Dennis O'Neil holdt denne innledning om Occupy Wall Street på konferanse om Krise og Kapitalisme i Oslo 10. desember 2011. Nå har vi også lagt ut video fra foredraget i Tromsø.

 

 

Tusen takk til Elling som har gjort innledninga tilgjengelig for flere enn dem som var på seminaret.

 

Og Tusen takk til Marius Graff for å gjøre innledninga fra Tromsø tilgjengelig for flere.

 

Artikkelen til Dennis O'Neil om Occupy Wall Street i Rødt! nummer 4/2011 kan leses her…

Dennis O´neil on occupy wall street by Elling_fragatas

Dennis O´Neil fra Freedom Road om Occupy Wall Street from Marius Graff on Vimeo.

EU er i sin kanskje mest alvorlige krise noen gang. Det er en krise som truer unionens legitimitet, men som samtidig ser ut til å by på noen handlingsalternativer for ambisiøse europapolitikere. Dem er det opp til flere av i EU. Hvilken utvikling kan vi se for oss for i EU ?  

Heming Olaussen er leder av Nei til EU

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke engang smykke meg med en forskertittel. Min bakgrunn for å svare ja på redaktørens forespørsel om en slik artikkel, er at jeg har vært leder av Nei til EU i sju år, deltok aktivt i folkeavstemmingskampanjene både i 1972 og 1994. Jeg har vært aktiv politisk i hele mitt liv, i SF – deretter SV. Jeg har lest, sett og prøvd å forstå. De siste sju årene har jeg lest, sett og forstått mye, mener jeg sjøl. Artikkelen står for min egen regning, ikke Nei til EUs.

Det vi nå ser folde seg ut i EU, er økonomiens forrang for politikken. Eller markedets makt over demokratiet. Nasjonalstatenes ramme blir for trange for et liberalistisk økonomisk system, der spesielt kapital og arbeidskraft skal flyte fritt. EU-prosjektets mest «vellykka» del – det indre markedet – har nådd ei grense der nasjonal styring med finanspolitikken, dvs. statsbudsjettene, blir en hemsko for vekst og konkurranseevne.

Riktignok opptrer den ene regjeringa etter den andre, stort sett uavhengig av politisk farge, som lydige operatører for de dekreter som utstedes av EU, EUs sentralbank og IMF – den såkalte «Troikaen» – og kutter massivt i statsbudsjettene. Men det skjer åpenbart ikke disiplinert nok, eller med tilstrekkelig tempo. I tillegg risikerer man slike forstyrrende demokratiske elementer som det Papandreou la opp til i Hellas – og la folket si sitt.

Sagaen om den greske folkeavstemminga som kom og forsvant, fortjener egne skrifter. Sjelden har vi sett politiske ledere så samstemt fordømme og undergrave et forsøk på å bringe demokratiet inn i en skjebnetung beslutningsprosess. Alle som vil se, skjønner at den avlysninga var det Merkel og Sarkozy (eller «Merkozy») som sto bak, etter å ha stilt Papandreou for skolerett. Folkeavstemminga var varsla allerede i mai, men alle lot til å bli kjempeoverraska da den greske statsministeren virkelig gjorde alvor av det. «Faren» blei raskt avverga.

I Klassekampen 5.11.11. sier i grunnen utenriksminister Støre det som må sies om EUs videre utvikling: Det må bli mindre sjølstyre i EU. EU må få mer makt på bekostning av nasjonalstatene innen unionen. Professor Erik O. Eriksen fra Arena (UiO) følger opp med å slå fast at EU trenger en variant av «United Nations of Europe». «Å gi opp Euroen ville være et enormt prestisjenederlag», sier professoren.

Under EU-kampen fram til folkeavstemminga i Norge i 1994 hevda vi på nei-sida at EU var en politisk union som trua det nasjonale sjølstyret. Vi hevda også at det lå i EU- (og EØS-) logikken at EU ville bli en trussel mot (norsk) arbeidsliv og faglige rettigheter. Daværende statsminister, og Jonas Gahr Støre sin sjef, Gro Harlem Brundtland, skjelte ut nei-dronning Anne Enger Lahnstein for åpen mikrofon i den siste NRK-debatten, og høyreleder Kaci Kullmann Five erklærte at om EU skulle ha vært en politisk union, ville hun ha vært EU-motstander. Kanskje hun i dag er en av de 65 % Høyre-tilhengerne her i landet som er blitt EU-motstandere?

I denne situasjonen, der finanskrisa i Europa er blitt til ei økonomisk krise, som så har utvikla seg til ei sosial og ei politisk krise, så ser vi parallelt ei veldig interessant utvikling på Island. Det var på Island finanskrisa starta i Europa, med det vanvittige spekulasjonseventyret fra islandske blåruss som hadde knekt koden fra Lehman Brothers i USA: Lån og betal gjelda med nye lån. Det går så lenge det går, og så lenge folk ikke skjønner hva du driver med. «Tillit» er åpenbart et nøkkelord i markedet.

Den selvsamme utenriksminister Støre avga en av sine mindre vellykka statements da han i det norsk-islandske handelskammer i 2006 pekte på de islandske «vikingene» og erklærte dem som foregangsmenn som også norske gründere burde ta etter. Den høyresosialdemokratiske tilliten til markedets fortreffelighet synes å basere seg på glansbildeversjonen av den vellykka kapitalismen.

Finanskomiteens nåværende leder, Torgeir Michaelsen fra Drammen, synes å famle like mye i tåka når han den 2. juli i år i KK uttaler at EUs håndtering av den greske krisa viser «EU på sitt beste», og at «EU er et solidaritetsprosjekt. » Michaelsen er på en klassereise fra arbeiderstrøk i Drammen via Stortinget – til Brussel? De aller fleste oppegående analytikere – fra venstre til høyre – er enige om at det som nå skjer i EU, handler om å redde euro-prosjektet. Ikke Hellas. Så visst ikke det greske folk, som får regninga.

Tåkefyrster her hjemme prøver å framstille det hele som «solidaritet», men Merkozy har vært klare fra dag en: Euroen skal reddes – koste hva det koste vil. Det handler om politisk prestisje, ja, men det handler så visst om EUs politiske og økonomiske posisjon i verdenssamfunnet, og det globale næringslivets interesse for det europeiske marked. Det ligger atskillig dårligere fortjenestemuligheter i et Europa med bare nasjonale valutaer, med restriksjoner, grenser og nasjonalt demokrati. Tilbake til Island. Ved hjelp av en rød-grønn regjering i kombinasjon med folkelig mobilisering («kasserollerevolusjonen ») har landet både nektet å akseptere EU/IMFs betingelser for den såkalte «Icesave»-gjelda, de lot de råtne bankene gå konkurs, etablerte en ny statlig bank, tok kontroll på kapitalflyten inn til landet (valutarestriksjoner) og i praksis: devaluerte den nasjonale valutaen. I tillegg økte rentene. En oppskrift for håndtering av denne typen kriser som har vist seg vellykka før, blant annet i Argentina.

Sjølsagt har også islendingene måttet stramme inn livreima – man var blitt forført av «globaliseringa», og hadde tatt opp lån i dollar og yen over en lav sko. Løftene var at den økonomiske veksten ville være uendelig. I stedet ble det harde kutt. Men arbeidsløsheten er den halve i forhold til EU. Island betjener gjelda si. Økonomien er på vei oppover. Ingenting av dette kunne Hellas gjøre. De satt fanget i euroens tvangstrøye, og kunne ikke føre en sjølstendig rente- og valutapolitikk. Hellas var tatt til gissel av euroen, som flere har uttrykt det.

 

Så hva nå, EU?

EU har ført ei gjennomgående linje gjennom hele denne krisa, som har vært konsistent. De har innimellom måttet ta noen skritt tilbake, fordi den folkelige og/eller nasjonale motstanden er blitt for stor – også EUs topp-politikere må bli valgt i hjemlandet.

Linja har bestått av fire elementer: 1. Mer makt må flyttes fra medlemslandene til EU. 2. Euroen skal reddes. 3. Bankene skal reddes. 4. Vanlige mennesker skal betale regninga.

Gjennom til dels drastiske kutt i statsbudsjettene, i velferden, i lønninger, trygd og pensjoner. Rett nok har det også vært et visst fokus på skatteinndriving, i de korrupte systemene i en del land, men dette er langsiktige tiltak. De rike og velstående har for lengst plassert formuene sine utafor skattemyndighetenes rekkevidde, noe man glatt har oversett. Valutakontroll bryter med en av EUs fire «friheter»: fri flyt av kapital. I tillegg krever Troikaen at offentlige virksomheter skal privatiseres over en lav sko – også virksomheter som går med store overskudd – som det greske svaret på Norsk Tipping. Og nasjonalskatter og eiendommer skal selges ut internasjonalt. Slik som deler av havna i Aten, som nå er kinesisk eid, og lukket for vanlige grekere.

Allerede i utgangspunktet hadde EUs «fedre» ideer om et USE – United States of Europe. De var fascinert av USAs eksempel, og hadde tidlig skjønt fordelen ved å ha én stat og én valuta. Et stort og fleksibelt arbeidsmarked der folk må flytte etter arbeid, etter der hvor det lønte seg å etablere arbeidsplasser. For investorene.

Artikkelen «Cognac-metoden» av jamannen Kjetil Wiedeswang fra 1.10.11. er en glimrende illustrasjon av både visjoner og metoder fra de som trakk i trådene, som «cognachandler » Jean Monnet. Demokratiske beslutningsprosesser og folkelig deltakelse var i sannhet fremmedord. Les artikkelen! Når Støre derfor nå logisk slutter seg til ideen om redusert nasjonalt sjølstyre innad i EU som veien å gå for å løse unionens Eurokrise, er ringen egentlig sluttet. Elitene har funnet hverandre i samforstand. TINA – «There Is No Alternative» – er (re-) etablert.

Island byr på en liten utfordring sjølsagt, rent intellektuelt, og Argentina. Men ser man stort på det, er det åpenbart at så ulike økonomier som de som befinner seg i eurosonen, ikke kan klare å balansere forholdet dem imellom uten overnasjonal styring. Eller diktat. Det er jo det vi har sett åpenlyse eksempler på de siste ukene. Problemet er folket. Eller velgerne. Som igjen smitter over på nasjonale politikere. Som skal velges av det samme folket. Det gir sånne utslag som at Finland – et av de mest lojale EU-land i klassen – plutselig begynner å stille krav om garantier for å låne Hellas penger. Det er uhørt. Og blir avverget.

Slovakia, som er et fattigere land enn Hellas, murrer over å måtte punge ut med 60 milliarder kroner til krisefondet. Men stemmer for – etter at statsministeren har måttet love å gå av. Til og med tyske politikere måtte settes på plass. Merkel var ikke snau da hun adresserte Bundestag: «Om ikke dette lykkes, kan jeg ikke garantere nye 50 år med fred», fikk hun seg til å si. Hun fikk vilja si da. Det skulle bare mangle. Den britiske statsministeren Cameron fikk så hatten passet da han – hvis land står utenfor euroen – prøvde å komme opp med synspunkter på de valg som skulle tas. UK er et euro-utenforland, og behandles deretter. Grekerne ble ydmyket og hetset. Italienerne sendt hjem med lapp. Barroso sa seg glad for at «Italia nå på egen hånd hadde kommet og bedt om permanent tilstedeværelse fra kontrollører fra Troikaen som kunne kontrollere de italienske finanser».

Det er en fornærmelse mot ethvert tenkende menneske at EU-kommisjonens president får seg til å si sånt. Alle veit at den italienske økonomien er pill råtten, at mafiaen styrer i deler av landet, og at de har en enorm svart økonomi. Hvorfor dette skuespillet? For å redde Berlusconis ansikt? Eller EUs?

Alternativet for Hellas kunne vært å gå (eventuelt midlertidig) ut av eurosonen, eventuelt hele EU. Reetablere egen økonomi ved en sjølstendig valuta, og forhandle fram en håndterbar gjeld. Som i Argentina og på Island. Opprettholde demokratiet og renske opp i korrupsjonskulturen. Sjølsagt ikke så enkelt som det høres, men mulig. Det er gjort før. Men fordi eksemplet ville kunnet ha smitteeffekt, er EU livredd for denne løsningen. Alle skrustikker ble satt på Papandreou for å få ham til å akseptere redningspakker som i realiteten betød at Hellas er et dypt forgjeldet land i årevis, kanskje i tiår framover.

Samtidig er landet satt under administrasjon, og arbeidsløsheten har nådd nye høyder; 43 % av grekere under 30 år er arbeidsløse. Håpløsheten rår blant svært mange, og en ny emigrasjonsbølge er på vei. Som i Irland. Men det er også motstand, i gatene. Og det er det som andre halvdel av denne artikkelen skal handle om: Hvilken utvikling er mulig, gitt at EU nå beveger seg med stø kurs og stadig større fart i retning en type føderalstat?

EU-entusiastene her hjemme – få men tydelige – applauderer altså den utviklinga de ser, men som enda færre av dem vil våge å anbefale som en del av Norges vei. I hvert fall politikerne blant dem, som kan lese meningsmålinger. Her er vi ved korsvei nummer en for mange av de nasjonale politikerne som nå skal om bord i «Europas Forente Nasjoner» – eller «Europas Forente Stater» – det kommer an på. De skal se sine egne velgere i øynene og forsvare at de oppga nasjonal suverenitet til fordel for et mer og mer fjernstyrt Europa under ledelse av Merkozy. Det blir ikke lett. Det gjelder da å hele tida framholde at det ikke finnes alternativ.

Det er her Norge kommer litt irriterende inn i bildet. Med både velstand, demokrati og et folk som likner veldig på andre europeere. Våre kampfeller i for eksempel Danmark bruker hele tiden Norge som eksemplet på utenforlandet som går godt – uten EU-medlemskapet. De bekymrer seg også litt for at vårt økonomiske medlemskap via EØS tar litt av luften ut av seilene, men det er stadig vekk nok nasjonal suverenitet til at danskene velger å bruke oss som rollemodeller i deres EU-debatt. Men italienere, grekere, slovaker, portugisere osv. er alle sammen glad i og opptatt av landet sitt. Av sin kultur og historie, av sitt språk og sine demokratier.

Det måtte nok ei krise til for å kunne lansere de ideene som EU-eliten nå forfekter; stilt overfor valget mellom pest eller kolera blir man uansett slått ut. Og føderasjonstilhengerne kan vinne ny mark. «Mer EU er svaret». Hva blir folkets svar? Det er ikke lett å gi ett folkelig svar på europeisk nivå. Riktignok har Euro-LO begynt å bruke en mye tøffere språkbruk, og det mobiliseres til demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt i alle større byer i EU. Parolen om at «vi betaler ikke for deres gjeld» vinner gjenklang, men en sterkt svekka europeisk fagbevegelses krav om en «sosial protokoll» tenner ikke hjertene til folk som mister jobb, levebrød og framtidsutsikter.

Det oppstår stadig nye aksjonister og bevegelser. «De indignerte» i Spania er eksempel på dette. Offentlig ansatte er blant de mest kampvillige. Noen av demonstrasjonene er enorme. Men det mangler mål og retning. Riktignok skjelver nasjonale politikere av frykt for utsiktene til å tape neste valg. Og det gjør de stort sett alle sammen. Men det kommer nye makthavere inn som sier nesten det samme, og som i hvert fall fører nesten samme politikk. APs mantra om å bytte ut blå med rød (rosa) regjeringer i EU har svært lite for seg. Og er lite egnet til å mobilisere på. Folk ser at sosialdemokratiske regjeringer fører den samme kuttpolitikken som de blå. Den greske regjeringa er for eksempel sosialdemokratisk, og nå den minst populære i Europa. Regjeringer har måttet gå i Irland, Portugal, England osv. Merkel taper delstatsvalg etter delstatsvalg. Sarkozy ligger svakt an i Frankrike. Men det er uansett stø kurs som gjelder.

Ironisk nok har to av de regjeringene som er blitt gjenvalgt, befunnet seg utafor Eurosonen: den svenske og polske. Der er det ikke mange høye rop om å få tilslutte seg Eurosonen. Eller ØMU, Den Økonomisk Monetære Union, som det egentlig heter.

Det finnes en brun fare i alt dette. I krisetider har man historisk alltid funnet fram syndebukker, slik at massenes sinne ikke  skulle rettes mot overklassen. I Europa i dag vil det gjelde romfolket og innvandrere fra sør, og til dels øst. Arbeiderklassebasert nyfascisme sprer seg, og gjør seg gjeldende på ulike måter i mange land: fra Hellas, til Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Romania og flere andre steder. Foreløpig er dette ikke veldig sterke krefter, og de synes i liten grad å være samordnet. Men grobunnen for totalitære ideer oppstår i forakten for demokratiet – dvs politikerforakten.

Det blir interessant i denne sammenheng at en mann som tidligere Høyre-statsråd Victor Normann i et innlegg i Dagens Næringsliv avsluttet omtrent slik: Den situasjonen vi nå har i Europa likner veldig på noe vi har sett før. Jeg skal ikke si høyt hva jeg tenker på – men han het Mussolini. Om dette er en ektefølt og djup bekymring fra Normann, eller mest retorikk, kan jeg ikke svare på. Men han peker på en tendens som EUs politikere ikke har lov til å overse, hvis de er sitt historiske ansvar bevisst. Dersom EU-prosjektet fortsetter sin tydelige kurs retning «mer EU» uten å ha bred demokratisk forankring, åpner det seg et enda større gap mellom elite og folk enn det som allerede er, og som kalles «EUs demokratiske underskudd». Et slikt gap blir historisk sett alltid fylt. Men med hva?

Noe av det mest oppmuntrende jeg ser i verden i dag, ved siden av en ny stolthet og sjølbevissthet i Latin-Amerika og deler av Afrika, er framveksten av «Occupy»- bevegelsen. 99 %-demonstrasjonene har en riktig innretning, da de peker på «markedet», eller pengemakta som noen vil si, som rett adressat for arbeidsløshet, fattigdom og sosiale forskjeller.

Jeg husker jeg var glad da Obama ble valgt. Av to grunner. Bush forsvant. Og Obama er svart. Men jeg var samtidig sørgelig klar over at enhver amerikansk president er en «puppet on a string», i hendene på den amerikanske og globale storkapitalen, herunder det militærindustrielle kompleks. Okkupantene på Wall Street går ikke fram og tilbake foran Det hvite Hus, men retter seg mot Wall Street. Sjøl om jeg gjerne hadde sett at verdens protestanter vant fram og fikk på plass ærlige, renslige og rettferdige politikere som svarte opp demokratiets krav til dem, trur jeg de fleste maktanalyser vil peke på hvor skjeivt rikdom og makt er fordelt – globalt, regionalt og nasjonalt. Det finnes solid dokumentasjon på dette.

Det å angripe kjernen i denne urettferdigheten – Børsen og markedsmakta – blir dermed helt presist. Hulheten i de vestlige demokratier er åpenbar. Man hyller demokratiforkjemperne på Tahir-plassen, og fengsler demonstrantene på Wall Street. Som om det ikke var samme kamp. Man fordømmer politibrutalitet i autoritære regimer, og bruker samme makta sjøl.

Det er klart EU kan gå i oppløsning pga. store indre motsetninger. Men jeg tviler på det. Det jeg håper på, er at en demokratibevegelse vil vokse fram som vil hente inspirasjon fra andre steder av verden, og fra Norden og Norge. Vår fredelige versjon «den norske modellen» – har bærekraftige elementer. Den bygger på et klassekompromiss, med blant annet en sterk fagbevegelse som viktig premissleverandør. Men den har levert: et høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat, et troverdig demokrati. Markedskreftene har ikke fått herje fritt, sjøl om mange mener de likevel har og tar seg for store friheter. Kampen om Norge er absolutt ikke over, og det gryende opprøret i fagbevegelsen mot markedsstyringa (EØS-avtalen) er et utslag av dette.

Noen vil peke på olja og si at dette er grunnen til at det kan gå så bra her til lands. Ja, oljeinntektene har vært viktige. Men det har vært sterke krefter som har villet privatisere oljevirksomheten, eller avkorte skatteregimet som sikrer oljemilliardene til staten. FrP har en svart historie her, og deler av storkapitalen har prøvd seg. Heder til Høyre-statsråder som har tenkt nasjonalt. Arne Strand har en artikkel i Dagsavisen 4. november i år som han kaller «Den norske flaksen», og sikter til nettopp olje og gass. På slutten av artikkelen har han en sjelden innrømmelse, som fortjener å bli gjengitt in extenso.

«Fordi Norge ikke er med i Eurosonen, kan NorgesBank la seddelpressa  gå for å tilføre markedetpenger hvis det skulle

trengs. Land i Eurosonen har ikke anledning til å trykke penger. Det smerter en gammel EU -tilhengerå måtte tilstå at nå er det en fordel å stå utenfor EUmed en norsk valuta.» (Arne Strand i Dagsavisen)

Min kommentar: Bytt ut «Norge» med «Hellas», og se hva nasjonalt sjølstyre kan bety. Ja, det norske folk har svært mye å takke EU-motstanden for. Vi så klarere og ærligere enn ja-sida i 1994, og har gjort det siden. Vi behøver ikke å pakke alt inn i bomull. Når nå Støre og EU-lederne kommer ut av skapet og erklærer at de er for den føderalstaten de hele tida har forsøkt å snakke bort, blir det klarere linjer, også her hjemme.

Jeg tviler på at Støres åpenhet fører til flere EU-tilhengere, men det rensker lufta. Mer interessant er imidlertid hva som nå vil skje i EU? Jeg tror lederne vil rykke fram posisjonene, i retning mer makt til Brussel. Noen politiske vrak vil ligge igjen i veikanten, men de må ofres for den store visjonen om et samlet Europa. Anstøtsteinen vil være folket, enten de stemmer med føttene eller med stemmeseddelen. Vi kan få et «Europa i to hastigheter» – med en hard kjerne og en ytre ring av EU-land, vi kan få en for alle – alle for en, eller vi kan få avskallinger. EU er desperate etter på få til økt økonomisk vekst og bedre konkurranseevne, og ser «mer EU» som den eneste veien å gå for å det til. Uansett nasjonal folkevilje. Prisen å betale kan bli høy. Svært høy. Men den er foreløpig ukjent. En X-faktor.

 

Marta Breen:
Rosa streker, røde tall
Manifest Forlag, 2011
238 sider

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Finn Sjue:

Undersøkende journalistikk

en innføring

Høyskoleforlaget, 2011

I journalistikkens mytologiske dramaer har den gravende journalisten en hovedrolle. Heltene er ofte menn – som i virkelighetens og filmens Watergate-fortelling. Det er de som framfor noen andre representerer journalistikkens selvpålagte oppdrag om kritisk granskning av maktens institusjoner. Den undersøkende eller gravende journalistikken står også sentralt i den medieideologien som den svenske statsviteren og maktutrederen Olof Petersson har kalt journalismen – en egenartet blanding av elitisme og populisme der evnen til å gjennomskue makthaverne regnes som avgjørende for demokratiet. Journalisten er nødvendig for å rive bort sløret som skjuler maktens ukjente sider og handlinger. Eller som journalisten Göran Rosenberg har formulert det: En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt.

I Finn Sjues nye bok om undersøkende journalistikk innleder forfatteren forordet med å kalle denne «myten om den hvite ridder” for en ukultur. Spesielt er han opptatt av at journalistisk «graving» ikke skal oppfattes som en sportsdisiplin for de utvalgte få. Som en oppmuntring til enhver som vil forsøke seg på dette feltet har en skrevet en innføringsbok som både handler om journalistiske metoder og holdninger. Men det er også en personlig erfaringsbok der forfatteren går gjennom eksempler han kjenner spesielt godt fra sin egen tid som reporter. Han har da også som tidligere redaktør og journalist i Klassekampen, fagbokforfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo en spesielt solid bakgrunn for egne meninger på feltet.*

Etter min mening er nettopp de kapitlene der han analyserer og vurderer egne journalistiske erfaringer, bokas største beholdning. Det skyldes ikke minst at han ikke bare legger vekt på noen av sine kjente avsløringer og bragder, men også analyserer feilvurdering og fadeser, og forklarer noen av årsakene til at det som først ser ut som et «scoop» kan renne ut i sanden når kildesjekkingen for alvor begynner. Noe av dette materialet er knyttet til hans arbeid i Klassekampen, annet til hans fagbøker i samarbeid med bl.a. Ronald Bye og Alf R. Jacobsen.

Et av de positive lærestykkene i Sjues beretning om undersøkende journalistikk vil være kjent for de som har lest Klassekampen noen tiår: avsløringen av avlyttingsstasjonen under Ruseløkka skole som Norge drev til beste for spesielt USAs og Storbritannias etterretningstjenester. Han beskriver her veien fra det første tips kom i 1987 til saken ble publisert i september 1988. Arbeidet omfattet de fleste journalistiske metoder: spaning og observasjon, arkivstudier og intervjuer med kilder som kunne vite noe. Og jo mer journalisten gradvis vet, desto lettere er det etter hvert å få adgang til mer solide kilder som kan bekrefte eller avkrefte gitt informasjon. I sluttfasen kom kontakten med nok en nøkkelkilde, Morgenbladets tidligere redaktør, den tidligere sikkerhetsmajoren Christian Christensen, kjent som signaturen CC. Da det viste seg at CC holdt på med et bokmanus hvor bunkeren var omtalt, ble det inngått et fruktbart samarbeid mellom partene på ytre høyre og ytre venstre fløy. Klassekampen-saken ble utsatt til CCs bok var klar, på den annen side fikk avisa referere til det han skrev om bunkeren. Lundkommisjonen bekreftet senere en god del, men ikke alt, av innholdet i avisoppslaget.

Et annet kapitel, som handler om «Folkebevegelsen mot Innvandring» (FMI) og dens leder Arne Myrdal, er spesielt interessant fordi det tar opp et etisk dilemma redaksjoner fra tid til annen kommer opp i når tipset gjelder planer eller aksjoner av kriminell karakter. I dette tilfellet handlet det om at Sjue, som skrev en del kritiske artikler om FMI, fikk kontakt med et FMImedlem (Tom Krømcke) som var urolig for at Myrdal & co. kunne komme til «å gå for langt» i sin innvandringsmotstand. I praksis ble det innledet et samarbeid mellom Sjue og informanten der Krømcke gradvis arbeidet seg opp i FMI-systemet, samtidig som han formidlet informasjon til journalisten.

Metoden er kjent som «walraffing», skjønt i dette tilfellet var det ikke journalisten – men hans kilde som jobbet med en falsk fasade. At hensikten i dette tilfellet helliget midlet ble klart da Krømcke kunne rapportere at FMI planla et voldelig attentat mot et asylmottak på Tromøya.

Samtidig førte dette umiddelbart til at det journalistiske gravearbeidet fikk en helt ny dimensjon. FMIs planer var kriminelle, kunne føre til tap av mange menneskeliv, og burde selvsagt stoppes før de ble iverksatt. Å hindre nyheten om en bombeaksjon ble ironisk nok viktigst. Klassekampen ga avkall på «scoopet» og Sjue informerte på avisas oppdrag overvåkingspolitiet om saken. Krømcke ble politiets «agent Charlie». Enden på visa var at Myrdal og hans folk ble arrestert – med dynamitten klar – like før aksjonen skulle iverksettes. En ubehaglig sak, med stor risiko, endte til slutt med at FMI-lederne ble dømt og organisasjonen diskreditert.

En tredje sak Sjue går grundig inn på, er knyttet til hans største nederlag som journalist, nemlig boka Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene (Aventura 1992), skrevet sammen med Viggo Johansen og Pål Jørgensen. Boka bygde bl.a. på intervjuer med og informasjon fra en rekke veteraner i e-tjenesten. Skytset de leverte var tilsynelatende hardt, Arbeiderpartiet hadde misbrukt de hemmelige tjenestene og spesielt tøff var kritikken mot Arbeiderpartiets grå eminense i e-tjenesten, Trond Johansen. Manglende skriftlig dokumentasjon, konkluderte forfattere og forlag, skulle kompenseres av de sentrale informantenes løfte om å stille opp som vitner i tilfelle en rettssak.

Tross tvil ble boka utgitt og lansert med pauker og basuner. Relativt raskt kom mot reaksjonene: hva kunne dokumenteres? Alt for lite viste det seg når kildene uten navn nektet å tre inn på den offentlige arenaen. Uansett hadde jo ikke kildene noe redaktør og forfatteransvar. Forfatterne måtte beklage påstandene mot Johansen, og selv om Lund-kommisjonen noen år senere pekte på at e-tjenesten før 1960 hadde drevet en viss ulovlig overvåking, fant ikke kommisjonen noe å kritisere Trond Johansen for. Forfatterne hadde snakket med mange kilder, men byggverket falt raskt i bakken når kildene nektet å stille opp offentlig. Konklusjon: kildekritikken i boka holdt ikke mål, og forfatterne hadde dessuten undervurdert betydningen av de indre, politiske spenningene i e-tjenesten for de tolkningene som ble servert. Med Sjues ord:

Tida som fulgte var den verste i mitt 40 år lange liv som redaktør, journalist og dokumentarforfatter.

Historien er mer enn en moral om nødvendigheten av kildekritikk. Den handler også om nødvendigheten av å lære av feil som begås. Det siste er, for å si det forsiktig, ikke noen utbredt vane i redaksjoner. På dette punktet er boka spesielt nyttig – og rosverdig.

Dessverre syns jeg det blir et litt for stort sprang mellom slike kapitlers kritiske og selvkritiske refleksjoner, som er interessante for mange, og det kokebokpreget rettet inn på studenter som dominerer i andre kapitler. Bevares, i disse står det utvilsomt mye som er nyttig å vite for både den ene og den andre typen av journalister, men jeg opplever sjangerbruddet mellom kapitlene av ulike typer som vel stort.

En annen undring er den individualismen som preger både framstillingen av egne erfaringer og håndboksreglene. Her er det ikke mange spor av at forfatteren selv har jobbet under en nyhetsredaktør som kunne skape privilegert arbeidsrom for graving (eller eventuelt stoppe et prosjekt med velkjente ord om «at nå har vi brukt nok tid og ressurser på denne saken»). Sjue advarer som nevnt mot «myten om den hvite ridder » – men hans moralske bud er i første rekke rettet inn på den enkelte journalist – i mindre på nødvendigheten for den enkelte journalist av å sikre at den gravende journalistens produkt blir utsatt for kritisk, intern granskning før publisering.

Direkte skeptisk er jeg til et annet kapitel, «Når smått blir enormt». I utgangspunktet handler dette om en viktig ting, nemlig medienes evne til å gjøre små forseelser til store skandaler, og han gir noen nyttige påminnelser om betydningen av å vurdere sakenes proporsjoner. Men når forfatteren illustrerer sakene som tas opp med noen kjappe «sett gjennom mine øyne»- dommer, blir resultatet tynt: her finnes det knapt en antydning til analyse av mekanismene i mediedrev eller noen forståelse av mediers egeninteresser og aktørroller. En ting er at Sjue, som VG, mener Gerd-Liv Valla «falt for eget grep, og det var fortjent». Men når han ikke har mer å si om mediene og Tønnesaken enn at «Tore Tønne begikk alvorlige feil, med et svært tragisk utfall», vel, da ville det være bedre å la den saken ligge.

Jeg savner dessuten en litt tydeligere påminning om at ikke alle typer journalister egner seg for undersøkende journalistikk i det litt større format, like lite som «alle» kan bli glitrende featurejournalister bare de prøver hardt. Det trengs et visst talent. I den undersøkende journalistikken handler dette talentet ikke bare om standhaftig evne research (som Sjue legger vekt på), men også om evnen til kritisk analyse når kildematerialet vokser og saken er komplisert.

Men akkurat dette er muligens vanskelig å si i klartekst for en lærebokforfatter som selve demonstrerte at han hadde nettopp denne evnen.

Sigurd Allern

* For ordens skyld: anmelderen var ansvarlig redaktør i Klassekampen en store deler av perioden fra 1985 da
Finn Sjue jobbet der som journalist. Jeg er sånn sett ”part i saken” i noen av sakene som hans bok omtaler.SA

Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side.
Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Ismael Hossein-Zadeh er iransk-kurdisk økonom, siden 1975 i USA og er professor ved Drake University i Des Moines, Iowa. Hans siste bok er The Political Economy of U.S. Militarism (2007). Se: http://www.politicaleconomics.info/default.htm

Keynesianernes¹ tro på at myndighetene kan finjustere økonomien ved hjelp av en «passende» skatte- og pengepolitikk og dermed opprettholde varig vekst eller tilnærmet full sysselsetting, er basert på en idé om at staten og profesjonelle økonomer i embetsverket kan kontrollere og styre kapitalismen – en kapitalisme styrt av «eksperter » i tråd med alles interesser. Økonomisk politikk er, i følge dette synet, først og fremst et spørsmål om teknisk ekspertise og kjennskap til økonomien. Det er et spørsmål om å velge det riktige.

Den keynesianske modellens løsninger er basert på et håp, eller en illusjon. I virkeligheten går makten og kontrollen i forholdet mellom staten og markedet/kapitalismen som regel den andre veien. Å utmeisle en økonomisk politikk er mer enn bare et administrativt eller teknisk spørsmål. Og enda viktigere, det er et sosiopolitisk sakskompleks som er organisk forbundet med klassekarakteren til staten og dets politiske beslutningsapparat.

Myte 1: Hjernen til Keynes

Den keynesianske illusjonen har fått næring fra to viktige myter. Den første myten er at Keynes’ overlegne intellekt hadde æren for New Deal² og de sosialdemokratiske økonomiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen og annen verdenskrig. Dette er en myte fordi disse reformene snarere var et resultat av voldsom klassekamp og overveldende press fra grasrota enn de var et resultat av Keynes’ og hans likemenns hjerner. Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side. Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Som en relativt velkjent akademiker/økonom sørget likevel Keynes for en teoretisk og intellektuell begrunnelse for reformer som var nødvendige, dersom kapitalismen skulle reddes og revolusjonen unngås. Tilfeldighetene ville ha det til at utgivelsen av Keynes’ berømte bok Allmenn teori om sysselsetting, renter og penger i 1936³ falt sammen med at reformer av New Deal-typen ble satt ut i livet i USA og Europa. Dette gjorde at Keynes kunne ta en langt større del av æren for disse reformene og den påfølgende økonomiske gjenhentingen enn han fortjente.

Myte 2: Styring

Den andre myten baserer seg på en oppfatning som gir virkningsfull og fremgangsrik keynesiansk økonomisk styring æren for den økonomiske veksten i USA og Europa i perioden 1948–1968. Selv om det er sant at myndighetenes ekspansive politikk i perioden spilte en stor og viktig rolle for den fantastiske økonomiske utviklingen, var det andre faktorer som bidro enda mer til suksessen. Blant disse faktorene var behovet for investeringer i og gjenoppbygging av de ødelagte økonomiene rundt om i verden etter annen verdenskrig, den enorme globale etterspørselen etter forbruksvarer og kapital, mangelen på konkurranse for amerikanske produkter og kapital på det globale markedet. Kort sagt: Det var et enormt rom for vekst og ekspansjon i tiden rett etter krigen.

Mange keynesianske økonomer har bygget opp under disse mytene og illusjonene i forsøket på å vinne oppslutning som følge av ettervirkningene etter finanssammenbruddet i 2008 og den påfølgende økonomiske krisen. De så «den nyliberale økonomiens kriser» som en anledning til en ny begynnelse for keynesiansk økonomi, eller en forestående ny New Deal. Kjente keynesianere som Paul Krugman⁴, Joseph Stiglitz⁵ og Dean Baker⁶ skrev (og har fortsatt å skrive) i sterke ord om behovet for å gjenopplive den keynesianske politikken, for å vedta og sette ut i livet omfattende stimuleringspakker, for å gjeninnføre Glass Steagall Act⁷og andre reguleringer som ble iverksatt som svar på den store depresjonen. Den gleden mange keynesianere fikk av utsiktene til det de mente ville bety noe i nærheten av et automatisk politisk girskifte fra nyliberale til keynesianske økonomiske prinsipper, fikk George Melloan i Wall Street Journal til (sarkastisk) å slå fast: «Vi er alle keynesianere igjen!»

Nå, over tre år senere, er det helt åpenbart at keynesianske politikkoppskrifter har falt for døve ører. Nyliberalismen holder fortsatt unna for keynesianismen. Selv formelt sosialistiske og sosialdemokratiske økonomier i Europa har tatt etter nyliberalismens strenge nedskjæringspolitikk.

Keynesianske håp og illusjoner er blitt snudd til bitter skuffelse og sinne. I spalten sin i New York Times langer for eksempel professor Paul Krugman hyppig ut mot Obama-administrasjonen fordi den overser keynesiansk vekst- og jobbskapingspolitikk og i stedet fører en politikk som ikke skiller seg videre fra nyliberal republikansk politikk:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur, er noe myndighetene kan og bør gjøre … Tenk over det: Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte? Det er faktisk en halv million færre offentlig ansatte nå enn da Obama overtok.

La meg gjenta professor Krugmans hovedpoeng:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur er noe myndighetene kan og bør gjøre.

Det er nøyaktig dette jeg kaller den keynesianske illusjonen – troen på at myndighetene er i stand til å kontrollere og/eller styre kapitalismen, en oppfatning om at myndighetene «kan og bør» investere i å skape arbeidsplasser, men av en eller annen grunn ikke gjør det.

Ja, myndighetene kan og bør investere i å skape arbeidsplasser, men da ville det vært en annen type myndigheter. Det ville vært myndigheter som ikke er avhengige av spesielle interesser, ikke Obamaadministrasjonen (eller amerikanske myndigheter generelt), som er avhengig av store penger for å være i stand til å velges og gjenvelges. Det stemmer at kapitalistiske myndigheter i blant kan investere i økonomisk vekst og i å skape arbeidsplasser, men det skjer bare når det er generell aksept for at denne typen politikk også støtter opp under herskerklassens interesser (som i etterkant av den store depresjonen og annen verdenskrig).

Økonomi og personlige valg

Keynesianernes misnøye med den nyliberale politikken hos næringslivets myndigheter er åpenbart rettet i helt feil retning. Helt sentralt i misnøyen ligger en urealistisk forståelse om at økonomiske strategier og politikk stort sett er intellektuelle prosesser, og at politikkutvikling først og fremst har å gjøre med teknisk ekspertise og personlige valg – økonomer og/eller politikere som er forutseende, godhjertede eller utrustet med «smarte» ideer, vil gå inn for «god» eller keynesiansk inspirert kapitalisme, mens de som mangler slike ærverdige egenskaper, vil være tankeløse, ledet ut på ville veier eller hjerteløse, og derfor velge «dårlig» eller «nyliberal kapitalisme».⁸

Som jeg har pekt på i en tidligere kritikk av keynesiansk økonomi, er det ikke snakk om et spørsmål om «dårlig» eller «god» politikk – det er et klassespørsmål. Keynesianerne er sinte enten fordi de er uvitende om eller skygger unna klassepolitikken, eller hva det vil si å utvikle politikk. De ser heller ut til å tro at utviklingen av økonomisk politikk først og fremst har å gjøre med en kamp om ideer og teorier, og de er skuffet fordi de taper denne kampen.

Professor Krugman skriver med store følelser:

Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte?

Det han ikke nevner, er at disse «hærskarene av offentlig ansatte» ikke oppsto på grunn av Roosevelt eller Keynes’ glimrende ideer (da Roosevelt-administrasjonen først iverksatte store offentlige sysselsettingsprosjekter, visste de faktisk ikke engang at Keynes fantes), men fordi hærskarer av arbeidere og andre grasrotbevegelser marsjerte i gatene med krav om arbeid, og dermed truet det kapitalistiske systemet. Det er interessant at mange keynesianske økonomer (selvsagt i idériket) står på for arbeidernes rettigheter, men ikke gjør noe for å få dem til å samle seg og kreve rettigheter.

Onde og kloke konger?

Det er ikke nok å ha et godt hjerte eller en omsorgsfull sjel. Det er like viktig ikke å miste av syne hvordan offentlig politikk skapes under kapitalismen. Det er ikke nok å skjelle ut Ronald Reagan for å være en ond konge og å hylle Franklin D. Roosevelt for å være en klok konge. Det er viktigere å forklare hvorfor herskerklassen avsatte den kloke kongen og innsatte den onde. De som utvikler politikken, er selvsagt ikke dumme. Så hvorfor forlot de Keynes og New Deal og omfavnet Reagan og nyliberal økonomi?

Det amerikanske borgerskapet støttet opp under en politikk påvirket av keynesianisme i tiden etter krigen så lenge de politiske kreftene og økonomiske forholdene, nasjonalt og internasjonalt, gjorde denne politikken formålstjenelig. Det viktigste forholdet var, som tidligere nevnt, tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter amerikanske produkter, både hjemme og utenlands, og mangelen på konkurranse både for amerikansk kapital og arbeidskraft. Dette gjorde det mulig for amerikanske arbeidere å kreve en anstendig lønn og sosiale ytelser og samtidig ha en høyere sysselsettingsgrad.

Men mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, unnslapp imidlertid ikke amerikansk kapital og arbeidskraft den internasjonale konkurransen lenger. I tillegg hadde amerikanske fabrikanter investert så mye i fast kapital, eller bygd opp så stor kapasitet, i den lange perioden med etterkrigsvekst, at profittratene mot slutten av 60-tallet hadde begynt å falle etter hvert som avstanden mellom kapital og arbeidskraft i arbeidsprosessen hadde blitt for stor. Med andre ord, de store mengdene såkalte «irreversible kostnader,» først og fremst i form av fast kapital, eller fabrikker og utstyr, hadde spist opp store deler av profittraten.⁹

Mer enn noe var det disse viktige endringene i produksjonen og de globale markedene som drev frem en gradvis overgivelse av keynesiansk økonomi. Det var ikke Reagans ideer eller skumle planer som lå bak planene om å rasere New Deal-reformene, slik liberale/keynesianske forkjempere gjentar. (Faktisk hadde det lenge før Reagan ankom Det hvite hus, blitt gjennomført reformer for å bygge ned disse reformene). Det var snarere globalisering, først av kapital, så av arbeidskraft, som gjorde at keynesiansk eller New Deal-inspirert økonomisk politikk ikke lenger var bidro til den kapitalistiske profitten, og som beredte grunnen for Ronald Reagan og nyliberale nedskjæringer.¹⁰

Karl Marx argumenterte, for lenge siden, for at drømmer om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk likhetssamfunn ikke kunne bli virkelighet uten a) at det blir tatt bevisste politiske steg i retning av målet (det vil si, det er ikke noe slik som et automatisk sammenbrudd for kapitalismen), og b) at det skjer på et globalt nivå. I lys av det uforsonlige nyliberalistiske kappløpet mot bunnen som globaliseringen har sluppet løs de siste årene og tiårene, er det åpenbart at Marx’ anvisninger for meningsfull samfunnsendring ikke bare gjelder radikale sosialistiske ideer, men også reformistiske kapitalistiske programmer á la Keynes.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren. Den sto første gang i Counterpunch.)

Noter:

1. Etter den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1945), hvis økonomiske ideer om vekst gjennom økt etterspørsel nøt stor anerkjennelse i de første tiårene etter annen verdenskrig. Overs. anm.
2. Reformprogram som ble innført i USA i 30-årene for å avhjelpe krisen. Overs. anm.
3. Boka er nylig utgitt i norsk oversettelse for første gang.
4. Paul Krugman (1953–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Overs. anm.
5. Joseph Stiglitz (1943–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2001. Rådgiver for Bill Clinton 1995–97, sjefsøkonom i Verdensbanken 1997–2000. Overs. anm.
6. Dean Baker (1958–), amerikansk økonom. Overs. anm.
7. Amerikansk lov fra 1932 som tvang frem et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker og som førte til opprettelse av det amerikanske banksikringsfondet. Loven ble gradvis opphevet i perioden 1980-97. Overs. anm.
8. Mange progressive eller keynesianske økonomer omtaler den langvarige krisen som startet i 2008 for «den nyliberale kapitalismens» krise, ikke en krise i kapitalismen som sådan. Se for eksempel David M. Kotz, «The Financial and Economic Crisis of 2008: A Systemic Crisis of Neoliberal Capitalism,» Review of Radical Political Economics, Vol. 41, No. 3 (2009), s. 305–317.
9. For en nokså omfattende diskusjon av dette spørsmålet, se Anwar Shaikh’s «The Falling Rate of Profit and the Economic Crisis in the U.S.»; in The Imperiled Economy, Book I, Union for Radical Political Economy, Robert Cherry, et al. (1987).
10. For en lærerik analyse av denne overgangen, se Harry Shutt, The Trouble with Capitalism: An Enquiry into the Causes of Global Economic Failure, Zed Books (1998).

Guenther Sandleben:
Finanzmarktkrise
– Mythos und Wirklichkeit
Books on Demand, 2011

Denne lille boka om den økonomiske krisa, på 120 sider, er oppdatert, den gir ei god empirisk framstilling av gangen i krisa, og den er teoretisk sterk. Problemet med dette tipset viser seg i tittelen: boka heter Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit. Med undertittel Wie die ganz reale Wirtschaft die Krise kriegt. Foreløpig finnes boka bare på tysk. Forfatter er Guenther Sandleben, økonom og skribent i Berlin. Sandleben forklarer utviklinga fra boliglånskrise i USA til statsgjeldkrise i en rekke land. Han kritiserer de utbredte teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser hvordan krisa oppsto i og hele tida er forbundet med problemene i «realøkonomien ». Han viser også hvilke politiske konsekvenser det får om arbeiderbevegelsen bygger på den ene eller den andre kriseteorien.

Sandlebens bok er et forsvar for og ei aktualisering av Marx’ kriseteorier. (Men det ville vært fint om forfatteren hadde skrevet noen sider ekstra: han er innom profittratediskusjonen, men sier han ikke har plass til å behandle spørsmålet her i denne lille boka.)

Sandleben avslutter med et mulig scenario med statskonkurser i et eller flere land, og skisserer de svære rystelsene som kan bli følgene av dette. Siden boka blei avslutta i vår, har dette scenariet blitt mer og mer aktuelt. Sandleben kan vise seg sannspådd.

Jon Børge Hansen

 

Har du ennå ikke lest Pål Steigans bok Sammenbruddet? Da bør du starte med den, dersom du vil ha basiskunnskap om den økonomiske krisa, om den økologiske krisa, om hvorfor disse må vokse mot katastrofer under kapitalismen – og om hva slags retning vi må gå dersom det skal være levelig i framtida her på kloden. (Etter at boka kom ut, har han oppretta en blogg (http://psteigan.wordpress.com/) der han skriver og legger ut korte, nye innspill om disse temaene nesten hver dag. Verd å lese!

Steigans bok er den eneste i sitt slag på norsk. Men vil du lese mer om disse sakene, og leser engelsk, har jeg en handfull tips om noen gode, ganske lettleste og ganske billige bøker.

Ecology and socialism av Chris Williams har undertittelen Solutions to capitalist ecologigal crises. Williams er amerikansk miljøaktivist og universitetslektor, og formidler på en både innsiktsfull og lettfattelig måte en marxistisk forståelse av energiog miljøkrisa, og forklare hvorfor problemene er uløselig under kapitalismen. Boka skisserer også, som undertittelen sier, prinsippene for et bærekraftig, sosialistisk samfunn. Boka, som kom i 2010, koster ca 80 kr på nettet.

What every environmentalist needs to know about capitalism er skrevet av John Bellamy Foster og Fred Magdoff. Begge er universitetsprofessorer i USA, og begge er knytta til det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review (Foster er redaktør der, og har ved siden av løpende analyser av den økonomiske krisa skrevet flere standardbøker om marxistisk økologi.). Foster og Magdoff tar opp samme tema som Williams, den er fin pedagogisk og sterk politisk. Boka kom ut nå i høst, og har en pris på ca 80 kr på nettet.

The global slump av David Mc Nally konsentrerer seg om den økonomiske krisa. Boka gir ei brei framstilling av hvordan den krisa som herjer nå, utvikla seg fra 2008 til nå. McNally, som er marxist, og professor ved York University i Toronto, Canada, legger fram en mengde nyttig empiri, mens han forteller historia om denne krisa. Han gir i tillegg et bredt bilde av motstandskampen som føres på ulike steder på kloden nå. Boka kom i 2011, og koster vel 90 kr. på nettet.

The great recession av Michael Roberts er litt spesiell. Den er ei samling artikler som Roberts har skrevet på bloggen sin fra 2005 til 2010, der han løpende følger, analyserer og kommenterer utviklinga av krisa seinere. Boka er en dokumentasjon på at marxistiske økonomer som Roberts (han har jobba mer enn 30 år som økonom i Londons finansverden) virkelig forutså krisa. Boka starter i juni 2005 med et innspill om «The property time bomb», altså om bobla i eiendomsmarkedet, den som sprakk og utløste krisa i 2008, og gjennom daterte blogginnlegg følger boka fasene i kriseutviklinga. Boka har kanskje sin viktigste styrke i det at den også fører en løpende diskusjon om kriseteori knytta opp mot det som skjer. Roberts vil lodde djupt, og er en god forsvarer av Marx’ teorier om fallende profittrater, og av teorier om lange bølge-bevegelser i kapitalismen. Les Roberts gratis på bloggen hans, den oppdateres ofte (http://thenextrecession.wordpress.com/). Boka koster ca 125 kr på nett.

Leder
Jon Michelet: Striden om Klassekampen 1996–97. En strid mot postmodernismen? side 4

Tema: Oppløsning og krise

Heming Olaussen: Vil EU bryte sammen? side 18
Intervju med Hilde Nylen: Brutale kutt i EU, men motstand side 26
KOE, Hellas: Alle som ein ut på gatene! side 32
Dennis O`Neil: Occupy Wall Street! side 34
Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson: «Gribbkapitalisme», Island si nye bankkatastrofe side 44
Isidro López og Emmanuel Rodríguez: Den spanske modellen side 50
Jeffrey Sommers og Michael Hudson: Plyndringa av Latvia side 68
Minqi Li: Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen side 74
Harald Minken: Gjeld og profitt side 88
Ismael Hossein-Zadeh: Keynesianske myter og illusjoner side 97
Mathias Bismo: Sosialdemokratiet i krise side 102

Turid Thomassen: Afghanistan i mai side 118
Erik Skare: Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon side 122
Aksel Nærstad: Enda et klimatoppmøte side128
Pål Steigan: Kapitalismens svanesang? side 136
Mikkel Øgrim Haugen: Leksefri skole side144
Øyvind Bremer Karlsen: Humoreske side 151

Bokomtaler:

Hans Scherfig: Frydenholm side 154
Arto Tapio Paasilinnas forfatterskap side 156
Ilan Pappe og Noam Chomsky: Et dypdykk i israelsk historie side 160
Eugene Rogan: Araberne side 64
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: En reise i Talibans skygge side 166
Marta Breen: Rosa streker, røde tall side 167
Magnus Marsdal: Kunnskapsbløffen side 169
Finn Sjue: Undersøkende journalistikk, en innføring side 172
Guenther Sandleben: Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit side 175
Boktips av Jon Børge Hansen side 178

–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet

Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
 

 

Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør

Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.

Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.

Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.

Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.

Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:

Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.

Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.

Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.

Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:

Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.

Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.

Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:

Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»

I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.

Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.

Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.

Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.  

Det var fabelaktig og hylende morsom satire.

Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.

Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:

"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."

Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.

Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.

Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.

Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.

Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.

I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.

Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.

I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.

Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.

Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.

Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.

Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.

Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.

Kaninen eller Admiralen?

Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.

De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.

Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.

Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.

Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.

Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.

Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.

Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.

Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.

Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.

Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.

Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.

I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.

Mer Røssaak. India og Nepal

I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.

Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.

Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.

Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?

Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.

Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.

Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.

Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.

Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.

Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.

Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.

Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.

I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.

Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».

La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.

Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.

Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.

Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.

Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.

Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.

Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.

Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.

NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.

PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.

DS.

Dette er en svært vanskelig artikkel å skrive. Det er tre grunner til det. For det første skjer ting så raskt at jeg vet fordømt godt at den blir utdatert lenge før den trykkes. Jeg hadde lovet redaksjonen et skikkelig utkast innen i går kveld (15.11. reds. anm.) og midt på natten fikk jeg høre at politiet var i ferd med å angripe selve hjertet av Occupy Wall Street!-bevegelsen, leiren i Zucotti Park her i New York.

Bildet er fra et allmøte i Occupy Wall Street i Washington Square Park. David Shankbone, wikimedia commons.

Jeg la i vei, og der fløy gårsdagen og et par punkter i utkastet trengte en grundig oppdatering. For det andre, på grunn av den enorme bredden og Occupy!-bevegelsens spontane karakter kan man sammenlikne et forsøk på å få en bred oversikt med å drikke fra en brannslange. Små historier, for eksempel at OWS!-aktivister hørte en kvinnes klagemål og dermed okkuperte kjelleren i en bygning i Harlem, hvor jeg bor, og tvang huseieren til å sørge for varme og varmt vann, forteller en hel del om bevegelsen. Det er tusenvis av slike historier landet rundt, og hver okkupasjon er forskjellig. For det tredje er dette noe helt nytt under solen. En gammel venn av meg, Mick, som med stolthet anvender en heller dogmatisk og mekanisk forståelse av marxist-leninistisk teori overfor enhver situasjon (lesere av Rødt! kjenner ganske sikkert typen), betrodde meg for en måned siden: «Dennis, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette.» Etter å ha formidlet det umulige ved den oppgaven det er å beskrive Occupy Wall Street! for norske progressive og revolusjonære (og dermed også fått ryggdekning for punkter som viser seg å være feil), kan jeg kaste meg ut i det.

 

Det sprang ut av ingenting

Det gjorde det selvfølgelig ikke. Organisasjonsmessig finnes røttene seint på 90-tallet, i Seattle-bevegelsen som gikk av sporet etter 9/11. Det fikk næring fra den arabiske våren og fra kampen i Wisconsin mot høyrefløyens angrep på fagbevegelsen, også inspirert av Tahrir-plassen. Men i videre forstand gjorde det nettopp det. Det geniale ved Occupy Wall Street er at de spørsmålene som er satt i fokus, treffer en dyp streng hos folk. Nedleggelser, massiv arbeidsløshet, gjeld og undergravingen av sosiale programmer har ført til elendighet og usikkerhet for titalls millioner i USA, mens det såkalte vendepunktet lar vente på seg. Det står i tydelig og brutal kontrast til milliardene, billioner faktisk, i kontanter og garantier som deles ut til banksjefene, de samme som stod bak spekulasjonene som førte til det økonomiske sammenbruddet. Alle er pinlig klar over at de rike bare blir rikere (og det fort), mens resten av oss blir tråkket ned.

 

Dette kan kombineres med den utbredte forståelsen av at amerikanske politikere er som en vare, kjøpt og betalt av de rike og av konsernene. I følge USAs lover har konserner legitimitet som personer som i ytringsfrihetens navn har rett til å bruke så mye de vil på å få valgt kandidater som kan tjene deres interesser. Norske venner, dere må huske at valg i USA har enorme økonomiske proporsjoner. Neste års valg er beregnet å koste mellom sju og åtte milliarder, hvor mye av det går til ustoppelig annonsering i alle slags media. Mange nedleggelser kunne vært unngått med slike penger. Et av de skarpere slagordene som har dukket opp i OWS, er: «Jeg tror ikke på at konserner er personer før staten Texas henretter en.»

 

Det som syntes å være utbredt apati blant folk, viste seg å være en uttørket prærie av fortvilelse og sinne, og OWS var gnisten som fikk det til å brenne. Det er fortsatt forunderlig. Det startet med noen dusin mennesker, for det meste unge og hvite med noe erfaring fra store demonstrasjoner. Som en av de unge okkupantene, en av de som var her fra dag én, fortalte meg her om dagen, kjente de det som en stor seier at de hadde oppholdt seg i Zucotti Park en hel uke.

 

En samlet front skapes

Mange kommentatorer og mange deltakere har snakket om mangfoldet blant deltakerne i de fleste av Occupy-leirene. Men det er mer enn det, det er virkeliggjøring av en genuin, om enn i fødselen, enhetsfront i den gamle maoistforståelsen av en reell enhet av klassestyrker. Det vises også gjennom et annet genialt grep (uansett hvor begrenset nytte det har som erstatning for en skikkelig klasseanalyse): Rammen for debatten er at det er 99 % av befolkningen mot den rikeste 1 %.

 

Arbeiderklassens og den organiserte fagbevegelsens rolle er bemerkelsesverdig. Scenen var satt med utbruddet av kampen sist vinter, da den republikanske guvernøren i Wisconsin ville ha vedtatt lover som ville ødelegge fagforeningene innenfor offentlig virksomhet i staten. Klart inspirert av okkupasjonen av Tahrir-plassen okkuperte fagforeningsmedlemmer og deres allierte den statlige parlamentsbygningen i to uker, og fylte gatene i Madison med titusener av demonstranter gjentatte ganger.

 

Den uventede kraften i motstanden i Wisconsin viste både vanlige medlemmer og en rekke fagforeningsledere landet rundt at betydelige antall arbeidere er klare til å røre på seg, og utsette seg for risiko og offer. Det OWS har tilført, er tosidig. Det har vist at vi ikke trenger å vente på et eller annet hårreisende angrep fra reaksjonære politikere for å mobilisere. Og det viser seg å være en skreddersydd kampanje formet til å fange opp de økonomiske problemene til flertallet i dette landet, som medlemmene i fagbevegelsen kunne mobiliseres til, sammen med de arbeidsløse, andre arbeidere, eiere av småbedrifter, studenter med knusende skolepenger og lån foran seg og mange andre.

 

Det har også ført til at det finnes en kanal som aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser fyller med en mengde spørsmål og saker, for å utvikle støtte og bygge allianser. For eksempel er den nasjonale kampanjen mot «fracking» (den miljømessig høyst skadelige metoden å utvinne olje fra tjæresand og skifer) en av de sterkeste strømningene innen miljøbevegelsen nå. På alle de plassene jeg har mottatt detaljerte rapporter fra, der det foregår okkupasjoner, jobber «fracking»-aktivister side om side med andre okkupanter, mens de formidler bevissthet om dette spørsmålet.

 

Bevegelsen mot politivold synes naturlig her, gitt den offentlig dokumenterte brutaliteten i de militariserte politiangrepene på Occupy Wall Street, Occupy Oakland, Occupy Portland og andre. Og folk fra den bevegelsen og Occupy bevegelsen har jobbet med å føre dem sammen. Samtidig viser det fram et av problemene i tenkningen bak 99 % mot 1 %. Siden politifolk ikke har inntekt eller formue i 1 % -klassen er det mange naive okkupanter og tilhengere som ser dem som potensielle allierte, og er svært opptatt av at ingenting blir gjort eller sagt, som kan gjøre dem mer fiendtlig innstilt. Det foregår naturligvis en læringsprosess blant okkupantene etter hvert som maktbruken mot leirene forsterkes.

 

Spørsmålene rundt politibrutaliteten er avgjørende fordi det er en viktig sak når det gjelder å utvikle båndene Occupy-bevegelsen har med den fargede befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er noen deltakelse fra svarte eller latinos i OWS. Men slik disse lokalsamfunnene lider under det nåværende systemet, med skyhøy arbeidsløshet, manglende bevilgninger til skoler, kriminalisering av ungdom og mye annet, burde de ha en sentral plass i bevegelsen. Det foregår en løpende diskusjon om dette, og om den «hvite blinde flekken» som hindrer mange nye okkupanter i å forstå hvordan privilegiene og oppførselen deres skaper barrierer mot deltakelse fra fargede mennesker. En beslektet utfordring som opptar meg mye, er at det de fleste steder er liten forståelse for nødvendigheten av å bygge solide bånd med innvandrerdelen av arbeiderklassen, særlig de papirløse, og deres organisasjoner. Men det var nettopp disse kvinnene og mennene som skapte en bølge av demonstrasjoner i 2006, som kulminerte i en dags streik på 1. mai som lammet hele byer med en større latinobefolkning.

 

Nye innfallsvinkler har bygd bevegelsen

Tre viktige faktorer har så langt betydd mye for bevegelsens styrke, nemlig lederløs motstand, selvorganisering og mangelen på konkrete krav. Hver av disse har opplagt sine begrensninger, som i det lange løp kan forvandles til spørsmål om legitimitet. Men det har vært viktig for kampen, særlig siden det i USA mangler en revolusjonær politisk styrke av et slag som kunne hjelpe til med å organisere og koordinere et opprør på dette nivået.

 

Horisontal, eller lederløs motstand karakteriseres av direkte, i stedet for representative vedtaksprosesser. I Occupy-leirene gjennomføres det ved lange, daglige allmøter med taleliste, håndsopprekning for og i mot, og med en slags møteledere som, i alle fall i teorien holder diskusjonen på rett spor. Konsensus innebærer at hvem som helst av deltakerne kan blokkere et vedtak, men folk er generelt ganske forsiktige med å bruke vetoretten hvis det bryter med en sterk strømning. I Zucotti Park og mange andre steder hvor lydutstyr er bannlyst, brukes «Mic Check» metoden, som betyr at en gjeng folk plassert rundt taleren gjentar høyt og tydelig det som blir sagt, setning for setning. Ved store møter må denne prosessen gjøres to ganger.

 

Lederløs motstand har også forvirret fienden. Da ordføreren i Denver rasende insisterte på at okkupantene oppnevnte en talsperson han kunne forhandle med, valgte allmøtet i Occupy Denver enstemmig en hund, en tre år gammel border collie kalt Shelby, med tillegget at allmøtet når som helst kunne trekke tilbake oppnevnelsen. Dette var ikke bare en humørfylt måte å gi uttrykk for poenget med ingen ledere, det var også et slag mot lovens doktrine om konserner som personer. «Shelby er nærmere en person enn hvilket som helst konsern: Hun kan blø, hun kan forplante seg, og hun kan vise følelser. Enten er Shelby en person, eller så er ikke konserner mennesker.»

 

Når jeg besøkte, og av og til overnattet i Zucotti Park, ble jeg imponert og inspirert av måten de organiserte seg på, uke etter uke. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte i ti dager, og det på dagen før det nattlige angrepet fra politiet, så jeg at mye hadde utviklet seg fra et allerede høyt nivå, for ikke å snakke om den primitive strukturen fra de første ukene.

 

En ettermiddag i OWS: Min venn Mike Zweig holdt et foredrag om hvordan klasser fungerer i USA. Det foregikk midt på dagen ved hjelp av «Mic Check» metoden, til en større gruppe i et hjørne av parken. Deretter delte han ut et antall av sin egen bok «The Working Class Majority» til profesjonelle bibliotekarer og assisterende amatører ved leirens bibliotek, som nå fantes i et eget telt og kunne på det tidspunktet by på 5237 titler. Informasjon, matservering og medisinsk hjelp var nå bedre organisert og under bedre forhold. Til og med et Zucotti Park brannvesen hadde dukket opp. Mens det i en uoffisiell kampanje ble malt slagord på skjorter ved hjelp av maler og spraybokser i den ene delen av parken, foregikk det en storstilt utdeling av gratis t-skjorter laget ved hjelp av silketrykk i den andre delen. I køen for å få t-skjorter pratet jeg med en 75 år gammel pensjonert svart kontorarbeider fra New Jersey som var på sin tredje visitt til parken. Hun var helt enig med meg i at den åpenheten og mottakelsen som ble vist rett etter at de første teltene var kommet opp, hadde blitt borte underveis, men at det nå var kommet tilbake.

 

Før jeg dro pratet jeg med en bygningsarbeider med hjelm og det hele, og en kar fra «Labour Outreach Comittee.» Der vi stod og pratet, utstyrt med jakker fra fagbevegelsen, tiltrakk vi oss oppmerksomhet fra andre, som gjerne ville diskutere mulig deltakelse fra arbeiderbevegelsen i den planlagte 17. november-aksjonen. På vei ut slang jeg meg på «16 Tons» og «For What It`s Worth» sammen med en liten gjeng som hadde samlet seg rundt en kar med gitar. Occupy Wall Steet blomstret. Om natta slo maktas hammer til.

 

Et diskusjonstema blant enkelte okkupanter, og for mange kritikere tilhørende 1 % er at det bevisst nektes å fremme et sentralt krav, eller en liste av krav. Etter min mening er dette bare av det gode, av en rekke grunner. Det betyr at bevegelsen forblir åpen og er i en arbeidende prosess, framfor å være spikret fast. Det gjør OWS til et fenomen med åpen dør. Så lenge du er utilfreds med tingenes tilstand for de 99 % er du velkommen inn. Du trenger ikke knytte deg til en spesiell analyse av problemene, eller slutte deg til en spesiell løsning. For en stor del er de gjentatte ropene på konkrete krav et bevisst forsøk på å undergrave bevegelsen. For mange av de som er sympatisk innstilt, virker det som fornuftig kritikk, noe som holder dem fra å se nærmere på den kritikken vi retter mot det amerikanske samfunnet. Hvis vi enstemmig skulle samle oss om noen klare, umiddelbare krav, ville vi gjøre det vanskelig for oss selv. Hvis kravene faktisk var innrettet på å håndtere problemene (selv uten snakk om revolusjon) som for eksempel «Nasjonaliser bankene», ville de bli avfeid som ugjennomførbare. Hvis kravene var mer praktisk anlagt, for eksempel «Stopp nedleggelser» ville det være et signal til å gå inn i en langvarig forhandlingsprosess som kanskje i beste fall ville ende med noen lunkne reformer. Kort sagt så burde det eneste kravet på dette tidspunktet være «Stopp kravet om at vi skal stille krav.»

 

Fienden svarer

Om erfarne revolusjonære, og selv den harde kjerna av deltakere ble tatt på senga av dette utbruddet, har fienden, kapitalistklassen nærmest blitt lamslått. De har i flere tiår dyrket den giftige og hegemoniske myten at de rike fortjener alt de har og vel så det, fordi det er kombinasjonen av deres harde arbeid og spesielle genialitet som skaper rikdom og jobber til samfunnets beste. Det betyr ikke at alle har kjøpt den myten, bare at det har vært det viktigste gjennomgangstemaet i samfunnet. Det er helt sikkert det de rike hørte som et ekko i sine egne rom, og trodde på det. Nå har den myten i løpet av noen få uker blitt offentlig knust og latterliggjort.

 

Den vedvarende undergravingen av sivile friheter blir nå utfordret, for å se det i et juridisk perspektiv. Ytringsfrihet blir faktisk praktisert i det offentlige rom, og ikke plassert vekk i fjerne, avsondrede plasser som myndighetene helt uten ironi kaller «talefrihetssoner.» Dermed oppstår spørsmålet «Og hva er da resten av USA, egentlig?» Det vi i Occupy-styrkene til syvende og sist gjør krav på, er at rettighetene til folket, de 99 % kommer foran de til eiendomsbesitterne, de med kapital og deres statsapparat. Det er ingen liten utfordring for den eksisterende orden.

 

Et tidlig svar på utbruddet var et forsøk fra noen i det Demokratiske Partiet på å samarbeide om bevegelsen, noe som bekymret en del heltidsokkupanter jeg snakket med en måneds tid etter at det hadde startet. Demokratene holdt øye med Occupy-bevegelsen i håp om at den kunne bli deres versjon av Tea Party-bevegelsen. Med sitt utgangspunkt i 2009 dro den riktignok i begynnelsen veksler på anti-bank strømningene i massene, men vi kaller den stjernetåke, noe falskt, en imitasjon av virkelig grasrotmobilisering, finansiert av kapitalen.

 

Tillitsvalgte hos Demokratene på et litt lavere nivå snakket åpent med lovord om OWS, og selv Obama uttalte at okkupantene «gir stemme til en utbredt frustrasjon over hvordan vårt finansielle system fungerer.» Republikanerne på sin side fordømmer det bare, og kaller det farlig klassekrig og uamerikansk. Men, som alle vet har svaret først og fremst vært maktas tale. Mens jeg skriver, har det vært over fire tusen arrestasjoner over hele landet blant okkupanter og andre aktivister, selvfølgelig også en og annen tilskuer.

 

I løpet av siste halvannen uke har det blitt krystallklart at målet for undertrykkelsen er å bryte opp, og hvis mulig knuse leirene til Occupy-bevegelsen. Mange angrep har blitt gjennomført av myndigheter i byer styrt av «liberale» Demokratiske ordførere, og det kommer fler og fler bevis på at de er koordinert på nasjonalt plan, med Obamas justisdepartement og FBI i sentrale roller. Jeg skal ikke ta for meg konkrete hendelser her, selv om angrepet mot en forlatt næringsbygning som nettopp var blitt okkupert på et sted som heter Chapel Hill, så avgjort fortjener å bli nevnt. Det ble gjennomført av en fullt bevæpnet SWAT-enhet med automatriflene klare. Så langt har disse angrepene gitt næring til bevegelsens vekst, gitt budskapet et langt større publikum og vunnet sympati fra mange innenfor de 99 %. Og de har definitivt ikke knekket målbevisstheten til okkupantene.

 

La oss ta Occupy Missoula! Leiren er satt opp utenfor rådhuset i denne byen i Montana, som har rundt 85 000 innbyggere. De gikk med på å ta ned leiren 11. november slik at de planlagte seremoniene rundt Veteranenes Dag kunne gjennomføres. Så truet byens myndigheter med arresten hvis leiren ble satt opp igjen. Okkupantene skaffet seg advokathjelp og myndighetene trakk seg. En av okkupantene, Taryn, beskriver det som hendte slik: «Det rare er at vi i forkant av dette forsøket på å få oss vekk hadde alvorlige diskusjoner om å legge ned leiren for vinteren. Vi har knapt med penger, få telt og én liten ovn som bare delvis fungerer. Men dette ondskapsfulle forsøket på å fjerne oss bare forente oss på en måte som er vanskelig å beskrive. Kveldens allmøte bestemte enstemmig at vi skulle sette opp leiren igjen. Vi aner ikke hvordan vi skal få det til, men vi tok et sprang basert på det vi kan kalle tro. Jeg har aldri vært så stolt som nå i hele mitt liv, over å være del av noe.»

 

Hva nå?

1. Allerede nå er omfanget og gjennombruddskraften til Occupy Wall Street forbløffende. Hovedstrømmen av media har blitt tvunget til å anerkjenne den. Den nærmest daglige dekningen er full av referanser til gjentatte tilfeller av politibrutalitet og alle forsøkene på å knekke okkupasjonene. Og OWS-slagord er overalt. For eksempel kan en avis omtale en nyåpnet restaurant og kommentere at «selv de 99 % har råd til det.» Forfattere og kunstnere slutter seg til saken. Nettsiden til occupywriters.com har en liste med hundrevis av støttende forfattere, fra legender som Alice Walker til folk du aldri har hørt om. Den mest populære historien der, av den noe originale barnebokforfatteren Lemony Snicket er strålende.

 

På et personlig plan kan jeg fortelle at da jeg var på vei hjem til bygningen der jeg bor i Harlem forrige uke, traff jeg på en nabo som luftet hunden sin. Vi begynte å snakke om Zucotti Park. Hun hadde vært der på besøk. To andre naboer som også hadde vært der, stoppet og slo lag med oss i samtalen. En annen nabo jeg kjenner har kringkastet sitt radioprogram sirius.com fra parken. Alt dette er en uformell rapport fra en bygning med bare tjueåtte leiligheter. I hjembyen til partneren min, Dody, i det landlige Connecticut blir jeg stadig stoppet og får spørsmål om Occupy Wall Street når jeg er i butikken. En pensjonert kar fra Goldman Sachs sier at han støtter helt og fullt, og lille G som går i videregående har lyst til å ta den drøyt to timer lange bussturen for å besøke leiren.

 

2. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om denne veldige innflytelsen på folks bevissthet vil ha varig virkning, en flodbølge av forandring i det politiske livet i USA. Vi må huske på at Occupy Wall Street bare har vart i to måneder, og at det bare er fem eller seks uker siden den fanget oppmerksomheten til de brede deler av media. De driver med stadig oppgradering på internett og gjennom sosiale media som Facebook og Twitter, som har vært vesentlige verktøy for å spre bevegelsen. Jo lenger det varer, jo mindre er muligheten for å avfeie det som en mote eller et besynderlig fenomen.

 

3. Okkupasjon er en taktikk, men hvis du ikke har en strategi blir taktikken strategien din. Det er to betydelige farer knyttet til det som hittil har vært en spektakulær strategisk suksess, men de kan overvinnes hvis de blir erkjent.

For det første er det tendensen til at den indre kjernen i okkupasjonen blir sett som den «virkelige» bevegelsen. Vi, folk flest kan gi lovord og støtte til heltidsokkupantene. Utfordringen er å få så mange som mulig til virkelig å ta til seg prosjektet så sterkt at tankegangen blir «vi» enten de er i en park med en sovepose eller ikke.

For det andre er det en risiko for at kampen for å forsvare okkupasjonene blir et altoppslukende spørsmål om retten til å protestere, slik at selve budskapet forsvinner.

 

4. Men okkupantene må forsvares, ganske sikkert i lang tid. Noen bør i alle fall overleve vinteren med snø og kulde for å vise besluttsomheten til bevegelsen og avvæpne kritikken som sier at det bare er en forbigående trend blant privilegerte unge mennesker. Noen av okkupantene har, fulle av optimisme, erklært at behovet for selve okkupasjonene er over og at full desentralisering og bruk av internett og sosiale media er tilstrekkelig. Under de nåværende forhold tror jeg det er en stor feil. De fysiske okkupasjonene tjener forskjellige hensikter. De er baseområder hvorfra det kan utgå andre aktiviteter, som for eksempel streikestøtte. Der kan de også bli oppsummert. De er eksperimentelle samfunn hvor de vanlige reglene i det kapitalistiske varesamfunnet er forkastet og erstattet med nye måter å leve på. De er treningsleire for nye aktivister på frammarsj. Gjennom allmøtene er de en metode som kan sikre at bevegelsen holder en kurs som representerer og forsterker bevegelsen. Og, kanskje det viktigste er at de er magneter som tiltrekker seg de sympatiserende og nysgjerrige som ved selvsyn oppdager hva alt oppstyret dreier seg om.

 

I tillegg kommer vi til å trenge sterke samlingspunkter etter hvert som temperaturen stiger foran neste års valg, for å motstå kravene fra etablissementets liberalere om å rette oppmerksomheten over til «Okkuper valgurnene». Det vil være en oppskrift på katastrofe i et land hvor store deler av befolkningen er uten illusjoner om de to partiene, som begge er finansiert av den ene prosenten, bare lytt til klangen av sju til åtte milliarder dollar til neste års valgkamp.

 

5. Dette er det tredje året hvor den globale økonomiske nedsmeltingen går sin ujevne gang, og kapitalister og politikere utsteder nervøse deklarasjoner om at bedringen er på vei, mens det store flertallet bare ser mer lidelse framfor seg. Timeplanen stemmer. Sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 førte bare til spredt motstand, men i 1932 spratt det opp sammenslutninger av arbeidsløse og Hoovervilles, leire oppkalt etter presidenten og som regel etablert på offentlig jord. I løpet av få år flyttet fronten mot Den Store Depresjonen seg til arbeidsplasser med den påfølgende massive organisasjonsbølgen som etablerte fagbevegelsen i områder som bilindustri, stål, gummi, transport, varehandel og andre områder i økonomien. Denne bølgen ble understøttet av okkupasjoner på hundrevis av fabrikker og andre arbeidsplasser.

 

Jeg spår ikke en kopi av tredveårene. Jeg vet ikke hva som blir den neste fasen i denne kampen, men jeg vet i alle fall at den vil rette seg mot de ultrarike og bankene. Jeg vet også at vi kommer til å møte reaksjoner fra 1 %, med voldsom skittkasting i media og fysiske angrep som får det vi har opplevd hittil til å virke som en picnic. Jeg vet at idéen om revolusjon, som spontant har fenget blant unge i hjertet av bevegelsen, kommer til å spre seg.

 

6. Det fører meg til oppgavene for revolusjonære sosialister i dette utbruddet. Først og fremst må vi (da sier jeg vi om denne gruppen, ikke den brede OWS-bevegelsen) delta og være der sammen med de som står i spissen for kampen. Det er viktig at vi deltar med ydmykhet, vi organiserte ikke dette, vi så det ikke engang før det var der, og vi kan avgjort ikke styre det.

 

Vi har erfaringer og lærdom å bidra med, fra nærliggende spørsmål som politiets rolle, til strategiske spørsmål som dreier seg om å utvide bevegelsen til å få fotfeste i fargede miljøer og blant innvandrerarbeidere. Vi vet mye om kapitalismen og hvordan den virker, og om det umulige ved å reformere den. Men vi har også mye lærdom å hente! Om organisering og mobilisering, om taktisk fleksibilitet, om å skape samfunn basert på motstand som kan tjene som fyrtårn for millioner. Hvis vi gjør arbeidet vårt skikkelig blir det et stort bidrag til at Occupy-bevegelsen kan bli nettopp det som et slagord som nå feier over Zucotti-parken sier: « Begynnelsen på begynnelsen!»

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen

 

Ole Jakob Løland er prest i Ris kirke og forfatter av biografien om frigjøringsteologen Lidio Dominguez, «Lidio. En uvanlig historie» (Spartacus Forlag).

Argentinas moderne historie illustrerer hva religion kan gjøre for revolusjonær endring: Uten frigjøringsteologiens radikalisering av den katolske kirke i Latin-Amerika ville aldri den største geriljabevegelsen i argentinsk historie blitt til.

Disse ordene til Ernesto Che Guevara falt på et møte med radikale kristne i Buenos Aires i 1961. Den argentinske legen befant seg i hjemlandet et drøyt år etter revolusjonen på Cuba, som hadde inspirert et helt kontinent. Cuba hadde vist vei, og hele Latin-Amerika befant seg i en revolusjonær gjæringstid. Også militærdiktaturet i Argentina hadde grunn til å frykte nye allianser. Her satt kristne ungdommer som var i ferd med å utforme frigjøringsteologien sammen med revolusjonsikonet fremfor noen og snakket samme språk: De snakket om mystikk. I likhet med de radikale ungdommene på møtet brukte Che Guevara bilder fra det kristne trosunivers for å tolke sine dyrekjøpte erfaringer fra kampen for de fattige. De sto på samme side. Uretten skulle bekjempes. Spørsmålet var med hvilke midler.

To år tidligere hadde pave Johannes XXIII innkalt til et nytt konsil.

Og det blåste friskt rundt. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de mest konservative katolikkene. Der hvor forgjengeren pave Pius XII hadde ekskommunisert kommunister fra kirken, kritiserte i stedet denne 77-årige paven utbyttingen av arbeiderklassen verden over. Der hvor forgjengeren fordømte sosialismen, overrasket denne paven alle med å ta imot datteren til Sovjetunionens president, Nikita Khrusjtsjov, på pavens audiens. Allerede i 1891 hadde pave Leon XIII kritisert kapitalismen gjennom sin sosiale doktrine, men kirken hadde lenge også fordømt sosialismen. Nå var det nye toner fra Peters stedfortreder i Rom.

Konsilet

77-åringen ville oppdatere kirken i forhold til sin samtid. Derfor innkalte han alle verdens katolske biskoper til et konsil, hvor Kirken fornyet seg på en måte få hadde kunnet tenke seg. Gjennom dokumentet Gaudium et Spes (Glede og håp) ble den fordømmende tonen fra kirken overfor det moderne samfunnet snudd på hodet. Sammen med fremskritt, vitenskap og økt sekularisering, var det moderne samfunnet anerkjent som et sted for møtet med det guddommelige. Dokumentet uttrykte en varsom, lyttende og nyansert holdning til sin egen tid, og selv den moderne ateismen unngikk ensidig negativ kritikk. Samtidig var fordømmelsen av sult, urett og krig entydig. Kirken var i bevegelse.

Paven hadde igangsatt en kirkelig revolusjon – som den begynnende frigjøringsteologien i Latin-Amerika hadde etterspurt. Etter mange år som politisk alliert til makthaverne, krevde konsilet i Roma demokrati og like menneskerettigheter for alle. Det var vanskelig å svelge for konservative biskoper i land som Argentina. Så var det heller ikke mange katolske land, hvor det viste seg å være så vanskelig å implementere konsilets vedtak som nettopp her.

Likevel var det en minoritet av argentinske katolikker som gikk foran. Som i resten av Latin-Amerika startet de progressive kreftene alfabetiseringsprosjekter. De flyttet katolske prestisjeskoler ut til slummen. De la Bibelen i fattiges hender. De sa opp sine trygge middelklassejobber for å arbeide med de utbyttede arbeiderne på fabrikker og byggeplasser. Ut av menigheter, kristne studentforeninger og klostre vokste det frem motstandsbevegelser. Og i løpet av en meditasjonshelg med bønn, stillhet og refleksjoner bestemte katolsk studentungdom i Argentina seg i 1968 for å grunnlegge en gerilja. Den fikk navnet Montoneros. Studentene hadde utspring i det unge miljøet som hadde møtt Che Guevara på hans hemmelige besøk i hjemlandet sju år tidligere.

Da hadde allerede frigjøringsteologene spilt en nøkkelrolle som rådgivere på bispekonferansen i Medellín, Colombia. Der proklamerte kirkens ledere, med pavens velsignelse, at kirken sto på de fattiges side i kampen for frigjøring. Det slo ned som en politisk bombe, midt i den kalde krigens skuddlinje. Få hadde ventet at sentrale krefter i den katolske kirken de neste tiårene skulle stå fremst i kampen for menneskerettigheter mot den imperialistiske makten i Nord.

I land etter land ble biskopene i Latin- Amerika mer og mer beveget av den økende sosiale bevisstheten som kom fra møtet med de fattige. Men særlig ett land sine biskoper viste seg vanskelig å bevege til radikale uttalelser på bispekonferansen i Medellín i 1968: Argentina. Her hadde de fleste biskopene stilt seg på militærregimets side i kampen mot den populære presidenten Juan Domingo Perón.

Peronismens fall

13 år hadde gått siden Perón ble styrtet i et blodig militærkupp. Som Argentinas første demokratiske president på flere år hadde Perón iverksatt en sosial revolusjon uten sidestykke i argentinsk historie. Så omfattende var endringene, at Perón-navnet ga opphav til en ny ideologi, kalt peronismen. Arbeidere fikk oppsigelsesvern, offentlig helsetjenester, åtte timers arbeidsdag og betalte ferier mot å organisere seg i fagbevegelsen. Disse velferdstiltakene nådde millioner av argentinere, ofte fattige immigranter som aldri tidligere hadde nytt godt av eksportinntektene som hadde gjort Argentina til et av verdens rikeste land.

Perón skaffet seg imidlertid tidlig fiender i det argentinske militæret. Arbeiderklassens oppsving hadde kostet fabrikk- og landeiere dyrt, og disse to gruppene hadde mektige støttespillere innenfor militæret. Allikevel var det Peróns konfrontasjon med Den katolske kirke ga de militære det påskuddet de trengte.

Etter flere år ved makten, avskaffet Perón flere katolske helligdager, stoppet Kirkens undervisning i skolen og trakk tilbake økonomisk støtte. Biskopene ble rasende. Peronister reagerte med å sette fyr på kirker og brenne erkebispesetet i Buenos Aires. Peróns regjering hindret ikke påtenningene, men landsforviste i stedet to biskoper. Det fikk kirken til å lyse Perón i bann. Presidenten var blitt kirkens hovedfiende.

Den 16. september 1955 grep militæret muligheten til å begå kupp. Tanksene som hadde sirkulert i hovedstaden dagen i forveien var påmalt et V-tegn med kors inni. Det betydde Cristo Vence, Kristus vinner. Militærets kamp var Kristi kamp.

 

På plassen foran presidentpalasset i Buenos Aires hadde peronistene samlet seg. De ville ha Perón og demokratiet tilbake. Som svar beordret general Aramburu at militærfly skulle fly lavt over demonstrantene og stoppe protestene med flybomber. Resultatet var en massakre som aldri ble glemt. Det var denne dagen Montoneros ville minnes da de gikk til sin første aksjon som geriljabevegelse.

Montoneros’ inntreden

På ettermiddagen 29. mai 1970 fortalte alle radiokanaler i Argentina om en gruppe som kalte seg «Montoneros». De hadde klarte det umulige: Å kidnappe diktatoren, Pedro Eugenio Aramburu – mannen som hadde beordret flybombingen under kuppet i 1955.

Monteneros spektakulære inntreden i den argentinske offentligheten sjokkerte den argentinske militæreliten. Ingen visste at det fantes en så slagkraftig og militant opposisjonsbevegelse. Og kanskje viktigere, ingen forsto hvordan ungguttene i Montoneros hadde klart dette militære kunststykket. Ingen skulle jo være bedre beskyttet mot subversive terrorister enn en general.

Montoneros valgte å avrette diktatoren. Dette ga geriljaen en voldsom sympati blant folk flest. Men enda viktigere var det at Montoneros skilte seg ut fra andre geriljabevegelser på denne tiden. Den hadde ingen tydelig marxistisk-leninistisk ideologi. Montoneros kjempet mot USAs imperialisme i Argentina, men hadde ingen tilknytning til Sovjetunionen. Jernteppets voktere i øst så på sin side med mistenksomhet på de revolusjonære bevegelsene i Latin-Amerika. Sovjeterne var redde for at Montoneros’ tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme ville kunne utfordre deres ubestridelige posisjon i den kalde krigens maktbalanse. De foretrakk heller lydige kommunistpartier som ble kontrollert og temmet fra Moskva.

Montoneros kombinerte venstreradikale ideer med peronismen. Montoneros ville ikke opprette proletariatets diktatur, men krevde i stedet demokrati og at peronistpartiet ble tillatt. Organisasjonen var ikke religionsfiendtlig, i skarp kontrast til den andre store geriljabevegelsen i Argentina, Ejército Revolucionario del Pueblo (ERP). ERP forfektet en militant ateisme i et land hvor arbeiderklassen var overveiende katolsk. Montoneros derimot, spilte på folkelig katolisisme i sin helgenaktige dyrkelse av Evita, førstedamen folk ville at den katolske kirke skulle kanonisere. Si Evita viviera – seria montonera lød et av slagordene til organisasjonen: Hvis Evita hadde levd, hadde hun vært montonera. Radikale presters nære bånd til Montoneros var kjent, og dette katolske tilsnittet ved bevegelsen forsterket organisasjonens folkelige appell.

Vestlige banker, beskyttet av diktaturet, ble ranet for å kjøpe inn mat og klær til fattige. Lutfattige argentinere kunne i euforisk glede ta imot gratis dagligvarer fra lastebiler som Montoneros sendte ut til slummen. Utenlandske direktører ble kidnappet og de multinasjonale selskapene deres presset for penger. Allikevel krevde geriljaaktiviteten sjelden menneskeliv. Montoneros var påtakelig selektive i sin voldsbruk. Underveis var katolske prester åndelige veiledere for geriljakrigere, som gjerne benyttet sjansen til å gjemme seg i kirker og klostre. Dette var imidlertid ikke den første geriljaen i Argentina med et katolsk tilsnitt.

Under kolonitiden ga jesuittene guaraníindianerne så stor selvstendighet at de spanske kolonistene klaget jesuittene inn for Kongen. I 1637 innledet jesuittene bevæpningen av indianerne, slik at de kunne forsvare seg med våpen mot koloniale slavehandlere. Da Kongen i 1750 ga etter for presset fra kolonistene og overga jesuittenes områder til dem, svarte mange av prestene med å organisere geriljakrig sammen med indianerne mot overmakten fra Europa. Jesuitter og indianere slåss side om side og skjøt med bambusgeværer mot kolonistene. Til slutt tapte de slaget. Alle de 2 267 jesuittene på spansk territorium ble kastet ut av Sør-Amerika i 1767.

Slike eksempler på kirkelig kamp mot undertrykkelse hentet frigjøringsteologene nå frem fra historien for å vise at den revolusjonære kampen for de undertrykte ikke var noe fullstendig nytt og fremmed for kristne. Den var en essensiell del av evangeliet, og det var en side ved Kirkens historie. Religionen hadde ikke bare vært opium for folket. Den hadde også hatt en historisk rolle som kraft til frigjøring.

Historiens drivkrefter

Historien var åstedet for kamp mellom frigjøring og undertrykkelse. Det kristne mennesket befant seg i en historie drevet fremover av konflikter, ifølge frigjøringsteologene som var opplest på Karl Marx.

Den personalistiske filosofien oversatte dette til det personlige plan. Den lærte at konflikten ikke er noe ondt, men noe naturlig skapt av Gud. Derfor kan ens personlige reaksjon på en konflikt være verdifull. Konflikten er noe som gjør en mer autentisk som person, mens en kjemper mot uretten. Derfor er det kristne mennesket et menneske som tar sin tids konflikter på alvor, inkludert klassekampen mellom kapitaleiere og arbeidere. Bare gjennom å gå inn i disse konfliktene, kan «det nye mennesket», som Det nye testamentet taler om (Efeserne 4,24), vokse frem. Det må bli seg bevisst konfliktene som finnes, og stille seg på de fattiges side. Det var ikke bare Bibelen som talte om det nye mennesket. Che Guevara gjorde det samme. For flere og flere latinamerikanske katolikker tydet dette på en dyp sammenheng mellom kristentroen og revolusjonen. Mange ble inspirert av sin kristne tro til å gå inn i geriljabevegelsen Montoneros.

Geriljaen klarte med sine målrettede angrep å destabilisere Argentina i så stor grad at general Lanusse i 1973 ga etter og tillot demokratiet. Den Montonerosstøttede koalisjonen vant en dundrende valgseier. Men bare tre år skulle gå før de militære igjen grep makten, og innledet et mer brutalt diktatur og et folkemord på 30 000 som ble mistenkt for å være venstreopposisjonelle. Før ble ERP knust. Deretter led Montoneros-geriljaen samme skjebne. De argentinske frigjøringsteologene ble likvidert av regimet eller klarte å flykte i eksil.

Over hele Latin-Amerika førte USA og diktaturene en skitten krig mot frigjøringsteologien. Ut over 1980-tallet kom også reaksjonen fra Vatikanet med den anti-kommunistiske paven Johannes Paul II. Det toppet seg da sandinistrevolusjonens utenriksminister ble skjelt ut av paven på direktesendt TV under pavens besøk i Nicaragua, fordi han var katolsk prest og frigjøringsteolog. Da hadde allerede Vatikanet pålagt frigjøringsteologen Leonardo Boff taushetspåbud. Det samme pavesetet som fra konsilets dager hadde kjempet for menneskerettigheter, var nå den som nektet sentrale frigjøringsteologer ytringsfrihet i kirken.

De fattiges pinsekristendom

Mens venstreopposisjonen ble knust og frigjøringsteologien fortiet, vokste en annen kristendomstype seg stor: Pinsekristendom. Vekkelsen har ridd det latinamerikanske kontinentet siden, og fått svært ulike uttrykk – fra å spre antikommunistisk propaganda til å støtte Chavez’ maktovertakelse i Venezuela.

Jeg har tidligere argumentert for at den revolusjonære katolisismen paradoksalt nok også banet vei for den ekstreme nye pentekostalismen, som selger mirakler til høystbydende i slummen og som i Brasil har vekslet fra å kalle Lula en demon til å anbefale å stemme på ham. Frigjøringsteologien markerte et voldsomt brudd med tradisjonell åndeliggjøring av fattigdom, som sier at det bare er sjelene som trenger å frelses. Med frigjøringsteologien fikk kampen mot den materielle fattigdommen dyp religiøs betydning, og bekjempelse av den ble tolket som et tegn på Guds rike. Himmelen ble trukket nærmere jorden, og frelsesgodene lå mer oppe i tiden. Mens den første pinsevekkelsen i Latin-Amerika fornektet det materielle, har den nyeste utgaven som går under navnet nypentekostalisme derimot erklært den materielle rikdommen som den troendes gudegitte rettighet.

Dette kan også gi frigjøringsteologien potensiale til å nå flere fattige med sitt budskap om politisk kamp som det ypperste uttrykk for kristen nestekjærlighet. Pinsekristendommens innflytelse kan altså være en ressurs mot avpolitiseringen av de fattiges nød som skjer kontinuerlig gjennom høyresidens individualisme hvor hver er sin egen lykkes smed. Flere steder har man allerede sett nye eksempler på felles sosial kamp mellom radikale katolikker og pinsevenner.

Dagens venstrevind

Midt i den kalde krigens dype sår i Latin- Amerika og tross alle ofrene for diktaturene finnes det likevel noen tegn til rettferdighet oppe i det hele. Den røde valgvinden som de senere årene har skyldt inn over land etter land i Latin-Amerika, har gitt oppreisning og nytt liv til de samme kreftene som ble knust av USAs korstog mot røde ideologier på kontinentet.

Etter nærmere to tiår med nyliberalisme, har folk reagert i form av røde valgseire. Den samme markedsfundamentalismen som frigjøringsteologene betegnet som religiøs overtro og avgudsdyrkelse, har blitt stagget av motkrefter. I lang tid har denne opposisjonelle og kritiske røsten overfor nyliberalismen vært en av frigjøringsteologiens viktigste politiske funksjon, for eksempel gjennom de brasilianske biskopenes åpne fordømmelse av Det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer.

I dag er ikke bevegelsen bare maktkritisk, men også forsvarer av de nye venstreorienterte presidenter og partier. Deres legitimitet til har blitt bygd møysommelig opp gjennom fortidens kjempende ofre og de sosiale bevegelsenes kamp. Frigjøringsteologien har gitt denne kampen religiøs legitimitet på et katolsk kontinent.

Dette utgjør en av de viktigste rollene for dagens frigjøringsteologi. Etter å ha levd blant katolske fattige, studenter, fagforeningsaktivister og nonner på grasrota, har frigjøringsteologien bidratt til å åpne presidentpalassene for de fattiges talsmenn. Den utgjør en diskurs som legitimerer alliansen mellom venstresiden og kristendommen, religionen som er så avgjørende for at mange velgere skal slutte opp om en kandidat. I land etter land har sosialister seilt opp som valgvinnere etter å ha bygd på denne alliansen. Samtidig har frigjøringsteologien vært helt avgjørende for deres politiske engasjement. Både president Correa i Equador og president Lugo i Paraguay har vært under sterk innflytelse fra indianernes biskop og frigjøringsteolog, Leonidas Proañö. For sistnevnte var det frigjøringsteologiens spiritualitet og gudsbilde som gjorde at han ga avkall på bispeembetet for å stille som presidentkandidat. Men selv Hugo Chavez er bekjennende kristen katolikk, og Lulas katolske tro var trolig avgjørende for hans vei til makten. Om vi legger til at Argetinas tidligere president og stadig innflytelsesrike Nestor Kirchner har bakgrunn fra Montoneros, ser vi at hele den nye generasjonen av søramerikanske statsledere har tilknytning til frigjøringsteologien. Fra å være forkynt i slumkvartere blir den nå satt ut i praksis gjennom konkret politikk for de fattige.

Frigjøringsteologien står igjen som en bevegelse med martyrer som vitner om en historisk kamp for rettferdighet, med en diskurs om den dype sammenhengen mellom den kristne tro og den revolusjonære vei – en diskurs som står rede til å bli brukt av enhver som vil bevege et svært kristent kontinent til venstre. Det gjør den både mulig å misbruke for å komme til makten, men også skape reell endring for de fattige.

Religion er farlige greier, derfor må den erobres og brukes. Eller for å si det med marxisten og ateisten Slavoj Zizek:

Jan Myrdals tale på «Hent troppene hjem fra Afghanistan»-demonstrasjonen på Norra Bantorget, 10.oktober 2009.

Jan Myrdal er forfatter og aktivist fra Sverige.

Her og nå diskuterer jeg ikke de økonomisk/ politiske kreftene som har ført til at Sverige som stat ikke lenger har et nasjonalt forsvar, men – omtrent som et korrupt tysk fyrstedømme på syttenhundretallet – bare våpendragere som stilles til rådighet for stormakter. Jeg diskuterer heller ikke krigsforløpet, selv om alt tyder på at den nå hjelpeløse øverste krigsherren – De Forente Staters president Obama – leder sine underordnede tropper av ulik nasjonalitet mot et forsmedelig og blodig politisk og militært nederlag av omtrent samme slag som de britiske befalhavende gjorde i de to første Afghanistankrigene, og de sovjetiske i den fjerde. Men for effektivt å kunne drive fram kravet om at de svenske troppene skal kalles hjem fra den femte, pågående Afghanistankrigen, finnes det visse prinsipielle spørsmål som bør diskuteres. Jeg tar nå opp tre.

Den humanitære inngripen

At staten Sverige, med sin krigsinnsats i Afghanistan, fullfører sitt ansvar overfor De Forente Nasjoner, er som de fleste her vet, dunkel tale. Den svenske styrken er ikke en FN-tropp men en NATO-tropp. Ministre og politikere, også i Sverige, motiverer krigsinnsatsen med humanitære grunner. Av og til låter de nesten som den offisielle svenske statlige propagandaen da Sverige (subsidiert av den franske katolske kardinalen Richelieu) nesten var en militær stormakt under Trettiårskrigen. Man sender sine soldater i det godes tjeneste. Denne gangen er det ikke for å beskytte protestanter fra katolikker, men for å befri kvinner fra heldekkende slør og annen diskriminering. Hvis man for alvor mente dette, og opplevde motivasjonen så sterk, ville det jo være rimeligere å sende en gjenværende svensk tropp til Hamburg for å befri ofrene for det som i Forbundsrepublikken er lovlig og gir skatteinntekter, nemlig prostitusjonen. Eller til nabolandet Danmark for i det godes tjeneste å innføre svensk og norsk lovgivning om kjønnshandel.

Men i løpet av de seneste to hundre årene har de offisielle motiveringene i våre land, for militær innsats i andre land, ikke vært av religiøs art. De har vært humanitære og for frihet. Benito Mussolini – og hans diplomater i Nasjonenes Forbund – motiverte angrepskrigen sin mot Abessinia (Etiopia) blant annet med at folket skulle befris fra slaveri. De kunne uttale seg med kunnskap om det slaveriet siden Italia hadde egne slaver ved sin legasjon i Abessinia. USAs krig i Sørøst-Asia ble kalt en krig for frihet. Den sovjetiske, med sine alliertes okkupasjon av Tsjekkoslovakia, ble motivert med – i likhet med den seinere inngripen i Afghanistan – at det var for å beskytte sosialismen og sosiale framskritt. Alt dette var politikerløgner. Men ikke bare det. Selv om disse motivene hadde vært virkelige, at det gjaldt for okkupasjonstroppene å kjempe mot slaveri og for frihet og sosialisme, ville ikke slik inngripen vært produktiv. To hundre år, sa jeg. Ja, det var under den franske revolusjonen at Robespierre, i polemikk med Danton, framholdt at kriger som var ment å befri andre, var prinsipielt umulige. Man kan ikke, som Robespierre påpekte, befri fremmede folk utenfra med militærmakt. Bajonetter er anvendelige til mye, bare ikke til å sitte på.

Det klassiske eksemplet fra attenhundretallet var den spanske krigen som bidro til – og kanskje avgjorde – Napoleons nederlag og fall. Det regimet han innførte, med sin bror i spissen, var liberalt, avskaffet inkvisisjonen og gjennomførte reformer. Men siden det hvilte på franske bajonetter gikk fattigbøndene i Spania til blodig krig – for inkvisisjonen.

Det humanitære – eller revolusjonære eller demokratiske – motivet for militær inngripen i fremmede land er og forblir falskt. Det er dunkel tale for å villede.

Profitten er drivkraft

Det er ikke vanskelig å forstå hva som drev britene til Afghanistankrigen på attenhundretallet. Britene forsøkte å videreføre den ekspansjonspolitikken som førte til annekteringen av Oud (og den påfølgende store indiske frigjøringskrigen mot britene i 1857) og Sind. Men ikke nok med det. Storbritannia og Russland kjempet om makten over Sentral-Asia. Det gjaldt markeder, bomullsdyrking, og for Russland sin del å nå fram til varmtvannshavner, noe britene ville forhindre. For afghanerne med ulik etnisk bakgrunn gjaldt det å bekjempe feringhis, utlendinger. Med vold og sluhet var de tradisjonelt framgangsrike i den kampen. Afghanistan har vært imperienes grav helt siden perserrikets tid. Også den fjerde Afghanistankrigen (da Sovjetunionen angivelig kjempet for sosialisme og brorskap) og den femte (da USA angivelig kjempet for demokrati) hadde de samme virkelige motivene. Men nå hadde olje kommet i tillegg til kontrollen over handelsveiene, og dessuten tilgang til malm, noe som har vært kjent siden førtitallet.

Det finnes ingen hemmeligheter rundt de økonomiske drivkreftene bak krigen. Men som det viser seg, både når det gjelder USAs angrep på Irak så vel som på Afghanistan, er militær inngripen sjelden den rette måten for å få kontroll over naturrikdommer. Tyskland mislyktes to ganger med sine militære angrep, i sitt forsøk på å utnytte Ukrainas rikdommer. I Afghanistan later det til at soldatene til USA og de allierte dør med store omkostninger, samtidig som det oppadstigende og forsiktige Kina tar kontroll over de store afghanske naturrikdommene – og finansierer USAs katastrofalt voksende underskudd samtidig som de presser dem ut av deres økonomiske maktsfærer.

Den gruppen som virkelig – riktignok midlertidig – profiterer på disse krigene, er de stadig mer innflytelsesrike militærindustrielle konsernene i USA. Husk at de også rår over en rekke underleverandører lik Sveriges. I lengden er profitten deres likevel selvdestruktiv siden den ikke er i stand til å være virkelig verdiskapende. Den svenske forsvarsministeren, Sten Tolgfors, har faktisk sagt at den svenske troppen i Afghanistan er der også for å fremme svenske handelsinteresser. Den tyske forbundspresidenten Horst Köhler ble tvunget til å gå av etter en liknende uttalelse. Den svenske kynismen og det tyske hykleriet veier opp hverandre, for krigsprofitten kan så visst forsørge kapitalister, politikere og journalister en stund, men neppe i lengden. Den som kaver i snøen og forsøker å holde seg varm ved å pisse i buksa, opplever snart hvordan den behagelige varmen erstattes av bitende kulde.

Terror

I imperialismens glanstid fantes ingen større trusler mot hjemlandene. Det viktorianske Storbritannia erobret, utsugde og gjorde folk til slaver, samtidig som det eksporterte sin mest besværlige underklasse til Nord- Amerika og Australia, mens befolkningen der i sin tur ble rensket ut. Det var bare fra det underkuede Irland at det kom fenianere og seinere IRA på blodige oppdrag hos herrefolket. Men det har skjedd en forandring. Med dyp opprørthet snakker nå politikere, politi og lederskribenter i våre krigførende stater om risikoen for at terrorkrigen styrkene våre fører kan slå tilbake. At talibanere, dels på grunn av fattigdom og dels på grunn av ideologi, neppe skulle foreta seg noe særlig i USA og Europa, forhindrer ikke at den allmenne terrorfrykten ikke bare er et uttrykk for egen dårlig samvittighet.

Selv om de utsendte våpendragerne til USA og dets villige allierte bedriver statsterrorisme og dreper menn, kvinner og barn, kan ofrenes mer ressurssterke meningsfeller godt forårsake at sivile drepes i imperialistenes hjemland. Moralsk sett finnes det heller ingen forskjell på terrordrap begått av den ene eller andre. Moralsk sett er det ingen forskjell på de britiske stats-mordene i Irland og IRAs mord i England. Det avgjørende var og er om det er en effektiv metode. Individuell terror – som det gjerne kalles i motsetning til statsterror – slik det praktiseres av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA, IRA og RAF (og anarkistene rundt 1900), har vist at det ikke er noen politisk farbar vei. Det er det avgjørende. Måten å unngå og bli utsatt for slik individuell, om enn lite hensiktsmessig terror, er ikke å trappe opp egen deltakelse i statsterror, men heller trekke seg ut. Man kan si det på en annen måte: Et Sverige som deltar i, eller bare støtter de store imperialistmaktenes krig i andre stater som Irak eller Afghanistan (listen kan gjøres lang), kan ikke i lengden regne med noe annet enn å bli utsatt for individuell terror som svar. Fortsetter politikerne våre med sin nåværende politikk, tviler jeg på at Stockholm Rådhus, for eksempel, får stå altfor lenge. (Burn baby burn!)

For å sammenfatte: Det finnes bare en politikk som både er allment og humanitært korrekt, og tjener våre egne så vel langsiktige som kortsiktige interesser. Vi må prøve å oppnå at de svenske troppene hentes hjem fra Afghanistan. En selvstendig politikk som går mot imperiemaktene, er det eneste som kan hindre at vi trekkes ned i langvarig elendighet. Det burde ikke være umulig. Finlands utenriksminister Alexander Stubb og sosialdemokratenes Erkki Tuomioja har alt sagt at de finske troppene skal hjem snart.

(Talen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Det er fortsatt mye oppmerksomhet om filosofien til Jean-Paul Sartre, mens det skrives lite om den praksis og politiske aktivisme den førte til.

Etter min mening er Sartre en (sjelden) filosof som passer godt til Marx’ berømte sats:

Jeg vil her særlig se på den siste perioden av hans liv, fra 60-åra og fram til han blir blind i 1973. Det hører også med til bildet av mannen.

Sartre arbeidet hele livet på to fronter: Filosofi, litteratur, teori – samtidig med en til tider intens politisk aktivitet. Fra han i 1945 ble redaktør av det nye Les Temps Modernes, deltok Sartre i de store debattene. Etter krigen var det mektige kommunistpartiet (PCF – 31 % i valg) totalt dominerende, og «alle» på venstresida var med eller kretset rundt dette partiet. Sartre var skeptisk, og skreiv i 1947:

Holdningen førte til mange års utskjelling. Men teorien tiltrakk ham – derfor sa han også:

Derfor deltok han i stiftingen av et (mislykket) «tredje-vei-parti».

Sartre tok stilling for Tito mot Stalin, og kastet seg inn i kampanjen for en ung soldat som hadde fått fem års fengsel for å avsløre franske krigsforbrytelser i Indokina. Dette skulle bli typisk for Sartre i årene framover, stadig ble hans litterære virke avbrutt av politiske kampanjer, enten fordi han opprørt sjøl tok initiativet, eller fordi folk ba om hjelp. Sartre hadde prestisje og en argumentasjon som i sine språkbilder naglet undertrykkerne til skampælen. Som under Algerie-krigen da han flere ganger ble truet på livet, og høyreekstremister demonstrerte på Champs Élysées under ropet: «Skyt Sartre!»

I perioden 1952 til november 1956 (invasjonen i Ungarn) inntok Sartre en vennligere holdning til Sovjet-Unionen. Han reiste mye i landet, deltok på kongresser, uttalte seg rosende, og lot seg til og med velge til viseformann i Vennskapssambandet Frankrike–USSR.

Men med Ungarn og Algerie er det slutt. Hans forbitrelse mot PCF og Sosialistpartiet (PS) for deres svik og undertrykking av algerierne var nådeløs, og varte livet ut. Det er også på denne tida han skriver det nesten legendariske forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte, hvor han slynger ut sin avsky og hat mot kolonialismens forbrytelser, og hilser velkommen den revolusjonære volden Fanon hevder er nødvendig om den koloniserte skal kunne overvinne fornedrelsen og selvhatet. PCF og PS betraktet Sartre etter hvert som samfunnsstøtter, partier uten vilje til å styrte kapitalismen og frigjøre folket:

On a raison de se révolter – det er riktig å gjøre opprør (Mao) – heter noen samtaler han ga ut i 1973 rett før han ble blind – det kan stå som motto for Sartres etter hvert nesten ustoppelige vei mot venstre og revolusjonen.

Sartre la ut på lange reiser, besøkte Fidel Castro og Che, Krustsjov og Tito (som mottok ham offisielt), og i 1955 ble han og Simone de Beauvoir offisielt invitert til Kina og møtte Mao. Seinere trakk han tilbake rosende utsagn om Sovjet, sablet ned invasjonen i Tsjekkoslovakia, og brøt med Castro (1971).

Fra midten av 60-tallet raser Vietnamkrigen. Sartre bor i boulevard Raspail på Montparnasse, spiser hver dag frokost på samme café og leser Le Monde, og inntar seinere på dagen sin déjeuner på La Coupole (hvor emigranten Lenin i sin tid spilte sjakk). Han lever sterkt, røyker enormt, drikker etter sigende én liter vin til sin to timers lunsj (og kan også gå på fylla), og tar i perioder corydrane, et dop som inneholder amfetamin. Hver søndag spiser han middag hos sin mor – etter sigende alltid suppe og svinesteik. Samtidig er han et arbeidsjern av dimensjoner, driver seg steinhardt – ufattelig mange timer i døgnet er fylt av arbeid. I nærmere 30 år har han holdt på med et enormt verk om Flaubert – L’Idiot de la famille (idioten i familien) – og i 1971/72 har han gitt ut tre bind på 2802 sider; siste bind blir aldri fullført.

Fra 1967 finner vi Sartre som formann i Russel-tribunalet. Gjennom vitneutsagn og dokumentasjon granskes de amerikanske krigsforbrytelsene i Indokina. I England nektes tribunalet av sosialdemokraten Wilson. I Frankrike stoppes det av de Gaulle, og Sartre skriver et skarpt brev til presidenten om krigsforbrytelsene, og sier at «man er redd oss». De Gaulle svarer høflig i sitt avslag og kaller ham maître – Sartre er tross alt Nobelprisvinner og en verdenskjent intellektuell. Sartre fnyser, og vil ikke være «maître» for denne mannen.

I mai 1968 bryter det plutselig løs. Studentene reiser seg mot det autoritære regimet – og mot «borgerskapets vaktbikkjer »: PS og PCF – en holdning som passer Sartre utmerket. Den 10. mai offentliggjør Sartre og andre intellektuelle sin støtte til studentbevegelsen, samme natt er det «barrikadenes natt» i Paris (60 barrikader), og 13. mai går 1,2 millioner mennesker over hele landet i demonstrasjon under slagord mot de Gaulle: «10 år er nok!» Deretter baller det på seg, studentopprøret har utløst et enormt arbeideropprør, trolig er 14 millioner i generalstreik, og hele landet ligger nede: Transport fins ikke, tusenvis av fabrikker (og læresteder) okkuperes, direktører stenges inne, og bedriftene styres av arbeiderråd – sovjeter, mens myndigheter og politi står maktesløse. Til slutt rømmer presidenten hovedstaden.

Sartre er begeistret og litt forvirret. Hva er dette? Mange kjente folk strømmer til det okkuperte Sorbonne og de store debattene i Grand Amphi. Sartre kommer sammen med Simone de Beauvoir. De baner seg vei mellom tusenvis av ungdommer som begeistret strekker armene mot ham. Det blir en ufattelig trengsel, og 7000 presser seg inn i salen som er bygd for 4000. Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til hva det er i dag, sier han.

Og han fordømmer PCFs passive og samfunnsbevarende rolle.

Kort etter sier han i radio:

To år seinere sier Sartre at han ikke hadde forstått de unge da, han forstod ikke hva de ville og hva slags rolle gamle idioter som han sjøl kunne spille i dette.

Og «seinere» – det er da han våren 1970 ble kjent med maoistene i La Gauche Prolétarienne – «det proletariske venstre».

Jeg som skriver dette, bodde sjøl i Paris denne våren. Det var en tid stappfull av politikk og debatter, en tid hvor vi druknet i løpesedler og militante aksjoner, og hvor venstregruppene lå i stadig kamp mot politi og myndigheter som gjorde alt for å kneble dem. Brøt det ut streik på den internasjonale studentbyen, skrudde myndighetene av lys og gass; ansatte som ønsket faglige rettigheter, ble sagt opp. Utenlandske studenter ble utvist. Venstregruppenes avisselgere ble forfulgt; stod de utenfor fabrikker, kinoer etc., ble de tatt med til avhør, og holdt der noen timer til kundene var vekk. De fikk også feilaktig idømte bøter for å hindre trafikken og for feilparkering. De som viste seg «vanskelige», ble tiltalt for «vold mot politiet ». Plakatopphenging og slagord var nå «ødeleggelse av offentlig eiendom», og førte til fengsel. Le Monde skrev i juli 1970 at Frankrike for øyeblikket hadde rundt 200 politiske fanger, også aktivister fra fagforeninger og folk som hadde «gjenopprettet forbudte organisasjoner». Dessuten ble det vedtatt en lov som millioner hadde protestert mot, også PCF og PS: Den som deltar i ulovlige demonstrasjoner, kan få store straffer for ødeleggelser – uten å ha gjort noe. Stort sett var det politiet som knuste, for køllene var aldri langt borte – i mai forfulgte de en gruppe fra Gauche Prolétarienne inn på det juridiske fakultet og knuste den store glassfasaden.

Blant venstreorganisasjonene var det tre-fire trotskistiske og tre-fire maoistiske (Sartre og mange intellektuelle hadde støttet trotskisten Krivine ved presidentvalget i 69). De «moderate» maoistene (som tilsvarte SUF (ml) i Norge) var PCFML som ga ut både en legal og en illegal avis (den siste med litt «sterkere» språk). La Gauche Prolétarienne lå ytterst til venstre, og deres avis – La Cause du Peuple («folkets sak») – var fylt av klassehat og avsky mot borgerskapet. Her snakket de om den nye résistance (som under krigen), og oppfordret til oppstand i det sivile samfunn – soldater, arbeidere, folk i fengsel, innvandrere, kvinner, gamle … Arbeiderklassen må svare med vold på kapitalens vold, kidnappe eierne, gjøre motstand mot politiet og motsette seg at eierne og staten stjeler verdiene de skaper. I april både applauderte og kritiserte vi på venstresida i Paris da en «kommando» fra GP brøt seg inn i luksusbutikken Fauchon, og etterpå delte ut trøfler, russisk kaviar og håndmalt konfekt i de grå arbeiderstrøkene (Einar Gerhardsen var i sin ungdom med på noe liknende). GPs avis ble regelmessig inndratt, og i mars arresterte politiet redaktør Le Dantec, og neste redaktør, Le Bris, ble buret inn ti dager etter. Resten av våren maler derfor GP på de sentrale murene i Paris: «Libérez Le Dantec et Le Bris!»

Myndighetenes inndragninger har som mål å ruinere venstreavisene, og i denne situasjonen henvender noen av lederne i GP seg til Sartre på La Coupole i slutten av april. Og Sartre aksepterer å bli redaktør av CP, og går dermed inn i den trolig mest politiske perioden i sitt liv.

Etter 1968 kan det ikke lenger føres noen dialog med borgerskapet, sier Sartre. Og sett fra Paris kan hans voldsomme språk mot makta og kapitalen få SUFs vokabular hjemme i Norge til å se ut som bleike skygger. Det er som en flammekaster når han håner udyrene for deres forbrytelser mot folket, fordømmer overklassens morderiske vold, de tusener som hvert år omkommer og skades i industriens profittjag, arbeidere som brennes og kvestes, som lemlestes og kveles av gass, de triste forstedene med langsom eller brutal død, ungdom som ikke har noen framtid, gamle som dør i uverdighet etter et langt arbeidsliv, bønder som ruineres til fattigdom – og fattige innvandrere som utvises. Dette er en krig.

Sartre vet hva han snakker om. Da Citroën-fabrikken ble okkupert i 1968, gråt mange av arbeiderne åpenlyst av glede og ropte i kor at eieren var en morder – mange arbeidere hadde begått sjølmord. Nå skulle det bli slutt med «helvetestempoet» ved samlebåndet! Sartre er villig til å bruke sitt navn for alt det er verdt, og han overskrider alle vanlige grenser, freser mot utsugerne og menneskeforakterne og kaller dem med deres rette navn. Og trykker og innestår for de fengslede redaktørenes erklæring:

Sartre overtar som redaktør fra og med mai. Den 27. mai går rettssaken mot redaktørene i Justispalasset på Ile de la Cité, de siste ukene har GP ført en knallhard kampanje med Sartre som deltaker. Om morgenen, da jeg går til min lille deltidsjobb på Collège de France bak Sorbonne, henger allerede opprørspolitiet rundt i gatene. Utpå formiddagen hører vi i radio at prosessen har begynt, Cité er omringet av opprørspoliti (CRS), og det er støvletramp, tåregass og «kommandoer» fra GP som skriker slagord. Når vi setter opp vinduene, hører vi dumpe smell fra granatkasterne langt borte. Når jeg om ettermiddagen drar hjemover, er det rester etter påbegynte barrikader i et par gater, og avisoverskrifter i kiosken: «Justispalasset i unntakstilstand. Regjeringen sitter i ekstramøte! » Hele ettermiddagen, kvelden og natta angriper kommandos fra GP, de overfaller politibusser, klarer å tenne på en, river opp politikompanier gjennom geriljaangrep, okkuperer Halle aux Vins, angriper med brannapparater og vannkanoner, lager helvete …

I retten hadde vitnet Jean-Paul Sartre hånet regjeringen som dømmer to redaktører, men lar den tredje gå fri fordi de er redde for en politisk prosess. Og dommeren gir ham rett (!), og unnskylder seg. Og Sartre gjør klar juninummeret av CP, et nummer jeg sitter med i handa når jeg skriver dette: På forsida Mao – hammer og sigd – «journal communiste révolutionnaire prolétarien» – og bilde av GP i kamp med politiet: «Hvem er redd for hvem?» – og et Mao-sitat blant flere på baksida («Hovedtendensen i verden er revolusjon») hvor bilder viser verdens folk i kamp mot imperialismen: «Hvem er redd for hvem?» er også tittelen på Sartres lederartikkel:

«Nasjonens kreftsvulst!» roper en avis på ytre høyre. «I fengsel med Sartre!» Og PCFs avis L’Humanité mener han gjør en kjempetabbe ved å solidarisere seg med disse provokatørene. Sartre derimot er glad over å være i en bevegelse som er litt «anarchisant» og kunne slå mot PCF fra venstre, et parti han nesten alltid hadde mislikt. De to redaktørene får åtte og tolv måneder, mens La Cause du Peuple som vanlig blir beslaglagt. GP oppløses av regjeringen («en trussel mot statens sikkerhet, oppfordring til tyveri, plyndring, brannstifting, mord»), og den tidligere formannen Alain Geismar, en av lederne i 68, idømmes seinere atten måneder. I denne situasjonen går Sartre ut på de store boulevardene og selger denne forbudte avisa som oser av hat og opprør. Han har med seg Simone de Beauvoir, Godard, Foucault, Simone Signoret m. fl.; seinere får han også med kjente journalister, og Robert Gallimard og Claude Lanzmann er «vitner», mens forlaget Gallimards fotograf dokumenterer. Og mens de «vanlige» selgerne blir håvet inn av politiet, må Sartre bare bli med for å «sjekke identiteten». Det er i denne situasjonen politiet skal ha kontaktet presidenten, og fått til svar av Pompidou: «Man arresterer ikke Voltaire!».

Sartre er nå blitt l’intouchable – den som ikke kan røres: Avisa blir inndratt for sitt ulovlige innhold, mens redaktøren går fri. Sartre skriver at han solidariserer seg med artiklene i CP, men ikke nødvendigvis med GPs handlinger. Likevel går han svært langt i å godkjenne nettopp handlingene, og når han lar trykke en hyllest til motstandsbevegelsen under krigen, fra en poet som døde i konsentrasjonsleir, blir det sagt at ingen annen i dag ville sluppet tiltale for dette.

For «Voltaire» er rasende, hans hat mot overklasse og utbyttere gjennomsyrer alt. Under rettssaken hadde «partisaner» stjålet svære bunker borgerlige aviser og brent dem foran et gymnas, og Sartre skriver:

Og han bringer leserbrev fra en gruvearbeider som forsvarer at noen tente på en kullgruve – det er bare en liten flamme sammenliknet med alle omkomne og de som langsomt dør. En annen arbeider skriver at flertallet av arbeiderklassen ønsker forandring i livet sitt, om nødvendig med vold; de hadde ikke gjort opprør i 68 for at CRS (opprørspolitiet) skulle stå utenfor fabrikkporten i dag. Og Sartre avviser beskyldningene om tilfeldig hærverk mot biler under prosessen: Demonstrantene hadde utelukkende gått løs på symbolene på pengemakta: Rolls Royce!

Og Simone de Beauvoir, som har redigert to sider i juni-nummeret (under hver side står Sartres eller Beauvoirs navn), hun slår like hardt. Her skildres vanvittig militante aksjoner i industrien over hele landet, og det siteres fra erklæringer og løpesedler som lyser av hat og forakt, avsky mot eiere som innkasserer én million francs i måneden, mens arbeiderne får 900, og gråter over sin fattigdom og miserable liv. Og det kryr av desperate streiker, fotografi av en eier (dokke) som henges, og sjefer som er blitt bortført, og maskiner ødelagt der hvor de hensynsløst setter folk på porten for å øke profitten. Det fins en hel verden av motstand og kamp som boikottes av nesten alle aviser – og et «ansvarlig» PCF som motarbeider aksjonene …

Om sommeren tar Sartre en tur til Norge, og reiser med Hurtigruta for annen gang. Tilbake i Paris blir han i september også redaktør av Tout, organet til maoistgruppa Vive la révolution!, og i januar 1971 overtar han J’accuse. I to hele år lever Sartre dette intense livet, samtidig som han skriver på sin enorme Flaubert. Han bruker sin prestisje, er et slags skjold for disse avisene. Samtidig har han trolig også et ønske om å komme for retten, for, som en Dimitrov eller Castro, å kunne holde et politisk oppgjør som ville gi gjenlyd.

Sammen med GP opplever Sartre en ny radikalisering; han skriver artikler, essays, opprop, demonstrerer, dokumenterer, vitner, holder taler og appeller, er med på en rekke aksjoner og kampanjer. I juni stiftes «Venneforeningen for La Cause du Peuple» med bla. Simone de Beauvoir i ledelsen. I oktober møter han ikke fram som vitne i saken mot Geismar, men sender et telegram:

Prosessen er ikke annet enn en narresmokk; i stedet drar Sartre ut til fabrikkporten ved Renault-Billancourt, og på pressebildene ser vi en liten mann på en tønne med mikrofon i handa, han har genser med grå strikkejakke utenpå og pelskrage. «Camarades», sier han, «jeg skulle vært i Justispalasset, men vil heller vitne her foran dere … for Geismar er folket, det folket som nå både oppdager den volden det kan utføre og den styrken det har, og som nå reiser seg mot dem som vil undertvinge det …»

Dette synet kommer også klart til uttrykk i et «Vindu mot vår tid» i NRK året etter: En samtale med Mitterand (PS), Marchais (PCF), Sartre og en oppsagt arbeider fra Renault. De to «ansvarlige» politikerne er vage og uklare, og blir drepende spiddet av Sartre og arbeideren. Sartre flerrer vekk all tåketale, hudfletter undertrykkerne, og uttaler at det sanne venstre i dag er i illegalitet og nå anklager regimet gjennom sine handlinger; derfra går veien til voldsbruk (revolusjon) som vil bestemmes av begivenhetene … I desember samme år er Sartre formann i et «folketribunal» i byen Lens etter at 16 gruvearbeidere er døde av gass. Fra februar 1971 er han med i en stor kampanje mot elendige forhold i fengslene. Og i februar 72 er han igjen med på en aksjon mot Renault; Sartre vil bruke sitt navn til å skape blest om en sultestreik som arbeiderne fører mot oppsigelser, men som pressa ikke skriver om: Inne i en stor varebil, sammen med journalister og maoister, lurer han seg inn på fabrikkområdet – til «denne såkalt nasjonaliserte bedriften» som er «en slags anstalt for straffarbeid». Gruppa kastes raskt ut igjen av brutale vakter, men hensikten er oppnådd.

Fram til våren 1973 er Sartre CPs følgesvenn. Da begynner det å rakne i redaksjonen som foretar sjølkritikk og nedlegger arbeidet. (GP er jo også forbudt, og ledelse og medlemmer arbeider under jorda.) Sartre underskriver kritikken sammen med hele redaksjonen, og sier blant annet at mens La Cause du Peuple hadde vært nyskapende i 1970, så er den nå «like byggende som en støttekomité» – med masse dårlige vaner. I juni 71 hadde imidlertid Sartre og dette miljøet vært med på å danne Libération – et revolusjonært pressebyrå, og det blir nå utgangspunket for avisa av samme navn fra mai 1973 – Sartres siste politiske prosjekt.

Hva slags tanker gjorde så Sartre seg om samarbeidet med disse unge menneskene som han kunne vært bestefar til? (Han var 67 år.)

En rekke ganger uttalte han at han ikke var maoist, men at det var handlingen, spontaniteten og kampen for rettferdighet som drev ham. Og forakten for dette «Kommunist»partiet, som venstregruppene nå skreiv det. «CP har radikalisert meg», sier han i 1970.

På spørsmålet om kvaliteten på den revolusjonære presse som ofte gir informasjonen sin spesielle vri, svarer han at her er det både positivt og negativt.

I tillegg til det politiske, så synes det som om Sartre også var tiltrukket av maoistenes væremåte. Et kameratskap og en hjertelighet i samværet som han aldri hadde truffet hos kommunister og trotskister. Utenforstående var også forbauset over at disse unge jyplingene og Sartre var «dus» – han sa jo ikke engang «du» til Simone de Beauvoir!

Og at han kunne diskutere filosofi med dem, som han hadde gjort det i sin ungdom med Nizan, Aron, Beauvoir og seinere Merleau-Ponty.

Sartre gir 30 000 francs (en meget god årslønn i Norge) til den nye avisa Libération. Og han er meget opptatt av pressespråket – inntil synet svikter høsten 1973 og all skriving opphører. Han har på en måte føttene i to verdener, den verden som dør, og den som fødes. For «Libé» må man skape en stil som formidler den talte kommunikasjonen, sier han, man må finne opp nye måter å skrive på, informasjonsmåter som ennå ikke er utformet, gjøre konkrete forsøk, eksperimentere, våge, ta en risk. Og i dette ligger både tekniske, økonomiske og ideologiske utfordringer. Derfor vil Sartre legge vekk litteraturen (Flaubert) og filosofien i seks måneder, og gjøre alt han kan for denne avisa. Han gir av sine penger, idéer og tid for å skape dagsavisa Libération, han deltar på pressekonferanser, reiser aleine til andre byer for å organisere, og deltar i radio med sine tanker om ny avis. Og angriper som alltid den borgerlige presse.

Det er de revolusjonære aksjonskomitéene foran aviskioskene som skaper de spontane diskusjonene, den jobben som pressa skulle gjøre. Nå, i 1973, er Libération hans måte å komme ut av perioden med politiskagitatorisk eksperimentering, han vil prøve å iverksette idéene han har utviklet sammen med maoistene i en slags konsensus som har oppstått.

Slik sett hadde prosjektet Libération alle tegn på å kunne bli en motmakt, en type avis som venstresida hadde snakket om siden 1968: Økonomi fra folket, med folkets stemme og en innretning mot (et litt uklart) direkte demokrati. Sartre jubler over dette, og legger altså for en tid, til manges forbauselse, sin store Flaubert til side. Men både Libération og Flaubert må forlates på beddingen da han om høsten blir blind, og mørket senker seg over en stor intellektuell som, lik Marx, ikke bare ville fortolke verden, men forandre den …

Over 50 000 mennesker fulgte Jean-Paul Sartre til graven i 1980.

M-l-politikken på 1970-tallet inneholdt et stort paradoks. På den ene siden fremmet vi m-l-ere en form for marxistisk analyse av verdenshistorien som sa at arbeiderklassen uungåelig måtte seire.På den andre siden ble denne politikken drevet av en mengde unge mennesker som frivillig gikk inn for å virkeliggjøre marxismen.

Bjørgulf Claussen er professor i sosialmedisin.

Analysen tilsa en forutbestemt utvikling, «historien gikk på skinner», nesten uansett hva vi enkeltpersoner gjorde. Samtidig drev vi en kjempeinnsats for å påvirke denne historien, og det uten særlig egennytte i en rolig tid i et velordnet Norge.

Jeg tror at dette paradokset var en av mange faktorer som fikk m-l-politikken til å blekne utover på 1980-tallet. Blant de mer groteske utslagene av paradokset var den u-marxistiske troen på en snarlig kommende verdenskrig. Slik skulle verdenshistorien knyttes til egeninteressen vår. Et annet utslag var AKP-ledelsens tendens til å se på medlemmer og sympatisører som brikker i deres spill.

I det siste har jeg lurt på om den dialektiske materialismen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre kunne ha gjort partilinja mer virkelighetsnær. Forsømte vi som kjente Sartres filosofi oss, når vi ikke lanserte ham i partidiskusjonene i AKPs aller tidligste år? Har Sartre noen betydning for marxismen i dag? Disse to spørsmålene skal diskuteres i denne artikkelen.

Eksistensialismen

Sartres filosofi ble godt kjent på Universitetet i Oslo på 1960-tallet gjennom innsatsen til sosiologen Dag Østerberg (som har skrevet en fremragende biografi om ham¹) og psykologen Carl-Erik Grenness. De sto i spissen for kritikken av den positivistiske vitenskapsfilosofien som hersket den gang, og de vant. I dag er et «reduksjonistisk syn på menneske og samfunn» skjellsord i vitenskapskretser.

På 1950-tallet sto Sartre i spissen for den retningen som ble kalt eksistensialisme². Datidens kommunister mente foraktelig at dette var småborgerlig idealisme.

Eksistensialismen ville gi en konkret analyse av verden slik den fremstår for hver enkelt av oss. Utgangspunktet var den tyske filosofen Husserls fenomenologi³. Begynner jeg å reflektere over meg selv, oppdager jeg min egen bevissthet. Da merker jeg at jeg alltid retter bevisstheten mot noe. Jeg kan rette den mot min egen bevissthet, men vanligvis er bevisstheten ute i verden, bevissthet om det som faktisk er i verden. Videre oppdager jeg at oppmerksomheten min alltid har en hensikt. Når jeg gjør noe, velger jeg alltid mellom flere muligheter. Det vil si at bevisstheten min alltid er fri. Å si at jeg gjorde sånn og sånn fordi jeg var sulten eller fordi jeg var fattig, er unnskyldinger. Det er å gjøre meg til en fastlåst ting, ikke å innse at jeg er et fritt menneske som må velge, hvert øyeblikk. Å se bort fra den tvingende nødvendigheten av valg er det som Sartre kaller å være i «ond tro». Det er å tro at jeg har et «vesen», en natur som bestemmer over meg. Til nød kan jeg si at mitt vesen, min «essens», er det jeg allerede har gjort. Sagt med den tyske filosofen Hegels ord: «Wesen ist was gewesen war». I øyeblikket og når jeg velger for framtida, er jeg «eksistens». En kjent sentens fra eksistensialismen er at «eksistens alltid går foran essens».

Sartres dialektiske materialisme

Denne eksistensialismen virker ikke særlig marxistisk. Men Sartre utviklet filosofien sin, og kalte den andre store filosofiboka si for Kritikk av den dialektiske fornuften⁴. Her slutter han seg til Marx sin dialektiske materialisme, og kritiserer kommunistpartiene for et tilstivnet menneskesyn og en diktatorisk politikk, ikke ulikt den store polemikken til Mao.

Sartre tok nå utgangspunkt i uenigheten mellom de to store filosofene på tidlig 1800- tall, Hegel og Kierkegaard⁴. Hegel beskrev de menneskelige livsforholdene i et storslått system av motsetninger og sprangvise forandringer. Mest opptatt var han av menneskehetens utvikling i fortid og framtid, «verdenshistorien til hest», som en kritiker ironisk kalte filosofien hans.

Kierkegaard kritiserte Hegel for å glemme det enkelte mennesket. Den danske filosofen beskrev den individuelle siden ved Hegels dialektikk, opplevelsen av mitt eget liv, mine valgmuligheter og min angst når jeg innser ansvaret for livet mitt. Han interesserte seg ikke for verdenshistorien, heller ikke mye for den sosiale konteksten vi lever i. Men han skrev mye om den subjektivistiske eksistensialismen sin, og var en fantastisk polemiker, så han ville nok gjerne ha innflytelse på samfunnet.

Den andre kjente Hegel-eleven, Marx, sin kritikk av læremesteren er sikkert vel kjent for leserne av Rødt!. Sartre mente at Marx støttet både Hegels og Kierkegaards syn. Kierkegaard hadde rett i at det er noe spesifikt ved den menneskelige eksistens, mens Hegel hadde rett i at det konkrete mennesket måtte forstås i den objektive realiteten⁵.

Selv beskrev Marx både utviklingen i de ytre forholdene til livene våre, de samfunnsmessige betingelsene vi lever under, og våre individuelle livsbetingelser. Men Marx omtalte bare løselig det individuelle perspektivet i ungdomnsskriftene sine. Senere fulgte han i hovedsak læremester Hegel i å analysere den verdenshistoriske utviklingen. Den individuelle siden ved den dialektiske materialismen til Marx ville Sartre utvikle videre med sin eksistensialisme, uten å bli subjektivist som Kierkegaard.

Den Andres blikk

Sartre ble også kjent for noe vi kan kalle en småskala-sosiologi, betydningen av «den Andre» for meg. Når jeg reflekterer over mitt eget liv, ser jeg for det første at jeg eksisterer her og nå, som allerede nevnt. Jeg ser også at jeg kan velge mellom flere muligheter i framtida. Samtidig ser jeg trekk av hvem jeg er i det jeg allerede har gjort. Denne min essens, mitt vesen, utdypes av hvordan jeg erfarer at andre har reagert på meg.

Forhåpentligvis har de andre reagert på mine handlinger ut fra at jeg, liksom de selv, er et individ som handler fritt. Men her er Sartre pessimist. Han beskriver mest levende konkurransen mellom menneskene, gjerne ved «den Andres blikk». Jeg erfarer ofte at den Andre ser på meg som om jeg er en gjenstand, jeg reduseres til en ting med bestemte egenskaper. Dette er den stadige kampen mellom mennesker. Den Andre vil plassere seg over meg, selv kunne velge og samtidig få makt over mine valg. Da gjelder det for meg å stå imot, å beholde min frihet, men samtidig ikke gjøre meg ensom i det sosiale livet. Sartre skildrer seg selv som en ensom type i selvbiografien Ordene. Han var heller ikke bare noen god kjæreste for Simone de Beauvoir.

Respekt for likeverdighet og andres frihet er idealet som Sartre diskuterte i en rekke skuespill og romaner. De organiserte franske kommunistene opptrådte langt fra dette idealet.

AKPs dialektiske materialisme

I starten var vi m-l-ere sterkt opptatt av Maos skrifter, for eksempel Om liberalismen, Om praksis, Om den rette behandlingen av motsigelser i folket. Her tar Mao opp enkeltpersonenes valg. Samtidig handlet kulturrevolusjonen i Kina mye om de enkeltes valg, om å ta parti, om klassestandpunkt.

Likevel ble vårt verdenssyn først og fremst preget av de gamle Komintern-tekstene fra 1930-årene. Her gikk verdenshistorien på skinner. Den proletariske revolusjonen måtte komme på grunn av lovmessighetene i historien. Marxismen-leninismen kjente sannheten, og med denne kunnskapen skulle vi sette historiens lover ut i livet. En slik mekanisk materialisme var likevel ikke hele teorien vår, for da hadde ikke m-lprosjektet gått. Maos individuelle valg var med, likeledes diskusjoner av motsetninger i livene til hver enkelt av oss. Vi hadde også den fine parolen om å gjøre konkrete analyser av konkrete prosesser. Men de tilstivnete doktrinene tiltok i betydning utover på 1970-tallet, for å bruke Sartres ord om de gamle kommunistpartiene. Ideene om at Marx og Lenin og partiledelsen kjente sannheten tiltok i betydning for partiets praksis. Maos polemikk mot de russiske kommunistene var ikke klar nok til å unngå dogmatikk. Den kinesiske kommunismen døde da også snart bort og synes ikke i dag. Her ville Sartres analyse av sovjet-kommunismen kunne ha bidratt til større klarhet om vi hadde satt oss inn i den.

AKPs praksis

Jeg mener at det fortsatt er svært mye å lære av praksisen til m-l-erne. De konkrete analysene var ofte langt forut for sin tid, for eksempel av Israel, og ofte politisk riktige, for eksempel av streikebevegelsene. Frontpolitikken til AKP bør Rødt følge mye mer intenst enn partiet gjør i dag, for her oppnådde AKP og de folkelige kampene mye, for eksempel i abortkampen og i mange anti-imperialistiske aksjoner. Motsatsen til AKP er SV, som ikke støtter folkelige fronter. Alle de SVerne jeg kjenner, er snille og gode mennesker, men noen som helst innflytelse på praktisk politikk har de aldri hatt.

Kanskje gjorde alle seirene AKP-ledelsen hysterisk. Alt ble så enormt viktig, alt skulle være så effektivt. Ledelsen grep til «blikket» overfor medlemmer og symp’er. Med blikket skulle ledelsen styre alt, folk og fronter, som ble redusert til brikker i verdenshistoriens fremmarsj.

Kunne det blitt anderledes?

Hadde vi aktivt brukt Sartres dialektiske materialisme, kunne antakelig m-l-ernes politikk på 1970- og 80-tallet gått bedre, i hvertfall hyggeligere og mer sympatisk. Hvis ledelsen hadde hatt klart for seg at alle medlemmer og sympatisører er frie individer som tar selvstendige valg, kunne vi kanskje ha bevart partidemokratiet fra starten? Hadde diskusjonene vært reelle hele tiden, kunne den demokratiske sentralismen fungert mye bedre enn den etter hvert gjorde. Som sagt mener jeg at det skjedde mye bra i sentralismens navn. AKP var slagkraftig, gjorde mye bra og oppnådde mye. Men når altfor mange av direktivene kom før diskusjonene, ble stemningen i partilagene ofte dyster. Hadde blikkene til ledelsen vært mindre skarpe, kunne den politiske effektiviteten forblitt bedre enn den var på slutten av 1970-tallet.

Samtidig virket det ikke den gang realistisk å bringe Sartre inn i partidiskusjonene. Jeg tenkte aldri på det, og det gjorde kanskje heller ikke andre som kjente ham fra Blindern på 1960-tallet. Selv ble jeg grepet av det handlekraftige i maoismen, og tenkte at maoistene rundt meg var i stand til å oppnå politiske resultater, noe intellektuelle pratmakere som meg ikke var.

Sartres nitidige gransking av individets selvbevissthet og valg virket tutlete i forhold. Men det var nok feil. Alle maoister framsto jo som ekstreme individualister i det sosiale bildet. Vi var langt fra de samlede kolonnene av arbeidere på mars mot en bedre framtid som Komintern avbildet i mellomkrigstida. Tvert i mot valgte vi en politisk aktivitet som virket uforståelig på de fleste rundt oss, fordi politikken ikke hang sammen med leveforholdene våre der og da. Vi burde vært mer opptatt av våre egne valg, og stimulert hverandre til å forklare de politiske valgene våre mye bedre overfor venner og kjente. Og fremfor alt, vi burde tatt bedre vare på hverandre.

Litteratur

Det debatteres idag ikke bare hvorfor sosialister mener kapitalismen bør byttes ut med en mer human samfunnsform, men også om hvordan et slikt samfunn kan og bør se ut, mer konkret. Hva hadde Marx å si om akkurat dette?

Paul Rækstad er masterstudent i filosofi ved universitetet i Oslo.

Etter noen introduserende bemerkninger vil jeg først vise hvorfor den unge Marx var tilhenger av deltakende demokrati på bakgrunn av en tidlig fremmedgjøringsteori. Etter både sine første kontakter med det tyske proletariatet som ung journalist og sine første studier av politisk økonomi utviklet han en ny fremmedgjøringsteori som utgjorde bakgrunnen for hans tanker om hvordan hans nye samfunnsideal, kommunismen, måtte se ut.

For Marx var demokrati helt sentralt for kommunisme, både utviklingsmessig og ideologisk. Demokrati er ideologisk sentralt fordi den visjonen om et deltakende demokrati Marx forsvarer i sine tidligste skrifter – blant disse hans kritikk av Hegels rettsfilosofi – forblir en essensiell komponent i den visjonen for et fremtidig samfunn han senere kaller kommunisme. Demokrati er utviklingsmessig sentralt fordi hans tidlige visjon, samt dets normative grunnlag i et spesifikt menneskesyn og frihetsbegrep, er nøkkelen til å forstå nettopp denne utviklingen, og dermed hvorfor Marx ble sosialist generelt og kommunist spesielt.¹

Før vi begynner er det viktig å skille mellom det man kan kalle institusjonell form og institusjonell substans. Institusjonell form er bare de konkrete måtene en institusjon, organisasjon eller et samfunn er skrudd sammen eller organisert på. Institusjonell substans derimot, er det innholdet som en viss form produserer eller realiserer. La oss tenke oss to samfunn som for eksempel antikkens Aten og en (hypotetisk) samtidig Coruscant. Begge deler alle de samme institusjonelle formene – samme grunnlov, samme lover, samme rettssystem, samme form for direkte demokrati, osv. – men hvor sistnevnte har betydelig forskjellig institusjonell substans grunnet for eksempel en ekstrem ulikhet i velstand som gjør det mulig for de rikeste å kjøpe betydelige antall stemmer, og dermed undergrave det potensialet for genuint direkte demokrati som er realisert i Aten.

Når Marx beskriver fremtidige samfunn, beskriver han alltid disse i form av institusjonell substans, ikke institusjonell form. Dermed spesifiserer han hvordan menneskelige samfunn må være for å kunne kalles kommunistiske og oppfylle deres institusjonelle løfter. Han konkretiserer sjeldnere hvilke institusjonelle former han tror kan realisere disse.² En av kritikkene Marx rettet mot de utopiske sosialistene, var at de var villige til å konstruere altfor rigide og detaljerte planer for institusjonelle former. I motsetning til disse mener Marx at konkrete institusjonelle former er noe man må komme fram til gjennom bevisst og pragmatisk eksperimentering i den virkelige verden.

Deltakende demokrati, frihet og menneskesyn

I hans tidligere skrifter, spesielt i «Til jødespørsmålet » og i de to Hegel-kritikkene, ser vi at Marx har et klart og tydelig fokus på radikalt demokrati langs de samme linjene som for eksempel Spinoza³. Det refererer til en form for organisk, deltakende og deliberativt⁴ demokratisk selvstyre for og av alle mennesker som ikke kunstig begrenser seg kun til «politiske» spørsmål, men tvert imot skal styre alle deler av samfunnet – også økonomiske. Marx skiller dermed strengt mellom «demokrati» og en «politisk republikk» à la republikanske tenkere der sistnevnte blant annet ikke nødvendiggjør slik deltakelse, vanligvis (den tida Marx skrev) begrenser mulighetene for deltakelse betydelig (typisk kun til bemidlede menn), og har et altfor snevert fokus på politisk, i motsetning til full menneskelig, frigjøring – og dermed overser de virkelige ulikheten og maktforholdene i kapitalistiske samfunn⁵. Marx sin forståelse av demokrati er basert på premisset om menneskets «kommunistiske essens», et frihetsideal som ser frihet som bevisst kontroll over ens egen selvutvikling som sosialt individ, og en tro på demokratisk deltakelse i det sosiale liv som en nødvendig betingelse for deres effektive realisering.⁶

Her er det to ting som er verdt å legge merke til. For det første forblir visjonen, slik den fremlegges, i all hovedsak et spørsmål om institusjonell substans, selv om bemerkninger om konkrete former er å finne. For det andre bygger denne visjonen på et spesifikt menneskesyn om menneskers sosiale eller «kommunistiske» essens, samt et frihetsideal forstått som styre eller kontroll over ens egen selvutvikling som slikt et sosialt individ. For Marx er det ikke bare maksimal utvikling av menneskelige individer men deres frie selvutvikling som er målet.

Når Marx i sine tidlige skrifter hevder at vi har en «kommunistisk essens», mener han at mennesker er sosiale dyr, at vi er født sånn, ikke blitt sånn. Dette vil si at det er del av vår medfødte natur eller «arts-essens» å søke, etablere og delta i mange forskjellige sosiale relasjoner slik som vennskap og familieforhold, men også økonomiske relasjoner (om enn bare for å sikre grunnleggende materielle behov), m.m. Disse relasjonene formes av og i sin tur former de individene som deltar i dem. Mennesker har konkrete behov for fri og bevisst selv-aktivitet, så vel som deltakelse i forskjellige former for kollektiv – med andre ord behov for bevisst å kunne utvikle vår sosiale natur sammen med andre.⁷ Det store spørsmålet for politisk teori er hvordan denne interaksjonen bør struktureres.

For Marx er det nettopp denne «artsessensen » som ikke får utfoldet seg ordentlig under den kapitalistiske økonomien som, i motsetning til for eksempel den politiske republikken, er et aspekt ved våre sosiale liv som vi deltar konkret i i stor grad og på daglig basis. I motsetning til for eksempel føydale samfunn er det slik at moderne kapitalisme eller det sivile samfunn

Det er i kraft av dette at mennesker i det moderne «sivile samfunn» eller under kapitalismen er fremmedgjort i første omgang fra hverandre og i andre omgang fra sin egen arts-essens som sosiale dyr, da disse behovene verken anerkjennes eller tilfredsstilles ordentlig. For å fylle disse tomrommene blir illusoriske kollektiver reifisert i deres sted.

Det er bare under et demokrati, der den sosiale eller kommunistiske ånden til for eksempel religion er virkelig realisert, at mennesker ikke lenger vil måtte lide under fremmedgjøring. Når dette skjer, faller religionens psykologiske grunnlag bort, og slike fiktive kollektiver vil dermed forsvinne.

 

I motsetning til under alle andre politiske former er det slik at

 

Dets formelle prinsipp samsvarer dermed med dets materielle (eller kausale) prinsipp fordi den institusjonen som hevder å styre til gode for og på vegne av et samfunn av individer, faktisk gjør så som en konsekvens av disse individenes bevisste deltakelse. Marx kaller sin forståelse av demokrati humanistisk fordi mennesket står som det ene og eneste subjektet i den politiske prosessen. (Se blant annet McLellan 1970, s. 150)

I motsetning til den moderne republikken involverer ikke demokratiet en nødvendig motsetning mellom private eller partikulære interesser på den ene siden og generelle interesser på den andre fordi det er ingen separat økonomisk sfære som er skilt fra kollektivt demokratisk styre.(Se også Marx 1970, s. 64). Demokratiske mennesker slipper da også å være splittet mellom det å være en «borger» dvs. et medlem av et kollektiv som erkjenner andre som mål i seg selv, og som verdsetter felles eller generelle interesser i tillegg og som del av sine egne, og det å være en «privatperson» dvs. et atomisert individ som erkjenner kun sine egne partikulære interesser, og som ser andre kun som midler for å oppnå egne mål.

Denne forståelsen av Marx sitt menneskesyn lar oss svare på et par feilslåtte kritikker. En av disse er Cohens (1989, kap. 8) kritikk at Marx overser menneskers behov for kollektivitet og kollektiv tilhørighet. Som jeg har vist overfor, er denne kritikken av Marx fullstendig feilslått. For det første går det frem at Marx har vektlagt et menneskelig behov for kollektivitet fra og med hans tidligste politiske skrifter. På grunnlag av dette går han videre til å kritisere det sivile samfunn/den kapitalistiske økonomien for å gjøre slike kollektiver kun til midler for å realisere individuelle interesser istedenfor å være det målet i seg selv de burde være, samt for ikke å kunne tilfredsstille nettopp menneskers behov for fri, kollektiv selvutvikling. Dette forblir tilfellet også i senere arbeid da fremmedgjøring fra andre mennesker og fra arts-essens utvikles videre.

For det andre kan vi også se hvorfor det er unøyaktig, slik enkelte har gjort, å anse den unge Marx for å være en eller annen form for radikal republikaner. Marx går lenger enn et slikt syn når han holder at det sivile samfunn/økonomien må (på en eller annen stort sett uspesifisert måte) underlegges demokratisk styre, samt at menneskelige individer i det idealsamfunnet han presenterer, ikke lenger skal splittes mellom borger og (økonomisk) «privatperson» hvilket er fullt konsistent med en politisk republikanisme, uansett hvor radikal den måtte være.

For å oppsummere: I disse tidlige skriftene finner vi altså et menneskesyn som ser mennesker som samtidig og essensielt frihetssøkende og sosiale vesener sammen med en diagnose fremmedgjøring som sier noe om hvordan disse ikke lar seg utfolde i moderne kapitalistiske samfunn. Det blir også foreslått en løsning, demokrati, som har sin grobunn i og vil løse nettopp dette problemet og i tillegg løse mange av de andre motsetningene som kapitalismen, eller det «sivile samfunn» som han kaller det i disse skriftene, lider under.

Fremmedgjøring

 

Selv om Marx tidligere nevner at mennesker i det sivile samfunn blir «kasteballer for fremmede krefter», er det ikke før Parismanuskriptene og «Om James Mill» at han utvikler den mer detaljerte og utarbeidede økonomiske forståelsen av fremmedgjøring, og med denne de spesifikt økonomiske aspektene ved sin politiske visjon. Dette korresponderer med det terminologiske skiftet fra «demokrati» til «kommunisme». Vi vil se at det er det samme menneskesynet og de samme verdiene som ligger til grunn, og at det er en utvidet forståelse først og fremst av politisk økonomi som gjør at Marx’ kritiske analyse av kapitalismen utvikles.

I Parismanuskriptene skiller Marx mellom fire hovedformer for fremmedgjøring¹⁰:

1. Fremmedgjøring fra arbeidets produkt

Når mennesker produserer ting, produserer de samtidig de sosiale forhold som de produserer disse under.

 

Denne typen fremmedgjøringen består i at i produksjonsprosessen under kapitalismen produserer, reproduserer og styrker arbeideren de (kapitalistiske) sosiale forhold og strukturer, som kontrollerer og dominerer hans liv som menneske, og dermed blir en fremmed makt overfor og utenfor ham.

 

Jonathan Wolff har oppsummert dette bra. Han spør først hva den metafysiske statusen til økonomiske lover egentlig er:

 

Som Marx viser i sine økonomiske verker – og som forøvrig er godt bekreftet i dag – har dette systemet flere katastrofale virkninger, inkludert en automatisk driv til å redusere lønninger, en driv til å sikre og øke arbeidsløshet (det er derfor disse hele tiden må bekjempes politisk av arbeiderbevegelsen), en tendens til periodiske kriser, og en fullstendig likegyldighet til ikke-profitable problemer som for eksempel fattigdom og miljø.

Dette er en form for spesifikt upersonlig, sosial dominans. Slik upersonlig dominans er, for Marx, et betydelig problem for menneskers frie selvutvikling og ikke minst for potensialet for deltakende demokratisk styre av samfunnet. Slik uttrykker Marx det i «Den Tyske Ideologi» (like før han begynner å diskutere kommunisme):

 

2. Fremmedgjøring fra arbeidsprosessen

Siden arbeiderens arbeid og dets innhold blir determinert av krefter og faktorer utenfor og tilsynelatende uavhengig av arbeideren, blir arbeidet

 

Derfor

 

Og til slutt

 

3. Fremmedgjøring fra arts-essens

Som et resultat av de to typene fremmedgjøring vi har lagt fram ovenfor, er man fremmedgjort fra sin arts-essens fordi fremmedgjort arbeid gjør naturen, som «en praktisk del av det menneskelige liv og (…) virksomhet», samt «mennesket selv, dets aktive funksjon, dets livsvirksomhet» til noe fremmed overfor mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket idet artens liv fremtrer kun som et middel for det individuelle liv. Dette er et resultat av fremmedgjort arbeid for det første (i) fordi man er fremmedgjort fra sitt arts-essensielle behov for bevisst, selvstyrt og selvdrevet aktivitet – dvs. man får verken sett eller realisert det menneskelige behovet for selvstyrt aktivitet. For det andre (ii) fordi ens individuelle liv er fremmedgjort fra ens arts-liv i den forstand at den nødvendigheten, utstrekningen og graden som livene og gjerningene våre er sammenflettet og forbundet i de sosiale forhold og institusjoner som vi kontinuerlig reproduserer og dermed også fra sin fulle menneskelige essens. Og til slutt (iii) fordi sistnevnte blir gjort om til et middel for førstnevnte men kun i abstrahert form (for eksempel. staten eller religion) (Marx 2000, s. 44–6).

 

Dette siste punktet bør være gjenkjennelig fra den tidligere teorien om fremmedgjøring lagt frem ovenfor.

4. Fremmedgjøring fra andre

I den grad mennesker under kapitalismen er fremmedgjort fra sitt (sosiale) produkt, sin produktive aktivitet, og sin menneskelige arts-essens, er de også fremmedgjort overfor andre mennesker – om ikke annet fordi de formene for fremmedgjøring nevnt over nettopp er former for fremmedgjøring mellom mennesker.(Marx 2000, s. 46–7)

Når et menneske forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. (Marx 2000, s. 47)

Vi bør merke oss at denne dypere og mer utviklede forståelsen av fremmedgjøring først og fremst er et resultat av Marx sine begynnende studier av politisk økonomi og hans nærmest påtvungne kontakt med virkelige arbeidere (han måtte jobbe som journalist fordi ateister ble nektet akademiske poster). Samtidig vil jeg understreke to kritiske punkter:

forandret, er den en klar utvikling og utdyping av den tidligere teorien. Men selv om det er klare likhetstrekk mellom dem, er diagnosen substansielt forskjellig, og den påfølgende løsningen må dermed også endres.

Det følger av den nye teorien – spesielt slik den er utviklet av typene 1 og 2 – at et fungerende deltakende demokrati i den politiske sfæren som utøver kontroll over økonomien, ikke lenger vil være tilstrekkelig for å eliminere fremmedgjøring. Hvorfor? Fordi

1) Det er et resultat av kapitalistiske produksjonsforhold.

2) Det er et resultat av arbeid organisert under og for kapitalmakt.

For å bli kvitt fremmedgjøring må man derfor i tillegg endre de grunnleggende samfunnmessige produksjonsforholdene. Det er bare hvis dette skjer på riktig måte, dvs. det er bare hvis disse byttes ut med tilfredsstillende alternativer, at man kan eliminere den fremmedgjøring Marx diagnostiserte. Den alternative visjonen Marx legger fram, var det han kalte «kommunisme».

Kommunisme

Det nye navnet på det samfunnet Marx holder opp som framtidig visjon (fra «demokrati » til «kommunisme») er en direkte konsekvens av den utviklingen og utdypingen vi så i fremmedgjøringsteorien hans. Akkurat slik som «demokrati» ble presentert som løsningen på hvordan det sivile samfunnet eller kapitalismen i den første fremmedgjøringsteorien skaper problemer for realiseringen av menneskers frihetssøkende og sosiale artsessens, blir «kommunisme» lagt frem som løsningen på hvordan kapitalismen ifølge den andre, utviklede, fremmedgjøringsteorien gjør det samme. På denne måten skaper kapitalismen de motsetningene som vil lede til dets undergang. Vi ser denne utviklingen klart fra og med Parismanuskriptene og utover, og selv om terminologien forandrer seg, forblir hovedmomentene de samme.

I tråd med en slik utvikling som vektlegger økonomiske forhold består forskjellen mellom «demokrati» og «kommunisme», slik Marx ser dem, i spesifikt økonomisk institusjonell substans. Alt som «demokrati» består av, blir bevart under kommunismen, og det blir videre eksplisitt klargjort at dette demokratiet må utvides til direkte styring av økonomien, noe som impliserer full sosialisering av samfunnets produksjonsmidler. Men i tillegg utvikler Marx tre nye spesifikke krav til institusjonell substans som karakteriserer kommunismen.

For det første: For å forhindre at økonomisk administrasjon eller styre konstituerer en makt utenfor og overfor folket, samt for å forhindre sammenliknbar dominering av fremmede markedskrefter, må kommunismen være en deltakende demokratisk planøkonomi. Under et kommunistisk samfunn, slik Marx mente Pariskommunen intenderte, vil

Eksempler på demokratisk planlegging av økonomien har eksistert historisk, for eksempel i Spania under anarkistene og i Russland under fabrikkrådene (før disse ble ødelagt). I hvertfall i Spania ser dette ut til å ha fungert så eksemplarisk at til og med konservative utenlandske observa-tører mente de var mer effektive enn deres kapitalistiske forgjengere. (Se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969.) Detaljerte modeller om hvordan deltakende demokratisk planlegging kan fungere i praksis, har blitt utviklet av Pat Devine og Michael Albert og Robin Hahnel.

For det andre: For å forhindre at mennesker skal ufrivillig begrenses og dermed domineres av de sterkt ensidige aspektene ved enkelte arbeideoppgaver og yrker (et problem Adam Smith med flere hadde tatt opp, og som Marx selv diskuterer blant annet i Parismanuskriptene), må kommunismen si farvel til den ekstreme formen for arbeidsdeling man ser under kapitalismen.

Dette betyr selvfølgelig ikke en slutt på arbeidsdeling som sådan, men det betyr en slutt på ekskluderingen av vanlige arbeidere fra viktige mentale og konseptuelle arbeidsoppgaver, samt å legge til rette for at en arbeidsuke eller et arbeidsår å bestå av et antall forskjellige arbeidsoppgaver. Hvordan man realiserer dette i praksis, er selvfølgelig vanskelig å se for seg, og Marx sine formuleringer er i beste fall idealistiske i den forstand at de setter opp et høytflyvende ideal som det er vanskelig å se hvordan man realiserer perfekt. Men vi kan tenke oss noen relevante institusjonelle momenter som kan implementeres, for eksempel balansert arbeid, rotasjon av funksjoner som ikke kan stykkes opp i balanserte arbeidskomplekser, og en økt mulighet for arbeid innen flere forskjellige bedrifter og områder. Disse er alle, av forskjellige grunner, mye lettere å realisere blant arbeiderstyrte bedrifter enn under kapitalistiske forhold.

 

For det tredje: Kommunisme krever et virkelig menneskelig kriterium for fordelingen av goder og tjenester: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Dette vil kun være mulig i en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», der de forente individenes «underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, er forsvunnet», der arbeidet selv har blitt «det fremste livsbehov», og der

 

Vi ser dermed at fremmedgjøring av type 1 (fra arbeidets produkt) og 2 (fra arbeidsprosessen) elimineres ved at deltakende demokratisk styre, inkludert deltakende planlegging av arbeiderne selv, overtar styringen av økonomien som helhet, direkte. Dette vil i sin tur eliminere typene 3 (fra arts-essens) og 4 (fra andre) da disse er konsekvenser av typene 1 og 2. Når dette er på plass, er det fortsatt klart at man trenger en form for fordelingskriterium, som Marx så gir oss. I tillegg til dette må man også ta i betraktning, gitt at det overordnede målet tross alt er menneskers frie selvutvikling som sosiale dyr, at den ekstreme arbeidsdelingen som flere tenkere fra Adam Smith og videre har sett på som ekstremt psykologisk skadelig for mennesker, må gjøres noe med, samtidig som de effektivitetsmessige fordelene ved arbeidsdeling i forskjellige oppgaver gjerne vil bevares. Marx sin foreslåtte løsning går ut på at vi bevarer arbeidsdelingen i forskjellige oppgaver, men forhindrer at enkeltindivider blir tvunget til kun å utføre en eller et par av de mest kjedelige, uutfordrende og/eller skadelige oppgavene og aldri de andre.

Kommunismen vil dermed, akkurat som Marx tidligere så for seg at demokrati ville, overkomme motsetningen mellom politiske og økonomiske sfærer fordi begge vil være underlagt virkelig deltakende demokratisk styre. Splittelsen mellom mennesket som et essensielt sosialt dyr og det egosentriske og atomistiske livet kapitalismen legger opp til, samt motsetningen mellom «individuelle» og «kollektive» interesser det genererer, vil dermed forsvinne.

Konklusjon

 

Det at Marx trodde at et fremtidig samfunn ville og burde se ut slik beskrevet over, betyr selvfølgelig ikke at vi må det, men jeg tror det er et stort sett attraktivt og verdig ideal. Men vi kan ikke forvente at institusjonelle substanser vil realisere seg selv. Det vi trenger er åpen og pragmatisk diskusjon. Først, om hvor vi vil ende opp, dvs. hvilke konkrete institusjonelle former vi ser for oss som langsiktige mål, og så hva vi bør jobbe for, her og nå, for å bevege samfunnet vårt i retning av et sosialistisk samfunn. Det er mye lettere å komme til et sted hvis man har både en klar ide om hvor man vil hen og en klar rute for å komme seg dit. Det er dette vi trenger.

Kilder

Noter

 

På 1930-tallet utvikla Wilhelm Reich – kanskje best kjent som forfattaren av Den seksuelle revolusjonen – teorien om at det var mauleg å forklare dei grunnleggande ideane i den marxistiske økonomiske teorien utan kompliserte økonomiske omgrep og argument.
Som eksempel på det trykker me her ein artikkel han skreiv i 1935 under psevdonymet Ernst Parell for Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie (vol 2, No 1), frå eksil i Danmark.

Assistenten: Forme eller bare hårklipp?

Kunden: Hårklipp, takk, men rett, ikkje avrunda.

(Pause)

Assistenten: Kva meiner du om stoda i dag?

Kunden: Forferdeleg. Kor skal det ende?

Assistenten: Rampen kjem til å kutte strupen på kvarandre, og me får li same kven som vinn. Kommunistane og nazistane er like ille.

Kunden: Kanskje du har rett. Eg forstår ikkje politikk.

Assistenten: Eg er glad eg har jobb og får endene til å møtest. Ut over det vil eg bare leve i fred.

Kunden: Kan eg spørre kor mykje du tjener?

Assistenten: 100 mark i månaden.

Kunden: Kan du leve av det?

Assistenten: Så vidt. Eg vil gjerne gifte meg, men det vil ta lang tid for meg og forloveden min å spare nok til å leige eit husvære. Eg har jobba ti år her og har ikkje spart nok enno.

Kunden: Korleis er sjefen din?

Assistenten: Han er ein hyggeleg mann. Innimellom er han litt humørsjuk, men eg kjem ganske godt ut av det med han.

Kunden: Kor mange kundar har du per dag?

Assistenten: Ti til femten. Fleire på lørdagane.

Kunden: Så det betyr at femten kundar betaler inn 15 mark til butikken. Men du får bare 3,50 mark per dag. Kva skjer med resten?

Assistenten: Du har ikkje rekna med utgiftene i bransjen vår. Lys, telefon, forsikring, utstyr, leige – dei tar ganske mykje.

Kunden: Eg skulle gjerne visst kor mykje.

Assistenten: (tenker ei stund) Eg trur nok minst 8 mark.

Kunden: OK, men då er det framleis igjen 9–10 mark.

Assistenten: Ja, men forretninga må gi eit overskot ettersom sjefen tar ein stor risiko. Til dømes når det enkelte dagar er færre kundar, eller i dårlege tider.

Kunden: Betyr det at du får meir når det går ekstra godt?

Assistenten: Nei, korfor skulle eg det? Eg har fast lønn.

Kunden: Det forstår eg ikkje. Du får ikkje betalt meir om du jobbar meir? Og det du får inn gjør at sjefen kan legge til sides eit fond til dårlege tider?

Assistenten: Heilt rett.

Kunden: Om eg forstår deg rett, skaffar du han rundt 10 til 12 mark kvar dag etter at alle kostnader er betalt, og av det får du 3 til 3,50 mark. Og om det blir dårlege tider for forretninga, sparkar han deg, og då er ikkje reservefondet til hjelp for deg. Så nøyaktig kva brukar han pengane til?

Assistenten: Vel – til dømes må sjefen skaffe moderne maskiner. Akkurat no erstattar me manuelle handklipparar med elektriske.

Kunden: Kva inneber det?

Assistenten: (overraska) Kva, forstår du ikkje det? Det er ganske enkelt. No kan eg klare 10 kundar per dag, etterpå vil eg vere i stand til å klare 20 fordi klippinga vil gå mykje raskare.

Kunden: Og alle desse 20 vil betale 1 mark som før. Og du, kor mykje vil du få då?

Assistenten: (enno meir overraska) Eg får naturlegvis framleis mine 100 mark.

Kunden: Orsak at eg er så nyfiken. Eg dett litt av lasset og er ganske forundra. Med dei nye og betre maskinene vil du få inn 20 mark til sjefen, men du sjølv vil framleis få bare 3,50 mark. Det betyr at overskottet har vakse frå 8 til omlag 13? Kor går dei pengane?

Assistenten: (klør seg i hovudet) Du har faktisk rett. Det er eit godt spørsmål; du veit det at eg blir så trøytt av jobben at eg ikkje har mykje energi til å tenke. Eg er glad om eg kan bli og halde på jobben. Neste veke blir 2 av dei 5 arbeidskameratane mine overflødige, og eg må sikre meg at ikkje eg også får sparken.

Kunden: Det må vere ganske ille å stå 10 timar om dagen i butikken – kva med ferie?

Assistenten: Å ja. Eg får fjorten dagar i året, men dei andre tar au ferie, og når dei gjør det, må eg jobbe meir. Og no blir sjefen borte i 2 månader.

Kunden: Korleis får han pengar til å vere borte så lenge?

Assistenten: Han har ein villa i Dahlen.

Kunden: Å, korleis fekk han den?

Assistenten: Han har eigd denne forretninga i 30 år no.

Kunden: Eg forstår. Arbeider han?

Assistenten: Å nei, bare enkelte gonger hjelper han til. Men det er ei framgangsrik forretning.

Kunden: Høyr no. Eg forstår ingenting av slikt, men for meg ser det ut til at denne villaen og sommarferien hans er betalt av dei 8 eller 13 marka som du får inn som «forretningsoverskot».

Assistenten: Å, eg trur ikkje det. Men kanskje du har rett, det er merkeleg. Eg vil gjerne snakke meir om det ein gong. Du seier mykje fornuftig.

I denne samtalen er det ikkje sagt eitt politisk ord, men frisørassistenten har utvikla teorien om meirverdi, om rasjonalisering og om arbeidsløyse ut frå sine eigne erfaringar. Og ut over det har han utvikla tillit til «kunden». Du treng ikkje lære han kva rasjonalisering eller utbytting er, det har han sjølve framstilt. Det han manglar, er å forstå knyttinga mellom kunnskapen om arbeidet sitt og meirverdi, og villaen til arbeidsgivaren. Heller ikkje er han i det heile tatt medviten om det faktum at han identifiserer seg med sjefen sin. Og han er fullstendig ute av stand til å sjå knyttinga mellom politikk, som han er mot og redd for, og livet han lever. På dette punktet vil det vere lett å gjøre han medviten om det fordi det ligg inne i det han sjølv har sagt og opplevd; alt ein må gjøre er å utvikle det.

(Samtalen er oversatt av Gunnar Danielsen)

Mass Soldal Lund er nestleiar i Palestinakomiteen i Noreg.

I 2005 kom det frå det palestinske sivile samfunnet ei oppmoding til det internasjonale samfunnet om boikott, deinvesteringar og sanksjonar av Israel inntil Israel følgjer internasjonal lov og universelle menneskerettingheitsprinsipp:

Dette vert no omtalt som BDS-rørsla etter forbokstavane i Boycott, Divestment and Sanctions. Omtrent to år seinare, i 2007, byrja Statens pensjonsfond – Utland, betre kjent som Oljefondet, å investere kraftig i israelske selskap, mellom anna som eit resultat av at Israel i 2008 vart teki inn i referanseporteføljen til Oljefondet.² Palestinarørsla i Noreg har nok tidlegare hatt større fokus på B-en og S-en enn D-en i BDS, men kombinasjonen av etableringa av BDS-rørsla og Oljefondets auka investeringar i Israel har ført til auka fokus på deinvesteringar, og kravet om at Oljefondet skal trekkje seg ut av Israel har vaksi fram.³

Det er naturleg i ei norsk oppfølging av ein deinvesteringskampanje å rette krav om deinvestring fyrst og fremst mot Oljefondet av di Oljefondet er eit statleg investeringsfond og eit stort investeringsfond. I tillegg har Oljefondet etiske retningsliner og eit etikkråd, som båe har fått ein del merksemd etterkvart som det dei siste åra har komi avsløringar gjennom media⁴ om at Oljefondet gjer investeringar mange vil sjå på som uetiske. Det at Oljefondet har etiske retningsliner og eit etikkråd, er sjølvsagt noko ein deinvesteringskampanje burde kunne utnytte til sin fordel sidan det gjev ein stad å vende seg til når ein meiner at eit selskap Oljefondet investerer i, driv uetisk verksemd til dømes i okkuperte palestinske område.

Samtidig har Etikkrådet vist seg å vere eit nyttig instrument for dei ansvarlege politikarane når dei vert konfronterte med tvilsame investeringar. I kjølvatnet av Israels krig mot Gaza i januar 2009 kunne dåverande finansminister Kristin Halvorsen til dømes uttale:

På den måten treng ikkje finansministeren og andre politikarar å forholde seg til dei sakene som måtte kome opp. For ein kampanje for deinvestering frå Israel er det difor interessant å sjå på korleis Etikkrådet opererer, sidan det er dei det vert vist til kvar gang spørsmål om investeringar i Israel er oppe.

I denne artikkelen vil eg gjere ein gjennomgang av eit utval saker som Etikkrådet har handsama frå opprettinga i 2004, for å sjå kva vi kan lære av det. Etter ein kort introduksjon til Etikkrådet og dei etiske retningslinene dei jobbar etter vil eg sjå på saker som gjeld våpen, Burma og Israel.⁶ Til slutt vil eg freiste sjå på kva dette kan ha å seie for ei deinvesteringskampanje mot Israel.

Etikkrådet og dei etiske retningslinene

Etikkrådet⁷ er ei gruppe på fem personar nedsett av regjeringa for å vurdere investeringar i einskildselskap basert på eit sett med etiske retningsliner. Dei etiske retningslinene vart fastsett av Finansdepartementet i 2004, og har samrøystes tilslutning i Stortinget med nokre atterhald frå Framstegspartiet.⁸ Seinare har retnings-linene vorte endra i 2008 og 2009,⁹ og vart i 2010 erstatta av nye retningsliner med namnet «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers».¹⁰ Sidan alle sakene som er omtalt i denne artikkelen er handsame etter retningslinene frå 2004, vil eg i hovudsak forhalde meg til desse.

Føremålet med retningslinene er å utelukke selskap frå investeringar frå Oljefondet dersom dei har ein produksjon eller verksemd som gjev ein uakseptable høg risiko for at Oljefondet bidreg til «grovt uetisk aktivitet».¹¹ I retningslinene er dette formulert som at:

Vidare kan Oljefondet i følgje retningslinene gjere

Etikkrådet kjem med tilrådingar basert på retningslinene, men det er Finansdepartementet som etter ei sjølvstendig vurdering, avgjer om Oljefondet skal trekkje seg ut av eit selskap.¹³ (Det har skjedd to gonger at Finansdepartementet ikkje har fulgt tilrådinga til Etikkrådet, i ei sak om korrupsjon og ei sak om bornearbeid. ¹⁴) I tillegg kan Oljefondet gjere såkalla negativ filtrering av selskap på grunnlag av produkta deira.¹⁵ Det vil seie at alle produsentar av visse typar produkt er utestengte. Som vi skal sjå nedanfor, gjeld det til dømes visse typar våpen. Frå 2009 har det òg gjeldt tobakk.¹⁶

Våpen

Det er i dei etiske retingslinene ikkje noka generell utstenging av våpenprodusentar og heller ikkje produsentar som sel våpen til konfliktområde. Derimot er eit av virkemidla som retningslinene opnar for

«Normal anvendelse» er eit stikkord her. Ein måte å sjå det på, er at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som produserer «inhumane våpentyper».¹⁸ Desse våpentypane er definerte til å vere klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer, og til no har i overkant av tjue selskap vorte utestengt av di dei produserer slike våpen eller delar til dei.¹⁹

Det er få som ikkje vil vere samde i at klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer er «inhumane» våpen, og at det er uetisk å bidra til at slike våpen vert produserte. Det er likevel interessant å sjå grunngjevnadene Etikkrådet gjev i tilrådingane om å trekkje Oljefondet ut av desse selskapa. Grunngjevinga for å utestengje klasevåpen og atomvåpen er at dette har legi til grunn i den politiske handsaminga av dei etiske retningslinene. ²⁰ Utestengjing av produsentar av antipersonellminer er grunngjevi med det internasjonale forbodet mot slike våpen i Antipersonellminekonvensjonen som Noreg har slutta seg til (og vore pådrivar for).²¹ Det er altså ikkje sjølvstendige etiske vurderingar frå Etikkrådet, men politiske føringar, som ligg til grunn for utestengingane.²²

Caterpillar

Eit eksempel på korleis Etikkrådet ser på andre typar våpen, får vi frå handsaminga av investeringane i det amerikanske selskapet Caterpillar. Caterpillar sel pansra bulldosarar til den israelske hæren som dei nyttar til å rive palestinske hus, øydelegge jordbruksland og rydde veg for den folkerettsstridige muren på Vestbreidda. Desse bulldosarane er eit våpen Israel nyttar mot palestinarane og spesielt i anneksjonen av palestinsk land.²³ Mellomkirkelig råd for Den norske kirke bad i 2006 Etikkrådet vurdere utestenging av Caterpillar på bakgrunn av bidrag til menneskerettsbrot i Palestina. Sjølv om Etikkrådet ikkje trekk i tvil faktaa, eller at bulldosarane leverte av Caterpillar vert brukt til menneskerettsbrot, vil dei ikkje tilrå utstenging. Grunngjevinga er at dette ikkje er «inhumane» våpen og at dei også har «legitime anvendelser».²⁴ Måten og kva våpna vert brukt til, er altså ikkje relevant, så lenge det finst måtar å nytte dei på som ikkje vert rekna som ulovlege eller er menneskerettsbrot.²⁵

(I parentes kan det vere interessant å nemne ei sak som ikkje har noko med Etikkrådet å gjere. Ei gruppe aktivistar som eig aksjar i Caterpilllar, har fleire gonger fremja forslag på generalforsamlinga om at det skal verte utarbeidd ein rapport om våpensala Caterpillar gjer.²⁶ Dette har vorte stemt ned kvar gong, og i 2008 og 2009 var Oljefondet med på å stemme ned forslaget.²⁷)

Elbit Systems

Ei anna interessant sak i høve til våpen er utestenginga av Elbit Systems frå Oljefondet. Elbit Systems er produsent av ein type dronar (førarlause fly) som vert nytta av det israelske militæret (Hermes 450).²⁸ Slike dronar var sentrale i dei to krigane Israel førte i Gaza og Libanon i 2006, og i krigen mot Gaza i 2009. Dei er ein viktig del av overvåkingsystemet til den israelske hæren og dei israelske luftstyrkane, og kan òg verte nytta til å fyre av Rafal Spikerakettar. ²⁹ Det er dokumentert, mellom anna i NRK Brennpunkt-dokumentaren «What killed my brother?», at sivile vart drepne av rakettar avfyrte frå dronar i krigen mot Gaza i 2009.³⁰

Ein skulle difor tru at når Etikkrådet handsama Elbit Systems, ville det inkludere ei drøfting av om rakettfyrande dronar er eit «inhumant våpen», om det er tilstrekkeleg bevist at dronar produsert av Elbit Systems har vorte nytta mot sivile, og i tilfelle om sal av våpen som vert nytta mot sivile er grunn for utestenging. Til dømes uttalte dåverande finansminister Kristin Halvorsen før saka var handsama av Etikkrådet, at:

Elbit Systems vart utestengt frå Oljefondet, men for bidraget sitt til bygging av apartheidmuren på Vestbreidda. Dronane er ikkje nemnt med eit ord i korkje tilrådinga frå Etikkrådet³² eller grunngjevinga frå Finansdepartementet.³³ Vi kan berre spekulere i kvifor dronane ikkje er drøfta, men det er likevel eit signal om at dei ikkje vert rekna for å vere «inhumane våpen» og kandidatar for negativ filtrering.

Burma

Det vart i april 2007 innført ein regel for forvaltninga av Oljefondet om at det ikkje skal eige burmesiske statsobligasjonar.³⁴ Teknisk sett er det ei liste over statar der Oljefondet ikkje skal eige statsobligasjonar, laga av Finansdepartementet, som heile tida hatt eitt land: Burma.³⁵ Finansdepartementet bad i september same året Etikkrådet vurdere selskap med verksemd i Burma for uttrekk.³⁶ I svaret deira presiserar Etikkrådet at dei etiske retningslinene krev at det «må være en sammenheng mellom et selskaps virksomhet og normbrudd som blir begått», og difor at:

Vidare skriv Etikkrådet, som eg òg har drøfta over, at det berre er spesielle våpen som er omfatta av retningslinene og at:

Som svar på dette innførte regjeringa i april 2008 ein ny regel om at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som sel våpen til svartelista statar, for på den måten å utelukke selskap som sel våpen til Burma³⁹, og utvida dei etiske retningslinene med den noko kryptiske formuleringa:

Dette resulterte i at Etikkrådet i november same året laga ei tilråding om utrekk frå eit selskap som sel militære køyretøy til Burma. Grunngjevinga til Etikkrådet er rett og slett at dette er dei nye reglane.⁴¹ Det er med andre ord ikkje ei etisk vurdering men eit politisk fastsett pålegg, sjølv om Etikkrådet gjer ei vurdering av kva ein kan rekne som våpen og militært materiell.⁴²

Israel

Etikkrådet har handsama fire saker relatert til Israel: Caterpillar, Israel Electric Corporation, Elbit Systems og Africa Israel Investments inkludert datterselskapet Danya Cebus. I tillegg informerte Etikkrådet i 2006 om at dei såg det som lite sannsynleg at dei tre israelske selskapa Oljefondet var investert i på det tidspunktet, Bank Hapoalim, Emblaze og Teva Pharmaceutical Industries, var involvert i normbrudd, og difor ikkje gjorde noka nærare vurdering av desse selskapa.⁴³ Caterpillar og Elbit Systems har eg allereie vore inn på. Eg skal sjå litt nærare på ElbitSystems, men fyrst vil eg sjå på vurderinga av Israel Electric Corporation.

Israel Electric Corporation

Israel Electric Corporation (IEC) er leverandør av elektrisitet i heile Israel og dei okkuperte palestinske områda, og er eigd 99,9% av den israelske staten.⁴⁴ Dette er eit selskap der Oljefondet ikkje eig aksjar, men derimot eig obligasjonar for 292 millionar kroner.⁴⁵ Obligasjonar er ein type lån, noko som altså vil seie at Oljefondet har gjevi lån til IEC (i tillegg til den israelske staten og Teva Pharmaceutical Finance som var dei to andre israelske obligasjonspostane i 2009).

FNs Office for the Coordination of Human Affairs (OCHA) skriv i ein rapport frå februar 2008 at IEC reduserte straumforsyninga til Gaza på instruksjon frå det israelske forsvarsdepartementet, som eit svar på rakettangrep.⁴⁶ Dette kan ein sjå på som ei form for kollektiv avstraffing, og Etikkrådet vurderte same året om det gav grunn til uttrekk. Dei utelukka då ikkje at reduksjon i straumforsyninga kan vere grunn for uttrekk, men tilrådde det likevel ikkje. Grunngjevinga var at reduksjonen var avslutta på tidspunktet vurderinga vart gjort, og at det var uklart om det var ein «uakseptable risiko» for gjentaking, medan hendingar som ligg i fortida ikkje skal vere grunnlag for uttrekk. Det er likevel vert å merke seg at Etikkrådet såg det som underordna at IEC opererte på instruks frå israelske myndigheiter.⁴⁷ Etikkrådet gjorde ei ny vurdering av IEC etter at det i januar 2009 kom meldingar om reduksjon i straumforsyninga i samband med åtaket på Gaza. Dei vurderte då at reduksjonen ikkje var utført av IEC som ein sanksjon, men var eit resultat av øydeleggingar frå krigføringa, og at det difor ikkje var grunn til uttrekk.⁴⁸

Elbit Systems

Etikkrådet.⁴⁹ Som nemnt tidlegare var det

ikkje på grunn av droneflya Elbit Systems produserer,

av det vert delar av Vestbreidda de facto

eller i enklavar med mur på alle kantar.⁵⁰

bygginga av muren er ulovleg⁵¹, og at ein

(kalla Torch) spesifikt for muren

«en vesentlig bidragsyter» til bygginga.⁵²

Africa Israel Investments og Danya Cebus

Sumaren 2010 vart Africa Israel Investments og Danya Cebus utestengt frå Oljefondet og aksjane i Africa Israel Investments selde.⁵³ (Oljefondet hadde ikkje aksjar i Danya Cebus.⁵⁴) Danya Cebus er eit entreprenørfirma som er involvert i bygging av israelske busetnadar på Vestbreidda, og Africa Israel Investments er hovudaksjonæren i Danya Cebus. I tilrådinga si om uttrekk legg Etikkrådet vekt på at både Folkerettsdomstolen i Haag og FNs tryggingsråd har slått fast at bygginga av busetnadar på Vestbreidda er i strid med med den fjerde Genève-konvensjonen⁵⁵ og dimed ulovleg. Etikkrådet meiner difor at investeringa i Africa Israel Investments utgjorde ein «uakseptabel risiko» for medverknad til «alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner».⁵⁶

Det er fleire ting å merke seg i denne saka. Det fyrste er at Africa Israel Investments som majoritetseigar i Danya Cebus er utestengd frå Oljefondet, medan det er Danya Cebus som står for den faktiske entreprenørverksemda i busetnadane. Det andre ein skal merke seg er at Etikkrådet, som i saka med Elbit Systems, nyttar eit vesentlegheitsprinsipp. All aktivitet knytt til busetnadane er ikkje grunnlag for uttrekk, men «den fysiske oppføringen av boligeiendommer i bosetningene» utført av Danya Cebus er «det mest vesentlige bidrag» til bygging av busetnadane.⁵⁷

Det tredje vi skal merke oss er relasjonen til den fjerde Genève-konvensjonen. Konvensjonen er reglar som gjeld statar, medan Etikkrådet har som mandat å vurdere handlingane til selskap. På spørsmål frå Finansdepartementet⁵⁸ presiserar Etikkrådet at ein må sjå på bygging av busetnadar på Vestbreidda som direkte medverknad til den israelske statens brot på konvensjonen, og at slik medverknad kan vere grunnlag for uttrekk.⁵⁹

Strategiar for ein deinvesteringskamanje

Det er vorte slått fast at Oljefondet «ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel»⁶⁰, og generelt utrekk frå selskap som held til i eller har verksemd i ein bestemt stat, ligg utanfor dei etiske retningslinene.⁶¹ Kvar lemnar det ei rørsle som jobbar for deinvestering frå Israel? Det som umiddelbart erklart, er at Etikkrådet ikkje er ein snarveg til deinvestering. Snarare er det ei avledning sidan ansvarlege politikarar kan fråskrive seg ansvaret for investeringane til Oljefondet ved å vise til Etikkrådet, sånn som dåverande finansminister Kristin Halvorsen gjorde etter krigen mot Gaza i 2009.

Lista over uønskte statar kan i teorien verte utvida med fleire statar enn Burma, men det er fleire gonger slått fast at det forutset brei politisk semje både i Noreg og internasjonalt om at sanksjonar skal verte innførte.⁶² Det er eit riktig krav at Burma skal få følgje av Israel på denne lista, og det ville vere ein stor siger om det skjedde. Men vegen dit går gjennom arbeidet for ein brei boikott av Israel. Som eg har vist, er det politiske og ikkje etiske vurderingar som bestemmer dette. Fyrst når det politiske presset, nasjonalt og internasjonalt, er stort nok, vil Israel kunne hamne på lista over uønskte statar, og det vil truleg ikkje vere før boikott, deinvesting og sanksjonar mot Israel vert eit ålment krav. Ei likande vurdering må gjelde kravet om generelt uttrekk frå israelske selskap. Tilfellet Burma viser at dei etiske retningslinene frå politisk hald kan verte endra til ein får det resultatet ein ønskjer. Det er ikkje sannsynleg at dette vil skje før ein reell boikott av Israel er etablert eller er under etablering.

Likevel er det viktig å hugse at dei uttrekka Oljefondet har gjort frå israelske selskap er viktige sigrar. Ei viktig side ved dette er at uttrekka får merksemd, og fungerar som inspirasjon både i Palestina og i den internasjonale Palestina-rørsla.⁶³ Utestenginga av Elbit Systems førte òg til at den norske ambassadøren i Israel vart kalla inn på teppet,⁶⁴ noko som er eit teikn på at òg israelske myndigheiter oppfatta den implisitte kritikken. Ei anna side er at uttrekka set ein presedens. Vi må ikkje gløyme at Oljefondet er eit stort statleg fond. Når Oljefondet (gjennom tilråding i Etikkrådet og vedtak i Finansdepartementet) seier at vesentlege bidrag til bygging av muren og busetnadar på Vestbreidda er «grovt uetisk» verksemd, er det med på å setje ein standard som kan påverke andre investeringsfond⁶⁵ og som er med på å legitimere krav om deinvesteringar frå Israel. Politisk tvingar det norske myndigheiter til å uttale og forsvare posisjonen at bygginga av muren og busetnadane er ulovleg. Sjølv om denne posisjonen ikkje bryt med norsk politikk, viser det at Etikkrådet ikkje berre er politisk styrt men har eit avgrensa rom for sjølvstendige vurderingar. Det tvang fram utspel som det er lite truleg norske myndigheiter ville komi med utan tilrådingane frå Etikkrådet.

Ein deinvesteringskampanje må difor arbeide for uttrekk frå einskildselskap, sjølv om det i seg sjølv ikkje vil føre fram til generelt uttrekk frå israelske selskap. I motsetnad til den politiske kampanjen for generelt uttrekk må ein i dette arbeidet spele etter Etikkrådets reglar. Det vil seie at kampanjen bør konsentrere seg om å dokumentere vesentlege og pågåande brot på menneskerettane utført av selskap som Oljefondet har investert i. Som nemnt finst det no ein presedens for at vesentenlege bidrag til bygginga av muren og busetnadar på Vestbreidda kan vere grunn for uttrekk. Denne delen av kampanjen bør ikkje avgrense seg til israelske selskap sidan òg selskap med hovudkontor i andre land kan vere involvert i menneskerettsbrot i Palestina.⁶⁶

Eg starta denne artikkelen med å skildre eit paradoks der politikarar viser til Etikkrådet, og Etikkrådet viser den politiske handsaminga. For ein deinvesteringskampanje retta mot Oljefondet vil det vere viktig å ikkje rote seg inn i dette paradokset, men å bryte ut at det. Svaret på paradokset må vere å jobbe parallelt etter to ulike strategiar – ein politisk kampanje retta mot dei politiske myndigheitene for generelt utrekk frå Israel i samband med ei brei boikottkampanje parallelt med konkret arbeid for å framskaffe dokumentasjon til Etikkrådet om menneskerettsbrot utført av einskildselskap.

Noter:

 

I Rødt! nummer 3/2010 kan man lese Richard Levins’ artikkel Å besøke eit sosialistisk land. Artikkelen har flere interessante og viktige sider, men dessverre går han i den fella så alt for mange på venstresida både har gjort og gjør. Han er ikke villig til å gå inn i noen diskusjon om karakteren til det landet han tar for seg, i dette tilfellet Cuba, men legger heller det myndighetene sier til grunn. Skal man forstå et land er det sjelden lurt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Verken dualisme eller kulturrelativisme

Utgangspunktet for artikkelen er en kritikk av sjekklistemetoden for å definere sosialisme. Dette er et viktig utgangspunkt som bryter med den stalinistiske dualismen der alt blir svart hvitt og der sosialismens karakter som overgangssamfunn fra et kapitalistisk system til et annet, kall det gjerne kommunistisk, blir erstattet med et måleregime som har sine røtter i en abstrakt begrepsverden. Men samtidig må ikke dette resultere i prinsippløshet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt mer eller mindre venstreorienterte krefter forsvare overgrep begått i sosialismens eller antiimperialismens navn med den begrunnelsen at det er helt andre typer samfunn enn vårt eget? Til en viss grad er det selvsagt noe i dette, man kan ikke legge vesteuropeiske samfunnsstrukturer til grunn for å forstå menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Iran, men en uhemmet kulturrelativisme kan brukes til å forsvare nærmest hva det skal være.

Selv om vi bør holde oss unna rene sjekklister, må vi ikke bli prinsippløse. Det holder ikke at et land kaller seg sosialistisk, for at vi skal forstå det som dette. Verken den kinesiske markedsliberalismen eller det nordkoreanske eneveldet kan tjene som forbilde mer enn andre markedsliberalistiske eller eneveldige stater – uansett hvor mye de selv benytter seg av betegnelser som «sosialisme» og «kommunisme». Karakteren av en stat eller et system må vurderes opp mot visse kriterier, og den viktigste lærdommen Levins formidler er snarere at det ikke alltid finnes en entydig fasit på denne vurderingen.

Et cubansk demokrati?

For Levins er det særlig viktig å slå tilbake kritikken av mangel på demokrati på Cuba. Han slår fast at spørsmålet om demokrati er avgjørende for sosialismen, og det er helt på sin plass å poengtere at Cuba-kritikerne er selektive i valget av hvilke menneskerettigheter de legger og ikke legger vekt på, noe jeg vil komme tilbake til. Likevel går Levins veldig langt i å forsvare det cubanske demokratiet – i mine øyne alt for langt.

Om valgene skriver han:

«Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar).»

For egen del kan jeg også legge til at kommunistpartiet ikke er det eneste tillatte partiet på Cuba, men hva hjelper nå egentlig det all den tid partiene ikke har lov til å drive med aktivitet der? Levins nevner heller ikke grunnlovens paragraf 5, der kommunistpartiet omtales som

«den cubanske nasjonens organiserte fortropp» og «den fremste og ledende i stat og samfunn, som organiserer og viser vei i de felles anstrengelsene for å nå målet om å bygge sosialismen og bidra til en utvikling i retning et kommunistisk samfunn.» (Oversettelse fra engelsk, MB.)

Jo da, det stemmer at det ikke er partilister til valgene, men Levins underslår like fullt sentrale sider ved det cubanske politiske systemet.

Levins nevner også at fagbevegelsen har formelle rettigheter på Cuba. Men igjen underslår han sentrale sider ved dette forholdet. I statuttene sine erklærer Central de Trabajadores de Cuba (CTC) at kommunistpartiet er den høyeste politiske og ideologiske kraften i landet.¹ Resultatet av dette så man tydelig for ikke lenge tilbake, da nyheten om at Cuba skulle kvitte seg med én million ansatte i statlige bedrifter, ikke ble presentert av myndighetene, men av lederen for CTC. I en verden der fagbevegelsen radikaliseres i land etter land gjennom protester mot lignende grep, viser den cubanske fagbevegelsen seg først og fremst som et underbruk av det i realiteten statsbærende partiet og endog den som fronter masseoppsigelser initiert av myndighetene. Ikke engang under Konrad Nordahl var norske LO i nærheten av å opptre så servilt.

«Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem,» skriver Levins. Problemet oppstår når partiet blir selve personaliseringen av denne kollektive intelligensen. Da blir mobiliseringen rettet inn mot partiet og de begrensningene som ligger i et parti, og enhver kraft som ikke blir med på denne mobiliseringen, blir dermed en potensiell trussel. Man trenger ikke grave spesielt dypt i «den virkeliggjorte sosialismens» historie for å finne eksempler på hva dette kan avføde. Levins velger ikke å diskutere dette, mens andre Cuba-venner forklarer, eller bortforklarer, det med Cubas utsatte posisjon internasjonalt. Felles for disse er imidlertid at de ikke ser ut til å våge å diskutere det systemet som faktisk er der. Men hva er egentlig en venn til for om man ikke våger å vurdere den man er venn med kritisk?

Er Cuba sosialistisk?

Innen den maoistiske tradisjonen er det vanlig å hevde at statene i den moderne verden enten er sosialistiske eller kapitalistiske. I tråd med dette ble for eksempel den sovjetiske samfunnsmodellen etter ca. 1950–60 beskrevet som en statskapitalistisk modell. Selv om den cubanske revolusjonen hadde særlige nasjonale røtter, havnet Cuba raskt i den sovjetiske folden, som et statskapitalistisk land. Også andre retninger på venstresida har benyttet seg av tilsvarende logikk for å beskrive enten det ene eller det andre landet som sosialistisk eller ikke. Uten at dette er plassen å gå inn i en diskusjon om karakteren av land som har vært beskrevet som sosialistiske, er det mitt klare syn at dette er en veldig enkel måte å forstå det på, da den ikke forholder seg til sosialismen som et system i utvikling i retning av å realisere målet om det klasseløse samfunn.

Kort tid før sin død leverte Tron Øgrim en detaljert kritikk av Cuba.² Selv om det også er preget av den ovenfor nevnte maoistiske forståelsen av sosialisme som fenomen, nevner han her flere momenter som ikke akkurat tyder på at Cuba beveger seg i en positiv retning med henblikk på dette målet. Her trekker han frem en rekke eksempler på hvordan kriminalitet, korrupsjon, svartebørs og dollarturisme ikke bare er enkeltstående feil ved systemet, men en del av systemet som sådan, det som holder Cuba gående. Nå er ikke dette noe sentralt punkt i Levins’ artikkel, det nevnes at turisme kan «bli område for korrupsjon og undergrave likeverd,» men han går ikke inn på dette og gjør dermed heller ikke noe forsøk på å møte denne typen kritikk, som Øgrim langt fra er den første som har reist. Noe av det beste ved Levins’ artikkel er at han poengterer at behovsdekning innenfor et sosialistisk samfunn er noe annet enn behovsdekning innenfor et kapitalistisk samfunn. Det er likevel veldig langt fra å akseptere dette til å gå god for det systemet Øgrim beskriver, og det påligger her først og fremst Cuba-vennene å forklare hvor han tok feil.

I september i år kunne BBC melde at cubanske myndigheter, som tidligere nevnt, planla å redusere den offentlige arbeidsstokken med én million ansatte. Med en arbeidsstyrke på 5,1 millioner mennesker betyr dette at de, med fagbevegelsens støtte, går inn for å si opp nesten hver femte arbeider. Myndighetene forsvarer dette med at det vil oppstå andre jobbmuligheter. Når dette skjer parallelt med at Cuba for første gang siden revolusjonen åpner opp for ikke bare privat sysselsetting, men også for at private virksomheter skal kunne ansette andre, tyder dette ikke akkurat dette på en positiv utvikling sett fra et sosialistisk ståsted. Selv om myndighetene uttaler at det ikke er en slik utvikling de er ute etter, gjør de heller ikke noe for å gjøre folk i stand til å bli selvstendig næringsdrivende eller til å danne kooperativer. Sammenholder man dette med utviklingen i Cubas handelsmønster, kan dette fort gjøre Cuba til det samme som for eksempel Vietnam, som, på tross av at de fortsatt kaller seg sosialistisk, har plassert seg godt innenfor den dominerte og avhengige leiren under den nyliberalistiske kapitalismen.

Levins skriver:

«Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen.»

Hvor Cuba befinner seg i dette landskapet, om det er et sosialistisk land, skal jeg ikke uttale meg om, men at Levins ikke følger opp dette også når han går inn på situasjonen på Cuba, virker merkelig. Er det virkelig slik vi skal besøke sosialismen?

Farvel til fyrtårnene

Den radikale venstresida har en forferdelig hang til fyrtårnspolitikk. Etter at revolusjonsforsøkene i årene 1918 til 1923 mislyktes tok det ikke mange år før Komintern-partiene ble redusert til heiagjenger for Sovjetunionen. Heller ikke mlbevegelsen ser ut til å ha vært i stand til å rive seg løs fra denne tradisjonen, med det resultatet at bevegelsens suksess i hovedsak ble bestemt av utenforliggende faktorer. Selv for Vest-Europas sterkeste ml-parti, AKP(m-l), som i langt større grad enn mange søsterpartier var fundert i en hjemlig tradisjon, ble utviklingen vekk fra sosialismen i Kina – på motsatt side av jorda – en bekreftelse på at det partiet sto for, ikke lot seg realisere i Norge. Denne måten å tenke på, fyrtårnstankegangen, bør være et tilbakelagt stadium for en venstreside som faktisk vil noe.

Cubas aktualitet de senere årene har nær sammenheng med utviklingen i andre latinamerikanske land, ikke minst i Venezuela og Bolivia, men også i andre land. Etter et tiår med nyliberalistiske fantasier om historiens slutt viste først de venezuelanske, senere de bolivianske, brasilianske, ecuadorianske osv. velgerne at de ikke var fornøyde med dette historiske endepunktet, at de ønsket noe mer, et alternativ. Selv om utviklingen i disse landene har vært ulik, der Venezuela og Bolivia, kanskje også Ecuador og Paraguay, representerer en radikal retning, mens Brasil, Argentina og Uruguay representerer en mer moderat retning, har det igjen ledet oppmerksomheten blant revolusjonære og radikalere internasjonalt mot Latin-Amerika.

Levins’ artikkel handler i all hovedsak om Cuba, men han viser også til flere land i regionen. Det er heller ikke min hensikt her å si verken det ene eller det andre om utviklingen i disse landene. Som venstreside må vi imidlertid være i stand til å se kritisk på land og bevegelser – også de som er våre venner. Er for eksempel personifisering av sosialismen særlig lurt? Hva gjør egentlig reformene med folks muligheter til å ytre og organisere seg på et myndighetskritisk grunnlag? Hvordan harmonerer myndighetenes opptreden internasjonalt med en sosialistisk strategi? Sammenligningsgrunnlaget her kan ikke være hvordan det var før, eller for den saks skyld hvordan det er i andre land som ikke tar begrepet sosialisme i sin munn – sammenligningsgrunnlaget må ta utgangspunkt i vår egen forståelse av sosialisme og hvorvidt samfunnsutviklingen peker i retning av arbeiderstyre og, på lang sikt, et klasseløst samfunn.

Rødt er et av svært få partier av sin type internasjonalt som ikke ubetinget stiller seg bak Cuba, og som ikke deltar aktivt i vennskapsforeninger. Og det er nok sunt – vi snakker tross alt verken om forsvar av cubansk suverenitet eller om hva som er alternativet til en uhemmet nyliberalisme her, vi snakker om hva som er alternativet til kapitalismen.

Noter

1. Debra Evenson (2003), Workers in Cuba, Institute of employment rights, s. 7
2. Tron Øgrim (2007), Et politisk ukorrekt svar om Cuba, http://roedt.no/nyheter/2008/03/togrim-cuba/

Tung tids nytale

Det heiter ikkje elev – no lenger. Heretter heiter det: den lærande
Det heiter ikkje lærar – no lenger. Heretter heiter det: rettleiar
Det heiter ikkje skule – no lenger. Heretter heiter det: lærande organisasjon
Det heiter ikkje undervisning – no lenger. Heretter heiter det: læring
Det heiter ikkje samtale – no lenger. Heretter heiter det: interaktvitet
Det heiter ikkje tekniske hjelpemiddel – no lenger. Heretter heiter det: digitale læringsressursar
Det heiter ikkje ganglege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn –
no lenger. Heretter heiter det: innovative aktørar på den globale arena
Det heiter ikkje vi – no lenger. Heretter heiter det: eg

(Fritt etter Halldis Moren Vesaaas’ dikt «Tung tids tale» (1945), av Øyvind Andresen)

Øyvind Andresen er lektor i videregående skole, lærebokforfatter og studieleder i Rødt Kristiansand.

Skolesystemet i Norge er skapt gjennom en lang historisk prosess. Rett nok tjener skolen kapitalismen, men den herskende klassen er ikke fornøyd. De vil skape en skole som er skreddersydd til den nyliberale økonomiske basisen. De vil ha lydig arbeidskraft som tilpasser seg et omskiftelig arbeidsliv, og som ikke setter spørsmålstegn.

Vi må tenne en motild!

Den nyliberale økonomien fikk sitt gjennomslag i Norge på 1980-tallet, mens det har tatt tid og flere skolereformer å tilpasse utdanningssystemet til nyliberalismen. Det var det nye læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 som betydde et nytt skritt nærmere den nyliberale skolen i Norge.

Det var høyreideolog Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005, som var strategen bak denne nye skolereformen. Det er en historiens ironi at det er de tre SV- statsrådene Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen som administrerer Kunnskapsløftet uten å ta et ideologisk oppgjør med det. Rett nok har de bremset noen av de verste utslagene som privatisering og permanent faglig differensiering i grunnskolen, men kursen er ikke snudd.

Et nytt kunnskapssyn

Læreplanverkets kunnskapssyn er sjølmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik:

Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom ».

Den generelle delens syn på kunnskap bygger på den tradisjonelle definisjonen av kunnskap som er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Denne delen av læreplanen bygger på tanken om det allmenndannende mennesket. Dette er i tradisjonen fra den franske revolusjonen og opplysningstidens tanker om at menneskets frigjøring var avhenging av at det ble opplyst.

Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av Kristin Clemet som ga påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet. Det allmenndannende mennesket står i veien for nyliberalismen som ønsker arbeidere som ikke stiller spørsmål, men er «endringsvilllige» og «fleksible» i et skiftende arbeidsmarked. Den generelle delen av læreplanen oppfattes derfor av flere som en anakronisme som bør omskrives eller fjernes. (Dale side 126)

Flytende modernitet

Det er en ideologisk konstruksjon at det har skjedd et paradigmeskifte under kapitalismen, at vi nå lever i «et postindustrielt samfunn», i «informasjonssamfunnet» eller «kunnskapssamfunnet». Disse begrepene tildekker mer enn de avklarer. Industrien er minst like viktig som før sjøl om industri varer i stor grad blir produsert der lønningene er lave og de faglige rettighetene ikke eksisterer. Antall industriarbeidere er kraftig redusert i vestlige land, finanskapitalen er vokst over alle grenser, og kunnskap er blitt en viktig vare på et marked sammen med industrielle produkter. I stedet for å bruke begreper som «postindustrielt samfunn» og «kunnskapssamfunn» er det mer fruktbart å bruke teoriene til den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) slik han legger det fram i sine bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.

Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til Den flytende moderniteten:

Bauman skriver ikke spesielt om utdanningssystemet, men overfører vi hans teorier, kan vi snakke om en flytende skole: Faste rammer og reguleringer blir fjerna, det nasjonale og lokale blir erstatta med det globale, det kollektive med det individuelle og kunnskap med kompetanse. Målet er å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig kan tilpasse seg endringene i arbeidslivet. Og samtidig med utstøtingsmekanismer: De som ikke når kompetansekravene, må belage seg på et liv i arbeidsledighet og/eller fattigdom.

Lærerrollen svekkes

Den flytende skolen vil også endre lærerrollen. Læreren skal ikke lengre primært lede en klasse eller gruppe til å gjøre kollektive framskritt, men legge til rette for at individene skal utøve og utvikle sin kompetanse. Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin ferske bok Digital skole på sviktende grunn:

I nøkkeldokumentet Program for digital kompetanse 2004–2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykkes det slik:

Det skilles ikke her mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser » som er «i tråd med moderne pedagogikk».

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I Program for digital kompetanse 2004–2008 heter det også at IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen. Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle er svekka og individualiseringa økt. Det er flere eksempler på at fylkeskommuner og kommuner bruker IKTsatsinga på å få fjerna lærestillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Begrunnelsen for disse tilakene er økonomiske, men det ligger ideologiske motiver bak også. Eksempel på dette har jeg henta fra IKT-satsinga på Universitetet i Agder:

«Åpne universiteter»

Universitetet i Agder arrangerte 8/12-2009 en åpen konferanse »IKT og læring mot år 2020» der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:

Chaffeys visjon er et teknologisk, sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser. Utdanningsinstitusjonene kan frikobles fra geografien. Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter over hele verden kan skje via sosiale medier og blogger.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening, og er en ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT-revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De har starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 er Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet.

På UiAs nettsider presenterer LA2020 seg sjøl: Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte «som savner sidestykke historisk sett». IKT-bruken skjer med «eksponensiell endringstakt», «vil øke formidabelt» og «i rekordfart».

Den nye digitale verden blir hylla i nærmest poetiske vendinger:

Den nye generasjonen med elever og studenter blir kalt «digital natives», nærmest som individer fra et ukjent univers. I en språklig upresis setning heter det:

I et intervju, publisert på Uias nettsider, sier Randi Øverland:

Videre sier hun:

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver:

Skolen som en del av samfunnets overbygning

Utdanningssystemet har en praktisk funksjon: Å utdanne fagpersoner til alle typer yrker. Men utdanningssystemet har også en ideologisk funksjon: Å disiplinere barn og ungdom til å bli lydige samfunnsborgere som aksepterer den herskende ideologi. Karl Marx skriver i sitt berømte «Forord til kritikken av sosialøkonomien»:

Utdanningssystemet kan vi se på som en sentral del av samfunnets kulturelle overbygning. Det er fruktbart å bruke denne modellen hvis man aksepterer at overbygningen «sleper etter» basis. Det er ikke noe «en til en-forhold» mellom basis og overbygning. Dette forholdet preges av en vekselvirkning – eller dialektikk –, men den materielle produksjonsmåten vil historisk sett slå gjennom i overbygningen.

Siden skolen er en del av den kulturelle overbygningen, vil den kapitalistiske basisen kontinuerlig gjenskape sosiale ulikheter i skolesystemet. Debatten om de sosiale ulikhetene i skolen er meningsløse uten at man har dette klart for seg. Den sosialdemokratiske tankegangen at man i mer eller mindre grad kan løse de sosiale ulikhetene i samfunnet gjennom utdanningssystemet, er et blindspor.

To tradisjoner

Under kapitalismen kan vi skille mellom humane og inhumane utdanningssystemer. Et humant system tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger og vil utvikle allsidige og kunnskapsrike mennesker. Dette kommer fram i grunnskolens måformulering fra 1998 om at elevene «kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn ».

Norge har hatt en sterk human skoletradisjon med sin demokratiske enhetsskole. Folkeskoleloven av 1889 var en milepæl i så måte. Tidligere hadde bare de velstående råd til å gi barna sine skolegang utover folkeskole, eller «allmueskolen» som det het før 1889. De sendte gjerne barna til private skoler. Den nye tanken om folkeskolen bygde på ideen om at alle barn, ikke bare de fattigste, skulle gå sammen i den offentlige skolen. Resultatene ble en kvalitetsheving, som ikke minst førte til bedre lesekunnskaper for hele folket. Elevene i Norge har ikke vært autoritetstro, og er blitt oppfordra til sjølstendighet kritisk tenking.

Kimen til enhetsskolen var historisk sett Venstres store triumf, og fikk seinere støtte fra arbeiderklassen. Når enhetsskolen har stått så sterkt, er det et uttrykk for at Norge har vært klassekompromissenes land. Etter krigen var det politisk enighet om prinsippene om enhetsskolen i Norge helt fram til nyliberalismen vant fram.

Det inhumane utdanningssystemet ser på elevene som en brikke i et økonomisk spill. Det inhumane systemet fremmer konkurranse mellom elevene gjennom testing, og karakterer fra barnetrinnet satser på eliteskoler og økt privatisering. Vi kjenner dette igjen i det britiske og franske klassedelte skolesystemet – og enda mer i den sørkoreanske og japanske skoletradisjonen. EUs kommissær for utdanning Androulla Vassiliou syn på utdanning lar seg oppsummere i et par setninger: «Å bedre kompetansen og mulighetene til utdanning ved å fokusere på markedets behov», «Å bidra til at EU holder tritt med den globaliserte konkurransen», og «Å imøtegå konsekvensene av den økonomiske krisen». (Le Monde diplomatique oktober 10)

I norsk skole ser vi de samme tendensene, og de vil sjølsagt ytterligere skyte fart ved en helblå regjering fra 2011 slik vi har sett i Sverige under Reinfeldt. Dette vil komme til uttrykk i ytterligere individualisering, stykkprisfinansiering, fritt skolevalg, skolepenger, karriereplanlegging i ung alder, mer satsing på entreprenørskap og utstøting av de som ikke passer inn. Det er mye som står på spill.

Oppsummering

Skolesystemet er skapt gjennom mange hundre års historisk prosess, og har tatt form av motsetninger mellom nasjonale, politiske, religiøse, økonomiske og pedagogiske interesser. Under kapitalismen finnes det derfor mange forskjellige typer skolesystemer. I Norge har enhetsskolen vært et kompromiss mellom klassene og forskjellige motkulturelle bevegelser som for eksempel arbeiderbevegelsen, lærerorganisasjoner og målrørsla som også har prega skolen. Sjøl om skolesystemet i hovedsak tjener kapitalismen, er det mange muligheter i skolen til å spre kunnskaper som ikke tjener den herskende klasse og setter spørsmålstegn ved deres makt.

Vi bør kjempe for en mest mulig human skole og for at folk har mest mulig kunnskap om verden. Bare et kunnskapsrikt folk kan skape for å skape en annen verden, om vi velger å kalle den sosialistisk eller kommunistisk. Derfor er allmenndannelsen viktig. Jeg mener det er disse kampområdene som peker seg ut for alle som misliker utviklingen i skolen i Norge (og det er mange):

Forsvar for allmenndannelsen i en offentlig og gratis enhetsskole, for flere lærere, mindre byråkrati, mer praksisnær utdanning (ikke minst i yrkesfagene) og mot ytterligere skolenedleggelser.

Det gjelder å få fram de store prinsipielle linjene i skoledebatten. Mediedebatten om skole dreier seg i stor grad om delspørsmål: for eller mot karakterer, lekser, heldagsskolen, tolkninger av nasjonale og internasjonale tester og frafallet i skolen. Dette er viktige diskusjoner, men bør ikke overskygge de store linjene: Hva skal skolen være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida?

Vi bør også diskutere hvordan vi vil se for oss en annerledes skole en alternativ pedagogikk under et annet samfunnssystem. Men det får bli annen gang.

Kilder:

 

José Saramago døde 18. juni, 2010. Hvem var så han, og hvorfor omtale ham her? Det ble erklært to dagers landesorg i Portugal da han døde. Han var Portugals hittil eneste Nobelprisvinner i litteratur. Prisen fikk han i 1998.
Han er kanskje ikke så kjent i Norge, selv om ganske mange av hans bøker er oversatt til norsk, blant andre den som overskriften henspeiler på, Det året Ricardo Reis døde.

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I Portugal er han svært kjent. Det ble erklært to dagers landesorg da han døde, selv om han er forholdsvis kontroversiell, både som forfatter, ateist og kommunist. Han flyttet til Spania, det vil si Lanzarote, etter at den portugisiske regjeringen ga etter for press fra den katolske kirken, og sensurerte eller forbød at romanen Jesusevangeliet skulle innstilles til den europeiske litteraturprisen i 1992. Både den spanske statsministeren Zapatero og Brasils Lula uttalte seg i forbindelse med hans død. Lula kalte ham en «en militant for frihet», og mente han hadde beriket det portugisiske språket.

Det kom også en uttalelse fra Sentralkomitéen i det Portugisiske Kommunistpartiet (PCP), som sa at Saramagos død var et stort tap for Portugal, for det portugisiske folket og for portugisisk kultur. Saramago var medlem av partiet fra 1969 og til sin død. Man kan kanskje stusse på tidspunktet for innmeldelsen. Det var som en voksen mann han meldte seg inn i PCP i 1969, et parti som tilhørte «sovjettradisjonen », og det var året etter Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia. Det hadde nok mest sammenheng med forholdene i Portugal. Saramago spilte en aktiv rolle i kampen mot Salazar-diktaturet som falt i den såkalte Nellikrevolusjonen i 1974. Han mente at den revolusjonen ikke ble gjennomgripende nok, noe som understrekes av at han ble kastet som en av redaktørene i avisen Diário de Nóticias etter kort tid. Allerede i 1975 kom det et tilbakeslag, et kupp som stoppet den politiske prosessen som startet med revolusjonen året før.

José de Sousa Saramago som han egentlig heter, ble født i 1922 i Azinhaga, en liten landsby nordøst for Lisboa. Saramago var et klengenavn som hang ved farens familie. Familien var jordløse bønder. Et par år seinere flyttet familien til Lisboa. De hadde ikke råd til å la José fullføre skolegangen, så han ble sendt på teknisk skole for å komme i arbeid, og jobbet et par år som bilmekaniker. I løpet av den perioden fikk han smaken på lesing og litteratur. Hyppige biblioteksbesøk avlet interesse og forsøk på å skrive etter hvert. Han fikk publisert sin første bok i 1947. Det ble slett ingen suksess. Han jobbet med litt forskjellig i årene som fulgte. Han sier selv at han mistet en jobb i 1949 av politiske grunner. Etter hvert fikk han i alle fall ansettelse hos en forlegger, og kom dermed nær litteraturen igjen. Siden ble det blant annet avisjobber. Han livnærte seg som journalist, politisk kommentator og oversetter. Han fortsatte i noen grad å skrive, men uten særlig hell. En diktsamling utgitt i 1966 slo heller ikke an. Det skulle gå nok en lang periode før neste utgivelse. I mellomtiden var det turbulente tider i Portugal. Saramago meldte seg altså inn å det portugisiske kommunistpartiet i 1969. Motstanden mot det langvarige diktaturet under ledelse av Salazar vokste, helt klart i sammenheng med opprør og frigjøring i koloniene. Portugal holdt grepet om sine kolonier lenger enn de fleste andre kolonimakter. Mozambique og Angola for eksempel. Først i 1975 ga Portugal seg. Saramago var en frittalende og aktiv motstander av diktaturet og betraktes som en lederskikkelse i kampen fram til dets fall.

Det skulle gå noen år til før gjennombruddet kom som forfatter. I 1982 fikk han utgitt en roman kjent som Baltasar og Blimunda. Den var satt til det attende århundret, og beskriver et forhold mellom en såret soldat og en synsk kvinne som kom i konflikt med kirken, nærmere bestemt inkvisisjonen. Kirken betraktet boken som blasfemisk. Og det skulle bli flere konflikter med den katolske kirken.

I 1984 kom Det året Ricardo Reis døde. Den finnes på norsk. Undertegnede har så langt fra lest alle bøkene hans, men denne står høyt på listen, en rik og fascinerende bok om menneskets livsbetingelser, liv og død, kreativitet og kjærlighet, satt i 30-årene, midt i diktaturets fødsel og nazismen og fascismens framvekst. Romanen har mange sprang. Navnet Ricardo Reis var ett av pseudonymene til en av Portugals store poeter, Fernando Pessoa. I boken arter det seg blant annet som samtaler mellom disse to.

Etter gjennombruddet var han ganske produktiv. I 1986 kom En flåte av stein, en metaforisk beskrivelse av at den iberiske halvøya rives løs fra det europeiske fastlandet – som ganske sikkert kan kalles EU – og seiler søkende av gårde.

I 1993 forlot han Portugal. Det var en ny konflikt med kirken, etter boken Jesusevangeliet. Som nevnt innledningsvis mente han seg sensurert av den katolske kirken og i sin tur regjeringen i Portugal. Boken ble ikke forbudt, men altså trukket fra innstillingen til den europeiske litteraturprisen.

Mange av bøkene hans har klare samfunnsmessige og politiske undertoner. I 1995 kom En beretning om blindhet. En uforklarlig epidemi brer seg, folk blir blinde. Det blir naturligvis samfunnsmessig kaos, og for menneskene en kamp for å finne løsninger og for å overleve. Saramago skal ha uttalt at boken handler om «rasjonalitetens blindhet».

I 1998 kom Nobelprisen, den første og hittil eneste til en forfatter som skriver portugisisk, og han uttalte at prisen er for alle portugisisktalende.

I 2004 kom en bok som kanskje kan sees som en slags oppfølger til beretningen om blindhet, En beretning om klarsyn. Lav valgdeltakelse, samt det faktum at over 80 % av stemmene er blanke, får myndighetene til å skrive ut nytt valg etter kort tid. Det samme gjentar seg. Undring og spekulasjoner brer seg hos de regjerende politikere. Det vokser etter hvert til konspirasjonsteorier med påfølgende etterretning, overvåking, arrestasjoner og unntakstilstand.

Dødens uteblivelse kom allerede året etter, og den siste, Elefantens reise, kom på norsk i sommer. Gjennombruddet og anerkjennelsen kom på begynnelsen av åttitallet. Han var da ca 60 år. Da det løsnet, løsnet det for alvor. Han var svært produktiv fram til og etter tildelingen av Nobelprisen. Han har skrevet dikt, romaner og skuespill, og utgitt essays. En beretning om blindhet ble filmet i 2007. Baltasar og Blimunda er basis for en opera.

Han har en svært spesiell stil og en særegen skrivemåte. Alt flyter i lange setninger med komma og mange sidesprang, setninger som kan gå over minst en side. Noen kan finne det vanskelig å lese, men etter min oppfatning er det forbausende lett å følge ham. Saramago sier selv:

Punktum var, etter hans mening, som trafikkskilt som tok oppmerksomheten vekk fra teksten.

Vi har sagt noe om hans politiske ståsted og aktivitet. Vi kan utfylle med at han var en konsekvent motstander av EU og særlig Portugals og Spanias medlemskap. Han skapte politisk furore i 2007 med sine uttalelser om Israels undertrykking av palestinerne. Han mente at jødene ikke lenger fortjener

Han ble beskyldt for antisemittisme. Saramago svarte med at kommentarene var rettet mot politikken som den israelske staten førte mot palestinerne, og at staten har brukt påstander om antisemittisme til å undergrave genuin kritikk av handlinger som ikke kan rettferdiggjøres, og ikke ville ha blitt godtatt dersom de kom fra en hvilken som helst annen stat i Midtøsten.

Og han var kommunist til det siste. I et intervju uttalte han:

Man kan kanskje si at nettopp forholdet mellom mennesket og samfunnet er en slags tråd gjennom forfatterskapet.

Saramago var engasjert og kontroversiell, både politisk og som forfatter. Det er gode grunner til å lese han.

Flere av bøkene til Saramago er oversatt til norsk.

Løssalg kr 75

Innhold:
Leder: Spionparagrafen    side 3
Arundhati Roy: På vandring med kameratane    side 4
Arundhati Roy: Om Kashmir    side 42
Jan Myrdal intervjuer maoistenes generalsekretær        side 45
Jan Myrdal: Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan    side 46
Brage Aronsen: ETAs brysomme våpenhvile    side 50

Øyvind Andresen: Hvem skal eie kunnskapen?    side 54
Mass Soldal Lund: Etikk og politikk i Oljefondet    side 62

Bjørgulf Claussen: Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?    side 74
Per Velde: «Man arresterer ikke Voltaire!»    side 80

Paul Rækstad: Marx fra demokrati til kommunisme    side 90
Wilhelm Reich: Samtale med ein frisørassistent    side 100

Ole Jakob Løland: Revolusjonens mystikk    side 104
Samir Amin: Politisk islam – i imperialismens tjeneste    side 112

Johannes Wilm: Cuba etter reformene – fortsatt sosialistisk?    side 128
Opprop: Den akademiske og kulturelle boikotten av staten Israel er i gang!    side 143

Debatt:
Mathias Bismo: Sosialisme på Cuba?        side 140

Birger Thurn-Paulsen: Det året José Saramago døde    side 144

Noveller:
Øyvind Bremer Karlsen: Om å lære å gå på skøyter    side 148
Kristian Kårbø: Prinsessen    side 150

Bokomtaler:
Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red):Klassebilder    side 152
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Pakistan – midt i verden    side 153
James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen    side 156
Jens Martin Eriksen og Fredrik Stjernfeldt: Adskillelsens politikk    side 157

«Den korte maskinskrivne meldinga som glei under døra mi i forsegla konvolutt stadfesta avtalen min med det største trugsmålet mot tryggleiken til India. Eg hadde venta i månader på å høyre frå dei.»
Den indiske forfatteren, Arundhati Roy, fulgte maoistene i områdene de kontrollerer i India ifjor. Sist vinter kom artikkelen om besøket. Det er den du nå kan lese på norsk.

Eg måtte vere ved Ma Danteshwarimandiren i Dantewara, Chhattisgarh på eitt av fire gitte tidspunkt på ein av to gitte dagar. Det var for å ta høgde for dårleg vêr, punktering, vegsperringar, transportstreik og rein uflaks.

Mandir: hindutempe

Meldinga sa: «Forfattaren må ha kamera, tika og kokosnøtt. Kontakten har lue, magasinet Hindi Outlook og bananar. Passord: Namashkar Guruji».

 

Tika: merke i panna

 

 

 

Namashkar Guruji: ei helsing, noko slikt som: «Eg helsar deg Guru»

 

Namashkar Guruji. Eg undra på om kontakten og velkomstmannen venta seg ein mann. Og om eg skulle skaffe meg mustasje.

I Dantewara har politiet vanlege klede og opprørarane uniformar. Fengselssjefen er i fengsel. Fangane er frie (tri hundre av dei rømte frå det gamle byfengslet for to år sidan). Valdtatte kvinner er i varetekt hos politiet. Valdtektsmennene held talar på marknaden.

På andre sida av elva Indravati, i området maoistane kontrollerer, ligg staden politiet kallar «Pakistan». Der er landsbyane tomme, men skogen er full av folk. Barn som burde vere på skolen, styrer seg sjølve. I dei vakre skoglandsbyane er skolane av betong enten sprengt til ruinar eller fulle av politimenn. Den dødelege krigen som går føre seg i jungelen er ein krig som den indiske regjeringa er både stolt av og skjems for. Operasjon Grønn Jakt er både erklært og fornekta. Den indiske innanriksministeren (og administrerande direktør for krigen), P Chidambaram, seier han ikkje finst, at han er mediaskapt. Likevel er svære summar sett av til krigen, og titusenvis av soldatar er mobiliserte. Sjølv om krigsteatret går føre seg i jungelen i Sentral-India, vil han få alvorlege konsekvensar for oss alle.

Om spøkelser er åndene etter nokon eller noko som har slutta eksistere, så er kanskje den nye firefelts motorvegen som brakar gjennom skogen det motsette av eit spøkelse. Kanskje er det eit varsel om det som skal komme.

Motstandarane i skogen er ulike på mest alle vis. På eine sida ein massiv paramilitær styrke væpna med pengar, skytevåpen, media og overmotet til ei kommande supermakt. På andre sida, vanlege landsbyfolk væpna med tradisjonelle våpen, støtta av ein eineståande organisert og enormt motivert maoistgerilja, med ei uvanleg, valdeleg og væpna opprørshistorie. Maoistane og dei paramilitære er gamle motstandarar, og har kjempa mot eldre utgaver av kvarandre mange gonger før: Telengana på femtitallet, Vest-Bengal, Bihar, Srikakulam i Andra Pradesh seint på seksti- og syttitallet, og så igjen i Andra Pradesh frå åttitallet og heilt fram til i dag. Dei kjenner taktikken til motparten, og har studert stridshandboka hans nøye. Kvar gong har det verka som maoistane (eller tidlegare utgaver) ikkje bare er nedkjempa, men bokstavleg talt fysisk utrydda. Kvar gong har dei dukka opp att, betre organisert, meir målmedvitne og med større innverknad enn nokon gong. No igjen har oppstanden spreidd seg i dei mineralrike skogane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa, og Vest-Bengal – heimen til millionar av indiske stammefolk og draumelandet for næringslivet.

Det er enklast for eit liberalt samvit å tru at krigen i skogane er ein krig mellom regjeringa i India og maoistane, som kallar val ein bløff, parlamentet ein svinesti, og som opent har sagt at målet er å styrte den indiske staten. Det er høveleg å gløyme at stamme-folka i Sentral-India har ført motstandskamp i fleire hundre år før maoistane. (Det er sjølvsagt banalt. Om dei ikkje så hadde, hadde dei ikkje eksistert.) Ho-, oraon-, kols-, santal-, munda- og gond-folket har gjort opprør fleire gonger, mot britane, mot zamindarane

Zamindar: skatteoppkrevar før kolonitida

og pengelånarane. Opprøra blei knust på frykteleg vis, mange tusen drepne, men folka blei aldri erobra. Etter sjølvstendet var stammefolka grunnlaget for det første opprøret ein kan kalle maoistisk, i Naxalbari i Vest-Bengal (der ordet naxalitt kjem frå – no brukt synonymt med «maoist».) Sidan då har politikken til naxalittane vore uløyseleg knytt til stammeopprør, og det seier like mykje om stammefolka som om naxalittane.

Opprørsarven har skapt eit rasande folk som er isolert og marginalisert med vilje av den indiske regjeringa. Den indiske grunnlova, det moralske grunnlaget for det indiske demokratiet, vart vedtatt av parlamentet i 1950. Det var ein tragisk dag for stammefolka. Grunnlova stadfesta kolonipolitikken og gjorde staten til formyndar for stammeområda. Over natta blei alle stammefolka gjort til okkupantar på sine eigne område. Lova nekta dei tradisjonelle rettar til å hauste i skogen, ho kriminaliserte ein levemåte. I bytte for røysteretten vart dei fråstole rett til levebrød og sjølvrespekt.

Etter at regjeringa med grufulle knep hadde drive dei bort og stadig lengre ned i fattigdom, byrja ho bruke armoda mot dei. Kvar gong regjeringa hadde behov for å flytte ei stor mengde folk – pga dambygging, vatningsanlegg, prosjekt, gruver – snakka ho om «å bringe stammefolka inn i vår tid» eller om å gi dei «fruktene av moderne utvikling». Av dei titalls millionar internt fordrivne menneska (meir enn 30 millionar bare på grunn av dammar), flyktningar frå Indias «framsteg», er den store majoriteten stammefolk. Når regjeringa byrjar snakke om velferd for stammefolka, er det tid for å bli uroleg.

Den siste som har bekymra seg er innanriksminister P Chidambaram som seier han ikkje ønskar stammefolka skal bu i «museumskulturar ». Velferden til stammefolka såg ikkje ut til å vere førsteprioriteten hans då han var næringslivsadvokat, som representant for mange store gruveselskap. Så det kan vere ein ide å undersøke grunnlaget for den nye uro hans.

Gjennom dei siste fem åra eller så har regjeringane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa og Vest-Bengal underteikna hundrevis av intensjonsavtalar for mange milliardar dollar med bedrifter, alle hemmelege, om stålverk, jernverk, kraftverk, aluminiumsverk, dammar og gruver. For å omgjøre intensjonsavtalane til handfaste pengar må stammefolka flyttast.

Derfor denne krigen.

Når eit land som kallar seg demokrati, opent erklærer krig innanfor eigne grenser, korleis ser krigen ut? Har motstandsrørsla ein sjanse? Bør dei ha det? Kven er maoistane? Er dei bare valdelege nihilistar som brukar ein forelda ideologi på stammefolk, og fører dei inn i håplause opprør? Kva for ei lekse har dei lært av dei siste erfaringane sine? Er væpna kamp i seg sjølv udemokratisk? Er smørbrødteorien rett – at «vanlege» stammefolk er fanga i skotvekslinga mellom staten og maoistane? Er «maoistar» og «stammefolk» to heilt ulike grupper slik det blir sagt? Har dei samanfallande interesser? Har dei lært noko av kvarandre? Har dei forandra kvarandre?

Dagen før eg drog ringte mora mi, og sa søvnig «Eg har tenkt» med det merkelege instinktet mødrer har «at det er revolusjon dette landet treng.»

Ein artikkel på nettet seier at israelske Mossad trener tretti høgtståande politioffiserar i teknikkar for målretta snikmord, for å gjøre maoistane «hovudlause». I pressa blir det snakka om det nye utstyret som er kjøpt inn frå Israel: laser-avstandsmålarar, varmevirkande fotoutstyr og ubemanna dronar som er så populære i hæren i USA. Perfekte våpen å bruke mot dei fattige. Kjøreturen frå Raipur til Dantewara tar omlag ti timar gjennom område som skal vere «maoist-plaga». Det er ikkje likegyldige ord. Plage/herjing inneber sjukdom/skadedyr. Sjukdommar må ein kurere. Skadedyr må utryddast. Maoistane må feiast ut. På snikande uskyldig vis har folkemordsspråk komme inn i ordtilfanget vårt.

For å forsvare motorvegen har tryggingsstyrkane «sikra» eit smalt skogbelte på begge sider. Lenger inne herskar «Dada log». Brørne. Kameratane.

I utkanten av Raipur reklamerer ein enorm plakat for kreftsjukehuset til Vedanta (selskapet innanriksministeren vår eingong jobba i). I Orissa der Vedanta grev ut bauxitt, finansierer dei eit universitet. På snikande uskyldig vis trenger konserna inn i oppfatningane våre: Dei Edle Kjempene som verkeleg bryr seg. Det blir kalla Corporate Social Responsibility (CSR) – bedrifters samfunnsansvar. Slik kan gruve-selskap bli som den legendariske skuespillaren og tidlegare statsministeren NTR som lika spille alle rollene i dei telugiske

Telugu: språk snakka av rundt 70 millionar menneske i Andra Pradesh

mytane – dei gode og skurkane, alle på ein gong, i same film. CSR dekkar over den skammelege økonomien bak gruvesektoren i India. Den nettopp utkomne Lokayukta-rapporten om Karnataka seier til dømes at regjeringa får 27 rupi for kvart tonn jernmalm, mens det private selskapet som driv gruva gjør 5 000 rupi. I bauxittog aluminiumssektoren er talla enno verre. Me snakkar om ran på høglys dag til musikken frå milliardar av dollar. Nok til å kjøpe valresultat, regjeringar, dommarar, aviser, fjernsynskanalar, NGO-ar og hjelpeorganisasjonar. Kva betyr eit kreftsjukehus her eller der?

Eg kan ikkje hugse å ha sett namnet til Vedanta på den lange lista med intensjonsavtalar underteikna av regjeringa i Chhattisgarh. Men når det er eit kreftsjukehus, er eg forskrudd nok til å ha mistanke om at det finst eit flatsprengt bauxittfjell ein stad.

Me passerer Kanker som er berømt for treningsskolen for antiterror og jungelkrig under leiing av brigadegeneral B K Ponwar – Rumpelstiltskin

Rumpelstiltskin: Figur frå eventyra til brørne Grimm

i denne krigen – med ansvar for å gjøre korrupte, slurvete politimenn (strå) til kommandosoldatar (gull). «Bruk geriljataktikk mot geriljaen» er motto for krigsskolen, og er malt på fjellet. Mennene må løpe, skli, hoppe på og av helikopter i lufta, ri på hest (av ein eller annan grunn), ete slangar og det jungelen byr på. Brigadegeneralen er svært stolt av å trene folk frå gata til å kjempe mot «terroristar ». Åtte hundre politimenn blir uteksaminerte kvar sjette veke frå krigsskolen. Tjue liknande skolar er planlagt over heile landet. Politiet blir gradvis omgjort til ein hær. (I Kashmir er det motsett. Hæren blir omgjort til ein oppblåst administrativ politistyrke.) Opp ned. Uansett er folket fienden.

Det er seint. Jagdalpur søv, bortsett frå alle plakatane med Rahul Gandhi som ber folk slutte seg til Ungdomskongressen. Han har vore to gonger i Bastar dei siste månadene utan å seie stort om krigen. Det er kanskje for kinkig for Folkets Prins å blande seg inn på dette tidspunktet. Medierådgivarane hans må ha sett foten ned. Det faktum at Salwa Judum (reinsingsjakta) – den frykta regjeringsstøtta gruppa med frivillige som er ansvarlege for valdtekter, drap, brenning av landsbyar og fordriving av hundretusenvis frå heimane sine – er leia av Mahendra Karma. Gruppa sit i den lovgivande forsamlinga for Kongresspartiet, og blir ikkje lagt særleg vekt på i det detaljplanlagte blestopplegget rundt Rahul Gandhi.

Eg var framme ved Ma Danteshwarimandiren i god tid til avtalen (første dag, første oppmøte). Eg hadde kamera, ei lita kokosnøtt og ein rød puddertika i panna. Eg lurte på om nokon betrakta meg og fekk seg ein latter. Etter få minutt kom ein ung gutt bort til meg. Han hadde lue og skolesekk. Øydelagt raud neglelakk på neglane. Ikkje Hindi Outlook, ingen bananar. «Er du ho som skal vere med inn?» spurte han. Ingen Namashkar Guruji. Eg visste ikkje kva eg skulle svare. Han tok ein fuktig lapp ut av lomma og gav den til meg. Det stod «Outlook nahi mila». (Kunne ikkje finne Outlook)

«Og bananane?»

«Eg åt dei», sa han. «Eg vart sulten.»

Han var ein skikkeleg tryggingstrussel. På ryggsekken stod det «Charlie Brown – Not your ordinary blockhead». Eg fann snart ut av at Dandakaranya, skogen eg no skulle inn i, var full av folk med mange namn og flyktige identitetar. Tanken var ei lise for meg. Så flott å ikkje vere låst som seg sjølv, å bli ein annan for ei stund.

Me gjekk til ein busshaldeplass få minutt frå tempelet. Det var fullt alt. Ting skjedde fort. Det var to menn på motorsyklar. Ingenting vart sagt – bare eit gjenkjennande blikk, endra kroppshaldning, start av motorane. Eg hadde ingen ide om kor me skulle. Me passerte huset til politisjefen som eg hugsa frå det siste besøket mitt. Han var ein frittalande mann, politisjefen: «Du forstår, Ma’am, dette problemet kan ærleg talt ikkje løysast av oss i politiet eller militæret. Problemet med desse stammane er at dei ikkje forstår begjær. Utan at dei får begjær, er det ikkje håp. Eg har sagt til sjefen at dei må fjerne hæren og sette eit TV-apparat i alle heimane istadenfor. Alt vil ordne seg automatisk.»

Raskt var me på veg ut av byen. Ingen etter oss. Det var ein lang tur, tri timar etter mi klokke. Han endte brått langt ute i øydemarka, på ein øde veg med skog på begge sider. Mangtu steig av, og eg gjorde det same. Motorsyklane forsvann, og eg tok på ryggsekken og følgte den lille interne tryggingstrusselen inn i skogen. Det var ein vakker dag. Skogbotnen var eit teppe av gull.

Etter ei stund kom me fram på dei kvite sandbankane til ei brei og stille elv. Ho blei tydeleg fylt av monsunregn, så no var ho meir eller mindre ei sandflate, midt på ei renne, ankeldjup, lett å vasse over. På andre sida var «Pakistan». «Der ute, ma’am», hadde den frittalande politisjefen sagt til meg, «skyt gutane mine for å drepe.» Eg hugsa det då me byrja krysse elva. Eg såg oss i riflesiktet til ein politimannn – små figurar i landskapet, lette å skyte ned. Men Mangtu såg ganske ubekymra ut, og eg følgte hans eksempel.

På andre sida, i ei limefarga t-skjorte med påskrifta Horlicks!

Horlicks: Varemerke for varm mjølkedrikk

venta Chandu. Ein litt eldre tryggingstrussel. Kanskje tjue. Han hadde eit vakkert smil, ein sykkel, ei jerrykanne med kokt vatn og mange pakker glukosekjeks til meg, frå Partiet. Me fekk igjen pusten og byrja gå igjen. Det viste seg at sykkelen var ei avleiingsmanøver. Ruta var mest heilt uråd å sykle. Me klatra opp bratte åsar, og kravla ned steinete stiar langs ganske utrygge fjellavsatsar. Når han ikkje kunne trille, løfta Chandu sykkelen og bar han over hovudet som om han ikkje veide noko. Eg tok til å undre meg over inntrykket av forvirra landsbygut. Eg oppdaga (mykje seinare) at han kunne handtere alle slags våpen, «unntatt ein LMG

 

LMG: Light machine gun – lett maskingevær

 

», fortalte han meg villig.

Tri vakre, skitfulle menn med blomar i turbanane gjekk saman med oss omlag ein halv time før vegane våre skilte lag. Ved solnedgang byrja det å gale i skulderveskene deira. Dei innheldt hanar som dei hadde hatt med på marknaden, men ikkje fått selt.

Chandu ser ut til å kunne sjå i mørket. Eg må bruke lommelykta. Sirissane startar opp og blir snart som eit orkester, eit tak av lyd over oss. Eg lengtar etter å sjå opp på nattehimmelen, men tør ikkje. Eg må ha auga på bakken. Eit steg av gongen. Konsentrere meg.

Eg høyrer hunder. Men eg kan ikkje avgjøre kor langt borte dei er. Terrenget blir flatare. Eg stel meg til eit blikk på himmelen. Det gjør meg ekstatisk. Eg håper me snart skal stoppe. «Snart», seier Chandu. Det viser seg å bli meir enn ein time. Eg ser sihuetten av enorme tre. Me er framme.

Landsbyen ser vidstrakt ut, med husa langt frå kvarandre. Huset me går inn i, er vakkert. Det er ein ildstad, der det sit folk rundt. Fleire folk utanfor i mørket. Eg kan ikkje seie kor mange. Eg kan så vidt skjelne dei. Ei mumling spreier seg. Lal Salaam Kaamraid. (Raud helsing, kamerat.) Lal Salaam, seier eg. Eg er meir enn trøytt. Dama i huset ropar meg inn, og gir meg kylling i karri kokt med grønne bønner og litt raud ris. Fantastisk. Spebarnet hennar søv ved sida av meg, sølvfotringane hennar glitrar i ildskjæret.

Etter middag drar eg ned glidelåsen til soveposen min. Han har ein merkeleg påtrengande lyd, den store glidelåsen. Ein radio blir slått på. BBCs hindisendingar. Den engelske kjerka har trekt tilbake pengane sine frå Vedantas prosjekt i Niyamgiri, og viser til miljøøydeleggingar og brot på rettane til Dongria Kondh-stammen. Eg kan høyre kubjeller, snufsing, føtter som rører seg, kveg som fis. Alt er bra med verda. Auga mine lukkar seg.

Me er oppe klokka fem. På farta før seks. Etter nok eit par timar kryssar me ei ny elv. Me går gjennom vakre landsbyar. Alle landsbyane har ei samling tamarindtre som voktar landsbyen, som ei klynge enorme, velvillige gudar. Herleg tamarindtre frå Bastar. Klokka elleve står sola høgt, og det er mindre hyggeleg å gå. Me stoppar for å ete lunsj i ein landsby. Chandu ser ut til å kjenne folka i huset. Ei nydeleg ung jente flørtar med han. Han ser litt blyg ut, kanskje fordi eg er der. Lunsjen består av rå papaya med masoor dal

Masoor dal: Raude linser

, og raud ris. Og raudt chilipulver. Me skal vente på at sola mistar litt av gløden før me byrjar gå igjen. Me tar ein høneblund i lysthuset. Det er ein enkel prakt over staden. Alt er reint og nødvendig. Ikkje noko rot. Ei svart høne paraderer opp og ned den låge jordvollen. Eit bambusnett stabiliserer taksperrene på det halmdekka taket, og er samtidig lagringsplass. Det er ein sopelime av gras, to trommer, ei fletta halmkorg, ein knekt paraply og ein stabel tomme, flatklemte esker av bølgepapp. Noko fangar blikket mitt. Eg treng brillene. Det som er trykt på pappen: Ideal Power 90 High Energy Emulsion Explosive (Class-2) SD CAT ZZ.

Me byrjar gå igjen rundt to. I landsbyen me skal til vil me møte ei Didi (søster, kamerat) som kjenner neste etappe på reisa. Chandu gjør ikkje det. Det er sparsomt med informasjon også. Alle skal ikkje vite alt. Men då me kjem til landsbyen er ikkje Didi der. Ikkje noko nytt om henne. For første gong ser eg ei lita urosky legge seg over Chandu. Ei stor legger seg over meg. Eg kjenner ikkje kommunikasjonssystema, men kva om dei har slått feil?

Me blir parkert utanfor eit forlatt skolebygg, litt utanfor landsbyen. Korfor er alle landsbyskolane til regjeringa bygde som betongfestningar, med stållemmar for vindauga og foldedører av stål? Korfor ikkje som landsbyhusa, med jord og halm? Fordi dei samtidig er kaserner og bunkers. «I landsbyane i Abhujmad», seier Chandu, «er skolane slik …» Han rissar ein bygningsplan på bakken med ein kvist. Tri åttekantar sett saman som ei bikake. «Så dei kan skyte i alle retningar.» Han teiknar piler for å illustrere poenget, som ein cricketbane – som vognhjulet* t

* Grafisk framstilling av cricketbanen sett ovanfrå, med banen innteikna for dei ballene slagmannen har treft.

il ein slagmann. Det er ingen lærarar i nokon av skolane, seier Chandu. Alle har rømt. Eller har dere jagd dei bort? Nei, me jagar bare politiet. Men korfor skulle lærarane komme hit, til jungelen, når dei får lønn for å sitte heime? Godt poeng.

Han informerer meg om at dette er eit «nytt område». Partiet har nettopp komme hit.

Omlag tjue ungdommar kjem, gutar og jenter. I tenåra og tidleg i tjueåra. Chandu forklarer at dette er landsbymilitsen, det lågaste nivået i det militære hierarkiet til maoistane. Eg har aldri sett nokon som dei før. Dei er kledde i sariar og lendeklede, enkelte i frynsete olivengrønne uniformar. Gutane ber smykke, hovudplagg. Alle har munnladningsriflar, som blir kalla bharmaar. Enkelte har knivar, økser, pil og bue. Ein gut har ein grov bombekastar laga av eit tungt trefots galvanisert røyr. Det er fylt med krutt og granat, ferdig til avfyring. Det bråkar fælt, men kan bare brukast ein gong. Likevel skremmer det politiet, seier dei, og fniser. Krig ser ikkje ut til å vere det dei tenker mest på. Kanskje fordi området deira er utanfor rekkevidda til Salwa Judum. Dei har nettopp avslutta dagens arbeid, hjelpt til å bygge eit gjerde rundt landsbyen for å holde geitene ute av åkrane. Dei er fulle av moro og nyfikne. Jentene stoler på og er fortrulege med gutane. Eg har antennar for slikt og er imponert. Jobben deira, seier Chandu, er å patruljere og forsvare ei gruppe på fire eller fem landsbyar og hjelpe til på markene, reinske brønnar eller reparere hus – gjøre det som måtte vere nødvendig.

Framleis inga Didi. Kva gjør ein? Ingenting. Ventar. Hjelpe til med å kutte opp og reinske.

Etter middag stiller alle på linje utan for mykje prat. Me forflyttar oss. Alt forflyttar seg med oss, risen, grønnsakene, kjelar og panner. Me drar frå skoleområdet, og går på ei linje inn i skogen. På mindre enn ein halv time kjem me til ei lysning i skogen der me skal sove. Det er fullstendig stille. På få minutt har alle lagt ut sine blå plastlaken, «jihili»-ar som finst over alt, (utan dei ingen Revolusjon). Chandu og Mangtu deler eitt, og legg ut eitt for meg. Dei finn den beste plassen til meg, ved den beste gråsteinen. Chandu seier han har sendt ei melding til Didi. Om ho får meldinga, vil ho vere her tidleg om morgonen. Om ho får meldinga.

Det er det vakraste rommet eg har sove i på lang tid. Min private suite i eit tusenstjerners hotell. Eg er omgitt av desse underlege, vakre ungane med merkelege våpen. Dei er alle maoistar. Skal dei alle saman døy? Er skolen i jungelkrig retta mot dei? Og krigshelikoptra, varmefotoutstyret og lasermålarane?

Korfor må dei døy? For kva? For å gjøre alt her om til ei gruve? Eg minnest besøket til jernmalmdagbrotgruvene i Keonjhar i Orissa. Ein gong var det skog der. Og barn som dette. No er landskapet som eit opent raudt sår. Raudt støv fyller nasebor og lunger. Vatnet er raudt, lufta er raud, menneska er raude, lungene og håret deira er raude. Dag og natt donar lastebilar gjennom landsbyane deira, tett i tett, tusen på tusen med lastebilar fraktar malm til Paradip der det blir sendt til Kina. Der blir det omdanna til bilar og røyk og uventa byar som dukkar opp over natta. Til ein «vekstrate» som får økonomar til å miste pusten. Til våpen å føre krig med.

Alle søv utanom vaktpostane som jobbar i skift på ein og ein halv time. Endeleg kan eg sjå på stjernene. Då eg var barn på breiddene til Meenachal, pleidde eg tenke at lyden av sirissar – som alltid starta i skumringa – var lyden frå stjerner som starta opp, klare til å skinne. Eg er overraska over kor glad eg er for å vere her. Det er ingen stad i verda eg heller ville vere. Kven skal eg vere i natt? Kamerat Rahel

Rahel: Ein av hovudpersonane i Arundhatis Roys roman Guden for små ting

under stjernene? Kanskje Didi kjem i morgon.

Dei kjem tidleg på ettermiddagen. Eg kan sjå dei på avstand. Omlag femten, alle i olivengrønne uniformar, løpande mot oss. Sjølv på avstand, på måten dei løper på, kan eg sjå at dei er viktige mål. Folkets Frigjøringsgeriljahær (PLGA). Mål for varmesøkande kamera og laserriflar. Mål for Jungelkrigsrekruttskolen.

Dei har skikkelege rifler. INSAS, SLR, to har AK-47. Leiaren for troppen er kamerat Madhav som har vore med i Partiet sidan han var ni. Han er frå Warangal i Andra Pradesh. Han er opprørt og umåteleg lei seg. Det var ei grov misforståing, seier han igjen og igjen, noko som vanlegvis ikkje skjer. Eg var venta til hovudleiren den første kvelden. Ein eller annan rota til jungelkommunikasjonen. Me skulle vore sett av motorsyklane ein heilt annan stad. «Du måtte vente, du måtte gå så mykje. Me har løpe heile vegen etter at me fekk meldinga om at du var her.» Eg sa det var i orden, at eg hadde vore førebudd på å vente og gå og lytte. Han ville dra straks, fordi folka i leiren venta og var urolege.

Turen til leiren tar få timar. Det blir mørkt då me kjem fram. Det er fleire nivå med vaktpostar og konsentriske vaktrundar. Det må vere rundt hundre kameratar stilt opp i to rader. Alle har våpen. Og smiler. Dei byrjar synge: Lal lal salaam, aane vaaley saathiyon ko lal lal salaam. (Raud helsing til kameratane som har komme.) Det var vakkert sunge, som om det var ein folkesong om ei elv, eller ein skogblomst. Med songen, helsinga, handtrykket og knyttneven. Alle helsar kvarandre, mumlar Lalslaam, mlalslaa mlalslaam …

Utanom ein stor blå jihili spreidd ut på skogbotnen, snautt halvannan kvadratmeter, er det ingen teikn til ein «leir». Her er det i tillegg ein jihili som tak. Det er rommet mitt for natta. Enten blei eg lønna for dagane med vandring, eller dulla med for det som skulle komme. Eller begge delar. Uansett var det siste gongen på heile turen eg hadde tak over hovudet. Ved middagen møtte eg kamerat Narmada, leiar for Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), som det er utlova dusør for, kamerat Saroja frå PLGA som er like høg som SLR-en sin, kamerat Maase (som betyr svart jente på gondi) som det også er utlova dusør for, kamerat Roopi, den tekniske trollmannen, kamerat Raju som leiar området eg har vandra gjennom, og kamerat Venu (eller Murali eller Sonu eller Sushil, det du må ønske å kalle han), tydeleg den øvste av dei alle. Kanskje sentralkomiteen, kanskje til og med politbyrået. Ingen seier det, eg spør ikkje. Oss imellom snakkar me gondi, halbi, telugu, panjabi og malayalam. Bare Maase snakkar engelsk. (Så alle snakkar hindi saman.) Kamerat Maase er høg og stille og synest svømme gjennom eit hav av smerte for å delta i samtalen. Men ut frå måten ho omfamnar meg på, forstår eg at ho les. Og at ho saknar bøker i jungelen. Ho skal først fortelle meg om seg sjølv seinare. Når ho tiltrur meg sorga si. Det kjem dårleg nytt, slik det gjør i denne jungelen. Ein løpar, med «kjeks». Handskrivne meldingar på papir, bretta og stifta igjen til små firkantar. Ei veske full av dei. Som pommes frites. Nytt frå alle kantar. Politiet har drepe fem i landsbyen Ongnaar, fire frå militsen og ein vanleg landsbybuar: Santhu Pottai (25), Phoolo Vadde (22), Kande Potai (22), Ramoli Vadde (20), Dalsai Koram (22). Dei kunne vore barna i det stjernedekka soverommet mitt natta før.

Så kjem det godt nytt. Ei lita gruppe med ein lubben ung mann. Han har au uniform, som ser ganske ny ut. Alle beundrar den, og seier den passar fint. Han ser blyg og fornøgd ut. Han er doktor, og har komme for å leve og arbeide saman med kameratane i skogen. Det er mange år sidan ein doktor var på besøk i Dandakaranya.

På radioen er det nytt om møtet mellom innanriksministeren og delstatsministrane frå område plaga av «venstreekstremistar », møtet der dei skal drøfte krigen. Hovudministrane i Jharkand og Bihar er tilbakehaldne og har ikkje vore med. Alle rundt radioen ler. Når det er val, seier dei, under heile valkampen, og så kanskje ein månad eller to etter at regjeringa er danna, seier alle politikarane ting som «Naxalittane er barna våre». Du kan stille klokka etter tidspunktet dei forandrar meining, og får hoggtenner.

Eg blir presentert for kamerat Kamla. Eg blir fortalt at eg ikkje på nokon måte må gå ein meter unna jihilien min utan å vekke ho. Fordi alle blir desorienterte i mørket, og kan gå seg alvorleg vill. (Eg vekker ho ikkje. Eg søv som ein stein.) Om morgonen gir Kamla meg ei gul plastpakke med eitt hjørne klippa av. Ein gong brukt til Abis Gold Refined Soya Oil. No var det potta mi. Ingenting går til spille på vegen mot revolusjonen.

(Sjølv i dag tenker eg på kamerat Kamla heile tida, kvar dag. Ho er 17. Ho ber ein heimelaga pistol på hofta. Og for eit smil. Men om politiet støytar på ho, drep dei ho. Kanskje valdtar dei ho først. Dei stiller ingen spørsmål. Fordi ho er ein trussel mot tryggleiken.

Etter frokost ventar kamerat Venu (Sushil, Sonu, Murali) på meg, sit med beina i kors på jihilien, ser ut som ein spe landsbylærar. Eg skal få historieundervisning. Eller meir presist eit foredrag om dei siste tretti års historie i Dandakaranya-skogen, som har kulminert i krigen som virvlar gjennom han i dag. Ganske visst ein partisk versjon. Men kva for historie er ikkje det? I alle tilfelle må den hemmelege historia bli offentleggjort om ho skal bli sett på prøve og diskutert, i staden for bare å bli jugd om, slik det skjer i dag.

Kamerat Venu har eit trygt vesen og ein mild stemme som dei nærmaste dagane skal dukke opp i ein samanheng som fullstendig tar motet frå meg. I dag snakkar han i fleire timar, nesten samanhengande. Han er som ein lagersjef med eit gigantisk nøkkelsknippe som kan opne ein labyrint av skap fulle av historier, songar og innsikt.

Kamerat Venu var i ein av dei sju væpna laga som kryssa elva Godavari frå Andhra Pradesh og inn i Dandakaranya-skogen (DK på partispråket) i juni 1980, tretti år sidan. Han er ein av dei opprinnelege førtini

Dei opprinnelege førtiini: Partistiftarane

. Dei var ein del av Peoples War Group (PWG), ein fraksjon av Communist Party of India (Marxist-Leninist) – CPI (ML), dei opphavlege naxalittane. PWG vart formelt erklært som sjølvstendig parti i april det året, med Kondapalli Seetharamiah som leiar. PWG hadde beslutta å bygge ein ståande hær, som trong ein base. DK skulle bli den basen, og desse første laga vart sende inn for å undersøke området og starte arbeidet med å lage geriljasonar. Diskusjonen om kommunistparti burde ha ein ståande hær eller ikkje og om ein «folkehær» er ei sjølvmotseiing, er gamle diskusjonar. PWGs vedtak om å bygge ein hær var bygd på erfaringane deira frå Andhra Pradesh, der «jorda til dei som driv ho»-kampanja deira førte til direkte samanstøytar med jordeigarane, og politiforfølging som partiet fann det uråd å verne seg mot utan ein eigen trent kampstyrke.

(I 2004 hadde PWG slått seg saman med dei andre CPI(ML)-fraksjonane, Party Unity (PU) og Maoist Communist Centre (MCC) – som arbeider i storparten av Bihar og Jharkhand. For å bli det dei er no, Communist Party of India (Maoist).)

Dandakaranya er ein del av det britane på kvit manns vis kalla Gondwana, landet til gondane. I dag skjer delstatsgrensene til Madhya Pradesh, Chhattisgarh, Orissa, Andhra Pradesh og Maharashtra gjennom skogen. Å dele eit brysomt folk på ulike administrative einingar er eit gammalt knep. Men desse maoistane og maoistiske gondane bryr seg ikkje mykje om slikt som delstatsgrenser. Dei har eit anna kart i hovudet, og som andre skapningar i skogen, sine eigne stiar. For dei er ikkje vegar meint å gå på. Dei skal bare kryssast, eller slik det skjer i stadig større grad, bli overfalt. Sjølv om gondane (skilt i koya- og dorla-stammane) utan samanlikning utgjør den største gruppa, er det mindre busettingar frå andre stammesamfunn også. Ikkje-adivasiane

Adivasi: fellesord for indiske ur- eller stammefolk.

, handelsfolk og busettarar bur i utkanten av skogen, nær vegane og marknadene.

PWG var ikkje dei første forkynnarane som kom til Dandakaranya. Baba Amte, den kjente Ghandi-tilhengaren hadde opna meditasjonssenter og leprahospital i Warora i 1975. Ramakrishna-misjonen hadde byrja opne landsbyskolar i dei fjerne skogane i Abhujmad. I Nord-Bastar hadde Baba Bihari Das starta ein aggressiv kampanje for å «bringe stammefolka attende til hindufolden », det innebar ei svertekampanje mot stammekulturen, påførde dei sjølvforakt og introduserte hinduismens store gave – kastevesenet. Dei første konvertittane, landsbyhøvdingane og store landeigarar – folk som Mahendra Karma, grunnleggaren av Salwa Judum – vart gitt status som dwij, gjenfødde bramanar.

Braman: Medlem av prestekasten, den øvste kasten i India

(Sjølvsagt var det bedrag, fordi ingen kan bli braman. Om det gjekk an, hadde me vore ein nasjon med bramanar i dag.) Men denne falske hinduismen blir rekna god nok for stammefolka, akkurat som dei falske utgavene av alt anna – kjeks, såpe, fyrstikker, olje – som bli selt på marknaden i landsbyane. Som eit ledd i Hindutva-kampanja vart landsbynamna endra i matriklane, som resultat har dei fleste to namn i dag – folkets namn og regjeringas. Landsbyen Innar vart til dømes til Chinnari. I røystemanntallet vart stammenamn endra til hindunamn. (Massa Karma blei Mahendra Karma.) Dei som ikkje ville inn i hindufolden, blei erklærte «katwa» (det betydde urørbare), og blei seinare det naturlege rekrutteringsgrunnlaget for maoistane.

PWG starta først arbeidet i Sør-Bastar og Gadchiroli. Kamerat Venu går ganske detaljert inn på desse første månadene: Korleis landsbyburarane var skeptiske til dei, og ikkje ville sleppe dei inn i heimane sine. Ingen ville gi dei mat eller vatn. Politiet spreidde rykte om at dei var tjuvar. Kvinnene skjulte smykka sine i omnsaska. Undertrykkinga var stor. I november 1980 opna politiet ild på eit landsbymøte i Gadchiroli, og drap eit heilt lag. Det var det første «drept i samanstøyt»-tilfellet i DK. Det vart eit traumatisk tilbakeslag, og kameratane trekte seg tilbake over Godavari og attende til Adilabad.

Men dei kom attende i 1981. Dei byrja organisere stammefolka til å kreve auka betaling for tendublader (som det blir laga beedi

Beedi: Tynn sigarettype brukt i søraustlege Asia

av). Den gongen betalte oppkjøparane 3 paisa for ein bunt på 50 blader. Det var ein enorm jobb å organisere folk som var heilt ukjente med slikt politisk arbeid, å føre dei i streik. Til sist vann dei streiken, og prisen vart dobla til 6 paisa bunten. Men den verkelege suksessen til partiet var at dei hadde demonstrert verdien av einskap og ein ny måte å føre politiske forhandlingar på. I dag, etter mange streikar og aksjonar, er prisen per bunt 1 rupi

 

1 indisk rupi = 100 paisa. 1 rupi = 13 øre

 

(Det kan verke usannsynleg bra, men utbyttet i tendu-handelen løper opp i milliardar av rupi.) Kvart år krev regjeringa tilbud, og gir kontraktørar løyve til å ta ut ei fast mengde tendublad – vanlegvis mellom 1 500 og 5 000 standard sekker kjent som manak bora. Kvar manak bora inneheld rundt 1 000 buntar. (Det er sjølvsagt ingen måte å hindre at kontraktørane tar ut meir enn dei skal.) Når tendubladene kjem til marknaden blir dei selt i kilo. Den sleipe aritmetikken og slu systemet som omgjør buntar til manak boraer til kilo, er kontrollert av kontraktørane, og gir nok av rom for manipulasjon av verste slag. Dei mest konservative overslaga set profitten deira per sekk til rundt 1 100 rupi. (Det er etter å ha betalt partiet ein kommisjon på 120 rupi per sekk. Sjølv etter den målestokken gjør ein liten kontraktør (1 500 sekkar) rundt 1,6 millionar rupi per sesong, og ein stor (5 000 sekkar) opp til 5,5 millionar rupi. Eit meir realistisk overslag er mange gonger det beløpet. Så lenge tjener den største interne tryggingsrisikoen akkurat nok til å overleve til neste sesong.

Me blir avbrote av latter og synet av Nilesh, ein av dei unge PLGA-kameratane, som går raskt mot kjøkkenområdet, mens han slår seg sjølv. Når han kjem nærmare, ser eg han ber på eit bladfylt reir av arge raude maur som har krabba over heile han, og bitt han på armar og hals. Nilesh ler også. «Har du ete maurchutney?» spør kamerat Venu. Eg kjenner godt til raude maur frå barndommen i Kerala. Eg har blitt bitt, men aldri ete dei. (Chutneyen viser seg vere nydeleg. Syrleg. Masse folinsyre.) Nilesh er frå Bijapur, som er kjerneområdet for operasjonane til Salwa Judum. Ein yngre bror av Nilesh slutta seg til Judum på eit av plyndrings- og branntokta, og blei utnemnt til SPO – Special Police Officer. Han bur i Basaguda-leiren saman med mora. Faren nekta å flytte, og blei att i landsbyen. I røynda er det ein blodig familiefeide. Seinare då eg hadde høve til å snakke med han, spørte eg Nilesh korfor broren hadde gjort det. «Han fekk sjansen til å styre seg sjølv, såre folk og brenne hus. Han gjekk amok, gjorde grufulle ting. No sit han fast i det. Han kan aldri komme attende til landsbyen. Han blir ikkje tilgitt. Det veit han.»

Me går attende til historietimen. Den neste store kampen partiet førte, seier kamerat Venu, var mot Ballapur Paper Mills. Regjeringa hadde gitt Thaparfamilien ein 45-årskontrakt på å ta ut 150 000 tonn bambus til svært subsidierte prisar. (Småtteri samanlikna med bauxitt, men likevel.) Stammefolka fekk betalt 10 paisa for ein bunt med 20 bambusstenglar. (Eg skal ikkje vere så vulgær at eg samanliknar det med profitten til Thapar-familien.) Etter mykje bråk, ein streik følgt av forhandlingar med folk frå papirfabrikken der folket såg på, vart prisen tridobla til 30 paisa per bunt. For stammefolka var det svær framgang. Andre politiske parti hadde gitt lovnader utan å vise teikn til å halde dei. Folk byrja komme til PWG med spørsmål om dei kunne slutte seg til.

Men kampen rundt tendu, bambus og andre skogsprodukt var sesongbetont. Det evige problemet til stammefolka, den verkelege forbannelsen i livet, var den største jordeigaren av alle, skogsministeriet. Kvar einaste morgon dukka tilsette frå ministeriet, jamvel heilt underordna folk, opp i landsbyane som ein vond draum, hindra folk i å pløye jorda si, i å samle ved, i å la kveget få beite, frå å leve. Dei hadde med elefantar som tråkka i åkrane, spreidde babul-frø f

Babul: Eit hurtigveksande tre

or å øydelegge jorda. Folk blei slått, arrestert, audmjuka, avlingane øydelagt. Frå skogsministeriet si side var dette sjølvsagt illegale busettarar som dreiv grunnlovsstridig verksemd, og ministeriet handheva bare lova. (Deira seksuelle utnytting av kvinner var bare ein ekstra bonus i ein strabasiøs stilling.)

Oppildna av folkets deltaking i desse kampane vedtok partiet å stå opp mot skogsministeriet. Dei oppmuntra folk til å ta skogsområde og dyrke opp. Skogsministeriet svarte med å brenne nye landsbyar som dukka opp i skogen. I 1986 oppretta dei ein nasjonalpark i Bijapur som innebar fordriving av seksti landsbyar. Meir enn halvparten av dei var alt fråflytta, og arbeidet med infrastrukturen i nasjonalparken hadde byrja då partiet gjekk inn. Dei raserte anlegga, og stansa fordrivinga av landsbyane som var att. Dei hindra skogsministeriet i å komme inn i området. I nokre få tilfelle vart tjenestemenn fanga, bunde til tre, og slått av landsbybuarar. Det var ein reinsande hemn for utbytting i generasjonar. Til sist flykta skogsministeriet. Mellom 1986 og 2000 omfordelte partiet 1 200 km2 skogsjord. I dag er det ingen jordlause bønder i Dandakaranya seier kamerat Venu.

For dei unge i dag er skogsministeriet eit fjernt minne, slikt mødrer lagar historier til ungane sine av, om ei mytisk fortid med trelldom og audmjuking. For dei eldre betydde fridomen frå skogsministeriet ekte fridom. Dei kunne ta på han, smake han. Det betydde langt meir enn sjølvstendet for India nokon gong hadde gjort. Dei byrja strøyme til partiet som hadde kjempa saman med dei.

Dei sju laga hadde nådd langt. Dei hadde no innflytelse i eit skogsområde på 60 000 km2, med tusenvis av landsbyar og millionar av menneske.

Men at skogsministeriet forsvann, varsla at politiet kom. Det starta eit kretsløp av blodige hendingar. Falske «samanstøytar» utført av politiet, overfall frå PWGs side. Med omfordelinga av jord kom andre oppgaver: vatning, jordbruksavkasting, og problemet med ei aukande befolkning som rydda skog på vilkårleg vis. Det blei fatta vedtak om å skille «massearbeid» frå «militært arbeid».

I dag er Dandakaranya administrert gjennom ein omfattande struktur av Janatana Sarkar (folkeregjeringar). Organisasjonsprinsippa kom frå den kinesiske revolusjonen og Vietnamkrigen. Den enkelte Janatana Sarkar blir valt av ei samling landsbyar med samla folketal frå 500 til 5 000. Ho har ni departement: Krishi (jordbruk), Vyapar-Udyog (handel og industri), Arthik (økonomi), Nyay (rettsvesen), Raksha (forsvar), Hospital (helse), Jan Sampark (informasjons-/blestarbeid), School-Riti Rivaj (utdanning og kultur) og Jungle (jungel). Ei gruppe Janatana Sarkar ligg under ein områdekomite. Tri områdekomitear utgjør ein divisjon. Det er ti divisjonar i Dandakaranya.

«Me har eit redd jungelen-departement no, seier kamerat Venu. «Du må ha lese regjeringsrapporten som seier at skogen har auka i naxalittområda?»

Ironisk nok, seier kamerat Venu, var det mukhiyaane (landsbyhøvdingane) – Dwijbrigaden – som var dei første til å dra fordel av partiets kampanje mot skogsminsteriet. Dei brukte arbeidskraft og ressursar til å sikre seg så mykje land dei kunne, mens det enno var tid. Men så byrja folk komme til partiet med sine «indre motsetningar», som kamerat Venu så sjarmerande uttrykker det. Partiet byrja ta opp spørsmål om likeverd, klasse og urettvise i stammesamfunna. Dei store landeigarane ante trøbbel i horisonten. Etter som partiet auka autoriteten sin, hadde deira byrja minke. Stadig oftare gjekk folk med problema sine til partiet i staden for til mukhiyaane. Gamle utbyttingsformer vart utfordra. Første regnversdagen skulle folk tradisjonelt dyrke jorda til høvdingane i staden for si eiga. Det stansa. Folk baud dei ikkje lenger det dei hadde plukka av mahua

Mahua: Tre med oljehaldige fruktar

eller andre skogsvekster. Det var tydeleg behov for å gjøre noko.

Inn kjem Mahendra Karma, ein av dei største jordeigarane i regionen og på den tida medlem av kommunistpartiet i India (CPI). I 1990 samla han ei gruppe høvdingar og jordeigarar og starta ein kampanje kalla Jan Jagran Abhiyan (kampanja for offentleg oppvakning). Måten dei «vekka opinionen » på, var å opprette jaktlag på rundt 300 menn for å finkjemme skogen, drepe folk, brenne hus og mishandle kvinner. Regjeringa i Madhya Pradesh den gongen – Chhattisgarh var enno ikkje oppretta – sørga for politistøtte. I Maharashtra byrja noko liknande kalla «Demokratisk Front» sine åtak. PWG svarte på alt dette som sanne folkekrigarar, med å drepe nokre få av dei mest illgjetne jordeigarane. På få månader visna Jan Jagran Abhiyan, den «kvite terroren» med kamerat Venus ord. I 1998 prøvde Mahendra Karma som no hadde gått inn i Kongresspartiet å gjenopplive Jan Jagran Abhiyan. Denne gongen rant det ut i sanden enno raskare enn første gongen.

Så, sommaren 2005, hadde han hellet med seg. Regjeringa i Chhattisgarh underteikna to intensjonsavtalar (som er hemmelege) om å bygge to stålverk. Ein på 70 milliardar rupi med Essar Steel i Bailadila, og den andre på 100 milliardar rupi med Tata Steel i Lohandiguda. Den same månaden kom statsminister Manmohan Singh med si vidgjetne fråsegn om at maoistane var den «Største indre trygginsgtrusselen» i  India. (Det var ein merkeleg ting å seie på den tida, fordi det motsette faktisk var sant. Kongresspartiregjeringa i Andhra Pradesh hadde nettopp utmanøvrert maoistane, desimert dei. Dei hadde mista rundt 1 600 kader, og var totalt uorganiserte.) Fråsegna frå statsministeren sendte aksjekursen på gruveselskapa til himmels. Ho sendte au eit signal til media om at det fritt fram for å ta maoistane for dei som ville. I juni 2005 samla Mahendra Karma eit hemmeleg møte med høvdingar i landsbyen Kutroo, og erklærte Salwa Judum (reinsingsjakta). Ei nydeleg blanding av jordnær stammekultur og dwij-/nazioppfatningar.

Ulikt Jan Jagran Abhiyan var Salwa Judum ein bakkeryddingsoperasjon, for å flytte folk ut av landsbyane sine til leirar ved vegane, der politiet kunne kontrollere dei. I militære termar er det kalla strategiske landsbyar. Det vart funne opp av general Sir Harold Briggs i 1950 då britane var i krig mot kommunistane i Malaya. Ideen til Briggs vart veldig populær i den indiske hæren, som har brukt han i Nagaland, Mizoram og i Telengana. Sjefsminister Raman Singh frå BJP i

BJP – Bharatiya Janata Party = Det indiske folkepartiet: hindunasjonalistisk høgreparti, det nest største partiet i India ved sida Kongresspartiet

Chhattisgarh kunngjorde at hans regjering ville rekne som maoistar dei landsbybuarane som ikkje flytta til leirane. Så i Bastar blei det at ein vanleg landsbybuar bare blei verande heime og levde eit vanleg liv, det same som å gi seg ut på farleg terroristaktivitet.

Saman med eit stålkrus med svart te blir eg bydd eit par øyretelefonar av ein eller annan som slår på ein liten mp3-spelar. Det er eit sprakande opptak av herr D S Manhar, den gongen politisjef i Bijapur, som orienterer ein underoffiser over radioen om dei belønningane og insentiva delstatsog sentralregjeringa tilbyr til «jagrit»-landsbyar (oppvakna), og til folk som går med på å flytte til leirane. Så gir han klare instruksjonar om at landsbyar som nektar «overgi» seg skal brennast, og at journalistar som ønskar treffe naxalittar, skal skytast direkte. (Eg hadde lese det i avisene for lenge sidan. Då historia slapp ut, blei politisjefen som straff – ikkje klart kven som blei straffa – flytta til statens menneskerettskommisjon.

Den første landsbyen Salwa Judum brente ned (18. juni 2005), var Ambeli. Mellom juni og desember 2005 brente, drap, valdtok og plyndra dei seg veg gjennom hundrevis av landsbyar i sørlege Dantewara. Senter for operasjonane var Bijapur og Bhairamgarh nær Bailadila der det nye stålverket til Essar Steel var planlagt. Ikkje tilfeldig var det au området der maoistane stod sterkt, der Janatana Sarkarane hadde gjort mykje arbeid, særleg med å bygge infrastruktur for å samle vatn. Janatana Sarkarane vart eit spesialmål for åtak frå Salwa Judum. Hundrevis vart drepne på mest brutale vis. Rundt 60 000 menneske flytta inn i leirane, nokon frivillig, andre av frykt. Av desse vart rundt 3 000 peika ut til SPO (Special Police Officers) med ei lønn på 1 500 rupi.

For desse ynkelege smulane dømte unge menneske som broren til Nilesh seg sjølve til livstid bak piggtrådgjerde. Så grufulle dei hadde vore, kunne dei ende opp som dei første ofra i denne grufulle krigen. Ingen høgsterettsdom som gir Salwa Judum ordre om å oppløyse seg, kan endre skjebnen deira.

Dei gjenverande hundretusenvis med menneske forsvann frå radaren til regjeringa. (Men utviklingsfonda for desse 644 landsbyane gjorde ikkje det. Kva skjer med den lille gullgruva?) Mange av dei tok seg fram til Andhra Pradesh og Orissa dit dei vanlegvis langpendla for å arbeide med å plukke chili i sesongen. Men titusenvis flykta inn i skogen der dei framleis er, utan tak over hovudet, og kjem attende til åkrane og heimane sine bare på dagtid.

I kjølvatnet til Salwa Judum dukka det opp ein sverm av politistasjonar og leirar. Ideen var å gi dekke til ein «snikande reokkupasjon » av maoistkontrollert område. Dei gjekk ut frå at maoistane ikkje ville våge åtak på ein slik konsentrasjon av tryggingsstyrkar. Maoistane på si side innsåg at om dei ikkje braut opp tryggingsstyrkane, ville det bety at dei ville svikte folk dei hadde fått tillit frå, og som dei hadde levd og arbeidd saman med i tjuefem år. Dei slo attende i ein serie med åtak i hjertet av tryggingsnettverket.

Den 26. januar 2006 gjekk PLGA til åtak på politileiren i Gangalaur og drap sytten. Den 17. juli 2006 vart Salwa Judum-leiren ved Erabor utsett for åtak, tjue vart drepne og hundreogfemti såra. (Kan vere har du lese om det: «Maoistane gjekk til åtak på flyktningeleiren regjeringa har sett opp for å gi ly for landsbybuarane som har flykta frå landsbyane sine på grunn av terror sett i verk av naxalittane.») Den 13. desember 2006 gjekk dei til åtak på «flyktninge»leiren i Basaguda og drap 3 SPO-ar og ein politimann. Den 15. mars 2007 kom det modigaste av dei alle. Eit hundre og tjue geriljasoldatar frå PLGA gjekk til åtak på Rani Bodili Kanya Ashram, eit herberge for jenter som var omgjort til brakke for 80 politifolk (og SPOar) frå Chhattisgarh, mens jentene framleis budde der som menneskelege skjold. PLGA gjekk inn i inngjerdinga, sperra av annekset jentene budde i, og gjekk til åtak på brakkene. Femtifem politi og SPO-ar vart drepne. Ingen av jentene vart skadd. (Den frittalande SP-en i Dantewara hadde vist meg PowerPoint-presentasjonen sin med forferdelege foto av dei brente lika av politimennene med opne magar i ruinane av dei sprengte skolebygningane. Dei var så makabre at eg var nøydd til å sjå bort. Han såg fornøgd ut med reaksjonen min.)

Åtaket på Rani Bodili førte til rabalder i landet. Menneskerettsorganisasjonar fordømde maoistane ikkje bare for valden, men au for å vere skolefiendtlege og gå til åtak på skolar. Men i Dandakaranya blei Rani Bodili-åtaket ei legende: songar og dikt og teaterstykke vart skrive om det.

Motåtaket til maoistane klarte å bryte tryggingsnettet, og gav folk pusterom. Politiet og Salwa Judum trekte seg attende til leirane sine, som dei no kjem ut frå – vanlegvis midt på natta – bare som gjengar på 300 eller 1 000 for å gjennomføre operasjonar med innringing og søking i landsbyane. Gradvis byrja folk bortsett frå SPO-ane og deira familiar returnere til landsbyane frå leirane. Maoistane ønska dei velkomne og kunngjorde at jamvel SPO-ane kunne vende tilbake om dei ærleg og offentleg angra handlingane sine. Ungdom i flokkevis byrja slutte seg til PLGA. (PLGA blei formelt oppretta i desember 2000. Dei siste tretti åra har dei væpna laga gradvis blitt til avdelingar, avdelingar blitt til troppar, og troppar til kompani. Men etter plyndringa av Salwa Judum var PLGA raskt i stand til å opprette bataljonar.)

Salwa Judum hadde ikkje bare slått feil, men fungert stikk i strid med målet.

Som me veit, var det ikkje bare ein operasjon på lokalnivå innanfor eit lite tidsrom. Uansett løgner i media var Salwa Judum ein felles operasjon mellom delstatsregjeringa i Chhattisgarh og Kongresspartiet som sat med makta sentralt. Dei kunne ikkje tillate at han slo feil. Ikkje når alle desse intensjonsavtalane framleis venta, som mismodige håpefulle på ekteskapsmarknaden. Regjeringa stod under enormt press for å komme opp med ein ny plan. Dei kom opp med Operasjon Grønn Jakt. SPO-ane frå Salwa Judum blir kalla Koya-commandoes no.

Regjeringa har tatt i bruk Chhattisgarh Armed Force (CAF), Central Reserve Police Force (CRPF), Border Security Force (BSF), Indo-Tibetan Border Police (ITBP), Central Industrial Security Force (CISF), Grey Hounds, Scorpions, Cobras. Og ein politikk som kjærleg blir kalla WHAM – Winning Hearts and Minds – vinne hjerter og sinn.

Viktige krigar blir ofte utkjempa på usannsynlege stader. Den frie marknadskapitalismen nedkjempa sovjetkommunismen i dei dystre fjella i Afghanistan. Her i skogane i Dantewara raser det ein kamp om Indias sjel. Mykje er sagt om den djupe krisa for det indiske demokratiet og maskepien mellom store selskap, store parti og tryggingsetablissementet. Om nokon vil gjøre ei rask undersøking i marka, er Dantewara staden å dra.

Eit utkast til rapport om «Jordbruket i delstaten og den uferdige jordreformen» (band 1) sa at Tata Steel og Essar Steel var hovudfinansieringskjelda til Salwa Judum. Fordi det var ein regjeringsrapport skapte han oppstand då han vart gjengitt i pressa. (Den historia er seinare tatt ut av den endelege rapporten. Var det ein faktisk feil, eller fekk nokon eit høfleg stålklapp på skuldra?)

Den 12. oktober 2009 skulle den lovpålagte høyringa om Tatas stålverk vore halde i Lohandiguda der dei berørte innbyggarane kunne møtt opp. Faktisk gjekk høyringa for seg i ein liten sal i sentralregjeringas bygning i Jagdalpur, mange mil unna, avstengt med massive tryggingstiltak. Eit innleigd publikum på femti stammefolk blei henta inn med ein bevokta konvoi av regjeringsjeepar. Etter møtet gratulerte representanten for sentralregjeringa «folket i Lohandiguda» med samarbeidet. Lokalavisene refererte løgnene, sjølv om dei visste betre. (Annonsane strøymde på.) Trass i protestar frå landsbybuarane har tileigninga av jord til prosjektet starta.

Maoistane er ikkje dei einaste som freistar avsette den indiske staten. Han er alt avsett mange gonger, av hindufundamentalistar og økonomisk diktatur.

Lohandiguda, ein fem timars køyretur frå Dantewara, var aldri naxalittland. Men det er det no. Kamerat Joori som sat ved sida meg då eg åt maurchutneyen, arbeider i området. Ho sa dei hadde beslutta å gå inn etter at det hadde byrja dukke opp graffiti på landsbyhusa med teksten Naxali Ao, Hamein Bachao (Naxalittar kom og redd oss!). For få månader sidan vart presidenten i landsbyens panchayat

Panchayat: landsbyråd

skoten og drepen på marknaden. «Han var Tatas mann», seier Joori, «han tvinga folk til å gi opp jorda si og ta mot kompensasjon. Det er godt han er borte. Me mista ein kamerat også. Dei skaut han. Vil du ha meir chapoli?» Ho er bare tjue. «Me lar ikkje Tata sleppe inn der. Folk vil ikkje ha dei.» Joori er ikkje i PLGA. Ho er i Chetna Natya Manch (CNM), kulturavdelinga til partiet. Ho syng. Ho skriv songar. Ho er frå Abhujmad. (Ho er gift med kamerat Madhav. Ho forelska seg i songen hans då han besøkte landsbyen hennar med ein CNM-trupp.)

Eg følte eg burde seie noko då. Om det fånyttige i vald, om uakseptable summariske avrettingar. Men kva skulle eg be dei gjøre? Gå til retten? Gjøre ein dharna*

Dharna: indisk sultestreik på trappa til den som har fornærma ein

i Jantar Mantar i New Dehli? Ein marsj? Ein etersendt sultestreik? Det er latterleg. Dei som står for den nye økonomiske politikken – som finn det så lett å seie «Det finst ikkje alternativ» – bør legge fram ein alternativ motstandsstrategi. Ein som er spesifikk for nettopp desse folka, i den spesifikke skogen. Her. No. Kva for eit parti skal dei stemme på?

Jantar Mantar: 13 astronomiske instrument i bygningsformat i New Dehli

Kva for demokratisk institusjon i dette landet skal dei vende seg til? Kva for dører banka ikkje Narmada Bachao Andolan på då dei år etter år kjempa mot store dammar i Narmada?

Det er mørkt. Det er stor aktivitet i leiren, men eg kan ikkje sjå noko. Bare små lys som flyttar seg. Det er vanskeleg å avgjøre om dei er stjerner eller ildfluer eller maoistar i farta. Lille Mangtu dukkar opp frå inkje. Eg fann ut at han var ein av ei gruppe på ti barn som var ein del av første ladning på den mobile skolen for unge kommunistar. Dei lærer å lese og skrive, og blir undervist i grunnleggande kommunistiske prinsipp. («Indoktrinering av unge sinn!» hyler våre næringslivsstyrte media. Fjernsynsreklamen som hjernevaskar barn før dei kan tenke, blir ikkje sett som indoktrinering.) Dei unge kommunistane får ikkje bære våpen eller uniform. Men dei følger etter PLGA-patruljane, med stjerner i auga, som groupies etter rockeband.

Mangtu har adoptert meg med ei mjuk eigarmine. Han har fylt vassflaska mi, og seier eg må pakke veska mi. Det blir blåst i ei fløyte. Det blå jihili-teltet blir tatt ned og bretta saman på fem minutt. Ei ny fløyte og alle hundre kameratane fell inn på linje. Fem rader. Kamerat Raju er operasjonsleiar. Det er opprop. Eg er på andre rad, ropar ut nummeret mitt når kamerat Kamla foran gir teikn. (Me tel til tjue, og startar så frå ein, fordi det er så langt dei fleste gondar tel. Tjue er nok for dei. Kanskje burde det vere nok for oss au.) Chandu har uniform no, og ber ein stengun. Med låg stemme orienterer kamerat Raju gruppa. Alt er på gondi, eg forstår ikkje ein døyt, men høyrer stadig ordet RV. Seinare fortel Raju meg at det står for Rendezvous!

Rendezvous: (fransk) møteplass

Det er eit gondiord no. «Me har RV-punkt i tilfelle me kjem i strid og må spreie oss, så veit dei kor me skal omgruppere oss.» Han kan umauleg forstå panikken det fyller meg med. Ikkje fordi eg er redd for å bli skoten på, men fordi eg er redd for å gå vill. Eg har retningsdysleksi, i stand til å gå vill mellom soverommet og badet. Kva skal eg gjøre i 60 000 km² skog? Om så helvete brenn skal eg halde fast i sariflaket til kamerat Raju.

Før me startar gå, kjem kamerat Venu bort til meg. «Okeydå kamerat. Eg må seie farvel.» Eg blir overraska. Han ser ut som ein liten mygg i ullkappe og sandalar, omgitt av vaktene sine, tri kvinner, tri menn. Tungt væpna. «Me er svært takknemlege kamerat, for at du kjem heilt hit,» seier han. Nok ein gong handtrykket, den knytta neven.

«Lal Salaam kamerat.» Han forsvinn inn i skogen, han som ber nøklane. Og på eit blunk er det som han aldri har vore her. Eg kjenner meg litt ribba. Men eg har timar med opptak å lytte på. Og som dagane blir til veker, skal eg møte mange som legg farge og detaljar på det risset han teikna for meg. Me startar å gå i motsett retning. Kamerat Raju, som stinkar Iodex på mils avstand, seier med eit fornøgd smil: «Knea mine er øydelagt. Eg kan bare gå om eg tar ein neve smertestillande.»

Kamerat Raju snakkar perfekt hindi, og fortel dei merkelegaste ting utan ei mine. Han har jobba som forsvarsadokat i Raipur i atten år. Både han og kona Malti var medlemmer i partiet og del av nettverket til partiet i byen. På slutten av 2007 blei ein av nøkkelpersonane i nettverket arrestert, torturert og til slutt snudd til informant. Dei køyrde han rundt i Raipur i lukka politibil, og fekk han til å peike ut tidlegare kollegaer. Kamerat Malti var ein av dei. Den 22. januar 2008 vart ho arrestert saman med mange andre. Hovudklagemålet er at ho har sendt videoopptak på CD som viser dei grufulle handlingane til Salwa Judum til mange parlamentsmedlemmer. Saka hennar kjem neppe opp fordi politiet veit dei står svakt. Men den nye tryggingslova i Chhattisgarh (CSPSA) gir politiet høve til å halde ho utan kausjon i mange år. «No har regjeringa plassert ut mange bataljonar av Chhattisgarh-politiet for å verne dei stakkars parlamentsmedlemmene frå sin eigen post,» seier kamerat Raju. Han blei ikkje tatt fordi han var i Dandakaranya på den tida, på eit møte. Han har vore her sidan. Dei to barna hans i skolealder som var aleine igjen heime var i harde forhøyr hos politiet. Til slutt vart heimen deira stengt av, og dei drog for å bu hos ein onkel. Kamerat Raju høyrde nytt om dei første gongen for få veker sidan. Kva gir han styrken, evnen til å halde fast i sin etsande humor? Kva får dei til å halde ut alle saman, med alt dei har gått gjennom? Deira håp og tiltru – og kjærleik – til Partiet. Eg møter det igjen og igjen, på djupaste og mest personlege vis.

Me går på ei rekke no. Eg og eit hundre «sanselaust valdelege», blodtørstige rebellar. Eg såg meg rundt i leiren før me drog. Det er ingen teikn til at bortimot hundre menneske har slått leir her utanom litt aske der båla har vore. Eg kan ikkje forstå denne hæren. Når det gjeld forbruk, er han meir ghandisk enn nokon Ghandi-tilhengar, og har eit mindre karbonavtrykk enn nokon miljøevangelist. Men akkurat no praktiserer dei jamvel ghandisme i sabotasjeaksjonane; til dømes strippar og kannibaliserer dei alle delar av ein politibil før dei brenn han. Rattet blir retta ut til løp på munnladningsgevær, setetrekka plukka av og brukt til ammunisjonsvesker, batteriet brukt til å lagre solenergi. (Nye instruksar frå den øvste kommandoen seier at kapra køyretøy skal bli gravde ned og ikkje kremerte. Så dei kan bli tatt opp att når det er nødvendig.) Eg lurer på om eg skal skrive eit stykke – Gandhi Get Your Gun? Eller blir eg lynsja?

Me går i kolmørke og er heilt stille. Eg er den einaste som brukar lykt, peika ned så det einaste eg kan sjå i lyssirkelen, er dei nakne hælane til kamerat Kamla i dei slitte svarte sandalane, som viser meg nøyaktig kor eg skal plassere føttene. Ho ber ti gonger så mykje vekt som eg gjør. Ryggsekk, ei rifle, ei stor veske med utstyr på hovudet, ei av dei store grytene og to skuldervesker fulle av grønnsaker. Veska på hovudet er perfekt balansert, og ho kan rutsje ned skråningar og sleipe fjellstiar utan så mykje som å røre ho. Ho er eit mirakel. Det viser seg bli ein lang marsj. Eg er takknemlig for historietimen fordi han i tillegg til alt anna gav beina mine kvile ein heil dag.

Det er så vakkert, å gå i skogen on natta. Og eg skal gjøre det natt etter natt.

Me skal til ei feiring av hundreårsdagen for Bhumkal-opprøret i 1910 der koyane reiste seg mot britane. Bhumkal betyr jordskjelv. Kamerat Raju seier folk vil gå i dagevis saman for å vere med på feiringa. Skogen må vere full av folk som er på vandring. Det er feiringar i alle divisjonane i DK. Me er priviligerte fordi kamerat Leng, seremonimeisteren går saman med oss. På gondi betyr leng «røysta». Kamerat Leng er ein høg middelaldrande mann frå Andhra Pradesh, kollega av den legendariske og elska songarpoeten Gadar som grunnla den radikale kulturorganisasjonen Jan Natya Manch (JNM) i -72. Til slutt blei JNM formelt ein del av PWG, og i Andhra Pradesh kunne dei samle titusenvis. Kamerat Leng slutta seg til i 1977 og blei sjølv ein berømt songar. Han budde i Andhra under den verste undertrykkinga, tida med drap i «samanstøyt» der venner døydde mest kvar dag. Sjølv vart han henta ut av sjukehussenga si ei natt, av ein kvinneleg politiinspektør forkledd som lege. Han blei tatt ut i skogen utanfor Warangal for å vere med i ein «samanstøyt». Men heldigvis for han, seier kamerat Leng, fekk Gadar vite om det og klarte slå alarm. Då PWG beslutta å starte ein kulturorganisasjon i DK i 1998, fekk kamerat Leng oppgava med å leie Chetana Natya Manch. Og her er han, på vandring saman med meg, i olivengrønn skjorte, og av ein eller annan grunn mørk lilla pyjamas med rosa kaninar på. «CNM har 10 000 medlemmer no,» fortalte han meg. «Me har 500 songar, på hindi, gondi, chhattisgarhi og halbi. Me har trykt ei bok med 140 av songane våre. Alle skriv songar.» Den første gongen eg snakka med han, verka han svært alvorleg, svært målmedviten. Men nokre dagar seinare, ved eit bål, framleis med pyjamasen på, fortel han oss om ein av dei store, framgangsrike telugu-filmskaparane (ein venn av han) som alltid speler naxalitt i sine eigne filmar. «Eg spørte han,» seier kamerat Leng med vakker telugu-aksent på hindien, «korfor trur du alltid at naxalittane er slik?» – og så laga han ein skikkeleg karikatur av ein samankrøkt jegerliknande mann med høge steg, frå skogen, med ein AK-47, og fekk oss til å hyle av latter.

Eg er ikkje sikker på om eg ser fram til Bhumkal-feiringa. Eg er redd eg får sjå tradisjonell stammedans proppfull av maoistpropaganda, eggande retoriske talar og eit lydig publikum med glassaktige auge. Me kjem fram til staden ganske seint på kvelden. Eit midlertidig monument av bambus, kledd i raud duk er sett opp. På toppen, over hammaren og sigden til maoistpartiet, er pila og buen til Janatana Sarkar, kledd med sølvpapir. Treffande hierarki. Scenen er stor, au midlertidig, på ei solid stilling dekka med eit tjukt lag av jord. Det brenn alt små bål spreidde rundt på området, folk har byrja komme, og lager kveldsmaten sin. Dei er bare silhuettar i mørket. Me finn veg gjennom folka (lalsalaam,lalsalaam,lalsalaam), og går i om lag femten minutt til me møter skogen igjen.

På den nye leirplassen må me stille opp igjen. Nytt opprop. Og så instruksar om vaktposisjonar og «skytesektorar» – kven som skal dekke kva for område i tilfelle politiåtak. RV-punkt blir fastlagt igjen.

Ein fortropp er der og har alt laga middag. Kamla gir meg ein vill guava som ho har plukka mens me gjekk og spart til meg.

Frå morgongry samlar det seg fleire og fleire folk til dagens feiring. Det bygger seg opp ei opprømt stemning. Folk som ikkje har sett kvarandre på lenge møtest igjen. Me høyrer lyden av mikrofonar som blir testa. Flagg, banner, plakatar, flaggdekorasjonar blir heist i vêret. Ein plakat med bileta av dei fem drepne i Ongnaar dagen me kom er dukka opp.

Eg drikk te med kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Rupi. Kamerat Narmada snakkar om alle dei åra ho arbeidde i Gadchiroli før ho blei sjef for Krantikari Adivasi Mahila Sanghathan (KAMS) i DK. Rupi og Maase har vore byaktivistar i Andhra Pradesh, og fortel meg om dei lange åra med kvinnekamp i partiet, ikkje bare for sine rettar, men au for å få partiet til å forstå at likeverdige menn og kvinner er sentralt i draumen om eit rettferdig samfunn. Me snakkar om 70-åra og historiene til kvinner i naxalittrørsla som blei desillusjonerte av mannlege kameratar som såg seg sjølve som store revolusjonære, men var knytta til det gamle patriarkiet, den same gamle sjåvinismen. Maase seier tinga har endra seg mykje sidan den gongen, sjølv om dei framleis har eit stykke å gå. (Sentralkomiteen og Politbyrået i partiet har ingen kvinner foreløpig.)

Rundt middagstid kjem ein ny PLGA-kontingent. Han er leia av ein høg, smidig, guttaktig mann. Denne kameraten har to namn – Sukhdev, og Gudsa Usendi – ingen av dei er hans. Sukhdev er namnet på ein høgt verdsett kamerat som blei martyr. (I denne krigen er dei døde dei einaste som trygt kan bruke sitte eige namn.) Når det gjeld Gudsa Usendi, har mange kameratar vore Gudsa Usendi på eit eller anna tidspunkt. (Kamerat Raju var det for få månader sidan.) Gudsa Usendi er tittelen til partiets talsperson i Dandakaranya. Så sjølv om Sukhdev er saman med meg resten av turen, har eg ikkje ein ide om korleis eg nokongong skal finne han att. Men eg ville kjenne att latteren hans kor som helst. Han kom til DK i -88 seier han, då PWG bestemte å sende tredjedelen av styrkane sine frå Nord- Telengana til DK. Han er vakkert kledd i «civil» (gondi for «sivile klede») i motsetning til «dress» (maoist-»uniformen»), og kunne gå for å vere ein ung forretningsmann. Eg spør korfor han ikkje har uniform. Han seier han har vore på reise, og er nett komme attende frå Keshkal Ghats nær Kanker. Der blir det meldt om bauxittforekomstar – 3 millionar tonn – som eit selskap med namn Vedanta har sett seg ut.

Bingo. Ti poeng av ti for instinkta mine.

Sukhdev seier han reiste dit for å måle temperaturen i folket. For å sjå om dei var klare til å kjempe. «Dei vil ha patruljar no. Og våpen.» Så kastar han hovudet tilbake, og brøler av latter. «Eg fortalte at det ikkje var så lett, bhai.» Frå tilfeldige utsagn i samtalar og måten han ber sin AK-47, forstår eg at han au er høgt oppe i PLGA.

Jungelposten kjem. Det er eit kjeks til meg! Det er frå kamerat Venu. På ein bitteliten papirlapp, brett på brett, har han skrive ned teksten til ein song han lova å sende meg. Kamerat Narmada smiler når ho les teksten. Ho kjenner historia, som går tilbake til 1980-tallet, rundt den tida folk først byrja få tillit til partiet og vende seg til det med problema sine – sine «indre motsetningar» som kamerat Venu ordla seg. Kvinnene var mellom dei første som kom. Ein kveld sat ei gammal kvinne ved bålet og reiste seg, og sang ein song for pappa trestokk. Ho var maadiya, blant dei var det vanleg å ta av blusa og gå med bare bryst etter at dei gifta seg.

Jumper polo intor Dada, Dakoniley
Taane tasom intor Dada, Dakoniley
Bata papam kittom Dada, Dakoniley
Duniya kadile maata Dada, Dakoniley

Dei seier me ikkje kan ha blusene på, Dada, Dakoniley
Dei får oss til å ta dei av, Dada
På kva måte har me synda, Dada
Verda er endra, er ho ikkje Dada

Aatum hatteke Dada, Dakoniley
Aada nanga dantom Dada, Dakoniley
Id pisval manni Dada, Dakoniley
Mava koyaturku vehat Dada, Dakoniley

Men når me går til marknaden, Dada
Må me gå halvnakne, Dada
Me ønskar ikkje dette livet Dada
Fortell forfedrane våre det Dada

Dette blei det første kvinneproblemet partiet køyrte kampanje mot. Det måtte handterast med varsemd, med kirurgisk presisjon. I 1986 oppretta partiet Adivasi Mahila Sanghathana (AMS) som utvikla seg til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), og som no har 90 000 registrerte medlemmer. Det kan vere den største kvinneorganisasjonen i landet. (Dei er forresten alle maoistar, alle 90 000 av dei. Skal dei «utslettast»? Og kva med dei 10 000 medlemmene av CNM? Dei også?) KAMS arbeider mot adivasitradisjonane med tvungne ekteskap og bortføringar. Mot skikken der menstruerande kvinner må bu utanfor landsbyen i hytter i skogen. Mot bigami og familievald. Dei har ikkje vunne alle kampane, men kva for feministar har det?

Til dømes har kvinner ikkje lov til å så i Dandakaranya, sjølv i dag. På partimøter seier mennene seg einige i at dette er urettferdig og må bort. Men i praksis tillater dei det ganske enkelt ikkje. Så vedtok partiet at kvinnene kunne så på allmenningane, som er eigde av Janatana Sarkar. Her sår dei frø, dyrkar grønnsaker, og bygger vatningsdammar. Ein halv, ikkje ein heil seier.

Ettersom politiundertrykkinga har auka på i Bastar, har kvinnene i KAMS blitt ei formidabel kraft og samlar seg i hundretall, innimellom tusenvis for å konfrontere politiet fysisk. Sjølve det faktum at KAMS eksisterer har endra tradisjonelle haldningar radikalt og letta på mange av dei tradisjonelle måtane kvinner blir diskriminerte på. For mange unge kvinner som gjekk inn i partiet, særleg til PLGA, blei det ein måte å sleppe unna mangelen på luft i sine eigne samfunn. Kamerat Sushila, ein høgare funksjonær i KAMS snakkar om Salwa Judums raseri mot kvinnene i KAMS. Ho seier eitt av slagorda deira var Hum Do Bibi layenge! Layenge! (Me vil ha to koner! Me vil!) Mykje av valdtektene og den bestialske seksuelle lemlestinga var retta mot medlemmer i KAMS. Mange unge kvinner som var vitne til villskapen, gjekk inn i PLGA og no utgjør kvinnene 45 prosent av kaderen. Kamerat Narmada sender bud på nokre av dei, og etter ei stund sluttar dei seg til oss.

Kamerat Rinki har svært kort hår. Bobsveis som dei seier på gondi. Det er modig gjort, fordi her betyr «bob-sveis» «maoist». For politiet er det meir enn nok til å gi ordre om summarisk avretting. Nagabataljonen og Salwa Judum gjekk til åtak på kamerat Rinkis landsby Korma i 2005. På den tida var Rinki med i landsbymilitsen. Det same var vennene Lukki og Sukki, som også var medlemmer i KAMS. Etter å ha brent ned landsbyen fanga Naga-bataljonen Lukki og Sukki og ei anna jente, gjennomførte massevaldtekt og drap dei. Dei valdtok dei på grasbakken,» seier Rinki, «men etter at det var over, var det ikkje gras igjen.» Det har gått mange år no, Naga-bataljonen er borte, men politiet kjem framleis. «Dei kjem når dei treng kvinner, eller kyllingar.»

Ajitha har også bob-sveis. Judum kom til Korseel, landsbyen hennar, og drap tri stykker ved å drukne dei i ein bekk. Ajitha var i militsen, og følgte Judum eit stykke til ein stad nær landsbyen som bli kalla Paral Nar Todak. Ho såg dei valdta seks kvinner og skyte ein mann i halsen.

Kamerat Laxmi som er ei vakker jente med ei lang flette, fortel ho såg Judum brenne tretti hus i landsbyen hennar, Jojor. Me hadde ingen våpen då,» seier ho, «me kunne ikkje gjøre anna enn å sjå på.» Ho hjekk inn i PLGA like etter. Laxmi var ein av dei 150 geriljasoldatane som gjekk gjennom jungelen i tri og ein halv månad i 2008, til Nayagarh i Orissa, for å raide eit av våpenlagra til politiet, der dei tok 1 200 riflar og 200 000 ammunisjonsrundar.

Kamerat Sumitra slutta seg til PLGA i 2004, før Salwa Judum byrja herjingane sine. Ho gjekk inn, seier ho, fordi ho ønska å sleppe vekk heimanfrå. «Kvinner blir kontrollert på alle måtar,» fortalte ho meg. «I landsbyen vår fekk ikkje jenter klatre i tre, om dei gjorde det, måtte dei betale ei bot på 500 rupi eller ei høne. Om ein mann slår ei kvinne og ho slår igjen, må ho gi landsbyen ei geit. Mannfolka går opp i åsane saman i månadsvis for å jakte. Kvinner har ikkje lov til å gå nær slaktinga, det beste kjøttet går til menn. Kvinner får ikkje lov å ete egg.» Gode grunnar til å slutte seg til ein geriljahær?

Sumitra fortel historia til to av vennene, Telam Parvati og Kamla som jobba i KAMS. Telam Parvati var frå landsbyen Polekaya i Sør-Bastar. Som alle andre derifrå, var ho vitne til at Salwa Judum brente ned landsbyen. Ho gjekk så inn i PLGA og drog for å arbeide i fjellområda i Keshkal. I 2009 var ho og Kamla nettopp ferdige med å organisere feiringa av kvinnedagen 8.mars i området. Dei var saman i ei lita hytte utanfor landsbyen Vadgo. Politiet omringa hytta på natta og byrja skyte. Kamla skaut tilbake, men ho vart drepen. Parvati slapp unna, men vart funnen, og drepen neste dag.

Det skjedde sist år på kvinnedagen. Og her er ein avisrapport frå ei landsdekkande avis om kvinnedagen i år.

Og så held rapporten fram:

Denne blandinga av vond vilje og vankunne er ikkje uvanleg. Gudsa Usendi som dokumenterer notida for partiet, veit meir om dette enn dei fleste folk. Den lille datamaskina hans er full av pressemeldingar, dementi, rettingar, partilitteratur, lister over døde, TV-klipp og lyd- og videomateriale. «Det verste med å vere Gudsa Usendi,» seier han, «er å sende ut informasjon som aldri blir offentleggjort. Me kunne legge fram ei tjukk bok med upubliserte meldingar, om løgnene dei fortel om oss.» Han snakkar utan spor av indignasjon, med eit snev av humor faktisk.

Han tenker tilbake:

«I 2007 måtte me sende ut ei erklæring som sa: «Nahi bhai, humney gai ko hathode say nahin mara.» (Nei bror, me drap ikkje kyr med hammer.) I 2007 kunngjorde regjeringa til Raman Singh ein Gai Yojana (kuplan), eit valløfte, ei ku til alle adivasiar. Ein dag meldte fjernsynskanalane og avisene at naxalittane hadde gått til åtak på ein flokk kyr og slått dei til døde – med hammer – fordi dei var antihindu, anti-BJP. Du kan tenke deg kva som hendte. Me sendte ut eit dementi. Mest ingen offentleggjorde den. Seinare viste det seg at mannen som skulle fordele kyrne, var ein kjeltring. Han selte dei, og sa me hadde overfalt han og drepe kyrne.»

«Å, det er dusinvis, dei driv no eingong ein kampanje. Då Salwa Judum starta, gjekk dei til åtak på landsbyen Ambeli, brente han ned, og så gjekk alle SPO-ane, Naga-bataljonen, politiet mot Kotrapol … Du må ha høyrt om Kotrapal? Det er ein kjent landsby, han er brent ned tjueto gonger fordi han har nekta overgi seg. Då Salwa Judum nådde Kotrapal, venta militsen vår på dei. Dei låg klar til åtak. To SPO-ar døydde. Militsen fanga sju, resten rømde. Neste dag meldte avisene at naxalittane hadde massakrert fattige adivasiar. Enkelte sa me hadde drepe hundrevis. Jamvel eit respektert magasin som Frontline sa me drap atten uskyldige adivasiar. Til og med menneskerettsaktivisten K Balagopal som vanlegvis er omhyggeleg med fakta, jamvel han sa det. Me sendte ut ei forklaring. Ingen publiserte ho. Seinare vedgjekk K Balagopal mistaket i boka si … Men kven la merke til det?»

«Områdekomiteen kalte saman ein Jan Adalat (folkedomstol). Fire tusen var der. Dei lytta til heile historia. To av SPOane fekk dødsdom. Fem fekk åtvaring og blei sleppte laus. Folket avgjorde. Sjølv med informantar – som er blitt eit stort problem i dag – lyttar folk til saka, historiene, tilståingane og seier «Iska hum risk nahin le sakte» (Me kan ikkje i stole på denne personen) eller, «Iska risk hum lenge» (Me tar risken på å stole på denne personen). Pressa melder alltid om informantar som blir drepne. Aldri om dei mange som blir sette fri. Aldri om dei personane desse informantane har drepe. Alle trur at det ei blodtørstig prosedyre der alle alltid blir drepne. Det dreier seg ikkje om hemn, det dreier seg om å overleve og å redde liv i framtida … Sjølvsagt er det problem, me har gjort forferdelege mistak, me har til og med drepe feil folk i åtaka våre, trudd dei var politimenn, men det er ikkje slik det blir framstilt i media.»

På andre sida, kva med «samanstøyt», falske og andre – den verste forma for summarisk justis – som skaffar politimenn og soldatar medaljar for tapper innsats, pengesummar og forfremmingar utanfor rekkefølge frå den indiske regjeringa? Dess fleire dei drep, dess meire blir dei belønna. «Modige» blir dei kalla, «samanstøyt»- spesialistane. «Anti-nasjonale» blir me kalla, dei av oss som vågar stille spørsmål. Og kva med høgsterett som frekt vedgjekk at dei ikkje hadde nok bevis til å dømme Mohammed Afzal (tiltalt for åtaket på parlamentet i desember 2001) til døden, men likevel gjorde det, fordi «det kollektive samvitet til samfunnet bare ville vere fornøgde om forbrytaren blir lønna med dødsstraff.» 

I tilfellet med Jan Adalat i Kotrapal var kollektivet i det minste fysisk til stades for å fatte si eiga beslutning. Ho blei ikkje tatt av dommarar som hadde mista kontakten med det vanlege livet for lenge sidan, og gir seg ut for å snakke på vegner av eit fråverande kollektiv.

Eg undrar på kva folket i Kotrapal skulle gjort? Sendt bud på politiet?

Lyden av trommene har blitt svært høg. Det er tid for Bhumkal. Me går til festplassen. Eg kan knapt tru det eg ser. Det er eit hav av folk, dei villaste og vakre folk, kledd på det villaste og vakre vis. Mennene ser ut til å ha brydd seg meir med utsjånaden enn kvinnene. Dei har fjørpryd på hovudet og malte tatoveringar i fjeset. Mange har sminke på auga og pudra fjes. Det er mengder av milits, jenter i sari med fargar som tar pusten frå deg, og rifler lett slengt over skuldrane. Det er gamle folk, ungar, og raude flaggdekorasjonar over himmelen. Sola er skarp og høg. Kamerat Leng taler. Og mange funksjonærar frå dei ulike Janatana Sarkar. Kamerat Niti, ei uvanleg kvinne som har vore med i partiet sidan 1997, er slik ein trussel mot nasjonen at meir enn 700 politimenn omringa landsbyen hennar i januar 2007, fordi dei fekk høyre ho var der. Kamerat Niti blir oppfatta så farleg og jaga så desperat, ikkje fordi ho har leia så mange åtak (noko ho har), men fordi ho er ei adivasikvinne som er elska av folket i landsbyen og ein stor inspirasjon for ungdommen. Ho snakkar med AK-en på skuldra. (Det er eit gevær med ei historie. Mest alle våpen har ei historie: Kven det blei tatt frå, korleis, og av kven.)

Ein CNM-trupp framfører eit stykke om Bhumkal-opprøret. Dei vonde kvite kolonistane har hattar og gyllent gras som hår, og trakasserer og mørbankar adivasiane – til endelaus glede for publikum. Ein annan trupp frå Sør-Gangalaur framfører eit stykke kalla Nitir Judum Pito (Historia om blodjakta). Joori tolkar for meg. Det er historia om to gamle som går for å besøke landsbyen til dattera. Som dei går gjennom skogen går dei vill fordi alt er brent og ukjenneleg. Salwa Judum har til og med brent trommene og musikkinstrumenta. Det er ikkje aske fordi det har regna. Dei kan ikkje finne dattera. I sin sorg startar det gamle paret å synge, og når ho høyrer dei, syng røysta til dattera attende frå ruinane:

Faren hennar syng tilbake:

Nokre talar til. Så byrjar tromminga og dansen. Kvar Janatana Sarkar har sin eigen trupp. Kvar trupp har øvd inn sin eigen dans. Dei kjem ein etter ein, med store trommer og dei dansar ville historier. Den einaste figuren alle truppane har felles, er Slem Gruvemann, med hjelm og mørke briller, og vanlegvis røykar han ein sigarett. Men det er ikkje noko stivt eller mekanisk over dansen deira. Ettersom dei dansar, stig støvet. Lyden av trommene blir øyredøvande. Gradvis byrjar folkesamlinga å gynge. Og ho byrjar danse. Dei dansar i små rader på seks eller sju, menn og kvinner for seg, med armane rundt livet på kvarandre. Tusenvis av menneske. Det er dette dei kom for. For dette. Lykke blir tatt svært alvorleg her, i Dandakaranya-skogen. Folk vil gå milevis, i dagevis saman for å feste og synge, for å sette fjør i turbanane og blomar i håret, for å legge armane rundt kvarandre og drikke mahua og danse natta gjennom. Ingen syng eller dansar aleine. Dette, meir enn noko anna, viser deira trass mot ein sivilisasjon som freistar utrydde dei.

Eg kan ikkje tru at alt dette skjer rett framfor nasa til politiet. Midt inne i Operasjon Grønn Jakt.

Frå starten ser PLGA-kameratane på dei som dansar, frå sidelinja med geværa sine. Men så, ein etter ein, som ender som ikkje orkar stå på land og sjå andre ender svømme, går dei også inn, og byrjar danse. Snart er det rader med olivengrønne dansarar, snurrande rundt med dei andre fargane. Og så, fordi søstrer og brør og foreldre og ungar og venner ikkje har møttest på månader, kanskje år, møter kvarandre, bryt radene opp og omformar seg, og dei olivengrønne blir fordelt mellom snurrande sariar og blomar og trommar og turbanar. Det er verkeleg ein folkets hær. Iallfall i dag. Og det formann Mao sa om at geriljaen var fisken, og folket vatnet dei svømmer i, er – i denne stunda – bokstavleg sant.

Formann Mao. Han er også her. Litt einsam, kanskje, men til stades. Det er eit fotografi av han, på ein raudkledd skjerm. Marx au. Og Charu Majumdar, grunnleggaren og sjefsteoretikaren for naxalittrørsla. Den harde retorikken hans dyrkar vald, blod og martyrium, og brukar ofte eit språk så grovt at det nesten er folkemordaktig. Når eg står her, på Bhumkal-dagen, kan eg ikkje unngå å tenke at analysane hans, som er så viktige for organiseringa i denne revolusjonen, er så fjerne frå kjenslene og veven i han. Når han sa at bare «ei utryddingskampanje» kan skape «det nye mennesket som vil utfordre døden og fri seg frå all eigeninteresse» – kunne han sett for seg at dette urgamle folket, som dansar inn i natta, ville bli dei som måtte aksle draumane hans?

Det er ein stor bjørnetjeneste for alt som skjer her, at det einaste som ser ut til å nå ut til verda utanfor er den stive, ubøyelege retorikken til ideologane i eit parti som har vakse fram frå ei problemfylt fortid. Då Charu Mazumdar sa dei berømte orda «Kinas formann er vår formann, og Kinas veg er vår veg», var han klar til å la det gå så langt at naxalittane heldt seg i ro, mens general Yahya Khan utførte folkemord i Aust-Pakistan (Bangladesh), fordi Kina på den tida var alliert med Pakistan. Det var au stille om Røde Khmer og dødsmarkene i Kambodsja. Det var stille om dei grufulle overgrepa i dei kinesiske og russiske revolusjonane. Stille om Tibet. Innanfor naxalittrørsla har det au vore valdelege overgrep, og det er uråd å forsvare mykje av det dei har gjort. Men kan noko av det dei har gjort, samanliknast med dei tarvelege prestasjonane til Kongresspartiet og BJP i Punjab, Kashmir, Delhi, Mumbai, Gukarat … Og likevel, trass i desse forferdelege motseiingane, var Charu Mazumdar ein visjonær i mykje av det han skreiv og sa. Partiet han grunnla (og dei mange utbrytargruppene) har holdt draumen om revolusjon reell og til stades i India. Tenk deg eit samfunn utan den draumen. For det aleine kan me ikke dømme han for hardt. Særleg ikkje når me svøper oss i Gandhis hyklande humbug om den overlegne «ikkje-valdelege vegen» og ideen hans om formyndarskap:

Så merkeleg det er då, at vår tids indiske tsarar i det indiske etablissementet – staten som knuste naxalittane så nådelaust – no seier det Charu Mazumdar sa for så lenge sidan: Kinas veg er vår veg.

Alt er snudd opp ned.

Kinas veg er endra. Kina har blitt ei imperialistmakt no, jaktar på andre land, andre folks ressursar. Men partiet har framleis rett, det er bare det at partiet har skifta meining.

Når partiet er på friarfot (som det er no i Dandakaranya), oppvartar folket, er oppmerksame på alle behova, då er det eit ekte folkets parti, hæren deira ein ekte folkehær. Men etter revolusjonen kan denne kjærleiksaffæra så lett snu seg til eit bittert ekteskap. Kor lett folkehæren kan vende seg mot folket. I Dandakaranya i dag ønskar partiet at bauxitten skal bli verande i fjella. Vil det endre oppfatning i morgon? Men kan me, bør me la uro for framtida paralysere oss i dag?

Dansen vil gå heile natta. Eg går attende til leiren. Maase er der, vaken. Me snakkar til langt på natt. Eg gir ho eksemplaret mitt av Nerudas Kapteinens vers (Eg tok det med, bare i tilfelle). Ho spør igjen og igjen: «Kva meiner dei om oss utanfor? Kva seier studentane? Fortell meg om kvinnerørsla, kva er dei store sakene no?» Ho spør om meg, om skrivinga mi. Eg prøver gi ho ei ærleg framstilling av kaoset mitt. Så byrjar ho snakke om seg sjølv, korleis ho gjekk inn i partiet. Ho fortel at partnaren hennar blei drepen i mars siste året, i ein falsk samanstøyt. Han vart arrestert i Nashik, og tatt til Warangal for å bli drepen. «Dei må ha torturert han mykje.» Ho var på veg for å møte han då ho høyrde han var arrestert. Ho har vore i skogen heile tida etterpå. Etter å ha tidd lenge fortel ho at ho har vore gift ein gong før, for lenge sidan. «Han vart au drepen i ein samanstøyt,» seier ho, og legg til med hjerteskjerande presisjon: «Men ein verkeleg ein.»

Eg ligg vaken på jihilien min, tenker på det langvarige sorgmodet til Maase, lyttar til trommene og lyden av langvarig lykke frå plassen, og tenker på Charu Mazumdars ide om langvarig krig, det sentrale budskapet til maoistpartiet. Det er det som får folk til å tru at tilbudet frå maoistane om «fredsforhandlingar» er ein bløff, eit triks for å få pusterom til å omgruppere seg, skaffe seg nye våpen og gå tilbake til å føre langvarig krig. Kva er langvarig krig? Er det ein grusom ting i seg sjølv, eller er det avhengig av typen krig? Kva om folket her i Dandakaranya ikkje hadde ført sin langvarige krig dei siste tretti åra, kor ville dei vore no?

Og er maoistane dei einaste som trur på langvarig krig? Nesten frå den stunda India blei ein suveren nasjon, blei landet ei kolonimakt, la under seg land, førte krig. Landet har aldri nølt med å bruke militær intervensjon i politiske spørsmål – Kashmir, Hyderabad, Goa, Nagaland, Manipur, Telengana, Assam, Punjab, naxalittopprøret i Vest-Bengal, Bihar, Andhra Pradesh og no i alle stammeområda i Sentral-India. Titusenvis er drepne utan straffeforfølging, hundretusenvis torturert. Alt dette bak den gode demokratimaska. Kven har dei ført krigane mot? Muslimar, kristne, sikhar, kommunistar, dalitar,

Dalit: dei kastelause i India, og betyr «dei undertrykte»

stammefolk og mest av alt mot dei fattige som vågar stille spørsmål ved skjebnen sin i staden for å godta smulane som blir slengt til dei. Det er vanskeleg å unngå å sjå at den indiske staten i kjerna er ein høgkaste-hindustat (uansett kva for parti som sit med makta) som av natur er fiendtleg til «dei andre». Som på kolonialt vis sender naga-soldatane og mizoane** f

 

Mizoane er ei folkegruppe i nordaustlege India.

 

or å slåst i Chhattisgarh, sikhane til Kashmir, kashmirar til Orissa, tamilar til Assam, og så vidare. Om ikkje dette er langvarig krig, kva er?

Utrivelege tankar ei vakker, stjernefylt natt. Sukhdev smiler for seg sjølv, fjeset er opplyst av skjermen på datamaskina. Han er ein sprø arbeidsnarkoman.

Dansen har ikkje stansa og det er daggry. Rekkene går framleis, hundrevis av ungdommar dansar framleis. «Dei stoppar ikkje,» seier kamerat Raju, «ikkje før me byrjar pakke saman.»

På plassen treff eg på kamerat Doktor. Han har drive ein liten medisinsk leir i utkanten av dansegolvet.

Eg vil kysse dei tjukke kinna hans. Korfor kan ikkje han vere minst tretti personar istadenfor bare ein? Korfor kan han ikkje vere tusen personar? Eg spør han korleis ho ser ut, helsa i Dandakaranya. Svaret hans får blodet mitt til å stivne. Flesteparten av dei han har undersøkt, seier han, medrekna dei frå PLGA, har eit hemoglobintall mellom 5 og 6 (mens det vanlege for kvinner i India er 11). Det er tuberkolose pga meir enn to år med kronisk anemi. Små barn har andregrads feilernæring, i medisinske termar kalla Kwashiorkor. (Eg slo det opp seinare. Det er eit ord bygd på ga-språket frå kystområda i Ghana, og betyr «sjukdommen eit spebarn får når det nye spebarnet kjem». Den eldre ungen får ikkje morsmelk, og det er ikkje nok mat til å gi det nok næring.) «Det er ein epidemi her, som i Biafra,» seier kamerat Doktor, «eg har arbeidd i landsbyar før, men eg har aldri sett noko som dette.»

I tillegg til dette er det malaria, osteropose, bendelorm, alvorlege øyre- og tanninfeksjonar, og primær amenoré – når næringsmangel i puberteten får menstruasjonen til å forsvinne eller ikkje dukke opp i utgangspunktet.

«Det er ingen sjukehus i denne skogen bortsett frå eit eller to i Gadchiroli. Ingen legar. Ingen medisin.»

Han skal ut på ein åttedagars tur til Abhujmad med det lille laget sitt. Han er også kledd i «dress». Så om dei finner han, vil dei drepe han.

Kamerat Raju seier at det ikkje er trygt for oss å halde fram med å telte her. Me må flytte oss. Å dra frå Bhumkal betyr mange farvel over lang tid.

Lal lal salaam, Lal lal salaam, Jaane waley Sathiyon ko Lal Lal Salaam, (Raud helsing til kameratane som drar.)

Phir milenge, Phir milenge Dandakaranya jungle mein phir milenge (Me møtest igjen, ein dag, i Dandakaranyaskogen.)

Det blir aldri tatt lett på velkomst- og avreiseseremonien, fordi alle veit at når dei seier «me møtest igjen», så meiner dei faktisk» me møtest kanskje ikkje igjen». Kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Roopi drar kvar sin veg. Får eg nokon gong sjå dei att?

Så er me på vandring på ny. Det blir varmare for kvar dag. Kamla plukkar den første tendufrukten til meg. Den smaker som chikoo.

Chikoo er eit gummitre, opprinneleg frå Mexico der det går under namnet sapodill. Moden frukt kan etast.

Eg er blitt tamarindslave. Denne gongen slår me leir nær ein bekk. Kvinner og menn bader i grupper etter tur. Om kvelden mottar kamerat Raju ei heil pakke med «kjeks».

Nytt:

60 personar arresterte i Manpur-divisjonen i slutten av januar 2010 er enno ikkje framstilte for retten.

Store politistyrkar har komme til Sør- Bastar. Vilkårlege åtak er i gang.

Den 8. november 2009 blei Dirko Madka (60) og Kovasi Suklu (68) drepne i landsbyen Kachlaram i Bijapur Jila.

Den 24. november blei Madavi Baman (15) drept i landsbyen Pangodi.

Den 3. desember blei også Madavi Budram frå Korenjad drept.

Den 11. desember, landsbyen Gumiapal i Darba-avdelinga, 7 menneske drepne (namna er ikkje klare).

Den 15. desember, landsbyen Kotrapal, Veko Sombar og Madavi Matti (begge i KAMS) drepne.

Den 30. desember, landsbyen Vechapal, Poonem Pandu og Poonem Motu (far og son) drepne.

I januar 2010 (dato ukjent) vart leiaren for Janatana Sarkar i landsbyen Kaika i Gangalaur drepen.

Den 9. januar vart 4 menneske drepne i landsbyen Surpangooden i Jagargondaområdet.

Den 10. januar vart 3 menneske drepne i landsbyen Pullem Pulladi (ingen namn enno).

Den 25. januar, 7 menneske drepne i landsbyen Takilod, Indravati-området.

Den 10. februar (Bhumkal-dagen) Kumli valdtatt og drepen i landsbyen Dumnaar, Abhujmad. Ho var frå ein landsbyen kalla Paiver.

2 000 soldatar frå Indo Tibetan Border Patrol (ITBP) har slått leir i skogane i Rajnandgaon.

5 000 ekstra BSF-soldatar har komme til Kanker.

Og så: PLGA-kvoten oppfylt.

Nokre gamle aviser var det også. Det er mykje skriving om naxalittane. Ein skrikande titel oppsummerer det politiske klimaet: Khadedo, Maaro, Samarpan Karao (Eliminer, drep, få dei til å overgi seg). Under det: Varta ke liye loktantra ka dwar khula hai (Demokratiets dør er alltid open for samtalar). Eit anna seier at maoistane dyrkar cannabis for å skaffe pengar. Den tredje er ein leiarartikkel som seier at politiet har full kontroll over området me går gjennom, og har slått leir i.

Dei unge kommunistane tar med seg utklippa som lesetrening. Dei vandrar rundt i leiren, og les dei antimaoistiske artiklane høgt med radiostemmer.

Ny dag. Ny stad. Me har slått oss til i utkanten av landsbyen Usir, under store mahuatre. Mahuaen har nettopp byrja blomstre, og slepp den bleikgrønne blomsterprakta si som juvelar på skogbotnen. Lufta er metta av den lett rusande lukta. Me ventar på ungane frå skolen i Bhatpal. Skolen blei stengt etter trefninga ved Ongnaar, og er gjort om til politileir. Ungane sendt heim. Det same gjeld skolane i Nelwad, Moonjmetta, Edka, Vedomakat og Dhanora.

Skoleungane frå Bhatpal dukkar ikkje opp.

Kamerat Niti (mest ettersøkt) og kamerat Vinod tar oss med på ein lang tur for å sjå ei rekke med innhaustingsanlegg og irrigasjonsdammar Janatana Sarkar i området har bygd. Kamerat Niti snakkar om alle problema dei har med jordbruket. Bare 2 prosent av jorda har vatningsanlegg. I Abhumjad var pløying ukjent fram til for ti år sidan. I Gadricholi derimot kjem hybride frø og plantegift sakte og sikkert inn. «Me treng sårt til hjelp med jordbruket», seier kamerat Vinod. «Me treng folk som kjenner til frø, økologiske middel mot plantesjukdommar, permakultur. Med litt hjelp kan me gjøre mykje.»

Kamerat Ramu er den leiande gardbrukaren i området. Han viser oss stolt rundt på åkrane, der dei dyrkar ris, brinjal, gongura, løk, kålrot. Så viser han oss like stolt ein stor, men uttørka vatningsdam. Kva er dette? «Denne har ikkje ein gong vatn i regntida», seier han med eit smil om munnen, «det er ikkje vår, han blei gravd av Looti Sarkar (regjeringa som raner). Det er to parallelle styringssystem her, Janatana Sarkar og Looti Sarkar.

Eg tenker på det kamerat Venu sa til meg: Dei vil knuse oss, ikkje bare på grunn av minerala, men fordi me tilbyr verda ein alternativ modell.

Det er ikkje eit alternativ enno, denne Gram Swaraj-ideen

Gram Swaraj: Gandhis landsbysjølvstyre

med gevær. Det er for mykje sult, for mykje sjukdom her. Men han har heilt tydeleg skapt grunnlaget for eit alternativ. Ikkje for heile verda, ikkje for Alaska eller New Delhi, kanskje ikkje eingong for heile Chhattisgarh, men for seg sjølv. For Dandakaranya. Det er den største løyndommen i verda. Han har lagt grunnlaget for alternativet til å bli utsletta. Han har trassa historia. Mot alle odds har han smidd ein modell for å overleve. Han treng hjelp og fantasi, han treng legar, lærarar, bønder.

Han treng ikkje krig.

Men om krig er alt han får, vil han slå attende.

I løpet av få dagar møter eg kvinner som arbeider i KAMS, folk med ulike posisjonar i Janatana Sarkar, medlemmer av Dandakaranya Adivasi Kisan Mazdoor Sangathan (DAKMS), familiane til dei som er drepne, og heilt vanlege menneske som freistar klare seg i desse skrekkelege tidene.

Eg møtte tri søstrer, Sukhiyari, Sukdai og Sukkali, ikkje unge, kanskje i førtiåra, frå Narainpur-distriktet. Dei har vore med i KAMS i tolv år. Folket i landsbyen er avhengige av at dei tar seg av politiet. «Politiet kjem i grupper på to til tri hundre. Dei stel alt, smykke, kyllingar, grisar, gryter og panner, piler og buar», sukkar Sukkali, «ikkje ein gong ein kniv blir att.» Huset hennar i Innar har dei brent to gonger, ein gong av Nagabataljonen og ein gong av CRPF.

CRPF: Central Reserve Police Force – Indias halvmilitære elitekorps

Sukhiari har blitt arrestert og fengsla i Jagdalpur i sju månader. «Ein gong tok dei med seg alle i landsbyen, og sa at alle mennene var naxalittar. » Sukhiarai følgte etter med alle kvinnene og barna. Dei omringa politistasjonen og nekta gå før mennene var sette fri. «Uansett når dei tar nokon med seg, må ein gå straks og dra dei med tilbake. Før dei får skrive rapport. Når dei først har fått noko i bøkene sine, blir det svært vanskeleg.»

Sukhiarai, som blei bortført som barn og tvangsgifta med ein eldre mann (ho rømte, og slo seg til hos søstera si), organiserer no massemønstringar, taler på møter. Mennene er avhengige av henne for å vere beskytta. Eg spør kva partiet betyr for ho. «Naxalvaad ka matlab humaara Parivaar (Naxalvaad er familien vår). Når me får høyre om eit åtak, er det som familien har blitt såra», seier Sukhiari.

Eg spør om ho veit kven Mao var. Ho smilte blygt. «Han var ein leiar. Vi arbeider for å gjøre verkeleg visjonen hans.»

Eg møtte kamerat Somari Gawde. Tjue år gammal, og ho hadde alt sona to år i fengsel i Jagdalpur. Ho var i landsbyen Innar 8. januar 2007 då 740 politimenn omringa han fordi dei hadde informasjon som sa at kamerat Niti var der. (Ho var det, men var reist då politiet kom.) Men landsbymilitsen der Somari var medlem, var der framleis. Politiet opna ild då dagen grydde. Dei drap to guttar, Suklal Gawde og Kachroo Gota. Så tok dei tri andre til fange, to guttar, Dusri Salam og Ranai, og Somari. Dusri og Ranai var bunde og skotne. Somari blei slått nesten til døde. Politiet fekk tak i ein traktor med tilhengar, og lessa dei døde på. Somari blei tvunge til å sitte saman med dei døde kroppane og tatt til Narainpur.

Eg møtte Chamri, mor til kamerat Dilip som blei skoten 6. juli 2009. Ho seier at politiet etter å ha drepe han bandt liket hans til ein stokk, som eit dyr, og bar han med seg. (Dei må vise fram lika for å få pengebelønninga, før andre med vald tar over drapa.) Chamri løp bak dei heile vegen til politistasjonen. Då dei var framme, hadde ikkje liket ein einaste tråd av klede på seg. Undervegs, sa Chamri, la dei liket i vegkanten då dei stoppa ved ein dhaba f

Dhabas: små restaurantar i India og Pakistan

or å få te og kjeks. (Som dei ikkje betalte for.) Prøv å sjå for dykk mora som følger etter liket av sonen sin gjennom skogen, stoppar på avstand, og ventar på at mordarane skal bli ferdige med teen. Dei lot ho ikkje få liket av sonen så ho kunne gravlegge han på skikkeleg vis. Dei lot ho bare kaste ein neve med jord i grøfta der dei gravde ned dei andre dei hadde drepe den dagen. Chamri seier ho vil ha hemn. Badla ku badla. Blod for blod.

Eg møtte dei valde medlemmene av Marskola Janatana Sarkar som styrer seks landsbyar. Dei skildra eit politiraid: Dei kjem om natta; 300, 400, somme tider 1 000. Dei sperrar av landsbyen, og legg seg til å vente. Ved daggry tar dei til fange dei som først går ut på markene, og brukar dei som menneskelege skjold når dei går inn i landsbyen, og som må vise dei kor «boobytrapsa » er. («Booby-traps» har blitt eit gondi- ord. Alle smiler når dei seier eller høyrer ordet. Skogen er full av feller, ekte og falske. Jamvel PLGA må visast veg gjennom landsbyane.) Når politiet først er inne i landsbyen, plyndrar og stel dei, og brenn husa. Dei har med hundar. Hundane tar dei som prøver rømme. Dei jagar opp kyllingar og grisar, og politiet drep dei, og tar dei med i sekkar. SPO-ar kjem saman med politiet. Dei veit kor folk gøymer pengar og smykke. Dei fangar folk, og tar dei med seg. Og tar pengane før dei slepp dei fri. Dei har alltid med seg nokre ekstra naxalittdressar i tilfelle dei finn folk dei kan drepe. Dei får pengar for å drepe naxalittar, så dei lagar nokon. Landsbyfolket er for redde til å bli verande heime.

I denne fredfulle skogen ser livet ut til å ha blitt heilt militarisert no. Folk kan ord som sperre av og søke, skyte, framrykking, retrett, ned, kamp! For å hauste avlingane sine treng dei PLGA som vaktpostar. Marknadene er fulle av muhkbirar (informantar) som politiet har lurt frå landsbyane sine med pengar. (1 500 rupi i månaden.) Eg blir fortalt at det er ein mukhbir mohallah – informantkoloni 2 i Narainpur, der det bur minst fire tusen muhkbirar. Mennene kan ikkje går til marknaden lenger. Kvinnene går, men dei blir passa nøye på. Om dei kjøper det minste lille ekstra, skuldar politiet dei for å handle inn for naxalittar. Medisinseljarane har fått instruksar om å bare selje medisin i små mengder til folk. Lågprisrasjonar frå det offentlege distribusjonssystemet (PDS) – sukker, ris, parafin – blir lagra i eller nær politistasjonane slik at det er uråd for dei fleste å få kjøpt dei.

Artikkel 2 i FN-konvensjonen for å hindre og straffe folkemord definerer folkemord som:

Eg merkar endeleg all gåinga. Eg er sliten. Kamla skaffar meg eit gryte med varmt vatn. Eg badar bak eit tre i mørket. Men eg kan ikkje ete middag, og krabbar opp i soveposen for å sove. Kamerat Raju kunngjør at me må forflytte oss. Dette skjer sjølvsagt ofte, men i natt er det tungt. Me har slått leir i ei open eng. Me har høyrt bomber i det fjerne. Me er 104 personar. Nok ein gong, på ei rad gjennom natta. Grashopper. Lukta av noko som minner om lavendel. Klokka må ha vore over elleve då me kom til plassen me skulle vere om natta. Ein steinhaug. Oppstilling. Namneopprop. Ein radio blir slått på. BBC seier det har vore åtak på ein leir frå Eastern Frontier Rifles i Lalgarh, Vest-Bengal. Seksti maoistar på motorsyklar. Fjorten politimenn drepne, ti sakna. Våpen tatt. Fornøgd mumling rundt om. Maoistleiaren Kishenji blir intervjua. Når skal dere slutte med denne valden, og komme til samtalar? Når Operasjon Grønn Jakt blir avblåst. Når som helst. Sei til Chidambaram at me vil snakke. Neste spørsmål: Det er mørkt no, dere har lagt ut landminer, forsterkingar er kalt inn, vil dere går til åtak på dei også? Kishenji: Ja sjølvsagt, ellers vil folk slå meg. Det blir latter i rekkene. Klargjøraren Sukhdev seier: «Dei seier alltid landminer. Me bruker ikkje landsminer. Me bruker IED-ar.

IED: Improvised explosive device – improviserte eksplosiv

Ny luksussuite på hotellet med tusen stjerner. Eg kjenner meg sjuk. Det byrjar regne. Det blir litt fnising. Kamla legg ein jihili over meg. Kva meir har eg behov for? Alle andre bare rullar seg inn i jihilien.

Morgonen etter er dødstalla i Lalgarh gått opp til tjueein, ti sakna.

Kamerat Raju er omsorgsfull i dag. Me forflyttar oss ikkje før kvelden.

Ein kveld sit folk som ein sverm møll rundt eit lys. Det er kamerat Sukhdevs lille datamaskin, driven av solpanel, og dei ser på Mother India,

Mother India: Kjent Bollywood-film frå 1957

med geværpipene som silhuett mot himmelen. Kamla ser ikkje ut til å vere interessert. Eg spør om ho likar sjå på film. Nahi didi. Sirf ambush video.» (Nei didi. Bare overfall på video.») Seinare spør eg kamerat Sukhdev om desse overfallsvideoane. Utan å løfte eit augelokk speler han ein for meg.

Det startar med bilete frå Dandakaranya, elver, fossar, nærbilete av ein naken grein, ein gauk kallar. Så plutseleg ein kamerat som koplar til ein IED, dekkar over den med tørt lauv. Ei motorsykkelrekke blir blåst i vêret. Det er lemlesta kroppar og brennande syklar. Våpen blir tatt. Tri politimenn, å sjå til med granatsjokk, blir bunde.

Kven filmar? Kven leiar operasjonane? Kven sikrar at purken blir sett fri om dei overgir seg? (Dei blei sett fri, fekk eg stadfesta seinare.)

Eg kjenner den milde, trygge røysta. Det er kamerat Venu.

«Det er overfallet ved Kudur», seier kamerat Suhkdev.

Han har au eit videoarkiv med brente landsbyar, vitnemål frå augevitne og slektningar av dei døde. På ein svidd vegg på eit brent hus står det skrive «Nagaaa! Fødd til å drepe!» Det er metervis med eit liten gutt som fekk hogge av fingrane for å innvie Bastar-delen av Operasjon Grønn Jakt. (Det er til og med eit fjernsynsintervju med meg. Arbeidsrommet mitt. Bøkene mine. Merkeleg.)

Om kvelden melder radioen om eit nytt naxalittåtak. Dette er på Jamui, Bihar. Det blir sagt at 125 maoistar gjekk til åtak på ein landsby og drap ti menneske frå korastammen som gjengjeld for at dei gav politiet opplysningar, som førte til at seks maoistar døde. Sjølvsagt veit me at denne rapporten kan vere sann eller ikkje. Men om han er det, er det utilgiveleg. Kamerat Raju og Sukhdev liker seg tydeleg ikkje.

Nytt som har komme frå Jharkhand og Bihar, er urovekkande. Folk har framleis den grufulle halshogginga av politimannen Francis Induvar friskt i minnet. Det er ei påminning om kor lett disiplin i væpna kamp kan løyse seg opp til tankelaust kriminelle og valdelege handlingar, eller til stygge identitetskrigar mellom kaste og samfunn og religiøse grupper. Ved å instituere urettvise slik han har gjort, har den indiske staten gjort landet til ei kruttønne med massiv uro. Regjeringa tar grundig feil om ho trur at ho får slutt på valden ved å gjennomføre «målretta snikmord» for å gjøre CPI(maoist) «hovudlause». Tvert i mot vil valden spreie seg og bli intensivert, og regjeringa vil ikkje ha nokon å snakke med.

Dei siste dagane mine der ruslar me gjennom den frodige, vakre Indravati-dalen. Mens me går der i åssida, ser me ei anna rekke med folk som går i same retning, men på andre sida av elva. Eg blir fortalt at dei er på veg til eit anti-dammøte i landsbyen Kudur. Dei er fullt synlege og uvæpna. Folkets eiga samling for dalen. Eg hoppa av og slutta meg til dei.

Bodghhat-dammen vil fylle heile det området me har vandra gjennom i dagevis. All den skogen, all den historia, alle desse historiene. Meir enn hundre landsbyar. Er det så planen? Å drukne folk som rotter, slik at stålverket i Lohandiguda og bauxittgruva og aliminiumsverket i Keshkal-passet kan få elva?

På møtet seier folk som har komme milevis, det same me alle har høyrt i årevis. Me kjem til å drukne, men flyttar ikkje på oss! Dei er opprømde fordi nokon frå Delhi er med dei. Eg fortel dei at Delhi er ein skrekkeleg by som verken kjenner til eller bryr seg om dei.

Eg besøkte Gujarat bare få veker før eg kom til Dandakaranya. Sardar Sarovardammen har meir eller mindre nådd full høgde no. Og mest kvar einaste ting som Narmada Bachao Andolan (NBA) sa ville skje, har skjedd. Folk som blei forflytta, har ikkje fått erstatning, men det seier seg sjølv. Det er ikkje bygd kanalar. Det finst ingen pengar. Så vatnet frå Narmada blir leia ut i det tomme elveleiet til Sabarmati (som blei demt opp for lenge sidan). Mesteparten av vatnet blir slukt av byar og industri. Verknadene nedanfor i elva – saltvatninntrenging i ein elvemunning utan elv – blir uråd å lindre.

Ein gong i tida var trua på at store dammar var «templa i det moderne India» misforstått, men kanskje forståeleg. Men i dag, etter alt det som har skjedd, og me veit alt det me veit, er det naudsynt å seie at store dammar er brotsverk mot menneska.

Bodhghat-dammen vart lagt på hylla i 1984 etter at folka i området protesterte. Kven vil stoppe han no? Kven vil hindre at grunnsteinen blir lagt ned? Kven vil hindre at Indravati blir stolen? Nokon må gjøre det.

Siste natta slo me leir ved foten av den bratte åsen me skulle gå opp om morgonen, for å ende opp på vegen der ein motorsykkel skulle plukke meg opp. Skogen har endra seg på den tida eg har vore der. Chironjeen, silkebomulla og mangotrea har byrja blomstre.

Landsbyfolket frå Kudar sender ei stor gryte nyfanga fisk til leiren. Og ei liste til meg, med 71 slag frukt, grønnsaker, belgfruktar og insekt dei får frå skogen, og dyrkar på åkrane sine, oppstilt med marknadsprisen. Det er bare ei liste. Men det er også eit kart over verda deira.

Det kjem jungelpost. To kjeks til meg. Eit dikt og ein pressa blomst frå kamerat Narmada. Eit morosamt brev frå Maase. (Kven er ho? Får eg nokon gong vite det?)

Kamerat Suhkdev spør om han laste over musikk frå iPoden min til datamaskina si. Me høyrer på eit opptak med Iqbal Bano som syng «Hum Dekhenge» (Me vil oppleve dagen) av Faiz Ahmed Faiz, på den berømte konserten i Lahore då undertrykkinga i Zia-ul-Haq-åra var som verst.

Jab ahl-e-safa-Mardud-e-haram,
Masnad pe bithaiye jayenge
Når kjettarane og dei utskjelte
blir plasserte høgt oppe
Sab taaj uchhale jayenge
Sab takht giraye jayenge
Vil alle kroner bli rive bort
Alle troner velta
Hum Dekhenge

Femti tusen tilhøyrarar den gongen i Pakistan byrja rope trassig: Inqilab Zindabad! Inqilab Zindabad!

Inqilab Zindabad!: Lenge leve revolusjonen!

Så mange år seinare gir dette ropet gjenklang i denne skogen. Merkeleg, dei alliansane som blir skapte.

Innanriksministeren har komme med tilslørte truslar mot dei som «feilaktig tilbyr intellektuell og materiell støtte til maoistane ». Vil deling av musikk gi slik straff?

Ved morgongry seier eg farvel til kamerat Madhav og Joori, til unge Mangtu og alle dei andre. Kamerat Chandu er gått for å ordne med syklane, og skal bli med opp til hovudvegen. Kamerat Raju blir ikkje med. (Klatringa ville bli eit helvete for knea hans.) Kamerat Niti (mest ettersøkt), kamerat Suhkdev, Kamla og fem andre skal følge meg opp på høgda. Då me startar gå, løsnar Niti og Suhkdev tilfeldig men samtidig sikringa på AK-ane sine. Det er første gongen eg har sett dei gjøre det. Me nærmar oss «grensa». «Veit du kva du skal gjøre om me blir skote på?» spør Suhkdev tilfeldig, som om det er den mest naturlege ting i verda.

«Ja», seier eg. «Umiddelbart erklære sveltestreik på ubestemt tid.»

Han sette seg på ein stein og lo. Me klatra i omlag ein time. Rett under vegen sette me oss i ein nisje i fjellet, heilt i skjul, som ei bakholdsgruppe, og lytta etter lyden av motorsyklar. Når me gjør det, må me ta adjø raskt. Lal Salaam kameratar.

Da eg såg meg attende, var dei der framleis. Vinka. Ei lita gruppe. Menneske som lever med draumane sine, mens resten av verda lever med mareritta sine. Eg tenker på denne reisa kvar einaste kveld. På nattehimmelen, på skogstiane. Eg ser hælane på kamerat Kamla i dei slitte sandalane, opplyst av lommelykta mi. Eg veit at ho må vere på farta. På vandring, ikkje bare for seg sjølve, men for å halde håpet levande for oss alle.

(Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen. Fotnotene er laget oversetteren.)

For 40 år siden, i februar 1969, marsjerte Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ut av Sosialistisk Folkepartis landsmøte, mens de sang Internasjonalen. Høsten 1969 fikk SF 3,5 % av stemmene ved stortingsvalget, men ingen representanter.

Splittelsen mellom revolusjon og reformisme førte til AKP(ml), RV, Rødt og Rød Ungdom.

Klassekampen, avisa med den revolusjonære formålsparagrafen, er ett resultat av utmarsjen i 1969. Kvinnekampen, klassekampen, streiker og streikestøtte kampen for offentlig velferd, mot imperialismen, EU-kampene, for pensjon og uføretrygd ville vært annerledes uten februar 1969.

I Norge var 68 i 69.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia, www.boksmia.no

Eg vel å ta utgangspunkt i eit intervju med biologiprofessor ved Universitetet i Bergen Harald Kryvi i Dagbladet, 9. mai 2009. Professoren hevda blant anna:

Eg vil i det følgjande vise at dei fem første punkta er kunnskapslaust vrøvl. Det sjette, som eg ikkje bruker meir plass på, innber til dømes 500 000 innbyggjarar på Jostedalsbreen og 250 000 på Svartisen. Eller om me flytter fokuset til eit anna område, nesten 2 milliardar på Grønland.

Bak ligg ein tanke om at Norge og Vesten må stengje grensene for innvandring frå den tredje verda eller iallfall bli meir restriktiv. Med det vil desse overbefolka landa bli tvinga til å ta skeia i ei anna hand og gjennomføre eigne tiltak for å redusere folkeveksten. Kvifor kjem det så mange innvandrarar til Norge, spør intervjuaren, og får dette svaret: «Jo, fordi det er altfor mange innbyggere der de kommer fra. … Det sies at Afrika produserer for lite mat. Vi kan imidlertid snu problemstillingen: Kanskje er det for mange munner å mette?»

Det opinionsdannande og statssubsidierte Dagbladet oppfatta altså professoren som ein autoritet, dei presenterte reportasjen som forskingsformidling, dei inviterte til nettmøte med professoren etterpå, og dei fleste debattantane der tykte han var ein modig og klok mann.(1) Hendinga viser at me har behov for å analysere og diskutere slike spørsmål. Og med ein viss rett blir me ytst ute på venstresida kritiserte for at me, med vårt fokus på undertrykking av dei fattige, ikkje har gått inn i desse spørsmåla. La oss altså gå inn i dei.

Verdas befolkningsutvikling

I mange land er kunnskapane om folketal og fordeling av befolkninga usikre. Dei offisielle opplysningane, til dømes slik dei kjem fram i talmaterialet til FNs befolkningsdivisjon, må altså sjåast på som omtrentlege. Når det blir hevda at verdas folketal nådde 6,8 milliardar 1. juli 2009, er det altså omtrent sant, men datoen kan ha vore nokre månader før eller nokre månader etterpå.

 

År: 0	1000	1500	1800	1900	1950	1980	2009	Prognose 2025	Prognose 2050
0,3	0,31	0,54	0,98	1,65	2,52	4,44	6,8	8	9,1
Tabell 1. Folketal i verda på ulike tidspunkt i milliardar.(2)

Av dei 6,8 milliardane bur 5,6 milliardar, 82 prosent, i utviklingsland. Folketalet aukar no med 79 millionar i året, eller 150 i minuttet. I førre tiår var auken 90 millionar i året.

FNs befolkningsdivisjon opererer med åtte ulike prognosar for folketalet framover, avhengig av kva føresetnader dei legg til grunn. Den lågaste ligg på i underkant av 8 milliardar menneske i 2050, den høgaste på vel 11. Medianprognosen, som eg kjem til å leggje hovudvekta på i det følgjande, byggjer på at den nedgangen i fødselstal som me har sett i mange land dei siste tiåra, held fram og når stadig fleire land. I så fall vil folketalet bli 9,15 milliardar i 2050. Då vil det vekse med vel 30 millionar i året.(3) Dei siste par åra har likevel folketalet vakse raskare enn prognosen skulle tilseie, så mykje tyder på at han er i lågaste laget.

I tillegg til uvissa om fødselstal knyter det seg sjølvsagt uvisse til levealder. Globalt er aldersgruppene over 60 dei som veks snøggast, og prognosane byggjer på at denne veksten skal halde fram. Men pandemiar og andre sjukdommar, krigar og naturkatastrofar kan redusere levealderen. I den mest aidsherja delen av verda, sørlege Afrika, har levealderen gått ned frå 61 til 53 år dei siste 20 åra. Også usunt levesett, til dømes med mykje stillesitjing og/eller alkohol, kan føre til nedgang i levealder. Levealderen blant menn i Russland har gått ned dei siste åra og er no i underkant av 60 år. Eit nytt begrep er teke i bruk for å skildre det som skjer i Russland og tidlegare sovjetrepublikkar no, hypermortalitet.

Me må ta mange atterhald mot prognosane. Avgjerdene om å setje barn til verda blir påverka av mange forhold, og små endringar i fødselstal i ei befolkning kan få store konsekvensar. Det same gjeld dei andre faktorane bak folketalet i eit område, inn- og utflytting og dødstal med ulike årsaker. Med desse atterhalda er prognosane viktige analysereiskapar.

Folketalet i dei fleste samfunn gjorde sprang oppover då dei gjekk over frå sankar-, jakt- og fiskesamfunn og til landbrukssamfunn. Dette skjedde på ulike tidspunkt i ulike delar av verda og kunne ta mange hundre år. Folketalet gjer eit nytt sprang oppover når samfunn går over frå landbrukssamfunn til moderne industrisamfunn. Også dette skjer gjennom ein lang periode.

Dei førindustrielle landbrukssamfunna var prega av sakte og ujamn vekst. Dei fleste par fekk barn frå inngått parforhold og så lenge kvinnene var i fødedyktig alder. Barnetalet varierte mellom fire og åtte, ut frå kvinnene sin alder ved inngåing av parforhold og kor stor del av kvinnene i fødedyktig alder som inngjekk parforhold og fekk barn. Dødstala blant spedbarn og småbarn var høge, vanlegvis på mellom 10 og 20 % og stundom endå høgare, slik at folketalet likevel voks sakte. Ved epidemiar, massesvolt, krigar og naturkatastrofar gjekk folketalet attende.

Me kan bruke Norge midt på 1800- talet, då me tok til å få brukande statistikk, som døme.(4) Gjennomsnittsalderen for inngåing av ekteskap var 29 år for menn og 27 år for kvinner. Dei fleste var altså godt vaksne då dei gifte seg. I gjennomsnitt fødde kvinnene om lag 4,5 barn. Frå inngått ekteskap og så lenge dei var fruktbare hadde dei fleste kvinner barnefødslar med to–tre års mellomrom. Dette låg nær eit europeisk gjennomsnitt og nær snittet i mange utviklingsland i dag. I land der barnetalet er høgare, er kvinnene yngre når dei får sitt første barn. Ein av grunnane til at avstanden mellom barnefødslane var såpass stor, er at amming utsette neste graviditet. Nesten 2 % av barna var dødfødde. Mellom 10 og 15 % av dei levandefødde døydde det første leveåret, mange også som småbarn. Men trass barnedøden hadde befolkninga eit svært høgt tal barn. Meir enn kvar tredje innbyggjar var under 15 år. Gjennomsnittleg levealder var snautt femti år, og fire år høgare for kvinner enn for menn.

Forholda minner til dømes om Kenya i dag. Kenya har ein gjennomsnittleg levealder på 56,9 år. Fødselstalet per kvinne er 4,96. Når det ligg høgare enn i Norge midt på 1800-talet, er det i hovudsak fordi normalalderen for ekteskapsinngåing er lågare. Intervallet mellom fødslane er nokså likt. 6,4 % av dei levandefødde døyr det første året, 10,3 % før fylte fem år. 42,8 % av innbyggjarane er under 15 år, og 4,1 % over 60. Tilsvarande tal i Norge i perioden 1846–50 var 33,6 og 8,6. Folketalet veks med 2,64 % i året, vel ein prosent meir enn Norge midt på 1800-talet.

Vekstperioden, som Norge kom inn i for alvor på tidleg 1800-tal, er knytt til framstega med industrivekst, større matproduksjon (i Europa framom alt potetdyrking), meir allsidig kosthald, effektive medisinar og betre hygiene, frå det enkle som innlagt vatn og handvask til kunnskapar om mineralar og vitaminar i mat. Levealderen går opp, aller mest fordi færre spedbarn døyr, men framleis er barnetalet per kvinne høgt. Norge var i denne perioden til eit stykke ut på 1900-talet, lenger i bygd enn i by og lenger blant småkårsfolk enn blant rikfolk. Eg kan ta eigne besteforeldre som døme. Det eine paret gifte seg då kvinna var 26 år. Dei fekk seks barn, som alle voks opp. Det andre paret gifte seg då kvinna var 19 år. Dei fekk ti barn, men to av dei døydde tidleg.

I mange land i vår tid skjer veksten raskare, og perioden varar i stuttare tid enn i tidlegindustrialiserte land. Handvask med varmt vatn, vaksinering mot tuberkulose og tilgang til malariamedisinar er døme på framsteg som kan gjere at dødstal og spesielt spedbarndødstal går snøgt nedover.

Det landet som har høgast fødselstal per kvinne i perioden 2005–2009, er Niger med 7,15. 6 land har mellom 6 og 7 barn per kvinne, Afghanistan, Timor-Leste, Somalia, Uganda, Tsjad og Den demokratiske republikken Kongo. 20 land ligg mellom 5 og 6 og 18 land mellom 4 og 5. Til saman har desse landa 15 % av verdas innbyggjarar. Ikkje i noko land blir det fødd meir enn 8 barn per kvinne, slik Dagbladets demografiekspert hevda. Mange av desse landa har svært høge spedbarndødstal og låg levealder. Afghanistan (43,8 år) Zimbabwe (44,1 og Zambia (45,2) er dei landa som har lågast forventa levealder. I Afghanistan døyr 15,7 % av barn det første leveåret og 23,5 % før dei fyller fem år. Ei afghansk gjennomsnittsmor må altså føde fire barn for at tre skal leve til skolealder.

Stabiliseringsperioden er neste periode, og der går barnetalet per kvinne ned mot reproduksjonsnivået, nivået der den kvinnelege befolkninga rekrutterer sitt eige tal (på ca. 2,1 fødslar per kvinne, høgare enn to fordi det blir fødd fleire gutar enn jenter, og høgare i land med låg levealder fordi mange jenter og unge kvinner døyr). Faktorane bak er mange, høgare alder for familiestifting, at kvinner er ute i arbeid, tilgang til barnehagar, samfunnsansvar for dei eldre, meir bruk av prevensjonsmiddel, abortar, endra kulturelle og religiøse holdningar etc. Det eine universelle trekket er at dei fleste par ønskjer etterkommarar, men ikkje nødvendigvis mange etterkommarar. Viss dei kan føle seg nokolunde sikre på at barna veks opp, vel dei å få færre barn. Det andre universelle trekket er at para og kvinnene i større grad enn før – og i dei fleste kulturar – kan velje sjølve kor mange barn dei vil ha.

I denne perioden veks folketalet framleis snøgt av to grunnar. Levealderen går opp, og landa har som følgje av vekstfasen føreåt ei overvekt av yngre innbyggjarar og difor av unge mødrer.

Iran kan vere eit døme. Landet har dei siste tre tiåra hatt ein nedgang i fødselstal frå 6,5 til 1,83 per kvinne. I 1950 utgjorde folketalet 17 millionar, i 2009 74 millionar og ifølgje prognosane 87 millionar i 2025 og 97 millionar i 2050. Folketalet veks fordi landet framleis har ein stor del yngre innbyggjarar som får barn, og fordi gjennomsnittleg levealder stig. I løpet av eit par generasjonar vil landet få ei anna aldersfordeling med mange eldre, slik at dersom fødselstal et held seg under to, vil folketalet stabilisere seg eller minke sakte.

Ei rekkje land har dei siste tiåra teke steget over frå vekst- til stabiliseringsperioden, på det viset at dei har nådd eller nærmar seg to barn per kvinne. Særleg gjeld det land med betra økonomi og sosiale forhold. Asiatiske døme kan vere Bangladesh (6,63 barn i 1975–80, 2,36 i 2005–2010), Dei sameinte arabiske emirata (frå 5,66 til 1,95), India (frå 4,89 til 2,76) og Iran (frå 6,5 til 1,83). Kina har ein nedgang i same perioden frå 2,93 til 1,77, eit tal som gir grunn til å spørje om fokuset på Kinas eitbarnpolitikk er sterkare i Vesten enn i Kina. Afrikanske døme kan vere Algerie (frå 7,18 til 2,38), Botswana (frå 6,37 til 2,9), Sør-Afrika (frå 5 til 2,55) og Tunisia (frå 5,69 til 1,86). Dei fleste søramerikanske land er inne i same utviklinga, Brasil såleis frå 4,31 til 1,9 og Venezuela frå 4,47 til 2,35.

Dei fleste europeiske land og Kina har kome over i eller nærma seg ein fjerde periode når det gjeld folketal, stabilitetsperioden. Dei har eit fødselstal på eller under to per kvinne og har fått eller er i ferd med å få jamnt minkande alderspyramidar, der altså ikkje yngre vaksne lenger utgjer ei overvekt. Kina har framleis mange yngre vaksne og ein stigande levealder og kan difor vente ein viss folketalsvekst, fram til omkring 2025. Ein del europeiske land har eit stabilt eller litt minkande folketal. Italia til dømes har no 59,9 millionar innbyggjarar og vil etter det prognosealternativet eg har teke utgangspunkt i, ha 57,1 millionar i 2050. Tyskland vil få ein nedgang frå 82 til 71 millionar viss dagens fødselstal blir framtidas fødselstal.

Om medianprognosen til FNs befolkningsdivisjon held, vil folketalet stige med vel 30 millionar i året rundt 2050. I løpet av hundreåret vil den stabiliseringa me har sett i industriland, bli universell, og folketalet vil stabilisere seg rundt 10 milliardar.

Overbefolka område?

Er det slik at fattige land, og særleg Afrika, er overbefolka, medan vår del av verda har eit folketal tilpassa naturgrunnlaget? Me kan jamføre Italia og Angola. Angola er utan særleg tvil det mest ressursrike av dei to landa. Angola har fire gonger så stort areal, rike naturressursar som dyrkbar jord, fossefall, fisk, olje og jernmalm og – til dess våre utslepp øydelegg det – eit gunstig klima. Angola har 10 innbyggjarar per kvadratkilometer, Italia 193. Når Angola har så få, er det fordi Vesten har halde landet nede og henta naturverdiar og slavar derifrå. Viss noko av desse landa skal kunne seiast å vere overbefolka, må det vere Italia.

Eit land som Nederland er sjølvforsynt med landbruksvarer og eksporterer i tillegg mykje. Men dei hentar krøtterfôr og gjødsel i andre land. Importen er så stor at Nederland legg beslag på fem gonger eige landbruksareal.

Ser me på forureining, blir biletet det same. Det er Europa og USA som står for dei store klimautsleppa. Me kan ta Norge som døme. Me ligg på det dobbelte av verdssnittet i klimautslepp. Reknar me inn utsleppa med dei varene me importerer, ligg me på mellom tre og fire gonger snittet. Om me korrigerer for at me frå naturens side er forsynte med vasskraft (som me kunne ha eksportert mykje av og såleis redusert utsleppa i andre land), blir våre økologiske fotavtrykk endå større.

 

	1750		1900		2009		Prognose 2050
	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%
Verda	791	100	1650	100	6829	100	9150	100
Afrika	106	13,4	133	8,1	1010	14,8	1998	22,8
Asia	502	63,5	947	57,4	4121	60,3	5231	57,2
Europa	163	20,6	408	24,7	732	10,7	691	7,6
Latin-Amerika og Karibia	16	2	74	4,5	582	8,5	729	8
Nord-Amerika	2	0,3	8,2	5	345	5,1	448	4,9
Oseania	2	0,3	6	0,4	35	0,5	51	0,6
Tabell 2. Folketal i verdsdelane på ulike tidspunkt.(5)

Tabellen over viser fordelinga av folket på verdsdelar på tre tidspunkt og i tillegg FNs medianprognose for 2050. I perioden frå 1750 til i dag har folketalet i verda vorte nidobla. Folketalet i Afrika har vorte nesten tidobla, i Asia åttedobla og i Europa mellom firedobla og femdobla. I dei andre verdsdelane var utgangspunktet lågt, og veksten har vore formidabel. Tyder ikkje dette på ein uhemma vekst i andre verdsdelar, medan europearane har teke ansvar og dempa veksten i sine befolkningar, og med det også vil få ein stadig mindre del av verdas innbyggjarar? Er det ikkje slik at viss andre hadde vist det same ansvaret som våre europeiske formødrer og -fedrar og noverande innbyggjarar, hadde verdas folketal no og framover vore på eit handterbart nivå?

Kunnskapane om tidlegare tiders folketal er naturleg nok usikre, og meir usikre til lenger attende me går. La oss likevel prøve å gå bak tala:

For det første hadde Europa, særleg Vest-Europa, ein veldig vekst i sitt folketal i perioden før 1750. Truleg var folketalet i verdsdelen i år 1500 om lag 62 millionar. (6) Veksten hadde å gjere med betre medisin- kunnskapar, meir allsidig mat, industrialisering og betre økonomi på grunn av koloniar og verdshegemoni.

For det andre vart folketalet i andre verdsdelar halde nede og redusert av europearane.(7) Då Columbus oppdaga Amerika, var det truleg om lag 70 millionar innbyggjarar der, altså noko fleire enn i Europa. Med si overlegne eldkraft og like overlegne bakteriekultur nedkjempa og utrydda dei europeiske kolonisatorane amerikanarar, slik at den opphavlege befolkninga i verdsdelen minka med minst 90 %. Utryddinga av indianarane er det truleg største folkemordet i verdshistoria. Då indianarane døydde unna og difor ikkje i tilstrekkeleg omfang kunne drive slavearbeidet i gruvene og på plantasjane, valde kolonisatorane ein ny metode for å skaffe arbeidskraft, å hente inn afrikanske slavar, med det resultatet at Afrika også fekk stagnasjon i folketalet i ein lang periode. 10–15 millionar afrikanarar vart importerte, og like mange miste livet under fanging og transatlantisk overfart.

Slik har Europa dei siste hundreåra teke i bruk ikkje berre sin eigen verdsdel, men også Amerika, Afrika, Oseania og delar av Asia. Dei har utrydda innfødde, dei har utnytta både naturressursar og arbeidskraft i desse verdsdelane til eigen bate, og dei har befolka verdsdelane med sine innbyggjarar.

Vår blodige og brutale fortid og notid gjer at me innbyggjarar i Europa og etterkommarar etter europearar i andre verdsdelar minst av alle bør kritisere dei andre for at dei legg beslag på for mykje av verdas ressursar eller er for mange. Utan våre europeiske herjingar dei siste hundreåra hadde verda truleg vore ein langt betre stad å leve.

Kva med Norge? I 1750 var folketalet rundt 626 000. Det har vorte nesten åttedobla. Reknar me inn dei 800 000 norske som utvandra (nettotal), dei fleste til Nord- Amerika, der dei har bidrege til å desimere indianarbefolkninga og overteke deira landområde, kjem me til at folketalet har vorte 12- eller 13-dobla frå 1750 til i dag. Folketalet i verda har vorte nidobla i same perioden.

Hadde me hatt nokolunde pålitelege innbyggjartal frå seinmellomalderen, ville dei truleg vise ei fordeling av innbyggjarane mellom verdsdelane som ikkje er så ulik fordelinga etter prognosane for 2050.

Islamsk dominans?

I dei fleste land i den vestlege verda finst miljø og i mange land parti som hevdar a) at barnetalet er ekstremt høgt i muslimske land fordi leiarane der aktivt bruker fødslar som ledd i ein langsiktig strategi for å vinne verdshegemoni, og b) at muslimars innvandring til europeiske land, saman med låge barnetal i desse landa, vil føre til at vår del av verda vil bli islamisert, somme seier i løpet av 30 år, andre i løpet av 100 år.

	1975-1980	2005-2010
Indonesia (88 %)	4,73	2,19
Pakistan (96 %)	6,80	4,00
India (13 %)	4,89	2,76
Bangladesh (90 %)	6,63	2,36
Egypt (90 %)	5,66	2,89
Nigeria (50 %)	6,89	5,32
Iran (99 %)	6,50	1,83
Tyrkia (98 %)	4,72	2,13
Algerie (98 %)	7,18	2,38
Marokko (99 %)	5,90	2,38
Tabell 3. Endringar i fødselstal per kvinne i løpet av 30 år i dei ti landa med flest muslimar. Prosenten i parentes viser kor stor del av innbyggjarane som er muslimar.(8) India har 165–170 millionar muslimar av eit folketal på 1,2 milliardar. Fødselstala for India seier difor ikkje så mykje om barnefødslar blant landets muslimar.

Tabellen over viser at fødselstalet går raskt nedover i muslimske land. Unntaket blant dei ti største er Nigeria, som framleis har eit barnetal på over fem per kvinne. Dette kan ikkje tilskrivast religionen, det ser me til dømes av at talet ligg om lag jamhøgt med i hovudsak kristne Etiopia. Hovudforklaringa er i staden det utviklingssteget landet står på. Dei er framleis i den demografiske vekstfasen, ikkje i stabiliseringsfasen.

I enkelte mindre land med islam har barnetalet gått endå meir nedover enn tabellen viser, i Tunisia såleis frå 5,69 til 1,86 i same perioden, i Libanon frå 4,31 til 1,86 og i Ghadaffis Libya frå 7,38 til 2,72. Blant arabarlanda er det to unntak der nedgangen er mindre, borgarkrigsherja Jemen og dei palestinske sjølvstyreområda. Afghanistan og fleire afrikanske land er også unntak og stadfester det eg tidlegare har skrive om at ei usikker framtid med aids, okkupasjon eller borgarkrig normalt gjer at barnetalet held seg høgt. Ikkje i nokon annan del av verda ser me ein så rask nedgang i fødselstal som i majoriteten av muslimske land. Miljøa og partia som snakkar om den veldige veksten i barnetal i muslimske land, er altså ikkje oppdaterte – eller utan evne til å forstå samfunnet.

Neste påstand er at innflytting av muslimar, saman med låge fødselstal i vestlege land, vil føre til islamsk overtak i vestlege land. Det blir peika på henting av ektefellar i fråflyttingslandet, familiegjenforeiningar og høge barnetal blant innvandrarar. Somme hevdar at talet på muslimar veks eksponentielt, altså som renter på renter. Flytter først ein muslim inn i landet, vil denne flyttinga føre til at fleire kjem.

Realiteten er i staden at folk flyktar når det er krig og krisar, og at flyttestraumen frå eit land normalt avtek og tilbakeflyttinga tiltek om forholda betrar seg. Statistikk frå ulike vestlege land viser også at første generasjon innvandrarar frå ikkje-europeiske og såleis muslimske land får fleire barn enn innfødde mødrer, men barn av innvandrarar får vanlegvis eit barnetal som ligg nær normalnivået i landet dei har kome til.(9)

Det må også føyast til at fødselstalet veks i mange vestlege land no og nærmar seg reproduksjonsnivået. I Storbritannia voks fødselstalet frå 1,6 i 1975–80 til 1,84 i 2005–2009, i USA frå 1,79 til 2,04 og i Sverige frå 1,66 til 1,87.(10) I Norge har talet vakse frå 1,78 til 1,96 frå 2001 til 2008.(11) Me ser ikkje tilsvarande vekst, iallfall ikkje enno, i Aust-Europa.

Påstandane om muslimsk babyboom og muslimsk overtaking av vår del av verda saknar altså feste i røyndommen. Det er ein del av ein skremselskampanje som har sterke likskapstrekk med kampanjen mot den gule fare sist på 1800-talet, med kampanjen mot jødane i mellomkrigstida og under andre verdskrig og med kampanjane mot sigøynerar og taterar. Det handlar ikkje berre og kanskje ikkje først og fremst om å bremse innvandring, det handlar primært om å sikre vestleg verdsherredømme, om å dele verda inn i aksepterte og ikkje-aksepterte menneske og i neste omgang å mobilisere mot dei ikkje-aksepterte.

To barn per kvinne

Det finst knapt noko alternativ til å ha to barn per par som målsetjing. Eller skrive på ein annan måte: Høgare barnetal vil innebere kamp mellom land og folk og ikkje vere berekraftig.

Men å krevje at fattige land skal innføre strenge befolkningsrestriksjonar er å fråta dei høvet til ei utvikling som vår. Ikkje berre har dei vorte og blir haldne nede økonomisk og kulturelt av den rike delen av verda, me blandar oss i tillegg inn i privatlivet til folk om me forkynner at dei to milliardane menneske som lever for under to dollar om dagen, skal redusere sitt barnetal fordi dei opptek for stor plass på kloden. For dei framstår denne innblandinga som tiltak for å halde på det imperialistiske jerngrepet om dei og hindre at dei skal få sin rettkomne del av klodens ressursar.

Vår oppgåve må vere ei anna, å hjelpe landa til at dei snøgt kan gå over frå fase to til fase tre og fire i befolkningsutvikling.

Det inneber at det er om å gjere å stogge krigshandlingar og redusere fattigdom, svolt og helseproblem. Land som Afghanistan (6,63 barn per kvinne), Irak (4,15), Sudan (4,23), Jemen (5,3) og Somalia (6,4) er alle merkte av krig, iallfall dei to førstnemnde frå Vestens side, og uvisse om framtida. I ein slik situasjon vel par å få mange barn for å sikre seg etterkommarar også om dødstala blant barn og yngre vaksne skulle bli høge. Det er, særleg i samfunn der familien må ta seg av dei eldre, ei så å seie universell tenking at eit par ønskjer seg minst to etterkommarar, og av dei helst ein son. Er risikoen stor for at dei fødde mister livet som barn eller ungdommar, vil dei ha fleire.

Det gjeld ikkje berre krigssituasjonar. Dei landa som har størst del av innbyggjarane under sveltegrensa og under fattigdomsgrensa, som har høgast del hiv/aids og som er mest herja av andre sjukdommar, har også dei høgaste eller blant dei høgaste tala barnefødslar per kvinne.

Me kan til dømes spørje: Korleis hadde barnetalet og difor folketalet i aidsherja land utvikla seg dersom den rike verda i staden hadde kasta kreftene inn i å bekjempe aids? Med forsking for metodar for å drive sjukdommen attende, med aktiv informasjonsverksemd, med subsidierte i staden for patenterte og dyre vaksinar, med støtte til grunnleggjande helsetenest og teststasjonar for hiv, med utdeling av kondomar, med støttetiltak til fattige slik at ungjentene ikkje treng bli prostituerte, med gratis sprøyter til narkomane etc. Det er sjølvsagt uråd å svare absolutt, men jamfører me land med mykje aids med land som lykkast i å halde sjukdommen nede eller drive han attende, ser me at bekjemping av aids er eit vesentleg tiltak for å stabilisere ei befolkning. Land som Senegal, Uganda og Tunisia, som alle har gjennomført vellykka tiltak mot aids, har også hatt ein sterk nedgang i fødselstal dei siste åra. Det sannsynleggjer at folketalet hadde vore lågare og ikkje høgare om aids hadde vorte nedkjempa.

Av dette følgjer at det viktigaste tiltaket me i Vesten kan kome med for befolkningsregulering i fattige land, er å hjelpe dei vekk frå krig, svolt, fattigdom og sjukdommar. Hjelp til sjølvhjelp i matproduksjon, sjukepleiarar og medisinar i staden for soldatar og bomber altså.

Det finst mange tenlege, målretta hjelpetiltak. Eit døme er skolelunsj i verdas fattigaste land. Det vil for det første betre kosthaldet til barna og difor auke sjansane for at dei lever opp. For det andre vil det gjere at fleire foreldre sender barna til skole og difor at dei lærer å lese og skrive. For det tredje vil det gjere at jentene blir i skolen lenger og difor at tenåringsekteskap med påfølgjande svært høge barnetal kan unngåast. Gratis skolelunsj i dei 44 landa med lågast inntekter vil koste om lag 6 milliardar dollar i året.(12)

Andre døme på billige og effektive tiltak der vår del av verda kan gjere ein innsats, er kamp mot analfabetisme, hjelp til informasjonsverksemd, gratis tilgang til kondomar og bygging av helsestasjonar for mor og barn. Alt dette er tiltak som både betrar fattigfolks helse og bidreg til å redusere fødselstala. Det er altså vinn–vinn-situasjonar.

Ein tredje gevinst er også viktig: Innbyggjarane vil vanlegvis få det betre. Eit land med mykje sjukdom og låg levealder er eit kostbart land å drive, om innbyggjarane skal ha tilgang på offentlege basistenester. Aidspasientane eller dei krigsskadde fyller opp sjukehusa og legg beslag på det landa har av legetenester. Overvekta av unge gjer at landet må bruke svært mykje pengar på utdanning. Når mange yngre vaksne døyr av aids eller i krig, inneber det samtidig at kostnader med å føre desse fram til vaksenlivet, har vore bortkasta. Landet er inne i ein vond sirkel som det er uråd å kome seg ut av.

Men éin gevinst vil utebli om bistandsarbeidet blir lagt om i denne leia, profitten dagens bistandsmidlar gir dei rike lands næringsliv.

Eksemplet Iran

Det er ikkje, for å vende tilbake til Dagbladets påstått sakkunnige, slik at Kina er det einaste utviklingslandet som fører ein aktiv befolkningspolitikk. Når fødselstalet går ned i land etter land, er det blant anna fordi styresmakter ser reduserte fødselstal som ønskeleg og gjennomfører tiltak for å få fødselstala ned. Iran er kanskje det mest oppsiktsvekkjande dømet. Landet hadde i 1975–80 eit fødselstal per kvinne på 6,5. Då Ayatollah Khomeini overtok leiinga i landet i 1979, avvikla han alt av familieplanlegging og propaganderte for store familiar og mange soldatar for islam i krigen mot Irak. Fødselstalet auka til 8, og folketalet voks nokre år med meir enn 4 % årleg. Rundt 1990 tok styresmaktene til å innsjå problema dette medførde, overbefolkning, økologisk forfall, arbeidsløyse og veldige samfunnskostnader til helsestell og undervisning. Dei vedtok ei nasjonal lov om familieplanlegging. Blant tiltaka var pålagd familierådgiving for nye par, bygging av 15 000 lokale helsestasjonar, frivillig sterilisering av menn og gratis tilgang til prevensjon. Like eins starta dei målretta arbeid for at kvinner skulle lære å lese, med det resultatet at leseevna blant iranske kvinner auka frå 15 % i 1970 til over 70 % i år 2000. Og dei tok i bruk fjernsyn og aviser for å oppmode folk til å redusere barnetalet. I løpet av vel eit tiår gjekk fødselstalet per kvinne dramatisk nedover og er no på 1,83. Arbeidet med å få ned fødselstala har også gitt gevinstar i form av betre økonomi, mindre press på naturressursar og helseinstitusjonar, fleire kvinner i arbeid og meir ressursar til skolesatsing.(13)

Spørsmålet er korleis andre land kan lære av det iranske eksemplet. Neste spørsmål er korleis me i den rike verda kan bidra til denne lærdommen. Svaret er iallfall ikkje å drive kampanjar mot islam, å hevde som sosiologen Sigurd Skirbekk i avisdebatt med underteikna (14) at muslimar set så mange barn til verda fordi dei har eit anna forhold til sex enn me i den kristne kulturkrinsen, å hevde som George W. Bush at Iran er ein del av vondskapens akse eller å unngå kontakt med landet. Svaret er analysar, kunnskapar, respekt for andre og økonomiske bidrag til å gjennomføre tiltak av liknande slag.

Ei verd med stabilt folketal

Mykje tyder på at verdas folketal vil flate ut på rundt ti milliardar, slik at verdssamfunnet – med alle atterhald for sjukdommar, krigar, naturøydelegging og framtidas samfunnsendringar – kan gå inn i ein periode med etter måten stabilt folketal. Ti milliardar er eit svært høgt tal i høve til ressursgrunnlaget på vår vesle klode. Tre eller fem milliardar hadde vore langt lettare å handskast med for klodens framtidige innbyggjarar.

Sjølv om talet på menneske blir nær grensa for det kloden har ressursar til, vil ei stabilisering av folkesetnaden vere eit stort framsteg for menneskeheita. Det vil gjere arbeidet med forvaltning og utnytting av våre knappe naturressursar oversynleg og handterbart. Det vil kunne medverke til å flytte fokuset frå vekst og privat profitt og over til stabil og berekraftig samfunnsdrift. Eit slikt fokusskifte vil gjere det langt vanskelegare å forfekte ein marknadsøkonomi basert på undertrykking og alles kamp mot alle. Det vil gjere det tilsvarande lettare å arbeide for ein planøkonomi, eit globalt samarbeid og ei verd tufta på samarbeid og rettferdig fordeling. Difor er ei stabilisering av folketalet den viktigaste framoverretta endringa for menneskeheita i vår tid.

Noter:

Philip McMichael er professor i sosiologi ved Cornell University

«Matkrisa» i 2007–2008 var toppen på eit isfjell. Svolt og matkrise er uløyseleg knytt til den moderne verda, og den brå veksten i matprisane vart ei fersk påminning om dét kulturelle fenomenet. Om lag på same vis som den velkjente observasjonen til Susan George om at svoltkatastrofar er det siste steget i ein prosess mot meir sårbare og oppsplitta samfunnsmessige reproduksjonsmekanismar, så representerer mat«krisa» ei forstørring av ei langvarig krise i den samfunnsmessige reproduksjonen som skriv seg frå kolonialismen, og som vart utløyst av den nyliberale utviklinga i kapitalismen.(1)

Kolonitida var starten på eit utbyttingstilhøve mellom Europa og resten av verda, der imperiesystem erstatta ikkje-europeiske forsyningssystem då koloniane vart omdanna til soner som skulle forsyne den europeiske kapitalismen med mat og råvarer.

I nyare historie har liberaliseringspolitikken forsterka omdanninga av Sør til ein «verdsfarm » for eit mindretal av globale konsumentar, konsentrerte i nord og i strategiske statar og byenklavar i sør. Den kombinerte tileigninga og omflyttinga av matproduksjon og -sirkulasjon ligg under den samfunnsmessig konstruerte knappe matforsyninga og permanente svolten som konservativt rekna rammar nær ein millard menneske (nær 14 prosent av menneska i verda).

«Agflasjonen» som gjorde verda merksam på denne krisa ved inngangen til 2008, dobla prisen på mais, kveiteprisen steig med 50 prosent og ris auka så mykje som 70 prosent, og førte verda inn i ei tid med underskot på mat.(2) I ein artikkel i The Economist kalla «Slutt på billig mat» merka redaktøren seg at matprisindeksen i bladet hadde nådd sitt høgaste nivå sidan starten i 1845. Matprisane hadde stige 75 prosent sidan 2005, og kornreservane i verda var på sitt lågaste, bare 54 dagar.(3) Ifølge International Food Policy Research Institute (IFPRI) ville agflasjonen pga veksande produksjon av biodrivstoff «føre til nedgang i tilgjengeleg mat og kalorikonsum i alle delar av verda, med det sub-sahariske Afrika hardast ramma».(4)

Dagens problem er knytt til intensivert energi- og matetterspørsel i ei tid der oljeproduksjonen har nådd toppen. Ein veksande klasse på ein milliard nye konsumentar dukkar opp i tjue «mellom-inntekts»-land «med samla forbruksevne, rekna i kjøpekraft, lik den i USA».(5) Gruppa omfattar nye medlemmer av OECD – Sør-Korea, Mexico, Tyrkia og Polen, i tillegg til Kina og India (40 prosent av denne totalen) – og velstandsymbolet deira er bileigarskap og forbruk av kjøtt. Desse to varane – saman ved aukande etterspørsel etter biodrivstoff og fôrproduksjon – forverrar inflasjonen på matvarer, ettersom deira gjensidige konkurranse om jord får den perverse effekten at alle avlingar blir meire verd, på same tid som dei tar over land brukt til matproduksjon.

Samtidig har finansspekulasjon forverra problemet. Til dømes steig prisen på ris med 31 prosent 27. mars 2008, og kveite med 29 prosent 25. februar 2008. New York Times meldte 22. april 2008 at«prisboomen har trekt til seg ein straum av nye investeringar frå Wall Street, rekna til så mykje som 130 milliardar dollar».

Ifølge same artikkel har Commodity Futures Trading Comission peika på at

Vanlege forklaringar viser til kombinasjonen av ekstremt vêrmønster og økologisk stress som årsak til presset på matjord. Som oppsummert av John Vidal i The Guardian i november 2007:

FNs miljøprogram sa planetens vatn, luft, dyre- og fiskebestand alle gjekk «ubønnhørleg attende». I følge FNs matprogram for verda (WFP) er femtisju land ramma av katastrofale flommar; 29 i Afrika, 19 i Asia, og 9 i Latin-Amerika. Avlingane er ramma av tørke og varmebølger i sør-Asia, Europa, Kina, Mozambik og Uruguay. (7)

Når det gjeld biodrivstoff kjem det i tillegg ein følgeeffekt, skissert av OECD-FAOs Agricultural Outlook 2007–2016, der ekspanderande produksjon av mais til etanol i USA reduserer arealet til matoljeproduksjon, slik at «matoljeprisen au stig som resultat av strammare forsyningar og prisauken vart forsterka av stigande etterspørsel etter maismjøl til fôr, og stigande etterspørsel etter vegetabilske oljer til biodiesel».(8) Slik sett er «stormen perfekt».

Men metaforen «perfekt storm» peikar på samanfall av tilsynelatande ukontrollerbare krefter, med endringar i etterspørsel som truar og blir trua av svinnande forsyningar.(9) Til dømes gir leiaren i Financial Times 9. april 2008 eit forenkla økonomisk syn på problem og løysing:

På litt lengre sikt må kravet vere å auke forsyningane, her ligg mykje av ansvaret på utviklingslanda – forbetra infrastruktur, medrekna naudsynt lagring av reservelager, få fleire land med i produksjonen og oppmuntre til forsikring av avlingane, eller fremme marknader der dei ikkje finst. Dei landa som gjør motstand mot å ta i bruk genmodifisert mat, må sjå ein gong til på produktivitetsvinsten det kan utløyse. Sikring av og stabilitet i matforsyningane blir forbetra når marknaden får lov til å virke gjennom klare og varige prissignal, og der regjeringane syt for naudsynt samfunnsmessig og fysisk infrastruktur.(10)

Mens marknaden kan gi signal om ressursbegrensingar, så er strukturen og politikken i marknaden i siste instans ansvarleg for denne situasjonen, og for tolkinga om at det trengst betre marknadstilpassing. Og av den grunn var det ikkje overraskande at selskapa og internasjonale finansinstitusjonar nytta høvet til å forsterke kontrollen over det globale matsystemet under krisa. I mellomtida har regjeringar med varierande ressurstilgang gripe til liberalisering av matimporten, pris- og/eller eksportkontroll på eigen produksjon for å dempe uro. Tvangsovertaking av jord er blitt konsekvensen av panikktiltaka styresmaktene grip til for å sikre seg mat utanlands.(11) Men til sjuande og sist signaliserer stigande matpriser at meir grunnleggande prosessar er i arbeid, tydelege både i svoltkatastrofar og matopprør – fenomen med lange røtter.

Matopprør og svolt i imperiet

Frå «etisk økonomi» til borgarrettar – matopprør viser at sosiale normer har blitt krenka.(12) Utanfor Europa der kolonialismen førte til økologisk og kulturell kata-strofe, tok matopprør karakteristiske former. Sjå til dømes det Mike Davis omtaler som eit sakte viktoriansk holocaust som strekte seg frå India gjennom nordlege Kina til Brasil. Det Davis kalte synkroniserte El Niño-svoltkatastrofar – tilsynelatande pga øydeleggande tørke tvers over tropene den siste fjerdeparten av attenhundretallet, som førte til store dødstall pga svolt (overslaga varierer mellom tretti og seksti millionar menneske) – vart faktisk forsterka av imperiet. Det imperiet fullførte i India td, var avviklinga av den landsbybaserte nødlagringa av korn, ettersom korn blei ein vare og gjort om til eksportprodukt. Før det britiske styret, «før opprettinga av ein jernbanebasert nasjonal kornmarknad, var reservelagra av korn i landsbyane større, eit slektbasert velferdssystem meir utbreidd, og kornprisane i overskotsområde betre verna mot spekulasjon».(13) Davis påpeikar at transportsystemet – medrekna telegrafen og samordninga av prisvandringar han førte til, uavhengig av lokale tilhøve – sette oppkjøparane langs linja i stand til å overføre kornreservar frå det tørkeramma baklandet til hamstrande sentra. Med hjelp av det vart India «tvunge inn i verdsmarknaden» og mellom 1875 og 1900, dei verste svoltåra i hungersperioden, auka korneksporten frå tri til ti millionar tonn per år, ei mengd tilsvarande det årlege ernæringsbehovet til tjuefem millionar menneske, samtidig med at mellom tolv og tjueni millionar menneske døde i perioden, etter grove overslag. Som Davis seier: «Londonarane åt faktisk brødet til indarane», og siterer ein observatør som skreiv: «Det ser ut som ein anomali, det at India med sine svoltkatastrofar er i stand til å forsyne andre delar av verda med mat.»(14) Neppe ein anomali, slike perversitetar viser marknaden over alt, det skjedde til dømes under den irske potetsvolten på 1840-tallet, eit hundreår seinare i 1943 i Bengalen, og i seinare svoltkatastrofar, der mat har blitt omdirigert av kommersielle grunnar.

I ei talande avsløring av den nærsynte økonomiske liberalismen, legg Davis vekt på at «den perverse konsekvensen av ein felles marknad var eksport av svolt, gjennom inflasjon, til dei fattige på landsbygda i distrikt med kornoverskot.»(15) Svaret frå det som kom til å bli kalla tredje verda, var eit antiimperialistisk credo som la grunnlaget for avkoloniseringsrørslene i det tjuande hundreåret. Mens Polanyis «doble rørsle» med sosialt vern mot marknadsprivatiseringa beskreiv den framveksande europeiske moderniteten, fullførte Davis fortellinga ved å avsløre det han kalla «den hemmelege historia om det nittande hundreåret» – ved å dokumentere den djupe verknaden gullstandarden hadde på den ikkje-europeiske verda. Modernitet betydde for ikkje-europearar at det materielle livet deira vart objekt for prismekanismar, som vart ei brekkstang for at basis- og nye ressursar på lik linje kunne fjernast utan umiddelbart synlege krefter, og frakta av profittskapande kjøpmenn til betalande konsumentar i Europa. Kort sagt var modernitet tviegga, og mathandelen byr på eit av dei mest dramatiske bileta på det paradokset.

Eit tidleg matopprør tok kampen opp mot den berykta «tempellønna» som vart innført i 1877 av viseguvernøren i Bengal under det militære styret til den sentrale guvernøren Lord Lytton. Formålet var å redusere kostnadene ved hjelpearbeidet sett i verk av regjeringane i Bombay og Madras. Denne risrasjonen, utan tillegg av proteinrik mat som fisk eller kjøtt, «gav mindre næringsgrunnlag for hardt arbeid enn dietten i den illgjetne konsentrasjonsleiren Buchenwald, og mindre enn halvparten av det den indiske regjeringa i dag set som kaloristandard for vaksne menneske.» Resultatet var at det ble en streik til støtte, der svoltramma bønder «organiserte svære Gandhi-liknande protestar mot risreduksjonen »,(16) dei dro frå arbeidsleirane en masse, og laga ei kortliva proto-nasjonalistisk rørsle blant kjøpmenn på lokalnivå, jordeigarar som budde utanfor området og handverkarar. Det førte til at visekongen auka rasjonane og sette ned arbeidsmengda i leirane.

Kina hadde på same vis som India komplekse før-koloniale system, der «både mogular og maratar tilpassa reglane sine på fleksibelt vis for å ta høgde for viktige økologiske samanhengar og uføreseielege klimasvingingar i dei tørketilbøyelege regionane på subkontinentet». Her hadde ein kombinasjon av tørke og monsunflom midt på 1870-tallet avslørt eit korrupt system i kornreservane «takk vere fantastisk svindel frå hundrevis av korrupte tjenestemenn og medsvorne handelsmenn, pluss at Grand Canal ikkje kunne seglast på grunn av årstida. »

I tillegg til å ete seg frå heimane sine pakka svoltramma bønder seg saman i underjordiske holer då hjelpetiltaka minka, og i Shandong «organiserte bondekvinner svært teatralske demonstrasjonar, ulikt tidlegare hendingar, mot grådige folk frå lågadelen og uærlege tjenestemenn.»(17) Davis hevdar denne typen ritualiserte protestar var uttrykk for ein uttalt «etisk økonomi», og seier at slik «militant sjølvorganisering generelt bare var mauleg i den tidlege fasen av svoltperioden, før svolten byrja øydelegge den sosiale veven i landsbyen, og til slutt den utvida familien sjølv.»

Ulikt det kastedelte India, peikar Davis på «ei oppblomstring av ikkje-ortodokse religiøse sekter og undergrunnsgrupper som var motstandarar av Qing-tradisjonane, og som baud kinesiske bønder eit kulturelt mønster å organisere etter og legitimerte bondeopprør.» I Lushan Hsien som hadde tradisjonar med bandittvesen og opprør, gjorde bøndene og vatningsarbeidarane opprør, opna små kornlager for dei fattige og starta opprør blant titusenvis som til slutt vart slått ned av regjerningssoldatar.

På 1870-tallet førte tørke og monokultur i sukkerproduksjonen i nordaustlege Brasil, saman med eit lukka system for kornhandel, til at bøndene måtte rømme til kystområdet, noko som igjen førte til at ein sveltande mobb plyndra marknaden i Fortaleza. Det førte til arbeidsleirar med eit rasjoneringssystem som «var ein bankett samanlikna med tempellønna» sjølv om levekåra var «like elendige som i Deccan.»(18)

I alle tilfella fekk raseriet til sveltande bønder uttrykk i matopprør. Slike opprør fødde av desperat naud gav næring til millenaristrørslene som knytta «umoralen» til kompradorar og kolonistar. Tvers over austlege og søraustlege Asia og Afrika vart religion blanda med antikolonial kamp, og førte til diskusjonar om den samfunnsmessige krafta til det ein kunne kalle «halvproletariatet » sett frå ein synsvinkel, eller frå ein annan synsvinkel: bonderevolusjon av Mao Zedongs type (Yanan-modellen).(19) Det overordna er sjølvsagt at mens tilgangen på mat kunne bli redusert gjennom oppblåsing av marknaden eller handelsstans eller rasjonering til fordrivne bønder, så var matopprør i koloniale eller postkoloniale område uunngåeleg knytt til klagar på det politisk-økonomiske systemet og som tente kamp mot koloniseringa tvers gjennom alle dei gjenverande europeiske imperia.

Nyliberalismen

Nyliberalismen har sitt opphav i gjenoppbygginga av økonomien i etterkrigstida, då avkoloniseringa førte med seg eit tilnærma komplett statssystem prega av den kalde krigens politikk, og USA og Sovjetunionen utvikla hjelpeprogram for å sikre seg innverknad og for å styrke eigen kapasitet industrielt og militært.(20) Tvillingarven med tydeleg (og relativ) utarming saman med veksande utviklingskrav frå antikoloniale rørsler førte på femtitallet til eit «utviklingsprosjekt », utarbeidd i Washington, London og Paris, og på Bretton Woods-konferansen i 1944, som skapte Verdsbanken og søsterorganisasjonen, Det internasjonale pengefondet.(21)

Bilateral økonomisk makt overskygga multilateralisme i verdssystemet. USAs mathjelpprogram som vart formalisert gjennom Public Law 480 i 1954, dominerte handelen med mat dei neste to tiåra. USA-styrte matforsyningar vart gitt som konsesjonar til statar som geopolitisk stod i fronten, og/eller dei som vart sett som framtidige kundar etter at hjelp vart endra til handel. Dette eksportregimet for mat omforma vestleggjorde, faktisk, kosthaldet til dei nye bybefolkningane i industrialiserte område i tredje verda, på same tid som det undergravde bøndene med lågt prisa basismat.(22)

Postkoloniale statar som var vestlegdominerte gjennom (teknisk og militær) hjelp og handel tok til seg utviklingsmodellen, kommersialiserte offentleg eigedom (jord, skog, vatn, genetiske ressursar, kunnskapen til urfolka), og utvida handelsbasert matproduksjon for å betale for teknologiimport og luksuriøse forbruksvarer. Eksisterande kulturar opplevde vedvarande åtak frå billeg matimport og utvida marknadsgjøring. Fordriving av bønder blei intensivert med styrkinga av primitive koloniale akkumulasjonsmetodar i dei postkoloniale statane. Frå 1950 til 1997 gjekk landsbygdbefolkninga i verda ned med rundt 25 prosent, og no bur 63 prosent av bybefolkninga i verda i, og i utkantane av storbyane som breier seg ut i Sør.(23)

Monokulturar omforma landsbygda ettersom den amerikanske modellen for kapital-energi-intensivt landbruk blei universell gjennom den europeiske Marshallplanen, spreiing av landbruksindustrien med støtte frå tilsvarande fond på mathjelpprogram, og teknologi knytt til den grønne revolusjonen. Då urbaniseringa spreidde seg raskt i Sør, eksploderte veksten av supermarknader, og inkorporerte små eller uavhengige produsentar i sine kontraktnett, og vidare inn på verdsmarknaden på mat. (24) (Men store supermarknader har ofte bidradd til å eliminere tradisjonelle marknader for småprodusentar, og sett mange ut av produksjon.) Knytt til det er oppblomstringa av konserneigd industrilandbruk – i dag retta mot Argentina, Brasil, Kina, India, Mexico, Pakistan, Filippinane, Sør-Afrika, Taiwan og Thailand. Asia er hovudområdet for den verdsomspennande prosessen, og står for to tredjedelar av kjøttforbruket, som i hovudsak er produsert på brasilianske soyabønner.(25) Med framveksten av den kinesiske middelklassen har Kina endra seg frå å vere netto eksportør av soyabønner til verdas største importør av soyabønner og -olje, og omformar brasiliansk beiteland til soyamarker ettersom kvegflokkar invaderer Amazonas.(26) Frå eit materielt og finansielt perspektiv er den globale integrasjonen av matforsyning, kosthald og produksjonsforhold grunnen til at auka matprisar kan spreie seg som virus i det tjueførste hundreåret, og viser krisa til den nyliberale utviklingsmodellen.

Frå eit institusjonelt perspektiv vart den nyliberale utviklinga samanfatta i danninga av World Trade Organization (WTO) i 1995 – liberaliserings- og privatiseringsregimet fremma samordninga av jordbruksnæringa og matmarknader på verdsbasis. WTO-avtalen Agreement on Agriculture (AoA) gjør det ulovleg med kunstig prisstøtte gjennom handelsrestriksjonar, produksjonskontroll eller statlege handelsråd. Ved å tvinge landa i Sør til å opne landbrukssektoren, mens USA og EU hadde store subsidiar, blei det skapt det som misleiande er oppfatta som «komparative fordelar», ved å skape dei historisk lågaste prisane på korn, kjøtt og mjølkeprodukt i desse landa. Ved å kople subsidiane frå prisane fjernar ein lågaste pris, og etablerer på effektivt vis «verdsprisar» på landbruksvarer – som har falle 30 prosent eller meir sidan 1994. Gjennom AoAs reglar for «minsteimport» er land nekta å følge ein sjølvforsyningsstrategi, og jamvel med ein slik relativt låg marknadstilgang har det å bli utsett for den kunstige verdsprisen øydelagt småprodusentar over alt, flytta dei til urban slum eller som arbeidskraft på plantasjar og jordbruksgods innretta på eksport av mat til relativt rike konsumentar på verdsbasis. Den resulterande styrkinga av dei store matselskapa under WTO-regimet har gjort det mauleg å privatisere «matsikring» hos dei store selskapa.(27)

Den opprinnelege senkinga av matprisane som førte til at småprodusentane vart øydelagte, har no ført til agflasjonen med auka monopolkontroll på matforsyningane i verda. Under slike tilhøve med «liberalisering » gjekk faktisk overføringa av inflasjonen på matprisane automatisk. Raj Patel merka seg at mens prisen på ris steig over heile Asia i 2008:

Ut over prisendringar er krisa innebygd i grunnleggande strukturendringar i matsystemet i verda. Det me kan kalle «mat frå ingenstad»-regimet(29) vaks fram gjennom den faste endringa frå produksjon av basismatvarer til produksjon av eksportmatvarer – enten ved at Nord dumpa sine landbruksvarer, eller ved at Sør slutta seg til ein kapitalistisk eksportstrategi for å betale gjeld. Chile, den største leverandøren av frukt og grønt til Europa og Nord-Amerika, hadde nedgang på meir enn ein tredjedel på bønner, kveite og andre basisvarer då plantasjane gjorde småprodusentane til midlertidig arbeidskraft. På slutten av det tjuande hundreåret er overslaget at mellom tjue og tretti millionar menneske verda over har mista jorda si som resultat av handelsliberalisering og eksportjordbruk. (30) Dei fortrengte utgjør ein midlertidig arbeidsstyrke i utkanten av byane, og pressar sjølvsagt lønningane ned på verdsbasis då næringslivet drar fordel av dei lågtlønna, og set ut arbeid. Konsekvensen er reduksjon av matproduksjon på småbruk for dei fattige og dei fattige blir meir sårbare med stigande matprisar. Desse trendane er bare forverra med intensivert «globalt jordran» som har understreka fordrivinga med privat tileigning og offentleg pålagt omlegging frå jordbruksland til sikring av energitilgang (biodrivstoff ) utan matsikring, i etterdønningane etter «matkrisa» nyleg. Det ironiske er at regjeringane viser lita tru på marknaden og på «matsikring», og investerer i jord utanlands for å sikre seg matforsyningar i tilfelle mangel i framtida.(31)

Sporen til slike initiativ utanfor marknaden er den alltid eksisterande trusselen om matopptøyar som regjeringane evig og alltid er sårbare for. Matopprøra som skylte over verda i 2007 og 2008 (Italia, Usbekistan, Marokko, Guinea, Mauritania, Senegal, Vest-Bengal, Indonesia, Zimbabwe, Burkina Faso, Kamerun, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia, Egypt, Mexico, Argentina og Haiti) vitna om stigande prisar på basismatvarer, som tvinga president Préval på Haiti til å gå av. Matopptøyar i byane uttrykker i dag misnøye med nyliberal politikk, som har bygd ned offentleg sektor (særleg matreservar), og gjort landa i sør meir avhengige av mat utanfrå. Som svar har regjeringane sett i verk moratorium på mateksport, og i 2008 stengte forbod mot kveiteeksport frå Kasakhstan, Russland, Ukraina og Argentina ein tredjedel av verdsmarknaden, Når det gjeld ris, har eksportforbod eller restriksjonar i Kina, Indonesia, Vietnam, Egypt, India og Kambodsja ført til at i hovudsak Thailand og USA framleis eksporterer og gir næring til agflasjonen. (32) I følge ein rapport:

Som resultat avslørte krisa at det nyliberale matregimet er sårbart, der mat i stor skala blir omgjort til varer og spekulasjonsmål. Kontrollert enten av finansmarknaden eller jordbruksnæringa, gir det inflasjon (sjølv med rekordavlingar på basisvarer).(34) Matlagra er svært sentraliserte – fem selskap kontrollerer 90 prosent av den internasjonale kornhandelen, tri land produserer 70 prosent av eksportert mais, og dei tretti største detaljhandlane for mat kontroller ein tredjedel av matvarehandelen.(35) Slik konsentrasjon av selskapsmakt blei mauleg gjennom synet som blei uttrykt av leiaren for Cargill:

Liberalisert handel etter WTOs reglar har omstrukturert matproduksjon og -handel, gjort land meir avhengige av matvarehjelp som starta då prisane var låge. Kveiteimporten til Afrika auka «med 35 prosent mellom 1996 og 2000, mens totalverdien av den stadig billigare importen faktisk fall med 13 prosent i snitt»(37). Omkring 70 prosent av landa i Sør er netto matimportørar (38), og i 2007 «steig rekninga på matimporten til utviklingslanda med 25 prosent då prisane steig.»(39) Slik matavhengighet kjem ofte som resultat av importvekst på produkt med lågpris til skade for eigne produsentar. FAO merka seg 669 tilfelle av stigande kyllingimport mellom 1983 og 2003, 50 prosent av dei i Afrika som bare står for 5 prosent av kyllinghandelen på verdsbasis. I dette tidsrommet blei 70 prosent av kyllingproduksjonen i Senegal og 90 prosent av Ghanas feid over ende av kyllingimport frå USA, EU og Brasil.(40) I mellomtida førte gjeldskrisa til nedbygging av strategiske kornreservar i Sør. Internasjonale organ som IMF gjorde framlegg om at regjeringane (til dømes i Malawi)(41) måtte redusere strategiske kornlager for å betale gjeld (42), og regjeringar som i India selde kornreservar på verdsmarknaden(43). Den internasjonale bonderørsla Via Campesina peika på:

Paul Krugman tok opp problemet i ein kommentar i New York Times, «Det løpske kornet»:

Ikkje ulikt avviklinga eller øydelegginga av vanlege kornreservar i koloniale bakland, så erstattar matregimet til storkonserna offentleg styring av matforsyninga med prismekanismen. Konsekvensen har blitt rask fjerning av hindringar saman med prisauke for basismatvarer. Men spreiinga av stigande matprisar er ikkje bare eit spørsmål om marknadsintegrasjon, heller eit resultat av maktkonsolidering i landbruks- og næringsmiddelsektoren. Eit eksempel her er den meksikanske maismarknaden. Mens maisprisane fall samanhengande etter at NAFTA hadde liberalisert maisimporten frå USA, så vart tortillaprisane tridobla på 1990-tallet. Og i 2006 då verdsprisen på mais steig svært raskt, blei tortillaprisen dobla igjen, slik at «folk med låg inntekt vart prisa ut av tortillamarknaden, og tvunge over på mindre næringsrike alternativ som kvitt brød og japanske nudlar».(46) Med bare to næringsmiddelprodusentar som har kontroll over 97 prosent av maismjølmarknaden til industrien, og reduserte statlege matsubsidiar, så har tortillaopprør blitt ein del av det politiske landskapet – stimulert av 10 prosent reduksjon i lønnene som resultat av migrasjon frå landsbygda pga maisimport. (47)

Typisk for matkrisa er det meksikanske underforbruket knytt til korleis profitten blir skapt. Mens reallønna har gått ned og tortillaprisen har stige, så har produksjonskostnadene på tortilla blitt skåre ned – slik industrielle metodar har forsemra matvarene for den fattige arbeidarklassen. Dvs at kapitalen med statleg støtte har klart å redusere kostnadene og heve prisane – eit resultat avhengig av nyliberale handelsvilkår saman med kameraderi og privatisering av den meksikanske staten.

Konsolideringa av jordbruksnæringa under det nyliberale matregimet skaper slik grunnlaget for matkrisa i verda. Liberalisering og privatisering verkar saman til å aksellerere sirkulasjonen av mat globalt, og restrukturerer matproduksjonen og matvarehandelen på storselskapas vilkår. Det set selskapa i stand til å skape profitt ved å bestemme prisane, i tillegg til spreiing av stigande prisar gjennom integrasjon av marknader på landbruks- og matprodukt. Monopolstrukturen i den tungt subsidierte jordbruksnæringa betyr ikkje bare at produsentane får lågare prisar for produkta sine, men au at oppkjøparar, næringsmiddelindustrien og salsledda er i posisjon til å heve matprisane. Profittraten i jordbruksnæringa har stige høgt; til dømes steig Cargills profitt med 36 prosent i 2007, AMDs 67 prosent, og Bunges 49 prosent, mens Cargills nettoinntjening steig med 86 prosent første kvartal 2008, AMDs bruttoprofitt gjekk opp 55 prosent og bruttoprofitten til Bunge auka med 189 prosent. Gjødselselskap profitterte au – til dømes steig profitten til Potash Corporation med 72 prosent i 2007, og profitten til Mosaic steig med 141 prosent, mens nettoinntekta til Potash steig 186 prosent første kvartal 2008 og Mosaics nettoinntekt steig meir enn 1200 prosent. I mellomtida har produsentar av såkorn og landsbrukskjemikaliar meldt om uvanlege profittar i 2007: Monsanto 44 prosent, DuPont 19 prosent og Syngenta 28 prosent.(48) Stigande prisar på innsatsmiddel som gjødsel, såkorn og sprøytemiddel forklarer korfor dei fleste småbrukarane ikkje har tjent på stigande matprisar. GRAIN skriv:

Konklusjon

Selskapskontroll gjennom eit matregime basert på liberaliserte marknader er ein naturleg følge av globaliseringa av eit system som oppmuntrar til auka matprisar, og spreier dei raskt verda over. Men røttene ligg i industrilandbruket, og at det er tungt avhengig av fossilt brensel. Som ein rapport frå Chatham House nyleg hevdar, å produsere «eitt tonn mais i USA krev 160 liter olje, samanlikna med bare 4,8 liter i Mexico der bøndene brukar meir tradisjonelle metodar. I 2005 stod energikostnadene for så mykje som 16 prosent av dei totale produksjonskostnadene i landbruket i USA, ein tredjedel til drivstoff medrekna elektrisistet, og to tredjedelar indirekte, til produksjon av gjødsel og kjemikaliar.»(50) Det siste er sjølvsagt ansvarleg for «peak soil»-krisa – utarminga av jordsmonnet – ettersom uorganisk gjødsel og monokulturar (med opphav i plantasjesystemet i koloniane) har intensivert brotet i stoffskiftet (metabolic rift) der organiseringa av samfunnet bryt karbon- og næringssyklane i naturen og utarmar jordsmonnet. Det betyr at mens det framleis er dyrkbar jord tilgjengeleg i verda, så viser jorda som er i bruk, teikn på utmatting og erosjon som peikar mot at verda står framfor jamt nedgåande avkasting under det noverande regimet som er avhengig av og basert på petroleumsbasert gjødsel og plantemiddel.

Tvillingkrisa med topp i oljeproduksjon og jordsmonn legitimerer eit globalt agrodrivstoffprosjekt, for å supplere (i hovudsak) drivstoffbehov i Nord med billigare (i hovudsak frå Sør) typer etanol og biodiesel, men utan vesentleg effekt på dei totale utsleppa av drivhusgassar.(51) Ironisk nok har industrilandbruket som er avhengig av fossilt drivstoff, bidradd til jakt på alternative, fornybare energikjelder, som biodrivstoff. Men biodrivstoff gjør problemet meir samansett, ikkje bare fordi dei snaut dekkar opp for utsleppa, men au ved å legge press på dyrkbar jord. Eit selskap som eit tiår tilbake hevda dei skulle «gi mat til verda» med ny bioteknologi, legg seg no på ei industrilandbrukslinje som er avhengig av å erstatte matdyrking med dyrking av planter til biodrivstoff. Vanlege oppfatningar om den underliggande årsaka til inflasjon på mat legg stor skyld på biodrivstoffrevolusjonen, der ein forfattar merkar seg at den ikkje bærekraftige politikken for agrokultur og agrodrivstoff i USA og EU har ført til «stort handelsunderskott på mat i begge område», «i sentrum for dagens priseksplosjon på landbruksvarer».(52) Her er resonnementet at matlagra i Nord blei kjørt ned av svulmande handelsunderskott, i tillegg til tungt subsidierte tiltak for biodrivstoff, særleg til maisetanol i USA, kjenneteikna av internasjonale institusjonar som hovudskyldig i priseksplosjonen på mat:

Ifølge FAO står maisetanol i USA for ein tredjedel av auken i verdsprisane på mais, og 70 prosent ifølge IMF. Overslag frå Verdsbanken seier at USAs politikk er ansvarleg for 65 prosent av veksten i landbruksprisane, og for … den tidlegare sjefs-økonomen i USDA forklarer det 60 prosent av prisauken. Verdsbanken slår fast at «Prisane for desse avlingane som blir brukt til biodrivstoff, har stige raskare enn andre matprisar dei siste to åra, der kornprisane har gått opp med 144 prosent, oljevekstar med 157 prosent, og andre matprisar bare opp 11 prosent.» USA er, som resultat av at dei produserer etanol av mais, klart ansvarleg for priseksplosjonen på matvarer i verda. Den nest største maiseksportøren i verda, Brasil, produserer etanol av sukkerrøyr og har slik sett ikkje påverka verdsprisane på mais. I tillegg til USAs etanolprogram på mais, har programmet deira for biodiesel (soyabønner) au bidradd til himmelhøge prisar.(53)

Marknadsfetisjismen som er tydeleg der industrilandbruket omformar mest alle landbruksprodukt til udifferensierte varer (naturlegvis med store subsidiar til drivstoffavlingar så vel som andre subsidiar), gjør liberaliseringa av landbruket til ei fleirtydig sak. Liberaliseringa har skapt eit handelsregime som med stø kurs har bygd ned vern av innanlands jordbruk i Sør, mens Nord har fått halde fram med å subsidiere industrilandbruket. Nye subsidiar til agrodrivstoff har gitt gjenklang i verdsmarknaden for mat i form av inflasjon. På same tid har liberalisering og strukturtilpassing forsterka eksporten av nokre matvarer frå Sør, no blir eksport av produkt til agrodrivstoff oppmuntra av European Emissions Trading Scheme. Enten i form av kaloriar eller energivekstar held Sør fram med å forsyne det nordlege forbruksmønsteret. På same tid har mange land som Mexico og Jamaica senka produksjonen av basisvarer til innanlands forbruk kraftig.

Eit viktig korrektiv til det nykoloniale mønsteret er innblandinga frå rørsla for matsuverenitet, som vaks fram på 1990-tallet som ei utfordring til privatiseringa av matsikring, og som hevdar at «svolt ikkje er eit spørsmål om midlar, men om rettar».(54) Med andre ord må statar så vel som lokalsamfunn, særleg produsentar, ha rett til å utvikle sin eigne politiske instrument, medrekna vernetiltak slik at innbyggarane kan få passande og næringsrik mat dei har behov for, og på kulturelt og økologisk høveleg vis. Det betyr ein slutt på eller drastisk beskjæring av matregima – og av selskapa som kontrollerer dei – som er innretta på produksjon for dei (overalt) med kjøpekraft til å skaffe seg maten dei ønskar.

Me står i starten på ein æra der industrilandbruket møter aukande problem og minkande støtte, og der visjonen om matsuverenitet har ein sjanse til gradvis å bli realisert. Matkrisa i 2007–2008 tjener som ei påminning om langvarig ulikskap i matregimet i verda, og korleis det sosialt og økologisk manglar bærekraft.

 

(Artikkelen sto i Monthly Review sitt juli-augustnummer, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Gunnar Danielsen har oversatt artikkelen fra engelsk.)

Notar:

 

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og bystyremedlem for Rødt.

43,1 % av befolkningen er ufør når de fyller 67 år og blir alderstrygdet. 48 % av alle kvinner. Trolig over halvparten av LO-organiserte. Stortingsproposisjonen, bygd på uførepensjonsutvalget, er varslet i løpet av 2010, trolig på våren. For de fleste av oss avgjøres altså alderdommen i løpet av noen måneder i 2010.

Full omlegging

Uførepensjonsutvalget la fram sin innstilling 16.5.2007. Utvalget ble nedsatt av Bondevik, men ble utvidet av Stoltenberg med Reegaard fra LO og Magnussen fra NHO. Utvalget kommer ikke med små justeringer. Uførepensjon erstattes med uførestønad. Alle med lave pensjoner taper mye. Har de barn, er tapet voldsomt. Alderstrygda for de som har vært uføre, senkes dramatisk.

Ikke lenger uførepensjonister

Fra 1.1.2011 forsvinner uførepensjonistene. Du får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon. Du får beregnet inntekten du hadde før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra. Du merker ikke overgangen til alderstrygd når du blir 67, du får nøyaktig det samme. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd. Du får 66 % av inntekten i de tre beste av de 5 siste år før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon. Da skatter du også som lønnstaker, ikke som pensjonist. Honnørbillettene forsvinner nok også.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt, de omfattes av skattebegrensingsregelen og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere, har særfradrag på 19 368 kroner i året og nyter godt av den fantastisk gode skattebegrensingsregelen.

De store taperne på denne nyskaping er de med lav pensjon. Uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall. 19 % av alle uførepensjonister har minstepensjon, 57 000 i tallet. Halvparten av disse, 10 % av alle uførepensjonister, betaler ikke et øre i skatt. Det skal det bli slutt på. De 30 000 fattigste uførepensjonistene skal fratas 20 000 kroner netto.

Uførepensjonsutvalget vil riktignok innføre en minste uførestønad på 2,1 G (153 000 kroner) i 2011. Dette ligger over minstepensjon på 2 G (145 700 kroner). Men dagens minstepensjonister og de som har noen tusener mer, taper likevel 22 000 kroner netto i året når de ikke lenger nyter godt av skattebegrensingsregelen. De store vinnerne her er de som får pensjon beregnet etter ei inntekt på 400 000 kroner til 500 000 kroner. De tjener 15 000 kroner netto i året. Som i pensjonsreformen overføres fra de med lav inntekt til de med høy inntekt.

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag, og gir sin anbefaling om at uføretrygd innvilges. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av manglende funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

36 000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 29 000 kroner (0,4G). Du får fullt barnetillegg om du har pensjon under 2,6 G = 192 600 kroner som enslig eller familieinntekt på 3,7 G = 272 300 kroner. Dette er et fribeløp. Tjener du 20 000 kroner over fribeløpet, så trekkes halvparten. dvs. at du fortsatt får 19 000 kroner.

6 % av uførepensjonistene har barn. 15 600 får dette barnetillegget i dag. Nå skal de over på samme system som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7 020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle enslige pensjonister med 1 barn og pensjon under 192 000 kroner taper 1 800 kroner måneden og alle med 2 barn taper 3 600 i måneden. Ganske hjerterått å ta muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst fra barn av de fattigste uføre.

Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble uføre. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna. Samtidig viser forskning at de aller fattigste i dette landet nettopp er de store barnefamiliene med lav inntekt, og at uførhet har en stygg tendens til å gå i arv.

Av midlertidig uføre har hele 42 % barn. De får også barnetillegget i dag. Men når både attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd erstattes med arbeidsavklaringspenger fra 1.3.2010, så blir det et likt barnetillegg. Og det blir neppe det høyeste.

Store tap som alderspensjonist

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2025 betyr det 10 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer sjøl for at uføre burde vært holdt utenfor, siden de faktisk ikke kan velge å jobbe lengre for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med ett år, ved å jobbe 8 måneder lengre. Dette er umulig for uføre. Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. Som de selv sier: Ellers vil halvparten av innsparingen i pensjonsreformen forsvinne, siden nesten halvparten er ufør den dagen de blir alderspensjonister.

Uføre er nok ikke de som har lengst levealder. Nå skal de betale for at andre har vært mer heldige med jobb og helse og lever lengre enn før.

Utvalget har to forslag til hvordan de kan redusere alderspensjonen til uføre ytterligere. Modell 67 betyr at opptjening av pensjon stanser ved 62 år. Det betyr at alle som er blitt uføre før 62 år, taper 5 opptjeningsår. Pensjonen reduseres med 12,5 %. Modell 62 er mer innfløkt. Da skal alderspensjonen vare ett år lenger, fra 66 år. På det taper du 5,6 %. I tillegg mister du et opptjeningsår og taper 2,5 % mer.

Vi inviteres til å velge mellom å miste en åttendedel av pensjonen fra 67 år eller en tolvtedel fra 62 år. Vi må avvise begge. Men jeg bruker modell 67 i beregningene mine. Siden både Magnussen fra NHO og Reegaard fra LO støtter den første modellen, så er den nok mest sannsynlig.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Midlertidig uføretrygd er blitt regelen dersom du kan tenkes å bli arbeidsfør de første fire år. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. 6 år på midlertidige tiltak betyr 2 tapte opptjeningsår, 5 % lavere pensjon.

 

Virkning	Født 1949	Født 1963
Levealderjustering	3 %	10 %
Manglende opptjening	12,5 %	12,5 %
6 år midlertidlig stønad	5 %	5 %
Totalt senket pensjon	20 %	28 %

 

Dramatisk senking av alderspensjonen for uføre

Den nye reformen avler minstepensjonister. Det skyldes kombinasjonen av at opptjening stanser ved 62 år, og de fleste uførepensjonister vil få flere år på midlertidige stønader med lav opptjening av pensjon.

I de nye obligatoriske tjenestepensjonsordningene fins det knapt uføreforsikring. Men fortsatt har 400 000 arbeidstakere i privat sektor beholdt de gode ytelsesbaserte ordningene som nesten alltid har gode uføreforsikringer. Noen på 60 %, andre på 65 % eller 66 %, noen få helt oppe i 70 % av tidligere inntekt. Utbetaling beregnes som forskjellen på for eksempel 66 % av lønn og det du ville fått i folketrygd med denne lønna. Formelt sett kan avtalene fortsette, med samme tillegg til folketrygdens uførestønad som i dag. Men dette er en god mulighet for bedriftene til å kvitte seg med dyre ordninger som normalt ikke er avtalefestet. Spesielt siden de med ny folketrygd blir mye dyrere. Uførepensjonene representerer om lag en tredjedel av alle utgifter til pensjon. Og om de skulle fortsette, så blir ordningene like usosiale som den nye offentlige uførestønaden. Tar fra de lavtlønte og gir til de med god inntekt.

Har offentlig uførepensjon ei framtid?

De offentlige uførepensjonene er med ett slag null verdt. De garanterer 66 % og det gir jo den nye uførestønaden. Så dermed må offentlig ansatte i stat og kommune reforhandle hele avtalen. Da får de to problemer. Det blir mye dyrere å kompensere fordi mye mer går bort i skatt og fordi den nye uførestønaden bare gis av inntekter opp til 6G = 438 000 kroner. Dagens offentlige pensjon garanterer 66 % helt opp til 12 G = 876 000 kroner.

Det andre er modellen. Taperne er de lavtlønte og de med svært høye lønninger. Det blir ikke mulig å kompensere med en ny bruttogaranti på for eksempel 80 %. Dermed forsvinner bruttogarantien. Det er i så fall ei mine under hele det offentlige pensjonssystemet.

Det store med dagens offentlige pensjonssystem er jo nettopp det at du har samme livsvarige pensjon når du blir 65 uansett om du ble ufør eller gikk av med AFP på et tidligere tidspunkt. Det er dette prinsippet som ny uførestønad gjør umulig å videreføre.

Hva må vi gjøre?

 

Det aller viktigste å slå tilbake er forslaget om å gå fra uførepensjon til uførestønad, fra pensjonist til lønnstaker. Det er ikke mulig å videreføre de gode uførepensjonene i det offentlige og heller ikke de gode ytelsesbaserte ordninger i privat næringsliv, med et slikt prinsipp. I tillegg er det en overføring fra de med lav pensjon til de med høy pensjon.

Det nest viktigste er å slå tilbake levealdersjustering for uføre. Det er helt urimelig og umulig å argumentere for. Det er en ren straff.

Det tredje er at uføre skal tjene opp pensjon til 67 år fortsatt. Perioder med midlertidig uføretrygd, attføring eller rehabilitering skal beregnes etter den inntekt de hadde før de ble syke.

Det fjerde er å beholde det behovsprøvde barnetillegget. Det er helt avgjørende for barndommen til barn av fattige uføre, spesielt enslige.

Utvalget har ett eneste forslag til forbedring av dagens ordning: At det skal være mulig å bli uføretrygdet ned til en tredjedel, mens du i dag må være minst 50 % arbeidsufør.

FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) har vært opptatt av et større fribeløp. Inntekt du kan ha uten at det trekkes i pensjon. Det er ingen grunn til å kutte ned på dagens fribeløp på 1 G ned til 15 000 kroner slik utvalget foreslår.

Varig uførepensjon

 

Bakgrunnen for utvalgets forslag er nok at de tenker seg en ordning der uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, attføring og rehabilitering i praksis blir en ordning. Der det er flytende grenser. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellig skatt, forskjellig barnetillegg og forskjellig fribeløp.

I dette systemet blir vedtak om varig stønad mer og mer sjeldent. I enda flere år må folk som er uten sjanse i dagens arbeidsliv, gå den ydmykende veien om midlertidige vedtak. Ikke nok med at du har gitt all din arbeidsevne, du skal i tillegg fratas din siste sjølrespekt før du forlater arbeidslivet for godt. Alle som har søkt om varig uførepensjon gjennom dagens system, vet hvilken bør som lettes når du endelig vinner gjennom.

Arbeidslinja

 

Så handler det om arbeidslinja og den ydmykende behandling vi skal møte med vurdering av restarbeidsevne og midlertidige vedtak. Resultatet blir kanskje det samme, men det er en dårligst mulig start på en verdig alderdom.

Overlever skattebegrensingsregelen og barnetillegg arbeidslinja?

 

Skattebegrensingsregelen er den aller mest sosiale ordninga i hele vårt skattesystem. Den gjør det mulig for minstepensjonister å overleve, fordi de nesten ikke betaler skatt. Og langt ut over minstepensjon fører den til lavere skatt enn lønnstakere, en tommelfingerregel er minst 10 % lavere. Men sett fra forkjemperne for arbeidslinjas synspunkt er den en dårlig ordning. For når du passerer fribeløpet så trekkes du 55 % i skatt. På samme vis blir det om du har 192 000 kroner i pensjon og får deg en liten jobb. Da mister du barnetillegget. Slik fungerer sosiale ordninger. De er umulig å lage uten slike bivirkninger. Men her er medisinen så god at alle bivirkninger overskygges.

Til nå har jeg trodd at det å ta fra de som har mest behov barnetillegg rett og slett faller på sin egen urimelighet. Men det er vanskelig å tenke seg hva Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Bjarne Håkon Hanssen ser som rimelig. Jeg trodde heller aldri at de kunne lykkes med å ta AFP-tillegg fra slitne 62 åringer og gi til friske professorer som jobber til de er 70. Men de gjorde det. Jeg tror de er villig til å ofre det meste på arbeidslinjas alter.

Odelstingsproposisjon 111

 

Proposisjonen handler egentlig om AFP. Men i samme åndedrag fratas vi retten til AFP dersom vi mottar delvis uføretrygd etter 62 år. Det betyr at du må si ifra deg uføretrygd nøyaktig måneden før du fyller 62 år og gå over på AFP. Da er du garantert en kraftig inntektsnedgang og en varig lav pensjon. Alternativet er å fortsette på delvis uføretrygd og håpe du holder til du er nærmere 67 år slik at det blir litt pensjon å leve av.

Trolig blir det ikke noe valg. De fleste har nok ikke tjent opp nok til å få lov å gå av ved 62 år og må vinke farvel til det livsvarige AFP-tillegg som blir de friske til del. Slik blir det når sosiale ordninger erstattes med et rent forsikringsbasert system.

Eksempler

 

Hun begynte å arbeide da hun var 27 år, og hadde ei inntekt da hun ble syk i 2004, på 5G (364 000 kroner). Fra 2005 går hun på rehabilitering, attføring og midlertidig uføretrygd i 6 år før hun blir uføretrygdet i 2011 på ny ordning.

I dagens system ville hun fått uførepensjon fra 62 år og senere alderspensjon fra 67 år på 195 000 kroner. Skatt = 14 000 kroner. Netto 181 000 kroner.

Nå får hun først en uførestønad på 66 % = 240 000. Skatt = 61 000 Netto 179 000. Hun taper et par tusenlapper årlig til hun blir 67. Ikke så galt.

Når Pia blir 67, så har hun bare 35 år fra hun begynte 27 år gammel til opptjeningen stanset ved 62 år. I tillegg har hun mistet to opptjeningsår fordi hun gikk 6 år på forskjellige stønader. Hennes pensjon blir redusert til 33/40-deler av 195 000 kroner til 162 000 kroner. Dette blir i tillegg levealderjustert med 3 %, og hun havner på 157 000 kroner. Tap: 34 000 kroner årlig.

 

Mia har bare 4G i inntekt. Hun opplever nøyaktig det samme som Pia. I dag ville hun fått en uførepensjon og senere alderspensjon på 165 000 kroner. Betalt skatt på 5000 kroner og hatt 160 000 kroner netto. I stedet får hun en uførestønad på 192 000 kroner. Hun betaler i skatt 44 000 kroner, og sitter igjen med 148 000 kroner. Hun taper 12 000 kroner i året til hun blir 67. Når hun blir 67, senkes pensjonen til 135 000 kroner. Men hun berges av minstepensjonen på 145 700 kroner. Men den blir også levealderjustert og hun havner på 141 000 kroner. Taper altså 24 000 kroner årlig, livsvarig.

Akkurat som Pia og Mia starter Liv og Siv ved 27 år og har lønn før de blir syke, på henholdsvis 5G og 4G. Men siden alleårsregelen nå gjelder, så regner vi med at gjennomsnittslønna de første 20 år lå 0,5 G = 36 000 kroner lavere enn sluttlønna. Med dagens folketrygd ville de kommet ut akkurat som Pia og Mia. De ville også tjent eller tapt akkurat like mye i tida før de fyller 67 og blir alderspensjonister.

Men når de fyller 67 år i 2030, så blir de begge minstepensjonister. Og da vel å merke på den nye minstepensjonen som er levealderjustert ned til 130 000 kroner. Liv taper 51 000 kroner årlig, Siv taper 35 000 kroner årlig.

OXFAM er en internasjonal, ideell, humanitær organisasjon som arbeider i mer enn 100 land for å redusere fattigdom og urettferdighet. (Wikipedia) Du kan lese hele rapporten her: www.oxfam.org.uk/resources/policy/health/downloads/bp125_blind_optimism_private_health_care.pdf

Risikoen kan ikkje bli større. Kvart minutt dør ei gravid eller fødande kvinne av mangel på enkel medisinsk omsorg. Kvar time dør 300 menneske av AIDS-relaterte sjukdommar. Og kvar dag blir 5000 barn drepne av lungebetennelse. Verda er mykje på feilspor når det gjeld å kunne nå dei Tusenårs Utviklingsmåla (korta ned til MDGs frå det engelskspråklege «Millenium Development Goals») som ein internasjonalt er einige om for helse. For å kome tilbake på sporet og oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg for alle, trengst det ei massiv utviding av helsetenestene. Å ikkje klare denne oppgåva inneber å overlate hundretals millionar menneske til ein tidleg død og eit liv plaga av sjukdom. Nøkkelspørsmålet er: Korleis kan ei slik massiv oppskalering bli realisert?

I meir enn to tiår var Verdsbanken rådd til ei løysing basert på investering og vekst i den private sektoren for helseomsorg. Verdsbanken ytra seg sterkt nedsettande om svikten i dei offentlege helsetenestene i fattige land, ein svikt der den same banken sine påtvinga utgiftskutt innafor offentleg sektor og omfattande krav til omstrukturering har spela ei tungtvegande rolle. Argumentet var at privat sektor kunne gjere ein betre jobb. Trass i at Verdsbanken dei siste åra har vedgått nøkkelrolla til offentleg sektor innafor helseomsorg, er dette meir som regulator og «forvaltar» enn som ytar av helsetenester. Trass i dei dårlege resultata til private sektorleidde løysingar har det dei siste månadane vore ein synbar auke i strevet til fleire gjevarar og påverkingssterke organisasjonar med å oppmuntre og finansiere ei utviding av helseomsorga til den private sektoren. Tanken er at dei som kan klare det, skal kjøpe si eiga helseomsorg i privat sektor, og styresmaktene skal hyre private leverandørar til å yte tenester til dei som ikkje kan betale sjølve. Tilnærminga er ikkje berre gjort som ei «fornuftssak», men som avgjerande for å reversere mangelen på framgang innafor helseomsorg, og for å redde liva til fattigfolk.

Dette dokumentet undersøker argumenta som er brukt for auka privat yting av helsetenester for profitt som eit middel for å skalere opp og nå helseomsorg for alle. Ein finn at bevismaterialet som taler for privatsektorløysingar, er svakt. Tvert imot er det omfattande og aukande bevismateriale for at dei private føresetnadane har alvorlege innebygde feilkjelder som gjer dei til ein svært risikofylt og kostbar veg å ta. Alt for ofte er desse risikoane ikkje tatt med i reknestykket.

Samtidig stadfestar ei auka mengd internasjonal forsking at trass i alvorlege problem i mange land, held offentleg finansierte og leverte tenester fram med å dominere med høgare yting og meir likeverdige helsesystem. Ingen låg- eller middelinntektsland i Asia har nådd allmenn eller nær allmenn tilgang til helseomsorg utan heilt eller nesten heilt å stole på skattefinansiert offentleg yting. Oppskalering av offentleg yting har ført til omfattande framgang trass i låge inntekter. Ei kvinne på Sri Lanka kan for eksempel vente å leve nesten like lenge som ei kvinne i Tyskland, trass i ei inntekt på ein tiandedel. Viss ho får barn, har ho 96 prosent sjanse for å bli følgd opp av ein profesjonell helsearbeidar.

Seks av dei mest vanlege argumenta for yting av privat sektors helseomsorg blir undersøkt i dette dokumentet.

Det første er at den private sektoren alt er ein tung ytar av tenester i dei fattigaste landa, og at han derfor må bli sentral i einkvar strategi for oppskalering. Ein ny rapport frå den Internasjonale Finanssamansluttinga (IFC), Verdsbanken si avdeling for investering i privat sektor, hevdar at over halvparten av ytingane innafor helseomsorg i Afrika kjem frå privat sektor. Oxfam sin analyse av data brukt av IFC finn at nesten 40 prosent av dei «private ytingane» IFC identifiserer, berre er små butikkar som sel medisin av ukjent kvalitet. Viss desse butikkane er tatt bort, og berre klinikkar med øvde helsearbeidarar – slike dei fleste vil tenke på som «helsetenester» – er tatt med, då fall delen av helsetenester i privat sektor dramatisk, spesielt for fattigfolk. Samanliknelege data frå 15 afrikanske land sør for Sahara avdekker at berre 3 prosent av den fattigaste femtedelen av innbyggarane som søkte helseomsorg då dei var sjuke såg ein privat dokter.

Også der privat sektor er ein stor ytar av nokre tenester, tyder ikkje dette at sektoren fyller helseomsorgsgapet. I India blir 82 prosent av omsorga for pasientar i heimane ytt av privat sektor. Talet på førsteklasses private hospital aukar raskt. Men dette systemet nektar halvparten av mødrene i India ei kvar form for medisinsk assistanse i samband med barnefødsel. Røynda er at folk flest i fattige land ikkje har tilgang på helseomsorg i det heile. Meir enn halvparten av dei fattigaste barna i Afrika får inga medisinsk hjelp når dei er sjuke.

Det er ulogisk å ta den ille status quo innafor helseomsorg – der privat sektor i nokre tilfelle spelar ei viktig rolle – som retningsgivande for korleis suksessrik utviding bør bli organisert. Dette er å samanlikne med å sjå på den enorme auken i talet på private væpna livvakter i svake statar og slutte av det at det er best å la privat sektor ta over nasjonal politiaktivitet. Auke i private ytingar må bli vurdert på grunnlag av resultata samanlikna med offentlege ytingar, og ikkje berre på grunn av at sektoren akkurat no etter visse mål er ein dominerande leverandør i nokre fattige land.

For det andre er det påstått at privat sektor kan skaffe tilleggsinvesteringar til finansielt utsvelte offentlege helsesystem. Men å dra private ytarar til risikofylte helsemarknader med låge inntekter, det krev offentleg subsidiering i stort format. I Sør-Afrika mottar fleirtalet av deltakarane i private medisinske opplegg høgare subsidiar frå regjeringa gjennom skattefritak enn det som er brukt på kvar person innafor offentleg ytte helsetenester. Private tilbydarar konkurrerer i mange fattige land også direkte om dei få utdanna helsearbeidarane.

For det tredje blir det ofte argumentert med at privat sektor kan nå betre resultat til lågare kostnader. Men realiteten er at privat deltaking i helseomsorg gir høgare (ikkje lågare) utgifter. Libanon har ei av dei mest privatiserte helsesystema i noko utviklingsland. Landet brukar meir enn dobbelt så mykje som Sri Lanka på helseomsorg, mens dødsfall blant barn er to og ein halv gonger høgare og blant fødande kvinner tre gonger høgare. Kostnadar aukar ved at private tilbydarar søker profitable behandlingar heller enn behandlingar som skriv seg frå medisinske behov. Chile sitt helseomsorgssystem har brei deltaking frå privat sektor, og som ei følgje av det har landet ein av verdas høgaste prosentdel fødslar med kostbare og ofte unødvendige keisarsnitt. Kommersialisering har ført til minka bruk av lite profitabel førebyggande helseomsorg i Kina: Vaksinering vart halvert på fem år etter reformer. Omfanget av tuberkulose (TB), meslingar og polio aukar og kan koste økonomien millionar i tapt produktivitet og unødvendig behandling på toppen av unødvendige lidingar.

Vanskane med å administrere og regulere private tilbydarar skaper også ineffektivitetar, spesielt der offentleg kapasitet er svak og der det er for få private tilbydarar til å sikre priskonkurranse. I Kambodsja var talet på teknisk akseptable tilbod som vart mottatt ved ei av dei største utlyste opplegga for helseomsorg, så lågt at kontraktar i mange tilfelle vart gitt utan konkurranse. Dette førte til 40 % reduksjon i omfanget av det aktuelle helseprogrammet. Private leverandørar hadde lågare driftskostnadar i berre 20 prosent av kontraktprogramma der det finst tilgjengelege data. Då er heller ikkje alle offentlege kostnadane knytt til å administrere private tilbydarar tatt med. Desse kan summere seg opp til 20 prosent av utgiftene på helsebudsjetta.

For det fjerde manglar det bevis for påstandane om den overlegne kvaliteten til den private helseomsorgssektoren. Verdsbanken rapporterer at privat sektor i det store og heile kjem dårlegare ut enn offentleg sektor når det gjeld teknisk kvalitet. I Lesotho vart berre 37 prosent av seksuelt overførte infeksjonar behandla korrekt av kontrakterte private tilbydarar samanlikna med 57 og 96 prosent av tilfella som vart behandla i «store» og «små» offentlege helseinstansar. Dårleg kvalitet i den uregulerte majoriteten innafor privat sektor set millionar av menneske sine liv i fare kvar dag.

For det femte er det meir truleg at privat yting kan auke ulikskapen i tilgang til helseomsorg enn at hjelp når dei fattige, fordi slike tilbod naturleg favoriserer dei som har råd til å betale for behandling. Tal frå 44 mellom- og låginntektsland tyder på at høgare deltaking av privat sektor i primær helseomsorg fell saman med eit høgare allment nivå av utestenging av fattige menneske frå behandling og omsorg. Kvinner og jenter lir mest. For å få noko igjen for å ta seg av dei fattige, rår IFC legar til å ta imot 100 pasientar per dag, eller ein kvart fjerde minutt, mens dei som har råd til det kan få eit mykje større nivå av omsorg.

Til slutt finst det ikkje noko bevis for at private tilbydarar av helseomsorg er meir imøtekommande eller mindre korrupte enn offentleg sektor. Til og med i rike land er det svært vanskeleg å regulere private tilbydarar. Svindel i helseomsorgssystemet i USA er estimert til å koste mellom 12 og 23 milliardar US dollar i året.

Den private sektoren byr ingen veg bort frå problema som offentlege helsesystem står overfor i fattige land. Desse problema må i staden bli møtt direkte, fordi tilgjengeleg kunnskap viser at å få offentlege helsetenester til å fungere, er den einaste sikre vegen om ein vil oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg. Det var forpliktande handling frå styresmaktene når det galdt å organisere og skaffe fram helsetenester som kutta barnedødsfall med mellom 40 og 70 prosent på berre ti år i Botswana, Mauritius, Sri Lanka, Sør-Korea, Malaysia, Barbados, Costa Rica, Cuba og den indiske staten Kerala. I seinare tid har land som Uganda og Aust- Timor brukt koordinert givarfinansiering til å auke offentlege ytingar i stort omfang. I Uganda har talet på folk som bur innafor 5 km frå ein klinikk auka frå 49 til 72 prosent på berre fem år. På berre tre år har styresmaktene i Aust-Timor auka dekkinga med utdanna fødselsomsorg frå 26 til 41 prosent.

Det er enten slik at offentleg sikring manglar eller er svært svak i mange land, men problema kan bli handterte. Offentleg sikring av helseomsorg er ikkje dømd til å feile slik nokon påstår, men det å få helseomsorga til å fungere krev fast politisk leiarskap, riktige investeringar, faktabaserte tiltak og folkeleg støtte. Når desse vilkåra er tilstades, kan offentlege helsesystem dra nytte av stordriftsfordelar, standardiserte system for regulering og heving av kvalitet, og aller viktigast, legitimiteten og kapasiteten til å omfordele ressursar og redusere ulikskap. Politikk for allmenn tilgjenge i Sri Lanka, Malaysia og Hong Kong er til større fordel for dei fattige enn for dei rike. Indiske statar som investerer meir i offentlege helsetenester, har hatt suksess med å redusere ulikskapar mellom by og bygd. Den allmenne fordelen knytt til offentlege helseutlegg viste seg verkeleg å ha redusert ulikskap i 30 studiar av utviklingsland mottatt av Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Organisasjonar innafor det sivile samfunnet (CSO-ar) må bli vurdert som klart andre aktørar enn den private sektoren som arbeider med sikte på profitt. CSO-ar har ei nøkkelrolle å spele i å hjelpe til med å styrke og utvide levedyktige ansvarlege offentlege helseomsorgstenester. Som ytarar av helseomsorg er dei redninga for millionar i mange land, særleg for nokre av dei mest marginaliserte og stigmatiserte folkegruppene. Fordi dei ikkje søker profitt, er dei heller ikkje offer for nokre av dei negative insentiva til dei ytarane som søker profitt. Men CSO-ar møter også hinder når det gjeld kapasitet og skala. Dei kan ikkje nå alle dei som har behov for behandling og omsorg, inkludert dei som er smitta av HIV, TB og malaria. CSO-ar bør berre bli eit tillegg til og ikkje ei erstatning for statlege ytingar. Dei arbeider best i samarbeid med det offentlege systemet som i Uganda der offentleg sektor opererer i partnarskap med misjonshospital. CSO-ar spelar også ei kritikarrolle ved å halde regjeringar og internasjonale aktørar ansvarlege, og ved å skape politiske press for å få regjeringar til å handle for å sikre fri helseomsorg for alle.

Eksisterande private leverandørar må bli integrert i offentlege helsesystem der det er muleg, og i nokre samanhengar kunne den rolla på enkelte område bli utvida. Men å vende seg til privat sektor med sikte på den omfattande utvidinga som trengst for å nå allmenn tilgang, ville vere å sjå bort frå dei eintydige og beviste risikoane knytt til denne tilnærminga, og også å sjå bort frå fakta rundt kva som har fungert i vellykka utviklingsland. I dei fleste låginntektsland er det framfor alt slik at den spisskompetente og dyre formelle private sektoren er irrelevant for fleirtalet blant innbyggarane. Veksten i denne sektoren kan kome på direkte kostnad til offentlege helsesystem og underminere kapasiteten til å yte til dei som er mest trengande. Å subsidiere denne sektoren med skatt eller dollarhjelp kan ikkje bli rettferdiggjort.

Samtidig må styresmakter gjere ein innsats for å heve kvaliteten til den store mengda med uformelle ytarar av helseomsorg, blant anna via skolering og offentleg utdanning. Men oppgåva er enorm, og erfaring frå meir suksessrike land peikar på at den mest effektive måten er å investere i oppskalering av gratis offentleg yting og bruke konkurranse til å drive fram kvalitet. I den indiske delstaten Kerala synest framleis kvaliteten til dei offentlege hospitala, som langt frå er perfekt, å ha lagt eit effektivt kvalitets- «golv» under dei helsetenestene som blir levert frå privat sektor. Eitkvart direkte forsøk på betre ytingane til myriaden av uformelle ytarar må derfor alltid kome i tillegg til den langsiktige meir bærekraftige strategien for å skalere opp og styrke det offentlege helsesystemet som hovudleverandøren.

Den tilgjengelege dokumentasjonen må ikkje bli brukt til å dekke over omfanget til den utfordringa som offentlege helsesystem står overfor. Dokumentasjonen peikar heller ikkje på at privat sektor ikkje vil spele noko rolle – han vil halde fram med å eksistere i mange ulike former og han inneber både kostnadar som må bli eliminert eller kontrollert og potensiell nytte som må bli betre forstått og dradd lærdom av. Men bevisa er udiskutable: for å nå allmenn og likeverdig tilgang til helseomsorg, må offentleg sektor bli gjort i stand til å fungere som hovudytaren. Styresmakter og givarar frå rike land må handle med sikte på å skape verkeleg endring, og prioritere den raske oppskaleringa av gratis helseomsorg for alle.

(Sammendraget og boksen under er oversatt til norsk av Einar Jetne.)

 

Tilrådingar Til givarar Auk finansiering til å utvide gratis yting av allmenn offentleg helseomsorg i låginntektsland raskt, inkludert finansiering gjennom den Internasjonale Helsepartnarskapen (the International Health Partnership). Sikker at hjelp er samordna, «forutsigbar» og langsiktig, og der det er muleg, at ho er ytt som støtte til helsesektoren eller som allmenn budsjettstøtte. Stø forsking på suksessar med å oppskalere offentleg yting, og del lærdommen med regjeringar. Vurder bevisa og risikoane i staden for å fremje og spreie hjelpepengar til uprøvd og risikofylt politikk basert på å innføre marknadsreformer i offentlege helsesystem og skalere opp privat yting av helseomsorg. Stø styresmakter i utviklingsland slik at dei kan styrke kapasiteten til å regulere eksisterande private helseomsorgsytarar. Til styresmakter i utviklingsland Stå mot givarpress i retning av å sette i verk marknadsreformer som verken er utprøvde eller fungerande i offentlege helsesystem, og stå mot givarpress med sikte på å utvide privatsektorbaserte helsetenesteytingar. Set inn ressursar og ekspertise i faktabaserte strategiar for å utvide offentleg yting av primære og sekundære tenester, inkludert bruk av minst 15 prosent av offentlege budsjett på helse, og fjern brukarbetaling. Sikker innbyggarrepresentasjon og innsikt i planlegging, budsjettprosessar og overvak levering av offentleg helseomsorg. Arbeid saman med det sivile samfunnet for å maksimere tilgang og betre kvalitet i levering av offentleg helseomsorg. Sikt på å styre private profittretta leverandørar av helseomsorg for å sikre positiv deltaking frå dei og for å minimere risikoen i forhold til offentleg helsestell. Ekskluder helseomsorg frå bilaterale, regionale og internasjonale handels- og investeringsavtalar, inkludert GATS (the General Agreement on Trade in Services)-forhandlingane i Verdas Handelsorganisasjon (WTO). Til sivilt samfunn Handle saman for å halde styresmakter ansvarlege ved å delta i politikkutvikling, overvake pengebruk til helse og tenestelevering, og avdekk korrupsjon. Stå mot press for å kommersialisere operasjonar og be rike landgivarar og styresmakter styrke allmenne offentlege helsetenester. Sikker helsetenester ytt av CSOar som tillegg til og støtte til utviding av offentlege helsesystem, inkludert det å signere dei Frivillige Organisasjonane (NGO = Non Governmental Organisations) sitt Regelverk for Styrking av Helsesystem (Code of Conduct for Health Systems Strengthening).

Maren Rismyhr er lærer.

Hvorfor har vi egentlig skole? Alle må jo gå på skole for å lære, vil de fleste svare. I mange år sto det i grunnskoleloven at skolens formål var å gi barna «god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn.»(1) I dag kreves 13 års grunnopplæring, og de siste ti åra har vi hatt felles opplæringslov for grunnskole og videregående skole. Loven sier:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. »(2)

Videre skal elever og lærlinger «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»(3) En får inntrykk av at skolen skal hjelpe foreldrene med å gi barna ei god plattform for et godt liv i samfunnet. I denne artikkelen vil jeg se bak noen av disse fine orda.

Hva slags samfunn har vi?

I 13 år skal barn og unge gis grunnopplæring og klargjøres for yrkesvalg og deltaking i samfunnet. Samfunnets materielle basis former skolen. Som marxister vet vi at de materielle forholda menneskene lever under, er med og bestemmer tankene og idéene våre. Hvordan produksjonen i samfunnet er organisert, hvilke produksjonsmidler, redskaper og råstoffer samfunnet rår over, og hvordan menneskenes og klassenes forholder seg til hverandre i produksjonen, legger grunnlaget for utforminga av samfunnets institusjoner, hvor skolen er en av de viktigste.

Vi lever i et klassesamfunn. Det er riktignok temmelig tilslørt. Mange vil ikke se det, sjøl om den rikeste overklassen er mer synlig nå enn for noen tiår siden. Fattigdomsproblemet er heller ikke vanskelig å få øye på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et høyt utviklet kapitalistisk samfunn, hvor staten, som største kapitaleier, fører en imperialistisk politikk. (Når jeg i denne artikkelen omtaler «samfunnet», eller «samfunnet vårt», er det underforstått at jeg mener det kapitalistiske samfunnet.) Når ungdommene har fått «innsikt» og «holdninger» som godtar dette, da er de blitt gagnlige mennesker. Når deres opplevelse er at døra står åpen mot framtida og verden for den som står på og vil noe, da er skolens målsetting på mange vis oppfylt.

Skolen – en viktig samfunnsinstitusjon

At skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, kan det ikke være tvil om. Trass i effektivisering og sparetiltak brukes enorme summer innen skoleverket. Vi trenger stadig mer utdanning. Etter mange år med sjuårig folkeskole ble obligatorisk niårig grunnskole innført på 60-tallet. I 1997 kom 6-årsreformen, og grunnskolen ble utvidet til ti år. I dag er det nærmest umulig å få fast arbeid med bare tiårig grunnskole, og grunnopplæringa er utvidet til 13 år med tre års videregående skole.

Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Av de om lag 64 000 elevene som gikk ut av grunnskolen våren 2008, startet 96 prosent i videregående opplæring samme høst. I 2008 var 91 prosent av alle 16–18-åringer registrert i videregående opplæring. Om lag 230 000 gikk i videre gående skole per oktober 2008(4). Dette gir store offentlige utgifter til bygninger og utstyr, men enda mer til lønnsutgifter til de ansatte. Lærere og assistenter i grunnskolen utgjorde i forrige år 56 000(5) årsverk, mens lærerne i videregående utgjorde nærmere 23 500(6) årsverk samme år. Grunnskolesektoren tar ofte største biten av kommunebudsjettet i en kommune.

I Norge har vi fortsatt en offentlig grunnskole for alle, og bare 2 % går i private skoler. Enkelt-kapitalister kan ikke drive grunnopplæring for hele barne- og ungdomskull, eller utdanne arbeidskraft til egen bedrift helt fra bunnen av. Det vil ikke lønne seg. Uprofitable oppgaver, som er helt nødvendige for summen av kapitalister i samfunnet, men som ikke lønner seg å drive for den enkelte kapitalist, overlates til offentlig sektor.

Fra de nyliberalistiske idéene begynte å slå gjennom på 80-tallet, er offentlige virksomhet forsøkt splittet opp mindre enheter og konkurranseutsatt. Private har overtatt deler av offentlig virksomhet som kan gi profitt. De vil også gjerne inn å ta profitable biter i skolen. Som kjent fikk Kristin Clemet gjennom en privatskolelov som skulle gjøre dette mulig. Denne loven ble seinere modifisert ved regjeringsskiftet i 2005, slik at det ikke skal være lett å ta ut profitt.

Skolens samfunnsmessige funksjoner

Det offentlige bruker store ressurser på skolen, men hva er egentlig skolens samfunnsmessige funksjoner? Jeg har prøvd å vise det i skjemaet under. Jeg skal deretter forsøke å utdype det figuren under viser.

Et sted hvor barn og unge kan være

Samfunnet og arbeidskjøperne trenger arbeidskraft. Pris- og lønnsnivået er slik at en familie trenger to inntekter for å klare seg brukbart økonomisk. Når vi ser bort fra eierklassen, er det underforstått at alle arbeidsdyktige voksne skal være lønnsarbeidstakere. Så lenge vi er organisert i kjernefamilier og eneforsørgere, og de aller fleste bor i egen bolig, vil det oppstå et akutt behov for barnetilsyn mens foreldrene er på jobb. Det er lett å forstå at det raskt ville blitt kaos om landets over en million barn og unge hele dagen skulle gå uten voksentilsyn. Barnehage og skole er institusjoner som har ansvar for barna mens de voksne er på arbeid.

Retten til barnehageplass er lovfestet

Behovet for heldagsplasser er stort. Dette behovet blir ikke mindre når barna begynner på skolen. Behovet oppleves først og fremst av den enkelte familie. Men så lenge det trengs arbeidskraft i full jobb, er dette også et samfunnsmessig behov. Derfor har vi fått skolefritidsordningen. Den er populær, men ordningen er i de fleste kommuner priset så høyt at de med dårligst råd ikke kan bruke den.

Så lenge samfunnet krever at de fleste voksne er i arbeid, har skolen en oppbevaringsfunksjon. Hvem som skal betale, og hvor bra dette tilbudet skal være for barna, blir et klassekampspørsmål. Barn bør være sikret skikkelig mat, lekemuligheter, fritidsaktiviteter og annen omsorg mens arbeidet krever foreldrenes tid, og ingen skal stenges ute av økonomiske grunner.

Det kapitalistiske samfunnet

Før vi ser skolens hovedfunksjon, som jeg mener er å kvalifisere og sortere arbeidskrafta samfunnet trenger, skal vi kort repetere hvordan produksjonen er organisert under kapitalismen. Vi har en eierklasse som eier produksjonsmidlene, det vil si fabrikker, maskiner, teknologi og råstoff. Dette skal ved hjelp av menneskelig arbeid omdannes til varer som kan selges på markedet. Til det trengs arbeidskraft. Arbeideren selger arbeidstida si til eieren og får lønn i bytte. Marx har lært oss at det er arbeideren som skaper verdi gjennom produksjonen. Men lønna arbeideren får er bare en del av denne verdien. Merverdien går til kapitalisten og danner grunnlaget for profitten, som kapitalisten igjen kan investere i nye produksjonsmidler. Det viktigste i vår sammenheng er at vi har et klassesamfunn hvor det store flertall skal bli lønnsarbeidere, og for å bli det, trenger de utdanning.

Skolen disiplinerer og forbereder på arbeidslivet

Fra industrialismens barndom vet vi at det måtte tvang til for å gjøre menneskene til lønnsarbeidere. Også i dag er det en omfattende lærings- og sosialiseringsprosess mennesket skal gjennom for å komme i arbeid. Fra å være et lite barn som hyler ut sine egoistiske behov, skal du i voksen alder være disiplinert til av egen vilje å la deg vekke tidlig om morgenen, tørne ut i grålysningen, gå til en slitsom og kanskje både kjedelig og helsefarlig jobb. Etter jobben skal du kanskje kjempe deg til ståplass på en full buss, eller sitte fast i rushtrafikk før du igjen er hjemme. Har du barn, må du innom barnehage og kanskje også innom butikken med ett barn i handletralla og ett ved siden av. Så må du hjem for å lage middag og ta deg av barn med lekser, kjøring til aktiviteter og legging før voksenlivet kan begynne.

Den som har sett ei barnehageavdeling med 17 unger utfolde seg i fri lek, kan ha vanskelig for å forestille seg de samme ungene pluss 13 til sitte rolig på plassen sin i et klasserom med bok og blyant foran seg bare ett år seinere. Her er mye som skal øves inn: passe klokka, komme tidsnok, stå og gå på rekke, sitte rolig, ikke snakke, rekke opp hånda, vente på tur, gjøre lekser, gjøre oppgaver, gjøre det læreren sier, være flittig og nøyaktig. Barna har vendt seg til dette lenge før de går ut av grunnskolen. Vi kan slå fast at skolen har en disiplineringsfunksjon. På denne måten er skolen med på å tilpasse til det voksne livet.

Samfunnet trenger mange slags arbeidskraft

Produksjonsmidlene er i stadig utvikling på grunn av konkurransen under kapitalismen. Norge er et lite, men høyt utviklet kapitalistisk land. Produksjonen er samtidig avhengig av en stor offentlig sektor som tar seg av infrastruktur, administrasjon og annen aktivitet som ikke er profittgivende. Her trengs arbeidskraft med utdanning av mange slag, og kravet til utdanningsnivå har hittil vært økende. I 2008 hadde 30 % av befolkningen utdanningsnivå på grunnskolenivå, 45 % på videregående nivå og 25 % på høyskole og universitetsnivå.(7) Etter 2000 har andelen i aldersgruppa 19–24 år som tar høyere utdanning ligget på 30 %. I 2008 økte andelen til 31 %.(8)

Skolen opprettholder klasseforskjeller og sorterer

Skolen ser ikke ut til å være tilpasset barn fra arbeiderklassen. Rolf Utgård, tidligere tillitsvalgt på Kværner, kom med et eksempel på dette i Aftenposten nylig(9). Her forteller han om da klubben skulle bevilge penger til lærerstreiken på slutten av 80-tallet:

I dagens skole snakkes det ikke om arbeiderunger. Klasseforholda er godt tilslørt. Alle har lik rett til utdanning, og høy utdanning er bedre enn lav. Det gis inntrykk av at barna møter med blanke ark i første klasse, og at alle er like mye verdt i skolen. Budskapet er at de som følger med, gjør lekser og oppfører seg bra, blir «flinke». Målet er gode karakterer og et vitnemål som gjør at du kan velge videregående skole som fører til videre studier og en god jobb.

Med læreplanen Kunnskapsløftet er lærerne pålagt å informere barn og foreldre om barnet har nådd kompetansemåla læreplanen angir. Dette skal skje minst to ganger i året, gjerne både skriftlig og muntlig. Mange vil få budskapet om at målet ikke er nådd. Da skal man sammen diskutere hva som må til for å nå målet, og resultatet blir gjerne at barnet må øve mer. På ungdomstrinnet kommer i tillegg karakterene, og etter ti år får elevene det endelige vitnemålet som danner grunnlag for opptak i videregående skole. Så kan vi gjette hvem som stadig måtte øve mer, og om det er flest arbeiderklasseunger eller middelklasseunger som ender på studieforberedende linjer og seinere høyskole eller universitet.

Sjøl om sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og barnas karakterer er vel dokumentert, ble det debatt i høst, da Patrick Lie Andersen i en kronikk i Klassekampen(10) la fram sine funn som viste at skolen ikke bidrar til sosial utjevning. Han påpekte at skolen ser ut til å være laget av og for et spesielt sjikt i samfunnet – den akademiske middelklassen. I debatten ble det hevdet at skolen er bortebane for arbeiderklassens barn. De må der tilegne seg en ny kultur for å lykkes, og at middelklassens barn har et forsprang fra første dag. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til disse synspunktene, men vil gjerne legge til at en stor del av arbeiderklassen i dag har et annet morsmål enn norsk. I skolen blir disse fremmede språka sett på som et handikapp, og dermed får elevene en tilleggsbyrde på sine skuldre.

Karakterene på vitnemålet fra grunnskolen avgjør videre skole- og linjevalg. I skolen er gode karakterer et mål, og med gode karakterer får du råd om å ta videre studier. Skulle du komme fra arbeiderklassen og ha hode for teori og dermed ende med gode karakterer, åpner det seg mulighet for klassereise.

Da skolemyndighetene bestemte at test- og eksamensresultater skulle legges ut på nett for offentligheten, ble dette begrunnet med åpenhet, sjøl om målet var å få til konkurranse mellom skolene. Mange unge konkurrerer nå skarpt om å komme inn på de høyest skårende videregående skolene. Slik får vi oppsamling av kommende akademikere på enkelte skoler. Disse skolene regnes som «gode» skoler. Jeg tillater jeg meg å sette «god» i gåseøyne. Det er ingen garanti for at en skole er god, sjøl om elevene som går der har høye karakter. Derimot sier det noe om hvilken samfunnsklasse flertallet av elevene på disse skolene kommer fra. Nylig slo Aftenposten stort opp et klassebilde fra en av disse skolene. Gledesbudskapet var at her så vi en klasse hvor alle søkte seg til videre studier.

Gjennom skole, samfunn og media blir vi jevnlig fortalt at høyskole- og universitetsstudier er bra og fint og det som virkelig teller. Samtidig trenger arbeidslivet fagarbeidere. Det ligger en motsetning i dette. Hvordan motivere ungdom til å søke yrkesfag når yrkesfag blir sett ned på? Det løser seg ved at ungdommene sjøl forstår at de må søke seg inn der hvor de har sjanse til å komme inn. I 2008 var det litt over halvparten av ungdommene som startet på yrkesfag.(11) Når yrkesfag krever lavere poengsum og blir sett på som mindre verdt enn akademiske studier, vil disse holdningene overføres på de som tar slik utdanning, og klassehierarkiet og klassesamfunn vil bestå. Holdningene får ytterligere næring når statistikken viser at en tredel av ungdommen på yrkesfag dropper ut under veis.

Uavhengig av utdanning er det likevel slik at, om du ikke tilhører eierklassen i samfunnet, en må ha lønnsarbeid for å leve. Men lønnsarbeidet har forskjellig klasse og rang. Nederst på rangstigen finner vi de ufaglærte, så fagarbeiderne, dernest de med høgskole- og universitetsutdanning. Tilbake sitter ei gruppe som arbeidslivet i dag ikke vil ha. Kanskje har de falt ut av grunnskolen eller videregående skole. Uten grunnskoleeksamen er det nærmest umulig å få fast arbeid. Det er heller ikke lett uten fullført videregående. Kanskje kan en da av og til få en strøjobb. I heldigste fall vil en fanges opp av trygdesystemet.

Utdanninga tilpasses næringslivet

Næringslivet trenger stadig videre utvikling og nyskaping for å henge med i konkurransen. Uten kontinuerlig forskning på mange ulike områder vil norsk næringsliv sakke akterut. Når internasjonale undersøkelser som PIRLS, PISA og TIMSS og viser at skolen i lille Norge henger etter, skaper det bølger. Debatten rundt kvaliteten på norsk skole har fylt media i flere år nå. Det har blant annet vært mye skriving om realfaga. Her må skolen skjerpe seg! Sagt på en annen måte: Utdanning må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Og det settes i gang tiltak. Jeg skal trekke fram to lokale eksempler. Det første gjelder en videregående skole hvor «læringsresultatene er svakere enn for Oslo-gjennomsnittet. Skolen skal utvikles som et realfagsenter som drives i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Det vil også bli gitt spesielle tilbud til elever med særskilte evner og interesser for realfagene.»(12) I lokalavisa leste jeg tidligere i høst:

Saken kommenteres slik av direktør for personal og organisasjon i StatoilHydro på selskapets nettsider:

Igjen ser vi at utdanninga må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Klassekamp om skolepolitikken

I denne artikkelen har jeg forsøkt å se på skolen ut fra kapitalismens behov. Jeg mener det er viktig å ha skolens samfunnsmessige funksjoner i mente når vi diskuterer skolepolitikk, ellers kan vi lett komme feil ut. Skolepolitikk er klassekamp. Vi må ikke glemme at barn og unge tilbringer 13 viktige år av sitt liv i skolen. Det må være vår oppgave å gjøre skolen mest mulig meningsfylt for dem, slik at flest mulig kan gå med oppreist hode og godt mot ut i resten av livet. Samtidig skal vi ikke glemme at målet vårt er å oppheve klasseskillene. I et annet samfunn vil vi ha utdanning som ikke skiller mellom høy og lav, men bidrar til at alle barn og unge får tatt i bruk sine evner, anlegg og talenter til beste for seg sjøl og fellesskapet.

Noter:

Om forfatterne Mari Røsjø (RU, internasjonalt ansvarlig), Eldbjørg Hosar (HtN, leder), Gaute Simensen (RU, landsstyre) og Eirik Ovrum (Rødt).

Sommeren 2009 var en spennende periode for Nepal, landets innbyggere og kampen mot det føydale samfunnet. Den maoist-ledede regjeringa med statsminister Prachanda hadde akkurat trukket seg på grunn av en konflikt med ledelsen i hæren og landets president. Landet hadde fremdeles kun en midlertidig grunnlov, og hvis maoistene ikke lyktes med å få igjennom sitt grunnlovsforslag ville det være gode muligheter for et nytt folkeopprør.

I denne spennende perioden reiste en gruppe med 15 revolusjonære ungdommer fra Norge og Sverige til Nepal. Fra Norge var vi fire stykker fra partiet Rødt og Rød Ungdom, en Helselagsaktivist og en sjukepleierstudent. Fra Sverige var det ni stykker fra Revolutionär Kommunistisk Ungdom og Kommunistiska Partiet i Sverige.

Vår reise til Nepal hadde flere mål, vi skulle besøke Gorneti modellsjukehus i den maoistdominerte fjellregionen Rolpa. På sykehuset skulle Helselaget oppsummere de tidligere prosjektene vi hadde tatt del i, og sammen med lokalbefolkningen og lokale maoister undersøke hva slags nytt prosjekt som ville gagne befolkningen rundt sjukehuset på best mulig måte. I Katmandu skulle vi delta på mange politiske møter med maoistene, med fagforeninger og andre organisasjoner for å lære om situasjonen i Nepal og om hvordan vi best kan bidra i denne kampen. Vi skulle ha møter med Mangal Bishwokarma, lederen av Nepali Progressive Health Workers Association, for å finne veien videre for Helselagets engasjement i Nepal. Turens formål kan med andre ord oppsummeres som en reise for å støtte det nepalske folk, og deres kamp for frihet.

Litt historie

På nåværende tidspunkt er det ingen krig, men langt fra fredfylt, i Nepal. Det er et parlamentarisk demokrati for tredje gang i historia til Nepal, hvor maoistene, som er det klart største partiet, nå er i opposisjon igjen. Maoistene fikk prøve seg i regjering i ni måneder før de gikk av etter å ha hatt store problemer med å få gjennomført politikken sin, og da hærsjefen nekta å følge den lovlig valgte regjeringa sine ordre, trakk de seg. Folkekrigen, som maoistene kaller den, varte fra 1996 til 2006 da det blei inngått fredsavtale mellom maoistene og kongen. Fredsavtalen blei etterfulgt av store folkelige protester i byene av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene, som hadde vært mot maoistene under krigen. Bakgrunnen for denne alliansen var at kongen hadde oppløst parlamentet i 2005, og tatt all makt i sine hender, og maoistene og de parlamentariske partiene inngikk en midlertidig allianse mot sin felles fiende, kongen. Kong Gyanendra er nå avsatt, og Nepal er en republikk. Det er et av de mest synlige resultatene av den ti år lange borgerkrigen med over 13 000 døde.

Gyanendra var konge i tre måneder som en tre år gammel gutt, etter den første demokratibevegelsen i Nepal. Broren hans, Birendra, blei i stedet konge da det igjen blei innsatt en konge i 1951. Gyanendra fikk igjen sjansen til å bli konge, da Kong Birendra og hele hans nærmeste familie blei drept i palassmassakren i 2001. Gyanendra og hans sønn var ikke der, og blei i stedet konge og kronprins. Den offisielle forklaringa er at den daværende kronprinsen var gal av kjærlighetssorg og drepte hele familien sin og så seg sjøl. Nepalere vi prata med tror derimot at Gyanendra fikk han drept, kanskje med støtte fra USA og India, for å ta opp kampen mot maoistene. Birendra brukte det væpna politiet og nekta å sette inn hæren mot maoistene, som da hadde ført en folkekrig i fem år.

I 2001 var de hardeste kampene i krigen med tusenvis av drepte. Kongen og parlamentet satte inn hæren, og skulle knuse maoistene. Det gikk ikke som de ville, og maoistene vant de store slaga selv om de led store tap. Sakte, men sikkert endte de opp i situasjonen som den var i 2006, hvor maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, men hadde ingen makt i byene. Det kunne se ut som en låst situasjon om ikke kong Gyanendra hadde oppløst parlamentet i 2005 for å ta all makt sjøl. Nå hadde de parlamentariske partiene ingen makt, og de kom snart i dialog med maoistene. De danna sjupartialliansen som sammen med maoistene styrta kongen i 19 dagers-opprøret i april 2006.

Etter mye dragkamp mellom maoistene og de forskjellige partiene blei det endelig valg til grunnlovgivende forsamling den 10. april 2008. Et valg som alle observatører var enige i at gikk relativt bra for seg, og hvor maoistene endte opp med 38 % av stemmene. Helselag til Nepal og Rødt sendte to valgobservatører.

Nepal er et veldig fattig land, men har store muligheter for utbygging av vannkraft der det ligger ved foten av Himalaya. Landet er halvføydalt, det vil si at landherrer eier store gods og mange bønder er nærmest leilendinger. Landet har også i praksis vært underlagt sin store nabo i sør, India. Nepal har hatt liten utvikling, de har dårlig infrastruktur og lite eller ingen velferd. Det viktigste kravet og ønsket til maoistene er derfor å få Nepal til å bli et moderne samfunn så det blir bedre for folka som lever der.

Helselag til Nepal

Helselag til Nepal er primært en helseorganisasjon som jobber på landsbygda i Nepal. Organisasjonen samarbeider med den medisinske avdelinga til Folkets frigjøringshær. Den ble starta i 2006 da sjukepleier Merete Taksdal og kirurg Hans Husum reiste til Gorneti modellsjukehus og startet en tre-trinns medic-opplæring. Kursene innebærer at folk skal læres opp i enkel førstehjelp og deretter lære opp hverandre, altså er det hjelp til selvhjelp. Så langt har de gjennomført to kurs. Hans Husum er hovedforfatter av boka Save lives, save limbs, som kursene bygger på. Boka inneholder alt fra enkel til mer avansert krigskirurgi, og beskriver hvordan dette kan utføres uten de ressursene og det utstyret man egentlig trenger. Denne boka har i år blitt oversatt til nepalsk.

Gorneti modellsjukehus er et sjukehus om ligger i Rolpa-distriktet nord-vest i landet. Sjukehuset blei bygd på dugnad av maoistene under folkekrigen. For å komme til sjukehuset må man gå en lang dagsmarsj fra nærmeste «bilvei». Helselaget har i år bidratt til at sjukehuset har fått strøm ved å samle inn penger som norske fagforeninger har gitt i stort monn. Folka fra landsbyene rundt sjukehuset har på dugnad bygget et mikrokraftverk ved hjelp av pengene. Da vi var der i sommer, hadde sjukehuset alt fått strøm, mens det stod igjen litt før strømmen var på plass på resten av landsbygda. For sjukehuset sin del har dette stor betydning. Bare det å ha tilgang til lys er et enormt framsteg.

I 2007 hadde Helselaget sin første solidaritetstur til Nepal, og i etterkant av turen skreiv deltakerne boka På vei mot et nytt Nepal. I tillegg laget to av deltakerne en dokumentar om situasjonen i Nepal. Bakgrunnen for å skrive ei bok og å lage en dokumentar er vårt ønske om å støtte kampen for demokrati og nasjonal sjølråderett, mens vi på samme tid sprer informasjon om utviklinga og Helselagets arbeid.

I litt over ett år har Hamid, Helselagets mann, vært på Gorneti modellsjukehus. Hamid er opprinnelig fra Iran, men har vært bosatt i Sverige og Norge siden 1982. På Gorneti har Hamid bidratt som helsepersonell. Han er utdannet allmennlege fra Iran, og er offentlig godkjent sjukepleier fra Sverige. I tillegg til dette er han akupunktør. Vårt inntrykk er at hans kunnskap kommer godt med på Gorneti. Han har blant annet reist rundt til landsbyene rundt sjukehuset og undervist om fordelene ved god hygiene og toaletter, i tillegg til å drive behandling som akupunktør på sjukehuset. For Helselaget er han et viktig mellomledd i forhold til å få informasjon om hva som skjer både på sjukehuset, men også utviklinga i landet for øvrig.

Maoistene

Mens vi var i Nepal hadde maoistene sentralkomitémøte. Det var harde kamper på møtet, og det varte i mange uker, med noen dagers pause da Prachanda ble sjuk.

Vi hadde møter med forskjellige organisasjoner knytta til maoistene under oppholdet. Den første dagen fikk vi en rask oppsummering av situasjonen med Mangal Bishwokarma, leder for NPHWA (Nepali Progressive Health Workers Association). Han fokuserte på at valgseieren var historisk, og at maoistene nå har 238 av 601 plasser i parlamentet. Maoistene leda regjeringa i ni måneder, før de trakk seg, og da vi møtte dem hadde de vært ute i to måneder.

«De andre partiene har ennå ikke klart å stable på beina en ny regjering, og utvider stadig med flere partier. Hovedmotsetninga går mellom maoistene som vil framover, og de andre partiene som vil beholde status quo,» forklarer Mangal. På spørsmål om hvorfor maoistene trakk seg fra regjeringa, sier Mangal at det var fordi de ville styre hæren. «Prachanda, som da var statsminister, prøvde å gi ordre til hærsjefen som han nekta å følge, og presidenten, som er fra Congress-partiet, støtta hærsjefen,» sier han oppgitt. Maoistene kaller det et «soft coup», altså et «mykt kupp».

Mangal mener at hæren er den samme, og at byråkratiet og partiene er de samme. «Den gamle staten består. Vi hadde regjeringsmakt, men vi hadde ikke statsmakt,» fortsetter han. Maoistene måtte dele makta over staten med det gamle styret. De andre statsmaktene lystra ikke den maoistleda regjeringa. Da vi møtte han, trodde Mangal at maoistene ville være tilbake i regjering i løpet av et par uker, men det har ennå ikke skjedd. Maoistene kan blokkere alle forslag i parlamentet, og sier at de vil gjøre opprør hvis de ikke får vedtatt en ny grunnlov.

Da vi var i Gorahi, besøkte vi People’s Liberation Army (PLA ) sin leir i Tahaban der vi snakket med en visekommandant. Han ville fortsatt følge tolvpunktsavtalen og jobbe for å slå sammen PLA og Nepal Army (NA), tidligere Royal Nepal Army. Han fokuserte på at hærene først må akseptere hverandres eksistens, og at man i første fase må slå sammen seksjoner, ikke én og én. Han kunne også fortelle at FN har akseptert tallene på PLA som er 19 600. Han vil at NA og PLA skal ha en felles toppledelse, men ellers være separert. De fleste soldatene i NA er vanlige folk som PLA tror de kan få på sin side når de integreres. PLA vil jobbe for én hær som er bygd på maoistiske, ikke amerikanske premisser. NA lager problemer fordi de vil unngå sammenslåing, de veit at fordi NA-soldatene ikke har den sterke politiske målsetninga som PLA -soldatene har, vil de bli bekjempa i den ideologiske kampen. NA har også fått kritikk fra FN for å prøve å rekruttere soldater under fredsprosessen.

Før jobba PLA mye ute blant folk i landsbyene. På grunn av fredsavtalen må de holde seg i leirene, og dette har svekka bånda til folk.

Tilbake i Katmandu møter vi en som jobber for The Red Star, avisa til maoistene. Han mener at det er stor debatt innad i partiet om linja. Noen vil ut i gatene og kjempe, andre vil i regjering og få vedtatt en ny grunnlov. Men han mener også at de takler striden bra, og vitenskapelig. Det er alltid motsetninger i et parti. Det er hard diskusjon på sentralkomitémøtet, og kadrene venter spent på ledelsens valg. Han kritiserer ledelsen i partiet for dårlig styring av både partiet og avisa The Red Star. India anklager maoistene for å være udemokratiske, og han mener at det er derfor maoistene har tatt noen valg som ikke gagner vanlige folk.

Som mange andre vi har snakka med, fokuserer han på at det er et gap mellom lokale aktivister og den sentrale ledelsen i partiet. Han mener at den største svakheten i fredsavtalen er gapet som skapes mellom maoistene og folket. «Ledelsen har ikke laga noen lokal plan for landsbyene og de lokale maoistene,» forklarer han. De er blitt mer pessimistiske. Han er redd for at kadre og lokale aktivister vil forlate partiet og bli med i andre partier, hvis ikke ledelsen tar riktige avgjørelse på sentralkomitémøtet. En del maoister har allerede gått ut av partiet, og gått lenger til «venstre», til for eksempel CPN (Maoist). Samtidig har det også kommet mange nye medlemmer til maoistene, blant annet fra UML.

«Maoistene har ikke folkedomstolene lenger, strukturen er ikke den samme som under krigen. Det er anarki på landsbygda. Kadrene har alltid kritisert sine ledere, og fått dem til å dra ut på landsbygda for å se virkeligheten med egne øyne. Nå er de bare i den grunnlovsgivende forsamlinga,» sukker han. Hans analyse er at alt har gått feil for maoistene i regjering. Han mener at de burde ha beholdt folkedomstolene. De ga fra seg for mye for tidlig, og paralyserte seg selv på den måten.

Vi møtte også Chandra Prakash Gajurel, tidligere internasjonal sekretær for maoistene, nå medlem av politbyrået (toppledelsen). Han åpna møtet vårt med å si: «Det går mange rykter om maoistene i Vesten, men folkekrigen er ikke over. Vi kjempa fra 1996 til 2006, så begynte vi å forhandle. Da var hovedfienden kongen, så vi samarbeida med de andre politiske partiene. Før samarbeida disse partiene med kongen, mot oss. Men på grunn av at systemet var i krise, og maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, forandra de allianse.

USA utnytter den kaotiske situasjonen som nå er i landet, i følge Gajurel. De er langt unna geografisk, så de gjør det gjennom India. Før var det motsetninger mellom USA og India, men de er redusert, og styremaktene i India er USA-vennlige.

Gajurel forteller oss optimistisk at – når revolusjonen i Nepal lykkes, vil det finnes en arbeiderstat i verden som gir svaret, og som sier at marxismen og kommunismen ikke er død. Bevegelser vil bli inspirert, og det vil bli et stort tilbakeslag for imperialistene.

«Det viktigste er at dette er ikke bare er Nepals revolusjon, men en del av verdensrevolusjonen, » sier Gajurel. Vi har revolusjoner nasjonalt, men vi sloss sammen for kommunisme i verden. Gajurel mener at maoistene gjør noe helt nytt, ikke noe annet revolusjonært parti har leda en regjering slik de har gjort. Lenin sitt parti satt bare i parlamentet før revolusjonen i 1917. Bolsjevikene var ikke det største partiet, men det er maoistene. Ser man på Chile og Indonesia ble kommunister i regjering massakrert. Maoistene risikerer mye.

Vi beveger oss over til å snakke om diskusjonene som har vært oppe på sentralkomitémøtet. Gajurel påstår at grunnen til passivitet og misforståelser hos lokale kader først og fremst skyldes fjerninga av den lokale statsmakta, som for eksempel folkedomstolene. «Vi hadde ikke erfaring med administrering og ledelse. Vi prøvde, men feila. Nå er vår analyse at vi ikke kan bruke det samme byråkratiet og statsmakta. Det er en viktig lærdom,» sier Gajurel alvorlig.

En av de siste dagene i Katmandu fikk vi endelig møte en kvinne fra partiet. Jayapuri Gharti er president i (All Nepalese Womens Association Revolutionary (ANWAR), medlem i sentralkomitéen i partiet og talsperson for parlamentsgruppa. ANWAR ble etablert for å kjempe for kvinnefrigjøring med et klasseperspektiv. Jayapuri Gharti sier at de mener at klassekampen og kvinnekampen må gå hånd i hånd for å lykkes. I Nepal er det 14 millioner damer, det vil si at de er mer enn halvparten av befolkninga. Kvinner har blitt undertrykt av det føydale systemet, og blir det fortsatt. For 100 år siden fikk ikke kvinner en gang lov til å gå ut av sitt eget hus, forteller Jayapuri Gharti. Videre forklarer hun at de samler kvinner for å gjøre dem politisk bevisste. «Vi var med på ti år med folkekrig, over 100 000 kvinner sloss, ble voldtatt og brent av Royal Nepalese Army. Flere og flere kvinner ble medlem i ANWAR. Maoistene tok opp diskrimineringa i samfunnet, da ble mange kvinner med. 75 % av Nepals kvinner støtta maoistene under folkekrigen,» påstår Jayapuri Gharti. Mange kvinner ble bevisste også i andre organisasjoner. Maoistene inkluderte kvinnene i partiet, parlamentet og hæren. Det har inspirert andre kvinner. Jayapuri Gharti er tydelig på at kampen fortsatt ikke over, det er mye igjen å kjempe for.

Jayapuri Gharti mener den viktigste kampen nå er arveretten. Før måtte hun gå med sari, og hun måtte holde det hemmelig for familien da hun blei politisk aktiv. De er den første generasjonen politisk aktive kvinner i Nepal, men nå blir de sakte men sikkert akseptert. Maoistene var de første som kjempa for at kvinner kunne stille til grunnlovsgivende forsamling, og de vant. Av 601 plasser er 197 kvinner. 87 av dem er maoister.

Under møtet med Jayapuri Gharti legger vi ikke skjul på at det virker som om det er en del igjen før det er likestilling også i maoistpartiet. Hun bekrefter dette, og sier at det er en føydal og patriarkalsk tankegang innad i partiet, men at de nå kjemper for å gi kvinner makt i partiet. Det er en intern kamp for likestilling i ledelsen i partiet og i søsterorganisasjonene til maoistene.

Tilbake i Norge kan vi lese at Prachanda sier at det fra utsiden sikkert blei oppfatta som en negativ ting at han trakk seg som statsminister i våres, men at det i forhold til samholdet og uroen som har vært innad i partiet har gitt en positiv effekt. Kamerater som frykta at ledelsen hadde blitt korrupte, føler seg letta. Kredibiliteten blant folk har også økt.

Prachanda har også uttalt at de planlegger en «Jan Andolan 3» (den tredje folkebevegelsen). Han sier også at de ikke har noen planer om voldelige opptøyer, men at de vil støtte folket sin rett til å forsvare seg hvis staten blir voldelig.

Maoistpartiets nestleder Baburam Bhattarai sier at «presidentens feil må korrigeres» før landet kan oppnå politisk og sosial stabilitet. «Partiet vårt er ikke redd for utfordringer og vi løper ikke fra vårt ansvar. Vi er rede til å bringe forslaget om riksrett mot presidenten til bords dersom det er nødvendig,» uttalte Bhattarai på en pressekonferanse i oktober. I et intervju med nettstedet Telegraphnepal. com understreker Bhattarai at maoistene ikke vil vike en tomme i sine krav. «Først når den nepalske hæren kommer under direkte kontroll av folkets valgte regjering, vil befolkningen være sikret varig fred, sier Bhattarai. Han mener at det bare er rykter at partiene har nådd en konsensus, og at maoistene ikke vil kompromisse med mindre presidentens grunnlovstridige vedtak blir retta opp.

De siste månedene har maoistene utnyttet sin posisjon som det nepalske parlamentets største parti til å blokkere all saksbehandling. Nylig lempa de på den parlamentariske sabotasjeaksjonen, etter at landets nye statsminister Madhav Kumar Nepal lovet omkamp om hærsjefen og presidentens rolle. 12. oktober uttalte Baburam Bhattarai at det vil bli en maoistleda regjering etter Tihar (nepalsk høytid som varer i fem dager).

Situasjonen på landsbygda

80 % av Nepals befolkning bor på landsbygda, men all makt er sentralisert til Katmandu. Menneskene på landsbygda lever stort sett fra hånd til munn, og 18-timers arbeidsdager er ikke uvanlig. De jobber ekstremt hardt på de små gårdene sine. Flere av bøndene forteller oss at produktiviteten er lav, både av det de kan dyrke og det de får fra dyra. Det er mye innavl blant dyra, noe som fører til svakere og mindre dyr. De fleste bøndene har bruk for alt de produserer selv for å brødfø familien.

 

På gårdene jobber alle i familiene, barna må også ta sin del av oppgavene. Naboene seg i mellom har en kollektiv tankegang, og de deler ofte arbeidet mellom seg slik at alle hjelper til der det trengs mest.

De bøndene vi intervjua, forteller at de har hatt stor nytte av sjukehuset, fordi de før måtte gå utrolig langt for å få noen helsetjenester i det hele tatt. Pengene til drifta av sjukehuset kommer primært fra folk i området, noen har mer enn andre og kan bidra med donasjoner. De pasientene som har råd til å betale for helsetjenester, betaler for det. De som ikke har råd, får hjelp gratis.

Det neste prosjektet for Helselag til Nepal

 

Kvinner utgjør over halvparten av pasientene på sjukehuset. De vanligste problemene de kommer med, er ofte relaterte til graviditet og fødsel. Gynekologiske problemer er det vanligste, spesielt livmorproblemer. Dette har de som jobber på Gorneti, og maoistene lyst til å gjøre noe med, og derfor har de i samarbeid med Helselaget planlagt et nytt prosjekt som heter «mor–barnprosjektet». I dette prosjektet ønsker vi å bedre fødselssituasjonen, og hjelpe kvinnene med plagene de har etter fødsel. Et utbredt problem i Rolpa er prolaps i underlivet. Vi ønsker å fokusere på hvordan dette kan forebygges, og hva man eventuelt kan gjøre dersom problemet allerede har oppstått. I tillegg ønsker vi at de lokale jordmødrene skal få bedre opplæring og mer ressurser å hjelpe seg med.

Solidaritetsturen til Nepal 2009 gjorde sterkt inntrykk på alle som var med. Det er vanskelig å få oversikt i en så kaotisk situasjon, men dette er inntrykkene og tankene vi sitter igjen med etter tre uker i Nepal, og noen måneder med bearbeiding. Det skjer noe nytt i Nepal for hver dag som går, og det er spennende å følge utviklinga til et land som så sårt trenger at forandring faktisk skjer.

Vi håper du som leser dette, vil bidra ved å engasjere deg i Norge. I Helselaget trenger vi aktivister som kan utvikle nye prosjekter, spre informasjon om Nepal, samle inn penger, reise og holde seg oppdatert. Vi er ikke så mange, men tror vi har bidratt positivt til revolusjonen i Nepal og vil gjerne at flere er med. Nepal trenger det, og det er også mye vi kan lære. Maoistene har oppnådd mye, og har satt seg skyhøye mål. At de lykkes vil ikke bare være et framskritt for Nepal, men for hele verden.