Klima

Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi?

Av

Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret

Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.


Av Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og skriver jevnlig om venstresidens visjoner for fremtiden.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i Gnist.
er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: usgs
Foto framhevet  bilde: moshed-2021-6-24-9-51-44

De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.

GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som på 1930-tallet herjet USA. Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.

Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.

Diabolsk dobbelkrise

Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise. I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.

Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen. I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.

Mazzucatos keynesianske Manifest

Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21 med et formål om å redde både klima og norsk økonomi. Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur. På bakgrunn av dette, har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.

 

Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital). Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale. Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.

I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen». Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan. Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».

Forandre for å bevare?

En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».

Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at «En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet». Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å  «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati. Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.

Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.

Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?

Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk. Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen. Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den». For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.

Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst. Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon». Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».

Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.

Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon». Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme». Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.

Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang. Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.

Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.

Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk

Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen. Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.

Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn. I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon. Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser. Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Manifest tidsskrift 25.02.21 som del av et Fritt Ord-støttet prosjekt.

 

Klima

Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori

Avatar photo
Av

Yngve Solli Heiret

Yngve Solli Heiret er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist

Gjennom et historisk overblikk over statsteori i den marxistiske tradisjonen diskuterer denne teksten den nyliberale statens klassekarakter og mulige strategiske implikasjoner for sosialistisk strategi.


Av Yngve Solli Heiret. Stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.

De siste tiårenes systematiske nedbygging av velferdsstaten og forsøk på å innføre markedsmekanismer i stadig nye sfærer av samfunnet har ført med seg ideen at staten har mistet sin sentrale rolle i samfunnet. Denne forestillingen forsterkes av det nyklassiske dogmet om at markeder fungerer optimalt om de får utvikle seg fritt fra statlig innblanding. Stat og marked, politikk og økonomi, forstås som gjensidig utelukkende sfærer, og de siste tiårenes politiske utvikling fremstilles følgelig som en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte markeder. Store deler av venstresiden har godtatt dette narrativet, og respondert med å føre en anti-nyliberal politikk som motsetter seg nedbygging av velferdsstaten og som kjemper for å beholde, og potensielt utvide, den statlige styringen av økonomien. Venstresidens strategier har derfor i stor grad har kommet til å handle om å kjempe for en større og sterkere stat, med mer statlig styring og kontroll over økonomien.

Som økonomen Grace Blakeley har påpekt, tydeliggjør koronakrisen hvordan dette synet på forholdet mellom stat og marked, og strategiene det har ført med seg, er basert på en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Koronakrisen viser hvordan sterk statlig styring ikke nødvendigvis står i motsetning til kapitalen og den øvrige høyresidens interesser. Snarere tvert imot har det vokst frem en sterk stat som gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering har bidratt til å opprettholde akkumulasjonen uten å stille krav til kapitalen. Statsmakt har blitt utøvet for aktivt å styrke kapitalen på bekostning av folk flest. Krisen vi står overfor, gjør derfor at venstresiden tvinges til å revurdere sin forståelse av staten og hvilken rolle den kan spille i sosialistiske strategier.

Marx om staten

For mange sosialister er det naturlig å konsultere Marx når en står overfor slike teoretiske og strategiske veiskiller som spørsmålet om staten i dag skaper. Men han gjør det ikke nødvendigvis enkelt for oss: Marx var notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen. Kjente formler som base/overbygning, hvor staten fremstår som en relativt passiv mottaker av økonomiske lover, er å finne hos Marx. Andre steder, som i Manifestet, finner man forenklinger og polemikker som ikke tar oss stort lengre, for eksempel den kjente formuleringen «den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter».

I Grundrisse og Kapitalen kan man finne mer historisk forankrede formuleringer om staten, og særlig i de delene som tar for seg den opprinnelige akkumulasjonen av kapital. Her er Marx opptatt av å vise at kapitalismen ikke oppstod naturlig og spontant, men som følge av en systematisk og ofte voldelig tvangsfordrivelse av bønder fra jorden. Staten var helt sentral i denne prosessen ved å bruke lovverket til å omgjøre allmenninger til privat eiendom, og siden ved å anvende sitt voldsmonopol til å håndheve det. I motsetning til hva base/overbygning-metaforen antyder, viser Marx her gjennom konkret historisk analyse hvordan staten tvert imot er en forutsetning for, og en aktiv deltaker i å forme kapitalens utvikling.

I tillegg til at staten skaper og håndhever den private eiendomsretten gjennom lov, beskriver Marx hvordan kapitalen avhenger av at staten bygger infrastruktur som krever store investeringer og som sjelden gir den kortsiktige avkastningen som enkeltkapitalister krever. I visse tilfeller kan staten derfor opptre som en felleskapitalist, eller en aktør som sikrer infrastruktur og tjenester som hver enkelt kapitalist avhenger av, men ikke evner å bygge og regulere på egenhånd. Staten er derfor en forutsetning for at kapitalen i det hele tatt kan eksistere og ekspandere.

Marx beskriver altså noen grunnleggende funksjoner som den borgerlige staten har i kapitalistiske samfunn, og viser hvordan disse funksjonene har oppstått og utspilt seg gjennom konkrete historiske prosesser hvor kapitalen utvikler seg i tett samspill med staten. Videre tilbakeviser han den liberale antagelsen om at markeder oppstår spontant og at de kan utvikle seg uavhengig av statens synlige hånd. Likevel finner vi ikke i Marx en systematisk teori om statens rolle og funksjon under kapitalismen, og hvilke implikasjoner dette har for sosialistisk politikk. En rekke ulike tilnærminger til staten har følgelig vokst ut av den marxistiske tradisjonen. Denne teksten vil ta for seg noen av grunntrekkene i den videre utviklingen av marxistisk statsteori, for så bruke disse teoriene til å diskutere den nyliberale staten og dens klassekarakter.

Staten i den klassiske marxistiske tradisjonen

I Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, utarbeidet Engels en mer eksplisitt teori om staten enn hva Marx hadde gjort. Her hevdet Engels at staten oppsto sammen med fremveksten av klassesamfunnet. Han forklarer fremveksten av klassesamfunnet med at utviklingen av produktivkreftene tillot overskuddsproduksjon og dermed også muligheten til at noen kunne tilegne seg fruktene fra andres arbeid gjennom privat eiendom. Staten vokste vokste ifølge Engels frem som en makt som modererte klassemotsetningene og konfliktene som disse produksjonsforholdene skapte. Ifølge Engels vokste altså staten ut av motsetninger i samfunnet, men utviklet seg til å bli en makt som tilsynelatende separerte seg fra og stod over samfunnet. Selv om staten aktivt regulerer klassekonflikten og slik tjener den herskende klassen, fremstår derfor staten likevel som autonom og nøytral.

Dette synet på staten, som et organ for klassedominans og undertrykkelse som fremstår som nøytralt, er utgangspunktet for Lenins teori om staten. På Lenins tid hadde teorien om staten som et regulerende organ i klassemotsetningene blitt utviklet av moderate sosialdemokrater som hevdet at staten dermed kunne fungere som en forsonende makt mellom klassene. En slik forståelse av staten, som en relativt nøytral part som kan forsone klassekonflikter, finner vi også hos dagens sosialdemokrater som gjerne ser på trepartssamarbeidet som historiens endepunkt. Lenin mente at en slik forsoning mellom klassene var umulig, da statens regulerende rolle neppe var et uttrykk for nøytralitet. Snarere tvert imot så Lenin på staten som et organ for klassedominans, hvor dens regulerende rolle handlet om at den herskende klassen bruker statens voldsmonopol til å opprettholde kapitalakkumulasjonen og sitt klasseherredømme.

I tråd med dette var Lenin opptatt av at økt, direkte, statlig deltagelse i økonomien ikke nødvendigvis endret statens klassekarakter. Snarere tvert imot beskrev han en tendens mot statsmonopolkapitalisme, hvor en høy andel av statlig eierskap og kontroll over økonomien går hånd i hånd med interessene til monopolkapitalister. Gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering, kan staten aktivt skape forhold som legger til rette for enkelte kapitalisters videre ekspansjon, som for eksempel gjennom statlig støttet internasjonalisering og imperialisme. På denne måten sikrer staten seg potensiell økonomisk stabilitet og fremtidige skatteinntekter. På tross av sin knusende kritikk av den borgerlige staten, mente Lenin likevel at sosialistisk kamp måtte rette seg mot å ta kontroll over staten for så på sikt å gjøre den overflødig gjennom å oppheve klassemotsetningene.

For den italienske kommunisten Antonio Gramsci kunne statens voldsmonopol bare delvis forklare hvordan staten bidro til å opprettholde overklassens interesser. Gramsci skilte mellom det han kalte det «politiske samfunnet» og «sivilsamfunnet». Det politiske samfunnet utgjorde det en finner hos Lenin, altså voldsmonopolet og lovverket som utøver det Gramsci kalte «undertrykkende» og «negative» aktiviteter gjennom tvang. Gramsci var imidlertid opptatt av hvordan statsmakt også utøves gjennom sivilsamfunnet, altså institusjoner som familien, kirken, fagforeninger, skoler og lignende som utøver «positive» og «siviliserende» aktiviteter gjennom samtykke. Gjennom sivilsamfunnet kunne overklassen oppnå hegemoni, eller utøve makt gjennom å gjøre sine borgerlige verdier, normer og kultur som allmenngyldige ved at arbeiderklassen tok disse kulturelle faktorene til seg som sine.

Gramsci mente altså at staten bestod av både det politiske samfunnet (tvang) og sivilsamfunnet (samtykke), og han beskrev situasjoner hvor det oppstod en balanse mellom tvang og samtykke – hvor det i liten grad er nødvendig å utøve tvang for å opprettholde klassedominans – som en integralstat. I en norsk sammenheng kan en si at hovedavtalen av 1935 innlemmet arbeiderbevegelsen i en slik integralstat, da den åpne klassekonflikten ble institusjonalisert som et klassekompromiss i trepartssamarbeidet som siden skulle bli grunnmuren for velferdsstaten. I forlengelse av denne forståelsen av staten som kombinasjonen av det politiske samfunnet og sivilsamfunnet, mente Gramsci at politisk kamp også måtte føres i sivilsamfunnet og den kulturelle sfæren, ved å bygge mothegemoni som kunne skape en autonom og sterk arbeiderklasse.

Reguleringsskolen

Gramscis utvidede forståelse av staten har fått stor betydning for den videre utviklingen av marxistisk statsteori. I 1976 kom den franske økonomen Michel Aglietta med boken A Theory of Capitalist Regulation, som dannet utgangspunktet for det som kom til å bli kjent som reguleringsskolen. Aglietta kritiserte økonomifagets forståelse av den kapitalistiske økonomien som en spontan og selvjusterende sfære, hvor statlige reguleringer ble ansett som ‘eksternaliteter’ som forstyrret økonomiens naturlige utvikling og dermed skapte ustabilitet og kriser. Aglietta mente at den kapitalistiske økonomien er iboende motsetningsfull og ustabil, og at det ikke er reguleringer som skaper økonomisk ustabilitet og kriser, men snarere at reguleringer er det som i det hele tatt muliggjør perioder av stabilitet i en ellers iboende turbulent økonomi.

Reguleringsskolen mener at staten, forstått i Gramscis brede forstand som det politiske samfunn + sivilsamfunnet, altså lovverket og tvang såvel som samtykke og hegemoni, er helt sentrale faktorer i å regulere og på denne måten stabilisere kapitalakkumulasjonen. Ikke ulikt Gramscis integralstat, bruker reguleringsskolen begrepet akkumulasjonsregimer til å betegne perioder av økonomisk stabilitet, hvor et historisk spesifikt sett av sosiale og politiske reguleringer muliggjør en spesifikk form for stabil kapitalakkumulasjon. Begrepet fordisme, som først ble brukt av Gramsci til å forklare en tendens hvor stadig flere av samfunnets sfærer underordnes industrielle produktivitetsmål ved at arbeidsprosessen og folks liv rasjonaliseres og standardiseres, blir brukt til å betegne etterkrigstidens akkumulasjonsregime. Etterkrigstidens fordistiske akkumulasjonsregime bar således preg av en intervensjonistisk og korporativ stat som la til rette for et organisert arbeidsliv og standardisert industriell masseproduksjon- og konsumpsjon, hvilket igjen la grunnlaget for høye profittrater såvel som en generell økt levestandard for arbeiderklassen.

Reguleringsskolen bidrar med dette til å videreutvikle Marx’ innsikt om at det vi tenker på som økonomien, alltid er sosialt og politisk skapt. Denne teoretiske videreutviklingen gjør oss i stand til å forstå koronakrisens sterke klassestat som en forlengelse av de siste tiårenes nyliberale utvikling, hvor utbredelsen av markeder ikke har vært ensbetydende med statens tilbaketrekning, men snarere som utviklingen av en spesifikk nyliberal stat. For å forstå klassekarakteren til denne staten, må vi imidlertid først innom Nicos Poulantzas.

Staten som ting og subjekt

Omtrent samtidig med Aglietta og utviklingen av reguleringsskolen, pågikk det en omfattende debatt om statens rolle i det kapitalistiske samfunnet mellom den britiske sosiologen Ralph Miliband og den franske filosofen Nicos Poulantzas. Begge tok utgangspunkt i Lenins teori, men fra to forskjellige perspektiver. I boken The State in Capitalist Society fra 1969 hevdet Miliband at Lenins syn på staten som et instrument for kapitalens klassedominans lenge simpelthen var blitt tatt for gitt av marxister, at man bare antok at staten tjente kapitalens interesser. For Miliband var Lenins påstand om statens klassekarakter noe som måtte undersøkes empirisk gjennom å se på hvorvidt den økonomisk dominerende klassen, altså borgerskapet, også utøvde politisk dominans og dermed var den faktisk herskende klassen. Gjennom en omfattende empirisk studie av borgerskapets direkte og indirekte innflytelse over statlige institusjoner i en rekke europeiske stater, fastslo han at, ja, den dominerende klasse utgjorde også den herskende klasse.

Poulantzas mente at staten ofte ble sett på enten som en ting, eller et passivt instrument som aktører relativt enkelt kunne ta kontroll over, eller som et subjekt, altså en autonom aktør med en egen vilje og selvstendige interesser. Med sitt empiriske fokus på hvem som til enhver tid hadde innflytelse på statens institusjoner, mente Poulantzas at Miliband reproduserte synet på staten som ting, hvor staten ble fremstilt som et passivt instrument for klassekamp som arbeiderklassen ganske enkelt kunne overta og bruke til å tjene sine interesser. Miliband manglet derfor en teoretisk forståelse av statens strukturelle funksjoner under kapitalismen, som Poulantzas mente gjorde seg gjeldende uavhengig av hvem som satt ved makten. Poulantzas’ kritikk av Miliband kan sies å være relevant også for dagens venstreside, som i liten grad diskuterer de strukturelle funksjonene den borgerlige staten har under kapitalismen, for eksempel statens avhengighet av økonomisk vekst og skatteinntekter fra kapitalen, og hvilke utfordringer dette skaper for venstresidens politiske strategier.

Staten som sosial relasjon

Poulantzas hadde imidlertid en tendens til å overdrive statens strukturelle koblinger til kapitalakkumulasjonen, og Miliband kritiserte ham for å teoretisere staten som fullstendig bestemt av skjulte abstrakte strukturer uten henvisning til konkrete historiske prosesser. Miliband mente at Poulantzas var i overkant strukturalistisk og dermed utelukket at arbeiderklassen kunne påvirke retningen på statens utvikling. I sin siste bok, State, Power, Socialism fra 1978, reviderte derfor Poulantzas noe av sin mest hardbarka strukturalisme, og tok til orde for en forståelse av staten som en sosial relasjon. Med dette begrepet mente Poulantzas å forstå staten på samme måte som Marx forsto kapitalen, som noe som bare kan forstås i lys av de sosiale prosessene den utvikler seg gjennom, eller med Poulantzas’ ord, som «en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene og klassefraksjoner, […] i en nødvendigvis spesifikk form». Poulantzas’ teori om staten som en sosial relasjon innebærer at den på én og samme tid formes av og bidrar til å forme maktrelasjoner i samfunnet forøvrig.

Staten, og politikken som utformes og utøves gjennom den, formes gjennom utviklingen av maktrelasjonene i samfunnet som helhet, og en kan dermed si at staten vokser ut av samfunnet. Samtidig bruker Poulantzas begrepet materiell kondensasjon for å vise til hvordan disse maktrelasjonene materialiserer seg i statens institusjoner gjennom lov, hegemoni og sosial praksis og dermed sementerer visse maktrelasjoner. Denne prosessen, hvor maktbalansen i samfunnet institusjonaliseres i staten, skaper et visst handlingsrom for noen sosiale grupper og begrenser handlingsrommet for andre. Som en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene bidrar staten derfor til å regulere klassekonflikten på historisk og geografisk spesifikke måter.

Velferdsstaten er et eksempel på nettopp en slik materiell kondensasjon, hvor arbeiderklassens årelange kamp institusjonaliserte en ny maktbalanse i staten, hvilket igjen skapte større handlingsrom for nye sosiale reformer. I tillegg til politisk kamp, var denne forskyvningen i statens maktbalanse betinget av fremveksten av det fordistiske akkumulasjonsregimet, hvor høye lønninger og sterk statlig styring la grunnlaget for økonomisk vekst og dermed gode profittrater. Heller enn at arbeiderbevegelsen bygget seg inn i sosialismen, kom velferdsstaten til å effektivt regulere kapitalismen ved å stabilisere kapitalakkumulasjonen samtidig som den sikrer folk flest økt levestandard gjennom omfordeling av den økonomiske veksten. Etterkrigstidens erfaring viser dermed hvordan den borgerlige statens klassekarakter kan endres gjennom sosial kamp, men bare innenfor rammene av hva det strukturelle kravet om fortsatt kapitalakkumulasjon til enhver tid tillater.

Den nyliberale staten

Da det fordistiske akkumulasjonsregimet gikk inn i en krise på 70-tallet, kom dette til å utfordre maktbalansen velferdsstaten representerte. Krisen bar med seg høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon som utspilte seg samtidig med høy inflasjon, og en klarte ikke å stabilisere kapitalakkumulasjonen gjennom de reguleringene som en hadde tydd til i etterkrigstiden. For å stabilisere kapitalakkumulasjonen forlot en derfor politiske mål som hadde vært sentrale i etterkrigstiden, slik som full sysselsetting, samtidig som en begynte å liberalisere en rekke sektorer som hadde ligget under offentlig kontroll, slik som bolig, bank- og energisektoren. På denne måten forsøkte man å bøte på den økonomiske stagnasjonen gjennom å åpne opp for privat kapitalakkumulasjon i stadig nye sfærer av samfunnet samtidig som en underla offentlig sektor profittmotivert produksjon.

I frykt for at akkumulasjonen skulle kollapse, åpnet man altså opp for at kapitalen kunne ta kontroll over og drive profittmotivert produksjon i større deler av samfunnet, hvilket har innebært en forskyvning i styrkeforholdet mellom klassene. Det er vanlig å hevde at denne nyliberale prosessen har innebært en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Følger vi reguleringsskolen og Poulantzas’ begrep om staten som en sosial relasjon, kan vi imidlertid si at nyliberalismen har vært et klasseprosjekt hvor staten har spilt en sentral rolle gjennom reguleringer som i økende grad har lagt til rette for at kapitalen får makt og innflytelse over stadig nye sfærer av samfunnet.

Heller enn å snakke om dereguleringer, hvor disse prosessene fremstilles som en mindre regulert kapitalisme, er det mer presist å se på nyliberalismen som en prosess som innebærer rereguleringer, hvor en gjennom nye typer reguleringer befester kapitalens makt på bekostning av folk flest. For, som Marx påpekte og som Aglietta seinere utdypet, kan ikke markeder ekspandere uten statens aktive og synlige hånd. Og som Poulantzas hjelper oss å forstå, innebærer denne prosessen en endring av statens klassekarakter. I tråd med dette har David Harvey hevdet at Marx’ formulering i Manifestet, at den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter, er mer treffende enn noensinne under nyliberalismen. Dette er ikke alene et resultat av strukturelle funksjoner, men av de konkrete historiske prosessene og klassekampen vi har sett de siste tiårene.

Staten og sosialistisk strategi

Kapitalistiske markeder kan altså bare eksistere gjennom statlige reguleringer. Å stable på beina et samfunn hinsides nyliberalismen gjennom simpelthen å bygge ut en større stat uten å konfrontere dagens maktrelasjoner, kan derfor føre til den uintenderte konsekvensen å styrke enkelte sektorer av kapitalen. Slik Poulantzas har vist oss, må en effektiv sosialistisk strategi som har som mål å utfordre nyliberalismen, ta hensyn til de historisk spesifikke maktrelasjonene som ligger til grunn for dagens statlige reguleringer og stille seg spørsmålet hvilke interesser man vil at staten skal tjene. Samtidig skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans. Å opprettholde kapitalakummulasjonen er en sentral funksjon for den borgerlig staten, men dens klassekarakter og politikk kan ikke reduseres til denne funksjonen alene. Staten kan bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper.

Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen, hvor statens klassekarakter endres gjennom den endrede maktbalansen i samfunnet. Denne maktbalansen institusjonaliseres i staten og bidrar igjen til å regulere sosiale konflikter i favør av spesifikke gruppers interesser. Innenfor rammene av kapitalismen er den borgerlige statens klassekarakter derfor under kontinuerlig endring gjennom endringer i maktbalansen mellom grupper i samfunnet. Ikke ulikt det Lenin fremholdt, kan vi med Poulantzas si at venstresidens mål må være å utvide sitt handlingsrom innenfor den borgerlige staten ved gjennom kamp å institusjonalisere nye maktbalanser i staten som går i favør av arbeiderklassen og på bekostning av kapitalen, men alltid med et mål om på sikt å overskride kapitalismen og dermed den borgerlige staten. Her må en også ta lærdom av Gramscis strategiske konklusjoner, som påpeker viktigheten av at klassekampen må utøves gjennom mothegemonisk kulturkamp såvel som aktiv kamp innenfor «det politiske samfunn».

Videre må vi forstå staten som en sosial relasjon i en videre forstand enn hva Poulantzas gjorde. Mens Poulantzas først og fremst tenkte på klasserelasjoner, er det fruktbart å bruke hans rammeverk til å analysere hvordan staten institusjonaliserer også andre undertrykkelsesmekanismer slik som patriarkatet og rasisme, og ikke minst hvordan feministisk og antirasistisk kamp aktivt bidrar til å endre maktbalansen som uttrykkes gjennom statens institusjoner. Slik kan en bred venstreside føre sosial kamp på flere arenaer, i og utenfor «det politiske samfunn», og på denne måten institusjonalisere nye maktbalanser som utvider venstresidens handlingsrom og dermed vår mulighet til på sikt å overskride den borgerlige staten.

 

Klima

Innhold nr 2A 2021

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Leder: Ikke vår stat … 4
Yngve Solli Heiret: Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori … 8
Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg … 18
Visa om staten … 26
Intervju med Maren Rismyhr: Bydels­systemet tilslører … 28
Jorun Gulbrandsen: Skolen – oppbevaring og kontroll … 36
Intervju med Jan Reidar Andreassen: Tønsviking Middelaldertun – Undergang for et unikt livsprosjekt … 44
Rolv Rynning Hanssen: Illusjonen om regjeringas makt … 48
Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret: Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi? … 54
Ina Dølerud: Folketrygden som forsvant … 62
Helene Bank: Velferdsstaten – En kamp som aldri er vunnet for godt … 72
Hans Günther Bonenberger: Eg trur på sosialistar … 83

Debatt:

Makt, motmakt og regjeringsspørsmålet. Svar til Einar Braathen og Anders Ekeland … 84
Arbeiderklassen, Rødts klasseanalyse … 88
Vi må snakke om strategi i miljørørsla! … 94

Bokomtaler:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit. Om tvangs­flyttingen av samene … 98
Ivar Hippe: Korstoget mot velferdsstaten. På inn­siden av nyliberale tenketanker. … 102
Ursula Huws: Reinventing the welfare state – digital platforms and public policies – an urgent call to radically redesign the welfare state for the 21st century … 106

Klima

Skolen – oppbevaring og kontroll

Av

Jorun Gulbrandsen

På skolen lærer vi å regne og lese og om hvordan naturen og samfunnet henger sammen. Dette er i alle fall ei veldig vanlig oppfatning. Men kanskje læring er en mindre del av skolen enn vi tror? 


Av Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019). Artikler: Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018 og Blodpenger til vampyrene Gnist 1/2021. 
Foto: Taylor Wilcox

 

Lærer barn og ungdom det meste utafor skolen? Når ble skolen for arbeiderbarna «en Sikkerhetsventil for Samfundet» mot revolusjon og opprør? Hvordan skaffer kapitaleierne seg en lydig arbeiderklasse? Hvor stor vekt har kontroll og oppbevaring i skolen? Hvorfor må barn og ungdom gå der så lenge? Hva er indoktrineringa? Hvor er staten på vei når det gjelder «edubusiness» internasjonalt og i Norge? Trues pedagogene? 

Jeg går først bakover med et eksempel. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mora og faren min gikk på skolen i hele sju år, med tanke på hva slags arbeid de fleste fikk på den tida. De gikk på skolen på 1920- og 1930-tallet. 

Mora mi, Helga, ble født i ei bygd i Østfold. 14 søsken fordelt på to kull. Skoleklassene bestod av minst to årstrinn, og Helga og søsknene har fortalt at det var gørr kjedelig. Men det var et skap på skolen med sangboka som de leste om og om igjen, og bøker de kunne låne. Flere andre elever lærte ikke å lese dem. Er det sant at skolen utjamner sosiale skiller? 

Det var hjemme de lærte å arbeide. De kløyvde ved, henta kvist i skogen, kjørte hest med vogn og slede, henta drikkevann i ilen. Når skolen slutta, måtte de jobbe på gårder nært eller langt unna. Der fortsatte de med gårdsarbeid, bar grisbøtta, vann og ved, plukka og sorterte turnips til dyra, tok imot grisunger, slakta høner, sov i bryggerhuset eller et annet ledig sted og lengta hjem. Arbeidsredskapene på bygda på den tida var det mulig å bruke uten å være en god leser. 

Faren min, Øivind, ble født i Oslo, hadde seks søsken og gikk på Møllergata skole. Etter konfirmasjonen jobba de med sykkel og tralle med varer (hadde gjort det i mange år), ble avisbud (hadde gjort det i mange år), og de blei industriarbeidere, sjøfolk, hushjelper, reinholdere, de jobba på kafeer, kjøkken, samma hva, bare de ikke blei arbeidsløse. 

Så hvorfor ville staten at ungene skulle gå så lenge på skolen? Hvor lang tid tar det å øve opp folk til å gjøre hva som helst, bare de får jobb? Barna lærte allerede om samfunnet når de så mora si, – hadde hun noe valg når hun vaska togvogner med møkk, snus, spytt og spy – om natta – med sju unger hjemme? Arbeide kunne de allerede, og det som videre trengtes, lærte de ved å jobbe sammen med dem som kunne det fra før. Det var produksjonsmidler som ikke krevde stor lesekunnskap. De som skulle styre produksjonen og staten, gikk på egne skoler. 

Læres det meste utafor skolen?

Hva kreves av arbeidskrafta i dag? Er det slik at kompliserte maskiner og teknikker krever mange høyt utdanna folk som kan bruke dem? Er det sant at alle må gå lenge på skolen, fordi samfunnet er blitt så komplisert? 

Øyvind og Helga lærte det meste utafor skolen. Har noen undersøkt hvordan det er med det i dag? Skoleelever pleier å kunne mye mer enn de fleste lærerne om hva nettbrett og PC og mobiltelefon kan brukes til. De leiker jo! Spiller spill sjøl og med hverandre, finner rare ting, kommuniserer. En vanlig lærer har ingen sjanse, hun har ikke tid, hun skal forberede seg til mange timer og flere fag, ta seg av enkeltelever, ofte ta hånd om husholdning og egne små og store barn. Elevene har mye mer tid. Slik blir leken en mulighet for jobb, nesten uten utdanning etter videregående og tidvis med god lønn. 

I Norge er vi bekymra for at det er mange gutter som slutter underveis på videregående. Greier de å få seg jobb? Dette er undersøkt (Aftenposten 12. okt. 2020).  Tre årskull unge som ikke hadde fullført videregående skole fem år etter at de starta fram til de var 27 år. 72 prosent av guttene, mot 67 prosent av jentene, dreiv med arbeid og utdanning. 16,4 prosent av guttene hadde lønn i den øverste tredelen av lønnsstatistikken i samfunnet. Det var bare 1,6 prosent av jentene som hadde det. Det er lettere for gutter enn jenter å få seg jobb uten så mye skolepapirer. Lenge har det vært sånn innen IT og transport.

Kontroll og oppbevaring

Det viktigste maktforholdet i samfunnet er mellom klassen av mennesker som eier produksjonsmidlene, kapitaleierne, og klassen av mennesker som ikke gjør det, men må selge arbeidskrafta si for å leve, arbeiderklassen. Målet til kapitaleierne er å øke kapitalen, som kan investeres på nytt. Det som gjør at de får et overskudd, er at arbeiderne jobber deler av arbeidstida gratis. Det skaper merverdien.  

Det er forståelig at når kapitaleierne får profitten fra arbeidernes gratisarbeid, så er det avgjørende å ha lydige arbeidere som kommer når de skal og gjør det som kreves. Ofte må de gjøre arbeid som de misliker, som kan være farlig og for tungt og for dårlig betalt. De gjør det uten opprør, – for å gjøre andre rike. Hvor skal kapitaleierne få tak slike mennesker? Hvilken samfunnsinstitusjon lager lydige mennesker i det nødvendige omfanget? 

Svaret er: Den offentlige skolen. I Norge føder kvinner omtrent 60 000 mennesker hvert år. Fra de er seks år skal de på skolen og øve på å sitte stille i et rom i flere timer hver dag, ikke snakke før de får lov, ikke komme for seint, stille opp på to rekker og ellers gjøre som de få beskjed om. De protesterer (heter bråk og uro). Det tar lang tid å tukte barn til å gjøre noe de ikke vil og som ikke passer for kroppen deres. Kanskje ti år. Er «kontroll til stille lydighet» faget med flest uketimer av alle? 

I videregående skole er det streng kontroll og strenge straffer. Fraværsregelen fra 2016 skal «motivere elevene til jevn innsats, og å forhindre skulk». Har du fravær over ei viss grense i et fag, får du ikke eksamen i faget. Det kan gå ut over din mulighet for å komme inn på den skolen og utdanninga du vil inn på, og framtida di blir ødelagt. Det er i alle fall slikt de får høre. Det er et stort press for mange.   

Det er interessant å se på starten av allmueskolen i byene.  Hartvig Nissen (1815–74), en av embetsmennene rundt 1850 og med en skole i Oslo oppkalt etter seg, engsta seg for Marcus Thrane, husmenn, arbeidere og revolusjoner. Det var behov for kontroll for å holde allmuens barn unna. Det viktigste tiltaket var å få barna inn i skolen, og gjerne sammen med borgerbarn i de første åra. Nissen mente det var «en Sikkerhetsventil for Samfundet». Allmueskolen skulle bli en «Forberedelsesskole for alle Klassers Børn». Opp til 10-årsalderen. Gratis. Det blei vedtatt i 1848. Samtidig fortsatte Borgerskolen, skolen for dem som skulle lede fabrikker og styre landet.  Borgerskapet pleier å ha to sett med skoler.

Var statens viktigste hensikt med allmueskolen å holde på dem i egne hus hele dagen og i årevis for oppbevaring og kontroll? For å tukte dem mot opprørstendenser? Var det slik i Helga og Øivinds barndom? Det hadde jo nettopp vært revolusjon i Russland. 

På billigste måte

Statens viktigste oppgave er å legge til rette for kapitaleierne, både nasjonalt og globalt. Så staten vil lage den arbeidskrafta kapitaleierne vil ha, men helst på billigste måte. Derfor lar den kapitalistiske staten den offentlige skolen gå på sparebluss. Foreldre, lokalbefolkninger og lærere har slåss så lenge jeg veit i hvert fall, for å forsvare og forbedre skolen, det er jo den vi har. Det er en kamp mellom klasseinteresser. Folk slåss for den nære skolen, som ofte er forsamlingshus, sted for idrett, leik og fotball utenom skoletida. Elevene får venner der, de fleste blir sett av læreren. 

Jeg begynte som lærer i 1971, har jobba av og på med andre ting også, men slutta arbeidslivet på en skole. Femti år med de samme kampene. I fagforeningsarbeidet var jo lønn og arbeidstid evige saker. Mest var det om for lite penger til vikarer, klassene er for fulle – vi får ikke hjulpet alle nok, det er for få lærere, det er skoler uten lærere, hvor er spesiallærerne, ikke legg ned skolen, vi trenger bøker, skolene var nedslitt. I april 2021 kom en rapport om at mer enn tusen norske skoler, 40 prosent, har for dårlig inneklima. Helsetilsynet advarer. 

Lærerne har forsvart elevene hele veien. Lærere gjør det. Sammen med foreldrene. Staten er alltid motparten. Jeg må si fienden. 

Myten om at skolen utjamner sosiale forskjeller 

Klassekampen om skolen har ført til at vi i Norge har det som kalles enhetsskolen, som betyr en offentlig skole til alle, og at det er et løp som går fra du er seks år til universitetet. Det er ikke bare kapitaleierne som har laget skolesystemet, sjøl om de bestemmer mest, – det har også folkets store flokk gjort, med krav om gratis utdanning til alle.

Staten sier at skolen reduserer ulikhetene i samfunnet fordi elevene fra ulike samfunnsklasser går på samme skoler. Men Anna Cecilia Rapp, førsteamanuensis ved NTNU, har i sitt doktorgradsarbeid kommet fram til dette: «I Norge har vi en visjon om likhetsskolen og at den skal gi alle like muligheter. Slik er det ikke i praksis.» «Forskning har imidlertid vist oss at skolen ofte forsterker sosiale forskjeller og bidrar til sosial reproduksjon av ulikheter». Forsterker!

Samtidig viser studien at de økte sosiale forskjellene gjennom ungdomstrinnet er noe som foregår på alle skoler, selv om det er altså skjer i noe varierende grad.   

Elevene kommer jo fra ulike samfunnsklasser og har fått sine livserfaringer der. De møter en borgerlig skole, de fleste har erfaringer som skolen ikke bryr seg om, og det merker elevene. Når elevene blir mer enn 12–13 år, blir den sida ved skolen med oppbevaring og kontroll mer merkbar, mens de kjeder seg av å gjøre mer av det samme. De forbinder skolen med lydighet, pugg og kjedsomhet. En ny, stor studie (2020) viser at 50 prosent av elevene på videregående skole kjeder seg. 

Lærerne forsøker så godt de kan å holde motet oppe hos alle elever. Men skolen er ikke laget for at elevene skal ha det bra.

Sin egen lykkes smed?

Ungdom får høre at de sjøl har ansvaret for å forbedre sin «humane kapital». At de kan bestemme framtida si hvis de jobber veldig hardt og får gode karakterer. At de kan få arbeid og et bra liv. Å si det til ungdom er å lure dem. Mange blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Og ikke minst – skoleelever og studenter kan ikke bestemme at det skal finnes arbeidsplasser! De får ikke hjelp til arbeid av staten heller, men står aleine med ansvaret. 

Skremselen hjelper kapitaleierne til å selge skoleplasser: Forbedre din karakter fra fem til seks hos oss! Jorunn Folkvord skriver om «Barneekvivalenter og humankapital» i Gnist 1/2020.

Indoktrinering

Alle mennesker i samfunnet må gå gjennom et ti års heldags kurs og nesten alle går i tre år til. På dette kurset skal alle lære at det er demokrati i Norge fordi vi har storting og valg, men de lærer ikke at kapitaleierne bestemmer om du får jobb eller ikke. De lærer at det er ulikheter i samfunnet, men ikke om maktforholdet mellom kapitaleierklasse og arbeiderklasse og mellom menn som gruppe og kvinner som gruppe. Nasjonal digital læringsarena, NDLA, forteller hva vi kan gjøre for verden og klimaet: «For at utviklingen i verden skal bli bærekraftig må vi få til endring. Vi må samarbeide på tvers av landegrenser, og alle må bidra: myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv. Du og jeg.» Vi kan si at kapitalismen kommer uvanlig lett fra det. Når forlagene lager lærebøker, må forfatterne ta hensyn til hva som er det gjengse, borgerlige verdensbildet. 

Det er like viktig å se hva det er skolen, planene, lærebøkene, skoleinternett holder unna. Jeg husker svært godt tid og sted for da jeg som 16-åring leste et lite hefte som jeg hadde fått låne av noen i Sosialistisk ungdomsforbund. Det handla om at klassesamfunnene hadde eksistert i en veldig liten del av menneskenes historie. Det gjaldt for arbeiderklassen å fjerne dette ødeleggende klassediktaturet og lage et nytt, klasseløst samfunn. Jeg blei så forbanna. Hvorfor hadde ingen fortalt at arbeiderklassen var viktigst, alle jeg kjente var jo med der. På skolen var Jesus viktigst! 

Så nå tenker jeg på de mange og store skolene hvor 70–80 prosent av elevene er språkmektige med familie i mange land og historier om krig og katastrofer. Og samfunnsliv, arbeid, rike og fattige, eventyr, musikk. Blir den delen av verden holdt unna? Norge som imperialistland i USAs tjeneste – er det noe som 16-åringer med et lånt hefte blir overraska over, i dag?

Det er noe som kalles «den skjulte læreplanen». Den formelle læreplanen er myndighetenes vedtatte, skriftlige mål for utdanninga. Det meste og viktigste som skjer på skolen, står ikke i noen læreplan, men kan påvirke sterkere. Plan: Alle barn er like mye verdt. Praksis: Abdi og Samaya: Ikke snakk morsmålet! Her snakker vi norsk! Plan: Det er ikke karakterer på barneskolen. Praksis: Vi tegner smilemunn og sur munn. 

Hva er viktig? På 1930-tallet var det en radikal strømning i skolen. Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 snakka om å ha morsomt gruppearbeid. Og: «En større fellesoppgave i regning, tegning, geografi, biologi osv. vil stimulere arbeidslysten hos dem og gjøre dem glade.» Glade! 

Det går an å tenke alternativt: Se artikkelen Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018.

Hvor er staten på vei?

Jeg nevne noe som bekymrer meg om skolen. Det gjelder en voksende internasjonal tendens til å lage «fit for all»-undervisning, uavhengig av land, geografi, miljø og at elevene er svært ulike. Det er selskaper som selger varer som går under betegnelsen digitale læremidler, «edubusiness».

På imperialistisk vis har kapitaleiere kasta seg over skolevesenet. De har funnet ut at de kan gjøre butikk på offentlige skoler. Også i Norge – med offentlige penger.  Flere internasjonale gigantiske selskaper lager noe de kaller skoler i fattige land, med begrunnelsen at vil hjelpe de fattige, 

Et eksempel er «for profit»-selskapet Bridge International  Academies, som opererer i Afrika og India med statenes og Verdensbankens pengestøtte. Foreldrene betaler også, og selskapet sier at det er lett å tjene milliarder av dollar når de fattige betaler, fordi de er så mange. Selskapet sender instruks til «lære-fasilitøren» for hver eneste time, minutt og sekund (jo!), elektronisk og på engelsk, på nettbrett eller mobiltelefon, om hva hen skal gjøre dag for dag i et klasserom.

Jeg tenkte på det da jeg leste om Læringsverkstedet, en barnehagekjede, der eierne beriker seg på offentlige penger, blant annet i Norge. Det kontrollerer ikke på langt nær på samme måte som Bridge. Men eierne har åpenbart ikke mye tillit til barnehagelæreres faglige dømmekraft. De har bestemt at barnehagene deres skal bruke et fast dagsprogram. Eiernes mål med dette er å «optimere elevers skoleprestasjoner». Selskapet gir «utbyttegaranti». Staten har stempla godkjent og sendt pengene. Barnehagelærere synes faget deres smuldrer bort … 

Så er det nettbrett og PC. Jeg er tilhenger at elevene bruker Internett, ikke minst fordi de kan se ting som de aldri ellers ville ha sett og hørt! Det jeg er urolig for, er hva staten har tenkt. Er det mulig å se for seg at staten lager en strategi der et sentralt direktorat sender oppgaver til elevene i stort omfang, i et dags- eller ukesregime? At det lages læringspakker som passer til de nasjonale prøvene? At det holdes prøver via nettbrettet/PC-en, slik at direktoratet får resultatene direkte? Kan en si at da blir kontrollen fra stat til elev fullstendig? Vil lærerne bli tilretteleggere og ha ansvaret for at teknikken virker? Vil lærere være nødvendige, i et slikt system? 

Hva er lærenes spesielle fag? Pedagogikken! 

I skoledebatten snakkes det ikke nok om pedagogikken. Lærernes fag. Sjølsagt må lærerne ha tilstrekkelig kunnskap i de fagene de underviser i. Men det er pedagogikken som gjør at du får med deg elevene. Når du studerer spesialpedagogikk for å bli bedre til å undervise elever med spesielle behov, så er det ikke matte og engelsk du studerer, men hvordan du oppfører deg. Og hvordan finne ut hvordan barnet og ungdommen tenker, og så prøve å finne veier inn til barnet og ungdommen så de forstår. 

Læreren omdanner mål i fagplanene og de sosiale måla til aktiviteter/gjøremål for elevene som passer for alderen, stedet, årstida naturen, klassens størrelse, de ulike elevene. Å få en klasse til å fungere sosialt, at elevene har det bra der, er en oppgave over tid – for pedagogen. Dette er faget og gleden til læreren. Det å ikke få lov til det, eller i praksis bli hindra, er veldig frustrerende. 

Hvis lærerne mer eller mindre tvinges til ukeplaner eller teknologi som tar over mye av tida i klasserommet, og som er laget til bruk for alle i hele landet på samme tid, altså uavhengig av levende, forskjellige barn (og ungdom!) på ulike steder, forsvinner pedagogen. Derfor er de nasjonale prøvene og andre tester gjennomført i alle klasser i alle skoler i hele landet på samme dag, også et angrep på faget pedagogikk og på pedagogen. Læreren vil gi plass ikke bare til å regne og skrive, men alle fag, slik læreplanen sier. Pisa-tester har ikke med historie, samfunnsfag, og sjølsagt ikke sang og musikk, undersøkelser og skapende virksomhet. Er Bridge-strategien umulig å forestille seg i Norge? Vil kapitalens behov for nye markeder, tvinge seg mer og mer inn i norsk skole? Jeg sender spørsmålet videre.

Jeg nevnte tidligere at mora mi Helga og søstrene leste skolesangboka, fra perm til perm, som litteratur, da de var barn, og de sang mye. I dag synges det lite i skolen. Når jeg besøkte mora og tanta mi som nærma seg 100 år, den ene dement, den andre ikke, hadde jeg alltid med meg Mads Bergs sangbok (første opplag i 1914). Boka hadde jeg med for min egen del. Gamlingene kunne alle sanger og alle vers utenat, og lagde andrestemme så lett som en plett. 

 

Klima

Ikke bare resultater i valg

Avatar photo
Av

Erik Ness

Dette nummeret av Gnist handler om staten – hva den er for noe og hvordan jobbe politisk som et revolusjonært parti i det marxister grovt sett vil oppfatte som et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system. Derfor er det naturlig å snakke med Siavash Mobasheri som er leder av det største distriktet i Rødt, Oslo. Hvert fjerde medlem av Rødt er medlem av Rødt Oslo.

Av Erik Ness, medlem av redaksjonen i Gnist
Siavash Mobasheri er utdannet lærer, leder av Rødt Oslo, landsstyrerepresentant og bystyrerepresentant i Oslo.
foto: Ole Mjelstad

Gnist: Hva tenker du om påstanden om at staten grovt sett er et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system? At staten er en organisering for å holde produksjon for profitt og borgerskapets klasseherredømme i gang?

Siavash: Jeg er vel ganske enig i denne påstanden. Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans. Det er ikke riktig. Statens rolle er å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten står klart og tydelig på eierklassens side, selv om den også har oppgaver som er til fordel for den arbeidende klassen.

Statsapparatet – inkludert fylker, kommuner og statseide bedrifter – vil jeg si at har grovt sett tre hovedfunksjoner under kapitalismen: mekler, felleskapitalist og maktinstrument. Jeg skal forklare hva jeg mener med disse funksjonene.

Som mekler lager statsapparatet lover og systemer som får samfunnet og markedsøkonomien til å gli best mulig og i samsvar med interessene til kapitalen. Dette er ikke alltid like lett å få øye på, men når man først har sett det, så blir det veldig tydelig. Skattepolitikken er et eksempel på dette, lønnsarbeid skattes mye hardere enn inntekt på aksjespekulasjon. 

En sterk fagbevegelse og andre gode krefter er avgjørende for at lover og regelverk blir bedre for arbeiderklassen. Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven er klassiske eksempler på forbedringer som er vunnet gjennom kamp. Dette er imidlertid ikke evige seire, arbeidsfolks rettigheter er stadig under angrep, og vi er ikke alltid sterke nok til å klare å forsvare det vi har. 

En del av meklerfunksjonen blir utført via de folkevalgte organene, nasjonalt og lokalt. Dette gir staten et demokratisk preg, og til en viss grad får folk innflytelse på den måten. Men i alle vesentlige spørsmål er det likevel eierklassen og kapitalen som rår, dette har vi også sett tydelig under koronakrisa – de store millionene har gått til de rikeste, smulene har gått til oss andre. 

Som felleskapitalist sørger staten for infrastruktur og standardisering som det ville være lite hensiktsmessig eller umulig for hver enkelt kapitalist å bygge ut eller vedta. Utbygging av veier, vanntilførsel og kraftlinjer er selvfølgelig også et gode for folk flest, men det er en heldig bieffekt, ikke et mål i seg sjøl. 

Som maktinstrument skal staten sørge for å opprettholde lov og orden og gi landet trygge grenser. Men den har også etablert et overvåkings- og kontrollsystem, både åpent og i det skjulte. Den politisk begrunnede overvåkinga av venstresida i norsk politikk har vært massiv. Gjennom både 70- og 80-tallet ble tusenvis av politiske aktive overvåka og registrert fordi de ønsket å endre på maktforholdene i Norge.

Jeg sier ikke at staten bare er et onde i et kapitalistisk samfunn. Staten kan også være en plattform hvor arbeiderklassen og sosiale bevegelser kan kjempe fram bedre velferdsordninger og rettigheter for vanlige folk. Det formelle og delvis demokratiet som er bygd opp, gir oss muligheter som mangler i mange andre land, vi må bare ikke glemme at rettighetene vi har ikke er en gave fra systemet, men et resultat av politisk kamp gjennom mange år. Nå ser vi at tilkjempede goder blir svekket og mulighetene for å få til reelle endringer innenfor rammene av kapitalismen blir dårligere når arbeiderklassens organisasjoner er svakere. Det vi ser er at den økonomiske sfæren utvides og at demokratiet slik innskrenkes når nye områder legges under markedets vold, for eksempel når velferdsprofitørene gjør nye innhogg.

Gnist: Du er «hærfører» for noen tusen medlemmer av Rødt, revolusjonære, som vil et helt annet sted enn vi er i dag. Hva tilbyr Rødt sine medlemmer sånn at de sammen deltar i klassekampen? Jeg tenker på studier, lagsarbeid, hjelp til å bli aktive i fagforeninger, kvinnebevegelsen, antirasistisk bevegelse osv.  

Siavash: Rødt Oslo har i likhet med resten av partiet vokst massivt de siste årene, og det betyr mange nye medlemmer og stort behov for å utvikle organisasjonen både organisatorisk og politisk. I tillegg forandrer virkeligheten seg hele tida, derfor må vi oppdatere våre meninger og analyser i tråd med utviklinga i samfunnet. Dette er, for å si det pent, ikke en enkel oppgave.

Det er ikke sånn at vi stadig må finne på hva vi mener på nytt, men vi trenger å tilby alle nye medlemmer skolering i det grunnleggende tankesettet vi bygger på, altså marxistisk analyse. Når virkeligheten forandrer seg, må vi tenke gjennom hva vi mener konkret, med utgangspunkt i en felles analyse og et felles begrepsapparat. Jeg tror det er riktig å si at akkurat nå har vi stort behov for å bygge denne felles analysen og utvikle dette felles begrepsapparatet. 

Det finnes nettverk, utvalg og arbeidsgrupper både lokalt og sentralt som jobber med å legge til rette for studiearbeid. Men det som finnes av tilbud, er likevel ikke nok. Etter min mening har vi i Rødt de siste årene ikke klart å lage et godt nok verktøy for å forstå virkeligheten, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Jeg savner diskusjoner om «de lange linjene», for vi blir dessverre ofte slukt av små og store hverdagslige saker i parlamentariske organer. Å finne tid til å se langt framover sammen, er en av de viktigste utfordringene for oss nå. Vi har over 10 500 medlemmer i Rødt. Det er en potensiell politisk kraft av dimensjoner, men da må vi også gi medlemmene mulighet til å både utvikle seg sjøl politisk og til å være med og utvikle Rødt politisk – basert på analyser og diskusjoner, ikke kortsiktig gevinst på meningsmålinger.  

Det kommunistiske PTB (Parti du Travail) i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i Europa nå. De har gjort flere sterke i valg de siste åra, og de prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen partiorganisasjon framfor å satse alt på å føre egen parlamentarisk framgang. Jeg mener ikke at Rødt skal bli en kopi av PTB, å kopiere andre partier i andre land er aldri en god idé, men vi må erkjenne at dagens studiearbeid ikke fungerer optimalt.

Jeg savner at vi i Rødt har en gjennomgående og systematisk partiskole og en kultur for å studere, lære og utvikle oss. Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere. Politiske studier er nødvendig for å utvikle en god politikk her og nå, og for å se hvilke veier vi skal velge for å kunne kvitte oss med kapitalismen som system. Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser. Samtidig må vi huske at disse analysene ble utviklet i politiske kollektiv, ikke av enkeltpersoner som satt innelåst i kott og skrev for seg selv.

Partibygging i bred forstand av ordet må tas på alvor. Vi må prøve å skape et parti av aktive og skolerte aktivister som klarer å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg, kapre flest mulig stemmer og sprenge sperregrensa for å få inn flere representanter på tinget. Vi skal være et parti som hele tida står på to bein, partibygging og ikke-parlamentarisk arbeid må prioriteres i minst like stor grad som folkevalgtarbeid.

Vi må bruke skoleringa målretta for å skape mer aktiv grunnplan som ikke bare former en bedre praksis, men som ved å gjøre det basert på en felles ideologisk forståelse knytter deler av bevegelsen nærmere sammen. Dette høres kanskje litt stort ut, men det finnes ikke noen grunn til at vi ikke skal være ambisiøse. Det handler om å vite hva vi vil og jobbe dag til dag ut ifra noen målsettinger som vi ser på horisonten. Mister vi målet ut av syne er det lettere å gå seg vill.

Gnist: Mer og mer av vårt arbeid rettes nå inn mot valgkamp og arbeid i kommunestyrer, fylkesting og nå Stortinget? Hvordan tenker du at dette står i forhold til oppgaver utenfor folkevalgte organer, jfr. spørsmålet ovenfor?

Siavash: La oss slå fast et par ting til å begynne med: Det er få i Rødt som mener at sosialismen kan innføres gjennom kommune- eller stortingsvalg. Selv om vi i en viss forstand jobber i folkevalgte organer for å gjøre kapitalismen litt mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, så har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en tilfredsstillende framtid. Grådigheten, profittjakten, kravet om evig økonomisk vekst, alt dette som ligger i kapitalismens natur, betyr at den må kastes på historiens skraphaug. 

Vi er derfor tydelig på at makta til å forandre samfunnet ligger i bevegelser utenfor de folkevalgte organene. Vi er mer opptatt av å bringe på banen de krava enn å få posisjoner med mest mulig innflytelse og høye lønninger. Derfor har vi valgt å ikke gå inn i byrådet i Oslo, og på nasjonalt plan er det uaktuelt å gå inn i regjering. Regjering og byråd betyr ansvarlighet, lukka dører, enhet med makta og administrering av et system vi er grunnleggende mot. Og vi har vist, ikke minst her i Oslo, at det med riktig strategi kan det ligge mye makt i å sitte utenfor, men med samarbeid og røtter i folkelige bevegelser og aksjonsgrupper. 

Jeg mener Rødt skal være partiet som løfter folk og bevegelser sine kamper inn i de folkevalgte organa samtidig som vi er med å organisere de folkelige kampene. De seirene vi vinner i folkevalgte organ kommer ofte som et resultat av ikke-parlamentarisk arbeid. Dette ved at man har lagt et press utafor folkevalgtorganene som etter hvert kjennes også inn i maktens korridorer. Her er Rødt i en unik situasjon da vi er det eneste partiet som tar folkelige bevegelser på alvor.

Vi må stadig utvikle ei av våre sterke sider, evnen til å knytte sammen parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid. Det betyr ikke bare at vi kan vinne enkelte seire innafor systemet, men det betyr også at vi er med på å endre styrkeforholda mellom klassene. Det forutsetter en annen måte å jobbe på enn de andre partiene har. Det betyr at partiet må jobbe i – og i tett samarbeid med – de store folkebevegelsene (massene), fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, freds-og solidaritetsbevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen for å nevne noen.

Gnist: Jeg tenker at det er et sjikt i Rødt som nå er blitt viktigere enn før: de folkevalgte. At politikk framstår som folkevalgtarbeid. Hva tenker du om dette i en sammenheng med å trekke alle med, bygge opp arbeiderklassen og folkets styrke nedenfra? Bygge opp fra grasrotnivå.

Siavash: La meg bruke Rødt Oslo, en organisasjon i sterk vekst, som eksempel. Vi får stadig mange nye medlemmer, vi har folkevalgte i 13 av 15 bydelsutvalg (kommunestyret), 20 lokallag og fire representanter i Oslo bystyre. I mange bydeler har vi for første gang vist fram partiet vårt, bygger tillit og gjør politisk arbeid. Vi har også relativ en sterk organisasjon i Oslo med aktive lag i nesten alle bydeler. 

Sånn som det fungerer i dag, er det det parlamentariske arbeidet som i størst grad bidrar til å gjøre Rødt synlig i mediene, og da blir det fort også det som blir mest synlig av partiarbeidet. De folkevalgte blir Rødts ansikt utad. Dette må vi være oppmerksomme på, og vi må jobbe for bedre balanse mellom det parlamentariske og det ikke-parlamentariske arbeidet.   

Derfor er mitt utgangspunkt at det er helt avgjørende med et godt samspill og samarbeid mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. Det ville jo være veldig trist, og uheldig for hele klassekampen i Oslo og resten av landet dersom vi ender opp med å bli reint et parlamentarisk, maktsøkende parti. Vi skal ikke gå i SV-fella.  

Partiorganisasjonen har vi for å organisere klassekamp i brei forstand, ikke bare valgkamparbeid og parlamentarisk innsats. I valgkampen løper partiaktivister beina av seg for å spre politikken og overbevise folk til å stemme Rødt. Da er det på sin plass at de har eiendomsrett til partiets representasjon i kommunestyret, fylkesting og stortinget. Vi må hele tiden minne hverandre på at ingen Rødt-representant sitter der i kraft av seg selv. 

Våre folkevalgte er viktige for partiet, men det er samtidig nødvendig å sikre at de er forankra i en fungerende, skolert, og engasjert partiorganisasjon. En slik forankring er nødvendig for å få det riktige forholdet mellom arbeidet i de parlamentariske organene og partiets arbeid med å mobilisere folk til engasjement i lokale og sentrale kampsaker. Det er altså en gjensidig avhengighet mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. 

En av mine kjepphester er rotasjon av maktposisjoner i folkevalgte organer. Dette gjøres i partiet Enhedslisten i Danmark. I et sosialistisk parti bør det være regler for hvor lenge en person kan ha en ledende stilling. På den måten vil man sikre at makta fordeles på mange flere hoder og hender. Vi sier gjerne at makt korrumperer. Med det mener vi at folk i maktposisjoner endrer seg og slutter å tjene folks interesser. Dette gjelder også i revolusjonære partier. Derfor vil vi at makt ikke skal konsentreres rundt noen få utvalgte personer, men at den skal inkludere så mange som mulig. Jeg mener at når en person har hatt en heltidsstilling i et parlamentarisk organ i to valgperioder, skal denne personen ta en pause og gå ut i vanlig arbeid igjen, så andre folk kan slippe til. Ikke minst bør vi stille krav om at alle som skal ha en sentral stilling i partiet, bør ha hatt vanlig arbeidserfaring og ha lokal organisasjonserfaring i Rødt.

Gnist: Hvilken rolle mener du partilaga spiller og kan spille i en sånn sammenheng? Mange av oss kaller partilaga fortsatt for grunnorganisasjonene. Er det der makta ligger lokalt for allsidig politiske arbeid – og arbeid i folkevalgte organer?

Siavash: Våre folkevalgte spiller i dag en svært viktig rolle i å vise fram partiet. Samtidig skal Rødt ikke gå i samme fellen som andre partier: At det er i kommunestyregruppe, fylkestingsgruppe, stortingsgruppe og i den aller øverste ledelsen at makten ligger, mens medlemsmøter, årsmøter og landsmøter får mer symbolsk og rituell betydning.     

Det er nødvendig at det lokale partilaget legger vekt på å støtte opp om Rødt-representantenes virke som folkevalgte, ved å diskutere linjene for de viktigste sakene, prøve å få satt av nok kapasitet til å bistå i arbeidet, og stå til disposisjon for å diskutere vanskelige og kontroversielle spørsmål som måtte dukke opp. Og det er viktig at folkevalgte selv er aktive overfor laget og er opptatt av å lytte til andres syn på sakene. I Oslo har vi løst dette både ved å innarbeide gjennomtenkte samarbeidsrutiner, og at vi i våre lokale vedtekter slår fast at våre folkevalgte er underlagt vedtak fattet av lokallag/fylkesstyret. 

Rødt Oslo har over 2500 medlemmer. Dette gir både store muligheter, men også organisatoriske utfordringer. Vi har flere muligheter rundt hvordan vi skal få partiorganisasjonen og medlemsdemokratiet til å fungere på en bedre måte.

Situasjonen kan beskrives slik: På den ene siden har flere av partilagene «for mange» medlemmer. Styrene har vansker med å kommunisere og ha kontakt med alle og aktivisere dem i partilagets arbeid. På den andre siden har Rødt Oslo flere nye medlemmer som føler det vanskelig å aktivisere seg i forhold til den eksisterende lagsstrukturen og organisasjonsmodellen. De er kanskje heller ikke interessert i at medlemskapet skal fungere på denne måte, eller de har fra før et ganske travelt liv med mange gjøremål, interessefelt, barnepass, skiftarbeid osv.

Samtidig er det ønskelig at flere aktiviserer seg. Selv om Rødt godtar at vi har medlemmer som forholder seg passive, er hele organisasjonskulturen og partidemokratiet vårt basert på at medlemmene er med i fungerende partilag. I tillegg er det ønskelig at Rødt som revolusjonært parti er med og påvirker arbeidet og tar ansvar i folkelige organisasjoner og aksjoner. Da trenger vi aktive partilag som forholder seg til dette og engasjerer medlemmene i de forskjellige sakene. Våre ambisjoner går langt utover valgkamper og parlamentarisk arbeid i Storting og bystyre-/ bydelsutvalg. I så måte er det noen «hull» i hvordan vi for tiden er organisert i Oslo. Dette er spørsmål vi har diskutert over flere år i partilagene våre, men vi har ikke landa på en konklusjon ennå. 

Strategisk sett er det ikke mulig å tenke seg sosialisme i dette landet uten at partiet har store og sterke bastioner i hele den mangfoldige arbeiderklassen. Vi trenger mer fagforenings- og arbeidsplassorganisering. Vi trenger faglige lag som organiserer ansatte og tillitsvalgte på sykehusene, i hjemmetjenesten, i IKT-bransjen, på bibliotekene, innenfor handel- og kontor så vel som for ansatte i frisør- og hudpleiesalonger. Og vi trenger flere møteplasser for «røde tillitsvalgte» i fagbevegelsen.

Klima

Motstand mot undertrykking er meningen med livet. Om utviklinga av demokratibevegelsen i Tyrkia.

Av

Johan Petter Andresen

Det er farlig å drive med lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, spesielt for den kurdiske minoriteten, som har blitt forsøkt utsletta. I denne artikkelen får vi en presentasjon av den kurdiske progressive bevegelsen i Tyrkia, både ideologisk og organisatorisk, og tre viktige områder for denne bevegelsen: demokrati nedenfra, kvinne­frigjøring og økologi.


Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og Solidaritet med Kurdistan
Foto: Rasande Tyskar / Flickr

Alle som deltar i lovlig politisk virksomhet i Tyrkia, risikerer fengsel, tortur og død. Tyrkia har aldri hatt en demokratisk revolusjon, slik vi i Norge opplevde for over 100 år siden. Særlig har den kurdiske minoriteten på over 20 millioner fått merke Tyrkias kvasi-demokrati. Ved siste lokalvalg i mars 2019 vant det progressive Folkenes demokratiske parti (HDP) 65 distrikter/kommuner. Nå er det bare 19 borgermestere igjen. Resten fikk enten ikke tiltre eller har blitt avsatt, og staten har enten gitt oppdraget til det nest største partiet, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), eller utpekt en administrator som dikterer i tråd med AKPs politikk.1

Mange av de avsatte politikerne sitter i fengsel anklaget for støtte til terrorisme. Tyrkia har overfylte fengsler og sliter med å få bygd nok til det stadig økende antallet som er rundt 300 000 innsatte. Nå i april 2020, under korona-epidemien, slippes flere titusener fanger ut av fengsel for å hindre massedød. Men det er de vanlige kriminelle som slippes ut, ikke de politiske fangene som utgjør mange titusener.2

Utslettelse

Helt siden danninga av Tyrkia i 1923 har staten ført en politikk for å utslette kurderne. Denne målsettinga er umulig å oppnå, da kurderne er for mange og for livskraftige. De har ført kontinuerlig motstandskamp mot alle tiltak som staten har kommet med. Men motstandskampen krever ofre. Utallige lovlige folkelige organisasjoner og politiske partier har blitt forbudte. Mange titusener er drept og lemlesta. Mange tusen landsbyer er jevna med jorda og beboerne tvangsflytta. Arbeidsløsheten i de kurdiske områdene er skyhøy. Da jeg var i Diyarbakir i sørøst-Tyrkia i 2019 (byen heter Amed på kurdisk, men alle navn på byer og tettsteder i den kurdiske delen av Tyrkia har fått påklistra tyrkiske navn) fortalte min tolk i forbifarten at så å si alle kvinnene hun kjenner i byen, går på angstdempende medisin. Dette skyldes den brutale framferden til politiet og militæret som plutselig stormer inn i en leilighet midt på natta i en razzia. Eller plutselige arrestasjoner av folk rett fra gata uten grunn. Jeg så med egne øyne hvordan byen var overfylt med politi og militære. Det ga inntrykk av en beleira by under okkupasjon.

PKK

I denne atmosfæren kjemper den progressive bevegelsen, som prøver å jobbe mest mulig legalt, men som naturligvis tvinges til å jobbe illegalt, for å utvikle demokrati nedenfra. Den moderne kurdiske motstanden fikk en avgjørende nydanning med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i syttiåra. PKK, som var illegalt fra første dag, prøvde å kombinere legal kamp, illegal og væpna kamp fra starten. I 1984 begynte de en geriljakrig etter langvarige forberedelser. Men målsettinga om en egen kurdisk nasjonalstat ble forlatt som en del av oppsummeringene etter falitten til sosialismen i Sovjetunionen og Kina.

Som et resultat av omlegginga av ideologien og politikken, ble nye organer med nye programmer etablert på begynnelsen av 2000-tallet. Det viktigste fellesorganet nå er De kurdiske fellesskapenes forening (På kurdisk: Koma Civakên Kurdistan), (KCK) som har en egen «kontrakt» som baserer seg på demokratisk føderalisme, og som beskriver hvordan både masseorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, partier og kooperativer (kommuner) skal fungere i kurdiskdominerte områder og i diasporaen. PKK er den viktigste organisasjonen i KCK. KCK må operere i hemmelighet.3

Ny ideologi

Nasjonalstatstankegangen er oppsummert som en kapitalistisk tankegang som viderefører en undertrykkerstat og nasjonalsjåvinisme. Målsettinga er ikke å erobre nasjonalstaten og bygge opp en sosialistisk nasjonalstat, men å bygge opp demokratiske strukturer nedenfra her og nå, og over tid svekke statens posisjon til fordel for et folkelig organisert demokrati. Mange av de folkelige organisasjonene, også de legale organisasjonene, særlig i de kurdiske områdene, har nå lagt om politikken og ideologien i samme retning. Endringene gjelder ikke bare Tyrkia, men også progressive organisasjoner og partier i Syria, Irak og Iran. Også internasjonalt er det en voksende oppslutning om denne strategien. Vil den lykkes? Eller er den en blindvei? La oss se litt nærmere på hva den innebærer.

Folkenes demokratiske parti (HDP)

Det viktigste spørsmålet er altså et flerstemmig demokrati nedenfra. Dette innebærer at organisasjoner dannes for alle slags grupper av mennesker for å sikre at de er organisert og kan utvikle seg som gruppe, og at de kan få innflytelse som gruppe i den generelle bevegelsen. I og med at man vil sikre mest mulig demokratiske vedtak der alle blir hørt, er man opptatt av mest mulig konsensus. Utover 2000-tallet, etter hvert som de nye ideene spredte seg, slutta stadig flere organisasjoner opp om de nye ideene. I 2011 kom mange organisasjoner sammen og danna Folkenes demokratiske kongress (Halkların Demokratik Kongresi, HDK). I 2012 danna HDK det parlamentariske partiet HDP.

Da HDP ble stifta, bragte det sammen en brei koalisjon av kurdiske og tyrkiske venstrepartier, men også ulike organisasjoner for minoriteter, representanter for sivilsamfunnet, økologiske bevegelser, fagforeninger, LHBTQ-bevegelser og kvinneorganisasjoner. Totalt deltok 37 ulike partier og organisasjoner på stiftelseskongressen. HDP organiserer seg på en slik måte at alle slags minoriteter og masseorganisasjoner blir representert i styrende organer. Det samme gjelder prosessen med å velge delegater til lokale og nasjonale valg.4

Kvinnefrigjøring

En sentral tese er at det viktigste enkeltspørsmålet for menneskehetens frigjøring er frigjøringa av kvinnene. Dette begrunnes blant annet med at det var nettopp kvinnenes verdenshistoriske nederlag i den neolittiske perioden som var begynnelsen på patriarkatet, klasseundertrykkinga og undertrykkerstaten. Det er altså først når kvinneundertrykkinga er nedkjempa at menneskeheten kan bli fri fra all undertrykking. Denne holdninga gir omfattende konsekvenser for organiseringa av kampen. Organisasjonene har kvinnekvotering, medledersystemet med begge kjønn representert i alle ledelsesposisjoner, særegen kvinneorganisering i alle organisasjoner (inklusive militære organisasjoner), og i noen organisasjoner har kvinneorganiseringa vetorett over vedtak fatta i organ der begge kjønn er representert.

En nyvinning innafor for eksempel HDP er kvinneforsamlinger. Disse er uavhengige, men likevel en del av HDPs strukturer. Alle kvinnekandidatene til allmenne valg blir utpekt av kvinneforsamlingene som har sitt eget partiprogram og vetorett i alle HDP-vedtak som angår kvinner.5

Økologi

Et tredje område med høy prioritet er økologi. Bevegelsen legger stor vekt på å utvikle mest mulig sjølforsyning og kjemper mot det som PKKs grunnlegger Abdullah Öcalan kaller industrialisme, som kort fortalt er kapitalistisk industriell vareproduksjon og industrielt jordbruk. Kampen mot et kjøpesenter til forsvar for Geziparken i Istanbul i 2013 var en viktig hendelse som brakte sammen den kurdiskdominerte demokratibevegelsen og miljøbevegelsen. Kooperativer, småbønder, håndverkere, lokale småkapitalister osv. får støtte mot storkapitalen.6

Til tross for omfattende forfølgelse har HDP evna å etablere seg som et landsomfattende parti som også omfatter store deler av tyrkisk venstreside. For eksempel fikk HDP 7 av 88 representanter i Istanbul ved det nasjonale valget i 2015. De kurdiskdominerte områdene i sørøst er likevel bastionen.7

Etter 2016 har Tyrkia gått enda mer i retning fascisme med enda hardere og mer åpen undertrykking. Ved lokalvalget høsten 2019 lot HDP være å stille kandidater i områder der de sjøl ikke hadde vinnersjanser, men der det sosialdemokratiske partiet Det republikanske folkepartiet (CHP) hadde sjanse til å vinne. En slags antifascistisk valgtaktikk. Dette førte til et begredelig nederlag for AKP i Istanbul og andre større byer i vestre Tyrkia.

Alternative strukturer

I de kurdiske områdene jobber de demokratiske kreftene med å bygge opp både en alternativ økonomi, politiske strukturer med folke- og kvinneforsamlinger og alternativ kultur midt i denne fasciseringen. For eksempel prøver man å starte små kollektiver som produserer blant annet grønnsaker. Man organiserer språkkurs og kulturkurs for å styrke den kurdiske identiteten. Man utvikler ulike former for demokratiske organisasjoner som kjemper for å ivareta ulike minoritetsrettigheter. ­Staten slår hardt tilbake. Faktisk blir folk fengsla for en twittermelding mot Tyrkias invasjon i Syria. Tidligere borgermester Nalan Özaydın ble i retten i år anklaget for støtte til terrorisme og som bevis ble hennes støtte til et kvinnekontrollert grønnsakskooperativ.8 Den samme anklagen går igjen – støtte til terrorisme(!). Staten utnytter det mislykka kuppforsøket til å slå ned all opposisjon. Over 600 000 har vært under etterforskning siden kuppforsøket i 2016, hvorav de aller fleste over hodet ikke har noe med kuppmakerne å gjøre, men beskyldes for å være med i væpna organisasjoner.

Geriljakrig

Samtidig fører PKK, som er utpekt som terrororganisasjon av blant annet USA og EU, væpna kamp med egen kvinnegeriljahær, ungdomsorganisasjon, geriljahær og bygerilja9 for begge kjønn og jobber i hemmelighet over hele Tyrkia. Det antas at PKK har mellom 4 000 og 30 000 soldater og, antar jeg, mangegangeren i antallet medlemmer. Over 10 000 av de fengslede i Tyrkia er medlemmer av PKK.10

Holdninga til både den legale og den illegale demokratiske bevegelsen er at kampen er langvarig, at det ikke er de som lever nå som vil oppleve de samfunnsforholda de kjemper for. Blant aktivistene er holdninga at det å yte motstand er sjølve meninga med livet. Det er det kollektive målet og fellesskapet som betyr noe. Ens eget liv gir kun mening hvis det vies til kampen for menneskenes frigjøring.

Sluttnoter

1 https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2020/04/turkey-kurdish-movement-left-only-third-of-election-gains.html

https://www.evrensel.net/haber/400576/hdpnin-kazandigi-65-belediyeden-40ina-kayyum-atandi

2 https://www.aljazeera.com/news/2020/04/turkey-free-prisoners-curb-coronavirus-200414062852220.html

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union

4 https://en.wikipedia.org/wiki/Peoples%27_Democratic_Congress

https://jacobinmag.com/2019/03/turkish-local-election-hdp-erd

https://english.alaraby.co.uk/english/comment/2015/6/10/the-success-story-of-turkeys-kurdish-hdp-party

https://en.wikipedia.org/wiki/November_2015_Turkish_general_election

https://mesopotamia.coop/hdp-mayor-terrorism-charges-green-beans/

https://anfenglishmobile.com/news/civil-defense-units-yps-and-yps-jin-launch-revenge-offensive-43559

https://military.wikia.org/wiki/Civil_Protection_Units

https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/866092/Turkey_country_policy_and_information_note_Kurdistan_workers_party__PKK__February_2020.pdf

https://ahvalnews.com/pkk/turkeys-claims-pkk-demise-exaggerated

 

 

Klima

Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet!

Av

Marie Sørhaug

Hvilken rolle spiller kvinner i den kurdiske kvinnekampen? Er det bare som YPJ-soldater i kampen om Kobanê, eller har de en større historie? I denne artikkelen blir vi kjent med den en radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava.


Marie Sørhaug, sentralstyremedlem og leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Kurdishstruggle / Flickr. Kurdisk YPJ-soldat.

Det har lenge vært et tema for debatt blant kritiske, feministiske akademikere og aktivister at kvinner ofte er avgjørende for en revolusjon eller frigjøring, men med en gang målet er oppnådd vil kvinner ofte oppleve en backlash – da mange bevegelser nedprioriterer det såkalte kvinnespørsmålet for den angivelige større kampen. I konføderasjonen Nord- og Øst- Syria (også kjent ved det kurdiske navnet Rojava) pågår det en kvinnerevolusjon, midt i et område prega av krig. Mange har kanskje sett bilder av de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater, som da slaget om Kobanê sto, da flere tusen kvinner tok opp kampen mot Den islamske staten (IS), kjent for femicide, voldtekt som våpen og tok kvinner til sexslaver. Men, den kurdiske kvinnekampen har en historie som går mye lengre tilbake i tid enn 2014 og den kurdiske kvinnekampen er så mye utover egne forsvarsgrener – den har også sin egen ideologi og praksis. 

Kurdere og Kurdistan

Navnet Kurdistan (Kurdernes land) dukker for første gang opp i arabiske skrifter i det 12. århundret. Kurderne er en folkegruppe som bor i de områdene som kalles Kurdistan: i det nordlige Irak, det nordvestlige Iran, det sørøstlige Tyrkia og det nordøstlige Syria. I tillegg til en kurdisk diaspora i Europa. Man regner med at det er rundt 35–40 millioner kurdere til sammen hvor rundt 20 millioner bor i Tyrkia, 10 millioner i Iran, 7 millioner i Irak og 2 millioner i Syria. I ingen av disse statene er kurderne majoritetsbefolkning.

I denne artikkelen om kurdisk kvinnekamp vil jeg fokusere på den radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava. Av de fire kurdiske delene er det også Bakur som har hatt en særegen, organisert kvinnebevegelse lengst.

My Whole Life Was a Struggle

Flere kurdiske feministiske akademikere har argumentert for at den væpnede kampen til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan – Kurdistans arbeiderparti) og de pro-kurdiske partiene har vært sentral for mobiliseringa av kurdiske kvinner. I første bind av selvbiografien til Sakine Cansız, My Whole Life Was a Struggle, skriver hun om sin politiske oppvåkning og stiftelsen av PKK. Cansız ble født i 1958 i Dersim. I 1938 gjennomførte den tyrkiske staten en massakre hvor 10 000–15 000 mennesker ble drept, etter at befolkninga hadde protestert mot nye lover innført av den da unge tyrkiske staten. Rundt 11 600 personer ble tvangsflyttet til de vestlige delene av Tyrkia. De protesterte mot en omfattende assimileringspolitikk hvor kurdisk språk, kultur og historie skulle fjernes, og hvor målet var å skape en homogen tyrkisk stat. Noen år etter massakren fikk byen det nye tyrkiske navnet Tunceli som et ledd i «tyrkifiseringsprosessen». Dersim er det kurdiske navnet på byen. Både den gang da og nå er Dersim kjent som et sted for opprør, og det var dette som var bakgrunnen for Cansızs oppvekst hvor hun senere kommer i kontakt med den kurdiske frigjøringsbevegelsen først. I 1978, 20 år gammel, er hun medstifter av PKK, sammen med en annen kvinne. Cansız ble fengslet bare to år senere og blir sittende fengslet i 12 år, men det politiske arbeidet fortsetter både innafor og utafor fengselsmuren.

Çağlayan peker på hvordan diskursen rundt kurdiske kvinner endrer seg fra den nasjonalistiske diskursen på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall, hvor kvinner figurerer mest som symboler og markører for en kurdisk identitet som blir framstilt som annerledes og moderne. Senere utover 80-tallet blir kvinners plass i det offentlige viktig og deres politiske mobilisering får en viktig rolle i de ideologiske og politiske tekstene. Utover 90-tallet blir også kvinnekamp og likestilling viktigere innenfor den kurdiske bevegelsen, når man ser at den aktive deltakelsen av kvinner både som politikere, aktivister og geriljasoldater øker. Cansızs liv er på mange måter et godt bilde på dette. Tiden hun sitter fengslet, bruker hun på skolering og organisering av andre kvinner, før hun blir en del av geriljaen til PKK da hun slipper ut, og deretter blir sendt til Europa for å drive politisk arbeid der. 

Fra Bakur til Jinwar

Kvinnefrigjøring får som nevnt etter hvert en viktigere rolle i den kurdiske frigjøringskampen og blir i seg selv et sentralt mål. Kvinner i den kurdiske bevegelsen trekker både fram sin egen kamp for å sette kvinnekamp på dagsorden, samtidig som de refererer til Öcalan sine tekster. Abdullah Öcalan, som til tross for at han sitter isolert og fengslet fortsatt regnes som den kurdiske frigjøringsbevegelsens leder, har også skrevet om kvinnefrigjøring. Han introduserte begrepet jineolojî i 2003, som kommer av det kurdiske for kvinne (jin) og lojî, som er en form av det greske ordet logos, for kunnskap. Jin er avledet fra det kurdiske ordet jiyan som betyr liv. Han skiller jineolojî fra (den vestlige) feminismen og kritiserer den for å være for snever i sin ideologi, selv om han anerkjenner at det har vært viktig for å sette fokus på kvinners situasjon gjennom historien. En kritikk går for eksempel på kunnskapsproduksjon, ved at historiefaget ikke har klart å synliggjøre kvinnens posisjon gjennom tidene. Men det er også en helhetlig samfunnsideologi: «et samfunn kan ikke bli fritt uten at kvinner er fri» (Öcalan, 2017, s. 89). Det er tett koblet opp mot Öcalans konsept om demokratisk konføderalisme, og tar også for seg økonomi, natur-samfunn relasjoner og styresett.

Ut fra dette ideologiske bakteppet har det vokst fram en rekke ulike måter å praktisere dette på. Blant annet praktiseres co-lederskap, hvor det i organisasjoner innenfor den kurdiske bevegelsen med både menn og kvinner skal være delt lederskap på alle ­organisatoriske nivå innenfor organisasjonen. Det vil si at hver lederposisjon skal ha en mann og en kvinne. Den kvinnelige co-lederen er valgt av bare kvinnene, mens den mannlige co-lederen er valgt av både menn og kvinner. I tillegg til dette er det egen kvinnekvotering. Slike tiltak fører fram: i valget som var i Tyrkia i juni 2018 var det 40 % kvinner blant HDPs representanter. Blant AKPs (Erdogans parti) og CHPs representanter var andelen 15,8 % og 15,8 % henholdsvis, og totalt i parlamentet var andelen 17,5 %. 

I Afrin i 2016, en del av selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria før okkupasjonen av den tyrkiske staten, var 65 % av sivilsamfunnet, politiske og militære institusjoner selvorganiserte kvinner. I alle institusjoner hvor begge kjønn deltar er det en egen kvinnekvote på minst 40 %. Det vil si at i hvert råd, lederskap, rett og lignende må det være minst 40 % kvinner. I selvstyremyndighetene har man også innført egne kvinneakademier og forsvarsenheter (YPJ, nå en del av SDF). Lover mot diskriminering, tvangsekteskap og polygami har blitt vedtatt. Det har blitt etablert en egen landsby bare for kvinner og barn i de selvstyrte områdene: Jinwar. Den ble offisielt åpnet 25. november 2018 og skal gi kvinner et trygt sted å bo uten vold og undertrykkelse, og er basert på jineolojî, økologi og selvberging. Det er ment som et eksempel for en løsning for hvordan kvinner kan organisere seg og leve sammen – og være et alternativ til det patriarkalske systemet (se jinwar.org).

Men, både Jinwar og den kurdiske kvinnebevegelsen har vært utsatt for mange angrep, både i Syria, Tyrkia og i Europa. Jinwar ble midlertidig evakuert da den tyrkiske invasjonen i Nord- Syria startet sist oktober, og Hevrin Khalaf, som var generalsekretær i Syrian Future Party ble i oktober 2019 likvidert av tyrkiske leiesoldater i et angrep som Amnesty International har omtalt som krigsforbrytelser. I 2013 ble Sakine Cansız, sammen med Fidan Doğan og Leyla Şaylemez, som også var kurdiske kvinneaktivister, henrettet i Paris. Ingen har blitt dømt for drapene. Kvinneorganisasjoner som the Free Women’s Congress (KJA), den største paraplyorganisasjonen i Tyrkia og Nord-Kurdistan for kvinnebevegelsen, har blitt stengt av den tyrkiske staten. Men til tross for disse angrepene fortsetter kampen, både i Kurdistan og i diasporaen, og den bevegelsen jeg har lært å kjenne, gir ikke opp selv om det kommer stadig nye angrep.

Tittelen på denne artikkelen, Jîn, jîyan, azadî! (på norsk: Kvinne, livet, frihet!) er et mye brukt slagord på kurdisk som du ofte hører på demonstrasjoner. Det kan ikke bli noe frihet uten kvinnefrigjøring, hverken for kurdere eller andre.

Blant kildene:

Burç, R. (2019). One state, one nation, one flag—one gender? HDP as a challenger of the Turkish nation state and its gendered perspectives. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 21(3), 319–334. https://doi.org/10.1080/19448953.2018.1497755

Çağlayan, H. (2012). From Kawa the Blacksmith to Ishtar the Goddess: Gender Constructions in Ideological-Political Discourses of the Kurdish Movement in post-1980 Turkey. Possibilities and limits. European Journal of Turkish Studies. Social Sciences on Contemporary Turkey, 14. http://journals.openedition.org/ejts/4657

Çaha, Ö. (2011). The Kurdish Women’s Movement: A Third-Wave Feminism Within the Turkish Context. Turkish Studies, 12(3), 435–449. https://doi.org/10.1080/14683849.2011.604211

Cansiz, S. (2018). Sara: My Whole Life Was a Struggle. Pluto Press.

Dirik, D. (2017). Self-Defense Means Political Autonomy! The Women’s Movement of Kurdistan Envisioning and Pursuing New Paths for Radical Democratic Autonomy. Development, 60(1), 74–79. https:doi.org/10.1057/s41301-017-0136-3

Knapp, M., Flach, A., & Ayboga, E. (2016). Revolution in Rojava: Democratic Autonomy and Women’s Liberation in Syrian Kurdistan. Pluto Press.

Öcalan, A. (2017). Liberating Life: Woman’s Revolution. I The Political Writings of Abdullah Öcalan: Kurdistan, Women’s Revolution and Democratic Confederalism (s. 57–96). Pluto Press.

 

Klima

Gratis helsetjenester i hele verden etter apartheids fall i Sør-Afrika

Av

Mark Heywood

Verdens helseorganisasjon kom i 1978 med en erklæring, Alma Ata-deklarasjonen 1, som sier at helse er et offentlig ansvar. Jeg vil starte med å ta oss tilbake til 1994, som var året da vi i Sør-Afrika fikk frigjøring. Vi vant frigjøringskampen etter tre hundre og femti år med rasisme, kolonialisme og apartheid.

Denne artikkelen er en lett redigert versjon av et foredrag Mark Heywood holdt på et webinar for Transnational Institute 22. april 2020.


 

Illustrasjon: Laura Makaltses
Av Mark Heywood, direktør for SECTION27 som ble dannet i mai 2010. Det er en av Sør-Afrikas mest betydningsfulle, post-apartheid menneskerettighetsorganisasjoner.
Artikkelen er oversatt av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder i Forlaget Rødt.

Etter at vi vant, var et av de første områdene som vi ønsket å ta opp, ulikhet i helsetilbud. Helse var et viktig kjennetegn på diskrimineringen. I spørsmålet om ulikhet i helsetilbud var spørsmålet om ulik tilgang til livreddende og sykdomsbekjempende medisiner samt å få tilgang til forebyggende medisiner det viktigste. Men dessverre, nesten i samme øyeblikk som vi fikk vår frihet og planla vår politiske frihet, så greide USA og andre utviklede land og farmasøytiske selskaper å endre dette ved å opprette World Trade Organization.

I januar 1995, og da spesielt gjennom TRIPS-avtalen(Avtalen om handelsrelaterte aspekter av intellektuelle rettigheter og patenter), fikk vi en streng beskyttelse av de farmasøytiske selskapenes rettigheter, og avtalen ville kvele motstanden og ta et nakketak på befolkningen. Som aktivister og som frihetskjempere visste vi ikke om det de kalte TRIPS ,ikke en gang WTO kjente vi til å begynne med. Jeg tror vi hadde sovet litt eller kjempet andre kamper da det skjedde, men det ble tydelig for oss da regjeringene våre forsøkte å endre lovgivning for å tillate medisinerkopier for å gjøre medisiner rimeligere.

Bevisstheten vår ble ytterligere styrket da AIDS-epidemien i Sør-Afrika begynte, noe som førte til at mange mennesker ble syke og alt for mange døde. Da våre regjeringer forsøkte å endre lovgivningen, tok 39 legemiddelfirmaer regjeringen til retten. Da vi prøvde å få tilgang til AIDS-medisiner, fant vi ut at AIDS-medisiner var så dyre at de bare var tilgjengelig for en, to eller tre personer, de rikeste menneskene i Sør-Afrika. Andre mennesker som levde med HIV, ville dø på grunn av AIDS.

Og i løpet av de siste 20 årene har tre millioner mennesker her i landet dødd på grunn av AIDS. Ingen av dem fordi medisinene ikke fantes, men prisen var uoverkommelig. Ett budskap jeg vil komme med i denne diskusjonen, er at til tross for hva kapitalen sier om ressurser, penger og lobbyvirksomheten som disse selskapene driver, så er folk sterkere når vi blir organisert. Farmasøytiske selskaper er ikke uovervinnelig.

I 1999 startet vi med 10 personer, en organisasjon kalt Treatment Action Campaign, for å delta i kampen om prisen på medisin. Det er ikke tid til å gå inn i detaljene i den kampen, men det var en kombinasjon av sosial mobilisering av fattige og av arbeiderklassen som trengte tilgang til medisiner, samt at vi hevdet at helse er en rettighet for alle mennesker i verden. Vi brukte loven og Grunnloven der det var mulig. Sammen med media gjorde vi spørsmålet om farmasøytiske selskaper som forårsaker død, til et moralsk spørsmål også for de menneskene som har råd til medisiner.

Jeg vil også si at selv om frontlinjen i den kampen var Sør-Afrika, var den hele tida global. Vi kjempet sammen med aktivister i Brasil, i India og med aktivister fra mange andre land i verden. Jeg tror at vi i tre–fire år, på slutten av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, viste at organiserte mennesker var mektigere enn legemiddelfirmaene. Vi tvang WTO til å godta Doha-erklæringen, om intellektuell eiendom og helse. Denne erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse er veldig, veldig viktig, nå i sammenheng med Covid 19. Erklæringen aksepterte at stater og regjeringer kan utstede obligatoriske lisenser når krisesituasjoner i folkehelsen krever tilgang til livreddende medisiner. Men, selvfølgelig, det er ikke nok for oss. Vi ønsker ikke bare rett til tilgang til medisiner i tilfeller der det er en nødssituasjon, men at alle medisiner må være rimelige. Vi ønsker ikke å måtte kjempe for hver eneste medisin for å få tilgang til helsetjenester. Men likevel, det var en viktig seier, og det var flere i hele Afrika. Vi, sammen med India, tvang fram en del frivillige lisenser som reduserte medisinprisen. Og det var en kamp rundt HIV, som har endret utviklingen i AIDS-epidemien og reddet millioner av liv.

På midten av 2000-tallet gikk vi fra å kjempe globalt på en koordinert måte, men opplevde tilbakeslag. India måtte ta sin kamp. Sør-Afrika måtte ta sin kamp. Brasil måtte ta sin kamp. Vi gikk videre til andre saker. Legemiddelfirmaer var i stand til å omgruppere seg, omorganisere seg. De innså at de var sårbare. De skjønte at de ble fulgt nøye med. Jeg tror det var i årene fra 2006, 2007 det skjedde. Selv om vi kan ha hatt en seier her og der, så greide legemiddelfirmaene nok en gang å snu, så de kunne utøve sin makt og bestemme.

Situasjonen vi står overfor i dag, er at mens HIV-medisiner og liknende medisiner i utviklingsland er veldig rimelige, gjelder det ikke alle medisiner. I Sør-Afrika dør folk av kreft fordi de ikke har råd til medisiner. I mange andre land dør folk av kreft og mange andre sykdommer fordi det å diagnostisere er for dyrt, fordi de er patentert.

Vi er nå tilbake i omtrent samme situasjon som vi befant oss på slutten av 1990-tallet, så det er på tide å omgruppere og styrke vår argumentasjon om det kritisk viktige: tilgang til medisiner.

Når angrepene på Verdens helseorganisasjon (WHO) nå kommer, må vi framheve at helse er en menneskerett. Mange av landene våre har ratifisert den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og helse er tatt inn i grunnloven vår. Hvis det står i lovene våre, må det bety noe. Det må bli en plikt for regjeringene til å handle mot profittering og private interesser når de hindrer retten til tilgang til helsevesenet. Vi må erkjenne at når vi snakker om et universelthelsevesen og en universell kvalitet, så kan vi ikke snakke om privat helse. I samme åndedrag må dugarantere folk fruktene av vitenskap, medisinsk utvikling og medisinsk forståelse.

Så jeg vil avslutte med si noe om krisa som vi er i i dag. I vårt land er vi (19. april) bare i begynnelsen av den nasjonal Covid 19-epidemien når det gjelderantall infeksjoner Antall dødsfall er fremdeles relativt lavt. Men vi er redde fordi helse ikke blir behandlet som en rettighet, selv om det står i grunnloven vår, og fordi vi har høye nivåer av ikke-smittsomme, underliggende, sykdommer. Der hvor mennesker og myndigheter ikke har tilgang til medisinene, ikke har tilgang til den medisinske teknologien, kan Covid 19 med infrastrukturen vi har i Afrika og i alle utviklingsland, føre til mye større ødeleggelse og død og elendighet enn det vi har sett til nå og som vi ser i Europa og USA. Vi kjemper så hardt vi kan, og nå er vår kamp å bruke verktøyene vi har, for å forhindre smitte, for å forhindre spredning.

Så langt helsevesenet vårt. Men det er et poeng at det vil komme en vaksine for Covid 19, og det vil være behandling for Covid 19. Vi vil komme til et punkt hvor spørsmålene om tilgang og rimelighet og patenter rundt disse, er avgjørende for hvordan denne epidemien bekjempes. Det vi ikke har råd til, er å vente til vaksinen er utviklet og å slutte å stille spørsmål om tilgang og om patenter allerede nå.

Vi må sette dette spørsmålet på dagsordenen og kreve at det er universell tilgang, ikke bare til vaksinen når den er utviklet, men til kunnskapen og forståelse når denne kunnskapen og forståelsen utvikles. Det skal ikke være privat profitt på disselegemidlene. Denne vaksinen er som med HIV-medisinene, som med kreftmedisiner, som med nesten alle medisiner, at det er gjennom offentlige investeringer og offentlig forskning at vi får disse gjennombruddene – som deretter blir overtatt av private for å ta ut profitt.

Helsetjenester er ikke til salgs. Legemiddel gigantene skal ikke få tilbake i sin gamle posisjon. Når vi først har overvunnet denne krisen, denne umiddelbare krisen, må helsetjenester være en rett over hele kloden, ikke for privat profitt og til privat fordel.

1 Alma Ata deklarasjonen (vedtatt i 1978):

5. Governments have a responsibility for the health of their people which can be fulfilled only by the provision of adequate health and social measures. A main social target of governments, international organizations and the whole world community in the coming decades should be the attainment by all peoples of the world by the year 2000 of a level of health that will permit them to lead a socially and economically productive life. Primary health care is the key to attaining this target as part of development in the spirit of social justice.

Klima

Kriseforståing og nasjonal politikk

Av

Olav Randen

Med krise meiner me vanlegvis ein vanskeleg situasjon som vil gå over. No er det helsekrise, pleiekrise, medisinkrise, økonomisk krise, industrikrise, arbeidsplasskrise, fattigdomskrise, flyktningkrise. Men det går ikkje over. Oppvarminga, artsutryddinga, naturraseringa, havstigninga og erosjonen vil halde fram. Nye pandemiar vil kome, kanskje i år og kanskje ikkje før om ti eller tjue år. Det me no kallar kriser, er truleg framtidas normalsituasjon.


Olav Randen, småbrukar, skribent og bokutgivar
Foto: Martin Sanchez

Nye patogen

Av mikrobar er 999 like, men mikrobe tusen ørlite ulik dei andre. Ulikskapen gjer at han kan vandre frå til dømes flaggermus til menneske, eller at han overlever i nye miljø, i industrifjøset eller på sjukehuset. Der, med mange vertar og utan konkurrentar av eigen art, kan han bli til millionar mikrobar. Då er det oftast irreversibelt. Det finst ingen veg attende til før influensaviruset og heller ikkje til tida før korona-viruset.

Svartedaude-basillen brukte 18 år frå Kina til Bergen. Kolerabakterien trong på 1800-talet 6 år frå Gangesdeltaet til England. No kan patogen via flypassasjerar eller varetransportar nå heile verda på nokre timar. Me ristar kloden saman til eit einaste økosystem.

Nye tankar

Det folk tenkjer, sjølve tankelovene, er stifta der oppe, skreiv August Strindberg. Men stundom raknar det for dei der oppe. Det skjedde i Norge rundt 1930. Det vart ikkje kommunisme av det, men det vart eit betre samfunn og eit samfunn meir nedanfrå, med kriseforlik, aktiv innsats for å få heile folket i arbeid og front mot fascismen. Det skjedde igjen, iallfall eit stykke på veg, frå sist på 1960-talet og i vel eit tiår frametter. Folk protesterte mot krig og arbeidde for miljøvern, solidaritet, nasjonalt sjølvstende, jamstilling mellom kjønn og arbeid der folk vil bu. Politikk vart endra.

Så lykkast dei der oppe i å ta att styringa over folks tenking. Dei siste 40 åra har protestar mot marknad og globalisering prella av. No er andre tankar igjen liv laga, tankar om at økologi er viktigare enn økonomi, tankar om likskap, beredskap, solidaritet og vanlege folks behov.

Spørsmålet for parti til venstre er om dei vil vere ein del av desse tankestraumane. Vil dei setje samfunn nedanfrå som mål? Vågar dei å seie at skiftet blir grønt berre om me avviser vekst som primæroppgåve? Vågar dei å vedgå at ei betre framtid krev innsats og slit? At det ikkje er sikkert arbeidsdagane blir stuttare og lettare?

Me har dei siste femti åra øydelagt så mykje og gjort oss så avhengige av andre. Meir og meir har dette landet omstilt seg til nokre få næringar, olje, fiskeoppdrett, turisme og apparatet rundt det. No dett utanlandsturismen saman, oppdrett av rovfisk som laks og aure er ikkje ei vekstnæring, korkje til havs eller i landanlegg, og me må velje olje eller klima. Mykje av vårt næringsliv er som gruvedrift. Når gruva er tom, pakkar selskapet saman og finn ny natur og nye menneske å misbruke.

Den vidopne økonomien Støre og DNA rosar, er vår vanlagnad. Og det finst ingen kvikkfiks.

Nye tiltak

Norge manglar arbeidsplassar, men ikkje arbeidsoppgåver. Me bør produsere meir av eigen mat og gjere det innanfor naturens toleevne. Me treng meir industrielle basisvarer, og me treng ein fleksibel industri, som kan produsere munnbind når det trengst og reservedelar til maskinane våre når det må til. Me må bearbeide vår eigen fisk og landbruksmat. Me må rassikre vegar, jernbaneliner, hus, straum-, vatn- og kloakkanlegg. Me har forfalne felleshus som skular, kyrkjer og museum. Me treng fleire folk i undervisning, barneomsorg og aller mest helse. Me må lære oss å reparere skor og klede og maskinar og bilar framfor å kjøpe nytt og billig frå Asia.

Me til venstre har ei oppskrift dei andre manglar. Det er å byte ut mest mogeleg av dagens marknadsøkonomi med planøkonomi, der me held oss innanfor naturens toleevne, der me bruker all arbeidskrafta me har, der me prioriterer mat, medisinar, helsetenester, undervisning, omsorg og andre basisbehov, der arbeid skal betalast på anstendig vis og med små skilnader mellom folk. Og i desse korona-tider har kritikken mot offentlege tiltak stilna. Ingen seier lenger at fordi dei er offentleg tilsette, er helsearbeidarar lite effektive.

Samtidig ryggar alle politiske parti unna spørsmålet om eit rasjonelt samfunn. Men det at somme vassar i luksus og at samfunnet held seg med så mange reklamefolk, advokatar, meklarar, finansrådgivarar, bilseljarar og kommentatorar er skadeleg. Me treng dei som helsearbeidarar når nye sjukdommar oppstår og postbod når dagleg postlevering skal gjeninnførast. Det bryt ned både natur og moral at rikfolk får byggje hus og hytter på mange hundre m2 og at me held oss med kjøpesenter og hotell og golfbanar for mange gonger norske behov. Krisepakker bør berre gå til nyttige samfunnsfunksjonar. Det er bra for samfunnet at cruisebåtar går i opplag, at folk løyser konfliktar seg imellom framfor at advokatar gjer det, og at golfbanar blir til potetåkrar så snart dei er reine for plantegifter.

Arbeidarimperialisme

No møter me eit anna svar frå folk som kallar seg venstre. Norge må utvikle ny eksportindustri etter oljen, havvindanlegg og lågutsleppsferjer til dømes. Ikkje fordi me treng meir straum og ikkje fordi me skal eksportere straum, men for at me skal sikre arbeidsplassar med å eksportere ferdigvarer.

Prøv å overføre tenkinga til husbygging. Me bør reparere framfor å byggje, men me treng også nye hus. Me kan setje opp husa dei der dei skal stå, med lokale materialar og lokale arbeidsfolk. Eller me kan kjøpe ferdige husrom frå Kina og bolte dei saman. Kina har, som Norge, dyktige fagfolk. Låge lønner, harde arbeidsforhold og veike miljøkrav er deira konkurransefordelar, liksom oljefondet er vår.

Stundom tenkjer eg som skriv dette, at norske venstreparti har skifta side. Først tappe naturressursar for all tid, så bruke av pengane det gir, til å utkonkurrere arbeidskameratar i fattige land. Det er det motsette av arbeidarsolidaritet.

Klima

Tre bud for en annen verden etter krisen: Sosialisme eller koronakapitalisme!

Avatar photo
Av

Sofie Marhaug

Sofie Marhaug (1990) er stortingsrepresentant for Rødt.

Koronakrisen har allerede forandret verden økonomisk, sosialt og politisk. Kanskje har den også forandret hvordan vi ser på verden?


 

Sofie Marhaug, gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Illustrasjon: Wali’s Studio

 

De siste ukene har for eksempel folk fått øynene opp for det viktige arbeidet vanlige, som regel lavtlønte arbeidere gjør. Butikkmedarbeidere, helsearbeidere og bussjåfører klappes for og hylles i avisinnlegg og i sosiale medier. Krisen får folk til å forstå verden på en annen måte. 

Når både verden og oppfatningen av den forandrer seg, bør venstresiden gripe sjansen til å fremme sosialistiske løsninger – løsninger som før kan ha fremstått som vel radikale, men som nå virker fornuftige. I grunnen er de begge deler. De er radikale fordi de bryter drastisk med den rådende markedsliberalismen, og de er fornuftige fordi kapitalismen så åpenbart ikke er i stand til å løse utfordringene vi står overfor. Som Rosa Luxemburg en gang formulerte det: Sosialisme eller barbari! Sosialistiske løsninger er tvingende nødvendig når alternativet er koronakapitalisme. 

1. Lønn som fortjent

Det første budet for fagbevegelsen og den radikale venstresiden er ikke nytt. Det handler om å heve lønnen til de som tjener minst. 

Lønnsoppgjøret er utsatt til høsten, men NHO Reiseliv har allerede manet til et moderat et lønnsoppgjør i lys av koronakrisen. Regjeringen legger seg på samme linje når de i revidert nasjonalbudsjett for det første ikke legger opp til lønnsvekst, og for det andre foreslår ytterligere «effektiviseringskutt» i offentlig sektor. Når vi vet hvor viktig jobben til de lavtlønte er, fremstår arbeidsgiverne og regjeringens politikk som snodig. Hvem er det egentlig som bør moderere seg nå? Hvor er moderasjonen i lederlønninger og voksende formuer? 

Sannheten er at de 30 prosent dårligst betalte arbeiderne ikke har hatt reallønnsvekst de siste seks årene. Dette innebærer at lønningene til disse lavtlønte, ofte kvinnedominerte yrkene steg mindre enn prisene. Denne gruppen trenger lønnsvekst, ikke moderasjon. 

Med dette mener jeg på ingen måte å si at samfunnet ikke behøver å vise moderasjon i krisetider. Spørsmålet er bare hvem det er som skal vise moderasjon. Lønnskampen (les: klassekampen) blir bare enda viktigere «når nettene blir lange og kulda setter inn».

Selv om folk oppdager hvor nyttige jobber arbeiderklassen gjør mens krisen står på, opplever vi også hvordan noen lavtlønte yrkesgrupper er spesielt utsatte. Innenfor de samme 30 prosentene finner vi ansatte innen f.eks. hotell, restaurant og reiseliv, som nå mister jobbene sine på ubestemt tid. 

Likevel er det eierne i de samme næringene som roper høyest om hjelp. «Vi har blitt hørt», sa Norwegian-sjefen da regjeringen bevilget en lånegaranti på 3 milliarder kroner til flyselskapet. Dette til tross for at Norwegian i mange år har hatt en dårlig økonomi, samtidig som de har svekket arbeidsfolks rettigheter – det Kirsti Bergstø (SV) passende nok kalte for «kjosifiseringen» av arbeidslivet. Særlig miljøvennlig eller fremtidsrettet er Norwegian heller ikke. 

Et annet eksempel: Hotelleier Petter Stordalen permitterer nå tusenvis av ansatte. Toppsjefen i Stordalens hotellkjede, Choice, er like fullt positiv til regjeringens krisepakke for næringslivet. De trenger hjelp nå. I medgangstider har imidlertid ikke Choice-eierne gitt ved dørene verken i form av skatter eller lønn til de ansatte. Petter Stordalen har tatt ut 585 millioner i utbytte på fem år gjennom intrikate selskapsstrukturer, mens de ansatte i Choice-kjeden hans fikk et lønnstillegg på 15 øre i fjor. Dette tillegget matchet verken prisveksten i samfunnet eller i Stordalens egen bedrift. 

At regjeringen nå gir krisepakker til eierne i eksempelvis Norwegian og Choice er en fattig trøst for ansatte. Arbeiderne har ikke tatt del i utbyttefesten, og er de første som må gå når det kniper til.

Jeg håper en langsiktig konsekvens av koronakrisen er at flere ser den sanne verdien av arbeidet til vanlige, lavtlønte arbeidere, og at denne verdien omsettes i lønn for strevet. Det holder ikke med et klapp på skulderen. Høstens lønnsoppgjør er tiden for å heve de lavtlønte, og for at eierne og lederne modererer seg. 

2. Sekstimersdag

Da arbeidsledigheten stod på som verst på 30-tallet, våget noen å foreslå sekstimers arbeidsdag som en del av løsningen. Et solidarisk ­alternativ til ledighet var å dele på arbeidet.

Nok en gang står vi i en krise der arbeidsledigheten kryper over ti prosent.

En fersk forskningsrapport viser at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen ikke bare rammer bredt, men også skjevt. Det er en klar overrepresentasjon blant de nye ledige av personer med lav inntekt og lav utdanning. Kvinner rammes hardere enn menn, unge hardere enn gamle, og innvandrere er mer utsatte enn norskfødte.

På 30-tallet ble en del av løsningen at gifte kvinner holdt seg hjemme. Det holdt liksom at mannen hadde inntekt. Arbeiderpartiets husmorforening la seg på denne linjen, mens kommunistenes husmødre protesterte. Det var altså ingen unison enighet den gangen. Heller ikke internt i Arbeiderpartiet.

Jeg tror folks holdninger har endret seg mye de siste 90 årene. Det er ikke vanlig å mene at en dame bør holde seg hjemme dersom hun er gift. De økonomiske realitetene er likevel skremmende gjenkjennbare. Selv om vi skulle mene at kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere og norskfødte har like stor rett på arbeid, viser statistikken at virkeligheten er en annen. De som kommer dårligst ut av koronakrisen er gruppene som hadde minst fra før. Antakelig var det de samme gruppene som hadde minst å rutte med på 30-tallet også.

En dame som tidlig forstod forholdet mellom arbeidsledighet, makt og kjønn var Johanne Reutz fra Bergen. Allerede i 1932 foreslo hun sekstimersdag som en del av Arbeiderpartiets kriseplan, og protesterte siden mot LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners rett til lønnet arbeid.

Det fantes med andre ord gode holdninger på 30-tallet også. Problemet var bare at de ikke ble satt ut i livet. Det samme problemet opplever vi i dag. Ingen (eller veldig få) mener at kvinner ikke har lik rett på arbeid som menn. En politisk enkeltsak som kunne gjort noe med det faktiske misforholdet – ikke bare i teorien, men også i praksis – er sekstimersdagen. I dag som for 90 år siden er det behov for å dele på arbeidet!

3. Demokratisk kontroll over økonomien

I disse dager stanses privatiseringen av den britiske jernbanen på grunn av koronakrisen. Jernbanen er midlertidig nasjonalisert. I Spania nasjonaliseres helsevesenet. Krisen tvinger oss til å tenke nytt om helt nødvendig infrastruktur: Hvorfor skal noen tjene penger på tjenester som skal dekke våre helt grunnleggende behov? Blir de i det hele tatt dekket, dersom de skal motiveres ut ifra profitt fremfor hensynet til mennesker og natur?

Dette er spørsmål den radikale venstresiden har stilt i en årrekke. Med krisen melder problemstillingene seg mer akutt. Her hjemme har for eksempel professor i helseøkonomi, Mette Kalager, tatt til ordet for å produsere og eie medisin selv. Andre spør hvor det har blitt av de statlige kornlagrene. Disse forslagene handler selvsagt om at grensene for øyeblikket er stengt ned, men de er ikke bare et uttrykk for proteksjonisme: Dette er også en anerkjennelse av at markedet ikke produserer det vi trenger når vi trenger det. Det trengs en demokratisk kontroll over økonomien, enten dette er i form av statlig eierskap eller andre ikke-kommersielle løsninger. 

Selv spør jeg meg hvorfor det skal være lønnsomt å kjøre buss og bane i Bergen? Her har vi – av hensyn til smittevern – vedtatt restriksjoner som gjør at det ikke kan være mange mennesker på bussen eller bybanen samtidig. Færre passasjerer blir i alle tilfeller dyrt for selskapet som leverer tjenesten. Derfor kutter de i antall avganger. Da står vi igjen med det samme problemet som vi hadde i utgangspunktet, nemlig trengsel. Smittevernhensynene er rett og slett ikke kompatible med markeds­tenkningen. 

Enda mer nærliggende er det å spørre seg hva vi skal med et privat bank- og kredittvesen. Hvorfor skal private inkassobyrå tjene penger på fremtidens gjeldslaver? Er det økonomisk forsvarlig med ugunstige, for ikke å si løgnaktige, kredittlån i en tid der mange vil slite med å betale regningene sine? Aldri før har det vært mer åpenbart at gjeldsprofitørene må stanses.

Koronakrisen bør føre til en mer offensiv venstreside. En venstreside som ikke bare skal «tette hullene i velferdsstaten», men som krever at større deler av økonomien blir underlagt demokratisk kontroll. Venstresiden må tørre å tenke stort. Vi har tross alt en verden å vinne, og kapitalismen er ikke egnet til å bekjempe verken fattigdom, klimakrise eller korona. 

 

Klima

Regelendringer i krisetider

Av

Aurora Hagen

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.


Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål I koronaloven § 1 heter det:

Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

 

Klima

Leder: Handelsavtalene truer de fattiges helse

Av

Rolv Rynning Hanssen

Covid 19-pandemien truer de fattiges helse. Visst dør velstående også, men pandemien kan bli fatal for fattige, i fattige land.


Av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder av Forlaget Rødt
Foto Michael Parzuchowski

Når vaksinen mot covid-19 endelig er utviklet, kan den bli uoppnåelig for verdens fattige på grunn av TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) som er vedtatt av Verdens Handelsorganisasjon. Avtalen beskytter patenter og reduserer muligheten for å lage konkurrerende, billigutgaver av blant annet medisiner.

I forkant av årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det laget et brev Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og 140 andre nåværende og tidligere statsledere/ministere til WHO. De ber om at WHO skal stille seg bak en global garanti som sikrer at når en effektiv vaksine blir utviklet, så skal den produseres i stort antall og bli gjort tilgjengelig for folk i alle land, gratis.

Legemiddelfirmaene – the big pharma – er høyprofitable. Det er enorme fortjenester på de enkelte medikamentene. India har vært «de fattiges apotek» lenge og produsert kopimedisiner som blant annet har gjort det mulig å bekjempe HIV/AIDS-epidemien i fattige land. I forbindelse med nettopp kampen mot HIV/AIDS vedtok WTO en erklæring som sier at TRIPS-avtalen ikke bør hindre medlemsland i å beskytte folkehelsa.

Men vi ser nå at særlig USA motarbeider en oppmykning av WTOs patentregler og hindre utviklingsland å produsere kopimedisiner. De fattige landene ønsker å tvinge selskaper som finner en kur mot covid-19, til å dele informasjon og kunnskap bredt. Selvsagt jobber big pharma-lobbyen knallhardt for å beskytte profitten ved å la patentene vare lenger (og bli dyrere).

USA motarbeider WHO og ønsker ikke å delta i organisasjonens viktige arbeid mot pandemien. En kan si mye om de store FN-organisasjonene, men for tiden er det ikke noen andre som kan samordne kampen mot pandemier bedre. Derfor bør WHO gis mer ansvar. Patentene på covid-19-vaksiner burde gis til WHO, som så kan dele de ut til land som trenger dem for produksjon av billige medisiner til verdens fattige.

Norge gjør dessverre det motsatte. De gir sitt bidrag til vaksineutvikling til CEPI (Coalition for Epidemic Preparednes Innovations), en organisasjon skapt av Verdens Økonomiske Forum og som er støttet av private firma og donorer, hvorav Bill Gates er den viktigste. Organisasjonen er en Public-private organisasjon, noe á la OPS (offentlig privat samarbeid) i Norge.

Vår oppfordring er: La ­Verdens Helseorganisasjon få råderetten over alle viktige medisinpatenter, og la organisasjonen dele dem med alle fattige land for å sikre helse som den menneskeretten det er.

 

Klima

Kor viktig er Kurdistan i kampen mot imperialismen i Midtausten?

Av

Erling Folkvord

Dei imperialistiske stormaktene slåst om å ta mest mogleg kontroll over naturressursane i Midt-Østen. Midt i dette er Kurdistan delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia omgitt av statsterror og krig. Kan denne nasjonen gje håp for kampen mot imperialismen i Midtausten?


Erling Folkvord, stortingsrepresentant for RV (Rød Valgallianse) frå 1993–1997. Han sat mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsarbeidet med kurdarane. Har blant anna skrive boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid.
Foto: Chris De Bruyn


 

Et stort land i det vestlige Asia. Den største delen av det ligger innafor Det osmanske riket og resten i Iran. Det har fått sitt navn etter det kurdiske folket som utgjør flertallet av dets innbyggere.1

Slik starta artikkelen om Kurdistan i eit oppslagsverk som vart utgitt i Konstantinopel (Istanbul) på 1890-talet.2 Det fanst ikkje nasjonalstatar i Det osmanske riket. 25 år seinare dikterte England og Frankrike den delinga som gjeld i dag: Iran, Irak, Syria og Tyrkia har kvar sin del av Kurdistan.3

Storbritannia – som framleis var stort – og Frankrike delte Midtausten mellom seg etter den første verdskrigen. Diplomatar la linjalen på kartet. Dei laga kunstige grenser og nye statar ut frå styrkeforholdet mellom regjeringane i London og Paris. Statane Israel (oppretta i 1948) og Kuwait (uavhengig frå Storbritannia i 1961) er to av dei nyare resultata.

Etter den dikterte delinga har det ikkje vori eit einaste år utan krig i ein eller fleire av statane i Midtausten. Krigane som øydelegg Jemen og Syria blir ikkje dei siste. Folka i Midtausten har nye krigsår framfor seg. «Når elefantar slåst, er det graset det går ut over.»

 

Kulturell og religiøs mosaikk

Kurdistan, slik det er definert i det 125 år gamle oppslagsverket, er litt større enn Spania. Kurdistan er, som resten av Midtausten, ein kulturell, språkleg og religiøs mosaikk. Andre folk er minoritetar i Kurdistan. Kurdarar er minoritet i andre delar av Midtausten.

Om vi berre ser på folketal, er Istanbul største «kurdarbyen» i Tyrkia, slik som Oslo er største «samebyen» i Norge. Reiser du til Damaskus, kan du besøke bydelen Hay al-Akrad. Det arabiske ordet betyr kurdarbyen. Den muslimske hærføraren Saladdin som frigjorde Al Quds (Jerusalem) i 1187, var kurdar. Han verva kurdiske leigesoldatar og ga dei jord slik at dei og familiane kunne busette seg i det som no er Syria. Slik starta Hay al-Akrad.

Lenger nord i Syria kan du besøke Korsfararfestninga – Krak des Chevalliers – som ein del Midtausten-kjennarar skriv. Ei turistbrosjyre som eg fekk da eg var der, fortel ei anna historie: Den første festninga vart bygd i 1031 og fekk det arabiske namnet Hissn al-Akrad, kurdarfestninga.4

Vatn, korn og olje

Tigris, Eufrat og andre store elver startar i dei kurdiske fjella. Kurdistan var vasskjelda for nordlege del av Midtausten i tusentals år før olja og gassen. Og vil vere det når oljekjeldene er tømt. Det kurdiske slettelandet er Syrias og Iraks kornkammer. Byane i Tyrkia, vest for den kurdiske landsdelen, får straum frå kraftverka ved Eufrat og Tigris.

Eg syns det ofte blir misvisande å snakke om kurdarane som om alle står for det same. Kurdarane er ein nasjon. Dei har felles interesse av å forsvare kurdisk språk, kultur og identitet mot undertrykking og terror. Elles er dei delt på mange vis, slik alle nasjonar er. Religiøse minoritetar blir undertrykt. Svært ulike politiske parti arbeider i dei kurdiske delane av Iran, Irak, Syria og Tyrkia, legalt og illegalt. Kurdistan er klassedelte samfunn som fleire stader er prega av føydale maktforhold. Føydale tradisjonar står sterkast i Den kurdiske ­regionen i Irak.

Statsterror med og utan stormaktsstøtte

Dei fire statane si undertrykking har omfatta krig og statsterror mot den kurdiske befolkninga. Saddam Husseins Anfal-kampanje i nordlege Irak i 1988 var verst, om vi reknar dødsoffer. Saddam Hussein var da alliert med USA. Tyrkia vart med i NATO i 1952. Etter dette har NATO levert våpen og gitt politisk støtte til statsterror og anna forfølging av alt og alle som er kurdisk.

Byen Cizre i februar 2016 er eitt eksempel. Tyrkisk TV viste tyrkiske soldatar som tømte bensin ned i kjellarane under tre samanraste hus og tente på. 177 forbrente kroppar vart henta ut etterpå. Da hadde soldatar eller politi partert fleire av dei døde.

Iransk politi og soldatar skyt i dag kurdiske grensearbeidarar som livnærer seg ved å bære varer over grensefjella mellom Iran og Irak. 53 vart drepne i 2018 og 24 i 2019.5

Dei fleste kurdarar har familiemedlemmar eller slektningar som har opplevd statleg tortur eller terror.

Ulike kampar. Ulike interesser

Om eg forenklar og ser stort på det, vil eg seie at PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet) og Kurdistans demokratiske parti (KDP) er dei politiske ytterpunkta. Den legendariske klanleiaren og fridomshelten Mullah Mustafa Barzani (1903–1979) stifta sitt KDP i 1946. Han var frå den kurdiske delen av Irak, men tok partinamnet frå det KDP som vart oppretta i Iran i 1945.

Mesud Barzani (73), ein av sønene hans, vart klan- og partileiar etter at faren døydde. Han har, som far sin, bygd eiga makt på støtte frå utlandet. Eit kurdisk sjølvstyre vart oppretta i Nord-Irak etter eit folkeopprør mot Saddam Hussein i 1991. Mesud Barzani og KDP delte da makta med klan- og partileiaren Jelal Talebani frå Patriotisk Union Kurdistan (PUK). Dette sjølvstyret var avhengig av USA. Det likna eit protektorat med amerikansk overstyring.6

2003: Barzani og Talebani på parti med USA

Både KDP og PUK støtta den amerikanske invasjonen i Irak i 2003. Den irakiske grunnlova frå 2005, som vart skrivi under amerikansk overoppsyn, gir Den kurdiske regionen indre sjølvstyre, med regional regjering og parlament. Kurdarar ser derfor på Den kurdiske regionen i Irak som eit førebilete, sjølv om dei mislikar korrupsjonen i både politikk og administrasjon.

Barzani og Den kurdiske regionale regjeringa (KRG) er tett knytta til USA. Kanskje den mest trufaste allierte USA har i Midtausten, etter Israel og Saudi Arabia. Samtidig har Barzani og KDP utvikla tett samarbeid med president Erdogan i Tyrkia. Ein hemmeleg avtale om oljesal til Tyrkia i 50 år, er ein del av dette. Tyrkia har permanente militærbasar i Den kurdiske regionen. Da president Erdogan i 2017 ville delta i frigjeringa av Mosul, den nest største byen i Irak, ga Barzani fritt leide for tyrkiske tanks og infanteri gjennom Den kurdiske regionen.

For alle folka i Midtausten

PKK-aktivistar i Rojava, den kurdiske delen av Syria, oppretta i 2003 PYD (Det demokratiske einskapspartiet). Året etter lanserte leiinga i PKK det politiske begrepet demokratisk konføderalisme, som fleire enn eg syns er vanskeleg. Cemil Bayik, som no er medleiar i PKK, forklarte det slik da eg møtte han i 1994:

USA har sitt prosjekt for et nytt amerikansk århundre i Midt-Austen. Vi ønsker i stedet å utvikle demokratisk konføderalisme. Det betyr at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine egne styringssystemer i hver sine land. Disse to framtidsprosjektene for Midt-Austen er uforenlige. Vi taper viss USA vinner fram. Viss vi og den demokratiske konføderalismen lykkes, betyr det nederlag for USA.

I 2012 greip PYD dagen og timen

PYD slutta seg ikkje til opprøret mot president Assad i 2011. PYD greip dagen og timen i juli 2012. Assad hadde da flytta det meste av regjeringsstyrkane i Rojava til andre delar av Syria. PYD starta bygginga av ein ny type demokratisk samfunnsordning. Tre av hovudpunkta:

  • Flytting av makt frå menn til kvinner. Delt leiarskap i styrande organ.

  • Alle folka har same rett og plikt til å delta i styringa av samfunnet.

  • Rojava skal ikkje bryte ut av Syria og bli ein ny stat.
    Væpna islamistgrupper, med våpen og pengar frå Tyrkia, prøvde raskt å knuse det uvanlege demokratieksperimentet. Saman med tre andre Rødt-medlemmar snakka eg med nokre av dei i grensebyen Sere Khaniye i mars 2013. Nokre månader etterpå trekte dei seg tilbake til Tyrkia. Dei klarte ikkje stå i mot dei kurdiske ­forsvarsstyrkane.
    I 2014 satsa Tyrkia massivt på Islamsk Stat (IS), som i løpet av få månader erobra storparten av nordlege og austlege Syria, bortsett frå Rojava. Utpå hausten klarte IS nesten å erobre Kobanê, den midtre delen av det sjølvstyrte Rojava. IS hadde tatt Kobanê om ikkje PYD og forsvarsstyrkane hadde inngått ein militær allianse med USA.
    Dei politiske og militære leiarane i Rojava såg dette som ein nødvendig allianse med ein fiende mot ein annan fiende. Politikaren Ercan Ayboga, som er kjend som miljøaktivist i den kurdiske delen av Tyrkia, skreiv i 2017 at dei revolusjonære frå første dag såg risikoen i det militære samarbeidet med USA. Og dei snakka opent om denne risikoen. Både i eigne miljø og offentleg.
    Ayboga understreka at USA ikkje er for demokrati og at USAs interesser står i motsetning til kurdarane og dei andre folka sine interesser i Midtausten. Han hevda at PYD sitt syn på USA heilt frå oktober 2014 gjorde at dei ikkje ville bli «skuffa» når samarbeidet tok slutt.

Mange fiendar


Statsleiarane i Iran, Irak, Syria og Tyrkia har ein ting felles med dei imperialistiske stormaktene som slåst for å ta mest mogleg av naturrikdommane i Midtausten: Dei ønskjer alle å knuse det nye, fleirkulturelle folkestyret som PYD bygger opp. Det er innført i Rojava og blir gradvis bygd opp nord og aust for Eufrat. Den demokratiske føderasjonen Nord-Aust Syria, kan bli ein modell for folka i andre delar av Syria og i andre land i Midtausten.
Den nye typen folkestyre kan overleve viss dei utnyttar motsetningane mellom alle dei kreftene som fører krig i Syria. Det vil vere god hjelp om antiimperialistar i Norge trår til. Solidaritetsarbeid er like viktig no som da frigjeringsrørsla i Vietnam kasta ut USA i 1975.


Noter

1 Artikkelen om Kurdistan står i Bind 5 av oppslagsverket Qâmusul a’lâm som vart gitt ut i Konstantinopel (Istanbul) i 1896. Shirin Bozarslan har omsett artikkelen til svensk i tidsskriftet Multiethnica nr. 26–27 utgitt i juli 2000. Multiethnica, ISSN 0284-396X.

2 Sultanen, herskaren i Det osmanske riket, hadde bestilt seksbindsverket som skulle samle all tilgjengeleg historisk og geografisk kunnskap.

3 Britiske og franske diplomatar skreiv under Sykes Picot-avtalen i 1916. Dette var utgangspunktet for fredsslutninga etter den første verdskrigen i Lausanne i 1923.

4 Frå turistbrosjyra eg fekk i 2002: «It was first built in 1031 by a certain governor of Homs, who left a Kurdish garrison in the castle for defence against enemy attacks across the Tripoli – Homs – Hama road. The castle came to be known as the castle of the kurds (…).»

5 Her kan du lese meir:

https://solidaritetmedkurdistan.no/2020/03/16/kolbar-irans-ukjente-arbeiderklasse/

6 Wikipedia: «Et protektorat er en stat som har avstått deler av sin suverenitet til en annen stat.»

 

Klima

Miljøpolitikk for arbeiderklassen

Av

Matt T. Huber

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.
Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019
https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class
Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.
Foto: Erik McLean

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090.Obs! Husk e-postadresse!

Klimakrisa og den økologiske krisa er alvorlige kriser, og vi har liten tid på oss til å løse dem. På bare én generasjon (siden 1988) har vi sluppet ut halvparten av alle utslipp i historien1. I samme periode har karbonbelastningen i atmosfæren økt fra rundt 350 pm (parts per million) til over 410 – det høyeste nivået på 800 000 år (det historiske førindustrielle gjennomsnittet var rundt 278)2. Menneskelig sivilisasjon oppsto i en sjelden 12 000 års periode med klimatisk stabilitet, som nå går raskt mot slutten. Den siste rapporten fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) hevder at vi bare har tolv år med en drastisk utslippsreduksjon for å unngå 1,5 graders oppvarming – et nivå som vil gi dramatisk økning i ekstreme superstormer, tørke, branner og dødelige hetebølger (for ikke å snakke om heving av havnivået)3. Nye studier viser at endrede regnmønstre i de neste tjue åra vil true produksjonen av korn, som hvete, mais og ris4. En serie på tre studier tyder på at så tidlig som i 2070 vil en halv milliard mennesker «oppleve fuktige hetebølger som vil ta livet av friske mennesker i skyggen, i løpet av 6 timer».5

Du trenger ikke være sosialist for å mene at tidsrammen for påkrevde endringer gjør det nødvendig med en eller annen type av revolusjon. IPPC sier rett ut at vi umiddelbart må gjøre «raske, omfattende og enestående endringer på alle samfunnsområder»6. Den kjente klimaforskeren Kevin Anderson sier at «… når du virkelig ser på tallene bak rapporten, ser på tallene som vitenskapen kommer med, da snakker vi om en fullstendig revolusjon i vårt energisystem. Og det vil utløse fundamentale spørsmål om hvordan vi driver våre økonomier.»7

Den radikale klimabevegelsen har lenge samlet seg rundt slagordet «systemendring, ikke klimaendring.» Bevegelsen har en god forståelse av at kapitalismen er den største hindringen for å løse klimakrisa. Likevel kan uttrykket «systemendring» bli utydelig på hvordan systemer endres. Klimakrisas dilemma er ikke så enkelt som bare å erstatte ett system med et annet – det krever å ta kampen mot noen av de rikeste og mektigste delene/sektorene av kapitalen i verdenshistorien. Disse omfatter bare 100 selskaper, men er ansvarlige for 71 prosent av utslippene siden 1988.8 Fossilenergiindustrien og andre karbonintensive sektorer av kapitalen (stål, kjemisk, sement osv.) vil ikke sitte stille og tillate revolusjonære endringer som vil gjøre forretningsmodellene deres foreldet.

Som for alle andre slike kamper, vil denne konfrontasjonen kreve en godt organisert massebevegelse som kan tvinge kapital og stat til å gjøre de nødvendige endringene. Likevel, som Naomi Klein har sagt, er dette skikkelig dårlig timing. I løpet av de siste tiåra har kapitalen styrket seg voldsomt for å nøytralisere sine hovedutfordringer, som statlig regulering, progressiv skatt og en levedyktig fagbevegelse9. Historien fra det nittende og det tjuende århundret viser at den største utfordringen til kapitalens styring har kommet fra organiserte arbeiderklassebevegelser, grunnet i det som Adaner Usmani kaller dens «splittende evne» – særlig streiker og fagorganisering10. Arbeiderklassen utgjør ikke bare størstedelen av samfunnet, den har også den strategiske krafta til å kunne stenge ned kapitalens profitt fra innsiden.11

Her ligger hoveddilemmaet. En bevegelse som er i stand til å få til de nødvendige endringene, vil ikke bare måtte ha et massivt omfang, men en virkelig basis i arbeiderklassen. Dagens miljøpolitikk har små muligheter til å lykkes med det. Dens ideologiske og strategiske innretting reflekterer verdensbildet til det som Barbara og John Ehrenreich kaller «den profesjonelle styringsklassen». Den er opptatt av å ha studert og tatt eksamener, og «kunnskap» om realitetene i miljøkrisa står sentralt12. Dette er ikke bare et problem som gjelder hva slags mennesker som er involvert. Miljøpolitikk for middelklassen står ofte i direkte motsetning til arbeiderklasseinteresser. Dens teorier om miljøansvar er grunnlagt på ideer og «økologisk» eller «karbon-» fotavtrykk som skylder på forbrukere (og arbeidere) for å drive fram miljøødeleggelsene. Sentralt i denne tilnærmingen står oppfordringer om å leve enklere og «forbruke mindre» – et råd som neppe vil ha appell i en arbeiderklasse hvor lønn og levestandard har stagnert i nesten to generasjoner.13 Når radikale akademikere leter etter eksempler på frigjørende miljøpolitikk, ser de for seg virkelig miljøvennlig politikk som en form for direkte levebrødkamper over naturlige «bruksverdier» som land, ressurser og kroppen selv. Selv om kamper for levebrødet er svært viktige, overser miljøpolitikken til den profesjonelle klassen hvordan slik politikk kan appellere til de titalls millioner av arbeidere som ikke har direkte tilgang til naturen i sin «bruksverdi»-form.

I dette essayet argumenterer jeg for en arbeiderklassebasert miljøpolitikk14 som er retta mot å mobilisere massene av arbeidere mot årsaken til krisa – kapitalen. For å bygge opp denne politikken, må vi tiltrekke oss massen av arbeidere som ikke har bærekraftige midler til å overleve ut over tilgang på penger og varer. Denne politikken har to hovedfundamenter.

For det første må den ha en helt annerledes fortelling om det klassemessige ansvaret for miljøkrisa. I stedet for å anklage «alle vi» forbrukere og våre fotavtrykk, må oppmerksomheten rettes mot kapitalistklassen. Denne typen politikk bruker arbeidernes sinne og uvilje mot sine sjefer og de rike generelt, som tilbyr en forklaring på at arbeiderklassens liv blir verre.

For det andre må den ha et politisk program som er rettet direkte mot de materielle interessene til arbeiderklassen. Det er ganske enkelt å føye bærekraftig politikk til allerede eksisterende bevegelser for dekommodifisering* (at alt ikke skal kjøpes og selges) av grunnleggende behov, slik som «Medicare for all» og «Bolig til alle» (i USA, oversetters merknad). Særlig klimakrisa angår sektorer som er avgjørende for arbeiderklasseliv – mat, energi, transport. Selv om den framvoksende politikken «Green New Deal» langt fra er perfekt, gjør den nettopp det. Den tilbyr ikke bare en løsning som er retta mot problemets omfang, den tilbyr også klare og direkte fordeler for den brede arbeiderklassen (slik som en offentlig jobbgaranti). Det er mye syting over anti-miljøholdninger som finnes i den etablerte fagbevegelsen og blant arbeidere i fossilenergiindustrien, men arbeiderklassebasert miljøpolitikk kan være mer på linje med lavkarbonsektorer som helse og utdanning, som har blitt mer kampklare. Deres fokus på kamp mot kuttpolitikk og «kjøpslåing om fellesgoder» kan ta opp i seg også krav om mer offentlige svar på et økologisk sammenbrudd.15


Del 1

Fra livsstil til levekår: Miljøbevegelsens begrensninger

Dagens miljøbevegelse domineres av profesjonelle fra middelklassen. Med ekspansjonen av høyere utdanning eksploderte denne klassen i etterkrigstida – i seg sjøl et utslag av arbeiderklassekamp og fagbevegelsens seire på 1930- og -40-tallet (seinere i Norge, oversetters merknad). Ut fra disse historiske betingelsene vokste det fram det jeg vil kalle «livsstilsorientert miljøpolitikk», der forbedringer gjennom individuelle forbrukervalg står sentralt16. Men denne typen ønsker kommer fra en dypere kilde til frykt for masseforbruk av varer, der middelklassens sikkerhet forbindes med et privat hjem, bil, kjøttforbruk og et helt sett av ressurs- og energiintensive varer. Som sådan anser livsstilsorientert miljøpolitikk at moderne livsstil – eller det som noen ganger kalles «vår levemåte»17 – er den viktigste driveren av miljøproblemer. Selvfølgelig blir da en politikk for materiell gevinst ødeleggende for miljøet. Siden livsstilsorientert miljøpolitikk anklager forbruket av varer – og den store majoriteten av samfunnet (altså arbeiderklassen) er avhengig av varer for å overleve – vil den bare appellere til en svært smal gruppe av velstående mennesker som ikke bare lever et ganske komfortabelt middelklasseliv, men som har dårlig samvittighet for å gjøre det. Særlig under nyliberalismen føler storparten av befolkningen seg ikke skyldig på grunn av forbruket sitt, men heller begrenset av stramme grenser for tilgang på midler til livsopphold.

Livsstilsorientert miljøpolitikk produserer også en utløper, en tydelig og tilsynelatende mer radikal, alternativ visjon for miljøpolitikk som er mer vanlig blant akademikere. Denne typen akademisk tilnærming aksepterer premisset i livsstilsorientert miljøpolitikk om at moderne «forbruksbasert livsstil» i seg selv er skadelig for miljøet. Disse radikale miljøforskerne viser til de som er i utkanten av samfunnet for å få et mer sannferdig grunnlag for miljøpolitikken. Dette er det jeg vil kalle «levekårsorientert miljøpolitikk»18 eller det som noen ganger kalles «de fattiges miljøpolitikk»19. Denne forskningen har argumentert for at det riktige grunnlaget for miljømobilisering er en direkte opplevd erfaring med miljøet. Jeg skal ta opp to kritiske retninger. Den første, politisk økologi, søker generelt etter eksempler på kamper over direkte avhengighet av «bruksverdi» som jord eller naturressurser for å overleve, gjerne blant småbønder, urbefolkning eller andre marginaliserte lokalsamfunn (gjerne i det globale Sør). Som sådan romantiserer denne forskningen det som ses på som anti-moderne sjølbergingsbaserte levekår i utkanten av global kapitalisme.

Den andre retningen er miljøorientert rettferdighet, som er mer opptatt av effektene av forurensning og giftig avfall som dødelig trussel for livsgrunnlaget i raseskilte, marginale lokalsamfunn (gjerne i det globale Nord). De er ofte kritiske til hovedstrømmen i miljøpolitikken, som fokuserer på uberørt natur og bevaring av viltliv, og tar heller opp hvordan fattige og rasemessig marginaliserte lokalsamfunn gjør «miljø» til et spørsmål om overlevelse. Men, igjen, de som kjemper direkte mot forgiftning av lokalsamfunn, er ofte på utsiden av storsamfunnet. Slike kamper (som landarbeidernes bevegelse i Brasil, kampen for reint vann i Flint, Michigan) er åpenbart viktige for å overleve. Men det strategiske spørsmålet om hvordan bekymringer over lokale levekår kan føre til en bredere massebevegelse for miljø som kan konfrontere kapitalen, er uklart.

Levekårsorientert miljøpolitikk er ofte sett på som det motsatte av livsstilsorientert miljøpolitikk, men de deler det samme akademiske ståstedet. Når de tar avstand fra massekonsumsamfunnet, dreier de det radikale akademiske blikket mot utkantene av samfunnet for å se etter den «virkelige» miljøkampen. Levekårsorientert miljøpolitikk er helt klart en mer tiltrekkende form for politikk, som tar opp materielle interesser hos spesielle grupper. Men ved å knytte den direkte, opplevde relasjonen til det som ses som det virkelige miljøet (jord, naturressurser, forurensning), omgår den hvordan vi kan bygge en miljøpolitikk for majoriteten i samfunnet, som allerede står uten land og som er avhengig av penger og varer for å overleve.

De økologiske feilslutningene ved livsstilsorientert miljøpolitikk

Livsstilsorientert miljøpolitikk tar livet på alvor. Økologi er studiet av liv i alle dets forhold. For å spore miljøproblemer tilbake til forbrukerlivsstiler, har økologer utviklet sofistikerte tekniske verktøy. De er basert på ett kjernepremiss:

Hver organisme, enten den er en bakterie, en hval eller et menneske, har en påvirkning på kloden. Vi er alle avhengige av produkter og tjenester fra naturen, både for å gi oss råmaterialer og for å ta imot vårt avfall. Påvirkningen vi har på våre omgivelser, er knyttet til «kvantiteten» av natur som vi bruker eller tilegner oss for å opprettholde våre forbruksvaner.20

Dette er åpningslinjene i en tidlig introduksjonstekst til en analyse av «økologisk fotavtrykk», Sharing Nature’s Interest. Hvert år tar tusener av studenter og miljøaktivister økologisk fotavtrykk-quiz-en for å lære hvor mange jordkloder som trengs for å bevare jordas 7+ milliarder mennesker som forbruker som deg (vanligvis et overveldende tall som 3,5 kloder). Gjennom slik kunnskap og verktøy har forbrukere i det globale Nord lært at det er deres «privilegier» og delaktighet som har frambrakt denne økologiske krisa.

Sitatet beskriver fint det økologiske verdensbildet: mennesket er en organisme som enhver annen. Hver «organisme» har målbar «påvirkning» på et økosystem. Bjørner spiser fisk og mennesker spiser fisketaco, men resultatene for økosystemet er de samme. Et viktig poeng er at økologisk fotavtrykk-analyse søker å knytte påvirkning til forbruk. Det gir mening i dette økologiske verdensbildet. Alle økologer vet at et økosystem består av produsenter og forbrukere. Disse er helt forskjellige fra produsenter og forbrukere i en kapitalistisk økonomi. Som grunnpilar i ethvert «matnettverk» tar de økologiske produsentene, plantene, opp ­solenergi og vann for å produsere organisk plantemateriale. Men den virkelige handlingen – og dens virkninger – kommer fra økologiske forbrukere. Dette er dyr og andre arter som spiser planter, dyr som spiser disse dyra og så videre. Forbrukerne, og det er mange nivåer av primære, sekundære osv., er de som driver fram økologisk endring i et system der produsentene er forholdsvis ubevegelige og passive.

Et økologisk fotavtrykk kan ta informasjon om dine ulike økonomiske forbruksaktiviteter (energi, mat, bolig og andre ting som utgjør ditt daglige forbruk) og så gi deg et svar på hvor mye økologisk rom – eller «likeverdig biologisk produktivt rom»21 – som kreves for å opprettholde dette forbruket. Dette gir mulighet for å forstå ulikhet basert på inntekt og forbruksnivå: amerikanere forbruker 9,6 hektar per person, mens indere forbruker 1 hektar per person. Denne brede økologiske fotavtrykk-analysen er nylig erstattet med «karbon-fotavtrykk». I stedet for å måle din påvirkning som «rom», får forbrukere nå informasjon i form av tonn karbondioksid-ekvivalente utslipp. Gjennomsnittsamerikaneren slipper ut omtrent 18 500 tonn karbondioksid per år.

Dette kan lede til en type «progressiv» analyse av ulikhet i fotavtrykk mellom rike og fattige forbrukere. I 2015 ga Oxfam ut en rapport med tittelen «Extreme Carbon Inequality» som viste at de øverste 10 prosentene av jordas befolkning var ansvarlig for 50 prosent av utslippene, mens de nederste 50 prosentene bare var ansvarlig for 10 prosent.22 I beskrivelsen av rapporten står det at prosjektet «har sammenlignet fotavtrykket fra gjennomsnittlig livsstilsforbruk blant rike og fattige i en rekke land».23 Igjen koples utslipp til «livsstil», til måten våre liv genererer utslipp, som vårt eget ansvar. Faktisk fastslår studien at 64 prosent av alle utslipp kommer fra «forbruk», mens resten vagt tilskrives «regjeringer, investeringer (som i infrastruktur) og internasjonal transport».24

Spørsmålet blir da: Er enkelforbrukeres «fotavtrykk» bare deres eget? Forskjellen mellom mennesker og andre organismer er at ingen andre organismer monopoliserer produksjonsmidler og tvinger disse organismene til å arbeide for penger. Hvis vi så en bjørn privatisere midlene til fiskeproduksjon og tvang andre bjørner til å arbeide for dem, ville vi umiddelbart trekke den slutning at noe hadde gått galt i økosystemet. Men det er hva mennesker gjør med andre menneskeorganismer. Mennesker organiserer tilgang til ressurser (og forbruk) via klassesystemer for kontroll og utestengning.

Fotavtrykkanalyser er ikke bare formet ut fra en økologisk visjon om at «alle mennesker kun er forbrukende organismer», men også en mer hegemonisk økonomisk teori om at det er forbrukerne som driver økonomien gjennom sine valg og beslutninger. Teorien om forbrukersuverenitet antar at produsentene er avhengige av forbrukernes ønsker og bare svarer på disse, heller enn det som er riktig, at produksjonen setter rammer for forbrukervalgene. Mye forbruk (som bilkjøring) er ikke et «valg», men en nødvendig del av sosial reproduksjon (å komme seg på arbeid). Videre, når vi velger varer, får vi bare velge de som det gir profitt å produsere. Det er et paradoks at «miljømessig bærekraftige» varer (med lavere fotavtrykk) ofte er dyrere.

Det virkelige spørsmålet en må stille er: Hvem tror du at har reell makt over samfunnets økonomiske ressurser? Teorien om forbrukersuverenitet antyder at det er forbrukernes preferanser som til sjuende og sist driver beslutninger i produksjonen – makta blir diffus og spredt blant enkeltforbrukere. Men makt over økonomien er ikke diffus, den er konsentrert i hendene på de som har kontroll over produksjonsressurser. Fotavtrykksideologien har i seg det første synet om diffus forbrukermakt. En ledende analytiker av karbonulikhet, Kevin Ummel, avslører at dette er akkurat hvordan han forestiller seg årsaksforholdet: «Målet er å spore utslipp tilbake til husholdenes forbruksvalg, som er det som til sist leder til at det produseres».25

Nøkkelinnsikten i økologiske fotavtrykksanalyse er at forbruksvalgene – altså livsstil – driver fram miljøkrisa. Konklusjonen er klar: en politikk for lavere forbruk. Som rapporten jeg siterte over sier: «Vi lever i en begrenset verden. Den uunngåelige konklusjonen er at vi må lære å leve et godt liv med mindre.»26 Mens hele poenget med fotavtrykksanalysen er å avsløre skjulte miljøkonsekvenser av forbruket, har andre akademikere søkt etter et mer virkelighetsnært grunnlag for miljøpolitikk i det direkte opplevde forholdet til miljøet.

Levekårsorientert miljøpolitikk og marginaliserte lokalsamfunn

Ideologien om økologisk fotavtrykk gjorde en politikk med krav om materielle fordeler umulig, for de som skaffet sitt livsopphold fra varer. Siden varebaserte livsstiler ble forbundet med fotavtrykk, innebar økt forbruk økologisk destruksjon. Satt på spissen ville ethvert klassekrav, for for eksempel høyere lønn, med nødvendighet bety et større «fotavtrykk».27 Miljøpolitikk ble – i sin utforming – en politikk for begrensning og mindre. Derfor ble det dominerende fokuset i miljøpolitikk dreid mot å undersøke hvilke typer relasjoner som kunne utvikle bruksverdi, skilt av fra kapitalisme og varesamfunnet. Dette forklarer framveksten av en miljøbevegelse på 1970-tallet preget av «Small is Beautiful (smått er godt)», som holdt fram alt som var lokalt, småskala og samarbeid basert på ansikt–til–ansikt-relasjoner, med minimal (og «tilstrekkelig») teknologi.28 Denne typen politikk lovet det Erik Ohlin Wright kalte «flukt fra kapitalismen» eller prosjekter der målet var å «skape vårt eget mikroalternativ der vi kan leve og trives.»29 Dersom varebaserte livsstiler var problemet, kunne en virkelig miljøpolitikk bare bygges på atskillelse fra masseforbrukssamfunnet.

Mange radikale fra den nye venstresida så begrensninger ved «Small is Beautiful»-baserte former for livsstilspolitikk. For en del akademikere som var opptatt av radikal politikk, betød det å kombinere materielle krav (altså klasse) med økologi, å fokusere på kamper i utkanten av det globale varesamfunnet. Radikale akademikere søkte etter miljøpolitikk på området bruksverdi: De som skaffer sitt levebrød direkte fra naturen eller de hvor egen bruksverdi av arbeidskraft – kroppslig helse – var ødelagt av forurensning. Derfor ble de to mest populære radikale tilnærmingene til miljøpolitikk i ­akademia konsentrert om to tilnærminger: politisk økologi og miljømessig rettferdighet.30

En underdisiplin av politisk økologi vokste fram på 1970- og 80-tallet som en marxistisk grein av landbruksstudier. Den satte kamper i fattige landbefolkninger (småbønder, urbefolkning osv.) om land, naturressurser og miljøødeleggelse inn i en marxistisk politisk-økonomisk ramme. Piers Blaikie og Harold Brookfields bok Land, Degradation and Society analyserte «den stadig skiftende dialektikken mellom samfunn og landbaserte ressurser, og også innen klasser og grupper i samfunnet.»31 Utgangspunktet for analysen var de som drev jorda – gjerne småbønder med en viss kontroll over «bruksverdier» som land og levebrød.

Et viktig uttrykk for tilnærmingen var utgivelsen av Liberation Ecologies (redigert av Richard Peet og Michael Watts), først i 1996, så i revidert og utvidet utgave i 2004.32 Her var det mange eksempler på lokale kamper for land og ressurser, som jorddegradering i Bolivia, avskoging på Madagaskar, Chipko – «treklemmingsbevegelsen» i India. Et svært innsiktsfullt aspekt ved denne tilnærmingen er dens kritiske syn på en slags imperialistisk miljøbevegelse – å fremme ideer om upåvirket natur på måter som fortrenger lokalsamfunn. Målet var ofte å vise at småbøndene ikke kunne anklages for ødeleggelser som avskoging og jorderosjon, som heller skyldes større prosesser av marginalisering frambrakt av globale varestrømmer og statlig kontroll.

Sentralt i dette arbeidet sto begrepet om levebrød (livelihood)33– samfunn som helt eller delvis skaffet sitt livsopphold direkte fra jorda. Gitt dynamikken i global nyliberal kapitalisme, var det viktigste som kom ut av denne tilnærmingen, hvordan lokalsamfunn ble frarøvet sine tradisjonelle strategier for overlevelse. Marx kalte denne prosessen «primitiv ­akkumulering». Men da David Harvey utviklet begrepet «akkumulering ved frarøving», kom en ny bølge med bidrag som fokuserte på de forskjellige prosessene for frarøving som foregikk i jordbrukskulturer og samfunn verden over.34 Miljøforskning innenfor denne retningen studerte tradisjonelle lokalsamfunn og kulturer som gjorde motstand mot langsomt å bli slukt av et globalt kapitalistisk varesystem. Likevel, siden kapitalismen selv er definert ved at storparten av befolkningen allerede er frarøvet produksjonsmidlene, forble denne forskningen i utkanter av den globale økonomien.

Den andre svært populære, radikale akademiske retningen er miljørettferdighet. Miljørettferdighet har også direkte, opplevde erfaringer med miljøet som et viktig grunnlag for miljøkamp – her særlig hvordan folks kropper er utsatt for gifter og forurensning. Bruksverdiene som trues, er vann, luft og, selvfølgelig: den avgjørende bruksverdien, kroppslig arbeidsevne. I et industrisamfunn finner en gjerne industrialismens infrastruktur og avfall i marginaliserte samfunn. Miljørettferdighetsorienterte tilnærminger undersøker urett ved å kople rase, klasse og kampene for å bekjempe denne uretten.35

Med røtter i bevegelsen for sivile rettigheter, vokste bevegelsen for miljørettferdighet fram for å håndtere urettferdig fordeling av giftig forurensning i fargede samfunn i USA. I 1983 brukte svarte borgere i Warren County, North Carolina sivil ulydighet som taktikk for å bekjempe etablering av en avfallsplass for giftig PCB-holdig avfall.36 I 1987 utga the United Church of Christ Commission on Racial Justice en rapport kalt Toxic Waste and Race in the United States. Rapporten viste at det, statistisk sett, var overlapping mellom marginaliserte fargede grupper og giftig avfall og annen miljørisiko.37 I 1991 arrangerte urbefolkning, afrikansk-amerikanske ledere og andre konferansen First National People of Color Environmental Leadership Summit. De ble enige om «å bygge en nasjonal og internasjonal bevegelse for alle fargede mennesker for å bekjempe ødeleggelse og frarøving av land og lokalsamfunn, og å gjenetablere vår åndelige, gjensidige avhengighet av den hellige Moder Jord».38 I februar 1994 ga president Clinton ordre om å ta opp miljørettferdighet for minoritetsbefolkninger og lavinntektsgrupper.»

Denne historiske fortellingen brukes ofte for å forklare den voksende betydningen av miljørettferdighetsbevegelsen (selv om jeg nedenfor stiller spørsmålstegn ved hvor vellykket bevegelsen har vært). Det underliggende politiske fokuset er at det er disse marginaliserte lokalsamfunnene selv som bør lede miljøbevegelsen mot de store selskapene som forgifter dem og deres samfunn. Det er deres direkte materielle erfaring med forurensning og gifter som gir dem denne spesielle politiske posisjonen. Tilsvarende har miljørettferdighetskamper påvirket klimabevegelsen, der bevegelsen for klimarettferdighet også anser marginaliserte «frontlinjesamfunn» som nøkkelaktører i klimakampen. Som for politisk økologi, er det ofte småbønder, urbefolkning og andre lokalsamfunn som er mest utsatt for klimaendringer (som kystfiskere og tørkerammede bønder). Men hvordan kan miljørettferdighetspolitikk bygge solidaritet med majoriteten av folk som er fullt oppslukt av varesamfunnet, men ikke utsatt for synlige trusler fra giftig forurensning?

Miljøbevegelsens begrensninger

Framveksten av miljøbevegelsen kommer i en periode med historiske tap for venstresida. Den første svikten er knyttet til dens forståelse av klasseansvar for miljøkrisa. Den typen politikk som kommer fra fotavtrykksanalyser, har en politisk tilnærming som anklager alle forbrukere for miljøkrisa. Det er vanskelig å se hvordan en politisk strategi kan vinne dersom løsningen er å kreve redusert forbruk av en klasse som har kjempet mot lønnsstagnasjon i nærmere et halvt århundre. Hvordan planlegger den å tiltrekke seg arbeidsfolk til sin sak dersom hovedbudskapet til dem er å akseptere videre måtehold og nedskjæringer?

Økologisk fotavtrykk representerer en analyse der alle virkninger kan spores tilbake til organismene (mennesker) som nyttiggjør seg naturressursene. Men dette er et syn som framstiller maktforhold i omvendt rekkefølge. Ved å gjøre forbrukere fullt ansvarlig for følgene av forbruket sitt, overser dette perspektivet kapitalens avgjørende rolle. Kapitalen legger rammer for både typer og mengder av varer som sendes ut på markedet. Bensinen på biltanken din har flytt gjennom hendene til utallige folk som søker profitt – konsulenter for oljeutvinningsteknologi, produksjonsselskaper, rigg-servicefirmaer, rørselskaper og bensinstasjonkjeder. Men det er likevel deg som stilles til ansvar for «fotavtrykket» bare fordi du fylte bensinen som førte til utslippene? Når det gjelder forbruk, har alle varer brukere og profitører langs hele kjeden, og vi burde plassere hovedansvaret hos de som henter profitt fra produksjonen, ikke bare hos folk som tilfredsstiller sine behov. Dette er ikke et moralsk regnestykke, men en objektiv vurdering av hvem som har makt i disse kjedene. Selvfølgelig kan vi ikke helt overse ansvaret til de få rike forbrukerne som kjøper biler som bruker mye bensin, spiser biff to ganger i uka og flyr til stadighet. Men hvorfor bare fokusere på deres forbruk når vi snakker om ansvar og politikk? Vi må heller spørre hvordan disse forbrukerne ble så rike. Hvorfor blir ikke det de har foretatt seg for å bli rike – disse valgene – tilsvarende gjenstand for politisk kritikk og bekymring?

Ta problemet med klimaendringer. Richard Heedes’ arbeid sporer 63 prosent av alle historiske karbonutslipp siden den industrielle revolusjon til 90 private og statlige selskaper, som han kaller «the carbon majors», den klassen med kapitalister som graver opp fossilt brensel og selger det for profitt.39 Men kapitalistene som er ansvarlige for klimaendringene, omfatter mange flere. Det er enorme mengder med industriell kapital som er avhengig av fossilt brensel. De mest klimarelevante inkluderer sement (ansvarlig for 7 % av de globale karbonutslippene), stål, kjemisk produksjon og andre karbonintensive former for produksjon.40 I følge The Energi Information Agency forbruker den industrielle sektoren mer av verdens energi enn privathushold, handelssektoren og transportsektoren til sammen.41 Om vi tar med utslipp fra elektrisitetsproduksjon, overgår industrisektoren alle andre (inkludert landbruk og endret bruk av land), med 31 prosent av de globale utslippene.42 Kritiske røster vil kalle det å rette oppmerksomheten mot fabrikker og industrielle produksjonssteder for håpløst gammeldags, men når det gjelder klimaendring og andre miljøproblemer er det riktig..

Den andre viktige begrensningen er den akademiske dreiningen fra livsstilspolitikk til levekårsorientert miljøpolitikk. Dette har mindre å gjøre med hvem som anklages, men mer med hvor i samfunnet en finner de virkelige miljøkampene. Her er problemet det politiske fokuset på utkanter, som ikke vil frambringe en bredere bevegelse. Politisk økologi er fiksert på kamper over frarøving i landdistrikter, inkludert motstand fra urbefolkning og småbønder. Enhver skikkelig person ville da også støtte disse bevegelsene for rettferdighet og sjølbestemmelse, og vi kan ikke undervurdere betydningen av disse kampene. Jeg stiller bare spørsmål ved hvordan slike kamper kan bidra til å bygge opp en slags samfunnsmessig makt som er i stand til å stå opp mot kapitalen, de som ansvarlige for frarøvinga og forurensninga. Det definerende trekket ved kapitalismen er at det store flertallet blir fratatt naturlige livsbetingelser. De som ikke enda har opplevd det, lever per definisjon i utkanten av systemet som helhet. Ved å plassere direkte levekårserfaringer med naturressurser og fysiske omgivelser som det eneste grunnlaget for politikk, blir det politiske grunnlaget du kan utvikle, betydelig begrensa.

Det er også rimelig å reise strategiske spørsmål om hvor vellykka bevegelser for miljørettferdighet har vært. Det er opplysende å undersøke hvilke refleksjoner noen sentrale akademiske aktivister har gjort seg om bevegelsen. I året etter Clintons historiske vedtak fra 1987, argumenterte Benjamin Goldman, en dataanalytiker bak den berømte rapporten Toxic Waste and Race, for at den faktiske makta i miljørettferdighetsbevegelsen kunne sammenlignes med «en flue på elefantens rumpe».43 Han oppdaterte dataene i rapporten fra 1987 og viste at:

På tross av økt oppmerksomhet, har fargede i USA nå større sannsynlighet enn for ti år siden til å bo i lokalsamfunn med kommersielle anlegg for farlig avfall, sammenlignet med hvite.44

Tjuefem år seinere kom Pulido, Kohl og Cotton til en lignende konklusjon, og antyder at miljørettferdighet har «mislykkes». De fastslår rett ut at «… fattige og fargede lokalsamfunn er fortsatt overeksponert for miljøskader.»45

Goldman mener at hyllesten av miljørettferdighetspolitikk overser den større sammenhengen av politisk nederlag:

… [M]ens progressive har applaudert framveksten av miljørettferdighetsbevegelsen, har vi sett en periode med voldsom intensivering av ulikhet, og, til syvende og sist, en historisk betydelig triumf for de som hersker over transnasjonal kapital, som har konsolidert sin makt, sine rikdommer og sine globale friheter.46

Goldman konkluderer med at for at miljørettferdighetsbevegelsen skal gjøre motstand mot disse store selskapenes makt, må den «… utvide sitt folkelige oppslutningsgrunnlag og inkludere flere interesser.»47 Likevel skyldes den appellen miljørettighetsbevegelsen har for mange progressive, at den representerer en kamp blant de fattigste og mest marginaliserte gruppene i det kapitalistiske samfunnet – fargede lavinntektsgrupper. Igjen, disse kampene er svært viktige og må ikke overses. Men for at kamper for miljørettferdighet skal lykkes, må de finne en måte å bygge en bredere miljøbevegelse på, med et grunnlag som faktisk kan stå opp mot de store selskapene som er ansvarlige for å forgifte lokalsamfunn. Så langt har vi en tendens til å verdsette det moralsk høyverdige i slike kamper, uten strategisk å spørre hvordan de skal kunne utvikle makt til å overvinne denne situasjonen.

Pulido og medarbeidere reiser spørsmål om staten. Mens staten ofte snakker miljørettferdighetskrav etter munnen, svikter den gjerne når det gjelder å håndheve reguleringer som kan forbedre disse menneskenes liv direkte.48 De argumenterer for en mer konfronterende strategi:

I stedet for å se staten som en hjelp eller partner, må den se staten som en motstander og utfordre den direkte:

Det er ikke om å gjøre å være respektabel, anerkjent og inkludert. Der er om å gjøre å lage et helvete for både forurenserne og de etatene som beskytter dem.49

I en situasjon der den nyliberale staten (og Trump) dominerer, er dette åpenbart en riktig strategi. Men på lengre sikt kunne miljørettferdighetsbevegelsen også vurdere en bredere strategi som kunne bygge en folkelig venstresidemakt innenfor staten selv (mer om dette i del 3). En slik politikk må nå videre enn til utsatte grupper og ha kontakt med det som Goldman kalte «ulike interesser».

Samla sett har både livsstilorientert politikk og dens avlegger, levekårsbasert miljøpolitikk, vokst fram i en periode da miljøkrisa ble forverra og den private kapitalens evne til å ødelegge miljøet økte enormt. De politiske strategiene er lite effektive. Vi skal nå diskutere denne ineffektiviteten ut fra mer konkret historie og klasseforhold


Del 2

«Å skyte over mål»: Klassegrunnlaget for miljøbevegelsen

Miljøbevegelsen vokste fram i en periode med krise og omstrukturering på 1960- og 70-­tallet. Mens den antikapitalistiske politikken historisk har kjempet mot systemets ulikhet og fattigdom, var kommentatorer på både høyre- og venstresida på 1970-tallet enige om at kapitalismen sto overfor et nytt problem: overflod. Vi hadde ganske enkelt for mye. Økende ­forbruksnivåer, i seg selv et produkt av arbeiderklassens seire, ble nå et problem. På midten av 70-tallet mente en ung Alan Greenspan at økonomisk krise skyldtes alt for «ambisiøse» forventninger i samfunnet:

… regjeringer har satset sterkt på forbedring av sosiale ulikheter i eget og andre land og stadig økende levestandard. Hvor moralsk og sosialt rosverdige de enn er, har disse satsingene vist seg å være for ambisiøse økonomisk sett, både i hva de faktisk kan søke å oppnå og i hvilke forventninger de skaper i befolkningen.50

Han fortsatte med å foreslå at folk måtte tilpasse seg nye «realistiske mål», og at «inntektsnivået vil bli lavere og den mulige veksten i levestandard vil bli redusert.» Samfunnet hadde «skutt over mål» når det gjaldt fornuftige forventninger. Løsningen? Nedskjæringer – eller en politikk med mindre.

Fra et helt annet politisk perspektiv dreide mye av kritikken fra «det nye venstre» seg også om problemer med et varesamfunn med overflod. Herbert Marcuse definerte «ren dominans … folk blir administrert, og i de overutviklede områdene med masseforbruk, blir det administrerte livet til det gode liv for alle …»51 Guy Debord fastslo at «Det uklare utsynet går sammen med overfloden av varer» og varen har «lykkes i å totalt dominere sosialt liv».52 Innenfor kritisk teori argumenterte William Leiss for at forbrukerlivsstiler ikke tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov:

Denne sammenhengen fremmer en livsstil som er avhengig av et endeløst økende forbruk av materielle goder … [hvor] individer ledes til å misoppfatte egne behov.53

Christopher Lasch angrep den amerikanske «forbrukstilbedelsen» og «varepropagandaen» på måter som direkte påvirket president Jimmy Carters «ubehagstale» der han påsto at amerikanere har en tendens til å «dyrke selvnytelse og forbruk».54 De fleste er enige om at talen som formante amerikanere om å nedskalere, banet vei for Reagan.

Denne kritikken av overflod kom på et merkelig tidspunkt, i et tiår da amerikanske arbeidere var under angrep. Som historikeren Daniel Horowitz forklarer, «erfarte de fleste amerikanere [på 1970-tallet] økonomiske prøvelser … de aller fleste av landets familier erfarte lavere realinntekt.»55 Rapporter fra meningsmålinger viste at økende levekostnader var bekymring nr. 1 for amerikanere (i et tiår da det ikke var mangel på bekymringer).56 I en situasjon da arbeiderklassen kjempet for å ha råd til livsnødvendigheter, fortalte mange på venstre- og høyresida at de allerede hadde for mye. Ettersom verdens Greenspan-er (Alan Greenspan var leder av sentralbanken i USA 1987–2006) vant fram, ble det vanlig å tenke at det var tid for å «gjøre mer med mindre». Det var tid for å kutte – i offentlige utgifter, fjerne rettigheter fagforeningene hadde tilkjempet seg og i husholdningsbudsjettene.

Kritikken av overflod og «overforbruk» overlappet perfekt i tid med framveksten av den økologiske bevegelsen. På lignende måte som Greenspan, annonserte Club of Rome i 1972, med rapporten Limits to Growth, en ny realitet som samfunnet måtte tilpasse seg: «Mennesket er tvunget til å ta jordas begrensninger med i betraktning.»57 Paul Ehrlich proklamerte i begynnelsen de råeste Malthus-inspirerte perspektivene i The Population Bomb. Men noen få år seinere, i 1974, publiserte han og kona hans The End of Affluence, som argumenterte for at masseforbrukssamfunnet hadde gått ut over sitt materielle grunnlag.58 En av de tekstene som hadde størst påvirkning, var William Cattons Overshoot, som forklarte hvordan menneskers bruk av ressurser hadde «gått ut over (overshot)» hva jorda kan bære, og faren for massedød var overhengende.59 Miljøpolitikk vokste fram og ekspanderte nettopp i perioden med nyliberale nedskjæringer. Den knyttet an til det som Leigh Phillips kaller en «måteholdsøkologi (austerity ecology)», en politikk for begrensninger, redusert forbruk og lavere påvirkning – redusere, gjenbruke, resirkulere.60

Det er i en slik forbindelse det underlige skillet mellom «klasse-» og «miljø-» politikk har oppstått. Som en «ny sosial bevegelse» forkastet miljøbevegelsen en politikk grunnlagt på materielle interesser og sa den var håpløst knyttet til varesamfunnets hule materialisme. Mens klassepolitikk alltid handlet om visjoner om økt samlet velferd, ble miljøpolitikk en politikk for mindre. André Gorz utviklet et eksplisitt økososialistisk standpunkt med fokus på mindre:

«Den eneste måten å leve bedre på, er å produsere mindre, å forbruke mindre, å arbeide mindre, å leve annerledes.»61 Gjennom årene sto klasse- og miljøpolitikk stadig mot hverandre i debatt om «jobber versus miljø».

Det var arbeiderklasseforkjempere som protesterte mot beskyttelse av den spettete ugla og gjenoppretting av laksetrapper i Columbia River. Richard White minnes at klistrelapper på biler med «Er du miljøforkjemper eller jobber du for å overleve?» ble populære i landarbeidersamfunn.62 Mens mange arbeiderklassefolk helt klart var skeptiske til eliteprega miljøpolitikk, gikk dette også andre veien. Grønne politikere anklaget privilegerte arbeidere for forbruket deres. Rudolph Baro fra De Grønne i Tyskland sa rett ut:

«Arbeiderklassen her [i Vesten] er den rikeste underklassen i verden … Jeg må si at den urbane arbeiderklassen er den verste klassen i historien til å utnytte.»63

Mange deler av øko-venstre i dag krever også en politikk for mindre. I 2018 publiserte New Left Review en artikkel av Troy Vettese som argumenterte for måtehold – eller det han kalte «egalitært øko-måtehold» som tar sikte på å dele likt på færre ting. Artikkelen foreslår blant annet at planeten skal overgis til vill natur, en idé han har tatt fra sosiobiologen E.O. Wilson – veganisme for alle og en abstrakt plan for global energirasjonering per person.64 Kanskje den mest populære grein av dagens økovenstre, er programmet for «nedvekst (degrowth – altså minusvekst)», definert i en nylig sammenstilling som «en rettferdig nedskalering av produksjon og forbruk som vil redusere samfunnets gjennomstrømming av energi og råmaterialer.»65 Nedvekstforkjempere er raske til å insistere på at de ikke vil at dette skal se ut som en politikk for «mindre» fordi de også krever likere fordeling av mindre ting og mer av immaterielle ressurser, som tid, fellesskap og relasjoner. Dette programmets besettelse med samlet materiell produksjon og vekst i bruttonasjonalprodukt, i seg selv en statistisk konstruksjon som tilslører nettopp hvem som har fordeler av vekst i den kapitalistiske økonomien, svikter når det gjelder å ta med i betraktningen at hovedparten av menneskene i kapitalistiske samfunn også trenger flere materielle ting. Erfaringen fra den nyliberale perioden har for de fleste vært stagnerende lønninger, økt gjeld, dårligere jobbsikkerhet og lengre arbeidstid. Ved å konsentrere hele det politiske programmet om «reduksjoner», har ideen om nedvekst liten evne til å ta hensyn til behovene til det store flertallet av arbeidere som er utsatt for herjingene fra de nyliberale nedskjæringene.66 En klasseanalyse vil ikke være grunnlagt på samfunnet som helhet (og hvorvidt det bør vokse eller redusere), men heller klasseskiller i konflikt, der noen få har alt for mye og ­majoriteten har for lite.

Hva kan forklare koplingen mellom økologi og en politikk for mindre? En ting som forener disse måteholdsperspektivene, fra Alan Greenspan til nedvekst, er at de vokser fram fra en spesifikk klassedannelse som jeg har beskrevet over, den profesjonelle styringsklassen, det jeg forenkelhets skyld vil kalle den profesjonelle klassen.67 Denne klassedannelsen vokste raskt i etterkrigstida gjennom en dramatisk utvidelse av høyere utdannelse. Det er radikale akademikere, naturvitenskapsfolk, ikke-kommersielle ledere, offentlige ansatte, journalister og andre profesjonelle som trekker den slutningen at moderne livsstil har skylda for den økologiske krisa. Ironisk nok er det den profesjonelle klassens egen relative materielle trygghet som fører til denne ganske skyldbetyngede overbevisningen om at «alle vi» forbrukere er roten til problemet.

Den profesjonelle klassen:
Å kunne noe om miljøkrisa

Barbara og John Ehrenreichs kontroversielle begrep fra 1976, «den profesjonelle styringsklassen» var et forsøkt på å fange den dramatiske økningen i såkalte hvitsnippyrker i en mer og mer post-industriell kunnskapsøkonomi.68 På den ene siden prøvde de å ta i betraktning den sentrale rollen som «middelklasseradikalisme» spilte i utformingen av «nye venstre»-politikk som ble så viktig på den tida.69 De mente at «den enorme utvidelsen av høyere utdanning» hadde skapt «et nytt lag av utdannede lønnsmottakere … som det var umulig for marxister å ignorere.»70 De gikk inn i en debatt blant mange marxister om hvordan klassebestemmelsen av slike kunnskapsarbeidere kunne teoretiseres. Gitt deres mangel på eierskap til produksjonsmidler – og avhengighet av lønnsinntekt for å overleve – kalte André Gorz og Serge Mallet dem for «den nye arbeiderklassen»71. Nicos Poulantzas kalte dem «det nye småborgerskapet» og argumenterte­

for å bruke tradisjonelle klasseskillelinjer mellom manuelle og ikke-manuelle arbeidere.72 Erik Ohlin Wright mente at vi bør anerkjenne den «motsetningsfylte klassetilhørigheten» til mange profesjonsyrker.73 Uansett hvordan vi teoretiserer dem, er det et nøkkelpunkt at den profesjonelle klassen utgjør en minoritet i befolkningen. Kim Moody anslår at profesjonsyrker utgjør 22 prosent av den yrkesaktive befolkningen i USA (ytterligere 14 prosent er kategorisert som lederyrker).74 Han mener at arbeiderklassen representerer 63 prosent.

Jeg vil ikke forsøke å løse disse teoretiske debattene her. For mitt formål vil jeg understreke hvor viktig kunnskap, eller mer generelt utdanningsmeritter, er for profesjonsklassens liv. Poulantzas har forklart dette med betydningen av å gjøre «karriere»: «betydningen av disse utdanningstrinnene er mye større for bevegelse innenfor dette nye småborgerskapet (‘forfremmelse’ av deltakerne og deres ‘karrierer’ osv.), enn det er for arbeiderklassen.»75 Viktigheten av utdanningsmeritter innebærer at den profesjonelle klassen ikke bare passer med myten om «meritokrati», men framhever også den individualiserte evnen til å påvirke verden, enten det er å gjøre «karriere» eller høyverdig å redusere karbonfotavtrykket. Utdanningsnivåer og meritter er ikke bare viktig for profesjonsklassens livserfaringer, men tjener som adgangsbillett for mer materielle forhåpninger om et «middelklasseliv» med biler, hus, barn og finansiell trygghet. Likevel, mens den profesjonelle klassen streber for å anskaffe disse banale sidene ved middelklassetrygghet, vekker de samtidig ofte avsky. Gjennom eliteutdannelse kommer mange i den profesjonelle klassen i tanker om den fremmedgjøring og ødeleggelse som ligger iboende i massevaresamfunnet. Denne innadvendte skylden danner ofte et viktig utgangspunkt for profesjonsklassepolitikk.

Miljøpolitikk vokste fram fra denne profesjonelle klassen. Fra 1960-tallet foreslo miljøbevegelsen ikke bare en særlig type politikk mot miljøødeleggelse, men også en form for kritikk som gir kunnskap og vitenskap en sentral rolle i kampen. I dag er dette fundamentalt for hvordan klimapolitikken presenteres – som en kamp mellom de som «tror» og de som «fornekter» vitenskap. Dette har historiske røtter, ved at miljøbevegelsen hele veien har gitt vitenskapelig kunnskap – meritter – en sentral rolle i miljøpolitikken. I 1972 hadde The Ecologist en topphistorie kalt A Blueprint for Survival, som foreskrev en særlig autoritetsorientert politikk grunnlagt på meritter: «Dette dokumentet er satt opp av en liten gruppe mennesker, der alle, med ulike roller, er profesjonelt involvert i studier av globale miljøproblemer.»76 Den mer berømte Limits to Growth fra 1972 hadde også de samme visjonene for politikk – at en gruppe forskere kan studere og dermed vite det nøyaktige omfanget av den økologiske krisa. I forordet heter det at:

Menneskehetens utfordring er at mennesket kan oppfatte problematikken, men likevel, tross betydelig kunnskap og ferdigheter, ikke forstår opprinnelse, betydning og sammenhenger av dens mange komponenter, og dermed ikke er i stand til å tenke ut effektive svar.77

Det sentrale prinsippet i slike økologiske kunnskapssystemer er en analyse basert på relasjonalitet – eller påstanden, som Barry Commoner sier, at «alt henger sammen med alt annet.»78 Selv om tidlige økologiske studier bare tok for seg relasjoner mellom ikke-menneskelige organismer, fastslo miljøbevegelsen at mennesker må studeres gjennom hvordan de dypest sett er forbundet med naturen. En klassisk økologisk tekst fra 1970-tallet er William Ophuls Ecology and the Politics of Scarcity. Den beskriver kjernen i en økologisk kritikk av «vår levemåte»:

… fordi mennesket ikke vet nok om hvordan naturen fungerer, har han (sic) gjort det på en spesielt ødeleggende måte … vi må lære å arbeide med naturen og å akseptere de grunnleggende økologiske avveiningene mellom beskyttelse og produksjon … dette vil nødvendigvis kreve store endringer i våre liv … for den grunnleggende beskjeden om økologisk begrensning: det er bare så mye biosfæren kan tåle og bare så mye den kan gi, og dette kan være mindre enn vi ønsker …79

Dersom vi kjente til de dype sammenhengene om vår påvirkning av biosfæren, ville vi virkelig forstå behovet for begrensning. Ved å fokusere på «våre liv», blir det klart hvor han tenker at begrensningene bør plasseres: forbrukernes livsstil.

Nå kunne en politikk basert på «relasjonalitet» enkelt knyttet sammen enkeltelementene på en måte som pekte mot synderne i kapitalistklassen som kontrollerer produksjon for profitt. En slik analyse ville gitt en politikk basert på konflikt og en innebygget motsigelse mellom kapitalister og massene i samfunnet over økologisk overlevelse. Men kunnskapen om økologisk «gjensidig avhengighet» pekte ikke i denne retningen. Denne kunnskapen ledet direkte til økologisk fotavtrykk-analysen som er beskrevet over.

Denne dreiningen mot livsstil og gjensidig skyld gikk enkelt sammen med business-sektorens anstrengelser for å omskape de mer radikale retningene i miljøbevegelsen. I kjølvannet av de enorme utfordringene, som industrien fikk etter lovgivningen om rein luft og reint vann (Clean Air and Water Acts), og utbredt tro i offentligheten på at det var næringslivet som forårsaket miljøkrisa, satte de store selskapene i verk massive kampanjer for å «grønnvaske» sitt image.80 Historikeren Joe Conley forklarer:

Målene for disse programmene varierte fra å avlede kritikk av miljøpåvirkning og komme nye miljølover i forkjøpet til å fremme frivillige alternativer til lovregulering og oppnå markedsandeler blant miljøbevisste forbrukere.81

Videre fremmet noen selskaper aktivt ideen om at miljøansvar bør tillegges den enkelte forbruker, ikke industrien. Resirkulering er kanskje typeeksempelet på forbrukerhandling. Historiker Ted Steinberg minnes hvordan industrigrupperinger som øl- og mineralvannsprodusenter, sammen med aluminium- og plastindustri, organiserte seg for å bekjempe en føderal lov om flasker som ville tvinge industrien til å betale kostnadene for resirkulering.82 De foretrakk kommunale resirkuleringsprogrammer som plasserte ansvaret for å sortere og resirkulere avfall på enkelthushold. Enda mer skadelig var det at de aktivt fremmet ideen om at det er enkeltforbrukere selv som forårsaker forurensning. Han siterer en offentlig ansatt fra det amerikanske rådet for plast, som sa at «Om jeg kjøper et produkt, er jeg forurenseren. Jeg bør ta ansvar for hvordan pakningen blir kasta.»83 Dette er logikken til «økologisk fotavtrykk» overført til plastflasker.

Poulantzas mente at den profesjonelle klassen, eller «småborgerskapet», kan skifte fram og tilbake mellom borgerlige og proletære klasseposisjoner. «Disse småborgerlige gruppene kan ofte «svinge» avhengig av konjunkturer, noen ganger på svært kort tid, fra en proletær til en borgerlig klasseposisjon og vise versa.»84 Denne delen har argumentert for at mye av den profesjonelle klassen har tilpasset politiske strategier til kapitalens tiårlange insistering på måtehold. Men Poulantzas hevder at «denne vekslingen bør ikke tas som et naturlig eller grunnleggende trekk ved småborgerskapet, men refererer til dens situasjon i klassekampen.»85 I en tid med fornyet kampvilje i arbeiderklassen og gjenoppvekket sosialistisk politikk, hvordan vil en miljøpolitikk se ut fra et arbeiderklasseperspektiv?


Del 3

Arbeiderklassepolitikk for miljø

For at miljøbevegelsen skal kunne vokse ut over den profesjonelle klassen og skaffe en basis i arbeiderklassen, kan den ikke ha måtehold, skam og individualistiske løsninger som grunnpilarer. Den kan heller ikke legge så stor vekt på vitenskapelig kunnskap (tro eller fornektelse). Den må mobilisere rundt politikk som er gunstig for miljøet samtidig som den appellerer til de materielle interessene til det store flertall av arbeiderklassen som holdes tilbake av stillestående lønn, gjeld og usikre jobber. Et miljøprogram for arbeiderklassen ville fokusere på anti-måteholdspolitikk. En forutsetning kan være: Mennesker er økologiske vesener som har grunnleggende behov for å reprodusere sine liv (mat, energi, bolig, helsetjenester, kjærlighet, fritid). Proletær avhengighet av penger og varer for å møte disse behovene gir høyt stressnivå – og utelukker mange fra å tilfredsstille dem. I stedet for å se slike behov som kilde til «fotavtrykk» som må reduseres, bør vi anerkjenne at de fleste mennesker i kapitalistiske samfunn trenger mer og sikrere tilgang til livsnødvendigheter. For å utforme denne politikken, må vi forklare hvordan menneskelige behov kan møtes ut fra økologiske prinsipper.

Passende nok har Alexandria Ocasio-Cortez, Sunrise-bevegelsen og nye venstre-tenketanker som «New Consensus» gått sammen om å kreve en «Green New Deal» som på mange måter forsøker å bygge denne typen miljøpolitikk for arbeiderklassen. Den ikke-bindende resolusjonen foreslått av Ocasio-Cortez og senator Ed Markey er opptatt av ulikhet og av fordeler for arbeiderklassen. Resolusjonen understreker alle de tekniske kravene til et omfattende avkarboniseringsprogram, men tilbyr også «alle mennesker i USA … en jobb som familier kan overleve på, permisjoner for familie og helse, betalt ferie og trygg alderspensjon.» Mange sentrumsorienterte liberale tenkere har rettet voldsomme angrep mot Green New Deal fordi den tar inn brede krav som «Medicare for All» og en føderal jobbgaranti, når oppmerksomheten burde konsentreres bare på klima og avkarbonisering. Det kunne ikke vært mer feil. Nøkkelen er å bygge en bevegelse hvor flertallet ser sammenhengene, og at løsninger for alle våre kriser som gjelder klima, helsetjenester og boliger krever at det bygges bred samfunnsmakt i masseomfang for å bekjempe næringene som profitterer nettopp på disse krisene.

Det er en beundringsverdig politisk visjon bak ‘the Green New Deal’. Men foreløpig mangler den typen politisk bevegelse som faktisk kan oppnå det. Kravene i Green New Deal forutsetter omfattende innrømmelser fra kapitalen. For å få slike innrømmelser, må vi se arbeiderklassen som et massegrunnlag for makt i samfunnet og søke å bygge denne makta på hovedsakelig to måter. For det første er den mest åpenbare kilden til arbeiderklassemakt ganske enkelt det faktum at de utgjør majoriteten av befolkningen (Moody anslår faktisk 75 prosent om vi tar med de som gjør omsorgsarbeid utenfor den formelle arbeidsstyrken). Venstresida lærer allerede at den viktigste måten å bygge bred folkelig støtte på fra denne basen, er å komme med programmer for dekommodifisering av grunnleggende behov.86 Mange radikale økologiske tenkere er opptatt av motstand mot kommodifisering (gjøre til en vare) av natur87, eller å unngå å ta inn nye «grense-» omgivelser inn i kapitalsirkulasjonen. En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk bør fokusere på det motsatte av dette. I stedet for å bare gjøre motstand mot at natur blir tatt inn i markedet, kan vi kjempe for at ting folk trenger, trekkes ut av markedet. Heller enn å fokusere på de som har direkte «nytteverdi» eller leverbrødsrelasjoner til naturen, påpeker denne politikken arbeiderklassens avhengighet av varer som viktig kilde for usikkerhet og utnytting. Seinere års støtte til sosialistisk politikk i valg i Storbritannia, USA og andre land har vist at slike appeller til folks grunnleggende behov kan bli svært populære i samfunn herjet av ulikhet og utsatthet.

Et Green New Deal-program for dekommodifisering er ikke bare ment å appellere til arbeiderinteresser, det kan også ha store miljøvirkninger. Gratis offentlige boliger kunne integrere grønne byggemåter som gir billigere oppvarming og lavere strømregninger, for de som bor der.88 Gratis offentlig transport kunne gi et grunnleggende skifte fra avhengigheten av biler og andre privatiserte former for transport. Det er ingen etisk grunn til hvorfor vi alle skulle være enige i at «helsetjenester er en menneskerett», mens mat og energi ikke er det. Her vil vi stå opp mot næringer som er sentrale syndere i vår miljøkrise. Videre vil et slikt program for dekommodifisering ikke utelukke tradisjonelle miljøbevegelser for bevaring av vill natur eller «åpent rom». Det er en politikk for å bygge og utvide det området av sosialt liv hvor kapitalen ikke er tillatt. Kombinasjonen av Green New Deals «føderale jobbgaranti» med dekommodifisering av sosiale behov kunne også inkludere tradisjonelle krav fra venstre-fagbevegelsen om kortere arbeidsuke, siden det samlede antallet arbeidstimer da kunne spres blant færre arbeidere og livsnødvendighetene ville ganske enkelt koste mindre.89

En grønn politikk basert på dekommodifisering handler også om å endre maktforhold og kontroll over samfunnets ressurser. Den mest miljøvennlige delen av dette programmet er at det tar sikte på å overføre disse næringene fra privat til offentlig eierskap, slik at miljømål kan dominere over profitt. Når det gjelder klimaendringer, er det særlig en sektor som kan bli et avgjørende sted for strid: elektrisitet.90 En rask plan for avkarbonisering vil kreve et program basert på «elektrifisering av alt», inkludert transport og oppvarming av boliger og kommersielle bygg.91 I USA innebærer det ikke bare en «forgrønning» av elektrisk kraftindustri, som fortsatt bruker 62,9 prosent fossilt brensel (hovedsakelig naturgass og kull), men også den raskt økende produksjonen av elektrisitet for å møte behovet for elektrifisering av andre sektorer.92 Dette programmet vil kreve en stor kamp mot investor-eide nettverk for strøm og vann (‘utilities’ i USA, oversetters merknad). I følge en rapport, er det 199 private selskaper (som utgjør 9 prosent av alle nettverkselskaper), som betjener 75 prosent av forbrukerne.93 En rask avkarboniseringsplan vil helt klart kreve at disse 199 selskapene kommer under offentlig eierskap – og de vil ikke gi avkall på garantert profitt uten kamp.

På grunn av sin status som «naturlig monopol» (det gir bare mening for ett selskap å håndtere fordeling i et nettverk), er den elektriske sektoren allerede gjenstand for intens offentlig regulering og inspeksjon. Det betyr at det er en sektor som er mer åpen for politisk motstand enn andre. Videre, siden strøm er absolutt sentral for sosial reproduksjon, og fordi det allerede er et eksisterende sinne i arbeiderklassen mot strømselskaper for uakseptable satser og avstengning94, vil det være ganske enkelt å bygge brede arbeiderklassekampanjer basert på både behov for rask avkarbonisering av strøm og tilby billigere, kanskje gratis, elektrisitet til husholdene. Mens klimaendringspolitikk ofte er abstrakt, med debatt om globale ­temperaturmål og ppm. i atmosfæren, ville mange arbeidere lett forstå gratis strøm.

Enhver dekommodifisering og programmer for offentlig sektor vil også reise spørsmålet om hvordan dette skal «betales». Som for den gamle «New Deal», må svaret fokusere på store selskaper og de rike. Dette vil kreve en antagonistisk politikk som forklarer hvem som virkelig har ansvar for miljøkrisa, som ikke er rettet mot individene, skaper skyld eller anklager arbeiderklasseforbruket. Det vil rette allerede eksisterende klassesinne mot de rike for å forårsake miljøkrisa. I motsetning til nyliberal tenkning, er også skattlegging av de rike svært populært i arbeiderklassen. Statsviter Spencer Pistons nye forskning fant bemerkelsesverdig stor folkelig støtte for politikk basert på det han kaller «avsky for de rike».95 Som svar på Alexandria Ocasio-­Cortez’ krav om høyere skatter for de rike for å finansiere Green New Deal, fant en nylig meningsmåling at 76 prosent av amerikanere og en majoritet selv blant republikanere er for å øke skattene for de rike.96

Den andre viktige kilden til arbeiderklassemakt er ikke bare antallet, men dens strategiske posisjon på arbeidsplassen, som kilde til arbeid som grunnlag for privat profitt og offentlig sosial reproduksjon. Arbeiderklassen har mulighet til å trekke tilbake sitt arbeid og tvinge fram innrømmelser fra kapitalen gjennom streiker og andre former for aksjoner som stanser produksjonen. Brede splittende aksjoner kan skape en større forståelse for krise, der kapitalen vil konkludere med at «Det minst smertelige valget er å godta arbeidernes krav om et levelig klima og å få en slutt på fattigdom gjennom et grønt skifte.97 Miljøpolitikk har lenge forstått makta som ligger i splittelse og forstyrrelse, men bruker den vanligvis utenfor arbeidsplassen på måter som virker ­fiendtlig mot arbeidere. Edward Abbeys The Monkey Wrench Gang (skiftenøkkelgjengen) forestiller seg på en skjønnlitterær måte aktivister som legger kroppene sine i veien for gruver og annen infrastruktur, og som bruker verktøy for å ta fra hverandre miljøødeleggende maskiner.98 I den virkelige verden utviklet Earth First! en taktikk med «tresitting» for å hindre hogst av gammel skog. I dag beskriver det Naomi Klein kaller «Blockadia», de mange aktivistene som blokkerer legging av rør og annen infrastruktur for fossilt brensel, som kullfyrte kraftverk.99 En moderne «skiftenøkkelgjeng» omfatter de som bruker avbitertang og annet verktøy på rørledningskraner for å stoppe flyten av olje eller gass. Disse aktivistene anerkjenner den makta som ligger i stans og ødeleggelse for å vinne fram med politiske krav. Likevel har dagens hær av økodirekte aksjon-aktivister bare begrensa kapasitet til å splitte. De lykkes med å blokkere en rørledning her, et tog med olje der, men mislykkes i å samle tilstrekkelig støtte til press på fossil energikomplekset som står i sentrum for reproduksjon av kapitalismen. Det mest inspirerende og på mange måter vellykkete opprøret var #notapl-bevegelsen ved Standing Rock. Etter valget av Trump, fører nå (og noen ganger lekker det) likevel Dakota Access-rørledningen skiferråolje fra Bakken.

Kunne miljøpolitikk appellere til arbeidere ved sin evne til å stenge ned kapitalismen fra innsiden? Kan vi bygge det Sean Sweeney kaller en «økologisk fagbevegelse» der arbeidere ser sin kamp mot sjefer som en miljøkamp?100 Dette kunne enkelt begynne ved å vise forbindelsen mellom måtene sjefer utnytter arbeidere og miljøet. Denne forbindelsen pleide å være mye mer sentral i miljøbevegelsen på 1960-tallet. Tony Mazzocchis Oil, Chemical and Atomic Workers’ Union bidro til å tvinge fram dannelsen av etaten for yrkesmessig helse og sikkerhet, som var laget med samme formål som Environmental Protection Agency – å beskytte liv mot industrikapitalister. Connor Kilpatrick forklarer: «Som Mazzocchi så det, ville de kjemikaliene som forgiftet folk i hans fagforbund, etter hvert lekke til omgivelsene utenfor, gjennom luft, jord og vann.»101 Selv om de har blitt svakere, kjemper fagforeninger fortsatt for dette. I 2015 fokuserte streikene til United Steelworkers på oljeraffinerier for en stor del på helse og sikkerhet på arbeidsplassen.102

Det er mye fokus på anti-miljøholdninger i fagforeninger i byggebransjen og i de sektorene som er tilknytta fossilenergiindustrien.103 Flere foreninger støtta både Keystone og Dakota Access- rørledningen fordi den ga godt betalte jobber. I miljøkampene går arbeiderbevegelse og kapital ofte sammen mot aktivister. Men arbeidere i byggebransjen og kullgruvene utgjør en svært liten andel av den samlede arbeidsstyrken. Det er mer rimelig å se utenfor de skitneste og mest ødeleggende sektorene for å finne en form for kampvilje blant arbeidere som kan koples sammen med en bredere miljøpolitikk. Det er også grunn til ikke bare å fokusere på direkte aksjon mot utvinning av jordas ressurser (der arbeiderbevegelsen er svak). Det er en tendens, reprodusert gjennom politisk økologi-forskningen jeg har diskutert over, til å tro at den «virkelige» miljøkampen foregår på landsbygda der vi utvinner råvarer eller der det «virkelige» naturlandskapet er truet.

En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk kan også effektivt bygges først i næringer med liten miljøpåvirkning. Jane McAlevey har argumentert overbevisende for at sektorene helse og utdanning bør bli det strategiske målet for en ny arbeiderklasse-mobilisering.104 Disse sektorene utgjør grunnlaget for sosial reproduksjon i mange lokalsamfunn. Og til forskjell fra stålindustri kan de ikke flyttes ut av landet. Alyssa Battistoni mener at disse sektorene for «sosial reproduksjon» eller «omsorg» i seg sjøl er sektorer med små karbonutslipp og liten miljøpåvirkning105. Hun mener at utvidelse av disse sektorene bør stå sentralt i en politisk økologi som er opptatt av «omsorg» i en videre betydning av ordet (og for å ta med økosystemer og andre livsunderstøttende systemer). Mange av disse kampene er også i den offentlige sektoren som vil bli avgjørende for et program for dekommodifisering, slik det er beskrevet over.

I det siste året har McAleveys råd blitt realitet, med den største streikebølgen siden 1986 og nesten alle i utdanningssektoren.106 I tråd med det programmet som er foreslått her, er disse kampene grunnleggende for å bekjempe måtehold og nedskjæringer (austerity) og forbedre livene til de arbeiderne som er involvert. Streiken blant lærere i West Virginia, for eksempel, lukket en sentral institusjon for sosial reproduksjon (skoler) for å oppnå et sett med materielle krav, inkludert beskatning av fossilt brenselindustri, for å bidra med penger til å forbedre skolene.107 Men disse streikene handler også på en grunnleggende måte om å forbedre livet ut over arbeidsplassen. Lærerstreikene er beskrevet som «forhandlinger for det felles beste», der kravene uttrykker en større visjon om fellesskapsforbedringer gjennom arbeiderklassemakt108. Streiken til United Teachers of Los Angeles nylig krevde ikke bare bedre finansiering av skoler, men også flere grønne rom på skoleområdet.109 Denne i hovedsak anti-måtehold-politikken, bygget rundt det felles beste, kunne enkelt bli tatt inn i et større grønt program basert på fagorganiserte jobber for å skape en offentlig grønn infrastruktur, boliger og transport, som beskrevet over. Fagforeninger for offentlig transport og arbeidere som jobber med strøm og vann, kan også organiseres i tråd med dette.

Det å bygge økologisk makt gjennom arbeiderklassen, som utgjør hoveddelen av samfunnet, og der deres arbeid gjør at hele systemet kan fungere, vil kunne bli en formidabel utfordring for kapitalens makt til å styre over liv og planetens overlevelse. Å vinne denne kampen begynner ved å understreke at behovet for «mindre» og «offer» bare bør gjelde de rike og de store selskapene. Resten av oss har så mye å vinne.

Konklusjon

Under krisene og endringene på seint 1960-tall og 1970-tallet skjedde det to viktige forandringer. For det første, med krise som bakgrunn, konsoliderte nyliberale krefter seg og argumenterte for at de samfunnsmessige forventingene til etterkrigstidas «velstandsøkonomi» hadde blitt urealistisk høye og at måtehold var påkrevd for å holde kontroll over offentlige utgifter og fagforeningsmakt. For det andre flommet mye av «den nye venstresida» over av de nyutdanna fra profesjonsklassen (som var et produkt av en enestående utvidelse av høyere utdanning i etterkrigstida). Denne venstresida ble også svært kritisk til «velstand» og et varesamfunn basert på (kommersielt) forbruk. Disse to faktorene gikk sammen i en miljøbevegelse som var nesten utelukkende befolket av denne profesjonsklassen, som brukte vitenskapelige modeller for å argumentere for at samfunnsmessig «velstand» og forbruk krevde en politikk for begrensning og måtehold. Den sentrale metoden i dette perspektivet er økologisk fotavtrykk, som til syvende og sist argumenterer for at det er forbrukerne som driver fram økonomiske beslutninger og miljøødeleggelse. I denne perioden ble det tatt for gitt at en miljøpolitikk er forskjellig fra klassepolitikk. Den uttrykte klart at miljøhensyn krevde en politikk for mindre, klasse betød en utdatert politikk for mer. Selv om noen profesjonsklasse-akademikere så en mer radikal økologi i materielle interesser, antok den at en slik politikk bare kunne utformes på grunnlag av marginale lokalsamfunn med et direkte levebrødsforhold til natur og forurensning.

I den samme perioden har kapitalen bare konsolidert sin makt, og miljøkrisa er bare forverra. Men med Bernie Sanders-kampanjen, andre valgseire, flere streiker og en mer kampklar arbeiderklasse, er venstresida fornyet for første gang på flere tiår. Den har endelig beveget seg fra et språk for «motstand» til et språk for å bygge makt. Det å utvikle en effektiv miljøpolitikk er ikke noe som trenger å være spekulativt formet av frivillige organisasjoner eller aktivistiske tenketanker. Vi kan ganske enkelt lære fra eksisterende bevegelser rundt oss. Enten vi organiserer rundt fagforeningers kontroll av overskudd, helsetjenester eller forbedret miljø, kjemper kapitalen i hvert tilfelle for å stoppe det. Som Marx sa: «Kapitalen … tar ikke hensyn til arbeiderens helse og livslengde dersom ikke samfunnskrefter tvinger den til å gjøre det.»110 Kapitalen tar heller ikke hensyn til alt liv og skyver planeten mot stupet. Vi må bare utvikle en samfunnskraft som er i stand til å stoppe det.

* I denne artikkelen blir ordet dekommodifisering brukt mange ganger. Commodity betyr vare på engelsk. Det betyr at det som er varer, skal opphøre å være det. Vare i denne sammenhengen, et marxistisk begrep, betyr et produkt som er laget for å selges. Det kunne jo vært motsatt, at produkter bare lages fordi det er til bruk for dem. Kapitalismen er et samfunn bygd på at varer skal kjøpes og selges, også varen arbeidskraft. Sosialister mener at arbeidskrafta skal brukes til å løse oppgaver for folk, ikke gjøre vareeierne (kapitalistene) rike. Derfor er vi mot privatisering av barnehager og annet i offentlig sektor. Vi vil ha dekommodifisering, eller de-varifisering, om du vil.

Sluttnoter:

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.
2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.
3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.
4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).
5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.
6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.
7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.
8 Griffin, 2017.
9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).
10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.
11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.
12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.
13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.
15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.
16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).
17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).
18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.
19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).
20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.
21 Ibid, 60.
22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.
23 Ibid, 1.
24 Ibid, 3.
25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.
26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.
27 Phillips, Austerity Ecology, 37.
28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).
29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.
30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.
31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.
32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).
33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.
34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).
35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).
36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).
37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).
38 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.
39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.
40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.
41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.
42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.
43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.
44 Ibid, 127.
45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.
46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.
47 Ibid 126.
48 Pulido et al., 27.
49 Ibid, emphasis in original.
50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.
51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.
52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.
53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.
54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.
55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).
56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.
57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).
58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).
59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).
60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.
62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.
63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.
64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.
65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.
66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.
67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).
68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.
69 Ibid, 6.
70 Ibid, 7.
71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).
72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).
73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).
74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.
75 Poulantzas, ibid.
76 Ibid, 1.
77 Meadows et al. Limits, 11.
78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).
79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).
80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.
81 bid, 62.
82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.
83 Ibid, 15.
84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.
85 Ibid.
86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.
87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.
88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.
89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.
90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.
91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.
92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.
93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).
94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”
95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).
96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.
97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).
98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).
99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336
100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.
101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.
102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.
103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.
104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).
105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.
106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.
107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.
108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.
109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.
110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

 

Klima

Innhold nr 2A 2020

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Leder: Handelsavtalene truer de fattiges helse … 4
Aurora Hagen: Regelendringer i krisetider … 6
Sofie Marhaug: Tre bud for venstresiden etter krisen … 12
Olav Randen: Kriseforståing og nasjonal politikk … 16
Mark Heywood: Kampen om gratis helse­tjenester etter apartheids fall i Sør-Afrika … 20
Marie Sørhaug: Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet! … 24
Erling Folkvord: Kor viktig er Kurdistan i kampen mot imperialismen i Midtausten? … 30
Johan Petter Andresen: Motstand mot undertrykking er meningen med livet … 36
Matt T. Huber: Miljøpolitikk for arbeiderklassen … 42

Klima

Koronakrisen. Regelendringer i krisetider

Av

Aurora Hagen

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: united-nations-covid-19-response-6_Gz8ds0AEI-unsplash

 

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål

I koronaloven § 1 heter det «Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.» 

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser. 

Klima

Under Bannons banner

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider

Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.

Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en felles­betegnelse på alt man ikke liker.

Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.

Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at ­samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?

Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?

«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.

Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og ­opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.

Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.

Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.

(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)

Klima

Kapitalen Bok 2 på norsk

Av

Stein Rafoss

Karl Marx:
Kapitalen Bok 2
Oversatt av Harald Minken
Forlaget Rødt, 2017, Larvik, 676 s.

Av Stein Rafoss,
en av oversetterne av den første boka av Marx’ Kapitalen.

I den første norske oversettelsen av ­Kapitalen hvor Bok 1 kom ut fra 1930 av på Fram forlag, og hvor Bok 2 og Bok 3 fulgte i løpet av 30-åra, står Erling Falk oppført som eneste oversetter. Men vi vet fra Trygve Bulls bok om Mot Dag at denne oversettelsen langt på vei var et stort felles prosjekt, hvor oppimot et tyvetalls av Mot Dags medlemmer til tider var med på oversettelsen. Jon Elster forteller dessuten til Ståle Holgersen (Gnist 2018 nr 3) at hans far, Torolf Elster, måtte oversette hele bind 2 for Falk. Men all produsert tekst gikk gjennom Falks hender, ble bearbeidet og publisert i hans navn. Da jeg for noen år siden fikk høre at Harald Minken hadde begynt å oversette Karl Marx’ Kapitalen Bok 2, tenkte derfor jeg at dette er det vel ikke mulig for én person å gjøre som dugnadsarbeid på fritida. I arbeidet med oversettelsen av Bok 1 av Kapitalen for forlaget Oktober var vi tre personer (Erling Kielland, Tom Rønnow og meg) som arbeidet med full betaling. Men Minken har vist en bemerkelsesverdig stahet og utholdenhet, og er nå kommet i mål med oversetterprosjektet sitt.

Da jeg ble kjent med Minken i Sosialistisk Studentlag og på Filosofisk institutt på Blindern i 1960-åra, hadde vi en felles interesse for blant andre Wittgenstein og Marx. Minken studerte omsider sosialøkonomi og ble cand. oecon. og ansatt som forsker på Transportøkonomisk institutt. De siste 17 årene har han publisert godt over 20 artikler, noe som viser at Minken er en erfaren og dyktig økonom.

Om å oversette Marx

Når man skal oversette faglitteratur, må man beherske både faget og originalspråket. Min erfaring med oversettelser er dessuten at det nesten er aller viktigst å beherske det norske språket.

Undertittelen i både bok 1, 2 og 3 er: «Kritikk av den politiske økonomien». Minken (i likhet med Erling Falk) har unnlatt å oversette denne undertittelen, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis er dette den eneste utelatelsen jeg har registrert. For øvrig har han fulgt sitt prinsipp om at oversettelsen skal være fullstendig. Og ikke utelate noe, slik Falk gjorde i sin oversettelse fra 1930-årene. Han peker også på to andre grunner til at Falks oversettelse ikke duger i dag: At noen av faguttrykkene ikke er passende oversatt og at språkdrakta er litt for gammeldags.

Dette siste punktet peker på et allment problem ved oversettelser: Vårt eget språk er i stadig utvikling og forandring slik at en oversettelse kan «gå ut på dato». I dette tilfellet: Lesere i 2018 kan ha problemer med å forstå normal norsk tekst fra 1938. 80 års språkutvikling har gjort det vanskelig å forstå Falks norsk. Dette problemet kommer i tillegg til problemet med at Kapitalen var 70 år i 1938 og 150 år i 2018. De mange oversettelsene av Dantes Guddommelige komedie som er gjort til bokmål og nynorsk i løpet av de siste 50 årene, illustrerer dette oversettelsesproblemet og behovet for nyoversettelser i det samme språket.

Erling Falk beskriver i 1930 prinsippene for sin oversettelse slik:

Oversettelsen har voldt adskillige vanskeligheter. Fremmedord og tekniske uttrykk er i stor utstrekning erstattet av norske ord. Stilen er til dels tung og innviklet. Den skriver seg fra en annen tid enn vår, den henvender seg til lesere hvis sproglige og litterære forutsetninger var helt andre enn hos de lesere som den norske oversettelsen henvender seg til. Samtidig er fremstillingen særpreget, kraftig og malerisk. Et forsøk er gjort på å oversette den til almindelig, moderne norsk og samtidig så vidt mulig bevare den opprinnelige fremstillingens særpreg. (Karl Marx Kapitalen, Fram forlag, 1930, s. 8)

Mot Dag mente, i likhet med Marx, at det er arbeiderklassen som er den klassen som skal lede an i revolusjonen som skal styrte det kapitalistiske systemet. Og at Kapitalen er et viktig våpen i denne sammenheng. Derfor var det viktig for Falk at språket i oversettelsen var forståelig for norske arbeidere. Deres markedsføring og distribusjon av Kapitalen rettet seg logisk nok mot arbeidere.

Minken skriver: «Vi ser vår oversettelse av andre bok som en fortsettelse av Oktobers utgivelse av første bok.» (Kapitalen Bok 2, s. 12) Våre prinsipper for oversettelsen av første bok for Oktober var: Oversettelsen skal være vitenskapelig og filosofisk korrekt, og den skal være på godt norsk. Det siste innebar ikke minst å bryte opp den tyske setningsstrukturen til flere setninger. Minken har arbeidet etter liknende prinsipper som han formulerer slik:

Prinsippet for oversettelsen har vært å gjengi meningen i alle setninger og avsnitt så nøyaktig som mulig, i et så enkelt språk som mulig. Det innebærer at lange og kompliserte setninger mange steder er brutt opp i sine enkelte deler, og ofte også stokket litt om, for å få det til å flyte logisk. Men alle meningsbærende deler skal være tatt vare på, og helheten av hvert avsnitt skal si det samme som originalen. (Kapitalen Bok 2, s. 9–10).

Minken har klart å følge programmet sitt. Han har stort sett klart å løse opp den kronglete tyske setningsstrukturen slik at vi har fått et lesbart norsk. Han har også brukt de etablerte norske termene for Marx’ økonomiske begreper og vært konsekvent i begrepsbruken. Minken nevner at han har hatt god hjelp av filosofen Oscar Dybedahl som har «lest igjennom hele oversettelsen og kommet med kommentarer og rettelser.» (ibid s. 13). Kapitalen er preget av en hegeliansk begrepsbruk fra begynnelse til slutt. Det er nødvendig å ha et filosofisk hode for å sikre en god oversettelse av disse begrepene, og her har Minken/Dybedahl gjort en god jobb.

Oversetteren viser en herlig udogmatisk holdning til Marx når han redegjør for de anmerkningene som han for egen regning ledsager teksten med i form av fotnoter. Han bruker dem:

til å forklare spesielt vanskelige steder i teksten eller til å si noen sannhetsord når jeg mener Marx roter det til. For det gjør han noen steder. Men så sier jeg også ifra når det, midt i et avsnitt med kjedelige gjentakelser, plutselig kommer dype innsikter. (Kapitalen Bok 2, s. 11)

Marx’ samfunnssyn

Kapitalen er først og fremst et økonomiteoretisk verk, men også i stor grad sosiologi og historie. Hele verket er dessuten skrevet innenfor en hegeliansk filosofisk og vitenskapsteoretisk forståelseshorisont som gikk av bruk for over 100 år siden. De siste 50 årene har det vært en renessanse for Hegels filosofi, noe som har gjort det mulig for våre dagers lesere å forstå Marx’ metode bedre enn det som var mulig for Erling Falk.

Marx’ plan var å lage en helhetlig beskrivelse og analyse av den kapitalistiske økonomien, som han skulle presentere i tre bøker. Denne tredelinga henger sammen med hans metode: Det er Marx’ syn at det kapitalistiske samfunnet som han undersøker utgjør et sammenhengende hele, en totalitet hvor helheten bare kan forståes når en kjenner delene, og delene bare kan forståes når en kjenner helheten. Dette forståelsesproblemet kalles tradisjonelt for den hermeneutiske sirkel og er virksomt i all formidling av samfunnsmessig kunnskap. Det er ikke all filosofi som anerkjenner dets eksistens siden de ikke vil gå med på at det virkelig forekommer slike totaliteter som antydet ovenfor. En slik filosofi vil ifølge marxistisk tankegang nødvendigvis ikke kunne fatte virkeligheten adekvat. Det er en av fordelene ved den dialektiske metoden framfor den analytisk-empiriske/hypotetisk-deduktive, nemlig at den tar hensyn til at samfunnet faktisk i dag (og på Marx’ tid) utgjør en totalitet.

At dette siste er tilfelle er ikke på noen måte en evig, overhistorisk sannhet. Samfunnets totalitet er historisk konstituert, og Marx viser i Kapitalen hvordan dette har skjedd.

Å påvise de enkelte delenes sammenheng med helheten og de andre delene vil si å gå fra det abstrakte til det konkrete. Her viser Marx’ hegelianske begrepsbruk seg. At noe er abstrakt betyr i denne sammenheng at det sees isolert, som noe enkeltstående, mens det som er konkret sees i sammenheng med andre ting, som noe «sammenvokst». Når noe sees i sin umiddelbarhet er det abstrakt, når dets formidlethet blir blottlagt, blir det konkret.

Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige. I tenkningen fremstår det derfor som en prosess av sammenfatning, som resultat, ikke som utgangspunkt, til tross for at det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunkt for anskuelsen og forestillingen. (Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien», Verker i utvalg 2, s. 162)

Marx’ prosjekt

I første bok analyserer han kapitalens produksjonsprosess, i andre bok kapitalens sirkulasjonsprosess og i tredje bok den kapitalistiske produksjons samlede prosess.

Han tar i første bok utgangspunkt i noe abstrakt; varen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en «uhyre varesamling», med den enkelte varen som dens elementærform. Undersøkelsen begynner derfor med analysen av varen.» (Kapitalen Bok 1, s. 43)

Varen er her abstrakt fordi den sees isolert. Den brukes som utgangspunkt for å nøste opp totaliteten i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Varen er et skinn som er uttrykk for et vesen som det gjelder å erkjenne. Marx tenker og skriver innenfor en hegelsk forståelse av virkeligheten: Det er et skille mellom Wesen og Erscheinung, mellom vesen og skinn/framtreden/fenomen. Vesenet framtrer/viser seg og kan bare erkjennes via dets framtreden. Målet for enhver vitenskap er å erkjenne noes vesen. Dette skillet er parallelt til skillet mellom innhold og form. Et vesen kan framtre på ulike måter, det kan ha flere former, men det er det samme vesenet som viser seg i ulike former.

I Bok 2 og 3 ville Marx utvide analysefeltet slik at de tre bøkene samlet grep den kapitalistiske produksjonen som helhet – i dens totalitet. Og at de dermed også hadde grepet dens vesen. Bok 2 og 3 er gjort ferdig av Engels ut fra Marx’ etterlatte manuskripter. Er det noe poeng i å lese Bok 2 og 3 av Kapitalen i våre dager? Har de mer enn historisk interesse?

Bok 1 er et helstøpt og gjennomarbeidet verk, en vitenskapelig bragd og litterært mesterverk. Den viser hva som er den grunnleggende dynamikk i en kapitalistisk økonomi, også i dag, etter at vi har fått en stat som forsøker å styre økonomien og omfordele en del av rikdommen som blir skapt. Marx har også et historisk perspektiv og en moralsk nerve i sin politiske økonomi. Alle som arbeider vitenskapelig med samfunnsmessige forhold i dag, bør ha lest Kapitalen Bok 1!

Bok 2 og 3 er tyngre lesing. Det var ­vitenskapelig­ nybrottsarbeid av Marx da han i Bok 2 analyserte vareproduksjonen i sammenheng med varesirkulasjonen og konstruerte sine reproduksjonsskjemaer. I dagens økonomiske vitenskap har man matematiske modeller som brukes til å analysere hvordan elementene i økonomien påvirker hverandre gjensidig. Dette er sentrale planleggingsredskaper for økonomisk politikk for ethvert finansdepartement ­­­­i dag.­­­

Når alle som har oversatt Kapitalen til norsk har hatt som målsetting at den skal være på godt og leselig norsk, så ligger det en tanke bak at de som ønsker å bekjempe kapitalismen skal kunne bruke den som et vitenskapelig våpen til å forstå kapitalismen, for så å kvitte seg med den. Både Mot Dag og AKP(m-l) hadde opplegg for å spre oversettelsene til politiske aktivister og til politisk interesserte arbeidere. Mot Dag samarbeidet med Arbeidermagasinet og ml-bevegelsen overbeviste medlemmer og sympatisører om at de trengte Kapitalen i det politiske arbeidet.

Et hovedpoeng i Kapitalen er å vise hvordan den enkelte kapitalist og en kapitalistisk økonomi som helhet er underlagt en akkumulasjonstvang: De må øke kapitalen for å overleve, noe som fører til en umettelig rovdrift på natur og mennesker. Bok 2 analyserer denne mekanismen nærmere.

Økonomer som arbeider med samme tema som Bok 2 inneholder, bør gjerne bruke litt energi på å lese i den. Hvis du er marxolog vil du ha glede av den. Hvis du allerede er fortrolig med og sympatisk til Marx’ analyser i Bok 1, og arbeider politisk med å avskaffe eller bare temme kapitalismen, vil du kunne finne ytterlige ammunisjon her i Bok 2. Men ikke gå løs på teksten uten å ha Minkens hjelpebok for hånda! 1

Minken varsler at han nå ønsker å gå i gang med å oversette Bok 3 av Kapitalen. Jeg ønsker ham lykke til og håper han klarer det!

Litteraturliste

Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Cappelen Damm, 1987

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge, Gnist nr 3 2018

Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien» i Verker i utvalg 2, Pax forlag, 1970

Karl Marx: Kapitalen Bok 1 oversatt av Erling Falk. Fram forlag, Oslo 1930

Karl Marx: Kapitalen Bok 2 oversatt av Harald Minken, Forlaget Rødt!, Larvik 2017

Karl Marx: Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien Bok 1. Oversatt av Erling Kielland, Stein Rafoss og Tom Rønnow. Forlaget Oktober, Oslo1983

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2, Forlaget Rødt, Larvik 2017, 82 sider

Noter

1 I forbindelse med utgivelsen av Bok 2 har Minken skrevet «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2» som er på 82 sider. Han gir et sammendrag av innholdet i de enkelte kapitlene og har en fremstilling av de såkalte reproduksjonsskjemaene som Marx utvikler i Bok 2. Han forklarer og kommenterer disse og forteller hvilken rolle reproduksjonsskjemaene har spilt for marxistiske økonomer siden. Denne boka er virkelig en god hjelp til å forstå Bok 2 og anbefales som en inngang til alle som vil gi seg i kast med denne.

Klima

Finn vi nok fornyeleg energi?

Av

Erik Solheim

Klimaet skal vi berge med meir alternativ energi. Den nye framtida er ikkje lenger fossil. Slik snakkar snart alle som vil hindre at jorda vert varmare. Men er dei store nok, kjeldene som skal halde himmelen rein og det moderne livet gåande?

Foto: Gonz Ddl
Av Erik Solheim,
tidlegare leiar i Naturvernforbundet.
(Artikkelen har tidlegare vore trykt i Dag og Tid.)

Debatten går heilt utan tal som kan illustrere kor langt vi kan rekke med vind, vatn, drivstoff frå skogen og kva det no måtte vere. I England prøvde David JC MacKay å kvantifisere situasjonen. Han var professor i fysikk ved universitetet i Cambridge. MacKay døydde i 2016, men gav i 2009 ut boka Sustainable Energy – without the hot air. Boka fekk rosande omtale i mange land for både innhald og framstilling.

Mest grundig studerte han situasjonen i England, Skottland og Wales. Grovare overslag laga han for Europa og USA. Utgangspunktet er: Kor mykje energi går med til å drive desse samfunna? Eininga som han brukte, er kilowattime per dag og person (kWh/dag og person). Når talet for britane – og resten av Europa – er om lag 125 kWh/dag per person, vil dette seie at kvar innbyggjar kvar dag har eit så stort direkte forbruk av energi frå kol, olje, gass, vind og andre former som er i kommersiell omsetning. Det som ligg innbakt i importerte varer er ikkje med – etter tala frå MacKay om lag 40 kWh/person og dag – og heller ikkje energi i matvarer.

Når han så summerer det som teoretisk er råd å få ut av vind på land og til havs, sollys til varme og straum, vasskraft, tidevatn, bølgjekraft, biomasse og jordvarme, vert talet høgt nok til å forsyne dagens forbruk. Men dette er altså teoretiske tal. Når han trekkjer frå det som han trur er uråd å realisere, sit han att med vel 18 kWh/dag og person, knappe 15 prosent av dagens forbruk. Talet 18 er sjølvsagt usikkert, men det er så lågt at sjølv det doble – 30 prosent – ville gjere det moderne livet stusseleg på øya der vest.

Avstanden frå dei teoretisk tilgjengelege mengdene til det praktisk gjennomførlege er så stor av fleire grunnar. Fornyeleg energi er uhyre lite konsentrert samanlikna med kol, olje og naturgass. Fossile kjelder er hermetisert, organisk stoff, samla gjennom periodar som for oss er ufatteleg lange. Grunnlaget for oljen i Nordsjøen var frodig plantevekst i varmt klima gjennom 15 millionar år. Denne epoken, som geologane kallar sein jura, tok slutt for 146 millionar år sidan. Etterpå er massen destillert til ein konsentrasjon som er heilt framand for den levande naturen. I boka Peaking at Peak Oil har den svenske fysikkprofessoren Kjell Aleklett ein slåande illustrasjon. Om ein mann med handemakt og taljer skal heise ein liten bil på 1200 kilo opp til toppen av Eiffeltårnet, 321 meter høgt, må han vere ei kjempe som kan sitt fag, og han vil bruke minst to dagar på oppdraget. Når han til slutt tørkar sveitten, har han utført eit arbeid som svarer til 1 kWh energi. Ein liter råolje inneheld 10 kWh, og kan altså løfte 10 bilar til toppen av tårnet, mykje raskare enn mannen kan.

Vind

Samanlikna med prisen for å få bilane opp med muskelkraft, to dagar med helseslit, kostar oljen praktisk tala ingen ting. Den fossile energien er uhyre konsentrert, også geografisk. Oljen hentar dei gjennom små hol i jordskorpa. Fornyeleg energi er det motsette, svært utspedd. Vi må drive fangst over store areal. Å få tak i 10 kilowattimar vindkraft vil, med dei tala som MacKay har brukt for England, krevje eitt dekar (1000 m2) mark der vinden bles seks meter i sekundet, og det tek fem timar. Per rutemeter gjev vindturbinar, etter hans tal, ein effekt på to watt. Å utnytte 10 prosent av det britiske landarealet kan levere 20 kWh/dag og person, halvparten av det som går med til å drive bilane i landet. For Guleslettene vindkraftverk i Flora og Bremanger gav søkjaren opp ein effekt på 5,5 watt per kvadratmeter planareal. Søknaden om Storheia i Trøndelag har to alternativ, innanfor eit areal på knappe 60 kvadratkilometer. Det eine skal gje noko under 4 watt/m2 og det andre noko over. Men dei leverer ikkje heile året. På Smøla venta dei i planen at omrekna til full effekt ville turbinane svive i knappe 3400 timar, av 8760 i eit år. I 2018 roterte vengjene for fullt i 2380 timar, skriv NVE i ein rapport om saka. Når maskinene står i ro eller går sakte, altså det meste av tida, må anna straumforsyning vere der i staden.

I Europa er det Tyskland som har satsa mest på vindkraft. Store delar av Nord-Tyskland har turbinar i alle retningar. Tal frå AG Energibilanzen fortel at i 2018 leverte vinden 4,5 prosent av det totale energiforbruket. Andre tal er nede på tre prosent, og leveransane varierer frå år til år. For heile EU gav vindkraftverka 8 prosent av elektrisitetsforbruket, som er ein liten del av all energien som driv unionen. Og no ser det ut til at veksten i Tyskland stagnerer. Den sveitsiske avisa Baseler Zeitung fortalde i april 2017 at mykje av det 20-30 år gamle utstyret treng utskifting og at overføringsnettet bryt saman under dei brå vindkrafttoppane. Både i Sveits og Tyskland har abonnentane stått utan straum langt oftare enn før. Ei tredje innvending frå folkedjupet er at dei enorme kostnadene har gjort straumen dyrare. Og ikkje minst har det vore vedvarande aksjonar mot inngrepa i landskapet og plasseringa av turbinane nær hus som folk bur i. Trivselen går ned og helseproblema opp. Over heile landet er det registrert tusen borgarinitiativ mot vindkraftplanar. Juristar stiller opp for aksjonistane som forsvarer sitt heimelandskap med fuglar og dyreliv. Stadig fleire vinn fram med sine innvendingar.

Bioenergi og sol

Dei mest effektive plantene i Europa klarer å gjere om to prosent av energien i solstrålane til karbohydrat, det som vekstane inneheld mest av. Skogstre er av dei minst effektive, i lag med raps til biodiesel og mais. Dersom planteenergi skal drive motorar, er det tropiske plantasjar som kan levere mest.

Her i nord er innstrålinga mindre enn lenger sør. For England har MacKay enda med ein årleg tilvekst 0,5 watt pr. kvadratmeter som eit middels energiinnhald i planter. Ei årsavling sukkerbetar i England kan bli 5,3 tonn per dekar, grunnlag for 120 liter biodiesel. Men det vert ikkje meir enn 0,13 watt pr. rutemeter åker; Med slike tal kan likevel kvar brite få disponere 3,1 kWh som biodiesel dagleg, dersom dei tek i bruk så mykje som 75 prosent av landarealet til sukkerbetar, på lag det same som dagens jordbruksmarker. Dette vil seie vel to liter på tanken kvar dag.

Hos oss er det mest snakk om å gjere om skogstre til drivstoff. Dersom vi tenkjer oss å drive bortimot halvparten av vår bilkøyring i året med brennstoff frå skogen, treng vil litt over 20 millionar fat. Til eitt fat går det med rundt 3 kubikkmeter tømmer. Vi treng altså 66 millionar kubikkmeter kvart år, meir enn 2,5 gonger den årlege tilveksten, som er om lag 25 millionar kubikkmeter. All tilvekst som i dag ikkje vert avverka, er i overkant at 10 millionar kubikkmeter, nok til sju av hundre bilar. I 2017 åtvara ei gruppe forskarar under FNs klimapanel mot å hogge tre for å spare fossile drivstoff. Skog på tanken vil føre til minst dobbelt så store utslepp pr. kWh fram til 2050, skreiv The Guardian.

I Tyskland har dei lagt ein god del solceller på hustaka. Dei leverer straum til bygningane under, og til nettet. Nytten for klimaet er ikkje all verda, 1,3 prosent av tysk energiforbruk i 2017, fortel AG Energibilanzen for det året. I Englande kom MacKay til eit tal på 5 kWh/dag og person dersom alle i landet fekk 10 kvadratmeter solceller på sørvende tak.

Reelt tilgjengeleg

Kva kom så den britiske professoren til i sum tilgjengeleg energi frå fornyelege kjelder? Det teoretiske talet, altså det som vind, sol, vekstar, tidevatn og litt meir kan levere ved maksimal utnytting av areala, er stort – 178 kWh/dag og person – men ustabilt. Dagens samla ­energiforbruk sette altså MacKay til 125 kWh/dag og person, vesentleg mindre enn dei teoretiske reservane.

For professoren var tala så langt spekulative. Han kom til at det meste som eksisterer i teorien, er ikkje råd å få ut i praksis. Også britar som køyrer bil, treng mat i staden for energi frå åkrane. Nokre av dei teoretiske kjeldene er for dyre, andre lite teknisk utvikla. Vindturbinar nær husa som folk skal sove i, heldt han for ugjennomførleg. Når han så sette ei meir nøktern lupe over sine overslag, dempa han dei kraftig – ned til 18 kWh/dag og person, vel 20 prosent av det teoretisk oppnåelege. Dette er ikkje meir enn halvparten det som skal til for å drive dagens biltrafikk, 14 prosent av all energien kvar brite brukar.

Klima

Progressiv kapitalisme – ei sjølvmotseiing

Av

Michael Roberts

Joseph Stiglitz har vunne økonomiprisen til minne om Nobel frå den svenske riksbanken, og er tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken, og rådgivar for den venstreorienterte leiinga i Labour i Storbritannia. Han står til venstre i flokken av tonegivande økonomar.
Foto: Wei Ding
Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Han har nettopp gitt ut ei ny bok med tittelen People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an age of Discontent (Folk, makt og profitt: Progressiv kapitalisme for ei tid med misnøye). Her forkynner han at «me kan redde det øydelagde økonomiske systemet vårt frå seg sjølv.» Han er svært uroa for aukande forskjellar i inntekt og formue i dei store økonomiane, særleg i USA.

Rundt nitti prosent har sett inntekta stagnere eller gå ned dei siste tretti åra. Det er ikkje overraskande når USA har dei største forskjellane blant utvikla land, og samtidig er blant landa der folk har færrast alternativ – der livsvilkåra til ungdommen er meir avhengig av foreldras inntekt og utdanning enn andre stader.

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» då han utvikla økonomien og betra levekåra for menneska, med vitskap og innovasjon; det fungerte godt, med rettsstat og demokratisk kontroll av «utskeiingar». Men så kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher på 1980-talet og endra reglane og deregulerte økonomien – og no bryt Trump ned kontrolltiltak og maktfordeling. Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd. Med ukontrollerte marknader har utbyttinga og forskjellane løpe løpsk.

Resultatet er ein økonomi med meir utbytting, enten det er lyssky handlingar i finanssektoren, eller teknologisektoren som invaderer individa og skor seg på privatlivet vårt. Svekka antitrust-lover, og eit lov- og regelverk som ikkje held tritt med endringar i økonomien, og innovasjonar som skaper og utnyttar marknadsmakt, førte til at marknadene blei meir konsentrerte og mindre utsette for konkurranse. (Stiglitz.)

Kva er løysinga til Stiglitz? «Det treng ikkje vere slik. Det er eit alternativ: progressiv kapitalisme. Progressiv kapitalisme er ikkje ei sjølvmotseiing; me kan faktisk styre marknadsmakt til å tene samfunnet.» Du skjønner, det er ikkje kapitalismen som er problemet, men kapital­eigarane, særleg monopolistar og bankfolk. Svaret er å vende tilbake til den styrte kapitalismen Stiglitz trur eksisterte i dei gylne åra på 1950- og 1960-talet.

Korleis skal me gå tilbake til den gylne progressive kapitalismen? På Democracy Now, nett-radioen, fekk Stiglitz spørsmålet: «skal det vere progressiv kapitalisme eller arbeidarmakt?» Han svarte «marknaden må spele ei viktig rolle. Derfor vil eg bruke ordet «kapitalisme». Men eg ville signalisere at den kapitalismen me har hatt dei siste førti åra, ikkje har vore til fordel for folk flest. Derfor snakkar eg om folk. Me må ha progressiv kapitalisme. Me må temme kapitalismen, og styre han så han tener samfunnet vårt. Du veit, folk skal ikkje tene økonomien; økonomien skal tene folket.» På spørsmålet «Har ikkje kapitalismen alltid gjort det (altså tent dei rike og monopola framfor fattigfolk og arbeidarar)?» svarte han: «ikkje slik han gjør i dag.»

Oppfatningane til Stiglitz er enten rein naivitet eller dyktig ordkløyveri – eller kanskje begge delar. Trur han verkeleg det var ei tid der kapitalismen var til fordel både arbeidarar og selskap; fattige og rike? Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og bare for desse, ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Uansett er det ein myte at alle tente på ein «progressiv kapitalisme» i Vesten på 1950- og 1960-talet. Og vinningane i offentlege tenester, velferdsstaten, relativ full sysselsetting og stigande inntekter var i hovudsak resultatet av kamp og press frå arbeidarrørsla som tvinga kapitaleigarane til konsesjonar.

Og Stiglitz forklarer aldri korfor det blei slutt på denne påståtte regulerte, demokratiske progressive kapitalismen på 1970-talet, bortsett frå at det skuldast den skammelege politikken til Reagan, Thatcher o.a. Men lesarar av bloggen­­­­ min veit at dei objektive vilkåra endra seg frå midten av 1960-talet, det kom eit skarpt fall i profitten globalt.

Det innebar at kapitalen ikkje lenger kunne gå med på aukande realinntekt, fleire offentlege tenester og gratis utdanning og helsestell o.a. Åra med høge profittar som tillét konsesjonar var over. Profitt er drivkrafta i kapitalismen, så politikarane (både til høgre og venstre) blei valde på og forplikta til å redusere velferdsstaten og arbeidarmakta, til privatisering og deregulering. Framfor alt hadde den «progressive» kapitalismen ei rekke større konjunkturnedgangar, som svekka arbeidarrørsla og fekk opp profitten (til ein viss grad).

Stiglitz nemner faktisk ikkje årsakene til tilbakeslaga i det heile tatt, bortsett frå å meine at dei kjem av stigande forskjellar: «Om me hadde lagt band på profitten i alle former og stimulert velstand, hadde me hatt ein meir dynamisk økonomi med mindre forskjellar. Me kunne dempa opiumskrisa og unngått finanskrisa i 2008.» Og likevel kom dei internasjonale tilbakeslaga i 1974–75 og 1980–82, på ei tid då forskjellane var som minst sidan industrikapitalismen starta (ifølgje Thomas Piketty – sjå grafen). Så større forskjellar var ikkje årsak til 2008-krisa, men resultatet av tiltak for å auke profitten etter 1980-talet.

Og korleis skal me elles komme tilbake til denne «progressive» kapitalismen? Stiglitz gjør framlegg om regulering, bryte opp «monopola», progressiv skattlegging, få slutt på korrupsjonen og handheve handelslovverket. «Resepten følgjer av diagnosen: Det startar med å sjå den avgjørande rolla staten speler for å få marknaden til å tene samfunnet. Me treng reguleringar som sikrar sterk konkurranse utan ulovleg utbytting, som gjør om forholdet mellom selskapa og dei tilsette og kundane dei skulle tene. Me må kjempe like hardt mot marknadsmakta som selskapa slåst for å auke ho.» Denne resepten er verktøyet til den reformistiske venstresida i USA og elles. USAs senator Elizabeth Warren, venstre-demokraten, har reist eit liknande forslag med sin plan for ein «ansvarleg kapitalisme».

Kva i all verda skulle få den eine prosenten på toppen og dei svært rike kapitaleigarane med på å redusere sine inntekter for å få ein meir likeverdig og framgangsrik økonomi? Og korleis skulle regulering og meir likskap handtere den truande katastrofen global oppvarming utgjør når den rovgriske kapitalismen akkumulerer utan omsyn til ressursar og liv på planeten?

Omfordelingsprogram bidrar lite til det. Og om det blir mindre økonomiske forskjellar, vil det stanse framtidige konjunkturnedgangar eller store kriser? Tidlegare økonomiar med mindre forskjellar unngjekk ikkje tilbakeslaga.

Ulikt 1949, i 2019 er ikkje nokon av dei «progressive» tiltaka maulege. Radikale endringar er truleg bare mauleg med «arbeidarmakt». Og blei det ein realitet, kunne me gå lenger enn slike «progressive» tiltak – til verkeleg demokratisk kontroll over økonomien, ved å erstatte kapitalismen framfor å «redde han frå seg sjølv».

Klima

Ta fellesskapets skole tilbake!

Av

Øyvind Andresen

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.
Øyvind Andresen,
pensjonert lektor og lærebokforfatter. Skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: neonbrand / unsplash.com

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Det internasjonale gjennombruddet i norsk utdanning

Mens Gudmund Hernes arbeidet som kirke- utdannings- og forskningsminister fra 1990–1995, skjedde skoleutviklinga i all hovedsak innenfor en nasjonalstatlig ramme. Rundt år 2000 begynte ledende historikere og økonomer i Skandinavia å bruke begreper som kunnskapsalderen og konkurransestaten. Utdanning skulle først og fremst sikre økonomisk vekst og konkurranseevne. Bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester skulle understøttes av et felles utdanningsmarked. Det var særlig representanter for sosialdemokratiet som ivret for dette. Tony Blair sa at «utdanning, utdanning, utdanning» var hans høyeste prioritet som statsminister. Statsminister Torbjørn Jagland gjentok det samme slagordet i Norge på slutten av 90-tallet.

Våren 2000 overtok Jens Stoltenbergs første regjering, og Trond Giske ble statsråd for kirke, utdanning og forskning. Han var tilhenger av klarere markedsorientering av både forskning og undervisning. Han framholdt University of Warvick som inspirasjon, der bare en tredel av inntektene kom fra det offentlige. Resten av inntektene kom fra salg av undervisning og forskningskontrakter.

Som kjent innførte den første Stoltenberg-regjeringen en rekke nyliberale reformer som å delprivatisere Statoil og innføre foretaksmodellen i helsevesenet. Det hele endte etter et år da Arbeiderpartiet ved valget bare fikk 24 %, men slusene var åpna for liberalisering og globalisering, ikke minst i utdanningssektoren der Kristin Clemet (Høyre) overtok jobben etter Giske. Hun ville innføre en «kulturrevolusjon» i norsk skole.

Den nyliberale skole innføres

Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi. Dette nye systemet var primært inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

Et viktig begrep i den nyliberale skolen, er begrepet humankapital, som defineres som den totale mengden kvalifikasjoner, evner og kunnskap en arbeidstaker har, ifølge Wikipedia. Elevene må forstås som en økonomisk størrelse, et investeringsobjekt der samfunnets konkurranseevne er avhengig av hvor gode resultater skolen kan frambringe. Disse resultatene er kobla mot målbare faktorer, altså hvor mye styrking av humankapitalen man får ut fra investeringer. Kvalitetsvurdering skulle bli skolens kjerne, ble det påstått. Skolene skulle bli enheter i et skolekonsern som skulle produsere resultater. Lærere og rektorer ble ansvarlig for å nå de politiske målene: bedre testresultater for elevene innafor faste økonomiske rammer.

Import av ideer fra USA

Men ideene bak Clemets «kulturrevolusjon» var importert fra USA og England etter nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet. Skolene skulle forbedres gjennom fritt skolevalg, resultatmåling, resultatlønn og private leverandører. Det innebar et oppgjør med den offentlige skolen og innføring av modeller fra privat forretningsdrift.

En av guruene innen amerikansk skoleforskning er Eric Hanushek. Ideen om drømmelæreren har sine røtter i hans forskning. Han hevder at læreren har avgjørende betydning for elevens resultater uavhengig av klassestørrelse, elevenes sosiale bakgrunn eller psykiske forutsetninger. Evaluering av lærerne skal skje kontinuerlig for å bli kvitt ineffektive lærere. Det skal innføres prestasjonslønn for lærerne. Hanushek er svært inspirert av den nyliberale økonomen Milton Friedman. I 2004 skreiv han en hyllest til Friedman: «Skolen, den tøffeste slagmarken». Der spør han hvordan den offentlige skolen er blitt så mye vanskeligere å rive ned enn muren mot kommunistblokken. I 2007 skreiv han at Friedmans «kreative ødeleggelse» av offentlig skole ikke er fullført.

Han er tilknytta den konservative tenketanken Hoover Institution som sammen med Civita er en del av det store Atlas Network som samler nyliberale tenketanker over hele verden. Atlas Network er i realiteten beinharde nyliberalister som sverger til ideologer som Milton Friedman og Friedrich Hayek – begge støttespillere til diktatoren Pinochet i Chile på 70-talet. Navnet Atlas Network gir assosiasjoner til Ayn Rands roman «Atlas Shuggerd», på norsk «De som beveger verden». Rand er kjent for sine ideer om at det bare er «enerne» som holder verden oppe. Hun er imot enhver form for kollektivisme og velferdsstat.

Eric Hanushek er sammen med John Hattie og konsulentbyrået McKinsey eneste forskningsreferanse i Høyres «Visjoner for skolen» fra 2011. Vi ser altså at de ideene som har vært med å forme norsk skole etter 2000, har dype røtter i nyliberale tenketanker – ikke minst der Kristin Clemet og Civita har lagt en strategi som har lykkes. Det er tydeligvis presserende for Clemet å unngå å snakke om de nyliberale ideene som ligger bak skole­utviklinga de siste ti åra.

Et eksempel på dette er at hun i et tilsvar til en kronikk av meg om Civita, skriver følgende: «Andresen skriver videre at jeg som utdanningsminister var inspirert av skoleforskeren Eric Hanushek (og dermed Milton Friedman). Det burde jeg kanskje vært, men det var jeg ikke.» Dette er en direkte løgn. Etter at hun hadde vært minster i ett år, framla hun dokumentet «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnutdanning november 2002».  Clemet skrev i forordet at dokumentet «skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002.»  I referanselista finner jeg ikke mindre enn ni referanser til arbeider av Hanushek (og seks fra OECD).

Dokumentet ble framlagt midt under prosessen med å forberede innføringa av Kunnskapsløftet 2006. Det var typisk nok Astrid Søgnen som leda det offentlige utvalget «Kvalitetsutvalget» som forberedte denne reformen. Hun var allerede i 2000 ny utdanningssjef i Oslo. Oslo-skolen skulle bli et fyrtårn for spredning av Clemets og Høyres ­«kulturrevolusjon».

Bologna-prosessen

I høyere utdanning fikk vi den såkalte Bologna-prosessen fra 1999 som dreide seg om en gradvis harmonisering og tilpassing for høyere utdanning og universiteter i Europa. Prosessen endte med et felles opplegg, blant annet med bachelor-, master- og doktorgrader. En av målsettingene var at «den europeiske dimensjonen» – politisk og ideologisk – skulle gjennomføres i all undervisning. Utdanning skulle fremme EUs erklærte målsetting om at i dette århundre skulle «Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til å opprettholde økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial kohesjon». Norge var en svært aktiv deltager i denne prosessen, et av de viktige møtene ble holdt i Bergen i 2005 der 50 ministre fra 45 land var til stede.

«PISA-sjokket»

OECD er har som nevnt vært viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk i vårt århundre, helt på linje med skoleutviklinga i USA. Ofte blir de samme skoleforskerne fra USA sentrale også i OECD som for eksempel Hanushek. Organisasjonen består i dag av 36 medlemsland og ble oppretta i 1961 for å fremme økonomisk vekst og internasjonal handel. OECD driver PISA ((Programme for International Student Assessment) som måler og sammenlikner 15-åringers kompetanse internasjonalt når det gjelder lesing, ­matematikk og naturfag.

De første PISA- undersøkelsene starta i 2000, og de norske resultatene var langt under forventa. Norge plasserte seg på midten av resultatlista sammen med Sverige og Danmark. Dette såkalte «PISA-sjokket» innleda perioden med omfattende testing i norsk skole, blant annet de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet utnytta «PISA -sjokket» til å forberede skolereformen Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme» og bygger på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål – og parallelt med dette ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen. Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapsministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.

I 2013 ble «Directorate for Education and Skills» stifta som er OECDs Utdanningsdirektorat. Tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse er erstatta med markedsøkonomi, statistikk og ledelse. Det er den tyske statistikeren Andreas Schleicher som siden 2013 har vært direktør for OECDs Utdanningsdirektorat. Det norske Utdanningsdirektoratet er mer og mer blitt en lokal filial av OECDs Utdanningsdirektorat. I PISA-prosjektet har en valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk – tradisjonelt sentrale i norsk skole. Om PISA har Andreas Schleicher sagt: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid»

De nye PISA-undersøkelsene fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere.. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7 %. Clemet-skolen viste ikke noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser.

SV viderefører den nyliberale skolen

Til tross for at Høyre fikk gjennombrudd for et skolesystem som i klartekst var utvikla i motsetning det de kalte «SV-skolen» («lekeskolen»), godtok SV uten videre den nyliberale skolen, ja, de kjempa aktivt for den. Her er noen eksempler:

Det var det såkalte Mjøs-utvalget som med sin offentlige utredning «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» gikk i spissen for å innføre markeds­styring og internasjonalisering av høyere utdanning. Nestleder i utvalget, Tora Aasland (SV) stemte med flertallet for en mer markedsorientering når det dreide seg om statlig eierskap, ledelse og finansiering.

SV styrte kunnskapsdepartementet fra 2005 til 2013 med fire statsråder: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen var kunnskapsministre, alle viderefører Kunnskapsløftet uten endringer. Tora Aasland var minister for forskning og høyere utdanning i perioden 2007–2012. Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie:

Departementet skrev selv at Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2013 i det store og hele representerte en videreutvikling av reformene i skolen som ble satt i gang av Kristin Clemet». Bård Vegard Solhjell er nå generalsekretær i WWF, Verdens naturfond. I Aftenposten 25/10 2018 skriver han en hyllest til Astrid Søgnen: «Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenking og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.

Ellers har motstand mot den nyliberale skolen kommet fra lærere som opplever sterke begrensninger av sin ytringsfrihet. Den store lærerorganisasjonen med Utdanningsforbundet har spilt en passiv rolle. I 2014 var det en omfattende lærerstreik mot bunden arbeidstid. I realiteten var denne streiken et forsvar for de siste restene av lærerprofesjonen, og typisk nok var Utdanningsforbundets ledelse i utgangspunktet mot streiken.

Et voksende mektig og kontrollerende byråkrati utvikles alltid når målstyring introduseres i offentlig sektor. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970-tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvig.

Barnehagene

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. Ifølge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innleda en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Kunnskapsdepartementet overtok ansvaret for barnehagene i 2006, og dette markerte at barnehagene skulle nå være første trinn i utdanningsløpet – og første plattform for livslang læring.

To pedagogiske syn har stått mot hverandre i barnehagepedagogikken. Den ene er den rådende i departementet; at barnehagen skulle være en forberedelse til skole. Denne teorien bygger på ideen om humankapital. Den andre har sett på fri lek som grunnleggende i barns utvikling og har understreket barndommens egenverdi.

I 2016 deltok Kunnskapsdepartementet i forberedelsene til OECDs internasjonale og sammenliknende undersøkelse «International early learning study» (IELS). IELS skulle være et verktøy for å vurdere tidlig læringsutbytte for 5-åringer på tvers av landegrensene, et slags barnehage-PISA. Etter sterke reaksjoner trakk Norge seg fra testen som i første omgang kommer til å bli gjennomført i mellom tre og seks medlemsland.

Digitaliseringa i utdanningsvesenet har vært mislykka

Etter nesten to tiår med storstilt digitalisering av norsk skole, er resultatene ikke gode. Norsk elevers kunnskapsnivå er ikke blitt bedre.  Mange sliter med konsentrasjonen, og mange har et alarmerende dårlig ordforråd.

Å fjerne trykte lærebøker er helt etter ønsket til den store norske læringsteknologi-næringen som er i sterk vekst. Dette til tross for at entydig forskningen viser at hvis elever leser en tekst på papir, så får de en dypere og mer varig forståelse av innholdet. Dataindustrien har i stor grad lagt premissene for utviklingen av norsk utdanning, helt ned i barnehagene, og de styrker sin posisjon.

Selvsagt skal skolene benytte moderne teknologi i skolen, både i administrasjonen og i pedagogikken, men det må skje ut fra samfunnets behov. Den ukontrollerte digitaliseringa har bidratt til å undergrave pedagogens profesjonalitet. Om dette tema viser jeg for øvrig til mer utdyping min artikkel «Hvem skal eie kunnskapen?» (Gnist nr. 4/2010, finnes også på min blogg andresensblogg.no).

Læringsprofitørene av ulike slag

Parallelt med innføring av den nyliberale skolen, har det vokst fram en stor bransje med ulike typer læringsprofitører, nasjonalt og internasjonalt. Det er dels eiere av barnehager og skoler, men også en voksende bransje med læringsteknologibedrifter. Og It-bransjen har tjent milliarder på sine produkter som er solgt til skolene. Den nyliberale skolen har ført til en enorm overføring av offentlig midler til ulike kommersielle aktører. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne et eksempel som professor Svein Sjøberg trekker fram. Sjøberg er fysiker og var den første i Norden som ble professor i naturfagenes didaktikk. Han skriver:

I de siste årene har PISA alliert seg med verdens største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning dekket dette grundig i januar 2016. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land og omsetter for milliarder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå er under utvikling.

Sjøberg skriver videre:

Slik bidrar spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning kommersialisert og privatisering. Slik flyter offentlige midler til private lommer, ofte i andre land. Pearson vant nemlig anbudet om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den felles pressemeldingen heter det at «rammeverket definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres og hvordan man skal utvikle tester og spørreskjemaer».

Nå skal altså Pearson, verdens største kommersielle aktør definere hva som er verdifull kunnskap og hvordan den skal måles og rapporteres. I neste omgang står de klare med både private skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke utviklingen. Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med ­selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.

Skolen fram mot år 2030: Tankepolitiet inn i norsk skole?

OECD har i et sentralt dokument utforma hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills». Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens. Ja, krisene vil møte menneskeheten, både de økonomiske og de klimatiske. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer. (VUCA er et begrep som først ble introdusert av US Army War College som beskrivelse på verden på 1990-tallet, på slutten av den ­­­­­kalde krigen).

Fra høsten 2020 skal det innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling.

Et sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle ­kompetanseområdene.

Utvalget skriver: «Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.» Videre skriver de: «Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» En annen formulering jeg reagerer på: « I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn å regulere følelser og tanker. «Din tanke er fri», sang Alf Cranner i sin kjente vise, men det gjelder tydeligvis ikke i framtidas norske skole?

«Skoleeierne» i KS deltar aktivt i OECD-­prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha dette som mål: «Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonelle sider av kompetansen, ikke bare de kognitive.»

Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Læreren skal altså i framtida også måle elevens emosjonelle kompetanse på en skala fra 1 til 6. Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter. Framtida er usikker. Det er derfor viktig for makthaverne å legge planer for hvordan de skal disiplinere ungdommen slik at det ikke blir opprør mot systemet. Planene er tydeligvis at lærerne skal inn for å regulere og vurdere elevenes følelser og tanker slik George Orwell beskriver det i sin roman 1984. Spørsmålet er om lærerne vil la seg bruke til å bli tankepoliti.

Ta tilbake den nasjonale fellesskapsskolen!

Svein Sjøberg skriver: «Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.

Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer. Mange elever sliter med psykiske problemer på grunn av karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten. Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Særlig gjelder det i Oslo, den nyliberale skolen fyrtårn er i ferd med å slokke, ikke minst etter Malkenes-saken og Astrid ­Søgnens avgang.

For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta felleskapets skole tilbake.

Kilder:

Helsvig, Kim: Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017 Pax 2017

Malkenes, Simon: Det store skoleeksperimentet Forlaget Manifest 2018

NOU 2015: Fremtidens skole (Ludvigsen-utvalget)

Slagstad, Rune: «Ny læreplan i norskfaget» Foredrag 5/11 2018

Svein Sjøberg: «Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» Bidrag til Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer Cappelen

Svein Sjøberg: PISA: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid» Utdanningsnytt 23/11 2016

Sjøberg, Svein: «Pisa legger premissene for skolen» Klassekampen 12/12 2016

 

Klima

Fortsatt Rødt håp i Tromsø

Avatar photo
Av

Bendik Hugstmyr Woie

Rådgiver for Rødt på Stortinget

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie,
leder i Rødt Tromsø
Foto: Harry Jaschhof l unsplash

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i ­fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av «Vi bryr oss»-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren «Et Tromsø i Rødt» like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i ­formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner­­­ på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.


 

Klima

Leder: Opprørsk

Ingrid Baltzersen,
redaktør
Foto: Brage Aronsen

 

Rødt har hatt landsmøte og vedtatt at partiet er for det klasselause samfunnet. Det er naturlig for eit revolusjonært, sosialistisk parti. Marx var også for det klasselause samfunnet og kalte det kommunisme. Sånn sett er alt ved det gamle.

Marx kan me ikkje gjera noko med og landsmøtet valde å ikkje gjera noko med formuleringane på dette punktet i prinsippprogrammet.

Men noko er nytt, og det er den enorme oppslutninga og antall nye medlemmar i Rødt. Kanskje passerer partiet 10 000 til hausten? Mange av desse nye medlemmane var på sitt første landsmøte i livet. Det var ei positiv oppleving for desse og partiet. Dei nye medlemmane fortel at dei blei høyd og tatt på alvor, og dei stemte uten å ha plassert seg sjølv eller blei plassert av andre i ein bås. Det var ei samling av veldig sjølvstendige landsmøtedelegatar. Det skal partiet vera ekstremt glad for. Uansett kva ein måtte meina om det som ble vedtatt.

Sjølvstendige og tenkande medlemmar er det Rødt nå trenger. Den politiske kvardagen er krevjande anten det er som fagforeiningsaktivist, kvinneaktivist eller 2. vara til kommunestyret. Ikkje minst er det hardt arbeid å bygga opp fungerande lag, jobba fram lokalprogram – og delta i opprøret nedanfrå.

Der me bur – i kommunane – er offentleg velferd slik me har blitt vant til, trua. KommuneNorge går på ekstremt sparebluss. Opprørarar i kommunestyret saman med opprørarar utanfor er dynamitt. Vanlege folk er hovudkrafta til forandring.

I dette nummeret av Gnist fortel fleire om erfaringar med kommunalpolitisk arbeid. Artikkelen om Hjelmengutvalget er meint for å forstå det som er på gang, korleis makta vil gjera velferd om til profitt. Gnist vil gi bakgrunn og analyse for at me skal forstå samfunnet betre. For utan å forstå, kan me ikkje forandra.


 

Klima

Miljøpolitikk for arbeiderklassen

Av

Matt T. Huber

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.

Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019

https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class

Her finner du notene. De sto ikke i papirutgava. Når hele artikkelen legges ut, følger notene med.
Altså en god grunn til å abonnere.

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.

2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.

3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.

4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).

5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.

6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.

7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.

8 Griffin, 2017.

9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).

10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.

11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.

12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.

13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.

15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.

16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).

17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).

18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.

19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).

20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.

21 Ibid, 60.

22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.

23 Ibid, 1.

24 Ibid, 3.

25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.

26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.

27 Phillips, Austerity Ecology, 37.

28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).

29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.

30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.

31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.

32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).

33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.

34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).

35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).

36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).

37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).

37 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.

39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.

40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.

41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.

42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.

43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.

44 Ibid, 127.

45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.

46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.

47 Ibid 126.

48 Pulido et al., 27.

49 Ibid, emphasis in original.

50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.

51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.

52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.

53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.

54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.

55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).

56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.

57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).

58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).

59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).

60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.

62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.

63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.

64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.

65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.

66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.

67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).

68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.

69 Ibid, 6.

70 Ibid, 7.

71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).

72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).

73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).

74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.

75 Poulantzas, ibid.

76 Ibid, 1.

77 Meadows et al. Limits, 11.

78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).

79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).

80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.

81 bid, 62.

82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.

83 Ibid, 15.

84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.

85 Ibid.

86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.

87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.

88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.

89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.

90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.

91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.

92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.

93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).

94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”

95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).

96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.

97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).

98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).

99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336

100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.

101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.

102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.

103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.

104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).

105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.

106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.

107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.

108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.

109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.

110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

Klima

Leder: Forsvar?

Av

Birger Thurn-Paulsen

Russland har nettopp gjennomført en historisk omfattende militærøvelse utenfor den norske kysten, tett inntil norsk sone. Det utløste mye debatt. Mange bekymringer om eskaleringen av spenningen mellom de store maktene. Regjeringa beroliger. Forsvarssjef Bruun-Hanssen er imidlertid ikke så beroliget, og han er langt tydeligere enn regjeringa. Han sier i Klassekampen den 19. august:

Russland ruster opp. Hvis ikke Norge følger etter, vil USA ta over kontrollen i norske nærområder. Da mister vi stadig mer råderett.

Foto: NATO North Atlantic Treaty Organization. Fra Nato-øvelsenTrident Juncture i Norge (2018)
Av Birger Thurn-Paulsen,
redaksjonsmedlem i Gnist

I fjor la regjeringa fram en ny langtidsplan for forsvaret. Den ble fulgt opp av store ord om økte bevilgninger og stor satsing på forsvaret. Debatten rundt dette dreide seg mest om arbeidsplasser og distriktspolitiske konsekvenser, dessverre i altfor liten grad om kjerna i planen.

Regjeringa skryter av at de styrker forsvaret. Kjerna er at de styrker avhengigheten av NATO og USA. Det nasjonale forsvaret er svekket. Premisset er at vi er totalt avhengig av hjelp fra allierte ved et angrep. Langtidsplanen legger oss i virkeligheten under NATOs og USAs beslutninger i enda sterkere grad. Det er en slags hestehandel som legger opp til at Norge forplikter seg til å rykke ut rundt i verden, dersom NATO krever det. Til gjengjeld skal Norge angivelig få hjelp hvis vi angripes. Nå kan man si mye om den siden av saken, om sannsynligheten for alliert hjelp, både militært og politisk. Det sentrale er, når man bryter gjennom tåke­pratet om styrking av forsvaret, at det nasjonale forsvaret er svekka.

Forsvarssjefens poeng er godt understreket i forbindelse med den russiske øvelsen – Norge hadde ikke egen kapasitet til å følge med på og overvåke øvelsen. Tre amerikanske og ett kanadisk overvåkingsfly opererte fra norsk jord. Norge har hverken fly eller mannskaper til en slik operasjon.

Vi får se hva Regjeringa lander på i sitt svar på begjæringen fra USA om å delta i å beskytte tankskip utenfor Iran.

Og Trump vil ha Grønland!

 

 

 

.

 

Klima

Fortsatt Rødt håp i Tromsø

Avatar photo
Av

Bendik Hugstmyr Woie

Rådgiver for Rødt på Stortinget

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie er leder i Rødt Tromsø
Foto: Svein-Magne Tunli/Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av “Vi bryr oss”-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren “Et Tromsø i Rødt” like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

Klima

Lokale samarbeidsformer etter valget 2015

Av

Gunnvald Lindset

I kommunestyrevalget i 2015 økte Rødt Vefsn sitt svært gode resultat på 9,3 prosent i 2007 (gjennombruddet) og det samme i 2011, til 11,7 prosent. Det var det tredje beste resultatet i kommunestyrevalget for Rødt i landet, og vi økte fra 3 til 4 representanter i kommunestyret. Fordelingen mellom de ulike partiene ble slik: Ap 10, Høyre 5, Rødt 4, SP 2, SV 1, FrP 2, Venstre 2 og en lokal liste mot bompenger (Vefsn Tverrpolitiske Parti, VTP) 3. Hva var bakgrunnen for framgangen? Og hvordan skulle vi nå forholde oss til spørsmålet om samarbeid med Arbeiderpartiet?

Gunnvald Lindset er gruppeleder i Rødt Vefsn
Foto: Rune Lund/Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Årsaken til framgangen mener vi skyldes en tydelig og konsekvent politikk og godt arbeid over lang tid. Vi har blant annet kjempet mot nedskjæringer i skole, barnehage og eldreomsorg hvert eneste år i budsjett og økonomiplan. Kampen for lokalsykehuset gjennom mange år har vært frontet av vår gruppeleder i kommunestyret som leder for den lokale sykehusaksjonen. Vi har også tatt opp mange viktige saker utenom sakskartet i kommunestyret, slik som sosial dumping, søndagsåpne butikker, TISA/TTIP, endringene i Arbeidsmiljøloven m.m., og fått flertall for gode vedtak.

Vi har fått innført Telemarksmodellen mot sosial dumping for kommunale innkjøp og anbud, og flertallet har satt ned foten for økt bruk av midlertidige stillinger. Vi har aktivt støttet havnearbeidernes kamp både på landsbasis og mot lockouten lokalt. Det førte til at flere av dem meldte seg inn i Rødt. En av dem stod på 3. plass på lista i 2015 og ble valgt inn i kommunestyret. Mange av de andre bidro blant annet med å dele ut valgmateriell i postkasser rundt omkring i kommunen.

Vi har også, sammen med FrP, frontet kampen fra dag én mot bruk av bompenger for å utbedre E6 og fylkesvei 78. Bompengene har rammet folk i nordkommunen svært hardt, med årlige utgifter opp mot 30 000 kr. i de verste tilfellene. Der fikk vi størst oppslutning, med 12,7 prosent, i lokalvalget og 14,7 prosent i fylkestingsvalget. Det ble stilt en «bompengeliste» (VTP) som fikk tre representanter. Uten den hadde vi sannsynligvis fått en oppslutning i nordkommunen tilsvarende det vi fikk i fylkestingsvalget.

Skal Rødt ha varaordføreren?

Valgresultatet gjorde det mulig for oss, hvis vi ville, å få varaordføreren i et samarbeid med Ap, SV og SP. Ap var fullstendig avhengig av vår støtte for å få ordføreren. Dette var en situasjon vi ikke var forberedt på, og som vi ikke hadde diskutert på forhånd.  Det var uenighet i lokallaget i synet på hva slags samarbeid vi skulle inngå.

Noen mente vi burde ta varaordførervervet ut fra blant annet at mange hadde stemt på oss med forventninger om at vi skulle få større innflytelse og ta politisk ansvar. Andre mente vi ikke burde binde oss opp i en politisk plattform fordi det ville hemme oss i å fremme vår politikk. Han som var aktuell som vår varaordførerkandidat, ønsket ikke å gå inn i en slik posisjon. Med en diskusjon om dette før valgkampen hadde vi kanskje hatt en kvinnelig kandidat i stedet for.

Hvis vi hadde vært forberedt, og hatt noen som var villig til å ta jobben som varaordfører, hadde vi nok gått inn for å prøve å forhandle fram en politisk samarbeidsplattform slik det ble gjort blant annet i Bodø.

Det endte med at vi vedtok å gå inn i et valgteknisk samarbeid med de tre partiene, slik vi hadde i perioden før. Det innebar et samarbeid om valg av ordfører og varaordfører samt fordeling av ulike verv i utvalg, nemnder og råd, men at vi ellers stod fritt til å fremme vår politikk. Etter som vi sa nei til vervet som varaordfører, krevde vi at en ung kvinne i SV, som var deres eneste representant, skulle ha det vervet. Vi fikk én representant i formannskapet slik vi hadde hatt, lederen i oppvekstutvalget, én representant i omsorgsutvalget og ble representert i flere andre utvalg/nemnder.

Politiske motsetninger

Allerede samme høst fikk vi en sak som viste at en forpliktende samarbeidsplattform ville blitt vanskelig. I kampen mot nedlegging av en skole og barnehage i nordkommunen som hadde vært en gjenganger i mange år, inngikk Ap og Høyre et samarbeid som ga et knapt flertall (15 mot 14) for nedlegging i forbindelse med budsjett og økonomiplan. Da selve nedleggingen måtte behandles som egen sak i mars 2016, brøt to av representantene til Ap ut og stemte mot nedlegging. Dermed ble skolen og barnehagen berget så langt.

Samme året inngikk vi for første gang et samarbeid om budsjett og økonomiplan med de tre partiene og la fram et felles forslag. Året etter, i 2017, var dette ikke mulig å gjenta på grunn av ulikt syn på innføring av eiendomsskatt også utenfor byen. Vi gikk mot det fordi det ville komme på toppen av bompengebelastningen, og i tillegg blant annet dårlig/manglende mobildekning og internettdekning i deler av distriktet.
I 2018 ble det heller ikke felles budsjett og økonomiplan. Dette skyldtes først og fremst at nedlegging av skolen og barnehagen i nordkommunen nok en gang kom på sakskartet som en del av et forslag om endring av skolestruktur. Dette var et klart løftebrudd overfor befolkningen i nordkommunen etter vedtaket i 2016.

Vi kunne ikke godta et forslag om å redusere skolen til 1.-4. skole, og samlokalisere skolen og barnehagen. VTP, som skulle være et distriktsparti, inngikk en avtale med Ap, SP og SV som ga flertall for dette forslaget. Befolkningen, vi og de andre partiene som var mot dette (V og FrP), mente dette ville bety at skolen ikke ville overleve særlig lenge. Høyre fremmet et eget forslag om Montesorriskole. Dette hadde noen i nordkommunen undersøkt muligheten for, men det var ikke et aktuelt alternativ.

Utviklingen fra 2015 og fram til i dag viser etter min mening at det var riktig å ikke inngå et forpliktende samarbeid på en felles politisk plattform. Den ville ha sprukket allerede i desember samme året, og på nytt både i forbindelse med innføring av eiendomsskatt utenfor byen, skolestruktur og budsjett og økonomiplan både i 2017 og 2018. Vår konsekvente linje med støtte til befolkningen i nordkommunen, har ført til at flere som bor der har meldt seg inn i Rødt eller står på lista i kommunestyrevalget i år. Denne kampen har også splittet Ap, slik at en representant meldte seg ut av Ap, og ble uavhengig representant. I løpet av vinteren meldte hun seg inn i Rødt. I likhet med andre lokallag har vi fått en god del nye medlemmer, og er klar til en spennende valgkamp i tida framover.
 

Klima

HJELMENGUTVALGET

Av

Rolv Rynning Hanssen

EØS er en abonnementsordning på høyrepolitikk, sa SV-leder Audun Lysebakken. En god beskrivelse av EØS, men Hjelmengutvalget tar regjeringen et skritt videre og bruker ESA til ytterligere å privatisere ut over hva EØS faktisk tvinger fram.

I mandatet til Hjelmengutvalget sier regjeringa:

Problemstillinger i lys av EØS-avtalens regler om offentlig støtte EØS-reglene om offentlig støtte regulerer i dag forhold av stor betydning for konkurransen mellom offentlige og private aktører. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har behandlet en rekke klagesaker om støtterettslige problemstillinger knyttet til kryss-subsidiering, skattefritak og manglende etterlevelse av markedsinvestorprinsippet de siste årene. På bakgrunn av enkeltsakene har ESA på generelt grunnlag reist spørsmål om skattelovens generelle skattefritak for staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak, og ubegrensede garantier for de ovennevnte subjektene, er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse utøver økonomisk aktivitet. ESA har også anmodet norske myndigheter om å innføre tiltak som hindrer at det offentlige kryss-subsidierer sin økonomiske aktivitet. Skattefritaket i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav b, c og g nr. 5 gjelder i utgangspunktet all aktivitet som staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak utøver innenfor sitt rettssubjekt. Det omfatter alle inntekter, herunder inntekter fra kommersiell virksomhet, utbytte, gevinster og renteinntekter. ESA har foreløpig konkludert med at det generelle skattefritaket i skatteloven § 2-30 for ovennevnte subjekter er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse aktørene utøver økonomisk aktivitet.

I tillegg er utvalget bedt om å komme med ytterligere forslag til tiltak for å sikre like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. Dette har ingenting med EØS-avtalen å gjøre, det er rett og slett et forsøk på å øke privatiseringsomfanget.

EØS-avtalen hadde utgangspunktet at avtalen ikke skulle regulere hvordan Norge organiserte sin velferdsstat og offentlige virksomhet. Poenget var likebehandling av norsk og utenlandsk næringsliv. Det som kalles ulovlig statsstøtte, skal bare gjelde om de statsstøttede tjenestene ble tilbudt i et grenseoverskridende marked.

Å anse det som problematisk at offentlige virksomheter får lavere rente fordi de ikke kan gå konkurs, samt at offentlig virksomheter ikke betaler skatt (eventuelt til seg selv!) er noe ingen før har seriøst brukt i argumentasjon for privatisering.

Det er verdt å merke seg at utvalget som regjeringa oppnevnte, har delt seg på de fleste viktige områder. Det er særlig Beatrice Dankertsen Hennyng fra Kommunesektorens organisasjon (KS) og seniorrådgiver Stein Reegård ( LO) som opponere mot flertallets linje med uvanlig sterke ord til å komme fra disse organisasjonene.

Stein Reegård skriver i en merknad:

Fremstillingen ser ut til å mangle den innsikt at offentlig sektor (ca. en tredel av norsk økonomi) i all hovedsak er innrettet for å ivareta roller som ikke egner seg for generell markedskonkurranse. Uten den betydelige endringen i norsk konkurransepolitikk som utvalgets flertall går inn for er de reelle problemstillinger som ligger i mandatet 1 Bakgrunn, mandat og sammendrag 17 knyttet til begrensede berøringsområder mellom offentlig og privat tjenesteyting.

Stein Reegård innledet om Hjelmengutvalgets rapport om offentlige tjenester og konkurranse på Nei til EUs faglige konferanse i Oslo. Der sa han blant annet:

– Det er helt opplagt at SFO kan bli skattlagt. Det finnes nærliggende private tilbud, SFO er ikke obligatorisk og det er høy egenbetaling. ESA har sagt at dette skal gå fri, men det tror jeg er fordi de sitter der nede i Brussel og ikke aner hvordan SFO drives.
– Det er på to områder EØS-avtalen har gitt oss uventede virkninger. Det er i arbeidslivet og det er for offentlig sektor. På begge områdene var det forutsatt at dette skulle være nasjonalt og suverent, også i EU. Men slik er det ikke når det kommer til stykket.

Flertallet i Hjelmengutvalget mener at konkurs-immunitet ikke trenger å endres, men man må innføre det de kaller et markedsaktørprinsipp.

Dette innebærer at det offentlige, når det driver aktivitet i et marked, må handle på samme måte som en sammenliknbar, rasjonell og profittorientert privat aktør ville ha gjort. Dette betyr blant annet at rentefordelen (som en får da en ikke kan gå konkurs) ikke gjelder den kommersielle delen; det må stilles krav til markedsavkastning i tråd med hva private ville krevd; det må lages en egen tilsynsmyndighet for å påse at det offentlige virkelig etterlever rollen som markedsaktør. Utvalget vil at Konkurransetilsynet skal få denne rollen og få myndighet til å bøtelegge offentlige aktører som ikke etterlever dette.

KS: Hjelmengutvalgets forslag om et generelt markedsaktørprinsipp uten krav om samhandelspåvirkning innebærer at offentlige, lokale vare- og tjenestetilbud av begrenset omfang, må følge de samme kravene til separat regnskapsførsel og skatteplikt som gjelder for mer omfattende vare- og tjenestetilbud som er omfattet av EØS-avtalens støtteregler. I tillegg forstår vi forslaget slik at det at det skal innføres løpende avkastningskrav slik at det offentlige vil være forpliktet til å prise sine varer og tjenester basert på en kalkyle hvor alle kostnader inngår. Forslaget innebærer på dette punktet en betydelig endring av rammebetingelsene for mange av de vare- og tjenestetilbudene som norske kommuner har i dag. Ytterligere medfører forslaget betydelige ekstra kostnader for lokale tjenestetilbud.

Flertallet foreslår lovfesting av et generelt markedsaktørprinsipp, jfr. rapporten pkt. 10.8: «et generelt prinsipp om at når en offentlig aktør driver kommersiell aktivitet i konkurranse med andre (juridisk betegnet som økonomisk aktivitet) skal dette gjøres på markedsmessige vilkår, det vil si at det stilles krav om markedsmessig avkastning i virksomheten.»

Det blir da sentralt å avklare på hvilke områder Hjelmengutvalget foreslår strengere regler. KS har identifisert at dette i hovedsak dreier seg om:

  • Innføre et generelt markedsaktørprinsipp.
  • Innføre skatteplikt, med eller uten en nedre omsetningsgrense.
  • Innføre et krav til regnskapsmessig skille, med eller uten en nedre omsetningsgrense. Innføring av krav om regnskapsmessig skille er en nødvendig følge av de to første.

Regjeringa fortsetter å omdanne den norske staten fra hva vi kjenner som en stat med et omfattende, skattefinansiert sikkerhetsnett, til en stat basert på markedet. Samfunnet har i dag målsettinger knyttet til fordeling, med andre ord om hvordan den samfunnsøkonomiske kaka skal fordeles. Det offentlige driver inn skatter og avgifter som ikke bare finansierer offentlig virksomhet, men som også går til ulike tilskudd- og støtteordninger.

Fordelingshensyn vil stå i veien for hensynet til effektivitet. For eksempel vil omfordelende skatter som oftest skape et effektivitetstap, både gjennom de direkte inndrivingskostnadene og gjennom de vridningsvirkningene skattene kan forårsake. Aktørene står ikke overfor de riktige samfunnsøkonomiske kostnader og inntekter når beslutninger som størrelsen på arbeidstilbud eller investering skal fattes.

Statsstøttereglene på sin side har fokus på likebehandling og økt samhandel. EØS sine statsstøtteregler kommer derfor ofte i konflikt med ønsket om størst mulig samfunnsøkonomisk velferd fordi statsstøttereglene ikke har samfunnets og innbyggernes velferd som målsetting.
Hva er samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis et kommunalt svømmebasseng som allerede er bygget, blir tvunget til å ta så høye priser på grunn av markedsaktørprinsippet slik at kapasiteten ikke blir brukt, er dette sløsing med ressurser og derfor en ineffektivitet. Hvis en trekker inn fordelingshensyn, som for eksempel at kommunens innbyggere teller mer enn eierne av private konkurrenter, vil resultatet bli motsatt.

Hvordan vil kravene etter markedsaktørprinsippet vil påvirke tjenestetilbudet, særlig om det fører til dyrere tjenester eller eventuelt bortfall av tjenester. Hjelmengutvalget legger for øvrig til grunn vurderinger av at dersom det offentlige påføres samme «ulemper» som de private, så blir det like vilkår. Utredningen analyserer ikke betydningen av at det offentlige ofte har ulemper som de private ikke har, typisk forpliktelser til å operere ulønnsom infrastruktur. Hva er den samfunnsøkonomisk sett optimale utnyttelsen av eventuell overskuddskapasitet i slik infrastruktur? Eksempler basert på kommunale svømmehaller eller kulturhus kan være illustrerende her. Nyere statsstøtteretningslinjer legger til grunn at det offentlige kan benytte inntil 20 prosent av kapasiteten i infrastruktur for økonomisk aktivitet uten at statsstøttereglene kommer til anvendelse, men Hjelmengutvalget anbefaler ikke å anvende dette unntaket.

Hva om vi tar utgangspunkt i ulike typetilfeller som vi mener det er sannsynlig at er unntatt EØS, men som nå vil bli omfattet etter Hjelmengutvalgets forslag? Dette kan for eksempel være offentlig ikke-økonomisk aktivitet som har relativt store faste kostnader, men der det finnes restkapasitet som kan brukes av innbyggerne, og der denne aktiviteten kan komme i et konkurranseforhold til tilsvarende privat aktivitet.  Fullkostbasert prising innebærer at en bedrift setter prisene slik at alle kostnader inkludert kapitalkostnader dekkes på et hvert tidspunkt for alle produkter i alle markedssegmenter. Utleie av skolesvømmebasseng og lokaler i kulturhus er noen relevante eksempler. Laboratorietjenester er også et godt eksempel og er relevant på mange områder, som for eksempel innenfor helse, mat og vann.

Kulturhuset eller skolesvømmebassenget står der, og det er ikke lett å avhende det. Det finnes en marginalkostnad ved for eksempel å la publikum bruke et skolesvømmebasseng i helgene. Dette er kostnader til oppvarming og bemanning. Men de store investeringskostnadene er ikke relevante ettersom de er tatt og er irreversible. Når betalingsviljen overstiger de marginale kostnadene, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt at den tilgjengelige kapasiteten tas i bruk. Det er sløsing av ressurser at publikum ikke får bade i bassenget hvis de har en betalingsvilje som overstiger marginalkostnaden ved å la dem slippe til. I noen eksempler vil marginalkostnaden være nær null. Anta for eksempel at en organisasjon får låne et skolebygg etter skoletid. Kostnaden er kanskje ikke annet enn å låse opp og igjen lokalet. Da er det samfunnsøkonomisk effektivt at all kapasitet tas i bruk. Den rette prisen i slike markeder er den som gjør at ønsket engde restkapasitet tas i bruk. Bruken av svømmebasseng er et eksempel på en kommunal investeringsbeslutning med en restkapasitet som kan selges i et marked, men argumentasjonen vil gjelde et vidt spekter av grunnlagsinvesteringer utover dette.

Utredningen fra KS har foretatt beregninger av hva prising etter fullfordelte kostnader, inkludert kapital- og driftskostnader på eiendom, vil bety for prisen på en SFO-plass. Eksempelet er basert på Brynseng skole i Oslo. I dagens situasjon er full foreldrebetaling 2998 kroner per måned. Betaling er inntektsgradert, så foreldrebetalingen ligger i spennet 640 kroner – 2998 kr. Det første året skolen er ny, vil fordelte kapitalkostnader utgjøre 2314 kroner i snitt per plass, mens fordelte driftskostnader i snitt per plass utgjør 2231 kroner. I en fullkostmodell vil snittprisen måtte vektes ut i fra inntektsgraderingen for å dekke totalkostnaden. Dette medfører at høyeste inntektsgruppe vil dekke mer enn snittkostnadene per plass. Til sammen vil foreldrebetalingen for høyeste inntektsgruppe da utgjøre 10 991 kroner. Til en så høy pris vil det sannsynligvis være sterkt redusert etterspørsel, og tilbudet kan stå i fare for å bryte sammen. Prinsippet om fullfordelte kostnader som basis for salg av restkapasitet vil, som i dette tilfellet med skolebygninger, medføre at aktiviteten legges ned.

Kostnadene med å innføre et regnskapsmessig skille og markedsaktørprinsippet kunne bli så høye at det kommunale tilbudet faller bort (kommunen vil velge å ikke tilby tjenesten). Som nevnt vil dette også kunne smitte over på investeringsbeslutninger. Lønnsomheten for en kommune av å investere i for eksempel et skolebasseng kan være avhengig av at restkapasiteten også kan utnyttes av innbyggerne. Dersom muligheten for dette begrenses eller hindres av at salg av restkapasitet må utskilles i regnskapssted og fullkostnadsprises i henhold til markedsaktørprinsippet, vil dette trekke i retning av at kommunene ikke vil investere det samfunnsøkonomisk optimalt, men vil underinvestere. Det finnes ikke rasjonelle samfunnsøkonomiske argumenter for å innføre et pålegg om regnskapsmessig skille, markedsaktørprinsippet og/eller skatteplikt i et slikt tilfelle. Eller sagt på en annen måte, hvis kostnadene ved regnskapsmessig skille og det å følge markedsaktørprinsippet er store, samtidig som det blir stor grad av underinvestering i det kommunale tilbudet, så vil disse reguleringene nærmest sikkert være samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Fagforbundet har pekt på områder som kan bli rammet av Hjelmengutvalget, lista er ikke utfyllende:

  • Stell av gravplass
  • Svømmehall
  • Bygdekino
  • Treningstilbud
  • Kulturskole
  • Musikkskole
  • Café/kantinedrift
  • Parkering
  • Kulturhus
  • Utleie av eiendom
  • Storkjøkken / kantinedrift
  • Kino
  • Kultur og konserthus (kafédrift, utleie.)
  • Parkering
  • Brannvesen, alarmtjenester

Det er åpenbart ikke grunnlag for de omfattende tiltak som Hjelmengutvalget foreslår. Den minst inngripende løsningen er å vente til ESA faktisk reiser en sak. Dersom det skulle gå så langt at en kommune blir dømt, er det verste som kan skje, at de får tilbake den ulovlige kommunale støtta. Det er mye mindre inngripende å gjøre tiltak i konkrete saker enn de endringene utvalget foreslår.
Å innføre et generelt krav om markedsrente, skatteplikt og avkastning må Norge ta til EFTA-domstolen om ESA skulle opprettholde sin sak. Det vil ha svært store konsekvenser for velferdsstat og tjenestetilbud. Derfor: motstand mot Hjelmengutvalget er sentralt i å opprettholde dagens velferdsstat og motvirke markedstenkning.

Kilder:

  • http://regjeringen.no
  • KS-bestilt rapport: «Konkurranse på like hvilkår» – hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser har dette for kommunesktoren?
  • Nei til EU: Høringsuttalelse om Hjelmengutvalget
Klima

Rødts erfaringer med samarbeid i Bodø

Av

Andreas Tymi

Valgkampen i 2015 ble en suksess for Rødt Bodø, og kulminerte i rekordresultat på 10,4 prosent, fire representanter og tredje største parti i bystyret.

Vi gikk inn i forhandlingene med en god følelse og en kravliste på 17 punkter. Vi gikk ut av forhandlingene med helt eller delvis gjennomslag på alle punktene, noen ekstra saker, maksimal uttelling på posisjoner, og ingen punkter vi var direkte uenige i. På pressekonferansen der de fem partiene presenterte samarbeidsavtalen i Rådhusparken, i nydelig sol og med smil fra øre til øre på samtlige deltakere, utropte påtroppende ordfører Ida Pinnerød fra Arbeiderpartiet vår egen Synne Høyforsslett Bjørbæk som landets kuleste varaordfører. Vi kunne ikke gått inn i samarbeidet med mer positiv energi enn vi gjorde. Snart fire år senere er situasjonen snudd på hodet.

Andreas Tymi er lærer og bystyrerepresentant
Foto: Røed/Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Huske e-postadresse!

Rødt ble kastet ut av samarbeidet våren 2018, med en tynn begrunnelse i mine offentlige uttalelser om en tildeling av 700 000 kr til et kunstprosjekt i forbindelse med søknaden om å bli Europeisk kulturhovedstad (for dem som ikke er kjent med saken kan man søke på “nakne nordlendinger” og mitt navn). Like etter ble MDG dyttet ut av samarbeidet fordi de sto fast på samarbeidsavtalens viktigste punkt da Ap og SP (med SV på slep) ville bygge ned 213 dekar mer matjord enn samarbeidsavtalen tillot på Rønvikjordene.

Etter bruddet har de resterende partiene, som har under 40 prosent av bystyrerepresentantene, fortsatt å opptre som en slags flertallsposisjon, og verken snakket med Rødt, MDG, eller andre partier om sine forslag og sjeldent vært villige til å forhandle om endringer på dem. Dette kulminerte i at de borgerlige partiene og MDG ble enige om et budsjett som Bodø nå styres etter.

Bakgrunn

Før vi går videre til hvordan dette skjedde, må vi ta litt mer av forhistorien lokalt. Bodø er et av stedene i Norge der Rødt og forløperen RV har lengst kommunestyreerfaring. Bodø RV kom med Brigt Kristensen inn i bystyret i 1987, og fikk fire representanter inn i bystyret første gang i 1991. De neste tre periodene gikk det litt nedover igjen, men i 2007 gjorde Rødt Bodø en liten forbedring fra forrige valg, og i 2011 fikk vi inn tre representanter etter en veldig god valgkamp. På valgdagen i 2015 var det samlet over 80 års folkevalgterfaring i lokallaget, pluss mange som har møtt og bidratt i flere perioder som vararepresentanter.

Allerede i 2007 sa Rødt seg villige til å forhandle om et samarbeid med det som til da hadde vært en flertallskonstellasjon av Ap, SV og Sp. De valgte da å heller ta med KrF i samarbeidet – etter påtrykk fra spesielt SV om å holde oss ute. Styrkeforholdet var veldig annerledes, men erfaring og innstilling gjorde at vi mente vi kunne bevare uavhengigheten vår i et slikt samarbeid, og derfor var vi villige til å prøve.

Da vi gjorde det gode valget i 2011 gikk vi inn med samme innstilling. Det var lenge forhandlinger om en slik mulighet, men valgresultatet var slik at man trengte å samle minst fem partier, derav såvel Rødt, KrF og Sp. Sentrumspartiene hadde bestemt seg på forhånd for å prøve å gå samme vei og Sp var da svært skeptiske til samarbeid med Rødt, mens både KrF og Venstre var ideologisk gått langt til høyre. Derfor inngikk de heller i et Frp-dominert borgerlig styre som utviklet seg veldig kraftig og ideologisk mot høyre gjennom hele perioden.

Valget 2015

Dette gjorde at inngangen til valgkampen i 2015 var bedre for venstresida enn vi noen gang tidligere hadde kunnet håpe på. Høyresida lokalt og nasjonalt dyttet fra seg SP med sentralisering og kuttpolitikk. Både i 2014 og 2015 hadde vi rekordstore 1. mai-tog og egne protestaksjoner mot kutt i tjenestetilbud og regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven. Likevel gjorde Høyre en veldig god og uvanlig aggressiv valgkamp, der de i stor grad stagget framgangen til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og mobiliserte egne velgere i så stor grad at de endte som største parti i bystyret.

Allikevel ble det flertall for den breie venstresida fordi Rødt greide å bli et tydelig alternativ og gjøre en god valgkamp. Vi satte dagsorden på viktige områder som privatisering av bydrift, kommunesammenslåing, en offensiv boligpolitikk og mye mer. Ikke minst var vi synlige i saken som dominerte avisene i innspurten – nemlig Stormen-skandalen som starta med en kronikk av Morten Strøksnes. Dette var saker som et overforsiktig Arbeiderparti ikke turte å ta tak i, mens vi dominerte dekningen av dem både i media, på sosiale medier og på stand.

I tillegg synliggjorde vi flere profiler, og fremstod som et sterkt kollektiv i media, i debatter og ute på gata. Det er ikke tilfeldig: over tid har vi massemobilisert medlemmer og sympatisører til aktivisme i valgkamper. I de to siste ukene hadde vi stand flere steder i kommunen, og hadde likevel flere aktivister på hovedstanden i sentrum enn alle de andre partiene til sammen. Vi er gode på valgkamp, og det når ut til folk både på nett, i postkasser og på gata. Vi ble det partiet folk snakka om på arbeidsplassene og hjemme – enten de støttet oss eller var skeptiske.

Mandatfordelingen ble til slutt slik at Arbeiderpartiet trengte minst fem partier for å samle et flertall i bystyret, og Rødt måtte være ett av dem. Venstre og KrF til sammen var ikke store nok til å gi flertall uten oss.

Godt valg, hva nå?

Vi hadde på forhånd vurdert det slik at gitt riktig styrkeforhold, kunne vi inngå i et samarbeid. Likevel var vi ganske samstemte om at dette måtte innebære en viss fristilling av Rødt. Bodø styres etter formannskapsmodellen, som er en mye åpnere samarbeidsform enn ved en parlamentarisk byrådsmodell. Da vi fikk stort gjennomslag i forhandlingene, forsikringer om gode samarbeidsrutiner og rom for en slik uavhengig og fristilt posisjon, til og med i budsjettsaker – og vel vitende om at vi var et av lokallagene med lengst parlamentarisk erfaring i gruppa i Norge – valgte vi å ta sjansen på et tett samarbeid av denne typen.

I starten gikk samarbeidet veldig bra. Rødt hadde diskutert nøye hvordan vi kunne være i et flertallssamarbeid uten å miste oss selv. For oss var det avgjørende at vi ikke havna i «SV-fella» og måtte tilbringe de neste årene som dørmatte for AP. Vi reflekterte over hvordan vi kunne bruke varaordfører-posisjonen til å nå ut til flere, og til å knytte kontakter og jobbe sammen med folkebevegelser: fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, solidaritetsbevegelser og lokale aksjonsgrupper. For Rødt har det å knytte det utenomparlamentariske arbeidet sammen med bystyrearbeidet alltid vært en viktig arbeidsform. Det skulle vi også fortsette med i posisjon. Vi fulgte det vi over lang tid har utviklet som strategi lokalt, og kaller en motmaktstrategi.

For oss var det et poeng å bruke varaordførerrollen på en annen måte enn «normalen». Synne hadde praksisdag i hjemmetjenesten, deltok i ulike aksjoner, tok seg god tid til tillitsvalgte, organisasjoner og enkeltpersoner som tok kontakt, og la veldig stor vekt på ombudsrollen. Etter hvert som vi markerte oss på egne saker, og i noen tilfeller sa oss uenig med Arbeiderpartiet begynte stemninga å snu – og det rimelig fort.

Samarbeidet slår sprekker

Veteranen Svein Olsen fortsatte som gruppeleder og skulle egentlig sitte i halve perioden, men måtte av forskjellige grunner tidlig overlate den rollen til den eneste ferske bystyrerepresentanten, Linda Forsvik. Vi hadde ukentlige møter hvor vi ble forsøkt banka på plass, og hvor Arbeiderpartiet strevde hardt for å legge lokk på uenighet. Dette var en prosess som utvikla seg gradvis til det verre.

Fra å ha hatt en tydelig enighet om at partiene var fristilt i saker som ikke var omhandla av samarbeidsavtalen, så kom vi nå til et punkt hvor selv små uenigheter innebar kraftige verbale salver, forsøk på utfrysning, latterliggjøring og baksnakking. Personer tett på ledelsen i Arbeiderpartiet snakket nedsettende om våre representanter til andre medlemmer og venner som var tillitsvalgte på arbeidsplassene våre, og ledere i kommunen og på steder der vi jobbet eller søkte jobber. Vi opplevde at mange av dem som blei kontakta på denne måten sa det videre til oss, mens andre trodde på hvert et ord. Det hjelper ikke at historiene ofte ble mer og mer overdrevet for hvert ledd ryktene ble viderefortalt. Tidligere venner, kontakter og kamerater frøs oss plutselig ut.

Representanter for Ap snakket med forskjellige tillitsvalgte og medlemmer i Rødt om påtatte og falske bekymringer for andre tillitsvalgte i partiet, og forsøkte å skape splid og tvil internt. De ringte til menige representanter og vararepresentanter for å gå bak ryggen på gruppeleder og varaordfører og få oss til å trekke forslag, eller uttale enighet i noe som Linda og Synne hadde argumentert mot i samarbeidsmøter. De gikk fra person til person i styret og gruppa, og til tidligere tillitsvalgte og vanlige medlemmer som de kjente om de ikke fikk ønsket respons. Heldigvis var vi veldig samsnakka og hadde stort sett lagt taktikken før de to gikk inn i disse møtene, så akkurat det var lite vellykka, selv om det var ubehagelig.

Det ble veldig viktig for AP å beskytte sitt eget omdømme, derfor skulle ikke vanskelige sider ved politikken eller kritikkverdige forhold belyses – og dermed ble åpenhet, offentlighet og demokratisk behandling hindret i saker der de visste at det var uenighet, som i saken med søknaden og prosessen om å bli Europeisk kulturhovedstad. Dette i enighet mellom relevante komitéledere og ordfører, og med aksept fra administrasjonen – men uten å informere varaordføreren eller Rødt.

I samarbeidsavtalen var ett av punktene at vi skulle reindyrke formannskapsmodellen, hvor beslutninger tas i åpne formannskaps- og komitémøter hvor også de andre partiene er representert. En stund inn i samarbeidet hadde dette gradvis utvikla seg til en form for kvasiparlamentarisme. Saker ble i stor grad avgjort før komité- og bystyremøter, til og med før gruppemøter og fellesgruppemøter. Ofte fikk vi skryt og støtte fra menige medlemmer av Aps bystyregruppe for forslag som gruppeledelsen deres hadde truet med å bryte samarbeidet om vi i det hele tatt stilte. Informasjon ble konsentrert til komiteledere, og fagkomiteene fikk nesten ikke politiske saker til behandling.

Slik ble de folkevalgte – både i posisjon og opposisjon – i stedet for å delta i politiske verksted, invitert til å strø sand på beslutninger som allerede var fattet i lukkede fora, om de i det hele tatt fikk gjøre såpass mye.

For oss ble det – på tross av mye gjennomslag – umulig å være del av en slik kultur hvor politikken ble utforma på bakrommet med krav om full enighet mellom flertallspartiene. Det innebar en situasjon hvor vi stadig måtte være i kampmodus. Ap tillot seg å bryte løfter fra budsjett og samarbeidsavtalen når det passet dem, mens vi møtte sterke motreaksjoner hver gang vi tillot oss å mene noe annet enn dem – selv om samarbeidsavtalen eksplisitt tillot det. Den konstante konflikten i små og store saker mellom Ap og Rødt ble også slitsom for de andre samarbeidspartiene, som følte at vi tok all plass i samarbeidet. Arbeiderpartiet bygde på denne misnøyen ved å snakke «privat» med alle de andre partiene om situasjonen.

Vi opplevde også at AP benytta skitne triks for å sverte oss i media, eller la oss ta skylda for upopulær politikk som de selv stod for.

Eiendomsskatt

Situasjonen etter takstnemndas arbeid med eiendomsskatten er et godt eksempel. Høsten 2015 vedtok bystyret Rådmannens innstilling om å gjennomføre en retaksering av eiendomsskattegrunnlaget i Bodø kommune. Dette både fordi loven pålegger at det blir gjort med ti års mellomrom, og det allerede var utsatt i to år, men også fordi takstområdet var utvidet fra bare sentrum til å gjelde hele kommunen. Etter at de svært skjeve og usosiale virkningene av den lukkede prosessen i nemnda ble kjent, reiste ordføreren til fjells og lot varaordføreren takle stormen og kritikken. I etterkant var det åpenbart behov for et fritt ordskifte om konsekvensene.

Det Arbeiderpartiet stilte krav om, var det motsatte: Ingen av flertallspartiene skulle ytre et ord utad, og vi skulle bare vente til stormen drev over. Dette var noe vi ikke kunne akseptere. Rødt foreslo flere tiltak som ville gjøre eiendomsskatten mer rettferdig, og vi fikk gjennomslag for det. Men ikke uten kontinuerlig strid og trusler om sammenbrudd av hele samarbeidet – uten hjemmel i samarbeidsavtalen.

I det neste året fortsatte vi å følge opp flere endringer for å gjøre eiendomsskatten mer sosial og gi lettelser til vanlige huseiere. I de siste budsjettforhandlingene høsten 2018 hadde vi dette som en hovedsatsing, men fikk ingen gjennomslag for det når Ap igjen truet med å holde oss på Fauske hotell fram til vi ga oss, og med brudd av samarbeidet om vi ikke gjorde det. Vi godtok motvillig at vi skulle få opp en sak med evaluering av eiendomsskatten i løpet av påfølgende vår, og gjøre eventuelle endringer da.

Etter at det ble klart at denne saken ikke ville komme før desember, kom vi på et fredagsmøte, altså gruppeledermøte i posisjonen, med absolutt krav om at vi måtte ta det opp i påfølgende bystyremøte der regnskapsavslutning med et overskudd på 120 millioner gjorde det mulig å sette av penger til det. Arbeiderpartiet nektet, og vi måtte forlate møtet uten at det ble avklart. Påfølgende onsdag gikk Arbeiderpartiet ut i Avisa Nordland og annonserte at de ville sette ned eiendomsskatten med en promille, uten å orientere Rødt først. Det var altså ett sett med regler for Rødt, og et helt annet for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har nok lang tradisjon for å arbeide på denne måten, og vi opplevde at de andre partiene var vant med og komfortabel at det er slik et AP-samarbeid fortoner seg. Derfor var det svært forsiktige SV og Sp vi hadde med å gjøre, som til sammen kom med en knapp håndfull egne forslag i løpet av de tre årene vi var med på samarbeidet. MDG var helt nye i bodøpolitikken, og viste stor tillit til den veien Arbeiderpartiets ledelse staket ut til enhver tid.

Åpne prosesser, ikke lukkede rom

Rødt tror at de beste løsningene skapes i fellesskap. Vi tror på åpne prosesser, at beslutninger blir bedre når flere involveres, og at det noen ganger kan være smart å snu når ny kunnskap kommer på bordet. Vi ønsker et åpent ordskifte, der alle folkevalgte skal kunne uttrykke seg fritt om eget partis politikk – også i samarbeid.

Erfaringene så langt tilsier at det er umulig å få til denne typen åpenhet og samarbeid med Arbeiderpartiet uten kontinuerlig kamp – selv når det står i en samarbeidsavtale. Arbeiderpartiet bruker alle mulige metoder for å disiplinere samarbeidspartier inn i en lukket og tilsynelatende harmonisk samarbeid på deres egne premisser. Det kan sikkert være lokale forskjeller, men alt i alt bør en forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor makt blir til avmakt på denne måten. Å holde ting internt og utenfor media og folks oppmerksomhet er alltid til hinder for vår politikk og strategi. Ikke alt gjennomslag i verden kan unnskylde å godta en slik måte å arbeide på over tid.

Samarbeidet tok brått slutt våren 2018 – samtidig som Ap varsla at de trakk seg fra avtalepunktet om å bevare Rønvikjordene. De brukte en uttalelse fra undertegnede, som menig bystyremedlem, som et lettvint påskudd til å bryte med Rødt, og forsøkte å spinne en svært overdrevet historie rundt det – igjen uten henvisning til samarbeidsavtalen. Vi tror bruddet handla vel så mye om en panikk som begynte å bre om seg etter ei dårlig AP-måling i Tromsø og en tro på at de måtte gå i en mer “næringsvennlig” retning for å komme seg videre. Her i Bodø anså de det som Rødts feil at den politiske ledelsen i Tromsø ikke var mer populær, og Rødt lokalt som en hemsko på egen vekst.

I etterkant av bruddet har ordfører, uten grunnlag i virkeligheten, forsøkt å få varaordføreren sykemeldt, forsøkt å få valgt en permanent settevaraordfører, og nekter fortsatt å snakke med henne direkte eller inkludere henne på noe som helst måte. Ap har forutsigbart nok også tapt budsjettflertallet – siden MDG gikk til høyresida. Et berykta kommunalt tilskudd i hundremillionersklassen til adkomstvei til et hotellprosjektet til milliardæren Arthur Buchardt, bidro til at det ble umulig for MDG og Rødt å stemme for Ap, SV og Sp sitt budsjettforslag. Hotellutbygginga innebærer ikke bare ei voldsom omfordeling fra offentlig velferd til en hotellkonge, men bidrar til å flytte markagrensa. Hotellet er nemlig plassert midt på Rønvikfjellet, i ett av Bodøs mest populære friluftsområder, og vil føre til en enorm økning i privatbilisme til området. I tillegg nekta Ap, Sp og SV å gå tilbake på avtalebruddet om Rønvikjordene, og godtok vel 24 millioner kroner i ostehøvelkutt i tjenestetilbudet. Det gjorde kontrasten til høyresiden veldig svak, og de nektet i tillegg å i det hele tatt forhandle om endringer i dette, men forventet på en eller annen måte at Rødt bare skulle stemme for det.

Erfaringer

Alt i alt har vi gjort oss noen erfaringer vi ikke ville ha vært foruten. Vi har blitt smartere, vi har lært oss hvor mange tjuvtriks som kan brukes mot oss, og vi er nok mye bedre rusta til å inngå i nye forhandlinger i fremtida. Og vi har fått innsikt i hvor mye arbeid det krever og hva prisen kan være både politisk, profesjonelt og privat, om man kommer på feilsida av feil folk. Man skal være rimelig rakrygga, mentalt sterk og ideologisk og politisk overbevist for å stå oppreist i denne typen stormer, og ikke minst ha et bra lagarbeid internt.

Rødt fikk mye gjennomslag i felles budsjetter i samarbeidet fordi vi nettopp forberedte oss godt og stilte med egne ferdig salderte budsjett på budsjettforhandlingene, noe vi har lagt mye arbeid i, helt siden valget i  2007. Erfaring med budsjettarbeid er noe som er ekstremt viktig for å inngå i budsjettsamarbeid med andre partier. Uten det blir man veldig fort lurt til å gå med på politikk man ikke egentlig kan stå inne for i budsjettsaker. Det har vi hovedsakelig unngått.

Om vi i framtida skal inn i noe lignende samarbeid kan vi ikke garantere, men det som er klart er at vi må ha mye klarere formuleringer i samarbeidsavtalene – ingenting kan baseres på tillit og muntlig enighet om tolkning ved inngåelse. I tillegg må vi ha mye klarere formuleringer om prosesser, der åpenhet om hvem som stiller og støtter forslag på interne møter og hvilke avtaler man inngår underveis må være en selvfølge – og det må være rom for å endre forslag, inkludert budsjettforslag etter høringer, debatt, nye forslag og innspill utenfra. Det er også mulig at et løsere samarbeid, uten så mange interne møter og med mer frihet til å operere helt uavhengig, er bedre i de fleste tilfeller.

Det vi har fått til på fire år er ganske unikt for Rødt: vi har kanalisert omlag 100 millioner til boligsosiale formål, vi har stansa og reversert privatisering, vi har styrka krisesenteret, etablert alternativ til vold, økt antall ansatte i skolehelsetjenesten, bedra rusomsorgen, bygd boliger for funksjonshemmede, gitt barn i fattige familier et aktivitetstilbud, satt en stopper for velferdsprofitt, bedra arbeidsforholdene i kommunen, og fått prisregulering av boliger i sentrum inn i kommuneplanens samfunnsdel. Alt dette og mye mye mer er ting som aldri ville skjedd, ikke engang ville blitt foreslått, uten at Rødt hadde deltatt i samarbeidet. Vi har vi vist at Rødt greier å oppnå mye i posisjon.

Men alt koster – i tid, arbeid og overskudd. Uten den erfaringa vi hadde til å starte med, styrkeforholdet etter valget, og den gjennomtenkte strategien, kan vi ikke anbefale et så tett samarbeid for noen andre lokallag av partiet. Men det er klart at de avgjørelsene må man ta lokalt, og opplyst med forskjellige erfaringer fra forskjellige steder og forholdene der man er. Forhold kan være helt annerledes, men en ting kan vi si sikkert: Aldri gå inn og forvent at samarbeid skal være lett å få til, og at det bare skal være fint og trivelig å stå i det. Forvent det verste, og forbered dere på det – og vær klar til å bryte ut igjen om det blir nødvendig.

Det har tatt litt tid, men i løpet av våren 2019 har Rødt Bodø fått mer uttelling i befolkninga for den linja vi har ført etter at vi ble kasta ut av samarbeidet. To av de tre beste meningsmålingene våre noen sinne, der den siste viser 11,8 prosent oppslutning og fem representanter i bystyret, viser at vi når ut til folk, på tross av at vi ikke akkurat har fått noe gratis av lokalmedia. Om noe som ligner dette blir endelig resultat, vil det igjen være umulig å stable på beina et flertall for venstresida uten Rødt.

Rødt er ikke avhengige av posisjoner eller å stå i et formelt samarbeid for å vinne fram. I eller utenfor formelle samarbeid er det i allianser med bevegelser, aksjoner og folk på utsida av de styrende elitene at vi får gjennomslagskraft – og det må vi aldri glemme. Derfor har Rødt Bodø fortsatt å få flertall for forslag vi egentlig har vært alene om også etter at bruddet skjedde – på kryss og tvers i bystyret. Vi må aldri la formelt samarbeid stå i veien for det som er Rødts sjel og arbeidsmåte: Det er selve definisjonen på «SV-fella».

Klima

Innhold 2A 2019

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Leder 4

Bendik Hugstmyr Woie: Fortsatt Rødt håp i Tromsø 6

Andreas Tymi: Rødts erfaringer med samarbeid i Bodø 12

Gunnvald Lindset: Lokale samarbeidsformer etter valget 2015 22

Øyvind Andresen: Ta fellesskapets skole tilbake! 26

Rolv Rynning Hanssen: Hjelmengutvalget 36

Michael Roberts: Progressiv kapitalisme – ei sjølmotseiing 44

Erik Solheim: Finn vi nok fornyeleg energi? 50

Bokomtaler

Karl Marx: Kapitalen bok 2 56

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser: Populisme 62