venstreorienterte» tenketankar framfor å gå inn på det konkrete innhaldet i kritikken.

Åslund og Samuelson og andre nyliberale sektmedlemmer meiner landa skal etterlikne latvisk og irsk gjeldsnedbetaling til bankane, med økonomisk stagnasjon og samanbrot i den sosiale strukturen som resultat. Samtidig har andre, som dei islandske veljarane, forkasta nyliberalismen, og medlemskap i eurosonen har mista glansen, mens grekarane går til generalstreik og krev utgang frå euroen om det er prisen å betale for å unngå gjeldsslaveri, innstramming og tvungne privatiseringstiltak for å betale utanlandske bankar som står bak det som synest som dårlegn. Dei nyliberale har tydeleg vist kva for veg dei ønskar følge.

Det er alltid to sider av ei sak, og her presenterer me «aktoratets innleiing» mot Åslund i saka: Er finansielle innstrammingar ei suksesshistorie eller ein forsmak på depresjonen? Kan andre politiske leiarar gjøre mot landet sitt det Latvia har gjort? Det er ganske modig gjort å kalle Latvia ein suksess ut frå galgenhumoren vanlege menneske i Latvia gir uttrykk for – «sistemann som drar frå flyplassen må slå av lyset».

La oss undersøke kva Latvias «suksess» betyr. For det første får bankane betalt. Det har ikkje vore nedskriving av gjelda. Dermed har ein svaret på det tidlegare spørsmålet «qui bono?». Latviarane betaler privatgjelda si (i hovudsak til Sverige, Åslunds heimland, og det skal slik sikre Sverige mot krise). Men kostnaden kjem i form av 25 prosent nedgang i Latvias BNP og 30 prosent nedgang i lønningane i offentleg sektor, og arbeidsløysa som følge av offentlege nedskjeringar driv ned lønna i privat sektor. Samtidig må folket i Latvia bære framtidige gjeldskostnader på over 4,4 milliardar euro lånt frå EU og IMF for å halde liv i regjeringa gjennom kriseåra.

Dei som forsvarer den latviske løysinga, hevdar at den økonomiske nedgangen er stoppa opp, at det er moderat vekst og at arbeidsløysa endeleg er under 15 prosent. Men emigrasjonen er ein del av forklaringa på nedgangen i arbeidsløysa, og samtidig er produksjonsinvesteringar og sparerate alt for låge til å etablere robust vekst igjen. Ulikt til dømes Argentina som avviste innstramming, og hadde 6 prosent vekst i økonomien dei første 6 til 7 åra etter krisa, så viser Latvia ingen teikn til slike imponerande tall fordi dei har for lite produksjons- og landbrukskapasitet til å klare det.

Det andre punktet til aktoratet: Åslund hevdar latviarane har støtta innstramminga, og at dei vil velje om att spareregjeringar slik det viste seg då innstrammingspartiet Vienotiba kom til makta igjen ved vala i oktober 2010. Ingen som kjenner latvisk politikk, ser noko slikt. Det latviske valet dreidde seg rett og slett om sjåvinisme og nasjonalisme (frå både etniske latviarar og russarar). Valkampen starta lovande. Det tidlegare sentrumvenstre Harmony Centerpartiet la fram ein keynesiansk plan for å bygge opp att økonomien og sameine etniske latviarar og russarar. Men til slutt førte overdrivne påstandar om lenkar til Kreml (som det kunne vere litt i) frå innstrammingspartiet til eit valresultat ein kunne vente seg, delt etter etniske skille i landet som ein gong var okkupert av USSR. Støtte til innstramminga var ikkje ein fordel, men skada Vienotiba. Men etniske skille vann over dette, i eit land der minna frå femti års sovjetokkupasjon framleis er sterke.

Sidan i fjor har det stort sett innstrammingsvennlege parlamentet i Latvia hatt grovt rekna 5 til 15 prosent av befolkninga bak seg. Inga rungande støtte. I parlamentsvala som skal gå føre seg neste veke (se boks),ligg innstrammingspartiet Vienotiba på ein dårleg tredjeplass. Kort sagt har folket i Latvia og framtidsutsiktene blitt sterkt skada av innstrammingspolitikken.

 

Valet 17. september 2011

Rundt 60 % av 1,54 mill møtte fram ved urnene. Størst vart Harmonisk sentrum – sosialdemokratisk plattform iflg Wikipedia og pro-russisk ifølge Aftenposten – med 28,4 % og 31 av 100 plassar i parlamentet, Zatlers reformparti (sentrumsparti) med 20,8 % og 22 plassar, og Vienotiba med 18,8 % og 19 plassar. GD

 

Så mykje for påstanden om at folket støtta politikken. Så kva med Åslunds påstand om at alle kriseramma land kan følge Latvias eksempel? Andre som vil kopiere dette «eksemplet » må:

1. Ha ei svært lita befolkning som kan sende ein vesentleg del av innbyggarane som emigrantar til Vest-Europa – stadig meir usannsynleg i det innvandrarfiendtlege klimaet i dag. Latvia har i dag mindre enn 2 millionar innbyggarar. Ein nedgang frå nær 2,7 millionar på det høgaste i sovjettida. I 1987 vart det fødd 42 000 barn i Latvia. Etter at innstrammingspolitikken vart innført, vart det fødd bare 18 000 barn i fjor. Slik kan innstrammingspolitikk føre til demografisk eutanasi i små statar.
2. Ha tilstrekkeleg smitterisiko til at EU, IMF og nabolanda er villige til å gå inn med redningspakker. Latvia «overlevde» krisa bare fordi store redningspakker (lån/gjeld) blei dynga på dei.
3. Bankane må primært vere eigde av rike utanlandske nasjonar som kan lobbe for at EU, IMF mv skal lage redningspakker, så kriselanda kan sikre at bankane får tilbake pengane sine.
4. Landet må ha etter måten avpolitiserte innbyggarar som ein arv frå sovjetttida; innbyggarar som frustrerte over protestar utan resultat emigrerer framfor å halde fram med å protestere. Dermed treng verken Frankrike, Hellas eller Wisconsin melde seg her.
5. Alvorlege etniske skille må dele innbyggarane politisk, og hindre at innstrammingspartiet blir kasta frå regjeringsposisjonen. Jamvel om innstrammingane i Latvia skulle vere attraktive, kor mange nasjonar fyller kriteria over?

Er den latviske vegen politisk gjennomførbar? Ja, men bare under dei ganske demoraliserande tilhøva som er forklart over, og neppe med sosialrealistiske «heroiske » handlingar som Åslund presenterer i boka si. Er Latvia på veg til å komme seg? Bare tida vil vise det, men utgangspunktet ser svært dårleg ut. Demografisk står sjølve landets eksistens på spel. Økonomisk må landet ifølge talsmennene for intern devaluering eksportere seg tilbake til god helse. Men som økonomen Edward Hugh har vist, bare 10 prosent av Latvias økonomi er produksjon, i motsetning til grovt 40 prosent i industrialiserte økonomiar som Tysklands. Den strukturelle underutviklinga som Åslunds politikk har stått for frå starten av (ingen industripolitikk, flat skatt, stol på direkte utanlandske investeringar), har dermed ribba Latvia for den økonomiske basen landet kunne henta seg inn frå.

Det gode nye er at latviarane har byrja å protestere igjen mot oligarkdømmet, og ser etter alternativ til innstramming. Om dei bare kunne få ein sunn økonomisk politikk som reflekterte folkets vilje, så kanskje dei kunne overleve og nå dei måla dei så modig kjempa for i den nasjonale fronten mot Sovjets okkupasjon sist på 1980-tallet.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen. Artikkelen sto i Counterpunch 19. september 2011, og trykkes med deres tillatelse.)

Eugene Rogan:
Araberne
– historien om det arabiske folk
Gyldendal, 2011

Kvifor okkuperte Frankrike Algerie i 1830? Var det fordi franskmennene ikkje kunne betala gjelda si til Algerie, og at dei samtidig ønska seg kontroll over den osmanske provinsen? Eller var det fordi den algeriske deyen hadde daska til den franske konsulen med ein flugesmekkar, og dermed fornærma fransk stoltheit?

Rogan har skrive eit omfattande verk om  historia til arabarane. På berre litt over seks hundre sider dekkjer han dei viktigaste hendingane i regionen dei siste fem hundre åra. Rogan skildrar drivkreftene i historia, både økonomisk og materiell utvikling og personar som driv fram historiske endringar. Dei økonomiske kreftene er like levande forklart som daskinga med fluesmekkar, og for å få det fulle bildet bør begge med. Særeigne måtar å tenkja på eller organisera seg på blir skildra og forklart. Det osmanske riket baserte seg på ein type føydalisme der dei som styrte lokalt, ikkje arva posisjonen sin. Dette var effektivt for eit ekspanderande imperium, og til forskjell frå den europeiske føydalismen skapa det ikkje eit adelskap som konkurrerte i makt med sultanen. Men det skapa etter kvart konflikt med lokalbefolkninga, fordi dei styrande kom utanifrå, og ikkje hadde nokon lojalitet til dei dei styrte over. Særeigen måte å fordela makt og jord på gir bakgrunn for å forstå politisk utvikling fram til i dag. Kolonihistoria er godt dekka, og er eit viktig bakteppe for opprøra som foregår i Midtausten no. Rogan skildrar korleis dei oppadstigande sjølvstendige regima var dei første til å falla under europearane si makt. I eit forsøk på å frigjera seg frå osmansk styre, og å bygga opp moderne samfunn, endte både Egypt og Tunisia opp med å gå konkurs, og på den måten havna under europeisk administrasjon. Drømmen om å få europeisk modernitet, saman med islamsk eller arabisk kultur og moral, endte med å bli utbytta av dei ein forsøkte å etterlikna. Og forsøket på å fri seg frå kolonimaktene tok lang tid, og krevde mykje blod. Ein del av dei regima som blei til då landa fridde seg frå utanlandsk styring, er dei som fell no. Og mange av dei rørslene som blei bygd opp i opposisjon til kolonistyringa, pregar fortsatt politikken i regionen, anten det er islamisme, arabisk nasjonalisme eller Palestina-spørsmålet sin sentrale rolle. Mange av oss følgjer med på det som skjer i Midtausten, og har lese ein del om regionen frå før. Eg vil likevel påstå at dei fleste av oss kan få mykje ut av å lesa Araberne, anten ein knapt har fått med seg meir enn det som blir nevnt på Dagsrevyen, eller ein har fulgt regionen i mange år. Kombinasjonen av å vera lettlest, full av interessante detaljar og samtidig overordna og analytisk har blitt ei god og viktig bok å lesa.

Ingrid Baltzersen

Sigurd Falkenberg Mikkelsen:
Før flommen
En reise i Talibans skygge
Cappelen Damm 2011

Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.

USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.

I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.

De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.

Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.

Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.

Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.

Per-Gunnar Kung Skotåm

Eurokrisa er en dyp krise i kapitalismen. Denne artikkelen vil bruke marxistisk teori for å forklare det som skjer. Den fremmer også en ny teori om sammenhengen mellom fallende profittrate, gjeldsoppbygging og kapitalismens reduserte motstandskraft mot rystelser og sjokk.

Harald Minken er medlem av Rødt.

Verken jeg eller andre kan kan spå i detalj om den økonomiske utviklinga. Til det er verden for komplisert og menneskelivet for kort, som den greske filosofen sa.

Men det er ingen spådom å si at vi har en stor økonomisk krise under oppseiling. Den er der allerede.

Først en kort skisse over situasjonen.

Det rakner

Råtten boliggjeld i USA utløste finanskrisa i 2007–2009. Gjeldsoppbygginga i boligsektoren og husholdningene skyldtes blant annet lavrentepolitikken uten reguleringer som var ført siden årtusenskiftet. Den skyldes også forverringen av arbeiderklassens levekår, som har pågått siden 70-åra.

Finanskrisa medførte at de finansielle tryllekunstnerne med ett slag gikk fra å bli betraktet som profeter til å bli sett som svindlere. Den gjensidige tilliten mellom finansinstitusjonene forduftet, og markedet for lån mellom bankene tørket helt opp. Dermed sto hele finansvesenet foran sammenbrudd, både i USA, Europa og andre land.

De store statlige redningspakkene fra høsten og vinteren 2008–2009 reddet bankene, men satte mange av statene i dyp gjeld. Mange av dem hadde allerede på forhånd store underskudd på budsjettene og stor oppsamlet gjeld. Stagnerende vekst og økende arbeidsledighet ga små politiske muligheter til å rette på dette. Våren 2010 blei det klart at Hellas ikke kunne betjene gjelda si, og EU-landene blei enige om en stor redningspakke. Ett år seinere blei det klart at redningspakka ikke hadde hjulpet – Hellas betalte ikke ned på gjelda som de skulle. Og nye land fikk problemer: Irland, Portugal, Spania og Italia. Problemet var typisk at investorer krevde høyere rente for å kjøpe og holde statsobligasjoner fra slike land. De høyere rentene ville gjøre det enda vanskeligere for landet å betjene gjelda, hvilket satte i gang en sjølforsterkende prosess med enda høyere rente som gjorde lånebetjeninga enda vanskeligere. (Se boksen om obligasjonslån).

Det blei klart at en eller annen økonomisk stormakt utenfor det rammede landet måtte inn og garantere for at landet overholdt sine forpliktelser. Men hvem ville, og hvem hadde økonomisk kraft og handlingsrom til å gjøre det? Ingen har egentlig så mye penger som skal til for å redde den italienske staten, hvis (eller rettere sagt når) den ikke lenger kan redde seg sjøl. De som berget bankene fra finanskrisa, må nå sjøl berges, men det finns ikke lenger noen som kan berge dem.

Etter utallige møter blei EU enig om en trepunktsplan med 50 prosent kutt i gjelda til den greske staten, ny tilførsel av kapital til bankene som må ta dette tapet, og dannelsen av et enormt fond til bruk om nye land skulle komme i akutte betalingsproblemer. Den planen er alt død, for det finns ikke investorer som vil fylle opp fondet. I det dette skrives, er derfor ekspertene mer og mer enige om at Hellas nødvendigvis vil gå konkurs.

Det italienske problemet vil enten ende med at hele Eurosonen blir splittet i flere valutaområder, eller så får EUs sentralbank fullmakt til å drukne hele gjeldsproblemet i inflasjon ved at de kjøper all den gjelda som ikke kan betjenes for penger som blir skapt for dette formålet aleine. Men den løsningen vil ikke Tyskland gå med på. Ingen av de to utvegene fører heller økonomien tilbake på et sunt spor, men betyr flere enorme økonomiske forstyrrelser.

Som i alle virkelige kriser kommer det en mengde mer tilfeldige motsigelser og problemer på toppen av de mer systematiske tendensene. En korrupsjonskultur gjør det umulig å inndrive skatt i Hellas, langvarig økonomisk og demografisk stagnasjon preger Italia. Dannelsen av euroen viser seg å være et feilgrep så lenge det ikke også drives felles budsjettpolitikk og det finns en sterk sentralbank. I USA er det politiske klimaet så betent at det knapt lot seg gjøre å få vedtatt et statsbudsjett som henger sammen.

Å skyve problemene foran seg i noen måneder er kanskje ennå mulig, men løser ingenting. Små fikse reformer som Robin Hood-skatt eller nye bankregler hjelper ikke stort. Det dreier seg nå om en dyp krise i den kapitalistiske økonomien, og den vil utspille seg som konkurser, massearbeidsledighet, folk i masseomfang som taper sparepenger, pensjoner og boliger. Norge vil ikke bli spart.

Profittratens fallende tendens

I kapittel 13–15 i tredje bok av Kapitalen skriver Marx om lova om profittratens tendens til å falle. Den enkle og røffe tolkinga av disse tre kapitlene er omtrent som følger: Kapitalistisk konkurranse driver fram stadige teknologiske framskritt, hovedsakelig slike som erstatter arbeidskraft med maskiner. Ved hjelp av maskinene kan arbeideren bearbeide en mye større mengde råstoffer per time enn før. Når da en kapitalist skal sette i gang en ny runde med produksjon, vil han måtte bruke en stadig større del av den investerte kapitalen på maskiner og råstoff, og en stadig mindre del på lønninger til arbeiderne. Ettersom arbeid er den eneste kilden til merverdi, og profittraten er merverdien delt på kapitalen som har vært brukt til å frambringe den, vil profittraten derfor ha en tendens til å synke etter hvert som kapitalismen utvikler seg.

Noen har ment at dette er hovedårsaka til de kapitalistiske krisene, og at profittraten bare vil bli lavere og lavere, og krisene større og større til kapitalismen bukker under. Andre har ment at hele teorien er motbevist i virkeligheten – profittraten har ikke vist noen historisk tendens til å synke.

Mye tyder på at ingen av dem har forstått Marx. De har glømt eller undervurdert kreftene som motvirker profittratens tendens til å falle. Marx vier disse motvirkende tendensene like stor vekt som tendensen til profittratefall. For Marx er det de samme underliggende lovmessighetene som frambringer både tendensen til profittratefall og de motvirkende tendensene. Hans poeng er ikke at den ene tendensen alltid må dominere over den andre, men at de virker på ulike tidspunkter og på ulike måter, slik at den kapitalistiske akkumulasjonen får et motsigelsesfylt og kronglete forløp.

La oss først tenke oss at varenes og arbeidskraftas verdi ligger fast, mens teknologien utvikler seg. (Hvis leseren ikke er marxist, kan hun i stedet tenke seg at arbeidernes kjøpekraft og alle prisforhold mellom varene ligger fast.) Dersom kapitalistenes samlede merverdi virkelig står i forhold til antall produktive arbeidstimer som ytes i samfunnet, og ikke til hvor mye kapital de setter inn, så vil profittraten falle. Men samtidig er det et faktum at den teknologiske utviklinga reduserer varenes verdi, dvs. det samfunnsmessig nødvendige antall arbeidstimer som trengs til å produsere dem. (Den ikke-marxistiske leseren får tenke på at ny teknologi gjør varene stadig billigere.) Maskinene blir billigere, råvarene blir billigere, arbeiderne får mer av alle slags varer igjen for en times arbeid. Og det er disse verdireduksjonene som er de motvirkende kreftene.

Vi skiller altså to ting i tankene som ikke så lett lar seg skille i virkeligheten. På den ene sida det fysiske som skjer i produksjonen: Færre arbeidere, flere og mer effektive maskiner, flere tonn produsert per arbeider per dag. På den andre sida det som skjer ute i markedene når flere og flere kapitalister rasjonaliserer og innfører ny teknologi:

Konkurransen fra de mest effektive tvinger alle til å senke prisene til de nye verdiene eller gi opp, og tariffoppgjørene sørger for at mesteparten av produktivitetsøkningen havner hos kapitalistene, slik at merverdiraten (merverdien per årsverk) øker. Det er ingenting, verken hos Marx eller i virkeligheten, som tilsier at disse to motstridende tendensene – den ene i produksjonen og den andre i sirkulasjonssfæren – skal utvikle seg i takt og gi en observerbar profittrate som stiger eller synker jamt over en lengre historisk periode.

Tvert imot er det rimelig å anta at i en oppgangsperiode vil store nye investeringer og satsinger sørge for at produksjonen gjennomgår rask teknisk endring, mens de gode tidene sørger for at ingen av de gamle ineffektive produsentene behøver å legge inn årene. Prisene holder seg eller stiger, slik at de effektive får en ekstraprofitt mens de ineffektive klarer seg som før. Den underliggende tendensen er lavere vareverdier, men foreløpig har ikke verdiene slått ut i nye priser. Når de nye verdiene begynner å slå ut i praksis, får flere og flere ineffektive produsenter problemer med lønnsomheten og går konkurs eller forsvinner på annen måte. Dette er ofte en krisetid med arbeidsledighet og andre forstyrrelser. Bedrifter og banker blir mer skeptiske til å handle med hverandre, mange bedrifter får problemer med å få solgt varene osv.

Men når de ineffektive produsentene er vekk, vil de nye verdiene slå gjennom. Det kreves relativt mindre kapital til å drive produksjonen i et visst omfang. Arbeidskrafta er i tillegg disiplinert og tuktet gjennom krisa, så merverdiraten går opp. Profittraten stiger igjen.

Dette er en forenklet framstilling av lova om profittratens synkende tendens slik den framstilles i boka Om Kapitalen av Marx, som er skrevet av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho, og utgitt av Rødt! i 2009. Forfatterne trekker også inn mange andre ting i sin framstilling av krisene, men vi skal nå trekke inn en ting som de sier mindre om, nemlig oppbyggingen av gjeld.

Lånekapital og kreditt

Det finns vel ingen bedrifter i dag som driver helt uten lånekapital og tette forbindelser til en bank. Det finns vel knapt den bank, heller, som ikke må låne penger fra andre banker for å dekke sine utlån. Det er derfor hele bankvesenet var truet av sammenbrudd da markedet for kortsiktige lån mellom bankene (interbankmarkedet) stoppet helt opp under finanskrisa for to år siden. Ingen ville låne ut penger til andre banker, for rett som det var kunne de være konkurs, og så var de pengene tapt. At denne holdningen måtte føre til at de alle sammen ville gå konkurs, skjønte de godt, men ingen av dem kunne risikere å være dristigere med utlån enn de andre. Så det var staten som måtte gi dem lån til slutt. Siden ingen av de norske bankene hadde tapt egenkapitalen, var den norske bankkrisa en likviditetskrise, ikke en soliditetskrise. Så snart de fikk tilgang til likviditet, kunne de fortsette som før, og snart kunne de betale staten tilbake.

Men i andre land hadde viktige banker tapt all egenkapitalen, og staten måtte utstyre dem med ny egenkapital på varig basis. Det samme skjer nå, i forbindelse med at de europeiske bankene må ta tap på lånene til den greske staten. Ett av punktene i redningsplanen er å la Hellas få avskrive 50 prosent av lånesummen, ett annet er å gi bankene ny egenkapital som erstatning. Problemet er: Nå som det viser seg at statene som reddet bankene forrige gang, ikke har råd til å gjøre det en gang til, men sjøl må reddes, hvor skal den reddende likviditeten komme fra?

Det er åpenbart at det at alle har gjeld som blir tyngre og tyngre å bære, og at alle begynner å mistenke at de andre ikke vil kunne gjøre opp for seg, er det som setter i gang prosessene som utløser den økonomiske krisa. Men uten tilgang til lånekapital ville bedriftene måtte redusere omfanget av sin virksomhet drastisk, og de ville vokst langsommere og vært ute av stand til å sette i gang store prosjekter, og de ville måtte sitte på mye større uproduktive pengereserver for å møte svingninger i markedet. Og hvis bedriften skulle vente til varene var solgt før de satte i gang produksjonen på ny, ville det gått mye treigere å gjennomføre prosessen fra innkjøp av produksjonsmidler til salg og bruk av salgsinntektene til nytt innkjøp av produksjonsmidler. Når kjøpmannen kan ta opp et lån for å kjøpe varene, kan bedriftene starte et nytt kretsløp umiddelbart, og kjøpmannen kan betale tilbake lånet når varene er solgt videre.

Lånekapital og driftskreditt er derfor avgjørende for å sette fart i kapitalakkumulasjonen. Det hører med blant kapitalismens egne midler for å utvikle produktivkreftene. Til en viss grad kan vi til og med si at det representerer en oppheving av privatproduksjonen. Kapital kan samles inn fra mange uproduktive kilder og konsentreres i store prosjekter. Kapitalisten får hånd om midler han ikke eier sjøl, så i en viss forstand forvalter han samfunnets midler. Det er latterlig å forsøke å trekke et klart skille mellom et snyltende finansvesen og en ærlig arbeidende «realøkonomisk» sektor, der alt av verdiskapning skjer under den framsynte ledelsen av langsiktige kapitalister. Uten finanssektoren måtte alt dette ærlige arbeidet foregå i langt mindre skala enn nå, og dessuten under mer patriarkalske forhold.

Men lån og kreditt kan ikke gjøre produksjonen virkelig samfunnsmessig. Den utvikler den kapitalistiske produksjonen i en motsigelsesfylt retning som gir den et noe mer samfunnsmessig preg, men slett ikke fratar kapitalistene makta over produksjonsmidlene. Og sjøl der lånene brukes fornuftig, er det ikke sikkert at de kapitalistiske samfunnsforholdene tillater at det blir vellykket. Kreditt fremmer eventyrpolitikk, overproduksjon og spekulasjon. Det vil alltid ende med en krise. Derfor snakker Marx om at kredittens forkjempere har en underlig dobbeltkarakter, halvveis som profeter og halvveis som svindlere. I tjuesjuende kapittel av Kapitalens bok III har han oppsummert begge de to sidene av det som vi i dag ville kalle finansvesenet.

Forholdet mellom gjeld og profitt

I boksen på neste side bruker jeg en viktig forutsetning og noen enkle talleksempler til å illustrere fire forhold. Den viktige forutsetningen er at den gjennomsnittlige avkastningen på den produktive kapitalen i samfunnet er objektivt gitt, uavhengig av det gjennomsnittlige forholdet mellom egenkapital og lånekapital. Det følger av den marxistiske verdilæra. En annen forutsetning er at det den enkelte kapitalist er interessert i, er avkastningen på egenkapitalen. De fire forholdene jeg vil illustrere er:

1. Hvis profittraten faller, så kan den enkelte kapitalist motvirke det ved å bruke relativt mindre egenkapital og relativt mer lånekapital. Det vil han også sannsynligvis prøve å gjøre.
2. Fallende profittrate kan til en viss grad også motvirkes av lavere rente.
3. Lavere profittrate reduserer motstandskrafta mot svinginger i avkastningen og øker faren for konkurser, og det samme gjør lavere egenkapitalandel. Lavere rente øker derimot motstandskrafta mot svingninger.
4. Finanssektorens andel av totalkapitalen i samfunnet øker når egenkapitalandelen i næringslivet for øvrig reduseres.

Det finns mange grunner til å bruke lånekapital. For eksempel gir det mulighet til å høste stordriftsfordeler ved å produsere i større skala. Det kan også være ledd i en strategi for å utkonkurrere konkurrentene gjennom å kjøpe dem opp. Men ifølge det første av de fire punktene er det også mulig at når vi opplever økende gjeld i industrien, er det en reaksjon på en underliggende tendens til lavere lønnsomhet. Og om myndighetene fører en lavrentepolitikk, kan det ha samme årsak, i følge det andre punktet.

Det vil naturligvis ikke være enkelt å identifisere et underliggende profittratefall som motvirkes på disse måtene. Men både profittratefallet i seg sjøl og den økte gjeldsoppbyggingen vil ifølge det tredje punktet føre til en mer ustabil økonomisk situasjon, der mer eller mindre tilfeldige svingningerhar stadig mer alvorlige konsekvenser. Dette kan godt være den viktigste måten som profittratens fallende tendens fører til kriser på.

At mer eller mindre gratis penger gjør det lettere på kort sikt å unngå konkurser og kriser, er ingen sensasjon. Men det gjelder bare for seriøse foretak. Gratis penger er vel også det samme som å gi spekulanter og svindlere fritt spillerom, og kan derfor virke til å skape større forstyrrelser i økonomien.

Den rådende teorien om finanssektoren på venstresida er at den kan vokse uavhengig av resten av økonomien, i en form for pyramidespill uten noen produktiv økonomisk hensikt. Det hevdes også av og til at finanssektoren blir blåst opp nettopp fordi det ikke finnes lønnsomme investeringer andre steder. Det fjerde punktet vårt illustrerer likevel at størrelsen på finanssektoren har en forbindelse med størrelsen på totalkapitalen i resten av den kapitalistiske økonomien, og at én grunn til at den vokser, er å finne i den kapitalistiske produksjonen sjøl.

Råd

Jeg skriver dette 11. november 2011. Krisa er over oss, det er det altfor seint å forhindre. Hele land er konkurs, bankene slutter å låne til hverandre. Det er en dyp krise i den kapitalistiske økonomien. Hvilke konkrete uttrykk den får, avhenger av den økonomiske politikken, spesielt pengepolitikken, reguleringen av bank- og kredittvesenet og de offentlige budsjettene. Men i bunn og grunn dreier det seg om motsigelser som nødvendigvis må vokse fram av kapitalakkumulasjonen.

Jeg har fire råd å komme med til de som mener de er sosialiser eller engang har regnet seg som sosialister:

• Studer Kapitalen av Marx. Om ikke hele, så les i hvert fall de kapitlene jeg viser til nedenfor. Om ikke det går heller, så finn god sekundærlitteratur, for eksempel Fine og Saad-Filho.
• Slutt å tenke for deg sjøl at kapitalismen vil fortsette å bestå i din levetid, og at det beste du kan gjøre, er å omfordele litt på godene og forsvare velferdsstaten.
• Følg med på hva som skjer, for eksempel ved å følge med på artiklene til Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng.
• Organiser deg, vær aktiv og støtt kampen til de unge arbeidsløse, de som vil oppleve lønnsnedslag og de som vil miste pensjon, trygd eller bolig. Diskuter sosialisme og kapitalisme med folk. Tilbakevis rasistiske og reaksjonære teorier om krisa.

Litteratur

• Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Utgitt av Tidsskriftet Rødt!
• Karl Marx (1894) Kapitalen, bok I kapittel 23 og bok III , kapittel 13-15 og kapittel 27

• Christian Anton Smedshaug (2011) Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv. Res Publica

Obligasjonslån

Hvis en kapitalist har behov for et lån som er større enn det en enkelt bank kan gi ham, så kan han legge ut et obligasjonslån. Da legger han ut verdipapirer, såkalte obligasjoner, for salg. Til sammen har obligasjonene en pålydende verdi lik det beløpet han vil låne. Obligasjonen inneholder også bestemmelser om hva slags rente som skal betales til de som eier den, og når de skal innløses, dvs. lånet betales tilbake.

Det er ikke bare store kapitalistiske bedrifter som bruker denne låneforma, men også stater, kommuner og andre store aktører.

Obligasjonen kan selges videre til andre. Prisen på den vil da gå opp når renta ellers i samfunnet går ned, og ned når renta går opp. Hvis for eksempel renta i banken er 4 prosent og obligasjonen gir en avkastning på 4 prosent per år, vil obligasjonen selges til omtrent pålydende verdi. For enten du setter 1000 kroner i banken eller kjøper en obligasjon med pålydende verdi lik 1000 kroner, tjener du like mye per år, nemlig 40 kroner. Men om renta ellers i samfunnet går opp til 8 prosent, vil obligasjonen synke i verdi til omtrent 500 kroner. For du kan få 40 kroner ved å sette 500 kroner i banken, og da vil du ikke gi mer enn 500 kroner for en obligasjon som bare gir deg 40 kroner per år.

Hvis det blir usikkert om den som tok opp obligasjonslånet vil kunne betale de årlige rentene eller tilbakebetale hele lånebeløpet ved fristens utløp, vil naturligvis obligasjonen bli mindre verdt om den skal selges videre. Det beløpet den selges for, tilsvarer en bestemt rente. La oss si at den selges for bare 200 kroner. 40 kroner, som er det kontraktsfestede årlige beløpet som skal betales som rente, er 20 prosent av 200 kroner. Så denne prisen svarer til at den nye eieren av obligasjonen krever minst 20 prosent rente for å låne penger til han som tok opp lånet. Han krever altså en veldig risikopremie i tillegg til den vanlige renta for å tre inn i et kontraktsforhold med en så upålitelig låntaker.

På denne måten vil prisen i markedet for obligasjoner som er utstedt av denne låntakeren, eller nærmere bestemt den renta som prisen tilsvarer, gi et signal om hvor sannsynlig man trur det er at han kommer til å misligholde lånet. Når renta i annenhåndsmarkedet på obligasjonslån til først Hellas, og nå Italia, kommer opp i 7 prosent og mer, tyder det på at det er høy sannsynlighet for at lånet vil bli misligholdt. Hva verre er: Det er også et klart signal om at når disse landene skal legge ut nye obligasjonslån til erstatning for de som forfaller, vil potensielle kjøpere kreve den samme høye renta for å kjøpe obligasjoner. Det øker sannsynligheten for at disse landene ikke vil makte å betale renter. Det er altså en sjølforsterkende prosess, der usikkerhet gir høye renter som forsterker usikkerheten.

Observerbare utslag av profittratefall – talleksempler

Anta at gjennomsnittsavkastningen på kapital investert i en industribedrift er en objektiv størrelse, uavhengig av gjeldsgraden, dvs. forholdet mellom egenkapital og lånekapital i det enkelte tilfellet. Dette følger av den marxistiske verdilæra. (Det finnes også en annen teori som sier det samme, nemlig det såkalte Modigliani-Miller-teoremet i finansteorien.) Anta videre at det også finns en gjennomsnittsavkastning på egenkapital investert i industrien, eller en normalt brukt gjeldsgrad, hvilket er samme sak. Det er egenkapitalavkastningen som har interesse for den enkelte kapitalist, og han sikter mot å oppnå minst den avkastningen på egenkapitalen som ellers er vanlig. Det følger av bl.a. Marx’ teori om utjamning av profitten til en gjennomsnittsprofitt.

Utgangspunktet: Den investerte kapitalen er 100, fordelt på 40 egenkapital og 60 lånekapital, altså en gjeldsgrad på 60 prosent. Profittraten er 10 prosent pr år, uavhengig av gjeldsgraden, og lånerenta er 5 prosent. Det gir renteutgifter på 3, og derfor avkastning på egenkapitalen på 7, dvs. 7/40 eller 17,5 prosent avkastning på egenkapitalen.

Profittraten faller: Profittraten faller fra 10 til 6. Renta er fremdeles 5 prosent, hvilket gir renteutgifter på 3 og avkastning på egenkapitalen på 3/40 = 7,5 prosent. Avkastningen på egenkapitalen reduseres altså forholdsvis mer enn profittraten.

Høyere gjeldsgrad: Høyere andel gjeld kan motvirke virkningen av profittratefallet på avkastningen på egenkapitalen. Om kapitalen er 100, men bare 8 er egenkapital og 92 er lånekapital, vil renteutgiftene være 4,6, og avkastningen på egenkapitalen vil være 1,4/8 = 17,5 prosent – altså tilbake på samme nivå som i utgangspunktet. Lavere rente: En rentesenkning vil alltid gi høyere avkastning på egenkapitalen. Om egenkapitalen er 40 og lånekapitalen 60, som i utgangspunktet, men profittraten har sunket til 6, kan en rentesenking til 3 prosent bringe profittraten opp fra 7,5 prosent til over 10,5 prosent. Grunnen til at rentesenkingen her ikke helt kan motvirke et forholdsvis like stort profittratefall, er den relativt lave gjeldsgraden og den store forskjellen mellom rente og egenkapitalavkastning.

Lavere profittrate gir økt usikkerhet: Avkastningen vil variere fra år til år. Anta at den varierer rundt et normalnivå som er likt med eksemplene ovenfor. I eksemplet som vi kalte utgangspunktet, kan avkastningen i et dårlig år falle til 30 prosent av normalnivået uten at man behøver å ta av egenkapitalen for å betale renter. Når profittraten faller vil man tære på egenkapitalen allerede om avkastningen blir 50 prosent av normalnivået. Om profittraten faller og man kompenserer dette med høyere gjeldsgrad, vil man måtte bruke av egenkapitalen til å betale renter allerede når avkastningen har falt under 77 prosent av normalnivået. Ikke bare øker profittratefallet faren for konkurs, men den naturlige motreaksjonen, nemlig økt gjeldsgrad, øker faren for konkurs ytterligere. Disse to tingene i kombinasjon er en oppskrift på kriser. Lavere rente, derimot, kan redusere konsekvensene av svingningene i profittraten, forutsatt at ikke kapitalistene svarer på den lave renta med å øke gjeldsgraden.

Finanskapitalen øker: Om vi sammenlikner situasjonen der egenkapitalen er 8 og lånekapitalen er 92 med utgangspunktet, der egenkapitalen var 40 og lånekapitalen 60, så har lånekapitalen økt med 32. Det bankene tjener penger på, er ikke lånevolumet i seg sjøl, men marginen mellom renta på innlån og utlån. Anta den er 1 prosent her. Da tjener banken 0,6 i utgangspunktet og 0,92 når gjeldsgraden er økt til 92 prosent. Men 0,6 i utgangspunktet tilsvarer avkastningen på en kapital på 6, mens 0,92 i den andre situasjonen tilsvarer en kapital på over 15. Kapitalen i industrien er 100 i begge tilfeller. Finanskapitalen har altså her økt sin andel av inntekten og den samlede kapitalen som er brukt i samfunnet. Det skyldes ikke finansakrobatikk, men industribedriftenes økte opplåning.

På slutten av 90-tallet hadde sosialdemokratiske partier regjeringsmakt i 12 av de da 15 medlemslandene i EU.
Høyreregjeringene som hadde dominert få år tidligere, hadde falt, én etter én.
I dag er situasjonen snudd fullstendig på hodet.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av tidsskriftet Rødt!.

Norge er, med sin rød-grønne regjering, et unntak. Dette var en viktig grunn til at Oslo ble valgt som møtested da den sosialdemokratiske tenketanken, Policy Network, i mai i år samlet sosialdemokratiske ledere, først og fremst fra Europa, til felles strategidiskusjoner for å gjenreise et sterkt europeisk sosialdemokrati.

Diskusjonen om sosialdemokratiets fortid, nåtid og fremtid, er for viktig til å bli overlatt til sosialdemokratene alene. På den ene siden har sosialdemokratiet historisk vært en pådriver for å omsette arbeiderbevegelsens krav til praktisk politikk, på den andre siden har det vært et viktig hinder for å få realisert mer radikale krav.

Denne dobbeltrollen, kombinert med den posisjonen sosialdemokratiske partier har hatt, og i stor grad fortsatt har i arbeiderbevegelsen og den generelle politiske offentligheten, gjør tvert imot dette til et tema som har betydning.

«Vi er alle sosialdemokrater,» sa Arbeiderparti- kjempen Einar Førde. Hvor lite vi enn liker det, er det en viss kjerne av sannhet i dette utsagnet. Denne artikkelen representerer like fullt et forsøk på å se sosialdemokratiet fra utsiden. Så godt som alle bidragsyterne i antologien Priorities for an new Political Economy, som ble gitt ut i forbindelse med Oslo-konferansen i mai, tar omgivelsene for gitt, og forsøker å utmeisle strategier for å tilpasse sosialdemokratiet til disse. Utgangspunktet for denne artikkelen, derimot, er at omgivelsene kan formes, og at nettopp denne prosessen er avgjørende for hvilken vei et samfunn tar.

Sosialdemokratiet – en historisk oversikt

I 2009 fikk Arbeiderpartiet sitt beste stortingsvalgresultat på 16 år, og tidligere i år fikk de sitt beste resultat i kommune- og fylkestingsvalg på 24 år. Som det fremgår av figur 1, representerer ingen av disse valgene noe nytt gjennombrudd, men snarere en gjenopphenting til nivået partiet befant seg på, før midten av 90-tallet. Det er likevel langt fra den oppslutningen de hadde ikke bare i storhetstiden på 50- og 60-tallet, men også langt ut på 70- og 80-tallet. Det er også grunn til å spørre seg om ikke resultatet på 31,7 prosent ved kommunevalget er et resultat av helt andre ting enn økt oppslutning om sosialdemokratiet. Før tragedien inntraff 22. juli, lå Arbeiderpartiet an til å gjøre sitt svakeste kommunevalg siden 1925. På meningsmålingene i både juni og juli lå partiet på rundt 27 prosent oppslutning, og på flere målinger så det til og med ut til at de ikke engang ville bli det største partiet, også dette for første gang siden 1925.

Mye tyder på at fremgangen til Arbeiderpartiet gikk på bekostning av samarbeidspartnerne. Samlet sett gikk regjeringspartiene tilbake, med det resultatet at ytterligere ordførerkjeder gikk tapt, også i gamle bastioner som Odda, Notodden og Rana. Av de ti mest folkerike kommunene i landet, er i dag åtte styrt av blå partier eller koalisjoner. Både i Oslo og Bergen fikk Høyre-ledede byråd fornyet tillit, og i Tromsø betydde valget slutten på 12 år med Arbeiderpartistyre. Av de store kommunene, var det bare i Fredrikstad at Arbeiderpartiet tok tilbake ordførervervet. Mens både Oslo og Bergen var styrt av Arbeiderpartiet i totalt 22 av de første 30 årene etter krigen, har partiet siden 1975 hatt ordfører og/eller byrådsleder i henholdsvis 5 og 10 år i de respektive storbyene. Med om lag én av seks innbyggere bosatt i disse to byene, sier det seg selv at dette betyr mye også for det store bildet.

Det samme mønsteret er tydelig også på riksplan. I perioden 1945–61 styrte Arbeiderpartiet alene, og i periodene 1961– 65 og 1973–81 styrte de med SF/SV som eneste støtteparti. Siden den gang har de vært tvunget til å mobilisere støtte fra minst ett tradisjonelt borgerlig parti for å kunne gjeninnta regjeringskontorene – enten de har støttet mistillitsforslag mot borgerlige regjeringer, som FrP i 1986 og Høyre og FrP i 2000, blitt en del av det parlamentariske grunnlaget som Senterpartiet etter fiaskoen med Syse-regjeringen i 1990, eller blitt en del av en sosialdemokratisk ledet koalisjon som Senterpartiet siden 2005. Figur 2 illustrerer dette. Ikke siden 1969 har Arbeiderpartiet fått større oppslutning i valg sammen med andre venstrepartier, NKP og fra 1961 også SF, enn Høyre og deres alliansepartnere. Valgene i 1993 og 1997 er utelatt fra figuren på grunn av den politiske unntakstilstanden i forbindelse med EU-kampen i 1993 og den midlertidige situasjonen med tre politiske poler i forbindelse med sentrumsalternativet i 1997. Det er imidlertid verdt å merke seg at også Senterpartiet er regnet inn blant Arbeiderpartiets allierte fra 2001, men selv med Senterpartiet på laget, ble 2001 etterkrigstidens nest svakeste valg for Arbeiderpartiets blokk. Verken i 2005 eller 2009 maktet denne blokken å kopiere resultatene fra perioden 1945–69.

Denne nedadgående tendensen er ikke særnorsk. En tilsvarende nedgang i oppslutning både for sosialdemokratiet alene og sammen med tradisjonelle allierte er merkbar i hele Vest-Europa. Det samme er tendensen til at sosialdemokratene må inngå stadig bredere allianser for å oppnå flertall, med de følgene det har for politikken. Tabell 1 viser utviklingen i oppslutning om de sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa, med unntak av Portugal, Spania og Hellas, som først kunne skilte med demokratiske valg på 70-tallet, og i Italia, der partifloraen både før og etter det gamle partisystemets sammenbrudd på 90-tallet gjør en sammenligning ganske meningsløs.¹ Som i Norge viser tallene en utvikling med en storhetstid på 50- og 60-tallet, en noe lavere oppslutning på 70- og 80-tallet og en dramatisk nedgang på 90- og 00-tallet.

Oppslutningen om sosialdemokratene var relativt stabil gjennom hele 90-tallet. Det var følgelig først og fremst nye allianser som brakte sosialdemokratene til makta i 12 av 15 EU-land. I flere land inngikk sosialdemokratene allianser med grønne partier, enten som støttepartier eller regjeringspartier. Selv om de fleste av disse oppsto på venstresida, har de, etter at de ble etablert som store partier, gjort det de kan for å fremstille seg som sentrumspartier som kan samarbeide med de fleste. Både i Tsjekkia og Irland har de vært partnere i konservative regjeringer, og både i Tyskland og Sverige flørter de i dag åpenlyst med de borgerlige partiene. Også i Norge, der De Grønne fikk et slags gjennombrudd ved valget i år, har de lagt stor vekt på at de ikke tilhører noen blokk. Mens både de sosialdemokratiske partiene og det som gjerne omtales som venstresosialistiske partier, i hvert fall programmatisk og retorisk, har fokusert på velferd og utjevning, er det vanskelig å se noen klar holdning til sosiale spørsmål blant de grønne partiene. Tvert imot mener flere grønne partier at tradisjonelle venstreholdninger til sosiale spørsmål står i strid med økologiske prinsipper.

Danmark

Høstens danske valg, der sosialdemokratene etter ti år i opposisjon var en del av den seirende koalisjonen, illustrerer også det samme mønsteret. Riktignok gikk Enhedslisten, som ofte omtales som Rødts danske søsterparti, betydelig frem, men ikke mer enn Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti gikk tilbake. Mens Socialdemokraterne gjorde sitt svakeste valg siden før annen verdenskrig, mistet Socialistisk Folkeparti nesten en tredel av sine representanter. Forskjellen var Venstres danske søsterparti, med det noe misvisende navnet Radikale Venstre, som gjorde et brakvalg, noe som har allerede fått følger. Den nye regjeringen har allerede godtatt pensjonsreformen som uthuler Danmarks svar på AFP, og valgløftet om en millionærskatt ble fort lagt vekk. Regjeringsskiftet kommer trolig til å bety at utlendingspolitikken får et noe mer menneskelig ansikt, og i utenrikspolitikken vil antakelig det såkalte FN-sporet bli noe mer fremtredende enn de siste ti års blinde lojalitet til amerikansk alenegang. Men det er lite som minner om en tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk i det som så langt er lagt frem.

En passiv revolusjon

Det var ikke bare velgerpreferansene som endret seg på første halvdel av 70-tallet, perioden markerte også slutten på etterkrigstidens korporative liberalisme. Et viktig fundament for den korporative liberalismen var at vekst i forbruk og produksjon ble sett i sammenheng. Krisa i mellomkrigstiden, mente man, var et resultat av fallende etterspørsel og manglende vilje hos myndighetene til å gjøre noe med dette. Dette utløste en nedadgående spiral, der voksende arbeidsløshet og manglende realisering av merverdien gjensidig forsterket hverandre. Etter den andre verdenskrigen var det derfor en allmenn oppfatning at man måtte motvirke denne spiralen, i et samarbeid mellom stat, arbeid og kapital, og gjennom såkalte motkonjunkturtiltak. Dette betydde at når produksjonen stagnerte, måtte man svare med lønnsøkninger for å få den opp igjen, samtidig som inflasjonen ville sikre avkastning på investert kapital. For statens del, betydde det på den ene siden en skattepolitikk som oppmuntret til forbruk, og på den andre siden utbygging av velferdsordninger som skapte forutsigbarhet for arbeiderklassen i rollen som konsumenter.

Den korporative liberalismen var en politikk, eller mer presist, et produksjonsregime, som passet sosialdemokratiet godt. Selv om sosialdemokratiet som politisk bevegelse oppsto i konfrontasjonen mellom arbeid og kapital, hadde svaret på krisa i de landene der de fikk makt, allerede i 30-årene vært en variant av denne motkonjunkturpolitikken. Annen verdenskrig og alliansen med et tilsynelatende progressivt USA under Roosevelt styrket denne tendensen. Selv om det fortsatt fantes krefter i de sosialdemokratiske partiene som ville konfrontere kapitalen, hadde disse liten innflytelse på den praktiske politikken. Partiene ble i stedet politiske talerør for etterkrigstidens klassekompromiss, der kapitalismen ble tatt for gitt og arbeiderklassens interesser ble tatt hensyn til innenfor disse rammene. Med kontroll over fagbevegelsen, ble sosialdemokratiet helt avgjørende for at dette klassekompromisset kunne settes ut i livet, noe de også gjorde med liv og lyst.

Den korporative liberalismen var basert på ideen om at motkonjunkturpolitikken ville forebygge kriser i kapitalismen. Den krisa som inntrådte rundt 1970, viste at dette var feil. Som i mellomkrigstiden opplevde kapitalen stadig større vanskeligheter med å få realisert merverdien, og inflasjonen maktet ikke å snu på dette. Såkalt stagflasjon, stagnasjon kombinert med inflasjon, noe som i henhold til teorien ikke skulle være mulig, viste seg nettopp å være det. Dette innvarslet en hegemonikrise for den korporative liberalismen. Som Antonio Gramsci understreket i de skriftene han skrev i de italienske fascistenes fengsler i mellomkrigstiden, regjerer ikke en klasse bare ved hjelp av åpenlyse tvangsmidler. En hegemonisk klasse eller del av en klasse, mente han, er kjennetegnet ved at den oppnår støtte utover seg selv og er i stand til å styre basert på dette hegemoniet. En hegemonikrise oppstår når dette hegemoniet er i fare.²

Den korporative liberalismen var ikke bare understøttet av de sosialdemokratiske partiene. Også de borgerlige partiene baserte mye av sin praktiske politikk på lignende prinsipper. I Norge ble for eksempel Folketrygden vedtatt innført under Per Bortens borgerlige firepartiregjering. Det fantes imidlertid også enkelte dissidenter, ikke minst i USA. Mens den korporative liberalismen baserte seg på relativt lukkede økonomiske systemer, baserte nyliberalistene seg først og fremst på eksportrettet industri og handels- og pengekapital. Økonomer som Milton Friedman og Friedrich von Hayek hadde lenge møtt mer eller mindre døve ører når de mente at motkonjunkturpolitikk bare utsatte og forsterket de latente krisene. Optimal ressursutnyttelse, mente de, var det bare markedskreftenes usynlige hånd som kunne garantere, og selv om de ikke nektet for at det ville være midlertidige problemer forbundet med å slippe markedskreftene fri, så ville de være mindre enn alternativet.

Både Friedman og Hayek fungerte i perioder som rådgivere for Augusto Pinochets militærdiktatur, som kom til makten i Chile i 1973. Men det er særlig Storbritannia under Margaret Thatcher fra 1979 og USA under Ronald Reagan fra 1981 som i ettertiden har blitt stående som symbolene på nyliberalismens gjennombrudd. Nyliberalismen har riktignok ikke klart å unngå kriser, noe ikke minst den økonomiske situasjonen i store deler av den vestlige verden i dag bærer vitnesbyrd om, men, i motsetning til den korporative liberalismen har den heller ikke gitt slike løfter. Nyliberalistenes svar er snarere at omfanget av både dagens krise og krisa i 1987 har å gjøre med at alt for mange etterlevninger etter den korporative liberalismen henger igjen. Vel så alvorlig er det, eller burde det være, at veksten fortsatte å falle i denne perioden, fra 4,9 prosent årlig vekst i BNP i OECD-landene i perioden 1960–73 til 1,8 prosent i perioden 1989–95³. Foreløpig har likevel ikke dette rokket ved nyliberalismens hegemoni, selv om det er ting som tyder på at en ny hegemonikrise kan være under oppseiling.

Skiftet fra korporativ liberalisme til nyliberalisme er det Gramsci omtalte som en passiv revolusjon. En passiv revolusjon er herskerklassens svar på en hegemonikrise, der det blir gjort omfattende endringer, som ikke endrer på de grunnleggende klasserelasjonene. Det reflekterer snarere endrede maktforhold innenfor herskerklassen, der én fraksjon innenfor borgerskapet, det vil si representanter for én bestemt type kapitalisme, vinner hegemoni i klassen på bekostning av en annen. Endrede konfigurasjoner innenfor herskerklassen, det vil si endrede maktforhold med påfølgende endringer i hvordan kapitalismen fremtrer, gjør ikke noe med klassens hegemoni, det bare endrer innholdet i den hegemoniske kontrollen klassen har over samfunnet som sådan.

Et nyliberalt sosialdemokrati

Etterkrigstidens sosialdemokrati hadde på mange måter en dobbel klassekarakter. Erik Olin Wright skiller mellom grunnleggende og umiddelbare klasseinteresser. Der en klasses umiddelbare interesser kretser rundt reformkamp innenfor et gitt produksjonssystem, består dens grunnleggende interesser i de interessene som eksisterer dersom produksjonssystemet ikke tas for gitt. For arbeiderklassen under kapitalismen består de grunnleggende interessene i å erstatte kapitalismen med sosialisme, mens de umiddelbare interessene får uttrykk i reformkamper.⁴ Ut fra et slikt perspektiv er det klart at sosialdemokratiet ved makten aldri har vært noe uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende interesser. Men så lenge de har stått og står for reformer som støtter opp under arbeiderklassens umiddelbare interesser, sammenlignet med alternativet, noe de både har gjort og fortsatt i en viss utstrekning gjør, bør de samtidig betraktes som arbeiderpartier.

En klasses umiddelbare interesser, er imidlertid ikke alltid åpenbare, og de kan også være forskjellige og til dels også motstridende på tvers av ulike segmenter innenfor klassen. For eksempel kan det fort oppstå motstridende umiddelbare interesser mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, mellom hånds- og åndsarbeidere, mellom ansatte i privat og offentlig sektor, mellom ansatte i eksportrettet og nasjonalt innrettet industri, mellom kjønn, nasjonaliteter, kulturer osv. Når maktforholdene innenfor borgerskapet endrer seg, og med dette det kapitalistiske produksjonsregimet, vil også de umiddelbare interessene bli desto mer uklare og, i hvert fall tilsynelatende, motstridende. Et typisk eksempel på dette, er forholdet mellom privat og offentlig sektor. Under den korporative liberalismen, var det sjelden noe spørsmål om det offentlige burde ha ansvaret for en rekke sentrale oppgaver. I dag, derimot, hender det ikke sjelden at motstandere av privatisering blir møtt med påstander om at de rakker ned på ansatte i privat sektor når de peker på følgene av privatisering. Det er, med andre ord, slett ikke merkelig at 70-tallet også ble en periode med store brytninger innenfor sosialdemokratiet. Resultatet av disse brytningene, derimot, åpenbarte også sosialdemokratiets grunnleggende klassekarakter innenfor nyliberalismen.

Arbeiderpartiet har i Norge fått mye helt rettmessig kritikk fra venstre og, dog i noe mindre monn, fra fagbevegelsen for ikke bare å akseptere nyliberale reformer, men også for å være en pådriver for dem. Allerede før Kåre Willoch inntok statsministerkontoret, hadde Arbeiderparti-regjeringen forlatt motkonjunktur- og lavrentepolitikken, vedtatt en pris- og inntektsstopp og dreid skattleggingen fra direkte til indirekte skatter. Det var også under Arbeiderpartiets ledelse Posten og NSB ble omgjort til særlovsselskaper, markedsprinsipper ble innført som styringsprinsipp i helsesektoren og privatiseringsprosessen i Telenor og Statoil begynte. På kommunalt nivå betydde det lite hvem som styrte da transport- og kraftselskaper gradvis ble fristilt og solgt. Det har ikke vært noen merkbar forskjell på implementeringen av prinsipper fra privat sektor i offentlig styring.⁵ Under den rød-grønne regjeringen har det såkalte skatteløftet vært det styrende prinsippet for offentlige finanser. Dette prinsippet, som i korthet betyr at skatte- og avgiftsnivået skal ligge på det nivået Per Kristian Foss satte det til i 2004, har satt en effektiv stopp for investeringer både i velferd og offentlige infrastruktur.

Også ellers i Europa har sosialdemokratiske regjeringer gått i spissen for nyliberale reformer. I perioden 1997–2002 klarte de franske sosialdemokratene å gjennomføre en privatiseringsprosess som fikk de konservative forgjengerne til å fremstå som svært moderate. Rundt 900 statlige selskaper ble hel- eller delprivatisert, deriblant France Telecom, Air France og flere store banker. Regjeringen innførte også en arbeidstidsreform, som på den ene siden reduserte arbeidsuka fra 39 til 35 timer, men som på den andre siden ga rom for mye større grad av fleksibilitet og såkalt lokal tilpasning, og som også i ettertid har skapt et større press på lønningene til franske arbeidere, særlig i privat sektor.

I Tyskland var det en sosialdemokratisk regjering som iverksatte de såkalte Hartzreformene. Den mest kontroversielle reformen var en arbeidsmarkedsreform som reduserte arbeidsløshetstrygden betraktelig og gjorde den til en behovsprøvd ytelse der ikke bare den arbeidsløses situasjon ble tatt i betraktning, men også ektefellens inntekt. Innretningen av reformen innebærer også et press på lønnsnivået, siden arbeidsløse ofte blir pålagt å takke ja til jobber under minstelønnsnivået. Reformen avfødte noen av de største protestene Tyskland har sett etter annen verdenskrig, og var også avgjørende for at det sosialdemokratiske partiet sprakk og gikk på et brutalt nederlag ved valget i 2005, et nederlag de fortsatt er dypt preget av.

Skattepolitikken viser et lignende mønster. Det var sosialdemokraten Gerhard Schröder som reduserte den maksimale prosentsatsen på inntektsskatt fra 53 prosent, som den var under kristendemokraten Helmut Kohl, til 42 prosent. En tilsvarende reform ble vedtatt og iverksatt av den sosialdemokratiske regjeringen i Frankrike. I perioden rundt 2000 benyttet også flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer, blant annet i Tyskland, Frankrike, Portugal, Storbritannia og Italia, makten til å kutte i selskapsskatten. Dette står i et særlig grelt lys når man vet at Spania og Belgia, to av de tre EU-landene som ikke hadde sosialdemokrater ved makten, holdt den stabil. I dag har det faktisk gått så langt at en rekke prominente rike har bedt om å få betale mer skatt. Ett av landene der det i skrivende stund vurderes er Spania, der den sittende sosialdemokratiske regjeringen, i et desperat forsøk på å beholde makten, planlegger å gjeninnføre en ekstraskatt for de rikeste, en skatt de selv avskaffet i 2008.⁶

Europeisk integrasjon

For å forstå sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen, er det ikke mulig å komme utenom EU og dets forløpere. Selv om EU aldri har vært noe sosialdemokratisk prosjekt, er det ikke til å komme forbi at sosialdemokrater har vært svært viktige i utviklingen av EU. Tre av de seks statslederne som underskrev Romatraktaten i 1957, var sosialdemokrater, og både i Norge og Danmark var det sosialdemokratiske regjeringer som ledet kampanjene for å innlemme landene i EEC i 1972. Flere av de institusjonene som ble opprettet i de første 15 årene, var, videre, spesifikt innrettet på å skape et felles rammeverk for en korporativ liberalisme.

Det har imidlertid vært flere problemer med overnasjonalitet. Uten en felles pengeog rentepolitikk var det så godt som umulig å skape en felles korporativ-liberalistisk struktur. Uten felles skattemyndighet var det like umulig å skape felles velferdssystemer. Mens det første i dag er en realitet, dog under den nyliberalistiske ortodoksien, er det siste fortsatt i det blå, men det er heller ikke av vesentlig betydning for nyliberalismen. I tillegg kommer selvsagt fraværet av en felles europeisk offentlighet med en felles politisk og faglig arena.

Mens overnasjonaliteten vanskelig kunne løse Europas utfordringer fra et korporativt liberalistisk ståsted, var det desto mer effektivt som et nyliberalistisk redskap. Medlemslandene, med unntak av Storbritannia, der Thatcher for lengst hadde erklært krig mot arbeiderklassen, befant seg rundt 1980 i et spenningsfelt mellom korporativ liberalisme og nyliberalisme. Hele EF-prosjektet fremsto som relativt ubetydelig, en fase som siden har blitt omtalt som euroskerose, men da European Round Table of Industrialists, en klubb for direktører i viktige europeiske bedrifter, lanserte ideen om et felles marked, ble dette tatt imot med åpne armer, også av sosialdemokrater flest, med unntak av i Danmark. Den franske sosialdemokraten Jacques Delors, som fra 1984 ledet EF-kommisjonen, står i ettertiden som den fremste pådriveren for prosjektet.

Prinsippene bak det indre markedet bør være kjent, med felles regler for handel og finans. Medlemslandene står i prinsippet fortsatt fritt når det gjelder sosial- og lønnspolitikk, men dette er nå løsrevet fra de økonomiske virkemidlene. Den økonomiske krisa viser dette i all sin grusomhet. I Øst-Europa er det for eksempel bare Polen og Tsjekkia som har sluppet unna de verste utslagene av krisa, men siden Polen, i motsetning til Tsjekkia, har en flytende kurs mot euroen, har de vært bedre rustet til å benytte seg av pengepolitikken for å demme opp. Slovakia, derimot, som gikk over til euro i 2009, har frasagt seg alle disse virkemidlene, med forferdelige resultater.⁷

Medlemslandene er heller ikke i stand til å benytte seg av rentepolitiske virkemidler for å få hjulene i gang i eget land. Det er det kun den europeiske sentralbanken, som står utenfor politisk kontroll, som kan. Dette, kombinert med strenge krav til budsjettdisiplin, fremtvinger drastiske kutt i velferdsordningene, med de følgene det har. Denne typen prosesser i for eksempel Hellas er selvsagt ikke bare sosialdemokratenes ansvar, men når lojaliteten til den europeiske sentralbanken er sterkere enn lojaliteten til velferdsstaten, illustrerer utviklingen i Hellas hvordan euroen binder et land på hender og føtter. Kontrasten til Island, der devalueringen av den islandske kronen nettopp har gjort landet i stand til å komme relativt helskinnet ut av en lignende situasjon, kunne knapt vært mer dramatisk.

I den andre enden står kapitalens fire friheter, som utøver et storstilt press både på skatte- og lønnsnivået i de enkelte landene, noe som bare forsterker disse problemene. I en oppgangskonjunktur står dette ikke i motstrid til å opprettholde de velferdsordningene som allerede eksisterer i medlemslandene, men i en nedgangskonjunktur formelig ber denne strukturen om nyliberale løsninger. Dette har fått enkelte venstreorienterte eurofanatikere, som filosofen Jürgen Habermas, til å ta til orde for å gi EU utvidede politiske fullmakter og å ilegge skatter, og dermed gjøre det til en de facto stat. Det disse derimot ikke tar i betraktning, er eksistensen av nasjonale offentligheter, med egne språk, kulturer, massemedier og politiske tradisjoner, og det samtidige fraværet av en felleseuropeisk offentlighet. Å bygge mothegemoni mot det rådende hegemoniet i en slik situasjon vil være fullstendig nytteløst, og en slik utvikling vil dermed overlate politikken til de allerede dominerende kreftene i enda større grad enn i dag.

Dette til tross, sosialdemokratiet har for lengst blitt EUs varmeste forsvarer, og forsvaret av nyliberal omstrukturering er like varmt som forsvaret for andre idealer de mener å se i den europeiske integrasjonen. EU har på denne måten vært helt avgjørende i å plassere sosialdemokratiet trygt i den nyliberalistiske leiren. I Norge ser vi dette nærmest daglig, når regjeringen, uten så mye som å mukke, implementerer direktiver fra Brüssel, og de eneste argumentene for å implementere dem er forpliktelsene Norge har gjennom EØS-avtalen.

Norge befinner seg riktignok i en helt annen økonomisk situasjon enn EU, og politikken vil ikke nødvendigvis ha de samme følgene her som i de delene av Europa som er hardere rammet av krisa. Men når for eksempel frykten for utflagging blir et argument for ikke å øke skattenivået, noe som kunne vært forhindret enkelt dersom Norge ikke hadde svelget de fire frihetene, illustrerer det også hvordan Norge, selv som ikke-medlem og selv med en regjering med en av Europas, tross alt, mest radikale regjeringserklæringer, blir bundet av integrasjonen.

Sosialdemokratiet i dag

Begrepet korporativ liberalisme viser til en liberalisme preget av samarbeid mellom de viktigste samfunnsaktørene – stat, kapital og arbeid. Riktignok ble den korporative liberalismen i flere land implementert uten spesielt stor arbeiderdeltakelse, men i de landene der sosialdemokratene hadde vunnet regjeringsmakt, fikk de sosialdemokratiske partiene en helt særegen betydning for den korporative liberalismen. Som arbeiderpartier, i den forstand at de hadde stor oppslutning i arbeiderklassen, var de på en helt annen måte enn borgerlige partier, i stand til å disiplinere klassen. Kontrasten mellom for eksempel de skandinaviske landene, der sosialdemokratiet dominerte fagbevegelsen og var det typiske regjeringspartiet, på den ene siden, og Italia og Frankrike, der de største fagorganisasjonene var kommunistiske og sosialdemokratene spilte en langt mindre fremtredende rolle, er karakteristisk i så måte.⁸ Sosialdemokratiet ble dermed en garanti for den korporative liberalismen og en kraft som kunne demme opp for mer radikale krav, i tråd med klassens grunnleggende interesser.

Under nyliberalismen, blir imidlertid samarbeidsforholdet mellom de tre partene drastisk endret. Selv om det vanskelig kan sies at det var noen likeverdighet mellom arbeid og kapital under den korporative liberalismen, ble likevel arbeiderklassen tillagt en langt viktigere betydning enn tilfellet er i dag. Motkonjunkturpolitikken var en politikk der arbeiderklassen måtte bli tatt hensyn til i dobbeltrollen som lønnsmottaker og forbruker. Når det i dag ikke skal drives motkonjunkturpolitikk, blir ikke denne dobbeltrollen så veldig viktig. Økt internasjonalisering, såkalt globalisering, og dermed en enda mer uklar sammenheng mellom disse rollene, styrker denne tendensen. Resultatet av den nyliberale politikken er privatisering, fleksibilisering og økte forskjeller. For sosialdemokratiet er imidlertid problemet at dette er langt vanskeligere å selge som arbeiderklassens umiddelbare interesser enn den politikken som kunne selges under den korporative liberalismen. Selv om forholdet mellom den norske LO-ledelsen og Arbeiderpartiet fortsatt er svært tett, gjør dette det også vanskeligere å bruke LO som et redskap for partiet og profilere seg som partiet for de fagorganiserte. Sagt på en annen måte: Den kapitalistiske formasjonen vi ser i dag, er langt dårligere tilpasset sosialdemokratiet og langt bedre tilpasset andre partier.

Sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen har også innebåret en betydelig organisatorisk endring, der partipolitikken i langt større grad har blitt en karrierevei. Allerede i 1969 slo Ottar Hellevik fast at Stortinget representerte en sosial elite.⁹ Utviklingen siden den gang har fordypet dette ytterligere.¹⁰ Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer går sjelden tilbake til sine gamle jobber når de en gang er ferdige, og de rekrutteres i stadig økende grad fra et stadig mindre segment av befolkningen. Dette er en utvikling som er merkbar i hele Europa, og det har også trengt dypt inn i sosialdemokratiet. Når Arbeiderpartiet i Oslo mønstrer en bankdirektørfrue fra Frogner som byrådslederkandidat, og når Jonas Gahr Støre er favoritt til å overta som partileder ved neste korsvei, så gjør det noe med gjenkjennelseseffekten

Etter kommunevalget i Oslo har flere valganalytikere uttalt at årsaken til Høyres suksess er at de trenger inn i Arbeiderpartiets grunnfjell. Til en viss grad kan det være noe i dette, men som ved tidligere valg, viser resultatet at Høyres suksess først og fremst har å gjøre med at Oslo Vest har langt høyere valgdeltakelse enn Oslo Øst. Det er også her mye av nøkkelen ligger, men Arbeiderpartiet synes bare i begrenset grad til å være villig til å gjøre noe med det. I forbindelse med valget inngikk partiet en avtale med Huseiernes landsforbund om ikke å innføre eiendomsskatt. I 1995 hadde Oslo kommune 533 millioner kroner i inntekter fra eiendomsskatt, beløpet ville antakelig blitt betraktelig høyere i dag, og dette er penger som kunne vært brukt systematisk til en sosial utjevning mellom øst og vest. Inntektene ville først og fremst kommet fra eiendomsbesittere på Oslo Vest, og, brukt på tiltak i øst, ville dette gitt en betydelig omfordelingseffekt. Selv om et program for en slik omfordeling ville vist en vilje til å gjøre noe med det dagens byråd ikke er interessert i å gjøre noe med, valgte de heller å hoppe da Peter Batta sa «hopp,» og dermed tilfredsstille ønskene til Høyres kjernevelgere, som uansett ikke ville stemt for et nytt byråd. Dette ville selvsagt ikke vært noen garanti for et annet utfall av valget, men det ville vist at det finnes et alternativ til den delte byen som høyresida er så oppsatt på å beholde.

Sosialdemokratiets utfordringer

Dette betyr ikke at løsningen på sosialdemokratiets krise ligger i å vende tilbake til den korporative liberalismen. Den var bygget på en idé, idéen om at det var mulig å unngå kriser i kapitalismen. Dette viste seg ikke å holde vann. Forslag om å vende tilbake til Keynes’ teorier bør derfor mottas med forsiktighet.¹¹ Det er ikke mulig å vende tilbake til tidligere tiders strukturer, det er de eksisterende strukturene som må utfordres. Da han ble valgt til Labour-leder, uttalte Ed Miliband at de situasjonene der partiet har nytt størst suksess, er de situasjonene der de har våget å utfordre den konvensjonelle visdommen. Selv om det så langt tyder på at det er langt mellom liv og lære for Miliband, er dette en viktig erkjennelse.

Hellas var, frem til den nye samlingsregjeringen ble innsatt, et av få land i Europa der sosialdemokratene har styrt alene de senere årene. Landets historie, med militærdiktatur frem til 1974, har riktignok bidratt til å gjøre landets sosialdemokratiske parti PASOK til noe annet enn søsterpartiene i land som ikke har denne historien, men det er av mindre betydning i denne sammenhengen. Hellas var det siste landet som fikk lov til å slutte seg til euroen før den ble innført, og mange har i ettertid påpekt at dette var et uheldig valg, både for euroens og Hellas sin egen del. Hellas har et merkbart lavere produktivitetsnivå enn resten av euroområdet, og innføringen av euroen resulterte i første omgang i en betydelig prisøkning. Likevel er den gjelda landet har pådratt seg en gjeld som er basert på euroen, og dermed produktivitetsnivået i hele eurosonen. Dette gjør også etableringen av en eventuell ny drakme langt mer kostbart enn det ville vært å beholde den gamle. I alle tilfeller har Hellas nå gått med på omfattende kuttpakker i regi av IMF og EU. Utgiftene i offentlig sektor kuttes, inkludert offentlige lønninger og velferdsytelser, og personbeskatningen økes – alt dette for å få lov til å penger av IMF og EU for igjen å kunne betale ned den gjelda de har.

Under korporativt liberalistiske styreformer, ville løsningen antakelig heller ligget i en bevisst motkonjunkturpolitikk, der arbeiderklassens kjøpekraft ble økt, ikke redusert, og inflasjonen brukt som redskap til å redusere gjelda. Det siste ble gjort i Argentina, som opplevde noe av det samme i 2001. Den argentinske pesoen ble løsrevet fra dollaren, og de argentinske myndighetene under Nestor Kirchner forhandlet frem avtaler med kreditorene der de aksepterte å slette en del av gjelden mot at resten ble betalt. I 2005, da støvet la seg, hadde gjelden blitt redusert til en tredel, og var dermed mye enklere å håndtere.¹² Dette er også en mulighet i Hellas. Det er også mulig å øke skattene slik at det er de som er ansvarlige for krisa som må betale, ikke vanlige folk. Av lojalitet til nyliberale prinsipper, velger imidlertid PASOK ikke å gjøre dette – på tross av at denne politikken har redusert oppslutningen deres fra valget i 2009 til det halve.

Selv om Norge ikke er like hardt rammet av krisa, får den nyliberale politikken utslag også i Norge. Skoler, veier og jernbane forfaller, sykehus legges ned og velferdsytelser er under press. Samtidig vokser det private forbruket. Både SV og SP har tatt til orde for å forlate skatteløftet og å bruke økte skatter til å overføre nødvendige midler fra privat til offentlig konsum, men dette har blitt hamret ned av Arbeiderpartiet, som tydeligvis ikke ser noe galt i at kjøpesentre og badeland blir prioritert fremfor fritidssentre og svømmehaller. En snuoperasjon vil selvsagt bli kraftig kritisert av høyresida, men målet for en regjering, som liker å fremstå som en venstreorientert regjering, bør heller ikke være å tilfredsstille høyresida. Når statsbudsjettet knapt klarer å gjøre Siv Jensen sjokkert, bør det alene få enkelte varsellamper til å blinke. Den venstreorienterte tenketanken Manifest Analyse har for eksempel beregnet at man ved å sløyfe rentefradraget på lån over 2 millioner kroner vil gi en inntekt på 10 milliarder, mens en omsetningsavgift på 0,5 prosent på børsen, tilsvarende det Storbritannia har, og også hadde under Thatcher, vil føre til ytterligere 12 milliarder i inntekter.¹³ Dette vil ikke ramme folk flest, det vil ramme dem som allerede har mest, og som uansett ikke vil stemme Arbeiderpartiet. Når i tillegg meningsmålinger viser at et klart flertall av de spurte gjerne betaler mer skatt dersom de får noe tilbake for det, er det vanskelig å se noe fornuftig resonnement bak denne motviljen, annet enn rent ideologiske årsaker.

Det er ikke tvil om at nyliberalismen etter 2008 har opplevd en hegemonikrise. Sosialdemokratiet har bare i meget begrenset grad maktet å utnytte denne hegemonikrisen. Det er heller ikke overraskende. Det var heller ikke slik at alle høyrepartiene valgte nyliberalismen som løsning. I USA var det for eksempel republikaneren Richard M. Nixon, en av de mest reaksjonære presidentene i USA etter annen verdenskrig, som sto bak et av de mest drastiske korporativt liberalistiske tiltakene siden Roosevelts tid, da han avskaffet Bretton Woods-systemet med fast vekslingskurs mellom en rekke valutaer og dollaren. En annen forskjell er at nyliberalismen hadde det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si opinionsskapere for et nytt hegemoni. Når imidlertid kritikere av nyliberalismen i dag kommer med sine løsninger, er de ofte basert på ideen om at den korporative liberalismen vil kunne forhindre nye kriser. Det vet man at den ikke kan, og derfor lyder det faktisk mer plausibelt når nyliberalister legger skylden på de landevinningene fra den korporative liberalismens tid som har blitt videreført under nyliberalismen.

Mothegemoni

Sosialdemokratiet har hatt store problemer med å tilpasse seg nyliberalismen. På den ene siden har sosialdemokrater ikke stått tilbake for andre partier når nyliberale reformer skal vedtas og gjennomføres. På den andre siden forsøker de å bevare restene av den korporative liberalismen, om ikke nødvendigvis så helhjertet, så i hvert fall i større grad enn de fleste, men ikke nødvendigvis alle, tradisjonelt borgerlige partier. Dermed havner de i en stadig bredere spagat. Årsakene til dette er flere, men en viktig faktor, er at mens massepartiet er godt tilpasset en korporativ liberalisme, passer mer toppstyrte og nettverksorienterte partier bedre til nyliberalismen.

Fremfor alt viser likevel sosialdemokratiets krise de sosialdemokratiske partienes store kapitalistiske dilemma. Da Arbeiderpartiet forlot den revolusjonære linja, også programmatisk, i 1933, var de blant de siste sosialdemokratiske partiene i verden som gjorde dette. Sosialdemokratiet er ikke en bevegelse for arbeiderklassens grunnleggende interesser, men kan, i sine beste stunder, være en bevegelse for arbeiderklassens umiddelbare interesser. Overgangen fra korporativ liberalisme til nyliberalisme har forsterket dette dilemmaet ved at det har blitt mye vanskeligere å kombinere arbeiderklassens umiddelbare interesser med interessene, både de umiddelbare og de grunnleggende, hos den hegemoniske klassefraksjonen innenfor borgerskapet.

Finanskrisa har helt klart beredt grunnen for en hegemonikrise for nyliberalismen. Hva dette vil kunne resultere i, er imidlertid et helt annet spørsmål. Protestene i Hellas og andre land som er hardt rammet av krisa, viser at det eksisterer motstand. Occupy Wall Street-bevegelsen, som i følge en meningsmåling presentert av anerkjente Time Magazine 13. oktober, har langt større sympati i den amerikanske befolkningen enn den mye mer omtalte Tea Party-bevegelsen, er et annet eksempel på det samme. Det som vil være avgjørende, er likevel om det etableres et mothegemoni. Også innenfor deler av borgerskapet er det i dag en gryende forståelse av at nyliberalismen ikke er optimal. Om noen av disse kreftene får gjennomslag, og om de kan bygge allianser med protestene mot nyliberalismen og derigjennom bli i stand til å gjennomføre en passiv revolusjon, gjenstår å se. Hvilke krefter som da eventuelt vinner frem og hvordan et nytt produksjonsregime vil kunne manifestere seg, er også helt åpent. For sosialdemokratiet er det imidlertid helt avgjørende å ta stilling til dette.

Om man likevel skal se på tegn i tiden, er det ikke usannsynlig at en eventuell bevegelse vil kunne gå i retning av en konfigurasjon der enkelte trekk fra den korporative liberalismen får en renessanse. Dette kan også gi sosialdemokratiet en slags renessanse, selv om det selvsagt ikke vil bli på samme måte som i etterkrigstiden. Uansett er det viktig ikke å miste av syne at enhver kapitalistisk konfigurasjon er kapitalistisk, med de lovmessighetene, eller utviklingstendensene, det innebærer. Så lenge ikke disse grunnleggende motsigelsene endrer seg, vil det, med mer eller mindre jevne mellomrom, oppstå kriser av større eller mindre omfang. Og sosialdemokratiet vil, som enhver annen politisk bevegelse, både prege og bli preget av det som skjer.

Noter:

1. Gerrasimos Moschonas, «The Electoral Dynamics of European Social Democratic Parties, 1950-2009» i James Cronin, George Ross og James Shoch, What’s Left of the Left, Durham: Duke University Press, 2009, s. 53.
2. For en nærmere beskrivelse av Gramscis hegemonibegrep, se Roger Simon, «Om Gramscis hegemonibegrep» i Rødt! nr. 1/2005
3. Johan Petter Andresen, «AKPs nye program – et tilbakeskritt i forståelsen av det kapitalistiske systemet» i Røde Fane nr. 2/2002
4. Erik Olin Wright, Class, Crisis and the State, London: Verso Books, 1978
5. Se f.eks. Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen, Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto, 2001
6. Denne artikkelen er skrevet før det spanske valget 20. november, et valg alt tyder på at den sittende sosialdemokratiske regjeringen vil tape så det synger etter.
7. Jane Hardy, «Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa» i Rødt! nr. 1/2011
8. Leo Panitch, «Trade Unions and the Capitalist State» i New Left Review nr. 125, januar 1981
9. Ottar Hellevik, Stortinget – en sosial elite?, Oslo, Pax, 1969
10. Hanne Marthe Narud, «Det norske Storting: Et ’folketing’ eller en samling ’politiske broilere’?» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 4/2006 
11. Se Ismail Hossein-Zadehs artikkel «Keynesianske myter og illusjoner» i dette nummeret av Rødt!
12. Rick Wolff, «Hellas og statsgjeld» i Rødt! nr. 2A/2010
13. Manifest Analyse, Velferd eller skattestopp, Oslo: Manifest Analyse, 2010

  

I månedsskiftet november/desember er det igjen en stor klimakonferanse, CO P 17, på stammespråket til klimaforhandlere og – aktivister. Ministre og rådgivere fra de fleste land i verden, tusenvis av aktivister og profesjonelle lobbyister vil møtes i Durban i Sør- Afrika.
Men vil det komme noe ut av konferansen – og vil det i så fall være bra eller dårlig?

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet

For to år siden var forventningene skyhøye til klimatoppmøtet i København, COP 15. Det sto om jordas framtid. Statslederne måtte bli enige om drastiske kutt i klimagassutslippene for at ikke hele menneskehetens framtid skulle settes på spill. Og de måtte bli enige om finansiering av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Men de ble ikke enige om noe annet enn en uforpliktende og vassen slutterklæring som knapt er verdt papiret den er skrevet på.

For ett år siden ble den 16. konferansen for landene som har undertegnet FNs klimakonvensjon, avholdt i Cancun i Mexico. Den ble av mange sett på som et skritt i riktig retning fordi forhandlingene ikke brøyt sammen, og fordi man på en del punkter kom fram til vedtak. Men noen forpliktelser til kutt i utslippene ble landene ikke enige om, og heller ikke hvor pengene til den årlige støtten til utviklingsland på 30–100 milliarder dollar skulle komme fra.

Når jeg er til stede på slike store konferanser, dukker ofte en forsnakkelse fra den svenske statsministeren Olof Palme opp i tankene mine. Da han avsluttet FNs første store miljøkonferanse, i Stockholm i 1974, sa Palme at menneskeheten sto ansikt til ansikt med veldig alvorlige miljøproblemer, og han fortsatte med å si:

Vi står på kanten av stupet, og med denne konferansen har vi tatt et langt steg framover.

Til neste år er det 20 år siden den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i Brasil, Earth Summit. Der ble også klimakonvensjonen undertegnet. Alle regjeringene i de rike landene har i alle fall de siste 20 årene vært fullstendig klar over at klimagassutslippene gjennom det siste hundreåret og vel så det fra de rike landene, ødelegger livsgrunnlaget for hundrevis av millioner mennesker nå. Statsledere, regjeringer og parlamentsmedlemmene har også, med noen få unntak som enkelte FrPere og desslike, vært fullstendig klar over at for hver dag de store klimagassutslippene fra de industrialiserte landene får fortsette, så tar det livet av mennesker i fattige land, og tar livsgrunnlaget vekk for framtidige generasjoner. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke, og ligger langt unna det som er miljømessig bærekraftig.

Om ei gruppe mennesker, for eksempel deltakere på et debattmøte om klimapolitikk, hadde gått ut og ramponert alle bilene som sto utenfor, hadde det ikke tatt mange minuttene før politiet hadde vært på plass. Deltakerne hadde, med rette, fått bøter og muligens fengselsstraff. Men statsledere, regjeringsmedlemmer og medlemmer av parlamentene som er politisk ansvarlig for at de store klimagassutslippene fortsetter, de går fri.

På god vei mot katastrofe

De fleste regjeringer har stilt som målsetting at klimaendringene ikke skal føre til mer enn 2 graders temperaturøkning i forhold til førindustriell tid. Det blir etter all sannsynlighet også vedtatt som en målsetting i Durban. Men klimaendringene rammer hardt allerede nå med en temperaturøkning på ca 0,7 grader i forhold til førindustriell tid. Særlig hardt rammes bønder i utviklingsland. En temperaturøkning på to grader vil skape hundrevis av millioner klimaflykninger, redusere matproduksjonen i utviklingsland og sannsynligvis øke antall mennesker som sulter. Det såkalte «to-gradersmålet» handler likevel mer om avledningsmanøver og skuebrød enn om realiteter for de aller fleste politikere. De konkrete målsettingene og tiltakene som de rike landene la fram under toppmøtet i København i 2009, vil føre til rundt 4 graders temperaturøkning. Da kan the tipping point være nådd – at det ikke lenger vil være mulig å redusere temperaturøkningen og forhindre naturkatastrofer av uante dimensjoner.

I 2010 var det en dramatisk økning i de globale klimagassutslippene. De økte med hele 6 %, mens gjennomsnittet per år for perioden 2000–2009 var en øking på 1,6 % og på 1990-tallet 1,1 %. Med bakgrunn i de nye dataene for 2010, uttalte sjefsøkonomen i det Internasjonale energibyrået (IEA), to Fatih Birol, at målsettingen om å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader var «en fin utopi».² Lord Stern som skreiv den omfattende rapporten om klimaendringer og økonomi i 2006, som fikk store internasjonal oppmerksomhet, uttalte samtidig at med bakgrunn i disse tallene og beregninger fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) så er sjansen rundt 50 % for at det vil bli en temperaturstigning på 4 grader.³

Hvem er de store «synderne»?

For å forhindre alvorlige klimaendringer kan det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser per innbygger på jorda være omtrent ett tonn CO²-ekvivalenter. Det er omtrent det nivået de fattigste utviklingslandene har i dag. Gjennomsnittet i verden er nå på ca. 4 millioner tonn. Utslippene i USA var i 2008 på 22,2 tonn, i Kina på 3,39 tonn, India på 1,3 tonn.⁴ Norske utslipp per innbygger i 2010 var på 10,9 tonn når utslipp fra oljen som eksporteres ikke tas med. Dersom utslippene fra den også regnes inn, kommer de norske utslippene opp i nesten 180 tonn per innbygger!

Utslippene av klimagasser øker raskt i de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. På 1990-tallet sto de rike landene for ca 60 % av de totale klimagassutslippene, mens tallet nå sannsynligvis er rundt 50 %. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser, men per innbygger er utslippene i Kina under en femtedel av utslippene i USA og en tredjedel av norske utslipp per innbygger. Men tallene for dagens utslipp, gir bare en liten del av hele bildet. Klimaendringene er et resultat av utslipp gjennom mange tiår. Ser vi på det historiske ansvaret for utslippene, så er USA ansvarlig for 30,3 % av utslippene i perioden 1900–1999, Europa 27,7 %, det tidligere Sovjetunionen for 13,7 %, Kina, India og andre utviklingsland i Asia står for 12,2 %, Sentral- og Sør-Amerika for 3,8 % og Afrika 2,5 %.⁵

Begraves Kyoto-avtalen i Durban?

Kyoto-avtalen der de rike landene, unntatt USA, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene eller ikke øke dem mer enn til et avtalt nivå (det gjelder Norge, Island og Australia) i forhold til 1990-nivå, utløper i 2012. Meningen har vært at landene i god tid før det, skulle ha inngått en ny avtale der de forpliktet seg til betydelig større utslippskutt. Men langt i fra alle industriland har vært villige til det. Japan har gjort det klart at de ikke vil gå inn i nye forpliktelser før også land som Kina, India og Brasil også gjør det. USA har krevd at målsettingene disse landene setter seg, må bli gjenstand for internasjonal overvåkning for å være sikker på at de følger opp. Andre industriland er i beste fall nølende til å gå videre med en ny avtale dersom ikke USA blir med på avtalen, og det blir en form for forpliktelser også for de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. Både EU og Norge har gått inn for en ny forpliktende avtale etter at den første perioden av Kyotoavtalen utløper. Den siste tida har Norge imidlertid tatt til orde for at en må se på en mellomløsning i noen år, fram til en kan få framforhandlet en helhetlig avtale som både omfatter de industrialiserte landene og de mektigste utviklingslandene.

I begynnelsen av november møttes ministre fra Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) til sitt 9. møte om klimaendringene. I kommunikeet fra møtet understreket de:

Kyoto-protokollen er hjørnesteinen for klimaregimet, og dets andre periode forpliktende (for utslippsreduksjoner for de utviklede landene) er den essensielle prioriteten for suksess for Durban-konferansen.

Ministrene sa også at de utviklede landene må leve opp til sitt historiske ansvar og foreta ambisiøse og robuste forpliktelser til utslippskutt i samsvar med vitenskap og i henhold til prinsippene om rettferdighet og felles men ulikt ansvar og kapasitet.

Slik situasjonen er nå, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil bli en forpliktende avtale om utslippskutt i de industrialiserte landene under møtet i Durban.

Finansiering vil stå sentralt i Durban

De industrialiserte landene har forpliktet seg til å skaffe 30 milliarder US$ til klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland for perioden 2010–2012 og satt som mål å skaffe 100 milliarder US$ per år i 2020. Det er imidlertid ikke sagt noe om hvor pengene skal komme fra, bortsett fra at det skal være en kombinasjon av offentlige og private midler. Mange utviklingsland og frivillige organisasjoner mener at beløpene er altfor små, og at myndighetene i de industrialiserte landene må forplikte seg til konkrete utbetalinger. Forslag på at rike land skal bør betale fra 1 prosent til 6 prosent av brutto nasjonalprodukt til klimatiltak i utviklingsland i tillegg vanlig bistand, er fremmet av både land og organisasjoner. Det ville vært en bra begynnelse på å nedbetale de rike lands klimagjeld. Så langt har imidlertid ikke engang pengene som en skulle mobilisere for 2010–2012 kommet på bordet.

Konferansen i Durban vil behandle hvordan Det grønne klimafondet som det er enighet om å opprette, skal fungere. Et av stridsspørsmålene er om det skal være en egen juridisk enhet som skal styres fra konferansen av medlemslandene i klimakonvensjonen, eller om fondet skal ligge inn under Verdensbanken. De fleste utviklingslandene går inn for det første. Det vil også bli presset på fra mange utviklingsland, derunder BASIC-landene om at de rike landene skal komme med klare forpliktelser på finansiering, og et veikart for hvordan en skal komme opp i 100 milliarder US$ i 2020.

Søkelys på internasjonal fly- og båttransport

Klimagassutslippene fra internasjonal flytrafikk og båttrafikk blir ikke regnet inn i de nasjonale klimagassutslippene. Fra mange hold er det tatt til orde for at det er behov for å se på hvordan slike utslipp skal tas med i nasjonale klimaregnskap, ikke minst ut i fra at det også på dette feltet er store forskjeller mellom de industrialiserte landene og utviklingslandene når det gjelder hvor mye slik transport du ulike landene er ansvarlig for.

Landbruket – en klimaværsting og en del av løsningen

Matproduksjonen rammes i dag mange steder i verden på grunn av klimaendringene. Og perspektivene framover er skremmende. Den såkalte Stern-rapporten fra 2006 som fikk stor innflytelse på klimadebatten, sammenfatter det slik:

Klimaendringer vil påvirke grunnleggende elementer for folks liv over hele verden – tilgang til vann, matproduksjon, helse og miljøet. Hundrevis av millioner mennesker kan komme til å lide av sult, vannmangel og oversvømmelser i kystområder ettersom verden blir varmere. ⁶

Ingen kan med sikkerhet si akkurat hvor stor innvirkning klimaendringene vil ha på matproduksjonen i ulike deler av verden, men det er mye og solid forskning som kommer til omtrent de samme resultatene. Her er noen glimt av det som forutsies: For hver grad Celsius gjennomsnittstemperaturen øker, vil ris- og kornavlingene i tropiske strøk gå ned med 10 prosent. Om temperaturøkningen blir mindre enn tre grader, er det forventet at avlingene i tempererte strøk vil øke, men med temperaturøkninger over det, vil de gå ned også der. Det er anslått at avlingene vil synke med 5–10 prosent i Afrika og 20 prosent i Sør-Europa ved to graders temperaturstikning. Ved tre graders gjennomsnittlig temperaturøkning er det anslått at 20–50 prosent av alle dyr- og plantearter vil bli utryddet.⁷ I følge FNs klimapanel, vil den globale temperaturen stige med rundt 4 grader i forhold til førindustriell tid dersom ikke utslippene av klimagasser kuttes mer enn det landene under klimatoppmøtet i København i 2009 sa de ville kutte. En temperaturstigning på 3–4 grader vil redusere avlingene i Afrika og store deler av Vest-Asia, inkludert MidtØsten med 25–35 prosent og gjøre det umulig å dyrke mat i hele regioner, bl.a. store deler av Australia.⁸ Enkelte studier mener det er sannsynlig at matproduksjonen i 2080 vil være redusert med følgende tall:9 Verden: 15,9 prosent, Latin Amerika: 24, 3 prosent, Asia: 19,3 prosent og Afrika: 27,5 prosent.

Landbruket ikke bare rammes hardt av klimaendringene. Det er også en viktig kilde til dem. Direkte utslipp fra landbruket utgjør bare ca 13,5 prosent av utslippene, men i tillegg kommer avskoging på grunn av utvidelse av jordbruksarealene. Det representerer ca 18 prosent av alle klimagassutslipp. Om vi så legger til transport, industriell bearbeiding av mat og pakking av mat, så står landbruket og denne formen for et industrielt matsystem for rundt halvparten av alle klimagassutslipp. Men i stedet for å være en del av problemet, kan landbruket bli en del av løsningen.

Det er først og fremst det industrielle landbruket og matsystemet med bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler, bruk av mye maskiner og transport over store strekninger, samt bearbeiding og pakking for at mat skal kunne transporteres verden over og holde seg lenge, som utgjør problemet. Og det økende kjøttforbruket og økt bruk av biodrivstoff er viktige drivkrefter for avskogingen. Ved å bruke agroøkologiske dyrkingsformer som bygger opp igjen det organiske innholdet i jorda som er gått tapt gjennom den industrielle landbruksproduksjonen, så kan 20–35 prosent av dagens klimagassutslipp bindes i jorda. Desentraliser kjøttproduksjon og integrerer den med planteproduksjon, så kan dagens klimagassutslipp reduseres med 5–9 prosent. Om mat i hovedsak blir distribuert gjennom lokale markeder i stedet for gjennom internasjonale matkjeder, kan utslippene reduseres med 10–12 prosent. Og om avskogingen på grunn av utvidelse av plantasjedrift stoppes, vil 15–18 prosent av utslippene reduseres. Med en omlegging av landbruket vil det være mulig å redusere klimagassutslippene og øke bindingen av karbon i jord i størrelsesorden minst halvparten av dagens totale utslipp.

Fare for økt kommersialisering av naturen

Det er mulig for rike land å kjøpe seg fri fra en del av sine forpliktelser til kutt av klimagassutslipp ved å betale utviklingsland for tiltak som enten reduserer deres utslipp, eller som gjør at de vil slippe ut mindre enn de ville gjort uten slik betaling. Bygging av vannkraftverk i Kina er ett eksempel på det siste. Kinesiske myndigheter sier at mange av de nye vannkraftverkene ikke vil bli bygget uten penger gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Da ville det i stedet vært bygd kullkraftverk. Land som betaler for prosjekter gjennom denne mekanismen, kan så trekke i fra mengden klimagasser som utgjør forskjellen mellom et kullkraftverk og vannkraftverket. I realiteten er det ingen utslippsreduksjon. Mekanismen er ikke bare kritisert fordi de rike landene kan kjøpe seg fri fra å kutte så mye i egne utslipp, men også fordi store beløp går til meklere og administrasjon, opp mot halvparten av beløpene.

Det presses nå hardt på fra flere hold for å inkludere både skogbevaring og binding av karbon i jord i beregning av landenes klimagassutslipp og i Den grønne utviklingsmekanismen. Slik vil en kommersialisere enda større deler av naturen, og gjøre mest mulig av den om til varer på et marked. Det er mange grunner til at disse forsøkene bør stoppes, og det kommer til å bli store protester fra sosiale bevegelser i Durban. En inkludering av karbonbinding i skog og jord i klimaavtalen vil redusere presset på rike land om at de skal kutte egne utslipp. Det vil også i sterk grad kunne frata fattige bønder og urfolk som lever i skog, deres rettigheter til å rå over sine egne områder og jord. Det er også stor usikkerhet med hensyn til hvor mye karbon som faktisk bindes i ulik type jord og skog. Og den som måtte tro at bøndene vil få godt betalt om karbonbinding i jord blir en del Den grønne utviklingsmekanismen, bør tro om igjen. En nylig utkommet rapport fra ActionAid¹⁰ med grundig dokumentasjon beregner at en gjennomsnittlig afrikansk bonde vil tjene omtrent 1,50 kroner (0,25 US$) per år dersom binding av karbon i jord vil bli inkludert. Det mest sannsynlige er likevel at småbøndene ikke vil få noen ting, for det blir komplisert å administrere og lite å hente for dem som vil drive med kvotehandel. Det er de store plantasjene som sannsynligvis vil bli målgruppa for meklerne.

Når politikerne ikke gjør jobben …

Når verdens politiske ledere ikke setter i verk de tiltakene som er nødvendige for å redusere utslippene av klimagasser, åpner det veien for tiltak som kan sette store deler av menneskehetens eksistens i fare. Det dreier seg om tekniske tiltak i stor skala for å endre jordas økologiske systemer, inklusive klimaet – såkalt ’geoengineering’. Det handler om planer om å spre milliarder av små partikler i atmosfæren for å reflektere sollyset og dermed senke temperaturen på jorda, om å installere kjempespeil i atmosfæren for å gjøre det samme, endring av været bl.a. med bruk av kunstige vulkaner og kunstige skyer, gjødsling av enorme havområder med små jernpartikler for at havet skal ta opp mer CO², storskalaproduksjon og utplassering av biochar – kull produsert av plantemateriale med liten tilførsel av oksygen, og fangst og lagring av CO² i underjordiske geologiske formasjoner.

En skulle tro at flere av disse tiltakene er hentet ut fra en science fiction roman, at det bare er noe som er utviklet i en kreativ forfatterhjerne. Dessverre er det ikke det, men virkelige planer. Noen tiltak er allerede forsøkt. Og det er mektige personer, storselskaper og regjeringer som står bak: Bill Gates, Richard Branson (Virgin Airlines), US Department of Agriculture, US Department of Energy, Chinese Meteorogical Association, NASA, ConocoPhillips, UK Royal Society, Shell Research, Boeing – for å nevne noen. I tillegg kommer et stort antall forskere knyttet til ulike universiteter og forskningsinstitutt.

I stedet for å gå til roten av klimaproblemene og redusere klimagassutslippene, er alle disse tiltakene forsøk på tekniske løsninger for å bremse eller stoppe klimaendringene uten en omlegging av produksjon og forbruk som fører til klimaendringene. Siden matproduksjonen rammes hardt av klimaendringene, og industrilandbruket står for en stor del av klimagassutslippene både direkte og indirekte, så blir disse tekniske tiltakene også framstilt som viktige eller nødvendige for å kunne sikre produksjon av nok mat i framtida. Men i stedet for å «redde verden », kan disse tiltakene føre til katastrofer som menneskeheten hittil ikke har opplevd. Av plasshensyn skal jeg bare nevne noen få av tiltakene som nå seriøst vurderes.

Ulike tiltak for å redusere sollyset som treffer jorda, er kanskje de aller mest skremmende forslagene. I 1991 førte utbruddet av Pinatubo-vulkanen på Filippinene til at 20 millioner tonn svoveldioksid ble kastet ut i stratosfæren og reduserte sollyset som traff jorda. Det reduserte temperaturen på jorda med 0,4–0,5° C. Ideen er å få den samme eller større effekt ved bruk av ulike metoder. Spredning av partikler i atmosfæren er en måte å gjøre det på. Planene går ut på å spre milliarder av små partikler i atmosfæren 1,5–2 millioner kilometer fra jorda, formet som en sylindrisk «sky» mer enn 100 000 kilometer lang, for å redusere sollyset som når jorda med 10 prosent, og dermed redusere temperaturen. Dette planlegges gjort blant annet ved å skape kunstige vulkaner eller bruke raketter. Et annet tiltak for å oppnå det samme er å utplassere supertynne nett av aluminium mellom jorda og sola for å reflektere deler av sollyset slik at det ikke når jorda.

Et tredje tiltak som vurderes for å senke jordas temperatur, er å bruke 5000 – 30 000 skip med turbiner for å blåse dråper av saltvann opp i lufta for å gjøre skyene hvitere slik at de reflekterer mer sollys. Opp til 25 prosent av verdenshavene har et tynt lag av lavtliggende stratocumulus skyer som ligger lavere enn 2400 meter over havoverflaten. Ved å få disse skyene til å reflektere mer sollys, er teorien at temperaturen i havene og gjennomsnittstemperaturen på jorda synker.

En generell temperaturendring på jorda rammer imidlertid ikke likt. I sitt hefte Geopiracy¹¹ siterer ETC-group Daniel Schrag, leder for laboratoriet for geokjemisk oceanografi ved Harvard University:

La oss si at en har speil i verdensrommet. Tenk på situasjonen for to somre siden da vi hadde denne forferdelige kalde sommeren og Europa hadde den forferdelige hetebølgen. Hvem skal justere speilet?

Noter:

1. Den 17. Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UN FCCC )
2. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/may/29/carbon-emissions-nuclearpower
3. Op. cit.
4. http://unstats.un.org/unsd/environment/air_ greenhouse_emissions.htm
5. World Resources Institute (www.wri.org)
6. STERN RE VIE W. 2006. The Economics of Climate Change. (http://tinyurl.com/27tl6ch)
7. Ibid
8. Ibid
9. GR AIN
10. ActionAid (2011). Fiddling with Soil Carbon Markets while Africa Burns…!
11. ETC-group. 2010. Geopiracy. The Case Against Geoengineering. (www.etcgroup.org/en/node/5217 Lenke sjekket 04.02.2011) Sitatet er oversatt til norsk av forfatterne av denne boka.

Magnus Marsdal:
Kunnskapsbløffen
Manifest forlag, 2011

Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.

Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.

Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

De menneskelige omkostingene

Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.

Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.

Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.

For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.

Tilfellet Sandefjord

Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.

Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.

Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.

«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»

Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.

Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.

Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.

Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.

Utdanningsforbundet har svikta

Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.

Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.

Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.

Øyvind Andresen

Dennis O'Neil holdt denne innledning om Occupy Wall Street på konferanse om Krise og Kapitalisme i Oslo 10. desember 2011. Nå har vi også lagt ut video fra foredraget i Tromsø.

 

 

Tusen takk til Elling som har gjort innledninga tilgjengelig for flere enn dem som var på seminaret.

 

Og Tusen takk til Marius Graff for å gjøre innledninga fra Tromsø tilgjengelig for flere.

 

Artikkelen til Dennis O'Neil om Occupy Wall Street i Rødt! nummer 4/2011 kan leses her…

Dennis O´neil on occupy wall street by Elling_fragatas

Dennis O´Neil fra Freedom Road om Occupy Wall Street from Marius Graff on Vimeo.

EU er i sin kanskje mest alvorlige krise noen gang. Det er en krise som truer unionens legitimitet, men som samtidig ser ut til å by på noen handlingsalternativer for ambisiøse europapolitikere. Dem er det opp til flere av i EU. Hvilken utvikling kan vi se for oss for i EU ?  

Heming Olaussen er leder av Nei til EU

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke engang smykke meg med en forskertittel. Min bakgrunn for å svare ja på redaktørens forespørsel om en slik artikkel, er at jeg har vært leder av Nei til EU i sju år, deltok aktivt i folkeavstemmingskampanjene både i 1972 og 1994. Jeg har vært aktiv politisk i hele mitt liv, i SF – deretter SV. Jeg har lest, sett og prøvd å forstå. De siste sju årene har jeg lest, sett og forstått mye, mener jeg sjøl. Artikkelen står for min egen regning, ikke Nei til EUs.

Det vi nå ser folde seg ut i EU, er økonomiens forrang for politikken. Eller markedets makt over demokratiet. Nasjonalstatenes ramme blir for trange for et liberalistisk økonomisk system, der spesielt kapital og arbeidskraft skal flyte fritt. EU-prosjektets mest «vellykka» del – det indre markedet – har nådd ei grense der nasjonal styring med finanspolitikken, dvs. statsbudsjettene, blir en hemsko for vekst og konkurranseevne.

Riktignok opptrer den ene regjeringa etter den andre, stort sett uavhengig av politisk farge, som lydige operatører for de dekreter som utstedes av EU, EUs sentralbank og IMF – den såkalte «Troikaen» – og kutter massivt i statsbudsjettene. Men det skjer åpenbart ikke disiplinert nok, eller med tilstrekkelig tempo. I tillegg risikerer man slike forstyrrende demokratiske elementer som det Papandreou la opp til i Hellas – og la folket si sitt.

Sagaen om den greske folkeavstemminga som kom og forsvant, fortjener egne skrifter. Sjelden har vi sett politiske ledere så samstemt fordømme og undergrave et forsøk på å bringe demokratiet inn i en skjebnetung beslutningsprosess. Alle som vil se, skjønner at den avlysninga var det Merkel og Sarkozy (eller «Merkozy») som sto bak, etter å ha stilt Papandreou for skolerett. Folkeavstemminga var varsla allerede i mai, men alle lot til å bli kjempeoverraska da den greske statsministeren virkelig gjorde alvor av det. «Faren» blei raskt avverga.

I Klassekampen 5.11.11. sier i grunnen utenriksminister Støre det som må sies om EUs videre utvikling: Det må bli mindre sjølstyre i EU. EU må få mer makt på bekostning av nasjonalstatene innen unionen. Professor Erik O. Eriksen fra Arena (UiO) følger opp med å slå fast at EU trenger en variant av «United Nations of Europe». «Å gi opp Euroen ville være et enormt prestisjenederlag», sier professoren.

Under EU-kampen fram til folkeavstemminga i Norge i 1994 hevda vi på nei-sida at EU var en politisk union som trua det nasjonale sjølstyret. Vi hevda også at det lå i EU- (og EØS-) logikken at EU ville bli en trussel mot (norsk) arbeidsliv og faglige rettigheter. Daværende statsminister, og Jonas Gahr Støre sin sjef, Gro Harlem Brundtland, skjelte ut nei-dronning Anne Enger Lahnstein for åpen mikrofon i den siste NRK-debatten, og høyreleder Kaci Kullmann Five erklærte at om EU skulle ha vært en politisk union, ville hun ha vært EU-motstander. Kanskje hun i dag er en av de 65 % Høyre-tilhengerne her i landet som er blitt EU-motstandere?

I denne situasjonen, der finanskrisa i Europa er blitt til ei økonomisk krise, som så har utvikla seg til ei sosial og ei politisk krise, så ser vi parallelt ei veldig interessant utvikling på Island. Det var på Island finanskrisa starta i Europa, med det vanvittige spekulasjonseventyret fra islandske blåruss som hadde knekt koden fra Lehman Brothers i USA: Lån og betal gjelda med nye lån. Det går så lenge det går, og så lenge folk ikke skjønner hva du driver med. «Tillit» er åpenbart et nøkkelord i markedet.

Den selvsamme utenriksminister Støre avga en av sine mindre vellykka statements da han i det norsk-islandske handelskammer i 2006 pekte på de islandske «vikingene» og erklærte dem som foregangsmenn som også norske gründere burde ta etter. Den høyresosialdemokratiske tilliten til markedets fortreffelighet synes å basere seg på glansbildeversjonen av den vellykka kapitalismen.

Finanskomiteens nåværende leder, Torgeir Michaelsen fra Drammen, synes å famle like mye i tåka når han den 2. juli i år i KK uttaler at EUs håndtering av den greske krisa viser «EU på sitt beste», og at «EU er et solidaritetsprosjekt. » Michaelsen er på en klassereise fra arbeiderstrøk i Drammen via Stortinget – til Brussel? De aller fleste oppegående analytikere – fra venstre til høyre – er enige om at det som nå skjer i EU, handler om å redde euro-prosjektet. Ikke Hellas. Så visst ikke det greske folk, som får regninga.

Tåkefyrster her hjemme prøver å framstille det hele som «solidaritet», men Merkozy har vært klare fra dag en: Euroen skal reddes – koste hva det koste vil. Det handler om politisk prestisje, ja, men det handler så visst om EUs politiske og økonomiske posisjon i verdenssamfunnet, og det globale næringslivets interesse for det europeiske marked. Det ligger atskillig dårligere fortjenestemuligheter i et Europa med bare nasjonale valutaer, med restriksjoner, grenser og nasjonalt demokrati. Tilbake til Island. Ved hjelp av en rød-grønn regjering i kombinasjon med folkelig mobilisering («kasserollerevolusjonen ») har landet både nektet å akseptere EU/IMFs betingelser for den såkalte «Icesave»-gjelda, de lot de råtne bankene gå konkurs, etablerte en ny statlig bank, tok kontroll på kapitalflyten inn til landet (valutarestriksjoner) og i praksis: devaluerte den nasjonale valutaen. I tillegg økte rentene. En oppskrift for håndtering av denne typen kriser som har vist seg vellykka før, blant annet i Argentina.

Sjølsagt har også islendingene måttet stramme inn livreima – man var blitt forført av «globaliseringa», og hadde tatt opp lån i dollar og yen over en lav sko. Løftene var at den økonomiske veksten ville være uendelig. I stedet ble det harde kutt. Men arbeidsløsheten er den halve i forhold til EU. Island betjener gjelda si. Økonomien er på vei oppover. Ingenting av dette kunne Hellas gjøre. De satt fanget i euroens tvangstrøye, og kunne ikke føre en sjølstendig rente- og valutapolitikk. Hellas var tatt til gissel av euroen, som flere har uttrykt det.

 

Så hva nå, EU?

EU har ført ei gjennomgående linje gjennom hele denne krisa, som har vært konsistent. De har innimellom måttet ta noen skritt tilbake, fordi den folkelige og/eller nasjonale motstanden er blitt for stor – også EUs topp-politikere må bli valgt i hjemlandet.

Linja har bestått av fire elementer: 1. Mer makt må flyttes fra medlemslandene til EU. 2. Euroen skal reddes. 3. Bankene skal reddes. 4. Vanlige mennesker skal betale regninga.

Gjennom til dels drastiske kutt i statsbudsjettene, i velferden, i lønninger, trygd og pensjoner. Rett nok har det også vært et visst fokus på skatteinndriving, i de korrupte systemene i en del land, men dette er langsiktige tiltak. De rike og velstående har for lengst plassert formuene sine utafor skattemyndighetenes rekkevidde, noe man glatt har oversett. Valutakontroll bryter med en av EUs fire «friheter»: fri flyt av kapital. I tillegg krever Troikaen at offentlige virksomheter skal privatiseres over en lav sko – også virksomheter som går med store overskudd – som det greske svaret på Norsk Tipping. Og nasjonalskatter og eiendommer skal selges ut internasjonalt. Slik som deler av havna i Aten, som nå er kinesisk eid, og lukket for vanlige grekere.

Allerede i utgangspunktet hadde EUs «fedre» ideer om et USE – United States of Europe. De var fascinert av USAs eksempel, og hadde tidlig skjønt fordelen ved å ha én stat og én valuta. Et stort og fleksibelt arbeidsmarked der folk må flytte etter arbeid, etter der hvor det lønte seg å etablere arbeidsplasser. For investorene.

Artikkelen «Cognac-metoden» av jamannen Kjetil Wiedeswang fra 1.10.11. er en glimrende illustrasjon av både visjoner og metoder fra de som trakk i trådene, som «cognachandler » Jean Monnet. Demokratiske beslutningsprosesser og folkelig deltakelse var i sannhet fremmedord. Les artikkelen! Når Støre derfor nå logisk slutter seg til ideen om redusert nasjonalt sjølstyre innad i EU som veien å gå for å løse unionens Eurokrise, er ringen egentlig sluttet. Elitene har funnet hverandre i samforstand. TINA – «There Is No Alternative» – er (re-) etablert.

Island byr på en liten utfordring sjølsagt, rent intellektuelt, og Argentina. Men ser man stort på det, er det åpenbart at så ulike økonomier som de som befinner seg i eurosonen, ikke kan klare å balansere forholdet dem imellom uten overnasjonal styring. Eller diktat. Det er jo det vi har sett åpenlyse eksempler på de siste ukene. Problemet er folket. Eller velgerne. Som igjen smitter over på nasjonale politikere. Som skal velges av det samme folket. Det gir sånne utslag som at Finland – et av de mest lojale EU-land i klassen – plutselig begynner å stille krav om garantier for å låne Hellas penger. Det er uhørt. Og blir avverget.

Slovakia, som er et fattigere land enn Hellas, murrer over å måtte punge ut med 60 milliarder kroner til krisefondet. Men stemmer for – etter at statsministeren har måttet love å gå av. Til og med tyske politikere måtte settes på plass. Merkel var ikke snau da hun adresserte Bundestag: «Om ikke dette lykkes, kan jeg ikke garantere nye 50 år med fred», fikk hun seg til å si. Hun fikk vilja si da. Det skulle bare mangle. Den britiske statsministeren Cameron fikk så hatten passet da han – hvis land står utenfor euroen – prøvde å komme opp med synspunkter på de valg som skulle tas. UK er et euro-utenforland, og behandles deretter. Grekerne ble ydmyket og hetset. Italienerne sendt hjem med lapp. Barroso sa seg glad for at «Italia nå på egen hånd hadde kommet og bedt om permanent tilstedeværelse fra kontrollører fra Troikaen som kunne kontrollere de italienske finanser».

Det er en fornærmelse mot ethvert tenkende menneske at EU-kommisjonens president får seg til å si sånt. Alle veit at den italienske økonomien er pill råtten, at mafiaen styrer i deler av landet, og at de har en enorm svart økonomi. Hvorfor dette skuespillet? For å redde Berlusconis ansikt? Eller EUs?

Alternativet for Hellas kunne vært å gå (eventuelt midlertidig) ut av eurosonen, eventuelt hele EU. Reetablere egen økonomi ved en sjølstendig valuta, og forhandle fram en håndterbar gjeld. Som i Argentina og på Island. Opprettholde demokratiet og renske opp i korrupsjonskulturen. Sjølsagt ikke så enkelt som det høres, men mulig. Det er gjort før. Men fordi eksemplet ville kunnet ha smitteeffekt, er EU livredd for denne løsningen. Alle skrustikker ble satt på Papandreou for å få ham til å akseptere redningspakker som i realiteten betød at Hellas er et dypt forgjeldet land i årevis, kanskje i tiår framover.

Samtidig er landet satt under administrasjon, og arbeidsløsheten har nådd nye høyder; 43 % av grekere under 30 år er arbeidsløse. Håpløsheten rår blant svært mange, og en ny emigrasjonsbølge er på vei. Som i Irland. Men det er også motstand, i gatene. Og det er det som andre halvdel av denne artikkelen skal handle om: Hvilken utvikling er mulig, gitt at EU nå beveger seg med stø kurs og stadig større fart i retning en type føderalstat?

EU-entusiastene her hjemme – få men tydelige – applauderer altså den utviklinga de ser, men som enda færre av dem vil våge å anbefale som en del av Norges vei. I hvert fall politikerne blant dem, som kan lese meningsmålinger. Her er vi ved korsvei nummer en for mange av de nasjonale politikerne som nå skal om bord i «Europas Forente Nasjoner» – eller «Europas Forente Stater» – det kommer an på. De skal se sine egne velgere i øynene og forsvare at de oppga nasjonal suverenitet til fordel for et mer og mer fjernstyrt Europa under ledelse av Merkozy. Det blir ikke lett. Det gjelder da å hele tida framholde at det ikke finnes alternativ.

Det er her Norge kommer litt irriterende inn i bildet. Med både velstand, demokrati og et folk som likner veldig på andre europeere. Våre kampfeller i for eksempel Danmark bruker hele tiden Norge som eksemplet på utenforlandet som går godt – uten EU-medlemskapet. De bekymrer seg også litt for at vårt økonomiske medlemskap via EØS tar litt av luften ut av seilene, men det er stadig vekk nok nasjonal suverenitet til at danskene velger å bruke oss som rollemodeller i deres EU-debatt. Men italienere, grekere, slovaker, portugisere osv. er alle sammen glad i og opptatt av landet sitt. Av sin kultur og historie, av sitt språk og sine demokratier.

Det måtte nok ei krise til for å kunne lansere de ideene som EU-eliten nå forfekter; stilt overfor valget mellom pest eller kolera blir man uansett slått ut. Og føderasjonstilhengerne kan vinne ny mark. «Mer EU er svaret». Hva blir folkets svar? Det er ikke lett å gi ett folkelig svar på europeisk nivå. Riktignok har Euro-LO begynt å bruke en mye tøffere språkbruk, og det mobiliseres til demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt i alle større byer i EU. Parolen om at «vi betaler ikke for deres gjeld» vinner gjenklang, men en sterkt svekka europeisk fagbevegelses krav om en «sosial protokoll» tenner ikke hjertene til folk som mister jobb, levebrød og framtidsutsikter.

Det oppstår stadig nye aksjonister og bevegelser. «De indignerte» i Spania er eksempel på dette. Offentlig ansatte er blant de mest kampvillige. Noen av demonstrasjonene er enorme. Men det mangler mål og retning. Riktignok skjelver nasjonale politikere av frykt for utsiktene til å tape neste valg. Og det gjør de stort sett alle sammen. Men det kommer nye makthavere inn som sier nesten det samme, og som i hvert fall fører nesten samme politikk. APs mantra om å bytte ut blå med rød (rosa) regjeringer i EU har svært lite for seg. Og er lite egnet til å mobilisere på. Folk ser at sosialdemokratiske regjeringer fører den samme kuttpolitikken som de blå. Den greske regjeringa er for eksempel sosialdemokratisk, og nå den minst populære i Europa. Regjeringer har måttet gå i Irland, Portugal, England osv. Merkel taper delstatsvalg etter delstatsvalg. Sarkozy ligger svakt an i Frankrike. Men det er uansett stø kurs som gjelder.

Ironisk nok har to av de regjeringene som er blitt gjenvalgt, befunnet seg utafor Eurosonen: den svenske og polske. Der er det ikke mange høye rop om å få tilslutte seg Eurosonen. Eller ØMU, Den Økonomisk Monetære Union, som det egentlig heter.

Det finnes en brun fare i alt dette. I krisetider har man historisk alltid funnet fram syndebukker, slik at massenes sinne ikke  skulle rettes mot overklassen. I Europa i dag vil det gjelde romfolket og innvandrere fra sør, og til dels øst. Arbeiderklassebasert nyfascisme sprer seg, og gjør seg gjeldende på ulike måter i mange land: fra Hellas, til Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Romania og flere andre steder. Foreløpig er dette ikke veldig sterke krefter, og de synes i liten grad å være samordnet. Men grobunnen for totalitære ideer oppstår i forakten for demokratiet – dvs politikerforakten.

Det blir interessant i denne sammenheng at en mann som tidligere Høyre-statsråd Victor Normann i et innlegg i Dagens Næringsliv avsluttet omtrent slik: Den situasjonen vi nå har i Europa likner veldig på noe vi har sett før. Jeg skal ikke si høyt hva jeg tenker på – men han het Mussolini. Om dette er en ektefølt og djup bekymring fra Normann, eller mest retorikk, kan jeg ikke svare på. Men han peker på en tendens som EUs politikere ikke har lov til å overse, hvis de er sitt historiske ansvar bevisst. Dersom EU-prosjektet fortsetter sin tydelige kurs retning «mer EU» uten å ha bred demokratisk forankring, åpner det seg et enda større gap mellom elite og folk enn det som allerede er, og som kalles «EUs demokratiske underskudd». Et slikt gap blir historisk sett alltid fylt. Men med hva?

Noe av det mest oppmuntrende jeg ser i verden i dag, ved siden av en ny stolthet og sjølbevissthet i Latin-Amerika og deler av Afrika, er framveksten av «Occupy»- bevegelsen. 99 %-demonstrasjonene har en riktig innretning, da de peker på «markedet», eller pengemakta som noen vil si, som rett adressat for arbeidsløshet, fattigdom og sosiale forskjeller.

Jeg husker jeg var glad da Obama ble valgt. Av to grunner. Bush forsvant. Og Obama er svart. Men jeg var samtidig sørgelig klar over at enhver amerikansk president er en «puppet on a string», i hendene på den amerikanske og globale storkapitalen, herunder det militærindustrielle kompleks. Okkupantene på Wall Street går ikke fram og tilbake foran Det hvite Hus, men retter seg mot Wall Street. Sjøl om jeg gjerne hadde sett at verdens protestanter vant fram og fikk på plass ærlige, renslige og rettferdige politikere som svarte opp demokratiets krav til dem, trur jeg de fleste maktanalyser vil peke på hvor skjeivt rikdom og makt er fordelt – globalt, regionalt og nasjonalt. Det finnes solid dokumentasjon på dette.

Det å angripe kjernen i denne urettferdigheten – Børsen og markedsmakta – blir dermed helt presist. Hulheten i de vestlige demokratier er åpenbar. Man hyller demokratiforkjemperne på Tahir-plassen, og fengsler demonstrantene på Wall Street. Som om det ikke var samme kamp. Man fordømmer politibrutalitet i autoritære regimer, og bruker samme makta sjøl.

Det er klart EU kan gå i oppløsning pga. store indre motsetninger. Men jeg tviler på det. Det jeg håper på, er at en demokratibevegelse vil vokse fram som vil hente inspirasjon fra andre steder av verden, og fra Norden og Norge. Vår fredelige versjon «den norske modellen» – har bærekraftige elementer. Den bygger på et klassekompromiss, med blant annet en sterk fagbevegelse som viktig premissleverandør. Men den har levert: et høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat, et troverdig demokrati. Markedskreftene har ikke fått herje fritt, sjøl om mange mener de likevel har og tar seg for store friheter. Kampen om Norge er absolutt ikke over, og det gryende opprøret i fagbevegelsen mot markedsstyringa (EØS-avtalen) er et utslag av dette.

Noen vil peke på olja og si at dette er grunnen til at det kan gå så bra her til lands. Ja, oljeinntektene har vært viktige. Men det har vært sterke krefter som har villet privatisere oljevirksomheten, eller avkorte skatteregimet som sikrer oljemilliardene til staten. FrP har en svart historie her, og deler av storkapitalen har prøvd seg. Heder til Høyre-statsråder som har tenkt nasjonalt. Arne Strand har en artikkel i Dagsavisen 4. november i år som han kaller «Den norske flaksen», og sikter til nettopp olje og gass. På slutten av artikkelen har han en sjelden innrømmelse, som fortjener å bli gjengitt in extenso.

«Fordi Norge ikke er med i Eurosonen, kan NorgesBank la seddelpressa  gå for å tilføre markedetpenger hvis det skulle

trengs. Land i Eurosonen har ikke anledning til å trykke penger. Det smerter en gammel EU -tilhengerå måtte tilstå at nå er det en fordel å stå utenfor EUmed en norsk valuta.» (Arne Strand i Dagsavisen)

Min kommentar: Bytt ut «Norge» med «Hellas», og se hva nasjonalt sjølstyre kan bety. Ja, det norske folk har svært mye å takke EU-motstanden for. Vi så klarere og ærligere enn ja-sida i 1994, og har gjort det siden. Vi behøver ikke å pakke alt inn i bomull. Når nå Støre og EU-lederne kommer ut av skapet og erklærer at de er for den føderalstaten de hele tida har forsøkt å snakke bort, blir det klarere linjer, også her hjemme.

Jeg tviler på at Støres åpenhet fører til flere EU-tilhengere, men det rensker lufta. Mer interessant er imidlertid hva som nå vil skje i EU? Jeg tror lederne vil rykke fram posisjonene, i retning mer makt til Brussel. Noen politiske vrak vil ligge igjen i veikanten, men de må ofres for den store visjonen om et samlet Europa. Anstøtsteinen vil være folket, enten de stemmer med føttene eller med stemmeseddelen. Vi kan få et «Europa i to hastigheter» – med en hard kjerne og en ytre ring av EU-land, vi kan få en for alle – alle for en, eller vi kan få avskallinger. EU er desperate etter på få til økt økonomisk vekst og bedre konkurranseevne, og ser «mer EU» som den eneste veien å gå for å det til. Uansett nasjonal folkevilje. Prisen å betale kan bli høy. Svært høy. Men den er foreløpig ukjent. En X-faktor.

 

Marta Breen:
Rosa streker, røde tall
Manifest Forlag, 2011
238 sider

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Finn Sjue:

Undersøkende journalistikk

en innføring

Høyskoleforlaget, 2011

I journalistikkens mytologiske dramaer har den gravende journalisten en hovedrolle. Heltene er ofte menn – som i virkelighetens og filmens Watergate-fortelling. Det er de som framfor noen andre representerer journalistikkens selvpålagte oppdrag om kritisk granskning av maktens institusjoner. Den undersøkende eller gravende journalistikken står også sentralt i den medieideologien som den svenske statsviteren og maktutrederen Olof Petersson har kalt journalismen – en egenartet blanding av elitisme og populisme der evnen til å gjennomskue makthaverne regnes som avgjørende for demokratiet. Journalisten er nødvendig for å rive bort sløret som skjuler maktens ukjente sider og handlinger. Eller som journalisten Göran Rosenberg har formulert det: En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt.

I Finn Sjues nye bok om undersøkende journalistikk innleder forfatteren forordet med å kalle denne «myten om den hvite ridder” for en ukultur. Spesielt er han opptatt av at journalistisk «graving» ikke skal oppfattes som en sportsdisiplin for de utvalgte få. Som en oppmuntring til enhver som vil forsøke seg på dette feltet har en skrevet en innføringsbok som både handler om journalistiske metoder og holdninger. Men det er også en personlig erfaringsbok der forfatteren går gjennom eksempler han kjenner spesielt godt fra sin egen tid som reporter. Han har da også som tidligere redaktør og journalist i Klassekampen, fagbokforfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo en spesielt solid bakgrunn for egne meninger på feltet.*

Etter min mening er nettopp de kapitlene der han analyserer og vurderer egne journalistiske erfaringer, bokas største beholdning. Det skyldes ikke minst at han ikke bare legger vekt på noen av sine kjente avsløringer og bragder, men også analyserer feilvurdering og fadeser, og forklarer noen av årsakene til at det som først ser ut som et «scoop» kan renne ut i sanden når kildesjekkingen for alvor begynner. Noe av dette materialet er knyttet til hans arbeid i Klassekampen, annet til hans fagbøker i samarbeid med bl.a. Ronald Bye og Alf R. Jacobsen.

Et av de positive lærestykkene i Sjues beretning om undersøkende journalistikk vil være kjent for de som har lest Klassekampen noen tiår: avsløringen av avlyttingsstasjonen under Ruseløkka skole som Norge drev til beste for spesielt USAs og Storbritannias etterretningstjenester. Han beskriver her veien fra det første tips kom i 1987 til saken ble publisert i september 1988. Arbeidet omfattet de fleste journalistiske metoder: spaning og observasjon, arkivstudier og intervjuer med kilder som kunne vite noe. Og jo mer journalisten gradvis vet, desto lettere er det etter hvert å få adgang til mer solide kilder som kan bekrefte eller avkrefte gitt informasjon. I sluttfasen kom kontakten med nok en nøkkelkilde, Morgenbladets tidligere redaktør, den tidligere sikkerhetsmajoren Christian Christensen, kjent som signaturen CC. Da det viste seg at CC holdt på med et bokmanus hvor bunkeren var omtalt, ble det inngått et fruktbart samarbeid mellom partene på ytre høyre og ytre venstre fløy. Klassekampen-saken ble utsatt til CCs bok var klar, på den annen side fikk avisa referere til det han skrev om bunkeren. Lundkommisjonen bekreftet senere en god del, men ikke alt, av innholdet i avisoppslaget.

Et annet kapitel, som handler om «Folkebevegelsen mot Innvandring» (FMI) og dens leder Arne Myrdal, er spesielt interessant fordi det tar opp et etisk dilemma redaksjoner fra tid til annen kommer opp i når tipset gjelder planer eller aksjoner av kriminell karakter. I dette tilfellet handlet det om at Sjue, som skrev en del kritiske artikler om FMI, fikk kontakt med et FMImedlem (Tom Krømcke) som var urolig for at Myrdal & co. kunne komme til «å gå for langt» i sin innvandringsmotstand. I praksis ble det innledet et samarbeid mellom Sjue og informanten der Krømcke gradvis arbeidet seg opp i FMI-systemet, samtidig som han formidlet informasjon til journalisten.

Metoden er kjent som «walraffing», skjønt i dette tilfellet var det ikke journalisten – men hans kilde som jobbet med en falsk fasade. At hensikten i dette tilfellet helliget midlet ble klart da Krømcke kunne rapportere at FMI planla et voldelig attentat mot et asylmottak på Tromøya.

Samtidig førte dette umiddelbart til at det journalistiske gravearbeidet fikk en helt ny dimensjon. FMIs planer var kriminelle, kunne føre til tap av mange menneskeliv, og burde selvsagt stoppes før de ble iverksatt. Å hindre nyheten om en bombeaksjon ble ironisk nok viktigst. Klassekampen ga avkall på «scoopet» og Sjue informerte på avisas oppdrag overvåkingspolitiet om saken. Krømcke ble politiets «agent Charlie». Enden på visa var at Myrdal og hans folk ble arrestert – med dynamitten klar – like før aksjonen skulle iverksettes. En ubehaglig sak, med stor risiko, endte til slutt med at FMI-lederne ble dømt og organisasjonen diskreditert.

En tredje sak Sjue går grundig inn på, er knyttet til hans største nederlag som journalist, nemlig boka Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene (Aventura 1992), skrevet sammen med Viggo Johansen og Pål Jørgensen. Boka bygde bl.a. på intervjuer med og informasjon fra en rekke veteraner i e-tjenesten. Skytset de leverte var tilsynelatende hardt, Arbeiderpartiet hadde misbrukt de hemmelige tjenestene og spesielt tøff var kritikken mot Arbeiderpartiets grå eminense i e-tjenesten, Trond Johansen. Manglende skriftlig dokumentasjon, konkluderte forfattere og forlag, skulle kompenseres av de sentrale informantenes løfte om å stille opp som vitner i tilfelle en rettssak.

Tross tvil ble boka utgitt og lansert med pauker og basuner. Relativt raskt kom mot reaksjonene: hva kunne dokumenteres? Alt for lite viste det seg når kildene uten navn nektet å tre inn på den offentlige arenaen. Uansett hadde jo ikke kildene noe redaktør og forfatteransvar. Forfatterne måtte beklage påstandene mot Johansen, og selv om Lund-kommisjonen noen år senere pekte på at e-tjenesten før 1960 hadde drevet en viss ulovlig overvåking, fant ikke kommisjonen noe å kritisere Trond Johansen for. Forfatterne hadde snakket med mange kilder, men byggverket falt raskt i bakken når kildene nektet å stille opp offentlig. Konklusjon: kildekritikken i boka holdt ikke mål, og forfatterne hadde dessuten undervurdert betydningen av de indre, politiske spenningene i e-tjenesten for de tolkningene som ble servert. Med Sjues ord:

Tida som fulgte var den verste i mitt 40 år lange liv som redaktør, journalist og dokumentarforfatter.

Historien er mer enn en moral om nødvendigheten av kildekritikk. Den handler også om nødvendigheten av å lære av feil som begås. Det siste er, for å si det forsiktig, ikke noen utbredt vane i redaksjoner. På dette punktet er boka spesielt nyttig – og rosverdig.

Dessverre syns jeg det blir et litt for stort sprang mellom slike kapitlers kritiske og selvkritiske refleksjoner, som er interessante for mange, og det kokebokpreget rettet inn på studenter som dominerer i andre kapitler. Bevares, i disse står det utvilsomt mye som er nyttig å vite for både den ene og den andre typen av journalister, men jeg opplever sjangerbruddet mellom kapitlene av ulike typer som vel stort.

En annen undring er den individualismen som preger både framstillingen av egne erfaringer og håndboksreglene. Her er det ikke mange spor av at forfatteren selv har jobbet under en nyhetsredaktør som kunne skape privilegert arbeidsrom for graving (eller eventuelt stoppe et prosjekt med velkjente ord om «at nå har vi brukt nok tid og ressurser på denne saken»). Sjue advarer som nevnt mot «myten om den hvite ridder » – men hans moralske bud er i første rekke rettet inn på den enkelte journalist – i mindre på nødvendigheten for den enkelte journalist av å sikre at den gravende journalistens produkt blir utsatt for kritisk, intern granskning før publisering.

Direkte skeptisk er jeg til et annet kapitel, «Når smått blir enormt». I utgangspunktet handler dette om en viktig ting, nemlig medienes evne til å gjøre små forseelser til store skandaler, og han gir noen nyttige påminnelser om betydningen av å vurdere sakenes proporsjoner. Men når forfatteren illustrerer sakene som tas opp med noen kjappe «sett gjennom mine øyne»- dommer, blir resultatet tynt: her finnes det knapt en antydning til analyse av mekanismene i mediedrev eller noen forståelse av mediers egeninteresser og aktørroller. En ting er at Sjue, som VG, mener Gerd-Liv Valla «falt for eget grep, og det var fortjent». Men når han ikke har mer å si om mediene og Tønnesaken enn at «Tore Tønne begikk alvorlige feil, med et svært tragisk utfall», vel, da ville det være bedre å la den saken ligge.

Jeg savner dessuten en litt tydeligere påminning om at ikke alle typer journalister egner seg for undersøkende journalistikk i det litt større format, like lite som «alle» kan bli glitrende featurejournalister bare de prøver hardt. Det trengs et visst talent. I den undersøkende journalistikken handler dette talentet ikke bare om standhaftig evne research (som Sjue legger vekt på), men også om evnen til kritisk analyse når kildematerialet vokser og saken er komplisert.

Men akkurat dette er muligens vanskelig å si i klartekst for en lærebokforfatter som selve demonstrerte at han hadde nettopp denne evnen.

Sigurd Allern

* For ordens skyld: anmelderen var ansvarlig redaktør i Klassekampen en store deler av perioden fra 1985 da
Finn Sjue jobbet der som journalist. Jeg er sånn sett ”part i saken” i noen av sakene som hans bok omtaler.SA

Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side.
Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Ismael Hossein-Zadeh er iransk-kurdisk økonom, siden 1975 i USA og er professor ved Drake University i Des Moines, Iowa. Hans siste bok er The Political Economy of U.S. Militarism (2007). Se: http://www.politicaleconomics.info/default.htm

Keynesianernes¹ tro på at myndighetene kan finjustere økonomien ved hjelp av en «passende» skatte- og pengepolitikk og dermed opprettholde varig vekst eller tilnærmet full sysselsetting, er basert på en idé om at staten og profesjonelle økonomer i embetsverket kan kontrollere og styre kapitalismen – en kapitalisme styrt av «eksperter » i tråd med alles interesser. Økonomisk politikk er, i følge dette synet, først og fremst et spørsmål om teknisk ekspertise og kjennskap til økonomien. Det er et spørsmål om å velge det riktige.

Den keynesianske modellens løsninger er basert på et håp, eller en illusjon. I virkeligheten går makten og kontrollen i forholdet mellom staten og markedet/kapitalismen som regel den andre veien. Å utmeisle en økonomisk politikk er mer enn bare et administrativt eller teknisk spørsmål. Og enda viktigere, det er et sosiopolitisk sakskompleks som er organisk forbundet med klassekarakteren til staten og dets politiske beslutningsapparat.

Myte 1: Hjernen til Keynes

Den keynesianske illusjonen har fått næring fra to viktige myter. Den første myten er at Keynes’ overlegne intellekt hadde æren for New Deal² og de sosialdemokratiske økonomiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen og annen verdenskrig. Dette er en myte fordi disse reformene snarere var et resultat av voldsom klassekamp og overveldende press fra grasrota enn de var et resultat av Keynes’ og hans likemenns hjerner. Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side. Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Som en relativt velkjent akademiker/økonom sørget likevel Keynes for en teoretisk og intellektuell begrunnelse for reformer som var nødvendige, dersom kapitalismen skulle reddes og revolusjonen unngås. Tilfeldighetene ville ha det til at utgivelsen av Keynes’ berømte bok Allmenn teori om sysselsetting, renter og penger i 1936³ falt sammen med at reformer av New Deal-typen ble satt ut i livet i USA og Europa. Dette gjorde at Keynes kunne ta en langt større del av æren for disse reformene og den påfølgende økonomiske gjenhentingen enn han fortjente.

Myte 2: Styring

Den andre myten baserer seg på en oppfatning som gir virkningsfull og fremgangsrik keynesiansk økonomisk styring æren for den økonomiske veksten i USA og Europa i perioden 1948–1968. Selv om det er sant at myndighetenes ekspansive politikk i perioden spilte en stor og viktig rolle for den fantastiske økonomiske utviklingen, var det andre faktorer som bidro enda mer til suksessen. Blant disse faktorene var behovet for investeringer i og gjenoppbygging av de ødelagte økonomiene rundt om i verden etter annen verdenskrig, den enorme globale etterspørselen etter forbruksvarer og kapital, mangelen på konkurranse for amerikanske produkter og kapital på det globale markedet. Kort sagt: Det var et enormt rom for vekst og ekspansjon i tiden rett etter krigen.

Mange keynesianske økonomer har bygget opp under disse mytene og illusjonene i forsøket på å vinne oppslutning som følge av ettervirkningene etter finanssammenbruddet i 2008 og den påfølgende økonomiske krisen. De så «den nyliberale økonomiens kriser» som en anledning til en ny begynnelse for keynesiansk økonomi, eller en forestående ny New Deal. Kjente keynesianere som Paul Krugman⁴, Joseph Stiglitz⁵ og Dean Baker⁶ skrev (og har fortsatt å skrive) i sterke ord om behovet for å gjenopplive den keynesianske politikken, for å vedta og sette ut i livet omfattende stimuleringspakker, for å gjeninnføre Glass Steagall Act⁷og andre reguleringer som ble iverksatt som svar på den store depresjonen. Den gleden mange keynesianere fikk av utsiktene til det de mente ville bety noe i nærheten av et automatisk politisk girskifte fra nyliberale til keynesianske økonomiske prinsipper, fikk George Melloan i Wall Street Journal til (sarkastisk) å slå fast: «Vi er alle keynesianere igjen!»

Nå, over tre år senere, er det helt åpenbart at keynesianske politikkoppskrifter har falt for døve ører. Nyliberalismen holder fortsatt unna for keynesianismen. Selv formelt sosialistiske og sosialdemokratiske økonomier i Europa har tatt etter nyliberalismens strenge nedskjæringspolitikk.

Keynesianske håp og illusjoner er blitt snudd til bitter skuffelse og sinne. I spalten sin i New York Times langer for eksempel professor Paul Krugman hyppig ut mot Obama-administrasjonen fordi den overser keynesiansk vekst- og jobbskapingspolitikk og i stedet fører en politikk som ikke skiller seg videre fra nyliberal republikansk politikk:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur, er noe myndighetene kan og bør gjøre … Tenk over det: Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte? Det er faktisk en halv million færre offentlig ansatte nå enn da Obama overtok.

La meg gjenta professor Krugmans hovedpoeng:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur er noe myndighetene kan og bør gjøre.

Det er nøyaktig dette jeg kaller den keynesianske illusjonen – troen på at myndighetene er i stand til å kontrollere og/eller styre kapitalismen, en oppfatning om at myndighetene «kan og bør» investere i å skape arbeidsplasser, men av en eller annen grunn ikke gjør det.

Ja, myndighetene kan og bør investere i å skape arbeidsplasser, men da ville det vært en annen type myndigheter. Det ville vært myndigheter som ikke er avhengige av spesielle interesser, ikke Obamaadministrasjonen (eller amerikanske myndigheter generelt), som er avhengig av store penger for å være i stand til å velges og gjenvelges. Det stemmer at kapitalistiske myndigheter i blant kan investere i økonomisk vekst og i å skape arbeidsplasser, men det skjer bare når det er generell aksept for at denne typen politikk også støtter opp under herskerklassens interesser (som i etterkant av den store depresjonen og annen verdenskrig).

Økonomi og personlige valg

Keynesianernes misnøye med den nyliberale politikken hos næringslivets myndigheter er åpenbart rettet i helt feil retning. Helt sentralt i misnøyen ligger en urealistisk forståelse om at økonomiske strategier og politikk stort sett er intellektuelle prosesser, og at politikkutvikling først og fremst har å gjøre med teknisk ekspertise og personlige valg – økonomer og/eller politikere som er forutseende, godhjertede eller utrustet med «smarte» ideer, vil gå inn for «god» eller keynesiansk inspirert kapitalisme, mens de som mangler slike ærverdige egenskaper, vil være tankeløse, ledet ut på ville veier eller hjerteløse, og derfor velge «dårlig» eller «nyliberal kapitalisme».⁸

Som jeg har pekt på i en tidligere kritikk av keynesiansk økonomi, er det ikke snakk om et spørsmål om «dårlig» eller «god» politikk – det er et klassespørsmål. Keynesianerne er sinte enten fordi de er uvitende om eller skygger unna klassepolitikken, eller hva det vil si å utvikle politikk. De ser heller ut til å tro at utviklingen av økonomisk politikk først og fremst har å gjøre med en kamp om ideer og teorier, og de er skuffet fordi de taper denne kampen.

Professor Krugman skriver med store følelser:

Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte?

Det han ikke nevner, er at disse «hærskarene av offentlig ansatte» ikke oppsto på grunn av Roosevelt eller Keynes’ glimrende ideer (da Roosevelt-administrasjonen først iverksatte store offentlige sysselsettingsprosjekter, visste de faktisk ikke engang at Keynes fantes), men fordi hærskarer av arbeidere og andre grasrotbevegelser marsjerte i gatene med krav om arbeid, og dermed truet det kapitalistiske systemet. Det er interessant at mange keynesianske økonomer (selvsagt i idériket) står på for arbeidernes rettigheter, men ikke gjør noe for å få dem til å samle seg og kreve rettigheter.

Onde og kloke konger?

Det er ikke nok å ha et godt hjerte eller en omsorgsfull sjel. Det er like viktig ikke å miste av syne hvordan offentlig politikk skapes under kapitalismen. Det er ikke nok å skjelle ut Ronald Reagan for å være en ond konge og å hylle Franklin D. Roosevelt for å være en klok konge. Det er viktigere å forklare hvorfor herskerklassen avsatte den kloke kongen og innsatte den onde. De som utvikler politikken, er selvsagt ikke dumme. Så hvorfor forlot de Keynes og New Deal og omfavnet Reagan og nyliberal økonomi?

Det amerikanske borgerskapet støttet opp under en politikk påvirket av keynesianisme i tiden etter krigen så lenge de politiske kreftene og økonomiske forholdene, nasjonalt og internasjonalt, gjorde denne politikken formålstjenelig. Det viktigste forholdet var, som tidligere nevnt, tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter amerikanske produkter, både hjemme og utenlands, og mangelen på konkurranse både for amerikansk kapital og arbeidskraft. Dette gjorde det mulig for amerikanske arbeidere å kreve en anstendig lønn og sosiale ytelser og samtidig ha en høyere sysselsettingsgrad.

Men mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, unnslapp imidlertid ikke amerikansk kapital og arbeidskraft den internasjonale konkurransen lenger. I tillegg hadde amerikanske fabrikanter investert så mye i fast kapital, eller bygd opp så stor kapasitet, i den lange perioden med etterkrigsvekst, at profittratene mot slutten av 60-tallet hadde begynt å falle etter hvert som avstanden mellom kapital og arbeidskraft i arbeidsprosessen hadde blitt for stor. Med andre ord, de store mengdene såkalte «irreversible kostnader,» først og fremst i form av fast kapital, eller fabrikker og utstyr, hadde spist opp store deler av profittraten.⁹

Mer enn noe var det disse viktige endringene i produksjonen og de globale markedene som drev frem en gradvis overgivelse av keynesiansk økonomi. Det var ikke Reagans ideer eller skumle planer som lå bak planene om å rasere New Deal-reformene, slik liberale/keynesianske forkjempere gjentar. (Faktisk hadde det lenge før Reagan ankom Det hvite hus, blitt gjennomført reformer for å bygge ned disse reformene). Det var snarere globalisering, først av kapital, så av arbeidskraft, som gjorde at keynesiansk eller New Deal-inspirert økonomisk politikk ikke lenger var bidro til den kapitalistiske profitten, og som beredte grunnen for Ronald Reagan og nyliberale nedskjæringer.¹⁰

Karl Marx argumenterte, for lenge siden, for at drømmer om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk likhetssamfunn ikke kunne bli virkelighet uten a) at det blir tatt bevisste politiske steg i retning av målet (det vil si, det er ikke noe slik som et automatisk sammenbrudd for kapitalismen), og b) at det skjer på et globalt nivå. I lys av det uforsonlige nyliberalistiske kappløpet mot bunnen som globaliseringen har sluppet løs de siste årene og tiårene, er det åpenbart at Marx’ anvisninger for meningsfull samfunnsendring ikke bare gjelder radikale sosialistiske ideer, men også reformistiske kapitalistiske programmer á la Keynes.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren. Den sto første gang i Counterpunch.)

Noter:

1. Etter den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1945), hvis økonomiske ideer om vekst gjennom økt etterspørsel nøt stor anerkjennelse i de første tiårene etter annen verdenskrig. Overs. anm.
2. Reformprogram som ble innført i USA i 30-årene for å avhjelpe krisen. Overs. anm.
3. Boka er nylig utgitt i norsk oversettelse for første gang.
4. Paul Krugman (1953–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Overs. anm.
5. Joseph Stiglitz (1943–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2001. Rådgiver for Bill Clinton 1995–97, sjefsøkonom i Verdensbanken 1997–2000. Overs. anm.
6. Dean Baker (1958–), amerikansk økonom. Overs. anm.
7. Amerikansk lov fra 1932 som tvang frem et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker og som førte til opprettelse av det amerikanske banksikringsfondet. Loven ble gradvis opphevet i perioden 1980-97. Overs. anm.
8. Mange progressive eller keynesianske økonomer omtaler den langvarige krisen som startet i 2008 for «den nyliberale kapitalismens» krise, ikke en krise i kapitalismen som sådan. Se for eksempel David M. Kotz, «The Financial and Economic Crisis of 2008: A Systemic Crisis of Neoliberal Capitalism,» Review of Radical Political Economics, Vol. 41, No. 3 (2009), s. 305–317.
9. For en nokså omfattende diskusjon av dette spørsmålet, se Anwar Shaikh’s «The Falling Rate of Profit and the Economic Crisis in the U.S.»; in The Imperiled Economy, Book I, Union for Radical Political Economy, Robert Cherry, et al. (1987).
10. For en lærerik analyse av denne overgangen, se Harry Shutt, The Trouble with Capitalism: An Enquiry into the Causes of Global Economic Failure, Zed Books (1998).

Guenther Sandleben:
Finanzmarktkrise
– Mythos und Wirklichkeit
Books on Demand, 2011

Denne lille boka om den økonomiske krisa, på 120 sider, er oppdatert, den gir ei god empirisk framstilling av gangen i krisa, og den er teoretisk sterk. Problemet med dette tipset viser seg i tittelen: boka heter Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit. Med undertittel Wie die ganz reale Wirtschaft die Krise kriegt. Foreløpig finnes boka bare på tysk. Forfatter er Guenther Sandleben, økonom og skribent i Berlin. Sandleben forklarer utviklinga fra boliglånskrise i USA til statsgjeldkrise i en rekke land. Han kritiserer de utbredte teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser hvordan krisa oppsto i og hele tida er forbundet med problemene i «realøkonomien ». Han viser også hvilke politiske konsekvenser det får om arbeiderbevegelsen bygger på den ene eller den andre kriseteorien.

Sandlebens bok er et forsvar for og ei aktualisering av Marx’ kriseteorier. (Men det ville vært fint om forfatteren hadde skrevet noen sider ekstra: han er innom profittratediskusjonen, men sier han ikke har plass til å behandle spørsmålet her i denne lille boka.)

Sandleben avslutter med et mulig scenario med statskonkurser i et eller flere land, og skisserer de svære rystelsene som kan bli følgene av dette. Siden boka blei avslutta i vår, har dette scenariet blitt mer og mer aktuelt. Sandleben kan vise seg sannspådd.

Jon Børge Hansen

 

Har du ennå ikke lest Pål Steigans bok Sammenbruddet? Da bør du starte med den, dersom du vil ha basiskunnskap om den økonomiske krisa, om den økologiske krisa, om hvorfor disse må vokse mot katastrofer under kapitalismen – og om hva slags retning vi må gå dersom det skal være levelig i framtida her på kloden. (Etter at boka kom ut, har han oppretta en blogg (http://psteigan.wordpress.com/) der han skriver og legger ut korte, nye innspill om disse temaene nesten hver dag. Verd å lese!

Steigans bok er den eneste i sitt slag på norsk. Men vil du lese mer om disse sakene, og leser engelsk, har jeg en handfull tips om noen gode, ganske lettleste og ganske billige bøker.

Ecology and socialism av Chris Williams har undertittelen Solutions to capitalist ecologigal crises. Williams er amerikansk miljøaktivist og universitetslektor, og formidler på en både innsiktsfull og lettfattelig måte en marxistisk forståelse av energiog miljøkrisa, og forklare hvorfor problemene er uløselig under kapitalismen. Boka skisserer også, som undertittelen sier, prinsippene for et bærekraftig, sosialistisk samfunn. Boka, som kom i 2010, koster ca 80 kr på nettet.

What every environmentalist needs to know about capitalism er skrevet av John Bellamy Foster og Fred Magdoff. Begge er universitetsprofessorer i USA, og begge er knytta til det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review (Foster er redaktør der, og har ved siden av løpende analyser av den økonomiske krisa skrevet flere standardbøker om marxistisk økologi.). Foster og Magdoff tar opp samme tema som Williams, den er fin pedagogisk og sterk politisk. Boka kom ut nå i høst, og har en pris på ca 80 kr på nettet.

The global slump av David Mc Nally konsentrerer seg om den økonomiske krisa. Boka gir ei brei framstilling av hvordan den krisa som herjer nå, utvikla seg fra 2008 til nå. McNally, som er marxist, og professor ved York University i Toronto, Canada, legger fram en mengde nyttig empiri, mens han forteller historia om denne krisa. Han gir i tillegg et bredt bilde av motstandskampen som føres på ulike steder på kloden nå. Boka kom i 2011, og koster vel 90 kr. på nettet.

The great recession av Michael Roberts er litt spesiell. Den er ei samling artikler som Roberts har skrevet på bloggen sin fra 2005 til 2010, der han løpende følger, analyserer og kommenterer utviklinga av krisa seinere. Boka er en dokumentasjon på at marxistiske økonomer som Roberts (han har jobba mer enn 30 år som økonom i Londons finansverden) virkelig forutså krisa. Boka starter i juni 2005 med et innspill om «The property time bomb», altså om bobla i eiendomsmarkedet, den som sprakk og utløste krisa i 2008, og gjennom daterte blogginnlegg følger boka fasene i kriseutviklinga. Boka har kanskje sin viktigste styrke i det at den også fører en løpende diskusjon om kriseteori knytta opp mot det som skjer. Roberts vil lodde djupt, og er en god forsvarer av Marx’ teorier om fallende profittrater, og av teorier om lange bølge-bevegelser i kapitalismen. Les Roberts gratis på bloggen hans, den oppdateres ofte (http://thenextrecession.wordpress.com/). Boka koster ca 125 kr på nett.

Leder
Jon Michelet: Striden om Klassekampen 1996–97. En strid mot postmodernismen? side 4

Tema: Oppløsning og krise

Heming Olaussen: Vil EU bryte sammen? side 18
Intervju med Hilde Nylen: Brutale kutt i EU, men motstand side 26
KOE, Hellas: Alle som ein ut på gatene! side 32
Dennis O`Neil: Occupy Wall Street! side 34
Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson: «Gribbkapitalisme», Island si nye bankkatastrofe side 44
Isidro López og Emmanuel Rodríguez: Den spanske modellen side 50
Jeffrey Sommers og Michael Hudson: Plyndringa av Latvia side 68
Minqi Li: Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen side 74
Harald Minken: Gjeld og profitt side 88
Ismael Hossein-Zadeh: Keynesianske myter og illusjoner side 97
Mathias Bismo: Sosialdemokratiet i krise side 102

Turid Thomassen: Afghanistan i mai side 118
Erik Skare: Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon side 122
Aksel Nærstad: Enda et klimatoppmøte side128
Pål Steigan: Kapitalismens svanesang? side 136
Mikkel Øgrim Haugen: Leksefri skole side144
Øyvind Bremer Karlsen: Humoreske side 151

Bokomtaler:

Hans Scherfig: Frydenholm side 154
Arto Tapio Paasilinnas forfatterskap side 156
Ilan Pappe og Noam Chomsky: Et dypdykk i israelsk historie side 160
Eugene Rogan: Araberne side 64
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: En reise i Talibans skygge side 166
Marta Breen: Rosa streker, røde tall side 167
Magnus Marsdal: Kunnskapsbløffen side 169
Finn Sjue: Undersøkende journalistikk, en innføring side 172
Guenther Sandleben: Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit side 175
Boktips av Jon Børge Hansen side 178

–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet

Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
 

 

Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør

Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.

Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.

Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.

Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.

Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:

Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.

Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.

Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.

Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:

Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.

Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.

Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:

Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»

I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.

Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.

Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.

Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.  

Det var fabelaktig og hylende morsom satire.

Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.

Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:

"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."

Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.

Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.

Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.

Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.

Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.

I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.

Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.

I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.

Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.

Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.

Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.

Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.

Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.

Kaninen eller Admiralen?

Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.

De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.

Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.

Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.

Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.

Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.

Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.

Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.

Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.

Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.

Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.

Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.

I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.

Mer Røssaak. India og Nepal

I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.

Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.

Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.

Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?

Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.

Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.

Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.

Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.

Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.

Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.

Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.

Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.

I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.

Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».

La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.

Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.

Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.

Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.

Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.

Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.

Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.

Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.

NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.

PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.

DS.

Dette er en svært vanskelig artikkel å skrive. Det er tre grunner til det. For det første skjer ting så raskt at jeg vet fordømt godt at den blir utdatert lenge før den trykkes. Jeg hadde lovet redaksjonen et skikkelig utkast innen i går kveld (15.11. reds. anm.) og midt på natten fikk jeg høre at politiet var i ferd med å angripe selve hjertet av Occupy Wall Street!-bevegelsen, leiren i Zucotti Park her i New York.

Bildet er fra et allmøte i Occupy Wall Street i Washington Square Park. David Shankbone, wikimedia commons.

Jeg la i vei, og der fløy gårsdagen og et par punkter i utkastet trengte en grundig oppdatering. For det andre, på grunn av den enorme bredden og Occupy!-bevegelsens spontane karakter kan man sammenlikne et forsøk på å få en bred oversikt med å drikke fra en brannslange. Små historier, for eksempel at OWS!-aktivister hørte en kvinnes klagemål og dermed okkuperte kjelleren i en bygning i Harlem, hvor jeg bor, og tvang huseieren til å sørge for varme og varmt vann, forteller en hel del om bevegelsen. Det er tusenvis av slike historier landet rundt, og hver okkupasjon er forskjellig. For det tredje er dette noe helt nytt under solen. En gammel venn av meg, Mick, som med stolthet anvender en heller dogmatisk og mekanisk forståelse av marxist-leninistisk teori overfor enhver situasjon (lesere av Rødt! kjenner ganske sikkert typen), betrodde meg for en måned siden: «Dennis, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette.» Etter å ha formidlet det umulige ved den oppgaven det er å beskrive Occupy Wall Street! for norske progressive og revolusjonære (og dermed også fått ryggdekning for punkter som viser seg å være feil), kan jeg kaste meg ut i det.

 

Det sprang ut av ingenting

Det gjorde det selvfølgelig ikke. Organisasjonsmessig finnes røttene seint på 90-tallet, i Seattle-bevegelsen som gikk av sporet etter 9/11. Det fikk næring fra den arabiske våren og fra kampen i Wisconsin mot høyrefløyens angrep på fagbevegelsen, også inspirert av Tahrir-plassen. Men i videre forstand gjorde det nettopp det. Det geniale ved Occupy Wall Street er at de spørsmålene som er satt i fokus, treffer en dyp streng hos folk. Nedleggelser, massiv arbeidsløshet, gjeld og undergravingen av sosiale programmer har ført til elendighet og usikkerhet for titalls millioner i USA, mens det såkalte vendepunktet lar vente på seg. Det står i tydelig og brutal kontrast til milliardene, billioner faktisk, i kontanter og garantier som deles ut til banksjefene, de samme som stod bak spekulasjonene som førte til det økonomiske sammenbruddet. Alle er pinlig klar over at de rike bare blir rikere (og det fort), mens resten av oss blir tråkket ned.

 

Dette kan kombineres med den utbredte forståelsen av at amerikanske politikere er som en vare, kjøpt og betalt av de rike og av konsernene. I følge USAs lover har konserner legitimitet som personer som i ytringsfrihetens navn har rett til å bruke så mye de vil på å få valgt kandidater som kan tjene deres interesser. Norske venner, dere må huske at valg i USA har enorme økonomiske proporsjoner. Neste års valg er beregnet å koste mellom sju og åtte milliarder, hvor mye av det går til ustoppelig annonsering i alle slags media. Mange nedleggelser kunne vært unngått med slike penger. Et av de skarpere slagordene som har dukket opp i OWS, er: «Jeg tror ikke på at konserner er personer før staten Texas henretter en.»

 

Det som syntes å være utbredt apati blant folk, viste seg å være en uttørket prærie av fortvilelse og sinne, og OWS var gnisten som fikk det til å brenne. Det er fortsatt forunderlig. Det startet med noen dusin mennesker, for det meste unge og hvite med noe erfaring fra store demonstrasjoner. Som en av de unge okkupantene, en av de som var her fra dag én, fortalte meg her om dagen, kjente de det som en stor seier at de hadde oppholdt seg i Zucotti Park en hel uke.

 

En samlet front skapes

Mange kommentatorer og mange deltakere har snakket om mangfoldet blant deltakerne i de fleste av Occupy-leirene. Men det er mer enn det, det er virkeliggjøring av en genuin, om enn i fødselen, enhetsfront i den gamle maoistforståelsen av en reell enhet av klassestyrker. Det vises også gjennom et annet genialt grep (uansett hvor begrenset nytte det har som erstatning for en skikkelig klasseanalyse): Rammen for debatten er at det er 99 % av befolkningen mot den rikeste 1 %.

 

Arbeiderklassens og den organiserte fagbevegelsens rolle er bemerkelsesverdig. Scenen var satt med utbruddet av kampen sist vinter, da den republikanske guvernøren i Wisconsin ville ha vedtatt lover som ville ødelegge fagforeningene innenfor offentlig virksomhet i staten. Klart inspirert av okkupasjonen av Tahrir-plassen okkuperte fagforeningsmedlemmer og deres allierte den statlige parlamentsbygningen i to uker, og fylte gatene i Madison med titusener av demonstranter gjentatte ganger.

 

Den uventede kraften i motstanden i Wisconsin viste både vanlige medlemmer og en rekke fagforeningsledere landet rundt at betydelige antall arbeidere er klare til å røre på seg, og utsette seg for risiko og offer. Det OWS har tilført, er tosidig. Det har vist at vi ikke trenger å vente på et eller annet hårreisende angrep fra reaksjonære politikere for å mobilisere. Og det viser seg å være en skreddersydd kampanje formet til å fange opp de økonomiske problemene til flertallet i dette landet, som medlemmene i fagbevegelsen kunne mobiliseres til, sammen med de arbeidsløse, andre arbeidere, eiere av småbedrifter, studenter med knusende skolepenger og lån foran seg og mange andre.

 

Det har også ført til at det finnes en kanal som aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser fyller med en mengde spørsmål og saker, for å utvikle støtte og bygge allianser. For eksempel er den nasjonale kampanjen mot «fracking» (den miljømessig høyst skadelige metoden å utvinne olje fra tjæresand og skifer) en av de sterkeste strømningene innen miljøbevegelsen nå. På alle de plassene jeg har mottatt detaljerte rapporter fra, der det foregår okkupasjoner, jobber «fracking»-aktivister side om side med andre okkupanter, mens de formidler bevissthet om dette spørsmålet.

 

Bevegelsen mot politivold synes naturlig her, gitt den offentlig dokumenterte brutaliteten i de militariserte politiangrepene på Occupy Wall Street, Occupy Oakland, Occupy Portland og andre. Og folk fra den bevegelsen og Occupy bevegelsen har jobbet med å føre dem sammen. Samtidig viser det fram et av problemene i tenkningen bak 99 % mot 1 %. Siden politifolk ikke har inntekt eller formue i 1 % -klassen er det mange naive okkupanter og tilhengere som ser dem som potensielle allierte, og er svært opptatt av at ingenting blir gjort eller sagt, som kan gjøre dem mer fiendtlig innstilt. Det foregår naturligvis en læringsprosess blant okkupantene etter hvert som maktbruken mot leirene forsterkes.

 

Spørsmålene rundt politibrutaliteten er avgjørende fordi det er en viktig sak når det gjelder å utvikle båndene Occupy-bevegelsen har med den fargede befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er noen deltakelse fra svarte eller latinos i OWS. Men slik disse lokalsamfunnene lider under det nåværende systemet, med skyhøy arbeidsløshet, manglende bevilgninger til skoler, kriminalisering av ungdom og mye annet, burde de ha en sentral plass i bevegelsen. Det foregår en løpende diskusjon om dette, og om den «hvite blinde flekken» som hindrer mange nye okkupanter i å forstå hvordan privilegiene og oppførselen deres skaper barrierer mot deltakelse fra fargede mennesker. En beslektet utfordring som opptar meg mye, er at det de fleste steder er liten forståelse for nødvendigheten av å bygge solide bånd med innvandrerdelen av arbeiderklassen, særlig de papirløse, og deres organisasjoner. Men det var nettopp disse kvinnene og mennene som skapte en bølge av demonstrasjoner i 2006, som kulminerte i en dags streik på 1. mai som lammet hele byer med en større latinobefolkning.

 

Nye innfallsvinkler har bygd bevegelsen

Tre viktige faktorer har så langt betydd mye for bevegelsens styrke, nemlig lederløs motstand, selvorganisering og mangelen på konkrete krav. Hver av disse har opplagt sine begrensninger, som i det lange løp kan forvandles til spørsmål om legitimitet. Men det har vært viktig for kampen, særlig siden det i USA mangler en revolusjonær politisk styrke av et slag som kunne hjelpe til med å organisere og koordinere et opprør på dette nivået.

 

Horisontal, eller lederløs motstand karakteriseres av direkte, i stedet for representative vedtaksprosesser. I Occupy-leirene gjennomføres det ved lange, daglige allmøter med taleliste, håndsopprekning for og i mot, og med en slags møteledere som, i alle fall i teorien holder diskusjonen på rett spor. Konsensus innebærer at hvem som helst av deltakerne kan blokkere et vedtak, men folk er generelt ganske forsiktige med å bruke vetoretten hvis det bryter med en sterk strømning. I Zucotti Park og mange andre steder hvor lydutstyr er bannlyst, brukes «Mic Check» metoden, som betyr at en gjeng folk plassert rundt taleren gjentar høyt og tydelig det som blir sagt, setning for setning. Ved store møter må denne prosessen gjøres to ganger.

 

Lederløs motstand har også forvirret fienden. Da ordføreren i Denver rasende insisterte på at okkupantene oppnevnte en talsperson han kunne forhandle med, valgte allmøtet i Occupy Denver enstemmig en hund, en tre år gammel border collie kalt Shelby, med tillegget at allmøtet når som helst kunne trekke tilbake oppnevnelsen. Dette var ikke bare en humørfylt måte å gi uttrykk for poenget med ingen ledere, det var også et slag mot lovens doktrine om konserner som personer. «Shelby er nærmere en person enn hvilket som helst konsern: Hun kan blø, hun kan forplante seg, og hun kan vise følelser. Enten er Shelby en person, eller så er ikke konserner mennesker.»

 

Når jeg besøkte, og av og til overnattet i Zucotti Park, ble jeg imponert og inspirert av måten de organiserte seg på, uke etter uke. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte i ti dager, og det på dagen før det nattlige angrepet fra politiet, så jeg at mye hadde utviklet seg fra et allerede høyt nivå, for ikke å snakke om den primitive strukturen fra de første ukene.

 

En ettermiddag i OWS: Min venn Mike Zweig holdt et foredrag om hvordan klasser fungerer i USA. Det foregikk midt på dagen ved hjelp av «Mic Check» metoden, til en større gruppe i et hjørne av parken. Deretter delte han ut et antall av sin egen bok «The Working Class Majority» til profesjonelle bibliotekarer og assisterende amatører ved leirens bibliotek, som nå fantes i et eget telt og kunne på det tidspunktet by på 5237 titler. Informasjon, matservering og medisinsk hjelp var nå bedre organisert og under bedre forhold. Til og med et Zucotti Park brannvesen hadde dukket opp. Mens det i en uoffisiell kampanje ble malt slagord på skjorter ved hjelp av maler og spraybokser i den ene delen av parken, foregikk det en storstilt utdeling av gratis t-skjorter laget ved hjelp av silketrykk i den andre delen. I køen for å få t-skjorter pratet jeg med en 75 år gammel pensjonert svart kontorarbeider fra New Jersey som var på sin tredje visitt til parken. Hun var helt enig med meg i at den åpenheten og mottakelsen som ble vist rett etter at de første teltene var kommet opp, hadde blitt borte underveis, men at det nå var kommet tilbake.

 

Før jeg dro pratet jeg med en bygningsarbeider med hjelm og det hele, og en kar fra «Labour Outreach Comittee.» Der vi stod og pratet, utstyrt med jakker fra fagbevegelsen, tiltrakk vi oss oppmerksomhet fra andre, som gjerne ville diskutere mulig deltakelse fra arbeiderbevegelsen i den planlagte 17. november-aksjonen. På vei ut slang jeg meg på «16 Tons» og «For What It`s Worth» sammen med en liten gjeng som hadde samlet seg rundt en kar med gitar. Occupy Wall Steet blomstret. Om natta slo maktas hammer til.

 

Et diskusjonstema blant enkelte okkupanter, og for mange kritikere tilhørende 1 % er at det bevisst nektes å fremme et sentralt krav, eller en liste av krav. Etter min mening er dette bare av det gode, av en rekke grunner. Det betyr at bevegelsen forblir åpen og er i en arbeidende prosess, framfor å være spikret fast. Det gjør OWS til et fenomen med åpen dør. Så lenge du er utilfreds med tingenes tilstand for de 99 % er du velkommen inn. Du trenger ikke knytte deg til en spesiell analyse av problemene, eller slutte deg til en spesiell løsning. For en stor del er de gjentatte ropene på konkrete krav et bevisst forsøk på å undergrave bevegelsen. For mange av de som er sympatisk innstilt, virker det som fornuftig kritikk, noe som holder dem fra å se nærmere på den kritikken vi retter mot det amerikanske samfunnet. Hvis vi enstemmig skulle samle oss om noen klare, umiddelbare krav, ville vi gjøre det vanskelig for oss selv. Hvis kravene faktisk var innrettet på å håndtere problemene (selv uten snakk om revolusjon) som for eksempel «Nasjonaliser bankene», ville de bli avfeid som ugjennomførbare. Hvis kravene var mer praktisk anlagt, for eksempel «Stopp nedleggelser» ville det være et signal til å gå inn i en langvarig forhandlingsprosess som kanskje i beste fall ville ende med noen lunkne reformer. Kort sagt så burde det eneste kravet på dette tidspunktet være «Stopp kravet om at vi skal stille krav.»

 

Fienden svarer

Om erfarne revolusjonære, og selv den harde kjerna av deltakere ble tatt på senga av dette utbruddet, har fienden, kapitalistklassen nærmest blitt lamslått. De har i flere tiår dyrket den giftige og hegemoniske myten at de rike fortjener alt de har og vel så det, fordi det er kombinasjonen av deres harde arbeid og spesielle genialitet som skaper rikdom og jobber til samfunnets beste. Det betyr ikke at alle har kjøpt den myten, bare at det har vært det viktigste gjennomgangstemaet i samfunnet. Det er helt sikkert det de rike hørte som et ekko i sine egne rom, og trodde på det. Nå har den myten i løpet av noen få uker blitt offentlig knust og latterliggjort.

 

Den vedvarende undergravingen av sivile friheter blir nå utfordret, for å se det i et juridisk perspektiv. Ytringsfrihet blir faktisk praktisert i det offentlige rom, og ikke plassert vekk i fjerne, avsondrede plasser som myndighetene helt uten ironi kaller «talefrihetssoner.» Dermed oppstår spørsmålet «Og hva er da resten av USA, egentlig?» Det vi i Occupy-styrkene til syvende og sist gjør krav på, er at rettighetene til folket, de 99 % kommer foran de til eiendomsbesitterne, de med kapital og deres statsapparat. Det er ingen liten utfordring for den eksisterende orden.

 

Et tidlig svar på utbruddet var et forsøk fra noen i det Demokratiske Partiet på å samarbeide om bevegelsen, noe som bekymret en del heltidsokkupanter jeg snakket med en måneds tid etter at det hadde startet. Demokratene holdt øye med Occupy-bevegelsen i håp om at den kunne bli deres versjon av Tea Party-bevegelsen. Med sitt utgangspunkt i 2009 dro den riktignok i begynnelsen veksler på anti-bank strømningene i massene, men vi kaller den stjernetåke, noe falskt, en imitasjon av virkelig grasrotmobilisering, finansiert av kapitalen.

 

Tillitsvalgte hos Demokratene på et litt lavere nivå snakket åpent med lovord om OWS, og selv Obama uttalte at okkupantene «gir stemme til en utbredt frustrasjon over hvordan vårt finansielle system fungerer.» Republikanerne på sin side fordømmer det bare, og kaller det farlig klassekrig og uamerikansk. Men, som alle vet har svaret først og fremst vært maktas tale. Mens jeg skriver, har det vært over fire tusen arrestasjoner over hele landet blant okkupanter og andre aktivister, selvfølgelig også en og annen tilskuer.

 

I løpet av siste halvannen uke har det blitt krystallklart at målet for undertrykkelsen er å bryte opp, og hvis mulig knuse leirene til Occupy-bevegelsen. Mange angrep har blitt gjennomført av myndigheter i byer styrt av «liberale» Demokratiske ordførere, og det kommer fler og fler bevis på at de er koordinert på nasjonalt plan, med Obamas justisdepartement og FBI i sentrale roller. Jeg skal ikke ta for meg konkrete hendelser her, selv om angrepet mot en forlatt næringsbygning som nettopp var blitt okkupert på et sted som heter Chapel Hill, så avgjort fortjener å bli nevnt. Det ble gjennomført av en fullt bevæpnet SWAT-enhet med automatriflene klare. Så langt har disse angrepene gitt næring til bevegelsens vekst, gitt budskapet et langt større publikum og vunnet sympati fra mange innenfor de 99 %. Og de har definitivt ikke knekket målbevisstheten til okkupantene.

 

La oss ta Occupy Missoula! Leiren er satt opp utenfor rådhuset i denne byen i Montana, som har rundt 85 000 innbyggere. De gikk med på å ta ned leiren 11. november slik at de planlagte seremoniene rundt Veteranenes Dag kunne gjennomføres. Så truet byens myndigheter med arresten hvis leiren ble satt opp igjen. Okkupantene skaffet seg advokathjelp og myndighetene trakk seg. En av okkupantene, Taryn, beskriver det som hendte slik: «Det rare er at vi i forkant av dette forsøket på å få oss vekk hadde alvorlige diskusjoner om å legge ned leiren for vinteren. Vi har knapt med penger, få telt og én liten ovn som bare delvis fungerer. Men dette ondskapsfulle forsøket på å fjerne oss bare forente oss på en måte som er vanskelig å beskrive. Kveldens allmøte bestemte enstemmig at vi skulle sette opp leiren igjen. Vi aner ikke hvordan vi skal få det til, men vi tok et sprang basert på det vi kan kalle tro. Jeg har aldri vært så stolt som nå i hele mitt liv, over å være del av noe.»

 

Hva nå?

1. Allerede nå er omfanget og gjennombruddskraften til Occupy Wall Street forbløffende. Hovedstrømmen av media har blitt tvunget til å anerkjenne den. Den nærmest daglige dekningen er full av referanser til gjentatte tilfeller av politibrutalitet og alle forsøkene på å knekke okkupasjonene. Og OWS-slagord er overalt. For eksempel kan en avis omtale en nyåpnet restaurant og kommentere at «selv de 99 % har råd til det.» Forfattere og kunstnere slutter seg til saken. Nettsiden til occupywriters.com har en liste med hundrevis av støttende forfattere, fra legender som Alice Walker til folk du aldri har hørt om. Den mest populære historien der, av den noe originale barnebokforfatteren Lemony Snicket er strålende.

 

På et personlig plan kan jeg fortelle at da jeg var på vei hjem til bygningen der jeg bor i Harlem forrige uke, traff jeg på en nabo som luftet hunden sin. Vi begynte å snakke om Zucotti Park. Hun hadde vært der på besøk. To andre naboer som også hadde vært der, stoppet og slo lag med oss i samtalen. En annen nabo jeg kjenner har kringkastet sitt radioprogram sirius.com fra parken. Alt dette er en uformell rapport fra en bygning med bare tjueåtte leiligheter. I hjembyen til partneren min, Dody, i det landlige Connecticut blir jeg stadig stoppet og får spørsmål om Occupy Wall Street når jeg er i butikken. En pensjonert kar fra Goldman Sachs sier at han støtter helt og fullt, og lille G som går i videregående har lyst til å ta den drøyt to timer lange bussturen for å besøke leiren.

 

2. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om denne veldige innflytelsen på folks bevissthet vil ha varig virkning, en flodbølge av forandring i det politiske livet i USA. Vi må huske på at Occupy Wall Street bare har vart i to måneder, og at det bare er fem eller seks uker siden den fanget oppmerksomheten til de brede deler av media. De driver med stadig oppgradering på internett og gjennom sosiale media som Facebook og Twitter, som har vært vesentlige verktøy for å spre bevegelsen. Jo lenger det varer, jo mindre er muligheten for å avfeie det som en mote eller et besynderlig fenomen.

 

3. Okkupasjon er en taktikk, men hvis du ikke har en strategi blir taktikken strategien din. Det er to betydelige farer knyttet til det som hittil har vært en spektakulær strategisk suksess, men de kan overvinnes hvis de blir erkjent.

For det første er det tendensen til at den indre kjernen i okkupasjonen blir sett som den «virkelige» bevegelsen. Vi, folk flest kan gi lovord og støtte til heltidsokkupantene. Utfordringen er å få så mange som mulig til virkelig å ta til seg prosjektet så sterkt at tankegangen blir «vi» enten de er i en park med en sovepose eller ikke.

For det andre er det en risiko for at kampen for å forsvare okkupasjonene blir et altoppslukende spørsmål om retten til å protestere, slik at selve budskapet forsvinner.

 

4. Men okkupantene må forsvares, ganske sikkert i lang tid. Noen bør i alle fall overleve vinteren med snø og kulde for å vise besluttsomheten til bevegelsen og avvæpne kritikken som sier at det bare er en forbigående trend blant privilegerte unge mennesker. Noen av okkupantene har, fulle av optimisme, erklært at behovet for selve okkupasjonene er over og at full desentralisering og bruk av internett og sosiale media er tilstrekkelig. Under de nåværende forhold tror jeg det er en stor feil. De fysiske okkupasjonene tjener forskjellige hensikter. De er baseområder hvorfra det kan utgå andre aktiviteter, som for eksempel streikestøtte. Der kan de også bli oppsummert. De er eksperimentelle samfunn hvor de vanlige reglene i det kapitalistiske varesamfunnet er forkastet og erstattet med nye måter å leve på. De er treningsleire for nye aktivister på frammarsj. Gjennom allmøtene er de en metode som kan sikre at bevegelsen holder en kurs som representerer og forsterker bevegelsen. Og, kanskje det viktigste er at de er magneter som tiltrekker seg de sympatiserende og nysgjerrige som ved selvsyn oppdager hva alt oppstyret dreier seg om.

 

I tillegg kommer vi til å trenge sterke samlingspunkter etter hvert som temperaturen stiger foran neste års valg, for å motstå kravene fra etablissementets liberalere om å rette oppmerksomheten over til «Okkuper valgurnene». Det vil være en oppskrift på katastrofe i et land hvor store deler av befolkningen er uten illusjoner om de to partiene, som begge er finansiert av den ene prosenten, bare lytt til klangen av sju til åtte milliarder dollar til neste års valgkamp.

 

5. Dette er det tredje året hvor den globale økonomiske nedsmeltingen går sin ujevne gang, og kapitalister og politikere utsteder nervøse deklarasjoner om at bedringen er på vei, mens det store flertallet bare ser mer lidelse framfor seg. Timeplanen stemmer. Sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 førte bare til spredt motstand, men i 1932 spratt det opp sammenslutninger av arbeidsløse og Hoovervilles, leire oppkalt etter presidenten og som regel etablert på offentlig jord. I løpet av få år flyttet fronten mot Den Store Depresjonen seg til arbeidsplasser med den påfølgende massive organisasjonsbølgen som etablerte fagbevegelsen i områder som bilindustri, stål, gummi, transport, varehandel og andre områder i økonomien. Denne bølgen ble understøttet av okkupasjoner på hundrevis av fabrikker og andre arbeidsplasser.

 

Jeg spår ikke en kopi av tredveårene. Jeg vet ikke hva som blir den neste fasen i denne kampen, men jeg vet i alle fall at den vil rette seg mot de ultrarike og bankene. Jeg vet også at vi kommer til å møte reaksjoner fra 1 %, med voldsom skittkasting i media og fysiske angrep som får det vi har opplevd hittil til å virke som en picnic. Jeg vet at idéen om revolusjon, som spontant har fenget blant unge i hjertet av bevegelsen, kommer til å spre seg.

 

6. Det fører meg til oppgavene for revolusjonære sosialister i dette utbruddet. Først og fremst må vi (da sier jeg vi om denne gruppen, ikke den brede OWS-bevegelsen) delta og være der sammen med de som står i spissen for kampen. Det er viktig at vi deltar med ydmykhet, vi organiserte ikke dette, vi så det ikke engang før det var der, og vi kan avgjort ikke styre det.

 

Vi har erfaringer og lærdom å bidra med, fra nærliggende spørsmål som politiets rolle, til strategiske spørsmål som dreier seg om å utvide bevegelsen til å få fotfeste i fargede miljøer og blant innvandrerarbeidere. Vi vet mye om kapitalismen og hvordan den virker, og om det umulige ved å reformere den. Men vi har også mye lærdom å hente! Om organisering og mobilisering, om taktisk fleksibilitet, om å skape samfunn basert på motstand som kan tjene som fyrtårn for millioner. Hvis vi gjør arbeidet vårt skikkelig blir det et stort bidrag til at Occupy-bevegelsen kan bli nettopp det som et slagord som nå feier over Zucotti-parken sier: « Begynnelsen på begynnelsen!»

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen

 

Ole Jakob Løland er prest i Ris kirke og forfatter av biografien om frigjøringsteologen Lidio Dominguez, «Lidio. En uvanlig historie» (Spartacus Forlag).

Argentinas moderne historie illustrerer hva religion kan gjøre for revolusjonær endring: Uten frigjøringsteologiens radikalisering av den katolske kirke i Latin-Amerika ville aldri den største geriljabevegelsen i argentinsk historie blitt til.

Disse ordene til Ernesto Che Guevara falt på et møte med radikale kristne i Buenos Aires i 1961. Den argentinske legen befant seg i hjemlandet et drøyt år etter revolusjonen på Cuba, som hadde inspirert et helt kontinent. Cuba hadde vist vei, og hele Latin-Amerika befant seg i en revolusjonær gjæringstid. Også militærdiktaturet i Argentina hadde grunn til å frykte nye allianser. Her satt kristne ungdommer som var i ferd med å utforme frigjøringsteologien sammen med revolusjonsikonet fremfor noen og snakket samme språk: De snakket om mystikk. I likhet med de radikale ungdommene på møtet brukte Che Guevara bilder fra det kristne trosunivers for å tolke sine dyrekjøpte erfaringer fra kampen for de fattige. De sto på samme side. Uretten skulle bekjempes. Spørsmålet var med hvilke midler.

To år tidligere hadde pave Johannes XXIII innkalt til et nytt konsil.

Og det blåste friskt rundt. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de mest konservative katolikkene. Der hvor forgjengeren pave Pius XII hadde ekskommunisert kommunister fra kirken, kritiserte i stedet denne 77-årige paven utbyttingen av arbeiderklassen verden over. Der hvor forgjengeren fordømte sosialismen, overrasket denne paven alle med å ta imot datteren til Sovjetunionens president, Nikita Khrusjtsjov, på pavens audiens. Allerede i 1891 hadde pave Leon XIII kritisert kapitalismen gjennom sin sosiale doktrine, men kirken hadde lenge også fordømt sosialismen. Nå var det nye toner fra Peters stedfortreder i Rom.

Konsilet

77-åringen ville oppdatere kirken i forhold til sin samtid. Derfor innkalte han alle verdens katolske biskoper til et konsil, hvor Kirken fornyet seg på en måte få hadde kunnet tenke seg. Gjennom dokumentet Gaudium et Spes (Glede og håp) ble den fordømmende tonen fra kirken overfor det moderne samfunnet snudd på hodet. Sammen med fremskritt, vitenskap og økt sekularisering, var det moderne samfunnet anerkjent som et sted for møtet med det guddommelige. Dokumentet uttrykte en varsom, lyttende og nyansert holdning til sin egen tid, og selv den moderne ateismen unngikk ensidig negativ kritikk. Samtidig var fordømmelsen av sult, urett og krig entydig. Kirken var i bevegelse.

Paven hadde igangsatt en kirkelig revolusjon – som den begynnende frigjøringsteologien i Latin-Amerika hadde etterspurt. Etter mange år som politisk alliert til makthaverne, krevde konsilet i Roma demokrati og like menneskerettigheter for alle. Det var vanskelig å svelge for konservative biskoper i land som Argentina. Så var det heller ikke mange katolske land, hvor det viste seg å være så vanskelig å implementere konsilets vedtak som nettopp her.

Likevel var det en minoritet av argentinske katolikker som gikk foran. Som i resten av Latin-Amerika startet de progressive kreftene alfabetiseringsprosjekter. De flyttet katolske prestisjeskoler ut til slummen. De la Bibelen i fattiges hender. De sa opp sine trygge middelklassejobber for å arbeide med de utbyttede arbeiderne på fabrikker og byggeplasser. Ut av menigheter, kristne studentforeninger og klostre vokste det frem motstandsbevegelser. Og i løpet av en meditasjonshelg med bønn, stillhet og refleksjoner bestemte katolsk studentungdom i Argentina seg i 1968 for å grunnlegge en gerilja. Den fikk navnet Montoneros. Studentene hadde utspring i det unge miljøet som hadde møtt Che Guevara på hans hemmelige besøk i hjemlandet sju år tidligere.

Da hadde allerede frigjøringsteologene spilt en nøkkelrolle som rådgivere på bispekonferansen i Medellín, Colombia. Der proklamerte kirkens ledere, med pavens velsignelse, at kirken sto på de fattiges side i kampen for frigjøring. Det slo ned som en politisk bombe, midt i den kalde krigens skuddlinje. Få hadde ventet at sentrale krefter i den katolske kirken de neste tiårene skulle stå fremst i kampen for menneskerettigheter mot den imperialistiske makten i Nord.

I land etter land ble biskopene i Latin- Amerika mer og mer beveget av den økende sosiale bevisstheten som kom fra møtet med de fattige. Men særlig ett land sine biskoper viste seg vanskelig å bevege til radikale uttalelser på bispekonferansen i Medellín i 1968: Argentina. Her hadde de fleste biskopene stilt seg på militærregimets side i kampen mot den populære presidenten Juan Domingo Perón.

Peronismens fall

13 år hadde gått siden Perón ble styrtet i et blodig militærkupp. Som Argentinas første demokratiske president på flere år hadde Perón iverksatt en sosial revolusjon uten sidestykke i argentinsk historie. Så omfattende var endringene, at Perón-navnet ga opphav til en ny ideologi, kalt peronismen. Arbeidere fikk oppsigelsesvern, offentlig helsetjenester, åtte timers arbeidsdag og betalte ferier mot å organisere seg i fagbevegelsen. Disse velferdstiltakene nådde millioner av argentinere, ofte fattige immigranter som aldri tidligere hadde nytt godt av eksportinntektene som hadde gjort Argentina til et av verdens rikeste land.

Perón skaffet seg imidlertid tidlig fiender i det argentinske militæret. Arbeiderklassens oppsving hadde kostet fabrikk- og landeiere dyrt, og disse to gruppene hadde mektige støttespillere innenfor militæret. Allikevel var det Peróns konfrontasjon med Den katolske kirke ga de militære det påskuddet de trengte.

Etter flere år ved makten, avskaffet Perón flere katolske helligdager, stoppet Kirkens undervisning i skolen og trakk tilbake økonomisk støtte. Biskopene ble rasende. Peronister reagerte med å sette fyr på kirker og brenne erkebispesetet i Buenos Aires. Peróns regjering hindret ikke påtenningene, men landsforviste i stedet to biskoper. Det fikk kirken til å lyse Perón i bann. Presidenten var blitt kirkens hovedfiende.

Den 16. september 1955 grep militæret muligheten til å begå kupp. Tanksene som hadde sirkulert i hovedstaden dagen i forveien var påmalt et V-tegn med kors inni. Det betydde Cristo Vence, Kristus vinner. Militærets kamp var Kristi kamp.

 

På plassen foran presidentpalasset i Buenos Aires hadde peronistene samlet seg. De ville ha Perón og demokratiet tilbake. Som svar beordret general Aramburu at militærfly skulle fly lavt over demonstrantene og stoppe protestene med flybomber. Resultatet var en massakre som aldri ble glemt. Det var denne dagen Montoneros ville minnes da de gikk til sin første aksjon som geriljabevegelse.

Montoneros’ inntreden

På ettermiddagen 29. mai 1970 fortalte alle radiokanaler i Argentina om en gruppe som kalte seg «Montoneros». De hadde klarte det umulige: Å kidnappe diktatoren, Pedro Eugenio Aramburu – mannen som hadde beordret flybombingen under kuppet i 1955.

Monteneros spektakulære inntreden i den argentinske offentligheten sjokkerte den argentinske militæreliten. Ingen visste at det fantes en så slagkraftig og militant opposisjonsbevegelse. Og kanskje viktigere, ingen forsto hvordan ungguttene i Montoneros hadde klart dette militære kunststykket. Ingen skulle jo være bedre beskyttet mot subversive terrorister enn en general.

Montoneros valgte å avrette diktatoren. Dette ga geriljaen en voldsom sympati blant folk flest. Men enda viktigere var det at Montoneros skilte seg ut fra andre geriljabevegelser på denne tiden. Den hadde ingen tydelig marxistisk-leninistisk ideologi. Montoneros kjempet mot USAs imperialisme i Argentina, men hadde ingen tilknytning til Sovjetunionen. Jernteppets voktere i øst så på sin side med mistenksomhet på de revolusjonære bevegelsene i Latin-Amerika. Sovjeterne var redde for at Montoneros’ tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme ville kunne utfordre deres ubestridelige posisjon i den kalde krigens maktbalanse. De foretrakk heller lydige kommunistpartier som ble kontrollert og temmet fra Moskva.

Montoneros kombinerte venstreradikale ideer med peronismen. Montoneros ville ikke opprette proletariatets diktatur, men krevde i stedet demokrati og at peronistpartiet ble tillatt. Organisasjonen var ikke religionsfiendtlig, i skarp kontrast til den andre store geriljabevegelsen i Argentina, Ejército Revolucionario del Pueblo (ERP). ERP forfektet en militant ateisme i et land hvor arbeiderklassen var overveiende katolsk. Montoneros derimot, spilte på folkelig katolisisme i sin helgenaktige dyrkelse av Evita, førstedamen folk ville at den katolske kirke skulle kanonisere. Si Evita viviera – seria montonera lød et av slagordene til organisasjonen: Hvis Evita hadde levd, hadde hun vært montonera. Radikale presters nære bånd til Montoneros var kjent, og dette katolske tilsnittet ved bevegelsen forsterket organisasjonens folkelige appell.

Vestlige banker, beskyttet av diktaturet, ble ranet for å kjøpe inn mat og klær til fattige. Lutfattige argentinere kunne i euforisk glede ta imot gratis dagligvarer fra lastebiler som Montoneros sendte ut til slummen. Utenlandske direktører ble kidnappet og de multinasjonale selskapene deres presset for penger. Allikevel krevde geriljaaktiviteten sjelden menneskeliv. Montoneros var påtakelig selektive i sin voldsbruk. Underveis var katolske prester åndelige veiledere for geriljakrigere, som gjerne benyttet sjansen til å gjemme seg i kirker og klostre. Dette var imidlertid ikke den første geriljaen i Argentina med et katolsk tilsnitt.

Under kolonitiden ga jesuittene guaraníindianerne så stor selvstendighet at de spanske kolonistene klaget jesuittene inn for Kongen. I 1637 innledet jesuittene bevæpningen av indianerne, slik at de kunne forsvare seg med våpen mot koloniale slavehandlere. Da Kongen i 1750 ga etter for presset fra kolonistene og overga jesuittenes områder til dem, svarte mange av prestene med å organisere geriljakrig sammen med indianerne mot overmakten fra Europa. Jesuitter og indianere slåss side om side og skjøt med bambusgeværer mot kolonistene. Til slutt tapte de slaget. Alle de 2 267 jesuittene på spansk territorium ble kastet ut av Sør-Amerika i 1767.

Slike eksempler på kirkelig kamp mot undertrykkelse hentet frigjøringsteologene nå frem fra historien for å vise at den revolusjonære kampen for de undertrykte ikke var noe fullstendig nytt og fremmed for kristne. Den var en essensiell del av evangeliet, og det var en side ved Kirkens historie. Religionen hadde ikke bare vært opium for folket. Den hadde også hatt en historisk rolle som kraft til frigjøring.

Historiens drivkrefter

Historien var åstedet for kamp mellom frigjøring og undertrykkelse. Det kristne mennesket befant seg i en historie drevet fremover av konflikter, ifølge frigjøringsteologene som var opplest på Karl Marx.

Den personalistiske filosofien oversatte dette til det personlige plan. Den lærte at konflikten ikke er noe ondt, men noe naturlig skapt av Gud. Derfor kan ens personlige reaksjon på en konflikt være verdifull. Konflikten er noe som gjør en mer autentisk som person, mens en kjemper mot uretten. Derfor er det kristne mennesket et menneske som tar sin tids konflikter på alvor, inkludert klassekampen mellom kapitaleiere og arbeidere. Bare gjennom å gå inn i disse konfliktene, kan «det nye mennesket», som Det nye testamentet taler om (Efeserne 4,24), vokse frem. Det må bli seg bevisst konfliktene som finnes, og stille seg på de fattiges side. Det var ikke bare Bibelen som talte om det nye mennesket. Che Guevara gjorde det samme. For flere og flere latinamerikanske katolikker tydet dette på en dyp sammenheng mellom kristentroen og revolusjonen. Mange ble inspirert av sin kristne tro til å gå inn i geriljabevegelsen Montoneros.

Geriljaen klarte med sine målrettede angrep å destabilisere Argentina i så stor grad at general Lanusse i 1973 ga etter og tillot demokratiet. Den Montonerosstøttede koalisjonen vant en dundrende valgseier. Men bare tre år skulle gå før de militære igjen grep makten, og innledet et mer brutalt diktatur og et folkemord på 30 000 som ble mistenkt for å være venstreopposisjonelle. Før ble ERP knust. Deretter led Montoneros-geriljaen samme skjebne. De argentinske frigjøringsteologene ble likvidert av regimet eller klarte å flykte i eksil.

Over hele Latin-Amerika førte USA og diktaturene en skitten krig mot frigjøringsteologien. Ut over 1980-tallet kom også reaksjonen fra Vatikanet med den anti-kommunistiske paven Johannes Paul II. Det toppet seg da sandinistrevolusjonens utenriksminister ble skjelt ut av paven på direktesendt TV under pavens besøk i Nicaragua, fordi han var katolsk prest og frigjøringsteolog. Da hadde allerede Vatikanet pålagt frigjøringsteologen Leonardo Boff taushetspåbud. Det samme pavesetet som fra konsilets dager hadde kjempet for menneskerettigheter, var nå den som nektet sentrale frigjøringsteologer ytringsfrihet i kirken.

De fattiges pinsekristendom

Mens venstreopposisjonen ble knust og frigjøringsteologien fortiet, vokste en annen kristendomstype seg stor: Pinsekristendom. Vekkelsen har ridd det latinamerikanske kontinentet siden, og fått svært ulike uttrykk – fra å spre antikommunistisk propaganda til å støtte Chavez’ maktovertakelse i Venezuela.

Jeg har tidligere argumentert for at den revolusjonære katolisismen paradoksalt nok også banet vei for den ekstreme nye pentekostalismen, som selger mirakler til høystbydende i slummen og som i Brasil har vekslet fra å kalle Lula en demon til å anbefale å stemme på ham. Frigjøringsteologien markerte et voldsomt brudd med tradisjonell åndeliggjøring av fattigdom, som sier at det bare er sjelene som trenger å frelses. Med frigjøringsteologien fikk kampen mot den materielle fattigdommen dyp religiøs betydning, og bekjempelse av den ble tolket som et tegn på Guds rike. Himmelen ble trukket nærmere jorden, og frelsesgodene lå mer oppe i tiden. Mens den første pinsevekkelsen i Latin-Amerika fornektet det materielle, har den nyeste utgaven som går under navnet nypentekostalisme derimot erklært den materielle rikdommen som den troendes gudegitte rettighet.

Dette kan også gi frigjøringsteologien potensiale til å nå flere fattige med sitt budskap om politisk kamp som det ypperste uttrykk for kristen nestekjærlighet. Pinsekristendommens innflytelse kan altså være en ressurs mot avpolitiseringen av de fattiges nød som skjer kontinuerlig gjennom høyresidens individualisme hvor hver er sin egen lykkes smed. Flere steder har man allerede sett nye eksempler på felles sosial kamp mellom radikale katolikker og pinsevenner.

Dagens venstrevind

Midt i den kalde krigens dype sår i Latin- Amerika og tross alle ofrene for diktaturene finnes det likevel noen tegn til rettferdighet oppe i det hele. Den røde valgvinden som de senere årene har skyldt inn over land etter land i Latin-Amerika, har gitt oppreisning og nytt liv til de samme kreftene som ble knust av USAs korstog mot røde ideologier på kontinentet.

Etter nærmere to tiår med nyliberalisme, har folk reagert i form av røde valgseire. Den samme markedsfundamentalismen som frigjøringsteologene betegnet som religiøs overtro og avgudsdyrkelse, har blitt stagget av motkrefter. I lang tid har denne opposisjonelle og kritiske røsten overfor nyliberalismen vært en av frigjøringsteologiens viktigste politiske funksjon, for eksempel gjennom de brasilianske biskopenes åpne fordømmelse av Det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer.

I dag er ikke bevegelsen bare maktkritisk, men også forsvarer av de nye venstreorienterte presidenter og partier. Deres legitimitet til har blitt bygd møysommelig opp gjennom fortidens kjempende ofre og de sosiale bevegelsenes kamp. Frigjøringsteologien har gitt denne kampen religiøs legitimitet på et katolsk kontinent.

Dette utgjør en av de viktigste rollene for dagens frigjøringsteologi. Etter å ha levd blant katolske fattige, studenter, fagforeningsaktivister og nonner på grasrota, har frigjøringsteologien bidratt til å åpne presidentpalassene for de fattiges talsmenn. Den utgjør en diskurs som legitimerer alliansen mellom venstresiden og kristendommen, religionen som er så avgjørende for at mange velgere skal slutte opp om en kandidat. I land etter land har sosialister seilt opp som valgvinnere etter å ha bygd på denne alliansen. Samtidig har frigjøringsteologien vært helt avgjørende for deres politiske engasjement. Både president Correa i Equador og president Lugo i Paraguay har vært under sterk innflytelse fra indianernes biskop og frigjøringsteolog, Leonidas Proañö. For sistnevnte var det frigjøringsteologiens spiritualitet og gudsbilde som gjorde at han ga avkall på bispeembetet for å stille som presidentkandidat. Men selv Hugo Chavez er bekjennende kristen katolikk, og Lulas katolske tro var trolig avgjørende for hans vei til makten. Om vi legger til at Argetinas tidligere president og stadig innflytelsesrike Nestor Kirchner har bakgrunn fra Montoneros, ser vi at hele den nye generasjonen av søramerikanske statsledere har tilknytning til frigjøringsteologien. Fra å være forkynt i slumkvartere blir den nå satt ut i praksis gjennom konkret politikk for de fattige.

Frigjøringsteologien står igjen som en bevegelse med martyrer som vitner om en historisk kamp for rettferdighet, med en diskurs om den dype sammenhengen mellom den kristne tro og den revolusjonære vei – en diskurs som står rede til å bli brukt av enhver som vil bevege et svært kristent kontinent til venstre. Det gjør den både mulig å misbruke for å komme til makten, men også skape reell endring for de fattige.

Religion er farlige greier, derfor må den erobres og brukes. Eller for å si det med marxisten og ateisten Slavoj Zizek:

Jan Myrdals tale på «Hent troppene hjem fra Afghanistan»-demonstrasjonen på Norra Bantorget, 10.oktober 2009.

Jan Myrdal er forfatter og aktivist fra Sverige.

Her og nå diskuterer jeg ikke de økonomisk/ politiske kreftene som har ført til at Sverige som stat ikke lenger har et nasjonalt forsvar, men – omtrent som et korrupt tysk fyrstedømme på syttenhundretallet – bare våpendragere som stilles til rådighet for stormakter. Jeg diskuterer heller ikke krigsforløpet, selv om alt tyder på at den nå hjelpeløse øverste krigsherren – De Forente Staters president Obama – leder sine underordnede tropper av ulik nasjonalitet mot et forsmedelig og blodig politisk og militært nederlag av omtrent samme slag som de britiske befalhavende gjorde i de to første Afghanistankrigene, og de sovjetiske i den fjerde. Men for effektivt å kunne drive fram kravet om at de svenske troppene skal kalles hjem fra den femte, pågående Afghanistankrigen, finnes det visse prinsipielle spørsmål som bør diskuteres. Jeg tar nå opp tre.

Den humanitære inngripen

At staten Sverige, med sin krigsinnsats i Afghanistan, fullfører sitt ansvar overfor De Forente Nasjoner, er som de fleste her vet, dunkel tale. Den svenske styrken er ikke en FN-tropp men en NATO-tropp. Ministre og politikere, også i Sverige, motiverer krigsinnsatsen med humanitære grunner. Av og til låter de nesten som den offisielle svenske statlige propagandaen da Sverige (subsidiert av den franske katolske kardinalen Richelieu) nesten var en militær stormakt under Trettiårskrigen. Man sender sine soldater i det godes tjeneste. Denne gangen er det ikke for å beskytte protestanter fra katolikker, men for å befri kvinner fra heldekkende slør og annen diskriminering. Hvis man for alvor mente dette, og opplevde motivasjonen så sterk, ville det jo være rimeligere å sende en gjenværende svensk tropp til Hamburg for å befri ofrene for det som i Forbundsrepublikken er lovlig og gir skatteinntekter, nemlig prostitusjonen. Eller til nabolandet Danmark for i det godes tjeneste å innføre svensk og norsk lovgivning om kjønnshandel.

Men i løpet av de seneste to hundre årene har de offisielle motiveringene i våre land, for militær innsats i andre land, ikke vært av religiøs art. De har vært humanitære og for frihet. Benito Mussolini – og hans diplomater i Nasjonenes Forbund – motiverte angrepskrigen sin mot Abessinia (Etiopia) blant annet med at folket skulle befris fra slaveri. De kunne uttale seg med kunnskap om det slaveriet siden Italia hadde egne slaver ved sin legasjon i Abessinia. USAs krig i Sørøst-Asia ble kalt en krig for frihet. Den sovjetiske, med sine alliertes okkupasjon av Tsjekkoslovakia, ble motivert med – i likhet med den seinere inngripen i Afghanistan – at det var for å beskytte sosialismen og sosiale framskritt. Alt dette var politikerløgner. Men ikke bare det. Selv om disse motivene hadde vært virkelige, at det gjaldt for okkupasjonstroppene å kjempe mot slaveri og for frihet og sosialisme, ville ikke slik inngripen vært produktiv. To hundre år, sa jeg. Ja, det var under den franske revolusjonen at Robespierre, i polemikk med Danton, framholdt at kriger som var ment å befri andre, var prinsipielt umulige. Man kan ikke, som Robespierre påpekte, befri fremmede folk utenfra med militærmakt. Bajonetter er anvendelige til mye, bare ikke til å sitte på.

Det klassiske eksemplet fra attenhundretallet var den spanske krigen som bidro til – og kanskje avgjorde – Napoleons nederlag og fall. Det regimet han innførte, med sin bror i spissen, var liberalt, avskaffet inkvisisjonen og gjennomførte reformer. Men siden det hvilte på franske bajonetter gikk fattigbøndene i Spania til blodig krig – for inkvisisjonen.

Det humanitære – eller revolusjonære eller demokratiske – motivet for militær inngripen i fremmede land er og forblir falskt. Det er dunkel tale for å villede.

Profitten er drivkraft

Det er ikke vanskelig å forstå hva som drev britene til Afghanistankrigen på attenhundretallet. Britene forsøkte å videreføre den ekspansjonspolitikken som førte til annekteringen av Oud (og den påfølgende store indiske frigjøringskrigen mot britene i 1857) og Sind. Men ikke nok med det. Storbritannia og Russland kjempet om makten over Sentral-Asia. Det gjaldt markeder, bomullsdyrking, og for Russland sin del å nå fram til varmtvannshavner, noe britene ville forhindre. For afghanerne med ulik etnisk bakgrunn gjaldt det å bekjempe feringhis, utlendinger. Med vold og sluhet var de tradisjonelt framgangsrike i den kampen. Afghanistan har vært imperienes grav helt siden perserrikets tid. Også den fjerde Afghanistankrigen (da Sovjetunionen angivelig kjempet for sosialisme og brorskap) og den femte (da USA angivelig kjempet for demokrati) hadde de samme virkelige motivene. Men nå hadde olje kommet i tillegg til kontrollen over handelsveiene, og dessuten tilgang til malm, noe som har vært kjent siden førtitallet.

Det finnes ingen hemmeligheter rundt de økonomiske drivkreftene bak krigen. Men som det viser seg, både når det gjelder USAs angrep på Irak så vel som på Afghanistan, er militær inngripen sjelden den rette måten for å få kontroll over naturrikdommer. Tyskland mislyktes to ganger med sine militære angrep, i sitt forsøk på å utnytte Ukrainas rikdommer. I Afghanistan later det til at soldatene til USA og de allierte dør med store omkostninger, samtidig som det oppadstigende og forsiktige Kina tar kontroll over de store afghanske naturrikdommene – og finansierer USAs katastrofalt voksende underskudd samtidig som de presser dem ut av deres økonomiske maktsfærer.

Den gruppen som virkelig – riktignok midlertidig – profiterer på disse krigene, er de stadig mer innflytelsesrike militærindustrielle konsernene i USA. Husk at de også rår over en rekke underleverandører lik Sveriges. I lengden er profitten deres likevel selvdestruktiv siden den ikke er i stand til å være virkelig verdiskapende. Den svenske forsvarsministeren, Sten Tolgfors, har faktisk sagt at den svenske troppen i Afghanistan er der også for å fremme svenske handelsinteresser. Den tyske forbundspresidenten Horst Köhler ble tvunget til å gå av etter en liknende uttalelse. Den svenske kynismen og det tyske hykleriet veier opp hverandre, for krigsprofitten kan så visst forsørge kapitalister, politikere og journalister en stund, men neppe i lengden. Den som kaver i snøen og forsøker å holde seg varm ved å pisse i buksa, opplever snart hvordan den behagelige varmen erstattes av bitende kulde.

Terror

I imperialismens glanstid fantes ingen større trusler mot hjemlandene. Det viktorianske Storbritannia erobret, utsugde og gjorde folk til slaver, samtidig som det eksporterte sin mest besværlige underklasse til Nord- Amerika og Australia, mens befolkningen der i sin tur ble rensket ut. Det var bare fra det underkuede Irland at det kom fenianere og seinere IRA på blodige oppdrag hos herrefolket. Men det har skjedd en forandring. Med dyp opprørthet snakker nå politikere, politi og lederskribenter i våre krigførende stater om risikoen for at terrorkrigen styrkene våre fører kan slå tilbake. At talibanere, dels på grunn av fattigdom og dels på grunn av ideologi, neppe skulle foreta seg noe særlig i USA og Europa, forhindrer ikke at den allmenne terrorfrykten ikke bare er et uttrykk for egen dårlig samvittighet.

Selv om de utsendte våpendragerne til USA og dets villige allierte bedriver statsterrorisme og dreper menn, kvinner og barn, kan ofrenes mer ressurssterke meningsfeller godt forårsake at sivile drepes i imperialistenes hjemland. Moralsk sett finnes det heller ingen forskjell på terrordrap begått av den ene eller andre. Moralsk sett er det ingen forskjell på de britiske stats-mordene i Irland og IRAs mord i England. Det avgjørende var og er om det er en effektiv metode. Individuell terror – som det gjerne kalles i motsetning til statsterror – slik det praktiseres av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA, IRA og RAF (og anarkistene rundt 1900), har vist at det ikke er noen politisk farbar vei. Det er det avgjørende. Måten å unngå og bli utsatt for slik individuell, om enn lite hensiktsmessig terror, er ikke å trappe opp egen deltakelse i statsterror, men heller trekke seg ut. Man kan si det på en annen måte: Et Sverige som deltar i, eller bare støtter de store imperialistmaktenes krig i andre stater som Irak eller Afghanistan (listen kan gjøres lang), kan ikke i lengden regne med noe annet enn å bli utsatt for individuell terror som svar. Fortsetter politikerne våre med sin nåværende politikk, tviler jeg på at Stockholm Rådhus, for eksempel, får stå altfor lenge. (Burn baby burn!)

For å sammenfatte: Det finnes bare en politikk som både er allment og humanitært korrekt, og tjener våre egne så vel langsiktige som kortsiktige interesser. Vi må prøve å oppnå at de svenske troppene hentes hjem fra Afghanistan. En selvstendig politikk som går mot imperiemaktene, er det eneste som kan hindre at vi trekkes ned i langvarig elendighet. Det burde ikke være umulig. Finlands utenriksminister Alexander Stubb og sosialdemokratenes Erkki Tuomioja har alt sagt at de finske troppene skal hjem snart.

(Talen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Det er fortsatt mye oppmerksomhet om filosofien til Jean-Paul Sartre, mens det skrives lite om den praksis og politiske aktivisme den førte til.

Etter min mening er Sartre en (sjelden) filosof som passer godt til Marx’ berømte sats:

Jeg vil her særlig se på den siste perioden av hans liv, fra 60-åra og fram til han blir blind i 1973. Det hører også med til bildet av mannen.

Sartre arbeidet hele livet på to fronter: Filosofi, litteratur, teori – samtidig med en til tider intens politisk aktivitet. Fra han i 1945 ble redaktør av det nye Les Temps Modernes, deltok Sartre i de store debattene. Etter krigen var det mektige kommunistpartiet (PCF – 31 % i valg) totalt dominerende, og «alle» på venstresida var med eller kretset rundt dette partiet. Sartre var skeptisk, og skreiv i 1947:

Holdningen førte til mange års utskjelling. Men teorien tiltrakk ham – derfor sa han også:

Derfor deltok han i stiftingen av et (mislykket) «tredje-vei-parti».

Sartre tok stilling for Tito mot Stalin, og kastet seg inn i kampanjen for en ung soldat som hadde fått fem års fengsel for å avsløre franske krigsforbrytelser i Indokina. Dette skulle bli typisk for Sartre i årene framover, stadig ble hans litterære virke avbrutt av politiske kampanjer, enten fordi han opprørt sjøl tok initiativet, eller fordi folk ba om hjelp. Sartre hadde prestisje og en argumentasjon som i sine språkbilder naglet undertrykkerne til skampælen. Som under Algerie-krigen da han flere ganger ble truet på livet, og høyreekstremister demonstrerte på Champs Élysées under ropet: «Skyt Sartre!»

I perioden 1952 til november 1956 (invasjonen i Ungarn) inntok Sartre en vennligere holdning til Sovjet-Unionen. Han reiste mye i landet, deltok på kongresser, uttalte seg rosende, og lot seg til og med velge til viseformann i Vennskapssambandet Frankrike–USSR.

Men med Ungarn og Algerie er det slutt. Hans forbitrelse mot PCF og Sosialistpartiet (PS) for deres svik og undertrykking av algerierne var nådeløs, og varte livet ut. Det er også på denne tida han skriver det nesten legendariske forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte, hvor han slynger ut sin avsky og hat mot kolonialismens forbrytelser, og hilser velkommen den revolusjonære volden Fanon hevder er nødvendig om den koloniserte skal kunne overvinne fornedrelsen og selvhatet. PCF og PS betraktet Sartre etter hvert som samfunnsstøtter, partier uten vilje til å styrte kapitalismen og frigjøre folket:

On a raison de se révolter – det er riktig å gjøre opprør (Mao) – heter noen samtaler han ga ut i 1973 rett før han ble blind – det kan stå som motto for Sartres etter hvert nesten ustoppelige vei mot venstre og revolusjonen.

Sartre la ut på lange reiser, besøkte Fidel Castro og Che, Krustsjov og Tito (som mottok ham offisielt), og i 1955 ble han og Simone de Beauvoir offisielt invitert til Kina og møtte Mao. Seinere trakk han tilbake rosende utsagn om Sovjet, sablet ned invasjonen i Tsjekkoslovakia, og brøt med Castro (1971).

Fra midten av 60-tallet raser Vietnamkrigen. Sartre bor i boulevard Raspail på Montparnasse, spiser hver dag frokost på samme café og leser Le Monde, og inntar seinere på dagen sin déjeuner på La Coupole (hvor emigranten Lenin i sin tid spilte sjakk). Han lever sterkt, røyker enormt, drikker etter sigende én liter vin til sin to timers lunsj (og kan også gå på fylla), og tar i perioder corydrane, et dop som inneholder amfetamin. Hver søndag spiser han middag hos sin mor – etter sigende alltid suppe og svinesteik. Samtidig er han et arbeidsjern av dimensjoner, driver seg steinhardt – ufattelig mange timer i døgnet er fylt av arbeid. I nærmere 30 år har han holdt på med et enormt verk om Flaubert – L’Idiot de la famille (idioten i familien) – og i 1971/72 har han gitt ut tre bind på 2802 sider; siste bind blir aldri fullført.

Fra 1967 finner vi Sartre som formann i Russel-tribunalet. Gjennom vitneutsagn og dokumentasjon granskes de amerikanske krigsforbrytelsene i Indokina. I England nektes tribunalet av sosialdemokraten Wilson. I Frankrike stoppes det av de Gaulle, og Sartre skriver et skarpt brev til presidenten om krigsforbrytelsene, og sier at «man er redd oss». De Gaulle svarer høflig i sitt avslag og kaller ham maître – Sartre er tross alt Nobelprisvinner og en verdenskjent intellektuell. Sartre fnyser, og vil ikke være «maître» for denne mannen.

I mai 1968 bryter det plutselig løs. Studentene reiser seg mot det autoritære regimet – og mot «borgerskapets vaktbikkjer »: PS og PCF – en holdning som passer Sartre utmerket. Den 10. mai offentliggjør Sartre og andre intellektuelle sin støtte til studentbevegelsen, samme natt er det «barrikadenes natt» i Paris (60 barrikader), og 13. mai går 1,2 millioner mennesker over hele landet i demonstrasjon under slagord mot de Gaulle: «10 år er nok!» Deretter baller det på seg, studentopprøret har utløst et enormt arbeideropprør, trolig er 14 millioner i generalstreik, og hele landet ligger nede: Transport fins ikke, tusenvis av fabrikker (og læresteder) okkuperes, direktører stenges inne, og bedriftene styres av arbeiderråd – sovjeter, mens myndigheter og politi står maktesløse. Til slutt rømmer presidenten hovedstaden.

Sartre er begeistret og litt forvirret. Hva er dette? Mange kjente folk strømmer til det okkuperte Sorbonne og de store debattene i Grand Amphi. Sartre kommer sammen med Simone de Beauvoir. De baner seg vei mellom tusenvis av ungdommer som begeistret strekker armene mot ham. Det blir en ufattelig trengsel, og 7000 presser seg inn i salen som er bygd for 4000. Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til hva det er i dag, sier han.

Og han fordømmer PCFs passive og samfunnsbevarende rolle.

Kort etter sier han i radio:

To år seinere sier Sartre at han ikke hadde forstått de unge da, han forstod ikke hva de ville og hva slags rolle gamle idioter som han sjøl kunne spille i dette.

Og «seinere» – det er da han våren 1970 ble kjent med maoistene i La Gauche Prolétarienne – «det proletariske venstre».

Jeg som skriver dette, bodde sjøl i Paris denne våren. Det var en tid stappfull av politikk og debatter, en tid hvor vi druknet i løpesedler og militante aksjoner, og hvor venstregruppene lå i stadig kamp mot politi og myndigheter som gjorde alt for å kneble dem. Brøt det ut streik på den internasjonale studentbyen, skrudde myndighetene av lys og gass; ansatte som ønsket faglige rettigheter, ble sagt opp. Utenlandske studenter ble utvist. Venstregruppenes avisselgere ble forfulgt; stod de utenfor fabrikker, kinoer etc., ble de tatt med til avhør, og holdt der noen timer til kundene var vekk. De fikk også feilaktig idømte bøter for å hindre trafikken og for feilparkering. De som viste seg «vanskelige», ble tiltalt for «vold mot politiet ». Plakatopphenging og slagord var nå «ødeleggelse av offentlig eiendom», og førte til fengsel. Le Monde skrev i juli 1970 at Frankrike for øyeblikket hadde rundt 200 politiske fanger, også aktivister fra fagforeninger og folk som hadde «gjenopprettet forbudte organisasjoner». Dessuten ble det vedtatt en lov som millioner hadde protestert mot, også PCF og PS: Den som deltar i ulovlige demonstrasjoner, kan få store straffer for ødeleggelser – uten å ha gjort noe. Stort sett var det politiet som knuste, for køllene var aldri langt borte – i mai forfulgte de en gruppe fra Gauche Prolétarienne inn på det juridiske fakultet og knuste den store glassfasaden.

Blant venstreorganisasjonene var det tre-fire trotskistiske og tre-fire maoistiske (Sartre og mange intellektuelle hadde støttet trotskisten Krivine ved presidentvalget i 69). De «moderate» maoistene (som tilsvarte SUF (ml) i Norge) var PCFML som ga ut både en legal og en illegal avis (den siste med litt «sterkere» språk). La Gauche Prolétarienne lå ytterst til venstre, og deres avis – La Cause du Peuple («folkets sak») – var fylt av klassehat og avsky mot borgerskapet. Her snakket de om den nye résistance (som under krigen), og oppfordret til oppstand i det sivile samfunn – soldater, arbeidere, folk i fengsel, innvandrere, kvinner, gamle … Arbeiderklassen må svare med vold på kapitalens vold, kidnappe eierne, gjøre motstand mot politiet og motsette seg at eierne og staten stjeler verdiene de skaper. I april både applauderte og kritiserte vi på venstresida i Paris da en «kommando» fra GP brøt seg inn i luksusbutikken Fauchon, og etterpå delte ut trøfler, russisk kaviar og håndmalt konfekt i de grå arbeiderstrøkene (Einar Gerhardsen var i sin ungdom med på noe liknende). GPs avis ble regelmessig inndratt, og i mars arresterte politiet redaktør Le Dantec, og neste redaktør, Le Bris, ble buret inn ti dager etter. Resten av våren maler derfor GP på de sentrale murene i Paris: «Libérez Le Dantec et Le Bris!»

Myndighetenes inndragninger har som mål å ruinere venstreavisene, og i denne situasjonen henvender noen av lederne i GP seg til Sartre på La Coupole i slutten av april. Og Sartre aksepterer å bli redaktør av CP, og går dermed inn i den trolig mest politiske perioden i sitt liv.

Etter 1968 kan det ikke lenger føres noen dialog med borgerskapet, sier Sartre. Og sett fra Paris kan hans voldsomme språk mot makta og kapitalen få SUFs vokabular hjemme i Norge til å se ut som bleike skygger. Det er som en flammekaster når han håner udyrene for deres forbrytelser mot folket, fordømmer overklassens morderiske vold, de tusener som hvert år omkommer og skades i industriens profittjag, arbeidere som brennes og kvestes, som lemlestes og kveles av gass, de triste forstedene med langsom eller brutal død, ungdom som ikke har noen framtid, gamle som dør i uverdighet etter et langt arbeidsliv, bønder som ruineres til fattigdom – og fattige innvandrere som utvises. Dette er en krig.

Sartre vet hva han snakker om. Da Citroën-fabrikken ble okkupert i 1968, gråt mange av arbeiderne åpenlyst av glede og ropte i kor at eieren var en morder – mange arbeidere hadde begått sjølmord. Nå skulle det bli slutt med «helvetestempoet» ved samlebåndet! Sartre er villig til å bruke sitt navn for alt det er verdt, og han overskrider alle vanlige grenser, freser mot utsugerne og menneskeforakterne og kaller dem med deres rette navn. Og trykker og innestår for de fengslede redaktørenes erklæring:

Sartre overtar som redaktør fra og med mai. Den 27. mai går rettssaken mot redaktørene i Justispalasset på Ile de la Cité, de siste ukene har GP ført en knallhard kampanje med Sartre som deltaker. Om morgenen, da jeg går til min lille deltidsjobb på Collège de France bak Sorbonne, henger allerede opprørspolitiet rundt i gatene. Utpå formiddagen hører vi i radio at prosessen har begynt, Cité er omringet av opprørspoliti (CRS), og det er støvletramp, tåregass og «kommandoer» fra GP som skriker slagord. Når vi setter opp vinduene, hører vi dumpe smell fra granatkasterne langt borte. Når jeg om ettermiddagen drar hjemover, er det rester etter påbegynte barrikader i et par gater, og avisoverskrifter i kiosken: «Justispalasset i unntakstilstand. Regjeringen sitter i ekstramøte! » Hele ettermiddagen, kvelden og natta angriper kommandos fra GP, de overfaller politibusser, klarer å tenne på en, river opp politikompanier gjennom geriljaangrep, okkuperer Halle aux Vins, angriper med brannapparater og vannkanoner, lager helvete …

I retten hadde vitnet Jean-Paul Sartre hånet regjeringen som dømmer to redaktører, men lar den tredje gå fri fordi de er redde for en politisk prosess. Og dommeren gir ham rett (!), og unnskylder seg. Og Sartre gjør klar juninummeret av CP, et nummer jeg sitter med i handa når jeg skriver dette: På forsida Mao – hammer og sigd – «journal communiste révolutionnaire prolétarien» – og bilde av GP i kamp med politiet: «Hvem er redd for hvem?» – og et Mao-sitat blant flere på baksida («Hovedtendensen i verden er revolusjon») hvor bilder viser verdens folk i kamp mot imperialismen: «Hvem er redd for hvem?» er også tittelen på Sartres lederartikkel:

«Nasjonens kreftsvulst!» roper en avis på ytre høyre. «I fengsel med Sartre!» Og PCFs avis L’Humanité mener han gjør en kjempetabbe ved å solidarisere seg med disse provokatørene. Sartre derimot er glad over å være i en bevegelse som er litt «anarchisant» og kunne slå mot PCF fra venstre, et parti han nesten alltid hadde mislikt. De to redaktørene får åtte og tolv måneder, mens La Cause du Peuple som vanlig blir beslaglagt. GP oppløses av regjeringen («en trussel mot statens sikkerhet, oppfordring til tyveri, plyndring, brannstifting, mord»), og den tidligere formannen Alain Geismar, en av lederne i 68, idømmes seinere atten måneder. I denne situasjonen går Sartre ut på de store boulevardene og selger denne forbudte avisa som oser av hat og opprør. Han har med seg Simone de Beauvoir, Godard, Foucault, Simone Signoret m. fl.; seinere får han også med kjente journalister, og Robert Gallimard og Claude Lanzmann er «vitner», mens forlaget Gallimards fotograf dokumenterer. Og mens de «vanlige» selgerne blir håvet inn av politiet, må Sartre bare bli med for å «sjekke identiteten». Det er i denne situasjonen politiet skal ha kontaktet presidenten, og fått til svar av Pompidou: «Man arresterer ikke Voltaire!».

Sartre er nå blitt l’intouchable – den som ikke kan røres: Avisa blir inndratt for sitt ulovlige innhold, mens redaktøren går fri. Sartre skriver at han solidariserer seg med artiklene i CP, men ikke nødvendigvis med GPs handlinger. Likevel går han svært langt i å godkjenne nettopp handlingene, og når han lar trykke en hyllest til motstandsbevegelsen under krigen, fra en poet som døde i konsentrasjonsleir, blir det sagt at ingen annen i dag ville sluppet tiltale for dette.

For «Voltaire» er rasende, hans hat mot overklasse og utbyttere gjennomsyrer alt. Under rettssaken hadde «partisaner» stjålet svære bunker borgerlige aviser og brent dem foran et gymnas, og Sartre skriver:

Og han bringer leserbrev fra en gruvearbeider som forsvarer at noen tente på en kullgruve – det er bare en liten flamme sammenliknet med alle omkomne og de som langsomt dør. En annen arbeider skriver at flertallet av arbeiderklassen ønsker forandring i livet sitt, om nødvendig med vold; de hadde ikke gjort opprør i 68 for at CRS (opprørspolitiet) skulle stå utenfor fabrikkporten i dag. Og Sartre avviser beskyldningene om tilfeldig hærverk mot biler under prosessen: Demonstrantene hadde utelukkende gått løs på symbolene på pengemakta: Rolls Royce!

Og Simone de Beauvoir, som har redigert to sider i juni-nummeret (under hver side står Sartres eller Beauvoirs navn), hun slår like hardt. Her skildres vanvittig militante aksjoner i industrien over hele landet, og det siteres fra erklæringer og løpesedler som lyser av hat og forakt, avsky mot eiere som innkasserer én million francs i måneden, mens arbeiderne får 900, og gråter over sin fattigdom og miserable liv. Og det kryr av desperate streiker, fotografi av en eier (dokke) som henges, og sjefer som er blitt bortført, og maskiner ødelagt der hvor de hensynsløst setter folk på porten for å øke profitten. Det fins en hel verden av motstand og kamp som boikottes av nesten alle aviser – og et «ansvarlig» PCF som motarbeider aksjonene …

Om sommeren tar Sartre en tur til Norge, og reiser med Hurtigruta for annen gang. Tilbake i Paris blir han i september også redaktør av Tout, organet til maoistgruppa Vive la révolution!, og i januar 1971 overtar han J’accuse. I to hele år lever Sartre dette intense livet, samtidig som han skriver på sin enorme Flaubert. Han bruker sin prestisje, er et slags skjold for disse avisene. Samtidig har han trolig også et ønske om å komme for retten, for, som en Dimitrov eller Castro, å kunne holde et politisk oppgjør som ville gi gjenlyd.

Sammen med GP opplever Sartre en ny radikalisering; han skriver artikler, essays, opprop, demonstrerer, dokumenterer, vitner, holder taler og appeller, er med på en rekke aksjoner og kampanjer. I juni stiftes «Venneforeningen for La Cause du Peuple» med bla. Simone de Beauvoir i ledelsen. I oktober møter han ikke fram som vitne i saken mot Geismar, men sender et telegram:

Prosessen er ikke annet enn en narresmokk; i stedet drar Sartre ut til fabrikkporten ved Renault-Billancourt, og på pressebildene ser vi en liten mann på en tønne med mikrofon i handa, han har genser med grå strikkejakke utenpå og pelskrage. «Camarades», sier han, «jeg skulle vært i Justispalasset, men vil heller vitne her foran dere … for Geismar er folket, det folket som nå både oppdager den volden det kan utføre og den styrken det har, og som nå reiser seg mot dem som vil undertvinge det …»

Dette synet kommer også klart til uttrykk i et «Vindu mot vår tid» i NRK året etter: En samtale med Mitterand (PS), Marchais (PCF), Sartre og en oppsagt arbeider fra Renault. De to «ansvarlige» politikerne er vage og uklare, og blir drepende spiddet av Sartre og arbeideren. Sartre flerrer vekk all tåketale, hudfletter undertrykkerne, og uttaler at det sanne venstre i dag er i illegalitet og nå anklager regimet gjennom sine handlinger; derfra går veien til voldsbruk (revolusjon) som vil bestemmes av begivenhetene … I desember samme år er Sartre formann i et «folketribunal» i byen Lens etter at 16 gruvearbeidere er døde av gass. Fra februar 1971 er han med i en stor kampanje mot elendige forhold i fengslene. Og i februar 72 er han igjen med på en aksjon mot Renault; Sartre vil bruke sitt navn til å skape blest om en sultestreik som arbeiderne fører mot oppsigelser, men som pressa ikke skriver om: Inne i en stor varebil, sammen med journalister og maoister, lurer han seg inn på fabrikkområdet – til «denne såkalt nasjonaliserte bedriften» som er «en slags anstalt for straffarbeid». Gruppa kastes raskt ut igjen av brutale vakter, men hensikten er oppnådd.

Fram til våren 1973 er Sartre CPs følgesvenn. Da begynner det å rakne i redaksjonen som foretar sjølkritikk og nedlegger arbeidet. (GP er jo også forbudt, og ledelse og medlemmer arbeider under jorda.) Sartre underskriver kritikken sammen med hele redaksjonen, og sier blant annet at mens La Cause du Peuple hadde vært nyskapende i 1970, så er den nå «like byggende som en støttekomité» – med masse dårlige vaner. I juni 71 hadde imidlertid Sartre og dette miljøet vært med på å danne Libération – et revolusjonært pressebyrå, og det blir nå utgangspunket for avisa av samme navn fra mai 1973 – Sartres siste politiske prosjekt.

Hva slags tanker gjorde så Sartre seg om samarbeidet med disse unge menneskene som han kunne vært bestefar til? (Han var 67 år.)

En rekke ganger uttalte han at han ikke var maoist, men at det var handlingen, spontaniteten og kampen for rettferdighet som drev ham. Og forakten for dette «Kommunist»partiet, som venstregruppene nå skreiv det. «CP har radikalisert meg», sier han i 1970.

På spørsmålet om kvaliteten på den revolusjonære presse som ofte gir informasjonen sin spesielle vri, svarer han at her er det både positivt og negativt.

I tillegg til det politiske, så synes det som om Sartre også var tiltrukket av maoistenes væremåte. Et kameratskap og en hjertelighet i samværet som han aldri hadde truffet hos kommunister og trotskister. Utenforstående var også forbauset over at disse unge jyplingene og Sartre var «dus» – han sa jo ikke engang «du» til Simone de Beauvoir!

Og at han kunne diskutere filosofi med dem, som han hadde gjort det i sin ungdom med Nizan, Aron, Beauvoir og seinere Merleau-Ponty.

Sartre gir 30 000 francs (en meget god årslønn i Norge) til den nye avisa Libération. Og han er meget opptatt av pressespråket – inntil synet svikter høsten 1973 og all skriving opphører. Han har på en måte føttene i to verdener, den verden som dør, og den som fødes. For «Libé» må man skape en stil som formidler den talte kommunikasjonen, sier han, man må finne opp nye måter å skrive på, informasjonsmåter som ennå ikke er utformet, gjøre konkrete forsøk, eksperimentere, våge, ta en risk. Og i dette ligger både tekniske, økonomiske og ideologiske utfordringer. Derfor vil Sartre legge vekk litteraturen (Flaubert) og filosofien i seks måneder, og gjøre alt han kan for denne avisa. Han gir av sine penger, idéer og tid for å skape dagsavisa Libération, han deltar på pressekonferanser, reiser aleine til andre byer for å organisere, og deltar i radio med sine tanker om ny avis. Og angriper som alltid den borgerlige presse.

Det er de revolusjonære aksjonskomitéene foran aviskioskene som skaper de spontane diskusjonene, den jobben som pressa skulle gjøre. Nå, i 1973, er Libération hans måte å komme ut av perioden med politiskagitatorisk eksperimentering, han vil prøve å iverksette idéene han har utviklet sammen med maoistene i en slags konsensus som har oppstått.

Slik sett hadde prosjektet Libération alle tegn på å kunne bli en motmakt, en type avis som venstresida hadde snakket om siden 1968: Økonomi fra folket, med folkets stemme og en innretning mot (et litt uklart) direkte demokrati. Sartre jubler over dette, og legger altså for en tid, til manges forbauselse, sin store Flaubert til side. Men både Libération og Flaubert må forlates på beddingen da han om høsten blir blind, og mørket senker seg over en stor intellektuell som, lik Marx, ikke bare ville fortolke verden, men forandre den …

Over 50 000 mennesker fulgte Jean-Paul Sartre til graven i 1980.

M-l-politikken på 1970-tallet inneholdt et stort paradoks. På den ene siden fremmet vi m-l-ere en form for marxistisk analyse av verdenshistorien som sa at arbeiderklassen uungåelig måtte seire.På den andre siden ble denne politikken drevet av en mengde unge mennesker som frivillig gikk inn for å virkeliggjøre marxismen.

Bjørgulf Claussen er professor i sosialmedisin.

Analysen tilsa en forutbestemt utvikling, «historien gikk på skinner», nesten uansett hva vi enkeltpersoner gjorde. Samtidig drev vi en kjempeinnsats for å påvirke denne historien, og det uten særlig egennytte i en rolig tid i et velordnet Norge.

Jeg tror at dette paradokset var en av mange faktorer som fikk m-l-politikken til å blekne utover på 1980-tallet. Blant de mer groteske utslagene av paradokset var den u-marxistiske troen på en snarlig kommende verdenskrig. Slik skulle verdenshistorien knyttes til egeninteressen vår. Et annet utslag var AKP-ledelsens tendens til å se på medlemmer og sympatisører som brikker i deres spill.

I det siste har jeg lurt på om den dialektiske materialismen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre kunne ha gjort partilinja mer virkelighetsnær. Forsømte vi som kjente Sartres filosofi oss, når vi ikke lanserte ham i partidiskusjonene i AKPs aller tidligste år? Har Sartre noen betydning for marxismen i dag? Disse to spørsmålene skal diskuteres i denne artikkelen.

Eksistensialismen

Sartres filosofi ble godt kjent på Universitetet i Oslo på 1960-tallet gjennom innsatsen til sosiologen Dag Østerberg (som har skrevet en fremragende biografi om ham¹) og psykologen Carl-Erik Grenness. De sto i spissen for kritikken av den positivistiske vitenskapsfilosofien som hersket den gang, og de vant. I dag er et «reduksjonistisk syn på menneske og samfunn» skjellsord i vitenskapskretser.

På 1950-tallet sto Sartre i spissen for den retningen som ble kalt eksistensialisme². Datidens kommunister mente foraktelig at dette var småborgerlig idealisme.

Eksistensialismen ville gi en konkret analyse av verden slik den fremstår for hver enkelt av oss. Utgangspunktet var den tyske filosofen Husserls fenomenologi³. Begynner jeg å reflektere over meg selv, oppdager jeg min egen bevissthet. Da merker jeg at jeg alltid retter bevisstheten mot noe. Jeg kan rette den mot min egen bevissthet, men vanligvis er bevisstheten ute i verden, bevissthet om det som faktisk er i verden. Videre oppdager jeg at oppmerksomheten min alltid har en hensikt. Når jeg gjør noe, velger jeg alltid mellom flere muligheter. Det vil si at bevisstheten min alltid er fri. Å si at jeg gjorde sånn og sånn fordi jeg var sulten eller fordi jeg var fattig, er unnskyldinger. Det er å gjøre meg til en fastlåst ting, ikke å innse at jeg er et fritt menneske som må velge, hvert øyeblikk. Å se bort fra den tvingende nødvendigheten av valg er det som Sartre kaller å være i «ond tro». Det er å tro at jeg har et «vesen», en natur som bestemmer over meg. Til nød kan jeg si at mitt vesen, min «essens», er det jeg allerede har gjort. Sagt med den tyske filosofen Hegels ord: «Wesen ist was gewesen war». I øyeblikket og når jeg velger for framtida, er jeg «eksistens». En kjent sentens fra eksistensialismen er at «eksistens alltid går foran essens».

Sartres dialektiske materialisme

Denne eksistensialismen virker ikke særlig marxistisk. Men Sartre utviklet filosofien sin, og kalte den andre store filosofiboka si for Kritikk av den dialektiske fornuften⁴. Her slutter han seg til Marx sin dialektiske materialisme, og kritiserer kommunistpartiene for et tilstivnet menneskesyn og en diktatorisk politikk, ikke ulikt den store polemikken til Mao.

Sartre tok nå utgangspunkt i uenigheten mellom de to store filosofene på tidlig 1800- tall, Hegel og Kierkegaard⁴. Hegel beskrev de menneskelige livsforholdene i et storslått system av motsetninger og sprangvise forandringer. Mest opptatt var han av menneskehetens utvikling i fortid og framtid, «verdenshistorien til hest», som en kritiker ironisk kalte filosofien hans.

Kierkegaard kritiserte Hegel for å glemme det enkelte mennesket. Den danske filosofen beskrev den individuelle siden ved Hegels dialektikk, opplevelsen av mitt eget liv, mine valgmuligheter og min angst når jeg innser ansvaret for livet mitt. Han interesserte seg ikke for verdenshistorien, heller ikke mye for den sosiale konteksten vi lever i. Men han skrev mye om den subjektivistiske eksistensialismen sin, og var en fantastisk polemiker, så han ville nok gjerne ha innflytelse på samfunnet.

Den andre kjente Hegel-eleven, Marx, sin kritikk av læremesteren er sikkert vel kjent for leserne av Rødt!. Sartre mente at Marx støttet både Hegels og Kierkegaards syn. Kierkegaard hadde rett i at det er noe spesifikt ved den menneskelige eksistens, mens Hegel hadde rett i at det konkrete mennesket måtte forstås i den objektive realiteten⁵.

Selv beskrev Marx både utviklingen i de ytre forholdene til livene våre, de samfunnsmessige betingelsene vi lever under, og våre individuelle livsbetingelser. Men Marx omtalte bare løselig det individuelle perspektivet i ungdomnsskriftene sine. Senere fulgte han i hovedsak læremester Hegel i å analysere den verdenshistoriske utviklingen. Den individuelle siden ved den dialektiske materialismen til Marx ville Sartre utvikle videre med sin eksistensialisme, uten å bli subjektivist som Kierkegaard.

Den Andres blikk

Sartre ble også kjent for noe vi kan kalle en småskala-sosiologi, betydningen av «den Andre» for meg. Når jeg reflekterer over mitt eget liv, ser jeg for det første at jeg eksisterer her og nå, som allerede nevnt. Jeg ser også at jeg kan velge mellom flere muligheter i framtida. Samtidig ser jeg trekk av hvem jeg er i det jeg allerede har gjort. Denne min essens, mitt vesen, utdypes av hvordan jeg erfarer at andre har reagert på meg.

Forhåpentligvis har de andre reagert på mine handlinger ut fra at jeg, liksom de selv, er et individ som handler fritt. Men her er Sartre pessimist. Han beskriver mest levende konkurransen mellom menneskene, gjerne ved «den Andres blikk». Jeg erfarer ofte at den Andre ser på meg som om jeg er en gjenstand, jeg reduseres til en ting med bestemte egenskaper. Dette er den stadige kampen mellom mennesker. Den Andre vil plassere seg over meg, selv kunne velge og samtidig få makt over mine valg. Da gjelder det for meg å stå imot, å beholde min frihet, men samtidig ikke gjøre meg ensom i det sosiale livet. Sartre skildrer seg selv som en ensom type i selvbiografien Ordene. Han var heller ikke bare noen god kjæreste for Simone de Beauvoir.

Respekt for likeverdighet og andres frihet er idealet som Sartre diskuterte i en rekke skuespill og romaner. De organiserte franske kommunistene opptrådte langt fra dette idealet.

AKPs dialektiske materialisme

I starten var vi m-l-ere sterkt opptatt av Maos skrifter, for eksempel Om liberalismen, Om praksis, Om den rette behandlingen av motsigelser i folket. Her tar Mao opp enkeltpersonenes valg. Samtidig handlet kulturrevolusjonen i Kina mye om de enkeltes valg, om å ta parti, om klassestandpunkt.

Likevel ble vårt verdenssyn først og fremst preget av de gamle Komintern-tekstene fra 1930-årene. Her gikk verdenshistorien på skinner. Den proletariske revolusjonen måtte komme på grunn av lovmessighetene i historien. Marxismen-leninismen kjente sannheten, og med denne kunnskapen skulle vi sette historiens lover ut i livet. En slik mekanisk materialisme var likevel ikke hele teorien vår, for da hadde ikke m-lprosjektet gått. Maos individuelle valg var med, likeledes diskusjoner av motsetninger i livene til hver enkelt av oss. Vi hadde også den fine parolen om å gjøre konkrete analyser av konkrete prosesser. Men de tilstivnete doktrinene tiltok i betydning utover på 1970-tallet, for å bruke Sartres ord om de gamle kommunistpartiene. Ideene om at Marx og Lenin og partiledelsen kjente sannheten tiltok i betydning for partiets praksis. Maos polemikk mot de russiske kommunistene var ikke klar nok til å unngå dogmatikk. Den kinesiske kommunismen døde da også snart bort og synes ikke i dag. Her ville Sartres analyse av sovjet-kommunismen kunne ha bidratt til større klarhet om vi hadde satt oss inn i den.

AKPs praksis

Jeg mener at det fortsatt er svært mye å lære av praksisen til m-l-erne. De konkrete analysene var ofte langt forut for sin tid, for eksempel av Israel, og ofte politisk riktige, for eksempel av streikebevegelsene. Frontpolitikken til AKP bør Rødt følge mye mer intenst enn partiet gjør i dag, for her oppnådde AKP og de folkelige kampene mye, for eksempel i abortkampen og i mange anti-imperialistiske aksjoner. Motsatsen til AKP er SV, som ikke støtter folkelige fronter. Alle de SVerne jeg kjenner, er snille og gode mennesker, men noen som helst innflytelse på praktisk politikk har de aldri hatt.

Kanskje gjorde alle seirene AKP-ledelsen hysterisk. Alt ble så enormt viktig, alt skulle være så effektivt. Ledelsen grep til «blikket» overfor medlemmer og symp’er. Med blikket skulle ledelsen styre alt, folk og fronter, som ble redusert til brikker i verdenshistoriens fremmarsj.

Kunne det blitt anderledes?

Hadde vi aktivt brukt Sartres dialektiske materialisme, kunne antakelig m-l-ernes politikk på 1970- og 80-tallet gått bedre, i hvertfall hyggeligere og mer sympatisk. Hvis ledelsen hadde hatt klart for seg at alle medlemmer og sympatisører er frie individer som tar selvstendige valg, kunne vi kanskje ha bevart partidemokratiet fra starten? Hadde diskusjonene vært reelle hele tiden, kunne den demokratiske sentralismen fungert mye bedre enn den etter hvert gjorde. Som sagt mener jeg at det skjedde mye bra i sentralismens navn. AKP var slagkraftig, gjorde mye bra og oppnådde mye. Men når altfor mange av direktivene kom før diskusjonene, ble stemningen i partilagene ofte dyster. Hadde blikkene til ledelsen vært mindre skarpe, kunne den politiske effektiviteten forblitt bedre enn den var på slutten av 1970-tallet.

Samtidig virket det ikke den gang realistisk å bringe Sartre inn i partidiskusjonene. Jeg tenkte aldri på det, og det gjorde kanskje heller ikke andre som kjente ham fra Blindern på 1960-tallet. Selv ble jeg grepet av det handlekraftige i maoismen, og tenkte at maoistene rundt meg var i stand til å oppnå politiske resultater, noe intellektuelle pratmakere som meg ikke var.

Sartres nitidige gransking av individets selvbevissthet og valg virket tutlete i forhold. Men det var nok feil. Alle maoister framsto jo som ekstreme individualister i det sosiale bildet. Vi var langt fra de samlede kolonnene av arbeidere på mars mot en bedre framtid som Komintern avbildet i mellomkrigstida. Tvert i mot valgte vi en politisk aktivitet som virket uforståelig på de fleste rundt oss, fordi politikken ikke hang sammen med leveforholdene våre der og da. Vi burde vært mer opptatt av våre egne valg, og stimulert hverandre til å forklare de politiske valgene våre mye bedre overfor venner og kjente. Og fremfor alt, vi burde tatt bedre vare på hverandre.

Litteratur

Det debatteres idag ikke bare hvorfor sosialister mener kapitalismen bør byttes ut med en mer human samfunnsform, men også om hvordan et slikt samfunn kan og bør se ut, mer konkret. Hva hadde Marx å si om akkurat dette?

Paul Rækstad er masterstudent i filosofi ved universitetet i Oslo.

Etter noen introduserende bemerkninger vil jeg først vise hvorfor den unge Marx var tilhenger av deltakende demokrati på bakgrunn av en tidlig fremmedgjøringsteori. Etter både sine første kontakter med det tyske proletariatet som ung journalist og sine første studier av politisk økonomi utviklet han en ny fremmedgjøringsteori som utgjorde bakgrunnen for hans tanker om hvordan hans nye samfunnsideal, kommunismen, måtte se ut.

For Marx var demokrati helt sentralt for kommunisme, både utviklingsmessig og ideologisk. Demokrati er ideologisk sentralt fordi den visjonen om et deltakende demokrati Marx forsvarer i sine tidligste skrifter – blant disse hans kritikk av Hegels rettsfilosofi – forblir en essensiell komponent i den visjonen for et fremtidig samfunn han senere kaller kommunisme. Demokrati er utviklingsmessig sentralt fordi hans tidlige visjon, samt dets normative grunnlag i et spesifikt menneskesyn og frihetsbegrep, er nøkkelen til å forstå nettopp denne utviklingen, og dermed hvorfor Marx ble sosialist generelt og kommunist spesielt.¹

Før vi begynner er det viktig å skille mellom det man kan kalle institusjonell form og institusjonell substans. Institusjonell form er bare de konkrete måtene en institusjon, organisasjon eller et samfunn er skrudd sammen eller organisert på. Institusjonell substans derimot, er det innholdet som en viss form produserer eller realiserer. La oss tenke oss to samfunn som for eksempel antikkens Aten og en (hypotetisk) samtidig Coruscant. Begge deler alle de samme institusjonelle formene – samme grunnlov, samme lover, samme rettssystem, samme form for direkte demokrati, osv. – men hvor sistnevnte har betydelig forskjellig institusjonell substans grunnet for eksempel en ekstrem ulikhet i velstand som gjør det mulig for de rikeste å kjøpe betydelige antall stemmer, og dermed undergrave det potensialet for genuint direkte demokrati som er realisert i Aten.

Når Marx beskriver fremtidige samfunn, beskriver han alltid disse i form av institusjonell substans, ikke institusjonell form. Dermed spesifiserer han hvordan menneskelige samfunn må være for å kunne kalles kommunistiske og oppfylle deres institusjonelle løfter. Han konkretiserer sjeldnere hvilke institusjonelle former han tror kan realisere disse.² En av kritikkene Marx rettet mot de utopiske sosialistene, var at de var villige til å konstruere altfor rigide og detaljerte planer for institusjonelle former. I motsetning til disse mener Marx at konkrete institusjonelle former er noe man må komme fram til gjennom bevisst og pragmatisk eksperimentering i den virkelige verden.

Deltakende demokrati, frihet og menneskesyn

I hans tidligere skrifter, spesielt i «Til jødespørsmålet » og i de to Hegel-kritikkene, ser vi at Marx har et klart og tydelig fokus på radikalt demokrati langs de samme linjene som for eksempel Spinoza³. Det refererer til en form for organisk, deltakende og deliberativt⁴ demokratisk selvstyre for og av alle mennesker som ikke kunstig begrenser seg kun til «politiske» spørsmål, men tvert imot skal styre alle deler av samfunnet – også økonomiske. Marx skiller dermed strengt mellom «demokrati» og en «politisk republikk» à la republikanske tenkere der sistnevnte blant annet ikke nødvendiggjør slik deltakelse, vanligvis (den tida Marx skrev) begrenser mulighetene for deltakelse betydelig (typisk kun til bemidlede menn), og har et altfor snevert fokus på politisk, i motsetning til full menneskelig, frigjøring – og dermed overser de virkelige ulikheten og maktforholdene i kapitalistiske samfunn⁵. Marx sin forståelse av demokrati er basert på premisset om menneskets «kommunistiske essens», et frihetsideal som ser frihet som bevisst kontroll over ens egen selvutvikling som sosialt individ, og en tro på demokratisk deltakelse i det sosiale liv som en nødvendig betingelse for deres effektive realisering.⁶

Her er det to ting som er verdt å legge merke til. For det første forblir visjonen, slik den fremlegges, i all hovedsak et spørsmål om institusjonell substans, selv om bemerkninger om konkrete former er å finne. For det andre bygger denne visjonen på et spesifikt menneskesyn om menneskers sosiale eller «kommunistiske» essens, samt et frihetsideal forstått som styre eller kontroll over ens egen selvutvikling som slikt et sosialt individ. For Marx er det ikke bare maksimal utvikling av menneskelige individer men deres frie selvutvikling som er målet.

Når Marx i sine tidlige skrifter hevder at vi har en «kommunistisk essens», mener han at mennesker er sosiale dyr, at vi er født sånn, ikke blitt sånn. Dette vil si at det er del av vår medfødte natur eller «arts-essens» å søke, etablere og delta i mange forskjellige sosiale relasjoner slik som vennskap og familieforhold, men også økonomiske relasjoner (om enn bare for å sikre grunnleggende materielle behov), m.m. Disse relasjonene formes av og i sin tur former de individene som deltar i dem. Mennesker har konkrete behov for fri og bevisst selv-aktivitet, så vel som deltakelse i forskjellige former for kollektiv – med andre ord behov for bevisst å kunne utvikle vår sosiale natur sammen med andre.⁷ Det store spørsmålet for politisk teori er hvordan denne interaksjonen bør struktureres.

For Marx er det nettopp denne «artsessensen » som ikke får utfoldet seg ordentlig under den kapitalistiske økonomien som, i motsetning til for eksempel den politiske republikken, er et aspekt ved våre sosiale liv som vi deltar konkret i i stor grad og på daglig basis. I motsetning til for eksempel føydale samfunn er det slik at moderne kapitalisme eller det sivile samfunn

Det er i kraft av dette at mennesker i det moderne «sivile samfunn» eller under kapitalismen er fremmedgjort i første omgang fra hverandre og i andre omgang fra sin egen arts-essens som sosiale dyr, da disse behovene verken anerkjennes eller tilfredsstilles ordentlig. For å fylle disse tomrommene blir illusoriske kollektiver reifisert i deres sted.

Det er bare under et demokrati, der den sosiale eller kommunistiske ånden til for eksempel religion er virkelig realisert, at mennesker ikke lenger vil måtte lide under fremmedgjøring. Når dette skjer, faller religionens psykologiske grunnlag bort, og slike fiktive kollektiver vil dermed forsvinne.

 

I motsetning til under alle andre politiske former er det slik at

 

Dets formelle prinsipp samsvarer dermed med dets materielle (eller kausale) prinsipp fordi den institusjonen som hevder å styre til gode for og på vegne av et samfunn av individer, faktisk gjør så som en konsekvens av disse individenes bevisste deltakelse. Marx kaller sin forståelse av demokrati humanistisk fordi mennesket står som det ene og eneste subjektet i den politiske prosessen. (Se blant annet McLellan 1970, s. 150)

I motsetning til den moderne republikken involverer ikke demokratiet en nødvendig motsetning mellom private eller partikulære interesser på den ene siden og generelle interesser på den andre fordi det er ingen separat økonomisk sfære som er skilt fra kollektivt demokratisk styre.(Se også Marx 1970, s. 64). Demokratiske mennesker slipper da også å være splittet mellom det å være en «borger» dvs. et medlem av et kollektiv som erkjenner andre som mål i seg selv, og som verdsetter felles eller generelle interesser i tillegg og som del av sine egne, og det å være en «privatperson» dvs. et atomisert individ som erkjenner kun sine egne partikulære interesser, og som ser andre kun som midler for å oppnå egne mål.

Denne forståelsen av Marx sitt menneskesyn lar oss svare på et par feilslåtte kritikker. En av disse er Cohens (1989, kap. 8) kritikk at Marx overser menneskers behov for kollektivitet og kollektiv tilhørighet. Som jeg har vist overfor, er denne kritikken av Marx fullstendig feilslått. For det første går det frem at Marx har vektlagt et menneskelig behov for kollektivitet fra og med hans tidligste politiske skrifter. På grunnlag av dette går han videre til å kritisere det sivile samfunn/den kapitalistiske økonomien for å gjøre slike kollektiver kun til midler for å realisere individuelle interesser istedenfor å være det målet i seg selv de burde være, samt for ikke å kunne tilfredsstille nettopp menneskers behov for fri, kollektiv selvutvikling. Dette forblir tilfellet også i senere arbeid da fremmedgjøring fra andre mennesker og fra arts-essens utvikles videre.

For det andre kan vi også se hvorfor det er unøyaktig, slik enkelte har gjort, å anse den unge Marx for å være en eller annen form for radikal republikaner. Marx går lenger enn et slikt syn når han holder at det sivile samfunn/økonomien må (på en eller annen stort sett uspesifisert måte) underlegges demokratisk styre, samt at menneskelige individer i det idealsamfunnet han presenterer, ikke lenger skal splittes mellom borger og (økonomisk) «privatperson» hvilket er fullt konsistent med en politisk republikanisme, uansett hvor radikal den måtte være.

For å oppsummere: I disse tidlige skriftene finner vi altså et menneskesyn som ser mennesker som samtidig og essensielt frihetssøkende og sosiale vesener sammen med en diagnose fremmedgjøring som sier noe om hvordan disse ikke lar seg utfolde i moderne kapitalistiske samfunn. Det blir også foreslått en løsning, demokrati, som har sin grobunn i og vil løse nettopp dette problemet og i tillegg løse mange av de andre motsetningene som kapitalismen, eller det «sivile samfunn» som han kaller det i disse skriftene, lider under.

Fremmedgjøring

 

Selv om Marx tidligere nevner at mennesker i det sivile samfunn blir «kasteballer for fremmede krefter», er det ikke før Parismanuskriptene og «Om James Mill» at han utvikler den mer detaljerte og utarbeidede økonomiske forståelsen av fremmedgjøring, og med denne de spesifikt økonomiske aspektene ved sin politiske visjon. Dette korresponderer med det terminologiske skiftet fra «demokrati» til «kommunisme». Vi vil se at det er det samme menneskesynet og de samme verdiene som ligger til grunn, og at det er en utvidet forståelse først og fremst av politisk økonomi som gjør at Marx’ kritiske analyse av kapitalismen utvikles.

I Parismanuskriptene skiller Marx mellom fire hovedformer for fremmedgjøring¹⁰:

1. Fremmedgjøring fra arbeidets produkt

Når mennesker produserer ting, produserer de samtidig de sosiale forhold som de produserer disse under.

 

Denne typen fremmedgjøringen består i at i produksjonsprosessen under kapitalismen produserer, reproduserer og styrker arbeideren de (kapitalistiske) sosiale forhold og strukturer, som kontrollerer og dominerer hans liv som menneske, og dermed blir en fremmed makt overfor og utenfor ham.

 

Jonathan Wolff har oppsummert dette bra. Han spør først hva den metafysiske statusen til økonomiske lover egentlig er:

 

Som Marx viser i sine økonomiske verker – og som forøvrig er godt bekreftet i dag – har dette systemet flere katastrofale virkninger, inkludert en automatisk driv til å redusere lønninger, en driv til å sikre og øke arbeidsløshet (det er derfor disse hele tiden må bekjempes politisk av arbeiderbevegelsen), en tendens til periodiske kriser, og en fullstendig likegyldighet til ikke-profitable problemer som for eksempel fattigdom og miljø.

Dette er en form for spesifikt upersonlig, sosial dominans. Slik upersonlig dominans er, for Marx, et betydelig problem for menneskers frie selvutvikling og ikke minst for potensialet for deltakende demokratisk styre av samfunnet. Slik uttrykker Marx det i «Den Tyske Ideologi» (like før han begynner å diskutere kommunisme):

 

2. Fremmedgjøring fra arbeidsprosessen

Siden arbeiderens arbeid og dets innhold blir determinert av krefter og faktorer utenfor og tilsynelatende uavhengig av arbeideren, blir arbeidet

 

Derfor

 

Og til slutt

 

3. Fremmedgjøring fra arts-essens

Som et resultat av de to typene fremmedgjøring vi har lagt fram ovenfor, er man fremmedgjort fra sin arts-essens fordi fremmedgjort arbeid gjør naturen, som «en praktisk del av det menneskelige liv og (…) virksomhet», samt «mennesket selv, dets aktive funksjon, dets livsvirksomhet» til noe fremmed overfor mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket idet artens liv fremtrer kun som et middel for det individuelle liv. Dette er et resultat av fremmedgjort arbeid for det første (i) fordi man er fremmedgjort fra sitt arts-essensielle behov for bevisst, selvstyrt og selvdrevet aktivitet – dvs. man får verken sett eller realisert det menneskelige behovet for selvstyrt aktivitet. For det andre (ii) fordi ens individuelle liv er fremmedgjort fra ens arts-liv i den forstand at den nødvendigheten, utstrekningen og graden som livene og gjerningene våre er sammenflettet og forbundet i de sosiale forhold og institusjoner som vi kontinuerlig reproduserer og dermed også fra sin fulle menneskelige essens. Og til slutt (iii) fordi sistnevnte blir gjort om til et middel for førstnevnte men kun i abstrahert form (for eksempel. staten eller religion) (Marx 2000, s. 44–6).

 

Dette siste punktet bør være gjenkjennelig fra den tidligere teorien om fremmedgjøring lagt frem ovenfor.

4. Fremmedgjøring fra andre

I den grad mennesker under kapitalismen er fremmedgjort fra sitt (sosiale) produkt, sin produktive aktivitet, og sin menneskelige arts-essens, er de også fremmedgjort overfor andre mennesker – om ikke annet fordi de formene for fremmedgjøring nevnt over nettopp er former for fremmedgjøring mellom mennesker.(Marx 2000, s. 46–7)

Når et menneske forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. (Marx 2000, s. 47)

Vi bør merke oss at denne dypere og mer utviklede forståelsen av fremmedgjøring først og fremst er et resultat av Marx sine begynnende studier av politisk økonomi og hans nærmest påtvungne kontakt med virkelige arbeidere (han måtte jobbe som journalist fordi ateister ble nektet akademiske poster). Samtidig vil jeg understreke to kritiske punkter:

forandret, er den en klar utvikling og utdyping av den tidligere teorien. Men selv om det er klare likhetstrekk mellom dem, er diagnosen substansielt forskjellig, og den påfølgende løsningen må dermed også endres.

Det følger av den nye teorien – spesielt slik den er utviklet av typene 1 og 2 – at et fungerende deltakende demokrati i den politiske sfæren som utøver kontroll over økonomien, ikke lenger vil være tilstrekkelig for å eliminere fremmedgjøring. Hvorfor? Fordi

1) Det er et resultat av kapitalistiske produksjonsforhold.

2) Det er et resultat av arbeid organisert under og for kapitalmakt.

For å bli kvitt fremmedgjøring må man derfor i tillegg endre de grunnleggende samfunnmessige produksjonsforholdene. Det er bare hvis dette skjer på riktig måte, dvs. det er bare hvis disse byttes ut med tilfredsstillende alternativer, at man kan eliminere den fremmedgjøring Marx diagnostiserte. Den alternative visjonen Marx legger fram, var det han kalte «kommunisme».

Kommunisme

Det nye navnet på det samfunnet Marx holder opp som framtidig visjon (fra «demokrati » til «kommunisme») er en direkte konsekvens av den utviklingen og utdypingen vi så i fremmedgjøringsteorien hans. Akkurat slik som «demokrati» ble presentert som løsningen på hvordan det sivile samfunnet eller kapitalismen i den første fremmedgjøringsteorien skaper problemer for realiseringen av menneskers frihetssøkende og sosiale artsessens, blir «kommunisme» lagt frem som løsningen på hvordan kapitalismen ifølge den andre, utviklede, fremmedgjøringsteorien gjør det samme. På denne måten skaper kapitalismen de motsetningene som vil lede til dets undergang. Vi ser denne utviklingen klart fra og med Parismanuskriptene og utover, og selv om terminologien forandrer seg, forblir hovedmomentene de samme.

I tråd med en slik utvikling som vektlegger økonomiske forhold består forskjellen mellom «demokrati» og «kommunisme», slik Marx ser dem, i spesifikt økonomisk institusjonell substans. Alt som «demokrati» består av, blir bevart under kommunismen, og det blir videre eksplisitt klargjort at dette demokratiet må utvides til direkte styring av økonomien, noe som impliserer full sosialisering av samfunnets produksjonsmidler. Men i tillegg utvikler Marx tre nye spesifikke krav til institusjonell substans som karakteriserer kommunismen.

For det første: For å forhindre at økonomisk administrasjon eller styre konstituerer en makt utenfor og overfor folket, samt for å forhindre sammenliknbar dominering av fremmede markedskrefter, må kommunismen være en deltakende demokratisk planøkonomi. Under et kommunistisk samfunn, slik Marx mente Pariskommunen intenderte, vil

Eksempler på demokratisk planlegging av økonomien har eksistert historisk, for eksempel i Spania under anarkistene og i Russland under fabrikkrådene (før disse ble ødelagt). I hvertfall i Spania ser dette ut til å ha fungert så eksemplarisk at til og med konservative utenlandske observa-tører mente de var mer effektive enn deres kapitalistiske forgjengere. (Se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969.) Detaljerte modeller om hvordan deltakende demokratisk planlegging kan fungere i praksis, har blitt utviklet av Pat Devine og Michael Albert og Robin Hahnel.

For det andre: For å forhindre at mennesker skal ufrivillig begrenses og dermed domineres av de sterkt ensidige aspektene ved enkelte arbeideoppgaver og yrker (et problem Adam Smith med flere hadde tatt opp, og som Marx selv diskuterer blant annet i Parismanuskriptene), må kommunismen si farvel til den ekstreme formen for arbeidsdeling man ser under kapitalismen.

Dette betyr selvfølgelig ikke en slutt på arbeidsdeling som sådan, men det betyr en slutt på ekskluderingen av vanlige arbeidere fra viktige mentale og konseptuelle arbeidsoppgaver, samt å legge til rette for at en arbeidsuke eller et arbeidsår å bestå av et antall forskjellige arbeidsoppgaver. Hvordan man realiserer dette i praksis, er selvfølgelig vanskelig å se for seg, og Marx sine formuleringer er i beste fall idealistiske i den forstand at de setter opp et høytflyvende ideal som det er vanskelig å se hvordan man realiserer perfekt. Men vi kan tenke oss noen relevante institusjonelle momenter som kan implementeres, for eksempel balansert arbeid, rotasjon av funksjoner som ikke kan stykkes opp i balanserte arbeidskomplekser, og en økt mulighet for arbeid innen flere forskjellige bedrifter og områder. Disse er alle, av forskjellige grunner, mye lettere å realisere blant arbeiderstyrte bedrifter enn under kapitalistiske forhold.

 

For det tredje: Kommunisme krever et virkelig menneskelig kriterium for fordelingen av goder og tjenester: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Dette vil kun være mulig i en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», der de forente individenes «underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, er forsvunnet», der arbeidet selv har blitt «det fremste livsbehov», og der

 

Vi ser dermed at fremmedgjøring av type 1 (fra arbeidets produkt) og 2 (fra arbeidsprosessen) elimineres ved at deltakende demokratisk styre, inkludert deltakende planlegging av arbeiderne selv, overtar styringen av økonomien som helhet, direkte. Dette vil i sin tur eliminere typene 3 (fra arts-essens) og 4 (fra andre) da disse er konsekvenser av typene 1 og 2. Når dette er på plass, er det fortsatt klart at man trenger en form for fordelingskriterium, som Marx så gir oss. I tillegg til dette må man også ta i betraktning, gitt at det overordnede målet tross alt er menneskers frie selvutvikling som sosiale dyr, at den ekstreme arbeidsdelingen som flere tenkere fra Adam Smith og videre har sett på som ekstremt psykologisk skadelig for mennesker, må gjøres noe med, samtidig som de effektivitetsmessige fordelene ved arbeidsdeling i forskjellige oppgaver gjerne vil bevares. Marx sin foreslåtte løsning går ut på at vi bevarer arbeidsdelingen i forskjellige oppgaver, men forhindrer at enkeltindivider blir tvunget til kun å utføre en eller et par av de mest kjedelige, uutfordrende og/eller skadelige oppgavene og aldri de andre.

Kommunismen vil dermed, akkurat som Marx tidligere så for seg at demokrati ville, overkomme motsetningen mellom politiske og økonomiske sfærer fordi begge vil være underlagt virkelig deltakende demokratisk styre. Splittelsen mellom mennesket som et essensielt sosialt dyr og det egosentriske og atomistiske livet kapitalismen legger opp til, samt motsetningen mellom «individuelle» og «kollektive» interesser det genererer, vil dermed forsvinne.

Konklusjon

 

Det at Marx trodde at et fremtidig samfunn ville og burde se ut slik beskrevet over, betyr selvfølgelig ikke at vi må det, men jeg tror det er et stort sett attraktivt og verdig ideal. Men vi kan ikke forvente at institusjonelle substanser vil realisere seg selv. Det vi trenger er åpen og pragmatisk diskusjon. Først, om hvor vi vil ende opp, dvs. hvilke konkrete institusjonelle former vi ser for oss som langsiktige mål, og så hva vi bør jobbe for, her og nå, for å bevege samfunnet vårt i retning av et sosialistisk samfunn. Det er mye lettere å komme til et sted hvis man har både en klar ide om hvor man vil hen og en klar rute for å komme seg dit. Det er dette vi trenger.

Kilder

Noter