Vi skal skifte ut fossil energi med fornyeleg, og elles drive vidare om lag som før. Det ser ut til å vere utgangspunktet for debatten om ei framtid med lite eller ingen ting av utslepp frå karbonenergien. Men ingen har vist at det er mogeleg.

Erik Solheim har vore leiar i Noregs Naturvernforbund 1980–87 og 1993–97, og er æresmedlem i forbundet. Han er naturforvaltingskandidat frå Noregs Landbrukshøgskule og har arbeidd som m.a. lektor og restaureringssnikkar. an har småbruk i Flugedalen, Førde kommune, Sogn og Fjordane.

Det avgjerande spørsmålet er kor mykje fornyeleg energi som er tilgjengeleg. Fornyeleg energi i vind og nedbør er svært lite konsentrert samanlikna med fossil energi, som er innhaldet i enorme mengder organisk stoff konsentrert gjennom millionar av år. Å fange store krefter ut av vind og vatn, krev turbinar som gjer seg nytte av store areal. Å utnytte fallenergien i vatn, gjev relativt stort utbytte.

Fjell og vidde, medlemsbladet til Den norske Turistforening, har laga eit oversyn som viser at dei 1208 småkraftverka (mindre enn 10 MW installasjon) som er bygde, leverer ikkje meir enn sju prosent av den samla elektrisitetsutvinninga i vårt land. I mange område ligg dei så tett at der nesten ikkje er frittrennande elver igjen. NVE har framleis nesten 300 søknader å ta standpunkt til. Men dei beste verka, dei som gjev mest energi for pengane, er alt i drift.

Ved inngangen til 2015 var 62 prosent av vasskraftpotensialet på 214 TWh (milliardar kilowattimar) utnytta, 132 TWh. Den faktiske produksjonen varierer med nedbør og temperatur, i nokre år til godt over 140 TWh. Nesten 50 TWh er varig verna mot kraftutbygging. Att er ein rest på rundt 30 TWh, vel 20 prosent av dagens produksjon.

Innanlands i Noreg har vi alt i alt eit samla energiforbruk på 230–240 TWh. Vel 100 TWh er av fossile energikjelder. Om vi bygde ut alt av resterande vasskraft, er det rundt 70 TWh igjen å erstatte.

Med Rogaland som det tyngste distriktet, skal dei vindkraftverka som har fått konsesjon, kunne gje bortimot 13 TWh, mot lokale proteststormar i mange av sakene. Så langt har dette gjeve 2–3 TWh. Professor Sigmund Hågvar har kalla vindkraftutbygginga ei historisk øydelegging av norske og internasjonale naturverdiar (Aftenposten 16. 3. 2016). Om dei fleste av dagens konsesjonar vert utnytta, er enorme delar av norsk natur, først og fremst i kystfjella, omdanna til industriområde. Og likevel er det godt over 50 TWh fossil energi i bruk, halvparten av dagens nivå.

Det tredje alternativet som mange snakkar om er skogen, å gjere tre om til drivstoff for bilar og fly. Tilveksten i norske skogar er for tida historisk høg, rundt 25 millionar kubikkmeter kvart år. Hogsten tek nesten 10 av desse 25 millionane. Om vi tenkjer oss at resten, 15 millionar kubikkmeter, kan gå til energi, er det teoretisk mogeleg utan å redusere grunnlaget for seinare tilvekst. Brennverdien av tre varierer med treslag, vassinnhald og fleire andre faktorar, mellom anna om vi brenn sjølve stokken eller greiner og lauvverk, nåler. Det er ikkje lett å vere sikker på kor mykje nyttig brennstoff det er å få ut av skogen. I Nasjonal Transportplan opererer dei med eit mål om 1,7 milliardar liter biodrivstoff årleg innan 2030. Nokre meiner at dette er mogeleg å hente ut av norske skogar i staden for å importere palmeolje. Med det som utgangspunkt at 1000 liter gjev 36,2 gigajoule, vil 1,7 milliardar liter gje 62 PJ (petajoule), som tilsvarer vel 17 TWh. Til samanlikning går det med bortimot 250 PJ til norsk transport innanlands. Skogen kan etter dette dekkje 25 prosent, ein firedel. Andre har kome til liknande tal, mellom andre sivilagronom Øystein Heggdal, som rett nok endar på 20 prosent (Minerva nett 17.3. 2015). I desse overslaga er det ikkje rekna med den energien som går med til hogst og transport fram til foredling.

Summen av desse tala for meir av vasskraft, vindkraft og skogsenergi er store. Ei rekkje kvalitetar ved dette landet, gode som folk opplagt set pris på, vil vere borte. Skadane i naturen ville bli enorme sjølv om ikkje alt vart noko av. Likevel rekk ikkje alternativa til meir enn rundt 60 prosent av det fossile forbruket på 100 TWh. Tala er ikkje nøyaktige svar, men det er uvisst i kva retning det dreg, det som er usikkert. Det kostar atskilleg energi å byggje opp ny produksjonskapasitet og å omstille samfunnet på nye energiformer. Den kjemisk bundne energien i ved får vi mest ut av som varme frå ein god omn. Å gjere veden om til bildrivstoff kostar bortimot halve energiinnhaldet berre i omdanninga. Dette er realitetar som er ein konsekvens av naturlover, og som altså ikkje let seg endre vesentleg av meir avansert teknikk. Mange som seier dei er teknologioptimistar, let til å tru at teknikken kan fikse meir enn naturlovene tillet.

Å omdanne sollys til elektrisitet er mogeleg, også i vårt land. Men det skal store areal til, og svære mengder av metall som er sjeldne på jorda. Solenergi har nådd stor prosentvis vekst, men volumet er likevel ikkje stort, fordi utgangspunktet er så lågt. Tilskotet til den globale forsyninga er forsvinnande lite.

Vår tekniske utvikling har vore mogeleg berre fordi vi kunne setje inn meir energi, mest fossil, til å drive teknikken. Med maskinell hjelp kan kvar person utføre meir arbeid enn før. Det er difor vi er så rike, vi i den globale overklassen. På 1800-talet var husmennene ein viktig energiberar i norske bygder og slavar på amerikanske plantasjar. Med dampmaskin og eksplosjonsmotor vart kol og olje meir effektivt å ta i bruk.

Vi kjem raskare fram med bil enn med sykkel, og vaskemaskina gjev oss reint tøy på mindre tid enn vi ville bruke til å gjere arbeidet for hand. Men å utføre meir arbeid krev alltid meir energi. At bilen i dag krev mindre drivstoff per mil enn før, kompenserer vi med å køyre meir. Datateknikken skulle redusere forbruket av papir, var reklamen. Vi skulle spare både energi og trefiber. Utviklinga har vist det motsette. Forbruket av papir til utskrifter stig bratt, og det går veksande mengder elektrisitet til å drive dei enorme databasane.

Om skog til drivstoff kjem, så er spørsmålet om nettoeffekten for innhaldet i atmosfæren av storstila skogshogst og frigjering av CO2 som trea har samla gjennom 100 år eller meir. Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i sitt doktorgradsarbeid hevda at i lange tider vil utsleppa gå opp, ikkje ned. Hans motstandarar ser ut til å ha sterkare meiningar enn argument.

Truleg er det slik at skogen har si mest klimavenlege evne i å fange CO2 frå lufta og lagre desse molekyla i treverket. Etter alt å dømme utnyttar vi skogen best ved å byggje meir i tre, i staden for stål og betong, som kostar mykje energi å framstille og frakte, for det meste kolkraft.

Vindkraft er ustabil energi, og det same gjeld vasskraft utan reguleringsmagasin. Å basere seg på ustabil produksjon av energi er vanskeleg utan å godta usikker forsyning. Vi har ikkje magasinkapasitet til å meistre eit mykje større forbruk av elektrisitet utan å byggje ut eit større volum, montere større generatorar, og i tillegg la mykje kraft gå med til å pumpe vatn i motbakke for å halde nivået høgt nok bak demningane. Dette kan bli vanskeleg nok, og dyrt, i Noreg. At vi skal kunne hjelpe andre land med stabiliteten, er nok ein illusjon.

EU-landa har nytte av rundt 1800 TWh elektrisitet av fossile kjelder. Om vi leverte all vår vasskraft, vel 130 TWh, til EU, er det rundt sju prosent. Den kjemisk bundne energien i alt forbruk i EU, er rundt 22 000 TWh. Sjølv med alt rennande vatn i røyr, har Noreg ingen ting å stille opp med dersom EU skal redusere sitt fossilbål. Det er i det heile uråd å tenkje seg å halde moderne og rike samfunn gåande og samstundes redusere utsleppa av CO2 vesentleg. Eit lågutsleppssamfunn er eit lågenergisamfunn.

Å klare seg med mindre energi, krev omleggingar som ikkje berre er politisk vanskelege, men som krev store investeringar. Så langt har innsatsen og pengane gått med til å gje oss eit overskot av elektrisk kraft, utan at det viser på statistikken over utsleppa. Å halde fram med slike feilinvesteringar gjer det vanskelegare å finne pengar til ombyggingar som kan føre til målet: mindre forbruk av fossil energi. Milliardane til nye vegar for raskare transport krev større utslepp for å vere til nytte. Ein stagnerande økonomi i den rike verda gjer at den mislukka pengebruken vert endå meir tydeleg.

At ei framtid med vesentleg mindre utslepp til atmosfæren, er ei framtid med mindre energi, det er også konklusjonen i ein grundig gjennomgang av David JC MacKay, fysikkprofessor i Cambridge. I boka Sustainable Energy – without the hot air (Cambridge 2009) kjem han fram til at Storbritannia reint fysisk kan skaffe nesten like mykje fornyeleg energi som dagens forbruk, i det vesentlege fossilt, dersom alle kjelder vert utnytta. Men frå dette må han fjerne mykje av potensialet, mellom anna fordi britane treng å utnytte solenergien til å lage mat på markene, og difor ikkje kan dekkje dei med solcelleplater. Hans estimat er at den realistiske tilgangen alt i alt er stor nok til knapt halvparten av det biltrafikken krev. Det tilsvarer 14 prosent av det daglege energikonsumet hos kvar brite. Hans overslag er likevel høgare enn det fleire kommisjonar kom fram til etter å ha leita etter det som er tilgjengeleg.

Den viktigaste konsekvensen er enkel å komme fram til, men ikkje å gjennomføre: Vi må klare oss med langt mindre energi dersom vi skal fase ut ein vesentleg del av dei fossile drivstoffa. Mindre energi brukt vil seie mindre arbeid utført, over tid, og mindre effekt, i praksis mindre tempo i mangt. Mange snakkar om at nye bilar som går på fornyeleg energi, skal avløyse dei som har diesel og bensin på tanken. Problemet er at den nye teknikken krev meir energi. Hydrogendrivne er kanskje verst. Nokre tal avslører eit krav på 80–200 prosent meir energi per kilometer enn ein gjennomsnittleg europeisk bil i dag. Skal vi dempe ulempene i framtida, må vi leite etter løysingar som krev mindre energi enn no, ikkje tekniske konstruksjonar som krev meir energi.

Realiteten blir, når vi ikkje kan setje inn stadig meir kommersiell energi på alle felt, frå elektrisk tannkost til transport, at vi må gjere meir av arbeidet sjølv. Då vil vi tene mindre enn no, sidan det er den fossile energien som har gjort oss rike. Men vi vil òg ha mindre tid til å bruke på eit heseblesande konsum av alle slag. På den andre sida vil ein overgang til mindre energiforbruk gje arbeid til fleire, ei utvikling som millionane av arbeidslause i Vesten kanskje vil setje pris på. Vi kjem ikkje vekk frå at energien som driv alle maskiner og apparat, er ein arbeidstjuv. Så langt har dei fleste hatt nytte av det, for stigande rikdom har styrkt evna til å kjøpe stadig meir etter som effektiviteten over alt har gått opp. Denne utviklinga har fått alvorlege skot for baugen, og ingen har oppskrifta på korleis det er mogeleg å få samfunnet inn på gamle spor igjen, inn på vegen til ny vekst. Det er i alle fall ikkje mogeleg dersom klimapolitikken skal bli noko meir enn ambisiøst prat.

Og det er ikkje lett å vite korleis situasjonen vil utvikle seg med mindre tilgang på energi. Men starten må vere å gå laus på utsleppa, direkte. Å byggje seg ut av fossilsamfunnet ved å stimulere konvensjonell vekst, fører vekk frå det målet som står høgt i den politiske retorikken. Heller ikkje sterke illusjonar kan hindre det.

Seier for havnearbeiderne i Tromsø

Nor Lines har gått til retten for å få nedlagt besøksforbud mot sju personer som har aksjonert i forbindelse med sympatiaksjonen på Tromsø havn. Nord-Troms tingrett ga ikke Nor Lines medhold.

Men retten var i tvil. De mente at arbeidsmiljøet for de ansatte i Nor Lines var blitt dårligere som følge av konflikten, og noe av oppførselen fra de aksjonerende rammes av straffeloven. Men det var ikke bevist at det var noen av de sju som hadde stått for dette. Retten la vekt på at det er en arbeidskonflikt. Siden retten var i tvil, må hver part betale sine egne saksomkostninger.

– Jeg er ikke så veldig overrasket. Det hadde jo skapt en forferdelig presedens hvis en bare kunne innføre besøksforbud for streikende arbeidere, sier Geir Ingebrigtsen, leder i Tromsø havnarbeiderforening til LO-Aktuelt.

– Hva synes dere om at dere ikke får dekket saksomkostningene?

– Jeg veit ikke helt hvor vi skal ta de pengene fra vi er jo så godt som bankerott, sier han. Det hadde vært fint å få bidrag fra andre foreninger til å dekke dette. Det er tross alt en prinsipiell sak for hele fagbevegelsen.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

Bidrag til å dekke saksomkostninger kan sendes: Tromsø havnearbeiderforening

Kontonr: 9731 07 07469

Kambodsjanske øl promotører i streik mot Carlsberg

For Carlsberg-kontrollerte Cambrew jobber damer som øl-promotører. De skal servere og promotere Angkor beer på restauranter som selger Carlsbergs produkter i konkurranse med andre drikkevareprodukter. I januar i år ble arbeiderne bedt om å akseptere at deres arbeidskontrakter ble gjort om til korttidskontrakter i stedet for faste ansettelser, noe som bl a har den konsekvensen at de mister retten til betalt fødselspermisjon.

Cambrew/Carlsberg ønsket ikke dialog med Cambodian Food and Service Workers’ Federation (CFSWF), som organiserer øl-promotørene, og konflikten ble ytterligere eskalert da den daglige arbeidstiden i den nye kontrakten ble forskjøvet utover kvelden fra kl.14.00–21.00 til 15.30–23.00. Øl-promotørene gikk ut i streik 16. januar, og Cambrew/Carlsberg svarte umiddelbart ved å si opp arbeidskontrakten med alle som deltok i streiken.

En oppsettende dom i Arbeidsretten få dager senere instruerte partene til å gjenoppta arbeidet, men 11 faglige aktivister ble nektet å komme tilbake. Dette er i følge CFSWF et forsøk fra Cambrew/Carlsberg på fagforeningsknusing. De krever at alle arbeiderne skal få tilbake jobbene sine, og at de skal få etterbetalt lønn for tida de har vært utestengt. I tillegg krever de at bedriften tar grep for å gi kvinnene større trygghet mot seksuell trakassering, som er et økende problem for øl-promotørene når det jobbes sene kvelder, ved å sørge for trygg transport fra restaurantene, opplæring i sjølforsvar og praktisk arbeidsuniform.

Les mer om saken på CFSWFs blogg.

Expert

Flere Expert-ansatte har meldt seg inn i Handel og Kontor etter at kjeden sa opp tariffavtalen

Til sammen har 44 Expert-ansatte meldt seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor siden det onsdag forrige uke (30.3.16) ble kjent at Expert har sagt opp tariffavtalen. Medlemstallet blant Expert-ansatte har dermed økt fra 140 til 184 medlemmer, opplyser informasjonsrådgiver Inger Helene Vaaten i HK til FriFagbevegelse.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

52 renholdere sagt opp i Forsvarsbygg.

Forsvarsbygg sier opp 52 renholdere som følge av privatiseringen av renholdet i Forsvaret. De 52 har reservert seg mot å overføres til ISS, og ble sagt opp da fristen for å akseptere overføring gikk ut. Nå skal tilsettingsrådene behandle oppsigelsene.

– Tilsettingsrådet skal sikre at saksbehandlinga har gått riktig for seg, men jeg frykter at de mange oppsigelser går igjennom uansett, sier hovedtillitsvalgt for renholderne Ann Berit Sagedal.

I alt var 365 renholdere ansatt i Forsvarsbygg da prosessen med å sette ut renholdet startet. Av disse er det bare rundt 135 som går over til ISS.
(NTL, 7.4.16)

Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

• Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
• Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
• Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
• Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
• Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
• Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
• Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
• Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
• Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
• Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
• Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
• Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
• Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
• Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
• Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
• Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
• Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
• Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
• Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
• Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
• Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
• Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
• Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
• Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
• Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
• Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

1. Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.

Naomi Kleins flengande kritikk av kapitalismen blir svekka av manglande vilje til å peike på alternativet, mener forfatteren.

Trish Kahle er frilansjournalist og studerer historie på University of Chicago. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, https://www.jacobinmag.com/, og er omsett av Gunnar Danielsen.

Den siste boka til Naomi Klein Dette forandrer alt kom samtidig som firehundretusen gjekk i folkets klimamarsj i New York, og miljøaktivistar verda over organiserte 2 646 solidaritetsprotestar i 162 land. Det var utan samanlikning den største klimamarkeringa i historia. Veksande mobilisering, særleg blant urfolk og på landsbygda, mot utvinninga av fossil energi – frå skiferolje, oljesand, havbotnen, og kol – og motstand mot røyrleidningar frå Michigan til Texas, har ført til auka undertrykking frå statsapparatet, og propagandakampanjar frå energiselskapa. På verdsbasis vart to personar drepne kvar veke i 2014 fordi dei var miljøaktivistar – meir enn ei dobling frå tidlegare i tiåret.

Mobiliseringa og den folkelege viljen til å risikere livet for å redde miljøet har rot i ei breiare semje – utanom håpefulle republikanske presidentkandidatar – om omfanget av og alvoret i klimakrisa. Global Humanitarian Forum meiner klimaendringane alt no er ansvarleg for meir enn 300 000 dødsfall årleg, rammar meir enn 300 millionar menneske, og er ei av hovudårsakene til humanitære kriser.

Heile nasjonar – som Bangladesh – står framfor tvangsflyttingar, og hundretusenvis er alt drivne frå heimane sine. Her heime er det i overflod av prov på klimaendringane – somme tider dramatisk, som når superstormen Sandy slo inn i tett befolka område på austkysten av USA, eller når flaumar raserte Texas, eller tørken som øydelegg California no.

Andre resultat av klimaendringane når ikkje fram i media. I intervju med bønder i Piedmont i Nord-Carolina fekk eg fortald at ein ikkje lenger kunne stole på regnet vår og sommar, med færre årlege høyavlingar som resultat. Ei anna peika på eit hestekve: «Det skulle vore gjørme,» sa ho. «Det skulle vore djup gjørme nokre veker til, men det er tørt alt. Tørt som knusk.»

Og klimaendringane bidrar til og aukar eksisterande ulikskap: København bygger demningar mens Maldivene druknar. Dei rike tilpassar seg, mens dei fattige må flytte. Som Christian Parenti skreiv i den siste boka si, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence: «Klimaendringane kjem til ei verd full av kriser.» Som han skriv, fell klimaendringane og eksisterande ulikskap saman på katastrofalt vis.

Vekst og globalisering

Kleins bok fokuserer på dette katastrofale samanfallet, set opp miljøendringane som ei global utfordring, og peikar på «deregulert» global kapitalisme som skurken – djupt polarisert, forskjellsskapande, forbrukande, øydeleggjande, og viktigast: kravet om evig vekst.

I denne kritiske situasjonen der dei grønne rørslene altfor ofte slepp unna politisk-økonomisk kritikk, er Kleins innspel viktig. Frå Dhaka til Vancouver er me knytte saman av jetstraumar og «lean production», fiberoptiske kablar og handelsavtalar, hip-hop og elveutløp. Banda oss imellom er aldri bare sosiale, økonomiske, politiske eller økologiske, men alt på ein gong.

Desse banda blir ofte brukte til å dekke over forskjellane som følgjer dei, og dei djupe sosiale skillene som står fast. Internettet og teknologiane som følgjer med, gjør det råd å binde verda saman i eit tempo og så tett at ein bare kunne drøyme om det før. Men dei har au forverra tilhøva i teknologiproduksjonen, og framskynda eksport av økologisk øydelegging til «offersonene» – områda som forsyner verda med råvarer og energiressursar som er naudsynte for å skape enorm rikdom og moderne komfort, men som må bere ein urimeleg stor del av den sosiale og økologiske øydelegginga slik utvinning fører med seg.

Me blir lett blinde for den globale fattigdommen og forureininga ein kan følgje langs kraftleidningar og handelsruter, bakover til dei arrete fjella i Appalachane, eller dei brennande palmeoljeplantasjane i Indonesia.

Den økonomiske veksten som driv denne motsetningsfylte tidsalderen, er spesifikt kapitalistisk: ei verd der kapitalen «flyt» mens arbeidarane og familiane deira er fanga på kvar si side av grensene, der det blir produsert overflod med mat, mens ti tusenvis døyr av svolt kvart år. Den motsetningsfylte kapitalistiske veksten er det sentrale punktet som skilte Marx frå kommunistiske teoretikarar før han: kapitalismen skapte for første gong i historia overflod og overskot – vilkåret for ei verd utan kapitalisme.

I meir enn to hundre år med industriell kapitalisme har utnyttinga av fossile energikjelder heva folks levestandard, medrekna arbeidsfolk og på verdsbasis, men har samtidig også konsentrert dei sosiale problema, den økologiske utarminga, og dei stadig større skilnadene produksjonen fører til.

Klein ser desse prosessane og skriv overbevisande om tilhøvet mellom øydelegginga av miljøet og kapitalismen. Men løysingane er ein litt for vanleg strategi der ein bygger alternativ og motstand. Klein står korrekt på atå hoppe av for å dyrke grønsaker er ikkje eit alternativ for denne generasjonen», og krev at me både «bygger og stør lovande alternativ … og sørger for at dei kan slåst for å endre ein økonomisk modell som så er svikefull at ingen stad er trygg.

Denne løysinga er god i den forstand at kamp er dialektisk. Som Nancy Cott seier, er verda – som omfattar «alternativ» til produksjon bygd på økonomisk vekst – «ramma rundt det folk kan sjå føre seg, og stille krav ut frå.» Samtidig endrar krava folk stiller – og kampen for å sette dei ut i livet – verda, og utvidar synet på kva som er mauleg.

Når Klein hevdar me ikkje bare kan hoppe av kapitalismen, seier ho ikkje bare at me ikkje kan ignorere dei globale strukturane som formar liva våre, men au at i alle kampar om makt (eller for framtida vår) tvingar kapitalismen oss til å kjempe på deira vilkår. Alternativ me lager her og no er utsett for same press som dei kapitalistiske kreftene som skapte dei.

Likevel svekker ikkje denne strategien den sentrale motseiinga i kapitalistisk vekstøkonomi: Minkande forbruk og selektiv negativ økonomisk vekst er antitesen i ei verd der økonomisk vekst er drivkrafta i historia, og der han svelger alt på sin veg.

Jamvel ein liten nedgang i vekstraten (for ikkje å snakke om negativ økonomisk vekst) kan kaste heile systemet ut i krise. Det er ikkje bare fordi kapitalistar for alt i verda vil ha vekst, eller bare fordi dei er spesielt grådige, men fordi systemet krev det. Sjølv på sitt beste er alternativa på defensiven i vår nyliberale verd.

Slik sit me fast i ei av dei evige motseiingane i kapitalismen – at det er livsviktig å slåst mot kapitalismens strukturar, tenkemåte og maktsenter for å gi rom til tenkinga vår om maulege og nye framtidssamfunn, men samtidig er det ikkje nok å stå mot drivkreftene i kapitalismen: kapitalismen må erstattast.

Men Klein som no har skrive tri bøker som har bidratt til anti-kapitalistisk kamp, vil framleis ikkje formulere utfordringa på den måten. Dette forandrer alt: Kapitalismen mot klimaet er spenninga mellom hennar innimellom bitande kritikk av kapitalismen og uviljen mot å peike på alternativet anna enn i svært vage ordelag ein konstant frustrasjon.

Med eit slikt skarpt syn på makttilhøva og kva som står på spel i kampen, kva er grunnen til at ho vik unna det sentrale spørsmålet boka hennar reiser? Viss kapitalismen er problemet, må sjølvsagt løysinga spegle det i omfang og innsikt, men svaret Klein gir, strekk absolutt ikkje til resten av analysane ho gir. Ho svarer rett og slett:

Vel, me får gjøre det me kan.

Kva kan me gjøre?

Dette unnvikande svaret på bokas brennande klagemål speglar retningar som har eksistert lenge i miljøkretsar og somme delar av venstresida generelt: å sette breie strategiar, medrekna det å bygge store politiske organisasjonar, opp mot mindre kampanjar bygd på og rundt stridsspørsmål i nærområdet. Organisasjonsprinsippet er kjent frå slagordet «Tenke globalt og handle lokalt.»

Jamvel aktivistar med klar innsikt i dei systemskapte globale problema me står framfor, grip alt for ofte til symbolske løysingar på lokalnivå. Det betyr ikkje at slike aksjonar er uviktige – solidaritets-komiteane som syter for mat til utplyndra nabolag i Hellas eller frokostprogramma til Black Panther Party, viser at dei er det – men desse programma var au knytte til politisk organisering.

Med andre ord: Sjølv om organisasjonar som Black Panther Party og dagens nettverk som Solidarity for All syter for mat til folk, medisinar til sjukehus og anna, er dei (og var dei) ikkje einaste opplegget for politiske endringar, men ein del av større politiske prosjekt som såg «bygge makt» og «gripe makt» som to sider av same dialektiske prosess.

Ein politikk retta mot nærområdet skilt frå vidare politisk organisering er resultatet av fragmenteringa og isoleringa på venstresida sidan 1970-tallet, av ideen om at me ikkje er i stand til å bygge masseparti, eller føre samordna kampar nasjonalt eller internasjonalt anna enn som lause koalisjonar rundt «aksjonsdagar». Ideen om ei impotent venstreside hadde rot i tilbakeslag for ulike organisasjonar, og lokal-aktivismen byrja sitt eige liv.

I dag pregar denne tenkinga store delar av særleg miljørørsla: Dei krev mat dyrka i nærområdet, produksjon og økonomi som er basert i nærområdet. På sitt verste er det store konsern som marknadsfører seg som miljøvennlege, for å døyve liberal skuldkjensle for ulikskap under kapitalismen. Men sjølv på sitt beste er lokal-aktivismen ein fattig politisk reiskap, som ser bort frå at me er produkt av vår eiga historie.

Den samanvevde verdsøkonomien me ser i dag var kanskje ikkje uunngåeleg, rimeleg eller rettferdig, men er ein historisk realitet som ikkje bare har forma oppfatninga vår av klimavitskapen, men au av grensene for tenkelege aksjonar.

I kjerna kviler jamvel anti-kapitalistisk lokal-aktivisme på ein grunnleggande ide: me kan skape rom utanfor kapitalismen, og frå desse romma kan me enten bygge eigne samfunn, eller bruke desse romma til å slåst mot kapitalismen.

Det første alternativet forkastar Klein: «å gi opp verkelege løysingar» skriv ho, «er ikkje eit alternativ.» Men kva med det andre alternativet? Det er eit vanleg syn som viser kor svak venstresida er etter tiår med nyliberale åtak og kampen for ei ikkje-stalinistisk sosialistrørsle etter at Sovjetunionen kollapsa. Me treng eigne rom for å hente oss inn og reorganisere blir det sagt. Klein spør:

Kva om me sit rolege [om klimaendringane] ikkje av samtykke, men dels fordi me manglar kollektive rom der me kan konfrontere den rå terroren frå miljøøydeleggingane?

Dessverre er det uråd å kople seg frå kapitalismen, sjølv om det skjer for å kjempe mot han. Det var sjølve grunnlaget for at Marx skreiv om ein revolusjon innanfrå: kapitalismen har ein ekspansiv logikk, og ein må kjempe mot han innanfrå. Arbeidarklassen har sosial kraft nettopp fordi han opererer maskinen frå innsida maskinen, og ikkje frå utsida.

Det er sant at det er meir tenkeleg for dei fleste å vinne små sigrar på lokalnivå enn større som kanskje kan komme på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå. Det er au sant at slike sigrar er viktige – ikkje fordi dei stansar miljøendringane, men fordi dei endrar grunnlaget me kjempar på, og endrar folks oppfatning av kva som er mauleg.

Som Klein skriv:

For dei fleste av oss som lever i etterindustrielle samfunn, når me ser svart–kvitt-bilete av generalstreikar på 1930-tallet, victory gardens¹ frå 1940-tallet, eller Freedom Rides² frå 1960-tallet, kan me ganske enkelt ikkje sjå oss sjølve som del av så djupe og omfattande mobiliseringar.

Sant nok, sjølv om dette ser ut til å ha endra seg dei siste fire åra, om det er ein målestokk.

Poenget er ikkje å sky prosjekt på lokalnivå, men å vere klar over kva potensial dei har: Dei vil ikkje akkumulere forandringar som på eit eller anna stadium vil vinne over kapitalismen og gi oss eit alternativt samfunn, men det er slik Klein ser for seg kampen mot klimaendringane.

I staden må ein sjå prosjekt på lokalnivå som del av ein dynamisk kamp – ei omdreiing på tannhjulet som kan hende kan dreie mange andre hjul. Men om me skal endre sjølve måten maskinen fungerer på, må ein ta han frå kvarandre, gi han ny form, og bygge han på nytt.

Skillet kan verke uvesentleg, men kor viktig det er kjem klart fram i andre halvdel av boka der Klein ganske utførleg tar for seg lokale og regionale motstandsrørsler, som ho freistar knytte til global kamp mot bruken av fossil energi. Det er ei endring Klein trur kan komme som resultat av ein kombinasjon av ein new deal-aktig politikk og ei kulturell delegitimering av vekst som resultat av ei brennande moralsk protestrørsle lik den som var ein del av kampen mot slaveriet på 1800-tallet.

Oppheving og revolusjon

At Klein på dei siste sidene vender seg til opphevinga av slaveriet, ein strategi andre som Chris Hayes og Matt Karp har nytta, er like forvirrande som han er opplagt. Opplagt fordi slaveriet garanterte massiv kapitalakkumulasjon då det nye systemet snubla seg framover og så suste inn i industrialderen. Kampen mot slaveriet var verdsomspennande, og stod mot eit globalt utbyttingssystem med undertrykking og menneskeleg elende, som var grunnmuren for store delar av moderniteten.

Klein skriv korrekt at

bruk av fossil energi sjølvsagt ikkje er det moralske motstykket til å eige slavar eller okkupere land.

Det var ein økonomisk kamp som dreidde seg om så mykje meir: frigjøringa av slavebundne menneske, som rundt Atlanterhavet nesten bare var svarte afrikanarar.

Samanlikninga med eit slikt revolusjonært punkt i verdshistoria er lokkande for aktivistar og kommentatorar som gir seg i kast med den politiske økonomien som ligg under klimakrisa. Behovet for å slåst mot makt- og produksjonsstrukturar har fått miljørørsla til å gå lenger enn å rekne seg likeverdige med andre sosiale rørsler, og freista plassere seg som hovudkrafta mot dei sterke kapitalistiske og imperialistiske kreftene.

Men valet hennar er forvirrande, for når ho framstiller opphevinga av slaveriet som ein global revolusjon, teiknar ho eit bilete av ein moralsk kamp som gjekk føre seg på debattmøte. Det er eit syn som ser bort frå den verkelege krafta bak opphevinga: slavane som nekta å la seg underkue, den moralske forarginga og materielle støtta frå kvite som var mot slaveriet, og ein blodig krig som tok rikdom og makt frå plantasjeeigarane i USA.

Med andre ord blei slaveriet eit moralsk problem som ein del av ein historisk prosess som dreiv fram opphevinga av det. Den historiske prosessen er framleis heftig diskutert av historikarane, og er ein annleis prosess enn kampen for å la fossile energikjelder ligge i jorda.

Frå eit energiperspektiv starta slaveforbodet ein prosess som snart førte til det fossildrivne mekaniserte landbruket. Den omdanninga sendte produksjonen til himmels, i eit tempo som ville vore mest umauleg i eit slavebasert landbruk. Skiftet frå fossil energi er slik sett ei langsiktig utfordring for vekst og akkumulasjon, noko opphevinga av slaveriet ikkje var.

For å peike på skilnadene i energigrunnlaget i kampen mot slaveriet og kampen mot fossil energi, kan me ikkje redusere desse spørsmåla til «energi». Når Klein viser til opphevinga av slaveriet, viser ho til politisk makt, og særleg då demokratisk makt. Ho prøver dra eit klart skille mellom radikale demokratiske visjonar og valdeleg revolusjon:

Me ønsker gjøre desse radikale tiltaka på demokratisk vis, og utan blodbad, så valdelege, avantgardistiske revolusjonar har ikkje stort å tilby som vegkart.

Men kampen mot slaveriet viser begge desse tinga: Slavane i sør hadde aldri vunne fridommen gjennom Occupy-liknande allmøte på plantasjane. Som CLR James viste så meisterleg i verket om revolusjonen på Haiti, kom frigjøringa gjennom at makta blei tatt frå plantasjeeigarane og koloniherrane med vald.

Poenget er ikkje ei naiv forenkling som seier at valden stod sentralt, og må vere sentral for klimarørsla. Det er ganske enkelt å erkjenne at valden var uskilleleg både frå slaveriet og frå kampen for å oppheve det. Valden slaverimotstandarane brukte stod ikkje i motsetning til dei demokratiske måla.

Men om me les Klein velvillig, kan me forstå korfor ho vel analogien med opphevinga av slaveriet: Ho veit at kampen mot miljøøydeleggingane må vere massiv, og at han må kjempe mot dei underliggande strukturane i samfunnet – kapitalismen. Me må bygge koalisjonar på tvers av samfunnet, koalisjonar som kapitalismen vil prøve å hindre, og sameine kampar som frå først av ser uforeinlege ut.

Utfordringa er å gjøre det, samtidig som me hugsar at kampen har klassekarakter: «oss mot dei»-fortellinga i boka er klargjørande når ho fører oss bort frå det stadig meir marginale synet om at klimaendringane viser menneska som ei homogen gruppe miljøøydeleggande galningar.

Punktet om nyorientering er meir uklart. Gjennomsyra av Occupy-språket, Idle no more3 og dei andre sosiale rørslene som eksploderte etter 2011, argumenterer Klein likevel rundt klassemedvit på nyttig vis for lesarar som aldri har vore politisk aktive før.

For lesarar som leiter etter svar på spørsmåla om korfor sosiale rørsler dei siste fem åra ikkje har klart å slå tilbake innstrammingspolitikken, eller snu den globale sosiale og økologiske øydelegginga på brei basis, så må denne boka skuffe. Boka blei skrive for dei som er nye i miljørørsla, ikkje for garva veteranar.

Så mens boka har mange avgrensingar, så er ho likevel eit viktig bidrag til ei verd i krise. Klein erkjenner at spørsmålet «kva gjør me no?» bare får eit meiningsfullt svar om me først stiller spørsmålet «kva er det me prøver å gjøre?»

Klein er ikkje klar på det punktet, men me bør vere det, og ikkje vike unna: me ønsker ikkje avgrense makta til fossilselskapa eller den herskande klassen. Me prøver rive makta frå dei, fullstendig.

Innhold

Jokke Fjeldstad: Frontfag    2

Plukk    4

Rødt!-samtalen med Linn Herning    6

Dennis O`Neil: Er Trump fascist? Sanders sosialist? Clinton?    22

Petter Næss og Jin Xue: Bolig, bærekraft og rettferdig fordeling    34

Marie S. Martinussen, Aslak H. Hætta Bjørn og Elin V. Rutle:

50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?    46

Erik Solheim: Mindre utslepp gjev arbeid til fleire    52

Anja Ariel Brekke Hvorfor aktivistene i Paris har rett    56

Geir Jørgensen: Det meste er Nord. Mest bare ord    60

Trish Kahle: Kva kjem etter kapitalismen, Naomi Klein?    64 https://www.jacobinmag.com/2015/12/capitalism-naomi-klein-this-changes-everything-cop21/

Jokke Fjeldstad: Den grønne sjokkdoktrinen og MDG?    72

Johan Petter Andresen: EUs krise og folkeavstemningen     76

Ivar Jørdre: Kontraoffensiv i Latin-Amerika?     84

Oscar Dybedahl: Den kapitalistiske staten    92

Michael Roberts: Marxistisk teori om kriser under kapitalismen    102 https://thenextrecession.wordpress.com/2015/12/27/the-marxist-theory-of-economic-crises-in-capitalism-part-one/ del 2 http://wp.me/pLequ-3gv

Erik Ness: Politikk med generasjoner    114

Halvor Fjermeros: Arbeiderklasseparti eller velmenende humanister?    118

Aslak Storaker: Hva kan vi lære av Gramsci?    126

 

Bokomtaler:

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes: Angrep eller forsvar    130

Kalle Holmqvist: Fred med Norge     132

Bård Wormdal: Spionbasen     134

Peder Martin Lysestøl: Israel. Bak muren av myter og propaganda     136

Ellen Engelstad: Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel     138

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik: Ord er makt     141

Olsen, Aasarød og Bredeveien: Hvem skal eie Norge?     143

Svein Lund: Gull, gråstein og grums!     145

Mark Weisbrot: Failed     147

Jim Stanford: Economics for everyone     147

Tamáz Krausz: Reconstructing Lenin, an intellectual biografi     151

Egge, Holtsmark og Komarov: Aleksandra M. Kollontaj     153

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!     155

Hvordan utvikle og forstå klassekamp når man tilhører forskjellige generasjoner og kjønn?

Uttrykket «stole på gikta», er ikke så dumt. Det kan gjelde både vær og politikk. Intuisjon har også noe med erfaring å gjøre, men gikt er stort sett forbeholdt de «gamle».

Erik Ness er miljøarbeider, kasserer i Rødt Vestfold og redaktør av Rødt!.

Begrepet «stole på gikta» kan brukes av oss som har holdt på et halvt århundre med politikk/klassekamp. Og det er grunn til å lytte til varslene. Men kan vi forstå virkeligheten som former de unge generasjonene, og de uttrykkene dette får?

Det er 99 år siden den russiske revolusjonen som fortsatt preger min generasjon. For ikke å snakke om den kinesiske 32 år seinere. Da jeg ble født, var det kortere tid til begge disse revolusjonene enn til i dag. Tenk hvilke voldsomme forandringer i oppvekstvilkår og sosiale forhold de ulike i generasjonene i de siste 99 åra har sett! Da farfaren min var ung voksen, kunne ikke fattigfolk sende unga på skolen hele tida, fordi de mangla sko. Særlig gikk de glipp av undervisninga om vinteren da støvlene gikk på omgang. Da jeg jobba på skipsverft, fortalte de gamle arbeiderne om det.

Det er lettere å fordømme noe som er langt unna, og lettere å gå glipp av en forståelse, noe å lære allikevel. Det er ikke klokt å legge «de andres» opprør bak seg. På sekstitallet ville det utløst en kraftig debatt hvis Mao hadde blitt kalt diktator eller tyrann. Liberalere, Venstre-folk og deler av AP ville skrevet innlegg og nyansert «de som ikke skjønner noen ting». Dagens opprørere behøver ikke å være historieløse, selv om de ikke ble født for 67 år siden. Og: Er det ikke mulig å studere den rusiske eller kinesiske revolusjonen for å lære noe av det, uten å være leninist eller maoist?

Poenget er ikke å bli nostalgisk, men å få fram et viktig poeng, og det er marxistisk, at det er tida du lever i preger deg og grunnleggende sett former tankesettet ditt. Det har vært kapitalisme hele tida, kapitalister og arbeidere, reaksjonære og radikale og kommunister. For å forstå vår tid, må man være i alle generasjonene samtidig. Ingen kropper er det.

Dagens revolusjonære prøver – gamle som unge, kvinner som menn og innvandrere som «norske» – å forstå for å se en helhet, for å forandre ikke bare bedre velferdsgoder (alle har sko i Norge (!!) i dag, men grunnleggende å skape et samfunn der arbeidskraft ikke er en vare, ikke utbytting, altså et revolusjonært annet samfunn, sosialisme/kommunisme. Først da kan forskjellsNorge bli historie.

Men det er ikke lett, for vårt samfunn reproduserer de herskendes tanker. Derfor er organisering av de revolusjonære, de som ikke tror at kapitalismen er sivilisasjonens siste stadium, et viktig verksted og kan være en inspirasjon til å se ut over den politiske nesetippen sin, det umiddelbare. Et tidsskrift som Rødt! har en rolle for å gi tanken rom, også utover dagskampen. Og en retning.

Det var i min generasjon at arbeiderklassens sønner og døtre stormet inn på universitetene, slapp til. Fordi kapitalismen trengte dem. Tilsvarende at kvinner stormet ut på arbeidsplassene, som et resultat av bl.a. den eksploderende offentlige sektoren som tilbød kvinner jobb. Og «Forbanna nordlending!» ble et begrep fordi arbeidsplasser i nord ble rasert og distrikter fraflyttet som et resultat av APs «distriktspolitikk».

Idag er det forskjellig. Studentene studerer deltid og jobber på Rimi. Det er dårlig for å få fullt utbytte av studiene, og dårlig i forhold til å ha tid til kultur og politikk, og mindre tid til kritikk (tror jeg). Det er bra at akademikere har jobba sammen med arbeidsfolk som studenter, og det kan være erfaringer for seinere allianser. Men det fagkritiske miljøet på studiestedene fyller ikke store møtesaler, titusener fyller ikke gatene med krav til Lånekassa den ene dagen og mot USAs krigføring i Vietnam den andre. At fakultetene og gymnasene ikke flommer over av løpesedler og veggaviser, har også sin materielle årsaker: Vilkåra under kapitalismen i dag gjør at opposisjonelle, unge røde – til tross for Facebook, varm lunsj og dupeditter – tar ekstrajobber på sykehjem og KIWI og sitter adskillig flere timer med studier enn 68-erne gjorde.

Marx inspirerer fortsatt, ikke som profet, men fordi han analyserte grunntrekka i kapitalismen, at arbeidskrafta er en vare i «vårt» samfunnssystem, at krisene henger sammen med at det er kapitalisme. Hadde han bare sittet på British Library, hadde det blitt teori uten betydning. Han deltok i det virkelige livet, i de virkelige klassekampene og debattene. Mye av det han spådde, skjedde ikke. Han var også av sin tid.

Marx protesterte mot dem som ble dogmatiske og ville at han skulle produsere læresetninger.

– Jeg lager ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken, skal han ha sagt. Det er god marxisme.

Derfor må vi være nysgjerrige når tankene ikke finner former som vi «gamle» synes likner på det vi har sett før. Eller kanskje til forveksling likner gammelt tankegods, kall det gjerne opportunisme eller hva som helst. Men hva er den nye settinga?

Derfor er det verdt å skrive om venstrepopulismen i Hellas og Spania i tidsskriftet Rødt!, også på deres egne premisser. Først da kan vi se hva som forener, hva som skiller – når meninger brytes. Det betyr ikke at jeg er blitt populist. Jeg mener at klasser og klassekamp er kraftig undervurdert i f.eks. Podemos og av Hunnicke i Rødt! nr 4/2016, men det er nå denne lapskausen av klassekamp og helter som ledere som samler mer enn 2 % i folkerike land. Så hvorfor det?

Tilsvarende er det ingen grunn til at unge revolusjonære, som kunne ha vært barnebarna mine, bør tro at de spontant skjønner sin tid. Vår tids revolusjonære er en revolusjonær cocktail av synspunkter som preges av de herskendes tanker, alder, kjønn, klasse og seksualitet. Og de som er unge nå, kan jeg love, er plutselig «helt 2016».

Young er ikke beautiful, selv om de ikke har gikt.

Forventningene til årets frontfag var lave.

Likevel, mange ble skuffet da Felles-forbundet la vekk kravet om «brede kollektive ordninger» som LO sitt representantskap hadde gått inn for. Fellesforbundet tar på seg forhandlinger på vegne av felleskapet igjennom frontfagsmodellen. Da må vi kunne forvente at de skal lede oss framover og ikke bakover.

Det er tre viktige spørsmål i frontfagets oppgjør i år:

1. Arbeidstid

En utvida adgang til å avtale lengre ordinær arbeidstid er et alvorlig angrep på normalarbeidsdagen. Dette vil utvide hva som er normal arbeidstid og gi mindre felles fritid. Det fjerner tillegg for å jobbe i det som i dag er sett på som unormal arbeidstid.

2. Nulloppgjør

Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De rikeste har forskynt seg mer og mer av verdiene vi skaper. Fagbevegelsen og flere fagorganisert burde ha vært svaret for å snu denne utviklinga. Men: Den sosialdemokratiske moderasjonslinja førte til et nulloppgjør, i frontfaget i denne omgang. Uten tillegg som løfter det store flertallet, får man ikke gjort noe med de økende forskjellene. Nå må resten av fagbevegelsen sprenge rammene.

3. Pensjon

Opp som en løve og ned som en fell, er en god karakteristikk når det gjelder kravet om bedre pensjonsordning i privat sektor. Da fanden ville at intet skulle skje, overlot han det til en komite.

Lærdommen etter årets frontfagsoppgjør er at frontfaget spiller sin rolle, for å holde arbeiderklassen i sjakk.

Jokke Fjeldstad

Den første delen handlar om korvidt Marx hadde ein samanhengande kriseteori eller ikkje.

Den andre delen om den empiriske støtta for Marx si lov om lønsemd som ein teori om kriser under kapitalismen.

Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/. Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

På Marx ist Muss-konferansen i Berlin¹ i mai 2015 debatterte eg med professor Michael Heinrich om kor vidt Marx hadde ein samanhengande teori om kriser under kapitalismen, ein teori som kunne bli testa empirisk. Heinrich sitt syn, klårast uttrykt i ein artikkel han skreiv for Monthly Review Press i 20142, var at Marx ikkje hadde ein samanhengande kriseteori, og dessutan kan teorien ikkje bli testa sidan vi berre har offisiell kapitalistisk statistikk. Her er ein revidert versjon av talen min i den debatten.

Korfor bryr vi oss om kriseteorien?

Dei som er aktive i arbeidarklassen sin kamp mot kapitalen internasjonalt, kan undre seg på korfor nokre slike som meg bruker så mykje tid på ideane til Marx og andre om korfor kapitalismen har regelmessige og gjentakande lågkonjunkturar og finansielle samanbrot. Vi veit at dei gjer det, så la oss berre halde fram med å gjere ende på kapitalismen gjennom kamp og legge til sides småkrangel om teori.

OK, det er gode grunnar til å forstå teorien, fordi god teori fører til betre praksis. Ja, vi veit at kapitalismen har regelmessige og ofte djupe økonomiske kriser. Desse skadar folk sine levekår og hindrar at menneskeleg sosial organisering kan bringe oss framover til ei verd med overflod og ut av knappheit og slit. Og kriser kjennemerker den motseiingsfulle og sløsande naturen til den kapitalistiske produksjonsmåten.

Før kapitalismen var kriser produkt av knappheit, hungersnaud og naturkatastrofar. No er dei produkta til ein profittskapande pengeøkonomi. Dei er menneskeskapte, og no synest dei vere utafor menneskeleg kontroll, ein fetisjisme. Framfor alt syner krisene at kapitalismen er eit feilslått system trass i dei store framstega i arbeidsproduktivitet som denne produksjonsmåten har skapt over dei siste 200 åra eller noko slikt. Kapitalismen må bli skifta ut viss menneskesamfunnet skal kunne gå framover eller i det heile overleve. Så kapitalisme som system spelar ei rolle.

Hadde Marx ein samanhengande kriseteori?

Kva er teorien? Det er ei sak som blir debattert intenst blant marxistar. Det finst ulike tolkingar.³

Kapitalistiske kriser i produksjonen skriv seg frå ’underkonsum’, mangel på pengebruk blant arbeidarar som ikkje har nok å kjøpe for, det skriv seg frå ’misforhold’, anarkiet i den kapitalistiske produksjonen inneber at produksjon i ulike sektorar kan kome ut av takt med andre, og produksjon kan rett og slett slå ut etterspørsel.

Eller det er mangelen på lønsemd i eit økonomisk system som står og fell på at profitt blir skapt for private eigarar viss investering og produksjon skal finne stad. Etter mitt syn er det siste argumentet det som både er den beste tolkinga av Marx sin teori og også det som er logisk og i tråd med fakta.

Nokre hevdar at Marx ikkje hadde ein samanhengande teori om økonomiske kriser, og det var spesielt tilfellet med Marx si lov om lønsemd. Argumenta går på at gjennom å lese Marx sine arbeid, Kapitalen, Teoriane om meirverdi og Grundrisse, viser det seg at Marx si lov om profittraten sin fallande tendens er inkonsistent og ulogisk.

For eksempel hevdar lova at verdien av produksjonsmiddel (maskineri, kontor og anna utstyr) over tid vil auke i forhold til verdien av arbeidskraft (kostnaden knytt til å sysselsette arbeidskraft). Dette kalla Marx ein aukande organisk samansetning av kapitalen. I og med at verdi (og profitt) berre blir skapt av arbeidskrafta, vil verdien som arbeidskrafta produserer over tid minke i forhold til kostnaden knytt til investering i produksjonsmiddel og arbeidskraft. Profittraten vil ha ein tendens til å falle.

Men nokre marxistiske kritikarar seier at dette tar utgangspunkt i at meirverdirate (forholdet mellom profitt og kostnaden med å sysselsete arbeidskraft) vil bli verande statisk eller auke mindre enn den organiske samansetninga av kapitalen. Og det er ingen logisk grunn til å gå ut frå det. Sjølve auken i den organiske samansetninga vil innebere ein auke i meirverdiraten (å auke produktivitet), slik at lova er verkeleg ubestemt. Vi veit ikkje om det vil føre til eit fall eller ein auke i profittraten.

Men dette er å misforstå lova og korleis Marx la ho fram. Lova ’som lov’ er at ein aukande organisk samansetning av kapital vil finne stad og at profittraten vil falle, føresett at meirverdiraten er statisk. Men dette er berre ein ’tendens’ fordi det finst ’mot-tendensar’, blant desse ein aukande meirverdirate, ein stadig minkande verdi på produksjonsmidla, at lønningar blir pressa ned under verdien til arbeidskrafta, utanrikshandel og fiktive overskot frå finansspekulasjonar. Men desse er ’mot-tendensar’, ikkje del av lova ’som lov’ nettopp fordi dei ikkje vil overgå lova (tendensen) over tid.

Som Marx sa:

Dei avskaffar ikkje den allmenne lova. Men dei er grunnen til at den lova heller fungerer som ein tendens, som ei lov der funksjonen blir justert, pressa tilbake og svekka av mot-tendensar. Desse avskaffar ikkje lova, men svekkar effekten. Lova handlar som tendens. Og det er berre under visse forhold og berre etter lange periodar at verknadane skarpt kjem til syne.

Marx hevdar at lova er grunna i to realistiske føresetnader: 1) verdilova gjeld, dvs. at verdi (og meirverdi) berre blir skapt av levande arbeid og 2) kapitalistisk akkumulasjon fører til at den organiske samansetninga av kapitalen aukar. Desse føresetnadane (eller ’prioriane’ i moderne statistisk språk) er ikkje berre realistiske. Dei er sjølvinn-lysande.

Først, verdilova. Produksjonen av det Marx kalla ’bruksverdiar’ (ting og tenester vi treng) er nødvendig for å skape verdi. Men til og med eit barn kan sjå at ingen ting er produsert utan at levande arbeid er i funksjon.

Eit kvart barn veit at ein nasjon som sluttar å arbeide, eg vil ikkje seie i eit år, men til og med i få veker, vil gå under. (Marx til Kugelmann 11. juli 1868.)

Den aukande organiske samansetninga av kapitalen er og sjølvinnlysande. Som eit resultat av mekanisering, frå handverktøy til fabrikkar, maskineri og romstasjonar er det ein enorm auke i arbeidsproduktivitet under kapitalismen. Ja, det skaper nye jobbar for levande arbeid, men det er i hovudsak ein prosess som avskaffar arbeid. Mens kvar eining av nye produksjonsmiddel kan innehalde mindre verdi (takka vere den reduserte produksjonsprisen til den teknologien) enn ei eining av eit eldre produksjonsmiddel, blir det eldre skifta ut med nye og ulike produksjonsmiddel, eller av eit nytt system av produksjonsmiddel, eit system som inneheld meir samla verdi enn verdien av dei produksjonsmidla dei er komne i staden for.

Som Marx forklarer i Grundrisse:

Det som blir billegare, er den individuelle maskinen og komponentane til denne, men det blir også utvikla eit system av maskineri. Reiskapane er ikkje berre skifta ut med ein einskilt maskin, men med eit heilt system … Trass i at individuelle element blir billegare, aukar prisen på heilskapen enormt.

Som Marx slo fast:

Det ville vere muleg å skrive ei heil historieavhandling om oppfinningane som er gjort etter 1830 berre med sikte på å skaffe kapitalen våpen mot opprøra til arbeidarklassen.’ (Marx, 1967a, s. 436)

Høgare produktivitet er ikkje målet med kapitalistisk investering. Målet er høgare profitt. Og for å nå det treng kapital høgare produktivitet og arbeidssparande nye produksjonsmiddel. Hadde Marx rett i at kapitalistisk investering fører til høgare organisk samansetning av kapital over tid? Sjølvsagt hadde han det. Sjå på figuren.

Den viser ein jamn auke i verdien til produksjonsmiddel (maskineri m.v.) i forhold til verdien av arbeid (målt i arbeidstid) i USA etter 1947. Han viser også aukande produktivitet (arbeidstida som går med til å produsere ei eining av ting eller tenester – LT). Dette er for Storbritannia frå 1855 av, slik Esteban Maito har målt det).4 Vi har altså ein aukande organisk samansetning av kapital (VkxH) og ein aukande arbeids-produktivitet (minkande LT) og eit fall i profittrate over tid (ROP). Dette er Marx si lov ’som lov’.

Mot-tendensar finst, men dei slår ikkje ut tendensen, sjølve lova, over uavgrensa tid. Korfor? Vel, for det første så har meirverdiraten ei grense (24 timar) og det finst inga grense for utvidinga av den organiske samansetning til kapitalen. For det andre er det ei ’sosial grense’ for auken i meirverdi-raten. Arbeidskraft (arbeidarane sine kampar) og samfunn (sosial lovgiving og vane) set nemleg ein minimumstandard for ’sosialt’ liv, arbeidstimar osv. Dette er essensen i klassekamp under kapitalisme.

Droppa Marx lønsemdlova si som kriseteori?

I eit brev til Engels så seint som i 1868, meir enn ti år etter at han først utvikla lova, sa Marx at lova «var ein av dei største sigrane over ’dasslokket’ (eller ’eselbrua’) i all tidlegare økonomiteori.»?

Men mange marxistiske kritikarar går ut ifrå at Marx droppa denne lova som relevant sidan han ikkje synest å vise til lova etter at han utdjupa ho seint på 1860-talet, og såg meir på rolla til kreditt i kriser (slik Keynes og moderne heterodokse økonomar gjer no). Dessutan gjorde Engels alt for mykje ut av Marx si lov i det han gav ut bind 2 og 3 av Kapitalen etter at Marx døydde. Han forvrengde faktisk Marx sitt syn på dette.

1978 hadde Jerrold Seigel eit tilbakeblikk på manuskripta. Jau, Engels gjorde klare redaksjonelle endringar i det Marx hadde skrive om lova, bl.a. i bind 3. Han delte det inn i tre kapittel, 13–15. 13 var ’lova’, 14 var ’mothandlande innverknader’ og 15 forklarde dei ’indre motseiingane’ (kombinasjonen av tendensen og mottendensane). Engels flytta noko av teksten om lova ’som lov’ inn i kapittel 13. I Marx sitt manuskript kom dette etter motverkande faktorar i kapittel 14. Men ved å gjere dette overdriv han ikkje det viktige ved lova. Tvert imot lar Engels det kome til syne at Marx balanserer mottendensane på same vis som sjølve lova når den opphavlege rekkefølgja til teksten understrekar lova etter å ha drøfta mot-verknader. Altså, slik Seigel formulerer det:

Engels fekk Marx si tiltru til den aktuelle verknaden av profittlova til å verke svakare enn den manuskriptet hans indikerer at ho var. (Seigel, Marx’ Fate: The Shape of a Life, Princeton, Princeton University Press, 1978, s 339 og note 26).

Fred Moseley og Regina Roth introduserte nyleg ei ny omsetting til engelsk av Marx sine fire utkast til bind 35 av Ben Fowkes. Der blir Marx si lov om lønsemd utvikla og det blir vist korleis Engels redigerte desse utkasta til Kapitalen (Moseley sin introduksjon til Marx sine skrifter). Moseley konkluderer med at den mykje baktalte Engels gjorde ein solid jobb med å tolke Marx sine utkast, og det skjedde inga reell forvrenging.

Ein kan derfor gå ut ifrå at Engels sine inngrep vart gjort fordi han ønska å få Marx sine formuleringar skarpare fram og meir brukbare i dåtidas politiske og sosiale debatt, for eksempel i det tredje kapittelet om profittraten sin fallande tendens.

I 1870 flytta Engels frå Manchester til London. Han og Marx møttest frå då av rutinemessig, vanlegvis dagleg. Diskusjonar kunne halde fram til langt på natt. Marx sitt hus låg berre ein gangveg på vel 10 minutt unna … og der fanst alltid enten Mor Raudhette eller Grafton Arms (Namnet på mange barar og pubar i England, oversetjaren sin merknad). Så seint som i 1875 leika Marx seg med å kalkulere meirverdi-raten og profittraten. Viss Marx verkeleg hadde droppa lova som sitt viktigaste bidrag til å forstå kapitalismen sine motseiingar, ville han ikkje då ha fortalt det til Engels?

Så langt har eg drøfta om Marx hadde ein heilskapleg teori om kriser. Eg gjekk ut frå at teorien til Marx var knytt til lova hans om profittraten sin tendens til å falle, og at denne lova var heilskapleg og realistisk. Eg hevda også at Marx ikkje gjekk bort frå denne lova i dei seinare arbeida sine, slik nokre har hevda, og at ho blir verande den beste og mest grundige teorien om regulære og tilbakevendande økonomiske kriser i kapitalismen. No skal eg legge fram ein del empiriske bevis frå moderne kapitalistiske økonomiar for å underbygge dette synet. Dette fullfører det som nettopp er ein kort artikkel om den marxistiske kriseteorien – slik eg oppfattar han – med mykje utelate.

Samsvarar Marx si lov med fakta?

Ein del marxistisk kritikk av Marx si lov om lønsemd meiner at lova ikkje kan bli bevist empirisk eller tilbakevist fordi offisiell statistikk ikkje kan bli brukt til å vise Marx si lov i praksis. Men det finst rikeleg med analysar utført av marxistiske økonomar som viser noko anna. Det springande punktet i vurderinga av om lova gjeld i moderne kapitalistiske økonomiar ligg i å vise om

1. profittraten fell over tid når den organiske samansettinga av kapitalen aukar,
2. om profittraten aukar når den organiske samansettinga fell eller når raten av meirverdi aukar raskare enn den organiske samansettinga av kapitalen,
3. om profittraten aukar viss det blir eit skarpt fall i den organiske samansettinga av kapitalen slik tilfellet er under ein lågkonjunktur. Desse ville vere dei empiriske testane, og det finst mengdevis av empiriske bevis innafor økonomien i USA og i verdsøkonomien som viser at svaret er ja på alle desse spørsmåla.

For eksempel brukte Basu og Manolakos⁶ økonomiske analysar av økonomien i USA mellom 1948 og 2007 og fann at det var ein sekulær tendens for profittraten til å falle med ein målbar reduksjon på rundt 0,3 prosent i året «etter justering for mot-tendensar.» I arbeidet mitt om profittrate i USA⁷ fann eg eit gjennomsnittleg fall på 0,4 prosent i året gjennom 2009. Og G Carchedi har vist eit diagram for auken i organisk samansetting av kapital (OCC). Denne viser det same.

Det er ein klar invers korrelasjon mellom aukande organisk samansetting av kapital og ei fallande profittrate.

Kan Marx si lov forklare kriser?

Korleis kan Marx si lov om lønsemd fungere som ei forklaring og varsle lågkonjunkturar i kapitalistiske økonomiar? Lova fører til ein klår årsakssamanheng for regulære og tilbakevendande kriser (lågkonjunkturar). Dei går frå fallande lønsemd til fallande profitt til fallande investering til fallande sysselsetting og inntekter. Ein botn er nådd når det har vorte nok øydelegging av kapital-verdiar (avskriving teknologisk, selskap går konkurs, reduksjon av lønskostnader) til å auke overskota og deretter lønsemda. Den auka lønsemda fører på ny til auka investering. Beviset for denne årsakssamanhengen mellom profitt og investering er tilgjengeleg. Jose Tapia Granados finn ved å bruke regresjonsanalyse¹⁰ at gjennom 251 kvartal med økonomisk aktivitet frå 1947 av tok profitten til å falle lenge før investeringar fall, og at profitt før skatt kan forklare 44 % av alle endringar i investeringar, mens det ikkje finst noko bevis for at investeringar kan forklare noko endring i lønsemd. Eg finn ein høgare ’Granger kausalitet’ på 60 % frå årlege endringar i profitt og investering (upublisert) og ein korrelasjon på 0,67 for perioden etter 2000¹¹. Og sjå dette hos G Carchedi (Carchedi-presentasjon).

I perioden fram mot Den Store Resesjonen 2008–9, kan vi for USA visuelt sjå årsakssamanhengen når det gjeld overskot, investering og reelt brutto nasjonalprodukt i figuren nedafor. Når det gjeld samla selskapsoverskot observerer vi ein topp midt på året 2006. Investering og samla brutto nasjonalprodukt følgjer to år etter. Overskota aukar på igjen mot slutten av 2008 og investering følgjer eitt år seinare.

To grunnleggjande regularitetar blir synlege: at ei endring i overskota har ein tendens til å bli følgd neste år av ei endring i investeringar same vegen, og at ei endring i investeringar vanlegvis blir følgd få år seinare av endringar i overskota den motsette vegen. Slik oppstår ein syklus. Frå desse resultata, «regulariteten» til syklusane i økonomien, og det faktumet at lønsemda stagnerer i 2013 og fell i 2014 (og no samla overskot i 2015) etter vekst mellom 2008 og 2012, kan vi ha god grunn til å slutte at ein resesjon i den amerikanske økonomien, som også vil bli del av ei krise i verdsøkonomien lik Den Store Resesjonen, på ny vil finne stad innan dei neste få åra.

Og Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering. Lova om tendensen spår at over tid vil det globalt oppstå eit fall i profittraten, noko som vil skape fleire kriser av øydeleggjande karakter. Ved hjelp av moderne marxistisk analyse kan ein slå fast at den globale profittraten har falle over dei siste 150 åra. Sjå figuren under (data frå Esteban Maito og ’pynta på’ av meg).

I seinare tid har det vorte stilt spørsmålsteikn ved Maito sine data for det nittande hundreåret (Dumenil-Levy om Maito)¹², men i eit nyare arbeid med ulike kjelder og land finn eg ein liknande trend for perioden etter 1945 globalt (Ny gjennomgang av global profittrate juni 2015)¹³. Og tidlegare banebrytande arbeid utført av Minqi Li og kollegaer¹⁴, så vel som av Dave Zachriah¹⁶, viser ein tilsvarande trend.

Slik konkluderer Maito: Profittraten sin tendens til å falle og den empiriske stadfestinga av dette avdekker den historiske avgrensa naturen til kapitalistisk produksjon. Viss profittraten måler vitaliteten til det kapitalistiske systemet, er den logiske konklusjonen at systemet nærmar seg slutten. Det finst mange måtar som kapitalen kan prøve kome over kriser og stadig vekk regenerere. Periodiske kriser er ein del av den kapitalistiske produksjonsmåten og tillet, til sjuande og sist, ei delvis gjenvinning av lønsemd. Dette er ei karakteristisk side ved kapital og den sykliske naturen til den kapitalistiske økonomien. Men den periodiske naturen til desse krisene har ikkje stoppa profittraten sin trend nedover på lang sikt. Så dei argumenta som hevdar at kapitalen har ein utømmeleg kapasitet til å gjenopprette profittraten og sin eigen vitalitet, og som derfor ser på den kapitalistiske produksjonsmåten som eit naturleg og a-historisk fenomen, er tilbakeviste av dei empiriske bevisa.»

Så lova varslar at etter som den organiske samansettinga av kapitalen aukar globalt, vil profittraten falle trass i suksessive kriser (som for ei tid kan gjenopprette lønsemd). Dette viser at kapitalisme som produksjonsmåte og med tilsvarande sosiale forhold er forbigåande. Kapitalismen har ikkje alltid funnest og han har endelege grenser. Og desse er kapitalen sjølv. Han har ei ’utgått på dato’ grense. Dette er kjernen i Marx si lov om lønsemd.

Alternative teoriar

Vi nektar ikkje for at det finst andre faktorar i kapitalistiske kriser. Rolla til kreditt er ein viktig del av den marxistiske kriseteorien. Profittraten sin tendens til å falle avlar mot-tendensar. Noko som er stadig viktigare er utvidinga av kreditt og kanaliseringa av meirverdi inn i investering i fiktiv kapital heller enn produktiv kapital for mellombels å auke lønsemda på eit vis som til slutt skaper katastrofale følgjer, slik Den Store Resesjonen viser (Den Store Resesjonen. Gjeldssaker¹⁷).

Alternative kriseteoriar som for lågt konsum eller mangel på effektiv etterspørsel er henta frå teoriar frå den reaksjonære Thomas Malthus og den radikale Sismondi i det tidlege 19. hundreåret og deretter tatt opp igjen av Keynes på 1930-talet og av moderne ulikskapsteoretikarar som Stiglitz og post-keynesianske økonomar¹⁸. Men mangel på etterspørsel og aukande ulikskap kan verken forklare regulariteten til kriser eller varsle den neste. Desse teoriane har heller ikkje sterkt empirisk grunnlag (Kan ulikskap skape kriser)¹⁹.

Etter å ha konkludert at Marx ikkje hadde ein kriseteori og derfor kutta ut lova om lønsemd, la professor Heinrich sjølv fram ein vag teori²⁰: kapital akkumulerer og produserer meir produksjonsmiddel blindt. Dette kjem i strid med konsumetterspørsel frå arbeidarar. Slik utviklar det seg eit ’gap’ som må bli fylt med hjelp av kreditt, men på eit vis kan ikkje dette oppretthalde ting i det uendelege og dermed bryt produksjonen saman. OK, det er ein slags teori, men svært mykje av det same som den underkonsum- (overproduksjon) teorien som Heinrich sjølv vrakar og som Marx vraka for 150 år sidan²¹. Det synest langt mindre overtydande eller empirisk støtta enn Marx sin eigen kriseteori grunna på lova om lønsemd.

Ingen annan teori, verken frå ’mainstream’ eller frå ’heterodoks’ økonomi kan forklare dei tilbakevendande og regelmessige krisene og by eit klårt objektivt grunnlag for teoretisk å forstå det kapitalistiske systemet.

Korfor ikkje Marx si lov om lønsemd?

Til slutt, korfor ønskjer professor Heinrich og andre som professorane David Harvey²², Dumenil og Levy²³ og mange andre marxistiske økonomar å få bort Marx si lov om lønsemd som kriseteori?²⁴

Dei trur sjølvsagt at ho er galen. Men alle desse alternative teoriane har ein ting felles. Dei foreslår ein veg ut av kriser innafor det kapitalistiske systemet. Viss problemet er for lågt konsum, auk offentleg pengebruk. Viss problemet er aukande ulikskap, korriger det med skattlegging. Viss problemet er for mykje kreditt eller ustabilitet i finanssektoren, reguler han. Ikkje noko av dette fører til politikk eller handling med sikte på erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten i det heile, berre i retning å korrigere eller betre han. Dei leier til reformistiske strategiar, dvs. der finst det ikkje noko behov for å erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten med felles eige av produksjonsmidla og demokratisk kontrollert planlegging for behov (sosialisme).

Då blir sosialisme eit moralsk problem med sikte på å bli kvitt fattigdom og ulikskap og ikkje noko som er objektivt nødvendig viss menneskjesamfunnet skal oppnå fridom frå slit og trelldom. Det er eit reformistisk syn, ikkje Marx sitt. Men til og med desse små endringane som opprettheld kapitalisme kan overfor kapitalen sin valdelege motstand krevje revolusjonær handling – så korfor stoppe ved reform?

Notar:

1. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
2. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/05/monthlyreview-org-crisis_theory_the_law_of_the_tendency_of_the_profit_rate_to_fall_and_marxs_studies_in_the_1870s__mont.pdf
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2013/05/19/michael-heinrich-marxs-law-and-crisis-theory/
4. https://www.academia.edu/7876021/Maito_Esteban_Ezequiel_-_And_yet_it_moves_down_The_tendency_of_the_rate_of_profit_to_fall_in_United_Kingdom_1855-2009_
5. http://www.brill.com/products/book/economic-manuscript-1864-1865
6. http://gesd.free.fr/basumano.pdf
7. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
8. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
9. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/07/cycles-in-capitalism.pdf
10. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/06/does-investment-call-the-tune-rpe.pdf
11. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/11/24/marxians-marxists-profitability-investment-and-growth/
12. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/dumenil-levy-on-maito.pdf
13. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
14. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
15. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/long-term-movement-of-the-profit-rate-in-the-capitalist-world-economy.pdf
16. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/zacha10.pdf
17. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/08/the-great-recession.pdf
18. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
19. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
20. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
21. http://www.mcg-j.org/swp_arc/english/etheory/economics/eprm29-2.htm
22. 22 https://thenextrecession.wordpress.com/2014/12/17/david-harvey-monomaniacs-and-the-rate-of-profit/
23. https://thenextrecession.wordpress.com/2011/03/03/the-crisis-of-neoliberalism-and-gerard-dumenil/
24. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/06/01/theres-a-long-term-decline-in-the-rate-of-profit-and-i-am-not-joking

Figur nr. 1. Arbeidstid for å produsere ei eining av bruksverdi (eit pund til 2006-prisar i minutt), volum av fast kapital per arbeidstime (pund til 2006-prisar) og profittrate. Storbritannia 1855–2009

Det er stor enighet om at klimaendringene og det grønne skiftet krever handlekraft. Nå har et utvalg i Miljøpartiet de grønne (MDG) lansert sin plan for en grønn slanking av velferdsstaten.

Jokke Fjeldstad er tillitsvalgt i Handel og Kontor, medlems- og organisasjonsekretær i Rødt og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Med boka Sjokkdoktrinen populariserte Naomi Klein fortellingen om hvordan kapitalen bruker historiske øyeblikk da befolkningen har fokus på egne katastrofer til å gjøre store politiske endringer. Gjennom eksempler fra hvordan kuppet i Chile ble brukt som et nyliberalt laboratorium til Orkanen Katarina tar hun med oss til en rekke steder i nyere historie. Felles er at mens befolkningen er i sjokk, blir det gjennomført store politiske endringer. Sjokkdoktrinen viser oss hvordan krig og naturkatastrofer har blitt brukt på samme måte, som politiske kupp.

I det femti siders lange dokumentet – Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn – er det lite konkret. Det er mange vakre generelle formuleringer, som står åpne for å fylles med konkret innhold. Det er også gode forslag her som vil være med på å stoppe klimaendringer.

Blått og rødt MDG

Selv om MDG hele tiden har hevdet at de er blokkuavhengige, har et samlet norsk kommentatorkorps og politiske motstandere hevdet at de egentlig tilhører venstresida. Den store bredden av MDGs lokalpolitiske samarbeid har vært med partiene som sier de tilhører venstresida. De borgerlige partienes store nederlag i 2015 var i stor grad MDGs fortjeneste. Der MDG søkte samarbeid med borgerlige partier, ble de møtt med kollektiv hoderisting. Fortellingen om MDG som venstreparti undergraver det faktum at selv om flertallet av velgere og partimedlemmer har stemt ”sosialistisk”, så er det krefter innen partiet som har borgerlig bakgrunn. Misfornøyde, tidligere tilhengere av partiene Høyre og Venstre spiller en rolle i utviklingen av MDG. Høyresida i MDG får lett gjennomslag i partiledelsen så lenge strategien til partiet er å være et sentrumsparti eller blokkuavhengige.

Dokumentet Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn bærer også preg av at mange næringspolitiske forslag skal tilrettelegges for selskaper. Det er mange nye «gulerøtter» for de som vil satse i grønn industri. Pisken er ment for noen andre. Det refereres direkte til NHO foreningen Abelia. De legger vekt på at de har fått innspill fra gründere og næringslivsledere. Ikke rart at det blir næringsvennlig.

Kjøper premissene til nyliberal innstrammingspolitikk

Utvalget går inn for å stramme inn på pensjon, redusere sykelønna ved innføring av karensdager, avvikle pendlerfradraget, avvikle BSU, svekke rentefradrag og droppe tannhelsereform. Dette forslaget til kursendring begrunnes ikke i miljø og klima. Det begrunnes i liberale prinsipper om at staten må begrenses (slik vi kjenner det fra borgerlig side i politikken):

Det liberale prinsippet (som også grønn ideologi har en god dose av) tilsier at det formelle felleskapet (stat, fylke, kommune) skal ha rimelig avgrenset omfang, og at omfattende inngripen i privatlivet (herunder privat eiendom) trenger en god begrunnelse.¹

Og det begrunnes med dårlige utsikter for norsk produktivitet (jfr. Produktivitetskomisjonen):

Lavere vekstbidrag fra oljenæringen, flyktningsituasjonen, grønn omstilling og en høyere andel eldre vil påvirke økonomien. Hvor godt vi lykkes med å øke produktivitetsveksten, vil være avgjørende for den langsiktige velstandsutviklingen i Norge.²

Med dette vil MDG binde seg til høyresidas oppfatning om de framtidige utsiktene for Norge. Både ideologisk til statens avgrensing og i konkret innstrammingspolitikk. MDG aksepterer med dette høyresidas premiss om at det må en hestekur til for å berge velferdsstaten.

Produksjonskommisjonen bygger på en ideologisk forestilling om konkurranse og avregulering veien for å bedre produksjonsevnen. Sterk offentlige sektor, fellesskapsløsninger og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling. Konkurranse kan ofte sette press på utgiftene, men det betyr ikke nødvendigvis at man øker produktiviteten. Produktivitet er nemlig hvordan vi får mest ut av ressursene våre. Selv om man lar flere konkurrere om å f.eks. og la både Posten og PostNord levere post, så fører det ikke til bedre ressursbruk ved å la to postbiler kjøre etter hverandre med halvparten så mange brev i hver bil.³ Alternativet til konkurranse er gjerne mer samarbeid som vil føre til mer rasjonell ressursbruk. Fornuftig ressursbruk burde vært en hjørnestein i grønn politikk.

Sekstimersdag eller sjette ferieuke

De dårlige utsiktene for veksten i norsk produktivitet blir også brukt av MDG som argument for å legge sekstimersdagen på hylla og nøye seg med mer moderate arbeidstidsforkortninger. Utvalget foreslår at en sjette ferieuke er et bedre langsiktig mål, og at forkortninger kan tas ut i enkelt-dager fram mot en sjette ferieuke. Her ser de helt bort i fra at Norge har gått igjennom en lengre periode der kapitalen har forsynt seg grovt av produksjonsveksten. Andelen til vanlige lønnsmottakere har blitt mindre, som følge av moderat lønnspolitikk og hensynet til konkurranseutsatte bedrifter. Samtidig har det vært lønnsfest hos ledere, finansnæring og utbyttefest på børsen. I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. På 80-talllet tjente de rikeste 26 ganger snittinntekten, på 2000-tallet hadde det økt til 174 ganger.⁴

Skal vi snu denne utviklinga og få mer av kaka, kan det gjøres ved å kreve mer i inntekt. Dette vil jo føre til et økt forbruk. Som igjen er lite bærekraftig med tanke på miljøet. Dermed er det nødvendig at vi tar ut en del av denne veksten vi allerede har vært med og skapt, i mer fritid og kortere arbeidsdag. Dette er god miljøpolitikk.

Det er også verdt å tenke over at mer ferie eller kortere arbeidsdag vil slå forskjellig ut på forbruket vårt. Kortere arbeidsdag vil i liten grad påvirke forbruket. Det vil først og fremst gi oss bedre tid til å gjøre det vi liker å gjøre i hverdagen. Derimot vil nok ekstra feriedager føre til ekstra ferieturer. De fleste bruker litt ekstra når det er ferie. Vi reiser bort. Dette vil føre med seg økte utslipp gjennom økt flytrafikk og forbruk.

MDG – fra blokkuavhengig til tradisjonelt sentrumsparti?

Etter mitt syn var den påståtte blokkuavhengigheten en viktig nøkkel for å forstå MDGs vekst. Det er nok av folk som er lei av at man har to såkalte blokker, når resultatet av valget betyr tilnærmet lik politikk. Styringspartiene AP og Høyre har stått sammen om de fleste store reformene i Norge. Valget mellom blokkene førte ikke til et brudd med nyliberalisme eller omlegging til grønn økonomi. Behovet for et reelt politisk alternativ er tilstede i mange viktige spørsmål. Men den politiske virkeliggjøringen av dette alternativet er en verre nøtt å knekke. Mandatfordeling og kampen om vervene etter valget tvinger partiene inn i blokkene. Samtidig har mange velgere også sterke meninger om hva som er det minst ille alternativet av blokkene.

MDG ble etter kommunevalget fanget i denne realiteten. Det ble ingen kommuner der en ny grønnblokk tok makta, eller der det virket som om de forsøkte å etablere det. De viste at de i realiteten ikke er blokk-uavhengige, men et sentrumsparti villige til å bli med i begge blokkene.

I flere spørsmål ser vi krefter i MDG jobbe for at de skal bli et mindre grensesprengende parti. MDG-byrådens håndtering av Hausmania i Oslo, i strid med eget partis politikk, framstår først og fremst som smisking ovenfor styringspartiene. At MDG er et parti som er ansvarlige og forholder seg til styringspartienes rammer på hva som er mulig og ikke i politikken. Det er samme utvikling som gjør at utvalget foreslår at MDG:

ikke bør foreslå og støtte dyre utvidelser av velferdsstaten og at vi også bør vurdere å kutte i enkelte av dagens ordninger.¹

Noter:

1. Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn https://www.mdg.no/content/uploads/2016/03/Rapport-fra-%C3%B8konomi-og-n%C3%A6ringsutvalg_final.pdf
2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/produktivitetskommisjonens-andre-rapport-omstilling-er-nodvendig/id2475081
3. Stein Stugu: Det eneste saliggjørende i heftet Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon, Forlaget Rødt! 2015 (På nett: http://www.manifesttidsskrift.no/nar-konkurranse-svekker-produktiviteten/)
4. http://marxisme.no/fire-fakta-om-forskjells-norge/

Den globale politiske og økonomiske eliten har alltid vore interessert i Latin-Amerika sine resursar. Men venstreorienterte land har forsøkt å hindre denne utplyndringa av kontinentet, og gje sine folk sjølvråderett og rettferdig fordeling av økonomien. Vil desse endringsprosessar framleis halde fram og styrke seg?

Ivar Jørdre er kunstnar, bloggar og politisk aktiv. Han har hatt utstillingar i Noreg, Italia og Indonesia. Sidan 2013 har han dreve politikk- og kunstbloggen ivarjordre.wordpress.com, og er medlem i Raudt.
(Foto: Xavier Granja Cedeño)

«Mainstream media» har ikkje for vane å ha søkeljos på alternative økonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me er inne i og har vore i sidan 2008 (og lenge før i ulike krisesyklusar). I dette globale kapitalistiske biletet er slike økonomiske og politiske alternativ i Latin-Amerika som Ecuador, Bolivia og Venezuela og det etterkvart kjende omgrepet «den bolivarianske revolusjon» viktige. Alle desse landa (også Nicaragua, Uruguay) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden. Når propagandaen i Vesten går mot dette, heiter det ofte at no går det mot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette er valte potensielle sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ til kapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring, er det akkurat det som hendte i Vesten etter «bobla» sprakk i 2008. Då ropte finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleg hjelp. Men ikkje før det byrja å ga gale med dei sjølve. Det er den store skilnaden på våre liberale og konservative land i høve til dei venstreretta i Latin-Amerika. Mens dei har valt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein i «vest» at denne krisa berre var eit symptom og vil ga over, slik at «business as usual» kan ga føre seg på nytt. Men, det har det altså ikkje gjort!

Millionar på millionar av europearar har mista hus og arbeid, ny-fattigdomen råkar hundretusenvis (der sør-europearar er absolutt hardast råka, men Nord merkar det også). Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåle. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland.

Kvifor lukkast så nokon land i Latin-Amerika og andre ikkje? Ville Salvador Allende fått behalde makta om han vart valt i dag? Og det me ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og vegen mot sosialisme, er det noko me kunne ha sett i Chile på byrjinga av 1970-talet, om Allende sine prosessar fekk halde fram? Truleg JA! Men USA og militærdiktaturet sette ein tragisk stoppar for det.

Kupp

Det er over 40 år sidan statskuppet i 1973 mot Allende i Chile som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. MEN, det er ikkje dei siste døma på brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Også gjennom dei siste tre tiåra har me sett mange kupp (t.d. Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002, som mislukkast), dei siste er avsettingane av dei folkevalte presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012 (Fernando Lugo vart ukonstitusjonelt avsett, venstre-styret kom i 2008). Det er framleis tydelege krefter som motarbeidar demokratiet og endringsprosessar. No er det valet i Argentina som fortel om at «motoffen-siven» kan ha teke ein ny vending. I andre valomgang i november 2015, etter at Daniel Scioli fra sentrum-venstrepartiet Frenta para la Victoria (FpV) og Mauricio Macri frå sentrum-høgrepartiet Propuesta Republicana (PRO), ikkje fekk over 45 prosent av stemmene i første valomgang som er påkrevja, vann Macri med omlag 52 prosent mot Scioli sine omlag 48. Dermed måtte førre president Cristina Fernández de Kirchner sin «etterføljar» erkjenne valneder-laget. 12 år med avtroppande president Fernández de Kirchner og før det hennar ektemann Néstor Kirchner, er over for denne gong. Macri har alt byrja sine angrep på Venezuela ved å krevje landet utestengt frå handelsorganisasjonen MERCOSUR (som han no har trekt attende, symptomatisk nok, sidan i følge han demokratiet har kome attande til Venezuela no etter valet, sjå nedanfor). I tida før valet vart førre president Fernández de Kirchner utsett for omfattande kampanjar mot seg, mykje av desse kreftene var styrt frå ein økonomisk-politisk elite saman med t.d. utanlandsk kapital.

Demokratiet ser ut til å verte svekka allereie etter få månader med ny-liberalaren Macri. Med liberalisering av økonomien, svekking av velferdsgoder og press på ytringsfridomen ved t.d. stenging av kritiske radiosendingar, set Macri tonen for eit annleis Argentina. Alt dette har resultert i store demonstrasjonar i den korte tida Macri har vor president. Også i høve gjeld gjer han endringar. Argentina var blant landa som hadde ei finanskrise ved tusenårsskifte (landet var om lag «konkurs» i 2001) som resultat av finansliberalisering og gjeld hjå utanlandske kreditorar. Dåverande president Nestor Kirchner nekta å betale gjelda på kostnad av folket sine grunnleggande rettar, og etter omfattande gjeldsforhandlingar gjekk fleirtalet av kreditorane med på å rekonstruera gjelda. Argentina stod imot Verdsbanken, IMF og andre bankar sine vilkår og kravde at kreditorane tok ansvar for sine investeringar. Kreditorane aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjonar, noko som var avgjerande for at Argentina klarte å overhalde sine betalingsplikter. Rekonstrueringa av gjelda gjorde det mogleg for Argentina å fokusera på auka sysselsetting og fattigdomsreduksjon, i staden for betaling av renter og avdrag.

Gjeldshaldarane som nekta rekonstruering i 2002 var i all hovudsak såkalla gribbe-fond. Gribbefonda som har ressursar til å føre harde rettssaker mot fattige land for å tvinge dei til å betale attende gamle lån, kjøpte statsgjelda til dei andre kreditorane til ein brøkdel av prisen for sidan å krevje full attendebetaling. Inntil den nye høgre-regjeringa kom til makta har Argentina nekta å gje etter for gribbefonda, men det har Macri no endra. I mars gjorde regjeringa ein avtale med 4 usanske «hedge funds» ofte kalla gribbefond, om å betale 4,65 milliardar dollar. Men før desse allereie ultra-rike fonda kan få «gribbepengane» sine, lyt Macri få til fleirtal og nokre lovendringar i nasjonalforsamlinga.

I Brasil er president Dilma Rousseff utsett for sterkt press frå opposisjonen i parlamentet etter at fleire av støttespelerane i hennar næraste krets har vore til politiavhøyr eller er fengsla i den store korrupsjonssaka i statsoljeselskapet Petrobras som rammar stadig fleire i den brasilianske samfunnseliten. «Operasjon bilvask». Det er namnet på den stadig større etterforskinga av korrupsjonsskandalane i oljeselskapet. Denne politiske orkanen starta for alvor då opposisjonen starta ei prosess for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Men, det er forsøkt grunnlagt i noko anna. At presidenten skal ha «pynta på» statsbudsjettet for nokre år sidan, for å gøyme underskot. Noko mange meiner er grunnlause påstandar og politisk motivert. Det er leiaren i Kongressen sitt underhus, Eduardo Cunha, som er hovudmannen bak. Dette til tross for at Cunha fleire gonger tidligare i år har give uttrykk for at dette ikkje ville hende. Det er gode grunnar til at han endra standpunkt: Han er sjølv alvorleg ute og køyre. Korrupsjonspåstandane mot han er mykje større og meir konkrete enn dei mot Rousseff! Høgsterett har nyleg avgjort at også Cunha kan tiltalast for korrupsjon.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i Kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum–høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! PMDB har no trekt seg frå koalisjonsregjeringa til president Rousseff. Det aukar moglegheita for at ho vert stilt for riksrett. Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Omlag 40 prosent av Brasils 200 millionar innbyggarar lever i hushaldningar med ei inntekt på mindre enn 4 600 kroner per månad (NTB), og det var mest deira støtte som sikra Rousseff og Arbeidarpartiet (PT) sigeren i oktober 2014. Rousseff fekk 51,45 prosent av stemmene, opplyser den statlege valkommisjonen. Den høgreorienterte kandidaten Aécio Neves frå dei såkalla Sosialdemokratane (PSDB) enda opp med 48,55 prosent av stemmene. Endå eit døme på eit latinamerikansk land som er om lag delt på midten i politiske val.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum-høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Han er under etterforsking i korrupsjonsskandala, men er enno ikkje tiltala. Brasil sin ekspresident har også vorte utnevnt til stabssjef i regjeringa til Rousseff. Lula kan då ved å kome inn i regjeringa få auka vern frå rettsforfølgjing, men kanskje viktigast er det eit forsøk på å styrke Brasil sin president Dilma Roussef. Det må her leggast til at anklagane mot Lula er veldig overdrevne både i storleik og omfang.

Venzuela

Venezuela opplever no også ei økonomisk krise, mykje grunna ei meir enn halvering av oljeprisen frå 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). I tillegg er den øvrige vareproduksjonen dårleg, med mykje import som resultat, svært høg inflasjon. og altfor mange valutaproblem med «bolivaren», m.a. mange parallelle vekslingskursar og svartebørs. Kriminalstatestikken er også høg og eit stort samfunnsproblem. Mange destabiliseringstaktikkar gjer seg også gjeldande i motoffensiven mot Maduro-regjeringa. Her spelar økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av den høgreorienterte opposisjonen frå først og fremst USA ei stor rolle (mykje av dette kan samanliknast med dei destabiliseringsmetodane CIA og Pentagon gjorde ovanfor Allende-regjeringa i framkant av militærkuppet i Chile i 1973). Det er mange store sosiale samfunnsprosjekt (missiones) som har vore svært vellukka under tida til Hugo Chávez og som held fram under tida til Nicolas Maduro. Eit av dei mest omfattande er «husbyggingsmisjonane». Frå starten i 2011 og til i dag er det bygt omlag 850 000 bustader og er rekna å nå millionen ut 2015. Det gjev rimelege bustader til omlag 5 millionar venezuelanarar av totalt 30 millionar innbyggarar. Også innan helse, skule og høgare utdanning har millionar av folk fenge gratis eller rimelege tenester og tilbod. Dette kostar pengar og når mykje av dette kjem frå oljeøkonomien som no er redusert kraftig, vert det store utfordringar. Noko som går utover andre deler av samfunnsøkonomien også. Mykje kan seiast om dette og handteringa av den høge inflasjonen, korrupsjon og mangel på nasjonal vareproduksjon. Maduro og hans folk har i for liten grad klart å finne gode løysingar på desse utfordringane. I tillegg er Maduro ein tildels svak president og langt frå den store folketalaren Chávez. Dette gjer at det er ei forsterka politisk krise, der landet er endå meir polarisert enn før. Dette må president Maduro også ta ein del av ansvaret for. Fram mot parlamentsvalet 6. desember 2015 låg opposisjonen (MUD) framfor regjeringspartiet PSUV på fleire meiningsmålingar. Valet vart endå dårlegare for PSUV og Maduro enn tenkt. Opposisjonen sentrum–høgre vann eit sokalla «supermajoritetsfleirtal», med 112 plassar av 167 i parlamentet ( 55 til PSUV). Dei kan no, om dei vil, kalle attende mange av dei sosiale- og økonomiske programma, avsette ministrar og visepresidenten (ikkje presidenten, men kan i 2016 få til eit tilbakekallingsval ved ei folkerøysting), og har eit 2/3 fleirtal til grunnlovsforsamling for grunnlovsendring. Om dei vil dette beinveges, veit ingen enno. Det merkelege er at av dei 112 plassane til MUD (som elles har 40 ulike «kranglande» parti i seg) så har urfolk 3, difor er dei også eit fenomen, til fullt fleirtal for MUD, eller ikkje. Tida framover i Venezuela vert med alt dette på ingen måte udramatisk!

Venezuela er polarisert politisk, og mange hadde sterke meiningar om Chávez, som hadde makta 1999–2013. Skiljelinjene går langs sosiale klassar, og mens dei rike heile tida har åtvara mot kommunisme og eit nytt Cuba, har arbeidarklassen og fattige for stor del slutta opp om Chávez sin «Sosialisme for det 21.århundre». No er leiaren deira borte (døydde av kreft i 2013) og mange har frykta kva som ville hende etterpå, men revolusjonen og prosessane som deira helt har vore drivkrafta i, er så djupt grunnfeste no at dei truleg ikkje kan reverserast med nokre pennestrøk. I alle fall ikkje utan omfattande protestar frå dei millionar som har kome seg opp av fattigdomen og fenge eit betre liv. Dette til opposisjonen og deira allierte i Vesten si store fortviling. Endringsprosessar har gått føre seg over store deler av Latin-Amerika, men ikkje overalt. Situasjonen framover er uklar, og me må setje oss godt inn i kva som til ein kvar tid hender på kontinentet for å gjera dei best moglege analyser, som skal vera førande for arbeidet til ein god solidaritet for folket.

Bolivia

Bolivia er eit av Latin-Amerikas fattigaste land, men det har hendt store sosio-økonomiske endringar i president Evo Morales sine to føregåande periodar (første gong valt i 2005). Morales er den første presidenten av indiansk avstamming i landet, der urfolket utgjer 65 prosent av folket. Frå 1999 har han vore generalsekretær for partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Til skilnad frå Brasil er Bolivia i ein prosess mot sosialisme for det 21. århundret som Hugo Chávez i si tid byrja prosessane rundt. Dette inneheld m.a. ei demokratisering på grunnplanet der folk gjennom ulike organisasjonar og politiske rørsler tek del i avgjerdsprosessar frå lokale råd og oppover til nasjonalforsamlinga (Asamblea Legislativa Plurinacional) i hovudstaden La Paz. Den noverande konstitusjonen som vart utarbeidd i 2006–07 og vedteken i 2009, føreskriv ei balansert utøvande, lovgjevande, juridisk og valutførande makt, så vel som ulike nivå av sjølvstyre for regionane. Dette gjev eit godt grunnlag for vidare demokratiske prosessar og folkedeltaking. Eit døme på det er at i 2011 heldt Bolivia sitt første juridiske val for å velje medlemmer til «Dei nasjonale domstolar» ved folkeleg val. Ei reform sett i verk av Evo Morales.

Evo Morales sitt attval (oktober 2014) stadfestar ein kontinuitet av dei sosialistiske prosessar som er i gong, og gjev presidenten og MAS det rom som er naudsynt for å ut-vikle landet, for og med deltaking av folket sjølv. Morales fekk også eit klårt fleirtal i nasjonalforsamlinga for å fortsetje med sin venstreorienterte politikk, som m.a. omfattar meir nasjonalisering av olje- og gassressursane og utbygging av velferdsprogram. Også fattigdomsreduksjon, utdanning og helse er særs viktige områder med tanke på fordeling av nasjonaløkonomien framover. Ein sosialistisk retta politikk har også redusert ekstrem fattigdom til eit minimum.

Til tross for stadig lågare olje- og gassprisar har den bolivianske økonomien klart seg godt dei siste 10 år med ein årleg vekst på om lag 5 prosent. Men det er problem i horisonten også, både sett frå presidenten sjølv og sett frå det politiske klimaet i landet. I februar i år tapte presidenten ei folkerøysting om forlenga mandatperiode for ein fjerde periode. Dette kan nok likevel gå bra for framdrifta i endringsprosessane. Dei bør ikkje vera avhengig av berre ein sterk leiar, sjølv om det i Latin-Amerika ofte har vore tilfellet at sterke og karismatiske leiarar har hatt mykje å seie i endringsperiodar, både positivt og negativt sett frå fordelings- og demokratiperspektiv. Det som kan vera vanskelegare for presidenten sjølv og dermed også det politiske klimaet, er ulike protestar mot han og partiet, og skuldingar om misbruk av presidentmakta. Dette vart fram provosert av påstandar om favorisering av eit kinesisk selskap for kontraktar med regjeringa. Ei tidlegare kjæraste av presidenten held ein viktig posisjon i selskapet. Morales nektar for skuldingane og har give ordre om ei undersøking av kontraktstilhøva. Dette og anna meinar mange i landet er del av ei kampanje mot regjeringa frå høgresida.

Etter diktatura

Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet enda i krise, konkurs og nedgang i fleire land i Latin-Amerika, vart kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringar har fleire latin-amerikanske land utfordra den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulera kapitalstraumar, auke nasjonalt eigarskap og statleg styring har arbeidsløyse og fattigdom minka i regionen.

Det er mange land som har lukkast i å drive ein fordelingspolitikk, som ville vore utenkeleg for 30–40 år sidan, i militærdiktatura sine «drapsdagar». Land som Venezuela (no med høgreopposisjon i nasjonalforsamlinga), Ecuador, Argentina (til hausten 2015, då sentrum-høgre overtok), Bolivia, Uruguay og Brasil er alle styrt av venstre- eller sentrum–venstre regjeringar, og dei har i mindre eller større grad teke eit oppgjer med ei historie av ekstreme skilnadssamfunn der dei rike elitane i siste instans hadde all makt. Alternativa til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrka og vevd saman i kvarandre meir enn nokon gong, og USA er «nesten» utanfor det latin-amerikanske gjerdet. Men trugsmålet frå nord er til stades og imperialismen er «innanfor».

To døme på det: Kuppet mot den folkevalte presidenten i Honduras Manuel Zelaya i juni 2009 hadde full støtte frå Washington. Spesielt var det utanriksminister Hillary Clinton som drog i trådane og som etter kuppet insisterte på nyval, mens omlag resten av verda kravde Zelaya attende. Dette hadde i sin tur den effekten at det legitimerte og la til rette for eit kuppregime og skapte det «marerittlandet» ein har i dag, med omsyn til økonomisk ulikskap og menneskerettar. Honduras er i dag eit av dei mest valdelege landa i verda, med hundrevis av drepne menneskeretts-, miljø- og fagrørsleaktivistar sidan kuppet. Eit siste tragisk døme på det er drapet på urfolks- og miljøaktivisten Berta Cáceres i mars.

Argentina har som nemnt før, under den nye høgreretta president Macri gått med på å betale 4.65 milliardar dollar til fire usanske «gribbefond». Dette inkludert Elliott Management, eigd av milliardæren Paul Singer. Singer har lang tid bak seg som ei pengemaskin for det republikanske partiet og støttar i presidentkandidatvalkampen 2016 eliten i partiet sin favoritt Marco Rubio. Singer sitt fond vil tene 10–15 gonger dei opprinnelege investeringar.

I Argentina vann høgrekandidaten Macri, etter ein stygg kampanje mot Cristina Fernández de Kirchner og hennar parti sin kandidat Scioli, i Brasil pågår ein beinhard kampanje mot president Dilma Rousseff med riksrettstrugsmål og i Venezuela vann høgreopposisjonen MUD eit 2/3 fleirtal i nasjonalforsamlinga mot regjeringspartiet PSUV. Er dette eit klårt teikn på at kontra-offensiven, dei nyliberale krefter, rullar attende endringsprosessane i Latin-Amerika? Eller kjem folkelege organisasjonar og progressive regjeringar til å motstå presset frå høgrekreftene og USA sine imperialistiske framstøyt?

Latinamerikanske organisasjonar som Celac (Comunidad de Estados Latin-americanos y Caribeños) starta i 2011 og ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika) er døme på at utviklinga er i regionen sine eigne hender, utan USA. Celac er eit svar på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), der USA tradisjonelt set dagsorden. USA og Canada er ikkje med blant dei 33 medlemslanda i Celac. Men det er også splitting mellom latinamerikanske land, som opprettinga av Alianza del Pacifico mellom Colombia, Chile, Peru og Mexico er døme på. Til tross for dette er USA sin dominans i regionen kraftig utfordra med tettare samarbeid mellom landa gjennom samarbeidsorganisasjonar som Celac og ALBA. Likevel fiskar imperialismen i rørt vatn. Dårlegare økonomiske tider, folk sin misnøye med korrupsjon og økonomisk rot på heimebane, og kraftige kampanjar mot venstreretta regjeringar med hjelp både innan- og utanfrå, er ein giftig miks for kontraoffensive krefter å bruke. Store multinasjonale kapitalkrefter ventar på endå meir åtsel.

Mot dette må endringsprosessane sine folk og regjeringar styrke seg og læra av sine feil. Korrupsjon og økonomisk vanstyre må takast på alvor. Folkelege organisasjonar er viktige i den sosio-økonomiske kampen, men også som folkeleg demokratisk motkraft mot politisk elitisme og antidemokratisk vald og kampanjar. To nasjonale val i 2016 og 2017 vil gje noko svar på trenden i utviklinga. Det eine er eit forsøk frå opposisjonen i Venezuela på såkalla «attendekallingsval» for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro (førebels usikkert om og når referendumet vert). Det andre er i Ecuador, der president og parlament skal veljast. Det vert med andre ord spanande tider i Latin-Amerika framover.

Kjelder:

http://slettgjelda.no, http://www.latin-amerikagruppene.no, http://www.telesurtv.net, http://hdr.undp.org, http://www.democracynow.org

I våre dager grønnvaskes det meste. Vi skal gjennom det grønne skiftet, skape grønn vekst og bygge en grønn økonomi. Et grønnmalt skattesystem skal gjøre forbruket vårt grønt, og lede til grønne investeringer i et stadig grønnere næringsliv.

Men kan kapitalismen noen gang bli grønn?

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og samfunnsøkonom.

Elin Volder Rutle er leder av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og utdannet landbruksøkolog.

Aslak Heika Hætta Bjørn er sekretær for Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og masterstudent ved senter for menneskerettigheter.

De siste ti årene har fokuset på miljø og klima blitt stadig større, men foreløpig er det dessverre ingen tegn til at de ulike nyansene av grønt gir de resultatene vi trenger. Februar 2016 var historiens varmeste måned og slo tidligere varmerekorder med nesten en halv grad. Verdens arter utryddes mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Den største masseødeleggelsen av biologiske mangfold på 250 millioner år er menneskeskapt.

Parallelt med at norske klimagassutslipp har økt nesten hvert år siden 1990, har det blitt produsert stadig nye hyllemeter med klimautredninger. Og selv om utredningene er proppfulle av tiltak som ville kuttet utslippene her hjemme, har både mørkeblå og rødgrønne regjeringer valgt å fokusere mer på kvotekjøp, tiltak i utlandet og incentiver som skal gjøre at markedet løser problemene av seg selv.

De siste årene har begreper som grønn økonomi og grønn vekst i stor grad tatt over for det gamle målet om bærekraftig utvikling. Definisjonene på alle disse begrepene spriker, men det er ingen tvil om at når økonomisk vekst er en sentral del av den rådende forståelsen av grønn, så får vi mer markedstenkning og mindre politikk på klima- og miljøfeltet.

Å velge markedsløsninger framfor politikk er feil vei å gå. Fordi det ikke er slik at alle ”egentlig” vil løse klimaproblemet. Verdens mektigste og rikeste selskap, land og personer tjener på å skape klimaendringer og ødelegge naturen. Grønne fyndord uten reelle endringer bringer oss bare raskere mot en grå og død planet.

Vår er at det ikke nytter med grønnvask så lenge det økonomiske systemet som ligger til grunn, forblir uendret. Vi mener det trengs et brudd med kapitalismen for at det skal finnes en reell mulighet for å bygge ei bærekraftig framtid. Det er to hovedgrunner til det: Økonomisk vekst og makt.

Illusjonen grønn vekst

Dagens økonomiske system – kapitalismen – baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten, og denne måte å organisere økonomien på, går ut over menneskers og naturens tålegrense, blir stadig tydeligere.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende miljøproblemer trenger man ikke være antikapitalist for å se. De siste årene har problemet blitt tatt opp på alt fra næringslivskonferanser, toppledermøter og i flere norske partier. Løsningen for de som både vil være grønne og samtidig forsvare kapitalismen, er imidlertid å påstå at vi kan bytte ut dagens økonomiske vekst med en såkalt grønn vekst.

I 2014 var Jens Stoltenberg en av mennene bak rapporten New Climate Economy, hvis hovedkonklusjon var at grønn økonomisk vekst er mulig.1 Der presenterte de et scenario for verden hvor man klarer å frakoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser, slik at økonomien kan vokse selv om CO2-utslippet går ned.

Rapporten ble godt mottatt av den mørkeblå regjeringen, og både gamle sosialdemokrater og klimafornektere i FrP kunne si seg fornøyd med at klimakrisen kan løses uten at det går ut over økonomien og dens vekst.

Det er to hovedproblemer med Stoltenbergs konklusjoner. For det første: Hvis det er mulig å ha økonomisk vekst uten økte klimagassutslipp i 30 år, vil det være mulig for all framtid, eller utsetter vi bare behovet for å stoppe veksten? Og, kanskje viktigst, at miljø og bærekraft er mer enn klima.

Selv om man skulle godta premisset om at økonomien kan vokse samtidig som klimagassutslippene går ned, må man ta med i regnestykket at forbruket også er avhengige av andre ressurser som settes under press samme hvor klimanøytral veksten er. Matjord, mineraler og grunnstoffer finnes i begrensede mengder. Vi er avhengige av intakte økosystemer, rent vann og biologisk mangfold, men disse verdiene kan ikke overleve en uendelig kapitalistisk økonomisk vekst.

God miljøpolitikk og ny teknologi er viktig her og nå, men vil ikke kunne løse problemet i det lange løp. I et samfunn med stadig vekst er det beste vi kan få til å gjøre veksten mindre grå, ekte grønn økonomisk vekst er en illusjon under dagens økonomiske system.

Et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for bærekraft, fordi man ikke lengre kan ha et økonomisk system som setter økonomisk vekst høyest. Klimaproblemet og miljøødeleggelser kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse, og kanskje til og med bli mindre. Det er i rike land som Norge at veksten må stoppe først.

Makt finnes og er ulikt fordelt

I et samfunn uten økonomisk vekst vil sikring av velferd for alle kreve radikal omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite. Uten den klima- og miljøskadelige veksten, kan de rike ikke bli rikere uten at resten av oss blir fattigere. Derfor er det ikke tilstrekkelig å kreve nullvekst, så lenge man ikke også tar hensyn til at makt finnes og er ulikt fordelt. Nullvekstkapitalisme betyr krise og sosial nød for de mange, og en maktbalanse som blir stadig skjevere.

Selv om utslippene går ned når økonomien er i krise, er det ingen tvil om hvem det er som betaler prisen. De arbeidsløse i Spania, Hellas og Portugal ønsker ikke en kapitalistisk nullvekstøkonomi. De som mister jobben på grunn av krisa i oljen, jubler ikke fordi det er bra for miljøet. Vi trenger en politisk styrt nødlanding av de mest miljøskadelige delene av kapitalismen. I dag er det vanlige folk som betaler for den markedsstyrte kræsjlandinga.

Når kapitalismen er i krise, vil land beskytte sine kapitalister. Derfor er klimamålene som ble lagt fram i Paris, utilstrekkelige for å nå målet de selv skisserte, om å holde temperaturøkningen under to grader. Og derfor kommer de heller ikke til å innfri disse kravene. Derfor går ikke den norske staten inn og stanser Statoils utvinning av tjæresand eller stanser konsesjonsrundene på norsk sokkel. Å stanse letingen etter ny olje og gass ville ha redusert den norske olje- og gassproduksjonen med 70 % i 2030. I stedet sponser staten letingen med 16 milliarder i året.

Når kapitalismen er i krise, forvitrer demokratiet. Troikaens overstyring av det greske demokratiet er illustrerende. Det samme er hvordan frihandelsavtaler gang på gang er juridisk bindende og til selskapenes fordel, mens miljøavtaler er frivillige og underordnede. Framtidig potensiell profitt er viktigere enn å stanse nåværende og framtidige miljøødeleggelser. Uten en endring av maktforholdene kommer heller ikke det kapitalistiske systemet til å endres.

Nullvekst og radikal omfordeling fra rike til fattige er på avgjørende måter i strid med måten dagens økonomiske system fungerer på. Derfor mener vi at det er kapitalismen, og ikke kloden, som må vike. Vi må sette menneskers behov og naturens tålegrense over økonomien, og erstatte veksttvang og udemokratiske maktforhold med en miljøbevisst sosialisme. En grønn sosialisme.

Grønn sosialisme og realpolitikk

En systemomveltning, slik et brudd med kapitalismen vil innebære, kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det. Og slik er ikke situasjonen i Norge i dag. Men fordi miljøproblemene krever akutt handling her og nå, har vi ikke tid til å vente på et annet samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til ei fornybar framtid. Derfor jobber Rødt også med miljøpolitikk som kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, uansett hvor feilaktig vi mener at dette systemet er.

Grønn sosialisme som ideologisk plattform har realpolitiske konsekvenser for hvordan vi jobber som miljøparti. For måten vi driver miljøpolitikk på, og hvilke endringer vi jobber for.

Når vi anerkjenner at maktforholdene er et viktig hinder for reell miljøpolitikk, blir det viktig å jobbe med det som kan skape motmakt. For oss er det folkelige bevegelser som evner å favne breiere enn de politiske partiene, både internasjonalt og her hjemme. Derfor har vi brukt mye tid på å legge grunnlag for samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen, som begge står sterkt i Rødt, men ikke alltid har utgjort en felles front. Dette arbeidet har kommet langt, men vil fortsette å være viktig som den største kilden til miljøpolitisk motmakt.

Rødt står ofte skulder–ved–skulder med andre miljøpartier i konkrete miljøsaker, det være seg en sykkelvei, et verneområde elller miljøkrav til kommunens innkjøp. Rødts miljøprogrammer er omfattende, og interesserte lesere kan ta en titt der for å finne våre standpunkt i spesifike miljøsaker2 Men når Rødt skal velge hvilke saker vi jobber ekstra mye med, er det den systemkritiske analysen som ligger til grunn.

To eksempler på slike saker er seks-timersdagen og grønn industri.

Kravet om redusert arbeidstid, sekstimersdagen, bryter med kapitalismens vekstbehov. Ved å si at vi kan ta produktivitetsvekst ut i fritid i stedet for lønn, tar vi mer av tida vår ut av økonomien. Det som skulle blitt forbruksvekst som følge av økte lønninger, blir økt fritid og bedre likestilling. Dette er et viktig krav, også i miljøpolitikken, fordi det peker utenfor kapitalismens logikk og stiller spørsmål ved om økonomisk vekst egentlig er det vi vil ha.

Grønn industripolitikk er viktig fordi vi aldri må godta det kunstige skillet om ”enten arbeidsplasser eller miljø”. Sosialistisk miljøpolitikk er å ikke godta at kostnadene ved nedbygging av oljesektoren tas av arbeiderne mens oljeselskapene deler ut milliarder i utbytte til sine aksjonærer. Alt for ofte settes arbeidsplasser og miljø opp mot hverandre. Splitt og hersk sikrer at de breie folkelige bevegelsene ikke blir den motmakta som trengs. Den virkelige inter-essekonflikten er ikke mellom arbeidsplasser og miljø, men mellom den kapitalistiske profittstyrte økonomien som tvinger oss til å velge, og en økonomi styrt av menneskers behov og naturens tåleevne.

Grønn sosialisme er ikke bare et interessant tema for studiekvelder (selv om det er det også!), det at vi har en sosialistisk miljøpolitikk får konsekvenser for hvordan vi jobber og opptrer som miljøparti. Rødt kan, som det eneste systemkritiske miljøpartiet i Norge, være med på å ta tilbake miljøpolitikken til venstresida. Vår miljø-politikk må fremme løsninger som både kutter utslipp, men også endrer maktstrukturene og hvordan vi organiserer arbeid og økonomi i samfunnet.

En forutsetning, men ingen garanti

Vi har brukt denne artikkelen til å argumentere for hvorfor et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for å bygge ei bærekraftig framtid. De viktigste årsakene er kapitalismens behov for økonomisk vekst og maktforholdene systemet skaper, som vi mener er uforenlig med å sette menneskers behov og naturens tåleevne i fokus. Et brudd med dette økonomiske systemet bør slik vi ser det, erstattes med en miljøbevisst sosialisme, grønn sosialisme.

Men det er vår viktige oppgave, som antikapitalister og sosialister, å understreke at det ikke er noen automatikk i at et annet og mer demokratisk økonomisk system blir grønnere enn det vi har i dag. Sosialisme er en forutsetning for bærekraft, men ingen garanti. For miljøet og våre barns framtid vil en grå og miljøfiendtlig sosialisme kunne være like skadelig som dagens grå kapitalisme. Derfor er det avgjørende at miljøperspektivet er en av de viktigste bærebjelkene i Rødts arbeid, fordi sosialisme uten en klode å bo på ikke er mye verdt.

Et økonomisk system som lar demokratiet bestemme også over økonomien, som ikke er avhengig av evig økonomisk vekst og som sprer makt, er den beste forutsetning for å skape et grønt og bærekraftig samfunn. Vi kaller dette grønn sosialisme!

Noter:

1. http://www.dagbladet.no/2014/09/16/nyheter/politikk/olje_og_energi/klima/innenriks/35300390/#_ga=1.188415016.1851758199.1459239534
2. Se Rødts Arbeidsprogram (rødt.no) og trykksakene «Fornybar Framtid» (2011) «Trygge veier, raske tog» (2013), og «Oljefri» (2015) som alle kan lastes ned fra rødt.no/fornybar.

Tidsskriftet Rødt! har bedt meg å skrive en kort sak for interesserte i Norge, som prøver å få noen mening ut av presidentvalgene i USA.

Gitt at kandidatene til presidentvalget i USA er noe som har stor betydning for alle i denne verden, tenker jeg at det er min internasjonalistiske plikt å prøve og gjøre det.

En advarsel:

Vi som bor her, er også vekselvis lattermilde, forferdet, forundret over det som skjer – men ser også håp.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hvordan fungerer de borgerlig-demokratiske valgene i USA? Halvannet tiår inn i det tjue-første århundret er svaret at det fungerer dårlig. Svært dårlig. Den grunnleggende funksjonen til en regjering – som Marx kalte kapitalistklassens generalstab – er i et borgerlig demokrati naturligvis å sørge for at den herskende klassen holder seg øverst og massene nederst. For å få til dette er det bedre å overbevise folket om at interessene deres blir ivaretatt av regjeringen, framfor å holde det på plass under jernhælen til politi og militære. Regjeringen opptrer også som en slags dommer når det er splittelse i herskerklassen om viktige spørsmål. Og den forsvarer interessene til de hjemlige kapitalistene mot herskerklassen i andre land.

Teorien som ligger til grunn for regjeringer i USA, er basert på at det skal være en «maktbalanse» mellom ulike deler av regjeringsmakta. Hvert annet år er det valg i den enkelte stat for å velge de 435 medlemmene i Representantenes Hus og en tredjedel av de hundre senatorene (som sitter i perioder på seks år). Hvert fjerde år velges presidenten som maksimalt kan sitte i to perioder. De ni dommerne i Høyesterett blir ikke valgt og kan sitte på livstid. Når en av dem slutter eller dør, velger presidenten en ny som må godkjennes av Senatet.

Presidenten har herredømmet over statsapparatet og militæret. Kongressen legger grunnlaget for regjeringas politikk ved å vedta lover, og Høyesterett avsier dom over lover eller regjeringens handlinger basert på tolkninger om de er legitime i forhold til Grunnloven. Det er mange åpenbare hull i denne strukturen. Ett av dem er forskjellene mellom de femti statene i unionen. Hver stat har to senatorer uavhengig av innbyggertall. Følgelig har California – en urban, multietnisk og generelt liberal stat med sine 38 millioner innbyggere – to senatorer. De 22 minste statene, som for det meste er landbruksstater, har til sammen det samme innbyggerantallet – og 44 senatorer.

Presidenten blir ikke valgt direkte, men av et valgmannskollegium hvor hver stat tildeles stemmer etter antall representanter og senatorer til Kongressen. Det betyr at en kandidat i det ene partiet som vinner med små marginer i tilstrekkelig mange stater, kan slå ut en kandidat i det andre partiet, selv om denne har et klart flertall i de andre statene, noe som kan føre til at en kandidat kan vinne presidentvalget uten å ha folkets flertall bak seg. Det skjedde med George W. Bush i 2000.

Penger, rasisme og to partiet

Det er tre andre problemer når skoleelevene lærer om ”Demokratiet i USA”: Rasisme, penger og to-partidominansen. Spørsmålet om rasisme trenger knapt noen kommentar. De to første ofrene for den europeiske innvandringen var indianerne og de afrikanske slavene. De ble helt fra starten utelukket fra dette demokratiet, og de har bare delvis vunnet innpass i de 240 årene etter nasjonens fødsel. Eiendomsretten ble nedfelt i Grunnloven og de lovene som fulgte, og jo mer eiendom man besitter, desto bedre er lovbeskyttelsen. I følge en doktrine om «konsern som person» instituert av Høyesterett i det 19. århundret har konserner mange av de samme rettighetene som privatpersoner.

Med denne Grunnloven har valg i USA vært et løp hvor vinneren tar alt, eller kall det førstemann til mølla, noe som har lagt grunnlaget for et to-parti-system gjennom mesteparten av landets eksistens. De to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, har vært der siden 1856. Sporadiske tilfeller av tredje-partier eller uavhengige kandidater har hatt liten betydning. Det grønne partiet i USA har nasjonal utbredelse og har stilt kandidater siden 1996, men har bare en eneste gang kommet over 1 prosent. Samtidig er det mer enn hundre folkevalgte fra De grønne i USA.

Pengene og valgene

I løpet av de siste tjuefem åra har pengenes rolle i den politiske prosessen blitt mer og mer omfattende, og mye tydeligere. Kampanjer for å bli valgt på nasjonalt nivå krever «krigskasser» på millioner av dollar. Det meste går til TV og annen annonsering, men også til galluper, graving om opposisjonen, eventuelle rettssaker og annet. De som er nye i Representantenes Hus, instrueres til å bruke minimum fire timer om dagen på å ringe givere for å sikre penger til neste valgkampanje. Denne «ringe-tiden» er mer enn de er anbefalt å være tilstede i Huset og tiden de bruker på å ta i mot sine velgere.

I 2010 gjorde Høyesterett en avgjørelse, kalt «Citizens United» som fjernet restriksjonene på konsernenes adgang til å bruke penger på å støtte kandidater. Konserner ble likestilt med privatpersoner. Pengeflommen gikk i været. Konserner og interessegrupper (deriblant fagbevegelsen) bruker mer enn tre milliarder dollar hvert år på nasjonalt nivå for å påvirke på Kongressen. Det skjer ved hjelp av lobbyselskaper som hyrer tusenvis av betalte profesjonelle som kjenner all krokveiene inn og ut av Washington og de lovgivende prosessene. Ofte blir det introdusert lovforslag til Kongressen som helt og holdent er forfattet av lobbyfolk på vegne av den industrien det gjelder.

«The American Legislative Exchange Council» (ALEC) har ført lobbyvirksomheten til nye høyder. Det er et organ som ble startet av oljemilliardærene, brødrene Koch. Det tilbyr full lobbytjeneste – skriver lovforslag som skal fremme et vidt spekter av konservative saker, beregnet både på føderalt, delstats- og lokalt nivå. Mange av dem for å få til reduksjon av skatter og privatisering av offentlige institusjoner, forskjellige tjenester eller offentlige parker og allmenning. Men ALEC har også vært en sentral pådriver for å få gjennom lover som vil gjøre det vanskeligere for fattige og minoritetene å stemme. Dette er en sentral sak for kommunene med overveiende svarte og latinoinnbyggere. De ser at retten til å stemme kan bli tatt fra dem, en rett som det har kostet så mye å kjempe fram gjennom borgerrettsbevegelsen.

Pengenes tydelige rolle har ført til en dyp kynisme i det amerikanske folket. Ved presidentvalget i 2012 var valgdeltakelsen på 53,6 prosent (78 prosent i Norge i 2013). I mellomtiden har seks år med fastlåste forhold i Kongressen, hvor republikanerne har forsøkt å stanse et hvert initiativ fra Obama-administrasjonen eller demokratene, ført til at Kongressen som institusjon har rekordlav tillit i følge galluper. Enkelte av dem rapporterer at 80 % av befolkningen har et negativt syn på Kongressen. Alt dette er del av et bakteppe for veksten til Donald Trump og Bernie Sanders i primærvalgene i 2016.

Men, er Donald Trump en fascist?

Nei. Men det er først og fremst fordi målet hans ikke er å bygge en fascistisk bevegelse som har til hensikt å gripe makta. Han har ikke en tett gjeng av kadre rundt seg eller et organisasjonsapparat under sin ledelse som er nødvendig for å skape en slik bevegelse.

Han har og uttrykker meninger som er helt i overensstemmelse med klassisk fascisme. Han er autoritær og proklamerer stadig vekk hva han har tenkt å få folk til å gjøre. For eksempel, erklærer han at han vil beordre det amerikanske militæret til å begå åpenbare krigsforbrytelser, og hvis de nekter, vil det få brutale konsekvenser. Han er en ekstrem nasjonalist med erklærte intensjoner om å påtvinge land rundt i verden det USA vil. Han er en sexist som snakker om kvinner, hvis han i det hele tatt sier noe om dem, med uttrykk som dreier seg om hvor fysisk tiltrekkende de er, for det meste nedlatende.

Først og fremst er han rasist. Han karakteriserer meksikanske innvandrere som voldtektsforbrytere og mordere. Han går inn for å stenge grensa for muslimer, og han oppfordrer sine tilhengere til å banke opp «Black Lives Matter»-demonstranter. Han er ignorant og vulgær, narsissist, en bølle og tvangsløgner, født rik og bortskjemt så det holder.

Hvordan klarte denne mannen å kuppe primærvalgene i det Republikanske partiet og kaste den konservative bevegelsen i USA ut i full forvirring?

Det er viktig å forstå at han er en av de store kjendis-/mediefigurene i USA. Takket være medias ekstreme opptatthet av celebriteter er han mye mer kjent enn noen av sine republikanske rivaler. Han har framstilt seg selv som milliardær, som en entreprenør, en som bygger, og en smart og beslutningsdyktig forretningsmann. Ikke minst stod han bak en realityserie på TV kalt «The Apprentice» og en oppfølger ved navn «The Celebrity Apprentice». Seriene formidlet nettopp disse mytene om ham. De var på lufta i årevis, fra 2004 til 2015, og ga ham millioner av seere hver uke. Ved hjelp av slike framstillinger og disse forestillingene valset han i fjor høst inn i republikanernes kandidatprosess og klarte å kuppe det folkelige grunnlaget som partiet har brukt tiår på å bygge opp.

Siden sekstiåra har de konservative fulgt en strategi med å forsøke og samle forskjellige krefter og bygge opp en konservativ front som kunne akseptere og følge en økonomisk kurs tilpasset konsernene, selv om dette ikke nødvendigvis var i tråd med interessene til en del av partiets medlemmer. Den inkluderte kristne fundamentalister og evangelister, eldre som kjenner seg truet av sosiale forandringer som normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, arbeidere som opplever at inntekten blir lavere eller forsvinner ved at konserner flytter virksomheten til lavkostland, for ikke å glemme folk som ble hysteriske etter 9/11. Men først og fremst forente denne fronten en masse hvite fra forskjellige klasser som følte at deres hvite privilegium, deres medfødte overlegenhet over andre amerikanere, er truet.

En orkestrert kampanje fra høyre i media, særlig Fox News, i tillegg til radioprogrammer og et sammenhengende nett av internettsteder, skapte en informasjonsboble som særlig underbygget frykt og folks følelse av å være offer. To forhold i 2008 gjorde dette året til et vendepunkt i utviklingen av denne reaksjonære basen. For det første, plutselig sprakk boligboblen og de svindelaktige finansielle affærene knyttet til den, som utløste den store krisa. En lang periode med økonomisk vekst i USA gikk i stå med alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker som mistet inntekt, hjem og pensjon. Panikken ble utnyttet av Tea Party-bevegelsen som la skylda på de fattige og regjeringa for et sammenbrudd som i virkeligheten var forårsaket av store banker og investeringsselskaper. Det var en injeksjon som førte til at hundretusener, kanskje flere, ble politisk aktive for første gang.

For det andre, stemte breie og bevisste deler av befolkningen inn Barack Obama, den første svarte presidenten noensinne. Det var en tydelig melding som endte republikanernes kontroll over presidentvervet. Dette virket som en katastrofe på de som allerede var engstelige og usikre på sin plass i en utrygg verden. Hatet mot Obama ble underbygget av historier om at han slett ikke var født i USA-staten Hawaii men i sin fars fødeland, Kenya, og at han i all hemmelighet var muslim. Denne lett kamuflerte panikken, basert på det faktum at han er svart, fikk næring fra Donald Trump, som viste seg å være en framstående fødselshjelper blant disse konspirasjonsteoretikerne. I fjor høst fulgte Trump opp med å ta kommandoen over primærvalgene til republikanerne ved å love å bygge en mur på over 2000 amerikanske miles langs grensa mot Mexico, og deportere hver eneste papirløse arbeider som befant seg innafor USAs grenser. Samtlige 11 millioner, mer eller mindre. Dette var et mesterlig grep som viser hvordan han har klart å ta kontrollen over prosessen.

Først og fremst appellerte Trump til rasismen ved å hevde at meksikanere og andre innvandrere bringer med seg narko-tika og kriminalitet til USA, og at de er voldtektsforbrytere og mordere. For det andre, trakk han bare på skuldrene av kritikken som sa at dette var totalt useriøst. Mexico må betale for muren, sa han, det skulle han sørge for. For det tredje, han vil bygge opp en svær ny «deportasjonsstyrke» for å gjennomføre dette. For det fjerde, vil han fjerne medfødt statsborgerskap – den garantien Grunnloven gir som sikrer automatisk statsborgerskap til alle barn som blir født i USA. Alt dette skal skje i løpet av de to første åra av hans administrasjon.

Denne planen har gitt ham fanatisk støtte fra en betydelig mengde av den harde kjerna i det republikanske grunnfjellet. De heiet vilt og sang «USA! USA!» hver gang han snakket om disse sakene. Gallupene fortalte at han raste oppover på målingene. Her var det en tøff fyr som hadde erfaring fra den virkelige verden, med tydelig tale som fortalte dem akkurat det de ville høre. Og best av alt, han ignorerte den «politiske korrektheten» som disse hvite føler seg undertrykket av, og ga dem dermed lov til å gi blaffen i det sosiale presset som forsøker å forhindre utgytelsen av rasistisk, sexistisk og homofobt sludder i det offentlige rom. Han fnyser av mediafolk og rivaler som hevder at han er avhengig av «dårlig informerte velgere.»

Hva med Trumps rivaler?

De viktigste rivalene i nominasjonsprosessen er i virkeligheten ikke særlig annerledes når det gjelder politiske standpunkter, men de er mer kalkulerende og er omgitt av profesjonelle kampanjerådgivere. De har prøvd å holde tritt med ham og til og med forsøkt å presse ham mot høyre. Mens dette skrives (i mars), er det Ted Cruz som er den største utfordreren. Han er en kristen fundamentalist som erklærer at han vil følge Guds lov hvis det skulle bli konflikt mellom den og amerikansk lov. Han besvarer spørsmål om USAs politikk i Midt-Østen med å love at IS-områdene skal teppebombes helt til han finner ut om «sand kan lyse i mørket». Cruz, som hittil hadde forsøkt å unngå spørsmålene om immigrasjon, svarte på planen til Trump med å kritisere ham for å si at noen av de 11 millioner utviste ville kunne komme tilbake til USA på lovlig vis. «Han har gått inn for å tillate at folk kan komme tilbake og få statsborgerskap. Det er jeg i mot.»

Selv om utsiktene med å få Trump som president er virkelig skremmende (det samme gjelder Cruz), så gjør han sannelig mye skade i Det republikanske partiet. Ved hele tiden å utbasunere at hans kampanje er egenfinansiert og dermed helt uavhengig av sponsorer, avslører han samtidig den totale avhengigheten rivalene hans er av store summer fra rikfolk på høyrevingen. Kampanjen hans har sluppet løs den hvite, reaksjonære styrken som partiets byråkrati og planleggere hadde jobbet så hardt for å få samlet og samordnet. Nå er de under hans lederskap. Det skjer dessuten på et tidspunkt hvor denne basisen ikke lenger er tilstrekkelig for republikanerne – folk med latinsk opprinnelse utgjør den sterkest voksende minoriteten i USA. Hvis man legger til afroamerikanere, asiater og andre fargede, ikke hvite (som er den gjeldende betegnelsen), nærmer de seg til sammen et flertall i den amerikanske befolkningen. Trump-kampanjen, og det forholdet at ingen av de andre kandidatene har utfordret ham om rasismen, har pulverisert en hver sjanse for at noen vesentlig del av disse lokalsamfunnene kan innlemmes i det republikanske velgergrunnlaget.

Republikanerne frykter også at Trump vil fremmedgjøre mange av partiets egne velgere og fordrive mulige uavhengige velgere i store mengder når det kommer til valget. Samtidig fører alle forsøk på å hindre at han vinner nominasjonen, bare til at tilhengerne hans blir rasende. De er lidenskapelige i sin støtte og kan godt finne på å bryte med partiet hvis de mener at han blir urettferdig behandlet.

Er Bernie Sanders sosialist?

Han kaller seg «demokratisk sosialist» eller bare «sosialist». Forøvrig oppfordrer han til det han kaller en «politisk revolusjon» i USA. I hvert eneste valg han har deltatt i, helt siden han i 1981 stilte som kandidat til ordførervervet i Burlington, Vermont, har han stilt som uavhengig kandidat og forfektet sin sosialisme. Denne gangen stiller han som Demokrat og har lovet å stille seg bak demokratenes presidentkandidat, uansett hvem det blir.

Hovedsakene hans – som å fjerne pengene fra valgprosessene, skattlegging av de rike, oppsplitting av storbankene, gjenoppbygging av det sosiale sikkerhetsnettet, gratis høyere utdanning, individuell helseomsorg, slutt på privatisering av allmenninger og en del annet i samme ånd – er saker et europeisk sosialdemokratisk parti tilhørende venstrefløyen kanskje ville kunne støtte. I alle fall ville det garantert revolusjonere det amerikanske samfunnet hvis det skulle finnes en måte å gjennomføre dem på. Sett under ett er det faktisk identisk med programmet til Occupy Wall Street! OWS! var ikke uttrykt sosialistisk, selv om veldig mange av oss som sluttet seg til og var med i teltleiren i Zucotti Park og en rekke andre steder, var og er sosialister. Kampanjen til Sanders er i stor grad et svar som tar opp i seg det samme sinnet som fantes bak OWS! Jeg vil argumentere for at denne bevegelsen har bidratt sterkt til å legge selve grunnlaget for Bernies kampanje, ikke minst denne sterke og vedvarende meldingen: 99 prosent versus 1 prosent. Sett på den måten, kan den på et vis sammenliknes med utviklingen av den rollen Tea Party-bevegelsen har spilt i det Republikanske partiet.

Det kan virke som Trump kom som lyn fra klar himmel, men Bernie gjorde virkelig det. Da han startet kampanjen sin halvveis inn i 2015, hadde flertallet av amerikanere ingen anelse om hvem han var, selv om han hadde vært en tydelig taler i Kongressen gjennom to tiår. Han skapte uro i Det demokratiske partiets maskineri som var innstilt på å velsigne Hillary Clintons kandidatur, en kvinne som ikke har vært utenfor offentlighetens lys de siste 25 åra.

La meg et øyeblikk bare minne folk i Norge på hvor bemerkelsesverdig situasjonen er. I de siste 65 åra, minst, har sosialisme vært tabu, et forbudt begrep i USA. Nå rapporterer sjokkerte aviser fra en gallup gjennomført av Frank Luntz, en republikansk gallupmann: Folk mellom 18 og 26 år setter sosialismen høyere enn kapitalismen: 58 prosent – 33 prosent.

Disse gladtallene kommer dessverre ikke som resultat av arbeidet til et nettverk av ivrige marxistiske studiegrupper som befinner seg under radaren på kryss og tvers i USA. Faktisk er denne nyoppdagede støtten et svar på høyrefløyen. Når de går til angrep på offentlig utdanning, nasjonale parker, våpenrestriksjoner, støtten til arbeidsløse, skolelunsj, samme sexekteskap, tilgang på prevensjon og abort og en rekke andre ønskverdige forhold, fordi de mener det er «sosialisme», er det ikke så rart at mange tenker: «Jøss, sosialisme er da ikke så gæern’t!» Disse galluptallene kan knyttes direkte til Bernie. Det kan virke utrolig, men denne 74-åringen er den kandidaten, uavhengig av parti, som har den mest engasjerte støtten blant ungdom. Møtene hans har vært store, fylt av ungdom og entusiasme. I primærvalget i Iowa kapret han stemmene til aldersgruppen 18-29 med tallene 84 mot 14. Clinton fikk de eldres stemmer med nesten like stor margin.

Det er to viktige ting som må sies om kandidaturet til Sanders. For det første stiller han, etter amerikanske politiske begreper, som venstrepopulist. Det betyr at han for det meste retter oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål og idéen om at alle deler av arbeiderklassen, gjerne også deler av middelklassen, vil kunne samle seg om et program som fremmer deres objektive interesser. Problemet med venstrepopulismen i USA er at den vier altfor liten oppmerksomhet til undertrykkelsen av afroamerikanere og andre undertrykte grupper. Det forteller noe at vi i løpet av det siste halvannet året har sett en gjenoppliving av de svartes kamp, med «Black Lives Matter» som senter. Sanders har en del viktig støtte blant afroamerikanere på venstresiden, men han har hittil ikke klart å legge vekt på samfunnsforholdene til de svarte på en måte som kan overbevise dem om at han, framfor Clinton, fortjener deres støtte. Hun har drevet sin sjarmoffensiv overfor de svarte over lang tid. I enkelte av de tidligste primærvalgene i 2008 slo hun til og med Obama blant svarte velgere.

For det andre, hvis Sanders skulle vinne nominasjonen og selve valget, møter han store begrensinger i forhold til hva han kan gjøre for å få gjennomført mesteparten av programmet sitt. Og han er selv klar over det:

Nå skal jeg si noe som ingen andre presidentkandidater kommer til å si.

Uansett hvem som blir valgt til president, så vil ikke den personen ha mulighet til å gjøre noe med de enorme problemene arbeidsfolk står overfor i dette landet. De vil ikke kunne lykkes fordi makta til konsernene, til Wall Street og kampanjesponsorene er så stor at ingen president vil kunne stå opp mot dem.

Det er sannheten. Folk kan kanskje bli litt ukomfortable når de hører det, men det er virkeligheten. Og derfor handler denne kampanjen om å si fra høyt og tydelig: Det handler ikke bare om å få valgt Bernie Sanders til president, det handler om å skape en politisk grasrotbevegelse i dette landet.

Er Hillary Clinton progressiv?

Nei. Hun er en klassisk neoliberaler. Hennes finansielle støtte kommer fra storkapitalen, særlig gigantene i Wall Street, institusjoner som Goldman Sachs som støttet både 2008-kampanjen hennes og den pågående. Særlig gir utenrikspolitikken hennes grunn til stor bekymring. Da hun var utenriksminister under Obamas første periode, var hun helt klart den som gikk hardest inn for USAs katastrofale intervensjon i Libya, som fjernet Muammar Gadaffi og kastet landet inn i de ødeleggende forholdene det fortsatt befinner seg i.

Selvfølgelig har svaret hennes på utfordringene fra Sanders-kampanjen vært å lirke seg til venstre. Hun benytter seg av den samme framgangsmåten som hennes mann, Bill Clinton, brukte som kandidat og som president. Vi kan kalle det for triangelmetoden. Det betyr å lage et program som blander sammen elementer fra både høyre og venstre i det borgerlige politiske landskapet, og selv plassere seg i en slags flytende posisjon over dem. Hun har forandret sine synspunkter flere ganger og tatt opp en retorikk som kan likne Sanders sin om så viktige saker som å bekjempe konsernenes frihandelsavtaler. Problemet er at ingen, selv ikke hennes egne tilhengere, tror at hun er ærlig og virkelig står for disse synspunktene, men at hun kommer til å gå tilbake på dem og bevege seg mot sentrum om hun vinner nominasjonen.

Hva med venstresiden i USA? Hvilken venstreside?

I USA er det svært få på venstresiden som er erklærte sosialister. Det er sannsynligvis ingen organisasjoner som har mer enn 1500 medlemmer, og en håndfull av dem kan ha noen hundretalls medlemmer. Det finnes et større sosialist- og kommunistmiljø som inkluderer folk som har vært i eller i nærheten av venstreorganisasjoner, og mange andre som ikke en gang har vært nær dem. Tradisjonelt kan vi dele inn ytre venstre i tre leire: Det finnes de, hovedsakelig trotskister og anarkister, som prinsipielt nekter å ha noe som helst å gjøre med de to borgerlige partiene. Noen av dem oppfordrer folk til å la være å stemme, noen støtter kampanjene til uavhengige partier eller personer, og noen kjører fram folk fra egne rekker som presidentkandidat i et forsøk på å skape blest om hvem de er. Dessuten håper de å rekruttere flere nye medlemmer enn de som blir utbrent i løpet av kampanjen.

Det finnes de, hovedsakelig sosialdemokrater, som kaller seg kommunister og som driver mye av sitt politiske arbeid innenfor Det demokratiske partiet. Noen ganger rettferdiggjøres dette ved å peke på faren for høyreframgang i valgene, og det gjelder særlig kontrollen med det Hvite Hus. I seinere tid har en viktig tendens vist seg som ser arbeid i Det demokratiske partiet som et avgjørende for å få til en splitt hvor en betydelig del går ut og mot venstre for så å danne kjerna i et nytt parti.

Så finnes det de som ikke prioriterer valgarbeid, men deltar i enkelte valgkampanjer, vanligvis er det med demokratene. Det er i hovedsak på lokalt eller delstatsnivå, gjerne hvis de ser at det kan ha en naturlig tiknytning til annet politisk arbeid de gjør, for eksempel i fagbevegelsen, i miljø-bevegelsen eller i lokalsamfunnet.

Kampanjen til Bernie Sanders har skapt store rystelser. For bare to år siden var det få på venstresida som ville ha sett for seg at en sosialistisk politikk kunne spille en såpass dramatisk og sentral rolle i USA. Det er spesielt overraskende at dette ikke har skjedd som resultat av en oppblomstring over tid av sosiale bevegelser (slik vi opplevde det på 60- og 70-tallet), derimot ved at én person har forstått stemninga i tida med kritikken av konsernene, rettferdighetsfølelsen og en åpenhet om sosialismen som nå finnes i det amerikanske folket. Denne nye situasjonen krever at alle slags venstrekrefter nå vurderer tendensen til isolere seg, ser på sine tradisjonelle standpunkter med et nytt blikk. De diskuterer hvordan de kan svare på det Bernie Sanders snakker om, om ikke annet i form av grundig polemikk, som på tålmodig eller utålmodig vis forklarer at det han går inn for, ikke er virkelig sosialisme i det hele tatt, ikke egentlig.

Det er delvis fordi Sanders har fått sosialisme tilbake på kartet i det som er hovedstrømningene i den politiske debatten i USA. Han har forstørret og forandret det såkalte Overton-vinduet, et begrep som beskriver de idéene som til en hver tid er dominerende og akseptert i et samfunn. For å si det på en annen måte, så har vi nå noen helt uventede lag av befolkningen som sier – og har gitt gode grunner for å si – «Sosialisme? Ja, for meg er det ok.»

Det er delvis fordi han har gitt de unge, og særlig collegestudenter en innsprøyting. I 2008 hadde Obama en ekstremt profesjonell bevegelse som organiserte folk på colleger og universiteter, basert på kampanjens hovedtema som var Håp og Forandring! Det er en helt annen stemning rundt kampanjen til Sanders. Den er mer spontan, mer målbevisst, til og med mer optimistisk – og er et svar på ropet om en «politisk revolusjon» som orienterer seg mot sosialisme. Som sagt, så sier Bernie Sanders selv i tydelige ordelag at han, selv om han skulle bli president, ikke kan få gjennomført de forandringene han går inn for. Det er en klar oppfordring om å bygge en organisasjon, enten det dreier seg om å ta over Det demokratiske partiet, helt eller delvis, eller å bygge uavhengige organisasjoner. Det likner på den såkalte Regnbuekoalisjonen, en strategi Jesse Jackson brukte fra starten i 1984 og fram til slutten i 1988-kampanjen, da han stilte som kandidat i demokratenes primærvalg. Mens mine gamle venner og kamerater prøver å finne ut om det er fornuftig å bruke våre små krefter i et forsøk på å få størst mulig gjennombrudd i en slik avgjørende tid, har vi samtidig et blikk på det den latinamerikanske teoretikeren Marta Harnecker kaller «den sosiale bevegelsen mot venstre».

Det er særlig de unge i kjerna av «Black Lives Matter!» som så langt har spilt en fascinerende rolle ved dette valget. Bevegelsen oppstod som protest mot politibrutalitet og mord, og for frihet fra trakassering. Den tydelige rasismen hos de republikanske kandidatene, i særdeleshet Donald Trump, har ført til at disse demagogene stadig blir møtt med stille protester og muntlige utfordringer når de har sine valgmøter. Men aktivistene har også både Clinton og Sanders som mål, og krever at de tar opp saker som har avgjørende betydning for de svarte. Tendensen blant mange eldre afroamerikanere, særlig kvinner, er å støtte Clinton, men de unge aktivistene, barna og barnebarna deres, lar ikke Clinton slippe unna. De refererer til saker fra hennes rulleblad, som hennes støtte til og delaktighet i president Bill Clintons ødeleggelse av velferdssystemet og hennes egen beskrivelse av svart ungdom i 1996:

De tilhører ofte den slags ungdom som kalles «superrovdyr», ingen samvittighet, ingen empati. Vi kan snakke om hvordan de ble sånn, men først må vi få satt dem på plass.

Som nevnt tidligere, står Bernie Sanders for en venstrepopulisme som kaller bankene og konsernene for superrovdyr som må settes på plass, men han har en tendens til å legge altfor lite vekt på sosiale spørsmål som rasismen, slik de svarte opplever den. Han har svart på kritikken på en god måte og har oppnådd en viss forsiktig støtte fra viktige svarte tenkere som Ta-Nehisi Coates og Michelle Alexander.

Så lenge primærvalgene varer, kan vi vente oss at kreftene i «Black Lives Matter!»-kretsen, bredt definert, kommer til å bruke det rommet som skapes av medias dekning av valgene døgnet rundt, for å bygge opp bevegelsen sin. Det er ikke sannsynlig at de vil underordne seg noen av kampanjene. De fortjener støtte.

Det er en lang vei fra oljehovedstaden Stavanger til Paris for å holde hender rundt Eiffeltårnet under COP21. Det er 3 timer og 20 minutter med fly, 1 777 km med bil. Vi kjørte i 30 timer fra Oslo i buss med 40 aktivister fra Rød Ungdom.

Anja Ariel Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom og kommer fra oljehovedstaden Stavanger.

Flere vil mene at det ikke hadde noen hensikt å dra dit etter at klimamarsjene uansett var avlyst etter Paris-terroren bare noen uker før, og det ble innført et forbud mot å gå flere enn ti personer sammen i en gruppe eller være mer enn to personer som sammen spredte et politisk budskap. Vi var selv skeptiske. Så hvorfor trosse forbudene og dra likevel? Fordi vi aktivister veldig ofte har rett når det kommer til klima, og fordi alt for mange rundt forhandlingsbordene tar feil. Da må vi være der for å vise dem at vi følger med på dem. Forhandlingsrommet er ikke et gjemmested for dårlige avgjørelser, vi er styggen på ryggen deres som sørger for at de føler på presset fra grasrota.

Good COP, bad COP

Klimatoppmøte består av representanter fra nesten 200 land og var en av de større samlingene FN har avholdt. Møtet hadde stort fokus på utfordringen rundt 2-gradersmålet og den store skepsisen rundt å nå det. Planen var å diskutere om de måtte sette nye mål, eller om det fremdeles var mulig å nå 2-gradersmålet. De kom frem til et 31-siders dokument der de er enige om at alle landene skal gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen til under 2°C og helst til under 1,5°C. Avtalen er ikke juridisk bindene før 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt godkjenner avtalen. Nå etter Paris skal alle landene lage sine egne nasjonale avtaler for å kutte utslipp.

Klimatoppmøtet er mye mer enn bare et forhandlingsrom. Det er en folkefest som tiltrekker seg folk fra hele verden, men du ser et tydelig skille mellom UNFCCC og grasrotinitiativer. Det var i hovedsak to store områder som er lagt opp til at alle som ville kunne ta del i. På forhandlingsområdet var det et område kalt «Green Zone» med stands for organisasjoner og bedrifter, matservering og innovative løsninger, som sykler som generer strøm. Dette er hvor delegatene på møtet mingler med miljøengasjerte folk, og området bærer stort preg av å være drevet av næringslivet.

Det andre området arrangert av grasrotsamarbeidet Coalition Climat 21 het CAZ – Climate Action Zone eller ZAC – Zone D`Action Climat på fransk. Det tok litt tid før vi forsto at det var det samme. Her finner man alt. Innledninger med blant annet Naomi Klein, dans med bongotrommer, nettverksmøter og kurs i å håndtere tåregass om det brukes under de ulovlige demonstrasjonene. Det var her vi tilbragte mest tid med andre klimaaktivister og våre franske kamerater i Ensemble.

Moralpoliti og businessmenn

Jeg har ofte lurt på hvem disse klimaaktivistene egentlig er og hvor de har fått engasjementet sitt fra. For helt ærlig så har jeg aldri helt kjent på det. Dette med at vi skal redde skogen, resirkulere, ta vare på alle pelsdyra og bli vegetarianere. Jeg har alltid tenkt at ting går sin gang, og at mennesker ikke skal være på jorda for evig, og at dette kanskje bare er begynnelsen på slutten vår. I mitt hode var klimakampen en kamp vi kom til å tape, og derfor kunne vi like så godt bare gi den opp. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i Stavanger og blitt fôra med historier om oljeeventyret, økonomisk vekst og industrien. Jeg får litt hetta av miljømoralpolitiet som tvinger alle til å være veganere.

Men på COP21 forstår du at miljøforkjempere ikke lenger er en homogen gruppe som bor i små økosamfunn, er veganere og har dreadlocks, altså de finnes de også, men miljøforkjemperne er mye mer, de er folk flest. De er alt fra ungdommer med haremsbukser til menn i dress som pusher 50. De er familieforeldre. Det er familieforeldre og miljøagenter, og Paris under COP21 er en smeltedigel for alle.

Sør vs. Nord

Alle er enige om at vi må kutte for å forhindre utslippene for at temperaturen på jorda ikke skal stige mer enn 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader celsius. Spørsmålet er hvordan vi skal fordele utslippene. Spørsmålene som det ble forhandla rundt var: Hvem skal få slippe ut mest? Hvem skal kutte aller mest? Spørsmålet er ikke om vi skal kutte eller ikke, spørsmålet er hvor ambisiøse kuttene blir, og ikke minst hvor rettferdig det blir.

På COP19 i Warsawa sultestreika delegaten fra Filipinene, Naderev «Yeb» Sano, sammen med flere titalls andre klimaaktivister. De sultestreika fordi klimatoppmøtet mangler forståelse for at de fattigere landene allerede nå må betale prisen for de miljøødeleggelsene som de rikere landene står i spissen for å skape. Vi ser det i Sudan der Sahara ørkenen utvider seg, i Bangladesh der vannet stiger, og vi ser det hver gang ekstremvær, slik som sykloner på Filipinene, ødelegger hjem, familier og byer. Ruth Nyambura fra Kenya beskriver det slik i et intervju under COP21 med Amy Goodman:

We want to get out of this sinking ship, but countries like the U.S. are holding the lifeboats.

Samtidig blir det feil å lukke øynene for de klimaødeleggelsene som finnes i rikere land. Det er bare det at de ofte føles som bagateller i forhold til de større ødeleggelsene i Sør. Isbreer som smelter, dyr som er utrydningstrua og mindre snø i alpene. De miljøødeleggelsene som rammer mennesker, har ikke kommet til Vesten, enda.

En rettferdig fordeling av utslippene handler ikke bare om solidaritet. Det er helt nødvendig med en rettferdig fordeling av utslippene hvis vi i det hele tatt skal drømme om å nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming. Det er de fattige landene som i dag har minst utslipp, og likevel hører vi ofte at det ikke hjelper å kutte i for eksempel Norges utslipp når land i Sør ikke gjør det. Hvis ikke vi skal kutte utslipp i Norge – hvem skal gjøre det da? Det ender fort opp med å bli ingen. De rike landene må gå foran slik at landene i Sør ikke blir så hardt rammet av klimaendringer at de ikke har mulighet eller ressurser til å kutte egne utslipp, fordi de må bruke alle ressurser på å bygge opp samfunnene sine.

Avtalen vi har fått, er ikke tilstrekkelig fordi den ikke krever nok av de rike landene og fordi den ikke tilrettelegger nok for de fattigere landene. Det skyldes mye fordi avtalen tviholder på et økonomisk system som bidrar til å skape klimaødeleggelsene.

Dette skjønner ikke alle, men det gjør klimaaktivistene fordi de er vanlige folk, de er arbeidere. De er ikke bedriftseiere eller milliardærer. De tjener ikke på at miljøet blir ødelagt sånn som så mange andre rundt forhandlingsbordet under COP21 gjør. De taper på klimaødeleggelsene, sånn som alle oss andre. Lista over sponsorer bak arrangementet forteller sitt. Det er selskaper som står høyt oppe på svartelista over miljøverstinger, selskaper som Coca Cola og BMW. Hvorfor vil de sponse COP21? Fordi de får en avtale som setter næringslivet foran livet til vanlige folk. De får en klimaavtale innenfor kapitalismens rammer.

Klima over kapitalisme

Under klimaforhandlingene sa Barack Obama: «Vi har bevist at sterk økonomisk vekst og kutt i CO2 ikke trenger å være motsetninger, men at det kan styrke hverandre. Og det burde gi oss håp.» Han sier det i hvert fall ærlig: Det gir storkapitalen håp. Det burde gi håp til multinasjonale selskaper som kan fortsette å øke sin profitt med presidentens velsignelse. Lista over alle det ikke gir håp til, er mye lengre. Bare i Paris på dagen avtalen ble vedtatt, strakk det seg en menneskelig lenke tre ganger rundt Eiffeltårnet med mennesker som sa ifra om at avtalen ikke var god nok.

Forbrukermakt er ingen trøst. Vi må kreve at stater rundt om i verden kutter i utslipp, eller kutter båndene sine til multinasjonale selskaper som plyndrer utviklingsland for ressurser og ramponerer klimaet. Du kan ta så mange kalde dusjer du bare vil, men hvis Coca-Cola får fortsette å produsere på en miljøskadelig og usolidarisk måte, og oljeindustrien fortsetter å få bore alle steder de vil, kommer det ikke til å ha noen nytte. Er det ikke sprøtt hvordan de mest ressursfulle kreftene i hele verden velger å skyve det globale klimaansvaret på tilfeldige enkeltpersoner?

Klimakrisa kan løses, men ikke uten at storkapitalen står for hoveddelen av kuttene i utslippene, fordi de også står for de største utslippene, og ikke uten klimaaktivisme. Det er ikke markedsmekanismene som kommer til å løse klimakrisa. Det er helt nødvendig å sette klima over profitt og jobbe mot det systemet som har skapt krisa.

Jeg ble engasjert i klima da jeg kjørte forbi isbreen i Sogn og Fjordane og ble redd for at den skulle forsvinne, Jeg ble engasjert i klima da jeg dykka på The Great Barrier Reef i Australia og så hvor mange av korallene som var døde, jeg ble engasjert i klima da jeg så konsekvensene av en fossil og lite bærekraftig industri i Stavanger, jeg ble engasjert i klima da jeg var på COP21 og forsto at klimaengasjement ikke er en særinteresse, og jeg ble engasjert i klima da jeg forsto hvorfor klimaaktivisme trengs.

Klimaaktivisme trengs fordi så alt for mange av delegatene rundt forhandlingbordet i Paris ikke hører på den påvirkningen klimaendringer har på menneskers liv. De hører heller på bedrifters behov for profitt.

Etter den forrige store runden i København i 2009 så vi at miljøbevegelsen ble svekket etter store skuffelser, det har ikke skjedd nå. Etter Paris har miljøbevegelsen blitt sterkere.

Vår rolle på venstresida må være å rette fokuset mot de store klimaskurkene. Vi må overbevise verden om at klimakrisa ikke skapes av alenemødre som kjører bil fordi de må levere ungene sine i barnehagen eller de få som ikke resirkulerer. Klimakrisa skapes av storkapitalen, og de prøver å skylde på oss vanlige folk slik at de selv slipper å betale regninga. Det må vi aldri kjøpe. Vi må holde dem ansvarlige. Klimakrisa er skapt av kapitalismen, og det er vår oppgave å få flere enn klimaaktivistene til å forstå det.

Hold flyktningdebatten redelig og faktabasert, skreiv Maria Wasvik i Rødt! 1/16 som vil åpne for å liberalisere arbeidsadgangen for flyktninger. Men faktum er at EØS og vikarbyråer har skapt et press på tariffavtaler og en kriminalitet i norsk arbeidsliv som gjør at demninga er i ferd med å briste.

En asylpolitikk som ikke tar dette innover seg, vil være en fallitt i forsvaret av «den norske modellen».

Halvor Fjermeros er bystyrerepresentant (gruppeleder) for Rødt i Kristiansand og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.

Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.

Til slutt kommer Wasvik med noen anbefalinger om praktisk politikk med verdi-basert fargelegging: «Solidaritet er ikke irrasjonelt (…) Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelse» og «La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi». Wasvik har lagt ned mye arbeid i artikkelen. Derfor finner jeg det riktig å komme med et tilsvarende grundig svar med mine innvendinger.

Imperialisme og flyktningpolitikk

Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for. Dette berører ikke Wasvik på annen måte enn å si at det «ikke (er) slik at innstrammingstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.» (s. 48). Nei, det kan vi være enige i, men dermed bør vi vel ikke la være å snakke om hva Norge kan gjøre for å stoppe sine kriger som er en vesentlig del av landets «bistand» til migrasjonen. Wasvik bruker hyppig begrepet «venstresida» uten å definere hva hun mener med det. Men hun nevner ikke på noe punkt de rødgrønnes intervensjons- og krigsiver i de tre land som er blant de viktigste kilder til strømmen av flyktninger, dvs Afghanistan, Libya og Syria. Dette er en «venstresidepolitikk», satt ut i livet av Ap. SV og Sp, som Rødt i de fleste sammenhenger har distansert seg fra.

Jeg venter ikke at Wasvik skal foreta dype analyser av årsakene til Syria-krigen. Men jeg forventer at det sies noe om årsak og virkning når vi snakker om det viktigste enkeltland som kilde til flyktningstrømmen.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenberg-regjeringas godkjenning av Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for det syriske folk i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne. For ikke å snakke om Libyakrigens «innsats» for å åpne opp den kriminelle menneskesmuglingsruta over Middelhavet, med tverrpolitisk enighet i Stortinget bak den norske F16-aggresjonen i 2011. Rødts leder Bjørnar Moxnes har for øvrig adressert dette skammens kapittel i norsk historie ved å peke særskilt på SVs ansvar for å legitimere denne krigen i radikale miljøer.

Wasvik gjør ikke forsøk på å avgrense seg fra denne «venstresida». Hun maner stadig fram spøkelset ved navn «Listhaug», men nevner ikke at det var Jonas Gahr Støre som gikk høyt på banen på Aps landsmøte for et år siden og slo til lyd for 10 000 flyktninger til Norge. Det var minstemålet for moralsk anstendighet, helt til Støre sjøl gikk inn for 8 000 i forhandlinger med de andre partiene. Det han og Ap trodde skulle bli en vinnersak, skulle bli deres største dilemma utover høsten da Ap motvillig måtte innrømme at de stadig er for «en restriktiv og rettferdig flyktningpolitikk» som ikke ligger så mange tommer fra de blåblå innstramminger. Så hvor går grensa mellom det vonde og det gode her? Det blir et noe underlig oppsett for å trekke de store skiller i norsk politikk. En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke som Wasvik gjør, å skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder.

Fins det et metningspunkt?

Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV. Partiet har ikke på noe tidspunkt ønsket å problematisere, men snarere forenkle situasjonen, slik Audun Lysbakken uttalte før jul i fjor: «Flyktningene truer verken velferdsstaten, jobbmarkedet eller tryggheten vår». Han avviste kategorisk at det eksisterte noen krise. En kan jo spørre seg hva som er krise hvis ikke dette er det, når europeiske organer settes ut av spill og EU står rådville overfor sitt asylproblem. Neste taler etter Lysbakken var virkeligheten, som vi nå vet. Åpne grenser var ugjennomførlig i praksis.

Tyskland og Sverige har nådd et metnings-punkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Tyskerne kan ikke ta imot flere enn de 1,1 millioner asylanter de åpnet for i fjor, om ikke av plassmessige, så i alle fall av politiske årsaker. Flyktningene vil koste Sverige 40 milliarder kroner i året. 80 000 mennesker, eller halvparten av alle som kom til landet i fjor og søkte asyl der, kan få avslag og bli sendt ut.

Det EU, med Tyskland i spissen, forgjeves prøver å handtere, er det vi kan kalle migrasjonens politiske økonomi. Kyniske menneskesmuglere har tjent 16 milliarder euro de siste 15 år. (Le Monde Diplomatique 1/16). På samme tid har Schengen-landene brukt 11 milliarder euro på å utvise papirløse immigranter. I tillegg tjener også «brakkebaroner» store penger på mottakssentre. I Storbritannia har myndighetene satt bort innkvartering av asylsøkere til de tre multinasjonale konsernene Servo, Capita og G4S. Sistnevnte er berykta blant palestinavenner for sine fengsler, innhegning og forhørssentra i Israel og på Vestbredden der titusener av palestinere opplever en hardhendt behandling. I Norge har brødrene Adolfsen i selskapet Hero – den nest største private aktøren i Europa – gjort store profitter på flyktninger.

Mange av disse problemene endres i liten grad av hvor mange asylsøkere Norge tar imot. Men en grunnleggende drivkraft i menneskesmuglernes dødbringende virk-somhet er de forhåpninger som har vært mulig å skape blant potensielle migranter om å bli tatt imot i bestemte, ønskverdige land i Europa. Tysklands og Sveriges asylvending er talende tegn på disse forventningenes sammenbrudd.

Og tross det imponerende tallet, så har Tyskland en lavere andel asylsøknader per innbyggertall enn Norge i 2015. Riktig nok ligger Ungarn – midt i «flyktningløypa» – tre ganger høyere, med Sverige hakk i hæl. Men Norge ligger over det dobbelte av EU-snittet. (Se Eurostat-grafer BBC News http://www.bbc.com/news/world-europe-34131911). Dette er ett tegn på at det fins et metningspunkt, om det enn ikke er nådd i Norge ennå. Et annet og mer praktisk retta spørsmål er hvor mange vi kan ta imot lokalt. Som lokalpolitiker har jeg en viss føling med hvilke begrensninger kommunene møter i den asylpolitiske hverdagen. Og som forfatter av ei bok om krisa i EU og europeiske arbeidsliv (Uro i Euroland, 2014) har jeg prøvd å skaffe meg oversikt over hvordan innvandrere og asylsøkere brukes av kapitalen og regjeringene til å sette sosial dumping i system. Det er ikke et vakkert bilde som tegnes. Hvis Rødt har klare intensjoner om å bli det nye arbeiderpartiet, noe vi er på god vei til, så må vi være på vakt. Dette handler om analyser om makt.

Har Rødt en marxistisk eller fariseeraktig maktanalyse?

Wasvik hopper rett på Sylvi Listhaugs «godhetskritikk» som utlegges slik:

Hun sikter til frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede (…) opplevde dette. (s. 40).

Det går tjue på dusinet av denne fortolkninga i det venstreliberale Norge. Begrepet godhetsregimet (og -tyranniet) burde være kjent for opposisjonelle her til lands som professor Terje Tvedts forsøk på å skape et analytisk begrep for å avdekke maktmekanismer i samfunnet. Det er et ikke-moraliserende begrep om norsk bistandspolitikk som til enhver tid ble definert som «den gode handling», samtidig som den stadig var i radikal endring fra tiår til tiår. Tvedt benyttet begrepet alt i 2003, har siden skrevet hyppig om det, og nå seinest i mars (etter at Wasviks artikkel kom ut) i en kronikk i Aftenposten der han forsøker å drive nøktern opplysning om ordets mening. Det nasjonale godhetsregimet er et forsøk på å forstå «det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv: Et politikkfelt som taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisator av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en kynisk verden.» (Aftenposten12. mars).

Det var ikke «frivilligheten som blomstret» Listhaug kritiserte, men en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. I redelighetens navn må en kunne erkjenne at dette må diskuteres, og ikke bare moraliseres over på feil grunnlag. Det utelukker på ingen måte at en kan være rykende uenig i mange av tiltakene på «Listhaug-lista», som hennes tynt belagte påstand om at mindreårige en masse sendes til Norge mot deres vilje. Men en mye mer grunnleggende kritikk, som sjelden er på «godhetskritikernes» repertoar, er at Listhaug og FrP taler med to tunger: Mens de vil framstå som konsekvente og «ansvarlige innstrammere» overfor flyktninger, forsvarer de vikarbyåer som er i ferd med å utradere norske arbeidere i flere bransjer og holder døra vidåpen for en EØS-innvandring som virkelig utgjør en trussel mot norsk arbeidslivsstandard.

Terje Tvedt peker på både biskoper, SVere og Rødt-ledere i dette koret:

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» og gikk inn for diktatur i det godes tjeneste».

Og Tvedt konkluderte:

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplisert enn fariseerregnskapet til biskopene og lederen av Rødt i Bergen.

Jeg har ikke sett at ledelsen i Rødt har svart på denne utfordringa fra Tvedt. Jeg er usikker på hvordan tausheten skal tolkes.

Wasvik skriver at asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring. Dermed frikopler hun asylspørsmålet fullstendig fra alle andre felt:

Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikk (s. 44).

Det er kanskje nettopp her det glipper. For med denne «unntakserklæringa» ender hun opp med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra Venstres liberalisme eller SVs venstresosialdemokratiske humanisme. I mine ører lyder den høyst umarxistisk. Rødt må ha en annen tilnærming hvis vi skal leve opp til prinsipprogrammet:

Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. Vår eksistensberettigelse er arbeidet for å oppheve dagens kapitalforhold – utbyttinga av arbeiderklassen. (…) Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.

Det er to vesentlige vilkår for at Rødt skal kunne bli dette marxistiske og revolusjonære arbeiderpartiet. Vi må ha en nasjonal arbeidsmarkedspolitikk som evner å reise en beskyttelsesmur mot den globaliserte kapitalens angrep på norske arbeidslivsstandarder. Og på den andre sida må vi utvikle en solidarisk internasjonalisme som jobber for å skape likeverd mellom nasjoner og ulike lands arbeiderklasse. Dette innebærer et annet solidaritetsbegrep enn det Wasvik tilsynelatende benytter. Solidaritet er noe annet enn nestekjærlighet. Det er et begrep funnet opp av en arbeiderbevegelse som trengte kollektive redskaper for å kjempe mot kapitalens overmakt. Det innbefatter sjølsagt mye internasjonalt hjelpearbeid, så vel som de tusenvis av norske frivilliges fantastiske innsats for å legge til rette for asylsøkere på vei til eller i Norge. Men vi må ikke misbruke solidaritetsbegrepet til helt andre formål, nå som det har gått inflasjon i et slikt uttrykk over hele den politiske skala.

«Norge trenger arbeidskraft» – men vi sier nei til hjerneflukt

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av. I en desperat krigssituasjon som i Syria, er det enkelt å feie vekk en slik innvending med at det er for mye forlangt av folk i nød å skulle tenke på sitt krigsherjede lands framtid. Men som forsøksvis revolusjonært arbeiderparti er det vår plikt å «snu kamera». Vårt eget lands behov som mottaksland må i alle fall ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Tydeligst blir dette når Wasvik begrunner at «investeringen» ved å ta inn asylsøkere nå, vil gjøre at vi kan «høste frukter på sikt»: «Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft». Dette har blitt et vanlig argument for venstre-liberalere; flyktninger vil på sikt øke vår rikdom, og vi trenger dem for å få nasjonal-økonomien til å gå rundt.

Wasvik viser til SSB, ikke til statistikk, men til prognoser:

Totalt anslår de at det (i 2050) vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger. (s. 45)

Dette er en type velmente «fakta» som skal gi gode grunner for å godta flere flyktninger. Men kapitalismens stadig dypere kriser vil slå beina under denne typer «regnskap», og det endrer ingenting på at innvandring uansett alltid er et spørsmål om balanse. Og den balansen merkes best i arbeidslivet.

Den krevende kampen mot sosial dumping

Så når Wasvik slår til lyd for å liberalisere kravene for arbeidstillatelser for flyktninger, er det grunn til å spørre om hun forstår hva det vil innebære i praksis. Alle som har søkt en jobb, som pr-rådgiver, butikkassistent eller renovasjonsarbeider, vet at det står hundrevis sammen med deg i køen med CVer så tjukke som salmebøker. Så hva slags jobber er det asylsøkere skal settes til ved å gi dem «arbeidstillatelse»? Hva asylsøkere trenger er først av alt språkopplæring, og sjøl om mange er godt utdannet er det også folk med behov for grunnskole, med f.eks. påfølgende fagutdanning. I praksis ville et forslag som Wasviks (og Rødts?) innebære at asylsøkere skal kvoteres inn på arbeidsplasser med de laveste krav til formell utdanning, på bekostning av andre jobbsøkere som normalt ville stått først i køen. I et land med snart 120 000 arbeidsledige, og ledighet på vei opp, vil dette fort kunne nøre opp et bål av misnøye med asylsøkeres forkjørsrett. Her er det verdt å merke seg at dersom flertallet av de 150 000 som står i kø og venter på jobb med arbeidsavklaringspenger i NAV regnes inn, vil ledigheten stige til det dobbelt, 8 %.

Dette forslaget vil jeg verken karakterisere som naivt eller «irrasjonelt», for å bruke Wasviks egne ord, men som preget av mangel på innsikt i arbeidslivet. Vi bør løfte blikket til EU for å se hvordan innvandring blir brukt for å endre arbeidslivets regler. Andre debattanter har vist en sørgelig kunnskapsløshet i så måte. Ny Tid-medarbeider Torbjørn Tumyr Nilsen skreiv i Dagbladet (7.3.) om det tyske eksempel: «Asylsøkere stjeler ikke arbeidsplasser, de skaper dem», med henvisning til at landet har den laveste arbeidsledighet siden 1991 og at «syrere og afghanere skaper arbeidsplasser». Dette ble kolportert av Synne Skouen i Aftenposten (14.3.), som et faktum. Men hva er sannheten om tysk arbeidsliv? At den sosialdemokratiske regjering, med De grønne til hjelp, vedtok et nytt arbeidslivsregime i forrige tiår som har innført såkalte minijobber, dvs maks lønn på 300 euro i måneden, noe ingen kan leve av uten å ha flere jobber. Dette er offentlig initiert sosial dumping, i tillegg til all den rå lønnsdumping som kan skje i ly av kampen om jobbene og svekka fagforeninger i et stadig mer liberalistisk arbeidsliv. Tyske arbeidsfolks reallønn beveget seg ikke over 13 år (1999–2012). Det er nok å nevne Amazon-konsernets innleie med busslaster av utenlandske arbeidere til sesongarbeid med boforhold som kveg. I dette arbeidslivet kommer tysk asylarbeidskraft til å passe som hånd i hanske. Så kan en tviholde på påstanden om at «asylsøkere skaper arbeidsplasser», mens høyrekreftene styrker seg for hver dag som går når de observerer hva som skjer på nært hold.

Poenget mitt er ikke å anklage asylsøkere for å «ta arbeidsplasser» fra noen som helst, men å peke på at slik styrkeforholdet er mellom partene i arbeidslivet og klassene i Norge nå, er det totalt urealistisk å tro at vi kan stå imot en utvikling som undergraver arbeidslivets standarder hvis vi «liberaliserer» reglene for ansettelse. Dette er en del av et større bilde hvor EØS er den grunnleggende forklaring på hvorfor dette bærer ille av sted. Så vil noen kanskje si at Tyskland ikke er Norge, at vi har en sterk fagbevegelse som vet å holde kontroll med dette fenomenet, trygt forankret i «den norske/nordiske modellen». Det er dessverre ikke tilfelle, noe de nordiske LOer har fått utredet for ett år siden i NorMod-rapporten. Den sier det i så klare ordelag som sosialdemokrater tør å si det: Den nordiske modellen står for fall, spørsmålet er bare om vi blir som Tyskland før eller rett etter 2030 – hvis vi fortsetter å være en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Ja til kvoteflyktninger, nei til nye minstelønnskrav

Høyrekreftene får nå et ekstra løft for å kvitte seg med både velferdsstat, sosiale goder og rettigheter. De dytter asylsøkerne foran seg. Og som bestilt foreslår pengefondet IMF å liberalisere arbeidsmarkedet for å få flyktninger i arbeid, blant annet ved å gi unntak fra minstelønnskrav. Sveriges «NHO» sendte før jul ut et brev til medlemsbedriftene med håpet om «at flyktningestrømmene ville senke tersklene i arbeidslivet slik at en får en lavere startlønn.» Slike juleønsker vil det bli flere av i år, hvis ikke ønsket allerede har gått i oppfyllelse i en rekke land.

Fallgruvene er mange og balansegangen krevende i dette nye landskapet. «Åpne grenser» er ikke svaret, men å stenge grensene er heller intet alternativ. Jeg mener Rødt bør være for en kontrollert innvandring, i praksis vil det si åpenhet for kvoteflyktninger fra der nøden er størst, dvs i leirene i Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi må sjølsagt gi asylsøkere som banker på vår dør en behandling i tråd med gjeldende konvensjoner. Samtidig må vi unngå en skeiv flyktingdemografi som kan skape konflikter á la dem vi så i Köln og i andre land og byer på nyåret. Debatten om parallellsamfunn og vanntette skott mellom «oss og dem» har aktualisert dette. Et land som Canada, med en lang tradisjon for å være et liberalt asylland, har gjennomført en stram linje i så måte ved å prioritere de mest sårbare grupper i denne krisa. De mottar nesten bare kvinner og barn og hele familier, mens unge enslige menn nærmest ikke gis asyl. Selvsagt har dette blitt kritisert og demonstrert mot, men det bidrar uansett til å lette på to problemer; den skeive demografiske utvikling i mottakslandet og tap av menneskelige ressurser der de kommer fra.

Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold. Men lovverket, som Dublin-avtalen, er under revisjon i EU og vil kunne bidra til å svekke norsk råderett over flyktningpolitikken. UDI-direktør Frode Forfang har på sine side foreslått endringer i asylinstituttet, noe som reflekterer en dramatisk endring som krever nye grep. Skal vi skape en asylpolitikk for framtida, må vi innse at ikke all verdens «humanitet» kan løse den globale krisa vi bare opplever starten på. Da må vi igjen begynne å diskutere den nyoppdeling og imperialisme som er årsak til statsknusing og migrasjon. Og vi må henge bjella på katten, det vil si den idelogien bak dette, eller «globalismen», som Trond Andresen kalte det i en kommentar. Slik kan vi bidra til å reise en internasjonal front mot Vestens brutale intervensjonspolitikk som Norge er en tung aktør i – og som Rødt burde være i spissen for som et antiimperialistisk arbeiderparti.

Marcello Musto (red.):
Workers unite! The International 150 years later
London: Bloomsbury, 2014, 312 s.

I fjor høst var det 150-årsjubileum for «den første internasjonalen», som i 1864 kom sammen for første i London under navnet The International Working Men’s Association. Det sier noe om de politiske og ideologiske stemningene i vår tid at en så skjellsettende begivenhet i arbeiderbevegelsens historie i så liten grad blei markert. Men noe kom i alle fall ut av det, i alle fall for engelskkyndige. Den kjente marxisten (og sosiologen) Marcello Musto er tidligere kjent for sine studier av marxistisk teori, med særlig vekt på klassiske tekster som Kapitalen og Grundrisse. Nå står han bak utgivelsen av rundt 80 sentrale dokumenter fra Internasjonalens historie fram til splittinga etter åtte år. Det høres kanskje litt tørt ut med dokumenter, men det betyr ikke bare resolusjoner fra de sju kongressene. Her er taler, debattinnlegg, artikler og redegjørelser for både aktuelle og teoretiske forhold, og utvalget er foretatt skjønnsomt for å avspeile meningsforskjeller. Redaktøren har en lang innledning, hvor historien gjøres levende i et lett tilgjengelig språk, og hvor tekster plasseres i sin sammenheng. Materialet er tematisk samla, med særlig vekt på økonomi, faglig organisering, kamp mot krig (tysk-fransk), Pariskommunen, det irske spørsmålet og – ikke minst – diskusjon om hvordan et framtidig samfunn kan se ut. Oversettingene er strålende gjennomarbeidet til moderne engelsk, og stoffet er forbilledlig presentert.

Selv om 30 av de 80 bidragene er fra Karl Marx selv, er det et gjennomgående synspunkt hos redaktøren at det handler om en kollektiv bevegelse og mange viktige bidragsytere, og at den offisielle sovjetmarxismens hegemoni og publisering av Internasjonalens materiale har nedtonet mangfoldet. Marx var f.eks. ingen initiativtaker til stiftinga i London, selv om hans ruvende posisjon og arbeidsevne raskt gjorde han til en nøkkelfigur. (Han var riktignok fraværende fra tre av de sju kongressene.) På samme måte nedtones konflikten mellom Marx og Bakunin som forklaring på oppløsninga, og det løftes fram en rekke andre forklaringer, som Pariskommunens nederlag, den tyske nasjonalstaten, engelsk fagbevegelse svake antikapitalisme, framvekst av arbeiderklasse i nye land med andre forhold enn i de første industrilanda osv.

Leo Panitch og Greg Albo (red.): Transforming classes
Socialist Register 2015
London: Merlin Press/New York: Monthly Review, 2014, 375 s.

Socialist Register er en institusjon, som hvert eneste år gir ut ei fyldig årbok med et vell av teoretiske bidrag og aktuelle analyser innenfor en marxistisk tradisjon. I fjor var det ikke noe mindre enn et femtiårsjubileum, som ble feiret med et temanummer om klasse. Utgangspunktet i 1964 var innenfor den britiske venstrefløyen, med Ralph Miliband som forgrunnsfigur og mangeårig redaktør. (Eplene faller noen ganger langt fra stammen, han er far til David og Ed Miliband, det dreier seg her om nedfallsfrukt.) Etter hvert har SR blitt langt mer global, med hovedredaktører på den andre sida av Atlanterhavet og bidragsyterne kommer fra alle verdenshjørner. Selv om de fleste har akademiske titler, bestreber de seg på et normalt menneskespråk og interesser seg for det som skjer utenfor elfenbeinstårnet. Utenom papirutgava, er det mulig å tegne et abonnement som gir adgang til alle årgang for et tidspunkt på ett år. (Sommerferien er redda!). For info, se http://www.merlinpress.co.uk.

Også 2015-boka er viet klasse og klasse-kamp, og går dermed mot moteriktige strømninger. På mange måter kan både årets og fjorårets samlinger av originalskrevne bidrag oppfattes som en motvekt til Thomas Piketty, ettersom de ikke nøyer seg med statistiske inndelinger i tideler av befolkningen eller begrenser til å påvise rikdom og ulikhet. Dermed er det ikke de rikes formue, men deres utøvelse av makt i et kapitalistisk system, som får mest oppmerksomhet. På samme måte er ikke arbeidere bare en inntektskategori, men også en bevegelse som fører klassekamp. (Tenk om de beste artiklene fra de to siste årgangene kom på norsk, og at de vakte like mye medieinteresse som Piketty.) Dessuten utmerker bidragene seg med et virkelig internasjonalt perspektiv. Det viser seg bl.a. gjennom bidrag om sosial reproduksjon og den globale arbeiderklassen og om arbeider-bevegelsen og eurokrisa. Det er også spenstige analyser av klasser og klassekamp i bl.a. India, Sør-Afrika, Brasil, Chile, Tyrkia, Kina og Midtøsten, i tillegg til et knippe av artikler om fagbevegelse og venstresida i USA.

Andrew Pendakis mfl. (red.):
Contemporary marxist theory. A reader
London: Bloomsbury, 2014, 623 s.

Utgangspunktet for det kollektivet som har satt sammen denne rikholdige antologien er oppblomstringen av interessen for marxistisk teori, og de har gjort en nyttig innsats ved å samle så mange ulike –og velskodde forfattere – mellom to permer. Det er i alt 34 bidrag, i tillegg til redaktørenes hovedinnledning og introduksjon til de forskjellige seksjonene. Innenfor den ramma som er valgt, byr denne boka på mange spennende møter med kjente – og avgjort ikke fullt – så kjente tekster, som for de meste er publisert i det siste tiåret. Men, og det er et viktig men, definisjonen av teori er ganske snever, og trygt plassert innenfor den akademiske sfæren, der interessefeltet særlig ser ut til å være filosofiske og kulturelle tilnærminger. Det betyr at de som i første rekke er interessert i teorier om krise, imperialisme og arbeiderklassens kamp bør søke seg til andre tekster (f.eks. i Rødt! eller Monthly Review). Gitt et slikt premiss, er denne antologien et godt supplement, og det er lagt vekt på bidrag som tjener som inngang til større forfatterskap, bl.a. til Chantal Mouffe, Fredric Jameson, Alain Badiou, Slavoj Zicek, Etienne Balibar og Alan Lipietz. For denne leser er Arif Dirliks bidrag om «den kinesiske modellen» et høydepunkt.

Tore Linné Eriksen

Aditya Adhikari:
The bullet and the ballot box
The story of Nepal’s Maoist revolution
London: Verso Books, 2015, 246 s.

Boken til den nepalske journalisten Aditya Adhikari forteller historien om maoistopprøret i Nepal. Det finnes mange bøker som har skildret maoistpartiets vei fra illegalt miniparti på 1980-tallet, via borgerkrigen og til den overraskende valgseieren i 2008. Adhikaris bok skiller seg ut ved å løfte frem nytt stoff, i alle fall for denne anmelderen, om hvordan de som ble maoister selv, opplevde bevegelsen. Hvorfor ble så mange fattige ungdommer fra landsbygda i Nepal geriljasoldater? Hvilke muligheter og begrensninger bød en slik tilværelse på? Disse og mange flere spørsmål blir besvart i boka, noe som gjør den til et velkomment tilskudd til litteraturen om maoistpartiet og borgerkrigen i Nepal.

Maoister fra gerilja til regjeringsmakt

Få år etter at kong Birendra ble presset til å innføre demokrati i Nepal, startet maoistpartiet sin geriljakrig med sikte på å gjennomføre revolusjon. Lenge ble partiet og opprøret betraktet som et lov og orden-problem, og politiet var maoistenes hovedfiende. Først etter flere nederlag for politistyrkene, ble hæren satt inn i det som utviklet seg til en borgerkrig. Først mellom maoistgeriljaen og staten, men etter hvert ble dette en kamp mellom tre parter: maoistene med base i de fattige områdene på landsbyga, politikerne med base i overklassen i de store byene og kongen med sin kontroll over den stadig voksende hæren. Lenge stod maoistene alene mot de andre partiene og kongen, men da kongen oppløste parlamentet i 2005, fant maoistene og partiene sammen i en felles front som med Indias velsignelse (på grunn av den egenrådige kongens samtaler med Kina) mobiliserte til en enorm folkebevegelse som presset kongen til å trekke seg. Parlamentet kom sammen med mål om å utlyse valg til en grunnlovgivende forsamling. Da dette valget ble holdt i 2008, ble maoistene, til alles overraskelse, det klart største partiet med 36 prosent av stemmene, dobbelt så mange som de to neste partiene til sammen. Dette valget er bokas sluttpunkt, og sånn sett handler The Bullet and the Ballot Box mer om maoistpartiets vekst enn fall. En kollega av Adhikari, Prasant Jha, har skrevet Battles of the New Republic, som tar opp tråden der denne boka slutter og beskriver maoistenes vei fra valgseieren i 2008 til nederlaget i 2013. Maoistene fikk 17 prosent og ble minst av de tre store partiene.

Geriljahær nedenfra

Det mest interessante med boka er at Adhikari har fått tilgang til dagbøker og brev skrevet av maoistkadre under krigen, og i tillegg har han intervjuet veldige mange mennesker på landsbygda. Boka skildrer i større grad enn noe annet jeg har lest, borgerkrigen i Nepal nedenfra. Vi kan lese om ungdommer som verver seg til maoistenes geriljahær, motivert av muligheten det gir til å reise rundt på landsbygda i Nepal og få rikere erfaringer enn livet i hjemlandsbyen kan by på. Å melde seg inn i partiet representerer for mange fra fattige bondefamilier en mulighet til å gjøre karriere, på en arena hvor dyktighet og arbeidsvilje kan telle mer enn klasse og kastetilhørighet.

Boka gir også en god oversikt over den ideologiske kampen i partiet, som særlig tilspisset seg utover 2000-tallet, hvor partilederen Prachanda og nestlederen Baburam Bhattarai stod på hver sin side. Sentralt var spørsmålet om hvem som var revolusjonens hovedfiende. Nettopp denne debatten fikk avgjørende betydning for at maoistene valgte å alliere seg med partiene mot kongen og det de så som det politiske uttrykket til føydalismen i Nepal. Prachanda stod for linjen som sa at imperialismen og deres agenter var hovedfienden. Den naturlige følgen ble da å søke allianse med patriotiske elementer i kongehuset og hæren. Bhattarai representerte det motsatte synet: føydalismen er hovedfienden. Konsekvensen av dette standpunktet var å søke allianse med de politiske partiene og India for å bekjempe kongehuset. Den politiske utviklingen i Nepal gjorde at Bhattarais linje vant fram til slutt, etter en politisk drakamp som truet med å splitte partiet. Skildringen av dette er veldige gode, spennende som en krimbok.

Hva nå?

Maoistpartiets suksess representerte for mange et håp om en reell demokratiprosess i Nepal, som kunne vise vei ut av de mange og store problemene som finnes i dag. Den ekstreme fattigdommen, bistandsavhengigheten og korrupsjonen blant de politiske elitene i Katmandu. Etter syv år med drakamp i parlamentet uten at partiene har greid å bli enige om en ny grunnlov, har gjort at dette håpet nok har falmet hos mange, undertegnede inkludert. Vi får feste lit til de avsluttende ordene til den fram-stående indiske marxisten Achin Vanaik da han nylig meldte boka i New Left Review (mars -april 2015) – Det er for tidlig å si hvilke følger den politiske prosessen igangsatt av maoistene i Nepal vil få.

Stian Bragtvedt

Alex Callinicos:
Deciphering Capital
Marx’s Capital and its destiny
London: Bookmarks Publications, 2014, 324 s.

Alex Callinicos er professor i europeiske studier ved King’s College London, og han har bak seg et omfattende forfatterskap om marxistisk teori. Han er også redaktør av tidsskriftet International Socialism. Han er sterkt engasjert i å gjøre arbeidene til Marx og Engels tilgjengelige for folk, og dermed er han også opptatt av å skrive enkelt og forståelig.

I denne boka viser han enda en gang at han har store kunnskaper om den kolossale innsatsen som Marx og Engels gjorde. Som aktiv deltaker i mange år i debatten om marxistisk teori og praksis, har han også rimelig god oversikt over ulike synspunkter hos andre forfattere på området. Noe av det jeg setter pris på ved denne boka, er at han forholder seg til andre forfattere på en respektfull måte. Han gir klart uttrykk for uenighet og begrunner den, samtidig som han framhever kvalitetene og betydningen av de samme forfatteres skrifter. Det gjør at boka etter mitt syn fungerer meget konstruktivt.

Han presenterer selv strukturen i boka slik:

• Kapittel 1 «Composition»: En gjennom-gåelse av Marx sine manuskripter og av den prosessen som ledet fram til Kapitalen.
• Kapitlene 2 «Method, I: Ricardo» og 3 «Method, II: Hegel». Callinicos omtaler disse kapitlene som selve hjertet i boka, der han vil undersøke og klargjøre problemer med Marx sin metode. Han vil drøfte Marx sitt forhold til Hegel, og han understreker at man bør tilføye Ricardo til analysen. Marx kjempet med både å lære fra og samtidig overskride begge.
• Kapittel 4 «Value», der Callinicos ønsker å gå mer direkte inn på noen av de temaene som er blitt tatt opp i aktuelle debatter om Marx sin verditeori.
• Kapittel 5 «Labour», der han ser på arbeidskraftens plass i Kapitalen, og ulike syn i dagens debatt om dette.
• Kapittel 6 «Crises», der han foretar en detaljert gjennomgåelse av Marx sin tenkning om kapitalistiske kriser (noe som Marx aldri utviklet til en systematisk teori)
• Kapittel 7 «Today», der han prøver å konkludere om Marx sin betydning for å forstå de økonomisk-politiske utfordringene i dagens kapitalistiske verden.

Det er tydelig at han selv legger særlig vekt på kapitlene 2 og 3, med temaer som han også tok opp i sin doktoravhandling. Den dreide seg om de metodemessige utfordringene som Marx sto overfor da han skrev Kapitalen, med særlig vekt på forholdet til Hegel og Ricardo. Det er i og for seg viktig stoff, men det er tungt, og de to kapitlene krever mye av leseren. Etter mitt syn er dette stoff for spesielt interesserte.

Derimot synes jeg det var veldig spennende å lese kapittel 1. Callinicos påpeker at Engels var en selvstendig bidragsyter i samarbeidet med Marx. Det var Engels som var først ute med kritikk av den politiske økonomien med sin artikkel «Umrisse zu einer Kritik der Nationalökonomie» i 1844. Dette var utgangspunktet for at de fant sammen, og Marx hadde stor respekt for de bidragene som Engels sto for. Marx skrev f.eks. i et brev 7. juli 1864:

Som du vet, 1. Jeg er alltid sent ute med alt jeg gjør, og 2. Jeg følger stadig i dine fotspor.

Callinicos gir en levende framstilling av Marx sitt strev og hvordan han aldri klarte å bli ferdig med tingene. Han visste at han arbeidet med en epokegjørende avdekking av kapitalismens vesen, og han ville alltid ha med seg enda mer stoff, enda flere eksempler, trenge enda lenger ned i stoffet før han følte seg i stand til å levere noe fra seg som ferdig. Det dreide seg på ingen måte om latskap. Da Marx arbeidet med å fullføre bind 1 av Kapitalen, spilte han en meget viktig politisk rolle som en ledende kraft i Den første internasjonalen, aktiv i fagbevegelsen og støttespiller for Irlands rett til selvbestemmelse. Som London-korrespondent for New York Tribune var han i en periode en av de ledende og mest leste økonomiske journalister i verden.

Etter hvert som han kom lenger i arbeidet sitt, reviderte han stadig planene om hvordan det endelige produktet skulle struktureres. Bind 1 av Kapitalen ble utgitt i 1867, men ikke desto mindre fant han det nødvendig å foreta betydelige endringer i den franske utgaven som ble utgitt mellom 1872 og 1875.

Da han døde i 1883, etterlot han seg et hav av notater, kladdebøker og påbegynte manuskripter. Hans kone Jenny, som selv var en viktig medspiller og som også spilte en stor rolle i å administrere ham, var død i 1881. Det ble Engels som måtte gå løs på alt materialet. Han gjorde en enorm innsats for å systematisere og strukturere alt rotet og få ferdig bind 2 og bind 3 av Kapitalen. Spesielt bind 3 er i stor grad Engels sitt verk.

Selv om det gir betydelig innsikt å lese det Marx skrev tidligere, er det klart at svært viktige elementer i hans vitenskapelige avdekking av kapitalismens vesen først ble utviklet ganske sent i livet hans. Det betyr også at det nettopp i hans etterlatte kladdebøker og uferdige manuskripter er mye stoff som kan bidra til å utdype og supplere det som er blitt publisert i Kapitalens tre bind. Det gir også innsikt i hva som var Engels sine bidrag og hva som var Marx sitt eget stoff i Kapitalens bind 3. På enkelte punkter var de ikke helt samkjørt i begrepsbruk og analyse, og slik innsikt kan dermed være viktig.

Det er også viktig at mye av det etterlatte materialet til Marx ikke er fullt ut publisert før ganske nylig. Et par eksempler: Det Økonomiske Manuskript fra 1861–63, delvis publisert av Karl Kautsky som «Teorier om merverdi», ble først utgitt i sin helhet i 1982. Det Økonomiske Manuskript fra 1863–65, som er et utkast til de tre bindene av Kapitalen, ble ikke fullt ut publisert før i 1988 og i 1992.

Kapittel 1 i Callinicos sin bok gir altså betydelig innsikt i hvordan Marx strevde mens han samlet mer og mer stoff, og hvordan han kom stadig lenger i å avdekke kapitalismens vesen og utvikle et begrepsapparat som kunne muliggjøre en omfattende forståelse av forholdet mellom de indre sammenhengene og ytringene på overflaten.

Kapittel 4 om verdibegrepene og kapittel 5 om arbeidsbegrepene er også givende lesning. De henger egentlig tett sammen: Skillet mellom «abstrakt arbeid» og «konkret arbeid» var en av de store nyvinningene som Marx utviklet, og som er grunnleggende viktig for å forstå verditeorien. Det konkrete arbeidet skaper bruksverdi, og det er den vi som skal bruke varene, egentlig er interessert i. Men for kapitalisten er det ganske likegyldig hva som produseres og hvordan selve arbeidsprosessen ser ut, bare det skapes merverdi gjennom bruken av den menneskelige arbeidskraften som er involvert. Det er innholdet av samfunnsmessig nødvendig, abstrakt arbeid som er avgjørende for varens verdi.

Kapittel 6 på 52 sider er kanskje det aller mest interessante, der Callinicos gjennomgår og i fire punkter systematiserer det som Marx har skrevet om kriser: Den stadige kapitalakkumulasjonen som blir framtvunget av konkurransen mellom kapitalistene, driver fram en produksjonsøkning som går ut over markedets grenser. Det er en sammenheng mellom konjunktursvingninger og endinger i omfanget av den arbeidsløse «industrielle reservearmé». Maskiners og øvrig fast kapitals økonomiske levetid forårsaker konjunktursvingninger knyttet til reinvestering. Profittratens fallende tendens skaper kriser, forsterket av finansielle bobler og sammenbrudd.

Samlet sett er dette en viktig bok for dem som ønsker å gå litt dypere ned i Kapitalen og utdype sin innsikt i hva Marx har gitt oss av redskaper for å forstå det samfunnet vi lever i.

Torstein Dahle

Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
Et landbruk uten kvinner. En kart-legging av årsaker til at ikke flere kvinner velger landbruket som yrkesvei,
2015

Det er et mål å øke kvinneandelen i landbruket, finne ut hva som er kvinners motivasjon og hva som er vanskeligheter, og bygge nettverk mellom kvinnebønder.

Her er noen eksempler fra rapporten, som viser kvinnenes sterke motivasjon og samtidig deres økonomiske bekymringer. Vil myndighetene ha flere kvinner i landbruket, må de gjøre noe drastisk med det økonomiske fundamentet. Det handler om ikke mindre enn klima og miljø, dyrehelse, folke-helse og landets sikkerhet.

Motivasjon

Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima. Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid.

Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur. Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder segi aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært.

Men det er vanskelig med «muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel».

Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet.

Økonomiske bekymringer

Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket.

Bekymring ene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med litevilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene.

Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt.

Alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen.

Hele rapporten ligger på hjemmesida til Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Jorun Gulbrandsen

Som barn var Materialisten et maoistisk spark. Da det gjenoppsto i 1979 som bråmoden, var det et vitenskapelig tidsskrift.

Lenge var Maos slagord «La tusen blomster blomstre» en del av plattforma.

I 2004 ble tidsskriftet godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i norsk vitenskapsindeks. Det er et tegn på kvalitet at leserne ikke merka det.

Rødt! takker for følget.

Vi forsøker å føre videre det beste i tidsskriftets tradisjoner, rope høyt om urettferdighet, og at et folk kan sparke så hardt, at de tar makta.

Noen må fortsatt vise hvor praktisk det er å ha en god teori.

Vi trykker lederen i det siste nummeret av Materialisten, nr 4-14. 41. årgang, med tillatelse fra Cecilie Høigård, den siste og i mange år redaktør.

Takk for følget!

Dette nummeret er den siste utgivelsen av Materialisten. Det skyldes skrantende helse hos redaktøren, og vi har ikke lyktes med å finne en erstatter. Det er vemodig og trist å legge ned tidsskriftet.

Materialisten startet som et lærd, marxistisk tidsskrift på begynnelsen av sytti-tallet og ble utgitt av akp (m-l). Formålet var å føre en teoretisk kamp særlig mot Kommunistisk Universitetslag (kul) om hvem som var de rette forvaltere av den marxistiske arven. Kuls oppslutning blant revolusjonære studenter viste seg å bli minimal, og tidsskriftet tok en lang pause. I 1979 gjenoppsto tidsskriftet med en helt ny innretning der kritisk forskning og forskningsformidling var den overordnete redaksjonelle profilen.

I skandinavisk sammenheng er et tidsskrift med Materialistens profil nokså enestående. På sitt beste har tidsskriftets profil vært kjennetegnet av en kombinasjon av høy vitenskapelig standard som samtidig gir viktig bakgrunnskunnskap for sosiale bevegelser som ønsker forandring av deler av samfunnet eller et helt nytt samfunn. Sosiale bevegelser er uttrykk for reelt eksisterende motsetninger i samfunnet, og tidsskriftet har ønsket å bidra med å belyse motsetningene og de samfunnsmessige strømninger og stri­der motsetningene skaper. Gjennom 35 år har Materialisten hatt sin styrke kanskje særlig i stoff som gir kunnskap om kvinneforskning, mannsforskning, narkotikaforskning, flyktningpolitikk, innvandringspolitikk, forskning om nasjonale minoritetsfolk, fengselssosiologi, politisosiologi og kriminalpoli­tikk. Som en overordnet fellesnevner har redaksjonen lagt vekk på å arbei­de frem artikler knyttet til undertrykking, utstøtning, sosial kontroll, makt, avmakt og motmakt.

Gjennom de siste tiåra har tidsskriftet hatt tusenvis av lesere og abonnen­ter, en lang rekke lojale og ivrige redaksjonsmedlemmer, flere av dem gjen­nom flere tiår, aktivister utenfor redaksjonen og en forfatterstall vi har vært stolte av. Det er Kollektivet Materialisten som har skapt dette, ikke enkelt­personer. Kollektivet har lagt ned tusenvis av gratis arbeidstid på dugnad og funnet både glede og mening i det.

Materialisten har vært forankret i humaniora og samfunnsvitenskap. Skiftende redaksjoner har hele veien hatt sitt tyngdepunkt i kriminologi og rettssosiologi. Fagene har vært et skattkammer for et tidsskrift som i mer høytidelige ordelag har sett det som sitt kall å bringe forskning om utslåtte menneskers liv. Kriminologi og rettssosiologi er i dag preget av et generasjonsskifte med mange sprikende tendenser blant dem som overtar. En av mange andre tendenser – det må understrekes – i denne overgangen er å bruke begrepet om «politisk vitenskap» som en stemplende herskerteknikk, og som betegnelse på en uønsket arv fra fortiden som man nå heldigvis kan kvitte seg med for godt. For et tidsskrift som har tatt mål av seg å være et motmakttidsskrift, er det gammel lærdom at jo mer kontroversielt stoffet er, desto mer faglig solid må det være. Materialisten har også hatt som regulativ ide at sannhetssøken er den fremste dyd i vitenskapelig virksomhet. Det innebærer også et kritisk blikk på eget ståsted og de blindflekker det skaper. Den såkalte apolitiske vitenskapen mangler dette kritiske blikket på egen po­sisjon. Den er blind for hvordan den, politisk dypt plantet i mainstream som den er, har avlet vitenskapelige teknikere som ikke ser at de bruker fagene til å støtte en global og nasjonal samfunnsorden som forkrøpler menneskers liv.

I marxistisk terminologi kalles de mest utslåtte filleproletariatet, og de har vært omtalt i tvetydige vendinger, fra streikebrytere og forrædere i klasse­kampen til en klasse med iboende revolusjonært potensiale. Filleproletariatet deltar ikke i den store utvekslingen mellom arbeid og kapital, men overlever i en hånd til munnøkonomi av trygdeytelser, sosialhjelp, tigging, prostitusjon og småkriminalitet. Filleproletariatet har historisk vært utsatt for systematis­ke forsøk på utrydning gjennom rasehygiene og nazistiske utrydningsleire. Dagens største konsentrat av filleproletariatet finnes i fengsler. Bruken av fengselsstraff har økt i Vesten de siste tiåra, i enkelte land har fengselsstraffen eksplodert. Straffeapparatet bidrar til den samfunnsmessige spaltningen i sosiale klasser og er den viktigste leverandøren i reproduksjonen av et filleproletariat. Kapitalismens krise med sterkt økende sosial ulikhet kan føre til en kraftig vekst i filleproletariat og i bruken av fengsel. Arbeidsløshet har bitt seg varig fast blant unge europeere. Det såkalte prekariatet i Europa – en samfunnsklasse preget av bekymringer og meget usikker tilknytning til arbeidslivet – er sterkt økende. Det er ingen direkte rekrutteringsvei fra dagens prekariat til filleproletariat, dagens mest utslåtte har oftest fornedrete og utslåtte foreldre og slektninger der hverdager preget av rus og vold har satt sitt forsterkede preg gjennom generasjoner. Dagens filleproletariat bærer den tyngste arven i klassesamfunnet.

For en frigjøringsbevegelse som ønsker et helt annerledes samfunn, er det nødvendig å kjenne inngående og konkret alle klasser og alle institusjo­ner i samfunnet. Fasitsvar og besvergelser fra tidligere marxisme er til liten nytte. Oppgaven er å bidra til å arbeide frem betingelser for flest mulige alli­anser på kryss og tvers av alle undertrykte grupper og for at størstedelen av filleproletariatet finner sin plass i denne alliansen i stedet for å fanges opp av fascistiske og rasistiske organisasjoner. Det innebærer også praktisk og teo­retisk strid mot økende tendenser på venstresiden til å gjenopprette skillet mellom Oss og Dem. Tendensen kommer til uttrykk blant annet i ønsket om å begrense innvandringen av arbeidere fra Øst-Europa for å holde prisen på lønnsarbeidet for etnisk norske arbeidere oppe. Den kommer også til uttrykk i nedlatende bekymringer for en politisk kamp som legger vekt på rettighetskamper til mennesker med mer uvanlige levemåter som homofile, tatere og romfolk. Tendensen er en splitt- og hersk politikk der folk i det lange løp læres opp til å sparke nedover. Bred motmaktspolitikk er ikke et nullsumspill, og fremgang i kampen mot undertrykking brukes ikke opp. Fremganger for en gruppe styrker kampen og kan også inspirere og gi lærdommer på tvers av kryssende former for undertrykking. Et nytt og bedre samfunn må være for alle undertrykte grupper, ikke bare for noen utvalgte grupper. Målet om et annerledes og bedre samfunn må også prege veien til målet.

Mange artikler i Materialisten har vært pensumstoff ved universiteter både i Norge, Sverige, Danmark, ja sågar ved Ilisimatursafik, Grønlands universitet. Tidsskriftet har en solid økonomi, og vi vil etter hvert bruke res­sursene våre til å samle tematiske utgivelser av klassiske artikler på felt der tidsskriftet har hatt særlig høy kvalitet. Vi tenker også på mulighetene for å gi slike spesialnumre en dagsaktuell innramming i form av en nyskrevet artikkel som formidler forskningsstatus på feltet frem til nyutgivelsen, og gjerne med egne gjeste-redaktører for de ulike numrene.

Alt har sin tid, også uavhengige, kritiske papirtidsskrift. På vegne av Kollektivet Materialisten takker jeg for følget!

Cecilie Høigård

Marxist Internet Archive
https://www.marxists.org

Dette nettstedet, som har vært i drift i 25 år, er den uunnværlige referansen for alle som søker originaltekstene til et hundrevis av sentrale marxistiske tenkere gjennom historien, der titusener av dokumenter på nærmere 50 språk er representert. I tillegg til de mest kjente klassikerne innenfor en europeisk tradisjon, er det et fortrinn at så mange fra andre kontinenter er representert. MIA drives på frivillig basis av organisasjoner og enkeltpersoner verden over. Det er også en norsk seksjon (marxists.org/norsk), med oversettinger og (foreløpig ikke så mange) norske originalbidrag.

ROAR Magazine
www.roarmag.org

ROAR (Reflections on a revolution) er ikke blant de mest kjente og rikholdige nettstedene, men er vel verdt et besøk. Det drives av et kollektiv av forfattere, aktivister og filmskapere som holder til i bl.a. USA, Spania, Italia, Tyrkia og Latin-Amerika. Bidragene er som regel på størrelse med en kronikk, og inneholder ofte materiale som ikke finnes så mange andre steder. Hvor ellers kan man lese entusiastiske beretninger fra World Festival of Rebellion and Revolution against Capitalism, som zapatistene og urfolksorganisasjoner avholdt i desember i fjor, med deltakere fra 40 land. Nylig har det også vært et spennende intervju med Naomi Klein og en god analyse av forholdet Cuba–USA.

Ebbas hjørne
http://www.ebbawergeland.no

Ebba Wergeland er kjent blant trofaste lesere av Rødt! for sine bøker, artikler, studier og debattinnlegg om arbeidsmiljø, helse, sekstimersdag, pensjon, sjukefravær og andre forhold som angår alle arbeids-takere. Nå har hun samla en lang rekke av nye og gamle bidrag og lagt dem ut på nett. Et eksempel til etterfølgelse for andre med fagkunnskap og mye på hjertet!

Lenin’s tomb
http://www.leninology.co.uk

Den britiske marxisten Richard Seymour er kjent for en rekke bøker, bl.a. Liberal defence of murder og Against austerity. (Den siste av dem blei fyldig omtalt i Rødt! 3/14.) De som vil lese aktuelle kommentarer som fortløpende legges ut på nett, finner mye på hans nettsted. Artiklene er ordna månedsvis tilbake til 2007. I det siste følger han særlig Hellas og EU nøye. Det er også en god oversikt over lenker til radikale organisasjoner, «organiske intellektuelle» og antikrigsbevegelser.

Tore Linné Eriksen

Ein morgon stod han berre der, ikkje langt frå utgangen av Oslo S. Framfor ein blomebutikk. Ein kvardagsmorgon. Eit mylder av folk, travle pendlarar som hasta av garde på jobb.

Tiggaren stod og såg ned, såg på føtene sine, men løfta hovudet nå og da.

Ho gav han ein mynt i det tomme kaffikruset av papp han hadde i handa.

Da han tok imot 20-kroningen, mumla munnen hans eit slapt «Takk …»

Han hadde delvis øydelagde fortenner, men snille auge, – dei smilte.

Ho gjekk ut i novembertåka.

Neste morgon stod han der igjen, framfor blomebutikken. Sjuskete kledd. I handa kaffikruset med nokre myntar i. Ho sleppte ein tjuekroning i koppen.

Auga hans blasse. Men munnen prøvde seg på eit smil.

Og neste morgon i mylderet av menneske stod tiggaren. Han kunne vel vera i slutten av tjueåra, om lag på alder med sonen hennar.

Kva han heitte?

– Geir, sa han, mumla ikkje, og han blottla dei øydelagde tennene i eit brått smil.

Ho sa:

– Det heiter sonen min òg.

– Er sonen din … Har sonen din ..?

– Han køyrer lastebil. Men han går ledig akkurat nå. Tar lappen på hengar mens han ventar på å få jobb.

Lyset i auga til Geir berre slokna brått.

Geir skulle på behandling ein stad ved Hamar eller der omkring, han visste ikkje heilt kvar, visste heller ikkje om det ville hjelpe, hadde dårlege erfaringar frå før. Han såg berre trist ut i auga.

– Når skal du..?

– Ein av dagane … kanskje.

Geir trekte på skuldrene.

Det ville vel vera vanskeleg å utvise han. Men forby han kunne dei alltids gjera.

– Har fortalt mannen min om deg, sa ho. – Han sende med meg denne. Ho heldt fram ei uopna tobakkspakke.

Geir tok imot, svelgde.

– Og ei pakke med papir.

Ein morgon stod han berre ikkje der.

Øyvind Bremer Karlsen

– For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap, sier Stein Buan

– Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram, sier Hege Rimestad.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester og journalist. Buan sysler mye med å formidle tekst og musikk, og sier at han begynte å lage sangtekster da romanen Gerhardsenlandet var utgitt. Der hadde han mange tema godt egna for sangtekster.

Hege Rimestad er musiker, felespiller og komponist. Rimestad har spilt i blant annet Veslefrikk og med Mari Boine. Nå spiller hun i Halvsøstra og med flere andre musikere.

Taran Anne Sæther er pensjonist og med i kulturredaksjonen i tidsskriftet.

Stein Buan: Fellesskap og budskap

Hvorfor ble det sangtekster av poesien din?

Jeg er i utgangspunktet opptatt av å formidle arbeidsfolks historie og historier. Jernbanen skapte arbeiderklassen på Roa og arbeiderbevegelsen der, og jeg vil gjøre folk stolte av historia si. Da må den fortelles.

Hva inspirerer deg til å skrive?

Det dukker opp en anledning, og jeg begynner å pønske ut en tekst. For eksempel ble jeg kontakta av Bergverksmuseet på Grua i 2010. De ville ha meg til å opptre på åpningen. Så da blei det sanger om gruvearbeid og gruvearbeidere.

Tekst eller melodi først?

Det er ofte et utviklingsarbeid. Jeg har noe jeg vil formidle og skriver litt tekst, så litt melodi osv. Det er et komplisert puslespill å lage tekster og melodier som blir gode å synge. Jeg lager et rammeverk for sangen, så er det å få stavelser og så videre til å gå opp.

Hva tenker du om anledninger til å framføre sangene?

Det er ganske mange forskjellige anledninger. Jeg begynte med å sette sammen et program for å opptre på eldresenterene. Sanger om folks liv, folk og hendelser de kjente. Jeg vil at folk skal være stolte over liva og historia si. Så er det musikkvelder med band, skolehistorieforestilling og streika mot den nye Arbeidsmiljølova i januar. Til den skreiv jeg en anledningssang. Referenget er lett å synge med på og kan brukes til allsang.

Jeg bruker humor i mye av det jeg skriver, og det gjør at de som hører på, lukker opp for innhold på en annen måte enn om jeg bare agiterer. Formidlinga mi er en del av min politiske aktivitet. Jeg skriver og framfører for å nå folk.

Allsang; en god tradisjon?

For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap. Når vi synger sammen, lager vi en felles opplevelse og av og til en felles følelse av å høre sammen. Eller være sammen om noe.

Jeg er opptatt av å ha et budskap når jeg skriver og framfører. Politisk, historisk og å gjøre folk stolte.

Men det er ikke nok at teksten er «sann». Det må være en tekst som berører folk, sånn at de vil synge den om igjen

Den beste sangen jeg visste om da jeg vokste opp, var «Vi som bygger landet». Den sang foreldra mine sammen med alle de andre arbeidsfolka på Folkets hus ved mange anledninger. Det gav opplevelsen av at arbeidsfolk var viktige og at jeg var viktig sammen med dem.

Sangteksten under lagde Stein Buan til markeringa mot endring av Arbeidsmiljøloven i Gran 28. januar. Frammøtet var veldig bra. Kanskje så mange som 400 i et helvetes vær. Teksten trykkes med godkjenning av Stein Buan.

Sjefen har ei liste

Best å legge seg tidlig,
kanskje ringer de i kveld
Kanskje er´e bruk for folk på jobben likevel
Best å legge seg tidlig, med telefonen på
Kanskje er´e bruk for folk akkurat nå

Refreng
For når banken kanskje ringer
og spør om ubetalt termin
Er´e det greit å si, kan´ke prate nå,
for jeg er på jobben min

Og jobben min er på hotell
eller i offentlig regi
På skole eller sfo
eller aldershjemmets vaskeri
Jeg kjører kanskje lastebil
eller jobber på ei datafil
Sikkert er det, uten tvil, jeg jobber om de vil.

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om jeg er fresk eller klein
Banken vil ha sitt og huset æ´kke mitt

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om du er frisk eller klein
Banken vil ha sitt og huset ække mitt

Refreng

Hege Rimestad: Virkelighet i valsetakt

Hva inspirerer deg til å skrive?

Jeg trenger en anledning, ei historie å fortelle. Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram. Da kan jeg jobbe bare med form og er ikke avhengig av å tenke på en historie som skal formidles.

Hvordan «Gitaren til Signe» ble til, er ei historien om hvordan jeg kan arbeide med en sang.

Bandet jeg er en del av, Halvsøstra, var i gang med å forberede stemmerettsjubileet i 2013. Kjersti Martinsen (medspillerske) hadde kontakt med Morten Bing på Norsk Folkemuseum, og han var opptatt av en gitar de hadde fått. Den var levert inn av dattera til Signe som ble født i 1898. Den hadde merker på halsen som viste at hun hadde spilt i A, D og G. Mest sannsynlig skillingsviser og religiøse sanger.

Ballen ble sendt over til meg, og jeg skrev teksten. Refrenget datt inn da jeg var på skitur. Jeg synes det var veldig dansebandaktig og prøvde å skyve den bort. Men den kom igjen straks jeg fikk skia på. Så måtte jeg akseptere at «Signes» refreng ble lettsunget, men verset gjorde jeg litt mer avansert. Refrenget er blitt veldig populært som allsang, særlig her på Hadeland der Signe var fra.

Vi fikk kontakt med dattera til Signe og sendte sangen til henne. Hun fortalte at mora het Signe Bølgen som ung jente og reiste til Kristiania som tjenestejente 16–17 år gammel. Hun spilte og sang og var ei ganske bestemt dame. Dette var jo moro, for da stemte teksten med virkeligheten.

Allsang; en god tradisjon?

Jeg vokste opp i Framfylkingen. Faren min lagde sanger til allsangen der. Det er en fin måte å være sammen på, dele sangen og opplevelsen. Noen liker det jo absolutt ikke, og det må vi bare akseptere.

Konserter og opptredener er noe helt annet og bør by på noe mer, gjerne noe som kan åpne nye dører. Men også her oppstår jo allsang, særlig i refrengene.

Den siste «bestillingen» på allsangfronten var til Klimafestivalen sist vinter. De hadde et stunt på Nathionalteateret stasjon der noen geriljastrikker hadde laget en drage og flere kor hadde stilt opp til såkalt flashmob. Jeg laget en kanon. Det var noen få som kunne den på forhånd, men alle lærte den veldig raskt. Det var en fin opplevelse.

Jeg er ofte med på allsangkvelder. Det er mange forskjellige steder som lager til dette; eldresentre, egne arrangementer og for organisasjoner.

De som vil lære seg «Gitaren til Signe», finner den blant annet på Spotify, Wimp og Itunes med Halvsøstra. Teksten er gjengitt med Hege Rimestads godkjenning.

Gitaren til Signe

      Em                 G           D Hm
Det kom ei tjenestejente til by´n

       A7                    G  D
hun hadde ikke mye bagasje

      Em                             G
(så) tenk at hun en dag fikk kjøpt

            D Hm
en Levin

     A7                      G        D
en flunka ny gitar, på lusen gasje.

     A7
Og fingra til Signe har satt sine spor

     D                       D7            G
så den den som har peiling kan se

     E7                     D      G
at tjenestejenta ifra Hadeland

Em                             A7
kunne både D og A og G.

Refreng:

D
Syng meg hjem til Hadeland

                                     A
til Bjoneroa, Brandbu og Lunner

A7
Syng meg hjem til Hadeland

                                               D
slå et grep gjennom ensomme stunder

                                        D7
Jeg jobber og flyr som et piska skinn

G                bass-7    Em
kjenner det i beina og ryggen

      E7                      D      G
Så syng meg hjem til Hadeland

         A                          D
Syng meg ut av slitet og skyggen

 

Signe hadde sikra seg stemmerett
og stemme gitaren det gjorde hun lett.
Vi kan bare gjette hva hu Signe sang
Perleporten, eller Titanics Undergang?

Kanskje hadde hun en hemmelig hjertevenn
én som kunne få`a til å le?
Det finn´s så mange sanger
om en vi vil se og elske i D og A og G.

Refreng

Nettene var korte og dagen lang
sku`du overleve, fikk du tøye strikken.
Men vi er mange som har sitti
med gitaren på fang
og kjent motet stige i takt med musikken.

Om herren i huset elga seg på
og trodde Signe var enkel å be
telte hu til tre og ga klar beskjed
for hu kunne både D og A og G.

Refreng

Mellomspill:
ID///I//G/IA///ID///I x 2
IA///I //// I //// I //// I
ID///I//G/IA///ID///I

Det kom en kvinne med et oppdrag til by´n
Datter til Signe med gitaren.
På Folkemuséet kvitterte hun inn
en Levin som er vakker, gammel og erfaren.

Unger og voksne defilerer forbi
gitaren til Signe for å se.
Og en sliten au pair
kanskje stopper opp her
for det dirrer litt i D og A og G.

Ingeborg Eliassen:
Harde tider – Det nye arbeidslivet i Europa
Oslo: Spartacus forlag 2014

Halvor Fjermeros:
Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv
Oslo: Res Publica 2014

Det vrimler med bøker og rapporter om krisa i EU. Det er dyster lesning. Fattigdommen brer om seg, velferdsstatens demonteres, faglige rettigheter står for fall og demokratiet blir satt ut av spill. Vi har vært vitne til drastiske endringer i arbeidslivet og nedbygging av demokratiet de siste fem-seks årene i det kriserammede EU. For å si det med Naomi Kleins ord:

Kriser er en mulighet for elitene til å få gjennomført upopulære endringer som er skadelige for flertallet.

Og det har EU-eliten til de grader benyttet seg av.

Ingeborg Eliassen og Halvor Fjermeros har skrevet hver sin tankevekkende bok om emnet. Eliassens Harde tider og Fjermeros’ Uro i Euroland er to bra bøker på norsk som tar for seg konsekvensene av krisa. Fjermeros har reist til Storbritannia, Spania, Hellas og Tyskland, mens Eliassen har oppholdt seg i Hellas, Sverige, Frankrike og Tyskland.

Uro i Euroland

Forfatter og journalist Halvor Fjermeros har skrevet en lettlest bok om fagbevegelsens rolle i et EU i økonomisk krise. Hans mål er å undersøke hvordan fagbevegelsen i ulike land opptrer i en situasjon med permanente angrep på velferds- og arbeidslivsordninger. Det gjør han ved å reise til fire land, tre som er direkte rammet av euro-krisen, og ett land som sliter med en til dels selvskapt krise (Storbritannia). Fjermeros skildrer en rekke hendelser og gjengir samtaler med mange personer som til sammen gir et bilde av land i krise.

Fra Hellas får vi høre om privatisering av havnen i Athen og om Amazons utnyttelse av sine ansatte på et lager i Tyskland. Om demonstrasjonstretthet og massearbeidsløshet, spesielt blant ungdom. At faglige rettigheter blir undergravet raskere enn noen gang og at en splittet fagbevegelse ikke makter å gjøre noe ved situasjonen. I begge ender av den politiske skalaen blomstrer partiene. Hellas er et godt eksempel på dette. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry og det venstreorienterte anti-kutt partiet Syriza har begge fått vind i seilene.

Men det er glimt av håp. Bevegelsen mod husutkastelser i Spania. Reformen av offentlig sektor i Newcastle som sikret at offentlig tjenester ikke ble privatisert. Syriza i Hellas.

Harde tider

Journalist i Stavanger Aftenblad Ingeborg Eliassens bok er velskrevet og lettlest. Hun ønsker å undersøke hva det er som skjer med europeisk arbeidsliv i et EU i krise. Hun begynner boka med å konstatere at

I krisens navn har myndigheter høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet frem over generasjoner, er blitt avskaffet. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall.

Så kort, og så klart kan det sies.

Eliassen illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet har endret seg og hvilke konsekvenser EUs nedskjæringspolitikk har hatt på blant annet helsevesenet i Hellas. Hun gjennomgår Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv. Målet var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant, men 30 % havnet i ytterkanten. Hun beskriver arbeidskonflikter i flere ulike land som alle har til felles at fabrikkeierne truer med utflagging hvis ikke arbeiderne vil akseptere dårligere vilkår. Et eksempel er kampen i Amiens hvor Goodyear truet med å legge ned nærmere 1200 arbeidsplasser fordi de kunne tjene ennå flere penger ved å produsere dekk i lavkostland. Og slik ble det. De eneste som tjente på det i Amiens, var det høyreekstreme Front National.

Eliassen går også lengre tilbake i tid, nemlig til 2004 som var året hvor EU ble utvidet med 10 land i Øst- og Sentral-Europa. Det var det året hvor ord som «sosial dumping», «sosialturisme» og «løs-arbeidersamfunn» for alvor holdt sitt inntok i språket, både her i Norge og andre steder. Det var året som endret Europa, ifølge Eliassen.

Boken er spekket med eksempler på et arbeidsliv i endring. Unge som utvandrer i hopetall fra Irland og Spania fordi det ikke finnes arbeid. Den økende bruken av vikarbyrået og midlertidige ansatte er en annen trend. Og bruk av praktikanter som billig eller gratis arbeidskraft i stedet for å øke antallet av fast ansatte. At flere og flere nye jobber er lavlønnsjobber.

Kunnskap om sammenhenger

Bøkene supplerer hver andre på en fin måte. Eliassen skriver om bakgrunnen for krisen og om hvordan arbeidslivet har endret seg dramatisk, og Fjermeros tar for seg fagforeningenes rolle i denne prosessen. Eliassen har mange og veldokumenterte skildringer av hvordan kvinnene har blitt rammet i det kriserammede EU, både i arbeidslivet og ved demonteringen av velferdsstaten. Et aspekt som er helt fra-værende hos Fjermeros.

Både Eliassen og Fjermeros drøfter begrepet «prekariatet», altså den gruppen av mennesker som lever i utkanten av samfunnet. De, som har midlertidige ansettelser eller null-kontraktansettelser. De, som har både en og to jobber, men fortsatt ikke har kan leve av inntekten (working poor). De, som har mistet helseforsikringen fordi de mistet jobben. De, som er fallet helt ut av systemet fordi reglene har blitt strammet opp. De som gjerne vil ha en jobb, men som ikke finner den fordi det ikke er noen jobb å få. Som oftest er det kvinner.

Begge bøkene anbefales på det varmeste til den som er interessert i mer kunnskap om krisen og konsekvenser av krisen, spesielt i arbeidslivet, og sammenhengen mellom EUs politikk, økonomi og demokrati.

Helle Hagenau

I april 1918 gjekk det ut ein ordre til arbeidarråda rundt omkring i landet:

«Er ikkje åttetimarsdagen innført innan 1. mai, må arbeidarane ta den sjølve!»

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen, arbeider no med ein biografi om Betzy Kjelsberg, den første kvinnelege fabrikkinspektøren i Noreg.

Den 2.mai blev ogsaa en merkedag. Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyde hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstendig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles. Bedriften her har ikke gjort noget nævneværdig for at motsætte sig arbeidernes vilje.

Slik starta rapporten frå Glomfjord i avisa Ny Tid 10. mai 1918. Ny Tid var den gongen ei radikal arbeidaravis som kom ut i Trondheim.

Fleire tusen arbeidarar nekta å lystra arbeidsgivarane sine ordrar på denne tida. Ein del stader hadde arbeidarråda i god tid varsla bedriftene om at dersom ikkje åttetimarsdagen var innført innan 1. mai, ville arbeidarane sjølve innskrenka arbeidstida frå og med 2. mai.

Arbeidarane på Thune Mekaniske verksted i Kristiania hadde danna det første arbeidarrådet i landet tidleg på vinteren 1918, og agitasjon for åttetimarsdagen hadde gått føre seg i lang tid. Leiarane i Norsk Jern- og Metalarbeiderforbund hadde prøvd på fleire vis å få Thune-arbeidarane til ikkje å gå til aksjon 2. mai, men utan å lykkast. 2. mai starta dei arbeidsdagen på Thune til vanleg tid. Da dei hadde arbeidd i åtte timar, tok ein av arbeidarane eit stort sagblad, og med nokre kraftige hammarslag på det, gjekk signalet gjennom heile verkstaden om at arbeidsdagen var over. Etter det hadde Thune-arbeidarane åttetimarsdag¹.

I Trondheim foreslo arbeidarrådet at den nye arbeidsdagen kunne sjå slik ut: Arbeidstid kl 8-18 dei fem første dagane i veka, middagspause kl 12.00–13.30. Laurdag arbeidstid kl 7–13, med ein halv time frukost. Ingen av bedriftene svarte på dette. 30. april kom ein deputasjon av arbeidarar til møte med sjefane for dei største bedriftene, og gjorde det klart at åttetimarsdagen kom til å bli innført frå og med 2. mai, med den tidsinndelinga som arbeidarrådet hadde foreslått.

Svaret frå bedriftsleiarane i Trondheim var at dei respekterte ikkje anna arbeidstid enn den som var fastsett i tariffavtalane. Portane ville bli opna til vanleg tid.

Kom til stengde portar

I Trondheim hadde 4000 arbeidarar vore med i sosialistane sin store demonstrasjon for 8-timarsdagen 1. mai. Med seks musikkorps, 55 fagforeiningsfanar og to agitatoriske fanar: «Til kamp for 8 timers arbeidsdag» og «Ned med folkets svøpe, militarismen» hadde dei marsjert gjennom byen.²

Neste dag var det tid for å setja i verk åttetimarsdagen. 2. mai var dei fleste fabrikkportane som hadde blitt opna «til vanleg tid», stengde da arbeidarane kom på jobb klokka 8.00, og dei måtte berre gå heim att. Slik var det ved Trondhjems mekaniske verksted, ved Ørens mekaniske verksted, Nordre verft, Isidor Nilsen, Baltic & Eriksen, spikerfabrikken og dei små verkstadene som var tilslutta arbeidsgivarforeininga. Alle hermetikkfabrikkane var også stengde da arbeidarane kom klokka 8, det same ved aktiebryggeriet.

Men det var ikkje slik alle stader. Baklandets mek. Verksted hadde opne portar klokka 8, og på skofabrikkane, dampvaskeriet og i bygningsindustrien vart det arbeidd 8 timar. Det same gjaldt bakeria i byen.

Avisa Nidaros innførte åttetimarsdag på trykkeriet 30. april, og dei som ikkje alt hadde åttetimardag i Trondhjems Adresseavis, fekk same ordninga, likeeins Vikans boktrykkeri. «Og vi har al grund til at tro, at samtlige byens trykkerier vil ordne sig paa samme maate,» skreiv Ny Tid 3. mai. Ei rekkje handelsmenn som sysselset lager-arbeidarar og køyrarar, hadde også ordna seg med åttetimarsdag, og fleire hadde sagt dei ville gjera det.

Eit massemøte av 2000 organiserte arbeidarar vedtok samrøystes å leggja den vidare aksjonen i arbeidarrådet sine hender. Så langt var dette ein aksjon som vart sett i verk uavhengig av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, seinare LO). Massemøtet oppmoda AFL til å støtta aksjonen.

På Elverum hadde arbeidarane ved Otto Herambs støperi og mek. verksted bestemt seg for å innføra åttetimarsdagen. Dei kom også til stengde portar 2. mai, så ikkje noko arbeid vart gjort den dagen. Men dei fekk forhandlingar med arbeidsgivaren, og vart einige om at arbeidet skulle starta klokka 7.30 og slutta klokka 16.30, med frukostpause klokka 8.30–9.00, og middag klokka 13–14. Dei tok oppatt arbeidet 3. mai. På Jømna Brug, den gongen eit sagbruk, slutta arbeidsdagen frå og med 2. mai klokka fem i stadenfor klokka seks «hvorom bruket paa forhaand var underrettet»³.

I Harstad vart åttetimarsdagen på alle trykkeria i byen innført for alle tilsette frå og med 2. mai⁴.

Mange aksjonar

I Tønsberg følgde arbeidarane ved Kalnes mekaniske verksted oppmodinga om å gjennomføra åttetimarsdagen, og møtte på arbeid ein time seinare enn vanleg. Da fekk dei ikkje komma inn. Derfor toga dei til Folkes Hus der dei vedtok å ta opp kampen.

På Rjukan hadde arbeidarane på to godt besøkte møte bestemt å innføra åttetimarsdagen. Det var berre eitt problem: Norsk Hydro nekta å forhandla. Arbeidarane var samde om at dersom ikkje bedrifta ville betala overtidsprosentar for arbeid utover åtte timar, ville all overtid bli nekta. «Over hele Rjukan er 8-timersdagen nu en kjensgjerning,» skreiv Social-Demokraten 7. mai. Eit massemøte av 500 organiserte arbeidarar 4. mai vedtok å overlata den vidare aksjonen til arbeidarrådet. Det same møtet vedtok å krevja at AFL-sekretariatet greip inn straks overfor tilfelle av lockout i Trondheim eller andre stader, og at dei tvinga regjering og storting til straks å vedta ein lov om åtte timars arbeidsdag.

I Telemark var det kraftige aksjonar fleire stader. Ved Trosvik mek. verksted og skibsbyggeri ved Brevik, ved Bamble apatitgruber og ved Ødegaardens verk var åttetimarsdagen innført⁵. Ved «Sørlandets Elektriske», Skien, gjekk arbeidet som vanleg, men forhandlingar om innføring av åttetimarsdagen var i gang.

Ved Langesund mekaniske verksted kom arbeidarane klokka åtte om morgonen 2. mai og fann porten stengd. Bedriftsleiaren hadde på førehand sagt nei til forhandlingar om åttetimarsdag, noko han måtte gi etter for. Han oppmoda arbeidarane til å arbeida vanleg tid medan dei forhandla. Arbeidarane heldt møte og bestemte at dei heldt fast på kravet om åttetimars-dagen, men at dei var villige til å forhandla om lønna. Bedriftsleiinga bestemte å innvilga åttetimarsdag med full lønn, så sant arbeidsgivarforeininga gjekk med på det. Saka skulle gå vidare til forhandlingar mellom Norsk Arbeidsmandsforbud og Norsk Arbeidsgiverforening.

Ved Aamdal koppargruver i Vest-Telemark stilte arbeidarane krav om åtte timars arbeidsdag og ei timelønn på kr 1,50. Timelønna varierte frå før mellom kr 0,83 og ei krone.

På Petterøe

Fabrikkeigar Petterøe, eigaren av Petterøes Tobaksfabrik, var ein av dei Dagbladet intervjua i mai 1918. Petterøe hadde innført 8-timarsdag for tolv år sia, kombinert med akkordarbeid. Han erfarte at dei unge leverte som regel vel så mykje på åtte timar som tidlegare på ti. Også dei eldre oppdaga snart at dei kunne tena like godt på 8 timar som før på ti.

Da 8-timarsdagen vart innført, vart både daglønn og akkordlønn som før.

«Jeg har ialfald ikke hørt nogen bedrift som har hat økonomisk skade av at indføre normalarbeidsdagen. Naar denne reform bare gjennemføres ved venskabelig overenskomst mellem arbeidere og arbeidsgiver, saa tror jeg, at de vanskeligheter man stadig taler om kan overvindes,» sa fabrikkeigaren. Han såg at det kunne vera tilfelle der det vart gjort mindre på åtte timar enn på ti, slik som når ein mann stod og passa ein maskin som gjekk for full fart, den utførte sjølvsagt meir dess lenger den gjekk. «Men i et slikt tilfælde er vedkommende arbeiders beskjæftigelse saa enerverende og opslitende, at efter 8 timer bør han faa slippe løs og hvile ut,» sa Petterøe.

Petterøe-arbeidarane arbeidde åtte nettotimar, utan frukostpause. Dei hadde ein times middagspause, og åt middag på bedrifta.

Ved Union spritfabrikk i Skien fekk dei til ei mellombels ordning med 48 timars arbeidsveke, men utan forandring i timelønna. Lønnskrav skulle bli behandla av organisasjonane. Kanskje betra det stemninga litt at bedrifta sørga for at arbeidarane fekk eit måltid mat «til en større reduktion i prisen»?

Direktøren på AS Dalen-Portland cementfabrik ved Brevik nekta å forhandla om åttetimarsdag. Som svar la arbeidarane ned arbeidet kl 11.30 2. mai. Dei heldt seinare eit møte der dei bestemte «at fastholde sit krav og lægge den videre aktion i det lokale arbeiderraads hænder. Over 200 mand staar som en bak kravet.»⁶ Ved Skiensfjordens skofabrik hadde 130 menn og 80 kvinner sagt opp plassane sine med 14 dagars varsel i protest mot at bedrifta stengde dørene etter middagspausen.

Ved A/S Norsk Impregneringskompani, Larvik, vart det også konflikt. Arbeidarane kravde åtte timars arbeidsdag og eit tillegg på 45 øre per time. Tilbodet frå arbeids-givaren var 51 timars arbeidsveke og eit prosenttillegg som på det meste ville bli kr 1,68 i veka. Dette gjekk arbeidarane ikkje med på, og dei la ned arbeidet. Denne aksjonen vart gjennomført med samtykke frå Arbeidsmandsforbundet⁷.

I Østfold var det ulike haldningar til kampen for åttetimarsdagen. I Fredrikstad valde arbeidarane å ikkje gå til aksjonar, men ved smelteverket i Sannesund, Sarpborg, fekk dei 150 arbeidarane gjennomført åtte timars arbeidsdag med same daglønn som før, pluss ti prosent tillegg. Dei som arbeidde i dei heilkontinuerlege avdelingane, fekk eit tillegg på 20 prosent. Dessutan fekk dei avtale om 1. mai som heil fridag, og 100 prosent tillegg for dei som måtte arbeida den dagen.

I Tyssedal og Skjæggedal kravde arbeidarane åttetimarsdag. I Tyssedal valde dei ein komite som skulle forhandla med leiinga, men komiteen fekk sparken. Da bestemte arbeidarane å gå til streik for å få bedrifta til å ta inn att dei som var sparka. I Skjæggedal søkte arbeidarane om å få åttetimarsdag, men fekk blankt avslag. Da kalte dei saman til massemøte, og bestemte å ta åttetimarsdagen 2. mai. Dei sende melding til fabrikkontoret, men da dei kom på jobb til den tida dei hadde bestemt, vart den elektriske straumen slått av, og arbeidarane måtte gå heim.

I Odda vart åttetimarsdagen innført ved direkte aksjon, alle dagarbeidarane ved cyanid- og karbidfabrikkane, om lag 600 mann, gjekk frå jobben da åtte timar var gått. Om kvelden var dei samla til møte i Folkets Hus.⁸

Nytt massemøte i Trondheim

Arbeidarrådet i Trondheim inviterte alle organiserte arbeidarar til nytt massemøte på gårdsplassen ved Folkets hus 3. mai. 3000 møtte fram. Mot ni stemmer gjorde dei følgjande vedtak:

1. Arbeiderraadet bemyndiges til at proklamere hel arbeidsstans i samtlige private og offentlige bedrifter fra og med mandag 6.ds kl. 6 formiddag.
2. Arbeiderraadet bemyndiges til at træffe bestæmmelse om arbeidsstansens varighet.
3. Møtet henstiller til raadet at organisere demonstrationstog mandag den 6.ds kl. 4 eftermiddag. Det henstilles til samtlige arbeidere at delta i demonstrationen.
4. Arbeidsstansen blir bare meddelt gjennem pressen.

Alt var med andre ord klart for storstreik om ikkje arbeidsgivarane gav seg raskt. Men slik gjekk det ikkje. Borgarmeister Bauck greip inn. Han oppmoda arbeidarrådet til å gå med på at spørsmålet om arbeidstida av samfunnsmessige grunnar skulle overførast til forhandlingar mellom AFL og arbeids-givarforeininga. Dersom arbeidarrådet gjekk med på det, ville borgarmeisteren venda seg til hovudorganisasjonane. Han oppmoda arbeidarrådet til å avverga arbeidsstans og sørga for at arbeidet blir gjenopptatt under forhandlingane.

Mot ein sterk minoritet vedtok massemøtet å utsetja aksjonen. Bauck sende si oppmoding til arbeidsgivarforeininga og AFL om å ta saka opp til realitetsbehandling, og arbeidet vart tatt oppatt i heile Trondheim⁹.

Åttetimarsdagen til Stortinget

I løpet av mai vart ei rekkje aksjonar for åttetimarsdagen gjennomført, og arbeidsgivarane reagerte på høgst ulike måtar. Somme såg nok at åttetimarsdagen måtte komma – straks eller litt seinare. Andre må ha blitt alvorleg skremde av at arbeidarane tok seg til rette slik dei gjorde, og prøvde å stansa arbeidarane med represaliar.

7. mai skreiv Ny Tid at det førebels var for tidleg å uttala seg om resultata av dei aksjonane som var sett i verk, men dei meinte ein kunne ha oppnådd meir om fleire hadde deltatt:

… saameget lar sig ihvertfald si, at om arbeiderne landet rundt hadde fulgt arbeiderraadenes appel like mandjevnt som arbeiderne i Trøndelagen og i Skien-Telemarksdistriktet har gjort det, vilde 8-timersdagen idag ha været en kjendsgjerning i vort land.

Landsorganisasjonen stilte seg ikkje bak parolen om «direkte aksjon», men aksjonen fekk landsorganisasjonen til endeleg å gjera noko, «selvom det skede i ellevte time», ifølgje Ny Tid. Aksjonen sette også fart i statsstyremaktene. Arbeidet med å få til ei lovfesting av 8 timarsdagen var i full gang. «Men tror nogen, at dette vilde ha skedd, hvis ikke arbeiderklassen hadde vist alvoret i kravet gjennem handling?» spurde Ny Tid.

I første omgang dreidde det seg om ei mellombels lov om åttetimarsdag som vart behandla i Stortinget i løpet av sommaren 1918.

Social-Demokraten oppsummerte 4. juni:

8-timers dagen har ikke længer det forfærdende og avskrækkende ved sig som i tidligere dage. Det fleste mennesker forstaar nu at den meget vel lar sig praktisere og at produktionslivet ingen skade lider ved det.»

Den eine kommunen etter den andre hadde innført åttetimarsdag for sine arbeidarar, og staten «staar paa tærskelen til at gjennemføre den for alle sine arbeidere».

Typografane hadde fått åttetimarsdagen godkjent av Stortinget, og eit einstemmig Odelsting hadde godkjent ein revisjon av bakarlova, der arbeidsdagen var fastsett til åtte timar.

I tillegg kom argumentet om ernæringsforholda, ei følgje av den andre verdskrigen som enno ikkje var over. Det vart lagt vekt på i leiarartikkelen:

Slik som forholdene ligger an for tiden i arbeiderhjemmene kan de ikke utniste forsørgeren med saa god og nærende kost at han med samme kraft som før kan utholde den lange arbeidsdag. Og hvad gavn er der for produktionen i en arbeidsdag paa 9 a 10 timer, naar arbeidsydelsen paa grund av ernæringsvanskeligheterne blir betydelig nedsat de sidste timer.

Dette la også AFL vekt på i skrivet til regjeringa om kvifor det hasta med å få lovfesta åttetimarsdagen:

Den nuværende ernæringskrise rammer industriarbeiderne særlig haardt.

I dei fleste byane og industridisktrikta var det «absolut potetmangel», og i mange landdistrikt var det mangel på settepotet, det var såleis lite håp om at byane kunne få potet når settinga var over. Det var også mangel på dei surrogata for potet som var i handelen. Mjølkerasjonane var svært knappe, og brødrasjonane så knappe at «de fleste arbeiderfamilier nu er like paa sultegrensen».¹⁰ Det var ikkje mogeleg for arbeidarane i same grad som før å halda ut «en lang arbeidsdags strabaser», det hadde blitt eit allminneleg krav frå alle arbeidarar at arbeidstida måtte innskrenkast, «for at man skal kunne bevare arbeidskraften gjennem denne kritiske periode.» Dyrtidsforholda gjorde dessutan at arbeidarklassen måtte krevja at redusert arbeidstid ikkje førte til redusert lønn.

AFL-leiaren, Ole O. Lian, som også var stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet, forklarte at ulempa med å knytta åttetimarsdagen til arbeidarvernlova, var at store arbeidsgrupper vart ståande utanfor. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det aller tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av arbeidarvernlova. Men det hjelpte ikkje, Stortinget sitt vedtak om åttetimarsdagen kom som ei endring av denne lova.

Stortinget sanksjonerte 14. august mellombels lov om forkorting av arbeidstida i bedrifter som går inn under lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter.¹¹ Året etter vart lovendringa gjort permanent. Men mange stod framleis utanfor. Til dømes vart sjukepleiarane ikkje omfatta av arbeidarvernlova før i 1937.

Notar:

1. Magne Thorsen; Boken om Thunearbeiderne: 70 år Oslo 1971.
2. Social-Demokraten 4.mai 1918.
3. Østlendingen 3.mai 1918.
4. Ny Tid 7. mai 1918.
5. Social-Demokraten 4. mai 1918.
6. Socialdemokraten 3. mai 1918.
7. Social-Demokraten 10. mai 1918.
8. Meir om gjennomføringa av åttetimarsdagen i Odda i førre nummeret av Rødt.
9. Ny Tid 6. mai 1918.
10. Stortingsforhandlinger 1918 3a.
11. Stortingsforhandlinger 1918 9.

– Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det, sier Merete Furuberg

Regjeringa sier de vil «øke produktiviteten i landbruket». Furuberg forteller om styrt nedlegging av gårdsbruk og om konsekvensene det har på livsviktige områder.

Merete Furuberg er leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag,og er småbruker på Grue i Finnskog. Fra 1995 til 2000 nestleder i Kommunenes Sentralforbund. Tidligere nestleder i Nei til EU. Var med og stiftet Jenter i Skogbruket. Har doktorgrad i skogbruk.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006).

Regjeringa sier de vil øke produktiviteten i landbruket. Er ikke det bra da, at vi produserer mer mat?

Produktivitet i landbruket, altså i jordbruket og skogbruket, er et eget temaområde. Jeg gir mine hovedfagstudenter på skogbruk fire–fem dobbeltforelesninger om dette. Jeg kan bare ta en kort bit av det her, fordi et intervju ikke har tid og plass til alt. Og jeg skal konsentrere meg om jordbruksdelen nå. Regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, men de definerer det veldig begrensa. De definerer det som mer produsert liter og kilo per tidsenhet. Mens i en biologisk produksjon kan du overhodet ikke måle det så ensidig. Du må måle produktivitet på flere ulike måter. Man produserer jo maten, graset som kua og sauen eter, eller grønnsakene og eplene som du og jeg eter, på jorda. Hvis den jorda blir skjøtta dårligere og dårligere, fordi matprodusenten skal springe fortere og fortere og fortere, da blir produktiviteten, altså evnen jorda har til å produsere, dårligere. Så det er en selvmotsigelse at regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, og så måler antall minutter vi bruker.

Er det som på en fabrikk, der arbeiderne må produsere 10 prosent flere sko per time for samme betaling?

Jeg vil heller sammenlikne produktiviteten i matproduksjonen med folk som arbeider i helsevesenet, når vi snakker om minutter og sekunder målt med stoppeklokke. Det at du holder handa til en kreftpasient, som jeg har gjort mange ganger, en pasient som har fått dødsbudskapet. Hvis du skal øke produktiviteten på holding av hånd, hva betyr det? Skal du holde hånda kortere, et halvt sekund, hva skal du gjøre? Eller øker du produktiviteten ved at du virkelig har tid hos den du er hos? Som jeg som likemannsarbeider, eller en sjukepleier, som virkelig bruker tid på pasienten? Kanskje noen får livsgnisten og trua tilbake, kanskje de helt eksepsjonelt kommer seg ut i yrkesaktivt liv igjen. Så produktivitet har mange sider. Jeg trur enkelte innafor dagens markedsliberalistiske side har såpass omløp i huet at de skjønner det. Men de bruker kravet om at «produktiviteten skal økes» som et virkemiddel. De sier det må være slik. Rett og slett for å få knekt en del virksomheter som Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil ha. Og som jeg veit sentrums- og venstrepartier vil ha i landet vårt.

Hvorfor ønsker de å fjerne gårdsbruk, hva de vil ha i stedet? Det skrives om at politikere ser for seg intensiv matproduksjon noen steder i verden, og så skal matvaregigantene konkurrere om salget av jordbruksproduktene – på verdensbasis? Er dette et unødvendig stygt skremmebilde?

Det er ikke skremsel uten innhold, det er en plan. Ser du hvem som sponser politikerne som vil legge ned store deler av det norske landbruket? Har de ikke fått penger av diverse gigantmilliardærer? Og de gigantmilliardærene i Norge, står ikke de i søsterskap og brorskap til multinasjonale selskap? Og når det gjelder matproduksjon, så er mat makt, og når du får makta over maten, da har du virkelig makt. Det pågår en kamp i dag, om hvem som skal ha kontrollen over maten i verden, over produksjonen, distribusjonen, eierskapet. Vi bønder merker det veldig. For eksempel gikk Kirkens nødhjelp ut for et par-tre år sida og sa at norske bønder tok livet av fattige sultne i utviklingsland. Jeg har her i Norge vært i debatt med landbruksministeren i Tanzania, som til de grader høvla meg ned da jeg sa at sultne bønder i Tanzania burde få beholde maten sin sjøl, og ikke selge den til rike land. Vi i Bonde- og småbrukarlaget har nemlig samarbeid med lokale bønder og deres organisasjoner i utviklingsland, og vi har hjulpet bønder både med å utvikle produksjonen og med eksport til Norge. Men vi veit samtidig at stater (regjeringer) ofte beskytter dem som vil lage plantasjer i fattige land. Utenlandske eiere vil gjerne ha bøndene til å jobbe på plantasjejorda, slik at eierne og folk i statsapparatet tjener gode penger på eksport av landbruksvarer.

Det høres sjølsagt fint ut, at bønder i fattige land skal kunne bli rikere på å selge mat til folk i rike land. Men virkeligheten er ofte omvendt. Det er livsfarlig. På den ene sida har du noen som har så lite kunnskap, at de går på den limpinnen, slik Kirkens Nødhjelp har gjort. Så har du andre som lar seg kjøpe. Så er det kanskje noen som har et slik politisk syn at de trur på the survival of the fittest.

Det blir sagt at bønder i utviklingsland kan konkurrere på verdensmarkedet.

Er det fair konkurranse? For å bruke egne erfaringer fra langrennssporten; jeg var med på juniorlangrenn med Berit Mørdre og Ingrid Vigernes, og de lurte jo fælt på hvorfor sovjetdamene kunne gå så fort? Og så kom det fram etterpå det med doping. Er det fair konkurranse? På ei anna side, hvis vi tenker ekte og ærlig konkurranse uten slike stimuli, er det ekte og ærlig konkurranse hvis kvinner og menn gikk i samme klasse i mesterskap på ski? Blir det rettferdig konkurranse når utgangspunktet for dem som deltar, er ulikt? Slik er det også når vi går tilbake til landbrukspolitikken.

Når bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart, er vel Norge lilleputt sammenlikna med de store matprodusentene? Det er vel det som er påskuddet for de store profitørene til å få det meste nedlagt, så de kan selge oss mat? Med hjelp fra deres venner i regjeringa?

Ja, men heldigvis ser Norge og ganske mange andre land i verden nokså like ut, som Sveits, Japan og Sør-Korea, med jordlapper som ligger spredt rundt omkring. Vi har høye fjell med djupe fjorder mellom. Det er jo blant anna en årsak til at vi hittil ikke har så mye plante- og dyresjukdommer. Og så har vi heldigvis hatt mindre enheter. Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det. Vi kan ta klima først.

Når vi legger ned småbruk, så legger vi ned alle disse areala vi har rundt omkring i landet vårt. Da blir jordbruket sentralisert rundt Trondheimsfjorden, Oslofjorden og på Jæren. Og skal vi klare å øke matproduksjonen, og det vil til og med FrP og Høyre, da må vi importere mer kraftfôr fra utlandet, både korn og soya. Og når du transporterer det, blir det forurensing, som når du transporterer soya fra Brasil til Norge. Samtidig er det to og en halv millioner dekar som Norge nå beslaglegger i utlandet til dyrefôr. Og da er Norge med på å hogge regnskogen, og det er feil. Feil driftsform i regnskogen fordi vi tar den bort og dyrker soya i stedet. Og det er joskadelig for klimaet. Og så er det skadelig for klimaet i Norge at vi så til de grader intensivt må bruke disse få arealene i Trondheim, ved Oslofjorden og på Jæren, for klima og miljø henger jo sammen, så noen av de her miljøaspekta med spredning av husdyrmøkk og alt dette kan jo og føre til endringer i jordsmonnet, som så videre har betydning for klimaet. Det er veldig mange sider ved det.

Hvorfor trues dyre- og folkehelsa?

Jo større enhetene er, jo mindre tid vil bonden ha til å stelle hvert enkelt dyr. Tenk på forbindelsen mellom dyrehelse og folkehelse. Vi har heldigvis såpass små enheter i Norge, sjøl om det begynner å sleppe opp for det som heter forhåndsmedisinering og de antibiotikaresistente bakteriene og alt. Det er alvorlig nok og en forpostfektning. Men sammenlikna med andre land er det en dråpe i havet foreløpig.

Vi kan se på større enheter i andre land i Europa, i Danmark for eksempel, hvor det er slik at hvis et dyr blir sjukt, så har du ikke kapasitet til å behandle det dyret. Du har ikke tid, alt skal gå så fort, maten skal være så billig, så veit du hva de gjør? De behandler hele flokken! Da får friske dyr den samme medisinen som det sjuke dyret, det er helt sant. Mye er foreløpig forbudt i EU. Men hvis USA vinner fram i denne TTIPS-forhandlinga mellom USA og EU, så er det slik i USA at det er lov å bruke antibiotika og en del medisiner som forebygging i fôret, og de bruker veldig mye hormoner og GMO (genmodifiserte organismer). Har du lurt på hvorfor norske idrettsutøvere har med seg egen mat i internasjonale konkurranser? Hvis du eter noe av dette hormonkjøttet, kan du risikere at du får rester hvis du avleverer dopingtest. Det er ikke hundre prosent bevist, men det er noe en er redd for. Så hvis du tenker på folkehelsa, er det ikke feil, det jeg sier: At nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for dyrevelferden og folkehelsa og rikets sikkerhet.

Sjølstendighet med importert fôr?

Rikets sikkerhet handler om muligheten for å klare seg. Være sjølstendig. Hvis du tar bort landets matproduksjon som en del av beredskapen, og grenser stenges utafra av andre, da går det gæli. Og jeg har jo sagt så mange ganger, at Erna Solberg og co er uansvarlige, som ikke har med maten i beredskapen, de sier de skal ha mat av beredskapshensyn, men de tenker ikke på at vi da importerer fôr.

Men fagfolka i militæret, – de sier vel ifra?

Men blir de hørt, da? Det var felles kronikk som daværende landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum hadde med forsvarssjefen, da han var minister, militæret er jo opptatt av det. Vi er like blåøyde som landet var da han Breivik fikk lov til å slippe til. Det var helt utrulig at ikke etterretninga oppdaga det.

Kvinnene i landbruket

I et annet intervju sa du at «Statistikken syner at det er kvinner som eig dei minste landbrukseigedommane. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtleg».

Det er flertall menn i Norsk bonde- og småbrukarlag. Men menn og kvinner står samla om at landbruket trenger kvinner, og at kvinner også trenger landbruket. Det er et spennende yrke å være både i jordbruk og skogbruk, altså landbruket.

Det er mest kvinner som eier og driver de minste bruka. Det har nok sammenheng med at da vi fikk endret Odelsloven i 1975, som juridisk sett likestiller kvinner og menn, og som hadde 10 års tilbakevirkende kraft, så har nok holdninga vært slik at når det gjelder en større eiendom, da sier far og mor at jaha, det blir nok gutten, ja. Og de mindre småbruka er det ikke så farlig med, tenker de kanskje, derfor er det kvinner som driver flertallet av mindre bruk. Bare 14 prosent av gårdbrukerne som får produksjonstilskudd, er kvinner. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtlig!

Regjeringa kjører en retorisk kamp mot småbruka. De skal satse på heltidsbonden, som de sier. De bruker ordet hobbybønder, som skal vekk. Men du har jo kombinasjonsbrukeren, en bonde med lange tradisjoner i Norge. Over store deler av landet, er det helt urealistisk å snakke om heltidsbønder når det gjelder bønder som produserer frukt, sau, kjøtt og grønt. Det nytter ikke å bruke begrepa heltidsbonde, deltidsbonde …

Har du et småbruk, trenger du en jobb utenom. Flere av de som kombinerer gårdsbruk med annet arbeid, sier at de må gå ned i halv stilling, fordi det blir for strevsomt med full jobb. Mange kommuner har heller ikke mulighet til å ha fulle stillinger på en del områder. Flere av dem er stillinger som kvinner vanligvis har, og mange av dem er småbrukere. Såpass kjenner jeg til kommunal virksomhet. Jeg var nemlig nestleder i Kommunenes sentralforbund da jeg var deltidspolitiker fra 1995 til 2000 for Senterpartiet.

Sekstimersdag og andre krav

Hvis den normale arbeidsdagen i lønnsarbeidet hadde vært på seks timer, hadde det vært en stor fordel for disse kvinnene. Da ville de tjene full lønn på seks timer. Og høyere lønn enn i dag med for eksempel fire timer. Kanskje flere hadde klart å fortsette gårdsdrifta, i stedet for å slite seg ut. Sjølsagt ville dette også være til fordel for menn som har lønnsarbeid i tillegg til gårdsdrift.

Gjelder permisjonsrettigheter for kvinnebønder?

Vi har reist krav mange ganger om bedret avløsning når det er fødsler, sjuke unger og egen sjukdom og slike behov, men staten vil ikke.

Valgfrihet er et gode

Hva er argumentene til motstanderne av sekstimersdagen i landbruket?

Motstanderne av sekstimersdagen tenker gjerne på hva det rådende, snevre produktivitetspresset kan bety negativt for seks-timersdagen. De frykter at sekstimersdagen i samfunnet blir innført på den måten at det ikke skal komme flere folk inn, i stedet skal alle løpe fortere og gjøre det samme på seks timer som de før gjorde på åtte. Dette vil jo i tilfelle smitte over på landbruket. Og det ville være ille. I stedet for å bli pressa til full fart i seks timer, kan det nesten være bedre for helsa, at du har en lengre dag, gitt at du ikke har så mye utenom.

Det er veldig fint å kunne kombinere flere typer arbeid, men det er jo ikke mulig for de fleste. Jeg jobba tretti år i forskning. Ganske mye av den tida var jeg også deltidspolitiker. Innafor forskning er det ofte sånn at du kan jobbe hvor du vil og når du vil, bare du leverer sluttrapporten til den bestemte datoen. Den tidligere sjefen min sa, min veileder til doktorgraden, som nå er 97 år: «Og det du leverer skal helst ha langt bedre kvalitet, enn om du måtte ha stemplingsur». Det er jo så fantastisk! De 30 åra på skogforskningen på Ås, og det å bo og å ha jord- og skogeiendom på Finnskogen, og klare å fø to unger og skrive en doktorgrad og ha flere prosjekter og forskjellig, – årsaken er at du har hatt full frihet. Men jeg har jo jobba både 14 og 15 timer hver dag. Sekstimersdagen er ikke for den typen arbeid. Men da jeg lå på Radiumhospitalet et helt år, i år 2000, fordi jeg hadde kreft, da så jeg hvem som skulle hatt sekstimersdag. Det var sjukepleierne der. De skulle hatt sekstimersdag.

De fleste har lønnsarbeid hvor andre bestemmer hva du skal gjøre hvert minutt, når du skal spise, når du får gå på do, og mange har ensformig arbeid som gir dem skader. Der er arbeidsdagen for lang. Frilansere, forskere og folk på partikontorene har ofte jobben som hobby og hobbyen som jobb. Kanskje hobby er et galt ord her, jeg mener «sin store interesse i livet» som de ikke får gjort nok av. De bør kanskje vite mer om hverandre?

Ja. Og jeg er for sekstimersdagen. Jeg er også veldig for mye større valgfrihet. Ut fra at jeg har møtt såpass mange mennesker, både gjennom mitt politiske virke, og ikke minst gjennom den frivilligheten arbeid og gjennom mitt arbeid i frivillige organisasjoner og i kreftforeningen, jeg er for mye større valgfrihet. Folk burde bestemme mer over sin egen pensjonsalder, for eksempel. Noen har en jobb hvor de trenger å gå av tidlig, noen har god helse og en jobb de kan og vil jobbe lenge i.

Ro og lykke

Du var på en og samme tid bonde, forsker og politiker. Det var flott og du jobba hardt. Fortsatt kombinerer du flere ting som er viktig for deg. Jeg ønsker at slikt skal bli mulig for alle, altså at vi ikke gjør bare en ting livet ut, men flere og gjerne samtidig. Sekstimersdagen er en vei i den retninga. Vekk fra bare-jobbe-og-kjøpe, til å vise at livet kan by på mye mer enn det. Tid som kan brukes på ting en er glad i å gjøre.

Jeg tenker det samme. Det er den tanke-gangen som gjør at vi fremdeles har en matproduksjon i landet vårt. Inntekta i landbruket er jo så lav. Den må økes. Det som gjør at vi har matproduksjon, er jo kjærligheten til landbruket, at du virkelig passer på, og ja, du kan jobbe døgnet rundt. Fordi du liker det så godt. Vi trenger vekst på alle andre områder enn økonomisk vekst. Hvordan skal vi motivere til vekst i ro og lykke?

Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving:
Hva er rasisme?
Oslo: Universitetsforlaget, 2015, 160 s.

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Bjørn Enes:
Kven skal bygge landet?
Forlaget Manifest, 2014, 106 sider

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

Norsk «venstreside» har i lang tid latt seg begeistre av Syriza i Hellas. En betydelig andel av det greske folket har stemt fram et parti som proklamerer et ønske om et samfunn med sosial likhet, velferdsgoder og solidaritet. Slike strømninger er oppløftende, men ikke tilstrekkelig.

En vurdering av et politisk parti, som har til formål å lede an i gjennomføringen av dyptgripende endringer, må baseres på mer grunnleggende forhold enn at det serveres fagre proklamasjoner.

Terje Skog er heismontør og var leder av Heismontørenes Fagforening i forskjellige perioder. Tidligere leder av EL & IT Forbundet i Oslo og Akershus.

På samme måte som en kritikk av SV må baseres på en helhetsvurdering – ikke kun på at de støtter imperialistiske kriger, støtter pensjonsranet og innehar en defaistisk faglig politikk – må Syriza bedømmes ut fra om de i realiteten har en politikk for gjennomføring av «Det gode samfunn».

Når norsk «venstreside» endog er i stand til å innkludere AP, et borgerlig parti med den særskilte funksjonen å holde fagbevegelsen passiv og kontrollert, i en venstrebetegnelse, er det all grunn til å stille spørsmål ved denne venstresidas vurderingsevne. I dette innlegget vil jeg framføre noen standpunkter som ikke er god latin blant dagens norske «venstresidefolk».

I artikkelen tar jeg opp noen forhold rundt den økonomiske krisa, om EU og forholdet mellom EU og krisa, og til slutt noen synspunkter om Syrizas politikk sett i lys av krisa og EU.

Den økonomiske krisa

Den vestlige kapitalismen (også andre deler av verden, med andre samfunnsformasjoner enn kapitalisme) er i dyp økonomisk krise. Krisa framstilles gjerne som en finans- og gjeldskrise. Spesielt populært i «venstresidas» rekker blir det når begreper som «overakkumulasjon av finanskapital» benyttes. Da smaker det liksom av marxistisk analyse. En slik «analyse» er et vrengebilde av virkeligheten. Realiteten er at vi befinner oss i en klassisk overproduksjonskrise. Det produseres mer varer enn hva det kjøpekraftige markedet kan fortære ved samtidig å gi profitt til vareeierne. Finanskapital er en funksjon av merverdien som skapes i vareproduksjonen. Den oppstår fra deler av den kapitalistiske profitt, som blir anvendt til å smøre maskineriet i sirkulasjonen av varer. Når det oppstår vansker i profittjaget i produksjonen og dermed en overakkumulasjon av produktiv kapital, vil denne kapitalen søke andre jaktmarkeder enn i produksjonen for å hente profitt. Kapitalen tvinges på denne måten til å la finansakrobatiske øvelser skyte fart – fiktiv kapital få en blomstringstid, og økonomiske bobler oppstår. «Analysen» om en finanskrise er derfor en avledning som hindrer en diskusjon om kapitalismen som system og om alternative samfunnsformasjoner. Krisa er ikke et resultat av feilaktige beslutninger, men ligger i de iboende motsetningene i produksjonsmåten. Krisa er sjølve motsetningenes løsningsmetode. Syriza har ikke tatt dette forholdet inn over seg og framfører derfor en sterkt beklagelig illusjonspolitikk, etter min oppfatning.

Hellas er, sammen med noen andre land, i tillegg i en særskilt vanskelig krisesituasjon. Den tradisjonelle høyresida ynder å framstille det sånn at denne særskilte problematiske situasjonen har sin årsak i gresk latskap og korrupsjon. Den norske «venstresida» har kommet grekerne til unnsetning ved å prøve å påvise at grekerne er et hardtarbeiende folk. Det «venstresida» derimot unnlater å drøfte, er at det i Hellas skapes mindre verdi på verdensmarkedet per tidsenhet enn mer gjennomindustrialiserte land. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Tvert om, det betyr bare at gresk arbeid teller mindre på verdensmarkedet. De greske slaver i antikken var heller ikke late, men et slikt slavesamfunn ville ikke ha noen ting å stille opp med i bytte av varer på dagens internasjonale marked.

For Tyskland forholder det seg annerledes, nærmest motsatt Hellas. Den tyske industrien har hatt en fordel av at den slipper å ha en egen tysk valuta som korresponderer direkte med den tyske høy-effektiviteten, slik tyske Mark ville gjøre. Tyskerne har altså tjent veldig på at de har en valuta med lavere verdi enn det som tilsvarer tyske produkters arbeidsverdi på verdensmarkedet. For så vidt kan en jo si at tyskerne har tjent aller mest på eksistensen av en økonomi så svak som den greske (som er den som bidrar mest til å trekke euroen ned). På den andre siden er euroens verdi altfor høy sett med øynene til de greske ineffektive eksportørene. De ville tjent på å bruke drakmer. Syriza har heller ikke tatt dette forholdet inn over seg.

Syriza hadde for et øyeblikk fokuset rettet mot korrupsjon. Selvfølgelig må korrupsjon bekjempes. Men det er ganske typisk for tilbakeliggende samfunn, og enda mer i de asiatiske samfunnsformasjonene, at korrupsjon er en integrert del av samfunnsøkonomien. Syriza kan derfor ikke isolere problemet med korrupsjon fra spørsmålet om modernisering og industrialisering av landet. Men også dette fokuset har stilnet. De iverksetter ingen tiltak for å hindre eller kreve tilbake penger som rikfolk har eksportert. De har dessuten forlatt iverksettelsen av kontrolltiltak mot statlige skatteoppkrevere, bare fordi disses fagforbund har protestert. Syriza lar seg altså lede av en fagforening med medlemmer som foretrekker bestikkelser.

EU og krisa

EU er en tvangstrøye som hindrer en fri og uavhengig politikk. Institusjonen hindrer en selvstendig nasjonal økonomisk politikk, og den er en garantist for en hardhendt innstramningspolitikk. Men samtidig er det en tendens til, i deler av norsk venstreside, å hevde at det er EU som er det virkelige problemet og den egentlige årsaken til den økonomiske krisa. Det er EUs markedsliberalistiske politikk som har bragt oss inn i krisa, hevdes det, og det er EU som er årsak til Hellas´ særskilte vanskelige situasjon. Slike analyser har sin bakgrunn i standpunktet om at krisa er en finanskrise, og at kapitalismen som system kan ha et krisefritt liv. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det reelle problemet ligger i kapitalismen som produksjonsmåte. Et Europa uten EU ville like fullt være kriserammet, men krisa ville selvfølgelig artet seg annerledes for alle land enn i dagens EU-verden. EUs innstramnings- og liberalistiske politikk har på den ene sida forverret kårene for det arbeidende folk, men samtidig skånet visse sektorer fra en umiddelbar og fullstendig kollaps. Tiltakene har hatt en utsettende funksjon på en ennå dypere krise, men de iboende motsetningene som fører til krise har blitt ytterligere skjerpet. Dette bereder dermed en dypere krise på et seinere tidspunkt.

Fins det en vei ut av uføret?

Mer enn noen gang etter 2. verdenskrig er det behov og nødvendig med en sosialistisk samfunnsomveltning. Det fins ingen politikk, annet enn brudd med dagens system, som vil kunne skape en kapitalisme i harmoni. De alternativene som eksisterer innafor systemet, vil kun innebære alternative måter å administrere krisa på og alternative innstramningstiltak.

Syriza har et schizofrent syn på EU. De anklager EU for å føre en uakseptabel krise-politikk. Samtidig holder de hardnakket på gresk medlemskap. De har en blåøyd forestilling både om at krisa kan leges og at EU vil akseptere den nødvendige frihet. De sprer illusjoner om et edelt og fornuftig EU. Det er verdt å merke seg at alle de tilsluttede politiske organisasjonene som Syriza består av, gav sin tilslutning til gresk medlemskap i EU den gang det ble avgjort. Et sosialistisk alternativ gjør det selvfølgelig tvingende nødvendig for Hellas å forlate EU. En alternativ økonomisk politikk krever en selvstendig valuta. Syriza burde gått inn for en raskest mulig nasjonalisering av banksystemet, og ikke som nå overlate til den private finanskapitalens samvittighet om de vil holde seg i hjemlandet eller stikke over fjellene. EU vil selvfølgelig, med kraftige midler, forsøke å bekjempe ethvert tiltak som strider mot kapitalens trang til vekst. Syriza har ingen alternativ til dette.

En alternativ politikk må innebære at det som er av dominerende storindustriell virksomhet konfiskeres, og det bør lages en plan for industrialisering på bred nasjonal basis. Et sosialistisk alternativ vil selvfølgelig møte vansker og motstand. Men samtidig er det sånn at en realistisk politikk for en lysere framtid skaper entusiasme i arbeiderklassen, som dermed lar seg mobilisere. I dag er det først og fremst arbeiderne i større industri som betaler skatt i Hellas. Disse, i motsetning til hva Syrizas presterer, ville bl.a. være innstilt på å tvinge småborgerskapet til å gi kvittering.

Min konklusjon er at dagens politiske linje fra Syrizas side vil fort kunne bli oppsummert som urealistisk og som eventyrpolitikk. Da vil motløsheten kunne få overtaket. Verden er mer alvorlig enn at en illusjonspolitikk bør omfavnes. Å spre bedrag er ingen dyd.

Det kunne ha hendt hvor som helst

– Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene, ropte folk: «Hei, hold an litt!», sier Jamala Rogers i et intervju Freedom Road har laget for Rødt!

Jamala Rogers er redaksjonsmedlem og skribent i BlackCommentator.com, grunnlegger og æresmedlem i Organization for Black Struggle i St. Louis, og et ledende medlem i Freedom Road Socialist Organization. Hun har skrevet: «The Best of the Way I See It – a Chronicle of Struggle». Jamala Rogers har vært involvert i bevegelsen for rettferdighet for Mike Brown fra første dag. Se også bloggen hennes: jamalarogers.com.

Freedom Road Socialist Organization er en revolusjonær, sosialistisk organisasjon i USA, stiftet i 1985.

Intervjuet er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Jamala Roger: Det foregår flere ting samtidig. Vi hadde en sak i går som dreide seg om politiskyting. (I februar da dette intervjuet ble gjort.) Vi prøver fortsatt å få informasjon om dette, men denne unge mannen var tydeligvis blitt skutt av politiet i 2009. Delstatsparlamentet er i sesjon og det foregår høringer. I St. Louis ble det opprettet et «Civilian Oversight Board» (et klageorgan som kan opprettes på kommunalt plan for å granske og forbedre offentlig virksomhet. Oversetters kommentar.). Dette er den andre gangen vi har fått opprettet det. I forrige uke var det et offentlig møte i regi av Public Safety Committee (komité under delstatsparlamentet med vidt mandat som særlig gjelder kriminalitet og sikkerhet. Overs. kommentar) hvor folk kunne komme og vitne. Lokalet var fullt av politifolk. Etter hvert ble det en ordkrig med generalsekretæren i politiunionen, Jeff Roorda. Han er tidligere politi og sitter nå i delstatsparlamentet. Det ble et helvete. Det endte med at han grep tak i en kvinne, og hun kommer til å anmelde saken som overgrep. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk på disse kanter.

Hva var det denne kvinnen gjorde som hisset opp denne karen så veldig?

Ingenting. Hun kom tilfeldigvis i veien for ham da han beveget seg fram mot podiet. Han hadde allerede hisset på seg en del av de yngre i salen. Ganske så sleipt hadde han trukket opp jakkeermet sånn at folk kunne se armbåndet med teksten «I am Darren Wilson». De unge, som kanskje ikke var så disiplinerte som de burde være, ble rasende og begynte å terge ham. Han visste åpenbart hvilken virkning det ville ha, og det var nettopp derfor han gjorde det. Men jeg tror at det var nok at politiet så at folk kom med vitnemål og støttet kravet om en sivil granskingskommisjon – det fikk dem til å reise bust.

Det virker som resten av landet ikke tror at det foregår noe særlig i Missouri nå, men du forteller at det skjer ganske mye. Det kommer kanskje ikke i nyhetene, men det skjer, ikke sant?

Liknende ting skjer også andre steder, men ingenting får den oppmerksomheten i media det fortjener. Det foregår forskjellige kamper rundt omkring i hele landet fordi akkurat det samme skjer i alle lokalsamfunn med folk av farge, og i samfunn med fattig arbeiderklasse. Her står det fortsatt ganske skarpt fordi dette ble et brennpunkt. I det du prøver å få en smule ro for å få litt normalitet inn i hverdagen, kommer det bare nok et tilfelle hvor politiet skyter, og det blir som å bære ved til bålet.

Hvorfor Ferguson?

Hvordan har det seg at Ferguson, som aldri før har vært i nyhetene, har blitt så utslagsgivende? For det er jo tilfeller av at politiet dreper unge svarte overalt i dette landet, ikke sant? Det er ikke akkurat noen uvanlig sak.

Vel, det er ikke uvanlig, og jeg tror det samme kunne skjedd hvor som helst og når som helst, men jeg tror det handler om at ting når et kokepunkt. Det er som om et lokalsamfunn opplever tusenvis av kutt. Når det gjelder Ferguson, er demografien en del av det. Det dreier seg om et overivrig politi og lokale rettsinstanser som gjennom-gående straffer svarte innbyggere. Men det som særlig ble en utløsende faktor, var at Mike Wilsons lik ble liggende på gata i fire og en halv time. Det fortalte at dette er gjort og uten at gutten tilkjennes noen som helst slags verdighet, og moren fikk ikke en gang lov til å gå bort til sønnen som lå der.

Det var generelt en følelse av at noe kom til å skje, men i Ferguson … her er det som gjorde hendelsen i Ferguson spesiell. Det har skjedd svært raske demografiske forandringer i Ferguson. I områdene på nordsida har en god del hvite flyktet fra selve byen og slått seg ned for å komme seg vekk fra de svarte. Men samtidig førte det vi kan kalle mønsteret for den svarte migrasjonen til at de også beveget seg nordover. De svarte ble møtt med mye fiendtlighet, avsky og mye politibrutalitet.

I løpet av en tiårsperiode tippet demografien i Ferguson over. For ti år siden var 70 % av befolkningen hvit, nå er det 70 % svarte. Allikevel har Ferguson fortsatt et overveiende hvitt kommunestyre. Det samme gjelder skolestyrene. Alt er akkurat som det var da byen hadde et hvitt flertall. Slike apartheid-liknende tilstander eksisterer egentlig ikke andre steder i nordkommunen. Der er sammensetningen mere lik med halvparten hvite og halvparten svarte, eller hvis det er 70 % svarte har det skjedd over en lengre periode.

Dette sjokket for både hvite og svarte i Ferguson forteller at det aldri ble noen prosess hvor folk kunne bli integrert i samfunnslivet, og på mange måter lever de i adskilte lommer. Jeg tror at dette er noe det blir viktig å gripe tak i for å komme videre. Det er snakk om å stille kandidater til valg, men det fundamentale dreier seg om økonomi og politibrutalitet.

Å ha en organisasjon har betydd en hel del når det gjelder å få ting til å utvikle seg, slik dere har gjort. Kan du si noe om hvilke organisasjoner som har stått i front?

Det finnes en rekke organisasjoner, og etter at Mike Brown ble skutt, har flere nye vokst fram. Organisasjonen jeg tilhører – Organization for Black Struggle (heretter OBS) – hadde nettopp 35-års jubileum. Vi har hele tida vært i fronten for kampen mot undertrykkelsen fra politiet. Og selv før den ble grunnlagt, var jeg og mange andre med i grupper som banet vei for den, grupper som kjempet mot politivold og undertrykkelse. Det er en kamp som har foregått her i distriktet over lang tid.

Don’t Shoot Coalition

En del av oss kom fra organisasjonene som oppstod på 60-tallet, black power- bevegelsen, studentbevegelser, grupper for svarte kunstnere, og på 70-tallet begynte vi å gå inn i det vakuumet som ble skapt av Cointelpro, og i tillegg de økonomiske misérene – vi hadde jo Nixon. Ja, det skjedde mye, men det var ingen som kunne organisere motstand. (Cointelpro – Counterintelligence Program, hemmelige og ofte ulovlige etterretningsprosjekter under FBI, opprinnelig rettet mot det amerikanske kommunistpartiet. Overs. kommentar.)

Noen av oss samlet oss i en gruppe for å diskutere hva vi kunne gjøre for å fylle det tomrommet, og hvordan en eventuell organisasjon kunne se ut. Vi hadde jo Naacp og også Urban League, men det var ingen som egentlig førte kamp. Vi trengte noe som kunne gi svarte styrke til å kjempe sjøl, ikke bare kamp for rettighetene til den svarte arbeiderklassen. Da ble OBS grunnlagt, og meningen med navnet var at folk skulle skjønne klart og tydelig hvem denne kampen var for, og hva de kom til å gjøre. Den organisasjonen har vi altså drevet i 35 år. Det interessante her er at flere organisasjoner henvendte seg til oss på søk etter ledelse etter at det brøt løs i Ferguson, og det kommer av at vi har vært på gata blant folk. Vi ble i stand til å sette sammen en brei koalisjon ved navn «Don’t Shoot Coalition» som bestod av 50–60 organisasjoner og fagforeninger, både på kommune- og delstatsnivå. Den ble virkelig brei for å kunne gå løs på en del av de spørsmålene som handler om systemet. De unge fortsatte med å holde trykket oppe ved å ty til gatene. Du hadde et press på politikere og makta, og du hadde konkrete krav folk kunne demonstrere for.

Er noen av disse kravene økonomiske?

Ja, så absolutt. For eksempel er det en ring rundt St. Louis som består av omtrent 90 kommuner. Til tider kan du i løpet av et par–tre mil passere så mange som seks eller sju kommuner. Hvis du får bot for et ødelagt baklys, kan du godt få samme boten i sju kommuner. Folk ble jo knust av alle disse bøtene og anmeldelsene, så nå diskuteres det hvordan rettssystemet kan samordnes – ikke nødvendigvis kommuneinndelingen – men behandlingen i retten, for å få bukt med det der. Mange slike saker kunne også være brudd på delstats-lover som sier at kun 30 % av slike inntekter kan komme fra kommunale bøter, og i Ferguson lå det langt over den grensa. Disse politikerne har i lang tid brukt fattige svarte til å finansiere drift av byene, de samme fattige svarte som blir offer for politiets praksis. Det er også de samme folkene som blir kastet ut av jobber. Det er de folkene som ikke har blitt integrert i disse kommunene, samtidig som de står for mesteparten av kommunens samlede inntekter.

Hva med de unge som blir involvert? Organiserer de seg? Handler de sammen?

Det er alltid et aktuelt spørsmål når du kommer fersk inn i disse sakene, for da kommer du med masse lidenskap og mange idéer. En del av dem har aldri vært i noen organisasjon, så det kan godt skje at en gruppe danner en organisasjon med et navn, og kanskje de også får laget egne t-skjorter og sånt, og så har den gruppa blitt til to et par uker seinere. OBS har holdt på med dette i 35 år, og når vi inviterer til et møte, kan vi godt få full sal. Det kommer av kontakten vi har med disse folka. Det kommer ikke av at vi publiserer et eller annet på Facebook. Vi prøver å få de unge til å forstå at det handler om troverdighet og gode relasjoner. De har vært i front fra dag én, men jeg må minne dem på at de ikke er kommet dit bare på egenhånd. Hvis de ser seg om i dette landet, vil de se at alle protestene som har oppstått mot politibrutalitet, har vært på tvers av generasjoner og rase.

Jeg forklarer det på denne måten: Du kan gjerne være bensinen for bilen, men bilen har også en mengde forskjellige deler. Bensinen er viktig for den gjør at vi kommer dit vi skal. Det er energien. Men tenk ikke et øyeblikk på at du gjør dette på egenhånd, eller at du ikke er en del av en større og langvarig kamp.

Jeg vet at i vår generasjon var kjønn noe som skapte problemer – mannfolka tok over. Håndterer de yngre folka dette på en bedre måte?

Jeg tror nok vi ser mye av det samme, men kanskje ikke så åpenlyst. Det er ikke det samme synet som møter deg, som det du så i borgerrettsbevegelsen hvor du hadde alle disse mennene på rekke og rad og ingen kvinner annet enn i bakgrunnen. Men det er fortsatt et spørsmål om kjønnslikhet – det kan dreie seg om noe så enkelt som hvem som får mikrofonen. Men igjen, det er en del av læringsprosessen som handler om hva det betyr å være i et demokratisk rom, og hva slags rolle du kan spille for å gjøre det så demokratisk som mulig.

Skjer det noe i retning av samarbeid med NGOer, eksempelvis, det Demokratiske Partiet eller andre?

Det er fortsatt en grasrotbevegelse. Det finnes naturligvis folk som bevilger penger til Ferguson, for eksempel til programmer for ungdom, men det er ingen tegn til samarbeid av den typen du spør om. Nå er alltid spørsmålet om penger noe som kan hisse opp gemyttene, alt etter hvem som mottar penger. Jeg kjenner til mange unge som klager over at akkurat de ikke har fått noe særlig, men da må du forklare dem at det ikke er noen som gir bort penger til grupper som oppstod for to uker siden. En av de tingene vi har vært i stand til å gjøre gjennom OBS er å opptre som et mellomledd i overføring av penger til ungdommen og organisasjonene deres. De trenger å forstå at det handler om troverdighet og levedyktighet før de kan vente seg penger. Hvis de viser at de kommer til å være der også neste år og året etter der igjen, har de mulighet til å få støtte også fra vanlige folk og ikke bare fra ressurspersoner. OBS har hatt den typen utholdenhet.

Vil du si at dette også handler om klasse? Er det særlig folk fra arbeiderklassen som går sammen?

Ja, så avgjort. Så har du jo også Ferguson-kommisjonen, hvor vi har vært klare på at vi ville ha med folk fra arbeiderklassen, og ungdommen. Vi la stor vekt på at sammensetningen skulle speile demografien. Men i det store og det hele er det arbeidsfolk som er i front i denne kampen, fordi dette er saker som berører de unge og afro-amerikanere. Og jeg tror at alle de som har alliert seg, har gitt kampen desto mer tyngde.

Faktisk er det bevegelse hos makta i retning av endringer, både politisk og juridisk, og det har de ikke vært villige til før. Vi er temmelig sikre på at kravet om et sivilt granskingsråd kommer til å bli vedtatt. Hadde vi prøvd det i fjor, hadde det sannsynligvis ikke gått gjennom, men nå med Ferguson-heten – og da snakker jeg både bokstavelig og figurativt – med Ferguson-heten under disse politikerne ser de at det er nødvendig å gjøre noe. Vi kommer til å ri på bølgen nå og se hva vi kan oppnå, mens jernet fortsatt er varmt, og mens det kommer bevilgninger i noen grad.

Hva er det neste skrittet for revolusjonære sosialister? Hva er det neste skrittet for deg der du står midt oppe i det?

I Freedom Road Socialist Organization har vi hatt diskusjoner om mulighetene for å etablere en folkets forsamling, og vi har diskutert statsmakt. De unge lederne trakasseres i stor grad av politiet – det dreier seg om episoder i hverdagen, at de følger etter deg, telefonavlytting og alle mulige greier, så de sier at vi kanskje burde ha noe om FBIs Cointelpro. Som revolusjonære sosialister kan vi fortelle denne bevegelsen at ikke noe av dette er nytt, og at vi kan bidra med den politiske skoleringen og de analysene de unge trenger. Først og fremst er det et kapitalistisk system, men det er avhengig av politimakta for å holde kontroll over oss. Jeg tror akkurat det er et synspunkt som nå er ganske utbredt.

Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene ropte folk «Hei, hold an litt!». Og politisjefen prøver å få inn droner, og folk sier «Å nei … Nå kan vi se at det er en politistat.» Folk har lært.

Jeg tror vi trenger å fortsette å analysere og gi folk alternativer. Hvordan kunne en stat se ut? Hvordan ville det bli hvis vi kunne velge hvordan politiet skal fungere? Det er den typen samtaler som foregår folk i mellom. Noen sier også «Vi vil ikke ha noe politi.» Hvis du ikke vil ha noe politi, hvordan ville det da bli hvis noen trenger beskyttelse i forbindelse med vold i familien, eller i andre sammenhenger når det oppstår konflikt. Hvordan skal vi løse slike ting i et lokalsamfunn?

En interessant ting som har skjedd i Ferguson, er at de har opprettet en slags politiovervåking i Canfield der Mike Brown ble drept. Det er noe ingen hadde sett for seg for et år eller noen måneder siden. Nå er tankegangen helt annerledes. Det er veldig oppløftende. Det har vært inspirerende å se de unge i aktivitet der, og at det ikke bare er de unge. Alt som har å gjøre med folks menneskelighet og verdighet, har virkelig preget alt dette. Ungdom har tatt skrittet og deltar i kampen, og folk som betrakter seg som progressive eller radikale har så avgjort vært med på å forme denne bevegelsen.

Det er hardt arbeid. Det er møter i hopetall, likedan med personlige samtaler. Forsøk på å skolere folk om alt mulig – til og med hvordan lover vedtas. For første gang sier folk slikt som «Vi vil ha det sånn, eller vi vil ha det slik.» Ok, du må ha lover. Men dette virker på den måten at fundamentale greier som folk før ikke en gang var interessert i å vite om, nå er interessante. Nå er folk opptatt av hvordan ting skjer, hvordan politikk skapes, og hvordan få til forandringer i lokalsamfunnet. Alle sånne saker er nå framme på bordet så folk kan begynne å gå løs på dem.

Jeg kan huske plakater her i Austin som sa at det er ikke sånn at systemet ikke fungerer, det fungerer.

Vi har hatt den diskusjonen her – systemet fungerer ikke akkurat for oss, men det fungerer jo. Du har mulighetene i systemet, men så må du snakke om alternativene – hvordan et lokalsamfunn ville se ut hvis vi ikke hadde undertrykkelsen og utbyttingen, og folk hadde kraft til å drømme om det samfunnet de virkelig ønsker. En annen side av det er å forbinde punktene, sånn at både folk andre steder kjenner trykket fra Ferguson, og samtidig at folk her kan se hvordan kampen deres har inspirert andre. Den typen synergi er utrolig viktig for folk her føler seg ofte isolert. Ingen har hørt om Missouri, liksom. Ingen har vært i St. Louis. Som om vi ikke eksisterer, vi er usynlige. Men nå sier folk «Å ja, hva skjer i Ferguson nå?» Det er blitt en internasjonal sak. Tenk deg, i løpet av den første uka da helvetet var løs, var det ungdom i Palestina som fortalte ungdommen her hvordan de kunne lage egne gassmasker mot tåregassen.

Dermed ble det også mulig å snakke om situasjonen i Palestina. Det er mulig å snakke om okkupasjonen, og hvordan ting er både der og her. Det er saker vi har snakka om i årevis, men da har folk bare glidd unna. Nå har de plutselig noen som kan fortelle dem ting på mobilen. Det har vært inspirerende, og det gir en mulighet til å snakke om kampen deres og sammenhengen med vår kamp, og at dette er en internasjonal kamp for menneskeverd og mot globalisering. Vi har dratt til skruen litt – ikke bare her men i hele verden.

– I Spania kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

Halvor Fjermeros snakker om det endrete Europa, og vilkårene for kamp.

Halvor Fjermeros er forfatter og journalist, bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand. Han har skrevet flere bøker, blant annet Uro i Euroland (2014), Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge (2013) og Om hundre år er allting glemt? : 100-års jubileumsskrift for Emma Hjorths hjem 1898-1998.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt!.

Høsten 2014 ga du ut boka Uro i Euroland. Kan du si noe om bakgrunnen for boka eller tankene med den?

Den er et forsøk på å ta fatt i et paradoks. På den ene siden har det vært demonstrert, okkupert og aksjonert – voldelig, fredelig og på alle andre måter – mot krisepakkene i EU fra de først ble iverksatt. Men ikke noe sted har motkreftene lykkes i å forhindre troikaens forslag eller få dem reversert. Dette ser vi særlig i Hellas og Spania, der krisa har vært på det hardeste. Det var dette som vakte min interesse, og kanskje først og fremst hvilken kraft fagbevegelsen har representert i dette.

Jeg har også et bakteppe med at jeg opplevde den voldsomme mobiliseringen rundt Occupy Wall Street i 2011. Men der ble det bare med en kortvarig mobilisering. Den varte en halv høst, til de dro hjem på juleferie, og så kom de ikke tilbake. Det sier kanskje noe om vår tid, om at de kreftene som har overtaket i arbeidsliv og økonomi er så vanskelige å stoppe.

Du beskriver dette arbeidslivet som et prekært arbeidsliv. Kan du utdype?

Det handler først og fremst om den fleksibiliseringen vi alle er utsatt for, enten det er i trygge Norge eller i det utrygge Sør-Europa, eller for den saks skyld i Kina, India eller hvor som helst. Selv om det er ulike grader av fleksibilitet, er dette på mange måter fellesnevneren for vår tids arbeidslivspolitikk. Alt skal fleksibiliseres.

Du bruker også begrepet «flekskludering»

Det er et begrep som sier noe om maktforholdene, med store globale konserner, som Amazon, som har en enorm makt. De er raskest, billigst og leverer bra varer, og dette rammer den tradisjonelle handelsnæringen. Men i tillegg har de store skattefordeler. I Europa betaler de skatt til Luxembourg, der de har hovedsetet for hele virksomheten sin i Europa. Samtidig har de en vanvittig omsetning i land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men de betaler nesten ikke skatt i de enkelte landene der de opererer, bare en hovedskatt for Amazon Europe i skatteparadiset Luxembourg.

Samtidig bygger de distribusjonssentre rundt om i alle land, slik at om arbeiderne blir for dyre i for eksempel Tyskland, eller krever for mye mas med tariffavtaler og slikt, så flytter de den nye distribusjonen til grensa mellom Tyskland og Polen eller Tsjekkia. Dermed har de kort avstand til de aller største markedene. Det er jo kortere fra grensa mellom Tyskland og Polen til Berlin enn det er fra Bad Hersfeld i Hessen der Amazon bygde det første distribusjonssentret sitt og som jeg har besøkt og skriver om i boka. Dermed er det hele tiden en trussel om å flytte tyngden av virksomheten fra det ene senteret til det andre. De har virkelig bukta og begge endene.

Og så har de velvillige myndigheter som ikke er interesserte i å legge noen kjelker i veien for dem. De har kommunale myndigheter som mer enn gjerne vil ha de arbeidsplassene de representerer, og som dermed subsidierer etablering av disse selskapene i sine kommuner. Samtidig får de regional støtte, nasjonal støtte, EU-støtte osv. Det er altså et ensidig press for at de skal få det spillerommet de etterspør.

I går var jeg og snakket for en videregående skole i Kristiansund, på yrkesfaglig linje, og der var det en som spurte om hvorfor tyske myndigheter ikke var interesserte i å begrense makta til dem som tar seg så til rette på bekostning av eksisterende handelsnæringer. Og det er et kjempegodt spørsmål, der svaret ligger i forlengelsen av spørsmålet. Det er ingen vilje til å styre slike virksomheter, ta ut mer skatt, ilegge etableringsavgifter, pålegge tariff osv., noe for så vidt også EU-systemet fratar dem muligheten til. Det er ingen forskjell på hvordan systempartiene agerer her.

Selv om du beskriver utviklingen av et prekært arbeidsliv, er du skeptisk til tesen som blant andre Guy Standing har lansert om at vi har et prekariat som er i ferd med å bli en ny klasse.

Det som er bra med Guy Standing, er at han legger fram en bred dokumentasjon av den prekariseringen av arbeidslivet som er drevet frem av det han karakteriserer som globaliseringsepoken i verdensøkonomien i perioden 1975–2008. Og denne utviklingen fortsetter med full kraft også etter 2008. Det er krefter det er vanskelig å se hvordan kan stagges, og som blant annet skriver seg fra veldig tunge bevegelser i nyindustrialiserte land som etter hvert begynner å bli velindustrialiserte og veletablerte, som Kina og India. Og dette er så enormt at det ikke finnes tiltak i den gamle verden som kan hindre slike bevegelser å gå sin gang. Men samtidig har den gamle verden akseptert rasjonalen som springer ut av denne måten å produsere på. Det handler om fleksibilisering, om arbeidslinja om å oppgi det sosialdemokratiske prosjektet og velferdslinja fra etterkrigstida.

Jeg kunne selvsagt hentet frem en masse eksempler fra Standings bok der han dokumenterer denne omveltningen, brutal og kynisk som den er. For eksempel Foxconn i Kina, som har en egen by med nærmere en halv million innbyggere der de har en total kontroll på alt som foregår. Alle kan være enige om at tendensene er der, spørsmålet er hvordan de gir seg uttrykk i arbeidslivet. Jeg mener de er i ferd med å prege alle deler av arbeidslivet. Individuelle kontrakter, for eksempel, den foretrukne avtalemodellen, kommer i alle yrker, fra vaskeassistenter til ingeniører. Usikkerheten sprer seg til alle sjikt av arbeidslivet.

Standing beskriver sosiologiske aspekter av endringer i arbeidslivet. Det er selvfølgelig ingen som kan si seg uenig i at dette har ført til en total omveltning av arbeidslivet, som man kan kalle for prekarisering eller fleksibilisering, en løsrivelse fra de gamle begrepene om en fast heltidsjobb.

Problemet er at han lager et nytt substantiv ut av det, prekariatet, og der bommer han. I bunn for det hele ligger det en uklar analyse av det eksisterende samfunnet, i hvert fall i vest. Det proletariatet han beskriver i dag er en svært lite treffende beskrivelse av det vi vanligvis snakker om som arbeider-klassen. Den utviklingen han beskriver er en utvikling som gjelder hele arbeidslivet, som ikke kan avgrenses til en særskilt gruppe som er avgrenset oppad mot det gamle proletariatet. Samtidig kommer han til en merkelig slutning om at fagforeninger tilhører proletariatet, og dermed per definisjon er fiender av prekariatet. Det er en stratifisering av nye tendenser som han har ganske dårlig belegg for.

Jeg har også problemer med å se hva han mener med at prekariatet er en «farlig klasse». Det nærmeste jeg ser er at han sier at de kan bli forbanna, de kan gå til høyre, de kan gå til venstre, de kan gå sammen og se at de har stor handlekraft som kollektiv, eller de kan bli ofre for fascistiske agitatorer.

Samtidig snakker han om dem på en merkelig måte, at prekariatet mener, gjør og tenker sånn og sånn, andre ganger sier han at de bør mene, gjøre og tenke sånn og sånn. Men det er selvsagt helt meningsløst å gjøre en så stor gruppe til et handlende og tenkende subjekt. Samtidig er han jo heller ikke språklig konsekvent, når han først sier «de» og to setninger etter sier «vi» om prekariatet. Hvem er det egentlig som taler? Prosjektet hans klapper sammen når han skal tvinge frem en handlende klasse som skal holdes opp mot industriproletariatet.

Det er mange som er oppmerksomme på den tendensen han beskriver. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck snakker for eksempel om en overgang fra en skattestat til en gjeldsstat. Klaus Dörre, en annen tysk sosiolog, som jeg skriver om i boka mi, skriver om mye av det samme. Et eksempel er tysk bilindustri, der den gamle høykompetente arbeiderklassen møter innleide arbeidere. Blant annet har Volkswagen et eget bemanningsbyrå, som leier ut sine folk til alle de tyske bilfabrikkene, folk som tjener bare halvparten av det arbeidskameratene tjener, utfører noe mer manuelle operasjoner og som den tyske fagbevegelsen helt åpenbart er oppmerksomme på. I stedet for å si som Guy Standing, at fagbevegelsen ikke bryr seg om prekariatet, så kan man studere hva for eksempel tysk fagbevegelse gjør med en så vanskelig problemstilling. Det de i hvert fall ikke sier, er at de bare støtter sine egne høylønte og høykompetente medlemmer og ikke de som er innleid på midlertidige kontrakter. Det er mye mer nyansert i Europa enn det Standing sier. Det er viktig å presentere dette som statistikk, men det er også viktig å gå inn i arbeidslivet og se hvordan det fungerer.

I boka tar du oss med til blant annet Hellas og Spania, som begge er dypt rammet av krisa. Hva er egentlig situasjonen der, vil du si?

Den beskrivelsen som passer best for Hellas og Spania, er det Naomi Klein kaller sjokkdoktrinen. Som jeg legger vekt på i boka mi, førte krisa til at det nå ble mulig å realisere de målsetningene som blant annet var nedfelt i EUs indre marked og i Lisboatraktaten, nemlig målet om å gjøre Europa mer konkurransedyktig enn USA –mer fleksibilitet og økte lønnsforskjeller, hele repertoaret av den markedsliberalistiske politikken. Man trodde at dette ikke ville la seg gjennomføre, men plutselig kommer en krise som gjør dette mulig. Sjokket blir så stort at det plutselig blir mulig å gjennomføre en politikk som før bare ble uttrykt i gamle posisjoner.

Uavhengig av årsakene, det som skjer er brutalt. De fleste er enige om at Hellas lurte seg inn i eurosonen, ved hjelp av Goldman Sachs som fiklet med nasjonalregnskaper og gjorde tallene penere slik at EU skulle akseptere dem. Og på den andre siden er det ikke noen som tror at EU var naive. Selvfølgelig var det et politisk press for å få Hellas inn i valutaunionen, et stort politisk prosjekt. Dermed har de sett gjennom fingrene med nærmest uforbederlige strukturer ingen kan gjøre noe med i løpet av noen måneder, med manglende skatteinngang, oligarkimakt og kapitalmakt i redersjiktet – en ustyrlig makt som har vært etablert siden før krigen.

Men uansett årsaker, fører krisepolitikken til en enorm folkelig elendighet, med 35 prosent i Hellas som lever på eller under fattigdomsgrensen og en arbeidsløshet på 26–27 prosent, opp mot 60 prosent blant ungdom under 25 år. Når vi samtidig hører propagandaen fra banksjefer som Steinar Juel i Nordea om at Syriza ikke kan komme trekkende med krav om gjeldsslettelse siden krisepolitikken virker, siden BNP vokste med 0,7 prosent i 2014 og er anslått å øke med 2,6 prosent i 2015, underslår de at denne nettoveksten ikke er nok til å betjene gjelda de har dratt med seg. Krisekuren har resultert i at økonomien har skrumpet med 25 prosent, mens gjelda har økt fra 120 til 177 prosent av BNP. Dette er et eventyr om en politikk som ikke virker.

Du skriver også om hvordan demokratiske rettigheter forsvinner i denne prosessen.

Det handler først og fremst om tiltak for å forhindre aksjoner og streiker. Ikke i noe land har disse vært sterkere enn i Spania, som Indignados, M15-bevegelsen og aksjoner mot husutkastelser når bankene satte dem i gang. Dermed kommer motsvaret i form av voldsomme bøtesatser og trusler. For eksempel kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

I Hellas har de brukt presidentdekreter. Dette er en ordning som ble opprettet for krisesituasjoner, der parlamentet ekskluderes i tre måneder fra å debattere en sak etter at den er satt ut i livet. Da er det vanskelig for parlamentet å gå tilbake. Dette er blitt brukt blant annet til å stoppe streiker og til å si opp 2 650 personer i den greske nasjonalkringkastingen ERT for å gjennomføre troikaens krav.

Men du skriver samtidig at det er Tyskland som er nyliberalismens laboratorium. Hva legger du i det?

Mange andre, blant andre Ingeborg Eliassen i sin utmerkede bok Harde tider, har brukt «laboratorium» som betegnelse på Hellas fordi det er så ekstremt. Som nevnt, mener jeg at det der først og fremst handler om en sjokkdoktrine. Et laboratorium, derimot, er et sted der det du setter i gang kontrollerte reaksjoner, med nøye tilmålte forsøk. Det er det tyskerne har gjort. Tyskland har jo tradisjonelt hatt et velorganisert arbeidsliv, kjent som den sosiale dialogens mor, med lovpålagte bedriftsråd, et uklanderlig samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, streikerett forankret i lange og omstendelige prosesser osv.

Dette har endret seg. Mellom 1999 og 2012 hadde ikke tyske arbeidsfolk noen reallønnsvekst. Fra 2003 innførte Schröder-regjeringen de såkalte Hartz-reformene. Dette har endret hele arbeidslivet gjennom fleksibilisering, innføring av minijobber, midijobber, korttidskontrakter, midlertidighet og en endring av hele ytelsessystemet. Dette har gjort at Tyskland i dag fremstår med 25 prosent atypisk arbeid. Dette er irreversible tiltak som har skapt en tysk variant av det amerikanerne kaller working poor – arbeidende fattige. Dette er de som må ha flere jobber, eller som må gå på sosialen ved siden av jobben, for å ha penger til å betale husleia si.

Det er selvsagt særtyske forklaringer på at dette har skjedd, blant annet å unngå arbeidsløshet og et krasj etter samlingen av Øst- og Vest-Tyskland. Men dette er et mønster også for hva som kan skje med et arbeidsliv som ligner mye mer på det norske enn hva det søreuropeiske gjør, i hvert fall dersom ikke fagbevegelsen og andre motkrefter setter en stopper for det. Det er blant annet dette som er bakgrunnen for NorMod-rapportene fra Fafo.

For å skrive et nytt vers på Leonard Cohens sang – «First we take Berlin, then we take Oslo.»

Samtidig har fagbevegelsen i Europa blitt kraftig svekket. Har man rett og slett sovet i timen?

Nei, det blir for enkelt. Du kan kanskje si at tysk fagbevegelse sov i timen, eller i hvert fall at de aksepterte det som kom, fordi det kom fra en sosialdemokratisk regjering. Og det kan jo være en spesifikk tysk forklaring på det, men det er jo en grunnleggende strukturell forklaring på hvorfor fagbevegelsen er svekket.

Hele fleksibiliseringspolitikken med oppriving av store etablerte arbeidsplasser med faste ansettelser, stabile arbeidsstokker osv., er jo per definisjon anti-fagforeningspolitikk. Det er de med relativt trygg basis i arbeidslivet som nødvendigvis må bli den viktigste styrken i en fagorganisasjon. Man kan selvsagt snu på det og si at det er nå folk trenger fagbevegelsen, men vi ser det innenfor bransjer som disse nye online-firmaene at det er uhorvelig vanskelig å organisere.

Selv gjennom streik på streik, som de har hatt det siste halvannet året i Amazon, så har de ikke klart å få tariffavtale. Det kommer jo selvsagt også av at de har en aktiv motpart som ikke vil ha noen tariffavtale, men det skyldes også at store deler av arbeidsstokken er fremmed for fagorganisering. Det er nye generasjoner med en annen nasjonal sammensetning, som kommuniserer dårlig og som har ulik yrkeserfaring og ulik erfaring med fagforeninger.

I Hellas har nå Syriza tatt regjeringsmakt, og både i Spania og i Irland er det venstrepartier som er kritiske til krisepolitikken som banker på dørene til regjeringskontorene. Hvilke perspektiver bør man egentlig ha på dette?

Det Syrizas valgseier har fått frem helt tydelig, er at det ikke er noe slingringsmonn fra den smale sti når det gjelder nasjonal håndtering av den krisepolitikken troikaen har designet. De rådende partiene, enten de er sosialdemokratiske, liberalistiske eller konservative, de følger den smale sti, og det har de gjort i alle land som har vært utsatt for dette. Så kom Syriza til makta, og vi ser at EU sentralt og Berlin spesielt forsøker å møte dette med total mangel på aksept for kravene – det er ikke noe rom. De gir fire måneders utsettelse på betalingskravene, men bortsett fra det er det ingenting.

Statsminister Tsipras og finansminister Varoufakis har nok overvurdert muligheten for å få støtte i EU. De har nok trodd de skulle få revet løs noen betydelige statsledere som nå skulle våge å stå opp og si at nå er det nok, en keynesianisme light. Tross alt er det de står for langt mindre radikalt enn det Pasok, de greske sosialdemokratene, sto for på 1970-tallet. Men denne støtten fikk de ikke. Derimot er det nok en frykt, særlig i Berlin, for smitteeffekten. Nå snakkes det om at det ikke er noen smitteeffekt dersom Hellas skulle gå ut av euroen, at de skulle trekke med seg Italia osv. Det er mulig, det er laget sterkere demninger rundt hvert enkelt lands økonomi, men den politiske smitteeffekten av at Hellas går sin egen vei, den er uansett der, og den utfordrer ikke minst sosialdemo-kratiet. Det er jo den historisk sett sosialdemokratiske velferdsstaten som brytes ned for hvert budsjett. Alle steder der vi ser venstrepartier går frem, enten vi snakker om gamle partier som Sinn Fein i Irland eller nye partier som Podemos i Spania, går sosialdemokratiet tilbake.

Da Guy Standing lanserte boka si i Norge, påsto han blant annet at Podemos i Spania var «prekariatets» parti. Det han ikke ser, er at Podemos er et resultat av en kaotisk politisk situasjon der det tradisjonelle sentrum–venstre i politikken, sosialdemokratene og det SV-aktige Izquierda Unida, ikke har klart å leve opp til folks forventninger til et svar på krisa. Podemos har utnyttet dette på en forbløffende måte. Men det er ikke bare «prekariatet» som støtter dem, det er i stor grad misfornøyde sosialdemokrater, og det klarer Podemos å utnytte. De har funnet en retorikk om la casta, kasten, der de brennmerker de ansvarlige, partier, den etablerte fagbevegelsen og så videre. Selvsagt har de også sine røtter i Los Indignados og M15-bevegelsen, men det er samtidig mye mer komplekst.

Samtidig ser vi høyrepartier som går frem, som Front National i Frankrike og United Kingdom Independence Party (Ukip) i Storbritannia. Er dette uttrykk for det samme?

Ja, delvis er det uttrykk for det samme. Begge typer representerer en kritikk av EU-systemet. Selv om partier som Syriza og Podemos ikke er anti-EU-partier, i hvert fall ikke på samme måte som Ukip og Front National, så uttrykker de mye av den samme kritikken og holdningen til Brussel. Det er en kritikk mot EUs over-styring og nasjonalstatens manglende innflytelse på politikken og handlekraft overfor eget demokrati. Hvis EU skal fortsette å behandle ethvert valg som kommer opp med et alternativ som ikke er spiselig for Berlin eller Brussel på den måten de gjør nå, så er det jo det samme som å si at de godt kan la være å stemme på dem, men de kommer ikke til å få gjennomført politikken sin. Da vil det jo før eller siden sprekke opp på begge sider av det politiske landskapet og dukke opp alternative uttrykk for politisk protest.

Et av hovedbudskapene dine er at venstresida har enorme utfordringer foran seg. Hvor bør vi egentlig starte?

Boka handler jo om faglige og sosiale motstandsbevegelser. Det er det jeg har tro på at kan bevege historien, uansett hvor vanskelig det kan se ut og uansett hvor sterke kreftene for de reaksjonære forandringene vi ser, synes å være nå. Før eller siden vil det oppstå nye sosiale og politiske krefter som finner en måte å organisere seg på som er tilstrekkelig kraftfull til å bidra til å slå tilbake noen av de av kapitalens angrep i det liberalistiske prosjektet som driver frem. Dette er historiens evige lov.

Samtidig kan man ikke tro at man kan fortsette med Occupy-lignende bevegelser, med flat struktur og allmøter på torget. Det var en enorm kraft i 80 byer i USA som forsvant i forbindelse med julehelga 2011. Det er til syvende og sist et spørsmål om organisering, men det handler ikke bare om å styrke fagbevegelsen. En fagbevegelse kan ikke alene klare å stå imot, den må også ha politiske bevegelser og politiske partier som kan støtte opp om kampen. En fagbevegelse har aldri alene klart å styre den politiske utviklingen. Det betyr ikke at det ikke er avgjørende at arbeidsfolk igjen begynner å organisere seg, men fagbevegelsen må også vinnes tilbake for fotfolket.

Ser du tendenser til en slik bevegelse i Norge i dag?

Det foregår mye bra arbeid for å mobilisere mot EØS og bemanningsbyråene i Norge. Selv om det ikke er hele forklaringen på sosial dumping og fleksibiliseringsmanien, er det et av de mest konkrete målene man kan klare å mobilisere fagbevegelsen rundt i kampen mot kriminalitet og sosial dumping i arbeidslivet. Det er jo ingen ny tendens i fagbevegelsen, men det handler mer om at fagbevegelsen slik den finnes i Norge, med sine radikale tendenser, klarer å samle seg rundt en sak og bruke kreftene på det. For det er viktig å samle seg rundt noen få saker å konsentrere seg om, ellers risikerer man å spre seg ut over alt for mye.