Revolusjonære syndikalister utfordret makten til ”reformistene”/sosialdemokratiet de første tiårene på 1900-tallet. Artikkelen viser hvordan ”reformistene” innen DNA og LO spilte på lag med kapitalister og statsmakten. Eksemplene er fra Rjukan som i perioden1912–1922 var kraftsenteret for revolusjonær syndikalisme i Norge.

Joar Tranøy  er historiker og kriminolog. Framstillingen bygger vesentlig på kildematerialet fra Statsarkivet Kongsberg og Industriarbeidermuseet på Vemork. Foto: Multerland

Syndikalismen fikk gjennombrudd på det nye industristedet Rjukan i 1912 da  ”Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening” og ”Rjukan Salpetersværks arbeiderforening” protesterte mot gjeldende lønnsavtale som ikke tok hensyn til økte levekostnader og prisstigning. Misnøyen over tariffen steg.

På DNAs landsmøte i Stavanger, påsken 1912, møtte tre av arbeiderne fra Salpeterfabrikken på Saaheim (Rjukan) LO-formann, Ole O. Lian, og Arbeidsmandsforbundets formann, Richard Hansen. Arbeiderne ga klar beskjed om at “noget maatte gjøres, da fortjenesten ved Saaheim var for liten, og stemningen […] slik, at hvis organisationen intet gjorde vilde arbeiderne handle paa egen hand”.   

NAF-lederen mente at stemningen på fabrikken var urolig, og at “enkelte 'syndikalister' brugte den uheldige overenskomst til agitationsbasis og fik arbeiderne med sig”. Richard Hansen dro til Rjukan for å forhandle med bedriften.

Forhandlingsresultatet var uakseptabelt, særlig for arbeiderne med de dårligste arbeidsforhold som fikk “tilbud” om de minste tilleggene. Under slagordene “Frie mænd handler frit", “Vi respekterer ikke loven” og “Leve den direkte aktion” gikk Rjukanarbeiderne gjennom gatene en søndag i juni 1912.

Arbeiderne handlet “syndikalistisk ” ettersom de brøt arbeidslivets spilleregler som dreide seg om at stridende parter først møtes til forhandlinger, som regel ved utløpet av en avtaleperiode. Streiken ble kortvarig. Men 1200 arbeidere samlet seg i et protestmøte. Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening og Rjukan Salpeterværks arbeiderforening gikk sammen om å kreve ny tariff med høyere minstelønn, enda de var bundet av tariffavtaler fra 1911. Prisene hadde steget. Arbeiderne krevde økt lønn som dekket prisstigningen. Hydro avviste kravene.

Arbeiderne hadde under streiken forsøkt å forhandle med Arbeidsmandsforbundet og LO som ikke ville godkjenne streiken. LO erklærte streiken for ulovlig. Juridisk hadde forbundet ansvaret for streiken og kunne bli stilt overfor et erstatningskrav. Rjukanarbeiderne ble truet med eksklusjon fra forbundet.

Forbundsformannen, Jørgen Borgen, reiste oppover for å snakke arbeiderne til rette. Ingen ville høre på ham. Borgen hadde på forhånd avtalt med de lokale lederne om å samarbeide slik at det utad skulle se ut som forbundet og avdelingen var i konflikt med hverandre. Masken falt da arbeiderne ikke var innstilt på forlik. LO vedtok å ekskludere Rjukan-arbeiderne, men eksklusjonen trådte aldri i kraft. Sekretær i streikekomitéen på Rjukan var jernbanearbeideren Johan Ødegaard. Han ble svartelistet av arbeidskjøperne. Ødegaard ble av LO-representanten Aksel Zachariassen stemplet som en “ytterliggående syndikalist”.

Norsk Hydro nektet å forhandle med de streikende. Myndighetene beordret politi fra hovedstaden. Det forelå ingen opplysninger om opptøyer eller uorden av noe slag. Likevel kom 24 sivile politibetjenter fra Kristiania på “ferietur” til Rjukan. LO protesterte ikke. “Feriegjestenes” oppdrag var å kaste ut arbeiderne som bodde i selskapets boliger. Jørgen Borgen og LO- leder Ole Lian grep seinere inn og fikk til en forhandlingsløsning som gikk ut på at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet på de gamle betingelsene, med løfte om lønnsforbedringer. Forhandlingsresultatet ble et tilbakeskritt som skapte stor mistillit hos arbeiderne.

Streiken på Salpeterfabrikken 1912 og demonstrasjonen i 1914 ble et politisk  vendepunkt i Rjukan-arbeidernes historie. Tilliten til LO var svekket . Den reformistiske forhandlingslinje førte ikke fram. Syndikalistiske kampmetoder viste en ny og annen måte å organisere klassekampen på.

Under en antimilitaristisk demonstrasjon 17. mai 1914 marsjerte 1500 arbeidere i toget under fanen med teksten “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. De ble møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bar merket “Jeg vil verge mitt land”. Rjukans borgerstand ba politimesteren ta affære. Politimesteren ba om forsterkninger fra hovedstaden. Han kontaktet Forsvarsdepartementet for militær assistanse. Departementet svarte med å sende 2. brigade av underoffiserskolens avgangsklasse. 17 personer ble arrestert. De fleste arresterte var ungsosialister og revolusjonære syndikalister. En av disse var Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltok på LO-kongressen i 1920 og talte syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer.”

Året etter, i 1915, forhandlet politimesteren med Arbeiderpartiet på Rjukan i forbindelse med arrangementene på 1. mai. Politimesterens brev til amtmanden i Bratsberg amt 18. april innledet med å vise til samtaler han hadde hatt med arbeiderpartiets ledere på Rjukan:

”I anledning av forestaaende 1. mai har jeg hat en del konferance med Arbeiderpartiets ledere her paa stedet for at søke at undgaa gjentagelser av historien fra 17. mai ifjor.”

Politimesteren ønsket assistanse fra amtmannen:

”Det kan formentlig ogsaa let hænde at den sterke uvilje mot politiet fra 17. mai i fjor kan gi anledning til spetakkel paa dagene 1.mai og 17. mai. Jeg skal i denne forbindelse ogsaa gjøre opmersom paa, at det i aar er samlet saa meget ramp her oppe som neppe nogensinde før.
Hvis det derfor er anledning til dertil, tillater jeg mig at anmode om assistance paa en eller annen maate.”

Politimesteren var ikke alene om å ha bekymringer: ”De ( dvs ledere i Arbeiderpartiet. J.T.) nevnte særlig ungsocialisterne og den masse ramp, som nu er her i byen. De mente rampen kunde benytte anledning til at faa i stand uroligheter.”

Reformistiske sosialdemokrater på Rjukan var bekymret i følge Rjukans politimester.

Arbeiderpartiets leder på Rjukan hadde møter med politimesteren som endte i en avtale: ”Formanden i Arbeiderpartiet lovede at anmelde toget og herunder opgi, bl.a. hvilke faner der skulde benyttes, og hvilke personer, der likeoverfor politiet stod ansvarlig for, at der under demonstrationstoget blev gaat frem efter politiets forskrifter.

Saaledes anmeldes igaar og det fremgaar det herav at de 2 faner, som blev forbudt i fjor, ”det brukkne gevær” og ”likkisten”, ogsaa skulde bæres i aar.

Arbeidernes leder uttalte, at de nødig vilde ha historien fra 17. mai i fjor op igjen, og forstod jeg dem herhen, at de vilde rette sig etter efter myndigheternes bestemmelser ogsaa med hensyn til fanerne. De ønskede imidlertid departementets avgjørelse herom, hvis politiet vilde forbyde nogen av de anmeldtes faner.”

Bindende, overordnede avtaler mellom arbeidsoppkjøpere og arbeidere ble kategorisk avvist. “Direkte aksjon” og lokale forhandlinger var sentralt i kampen.17. mai -tumultene i 1914 blottla sosialdemokratiets dobbeltspill .

Kampene på Rjukan fortsatte. Det brøt ut streik våren 1916. Alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned. Hydros ledelse ga ikke etter. LO sentralt svarte halvhjertet med å trekke ut flere grupper av arbeidere i sympatistreik. Arbeidsoppkjøperne svarte med å varsle generallockout. Konflikten fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov.

Arbeiderne på Rjukan forventet at LO ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik, men det skjedde ikke. LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på den nystiftete faglige samorganisasjonen på Rjukan som var mer eller mindre halvsyndikalistisk. Etter et fem timer langt møte i Folkets Hus vedtok et flertall av de organiserte arbeiderne å følge LO sentralt.

Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor. Voldsgiftsloven ble vedtatt og sanksjonert. Kort etter reagerte Rjukanarbeiderne med sympatistreik da Norsk Arbeidsgiverforening tok lockout mot noen gruvearbeidere. Norsk Hydro tilbød Rjukanarbeiderne dyrtidstillegg, men arbeiderne nektet å ta imot dette. Det var viktigere å være solidariske med sine kamerater.

LO sluttet seg til streiken til å begynne med, men respekterte etter hvert myndighetenes forbud mot arbeidsstans. LO-leder Ole Lian sendte hastetelegram til den faglige samorganisasjonen på Rjukan med følgende ordlyd:

”Sekretariatet maa fastholde sin beslutning om at samorganisationen ikke kan være part i overenskomstforholdet. Saken kan saaledes ikke ordnes som antydet.”

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds ledelse gjorde som LO-leder Lian. De stilte ultimatum til avdelingen på Rjukan: Hvis Rjukans Faglige Samorganisasjon stod på krava med å forlange en representant ved forhandlingene om Norsk Hydros overenskomster, ville foreningen bli ekskludert. Arbeiderne ville streike umiddelbart om ikke deres krav ble innfridd. Norsk Arbeidmandsforbund godkjente ikke streiken. Arbeidsmandsforbundet erklærte streiken for ulovlig og truet med å ekskludere Rjukanarbeiderne fra forbundet. I demonstrasjonstoget dagen etter protesterte arbeiderne mot forbundet med fanen ”Frie mænd handler fritt.” Streiken er ikke omtalt i Arbeidsmandsforbundets historieverk.

Den fagopposisjonelle Rjukan Faglige Samorganisasjon ble mer uklar i sin kamp mot reformistene. ”Rene” syndikalister savnet mer handlekraft i forhold til reformistene innen LO som avviste lokale kampformer. Syndikalistene var konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Syndikalistene kritiserte mangel på handling på arbeidsplassene.

Mange arbeidere på Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. Etableringen av den syndikalistiske Rjukan Lokale Samorganisasjon i 1919 ble en utfordring til Rjukan Arbeiderforening og LO. Oppslutningen om Rjukan Lokale Samorganisasjon økte, og RLS var alene om å kjempe for unge ufaglære arbeidere på Emaballagefabrikken. Syndikalistene på Rjukan fylte lokalene i Folkets Hus med sine møter. Nest etter Kristiania Lokale Samorganisation var Rjukan Lokale Samorganisation den lokale syndikalistorganisasjon som bidro mest økonomisk til den norske syndikalistiske bevegelsen.

Flertallet i ledelsen i den faglige samorganisasjonen stod i et avhengighetsforhold til reformistene lokalt i Rjukan Arbeiderforening og LO sentralt. Et flertall i ledelsen i Rjukan Faglige Samorganisasjon (RFS) brukte sin makt i 1921 med støtte fra LO til å begrense Rjukan Lokale Samorganisasjon (RLS) sin virksomhet. Flertallet vedtok at syndikalistene ble utelukket fra å holde debattmøter, fester og andre arrangementer. Det var et historisk paradoks ettersom det var syndikalistene som la ned grunnsteinen til Folkets Hus i 1909 som stod ferdig året etter.

Ledelsen i den faglige samorganisasjonen vedtok samtidig å utelukke dobbelmedlemskap i de to arbeiderorganisasjonene. Ledelsen i den faglige samorganisasjonen utelukket syndikalister til å delta på valg av representanter i arbeiderutvalg ved Rjukan Salpeterfabrikk. Syndikalistene klaget fabrikkinspeksjonen i Kristiania og fikk medhold. Men det fikk de lite utbytte av ettersom bevegelsen ble motarbeidet fra flere hold.

Lokale ledere av reformistiske fagforeninger på Rjukan hjalp arbeidskjøperne med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og bidro til at syndikalister fikk sparken på fabrikken. ”Yrkesforbudet” gjaldt ikke bare medlemmer av Rjukan Lokale Samorganisasjon, men også medlemmer av Rjukan Faglige Samorganisasjon.

Etter den landsomfattende storstreiken i 1921 var det strid blant Rjukan-arbeiderne om å gjenoppta arbeidet. Formannen i Rjukan Arbeiderforening med representanter fra LO ledet en høring med avstemning. Høringen var delt i to. Medlemmer av den faglige samorganisasjonen stemte for seg, mens syndikalistene ikke fikk delta på møtet med LO. Et knapt flertall godtok LOs løsning om å gjenoppta arbeidet. Avstemningsresultatet for de frammøtte arbeidere med hensyn til LOs forhandlingsresultat og forslag var 197 for LOs løsning og 171 mot. Det var 2 kasserte stemmesedler og 5 blanke stemmesedler.

Syndikalistene var svært skuffet over forhandlingsresultatet for de unge arbeiderne på Emballagen. Syndikalistavisa Maan” rapporterte:

”Hydro vilde ha blodpresset arbeiderne i pakkeriet til at producere 65 tønder i timen! Hvilket er skandaløst uhørt. Det var fysisk umulig, sa Pettersen. Ingen arbeidere paa Rjukan er allerede saa haardt presset som dem i pakkeriet. Jeg har selv arbeidet der og set kamerater slite til de spyttet blod. Ingen holder ut der.”

Syndikalistavisa ”Alarm” i Kristiania skrev:

”Under talerne fældte mangen taare, til og med dem som har gaat for at være haarde av den faglige organisations medlemmer, men de fik her ogsaa bittert angre sin gjerning og dem talte ut av sine hjerter.

Saa endte altsaa Rjukan-arbeidernes kamp med nederlag, og Rjukan-arbeideren kan med smerte huske den 9. juli, da de gikk med paa at foraade 30 av sine kamerater

Redaktøren av Rjukans syndikalistavis Maanaa var klar i sin dom av LO:

”Der ventes nu standret overfor klasseforræderen. Folkets dom er faldt! Hva Rjukan arbeiderne kan redde gjennem nederlaget.

Kut slæpetauget over som bindes stedets arbeidere til den forældede landsorganisation med sit korrupte lederskap, ti skal der nu fremover paany bli haap at kunne utrette noget, maa det ske lokalt og ved egen hjælp.

Det vet alle som har vet, la derfor nederlagets lærdom tale og la den fælles ulykke binde Rjukan-arbeiderne sammen, til en eneste selvstændig økonomisk organisation."

Fagopposisjonen ble integrert i DNA og LO-hierarkiet Fagopposisjonens virksomhet utspilte i stor grad syndikalistene og bevarte medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Syndikalistiske holdninger vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet. Streikevåpenet kunne lamme hele samfunnet, og bane vei for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere en evne den har også i dag.

Fagforeningsknusing har eksistert som fenomen så lenge arbeidstakere har forsøkt å stå sammen og opptre kollektivt. Arbeidsgiverne og kapitalen er ikke veldig glad i at deres styringsrett begrenses og at arbeidstakerne faktisk kommer i posisjon til å kreve en større andel av verdiene som de selv har skapt. Selv om fagforeningsknusing har eksistert lenge, så varierer omfanget av hvor stor makt arbeiderklassen har nasjonalt og hvor sterke klubber og fagforeninger arbeidsgiverne møter.

Morten Svendsen er leder av EL og IT Oslo og Akershus, som har 6 000 medlemmer. Han er også leder av Rødt Arbeiderlaget i Rødt Oslo. Foto: Brage Aronsen

Vi er nå – og har for så vidt vært det en stund – inne i en tid hvor arbeiderklassens makt er svekket og arbeidsgiverne, med rette, føler at de er på offensiven. Det gjør at vi opplever stadig mer fagforeningsknusing. Noe tar form av direkte angrep på klubber og tillitsvalgte på bedriftene, noe skjer via individualisering av lønns- og arbeidsvilkår, men mye skjer også via Stortinget med god hjelp fra EU og dessverre med støtte fra LO og Arbeiderpartiet. Årsaken til at kapitalen nå er mer offensiv, er at albuerommet for kapitalens vekst har blitt trangere, derfor har kampen om økt profitt blitt mer brutal. Totalkapitalens størrelse har blitt så stor at den sliter med voksesmerter. Grunnen er derfor ikke dårlig moral fra borgerskapets side, men rett og slett indre problemer i systemer. Dette innebærer at vi er i en situasjon som vil vedvare.

Effekten av bemanningsforetakene

Et av de bedre verktøyene arbeidsgiverne og kapitalen har fått, er bemanningsbransjen. Bedriftene har fått nærmest ubegrenset tilgang på innleid arbeidskraft, og spesielt etter øst-utvidelse av EU har det vært en voldsom vekst i antall bemanningsselskaper. Bemanningsbransjen bidrar til fagforeningsknusing blant annet ved å svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen, og ved at fast ansatte erstattes med innleid arbeidskraft, som i virkeligheten er midlertidige ansettelser. De ansatte i bemanningsbyråene er kun sikret lønn i den tid de er leid ut til en bedrift. Det gjør at bemanningsbyrået ikke trenger å gå veien via en oppsigelse for å gjøre en av sine ansatte arbeidsledige. Med slike vilkår er det svært vanskelig å organisere de som er ansatte i et bemanningsbyrå. Dersom en ansatt organiserer seg, så får ikke vedkommende nye oppdrag. I mange tilfeller holder det at bedriften ser at en ansatt snakker med noen fra en fagforening. I de bransjene hvor bemanningsselskapenes inntreden har vært størst, så er bildet tydelig. Bedriftene slutter å ansette nye fast ansatte og bemanner opp med innleide, eller det gjennomføres oppsigelser av fast ansatte som erstattes med innleide. Dette har blitt svært tydelig i bygg- og anleggsbransjen hvor de 6 største bemanningsforetakene er 6 ganger så store som de 6 største entreprenørene. De som nå er i bemanningsbransjen, ville i stor utstrekning vært fast ansatt hos entreprenørene dersom disse ikke hadde hatt muligheten til å benytte seg av denne typen innleie. Innenfor elektrobransjen har bemanningsselskapene bidratt til at den ikke-tarifferte delen av bransjen har vokst på bekostning av den tarifferte.

Effekten bemanningsbransjen har, er redusert organisasjonsgrad og færre fast ansatte. Det gjør at kampgrunnlaget til fagbevegelsen blir svekket. Dersom en arbeidskamp skal være effektiv, må den føre til at produksjonen i bedriften nærmest stopper. Når kun en liten del av de som produserer er organisert, vil bedriftene kunne operere nesten som normalt ved en konflikt. I tillegg er det slik at streikebryteri ikke er forbudt ved lov, men bare ansees som sterkt umoralsk. Derfor vil mulighetene være store for at arbeidstakere i streik erstattes med innleide fra bemanningsbyrå.

Heldigvis er det nå flere politiske partier som har fått øynene opp for hvordan bemanningsbransjen bidrar til å endre arbeidslivet i Norge. Dette spørsmålet må bli en viktig del av valgkampen med et klart budskap om at innleie fra bemanningsforetak ikke lenger skal være tillatt. Sysselsettingsloven må gjeninnføres slik den var frem til år 2000.

Ute på bedriftene.

Vi ser en utvikling hvor partsforholdet på bedriftene blir tøffere. Selv om det alltid har vært noen bedrifter hvor klubben og ledelsen ikke har hatt et godt samarbeid, ser vi at dette øker i omfang. Det blir flere bedrifter hvor samarbeid er erstattet med en målsetting om å knuse klubbene.

Spesielt har det skjedd et skifte da de gamle personalavdelingene ble erstatte med HR-avdeling. Bedriftene har mindre respekt for lov- og avtaleverk, de går til angrep på de fremforhandlede avtalene i bedriften, forsøker å skape splittelse blant medlemmene, og bevisst trakasserer tillitsvalgte. Lesere av Frifagbevegelse ser til stadighet en tillitsvalgt som har blitt oppsagt eller avskjediget. I de aller fleste tilfellene er årsaken ikke annet enn at de er tillitsvalgte. Bedriftene har selvfølgelig kreative forsøk på å fordekke dette.

I bedrifter uten tariffavtale er mange redde for at ledelsen skal få vite at de er organisert. Selv om det strider mot både grunnloven og internasjonale menneskerettigheter å diskriminere noen fordi de er fagorganisert, så skjer det dessverre svært ofte at organiserte presses ut av bedriftene. Bedriftene er villige til å gå langt for å hindre at fagforeningene får etablere seg og opprette tariffavtale. Nye klubber må være forberedt på at den eneste måten de kan klare å få ordnede lønns- og arbeidsvilkår på sin bedrift, er via en streik. Dersom klubben lykkes med å få på plass en tariffavtale, betyr ikke det at kampen er vunnet. EL og IT Forbundet hadde en lang kamp for å få på plass en tariffavtale i bedriften Canon. Når endelig arbeidsgiverorganisasjonen ga etter og gikk med på kravet, valgte Canon å melde seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen for så å si opp tariffavtalen. Da var medlemmene tilbake der de startet, og når bedriften la et hardt press på medlemmene, lyktes de med å kvele kampviljen slik at medlemmene ikke ønsket å starte en ny prosess med å opprette tariffavtale. Vi har også flere eksempler på bedrifter som slår seg konkurs når kravet om tariffavtale kommer. Dagen etter har eierne etablert en ny bedrift, men der var det ikke lenger plass til de som var organisert.  

Virkelighetsoppfatning i LO

Internt i LO er det uenigheter om virkelighetsoppfatningen. I forkant av LO-kongressen ble det sendt ut et debatthefte, som var LO-sekretariatets utkast til nytt handlingsprogram. Her kan vi lese om et arbeidsliv hvor partene stort sett respekterer hverandre og samarbeider godt nasjonalt og på den enkelte bedrift. Det blir riktig trukket frem at der er noen mørke skyer i horisonten, som at det kan utvikle seg et løsarbeidersjikt dersom det ikke gjøres noe med vilkårene i bemanningsbransjen.

Det hadde vært fint om dette var et riktig bilde, men det stemmer dessverre ikke helt med det arbeidslivet vi møter. I virkeligheten finnes det allerede et løsarbeidersjikt, og det er sterkt voksende. Det er færre bedrifter med et fungerende partssamarbeid. Det er flere tillitsvalgte som trakasseres. Det fremstår for meg som at arbeidsgiverne/kapitalen har en strategi som går ut på å knuse fagbevegelsen nedenfra. Derfor er det viktig å forsøke å få frem hva som faktisk skjer ute på bedriftene.

Hvordan slå tilbake

Fagbevegelsen i Norge har fortsatt potensiale som gjør det mulig å slå tilbake, men da må noen endringer gjøres for at vi skal lykkes. Fagbevegelsen må endre karakter til å på nytt bli en kamporganisasjon. Det innebærer å diskutere om fredsplikten i hovedavtalen sammen med arbeidstvistloven er forenlig med utviklingen i arbeidslivet. Er det riktig at arbeidstakerne fortsatt skal være bundet av fredsplikten? Dersom vi skal fortsette å satse på å løse konflikter via tvister og rettsapparatet, frykter jeg at vi blir offer for vår egen taktikk. Arbeidsgiveren er ikke redde for å tape en tvist, og vi bør vel snart ha lært at rettsapparatet ikke akkurat driver med arbeiderkamp. Dersom vi skal klare å slå tilbake, må det gjøres på måter som får økonomiske konsekvenser for bedriftene. Det betyr at vi må utvide verktøykassa. Vi må oppfordre til boikott. Vi må gjennomføre blokader. Vi må stoppe produksjonen.

Skolering av medlemmer

Klubber og fagforeninger må legge mye innsats i skolering av medlemmer. Spesielt i form av ideologisk skolering, hvor kanskje den viktigste ingrediensen er forståelsen av klasser og klassekamp. De må satse på å bygge samhold, både internt i egen klubb, men også på tvers av fagforeningsgrensene. Gjennom bevisste medlemmer kan vi lykkes med å skape en bevegelse med kampkraft.

Fellesskap i sympati

I et 1. maitog kan vi se svært mange fagforeningsfaner med ordene ”sammen er vi sterke”, eller ”samhold gir styrke”. Det er selvfølgelig helt riktig. Det betyr vel egentlig at dersom vi er villige til å gå til kamp sammen og for hverandre, så er det ikke så reint lite som skal til for å stoppe oss. I LO familien gjør vi det noen ganger. I mange tilfeller er trusselen om å ta ut noen i sympatiaksjoner, som kan ramme bedriften eller bedriftene, nok i seg selv til at arbeidsgiveren gir etter. Dette samholdet må videreutvikles og bli en naturlig del av konfliktene fagbevegelsen er oppe i. Det innebærer at det må bli lettere å kunne ta ut medlemmer i sympatistreik og det må gjøres oftere. LO-ledelsen sier i alle sine taler til streikende medlemmer at dere har alle LO sine 900 000 medlemmer i ryggen. (Når de ordene fylles med reell handling, ikke som nå med bare ord, kan vi lykkes med ganske mye.) Når disse ordene fylles med innhold, når de fører til handling, kan vi lykkes med ganske mye.

På tvers av loven

Det er viktig å ta debatten om fredsplikten, og hvordan den frarøver fagbevegelsen mulighet til å slå tilbake mot bedriftene. Men det kan ta lang tid, om vi i det hele kommer i mål, før Hovedavtalen og arbeidstvistloven blir endret. I mellomtiden bør klubbene og fagforeningene ha målsetting om å bygge så sterke organisasjoner at de vil tåle å aksjonere på tross av fredsplikten, dersom det blir nødvendig. Det innebærer å lære av de som har erfaring med denne type aksjoner og være godt forberedt på konsekvensene det kan få.

Fagforeningsknusing skjer i økende omfang, arbeidsgiverne er på offensiven, men det er ikke for seint. Fagbevegelsen bør på nytt reise visjonene om å styre fremtiden. Det er opp til oss å la det bli en virkelighet.

Knesset vedtok 6. mars ein ny lov som gjer det ulovleg å gi visum til personar som stør Boikott, Sanksjonar og De-Investering (BDS), eller er medlemmar i organisasjonar som gjer det. Denne lova gjeld også personar som ikkje vil besøka Israel, men områda som ligger under Den palestinske sølvstyremyndigheita (PA), fordi Israel kontrollerer inn- og utreise her. Allereie har palestinarørsla fått merka innstramminga, Palestinakomiteen har hatt fleire turar dei siste månadane der deltakarar har blitt sende tilbake. I Noreg har me ei sterk palestinarørsle, så me er mange som kan bli ramma av den nye lova.

Det å kunna reisa til Palestina har vore viktig for solidaritetsrørsla. Underteikna har vore turleiar for fleire studieturar, og ser korleis folk med mykje kunnskap og lang erfaring likevel blir sjokkerte når dei ser okkupasjonen i røynda. Dei kjem heim med sterke minne, både vonde men også gode. Dei har opplevd folk som held ut i motstand mot okkupasjonen, sjølv om det ser mørkt ut. Og dei har møtt den palestinske gjestfridommen. For palestinarane er det viktig å ikkje bli isolerte. Gjester er augevitne og ambassadørar for palestinasaka når dei kjem heim, og dei er inspirasjon og støtte i ein tung kvardag.

Israel har fleire gongar stramma inn på innreise. Eg var sjølv ramma av det nesten heile 00-talet. Då eg kom tilbake i 2012 var sjølve landskapet på Vestbreidda endra av muren og infrastruktur for den voldsamme auka av israelske koloniar, som hadde dobla befolkningstalet i perioden. Det er vanskeleg å fatta før ein ser det.

Eit gammalt jødisk uttrykk sa “Neste år i Jerusalem”. Opprettinga av ein stat for jødar i Palestina gjorde at det kom ein ny diaspora som i 70 år har måtta sei det same, fordi dei ikkje kan reisa dit. No får palestinaaktivistar kjenna litt på den kjensla palestinarane har, at dei ikkje kan reisa fritt. Den fundamentale forskjellen er likevel at dei er nekta å dra til landet dei kjem frå.

Israel har stramma inn fordi BDS nyttar. Me må svara på denne kriminaliseringa av politisk arbeid med fleire BDS-vedtak i kommunestyre, fagforeiningar og andre organisasjonar.

Ingrid Baltzersen, redaktør

Foto: Antony Drugeon

Gjennom praksisplasser skal arbeidssøkere få nødvendig erfaring fra arbeidslivet og kvalifiseres for ordinær jobb. Men et overforbruk av praksistiltak i ulike varianter undergraver hele ordningen. Utplassert i bransjer preget av uryddige arbeidsforhold er resultatene elendige. Vi må argumentere for en sosialistisk arbeidspolitikk, ta kontroll over arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Foto: Jaroslav A Polak

Et mye brukt tiltak som skal bidra til å få utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet, er praksisplasser. Tiltaket er billig for myndighetene, og gratis og uforpliktende for arbeidsgiverne. Tanken er at arbeidssøkere skal utplasseres i bedrifter for å få opplæring og arbeidserfaring, for slik å øke sine sjanser for å få ordinær jobb. Tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere.

Praksis gjennom NAV

Tidligere het tiltaket «arbeidspraksis», men har nå skiftet navn til «arbeidstrening». Navneskiftet er i seg selv problematisk, siden det lett kan oppfattes stigmatiserende, som om tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb. Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve «treningsaspektet» i utplasseringen.¹

Arbeidstrening betyr at arbeidssøkeren får opplæring i å utføre vanlige arbeidsoppgaver, gjerne i 3–6 måneder, maksimalt i ett år. Deltakeren får ikke lønn, men tiltakspenger fra NAV. Satsen er 365 kroner per dag, med mulighet for tillegg for deltakere med barn. I utgangspunktet skal «arbeidstreningen» være fulltid. For en ungdom betyr det en «lønn» på 45 kroner per time. Arbeidsgiver forplikter seg til å gi opplæring i de arbeidsoppgavene deltakeren blir satt til. NAV skal følge opp både deltakeren og arbeidsgiveren, med tanke på at utplasseringen skal bidra til økt jobbmulighet i etterkant.

I liten grad brukes tiltaket i yrker som krever formell kompetanse. Typiske «arbeidstreningsplasser» finnes innenfor ufaglært arbeid, som butikkmedarbeidere, assistenter i barnehager og på sykehjem, kjøkken- og kantinemedarbeidere og lagermedarbeidere. Tiltaket er derfor lett å ty til for de som vurderes å stå et stykke unna ordinært arbeid, fordi de mangler formelle kvalifikasjoner og har lite arbeidserfaring å vise til.

Misbruk av ordningen

I «Forskrift om arbeidsmarkedstiltak» stilles det noen grunnleggende krav til arbeidsgiverne. Det sies at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende.» ²

Hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS og avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor, John Thomas Suhr, skriver om utstrakt misbruk av ordningen innenfor sin bransje:

«Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning.» ³

Dette samsvarer med det bildet en anonym butikksjef hos Nille gir av hverdagen i varehandelen. Hun forteller om mye gratisarbeid, siden stillingen er definert som en lederstilling. Kriteriene på en ledende stilling etter arbeidsmiljøloven er blant annet at disse arbeidstakerne ikke skal stå på vaktliste, men selv bestemme over sin egen arbeidstid. Ikke at det spiller noen rolle, store deler av dagen er hun alene på jobb.

«Arbeidspresset er umenneskelig, med nye krav og kampanjer hele tiden. Bemanninga er så lav at vi jobber til krampa tar oss. I tillegg til at jeg skal rigge butikken slik kjeden til enhver tid vil ha den, har jeg administrative oppgaver. Og så er det kundebehandling, selvfølgelig, sier hun.» ⁴

Ifølge «Heidi» har det hendt at hun har jobbet opp mot 200 timer i måneden uten overtidsbetaling, 36 timer mer enn full stilling. Heidi må også jobbe på søndager for å få på plass neste ukes kampanjevarer. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere. Siden nesten ingen i bransjen etterspør faglært arbeidskraft, er varehandel en stor mottaker av praksisdeltakere fra NAV, dette gjelder også Nille-kjeden.

Flere bransjer som tar imot ufaglærte på arbeidstrening, er preget av uryddige ansettelsesforhold. Bemanningsbyrå har sikret seg avtaler med de store dagligvarekjedene, og leverer vikarer på timebasis. I hotellbransjen er det nå vanlig at kjedene opererer med et minimum av fast ansatte på fulltid, og baserer mye av driften på innleie fra bemanningsbyråer og egne ringevikarer. Sykehjem ansetter i liten grad assistenter, i høyden kan en ufaglært håpe på en liten deltidsstilling. Barnehager ansetter folk med utdanning, ufaglærte må i stigende grad stille opp som ringevikarer.

Det er i dette markedet NAV pøser på med ”arbeidstrenings”-plasser. Slik blir arbeidssøkere på tiltak loset inn på arbeidsplasser der mange av kollegaene ikke vet om de har jobb i morgen, eller om de har penger til å betale regningene i neste måned.

Praksis gjennom en arbeidsmarkedsbedrift

Men enda flere «praksis»-utplasserte skal nå inn på et allerede praksismettet marked. Over hele landet samarbeider NAV med såkalte Arbeidsmarkedsbedrifter (AMB). Dette har til nå vært en ”skjermet” del av arbeidslivet, der mennesker med redusert arbeidsevne har mulighet til å kvalifisere seg opp til ordinær jobb. Disse arbeidsmarkedsbedriftene benyttes som praksisbedrifter for arbeidssøkere som NAV vurderer som et stykke unna ordinært arbeid.

Tiltaket «Arbeidspraksis i skjermet virksomhet» er ment for personer med nedsatt arbeidsevne og som har behov for å jobbe i et skjermet arbeidsmiljø, mens «Arbeidsforberedende trening» er et tiltak for de som har behov for å jobbe i et skjermet og tilrettelagt arbeidsmiljø i en oppstartsfase, før en overgang til arbeidstrening hos bedrifter i ordinært arbeidsliv.

Men attføringsideologien er i endring. Innenfor NAV-systemet er tanken nå at opplæringen i størst mulig grad skal skje i det ordinære arbeidslivet. På dårlig norsk snakkes det om «place and train», noe som betyr at deltakeren så raskt som mulig skal ut i en ordinær bedrift og at opplæringen skal skje ute på arbeidsplassen.

Enda en praksisordning

Men NAV er langt ifra eneste aktør på praksismarkedet. Fra de kommunale introduksjonsprogrammene for flyktninger sendes et stort antall deltakere ut på såkalte ”språkpraksis”-plasser. Tanken er god. ”Språkpraksis” er en metode i norskopplæringen, der eleven utplasseres på en arbeidsplass for å praktisere norsk i realistiske omgivelser. Intensjonen er altså ikke at eleven skal formidles til jobb, ”språkpraksis” er norskopplæring utenfor klasserommet. Skal tiltaket fungere som norskopplæring, må eleven være i et arbeidsmiljø der muntlig kommunikasjon står sentralt, og norsklærer må følge opp.

Problemet er at mange ikke oppfatter språkpraksis som norskopplæring. En årsak er at mange språkpraksisplasser likner mistenkelig på NAV sine arbeidstreningsplasser. Elevene utfører vanlige arbeidsoppgaver, og norskopplæringselementet blir underordnet. Når eleven i realiteten ”jobber” på REMA 1000 på fulltid to dager i uken, opplever deltakeren dette som arbeidspraksis, ikke som språktrening.

17 900 flyktninger deltok i introduksjonsprogram i 2015. ⁵ Et stort antall av disse var utplassert i språkpraksis i løpet av programtiden, noe som indikerer at omfanget er betydelig.

Virker tiltaket?

Problemstillingen rundt bruk av praksisplasser hadde ikke vært så påtrengende om ordningen fører til at deltakerne ender opp i lønnet arbeid. Men hva er resultatene?

Vi har etter hvert fått flere forskningsrapporter på effekten av tiltaket. Den hittil grundigste studien er gjort av Tao Zang, ved Frischsenteret. Den evaluerer kausale effekter av arbeidspraksis for ordinære jobbsøkere i perioden 2003–2012.⁶

Funnene viser at deltakelse i tiltaket har betydelige negative effekter på sannsynligheten for overgang til jobb mens tiltaket pågår. En fullført arbeidspraksisperiode har visse positive effekter på overgangen til jobb, men størrelsene er moderate, kun 1 til 4 prosent. Innvandrere peker seg ut som den gruppen som har mest positive effekter av slik deltakelse. Gjentatt deltakelse på samme type tiltak har liten effekt på sannsynligheten for å få jobb. Å gå fra den ene praksisplassen til den neste, og videre til den tredje (som noen gjør), øker ikke sjansene nevneverdig for å komme i jobb.

Disse funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Hardoy & Zhang (2010) studerte samtlige arbeidsrettede tiltak for både nordmenn og innvandrere i perioden 1995–2005, og fant at arbeidspraksis har visse positive effekter for innvandrere, rett etter at tiltak er avsluttet, men når de gikk ledige lenge etter at tiltak er avsluttet, minsket effekten dramatisk. For nordmenn hadde arbeidspraksis ingen store positive effekter på sannsynligheten for å få jobb.⁷

Allerede for ti år siden leverte FAFO en knusende dom over NAV sin bruk av praksisplasser. «– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser,» sa forskningssjef Anne Britt Djuve.⁸

Forskningen viser at for enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har mange praksisplasser på CVen. Sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor. Men disse funnene har ennå ikke fått NAV til å revurdere bruken av tiltaket.

Konkurrerer med prekariatet

Rundt 1,2 millioner mennesker jobber i servicesektoren i Norge. De største bransjene er varehandel, reiseliv og renhold. Bare én av fem er fagorganisert. Til sammenligning er over halvparten av den totale norske arbeidsstyrken organisert. I disse bransjene er fulltidsstillinger et knapphetsgode.

”Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.” ⁹

Innenfor helsesektoren opplever de ansatte mange av de samme mekanismene. Leder av Fagforbundet Ung, Christina Beck Jørgensen, forteller til Fri Fagbevegelse at hun blir oppringt av gråtende medlemmer som ikke vet om de har mat på bordet til ungene neste måned: «- Slik er livet som ringevikar. Det er helt grusomt.» ¹⁰ Kun 22 % av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling ett år etter at de er ferdig utdannet, samtidig er 80 % av stillingene som lyses ut for helsefagarbeidere deltidsstillinger.

I et arbeidsmarked som fragmenteres av deltid, vikariater, ringevikarer og ansatte på 0-timerskontrakter faller stadig flere ned i prekariatet, en gruppe arbeidstakere som hverken er innenfor eller utenfor, men som fungerer som en type arbeidskraftreserve prisgitt arbeidsgivers behov. (11) Arbeidsmarkedet er i stigende grad kjøpers marked, der markedsmakten ligger hos arbeidsgiverne. Det finnes bare ett arbeidsmarked, og der skal alle kjempe seg inn. Her kommer arbeidstreningsdeltakerne til NAV inn fra siden, på toppen av «ordinær arbeidskraft».

Statlig ansvarsfraskrivelse

På nyåret provoserte næringsminister Monica Mæland mange ledige. «Kom dere ut og ta grep, sier hun … – Det er enhver sitt ansvar å være aktiv når de søker jobb.» ¹² Uttalelsen var myntet på en gruppe arbeidssøkere som var i ferd med å miste dagpengerettighetene sine etter to år, og som sto i fare for å måtte søke sosialhjelp. Innbakt i uttalelsen lå en insinuasjon om at disse ledige ikke hadde anstrengt seg nok, ikke hadde vært yrkesmessig fleksible eller geografisk mobile nok. De hadde rett og slett ikke tatt tilstrekkelig ansvar for egen ledighet!

I hennes verden er det enkelte individ ansvarliggjort, mens markedskreftenes svingende behold opphøyes til en norm alle skal innrette seg etter. Mælands uttalelser var utpreget moralistiske og preget av arbeidslinjeideologien, en forestilling om at trygdede har det så godt at de velger å gå på trygd eller stønad, heller enn å ta de jobbene som finnes. Denne ideologien bidrar til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets maktforhold og over på individualisering. Moralisering og mistenkeliggjøring resulterer derfor i et økonomisk sanksjonsregime overfor enkeltindivider som ikke lykkes.

Men hva om det faktisk ikke finnes jobber til alle arbeidssøkere? Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at det er skapt svært få jobber hvert eneste av de tre årene Monica Mæland har vært ansvarlig statsråd.¹³ Sysselsettingen faller i Norge, i følge de siste tallene er kun 66,7 % av arbeidsstyrken i lønnet arbeid.¹⁴

Hjelper det da å piske hardere, stramme inn på ytelsene og kreve mer egenaktivitet av de ledige? Å legge skylden for ledigheten på individet er typisk for høyresidens tankegang. Slike individualistiske anklager underkjenner maktforholdene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidslivet har gått i revers for svært mange i vårt samfunn. En sosialistisk politikk betyr å ta tilbake makten på arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker må skrotes

I dag er NAV i stor grad et redskap for arbeidsgivere, mens arbeidssøkere opplever å stå alene, eller i verste fall opplever NAV som et repressivt regime. NAV forvalter de statlige arbeidsmarkedstiltakene, tiltak som kan betraktes som mottiltak for utstøtingsmekanismene som stenger folk ute fra arbeidslivet. Dessverre viser de seg ofte sørgelig utilstrekkelige.

Når tiltaket arbeidstrening nærmest har null effekt, så må det opphøre. Å trekke ut noen tusen praksisdeltakere fra arbeidsmarkedet kan fort vise seg å slå positivt ut. Arbeidsgivere som har profittert på disse tiltaksdeltakernes verdiskaping, og som er vant med en stadig tilførsel av nye praksisdeltakere fra NAV, blir da tvunget til å ansette flere.

Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som forskning viser har en udiskutabel positiv effekt, er lønnstilskudd. For tiltaksdeltakeren er dette en god ordning. Det betyr ansettelse i inntil ett år, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår, mens arbeidsgiveren kompenseres med et tilskudd til lønnen. Denne ordningen bør utvides. Arbeidsgiverne kan f.eks. motta full lønnskompensasjon i starten, og så gradvis overta lønnsansvaret. Tiltaket vil da fange opp mange som i dag ikke ansees som aktuelle for ordningen.

En sosialistisk arbeidspolitikk'

Sosialister må opponere mot bruken av repressive tiltak i arbeidsmarkedspolitikken. Vi må også motarbeide alle forslag om «arbeid for trygd», eller forslag om å skape såkalte «mini-jobber», som Hartz-reformen i Tyskland. Dette betyr i realiteten å skape en ny underklasse av arbeidende fattige.

Et grunnleggende mål for en sosialistisk arbeidspolitikk må være lønnet arbeid til alle, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Når «markedet» ikke leverer, må staten ta ansvar. Penger som i dag brukes på effektløse arbeidsmarkedstiltak, må brukes på jobbskaping, evt. lønnssubsidiering. Trygdede som vil jobbe, men som i dag er ekskludert fra arbeidsmarkedet, må kunne få omgjort trygdeytelser til lønn for utført arbeid. Å delta i arbeidslivet har store implikasjoner for deltakelse i resten av samfunnslivet. Når en kapitalistisk økonomi utestenger stadig flere, må vi vise at sosialistisk politikk er alternativet.

Kilder:

1. Om arbeidstrening, se omtale på nav.no https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/Relatert+innhold/Arbeidstrening
2. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, § 1–6. Krav til tiltaksarrangører https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F20151211-1598#F20151211-1598K6
3. John Thomas Suhr «Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker», i Tidsskriftet Rødt!, nr. 4 2016 http://marxisme.no/okende-misbruk-av-arbeidstrening-i-butikker/
4. «Butikksjef i Nille får ikke overtidsbetaling», FriFagbevegelse.no 17. januar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/-tittelen-min-kan-nille-torke-seg-et-visst-sted-med-6.158.442082.ff21344613
5. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2015. Statistisk sentralbyrå https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv/aar-deltakere/2016-06-21
6. «Virker arbeidspraksis i ordinær virksomhet etter sitt formål?», i Søkelys på arbeidslivet 01-02 / 2016 (Volum 33) https://www.idunn.no/spa/2016/01-02/virker_arbeidspraksis_i_ordinaer_virksomhet_etter_sitt_formaa
7. Ines Hardoy og Tao Zhang «Innvandrere i arbeid: Hjelper arbeidsmarkedstiltak?», i Søkelys på arbeidslivet 4–2010
8. Djuve, M.B. «Vi får jo to ekstra hender. Arbeidsgiveres syn på arbeidspraksiser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport nr: 2007: 26. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.
9. John Thomas Suhr, ibid.
10. «Nå går hun tilbake til 16,9 prosent som hjelpepleier», frifagbevegelse.no 2. februar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/na-gar-hun-tilbake-til-169-prosent-som-hjelpepleier-6.158.444895.e92173657b
11. Prekariatet. Den nye farlige klassen, Guy Standing., Res Publica, 2014
12. «Mæland ber langtidsledige komme seg ut og ta grep», i VG 29. desember 2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/maeland-ber-langtidsledige-komme-seg-ut-og-ta-grep/a/23878850/
13. Årlig nasjonalregnskap 2016, tall fra Statistisk sentralbyrå 9. februar 2017 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/nr/aar/2017-02-09#content
14. SSB: Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2016 https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2017-01-26#content

I midten av februar 2017, fra podiet under årets Spekterkonferanse, uttales disse ordene: «The winter is coming». Det er administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, som uttaler orda. Referansen er til tv-serien Game of Thrones. Med utsagnet sitt illustrerer Bratten at Spekters erklærte krig mot fagbevegelsen på ingen måte er over. Uttalelsen krever ingen tolkning, fagbevegelsen kan forvente seg et helvete.

Janne Lisesdatter Håkonsen er 37 år og lokomotivfører i NSB Oslo, står i lokaltogkjøring. Hun er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbundg er leder av Studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Brage Aronsen

I jernbanesektoren, nærmere bestemt NSB hvor jeg hører hjemme, har vi rukket å gjøre oss godt kjent med Spekter og Anne Kari Bratten i løpet av de siste åra. Seinest høsten 2016 hadde lokførerne i Norsk Lokomotivmannsforbund et ublidt møte med arbeidsgiverforeningen Spekter i form av streik. Sakte, men sikkert har Spekter karret seg opp mot råskapen vi for få år siden mente kun tilhørte NHO og privat sektor. I hovedsak dreide lokførerstreiken i 2016 seg om å få tariffestet en felles standard på lokførerkompetanse. Men denne konflikten dreide seg ikke bare om dette, den dreide seg også om en arbeidsgiverside som i stadig større grad har fjernet seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom til dels likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Anne Kari Bratten har uttalt det så betegnende sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig klarte å vise under streiken, så var det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Arbeidsgivernes styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser konturene av at en overordnet, liberalistisk politikk trekkes nedover i arbeidslivet og får store konsekvenser for de som er utøverne av et yrke. Vi har både å gjøre med direktører og ministere som skygger unna alt ansvar, selv om de politiske bestillingsverkene kommer fra dem. Stadig mer av arbeidstakernes vilkår forsøkes fastsettes gjennom individuelle avtaler. Men økt adgang til individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne. «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om noe slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv», uttalte Bratten (DN 9. oktober 2016) da hun i høst kastet seg over både streikende leger og lokførere. I sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er den enkelte lokfører. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det bør være selvsagt at ansatte med det sikkerhetsansvaret en lokfører er pålagt, også skal ha innflytelse. Ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten og Spekter er opplagt ikke enig. Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Med det synet de forfekter, er det Bratten og Spekter som blir en sikkerhetsrisiko i seg selv, der de kjemper for en uthuling av tariffavtalene.

Som heiagjeng for hissige arbeidsgiverorganisasjoner, direktører med dårlig gangsyn og blåsvart politikk har vi den gruppa som har klart å rasere mang en bedriftskultur her til lands: de driftsfjerne HR-avdelingene. I NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningen. Betegnede for dem er at de har fint lite kunnskap eller kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår. Hard HR, som er strategisk og produktorientert, vinner altså raskt terreng. Måten det arbeides etter, har sterke røtter innen amerikansk ledelsesfilosofi. Partsforholdet skyves til side og i stedet handler det om hvordan ansatte skal styres til å godta målene ledelsen setter seg. Mål som settes uten innblanding fra tillitsvalgte. Det er ikke lenger snakk om ledelse og samarbeid, det er snakk om at noen styrer andre etter hierarkiske strukturer ut av en annen dimensjon. Samarbeid med tillitsvalgte og fagforeninger passer dårlig inn i dette terrenget. Stadig oppleves det heller at årelange praksiser rundt for eksempel ferieavviklinger eller andre forhold endres uten at det er drøftet med tillitsvalgte på forhånd. De ansattes erfaringer og meninger betyr mindre enn før, noe som skaper både misnøye og frustrasjon. Å gå fra å føle seg ansett til kun å være ansatt er ikke hyggelig i noe konsern, ei heller i NSB. En bedrift som har gitt en god og trygg jobb til folk i generasjoner, som ansatte før har vært stolte av, er i ferd med å gjennomsyres av en styringskultur som ikke vil la seg forene med en modell som er basert på samhandling, samarbeid, involvering, innflytelse og tillit. Det eneste som lar seg forene med denne type styringskultur, er fagforeningsknusing.

Tankegangen om at alt i samfunnet vårt skal være butikk, eller rettere sagt foretak, reduserer også lønnsarbeidere i offentlig og statlig sektor til utgiftsposter mer enn ressurser. En kan liste opp de samme slitsomme stikkordene innen både helse og samferdsel: konkurranseutsetting, anbudspakker, markedsorientering, internfakturering, stykkprisfinansiering, kostnadseffektivitet, fagforeningsknusing. Med Jernbanepakkene fra EU og den blåblå regjeringas jernbanereform blir det nok en gang fritt frem for markedet til å rasere systemer som i utgangspunktet har fungert. Det er ikke bare jernbanen som helhetlig system som vil lide under en fragmentering, det er også arbeidstakerne. Det er ingen tvil om at det vil være vanskeligere å drive fagforeningsarbeid i et oppstykket landskap. Og selv om Solvik Olsen bedyrer noe annet, vet alle at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir en stor del av konkurransefaktoren. Regjerningas jernbanereform i kombinasjon med hard HR gir arbeidstakere og tillitsvalgte mindre innflytelse og fagforeninger mindre spillerom.

Gjennom trepartssamarbeidet, med stat, arbeidsgiver og arbeidstaker som parter, har vi mulighet for innflytelse og påvirkning. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd opp rundt prinsipper om jevnbyrdighet, samarbeid og tillit. Dette gjenspeiles i det norske lovverk, som for eksempel i Arbeidsmiljøloven. Vi vet at mest mulig rettferdig lønnsfordeling samt trygging av arbeidsplasser må til for at de økonomiske forskjellene skal holdes på et relativt lavt nivå. Det er bærekraft i den norske modellen, men den er under kraftig angrep. Liberalistisk, blåblå politikk, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftsukultur har dannet felles front. De ønsker nok en gang å gjøre fagforeninger og det ordna arbeidslivet til en saga blott. Da er det opp til oss arbeidere å stå imot. Forsvar må bli til kamp. Vi må skolere oss og bygge motstand mot raseringen av arbeidslivet. Det sies at når urett, blir rett, så blir motstand en plikt. Vi er der nå, så det er fint om alle kjenner litt på den pliktfølelsen. Det gjelder å organisere, aksjonere, synliggjøre og plassere ansvar ettertrykkelig der det hører hjemme. Vi må evne å være solidariske med hverandre – på tvers av forbund, foreninger og sammenslutninger; støtte opp under hverandres kamper og drive hverandre frem. Altfor lenge har vi stått i defensive kamper med ryggen mot veggen, det er på høy tid at vi våger å være offensive igjen. Vi kan si at startskuddet var de sju streikene i 2016. Så om vinteren til Bratten kommer som varslet, så blir det ikke verst for oss – vi har vært ute en vinternatt før. Nu jæklar, nu kør vi!

Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.

En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.

Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.

Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.

Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.

Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?

Pensjonsspørsmålet har stått sentralt på den fagbevegelsens agenda siden Regjeringen Stoltenberg satte ned pensjonskommisjonen i 2001. Gnist har tatt en prat med Åsne Skjelbred Refsdal og Janne Lisesdatter Håkonsen, som begge sitter i styret for Forsvar offentlig pensjon, for å finne ut hva det egentlig dreier seg om og hvor kampen står nå.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av Gnist.

Åsne Skjelbred Refsdal er kasserer i NTL Sentralforvaltningen, med permisjon fra jobben som saksbehandler i Landbruksdirektoratet. Hun sitter også i landsstyret i Norsk tjenestemannslag (NTL).

Janne Lisesdatter Håkonsen er lokomotivfører og leder av studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Gudmund Dalsbø

Gnist: Pensjonsspørsmålet har rullet og gått nå i over 15 år. Likevel er det et spørsmål det er vanskelig å få et klart grep om. Men hva er egentlig bakgrunnen?

ÅSR: Det var også slik jeg opplevde det da jeg, sammen med andre av min generasjon, gikk inn i styret for Forsvar Offentlig Pensjon. Så vi har forsøkt å koke det litt ned og finne ut hva det egentlig handler om, og utgangspunktet for det meste av det vi står overfor, er den nye alderspensjonen i Folketrygden. Denne ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009 og innført fra 2011, altså under en rød-grønn regjering. Selv om pensjonsreformen går videre, med innføring av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og ny modell for avtalefestet pensjon (AFP) i det private, er det alderpensjonen som ligger bak truslene mot den offentlige pensjonen. Og når vi innså at det var der problemet lå, skjønte vi også at det var der vi måtte begynne.

JLH: Det var Stoltenbergs første regjering som begynte prosessen i 2001 da de satte ned Pensjonskommisjonen, det var vel noe av det siste de gjorde før de måtte forlate regjeringskontorene, og så ble det jobbet videre frem mot pensjonsforliket i 2005. Og fra 2009 ble den altså innført. Så det var jo faktisk en Arbeiderparti-regjering som jobbet det hele frem, og som dermed har gått bort fra hele det rettferdige systemet som velferdsstaten var bygget opp rundt.

Gnist: Kan dere kort oppsummere innholdet i denne pensjonen?

ÅSR: Fordi folk lever lenger, så må pensjonen betales ut lenger, og for å kompensere for det blir den nå justert for forventet levealder. Og fordi det er ventet at yngre generasjoner vil leve lenger, så blir reduksjonen for oss lenger enn den blir for eldre generasjoner. Og dette gjelder alle.

Så har man avkortingen. Det er basert på tanken om at det skal lønne seg å jobbe. Ideen er at man når man fyller 62 skal "ta valget" om man vil jobbe lenger, og hvis man "velger" det, så skal det lønne seg. Dermed er det slik at for hvert år man jobber etter 62 år, så får man en fordel, som i realiteten betyr mer i pensjon. Dette legger et stort ansvar på den enkelte. Men hvis du snur på det, så betyr det samtidig at hvis du ikke kan jobbe lenger enn til 62 år, så blir du straffet sammenlignet med dem som holder ut til de er 67 eller 70, og som får en uforholdsmessig gevinst. Problemet er at det ofte ikke er et valg å gå av når man fyller 62 år. Likevel skapes det incentiver som tar utgangspunkt i at de som går av ved 62 år, går av fordi de ser frem til en pensjonisttilværelse i luksus.

Til sist har man også gått bort fra besteårsregelen. Den gikk ut på at pensjonen ble regnet ut fra de 20 årene du tjente best. Nå teller alle år. 18,1 prosent av lønna du har fra du er 17 år, som snart vil endres til 13 år, legges i din pensjonsbeholdning, og så skal du altså tjene inn din egen pensjon.

Bare denne retorikken, om at det er din pensjon som du sparer opp til dersom du velger å jobbe lenger, det er en ny retorikk, en ny ideologi og tankegang rundt pensjon. Du kunne ikke være sikker på hva du ville få utbetalt i pensjon tidligere heller, men forutsetningene for å komme godt ut var bedre for alle, eller i hvert fall de fleste. Og det var en helt annen trygghet enn i dag. Ebba Wergeland har kalt den nye alderspensjonen i folketrygden for en alderspensjon for høytlønte friske menn. Er du frisk og kan jobbe lenge, og har du god lønn og begynner tidlig, så kan du tjene mye, selv om det er et tak på 7,1 G (tilsvarer ca. 658 500 i dag). Hvem er det som står lenge, er mest friske i alderdommen? Det er langt flere kvinner som blir uføre, og det er flere kvinner som jobber deltid, og de kommer da dårligere ut med den nye alderspensjonen enn de gjorde med den gamle.

Gnist: Da pensjonsreformen ble innført, ble den solgt inn som noe helt annet. Du skulle tjene pensjon fra første krone, minstepensjonistene ville forsvinne osv. Hva skjedde?

ÅSR: Jeg tror det er viktig at folk blir litt mer bevisst de endringene som faktisk har skjedd, særlig for oss som er født etter 1963. Jeg kjenner for eksempel folk som velger å jobbe redusert på grunn av barn, familie og slikt. Men de tenker jo ikke på at det også påvirker pensjonen.

JLH: Du kan jo gå ut etter å ha vært yrkesaktiv hele livet og gå av, og likevel ende opp med dårligere pensjon enn du ville endt opp med under den gamle ordningen. Hvis du har et yrke der ingen går av ved 70, så har du en pensjon som er mye lavere enn du ville hatt tidligere. Det er jo ingen rettferdighet i det. Og det har jo vært litt tanken vår, å få det mer over på dette med folketrygden og dermed snakke om hele systemet, ikke bare modeller og delingstall. Det er der så mye ligger, både for privat og offentlig sektor, og det er det som må endres. Vi må ta det ned, og det er vanskelig, men ekstremt viktig.

Gnist: Så klarte de jo også å omdefinere AFP…

JLH: Ja, og det rammer jo også så skeivt. Det er de samme gruppene som igjen og igjen skal havne nederst. Det er jo en grunn til at AFP kom, at man ikke kunne jobbe lenger, men nå er det blitt en ordning der man tjener dobbelt opp. Men det må da i hvert fall være et mål å få snudd det.

Gnist: Innenfor offentlig sektor er det jo fortsatt en ordning der man er garantert et visst nivå, er ikke det en styrke?

JLH: Jo, men den kommer under press. Folketrygden dekker så lite, så hvis tjenestepensjonen din skal dekke resten, så blir jo den så enormt stor, og det blir jo et argument for at tjenestepensjonen skal kuttes i neste omgang.

ÅSR: I det private fikk du OTP i 2006. Det er en innskuddsbasert ordning, som alle arbeidsgivere skal ha, men de kan velge størrelsen, helt ned til 2 prosent. Og selv om du trekkes, er det ikke sikkert du får det utbetalt. De som tjener under 1G (92 576 kroner) blir trukket, men får det ikke utbetalt.

Det er ingen garanti på nivået. Når du slutter i jobben, får du med et bevis på hvor mye du har spart opp. Det er et verdipapir, men det er ingen samordning mellom private arbeidsgivere. Det er dine pensjonspenger. Utbetalingen er ikke livsvarig, og slutter ved en viss alder. Hvis du er kvinne, vil du mest sannsynlig leve lenger enn en mann, og dermed blir den heller ikke kjønnsnøytral, slik som alderspensjonen i folketrygden, der kjønnsforskjellene i levealder balanseres og utbetalingen går til du dør.

JLH: Innskudd er en dårlig ordning, og mange arbeidsgivere legger seg på det laveste innskuddet. Så er det også mange som går over til innskuddsbasert pensjon som legger seg på 7 prosent, men det er jo også så mye det må være for at det skal monne, og du må fortsatt være forsiktig hvis du tenker å leve lenge. Og så er det jo usikkerhet rundt avkastningen.

I Lokomotivmannsforbundet hadde vi spørsmålet om innskuddspensjon oppe. Vi skulle egentlig tatt det i sist oppgjør, men vi står fortsatt i SPK. Problemet er at levealdersjusteringen også gjør pensjonen der langt dårligere enn tidligere. Så, i forbindelse med at en del virksomhet blir utskilt og mest sannsynlig blir privat, har forbundet tatt til orde for en innskuddsordning. Og da har du det gående. På kort tid skal veldig mange medlemmer sette seg inn i det, og det gjør man jo ikke. Reformen går over hodene på alle, det er stort sett bare forbundsledelsen som skjønner det og dermed kan bestemme seg for hva de vil og få gjennomslag for det. Hvis NSB hadde kunnet tilby en innskuddspensjon, så hadde nok vi gått inn på det, fordi folk ikke skjønner hva det innebærer.

Jeg tenker vi må se det omvendt. Hvor lenge hadde vi egentlig den gode pensjonsordningen? Den hadde vi bare noen og førti år, og da må det vel kunne være mulig å kjempe for å få den tilbake? Her føler jeg at veldig mange deler av fagbevegelsen bommer, når de går inn for løsninger man ikke vil ha. Fagbevegelsen bør ikke gå inn for individuelle løsninger som ikke sikrer kollektive rettigheter. Men det ene forbundet etter det andre lar seg jo presse.

ÅSR: Lederne i fagforeningene i offentlig sektor argumenterer jo ofte for at den offentlige tjenestepensjonen får oss opp på det nivået vi hadde før. Men jeg mener altså at vi heller skal gjøre noe med alderspensjonen. Det er jo slik at selv om det gjerne fremstilles slik at det er tjenestepensjonen det står og faller på, så er det fortsatt alderspensjonen som utgjør den største delen av den samlede pensjonen, der tjenestepensjon, AFP og for noen også individuell pensjonssparing utgjør de andre komponentene. Utfordringen består derfor i å få folk til å skjønne at hvis du skal ha en god og solid pensjon, må du gjøre noe med alderspensjonen i folketrygden, ikke tro at tjenestepensjonen skal redde oss.

Gnist: Men du har jo også noe som kalles hybridpensjon, som vel er en slags innskuddsordning som skal gi oss samme sluttresultat som den ytelsesbaserte ordningen?

ÅSR: Men det vil ikke finansnæringen snakke om, for der er det lite å hente for bankene. Hybridordningene er en form for innskuddsordning som gir en garanti for at pensjonen blir livsvarig og kjønnsnøytralt. Det betyr at arbeidsgiver må gi flere garantier. Ordningen er blant annet innført i enkelte forskningsinstitutter, men når du får inn pensjonsrådgivere, så nevner de ikke at hybrid er en mulighet. De tjener ikke nok på det, og derfor er det nesten ingen som tilbyr hybrid. Og det er jo problematisk at det som gagner de fleste, holdes skjult. Til og med LOs egen bank, Sparebank 1, selger både innskuddspensjoner og pensjonssparing.

Gnist: Så i stedet for å snakke om å forsvare offentlig pensjon, burde vi snakke om å reversere pensjonsreformen?

ÅSR: Det har skjedd en endring, og den er ikke bra for fellesskapet. Utgangspunktet for pensjonsreformen var at det var for dyrt. Pensjonsreformen kom i stedet for at vi kanskje måtte betalt litt mer i skatt, men vi må jo likevel spare, det vil likevel koste, men nå er ansvaret mitt. Og hvis jeg ikke har penger når jeg er 80 år, så er det mitt problem, jeg som har gjort et feil valg. Og at den endringen har skjedd uten at man har sett det, er trist.

Gnist: Det fremstår jo som at de som har stemt igjennom denne reformen har trukket stigen opp etter seg og straffet dem som kommer etter. Burde ikke dette være en god sak for de fleste under 50, uavhengig av politisk ståsted?

ÅSR: Til konferansen vår i mars ville vi gjerne hatt ungdomspolitikere til å diskutere dette, men de mener som regel det samme som moderpartiet. De sier at nå har vi hatt pensjonsreformen, den er opp og vedtatt, nå må vi se på hvordan vi skal få disse ordningene til å fungere, eller heve innskuddet i OTP. Og det er bra det gjøres noe med ordningene i privat sektor, men det betyr ikke at man kan hvile og si man ikke skal gjøre noe med alderspensjonen.

Det er ikke pensjon som har stått på agendaen blant unge, selv om det har tatt seg litt opp, blant annet i forbindelse med alle de problemene som oppstår ved outsourcing og bytte av pensjonsordninger. Så spør man seg hvorfor man må gjøre det, og dermed dukker det igjen opp – det er alderspensjonen det må gjøres noe med.

JLH: Det handler også om hvor lett vi lar det skje. Men for mange er jo pensjon så langt unna, så man har latt toget gå. Den manglende motstanden i fagbevegelsen handler jo om det. Jeg tror noe av det viktigste er å hente spørsmålet ned. Det er mer enn bare delingstall; det handler om prinsipper og hvilket samfunn vi vil ha. Og det er jo mange dyktige folk der som kan utarbeide detaljene rundt hva man teknisk sett kan gjøre, men vi er helt avhengige av at langt flere snakker om det og deltar i debatten – uten å være helt der oppe med de som bruker alle ord og uttrykk som i hvert fall ikke jeg kan.

JLH: Men det er som Eystein Garberg argumenterer for. I stedet for at man har dagens ordning, så kan man legge disse innskuddene inn i folketrygden. Så da har du det fra du går ut i jobb, og har det på en mye tryggere måte. Det må da være smartere, i hvert fall hvis du ser bort fra finansnæringen. Slike løsninger er vi nødt til å vise frem.

Gnist: Nå er det LO-kongress i mai. Blir pensjon en sak der?

ÅSR: Ikke alderstrygd, så vidt jeg vet, men privat tjenestepensjon og privat AFP, og her har Rettferdig pensjon gjort en viktig jobb. Jeg har inntrykk av at den individuelle pensjonskontoen til Fellesforbundet er parkert, også innenfor det private begynner man å se at innskuddspensjon er dårlig. Handel & Kontor hadde en undersøkelse der de så på hvordan det ville ramme dem, og det så ikke bra ut, men jeg er usikker på hvordan det står til der. Men det skal bli spennende å se, vi får bare håpe at arbeidet med å lage en bedre OTP ikke blir et argument for ikke å gjøre noe med alderspensjonen. Og så er jo ofte også svarene pakket inn så du nesten ikke forstår hva det handler om. Hva er det de egentlig sier og vil? Vi ser jo også det samme fra Unio.

JLH: Vi samarbeider en del med Rettferdig pensjon, for det er viktig å samarbeide på tvers av sektorene her. Men verken LO eller politikerne ser ut til å ønske pensjonsspørsmålet opp, verken i valgkampen eller på kongressen.

Gnist: Hva mener dere da skal til for å få reist spørsmålet politisk?

ÅSR: Det er mye vi forholder oss til i arbeidslivet som vi ser er vanskelig, men det er jo noen prinsipper som ligger der, noen goder du tar for gitt, helt til du i etterkant ser hva som har skjedd. Først da blir det viktig. Debatten om pensjonsreformen var det nesten ingen som hadde noe forhold til. Man tar en god pensjon for gitt. Og da kommer man i etterkant og ser man ikke er like godt ivaretatt som man trodde. Og så lurer jo jeg litt på hva som skal til for at man skal få partiene på Stortinget med på å stille spørsmålstegn om pensjonsforliket. Og om det først kommer når vi er pensjonister, eller de som er ti år eldre enn oss, så er det ganske mange som er fanget.

Du skal ha egen sparing, det er en stor greie, men ingen gjør jo det. Og de som har vært i det private, har jo ingen anelse om gevinstene de har fra ulike arbeidsgivere. Avgiftene spiser opp det du har. Det er veldig stille rundt fremtidige kamper som må komme, det er så mange som taper der ute, men om det da er folketrygden som skal redde situasjonen, er det ikke så mange som vil snakke om det.

JLH: Pensjon er pensjon, jobb er jobb og lønn er lønn. Det er kjernen, og endringene som er gjort der har skjedd nesten uten at man har fått det med seg. Kravet må være å få det tilbake igjen, men det må være mulig. Spørsmålet er hvor fort det kan skje. Det er jo en voldsom urettferdighet her, og det må jo være flere som ser den.

De politiske utsiktene man har, er jo også en sak. Jeg har nesten aldri hørt at AP er blitt stilt ansvarlige for den pensjonsreformen de står bak. Men nå på Trondheimskonferansen var det noen som tok Hadia Tajik på ordet når hun snakket om ulikhet. Og det tror jeg er viktig – når man snakker om ulikhet, må man kunne kontre med pensjonsreformen. Dette er deres verk, og det vil være noe av den største ulikheten vi vil komme til å se om det blir stående fremover i tid.

Det er jo ikke noen tvil om at hvis vi får regjeringsskifte, så vil Arbeiderpartiet være størst i den nye regjeringen, men jeg tror ikke vi får noen ny politikk fra AP, i hvert fall ikke som skiller seg noe veldig fra det vi har sett. Så derfor må man ansvarliggjøre dem, binde dem til masta for å få dem til å gå en annen vei, og da må vi begynne å snakke om det. Og da må vi være mange. Da kan vi kanskje være i stand til å flytte noe av debatten. Men vi må også velge oss ut noen punkter. For det er mange saker, og da må mange være enige om at pensjon skal være en av de sakene man løfter frem. For det er noe av det viktigste for de fleste hvis man ser fremover i tid.

Gnist: Og så er det vel kanskje slik at med den regjeringen vi har i dag, så er det ikke så store saker som må endres for at man skal bli fornøyd?

ÅSR: Det er nok ikke pensjon som løftes høyest, nei, men det er jo flere som begynner å se det, det er en større interesse nå enn for noen år siden, særlig blant de yngre i fagbevegelsen. Men vi må få snudd det litt – i stedet for å si at vi må gjøre noe med tjenestepensjonen fordi alderspensjonen er endret, må vi heller se på at vi gjorde noe feil med alderspensjonen, så får vi se på om hva det gjør for tjenestepensjonen.

Kapitalismens systemkrise arter seg på mange måter. Nedgang i BNP-vekst tiår etter tiår. Økende arbeidsløshet/undersysselsetting tiår etter tiår. Overkapasitet i industri- og tjenesteproduksjonen. Overflødig pengekapital som ikke finner tilstrekkelige investeringsmuligheter, periodiske finanskriser og såkalte «bobler» (raske prisfall etter vedvarende prisstigning) med mer.

Johan Petter Andresen er pensjonert industrimaler. Han har skrevet boka Kampen for sekstimersdagen (Forlaget Rødt!, 2015), og tidligere bidratt med stoff om økonomi og arbeidsliv.
Foto: Campact

Sentralisering av kapitalen og utvidelse av markedet

Fram til for noen få år siden har den absolutt dominerende retningen innafor borgerskapet vært å løse problemene ved å sentralisere kapitalen i stadig større og stadig mer internasjonaliserte enheter, privatisering av offentlig virksomhet for å utvide det kapitalistiske markedet og å fortsette proletariseringa av småprodusentene (bønder, fiskere, håndverkere) i hele verden. Med omvandlinga av Comecon-landa og Kina til kapitalistiske økonomier som ble integrert i den vestligdominerte kapitalismen, fikk kapitalen nye områder å akkumulere i og nye avsetningsmarkeder. Men i og med at overklassen i disse landa forvandla seg til en monopolkapitalistisk klasse kunne ikke de vestlige kapitalistene ta over disse landa som nykolonier, men ble tvunget inn i samarbeid og kamp om utviklinga av disse landas økonomier. Etter den såkalte finanskrisa i 2008 preges også disse tidligere sosialistiske/statskapitalistiske landa av stagnerende vekst og motsetningene mellom stormaktene skjerpes.

Multilaterale investoravtaler

For å sikre de internasjonaliserte bedriftenes interesser har statsmaktene fram til nå framforhandla stadig flere avtaler som gir utenlandsbaserte og egne monopolkapitalister mer like rettigheter på bekostning av arbeiderklassen, sjølstendig næringsdrivende, småkapitalister og demokratiet. Men problemene tårner seg likevel opp for monopolkapitalen. Såkalt frihandel og økt generell investormakt gir ikke økt vekst. Tvert i mot. Motsetningen mellom produksjonsevne og forbruksevne vokser.

Mellomstatlige avtaler

Et alternativ til løsningene som ligger i de internasjonale investoravtaler (som feilaktig blir kalt frihandelsavtaler) TPP, TTIP, EU osv m.fl. er å gå over til mellomstatlige avtaler som er mer begrensa og mer knytta til forholdet mellom to land. Det er ikke rart at små imperialiststater som vil tjene sine egne monopolborgerskap, føler en viss usikkerhet. Lille Norge mot store USA er ett eksempel. Derfor kan oppbruddet som begynte med Brexit og fortsetter med Trump, sees på først og fremst som et uttrykk for at stormaktene prøver å finne andre måter å fremme interessene til sine egne internasjonaliserte monopoler. Monopolselskaper med base i Norge opererer i den monopoliserte internasjonale økonomien, og deres lydige norske stat føler seg nok som en spurv i tranedans.

EØS

Fortsatt er hoveddelen av monopolborgerskapet i Norge opptatt av å sikre EØS-avtalen, ettersom de ikke greier å tvinge inn Norge som fullt EU-medlem. Dette fordi de regner med at de får bedre løsninger når flere mindre stater er med i forhandlingene. Problemet for det norske folk er at monopolenes interesser er motsatt av folkets. Så lenge Høyre og Arbeiderparti-ledelsen med sine halehengpartier rår grunnen, vil de løsningene som staten går inn for, være løsninger basert på å sikre eierinteressene til det «norske» monopolborgerskapet. For arbeiderklassen i Norge vil det være bedre at Norge ikke er med i EU/EØS fordi dette vil svekke deres motstander; monopolborgerskapet og styrke mulighetene for å flytte fram arbeiderklassens posisjoner.

EU overstatlig?

Er EU og dets redskap EØS et mellomstatlig eller et overstatlig fenomen? Begge deler. Rådet, som er det høyeste organet, kan vedta regler som gjelder hele EU/EØS-området. Noen saker trenger enstemmighet, og noen saker krever to-tredjedels flertall osv. De sterkeste landa i EU har den avgjørende innflytelsen i hvordan EU utvikles. Men de sterkeste landa vil ikke gi fra seg sin suverenitet til EU. Det vil ei heller de minste, dersom det går på tvers av interessene til de dominerende monopolkapitalistiske interessene i vedkommende land. Når det gjelder de største landa, har Storbritannia, som nå er på vei ut, vært mest tilbakeholden med å inngå et for tett samarbeid. Men det gjelder også Tyskland, Frankrike, Italia, Spania osv m.fl . Altså: stadig tettere union, men ikke så langt at monopolkapitalistene mister kontrollen over «sin» nasjonalstat.

Derimot fungerer EU overstatlig overfor arbeiderklassen, og demokratiet der EU kan påtvinge landa retningslinjer som svekker folkelig makt og arbeiderklassens stilling i det enkelte land. Det samme gjelder overnasjonalitet for å fremme monopolkapitalens interesser med hensyn til å øke sitt marked gjennom privatisering og å gi fordeler til monopolkapital foran småprodusenter.

Monopolenes nasjonalstat

Det som nå skjer, er at en stadig større del av monopolborgerskapet vil legge større vekt på nasjonalstaten som utgangspunkt for sine affærer. Grunnen til dette er at problemene hoper seg opp, og monopolbedriftene blir stadig mer avhengige av nasjonalstaten for å løse sine problemer. Midt i praten om avregulering og privatisering øker monopolkapitalens avhengighet av det offentlige.

Det legges nå mer opp til mer målretta tiltak for å sikre egne interesser til egne bedrifter. Monopolborgerskapet har aldri egentlig ment å gi fra seg kontrollen over produksjonen, markedet, statsfinansene osv i sitt hjemmedomene. Det har vært innstilt på å gi fra seg litt makt, men bare mot å få tilsvarende hos andre. Men nå hoper problemene seg opp. Gjelda øker, den kapitalistiske veksten uteblir, og nå gjelder det å sikre at man har mest mulig kontroll over eget bo framfor å begi seg ut på internasjonale kompromisser som kan vise seg å svekke denne hjemlige kontrollen.

Når jeg omtaler monopolkapitalistene som klasse, innebærer ikke dette at det ikke er motstridende interesser mellom dem også på den hjemlige arenaen. Ikke alle monopolkapitalister er like avhengige av å selge til hjemmemarkedet og av å produsere i hjemmemarkedet. Derfor er det stadige kamper rundt innholdet i det internasjonale samarbeidet. Men de forenes i kampen for at staten skal være et redskap for monopolenes interesser mot det arbeidende folket.

Norges monopoler

For å være litt mer konkret: Statoil, Telenor, Statkraft, Hydro og DNB er typiske norske monopolkapitalister som er eid både av det offentlige og private. Hva skjer hvis et av disse selskapa får problemer som det ikke greier å løse? Jo, da henvender det seg til den norske staten for å løse problemene (Denne linken illustrerer en av måtene staten sikrer finanskapitalen: http://andresensblogg.no/beretningen-om-et-varslet-ran/). Hvis det er et problem i utlandet, vil selskapet be den norske staten gripe inn ved å delta i forhandlinger med vedkommende stat. Hvis det oppstår uenighet om tolkningen av en internasjonal avtale, vil det til syvende og sist også være den norske staten som vil kjempe denne kampen i internasjonale fora. De såkalt overnasjonale avtalene er altså i bunn og grunn mellomstatlige, og den enkelte staten kan trekke seg fra dem.

Staten er monopolenes sikring

Hvis et norsk monopol går konkurs, eller er i ferd med å gå konk, kan det henvende seg til den norske staten og be om finansiell og annen støtte. Det kan ikke henvende seg til IMF, den Europeiske sentralbanken eller liknende. Det er avhengig av «sin» stat. Altså er det slik at hvis bedriften er stor nok, vil den norske staten gripe inn og redde den, fordi konsekvensene av ikke å redde bedriften vil være  å ikke spille sin rolle som øverste ansvarlige for å sikre monopolborgerskapets interesser. Det er bare hvis det er politisk helt umulig, at staten vil la et større monopol gå konk. Island er vel et eksempel der staten ikke hadde muligheter til å redde alle de store bankene som var konk i 2008. Men dette er unntaket. Det normale i 2008 var at den enkelte nasjonalstat, uavhengig av om den var EU-medlem eller ei, redda «sine» finansinstitusjoner, og dermed finansieringen av de store monopolene.

Hjemmesfæren

Framover vil altså internasjonale avtaler i større grad preges av økende behov for å sikre kontrollen over hjemmesfæren. I et slikt scenario kan ulike politiske løsninger bli fremma som har det til felles at de er et resultat av kampen internt mellom de ulike monopolene i det enkelte land ut fra hvordan de er internasjonalisert og ut fra hvordan det enkelte land tenker seg det kan være lurt å alliere seg. Ikke for å lage noe overnasjonalt, men ut fra å lage mellomstatlige avtaler som sikrer hjemmesfæren og samtidig gir muligheter for utenlandsoperasjoner.

EU i krise

I et slikt scenario er dagens EU som unionsprosjekt og euroen ikke mulige. Euroen undergraver muligheten for nasjonal kontroll. EU blir nå i stadig større grad en hindring for monopolene ved at det gir for lite fleksibilitet for den enkelte stat til å manøvrere med tanke på mer tilpassa bilaterale løsninger. Det er derfor bare et spørsmål om tid før begge deler må reformeres slik at euroen omfatter færre (eller forkastes) og at EU blir mindre inngripende og mer mellomstatlig. Hvis ikke disse reformeres, vil monopolborgerskapet sjøl måtte ødelegge institusjonene. De politiske redskapene for dette er allerede i ferd med å snekres i form av de høyrenasjonale organisasjonene.

Skattepolitikken

Det ser ut til at de høyrenasjonale miljøene i USA og Europa har en del lik økonomisk politikk. Skattelette for kapitalen. Mindre regulering av bedriftenes virksomheter. Svekking av velferdsstaten. Forsøk på å mobilisere arbeiderklassen i eget land mot «de andre» – altså nasjonalsjåvinisme. Billige østeuropeere, meksikanere osv og flyktninger blir utbytta ekstra hardt. Samtidig får de skylda for de harde tidene.

Theresa May var Remain (for å forbli i EU), men leder nå Brexit. Hun vil fremme monopolenes interesser på en annen måte enn gjennom avtaler av typen TTIP, TISA, EU. Det vil altså bli en overgang vekk fra multilaterale avtaler til bilaterale avtaler. De vil bli forsøkt gjort like eller enda mer inngripende mot arbeiderklassens rettigheter og demokratiet i det enkelte land enn det som nå er tilfelle. Finanskapitalen vil sikkert prøve å få inn ISDS-klausuler (Investor State Dispute Settlement) – altså at en bedrift kan gå til sak mot en stat fordi staten har gjort noe som svekker den utenlandsbaserte investorens framtidige profittmuligheter) i de bilaterale avtalene, og vil sikkert prøve å få inn bestemmelser om mer privatisering. Det vil bli klassekamp i det enkelte land om innholdet i disse bilaterale avtalene.

Slutten på nyliberalismen?

Slutten på nyliberalismen? Eller ny vri på nyliberalismen? Poenget er staten. Fram til nå har man argumentert med at markedet må styre økonomien – ikke staten. Man har sagt at uten markedet og den «frie» konkurransen vil ikke produktiviteten øke og folks skattepenger vil kastes i et bunnløst byråkratisk hull. For at det skal være reell konkurranse må staten være «hands off», ikke drive med subsidier eller ha statsdrevne selskaper. Men dette har alltid vært hult. Monopolene har alltid trengt staten. Etter den andre verdenskrigen og fram til 70-tallet var det en offentlig hovedoppgave å stimulere etterspørselen og utvikle infrastruktur for å underlette bedriftenes behov. Men da dette ikke virka godt nok, gikk statens oppgave over til å deregulere velferdsstaten, fjerne begrensninger på bedriftseiernes makt og øke investeringsmulighetene for kapitalen gjennom privatisering. Kort sagt: fra keynesianisme til nyliberalisme. Men nå sliter monopolborgerskapet med fortsatt stagnasjon, og staten må nå koples mer direkte inn i arbeidet for å sikre monopolenes virke på en mer direkte måte.

Skattekutt og skreddersydde avtaler

Staten skal ordne med mer skattekutt, avgiftslettelser og subsidier for monopolbedrifter i de enkelte landa. Monopolene vil ha mer skreddersydde avtaler som i realiteten skjermer dem sjøl i deres hjemmedomene, men som likevel kan gi muligheter for andre lands finanskapitalister i områder som ikke betyr så mye for dem sjøl. (Dette blir såkalte trade-offs som passer bra for pragmatiske politikere som Trump og May som ser på seg sjøl som næringslivets representanter). Staten må også fortsette arbeidet med å svekke arbeiderklassens og ikke-statskontrollerte fagforeningers innflytelse.

Nasjonalsjåvinisme

For å selge dette inn til folk flest i egne land, vil man snakke om «våre» bedrifter og «vårt næringsliv» og snakke varmt om konkurranseevne osv., slik vi har hørt det før, men nå mer spesifikt på de framtidige bilaterale handelsavtalene. Og dette nasjonale «vi» vil bli satt opp mot dem som står utafor dette «vi». Og disse andre vil være de som skal få skylda for at det går galt for folk flest.

Nasjonalsjåvisme kontra nasjonal sjølråderett

Arbeiderklassens kamp er, i likhet med kapitalismen, både nasjonal og internasjonal. Nasjonalstatene som har vokst fram sammen med utviklinga av kapitalismen har et tvetydig innhold. På den ene sida har staten alltid vært redskapet til kapitalistene og etter hvert til monopolkapitalistene. På den andre sida har arbeiderklassens internasjonale kamp for egne interesser arta seg som en kamp i den enkelte nasjonalstat. Et godt eksempel er innføringen av åttetimersdagen etter den russiske revolusjonen i 1917. Åttetimersdagen ble innført i så å si alle industrialiserte land på grunn av arbeiderklassens styrka stilling internasjonalt, men dette skjedde ulikt, avhengig av de særegne forholda i det enkelte land. Og slik var det også med 40-timersuka etter den andre verdenskrigen. I og med at alle framskrittene for arbeiderklassen er knytta til den nasjonale lovgivningen og normer i de enkelte land, er det avgjørende å forsvare seg mot alle forsøk på å undergrave sjølråderetten. Også med tanke på en overgang til en sosialistisk verdensorden er sjølråderetten et avgjørende fundament. Det er med grunnlag i å ta kontroll i den enkelte nasjonalstaten, at arbeiderklassen kan ta kontrollen over produksjonen, valutaen, nasjonale finanser og monopolene i det enkelte land og utvikle det framtidige sosialistiske samfunnet.

Enda mer av det samme

Legger nå statene om politikken når det gjelder lønn, arbeidstid, deregulering og velferdsstat? Nei, den negative trenden vil bare forsterkes. Når det gjelder velferdsstaten, tas det tiltak for å senke bidraget til denne fra monopolene gjennom skattekutt og subsidier. Skole, helse, alderspensjon og annet som folket trenger, får det finansiere sjøl, uten støtte fra monopolene. Tvert i mot. Monopolene skal tjene på at disse tjenestene blir del- eller helprivatisert. Krisa fører til økt arbeidsløshet og utstøting fra arbeidsmarkedet. Og da får disse ofrene, sammen med superbillig utenlandsk arbeidskraft, skylda for de økende problemene med å finansiere velferden. Du snakker om å snu verden på hue!

Skjerpa motsetninger

Kort oppsummert: Brexit og Trump er uttrykk for at det internasjonale kapitalistiske systemet får stadig større problemer. Vi opplever nå en overgang til en kapitalisme som vil preges av mer skjerpa kamp mellom arbeiderklassen og monopolene og større internasjonale spenninger, etter hvert som heller ikke de tiltaka som nå ligger på beddingen, vil løse kapitalismens stagnasjonstendenser. Kommunistene har nok å henge fingrene i når det gjelder å delta i både den defensive kampen mot forverring og den offensive kampen for et samfunn som kan bruke menneskenes skaperkraft til å bygge en menneskevennlig og miljøvennlig framtid. Merkelig nok, er jeg optimist.

Ellen Engelstad:
Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel
Oslo: Manifest forlag, 2016, 158 s.

En av den moderne politiske historiens mest ubegripelige hendinger fant sted i juli fjor da den greske statsminister Alexis Tsipras, bare dager etter folkets kraftfulle nei i folkeavstemninga om EUs gjeldspakke, dro til Brussel og bøyde kne for makta, dvs. den såkalte EU-troikaen.

Hvordan kunne det skje, spør Ellen Engelstad i sin nylig utkomne bok om Syriza. Og hun legger ut noe av lappeteppet som utgjør dette nye og alt annet enn monolittiske partiet, eller det en snarere kan kalle en folkefront av ulike strømninger på ei breiest mulig venstreside i Hellas. Etter folkets «oxi» (nei) ville finansminister Yanis Varoufakis konfrontere EU og bruke de få våpen de fortsatt hadde: «Tsipras var kanskje fristet av forslagene, men han fryktet en grexit og han var også i en vanskelig skvis mellom ulike synspunkter. Visestatsminister Dragasakis ville ha en avtale med troikaen for enhver pris, mens energiminister og venstrefraksjonens leder Lafazanis mente tiden var overmoden for et brudd.» Varoufakis stilte ultimatum: Følg folkets råd eller kapituler! Dagen etter trakk Varoufakis seg som finansminister og Tsipras landet på sitt kapitulasjonsstandpunkt for å unngå grexit. «Om de satte hardt mot hardt og kom med konfronterende tiltak, var faren for at de ble kastet ut av eurosonen stor. Det igjen ville medføre økonomisk usikkerhet og kaos.» Slik skriver Engelstad (med Varoufakis som skriftlig kilde (s. 93)

Med det var scenen satt for den tragedien som satte sluttstreken for «den greske våren» som Engelstad treffende kaller dramaet hun følger fra måned til måned, fra uke til uke, fra Syrizas store og løfterike valgseier 25. januar i fjor. Det er verdt ei bok, og forfatteren gir mye og detaljert kunnskap om hvordan den ene begivenheten tok den neste i denne maktkampen uten hvileskjær som endte i nederlag, nyvalg og et gjenvalgt Syriza, som nå administrerer de påtvungne krisepakker fra troikaen i regjeringsposisjon.

Så hvordan kunne det skje? Jeg tror Engelstad er inne på et kjernepunkt når hun går inn i starten på forhandlingene mellom den nyvalgte Tsipras-regjeringa og EU i februar 2015: Da Syriza tok over, var det 33 dager igjen til den forrige avtalen med troikaen gikk ut. Hun viser til valgløftet om å erstatte troikaavtalen med Syrizas nasjonale gjenoppbyggingsplan «fra første dag ved makten». Kort tid etter valget dro Tsipras og Varoufakis på sjarmoffensiv rundt i EU for å samle støtte til sitt nye prosjekt for en mer solidarisk holdning til det greske gjeldsproblemet. Det ga et magert utkomme, og fra da og fram til sommeren var det forhandlinger dag ut og dag inn. Den fire måneders utsettelsen grekerne oppnådde i februar, ble bare en ytterligere forsterkning av det tekniske preget dette halvåret i regjering fikk. Politikk ble det nærmest ikke tid til å tenke på. Dette gir Engelstad en troverdig framstilling av. Ikke minst viser hun hvordan Tsipras & Co ble totalt utmanøvrert av den sterke motmakta i Brussel og Berlin.

Men det som til et visst punkt er bokas styrke, en nitidig gjennomgang av begivenheter og møter og forhandlinger, er også dens begrensning. For boka har sterkt preg av å være deskriptiv, dels oppramsende og tidvis anekdotisk. Og den er nærmest fri for forsøk på analyse av dypere årsaker til Syrizas forunderlige ferd. Til tross for store ambisjoner i bokas undertittel om «kampen om Europas sjel», og baksidas løfter om at boka handler om «en vår som forandret Europa», får vi vite fint lite om hva endringene består i. Og langt mindre blir vi delaktige i en sjelegransking av EU og alt dets vesen. Det er en påfallende mangel at boka ikke drøfter EUs markedsliberalisme som drivkraft bak innstrammingspolitikken. Hellas’ status som klientstat i «EU-imperialismen» berøres nesten ikke. EU-kapitalismens krise er knapt nok forsøkt beskrevet på 150 sider med kriseberetning.

Jeg undrer meg også over at ei bok som skal beskrive en mangslungen og på mange måter ny type bevegelse, så å si er fri for levende menneskers beretning om indre forhold og stridigheter. Sånn sett får vi en svært grunn framstilling av interne maktforhold og mangelen på organisatorisk oppbygging av Syriza, noe som har fratatt medlemmene innflytelse over politikken. Engelstad evner i liten å grad å få fram hvor egenrådig Tsipras har opptrådt, f.eks. da det 11-mann store sekretariatet («AU») i Syriza enstemmig krevde at Tsipras skulle nekte å betale et IMF-lån som sto til forfall tidlig i mai i fjor, mens han likevel gikk hen og gjorde nettopp det og rett ut ga blaffen i vedtaket partiets ledende organ påla ham. Mangelen på mennesker er også påfallende i framstillinga av de sosialer bevegelser som har løftet fram Syriza, og fagbevegelsen er så godt som fraværende. Den store og internasjonalt betydningsfulle kampen om privatisering av havna i Pireus, som har fortsatt under Syriza, tross løfter om det motsatte, nevnes ikke. Dette gir et markant inntrykk av mangel på kjøtt og blod i ei bok som nettopp handler om menneskeskjebner i et politisk drama.

Engelstad sier i et intervju om boka at hun mener Syriza er blitt sosialdemokratisk. Denne tematikken nevnes så vidt i en setning i siste kapittel, og må etter min mening underlegges en helt annen form for drøfting hvis den skal gi noen mening. Sosialdemokratiet er jo nettopp en del av det opprinnelige EU-prosjektets «sjel», og disse partiene har uten unntak stilt seg på troikaens side hver gang krisepakkene har blitt vedtatt. At Syriza har blitt tvunget til å føre troikaens politikk, gjør ikke partiet «sosialdemokratisk», men sier noe om de klasse- og maktforhold som tvinger partier til venstre inn i folden. Og det sier noe om hvor sterkt behov landene i EUs randsone har for å klamre seg til EU, enten de heter Hellas, Spania, Irland eller Portugal.

Denne boka kunne trengt en dypere bearbeiding av stoffet, noe som kan tyde på hastverk med å få den ut. I etterordet har imidlertid Engelstad lagt noen føringer som peker i en spennende retning: «Når verdensøkonomien nå ser ut til å gå inn i nok en bølgedal, øker motstanden og konfliktnivået i EU.» Der ligger anslaget for det som burde bli et analytisk oppfølgingskapittel i andre opplag. Her er nok av nye begivenheter å ta av.

Halvor Fjermeros

Peder Martin Lysestøl:
Israel. Bak muren av myter og propaganda
Oslo: Forlaget Manifest, 2016, 256 s.

Under eit besøk i Sør-Afrika i 1998 møtte eg ei eldre, kvit, jødisk kvinne som hadde vore med på å kjempe mot apartheid, og som hadde kjent på nokre konsekvensar av det i form av trugsmål og yrkesforbod. Ho var full av glede for omveltinga landet hennar hadde vore gjennom nokre få år tidlegare. Men at «jødane ikkje kan få ha eit land i fred», det kunne ho ikkje forstå. For meg framstod dette som eit paradoks. Korleis kunne ein person som såg og kjempa mot undertrykkinga i Sør-Afrika når ho sjølv var kvit, vere så blind for det som skjedde i Palestina? Det ein type paradoks ein ofte kan møte på om ein interesserer eller engasjerer seg for Palestina/Israel-konflikten: Kvifor er det så stor vilje til å unnskylde Israel når det samtidig er så lett å sjå all den urettvisa og brutaliteten palestinarane vert utsette for? Ein kvar freistnad på å trengje inn i desse paradoksa må vere velkomen. Det krev ei djupne som det ikkje er mogleg å få gjennom avisartiklar, blogginnlegg eller dei korte, paroleprega artiklane som er vorte typisk for diverse online-magasin. Boka er det rette formatet for dette.

Då eg fekk Israel mellom hendene var det fyrste eg kom til å tenkje på boka Palestinerne – historie og frigjøringskamp, (Forlaget Rødt, 2009, 2. utg. Kan kjøpes som e-bok fra www.marxisme.no. Red.) som same forfattar gav ut i 1973. Tittlen på denne boka, som er vorte ein slags klassikar mellom palestinavener og -aktivistar, er ikkje tilfeldig; i tråd med tidsanda på 1970-talet handlar boka fyrst og fremst om det palestinske folket. Med tanke på tittelen på den nye boka, kunne eg no forvente meg ei bok om den israelske staten? Allereie i føreordet ser det ut til at eg får rett: «Å kjenne palestinernes historie er ikke nok, vi må også forstå staten Israel.» (s. 6)

Korleis kunne denne staten oppstå, ekspandere og overleve? Follow the money, er tilnærminga til (økonomen) Lysestøl. Den økonomiske historia til Israel handlar i stor grad om pengar utanfrå: Frå byrjinga av 1900-talet var strategien oppkjøp av jord i Palestina med pengar frå rike sionistar i Europa. Etter 1948 vart staten finansiert av kapitalen jødiske immigrantar tok med seg, innsamling mellom sionistar elles i verda, støtte frå USA og krigserstatning frå Tyskland – dei fyrste åra var 90 % av investeringane utanlandsk kapital. Seksdagarskrigen i 1967 opna Vestbreidda og Gaza som nye marknader for israelsk eksport, og i etterkant av krigen auka pengestøtta frå USA kraftig. Liberaliseringsbølgja på 1980-talet skylde også over Israel, og saman med optimisme og von om normalisering i kjølvatnet av Oslo-avtalen i 1993 gjorde det Israel i stand til å trekkje til seg investeringar og byggje opp ein sterk teknologisektor ved hjelp av kapital utanfrå. Oslo-avtalen hadde også den verknaden at verdssamfunnet, gjennom Gjevarlandsgruppa, tok over delar av Israels utgifter til okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza, og indirekte sponsar israelsk eksportindustri gjennom den negative handelsbalanse dei okkuperte områda har med Israel. Utan desse pengane utanfrå hadde det ikkje vore mogleg å byggje opp Israel som både krigsmaskin og velferdsstat; at det er ei utfordring kan sjåast på store offentlege innsparingar på 2000-talet samtidig som utgiftene til okkupasjon og militære operasjonar har auka og tynga ned statsbudsjetta.

Oppfølgingsspørsmålet etter ein slik gjennomgang vert naturleg nok «Hvem tjener på okkupasjonen?» (s. 135). Dette er den andre typen paradoks ein møter når ein freistar forstå Israel/Palestina-konflikten: Med dei økonomiske, sosiale og menneskelege kostnadane okkupasjonen av Vestbreidda og dei stadige væpna operasjonane i Gaza fører med seg, verkar det openbert at Israel og israelarane ville vere best tente med å finne ei løysing på konflikten. Anten løysinga blir éin stat eller to statar er det ingen grunn til å tru at israelarane ikkje vil kome ut av det med i alle fall ein del av dei økonomiske privilegia i behald, slik som dei kvite i Sør-Afrika gjorde det ved avskaffinga av apartheid. Så kva er det å tene på okkupasjonen? Eksklusiv tilgang på den palestinske eksportmarknaden, billig palestinsk arbeidskraft, tilgang på naturressursar og areal. Ja vel, men vil ikkje dette også vere gjeldande ved ei (realistisk) løysing på konflikten? «Vinnarane» av okkupasjonen er openbert våpen- og tryggingsindustrien som både får omsetjing for produkta sine og eit stort «laboratorium» å teste dei i. Men er omsynet til våpenindustriens profitt tilstrekkeleg til å oppretthalde status quo? Det synest som det må vere også andre kreften i spel enn berre dei økonomiske. Desse er litt vanskeleg å få taket på i Lysestøls økonomiske framstilling; krigar vert reduserte til fotnotar (s. 80) og sionismen er alltid representert ved den «sionistiske eliten».

På trass av dette: Israel gjev ein konsis og lettlesen innføring i Israels økonomiske historie, og høyrer heime i bokhylla til alle palestinaaktivister og -vener og andre som vil skjøne meir av konflikten. For personar med kortare fartstid for å forstå Palestina, kanskje gjerne yngre aktivistar, gjev boka også ei kort og grei innføring i bakgrunnen for og opprettinga av staten Israel. Det at boka gjerne kan stå ved sidan av nokre andre bøker i aktivistens bokhylle, er ikkje noko eigentleg problem. Inga framstelling kan ha med alt, og Lysestøl tek føre seg eit viktig og grunnleggjande område – og eit som ikkje har fått mest merksemd i den norske litteraturen om konflikten. Undertittelen Bak muren av myter og propaganda ymtar om at det skal gå føre seg myteknusing, en kva mytar som vert avliva er vanskeleg å sjå. (Det måtte i så fall vore ein myte om at Israel har klara seg utan hjelp utanfrå, men det er det vel knapt nokon i Noreg som trur på; sjølv kristensionistane er jo opptekne av å hjelpe Israel.) Ein kunne difor seie at boka ikkje lever opp til tittelen, men eg vil velje å snu på det og heller seie at tittelen ikkje lever opp til boka. Ein må ikkje alltid avlive mytar når ein skriv om Israel og Palestina. For meg held det lenge med kunnskap som gjer meg i betre stand til å forstå konflikten og dei ibuande paradoksa.

Mass Soldal Lund

Bård Wormdal:
Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge.
Oslo: Pax, 2015, 195 s.

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken Spionbasen. Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok fra 2011, Satellittkrigen, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelittkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en Powerpoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål.

I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeid mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Forfatteren har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter, og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens nylige avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at Wormdal har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spion-paragrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spion-paragrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk under-søkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, men blir han ignorert og tiet hjel, kan jo politikeren fortsette som før uten at det får politiske eller andre konsekvenser.

Rune Ottosen

Kalle Holmqvist:
Fred med Norge
Stockholm: Murbruk förlag, 2015, 183 s.

Det er godt kjend at unionsoppløysinga mellom Sverige og Noreg i 1905 skapte ei opphissa krigsstemning i båe landa. Men dei færraste veit kven som stod for krigshissinga, kva for argument som vart brukte og kven som var pasifistane. Fred med Norge fortel ei ukjend historie for oss nordmenn – og sannsynlegvis også for dei fleste svenskar. Men i ei ny bok fortel Kalle Holmquist nå historia om korleis den svenske arbeidarrørsla argumenterte med «Ned med vapnene!» i tida før og under unionsoppløysninga, og korleis pasifistarbeidet glir saman med oppbygginga av arbeidarrørsla på tidleg 1900-tal. Det er ei interessant og godt skrive framstilling av eit ukjent stoff for dei fleste.

Krigsfare

Samfunnsdebatten sprikte i 1905. Det var slett ikkje alle som var pasifistar. I Noreg hadde vi til dømes miljøet kring norskdomsavisa Den 17de mai med oberst Henrik Angell i spissen; ivrige krigshissarar som samanlikna nasjonalkjensle med forsvarsevne. I Sverige var dei ivrigaste krigshissarane konservative, og spesielt miljøet kring den kristenkonservative avisa Vårt Land hadde ein aggressiv retorikk.

Vi veit i dag at trugsmålet var reelt, ikkje berre retorisk. Det var ei reell krigsførebuing på gang sommaren 1905. 7. juni går Stortinget inn for å oppløyse unionen med vedtaket som seier at Kong Oscar II har slutta å fungere som norsk konge. I Sverige reagerer unionstilhengjarane med å samle 30 000 demonstrantar til støtte for unionskongen. Spontant bryt kafegjestar i Stockholm ut i Kongesangen til støtte for unionskongen og på «restaurang Concordiaträdgården i Malmö ska alle hurra för Sverige och när en person i stället ropar ’lefve Norge’ blir han överfallen.» Dette er berre nokre få av mange døme på ei opphissa stemning om unionsspørsmålet. 14. juni skriv den svenske generalstaben til regjeringa at dei treng tre veker på seg for å planleggje krigen før ordrane om allmenn mobilisering kan gå ut.

Krigen kunne altså ha starta i byrjinga av juli.

Rettmessig del av Sverige

Den svenske overklassen såg på Noreg som ein del av Sverige. Noreg hadde ein avtale med Sverige og ein krig var derfor ein naturleg og legal forsvarsmåte for å opprettholde den lovlege inngåtte unionsavtalen, meinte mange svenskar. Statsminister Johan Ramstedt fordømmer Stortingets «revolutionäre åtgärd» som han meiner «på det djupaste kränker Sveriges rätt», og kallar inn til eit ekstraordinært riksdagsmøte 20. juni som skal ta stilling til krigsspørsmålet. Eit fritt og sjølvstendig Noreg var eit trugsmål mot den svenske staten, og medførte at Sverige fekk ei lengre grense å vakte. I bakgrunnen spøkte tsar-Russland med sin interne uro. Økonomiske argument var det også: Den viktige Ofotbanen med utløp i Narvik måtte ikkje bli norsk.

Den svenske arbeidarrørsla hadde Noreg som eit demokratisk ideal. Sjølv om ikkje alle menn og ingen kvinner hadde røysterett, var det likevel langt fleire enn i Sverige. Forfattaren Kalle Holmquist viser også at det var eit gjennomgåande argument for arbeidarrørsla at nordmennene hadde rett til sin fridom og til sitt nasjonale sjølvstende. Argumentet var at kongeunionen av 1814 måtte oppløysast, men den internasjonale, sosialistiske unionen måtte få vekse fram.

Massemobilisering mot krig

Gjennom slutten av 1800-talet hadde den svenske hæren blitt stadig større, og innføringa av verneplikt provoserte arbeidarrørsla. Den svenske hæren vart stadig utvida, og for arbeidarklassen vart det tydeleg at overklassen kom til å bruke arbeidarungdom mot nordmennene og mot Russland om det skulle bli aktuelt. Derfor var også argumentasjonen på løpesetlane som Socialdemokratiska ungdomsförbundet spreidde i hundretusenstal eksemplar, at om det skulle kome ei eventuell mobiliseringsordre, måtte arbeidarungdommen leggje ned arbeidet for å forhindre krig og organisere seg i massemøter.

Det var nettopp gjennom storstreik og å nekte mobilisering at arbeidarrørsla hadde sine våpen. Dei blir i tida etter 7. juni og fram mot riksdagsmøtet 20. juni sett inn for fullt. Over heile Sverige blir det arrangert demonstrasjonar, massemøter og markeringar til støtte for antikrigslinja. Det blir rapportert om alt frå 600 i Ludvika til 20 000 i Malmø. Flygeblad og agitasjonsmateriell blir spreitt i stort opplag, og dei sosialdemokratiske organisasjonane tek ut sitt massepotensial. Fredstilhengjarane framstår som så sterke og så store at Kong Oscar II rår nasjonalforsamlinga til at ein ikkje skal gripe til våpen mot Noreg. Riksdagen gjev regjeringa fullmakt til å forhandle med Stortinget om ei avvikling av unionen. Resten av historia er godt kjend.

Gryande vår

Boka Fred med Norge er ei lettlest bok. Språket har noko enkelt over seg; forfattaren forklarer fenomen på ein enkel måte. Ofte tykkjer eg at slike forklaringar kan bli det motsette av sympatiske, nærmast irriterande når forfattaren trur at lesarane er dummare enn det han/ho er. Eg tykkjer at Holmqvist meistrar denne balansegangen godt. Til dømes oppsummerer Holmqvist ei lengre utgreiing med om krig og klassespørsmål med samanfatninga: «Krig har ofta varit en lönsam overksamhet för den svenske overklassen.» Enkelt og greitt.

Eit anna sympatisk trekk med denne boka er at ho skildrar så godt den optimismen ein fann i mange miljø rundt førre århundreskifte. Det er «gryande vår» og ei stemning der ein trur på ungdomen, på at ting kan endrast. «Våren då allt var möjligt» heiter eitt av kapitla. Kalle Holmquist skildrar korleis den kjende agitatoren Kata Dalström reiser rundt i «den nye samfunnet». Trua på at ein sjølv kunne byggje opp nye samfunn, der arbeidarklassen legg sin infrastruktur på veg til eit samfunnet med faglege og politiske organisasjonar, dei stiftar aviser og trykkerier, startar kooperative butikkar og byggjer arbeidarbibliotek. Arbeidarrørsla og arbeidarungdomen skulle utdanne seg sjølve som aktive deltakarar i eit nytt samfunn.

Kalle Holmqvist let oss få kjenne på at 1905 var eit brytningsår og på stemninga som fanst i åra kring førre århundreskifte. Derfor er boka vel verdt å lese.

Eva Marie Mathisen

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes:
Angrep eller forsvar
Manifest forlag, 2015, 144 s.

Etter 2. verdenskrig og fram til 2011 har norske fly sluppet 7 bomber i krig – alle over Afghanistan. I 2011 bombet de norske F-16-flyene Libya 588 ganger. De første fem ukene var 15 prosent av bombeangrepene i Libya norske. Norge tok oppdrag som andre land kviet seg for. Det gjaldt både politisk sensitive mål og mål i tett befolkede områder.

Den norske bombeinnsatsen bidro til den opprørsoffensiven som endte med at regimet til Khadaffi falt og at Libya i dag regnes som «a failed state» hvor IS har vesentlig kontroll.

Omtrent slik innledet Ingeborg Eliassen, en av forfatterne av boka Angrep eller Forsvar sin presentasjon under lanseringa på Litteraturhuset 18. januar i år. (Hele lanseringa er streamet her: http://www.civita.no/2016/01/18/hva-slags-forsvar-skal-vi-ha)

Mellom Sinsen og Røa

Høsten 2015 kritiserte USAs hærsjef Mark Milley det han kalte myter om moderne krig, feilaktige oppfatninger som etter hans mening preger beslutninger som blir tatt i Washington – og som har kostet dyrt: At man kan vedta at kriger kan bli kortvarige. At kriger kan vinnes ved hjelp av høyteknologiske våpen, og at spesialstyrker kan gjøre det som trengs på bakken.

I 2008, da Robert Mood var generalinspektør for Hæren, (sa han): Etter årevis med omlegginger, nedskjæringer og omdisponeringer var Hæren kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa … forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har …

Ved å fokusere på Norges rolle i Libya problematiserer forfatterne den store endringa i norsk forsvarspolitikk fra 1992 til i dag. Boka vektlegger særlig de enorme kostnadene som innkjøp og drift av de amerikanskproduserte F-35 jagerbombe-flyene vil påføre Norge. Samtidig som F-35-flyene implisitt og uttalt knytter oss nærmere en offensiv amerikansk krigsstrategi i verden ved at 12 av de planlagt innkjøpte 52 flyene skal kunne avsettes til internasjonale oppdrag. Samtidig vil innkjøpet av F-35 virke strukturerende på resten av det norske forsvaret. Det vil også bidra til en (manglende) forsvarsevne knyttet til begrensede hærstyrker fordi en ikke har råd til det, men like mye fordi det ligger et bytte med NATO (USA) i bunn. Vi stiller opp med internasjonal luftstøtte over hele kloden, hvis USA kommer og hjelper oss om det trengs.

Angrep eller Forsvar er en debattbok som ikke forsøker å gå i dybden debattene om det norske forsvaret de siste 25 åra. Men boka henter fram uttalelser og analytiske vurderinger fra toneangivende ledere og debattanter i den norske debatten, men også ved å gjengi hva politiske og militære ledere i utlandet – ikke minst USA – mener. Ved å få fram hvordan eksperter i flere leire står i direkte motstrid til hverandre, synliggjøres at forsvarspolitikk er som all annen politikk. Det er forskjellige syn ut fra ulike verdier og vektlegging. Ingen kan påberope seg å ha fasitsvaret og særlig ikke den politiske høyresida som i samfunns-debatten påberoper seg at per definisjon har de mer autoritet enn andre knyttet til at de er mest ukritisk til enhver bevilgning som Forsvarets personell ber om. Tvert om er det de som er mest kritisk til pengebruken til både milliarder brukt på 5 fregatter hvor 2–3 ikke brukes eller bevilgninger til et jagerbombefly, som vil suge til seg midler som et sort hull i 20 år, som har mest å tilføre debatten. Nettopp fordi de er villig til å problematisere bruken av midler, blir de også mest reflektert over hva slags forsvar vi bør ha, hvorfor og til hvilken pris.

Boka gir fakta samt vurderinger til en forsvarsdebatt som uansett vil dukke opp igjen og igjen knyttet til bevilgningene til F-35. Forfatterne legger ikke skjul på at de har nærmet seg spørsmålstillingene ut fra et samfunnsengasjement og ikke på bakgrunn av at de har sitt virke i forsvarskretser eller har jobbet med disse spørsmålene i årtier. Nettopp derfor har det blitt en velskrevet, faktabasert, reflektert og poengtert bok. Derfor brukes det heller ikke fagmilitære begrep som hindrer tilgjengelighet, men bidrar i stedet til å åpne et politisk område for alle som er interesser i samfunnsutviklinga, også med Forsvaret som en del av dette.

Ved å hente fram sitater fra ulike forsvarsaktører, problematiseres utfordringer knyttet til handlinger Norge har vært en del av, som feigheten i den norske pressa har hindret i å løfte fram.

I boka Kampflyet som bomber forsvarsevnen beskriver forsvarsanalytiker John Berg flyet Joint Strike Fighter (F-35) som et bakkeangrepsfly, spesielt utformet for USAs globale supermaktsstrategi – og altså ikke først og fremst laget for forsvaret av en småstat.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen formulerer det sånn: Moderne kampfly er i dag den viktigste enkeltkomponenten i et moderne forsvar, på grunn av den måten høyintensitets krigføring utvikler seg på. Så lenge Norge har et ambisjonsnivå om å kunne føre den type krig, vil det derfor også måtte gjelde oss. Det er avgjørende at den norske geografien gir oss andre behov enn land med små arealer og mange mennesker. Derfor trenger vi langt mindre bakkestyrker enn andre land.

Dagens generalinspektør for Hæren, Odin Johannesen, er av en annen oppfatning: Det er åpenbart at en hær som ikke kan stille en eneste brigade, ikke kan kalle seg en hær. Uten brigaden gir vi opp ambisjonen om å forsvare oss overfor potensielle motstandere. I så fall aksepterer vi at fiendtlige styrker kan innta norsk territorium uten motstand.

Og til slutt flaggkommandør Jacob Børresen: Den viktigste årsaken til at hæren er blitt avviklet som hær i ordets egentlige betydning, er en vrangforestilling om at dagens kriger ikke dreier seg om å ta og holde territorium … til tross for at alle krigene etter den kalde krigen har handlet om nettopp dette. Dermed har vi, absurd nok, valgt å prioritere kampfly på bekostning av bakkestyrker. I tillegg har moderne, høyteknologisk militærmateriell blitt prioritert. Følgelig har volumet på bakkestyrkene blitt så lite at det ikke finnes noen utholdenhet igjen.

For egen del vil jeg legge til: Norge, Nato og USA har nettopp tapt en krig i Afghanistan til tross for sin enorme tekno-logiske overlegenhet fra utrustning til den enkelte soldat gjennom alle nivåer med helikoptre, jagerbombere, bombefly, droner og multinivå digitale videokommunikasjons-systemer. Og hva har man tapt mot? En lavteknologisk viljesterk motstander som fortjener betegnelsen verdens beste infanteri, i et terreng som ikke er ulikt det norske. Det burde vel få noen klokker til å ringe hos noen om hva vi trenger mer av i forsvaret av Norge.

Per-Gunnar Skotåm

George Hoare og Nathan Sperber:

An introduction to Antonio Gramsci

London: Bloomsbury Academic, 2016, 257 s.

Hvem var Antonio Gramsci, og hva kan hans bidrag til marxismen lære oss i dag?

Det er de fundamentale spørsmålene som stilles og besvares i George Hoare og Nathan Sperbers nye introduksjonsbok om Gramsci.

Mitt kjennskap til Gramsci har begrensa seg til marxistiske forfattere jeg har likt å lese som har oppgitt Gramsci som inspirasjon, og at han var opptatt av kampen om det ideologiske hegemoniet. Jeg var med andre ord rimelig blank på Gramsci da jeg begynte å lese, men føler jeg nå sitter igjen med en ganske god oversikt over hva han mente og hvordan teoriene hans kan brukes. Til tider synes jeg den teoretiske delen var tung, men når forfatterne anvender teorien på praktiske spørsmål, er det verdt det. Det er nok en fordel om en har kjennskap til noen grunnleggende marxistiske begreper før en begynner å lese.

Boka er delt inn i fire deler. Den første tar for seg Gramscis liv. Den andre tar for seg hans tenkning. Den tredje viser åssen tenkinga hans kan anvendes på to konkrete eksempler – på å forstå hva som ligger til grunn for den folkelige («common sense») oppfatninga av å bruke begrepsparet høyre/venstre om politikk, og på å forstå overgangen fra keynesianisme til nyliberalisme i Storbritannia og Frankrike på 1980-tallet. Den siste delen av boka tar for seg Gramscis påvirkning innenfor marxismen og akademia.

Overbygningas teoretiker

Antonio Gramsci blei født i en fattig familie på Sardinia i 1891 og flytta til Torina for å studere i 1911. I 1912 slutta han seg til det italienske sosialistpartiet, og i 1915 begynte han å arbeide i den sosialistiske pressa. Ved partisplittelsen i 1921 slutta han seg til det italienske kommunistpartiet (PCI), og han leda partiet fra 1924 til han blei arrestert av Mussolinis fascister i november 1926. Gramsci døde i fengsel i 1937. Han var gift med Julia Schucht, som han fikk to sønner med. Gramscis hovedverk blei skrevet i fengselet, og utgitt i redigert form av Palmiro Togliatti, hans etterfølger som leder av PCI, i 1947. En komplett og uredigert utgivelse kom først i 1975.

Gramscis hovedanliggende er å forklare hvorfor det blei revolusjon i Russland og ikke i Vest-Europa. Svaret han kommer fram til, er å vise til det høyt utvikla sivilsamfunnet i Vest-Europa. Mens tsarens herredømme over Russland i hovedsak baserte seg på rein maktbruk og kontroll over statens voldsapparat, er borgerskapets herredømme i Vest-Europa i mye større grad basert på dets organisasjoner og ideologiske hegemoni. Gramsci kommer derfor fram til at hovedspørsmålet for kommunistene i Vesten ikke er å erobre statsmakta, men å erobre det ideologiske hegemoniet.

Den mest sentrale nytenkninga hos Gramsci er ideene hans om forholdet mellom samfunnets økonomiske basis og kulturelle/politiske overbygning. Gramsci avviser det han kaller en «vulgær-marxistisk» forståelse av at overbygninga simpelthen er en gjenspeiling av produksjons- og eiendomsforholdene. Det betyr ikke at Gramsci avviser at det er et organisk forhold mellom samfunnets basis og overbygning, men han mener at begge påvirker hverandre gjensidig heller enn at basisen betvinger overbygninga.

Gramsci er opptatt av rolla til de intellektuelle, som han definerer som de som produserer og sprer kunnskap i samfunnet. En av de interessante tingene med Gramsci er at han sier at sjøl om en kan snakke om intellektuelle som en egen sosial gruppe, så kan en strengt tatt ikke omtale noen som ikke-intellektuelle, siden alle medlemmer av samfunnet produserer og sprer kunnskap og kultur på et eller annet nivå. Også partier, fagforeninger, kirker, pressen og ikke minst utdanningsvesenet fungerer som produsenter av kultur og kunnskap.

Rolla til de kommunistiske intellektuelle er å skape en ny revolusjonær kultur og innta en ledende rolle i den politiske kampen. Gramsci definerer ikke hvem som fungerer som kommunistiske intellektuelle på bakgrunn av utdannelsesnivå, men på bakgrunn av den rolla de spiller som revolusjonære ledere og politisk organisatorer. De skal ikke lede arbeiderklassens kamp, men lede arbeiderklassen til å skolere seg sjøl og utvikle en kritisk bevissthet og revolusjonær verdensanskuelse. For Gramsci er det viktigste for å innta denne posisjonen at en ikke bare fremmer reine arbeiderklassekrav om bestemte reformer innenfor bestemte sektorer av samfunnet, men omgjør kravene til en allmenn og universell politikk for alle undertrykte lag i folket.

Den tause majoritetens verdensanskuelse kommer tydeligst til uttrykk i populærlitteraturen og i den såkalte «sunne fornuften», mener Gramsci. Kampen om det ideologiske hegemoniet handler altså ikke om noe mindre enn å endre måten det store flertallet i samfunnet ser på verden. For å oppnå dette må en igjen og igjen «gjenta sine egne argumenter (men i varierende form)» og «forsterke arbeidet for å øke den intellektuelle nivået til en stadig større del av folket».

Lærdommer

Jeg lar meg ikke overbevise av Gramscis nedvurdering av hvor styrende den økonomiske basisen er for den kulturelle/politiske overbygninga. I del 3 av boka viser forfatterne til et meget interessant eksempel, om innføringa av nyliberalismen i Frankrike og Storbritannia på 1980-tallet. Thatcherismen i Storbritannia virker nærmest som et skoleeksempel på åssen kampen om det ideologiske hegemoniet førte til endringer i samfunnets basis. Gjennom en bemerkelses-verdig vellykka ideologisk kamp klarte Margaret Thatchers konservative parti og høyrepressa i Storbritannia å omdefinere den folkelige assosiasjonen av «folket» fra et forpliktende kollektiv til konkurrerende enkeltindivider og -familier, og «staten» fra å assosieres med demokrati og velferd til byråkrati og skatteinnkreving, og erobra virkelig det ideologiske hegemoniet.

Prisverdig nok viser imidlertid forfatterne også til et moteksempel, nemlig innføringa av nyliberale reformer i Frankrike. Disse blei nemlig gjennomført av den sosialistiske regjeringa til Francois Mitterand, som vant valget i 1981 på et program om å «bryte med det kapitalistiske systemet» (!) gjennom å nasjonalisere finanssektoren og de største industrikonsernene. I begynnelsen av perioden nasjonaliserte sosialistene en så stor andel av økonomien at en tredel av industrien og 96 % av bankinnskuddene var på statlige hender, og de senka pensjonsalderen og økte de sosiale ytelsene. Sosialistene fikk imidlertid stadig større økonomiske problemer på grunn av sviktende industrieksport og økte renter på utenlandslån, og de keynesianske mottiltakene økte handelsunderskuddet fordi pengene blei brukt til import av billige utenlandskproduserte varer. For å bedre konkurranseevnen følte derfor Mitterand, som hadde som mål å innføre sosialisme, seg tvunget til å fryse lønningene, redusere offentlige investeringer, si opp titusenvis av statlige arbeidere og liberalisere finanssektoren, på en måte som ikke sto tilbake for thatcheristene i Storbritannia. Etter mitt syn kommer ikke Hoare og Sperber med noen overbevisende argumenter mot at dette viser at Gramsci tok feil når han hevda at overbygninga ikke er underlagt samfunnets økonomiske basis, men at basis og overbygning påvirker hverandre gjensidig og likeverdig.

Jeg tror derimot det er en sentral lærdom fra Gramsci at det er en forutsetning for å erobre statsmakta at vi først klarer å erobre det ideologiske hegemoniet ved å igjen og igjen spre vår egen revolusjonære, marxistiske verdensanskuelse. Det hjelper lite å ha gode argumenter i enkeltsaker eller å vinne enkeltkamper, om ikke arbeiderklassen og det brede lag av folket begynner å se kampene som en del av kampen mot kapitalismen og imperialismen. Kommunister skal selvfølgelig delta i frontarbeid uten å dytte fram sin egen agenda, men det er viktig at vi også har presseapparat og andre former for kommunikasjon til å spre den marxistiske verdensanskuelsen og kjemper for å vinne det ideologiske hegemoniet.

En annen lærerik ting ved boka er at forfatterne er opptatt av å vise at Gramscis ideer ikke er ment å være allmenngyldige til alle tider og i alle samfunn, men at han tvert imot er opptatt av å vise åssen marxismens begrepsapparat nettopp er historiske, utforma i og for en bestemt type samfunn. Gramsci skriver at marxismen

ikke bare hevder å forklare og gjøre rede for hele historien, men å forklare å gjøre historisk rede for seg sjøl også. Den er den største formen for «historisme», en fullstendig frigjøring fra alle former for abstrakt ideologi, den virkelige erobringa av den historiske verden, begynnelsen på en ny sivilisasjon.

Det er en god vaksine mot «anti-revisjonistiske» dogmatikere som slår i bordet med sitater fra Marx og Engels som de automatisk går ut i fra kan brukes til å vurdere hvordan kommunister bør gå fram i dagens politiske situasjon.

Aslak Storaker

Spissfindtlighetene i Marx’ Kapitalen er ikke alltid enkle, men det kritiske hovedpoenget som informerer analysen, tror jeg lar seg koke ned til ett simpelt poeng: at vi må forstå kapitalismen for å erstatte den med noe annet. Særlig gjelder det å få fram det spesifikke ved kapitalismen, de kjennetegn og trekk som skiller den fra andre samfunnsformer.

Dette er en innsikt som også burde overføres til analyser av den kapitalistiske staten.

Oscar Dybedahl er med i redaksjonen for Sosialistisk framtid og studerer filosofi.

Kapitalismen gjøres til natur

Vi kan ta begrepet «økonomisk frihet» som utgangspunkt. I dette ligger en «commonsense» forståelse av forholdet mellom stat og marked, at økonomisk frihet er noe staten kan skape bare ved å redusere og begrense seg selv. Liberalistenes slagord for å oppnå en slik frihet er ord som deregulering av finans eller liberalisering av markeder.

Det slumrer noen antakelser i denne språkbruken. Hovedsakelig, at kapitalismens markedsøkonomiske forhold er en naturlig tendens, et produkt av menneskets medfødte inklinasjon til å «kjøpe og selge» (Adam Smith). På den andre siden kan vi begrense markeder og redusere økonomisk frihet ved hjelp av kunstige institusjoner, staten i hovedsak.

Her antar vi altså at markeder er noe som i og for seg allerede eksisterer – om enn bare som en tendens i mennesket. Markedsvekst og økonomisk frihet oppstår ved å fjerne grensene som er blitt etablert mot markedet. Markeder er her ikke strengt tatt et kulturelt produkt som skapes politisk. De blir noe selvstendig og naturalisert, som bare begrenses av politisk tvangsbruk, og som vokser automatisk i fravær av ytre hindringer.

Her ligger den økonomiske liberalistens dypeste verdensanskuelse. Hun kan riktig nok anerkjenne behovet for en stat, også en sterk stat, uten at det rokker ved dette synet på stater og markeder. Men antar ikke sosialdemokraten eller for den saks skyld marxisten også det samme, når hun motarbeider «økonomisk frihet»? Den samme virkelighetsbeskrivelsen ligger til grunn i begge tilfeller, om enn med negativt fortegn, i det andre. På samme måte når hun hevder at den politiske kampen mellom høyre og venstre står om en stor eller liten, sterk eller svak, stat.

Norsk middelalder

Politisk former hører sammen med økonomiske forhold, men det er rom for «uendelig mange variasjoner og nyanser i formen, som bare kan forstås gjennom en analyse av disse empirisk gitte omstendigheter».¹ Marx påpeker dette med henvisning til den kapitalistiske staten, men det gjelder førkapitalistiske samfunn i større grad. Kapitalismen forenkler klasseforholdene og skaper en samfunnsstruktur som kan beskrives i generelle ordelag, uten grov forenkling. Det samme kan eksempelvis ikke sies om europeisk middelalder, der den klassiske føydale modellen først og fremst gjelder «de store, flate og tett befolkede områdene med godt jordbruksland i Europas midtsone», ikke mer kuperte og tynt befolkede områder, som Norge.²

Ufritt arbeid som hvilte mer direkte på tvangsmakt fantes i tidlig middelalder i form av trellehold. Men treller blir sjeldne med overgangen til høymiddelalderen. I dets sted vokser ikke et livegenskap uten bevegelsesfrihet, underlagt herrens domsmakt, som oppstod andre steder i Europa. De fleste bønder blir frie leilendinger som betaler en regelmessig jordleie (jordskyld).

Leidangen pliktet bønder til militær bistand, og gjøres her i fredstid til en ny skatt av bøndene. Foranledningen kan ha vært Kong Sverres herjinger, der han ved «å reise rundt i årevis med krigerflokken sin, skapte (…) så utålelige forhold at bøndene innså nødvendigheten av å betale for freden».³ Langs liknende linjer har historiker Kåre Lunden framhevet bruken av vold til utbytting av bøndene, med utgangspunkt i herjingene rundt borgerkrigen, der det jordeiende aristokratiet vant et overtak over bøndene som ble opprettholdt ved hjelp av sterk militærmakt.

Kongen rekrutterte sysselmenn fra hirden, lokale ombudsmenn som spilte en militær, juridisk og økonomisk rolle. Ikke minst skulle de innkassere kongens andel av jordskylda, så vel som leidangsskatt og bøter.

Politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn

Tendensen til å naturalisere det kapitalistiske markedet er utbredt, og ikke nødvendigvis noe som preger høyresiden i større grad enn venstresiden. Når kapitalismen gjøres til noe naturlig på denne måten, blir det umulig å føre en grunnleggende kapitalismekritikk, i teori så vel som i praksis. Derfor tror jeg spørsmålet om den kapitalistiske staten er viktig for det politiske prosjektet om å erstatte den med et alternativ.

For å få fram det spesielle og historisk unike ved kapitalismen, vil jeg begynne med et blikk på politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn, for å synliggjøre endringene involvert i den epokegjørende overgangen til kapitalismen. «Førkapitalisme» er likevel mildt sagt en omfattende epoke i menneskets historie, slik at jeg vil begrense meg til politikk og økonomi i europeisk middelalder og enevoldstid.⁴

I ethvert klassesamfunn finner vi en deling i to grupper: de umiddelbare produsenter, som skaper samfunnets rikdom, og de ikke-produserende tilegnere, som på den ene eller andre måten beriker seg på de umiddelbare produsentenes merarbeid.⁵ Dette klasseforholdet forteller oss noe om hvordan samfunnets rikdom blir produsert og fordelt, i hvilken sosial form rikdommen eksisterer, i ulike historiske epoker. Her finner vi – som Marx sier – den «spesifikke økonomiske form i hvilken ubetalt merarbeid blir pumpet ut av de umiddelbare produsenter».⁶ For Marx er forholdet mellom produsent og tilegner nøkkelen til historisk forståelse, slik at «all historie er historien om klassekamp», fra dette perspektivet. Her hevder Marx altså å finne det viktigste poenget for spørsmålet om staten: Det er alltid i forholdet mellom produsent og tilegner «hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitets- og avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt, for den spesifikke statsform».⁷

Vi kan ta den europeiske føydalismen som utgangspunkt. På hvilken måte blir merarbeid her «pumpet ut av de umiddelbare produsenter»? Hvordan henger dette forholdet sammen med «politisk form», samfunnets «spesifikke statsform»?

Weber og det moderne byråkratiet

Max Weber (1864–1920) var en betydningsfull tysk tenker som regnes blant sosiologiens grunnleggere. Han er mest kjent for verket Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905), der han formulerer en omstridt tese om forbindelsen mellom kapitalismen og protestantismen.

Weber myntet den klassiske definisjonen av staten som «den enhet som har monopol på legitim bruk av vold innenfor et område».

Weber utviklet også en innflytelsesrik analyse av det moderne byråkratiet, der han spiller på Marx’ begrepsbruk i Kapitalen. I analysen av kapitalismens opprinnelse tegnet Marx et bilde av en opprinnelig akkumulering der produsentene ble adskilt fra midlene til å realisere eget arbeid, slik at de mistet muligheten til å brødfø seg selv. For Marx var dette en historisk forutsetning for kapitalismen og det kapitalistiske lønnsarbeidet. Weber trekker fram en parallell utvikling, i analysen av den moderne staten. Slik arbeiderne for Marx adskilles fra produksjonsmidlene, blir medlemmene av statsapparatet – for Weber – adskilt fra forvaltningsmidlene.

Mens arbeiderne fremmedgjøres fra midlene til å arbeide og fra resultatene av eget arbeid, mister statspersonellet, byråkratiet, kontrollen over maktmidlene de er satt til å råde over. De kan ikke lenger bruke sin posisjon og posisjonens makt til å garantere egne interesser, ønsker eller utfallet av personlige feider. På denne måten mister de personlig makt over staten. Maktutøvelsen rasjonaliseres og gjøres upersonlig – ved hjelp nedskrevne regler og prosedyrer.

Dersom vi betrakter politikken, så finner vi ikke noe voldsmonopol i Webers klassiske betydning, ei heller et nøytralt og regelbasert statsbyråkrati. Vi finner derimot en klasse av geografisk spredte jordherrer som hver for seg innehar en egen «bit» av staten, som utgjør en liten ministat. Jordherrens personlige myndighet er på en og samme tid administrativ, militær, juridisk og politisk. Han har domsmakt over sine bønder, kan pålegge dem avgifter og innehar voldsmidler, en myndighet han bruker til å utøve makt over bøndene, forhindre flukt og berike seg på deres arbeid.

Her var «elementene i det sivile liv, som f. eks, eiendom, familien eller arbeidsmåten», som Marx sier det, løftet inn i «statslivet i form av godseiermakt, stender og korporasjoner».⁸

Det virker nesten upresist å si at det overhodet finnes en stat her. «Statens» myndighet og myndighetsområde hviler på jordherrenes myndighet – og på båndene mellom jordherrer. I et slikt system blir selvsagt grensesystemet ustabilt, da det hviler på vasalllensmann forbindelser og troskapsbånd, og kan skifte drastisk som følge av ekteskap, arv og arvefølgeregler.

Her eksisterer en «politisk form» som ikke på langt nær minner om vår egen stat, som har et stabilt grensesystem og et sentralisert voldsmonopol. Det kan heller ikke her være snakk om noe upersonlig byråkrati som administrerer staten.

Hva om vi følger Marx’ forslag, og forsøker å bruke forholdet mellom de umiddelbare produsenter og deres utbyttere som nøkkelen til disse forskjellene i politisk form?

Vi har en fragmentert eller «parsellert suverenitet», der juridisk, militær og politisk makt er spredt over jordherrer. Denne politiske ordningen er samtidig helt nødvendig for det føydale økonomiske forholdet mellom jordherre og bonde. Jordherren må bruke vold og derfor besitte en bit av den militære-politiske-juridiske makten, for å skaffe seg tilgang til den bondeproduserte rikdommen. Å øke rikdom går her ut på mye av det samme som det å øke territoriell suverenitet og militær makt.

Ordet «investering» virker ikke helt passende, men for enkelthets skyld, hvordan «investerer» jordherren? Hvordan reproduserer han seg selv? Dette gjør han generelt ikke ved å investere i nye produksjonsredskaper. Jordbruksteknologien er i denne perioden nærmest stagnert. Men dette ikke fordi «teknologien» eller «kunnskapen» generelt var stagnert: militærteknologien blomstret. Jordherren brukte volds- og krigsmidler for å skaffe seg rikdom. Han livnærer seg ved å bruke vold til å presse rikdom ut av bønder – og «investerer» i voldsmidler, «krigsutstyr, borger, festningar, slott», om enn også i «kyrkjer og kloster».⁹ Med mer voldsmakt kunne han presse mer ut av bøndene, og ved de samme midlene også erobre flere bønder og nye jordområder.

Jordherrene skaffer seg private voldsmidler for å skaffe til veie det bondeproduserte overskuddet. I vår egen tid klarer kapitalisten å skaffe seg det arbeiderproduserte overskuddet i det store og hele uten bruk av slike voldsmidler. Jordherren seirer fram økonomisk, i kraft av overlegne militære og politiske privilegier. Kapitalisten har ingen slike fordeler, men dominerer arbeideren likefullt.

Føydalitetens «parsellerte politikk» avløses i mange europeiske stater av enevoldsstaten. Her er grensesystemet fastere, byråkratiet mer utviklet og myndighetene mer sentralisert enn tidligere. Levninger av livegenskap eksisterer stadig, men det oppstår også trender til avmilitarisering av jordherrer, som ikke lenger kan utbytte bøndene som tidligere.

Sentralmakten øker, volden sentraliseres og livegenskapet mister betydning. Tilsynelatende har vi her med en ordning som minner om vår egen stat, med – for å igjen bruke Weber – voldsmonopol og byråkrati. Men det blir en overdrivelse. Enevoldsstaten har et byråkrati, men neppe det rasjonelle og upersonlige byråkratiet som Weber tegnet opp. Webers byråkrati er et spesialisert apparat som arbeider med faste rutiner, et upersonlig regelverk og nøytral saksbehandling. Noe slikt fantes i det store og hele ikke i enevoldsbyråkratiet.

Enevoldsstaten – særlig i Frankrike – var en omformet variant av det føydale systemet der den gamle jordleien ble avløst av en kongelig skatt, betalt til staten. Staten overtar jordherrenes direkte militære og økonomiske funksjoner. Tilgangen til merarbeidet kunne nå gå gjennom staten – særlig embeter i staten. Embeter ble til private ressurser for innehaverne, «en form for eiendom som ga sine eiere tilgang til det bondeproduserte overskuddet».¹⁰ Embeter i staten blir til varer som kan kjøpes, selges og arves – der prisen fastsettes utfra den rikdom man kunne forvente å karre til seg gjennom embetet.¹¹ Her skifter også overklassens investeringsobjekt. For den gamle herren var det slott og krigsmidler, nå brukes pengene på embeter i staten. Ikke bare embedsstillinger ble kjøpt og solgt, men også retten til skatteinnkreving, til monopolkontroll og til utøvelse av bestemte yrker.¹²

Det finnes en sentralisert stat i en viss forstand, men tilegnelsen av merarbeid finner fortsatt sted på en helt annen måte enn i kapitalistiske samfunn. Fortsatt blir direkte voldsmakt og politiske privilegier brukt til utbyttingen av bøndene. Dette setter også sitt preg på staten, som ikke helt klarer å løsrive seg fra middelalderens fragmenterte system.

Verken i føydalsamfunnet eller eneveldet finnes noe egentlig skille mellom økonomi og politikk.¹³ Med kapitalismen blir økonomi og politikk selvstendiggjort fra hverandre, og resultatet blir en stat som distanserer seg fra økonomien på en historisk unik måte.

I dette ligger ingen «økonomistisk» tanke om staten som en simpel gjenspeiling av samfunnets økonomiske basis. Denne framstillingen rokker i det hele tatt ved basis–overbygning-distinksjonen, i hvert fall dersom den trekkes for langt. Kapitalismen er et samfunnsforhold med både politiske og økonomiske dimensjoner, ikke minst kjennetegnet av et bestemt forhold mellom økonomi og politikk. At kapitalismen er et samfunn der merproduktet pumpes ut av produsentene uten direkte politisk tvangsbruk, sier oss selvsagt noe om kapitalismens økonomi, men ikke desto mindre om dens politikk.

Lønn uten tvang

Lønnsarbeidet produserer nå overskuddet, og tvinges ikke til arbeidsplassen av herrens soldater, men sluses dit av den stilltiende frykten for arbeidsløshet, sult og lediggang.¹⁴ Hun går inn i en i det minste formelt likeverdig kontrakt med kapitalisten, og får lønn som avtalt. Politisk deler medlemmene av begge klasser de samme rettighetene, og produksjonen finner sted uten direkte vold fra verken stat eller overklasse.

Hva innebærer dette for staten? Med skillet mellom økonomi og politikk, arbeid og vold, kan staten kreve monopol på retten til å bruke vold innenfor egne grenser, som Weber påpeker. Siden den økonomiske tilegnelsen av merarbeid i kapitalistiske samfunn finner sted uten privat voldsbruk, motsatt føydalismen, kan staten gjøre eksklusiv krav på retten til legitim voldsbruk, og dermed holde volden utenfor private og økonomiske forhold.

Til sammenlikning var feider mellom jordherrer en uutslettelig del av føydalsamfunnet, og deres tilegnelse av bøndenes produkter fant sted gjennom direkte makt- og voldsbruk, der det ikke fantes klare skillelinjer mellom «innkreving av avgifter, skattlegging, plyndring, rov, tyveri og fanging av gisler mot løsepenger».¹⁵ Dermed kan den fysiske voldsbruken kontrolleres eksklusivt av det offentlige, mens vold i den private sfæren, f. eks den økonomiske, som regel blir kriminalisert.¹⁶

Her kan også staten gjøre seg til en upersonlig makt som står hevet over samfunnet. Det åpner et rom for Webers byråkrati – som arbeider utfra rutiner og nøytral saksbehandling, der alle behandles på samme måte, med utgangspunkt i fastsatte regler. Også her treffer Weber noe sentralt ved den moderne kapitalistiske staten, selv om han ikke nødvendigvis forstår hvordan dette byråkratiet oppstår. Et nøytralt statsbyråkrati blir først mulig når utbyttingen selv blir nøytral og upersonlig, dvs. når det ikke lenger brukes vold eller politiske privilegier for å pumpe merarbeid ut av de umiddelbare produsenter. Dette er også et unikt kjennetegn ved det kapitalistiske samfunnet.

Det ser ut til at Weber er i stand til å peke ut noen viktige kjennetegn ved den moderne kapitalistiske staten, men at Marx må inn i fortellingen for å identifisere nøkkelen til denne utviklingen, i forholdet mellom de umiddelbare produsenter og de som tilegner seg deres merarbeid. Ved å se hvordan dette forholdet utvikler seg i skiftende former, kan man analysere forskjellen mellom føydal politikk, enevoldsstat og den moderne kapitalistiske staten, som et historisk unikt skifte i forholdet mellom økonomisk og politisk makt, et skifte som muliggjør statlig voldsmonopol og en upersonlig, «nøytral» administrering av staten.

Et nytt forhold mellom stat og økonomi

Vi har sett at voldsmakt, enten i statlig eller privat form, ikke lenger er direkte involvert i tilegnelsen av overskudd fra produsentene. Politikk og vold er adskilt fra økonomien på en måte som ikke gjelder for noen annen samfunnsform.¹⁷

Denne adskillelsen er selvsagt ikke fullstendig – og betyr ikke at staten er uavhengig av økonomien eller at økonomien er uavhengig av staten. Stat og økonomi er blitt selvstendiggjort fra hverandre, og forholdet mellom dem forandrer karakter. Staten er fortsatt helt vesentlig for økonomien, men engasjerer seg i økonomiske prosesser på en annen måte, i andre former.

Dette skiftet i statens involvering i økonomien kan kanskje illustreres med en avstikker til nyliberalistiske analyser av statens økonomiske rolle.

I 1938 møttes en rekke intellektuelle til et kollokvium i Paris for å diskutere en bok av den amerikanske samfunnsdebattanten Walter Lippmann. De frammøtte var folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke – grunnleggende skikkelser i den såkalte «nyliberalismen». På møtet blir særlig laissez-faire-liberalismen kritisert for å være ute av takt med tiden, på grunn av dens negative innstilling til staten. «Nyliberalisme» blir foreslått som en merkelapp for en mer statsorientert liberalisme.

Nyliberalismen gis en skarpere organisatorisk form i 1947, med grunnleggelsen av Mont Pélerin Society. Ved det grunnleggende møtet tar Friedrich Hayek – tenketankens første formann – til orde for å rense liberalismen fra en uheldig intellektuell bagasje, deriblant dens mistro til staten. Liberalismen hadde feilaktig tolket liberalismens grunnprinsipp som et fravær av statlig virksomhet, heller enn som en politikk som bevisst antar konkurranse, markedet og pris som dets ordnende prinsipp og som bruker statens juridiske rammeverk for å få konkurransen til å virke så effektivt og fordelaktig som mulig. (mine uthevinger).¹⁸

For Hayek og en rekke nyliberalere er et velfungerende marked også et politisk produkt, i den forstand at det krever en stat som kan opprettholde markedets betingelser. Laissez-faire er derfor «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på», påpeker Hayek.¹⁹ Vi trenger en stat som «planlegger for konkurranse» og sørger for betingelsene markedet trenger for å virke effektivt og fordelaktig.

Listen av oppgaver som inngår i denne beskrivelsen varierer mellom ulike liberalistiske skoler. Eksempelvis de tyske nyliberalerne gir staten forholdsvis mange oppgaver, deriblant å aktivt forhindre monopolisering. Milton Friedman oppsummerer presist i Capitalism and Freedom:

[O]rganiseringen av det økonomiske livet [economic activity] ved hjelp av frivillig byttehandel forutsetter at vi, gjennom statens myndighet, har sørget for: opprettholdelsen av lov og orden for å forhindre det ene individets tvang over det andre, iverksettelsen av frivillig inngåtte kontrakter, definisjonen av eiendomsrettens betydning, tolkningen og iverksettelsen av slike rettigheter og organiseringen av et monetært rammeverk.²⁰

Poenget her er at selv de mest ytterliggående økonomiske liberalister forstår at staten er helt nødvendig for å opprettholde en «fri økonomi», at markedet ikke kan eksistere uten en stat. Samtidig insisterer de på at statlig «planlegging» og «intervenering» i økonomien består av justeringer og forbedringer av markedsøkonomiens rammer og betingelser, ikke direkte inngrep i selve den økonomiske prosessen.

Nyliberalerne er her inne på en relativ sannhet i kapitalistiske samfunn. Under dette bildet sørger prismekanismens automatiske og harmoniske gang for at varer havner der det er behov, og overskuddet i lommene til de som trenger det. Til den økonomiske prosessen i seg selv er ikke staten nødvendig. Men staten må sikre betingelsene som holder markedsprosessen i gang – og forhindre økonomisk bruk av tvang, korrupsjon, svindelforsøk, beskytte eiendomsretten og håndheve kontrakter.

Ved å opprettholde markedsbetingelsene på denne måten er staten også en klassestat, i den forstand at markedets upersonlige virke – der det produseres varer og kjøpes og selges arbeidskraft – hviler på en produksjonsform som forutsetter klassedeling (eksistensen av en eiendomsløs arbeiderklasse), og kontinuerlig reproduserer og utvider denne klassedelingen. Staten er altså ikke en «klassestat» fordi den er kjøpt og betalt av en eller annen kapitalist. Staten er en klassestat i den grad den opprettholder økonomiens betingelser på en i og for seg upersonlig og «nøytral» måte.²¹

Staten er sentral for markedets virkemåte i kapitalismen, men på en distansert måte. Det gjelder å sørge for markedets betingelser og forutsetninger, ikke bestemte økonomiske utfall eller bestemte kapitalistiske interesser.

Dette poenget er viktig fordi det finnes et utall marxistiske og venstrevridde statsteorier som bare snakker om staten som et organ som kontrolleres og korrumperes av kapitalistklassen. Det er ikke særlig fruktbart. Vi kan snakke om «kapitalen» i entall for å vise til et bestemt samfunnsforhold. Den «reelt eksisterende kapitalen», av kjøtt og blod, eksisterer likevel alltid som «mange kapitaler», der hver enkelt er adskilt fra den andre. Mellom kapitalene råder virkelig en bellum omnium contra omnes, som den engelske filosofen Thomas Hobbes sa det, en «alles krig mot alle». Som Hobbes også forstod blir det her nødvendig med en stat som hever seg over de krigende og skaper orden. Kapitalenes «naturtilstand» er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens «klassekarakter» kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.

Geopolitikk, statsmakt og kapitalmakt

Med den indirekte måten staten opprettholder den økonomiske prosessen i kapitalistiske samfunn, kan man se hvordan markedet avhenger av staten. Men avhengighetsforholdet går likevel i en viss forstand også i motsatt retning: staten er avhengig av markedet.

Dette poenget minner om et utsagn av den vesttyske rikskansleren Helmut Schmidt: «dagens profitt er morgendagens investeringer og framtidens arbeidsplasser». I kapitalistiske samfunn, der produksjonsmidlene eies privat, gjøres hele samfunnet avhengig av å «opprettholde den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer denne profitten».²² Slik oppstår – som Adam Przeworski sier det – en grense for politikk, at investering og profitt må beskyttes på lang sikt.

Staten har skattleggingsmonopol i samfunnet. Den henter sin legitimitet fra sin evne til å utføre spesielle oppgaver, eksempelvis militært forsvar og velferd, og ressursgrunnlaget til disse oppgavene bringes til veie gjennom skatt. Statens inntektsgrunnlag er derfor i stor grad avhengig av kapitalakkumuleringens gang – av den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer den.²³ Staten er, for å utføre sine oppgaver, avhengig av profitten og akkumuleringen.

En annen side ved dette finnes i den globale geopolitiske konkurransen mellom stater. Den stat som best evner å fasilitere kapitalakkumulering kan etablere seg som en militær, geopolitisk stormaktaktør. Slik kan militært press framprovosere et skifte i økonomisk politikk, og det finnes et argument for at denne faktoren var viktig for kapitalismens videre utbredelse i Europa.²⁴

Noter:

1. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 196.
2. S. Bagge, Europa tar form – År 300 til 1350, Cappelen akademisk forlag, Oslo 2004, s. 142
3. H. J. Orning, Norvegr – bind I – frem til 1400, Oslo 2011, s. 148.
4. I det følgende bygger jeg selvsagt på Marx’ kapitalismeforståelse, men også på en lesing av denne som særlig ble utviklet av den amerikansk-kanadiske marxisten Ellen Meiksins Wood, i samband med Robert Brenner. Wood døde dessverre i år. Hun står likevel fortsatt som en helt vesentlig referanse for sosialistisk og marxistisk teoretisk debatt, så jeg bruker anledningen til å utbrodere Woods perspektiver. Store deler av det følgende er inspirert av Woods skrifter og foredrag, og de andre delene tror jeg lar seg forene med Wood.
5. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 195–197; E. M. Wood, Democracy against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995.
6. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s. 196.
7. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s 196-197
8. K. Marx. «Økonomisk-filosofiske manuskripter.» I Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Arne Pettersen (red.), 127–312. Falken Forlag, Oslo 1991, s. 51.
9. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte – makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme, Abstrakt forlag 2009, s. 28.
10. E. M. Wood, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?», Rødt tidsskrift, 2016 nr 1, s. 80.
11. B. Teschke, The Myth of 1648 – Class, Geopolitics and the Making of Modern International Relations, Verso 2003, s. 151ff.
12. Ibid., s. 173.
13. E. M. Wood, Democracy Against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995, s. 19–48.
14. Her tar jeg et historisk hopp som kanskje virker – og er – tvilsomt. For å unngå et spørsmål som egentlig er ganske vanskelig unnskylder jeg meg med plassmangel. Det er åpenbart at slaveriet spilte en viktig rolle i tidlige kapitalistiske økonomier. Likevel, at slaveri kan produsere for kapitalistiske markedet betyr ikke at slaveriet er definerende for kapitalismen. For en interessant diskusjon se J. J. Clegg, «Capitalism and Slavery», Critical Historical Studies, vol. 2. no 2., s. 281–304.
15. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte, (se note 5), s. 18.
16. Jf. Å. Birkeland, «Politigeneralisten, den moderne staten og politiets legitimitet – Noen refleksjoner omkring generalistens plass i politiet», s. 41, i H. O. Grundhus (red.) mfl., Polisiær virksomhet, Politihøgskolen, Oslo 2007.
17. Bare for å ha det sagt: dette helt uavhengig av om statsstyret preges av sosialdemokratiske eller økonomisk liberalistiske prinsipper.
18. F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107–118.
19. F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.
20. M. Friedman, Capitalism and Freedom, The University of Chicago Press, Chicago 2002, s. 27.
21. Jf. https://radikalportal.no/2015/10/14/er-staten-det-motsatte-av-markedet/
22. A. Przeworski, «Sosialdemokratiet som historisk fenomen», Vardøger, 1981 nr. 11.
23. T. M. Brink, Global Political Economy and the Modern States System, Haymarket Books, London 2015, s. 60.
24. Jf. E. M. Wood, The Origins of Capitalism – A Longer View, Verso, London 2002.

 

Knut Gjerseth Olsen, Askild M. Aasarød og Jo M. Bredeveien:
Hvem skal eie Norge?
Manifest Forlag, 2015. 143 s.

Boka inngår i Forlaget Manifest sin serie med korte folkeopplysnings- og debattbøker. Formatet er ideelt for daglige reisende på trikk, tog og buss. Eller som meg – en bok for flyreisa Bodø–Oslo. Med merkepenn i handa utheves poeng som kan benyttes i muntlige eller skriftlige debatter.

Temaet i Hvem skal eie Norge? er kapital-kreftenes offensiv i Norge og utenlands for å få tilgang til de nasjonale ressursene som vannkraftressursene, fiskeriressursene, mineralressursene og skogen, samt statens grunnarealer. Dette problematiseres og settes opp mot det det nasjonale regimet Norge evna å lage for å forvalte oljerikdommen da det ble aktuelt på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet.

Regimet for å sikre norsk kontroll over olje-verdiene hadde sin forløper i panikklovene av 1907 og seinere konsesjonslovene og hjemfallslovgivninga. Boka påviser hvordan de politiske agenturene for utenlandsk kapital i Norge nå presser på for å åpne vannkraftsektoren, fiskerisektoren, norske mineralressurser og statens grunn og skoger for private samtidig med oppheving av begrensninger for utenlandsk eie.

Dagens framstøt som i hovedsak kommer i andre sektorer enn petroleumssektoren, settes i kontrast til utviklinga innafor denne sektoren.

De fleste har glemt det nå, selv om de var født den gangen, så det kan være greit å minne om at i 1973 foreslo forløperen til FrP – Anders Langes Parti – på Stortinget at de norske oljereservene skulle selges for 10 milliarder kroner til utlandet (om noen var så dumme å kjøpe de). Da boka gikk i trykken i høst, passerte Oljefondet 7000 milliarder! Boka tar innafor hvert område utgangspunkt i en virkelig historie med levende mennesker som får fram fakta og politikk om hva som virkelig hendte.

I spørsmålet om eierkontroll og nasjonal kontroll over vannkrafta følger vi Troms Kraft og eventyret med det svenske datterselskapet Kraft og Kultur. Det kulminerte i et skandaløst tap anslått til 1816 millioner kroner.

Gjennom å følge en ung fiskers arbeid for å reetablere en fiskekvote som tidligere var knyttet til familiens båt, får vi et grundig innblikk i hvordan systemet med omsettelige kvoter fører til eierkonsentrasjon og fjerning av kvotene fra kystfiskerne. Omtrent samtidig med utgivelsen av boka kom «Sjømatindustrimeldinga» som åpner for at landingsplikten for industritrålerne lokalt til bestemte steder og bruk, skal erstattes av en mer generell regional leveringsplikt. Dette forsterker politikken som undergraver næringsgrunnlaget for kystsamfunna.

Rett før jul havarerte selskapet som drev med utvinninga av jernmalm i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Det har vist seg å bli en av norgeshistoriens største konkurser med krav i boet på rundt 3500 millioner kroner. Hvem som var eiere og satt på noen av de største aksjepostene, er fortsatt ukjent. Det er dokumentert at selskapet ikke fulgte den driftsplanen de hadde fått godkjent av Direktoratet for Mineralforvaltning (DirMin). I stedet drev de en form for rovdrift ved å la være å avdekke gråberg i nødvendig grad for å komme til ny malm i framtida. Nå er driften stanset. En eventuell framtidig gruvedrift på forekomsten vil få ekstra kostnader ved at norske myndigheters pålegg ikke er blitt fulgt. Dette reiser også problemstillinger rundt kapasitet og kompetanse hos DirMin når de lot dette få utvikle seg over flere år uten å ta affære.

Perioden fra konkursen med etterspill kom etter bokas utgivelse. Den følger i stedet kampen om eierinteressene fra Jonas Gahr Støres kamerat, Felix Tschudi, i forhold til eiendommene i Sør-Varanger fram til nå som gruvedrifta synger på det siste verset. Det problematiseres særlig ved at det fortsatt er ukjente (utenlandske ??) eiere som har bidratt til at et stort samfunn igjen er ute å kjøre.

Kapittelet om de norske skogene og Statskog innledes med:

Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne.

Svenskene har alltid verdsatt sin egen skog mer enn hva vi har evnet i Norge. Sverige har både betraktelig større areal og til dels høyere kvalitet. Det forandrer ikke det faktum at den norske skogen tåler en langt høyere utnyttelse. Både som trelast, men mer som biobrensel og råstoff i kjemisk industri inklusive matvareproduksjon. Vi får gjennom boka en reise inn i den forskning og produksjon Borregaard driver som et førstelinjes innovativt industriselskap. Denne leseren lærte i hvert fall mye.

Politisk problematiserer boka også her faren for å miste nasjonal kontroll slik at landet kan kjøpes opp bit for bit av norske, men også utenlandske kjøpere. At jegere utestenges fra tidligere statsallmenning ved salg til private er et lite, men ikke uviktig aspekt ved arealsalgene.

Den sittende regjeringa har ved enkeltstatsråder vært tydelige på at de skal presse så mye majones ut av tuben som de kan mens de sitter med makta. Boka bringer på en lettfattelig måte informasjon som viser hvordan dette skjer. Alle som er engasjert i å bygge motkrefter mot den rådende politikken, bør skaffe seg boka, Hvem skal eie Norge?. Den gir kunnskap og motargumenter med en historisk forankring på en lettfattelig, men ikke overflatisk, måte.

Per-Gunnar Skotåm

Mark Weisbrot:
Failed. What the «experts» got wrong about the global economy
New York: Oxford University Press, 2015, 312 s.

Jim Stanford:
Economics for everyone, A short guide to the economics of capitalism
London: Pluto Press, 2015, 430 s. (2. utg.)

Begge disse bøkene er leseverdige. De leverer knusende og veldokumentert kritikk av nyliberalismens idéer og den nyliberalistiske politikken fra slutten av 1970-tallet og helt fram til dags dato. Begge peker på at «løsningene» til det internasjonale pengefondet IMF og den europeiske sentralbanken ECB og nyliberalistiske regjeringer har vært fiaskoer og gjort varig skade. De har ikke gjenreist vekstkraften, men bare sørget for at gapet mellom noen få rike og folk flest er økt kraftig.

Begge legger stor vekt på at det innenfor kapitalismen finnes bedre alternativer enn den politikken som nyliberalistene har ført. Begge tar sterkt til orde for at man må bruke de mulighetene kapitalismen rommer for å gjennomføre disse bedre alternativene, og de prøver å løfte fram eksempler på at dette er gjort i praksis enkelte steder, dels i latinamerikanske land og dels i nordiske land.

Er en bedre kapitalisme mulig?

Mark Weisbrot (61) er samfunnsøkonom med doktorgrad fra University of Michigan. Han har bl.a. arbeidet mye med latinamerikanske lands økonomi og politikk, og han er en mye brukt skribent og kommentator. I Failed konsentrerer han seg fullt og helt om å presentere mye og overbevisende materiale om IMFs og ECBs totale fiasko, og han argumenterer for at alternativ politikk innenfor kapitalismens rammer gir store, ubrukte muligheter. Boken har et globalt perspektiv. Han peker på de såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), med særlig vekt på at Kinas økende betydning skaper nye muligheter, og at flere latinamerikanske land har prøvd å iverksette en alternativ politikk i praksis.

Failed er ikke en antikapitalistisk bok. Dens budskap er at en annen politikk innenfor kapitalismen kunne ha gitt mye bedre resultater – i motsetning til nyliberalismen, som har feilet fullstendig. Mye av dette er for så vidt riktig, men Weisbrot befinner seg omtrent utelukkende på det storpolitiske planet og på regjeringsnivå – de styrendes nivå. Han er ikke inne på muligheten av at det finnes grunnleggende drivkrefter i kapitalismen som med nødvendighet fører til angrep mot folks interesser. Han skriver ikke om hvilken voldsom mobilisering av makt fra arbeiderklassens side, fra folk flest sin side, som er nødvendig for å presse gjennom bedre alternativer. Og han sier selvsagt ikke noe om hvorfor denne voldsomme mobiliseringen bare skal begrense seg til å forbedre kapitalismen og ikke oppfordres til å gå videre – til å erstatte kapitalismen med et samfunn der flertallet faktisk styrer og der flertallets interesser er avgjørende.

Inspirerende fagkritikk

Jim Stanford (54) er utdannet samfunns-økonom med en mastergrad fra University of Cambridge og en doktorgrad fra New School for Social Research i New York.

I Economics for everyone har han satt seg fore å gi en innføring i samfunnsøkonomi som skiller seg kraftig fra den versjonen som i all hovedsak foreleses på universiteter og høgskoler. Den får skikkelig juling. Særlig går det ut over nyklassikerne, men fagkritikken hans rammer også videre enn det, og den bør være til stor inspirasjon for studenter. Både pedagogisk og politisk preges boken av at han har holdt utallige kurs i samfunnsøkonomi for fagorganiserte. Han har i en årrekke vært tilknyttet det kanadiske bilarbeiderforbundet. Han prøver å se saken fra arbeiderklassens side. Pedagogikken i boken er noe av det beste jeg har sett, framstillingen er klargjørende og ofte direkte underholdende.

I bokens del 2, 3 og 4 setter han seg fore å presentere kapitalismens grunnleggende trekk, kapitalismen som system og kompleksiteten i kapitalismen. Her er mange viktige fakta. Bl.a. er framstillingen av kredittsystemet og bankenes rolle pedagogisk god, og den gjør kompliserte forhold begripelige. Den går utenpå det aller meste av det jeg ellers har sett. Og ikke minst tar Stanford livet av en rekke myter som nyklassiske teoretikere og nyliberalistiske politikere presenterer som opplagte sannheter.

Men så skjer det noe pussig. Midt i del 3 om kapitalismen som system kræsjer han.

På sidene 155–157 er Stanfords tema bedriftenes investeringer under nyliberalistisk politikk fra 1970-tallet og til i dag. Her presenterer han en graf som viser at OECD-landenes bedrifter helt siden midten av 1970-tallet har hatt en kraftig reduksjon i den andelen av bruttonasjonalproduktet som brukes til nettoinvesteringer i fast kapital. Dette er helt korrekt og egentlig veldig oppsiktsvekkende, fordi nyliberalistisk politikk med skatteletter og større frihet for kapitalistene til å gjøre som de vil, jo nettopp markedsføres med at den øker motivasjonen til å investere og skape økonomisk vekst. Her stiller han også det betimelige spørsmålet: Hvorfor har den kraftige politikkendringen som nyliberalistene gjennomførte, gitt en slik dårlig respons fra verdens kapitalister? Og så kommer Stanfords merkelige svar: «Det er en ubesvart gåte»!

Hvor ble det av profittraten?

Ett av de svarene som antydes på denne «gåten» er at kanskje har det noe å gjøre med den formålsløse hyperaktiviteten i finansmarkedene. Eller kanskje har investorene forstått at sentralbankenes stramme politikk begrenser den globale veksten. Men så blir han igjen spørrende: Konkurransehensyn skulle jo likevel tilsi at det enkelte selskap skulle satse på å prøve å vokse på bekostning av konkurrentene? Han mener at nyliberalismen har lyktes med å gjenreise kapitalistenes profitt og makt, og dermed må altså båndet mellom løpende profitt og framtidige investeringer ha blitt kraftig svekket. Som forklaring på det peker han (helt korrekt) på at mange av de store selskapene har lagt seg opp kolossale berg av kontanter og likvide plasseringer – i stedet for å investere. Så avslutter han høyttenkningen sin med en hypotese om at kanskje har kapitalistene mistet den sterke lysten til å øke rikdommen sin, og at de i stedet vil øke sitt eget luksusforbruk.

Snakk om mageplask! Kjære Stanford, hvor er drøftingen av profittratens utvikling? Hvor har du gjort av Marx sin omdiskuterte og viktige lov om profittratens fallende tendens? Forfatteren nevner ikke dette temaet i det hele tatt i boken sin. Han berører riktignok de enkelte bedriftenes profittrate, men den generelle profittraten er borte vekk. Enkelte steder nevnes profittmengden, men den må jo sees i forhold til den investerte kapitalens størrelse for at det skal være mulig å si noe om lønnsomheten – altså profittraten. I virkelighetens verden er det en nær sammenheng mellom utviklingen av profittraten og utviklingen av de produktive investeringene. Fram til ca 1982 falt den generelle profittraten i de viktigste kapitalistiske landene. Så er det helt riktig at den nyliberalistiske offensiven med Thatcher og Reagan stoppet det fallet og fikk profittraten til å stige noe fram til ca 1997. Men dette skyldes i stor grad påvirkning fra den stadig villere finanskarusellen, og det er vanskelig å si hva den «egentlige» profittraten var. Etter 1997 har den sannsynligvis gått noe ned, og i hvert fall er den på kraftig nedtur nå. Michael Roberts behandler dette grundig på sin blogg, f.eks. denne fra juli 2011.

Stanford nevner faktisk selv at pengene gjerne går inn i finansmarkedene hvis investorer kan tjene mer på investeringer i finanspapirer enn på reell næringsvirksomhet med sin langvarige kapitalbinding og tilhørende risiko. Dette er blitt særlig viktig de siste tiårene: Kapitalen øker og øker, men produktive investeringer framtrer i stadig større grad som lite lønnsomme, særlig i forhold til forhåpninger om stigende aksje- og eiendomsmarkeder. Uansett hva man måtte mene om forløp og effekter: Dette er et helt sentralt tema å drøfte i en framstilling av kapitalismens utvikling. Her er det vekk.

Et alternativ må peke ut over kapitalismen

Denne svikten setter også sitt sterke preg på bokens del 5, som omhandler utfordringene og alternativene. Et sentralt poeng for Stanford er dette: Nyliberalistene hadde sitt politikkalternativ klart da situasjonen ble kritisk på tampen av 1970-tallet. Det burde også progressive krefter ha hatt. Derfor må vi nå utvikle alternativ politikk og alternative visjoner, slik at vi er klare til å sette makt bak disse kravene ved neste korsvei. Men med en så overflatisk forståelse av hva det er som driver fram kapitalistenes og regjeringenes beslutninger, og så uklare forestillinger om drivkreftene bak kriseutviklingen, havner Stanford rett og slett opp i ganske perspektivløs politikk à la Keynes.

Punktet «En progressiv agenda, og hvordan vinne fram med den» er det han selv kaller en ønskeliste, med høyere lønn, bedre arbeidsforhold, gi alle en jobb, regulere og stabilisere finansaktiviteter, redusere ulikheten mellom rik og fattig – og mye annet bra. Men blir ikke dette illusjonsmakeri, og blir ikke ønskelisten hans akkurat det: En liste med fromme ønsker? Han skriver riktig nok litt (men lite) om at det er nødvendig å satse på aktivisme og organisering. Men når profittraten er lav, er rommet for en alternativ politikk innenfor kapitalismen lite. Det betyr at det stilles særlig store krav til slagkraftig mobilisering for å kunne oppnå noe. Det burde ha fått større plass i boken.

Klimakrisen, miljøkrisen, krigene som driver millioner på flukt, den fullstendig unødvendige fattigdommen, det manglende framtidshåpet for milliarder av mennesker – dette er utfordringer som krever et perspektiv som også går utover kapitalismen. Stanfords alternativ sammenfaller i stor grad med den såkalte nordiske modellen, før den ble utsatt for nyliberalistisk angrep, som i Norge har kommet vekselvis fra AP og H/FrP. En alternativ politikk som ikke har med seg nødvendigheten av å gå utover kapitalismen, blir ganske flat. Det svinger av bokens første del. Det er ikke så mye sving igjen i den siste delen.

Torstein Dahle

Tamáz Krausz:
Reconstructing Lenin,
an intellectual biografi
Monthly Review, 2015, 552s.

Reconstructing Lenin, er ikke en biografi i vanlig forstand, ikke en kronologisk gjennomgang av hva han gjorde, hva han tenkte og skrev. Men den starter med Lenins oppvekst, og er så organisert i kapitler etter store tema: Russisk kapitalisme og revolusjon, bolsjevisme i teori og praksis, 1. verdenskrig og det nasjonale spørsmålet, staten og revolusjonen, diktatur og demokrati i praksis, verdensrevolusjon, og sosialisme: mulighet eller utopi?

Denne måten å organisere boka på gjør at de som ikke har lest noe om den russiske revolusjonen eller tida rund det forrige århundreskiftet, vil slite litt. Men ting ting faller på plass også kronologisk, etter hvert, med litt tålmodighet.

Åpningskapitlet om Lenins oppvekst gjorde meg litt skeptisk, tonen var i overkant smigrende, men det er en skildring av en tid for ikke så lenge siden, og allikevel veldig annerledes. Jeg var på jakt etter en kritisk vurdering for å se om det er å lære noe av erfaringene med den første skikkelige, sosialistiske revolusjonen. Men skepsismen gikk fort over. Det er en god bok. Den fikk fjorårets Deutscher Memorial-Prize.

Hensikten med å lese historie for sosialister kan ikke være å finne oppskrifter fra fortida, men å se om det er noe i måten å andre tenkte på og gjorde som kan inspirere til tenkning og praksis idag og framover. Boka var også en anledning til å se kritisk på egne, tidligere standpunkter, som eks-ml-er men marxist.

Det russiske tsardømmet som endte i revolusjonen i 1905, var blant de mest grusomme, landet blant de mest fattige, produksjonsmåten blant de mest tilbakeliggende og analfabetismen ekstrem. Det var jødeforfølgelser og sult, mens tsarfamilien med dens hoff levde i ekstrem luksus.

Hvordan var det mulig å tenke seg en sosialistisk revolusjon i dette landet? Opprør ja, i første omgang borgerlig demokratisk revolusjon der en stadig større arbeiderklasse skulle vokse fram og skoleres i kamp av bolsjevikene. Men tanken om at det skulle bli en verdensrevolusjon (mest Europa) gjorde det lettere å tenke seg et rødt Russland, for Lenin. Nå ble det ikke en gang revolusjon i Tyskland, som han håpet og satset på, men den andre verdenskrigen endte med at sovjetene – dvs mest bolsjevikene – fikk/tok makta. Vestmaktene intervenerte militært og det var borgerkrig fra 1917 til 1919. Befolkninga i de store byene holdt på å sulte ihjel, og krigskommunisme ble innført med rekvirering av korn fra bøndene sånn at for eksempel hovedstaden St. Petersburg ikke skulle miste halve befolkninga pga mangelen på mat.

Det er vanskelig å gå inn og dømme disse udemokratiske metodene, under en borgerkrig med støtte fra Vestens imperialistmakter. Vilkåra var dårlige og kunnskapen var lav i befolkninga, bare hver fjerde arbeider kunne lese. Folk sulta ihjel. Det var unntakstilstand.

Lenins taktikk – for det var mye Lenin, og det var mye for eller imot han – var å forsvare den russiske/sovjetiske staten ved å gi borgerskapet tilbake makt, NEP-perioden. Det var en overgangsperiode i overgangsperioden, altså ett skritt tilbake i kampen for det klasseløse samfunnet, men under en form for statlig kontroll. Krausz verken skjønnmaler eller bortforklarer, ei heller påstår han at Lenins taktikk var den eneste av mulige.

Den røde tråden, og det virkelige prinsippet til Lenin, var revolusjon. Kapitalismens vareøkonomi bygd på profitt skulle erstatte produksjon for å tilfredsstille behov. Rundt dette hovedståstedet var Lenin en pragmatiker, jfr. NEP.

Det filosofiske ståstedet til Lenin var historisk materialisme, at det er virkeligheten, samfunnet, produksjonen, organiseringa og klassekampen som reproduseres i rådende tanker. «De herskende tanker er de herskendes tanker.» Derfor, mente Lenin, produserte ikke fagforeningskampen erfaringer og tanker som gjorde arbeiderklassen revolusjonær, «bare» radikal. Dagskampen og fagforeningskampen ga nyttige kamperfaringer – og var ikke minst viktig for å forbedre velferd og levekår – men det ble ikke noen revolusjon ut av det. Lenin kalte dette «økonomisme», i dag er det enkelte som bruker begrepet «arbeiderisme», og Lenin skriver om det i Hva må gjøres?.

Jeg tror Lenins forståelse av hvor tankene kommer fra, har mye for seg. Hans konklusjon var at det var Partiet som skulle tilføre en vitenskapelig teori om revolusjon utenfra. Men siden Lenin var en pragmatiker, er det vanskelig å lese hans teori om partiet som en oppskrift på et sosialistisk /kommunistisk parti.

Boka til Krausz mener ikke noe om partiteori generelt, ei heller om Lenins svar var det eneste riktige eller mulige den gang. For egen del er det på spørsmålet om partiteori jeg har skiftet mest standpunkt i forhold til Lenin. AKPs overdrevne sikkerhetspolitikk og bruk av Hva må gjøres? for å rettferdiggjøre partiets særegne rolle på utsida, var dogmatisk. Lenin ville nok ikke tenkt sånn i dag, pragmatikeren.

Det spennende med Lenin er at han løfter de store spørsmålene, selv når kampene pågår som verst. Han trengte «oversikts-kart» for å gå ned i det som skulle gjøres i det aktuelle og i det «små». Disse «kartene» ble bøker og artikler, enorme mengder. Det viser seg at bokreolen med Lenins samlede ikke en gang var alt. Nyere dokumenter er funnet som Krausz dokumenterer at er sensurert av Stalin, i hans partikamp og terror.

Mye er sikkert interessant for historikere og samfunnsforskere av ulike politiske farger, men Staten og revolusjonen og Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium må jeg lese nok en gang, for å se om det er noe til nytte i klassekampen i Norge og mot Norge som imperialiststat. Jeg holder fortsatt på at kapitalismen som samfunnssystem må forandres grunnleggende for å oppheve utbytting og undertrykking i stor skala.

Erik Ness

Arbeiderhistorie

www.arbak.no

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek blei grunnlagt i 1908, og er et uunnværlig dokumentasjonssenter som dekker både internasjonal arbeiderbevegelse og norsk venstreside. ARBAK utgir også årboka Arbeiderhistorie, som ofte får egen omtale her i Rødt! Men nå har det fantastiske skjedde: Alle årganger helt tilbake til midten av 1970-tallet, da Pax forlag starta med Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, er nå lagt ut gratis på nett. Det er lett å bla gjennom de mange årgangene og hente opp (eller laste ned) akkurat det man har lyst på. En gullgruve, vi bukker og takker!

China Labour Bulletin

http://www.clb.org.hk

China Labour Watch

http://www.chinalaborwatch.org

Det er riktig at Kinas offisielle fagbevegelse i all hovedsak opptrer som en forlenget arm for parti og stat. Men betyr så langt fra at det ikke foregår kamper om lønn, arbeidsforhold og retten til uavhengighet organisering innafor verdens største industriarbeider-klasse. Begge disse organisasjonene gjør en stor innsats for å dokumentere det massive omfanget som aksjonene har, ofte med resultater, i alle fall lokalt. De er også gode på å granske og rapportere om lønns- og arbeidsvilkår i fabrikker som utgjør en del av den globale storkapitalens velorganiserte produksjons- og omsetningskjede. Det er nok å ta av, vi får vite at 85 % av USAs forbruk av leiketøy, til en verdi av nærmere 200 milliarder kroner, blir produsert i Kina. I tillegg til nyhetsoppslag, er det i blant lengre analyser og gode kart.

Against the Current

https://www-solidarity-us.org/atc

Counterpunch

http://wwwcounterpuch.org

In The Times

http://inthesetimes.com

I disse tider, hvor vi tvangsfores med detaljer fra din minste delstaten i USA, er det godt å vite at det finnes et mangfold av nettsider som tilbyr alternativ informasjon og analytiske bidrag fra et radikalt/sosialistisk/marxistisk/revolusjonært perspektiv (stryk det som ikke passer). Det er ikke lett å måle seg med http://www.jacobinmag.org, men alle disse tre ressursene inneholder spenstige artikler og kommentarer, ikke bare om USA, men om den del av verdens som faktisk befinner seg utenfor landets grenser. Alle tre gleder seg over at Sanders kampanje på sikt kan bli en oppvåkning, men ingen av dem har noen illusjoner. Felles for alle tre er også at de advarer sterkt mot argumentet, som er populært i store deler av Arbeiderpartiet, om at Hillary Clinton tross alt er kvinne. En feministisk drøm: Hun kan bli første kvinnen i historien som kan sende en atombombe mot Iran.

Velferdesprofitørene handler om dem som tjener seg rike på skattepenger. Penger som skulle gått til offentlige velferdstjenester, men som havner som profitt i kommersielle selskaper.

Jorun Gulbrandsen har snakket med forfatteren, Linn Herning.

Linn Herning jobber i For velferdsstaten. Hun er utdannet i historie, fransk og utviklingsstudier, og har politisk bakgrunn fra Attac.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer, skriver lærebøker og var leder av AKP (1997–2006).

Jeg har lenge strevd med å forstå hvordan det kan bli millioner av kroner i overskudd ved å drive barnehager. Jeg har kjent dem på nært hold i ganske mange år, jeg kjenner folk som jobber der, mange av oss er med i samme fagforening. Og aldri har jeg sett annet enn at de mangler sjøl billige, små ting, en stol til voksne, vikarer, de er for få ansatte … Hvor kommer de millionene fra, som noen går avgårde med? Jeg skjønner det bedre nå, etter at jeg har lest boka di, men det er litt for fantastisk fortsatt.

Det er ikke vanskelig å drive en barnehage billig. Det er bare å ta inn haugevis med unger. 2 ansatte på 100 unger er veldig billig. Det som er vanskelig er å drive billig og bra. Det alle må vite, er at de kommersielle selskapene får pengene sine fra skattepengene. De har dermed garanterte inntekter. De får penger til å betale lønninger. Til pensjonskasser. Til drifta. Og de får foreldrebetaling. De får det samme som de offentlige barnehagene, men har som jeg forklarte, mindre utgifter hvis de driver helt likt. Og så kan de kutte litt her og der i tillegg fordi det er vanskelig å kontrollere. For barnehagene har det for eksempel vært vanlig å ta inn litt flere barn per ansatt. Dette er en ekstremt lukrativ måte å drive et kommersielt selskap på. Veldig spesielt.

Her er vi i gang med samtalen, men før jeg skriver mer om den, skal jeg fortelle om Linn Hernings opptreden i Trondheim. Jeg satt på dagtoget fra Oslo i slutten av januar. Reisemålet var Trondheimskonferansen, et årlig treff for fagforeningsfolk fra hele landet, en 5–600 stykker, fra offentlig og privat sektor, kvinner og menn, som bruker helga til å styrke solidariteten og kampmulighetene i arbeiderklassen. Jeg hadde meldt meg på for å lære, og i pausene skulle jeg stå på stand for Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og prate med folk. Noen uker før hadde tidsskriftet Rødt!, spurt om jeg kunne intervjue Linn Herning, forfatteren av boka Velferdsprofitørene.

Med vindusplass på toget og nydelig vær, kom jeg nok til å se mer ut enn i boka som jeg skulle lese, tenkte jeg, men skulle ta min sterke disiplin og kulepenn i bruk. Reisa blei ikke slik jeg hadde tenkt. I stedet for å tvinge meg til å lese, tvang jeg meg til å se ut. Jeg trodde jeg var et middels opplyst menneske. Feil. Jeg hadde vært direkte uopplyst. Jeg leste og ble sjokkert!

Jeg vil fortelle fra innledninga hennes i Trondheim, og fra samtalen med henne uka etterpå. Samtidig vil jeg så sterkt jeg kan be folk om å lese boka, den er lett å lese, oversiktlig, spennende, har et vell av opplysninger og forklaringer om hvordan velferdsprofitørene jobber på sitt slue vis.

Linn Herning i den aller største salen

Vi er altså på Trondheimskonferansen, i Trondheims største kinosal, det er stappfullt og det er fredag ettermiddag den 29. januar 2015. Linn Herning setter på seg bøyla med mikrofonen, hun går omkring og snakker, energisk, uten manus og viser bilder. Bilder av oppslag i aviser.

Jeg skal snakke om velferdsprofitørene, om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene.

Herning forteller: Nettavisen skrev 6. mai 2015 om Norges ukjente milliardærbrødre. Seks milliarder og 12000 ansatte. Brødrene Adolfsen. Roger og Kristian. Hvor kommer de seks milliardene fra? Det meste er skatte-penger. De driver i liten grad med ordinær næringsvirksomhet. Tvert imot: Skattefinansierte velferdstjenester er nå deres hovedvirksomhet.

De starta med hotellkjeden Norlandia, så Norlandia Care med sykehushotell og sykehjem; de driver Norlandiakjeden med sykehushotell, sykehjem, hjemmetjenester, barnehager; de eier Aberia som driver med barnevern og rusinstitusjoner. I 2014 så de en ny vekstbransje: Flyktningemottak! De kjøpte Hero, som nå er Norges desidert største flyktningemottakskjede og er nest størst i Europa. Da de kjøpte Hero, tok de 98 millioner skattekroner ut av den norske mottaksdriften. 50 millioner i ekstraordinært utbytte og 48 millioner flyttet til en annen del av selskapet. Skattekroner som skulle gått til mottakene.

Herning forteller at konseptet vekker oppsikt internasjonalt. En amerikansk næringslivsavis, Bloomberg Business Week  lagde førstesideoppslag om Norge og Adolfsen-brødrene i det første nummeret i 2016. «The Refugee Gold Rush» handla om Norge og Adolfsen-brødrene. Så spesielt er konseptet. Er dette Skandinavia? spør utenlandske journalister.

Finansavisen fortalte den 8. september 2015: Barnehageektepar i oljeskvis. Herning forteller: Eli Sævareid og mannen Sigurd Aase har fått penger av det offentlige for å bygge og drive barnehager, og eier den største barnehagekjeden i Norge, FUS/Trygge Barnehager, med 160 barnehager i 80 kommuner. Finansavisen skriver at eierne har investert 700 millioner kroner i et oljeserviceselskap. For å klare denne investeringen mener avisa at har ekteparet har lånt penger med sikkerhet i barnehagene sine, som er bygd og drevet med skattepenger.

Skoler også. Det er ikke lov å ta privat profitt ut av skoledrift. Likevel skrev Dagens Næringsliv den 31. oktober 2015 at Peder og Nocolai Løvenskiold hadde tømt skolekassa for 100 millioner. Det gjaldt den tidligere fagskolen, nå høyskolen, Westerdals. De hadde fått en milliard i statsstøtte. Og tok altså ut 100 millioner gjennom et smutthull de mente de hadde funnet i loven. Etter mye oppstyr ble pengene ført tilbake til skolen, men Løvenskiold-brødrene mener fortsatt at det de gjorde var lovlig.

Herning oppsummerer så langt: Den norske offentlige sektoren er en stabil betaler, den er en øy av ro, lykke og velstand i ellers ustabile økonomiske tider. I Sverige har velferdsprofitørene fått mer profitt ved å drive skattefinansierte velferdstjenester enn ellers i næringslivet. Vi har ikke tall for Norge, men det er grunn til å tro at det samme gjelder her.

Så går hun løs på skatteparadisene:

Mange kommersielle velferdsbedrifter eies nå av finansielle oppkjøpsfond. Dette er fond som samler inn internasjonal finanskapital med en lovnad om at i løpet av 10 år så skal de gi en høyere profitt enn hva børsen kan gi. Med lomma full av penger kjøper så fondene selskaper for å omstrukturere eller feite dem opp ved å øke egenkapitalen. Deretter selger de selskapene igjen etter 3–7 år. De aller fleste oppkjøpsfond er registret i skatteparadis, og mange av dem eier selskaper som driver skattefinansierte velferdstjenester i Norge.

For eksempel:

• Attendo. Driver sykehjem og hjemme-tjenester. Eies av oppkjøpsfondet IK Invest som holder til i Jersey. I 2014 ble det avslørt at deler av Attendo ikke hadde betalt skatt i Sverige. Det er ikke gjort undersøkelser i Norge.
• Espira. Driver barnehager. Eies av den svenske utdanningskjeden AcadeMedia som igjen er fulleid av oppkjøpsfondet EQT som holder til i Guernsey.
• Sonans. Driver videregående skoler, offentlige og for privatister. Hovedeier er oppkjøpsfondet Procuritas som holder til i Guernsey.
• Aleris. Driver med helse, omsorg, barnevern m.m. Eies av Wallenberg-familien gjennom det svenskregistrerte investorfondet Investor. Ikke direkte eierskap fra skatteparadis, men har en struktur med datterselskaper i skatteparadis som tilrettelegger for skatteminimering.

Linn Herning hadde mye mer på hjertet. Alle lysbildene fra innledninga ligger på nettet (http://loitrondheim.no/). Jeg hopper til avslutninga, hvor hun sier:

For velferdsstaten har jobbet imot privatisering av velferdstjenester helt siden etableringen i 1999. Forskjellen fra da til nå er at nå kan vi flytte debatten fra «sånn kommer det bli» til «sånn er det». Nå kan vi vise konkret hvordan dette har fungert. Vi har 20 års erfaring med kommersielle aktører – i Norge. Da kan vi diskutere de konkrete utfallene. Synes vi dette er greit? Hvis nei – hvor mye penger og makt skal vi gi fra oss før vi har tenkt å gjøre noe med det?

Her passer det å stoppe fortellinga om Linn Hernings tale i Trondheim. Noen dager etter hadde vi nemlig en samtale på jobben hennes på Tøyen i Oslo. Hun er nestleder og rådgiver i For Velferdsstaten.

Det er mulig å stoppe velferdsprofitørene

Det første jeg lurer på, er om kommersielle og offentlige velferdstjenester kan leve i fredelig sameksistens?

Nei. Jeg tror ikke det. I alle fall ikke når vi ser at dette er rene velferdsprofitører. Aktører med så klare profittmotiver kan over tid ikke eksistere sammen med en offentlig finansiert velferdsstat. At noen tjener seg styrtrike på skattepenger, undergraver folks skattevilje. Derfor er kommersielle aktører en grunnleggende utfordring for hele konseptet velferdsstat i Norge, i hvert fall når det gjelder velferdstjenestene.

Hvorfor tror du ikke det? Vil vi ikke venne oss til det? Eller har de så mange lure smutthull som gjør at de hele tida vil presse nivået ned, også i offentlig sektor?

Det er veldig mange elementer i dette, men to ting er grunnleggende: For det første introduserer de kommersielle aktørene en konkurranse- og markedstenkning som passer dårlig for velferdstjenester. For det andre fører kommersielle aktører på disse områdene til at penger som skulle gått til velferd, i stedet havner i lomma på privatpersoner.

Ut over disse grunnleggende poengene, får kommersielle aktører ulike konsekvenser i ulike sektorer alt ettersom hvordan finansieringen og organiseringen er i de ulike sektorene.

Norges største velferdskonsern etter omsetning i 2013

• Aleris: 1 868 000 000
• Norlandia Care Group AS: 1 417 000 000
• Espira Gruppen AS: 1 149 000 000
• Trygge Barnehager/FUS A/S: Ukjent
  (Velferdprofitørene s. 54)

Likningsformuen til eierne av FUS/Trygge barnehager:

• Eli Sævareid 26,7 millioner
• Sigurd Aase 25,7 millioner
• Tre barn har 100 millioner hver
  (Velferdsprofitørene s. 52)

Profitt

Det er forskjellen mellom summen av de offentlige midler som tildeles en velferdstjeneste, og hvor mye som faktisk brukes til tjenesten som avgjør velferdsprofitørenes private profitt.
(Velferdsprofitørene s. 17)

Hvis du ser på sykehjemssektoren og barnehagesektoren, så er dynamikken der veldig ulik. Innen sykehjem er det bruk av anbudskonkurranser som i hovedsak har åpnet for kommersielle aktører. Selv om anbudskonkurransene avgjøres både av pris og kvalitetskriterier, så vet vi at pris er viktigst, og at anbudsrunder derfor blir en prispresser. Det vil si at det blir en konkurranse om hvem som kan levere de billigste tjenestene. Når sykehjem skal drives billigere, må man kutte kostnader. Og når 80 prosent av kostnadene i et sykehjem er personalkostnader, så er bemanning, lønn og pensjon de åpenbare salderingspostene. I de kommersielle sykehjemmene ser vi lavere bemanning, lavere kompetanse, lavere lønn og lavere pensjon. Denne priskonkurransen får konsekvenser både i de kommersielle og i de kommunale sykehjemmene. For man ser jo at når avstanden mellom de kommersielle og de kommunale blir stor angående kostnader, blir det et veldig press på de kommunale også. Oslo, som er den kommunen som har dratt konkurranseutsetting av sykehjem lengst, er etter sigende også den kommunen som bruker minst på de kommunale sykehjemmene. Og kostnadskuttene går naturlig nok utover kvaliteten.

I barnehagesektoren er det helt annerledes. Der er det ikke først og fremst anbudskonkurranser som har gitt rom for de kommersielle selskapene, og det har heller ikke vært en priskonkurranse nedover. Tvert imot så har inntektene til de private barnehagene gått dramatisk opp de siste 15 årene. De kommersielle barnehagene har kommet som en følge av oppkjøp av allerede eksisterende private eller offentlig barne-hager, og som nyetableringer under den store barnehageutbyggingen. Derfor er ikke hovedproblemet i barnehagesektoren en konkurranse nedover om pris og kvalitet, men heller overfinansiering av kommersielle barnehager, samt et stort tap av demokratisk styring av barnehagene og en dramatisk maktforskyvning i sektoren.

Hva mener du med overfinansiering? Er det ikke likebehandling av private og offentlige barnehager?

Det er nettopp definisjonen av «likebehandling» som er det snedige med barnehagesektoren. Slik finansieringen av barnehager skjer i dag, skal private barnehager ha like mye penger fra kommunen som kommunen bruker per barn i sine egne barnehager. I 2002 da man inngikk Barnehageavtalen om å skaffe full barnehagedekning, hadde de private barnehagene kun rett på 85 prosent av hva de kommunale fikk fra det offentlige. Nå skal de altså ha 100 prosent. Ved første øyekast høres det rimelig ut og kan fortjene betegnelsen «likebehandling». Men de offentlige og de private barnehagene har verken like kostnader eller like plikter. Konsekvensen er at man får en forskjellsbehandling der de kommunale barnehagene kommer svært dårlig ut. Det ene er kostnadsstrukturen, da særlig tariff- og pensjonsavtalene, som ikke er like, og som gjør at det er dyrere å drive en kommunal barnehage enn en privat. Det vil si at når lønn og pensjon er betalt i barnehagene, vil det være mer penger igjen i en privat barnehage enn i en offentlig. Hvor mye avhenger av hva slags avtale man har. Derfor ser vi for eksempel at det har vært flere tilfeller av tariffhopping i barnehagene, altså at eieren skifter til en annen arbeidsgiverforening for å få en tariffavtale eller pensjonsavtale som er billigere. Når man i den private barnehagen har penger til overs etter personalkostnadene, så er det opp til eieren om dette skal tas ut som privat profitt eller går til bedre barnehage.

Det var finansieringen. Hva mener du med at man har tapt demokratisk styring?

Kommunen har full råderett over sine egne barnehager og kan for eksempel bestemme bemanningsnorm, åpningstider og ulike satsninger på språkopplæring, ernæring eller miljø. Men de har ingen råderett over de private barnehagene. Disse skal kun følge Barnehagenloven, og kan ikke pålegges noe utover hva som står i den. De kan selvfølgelig velge å samarbeide med kommunen, men kommunen kan ikke tvinge dem. KS ga i fjor ut en interessant rapport om kommunen som barnehagemyndighet der de konkluderer med at dagens barnehagelov ikke gir kommunene tilstrekkelige virkemidler til å sikre en akseptabel kvalitet i private barnehager. Det er jo en utfordring for en felles finansiert velferdsstat, at du får inn kommersielle aktører som mer eller mindre kan sette sine egne premisser for virksomheten.

Og så sier du at det har skjedd en dramatisk maktforskyvning i barnehagesektoren. Hva mener du med det, og hvilke konsekvenser får det?

Det finnes et godt eksempel på det. Den rødgrønne regjeringa ville redusere profitten i barnehagene, men trakk tilbake forslaget etter massivt press fra de kommersielle barnehagene.

Barnehagekapital til kamp

Det er en historie som nesten kunne stått i en kriminalroman. I boka di skriver du:

I april 2010 la den rødgrønne regjeringa fram et lovforslag om innstramning av barnehageeiers mulighet til å hente ut privat profitt. Lovforslaget regulerte både utbytte, oppbygging av eiendomsverdier og flytting av offentlig bevilgede barnehagekroner over i andre selskaper.

Regjeringen foreslo ikke å innføre et forbud mot uttak av verdier slik vi har i privatskoleloven, bare begrensninger. Men de kommersielle barnehagene gikk til massivt motangrep. De truet med å nedlegge barnehagene. Private barnehager utgjør nesten 50 prosent av barnehagene i Norge, og når de kommersielle eierne fremstår som talspersoner for disse slik de gjorde gjennom Private barnehagers landsforbund, får de også et sterkt maktmiddel. I tillegg brukte de masse ressurser på lobbyvirksomhet, blant annet gjennom å leie inn nylig avgåtte statsråd Bjarne Håkon Hanssen som da var blitt PR-rådgiver i First house. Det er mye å si om denne historien, men resultatet er det mest skremmende. Det endte med at regjeringa trakk forslaget, som i tillegg til å være en flertallsregjering, hadde støtte fra KrF i Stortinget. Når en liten interessegruppe av kommersielle barnehageeiere klarer å bekjempe et bredt flertall i Stortinget, er det et svært godt eksempel på at de har fått stor makt.

Sentralisering

Etablerer de kommersielle seg i det hele tatt i utkant-Norge?

Igjen så ser vi forskjeller i de ulike sektorene. Hvis du ser på skole- eller helsesektoren, får du en veldig sentralisering fordi selskapene selv bestemmer hvor de skal etablere seg. De kommersielle videregående skolene og de kommersielle sykehusene er midt i sentrum av våre storbyer, der det er størst marked. Vi har også delvis sett det på etableringer av nye barnehager. Dersom man derimot konkurrerer om et driftsanbud for et allerede etablert sykehjem, så er situasjonen en annen.

Et kjennetegn ved velferdsstaten er at det skal være et likhetsprinsipp, folk skal ha de samme mulighetene i hele landet. Dette likhetsprinsippet trues når de kommersielle aktørene ikke er bundet av politiske mål, men kan etablere seg hvor de vil, slik vi ser innen helse og skole. Samtidig vet vi jo at også at det offentlige kan ende opp med å bli veldig sentralisert om man lar kortsiktig bedriftsøkonomi dominere. Det ser vi når de vil legge ned lokale sykehus.

Men da er det jo mulig å slåss. Og det skjer jo, vi ser jo alle sjukehusaksjonene. Det går an å forholde seg til myndighetene og påvirke. Politikere i kommunen, i fylket og på Stortinget. Velge å ikke stemme på dem.

Ja, forskjellen er jo at i det offentlige er det en politisk beslutning. Og det er synlig hvem som er beslutningstakere, og det er avgjørelser som er gjort av politikere og offentlige myndigheter. Men når Aleris etablerer et privatsykehus, bestemmer de plasseringa sjøl. Og da plasserer de seg der markedet er størst. Det er helt naturlig. Tenk sjøl: Hvis du skulle tjent penger på å drive privat sykehus, så ville du ikke starta det der det bor få folk. Sentralisering er en naturlig konsekvens når markedet får styre. Dette er jo nettopp en av grunnene til at man i Norge tradisjonelt har ment at velferdstjenester bør drives av det offentlige. Politikerne har i prinsippet full kontroll på hvor de vil ha offentlige sykehus. Hvis politikerne vil at det ikke skal være nedlegging av lokalsykehus, blir det som de sier.

Overordna: Profittforbud

Du mener at sektorene må analyseres hver for seg, for å kunne ta de riktige tiltaka?

Ja. Det overordna prinsippet om profittforbud, altså at man ikke skal tillate kommersiell drift av skattefinansierte velferdstjenester, er veldig enkelt og noe alle kan forså. Så vil det å innføre forbudet i de forskjellige sektorene måtte gjøres på ulike måter.

For konkurranseutsatte tjenester er det relativt enkelt. Der er det bare å ta tilbake virksomhetene når anbudene går ut. Som sykehjem, der er det stort sett anbudskonkurranser som har gjort at de kommersielle aktørene har kommet inn. Mens i barnehage, skole og helse er dynamikken helt annerledes. Der tror jeg man må gå veien om nasjonal lovgivning og finansieringssystemene. Gjennomføringa av målet må bruke ulike virkemidler. Finansiering og lovverk er ulikt.

Hvordan får de det til?

Jeg har forsøkt meg på et regnestykke for å se det konkret for meg. Hvis vi tenker at en ansatt koster nærmere en million i året, med lønn, avgift, pensjon, de første dagene med sjukefravær og litt til, så kan det bli nærmere en million, vi sier en million for å gjøre det lett å regne. Hvis du eier en barnehage med fire avdelinger, er det ikke veldig vanskelig å kutte ut en stilling. De ansatte kommer til å klare å drive videre. De er vant til kutt og manglende vikarer, er fleksible og vant til å strekke seg for langt for at det skal gå. Det blir en million i lomma på eieren hvert år. Genialt. Da må vel poenget være å eie mange barnehager?

Ja, ja. Store og mange. Eli Sævareid eier vel en 160 barnehager nå. Det er ikke mye hun trenger å hente ut fra hver barnehage før det blir utrolige summer.

Du sier i boka di at Sævareid og Aase har funnet gull i sandkassene, og da har du nok ikke tatt i.

Det er egentlig forskerne på Telemarks-forskning som har omtalt utviklingen i barnehagesektoren som gullgraving i sandkassa. Jeg har bare lånt tittelen fra en rapport de skrev, fordi jeg synes det var en god beskrivelse.

Adecco-skandalen er et konkret eksempel – fra Norge – om hvor langt kommersielle eiere kan finne på å gå. I 2011 kom det fram at en av de største kommersielle omsorgsforetakene i Norge på den tida, Adecco helse, hadde drevet grovt ulovlig. Ammerudlunden sykehjem, Midtåsenhjemmet og flere andre hadde brudd på det meste. For lite feriepenger, for lav lønn, for lange vakter, pensjon som var trukket men ikke betalt videre, ansatte som bodde i kjeller og kott. Ett år før bomba smalt, var det et forslag i bystyret i Oslo om å gjennomgå de kommersielle selskapene som dreiv sjukehjem. Byråd for helse og eldreomsorg, Sylvi Listhaug fra FrP, avviste at dette var nødvendig. De fire årene fram til 2011 tjente Adecco 100 millioner kroner. Les mer: http://manifesttankesmie.no/adecco-skandalen/

Større risiko

Etter Adecco-skandalen var jeg i Oppegård på et sykehjem, et av Adeccos. I tillegg til brudd på Arbeidsmiljøloven avdekket Adecco-saken der at selskapet hadde begått grove brudd på kontrakten og at de hadde løyet om det, da kommunen spurte om informasjon. Det var mange detaljer, men jeg merket meg et godt eksempel. I følge kontrakten skulle de være fire på nattevakt. Men de var gjennomgående kun tre. Det er ikke sånn at alt går ad undas med en reduksjon fra fire til tre, men det blir økt arbeidsbelastning for de ansatte, og ikke minst er det en større risiko for pasientene. Men det ble en stor innsparing. Kommunen hadde året før spurt om nettopp bemanningen var som avtalt i kontrakten. Og da hadde Adecco svart at det var den så absolutt og viste til bemanningsplaner. Men da Adecco-skandalen brøt ut og presset på Adecco i hele Norge økte, leverte Adecco ut nye bemanningsoversikter for sykehjemmet i Oppegård som viste store avvik mellom avtalt bemanning og faktisk bemanning. De innrømmet dermed at de hadde løyet til kommunen ved forrige anledning. Adecco-saken endte med at Adecco mistet alle sine sykehjemskontrakter.

Et eksempel jeg bruker med en viss forsiktighet, er det drapet som ble begått på en barnevernsinstitusjon i Asker. Der ble en ansatt drept av en syk beboer. I rettssaken som fulgte, kom det fram at mange hadde varsla om at de var underbemanna og at risikoen var stor for at det kunne hende noe alvorlig. Det kommersielle selskapet som eide boligen, heter Små enheter. I samme periode har selskapet som dreiv den, store overskudd. Da er det en sammenheng. Selvfølgelig kan ingen garantere for at det ikke ville ha skjedd noe hvis de hadde vært to på jobben. Det var det som var kravet: To på jobb om natta. For det er helt åpenbart, at risikoen, sårbarheten, er veldig mye større når du er en på jobb, kontra to på jobb, med en utagerende tenåring. Når sammenhengen mellom bemanning og profitt blir så tydelig, må det også fram.

Det er enten – eller

I tre år satt jeg i bydelsutvalget i en bydel i Oslo (Grünerløkka), og bydelen fikk hvert år mindre penger fra kommunen. Slikt går ut over ansatte og folk som mottar tjenester. En kan protestere, men kommunestyret rår. Det er frustrerende og lett å tenke at det aldri nytter å gjøre noe. På den andre sida er muligheten for at flere kan protestere, til stede. Det er en offentlig diskusjon, en offentlig behandling, budsjett og regnskap ligger på bordet og på nettet, antall ansatte med hele og delte stillinger på hver avdeling er offentlig kjent. Det er viktig for at det skal være mulig å kjempe mot nedskjæringer. Folk må vite for å kunne handle. Vedtak i år kan gjøres om neste år. Men i de kommersielle selskapene virker all informasjon låst inne.

Det er riktig, det er bedre informasjon fra det offentlige. Samtidig må vi som forsvarer offentlige velferdstjenester, fortelle om ting som ikke er bra i det offentlige. I de kommunale er det ofte for få ansatte. Det kan være dårlige tjenester noen steder. Men den virkelige forskjellen er at ingen kan tjene seg rike på de offentlige sjukehjemmene eller barnehagene. Enten tar man ut pengene = kommersiell. Eller så gjør man ikke det = offentlig/ideell. Det er en grunnleggende forskjell.

Jeg synes Dagens Næringsliv var veldig bra på det da de beskrev den Westerdal-saken, der Løvenskiold-brødrene tok ut 100 millioner kroner i utbytte. Avisen skrev:

Operasjonen var så fantasifullt ulogisk at den knapt lar seg forklare. Men resultatet var enkelt: Med noen pennestrøk var 100 millioner kroner tatt ut av skolene, overført til eierne og frigjort fra alle krav om å bli brukt til utdannelsesformål.

Fin formulering!

Et spørsmål som utredes i Sverige nå, er om de som får drive velferdstjenester med offentlige penger, skal være underlagt Offentlighetsloven. Kan man pålegge et kommersielt selskap det? Er ideen om kommersiell drift og offentlighet forenlig? Det er noen interessante refleksjoner når det gjelder tiltak. Dette bør tas opp her også.

Hvis et kommersielt selskap eier flere barnehager: Må hver barnehage levere regnskap, eller er det bare eieren, altså konsernet?

Hvis eierne av et selskap ikke vil ha innsyn i regnskapene på enhetsnivå, er ikke det noe vanskelig. Da gjør man de enkelte enhetene til deler av et større aksjeselskap. Da er det bare den juridiske enheten som rapporterer inn. For eksempel kan man få innsyn i regnskapet til Norlandia Omsorg AS, men ikke til det enkelte sykehjemmet som dette selskapet driver. Det er ikke vanskelig å skjule seg bak forretningshemmeligheter hvis de vil hindre innsyn, enten i økonomi, bemanning eller andre sider ved kvaliteten. Det er en anerkjent del av forretningslivet, at det er lov å ha forretningshemmeligheter. Hvis vi aksepterer kommersielle selskaper, er det en del av pakka.

Det er tre aktører

Hvor plasserer du frivillige eller ideelle organisasjoner som Sanitetskvinnene som driver noen sjukehjem? Er ikke de private som har et åpent samarbeid med kommunen?

Det er ikke to grunnleggende forskjellige aktører, men tre. I Norge har vi latt språket degenerere de seinere åra, ved at vi bare opererer med to, offentlig og privat. I boka viser jeg til Bondevikregjeringa, som opererte med – jeg tror – fire forskjellige typer eierskap innenfor barnehage. Jeg opererer med offentlig, ideell og kommersiell. En av grunnene til at det er disse tre kategoriene som bør brukes, selv om det er ulikheter innenfor dem, er at de er de tre godkjente kategoriene innenfor det europeiske konkurranselovverket. For eksempel har vi i Norge hatt såkalte skjermede anbudsrunder der kun ideelle aktører kunne delta. Da må jo «ideelle» være en anerkjent kategori og ikke en del av markedet, for prinsippet i konkurranselovverket er at man ikke skal kunne forskjellsbehandle ulike markedsaktører. Alle EU-land har en nonprofit-sektor, som ikke anses å være noe annet enn det ordinære markedet. Reguleringen av dette varierer mellom landene, men konseptet med ideell eller «nonprofit» er anerkjent innen EU-lovgivningen. Det foregår nå endringer av regelverket for offentlige anskaffelser i EU, noe som kan gjøre den norske bruken av skjermede anbud vanskelig, men det kommer fortsatt til å være mulig å inngå spesielle avtaler med ideelle aktører for å levere velferdstjenester.

Gråsoner

Den norske virkeligheten gjenspeiler ikke nødvendigvis de rigide konkurranselovene. Derfor finnes det i dag mange gråsoner mellom kommersielle og ideelle aktører i Norge. Men jeg tror at klarheten vil tvinge seg fram dersom man ønsker at vi fortsatt skal ha en ideell sektor. Det å drive ting i offentlig regi, er ikke noe problem. Men hvis man skal ha et privat element, må man enten gjøre spesielle samarbeidsavtaler med ideelle aktører, eller slippe opp for det åpne markedet. Så vi ser de tre kategoriene: Offentlig, offentlig-ideelt samarbeid eller så er det markedet der de kommersielle kjedene dominerer nærmest totalt.

I boka du skriver du om Bergen kirkelige fellesråd som ville drive barnehager som aksjeselskap for å skaffe seg ekstra inntekter. Dessuten skulle de kutte i personalkostnadene blant annet ved å bytte arbeidsgiverorganisasjon og dermed tariffavtale, fordi de ville komme unna de ansattes ytelsesbaserte pensjoner. Du kaller det «et klassisk eksempel på «tariffhopping».

Utfordringa for de ideelle nå blir å finne en samarbeidsform med det offentlige, som er anerkjent innafor EU-lovverket og som trekker et klart skille mot de kommersielle. Eksemplet fra Bergen er en interessant gråsone. Kirka er åpenbart en ideell eier, men som altså har gjort et vedtak om å drive sine barnehager med et overskudd som skal gå til den ordinære økonomien til menigheten. Da mener jeg du har en ideell aktør som driver kommersielle barnehager. Så det er en ryddejobb. Hvis vi skal ha et privat ideelt innslag, må det ryddes. Politikerne, byråkrater og ideelle må gå sammen og rydde. Det må lages klare skillelinjer mellom det kommersielle og det ideelle. Hvis kirka skal drive barnehage på et ideelt grunnlag, må alle de offentlige kronene gå til barnehage, og ikke til kirkas virksomhet. Idrettslag driver barnehager, men idrettslaga må få penger direkte til idrett, ikke via barnehager. Kirker og idrettslag og andre ideelle må inn i prioriteringsprosessen som alle andre.

Men du mener at Sanitetsforeningas sykehjem ikke er noe problem, så lenge de har en avtale med kommunen?

Så lenge de har en avtale med kommunen, så lenge de offentlige pengene går til det de er ment for, og det er godt innsyn og åpenhet, er det ikke noe problem. Det offentlige bør drive størsteparten av velferdstjenestene, men jeg mener at et innslag av ideelle aktører er positivt. Jeg vet det er uenighet om det på venstresiden, men dette er mitt standpunkt.

Skille privat og kommersiell

Hva er konsekvensene av at vi ikke skiller mellom private og kommersielle når vi snakker?

Se på barnehagemarkedet. Hvis du bare snakker om offentlig og privat, ser det nesten ikke ut som om det har skjedd noen endring i barnehagemarkedet i det hele tatt. Du skjønner ingenting av hva som har skjedd i barnehagemarkedet. Du kan bli forbausa over at så mye som halvparten av barnehagene er private, men du ser ikke hva som skjuler seg bak ordet «privat». Men hvis du skiller mellom ideelle, offentlige og kommersielle, ser du en dramatisk endring innenfor den kategorien som heter «privat». Da ser du kommersialiseringa, og du ser at de kommersielle kjøper opp de ideelle.

Les også:

«De ideelle tjenesteyterne gir i størst grad valgmuligheter med et innhold som skiller seg fra det offentlige og kommersielle tilbudet. De ideelle er også gode på individuell myndiggjøring og demokratisk medvirkning hvis rammebetingelsene gir rom for det. Når veksten i første rekke fremmes med økonomiske insentiver, begrenses utviklingen av disse særpregede valgmulighetene.»

Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? «Konsekvenser av ideell, kommersiell og offentlig tjenesteyting for aktivt medborgerskap» av Karl Henrik Sivesind, Signe Bock Segaard og Håkon Solbu Trætteberg, Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2016/2016-1

Ideelle organisasjoner som leverandører av helse- og sosialtjenester i europeisk perspektiv av Karl Henrik Sivesind. http://www.samfunnsforskning.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Mot-en-ny-skandinavisk-velferdsmodell

Noen ganger er privat den riktige kategorien, for eksempel hvis man snakker om det offentliges kontroll med private barnehager, så har man jo ikke mer kontroll med de ideelle enn med kommersielle barnehager. Da er det privat som er den riktige kategorien. Men hvis man snakker om sykehjem, så har man helt andre avtaler med de kommersielle enn de ideelle. Da blir det veldig feil å snakke om privat, fordi de er regulert helt forskjellig.

Jeg prøver sjøl også å være tydelig på å skille mellom kommersiell og ideell. Begrepet kommersiell må innføres i denne diskusjonen. Også for å anerkjenne den rolla som de ideelle aktørene har hatt. Hvis det er de ideelle man vil videreføre, er det noen virkemidler som fungerer, og noen som ikke fungerer. Anbudsrunder fungerer IKKE hvis du vil ha en ideell aktør. Forskeren Karl Henrik Sivesind kom nettopp med en rapport om utviklingen av forholdet mellom offentlig, ideell og kommersiell drift i Skandinavia. Den viser at hvis du ønsker reelt mangfold i tilbudet ved siden av det offentlige, er det de ideelle som bidrar med et metodemessig mangfold. Hvis det er det man er ute etter, så kan man ikke drive med anbud.

Alliert eller fiende?

Men det er noen på venstresida og i fagbevegelsen som mener at alt skal være offentlig.

Det er det på ei side lett å være enig i. På den andre sida finnes de ikkekommersielle institusjonene i virkeligheten, som også er arbeidsplassen til en haug med mennesker.

Fagbevegelsen har hatt en del problemer med ideelle aktører, hvor noen har vært prega av en kallstankegang, slik at arbeidstakerrettigheter er blitt vekk. Men det er en ting som er mulig å håndtere på en helt annen måte enn det kommersielle uhyret som står foran oss. Dessuten er det organisasjonsfrihet her i landet, det går ikke an å tvinge folk til å være fagorganiserte hvis de ikke ønsker det. Mange mennesker finner også stor mening med livet ved å jobbe mye frivillig.

Jeg synes ikke det er noe mål å gjøre ansatte i ideelle institusjoner eller sjølve institusjonene til fiender. Tvert imot, kommersialiseringa rammer også de ideelle. Et åpent samarbeid mellom offentlig og ideell kan gå fint, og det er ikke nødvendig å skaffe seg flere fiender enn nødvendig i kampen mot de kommersielle.

Enig. Det er utfordringer med de ideelle, men det det er masse utfordringer i det offentlige også. Det er bare det at verken de utfordringene vi har i de offentlige i dag, eller de utfordringene vi har med de ideelle, har potensialet for å undergrave hele konseptet med fellesfinansierte velferdstjenester. Men det har de kommersielle. Så tror jeg at hvis vi får ut de kommersielle, er det lettere å ta tak i de andre problemene både i offentlige og ideelle virksomheter.

De har fått offentlige penger

Jeg er overraska over at mange ikke aner at de kommersielle selskapene har fått pengene sine av det offentlige! Mange veit ikke at det er skattepenger! De tror kommersielle barnehager og sjukehjem finansieres av egenandelene folk betaler. Kjøp og salg. En skobutikk og et malerfirma får jo ikke pengene sine fra kommunen, og mange trur kommersielle sjukehjem og barnehager er som skobutikker og malerfirmaer, forretninger altså. Som om jeg skulle ha tatt opp et privat lån i banken, fått bygd en barnehage og satt inn en annonse, kom og få plass til barnet ditt. Så kommer folk og betaler, og så blir det fin privat barnehage. De kommersielle selskapene i velferdstjenester og vennene deres blant politikerne har åpenbart vært svært dyktige til å kamuflere hva det dreier seg om.

Det har de vært. Dette handler om bruk av skattepenger. Det er ikke privat forretningsdrift, dette er i hovedsak offentlig finansierte tjenester. Det vil si når de tar penger ut til seg sjøl, er det i hovedsak skattekroner. I noen tilfeller er det litt «brukerbetaling» også, men det er små summer i forhold. I barnehagene utgjør skattekronene rundt 9 av 10 barnehagekroner. Så hvis en eier har 10 millioner i profitt, så er 9 av de millionene skattekroner, og resten er foreldrebetaling. Så ille er det, og det er stadig flere som ser det. I Sverige, for eksempel, var det en undersøkelse som viste at oppimot 70 prosent av høyrevelgerne sa at man måtte gjøre noe med muligheten til å ta ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.

Hva? Det er ganske interessant. Jammen, det trur jeg på!

Jeg var i debatt med Kristin Clemet i sommer, og selv hun måtte ta avstand fra de skatteparadisregistrerte oppkjøpsfondene, og innrømte at det kanskje ikke var en så god ide at de skulle drive barnehager og barnevern og sånt.

Slik kuttes kostnader

• Kutte i bemanningen
• Kutte lønnsutgifter
• Kutte i pensjonsutgifter
• Utnytte markedet
• Strategisk selskapsstrukturering
  (Velferdsprofitørene s. 18)

Oppkjøpsfond

1. Fondet ber om investeringer og lover høy profitt.
2. Fondet kjøper for eksempel en barnehagekjede.
3. Fondet sørger for at det blir mer penger i kjedens kasse.
4. Fondet trenger ikke ta utbytte underveis.
5. Fondet selger kjeden etter 3–7 år, betaler investorene og tar seg klekkelig betalt sjøl.
6. Profitten er høy – både for investorer og for eierne av fondet.
   Det er i pkt 3 det lages differanse mellom tilskudd fra det offentlige og reell bruk.

Vi har jo snakka om den tragiske saken i Asker, der en ansatt ble drept. De ansatte var for få. De hadde heller ikke fått opplæring i sykdommen til den syke. Dersom de ville ha opplæring, måtte de gjøre det på fritiden sin. Slikt blir verken bra for de som jobber eller de som skal ha hjelp.

Det er viktig å få fram konkrete eksempler på hvordan ting virker. Nå kan vi flytte debatten fra «sånn blir det», til «sånn er det». Mange har kommet med advarsler i flere år, de sa hva som ville komme. De har fått helt rett. Nå skjer det. Derfor må det vises fram. Det er vanskeligere å forholde seg til noe som blir varsla om framtida, enn til det som faktisk eksisterer og som vi har hatt erfaringer med i 20 år. Alle som vil vinne den politiske debatten om privatisering, bør sette seg inn i dagens situasjon. Det er det beste utgangspunktet for å vinne denne kampen på.

Ta sykehjemmet tilbake!

Det var et veldig morsomt oppslag i Klassekampen om at Bergen kommune ikke ønsker at kommersielle selskaper skal drive velferdstjenester. Ingen sykehjem i Bergen vil lenger være i kommersiell drift. Det er nå bare fem kommuner i landet som åpner for fortsatt kommersiell drift av sykehjem. Også flere borgerlige kommuner har gjort vedtak der de skriver at man ønsker kun ideelle eller offentlige aktører, som for eksempel Moss og Elverum. Det viser at det har vært en stor politisk bevegelse i dette spørsmålet. Ikke bare ved at flere kommuner har fått rødgrønne flertall, men at også mange flere er opptatt av å stanse velferdsprofitørene.

I det samme oppslaget ble Petter Furulund, direktør i NHO service, bedt om en kommentar, og han sier at dette bare er ren ideologi fra venstresida. Så blir han konfrontert med at det i Moss er høyresida som setter foten ned for private sykehjem.

Han hadde ikke noe annet svar enn: «Ja, det er mye rart som er ute og går om dagen – sjøl i det vi trodde var den borgerlige leiren.» Ha ha. Det er vel heller Høyre og FrP som kjører ren ideologi i dette spørsmålet. Og jeg tror de kommer til å tape på det fordi resultatene av denne politikken er svært upopulær.

I valgkampen var jeg på et møte med demenslegen Lorentz Nitter. Han sa at det å drive sykehjem på grunnlag av anbudskonkurranser, var helt feil. Pasientgruppa varierer, og kan ikke få en enhetspris på seg. Behovet til hver enkelt er det som må telle. I Moss kommune hadde H/FrP bestemt at Orkerød sykehjem skulle overtas av Norlandia Care. Nitter og flere andre spesialister sa opp.

Folk som Nitter har ikke ideologiske skylapper. Han sier han har vært borgerlig i alle år, og at han fortsatt er det. Men i valgkampen gikk han sammen med Rødt i Moss mot privatisering av sykehjem. Folk som han har sett en virkelighet de ikke ønsker å se. Denne virkeligheten er det som må komme fram. Det er det vi må snakke om nå. De faktiske effektene. Eksempler.

Rekommunalisering tyder på at folk har sett en utvikling de ikke ønsker, også langt ut på høyresida. Det er blitt et pragmatisk område. Alle som setter seg inn i dagens finansiering av barnehager, vil se at de kommersielle barnehagene er dramatisk overfinansiert fra det offentlige. Det er ikke lett å forsvare det.

«Vi skal også ha!»

Husker du eksemplet fra debatten i Trondheim? Det var en som fortalte: En skole fikk to elever med spesielle behov. Kommunen måtte gi skolen to millioner ekstra kroner for å gi disse elevene det de trengte. Jeg regner med at det betyr å ansette flere folk, kanskje med spesiell kompetanse. Da kom en privat skole og ville ha to millioner. Men har dere også fått to elever med spesielle behov? Svaret var nei, men når en offentlig skole fikk to millioner kroner, så skulle de også ha! Det var deres rett! Det var svaret.

Ja, det husker jeg. Et godt eksempel på den såkalte «likebehandlingen». Men jeg tror at akkurat dette eksempelet er litt spesielt for den svenske skolen. Men vi kan fort havne der i Norge også. Hos oss er det innen barnehagesektoren at prinsippet om «likebehandling» er trukket lengst. Det er faktisk mye mindre avstand mellom politikken for norske barnehager og den svært kritiserte politikken i den svenske skolen enn hva folk er klar over.

Men jeg lurer likevel på om de to elevene fikk den hjelpa de trengte.

«Skiller seg lite fra andre tjenester»

På Trondheimskonferansen viste du et bilde av regjeringa, som sier «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Du mener det er helt feil. Hva er definisjonen på en velferdstjeneste?

Hva som er velferdstjenester og hva som skal betales i fellesskap, er jo politisk definert. Før var jo ikke barnehager det. Nå er de det. I prinsippet kan man jo bestemme at frisør skal være det. Hudpleie eller hva som helst. Det vil sikkert forandre seg litt, kanskje øyne og tenner blir definert inn en gang. Det er tett sammenheng mellom begrepet velferdstjenester og hvilke tjenester som er skattefinansiert. De anses som grunnleggende viktige i folks liv. Og det er også spørsmål om hva som egner seg i et marked. Hvis jeg skulle gå rundt og velge meg en frisør, kan jeg ikke lett vurdere kvaliteten på forhånd. Men hvis jeg blir misfornøyd, kan jeg gå til en annen neste gang. Hvis du har putta ungen din i en barnehage eller operert et kne, så er fleksibiliteten begrensa. Velferdstjenester er tjenester som er viktige for folk i hverdagen. Effekten av et veldig mislykka besøk i helsevesenet er ekstremt mye større enn et mislykka besøk hos frisøren.

Profittforbud er mulig!

Er det mulig å stoppe kommersialiseringa?

Svaret er absolutt ja! Det skjer forandringer. Bare se på forskjellen på lokalvalgkampen i 2011 og 2015. I 2011 løp høyresida rundt og sa «bedre kvalitet for lavere pris», og vant på walkover. I 2015 sier bare 5 kommuner at de skal fortsette med konkurranseutsatte sykehjem. Når flere kommuner styrt av de borgerlige sier at det skal vi ikke ha, skjønner jeg at det har skjedd en stor endring av denne debatten på en fire-fem år. Jeg tror at nøkkelen er folkeopplysning og skolering. Og så må man ikke tro at disse kommersielle aktørene gir seg lett. Men dette er en kamp det er mulig å vinne. Man må tenke at det er en maraton, men fullt mulig å vinne.

Det overordna prinsippet som er enkelt å formulere til alle, er at vi må ha skatte-finansierte tjenester uten profitt. Det må gjennomføres på ulike måter i de ulike sektorene. Vi må ha et profittforbud!

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik:
Ord er makt
Oslo: Res Publica, 2015, 274 s.

Man forventer en treffende tittel fra en bok skrevet med det mål for øye å lære bort språklig påvirkning og virkningsfull kommunikasjon. Ord er makt er slikt sett en beskrivende tittel på en bok som ser på det en spinndoktor driver på med. Med røtter i forskningsgrener som lingvistikk viser den med eksempler hva slags kommunikasjon som fungerer og hvorfor den gjør det. For de som kjenner den danske tv-serien «Borgen» og karakteren Kasper Juul, er boka på mange måter et blikk inn i hodet på hvordan en spinndoktor, eller kommunikasjonsrådgiver om man vil, resonnerer og produserer virkningsfulle budskap. Serien er fiksjon, men yrket – og dermed denne boka – griper direkte inn i dagens politiske virkelighet.

Ord er makt gir leserne et verktøy for å forstå hvordan retorikk og kommunikasjon fungerer. I beste forstand er dette redskaper for å skape engasjement, snakke forståelig og få frem budskapet så klart at det ikke drukner i mengden. I seg selv er dette selvsagt ikke etisk betenkelig i et samfunn som må kommunisere tydeligere hva det vil, på kortere tid. Men den samme boka forteller oss også om hvordan enkelte har lykkes ved å spre løgn og skjule sannheten bak tilslørende honnørord.

Dette er boka for den overgjennomsnittlige politikk- eller kommunikasjonsinteresserte nordmannen, med to sosialdemokrater som forfattere. Den er ikke vanskelig, men temaet er spisset og krever en fot inne i politikken og språkbrukens historie før den virkelig gir fra seg sitt fulle potensial. Selv om det finnes utenlandske bøker som går grundigere til verks, er denne bokas fortrinn at forfatterne har lykkes med å presentere norske og svenske eksempler, slik at den målgruppen de har i tankene kan høste er betydelig læringsutbytte.

Metaforkapittelet og «hvordan har høyrepartiene lykkes» er svært gode kapitler. For den politisk engasjerte føles det nærmest som en thriller å lese, og vi får opp pulsen i jakten etter å få vite hva slags uhumskheter Erna Solberg og hennes likesinnede har brukt. Når svaret kommer er det som en lyspære blir tent – hvorfor så jeg ikke det – da.

Det er ikke tilfeldig at statsministeren konsekvent bruker et uttrykk som «Mennesker, ikke milliarder». De måtte kvitte seg med stempelet Jern-Erna og kalkulatorpartiet Høyre. Det er heller ikke tilfeldig at Høyre snakker «konsekvent om vår egen politikk» i et forsøk på å fremstå som for gode til skittkasting, eller bruker «robust» slik at det nærmest er blitt en klisjé. Dette er resultater av den samme ideen om strategiske kommunikasjon som boka forklarer oss så godt. Eller med et sitat fra Ketil Solvik Olsen:

Vi legger ikke om politikken, vi legger om retorikken.

Så hva er så konsekvensene av at høyresiden ikke endrer politikken, bare kommunikasjonen? Harsvik har i det siste kapittelet, «Det arbeiderbevegelsen må gjøre», skrevet noen oppmaninger og konkludert. Høyresiden har lykkes overraskende godt med å «pålegge» sine støttespillere språkordrer. Men pga. den anti-autoritære ryggmargsrefleksen på venstresiden peker han på at arbeidet med et felles språk for et parti er utfordrende. Forfatternes løsning er et lite stykke egenreklame: Ved å lese boka vil du forstå hvorfor det er viktig å snakke som en samlet enhet, dvs. under en og samme språkparaply. Det argumenteres for at boka må leses av venstresiden for å kunne kommuniserer strategisk og å forstå verdien av strategisk kommunikasjon. En bevegelse som taler med flere tunger, og attpåtil utydelig, er dømt til å mislykkes. (Dette bør selvsagt leses nøye av Jonas Gahr Støre!).

Debatten og ikke minst kritikken rundt denne type kommunikasjon har pågått i mange former. Kritikken av pr-byråer og evnen til å kjøpe seg kommunikasjonskompetanse er en av dem. En god refleks blant alle sosialister bør være at hvis en kapitalist kjøper seg dette, er det for å tjene penger. Da bør vi, og må vi, ta det alvorlig at høyresiden og dens interessegrupper allerede har brukt milliarder på slike språk- og markedsføringstjenester som boka analyserer. Ved å gi en rekke konkrete – og høyst avslørende – eksempler på hvilke kommunikasjonsstrategiske grep høyresiden har tatt for å vinne makt, gir denne boka oss et våpen som må brukes for å ta igjen. Hvis ikke, for å bruke en metafor, vil høyresiden kjøre fra oss i en Ferrari mens vi fortsatt sverger til hest og kjerre på politikkens motorvei. Politisk påvirkning er nemlig et fag som utvikler seg fort, og høyresiden har allerede et øre som fanger opp hva som rører seg. Angrepene kommer til å komme. Spørsmålet er om vi er forberedt. Et fersk eksempel på at det kan nytte, er hvordan det etter alt å dømme har lykkes venstresiden å omdefinere KrFs ventetid til skammedagen i forbindelse med partiets siste abortforslag om obligatorisk «refleksjonstid»

Det pågår en strid, der ord er våpen. Striden handler om hvem som får sette agendaen, definere samfunnsproblemene og hva politikerne kan gjøre med dem. Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår, har et stort overtak. Ord er makt i politikken.

Dette sitatet kan på mange måter tjene til å oppsummere boka. Den som allerede har et hjerte for politisk kommunikasjon, kommer både til å lære noe nytt og få et nytt og oppdatert syn på det man allerede (trodde) man visste.

Den nærmeste boka å sammenligne med må være Tarjei Skirbekks Hvordan vinne valg. Den respektable kommunikator bør lese begge. De dekker hverandre bare flyktig, men Ord er makt lykkes bedre med å formidle kjernepunktene. Dessuten er den skrevet slik at kunnskapen fester seg betydelig bedre, og slik sett er den verdt både pengene og den tiden det tar å lese 274 sider. Og skulle den stimulere til å gå dypere ned i temaer som «den politiske hjerne» og bruk (og misbruk) av metaforer, kan det vises til bøker av bl.a. George Lakoff, Drew Westen og Frank Luntz. De er alle språkguruer som forfatterne av «Ord er makt» har hentet innsikt og eksempler fra, og de gir oss kilder vi kan øse ytterligere fra.

Trym Solhaug Vassvik

Åsmund Egge, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov:
Aleksandra M. Kollontaj:
Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930
Omsett av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil.
Oslo: Res Publica, 2015, 842 s.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var verdas fyrste kvinnelege diplomat. Starten på hennar diplomatikarriere var i Noreg. No er dagboknotata hennar blitt utgjevne på norsk. I tida mellom 1922 og fram til 1945 var ho sovjetisk diplomat i Noreg, Mexico og Sverige. I denne perioden oppheldt ho seg i Noreg 1922–26 og 1927–1930. Tidlegare, i 1915–1917, hadde Kollontaj også hatt opphald i Noreg. Ho kjende altså godt til norsk arbeidarrørsle og det norske samfunnet før ho vart utnemnd til den sovjetiske handelsdelegasjonen i Noreg.

Då den norske staten godkjende sovjetregjeringa i 1924, vart ho leiande diplomat.

Dette er ei spanande bok!

I nesten heile epoken ho var diplomat, skreiv Kollontaj dagbøker. Desse dagbøkene finst ikkje i dag, eller rettare sagt: Vi veit ikkje kvar dei eventuelt er. Men Kollontaj overleverte ein registert tekst til det som tidlegare heitte Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva som i dag er det «Russiske arkivet for sosial og politisk historie». Dagbøkene er tidlegare utgjevne på tysk, men i den utgjevinga er det mest frå tida i Sverige og Mexico. No er altså utgjevinga av dagbøkene frå tida i Noreg her, og notata i arkivet i Moskva er direkte omsett.

Sidan manuset er redigert i ettertid, kan ein stille kritiske spørsmål til kor haldbart manuset er som historisk kjelde. Kollontaj har tilført fleire avsnitt i ettertid, tankar og meiningar. Dette er ikkje eit uvanleg problem ein har når ein arbeider med historisk materiale. Det er svært sjeldan at vi kan garantere at det som står i dokumentet, er «sant». Likevel må ein prøve å spore etter proveniensen til dokumentet – i kva for kontekst vart dokumentet skapt i – og tolke det med dei opplysningane vi har.

Etter mi meining har redaksjonen her utvist kjeldekritikk til gangs. Det kan vi sjå gjennom det svært omfattande noteapparatet. Medlemmene i redaksjonen kan norsk og sovjetisk historie i mellomkrigstida ut og inn. Lurer ein på noko når ein les, så er det nesten garantert at det finst ei note for det. Eller motsett: Om du ikkje lurte på om det var 16. oktober 1922 at Kollontaj kom til Noreg, så kan notane fortelje deg at det var truleg 14. eller 15. oktober. Boka har også flotte fotografi av Aleksandra Kollontaj og eit personregister.

Ja, for sjølv om tittelen og innleiingskapittelet er noko tørt og ganske sakleg, så vert det avfyrt frå side 86. Krutet er det Aleksandra Kollontaj som står for, og eg let meg rive med av denne boka. Heldigvis er det dagboknotata som er størsteparten av boka! Men på sett og vis er det naudsynt å lese boka med denne leserettleiinga som forordet og innleiingskapitlet gjev – utan det manglar lesaren eit apparat for fortolkinga av dagbøkene.

Eit anna Noreg

Dette er historia om eit anna Noreg enn det vi kjenner i dag. Der dei fremste i eksportnæringa er sildesalslag som vil sikre seg marknadstilgang til den nye sovjet-russiske marknaden og der Sovjetunionen tilbyr russisk rug. Sild og fisk var viktig for Noreg, og Kollontajs strategi var å få sovjetrussiske styresmakter til å kjøpe norsk sild mot at norske styresmakter gav visse politiske innrømmingar. Anerkjenninga av sovjetregjeringa var fyrste steg. Men det var mykje frustrasjon for diplomaten Kollontaj der ho balanserer mellom innpåslitne sildeseljarar og treige telegram frå Moskva. Ho skriv oppgitt i dagboka: «Hvor lenge må jeg ennå holde på her med sildehandel og være løsrevet fra vårt partis skapende, levende arbeid og fra vår sosialistiske republikk?» (s. 213) Det er openbart at handelspolitikk kan ta på.

Også at Noreg vann fram med herredømmet over Svalbard gjennom Svalbard-traktaten, er mykje Kollontajs diplomtiske verk. Kollontaj forstod at norsk kontroll over Svalbard var eit viktig spørsmål i den norske ålmenta på tvers av partigrenser.

Det er glimt av norsk arbeidarrørslehistorie i dagbøkene. Kollontaj involverte seg ikkje direkte i arbeidarrørsla i den tida ho var diplomat. Sjølvsagt var ho svært oppteken av å forhindre splittinga av Arbeidarpartiet i 1923 og ho involverer seg kjenslemessig, men som diplomat kan ho ikkje blande seg direkte inn: «Alle mine tanker, alle bekymringer, hele jeg, er konsentrert om èn ting: Hvordan unngå en splittelse på Arbeiderpartiets kongress?» (s. 288) Ho prøver snakke Olav Scheflo og Arvid G. Hansen til fornuft, men utan hell.

Kollontaj lever fjernt frå husmorkvardagen som dei fleste kvinnelege medlemmer i DNA og NKP levde i mellomkrigstida. Ho omgås sjølvsagt NKP-toppar som Adam Egede-Nissen og Olav Scheflo, men ho er også på besøk hos Vigeland og hos Nansen.

I tida før Kollontaj vart diplomat, var ho derimot meir involvert i norsk arbeidarrørsle. I følgje ho sjølv var det ho som innførte 8. mars som internasjonale kvinnedag i Noreg i 1915. Kollontaj var ein kjent person allereie før ho kom til Noreg, og ho var ein leiande person i internasjonal arbeidarrørsle. Dei viktigaste norske kontaktane knyta ho i ungdomsrørsla, og ho fekk fleire langvarige vennskap med personar i norsk arbeidarrørsla, som til dømes Rachel Grepp i Arbeidarpartiet. Ole Martin Rønning (som også har æra for det omfattande notearbeidet i boka) forklarer at Kollontaj gav Rachel Grepp ansvaret for å ta vare på det av hennar private arkiv som fanst i Noreg etter at ho var ferdig med diplomatgjerninga. Kollontaj sine manus måtte for all del ikkje sendast til Stalins Sovjetunionen, og det var AP som fekk oppgåva, ikkje det sovjetiserte NKP.

Kollontaj stod for sine eigne meiningar og let seg ikkje kue av Stalins instrukser. Det er også dagbøkene eit bevis på.

Eva Marie Mathisen

Svein Lund:
Gull, gråstein og grums!
Bind 1: Omstridde Gruver, 2015
Bind 2: Med lov skal land øydast, 2016
Forlag Davvi Girji

Svein Lund har utgitt bind 2 i en planlagt serie på 4 bøker om ulike sider ved norsk gruvedrift. Bind 1 kom i juni 2015 og har undertittel Omstridde gruver.

Det er også oppretta en nettversjon, på http://gruve.info. Her vil du i tillegg til innholdet i bøkene finne ein del tilleggsmateriale og bilder som ikke får plass i bøkene.

Bind 3 om utvalgte gruver gjennom tidene skal komme i løpet av 2016 og bind 4 om Noreg og verda i 2017.

I bind 1 går forfatteren gjennom historia til fem ulike forekomster/gruver med til dels unikt billedmateriale særlig knytta til Biedjovagge/Guovdageaidnu som er forfatterens bosted i Norge.

Forfatteren har vært opptatt av utviklinga av norsk gruvedrift og konsekvensene for natur, folk, fiske og samiske rettigheter og reindrift i en årrekke. Dels som en politisk aktivist hele sitt liv, og som en del av det som aktiv i Naturvernforbundet i Finnmark. Samtidig er boka ikke polemisk, men lavmælt, konkret og grundig i sine beskrivelser. Kunnskapsmessig er boka vanskelig å forbigå for faglige og politiske miljøer.

Boka er i høyeste grad aktuell når den beskriver gruvedrifta i og rundt Biedjovaggi/Guovdageaidnu, Kvalsund/Repparfjord, Sør-Varanger/Bjørnevatn og sammenlikner deponiutfordringene for Titania i Jøssingfjorden/Dyngadypet med Engebøfjellet/Førdefjorden.

Forfatteren ramser ikke bare opp fakta. Tvert om får vi presentert en levende historiefortelling om gruvene, de ulike forsøkene på gruvedrift og hvilke aktører som har vært på banen. Foruten en god faglig ballast knyttet til gruveproblematikk blir leseren en oppdatert på viktige historiske og politiske hendelser.

Mellom utgivelsene av bok 1 som kom i juni 2015 og bok 2 som kom nylig, har nyhetsbildet vært preget av to store gruvekonkurser i Norden.

Konkursen til Northland Industrier i Pajala i Nord-Sverige med rundt 14 milliarder i gjeld og konkursen til gruveselskapet som drev i Sør-Varanger med rundt 3,5 milliarder og endte med i minus, er blant de største konkursene noensinne i sine respektive land.

Begge konkursene har bidratt til at media er blitt litt realitetsorientert når det gjelder hvor lukrativ gruvedrift er eller kan være. Lokale politikere og sentrale myndigheter har ennå en vei å gå før de lander på en plattform som ivaretar landets, lokalsamfunnenes, berørte personer og næringer sine interesser.

Arne O. Holm beskriver sitt syn på Sydvaranger-konkursen (25.11.2015 i High North News): http://www.highnorthnews.com/kommentar-ned-med-tronen-alteret-pengeveldet/ Noen utdrag herfra:

• Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.

• I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen. Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:

De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.

Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.

Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover. 

Videre:

For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.

Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.

En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.

I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen.

Bakgrunnen for å ta med såpass mye fra kommentaren til Arne O. Holm er at den setter søkelys på at Norge ved inngangen til 2016 ikke har et Direktorat for Mineralforvaltning som er i stand til å handheve det lovverket de er satt til å forvalte, og heller ikke er i stand til å følge opp sine egne pålegg. Det burde uroe de fleste. Den erfaringa bringer oss rett over til 2. bind i bokserien til Svein Lund som har undertittel: Med lov skal land øydast. Dette er et ordspill på sånn det var sagt i Frostatingslova: Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast.

I dette bindet tar forfatteren for seg i detalj hvilken lovgiving som regulerer ulike sider ved mineralleiting og gruvedrift i Norge. Fra spørsmål om arbeidervern i Arbeidsmiljølova, via minerallovgivninga i Norge, avgift og skattepolitikk samt forvaltning av mineral og miljø.

Den som tror at dette blir tørt og kjedelig, tar feil. Sjølsagt kommer ikke forfatteren utenom å gjengi avsnitt fra lovverket i sin helhet, men dette er satt i sammenheng med levende beskrivelser fra ulike gruver og med aktuelle eksempler.

Mens dette skrives pågår det aksjoner mot gruvedrift på Engebøfjellet. Det er protester fra samiske representanter og reindrift mot gruvedrift i Repparfjord/Kvalsund samt mot kvartsittuttak ved Nasa i Rana kommune. Den som ønsker seg saklig bakgrunn for egne meninger, kommer ikke utenom å skaffe seg de to bøkene som allerede er utgitt. Ja, anmelderen vil og si at forventningene til de to neste bøkene er så store at han tror dette firebindverket vil bli stående som en referanse for de som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift og mineralleiting i Norge.

Per-Gunnar Skotåm

Mest bare ord.

Ordet gikk mann i mellom, fra Værøy og Røst og til Veidnes og Varanger. Her kommer olja – til velsignelse for bygda og trygda. Velferd og vekstimpulser og velstand. Her kommer olja – for karriere og konkurransekraft. Her kommer olja uansett ble det sagt. Men slik gikk det ikke.

Geir Jørgensen er ansatt i Naturvernforbundet og er Rødt-politiker i Hadsel kommune

I morgen fyrer vi opp faklene for fisken som tilhører Melbu. Nok en gang er det kystfolket selv som må ta ansvar på plassen der de bor. Den økonomiske politiske eliten ser ut til å ha evig nok med å mingle rundt på nordområdekonferanser og konsultere oljelobbyen – for å finne ut av hva vi skal leve av her på kysten.

Hvordan kom vi hit? Hva skjedde – egentlig?

Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade.

Dette rapporterte Erik Colban om kystfolk før oss til det Kongelige Videnskabers Selskab i 1814. Greit nok. Vi får tilgi prost i Vågan og sogneprest i Bø og Malnes, Erik Colban, som gikk ut av tiden ei stund før Trollfjordslaget i 1896 og Mehamnopprøret i 1903. Han fikk ikke oppleve 1938 og Råfiskloven som knuste væreierveldet, slik at vi endelig fikk lys i alle husan her nord. Etter Råfiskloven var det ikke lenger bare krystallene i væreierboligen som skinte.

Og slik kan vi fortsette fortellinga om kystfolket og fiskernes kamp nesten helt fram til i dag med deltakerloven som sikrer en fiskereid flåte, og havressursloven som slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap.

Nå er det ikke sikkert at prost Colban ville omtalt kystbefolkninga mindre foraktfullt om han hadde vært vitne til alt dette. Han var tross alt i statens tjeneste.

Sida vi sida, tilsammans stryker dom fram, Staten og Kapitalet. Två vargar fromma som lamm.

Sida vid sida, tilsammans hjelps dom åt – Staten og Kapitalet, dom sitter i samma båt.

Svenske Ebba Grön sang dette refrenget på 80-tallet, og slik går refrenget ennå her hos oss i dag. Statsråd etter statsråd har tatt plass i denne samme båten – som manøvreres på dispensasjon forbi soleklare regler med stø kurs vekk fra samfunnskontrakter og folkekrav. De har mønstret på en Hadsel-registrert frysetråler med Røkke til rors, den ene etter den andre. Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og nå til sist skårungen Per Sandberg, som mumlet noe om folk flest før han forlot oss.

Sandberg møtte aldri lokalutvalget på Melbu da han besøkte Vesterålen en torsdag. Det var Melbu-folket selv som måtte kuppe seg til et hastig møte.

Fiskeriministeren ville helst snakke om alt det positive, om optimismen, om mulighetene. Greit nok. Vi er mange som ser at det i all hovedsak går svært godt i norsk fiskerinæring. Men det er ikke dette det handler om på Melbu nå.

Det meste er Nord, er omkvedet på konferansene nå om dagen. Så Melbu-folk bør helst slutte å plage et regjeringsmedlem med kritiske spørsmål og krav nå som det er så mange muligheter å snakke om. Det ødelegger selve nordområdestemninga.

Et slikt budskap passer aldri helt inn der leverandørindustriens mulighetsstudier, mineralprospektørenes og børsnoterte trålrederiers forretningsstrategier glir over i nordområdepolitikk og åpner et hittil ukjent mulighetsrom av euforisk nordområdepsykedelia og gjør oss alle til milliardærer – om litt. For det meste er jo Nord.

En hver statsråd, konferansemingler og ergodynamisk nettverksbygger i nordområdene må lire av seg disse forslitte ord fra dikterhøvdingen Rolf Jacobsen. – Det meste er Nord.

Jeg har nå hørt så uendelig mange toppledere i næringsliv, politikk og forvaltning proklamere at det meste er Nord, og i det siste har jeg begynt å ta meg en luftetur ut når de mest iherdige nordområdesatserne trår gassen til bunns og fyrer opp stemninga. Jeg må bare ut en tur, så jeg slipper å høre resten. Etter Nord kommer det alltid noe robust, grønt, fremoverlent, innovativt, kunnskapsbasert, bærekraftig og konkurransedyktig, før det hele avrundes med noe om tilrettelegging og ringvirkninger, kanskje klondyke og ett nytt eventyr og så videre. Greit nok.

Felles for slike eventyr er at de alltid ligger et stykke fram i tid. Forutsetningen er at eventyrfortellerne får det akkurat slik de vil ha det. Uten motforestillinger.

Da Røkke og Aker kom til Melbu, ble vi lovet et industrieventyr.

Da Goliatfeltet ble vedtatt utbygd, som det første arktiske oljefeltet, ble vi lovet et industrieventyr. I dag vet vi at det koster oss over 90 dollar å hente opp et fat olje fra Goliatfeltet. Det samme oljefatet får vi med dagens oljepris rundt 33 dollar for når vi selger.

I dag vet vi at det er knapt 100 ansatte igjen i fiskeindustrien på Melbu. Det var over 400 før industrieventyret begynte. Det er eventyr som forslår.

Nå er det gassrørledninger, oljeplattformer, gruver, klimaskogplantasjer i fjellsidene og oppdrett i hver en fjord som er eventyret. Det er det som er Nord. Fisken som rettmessig er vår, den er ikke Nord. Den er sør, eller noe der omkring og nevnes knapt i sammenhengen.

Det er olja som er selve hovedeventyret, og fortellinga bæres frem av våre høyst lokale oljemagnater så vel som den multi-nasjonale oljeindustriens innleide mannskap i nordområdene.

De er profesjonelle døråpnere som pleier sine forbindelser, maktpersoner og medier lokalt og nasjonalt med den største flid. En ordfører her, en fylkesmann der. En redaktør, en statsråd, en hver til sitt bruk og til sin tid. Alle skal med. Det er fest i lobbyen, det mingles og det er greit. Folk må få gjøre jobben sin. Networking for olja i nordområdene er også et arbeid.

Og så tapetserer de flyplasser og hotellobbyer, videregående skoler og universiteter fortløpende med fortellingen om petroleumsindustriens iboende skaperkraft og innovasjon. De fyller på med milliarder til forskning på klimaendringer og issmelting og den forurensninga som de selv står for, med avlat til universiteter og høyskoler.

Eventyrfortellerne bestiller, betaler og publiserer. Ringvirkningsrapporter, utredninger og meningsmålinger i fleng. De lager flotte konferanser med fellesmassasje og mentometerknapper. Her sitter en herlig miks av næringslivsfolk og folkevalgte lydhøre og stemmer og klapper og jubler som en utkommandert skoleklasse i nordområdepolitikkens Ti i Skuddet. – Dere er unike og spesielle. Hver og en av dere. Det er dere som er pionerene, messer ypperstepresten, eller var det banksjefen fra podiet?

Det et meste er Nord. Under havbunnen og på vidda som enn så lenge er et ubenyttet ødeland er det nå olje, gass, gull, kopper og diamanter for milliarder. Avfallet kan dumpes i nærmeste fjord.

De som fører an i begeistringa for våre nye pionerer og frontierer, elsker å tro de er de første her. At alt er nytt. A for Arealer, Anledning og Adgang. Slike samlinger begynner oftest på A. De elsker festlige forestillinger og programmer som heter Agenda, Arena, Arctic og så videre. Der tegner de kartene på nytt og på nytt og produserer honningsøte fremtidsscenarier uten ende. De er petropopulistene blant oss – og de var nær ved å lykkes.

Vi har i dag 30 000 ansatte i norsk petroleumsnæring som har mistet jobben sin, og flere skal det bli. Utbyggingsprosjektene er allerede dumpet i lavkostland, men milliardene ruller likevel ut som ustyrlige klinkekuler i tap og røde tall i regnskapet for den samme velferdsstat som oljeindustrien og Goliatfeltet var ment å opprettholde. Og dette skjer nå i dag, før vi har omsatt ett eneste fat av den aller dyreste oljen.

Og hvem bærer den egentlige kostnaden – i dag? Hva har det kostet våre nordnorske kystsamfunn at petropopulistenes progagandamaskin har tatt hele rommet – vårt mulighetsrom – i over ti år.

Det er mulig vi må gi den foraktfulle prost Colban rett i noe av det han rapporterte sørover om vårt godtroende her i 1814:

Komme derimod fremmede, er man endog så lærevillige at man troer Alt, og bliver ofte bedraget av Landstrygere og Quaksalvere , som love at helbrede eller berike dem

Vi har vel hørt nok på eventyr nå. I morgen tenner vi fakler for fisken som er vår. Det er vi som er Nord. God Helg!

I forkant av folkeavstemning i Storbritannia skrev artikkelforfatter denne artikkelen om Storbritania skal forbli i EU eller ikke. Hva er kreftene og motkreftene i denne klassekampen, og hvilke konsekvenser får et ja eller nei for Irland, Scotland og Wales?

Johan Petter Andresen er leder for Grünerløkka Nei til EU og medlem av Rødt. Artikkelen ble skrevet før folkeavstemningen.

Globalt er det ikke lenger tvil om at økonomien stagnerer. Teorien om stagnasjonstendensen under monopolkapitalismen har vist seg som en svært bærekraftig teori. Det er særlig miljøet rundt det amerikanske marxistiske tidsskriftet Monthly Review som har fremma denne tesen siden midten på 1960-tallet. Utslag av stagnasjonstendensen er blant annet lavere økonomisk vekst, lavere sysselsetting, økte klasseskiller og minkende finansiell stabilitet.

Denne utviklinga gir mange politiske konsekvenser. De store politiske kampene i EU og mellom USA/EU og Russland/Kina er sentrale i dette bildet.

Før vi går mer løs på Storbritannia, skal vi se litt nærmere på hva som skiller dagens kapitalisme fra kapitalismen slik den var da EU omfatta færre land og var mindre integrert – det vil si tidlig 1970-tall.

Flertallet ansatt i utlandet

Jeg bruker Norge som eksempel da jeg har gode tall for hånden. Den store endringen de siste 40 åra er at de dominerende monopolene har blitt atskillig større og atskillig mer internasjonaliserte. Dette gjelder både for markedene for bedriftenes varer og for deres produksjonsapparat. De største bedriftene har nå flertallet av sine ansatte utenlands. De tretti største industrikonsernene hadde bare 6 prosent av sine ansatte i utlandet i 1975, i dag er tallet 64 prosent! De tretti største foretakene hadde 59 prosent av sysselsettingen i utlandet i 2012, opp fra 48 prosent i 1996 som er det første året med data for dette. (Produktivitetskommisjonens første del-rapport våren 2015, side 58)

For disse internasjonaliserte storselskapene er det avgjørende å sikre færrest mulig hindringer når de skal selge sine varer og tjenester, organisere sin produksjon over landegrensene og sikre kapitalflyten mellom alle sine avdelinger (inkludert postkasse-avdelinger i skatteparadiser). Dette er bakgrunnen for at «systempartiene», det vil si partiene både på høyre og venstresida som ser det som sin oppgave å sikre dagens kapitalistiske system, har gått inn for internasjonale avtaler som bygger ned nasjonale hindringer. De aller fleste frihandelsavtalene må sees i dette lyset. Dette inkluderer WTO, TTP, TTIP, TISA, EØS og EU.

Det er naturligvis både ulik geografisk spredning og ulikt omfang med tanke på sektorer og ulik grad av samarbeid. Men tendensen er den samme.

EU går atskillig lengre enn andre mellom-statlige avtaler i samordning av lover og regler. Målsettinga med å lage en stadig tettere union er jo å lage et europeisk imperium. Men dette er jo ikke mulig uten at nasjonalstatene fratas makta. Nå når motsetningene i verden skjerpes på grunn av stagnasjonen, trer denne motsetningen tydeligere fram og overklassen er delt. Den mest innflytelsesrike delen av overklassen kjemper videre for superstaten. Fellesvalutaen, euro, omfatter de land som hittil har gått lengst i retning en superstat. Dette samarbeidet fører til at de enkelte landa gir større makt til fellesorgan som Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen osv. Ikke alle EU-land har blitt med i euro-samarbeidet. Det skyldes to forskjellige krefter. For Norges del er det den folkelige motstanden som har hindra EU-medlemskap og euro. Det samme gjelder Sverige og Danmark. Men for Storbritannia ser det ut til at både folkelige krefter og deler av finanskapitalen har vært mot innføring av euro. Storbritannia reserverte seg mot den delen av Maastrichtavtalen som handler om felles myntenhet i 1992. Likevel var det sterke krefter som vil ha Storbritannia inn i euro-samarbeidet og Arbeiderparti-regjeringa til Tony Blair la opp til en folkeavstemning om dette. Labour hadde i sitt program i 1997 at en folkeavstemning om euroen var en forutsetning for at Storbritannia skulle bli med i euroen. I 1999 ble euroen lansert, men Storbritannia ble ikke med på grunn av både folkelig motstand og motstand fra deler av finanskapitalen. Storbritannia er en gammel stormakt og et av verdens finanssentra. Pundet er en viktig internasjonal valuta og er tredje mest brukt i verden. Den amerikanske dollaren er suverent mest om-satt, deretter følger euroen.

Superstat og nasjonalstat

Overklassen i Storbritannia er altså delt når det gjelder superstaten eller nasjonalstaten. Motsetningene har ført til at Storbritannia har holdt seg utafor euroen og utafor Schengen-avtalen. Den økende misnøyen med tingenes tilstand etter finanskrisen og den store framgangen til det høyrepopulistiske anti-EU partiet United Kingdom Independence Party (UKIP), førte til at David Cameron, lederen for Det konservative partiet, i 2013 lovte å reforhandle Storbritannias forhold til EU dersom de konservative vant valget i 2015, og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. I februar 2016 forelå en enighet om en avtale i EU om Storbritannias ønsker. Det mest konkrete i avtalen er enighet om at arbeidere fra andre fattigere EU-land skal få dårligere sosiale ordninger de første åra de kommer til Storbritannia. Ellers er de politiske lovnadene ikke av særlig betydning. Avtalen tydeliggjør at noen deler av EU er kommet lengre i forsøket på etableringen av en superstat, mens Storbritannia er av de landa som holder tilbake på grunn av sine indre uenigheter, først og fremst i overklassen.

Boris Johnsen

Boris Johnsen er en ledende konservativ politiker og ordfører i London. Han er de konservatives viktigste talsmann for Brexit og er av mange utpekt til landets neste statsminister. Han mener at Storbritannias kapitalister ikke vil tjene på å bli bundet opp i EU framover, da EU nå blir stadig mer sentralisert og legger opp til overnasjonal kontroll over stadig mer sentrale deler av økonomien. EU forbereder nå sterkere kontroll over det enkelte lands statsbudsjetter og finanspolitikk. Dette vil primært rette seg inn på land med euro, men likevel vil også land som ikke har euro, bli påvirka. Han viser også til at de viktige vekstregionene i verden ligger utafor EU og at Storbritannia vil kunne stå friere til å investere i disse landa og inngå avtaler med disse landa utafor EU. Mot ham står altså de delene av britisk kapital som vil satse på å styrke EU-samarbeidet som en plattform for britisk kapitals internasjonale virke i tida framover. De viser til avtalen som er framforhandla, og mener at den kan sikre at Storbritannias kapitalister har den nødvendige kontroll.

Nasjonalstaten viktigst

Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet. Når det britiske monopolet Arcadia Groups interesser skal sikres, er den viktigste statskonstruksjonen ikke EU, men nasjonalstaten. Det er nasjonalstaten som kan lage lover som sikrer monopolenes interesser både i forhold til egen befolkning og mot monopoler med baser i andre imperialistiske land. Og som «kreditor av siste instans» er det skattemyndighetene i det enkelte land som kan «sosialisere» eventuelle finansielle tap, slik vi opplevde i forbindelse med finanskrisa i 2008. En ny bankkrise vil staten løse gjennom mer skatt for vanlige folk og innstramming i offentlige budsjetter.

Det er den enkelte nasjonalstaten som avgjør hvor mye makt den vil overlate til EU-systemet og som til syvende og sist kan bryte ut av EU enten som et resultat av hva dette lands overklasse bestemmer seg for, eller som et resultat av folkelig kamp, eller, som i Storbritannias tilfelle, som et resultat av en blanding av krefter innafor overklassen og folkelig kamp.

Folket og nasjonalstaten

En annen side ved EU, og nasjonalstatene den omfatter, er at det er innafor nasjonalstatene at de folkelige kreftene har vunnet fram. Arbeiderklassens kamp er internasjonal, men det er innafor nasjonalstatens rammer at folkelige bevegelser har vunnet fram i kampen for demokratiske rettigheter, landsomfattende tariffavtaler, lokaldemokrati, velferdsordninger osv. De internasjonale konvensjonene som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 er ikke et resultat av EU, men av arbeiderklassens styrka posisjon i Europa etter andre verdenskrig. EUs overnasjonale lover og EU-domstolen har blitt brukt til å undergrave fagforeningenes og andre folkelige organisasjoners innflytelse i den enkelte nasjonalstat og til å undergrave velferdsstaten.

Stadig flere vender seg mot EU. Derfor gror det fram stadig flere EU-skeptiske partier og organisasjoner. Men nettopp fordi både monopolene og de folkelige kreftene har interesser av å forsvare nasjonalstatene, oppstår gjerne både høyrepopulistiske og venstrepopulistiske bevegelser som i realiteten sikrer kapitalens interesser. De fanger opp den folkelige misnøyen og sikrer en politikk i tråd med de internasjonaliserte monopolenes interesser. Det er dette UKIP og Labour under Corbyn har felles, til tross for at UKIP er mot EU-medlemskap og Labour er for fortsatt EU-medlemskap. Ser vi rundt oss ellers i Europa, ser vi det samme. De venstrepopulistiske partiene har samme målsetting som for eksempel Syriza og Podemos. De vil ha «et sosialt EU». På EU-nivå finner vi disse samarbeidende i EU-parlamentet i den rød/grønne fraksjonen som i hovedsak består av pro-EU partier, men der vi også finner et mindretall av partier som er mot EU-medlemskap. Et forsøk på å styrke EU-reformistene er initiativet til Hellas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis. Den nye all-europeiske paraply-organisasjonen DiEM25 stiller som målsetting å reformere EU innen 2025. Men noen avgjørende reformer er det ikke snakk om. For mer om DiEM25 les artikkelen til Pål Steigan på (http://steigan.no/2016/02/17/hva-vil-yannis-varoufakis-og-diem-25/)

Det som dessverre er slående, er at vi ser lite til breie folkelige enhetsfronter som retter seg både mot EU og mot den nyliberale innstrammingspolitikken i eget land.

I Storbritannia ser vi en oppstilling av kreftene noenlunde i tråd med ovenstående analyse. På «remain»-sida finner vi arbeidskjøperorganisasjonene, de konservative, Labour, Sinn Fein, Scottish National Party, det walisiske Plaid Cymru og ledelsen i Storbritannias LO. Det vil si tyngden av landets elite. På den andre sida finner vi UKIP, noen mindre fagforeninger, et mindretall i Labour og et stort mindretall blant de konservative.

Britiske særtrekk

Et særtrekk ved det parlamentariske systemet i Storbritannia er enkeltmannskretsene. Dette gjorde at for eksempel UKIP kunne få 3,8 millioner stemmer, 12,7 prosent, men likevel bare ett parlamentsmedlem av 650 i 2015. Men et annet trekk er at det som vi i Norge kaller sentrum, gjerne havner i et av de to store partiene. Og så vidt jeg forstår gjerne i de konservative. I Norge er Høyre et byparti. I Storbritannia står de konservative sterkt på landet. Det vil si at en del folkelig misnøye vil kunne komme til uttrykk nettopp som misnøye blant de konservative.

Mange EU-motstandere fikk forhåpninger da Labour, det neststørste partiet i Storbritannia, fikk Jeremy Corbyn som ny leder. Men det tok kort tid før Corbyn, som tidligere har vært mot både medlemskap og Maastrichttraktaten, la seg på linja med å reformere EU.

Sinn Fein, SNP og PC

Venstrepopulistene i Sinn Fein er et parti som har vært sentral i kampen mot nedskjæringspolitikken til EU og regjeringa i Irland. Sinn Fein har mobilisert mot ulike EU-traktater som er blitt stemt over i Irland, som Nice-traktaten. Men da ikke som et ledd i kampen mot EU-medlemskapet, men som et ledd i kampen for et mer demokratisk EU. De har tapt disse kampene, og EU har blitt stadig mer lik en superstat. Likevel trekker ikke Sinn Fein konklusjonen at Irland må ut, de klamrer seg til håpet om at EU lar seg reformere til et sosialt Europa. Sinn Fein er også representert i Nord Irlands parlament. Sinn Fein-ledelsen viser til Belfastavtalen fra 1998. Belfastavtalen var «fredsavtalen» som innførte et visst sjølstyre i Nord-Irland. Avtalen påstås å ha en klausul som innebærer at en eventuell Brexit vil bety at det kan kreves en folkeavstemning om at Irland og Nord-Irland skal forenes. Og at et slikt forent Irland da vil være et medlem av EU, slik Irland er det i dag. Sinn Fein oppfordrer folk i Nord-Irland til å stemme for å bli i EU. Sinn Fein vil altså ikke ha sjøl-råderett for et forent Irland.

Scottish National Party ligger også til venstre for Labour og har vært det største partiet som har kjempa for skotsk uavhengighet fra resten av det forente kongerike. De er nå Skottlands største parti. Også dette partiet vil fortsette i EU.

Plaid Cymru i Wales vil ha uavhengighet fra England/Westminster, men er tilhengere av EU-medlemskap.

Alle disse venstrepopulistiske partiene er altså systempartier som først og fremst ser det som sin oppgave å sikre kapitalismen i hver sine områder. Den delen av borgerskapet som de representerer, vil ha større makt innafor Storbritannia og samtidig kunne bruke EU for å sikre sine internasjonale interesser. Som påpekt over, har disse også den viktige funksjonen at de fanger opp den folkelige misnøyen og gir den uttrykk innafor systemet.

Thatcher

For å komplisere bildet ytterligere må vi se på historia til forholdet mellom Storbritannia og EU og den interne klassekampen i Storbritannia. Kort fortalt går den ut på at Storbritannias overklasse var blant de som gikk hardest til verks mot fagbevegelsen da borgerskapet internasjonalt initierte høyrebølgen på slutten av 70-tallet. Dette kulminerte under gruvearbeiderstreiken i 1984, der de konservatives statsminister Margaret Thatcher vant en knusende seier og innførte ny fagforenings-fiendtlig lovgivning. Labour stilte ikke som målsetting å slå tilbake dette. Tvert imot. Tony Blair, Labours statsminister i mange år, gjorde kun små endringer. En av konsekvensene er at klasseskillene er blant de største i OECD. Nettopp det at Thatcher gikk atskillig hardere til verks enn de fleste EU-land og EU sjøl, gjorde at EU-regler ble og blir sett på som en sikring mot at forholda skal bli enda verre. EU holder Storbritannia i øra, sa for eksempel Storbritannias største fagforening, UNITE under et møte med en Nei til EU-delegasjon i 2016. Men det er nettopp EU som tvinger fram arbeiderfientlig og fagforeningsfientlig politikk i medlemslanda. Dette illustreres kanskje best i Hellas, der det gjennomføres lovendringer som undergraver arbeiderklassens og fagbevegelsens stilling. Den tilsynelatende uenigheten mellom EU og den konservative regjeringen om hvor arbeiderfientlig politikk som er nødvendig, dekker over faktumet at begge trekker i samme retning, men med ulike metoder og ulik form. For en fagbevegelse som vil forsøke å komme på offensiven mot den borgerlige politikken, er det ganske opplagt at dette vil være lettere om det bare er den britiske staten og borgerskapet som er den formelle motparten, enn når også EU-systemet må nedkjempes.

Mot EU og nedskjæringer

Blant de politiske kreftene som vil ut av EU, finner vi også krefter som er mer beslekta med det som kan oppfattes som den norske organisasjonen Nei til EUs standpunkter. Dette gjelder det mellomstore fagforbundet National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), Organisasjonen Trade Unionists Against the EU, Campaign Against Euro-federalism og mindretallet i Labour organisert i Labour Leave. Disse er de viktigste kreftene som er del av en folkelig bevegelse som retter seg mot krisepolitikken til både EU og Storbritannias regjering. Men disse kreftene er svake og utgjør ikke de sterkeste stemmene på «leave»-sida.

Det finnes noen partier som kaller seg kommunistiske som Communist Party of Britain (http://www.communist-party.org.uk/). Communist Party of Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpbml.org.uk/) og Communist Party of Great Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpgbml.org/). Disse mikropartiene mobiliserer for Brexit. Mens for eksempel den revolusjonære uke-avisa The Worker kjører «aktiv boikott” og mener at det er en meningsløs avstemning.

Kontrollert valg

Storbritannia har en egen kommisjon som har fullmakt til å peke ut en offisiell kampanjeorganisasjon for hver side i forbindelse med folkeavstemninga. Alt tyder på at det blir en «leave»-kampanjeorganisasjon dominert av høyrepopulister som vil bli utpekt i midten av april. Denne organisasjonen vil være den som representerer «leave»-sida i sentrale tv-debatter, vil kunne få større økonomiske muskler, vil få anledning til å distribuere sitt syn til alle landets husstander osv. Per i dag er det to kampanje-organisasjoner som ligger best an. De to kampanjene er, Vote Leave og Grassroots Out (GO). Uansett hvilken av de to som blir utpekt, vil konservative krefter dominere sammen med høyrepopulistene i UKIP.

Kan bli Leave

Meningsmålinger viser dødt løp. Det vil være en fordel for demokratiet hvis det skulle bli et flertall som stemmer for å gå ut av EU ved folkeavstemninga den 23. juni. EU vil svekkes og mulighetene for økt folkelig innflytelse i Europa styrkes. Men noen dans på roser blir det jo ikke framover uansett.

Dersom det blir et flertall for å gå ut av EU, vil det bli et par års forhandlinger mellom EU og Storbritannia om avtaler som erstatter medlemskapet. Hvilke løsninger som man ønsker å lande på, har ikke Leave et entydig svar på. Det finnes mange alternativer. En avtale som likner på EØS-avtalen; en frihandelsavtale uten fri flyt av tjenester og arbeidskraft; en britisk gjeninntreden i EFTA og reforhandling av EØS-avtalen osv. Ut fra at det er systembærende partier som skal forhandle på begge sider av bordet, må vi regne med at det politiske jordskjelvet uteblir.

Skottland, Irland og Wales

Men i Skottland, Irland og Wales kan det oppstå en ny situasjon der krav om folkeavstemning om løsrivelse fra Storbritannia får ny vind i seilene. Scottish National Party (SNP) har allerede sagt at kraften bak kravet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet ved en Brexit vil styrkes. Men også om det skulle bli et flertall for at Storbritannia skal fortsette i EU, vil SNP ta dette til inntekt for at skottene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Særlig kan de hevde dette hvis det blir et flertall i England som er mot EU-medlemskap, mens det er et flertall for EU-medlemskap i Skottland. De som kjemper for skotsk uavhengighet har altså vind i seilene nesten uavhengig av resultat. I Irland vil Sinn Fein kunne kreve folkeavstemning om at Nord-Irland skal forenes med Irland. Men en gjenforening vil forutsette at det blir et flertall for dette blant befolkningen i Nord-Irland. Det er lite sannsynlig. I Wales vil uavhengighetskravet også styrkes. Spørsmålet om en eventuell avvikling av Storbritannia vil ikke kunne avgjøres før en eller flere nye avtaler er på plass mellom EU og Storbritannia. Derfor er det ikke mulig å si hvordan enkeltpartier vil agere om et par år.

En eventuell oppsplitting av det forente kongedømmet til fire sjølstendige land: England, Wales, Skottland og et forent Irland, vil jo være et positivt framskritt for både sjølråderetten og demokratiet. Men sjølråderetten vil være undergravd om tre av disse samme landa skal være med i bygginga av og underlagt den europeiske superstaten. En eventuell frigjøring fra Storbritannia, men fortsatt innlemming i EU vil føre til nye politiske bevegelser som vil rette seg mot denne unionen. Vi vil da i beste fall få en enhetsfront som retter seg mot både nyliberalismen og EU, eller, verre, en ny bevegelse som krever skotsk uavhengighet fra byråkratene i EU, altså et høyrepopulistisk parti.

Domedagsprofetier

Remain-sida kjører på de samme domme-dagsprofetiene som har blitt brukt tidligere og som vi kjenner altfor godt fra Norge: Går Storbritannia ut av EU, vil investeringene utebli, bedriftene vil forlate Storbritannia og flytte til EU, jobbene vil forsvinne, Storbritannia vil bli isolert osv.

Naturligvis vil ikke dette skje. Over-produksjonskrisa, stagnasjonen og den økte arbeidsløsheten vil prege alle land som ikke bryter med dagens kapitalisme. Fortsatt liberalistisk politikk vil jo prege både land utafor EU og EU, da systembærende partier vil ha kontrollen. Muligheten for arbeiderklassen til å forsvare seg vil være bedre utafor EU, da eventuelle politiske kampanjer osv. vil skje med grunnlag i felles erfaring og felles virkelighetsforståelse. Det er langt til London, men enda lengre til Brussel. Arbeiderklassens kamp er internasjonal også i framtida, men det er nettopp kampen som føres i den enkelte nasjonalstaten som er den viktigste arenaen for kampen for demokratiske rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår og velferdsstaten.

Vi skal skifte ut fossil energi med fornyeleg, og elles drive vidare om lag som før. Det ser ut til å vere utgangspunktet for debatten om ei framtid med lite eller ingen ting av utslepp frå karbonenergien. Men ingen har vist at det er mogeleg.

Erik Solheim har vore leiar i Noregs Naturvernforbund 1980–87 og 1993–97, og er æresmedlem i forbundet. Han er naturforvaltingskandidat frå Noregs Landbrukshøgskule og har arbeidd som m.a. lektor og restaureringssnikkar. an har småbruk i Flugedalen, Førde kommune, Sogn og Fjordane.

Det avgjerande spørsmålet er kor mykje fornyeleg energi som er tilgjengeleg. Fornyeleg energi i vind og nedbør er svært lite konsentrert samanlikna med fossil energi, som er innhaldet i enorme mengder organisk stoff konsentrert gjennom millionar av år. Å fange store krefter ut av vind og vatn, krev turbinar som gjer seg nytte av store areal. Å utnytte fallenergien i vatn, gjev relativt stort utbytte.

Fjell og vidde, medlemsbladet til Den norske Turistforening, har laga eit oversyn som viser at dei 1208 småkraftverka (mindre enn 10 MW installasjon) som er bygde, leverer ikkje meir enn sju prosent av den samla elektrisitetsutvinninga i vårt land. I mange område ligg dei så tett at der nesten ikkje er frittrennande elver igjen. NVE har framleis nesten 300 søknader å ta standpunkt til. Men dei beste verka, dei som gjev mest energi for pengane, er alt i drift.

Ved inngangen til 2015 var 62 prosent av vasskraftpotensialet på 214 TWh (milliardar kilowattimar) utnytta, 132 TWh. Den faktiske produksjonen varierer med nedbør og temperatur, i nokre år til godt over 140 TWh. Nesten 50 TWh er varig verna mot kraftutbygging. Att er ein rest på rundt 30 TWh, vel 20 prosent av dagens produksjon.

Innanlands i Noreg har vi alt i alt eit samla energiforbruk på 230–240 TWh. Vel 100 TWh er av fossile energikjelder. Om vi bygde ut alt av resterande vasskraft, er det rundt 70 TWh igjen å erstatte.

Med Rogaland som det tyngste distriktet, skal dei vindkraftverka som har fått konsesjon, kunne gje bortimot 13 TWh, mot lokale proteststormar i mange av sakene. Så langt har dette gjeve 2–3 TWh. Professor Sigmund Hågvar har kalla vindkraftutbygginga ei historisk øydelegging av norske og internasjonale naturverdiar (Aftenposten 16. 3. 2016). Om dei fleste av dagens konsesjonar vert utnytta, er enorme delar av norsk natur, først og fremst i kystfjella, omdanna til industriområde. Og likevel er det godt over 50 TWh fossil energi i bruk, halvparten av dagens nivå.

Det tredje alternativet som mange snakkar om er skogen, å gjere tre om til drivstoff for bilar og fly. Tilveksten i norske skogar er for tida historisk høg, rundt 25 millionar kubikkmeter kvart år. Hogsten tek nesten 10 av desse 25 millionane. Om vi tenkjer oss at resten, 15 millionar kubikkmeter, kan gå til energi, er det teoretisk mogeleg utan å redusere grunnlaget for seinare tilvekst. Brennverdien av tre varierer med treslag, vassinnhald og fleire andre faktorar, mellom anna om vi brenn sjølve stokken eller greiner og lauvverk, nåler. Det er ikkje lett å vere sikker på kor mykje nyttig brennstoff det er å få ut av skogen. I Nasjonal Transportplan opererer dei med eit mål om 1,7 milliardar liter biodrivstoff årleg innan 2030. Nokre meiner at dette er mogeleg å hente ut av norske skogar i staden for å importere palmeolje. Med det som utgangspunkt at 1000 liter gjev 36,2 gigajoule, vil 1,7 milliardar liter gje 62 PJ (petajoule), som tilsvarer vel 17 TWh. Til samanlikning går det med bortimot 250 PJ til norsk transport innanlands. Skogen kan etter dette dekkje 25 prosent, ein firedel. Andre har kome til liknande tal, mellom andre sivilagronom Øystein Heggdal, som rett nok endar på 20 prosent (Minerva nett 17.3. 2015). I desse overslaga er det ikkje rekna med den energien som går med til hogst og transport fram til foredling.

Summen av desse tala for meir av vasskraft, vindkraft og skogsenergi er store. Ei rekkje kvalitetar ved dette landet, gode som folk opplagt set pris på, vil vere borte. Skadane i naturen ville bli enorme sjølv om ikkje alt vart noko av. Likevel rekk ikkje alternativa til meir enn rundt 60 prosent av det fossile forbruket på 100 TWh. Tala er ikkje nøyaktige svar, men det er uvisst i kva retning det dreg, det som er usikkert. Det kostar atskilleg energi å byggje opp ny produksjonskapasitet og å omstille samfunnet på nye energiformer. Den kjemisk bundne energien i ved får vi mest ut av som varme frå ein god omn. Å gjere veden om til bildrivstoff kostar bortimot halve energiinnhaldet berre i omdanninga. Dette er realitetar som er ein konsekvens av naturlover, og som altså ikkje let seg endre vesentleg av meir avansert teknikk. Mange som seier dei er teknologioptimistar, let til å tru at teknikken kan fikse meir enn naturlovene tillet.

Å omdanne sollys til elektrisitet er mogeleg, også i vårt land. Men det skal store areal til, og svære mengder av metall som er sjeldne på jorda. Solenergi har nådd stor prosentvis vekst, men volumet er likevel ikkje stort, fordi utgangspunktet er så lågt. Tilskotet til den globale forsyninga er forsvinnande lite.

Vår tekniske utvikling har vore mogeleg berre fordi vi kunne setje inn meir energi, mest fossil, til å drive teknikken. Med maskinell hjelp kan kvar person utføre meir arbeid enn før. Det er difor vi er så rike, vi i den globale overklassen. På 1800-talet var husmennene ein viktig energiberar i norske bygder og slavar på amerikanske plantasjar. Med dampmaskin og eksplosjonsmotor vart kol og olje meir effektivt å ta i bruk.

Vi kjem raskare fram med bil enn med sykkel, og vaskemaskina gjev oss reint tøy på mindre tid enn vi ville bruke til å gjere arbeidet for hand. Men å utføre meir arbeid krev alltid meir energi. At bilen i dag krev mindre drivstoff per mil enn før, kompenserer vi med å køyre meir. Datateknikken skulle redusere forbruket av papir, var reklamen. Vi skulle spare både energi og trefiber. Utviklinga har vist det motsette. Forbruket av papir til utskrifter stig bratt, og det går veksande mengder elektrisitet til å drive dei enorme databasane.

Om skog til drivstoff kjem, så er spørsmålet om nettoeffekten for innhaldet i atmosfæren av storstila skogshogst og frigjering av CO2 som trea har samla gjennom 100 år eller meir. Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i sitt doktorgradsarbeid hevda at i lange tider vil utsleppa gå opp, ikkje ned. Hans motstandarar ser ut til å ha sterkare meiningar enn argument.

Truleg er det slik at skogen har si mest klimavenlege evne i å fange CO2 frå lufta og lagre desse molekyla i treverket. Etter alt å dømme utnyttar vi skogen best ved å byggje meir i tre, i staden for stål og betong, som kostar mykje energi å framstille og frakte, for det meste kolkraft.

Vindkraft er ustabil energi, og det same gjeld vasskraft utan reguleringsmagasin. Å basere seg på ustabil produksjon av energi er vanskeleg utan å godta usikker forsyning. Vi har ikkje magasinkapasitet til å meistre eit mykje større forbruk av elektrisitet utan å byggje ut eit større volum, montere større generatorar, og i tillegg la mykje kraft gå med til å pumpe vatn i motbakke for å halde nivået høgt nok bak demningane. Dette kan bli vanskeleg nok, og dyrt, i Noreg. At vi skal kunne hjelpe andre land med stabiliteten, er nok ein illusjon.

EU-landa har nytte av rundt 1800 TWh elektrisitet av fossile kjelder. Om vi leverte all vår vasskraft, vel 130 TWh, til EU, er det rundt sju prosent. Den kjemisk bundne energien i alt forbruk i EU, er rundt 22 000 TWh. Sjølv med alt rennande vatn i røyr, har Noreg ingen ting å stille opp med dersom EU skal redusere sitt fossilbål. Det er i det heile uråd å tenkje seg å halde moderne og rike samfunn gåande og samstundes redusere utsleppa av CO2 vesentleg. Eit lågutsleppssamfunn er eit lågenergisamfunn.

Å klare seg med mindre energi, krev omleggingar som ikkje berre er politisk vanskelege, men som krev store investeringar. Så langt har innsatsen og pengane gått med til å gje oss eit overskot av elektrisk kraft, utan at det viser på statistikken over utsleppa. Å halde fram med slike feilinvesteringar gjer det vanskelegare å finne pengar til ombyggingar som kan føre til målet: mindre forbruk av fossil energi. Milliardane til nye vegar for raskare transport krev større utslepp for å vere til nytte. Ein stagnerande økonomi i den rike verda gjer at den mislukka pengebruken vert endå meir tydeleg.

At ei framtid med vesentleg mindre utslepp til atmosfæren, er ei framtid med mindre energi, det er også konklusjonen i ein grundig gjennomgang av David JC MacKay, fysikkprofessor i Cambridge. I boka Sustainable Energy – without the hot air (Cambridge 2009) kjem han fram til at Storbritannia reint fysisk kan skaffe nesten like mykje fornyeleg energi som dagens forbruk, i det vesentlege fossilt, dersom alle kjelder vert utnytta. Men frå dette må han fjerne mykje av potensialet, mellom anna fordi britane treng å utnytte solenergien til å lage mat på markene, og difor ikkje kan dekkje dei med solcelleplater. Hans estimat er at den realistiske tilgangen alt i alt er stor nok til knapt halvparten av det biltrafikken krev. Det tilsvarer 14 prosent av det daglege energikonsumet hos kvar brite. Hans overslag er likevel høgare enn det fleire kommisjonar kom fram til etter å ha leita etter det som er tilgjengeleg.

Den viktigaste konsekvensen er enkel å komme fram til, men ikkje å gjennomføre: Vi må klare oss med langt mindre energi dersom vi skal fase ut ein vesentleg del av dei fossile drivstoffa. Mindre energi brukt vil seie mindre arbeid utført, over tid, og mindre effekt, i praksis mindre tempo i mangt. Mange snakkar om at nye bilar som går på fornyeleg energi, skal avløyse dei som har diesel og bensin på tanken. Problemet er at den nye teknikken krev meir energi. Hydrogendrivne er kanskje verst. Nokre tal avslører eit krav på 80–200 prosent meir energi per kilometer enn ein gjennomsnittleg europeisk bil i dag. Skal vi dempe ulempene i framtida, må vi leite etter løysingar som krev mindre energi enn no, ikkje tekniske konstruksjonar som krev meir energi.

Realiteten blir, når vi ikkje kan setje inn stadig meir kommersiell energi på alle felt, frå elektrisk tannkost til transport, at vi må gjere meir av arbeidet sjølv. Då vil vi tene mindre enn no, sidan det er den fossile energien som har gjort oss rike. Men vi vil òg ha mindre tid til å bruke på eit heseblesande konsum av alle slag. På den andre sida vil ein overgang til mindre energiforbruk gje arbeid til fleire, ei utvikling som millionane av arbeidslause i Vesten kanskje vil setje pris på. Vi kjem ikkje vekk frå at energien som driv alle maskiner og apparat, er ein arbeidstjuv. Så langt har dei fleste hatt nytte av det, for stigande rikdom har styrkt evna til å kjøpe stadig meir etter som effektiviteten over alt har gått opp. Denne utviklinga har fått alvorlege skot for baugen, og ingen har oppskrifta på korleis det er mogeleg å få samfunnet inn på gamle spor igjen, inn på vegen til ny vekst. Det er i alle fall ikkje mogeleg dersom klimapolitikken skal bli noko meir enn ambisiøst prat.

Og det er ikkje lett å vite korleis situasjonen vil utvikle seg med mindre tilgang på energi. Men starten må vere å gå laus på utsleppa, direkte. Å byggje seg ut av fossilsamfunnet ved å stimulere konvensjonell vekst, fører vekk frå det målet som står høgt i den politiske retorikken. Heller ikkje sterke illusjonar kan hindre det.

Seier for havnearbeiderne i Tromsø

Nor Lines har gått til retten for å få nedlagt besøksforbud mot sju personer som har aksjonert i forbindelse med sympatiaksjonen på Tromsø havn. Nord-Troms tingrett ga ikke Nor Lines medhold.

Men retten var i tvil. De mente at arbeidsmiljøet for de ansatte i Nor Lines var blitt dårligere som følge av konflikten, og noe av oppførselen fra de aksjonerende rammes av straffeloven. Men det var ikke bevist at det var noen av de sju som hadde stått for dette. Retten la vekt på at det er en arbeidskonflikt. Siden retten var i tvil, må hver part betale sine egne saksomkostninger.

– Jeg er ikke så veldig overrasket. Det hadde jo skapt en forferdelig presedens hvis en bare kunne innføre besøksforbud for streikende arbeidere, sier Geir Ingebrigtsen, leder i Tromsø havnarbeiderforening til LO-Aktuelt.

– Hva synes dere om at dere ikke får dekket saksomkostningene?

– Jeg veit ikke helt hvor vi skal ta de pengene fra vi er jo så godt som bankerott, sier han. Det hadde vært fint å få bidrag fra andre foreninger til å dekke dette. Det er tross alt en prinsipiell sak for hele fagbevegelsen.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

Bidrag til å dekke saksomkostninger kan sendes: Tromsø havnearbeiderforening

Kontonr: 9731 07 07469

Kambodsjanske øl promotører i streik mot Carlsberg

For Carlsberg-kontrollerte Cambrew jobber damer som øl-promotører. De skal servere og promotere Angkor beer på restauranter som selger Carlsbergs produkter i konkurranse med andre drikkevareprodukter. I januar i år ble arbeiderne bedt om å akseptere at deres arbeidskontrakter ble gjort om til korttidskontrakter i stedet for faste ansettelser, noe som bl a har den konsekvensen at de mister retten til betalt fødselspermisjon.

Cambrew/Carlsberg ønsket ikke dialog med Cambodian Food and Service Workers’ Federation (CFSWF), som organiserer øl-promotørene, og konflikten ble ytterligere eskalert da den daglige arbeidstiden i den nye kontrakten ble forskjøvet utover kvelden fra kl.14.00–21.00 til 15.30–23.00. Øl-promotørene gikk ut i streik 16. januar, og Cambrew/Carlsberg svarte umiddelbart ved å si opp arbeidskontrakten med alle som deltok i streiken.

En oppsettende dom i Arbeidsretten få dager senere instruerte partene til å gjenoppta arbeidet, men 11 faglige aktivister ble nektet å komme tilbake. Dette er i følge CFSWF et forsøk fra Cambrew/Carlsberg på fagforeningsknusing. De krever at alle arbeiderne skal få tilbake jobbene sine, og at de skal få etterbetalt lønn for tida de har vært utestengt. I tillegg krever de at bedriften tar grep for å gi kvinnene større trygghet mot seksuell trakassering, som er et økende problem for øl-promotørene når det jobbes sene kvelder, ved å sørge for trygg transport fra restaurantene, opplæring i sjølforsvar og praktisk arbeidsuniform.

Les mer om saken på CFSWFs blogg.

Expert

Flere Expert-ansatte har meldt seg inn i Handel og Kontor etter at kjeden sa opp tariffavtalen

Til sammen har 44 Expert-ansatte meldt seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor siden det onsdag forrige uke (30.3.16) ble kjent at Expert har sagt opp tariffavtalen. Medlemstallet blant Expert-ansatte har dermed økt fra 140 til 184 medlemmer, opplyser informasjonsrådgiver Inger Helene Vaaten i HK til FriFagbevegelse.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

52 renholdere sagt opp i Forsvarsbygg.

Forsvarsbygg sier opp 52 renholdere som følge av privatiseringen av renholdet i Forsvaret. De 52 har reservert seg mot å overføres til ISS, og ble sagt opp da fristen for å akseptere overføring gikk ut. Nå skal tilsettingsrådene behandle oppsigelsene.

– Tilsettingsrådet skal sikre at saksbehandlinga har gått riktig for seg, men jeg frykter at de mange oppsigelser går igjennom uansett, sier hovedtillitsvalgt for renholderne Ann Berit Sagedal.

I alt var 365 renholdere ansatt i Forsvarsbygg da prosessen med å sette ut renholdet startet. Av disse er det bare rundt 135 som går over til ISS.
(NTL, 7.4.16)

Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

• Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
• Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
• Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
• Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
• Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
• Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
• Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
• Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
• Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
• Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
• Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
• Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
• Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
• Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
• Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
• Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
• Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
• Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
• Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
• Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
• Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
• Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
• Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
• Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
• Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
• Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

1. Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.

Naomi Kleins flengande kritikk av kapitalismen blir svekka av manglande vilje til å peike på alternativet, mener forfatteren.

Trish Kahle er frilansjournalist og studerer historie på University of Chicago. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, https://www.jacobinmag.com/, og er omsett av Gunnar Danielsen.

Den siste boka til Naomi Klein Dette forandrer alt kom samtidig som firehundretusen gjekk i folkets klimamarsj i New York, og miljøaktivistar verda over organiserte 2 646 solidaritetsprotestar i 162 land. Det var utan samanlikning den største klimamarkeringa i historia. Veksande mobilisering, særleg blant urfolk og på landsbygda, mot utvinninga av fossil energi – frå skiferolje, oljesand, havbotnen, og kol – og motstand mot røyrleidningar frå Michigan til Texas, har ført til auka undertrykking frå statsapparatet, og propagandakampanjar frå energiselskapa. På verdsbasis vart to personar drepne kvar veke i 2014 fordi dei var miljøaktivistar – meir enn ei dobling frå tidlegare i tiåret.

Mobiliseringa og den folkelege viljen til å risikere livet for å redde miljøet har rot i ei breiare semje – utanom håpefulle republikanske presidentkandidatar – om omfanget av og alvoret i klimakrisa. Global Humanitarian Forum meiner klimaendringane alt no er ansvarleg for meir enn 300 000 dødsfall årleg, rammar meir enn 300 millionar menneske, og er ei av hovudårsakene til humanitære kriser.

Heile nasjonar – som Bangladesh – står framfor tvangsflyttingar, og hundretusenvis er alt drivne frå heimane sine. Her heime er det i overflod av prov på klimaendringane – somme tider dramatisk, som når superstormen Sandy slo inn i tett befolka område på austkysten av USA, eller når flaumar raserte Texas, eller tørken som øydelegg California no.

Andre resultat av klimaendringane når ikkje fram i media. I intervju med bønder i Piedmont i Nord-Carolina fekk eg fortald at ein ikkje lenger kunne stole på regnet vår og sommar, med færre årlege høyavlingar som resultat. Ei anna peika på eit hestekve: «Det skulle vore gjørme,» sa ho. «Det skulle vore djup gjørme nokre veker til, men det er tørt alt. Tørt som knusk.»

Og klimaendringane bidrar til og aukar eksisterande ulikskap: København bygger demningar mens Maldivene druknar. Dei rike tilpassar seg, mens dei fattige må flytte. Som Christian Parenti skreiv i den siste boka si, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence: «Klimaendringane kjem til ei verd full av kriser.» Som han skriv, fell klimaendringane og eksisterande ulikskap saman på katastrofalt vis.

Vekst og globalisering

Kleins bok fokuserer på dette katastrofale samanfallet, set opp miljøendringane som ei global utfordring, og peikar på «deregulert» global kapitalisme som skurken – djupt polarisert, forskjellsskapande, forbrukande, øydeleggjande, og viktigast: kravet om evig vekst.

I denne kritiske situasjonen der dei grønne rørslene altfor ofte slepp unna politisk-økonomisk kritikk, er Kleins innspel viktig. Frå Dhaka til Vancouver er me knytte saman av jetstraumar og «lean production», fiberoptiske kablar og handelsavtalar, hip-hop og elveutløp. Banda oss imellom er aldri bare sosiale, økonomiske, politiske eller økologiske, men alt på ein gong.

Desse banda blir ofte brukte til å dekke over forskjellane som følgjer dei, og dei djupe sosiale skillene som står fast. Internettet og teknologiane som følgjer med, gjør det råd å binde verda saman i eit tempo og så tett at ein bare kunne drøyme om det før. Men dei har au forverra tilhøva i teknologiproduksjonen, og framskynda eksport av økologisk øydelegging til «offersonene» – områda som forsyner verda med råvarer og energiressursar som er naudsynte for å skape enorm rikdom og moderne komfort, men som må bere ein urimeleg stor del av den sosiale og økologiske øydelegginga slik utvinning fører med seg.

Me blir lett blinde for den globale fattigdommen og forureininga ein kan følgje langs kraftleidningar og handelsruter, bakover til dei arrete fjella i Appalachane, eller dei brennande palmeoljeplantasjane i Indonesia.

Den økonomiske veksten som driv denne motsetningsfylte tidsalderen, er spesifikt kapitalistisk: ei verd der kapitalen «flyt» mens arbeidarane og familiane deira er fanga på kvar si side av grensene, der det blir produsert overflod med mat, mens ti tusenvis døyr av svolt kvart år. Den motsetningsfylte kapitalistiske veksten er det sentrale punktet som skilte Marx frå kommunistiske teoretikarar før han: kapitalismen skapte for første gong i historia overflod og overskot – vilkåret for ei verd utan kapitalisme.

I meir enn to hundre år med industriell kapitalisme har utnyttinga av fossile energikjelder heva folks levestandard, medrekna arbeidsfolk og på verdsbasis, men har samtidig også konsentrert dei sosiale problema, den økologiske utarminga, og dei stadig større skilnadene produksjonen fører til.

Klein ser desse prosessane og skriv overbevisande om tilhøvet mellom øydelegginga av miljøet og kapitalismen. Men løysingane er ein litt for vanleg strategi der ein bygger alternativ og motstand. Klein står korrekt på atå hoppe av for å dyrke grønsaker er ikkje eit alternativ for denne generasjonen», og krev at me både «bygger og stør lovande alternativ … og sørger for at dei kan slåst for å endre ein økonomisk modell som så er svikefull at ingen stad er trygg.

Denne løysinga er god i den forstand at kamp er dialektisk. Som Nancy Cott seier, er verda – som omfattar «alternativ» til produksjon bygd på økonomisk vekst – «ramma rundt det folk kan sjå føre seg, og stille krav ut frå.» Samtidig endrar krava folk stiller – og kampen for å sette dei ut i livet – verda, og utvidar synet på kva som er mauleg.

Når Klein hevdar me ikkje bare kan hoppe av kapitalismen, seier ho ikkje bare at me ikkje kan ignorere dei globale strukturane som formar liva våre, men au at i alle kampar om makt (eller for framtida vår) tvingar kapitalismen oss til å kjempe på deira vilkår. Alternativ me lager her og no er utsett for same press som dei kapitalistiske kreftene som skapte dei.

Likevel svekker ikkje denne strategien den sentrale motseiinga i kapitalistisk vekstøkonomi: Minkande forbruk og selektiv negativ økonomisk vekst er antitesen i ei verd der økonomisk vekst er drivkrafta i historia, og der han svelger alt på sin veg.

Jamvel ein liten nedgang i vekstraten (for ikkje å snakke om negativ økonomisk vekst) kan kaste heile systemet ut i krise. Det er ikkje bare fordi kapitalistar for alt i verda vil ha vekst, eller bare fordi dei er spesielt grådige, men fordi systemet krev det. Sjølv på sitt beste er alternativa på defensiven i vår nyliberale verd.

Slik sit me fast i ei av dei evige motseiingane i kapitalismen – at det er livsviktig å slåst mot kapitalismens strukturar, tenkemåte og maktsenter for å gi rom til tenkinga vår om maulege og nye framtidssamfunn, men samtidig er det ikkje nok å stå mot drivkreftene i kapitalismen: kapitalismen må erstattast.

Men Klein som no har skrive tri bøker som har bidratt til anti-kapitalistisk kamp, vil framleis ikkje formulere utfordringa på den måten. Dette forandrer alt: Kapitalismen mot klimaet er spenninga mellom hennar innimellom bitande kritikk av kapitalismen og uviljen mot å peike på alternativet anna enn i svært vage ordelag ein konstant frustrasjon.

Med eit slikt skarpt syn på makttilhøva og kva som står på spel i kampen, kva er grunnen til at ho vik unna det sentrale spørsmålet boka hennar reiser? Viss kapitalismen er problemet, må sjølvsagt løysinga spegle det i omfang og innsikt, men svaret Klein gir, strekk absolutt ikkje til resten av analysane ho gir. Ho svarer rett og slett:

Vel, me får gjøre det me kan.

Kva kan me gjøre?

Dette unnvikande svaret på bokas brennande klagemål speglar retningar som har eksistert lenge i miljøkretsar og somme delar av venstresida generelt: å sette breie strategiar, medrekna det å bygge store politiske organisasjonar, opp mot mindre kampanjar bygd på og rundt stridsspørsmål i nærområdet. Organisasjonsprinsippet er kjent frå slagordet «Tenke globalt og handle lokalt.»

Jamvel aktivistar med klar innsikt i dei systemskapte globale problema me står framfor, grip alt for ofte til symbolske løysingar på lokalnivå. Det betyr ikkje at slike aksjonar er uviktige – solidaritets-komiteane som syter for mat til utplyndra nabolag i Hellas eller frokostprogramma til Black Panther Party, viser at dei er det – men desse programma var au knytte til politisk organisering.

Med andre ord: Sjølv om organisasjonar som Black Panther Party og dagens nettverk som Solidarity for All syter for mat til folk, medisinar til sjukehus og anna, er dei (og var dei) ikkje einaste opplegget for politiske endringar, men ein del av større politiske prosjekt som såg «bygge makt» og «gripe makt» som to sider av same dialektiske prosess.

Ein politikk retta mot nærområdet skilt frå vidare politisk organisering er resultatet av fragmenteringa og isoleringa på venstresida sidan 1970-tallet, av ideen om at me ikkje er i stand til å bygge masseparti, eller føre samordna kampar nasjonalt eller internasjonalt anna enn som lause koalisjonar rundt «aksjonsdagar». Ideen om ei impotent venstreside hadde rot i tilbakeslag for ulike organisasjonar, og lokal-aktivismen byrja sitt eige liv.

I dag pregar denne tenkinga store delar av særleg miljørørsla: Dei krev mat dyrka i nærområdet, produksjon og økonomi som er basert i nærområdet. På sitt verste er det store konsern som marknadsfører seg som miljøvennlege, for å døyve liberal skuldkjensle for ulikskap under kapitalismen. Men sjølv på sitt beste er lokal-aktivismen ein fattig politisk reiskap, som ser bort frå at me er produkt av vår eiga historie.

Den samanvevde verdsøkonomien me ser i dag var kanskje ikkje uunngåeleg, rimeleg eller rettferdig, men er ein historisk realitet som ikkje bare har forma oppfatninga vår av klimavitskapen, men au av grensene for tenkelege aksjonar.

I kjerna kviler jamvel anti-kapitalistisk lokal-aktivisme på ein grunnleggande ide: me kan skape rom utanfor kapitalismen, og frå desse romma kan me enten bygge eigne samfunn, eller bruke desse romma til å slåst mot kapitalismen.

Det første alternativet forkastar Klein: «å gi opp verkelege løysingar» skriv ho, «er ikkje eit alternativ.» Men kva med det andre alternativet? Det er eit vanleg syn som viser kor svak venstresida er etter tiår med nyliberale åtak og kampen for ei ikkje-stalinistisk sosialistrørsle etter at Sovjetunionen kollapsa. Me treng eigne rom for å hente oss inn og reorganisere blir det sagt. Klein spør:

Kva om me sit rolege [om klimaendringane] ikkje av samtykke, men dels fordi me manglar kollektive rom der me kan konfrontere den rå terroren frå miljøøydeleggingane?

Dessverre er det uråd å kople seg frå kapitalismen, sjølv om det skjer for å kjempe mot han. Det var sjølve grunnlaget for at Marx skreiv om ein revolusjon innanfrå: kapitalismen har ein ekspansiv logikk, og ein må kjempe mot han innanfrå. Arbeidarklassen har sosial kraft nettopp fordi han opererer maskinen frå innsida maskinen, og ikkje frå utsida.

Det er sant at det er meir tenkeleg for dei fleste å vinne små sigrar på lokalnivå enn større som kanskje kan komme på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå. Det er au sant at slike sigrar er viktige – ikkje fordi dei stansar miljøendringane, men fordi dei endrar grunnlaget me kjempar på, og endrar folks oppfatning av kva som er mauleg.

Som Klein skriv:

For dei fleste av oss som lever i etterindustrielle samfunn, når me ser svart–kvitt-bilete av generalstreikar på 1930-tallet, victory gardens¹ frå 1940-tallet, eller Freedom Rides² frå 1960-tallet, kan me ganske enkelt ikkje sjå oss sjølve som del av så djupe og omfattande mobiliseringar.

Sant nok, sjølv om dette ser ut til å ha endra seg dei siste fire åra, om det er ein målestokk.

Poenget er ikkje å sky prosjekt på lokalnivå, men å vere klar over kva potensial dei har: Dei vil ikkje akkumulere forandringar som på eit eller anna stadium vil vinne over kapitalismen og gi oss eit alternativt samfunn, men det er slik Klein ser for seg kampen mot klimaendringane.

I staden må ein sjå prosjekt på lokalnivå som del av ein dynamisk kamp – ei omdreiing på tannhjulet som kan hende kan dreie mange andre hjul. Men om me skal endre sjølve måten maskinen fungerer på, må ein ta han frå kvarandre, gi han ny form, og bygge han på nytt.

Skillet kan verke uvesentleg, men kor viktig det er kjem klart fram i andre halvdel av boka der Klein ganske utførleg tar for seg lokale og regionale motstandsrørsler, som ho freistar knytte til global kamp mot bruken av fossil energi. Det er ei endring Klein trur kan komme som resultat av ein kombinasjon av ein new deal-aktig politikk og ei kulturell delegitimering av vekst som resultat av ei brennande moralsk protestrørsle lik den som var ein del av kampen mot slaveriet på 1800-tallet.

Oppheving og revolusjon

At Klein på dei siste sidene vender seg til opphevinga av slaveriet, ein strategi andre som Chris Hayes og Matt Karp har nytta, er like forvirrande som han er opplagt. Opplagt fordi slaveriet garanterte massiv kapitalakkumulasjon då det nye systemet snubla seg framover og så suste inn i industrialderen. Kampen mot slaveriet var verdsomspennande, og stod mot eit globalt utbyttingssystem med undertrykking og menneskeleg elende, som var grunnmuren for store delar av moderniteten.

Klein skriv korrekt at

bruk av fossil energi sjølvsagt ikkje er det moralske motstykket til å eige slavar eller okkupere land.

Det var ein økonomisk kamp som dreidde seg om så mykje meir: frigjøringa av slavebundne menneske, som rundt Atlanterhavet nesten bare var svarte afrikanarar.

Samanlikninga med eit slikt revolusjonært punkt i verdshistoria er lokkande for aktivistar og kommentatorar som gir seg i kast med den politiske økonomien som ligg under klimakrisa. Behovet for å slåst mot makt- og produksjonsstrukturar har fått miljørørsla til å gå lenger enn å rekne seg likeverdige med andre sosiale rørsler, og freista plassere seg som hovudkrafta mot dei sterke kapitalistiske og imperialistiske kreftene.

Men valet hennar er forvirrande, for når ho framstiller opphevinga av slaveriet som ein global revolusjon, teiknar ho eit bilete av ein moralsk kamp som gjekk føre seg på debattmøte. Det er eit syn som ser bort frå den verkelege krafta bak opphevinga: slavane som nekta å la seg underkue, den moralske forarginga og materielle støtta frå kvite som var mot slaveriet, og ein blodig krig som tok rikdom og makt frå plantasjeeigarane i USA.

Med andre ord blei slaveriet eit moralsk problem som ein del av ein historisk prosess som dreiv fram opphevinga av det. Den historiske prosessen er framleis heftig diskutert av historikarane, og er ein annleis prosess enn kampen for å la fossile energikjelder ligge i jorda.

Frå eit energiperspektiv starta slaveforbodet ein prosess som snart førte til det fossildrivne mekaniserte landbruket. Den omdanninga sendte produksjonen til himmels, i eit tempo som ville vore mest umauleg i eit slavebasert landbruk. Skiftet frå fossil energi er slik sett ei langsiktig utfordring for vekst og akkumulasjon, noko opphevinga av slaveriet ikkje var.

For å peike på skilnadene i energigrunnlaget i kampen mot slaveriet og kampen mot fossil energi, kan me ikkje redusere desse spørsmåla til «energi». Når Klein viser til opphevinga av slaveriet, viser ho til politisk makt, og særleg då demokratisk makt. Ho prøver dra eit klart skille mellom radikale demokratiske visjonar og valdeleg revolusjon:

Me ønsker gjøre desse radikale tiltaka på demokratisk vis, og utan blodbad, så valdelege, avantgardistiske revolusjonar har ikkje stort å tilby som vegkart.

Men kampen mot slaveriet viser begge desse tinga: Slavane i sør hadde aldri vunne fridommen gjennom Occupy-liknande allmøte på plantasjane. Som CLR James viste så meisterleg i verket om revolusjonen på Haiti, kom frigjøringa gjennom at makta blei tatt frå plantasjeeigarane og koloniherrane med vald.

Poenget er ikkje ei naiv forenkling som seier at valden stod sentralt, og må vere sentral for klimarørsla. Det er ganske enkelt å erkjenne at valden var uskilleleg både frå slaveriet og frå kampen for å oppheve det. Valden slaverimotstandarane brukte stod ikkje i motsetning til dei demokratiske måla.

Men om me les Klein velvillig, kan me forstå korfor ho vel analogien med opphevinga av slaveriet: Ho veit at kampen mot miljøøydeleggingane må vere massiv, og at han må kjempe mot dei underliggande strukturane i samfunnet – kapitalismen. Me må bygge koalisjonar på tvers av samfunnet, koalisjonar som kapitalismen vil prøve å hindre, og sameine kampar som frå først av ser uforeinlege ut.

Utfordringa er å gjøre det, samtidig som me hugsar at kampen har klassekarakter: «oss mot dei»-fortellinga i boka er klargjørande når ho fører oss bort frå det stadig meir marginale synet om at klimaendringane viser menneska som ei homogen gruppe miljøøydeleggande galningar.

Punktet om nyorientering er meir uklart. Gjennomsyra av Occupy-språket, Idle no more3 og dei andre sosiale rørslene som eksploderte etter 2011, argumenterer Klein likevel rundt klassemedvit på nyttig vis for lesarar som aldri har vore politisk aktive før.

For lesarar som leiter etter svar på spørsmåla om korfor sosiale rørsler dei siste fem åra ikkje har klart å slå tilbake innstrammingspolitikken, eller snu den globale sosiale og økologiske øydelegginga på brei basis, så må denne boka skuffe. Boka blei skrive for dei som er nye i miljørørsla, ikkje for garva veteranar.

Så mens boka har mange avgrensingar, så er ho likevel eit viktig bidrag til ei verd i krise. Klein erkjenner at spørsmålet «kva gjør me no?» bare får eit meiningsfullt svar om me først stiller spørsmålet «kva er det me prøver å gjøre?»

Klein er ikkje klar på det punktet, men me bør vere det, og ikkje vike unna: me ønsker ikkje avgrense makta til fossilselskapa eller den herskande klassen. Me prøver rive makta frå dei, fullstendig.

Innhold

Jokke Fjeldstad: Frontfag    2

Plukk    4

Rødt!-samtalen med Linn Herning    6

Dennis O`Neil: Er Trump fascist? Sanders sosialist? Clinton?    22

Petter Næss og Jin Xue: Bolig, bærekraft og rettferdig fordeling    34

Marie S. Martinussen, Aslak H. Hætta Bjørn og Elin V. Rutle:

50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?    46

Erik Solheim: Mindre utslepp gjev arbeid til fleire    52

Anja Ariel Brekke Hvorfor aktivistene i Paris har rett    56

Geir Jørgensen: Det meste er Nord. Mest bare ord    60

Trish Kahle: Kva kjem etter kapitalismen, Naomi Klein?    64 https://www.jacobinmag.com/2015/12/capitalism-naomi-klein-this-changes-everything-cop21/

Jokke Fjeldstad: Den grønne sjokkdoktrinen og MDG?    72

Johan Petter Andresen: EUs krise og folkeavstemningen     76

Ivar Jørdre: Kontraoffensiv i Latin-Amerika?     84

Oscar Dybedahl: Den kapitalistiske staten    92

Michael Roberts: Marxistisk teori om kriser under kapitalismen    102 https://thenextrecession.wordpress.com/2015/12/27/the-marxist-theory-of-economic-crises-in-capitalism-part-one/ del 2 http://wp.me/pLequ-3gv

Erik Ness: Politikk med generasjoner    114

Halvor Fjermeros: Arbeiderklasseparti eller velmenende humanister?    118

Aslak Storaker: Hva kan vi lære av Gramsci?    126

 

Bokomtaler:

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes: Angrep eller forsvar    130

Kalle Holmqvist: Fred med Norge     132

Bård Wormdal: Spionbasen     134

Peder Martin Lysestøl: Israel. Bak muren av myter og propaganda     136

Ellen Engelstad: Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel     138

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik: Ord er makt     141

Olsen, Aasarød og Bredeveien: Hvem skal eie Norge?     143

Svein Lund: Gull, gråstein og grums!     145

Mark Weisbrot: Failed     147

Jim Stanford: Economics for everyone     147

Tamáz Krausz: Reconstructing Lenin, an intellectual biografi     151

Egge, Holtsmark og Komarov: Aleksandra M. Kollontaj     153

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!     155