Regjeringa trenger en stram «inntektsfordelingspolitikk», kontroll med rammene for lønnsoppgjøra og redskaper for å få investeringene til å flyte fritt til oljeindustrien. Skånlandutvalgets innstilling er ikke glemt. Kleppes plan for «deprivatisering» av bankvesenet kommer laglig.

---

Både Skånlandutvalgets innstilling, hvor det blir foreslått opprettet et pris- og inntektspolitisk råd, og DNA-regjeringas forslag om deprivatisering av bankene,
kommer til å stå sentralt i gjennomføringen av det som ser ut til å bli norsk oljepolitikk. Ikke i den forstand at disse tiltakene er ledd i en samlet, bevisst
strategi, – heller ikke i den betydning at en kan stanse eller forandre norsk oljepolitikk dersom en stanser deprivatiseringen av bankene og hindrer gjennomføringen av Skånlandutvalgets innstilling.
Men fordi statens rolle i norsk oljepolitikk har kastet et nytt lys over nevnte forslag. Og fordi tiltakene vil kunne lette gjennomføringen av oljepolitikken.

I sjølve utgangspunktet skulle det ikke være vanskelig å se at dette vil være tilfelle. Det pris- og inntektspolitiske rådet skal holde arbeidernes lønninger nede slik at kapitalens totalinvesteringer blir høyest mulig. Deprivatiseringen skal sentralisere bank- og kredittvesenet, på denne måten blir det lettere å dirigere den nødvendige kapital til de voldsomme investeringene i oljesektoren. I denne artikkelen vil vi gå nærmere inn på de to forslagene for å svare på spørsmålet om hvilke interesser de vil tjene: folkets eller monopolkapitalens.

DEPRIVATISERING – ØKT MONOPOLISERING

Hva går så Kleppes forslag ut på? Det er et forsøk på å styrke det borgerlige statsapparatets styring av bankene og forsikringsselskapene ved at det offentlige
oppnevner et flertall i representantskapet og dermed får avgjørende innflytelse over styrevalget. Kleppe har gjort greie for forslaget i ei bok som heter «Bank og Kredittvesenet». For at ikke deprivatiseringa skal bli for dyr, er det meningen at bankene sjøl skal innløse sin aksjekapital, og dermed gå over fra aksjeselskap til stiftelser, – som er selveiende institusjoner.

I boka til Kleppe, som også er studiemateriale for AOF og Folkets Brevskole, har han trukke opp bakgrunnen for og hensikten med forslaget. I følge boka skal
staten styre bankene på følgende måte:

«Forretningsbankene vil fremdeles bli uavhengige institusjoner som konkurrerer med hverandre. Det vil ikke bli tale om innblanding i enkeltavgjørelser fra statens side. Vurderingen om bankstyrene faktisk følger en tilfredsstillende politikk eller ikke, vil skje ved representantskapets behandling av styrets beretning, og ved valg av styret.» (side 64)

Kleppe er også en varm talsmann for sammenslåing av banker, de norske bankene i dag er altfor små. Om sparebankene sier han:

«Også tallet på sparebanker har sunket i tiden etter krigen; fra vel 600 til 444 ved utgangen av 1972. Tallet går stadig nedover fordi sparebanker slåes sammen. Sparebankforeningen har i flere år stimulert til dette for å få mer slagkraftige enheter som kan yte alle de tjenester en moderne bank bør kunne utføre for sine kunder. En komite under Sparebankforeningen mente at tallet kunne reduseres til 60–80. I dag vil mange si at en burde kunne gå enda lavere ned. Eksempelvis har de viktigste bankene i Aust-Agder fylke nylig gått sammen til Aust-Agder Sparebank.» (s. 17).

Klarere er det vanskelig for en finansminister å uttale seg, sentraliseringa er ikke engang dekket over av et lag med vanlige sosialdemokratiske fraser.

Denne monopolisering og sentralisering av kredittvesenet passer godt sammen med den oljepolitikken som Kleppe sjøl har vært med på å legge opp, og med de
behovene som den norske monopolkapitalen har for store investeringer i oljesektoren. Innen anlegg-, og industri- og bergverksvirksomheten var investeringene i 1973 og 1974 på omlag 10 milliarder kroner. I begge disse årene ble halvparten av dette investert i aktivitet knyttet til oljesektoren, eller direkte i oljeindustrien.

En ytterligere monopolisering av bankvesenet, med statlig styring vil sikre at det også i framtida vil bli slik. Investeringsraten er fra før av stor i Norge, kredittmarkedet må ordnes for å hindre kriser i økonomien. Staten griper derfor inn for å regulere konkurransen mellom bankene, jamfør det første sitatet ovenfor.

Ikke folkets, men monopolenes banksystem

Denne politikken kommer på mange måter til å stå i direkte motsetning til store deler av folkets interesser. Både arbeidere bønder, fiskere og deler av borgerskapet sjøl blir rammet.

Når så store deler av kreditten skal brukes innen oljesektoren blir det mindre til husbygging og daghjemsplasser, mindre lån til jordbruk og fiske, og vanskeligere for en del utsatte næringer å sikre seg kreditt. For eksempel vil tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien bli rammet. Dette er heilt i tråd med regjeringens uttalte oljepolitikk: Store deler av den konkurranseutsatte industrien skal totalt raseres, det trengs vel ikke noen skotøyindustri i Norge nå lenger – vi har jo olja.

Deprivatiseringa vil på denne måten være et viktig redskap i hendene til staten og monopolene for å skyte fart i strukturrasjonaliseringa. Ei strukturrasjonalisering som vil bli forsert på grunn av oljepolitikken.

Det går tydelig fram av Kleppes bok at det ikke er folkets, men monopolenes banksystem det legges opp til. De norske bankmonopolene må styrkes vis-a-vis de store utenlandske bankene som nå prøver å etablert seg i Norge. Derfor heter det hos Kleppe:

Antallet banker vil og bør gå ned fordi selv de største norske bankene er forholdsvis små i internasjonal sammenheng. Forretningsbankene vil som særlig
funksjon innenfor banksystemet få både store nasjonale oppgaver og kontakten med det internasjonale banksystem. (side 65).

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva Kleppe mener med »store nasjonale oppgaver» og kontakt med det internasjonale banksystem. Det er oljeinvesteringene han tenker på.

Hadde hensikten med deprivatisering vært å bedre vanlige folks økonomi, så kunne Kleppe begynt med å sette ned renten, slik at det ble billigere å låne
penger. Kleppe har derimot nettopp hevet renten, og det er grunn til å tro at den ikke har stoppet, men er på veg oppover.

Det er heller ikke hensikten å gjøre det lettere på annen måte for arbeidsfolk i bygd og by å skaffe seg lån – for eksempel i utkant-Norge. Det er det motsatte som er Kleppes politikk. Småbankene er for urasjonelle og må legges ned, den moderne bankvirksomhet trenger store, og stadig større, enheter. Som vi så av sitatet tidligere så er idealet satt til en sparebank i hvert fylke. Mye rart går det an å kalle dette, sosialisme er det ikke.

Likevel vil mange hevde at sjøl om forslaget fører til sentralisering av norsk bankvesen, så føler monopolkapitalen tross alt sine interesser truet ved forslaget
om deprivatisering.

Det er mulig at det subjektivt er en del motstand mot forslaget, bl.a. har Høyre aktivt bekjempet det. Men av flere grunner rokker forslaget på ingen måte ved
monopolenes makt, fordi det nettopp er monopolenes politikk som blir satt ut i livet. Den nevnte monopolisering innenfor bankvesenet i Norge er det nettopp
bankforeningen som sjøl har tatt initiativet til. Staten griper nå inn aktivt for å påskynde utviklingen. På denne måten er det først og fremst de sterkeste grupperingene innen monopolborgerskapet som tjener på forslaget om deprivatisering.

Det er også en voksende forståelse innenfor monopolborgerskapets rekker for at staten fører en politikk som de ikke trenger være redd for, men tvertimot
oppmuntre og styrke. Således har selveste Bergersen rost Staten varmt i Dagbladet, og Norcem har i fullt alvor foreslått intimt samarbeid med staten.

Sosialismen i vanry

DNA-regjeringa framstiller forslaget sitt som en demokratisk og sosialistisk reform. SV er langt på veg enig, men mener at forslaget ikke går langt nok. Det er likevel grunn til å tro at de vil støtte forslaget fordi det er et «steg på veien» som det så vakkert heter. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen kaller forslaget for sosialisme – og går mot det.

Vi mener å ha påvist at det først og fremst er de store monopolene som tjener på deprivatiseringa, og dette er ingen vei til sosialismen. Det er ikke en omvei engang, men en styrking av den borgerlige statens makt. Å framstille dette som sosialisme er å forkludre selve sosialismens ide, å bringe sosialismen i vanry. At
borgerlige politikere gjør dette er forståelig, at sosialister gjør det er mer tvilsomt. Derfor er det viktig å avsløre forslaget som det det er: en monopolisering og sentralisering av dimensjoner.

Vi er ikke prinsipielle motstandere av statsdrift under kapitalismen men mener at et hvert forslag må vurderes konkret, ut fra hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslaget vil få for vanlige folk i landet. Det kan være nødvendig å minne om dette for å unngå misforståelser. Det konkrete forslaget om deprivatisering av bankene vurderer vi som en styrking av statens makt og økt monopolisering. Arbeiderpartiets oljepolitikk styrker denne konklusjonen fordi motsetningene mellom folkets interesser og monopolkapitalens blir tydeligere. Det skulle derfor ikke være noen grunn for SVs representanter i Stortinget å stemme for deprivatiseringen når den kommer opp i Stortinget med det første.

SV ønsker egentlig «sosialisering»

Sosialistisk Valgforbund ønsker å gå lenger enn Arbeiderpartiet. Mens Kleppe tydelig sier at hensikten med forslaget ikke er å oppheve konkurransen mellom
bankene, men bare å regulere den, – ønsker SV full sosialisering av bank- og kredittvesenet. Mens Kleppe aktivt går inn for sentraliseringen av bankene, har SV knyttet parolen om sosialisering sammen med kravet om desentralisering av bankvirksomheten.

Jeg er enig med SV i at under sosialismen skal bankvesenet både sosialiseres og desentraliseres, det vil være en av forutsetningene for sosialismen. Jeg vil heller
ikke utelukke at det også kan være riktig under kapitalismen å kreve at staten tar over bankene. En stor del av bankene er i dag under statlig kontroll: Postsparebanken, Husbanken, Kommunalbanken, Fiskarbanken og Lånekassen for utdanning er blant de viktigste. Mot SVs forslag har jeg imidlertid to alvorlige innvendinger.

For det første at denne statlige overtakelsen blir presentert som sosialisering: Der er ikke slik at samfunnet blir «mer» sosialistisk jo større del av økonomien
staten har kontroll over. I Frankrike har staten gjennom lengre tid hatt kontroll over bankene, uten at landet har blitt sosialistisk av den grunn. Monopolkapitalen har på ingen måte blitt rokket i sine grunnvoller av den statlige overtakelsen. Det skaper dessuten illusjoner om vegen til sosialismen når så mye av propagandaen rettes mot «sosialisering av bank- og kredittvesenet».

For det andre vil SVs prinsipielle holdning være en direkte og indirekte støtte til Kleppes deprivatiseringsforslag. Sjøl om Kleppe sitt forslag er aldri så galt, blir
SV tvunget til å støtte det fordi partiet «egentlig» er for sosialisering av bankvesenet. De makter ikke å analysere hvilke interesser forslaget vil tjene, men stemmer prinsipielt for det. Den konkrete analysen har blitt avløst av ønsketenkning.

SV ønsker sosialisering og desentralisering, men konsekvensene ved å støtte Arbeiderpartiets forslag blir styrking av monopolenes makt og økt sentralisering
av bankvesenet. Sjøl om SV har store og prinsipielle motforestillinger mot Arbeiderpartiets oljepolitikk kommer de på denne måten til å lette gjennomføringen av den. Monopolkapitalen får økte muligheter til å investere i oljesektoren. Konsekvensen har vi tidligere pekt på både i denne artikkelen og i de andre: Økt sentralisering og strukturrasjonalisering, rasering av utsatte næringer, og økt takt i nedbygging av jordbruk, skogbruk og fiske.

Det er uenighet på venstresida i norsk politikk om statsdrift under kapitalismen, både om de prinsipielle sidene ved denne virksomheten og i vurderingen av enkelte tiltak. Dette burde imidlertid ikke være til hinder for at vi samlet bekjempet det forslaget som Kleppe nå legger fram. Det skulle ikke være vanskelig å bli enige om at deprivatiseringen vil styrke monopolenes stilling, og lette gjennomføringen av DNAs oljepolitikk. Dette burde være hensyn som veier tyngre enn prinsipielle ønsker om sosialisering av bank- og kredittvesenet.

SKÅNLANDUTVALGETS – KLASSESAMARBEID OG KORPORATIVISERING

Kampen mot Skånlandutvalgets innstilling har pågått helt siden innstillinga ble offentliggjort. Viktigheten av å hindre at utvalgets forslag blir satt ut i livet, blir
enda tydeligere dersom vi ser det heile i et «oljeperspektiv». De voldsomme investeringene som det legges opp til, forutsetter profittmaksimering på bekostning av arbeidsfolks lønninger. Utvalget støtter opp om, og bygger på denne politikken. Deres problem er å sørge for at arbeidsfolk likevel får en følelse av reallønnsøkning.

Vi har i en annen artikkel i dette nummeret gjort nærmere greie for forholdet mellom investeringer og lønninger. Der er i monopolkapitalens interesser at
lønningene holdes nede. Dersom Skånlandutvalgets innstilling makter dette med sine forslag, vil enorme summer kunne «frigis» i åra framover til investeringer i
oljesektoren. Det pris- og inntektspolitiske rådet vil derfor være et mektig redskap i hendene til staten og monopolene, også når det gjelder gjennomføringen av oljepolitikken.

I de siste årene har lønnsoppgjørene vært så dårlige at størstedelen av lønnsmottakerne sitter igjen med mindre realdisponibel inntekt, enn året før.
Skånlandutvalget innrømmer dette. Men søkelyset blir aldri rettet mot kapitalen og dens profitt. I stedet bruker utvalget filosofien om den «realøkonomiske rammen» til å splitte ulike grupper i folket opp mot hverandre. Arbeidere blir satt opp mot bønder, bønder mot pensjonister, pensjonister mot ungdom, ….osv.
Det lengste utvalget nærmer seg kapitalens enorme profitt, som bare øker fra år til år, er følgende utsagn: «Forholdet mellom lønnsinntekt og eierinntekt vil
måtte drøftes.» Det finnes neppe noen formulering som er mindre forpliktende enn at noe «vil måtte drøftes». Det hjelper ikke at utsagnet er gjengitt to ganger i
innstillinga.

Det er god, gammel borgerlig økonomisk filosofi som blir presentert som vitenskap. Det er kjøpepresset som har skylda for prisstigningen. Arbeidernes,
bøndenes og pensjonistenes kjøpepress. Det er lønningene som presser prisene i været, og svaret er derfor enkelt: Tiltak må settes i verk slik at lønningene ikke
øker så raskt som de har gjort. Problemet er bare at denne politikken allerede har vært ført ei stund, og har fått som konsekvens at de fleste av oss har fått mindre varer igjen for lønna. Det er her Skånlandutvalget setter inn med sine forslag som kan formuleres i følgende stikkord: Samarbeid, forpliktende samarbeid
og korporativisering.

Klassesamarbeidet er på ingen måte noe nytt i Norge. Men i LOs 75 års jubileum skal dette samarbeidet utvides og settes i system. Det skal bli mer forpliktende enn før fordi staten skal delta i lønnsoppgjørene fra først til sist. Rådet for pris- og inntektspolitikk. Klassekampen skal avløses av klassesamarbeidet, og dette er det rådet for pris- og inntektspolitikk skal ta seg av. Rådet er sammensatt på følgende måte: Staten, LO, NAF/Industriforbundet har alle tre representanter hver. I tillegg er Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund og NKL representert med et medlem hver.

For riktig å understreke statens rolle i dette rådet er det foreslått at en av statens representanter skal være formann, og at dette skal være et regjeringsmedlem.

Heile pris- og inntektspolitikken vil bli trukket opp i dette rådet, det er i sannhet tale om en samordning av oppgjørene. Derfor er ikke deltakelsen begrenset til
LO/NAF, men også de andre organisasjonene som er nevnt ovenfor er representert. I realiteten betyr forslaget at det skal være slutt på de frie forhandlingene i arbeidslivet, og at streikeretten ytterligere blir begrenset. Nå skal det heile baseres på et forpliktende samarbeid mellom partene, hvor ingen må bryte den «realøkonomiske rammen». Ingen streiker må bli den tua som velter det store lasset. Slik formulerer utvalget sjøl sin politikk:

Et samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om inntektsutviklingen vil forutsette både at myndighetene gis muligheter for å influere på de beslutninger som treffes av organisasjonene, og at disse på sin side kan gis innflytelse på beslutninger som treffes av Stortinget, i første rekke i visse sentrale budsjettpolitiske spørsmål. (side 79)

Konturene av den korporative staten begynner å ta form. Staten vokser sammen med toppskiktet i organisasjonene til et flerhodet troll, som representerer de
samme interessene, og som fører den samme politikken.

DNA og Skånlandutvalget

Det var den forrige regjeringa Bratteli som oppnevnte utvalget. Det var noe av det siste den fikk gjort før folkeavstemminga om EEC. Utvalget leverte innstillinga 22. juni 1973, da var Korvald statsminister. Fra ledende LO-hold ble innstillinga møtt med skepsis. Ikke fordi en var uenig i prinsippene, men fordi vi nå hadde fått ei borgerlig regjering. Reaksjonene på grunnplanet i fagbevegelsen var imidlertid sterke og entydige mot forslagene om å la et samarbeid i et statlig råd ta over heile lønnsforhandlingene. LO-ledelsen ble tvunget til å gå mot opprettelsen av et råd for pris- og inntektspolitikk.

Det er liten grunn til å tro på Aspengren. I en fjernsynsdiskusjon i mars 1974 uttalte han at LO stilte seg positivt til de andre forslagene i innstillinga. Det er det samme som å si at han er enig i politikken, men usikker på hvordan den skal settes ut i livet uten at LO-ledelsen blir avslørt. Dette skulle være et velkjent
problem for sosialdemokratene. Denne gangen blir det imidlertid spesielt vanskelig for Aspengren. LO har deltatt i Skånlandutvalgets arbeid – uten å dissentere på noe punkt.

Aspengren uttalte på Youngstorget 1. mai at staten også i framtida måtte spille den viktige rollen ved lønnsoppgjørene som den hadde gjort i år. Dette
ble sagt etter at jern- og metallarbeiderne med knapt flertall hadde vedtatt det verste lønnsoppgjøret siden krigen. For å få forslaget vedtatt hadde Kleppe grepet inn i lønnsoppgjøret med sin «pakke», – og på en anskuelig måte fortalt oss hvordan lønnsoppgjørene skal gjennomføres dersom Skånlandutvalgets innstilling blir satt ut i livet.

Staten skal gripe direkte inn i lønnsoppgjøret med tiltak, eller løfter om tiltak slik som subsidier, skattelette og minsket offentlig forbruk. I år ble skattelettelsene dessuten knyttet til forhåpninger om framtidige oljeinntekter. På denne måten prøver Kleppe å knytte lønnsoppgjøret til en relativ høy utvinningstakt av nordsjøoljen.

Staten deltok aktivt i gjennomføringen av årets lønnsoppgjør. På den måten skulle arbeidsfolk fortelles at det ikke var kapitalistene en skulle rette kravet mot – det var staten som skulle ordne opp. Lønnsoppgjøret ble redusert til et skatteoppgjør og monopolkapitalen kunne juble fordi profitten var sikret. De store investeringene på milliarder av kroner i oljeeventyret kan fortsette med uforminsket kraft.

Resultatet ble imidlertid mindre penger til fellesforbruket, til helse- og sosialtiltak, til utbygging av kommunikasjonene, til utdanning osv. De ulike gruppene i folket skal settes opp mot hverandre, i steden for samlet å bekjempe monopolkapitalen.

Vi vil ikke påstå at Skånlandutvalget bevisst har lagt opp sine forslag for å tjene statens og monopolenes oljepolitikk. Men det skulle være klart at det pris- og
inntektspolitiske rådet vil lette gjennomføringen av oljepolitikken. Det vil være et mektig og farlig redskap som vil brukes mot arbeidernes rettferdige lønnskrav. Vårt svar må være, her som ellers: Bekjemp klassesamarbeidet og Gjenreis LO som en kamporganisasjon. Disse parolene har i høyeste grad gyldighet også i kampen mot den oljepolitikken som DNA-regjeringa har lagt opp til.

Lønnsoppgjøret dreier seg om kroner og ører. Men det dreier seg også om kamp mot monopolkapitalen på en rekke andre områder.

Lønnsoppgjøret våren 74 kunne blitt en viktig del av folkets kamp mot monopolenes forsøk på rovdrift på nordsjøolja. AP og SV delte ansvaret for at dette ikke ble tilfelle.

---

Det er vel dokumentert at monopolene har hatt en vekst i omsetningen fra 1972 til 1973. Det er også blitt offentliggjort at vekst i overskuddene på både 100 og
200 % har vært vanlig. Dette er fakta vi ikke skal gjenta. En litt mindre diskutert side ved ekspansjonen er den usedvanlige gode taktiske streikesituasjonen arbeiderklassen befinner seg i. Dette kommer klart fram fra monopolenes egne tall slik de er registrert i statistisk sentralbyrås ukehefte nummer 2/74. Her står tall som understreker hvor lite monopolene ønsker en streik. I oversikten over ordreveksten står det:

«Tilgangen på nye ordre til jern- og metallindustrien viste ny kraftig stigning i 4. kvartal. Den lå da hele 168 prosent høyere enn ett år tidligere… »

«Også kjemisk industri viste en meget gunstig ordreutvikling i 4. kvartal i fjor, med en stigning i samlet ordretilgang fra samme kvartal året før på 51 prosent,» Og denne veksten fortsetter i 1974.
«Bedriftene i industri og gruvedrift utenom oljevirksomhet – oppjusterte sine anslag for investeringsutgiftene i 1974 med hele 19 prosent fra november
til februar. Det er vanlig at bedriftene oppjusterer sine anslag fra november til februar, men oppjusteringene av anslaget for 1974 var sterkere enn noe tidligere år en har statistikk for».

Etterspørselen etter oljeutstyr gir enorme profitter til de bedriftene som kan levere slikt utstyr. En streik nå vil derfor være et slagkraftig våpen. De
samme tallene viser også at det ikke er noe problem hvor lønningene skal tas.

Enten lønn eller oljeinvesteringer

Situasjonen foran dette lønnsoppgjøret var det brei enighet om på venstresida, den er kort: På grunn av elendige oppgjør de siste fire åra har de fleste lønnsarbeidere gått ned i disponibel reallønn. Men her stopper enigheten. Vi kommunister hevder at det er en klar sammenheng mellom lønn og investeringer. Enten klarer arbeiderklassen å sikre seg større deler av frukten av eget arbeid. Eller så øker utbyttingen med økte investeringer som følge. Denne sammenhengen har kommunistene propagandert.

I Orientering og Friheten var oppmerksomheten konsentrert mer om å forsvare de dårlige lønnskrav AP har gått i spissen for. Dette skjedde uten noen begrunnelse for hvorfor det ikke kreves mer. I den utstrekning det er blitt gitt en begrunnelse har denne dreid seg om overskuddene. Overskuddene er imidlertid bare en brøkdel av det kampen i lønnsoppgjørene dreier seg om.

Det trengs ingen teoretisk begrunnelse for at kommunistenes syn på forholdet
mellom lønn og investeringer riktig. Tar vi for oss forholdet mellom utbetalt lønn og investeringer i Norge de siste åra ser hvor pengene har tatt veien.

69            70            71               72               73              74
Utbetalt lønn     9 588      10782      12081         13188        14572        15446
Investeringer     2643       3761        4726           5010          6 645         10030
(1)              (3)

Men fra utbetalt lønn må fratrekkes skatter/avgifter osv. Først da ser vi hva arbeiderklassen har å rutte med og hva industrien tilraner seg. Et eksempel på
dette er forholdet mellom investeringsveksten i jern og metall i forholdet til lønnsøkningene for året 1974: Ca. 900 millioner blir veksten i investeringene mot 450 i lønninger.

SV i spissen for arbeiderklassens kamp?

Enten man velger å si at SV stilte kravet om 7,5 % tillegg Jern og Metall eller man sier at SV passivt godtok det, så står det likevel klart at etter at kravet var stilt har SV ikke sagt et eller skrevet et ord om dette lusne lønnskravet. SV er derfor gjort seg ansvarlig for dette kravet og må tåle å bli angrepet for dette.

En del SVere har forsøkt å forsvare kravet: De lokale forhandlingene betyr mest i jern og metall, derfor er ikke kravet i tariffoppgjøret så viktig. Dette
forsvaret holder ikke overfor dem som ikke har lokale forhandlinger eller hvor disse slett ikke gir så mye. Dessuten er begrunnelsen økonomistisk , lønnsoppgjøret blir redusert til bare kroner og ører. Et annet forsvar for 7,55 % var det gode indekskravet. Men ingen kan leve av et indekstillegg. Kravet var riktig men skulle brukes til å forsvare et allerede tilkjempet lønnstillegg. På pressekonferansen til SV i forbindelse med landskonferansen kom det fram enda en ny måte å forholde seg til lønnsoppgjøret på. SV ville ikke oppfordre jernarbeiderne til å stemme nei som parti. Arbeiderne viste selv best hva de burde gjøre.

Mens hele det politiske Norge uttaler seg om hva jernarbeiderne bør gjøre nekter SV å påvirke resultatet. SV skal anvende marxismen på norske forhold,
men fri og bevare oss for slike revideringer.

Etter vår mening har ikke SV funnet noen begrunnelse for sin linje i lønnsoppgjøret fordi en slik begrunnelse ikke finnes.

SVs linje i lønnsoppgjøret viser at SV har hatt en prinsippløs og økonomistisk linje. Norsk monopolkapital ønsker å underlegge norsk produksjon, ønsket om
raskest mulig profitt i oljesektoren. Dette stiller klart perspektivene for lønnsoppgjøret. Skal den norske arbeiderklassen stanse plyndringa av norske oljeressurser og sanering av de øvrige næringene er det nødvendig med et skikkelig lønnskrav. I første omgang er SV havnet ned på en halehengspolitikk til AP. For framtida er det imidlertid nødvendig å fjerne økonomismen samtidig som venstresida propaganderer at bare arbeiderklassen kan stoppe monopolenes oljespekulasjoner.

Spørsmål til «folkebevegelsen for senket forbruk»

Det er under oppseiling en såkalt folkebevegelse for redusert forbruk. En del sentrale SVere har stilt seg i spissen for denne. Blant annet Trygve Bull. Uten å
kalle en spade for en spade har bevegelsens leder Damman fått radio/avis og annen spalteplass i metervis for å utdype sin reaksjon på imperialismens
herjinger. Hvilken vei denne bevegelsen går er ennå usikkert. Men er bevegelsen ærlig i sin kamp mot imperialismens ressursplyndringer, må den også støtte
lønnskravene i dette og kommende tariffoppgjør. På den måten kan bevegelsen være med å hindre i alle fall den norske og deler av den utenlandske
monopolkapitalens plyndringer Nordsjøen. Selv om bevegelsens perspektiver er globale kan vi bare håpe at de ikke overser den antiimperialistiske kampen den norske arbeiderklassen fører.

Arbeiderklassen i spissen for hele folkets kamp

Det norske folkets interesser er truet av den oljepolitikken AP har lagt opp til. Den truer arbeidsplassene til flere hundretusen arbeidsfolk.

Hele industribransjer står i fare for å bli rasert. Jordbruket skal tvinges til å avgi arbeidskraft til oljeøkonomien. Konsekvensene er et spesialisert næringsliv med enda lavere selvforsyningsgrad. Et slikt framtidig Norge vil også bli sårbart overfor internasjonale kriser.

I denne kampen må arbeiderklassen ha ledelsen. Men å innrømme denne ledelsen er ikke bare et teoretisk standpunkt.

Over halvparten av de investeringene som er planlagt innen industri, bergverk og kraftforsyning i Norge i 1974 skal gå til investeringer som har forbindelse med oljeeventyret.

Bak tallene over investeringene ligger prosjekter som Mongstad-utbyggingen, Rafsnes-prosjektet og utallige borerigger som norsk shipping ønsker å bruke i
Nordsjøen. Konsekvensene av slike prosjekter kjenner vi nå etterhvert. De er forurensning for de plassene hvor gigantutbyggingen foregår og det er rasering av industrien og jordbruket omkring.

Investeringsplanene den norske monopolkapitalen nå gjennomfører er ikke resultat av noen offentlig diskusjon om hvordan den norske økonomien bør
utvikle seg. Ikke desto mindre er det nettopp disse planene som bestemmer framtida for den norske økonomien.

 

Et godt lønnsoppgjør for den norske arbeiderklassen kan selvfølgelig ikke gi folket noen kontroll over økonomien, men et godt lønnsoppgjør i vår kunne ha bremset på raseringsplanene monopolene har laget. Folket i Norge vil aldri få noen kontroll over oljeutbyggingen gjennom offentlige debatter. Bare gjennom kamp kan dette skje. I lønnsoppgjøret i vår gjorde SV knefall for AP-toppen. Dette knefallet vil få betydning ikke bare for utviklinga av reallønna, men også for folkets kamp på andre områder. De vil få betydning for bøndenes og fiskernes kamp mot nedlegging av primærnæringene, det vil få betydning for arbeiderklassen i de bransjer Kleppe har planlagt skal legges ned.

AP/SVs lønnskrav var alt for ynkelig til å bremse oljeinvesteringene. Den mobiliseringa disse partiene sto for var i tillegg helt uten perspektiver for den trusel oljeeventyret representerer.

Bare arbeiderklassen har styrke tilstrekkelig til å ta kampen opp mot monopolenes oljepolitikk. Vi håper at SV i framtida vil ønske at arbeiderklassen kan bruk denne styrken.

Fotnoter:
1. Tallene er oppgitt fra statistisk sentral byrå. Investeringene gjelder industri, bergverk og kraftforsyning.
2. 15,446 i utbetalt lønn er basert på beregninger foretatt av oss.
3. Kilde: Aktuelle statistikker 102/74

»For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøringFor ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ein borgarleg linje som feminismen,» hevda vi i førre nummeret av Røde Fane, der vegar og mål for kvinnekampen var hovudoppslaget. I ein annan artikkel vart det slått til lyd for at vi må læra å kjenna dei feministiske og dei proletære teoriane for  kvinnekampen å kjenna innanfrå, for å greia å skjelna dei frå kvarandre.

---

Her drøfter vi teoriane til to svært ulike feministar. Vi syner kva dei har sams og kor dei skiljer seg frå det synet som følgjer av marxismen.

Det rår stor uklarhet om hva feminisme er. Dette er bakgrunnen for at denne artikkelen er blitt skrevet. For å unngå misforståelser, og dermed få debatten
rettet inn på områder som kan bringe oss videre i kvinnekampen, må vi klargjøre en del ting.

Først hvordan «feminisme» blir brukt. Kampen mot kvinneundertrykking har etter kapitalismens gjennombrudd tradisjonelt vært delt i to hovedretninger:
En proletær med utgangspunkt i proletarkvinnenes krav og kamp. Og en feministisk, med utgangspunkt i middelklassekvinnenes krav, en borgerlig bevegelse målrettet mot kvinnenes likestilling med mannen. Vi bruker her feminisme på den tradisjonelle måten, om den borgerlige kvinnekampen.

For det andre, artikkelen har ikke som mål å analysere hvordan feministisk teori kommer til uttrykk i kvinnebevegelsen i dag. Den tar heller ikke opp feministiske arbeidsformer. (Her kan vi kanskje først og framst trekke lærdommer.)

Artikkelen tar sikte på å analysere det teoretiske grunnlaget for feminismen og setter det opp mot det teoretiske grunnlaget for den proletære kvinnekampen.
Vi tar for oss to bøker som begge representerer feministiske ideer. Den ene er norsk, Margrete Bonnevies: Fra mannssamfunn til menneskesamfunn. Den har hatt stor betydning for kvinnesak i Norge, ved å peke på at kvinner ikke har fulle rettigheter i samfunnet.

Den andre boka er Shulamith Firestone: Kjønnenes dialektikk. Firestone er en revolusjonær feminist som skriver om nødvendigheten av en kjønnsrevolusjon,
som omfatter den sosialistiske revolusjonen, men som hun hevder går mye lenger. Hun er en representant for den radikale feministbevegelsen.

Gangen i artikkelen er slik: Først en analyse av årsakene til kvinneundertrykking, deretter de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking og til slutt hvilke mål og metoder som er nødvendig i kvinnekampen.

Sitatene er, der det ikke står noe annet, hentet fra de to bøkene.

1. Om årsakene til kvinneundertrykking

Margrete Bonnevie: Skjev kulturutvikling på bekostning av det kvinnelige
element. Det kan være vanskelig å trekke ut av Bonnevies bok hva hun ser som årsak til kvinneundertrykking. Hun slår fast:

Vår kultur lider av en fundamental skjevhet. Den består i at samfunnet utelukkende er bygd på den mannlige halvdel av menneskene. (s. 9).

Det er likevel mulig å finne en linje i hva hun ser som årsaksammenheng. Mannen har i kulturlivet fremtvunget at hans kjønn får utfolde seg alene, på
det annet kjønns bekostning. Det ene kjønn har fått gjennomført at det andre kjønn ikke skal ha anledning til å få like gode utviklingsmuligheter,
like gode vilkår for tilfredstillelse av sine medfødte behov som seg selv. (s. 12).

Hvordan mannen har kunnet gjøre dette, kommer hun nærmere inn på:

Vi kommer tilbake til den forskjell av fundamental art som består mellom mann og kvinne, den at det er kvinnen som i 9 mnd. nærer barnet under sitt bryst
og siden føder og ammer det, mens mannens medvirkning i selve forplantningen er minimal. (s. 18)

Videre:
helt fra vår kulturs barndom har mannen gitt etter for fristelsen til å la kvinnen svi for at hun spiller den største rollen ved fornyelsen av slekten. Han har skaffet seg kompensasjon for sin mindreverdsfølelse på dette punktet ved å baste og binde henne til hennes oppgave i forplantningens tjeneste, samtidig som han har knyttet den uløslig sammen med husarbeid. (s. 20).

Det er denne ulike livsform, denne bestemte rollefordeling som, trass i den formelle og legale likestilling kvinnen har fått i de siste par generasjoner,
fremdeles sikrer mannen hans ubetingede dominans. (s. 21).

Her tar vi kort med hvordan hun ser på forholdet mellom kvinneundertrykking
og annen undertrykking.

Mannens dominerende stilling i hjemmet og den mangel på samvittighet
som autoriteten har kunnet utøves med, har gitt ham et godt utgangspunkt og fotfeste for hans undertrykkelse av andre folk og raser. (s. 18).

Vi oppsummerer Bonnevie:

Vår kultur bygger på en fundamental skjevhet, mannskjønnets dominans. Den
fundamentale forskjellen på kjønnene er den biologiske, kvinner føder barn. Dette har mannen brukt til å undertrykke kvinnen, ved å binde henne til arbeidsoppgavene i hjemmet med barn og husarbeid.
Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet, som fører til undertrykking også av andre folk og raser.

Det er to ting vi må legge spesielt merke til: Bonnevie leter etter årsakene til kvinnenes undertrykte stilling i forholdet mellom kvinne og mann i kjønnsforskjellene. I dette forholdet finner hun også roten til undertrykkelse og krig. Hun ser altså den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne som en allment overordnet motsigelse i historien. Bonnevie ser bort fra eiendomsforhold og produksjonsforhold som drivkrefter og forklaring både av historia og forholdene i dag.

Det er de psykologiske uttrykkene for kjønnsmotsigelsen som er den viktigste drivkraften i historia. Dette kan forklares ut fra hvordan Bonnevie plasserer seg selv i det politiske bildet. Hun er en reformistisk kvinnesakskvinne: For henne finnes ikke kapitalisme og klasseundertrykking i Norge. Norge er et demokratisk-humanistisk land, – med begrensning: Kvinnenes fulle menneskerett er ikke virkeliggjort. (s. 174).

Hennes historiesyn er ren borgerlig idealisme.

Firestone: Den historiske materialismen går ikke dypt nok.

Der er annerledes med Firestone. Hun tar utgangspunkt i Engels’ analyser, som hun hevder er et viktig arbeid, men hun sier videre:

Det ville være galt å forsøke å forklare kvinnenes undertrykkelse ut fra denne rent økonomiske tolkningen. Analysen av klassene er et praktfullt arbeid, men begrenset. Selv om den er korrekt i lineær forstand går den ikke dypt nok. Det finnes et underliggende, helt seksuelt plan i den historiske dialektikk som Engels til tider vagt oppfatter, men fordi han bare kan se seksualitet i lys av økonomi, og reduserer alt til dette, er han ute av stand til å vurdere den i sin egen rett. (s. 12).

Hun forkaster ikke Marx og Engels, de er bare ikke gode nok:

Vi kan forsøke å utvikle et materialistisk historiesyn basert på kjønn. (s. 14).

Videre:

La oss først forsøke å utforme en analyse der biologien – forplantningen
– ligger til grunn for dualismen. Den umiddelbare forestilling hos menigmann om at ulikheten som skillet mellom kjønnene skaper, er naturlig, er kanskje velbegrunnet. Vi behøver ikke straks å søke utover dette. I motsetning til det økonomiske klasseskillet, har kjønnsskillet direkte opprinnelse i en biologisk realitet. Menn og kvinner ble skapt forskjellig, og fikk ikke de samme fordeler. Selv om denne forskjellen i seg selv ikke nødvendiggjør utviklingen av et klassesystem – der en gruppe har makt over en annen – gjorde resultatet av disse forskjellene forplantningen det. Den biologiske familie er en gitt, ulik fordeling av makt. Behovet for makt som fører til klasser, stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ i overenstemmelse med denne grunnleggende mangelen på balanse. (s. 15 og 16).

Vi ser at biologiske forskjeller og den biologiske familien er grunnelementer i Firestones analyse. Den biologiske familien har eksistert gjennom alle tider. Vi
tar med (noe forkortet) det Firestone ser som grunnleggende kjennetegn ved den biologiske familie:

1. Kvinnner er prisgitt sin biologi, og er derfor blitt gjort avhengig av menn for å overleve.
   2.Spebarn er avhengig av voksne for å overleve.
   3. Avhengighetsforholdet mellom mor/barn har alltid eksistert i en eller annen form. Dette har formet personligheten hos kvinner og spebarn.
   4. Den naturlige forskjellen mellom kjønnene når det gjelder forplantning førte direkte til den første arbeidsdeling som ligger til grunn for klasseskillene, og også bidro til utviklingen av kastesystemet. (s. 16).

Vi oppsummerer Firestone:
Den grunnleggende kjønnsforskjellen, at kvinner føder barn, og eksistensen av den biologiske familie, fører til at kvinner og barn er avhengige av mannen og arbeidet fordeles ulikt. Denne biologiske familiestrukturen fører til mannens makt over kvinnen. Mannen utvikler et maktbehov. Det er grunnlaget for klassedeling. Altså, Firestone mener at kvinneundertrykking og klasseundertrykking har sin basis i biologien. Ut fra den biologiske familien
som kjerne, utvikles hos mannen et mak t behov. Dette er grunnlaget for all undertrykking overhodet.

Er biologien årsak til undertrykking?

Først kort om Firestones syn på den »biologiske familien». Hun river den løs fra alle andre forhold i samfunnet og finner trekk ved den som alltid har
eksistert. Dette er et lite holdbart utgangspunkt for en historisk analyse. Hvis en analyse av familien skal gi noen forståelse av kvinnenes samfunnsmessige stilling, må en kunne skille mellom selve forplantningsfunksjonen og familien som en sosial institusjon som forandrer seg sammen med grunnleggende endringer av produksjonsforholdene. La oss se på avhengighets-forholdet. Den avhengigheten som eksisterte i svært tidlige og primitive samfunn var gjensidig. Alle var avhengig av hverandre og kollektivet, skulle samfunnet fortsette å eksistere. Dette kom da også til uttrykk i at »samfunnet» og »familien» (eller slekten, ætten) var det samme. Under slike forhold var familien selvsagt noe ganske annet – som institusjon betraktet – enn den er i dag.

Når det gjelder arbeidsdelingen kan vi følge Firestone i at kjønnsforskjellen førte til ulik arbeidsdeling i tidlig historisk tid og at det kunne gi kvinnen og mannen ulik posisjon i samfunnet. Også forholdet til forplantningen kunne virke inn på kjønnenes relative sosiale anseelse. Et eksempel på det er kvinnenes stilling i primitive samfunn under morsretten, altså der barnas avstamming ble regnet etter moren og hennes familie på morssiden. Kvinnens stilling som familieoverhode gjorde at hun sosialt sett ble verdsatt langt høyere enn senere.

Vi er enige med Firestone i at kvinnens stilling i familien er sentral i en analyse av årsakene til kvinneundertrykking. Men da må vi betrakte familien i forhold til den samfunnsmessige produksjonen, – vi blir ikke særlig klokere av å nistirre på selve forplantningsprosessen som har foregått på samme vis både i og utafor familien så lenge mennesker har eksistert.

Undertrykking – produkt av klassemotsetninger eller mannspsykens »maktbegjær»?

Firestone setter likhet mellom sosiale ulikheter i et samfunn og klasser. Når
Firestone analyserer årsakene til undertrykking, beveger hun seg langt vekk fra
et hvert materielt grunnlag, selv om hun påberoper seg en materialistisk analyse.
Kjernen i Firestones analyse er at mannen utvikler et maktbehov ut fra psykoseksuell utvikling, dette fører til undertrykking.

Det er her Firestone mister grepet om den materielle virkeligheten.

Ser vi på historien ut fra et materialistisk standpunkt, inntrer et kvalitativt skille når produktivkreftene er utviklet slik at rikdomsopphopning er mulig, og når privat eiendommen oppstår.

Da gir også menneskelig arbeidskraft mer overskudd enn det som skal til for å overleve. Og da er grunnlaget lagt for å ut bytte mennesker som arbeidskraft.
Først når slik utbytting skjer oppstår det klasser.

Med privateiendommen oppstår behovet for å sikre sin eiendom og dermed sin makt. Skulle privateiendommen fortsette å være privat, måtte voldelige undertrykkelses-midler skaffes, midler som kan påtvinge mennesker noe som er mot deres ønske og vilje. Dette er nettopp mulig når noen rår over midler som andre ikke har. Undertrykking er ikke mulig uten maktmidler.

For kvinnene fikk privateiendommen katastrofale konsekvenser. Utfra arbeidsdelingen ble det menn som rådde over den, og disse menn ønsket å sikre eiendommen for sin slekt, sine barn. Morsretten, at barnas avstamning ble regnet etter moren måtte omstøtes. Skulle det være mulig å regne avstammingen etter
faren, måtte kvinnen være monogam. Sammen med privateiendommen oppsto monogamiet som dominerende familieform. Det vil si monogami for kvinnen.
Mannen kunne selvsagt dyrke polyandri, poenget var at farskapet skulle kunne fastslås med sikkerhet.

»Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet,
gjort til slave av hans lyster og rett og slett et redskap til avling av hans barn.» (s. 61 Engels’, I Familien, privateiendommen og statens opprinnelse.)

Bonnevie og Firestone: samme grunnleggende syn på årsakene til kvinneundertrykking.

Til slutt i avsnittet om årsakene til kvinneundertrykking vil vi sammenligne
Bonnevies og Firestones analyser. Det er e n iøynefallende forskjell. Firestone
gjør forsøk på å lage en vitenskapelig og presis analyse. Bonnevie uttrykker seg
vagt.

Det er mer interessant å se på enheten mellom dem:

Begge grunner sin analyse på biologien: den biologiske forskjellen i reproduksjonsprosessen. Dette finner de er grunnlaget for undertrykkelsen. Bonnevie sier at mannen har brukt denne forskjellen til å undertrykke kvinnen, ved å henvise og holde kvinnen på plass i hjemmet. Firestone sier at denne forskjellen har fort til kvinnens avhengighet av mannen og til arbeidsdelingen i den biologiske familien.

I konsekvensene av dette er de også enige. Bonnevie: Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet. Firestone: Den biologiske familie fører til at mannen utvikler et maktbehov.

Begge slår fast at dette igjen legger grunnlag for undertrykking både av kvinnen og av andre folkeslag og grupper.

På tross av en innviklet framgangsmåte, kommer Firestone fram til nøyaktig det
samme som Bonnevie. Begge to ser bort fra eiendomsretten og de samfunnsmessige produksjonsforhold i sin analyse av kvinneundertrykkinga. De tar i realiteten et borgerlig standpunkt. Dette får konsekvenser når de legger opp en strategi og taktikk for kvinnekampen. Og det er et svært dårlig utgangspunkt når de skal skille mellom venner og fiender.

Dette blir klart når vi undersøker hva de ser som de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking.

2. HVORDAN KOMMER KVINNEUNDERTRYKKINGA TIL UTTRYKK

Bonnevie skriver:

»ved at bare den ene halvpart får utfolde seg, mens den andre snøres inn i kunstige bånd, har den helhet som de to kjønn utgjør fått en avgjørende knekk.» (s. 12).

Dette sitatet viser til hva Bonnevie ser som de viktigste konsekvensene av kvinneundertrykking. Følgen av kvinneunder trykking blir:

»at de forskjellige vekstvilkår som de to kjønn har hatt, fører til at de fremskritt menneskene har gjort i historisk tid, hovedsakelig ligger på det materielle og tekniske plan. Disse har vært enorme, særlig i de siste tre-fire hundre år. Den etiske sektor derimot ligger uendelig langt
tilbake.» (s. 13).

Og dette får viktige samfunnsmessige konsekvenser:
»Mannen blir derved uten opphør stimulert til å dyrke de aggressive, hensynsløse og selvkjærlige sider av sin natur.» (s. 14).

»Det er uunngåelig at det ensidige mannsvelde i hjemmet har holdt vedlike og befordret alle de elementer og faktorer i menneskenes samfunn som fører til ufred, overgrep, splittelse og krig.» (s. 17).

I samfunnsmessig sammenheng forklarer Bonnevie krig ut fra at kvinner har blitt holdt nede. Når hun beskriver hva dette har betydd for kvinnene, ser hun på de individuelle konsekvensene. Et viktig hovedområde er hvordan personlighetsutviklingen blir hemmet.

»Kvinnene er henvist til et eneste arbeidsområde, hjemmet.» (s. 21).

»Det er ganske umulig at kvinner på dette ene arbeidsområdet kan få avløp for den uendelige skala av anlegg og muligheter som den menneskelige natur rommer. Alle andre evner enn den huslige, pleiende og vernende blir på denne maten hemmet, blokkert og brakt til å tørke inn og visne bort.» (s. 21).

»Den ytterst forskjellige livsstil, . . . griper forstyrrende inn i utformingen av hvert enkelt individ.» (s. 109).

Kvinnen utvikler et underlegenhetskompleks.

»Hele oppdragelsen av pikene går fremdeles ut på å inngyte dem mistillit til seg selv.» (s. 125).

»– og selvsagt får også kvinnen mindreverdighetsfølelse av at de faktisk er mindre dyktige enn mennene. De har jo meget mindre adgang enn dem til å
prøve å utvikle sine evner.» (s. 125).

Seksualiteten lider av at kvinnene er undertrykt.

»Det synes berettiget å tro at enhver form for tvang må virke til en viss grad lammende på den seksuelle utfoldelse. Kvinnen har aldri noengang hatt mulighet til å føle seg fri i forholdet til det annet kjønn. Tabuer, tvang, frykt har for kvinnens vedkommende i overveldende grad ledsaget kjønnsakten.» (s. 101).

Firestones syn

Hun oppsummerer selv:
»Formeringen av rasen ble dyrt for kvinnene, ikke bare følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, men til og med ut fra rent materielle (fysiske) begreper. Før den senere tids prevensjonsmidler, førte stadige fødsler til uavbrutte »kvinneplager», tidlig alderdom og død. Kvinnene var slaveklassen som opprettholdt arten for at den andre delen skulle frigjøres for virksomhet i samfunnet… .

Denne naturlige arbeidsdelingen ble videreført bare med store kulturelle ofre. Menn og kvinner utviklet bare halvparten av seg selv, på bekostning av den andre delen. Psykens oppdeling i mannlig og kvinnelig for å kunne styrke det forplantningsmessige skillet var tragisk. Den sykelige veksten av rasjonalisme, aggressivt pågangsmot og minkingen av følelsesmessig mottakelighet hos menn var en fysisk (krig) så vel som kulturell katastrofe. At kvinner var lettpåvirkelige og passive, økte deres lidelser. Seksuelt ble menn og kvinner ledet inn i en strengt oppbygget – tid, sted, fremgangsmåte, til og med i dialog – heteroseksualitet be grenset til kjønnsorganene, i stedet for å fordeles på hele menneskets kropp.» (s. 202 – 203).

Vi ser for det første at Firestone hevder at arbeidsdelingen ut fra kjønn har ført til »kulturelle ofre». Mannen dominerer vitenskap, kunst og kultur. Kvinnen er
indirekte knyttet til kunst og utelukket fra vitenskap. For samfunnet som helhet har dette ført til krig og undertrykking av andre raser og grupper. Da blir det ikke en kuriositet, men en logisk konsekvens at Firestone forklarer undertrykking av negre og rasehat i USA ved hjelp av en familiemodell:

» .. jeg skal forsøke å vise at rasehat er et seksuelt fenomen. Som med kjønnshat i den enkelte psyke kan vi bare forstå rasehat til fulle ut fra makthierarkiet i familien. I bibelsk forstand er ikke rasene annet enn deforskjellige søsknene og slektningene i menneskets familie, og det fysiologiske skillet mellom rasene fikk betydning kulturelt bare på grunn av den ulike fordelingen av makt, akkurat som i utviklingen av kjønnsklasser.» (s. 107 – 108).

Det som særkjenner også Firestone når hun konsentrerer seg om utslagene av kvinneundertrykking er at hun individualiserer.

»Prisen når det gjelder menneskelighet er særlig høy når det gjelder vitenskapsmannen selv, som blir lite annet enn en kulturtekniker.» (s. 178).

Et annet viktig punkt er at hun legger hovedvekten på seksuell undertrykking og de psykologiske konsekvensene av denne.

»Jeg har forsøkt å vise hvordan makthierarkiet i den biologiske familien, og de seksuelle fortrengninger som er nødvendige for å opprettholde den –
særlig intense i den patriarkalske kjernefamilien – er ødeleggende og dyrekjøpt for den enkeltes psyke.» (s. 74).
»Jeg har vist at denne seksuelle fortrengningen som kreves av hvert familiemedlem til fordel for familieenheten, ikke bare skaper individuelle nevroser, men også vidtfavnende kulturelle sykdommer.» (s. 64).

Rekkefølgen i hennes egen oppsummering – kvinnen lider følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, til og med materialt, – er også en liste over hva hun ser som viktige utslag i prioritert rekkefølge.

Dette er en nødvendig konsekvens, da hun har funnet at basis for kvinneundertrykkingen er den biologiske familien. Hun mener at i den biologiske familien ligger roten til kvinneundertrykking: her er det den psykoseksuelle utviklingen finner sted, det er her ideene til hvert individ utvikles.

Feminismen strekker ikke til.

Hvor i samfunnet er det Bonnevie og Firestone står når de ser utslagene av kvinneundertrykkingen på den måten? De konsentrerer seg ikke om
– at det ikke finnes arbeidsplasser for alle de kvinnene som ønsker betalt arbeid.
at bare en svært liten prosent av
– barna kan få plass i skikkelige barnehager.
– at kvinner som får jobb må ta til takke med lav lønn og slitsomt arbeid, og at rettighetene kvinner har rundt svangerskap og fødsler er alt for dårlige til å sikre
at kvinner kan velge fortsatt yrkesaktivitet.
– at den gifte kvinne deler mannens økonomiske kår – og at det oftest er hun som må prøve å få for små midler til å strekke til. Kort sagt de ser ikke under-
trykkingen ut fra virkeligheten til arbeiderklassens kvinner.

Også når de skal vise hva som er de sentrale trekkene ved kvinneundertrykkinga, finner vi forbausende stor enhet mellom Bonnevie og Firestone.
Begge ser en direkte sammenheng mellom undertrykking av andre folk og raser, krig og kvinneundertrykking. De setter forholdet på hodet. Kvinneundertrykkingen er grunnleggende hevder de, og oppheves den, er grunnlaget lagt for en god verden:

Bonnevie: ». ..en målbevisst løsing av dette problem er kanskje det som i det lange løp iallfall vil være det sikreste middel til å skape fred i verden. Selve
grunnlaget for et fredelig og harmonisk samfunn mangler jo ennå sa lenge det bygges bare på den ene halvpart av de to kjønn som utgjør menneskeheten.» (s. 136).

Firestone: »Opprøret mot den biologiske familie kunne forårsake den første vellykkede revolusjon eller det de gamle trodde på som gullalderen.» (s. 236).

Dette er i beste fall å kaste folk blår i øynene. Men hvis det skal tas alvorlig, er det for det første reaksjonært i forhold til kampen for et samfunn uten krig og
undertrykking (Bonnevie) eller for sosialismen (Firestone). Det er et syn som avviser klassekampen som den viktigste krafta for å forandre samfunnet.
Også i forhold til kvinnekampen er dette synet reaksjonært, fordi konsekvensen må bli at de viktigste kampoppgavene er av individuell karakter. Dette står i
motsetning til organisering av kvinnene for å bekjempe den særegne undertrykkinga de er utsatt for. Og det gir heller ikke noen rettesnor til å fastslå hva som må være de organiserte kvinnenes viktigste kampoppgaver.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom dette og feministenes manglende forståelse av at også kvinneundertrykkinga er klassemessig bestemt. Feministenes kamp retter seg mot mannskjønnets privilegier og maktstilling i familien, staten, samfunnet som helhet. Ikke mot en herskende klasse som i kraft av å eie samfunnets produksjonsmidler undertrykker de øvrige klasser og grupper. Dermed kan de heller ikke se hva som særkjenner kvinneundertrykkinga i en bestemt historisk epoke.

Den Feministiske Kvinnekampen, som ser bort fra kvinnenes klassemessige undertrykking, svarer til problemene for de kvinnene som i hovedsak kan fri seg fra materielle bekymringer, som ikke, eller i liten grad, rammes på kroppen av monopolborgerskapets klasseundertrykking. Og det er borgerskapets kvinner og enkelte høyt utdannede intellektuelle.

Hvorfor havner Firestone på den borgerlige feminismens standpunkt? I og, med at hun forkaster den private eiendomsretten som et kjernepunkt i analysen av samfunnet i dag, mister hun også grepet om klassemotsetningene. For henne står mann og kvinne mot hverandre som tilhørende hver sin klasse. Dette blir den grunnleggende motsigelsen i samfunnet.

For henne betyr det ikke noe at i dag har et lite mindretall, monopolborgerskapet makten over produksjonsmidlene og staten, og at det overveldende flertall av kvinner og menn har motstridende interesser til disse makthaverne. Det strategisk viktige punkt i analysen, at kvinner undertrykkes dobbelt av monopolkapitalen: som en del av det arbeidende folket og som kvinner, blir borte. Da ser hun ikke at kvinner i dag må rette krav og slag mot sin hovedfiende for å oppnå forbedring, – og på lang sikt ta makta fra den samme fienden, sammen med mennene i sin klasse.

Da først er det materielle grunnlaget lagt for frigjøring av kvinnen. Kampen for full frigjøring må allikevel fortsette. Og det vil være en lang kamp mot reaksjonær kjønnsideologi, og mot innarbeidede vaner hos menn og kvinner.

3. FEMINISMENS MÅL

Til slutt vil vi se på hvilke konsekvenser Bonnevies og Firestones analyser får for strategien og taktikken i kvinnekampen.

Bonnevies mål:

»Skal vi komme fram til likestilling, må kvinnenes livsform endres på den
måten at de kan få oppfylle sin bestemmelse i å få leve sammen med å få
barn med en mann, uten derfor å måtte gi avkall på utfoldelsen av sine
øvrige forskjellige anlegg.» (s. 95).

Kvinnene må få være både mor og menneske.

Hovedkravene sammenfatter hun slik:
Kvinnene må få rett og adgang til alt arbeid, til alle sosiale, politiske og økonomiske funksjoner i samfunnet på like vilkår med mennene, og under hensyntagen til det særlige arbeid de utfører i slektens tjeneste.

– Samfunnet må stille omfattende hjelpemidler til disposisjon for mødrene.
– Kvinnene må få adgang til og muligheter for å la være å benytte seg av retten til arbeid utenfor hjemmet i de år de er opptatt med å fylle sin spesielle biologiske oppgave.
– Mennene må gi avkall på det privilegium de har tiltatt seg helt siden kulturens barndom: å la alt arbeid i eget hjem utelukkende være kvinnenes sak og
selv undra seg for å ha noe med hjemmets gjerning å gjøre.» (s. 137 – 138).

Metodene Bonnevie peker på er reformer, innenfor vårt »demokratisk humanistiske samfunn»:

»Når de overfor skisserte reformer er innført, vil de ytre praktiske muligheter for jevnbyrdighet mellom kjønnene endelig være lagt til rette.» (s. 155).

Hvordan reformene skal bli gjennomført, besvarer hun slik:

»Det er mennene som har fått i stand deres undertrykkelse, det er mennene som fremdeles har makten. Derfor er det fremdeles mennene ansvaret hviler
på for å legge tingene slik til rette at kvinnene kan få fri livsutfoldelse.» (s. 128).

Vi vil avslutte med Bonnevies forhold til revolusjon og »samfunnets ledende menn»:

»Det må bli en revolusjon i den forstand at samfunnets ledere bevisst fortsetter å legge opp samfunnsveven på en slik måte at kvinner og menn kan bidra i like stort monn, hver etter sine evner, til menneskesamfunnets vekst.» (s. 135).

Bonnevie står solid plantet på det borgerlige samfunnets grunnvoll. Hun tar ikke opp noen kamp mot klasseundertrykkingen som de aller fleste kvinner er utsatt
for.

Her er det allikevel en viktig forskjell på Bonnevie og tidligere reformistiske feminister. Bonnevie tar opp et krav som opprinnelig ble reist av den proletære
kvinnebevegelsen: kvinnens rett til å være både mor og fullverdig samfunnsmedlem. Her skiller hun seg også klart fra Firestone. Men dette er et særskilt trekk ved Bonnevie, der hun avviker fra den alminnelige feministiske teori som hun for øvrig forfekter.

Hvis kvinnekampen skal føre til frigjøring må feminismen bekjempes.

Dersom vi virkelig vil kvinnefrigjøring, må den borgerlige feminismen bekjempes. For det første – reformer, og det til og med på det individuelle plan, vil aldri kunne endre på de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Men for full frigjøring av kvinnene er dette nødvendig, fordi kjerna i dagens kvinneundertrykking er at monopolkapitalens profittjag står i direkte motsetning til kvinnenes deltakelse i produksjon og samfunnsliv på lik linje med menn.

Der kampen må rette seg mot kapitalinteressene, vil feministisk teori feile.

Vi ser det hos Bonnevie i spørsmålet om likelønn. Hun mener at grunnlaget for lønnsforskjellene hos kvinner og menn ligger i at mannen får et »forsørgertillegg» i lønna:

»Samfunnets institusjoner er mer eller mindre åpenlyst blitt innrettet på å forbeholde det best betalte arbeidet for mennene i deres egenskap av virkelige eller potensielle forsørgere.» (s. 149).

Skal vi oppnå likelønn må »forsørgertillegget» vekk sier hun:

»Stabile og gjennomført like gode arbeidsvilkår for kvinner som for menn under vekslende konjunkturer, kan ikke oppnås før forsørgerreglementet er fjernet fra lønningene, og disse således ikke blir betaling for annet enn selve arbeidet.» (s. 148). (mine understrekninger)

Det som blir nødvendig er at: »midlene til forsørgelse av små barn for en vesentlig del blir skaffet av det offentlige.» (s. 149)

Dette kan nok bli riktig politikk. Men dersom en først skal fjerne »forsørgertillegget» fra mennenes lønn, må dette bli en linje for lønnssenkning og dermed en klart reaksjonær politikk.

Bonnevie retter kampen mot mannen som kjønnsvesen, og det er grunnen til den konkrete politikken hun går inn for like gjerne kan bli en politikk stikk i strid med kvinnenes interesser, som en reformpolitikk for å bedre kvinnenes situasjon.

Det er ikke slik i dag at mannen får betalt mer enn for selve arbeidet. Derimot er det slik at alle menn og kvinner i det arbeidende folket, får utbetalt i lønn bare
en liten del av den merverdien arbeidet deres skaper.

Skal lønna økes, må kampen rette seg mot dem som tilraner seg merverdien, arbeidskraftkjøperne. Resultatet av lønnskampen avgjøres etter styrkeforholdet mellom motpartene. Veien til lønnsøking for kvinner går gjennom å styrke organiseringa av kvinner i fagforeningene og også utenfor.

Absolutt likelønn er først mulig når kvinner deltar fullt ut i produksjonen. I dag holdes de største gruppene av kvinner utenfor produksjonen fordi kapitalen
ikke har bruk for arbeidskrafta deres. Det er ikke arbeidsplasser nok. Da er det alltid en hær av arbeidssøkende og trengende kvinner, som vil akseptere lav lønn
fordi de må.
Bonnevies reformforslag åpner for lønnsreduksjon, – men det vil bety at alle får dårligere lønn.

Feminismen, slik den her kommer til uttrykk hos Bonnevie, blir en borgerlig bevegelse. Politikken rekker ikke ut over den siste skanse i borgerskapets revolusjon mot føydalherredømmet: like formelle rettigheter for borgerskapets kvinner. Og den retter seg på sentrale punkter mot borgerskapets hovedfiende, arbeiderklassen – også dens kvinner.

Dette er neppe Bonnevies egen mening. Årsaken kan vi finne i den enorme utbredelsen borgerskapets ideologi har, og i hennes manglende kunnskap om den materielle virkeligheten, – og derav manglende evne til å skille venner og fiender.

 

Når Bonnevie legger ansvaret for kvinnens likestilling på ledende politikere er det ikke annet enn uttrykk for blåøyet idealisme. Ledende politikere i statsapparatet forvalter fiendens interesser. Skal de gjøre noe for kvinnene må de utsettes for sterkt press fra kvinnene selv og kvinnenes organisasjoner.

Firestones revolusjon

Tidligere har vi sett at Bonnevie og Firestone i analysen har vært enige på vesentlige punkter. Nå skiller de lag: Firestone vil revolusjon.

»Vi kommer til å trenge en kjønnsrevolusjon som er meget større enn – men som omfatter – den sosialistiske for å utslette alle klassesystemer.» (s. 19).

Vi må konsentrere oss om hennes syn på den sosialistiske revolusjon, selv om det ikke direkte berører feminismen.

Firestone tror på teknologien og vitenskapen. Gjennom den er det grunnlaget legges for revolusjon. På to hovedområder vil teknologiske framstøt føre til kvalitative endringer: Når det gjelder fødselkontroll og »automasjon», for henne er automasjon at maskiner har overtatt alt arbeid.

»Diskriminering på arbeidsmarkedet vil ikke lenger ha noe grunnlag i et samfunn der maskiner gjør arbeidet bedre enn noe menneske, uansett størrelse og evner, kunne gjøre. Slik vil maskiner virke som utjevner og tilintetgjøre klassesystemet som er basert på utbytting av arbeid.» (s. 196).

Hun ser klart at hittil har ikke teknologien vært brukt til menneskenes beste. Følgelig ser hun også at »automasjon» heller ikke uten videre vil føre til sosialisme. Nå er vi ved kjernepunktet i hennes teori om revolusjonen. Automasjon vil føre til arbeidsløshet, »revolusjonær gjæring vil bli vanlig». (s. 197). Kvinnene vil bli skjøvet inn i revolusjonen.

»En feministrevolusjon vil kunne bli den avgjørende faktor når den gjelder å etablere en ny økologisk likevekt.» (s. 197).

Dette er ingen veg til det arbeidende folkets maktovertakelse. Hennes »automasjon» er forvirret borgerlig idealisme. Men kriser og arbeidsløshet oppstår stadig i kapitalismen. Det arbeidende folket må styrke seg i kampen mot makthaverne, og de må være ledet av en teori som kan føre kampene til seier på lang sikt. Firestone stiller seg her i beste fall som passiv tilskuer til klassekampen.

Hun sier: »feminist-revolusonen vil kunne bli den avgjørende faktor». Her er det andre punktet i teknologiens framstøt, befolkningskontrollen, en viktig forutsetning.

I sin absolutte konsekvens ser Firestone, kunstig forplantning, som det endelige middel for kvinnenes frigjøring fra kjønnsundertrykkelsen.

Kvinnefrigjøring hos Firestone.

Da har vi kommet fram til Firestones strategi for kvinnefrigjøring. Den samler
seg rundt to hovedpunkter:
Kvinner må slutte å føde barn og familien må oppløses.

»det virkelige målet for feminist-revolusjonen må ikke være bare å fjerne mannens privilegier, som var målet for den første feministbevegelsen, men å
fjerne forskjellen mellom kjønnene.» (s. 18). og:

»Dersom revolusjonen ikke utrydder den grunnleggende samfunnsform, den biologiske familie – det forbindelsesledd makttenkingen alltid kan lures inn gjennom – vil utbyttingens bendelorm aldri bli utryddet.» (s. 19).

Firestone selv setter opp 4 krav til et alternativt system.
– Kvinnene må befries fra sin biologistyranni med alle tilgjengelige midler, og rollen som føder og oppdrager må fordeles på samfunnet som helhet, på menn
så vel som kvinner.
– Full selvbestemmelsesrett, heri inkludert økonomisk uavhengighet, for både kvinner og barn.
– Full innlemmelse av kvinner og barn i alle aspekter ved samfunnet som helhet.
Frihet for alle kvinner og barn til å gjøre det de har lyst til seksuelt. ( s. 202 – 204).

Firestone mener det er den radikale feministiske bevegelsen som vil bære fram revolusjonen. Den særkjennes av:

-»En revolusjonær på hvert soveværelse.» (s. 44).

-»at feministbevegelsen er den første som på effektiv måte har kombinert det individuelle med det politiske.. .. for å gi verden følelsen tilbake, bokstavelig talt gi den forstanden tilbake.» (s. 44).

-»at den setter spørsmålstegn ved det grunnleggende forhold mellom kjønnene og mellom foreldre og barn, og det er å finne ned til røttene for det psykologiske mønster med herredømme/underkastelse.» (s. 45).

Med rette kan vi si dette er en forvillet revolusjonær teori, basert på teknologiens landevinninger og tilintetgjøring av maktbehovet i hvert individ. Det holder ikke. Blir kvinnen lik mannen, slutter å føde barn, er en ting oppnådd, kvinnen kan konkurrere med mannen på like vilkår. Da er ingenting endret. Det riktige må være at kvinnen krever likeverd på sine egne premisser, under full hensyntaken til sin biologiske særegenhet – at hun bærer og føder barn.

Firestones radikale feminisme og de krav den mobiliserer kvinner på, kan nettopp forhindre at noen kvalitativ endring av makt-forholdene vil finne sted (og som hun sier at hun ønsker).

Hovedslagene rettes mot familien. Men det er ikke slik at basis for undertrykkingen ligger i familien. Den gjorde det den gang privateiendommen tilhørte familien og familien var en produksjonsenhet. Familiens form og funksjon har endret seg med endrede produksjonsforhold.

I dag under monopolkapitalen foregår ingen produksjon i familien, den er en konsumenhet.

Riktignok må familien løse – på privat basis – viktige oppgaver monopolkapitalistene ikke vil være med på å betale for, men bare høste fruktene av. Særlig gjelder det omsorg for og pass av barn. Dette fører til at kvinnene bindes til hjemmet. Men det gir ingen grunn til å anta at kvinnenes forhold – eller barnas – vil bedres ved at familiene oppløses. Vil kvinnene av den grunn kunne skaffes arbeid? Vil det slappe monopolkapitalens profittbegjær? Vil da barna få en omsorg de har krav på?

Vi må slåss for at den sosiale enheten en familie er, tjener folk på best mulig måte, og styrker det arbeidende folkets kvinner og menn i kampen mot  monopolkapitalen.

Det betyr at vi må slåss mot den kvinneundertrykkingen som utøves av mannen. Men dette er ikke en uforsonlig kamp mellom fiender.

Feministbevegelsen, slik Firestone særkjenner den, retter seg mot hver mann (på soveværelset) og mot en såkalt kjønnsbetinget maktstilling. Det blir en
bevegelse for å styrke den enkelte kvinne i kampen mot menn. Det er ikke en organisering for kamp mot en større og godt organisert fiende.

De mange ord om sosialisme og revolusjon til tross, er kjerna i Firestones linje for kvinnekamp også borgerlig.

 

Det jubileres i pampenes hus.
Klasseforræderiet skal feires.
Samarbeidsmennene holder feite taler
om seg sjøl.
LO er 75 år.

«Med LO i kamp for et bedre samfunn.»
Slik lyder pampenes floskel.
Hvilken kamp taler de om?
Hvilket samfunn?
Ikke har vi sett kampen.
Ikke er samfunnet vårt.

Vi stod i fabrikkhallens gass og røyk.
Svette, pusten gikk tungt.
Vi samtalte om LO-pamper.
Om klasseforræderi.
Kontingenten skulle økes.

Forslag blei fremmet:
«Send dem til Bjørnøya.»
«Send dem på grøftegraving.»
«Gi dem deres egen medisin.»
«Gi dem UMS.»
«Proletær juling vil banke samarbeidstanker
ut av deres hoder.»
Forslagene var mange.

LO er 75.
Tradisjon i klasseforræderi.
Vår kamporganisasjon blei omgjort.
Det går i forsikring, Landsbank og Jahr.
Vi vender oss bort i avsky.
Deres tid er på hell
Vi skal gjenreise LO.
Samarbeidsprotokoller skal flakse
over Youngstorget.
Borgerskapet skal få vite hva kamp er.
Kamerater: Gjenreis LO til kamp.

 

Det har vore landskonferanse i Sosialistisk Valforbund. Partane i forbundet vart samde om ein tidsplan forsamling i eitt parti. SV har dermed kome over dei største organisatoriske problema sine. Men kva med politikken? Har dei løyst nokre problem der?

---

20.–21. april held Sosialistisk Valforbund landskonferanse for å gjera vedtak om når dei skal samla SV til eit parti.
I tida like før konferansen kunne det sjå ut som NKP og SF køyrde i kollisjonskurs her. Orientering kravde partisamling før kommunevalet 1975 og gav store
oppslag til intervju med partilause som kravde det same.

Friheten svara på dette, venleg men fast, og kravde tolsemd. Dei hadde landsmøtemeldinga til Reidar T. Larsen å stø seg på. Der sa han:

Vi bør unngå faste tidsrammer, fordi de i stedet for å fremme en hurtig sammensmelting, kan komme til å fremme en hurtig utvikling til avskallinger
og ny splittelse. (Sjå NKP-bladet Verden og Vi 1/74.)

Dei unngjekk kollisjon ved at den minste veik for den største. NKP nøydde seg med ein «angrefrist» med «formell returrett», som det heitte i leiaren i Orientering etterpå (nr. 16/74). SV-partiet ska1 skipast innan 15. mars neste år. Men dei gamle partia skal få tid heilt fram til ein gong i 1976 til å pakka saman for godt.

Om «angrefristen» og kva den har å seia, fortel leiaren i Orientering dette:

Det er særlig NKP som har villet ha en slik angrefrist. Men ingen innenfor SV tror i dag at den får noen praktisk betydning.

I praksis vil ingen hverken ønske eller ha råd til å bryte ut av det partiet som da er i full virksomhet. Det ville i så fall bare få negative virkninger for utbryteren selv i form av isolasjon og politisk selvmord. (Orientering 16/74.)

PLAN I TRE FASAR

Landskonferansen sette opp tre fasar i samlingsplanen. Den første går frå konferansen og fram til nyåret 1975. Her skal dei velja landsstyre, og dei som vil vera både i SV og i partia må betala medlemspengar dobbelt opp. Når landsstyret er valt, skal dei einskilde partia ikkje lenger ha vetorett, slik dei no har. Dei må nøya seg med å klaga saker til landsstyret.

Førebuinga til kommunevalet byrjar også i lokallaga i denne fasen. Nominasjonane tar til – i SV-laga – i andre fasen, som går frå 1. januar til 15. mars 1975: skipingskongressen. Valkampen (som kjem i siste fasen) skal «brukes til organisasjonsutbygging for partiet. De valgte representantene danner grupper som representerer det nye partiet», heiter det i punkt 19 i vedtaket. Vil dette seia at SV alt no utelukkar samarbeid ved valet med andre parti i kommunane, og at dei ikkje har tanke for å ta del i valfrontar på konkrete saker der slikt skulle trengst.

I denne fasen skal utkast til arbeidsprogram og aksjonsprogram og ut til førehaving i laga.

Samlingskongressen skal vedta program og vedtekter for partiet, velja leiande organ slik landsstyret kjem fram til, og freista å få til ei ordning med sams
SV-avis føre kommunevalet.

Den tredje fasen går frå kongressen og ut 1976. Då har det nye SV-partiet teke over alle oppgåver som høyrer til eit parti. For dei gamle partia står det berre att å leggja arbeidet ned innan fristen, og gje det som måtte vera att av midlar og eigedom over til det nye partiet. Det skal ha første landsmøtet sitt same året.

KVAR GÅR SV?

Med det som hende på kongressen, er det så visst det kan verta at partisamlinga går i hamn. Det skal så pass mykje til no at nokon bryt ut, at SF-arane endeleg kan sleppe det dobbeltarbeidet dei har hatt med å få i gang verksemda i SV-laga og samstundes halde SF-laga vernebudde i tilfelle brot sentralt,. Dei som har arbeidd for eitt parti har vunne ein siger, og det må vera rett å seia at SV har styrkt seg organisatorisk gjennom det som hende på landskonferansen.

Mange medlemer gler seg til at den byråkratiske og tungrodde organisasjonsformen skal bli avløyst av ein meir einfelt og demokratisk organisasjon. Dei meiner at veikskapane til SV har hatt rot i slike feil. Dei ventar at arbeidet no skal bli meir effektivt og at ein skal byrja å sjå resultata av den nye krafta i arbeidarrørsla som stortingsvalet varsla om.

Men er det no visst at det er her veikskapen ligg? Kva med politikken SV vil følgja? Kva veg vil det nye partiet velja i den daglege kampen, og i kampen for å frigjera arbeidarklassen og folket i Norge? Det må vera det avgjerande. Og her må vi seia dette: Om SV har hatt framgang med å løysa dei organisatoriske problema sine, har dei mindre å kyta av her. I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølvsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne  høgredreidde taktikken samlar seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgresosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla og i solidaritetsarbeidet. Det andre er ein blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml.

Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølvstendig for dei.

BRATTELI OG ASPENGREN – PÅ VILLSTIG I EEC-STRIDEN?
For knapt to år sidan vann det norske folket den største striden det har kjempa i alle fall i etterkrigstida. Det hindra at Noreg vart selt ut til EEC. I denne tida hopa det seg opp prov på prov om at leiinga i DNA og toppen i LO stod fullt ut og utan reservasjon på fienden si side. Dei stod aleine saman med Høgre og Seip mot folket for å tena imperialismen si sak.

Dei var ikkje eit etterslep til monopolkapitalen ein gong, dei gjekk i brodden med lygner og trugsmål for å få den viktigaste krafta i striden, arbeidarklassen, til å følgja pipene til imperialismen.

Dei gjekk på med omframkongress i LO, betalte korttidssekretærar, forbod mot neifolk som innleiarar på fagforenings- og samorgmøte, Bratteli sitt «Stem ja, elles går eg», reknestykke frå Kleppe om at kvar huslyd ville tapa 2000 kroner året om Noreg ikkje kom med, skremsler om tapte arbeidsplassar for titusenvis av arbeidarar osb. Vi har vel ikkje gløymt dette?

I staden for å vinna på det, tende dei ein harme i arbeidarklassen som fekk mange av dei som hadde hatt den største trunad til DNA i årevis.

Kvifor valde DNA-leiarane denne kursen? Var det fordi dei var byråkratar som gløymde å sjå etter kva arbeidarane meinte om saka? Var det slik at dei
slumpa til å velja feil kurs?

Då hadde det vore god tid til å snu dei to åra. Det er vanvet å tru dei er arbeidarleiarar som har kome på villstig. Dei var på same faste kursen i denne
striden som dei har vore heilt sidan god tid føre krigen. Dei losa Noreg inn i NATO i 1949. Dei har gjort alt dei kunne for å ta frå arbeidarklassen streikeretten. Kvar gong det har kome opp streikar likevel, har dei trådd fram som streikebrytarar. Dei er ein pest i fagrørsla, som år for år har truga med å køyva all kampvilje og alt demokrati. Dei ser på bønder og fiskarar som ein reservearme som må vekk frå garden og båten snøggare enn monopola kan setja dei på lønsarbeid.

Når dei ikkje vann å få lagt Noreg ned med D-mark, vil dei no gjera det med oljemilliardar. Dei stør imperialistisk kapitaleksport frå norske monopol, og sel
norsk statseigedom til imperialismen.

Kan det vera nokon tvil: Dei er borgarlege politikarar av dei fremste og har knytt lagnaden sin til monopolkapitalen sitt diktatur i eitt og alt. Skal arbeidsfolk
vinna fram med nokon av krava sine i dag, må det vera i kamp mot dei. Skal arbeidarklassen vinna kampen for sosialismen, må desse feiast ut or arbeidarrørsla.

KAMP MOT DNA/LO-TOPPEN – EIN PEIKELEIK?

«Det er i dag en betydelig radikalisme i fagbevegelsen som må meisles ut i konkret politikk. Det nytter ikke i denne situasjonen å peke på sosialdemokratiet
og rope skjellsord om at de er hoved-fienden.» Slik verjar Finn Gustavsen taktikken SV har valt å følgja på Stortinget i eit intervju i Orientering (nr. 16). «Særlig er presset fra arbeidsplassene viktig når vi skal påvirke Arbeiderpartiet,» sier han. Og på arbeidsplassene har han høyrt kravet: «Samarbeid – ikke ri kjepphester! Skaff de fagorganiserte resultater.»

På talarstolen 1. mai talte Ragnar Kalheim etter Tor Aspengren og oppmoda alle om å halda i minnet «at fienden står til høyre, nasjonalt og internasjonalt». Det kunne berre tolkast i ei lei: Det skulle vera ei oppmoding til Aspengren og hans menn om å la vera å gå på SV. Det var ein lovnad til dei om at SV ikkje ville ropa «skjellsord» og peika ut LO- og DNA-leiinga som «hovedfiende».

Det er demagogi av Gustavsen å hevda at ein politikk mot DNA/LO-leiinga er det same å driva peikeleik og ropa tome skjellsord. I dei aller fleste sakene er det
berre om å gjera å halda fast på dei krava frå arbeidarklassen og folket elles som SV har plikta seg til å stø: Momsen vekk frå maten, Sjølvbestemt abort no, Nei til gymnaslova, Godta den førebels revolusjonsregjeringa i Sør-Vietnam, NATO ut av Noreg. Verj reallønna i tariffoppgjeret, Bruk oljemilliardane til framsteg i Noreg.

DNA/LO-toppen går mot desse krava, og alle andre viktige arbeidarkrav. Det skulle vera ei glede og ein plikt for han og andre i SV å peika på dette og føra kamp mot dei for det.

Det finst utan tvil folk på arbeidsplassane – og andre stader – som meiner at det går å vinna resultat for dei fagorganiserte ved å samarbeida med DNA
og ikkje ri «kjepphestar». Kva anna er det valresultata dei seinaste 50 åra har synt om ikkje det? Folk røystar tilmed på DNA i hundretusental fordi dei meiner
det kan vera til hjelp. Det vert ikkje rettare om fleirtalet gjer det. Og parolen «samarbeid med DNA» vert ikkje rett den heller, om mange fremjer han.

Det finst ingen røynsler for at noko parti har vunne framgang for arbeidarklassen ved denne kursen. Det fører tvert om som ei lov til at partia gjev etter i kampen for arbeidarkrava. Dei vert meir og meir halvhjarta i arbeidet for å reisa massane til strid og å organisera striden. Og dei tek til å reisa kampen mot dei som vil skapa einskap i folket for klasseinteressene, i staden for å spikra klassesvikarar til skampælen. Dette kallar vi opportunisme.

Det er ikkje omsynet til nivået i massane som tvingar fram denne snunaden. Ingen parti har noko å tapa på å gå mot straumen ei tid om dei samstundes syner
gjennomført vilje til å kjempa for klassekrava. Snunaden kjem som ein følgje av at dei må stri for å halda våpenkvile med høgresosialdemokratiet. Praksis syner at dette er våpenkvile med borgarskapet mot arbeidarklassen. Det kallar vi klassesvik.

SKAL SAMARBEIDSTAKTIKKEN BLI STRATEGI FOR SV?

Den debattboka Oktober forlag har gjeve ut i vår – Hvor går SV? Reform eller revolusjon? – dokumenterer at SV har gjeve seg ut på ein slik veg. Vi
oppmodar folk til å studera og diskutera det som står der. Boka seier at det ikkje er for visst at dette vert hovudlina SV vil følgja i all framtid. Ho peikar på at det
finnst fleire straumar i SV, også ein venstrestraum. Men veikskapen ved den straumen er at han ikkje syner nokon vilje til strid. Dei tar alt høgrefløyen gjer med stor tolsemd, som dei gjorde då Fagleg Utal i SV kuppa gjennom samarbeid med DNA i Oslo 1. mai.

Sume av dei slår seg til tols med resultat «på det teoretiske feltet», og kyter av at dei har fått einskap om ei «marxistisk plattform» for partiet. Denne plattforma vart godkjend av landskonferansen, og skal sendast ut til førehaving i laga om ikkje så lenge. Det står nok mykje om imperialisme, kapitalisme, klassar og sosialisme der, men på dei avgjerande punkta som set skilje mellom ein revolusjonær politikk og hardbarka opportunisme er det opportunismen som går av med sigeren.

Om Arbeiderpartiet heiter det:
I dag er det sosialdemokratiske apparatet et stabiliserende og bærende element for kapitalismen i Norge. Men DNA er fortsatt et arbeiderparti med oppslutning fra arbeidsfolk i by og bygd med interesser som står i motstrid til monopolkapitalens og borgerskapets interesser. Derfor går det også inn for enkelte tiltak som tjener det arbeidende folket og strider mot kapitalens erklærte ønsker.» (Kap II, pkt. 22–23)

Det heiter vidare at ein politikk som vil avskaffa kapitalismen må bryte med den sosialdemokratiske politikken. Like fullt opnar dette for ei hovudline andsynes
DNA som frå topp til botn reknar folka der som ein del av fronten som kan samlast mot monopolkapitalen.

INN I REGJERING MED DNA?

Såleis reknast dei og til dei kraftene som kan danne grunnlaget for den «antimonopolistiske demokratiske folkeregjeringa» som er steget på vegen til
sosialismen for NKP (sjå Hvor går SV, s. 52–56).

Om ei slik folkeregjering heiter det i plattformframlegget:
«Denne makten (som skal til for at SV vil «ta regjeringsansvar») «forutsetter at kapitalismens makt svekkes gjennom et målbevisst og handlekraftig folkeflertall.» «En slik regjering kan bli et viktig redskap for å bryte kapitalistklassens makt og i stedet erstatte den med et sosialistisk demokrati.» (Kap. III. pkt. 13.).

Dette dukar for regjeringssamarbeid med DNA berre SV får noko meir framgang, og DNA går noko meir attende. Kan henda vil dei og krevja at DNA skal ta fram litt av det gamle sosialistiske munnsværet for å få hjelp til å halda seg oppe. Sjå på det danske revisjonistpartiet no, sjå på revisjonistane i Frankrike. Det er nett slik dei set denne lina ut i livet. Det er ikkje ein målmedveten og handlekraftig arbeidarklasse dei set opp som vilkår for å gå med i regjering. Det er ikkje noko anna enn eit høgresosialdemokrati som er villig til samarbeid. (Ta fram att Klassekampen nr. 18 i år, eller sjå artikkelen i Røde Fane 3/73 om venstre-unionen i Frankrike.)

REVOLUSJONÆR REFORMISME?

Eit tilskuv til å følgja ei slik line finn ein og i avsnittet om reformar. (Kap. III, pkt. 17.) Både her og i stykket om sosialdemokratiet heiter det at det ikkje går å avskaffa kapitalismen med reformar steg for steg. Revolusjonære sosialistar er ikkje imot reformar, det er ikkje der skiljet går mellom dei og sosialdemokratane, seier dei. Dei innser «at det før eller seinere vil finne sted en endelig styrkeprøve mellom klassene» – «en revolusjon». Men reformar har som mål» å styrke arbeiderklassens makt og posisjon og avsvekke kapitalistklassen», dvs. å leia «til en situasjon da overgangen til sosialismen blir mulig».

Det er rett at revolusjonære ikkje er imot reformar. Det er til ein viss grad og rett som det heiter at reformane ikkje berre skal «avhjelpe umiddelbar nød for å
gjøre det mer levelig for arbeidarklassen under sosialismen». Det er viktig nok. Ein sunn og sterk arbeidarklasse er betre rusta til striden for sosialismen enn ein som er utarma og fysisk nedbroten. Vi vil kjempa for alle slike reformar.

Vi ser på sjølve kampen klassen fører for slike og andre betringar som ein god ting, fordi han styrkjer sjølvmedvetet i klassen og gjev han røynsler han må ha
foi å kunna føra kampen for å frigjera seg heilt.

Plattformframlegget gjev rom for dette synet. Men det set og fram dei stegvise reformane som strateg i. Det får det til å sjå ut som dei kan svekkja makta til
herskarklassen bit for bit og skapa ei slag veksande arbeidarmakt ved sida av diktaturet borgarskapen har over det økonomiske livet og staten.

Dette er pensla meir ut i prinsipprogrammet til NKP og er blind ønskjetenking kokt ihop av revisjonistar som Togliatti, Gorz – og Bresjnev. Ingen stad kan
ein visa til at noko slikt har hendt. Ingenting ved dei måla desse revisjonistane har stilt fram tyder på at dei vil få noko slikt til. Dei framstøyta Togliatti i
Italia og venstreunionen i Frankrike har å syna for seg, viser at reformkrava dei stiller fram til overmål anten er på sida av dei krava arbeidarklassen fremjer, eller så langt etter at dei berre tener til å avleida kampkrafta i klassen.

Revolusjonære skal reisa arbeidarklassen til strid mot versning av levekår og politiske tilhøve, og for betringar der det går. Men dei må heile tida halda fram dei røynslene som ligg i heile kampsoga til klassen: at staten er borgarskapet sin stat så lenge kapitalismen ikkje er knust, og at denne staten når som helst kan setjast inn med fullt velde mot dei og når som helst kan nyttast til å kaste om alle dei vinningane dei har stridd seg fram til.

Om programmet skal kunna verta marxistisk og det nye partiet skal verta trygt mot opportunisme må desse punkta ut, eller skrivast om slik at dei ikkje vert
reiskapar i hendene på folk som vil gjera SV til eit gjennom sosialdemokratisk parti. Det må mellom mykje anna og inn noko om kvifor det trengst ein einskapsfront. Omgrepet er ikkje ein gong nemnt.

Punktet om Sovjet skal vi denne gongen nøya oss med å herma. I neste nummer skal vi ta opp vårt syn på den indre og ytre politikken til leiarane i Sovjet-staten
som hovudtema. Kritikken av SV på dette punktet får stå ut til då. – Plattformframlegget (Kap. IV, pkt. 4) seier dette:

»Men de vanskelige forhold som det nye samfunnet (Sovjetstaten) ble skapt og utviklet under, muliggjorde den såkalte Stalin-perioden, med alvorlige brudd på grunnleggende sosialistiske prinsipper.

Den senere utvikling i Sovjetunionen og de andre land som har gjennomført en sosialistisk revolusjon representerer store forandringer i forhold til denne perioden. Men byråkratiet har fortsatt stor makt og selv om folkene i disse land er sikret rettigheter som bare er mulig å oppnå etter en sosialistisk revolusjon, mangler det fortsatt etter vår oppfatning rettigheter som sosialister i Norge alltid har kjempet for og vil bygge videre på i arbeidet for sosialismen her i landet.»

Den venstre»-opportunistiske gruppa KUL på Universitetet i Oslo gir ut ei avis de kaller »Gnisten». I 1. mai-nummeret kom de med angrep på den politikken AKP(m-l) har for å forsvare fremmedarbeidernes interesser. De går inn for fri import av fremmedarbeider, og stiller seg dermed på sida til den svarteste
reaksjon.

---

 

KUL, fremmedarbeidere og »analyser» Teoretisk og praktisk mørke i »Gnisten».

Avisnavnet »Gnisten» har en ærerik tradisjon i den kommunistiske arbeiderbevegelsen. »Gnisten» var navnet på mange kommunistiske aviser verden rundt. Det var navnet på Lenin-partiets avis også, og det slo gnister fra den som lyste opp veien i klassekampen. Men i vår hjemlige »Gnisten» er det smått med gnister, det er mest bare aske og mørke.

I nr. 2 i år løfter KUL en belærende finger og gir en »kommunistisk» analyse av AKPs 1. mai paroler. Notoriske småborgere som vi er, har vi selvfølgelig klart å lage bare gale paroler. Og da må det KUL og »Gnisten» til for å opplyse oss om vår »spissborgerlige snusfornuft», som er årsaken til alt vondt.

Parolene våre står det ganske lite om, men inn imellom alle de saftige adjektivene om oss »småborgere i AKP-grupper» har de faktisk klart å komme med noen meninger. Analyse er det ikke blitt, enda mindre er det som står kommunistisk. Men derimot er det som står meget feilaktig og meget rotete.

Slike ideer og slike folk har skada arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kampen før, og det kan de gjøre igjen, og det er derfor nødvendig å komme med
kritikk.

Jeg skal her ta opp bare deres »teoretiske nyvinning» – om fremmedarbeidere. Jeg skal ikke følge dem punkt for punkt. Dertil er det altfor lite plass her og altfor mange feil og vidvanken i »Gnisten». Derfor skal jeg ta opp bare hovedpunktene.

1. NORDMENN OG FREMMEDARBEIDERE

Etter få ord og mye tull om LO, kvinner og ungdom, går de over til »den parolen som av forskjellige grunner må betegnes som den desidert verste i AKP-
samlingen: Nordmenn og fremmedarbeidere – felles interesser! » KUL forklarer: »Kvinnene og ungdommen har eset opp til å omfatte alle nordmenn – mens proletariatet på sin side er noe fremmed. Fremmedarbeidere foren dere! med norske LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner . ..» Her mangler faktisk bare bønder, fiskere og grunnrente for å ha KULs samlede forråd av feil i klasseanalysen.

Det er ingen grunn til å ta opp forskjellen mellom grunnleggende motsigelse og hovedmotsigelse. Det er tatt opp mange ganger før, men de »lærde» KUL-folka vil ikke forstå den. Derfor blir Norge et underlig land som i »Gnistens» spalter bare bebos av LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner.

Når vi sier nordmenn så mener vi ganske enkelt den norske arbeiderklassen og dens allierte. Det er ganske vanskelig å lage og bære en 1. mai parole med teksten »Nordmenn (minus Aspengren og Lorentzen m/frue og avkom) og fremmedarbeidere – felles interesser». Hva om KUL laga en »riktig» parole neste 1. mai. F.eks. »KUL og fremmedarbeidere – felles (. . . .?)» Så kan de ha 20 underparoler hvor de avgrenser seg fra kapitalister, småborgere, luksuskvinner, ungdommen, AKP (inngår i småborgere) osv. Lykke til når de skal definere det som er felles.

Så til proletariatet som er »fremmed». Filologisk flisespikkeri for å skjule manglende politisk forståelse. Fremmedarbeiderne danner en egen og særegen gruppe innenfor et lands arbeiderklasse. At de kalles fremmedarbeidere kommer rett og slett av at kapitalen har importert dem fra andre, fremmede land. Det går på deres nasjonale tilhørighet og, i mindre grad, på deres statsborgerskap. Hvilken grunn dette gir for å snakke om at proletariat er fremmed, måtte KUL forstå. De kan henvende seg til Maran Ata, der er det tungetaletolkere å få.

Hvem er fremmedarbeiderne?
Fremmedarbeidere er ingen ensarta gruppe. De kommer fra forskjellige land som befinner seg på meget forskjellige stadier i kapitalismens utvikling (sml. Saudi-Arabia og Italia).

De kommer fra forskjellige kulturer, snakker forskjellige språk, har forskjellige tradisjoner, forskjellige religioner osv. De kommer fra forskjellige samfunnsklasser og -lag. De kan være proletariserte nomader, små eller større bønder, til og med proletariserte ganske store bønder, proletariserte fiskere (små eller større).

De kommer fra arbeiderklassen, som nyutlærte fagarbeidere uten kamperfaringer eller som erfarne klassekjempere, de kommer fra land nesten uten fagforeninger og fra land med sterke fagforeninger, de kan ha vært med i progressive kampvillige fagforeninger, men de kan også ha vært i råtne og reaksjonære fagforeninger osv.

De kommer fra småborgerskapet i byene, de kommer fra universitetene med eller uten avsluttende eksamener, det finnes til og med noen proletariserte
småkapitalister blant dem. De absolutt fleste drar fra sine land for å kunne overleve, men det finnes mange som bare vil tjene mer for å kunne opparbeide
kapital i hjemlandet. Det finnes også dem som prøver å bli forretningsfolk i de nye land. Og det finnes mange flere.

Dette overser KUL-folka, overser bevisst for å få terrenget til å stemme med kartet. For ellers allierer de seg også med massevis av småborgere som ikke er blitt proletarisert, men bare arbeider midlertidig som arbeidere for å spare penger som de seinere kan bruke til å begynne akkumulasjon. Det er skrekkelig å tenke seg hvordan en »rød og rein» KULer må føle seg i slikt selskap. Han må »med nat ur nødvendighet» ta skade på sjela og få magesår. Vedkommende måtte nesten spørre hver fremmedarbeider om å se spareboka, få vite framtidige planer og eventuelt se medlemskort i en progressiv fagforening, hvis det finnes noen sånne i KULs verden.

Men det er ikke nok å lage en slik klasseanalyse av fremmedarbeidere. Den går tilbake på deres bakgrunn og for enkeltes vedkommende på deres framtid. En må se også på deres klassetilhørighet i dag.

»En lønnsarbeider er en lønnsarbeider.»?

De fleste hører arbeiderklassen til, i all hovedsak lavtlønnsgruppene. Et lite mindretall blir funksjonærer o.l. De hører til landets egen arbeiderklasse utfra deres stilling i produksjonen, men de skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen på flere vis. De er, som sagt, en uensartet gruppe: og derfor mindre enhetlige og solidariske. Selv om de objektivt tilhører arbeiderklassen, har de ofte meget liten klassebevissthet. Dette gjelder i særlig stor grad de nylig proletariserte delene av  småborgerskapet. De er stadig på flyttefot etter arbeid og blir kasta ikke bare mellom forskjellige deler av et land, men også land imellom. Dette river fort over bånd som knytter dem sammen innbyrdes og til den nasjonale arbeiderklassen.

De skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen språklig og kulturelt og har ofte liten kontakt med den utover det at de er på samme arbeidssted. De kan lett
splittes innbyrdes. Deres organisasjonsprosent i fagforeningene er liten, og deler særlig de reformistiske og revisjonistiske fagforeninger som er avvisende overfor dem. Alt dette og mye annet gjør dem til en framfor alt ustabil gruppe innenfor et lands arbeiderklasse, en gruppe uten fast klassesolidaritet og uten en kamptradisjon der hvor de arbeider.

Det finnes imidlertid en motsatt tendens: De er den mest hensynsløst og grovt utbytta delen av et lands arbeiderklasse og de har derfor gode objektive forutsetninger for å oppnå en kampvillig klassebevissthet i løpet av relativt kort tid. Men de mangler som oftest organisasjoner og partier som kan lede dem. De revisjonistiske partiene i Vest-Europa er redde for deres potensielle revolusjonære klassebevissthet, de marxist-leninistiske er fremdeles altfor svake til å kunne lede dem i noen større grad.

Det er bare noen få og skjematiske punkter. En grundigere analyse er påkrevet, men KUL er i hvert fall ikke i stand til å gjøre noe slikt De mener at »en
lønnsarbeider er en lønnsarbeider uansett fødested,» – »han utbyttes på samme måte uansett bakgrunn». At det finnes en objektiv klassemessig stilling og en subjektiv bevissthet som kan stå i motsetning til den første, vil de ikke innse. Det stemmer antakelig ikke med en eller annen KUL-teori.

2. FELLES INTERESSER

Hvordan står det så med de felles interessene? Vår parole »Steng grensene» er selvfølgelig gal. Hvorfor er den gal? Det sier de ikke noe om? Den er »berykta», dens konsekvenser er »rasistiske». Som det riktige setter de opp fri innvandring: »Arbeidernes interesser ligger i den frie innvandring, ikke i den statlig regulerte, som ikke betyr noe annet enn at kapitalens talentspeidere har frie hender til å sortere ut den mest produktive arbeidskraften på det best egnede sted. Hvorfor er »den frie innvandring» den løsningen som tjener arbeidere best? Nei, se, det står det heller ikke noe om. Kanskje fordi »kapitalens talentspeidere» da får mindre frie hender? Alt er så enkelt i KULs tankeverden, det er bare å gripe hva som helst og tviholde på det. Skal en finne fram til hva som er de riktige parolene, må en foreta en analyse av interessene, framfor alt klasseinteressene.

Monopolkapitalens interesser
1.Monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere som kriseregulerende faktor. Ved å regulere importen av fremmedarbeidere, regulerer kapitalen prisen på
arbeidskraften. Særlig i perioder da kapitalen har brukt for ekstra høye profitter, men ikke tør gå til direkte nedsettelse av lønningene, vil kapitalen importere et
stort antall fremmedarbeidere. Tilbudet av arbeidskraft blir så mye større enn etterspørselen at lønningene holdes på samme nivå, dvs. reallønna går ned. I
nedgangsperioder kan så denne mengden av fremmedarbeidere sendes ut av landet. Den akkumulerte kapitalen som måtte brukes til arbeidsløshetstrygd og andre tiltak frigjøres til kapitalistenes eget bruk gjennom staten.

2.Fremmedarbeidere er en billig investering i arbeidskraft. Landet som de kommer fra, dvs. det arbeidende folket der, har betalt utgiftene ved deres skolegang og faglige opplæring. Deres familier har ingen eller mangelfulle former for sosiale trygder, og disse trygdene betales for det meste av landet som de kommer fra. Når de blir utslitte, sjuke, eller uføre eller kommer i pensjonsalderen, blir de ofte sendt ut av landet og forsørgelsen overlates til det landet som de kommer fra. De er lette å skolere til meget snevre og konjunkturbestemte arbeidsoppgaver og ved en omstrukturering kan de sendes ut hvis omskolering viser seg altfor dyr for kapitalen.

3.Eksport av fremmedarbeidere brukes av eksportlanda for å kvitte seg med overskuddet av arbeidskraft, men samtidig også for å kvitte seg med den revolusjonære delen av arbeidsløse. Det er svært ofte at meget klassebevisste, men dårlig organiserte arbeidere forlater sine land og søker arbeid utenlands. Landets arbeiderklasse blir tappa for sine beste folk. På den andre siden bruker monopolborgerskapet i utvikla land som importerer fremmedarbeider, importen av fremmedarbeidere som økonomisk politisk pressmiddel på deres hjemland.Forholdet er særlig kjent når det gjelder Frankrike og Algerie. Importen av fremmedarbeidere har altså også klar imperialistisk karakter.

4.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som pressmiddel mot den nasjonale arbeiderklassen, ikke bare som lønnsregulerende faktor, men også i form av sesongarbeid, streikebryteri (direkte eller ved å utvise streikende arbeidere fra landet), avledning av klassekamp til kamp mellom nasjonaliteter osv. For å kunne oppnå det går monopolborgerskapet bevisst inn for å begrense fremmedarbeidernes opphold i landet til kortere perioder slik at de ikke kan få opparbeidet solidaritet med landets egne arbeidere. Dessuten fratar monopolborgerskapet fremmedarbeidere de mest elementære borgerlig-demokratiske rettigheter: stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett o.l.

KUL gjør et stort nummer av hvor latterlig det er med demokratiske rettigheter: »Her sies (i ei brosjyre fra Rød Ungdom i EEC-kampen – min merknad) like ut at norske arbeidere har politiske rettigheter som er noe verdt!» Politiske rettigheter som krav for fremmedarbeidere må da være enda mer latterlig i følge KUL. Alle demokratiske rettigheter, retten til å regulere import av fremmedarbeidere i særdeleshet, er ikke »noe annet enn kapitalens økonomisk-politiske rettighet til å knekke arbeidere både ute og inne». Og »mangelen på sådanne (politiske rettigheter – min merknad) fører altså, via AKP-ledelsens spissborgerlige snusfornuft, med naturnødvendighet» til splittelse mellom norske og utenlandske arbeidere».

En føler seg frista til å si at KUL »med natur nødvendighet» må snakke tull. Betyr disse rettighetene ingenting for dem? Den dagen de mister dem, vil de forstå. I mellomtida kan de uleilige seg til å spørre noen grekere, tyrkere eller marokkanere om det. Chilenere kan de også spørre. Et av de viktigste områder for kamp for fremmedarbeidere er nettopp krav om likestilling med landets nasjonale arbeiderklasse, økonomisk og politisk. Det er også den eneste riktige veien i retning av en bygging av solidariteten mellom dem, solidaritet i virkeligheten, og ikke i hodene på KUL-folka.

5.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som ledd i den interne strukturrasjonalisering. Dette viser seg f.eks. i den nære forbindelsen mellom statens oljemelding og den ettårige innvandringsstoppen. Selvfølgelig er importstoppen et element i spillet om lønnsoppgjøret, men det er et biledd. Spillet er litt mer komplisert enn som så. Forskjellen mellom regjeringen og monopolkapitalen på den ene sida og KUL-folka på den andre sida, er at de først bruker hodet når de planlegger sine angrep på arbeiderklassen og folket, mens de andre ikke gjør det når de skal avsløre dem.

Innvandringsstoppen er til dels en innrømmelse til kravet om ikke å bruke slike kriseregulerende faktorer med alle de negative virkningene de har. Men på den
andre siden er innvandringsstoppen ledd i en langsiktigere politikk. De nye arbeidsplassene i oljeindustrien kunne lett dekkes ved import av fremmedarbeidere. Det hadde faktisk vært den raskeste og billigste løsninga for monopolkapitalen på kort sikt.

Hvorfor gjør de ikke det da? Til KULs fortvilelse, så tenker ikke monopol kapitalen bare kortsiktig. Innvandringsstoppen gjør det jo nødvendig å henta
arbeidskraften innenlands? En kunne faktisk åpne arbeidsplasser for tusener av kvinner som ikke har arbeid i dag og som neppe får det i den nærmeste framtida.
Men den langsiktige interessen for monopolkapitalen er å foreta den strukturrasjonaliseringa som er bebuda i oljemeldinga (nedlegging av jordbruk, fiske og småindustri, fortrinnsvis den som beskjeftiger kvinner). Derfor blir det innført innvandringsstopp, og derfor blir det ingen nye arbeidsplasser for kvinner.

For å konkludere: Monopolkapitalens kortsiktige eller langsiktige interesser avgjør om grensene skal stenges eller åpnes i de enkelte øyeblikk og perioder.

Arbeiderklassens interesser
Når det gjelder den nasjonale arbeiderklassen (den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen), må en se på deres kortsiktige og langsiktige interesser.
De kortsiktige interessene er trygge arbeidsplasser, heving av reallønna, skikkelige boligforhold, en sammensveisa solidarisk arbeiderklasse, god  organisasjonsprosent i fagforeningene, proletarisk og kommunistisk ledelse av klassekampen, borgerligdemokratiske rettigheter osv. Måten monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere på som kriseregulerende faktor truer samtlige av de kortsiktige interessene som er nevnt overfor.

Dens langsiktige interesser er å gjennomføre en sosialistisk revolusjon og denne langsiktige interessen avhenger i meget stor grad av stillingen til dens
kortsiktige interesser.

Når det gjelder fremmedarbeidere er deres kortsiktige interesser å få arbeid hvor som helst og under hvilken som helst betingelser. De har nemlig ikke noe arbeid, de er de facto arbeidsløse. Denne kortsiktige interessen står i motsetning til de kortsiktige interessene til den nasjonale arbeiderklassen, og dermed også til de langsiktige interessene.

Alle de andre kortsiktige interessene til fremmedarbeidere faller sammen med den nasjonale arbeiderklassens kortsiktige interesser. Men nettopp deres objektive stilling og måten de blir brukt på av monopolkapitalen hindrer dem i å oppnå noen av de kortsiktige interessene. Det er bare en kortsiktig interesse som til dels blir oppfylt ved at de blir fremmedarbeidere.

Mange av dem kommer for første gang i sitt liv i kontakt med en arbeiderklasse som er organisert og som har eller vi få en progressiv og kommunistisk ledelse. Det betyr mye. Men nettopp den muligheten krysses ofte ved at deres egne småborgerlige eller reaksjonære ledere overtar ledelsen i deres foreninger og ofte får hjelp til det av folk av typen KUL takket igjen være deres objektive stilling. Beklager hvis KULere måtte føle seg såra, men de kunne ha fått vite det selv hvis de gadd å sette seg inn i de konkrete forhold i f.eks. Vest-Europa og Norden.

Fremmedarbeidernes langsiktige interesser er å få oppfylt alle sin kortsiktige interesser i sine egne land, først og fremst ved å få arbeid. Dette er også forutsetningen for at deres langsiktige interesse i form av sosialistisk revolusjon overhode kan bli oppfylt.

Delen under helheten
For å konkludere dette. En enkelt, men meget vesentlig, kortsiktig interesse til fremmedarbeidere står i motsetning til både den nasjonale arbeiderklassens og
fremmedarbeidernes kortsiktige og langsiktige interesser. Derfor må denne kortsiktige interessen underordnes de andre kortsiktige og langsiktige interessene. Det er delen som må underordnes helheten.

Hvor viktig nettopp det er, vises klart ved det KUL »ikke vil lage til hovedpoeng», nemlig at fremmedarbeidere har vært drivkraften i mange ville streiker i Europa. Nå er det vil likegyldig for KUL hvem som har vært drivkraften, bare streikene var ville nok. Men det som er hovedpoenget, er nettopp det at de fremmedarbeiderne som streika, klarte å sette seg utover redselen for å miste arbeidet, klarte å overvinne redselen for at konsekvensene av kampen for deres samtlige interesser ville gå utover deres umiddelbare og kortsiktige interesse å få arbeid for enhver pris. Mange mista arbeidet, men det var nettopp ved det at de oppnådde visse forbedringer.

Først når fremmedarbeidere klarer å underordne sin kortsiktige interesse, å få arbeid for enhver pris, sine andre kortsiktige og langsiktige interesser, først når
fremmedarbeiderne klarer å underordne sin kamp den nasjonale arbeiderklassens kamp, og underordne seg den nasjonale arbeiderklassens politiske ledelse fordi
den står på alle måter sterkere rusta til det både kvantitativt (tallmessig) og kvalitativt (politisk og organisatorisk), først da vil de klare å oppfylle også den umiddelbare interessen å få arbeid, på tross av at den blir trua først av alle i en krisesituasjon.

Derfor er parolen »Steng grensene», og deretter å solidarisere seg med de som allerede er i landet, jobbe med dem, organisere dem, skolere dem, den riktige parolen. Den er faktisk den eneste som kan utnyttes til arbeiderklassens fordel det som er den største ulempen for monopolkapitalen, det at uskolerte og uorganiserte arbeidere fra fascistiske, halvføydale og underutvikla land kommer i kontakt med den klassebevisste og organiserte arbeideren fra industrialiserte land. Dette er den steinen som de reaksjonære løfter for å slippe den igjen på sine egne tær.

Å kjempe for at grensene skal stenges, er å kjempe mot at denne eneste muligheten til å hjelpe fremmedarbeidere på kort sikt blir spolert ved import av  fremmedarbeidere og bruk av dem etter monopolkapitalens eget forgodtbefinnende. Det er ingen lett og enkel oppgave å forklare det våre klassekamerater fra andre land. Det er tvertimot et langvarig og tålmodig arbeid med antakelig mange tilbakeslag og antakelig mange skuffelser og tvil. Gjør ikke vi kommunister det så vil reformistene gripe sin sjanse (j.fr. Aps 1. mai-tog i fjor). Klassekampen er slik.

– Til slutt i avsnittet: Fremmedarbeidere er ingen innvandrere. Innvandrer er en som slår seg ned for godt i et land og blir dette lands statsborger. Dens barn blir naturaliserte og har dette landets språk som morsmål. Fremmedarbeidere slår seg sjelden ned, de er i det hele tatt sjelden lengre i et land enn noen år. Men de blir kalt innvandrere av staten og kapitalen for å skjule realitetene. Det burde KULs superbeleste folk ha skjønt, når de ellers har sånn forkjærlighet for filologiske nyanser.

3. PROLETARISK INTERNASJONALISME

Våre paroler er feil, vi lar fremmedarbeidere få skylda for det at monopolkapitalen bruker dem, vi gjør også annet galt — sier KUL. Vi gjør noe enda verre, vi skjønner ikke hva proletarisk internasjonalisme og internasjonal klassesolidaritet er for noe. Jeg skal prøve å se litt på dette.

Proletariatets internasjonalisme er ikke en frase, enda mindre en konstruksjon. Dens konkrete former avhenger av kapitalismens utviklingsstadium (hovedmotsigelsene i verden) og av den konkrete situasjonen i og de konkrete vilkårene for klassekampen. I dag som da Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest, er den beste hjelpen et lands arbeiderklasse kan gi sine klassefeller og folkene i andre land, det å kvitte seg snarest mulig med sitt eget borgerskap.

Men mye har også forandra seg siden, det er gått hundre år. Det er sant at Marx i et brev for hundre år siden har skrevet at proletariseringen av irske bønder og
eksporten av dem til England var bra. Det var bra da, det styrket Englands arbeiderklasse, det skapte en irsk arbeiderklasse. Det førte den irske bonden i kontakt med den engelske arbeideren, det drev klassekampen framover og det var et ledd i utviklingen av kapitalismen, akkurat som proletariseringen av bøndene i forrige århundre var et framskritt i kapitalismen i og med at den skapte den tallrike og sterke arbeiderklassen.

Men situasjonen er en annen i dag. Kapitalismen er gått langt inn i sin siste fase – imperialismen. Kapitalismen synger sin svanesang, men kapitalismen vil
ikke dø frivillig. Bruk av fremmedarbeidere er et fortvila forsøk på å regulere krisen, på å forlenge imperialismens levetid.

Denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet foregår i hovedsak på imperialismens premisser, ikke på proletariatets premisser. Å blande denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet som i sitt vesen er et økonomisk og politisk middel for kriseregulering, sammen med proletarisk internasjonalisme
som er proletariatets egne politiske og organisatoriske klassesolidaritet over landegrensene og på tvers av monopolkapitalens lover, forfølgelser og undertrykkelse av den, å blande disse to ting sammen er noe som bare KUL er i stand til å gjøre.

For denne sammenblandingen er ikke bare feilaktig, den er også farlig. Den fører lukt inn i feil politikk, inn i en politikk som direkte tjener monopolkapitalen. Det er nettopp det som er konsekvensen av KULs politikk og »analyser» som den er sprunget ut av. Den tjener de facto monopolkapitalen.

Det kan sies mye mer om fremmedarbeidere, om deres bakgrunn, om proletarisk internasjonalisme, om hvordan vi bør legge opp vår konkrete politikk utfra vår konkrete situasjon for best å tjene den proletariske internasjonalismen og andre spørsmål som ikke er blitt berørt i denne artikkelen. Det får stå over til en annen
gang og en annen anledning. Jeg er ikke overbevist om at KUL lar seg påvirke så lett. Derfor må vi være på vakt mot liknende »bidrag» til klassekampen i Norge. Hvis vi ikke klarer å bekjempe dem politisk, vil vi tape kampen om fremmedarbeidere.

GRUNK – Kambodsjas nasjonale enhetsregjering – er i dag anerkjent som den eneste lovlige regjeringa i landet av 60 stater. En av de siste som har anerkjent den er Sovjetunionen. Først 9. oktober 1973 sendte de en melding til statssjefen Sihanouk om at de anerkjente og støttet hans regjering.

Dermed hadde Sovjet lagt om sin kurs. Etter kuppet i mars 1970 opprettholdt de forbindelsene med Phnom Penh og følgelig med Lon Nols marionettregjering.

Sihanouk har gjentatte ganger oppfordret Sovjet til å støtte Den nasjonale enhetsregjeringa og Kambodsjas nasjonale enhetsfront (FUNK). Sovjetlederne valgte å overse både FUN K og GRUNK, og bygde i stedet ut forbindelsene med Lon Nol. Sommeren 1972 hadde Sovjet et diplomatisk korps på 88 personer i Phnom Penh!

Hva slags politikk har Sovjet ført overfor Kambodsja? Hvorfor har de nå valgt å gå til anerkjennelse? Vi gjengir her uttalelser fra forskjellige kilder som belyser disse spørsmålene meget godt. Det er fra et stensilert hefte Blindern FNL gav ut om situasjonen i Kambodsja slutten av mars.

---

Sovjets politikk overfor Kambodsja etter kuppet:
Lon Nol sier at hans regime er populært, og han forteller kambodsjanerne at beviset for at han ikke er proimperialistisk ligger i at russerne fordømmer Sihanouk og velger å bli i Phnom Penh …
(Samtale med Sihanouk, sitert hos B.K. Gordon: The Dimensions of Conflicts in Southeast Asia, s. 55.)
– Da krigen grep om seg i Kambodsja, ble rundt 600 teknikere, spesialister og rådgivere … sendt til Sovjet »under det påskudd at de skulle ta ferie» … men alle disse personene har nå vendt tilbake til Phnom Penh.
(Opplyst av Lon Nols visefinansminister Mau Say til ambassaden i Tokio, referert i Arbeiderbladet 3.12, 1970)

– I følge daværende finansminister i Lon Nols regjering fraktet Sovjet lastebiler til Lon Nol i all hemmelighet. 85 sovjetiske lærere har i all stillhet vendt tilbake til sine læreposter ved Phnom Penhs Institutt for teknologi, og studenter fikk stipendier til å studere i Moskva. (Dispatch News, juli 1971.)

–Etter kuppet ble en tsjekkisk våpenfabrikk på veien mellom Phnom Penh og Sihanoukville fortsatt drevet. Det sovjetiske maskingeværet AK-47 og ammunisjon ble laget der. »Tsjekkiske eksperter reiser hver dag…til fabrikken … med væpnet kambodsjansk eskorte … for å beskytte dem mot Vietcong-angrep,» skrev T.D. Allman i »the Bulletin». (Se ellers For Vietnam nr. 3/1970.)

Nå har imidlertid russerne vært ivrig opptatt med å arrangere fredsforhandlinger mellom Lon Nol og lokale ledere for frigjøringsfronten i Kambodsja, for på den måten å spille både Sihanouk og Peking utover sidelinja. (Harald Munthe-Kaas, Arbeiderbladet 26 1. 1973.)

I begynnelsen av 1972 sirkulerte historier om hvordan Sovjet muligens kunne greie å danne en regjering med »den tredje kraften» i Phnom Penh som et forsøk på å komme til en ordning uten å måtte støtte Sihanouk og hans tilhengere…. I begynnelsen av februar var Lon Nol etter alt å dømme i kontakt med »den andre siden». Ideen var å bringe noen kommunister inn i regjeringen og dermed forsøke å gjenvinne respekten som var sterkt falmet pga. undergivenheten overfor USA. Polen var koplet inn i bestrebelsene og Sovjets kontakt var Lon Nols bror, Lon Non. Lon Non er en av de nærmeste medarbeiderne til CIA, betrodd å rekruttere bergstammer til Lon Nols hær, og med forbindelser til heroinhandel. Til gjengjeld for et løfte om å støtte Sovjet, forlangte Lon Nol at de skulle presse Nord-Vietnam til å slutte fred i Kambodsja. Intrigene minner om Alice i Eventyrland. For det første ville ingen av lederne i Kambodsjas frigjøringsstyrker bidra med å legitimere klikken i Phnom Penh ved å delta i noen »koalisjon». For det andre bestemmer ikke Sovjet Nord-Vietnams politikk, og Nord-Vietnam bestemmer ikke over frigjøringshæren i Kambodsja. Og endelig: klikken i Phnom Penh hadde med fullt overlegg hisset til krig med de vietnamesiske frigjøringsstyrkene … (Fra Caldwell/Hor Tan: Cambodia in the Southeast Asian War,. s. 336.)

– I februar 1972 forsøkte Sovjet å danne et »lovlig kommunistparti» i Phnom Penh. Disse forsøkene skapte forskrekkelse både i FUNK, Vietnam og
Kina. Chou En-lai uttalte på en bankett 19.3.72 at »visse makter forsøker å etablere en »tredje kraft» i Kambodsja for å splitte FUNK og undergrave enheten mellom det kambodsjanske og de indokinesiske folkene.» Sihanouk lovpriste kineserne for ikke å ville være med på noe kompromiss med forræderene i Phnom Penh. Blant de som skulle være med i et sovjetisk kommunistparti var Hang Thun Hok, direktør for Universitetet for Kunst og studenter som var kommet tilbake fra Moskva. Lederne i frigjøringsbevegelsen ble harme over disse forsøkene og så det som et skritt mot dem for å svekke motstandskampen. (Wilfred Burchett, artikkel i Le Monde Diplomatique, april 1972.)

–Et av medlemmene i Sihanouks regjering uttalte at…deres (dvs. Sovjets) aksjoner var motstridende med aksjonene til FNL og Laos patriotiske front, og at de derfor var desto mer utålmodige …

Situasjonen førte til en helt ny følelse av enhet innen FUNK og hadde skapt en ny solidaritet mellom broderfolkene i Vietnam og Laos. Sihanouk erklærte at hvis en gruppe forrædere kunne samles under banneret til et »legalt kommunistparti», ville de være verre enn de verste reaksjonære. (Fra Caldwell/Hor Tan, s. ovenfor s. 339.)

Hvorfor har Sovjet ført en slik politikk?

Kanskje den viktigste grunnen er forholdet til Kina…politikken…som går ut på til enhver pris å blokkere Kina er grunnet på Sovjet-ledelsens imperialistiske
utenrikspolitikk … (Fra De Forenade FNL-gruppas medlemscirkel, studiebrev 3.)

De (dvs. Sovjet) har ikke fortalt meg noe disse folkene. De har ikke gitt meg forklaring. Derfor kan jeg bare gjette. Selvfølgelig vil jeg ikke si noe som kan tas som urettferdige beskyldninger, men det et folk som mener at russerne ikke har hjulpet meg fordi jeg heller for mye til Kina. Imidlertid avhenger det bare av dem om jeg også skulle kunne samarbeide med dem. Faktisk kan jeg ikke forstå den russiske holdningen, men jeg kan si at den er meget ufordelaktig for oss … (Sihanouk, intervju i Bangkok World, 7.2. 1971.)

–Fremtredende i det sovjetiske engasjementet synes være tenkningen om terrorbalansen: understreke betydningen av forhandlingsløsningen, opptrappingen av hjelpen til Vietnam parallelt med USAs krigføring og uviljen mot at Vietnamkrigen skulle bli en Indokina-krig – som det har kommet til uttrykk i holdningen til Sihanouk … (Lars Erik Lundin: Brennpunkt i Vietnam, s. 60.)

Hvorfor har Sovjet uttalt støtte til GRUNC?

– Sovjet og østblokklandene har dreid om – »Sihanouk er mannen». De spiller et dobbeltspill for å skaffe seg manøverrom til å bli i Kambodsja. De har måttet
innrømme at Sihanouk har overtaket. (Samtale med Poul Svejstrup i den danske avisen »Information».)
– Sovjet følte seg presset av den store støtten GRUNC fikk og har blant de alliansefrie stater. Sovjet har forstått at GRUNC er uavhengig og ikke underlagt
Peking. Sovjet har innsett at forsøkene på å tvinge FUNK til forhandlinger med Lon Nol har vært absolutt forgjeves …  (Sihanouk, Far Eastern Ec. Review, intervju den 7. januar 1974.)

I august 1973 ga USA opp bombinga i Kambodsja. De sier de har trukket seg fra krigen. Frigjøringsregjeringa kontrollerer 90 % av landområdet. I FN manglet det bare 4 stemmer på at den fikk sete som eneste lovlige representant for staten. Men fortsatt sitter lakeien Lon Nol i hovedstaden Phnom Penh. USA har lovet ham »maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar».
– Kampen kan avgjøres raskt, men den kan også bli langvarig.

---

Slik lød avisoverskrifter i midten av august i fjor da USA måtte innstille bombingene av Kambodsja. Det har nå gått over et halvt år siden dette ble sagt. Noen oppfattet dette som dommedagsprofetier, andre så fram til den endelige frigjøringen av Kambodsja.

Men Phnom Penh holdes fremdeles av Lon Nols ulovlige kuppregime. Og ikke bare Phnom Penh, men også provinshovedsteder som Kampot, Battambang og
Kom pong Cham.

Hva har skjedd siden bombestansen? Har frigjøringsbevegelsens bestrebelser slått feil? Har andelen av de frigjorte områder skrumpet inn? Har frigjøringshæren forblødd under amerikanernes bomber og napalm?

Jeg tror vi kan svare benektende på de fleste av spørsmålene. Frigjøringsbevegelsens strategi for frigjøring har ikke slått feil. Framgangen i. det siste halvåret har vært vel så stor som forrige halvår. Den nasjonale enhetsfronten, FUNK, regner med at 90 % av Kambodsjas landområder og 80 % av befolkningen er frigjort.

Hvorfor har ikke Phnom Penh falt?

Likevel kan en spørre: Hvorfor har ikke Phnom Penh falt? Fikk ikke FUNK fri bane rett inn i sentrum da bombeangrepet stoppet 15. august? Vi gjør lurt i å se på hva FUNK selv sa i fjor høst. De sa ikke at Phnom Penh ville falle i løpet av timer. De sa ikke at frigjøringsstyrkene ville storme byen. Derimot sa de at bombestansen ville »lette frigjøringen av Kambodsja». I realiteten var bombestansen en seier over B-52. Hver dag måtte Lon Nol og amerikanske rådgivere innrømme at frigjøringsstyrkene rykket fram, til tross for tettere og tettere bomberegn. USAs reserveflystyrker var satt inn, og fra januar i fjor til den 15. august greide disse krigsmaskinene å slippe bomber som tilsvarer 7 atombomber av Hiroshimas styrke – pr måned!

Bombene fulgte frigjøringssoldatene. Det var også tilfeller av såkalte »feilbombinger» som slettet hele landsbyer. Phnom Penh svulmet av flyktninger. Soldatene nærmet seg bygrensa til Phnom Penh, og bombene fulgte dem. Poenget er at bombene også ville falt i Phnom Penh, om FUNK hadde stormet byen. Bombinger av selve Phnom Penh ville ramme sivilbefolkningen og flyktningene. Det finnes mange eksempler på at USA har slettet byer med jorda for å »frigjøre dem fra de røde» som det heter.

FUNK sa videre at ville bli langvarig, til tross for at styrkene rykket fram og trosset bomberegnet. FUNK vil at byen skal frigjøres innenifra, der befolkningen tar saken i egne hender. Men dette betyr ikke at FUNK vil forbli passive. Vissheten om at USA kan sette i verk bombeangrep igjen gjør det nødvendig for FUNK og GRUNK å samordne offensiven på de forskjellige plan, militært, politisk og diplomatisk.

FUNKs strategi

Strategien er som følger: Første trinn er å isolere Phnom Penh fra omverdenen. Det er fullført! Videre utføre angrep på sentrale militære og administrative sentra i byen. Slike angrep har pågått med raketter siden juletider. Det tredje trinnet i frigjøringen er at den generelle misnøyen med Lon Nol-regimets politikk vokser i styrke. Motstanden må bringes fram i konkrete aksjoner, folk må etter hvert finne metoder for organisert motstand inne i byen på tross av regimets bruk av politimetoder og vold. Det fjerde og siste trinnet sies å være militært angrep fra sørøst og sør i samarbeid med befolkningen.

Opinionen i Phnom Penh er i ferd med å vokse. Misnøyen med regjeringa har begynt å få mer organiserte former. Etter uttalelser fra FUNKs representanter å
dømme er motstanden generell, den omfatter alle lag av befolkningen. Demonstrasjoner og streiker holdes ofte. I februar ble fire studenter torturert og drept, industriarbeiderne i Phnom Penh svarte med en en-dags streik. Siden desember har det pågått en lærerstreik som har vært svært omfattende. Den største streiken satt i verk av arbeidere omfattet 40 000.

Det er opplagt at Lon Nols regime nå står på særdeles vaklende føtter. I mars gikk 5 ministre i hans regjering over til frigjøringsfronten. Dette gir oss et bilde av situasjonen, siden det som regel ikke er slike herrer som først uttrykker sin motvilje. Lon Nol har ikke andre å støtte seg på enn USA. Amerikanerne sitter med bukten og begge endene i regimet i Phnom Penh i og med sine eksperter, rådgivere, økonomisk støtte og våpenforsyninger.

USA gir ikke slipp på Kambodsja frivillig 

Hva betyr dette for frigjøringsbevegelsens videre kamp? All erfaring forteller oss at USA-imperialismen ikke vil sitte stille og se marionette-regimet sitt falle.
Da den amerikanske kongressen gikk inn for bombestans, innebar ikke det noen varig garanti. At Nixon helst ville oppta bombingene så snart han kunne, er bekreftet i Pentagon som har nedsatt egne utvalg for å finne forfatningsmessige smutthull som kan tillate bombinger på nytt. I et beroligende brev til Lon Nol
skrev Nixon:

»USA er fortsatt fullt bestemt på å gi maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar og vil fortsatt stå skulder ved skulder med republikken i framtida slik vi har gjort det før ….».

Dette skulder-ved-skulder-forholdet har fått sitt konkrete uttrykk i Nixons budsjettforslag der det framgår at den militære hjelpen og økonomiske støtten til Kambodsja skal fordobles.

Hvorfor er det viktig for USA å få herredømme over Kambodsja? For å befeste sin posisjon i Sørøst-Asia. Etter 20 års uavbrutt krig i Indo-Kina med bare
nederlag kjemper USA-imperialismen like hardt for å vinne full kontroll over området, for å suge naturrikdommene av jorda og kreftene ut av folket.

Men når det gjelder Kambodsja er det ikke naturressursene som veier tyngst for USA. Et fritt Kambodsja vil sette en stopper for USAs bruk av landet som base
og oppmarsjeringsområde i kampen mot FNL i Vietnam. For USA er Vietnam strategisk langt viktigere med store oljeforekomster utenfor kysten. En fullstendig seier for FUNK og GRUNK i Kambodsja vil derfor bety en kraftig svekkelse av USAs dominans i Sørøst-Asia, og det vil være en enorm støtte og oppmuntring for folket i de andre indo-kinesiske landene.

Dette har også USA-imperialismen anelse om. Derfor er nå USAs marinebase på Okinawa satt i full beredskap med fartøy og flystyrker. Dette blir gjort
under påskudd av å skulle »evakuere» amerikanerne fra Phnom Penh. Men av erfaring vet vi at dette betyr oppsatsen til nye angrep.

Dei to supermaktene USA og Sovjet har sams interesser i å kua folket i verda. Men dei slåst og seg imellom om å rå verda åleine. Dei slit båe med store økonomiske og politiske problem. Før eller seinare må kampen mellom dei verta så skjerpt at dei må ty til den militære styrken sin for å vinna framgang og tryggja dei interessene dei har kvar for seg.

Dette er ei historisk lov. Progressive kan ikkje tillata seg å undervurdera faren for krig mellom dei.
(Første og andre artikkelen i denne serien står i Røde Fane 5/73 og 1/74.)

---

Midt-Østen i oktober 1973:
Den israelske hæren går over Suezkanalen og byene Kairo og Suez er alvorlig truet. Sovjet vil ha USA med på at de to supermaktene sammen skal sende styrker til Midt-Østen for å atskille de stridende. Sovjetiske tropper gjør seg klar til å rykke inn i Egypt aleine hvis det ikke øyeblikkelig blir våpenhvile.

Russiske sjøstridskrefter går mot Midt-Østen, og store fallskjermjegeravdelinger kan settes inn i området på en times varsel.

USA svarer med å sette hele sitt militærapparat verden over i høyeste beredskap ….

Var dette avtalt spill eller kunne en ny verdenskrig ha brutt ut? Hvordan stemmer dette med alt snakket om supermaktssamarbeid og avspenning ?

MOTSIGELSER I FIENDENS LEIR

I to tidligere innlegg i Røde Fane har jeg tatt opp den viktigste motsigelsen i verden – mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Videre har jeg behandlet arbeidet for å bygge en enhet mot supermaktenes verdensherredømme. (Se Røde Fane 5/73 og 1/74, »Fronten mot supermaktene».)

Denne gangen vil jeg ta opp situasjonen i fiendens leire. En av de fire grunnleggende motsigelsene i verden er motsigelsen mellom de imperialistiske maktene innbyrdes i kampen om verdensherredømmet. Hvordan står denne motsigelsen i dag: Skjerper den seg og kan Sovjet og USA starte ny verdenskrig?
Hvem er sterkest av de to supermaktene?

SOVJETUNIONEN – EI STOR VÅPENSMIE

Sovjets militære utgifter lå i 1960 offisielt på omtrent 10 000 millioner dollar. I 1973 var de offisielt ca. 20 000 millioner, i virkeligheten 70 – 80 000 millioner.
Bresjnev forsøker bevisst å skaffe seg de militære forutsetningene for å ta opp kampen med USA om stillingen som verdens folks hovedfiende nr. 1. Og han har kommet langt på vei: Sovjet gjennomfører en rask opprustning av kjernefysiske våpen, sjøstridskrefter, luftbårne tropper, mekaniserte og offensive hærstyrker med sterk tankstøtte, osv. Balansen når det gjelder kjernefysiske våpen skal i dag se slik ut – i følge »International Institute for Strategic Studies»:

Interkontinentale                           USA      SOVJET

kjernefysiske raketter:                 1054       1 510
Mellomdistanse-raketter:               –            700
Ballistiske undervannsraketter:     656      750
Mellomdistanse-bombefly:             70        500

For ti år siden var alle verdenshavene dominert av vestmaktene. Den sovjetiske flåten har siden 1965 bredd seg ut over hele verden. I dag er sovjetiske krigsskip
mer eller mindre fast stasjonert i Atlanteren, Stillehavet, Det indiske hav, Japanhavet, Det fillipinske havet, Svartehavet, Middelhavet, Østersjøen, Den persiske gulfen, Det karibiske hav og Den meksikanske gulfen. Militære spesialister er uenige om hvem som har sterkest flåte av USA og Sovjet, men en ting er klart: Den sovjetiske flåten utvikles raskt, og det kan ikke vare lenge før den er sterkere enn den USA har.

Sovjet skal i dag produsere 9 – 12 atomdrevne u-båter pr. år, mens USA bare greier 4 stykker. (Kilder, se notene, punkt I.)

BRESJNEV AVHENGIG AV UTENLANDSK KAPITAL

Hvordan greier Sovjet den økonomiske belastninga som opprustninga må innebære?

Sovjetunionens militærutgifter utgjør en større del av landets nasjonalinntekt enn USAs. Kapitalinvesteringene konsentreres om våpenindustri og krigsforberedelser, mens annen industri som konsumvareindustri og jordbruket blir liggende etter.

For å forsøke å løse sine økonomiske problemer har Sovjet-lederne begynt å ta opp store lån i land som Japan, Vest-Tyskland, England og USA. Fra 1958 til 1963 lånte de 570 millioner dollars. Fra 1964-69 økte de til 1 500 millioner, og i perioden 1970 – 73 ble det 5000 millioner dollars.

Men dette er ikke alt. Blant annet for å utnytte energiressursene i Sibir har Bresjnev invitert utenlandske selskaper til å delta direkte i sovjetisk næringsliv.

I 1973 åpnet de to amerikanske storbankene New York Citys Manhattan Bank og The First National City Bank nye filialer. Forrige amerikanske bank i Sovjet måtte stenge i 1922.

I 1973 besøkte gjennomsnittlig 2 000 amerikanske forretningsfolk Sovjetunionen hver måned. En stor mengde omfattende avtaler ble inngått. Noen eksempler:

– Occidental Petroleum Company bygger 4 kjemiske fabrikker for 8 milliarder dollars.
– På Krim bygger amerikanerne Coca Cola-fabrikk.
– Sovjet skal kjøpe ca. 10 % av sin samlede kornproduksjon i USA i 3 år framover fra 1972.
– I Washington i juni 1973 bad Bresjnev amerikanerne om å satse 10 milliarder dollars på et opplegg for utnytting av naturgass og andre ressurser i Sibir.
(Om toppmøtet i juni 1973 og følgene av det, se Røde Fane 2/73, artikkelen »Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital.» Red.)

Bresjnev har ikke bare kontakt med amerikansk kapital. Sovjets seks største handelspartnere blant de vestlige kapitalistiske land var i 1972:
1. Vest-Tyskland: 828 mill. rubler
2. Japan: 800 mill. rubler
3. Finland: 602 mill. rubler
4. England: 558 mill. rubler
5. Frankrike: 554 mill. rubler
6. USA: 500 mill. rubler

Et særtrekk ved Sovjets handel med nesten alle disse landene er at Sovjet har et kraftig underskudd på sin handelsbalanse i forhold til dem. I 1972 var Sovjets handelsbalanse med USA på omtrent 3:1 til fordel for USA.

Bresjnev er i ferd med å utvikle et avhengighetsforhold til vestlig monopolkapital samtidig som han bygger opp det største militærapparatet i verden. Denne motsigelsen kan skjerpes og føre til at Sovjetlederne tar sjansen på å bruke sin militære styrke til å skaffe seg kontroll med deler av vestlig kapital, industri, arbeidskraft og marked. (Kilder, se notene, punkt 2.)

KONTROLL GJENNOM »AVSPENNINGS»–FORHANDLINGENE

Sosialimperialistene i Kreml vil konkurrere med USA om verdensherredømmet. De må forsøke å skaffe seg innflytelse i de store delene av verden USA dominerer i dag. Deres hovedmetode for dette har vært forhandlinger om avspenning og samarbeid. Sovjetlederne har foreslått nye kollektive sikkerhets systemer i Europa og Asia. Disse skal erstatte de USA-dominerte paktene NATO og CENTO, CEATO i Asia.

Innafor de tre vestlige militærpaktene har det vært økende motsigelser de siste åra blant annet på grunn av USAs tilbakegang og militære fiaskoer i Sørøst-Asia.

BOKS:

«STALIN OG BRESJNEV OM KRIG OG FRED:
Bresjnev i tale ved ankomsten til Washington 18. juni:

»Avstanden mellom våre land blir mindre og mindre ikke bare fordi at vi har moderne fly med utmerkede flyruter, men også fordi et stort mål forener oss – å garantere en varig fred for folkene i våre land, å skape sikkerhet på vår jordklode.»

I 1952 førte bolsjevikene under Stalins ledelse ennå en hard kamp mot revisjonistene. Stalin skrev i artikkelen »Spørsmålet om uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene»:

»En del kamerater påstår at på grunn av de nye internasjonale forholdene som har utviklet seg etter den andre verdenskrig, er kriger mellom de kapitalistiske landene ikke lenger uunngåelig. Man sier at Lenins tese om at imperialismen uunngåelig fører til krig bør betraktes som foreldet, ettersom det nå har vokst fram mektige folkelige krefter som kjemper for forsvar av freden og mot en ny
verdenskrig. Det er ikke riktig Det mest sannsynlige er at den nåværende fredsbevegelsen kan føre til at en bestemt krig forhindres, at den for en tid utsettes, at en krigersk regjering må gå av og erstattes med en annen regjering som for en tid er villig til å bevare freden. Dette er naturligvis bra. Men det
er ikke tilstrekkelig for å avskaffe uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene overhodet. Det holder ikke fordi imperialismen
trass i alle slike framganger for fredsbevegelsen
likevel eksisterer og består. Følgelig består også krigens uunngåelighet. For å avskaffe krigens uunngåelighet må man knuse imperialismen.»

Bresjnev står parat og hopper av iver etter å overta USAs rolle med sine kollektive sikkerhetssystemer.

Men de aller fleste nasjoner har avvist Bresjnevs nye militærpakter, og sosialimperialistene har måttet pønske ut andre måter å øke innflytelsen på. De har kjørt en sjarmoffensiv med stadig nye forslag om nedrustning og avspenning.

 

I 1963 ble USA og Sovjetunionen enige om avtalen om stans i prøvesprengningene med atomvåpen. Da hadde Sovjet bare 100 interkontinentale kjernefysiske raketter. På 10 år et tallet økt til 1 510 tilsvarende raketter. USA hadde 400 i 1963 og har 1 053 i dag.

I 1963 fikk supermaktene i stand avtalen om ikke spredning av atomvåpen. Da hadde sosialimperialistene bare 7 atomdrevne ubåter med kjernefysiske våpen. I 1972 hadde de allerede 39 slike som sprer truselen fra Bresjnevs offensive atomvåpen over hele verden.
Det virkelige innholdet i Sovjets »nedrustnings»-offensiv har vært:

– å tildekke en voldsom militær opprustning for andre regjeringer og folkene
både i revisjonistiske land og andre land.
– å forsvare de to supermaktenes monopol på atomvåpen gjennom ikkesprednings- og prøvestansavtaler, og dermed å forsvare USAs og Sovjets herredømme i hver sin del av verden.

Men »avspennings»-forhandlingene har også hatt en annen side: Både på Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki og i forhandlingene med USA har Sovjet lagt stor vekt på å bringe inn handelsmessig, økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid. En rekke avtaler om samarbeidsprosjekter, samarbeidskomiteer, økt gjensidig kontakt og utveksling på et utall områder er inngått.

På denne måten øker Sovjetlederne sin politiske innflytelse i land som står under USA-imperialismens dominans.(Kilder, notene punkt 3.)

OPPOSISJONEN I SOVJET

Motstanden mot Bresjnevs og Khrustsjovs omdanning av Sovjetunionen til et aggressivt militært diktatur med enorme militærutgifter er utvilsomt økende i
Sovjetunionen. Her i vest får vi bare høre om en liten del av toppen av isfjellet:

– Den borgerlige intellektuelle opposisjonens kamp for demokratiske rettigheter med Solsjenitsyn og Sakharov somsentrale personer.
– I april 1973 meldte vestlige aviser at tre ledende medlemmer av politbyrået fikk sparken på grunn av motstand mot supermaktsamarbeidet med USA.
– Det er klart at det eksisterer organiserte studentgrupper ved universitetene i Moskva, Leningrad og Kiev som bekjemper Sovjetledernes imperialistiske politikk.
– Folk som har oppholdt seg i Moskva forteller at det relativt ofte går rykter om store streikeaksjoner blant arbeidere i forskjellige deler av landet rettet mot
forverring av levevilkår og rasjonalisering.
– Fra republikker som Ukraina, Estland og Litauen har vestlig og sovjetisk presse på hver sin måte fortalt om flere større folkelige oppstander for nasjonale og demokratiske rettigheter de siste par åra.
– I siste halvdel av seksti-åra offentliggjorde to nye illegale marxist-leninistiske organisasjoner i Sovjetsamveldet sine programmer i vestlige land. De kalte deg
Sovjetunionens kommunistiske parti(bolsjevikene) og Stalin-gruppene. Hvordan det står med disse organisasjonene i dag vet vi ingenting om. De jobber under strengt illegale forhold i et land med verdens antakelig mest effektive Politidiktatur. (AKP(m-l)s avis Klassekampen trykte i 1. mai nummeret i år utdrag fra et nytt illegalt dokument utgitt av »Kampkomiteen for gjenreisinga av et marxist-leninistisk parti i Sovjet», rettet mot kampanjen Sovjetlederne fører mot Kinas kommunistiske parti. Red.)
– Russerne som har sluppet ut fra fangeleire og »sinnsykehus» kan fortelle at tusenvis er arrestert av politiske årsaker. Borgeren Bresjnev setter vel stort sett ikke andre borgere innafor murene, så en stor del av fangene er sikkert kommunister.
– Sjøl ut fra Sovjetledernes offisielle tall er det klart at jordbruket har vært i tilbakegang og stagnasjon de siste åra. Bresjnev satser på opprustning og innføring av reindyrket kapitalisme i jordbruk og industri, mens levestandarden heller synker enn øker for det flertallet. Der er klart at dette har gitt og gir grunnlag for mye misnøye i arbeiderklassen.

USA HAR PROBLEMER

USA har helt siden 2. verdenskrig vært den dominerende imperialistiske makten. Men i 1960- og 70-åra har USA-imperialistene rotet seg inn i stadig større problemer.

Folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist en anti-imperialistisk frigjøringsbevegelse med veldig kraft. Siden Korea-krigen har amerikanerne stadig lidd militære nederlag. Sist i Vietnam og Kambodsja. Dette har kostet USA mye både når det gjelder militær prestisje, moral, styrke og økonomi.

EEC og Japan har styrket seg økonomisk i forhold til USA. De har krevd en mer sjølstendig posisjon og til og med begynt å konkurrere med USA-imperialistene med stort hell i økonomi og politikk. Nixon-doktrinen om å utvikle blant annet EEC og Japan til solide støttespillere for USA og dermed innskrenke USAs direkte engasjement i utlandet, har langt på vei slått feil.

I USA har vi sett store valutakriser, underskudd på handelsbalansen med utlandet for første gang siden Annen verdenskrig, prisstigning, inflasjon og arbeidsløshet. USAs andel av den kapitalistiske verdens eksport sank fra 32,4 % i 1947 til 16 % i 1969. Sterke tendenser til en indre politisk krise har vist seg i Watergate-saka, mordene på Kennedy-brødrene, motsigelsene mellom Kongressen og Nixon om bombinga av Sørøst-Asia, osv.

På det militære området har USA tapt terreng til Sovjet. Men Nixon gir ikke fra seg verdensherredømmet frivillig. Det amerikanske militærbudsjettet for 1975
er på 85 000 millioner dollars, en økning på 6 300 millioner fra året før.

Kvantitativt ser det ut til at USA ennå har ledelsen. I 1972 hadde for eksempel Sovjets 1 510 interkontinentale kjernefysiske raketter omtrent 2 500 krigshoder, mens de 1 054 rakettene til USA hadde omtrent 5 700 krigshoder. Samtidig er russernes rakettsystemer utvilsomt under rask utvikling.

USA er nok ennå verdens folks fiende nummer 1. Amerikanerne har det mest velutbygde nettet av militære baser over hele verden, kombinert med omfattende
økonomiske investeringer. Russerne kommer foreløpig ikke opp mot USA når det gjelder økonomisk og politisk infiltrasjon og utbytting i Asia, Afrika, Latin-
Amerika og Vest-Europa.

Men tendensen er at USA-imperialismen er i tilbakegang på det militære, økonomiske og politiske området, mens Sovjet er i framgang på det militære området.

I 1967 gikk den sovjetiske flåten inn i Middelhavet, og snart ble 60 skip fast stasjonert der. Denne styrken overgår USAs 6. flåte. Hadde dette skjedd 10 år
tidligere ville verden vært på randen av krig. I 1967 kunne ikke USA lage særlig rabalder. Det forteller en god del om endringene i styrkeforholdet. (Kilder,
notene punkt 4.)

USAs tilbakegang og Sovjets militære framgang betyr skjerpet konkurranse og kamp om verdensherredømmet mellom supermaktene. Utviklinga i Europa viser dette spesielt klart.

EUROPA SOM BRENNPUNKT

Europa er det området i verden der supermaktenes interesser står hardest imot hverandre.

Hvorfor? – Økonomisk har Europa større betydning for USA og Sovjet enn noe annet område i verden. De europeiske landene har en velutbygd industri, høy teknologi og et sikkert marked. Europa står for 20 % av den industrielle vareproduksjonen. I 1969 var 30 % av de amerikanske investeringene i utlandet
plassert i Europa, 12,7 i Asia og det sørlige-Afrika og 16,5 % i Latin-Amerika.

Sosialimperialistene er på sin side helt avhengig av å kunne utbytte høyt industrialiserte stater som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 viste hvor avgjørende dette er for Sovjet. Samtidig har Bresjnev nå også begynt å utvikle et visst avhengighetsforhold til vest-tysk, engelsk og italiensk kapital. Han trenger sårt kapitalinnsprøytninger fra disse landene. Han trenger maskiner og annet utstyr fra dem, adgang til den avanserte teknikken og til nye markeder. Men Vest-Europa har han ingen politisk eller militær kontroll over. Og det kan en være sikker på at han ønsker seg.

Begge supermaktene er mot EEC. En vest-europeisk politisk union vil bety at Vest-Europa delvis forsøker å opptre sjølstendig overfor USA og Sovjet. EEC
kan føre med seg vest-europeisk atomvåpen-samarbeid og en egen forsvarspakt for EEC-landa. Europas svakeste punkt i økonomien er manglende adgang til og
kontroll med dagens energikilder. Dette utnytter USA og Sovjet for å styrke sin innflytelse, Sovjet gjennom eksport av store mengder naturgass i rørledninger til
Vest-Tyskland og Italia, USA gjennom sine oljeselskaper. (Kilder, notene punkt 5.)

MILITÆR OPPLADNING

Supermaktenes konsentrering av militære styrker i Europa viser at de anser dette området for det viktigste i verden. I følge »International Institute for Strategic
Studies» er den militære situasjonen i Nord- og Sentral-Europa slik:

NATO   Warszawapakten
Stridsklare tropper (i tusener):            580           1 000
Stridsvogner:                                        6000         16 000
Lette bombefly:                                        64               250
Jagerfly:                                                 400             2 100

Sovjet har konsentrert størstedelen av sine sjøstridskrefter i farvannene rundt Europa. Omkring 70 % av de russiske ubåtene finnes f.eks. her. Alle de
700 mellomdistanserakettene Sovjet har er rettet inn mot Europa.

I dag har Sosialimperialismen en sterk overvekt i militær styrke i området. Viktig er det at russerne ser ut til å fortsette oppladninga med stort tempo. Rett før jul 1973 forsterket de sine styrker i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia med 1 200 stridsvogner. (Se også illustrasjonen fra Peking Review 3/1974.)

VERDENSKRIG MULIG?

Sosialimperialismen er i ferd med å gjennomføre en politisk, økonomisk og militær offensiv overfor Europa. På det militære området har Sovjet hatt framgang, men på det økonomiske og politiske området går det dårlig. Ingen vest-europeiske land med unntak av Finland synes å ville nærme seg Sovjet. Til det er banda til den vestlige verden for sterke. Både Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen (KSSE) og forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR) har gått i stå og har ikke brakt noen vesentlige resultater.

Hva vil så Bresjnev bruke sin militære overlegenhet til?

Sovjetlederne vil få stadig større problemer med opposisjonen hjemme. De
blir stadig mer avhengige av vestlig kapital og teknikk og ønsker politisk kontroll med denne. De vil forsøke å bruke sitt militærapparat til å sikre seg en slik kontroll gjennom skremsler og press og kanskje til slutt militær aksjon.

Samtidig jobber sterke krefter i USA og Vest-Europa for at de amerikanske styrkene skal trekkes ut. USAs anstrengte økonomi har problemer med utgiftene til styrkene i Europa.

Samtidig har enheten mellom EEC-landa blitt svekket gjennom uenigheten under Midt-Østen-krigen i oktober 1973, den nye »nei til EEC»-regjeringa i England og motsigelsene i EEC om bidrag til distriktsfondene og opptredenen under »oljekrisa».

Dette er tendenser som taler til fordel for Sovjetledernes offensiv.

Er så en ny verdenskrig med utgangspunkt i motsigelsene mellom USA og Sovjet virkelig mulig?

La oss se litt nøyere på forholdet mellom de to statene.

KAMPEN MELLOM SUPERMAKTENE ER ABSOLUTT

I revisjonistiske og borgerlig vestlig presse har teoriene om fred, avspenning og supermaktssamarbeid fått dominere lenge.

Men motsigelsen mellom USA og Sovjet er ikke blitt visket ut. Den er en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden, og kampen mellom de to supermaktene er absolutt. Det er bare det at motsigelsen mellom de to til nå har vært underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom de to imperialistblokkene og verdens undertrykte nasjoner og folk. De kreftene som presser USA og Sovjet til å samarbeide mot verdens folk har vært sterkere enn de som presser dem til å slåss mot hverandre.

Enheten mellom stormaktene er bare tilfeldig, mens kampen mellom dem er grunnleggende og vedvarende.

FELLES INTERESSER

I en rekke spørsmål har Bresjnev og Nixon stått sammen ut fra at begge vil undertrykke og dominere resten av verden:

Forsvar av atomvåpen
Gjennom avtalene om begrensning og ikkespredning av kjernefysiske våpen (SALT-forhandlingene) i 1963, 1968, 1972 og 1973 har supermaktene forsvart
sitt militære hegemoni i verden. Samtidig har de i avtalene sikret seg sjøl retten til videre utvikling av kjernefysiske våpen med helt bagatellmessige begrensinger.

Verdens politimenn
Bresjnev og Nixon vil spille rollen som politikonstabler i verden og mener de har rett til å slå ned på alle anti-imperialistiske tendenser innafor sine interessesfærer. Dette har de til fulle bevist gjennom sine mange politiske og militære intervensjoner i land verden over. I den siste SALT-avtalen fra 1973 om forhindring av kjernefysisk krig, har de faktisk avtalefestet sin rolle som politikonstabler:

»Hvis . . . .forhold mellom de to partene eller mellom en av partene og andre land . . .. eller hvis forhold mellom land som ikke er parter i denne avtalen synes
å kunne medføre fare for kjernefysisk krig . . . . skal De forente stater og Sovjetunionen øyeblikkelig gå i gang med presserende forhandlinger med hverandre.»

Mot sammenslutninger av undertrykte nasjoner
Nasjoner som på forskjellig vis er undertrykt og dominert av supermaktene har bygd organisasjoner som Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), Konferansen for alliansefrie land, Fellesmarkedet (EEC) osv. De har gjort det for å kunne opptre mer sjølstendig overfor USA og Sovjet. Begge supermaktene er interessert i å splitte enheten og styrken i disse sammenslutningene.

Mot virkelig avspenning i verden
Bresjnev og Nixon bygger begge sin makt og innflytelse i verden på sin militære styrke og dominans. Hadde de trukket tilbake sine baser over hele verden, stanset opprustninga, ødelagt atomvåpnene og fjernet krigstruselen, ville hele grunnlaget for deres verdensherredømme forsvinne. Da ville ikke de undertrykte
nasjonene lenger ha noen grunn til å godta økonomisk utbytting og politisk dominans fra supermaktene.

Supermaktene ønsker ikke avspenning. Hver gang det for eksempel legges fram forslag i FN om virkelig avspenning, avviser de det. Jamfør deres motstand mot oppretting av fredssoner uten kjernefysiske våpen i Latin-Amerika, Det indiske hav og Middelhavet.

UFORSONLIGE INTERESSER

Trass i supermaktssamarbeidet på flere områder kan vi ikke unngå å se motsigelsen mellom dem komme klart fram i mange saker:

Våpenkappløpet fortsetter
Opprustninga holder et større tempo enn noensinne. Begge supermaktene ønsker å få et overtak på den andre. Forhandlingene om gjensidige styrke-
reduksjoner i Europa er fort i lang tid uten at det er oppnådd resultater.

Bresjnevs forslag om at de europeiske statssjefene skulle møtes under den tredje fasen av Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen blir ikke godtatt. På det
militære området har ikke konferansen gitt noen som helst resultater, og mye av tida er gått med til å diskutere problemer med familier som er splittet på grunn av jernteppet, miljøspørsmål osv.

Militærbudsjettene til USA og Sovjet for 1974-75 når nye rekordstore høyder.

Kamp om innflytelse og kontroll
Over store deler av verden slåss supermaktene seg i mellom om kontroll med råvareressurser, markeder og arbeidskraft i andre land. Denne kampen har vært
spesiellt skjerpet i Midt-Østen, Sørøst-Asia og i India og Pakistan. Her har USA og Sovjet støttet hver sin part i lokale konflikter for å vinne egen innflytelse.
Samtidig har de gjort avtaler over hodene på de krigførende parter, sabotert frigjøringsbevegelsens kamp og hindret løsninger på konfliktene.

Hovedtendensen i verden i dag til at folk og nasjoner kjemper for uavhengighet fra imperialistblokkene har innskrenket supermaktenes albuerom kraftig. De kan ikke lenger operere fritt i de fleste land verken i Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Dette skjerper motsigelsen mellom USA og Sovjet kraftig. De må slåss desto hardere om innflytelse i de områdene de kan ha håp om å vinne innpass i.

FORHOLDET MELLOM USA OG SOVJET

Vi kan oppsummere disse fire hovedkonklusjonene når det gjelder forholdet mellom USA og Sovjet:
1. Den grunnleggende motsigelsen mellom de to supermaktene er ennå underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom dem og de undertrykte folk og nasjoner.
2. USA beholder foreløpig tittelen som verdens folks hovedfiende nr. 1, og er den sterkeste av supermaktene.
3. Tendensen er at Sovjet er i militærframgang, mens USA er i militær, politisk og økonomisk tilbakegang. Sovjet mangler politisk og økonomisk framgang, og dette kan få sosialimperialistene til å ta desperate tiltak.
4. Motsigelsen mellom USA og Sovjet skjerpes raskt og kan fort bli hovedmotsigelsen i verden. Sovjetsamveldet er snart klar til å ta opp kampen med USA om å være den sterkeste. Da vil vi stå på randen av en ny verdenskrig.

IKKE UNDERVURDER KRIGSFAREN!

I »Om den langvarige krigen» (mai 1938) sier Mao Tsetung:

»Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene av veien for politikken.»

Begge supermaktene er oppe i store økonomiske og politiske problemer. På et eller annet tidspunkt vil en av dem eller begge igjen ta i bruk sin militære styrke for å vinne framgang og sikre sine interesser. Dette er en historisk lovmessighet. Faren for en ny ødeleggende verdenskrig undervurderes blant progressive i dag.

Propagandaen om »fred, samarbeid og avspenning» har hatt sin virkning. Mye kan tyde på at faren for verdenskrig med utgangspunkt i Midt-Østen var reell, og at mange her i landet hadde en farlig og overdreven tillit til supermaktssamarbeidet.

Det eneste som kan forhindre krigen er revolusjonen. Bare den vil kunne rydde av veien de grunnleggende motsigelsene i verden som på et eller annet tidspunkt
objektivt sett vil føre til krig.

Om faren for en tredje skriver Mao i »Om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket»(1957):

»Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmålet er det samme som til enhver uro: For det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppstod Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppstod den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.»

Kilder:
1. Øst-Europa nr. 4/72 (Vest-Tysk militærtidsskrift). International Institute of Strategic Studies: »The military Balance 1972-73», London 1972. Peking Review 52/73.
2. US News and World Report 30/10-72, 28/5-73, 11/6-73. Vision 15/5-73. Pravda 27/2-73. Peking Review 52/73.
3. Peking Review 32/73.
4. Dagbladet 26/10-72, 5/2-74.
5. Survey of Current Affairs, okt. 1970.

Oljeeventyret
Sigurd Allern: Oljeeventyret … s. 2
Gull og grønne skoger for kvinnene? … s. 14
Skal jordbruket legges ned? . . . s. 20
Kamp mot oljeinvesteringene . . . s. 26
DNA-våpen i oljepolitikken: to eksempler s. 30

Kommentar
SV – etter landskonferansen . . . s. 37
Kjell Pettersen: Arbeider om LO …. s. 43
For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring … s. 44

Internasjonalt
Fronten mot supermaktene (3) Sovjet – USA: Mot en ny verdenskrig’? … s. 57
Kambodsja: Lon Nol isolert . . . s. 68
Sovjet har anerkjent GRUNK . . . s. 71
«Venstre»-opportunismen «KUL»: Fri import av arbeidskraft! … s. 74

 

Oljeeventyret

Arbeiderpartiet har lagt fram to stortingsmeldinger om oljepolitikk. Stortingsmeldingene 25 og 30 tar for seg ulike sider av APs oljepolitikk. Kleppe har på vegne av AP en rekke ganger invitert til debatt om oljepolitikken. Vi tror ikke denne invitasjonen er ærlig ment. Grunnene til vår tvil er klare.

I 1974 vil det bli investert mer enn 10 milliarder kroner i bergverk, industri og
kraftforsyning. Dette er en vekst fra i fjor på mellom 3 og 4 milliarder kroner! Denne veksten har Kleppe selv vært med på å tvinge fram ved sin pakkeløsning i lønnsoppgjøret.

Over halvparten av investeringene i 1974 vil være investeringer innenfor rammen av oljeeventyret. Hvem var med på debatten som bestemte dette? Norske og utenlandske bank og monopoldirektorer var med. Så mange til tror vi ikke fikk være med. Og den debatten anses som avsluttet.

De utenlandske oljegigantene og deres banker står i kø for å etablere seg – for å skumme fløten. Vil Kleppe vente med konsesjonene til debatten har vist USA-
imperialismen ryggen? Vi er sikker på at heller ikke dette viktige temaet står på Kleppes dagsorden for den offentlige debatt.

En årlig produksjon på 50 millioner tonn olje og 50 milliarder m 3 gass og kanskje mer er APs «forslag» til utvinningstempo. Men alle viktige faktorer som bestemmer tempoet, fattes det allerede vedtak om uten offentlig debatt.

Men vi trenger debatt.

Kleppes oljeplaner er ikke stort annet enn et ja og amen til monopolenes   investeringsønsker. Planene betyr nedlegging av norsk jordbruk. Det betyr sanering av viktige industrier som tekstil, bekledning og skotøy, møbelindustri osv. Fiskeriene er dobbelt truet: Langt lavere inntekt enn oljesektoren og direkte oljeforurensning i havet. Som helhet tar APs oljeplaner sikte på å få fram en ekspansiv oljeindustri ved hjelp av sanering av såkalte «ulønnsomme» bransjer.

Vi trenger en debatt om konsekvensene i oljeeventyret. Og vi trenger en slagkraftig propaganda mot APs oljeplaner.

Denne artikkelen bygger på foredraget Sigurd Allern holdt i Det norske studentersamfund 20. april i år (1974). Motinnleder var Per Kleppe, finansminister i DNA-regjeringa. I debatten fikk Allern støtte for synspunktene sine fra representanter fra alle de gamle anti-EEC-partiene.

Av Sigurd Allern, AKP(ml)s første leder fra 1973 til 1975 og leder av Rød Valgallianse fra1973 til 1975. Han var redaktør i Klassekampen fra 1969–1975 og 1979–1995.

---

I utgangspunktet burde det være av positiv betydning at det er funnet store petroleumsreserver på den norske kontinentalsokkelen. Det gir objektivt et grunnlag for økt økonomisk sjølstendighet som nasjon, det burde gi grunnlag for sikring av våre energiressurser i århundrer, det betyr råstoff for en ny petrokjemisk industri.

At lokaliseringa kan skje i nærheten av tradisjonelt næringsfattige kyststrøk er også verdt å ta med i betraktning. Men i dette eventyret bør også tragedien; mulighetene for ressursplyndring, pressøkonomi og miljøødeleggelser, for en kapitalistisk jakt på maksimal profitt uten økologiske eller sosiale hensyn.

Først av alt er det grunn til å minne om at petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, seinere også utenfor kysten av Trøndelag, Nord-Norge, Svalbard og Barentshavet, er en dans rundt en virkelig gullkalv. Petroleum, som omfatter både jordolje og naturgass, er en energiressurs og en råvare av enorm strategisk betydning, mest av alt for industrialiserte og militariserte land. Mangelen på slike ressurser er akilleshælen både for Japans og Vest-Tysklands imperialistiske økonomi.

Alt tyder på at internasjonal oljestorkapital satser alt på å vinne kontroll over og få utbytte av den norske petroleumsressursene. Den voldsomme interessen
skyldes ikke noe ønske om planmessig bruk av knappe og forgjengelig energi- og råvareressurser. Monopolkapitalens drivkraft er kort og godt ønsket om maksimal profitt. Politisk betyr det også mye for imperialismen at Norge er betraktet som et tryggere investeringsområde, bl.a. på grunn av araberlandenes kamp for nasjonal kontroll over sine ressurser.

Utvinnings-ekstremisme

Den planlagte petroleumsvirksomheten vil få enorm innvirkning på levevilkårene for arbeidsfolk i Norge. Noen tall kan innledningsvis risse opp perspektivene.
Allerede i år går omlag halvparten eller vel så det av alle investeringene i industri og bergverk til plattformer, forsyningsskip, videreforedlingsanlegg og annen aktivitet knyttet til olje og gass. Det samme skjedde i fjor – og vil etter alt å dømme fortsette i resten av 70-åra. Denne prioriteringa er selvsagt ikke vedtatt av noe folkevalgt organ – den er foretatt i lukkede styrerom og direksjoner. Under monopolkapitalens diktatur forflyttes investeringskapitalen til de deler av økonomien der profittnivået er høyest.

Allerede i 1975 vil Norge ha en større produksjon av olje og gass enn eget forbruk. Etter de nåværende planene er ikke det noen spesiell produksjonsbegrensning, og i 1981–82 vil produksjonen av olje alene være mer enn det tidobbelte av Norges nåværende forbruk. Uansett utbygging vil bare en liten del av gassen anvendes her i landet. I stor utstrekning er det derfor snakk om produksjon for Sentral-Europa og andre utenlandske markeder.

Tempoet i utviklingen er av regjeringa kalt moderat! Vakre ord kommer og går, som Stutum sier. I Nordsjøen er det anslått totalt utnyttbare reserver på
1–2 milliarder tonn olje og 1000–2000 milliarder m gass. For Norges vedkommende er dette energi og råstoff for århundrer. Men etter de nåværende utvinningsplanene vil disse forgjengelige petroleumsreservene være uttappet og forbrukt etter 40 år, muligens lenge før. Dette er kanskje en lang periode sett i
forholdet til høyresosialdemokratiets gjenværende levetid, men for de generasjoner som skal bygge og bo i dette landet etter oss, er tidsrommet svært kort. Utvinningsekstremisme er det – og ingenting annet.

Det er interessant å legge merke til at når Per Kleppe skal utdype regjeringas ønske om «moderat tempo», stadig snakker som om utvinningstakten fram til
1980 allerede er fastlagt og umulig å gjøre noe med.

Det regjeringa forsøker å skjule er imidlertid at den har legal mulighet til å gripe inn – også vis a vis nåværende rettighetshavere i Nordsjøen og deres
produksjonstempo. Ifølge en kongelig resolusjon av 8. desember 1972, § 38, p.k.t. F kan Industridepartementet gi nærmere bestemmelser om «tiltak med
sikte på en forsvarlig utnyttelse av petroleumsforekomstene», som blant annet omfatter tidsskjemaet for produksjonsplanene. Når finansministeren hopper
elegant over dette, kan det bety en ting! Regjeringa vil ikke nytte slike regler fordi det vil tråkke oljekapitalen på tærne.

Selvsagt er det riktig at tempoet i petroleumsutvinningen etter 1980 i første rekke kan styres gjennom boretillatelser og konsesjonspolitikk. Men hvorfor er da regjeringa så redd for å konkretisere hva (moderat tempo) i praksis betyr? Foreløpig dreier det seg om uforpliktende prat som ingen kan ta alvorlig.
Virkningen av petroleumsvirksomheten for det norske samfunnet blir ikke bare preget av hvor investeringene går og hvor raskt ressursene skal tappes. Også inntektene vil få svært stor betydning. Ifølge stortingsmelding 25 vil det offentliges inntekter nå 8–12 milliarder pr. år allerede i 1978 og 10–15 milliarder pr. år først i 80-åra. (i 1974 priser) Selv om disse inntektene kan komme til å svinge en del etter bl.a. markedsprisene på olje, dreier det seg om meget store beløp. 12 milliarder kroner er f.eks. 20 % av de samlede offentlige inntekter til stat, kommuner og trygder i 1974. Og som det beskjedent heter i Kleppes oljemelding:
Ved siden av de offentlige skatte- og avgiftsinntekter vil også inntektene i utvinningsselskapene kunne bli betydelige.

Det er derfor ikke uten grunn at hele 25 utenlandske selskaper nå er etablert som rettighetshavere i Nordsjøen gjennom norske datterbedrifter.

Grunntanken i denne politikken er i tråd med det gamle slagordet, at det som er godt for General Motors er godt for Amerika. Store inntekter i løpet av kort
tid for store utenlandske storkonserner, norsk monopolkapital og staten skal også bli til velsignelse for den jevne mann og kvinne. Mest rørende er dette formulert av stortingsrepresentant Anne-Lise Steinback, DNA, på et oljemøte i studentersamfunnet i Tromsø i vår:
Solidaritet er et stort ord i arbeiderbevegelsen – solidaritet med alle grupper – også med næringslivet, så de kan skaffe folk levelige vilkår.

La oss da se hvor levelige disse vilkårene vil bli.

NORGE BLIR ET MINDRE SJØLBERGA LAND
Min første påstand er at oljemonopolene og regjeringa har lagt opp til en petroleumspolitikk som vil gjøre Norge til et land med færre ressurser, mer ensidig økonomi og mindre grad av sjølberging enn før.

I utgangspunktet skulle en selvsagt tro det motsatte; at store petroleumsreserver ville bety en verdifull tilvekst til landets langsiktige ressursplanlegging og stimulere en allsidig næringsutvikling. Jeg mener at det i dag kan dokumenteres at statens planer er det rakt motsatte.

Fiskeriene i fare

En viktig motsigelse går mellom petroleum og fiske. Områdene på den norske kontinentalsokkelen er et av de viktigste nærings- og yngle-områdene for fisk i
verden. Årlig tas det 6–7 millioner tonn fisk i de aktuelle deler av Nordsjøen, Nordishavet og Barentshavet, Norges andel er knapt halvparten av dette. Sam-
let er i dag årsverdien av fangsten 5–6 milliarder kroner.

Petroleumsvirksomheten kan skade fiskeriene på en rekke måter. Her skal vi bare kort nevne følgende. Fra alle boreplattformer, lagertanker o.l. vil det være
en permanent, forurensing, selv med de mest vidtgående sikkerhetstiltak. For Ekofisktanken har f.eks. Phillips anslått det årlige utslippet til ca. 50 tonn olje.
Langt alvorligere vil såkalte blow ups (utblåsninger) være. Dersom en under boring støter på oljeførende lag med så stort trykk at en ikke klarer å holde dem
under kontroll, vil fra 50 000–200 000 tonn olje renne ut. For livet i havet vil dette bli katastrofalt. I stortingsmelding 25s vedlegg om miljøpolitikk innrømmes det f.eks. at det permanente utslippet alene vil kunne forstyrre økosystemet i det nærmeste sjøområdet. Viktigst av alt er antakelig virkningene på planktonet, som føres passivt med de øvre lag av vannmassene, dvs. sammen med oljen. Dette planktonet er en del av den marine næringskjeden, og inneholder bl.a. de yngste stadiene av fiskeressursene (egg og larvestadiet.) Disse er meget ømfintlige for oljepåvirkninger, og resultatet kan bli både høy dødelighet og deformering … . Og som det står i vedlegget til stortingsmelding 25. «Langtidseffekter og terskelverdier for oljeforurensingene på det marine liv er ikke kjent.» Derfor vet heller ikke regjeringa hvilke botemidler som skal tas i bruk. De problemene en her står overfor forsterkes også av at de harde værforholdene i Nordsjøen ikke kan sammenliknes med områder der en tidligere har benyttet mobile borerigger. Dette betyr at en i praksis eksperimenterer og gambler med havets fiskeriressurser istedet for å vente til skadevirkningene virkelig er kjent, og kan reduseres til et minimum.

For selve fiske kommer i tillegg virkningene av at selve områdene hvor det er mulig å fiske vil bli innskrenket på grunn av forbudte soner rundt plattformene,
lange ankerfester i havet osv. Både skrot som etterlates på havbunnen, rørledninger o.l. kan føre til ødeleggelse av fiskeutstyret, f.eks. under tråling.

Viktige industrier får dødsdom

Den mest omfattende virkningen av petroleumsplanene både for fisket og
annen næringsvirksomhet som har betydning for norsk sjølbergingspolitikk er
imidlertid knyttet til et annet forhold. Det jeg tenker på da er regjeringas storstilte arbeiderfiendtlige plan om en rask og hardhendt omstrukturering av hele næringslivet og sysselsettingsmønstret.

Ut i fra det en ønsker å investere i petroleumsvirksomhet og tilføre økonomien av inntekter fra denne virksomheten, har Finansdepartementet presentert nokså oppsiktsvekkende prognoser for arbeidsmarkedspolitikken.

Dersom 6 milliarder av oljeinntektene anvendes årlig slik regjeringa vil, skal omlag 70 000 arbeidsplasser i såkalt konkurranseutsatte næringer vekk. Dette gjelder selvsagt ikke en «konkurranseutsatt» næring som petroleumsvirksomheten, det gjelder en lang rekke næringer og industrier som allerede kjemper med ryggen mot veggen; fiske og fangst, skogbruk, deler av næringsmiddelindustrien, tekstil, bekledning og skotøyindustri.

Det er også mulig at tradisjonelt sterke næringer som bl.a. kjemisk, står foran en planlagt nedtrapping. Og som om dette ikke var nok, rekner regjeringa med (merk den uskyldsblå tonen) at 30 000 arbeidsplasser i jordbruket vil gå tapt. Til erstatning for disse 100 000 arbeidsplasser skal det så komme langt flere i oljeindustri, service, bygg/anlegg, handel, offentlig administrasjon o.l.

Dette illustrerer at oljepolitikken raskt må tas opp som en kampoppgave i fagbevegelsen. De 70 000 arbeidsplassene representerer alene hele 1/5 av nåværende sysselsetting i konkurranseutsatte næringer. Når har regjeringa tenkt å melde fra til de titusener av norske fagorganiserte at dette gjelder at de arbeider i en dødsdømt industri?

Bløff om jordbruket

Jordbruket er verd noen ord for seg. Typisk nok er Landbruksdepartementet et av de få som ikke har levert spesialanalyser til Kleppes oljemelding. Som
nevnt rekner en kort og greit med en nedgang på 30 000 bruk fram til 1980. Men dette er akkurat like mange som regjeringa Korvalds langtidsprogram kom
fram til skulle bort uansett virkningene av den storstilte petroleumsvirksomheten. I stortingsmeldinga innrømmer Finansdepartementet selv at økt virksomhet i industri, bygg/anlegg vil måtte rekruttere en god del fra skogbruk og jordbruk. Akers etablering i Verdal et eksempel på dette. Når Finansdepartementets melding ser bort ifra at hele denne strukturomlegginga vil skjerpe nedlegginga i jordbruket kraftig, fristes jeg til å gjøre Mor Aases ord til mine: Per-du lyver! For Kleppe forsøker bevisst å dekke over at regjeringas oljemelding legger opp til en storstilt likvidasjon av det som ennå finnes av tradisjonelle primærnæringer i Norge.

På bakgrunn av dette kan vi derfor oppsummere: Den norske økonomien vil bli mer ensidig, sjølbergingen vil bli svekket. Kortsiktige petroleumsinntekter er satt foran en strategisk plan som kunne gi en allsidig ressurs- og næringsmessig utvikling. Dette er å gå inn i framtida med hodet under armen, det er å omdanne den norske økonomien til en snvlterøkonomi. Regjeringa planlegger i praksis at Norge skal leve høyt på oljeinntektene, og på billige skjorter fra Portugal og mat fra de store jordbruksnasjonene. Hvorfor i all verden skal vi produsere sko i Norge, skal en stortingsrepresentant fra DNA ha sagt til Der Spiegel.

Dette vil gjøre norske arbeidsplasser stadig mer avhengig av internasjonale konjunkturer, mer utrygge under internasjonale kriser. En økonomi som er
ensidig bygd opp rundt petroleumsinntekter vil få store problemer dersom markedsbetingelsen for omsetting av olje og gass endres! Med den nåværende
gigantinvesteringa i petroleumssektoren kan også en relativ overinvestering og overproduksjon bli resultatet. Oppgangen, boomen, bærer på mange måter krisa i sitt eget skjød.

I tillegg vil Norge stå elendig beredskapsmessig rustet i enhver krigssituasjon. Dette er en alvorlig anklage. Etter min mening gir ikke regjeringas petroleumsplaner – og oljemonopolenes nåværende ekspansjon – grunnlag for noen annen konklusjon, uansett de vakre ordene om et kvalitativt bedre samfunn og balansert vekst.

Bosettingsmønstret

Den andre konklusjonen gjelder bosettingsmønsteret. Hvordan skal en nedlegge 75 000 arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer, mer enn 30 000 i jordbruk og opprette 165 000 helt nye i ulike skjermete næringer uten at dette fører til en forsert sentralisering? Det hjelper ikke å henvise til at dette vil foregå i et kyst-Norge som trenger arbeidsplasser. Kjernen i DNAs avfolkningspolitikk har jo nettopp vært at en skal stanse utflyttinga gjennom å bygge såkalte levedyktige sentra i de ulike regionene. Utviklinga hittil peker jo nettopp på at det er Stavanger, Bergen, Kristiansund N og Harstad som skal bli de nye store hasene for petroleumsvirksomheten. Se bare hvilke løsninger Stortingsmelding 25 anviser for primærnæringenes problemer:
Bedret mulighet for sysselsetting i andre næringer kan gi raskere reduksjon
av sysselsettingen i landbruk og fiske enn forsvarlig. Virkemidlene i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli utviklet med sikte på at de kan bidra til å motvirke dette, og til at det nåværende bosettingsmønsteret i hovedsak opprettholdes.

Hva i all verden er en forsvarlig reduksjon i jordbruk og fiske etter årtiers
strukturrasjonalisering? Hvilke virkemidler er det som vil bli utviklet? Riktignok er de fleste av oss vant til mange tomme løfter foran hvert valg, men på dette punktet overgår oljemeldinga det meste.

HELSE OG SOSIALPROBLEMENE VIL ØKE
En trenger ikke være spåmann for å kunne fastslå at »oljeeventyret» også vil kunne føre til meget store helse- og sosialproblemer. Dette blir nokså skarpt
påpekt i et av vedleggene til Stortingsmelding 25 som er utarbeidet i samråd med Sosialdepartementet. Kort oppsummert skal jeg trekke fram følgende
5 punkter:
1. Arbeidet i tilknytning til petroleumsutvinning, bygg- og anleggsvirksomhet er ofte både fysisk og psykisk krevende. Det er derfor svært usikkert om dette egentlig vil bli noe tilbud for ressurssvake grupper blant ungdom, eldre og yrkesvalghemmede.

Erfaringene fra Stavanger-området viser at arbeidstakere fra disse gruppene, som har fått arbeid i oljevirksomheten, ofte har måttet slutte etter en tid. (St.m. 25 s. 61).

2. Det planlagte tilskuddet av arbeidsplasser vil selvsagt kunne gi andre arbeidstilbud til slike grupper – og det er hevdet at dette gjelder mange av de kvinner som ønsker arbeidsaktivitet. Spørsmålet er da:
   Tar ikke regjeringa nettopp sikte på å nedlegge mye av den industri som nettopp har en høy tradisjonell andel kvinner, f.eks. tekstil, bekledning og ulike former for næringsmiddelvirksomhet? Hvor er de konkrete og forpliktende planene om en storstilt daghjemsutbygging i boligområdene eller arbeidsplassenes umiddelbare nærhet? Joda, det står at barna skal få et sted å være og at alt skal bli bedre. Men jeg synes det er grunn til å stille et spørsmålstegn ved dette av følgende enkle grunn: Konkurransen om arbeidskrafta i bygg og anlegg.

Hvordan skal en samtidig klare å bygge plattformer og brakkebyer, store videreforedlingsbedrifter for petroleum og vanlige boliger/daghjem når en ikke engang klarer det i dag?

3. Underskudd på boliger er normalt en viktig sosialpolitisk konsekvens av en rask og relativt omfattende vekstprosess. I tilflyttingsområdene kan dette forsterke allerede eksisterende sosiale problemer. Erfaringene fra store byer generelt og Stavanger spesielt gir eksempler på dette. Boutgiftene presses opp til et nivå som ofte tvinger mennesker med vanlige inntekter til å søke sosialhjelp for å klare de faste utgiftene. I denne forstand «skapes» nye klienter» (St.m. 25. s. 62).
   4. Dagpendling og ukependling vil nødvendigvis øke kraftig i omfang. Dette gjelder både i anleggsområdene og i tilknytning til selve oljeproduksjonen i
   Nordsjøen der det vanlige er 7 eller 14 dager på plattformen og tilsvarende i land. Dette betyr redusert familieliv, slitsomme arbeidsreiser, økt isolasjon for
   enslige, kummerlige boligkår i brakkebyer.
4. Og konklusjonene som dette sosialpolitiske kapitlet reiser er verd å ta med:
   Generelt viser resultater fra samfunnsvitenskapelig forskning at lokalsamfunn i rask utbygging og endring fører til økt sosial avstand og oppløsning av sosiale tilknytninger. Den økning man kan registrere på slike steder i kriminalitet, alkohol- og stoffmisbruk, skilsmisser og andre indikasjoner på sosiale problemer, må sees i sammenheng med denne type endringsprosesser. (St.m. 25 s. 63).

Og videre: En rask og omfattende utbygging innen petroleumsvirksomheten og økt press på arbeidsmarkedet generelt, kan på denne måten bidra til å forsterke den type helse- og sosialpolitiske problemer vi har registrert gjennom 1960-åra og fram til i dag. (St.m. 25 s. 64).

OLJEMONOPOLENES EVENTYR
Det har vært snakket mye om oljeeventyret. Men det er ikke noe folkeeventyr – det er storkonsernenes og statsdirektørenes finanseventyr. Regjeringas oljeplaner er et omfattende angrep på det arbeidende folkets materielle, sosiale og politiske interesser, det bør sammenliknes med forsøkene på å melde Norge inn i EEC, og fortjener å bli møtt med den samme motstand. Men før vi kan reise denne kampen og stille våre krav, er det viktig at vi analyserer drivkreftene bak oljepolitikken.

Den politiske spydodden er nå som i EEC-kampen – toppsjiktet i DNA. I og med dannelsen av Statoil har dette arbeideraristokratiet hevet seg opp på et nytt
økonomisk nivå. For dette statsselskapet er ikke, som en del tror, noen prinsippfast representant for nasjonale oljeinteresser mot utenlandsk kapital, underlagt såkalt parlamentarisk kontroll.

Politisk og økonomisk er Statoil i dag på vei til å bli et selvstendig statskapitalistisk kjempekonsern, med stor egenrådighet i forretningsspørsmål og et intimt, omfattende samarbeid med norsk og utenlandsk monopolkapital.

På det norske Brent-feltet (Heimebrent) har Statoil i dag sin største andel med 50 %, resten er fordelt mellom Mobile, Conoco, Shell, Esso og Saga-Amoco-
gruppa. I Nordsjøen for øvrig deltar Statoil og noen få norske sammenslutninger med minoritetsinteresser. Ser vi på rettighetskravene til utvinningstillatelser for
petroleum på den norske kontinentalsokkel finner vi en sann flora av oljeselskaper; det ene «norskere» enn det andre:
Esso Exploration Norway, Texas Eastern Norway, Amerada Petroleum Corporation of Norway, Total Marine Norsk A/S, Philips Petroleum Company Norway, A/S Norsk Shell, Norske Fina, Mobile Development Norway osv. osv.

De få selskapene som ikke er slike filialer av utenlandsk monopolkapital, dvs. de som i første rekke representerer norsk monopol og statskapital, opptrer på ingen måte alene. Saga Petroleum og Norwegian Oil Consortium er alliert med det amerikanske Amoco, Statoil med Mobile og Hydro er gått sammen med en
rekke franske selskaper i Petronord-gruppa.

Politisk vil petroleumsaktiviteten få store virkninger for den norske økonomiens utvikling. Her skal jeg begrense meg til å peke på de aller viktigste faktorene.

1.Først av alt har utenlandske kapitalinteresser i løpet av få år sikret seg kontrollen over store ressurser. Spesielt har amerikansk og fransk monopolkapital ekspandert. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom utvinningstillatelsene i Nordsjøen, men også gjennom økt oppkjøp av norske bank- og industriaksjer. Et eksempel kan være mangemillionæren Paul Getty som i fjor, ifølge Farmand, oppnådde å skru Hydros aksjekurs i været med 100 poeng etter aksjekjøp for 20 millioner kroner.

Denne storstilte utenlandske dominansen i petroleumssektoren gjør bl.a. at norske myndigheter i praksis har overlatt kontrollen av utvinningstakten i Nordsjøen til utenlandsk imperialisme. Og nettopp tempoet i petroleumssektoren har avgjørende innflytelse på investeringenes og inntektenes størrelse, med de ringvirkninger dette får for det norske samfunnet.

2.For det andre er også norsk monopolkapital kraftig i ferd med å styrke sin stilling. DNA har i løpet av våren avvist å ta særlig hensyn til de mindre, nydannede «folkeaksjeselskapene», noe som har ført til ramaskrik fra skuffede småspekulanter og Høyre-politikere. De fortjener selvsagt ingen medfølelse, disse selskapene ville vært et lett bytte for utenlandske selskaper dersom de fikk konsesjoner.

Men det er grunn til å arrestere industriministeren når han i St.m. nr. 30 forsøker å trekke et skille mellom slike «spekulative» selskaper og såkalte «veletablerte»
selskaper. De siste ser nemlig departementet positivt på. I praksis dreier dette seg om at DNA er mot all norsk småkapital og mellomstor kapital, og for all
virkelig monopolkapital. Når småkaksene spekulerer er det ekkel spekulasjon. Når Astrup og Fred Olsen hiver sine ressurser inn i Saga Petroleum, når Hydro går inn i Petronord, så er det naturlig og hensiktsmessig tilknytning til eksisterende næringsvirksomhet eller en positiv pengeplassering. Men regjeringa har et tilbud. Dersom de små fusjonerer med de største, dvs. lar seg spise, skal de også få være med på eventyret. Det er denne politikken Willoch & Co. kaller sosialisme!

3. Mitt tredje moment er at det i stadig sterkere grad er riktig å snakke om
statsmonopolkapitalismen i Norge. Oppbygginga av Statoil som samarbeidspartner med monopolene betyr på ingen måte noen styring eller kontroll fra myndighetene eller Stortingets side. Tvert om, både utenlandske og norske storkonserner foretrekker utvilsomt et slikt integrert samarbeid 100 % mer enn truslene om reell nasjonalisering og statsmonopol over petroleumssektoren som de møter i en del av OPEC-landa. Denne utviklinga illustrerer også betydninga av å studere utviklinga av et nytt, byråkratisk
statsborgerskap i Norge, med mektige, toppgasjerte direktører av Arve Johnsen-
typen i spissen.

Planer for norsk imperialisme

4. Det fjerde og siste forholdet jeg skal peke på er styringa av norsk imperialisme. Et av de viktigste kjennetegnene på en imperialistisk økonomi er kapitaleksporten. I Lenins klassiske verk om imperialismen heter det følgende:
Så lenge kapitalismen er kapitalisme, blir kapitaloverfloden ikke brukt til å heve massenes levestandard i vedkommende land – for det ville bety en
minsking av kapitalismens profitt – men derimot til å øke profitten ved kapitaleksport til utlandet, til de til bakeliggende land. I disse tilbakeliggende lande er profitten i alminnelighet høy, for her finnes det bare lite kapital, jorden er forholdsvis billig, lønningene lave og prisen på råstoffer lav. (Ny Dag utgave s. 79)

Tidligere har vi hatt en relativt begrenset kapitaleksport fra Norge, med Borregaards mislykkete Brasil-prosjekt som det mest kjente eksempel. Oljealderen vil endre dette radikalt, norsk imperialisme vil ekspandere.

Det er selvsagt ikke overraskende at f.eks. Saga Petroleum engasjerer seg rundt om i verden sammen med Aramco. Men mye viktigere er DNA-ledelsens planer om en norsk statsimperialisme.

6 milliarder rekner Per Kleppe å plassere i Norge årlig rundt 1980. Men akkurat like stor er den statlige kapitaleksporten planlagt å være. Og begrunnelsen er enkel, bare hør hva finansministeren uttaler i et intervju med tidsskriftet NOROIL, nr. 2-74:

Vi må også vurdere direkte eksport av kapital i form av finansinvesteringer eller realinvesteringer i utlandet. En grunn til å gjøre slike investeringer er at oljen er en forgjengelig ressurs. Ved investering i utlandet kan en dessuten få spredt inntektene over et lengre tidsrom. (s. 10 og 11)

I Rockefellers fotefar vil finansministeren skritte. Og midlene er ikke ubetydelige. Målt i kapitaleksport vil Norge nærme seg Vest-Tysklands nivå. Konsekvensene er selvsagt at Norge som stat blir stadig mer knyttet til den imperialistiske verdensøkonomiens økonomiske og militære interesser vis a vis undertrykte nasjoner og folks kamp for sine interesser.

HVA MÅ GJØRES?
Politisk, økonomisk og sosialt er regjeringa og oljeselskapenes petroleumsplaner et eventyr for imperialismen. Jeg mener å ha påvist at de vil bli en tragedie for det norske samfunnet, for flertallet av folket. Dette skjer på tross av at petroleumsressursene utvilsomt kunne blitt en kilde til bedre materielle kår, til å løse store sosiale problemer, til større nasjonal sjølstendighet og uavhengighet. I et sosialistisk samfunn, i en virkelig arbeiderstat, ville en slik samfunns- og ressursplanlegging vært umulig. Det ville prinsipielt ikke være noen plass i økonomien for utenlandsk monopolkapital, ressursene kunne utvinnes i en takt og et omfang som gavnet det arbeidende folkets interesser.

Vårt politiske utgangspunkt i dag er et annet. Vi står overfor en utvikling dirigert og lagt opp etter behovene til utenlandske og norske storkonserner. Vi står overfor en stat som – for å få den nåværende økonomien til å fungere og ekspandere – objektivt må føre en imperialistisk politikk.

Det betyr ikke at alt er avgjort på forhånd, at kamp er fånyttes. Men det stiller klare begrensninger i hva som kan oppnås uten en endring av statens klassegrunnlag, uten en sosialistisk revolusjon. Jeg skal her peke på tre hovedkrav som jeg mener må stilles i dagens situasjon i kampen mot de aktuelle oljeplanene.

Disse kravene er ikke sosialistiske – selv om de selvsagt stemmer overens med en sosialistisk strategi – og bør kunne støttes av omtrent den samme folkefronten som i 1972 vant en viktig seier i kampen mot EEC.

1. Det første kravet er en langsom utvinning av petroleumsressursene. All leting nord for 62. breddegrad og rundt Svalbard bør avblåses for lang tid. Tillater en
   prøveboring er veien til utvinning kort. En foreløpig stopp på alle konsesjoner og blokktildelinger, også i Nordsjøen, må være konsekvensen av dette. I den grad staten kan iverksette produksjonsbegrensninger på tildelte blokker i Nordsjøen, må vi kreve at dette benyttes.
2. Det andre kravet henger sammen med dette, og må være at statsinntektene fra
   petroleumsvirksomheten skal brukes i Norge. Vi bør kjempe for at de i størst
   mulig grad bindes til kollektive formål som daghjemsutbygging, bedre offentlige kommunikasjoner, boligreisning og nyttes til å redusere skatteplyndringa av
   vanlige arbeidsfolks inntekter.

Norsk statlig kapitaleksport bør avvises, også når Kleppe vil hevde at den er u-hjelp.

3. Det tredje kravet er full statlig nasjonalisering av hele petroleumssektoren.
   Dette er minst av alt sosialisme, men det vil avskjære utenlandsk imperialisme fra kontrollen over petroleumsreservene. Det er viktig å understreke at Statoil ikke er noen slik nasjonalisering, i praksis er dette selskapet i dag en nødvendig og viktig samarbeidspartner for utenlandske oljeinteresser. En slik nasjonalisering vil gjøre fienden lettere å kjempe mot – og muliggjøre en større offentlighet rundt regnskaper og investeringer.

Jeg har i dette innlegget forsøkt å peke på konsekvensene av regjeringas og monopolenes petroleumspolitikk. Enkelte viktige saker har jeg ikke rukket å ta opp, bl.a. gjelder dette diskusjonen om Mongstad- og Rafsnes prosjektene, og virkningene disse vil ha miljømessig og sosialt. Likevel burde perspektivene være klare. Regjeringa inviterer oss i St.m. 25 til å være med på å diskutere og legge opp norsk oljepolitikk! Det er som å bli invitert til å diskutere menyen på et restaurantbord der eieren er i ferd med å spise opp rettene. Men mye kan ennå gjøres. Oljebyråkratene og oljekapitalen skal ikke bli latt i fred.

Foreløpig er de aktive på venstresida i diskusjonsfasen. Snart bør vi begynne å komme ut til folk, forklare de farlige perspektivene, redegjøre for kampoppgavene. La oss i denne kampen huske EEC-kampens lærdommer – avvise partisjåvinisme og sekterisme. La oss forme en brei front mot propagandaen om «oljeeventyret», mot imperialismens politiske, økonomiske og sosiale angrep!

«Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft,» sier Reidar Carlsen i AP. Oljeeventyret vil tvert imot rasere de arbeidsplassene der kvinnene jobber.

---

I propagandaen for Arbeiderpartiets oljepolitikk har kvinnene fått en viktig og sentral plass. Stortingsmeldingene ofrer spørsmålet om kvinnenes deltakelse i
yrkeslivet relativ stor oppmerksomhet, og Arbeiderpartipressa følger opp ved å gjøre kvinnefrigjøringa til oljepolitikkens trumfkort. Det er ikke først og fremst i oljeindustrien at kvinnene skal gjøre sitt inntog, men ifølge regjeringen er det ringvirkningene av oljeaktiviteten som skal komme kvinnene til gode. Derfor
heter det i stortingsmelding nr. 25:
«Med det stramme arbeidsmarkedet en må vente i tida framover – ikke minst som følge av petroleumsaktiviteten – må en derfor generelt kunne vente en
forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet.» (s. 73)

Forholdene skal legges til rette for en brei deltakelse fra kvinnenes side i yrkeslivet, – ifølge DNA-propagandaen. Det skal bygges daghjemsplasser i stort omfang, og arbeidsplassene skal bygges nær bostedet. Det er ikke måte på hva Kleppe kan få seg til å si når det bare gjelder:

«Ved siden av spesielle tiltak som utbygging av daginstitusjoner, opplæring og omskolering, vil en bl.a. gjennom distriktspolitikken styre deler av etterspørselen og gjennomføre spesielle tiltak i produksjons- og arbeidslivet. Særlig for gifte kvinner er nærhet mellom bolig og arbeidsplass vanligvis en forutsetning for å kunne ta arbeid utenfor hjemmet» (st.m. 25 s. 8).

Og i et bilag til Arbeiderbladet 25/4-74, i forbindelse med LOs 50-års-jubileum, formulerer Odd Høydal seg på denne måten: «Nye muligheter for kvinnen.» (s. 15 i LO-bilaget)

Det spørsmålet vi vil prøve å svare på i denne artikkelen er om vi kan stole på disse løftene om en ny giv i frigjøringen av kvinnen. Noen har slukt  propagandaen rå, og hevder at nå må parolene for kvinnekampen endres. Retten til arbeid kommer nå til å bli virkeliggjort av DNA-regjeringa og oljemilliardene, derfor må nye paroler utformes om ikke kvinnekampen skal føres inn i ei blindgate sier de.

For oss kommunister er dette en lettsindighet av dimensjoner. Vi har lært at vi aldri kan ta sosialdemokratene på ordet, uten sjøl å ha undersøkt virkeligheten
først. Det er ingen grunn til å gjøre noe unntak i dette tilfelle. Store ord har aldri det det har skortet på er resultater som tjener folket.

RESERVEARME FOR KAPITALEN

Vi har tidligere, gjentatte ganger, pekt på at kvinnene i dag fungerer som en arbeidskraftreserve for monopolkapitalen. Det er først når kapitalen har et sterkt behov for økt arbeidskraft at propagandaen skrues på, og det blir aktivt forsøkt å trekke større deler av kvinnene med i arbeidslivet. Dette er gunstig for både staten og monopolene, fordi kvinnene lett kan sparkes ut av produksjonen når konjunkturene dabber av. Omstillingsproblemene blir på dette viset minst mulig både i høy- og lavkonjunktur.

Det som skjer i dag er et skoleeksempel på at denne vurderinga er heilt riktig. Vi befinner oss klart i en høykonjunktur, oljeaktiviteten har skapt et stramt
arbeidsmarked, den registrerte og offisielle arbeidsledighet er lav. Først da er det behov for kvinnene, i alle fall for ei stund. Og offisielle talsmenn snakker om
daghjemsplasser, om opplæring og omskolering. Men ingen steder i propagandaen leser vi at det er hensynet til kvinnene som teller mest, eller teller i det heile tatt. Ingen har stått fram og sagt at det er kvinnene som skal frigjøres. Nei, – det er arbeidskrafta som skal frigjøres, i den tida monopolkapitalen har behov for den.

Dette går tydelig fram av det sitatet vi tidligere har gjengitt fra stortingsmelding nr. 25. Det er «det stramme arbeidsmarkedet» som fører til «en forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet». Når det stramme arbeidsmarkedet er slutt, skal det ikke stor fantasi til å skjønne hvordan det kommer til å gå med alle de kvinnene som har blitt trukket inn i produksjonen under høykonjunkturen. Arbeidsplasser legges ned eller flyttes, og resultatet blir arbeidsledighet, flytting eller pendling. Det gjør det ikke bedre at mange av disse familiene få år tidligere hadde flyttet for å unngå pendling og arbeidsledighet, problemer som oljeaktiviteten hadde skapt i det distriktet de bodde.

Odd Høydal, nestformann i LO, uttrykker seg imidlertid enda klarere om stortingsmeldinga i Arbeiderbladet 25/4-74. Han har forresten en egen evne
til å klargjøre den sosialdemokratiske politikken, slik at ingen egentlig burde være i tvil:

«Som en følge av det stramme arbeidsmarkedet som oljeaktiviteten har bidratt til, og som vil forsterkes ytterligere i tida framover, vil myndighetene
og industrien bli nødt til å ta i bruk den arbeidskraftressursen som hjemmeværende representerer.» (s. 15).

Igjen vil vi spørre: Hva skjer når myndighetene og industrien ikke lenger blir nødt til dette? Det går tydelig fram at hensikten til DNA-politikerne langt fra er å sysselsette alle de kvinnene som ønsker det. Full sysselsetting for kvinner er ingen parole for Arbeiderpartiet. Kvinnene skal trekkes med i produksjonen når industrien og myndighetene blir nødt til det, og sparkes når de er best tjent med det.

VANSKELIGERE FOR KVINNENE A FÅ ARBEID

Selv i den sterkeste høykonjunktur er det grunn til å tro at DNAs oljepolitikk svekker kvinnenes muligheter til å skaffe seg jobb. Den økonomiske aktiviteten er rettet mot oljeindustrien, og de industri og servicegreiner som henger sammen med den. Vi har tidligere i dette nummeret vist at for å virkeliggjøre oljeeventyret er det noen industrigreiner og næringer som må saneres og raseres. Stortingsmeldingene nr. 25 bringer på side 53 en tabell som viser hvor mange arbeidsplasser som må raderes vekk i det regjeringa kaller for «andre konkurranseutsatte næringer». Hvor stor denne raseringa blir, er avhengig av hvor stor del av oljemilliardene som skal anvendes i Norge til oljeindustri og «ringvirkninger». Med en anvendelse på 6 milliarder kroner i 1980, forutsetter regjeringen en nedgang i disse næringene på 7000 sysselsatte fra 1974 til 1980.

Av disse konkurranseutsatte næringene er tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien blant de klart mest utsatte. Dette er industrigreiner hvor kvinnene utgjør hovedtyngden av de sysselsatte. Det gjør det ikke bedre at størstedelen av denne industrien er lokalisert til Vestlandet hvor konkurransen fra oljeindustrien er sterkest.

Tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien har vært i kontinuerlig tilbakegang de siste ti-årene når det gjelder antall sysselsatte. Nå trues de av olja, på samme
måte som av EEC, med total nedleggelse. Det er derfor heilt i tråd med offisiell politikk når en av arbeiderpartiets stortingsrepresentanter uttaler til det tyske
tidsskriftet Der Spiegel: «Hvorfor trenger Norge en egen skotøyindustri». (Nr. 16, 1974, s. 86). Dette er målsetningene til DNA-toppen, målsetninger som lett kan bli til realiteter dersom det ikke raskt bygges ut en folkebevegelse mot oljepolitikken. DNA og monopolkapitalen går hand i hand inn for den imperialistiske arbeidsdelinga, i den er det verken plass til norske sko eller norske klær. Dette rammer de kvinnelige arbeidstakere spesielt hardt, det er derfor naturlig at kvinnene får en sentral plass i kampen mot denne politikken.

La oss se litt nærmere på tekstilindustrien. Den sysselsatte i 1951 23 300 arbeidere, mens tallet i 1968 var nede i 15 500. Over 3/4 av de som mistet jobben innen tekstilindustrien i denne perioden var kvinner. Mens det i 1951 var sysselsatt 14 300 kvinner, var tallet i 1968 sunket til 8 100. Der er også klart at nedgangen har fortsatt etter 1968. Bare mens arbeidet med denne artikkelen har pågått(april 1974) har to bedrifter blitt lagt ned. Den ene lå i Stavanger-området, den andre på Møre. Etter Bergens-området, ligger de fleste bedriftene i disse distriktene.

La oss oppsummere kort: Selv om oljeaktiviteten, for et kortere tidsrom, skulle skaffe en del nye arbeidsplasser for kvinnene i servicenæringene, – betyr ikke dette at tallet på sysselsatte kvinner totalt vil øke. For samtidig som denne utviklinga finner sted, raseres arbeidsplassene i den delen av industrien hvor det først og fremst er kvinner som er ansatt: Tekstil, skotøy og bekledning. Vi skal derfor ikke stole på propagandaen til sosialdemokratene om flere arbeidsplasser for kvinnene. Det dreier seg nemlig om å rasere mange av de arbeidsplassene som finnes, for å bygge opp servicenæringene i tilknytning til oljeaktivitetene. Og dette vil skje på andre steder enn der arbeidsplassene blir lagt ned.

Der er derfor heller ikke grunn til å tro på løftene om å skape en nærhet mellom bolig og arbeidsplass slik at kvinnene lettere kan komme ut i arbeidslivet. For
tusener av kvinner betyr raseringa av denne konkurranseutsatte industrien at de har valget mellom flytting, pendling og arbeidsledighet. Og dersom det er arbeidsledighet som blir resultatet, kommer det til å hete at kvinnene valgte å gå tilbake til husmoryrket.

RASJONALISERING AV SERVICEYRKENE

Oljemeldingene til DNA-regjeringa forespeiler en relativ rask økning i serviceyrkene, arbeidsplasser hvor kvinnene først og fremst kan skaffe seg jobb. Vi har pekt på at dette er midlertidige arbeidsplasser, skapt av høykonjunktur, og etableringen av disse arbeidsplassene forutsetter rasering av industrigreiner hvor særlig kvinnene arbeider. Det er ingen grunn til å tro at dette regnestykket blir positivt når det gjelder sysselsettingen av norske kvinner.

Det som trekker regnskapet ytterligere i negativ retning, er den rasjonalisering som det er lagt opp til innen serviceyrkene. Disse yrkene er »typiske kvinneyrker» i enda sterkere grad enn beklednings-, tekstil- og skotøyindustrien.

Ekspedisjonssjef Odd Gøthe i Industridepartementet trekker i et intervju med Næringsrevyen opp en del perspektiver på norsk oljepolitikk. Det som er interessant i denne sammenheng er hans interesse for rasjonalisering av serviceyrkene:

«Omstillingsproblemene vil imidlertid være avhengig av i hvilken utstrekning det vil være mulig å rasjonalisere de såkalte skjermede næringer, dvs. vare-
og tjenesteytende næringer som administrasjon, varehandel og tannport. Dette er typisk arbeidsintensive bransjer. For min del er jeg ikke i tvil om at en
sterkere kapitalinvestering i form av arbeidskraftbesparende maskiner og metoder her har ganske betydelig arbeidskraftreserver å hente». (Næringsrevyen
nr. 1-74, s. 11)

Heller ikke innen service-yrkene ser det ut som om det er så mange flere arbeidsplasser å hente for kvinnene.

HUNDRETUSENER AV KVINNER ØNSKER ARBEID

Vi mener å ha påvist i denne artikkelen at DNA-propagandaen om oljeeventyr for norske kvinner er en eneste stor bløff. De vakre ordene om nye muligheter for kvinnene savner et hvert grunnlag i den oljepolitikken som sosialdemokratene har lagt opp til. På lengre sikt betyr oljepolitikken rasering av de industrigreiner hvor kvinnene tradisjonelt har utgjort hovedtyngden av arbeidstakerne. Også på kort sikt er det grunn til å tro at regnestykket blir negativt. De første resultatene har vi allerede sett: Nedleggelse av en rekke bedrifter inne tekstilnæringen.

Helt grotesk blir propagandaen, dersom vi stiller den opp mot det antallet av kvinner i Norge som virkelig ønsker seg en jobb, på hel- eller deltid. Det er i Norge i dag omlag 745 000 hjemmeværende kvinner. En undersøkelse foretatt av Likelønnsrådet i 1968 viste at 41 % kunne tenke seg å gå ut i arbeidslivet. Bare en brøkdel av disse kvinnene kunne regne med å få arbeid, selv om vi tolket stortingsmeldingene aldri så velvillig, og ikke sjøl undersøkte virkeligheten bak frasene.

Det er derfor heilt klart at kampen om kvinnenes rett til arbeid går videre. Oljemeldinga har konkretisert hva kampen gjelder: sikre arbeidsplasser, skikkelig lønn, kort vei mellom arbeidsplass og bosted, og en arbeidsplass som ikke raseres vekk når monopolkapitalen mener at konjunkturene skulle tilsi det. Derfor må vi aktivt delta i kampen mot DNA og monopolenes oljepolitikk.

 

 

Aldri noensinne i Norges Kommunistiske Partis (NKP) historie har partimedlemmene vært stilt overfor en situasjon som i dag. Utviklingen innen partiet, med unnvikelsen av og mangelen på debatt på grunnplanet, har ført til at en konfrontasjon mellom marxist-leninister og reformister innen partiet nå er uunngåelig. Vi har opplevd at partiets formann, Reidar T. Larsen (RTL), til borgerpressen har avslørt planer om å likvidere NKP og la det forsvinne i et venstre-radikalt parti. Hans senere «dementi» i NRK kan ikke tas alvorlig. Hvis Morgenbladet hadde forfalsket hans uttalelser 7. oktober 1969, hvorfor uttalte han seg da like villig og enda mer utførlig til VG 16. oktober? Han var såmenn ikke noe brent barn som skydde ilden, lot det til.

Vi behøver heller ikke spekulere særlig mye på hva slags politisk «nydannelse» han ønsker seg. Det ligger i selve navnet. Venstreradikal er et borgerlig begrep. En avis som Dagbladet har i alle år kalt seg venstreradikal. I den revolusjonære arbeiderbevegelse derimot, har ordet «radikal», venstre eller ikke-venstre, aldri hatt noen gyldighet.

RTL hører tydeligvis til de politisk stundesløse. Å være formann for NKP er for smått for hans ærgjerrighet. På det viset kommer han aldri på ball i den borgerlige. Han drømmer om å stå i spissen for et «stort» parti som ikke er befengt med det slemme ordet kommunistisk. Som kjent hadde Carl-Henrik Hermansson i Sverige, i sin tid, liknende planer for Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), men ble tvunget til et bedrøvelig kompromiss som går under navn av «Vänsterpartiet Kommunisterna». Hermanssons likvidatoriske linje har likevel ført til at SKP i dag er splittet i tre, om ikke i fire. Vår mann tar tydelig sikte på en mer effektiv operasjon. NKP skal ganske enkelt likvideres, det venstre-radikale parti opprettes og gi Reidar T. Larsen sjanse til endelig å komme på tinget og spille en rolle i det borgerlige liv. Planen er heller ikke av ny dato. Hans opportunistiske utvikling har i årevis vært klar for alle som ville se, og at det måtte komme til et punkt da han fullstendig kastet masken, var noe man måtte vente.

I de vedtak som er offentliggjort fra siste sentralstyremøte fins intet grunnlag for de uttalelser RTL er kommet med i borgerpreseen. Det er derfor grunn til å tro at disse uttalelser er kommet som et sjokk, ikke bare på de jevne partimedlemmer, men også på det store flertall av medlemmene i sentralstyret. Kort sagt det smaker av kupp, i Krustsjov stil.

Partiets formann har sagt sitt. Nå er det partimedlemmenes tur til å gi sin mening til kjenne. Alle må forstå alvoret i situasjonen, det kan dreie seg om NKPs være eller ikke-være. Det er nødvendig at grunnorganisasjonene utover hele landet straks tar saken opp og at vi får en partidiskusjon der hvert medlem åpent sier sin mening. Bare med en slik gjennomgripende partidiskusjon som aktiviserer hele medlemsmassen, kan vi bevare enheten i partiet og slå tlbake det likvidatoriske framstøt partiformannen har stilt seg i spissen for.

Vårens tariffoppgjør vil være en konfrontasjon av klassemotsetninger i Norge. Borgerskapets politiske hegemoni her i landet viser seg ved den måten de har greid å beherske den økonomiske politikk direkte gjennom statens rolle som ivaretaker av storkapitalens interesser–ved at den (staten) de siste år i økende grad direkte har kunnet gripe inn å fastsette normer for en økende utbytting av arbeidsfolket. De har maktet å inkorporere LO-ledelsen i et system som skal diktere lønningene utfra visse gitte forutsetninger. Disse forutsetninger har i virkeligheten vært diktert av hva storfinansen har oppstilt som en gunstig prognose for priser og lønninger, i et forhold som skal gi maksimal kapitalprofitt og stabilt utviklingsklima, det vil si unngå kriser som vil gi kapitaleierne ugunstig politisk posisjon til ytterligere å befeste sin stilling. Det er dette som lanseres som «den realøkonomiske ramma».

I den nasjonale økonomiske politikk, som er diktert ut fra maksimal avkasting til kapitalinvesteringene (storkapitalens profittkrav), sier det seg sjøl at den grunnleggende operasjon vil være å senke arbeidskraftens verdi (målt i reallønninger for utført arbeid).

Det første de gjør er å opparbeide et statlig lovverk som innsnevrer arbeidernes muligheter for lønnskamp–et lovverk og et avtaleverk som i dag bare kan ha reell verdi om man greier å underlegge de faglige organisasjoners arbeidsstil og retningslinjer i dette system, det vil si tvinge gjennom at LO forplikter seg til å følge «spillereglene» i et slikt system for regulering av arbeidskraftens verdi som vare.

Desverre har det lykktes i altfor sterk grad. LO-ledelsen har forlengst vist at de har inntatt sin plass sammen med Norsk arbeidsgiverforening (NAF) under statens ledelse i arbeidet for å utvikle klassestatens organiske sammensetning, og dermed befeste kapitalismen og dens politiske herredømme. Arbeiderklassen på sin side er svekket ved at dens organisasjon ikke har en sentral ledelse som kan koordinere arbeidernes faglige kamp–mot arbeids-«givernes» utbytting og mot «statens» økonomiske politikk når den direkte går til åtgjerder for å senke lønningenes verdi ved inflatoriske tiltak, ved økte avgifter, ved sin presspolitikk og ved innføring av nye arbeiderfiendtlige skattereformer som eksempelvis MOMS og så videre.

Videre er arbeidernes organisasjoner svekket ved at LO-ledelsen direkte samarbeider med NAF og storkapitalen i dens «rasjonaliseringstiltak», hvor bindende avtaler er inngått over hodet på arbeiderne, slik at de ikke kan bekjempe direkte utsvettingssystemer og utsletting av arbeidsplasser av total samfunnsmessig verdi–uten å komme i konflikt med lovverket og sin egen organisasjon.

I realiteten viser dette seg som ei utvikling hvor «borgerlig-demokratiske» rettigheter etterhvert forkastes av det borgerlige samfunn. Dette er en tendens som er et direkte lovmessig resultat av kapitalismens egen utvikling. Storkapitalen får etterhvert monopolitisk karakter, den inkorporerer staten og dens politikk utelukkende i sitt rasjonelle profittjag, endrer den til en korporativ stat (med tilhørende bransjeråd og så videre)–og samfunnet får karakter som et statsmonopolistisk samfunn–men sjølsagt grunnlagt på privat eiendommen til kapitalen.

Alt dette er grunnlaget for en tendens henimot et fascistisk diktatur. At nasjonalforsamling (Stortinget) og kommunalforvaltning får innsnevret sine politiske muligheter til å påvirke utbyttingen, men bare underordnes til rein formaladministrasjon under storkapitalens forutsetninger og retningslinjer, bare understreker dette faktum.

Storting og kommunestyre gis ingen reell mulighet til å endre utviklingen når hele landsdeler trues med avfolking fordi deres næringsgrunnlag ødelegges ved at storbanker og monopoler er de eneste som har resusser til å utvikle ei næring ved teknologiske metoder–eller de nødvendige kapitalinvesteringer uteblir fordi eierne finner det enda mer profittabelt (for sine snevre interesser) å investere i samme næring i eksempelvis Brasil eller Portugal, hvor de garanteres større utbytte av fascistdiktaturene som tvinger gjennom at arbeiderne utfører reint slavearbeid med bajonettene i ryggen.

Det eneste som kan snu denne utviklinga er at folket, og aller fremst arbeiderklassen, reiser seg til kamp. Kapitalismens utvikling i Norge tilsier at klassemotsetningene skjerpes. Hovedmotsetninga i Norge i dag er motsetninga mellom monopolene og dets organiserte «stats»-apparat på den ene sida, og det arbeidende folk på den andre sida. Dette innebærer for det første at ved at LO-ledelsen har inntrått i samarbeid med storkapitalen og søker å anvende LOs organisasjonsapparat i et «statlig» system, sammen med eksempelvis NAF og staten, er dette ikke uttrykk for at motsetningene mellom arbeid og kapital er avdempet. Det er derimot bare et uttrykk for at LO-ledelsen ved sin egen tilpassing i dette «statlige» system egentlig er havnet på den gale sida av gjerdet. Derfor vil motsetninga øke mellom medlemmer i de enkelte fagforbund på den ene sida, og LO-ledelsen på den andre sida–øke og bli antagonistiske etterhvert som klassemotsetninga i samfunnet øker.

På den annen side vil store deler av småborgerskapet, folk i «frie yrker», studenter, funksjonærer og andre grupper som før var kapitalmakten og storborgerskapets støtter mot arbeiderklassen, etterhvert bli mere utbyttet av storkapitalen–dels direkte ved at deres blotte eksistens er truet av monopolene, fremfor alt ved politisk-økonomiske utplyndrende tiltak av den utviklede klassestaten.

Disse grupper vil etterhvert som de blir proletarisert nærme seg arbeiderklassens politiske interesser–mot monopolene–og betingelsene for en revolusjonær folkefront, med arbeiderklassen som den ledende, er skapt. Dens grunnlag vil være økonomisk, men den vil få politiske målsettinger. Ikke minst vil den få sterke nasjonale drag, fordi den utviklede klassestaten i Norge i dag karakteriseres ved at den i første rekke er underlagt den internasjonale storkapitalen, først og fremst ledet av USA. Monopolenes Norge vil derfor preges av imperialistisk og etterhvert rein kolonial undertrykking av folkene.

Et revolusjonært kommunistisk partis oppgave i Norge i dag er å avdekke denne utviklinga, og å klargjøre den politiske oppgave arbeiderklassen har for sin egen frigjøring. Det betyr ikke minst at alle opportunistiske ideer og illusjoner om «løsning» for arbeiderklassen og folkets nærliggende og langsiktige interesser i den økonomiske krisa i landet ikke kan løses gjennom såkalte statlige tiltak og reformer, gjennom den politiske og faglige struktur som betegner den utviklede klassestatens organisasjon–men ved å klargjøre kampgrunnlaget mot klassestaten.

Dette er av avgjørende betydning også ved opplegget til neste tariffoppgjør. LO-ledelsens opplegg for «samordnet» oppgjør må derfor klart avvises. Denne oppgjørsformen vil avvepne arbeidernes faglige organisasjoner på grunnplanet som må være deres organisatoriske styrke–og dermed overlate det hele til den utviklede klassestaten til en «regulering» etter storkapitalens ønske, og med et enkelt opplegg for at staten skal avgjøre det hele med eksempelvis et lønnsnemnd-diktat, om det skulle oppstå noe de vil betrakte og behandle som en «gordisk knute» ved oppgjøret.

Å godta et samordnet oppgjør vil være å fullstendig blottlegge arbeiderne for storkapitalens og dens stats formening om «hva som er rettferdig» fordeling av samfunnsproduktet. Det eneste reelle opplegg for arbeiderne ved neste oppgjør er å reise kampkravene på grunnplanet, i klubber og foreninger, og å kreve frie forbundsvise oppgjør på grunnlag av arbeidernes formulerte krav!

Forbundsledelsene, uansett om de politisk-ideologisk aspirerer til samme kasus som LO-ledelsen, må tvinges til å organisere denne kampen og å reise foreningenes formulerte krav direkte til arbeidsgivermotparten.

Kravene må være reelt grunnlagt på det arbeiderne tapte ved det forræderiske «oppgjør» LO-ledelsen medvirket til i 1968, og de direkte tap arbeiderne har hatt, i denne perioden ved ukompensert prisstigning og ved at deres andel av det stigende totale industriprodukt har sunket.

Og ikke minst må de kreve ytterligere heving av lønnsnivået for å avskjære kapitalens forsøk på å hove inn ekstra profitt på lønnstakernes bekostning ved den nye skatte-reform MOMS fra og med 1970.

I kroner vil dette utgjøre det største krav som er reist ved noe tariffoppgjør etter krigen. Det sier ikke lite om de voldsomme anslag storkapitalen har gjort mot det arbeidende folk den siste tida.

Et samlet krav tilsvarende 25% fra normallønnsgruppene er helt nødvendig bare for å imøtegå disse anslag.

Det avgjørende for at kampen skal lykkes, er imidlertid at arbeiderne organiserer kampen riktig og vet hvem som er deres organiserte motstandere. De må klargjøre dette spørsmålet prinsippielt, det vil si hvorfor eksempelvis forbundsvise oppgjør er nødvendig, og hvorfor fellesoppgjør eller «samordnet oppgjør» må forkastes.

Det gis i dag nemlig mange ytterst farlige «begrunnelser» for også at man foretrekker forbundsvise oppgjør idag, men kanskje ikke i morgen!

I Orientering (en såkalt venstre-sosialistisk avis) har man lansert en livsfarlig og avslørende «forklaring» på en slik holdning. I en artikel av Tormod Michaelsen, en fremtredende fagforeningsmann innen Sosialistisk folkeparti (SF), heter det: «Forbundsvise oppgjør vil sannsynligvis også utløse en raskere rasjonalisering i utsatte næringer som har sakket akterut i konkurransen og ikke hatt evnen til å følge med i den tekniske utviklingen.»
Kommentar: Reaksjonært vrøvl!
Men det heter også i artikelen: «De samordnete oppgjørsformer har sine svakheter fordi resultatet aldri blir en samfunnsmessig samordning.» Michaelsen kommer så inn på de priviligerte grupper og skriver videre blant annet: «Før en kommer så langt som til en helhetsløsning som omfatter alle samfunnets grupper og som bringer alle inn under vurdering og kontroll, kan en aldri anbefale et samordnet oppgjør.»

Vi kan bare si en ting til dette. En slik «helhetsløsning» er nettopp det monopolenes etat arbeider fort Dette vil oppnås når vi har en helfascistisk stat! At de imperialistiske gigantmonopoler, som etterhvert underlegger seg hele staten og samfunnslivet, også er interessert i rasjonelt å «fordele» små kapitalister, bønder og «priviligerte» gruppers inntekter, er helt i tråd med deres totale fascistiske opplegg. At faglige organisasjoner skal innlemme sitt opplegg i denne «rettferdige» fordelingsstaten, og at fordelingsnøkkelen diskuteres i konsultative organer eller «bransjeråd» som de oppretter, er totalt sett deres politiske målsetting.

Men nettopp på dette punkt vil også sosialdemokratiet, reformismen og revisjonismen i arbeiderbevegelsen endelig møte storkapitalens interesser i sin endelige målsetting, uansett om den er bevisst eller ikke–i en total fascistisk stat. Det gis ingen annen statsform under kapitalismen som oppfyller et «krav» om helhetsløsning eller total samordning. Total samordning betyr full underkastelse av folket under klassestaten og kapitalismens diktatur.

En samordning og helhetsløsning er bare mulig for folket etter at den sosialistiske revolusjon har knust det borgerlige statsapparat og opprettet proletariatets diktatur. Men sjøl da betyr det kamp–en naturlig løsning som folket frivillig, uten interessekamp sjøl skaper; vil først i prinsippet komme når klassene og skillet mellom dem er utslettet, og vi har grunnlagt det kommunistiske samfunn.

---

I dag reiser vi kampen for frie forbundsvise oppgjør fordi vi har avslørt kapitaleiernes klassestats organiserte funksjoner–og søker å utvikle kampen for arbeidernes rettferdige lønnskrav som et ledd i reisinga av hele det arbeidende folk i Norge–for rettferdig andel av det produkt folket skaper, for nasjonal frigjøring. En revolusjonær kamp for opprettelse av et nytt samfunn, fri for utbytting–sosialisme.

Fra og med 17. okober 1969 gikk journalistene i Friheten til streik og avleverte samme dag sin streikeerklæring. Streiken ble utløst ved oppsigelsen av en av journalistene, Svein Johnsen–en oppsigelse som journalistene bare kan se som et utslag av den tendens som går ut på å omdanne Norges kommunistiske parti (NKP) til et mer eller mindre «venstreradikalt» samlingaparti. Partiformannen Reidar T. Larsen (RTL) har da også i borgerpressen bekreftet at forhandlinger med sikte på et nytt parti er igang. Se eksempelvis Morgenbladet for 7. oktober og Verdens Gang for 16. oktober.

Kort etter at streiken er begynt mottar partimedlemmer i NKP et brev tilstilet «til alle lag». Brevet er datert Oslo 18. oktober og er underskrevet av partiformannen Reidar T. Larsen og Frihetens redaktør Arne Jørgensen. I brevet heter det «Kamerater. Fra partikameratene og lesere av Friheten har vi i den seinere tid fått en rekke klager over den politiske linjen som kommer til uttrykk på viktige felter i Frihetens stoffvalg. I stadig større grad er avisen dermed kommet i direkte motstrid til partiets politiske linje.»[ref]Uthevingen er forfatters egen.[/ref]

Foruten den noe merkverdige konklusjon i dette avsnitt inneholder det direkte usannheter, eller for å bruke et noe mildere uttrykk: bare halve sannheter–hvilket i realiteten blir løgn. Frihetens redaksjon har aldri fått rede på at det er kommet en «rekke klager» på avisen fra partikamerater og andre lesere. I tilfelle kunne det være av interesse å få rede på hvem som har mottatt alle disse klager? Selvsagt vil det alltid være en del som er misfornøyd med enkelte ting som kommer til uttrykk i en avis, eller misfornøyd fordi avisen kanskje ikke finner spalteplass for deres personlige lille kjepphest. Men etter hva Frihetens journalister har kunnet konstatere, er dei kommet svært få klager til redaksjonen. En del av Frihetens lesere skrev sinte innlegg (noen færre sa opp avisen) da NKP tok avstand fra Sovjetunionens okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Men utenom disse få tilfeller, som for øvrig nå skriver seg nokså langt tilbake i tiden, har journalistene ikke kunnet merke den påståtte klagerekke som brevet fra Frihetens redaktør og partiformannen forteller om. La det i parentes også fastslås at redaktøren bevislig neppe vil være i stand til å framvise «klagerekken».

Når dette er sagt skal imidlertid Frihetens journalister være de første til å innrømme at vi langt fra har vært fornøyd med avisen og alt som her er kommet til uttrykk–og rent fagmessig bør vel avisfolk heller aldri bli fornøyd med sin avis. Når en så tar Frihetens spesielle funksjon i betrakning, som organ for det parti som skal være arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen, er det ytterligere grunn til å understreke at vi ikke har vært fornøyd. Men vi vil også tilføye at vi har arbeidet med det for øye at Friheten stadig skulle bli bedre, at Friheten virkelig skulle bli det effektive og solide kamporgan som arbeiderklassen trenger. Og i dette arbeidet mener vi å ha vært på riktig vei. Vi har i stadig stigende grad satset på å ta opp stoff fra arbeidsplassene, fra det industrielle felt, fra fiskeriene og distriktsproblemene. Vi har, så aktuelt som overhodet mulig, fulgt opp den internasjonale klassekampen og så langt det har vært mulig for oss forsøkt å gi leserne «nyhetene bak nyhetene». Et faktum som neppe kan lyves bort er at Frihetens abonnementstall den senere tiden har økt betraktelig. Journalistene har også med glede kunnet konstatere at det jevnt og trutt er kommet svar på de abonnementskuponger som er kjørt i Friheten i den senere tid. Et lite poeng, som også har gledet oss i arbeidet, er at Friheten etterhvert har fått en god del henvendelser fra folk som i debatt og studieøyemed har hatt stor nytte av opplysninger Friheten har kunnet bringe i artikler og reportasjer. Mer skulle det i grunnen ikke være å si om det innledende avsnitt i det brev som er utgått fra partiformannen og avisens redaktør. Men det heter videre i brevet: «Dette skyldes at det i Friheten er redaksjonelle medarbeidere som ikke bare står fiendtlig til partiets politikk, men som også illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.»

Foruten at dette er en meget grov beskyldning mot Frihetens redaksjonelle medarbeidere, som alle er medlemmer av NKP, er dette samtidig uttrykk for den tendens som etterhvert har kommet klart fram hos partiledelsen, og som tar sikte på å innringe både partimedlemmer og Friheten i den hensikt å «tilpasse» hele partiet den moderne revisjonismen–som skal befestes og styrkes ved at NKP smelter sammen med andre «venstrekrefter» i et samlingsparti, slik Reidar T. Larsen eksempelvis har benyttet borgerpressen til å «orientere» om. Mens hans taktikk i Friheten hittil har gått ut på å «preparere» partimedlemmer med skriverier om at «venstrekreftene» må samles.

De to som har utsendt dette brevet til partilagene forklarer ikke nærmere hvordan, bår og på hvilken måte Frihetens redaksjonelle medarbeidere «illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.» Det ville kanskje også bli besværlig å framlegge slike beviser om det skulle avkreves dem. Frihetens journalister har aldri sveket marxismen-leninismen, som er selve partiets grunnlag–og følgelig kan beskyldningene om å undergrave partiet enkelt avvises med spørsmålet: på hvilken måte?

Sett fra partiformannens synspunkt er det imidlertid mulig at Frihetens journalister virkelig har undergravet partiet, men i såfall dreier det seg ikke om et NKP som bygger på marxismen-leninismen, men et NKP som skal–og hvor de første skritt allerede er tatt–omformes til et reformistisk samlingsparti. I neste avsnitt i det utsendte brev heter det: «Rent arbeidsmessig er også forholdene i redaksjonen stadig blitt forverret, både som følge av at disse medarbeidere har en helt negativ holdning til oppgaver Friheten skal oppfylle, og av en delvis total ringeakt for de mest elementære krav til overholdelse av arbeidstid.»

Det kan være på sin plass, selv om det også er nevnt tidligere i denne redegjørelsen, å gjøre klart hvilke oppgaver journalistene mener Friheten skal oppfylle. Vi har ment at Friheten skulle være arbeiderklassens fremste røst. At den skulle være et effektivt og solid kamporgan som belyste, forklarte og forsvarte arbeiderklassens interesser, først og fremst i vårt eget land, men også internasjonalt–og da medregnet arbeiderklaseen i sosialistiske og såkalte sosialistiske land.

Det er også på sin plass med en liten redegjørelse for hvilket stoff partiformannen har ønsket i Friheten. Hans stoff-forslag overfor journalistene har i stort monn vært hentet fra aviser, blad og magasiner som utgis i Deutsche demokratische republik (DDR, Øst-Tyskland), Ungarn, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, og har blant annet gått ut på at journalistene skulle oversette populærvitenskapelige artikler (iblant serier) om eksempelvis hjertetransplantasjoner, romfart og flygende tallerkener. Andre forslag som etter hans mening skulle gjøre avisen mer «levende» og bidra til å «nå ut til fler» har også gått ut på at Friheten skulle bringe hva en kan kalle forbrukerveiledende stoff, gi veiledning eksempelvis ved møbelkjøp. Kort og godt: ikke alt i Friheten skulle være «politikk», her skulle være litt for enhver samk, og så skulle «politikken» og «kommunismen» lures inn på leserne.

Forslagene trenger i og for seg ikke å kommenteres. Friheten har da også brakt en del slikt stoff. Journalistene har imidlertid ment at Frihetens og deres hovedoppgaver har vært i stadig sterkere grad å rette søkelyset på monopolkapitalens forskjelligartede offensiv mot arbeiderklassen–og ikke på noen måte bringe stoff som kvalifiserte til deltagerplass i den sløvhetskampanje som bedrives så vel gjennom borgerpressen, reklamen, radio og TV. Sikkert ville det glede enkelte ambassader om Friheten jevnt og trutt vartet opp med diverse populærvitenskapelig stoff fra hjemlige magasiner, men det ville neppe styrke og støtte arbeiderklassen i dens kamp.

Hva de elementære krav til overholdelse av arbeidstiden angår, skal bare fastslås at Frihetans journalister ukentlig har arbeidet flerfoldige timer overtid–uten å kreve noen overtidsbetaling. Vår ordning har vært avspasering, og det har nesten aldri vært snakk om avspasering en hel dag, derimot timer av dagen. Den avspasering journalistene egentlig har hatt krav på, har de aldri krevd å få ta. Så igjen tilbake til brevet: «Det er gjort tallrike forsøk på å få rettet disse forholdene opp uten å gå til mer drastiske tiltak, men forsøkene har vært helt resultatløse. Forholdet er tvert imot stadig blitt forverret. Dette er tydelig tilsiktet da disse medarbeidere handler i samsvar med den lille ekstreme gruppen i partiet som har valt uinntakelige fraksjonelle metoder til å bekjempe partiets politikk. De pleier også en aktiv forbindelse med SUFs ledelse.»

Her skal svares at Frihetens journalister har handlet i samsvar med sin overbevisning, med marxismen-leninismen. Når det imidlertid skrives om de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» kan det umulig siktes til at både bladstyret og partiledelsen uttallige ganger har innkalt journalistene til møter for å diskutere avisen og det stoff den har brakt og skal bringe. Noen slike møter har aldri forekommet, trass i at det fra journalistenes side flere ganger har vært uttrykt ønske om å diskutere avisen og stoffopplegget med partimedlemmer. Men de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» må det sannsynligvis siktes til partiformannens turer innom redaksjonen for å vise sitt personlige mishag overfor journalistene dersom noen av dem hadde tillatt seg å skrive om forskjellige ting på en slik måte at det ikke passet partiformannens personlige linje–eller rettere: passet inn i hans forberedelser til nytt parti. Reidar T. Larsen har ved disse besøk aldri representert andre enn Reidar T. Larsen, selv om han i sin oppførsel både overfor journalistene og partimedlemmene opptrer på en slik måte at det skal fastslås og aksepteres at Reidar T. Larsen = NKP.

Ferske eksempler på ting han har vist sitt personlige mishag overfor er en artikel om Organisasjonen for nordisk økonomisk samarbeid (NORDØK), hvor den såkalte embetsmannsrapporten behandles, og hvor det tas sikte på å klargjøre hva NORDØK vil medføre for arbeidsfolk. Dette passet ikke Reidar T. Larsen. Vedkommende journalist som hadde skrevet artikelen fikk høre at å skrive om NORDØK på denne måten var imot «partiets linje». Et ennå ferskere eksempel er et intervju med Solidaritetskomiteen for Vietnams formann (for øvrig selv journalist i Friheten) i forbindelse med Vietnam-uka. I intervjuet kommer det fram hvorfor Solidaritetskomiteen finner det nødvendig å ta med paroler som: «Bekjemp USA-imperialismen» og «Norge ut av NATO». Reidar T. Larsen avla påny redaksjonen besøk. Intervjuet var imot «partiets linje». Medtas kan også redaktør Arne Jørgensen, som heller ikke er blitt spart når Reidar T. Larsen har vist sitt personlige mishag i Frihetens redaksjon, ikke våget å ta inn et referat fra møtet som Vennskapssambandet Norge-Kina nylig arrangerte i forbindelse med 20-årsdagen for Folkerepublikken Kina, og hvor møtets hovedtale ble holdt av et sekretariatsmedlem i NKP.

Når det gjelder sluttsetningen på avsnittet til partiformannen og redaktøren kan det noteres at det innledningsvis er benyttet de. Dermed blir det såpass utflytende at «den aktive omgangen med SUF-ledelsen» både kan henspeile på Frihetens journalister såvel som de påståtte fraksjonelle grupperinger i partiet. Dette er selvsagt også bevisst. Det er neppe ukjent at Reidar T. Larsen aktivt har arbeidet for at SUF skulle bli det spøkelse han kunne skremme partimedlemmer med for å få dem til å danse etter sin pipe. Men videre fra brevet: «Denne saken er flere ganger tatt opp av sentralstyrets medlemmer og ble reist igjen under sentralstyrets møte 4. og 5. oktober [1969]. Det ble nå krevd effektive forholdsregler for å få brakt Frihetens redaksjonelle linje i samsvar med partiets–i to vedtak som er formet som retningslinje for sekretariatets behandling av disse spørsmålene erklærte sentralstyret at denne fraksjonen og dens virksomhet representerer et klart brudd på partiets lover og strir mot prinsippet om demokratisk sentralisme». Det blir særlig vist til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane og til særlige organisasjonsmetoder som er tatt i bruk av gruppen i Oslo. Sekretariatet blir dessuten pålagt «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendige for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten».

I dette avsnitt skal partimedlemmer skremmes med en påstått fraksjonsgruppe i Oslo (og det er ikke den Vogtske det siktes til) og tidsskriftet Røde Fane som først ble utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, senere av Østkanten, Manglerud og Lambertseter lag av NKP, og Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag. Men for å ta det som konkret gjelder Friheten. Sentralstyret pålegger altså i et vedtak sekretariatet «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendig for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten». Journalistene ble også forespeilet et møte med sekretariatet for å diskutere avisen og den kritikk som var framkommet på sentralstyrets møte. Hverken journalistene eller redaktøren har hatt noe slikt diskusjonsmøte med sekretariatet. Journalistene sendte et brev til sekretariatet hvor det ble krevd at de fikk være med å diskutere avisen og eventuell kritikk på førstkommende møte. Det fikk de ikke. Men før dette sekretariatsmøtet ble avholdt avleverte redaktøren en av journalistene en oppsigelse. I denne heter det blant annet at oppsigelsen er skjedd etter bemyndigelse fra bladstyret. Grunnene som oppgis for oppsigelse er etter journalistenes mening helt uholdbare, og de går dessuten utover den «bemyndigelse» som redaktøren har fått av bladstyret via et påstått vedtak som er gjort i juni måned. Etter hva journalistene har fått opplyst heter det i dette vedtaket at dersom vedkommende journalist ikke overholder sin arbeidstid, gir bladstyret bemyndigelse til at redaktøren kan si ham opp. For det første later det til at bladstyret her er blitt ført bak lyset og ikke har kjennskap til journalistenes overtid og krav på avspasering. For det andre legger redaktøren i oppsigelsen også politiske motiver til grunn for denne. Men til sluttsatsen i det utsendte brevet:

«Etter dette er nå den av Frihetens medarbeidere som mest åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje, og som dessuten har vist den dårligste arbeidsdisiplin, blitt sagt opp fra sin stilling. Det dreier seg om Svein Johnsen. De to øvrige medarbeidere som følger den samme linje har nedlagt arbeidet, og kaller det en politisk streik. Det er ingen grunn til å overdimensjonere dette innslaget av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti. Under sentralstyrets og sekretariatets behandling av saken har bare et medlem–Ester Bergerud–stemt imot de vedtakene som er gjort, og fraksjonens støtte i partiet er helt forsvinnende. Det er imidlertid heller ingen grunn til lengre å unnlate å ta de skritt som er nødvendige for å rette situasjonen opp i samsvar med sentralstyrets vedtak. Vi håper det ikke skal ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for partiet.»

Det er understreket i sentralstyrets vedtak at Friheten «skal være et organ med spalteplass for de ulike retninger i norsk venstrebevegelse», Friheten vil derfor fortsatt være åpen også for de politiske synsmåter som talsmennene for de sekteriske ultrastrømninger representerer i den grad som er rimelig. Det er deres forsøk på å ensrette Friheten med artikler som står i motsetning til partiets vedtatte politiske hovedlinje som det nå blir satt en effektiv stopper for. «Lagene oppfordres til å forsere sitt arbeid for å få Friheten videre ut gjennom abonnementsverving og løssalg, og til å gi oss aktive medarbeidere som kan øke stoffets bredde og aktualitet. Friheten vil bli bedre! Friheten må nå lengre ut! Med kameratslig hilsen Friheten, Arne Jørgensen, Norges kommunistiske Parti, Reidar T. Larsen.»

Dermed er alt tatt med, for at ingen skal påstå vi har underslått noe. Sannynligvis sikter det, når det er snakk om den som mest «åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje», til at den oppsagte journalisten er formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam–et tillitsverv som er nokså offentlig eller åpenlyst om en vil bruke det uttrykket. Det er etterhvert blitt en kjent sak at partiformannen, blant annet gjennom skriverier i Friheten, ikke har hatt meget til overs for denne anti-imperialistiske bevegelsen. Det er her nok å henvise til de mange artikler både mot SUF og Solidaritetskomiteen som partiformannen serverte i Friheten i vinter–artikler hvor intet nytt kom fram annet enn at T-en mellom Reidar og Larsen står for Toralf. Når det gjelder de to øvrige medarbeidere som følger den «samme linje» og som har lagt ned arbeidet og «kaller det en politisk streik» må formuleringen her være et irritert og forbitret uttrykk for at de «to øvrige medarbeidere» heller ikke er villige til å stille seg lojalt under partiformannens personlige linje som skal lede NKP til et reformistisk samlingsparti. Vel verdt å merke seg er det også at NKPs formann og Frihetens redaktør betegner en streik som et «innslag av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti». Etter dette kommer så den dårlig kamuflerte henstillingen til partimedlemmene om at de for all del må forholde seg i ro og ikke spørre hva det nå er som foregår, for så skal nok RTL og hans håndgangne menn rydde opp i situasjonen–og det skal ikke ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for RTLs likvidatoriske planer med NKP. Og dermed skal igjen partimedlemmene bare stilles overfor en fullbyrdet kjennsgjerning, uten noen diskusjon–uten noen debatt.

Det er også verdt å merke seg at dette brev ble sendt ut (ifølge datoen) umiddelbart etter at Frihetens journalister hadde avlevert sin streikeerklæring–og uten at Frihetens journalister hadde fått diskutert den oppståtte situasjonen som utløste streiken med sekretariatet. Her gjalt det altså for partiformannen og Frihetens redaktør å handle fort, og før journalistene får komme til forhandlingerer er det gjort klart for partimedlemmer at de ikke skal tilbake i Friheten. Streikevåpnet som forsvar for arbeidernes interesser blåser NKPs øverste ledelse og Frihetens redaktør en lang marsj. Det er etter deres mening tydeligvis noe som ikke kan aksepteres av Norges Kommunistiske Parti.

---

I Friheten nr. 40 står en kort «redegjørelse» på side 2, hvor det heter: «Det blir nå gjennomført noen forandringer i Frihetens redaksjon som tar sikte på en alminnelig forbedring av avisen og å bringe den mer i overensstemmelse med den hovedlinje som NKPs sentralstyre følger. På grunn av forskjellige forhold som ikke lengre kunne aksepteres er en av medarbeiderne sagt opp. To av de øvrige medarbeidere har nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon og har nedlagt sitt arbeid. Det er tatt til følge som oppsigelser.»

Ordet streik er forståelig nok unngått, det samme er sakens fakta og årsaken til streiken. De to «øvrige medarbeidere» la ikke ned arbeidet fordi de «nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon». Det som utløste streiken var at vi ikke kunne akseptere den begrunnelse som ble gitt for oppsigelsen av den ene journalisten. Hele redaksjonen var forespeilet et møte med NKPs sekretariat for å drøfte avisen og oppsigelsen, og samme dag som journalisten fikk overlevert den skriftlige oppsigelsen, skrev samtlige journalister et brev til sekretariatet og krevde å få være til stede på førstkommende møte for å drøfte den oppståtte situasjonen. Men redaksjonen er blitt avvist av sekretariatet og har overhodet ikke fått anledning–slik sentralstyret forutsatte–til å diskutere avisen og den framkomne kritikk. Heller ikke den påfølgende oppsigelse og streiken som ble utløst. Vi gikk til streik og opprettholdt streiken fordi vi overhodet ikke har fått anledning til å forhandle om den situasjonen som var oppstått, og om de krav som framsattes i streikeerklæringen. Det skal sluttelig også poengteres at vi til dags dato heller ikke har mottatt noe brev eller protokollutskrift som markerer partiets syn på konflikten fra den oppsto. Den rent formelle siden av saken er altså også fullstendig neglisjert av NKPs ledelse.

Når redaktør Arne Jørgensen hevder overfor Dagbladet at journalistene «strengt tatt ikke hadde noe berettiget krav på» å få utbetalt sine opparbeidete lønninger, må dette enten være en bevisst løgn i håp om at denne skal tjene som nok et alibi for NKP-ledelsens behandling av saken, eller en forsnakkelse som redaktøren forhåpentlig vil korrigere når han har fått besinnet seg. Foreløpig velger vi å betrakte det som en forsnakkelse.

NKPs øverste ledelse har valgt sin vei. Det er fortielsen og neddyssingen av en streikesituasjon når den rammer dem selv. Dermed viser de også at de egentlig neglisjerer arbeidernes rett til streikevåpnet som forsvar for sine interesser. I tillegg kommer så tilsidesettelsen av alle tidligere vedtatte normer for demokratisk behandling i grunnorganisasjonene, i håp om at medlemmene bare skal samtykke når de stilles overfor de forskjellige fullbyrdete kjennsgjerninger, på veien mot oppløsningen av NKP.

Vi har, både som journalister og partimedlemmer, sett det som vår plikt å rette sakelyset på de forhold som NKPs ledelse nå tydeligvis ønsker minst mulig debatt om, i det partimedlemmer i løpet av en slik debatt nødvendigvis måtte bli klar over at den politikk NKP-ledelsen tilstreber mindre og mindre vil tjene norske arbeidsfolks, interesser og ikke bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.

I sekretariatet
der kan de dyktig prate.
De har slik sympati
når tungen er på gli
med modig kamp og
dristig tross
og vil så gjerne lede oss
i sekretariatet.

I det Røde Fane går i
trykken er det ialt
innkommet kr. 1644,55
i streikekassa
som ble opprettet til støtte
for Frihetens journalister.

Vi oppfordrer alle
kamerater til å sende
bidrag til postgiro
206842
Merk talongen:
STREIKEKASSA.

Det blir stadig klarere at parolen «enhet mellom venstrekreftene» bare er en «ideologisk» floskel som brukes for å rettferdiggjøre dannelsen av en anti-marxistisk blokk, og at parolen er betinget av marxist-leninistenes økte innflytelse i arbeiderklassen. Særlig har parolens virkelige innhold blitt avslørt etter den aksjonen som de «forente venstrekreftene»,med Sosialistisk folkeparti (SF) og revisjonistene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) ledelsen i spissen, har satt igang mot enhetsfrontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. Begge er organisasjoner som fremmer en virkelig enhet i arbeiderklassen og folket. Ikke en prinsippløs enhet mellom revisjonister og sosialdemokrater, men en ekte enhet som springer ut av arbeiderklassens kamp.

Hvorfor bekjemper så revisjonistene og venstresosialdemokratene disse to enhetsfrontene? Jo, fordi de representerer folkets kamp mot USA-imperialismen og er konsentrert om dens svakeste punkter; aggresjonen i Vietnam og NATO-medlemskapet. Men denne kampen (som stadig skjerpes) blir samtidig en kamp mot revisjonistenes og sosialdemokratenes illusjoner om klassefred og «fredelig, parlamentarisk overgang til sosiallismen». Derfor må enhetsfrontene ofres i kampen mot marxist-leninistene. SF-lederne sier det åpent. Reidar T. Larsen (RTL) gruppa søker å legge «teoretiske» motiver til grunn for sitt forræderi: «innsnevring», «sekterisme» og så videre.

I denne utviklinga opplever vi et interessant trekk. Fra å betrakte enhver enhetsfront som en intergrert del av SFs valgkampopplegg, begynner nå også SF-lederne (eller den for tida dominerende junta i SF-ledelsen) å adoptere RTLgruppas revisjonistiske «teorier» om enhetsfronten. Også de lanserer teorien om «minimums krav» og forlanger frontene oppløst til fordel for såkalte «tverrpolitiske komiteer», som passer inn i den nye russiske sosial-imperialismens mønster. Typisk i så måte er at SF, NKP og AUF-ledelsens folk nedlegger sine verv i Kampanjen Norge ut av NATO og erklærer kampanjen for oppløst samtidig som en stor del av de samme folka så framtrer som ledere for en «komite for all-europeisk sikkerhetskonferanse».

På bakgrunn av revisjonistene tåkelegging av enhetsspørsmålet, er det nødvendig å finne fram til kjernen i motsigelsen mellom revisjonist teorien om «minimums krav» og «tverrpolitikk» på den ene sida, og marxist-leninistenes riktige enhetsfrontpolitikk på den andre.

Enhetsfronten kan bare skapes på grunn av at det eksisterer et objektivt behov i massene. Men det er ikke nok med det objektive behovet, det må også være subjektivt synlig, det må finnes et ønske om forandringer. Men sjøl om disse betingelser er til stede, må noen gi i spissen og organisere kampen for del kravene. Det må være en avantgarde som kan «sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holde fast ved dem å gjennomføre dem».[ref]Mao Tse-tung i Maos lille røde.[/ref]

Derfor oppstår ikke en enhetsfront på grunnlag av fromme ønsker og «minimums krav» som revisjonistene pønsker ut. For dem er ikke hovedsaken massens ønsker og behov i den gitt situasjon, men hva de–revisjonistene–tror de kan få de sosialdemokratiske lederne med på. Derfor fører deres teori om «minimums krav» alltid til at de kommer slepende etter bevegelsen og forsøker å holde den tilbake. Eksempler er motstanden mot parolene «Bekjemp USA-imperialismen» og «NATO ut av Norge» i Vietnam-arbeidet. Slike paroler kalles av revisjonistene for sekteriske. Ikke fordi at disse kampparolene er i strid med massens ønsker og behov i kampen mot USA-imperialismen, men fordi revisjonistene ikke tror at sosialdemokratiet vil gå med. I praksis fører derfor teorien om «minimums krav» til selvoppgivelse, «folk forstår det ikke».

Mao Tse-tung om den marxistiske erkjennelsesteori: «I hele vårt partis praktiske virksomhet må en riktig ledelse alltid bygge på prinsippet: fra massene og ut til massene. Det innebærer: å sammenfatte massenes (enkeltstående og usystematiserte) meninger og derpå gå ut til massene med dem (generalisert og systematisert som resultat av studium) igjen, propagandere dem, gjøre dem selv til massens ideer slik at massene holder fast ved dem og setter dem ut i livet, og samtidig bruker massens handling som prøve på at disse ideene er riktige. Deretter blir det pånytt å sammenfatte massens meninger om igjen og gå ut til massene med dem–og slik videre, om og om igjen i en endeløs spiral. Ideene blir på det viset riktigere, mer livsnære og fullverdige for hver gang. Slik er den marxistiske erkjennelsesteori.»

Men revisjonistene forstår hverken masselinja eller erkjennelseteorien som Mao Tse-tung her på glimrende vis sammenfatter. De ser på såvel enhetsfronten som bevegelsen i massene som statisk og mister dermed ikke bare utviklinsperspektivet, men også selve tilliten til massene. Mao Tse-tung peker på at «massene er i besittelse av en grenseløs skaperkraft». Denne skaperkraften utløses også i den anti-imperialistiske bevegelsen.

Enhetsfrontens form bestemmes av dens målsetting og de forhold den arbeider under. I enkelte situasjoner kan samling omkring bestemte krav skje i form av aksjonsfrihet, som aksjonen mot moms, og tildels også kampen mot fascist-filmen The Green Berets, eller den kan ta form av en organisasjon, et eget ledende organ for enhetsfronten slik Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. En av de største forkjemperne for den internasjonale anti-fascistiske folkefronten, Bulgarias Grigor Dimitrov, skriver om enhetsfrontens form:

«Kommunistene og alle revolusjonære arbeidere må streve etter å skape valgte klasseorganer som står utenfor partiene Bare gjennom slike organer kan enhetsfrontbevegelsen omfatte også den veldige uorganiserte massen av arbeidende, kan fremme utviklingen av massenes initiativ i kampen mot kapitalens offensiv, mot fascismen og reaksjonen, og på det grunnlag utdanne de nødvendige tallrike arbeideraktivister for enhetsfronten.»[ref]Grigor Dimitrov i Enhetens och folkefrontens problem.[/ref]
«Disse organ kommer til å sanne de beste bolverk mot alle forsøk fra enhetsfrontens motstandere på å forstyrre arbeiderklassens framvoksende enhetsfront».[ref]Grigor Dimitrov i Enhetens och folkefrontens problem.[/ref]

Også i spørsmålet om enhetsfrontens form kommer revisjonistene i konflikt med klassekampens allmenngyldige erfaringer. I stedet for, som Dimitrov anviser, å opprdette organer for enhetsfronten utenfor de eksisterende partier, for gjennom dette å utdanne aktivister som kan fremme og utvikle massens initiativ, vil revisjonistene danne organer for partiene og mellom partiene. Det vil si «tverrpolitiske» komiteer, slik at toppene blant revisjonistene og venstresosialdemokratene kan få holde bevegelsen tilbake og presse den inn i sitt revisjonistiske mønster. For å illustrere avstanden mellom revisjonistene og aktivister som står utenfor partiene, kan en vise til at aktivistene nettopp vet å organisere seg i FNL-grupper og anti-NATO-komiteer, som er opprettet i strid med revisjonistene. Det er såleis ikke, slik som revisjonistene hevder, noen motsetning mellom å opprette enhetsfrontorganer og å mobilisere massene for enhetsfrontenes krav, derimot en betingelse. Enhetsfronten kan nemlig bare oppstå på grunnplanet, og følgelig må også enhetsfronten organisere seg på grunnplanet og også der opprette organer som står utenfor partiene.

Når så disse prinsippene for enhetsfronten er i overenstemmelse med marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning–hvorfor bestrider de så av revisjonistene? Jo, fordi revisjonistene fullstendig mangler tillit til massene. De tror at enhetsfronten bare kan opprettes og utvikles når de selv får rotte seg sammen med sosialdemokrater på topp-planet, proklamere arbeiderklassens «enhet». Konfr. forhandlinger om felleslister foran valget, og planene om å «samle» arbeiderklassen i et «venstreradikalt» parti.

Lenin skriver om arbeiderklassens enhet: «Enhet er virkelig nødvendig for arbeiderne. Og aller mest nødvendig er det å innse at ingen utenom arbeiderne selv kan sjenke dem enhet, ingen er i stand til å hjelpe dem til enhet. Enheten kan ikke loves–det blir bare tomt skryt og selvbedrageri, enheten kan ikke skapes på grunn av «overenskomst» mellom intellektuelle grupper–det er den mest beklagelige, naive og ukunnige villfarelse. Enhet må vinnes i kamp, og bare arbeiderne selv er i stand til å tilkjempe seg den gjennom iherdig, hardnakket arbeid.»

Den linje som Lenin her legger fram har marxist-leninistene tatt til følge. De har tatt til med «iherdig, hardnakket arbeid» for å organisere kampen for arbeiderklassens øyeblikkskrav i anti-imperialistiske og anti-kapitalistiske enhetsfronter, og derigjennom vunnet tillit. Revisjonistene derimot har nettopp ført den linje som Lenin advarer mot, de har «lovet», «villet», «sjenke» og «skape» enhet gjennom proklamasjoner, konspirasjon og intriger. De tar ikke hensyn til at «enhet må vinnes gjennom kamp»–for dem er «enhet» i første rekke et spørsmål om å komme fram til en prinsippløs «overenskomst» med sosialdemokratiske ledere av forskjellige avskygninger.

Mens revisjonistene står i stampe, går marxist-leninistene framover og vinner innflytelse i kraft av sin riktige linje, sin innsats og sin ledelse. Og for å demme opp mot denne innflytelsen fra marxist-leninistene, søker revisjonister og sosialdemokrater å torpedere viktige enhetsfronter som Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO.

I spørsmålet om folkets bevegelser, sier Mao Tse-tung, på bakgrunn av det revolusjonære oppsvinget blant de kinesiske bøndene: «Det finnes tre muligheter: Skal vi stille oss i spissen for bevegelsen og lede den? Eller skal vi komme subbende i kjølvannet på den og kritisere den med ville fakter? Eller skal vi gå imot den og sette igang kamp mot den?»

Revisjonistene har gjort sitt valg.

Uttalelse fra Kristiansand KUL.

Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag har på medlemsmøte tirsdag den 28. oktober enstemmig vedtatt følgende uttalelse:

---

«Et spøkelse går rundt Europa–kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har forent seg til ei hellig jakt mot dette spøkelset–paven og tsaren, Metternich. og Guizot, franske radikale og tysk politi.»

Med disse mektige ord innledes Det kommunistiske manifest, skrevet av den vitenskaplige sosialismens grunnleggere, Karl Marx og Friedrich Engels.

I over hundre år har nå dette spøkelset gått rundt Europa og det har alltid blitt bekjempet og forfulgt av de reaksjonære og deres agenter innen arbeiderbevegelsen. Når arbeiderne har grepet etter og tilegna seg den vitenskaplige sosialismens ideer, har dette fylt borgerskapet og deres lakeier med vill redsel.

Det går ei rett linje fra de reaksjonære som omtales i manifestet, til våre dagers reaksjonære, Willy Brandt, Leonid Bresjnev og Josip Broz Tito. Alle er de forent i et innbitt hat mot marxismen-leninismen, og de revolusjonære folkemassene i alle land.

Mens folkemassene, veiledet av den vitenskaplig sosialismens teori, marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning, vinner stadig nye seirer i sine revolusjonære kamper, blir de reaksjonære drevet fra nederlag til nederlag. Etterhvert som motsetningene mellom arbeid og kapital tilspisses, blir borgerskapet stadig mer desperat, og det skyr ingen midler for å opprettholde sitt allerede nederlagsdømte diktatur over folkemassene.

For å utsette sin egen undergang prøver monopolkapitalen alltid å ramme arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen, det kommunistiske partiet. Den moderne revisjonismen er borgerskapets beste ideologiske støtte, da den innad organisasjonen bevisst går inn for å ødelegge og undergrave det kommunistiske partis revolusjonære grunnlag, marxismen-leninismen, og erstatte den med borgerlig strukturreformistiske og andre anti-marxistiske ideer.

Også her i Norge skjerpes klassekampen. Monopolkapitalen utvider sitt herredømme over landets økonomi og skjerper sitt diktatur over folkett. Krisa innen det kapitalistiske verdenssystemet øker, og norske arbeidere merker den stadig mer tydelig på kroppen. I ei slik tid er det innen Norges Kommunistiske Parti personer som målbevisst går inn for å likvidere det kommunistiske parti, og erstatte det med et såkalt «venstreradikalt parti». Partiformannen, Reidar T. Larsen, og deler av Norges Kommunistiske Partis (NKP) sentralstyre står i dag som eksponenter for denne likvidatoriske politikken.

Det foregår innen NKP en kamp mellom to linjer, den marxistisk-leninistiske, og den revisjonistskiske linja. Denne kampen har direkte sammenheng med klassekampen som foregår i samfunnet forøvrig. Det går ei rett linje fra Peder Furubotn-klikken, via Jørgen Vogt til de nåværende revisjonistene innen NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen. På grunn av at det tidligere hovedsaklig bare er blitt tatt organisatoriske og ikke noe grundig politisk oppgjør med de partifiendelige fraksjonene har revisjonistene igjen kommet i maktposisjoner. Det manglende politiske oppgjøret med revisjonistene henger sammen med at det i NKP ikke har blitt drevet systematiske studier i marxismen-leninismen.

Revisjonistene har tilrevet seg maktposisjoner på topplanet i NKP, og ved hjelp av disse krenker de systematisk normene for demokratisk sentralisme. Gjennom byråkratisk sentralisme knebler de grunnorganisasjonene og gir seg selv diktatoriske fullmakter. Revisjonistenes linje er ikke uttrykk for partimedlemmenes oppfatninger, det er borgerskapets ideologi de framfører, og som de prøver å avvæpne NKPs medlemmer med.

Den siste tids utvikling avslører i høg grad likvidatorene i NKP-ledelsen, og deres virkelige hensikter. Reidar T. Larsen uttaler seg til de borgerlige aviser om hva som nå er revisjonistenes mål. Han avslører at det skal foregå drøftinger om samling av de såkalte venstreradikale, og at målet er et «venstreradikalt parti». Dette skjer uten at partimedlemmene har fått den minste anledning til å behandle disse spørsmåla i grunnorganisasjonene på forhånd.

Ledelsen i Kommunistisk Ungdom (KU), anført av Georg Ovesen, følger villig opplegget fra likvidatorene i partiledelsen. Deres oppgave er å bekjempe alle marxist-leninister i KU, og gjøre forbundet til et revisjonistisk haleheng som helt ut danser etter de direktiver som kommer fra toppbyråkratenes side.

Hvem er det revisjonistene kaller for venstrekrefter, og som de arbeider for å samle i et «venstreradikalt parti»?

Det er reformister og anti-kommunister fra «venstrefløyen» i Det norske Arbeiderparti (DNA), og fra Sosialistisk folkeparti (SF), det er trotskister og Furubotn-folk og så videre. Disse som nå er i ferd med å bli kasta på historiens skraphaug, skal naskes sammen i en hellig allianse hvis viktigste oppgave blir å bekjempe de virkelig revolusjonære venstrekreftene.

Nå har denne reaksjonære alliansen allerede samlet sine krefter for å bryte ned de anti-imperialistiske frontorganisasjonene, Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. Gjennom desperate aksjoner på toppen tar de sikte på å undergrave og lamme hele den anti-imperialistiske kampen.

Den siste tids hendelser viser tydelig likvidatorenes sanne ansikt, og deres kamp mot alle virkelige kommunister. Journalistene i Friheten hadde lenge vært en torn i øyet på revisjonistene. De var ikke villige til å underordne seg likvidatorenes linje, og betydde derfor ei hindring for gjennomføringa av planene deres.

Det første skrittet fra revisjonistenes side var da å gå til oppsigelse av journalist Svein Johnsen. Men Frihetens øvrige journalister handlet resolutt og gikk til streik fra den 17. oktober 1969. De nektet å bøye seg for likvidatorene, og krevde oppsigelsen av Svein Johnsen tilbakekalt. Gjennom politisk press forsøkte likvidatorene å knekke Frihetens medarbeidere. De gikk til og med til det uhyrlige skritt å nekte å utbetale to av journalistene deres opptjente lønn. Revisjonistene som selv snakker om «demokrati i arbeidslivet» frarøver de ansatte journalister i NKPs hovedorgan selv den minste rest av medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass.

Kristiansand KUL støtter helt og fullt våre streikende kameråter i Friheten i deres rettferdige kamp. Deres kamp er også vår kamp! Vi krever oppsigelsen tilbakekalt, og avviser på det sterkeste likvidatorenes linje! Sentralstyret i Kommunistisk Ungdom var sammenkalt til møte i Oslo den 18. og 19. oktober 1969. På dette møtet ble et medlem av sentralstyret, formannen i vårt lag, Egil Engeland, ekskludert fra KU. Den såkalte begrunnelsen for eksklusjonen var at Engeland angivelig «ikke bøyde seg for forbundets vedtekter og politikk».

Det ble dessuten retta en mengde falske beskyldninger mot Kristiansand KUL. Disse gikk i hovedsak ut på at vi dreiv forbundsfiendtlig virksomhet, og ikke bøyde oss for den demokratiske sentralismen.

Kristiansand KUL vil på det sterkeste ta avstand fra KU-ledelsens eksklusjon av Egil Engeland. Vi betrakter eksklusjonen som en provokasjon rettet mot alle marxist-leninister i KU, og vi nekter konsekvent å godkjenne dette vedtaket fra likvidatorene i KU-ledelsen.

Likeledes vil vi på det sterkeste tilbakevise alle beskyldningene KU-ledelsen har framsatt mot Egil Engeland og mot vårt lag. Vi har som kommunistisk ungdomslag benyttet oss av vår rett og plikt til å kjempe for å gjenreise KU som en kommunistisk ungdomsorganisasjon. Vi nekter å bøye oss for en byråkratisk sentralisme som knebler grunnorganisasjonene.

Ikke et eneste dirkusjonsopplegg om KUs politikk er sendt ut til grunnorganisasjonene. Ikke et eneste diskusjonsopplegg om KUs politikk er sendt ut til grunnorganisasjonene. Alle spørsmål er blitt avgjort på topplanet, uten at medlemmene har fått den minste mulighet til å diskutere sakene på forhånd. Dette har ført til ei stadig større kløft mellom medlemsmasse og ledelse.

De aksjonene som likvidatarene i NKP- og KU-ledelsen setter i gang mot marxist-leninistene er samordna, og det skjer ved at alle vedtatte normer for partiliv systematisk krenkes. Disse aksjonere er et ledd i likvidatorenes store anstrengelser for å tekkes sine anti-marxistiske oppdragsgivere.

Det foreløpig siste trekket fra likvidatorenes side er KU-ledelsens forsøk på å splitte laget vårt ved egenrådig å innkalle Kristiansand KUL til medlemsmøte 28. oktober 1969, der Georg Ovesen skulle gjøre greie for situasjonen. Til dette møtet ble ikke engang Egil Engeland innkalt slik at han kunne informere om det som virkelig skjedde på sentralstyremøtet. KU-ledelsen håpet at de ved dette kunne skape motsetninger mellom formannen og resten av laget. Planen var på forhånd dømt til å mislykkes, og alle våre medlemmer boikottet dette møtet. Georg Ovesen ble derved sittende alene på sitt «møte». Dette viser ganske klart at laget enhetlig står på et marxist-leninistisk standpunkt, og at medlemmene konsekvent tilbakeviser likvidatorenes linje. Revisjonistene har trass i iherdige forsøk ikke klart å få noen støtte blant KUs medlemmer i Kristiansand.

Med innkallinga til Ovesens møte fulgte et løgnaktig referat fra KUs sentralstyremøte, der det med andre ord går fram at Egil Engeland motsatte seg den demokratiske sentralismen på grunn av medlemmenes politiske umodenhet. Dette er ei falsk framstilling av vårt standpunkt! KU-ledelsen har ikke informert medlemmene om sine politiske handlinger, og har forsømt å komme med et studieopplegg. Dette er byråkratisk sentralisme, og det er det vi bekjemper og nekter å bøye oss for.

Kristiansand KUL vil fortsette sitt arbeid for igjen å gjøre KU til en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon. Veiledet av marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenking, vil vi arbeide for å gjøre vårt lag til et stadig bedre våpen i arbeiderungdommens klassekamp.

Vi betrakter eksklusjonen av Egil Engeland som ugyldig, og vi vil uttrykke vår fulle tillit til han som lagets formann.

Kristiansand KUL tar på det sterkeste avstand fra hetsen som likvidatorene driver mot Røde Fane. Vi står fast på det enstemmige vedtaket i laget om å delta i tidsskriftets redaksjon, og vi støtter helt ut den politiske linja som kommer til uttrykk i Røde Fane. I en tid da revisjonistene med alle midler forsøker å kneble og ensrette den kommunistiske presse, er Røde Fane et lyspunkt og en veiviser for alle revolusjonære kommunister.

Kristiansand KUL oppfordrer alle medlemmer av NKP og KU til å ta kampen opp mot likvidatorene i toppledelsen som har sneket seg inn i våre rekker. Denne kampen må nå føres på grunnplanet, og agenter for likvidatorene i grunnorganisasjonene må resolutt bekjempes. Dette er ei forutsetning for at det seinere skal gjenreises en sentral ledelse som er forpliktet av marxismen-leninismen og de leninske normer for partiliv.

Vår kamp er en kamp for å gjenreise NKP og KU som effektive våpen i arbeidernes klassekamp. Våre paroler må være:

• SLÅ LIKVIDATORENE TILBAKE!
• FRAM FOR MARXISMEN-LENINISMEN,MAO TSE-TUNGS TENKNING!

Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag
Egil Engeland (sign)
formann
Jan Norberg (sign)
sekretær