Siri Jensen: Kvinnelønna
Tidsskriftet Rødt!, 2008

 

Heftet om kvinneløna er gjeve ut på nytt, revidert og oppdatert – klart til ordskiftet om framlegget frå Likelønskommisjonen.

Heftet syner at kvinner systematisk tener dårlegare enn menn, og at dette skjer av di kvinner vert løna «som kvinner». Serleg interessant var det å sjå at kvinner ikkje vert løna likare med menn om dei tek utdanning. Gruppa der kjønns-lønsskilnadene er størst er i gruppa med fire år og mindre utdanning – der ein finn ingeniørar og sjukepleiarar. Det slo hol på myten om at lønsskilnadene vert mindre berre kvinner tek utdanning – slik er det tydeleg ikkje. Heftet
har ei god blanding av å syna til aktuell statistikk om lønsskilnadene og å analysera årsakene til at det er slik.

Heftet inneheld òg ein bolk med glimt frå historia til kvinnelønskampen og ein bolk med diskusjon om strategi og krav, og argumentasjon knytt til det. Kvinnelønna gjev nyttig kunnskap til alle som hamnar i diskusjonar om kvinner og løn, anten det er i forhandlingar på arbeidsplassen eller i uformelle ordskifte om urettvise lønsskilnader. Dessutan er det eit spark i rompa til partiet Raudt for å ha meir fokus på kamp for betra kvinneløn.

Dette heftet vender seg til fleire enn dei som er aktive i partiet Raudt, sjøl om det i føreordet står det «Vi håper at heftet vil danne utgangspunkt for diskusjoner som kan bidra til å videreutvikle Rødt sin politikk». Men dette heftet vil jo mykje meir enn å dra i gang «diskusjoner som kan bidra til å» – dette er eit fakta- og strategihefte for å vinna kampen om kvinneløna! Det gjer det òg interessant for fleire enn partimedlemer.

Gudrun Kløve Juuhl

 

 

 

Gert Nygaardshaug: Mengele Zoo
Cappelen, 1994

Det var nok mange som måtte heve brynene da Litteraturfestivalen på Lillehammer – i samarbeid med blant annet Dagbladet og NRK – den 1. juni 2007 offentliggjorde folkejuryens kåring av «Tidenes beste norske bok»: Og vinneren er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug! På den neste plassen fulgte Knut Hamsuns Markens Grøde, mens Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Lars Saaby Christiansen fikk hederlige plasseringer blant de 10 beste. Men folkejuryen mente altså at best var Mengele Zoo.

Jeg innrømmer det gjerne: Forfatteren var så godt som totalt ukjent for meg. Forresten ikke helt. Jeg minnes at jeg en gang hadde lest en kriminalroman hvor mat og vinkjenner, dechiffreringsekspert og kokk Fredric Drum og hans politionkel Skarphedin Olsen, løste innfløkte gåter og underlige mord i en øde fjelldal i Nord-Østerdalen. Forfatteren var den samme Gert Nygårdshaug. Romanen Mengele Zoo var imidlertid helt ukjent for meg. Jeg antok at Mengele måtte ha en sammenheng med nazisten dr. Mengele og hans grusomme eksperimenter på mennesker under 2. verdenskrig. Hvorfor da låne nazidoktorens navn til en roman som folkejuryen skulle komme til å kåre til Norges beste bok? Det var bare én ting å gjøre: slenge seg på sykkelen og fare av gårde til biblioteket for å låne.

Handlingen foregår i hele verden. Hovedpersonen er fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa, født i regnskogen i Sør-Amerika. Tema er miljø og miljøterrorisme. Henrik Ibsen skrev sitt miljøskuespill En folkefiende i 1882: Dr. Stockmann avslørte kommunens forurensa badevann og fikk gjennomgå for det ettersom den lokale badeanstalt var livsgrunnlaget for hele det lille lokalsamfunnet. Mengele Zoo er skrevet litt over 100 år seinere. En miljøromanen for det 21. århundre. I dag er miljøtrusselen verdensomspennende og mye mer alvorlig. De metodene som miljøterroristene i boka tar i bruk, er globale og tilpassa våre utfordringer. Bokas hovedperson sprenger hovedkvarter for internasjonale firmaer, og likviderer maktpersoner som har utøvd miljø-kriminelle handlinger. Romanen er utrolig godt skrevet, men absolutt ikke noe for det skvetne publikum.

Dr. Stockmann førte sitt publikum inn i datidens problemer og vanskelige valg, og tvang dem til å til å velge side. Den som leser Mengele Zoo, havner på samme måte i vanskelige valgsituasjoner: Hvor omfattende er de menneskeskapte overgrepene mot naturen? Hvilke alternativer har vi og hva kan aksepteres av metoder for å hjelpe naturen med å slå tilbake?

Boka kan med fordel leses av folk i alle aldre, men det kreves et ungdommelig og åpent sinn. Jeg lover deg mange spennende – og fryktelige – dilemmaer. Nettopp slik en god roman skal være.

Jeg var ikke med på avstemningen som brakte romanfiguren Mino til topps. Jeg leste jo omtrent ikke Gert Nygårdshaug da, men etter nå å ha lest ham, ser jeg hvor viktig det er med romaner som drøfter de viktige utfordringer dagens samfunn står overfor – slik som Henrik Ibsen i litterær form løftet datidens viktigste spørsmål fram til debatt.

Vi jo kan sammenligne med vår eget Vansjø, i Østfold. Det holder ikke lenger bare å avsløre at drikkevannskilden og naturperlen Vansjø er ødelagt og ikke kan bades i! Her trengs det handlinger på et ganske annet nivå enn det Dr. Stockmann kunne makte.

Romanen Mengele Zoo bidrar etter min mening nettopp til å sette fingeren på vår tids klimatrusler. Boka finnes på biblioteket: Løp og lån!

Eirik Tveiten

 

Torstein Tranøy: Vallas fall, et innblikk i den skjulte maktkampen
Forlaget Manifest, 2007

Tranøy lar partisekretær Martin Kolberg i Arbeiderpartiet få siste ord i boka til en advarsel til forfatteren og til leseren mot å tro at Vallas avgang som LO-leder var styrt av en politisk konspirasjon. Er det forfatterens hensikt å gjøre partisekretæren til latter? Eller å advare leserne om at denne maktklanen på høyresida i Arbeiderpartiet ikke har mistet evnen til å holde på det gamle maktspråket og maktbruken? Pass dere dere som tror vi ikke har full kontroll!

Boka er bygget på solid grunnarbeid; intervjuer med rundt 100 personer i og rundt LOs sentrale ledelse og ansatte. Bunker med dokumentasjon og tv- og radioprogrammer. Men allikevel oppleves boka som gjentakelse av for det meste kjent stoff. Pakka inn i en litt thrilleraktig reportasjestil.

Det er noen nye ting i boka; blant annet at Ellen Stensrud forteller sin historie i ettertid av dramaet. Flere av de sentrale kvinnene i LO kommer til orde med sine historier. Om dårlig behandling, om forsøk på press for å trekke seg, slutte, ikke stille til valg. Skuffelser over nettverket Valla ikke ville være en del av. Mennene hun også kjefta på, kontrollerte og kjørte splitt- og herskteknikker mot. Fire sentrale personer i ledelsen sier de ville ha sluttet hvis Valla hadde fortsatt. Dette er alvorlig og dessverre problematiseres ikke disse utsagnene utfra de samme personenes standpunkter/ståsteder i politiske stridsspørsmål. Heller ikke får vi historiene til de som ikke ville slutte, hvis Valla ble sittende. Ønsket de ikke å snakke med Tranøy? Dette er noen av de impliserte og deres historier og det er synd at Gerd Liv Valla ikke ville ha sitt bidrag med i samme boka. Det ville kanskje ha gjort denne boka interessant.

Ble Valla målt på en annen måte enn en mann ville blitt i samme situasjon? Ble «sviket» mot de gamle venninnene et pikant poeng og ikke gjenstand for politisk analyse? Var de politiske uenighetene mellom disse kvinnene like viktige og reelle som mellom andre ledere, valgte og ansatte?

Tranøy drøfter dette svært forsiktig der han legger vekt på situasjonen for Valla da hun ble valgt til leder; mannsdominert, uenigheter i politikken, personer i mellom osv. Hun var fersk, var motarbeidet av blant annet Hågensen, osv. Vallas behov for kontroll sees av Tranøy i dette lyset.

Ansettelsen av Ingunn Yssen på tross av motstand tolkes i samme retning.

LO er en gammel, stor og tung organisasjon preget av Arbeiderpartiet, «gutta i Jern- og Metall» og hele etterkrigstidas «vi er i samme båt»-konsensus med arbeidskjøperne (faste bevilgninger til AP ved valg, moderasjon, arbeidslinja, EU, osv). Den er hierarkisk bygd, og fungerer slik. Den er en maktfaktor som har spilt på lag med ledelsen i Arbeiderpartiet i hele sin historie. Det har vært mange politiske strider innad i LO, høyre- og venstresider. Kampen for å gjøre LO til en organisasjon som ikke er bundet til politiske partier, har bølga i perioder. Den siste perioden med sterkere uavhengighet av AP var under Vallas tid som leder. En av de viktigste tingene som skjedde, var at hun åpnet opp LO med blant annet «LO på din side»-kampanjen før valget i 2005.

Boka gir et bra bilde av den kaotiske situasjonen som hersket da Fougner-utvalget ble svaret. Men selv om Tranøy har mange kilder og har hatt tilgang til mye materiale oppleves det ikke som å være nær på situasjonen. At Gerd Liv Valla håndterte situasjonen på en uheldig måte er det vel ikke tvil om, og at det gjorde det lettere å bruke situasjonen til ikke bare å «jekke ned» LO-lederen for de som ønsket henne bort. Men det spillet som foregikk, forteller ikke
Tranøy noe mer inngående om enn det som kom fram i løpet av de dramatiske ukene. Et mer inngående lys på hva som foregikk i Arbeiderpartiet ville gitt et bredere bilde av spillet og kreftene i det.

Det er for mange ting som mangler i denne boka til at den kan forsvare undertittelen «Et innblikk i den skjulte maktkampen». Det er for mange uttalelser av anonyme «nær regjeringen», «sentrale kilder i partiapparatet» og for lite drøftinger. Kanskje kom boka for kjapt?

I alle fall ser jeg fram til at flere velger seg denne historiske perioden og hendelsen som forskningsfelt.

Taran Anne Sæther

 

Gudrun Kløve Juuhl har, i forrige nummer av Rødt! en artikkel som retter et kritisk blikk på Kjersti Ericssons (KE) syn på kvinnefrigjøring, på bakgrunn av artikkelen til KE i nr. 1 2007. I Klassekampen onsdag 20. februar, står det også et intervju, hvor det er tydelig at hun mener at Ericssons tanker fungerer som en form for konsensus ballast, som både hemmer partiet Rødt, og utviklingen av feministisk tenkning og praksis.

Jeg får lyst til å gripe fatt i de spørsmålene som handler om kjønn og klasse, og begrepet «den som undertrykker andre kan ikke sjøl være fri». Det som, med rette, kalles kvinneopprøret i AKP, brakte med seg noe som ble banebrytende og avgjørende, både for tenkning og handling. Det jeg, for enkelhets skyld, vil kalle mekanisk marxisme, leder til en tankegang som sier at klassekampen er overordnet alt. Når klassekampen har nådd et revolusjonært stadium, og sosialismen kan bygges, vil andre motsetninger og annen undertrykking bli løst. Underliggende motsigelser må vente til sosialismen. Jada, jeg vet dette er satt en smule på spissen. De nye tankene så sammenhengen mellom klassekamp og kvinnefrigjøring. Som KE sier det:

«Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»

GKL betrakter begrepet som sier at den som undertrykker andre ikke kan være fri sjøl, som «eit greitt moralsk postulat.» Det er langt mer enn et slags abstrakt moralsk postulat. KE henter opp Marx sin beskrivelse, og utfordring til den engelske arbeiderklassen, i forhold til Irland og engelsk imperialisme. Vær umælende lakeier for eget borgerskap, og dets imperialistiske herjinger mot det irske folket, eller kjemp mot det, og se det som et spørsmål om sjøl å bli fri. Det er et helt konkret politisk valg, med strategisk betydning. KE overfører det til kjønnsundertrykking og klasse. GKL synes det er problematisk.
Hun sier:

«På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert fri, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen) og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia: Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Og:

«Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av.»

Nettopp. Vi kan jo ta en titt på et eksempel som vi har rett foran øynene våre i disse dager. At regjeringen sier nei til Likelønnskommisjonens forslag, er ikke overraskende. At store deler av LO heller ikke støtter forslagene som tar sikte på å oppnå lik lønn, er for så vidt heller ikke overraskende, men desto mer alvorlig. Da har mannfolkene i LO et valg, som er noe langt mer enn et greit moralsk postulat. Nettopp – mannlige arbeidere har kjempet mot kvinner i arbeidslivet. Da kan de gjøre som det står å lese hos KE. De kan la ting skure, og dermed fortsette som lakeier for sin egen hovedmotstander, kapitalistene. Dermed hindrer de også en allianse med halvparten av sine klassefeller, kvinnene. Eller de kan gjøre det motsatte. Og det motsatte er å se arbeiderklassen som en helhet og en enhet. De kan støtte kampen for lik lønn, mot lønn etter kjønn. Det vil være et lite skritt i retning av å se seg sjøl, som en del av HELE arbeiderklassen. Ved å gå mot sin rolle som tjenere for kapitalistene i å opprettholde tingenes tilstand, er det kanskje også mulig å se en flik av frihet fra selv å være undertrykkende.

Nåja, et lite skritt vil det neppe være. Spørsmålet om lønn er ganske avgjørende, i forhold til å kunne være et selvforsørgende og selvstendig menneske. Om mennene i arbeiderklassen, i LO, faktisk støtta opp om krav om lik lønn for kvinner og menn, hadde det vært en smule rystende for kapitalistene. Å reise kamp og krav om at kvinnelønn er dårlig lønn, er ikke et utslag av at kvinner har sett seg grundig om, og forsikret seg om at det er solidarisk med hele arbeiderklassen, med mennene. Det er et kvinnekrav. En annen side av saken er at det i strategisk perspektiv er et høyst solidarisk krav – for hele arbeiderklassen. Virkelig kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen. Det antar jeg vi er enige om. Men det ene kjønnet er overordnet det andre under kapitalismen, og får betalt for det. Det er vi også enige om. Og så er det vel lite sannsynlig at den ene halvparten av arbeiderklassen kan føre hele arbeiderklassen fram til sosialismen, alt mens den opprettholder sin kjønnsmessige status under kapitalismen. Kvinner kan ikke finne seg i slike holdninger og handlinger. En samlet arbeiderklasse kan vinne. Kvinnene må fortsette å slåss for frigjøring, og rette krav mot undertrykking. Mennene har noen alvorlige valg. De kan velge å slåss mot de lenkene som binder dem til sin hovedfiende, samtidig som de også binder kvinnene til sin plass, fremme krav og, på sikt, se den frigjørende virkningen av det. Målet er det frie mennesket, uavhengig av kjønn og fargenyanser på huden. Da burde det komme klart fram at «like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»(KE) GKL mener altså at vi i stedet må si: «Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Med mine lesebriller er det særdeles vanskelig å lese at KE mener noe annet. Det står klart og tydelig at menn er det undertrykkende kjønn, og kvinner det undertrykte, og at det innebærer forskjellige krav, valg og dilemmaer, ut fra posisjon i samfunnet.

Nei, det handler ikke om at vi ikke kan gjøre noe før vi er sikre på at vi ikke tråkker på noen. Verken i kvinnebevegelser eller partisammenheng. Motsetninger og kamp har det vært og vil det være. GKL mener det kreves «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvennskap». Ny ideologi?
Ideologisk utvikling og nytenkning, ja. Å bli stående på stedet hvil i hodet, betyr, ja, å bli stående. Motsetninger og dilemmaer er det, stadig vekk. Innenfor en
ramme av mer utrivelighet og uvennskap! Nei, takk. Det er heller ikke nødvendig for å komme videre. Snarere tvert i mot.

Birger Thurn-Paulsen

 

 

I Rødt! 1/2008 har Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) flere interessante resonnementer rundt feminisme og klassekamp, som en kommentar til Kjersti Ericssons (KE) tanker rundt kvinnefrigjøring og feminisme. For å oppsummere standpunktene, så drøfter KE blant annet mulighetene for å finne enhet og felles standpunkt gjennom en åpen og lyttende holdning (i partiet). GKJ hevder at denne feministiske ideologien har rotfeste i partiet Rødt, gjennom en praksis hvor kvinner sammen kan, mens kvinner alene ikke kan. GKJ ønsker en mer konfliktorientert feminisme, og mener at maktperspektivet forsvinner i KEs tilnærming.

Grunnleggende sett handler dette om forholdet mellom individ og kollektiv. KE sier at «Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei «felles» sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes.»

Ovennevnte sitat viser stor tro på at kollektivet kan uttrykke alle individers synspunkter, og finne et fellesskap som reelt uttrykker de enkeltes synspunkter hvis det skal oppfattes bokstavelig. Jeg opplever KEs visjon om det lyttende partiet som nettopp en visjon, som noe som bør forsøkes så langt som mulig heller enn som noe som er mulig å gjennomføre til fulle.

Det kan argumenteres for at en åpen, reflekterende og lyttende holdning er noe som bør tilstrebes, heller enn å bli slått ned på. Ofte synes det som om bastante og bombastiske holdninger særpreger det meste av offentlig debatt, kanskje også i Rødt, heller enn en åpenhet for å finne nye standpunkter og utvikle ny politikk. En «brøytebilfeminisme» som for eksempel kvinnegruppa Ottar ofte presenterer seg med, er dårlig egnet som diskusjonsgrunnlag hvis
målet er å utvikle ny politikk og nye ideer. Det samme er kjennetegnende for det meste av den offentlige debatten i media – debatter i Holmgang og på Standpunkt bringer ytterst sjelden noe nytt, og en debatt om samme tema i 2000 er lik en debatt i 2008.

Sjølsagt er et maktperspektiv nødvendig. Det trodde jeg var åpenbart for et parti som hører venstresida til. Jeg mener at man godt kan tilstrebe enighet og en åpen, lyttende holdning, men at man samtidig må innse at det i et parti som Rødt, som i alle andre organisasjoner, finnes personer med ulike interesser. Det kan dreie seg om å ønske gjennomslag for sine saker, og mer personlige interesser som for eksempel å oppnå posisjoner og verv.

GKJ kritiserer en praksis hvor «kvinner sammen kan», og ønsker seg flere «enere», som kan stå fram som ledere, og mener det er nødvendig med mer diskusjon og mer uenighet for å få til dette. Hvis det er slik at kvinnekollektivet hindrer nytenking og gjør at uenighet dysses ned, er det problematisk. Men samtidig har Rødt, og har hatt, mange gode kvinnelige politikere, både sentralt og lokalt. Det tyder jo på at man har oppnådd noe gjennom den type organisering som tilstrebes i partiet. Det kan også sies at det for noen har opplevdes som litt ensomt heller enn at det er for mye fellesskap i det politiske arbeidet i Rødt. Det blir derfor for enkelt å skylde på et kvinnekollektiv som tar gnisten av unge kvinnelige medlemmer som hinder for utvikling av nye ledere og ny politikk. Og igjen får kvinnene skylda for at kvinner ikke kan/ikke får – damn if you do, and damn if you don’t, for å si det på godt norsk – og det er jo en smule ironisk.

Jeg tror også det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom kjønnsperspektiv og klasseperspektiv, og at GKJ har en del poenger når hun sier at det kan være interessemotsetninger mellom kvinnekrav og klassekrav, og at kvinners frigjøring kan gå på bekostning av menns interesser, også den mannlige arbeiderklassen. Jeg tror ikke det alltid er mulig å komme fram til en enhet som favner alle og som alle er enige i, jfr. KEs visjoner om «det lyttende partiet». Hvis det skal være tilfelle, tror jeg at man må kutte ut en del saker og problemfelter, og da er man jo like langt.

Samtidig ønsker jeg meg en diskusjon om hvilken feminisme Rødt skal stå for, og lurer på hvor skillet mellom for eksempel middelklassen og arbeiderklassen går. I et så pass egalitært samfunn som det norske, så vil det i mange av tilfellene være de samme kvinnekravene man kjemper for for både arbeiderklassen og middelklassen. Sjølsagt vil det i en del tilfeller kunne være argumenter som skiller situasjonen for middelklassens kvinner og arbeiderklassens, for eksempel i den pågående debatten om tredeling av fødselspermisjonen, hvor det nok vil være lettere å få til ammefri i mer frie/fleksible yrker, typisk for middelklassen. Men i mange kvinnespørsmål er ikke forskjellene så store. På den andre sida kan det diskuteres om en nedtoning av klassespørsmålet når det gjelder kjønn fører til en nedtoning av klassespørsmålet som sådan, og om det er heldig.

Sigrid Angen

 

 

Hvis bøndene, arbeiderne og fattigfolka i India gjør opprør, hvem holder du med da?

Hvis kravene er høyere lønn, slutt på barnearbeid, gratis legebehandling, ris til alle – og bønder, arbeidere og fattigfolk okkuperer tekstilbedrifter, kontorene og bedriftene til Telenor, Netcom med flere – støtter du fortsatt opprørne? Selv om buksene hos Dressmann blir dobbelt så dyre?

Hvis opprøret rammer teknologibedrifter i Norge som baserer seg på billige systemutviklere i Bangalore som utfører krevende og tidkrevende programmering, til en pris norske firma «ikke har råd til» å betale en norsk dataingeniør – er du fortsatt med? Selv om det fører til arbeidsløshet i Norge?

Opprøret er i gang. En tredel av India er idag utenfor innflytelse av den indiske regjeringa. I disse områdene er det opprørerne, ofte med maoistpartier i spissen, som utpeker politifolk, bestemmer hvor veiene skal bygges, kloakken skal legges, sørger for at også jentene får skolegang – og krever inn skatt av folk og bedrifter.

For å støtte, vise solidaritet, slåss sammen må man vite. Ellers blir den indiske og den norske arbeiderklassen splittet. Rødt! har India som tema i dette nummeret. Det er ett bidrag, slik at vi ikke havner på feil side.

I Rødt! nr 1 for 2008 anmelder Jørn Magdahl pamfletten Tilbake til start?. Som forfatter av boka må jeg få takke for både ros og ris. I motsetning til mange andre anmeldere, særlig av sakprosa, har Magdahl ikke bare lest den boka han omtaler, men sitter inne med både ros- og ris-kompetanse. Han er heller ikke plaga av behov for å gjøre seg lekker for framtidige bedømmelseskommisjoner ved universiteter og høyskoler. Derfor ber jeg om spalteplass til kort å kommentere noen av hans kritiske synspunkter.

Harald Berntsen er historiker

Dette er et svar på Jørn Magdahls omtale av Berntsens bok Tilbake til start? i Rødt! nr 1, 2008. Se også utdrag fra boka i dette nummeret.

---

Magdahl ser det som et problem at boka stort sett er uten litteratur- og kildehenvisninger. Men jeg har ikke, som Magdahl tenker seg, gitt avkall på fotnoter for å gjøre teksten mer tilgjengelig. Det er gjort fordi denne boka, som Magdahl også er klar over, ikke gjør krav på å være en empirisk historisk framstilling, men en pamflett der jeg legger fram en del overordna synspunkter på utvalte sider av arbeiderbevegelsens historie de siste hundre åra, ut fra et åpent uttalt, utilslørt klassekamp-perspektiv. Dette betyr ikke at jeg ikke mener å ha empirisk belegg for det synet jeg legger fram, men Tilbake til start? er ikke et skrift der dette belegget dokumenteres i detalj. Det empiriske belegget fins derimot i lista over litteratur og kilder bak i pamfletten, og i lista foran over de bøkene jeg sjøl har skrivi. Uten sammenlikning for øvrig, kan pamfletten ses som en sjangermessig parallell til Jens Arup Seips berømte lille skrift Fra embetsmannsstat til ettpartistat, som opprinnelig blei holdt som foredrag i Det Norske Studentersamfund, og er tom for henvisninger.

I pamfletten legger jeg stor vekt på at arbeiderbevegelsen fra 1927, på tvers av økonomisk krise og massearbeidsløshet, klarte å starte og gjennomføre en politisk og faglig motoffensiv mot et borgerskap som var på offensiven for å ta knekken på arbeidernes organiserte krefter. Her er Magdahl skeptisk til at jeg framstiller partisamlinga mellom Arbeiderpartiet og høyresosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en politisk motoffensiv. (Kommunistpartiet blei ikke med, fordi det, som alltid før og seinere, insisterte på å fortsette som en organisert fraksjon i et samla parti.) Vi er likevel neppe grunnleggende uenige. Det som står fast, er at partisamlinga bidro til at Arbeiderpartiet for første gang fikk massetilslutning på landsbygda, det vil si i de samme folkegruppene som fra samme år, som viktig ledd i den faglige offensiven, blei organisert i det nye Skog- og Landarbeiderforbundet.

Det jeg hevder i pamfletten, er at den samla politiske og faglige motoffensiven etter hvert overbeviste arbeidsgiverne, som på 1920-tallet hadde avvist ei rekke samarbeidsinvitter fra særlig den faglige ledelsen, om at den organiserte arbeiderbevegelsen, på tross av dårlige odds, hadde sterk evne og vilje til både å overleve og vokse videre. I den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 viste arbeiderne i tillegg at de var i stand til å sette det borgerlige lovverket til side og utfordre sjølve det bestående samfunnet som lovverket skulle verne om. Dermed så arbeidsgiverne seg tjent med å inngå et nytt stort klassekompromiss, som blei til den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935 og i store trekk var en kopi av det første store klassekompromisset i norsk historie, Verkstedsoverenskomsten av 1907.

Det politiske klassekompromisset besto i at fra samme år lot det borgerlige stortingsflertallet Arbeiderpartiet regjere resten av mellomkrigstida under ledelse av Johan Nygaardsvold.

Jeg ser med andre ord på det faglige og politiske klassekompromisset mer som et resultat av at arbeiderbevegelsen viste styrke, enn – som Magdahl – av at arbeiderne var slitne etter forsvarskampene på 1920-tallet. Det er trulig riktig at storlockouten i 1931 var et forsøk fra arbeidsgiverne på å lære arbeiderne at kompromiss var å foretrekke framfor kamp. Men den videre kampen for å organisere skog- og landarbeiderne, samt dannelsen av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet på slutten av 1931, som førte til et nesten uendelig antall store og små konflikter om opprettelse av tariffavtaler, med hyppig bruk av blokade og sympatistreik, tyder ikke akkurat på at arbeiderne var utprega slitne.

Jeg er også uenig i at den offensive faglige tranmælittiske strategien bare var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft. Den var noe mer, nemlig en anti-parlamentarisk halvsyndikalisme som ga den økonomiske kampen på bedriftene forrang framfor den politiske kampen om statsmakta. Tranmæl sto dermed fra første stund også i et uforsonlig motsetningsforhold til kommunismen i Lenins forstand. Samtidig er det sammenheng mellom denne posisjonen og at Tranmæl & co. etter krigen blei "skurker" når de etter krigen, i alliansen med USA, gikk på tvers av Grunnloven og demokratiske rettigheter, mens de gamle nygaardsvoldske statssosialistene endte opp som "helter" til "venstre" som forsvarere av småstatenes sjølstendighet overfor stormaktene og av parlamentarisk demokrati.

Magdahl og jeg nærmer oss en definisjon av fascismen fra to ulike vinkler, han fra et analytisk, jeg fra det som kan kalles et totaliserende perspektiv. Mens Magdahl mener at et flertall av 8–10 ideologiske elementer må være til stede for at det skal være tale om fascisme, ser jeg det mer ut fra hvor altbestemmende fornektinga og viljen til å undertrykke klassekampen, vel å merke arbeidernes klassekamp i det moderne kapitalistske samfunnet, er for et politisk parti. Det såkalte Fremskrittspartiet står i det minste både for ei slik konsekvent fornekting, for et tilsvarende angrep på fagorganisasjonen og de kollektive avtalene, samt styrka lovvern om streikebryteri, for en avledning fra klassekampen gjennom mer eller mindre rasistisk funderte utpekinger av syndebukker, for vitenskaps- og kunstfiendtlighet, for en nesten totalt prinsippløs pragmatisme, for kraftig styrking av det statlige voldsapparatet og for vilje til å undergrave det parlamentariske demokratiet og borgerlige rettigheter gjennom unntakslovgiving. Dette er minst fem av de ideologiske elementer som Magdahl vil ha på plass for at det skal være tale om fascisme, og det er ikke færre enn en vil finne igjen i moderne, åpent uttalte fascistpartier, som det italienske.

Magdahl mener at jeg setter merkelappen "trotskistisk" teoretiker på Håkon Meyer uten å gi nærmere grunner for det. Her må jeg presisere at "trotskistisk" fra min side ikke er brukt i odiøs forstand. Det er ment som en betegnelse på en katastrofe-teoretisk retning som tenderte mot å se på fascismen som kapitalismens siste fase før den sosialistiske revolusjonen, og som dermed ikke mente det var en avgjørende viktig oppgave å forsvare demokratiet mot fascismen, i allianse med alle demokratiske krefter. Samtidig må jeg gå med på at jeg kanskje kjenner Meyers posisjon for dårlig til at jeg burde satt denne merkelappen på han, og gi Magdahl rett i at det kan være uheldig for den videre politiske debatten å fortsette å bruke denne og liknende belasta merkelapper.

Historia om grønnskollingen med koffert fra SUF på Odda-besøk har jeg fra vanligvis hundre prosent pålitelige kilder. Men sia jeg verken ønsker å fortelle hvem "grønnskollingen" eller hvem de pålitelige kildene var, innser jeg at jeg ville stått meg på å la historia være unevnt. Det hadde vært nok å si at det bare var på nippet at den ulovlige streikebevegelsen i 1970 ikke også nådde Odda.

 

I mars 2007 raste det en lengre polemikk på internlista i det da helt nystarta partiet Rødt. Temaet var kommunistisk organisering, og hvorvidt et venstresosialdemokratisk parti som Rødt er et egna redskap, eller om kommunistisk organisering er nødvendig.

---

Rødt sitt tidsskrift Rødt! trykte i november 56 sider av denne debatten, inkludert et forord av redaktøren. Det spesielle var at de kun trykte friserte utgaver av Øgrims innlegg. Forordet bar også preg av at her var det «den store tenkeren» som satte den ubetydelige gruppa Tjen folket på plass. Eller for å si det på en annen måte, eksistensen av Tjen folket var bare en mulighet for den store tenkeren Øgrim til å legge frem sine konklusjoner. Vi er av en annen oppfatning.

Vi har laga et hefte med hele debatten som vi sender ut gratis til interesserte. Heftet kan bestilles på våre internettsider: http://tjen-folket.no/materiell eller e-post: post@tjen-folket.no. Vi har også lagt ut polemikken på våre Internettsider.

Vi har laga dette heftet fordi vi mener debatten om hvorvidt kommunistisk organisering er nødvendig er viktig. Vi mener debatten mellom oss og Øgrim viste at det også i dag er slik at revisjonismens tannløse versjon av marxismen kun kan forsvares overfor borgerskapet, men ikke i en skarp polemikk om hva som faktisk trengs for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Men ta hverken vårt eller Rødt! sitt ord her. Bestill heller heftet fra oss sjøl, les det og gjør om din egen mening!

Hvorfor vi vil, og Øgrim ikke ville ha et kommunistparti

Øgrims innfallsvinkel i debatten var defaitistisk og dels sjølmotsigende: Han argumenterte for at kommunistisk organisering ikke er mulig i Norge, at AKP(m-l) sjøl på sin storhetstid ikke var «’det revolusjonære partiet’ som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge».

Her avslørte Øgrim at han hadde glemt hva en revolusjon er. En revolusjon er ikke noe et parti gjennomfører på vegne av folket. Et kommunistisk parti kan ikke skape en revolusjonær situasjon, dette er som Lenin forteller en situasjon der herskerklassen ikke lenger kan herske på samme måte som tidligere og der de som er blitt herska over ikke lenger vil eller kan finne seg i dette. En slik revolusjonær situasjon kan enten føre til at arbeiderklassen griper makta eller at borgerskapet etablerer en ny stat, da gjerne i form av fascisme.

En sosialistisk revolusjon gjennomføres AV folket, men med et kommunistparti i spissen. Kommunistpartiets rolle er å være ledende i revolusjonen. Det må ha en forståelse av hva som trengs, stake ut en retning og koordinere og organisere de revolusjonære.

Hvorvidt AKP(m-l) kunne fylt denne rolla er et rimelig hypotetisk spørsmål. Det var aldri noen revolusjonær situasjon i Norge i AKP(m-l)s levetid. Dersom en slik situasjon hadde oppstått, så hadde det slått kraftig inn i kommunistpartiet. Det viktige er at det VAR et kommunistparti som kunne stilt seg i spissen, rekruttert og skolert flere og slik sett fungerte som den ledelsen som er avgjørende for utfallet av en revolusjon.

Her skiller partier som AKP(m-l) seg fra sosialdemokratiske partier opp gjennom tidene som SV, SF, DNA og Rødt. De sosialdemokratiske partiene har ikke den forståelsen og organisasjonsstrukturen som kreves for å kunne spille den ledende rolla under en revolusjon. Tvertimot har de sosialdemokratiske partiene historisk heller stilt seg MOT revolusjonen. Agitert MOT at folk skal gjøre revolusjon og FOR at folk skal holde seg i ro!

I en revolusjon kreves en sterkt organisert ledelse. Et opportunistisk parti som spriker i alle retninger kan ikke gå i spissen.

Ingen har sagt at det å skape et kommunistisk parti er en lett sak i et rikt imperialistisk land. Likevel merker vi at situasjonen i dag med et SV som i praksis demonstrerer sosialdemokratiets udugelighet, deltakelse i imperialistiske røverkriger og en tikkende miljøkatastrofe som kapitalismen er ute av stand til å løse, skaper større bevegelse og søken for kommunismen enn det vi har hatt på mange år.

Rødt er ikke et alternativ for slik ungdom. SV har vist sosialdemokratiets fiasko. Hva skal en med en ny utgave av SV anno 1973 (se vårt hefte: Hvor går DNP)? Bestill dette heftet på: http://tjen-folket.no/materiell/, det koster kr. 15, inkludert porto. Vi driver ikke med inkasso, alt vårt materiell må forskuddsbetales.

Øgrims «revidering» av maoismen

Øgrim kalte seg maoist, men var MOT kommunistisk organisering og FOR det sosialdemokratiske partiet Rødt. – Et parti som er til forveksling likt det partiet Øgrim sto i spissen for å bryte ut av til fordel for arbeidet for å starte et nytt kommunistparti. Hvordan kan dette forenes med maoisme og leninisme? Maoismen bygger på leninismen. Teorien om et leninistisk kaderparti er et av kjernespørsmåla som skiller leninismen fra sosialdemokratiet.

Derfor skreiv Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Poenget med behovet for et marxist-leninistisk revolusjonært parti, blei også tatt opp av Kinas kommunistparti i den store polemikken mot den revisjonistiske ledelsen i Sovjets kommunistparti. Den store polemikken kan bestilles fra oss for kr. 60, gå til: http://tjen-folket.no/materiell/.

Vi skal merke oss dette sideskiftet Øgrim gjorde her i forhold til dette synet. Vi skal komme tilbake til dette.

Det er også et annet minst like viktig kjernespørsmål som skiller kommunister, leninister og maoister på den ene sida, og opportunister, revisjonister og sosialdemokrater på den andre sida: Spørsmålet om proletariatets diktatur. Lenin skreiv det slik:

«Ein kan seia utan å vera redd for å overdriva at dette er nøkkelproblemet for heile den proletariske klassekampen.»

og videre:

«Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»

Hvordan omtalte så «kommunisten», «leninisten» og «maoisten» Øgrim dette spørsmålet?

«Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

Vi svarte:

«Kaster du ikke ut barnet med badevannet nå? Teorien er jo dessuten oppfunnet av Marx, og ikke Stalin. Klart at den helt sikkert kunne blitt praktisert bedre. Også klart at den må tillempes til våre forhold, men å forkaste hele teorien, er å forkaste et kjerneelement i den marxistiske forståelsen: Forståelsen av at proletariatet MÅ ha et statsapparat til å undertrykke (ha diktatur over) borgerskapet.»

Dette svarte aldri Øgrim på.

Øgrim forkasta altså teorien om proletariatets diktatur. Han forkasta kommunistisk organisering til fordel for sosialdemokratisk organisering. Han kalte seg likevel fortsatt «kommunist», «marxist», «leninist» og «maoist». Var dette troverdig? Hva ville den unge Øgrim selv ha kalt folk som gjorde dette? Kan dette kalles noe annet enn revisjonisme?

Hva er revisjonisme og hvorfor må den bekjempes?

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. Revisjonismen er marxisme uten tenner. Her fjernes alt det revolusjonære innholdet, og alt som utgjør en trussel for borgerskapet lukes vekk, og tilbake står en ufarlig liberal humanisme. Øgrim vandret på revisjonismens vei. Han «fjerna behovet» for et kommunistparti, og han «fjerna» nødvendigheten av proletariatet-diktatur. Uten dette blir marxismen ufarlig. En sosialistisk revolusjon kan ikke gjennomføres uten et kommunistparti i spissen. Arbeiderklassen kan ikke holde på makta si, uten å opprette et revolusjonært diktatur over borgerskapet. I striden rundt dette skilles kommunister og sosialdemokrater. Historien er full av eksempler på «sprenglærde» (som f.eks. Lenin kalte Kautsky) som forlater kommunismen, og går over i den revisjonistiske og sosialdemokratiske leiren.

Konklusjon

Tron Øgrim har spilt en betydelig, og kanskje avgjørende rolle for kommunismen i dette landet. Han har vært kanskje den viktigste strategen og teoretikeren i norsk m-l historie. Han har skrevet bøker og tekster som kommunister i Norge i dag fortsatt studerer og lærer mye av. Paradoksalt nok nettopp i de spørsmål han på slutten fornekta: Kommunistisk organisering og nødvendigheten av proletariatets diktatur.

De siste årene av sitt liv dreiv han ikke med stort av praktisk politisk arbeid (i den grad han overhodet gjorde det). Han jobba med teori uten et kommunistisk kollektiv, og uten å knytte arbeidet opp mot praksis. Det blei en stor motsigelse mellom liv å lære i forhold til Øgrims gamle forståelse for behovet for om et kommunistisk kaderparti og den praksis han sjøl hadde (eller ikke hadde). Sjølsagt blei han som alle andre påvirka av den virkeligheten han levde i. Marx skrev det slik:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet.»

Det er derfor naturlig at han gikk bort fra vesentlige marxistiske teorier. Men hans «nye» tanker på sine gamle tanker, var ikke «nye» tanker. Det var de samme gamle tankene han i sin ungdom bekjempa. De samme tankene som er ufarlige for borgerskapet, men tilsvarende farlige for arbeiderklassen. Når Rødt! valgte å vie 56 sider til Øgrims mest elendige og borgerlige tanker, så sier ikke det bare mye om Tron Øgrims utvikling, men også minst like mye partiet og tidskiftet Rødt (med eller uten utropstegn).

 

Under tittelen Om feminismen og venstresida kritiserer Gudrun Kløve Juuhl en artikkel av meg, trykt i Rødt!. Jeg skal kommentere det jeg oppfatter som de viktigste punktene i kritikken.

 

Først tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri". "Skal sitatet ha ei meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep," skriver Gudrun Kløve Juuhl. Mitt syn er at sitatet har mening i en helt annen sammenheng, nemlig politisk og strategisk. Det er hentet fra Marx, fra hans drøfting av den engelske arbeiderklassens forhold til det undertrykte Irland. Marx formulerte slett ikke dette som et "ideologisk-essensialistisk" begrep. Han mente, konkret og bokstavelig, at den engelske arbeiderklassen ikke kunne frigjøre seg sjøl uten å støtte den irske nasjonens kamp mot engelsk overherredømme. Ja, han poengterte akkurat dette sjøl:

"Derfor er det Internasjonalens oppgave … å vekke forståelse i den engelske arbeiderklasse for at Irlands nasjonale frigjøring ikke er et spørsmål om abstrakt rettferdighet og menneskekjærlighet, men den første betingelsen for den engelske arbeiderklassens egen frigjøring." (Marx, brev til Meyer og Vogt 9. april 1870)

Marx' argumentasjon rundt Irland og den engelske arbeiderklassen fortjener å bli referert mer utførlig: Hvis Irlands frigjøring ikke ble oppfattet som et krav i den engelske arbeiderklassens egen interesse, ville dette binde det engelske folket i "de herskende klassenes løpebånd". De engelske arbeiderne ville bli alliert med sine egne undertrykkere mot Irland. Videre ville de hjelpe undertrykkerne til å bevare en viktig del av grunnlaget for styrken sin, nemlig herredømmet over Irland. Og arbeiderklassens egen kamp ville bli svekket av splittelsen mellom engelske og irske arbeidere:

"Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider som en konkurrent, som truer hans levestandard. Han føler seg som medlem av den herskende nasjon, og gjør seg nettopp av den grunn til redskap for engelsk aristokrati og engelske kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over ham sjøl. "

Ei usedvanlig klarsynt analyse. Og aktuell som aldri før. Etter mitt syn passer også Marx' analyse punkt for punkt på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen: For å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse, må arbeiderklassen og det arbeidende folket avskaffe kapitalismen. Men kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur. Den kvinneundertrykkinga som arbeiderklassens menn står for, støtter opp under kapitalismen som system. Når menn i arbeiderklassen ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, borgerskapet, og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Det blir lite frigjøring av slikt.

Av tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri" utleder Gudrun Kløve Juuhl også at en personlig ikke må undertrykke andre (for eksempel må en ikke ha hushjelp), og bare de mest undertrykte kan være talspersoner for et parti som Rødt. Nå er det umulig å leve i et samfunn som dagens Norge uten å inngå i maktforhold som objektivt sett gjør at en bidrar til å undertrykke andre, hushjelp eller ikke. Vårt hverdagsliv knytter oss, gjennom utallige tråder, til mennesker i vårt eget land, og andre steder på kloden, som får sine vilkår bestemt og forringet (for ikke å si rasert) av måten vi lever på. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre med dette som individer. (Hvor begrenset er for øvrig også en viktig diskusjon, som bevegelsen godt kunne ta litt grundigere.) Men sjøl om vi ikke individuelt kan "melde oss ut" av disse maktforholdene, må vi se dem i øynene i våre politiske analyser. Og vi må ha en strategi for kampen for å oppheve dem, konkrete linjer for hva det betyr, på kort og lang sikt. Ellers risikerer vi å ende opp som enkelte sosialister i den 2. internasjonale, som ønsket å utvikle en "sosialistisk kolonipolitikk".

Er det bare mest undertrykte som kan være talspersoner for et parti som Rødt? Nei, jeg mener ikke det. Men jeg mener, som Juuhl, at det er et problem, og det sier noe om et parti, hvis det ikke makter å frambringe andre talspersoner enn hvite middelklassemenn, uansett hvor utmerkete disse er.

Gudrun Kløve Juuhl griper også fatt i at jeg har brukt det arbeidet med utviklingshemmete barn som beskrives av Turid Horgen i boka Når språket berører som en slags kommunistisk visjon. Hun lurer på om jeg drømmer om en konfliktfri omsorgskommunisme.

Hvordan et kommunistisk samfunn eventuelt vil arte seg, er det vanskelig å ha noen klare meninger om. Når jeg trakk fram Turid Horgens bok, var det for å illustrere et bestemt poeng: Under kapitalismen utgjør mennesker som dem Turid Horgen og hennes kolleger arbeider med, "sosialt søppel", for å bruke kriminologen Steven Spitzers brutalt ærlige betegnelse – mennesker som er en uproduktiv byrde på systemet, og dermed bør oppbevares billigst mulig. Svært mange havner i den kategorien etterhvert: gamlingene, som må straffes på pungen fordi de lever altfor lenge, for ikke å snakke om ruinerte fattigbønder, som hoper seg opp i slumbyene i sør. "Sosialt søppel" er for meg en umulig kategori i et kommunistisk samfunn, hvis en skal ta på alvor at et slikt samfunn skal bygge på prinsippet "fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Et slikt prinsipp innebærer en helt annen måte å verdsette mennesker på enn kapitalismens. Det var dette jeg ville ha fram, ikke at kvinner skal trøste og bære og sørge for den gode stemninga, også under kommunismen.

Gudrun Kløve Juuhl reagerer også på at jeg skriver at et revolusjonært parti må være preget av åpenhet og lytting. Hun vil i stedet at partiet skal ha rom for interessemotsetninger, uenigheter og danning av motmakt. Jeg er naturligvis enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det er interessemotsetninger, uenighet og maktforhold i alle partier, også i et parti som Rødt. Det såkalte "kvinneopprøret" i AKP på 1980-tallet handlet nok også om å bygge opp motmakt i form av en politisk plattform, oppslutning i partiet og resultater i den eksterne kampen. Appeller til mannlige kameraters åpenhet og lyttende holdning ville neppe brakt oss langt, alene. Men beinhard kamp alene ville neppe brakt oss så langt, heller. For vitsen med et parti er jo at vi skal kjempe sammen. Til det trengs enhet og fellesskap. Spørsmålet er hvordan enheten kan skapes.

Men kanskje ligger det en uenighet her: Jeg mener faktisk at en bør stille noen særlige krav til åpenhet for andres erfaringer og evne til å lytte til andres synspunkter i et parti som Rødt, som kjemper for et samfunn fritt for alle former for undertrykking. Det finnes nok av eksempler, også i partier som har kalt seg revolusjonære, på at interessemotsetninger og maktforhold er blitt usynliggjort og fornektet. Og det finnes eksempler på revolusjonære partier som er blitt sprengt i stumper og stykker når interessemotsetninger har kommet til overflata og alle grupperinger har kjempet sin sak to the bitter end. Enhet og evne til felles kamp er også nødvendig for at et parti skal kunne fungere. Denne enheten er ofte blitt skapt gjennom å presse for eksempel kvinner til å gi avkall på sine "særinteresser". Da blir det dårlig politikk. Folk i et parti som Rødt har et særlig ansvar for å lytte, for at enhet skal kunne bli skapt på andre måter. Et særlig ansvar ligger på menn i forhold til kvinner, hvite i forhold til svarte, heterofile i forhold til homofile osv. Det betyr ikke at for eksempel kvinner alltid har rett, politikk er ikke noe kjønnshormon. Men det handler om å være seg bevisst at de samfunnsmessige maktforholdene også virker i et parti som Rødt, og gjøre sitt ytterste for at ikke resultatet skal bli en "sosialistisk kolonipolitikk". Såpass mener jeg vi kan kreve av folk som frivillig har sluttet seg sammen for å kjempe for et felles mål. Gudrun Kløve Juuhl etterlyser mer "utrivelighet og uvennskap" i partiet. Min erfaring er nok ikke at utrivelighet og uvennskap virker fremmende på frisk politisk debatt og utvikling av politiske linjer. Snarere har slikt en tendens til å bringe folk til taushet. Dvask "åpenhet" uten konfrontasjoner er heller ikke gunstig, men det er ikke en slik "åpenhet" jeg etterlyser.

Gudrun Kløve Juuhl mener også at den formen for feminisme som ble utformet av min generasjon, har skylda for mangelen på kvinnelige ledere i Rødt i dag. For det første produserte denne politikken, den gangen den ble utviklet, svært mange kvinnelige ledere i AKP. RV har også hatt en rekke utmerkete og svært synlige kvinnelige politikere, og det samme har vel egentlig Rødt? Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å usynliggjøre dem vi har. Når det er sagt, er jeg enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det ikke er noen grunn til å være fornøyd med situasjonen slik den er. Men hva må til for å få fram flere kvinnelige ledere? Gudrun Kløve Juuhl mener at en kollektiv stil, der flere jobber sammen om innlegg etc., nye sammen med mer erfarne, nærmest fungerer mot sin hensikt, ja, jeg forstår det som hun opplever dette som en slags paternalisme, eller rettere maternalisme. Jeg tror heller ikke at slike metoder alene vil frambringe kvinnelige ledere, og for noen passer kanskje ikke en sånn arbeidsmåte i det hele tatt. Med fare for å havne i den maternalistiske posisjonen som gammel og "erfaren", vil jeg si at den viktigste lærdommen er at kvinnelig lederskap vokser fram gjennom utvikling av ny politikk og nye linjer som prøves i ekstern, politisk kamp. Og det er på ingen måte slik at Rødt har en fiks, ferdig politikk for kvinnekampen i dagens samfunn, eller for andre politikkområder, for den del. Her er det nok å gjøre for Gudrun Kløve Juuhls generasjon, gjerne i både konflikt og samarbeid med oss gamle.

 

Kjersti Ericsson 

 

Det hender jeg har mareritt: Jeg har forklart om alt det fine med kommunismen – ingen klasser, ingen krig, ingen undertrykking, ingen penger – mat og klær og medisiner og Internett til alle, bevaring av miljøet, fornuftig bruk av ressursene, mennesket i pakt med naturen, frivillig, fredelig samarbeid om felles mål …

Og så spør programlederen: Og dette skal dere altså innføre med væpnet revolusjon?

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

---

Jeg har så mange gode standpunkter å legge fram, så mange fine ting jeg vil si. Men fra nå er jeg på anklagebenken, mistenkt for blodtørst og sadistisk herskertrang. Hva jeg enn sier eller foretar meg, gjør det bare verre …

Marerittet er ikke privat. Vi har opplevd det alle sammen. Det er bare en vanlig valgsending, som NRK børster støvet av og sender i reprise annethvert år …

Hvorfor har vi – dvs vi som tilhører ml-tradisjonen fra AKP, via RV til Rødt – aldri vært i stand til å svare et klart og tydelig NEI og parkere dette tøvet for godt? Saka er jo at folk flest i Norge oppfatter begrepet "væpna revolusjon" som en væpna maktovertakelse på tvers av folkeviljen. Og det ønsker de ikke. Det gjør ikke vi heller.

Men som marxister sitter vi fast i den tysk-russiske tradisjonen fra første verdenskrig. Vi har lært at her går skillet mellom de ekte revolusjonære og dem som selger arbeiderklassens interesser for en rett linser. Men har det politiske vannskillet stått på stedet hvil i 100 år? Er vi i samme situasjon som Lenin?

Det ser ut til at enkelte mener det. Det finnes små grupper på den norske venstresida som av prinsipp vil hevde at de er for væpna revolusjon. Å bekjempe borgerskapet med våpen i hånd er et strategisk prinsipp, og bare taktiske hensyn hindrer dem i å sette det ut i livet. Imperialismen er den samme i Norge som i Nepal. Derfor må revolusjonen være voldelig, og vi må alltid si det, mener de – noe annet vil være et svik mot arbeiderklassen.

Men prinsippet for å lede en revolusjon er først og fremst å mobilisere det store flertallet av folket til handling. Da kan en ikke gå ut over det folket støtter. Det vil si at politikken må utformes ut fra det store flertallets bevissthetsnivå. Hvis flertallet av folket ikke støtter væpnet kamp, er væpnet kamp feil politikk, fordi det isolerer kommunistene fra folket. Det samme gjelder en stadig insisterende terping på "væpna revolusjon". Det er bare i situasjoner der folket er så hardt undertrykt at det ønsker væpnet kamp, at kommunistene kan organisere dette. Mao sier dette rett ut: "Å være god til å omsette partiets politikk i handling fra massenes side, å være god til å få ikke bare de ledende kadrene men også de breie massene til å forstå og mestre enhver bevegelse og enhver kamp vi starter – dette er kunsten å lede på marxist-leninistisk vis. Det er også skillelinjen som bestemmer om vi gjør feil i arbeidet vårt eller ikke. Hvis vi prøvde å gå til offensiv når massene ennå ikke er vekket, ville det være eventyrpolitikk. Hvis vi insisterte på å lede massene til å gjøre noe mot sin vilje, ville vi helt sikkert mislykkes. Hvis vi ikke gikk fram når massene krever at vi skal gå på, ville det være høyreopportunisme." (Mao Zedong: "En tale til redaksjonsstaben i Shansi-Siyuan dagblad", 2. april 1948, Selected Works of Mao Tse-Tung, Peking 1961, s. 242–243.) Mao er ikke til å misforstå.

Dette er helt avgjørende. Å starte væpnet kamp uten at folket ønsker det, er eventyrpolitikk. Det kalles også Guevarisme, etter Che, som måtte bøte med livet for en slik politikk. Det er en type feil som vanligvis kalles venstreavvik, fordi formen er mer revolusjonær enn innholdet – som er å løsrive seg fra folket. Som Mao sier det: Når du går i grøfta, spiller det liten rolle om du faller utfor på høyre eller venstre side av veien, resultatet er det samme. Venstre i ord, høyre i innhold, er også en bra oppsummering.

Det var ikke slik at kommunistene i Nepal dro ut med våpen i hånd til et folk som ikke støttet væpnet kamp. Det var ikke sånn at Mao gjorde det i Kina heller. Mao skjønte at veien til frigjøring av Kina var å mobilisere bøndene til væpnet kamp, og opprette baseområder på landsbygda der fienden var svakest, for å bygge opp styrker som kunne erobre byene. Grunnlaget for den vellykte politikken var en grundig analyse av de faktiske forholda i landet, hvilke klasser som sto mot hverandre, hvilke motsigelser som var antagonistiske (uforsonlige) og hvilke som var motsigelser i folket. Det var analyser som ble utviklet av mange mennesker gjennom felles revolusjonær praksis, og det var et arbeid som tok mange år. Og det omfattet også utvikling av metoder for ledelse, metoder for politisk arbeid, det vi gjerne kaller "masselinja".

Dette arbeidet sto i samsvar med forholdene der og da. Dette er ikke et taktisk spørsmål, men et strategisk. Fordi det er folket som må gjøre revolusjon, den kan ikke komme utenfra, den kan ikke gjøres på vegne av folket. Det arbeidende folket må selv erobre makta hvis det skal bli noen virkelig frigjøring. Den som forveksler taktikk og strategi her, vil logisk sett kunne påta seg å ta kampen opp på vegne av folket – altså som Rote Armé Fraktion, Baader-Meinhof og lignende.

Moralsk sett har sjølsagt ingen rett til å utbytte fattige folk i den tredje verden (eller noe annet sted), men politikk og moral er faktisk forskjellige ting. Vel mener jeg at politikken bør være moralsk, men den skal styres av analyser og fornuft, ikke av moral. Moralsk sett er det grunn til å nære et brennende raseri mot kapitalismen, men det er ikke lurt å la politikken styres av det raseriet.

Dessuten: Ønsker vi krig? Nei, vi gjør ikke det. En av de viktigste grunnene til at vi vil forandre samfunnet, er at vi er mot krig. Vi ønsker en revolusjon med så fredelige midler som overhodet mulig. Vi ønsker at folket skal være så sterkt, opinionen så klar og entydig, fienden så isolert og desorganisert at det ikke kommer til voldsutgytelser. Når det gjelder oss, vil vi helst ikke slåss en eneste dag, som Mao sier. Vi har alltid sagt at vi må være forberedt på at borgerskapet vil forsvare utbyttersystemet sitt med våpenmakt. Det er for å unngå det at vi selv må kontrollere våpenmakta. At vi selv må være tydelig og overbevisende sterkest. Men dette dreier seg om politikk, om bevisstheten til folk, ikke om å løpe rundt i skog og hei med skytevåpen. Det dreier seg om å bygge enighet og bilegge splittelser like mye som våpentrening.

Med de bestialske våpenarsenalene imperialistene rår over i våre dager, er det ingen grunn til å ta lett på dette spørsmålet. Revolusjonen i Russland ble møtt med rå terror og hemningsløs vold. Disse årene med krig og barbari ødela store menneskelige og materielle ressurser, påførte revolusjonen store skader og satte mulighetene til å bygge ei bedre framtid et langt stykke tilbake. Mennesket er den viktigste ressursen i enhver revolusjon, og krig er ødelegging av mennesker.

Vi står i en helt annen situasjon enn Lenin, i et rikt, lite imperialistland med lange fredelige og parlamentariske tradisjoner. At vi ikke kan oppføre oss som kommunister i et tredje verden-land, skjønte iallfall Mao: "… oppgava til proletariatets parti i de kapitalistiske landa (er) å skolere arbeiderne og samle krefter gjennom en lang periode med legal kamp, og på den måten forberede seg på å styrte kapitalismen for godt. I disse landa dreier det seg om en langvarig legal kamp, om å utnytte parlamentet som talerstol, om å gjennomføre økonomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og om å skolere arbeiderne. Der er organisasjonsforma legal, og kampforma ublodig (ikke-militær)." (Mao Zedong: "Problemer i krig og strategi", Verker i utvalg, bind 2, s. 217–218.)

Når det gjelder oss revolusjonære i Norge i dag, så står vi overfor en mengde spørsmål vi ikke har noen løsning på. En del kamerater tror det er en løsning å organisere seg "kommunistisk" – og tror de kan opprette et kommunistisk parti bare ved å følge Lenins retningslinjer på papiret. Jeg tror de kameratene undervurderer oppgaven ganske ettertrykkelig. Vi lever under forhold som er svært forskjellige fra Tsarrussland i 1902, og vi er svært få og svake.

I Brechts Tolvskillingsoperaen står Sjørøver-Jenny over oppvasken og drømmer om hevnens time. Da skal et skip med åtte master og femti kanoner klappe til kaia, og skyte byen i grus. Bare det lurvete hotellet der Jenny holder til, blir spart. Sjørøverne kommer i land og legger hele byens befolkning i lenker – og så spør de Jenny om hvem de skal drepe: "Da blir det nok stille på havna, når man spør meg hvem som må dø! Og da vil dere høre meg si: Alle! Og hver gang et hode faller, sier jeg: "Hoppla!""

Sjørøver-Jenny er aleine, hun er ute av stand til å se hvem som er venner og hvem som er fiender. Hun er hardt undertrykt, og drømmer desperat om en annen verden. Men hennes drøm blir en lettvint drøm om hevn, som ikke inneholder noe perspektiv for grunnleggende endring.

En revolusjon er en omveltning, der hele samfunnet gjenomgår en kvalitativ forandring. Men når vi ser på de siste hundreårenes revolusjoner, sier det seg ikke selv at de mest blodige er de "mest revolusjonære", de som forandret samfunnet mest gjennomgripende og som ikke lot noen vei tilbake stå åpen.

Hovedspørsmålet for oss er å se hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og å skape en virkelig enhet blant folket og de revolusjonære. Vi må overvinne alle splittelser og sektvesen. Dette vil ha strategisk betydning.

Vi skal ikke innføre kommunismen i 1800-tallets industrisamfunn, ikke i 1920-tallets Sovjetrussland eller 1950-tallets Kina, ikke engang i 1970-tallets Norge. Vi lever i en annen verden og i en annen tid, i datateknologiens, miljøkatastrofenes og oljeimperialismens sosialdemokratiske Norge. Kommunismen er mer nødvendig enn noensinne, men vi vet ikke hvordan vi skal komme dit, oppskriftene hjelper oss ikke, de er for gamle og utilstrekkelige, lagd for andre vilkår, og erfaringene med dem er ikke engang oppsummert. Samtidig modner kommunismen foran øynene på oss – vi kan se mer av den nå enn vi kunne på 1970-tallet. Vi må rense hodene våre for gammelt slagg, samtidig som vi lærer av det som har vært riktig. Og først og fremst finne nye svar, som svarer til vår virkelighet. For å finne de svarene, trenger vi alle de hodene vi har i Rødt i dag, og mange flere, både i og utafor partiet. Som Tron Øgrim sa det: Vi trenger både trekanthuer og firkanthuer – det store mangfoldet av tenkeevne og skaperkraft. Det er ingen liten og lettvint jobb å utvikle analyser og teorier.

Skal vi skape et kommunistisk parti, holder det ikke å stirre seg blind på gamle analyser laget for andre tider og andre forhold. Det holder ikke med lettvinte kjappis-løsninger. Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten, vi må studere sannheten fra fakta, vi må undersøke og ikke prate tull. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ingen lettvint jobb. Det krever felles praksis i stor skala og over lang tid for å studere virkeligheten. Det krever at partiet forener seg med det norske folket og deltar i folkets kamper, oppsummerer erfaringene og bringer ny erkjennelse tilbake, slik at kampen kan utvikles og analysene forbedres.

Lenins parti ble stort og sterkt, men hvor er det i dag? Erfaringene må oppsummeres. Lenins parti og Maos parti har utviklet seg til nye klassestrukturer, til svarte undertrykkerregimer og utbyttere. Kan denne partimodellen være svaret på hva vi trenger? Etter mitt syn står vi overfor et dilemma: Vi trenger en generalstab som er sterk nok til å erobre makta, men som samtidig er så innstilt på demokrati at den ikke blir sittende med makta over folket. Lenin hadde svaret på den ene sida i denne motsigelsen, men ingen har klart å finne noe tilfredsstillende svar på den andre sida.

Det å skape det partiet som kan lede oss fram til et klasseløst samfunn, kan ikke gjøres i dag, fordi vi ikke engang kjenner hovedparolen for kampen. Det er en svær oppgave, som krever stor innsats, og som krever mange hoder og mange slags erfaringer. Derfor er debatt om norsk virkelighet mer interessant enn noen frasefylt disputt om hvem som er mest revolusjonær. Det haster – derfor må vi vise tålmodighet og gjøre grundig arbeid.

 

Fagorganisasjonen – det elementære grunnlaget for all moderne arbeiderbevegelse – var og er et svar på det monopolet som den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på, monopolet på produksjonsmidler.

Dette er innledninga til første kapittel i Harald Berntsens bok Tilbake til start. Se omtale i Rødt! nr 1, 2008 – og svar fra Berntsen i dette nummer.
Utdraget er trykt med tillatelse fra forfatter og forlag.

---

Når éi gruppe mennesker skaffer seg hel og full privat eiendomsrett over en økende del av jorda og produksjonsinstrumentene – opprinnelig ved bruk av voldsmakt, etter hvert som et mer umerkelig resultat av den økonomiske konkurransen – blir de en ny klasse av det som kalles kapitalister. Når dette skjer, blir et voksende flertall andre mennesker «frigjort» fra de samme midlene til eksistens, og står igjen som en klasse av eiendomsløse proletarer. Det vil si: De blir også reelt frigjort ved at de står igjen med full privat eiendomsrett til sin egen menneskelige arbeidskraft, som juridisk sett like frie individer som kapitalistene. Til forskjell fra slaver og livegne, eier de seg sjøl og kan reise fritt hvor de vil med arbeidskrafta si, ubindi av tidligere stavnsbånd.

I forhold til tidligere samfunnsformer representerer kapitalismen altså en høy grad av menneskelig frigjøring. Men dette hindrer ikke at de arbeidende og herrene som lever av overskuddet av arbeidet deres, er like avhengige av hverandre som før. Den nye juridiske likheten, friheten og brorskapet som det kapitalistiske borgerskapet proklamerer i de politiske revolusjonene sine, er både nødvendig grunnlag for og resultat av den nye fundamentale økonomiske ulikheten som det private monopolet på produksjonsmidler innebærer.

For å overleve er arbeiderne avhengig av å få solgt arbeidskrafta si til de kapitalistene som til enhver tid vil ha den, for ei lønn som de så på varemarkedet kan kjøpe de til enhver tid nødvendige livsmidlene for, varer som de sjøl har produsert for kapitalistene. Så lenge arbeiderne selger arbeidskrafta si én og én til arbeidsgiverne – en annen, fordummende betegnelse på kapitalistene, det vil si arbeidskraftkjøperne – er de i utgangspunktet prisgitt de lønns- og arbeidsvilkåra kapitalistene finner det for godt å tilby.

Det vil si: I situasjoner der det er knapphet på arbeidskraft, kan også den enkelte arbeider få en viss makt. Han kan si til den «arbeidsgiveren» han for tida har leid ut arbeidskrafta si til, at konkurrentene hans, som mangler arbeidskraft, tilbyr bedre lønn og arbeidsvilkår enn han nå har. Dermed kan han true med å skifte til en ny arbeidsgiver og presse fram bedre vilkår.

Slike erfaringer var med på å gi opphav til ideen om å organisere seg i fagforeninger. Særlig i tider med god avsetning var kapitalistene like avhengige av å få tilført fremmed arbeidskraft til produksjonsmidlene sine som proletarene var avhengige av å få solgt arbeidskrafta si til kapitalistene. Dermed oppdaga arbeiderne at de ved å slutte seg sammen i foreninger kunne si til arbeidsgiverne at arbeidskrafta bare var til salgs på bestemte vilkår. På denne måten – det vil si ved å true med streik – kunne arbeiderne oppveie en del av den overlegne makta arbeidsgiverne i utgangspunktet hadde.

Arbeiderne kunne med andre ord svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft. Dette svaret kunne bare fungere effektivt hvis ingen brøt ut av samholdet bak kravet om avtale og blei streikebrytere.

Som konsekvente liberalister alltid og helt riktig har hevda, er allerede fagforeningsmonopolet i strid med den frie konkurransekapitalismen. De samme liberalistene glømmer bare like konsekvent at den samme kapitalismen er grunnlagt på sin egen motsetning, et privat monopol på produksjonsmidler.

Med andre ord: Hele vitsen med den moderne fagorganisasjonen var og er å erstatte individuelle kontrakter om lønns- og arbeidsvilkår – og dermed konkurransen mellom arbeiderne om arbeidsplassene – med så omfattende kollektive avtaler som mulig. Det avgjørende maktmidlet fagorganisasjonen hadde og har for å få oppretta og opprettholde de kollektive avtalene, var og er streikevåpenet. Det vil si at de kan true med ikke å levere den arbeidskrafta som kapitalistene er avhengig av å få tilført produksjonsmidlene de har monopolisert på sine hender, og som de ikke kan betjene med egne krefter. Uten streikevåpenet kunne og kan fagorganisasjonen – i all fornuftig mening av ordet – bare pakke sammen og legge ned virksomheten sin. Uten fagorganisasjoner, ingen kollektive avtaler – og uten streikevåpenet, ingen av delene.

Omvendt var den maktforskyvinga til fordel for arbeiderne som faglig organisering og streikevåpenet betydde, årsak til at arbeidsgiverne med alle midler – fra saklig argumentasjon til trakassering og direkte vold – forsøkte å kvele fagforeningene i fødselen. De kunne for eksempel si til de faglige foregangsfolka at de personlig ikke hadde noe imot foreningene og de krava de stilte, men at hvis de gikk med på dem, ville de tape i konkurransen med andre arbeidsgivere, og arbeidsplassene ville bli nedlagt.

Hva svarte pionerene for faglig organisering på dette? Sa de at når det var slik, måtte de gi avkall på å danne foreninger og trekke de kollektive krava tilbake – som del av et lokalt, nasjonalt eller internasjonalt «solidaritetsalternativ»? Nei, de gjorde det motsatte. De svarte med å ta kampen opp for å stifte fagforeninger og opprette kollektivavtaler også på konkurrerende bedrifter, innafor og på tvers av landegrensene – og dermed skifte ut den lokale «solidariteten» med egne arbeidsgivere med et grenseløst samhold arbeiderne imellom.

Når pionerene svarte på denne måten, tok arbeidsgiverne fram pisken. De dreiv med trakassering, usaklige oppsigelser, svartelisting og mer eller mindre voldelig forfølgelse – helt til heller ikke dét nytta. Da var tida inne for å komme den nye fagorganisasjonen i møte – for å inngå kompromiss med den, framfor å bli rent over ende av arbeiderne og risikere at de gikk løs på sjølve den private eiendomsretten og hele det bestående samfunnet.

 

Tariq Ali intervjuet av Global Balkans

"Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert," sier Tariq Ali i dette intervjuet i Global Balkans. "Jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning."

Tariq Ali (født 1943) er en britisk-pakistansk forfatter og politisk kommentator. Han har skrevet både skjønnlitteratur og faglitteratur, blant annet boka Fundamentalismenes kamp, som kom på norsk i 2005 (se omtale i Rødt! nr 4, 2006). Han er tidligere trotskist og har senere også vært aktiv i Labour Party. Han er i dag partiløs og sitter i redaksjonsrådet til New Left Review.

Global Balkans er et forsknings-, medie- og organiseringsnettverk basert i San Francisco, Toronto, Montreal, Paris og Milano. De arbeider lokalt og i solidaritet med sosiale bevegelser i det tidligere Jugoslavia og på Balkan.

Artikkelen trykkes med tillatelse fra Global Balkans, og er oversatt av Mathias Bismo.

---

Global Balkans: I dag, 5. oktober 2007, er det tilfeldigvis 7 år siden den såkalte 5. september-revolusjonen i Serbia, da Slobodan Milosevic ble styrtet. Perioden siden 5. oktober er kjent som "tranzicija" eller "overgangen" i Serbia. Det vi i dag er vitne til, er en akselerert privatiseringsoffensiv, massearbeidsløshet, økt massefattigdom som følge av ti år med krig, det høyeste antallet flyktninger og internt fordrevne i Europa, og en rekke løfter om en bedre fremtid gjennom privatisering osv. Hva er ditt perspektiv på transisjonen i konteksten av denne post-intervensjonsperioden?

Tariq Ali: Vel, det første spørsmålet som melder seg, er: Overgang fra hva til hva, eller fra hva til hvor? For meg er Jugoslavias store tragedie at det ble splittet opp.

Dette var et land midt i Europa der ulike grupper levde ganske godt sammen i 50 år. De utviklet ikke det etniske hatet og begynte å drepe hverandre plutselig. Det hadde materielle årsaker. Og disse materielle årsakene har sin bakgrunn i IMFs krav om å implementere deres programmer, noe som knakk den jugoslaviske hærens enhet, siden den ikke ble betalt. Det var intervensjonen fra noen europeiske makter, først og fremst det nye Tyskland etter murens fall, som oppfordret til Slovenias løsrivelse og i forlengelsen også Kroatias. Så jeg holder i stor grad tyskerne ansvarlige for den jugoslaviske føderasjonens oppløsning.

Dette betyr ikke at det ikke fantes motsetninger innen landet, men jeg mener at disse motsetningene kunne vært løst av EU om unionen hadde vært visjonær og framsynt – ved å tilby en milliard dollar til Jugoslavia for å gjøre dem i stand til å reparere huset sitt, til å demokratisere seg selv, til å forbli en føderasjon, til å gi kosovarene samme rettigheter som kroatene og slovenerne. Og det ville trolig skjedd.

Men dette var ikke det de valgte å gjøre. Med en gang du setter i gang en løsrivelses- og oppdelingsprosess, blir det panikk blant folk, det verste kommer frem i folk, og noen ganger vil de drive det de oppfatter som fiendtlige etniske grupper ut av områdene sine. Vi så dette i India og Pakistan i 1947, da de ble brutt fra hverandre, og en million mennesker døde i forbindelse med dette. Det var forferdelig. Det er dette oppdelinger har en tendens til å ende med.

Utgangspunktet for enhver diskusjon om hvilken som helst del av det tidligere Jugoslavia må være: "Hvorfor skjedde det?" (som jeg forklarte), og: "Kunne det vært unngått?" Det tror jeg det kunne. Når en borgerkrig starter, kan nesten alt skje. Alle parter begikk overgrep, men siden Vesten støttet opp om én side i konflikten, ble serberne demonisert. Og det er dette jeg reagerte mest på. Jeg sa ikke at serbiske paramilitære ikke utførte overgrep, men de var ikke de eneste. Det største antallet flyktninger som ble drevet vekk fra hjemmene sine, var serbere fra Krajina og Kosovo. Dette er noe folk som stadig vekk snakker om flyktninger, ikke vil vedgå, siden serberne ble ansett som fienden. Jeg liker ikke denne måten å skille fiender og venner på.

Det jeg mener, er at det var et Jugoslavia, og at mange regnet seg selv som jugoslaver. Og noen av de beste menneskene fra denne verdenen gjør det fortsatt.

Overgangen som vi i dag er vitne til, er overgangen til en stat godkjent av EU, som er villig til å gjøre det IMF og den internasjonale kapitalismens institusjoner vil den skal gjøre for å gjøre seg tiltrekkende. Men denne "attraktiviteten", som består i å påføre sminke og pudder fra de internasjonale kreftene, går ikke veldig dypt. Derfor ser vi gang på gang hva som skjer. Så, er det denne ideen om fremtiden – om å skape en liten, meget rik eliteklasse, og et flertall som ikke betyr noe – vi vil akseptere for Serbia og regionen? I så tilfelle, synes jeg det er en stor tragedie. Hvis vi ser på det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen, har det vært en kraftig forfall innen helse og utdanning og levealderen er lavere. Den sosiale infrastrukturen som ble skapt – uansett hvor mangelfull den var – var mye bedre for flertallet av folket enn tilfellet er i dag. Det samme gjelder for Serbia.

Jeg tror ikke at overgangen til en nyliberalistisk stat som er styrt etter nyliberalistiske retningslinjer der markedet gjør alt, kan hjelpe statens innbyggere, uansett hvor den er. Vi vet det vil bli og er i ferd med å bli en kaotisk, ensidig overgang som ikke vil tjene flertallet av befolkningen.

Global Balkans: Sier du at det er en sammenheng mellom de opprinnelig faktorene – sammen med den nasjonalistiske militarismen som oppsto fra den, førte til oppløsningen – og den nyliberalistiske omstillinga som foregår i dag?

Tariq Ali: Ja. Alle disse landene ønsker å være helt like. De vil ha små makteliter. De bryr seg ikke om hva som skjer med befolkningen på Balkan. Så hvis du vil ha dem til å se like ut, hvorfor kan du ikke gjenforene dem? Hvorfor opprettholde dem som uavhengige små stater? Amerikanerne kunne fortsatt opprettholdt militærbaser i Tuzla og i Kosovo. Men hvorfor smuldre opp landet hvis det er alt du vil gjøre? Nei, det er ikke en god situasjon, og her har EU, slik jeg ser det, opptrådt enda dårligere enn USA overfor det tidligere Jugoslavia. Britene kapitulerte – de var best posisjonert, men de kapitulerte fullstendig for tyskerne – og Storbritannia fikk til gjengjeld oppfylt egne krav i EU. Det ble drevet en omfattende motbydelig hestehandel, og det var folket i det tidligere Jugoslavia som led – folk fra alle etniske grupper. Jeg kan ikke få understreket dette sterkt nok.

Global Balkans: Da Nato intervenerte og bombet Serbia og Kosovo (Den føderale jugoslaviske republikken) i 1999, delte store deler av venstresida i Vesten seg. En rekke uenigheter og debatter fant sted, og noen støttet intervensjonen på grunn av det de regnet som humanitære årsaker, mens andre gikk mot. Når du ser dette i lys av alt det som har skjedd etterpå rundt global politikk og militære intervensjoner som har funnet sted andre steder i verden, kan du si noe om hva som fikk deg til å innta de standpunktene du gjorde – å gå mot Nato-intervensjonen på tross av disse uenighetene – og reflektere rundt hvorfor du mener det var viktig?

Tariq Ali: Vel, jeg anså intervensjonene fra Vesten, USA og Nato i Jugoslavia for i stor grad å være bestemt ut fra vestlige behov, ikke behovene til folkene i regionen. Det er dette som alltid avgjør slike intervensjoner. De gir dem en innpakning: «humanitær intervensjon», «sivilisatoriske hensikter», «intervensjoner for å redde menneskeheten». Men innerst inne, og noen ganger ikke så langt inne, er det kun én årsak. Det er å forsvare sine egne interesser eller det de anser som sine interesser i regionen.

Da Nato bestemte seg for å bombe Jugoslavia, var det noe som var nødvendiggjort av det USA drev med på den tiden. I dag vet vi at hver gang serbiske ledere gikk med på kravene, ville det bli lagt til ytterligere nye krav. De ville ikke ha en avtale i Rambouillet. Og de amerikanerne som var involvert i dette – Albright, Richard Holbrook og de andre demokratiske haukene – skjuler det ikke. På et tidspunkt, da folket i Kosovo som amerikanerne bevæpnet, ikke ville akseptere Rambouillet-betingelsene fordi de ikke ville gi dem full uavhengighet, tok Madeleine Albright en av dem til side og sa at de måtte oppføre seg, hvis ikke ville de ikke bombe Jugoslavia. De ville sikre makta si, og de ville fjerne Milosevic fordi de ikke opplevde ham som nyttig, selv om de hadde gjort avtaler med ham tidligere.

Global Balkans: Hvorfor tror du de ikke opplevde ham som nyttig?

Tariq Ali: På dette tidspunktet tror jeg amerikanerne mer eller mindre hadde bestemt seg for at europeerne ikke ville bli i stand til å takle situasjonen. Det var delvis USAs egen avgjørelse å gå inn i Europa igjen, og å utvide Nato. Det er slik jeg ser krigen i Jugoslavia, en krig for å utvide Nato og gi alliansen en ny rolle. Det var en del av USAs globale tankesett, hvordan de vurderte sine egne interesser. På denne tiden spurte noen om vi faktisk trenger Nato når den kalde krigen er over. USA trengte Nato, og en av hensiktene med krigen mot Jugoslavia var å utvide Nato til grensene av det tidligere Sovjetunionen. Og det gjorde de. Behovene til folkene i regionen var underordnet.

Hvorfor ble dette støttet av deler av venstresida? Jeg tror de ble fanget av retorikken og svært beveget av bildene av kosovarer på flukt. Disse bildene ble vist på tv om og om igjen. Tallene som ble formidlet av USAs propagandaapparat, var at mellom 30.000 og 100.000 kosovarer var blitt drept, et tall som siden har blitt tilbakevist. De endelige tilgjengelige tallene, viser at færre enn 4.000 kosovarer døde, og selv om det er grusomt, er det langt fra de tallene de viste til. Enkelte sa mer eller mindre åpenlyst til meg: «Vi hater Milosevic for det han gjorde og for det jugoslavene gjorde eller det serberne gjorde i Bosnia. Da kunne vi ikke gjøre noe, nå er det på tide å slå tilbake.» Så det stakk ganske dypt hos enkelte, og det ødela også den delen av venstresida. Mange av dem som støttet Nato-intervensjonen i Jugoslavia, ble ikke på venstresida veldig lenge. De gikk videre. Mange av dem støttet for eksempel krigen i Irak. Så hovedsaklig endret den på holdningene til folk som var klare til å få holdningene sin endret.

Global Balkans: Du har nevnt krigen i Irak, den pågående militaristiske tilbøyeligheten til USA og Nato og hendelsene 11. september. De katastrofale følgene av USAs intervensjoner i Irak og Afghanistan har bidratt til å fjerne oppmerksomheten mot det som har skjedd på Balkan etter intervensjonen. Det er flere årsaker til dette, og noen har du allerede nevnt. I skiftet mellom den 'humanitære intervensjonen' i 1999 og den såkalte 'krigen mot terror' som startet i 2001, er det noen klare forskjeller, men det er også en viss sammenheng her. Hvordan ser du på Nato-intervensjonen i 1999 i lys av det som har skjedd siden?

Tariq Ali: Det var andre allierte da. Derfor er det så trist – jeg kunne sagt underholdende, selv om det ikke er direkte underholdende – å se hvordan de vestlige behovene til USA, deres allierte og medienettverkene har endret seg. Under intervensjonen i Jugoslavia, var linja at «vi forsvarer de stakkars muslimene i Bosnia og Kosovo mot Milosevic». Den var svært pro-islamsk, og de utnyttet religionen. De oppfordret støttespillere for Al-Qaida til å komme og slåss i Bosnia. Amerikanske fly ble sendt for å hente dem. Britisk etterretning rekrutterte islamistiske fundamentalister til å dra og slåss i Bosnia, noe de ikke liker å snakke om i dag. Lawrence Wrights betydningsfulle bok om Al-Qaida, The Looming Tower, nevner ikke Bosnia i det hele tatt, selv om det var Vestens og den islamistiske fundamentalismens siste felles intervensjon før 11. september. Det snakkes det lite om, for nå er det pinlig.

De hentet allierte fra hvor de ville, fordi hensiktene var ulike. I det hensiktene endret seg – så forandret de seg. Derfor snakker de ikke mye om det. Etter 11. september ville amerikanerne ha noen av disse Al-Qaida-menneskene som sloss for bosnierne i Bosnia, inn til avhør. Bosniske myndigheter motsatte seg først dette, siden noen av dem hadde fått medaljer for sin heroiske innsats i Bosnia. Men til slutt utleverte de dem. Fordi det er en amerikansk koloni.

Det er dette Bosnia og Kosovo er i dag. Teknisk sett er de FN-protektorater, men i virkeligheten er de USAs kolonier. Jeg snakker med mange venner i Bosnia, og de sier, enten de er serbere, kroater eller bosniere, at det er grusomt. De sier at Sarajevo er en depressiv og sørgelig by å bo i, og de sier at behovene til okkupasjonsmakten, FN og de såkalte tredjerangs politikerne fra Europa som kommer for å bli øverste delegerte i Kosovo og Bosnia, kommer før behovene til den lokale befolkningen. Det har funnet sted en tragedie i regionen, i både Bosnia og Kosovo, som folk ikke liker å snakke om.

Hvor lenge skal de bli, hvor lenge skal det være protektorater? Slik jeg ser det, bør en fornuftig ledelse i EU før eller senere forsøke å få Jugoslavia samlet igjen – ikke som før, men som en føderasjon. Folkene har mye mer til felles med hverandre enn de har med folk utenfor regionen. Det er en tragedie. Det vil ikke skje umiddelbart, men jeg håper det vil skje.

Global Balkans: I Masters of the Universe skrev du at krigen mot Jugoslavia var Natos første, og at det kunne bli den siste. Du forutså et fremtidig mønster med direkte aksjon fra USA, støttet av Storbritannia. Det virker ganske treffende for Irak, og jeg lurer på om du kunne kommentere dette.

Tariq Ali: (latter) Det var så mange motsetninger innen Nato under bombingen av Jugoslavia. Franskmennene sa åpent at de måtte forhindre Nato-kommandører, amerikanske Nato-kommandører, fra å bombe flere broer og byer. Og det var ingen god erfaring for USA heller, siden politikere la seg for mye opp i operasjonen. Derfor følte jeg at USA i fremtiden ville foretrekke å handle på egenhånd, siden de ikke helt kunne stole på at Nato ville gjøre det som måtte gjøres.

Det var treffende i forhold til Irak, men ikke i forhold til Afghanistan som var en Nato-intervensjon, og som skaper problemer for dem nå nettopp på grunn av dette. Men jeg tror USA vil benytte seg av alt. Når de kan bruke FN, vil de bruke FN. Når de ikke kan det, vil de bruke Nato. Når de ikke kan bruke Nato, vil de gå direkte til verks. Trykket i USA går i økende grad i retning av å gjøre ting på egenhånd sammen med noen få allierte. Folk var forberedt på å støtte dem, siden de har full kontroll, slik tilfellet er i Irak. Jeg mener, britene har støttet Nato fullt ut.

Global Balkans: Jeg lurer på om du kan si noe om hvordan Nato-intervensjonen beredte grunnen for disse senere intervensjonene med utgangspunkt i den presedensen som er satt innen internasjonal lov om å hoppe over FNs sikkerhetsråd.

Tariq Ali: Jeg mener at intervensjonen i Jugoslavia – som ikke var sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, men som USA mente var sanksjonert av humanitære behov som var viktigere enn alle lover – skapte en stemning der Vesten kunne kvitte seg med alle de ikke likte.

Det var to grupper av vestlige liberalere som var enige i dette. Den ene var den nye bølgen av menneskerettighetsprofessorer på amerikanske universiteter, som hovedsaklig er der for å forsvare nye kriger: Ignatieff (1), Ian Buruma (2) og slike folk. Så hadde du de andre som sa: «Nei, verden har endret seg, og vi trenger en stormakt som faktisk forsvarer opplysningen, som forsvarer demokrati og frihet.» Jeg er uenig med disse folkene. USA har aldri gjort det, bare se på rullebladet i før og nå. De vil ikke gjøre det, for det er ikke i deres interesse. De gjør det som er i sin egen interesse. Dette har ikke noe å gjøre med universelle behov, eller det noen oppfatter som universelle behov.

Dette er grunnen til at et stort antall av de liberalerne som støttet krigen i Jugoslavia, også støttet invasjonen i Irak. Så begynte de å endre mening. Men opprinnelig støttet de invasjonen av Irak. Dette var særlig sterkt i Frankrike. Chirac gikk ikke med på invasjonen av Irak, men det var franske intellektuelle, særlig rundt Le Monde (3) og Libération (4) og alle disse liberalerne, som ønsket å gå inn i Irak. Jugoslavia-krigen var altså svært avgjørende for å endre standpunktene til venstreorienterte og liberale intellektuelle, og å få dem over på det amerikanske imperiets side. Det spilte en svært så stor rolle her, og de har ikke sett seg tilbake siden.

Global Balkans: Kan du si noe om massemedias rolle i den politikken og den demoniseringsprosessen som har vært rettet mot disse regionene? I dine arbeider har du blant annet gått gjennom hvordan analogier til Hitler har vært benyttet, og gjentatte ganger overført på deler av verden som Irak, Afghanistan og Serbia som en del av begrunnelsen for slike intervensjoner.

Tariq Ali: Vel, analogiene til Hitler trekkes ofte frem, fordi en av de få tingene opinionen i vest er enig om, er at Hitler var en fæl fyr. Filmer og dokumentarer om annen verdenskrig kommer hele tiden. Det er den eneste erfaringen i Vesten folk identifiserer seg positivt med. Så de bruker det hele tiden. Hitler-analogien har vært brukt helt siden britene sammen med franskmennene og israelerne bestemte seg for å invadere Egypt i 1956. Den egyptiske nasjonalistlederen Nasser ble beskrevet som Nilens Hitler. Siden ble Gaddafi ofte beskrevet som en Hitler-figur. Men nå er han en venn igjen. Han er ingen Hitler, han er en Jefferson. Så har du Milosevic, som ble beskrevet som Hitler. Og da behovet endret seg, ble Saddam Hussein Hitler. En skulle nesten tro at Hitlers nederlag i annen verdenskrig egentlig ikke var et nederlag i det hele tatt, siden så mange hitlere har kommet til. Men det tjener vestlige propagandabehov.

Bildene av kosovarer på flukt ble brukt om og om igjen i media. En kar uttalte ganske seriøst til meg at «grunnen til at jeg ikke kunne støtte krigen i Irak, var at det ikke var noen bilder». Så jeg spurte ham hva han ville tenkt dersom det hadde blitt fabrikkert bilder av Saddam Husseins tropper i en kurdisk landsby der de drev ut folk, tre uker før krigen. Han svarte: «Da ville jeg kanskje støttet den.» Så media spiller en svært avgjørende rolle, og har blitt en sentral støtte for de nye krigene med det de gjør. Et bilde tatt ut av sin kontekst som gjentas i hver eneste nyhetssending i to uker, kan gjøre en befolkning hysterisk og presse den til å gå til krig. Irak har svekket dette, så mange er meget nervøse for tvilsomme kriger på grunn av Irak. Dersom Jugoslavia presset folk i retning av intervensjon, presser Irak dem nå i motsatt retning. Så det er interessant å se hvordan dette utvikler seg.

Global Balkans: Kanskje en av de tingene som er vanskelig å forstå for folk i Vesten, som ser seg selv som sosialdemokratiske og humanitære, er at det ikke var noen klar interesse som olje på spill i Jugoslavias tilfelle.

Tariq Ali: Det stemmer. Men USAs interesser er ikke fullstendig dominert av olje. De må vurdere posisjonen sin i verdensøkonomien, og de må også vurdere posisjonen sin i Europa. De har klart å få etablert meget store militærbaser i det tidligere Jugoslavia. Tuzla (Bosnia) er en kjernevåpenbase, og de har nå sin største helikopterbase i Kosovo. Så de har ekspandert. De kaller det en Nato-utvidelse, noe som også stemmer, men det er også deres utvidelse. Det er slik de vurderer det i en verden i endring, å ta initiativet og marsjere fremover. De har nå omringet Russland med militærbaser, grunnen til at russerne nå etter langt om lenge begynner å svare ved å si at «hei, vent, vi samarbeidet med dere, men dere behandler oss som en fiende.»

Så ideen om at store imperier kun handler ut fra økonomiske interesser, er gal. De handler for å forsvare det politiske hegemoniet sitt på globalt nivå, noe vi har sett gjentatte ganger. Hvorfor tok britene Afrika da de var et imperium? Ikke fordi de fikk mer penger ut av Afrika – tallene er interessante. Britene tjente mer penger på investeringer i Argentina, som de aldri okkuperte, enn fra det meste av Afrika. De gjorde det fordi det passet de globale strategiske behovene deres. Og okkupasjonen av Jugoslavia passet USAs globale strategiske behov, da de så at europeerne hadde skapt et salig kaos ved å rive et land fra hverandre uten å kunne håndtere det. Så gikk de inn for å vise europeerne at «vi er her fortsatt og utgjør makta.»

Global Balkans: Mange gir Bush-administrasjonen og de nykonservative rundt ham ansvaret for USAs katastrofale politikk etter 11. september, og ser på et nederlag for Republikanerne som nøkkelen til å gjøre en slutt på den aggressive imperialistiske politikken USA har drevet. I Bush in Babylon siterer du en Clinton-rådgiver, Philip Bobbitt, som sier at endringene i USAs imperiepolitikk i en post-kommunistisk verden, ble iverksatt av Clinton og ikke Bush. Kan du si noen om dette og hva det betyr for antikrigsorganiseringen?

Tariq Ali: Hvis en intelligent utenforstående ser på hva som har hendt i USA, vant amerikanerne en enorm seier ved kommunismens fall. En bør ikke undervurdere dette. Da det skjedde, kom spørsmålet: «Hvordan skal vi håndtere denne seieren?» En av rådgiverne til Bush senior, Bush den første, Zalmay Khalilzad, en afghansk-amerikaner, stilte spørsmålet: «Er vi beredt til å bruke makt mot andre kapitalistiske makter for å sikre hegemoniet vårt? Jeg mener vi bør være det.» Dette har vært en stor debatt innen administrasjonene. Bush senior og Clinton gikk begge med på det, og sa: «Vi må bruke makt.» Clinton brukte, som tidligere nevnt, makt.

Så det er en imperial kontinuitet, og jeg mener det er alt for enkelt å legge alt ansvaret på Bush og Cheney. De utgjør et spesielt avskyelig herskerpar, men de handler ikke alene. Den amerikanske herskereliten er en ganske stor gruppe, og selv om den var splittet på spørsmålet om Irak, var ikke Demokratene splittet. Ledelsen støttet fullt opp om bombing av Irak. Clinton var på en konferanse hos britiske Labour Party, og sa at angrepet på Irak burde støttes. Hillary Clinton støttet krigen mot Irak. Barack Obama er for bombing av Iran, Hillary Clinton er for bombing av Iran.

Hvis man skal være helt ærlig, bør en si at USA grunnleggende er en ettpartistat. Det er to fraksjoner i ett parti – den republikanske fraksjonen og den demokratiske fraksjonen. Og når det kommer til imperialistiske intervensjoner og forsvar av USAs interesser utenlands, er det ikke stor forskjell. Ulikhetene er kosmetiske. En liker å gjøre det med en stor koalisjon hvis denne kan organiseres, den andre bryr seg ikke om hvorvidt det er en koalisjon eller ikke.

Global Balkans: Et annet spørsmål om venstre-liberale intervensjonister. Jeg er interessert i hvordan disse debattene utspant seg i New Left Review (5), der du er redaktør og bidragsyter. Jeg vet at Branka Magas (6) og Quentin Hoare (7) var tidligere bidragsytere, som brøt offentlig med New Left Review rundt denne debatten. De grunnla så The Bosnian Institute, som spilte en sentral rolle i lobbyarbeidet for en aggressiv intervensjonistisk politikk overfor Bosnia og Serbia. Jeg lurer på om dette er noe du vil si noe om etter så mange år.

Tariq Ali: Jeg har ikke noe mot å snakke om det. I New Left Review er det ingen tvil om at det var ulike syn på Jugoslavia-krigen. Vi hadde folk som ikke liker å bli beskrevet som kroatiske nasjonalister, men det var i hvert fall det inntrykket de ga oss. De var absolutt en del av demoniseringen av Serbia. De nektet å se på det som en borgerkrig, men så heller på det som en krig som ble ført av Serbia. Mange av oss så på det som en borgerkrig skapt av EU og tysk intervensjon for å bryte opp landet – to fullstendig ulike måter å se på det på. Det var diskusjoner rundt det, og mange andre temaer i tilnytning til diskusjonen, og til slutt var det en gruppe folk som forlot New Left Review. Eller de sier vi ble kvitt dem. Noe som ikke bryr meg, jeg er glad vi ble kvitt dem. Alle beveget seg mot høyre – noen ble sionister, de fleste støttet krigen i Irak.

Så det som begynte som et skrubbsår, utviklet seg raskt til koldbrann. Branka Magas og Quientin Hoare – som var gode venner av meg, jeg må være ærlig, jeg likte dem meget godt – pleide å være tilhengere av Jugoslavia, jugoslaviske nasjonalister. Og til å begynne med uttrykte de mye riktig kritikk av de nasjonalistiske strømningene i Jugoslavia. Branka skrev ting som var svært treffende, der hun forutså at Jugoslavia ville bli oppløst på grunn av dette. Men da borgerkrigene begynte, tippet det etter mitt syn over for dem, og de endret synspunkt. Dette skiftet i synet på Jugoslavia førte dem lenger vekk fra noe som helst som har å gjøre med venstresidas universalistiske prosjekt.

Det ville vært rart, i tiden etter kommunismens sammenbrudd, da hele venstresida var splittet – folk endret tilhørighet – om ikke New Left Review hadde blitt merket av dette. Det ville betydd at vi hadde vært fullstendig isolert fra disse bevegelsene. Det var vi ikke, og jeg tror folk gikk hver til sitt.

Jeg beklager at det endte opp slik, men jeg beklager ikke at vi beholdt kontrollen over New Left Review. Bare se for deg hva New Left Review ville blitt, hvis vi ikke hadde greidd det – fiendtlig innstilt til palestinske nasjonale ambisjoner, sympatisk innstilt til Israel, sympatisk innstilt til det amerikanske imperiet, sympatisk innstilt til krigen i Irak. En slags universal kosmopolitanisme for å rettferdighøre amerikansk intervensjonisme. Det er dette New Left Review ville endt opp som. Det ville ikke vært New Left Review mer. I stedet fikk vi inn en rekke unge folk og revitaliserte magasinet, og jeg gleder meg i dag over å kunne si at det er mer innflytelsesrikt enn noensinne før. Det oversettes verden over, det har en spansk utgave. Det ironiske er at denne splittelsen oppsto som et resultat av Jugoslavia. Jeg har ingen anelse om hva de (Magas og Hoare) gjør. Jeg kjenner til The Bosnian Institute. Jeg vet ikke hvem som finansierer det, og jeg bryr meg ikke. De har gått videre, og jeg tenker ikke mye om dem. Det er andre ting å gjøre i verden.

Global Balkans: I Fundamentalismenes kamp utfordrer du Samuel Huntingtons doktrine om 'the clash of civilizations', og viser hvordan den har blitt mobilisert for å legitimere militaristiske operasjoner i deler av den muslimske verden. I det samme arbeidet skrev også Huntington om ortodoks kristendom som en egen sivilisatorisk sfære, og plasserte konfliktene i de jugoslaviske krigene i den konteksten. Hvilken rolle mener du slike imperialistiske doktriner kan ha spilt i prosessen med å forme det internasjonale samfunnets politikk mot det tidligere Jugoslavia?

Tariq Ali: Vel, mange bruker det som en modell, og sier at det er en kamp mellom katolisismen og den ortodokse kirken. Den kjøper jeg ikke. Hvor var denne kampen i 50 år? Selvsagt kom religiøse galninger på alle sider frem for å forsvare sin egen variant av nasjonalisme. Men det var allerede post-factum, det var ikke årsaken til borgerkrigen som delte opp Jugoslavia etter at Slovenia brøt ut. Det er ikke slik det skjedde.

Når jeg tenker tilbake på den tiden, tenker jeg at hvis serberne hadde hatt en mer effektiv ledelse, kunne de kanskje klart å stoppe dette. Jeg tror nok at Milocevic' proaktive holdning til resten av landet ikke hjalp. Det var en annen leder på den tiden, Ante Markovic, som ville kunne bidratt bedre til å forsvare jugoslavisk enhet mot disse voksende nasjonalismene. Og det må tilføyes at Milosevic, ut fra typen politisk leder han var, var en avgjørende leder. Men det var ikke det eneste problemet. Folk gjorde det til det eneste problemet. Tudjman var ikke det spor bedre, og det er det som plager meg – folk kritiserer Milosevic, og det er bra, men hvorfor angriper dere ikke Tudjman?

Global Balkans: Noe av det som opptar Global Balkans politisk, er hvordan en bør formulere og skille ut en kontekstualisert (sett i sammenheng, red.) kritikk av serbisk og andre lokale nasjonalismer. En kritikk som tar i betraktning de komplekse faktorene som fikk dem til å vokse, i motsetning til en meget demonisert og dekontekstualisert holdning til nasjonalismer i regionen, særlig serbisk nasjonalisme, på en måte som visker ut de faktorene som bidra og legitimerer «internasjonal» intervensjon i en eller annen form.

Tariq Ali: Det meste som er skrevet om Jugoslavia, uansett side, har faktisk vært meget dekontekstualisert. Arbeider jeg liker godt, er Susan Woodwards bøker som jeg har oppfattet som ekstremt nyttige og ekstremt objektive, og som gir en skikkelig gjennomgang av oppløsningen av landet og årsakene til det. Hun er en forfatter som ikke er forutinntatt.

Jeg pleide å reise til Jugoslavia – jeg hadde venner, jugoslaviske venner, som er en del av den globale bevegelsen. Vi hatet det som skjedde, og hatet å velge side i en borgerkrig. Og jeg valgte ikke side i den forstand. Jeg sa at «dette er en stor tragedie». Men det som pleide å gjøre meg sint, var når andre, tidligere kjent som internasjonalister, ville velge side med en smålig nasjonalisme mot en annen. Det er det jeg nekter å gjøre.

Global Balkans: Slik situasjonen er i dag, blir nyliberalistisk politikk implementert i hurtig tempo over hele Balkan. Mesteparten av folket, uavhengig av politisk ståsted, er fanget mellom det som i Serbia i dag kalles «tajkuns» (industrialister), det nye begrepet for de lokale industrialister som har tjent på all ustabiliteten – og på den andre siden utenlandsk multinasjonal kapital. Kan du si noe mer om prospektene for organisering for å klare og slippe unna denne situasjonen som det dramatisk fattige flertallet er fanget i, mellom industrialistene og utenlanske spekulanter. Hva må skje på grasrota?

Tariq Ali: Det er svært vankelig å utfordre dette i disse små statene. Du trenger regionale allianser, slik sør-amerikanerne viser i dag for å utfordre det, siden industrialistene grunnleggende er i tospann med de multinasjonale selskapene, selv om det er motsetninger mellom dem. De lever på hverandre, og de handler sammen hele tiden. Det beste ville vært, med utgangspunkt i disse statene, om folk i løpet av 5–6 år innså at de hadde mer til felles med hverandre mot sine respektive industrialister enn noe annet. Det kan skje, en bør ikke gi opp dette. Jeg tror minnene om det gamle Jugoslavia, det historiske minnet, vil eksistere en stund til. Etter at minnet om grusomhetene fra borgerkrigen er glemt, vil folk huske at en gang pleide de å leve sammen. Jeg håper det. Jeg ønsker ikke å lyde for overoptimistisk, men hvis alle disse landene blir med i EU, hvorfor kan det ikke være en Balkan-føderasjon innen EU, som kanskje også kan omfatte andre land – som for eksempel Bulgaria? Det er verdt å tenke slik, bare for å bryte ut av den sneversynte nasjonalismen som har ødelagt disse landene, og for å kvitte seg med de byråkratene og militærstyrkene okkupantene har plassert der. For ikke noe land kan forbli evig okkupert.

Global Balkans: Det siste spørsmålet mitt handler om de to nyligste politiske scenariene som er blitt presentert for å løse Kosovo-spørsmålet. (8) I kjølvannet av den mislykte, såkalte «uavhengigheten under overoppsyn» som FNs tidligere spesialutsending til Kosovo Marti Ahtisaari foreslo sommeren 2007, står vi nå overfor en ensidig uavhengighetserklæring fra Kosovo, støttet av USA og noen EU-stater. I en slik spent situasjon, der aktørene tar i bruk stadig mer militaristisk retorikk som tilsvar på konflikten, hva slags resultat ser du for deg?

Tariq Ali: Det er meget vanskelig å forutse. Noen snakker om en ny krig dersom USA presser dette gjennom uten noen sikkerhet for minoritetene. Mange av disse er allerede fordrevet, men noen er igjen. Og med et Russland som ikke er det samme Russland som da Nato-angrepet på Jugoslavia fant sted, er det et åpent spørsmål hva som kommer til å skje. Min følelse er at russerne ikke vil gjøre noe, og at den serbiske eliten, som allerede er tung nyliberalisert, til slutt vil inngå en avtale. Det er min spådom. Når det gjelder hva som kommer til å skje med den serbiske minoriteten og andre minoriteter, jeg hater å si det, men den eneste logiske løsningen nå, gitt at alt annet er blitt delt opp, er en oppdeling av Kosovo. Jeg liker ikke å si dette, men det er trolig den eneste måten man kan beskytte minoritetene på nå. Noe som er sørgelig, men likevel ultranasjonalismens logikk.

---

Noter:

• 1) Michael Ignatieff, kanadisk historiker og politiker. [Tilbake]
• 2) Ian Buruma, britisk-nederlandsk kulturviter og journalist. [Tilbake]
• 3) Le Monde, fransk sosial-liberalistisk avis, må ikke forveksles med Le Monde Diplomatique. [Tilbake]
• 4) Libération, fransk avis, grunnlagt av Jean Paul Sartre, i dag en mainstream avis. [Tilbake]
• 5) New Left Review, britisk marxistisk tidsskrift, se http://www.newleftreview.org. [Tilbake]
• 6) Branka Magas, kroatisk-britisk historiker og journalist. [Tilbake]
• 7) Quentin Hoare, britisk journalist og oversetter, gift med Branka Magas. [Tilbake]
• 8) Intervjuet ble gjort før Kosovos ensidige uavhengighetserklæring. [Tilbake]

 

Det baskiske kravet om sjølvbestemming blir skjult mellom det at Spania framstår som eit vestleg EU-land og demokrati, og ETA sine drap. Men det foregår også eit jamt politisk og kulturelt ikkje-valdeleg arbeid for baskisk sjølvbestemming, eit arbeid som blir brutalt undertrykka av den spanske staten, skriv Ingrid Baltzerzen som obeserverte valet i Baskerland i vinter.

 

 

Ingrid Baltzersen er nestleder i Rødt og var solidarisk valgobservatør i Baskerland i mars 2008.

---

Baskarland (Euskal Herria) ligg i Spania og Frankrike og er delt i sju provinsar. I den spanske staten er Baskarland delt i fire provinsar, tre av dei ligg i den baskiske autonome regionen i Spania som har eit eige parlament med begrensa myndigheit. Baskisk (euskera) er ikkje eit indoeuropeisk språk, og har eksistert i området frå før vår tidsrekning.

I det spanske parlamentsvalet 9. mars i år var to av dei baskiske venstresidepartia som er for sjølvstyre, suspenderte. Desse partia representerer standpunkt og folk som har pleid å få 10–15 % oppslutning i dei baskiske provinsane i parlamentsval, og hatt ordførar og absolutt majoritet i fleire byar og landsbyar. Ein stor del av befolkninga i Baskarland hadde altså ikkje noko parti å stemma på i valet, og valkampen dei forbudte partia førte, var ei oppfordring om boikott av det udemokratiske valet.

Forboda av partia ANV (Accion Nacionalista Vasca) og EHAK (Euskal Herrialdeetako Alderdi Kommunista) er ei fortsetting på ein politikk den spanske staten har bruka dei siste åra, dei forbyr baskiske parti og hindrar dei dermed frå å delta i det politiske livet. På 2000-talet har Batasuna i ulike variantar blitt forbudt med grunngjevinga at dei ikkje tar avstand frå ETA sine aksjonar, og dessutan har same mål: baskisk sjølvstende. I valet på det baskiske parlamentet i 2005 stilte den same rørsla lister gjennom partiet EHAK, og i lokalvalet i 2007 stilte dei gjennom partiet ANV. Halvparten av listene deira blei forbudt i valdistrikt tilsvarande eit fleirtal av folketalet, så dei fleste baskarane hadde ikkje moglegheit til å stemma på partiet.

Forbodet får ekstreme konsekvensar for lokaldemokratiet i dei landsbyane der denne rørsla tidlegare har hatt fleirtal. Eit døme er landsbyen Lizartza med litt over 600 innbyggarar. Landsbyen har blitt styrt av Batasuna frå slutten på Franco-regimet og fram til dei blei ulovlige i 2003. I lokalvalet i 2007 var to av listene som stilte i Lizartza forbodne, og den tredje trekte seg. Det spanske høgrepartiet PP stilte lister med kandidatar frå Madrid, og vann dermed valet med 27 stemmer, under 8 % av avgitte stemmer. Den nye ordføraren frå PP, Regina Otaola, bur 75 kilometer unna og kjem til Litzartza med fullt politioppbod kvar fredag. Då blir all radiokommunikasjon i landsbyen blokkert, det vil seie at mobiltelefonar, garasjedøropnarar, elektroniske billåsar osb. ikkje virkar. Det første ordføraren gjorde, var å henga opp det spanske flagget på rådhuset, eit flagg som ikkje har hengt der sidan Franco regjerte. Befolkninga i landsbyen føler seg beleira, og får ikkje ta del i styret av landsbyen. Den tidlegare ordføraren frå Batasuna, José Antonio Mintegi, og representantane han har stilt på liste med, har organisert eit parallelt kommunestyre. Dei prøver å organisera kulturaktivitetar og andre kommunale oppgåver med eigne pengekjelder, men det er sjølvsagt ei vanskeleg oppgåve.

Politimakt mot politikk

Politikarar blir straffeforfulgt når dei brukar ytringsfridomen sin. Ordføraren i Hernani, Marian Beitialarrangoitia (ANV), blei dømt til 2 års fengsel i ein lågare rettsinstans for i ein tale å ha uttrykt sympati for baskiske politiske fangar og torturofre. Ho blei i februar slept fri av spesialdomstolen Audiencia Nacional i Madrid, men ho må møta jamnleg for politiet og kan ikkje forlata landet.

Det spanske politiet har utvida rettar til å arrestera folk på terrormistanke. Menneskerettsorganisasjonar jobbar mot ein type varetektsfengsling som blir kalla "incomunicado", fengsling i fem dagar utan at ein har rett på grunngjeving, uavhengig advokat eller lege, og utan at familien får vita kor ein er. Etter fem dagar blir ein framstilt for dommar, som kan idømma ein nye fem dagar incomunicado. Ein kan altså sitta ti dagar utan andre vitne enn politifolk og ein dommar, noko som opnar for bruk av tortur. Rundt 5.000 baskarar hevdar dei har blitt torturert av spanske myndigheiter sidan 1975.

Eit eksempel på bruk av tortur mot politiske ytringar er fengslinga av Martxelo Otamendi, ein av redaktørane av den dåværande einaste baskiskspråklege avisa, Egunkaria. Otamendi fortel om tortur som liknar den andre fangar i krigen mot terror blir utsett for: Han fekk tildekka ansiktet sitt, blei forhindra i å snakka og sova, blei truga med seksuelle overgrep, fekk ein pistol retta mot hovudet sitt, og blei truga med å bli drepen viss han fortalte kva han hadde blitt utsett for til fengselslegen (1). Otamendi ventar no på rettssaka si.

Den spanske staten brukar fengsling og tortur både for å få tilståelsar, men også som kollektiv straff og for å hindra politisk organisering. Eit sentralt krav er at fangane skal sona dommen sin i Baskarland. Politikken dei siste tjue åra har vore å plassera fangane så langt unna som mogleg. Det gjer at familiane blir utsett for store påkjenningar når dei skal vitja slektningane sine som sit i fengsel fleire hundre mil unna. Eit fengselsbesøk på nokre minutt krevjer timesvis av køyring kvar helg, og fleire har omkomme på vegen. Fangefamilieorganisasjonane har difor frivillige som køyrer familiemedlemmar til fengselsbesøk.

Framtidsutsikter

Den baskiske venstresida har eit aktivt politisk arbeid gjennom mellom anna parti, kulturelle organisasjonar, aviser, menneskerettsorganisasjonar og grupper som jobbar for å minnast dei baskiske ofra under den spanske borgarkrigen. Åtaka på politisk verksemd gjennom arrestasjonar, tortur og lange fengselsstraffar for vanleg politisk arbeid kveler denne aktiviteten. Anti-terror-lovgjevinga er skremande for alle politiske aktivistar, men Baskarland er det området i Vest-Europa som har sett dei mest skremande utslaga. Kampen for å få driva politisk arbeid i Baskarland burde difor vera relevant for fleire enn berre baskarane.

Anbefalt litteratur

Stein Torger Svala (2006): Baskisk frihetskamp – urfolk, antiterror og demokratisk fascisme

---

Note: 1. http://www.englishpen.org/writersintranslation/magazineofliteratureintranslat/basquecountry/martxelootamendi/ [Attende]

 

Kvinneundertrykkingen i Nepal er brutal i forhold til mange andre land. Nepal er et av få land i verden som har lavere forventet levealder for kvinner enn menn. Men det er store variasjoner også på dette området. Inntrykket er at de største kjønnsforskjellene er der kastesystemet og hinduismen står sterkt.

Ella Hosar er student og aktiv i Helselag til Nepal.
Maren Kurdøl er student og er med i Rød Ungdom og i Helselag til Nepal.

---

Kvinneundertrykkingen gjennomsyrer fortsatt hele samfunnet, selv om mye er forandret. Praksisen med at kvinner med menstruasjon blir betraktet som urene og må sove i fjøs eller uthus, er på retur. Men vi snakker altså om et samfunn der kvinner ikke en gang kan drømme om å bli sett på som et selvstendig samfunnsindivid som kan greie seg uten en mann. Under folkekrigen satte maoistene kvinnekamp på dagsorden. Mye er endret, men enormt mye står igjen.

Ekteskap er svært avgjørende for nepalske kvinners liv. På grunn av den strenge hinduistiske troen som fortsatt råder i Nepal, har kvinner stort sett ikke annet valg enn å gifte seg. Dette reduserer både rettigheter, levevilkår og frihet for svært mange kvinner. Det er vanlig at kvinner gifter seg ved tidlig alder, noen allerede ved fjorten år, men det vanligste er et sted mellom seksten og tjue år. Men vi ser en positiv utvikling for kvinnene i Nepal. Da giftealderen tidligere lå nærmere fjorten i de fleste tilfeller, er den nå som regel rundt atten. Etter sitt ekteskap blir kvinner ofte vurdert i forhold til sin mann, og hun blir oftere regnet som "hans kone" enn et selvstendig individ. Foreldrene er nesten alltid involvert i valget av partner, men det er mer og mer sjeldent med tvangsekteskap. En kvinne er vanligvis økonomisk avhengig av sin mann, og også ved arveoppgjør stiller kvinner dårligere enn sine brødre.

Nå har kvinner fått arverett i Nepal, men de gamle holdningene henger igjen, og likhet ved arv foregår knapt nok i praksis. Dette er et av forholdene som gjør kvinner lite økonomisk uavhengige fra sine menn. I tillegg er det i Nepal, som i de fleste land i verden, hjemmet som er kvinnenes domene, mens mennene har et arbeid med inntekt. Dette økonomiske systemet, i tillegg til den fastlåste hinduistiske tradisjonen, gjør at kvinner flest er gift.

Når det gjelder skilsmisse er den nepalske tradisjonen at den som vil skille seg, må kjøpe ut den andre parten. Skilsmisser forekommer derfor svært sjelden, og som regel etter mannens ønske. For en skilt kvinne er det nærmest umulig å gifte seg på nytt. Å være fraskilt tilsvarer i hinduistisk tradisjon det samme som å miste sin kaste. Tidligere var det vanlig med flere koner, men dette er heldigvis en tradisjon som er på vei ut. De kvinnene vi møtte i Nepal, mener det er noe de kan takke maoistene for. "Maoistene lærte oss at vi ikke skulle akseptere den slags undertrykkelse," sa en kvinne vi møtte.

Fødsler og barnedødelighet

Når kvinnene går gravide, jobber de like hardt som ellers helt frem til fødselen. Etter fødselen får de ekstra hvile og litt mer mat i syv dager, så er det på'n igjen. 5–10 % av kvinnene dør under fødselen, mens barnedødeligheten er på ca 15–20 %. Barna er kvinnenes ansvar, og selv om fruktbarhetsraten har sunket de siste årene, ligger Nepal fortsatt høyt over reproduksjonsraten på 1,8 barn per kvinne. De høye barnetallene er et resultat av tradisjon, ønsket om arbeidskraft, barnedødelighet samt mangel på prevensjon.

Når det gjelder barnefødsler, ser vi at det er store forskjeller på antall barn, avhengig om kvinnene bor i by eller på landsbygda. Kvinner i byene føder generelt færre barn enn de på landsbygda. Dette skyldes i hovedsak to faktorer, og gjenspeiler mangel på utbygd helse- og skolevesen i Nepal. Tilgang på leger, sykehus, prevensjon og annen medisinsk hjelp er drastisk høyere i byområder enn utenfor. Den beste hjelpen finnes kun i Katmandu. I tillegg er muligheten for utdanning større i byer, og her er det også en høyere andel kvinner i utdanning. Kvinner med utdanning føder statistisk færre barn enn de uten.

Fødsler utgjør en helserisiko både for kvinnene og barna deres, ettersom de fleste fødsler skjer uten assistanse fra autorisert helsepersonell. Mye av barnedødeligheten kunne vært hindret ved enkel informasjon. Fødslene skjer i hjemmet og gjerne rett ned på et jordgulv, noe som fører med seg mer bakterier enn barnet kan håndtere. Mange barn dør også av enkle barnesykdommer, som enkelt kunne vært hindret med vaksiner og informasjon. Myndighetene hevder at vaksinasjonsprogrammer ikke lar seg gjennomføre i Nepal, fordi vaksinene må holdes kalde hele tiden. I et ufremkommelig fjelland der flertallet av befolkningen bor på landet, kan man ikke holde vaksinene kalde under frakting. Dette understreker igjen Nepals behov for videre utvikling.

Rett i arbeid

En annen stor helsefare for kvinner er deres harde arbeidsdag. De fleste jenter blir tatt ut av skolen etter noen år, og de begynner da å jobbe i hjemmet. Når de gifter seg, må de ta ansvar for sitt nye hjem, samt bidra til svigerforeldrenes husholdning.

Å få et lite småbruk i Nepal til å gå rundt, krever hardt fysisk, og ofte risikabelt arbeid. Dette arbeidet tilfaller i stor del kvinnene, siden mennene ofte har lønnete jobber i India eller andre steder. Svært mange kvinner får belastningsskader. Beinbrudd og rygg-/nakkeskader er også er utbredt problem for kvinner, siden de svært ofte bærer tunge bør på smale fjellstier. Ved å se hvordan en vanlig arbeidsdag er for nepalske kvinner, får vi et godt bilde av det tøffe livet kvinnene lever.

En nepalsk kvinnes arbeidsdag starter tidlig, hun står vanligvis opp i tre–fire tiden om morgenen, og starter med husstellet. Dagens gjøremål består i å vaske hus, utstyr, lage mat til familien og mate dyrene. I tillegg må hun samle brensel og fôr til dyra, noe som krever mange timers gåing med tung last. Når hun legger seg om kvelden, i ellevetiden, har den typiske nepalske kvinnen 20 timer hardt arbeid bak seg. Det er ikke vanlig å sove mer enn fire timer hver natt, mer er det rett og slett ikke tid til. Av de 20 timene arbeid, er ti timer gange med tung last. Brensel og mat til dyrene må hentes i fjellskråninger, og deretter fraktes på smale stier hjem. Fordi det tar såpass lang tid å finne tilstrekkelig med brensel/fôr, gjør kvinnene sitt beste for å unngå flere turer enn nødvendig. Dette gir enorme bører for de små kvinnene og fører naturlig nok til både ulykker og belastningsskader. Når man ser på kvinnenes arbeidsdag, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor nepalske kvinner lever kortere enn sine menn?

Kvinnene og maoistene

Mange kvinner vi møtte, takket maoistene for en endring i sin situasjon. Mye av bedringen i kvinners situasjon skyldes nok den naturlige utviklingen i levestandard, men vi kommer ikke bort fra maoistenes rolle når det gjelder holdningen overfor kvinner. Maoistpartiet har fjernet seg fra den tradisjonelle hinduistiske tenkemåten og representerer et nytt kvinnesyn i Nepal.

Under folkekrigen tok folkets frigjøringshær i bruk kvinner i kampen. Her ble kvinner og menn sett på som like viktige og behandlet tilnærmet likt. Når det gjelder oppgavene i hæren, er det ingen forskjell på "kvinneoppgaver" og mennenes oppgaver. Alle må bidra der det trengs. Nå som hæren befinner seg i leire og ikke i geriljakrig, er det også lagt til rette for at barn kan bo i leiren sammen med sine foreldre. På denne måten blir ikke kvinner hindret fra deltagelse om de skulle bli gravide. Maoistene har flere ganger understreket kvinnenes betydning under folkekrigen. Noen av de vi snakket med, gikk til og med så langt som å si at maoistene hadde en stor militær fordel fordi de hadde sett kvinnenes styrke, noe kongehæren ikke hadde gjort.

I tillegg til at kvinnene spilte en viktig rolle i folkets frigjøringshær, har maoistene en egen kvinneorganisering og kvinnepolitikk. All Nepalese Womens Association (Revolutionary) (ANWAr) er Nepals største kvinneorganisasjon. I tillegg til å jobbe kvinnepolitisk innad i partiet, organiserer de kvinner lokalt. Sentralt jobber ANWA(r) mot parlamentet, og konsentrerer seg om rettigheter for kvinner. Endringene i eiendomsrett og arverett for kvinner skyldes i stor grad ANWA(r)s jobbing. Som viktige saker never Purna Sabedi, sentral leder av ANWA(r), likelønn, økonomisk likhet for kvinner og menn, lik deltagelse i hæren, like forelderrettigheter, utdanning for kvinner samt borgerrettigheter på generelt plan. ANWA(r) ønsker også at det innen det offentlige skal være lik kjønnsrepresentasjon.

Da maoistene satt i den midlertidige lovgivende forsamlinga, hadde de den høyeste representasjonen av kvinner, 40 %. På det lokale planet jobber ANWA(r) i mindre foreninger rundt om i Nepal. Her skolerer de kvinner, arrangerer møter, og jobber sammen med kvinner for å løse konkrete problemer. De lokale foreningene jobber for å bekjempe fordommer og fastgrodde tradisjoner. Et stort problem i distriktene er menns vold mot kvinner. Vold i hjemmet er svært vanlig, og skyldes bildet av mannen som kvinnens hersker. Å forebygge denne volden er blant de viktigste oppgavene til ANWA(r) lokalt.

Som nevnt fikk kvinnene en svært viktig rolle under folkekrigen, da folkets frigjøringshær tok i bruk kvinnelige soldater. Krigen som varte i over ti år, var en svært tøff tid for Nepal og særlig for kvinnene. Både barn og kvinner var svært utsatt for overgrep. Mange soldater betraktet kvinnenes kropp som en naturlig del av "byttet" etter å ha raidet en landsby.

Vi er ikke sikre på i hvor stor grad voldtekt var vanlig fra folkets frigjøringshær, ettersom alle kvinnene vi snakket med fortalte historier om kongehæren. Derimot kunne flere kvinner fortelle at frigjøringshæren varslet dem om angrep, eller beskyttet dem når kongehæren kom. Likevel finnes i dag et ukjent antall barn som er resultater av en voldtekt. Disse barna er også uten statsborgerskap, fordi dette innvilges kun når farskapet er kjent. På denne måten blir kvinnene dobbelt straffet. I tillegg til det grusomme overgrepet de er utsatt for, mister de rettighetene for barna sine, og risikerer å bli utstøtt av samfunnet som følge av "uekte barn". Kanskje valgte mange kvinner å gå inn i frigjøringshæren fordi det var enn form for trygghet i en urolig tid?

Også ANWA(r) hadde tøffe tider under krigen. Organisasjonen var forbudt og måtte jobbe under jorda. Kvinner som støttet maoistene risikerte strenge straffer. Likevel valgte mange å trosse dette forbudet, og ga maoistsoldatene husly og mat.

Endringer i kvinnenes situasjon

Som vi har sett, er kvinnenes situasjon i Nepal i stadig endring. Levestandarden bedres hele tiden, og gamle holdninger er på tilbakemarsj. Kunnskap om helse, hygiene og ernæring spres til stadig flere, og dette hindrer sykdommer og dødsfall. Gorneti Model Hospital i Rolpha-distriktet er et eksempel på hvordan maoistene har bidratt til helsearbeid på landsbygda. GMH er ett av få sykehus som befinner seg utenfor byområder, og etter å ha besøkt sykehuset, kan vi konstatere at det så absolutt er viktig for lokalbefolkningen. I tillegg har alle kompanier av folkets frigjøringshær egne "medics", som har mer eller mindre medisinsk kompetanse. Under folkekrigen jobbet medicsene med krigsskadde i hæren. Nå som krigen er slutt, har de fått en rolle som "leger" for lokalbefolkningen ved kompanibasene.

I maoistenes kjerneområder ser vi at holdningen til kvinner er endret. Kvinner har fått egenverdi, og blir sett på som noe mer enn et redskap for å føde barn. Kvinnene lærte å ta sin plass i samfunnet da de ble bevisste sine rettigheter, og vanlige folk så hvor ressurssterke kvinner egentlig er. GMH er et godt eksempel på hvordan menn og kvinner står likt. Der deler man på arbeidsoppgavene, og alle er like mye verdt. De kvinnene vi snakket med, har aldri opplevd noen form for diskriminasjon på sykehuset. Fordi likestilling er maoistenes policy, skal ikke forskjellsbehandling foregå, fikk vi fortalt av en kvinnelig lege.

Kvinnenes tanker og ønsker

Alle kvinnene vi snakket med, ønsket en utvikling for landet sitt som kunne bedre levestandarden for befolkningen. I tillegg var alle veldig glade for den positive utviklingen, og fredssituasjonen som nå råder i landet. Alle fryktet en ny borgerkrig. Svært mange kvinner snakket om utdanningen som nøkkel til utvikling. De var fremfor alt opptatt av sine barns muligheter, heller enn sine egne.

Slik utdanningssituasjonen er i Nepal i dag, har man svært få reelle utdanningsmuligheter utenom byene. I tillegg er en bedring av helsesituasjonen på landsbygda en viktig forutsetning for kvinners muligheter. Med en så hard arbeidsdag er god helse forskjellen på et enkelt liv og å så vidt overleve. En familie med en kun en forsørger har ingen mulighet til å gi barna utdannelse. I et land som Nepal ser vi tydelig hvordan helse, utdanning og utvikling går hånd i hånd. Kvinnene vi møter, er ikke sinte for det de mangler, men takknemlige for det de har. Likevel er det en fortvilelse å spore hos dem. En fortvilelse over løfter som aldri følges opp, over urimelige lånerenter og over mulighetene som ligger ubrukte.

De kvinnene som arbeider i ANWA(r) eller i partiet, har klare tanker om likestillingspolitikk. De ønsker seg et samfunn med mest mulig likestilling, på alle plan og nivå. De ønsker seg et system som tilpasser seg kvinner, og gir dem muligheter til arbeid og et verdig liv. Optimismen vi ser hos dem er stor, kanskje ikke så rart med tanke på de endringen de har opplevd på så kort tid. Noen av kvinnene vi møtte, ønsket å høre mer om kvinnenes situasjon i Norge, for å ta lærdom av likestilling her i landet. De ville vite hvilke saker som var viktig for kvinner i Norge. Og da vi kunne fortelle at arbeidslivet fortsatt ikke hadde likelønn, ble de rimelig overrasket.

 

– eit intervju med Paul Burkett av João Aguiar

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur. Kapitalismen er forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det.

Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar er sosiologistudent ved Det humanistiske fakultetet ved Oporto universitet (FLUP) i Portugal. Den portugisiske versjonen av dette intervjuet vil kome i O Diário: odiario.info.

Dette intervjuet stod også i Monthly Review sitt nettmagasin MRZINE i engelsk versjon. I nettversjonen er det laga lenker til bøker og forfattarar som ikkje er tekne med i den norske utgåva. Sjå http://mrzine.monthlyreview.org/aguiar240407.html. Intervjuet vert trykt med løyve frå MRZINE og er omsett frå engelsk til norsk av Einar Jetne.

---

Paul Burkett er professor i økonomi ved Indiania State University i USA. Han har i dei seinare åra gitt vitkige bidrag til å etablere marxismen som viktig teoretisk reiskap innanfor miljøforsking og miljødebatt. Burkett har i tillegg til ei rekke artiklar gitt ut dei to bøkene Marx and Nature: A red and green Perspective i 1999 og Marxism and Ecological Economics: Toward a Red and Green Political Economy i 2006.   Saman med Martin Harts-Landsberg har han også skrive fleire bøker om økonomi og utvikling i Aust-Asia, mellom anna China and Socialsm: Market Reforms and Class Struggle, som Rødt! gav ut som ekstranummer i 2005 under tittelen Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

João Aguiar: Året 2007 markerer 140-årsjubileet for utgivinga av første bindet av Kapitalen av Marx. I vårt perspektiv: Kva er dette store arbeidet sitt hovudbidrag til forståinga av kapitalismen i dag?

Paul Burkett: Kapitalen av Marx formar tre avgjerande motseiingar i kapitalismen. Dei veks i styrke i det systemet historisk utviklar seg. Desse motseiingane bør bli sett på som knytte til kvarandre.

Først har vi motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi. Denne må ikkje berre bli behandla som ei formell, abstrakt motseiing slik det tidvis blir gjort i moderne teoretiske tolkingar av Marx sine arbeid. Ho må heller bli oppfatta som den historiske utviklinga av spenninga mellom krava om pengeproduksjon og pengeverdsetting på ei side og menneskja sine behov og behova for berekraftig menneskeleg utvikling på den andre sida. Marx såg det slik at kapitalismen nettopp forverrar denne spenninga i det omfanget kapitalismen utviklar og sosialiserer produktivkreftene (arbeid og natur) knytt til krava om konkurransedyktig profittproduksjon.

Den andre motseiinga Marx forma er kapitalismen sin grunnleggande klasseutbytande natur, kapitalismen si binding til å dra ut meirarbeidstid frå dei direkte produsentane. Marx viser korleis lønnsarbeidsforma både skjuler og blir skapt av det faktum at arbeidarar utfører meirarbeid for kapitalisten til og med samtidig som dei blir betalt verdien av arbeidskrafta si. Han viser også at denne utbytinga er grunna i kapitalismen si særskilde sosiale splitting av arbeida­rar frå tilgang til og kontroll over nødvendige produksjonsvilkår. Det er denne splittinga som tvingar arbeidarar til å akseptere ei arbeidstid som er lengre enn den nødvendige for å produsere deira eigne levemiddel i vareform, til og med når forlenginga og intensiteten til arbeidstida hemmar utviklinga deira som menneske. Endå skarpare – og dette har ikkje vorte forstått godt nok – viser Marx korleis denne påtvinga meirarbeidstida omfattar kapitalen si tileigning av arbeidskraft (potensielt arbeid) som er produsert utom arbeidstida til arbeidaren, ikkje berre i form av kvile og restituering, men også ved det huslege reproduktive arbeid til både arbeidarane og andre medlemmer av arbeidarhushalda.

Frå desse to første motseiingane veks den tredje hovudmotseiinga i Kapitalen fram: Kapitalismen sin tendens til å skape kriser i økonomisk og sosial reproduksjon. Marx skisserte to grunnleggande slag kapitalistiske kriser. Den første, meir spesifikke, som har vore utgangspunktet for mykje debatt blant marxistar, gjeld det som kan bli kalla avgrensa økonomiske akkumulasjonskriser på grunn av fallande lønsemd, eller hinder for å kunne reinvestere overskot på ein slik måte at dei skaper meir profitt. Periodiske akkumulasjonskriser bør bli sett på som ein særskild utvekst frå den meir allmenne, sekulære og stadig verre krisa i kapitalismen fordi systemet er ute av stand til å skape og oppretthalde naturlege og sosiale vilkår som er nødvendige for menneskja si berekraftige utvikling. Marx sjølv fokuserte på denne andre typen kriser i diskusjonane sine om den kapitalistiske akkumuleringa si allmenne lov i kapitel 25 i første bind av Kapitalen. Denne viste kapitalismen sin tendens til å skape ein veksande reservearmé av arbeidslause og undersysselsette arbeidarar også om ein ser bort frå kapitalismen sine periodiske akkumulasjonskriser. Men Marx gjekk også her inn på motseiinga mellom kapitalakkumulering og dei naturgitte vilkåra for menneskeleg utvikling. Spesielt gjeld dette i diskusjonane om Modern Industry and Agriculture i kapitel 15 i det same bindet. Marx si analyse av naturmessige og sosiale miljøkriser, skapt av kapitalismen, er hovudtemaet i John Bellamy Foster sitt viktige arbeid: Marx's Ecology (Monthly Review Press, 2000) og i mi eiga bok: Marx and Nature (St. Martin's Press 1999).

Det må bli understreka at for Marx er begge desse to kriseformene uunngåelege historiske ut­vekstar, skapt av motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi og av kapitalismen sin klasseutbytande natur.

Lausrivinga frå jorda

João Aguiar: I strid med mange tolkingar studerte og inkluderte Marx ei økologisk analyse i Kapitalen, slik du har vist i Marx and Nature. Korleis integrerer Marx økologisk innsikt i Kapitalen sitt teoretiske fundament?

Paul Burkett: Kapitalen til Marx integrerer økologisk innsikt på to allmenne måtar. Først understrekar Marx lausrivinga av arbeidarane frå landet, frå jorda, som fundamentet for kapitalisme. Lik andre nødvendige produksjonsvilkår som er skaffa fram av kapitalen, kjem landet (naturen) fram for lønnsarbeidarane som eit ytre vilkår for deira tilvere, som noko dei berre kan få tilgang til ved å gå med på å selje arbeidskrafta si til kapitalisten. Dette særskilde kapitalistiske skiljet av produsentane frå reproduktiv tilgang til landet er sjølvsagt framleis ein pågåande historisk prosess. På den måten som David Harvey nyleg samanfatta dette i arbeidet sitt The New Imperialism (Oxford University Press, 2003), har dette slaget "akkumulering ved fordriving" vorte ei av hovudkjeldene til profitt i kapitalismen sin noverande nyliberale fase. Like innlysande er det økologisk viktige ved dette. Ved først å skilje land og arbeidarar og deretter knyte dei saman igjen i produksjon drive av konkurrerande profittskaping, utviklar kapitalismen deira kombinerte produktivkrefter på måtar som blir meir og meir framandgjorde frå krava om økologisk berekraft.

Ulik tidlegare produksjonsmåtar som føydalisme, der arbeidarar var sosialt bundne til landet, er ikkje kapitalistisk produksjon avhengig av særskilde naturvilkår og økosystem, og kan derfor makte å gjere overgrep mot vilkåra for økologisk berekraft og "halde fram" (både romleg og funksjonelt) i retning utbytinga av nye bruksverdiar som lar seg produsere av arbeid og natur. Sagt på eit anna vis: Kapitalismen har ein evne som historisk tidlegare ikkje var nådd til å oppretthalde seg sjølv gjennom å produsere økologisk ikkje berekraftige bruksverdiar – noko som nettopp er grunnen til at han har potensiale i seg til å skape økologiske kriser som aldri før er sett, verken i breidde eller djupn, heilt opp til det globale biosfærenivået.

Deretter inkorporerer Marx økologiske omsyn i analysen sin av kapitalistisk verdsetting i marknaden. Trass i at dette kravet kan synast paradoksalt, er det eit faktum at økologisk kritikk av Marx sin "arbeidsverditeori" feilaktig tolkar denne teorien som ei normativ fastslåing av at samanlikna med natur, er arbeid eit viktigare eller overordna vilkår for produksjon. Men for Marx kravde produksjonen av bruksverdiar alltid både natur og arbeid, og arbeid er i seg sjølv eit stoffskifteforhold mellom folk (som sjølv er natur, rettnok sosialt utvikla vesen) og natur.

Marx sjølv reduserte ikkje verdi til abstrakt, sosialt nødvendig arbeidstid. Påstanden hans er heller at kapitalisme, grunna på lausrivinga av arbeidarar frå nødvendige produksjons­vilkår, verdset varer på denne måten. Slik skulle spenninga mellom arbeidsverdiar og dei naturgitte krava til berekraftig produksjon bli sett på som ei ibuande følgje av den meir grunnleggande motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom arbeid og kapital.

Kapitalakkumulering kviler både på natur og arbeid som materielle drivkrefter for produksjonen og framskaffing av meirverdi.

Oppsummert: Kapitalen verdset varer berre i tråd med det abstrakte arbeidet dei inneheld. Pengemessig avkasting er rein omfordeling og lir av deira eigne økologiske motseiingar. Sjå nedafor. I alle fall er regelen under kapitalisme fri tileigning og misbruk av bruksverdiane som finst i naturen med sikte på konkurranseproduksjon for profitt.

Det må bli understreka at for Marx kravde verdiproduksjonen (forstått som bytteverdiar) at desse verdiane fekk form som seljelege bruksverdiar. Viss ei vare (og arbeidet som produserer ho) ikkje tener eit menneskeleg behov (om det så er illusorisk, usivilisert eller økologisk øydeleggande), vil ho ikkje bli rekna som verdi i marknaden. Det er nettopp slik det "sosialt nødvendige" ved verdien blir anarkistisk tvinga gjennom marknaden fram som sosialt nødvendig arbeidstid. Slik blir kapitalakkumulering, produksjonen og reinvesteringa av meirverdien avhengig av bruksverdiar skapt både av arbeid og natur.

Kapitalakkumulering føreset ikkje berre arbeid som kan bli utbyta, men også materielle, naturlege vilkår som gjer det muleg for arbeidskraft å bli utbyta og for meirarbeid å få objektform som seljelege varer. Dette hjelper til å forklare korfor kapitalismen gjennom si historie har vorte så øydeleggande for miljøet, og korfor han no trugar livsgrunnlaget på planeten vår. Kort oppsummert er Marx sin kritiske analyse av kapitalistisk verdisetting langtfrå antiøkologisk, men avgjerande for skikkeleg å forstå miljøkriser både historisk og i dag.

João Aguiar: For å handtere miljøproblema våre godt nok må vi forstå vekselverkinga mellom samfunn (ein spesiell produksjonsmåte) og natur. Kan du forklare oss korleis dette stoffskiftet fungerer under kapitalismen?

Paul Burkett: Som alt peika på, er kapitalismen si spesielle form for stoffskifte med natur skapt gjennom det radikale skiljet av dei direkte produsentane frå dei nødvendige vilkåra for produksjon, noko som tok til med jorda.

Det er for eksempel berre på fundamentet til den "frie" arbeidskrafta si vareform (arbeidarar skilde frå jorda og frå andre produksjonsvilkår) at vara og pengeforma kom til å dominere samfunnet sin økonomiske reproduksjon og følgjeleg samfunnet sitt stoffskifte (utvekslingar av materie og energi) med naturen. På bakgrunn av behovet for ein allmenn verdiekvivalent for abstrakt arbeidstid er pengemessig verdisetting sjølvsagt nødvendig under kapitalismen. Dei økologiske motseiingane som veks ut av pengemessig verdisetting og marknadsprising av miljøet, er slik sett forankra i kapitalismen og dermed fullstendig immune mot alle reformer som opprettheld kapitalistisk lønnsarbeid og bytte i ein marknad. Dette gjeld også fullt ut alle slag leiger eller avgifter, enten dei er brukt privat eller av styresmakter. Og desse motseiingane er verkeleg fiendslege (antagonistiske). Pengar og pengeverdiar er homogene, delelege, mobile, reversible og mengdemessig utan grenser i motsetning til den kvalitative variasjonen (og stadig pågåande variasjonen), udelelege, lokalt eineståande, irreversible og mengdemessig avgrensinga til naturgitte bruksverdiar, inkludert økologiske system. Slik som eg viste det i boka mi Marx and Nature er alle dei økologiske motseiingane i pengeverdisetting logisk tatt vare på i Marx sin verdianalyse, og i fleire tilfelle bevisst peika på av Marx. Mens mange av dagens ikkje-marxistiske økologiske økonomar også har peika på at marknadsprising kjem til kort, har dei gjort det utan å feste analysen til systemet sine grunnleggande produksjonsforhold (sjå boka mi: Marxism and Ecological Economics [Brill, 2006] for ein sympatisk kritikk av økologisk økonomi).

Sjølvsagt kan ikkje kapitalismen sine konkrete utslag bli direkte avleidd frå dei abstrakte økologiske motseiingane knytt til pengar og pengeverdisetting. Analysen krev detaljert studie av systemet si historiske utvikling slik ho er forma av klassekamp og konkurransekamp både på nasjonalt og globalt nivå. Marx sjølv viste korleis kapitalismen si utvikling av mekaniserte industrielle produktivkrefter – fabrikkane – dreiv fram ein tidlegar ukjent auke i arbeidsproduktivitet, noko som direkte leidde til ein historisk enorm auke i gjennomstrøyminga av materie og energi, tatt frå og tilført naturomgivnaden. Denne analysen kan bli gjenfunnen i to slag kapitalistiske kriser som er nemnde tidlegare.

På eit nivå fører kapitalismen sin aukande appetitt på råvarer (inkludert slike som blir brukt som energikjelder) uunngåeleg til mangel på desse råvarene på grunn av at denne materialproduksjonen er avhengig av naturgitte vilkår som kapitalistiske bedrifter ikkje sjølve kan reprodusere. Hovudeksemplet på slike problem med materialtilføring som Marx behandla, var 1800-talet si bomullskrise som England og andre tidleg industrialiserte land var utsett for. Marx sine teoretiske analysar av desse krisene var svært sofistikerte. Dei tok omsyn til vekselspelet mellom verdiforhold, teknologiske og andre fysiske produksjonshinder, og avgifter og rolla som kredittsystemet spela i tillegg til spekulasjon i auka materialmangel og prissvingingar. Analysen hans kan lett bli utvida og tilpassa for eksempel dagens oljekriser. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marx and Nature.)

På eit anna nivå skaffar marxismen innsikt i korleis kapitalismen sitt særskilde stoffskifte (metabolisme) genererer kriser i naturføresetnadane for menneskeleg utvikling. Ei innsikt omfattar det som den leiande økologiske økonomen Herman Daly har kalla "brytinga av rammene for solbudsjettet" gjennom utnyttinga av fossilt brensel, noko som tok til med den industrielle revolusjonen. Årsakene til denne utviklinga er høgst relevante i einkvar seriøs debatt om problema knytt til dagens globale oppvarming, for ikkje å nemne dagens "oljesjokk". Her tar dei økologiske økonomane oppdaginga av fossilt brensel som utgangspunktet for den "opphavlege synda" og skuldar ho, saman med ytre kulturfaktorar som "vekstideologien", for systemet si avsporing over på ein økologisk ikkje beredyktig sti. (Sjå framfor alt arbeidet til den store, no døde, Nicholas Georgescu-Roegen.) Marx sin analyse er heilt forskjellig.

I Kapitalen sitt kapitel om "Maskinar og moderne industri" viser han at ein avgjerande føresetnad for auka bruk av dampmaskinar, drivne med fossilt brensel, var lausrivinga av arbeidarane frå kontroll over verktøya som vart brukte i produksjonen og installeringa av desse verktøya i maskinar. Desse kunne deretter bli drivne, ikkje akkurat med menneskeleg eller annan levande energi, men av ikkje-levande "drivkrefter". Med andre ord var det kapitalis­men sine spesielle produksjonsforhold som dreiv fram brotet av rammene for solbudsjettet. (Sjå artikkelen som John Bellamy Foster og eg skreiv i lag i tidsskriftet Theory and Society, februar 2006.)

Til slutt viste Marx at kapitalismen si arealmessige splitting og industrielle integrering av in­dustri og landbruk førte til svikt i tilbakeføringa av næringsstoff som vart dradd ut av jorda, og til omdanninga av desse næringsstoffa til helsefarleg forureining, side om side med øydelegginga av arbeidskrafta gjennom lang og intensiv arbeidstid og med skrale levekår i byområda. Gjennom studiar av Justus von Liebig og andre vitskapsfolk såg Marx denne utviklinga som eit stoffskiftebrot i sirkuleringa av materie og energi, ei sirkulering som var nødvendig for berekraftig reproduksjon av menneske-natur-system. Nye arbeid av John Bellamy Foster, Brett Clark, Richard York, Rebecca Clausen og Philip Mancus har rekonstruert Marx sin analyse av stoffskiftebrotet og utvida det til dagens problem med global oppvarming, tøm­ming og svekking av økosystem i hava gjennom industrielt fiske og landbruk, og bryting av globale nitrogensirkuleringar ved overbruk av uorganisk gjødsel i industrielt landbruk. Foster, Clark og Jason Moore har brukt denne brottilnærminga til å vise korleis "økologisk imperialisme" (guanohandelen, sukkerplantasjane osv.), og økologiske kriser som følgjer av denne, har vore avgjerande for kapitalistisk utvikling og underutvikling i global skala. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marxism and Ecological Economics.)

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er nettopp ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur, forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det. Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: Mange kommentatorar ser på Kyoto-protokollen som ein reiskap for å løyse stor­parten av miljøskadane frå global oppvarming. Kva meiner du om Kyoto-protokollen? Er han ein reiskap for å få bukt med miljøforfallet eller treng vi fleire og djupare mottiltak? Kva meir er nødvendig for å løyse dagens økologiske krise?

Paul Burkett: Det er innlysande at Kyoto-protokollen er utilstrekkeleg, også om tiltaka i han skulle bli gjennomført. Måla for utslepp av drivhusgassar (DHG) ville berre minke den globale oppvarmingstrenden sakte, men ikkje snu han. Og det er vanskeleg å sjå protokollen som ein suk­sess på sin eigne avgrensa vilkår så lenge USA, den største kjelda for DHG, ikkje deltar. I tillegg til det motseier protokollen seg sjølv ved på ei side å vedgå at globale tvangsmiddel mot DHG er nødvendig og samtidig rår til å bruke marknadsmekanismar, konkurranse og pengeprising for å kunne leve med desse tvangsmidla. Dette lar ikkje berre kjelda til problema, produksjon driven med grenselaus kapitalakkumulering som mål, bli verande urørt. Det hindrar det samarbeidet som er nødvendig for å kunne nå eit kvart fastsett mål for reduksjon av DHG. Det at USA ikkje er avtalepart er i seg sjølv ein klar demonstrasjon av dette, noko også den raske akselerasjonen i utslepp av DHG i dei to mest folkerike økonomiane i verda, Kina og India, er. Ein kvar reduksjon som måte bli oppnådd i dei utvikla landa (og utsiktene er heller ikkje gode for det), vil mest truleg bli meir enn oppspist av den aukande bilbruken og av annan bruk av fossilt drivstoff i Kina og India etter kvart som desse økonomiane i aukande grad blir forma av profittmåla til den multinasjonale kapitalen.

Slik som det har vorte peika på både av miljøetikaren Michael Sandel og av andre, så under­grev tiltak som marknader for DHG og andre former for "frikjøp" for DHG-produsentar (individ, selskap og offentlege organ) dei samarbeidsverdiane som trengst for å kunne handtere global oppvarming og andre miljøproblem. DHG og andre økologiske "ytre faktorar" blir berre ein forretningskostnad, eit anna slag pengeutlegg som kan bli vurderte opp mot alle andre utlegg, noko som grunnleggande behandlar jorda og privatproduserte varer som substitutt (erstatning, bytte) for kvarandre. Samtidig blir drivhusgassreduksjon eit luksusgode som blir mest tilgjengeleg for dei som har mest pengar. Etikken ved å dele ansvar, som er så avgjerande for kunne ta vare på felles globale ressursar, er tapt.

Det å løyse problemet med global oppvarming vil som eit minimum krevje eit klart brot med det regimet av kapitalakkumulasjon som i dag er grunna på bruk av fossilt brensel. (Ein må også vere merksam på at produksjonen av kjøt som mat er ei anna stor kjelde for DHG – pga vekst i metanutslepp frå fe.) Det blir verande eit ope spørsmål om kapitalisme er i stand til å gjennomføre eit så klart brot. Som eg sa, så er utsiktene til det no ikkje gode.

I USA, den største DHG-kjelda, har det ikkje vore noko avgjerande rørsle mot av-bilisme, og solcellekraft for bustader blir verande eit ”ikkje-økonomisk” alternativ for dei fleste. Begge delane demonstrerer dei forkvakla prioriteringane til kapitalakkumulasjonen. Fundamental betring i denne situasjonen ville krevje offentleg planlegging og desentralisert demokratisk kontroll med produksjon og bruk av energi. Og det ville i tillegg krevje styring med forskinga og over innovasjonsprioriteringane. Ikkje noko av dette har systemet vist evne eller vilje til å akseptere.

Endå viktigare: La oss gå ut frå at kapitalisme på eit eller anna vis kan løyse eller leve med dei globale oppvarmingsproblema på sine eigne vilkår. Trass alt kan dette systemet i prinsippet reprodusere seg sjølv så lenge det kan finne arbeidskraft å utbyte og vilkår som gjer utbytinga muleg. Til og med under slike vilkår ville kapitalismen si øydelegging av vilkåra for menneskeleg utvikling halde fram i andre former. Suksessrik reduksjon av DHG ville for eksempel ikkje gjere noko for å løyse den meir allmenne akkumuleringa av giftstoff, uorganiske nitrat og av anna som ikkje kan bli biologisk brote ned i miljøet. Selskapa si privatisering av miljøet, og til og med av dei grunnleggande genetiske byggesteinane i menneskeleg liv, ville halde fram i raskt tempo. Det ville også den aukande tendensen til at stoffskiftet (metabolismen) mellom menneske og natur blir formidla ved ei framandgjort suppe av farmasiprodukt og usunn industrialisert "mat".

Kort sagt: Det ville vere eit misstak av sosialistar berre å sjå på problemet med global oppvar­ming utan også å sjå på den meir allmenne antiøkologiske karakteren til kapitalismen og det tilknytte behovet for eit nytt system, demokratisk styret av krava til berekraftig menneskeleg utvikling.

João Aguiar: Al Gore, tidlegare visepresident i USA og samarbeidspart for amerikansk imperialistisk politikk mellom 1993 og 2000, reiser no verda rundt med filmen sin om global oppvarming: Ei utriveleg sanning. Korleis kan du forklare at nokre av toppfolka på den kapitalistiske politiske scenen no engasjerer seg i denne typen kampanje? Er det for å viske ut ansvaret dei har, eller er det berre ein manøver for å dra økologisk kamp inn i den kapitalistiske politisk-økonomiske ramma?

Paul Burkett: Før ein tar opp dette spørsmålet, må ein huske på i kva sjokkerande omfang konsernkapitalen framleis neglisjerer global oppvarming. Denne uverkelege holdninga er ikkje avgrensa til selskapa som driv med olje og kol. Magasinet Forbes, kanskje det journalistisk leiande talerøyret til kapitalistklassen i landet mitt, gjer ope narr av global oppvarming som lureri mens det foreslår måtar kapitalistar kan tene på det ved å investere i for eksempel kjernekraft. (For ein kritisk gjennomgang, sjå Rebecca Clausen: "Straight from the Billionaire's Mouth", MRZine, 11. april 2007). Ikkje noko viser det sinnsjuke ved kapitalistisk medieytring betre enn den pågåande "debatten" om kor vidt global oppvarming er reell eller ei i CNN og i andre TV-kanalar. Problemet er meir synleg i mengda av dumme vitsar på nattlege talkshows enn som tema i alvorleg offentleg debatt.

Naturlegvis er nokre representantar for kapitalistane genuint opptatt av global oppvarming. På bakgrunn av den overveldande konsensusen blant klimavitskapsfolk om at problemet er reelt og at tida er i ferd med å renne ut viss menneskesamfunnet skal kunne snu det, er dette ikkje overraskande. Dessutan tyder vitskapleg gjennomgang no på at mange nylege klimatiske sjokk, slike som orkanen Katrina, er utslag av den globale oppvarmingstrenden, at slike sjokk alt no stadig aukar i tal og raskt blir verre, og at effekten av dei vil ha ein tendens til å bli ulikt fordelt, med ein uforholdsmessig del av kostnadane lagt på arbeidsfolk og dei fatti­gaste områda, særleg i underutvikla land og regionar. Idet dei innser dette, er nokre relativt "vidsynte" kapitalistar og kapitalistfunksjonærar svært opptatt (skild frå einkvar genuin humanitær nykk dei kan ha) av den politisk-økonomisk ustabile situasjonen som kan bli resulta­tet av klimaendringar i fråver av ein proaktiv elitestyrt strategi i samsvar med vedvarande dominans for "privateigedom" og "marknadsfridommar" (det vil seie konkurransedyktig produksjon og realisering av meirverdi) innafor økonomien.

Denne bakgrunnen hjelper til å forklare avgrunnen mellom den stygge diagnosen og politikkframlegga som karakteriserer Gore si Utrivelege sanning og andre rapportar frå herskarklas­sen om global oppvarming. Dei ønskjer å gjere noko med krisa utan å sjå på den grunnleggande antiøkologiske karakteren til kapitalakkumulasjonssystemet som skapte ho. Dei snakkar som om DHG-problemet berre er eit spørsmål om feil livsstilval gjort av folk flest, eller ei menneskeleg kulturell tilkortkoming av eit eller anna slag. Følgjeleg vil initiativ, grunna i tilnærminga til denne eliten, kome til tungt å bruke marknadsinsentiv som ikkje vil røre ved, men heller styrke dei utbytande og framandgjorde klasse- og konkurranseforholda der kapitalismen bruker og misbruker naturgitt rikdom. Som peika på ovafor, vil denne tilnærminga truleg feile til og med på sine eigne avgrensa område. Og nettopp fordi dei er uvillige eller ute av stand til å "namngje systemet" og konfrontere systemet sine spesifikke historiske maktforhold, vil eliten sine diskusjonar om DHG-reduksjon behandle global oppvarming og andre miljøkriser som åtskilde eineståande saker. Som eit resultat, til og med om desse DHG-initiativa på eit eller anna viss skulle "lykkast" i å tillate den kapitalistiske økonomien i å reprodusere seg sjølv, ville heile systemet med plyndring og forgifting av naturen – og utbyting og utarming av det store fleirtalet til jorda sine folk – halde fram. Oppgåva vår som sosialistar er å peike på desse motseiingane og møte dei med ikkje-utbytande økologiske verdiar, informert av det aktive engasjementet vårt saman med antikapitalistiske rørsler blant arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: For omtrent eitt og eit halvt år sidan publiserte du ein viktig artikkel om kommunisme og berekraftig utvikling i Monthly Review. Korleis er eit klasselaust samfunn i stand til å utvikle ein ny type tileigning av natur og korleis kunne det samfunnet skape ein ikkje-forureinande økonomi?

Paul Burkett: I artikkelen min i Monthly Review prøvde eg å vri debatten om det levedyktige og tiltrekkande ved Marx sin visjon av kommunisme frå den tidlegare fokuseringa på effektiv allokering ved planlegging opp mot marknaden, og over mot Marx si opphavlege vektlegging av kommunisme som eit system for menneskeleg utvikling. Marx såg kommunisme som ein logisk framvekst ikkje berre av dei produktive evnene som var skapte under kapitalismen, men også av kampar til arbeidarar og lokalsamfunn for å omforme kapitalistiske produktivkrefter til former som ikkje er utbytande og framandgjorde når det gjaldt stoffskiftet mellom menneskje og natur.

Marx såg ikkje kommunisme som berre ein planlagd bruk av dei produktive teknikkane som var arva frå kapitalismen, men som ei revolusjonær omforming av sjølve produksjonen – ein banebrytande, langsiktig prosess av kvalitative endringar av teknologi og av sosioøkonomiske forhold. Og han la vekt på den viktige oppgåva til kampar mot alle former for privatisering og profittdriven utbyting av naturen ("landjorda") i denne revolu­sjonære prosessen. Dette var den kvalitative, menneskeutviklande samanhengen der han viste det nødvendige både ved å planlegge og ved ikkje-marknadsallokering av menneskelege og naturgitte ressursar, og behovet og potensialet for reduksjonar i arbeidstid. Eg vil legge til at Michael Lebowitz har ytt stor hjelp til å rekonstruere dette "kommunisme som menneskeleg utvikling"-perspektivet, ikkje berre teoretisk, men gjennom det direkte engasjementet hans i den revolusjonære prosessen som no er under vegs i Venezuela. (Sjå boka hans Beyond Capital, Second Edition, St. Martin's Press, 2003 og Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt!, 2007.)

I eit kommunistisk samfunn er produksjon kooperativ og demokratisk kontrollert av dei direkte produsentane og lokalsamfunna, uformidla av kapitalismen sine framandgjorde former for økonomisk sosialisering, dvs. utan marknad, pengar og staten. (Gjennom den revolusjonære omdanningsperioden til kommunisme vil arbeidarar og lokalsamfunn ha bruk for demokratisk å omskape og gjere seg nytte av statsinstitusjonar til å ta makta frå kapitalistklassen og som eit våpen for å sosialisere produksjonsvilkåra. Det var dette Marx meinte med proletariatets diktatur, slik Hal Draper viser det i sitt monumentale fleirbindsverk: Karl Marx's Theory of Revolution, Monthly Review Press.)

I staden for den konkurransemessige jakta etter privat profitt lagar kommunismen bruksverdiar i tråd med menneskelege behov og evner. Det er hovudsiktemåla til produksjon, distribusjon og konsum. Denne prioriteringa av bruksverdi over bytteverdi er det som skaper potensialet for kommunisme til å redusere det at sam­funnet er avhengig av ein veksande produktiv, men økologisk øydeleggande, bruk av materie og energi. For eksempel blir det muleg å legge mindre vekt på masseproduksjon av ulike materielle konsumvarer og meir vekt på den intellektuelle utviklinga (teoretisk og praktisk) til produsenten og lokalsamfunna, ikkje minst når ein føreset kraftig reduksjon i arbeidstida.

Bruken av planlegging og demokratisk drøfting i staden for marknad er ikkje slutten eller målet her, men heller midla for å nå berekraftig menneskeleg utvikling. Det felles eller offentlege "gode" kan på denne måten bli internalisert inn i heile systemet av økonomisk kalkulering, arbeid og produksjon i staden for å bli sett på som noko "utaforliggande", slik det er under kapitalismen.

Denne visjonen skaffar ikkje fram ein blåkopi for ei økologivennleg omlegging av produksjon. Det er heller ikkje sikkert at eit samfunn av samanslutta produsentar og lokalsamfunn etter kapitalismen vil omforme og gjennomføre produksjon i økologisk berekraftige retningar. Ei kommunistisk omstrukturering av det produktive stoffskiftet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for økologisk berekraftig menneskeleg utvikling. Alt avheng av den eksplisitte integreringa av økologiske og andre felles vurderingar inn i den antikapitalistiske revolusjonære prosessen.

Det vi kan seie er at for å kunne bli økologisk berekraftig, må ein økonomi:

• 1) erkjenne og internalisere samfunnet sitt ansvar for berekraftig å styre stoffskiftet vårt med naturen, å verne jorda som felles rikdom for noverande og framtidige generasjonar
• 2) tilføre vitskapleg og teknologisk kunnskap til alle produsentar og lokalsamfunn, slik dette trengst for at det økologiske ansvaret skal kunne bli fullført gjennom heile produksjonsprosessen og i konsumet
• 3) erkjenne det usikre og ufullstendige ved kunnskapen vår om økologi og biosystem, og av dette at det er nødvendig å følgje "føre-var-prinsippet" i alle avgjerder om produksjon (inga særskild handling gjort utan klart å demonstrere fråver av økologiske skader av handlinga)
• 4) respektere behovet for mangfald i menneskelege økonomiske relasjonar avhengig av vekslande naturvilkår og behovet for ulike vegar til menneskeleg utfalding gjennom produktive og reproduktive handlingar.

Det er vanskeleg å sjå korleis desse fire krava kan bli oppfylde utan eit klart brot med kapitalismen si pengemessige og profittmessige kalkulering og anarkistiske konkurranse. Det trengst planlegging og samarbeid i tråd med det beste i menneskeleg utvikling. Utviklinga av folk som materielle og sosiale vesen er her både middel og mål. Slik Marx formulerte det: "Fridom på dette området kan berre bestå i dette at sosialiserte menneske, dei samanslutta produsentane, styrer det menneskelege stoffskiftet med naturen på ein rasjonell måte, fører det inn under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av det som ei blind makt; nå det med den lågaste bruken av energi og på dei mest verdige og høvelege vilkåra for deira men­neskelege natur" (Kapitalen, Bind III, Vintage, 1981, side 959).

Denne kommunismevisjonen, som eit system forplikta til berekraftig menneskeleg utvikling som skal vekse ut av antikapitalistisk kamp, har ein opphøgd plass for urfolk i heile verda i deira strev for å stå mot multinasjonal kapital si "akkumulering gjennom fordriving" – ved å gjenopplive deira felles eigedomssystem og kulturfesta teknikkar for berekraftig bruk av vatn, grunn, ulike plantar og andre felles ressursar.

Industriarbeidarar og lokalsamfunn kan lære mykje frå desse i hovudsak landsbygdbasserte rørslene om dei institusjonelle og teknologiske formene som trengst for å utvikle autonome, sjølvbergande, differensierte og samarbeids-demokratiske alternativ til kapitalismen sin utbytande og økologisk katastrofale produksjon (Sjå David Barkin sitt viktige arbeid: Rikdom, fattigdom og berekraftig utvikling, Editorial Jus, 1998, tilgjengeleg på econwpa.wustl.edu/eprints/dev/papers/0506/05060003.pdf)

 

 

 

Stemningen var løssluppen på Highbury stadion i London tirsdag 7. desember 2004. Arsenal vant 5–1 over Rosenborg. Litt skuffende for den norske heiagjengen, men tross alt: En opplevelse å ta med seg for de norske kommunetoppene som var Terra Securities sine gjester på tribunen.

Fire måneder tidligere hadde Terra arrangert Skottland-tur, med militær tattoo i Edinburgh som høydepunkt. I februar 2005 var det tur til Lofoten og skreifiske. Trivelig for de ti rådmennene og ordførerne. Kjekke folk, disse Terra-folkene! Frankfurt, Barcelona, Reykjavik, noen flere London-turer. Litt artig også med snøscootersafari og lavvoleir på Finnmarksvidda!

Men: Er det bare udugelige politikere Terra-skandalen som skal stilles til ansvar? Hva med statens rolle?

Torstein Dahle er leder av partiet Rødt.

---

På disse turene som Terra sponset, var det som vanlig en orientering om det som i finansspråket kalles for «produkter», dvs. ulike mer eller mindre fikse finanskonstruksjoner. Terra Securities tok vel vare på sine kommunekontakter, for kommunenes finansplasseringer involverte svære beløp. Her var det mye å tjene.

Dette bildet er velkjent fra medienes dekning av Terra-skandalen, der åtte norske kommuner ble påført ufattelig store tap på grunn av høyrisikoplasseringer gjennom den sparebankeide Terra-gruppen. Det gjaldt kommuner som hadde inntekter fra vannkraftproduksjon innenfor kommunens grenser. Tapene gjaldt stort sett finansplasseringer med midler som kommunen selv hadde lånt med sikkerhet i slike framtidige kraftinntekter.

Mediedekningen rettet seg særlig mot de fire Nordlands-kommunene Hattfjelldal, Hemnes, Narvik og Rana. Etter hvert ble det klart at også Bremanger og Vik kommuner i Sogn og Fjordane satt i klisteret. Haugesund og Kvinesdal kommuner har også tapt mye, men har vært mindre i medienes søkelys. Statistisk sentralbyrå anslår i april 2008 det samlede tapet til langt over en milliard kroner. Hattfjelldal topper tapslisten per innbygger: Finansutgiftene økte med 130 millioner kroner i 2007, dvs. nesten 90.000 kroner på hver av de knapt 1.500 innbyggerne.

Fra spesialistkommentarer i finanspressen til moroprogrammer i TV og radio er det samme bildet blitt gnidd inn: Dustete og småkorrupte kommunetopper som trodde de var riktig lure, og som gamblet vilt med innbyggernes penger. En ekstra spiss på det hele var det at fire av kommunene var i Nordland: Å framstille nordlendinger som dumme, er en sikker humorsuksess i mediene sørpå.

Sant nok: Det er utilgivelig gjort av de kommunetoppene som har tilrettelagt disse beslutningene. Det gjelder rådmenn og ordførere, men det gjelder også de formannskaps- og kommunestyremedlemmene som har latt seg blende av fine ord og uttrykk som de ikke skjønte, og som likevel har stemt for å satse på de «produktene» som Terra inviterte til.

Vi skal merke oss at ikke alle har vært like villige med på ferden. I Narvik satt Dagny Pettersen (da SV, nå Rødt) i kommunens kontrollutvalg fra 2003 til 2007. Det siste året var hun leder av utvalget. Hun har vært en pådriver for å sette et kritisk lys på kommunens finanstransaksjoner. I 2005 hadde kommunen nettopp kommet seg på beina igjen etter en stor gjeldskrise. Dagny Pettersen advarte kraftig mot risikoengasjementer etter det kommunen nettopp hadde vært gjennom. Ikke desto mindre investerte kommunen villig i Terras «produkter». Hun har i 2007 og 2008 vært drivende i få råttenskapen fram i lyset – uten å bli spesielt populær hos andre kommunepolitikere av den grunn.

I Rana gikk RVs Ole-Gunnar Leirvaag mot kommunalt nedsalg av kraftverksinteresser, og han krevde at alle finansavtaler med Terra og andre skulle få kritisk lys på seg ved å bli behandlet av kommunestyret og ikke avgjøres av formannskapet alene. I Rana kommune gikk det faktisk så langt at Terra fikk fullmakt til å opptre på kommunens vegne og dermed signerte for Rana kommune på kontrakter som ikke var behandlet av noen i kommunen. Derfor ble det svært viktig at Leirvaag krevde at alle dokumenter skulle på bordet, da elendigheten begynte å komme for dagen høsten 2007. Han krevde åpen behandling og folkemøte på saken, noe Rødt først sto alene om. Senere ble folkemøtet gjennomført.

Disse advarende stemmene var unntakstilfeller i de åtte Terra-kommunene. De kommunetoppene som gikk i spissen for å fremme Terra-pakkene overfor sine kommunestyrer, har gjort utilgivelige feilgrep. For ikke å snakke om dem som har takket «ja» til smøreturer og personlige fordeler, og som har latt sin kritiske sans bli sløvet gjennom såkalte «tillitsbyggende» tiltak i Terra-regi.

Likevel: Er kjernen i Terra-skandalen at kommunetopper har sviktet sitt ansvar overfor kommunens innbyggere og i stedet latt seg bruke av finanshaier til å spekulere med kommunens midler, til dels lokket med smøreturer?

Den nye tid der markedet skal styre

Jeg tror vi kommer nærmere sakens kjerne hvis vi går tilbake til 1980. 1. april 1980 arrangerte det britiske næringsdepartementet et stort seminar med tittelen «The Profits Crisis». De siste par tiårene hadde profittraten vist en sterkt fallende tendens, og bekymringen var stor. Den nye statsministeren, Margareth Thatcher, hadde tiltrådt i mai 1979, og hennes regjering var i startfasen på en kraftig omlegging av politikken til en aggressiv markedsliberalisme, blant annet inspirert av Milton Friedman. Sentrale trekk i den nye politikken var privatisering, angrep på velferdsstaten, innføring av markedstenkning i offentlig sektor. Hun fikk en meget god samarbeidspartner i Ronald Reagan, som ble valgt til USAs president høsten 1980.

Viktige konklusjoner på seminaret 1. april 1980 var at det måtte bli slutt på at fagbevegelsen hindret fall i reallønnen, og en måtte få stoppet den skattefinansierte veksten i sysselsettingen i offentlig sektor. Det var helt nødvendig å få profittraten kraftig opp igjen. Seminaret var et av mange tiltak som var med på å begrunne og gjennomføre den store snuoperasjonen som Margareth Thatcher og Ronald Reagan ble de fremste internasjonale lederne for.

Også i Norge ble den nye politikken satt ut i livet. 4. februar 1981 overtok Gro Harlem Brundtland som statsminister etter Oddvar Nordli. Arbeiderpartiet var da i ferd med å iverksette den norske versjonen av den store internasjonale snuoperasjonen. Det aller viktigste var kanskje omleggingen av rentepolitikken fra en politisk bestemt lav rente til en markedsbasert rente. Men endringer ble satt i gang på bred front: Liberalisering av boligmarkedet, oppmyking av valutareguleringer, innføring av egenandeler i helsesektoren, innføring av markedsmekanismer i offentlig sektor. Da Willoch-regjeringen overtok stafettpinnen 14. oktober 1981, var løpet allerede godt i gang.

Kommunesektoren hadde vokst raskt utover på 1970-tallet. Den andelen av bruttonasjonalproduktet som gikk med til forbruk og investeringer i kommuner og fylkeskommuner, kom opp i 10,8 prosent i 1970 og steg videre til 14,8 prosent i 1978. Fra 1978 ble de økonomiske bremsene satt på, og deretter har denne andelen stått nesten stille.

Profittkrisen gjorde det nødvendig for privat kapital å gå på offensiven mot offentlig sektor på tre måter: Dels ved å prøve å grabbe til seg en god del av de verdiene som det offentlige satt på. I Norge var vannkraftsektoren et opplagt bytte, med enorme beløp investert i kraftanlegg som hadde et meget stort profittpotensial. En beslektet type tiltak var å privatisere offentlige oppgaver, slik at virkefeltet for profittsøkende kapital kunne utvides. Et tredje tiltak var en offensiv for skattelettelser, og at offentlig sektor skulle legge beslag på mindre av den merverdien som ble produsert i samfunnet.

Internasjonalt utviklet det seg på 1980-tallet en ny, markedsrettet ideologi for offentlig sektor under betegnelsen «New Public Management». Den fremmet markedsorientering på bred front, med stikkord som konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprissetting. Internasjonalt var Verdensbanken en av pådriverne for iverksetting av denne ideologien.

Det er hensiktsmessig å skvise kommunene, slik at de får for trange rammer til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Det bidrar til å presse kommuner og fylkeskommuner til å selge noen av de store samfunnsmessige verdiene de sitter på. Og det fremmer presset for å overføre kommunale oppgaver til private.

På første del av 1980-tallet ble Norge preget av raskt voksende oljeinntekter. De gikk ikke til kommunesektoren. Da oljeprisen sank kraftig i 1986, ble derimot kommunesektoren rammet av kutt. Det ble tråkket kraftig på bremsene i norsk økonomi, og arbeidsløsheten steg dramatisk. I noen få år fikk kommunene da tilført penger for å kunne sysselsette arbeidsløse på tiltak, men så var det slutt.

Etter 1992 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt. Kommunesektoren har altså tapt terreng i forhold til resten av norsk økonomi hvert eneste år – og da har vi dessuten sett helt bort fra olje- og gassinntektene, som på ingen måte har gått til kommunene. Det svært spesielle høykonjunkturåret 2006 er det eneste året da kommuneinntektene har vokst raskere enn Fastlands-Norges BNP. Fra og med 2007 er vi tilbake til den gamle trenden.

Midt på 1990-tallet begynte kommunesektoren å gå med underskudd. Nasjonalregnskapets viste underskudd for 1997 med 2 milliarder, 6 milliarder for 1998 og 10 milliarder for 1999. Deretter ble underskudd i denne størrelsesordenen regelen og ikke unntaket.

Det politiske presset mot kommunene for å finne «lure» økonomiske løsninger økte. Markedstenkningen ble fremmet stadig mer offensivt. Presset pågikk under vekslende regjeringer, som en stafett uavhengig av partifarge. Energiloven i 1990 blottla hele vannkraftsektoren for markedskreftene. Med EØS-avtalen i 1992 ble Norge underlagt EUs fire «friheter» : Fri bevegelse av kapital og arbeidskraft, og fri bevegelse av varer og tjenester. EØS-avtalen har hatt stor betydning for å presse markedstenkningen inn også i kommunesektoren.

Den nye tid førte til at kommunene til stadighet fikk besøk av forskjellige slags konsulenter. Mot svært god betaling hjalp noen av dem til med å iverksette markedsorienteringen og innsparingstiltakene. Andre konsulenter hadde penger å by på: Hvis kommunen ville frigjøre kapital til å løse sine egentlige oppgaver, kunne den selge kraftverk, eiendommer, kollektivtransportselskaper og annet av verdi. Det ble kalt for kapitalfrigjøring. Vannkraftkommunene var særlig populære objekter for slike besøk. Etter at energiloven hadde gjort produksjon av vannkraft til en markedsstyrt aktivitet med sterkt svingende priser, ble det argumentert med at dette var risikopreget virksomhet med stor usikkerhet, og egentlig ganske fremmed for en kommune. Konsulentene la ikke noe vekt på at de aller fleste vannkraftkommuner hadde kraftproduksjon basert på svært lav produksjonspris, og at det var omtrent utenkelig at det skulle være mulig å tape på slik produksjon.

Om «kapitalfrigjøring» og finansforvaltning – kommunal risikosport

En rekke kommuner og fylkeskommuner solgte kraftverksandeler til priser som vi i dag vet var spottpris. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. På samme tid ble verdien av de eierandelene de hadde i behold i kraftsektoren, anslått til å ha en verdi på mer enn 130 milliarder kroner. Det var sannsynligvis et altfor lavt anslag.

Egentlig var det ganske enkelt å se at strømprisene i Norge ville komme til å stige etter hvert som nye kabler knyttet Norge sammen med europeiske land med atskillig dyrere og mer forurensende kraftproduksjon enn oss. Men den nye tid la ikke vekt på langsiktig samfunnsplanlegging. Tvert imot var man i pakt med moderne tenkning hvis kommunen solgte, slik at man fikk bedre armslag til oppgavene sine, og dessuten kunne man plassere salgssummen i finansmarkedet og få god avkastning.

Mange kommuner drev slik «kapitalfrigjøring» og solgte arvesølvet til priser som man i ettertid ofte måtte konstatere var billigsalg. Likevel kunne det bli store beløp i forhold til kommunens løpende budsjetter. Dermed kom en del kommuner i den situasjon at de fikk mange penger i banken.

Det var ikke Regjeringen og Stortinget tilfreds med. I den nye tid var det viktig at både staten og kommunene prøvde å få god avkastning på kapitalen sin. Kommunene måtte plassere pengene slik at de fikk god avkastning. De måtte drive aktiv finansforvaltning. De mest moderne kommunene hadde rådmenn som var aktive i finansmarkedene.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

«Kommuner og fylkeskommuner skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås, uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko, og under hensyn til at kommunen og fylkeskommunen skal ha midler til å dekke sine betalingsforpliktelser ved forfall.»

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko».

Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likviditet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markedsrisiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko). Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Hvis du nå har falt av lasset i lesingen, er du i godt selskap. Hvordan i all verden skal et vanlig kommunestyremedlem kunne klare å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene?

Men det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet kunne konstatere at man hadde gitt klare retningslinjer i forskrifts form, og at de Terra-kommunene som hadde slike finansforvaltningsreglementer, hadde brutt dem. Og noen hadde ikke de påbudte reglementene i orden. Dermed kunne departementet triumferende konkludere med at dersom departementets retningslinjer var blitt fulgt, så hadde ikke denne skandalen skjedd, og at departementet dermed er uten ansvar.

La oss gå inn på nettet og finne et tilfeldig eksempel: Andebu kommune i Vestfold, med 5.000 innbyggere. Der hadde formannskapet oppe en sak i slutten av 2005 og våren 2006 om endring i kraftfondets porteføljesammensetning. Fondet var på nesten 120 millioner kroner. Av dette har man 9,3 prosent i globale aksjefond og 9,8 prosent i hedgefond. Formannskapet skulle ta stilling til om man skulle øke andelen i globale aksjefond til 11,5 prosent og andelen i hedgefond til 10 prosent, samt begynne å satse litt på norske aksjefond. Redegjørelsen til formannskapet melder at «Det foretas for tiden vurderinger knyttet til en nærmere implementering av porteføljen i tråd med langsiktig strategi. Dette vil innebære en økt risiko, men også mulighet for økt avkastning.»

Hvordan hadde du følt deg som formannskapsmedlem i Andebu? På trygg grunn? Kommunen har fått hjelp av finansrådgiverselskapet Wassum. Men heller ikke Wassum kan ha full oversikt over investeringsalternativer av denne sorten. I den finanskrisen som er under utvikling i verden nå, har verdens fremste eksperter på slike vurderinger tabbet seg ut. Standard & Poor's, som regnes som det kanskje fremste kredittvurderingsselskap i verden, kritiseres nå hardt fordi investorer har tapt 125 millioner dollar på obligasjoner som Standard & Poor's vurderte til toppkarakteren AAA.

Hedgefond er fond der lederen for fondet har spesielt vide fullmakter til å endre investeringsstrategi, uten å spørre dem som har plassert penger i fondet. En av de mest berømte hedgefond-skandalene var LTCM (Long-Term Capital Management), som gikk konkurs i 1998 med 4,6 milliarder dollar i tap. I styret for hedgefondet satt blant annet Myron Scholes og Robert Merton. De to hadde i 1997 blitt tildelt Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med å utvikle forståelse for akkurat den type investeringer som hedgefond vanligvis engasjerer seg i, nemlig såkalte derivater.

Det er det glade vanvidd å tillate norske kommuner å plassere svære beløp i internasjonale finansmarkeder. Kommunene skal ivareta viktige oppgaver for innbyggerne, ikke drive finansspekulasjoner.

I kjølvannet av Terra-skandalen har den ene etter den andre av rådmenn og ordførere stått fram og fortalt at deres kommune har full kontroll – gjerne med en litt hånlig nedlatende kommentar til disse dustete nordlendingene. Oslos ordfører Fabian Stang beroliget Oslos innbyggere med at «I Oslo er vi så store at vi driver profesjonelt». Meget betryggende!

Både departementet, regjering og storting har dullet kommunene inn i den illusjon at de gjerne kan plassere enorme beløp i finansmarkedene internasjonalt, hvis de bare har kontrollen og følger finansforvaltningsreglementet. De har gjort det klart at de forventer at kommunene driver med «moderne» finansforvaltning for å få god avkastning. Og siden Stortinget har vedtatt at det skal skje «uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko», har man liksom sitt på det tørre.

Terra og departementet åpner døren til helvete

Terra-gruppen er eid av 78 norske sparebanker. Den er organisert i et større antall aksjeselskaper som hver tar seg av ulike deler av det finansielle tjenestespekteret. Gruppen har også et skadeforsikringsselskap og et eiendomsmeglerselskap. Gruppens kjerneverdier er «offensiv, langsiktig, redelig, tilgjengelig og involverende», og den beskriver seg selv som «Finanshuset som leverer pålitelige og verdifulle tjenester»

Terra-gruppens utgangspunkt i norske sparebanker har vært med på å gi den innpass i en rekke norske kommuner. De har kunnet bygge på den tilliten som de fleste norske sparebanker nyter godt av. Inntil skandalen eksploderte i november 2007 het Terra-gruppens konsernsjef Ola Sundt Ravnestad. Han var også var styreleder i Terra Securities ASA.

Terra Securities het tidligere Terra Fonds. Navneskiftet markerte den stadig mer internasjonale orienteringen. Selskapet var et heleid datterselskap av Terra Markets AS, som igjen var et datterselskap av Terra-Gruppen AS. Men Terra Markets var ikke et heleid datterselskap. Familiene til konsernsjef Ola Sundt Ravnestad og Terra Markets administrerende direktør Odd Arne Pedersen eide 33,27 prosent, slik at det ble 66,73 prosent på Terra-Gruppen AS.

Kommunene var en viktig målgruppe for Terra Securities. Og stilen var offensiv og kreativ. En ting var de kommunene som hadde mye penger å plassere fordi de hadde solgt kraftverksandeler. Men det var også andre måter å skape bissniss på.

Hæren av konsulenter som prøvde å få kommunene til å selge, la stor vekt på at det var så usikkert å drive med kraftproduksjon. Ikke var det så veldig profitabelt heller, i forhold til hva man kunne få solgt kraftselskapet for. Men hvis man ikke ville selge kraftselskapet, kunne kommunen likevel sikre seg stabile, langsiktige budsjettrammer, ved å inngå langsiktige salgskontrakter som bandt prisen på den kraften som kommunen hadde å selge. Da var prisen blitt en fast størrelse, det var ikke lenger noen usikkerhet, og kommunen visste hva den hadde å rutte med i framtidige budsjetter. Det måtte vel være kjekt?

Flere falt for den argumentasjonen. Ganske bemerkelsesverdig er det at Odda kommune, som virkelig forstår hvilke verdier som ligger i vannkraften, presterte å inngå en kontrakt i 2002 der konsesjonskraften som kommunen fikk til lav pris, ble videresolgt til en fast pris for en tiårs periode. Ved utgangen av 2007 hadde Odda kommunes tap ved å binde seg til å selge til det lave prisnivået i 2002 kommet opp i 50 millioner kroner. Det er anslått at kommunen kan tape 130 millioner til i de gjenværende fem årene av kontraktstiden. Det er selvsagt et usikkert anslag, og tapet kan bli både større og mindre. Tabbeavtalen ble inngått etter råd fra kraftmeglere, mens advarsler fra det kommunalt eide energiselskapet Odda Energi ble feid til side. RVs Terje Kollbotn kjørte kraftig ut mot avtaleopplegget, men motstanden slo ikke gjennom i kommunestyret.

I 2000 solgte Narvik kommune konsesjonskraften sin for 50 år framover, til en fast pris uten noen form for prisregulering. Allerede nå er tapet kommet opp i 150 millioner kroner, og det er 42 år igjen av avtalen. Tapene ved disse kraftsalgene ligger i at kommunene går glipp av muligheten til å selge kraften sin til de vesentlig høyere prisene som er forventet i årene framover. I stedet vil den prisøkningen gå i lommen på dem som står som kjøpere i disse kontraktene.

Men Terra Securities gikk enda et skritt lenger. Når kommunen gjennom denne typen langsiktige kraftsalgskontrakter hadde bundet seg til en bestemt pris på strømmen, ville jo kraftinntektene bli helt stabile årlige beløp. En slik stabil kontraktsfestet inntektsstrøm kunne man jo bruke som sikkerhet for lån. Da kunne man få et betydelig lånebeløp til disposisjon nå, i stedet for å vente på at kraftinntektene skulle bli innbetalt. Så kunne man i stedet benytte de faste kraftinntektene til å betale renter og avdrag på lånet. På den måten kunne kommunene slippe å selge kraftverksandelene sine og likevel få mer penger å bruke nå. Det måtte jo være et opplegg som kunne la seg selge inn hos kommunene.

Dessuten: Hvis man hadde fått seg et svært beløp i form av lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter, så ville det jo ikke være riktig å bruke opp alt med en gang. Da kunne Terra Securities være behjelpelig med å plassere pengene på gunstig vis i finansmarkedet. Det var jo enda lurere.

Nå var det en hake ved det siste tiltaket, for kommuneloven setter forbud mot å låne penger for å drive finansspekulasjoner. Men Terra hadde svar på rede hånd: Dette var jo egentlig ikke et helt vanlig lån. Lånet hadde sikkerhet i framtidige kraftinntekter, som det var inngått salgskontrakt på. Egentlig kunne man kalle det forhåndsalg av kraftinntekter, for på en måte var det jo det dette gjaldt? Og salgsinntekter var det lov å plassere i aksjer og obligasjoner. Dermed burde jo dette også være lov?

Resonnementet er ganske spenstig. Kommunene har jo en del andre inntekter også. De har skatteinntekter, og de har overføringer fra staten. Det meste av disse inntektene vet man jo at man får, så da kunne man kanskje forhåndselge den delen av antatte skatteinntekter som man kunne være helt sikker på å få i de kommende årene? I Narvik begynte man faktisk også på slike resonnementer, men da begrenset til eiendomsskatt. Når man begynner å «forhåndsselge» skatteinntektene, er det likevel såpass vidløftig at de fleste skjønner at det lukter svidd.

Terra lagde en pakke sammen med DnB Markets, og tok kontakt med ulike kommuner. Hos Vik kommune i Sogn og Fjordane ble det napp i 2001. Terra-pakken fra 2001 gikk ut på at Vik kommune inngikk avtale om å selge konsesjonskraft til fast pris i 10 år, mot å motta et fast beløp på 9,75 millioner kroner hvert år. Dette beløpet skulle så DnB Markets bruke som renter og avdrag på et lån på 69,2 millioner kroner. Men det ble ikke kalt for lån, det ble kalt for «finansielt salg av konsesjonskraft». En våken revisor i Sogn revisjonsdistrikt mente at dette var langt utenfor kanten av kommunelovens forbud mot å låne penger for å spekulere i finansmarkedene. Han skrev til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som også syntes dette så tvilsomt ut. Derfor skrev Fylkemannen til departementet. Av brevet gikk det tydelig fram at pengene var brukt til å kjøpe aksjer og obligasjoner, og Sogn revisjonsdistrikt konkluderte med at «etter kommunelova § 50 er det ikkje høve til å låna til kjøp av aksjar og obligasjonar».

Departementet var imidlertid preget av den nye tids moderne syn på finanskonstruksjoner. Terras «produkt bar jo det fine navnet «finansielt salg av konsesjonskraft», og departementet konkluderte derfor med at «Departementet finn at avtalen mellom Vik kommune og DnB Markets ikkje kan likestillast med lån».

Selv om det altså tydelig framgikk at de 69,2 millionene allerede var plassert i aksjer og obligasjoner, tok departementet med en formulering om at «Departementet vil generelt understreke at det er viktig at kommunane opptrer som profesjonell motpart med eit medviten forhold til risiko, og at ein søker å minimere eksponeringa for risiko. I denne saka legg departementet til grunn at Vik kommune ikkje har teke risiko som bryt med gjeldande lov og forskrift.» Sterk melding fra departementet. Det er ubegripelig hvordan man kunne forutsette at lille Vik kommune med under 3.000 innbyggere skulle kunne opptre som «profesjonell motpart i dette markedet».

Det er knapt noen finansfolk som fatter hvordan departementet kunne konkludere med at dette ikke var et lån: Man får 69,2 millioner utbetalt mot å forplikte seg til å gi banken de 9,75 millioner kroner som man skal motta årlig i 10 år som betaling for solgt konsesjonskraft.

Terra brukte papiret for alt det var verdt, og mer til. Offensivt støvet man rundt til diverse kraftkommuner, og slengte departementets godkjenning på bordet.

Nå i 2008 har departementet spurt Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere saken. Og vurderingen gikk selvsagt ut på at dette var et lån.

Milliardtap – og kommunenes innbyggere får regningen

Terra Securities ble mer og mer dristig i sine anbefalinger til kommunekundene. Provisjonsinntektene strømmet inn. Den amerikanske Citigroup lagde noen lånekonstruksjoner som Terra anbefalte, men som viste seg å bli rammet av den begynnende amerikanske finanskrisen utover våren og sommeren 2007. Citigroup lagde en ny konstruksjon, der de godtok å ta de tapsutsatte papirene som innskudd i en ny type finanspakke som var blåst opp med lån, men der kommunene beholdt tapsrisikoen og måtte spytte inn mer egenkapital hvis tapspapirene sank ytterligere i verdi.

I stedet for å innrømme at de hadde gitt et dårlig råd som var i ferd med å gi tap, prøvde Terra Securities å gi inntrykk av at de nå kunne tilby et opplegg som var enda bedre enn de papirene som kommunene allerede hadde. Terra fortiet at risikoen dermed ble mangedoblet. Og så sprakk det.

Det er ingen tvil om at selgerne i Terra Securities må ha visst at denne konstruksjonen var i strid med kommuneloven, som de selvsagt kjente svært godt etter årevis med rådgivning til kommunene.

Utover høsten måtte flere av kommunene spytte inn mer penger for å overholde Citigroups krav til verdien av innskuddet i de nye pakkene. Det begynte å brenne under føttene på Terra Securities og deres selgere.

Onsdag 28. november 2007 slo Terra Securities seg selv konkurs. Etter styremøter i Terra-Gruppen og Terra Securities ble det fattet vedtak om å gå til skifteretten. Det var styreleder Gabriel Block Wathne i Terra-Gruppen og Ola Sundt Ravnestad i egenskap av både styreleder i Terra Securities og konsernsjef i Terra-Gruppen som presenterte beslutningen overfor mediene.

Realiteten var at Terra-Gruppen og dens eiere på denne måten trakk opp stigen under seg. De utslettet det formelle leddet som kommunene ville komme til å få krav mot. Det er ytterst tvilsomt om Terra Securities egentlig var konkurs. Riktignok hadde Kredittilsynet varslet at de ville miste konsesjonen, men på grunn av klagefrister ville det gå minst 14 dager før det var en realitet. Det var i virkeligheten bare kommunene som hadde vesentlige krav mot Terra Securities, og for kommunene var det avgjørende viktig at selskapet kunne bistå dem med å minimere tapet, blant annet ved å bruke sin kontakt med Citigroup til å finne best mulige løsninger.

Men sparebankene og Terras ledelse var mest opptatt av å redde sitt eget skinn. De lot kommunene i stikken.

Kommunal- og regionaldepartementet hadde gjennom en åpenbart feilaktig uttalelse i 2002 åpnet døren ut til denne elendigheten. Dersom departementet hadde kommet med en korrekt uttalelse i 2002, ville ikke kommunene ha kunnet komme ut i uføret. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å gi råd til kommunene eller minimere deres tap.

Den norske staten er en svær aktør i de internasjonale finansmarkedene gjennom Oljefondet, som nå heter Statens Pensjonsfond Utland. For Citigroup er det av stor betydning å ha et godt forhold til den norske staten. Hvis finansminister Kristin Halvorsen hadde tatt kontakt med Citigroup og påpekt at det var uakseptabelt at norske kommuner ble påført store tap på denne måten, og at det var svært viktig å finne løsninger som kunne gjøre tapene minst mulig, er det mye som tyder på at banken ville ha prøvd å strekke seg langt. Finansministeren uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å stille opp med Finansdepartementets kompetanse eller deres påvirkningskraft. Hun satt og så på at kommunene seilte rett ut i katastrofen.

Alle toet sine hender og var opptatt av å fri seg selv fra ansvar. De understreket – ganske riktig – at det var helt uforsvarlig og formodentlig i strid med lov og forskrift at kommunene hadde gått inn på disse avtalene. Og kommunetoppene som hadde opptrådt på en så klanderverdig måte, var selvsagt svært enkle å peke på. Med en del spydige lederartikler og noen gode doser med humorprogrammer om tåpelige og griske nordlandspolitikere på sin side, hadde de ansvarlige rikspolitikere lett spill.

Nå er det tid for drastiske budsjettkutt i flere av de kommunene som er rammet. Dermed blir regningen plassert. Det er innbyggerne i kommunene som får svi. Deres tabbe er å ha valgt inn politikere som ikke ivaretok sitt ansvar, men som lot seg rive med i den nye tids markedsorientering og finansspill.

Det er en sur lærdom. Vår utfordring er å rette søkelyset mot dem som mest fortjener å få det på seg. Kommunetopper som svikter må stilles til ansvar. Men enda mer må oppmerksomheten rettes mot dem som er lengre oppe i systemet. Og mest må den rettes mot systemet selv.

 

"Tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. Så går jeg ut i markedet, og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner."

Torstein Dahle bruker dette eksempelet for å diskutere turbulensen i finansmarkedene. Hva er det egentlig som skjer?

Torstein Dahle er siviløkonom og leder av Rødt

---

5. februar falt verdens aksjemarkeder på nytt. Det ble den verste dagen i det amerikanske aksjemarked så langt i 2008, med et gjennomsnittlig fall i aksjeindeksene på omkring 3 prosent. Den utløsende årsaken var at det kom noen meget dårlige nyheter om det amerikanske næringslivets vurdering av framtidsutsiktene.

Jeg føler meg ganske sikker på at dette ikke er noe som går greit over etter litt opprydning i markedet i løpet av et års tid. Det kan tenkes at det lykkes å utsette en kraftig nedgang i USA enda et år eller to, men jeg tviler på det.

Jeg vil slenge inn et moment som etter mitt syn er svært viktig: Kapitalakkumulasjonen. Kapitalen i USA – og i hele verden med USA i spissen – har vokst og vokst og vokst. Da kreves det at den profittmassen som arbeidsfolk skaper basert på sitt eget arbeid kombinert med rovdrift på naturen, må vokse og vokse og vokse. Hvis ikke går profittraten ned.

Men det finnes noen smarte triks for å tøye strikken. Jeg selger min kapital til deg, og så selger du den tilbake til meg for en høyere pris. (Da regner du med å ha tjent på det, du registrerer en profitt og at kapitalen din har vokst.) Men så selger jeg kapitalen tilbake igjen til deg, til en enda høyere pris. (Da regner også jeg med at jeg har tjent på det, og jeg registrerer en profitt og at kapitalen min har vokst.) Slik holder vi på i en del runder. Dette er en boble. Men hvis vi får flere med på det samme spillet, så kan en av oss hoppe av og gå fra fiksjon til virkelighet: Du kan bruke din sterkt økte pengesum til å kjøpe varer og tjenester, arbeidskraft og virkelige ting. Dermed er ikke dette tullespillet bare fiksjon, det har også en kopling til virkeligheten, ved at oppblåste pengebeløp kan omgjøres til faktisk kapital, hvis bare tilstrekkelig mange likevel er med på å fortsette spillet.

De internasjonale aksjemarkedene fungerer på den måten. Fra at aksjekursene var basert på faktisk verdiskaping og faktisk produksjon av merverdi og profitt, begynte man å regne inn forventet merverdi og profitt. Hvis profittraten i samfunnet er på 10 prosent, og jeg eier en bedrift der arbeiderne skaper 10 millioner hvert eneste år i profitt, så burde jeg kunne selge aksjene i denne bedriften for 100 millioner. Men hvis vi tror at profitten neste år vil bli mer enn 10 millioner, så burde jeg kunne selge aksjene for mer enn 100 millioner. Troen på profittvekst neste år tilsier altså en høyere aksjekurs.

Eller tenk om jeg har en lur idé til et nytt dataspill. Jeg regner ut hvor mye det vil koste å utvikle dataspillet, hvor mye det kan selges for per stykk, hvor stort salg som kan forventes. (Regner med at det bør kunne selges veldig mye, for spillideen er kjempegod.) Så går jeg ut i markedet og sier at denne ideen kan dere få kjøpt av meg for 50 millioner. Og så viser jeg fram planene og budsjettene, og så ser investorene at hvis de betaler meg 50 millioner for ideen, så er den budsjetterte profitten så stor at de får god avkastning på kapitalen sin. Jeg får de 50 millionene – på basis av forventning om at dette skal bli et flott prosjekt i framtiden.

"Verdiene" i aksjemarkedet er altså etter hvert basert på forventet profitt, ikke bare på den faktisk produserte profitten. Dette er genialt, for dermed kan aksjeverdiene blåses opp i vilden sky. Jo mer vi klarer å overbevise hverandre om forventningene, jo mer stiger aksjene.

Verdens aksjeverdier har steget mye på basis av forventninger. I USA har store deler av "middelklassen" aksjer. De ser at aksjene stiger, og de føler seg rikere. Da kan de ta opp lån og kjøpe seg mye fint, med basis i aksjeverdiene. Det er jo ikke noe problem, for de kan bare selge aksjene og innfri lånet – og vips: De beholder alt det fine de har kjøpt, og så er de gjeldfrie etter at aksjene er solgt. Dermed var det liksom helt reell dekning for å kjøpe seg alt det fine.

Eiendomsmarkedet kan drives opp på samme måte. Jeg kjøper ditt hus for 2 millioner og selger det tilbake til deg for 2,5 millioner. Så selger du det tilbake til meg for 3 millioner. Sånn kan vi holde på. Huset er akkurat det samme, men prisen stiger og stiger, og vi blir rikere og rikere. Fabelaktig!

Sånn har de holdt på i store deler av den kapitalistiske verden, og framfor alt i kapitalismens høyborg USA. Siden de på denne måten kjøper og bruker opp mer enn de faktisk skaper av verdier, så må de låne av kapitalister i andre land.

Nasjonalregnskapene lages som om det er et klasseløst samfunn. Derfor er det begrenset hvor kloke vi blir av å studere slik statistikk. La oss likevel se på den figuren jeg har laget på basis av data fra U.S. Dept. of Commerce – Bureau of Economic Analysis. (Figur legges ut seinere.) Den viser den personlige sparingen i USA, målt i prosent av disponibel personlig inntekt (dvs. inntekt etter skatt). Lenge lå sparingen på et nivå på 8–10 prosent av inntekten. Men omkring 1985 begynte en nedtur, dvs. at folk begynte å bruke opp mer og mer av inntekten sin. Forklaringen kan være forskjellige for forskjellige deler av befolkningen. "Mellomklassen" og de rike hadde glede av stort sett stigende aksjekurser. De følte seg rikere og kunne bruke mer. I 1987 ble de skremt av et voldsomt fall i aksjekursene, og dermed ble de mer forsiktige og sparte litt mer. Så begynte de å kutte i sparingen og forbruke mer av inntekten igjen i 1993. Deretter har de brukt opp mer og mer av inntekten sin helt fram til dags dato, med et lite unntak da IT-boblen sprakk i 2002. Vanlige lønnsmottakere har i årevis hatt en elendig reallønnsutvikling, og bruker sannsynligvis opp en stadig større del av inntekten sin av den grunn.

Så lav som sparingen er i dag, har den ikke vært siden begynnelsen av 30-årene. En viktig forskjell er at da var det krise slik at heller ikke "mellomklassen" hadde noe å spare. Nå har det vært høykonjunktur og blomstrende tider, med rekorder på aksjebørsene helt fram til midten av høsten 2007. Det er med utgangspunkt i dette svært lave sparenivået at man skal begynne å takle effekten av store aksjetap og kanskje økende arbeidsløshet.

Kapitalister i andre land har vært villige til å låne ut stadig større beløp til amerikanerne, fordi den amerikanske staten er mektig og står klippefast på å forsvare kapitalens interesser, og spesielt fordi dollar har status av verdens reservevaluta, som er "god som gull" å ha på kistebunnen eller i de internasjonale valutabeholdningene.

Så begynner strikken å bli strukket veldig langt i forhold til den virkelige verdiskapingen som arbeidsfolk driver. Det er masse finanskapital som skal plasseres, og derfor blir renten lav. Med så lav rente, blir det for liten sving på det som bankene får av profittskapingen i samfunnet. Da må vi finne på noe lurt for å få strukket strikken enda litt lenger. Hva hvis vi låner ut penger til noen som er så fattige, at de bare så vidt har råd til å betale renter og slett ikke har råd til å betale tilbake lånet. Så kan vi si at de kan kjøpe hus for lånet, og så øker etterspørselen etter hus enda litt mer, og så stiger eiendomsprisene enda litt mer. Lurt! Men det blir jo veldig usikre lån, da, sånn at vi kanskje taper penger? Hva hvis vi lager en "lånepakke", bestående av 100 lån til solide låntakere og 10 sånne dårlige lån, og så sier vi at helhetlig sett er det ikke så stor gjennomsnittlig risiko på disse 110 lånene under ett, og så får vi noen andre banker eller noen kommuner i Norge til å overta sånne lånepakker, så får de litt høyere rente enn de ellers ville fått, og så får vi noen solide provisjoner å putte i lomma.

Nå er strikken strukket, og strukket med masse lure triks. Men så kommer sannhetens time for de dårlige boliglånene, som kalles "subprime" (dårligere enn prima). Og plutselig er det noen banker som taper masse penger. Aksjekursene for bankene begynner å falle. Dessuten har i grunnen hele verden skjønt at det er dumt å overføre milliarder på milliarder til velhavende amerikanere sånn at de kan kjøpe mer enn de har inntekt til, for de kan jo ikke holde på sånn til evig tid. Russiske og kinesiske og japanske og arabiske kapitalister har villet være med på karusellen litt til og litt til, for det har vært penger å tjene, men tilliten vakler og dollarkursen har gått ned. Så kommer de svære banktapene, og mange lurer på om de bare må se virkeligheten i øynene og hoppe av karusellen før hele greia bryter sammen og gir dem store tap. Det begynner å bli tydelig at dollar ikke har noe grunnlag for å være hele verdens reservevaluta lenger. Den er helt markspist, og slett ikke god som gull.

Kapitalister over hele verden begynner å selge dollar (veksle om til andre valutaer), og de begynner å selge amerikanske aksjer. Alle de amerikanerne som tilhører "middelklassen", og som har følt seg rikere og rikere, begynner plutselig å føle seg fattigere og fattigere. Ikke bare må de begrense forbruket sitt til den inntekten de faktisk har, men de må kutte forbruket enda mer, fordi de skal nedbetale på de lånene som hadde dekning i stigende aksjekurser.

Effekten av å bygge forventningsverdier inn i aksjekursene snur seg til sin motsetning når det begynner å bli forventninger om fall i profitten og rene tap. Egentlig er det tilstrekkelig at forventningene om vekst sprekker: Det i seg selv er nok til å gi store negative utslag i aksjemarkedet.

Etter 50–60 år med at resten av verden har forsynt USA med lån, sånn at staten og kapitalistene og "middelklassen" i USA kunne bruke mer enn de skapte – etter 50–60 år vil ikke verdens kapitalister være med på det lenger. De stoler ikke på dollaren lenger. Det gjør ikke saken bedre at USAs stat gjør det dårlig i krigene sine, som staten har lånt enorme beløp for å finansiere. Verdens kapitalister begynner å gå bort fra dollar og vil ikke dekke USAs handelsunderskudd lenger. Svikten i finansmarkedet sprer seg langsomt fra råtne boliglån til andre lån. Aksjekursene tumler nedover. Millioner av "middelklasse"-folk i USA kutter forbruk. Boligprisene går ned fordi den kunstige stimulansen er borte, og mange må selge. Etter hvert som det sprer seg frykt for at nå ryker rett og slett strikken, så vil stadig flere selge før markedet faller enda mer.

Finanstriksingen slår tilbake når triksene avsløres. Dollaren mister sin rolle som reservevaluta. Dekningen rakner for overforbruket til USA og den kjøpesterke "middelklassen". Etterspørselen synker kraftig. Når ballongen sprekker, er det om å gjøre å få solgt aksjene sine før kursen har sunket altfor mye. Stadig flere styrter mot utgangsdøra, og der blir det kork.

Det kan tenkes at araberes og russeres og kineseres ønske om å kjøpe opp deler av USA for å gjøre det til sitt, kan føre til tiltakende kapitalstrømmer inn i USA, og at det ikke blir så sterk kollaps som tingene tyder på i dag. Men jeg tviler på om denne tendensen er sterk nok og holder lenge nok til at finanskrisen glir over. Bush pøser allerede billige lån ut til bankene, og det kan bidra til bedre stemning en stakket stund. Svære reduksjoner i den amerikanske styringsrenten kan virke stimulerende en stund, men de vitner snarere om panikk i USAs statsledelse, og at kortene spilles ut slik at det blir lite igjen til tiltak senere. (Styringsrenten kan jo ikke settes lenger ned enn til null, så da er det virkemidlet slutt.)

At det som skjer vil ha stor betydning for styrkeforholdet mellom de mektigste statene i verden, er overveiende sannsynlig.

 

I kjølvannet av Seattle og andre dramatiske eksempler på motstand mot kapitalistisk globalisering, snakker mange mennesker nå om kapitalisme og beskriver seg selv som antikapitalistiske. (1) Storartet! Men hva mener de? At kapitalens internasjonale institusjoner er et onde fordi de raner til seg borgernes rett til å foreta demokratiske beslutninger? At finansiell spekulasjon tar midler fra ordentlige, produktive investeringer som skaper ordentlige jobber? At multi-nasjonale selskapers begjær etter profitt har ført dem til å alliere seg med og styrke autoritære regimer som fornekter menneskerettigheter? At neoliberal politikk fører til et kappløp mot bunnen med hensyn til lønninger, arbeidsforhold og miljømessige standarder? Alt dette er viktig å motsette seg – men i for seg er dette en motstand mot spesielle former for kapitalistisk politikk og praksis, det er ikke motstand mot kapitalismen som sådan.

Trenger vi ikke en visjon om et alternativ til kapitalismen? Ingen vil nekte for at det finns eksempler på kapitalisme som er bedre enn andre – for det meste som resultat av arbeideres kamp og folkebevegelser for å endre ting. Hvorvidt disse eksemplene er kommet som resultat av unike historiske omstendigheter, eller om de er så særegne at ikke har relevans for hele verden, eller om de er kan opprettholdes over lengre tid (særlig innenfor en global kapitalisme i en verden med ujevn utvikling) er ikke det sentrale spørsmålet.

Vi trenger heller å spørre: Er dette alt? Er det ikke noe alternativ til et økonomisk system som baserer seg på eiendomsløsheten til folkemassene for å tvinge dem til å arbeide for å skape profitt til dem som eier? Er det ikke noe alternativ til et system der grunnlaget for menneskelig velstand, mennesker
og natur blir behandlet kun som midler til å avle privat pengerikdom, midler som ofte blir ødelagt i prosessen? Finns det ingen alternativer til et system der selve logikken går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet?

Mange sier simpelthen at det finns ikke noe alternativ. Og fordi det ikke finns, er det beste vi kan gjøre å forsøke og lage forbedringer her og der i kapitalismen. Troen på at det eneste reelle alternativet er kapitalisme med et menneskelig ansikt, skyldes mye de to store fiaskoene i det tjuende århundre: eksperimentene i de underutviklede landene som strebet etter hurtig industrialisering gjennom et hierarkisk system de kalte sosialistisk (noe få mennesker i den mer utviklede verden kan identifisere seg med) og det at sosialdemokratiske regjeringer (noen kaller seg sosialistiske) i den utviklede verden har mislykket med å gjøre noe mer enn å flikke på kapitalismen som økonomisk system.

Hvorfor skulle vi godta at disse eksemplene uttømmer mulighetene for alternativer til kapitalismen? Fra kapitalismens begynnelse har folk sett i den et system som er ødeleggende for menneskelige verdier, og har sett hen til alternativer som ville gjøre vår felles menneskelighet til kjernen i sosiale og økonomiske forhold. Ikke bare i utopiene og visjonene i det nittende århundre, men også i eksperimentene i det tjuende århundret, finns det glimt og virkelige eksempler som peker mot en alternativ logikk til den som er kapitalens, en logikk basert på mennesker. Men det er ikke alt – i de daglige kampene mot kapitalens logikk er den alternative logikken til stede (selv om det bare er underforstått). Det vi trenger å gjøre, er å begynne å gjenerobre og bygge ut den alternative visjonen – og å gjøre eksplisitt det som er implisitt i disse kampene. Med en gang vi gjør det, vil også begrensningene til antikapitalismen av seg selv bli tydelig.

Tidlige visjoner

Tenk på utopien – på øya Utopia, for å være nøyaktig. Thomas Mores Utopia ble skrevet i sekstenhundretallets England, da middelalderens bønder tapte sin tradisjonelle tilgang til jord som et resultat av at landområder ble avstengt til sauebeiter. Det mytiske alternativet More skisserer, er et samfunn der jorden eies i fellesskap, der det forventes at alle gjør sin rettferdige del av arbeidet, og der produktene av arbeidet blir fordelt til alle i samsvar med behovene de har, uten penger og uten handel. Hvordan kan det bli rettferd og velstand, spør More, «når eiendommer er private, når penger er
målestokken for alle ting»?

Slike tema som felles eiendom, samvirke, likeverd og avvisningen av handelsforhold fulgte mye av kritikken av kapitalismen etter som den utviklet seg i det attende og tidlig nittende århundre i Vest-Europa. Den var spesielt en del av fordømmelsen av de endringer som kapitalismen førte med seg på landsbygda. Økende ulikhet og konkurranse og ønsket om å berike seg på andres bekostning ble sett på som resultat av privateiendom, og som kilder til oppløsning av eksisterende sosiale bånd. Men forslagene om alternativ ble ikke bare sett på som forsøk på å gjenreise en før-kapitalistisk (idealisert) fortid. Kapitalismen, med sin konkurranse og rivalisering, ble sett på som både uvettig og mindreverdig i forhold til et samfunn bygget på direkte menneskelig samarbeid.

Følgelig argumenterte mange av dem som avviste kapitalismen for at det var viktig å skape noe som kunne vise at et kooperativt samfunn basert på felles eierskap av produksjonsmidlene, ville være kapitalismen overlegen. (De store, tilgjengelige landområdene i Nord-Amerika som var et resultat av europeisk erobring og nybygging, gjorde det faktisk mulig å etablere en rekke utopiske samfunn som bygde på disse prinsippene i det nittende århundret, og disse ble sett på som en måte å vise for alle at det fantes livskraftige alternativer til kapitalismen). På liknende måte ble opprettelsen av kooperative arbeidsplasser i industrien anbefalt som en måte å vise fordelene med samvirke og samarbeid fremfor kapitalismens rivalisering. Men denne sistnevnte utviklingen gjenspeilte videreutviklingen av kapitalismen og en ny og voksende side ved motstanden mot kapitalismen – fordømmelsen av den virkningen den hadde på arbeidere i industrien, både de som var forvist av kapitalistisk industri og de som var ansatt i den.

I det nittende århundret (særlig i England hvor kapitalismen var mest utviklet) ble motstanden mot kapitalismen i økende grad en arbeidernes motstand, med fokus på utbyttingen av arbeiderne. Det ble argumentert med at arbeidet var kilden til all rikdom i samfunnet, så hvorfor var det slik at arbeidere ble fattige med sine lønninger, mens herrene deres ble rike? Tydeligvis ble deler av resultatet av arbeidernes innsats tatt av de som hadde ansatt dem. Mens noen argumenterte for at arbeiderne i stedet burde arbeide for seg selv i kooperative verksteder (opprettet enten av dem selv eller av staten som samfunnets arbeidsplasser) og burde konkurrere mot kapitalistiske bedrifter, var dette en holdning som bestemt ble avvist av den viktigste og mest innflytelsesrike sosialistiske teoretikeren i det nittende århundre, Karl Marx.

Sant nok, Marx så at de kooperative fabrikkene som var opprettet viste at arbeideres underordning under kapitalen kunne oppheves av et fellesskap av frie og likeverdige produsenter. Men av seg selv ville disse samvirkene forbli «dverg-liknende», og de ville aldri omdanne det kapitalistiske samfunnet. Marx sitt syn var at for «å omdanne samfunnsmessig produksjon til et stort og harmonisk system av fritt og kooperativt arbeid», var det nødvendig å endre samfunnet som helhet – å overføre de eksisterende produksjonsmidlene fra kapitalister og jordeiere til arbeiderne selv. Derimot forkastet Marx på ingen måte fullstendig målene til sine forgjengere. Utopistene hadde konstruert (og agitert for) «fantastiske bilder av og planer for et nytt samfunn», men Marx mente at «bare metodene» for å nå dit var forskjellige: «De virkelige betingelsene for bevegelsen er ikke lenger tåkelagt av utopiske fabler». Så, hva var disse målene … og på hvilken måte var metodene for å nå dem forskjellige?

Målene og metodene til de tidlige sosialistene

Kjerna i målene til sosialistene var opprettelsen av et samfunn som ville gi rom for den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale og kapasitet. Målet, slik Henri Saint-Simon uttrykte det, er «å tilby til alle medlemmer i samfunnet den best mulige anledning til å utvikle sine evner». Likeså uttalte Louis Blanc at virkelig frihet er «MAKTEN gitt til menneskene til å utvikle og utnytte sine ferdigheter». Og gitt at alle «må ha makt til å utvikle og utnytte sine ferdigheter for virkelig å være fri, …skylder samfunnet hvert av sine medlemmer både opplæring, uten denne kan ikke menneskets bevissthet vokse, og arbeidsmidlene, uten disse kan ikke menneskelig aktivitet nå sin mest fullstendige utvikling». Dette samme temaet ble klart utredet av Friedrich Engels i spørsmål- og svarform i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. Engels spør: «Hva er kommunistenes mål»? Han svarer: «Å organisere samfunnet på en slik måte at ethvert medlem i det kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet og uten derved å rokke ved de grunnleggende vilkår for dette samfunnet». I den endelige versjonen av Manifestet (skrevet av Marx) ble dette målet beskrevet som «et samfunn hvor den enkeltes frie utvikling er en forutsetning for den frie utviklingen for alle».

Et mindre eksplisitt uttrykk, men det kan ikke være noe spørsmål om at den fullstendige utvikling av det menneskelige potensialet var helt sentralt i Marx’ oppfatning av et alternativt samfunn – akkurat som hemningen av dette potensialet og tendensen til å redusere mennesket til arbeidsdyr og slaver av ting var kjernen i hans fordømmelse av kapitalismen. Fra sine tidligste skrifter la Marx stor vekt på mulighetene for utviklingen av fullstendige mennesker, med mangfoldige menneskelige behov, mulighetene for å danne mennesker så helhetlige som mulig med hensyn til behov og evner. Hva er egentlig rikdom, spurte han, «annet enn det universelle ved individuelle behov, evner, gleder, produktive krefter …»? Prisen var «utviklingen av den fullstendige individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt konsum». Slik er veksten i menneskelig rikdom «den fullstendige utarbeidelsen av menneskenes skapende muligheter», «utviklingen av all menneskelig kraft som sådan målet i seg selv». Innenfor kapitalismen, derimot, er kapitalens mål så absolutt ikke utviklingen av dette potensialet. Tvert imot, som Marx skrev i Kapitalen, så eksisterer arbeideren for å tilfredsstille kapitalistens behov for å øke verdien av sin kapital «som en motsetning til den omvendte situasjonen hvor den eksisterende rikdommen er der for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».

I det samfunnet med sammensluttede produsenter som Marx så for seg, ville den allsidige utviklingen av mennesker være basert på at «underordningen av deres felles samfunnsmessige produktivitet var deres samfunnsmessige rikdom». Her ville ikke økt produktivitet komme på bekostning av arbeidere, men ville føre til både tilfredsstillelse av behov og muligheten for fritid – som «samsvarer med den kunstnerisk, vitenskapelige osv. utviklingen av individer i den tiden de har fri, og med de midler som blir skapt, for dem alle». Det ville bli «tid til den fullstendige utviklingen av individet, noe som igjen virker tilbake på arbeidets produktivkrefter som den største produktivkraften selv». Alle kilder til felles velstand ville flyte rikeligere, og produktene av dette samfunnet av fritt sammensluttede produsenter, ville være mennesker som er i stand til å utvikle sitt fulle potensiale i et menneskelig samfunn.

Så hvordan skilte Marx’ oppfatning av metodene for å overskride kapitalismen seg fra forgjengerne hans? For mange sosialister i det nittende århundret var, som vi har sett, måten å skape et nytt samfunn å trekke folk ut av kapitalismen, og å vise at et ikkekapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk ordning. Og de som hevdet dette, så ofte på filantroper eller staten som de som skulle skaffe pengene til disse demonstrasjonsprosjektene. For Marx, derimot, gjenspeilte slike forslag en tid da uhyrlighetene til kapitalen var tydelige, men der kapitalismen ennå ikke var tilstrekkelig utviklet til å avsløre «de virkelige betingelsene for bevegelsen».

Se hva arbeidsfolk gjør, sa Marx. Gjennom sitt eget slit for å tilfredsstille sine behov (som, for Marx gjenspeiler alle sider av deres liv som mennesker i samfunnet og naturen) avdekker de at kampen for et nytt samfunn blir ført gjennom å kjempe innenfor kapitalismen, ikke ved å stille seg utenfor den. Gjennom disse kampene oppdager arbeiderne sine felles interesser, de kommer til å forstå nødvendigheten av å slå seg sammen mot kapitalen. Det er ikke bare en blokk som står i motsetning til kapitalen som kommer ut av disse kampene. Marx la hele tiden vekt på at selve kampen var en prosess som forandret folk; ved å kjempe for sine behov «tilegner de seg et nytt behov – behovet for samfunnet – og det som ser ut som et middel blir et mål». De forandrer seg til personer som er i stand til å endre sin verden.

Dette er det Marx kalte «revolusjonær praksis» – «sammenfallet av endring av omstendigheter og menneskelig aktivitet eller egenforandring». Marx melding til arbeiderne, slik han skrev det en gang, var at du må gå gjennom år med kamp «ikke bare for å få til en endring i samfunnet, men også for å endre deg selv».Over tjue år senere skrev han også at arbeiderne vet at «de vil måtte gjennomgå lange kamper, gjennom en rekke historiske prosesser, og gjennom det endre omstendighetene og menneskene». Kort sagt, metodene for å oppnå det nye samfunnet var uatskillelige fra prosessen med å kjempe for det – bare gjennom sitt eget verk kunne folk fri seg fra «alt grums fra tidligere tider».

På grunn av dette kunne sosialismen derfor aldri tilføres folk ovenifra. Den er arbeiderklassens eget verk, hevdet Marx. Og det gjaldt også for den typen demokratiske institusjoner arbeidere trenger for å få i stand det nye samfunnet. Ingen stat som står over og utenfor samfunnet (og faktisk knuser det som en boa constrictor – slik Marx beskrev den franske staten) kunne være basis for denne samtidige endringen av omstendighetene og egenforandringen. Bare ved å vrake hierarki og omdanne staten «fra et organ som står over samfunnet til et som er fullstendig underordnet det», kunne staten bli en stat som «tilhørte selve de folkelige masser som formet sin egen makt, i stedet for den organiserte makten for å undertrykke dem». Bare «selvstyre for arbeiderne» kunne være den formen for stat som folk kunne bruke til å frigjøre seg og skape grunnlaget for et sosialistisk samfunn.

Gjenerobring og fornyelse av en sosialistisk visjon

Selvsagt innebærer prosessen ved å gjenerobre en sosialistisk visjon nødvendigheten av å oppsummere det tjuende århundres eksperimenter og dets to store fiaskoer. Men den prosessen må begynne et sted. Og hvor er det bedre å starte enn ved å anerkjenne, som Marx gjorde, at folk utvikler seg gjennom sin praksis, og at et nytt samfunn er uatskillelig fra den nye rollen folk inntar i kampen for å dekke sine behov? Hvordan starte bedre enn ved å vende tilbake til en oppfatning av sosialismen som et samfunn hvor den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensialet er fremherskende?

Hvis uttrykkelig har en slik visjon som utgangspunkt i prosessen, så er anti-kapitalisme opplagt del av den kampen. Hvem kan forestille seg at utviklingen av disse rike menneskene (rike fordi de er allsidige i sine evner og behov) er forenlig med et samfunn hvor mennesker og naturen kun er midler for kapitalutvidelse? Samtidig går denne visjonen om sosialisme langt utover anti-kapitalismen som sådan, og peker på begrensningene ved å ha fokus på antikapitalistisk kamp alene. Hvem kan i disse dager på noe vis tro at den fullstendige utviklingen av det menneskelige potensiale er forenlig med patriarkat, rasisme, imperialisme eller hierarki, bare for å nevne noen få kilder til undertrykking? I de forskjellige kampene folk fører for menneskeverd og sosial rettferdighet har en visjon om et alternativt samfunn alltid ligget latent. La oss gjenerobre og fornye den visjonen.

Note:

1) En tidligere versjon av denne artikkelen ble presentert som en diskusjonsartikkel i juni 2000 som del av «Gjennoppbygg Venstre»-prosjektet i Canada.

«Vi synker ned i Djevelens ekskrementer», skreiv en som fulgte nøye med på Venezuelas oljeeventyr. Var korrupsjonen, kriminaliteten og klientismen som prega Venezuelas kultur utenkelig uten oljeinntektene, som var blitt det begjæret først og fremst retta seg mot i dette landet? Var nedbygginga av industrien og jordbruket, og det store gapet mellom et privilegert oligarki og en lutfattig folkemasse en uunngåelig konsekvens når store oljerikdommer kommer til et fattig utviklingsland?

 

Å «så oljen» blei sett som en utvei – å bruke denne ikke-fornybare rikdommen som var blitt tilgjengelig til å bygge opp jordbruk og industri, og på den måten skape en balansert levedyktig økonomi. Men, inntil Hugo Chávez’ bolivarske revolusjon, blei disse forsøkene feid av banen av den omstruktureringa de trans-nasjonale selskapene har drevet fram, av den nyliberalistiske politikken staten førte, og, ikke minst, de blei feid bort fordi de aldri utfordra kapitalens logikk.

I dag blir det på nytt forsøkt «å så oljen» i Venezuela. Men det blir gjort på en annen måte. Heller enn å fokusere på å drive fram spesielle sektorer, blir det fokusert på å stimulere den fulle utviklinga av menneskene. Sjølsagt har det – i et samfunn som har et så dårlig utgangspunkt – vært nødvendig å starte med en kraftig opptrapping av det som brukes på helse og utdanning. Men det er bare et sted å starte. Å ha som mål «å sikre omfattende menneskelig utvikling», som det heter i den bolivarske grunnloven, det bygger på ei oppfatning om at aktive, sjølstendige mennesker og deltakende
demokrati er helet vesentlig for å omforme folk og «sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».

I tråd med dette blir det lagt vekt på å overføre statsmakt til lokale myndigheter, på å bygge opp kooperativer, innføre arbeiderråd i industrien, korte ned på den tradisjonelle arbeidsdagen for å sikre opplæring i arbeiderstyre på arbeidsplassene, på å prioritere produksjon som kommer fellesskapet til gode. Alt dette er skritt på veien, skritt som tar utgangspunkt i det menneskelige samfunnets logikk i stedet for i kapitalens logikk.

Denne prosessen som er påbegynt i Venezuela vil kanskje ikke lykkes. Blant annet fordi det i Venezuela fines en målbevisst klasseopposisjon, og, enda viktigere: Venezuela står overfor imperialistiske fiender.

Uansett – det som foregår peker i retning av et alternativ til barbariet (inkludert barbariet med et menneskelig ansikt). Det alternativet er et samfunn som setter menneskene først, og som kjemper for å skape forutsetningene for (for igjen å sitere den Bolivarske Grunnloven) utviklinga av «det kreative potensialet til hvert enkelt menneske og den fulle utfoldelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn ». Det er et alternativ som sier nei til kapitalismen, nei til logikken til et samfunn der mennesker og natur er redskaper for kapital og profitt.

Venezuela har satt sosialisme for det 21. århundret på dagsordenene overalt. Ikke minst viser dette at vi kan ta materiell rikdom og begynne å omdanne den til virkelig rikdom – menneskelig rikdom. Dette viser at særlig oljerikdommen ikke behøver å være djevelens ekskrementer, og heller ikke middel til å reprodusere de gamle forholdene, men at de tvert om kan være en basis for å skape nye relasjoner, der det uttrykte målet er (for å si det med Marx) «utviklinga av alle menneskelige krefter som sådan dermed et mål i seg sjøl».

Og – det er det jeg håper norske lesere vil hente fra denne boka – at det finnes et alternativ verd å kjempe for, og at vi må kjempe for det nå.

Michael A. Lebowitz
Caracas
3. februar 2007

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

 

Vi må være realister. Det er vi enige om. Rødgrønne reformtilhengere i SV og DNA og rødglødende revolusjonære i RV og AKP finner ofte sammen i ei felles oppfatning om at det er begrensa hva vi kan oppnå nå, og at skal vi oppnå noe i det hele tatt, må krefter samles og trykket konsentreres. Hindre forverring, få til noen forbedringer. Å få på plass noen fornuftige reformer kan være et realistisk mål.

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og bor i Tromsø

Ved en feil er det trykt en ikke korrekturlest versjon i bladet. Nedstående er en korrigert tekst

---

Men: å ha en politisk horisont som begrenser seg til dette, er å ikke ha ei realistisk oppfatning av verden. Det er mer enn en generasjon, mer enn 35 år, sia den strukturelle krisa som preger dagens kapitalisme satte inn. Relativ overproduksjon, permanent massearbeidsløshet og "undersysselsetting", trøbbel med å holde oppe profittratene, angrep på offentlig sektor, på velferd og på fagforeninger – alt dette har vært systemtrekk ved kapitalismen globalt i flere tiår nå. Alt som er oppnådd av reformer har kapitalen prøvd å reversere. Hver liten seier for arbeidsfolk blir møtt med motangrep fra kapitalen. I dagens verden burde det anses som en nødvendig form for realisme å stille spørsmålstegn ved reformismen som strategi.

I en oljeverden

Joda, Norge er et "annerledesland", i alle fall litt. Velferdsstaten er ikke helt rasert, og det er et visst rom for å bygge opp og utvide den. Vi vet hva det skyldes: fortsatt sterk fagbevegelse og andre folkelige organisasjoner – og olje.

Lite grann annerledes, altså. Men en del av den felles, globale kapitalismen. En del av et system som karakteriseres ved økt konsentrasjon av kapital, av at monopoler dominerer, at finanskapital spiller en stadig viktigere rolle, og at kapitaleksport og oppdeling av verden i interessesfærer er livsbetingelser for en kapital som må ekspandere eller dø. Legg til økt rivalisering, knapphet på olje, bruk av militær makt og krig for å posisjonere seg, og uro, uro, uro fra den kinesiske landsbygda til Wall Street. Det er i dette landskapet Norge er aktør.

Norge har olje, oljeproduksjon og oljeinntekter. Olje og gass er livsnerven i den globale økonomien. Uten olje fungerer det ikke. Ikke et bombefly kommer på vingene, ikke ei skipslast med dataskjermer kan fraktes ut av kinesiske havner, ikke en trailer med lærebøker vil nå fram til universitetsbokhandelen uten olje. Og uten gass, mest fra Russland og litt fra Nordsjøen, vil det meste av Europa fryse fast. Det demonstrerte Putin gjennom konflikten i høst da russerne skaffa seg full kontroll over rørledningsnettet gjennom Ukraina.

Tid for Keynes

På sekstitallet skuffa amerikanske selskapene inn en årlig profitt på 15-20 prosent, ut i fra offisiell bergningsmåte. Også i andre deler av verden, ikke minst i Vest-Europa, var det romslige tider. Dette var slutten på den lange "etterkrigstida", den perioden da borgerskapet så seg nødt til, og hadde armslag til, å gi konsesjoner til arbeiderklassen. Det var epoken for reformer og velferdsstater. Økonomen John Maynard Keynes var på mote, med sine teorier om en mulig harmonisk kapitalisme, der offentlig forbruk var ei regulerende kraft for demping av konjunktursvingninger og krisetendenser. Keynes høvde godt i disse tidene, som en som prediket at innafor rammene av kapitalismen hadde alle egentlig felles interesser, interesser som lot seg samordne ved aktiv bruk av det nøytrale redskapet staten. Ikke minst sosialdemokrater av alle avskygninger sverga til Keynes, statlig styring og "blandingsøkonomi" som veien til vekst og velstand. At Keynes sjøl, som henta sine erfaringer og skreiv sine bøker i den krise- og konfliktfylte mellomkrigstida, hadde tatt sine forbehold, var det få som brydde seg om. Keynes hadde ikke erklært seg som nøytral. I et essay med tittelen Am I a liberal? skreiv Keynes i 1926: "when it comes to the class struggle as such: the class war will find me on the side of the educated bourgeoise." (J M Keynes: Essays in persuasion, side 324.)

Harde tider nok en gang

Og klassekrig blei det. Ved inngangen til syttitallet blei det på nytt turbulente tider for kapitalen. Profittrata sank til det halve, blei pressa oppover igjen etter noen år, og sank så nok en gang. Klassekamp fra oven, allment kjent som "nyliberalismen", tvang gjennom åtti- og nittitallet fram endringer kapitalen trengte for å oppnå akseptabel profitt og rom for ekspansjon. Men tilbake til nivået fra sekstitallet har det ikke vært mulig å komme. På det meste av kloden er "normal" økonomisk vekst nesten stoppa opp. (Kina er sjølsagt det største unntaket. Men situasjonen der er heller ikke så entydig som det meste av medieoppslag forteller oss. Se f.eks Sosialismen i Kina – hvor blei den av? av Martin Hart-Landsberg og Paul Burket i Rødt! nr 2a, 2005.) Relativt lite investeres i ny produksjon. Slike innvesteringer over landegrensene (FDI, foreign direct investments) har sunket jamt de siste årene, fra 1,38 billioner dollar i år 2000 til 559,6 milliarder dollar i 2003. Jakta på profitt har i stedet ført til en ny bølge av oppkjøp, sammenslåinger og nedleggelser av bedrifter. IMF rapporterte for første kvartal 2005 om ei økning på 40 prosent i denne geskjeften, med verdier for 1,7 billioner dollar involvert.

Viktig rapport

Men profittrater på sekstitallsnivå er i dag forbeholdt et fåtall selskaper i et fåtall bransjer. Oljesektoren er sjølsagt en slik bransje. I den uhyre viktige rapporten Den skjulte dagsorden legges det fram materiale om denne sektoren. Rapporten er forfattet av forskerne Helge Ryggvik og Ole Andreas Engen på oppdrag fra fagforbundet SAFE (Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren) og El-&IT-forbundet i Rogaland.

Etter fusjoner rett før årtusenskiftet er det nå fire megastore selskaper som dominerer oljeverdenen. Det er Shell, Texaco/Chevron, Esso/Mobil og BP/Amoco/Arco. Disse gigantene har presentert overskudd på rundt 25 prosent siden år 2000. Det store norske, men internasjonalt sett lille, Statoil har i samme perioden hatt et overskudd som har svingt rundt 20 prosent, med 2004 som et toppår med 23 prosent.

Hever grunnrente

Superprofitten i oljebransjen bygger i stor grad på mulighet til å heve grunnrente. Det er en ekstraprofitt over gjennomsnittlig profittrate som tilfaller de som har hatt mulighet til å sikre seg produksjon på de rikeste og/eller rimeligst drevne oljefeltene. For å sikre seg grunnrenta trekker selskapene seg ut av "ulønnsomme" felt – å investere tungt i felt som bare gir et overskudd på la oss si 10 prosent vil for de fire store være uaktuelt. Det ville ført til at den gjennomsnittlige avkastninga blei trukket ned.

Grunnrenta representerer ikke noen ny verdiskapning. Den er oppsamling av samfunnsmessig produsert verdi som er skapt andre steder på kloden. Gjennom de høye råoljeprisene nå blir disse verdiene realiserte, og havner som profitt hos oljeindustrien. Utbygging av for eksempel raffineringsanlegg gir ikke samme ekstraprofitt, og dermed mindre utbytte for aksjeeiere, som krever ikke bare høy, men også rask profitt. Raffineringssida er derfor blitt nedprioritert av selskapene de siste årene. Med underkapasitet på raffinering globalt som resultat.

Forutsetninga for at denne jakta på maksimalprofitt skal kunne gi resultater også i årene framover er at selskapene får jamn tilgang til nye store oljefelt. Det betyr at de enten må få operere tilnærma fritt i Saudi-Arabia, Iran, Russland og Irak – eller så er det stopp.

En lillebror ute

Hva med Statoil (og Hydro) oppe i dette, da? Statoil har lagt opp løpet for å følge samme logikk som de største. Det betyr blant annet at Statoil satser på maksimalprofitt. Men på norsk sokkel, der Statoil har bygd seg opp og fortsatt henter de store gevinstene, der er toppen nådd. Fortsatt kommer 90 prosent av oljen Statoil pumper opp, fra norsk sokkel. I årene framover vil det bli mer kostbart å hente opp denne oljen, og reservene krymper rakt.

Ute har Statoil begrensa, og ikke spesielt lønnsom, virksomhet. Verken satsinga i Angola, Aserbajdsjan eller Algerie er spektakulære suksesser, de er mer utrykk for at Statoil vil ekspandere og posisjonere seg ute i den store verden, nærmest uansett gevinst på kort sikt, hevder Ryggvik og Engen i rapporten sin. Og disse posisjonene fikk Statoil gjennom det kortvarige samarbeidet med BP på slutten av nittitallet. Aleine er ikke Statoil tung nok til få innflytelse i den stadig tøffere kampen om ressursene. En kamp der også Kina og India nå er kommet inn med stor kraft.

Basere seg på USA?

Hydros olje- og gassavdeling er i omtrent samme situasjon som Statoil. Å kutte vekk lønnsomme, men ikke lønnsomme nok bedrifter hjemme, som Årdal, hjelper litt for at Hydro skal kunne vedlikeholde drømmen om maksimalprofitt gjennom ekspansjon ute. Men i oljesektoren er det trangere kår. Å slå sammen Hydro og Statoil til ett oljeselskap, som det snakkes om, vil endre lite. Til sammen har de to fortsatt mindre enn 10 prosent av oljevirksomheta si utenlands i dag. Med maksimalprofitt som mål ser det ut til å være bare en vei ut: en "allianse" med et av de store selskapene og/eller å få ei tung stats- og militærmakt som døråpner til nye store oljefelt.

Da Stoltenbergregjeringa satte Statoil på børs i 2001, blei det åpna på gløtt for det første alternativet: at Statoil kan kjøpes opp. I høst inngikk Statoil en avtale med Texaco/Chevron om oljeleting utafor Øst-Finnmark. Og mens jeg sitter og skriver dette, 8. mars 2006, melder NRK radio at Statoil og Shell har inngått et stort samarbeidsprosjekt om bruk av CO₂-gass til økt oljeutvinning på norsk sokkel. Et lite skritt i retning fusjon? Uansett – på litt sikt er ikke en gang det en garanti for fortsatt å kunne heve grunnrente i stort omfang, verken hjemme eller ute.

Det andre alternativet har begynt å dukke opp i diskusjonen om olje- og gassutvinninga i Barentshavet. Norge trenger å dra USA inn som motvekt mot Russland i nordområdene. EU, med sin sårbarhet og avhengighet av russisk gass, vil ikke være en pålitelig nok støttespiller for norsk oljekapital om det virkelig hardner til.

En annen vei

Så er vi på vei dit da, dit logikken i kapitalismen drar oss. Mer og mer integrert i den aggressive globale imperialismen. Som juniorpartner, men aktivt med, tett knytta opp til storebror USA. I en verden der krig – USAs kriger – allerede er hverdag. Norge er med, for menneskerettigheter og hegemoni og oljerørledninger. I Irak i går, i Afghanistan i dag, og i morgen?

Finnes det alternativer, en annen vei å gå? Rapporten skisserer en mulig strategi både for en mer forsiktig og langsiktig utnytting av ressursene i norske havområder og for en mer solidarisk aktivitet internasjonalt. Internasjonalt kunne det norske statseide Statoil bli en konstruktiv samarbeidspartner, særlig på teknologisida, for nasjonale statseide oljeselskaper i land der myndighetene bruker inntektene til befolkningas beste. Venezuela er nevnt som et eksempel der et slikt samarbeid kan være aktuelt.

De er velorganiserte

Men en slik alternativ vei forutsetter at det å tjene samfunnsmessige interesser, hjemme og ute, erstatter jakta på maksimalprofitt som drivkraft for selskapet. Det finnes et tungt miljø som vil motsette seg dette. I rapporten beskrives det slik: "Fra slutten av 1980-tallet har det gradvis vokst fram frem et interessefellesskap mellom ledende aktører i norsk oljevirksomhet og deres internasjonale konkurrenter. Parallelt med dette har det utviklet seg en sterk konsensus der hovedaktørene i norsk oljevirksomhet tenker og opptrer mer og mer likt. Det er vokst frem et oljeindustrielt kompleks som ikke bare består av oljeselskapene og deres leverandører, men også ledende embetsmenn i Olje- og energidepartementet, oljepolitikere i Stortingets energikomite, konsulenter som på ulike vis selger sine intellektuelle tjenester til selskapene og norske aksjemeglere som har det som sitt levebrød å snakke opp norske oljeaksjer." (Den skjulte dagsorden side 52.) Dette er en nøktern og god observasjon, et glimt av borgerskapet organisert som klasse, ideologisk og materielt, for å sikre sine strategiske interesser.

Å totalt endre retning for et slikt kjerneområde som olje- og gassvirksomheta vil være omtrent umulig uten å fjerne disse aktørene fra maktposisjonene sine. Men oppgaven må stilles. Uten en visjon – så konkret som mulig – om at ting kan gjøres helt annerledes vil vi aldri komme ut over det å slåss med ryggen mot veggen.

Et lærestykke

Men er det realistisk å få til en slik snuoperasjon? Ikke uten mennesker som vil at naturressurser og arbeidskraft og teknologisk innsikt og kapital skal brukes til å dekke vanlige folks behov, hjemme og ute – og ikke til profitt for de få og blind akkumulasjon av mer kapital. Og ikke uten at disse blir mange nok, godt nok organiserte og har nok allierte og stor nok støtte blant folk ellers til å ta over statsmakta og omdanne statsapparatet slik at det jobber for denne alternative strategien.

Ei "rød-grønn" regjering av den typen vi har i dag, har som vi vet ingen slike ambisjoner. Fagforeningene i olje-, gass- og energisektoren har derimot fått utarbeida og diskuterer nå en rapport som åpner for slike perspektiver. De vil ha fjerna formålsparagrafen Stoltenberg fikk formulert da staten satte Statoil på børs. Der heter det at Statoil skal "konsentrere seg om saker som knytter seg til avkastning på kapital og utbytte med vekt på langsiktig utvikling av lønnsom virksomhet og verdiskapning for aksjonærene".

Fagforeningene foreslår i stedet at staten skal bruke eiermakta si til å instruere Statoil om å "ta et samfunnsmessig ansvar i sin drift". Og at staten for å sikre full kontroll bruker en slump fra oljefondet til å kjøpe hjem igjen aksjene som er solgt til utenlandske storbanker og lignende aktører.

Disse fagforeningene vet de må sette seg inn i den globale helheta norsk oljepolitikk er en del av om de skal begripe hva som foregår med arbeidsplassen deres. Og de vet at de må forankre den daglige aktiviteten sin i en alternativ visjon og en egen strategi om de skal bli noe mer enn brikker i andres spill.

Å skape en bevegelse for sosialisme

Dette er noe å lære av, for alle oss andre som vil være realister: vi som har innsett at en annen verden ikke bare er mulig – men også nødvendig. Gjennom å få i gang prosesser av denne typen kan det på sikt skapes et grunnlag for å utvikle en sosialistisk massebevegelse. Den nokså spredte, men kontinuerlige motstanden mot utslagene av kapitalismen i dag kan ikke bare utvikles videre i bredde og styrke og samordnes bedre, den kan gjennom arbeid av den typen disse fagforeningene i olje- og energisektoren har satt i gang også bli åpen for å begynne og diskutere de avgjørende spørsmålene: hva må til for at statsmakta, statseide selskaper og hele den offentlige forvaltningen virkelig skal bli redskap for folk, og ikke for eliten og profitten? Hvorfor er det nødvendig, og hvordan er det mulig å avskaffe hele kapitalismen? Hva slags samfunn, hva slags sosialisme kan vi skape som alternativ? Og hvorfor kan ei "rød-grønn"-regjering av den typen som styrer Norge i dag, aldri bli ei virkelig drivkraft i den store kampen som må føres?

---

SAFE-rapport

Den skjulte dagsorden, rammer for en alternativ oljepolitikk. En rapport skrevet av Helge Ryggvik, UiO og Ole Andreas Engen, UiS. Pdf-versjon kan lastes ned her. Terje Nustad, Tor Stian Holte, Rolf Bersås, Mette Møllerop, Christian Ringdal, Torstein Dahle og Rune Skarstein har vært med på å utarbeide rapporten.

Et lite apropos – noen klipp fra Vardøger nr 26, Festskrift til Rune Skarstein:

"- Kapitalismekritikken er heilt avgjerande for organisering av motstand mot han – på dette punktet er vi fortsatt leninistar, slår Rune Skarstein fast." (side 39)

"- Leiande SV-arar veit ikkje kva kapitalisme er, derfor kan dei heller ikkje seie noko om kva sosialisme er, hevdar Ebbing." (side 40)

 

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem av RV og AKP, bystyrepolitiker for RV. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot. Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er bystyremedlem for RV i Trondheim og medlem av AKP

---

Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.

Ingenting har kommet gratis. Vi har jobbet hardt for å få bort Bondeviks høyreregjering og vi har jobbet like hardt for å sikre skriftlige løfter fra samarbeidspartiene. Det som gjorde dette politisk mulig, var at Stoltenberg og Jaglands mislyktes totalt med sin rene høyrepolitikk sist DNA hadde regjering. Da foretrakk velgerne den ekte utgaven, og sosialdemokratiet sto i fare for å bare bli et parti blant mange andre. Fagbevegelsen kjente sin besøkelsestid, tusener av tillitsvalgte og titusener av fagorganiserte har vært i aksjon for å bevare arbeidsmiljøloven, forsvar av norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge og kamp mot pensjonsreformen. Det bygde seg opp et voldsomt press for et skifte og en grunnleggende ny politikk. Og dette presset er slett ikke dødt med valgseieren, denne bevegelsen lar seg ikke by noe smått. 475 deltakere på årets Trondheimskonferanse var klare. Nå skal løftene innfris. Dette er sjølsagt en drømmesituasjon for fagbevegelsen og en drømmesituasjon for RV, som nå står alene til venstre for regjeringa og er helt på linje med bevegelsen.

Går det an å forskusle dette? Ja, dersom regjeringa skuffer på de viktigste sakene, så vil vi få en blanding av resignasjon og sinne som søker alternativ. I dag er FrP det store logiske alternativ for frustrerte, gjerne opprørske, sjeler. En slik utvikling vil så igjen øke presset på regjeringa fra høyre og vi får en selvgående høyreutvikling.

Det er sjølsagt et paradoks at en stor folkelig bevegelse som ønsker en samfunnsforandring i radikal retning, kan gi et styrket FrP. Men det er egentlig logisk, når AP og SP blir diskreditert og RV både er for svakt og heller ikke har sitt fokus på de saker som frustrerer folk flest.

Nå mener jeg at det er fullt mulig å unngå en slik situasjon. Det viktigste målet er å sørge for at regjeringa ikke skuffer dramatisk. Jeg ser bare en kraft som kan sørge for det, fagbevegelsen i samarbeid med den alliansen som skapte stortingsvalget. For øyeblikket går dette bra. Ledelsen i LO og også andre hovedorganisasjoner er klare på at nå skal løftene innfris. Det er ingen ting som tyder på at de vil frede den nye regjeringen. Og stemninga på grunnplanet er helt klar. Jeg opplevde den blant 475 tillitsvalgte på årets Trondheimskonferanse. Nå må regjeringen levere.

Så har vi SV

Jeg er ikke forbauset over at SV blir presset på plass i den nye regjering. Men selv jeg ble forbauset over med hvilken råhet det skjedde, da Gahr Støre og Stoltenberg ydmyket Kristin Halvorsen og gikk så langt som til å støtte Israels mur gjennom sin formulering om Israels rett til forsvarbare grenser. Men SVs løsning på sitt dilemma, at Halvorsen og Djupedal fra nå av ikke uttaler seg som leder og nestleder i SV, men som finansminister og utdanningsminister og SVs venstrefløy så skal fronte de kontroversielle saker gjennom partiapparatet, er en katastrofe. Det vil aldri bli forstått blant folk flest, SV vil bli sett på som APs puddel uansett hvor tøff Lysbakken er som nestleder. At Kristin Halvorsen helt åpenbart trives i rollen, nå som moderasjonsminister foran lønnsoppgjøret, gjør det ikke bedre. Lar ledelsen i SV seg disiplinere, da er løpet kjørt. Jeg tror dette i lengda også vil disiplinere stortingsgruppa og gi mindre, ikke større, handlingsrom for venstreopposisjonen, uansett formelle posisjoner.

Like alvorlig er det at den interne kampen i regjeringa, den som virkelig betyr noe i virkeligheten og i opinionen, nå bare går på miljø. Jeg støtter SVs holdning fullt ut, det er galskap å sette på spill verdens viktigste oppvekstområde for yngel. Jeg mener slett ikke det er noen dårlig sak å sette på spissen. Men ikke alene. Jeg mener det er kampen om eiermakt og arbeidslinja som nå er de to store sakene der opinionen er på vår side og ministrene Odd Eriksen og Bjarne Håkon Hanssen får ture fram. Det er rett og slett merkelig å oppleve at det er APs stortingsrepresentant Rolf Terje Klungerland som tar oppgjøret med Hydro fordi de har gitt opp Norge som framtidig satsningsområde, at statssekretæren fra AP som leder Nordland Arbeiderparti kan si rett ut hva han mener, mens Djupedal og Halvorsen lojalt holder kritikken innenfor regjeringa. Det holder ikke og vil slett ikke holde når angrep på AFP, uførepensjon og trygderettigheter kommer for å få folk til å jobbe lengre. Det vil heller ikke holde når EU setter hardt mot hardt på hjemfallsordning, ervervslov, kraftavtaler for ikke å snakke om når tiltak mot sosial dumping kolliderer med EUs tjenestedirektiv. Da er det umulig å ikke ha større armslag enn SV har i sin nåværende tvangstrøye.

Hva så med RV?

Dette merkelige lille partiet som igjen var så nære stortingsmandat. Som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen. Jeg mener den politiske situasjonen nå er en gave til et revolusjonært parti som vil bety noe. RV er det eneste partiet til venstre for regjeringa. Det er svært mange, langt inn i både SV, og i fagbevegelsen som mener det er nødvendig med et partipolitisk alternativ til venstre. Mange frykter at det bare er FrPs kritikk fra høyre som høres. Jeg mener det haster med å samle AKP og RV i et parti med større slagkraft. Jeg tror det nå er mulig å få med nye og at enda flere vil se på partiet som litt sitt.

I dag er RV antikrigspartiet. Det er det eneste partiet som er helt klare mot Norges deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan. I forrige periode var RV kjent som sykehuspartiet. Over alt der lokalsykehus var truet, var RVere i front. Noen av oss markerte også partiet som pensjonspartiet. Hvilke saker kommer til å prege den perioden vi nå går inn i? Krigsdeltakelse, arbeidslinja med angrep på AFP og uføretrygd, statlig eierskap med nedleggelse av arbeidsplasser og snikprivatisering fra offentlig eide bedrifter, ny ervervslov, kraftavtaler og hjemfallsrett i strid med EU, økende sosial dumping med EU som våpen, en kommuneøkonomi som ikke henger med, likestilling med kampen for lik lønn for likeverdig arbeid, heltid en rettighet og likestilling skift/turnus.

Ingenting av dette er nytt for RV, alle disse sakene jobber RVere med og vet mer om enn de fleste. Men det handler om å erobre sakene, gjøre dem til våre, kunne dem ut og inn, fronte dem, popularisere, gjøre til allemannseie, gjøre RV uunnværlig. Da mener jeg vi trenger å konsentrere oss, velge. Slike valg har aldri vært RVs sterke side. Mitt valg er kampen mot arbeidslinja med AFP og uførepensjon som de store saker, og kravet om at statens eiermakt brukes med Opplysningen 1881, Høyanger og Årdal som flaggsakene. Jeg velger disse sakene fordi de er avgjørende for folks hverdag, folk er opptatt av dem, en samlet fagbevegelse slåss for dem. Det er saker makta ikke har tenkt å gi seg på, koste hva det koste vil og det er prinsipielle saker, som sier noe om grunnleggende samfunnssyn. Det er også saker der FrP vil stå sammen med AP i virkelighetens verden. Og selv om makta har bestemt seg, så er det ikke sikkert de vinner. Det er motstandens styrke som avgjør hvilke konsesjoner de tvinges til å gi og om konsesjoner/topplanskompromiss slik vi opplevde i pensjonsreformen i det hele tatt blir godtatt. Neste år er det faktisk kommunevalg.

Det ligger en voldsom sprengkraft i Union, Høyanger, Årdal og Opplysningen 1881. Det er helt uforståelig for vanlige folk, inklusive storparten i DNA, hvorfor private eiere kan bruke sin eiermakt for å sikre sine interesser, mens det er umulig for staten å gripe inn for å sikre de samfunnsmessige interesser. Hva skal en da med statlig eierskap, hva mener en da med en aktiv industripolitikk, ja hva hjelper det om Odd Eriksen har fylt opp Ansgar Gabrielsens slunkne verktøykasse, dersom kassa aldri skal åpnes og verktøyet ikke skal tas i bruk? Det kryr på med saker akkurat nå og flere vil komme, Aust-Agder energi har fått lov av NVE å sette bort alt vedlikehold av strømnettet. Telenor vil gjøre det samme med baneservice som tar seg av telenettet. Posten vil legge ned postkontor over hele landet. Hva mener egentlig den rød-grønne regjeringa med konsesjonsvilkåra de store statlige nettbedriftene er underlagt? Betyr ansvar for det livsviktige strømnettet at det holder å sette det ut på anbud? Da skal vi få mange normale snøfall som plutselig blir så unormale at nettet bryter sammen. Årdal og Høyanger handler ikke om å få utsatt nedlegging av søderberg-elektroder et par år, det handler ikke om å få tid til å få inn en dørfabrikk til, det handler om at Norges største industribedrift Hydro sier farvel til Norge, her vil de ikke investere, her skal de høste det de har sådd, så får jordene gro igjen.

Like voldsom er sprengkraften i den joviale minister Hanssens arbeidslinje. Det er denne som ligger bak at regjeringen ikke vil gjeninnføre tre års arbeidsledighetstrygd og holder på at arbeidsgiver skal betale de første 10 dager ved permitteringer. Den ligger bak den største forvaltningsreformen (NAV) vi har opplevd, der arbeidsformidling, trygdekontor og sosialkontor skal slås sammen. Den ligger bak pensjonsreformen, og den ligger bak når regjeringen nå legger opp til historiens største løftebrudd ved å angripe avtalefestet pensjon, og når uførepensjonsutvalget legger fram sin innstilling 1. november i år.

Er det egentlig mulig?

Men er det egentlig mulig å få en prinsipiell annen utvikling i Norge enn ellers? Det er et faktum at i alle vestlige land har den stadige utviklinga mot bedre levestandard, lavere arbeidstid og bedre sosiale ordninger stanset opp. Reallønna har stått stille, arbeidstida er økt, arbeidslivet blir mer brutalt og mer fleksibelt. Både pensjon og pensjonsalder er ikke bare under angrep, de er forverret. Fagbevegelsen er på defensiven. I Tyskland er organisasjonsgraden halvert på få år.

Er det altså tenkelig at den norske kapitalismen kan overleve i konkurransen med en annen politikk? Og er det tenkelig at dette skal skje under en regjering ledet av sosialøkonom Stoltenberg, leder av et parti som har privatisert og solgt mer enn noen norsk høyreleder har vært i nærheten av? Ei regjering som faktisk allerede har skrevet under på at det forferdelige pensjonsforliket skal ligge til grunn?

Det er ikke godt å si. Det er et faktum at norsk økonomi er spesiell, både fordi vi har oljeinntektene og fordi vi har en råvaredrevet økonomi, i tillegg har altså staten hånd over utrolige 37 prosent av den norske børs. Norge har 10 prosent mer av befolkningen i arbeid enn EUs gjennomsnitt, og vi har greidd å bevare et landbruk som ikke er basert på eksport. Vi står utenfor EU, kan styre renten dersom vi vil, og si nei til å bli en del av EUs felles arbeidsmarked og å gi fra oss råderetten over vannkrafta. Dersom vi vil.

Slik sett har nok Norge en større mulighet til å føre en sjølstendig politikk enn de aller fleste andre land. Men viljen må jo også være til stede. Og Jens Stoltenberg er ikke akkurat noen Hugo Chavez. Men det er et faktum at regjeringen for øyeblikket har lovt mer enn noen annen vestlig regjering, og har en sterkere og mer pågående støtte fra venstre enn i noe annet vestlig land.

Det er i dette politiske landskapet jeg fortsatt mener at det som kan synes umulig plutselig kan bli mulig. Marxismens sjel er den konkrete analyse av den konkrete virkelighet. Jeg håper vi både i fagbevegelsen, på venstresida og i RV spesielt kan konsentrere oss om denne analysen og at vi tør å gripe de mulighetene som byr seg, som med nødvendighet vil by seg.

Soria Moria-erklæringen: Vår tariffavtale med regjeringa

Regjeringserklæringen fra Soria Moria er den mest radikale regjeringsplattform i noe vestlig land de siste 20 år. Under har jeg listet opp de viktigste løftene som er gitt av de tre regjeringspartiene. I tillegg har vi løfter gitt til LO, løfter gitt til Attac, til Utdanningsforbundet, til lokale LO-avdelinger. Selvsagt har de sikret seg på utenrikspolitikk og miljø og ikke minst pensjon. Men sjøl i det råtne pensjonsforliket har de altså garantert for bevaring av avtalefestet pensjon og den offentlige bruttopensjonen. Jeg kaller dette vår tariffavtale med regjeringa, vi kan vel neppe få dem dømt i Arbeidsretten, men den dommen de får på grunnplanet dersom de sviker, er nok minst like sviende for parti som er avhengig av gjenvalg.

• Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.
• Regjeringen vil stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen, om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge.
• Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.
• Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap.
• Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.
• Innføre en ny og forsterket ervervslov innenfor EØS-avtalens ramme.
• At man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning.
• Jevne ut forskjellen i beskatningen av henholdsvis arbeids- og kapitalinntekter, blant annet ved å innføre skatt på aksjeutbytte.
• Øke fradraget for fagforeningskontingent til det dobbelte av dagens nivå.
• Gjeninnføre grunnavgiften på engangsemballasje.
• At fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. Regioner og kommuner, sammen med aktive fiskere, skal kunne eie fartøy med kvoterettigheter innenfor dagens deltakerlov. Leveringsvilkårene må håndheves strengt slik at konsesjoner ved grove brudd blir inndratt.
• Utrede og etablere et eget industrikraftmarked. Et slikt marked skal gjennom objektive kriterier sikre lik konkurranse som den kraft som legges ut i markedet gjennom auksjon. Ordningen skal stille krav til energieffektivisering og energigjenvinning når det inngås langsiktige kraftkontrakter.
• Sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
• At våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
• Opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
• At Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
• Skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektivtransport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå i dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger.
• Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.
• Ikke sette flere persontrafikkstrekninger innen jernbane ut på anbud.
• Stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drifts- og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
• Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
• Opprettholde enhetsportoen.
• Sikre at Posten Norge AS blir i 100 prosent statlig eie.
• For 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
• Gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
• Forbedre dagpengeordningen og rette opp kutt. Det skal innføres en tiltaksgaranti for langtidsledige som har vært ledige i to år slik at alle sikres rett til arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.
• Reversere vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser.
• Sikre stillingsvernet og beholde retten til å stå i stilling under ankebehandling av en tvistesak.
• Gjeninnføre reglene for overtid som de var før 2003.
• Reversere endringer i tjenestemannsloven vedtatt våren 2005, herunder gjeninnføre ventelønnsordningen.
• Opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
• Styrke vernet av ansatte som sier ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
• Bidra til å likestille skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser.
• Opprette en likelønnskommisjon.
• Bidra til forsøk med sekstimersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Gjennomgå regelverk ved opphør av bedrifter herunder ansattes rettigheter.
• Stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser.
• Innføre en ordning med godkjenning og kontroll av firma som driver arbeidsutleie.
• Sikre tillitsvalgte innsyn i lønns- og arbeidsvilkårene underentreprenører tilbyr sine arbeidstakere.
• Sikre Arbeidstilsynet ressurser til å intensivere sin innsats på området.
• Økning av sosialhjelpssatsene.
• At sykehusreformen skal evalueres, også når det gjelder åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter.
• Lovverket må legge til rette for tjenestepensjonsordninger med lavest mulig administrasjonsomkostninger. Regjeringen vil legge til rette for ikke-kommersielle tjenestepensjonsordninger, med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter.
• Arbeide for likeverdige lønns- og arbeidsforhold for ansatte i private og kommunale barnehager.
• Gjennomgå regelverk og støtteordninger for private skoler for å stramme inn utbredelsen av private skoler som ikke utgjør et religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlige skolen.
• Gå imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som utdanning, helse og omsorg.
• Arbeide for at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester.
• Opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
• Økning av sosialhjelpssatsene.
• Heving av barnetilleggene i sosial- og trygdeytelsene.
• Bedring av bostøtten, spesielt for barnefamilier.
• Sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eieboliger, jfr. føringene fra de tre partier i boligmeldingen. gi all ungdom en reell mulighet til å bli vurdert for startlån, slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen bolig.
• Styrke bostøtten for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk vanskeligstilte.
• Avvikle bruk av hospits og gi bostedsløse tilbud om varig bolig.
• Utvikle låneordning med rente- og avdragsutsettelse til kommunene slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk, og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
• Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre universell utforming i eksisterende boliger.
• Husbankens låneordninger skal brukes aktivt for å fremme nybygging.
• Gjennomgå husleielovene for å sikre at de boligpolitiske målsetningene ivaretas.
• At omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehus skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene.
• At sykehusene må sikres tilstrekkelige økonomiske rammer til å sikre nødvendig fornyelse av bygninger og utstyr og motvirke en utvikling med økende etterslep på vedlikehold.
• At basistilskuddene til sykehusene må økes, og andelen av Innsatsstyrt finansiering (ISF) reduseres.
• Sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det.
• Redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå.
• I forhold til nivået i 2004 skal antall årsverk i pleie- og omsorgstjenesten økes med 10.000 innen utgangen av 2009.
• Utvide foreldrepermisjonen med 5 uker, hvor alle de nye ukene forbeholdes far.
• At det skal ansettes flere lærere i skolen for å gi elevene bedre oppfølging. Kontaktlærere skal ikke ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen.
• Videreføre og forsterke utlånsordningen for oppussing av skolebygg.
• Arbeide for finansieringsordning for etter- og videreutdanning, med finansiering både fra arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.
• Sikre en studiefinansiering som gjør det mulig å studere på heltid

Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring. Regjeringen har lovt forandring, skriftlig og muntlig, så det holder. Verken fagbevegelsen eller andre har tenkt å legge inn årene og stole på at de nå ordner opp uten vår innblanding.

 

Er sekstimarsdagsforsøk ei avsporing eller ein viktig del av strategien for innføring av sekstimars normalarbeidsdag? Kanskje er ikkje svaret berre anten – eller?

Forfattarane er medlemer av AKP

---

For 6-timarsdagen er eit nettverk av personar og organisasjonar som er for seks timars normalarbeidsdag. Gruppa oppsto på 80-tallet under navnet Samordningsgruppa for 6-timersdagen og dei som var med, var fagforeininger, kvinneorganisasjonar og politiske parti som hadde sekstimersdagen på programmet. Aktive deltakarar i nettverket i dag er: Fagforbundet – Akershus, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Kvinnefronten, Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren, Utdanningsforbundet. For 6-timersdagen gav nyleg ut Benjamin Hunnicutt Klines bok 6-timersdagen på Kellogg's på norsk. Boka kostar 120 kroner + porto og kan tingast frå boka@6-timersdag.no. For 6-timersdagen si nettadresse er www.6-timersdag.net.

 

Kva kan det komma av at det så lett blir strid om resultata av forsøk med sekstimarsdag?

Forsøk med sekstimarsdag i ein bydel i Oslo i 1995-1997 vart offisielt oppsummert som "mislykka". Men slik oppsummerte ei av deltakarane sine erfaringar:

"Aldri hadde jeg trodd en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført 6-timersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

(Fra en kortrapport fra fagforeningens representanter i den rådgivende gruppa for forsøket.)

Direktør for arbeidslivspolitikk i NHO, Steinar Holden, ser annleis på arbeidstidsforkortinga:

"Vi har ikke sett dokumentert verken at pensjonsalderen øker eller at sykefraværet går ned. Det er heller ikke belagt at flere vil få jobb som følge av generelt kortere arbeidstid."

(Fra Aftenbladet.no 28.1.2006: "Her virker sekstimersdagen".)

Om lag 80 år etter at kravet om seks timars arbeidsdag først vart reist av gruvearbeidarane i Sulitjelma er det, trass i skepsisen frå NHO, teikn som tyder på at vi kan vera komne iallfall nokre steg nærare ei gjennomføring av sekstimarsdagen.

Berre forsøk?

Ein vesentleg skilnad i forhold til tidlegare er at vi no for aller første gong har ei regjering som har sagt på forpliktande vis at dei vil gjennomføra forsøk med sekstimarsdag. Rett nok har både SV og dei andre regjeringspartia det travelt med å forsikra at dei ikkje skal innføra sekstimarsdagen på alvor. Men det viktige er at forsøk skal gjennomførast. I Soria Moria-erklæringa står det at det skal gjennomførast forsøk med sekstimarsdag. Statssekretær Wenche Lyngholm seier til Klassekampen 3. mars at det også er rom for andre typar arbeidstidsforkortingar innafor ei ramme på 30 timar i veka. I år er det sett av 10 millionar kroner på statsbudsjettet som skal brukast til å førebu forsøka. Kunnskap skal kjøpast frå fleire forskingsinstitusjonar, mellom andre Frisch-senteret, Fafo og Statistisk sentralbyrå. Men dei som hadde trudd at "alle" kan delta i forsøka, kan bli alvorleg skuffa. Regjeringa sine forsøk skal berre gjelda statleg sektor.

Relativt nytt – frå LO-kongressen i 2005 – er det også at LO går inn for forsøk med sekstimarsdag. Det styrkjer ikkje akkurat kvinneperspektivet når LO-leiar Gerd-Liv Valla har det travelt med å forvissa alle om at ho for sin del heller vil ha fri måndag, men LO-leiaren har offensivt forsvart sekstimarsdagen mot latterleggjering i offentleg debatt. Ho lover heller ikkje å gå inn for ein rask reduksjon av arbeidstida, det skal iallfall ikkje skje i denne stortingsperioden. "Men vi må ha et åpent sinn, og prøve ut sekstimersdagen i enkelte bedrifter for å se hvordan det fungerer," sa Valla ifølgje Stavanger Aftenblad 31.8.2005. LO hjelper til med å få laga avtalar og vil med hjelp av Fafo stå for evaluering av forsøk i både privat og offentleg sektor. Men sia LO ikkje rår over pengar til sjølve gjennomføringa av forsøka, er alt avhengig av at dei som ønskjer å vera med på forsøk, både er einige med arbeidsgivaren, og har finansieringa i orden.

Dei forsøka som blir sett i gang i LO-regi, startar etterkvart som dei er klare, og skal avsluttast innan hausten 2008. Evalueringa skal vera klar til LO-kongressen i 2009. Innafor LO har Fellesforbundet markert uro for den konkurranseutsette industrien, her må det ikkje gjerast endringar som aukar prisen på arbeidskrafta.

"Derfor må enhver forkortelse av arbeidstiden skje ved økt produktivitet og ny teknologi, noe som ikke kommer ved et trylleslag," uttalte nestleiar Arve Bakke i Fellesforbundet i samband med at LO-sekretariatet i januar hadde besøk frå Toyota i Göteborg, der dei i fleire år har gjort gode erfaringar med sekstimarsdag og toskift.

Krig mot sekstimarsdagen?

Vi er ikkje bortskjemde med støtte frå store og mektige parti og organisasjonar i sekstimarsdagskampen. Dermed er det kanskje nokre varselklokker som ringjer med ein gong, når både regjeringa og LO har forplikta seg til å gjennomføra forsøk. Har vi verkeleg komme iallfall eit lite steg nærare sekstimarsdagen, eller er det berre forsøk som blir sett i verk for å "roa ned" dei ivrigaste forkjemparane for sekstimarsdagen?

Før vi trekkjer nokon konklusjon, er det grunn til å merka seg reaksjonane frå NHO. Dei kan tyda på NHO er i gang med å bu seg til "den store krigen mot sekstimarsdagen". Dei har rusta seg med enkel argumentasjon som alt er prøvd ut i tv-debattar – sekstimarsdagen blir altfor dyr, den trugar både konkurranseutsett industri og velferdssamfunnet, og den "verkar ikkje". "Alle forsøk med sekstimarsdag er mislykka." Dersom det framleis stemmer at det er ein god ting å få åtak frå fienden, kan NHO-reaksjonane vera eit teikn på at noko held på å skje.

Kanskje har også NHO skjønt at dersom det blir litt fart i forsøksverksemda, vil mange kunna gjera positive erfaringar, og oppleva at sekstimarsdagen faktisk gir ein betre kvardag? Sånt kan det vera mykje kraft i, og det kan spreia seg fort.

Kampen om tida Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal vera slik at det er mogeleg å stå i full stilling? Er det ikkje rimeleg at jobben skal gi den einskilde arbeidstakaren økonomisk sjølvstende? Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal vera slik at det er mogeleg å kombinera arbeid og det å ha barn? Er det ikkje også rimeleg at arbeidstida skal tillata arbeidstakaren å delta i samfunnet utafor jobben? Er det ikkje rimeleg at arbeidstida skal være slik at det er mogeleg å stå i full jobb fram til pensjonsalder?

Kvinneperspektiv og mannserfaringar

For oss som har vore vane med å argumentera for sekstimarsdagen ut frå eit kvinneperspektiv, kan det vera litt forvirrande å sjå at dei som til no har komme i gang med å prøva sekstimarsdagen, er verksemder med så godt som berre mannfolk. Risikerer vi at kvinneperspektivet blir heilt borte i argumentasjonen for og oppsummeringane av erfaringane med sekstimarsdagen?

På den andre sia, det gjer at mannfolk får høve til å gjera positive erfaringar. Stort sett har skepsisen til sekstimarsdagen vore større blant menn enn blant kvinner. Det at stadig fleire mannfolk no kan rapportera om kor fint det er med kortare arbeidstid, slik at dei rekk å vera meir i lag med ungane sine, levera og/eller henta i barnehage, er gull verd for den debatten som må komma. Alt taler for at skeptiske menn høyrer meir på menn med gode erfaringar enn på propaganderande kvinner.

Ubekvem sekstimarsdag

Men det er nok av utfordringar som ventar. Dei som til no har sett i gang forsøk, kombinerer det med overgang frå dagarbeid til toskift. Dermed flyttar dei grensene for normalarbeidsdagen. Ubekvemstillegg for arbeidstid før 07 og etter 17 var ikkje tema i forhandlingane om forsøk med sekstimarsdagen på Nardo bil AS i Trondheim, og heller ikkje på Skifer og naturstein (Minera Norge) på Oppdal. Haldninga hos dei som har vore med i slike forhandlingar, ser ut til å vera noko sånt som at "med den auken i timelønna vi får med sekstimarsdag, kan vi ikkje krevja meir".

I den vidare diskusjonen er det viktig å vera klar over at ubekvemstillegg spelar ei heilt anna rolle for dei som arbeider skift og turnus enn for dei som i hovudsak arbeider dagtid.

For ein sjukepleiar med full ansiennitet som arbeider turnus, utgjer helge- og ubekvemstilleg mellom 60.000 og 70.000 kroner i året av ei årslønn på om lag 370.000. Det er derfor å håpa at dei som inngår avtalar om sekstimarsdagsforsøk, også tar med i vurderinga at ubekvemstillegg eller ikkje, også er eit prinsippspørsmål, og at dersom desse tillegga blir "gløymt" av mange, kan det bli starten på ei generell undergraving av ordningar som er særleg viktige i lågtlønte kvinnerike yrke med skift- og turnusarbeid.

Frå Fellesforbundet sentralt har det vore argumentert med at sekstimarsdag og toskift svekkjer normalarbeidsdagen. I staden for å la dette bli eit argument mot sekstimarsdag, bør det brukast til å forsvara ein sekstimarsdag der ein ikkje gir bort avtalefesta tillegg for arbeid på ubekvemme tider, anten det er kveld, natt eller helg. – Ein framifrå sjanse for Fellesforbundet til å bruka forhandlingsstyrken sin i solidaritet med dei lågtlønte kvinneyrka.

Forsvaret for prinsippet om normalarbeidsdagen blir sentralt både i forsøksperiodar, og i heile diskusjonen om vidare gjennomføring, ikkje minst fordi LO-leiaren argumenterer slik ho gjer om retten til å velja når og korleis ein individuelt skal ta ut ei arbeidstidsforkorting.

Forsøk er ikkje nok

Det som til no er sett i gang av forsøk, og debatten omkring forsøka, illustrerer tydeleg korleis forsøk kan vera ein del av strategien for å innføra sekstimarsdagen, men at det ikkje på nokon måte kan vera nok å berre satsa på forsøk.

For dei produksjonsverksemdene i privat sektor som har innført sekstimarsdag med toskift, har det viktigaste argumentet vore at det lønner seg. Dess meir kapital som er investert i produksjonslokale og -utstyr, dess viktigare blir det å kunna gjera seg nytte av desse investeringane størst mogleg del av døgnet. Med gode avtalar som ikkje fører til eit urimeleg effektiviseringspress, kan sekstimarsdag og toskift gi forbetringar både for arbeidstakar og arbeidsgivar.

Men for alle dei som arbeider i dei arbeidskraftkrevjande yrka innan helse, omsorg, undervising og serviceyrke, vil ikkje ein slik argumentasjon fungera. Korkje sjukepleiaren eller postfunksjonæren kan "produsera" så mykje meir i timen om arbeidsdagen blir kortare. Her er det heilt andre argument som talar for kortare arbeidsdag.

Men både dei og andre i yrke der det trengst fleire tilsette for å gjennomføra kortare arbeidstid, vil kunna få eit betre liv om arbeidsdagen blir kortare. Dei som arbeider deltid, vil lettare kunna få full jobb, og det kan bli jobb til fleire.

Allsidig argumentasjon

Her trengst derfor ein allsidig argumentasjon både frå fagrørsla og frå dei partia som stiller seg bak forsøka med sekstimarsdagen. Økonomisk vinning på den einskilde arbeidsplassen må ikkje få bli det avgjerande argumentet, og det blir viktig å sjå arbeidstidsforkortinga i ein samfunnsmessig samanheng – slik det har vore gjort med alle tidlegare arbeidstidsforkortingar.

Generelt har arbeidstidsforkortingar vore med på å oppmuntra til effektiviseringstiltak, både med innføring av ny teknologi, og ved ei viss innstramming på formelle og uformelle pausar. Men det har ikkje tidlegare vore stilte krav om at arbeidstidsforkortinga skulle "lønna seg" for den einskilde arbeidsgivaren.

Blir det for stor vekt på korleis sekstimarsdagen verkar på den einskilde arbeidsplassen, kan det forsterka oppfatninga av at ei slik reform ikkje let seg gjennomføra. Det er noko anna å få rekneskapen til å gå opp med full lønn for seks timar dersom alle andre framleis har 7,5 timarsdag, enn kva det vil vera når sekstimarsdagen blir det normale for alle.

Både LO og regjeringa har vore opptekne av at sekstimarsdagen skal føra til redusert sjukefråvær. Kortvarige og avgrensa forsøk kan gjera det svært vanskeleg å måla slike effektar, og i den grad kortare arbeidsdag gjer det lettare for folk med helseproblem å vera i jobb, kan verknaden på sjukefråværet bli motsett.

Samfunnsmessige verknader av sekstimarsdagen, til dømes når det gjeld likestilling, vil vera vanskeleg å måla fullt ut så lenge det berre dreier seg om tidsavgrensa forsøk.

Fram for gode idear!

Alt i alt: Situasjonen er gunstig, men det er ingen grunn til å tru at kampen er vunnen. Forsøk som blir sett i gang, tener til å få opp diskusjonen om alle sider ved gjennomføringa, mange fleire tenkjer på og snakkar om sekstimarsdagen.

Der det kan vera aktuelt å setja i gang forsøk, vil det ha mykje å seia kva som blir premissa for forsøk. Kva som skal vera kriterium for vellykka forsøk, kan få mykje å seia både for haldningane hos dei som er med på forsøka, og for korleis det vidare arbeidet for sekstimarsdagen skal arta seg. (Sjå "Hugseliste for evaluering av forsøk"!)

Hugseliste for evaluering av forsøk med sekstimarsdagen Før forsøk blir sett i gang, er det viktig at arbeidsgivar og tilsette/fagforeining blir einig om kva som skal vektleggjast i evalueringa. Her er nokre spørsmål som bør vera med: Korleis verkar ordninga inn på trivsel på arbeidsplassen? Verknader på fritid og privatliv? Kor mange har gått over frå deltid til heiltid? Kor mange fleire har fått jobb? Har det blitt lettare for folk med helseplager å vera i arbeid? Korleis skal samfunnsøkonomiske vinningar evaluerast? Kva seier dei som bruker tenestene (særleg viktig i helse- og omsorgsyrke)? Ligg unna desse spørsmåla: Har sjukefråværet gått ned? Har effektiviteten auka? Ver varsam med spørsmål om økonomisk vinning, det må sjåast i samanheng med svar på dei andre spørsmåla.

Det at fleire gjer erfaringar med at sekstimarsdagen gir ein betre kvardag, vil vera den beste reklamen for å gå vidare. Og dei som sjølve har gjort gode erfaringar med sekstimarsdag, kan bli vanskelege å ha med å gjera for NHO dersom arbeidsgivarane gjer alvor av å starta "krigen mot sekstimarsdagen".

Vi oppmodar både fagrørsle og kvinnerørsle til å nytta det rommet som er skapt til å organisera diskusjonar om korleis arbeidslivet – og dermed også resten av livet – kan bli annleis med seks timars normalarbeidsdag for alle.

---

Eit supertips til den raudgrønne regjeringa:

Arbeidstid per veke frå 35,5 timer til 33,5 timer til 30 timer!

I Soria Moria-erklæringa står at regjeringa vil:

• Bidra til å likestille skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i samarbeid med partene i arbeidslivet.
• Følge opp retten for deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelser.
• Bidra til forsøk med 6-timersdag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Vi har eit framlegg til å hjelpa dei med alle tre punkta! Både store og små arbeidstidsforkortingar krev omlegging av arbeidsrutiner, omstilling av verksemda og fleire tilsette. Når dei tilsette jobbar skift eller turnus, krevst eit stort arbeid med å nyskriva turnusplanar, omorganisera arbeidet og forhandla fram ordningar for kompensasjon for dei ubekvemme vaktene. Kvifor gjera dette store arbeidet i to omgangar? Ta begge reformene i eitt jafs! Innfør 6 timars normalarbeidsdag og 30 timars veke for både skift og turnusarbeidarar!

Regjeringa vil oppnå flere ting med ei slik stor reform:

• Likestilling mellom store grupper kvinner og menn.
• Fleire kvinner i helseyrka kan arbeida i fulle stillingar.
• Lønnsgapet mellom kvinner og menn vil bli mindre.
• Skiftarbeidarane vil også få ei arbeidstidsforkorting, ikkje berre turnusarbeidarane, og det vil auka oppslutninga om arbeidstidsforkortinga.
• Fleire, både kvinner og menn, vil få krefter til å arbeida heilt fram til pensjonsalder.
• Regjeringa vil dramatisk auka sjansane til å bli attvald!

 

Stortingsvalget viste at våre verdier om rettferdighet, likhet og frihet er moderne og aktuelle verdier også i 2005. Men vi har også sett at oppslutningen om disse verdiene er avhengig av vår innsats. Velgerne stiller krav om resultater, om gode tjenester. Vår overordnede oppgave fremover blir å forvalte seierens innhold. Det er krevende i en utålmodig tid, for det tar lengre tid å bygge opp enn å rive ned.

---

Med utgangspunkt i Arbeiderpartiet vil jeg si at mye av årsaken til valgseieren er at vi etter nederlaget i 2001 hadde krefter til å velge riktig hovedkurs: Arbeiderpartiet skulle være et ideologisk parti. Velferdsstat, fellesskap og rettferdighet skulle være de bærende ordene. Samfunnet skulle være for alle. Dette skapte vi en enighet om i partiet, og det la grunnlaget for at vi gjenvant en sterk posisjon i fagbevegelsen. Dette ga oss nok kraft, ro og selvtillit til å ta initiativ til flertallsfilosofien.

Budskapet om en flertallsregjering med et annet mål for samfunnsutviklingen enn Bondevik-regjeringen ble positivt mottatt. Folk var misfornøyd med det de så – pengene styrte for mye.

Denne erkjennelsen må vi være veldig bevisste på. Vårt mandat er å kjempe for et samfunn som utjevner forskjeller framfor å skape ulikheter.

En politikk for rettferdighet og fellesskap

Vår regjering står for en helt ny kurs, og ambisjonene er store. Vi ser resultatene begynner å komme. Vi har senket barnehageprisene med 6.000 kroner, til glede for tusenvis av barnefamilier over hele landet. Vi gjennomfører kulturløftet. Satsingen på samferdsel og på fattigdomsbekjempelse har økt. Vi har økt skatten for de rikeste, og bruker pengene på velferd. Vi stopper kommersielle privatskoler. Regjeringen er i gang med å levere.

Aller best ser vi det i kommunene. Den sterkeste satsingen vi fikk til på statsbudsjettet, handlet om å styrke kommuneøkonomien. For det er i kommunene velferden skapes. Med 5,7 milliarder kroner mer i frie inntekter til kommunene, er vi godt i gang med å gjenreise kommuneøkonomien og nedbyggingen av velferd.

Kritikerne har vært mange. Høyre sier at dette vil stoppe nødvendig effektivisering. Som om ikke kommunepolitikerne er de fremste til å ønske et best mulig tilbud til innbyggerne for hver krone. Fremskrittspartiet er redd for at lokalpolitikerne skal sløse bort pengene på kulturhus og rådhus, og vil ha en statlig finansiering av eldreomsorg og skoler. I praksis tar de til orde for å legge ned norske kommuner med denne tankemåten. Den nye regjeringen tror på folkestyret og lokaldemokratiet som forutsetninger for en god velferdsstat. Kommunene som gode og sterke tjenesteytere er mye av kjernen i dette.

En annen utvikling av samfunnet, basert på en sterk velferdsstat og tro på folkestyret er sentralt for regjeringen. Soria Moria-erklæringen beskriver et grunnlag for regjeringens politikk:

«Regjeringen vil føre en politikk forankret i et levende folkestyre, bærekraftig utvikling, sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.»

I gjennomføringen av dette mener jeg følgende prinsipp gjelder for regjeringens arbeid: Vi skal holde hva vi har sagt og lovet, vi skal styre samfunnet politisk, vi skal være åpne og demokratiske, og vi skal ikke bare administrere, men representere forandring.

Det første er vi i gang med. Statsbudsjettet og sakene som til nå er lagt frem fra regjeringen, viser en retning. Gjennom de fire årene i valgperioden vil vi få mulighet til å arbeide langsiktig og forutsigbart for å gjennomføre vår politikk.

Samfunnsstyringen og den demokratiske holdningen henger nøye sammen. Regjeringen skal styrke folkestyret ved å gi tillit og muligheter til lokalsamfunnene, ved å styrke den politiske styringen på bekostning av markedsstyringen, og ved å sørge for bred deltakelse og dialog med organisasjoner og enkeltmennesker.

Selv skal vi fortelle om det som er bra og går bra, men vi må også ha evne til samfunnskritikk. Vi skal gjøre som vi har lært av svensk fagbevegelse – være stolte, men ikke fornøyde. Vi skal hele tiden være oppmerksomme på hvordan systemene slår ut for enkeltmenneskene, og være ombudsmenn og -kvinner som tar opp de utfordringene de som har valgt oss, møter.

Trusler mot velferdsstaten og venstresidens verdier

Mange velgere oppfatter ikke forskjellene i norsk politikk som dramatiske fordi endringene i samfunnsstrukturen skjer langsomt og skrittvis. Resultatene av de politiske endringene kan imidlertid bli store og svært synlige når de får virke en tid. Grunnleggende goder vi har tilgang til gjennom vår velferdsstat, vil svekkes og forsvinne.

De fire første årene vil folk gå i demonstrasjonstog. Det gjør de helt til mange ser ned i egen lommebok og innser at de har råd til å kjøpe private løsninger i stedet. De private løsningene vil ligge klare. Etter noen år vil de samme personene stille spørsmål ved hvorfor de skal skatte til et system og til et tilbud de likevel ikke benytter seg av. Da er den sosialdemokratiske samfunnskoden brutt og landet ligger åpent for mer marked og større forskjeller.

Venstresiden og velferdsstaten har også andre utfordringer. Vi ser tendenser til en økende «rettsliggjøring» av velferdsstaten. Fremfor å fokusere på politikk og rammer for gode tjenester, fokuseres det på å rettighetsfeste omsorg og ytelser. Dette gjør politikk og forvaltning i økende grad til domstolenes sak. Denne utviklingen er farlig, fordi det er de ressurssterke som har ressurser til å forfølge sine rettigheter via rettssystemet. Dette skaper nye ulikheter.

Noen ønsker denne utviklingen velkommen. Under debatten om Maktutredningen i Stortinget sa Carl I Hagen blant annet:

«Maktutredningen har hevdet at folkestyret på en måte blir redusert, at makten hos folkevalgte organer blir redusert, bl.a. gjennom den såkalte rettsliggjøring og overføring av oppgaver til bestemmelsesmyndighet til de såkalte markedskreftene. (…) Han har helt rett, det er noen av oss som synes dette er en fornuftig utvikling.» Og videre: «I tidligere tider var det mange beslutninger som ble truffet i Stortinget, som nå treffes av de såkalte markedskreftene. Det er en utvikling som vi synes er positiv. Man skulle tro at markedskreftene er noen farlige greier. Markedskreftene er stort sett summen av borgerne. Vi synes rettsliggjøringen bør utvides.»

En rekke av dagens velferdsordninger er rettighetsbaserte, og skal være det. Men jeg vil advare mot å skape systemer der lovfesting av rettigheter er løsningen på alt, og man tar fokuset vekk fra politisk styring, prioriteringer og fordeling.

Selv om vi skal være stolte av valgseieren, skal vi ikke bli selvtilfredse. For da taper vi neste gang. Med dagens blokkdeling i politikken er jeg ganske sikker på at det kommer til å bli kamp inn til målstreken også de neste årene. Derfor må vi synliggjøre hvilke forskjeller i samfunnsutvikling høyre- og venstresiden står for. Vår første utfordring er å møte Frps store oppslutning.

Frp er et liberalistisk parti. Deres filosofi er at privat sektor er bedre enn offentlig sektor. Alt som skapes kan gjøres til marked. Markedet er rammen for all økonomi. Konsumentene bestemmer alt. Du får igjen det du legger inn. Ingen fordeling. Denne tankegangen representerer noe grunnleggende annet en våre verdier, og en gjennomføring av denne politikken vil gi varig skade til velferdsstaten. Dette angrepet må møtes. Derfor må vi argumentere mot FrP og deres politikk.

Kampen mot venstrekonservatismen

En regjering utgått fra sentrum/venstrepartiene står også overfor en annen utfordring. Det er vår egen evne til å være kritiske nok til hvordan velferden blir organisert og hvordan oppgavene blir utført.

Sosialdemokratiske partier må motarbeide høyrekonservatisme og høyrepopulisme. Det er en hovedoppgave for oss. Men vi skal også kjempe mot venstrekonservatismen. Den tradisjonelle venstresida har litt for ofte hatt problemer med å se behovet for omorganisering og nytenkning. Venstrekonservatisme er det alltid mer krevende å jobbe mot, fordi vi på mange områder er enige om målene for samfunnsutviklingen. Ideologisk er det stor forskjell mellom disse to retningene, i praksis er det likevel slik at venstrekonservatisme kan skape grobunn for høyrepolitikk. I andre land ser vi at velferdsordningene blir fjernet fordi man ikke har klart å fornye dem tidsnok. En slik utvikling er det først og fremst de svake gruppene som taper på. Hvis ikke sosialdemokratiet klarer å modernisere seg selv og samfunnet, vil det frie markedet overta jobben. Da vil ikke verdier som rettferdig fordeling og frihet være styrende.

Å motarbeide en slik utvikling er en av norsk venstresides store utfordringer i åra som kommer. Venstresidas oppgave og rolle er å være progressive. Arbeiderpartiet skal være et moderne dynamisk parti. Da er vi alltid på vei. Veien blir ofte målet. Viljen til forandring, samfunnskritikk og da også selvkritikk må være sentralt. Dette er også en avgjørende forutsetning for kontakten til folk. Den avgjørende premiss for et folkeparti.

En samlet venstreside

Den norske velferdstaten er bygd opp som resultat av kompromisser. Mellom arbeid og kapital. Mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom stat og marked. Kompromisser er ofte skjøre fordi begge sider føler at de har tapt noe. Men vår modell har holdt fordi Arbeiderpartiet har stått på kompromissene og gjort dem til sitt eie.

Arbeiderpartiet har blitt kritisert fordi vi har vært kompromissenes fremste arkitekter og forsvarer. I dag vet vi at den norske velferdsmodellen blir sett opp til internasjonalt. Vi har høy yrkesdeltakelse, god økonomi, lav ledighet og er blant de mest likestilte land i verden. Dette til tross for at vi i forhold til mange økonomiske teorier har gjort alt galt. I internasjonal målestokk har vi en stor offentlig sektor, velferdsordninger i verdenstoppen, høyt statlig eierskap, sterke fagforeninger og en streng arbeidsmiljølov.

Ved flertallsprosjektet har vi også forandret det norske politiske landskapet. Vi har fått en klar todeling der det før var uklarhet. Utfordringen nå er å sørge for at denne forandringen er varig. Vi må styrke og videreutvikle klare forskjeller i politikken. Ikke slik at vi lager kunstige avstander og konfrontasjoner der det ikke er behov for det. Men slik at forskjellene mellom sidene blir tydelige. Det er venstresiden tjent med. Og framfor alt er politikken tjent med dette.

Da må vi i all vesentlighet klare å holde venstresida samlet. Og da snakker jeg både om Arbeiderpartiet, om våre regjeringspartnere, om alliansen med andre viktige, folkelige miljøer. Det er ingen liten oppgave, men den er helt avgjørende. De forskjellige partiene og grupperingene som skal holdes samlet, har svært forskjellig karakter. Skal vi lykkes i å dra sammen, må vi forstå hverandres behov, og vi må respektere hverandres prosesser. Vi må ikke mistenkeliggjøre hverandres motiver, og vi må vise forståelse for hverandres utfordringer og interne forhold. Tradisjonelt har vi ikke vært gode nok til dette, og trass i felles bred oppslutning om velferdsstaten og den nordiske samfunnsmodellen har de sterkeste kreftene til forsvar for denne slitt med interne uenigheter, og dels brukt kreftene på strid mellom hverandre, fremfor felles angrep på høyresidens argumenter. Dette løser vi best gjennom dialog, og ved å benytte hverandres sterke sider.

Den viktigste alliansen er med fagbevegelsen. Venstresiden vil ikke klare å forsvare og fornye velferdsstaten uten i samarbeid med fagbevegelsen. I Norge har vi en ansvarlig fagbevegelse som både tar et helhetsansvar og har en klar ideologisk profil. Det er et godt utgangspunkt. Når vi skal gjøre offentlig sektor bedre, må det skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Når vi skal gjøre en stor dugnad for å sikre framtidas pensjoner, må det skje sammen med landets arbeidstakere. Når vi skal føre kampen mot nyliberalismen, må det skje sammen med vanlige arbeidsfolk: Menn og kvinner som ikke er tjent med at hyperkapitalismen får utvikle seg motstandsløst og at markedets logikk skal innføres i alle deler av samfunnet.

Svært mange mennesker deltar i lokalt organisasjonsliv, og på andre arenaer for styre og stell enn de rent politiske. FAUene på skolene, samarbeidsutvalget i barnehagen, styret i idrettslaget og menighetsrådene. Skal vi lykkes i å samle venstresiden, må vi også lykkes i å spille på disse kraftfulle miljøene. De representerer nyttige korrektiv til forvaltning og styrende organer, og kan bidra til at vi klarer å opprettholde systemkritikken.

Vi må være flinke til å være i dialog med organisasjoner og dra nytte av deres kompetanse og viktige innspill til de politiske prosessene – og vi må ut til disse miljøene for å mobilisere ressurspersoner derfra til engasjement også gjennom de politiske kanalene. En slik styrking av folkestyret må være et viktig mål for et rød-grønt samarbeid.

En varig allianse mellom de rød-grønne partiene

Det har vært mye fokus i den offentlige debatten på uenighet innad i og mellom regjeringspartiene. Selv om tilvenning til situasjonen vil føre til at man unngår noen av disse tingene etter hvert, tror jeg fokuset på slike uenigheter vil være stort i hele perioden. Fordi vi har en flertallsregjering vil mye av fokus flyttes vekk fra spillet i Stortinget, fordi sakene får sin avgjørelse i regjeringen. I en slik situasjon må vi være flinke til å få frem enighet og løsninger, og synliggjøre resultatene partiene oppnår gjennom regjeringens arbeid.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk som gjør at vi kan videreføre den modellen som har gjort oss til ett av verdens beste land å bo i. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og et stadig kritisk blikk på hvordan fellesskapsløsninger organiseres og utøves. Det er nettopp dette som legger grunnlaget for et samfunn hvor alle skal ha like muligheter. Å gi alle tilgang til et velferdssamfunn, er å gi alle tilgang til framtida.

Via det rød-grønne regjeringssamarbeidet har vi klart å skape noe som kan være en stabil forsvarer og videreutvikler av den nordiske velferdsstaten. Klarer vi å utvikle dette arbeidet gjennom de fire år vi har foran oss, er min spådom at mye av grunnlaget for en varig samlet venstreside er lagt. Ikke slik at det betyr at vi kan slå sammen partiene. Vi er forskjellige og vi har forskjellige roller å spille. Men den overordnede retningen er den samme, og partiene utfyller hverandre i en kraftfull politisk allianse.

 

Valgkampen høsten 2005 var hard. Arbeiderpartiet, SV og SP hamret løs på Bondevik-regjeringen. Sjelden har vi hørt så mye om en tom verktøykasse i næringspolitikken, om en ubarmhjertig fattigdomspolitikk og om privatisering og konkurranseutsetting av velferdsstatens tjenester. LO gikk høyt på banen og ville ha «en regjering som arbeider med oss og ikke i mot oss». Det var de rød-grønne som svarte best på LOs utfordringer før valget.

---

Arbeiderpartiet, SV og SP fikk flertall så vidt, ikke minst pga LOs oppfordring til å bruke stemmeseddelen. Arbeiderpartiet styrket sin posisjon ved valget, men har langt igjen til gamle høyder. SV fikk svi ved valget og har vært hoggestabben etterpå. Fremskrittspartiet vant kraftig fram ved valget. Arbeiderpartiet gikk høylydt ut på banen og skulle avsløre Frp. Frp fosser fortsatt fram. Kanskje er det slik at Arbeiderpartiet ikke har lært å være ydmyk ovenfor folk flest. Det nytter ikke å skjelle ut et parti for å vinne deres velgere. Hva er Arbeiderpartiets alternative politikk? Arbeiderpartiets arroganse kan bli et svakt punkt framover.

Ny regjering. Ny politikk

Soria Moria-erklæringen gav kraftige signaler om en ny politikk, og det var lett å kjenne igjen de tre partienes hjertesaker. Kompromissene kunne alle tre partiene leve med.

Regjeringen har såvisst innfridd forventningene om å prioritere fellesskolen framfor private skoler. Likeså er det satset på barnehagene ved å sette ned maks-prisen. Det er grunnleggende viktig at barn med ulik bakgrunn og forutsetninger får like muligheter til å utfolde seg og lære. Styrking av den offentlige skolen er en politisk snuoperasjon som nesten har kommet bort i støyen over at barna ikke skulle få synge «du som metter liten fugl». Lederne av noen av de private skolene var ikke så dårlige til å skrike ut de heller. Det tok sin tid før hele regjeringen la sin tyngde bak de sentrale politiske grep som var tatt. Hele regjeringen tapte på å la minister Djupedal henge til spott og spe i lang tid.

De omstridte bestemmelsene fra den nye arbeidsmiljøloven ble fjernet av regjeringen Stoltenberg II. De rød-grønne vil ha en arbeidsmiljølov som tar tilstrekkelig hensyn til arbeidstakernes helse, sikkerhet og velferd. Du skal kunne stå i stillingen din til en arbeidstvist er avgjort. Adgangen til å ansette midlertidig ble ikke utvidet. Viktige bestemmelser om alminnelig arbeidstid ble sikret.

Offentlig sektor en styrke, ikke en byrde

Styrkingen av kommuneøkonomien med 5,7 milliarder over statsbudsjettet var helt nødvendig. At det virkelig skjedde, viste at regjeringen seriøst fulgte opp sine lovnader fra valgkampen. Helseforetakenes styrer har igjen fått flertall av folkevalgte medlemmer. Det er bra.

De rød-grønne viser vilje til å satse på offentlige tjenester, på offentlig sektor og den ressursen som offentlig ansatte representerer, på en helt annen og langt mer positiv enn Bondevik II-regjeringen. Dette er overmåte viktig, men ikke alt er rosenrødt. Regjeringen har enda ikke tydelig signalisert at overføringene til offentlig sektor vil bli av en slik størrelsesorden at de tar sikte på å styrke tjenestetilbudet og samtidig heve lønnen til velferdsarbeiderne. Til nå har fokuset vært på tjenestene, ikke på de underbetalte velferdsarbeiderne. Likelønnsprofilen må ikke glemmes i en komite.

Bekjempelse av fattigdommen vil framover bli en prøvestein for regjeringen. Styrkingen av ferietillegget for arbeidsløse er ikke nok. Solidaritet med de som har minst, må bli mer konsekvent enn det vi har sett til nå. De mange titusen barna som lever i fattige familier, kan ikke vente til far eller mor har gått på skole og kommet i arbeid. Den fornedrende retorikken til arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen må det bli slutt på. Vi setter vår lit til fattigdomsmeldingen.

Forskjells-Norge

2005 var et år med andre skandaler enn de vi er vant til. En kreftforsker fant på sine egne forskningsdata. Eiendomsmeklerne straffes av Konkurransetilsynet. Snertne restauranter i Oslo stenges av Mattilsynet på grunn av dårlig hygiene. Oppdrettslaksen er full av bly, sier russerne. Vinmonopolet har smurte butikksjefer, og Røkke ble dømt til korrupsjon i forbindelse med båtsertifikatsaken. Er Norge i ferd med å miste dyden?

2005 slår alle rekorder for landets aksjeeiere. Lederlønningene stiger langt inn i himmelen. Samtidig blir forskjellene mellom folk stadig større. Levealder er knyttet til bosted i Oslo. Mange i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet. Arbeid til alle er fagbevegelsens motto nr 1. Da må det skapes arbeidsplasser i offentlig og privat sektor. Ikke rart det er i ferd med å bygge seg opp et krav i fagbevegelsen om at staten må bruke sin eiermakt mer aktivt i viktige bedrifter. Næringsminister Odd Eriksen har til nå verken vist styrke eller visjoner for en robust og framtidsrettet industri- og distriktspolitikk. Tidvis har det virket som om han ikke har hørt om at det fins en verktøykasse. Arne Strand i Dagsavisen sier at Årdal-saken dreier seg om et bygdesamfunns kamp for å overleve og om Aps industripolitiske sjel og om den rød-grønne regjeringens troverdighet. Sterkere kan det neppe sies.

De rød-grønne har satt seg ambisiøse mål om å snu en politikk som førte til urettferdigheter folk ville ha slutt på. Det tar tid å finne sin form. Allerede er viktige grep tatt. Vi som har ønsket oss en regjering som arbeider med oss og ikke i mot oss, må også vise ansvar; være medspillere og gi konstruktive korrektiv. Det er sterke krefter som vil en annen politisk utvikling.

 

Ikke sjelden får vi høre at dette med revolusjon er noen fjerne greier som vi må slutte å tenke på, og så må vi i stedet konsentrere oss om det som kan gjøres i folkevalgte organer her og nå. Slike utsagn bygger på en stor misforståelse. Det er nemlig slik at nettopp de kvalitetene som folk flest setter særlig høyt ved RVs parlamentariske arbeid, har nær sammenheng med at RV er et revolusjonært parti.

Torstein Dahle er leder av RV

---

I RV knytter vi det parlamentariske arbeidet til folks egen kamp på en måte som man sjelden ser i andre partier. Hos oss er denne måten å jobbe parlamentarisk på, tuftet på en ideologi om at vi skal inspirere folk til å kreve å få styre sin egen virkelighet – inspirere folk til å prøve å ta makten. Det kan for eksempel dreie seg om å ta makten fra dem som vil nedlegge skolen på stedet, ved å mobilisere til kamp mot skolenedleggelsen. Det kan dreie seg om å klare å stoppe nedleggelsen av sykehjemmet, ved å aktivisere mange til innsats for å gi motkreftene stor nok styrke. Det kan være innsats for å presse fram økte bevilgninger til sykehusene og for å stoppe den bedriftsøkonomiske styringen gjennom de såkalte helseforetakene.

Vår rolle er å være et redskap for dem som har valgt oss, og et redskap for dem som kjemper for viktige saker – ikke å være opptatt av å bygge seg opp personlige maktposisjoner eller lage springbrett for egen karriere. Som mange andre RV-representanter har jeg et ry for å ha satt meg godt inn i sakene. I virkeligheten dreier det seg ofte om at jeg egentlig ikke har noe særlig greie på det, men jeg har snakket med dem som selv er engasjert i saken. Jeg får argumentene og innsikten servert på sølvfat, og det er i virkeligheten andres innsikt jeg formidler.

Ikke hva som helst

Det betyr ikke at vi formidler hva som helst eller godtar hva som helst bare det kommer fra folk som står midt oppe i det. Er dine behov rammet av kommunens økonomiske skvis, vil det ofte være lett å se på andre oppgaver som ser ut til å være mindre viktige, og si: "Det har kommunen råd til – kunne de ikke heller bruke pengene på mine oppgaver?" Kulturbevilgninger er et vanlig offer for slike tanker. Vi kjøper ikke den type tenkning, men vi fremmer kravet om økt satsing likevel, og kopler det mot hva som brukes på kommuneledelsens lønninger eller rådyre konsulenter eller komiteers "studiereiser". Vi peker mot staten som stadig mer tydelig er kapitalens stat og ikke folkets stat. Og vi peker på hvordan de rike bruker denne staten til å fremme sine egne interesser, for eksempel ved særlig gunstige skatteordninger. Vi spiller ikke folks berettigede krav ut mot hverandre, men retter dem oppover.

Vi setter ikke vår lit til papirene som kommer ovenfra, tvert imot er vi opptatt av få høre den versjonen som kommer fra dem som står midt ute i virkeligheten selv.

Når vi driver det parlamentariske arbeidet på denne måten, blir vi også veldig populære hos folk. Det kommer oftest til uttrykk som personlig popularitet, fordi det tar lengre tid for folk å skjønne at det er partiets karakter som gjør at vi jobber slik vi gjør. Det at RV er et revolusjonært parti som arbeider for at folk skal ta makten fra kapitalen og kapitalistene, er altså slett ikke en tom frase. Det er et mål som styrer innrettingen av vårt daglige parlamentariske arbeid (og selvsagt også vårt arbeid utenfor de parlamentariske organene).

Og det er nettopp dette som skiller RV kvalitativt fra de andre partiene i kommunestyrer og fylkesting, og som skilte RV fra de andre stortingspartiene da Erling Folkvord satt på Stortinget 1993-1997.

Vi jobber for at folk skal aktivisere seg og organisere seg, for å verne seg mot at kapitalen får styre slik den selv vil. Men vi har altså enda større mål: Vi jobber for at folk skal ta makten fra kapitalen og dens støttespillere, først i de nære sakene, så i samfunnet som helhet. Vi jobber for at kapitalismen skal erstattes med et sosialistisk samfunn, der folk aktivt styrer selv, og der beslutningene ikke tas for å få størst profitt og raskest vekst i kapitalen, men for å dekke folks behov best mulig ut fra de ressursene vi har og de kravene som miljø og økologi stiller. Vi jobber for at menneskeheten skal klare å utvikle det klasseløse samfunnet. Slik jeg ser det, er dette RVs overordnede mål. Ikke noe av det vi gjør, må virke til å motarbeide dette målet. Det aller meste av det vi gjør, må bidra til å fremme dette målet.

Et nødvendig vilkår for å nå vårt overordnede mål, er altså at vi legger avgjørende vekt på å aktivisere og organisere folk til politisk innsats. Det er grunnleggende i strid med RVs mål dersom vi sier til folk: "Nå må dere holde dere i ro, slik at vi får arbeidsro til å ordne opp for dere."

Passivisere eller aktivisere?

RVs parlamentariske arbeid må vurderes ut fra hvordan det virker på folk. Bidrar det til å passivisere folk, eller bidrar det til å aktivisere dem? Bidrar det til å styrke folks selvtillit? Hvis vi klarer å få flertall for et forslag – vil folk da oppleve det som en seier eller vil de oppleve det som et nederlag? Dette er avgjørende kriterier for å vurdere om vår linje i en sak er riktig eller gal.

Vi i RV jobber selvsagt for at folk skal få et bedre liv allerede i dagens samfunn. Vi jobber for å slå tilbake umenneskelige utslag av makthavernes politikk. Vi jobber for å få gjennomført de forbedringene og de lettelsene i folks liv som utviklingen i teknologi og produksjonsevne gir grunnlag for. Men selv om vi i en viss forstand jobber for å gjøre kapitalismen mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en akseptabel framtid. Profittjakten, griskheten, kravet om vekst i kapitalen – alt dette som ligger i kapitalismens natur – betyr at den må vekk!

Å få lov til å styre kapitalismen er derfor ikke noe mål for RV. Vårt mål er å fjerne den. Det er mange som har trodd at de kunne styre kapitalismen til å bli "det gode samfunn". Men vi vet at kapitalens egne maktmidler vil bli satt inn for å fjerne ethvert politisk parti som måtte ønske å styre kapitalismen på en måte som setter kapitalens interesser til side og i stedet legger avgjørende vekt på menneskenes og naturens behov.

Men nettopp fordi vi har et slikt større perspektiv, er det selvsagt viktig å bidra til at folk kan oppnå resultater her og nå. Vi er i høyeste grad opptatt av å få gjennomslag og klare å presse fram en sak til et vedtak som oppleves som et best mulig resultat for folk. Fordi vi er konsekvente støttespillere for folk og står på deres krav, vil vi ofte være i et lite mindretall, men kan vi klare å manøvrere fram et flertall ved å gjøre noen mindre innrømmelser, så gjør vi selvsagt det.

Nettopp fordi vi ikke er koplet fast til noen av maktblokkene, står vi ofte friere enn andre til å tråkle sammen et flertall på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Og nettopp fordi vi er opptatt av å knytte vårt arbeid sammen med folks egen kamp, har vi ofte styrken fra folks egen mobilisering i ryggen når vi fremmer standpunkter i kommunestyrer og fylkesting. Derfor kan folkevalgte RVere ofte vise til at det har lykkes å oppnå viktige resultater.

Kompromisser?

Vi kan være villige til å strekke oss langt dersom vi gjennom å inngå kompromisser kan oppnå noe som er svært viktig for folk uten at det rammer andre. To eksempler fra Bergen der vi i inngikk allianser med blant annet Høyre og Fremskrittspartiet: Vi inngikk et barnehagekompromiss som slo tilbake det forrige byrådets forsøk på å svekke kvalitative og kvantitative krav til bemanningen i barnehagene, og som åpnet for økt kommunal innsats, men som samtidig åpnet for vesentlig økt privat innsats på barnehagesektoren. Vi sto på for å få ny ungdomsskole på Flaktveit der selve bygget skulle reises i privat regi og kommunen skulle leie framfor selv å bygge og eie bygget, fordi bare en allianse med Høyre og Fremskrittspartiet kunne gi bystyreflertall for å få gjennomslag for beboernes årelange og stadig hardere kamp for ungdomsskole.

Hvor langt kan vi gå i å inngå kompromisser? Hvor langt kan vi gå i å lage et budsjettflertall eller å inngå i den styrende majoriteten i kommunestyret?

Notodden – et eksempel

RVere i Notodden kommune er blant dem som vinner viktige erfaringer på dette feltet. Som deltakere i Solidaritetslista, som er bredere sammensatt med blant annet en del SVere som deltakere, har de blant annet varaordførerposisjonen i kommunen, med Asgeir Drugli som en meget dyktig innehaver av det vervet. De har laget budsjettkompromisser som også innebærer kutt på enkelte områder på grunn av en svært presset kommuneøkonomi. Det avgjørende for å vurdere om de gjør rett eller galt, er hvordan folk i Notodden ser på saken. Bidrar RVernes innsats i kommunestyret til å passivisere folk eller aktivisere folk? Styrker eller svekker det fagforeningene? Opplever folk Solidaritetslistas forslag som bra? Oppsummerer folk det som en seier når Solidaritetslista får gjennomslag for sine forslag?

Vurdert etter slike kriterier kan det neppe være tvil om at RVerne i Notodden i all hovedsak driver en veldig bra, revolusjonær parlamentarisk praksis. De vinner viktige erfaringer, som vi andre har mye å lære av. Og de er seg bevisst at de kan balansere ut mot grensen av hva som er riktig for revolusjonære parlamentarikere. Etter min mening gjør de en veldig flott innsats.

Vi ser forskjellen når vi for eksempel studerer hva SV drev med i sitt samarbeid med AP i maktposisjon i Tromsø. De prøvde å svekke folkelige aksjoner, blant annet var de forbannet på underskriftsaksjonen "Vi bryr oss" som med 18.000 underskrifter prøvde å hindre nedleggelse av Tromsøysund sykehjem. RV fremmet forslag om et ekstra bystyremøte for å behandle saken. Etter intens motstand fra AP og SV nådde RV fram med sitt krav – og til syvende og sist klarte aksjonistene å stoppe nedleggelsen.

Nettopp det at RV driver et revolusjonært parlamentarisk arbeid, tilsier at det er viktig å drive det parlamentariske og det utenomparlamentariske arbeidet innenfor rammen av ett og samme parti. Det er viktig at RV kan trappe opp sin innsats i fagbevegelsen og bruke sine posisjoner som folkevalgte til å styrke fagbevegelsens kamp. Revolusjonært parlamentarisk arbeid tilsier nettopp en slik kopling – det parlamentariske arbeidet er ikke noe løsrevet fra folks egen organisering og kamp.

Etter min mening er dette nettopp noe av det som det nå er viktig å styrke og utvikle videre, når vi er midt oppe i diskusjonene om hva slags revolusjonært parti folk i Norge trenger.

 

Årsakene til handel med kvinner (trafficking) er mange – og vi må leite etter årsakene både i avsenderland, transittland og mottakerland. Fattigdom, manglande likestilling, vold mot kvinner, militært nærvær, myter om menns seksualitet, patriarkalske strukturar, rasisme, pornografi – alle desse faktorane bidrar til handel med kvinner.

Marit Kvamme er medlem av Kvinnefrontens landsstyre

---

Nordisk/baltisk kampanje

I 2002 arrangerte Nordisk ministerråd ei kampanje, saman med regjeringane i dei baltiske landa, for å sette søkelys på handel med kvinner og barn frå dei baltiske landa til dei nordiske. Bakgrunnen var ein kraftig auke i denne handelen, og at det verka som om mykje av handelen var organisert. Målet var å framskaffe kunnskap og sette i verk tiltak for å bekjempe handel med kvinner. Kampanjen skulle både sjå på tilhøva i avsendarland, transittland og mottakarland. FNs Palermoprotokoll var eit viktig verktøy. Palermoprotokollen definerer trafficking, og slår fast at ikkje berre tvang og truslar om tvang, men også "forledelse" og å utnytte ein persons sårbare stilling med formål prostitusjon, skal definerast som trafficking, § 3a. Vidare er Palermoprotokollen klar på at eit offers samtykke skal være utan betydning for om ein situasjon som er definert i 3a skal reknast som trafficking (§ 3b). Denne definisjonen har sidan vore utgangspunkt for nasjonal lovgiving – også i Norge. (Mange lobbyistar kjempa for å få inn skillet mellom tvungen og frivillig prostitusjon under utarbeidelse av Palermoprotokollen. Det lukkast dei ikkje med. Men i ettertid er dei same grupperingane ivrige etter å kritisere protokollen for å vere for vag). Palermoprotokollen foreslår hjelpetiltak som skal tilbydast ofre for trafficking, den nevner mogleg behov for opphaldsløyve i mottakarlandet, og den påpeikar at ofre for trafficking kan søke erstatning. I tillegg er dette er den første internasjonale avtalen som særskilt nevner etterspørselen – og angir metodar for å bekjempe etterspørselen.

I debatten om prostitusjon og trafficking er det oftast fattigdom og tilhøva i opprinnelseslanda som vert brukte som forklaringar for kvifor handel med kvinner og barn skjer. Dei færraste vil snakke om tilhøva i mottakerlanda – kva er det som gjer at Norge blir betrakta som et bra land å etablere seg i for dei som skal tjene pengar på kvinners kroppar?

Økonomi

Sjølsagt er fattigdom årsak til trafficking. Det er ingen som sel kroppen sin på gata eller på bordell i Oslo fordi dei likar å utsette kroppen sin, igjen og igjen, for framande menn sine kroppar, svette og sæd. Å utsette seg for helsemessig risiko, uønska svangerskap, kjønnssykdommar, risiko for vald, stigmatisering, er ikkje første val for ei einaste kvinne i verda. Det er fattige land som forsyner menn i rike land i Europa med kvinner og barn for seksuell utnytting. UNIFEM rapporterer at i nokre av dei aust-europeiske landa fall kvinners sysselsetting med 40 prosent ved overgang til marknadsøkonomi. European Womens lobby hevdar at i dei største byane i EU er mellom 70 og 90 prosent av kvinnene i prostitusjon utanlandske, frå fattige land, eller fattige familiar.

Fattige land blir tvungne til strukturelle tilpasningar (av IMF og WB), noko som fører fleire av landet sine kvinner og barn inn i prostitusjon. Når Thailand bygg opp økonomien på turisme og underhaldningsindustri – som sexindustrien er ein viktig del av, eller når Filippinene satser på eksport av kvinneleg arbeidskraft, som igjen gjer kvinnene sårbare for trafficking, er dette resultat av bevisst og ønska økonomisk politikk. Når land blir tvungne til å redusere eller trekke tilbake offentleg støtte til offentlege tjenestar som helsetjenester, utdanning og sosial velferd, vert eit større ansvar lagt på kvinnene, både ved at dei sjølve må utføre arbeidet, og ved at dei må ta på seg eit større økonomisk ansvar.

Dei fleste utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge har eit stort forsørgingsbyrde i heimlandet.

Menn på tur

Sexindustrien lokkar pengesterke menn til fattige land. Mange drosjer i dei baltiske landa er fulle av klistremerker for prostitusjon – og drosjesjåførar fungerer ofte som hallikar. I 2002 var 70 norske eller i hovudsak norskeigde firma etablerte i Litauen. Rimi hadde for ei tid sidan ei svær reklamekampanje i baltiske land der ein mann var avbilda med ei jente i kvar arm, og teksten var: "Kjøp to – betal for ei!" Dette vart stoppa etter massive protestar frå kvinnene i desse landa. Unge kvinner i baltiske land seier no: "Vi får ikkje gå i fred på gata utan at nordiske og britiske menn spør kva vi kostar. Vi vil ikkje at våre land skal verte "det nye Thailand" angåande sexturisme." Eit forbod mot sexkjøp, og innføring av etiske retningslinjer mot sexkjøp må på plass for å hindre utnyttelse av kvinner i land der norske menn reiser som turistar eller på forretningsreiser.

Rasistiske myter

Framstillinga av eksotiske kvinner frå andre land som meir tjenande og oppofrande er ein del av trafficking-biletet. Det ser også ut til at vi toler og aksepterer ei meir inhuman handsaming av "dei andre", dei framande kvinnene. Ideen om at fattige utanlandske kvinner har det betre som prostituerte i Norge enn som fattige i heimlandet, er også nedlatande og vitnar om mangel på både kunnskap om innlevelse.

Normalisering

Det finst personar og organisasjonar som hevdar at det er like greit å vere i prostitusjon som å ha ein underbetalt vaskejobb – og ikkje er det særleg skadeleg heller! Målet bør vere å få prostitusjon anerkjent som yrke, hevdar desse. Det ein då vil normalisere, er horekundar og hallikars rett til utnytting av kvinnekroppen, og ein omfattande vald mot kvinner.

Vald mot trafficking-ofre i Europa

Brekte bein, smerter, mageproblem, komplikasjonar etter abortar, spiseforstyrrelsar, tann- og munnproblem, gynekologiske komplikasjonar er dei mest vanlege helseskadene for ofre for trafficking, viser undersøkelsen The Health Risks and Consequences of Trafficking in Women and Adolscents. Findings from a European Study (2005). Kvinnene i undersøkelsen kjenner seg trøtte, gråter lett, har ofte hodepine, føler seg triste, ulukkelege og mindreverdige. Seks av ni har tenkt på sjølvmord. Alle kvinnene hadde blitt seksuelt misbrukt og tvinga til uønska sex, som analsex, oralsex og ubeskytta sex. Kvinnene opplevde valdtekter og gjengvaldtekter. Berre 4 av 20 visste kvar dei kunne gå for å få hjelp i mottakerlandet. Kvinnene hadde 10 til 20 kundar i døgnet, nokre hadde 40 til 50.

Også i Norge er kvinners kroppar til salgs. Også i Norge har 13 % av mennene erfaring frå horekunderi. Også i Norge lever mytene om prostitusjon i beste velgåande. Også i Norge aksepterer vi at menn kan kjøpe seg retten til å misbruke og utnytte fattige kvinner. Denne retten må vi ta ifrå menn ved å kriminalisere sexkjøp.

Dei fleste utanlandske kvinner i prostitusjon i Norge har opphaldsløyve. Dei hadde andre hensikter med reisa til Norge enn prostitusjon. Det er først etter lengre tid i Norge dei endar opp i bordell eller på gata. Det må settast i verk tiltak for å unngå at kvinner som kjem til Norge av ulike grunnar, havnar i ein slik situasjon at prostitusjon framstår som einaste utveg. Retten til å kunne forsørge seg sjølv og borna ved arbeid er grunnleggande. Utanlandske kvinner som blir handla med til Norge med formål prostitusjon bør få opphaldsløyve om dei ynskjer det, og hjelp til retur til heimlandet.

Siden valget av Bush har The New Christian Right (heretter: NCR) flyttet posisjonene framover og har i dag tette forbindelser helt inn i Det hvite hus. Pat Robertson, en ledende amerikansk kristenfundamentalist som tidligere "trakk seg" fra politikken etter å ha tapt nominasjonen til republikanernes presidentkandidat i 1988, er i dag en av presidentens tetteste personlige rådgivere. Men også på grasrota i det amerikanske samfunnet gjør kristenfundamentalistene seg bemerket. En amerikansk ungdom forteller:

 

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV, styremedlem i Komiteen for fritt Irak og medlem av AKP

---

 

Byen vi har flyttet fra, er en småby med rundt 4.000 innbyggere. På siste klasse High School går vanligvis bare så vidt 100 elever. Jeg gikk på denne skolen fra barnehagen til fjerde klasse. På denne skolen ble religion daglig helt åpent propagandert og hamret inn. Fra fjerde klasse ble elevene tatt ut av skolen til en lokal kirke der de fikk "religiøs utdanning". Selvfølgelig var ikke dette pliktig. Men det var bare tre barn i fjerde klasse som ikke deltok. Mange av studentene som deltok, var heller ikke fundamentalister, men redde for sosial utestegning om de ikke var med. Ja, så når foreldrene mine trakk meg ut av klassen fordi de syntes det var for ekstremt, begynte ryktene å gå om at familien min var satanister. Før klassen begynte, hadde moren min ringt læreren om kurset, en aktiv kristenfascist i lokalsamfunnet, og helt enkelt spurt hva som ville bli gitt av opplæring der. Tydeligvis virket dette spørsmålet truende for denne kvinnen og det religiøse etablissementet i byen, så denne kvinnen utførte en omfattende undersøkelse av familien vår. Hun fant fram til min mors pikenavn og trakasserte flere av familiemedlemmene. På den tiden pleide jeg å gå hjem fra skolen og ofte spurte andre barn meg: "Hvorfor går du ikke til religionstimen?" Det var grusomt. Plutselig ble jeg en målskive for lærerne, fordi jeg likte å se på Star Wars-filmer, som fundamentalistene mente var en satanistisk filmtriologi. (1)

 

Før vi går videre, hva betyr ordet "fundamentalisme"? Akademisk blir begrepet blant annet definert som en "tilbakevending" der religiøse ideer eller tekster ses som feilfrie og et ønske om å gjenopplive tradisjonelle verdier og samfunnsformer. Samtidig mobiliserer fundamentalister sosiale grupper og bruker moderne teknologi. (2) Fundamentalisme som begrep er blitt kritisert for å være både for omfavnende og for restriktivt, samtidig som det demoniserer tilhengerne sine og fremstiller dem som homogene. (3) Men begrepet kommer vi ikke utenom når vi snakker om selverklærte kristne fundamentalister i USA. Lawrence beskriver denne retningen av fundamentalisme som "literalistiske", i at de avviser andre enn sin egen, bokstavtro lesning av Bibelen som riktig. (4)

The New Christian Right: Røtter og utvikling

Det er vanlig å se framveksten av kristenfundamentalisme i USA i to faser. Framveksten blir normalt knyttet til begynnelsen av det 20. århundre. Det var en reaksjon på sosiale endringer og at verdier som tidligere hadde vært så godt som enerådende, kom under press. Reaksjonene førte til organiserte kampanjer mot religiøs liberalisme i kirkene og mot undervisningen av evolusjon i skoleverket. (5) Gruppene var ikke minst motstandere av ny teologi. Forkjemperne for det nye, kristne høyre ble født ut fra en reaksjon mot nye former for kristendom. Lederne for disse bevegelsene endte opp med å bli kalt fundamentalister. De avviste den nye kristendommens sterke engasjement for det moderne, urbane livets rasjonalitet og verdier. De la vekt på personlig, individuell frelse som kristendommens nøkkel, i kontrast til sine motstandere, de sosiale gospelkirkenes vekt på sosiale spørsmål. (6)

Disse fundamentalistene tapte kampen om hegemoniet, men forble en subbkulturell gruppe. (7) Perioden 1940 og 1965, mellom det første oppsvinget av kristenfundamentalisme og den nye fundamentalistiske aktivismen, er blitt forklart med at det nordamerikanske samfunnet i denne perioden var relativt stabilt. I for stor grad eksisterte det en kulturell konsensus til å gi rom for fundamentalistenes kritikk.

Ved midten av 1970-tallet gjorde kristenfundamentalistene seg igjen bemerket i offentligheten i USA. TV-predikanter som Jerry Falwell og Pat Robertson representerte et brudd med en periode der fundamentalistene hadde foretrukket å isolere seg fra samfunnet. The New Christian Right (heretter: NCR) ønsket å endre hvordan historien forløp seg. (8) Politisk aktivitet i forskjellige former var et naturlig resultat.

Amerikansk kristenfundamentalisme var på begynnelsen av 1900-tallet en reaksjon mot noe annet enn en bokstavtro lesning av evangeliet. (9) Fundamentalistiske bevegelser kan ses på som en reaksjon på skillet mellom stat og religion. Men når de ønsker politisk innflytelse, blir de likevel tvunget til å bevege seg vekk fra et rent teologisk paradigme. Slik er det mulig å se kristenfundamentalisme som en del av moderniseringskrisen. (10) Framveksten av kristenfundamentalisme i USA har blitt sett på som en reaksjon der småbyene og kjøpmannsstanden fører en tapt kamp mot moderne økonomi (11), og som en reaksjon fra distriktene og småbyene mot nye kulturelle normer disse ikke kunne identifisere seg med. (12) Fra disse perspektivene ser vi kristenfundamentalisme definert negativt i opposisjon til nye utviklingstrekk, eller som et resultat av en svekket posisjon for bevegelsens sosiale basis.

Fremveksten av kristenfundamentalisme kan også ses på som en konflikt om sosial status i USA, der særlig grupper i småbyer og på bygda har opplevd at den moderne verden ikke lenger samsvarer med deres kulturelle normer. De opplevde at de var i ferd med å miste sosial status. (13) I dag har fundamentalistiske grupper i stor grad oppnådd en sterkere sosial status. Men det er også mulig å overføre begrepet til hvordan NCR har sett på USAs status og særlig trusselen mot USAs relative styrke. Konfrontert blant annet med Vietnam-krigen og USAs voksende utenrikspolitiske problemer oppsto en vekkelse for å "gjøre Amerika stort igjen". Kanskje kan vi også forstå bevegelsen som en del av en global konflikt om sosial status og kristenfundamentalismen som én måte å reagere på globaliseringen.

Bærere av nasjonen i en globalisert verden

Kristenfundamentalisme er noe mer enn bare en evangelisk bevegelse, eller en bevegelse som bare bryr seg om teologiske spørsmål. Det er også en politisk bevegelse. (14) NCR var blant annet en bevegelse for å gjøre "Amerika stort igjen" og å bekjempe utfordringer mot USAs hegemoni. (15) Som nevnt ovenfor var også framveksten av The New Christian Right knyttet til et brudd med den apokalyptiske tendensen i den kristenfundamentalistiske bevegelsen. De ble politisk aktive. NCRs budskap var religiøs oppvåkning, moralsk regenerering og en gjenoppliving av den amerikanske nasjonen. (16) Et fiendebilde for NCR var internasjonal kommunisme (17), et fiendebilde som i dag ser ut til å bli erstattet av islam. (18) Til forskjell fra liberale bevegelser gir kristenfundamentalistene det onde et konkret ansikt. Slik er bevegelsen et resultat av globaliseringen, der forskjellige bevegelser, blant dem NCR søker å gjeninnføre tradisjonelle metoder for å kommunisere sitt budskap. Verden blir delt inn i "oss" og "dem".

Økt religiøs aktivitet i USA kan knyttes sammen med NCRs økte politiske aktivisme og et oppgjør med den rådende kulturelle situasjonen. Nøkkelen til å gjøre "Amerika stort igjen" er å gjøre kulturell bot for å avverge katastrofen. Altså en utadvent strategi. Strategien knyttes sammen med utenrikspolitiske saker som forsvar av Israel. (19)

Her er det interessant å merke seg at Reagans seier i presidentvalget i 1980 ble sett på som en seier for NCR. Hvis de følgende årene ikke ga de seierene Falwell og Robertson hadde ønsket seg, vil kristenfundamentalister se den politiske utviklingen i USA etter presidentvalget i 2000 som en fremgang tilsvarende 1980. George Bush, selv om han er personlig kristen, representerer ikke nødvendigvis NCR. Men begrepsbruken særlig med "den onde aksen" som en oppfølger til Reagans "the evil empire", kan sammenliknes med NCRs oppdeling av verden i det gode og det onde.

Her kan vi minne om Marx' tese om at "de herskende tanker er de herskendes tanker" og spørre om delingen av verden i godt og ondt er en rettferdiggjøring av en streben for verdensherredømme. (20) Samtidig ser vi at Wallerstein, i en videreutvikling av marxismen, ser på globaliseringen som en klassedeling av verden. (21) Men differensieringen trenger ikke bare å være økonomisk og politisk, som hos Wallerstein. Den kan også omfatte områder som politiske, legale, militære og religiøse institusjoner. (22) Som vi har sett tidligere er det mulig å snakke om global statuspolitikk, der NCR også er en drivkraft. Kanskje kan kristenfundamentalisme i USA oppfattes som en refleksjon av at deler av herskerklassens kan ha behov for å rettferdiggjøre den globale arbeidsdelingen.

Fundamentalistisk fascismefare?

Når vi snakker om sterkt religiøse bevegelser er det ikke uvanlig å sammenligne "fundamentalistiske" bevegelser med fascisme. For eksempel er begrepet "hinduvatafascisme" et innarbeidet begrep på indisk venstreside. Deler av den amerikanske venstresiden snakker om "kristenfascisme". Å omtale en bevegelse som fascistisk innebærer selvsagt mer enn begrepbruk. Revolutionary Communist Party i USA (23) hevder at det nå foregår en intern konflikt i borgerskapet mellom de borgerlig-demokratiske kreftene (i hovedsak eliten i Demokratene) og fascistene, der de borgerlig-demokratiske kreftene også blir trukket mot høyre. (24) Et eksempel kan være at Demokratene i store trekk støttet innstrammingen av borgerlige rettigheter i Bush' Homeland Security-lovgivning. Men det er også interessant å se på retorikken til USAs kristenfundamentalister. La oss gi ordet til Falwell og Robertson.

TV-prest og kristenfundamentalist Jerry Falwell, rett etter angrepene 11. september:

"Jeg mener faktisk at hedningene, abortistene (sic) og feministene, homsene og lesbene, de som faktisk driver og gjør det der til en alternativ livsstil, ACLU, People for the American Way – alle de som prøver å sekularisere Amerika – jeg peker dem i ansiktet og sier: "Dere bidro til at dette skjedde!"

Pat Robertson, rådgiver til President Bush, kandidat i den republikanske presidentnominasjonen i 1988 og ledende kristenfundamentalist:

"Vel, jeg er helt enig." (25)

Diskusjonen om "kristenfascisme" reiser to viktige spørsmål; det første er om det er riktig å forstå NCR som en fascistisk bevegelse. RCP hevder at betegnelsen fascistisk følger naturlig av bevegelsens propaganda for en bokstavelig tolkning av bibelen. De viser til bibelsitat om drap på homofile, forbud mot skilsmisse, etc. (26) Men selv om religiøse bevegelser selv hevder nettopp en slik bokstavtro forståelse av bibelen, vil de svært ofte kompromisse med sine egne tufter i møtet med omverdenen. NCR er også selektive i hvilke bibeltekster de fremhever. Samtidig er det flere trekk som også passer godt med merkelappen fascistisk, og som til dels skiller seg fra andre "fundamentalister" som deler av islamistbevegelsene i Midtøsten. Et viktig poeng er at mens mange av de fundamentalistiske bevegelsene i tredje verden har et utgangspunkt om sosiale krav, er NCR tuftet på nettopp en avvisning av den "sosiale" kristendommen, og en renessanse for individets ansvar ovenfor både egen lykke og Gud. Denne reaksjonen blir fulgt av en intens kulturell kamp mot "modernitet" og pluralistiske symboler på denne moderniteten. Spørsmålet om NCRs karakter avhenger også av hvordan de møter omverdenen, som bringer oss over til det andre spørsmålet som møter oss i kjølvannet av analysen om "kristenfascister". Er USA i dag et samfunn hvor en fascistisk bevegelse kan vinne spillerom? På amerikansk venstreside har det eksistert en oppfatning om at det amerikanske samfunnet er "immunt" mot fascisme. På grunn av USAs historisk sterke demokratiske tradisjoner og anti-statlige holdninger er samfunnet immunt mot fascisme, for eksempel sammenliknet med Frankrike eller Tyskland før andre verdenskrig. I disse landene sto staten langt sterkere. Videre ser man den stabile kapitalismen i USA som inkompatibel med fascisme, et system som først oppstår når staten ser seg truet, en trussel som i dag ikke eksisterer i USA.

Dette kan og blir brukt som et argument mot RCPs analyser. Men her hevder RCP at det ikke nødvendigvis trenger å være noen "perfekt match" mellom NCR og borgerskapets behov; det viktigste er at kristenfundamentalismen som bevegelse har en egen dynamikk og er en bevegelse i frammarsj. Bevegelen i dag er blitt en svært viktig velgergruppe for det republikanske partiet og holder også viktige posisjoner i toppen av den politiske eliten. Her mener RCP at det nye avhengighetsforholdet vil gjøre republikanernes valgløfter for å tekkes kristenfundamentalistene vanskelige å bryte. (27)

Et verdensbilde på frammarsj

På en måte kan det virke merkelig i det hele tatt å stille spørsmålet om NCR så vel som målsettingene for den sittende amerikanske administrasjonen er fascistisk. For de over 100.000 menneskene som er drept i Irak eller de tusener som blir torturert i amerikanske fangeleire over hele verden, spiller det neppe noen stor rolle om disse er ideologiske fascister eller ikke. Verdensbildet USA bygger sin makt på, er uansett avhengig av en selvforståelse av "dem" og "oss", der amerikanske interesser er hevet over prinsipper som rettsfrihet og menneskerettigheter – for de andre. Men det er nettopp her kristenfundamentalismen kan bidra til å gi en "mening" eller en rasjonalitet til dette verdensbildet. Som marxister bør vi etterstrebe å forstå hva religionen er for de menneskene som tilber den. For kristenfundamentalister i den amerikanske eliten er religionen også en måte å rettferdiggjøre det de oppfatter som en kamp mellom "de gode" og "de onde". På denne måten bidrar NCR til å rettferdiggjøre den imperialistiske verdensdelingen. Samtidig er de en drivkraft for å ytterligere forsterke den og "gjøre Amerika stort igjen". I en situasjon der det kan være sannsynlig at USA vil møte sterkere økonomiske og kanskje også militære utfordringer virker det naivt å tro at ikke faren er tilstede for en ytterligere fascistisk utvikling. Det er også feil å se på truslene mot USAs verdensherredømme utelukkende ut fra hva som skjer innenfor den amerikanske staten. På grunn av den amerikanske økonomiens avhengighet av utbyttingen i tredje verden er også potensielle trusler mot denne utbyttingen like mye en trussel mot USAs stabilitet som interne krefter.

Samtidig er det viktig å understreke at NCR, selv om bevegelsen bygger på en antimoderne og antitolerant agenda, samtidig også reflekterer et reelt tap av verdier for store grupper av mennesker. Sekulariseringen eller moderniseringen av det moderne samfunnet har ikke bare ført med seg en økt relativisering og normoppløsning, men også en tilflukt til tradisjonelle verdier som en motvekt mot dette. Med andre ord reflekterer NCR også et reelt, følt behov for mennesker som på forskjellige måter føler seg marginalisert i det amerikanske samfunnet. Og det er interessant å legge merke til at mange kristenfundamentalister faktisk opplever økonomisk framgang og en opplevelse av økt kulturell kapital (innenfor sitt eget paradigme). Den kulturelle konfrontasjonen, på samme måte som the clash of the civilizations, er både konstruert på den måten at den trekker opp falske motsetninger, men også reell i at den tegner et kart av reelle politiske og økonomiske konflikter som eksisterer i det moderne samfunnet.

---

Bibliografi

• Ammerman, Nancy T: "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of the Movement, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby. Chicago: University of Chicago Press 1994, side 13-17.
• Accounting for Christian Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies (Chicago: University of Chicago Press 1994), side 149-170.
• Avakian, Bob: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005). Tilgjengelig på www.revcom.us.
• Avakian, Bob: "The danger of the Christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005). Tilgjengelig på www.rwor.org.
• Beyer, Peter: Religion and Globalization. London: Sage, 1994, side 14-45, side 114-135.
• Bruce, Steve: God is Dead: secularization in the West. Oxford: Blackwell Publishing, 2002, side 1-43, side 204-227.
• Furseth, Inger og Pål Repstad: Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
• Lawrence, Bruce B: From fundamentalism to fundamentalisms: a religious ideology in multiplie forms. Oxford: Blackwell, 1998, side 89.
• Wuthnow, Robert & Matthew P Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States. Chicago: University of Chicago Press, 1994, side 149-170.

---

Noter

• 1. Anonym: "Growing Up In Christian fascist heartland America, a letter to Chairman Avakian" (Revolutionary Worker #1274, 10. april 2005, nettutgave).
• 2. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 191-192.
• 3. Bruce B Lawrence: From fundamentalism to fundamentalisms, redigert av Paul Heelas: Religion, modernity and postmodernity (Oxford: Blackwell, 1998), side 89.
• 4. Ibid: side 89-90.
• 5. Nancy T Ammerman, "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 14.
• 6. Peter Beyer: Religion and Globalization (London: Sage Publications, 1994), side 118.
• 7. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 14.
• 8. Nancy T. Ammerman: "Accounting for Christian Fundamentalisms", i Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 158.
• 9. Lawrence: God is Dead, secularization in the West, side 213-217.
• 10. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 193-194.
• 11. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 20.
• 12. Beyer: Religion and Globalization, side 118.
• 13. Ibid, side 118.
• 14. Beyer: Religion and Globalization, side 117.
• 15. Beyer: Religion and Globalization, side 126.
• 16. Ibid, side 122.
• 17. Ibid, side 127-128.
• 18. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 45.
• 19. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 156-157.
• 20. Furseth & Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 45.
• 21. Beyer: Religion and Globalization, side 16-17.
• 22. Beyer: Religion and Globalization, side 35.
• 23. RCP USA, del av den maoistiske internasjonalen RIM og et av de større revolusjonære partiene i USA, www.rwor.org.
• 24. Avakian, Bob, 2005: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005).
• 25. CBN, 13. september, 2001.
• 26. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005.
• 27. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses".

 

I denne teksten vil eg freista syna likskapar og ulikskapar og freista gjera greie for korvidt bolsjevismen kan reknast som ein logisk etterfølgjar av dei ulike sosialistiske tankeretningane tidlegare i den russiske soga. For å gjera dette vil eg først gje eit stutt oversyn over soga til sosialismen i Russland i den aktuelle tidbolken, før eg peiker på korleis dei skil seg frå kvarandre. Til slutt vil eg grunngje kvifor eg meiner bolsjevikane spelte på arven frå dei tidlegare sosialistiske grupperingane. Dei vann kampen om statsmakta i 1917 av di dei hadde lært av dei politiske feila dei sosialistiske føregjengarane hadde gjort og samstundes utvikla marxismen til å bli handgripeleg for ein klasse som skulle erstatta ein annan ved makta. 

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Jamvel om sosialismen kan seiast å ha hatt hovudutviklinga si i Vest-Europa, var også dei sosialistiske retningane i Russland skjellsetjande i den sosialistiske verdsrørsla, også før revolusjonen i 1917. I kva grad og på kva vis skil bolsjevismen seg frå dei andre sosialistiske tankeretningane i Russland frå sosialismen fekk gjennombrotet sitt kring 1870 fram til revolusjonen og bolsjevikane si konsolidering av makta etter sigeren i borgarkrigen rundt 1920?

Sosialismen i Russland

Sosialistiske tankeretningar spelte ei rolle for den russiske intelligentsiaen heilt frå Marx og Engels gav ut Det kommunistiske manifest i 1848. Skriftet kom ut på russisk (omsett av Mikhail Bakunin) på byrjinga av 1860-talet og narodnikane nytta Marx' analyser av kapitalismen i kampen sin mot den russiske utviklinga i retning ein vestleginspirert kapitalisme bygd på industriutvikling. Narodnikane likevel ikkje til marxistane og ynskte å byggja ein slags russisk bondesosialisme med miren, det russiske landsbyfellesskapet, som fundament. Grunnen til dette var at Russland ikkje såg ut til å slå inn på den industrielle revolusjonen på same viset som i Vest-Europa; i staden måtte ein ta utgangpunkt i den veldige massa russiske bønder. Bøndene hadde framleis dårlege levekår eit drøyt tiår etter opphevinga av liveigenskapen i 1861, samstundes hadde dei óg ein kollektiv tradisjon. Som narodnikane sa; dei var ikkje korrumperte av den private eigedomsretten.

Etter at narodnikane sin "gå til folket"-kampanje vart mislukka på slutten av 1870-talet stod Folkeviljen (Narodnaja volja) fram som den viktigaste sosialistiske grupperinga i Russland. Gruppa hadde sitt utspring frå narodnikane og arbeidsmetoden var å nytta individuell terror som politisk verkemiddel. Slik måtte Aleksander II bøta med livet i 1881. Resultatet av dette drapet vart ikkje gnisten til eit folkeleg opprør, slik Folkeviljen vona. Tsarregimet knuste gruppa og avretta dei fleste leiande figurane, mellom anna bror til Lenin etter at styresmaktene avslørte ein konspirasjon for å ta livet av Aleksander III.

Somme av frontfigurane frå Folkeviljen fekk fart att på dei revolusjonære strøymingane i Russland på 1890-talet, denne gongen gjennom eit politisk parti – Det sosialrevolusjonære partiet (Partija sotsialistov-revoljutsionerov), eller SRarane. Partiet tok del i Den andre arbeidarinternasjonalen og arbeidde for lokalt sjølvstyre, sosialisering av jorda, ålmen røysterett og størst mogeleg sosial likskap. Den leiande krafta i dette partiet var Aleksandr Kerenskij, som skulle leia den provisoriske regjeringa etter februarrevolusjonen i 1917. (1)

Det allrussiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet (Rossijskaja sotsial-demokratitsjeskaja rabotsjaja partija) (RSDRP (2)) vart skipa i løyndom i Minsk i 1898. Dette var Russlands første marxistiske parti. Alt i 1903 vart partiet i realiteten splitta. Det sentrale spørsmålet var om partiet skulle vera eit elite- eller eit masseparti. (3) Grunnlaget for denne splittinga var Lenins teoriar om eit parti av yrkesrevolusjonærar av arbeidarar og intellektuelle som kan gjennomføra ein sosialistisk revolusjon åleine. (4) Mindretalsfraksjonen ville ha eit masseparti som søkte støtte hjå venlegsinna innstilte delar i borgarskapet. Fleirtalsfraksjonen (bolsjevikane) si line vann, jamvel om mindretalsfraksjonen (mensjevikane) gjekk inn for å samarbeida med borgarskapet etter februarrevolusjonen i 1905.

Etter bolsjevikane si maktovertaking i oktober 1917 starta maktkampen mellom bolsjevikane og mensjevikane. Ved utbrotet av borgarkrigen i 1918 var mensjevikane mellom barken og veden. Dei støtta ikkje bolsjevikane, men hadde heller inga interesse av ein kontrarevolusjon. Situasjonen resulterte i eit kompromiss fram til avslutninga av borgarkrigen. Då trongen til einskap var borte etter at borgarkrigen var slutt, starta forfølginga av mensjevikane. Politisk opposisjon hadde vorte kriminalisert – igjen.

Ulike avskuggingar av sosialismen i det før-revolusjonære Russland

Tidlegare i teksten skreiv eg at RSDRP var det første marxistiske partiet i Russland. Med dette meiner eg at det var det første partiet/den første gruppa som var tufta direkte på meir eller mindre ortodoks marxisme og grunngav eksistensen sin og legitimerte trongen til ein overgang til sosialismen tufta på Marx' lære. Narodnikane hadde drive ei omfattande brevveksling med Karl Marx då Marx levde (1818-83), men vart aldri rekna, korkje av andre eller seg sjølv, som marxistar.

Kva ligg denne ulikskapen i? Marx hevda at sosialismen (altså kommunismen, eller det klasselause samfunnet, sitt forstadium) berre kunne vera resultat av ei revolusjonær omdanning av samfunnet som måtte ta utgangspunkt i arbeidarklassen, som hadde dei beste representantane sine organisert innanfor eit kommunistparti. Dette grunngav Marx med at den utopiske sosialismen berre kunne enda opp i feilslåtte eksperiment basert på ei feil forståing av den historiske utviklinga. I staden, meinte Marx, måtte ein sjå på sosialismen som ein vitskap som måtte bryta med det borgarlege samfunnet ved å kutta over banda til det sistnemnde med eitt hugg; ein sosialistisk revolusjon.

Den veksande russiske arbeidarklassen var meir positive til ein marxistisk sosialisme og marxistiske slagord enn til ein séreigen russisk bondesosialisme. (5) Lenin skreiv i Hva må gjøres? frå 1902 at mange av dei grupperingane som kalla seg sosialistiske, berre "maskerer seg bak marxismen". (6) I det same verket utarbeider Lenin teorien om at det er arbeidarklassen som må vera den kjempande fortroppen i revolusjonen. Ved å halda seg innanfor råmene som økonomistane oppgav (berre den økonomiske kampen hovudsakeleg utvikla og fremja av Aleksandr Martynov (7)), meinte Lenin at det var umogeleg å utvikla det politiske medvitet til arbeidarklassen. Det einaste viset ein kunne gjera dette på, var å gå ut mellom arbeidarane og agitera. Ein måtte leia tenkjinga til dei som ynskte endring av samfunnstilhøva. Eit lag eliterevolusjonære måtte ta leiinga i arbeidarklassen.

Det teoretiske utgangspunktet for spørsmålet om makta etter den sosialistiske revolusjonen, var teorien om proletariatets demokratiske diktatur. I eit klassesamfunn som sosialismen framleis kom til å vera, ville staten framleis vera den viktigaste reiskapen for utøvinga av makt, hadde Marx skrive. I alle klassesamfunn var staten uttrykk for interessene til den herskande klassen, under sosialismen ville det seia arbeidarklassen. Kor som er var dette ein teori som berre seier noko om tilhøvet mellom klasseinnrettinga hjå dei som har makta, ikkje noko om styreforma.

Også terror tok Lenin avstand frå. Dette var nok ikkje berre grunna politisk analyse, men også røynslene frå broren Aleksandr som vart avretta i 1887 for å ha delteke i planleggjinga av eit attentat mot tsar Aleksander III. Kritikken mot terroristane (eller likviditorane) gjekk på at dei ikkje fulgte Marx' lære, og at historia synte at folket aldri ville vakna til kamp som eit resultat av terrorverksemd retta mot leiande representantar for klassestaten. Usemje om dette leia jo også til at dei sosialrevolusjonære (som var den viktigaste gruppa som dreiv med terrorverksemd etter Folkeviljen) vart splitta i 1906.

Bolsjevikane og mensjevikane – same parti, to ideologiar?

Skjellsetjande for den førrevolusjonære soga til dei russiske marxistane var splitten i RSDRP i 1903. Splittinga resulterte som nemnd i at partiet var delt i to fløyar; fleirtalsmennene (bolsjevikane) og mindretalsmennene (mensjevikane). Og det var ikkje berre innanfor partistrategi at ulikskapane mellom gruppene var store. Mensjevikane meinte til dømes at Russland ikkje var mogent for ein sosialistisk revolusjon, men at ein heller måtte la den borgarlege revolusjonen "mogna" samfunnet slik at overgangen til eit sosialistisk styresett skulle gå lettare etter ei tid. Følgeleg måtte statsmakta etter tsarens fall først liggja i henda på borgarskapet. Dette var meir ortodoks marxisme enn det Lenin utvikla i det teoretiske arbeidet sitt. Leiande mellom mensjevikane etter splitten var mannen som introduserte marxismen i Russland, Georgij Plekhanov. Tidlegare hadde Plekhanov vore med og skipa RSDRPs avis Gnisten (Iskra) i lag med Lenin i 1900 i tillegg til å ha teke initiativet til den første marxistiske gruppa i Russland, Arbeidets frigjering (Osvobozjdenie truda), i 1883. I denne perioden var dei marxistiske gruppene i Russland spreidde over ulike stadar av landet (mest i byane), slik at Plekhanovs gruppe (som dei andre gruppene) i liten grad klarte å oppnå politisk makt på noko vis. Dette overtydde Plekhanov at ei samling i eit parti var den einaste vegen å gå. Han valde å følgja mensjevikane si side i 1903. Han fordømte den bolsjevistiske propagandaen ved revolusjonsframstøytet i 1905 og ville heller at sosialistane skulle gå inn i allianse med dei liberale delane av borgarskapet for heller å gjennomføra den borgarlege revolusjonen i Russland. Utan ein revolusjon i to stadie, var sosialismen ikkje oppnåeleg i Russland, hevda Plekhanov. Lenin var usamd i dette. Det fanst ein russisk veg til sosialismen. Dette grunngav han med å peika på kapitalismens ujamne utvikling og at Russland, som det svakaste leddet i den kapitalistiske kjeda, kunne, trass i at det var økonomisk tilbakeståande, gjennomføra revolusjonen før vesteuropeiske, kapitalistisk utvikla og fullt ut industrialiserte land. Dette kunne gå i påvente av verdsrevolusjonen. Ja, ein revolusjon i Russland kunne til og med vera gnisten som utløyste dette.

I dette finn me kan henda også kimen til splittinga mellom bolsjevikar og mensjevikar. Lenin gjekk, i likskap med Marx, inn for eit disiplinert parti med demokratisk sentralisme som styringsprinsipp. Marx føresette kor som er at det kapitalistiske stadiet først var gått gjennom før brotet med den gamle samfunnsstrukturen kom. Dette hadde som fundament at kommunistane først hadde fremja politikken sin innanfor eit samfunn kor ein borgarleg revolusjon hadde trygga ulike typar politiske rettar som ytringsfridom. Spørsmålet er korvidt Russland allereie var industrialisert då revolusjonen kom i 1917. Viktig for at maktovertakinga skulle bli vellukka var også det at bolsjevikane gjennomførte dei sosialrevolusjonære sitt landbruksprogram med å nasjonalisera og redistribuera jorda. Slik reduserte ein motstanden og likesæla til bøndene andsynes bolsjevikregimet, jamvel om han langt frå forsvann.

Jamvel om RSDRP vart splitta, er det ikkje grunnlag for å hevda at det var to ulike ideologiar som vart resultatet. Grunnlaget for politisk kamp var det same – ein ynskte ei reell endring av samfunnstilhøva og basisen for dette var det same, nemleg marxismen. Lenin valde å vidareutvikla marxismen slik han meinte var meir riktig, også for at revolusjonen i Russland skulle vera gnisten som starta verdsrevolusjonen. Han gjekk inn for at det fanst ein séreigen russisk veg til sosialismen. Mensjevikane og Plekhanov var meir bokstavtru mot Marx' lære og tolka Marx slik at for dei var det riktig å gå inn for ein revolusjon i to etappar. Det var altså teoretiske ulikskapar mellom dei to gruppene, men ikkje ideologiske.

Var bolsjevikane ei vidareføring av tidlegare sosialistiske strøymingar i Russland?

Nistad hevdar at Lenin kan sjåast på like mykje som narodnik som marxist. (8) Dette grunngjev han med at Lenins partiteori har meir sams med arven frå narodnikane som med Marx' lære. Trua på ein eigen russisk veg til sosialismen kor ein kunne hoppa over det kapitalistiske stadiet er også eit argument for dette. Legg ein dette til grunn, er det ikkje vanskeleg å hevda at bolsjevikane i Russland var ei slags vidareføring av narodnikane. Men dette var også noko Marx sjølv opna for i si levetid, jamvel om Engels gjekk vekk frå dette etter at Marx var daud.(9) Samstundes var Lenin ein tenkjar som utvikla marxismen frå å vera ein politisk teori basert på eit vitskapleg grunnlag til å bli ein reiskap ein kunne mobilisera arbeidarklassen med for at maktovertakinga skulle bli mest mogeleg legitim og møta minst mogeleg motstand. Dette var eit originalt bidrag til marxismen som teori og ikkje ei vidareføring av nokon russisk tradisjon. Gjennom Hva må gjøres? konkretiserte Lenin marxismen slik at marxistane kunne føregripa hendingane og gå utanom utviklinga av kapitalismen.

Arbeidarklassen som klasse var også eit nytt fenomen i Russland, sidan landet låg merkbart bak Vesten kva galdt industrialisering. Slik vart også sosialismen og marxismen eit byfenomen. Den store fiendskapen mot bolsjevikane på landsbygda sette først inn etter at kollektiviseringa starta. At ein på landsbygda også var positivt innstilt til bolsjevikane i byrjinga hadde også samanheng med at den provisoriske regjeringa til Kerenskij frå februar til oktober 1917 ikkje klarte å gjennomføra lovnadene sine andsynes bøndene. (10) Dette var noko bolsjevikane utnytta til fulle i propagandaen sin.

Bolsjevikane skil seg frå andre sosialistiske grupperingar i Russland frå kring 1870 til 1920 ved at dei utvikla sosialismen til ein teori som var handgripeleg for arbeidarklassen. I dette ligg det ikkje at Lenin og bolsjevikane var like mykje narodnikar som marxistar, slik Nistad skriv i boka si (11), men ei politisk gruppe/parti som vidareførte marxismen til å bli ein reiskap for klassen som skulle ta over makta gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Jamført med mensjevikane var det store teoretiske ulikskapar hjå bolsjevikane. Dette gjekk på strategi, partimodell og utvikling av sosialismen. Samstundes såg båe desse gruppene på samansvergingar og kuppframstøyt som feilslegne i kampen for sosialismen og meinte at berre arbeidarklassen kunne vera krafta bak ei reell samfunnsomvelting. Det kan her sjølvsagt bli drege fram som motargument at sjølve maktovertakinga i oktober 1917 var eit kupp, men det kan ikkje herska tvil om at breie lag av arbeidarklassen støtta dei enkle og handgripelege krava bolsjevikane hadde sett fram, samstundes som dei også, saman med bøndene, var skuffa over dei brotne lovnadene til den provisoriske regjeringa.

Politisk terror ville berre legitimera herskarklassen sine overgrep mot sosialistiske grupper. Det var ein lærdom Lenin hadde hausta tidleg i ungdomen då broren Aleksandr vart avretta av tsarveldet. Ein av hjørnesteinane i marxismen er at samfunnsutviklinga er styrt lovmessig og at dette er ei utvikling det ikkje er mogeleg å framskunda eller endra. Dette var på slutten av 1800-talet motstridande til hovudtendensen mellom russiske radikalarar og særleg mellom narodnikane. Dei sistnemnde sin agrarsosialisme basert på det russiske landsbyfellesskapet var på defensiven. Dette var noko marxistane nytta for å argumentera for tesene sine om ei historisk utvikling styrt av objektiv lovlydnad.

I eit Russland som var i rask endring såg bolsjevikane at det var opning for å vinna statsmakta ved å gå utanom ei langtrekt kapitalistisk utvikling, slik også Pjotr Tkatsjov (12) hadde argumentert for på 1870-talet. Framvoksteren av ein arbeidarklasse hadde så vidt funne stad i dei store byane. Lenins utvikling av marxismen gjorde det mogeleg å vinna makta i 1917.

Samstundes hadde også bolsjevikane ein arv frå tidlegare sosialistiske rørsler i Russland. Tkatsjov gjekk på 1870-talet inn for ein teori om at samfunnsendring berre kunne koma gjennom ei lita elitegruppe (jfr Lenins partiteori), som greip makta og deretter gjennomførte gjennomgripande endringar. Bolsjevikane hadde lært at denne kampen ikkje kunne vinnast gjennom terrorisme som verkemiddel og berre dersom ein hadde støtte/ikkje møtte motstand frå breie lag av folket. Terrororganisasjonane sine røynsler frå 1880-talet var kan henda den viktigaste kjelda til denne lærdomen. Like fullt vart Tkatsjov studert av Lenin og me finn att mykje av Tkatsjovs tenkjing i Hva må gjøres? og i Lenins politiske gjerning for øvreg, jamvel om Lenin og bolsjevikane må reknast som marxistar som stod på ein annan grunn og hadde ein annan strategi enn narodnikane.

Årsakene til dette kan vera at bolsjevikane avviste å følgja Marx og Engels' lære slavisk. I staden moderniserte dei og utvikla tenkjinga, slik at ho var mogeleg å overføra og tilpassa til Russland anno 1917. Det er desse røynslene me no må studera og læra av i kampen for å skapa eit anna samfunn no på 2000-talet, jamvel om tankane sjølvsagt ikkje er direkte overførbare til i dag.

---

Kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, Oslo 1994.
• Lenin, Vladimir: Hva må gjøres? Brennende spørsmål for bevegelsen vår, Oktober, Oslo 1976 (Band 2 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Lenin, Vladimir: To slags taktikk for sosialdemokratiet i den sosialistiske revolusjonen, Oktober forlag, Oslo 1979 (Band 4 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Marx, Karl og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest: proletarer i alle land, forén dere!, Røde Fane, Larvik 1998. (Ligg også på nettet.)
• Nistad, Bjørn: Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag, Solum forlag, Oslo 2004.
• Schapiro, Leonard: The Communist Party of the Soviet Union, Methuen, London 1970.

Noter

• 1. Datoar før februar 1918 blir gjeve att etter den gamle tidrekninga, som låg omtrent to veker etter vestleg tidrekning. [Tilbake]
• 2. Av praktiske omsyn vél eg å nytta dei russiske forkortingane i denne teksten. [Tilbake]
• 3. Egge peiker på andre motsetnader som årsak til splittinga og konflikten om eliteparti vs. masseparti ein konsekvens av splittinga (side 66-69). Sidan teksten ikkje dreier seg om årsakene til splitten mellom bolsjevikar og mensjevikar, vil eg av praktiske omsyn nytta "den klassiske oppfatninga" av hovudårsaka til splitten. Eg tolkar også Nistad i den retninga (side 215). [Tilbake]
• 4. Teoriar utvikla i Hva må gjøres? (Tsjto delat?) frå 1902, som eigentleg var retta mot økonomistane. Alle referansar til boka Hva må gjøres? i denne teksten, er til Lenins Hva må gjøres?, ikkje til Tsjernysjevskijs bok med same titelen. [Tilbake]
• 5. Det må likevel bli sagt her at Marx sjølv på slutten av livet i eit brev til Vera Zasulitsj og også i forordet til den russiske 1882-utgåva opna for ein russisk variant av sosialismen. Dette var då Marx og Engels rekna Russland som spjutspiss for utviklinga av sosialisme i Europa. Nistad grunngjev dette med å peika på at Marx og Engels var tyskarar og nok hadde eit sérskild horn i sida til tsar-Russland (side 214). Engels gjekk like fullt etter Marx' død vekk frå denne lina. [Tilbake]
• 6. Side 88. [Tilbake]
• 7. Ein av dei leiande tenkjarane mellom økonomistane. Polemiserte mot Lenin og hans Iskra (Gnisten) i økonomistane si ujamnt utgjevne Rabotsjee Delo (Arbeidaranes sak) og vart seinare ein føregangsfigur mellom mensjevikane. Desse avisene freista ein forresten å slå saman for å samla dei russiske sosialdemokratane att etter splittinga i 1903. [Tilbake]
• 8. Side 240-242. [Tilbake]
• 9. Nistad side214. [Tilbake]
• 10. Sjå Egge side 97 for ei nærare innføring. [Tilbake]
• 11. Nistad side 242. [Tilbake]
• 12. Tkatsjov vart kjend gjennom eit essay han skreiv medan han satt fengsla i St. Petersburg i 1870 kor han sammenfatta tankane sine om korlei eit samfunn bør sjå ut. Dette var eit samfunn tufta på full likskap mellom medlemene. [Tilbake]

 

Al-'Intiqâd intervjuet Jan Myrdal 21. februar i år. Al-'Intiqâd er et libanesisk politisk ukemagasin utgitt i Beirut. Magasinet tilhører Hizbollah og er anerkjent som et viktig magasin for bevegelsen. Al-'Intiqâd betyr "kritikken". Nettsida deres finner du på http://intiqad.com/english.

Jan Myrdal er en svensk intellektuell og debattant i hjemlandet og internasjonalt. Har skrevet 80 bøker. Les mer om Jan Myrdal i Morten Falcks artikkel «Det er itjnå som kjem tå seg sjøl i Røde Fane nr 3, 2004.

Intervjuet trykkes med tillatelse fra Jan Myrdal og er oversatt av Lars Akerhaug.

---

Al-'Intiqâd: Velkommen til herr Jan Myrdal og takk for at du gir dette intervjuet til Al-'Intiqâd.

Jan Myrdal: Jeg er glad for denne muligheten til å diskutere og ytre min mening om generelle spørsmål til et antiimperialistisk, muslimsk publikum. Jeg er ikke muslim; det er viktig for meg å si det helt fra begynnelsen av, fordi det finnes sterk imperialistpropaganda som påstår at det er et uforsonlig gap mellom slike som meg og muslimer. Jeg mener at det ikke er slik.

Jeg prøver nå gjennom denne diskusjonen å fortsette å si det som jeg har forsøkt å si på forskjellige konferanser i Stockholm, Paris, Istanbul og i Jordan: Den pågående konflikten er ikke en sivilisasjonskrig eller en krig mellom kulturer.

La meg være konkret. I løpet av Istanbul-tribunalet mot Irakkrigen ble Bush og Blair funnet skyldige i den samme type forbrytelser som ble fordømt under Nürnberg-tribunalet mot nazistlederne. Begge disse to politiske lederne snakker ofte om hva de tror på og hva som er deres idealer. Bush er det som blir kalt en "gjenfødt" kristen, og Blair har visstnok sagt at han gikk i bønn før han tok beslutningen om å gå til krig. Men deres handlinger er ikke uttrykk for noen kristen tro. Om ikke annet er de hyklere.

Deres krig er ikke en religiøs, kristen krig mot Islam. Min avdøde bestemor var en troende kristen. Vi har millioner som henne i våre land. Disse troende kristne er ikke fiender av deres land og folk, det er ikke de som går til krig. Bush og Blair og deres likemenn har en veldig enkel dagsorden. De kjemper for å beholde herredømmet, for økonomisk overherredømme og for å sikre seg naturressurser; som i deres land særlig er olje.

Dagens situasjon er ikke veldig annerledes fra tidligere moderne historie gjennom det 19. og 20. århundre. Dere i deres land så vel som vi i våre land må se klart hva det er. Vi må ikke la oss lure til å snakke som om politikken til Bush bestemmes av hans interesse for "menneskerettigheter" eller "demokrati" eller hans kristne tro. For nettopp det gjør den ikke, det dreier seg om olje og makt, økonomi og militær styrke. Som dere alle vet, får Halliburton enorme inntekter fra denne krigen i Irak.

Dette må vi ha klart for oss. La meg minne dere om at Cheney, den nåværende visepresidenten i USA (og den tidligere sjefen i Halliburton) i mai 2001 la fram en rapport om sikring av olje til USA. I følge Cheney ville egenproduksjonen falle fra 8,5 millioner fat per dag til sju millioner per dag i 2020. Samtidig skal forbruket øke fra 19,5 millioner til 22,5 millioner fat. Å sikre disse energiressursene må nødvendigvis bli en førsteprioritet for USAs utenrikspolitikk. Vi vet alle – og dere har kjent det på kroppen – hvordan denne politikken er blitt satt ut i livet. Hvis du merker av de 570 militærinstallasjonene til USA på et verdenskart, vil du se hvordan de er ligger opp til oljereserver og rørledninger over hele verden. Selvfølgelig forsøker lederne for det rovgriske USA å tåkelegge spørsmålet. Siden de muslimske landene i Midtøsten er rike på olje, forsøker de å maskere kampen om denne oljen som en antimuslimsk kampanje eller en "krig mellom kulturer" ("et korstog", som Bush sa, eller "å innføre demokrati og respekt for menneskerettigheter" som Blair kunne kalle det).

Denne kampanjen mot Islam som religion og muslimer som troende, er virkelig. Den farger massemedia og de politiske diskusjonene i våre land. Den blir brukt innenrikspolitisk mot minoriteter i våre europeiske land (innbyggerne i "banlieus" i Frankrike, for eksempel). Derfor er det nødvendig for oss – gjennom artikler, diskusjoner og konferanser – å vise at dette er en falsk ideologi.

La oss gå tilbake. Hvis du går til historiebøkene, vil du lese om religionskrigene i Europa på seksten- og syttenhundretallet. Det er sant at det var mye snakk om religion. I følge propagandaen gikk den svenske kong Gustav Adolf, den store protestantiske helten fra Nord, inn i Tyskland for religionens skyld. Men gjorde han det? Vel, det var det han sa, han var protestant og han sloss mot katolske generaler, men han gjorde det med lønn fra kardinal Richelieu av Frankrike. Denne katolske kardinalen brukte den protestantiske svenske kongen i sin kamp mot den katolske tyske keiseren i Wien. Sannheten bak fasaden av religionskrig var at det var en ny fase i maktkampen om overherredømme i Europa. Jeg sier dette fordi vi skal være klar over at det ikke er de kristne som sådan (de millionene i Europa og andre deler av verden som er troende kristne, slik min bestemor var), men imperialistiske makter, som i egen interesse tar i bruk forskjellige ideologier. De kaller det "menneskerettigheter", de kan snakke – som det religiøse ytre høyre i USA – om religionen sin, men i virkeligheten er det et spørsmål om profitt, herredømme og naturressurser.

Dette betyr at vanlige folk i Vesten i virkeligheten har den samme interessen av fred og respektfullt samarbeid – ikke røverkrig – som de i deres land. Det er opp til oss skribenter og intellektuelle å gjøre dette tydelig og gå i mot denne falske bevisstheten.

La meg ta et annet eksempel for å klargjøre dette. Sverige har en heller liten befolkning, men vi sitter på 15 prosent av verdens uranressurser. Vi har tatt en politisk beslutning om å ikke benytte oss av dette. USA la til og med engang sterkt press på oss for ikke å utvikle vårt – på den tiden vitenskapelig interessante – egne atomteknologiprogram, men forbli avhengige av dem. Som jeg sa det i 1964: Hvis Sverige prøver å gå sin egen vei, kommer USA og Sovjet til å gå sammen om å bombe oss!

Men på et bestemt tidspunkt vil USA – når oljeressursene ebber ut og energibehovet fortsatt er høyt – sikkert prøve å grafse til seg disse svenske uranreservene. Til tross for lokale protester er skjerpingen allerede i gang.

Hvis vi ikke aksepterer å la USA bruke våre naturressurser til sine egne interesser og egen profitt, men krever vår rett til nasjonal uavhengighet samtidig som vi ikke har forberedt et virkelig forsvar som kan (som Nord-Korea!) avskrekke dem, da vil USA helt sikkert prøve å få tak i vår malm. De kunne bruke det ene eller det andre påskuddet. For eksempel kunne de si at Sverige i mer enn sytti år har hatt et mer eller mindre sentrumsorientert sosialdemokratisk styresett, som i følge dem manglet respekt for privat eiendomsrett, og at svenskene trenger å bli frigjort inn i en ekte markedsøkonomi. Eller – ettersom uranreservene ligger nord i landet – kunne de peke på at det samiske folket er undertrykt og må ha hjelp av USAs militærmakt til å bygge en uavhengig nasjonalstat.

Jeg sier dette fordi dere må forstå at dere ikke er de eneste som blir utsatt for politikken deres. Se på Jugoslavia! Så lenge USA under den kalde krigen hadde bruk for Tito mot Sovjetunionen, støttet de Jugoslavia politisk så vel som økonomisk og lovpriste den jugoslaviske staten. Da de hadde vunnet den kalde krigen, endret de politikk. Det var i deres interesse – sammen med Tysklands interesse – å splitte den jugoslaviske staten. Splitt og hersk!

Al-'Intiqâd: Med hvilke strategier utøver dagens imperialistiske makter sin kontroll og sitt herredømme? Indirekte gjennom lokale agenter eller gjennom direkte styring? Og med hvilke slagord prøver de å maskere sine ambisjoner om herredømme?

Jan Myrdal: I deres land så vel som vårt land vil det alltid være enkelte grupper som tjener på det imperialistiske overherredømmet. De ble kalt "kompradorer" under kolonitida i Kina og andre land. De ble kalt "kollaboratører" i det okkuperte Frankrike. Intellektuelle og forretningsfolk direkte knyttet til den styrende koloni- eller okkupasjonsmakta.

Hvis du ser på Indias kolonihistorie, vil du se at det alltid var et stort segment av det indiske samfunnet som var tett knyttet til den britiske imperialismen og tjente på det; føydalfyrster, leiesoldater, byråkrater og forretningsmenn. Dere har hatt dette i alle landene deres. Disse samfunnsgruppene eksisterer fortsatt, og vi har selvfølgelig også liknende grupper. I visse situasjoner kan de være ekstremt farlige. I dag vil de sannsynligvis mer eller mindre bevisst kle seg opp med betegnelser som "frivillige menneskerettighetsorganisasjoner" osv. Historien om Sovjetunionens oppløsning og de utenlandsfinansierte "menneskerettighetsgruppenes" rolle er svært opplysende.

Når det gjelder menneskerettigheter: Du må huske at når ledere i Vesten nå om dagen snakker om "menneskerettigheter", så er den eneste menneskeretten de virkelig bry seg om, retten til eiendom. Ikke i betydningen individuell eiendom (et hus, en bankkonto, en liten butikk), men privat kontroll over naturressurser, banker, monopoler og forvaltningsmidler. De er helt klare til å fengsle og torturere i strid med ethvert lovverk, så lenge denne eiendomsretten deres forblir hellig. Ta kampanjen deres mot Kuba som et eksempel. Lederne i USA har aldri tilgitt kubanerne at USA mistet sitt dominerende overherredømme over Kuba (og at bordellene og spillehusene de eide der, ble stengt). Men så kan du se på overlevelsesraten til kubanske barn. De kubanske barna lever fordi USAs innflytelse ble avskaffet (og kollaboratørene deres kastet ut).

Hva er den mest sentrale menneskerettigheten? Det er retten til å eksistere, retten til å overleve. Du kan se den nyliberale dagsordenens grusomheter over hele verden. Se på det fattige Russland – jeg var, som dere kanskje vet, ikke veldig glad i Sovjets politikk – men nå har befolkningsnedgangen blitt til et virkelig folkemord! Men Vestens ledere kaller det russiske folkets skjebne – hvordan deres felles rikdom ble stjålet av en håndfull korrupte individer, hvordan den forventede levealderen til den jevne russer sank drastisk etter innføringen av markedsøkonomi – for en triumf for demokratiet og menneskerettighetene! Så man skal være veldig forsiktig med "menneskerettigheter". De er gyldige i kampen mot tortur og utbytting, sykdom og fattigdom, for retten til å overleve og for et skikkelig liv. Dette er menneskerettigheter. Men de som nå mer eller mindre åpent og bevisst tjener imperieinteresser, vil i dag kle ut intrigene sine som "menneskerettigheter", "demokrati" eller hva de nå kaller det.

Al-'Intiqâd: Er ikke disse såkalte "menneskerettighetssakene" veldig selektive, er det ikke slik, i følge Vesten, at noen folk er mer verdt enn andre?

Jan Myrdal: Selvfølgelig. Hvis en kamp for å ta igjen stjålet jordbruksland i et land i Afrika fører til at ti hvite bosettere dør, så blir det et vesentlig menneskerettighetsspørsmål i Vesten. Men 100.000 døde afrikanske barn er uinteressant; det er bare det normale.

Hvis du eier patentet til en medisin mot en vanlig, dødelig sykdom, får du enorme inntekter. Du holder prisene oppe. Du forbyr billig medisin som kan få barna til å overleve. Hvis et tredje verden-land begynner å lage medisinen selv for å redde befolkningen sin fra sykdom og død, så hyler USAs regjering mot denne forbrytelsen og vil bruke alle de redskaper de har i sin makt mot dette tyvaktige landet.

Den veldig enkle sannheten er at noen små grupper i de imperialistiske vestmaktene (som også land som Japan og andre små rovmakter som Sverige må regnes med til) tjener på undertrykking og utbytting (både direkte og gjennom det de forskjønnende kaller "handelsbetingelser") i det som blir kalt Den tredje verden.

Jeg sier dette for enda en gang å påpeke at du må se forskjellen mellom vanlige folk i våre land og de herskende kretsene.

Al-'Intiqâd: Hva er ditt syn på Palestina-spørsmålet?

Jan Myrdal: Dette er et meget alvorlig spørsmål. Hva var det vi på venstresiden i Europa sa før og under Den annen verdenskrig? Det vi trodde den gangen, var at når den antikoloniale kampen fikk britene ut av Palestina, så ville det bli et Palestina for folk av forskjellige religioner, kristne, muslimer, jøder – et forent Palestina – frigjort fra britene.

Det var ikke det som skjedde. Årsakene til dette må vi søke i det som i juridisk språkbruk blir kalt en pactum turpe – en skitten politisk avtale om du vil – spesielt mellom den tidens USA og Sovjetunionen, som begge, men av forskjellige grunner, ønsket å rive opp og erstatte det som da fremdeles var det britiske imperiet. Noen ledere av det som var i ferd med å bli den sosialistiske leiren, hadde den merkelige illusjonen at en sionistisk stat ville bli dem en sosialistisk venn. USA regnet realistisk med at en sånn stat ville bli et trofast brohode.

Det er også noe som dere i deres land må forstå. Den latente antisemittismen i Europa ble kynisk brukt for å skape en masseflukt til Palestina. Jøder som overlevde den tyske forfølgelsen, ble i Vest-Europa holdt i leire for fordrevne personer under elendige forhold. Det var skammelige pogromer i Polen og av de 80.000 overlevende jødene i Polen hadde 20.000 allerede et år etter at krigen var slutt, flyktet vestover til disse leirene. Ikke noe land i Europa – og bestemt ikke USA – ønsket seg folkemengdene i leirene for fordrevne. Av de 335.000 jødene i Romania og de 200.000 i Ungarn var flertallet utarmet, og til tross for offisielle regjeringsfraser ble de drevet ut mot Palestina. Disse fattige og undertrykte massene ble brukt som redskap for å åpne Palestina for masseinnvandring. Det var en ekstremt kynisk politikk.

Resultatet er at den nye staten ikke ble til en postkolonial stat for Palestinas befolkning – folk med forskjellig tro – men til en kunstig og rasedefinert kolonial og avhengig enhet hvis opprinnelige befolkning var fordrevet. Det palestinske folket ble flyktninger eller undertvungne innfødte. Slik ble Israel gjort til en underlig rasiststat i evig konflikt og ekspansjon. Dette er en ekstremt ustabil situasjon.

Den har allerede ført til en varig krig i flere faser. I 1967 da jeg, etter seksdagerskrigen, snakket om dette på protestmøtet vi holdt i Stockholm, pekte jeg på at denne krigen kunne komme til å vare i hundre år eller mer.

Man må alltid huske på at uansett hvilke håp vi har, finnes det også negative muligheter. For seks hundre år siden kunne verken folkene i det som nå blir kalt Australia eller i Nord-Amerika, forestille seg at de ville bli utryddet (delvis utryddet sør for det som nå er grensen mellom Mexico og USA og fullstendig nord for den grensen og i Australia). Men det har de blitt. Folkemordet i det som nå er Mexico, var tallmessig ett av de største vi kjenner i skriftlig historie. Folkemordet i det som nå er USA, er så godt som fullstendig. Der fortsatte det til begynnelsen av det 20. århundre, og det er nå bare små grupper igjen av urbefolkningen. Vi må huske at palestinerne også kan bli utryddet. Et folk kan forsvinne. For enkelte grupper i Israel – for eksempel enkelte bosettere – er det en mulighet at det palestinske folket forsvinner. Av kulturelle årsaker finnes det også i USA en tradisjonell aksept for slike folkemord.

Al-'Intiqâd: Hvordan bør palestinerne nå reagere på denne situasjonen?

Jan Myrdal: I denne situasjonen er det selvfølgelig veldig viktig at de foretar en svært omhyggelig analyse av hele situasjonen. Kampen er nødvendig for at de skal kunne overleve, men kamp og heltemot er ikke nok. Ingen kan si at urbefolkningen i det som nå er De forente stater – de såkalte indianerne – ikke kjempet og ikke forsvarte seg heltemodig.

En forskjell er at vi nå har en faktor som internasjonal solidaritet. Urbefolkningen i Nord-Amerika hadde ikke sterke nabofolk. Men palestinerne har det. Og det er en voksende forståelse i alle våre land at det som har skjedd med palestinerne disse siste seksti årene, kan skje med hvem som helst av oss. Som John Donne sa i 1622 – og som Hemingway siterte i sin roman om det spanske folkets kamp mot fascismen – "send aldri noen for å få vite hvem klokkene ringer for, de ringer for deg". Solidaritet er én faktor. Men vi kjenner alle til dens begrensinger både i våre land og blant de herskende kretsene i Midtøsten.

En annen faktor er tid og demografi. Urbefolkningen i det som nå er USA var sparsom; de kunne elimineres. Sør for grensen var situasjonen annerledes. Palestinerne er mange – og de multipliserer seg slik urbefolkningen har gjort det i Mexico og Bolivia. En statsdannelse av typen Israel, bygd på raseteori, er ikke levedyktig i det lange løp. I løpet av hundre år, eller to eller tre hundre – vil den falle sammen, slik korsfarerstaten eller den sørafrikanske staten falt sammen. Ikke på den måten at folket som lever der, vil forsvinne. De vil bli assimilert slik de som ble igjen etter korsfarerne ble assimilert og slik afrikaanerne nå blir assimilert etter at deres anerkjente stat forsvant. Men for øyeblikket virker støtten til Israel i FN og EU sterk. Selv Sverige samarbeider militært med Israel. Men ettersom dette strir mot interessene og ønskene til et flertall i vårt folk, bør vi være i stand til å få satt en stopper for det. Slik kan det bli endringer i europeisk politikk, det kan til og med bli endringer i Israel. Tross alt er det sosiale og politiske motsigelser i Israel som har lett for å føre til endringer i situasjonen. Ingenting er sikkert.

Den viktigste internasjonale støtten til staten Israel kommer fra USA. USA bruker nå Israel som et brohode. Men det er ikke noe vennskap, noen lojalitet, noen kjærlighet eller noen evige allierte i internasjonal politikk. Hvis det var i USAs interesse å bytte side i Israel-spørsmålet – her finnes det flere scenarier -, ville Israel mistet støtten over natta.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at Japan og Tyskland etter annen verdenskrig, da de ble okkupert, kapitulerte totalt for okkupasjonsmakten uten å yte mere motstand? De samarbeidet til og med med okkupasjonsmakten. Men de muslimske eksemplene fra okkupert Palestina og Irak viser en sterk militær og ideologisk motstand mot okkupasjonsmakten. Hva skyldes denne forskjellen, er det de okkuperte landenes ideologi, eller historiske faktorer?

Jan Myrdal: Det er ikke noen likhetstrekk. Den nåværende kampen mot okkupasjonsmaktene i Irak, Afghanistan og Palestina er som kampen mot de tyske okkupantene i Europa og mot japanske okkupanter i Korea, Kina, Vietnam og Burma. Det betyr at disse kampene var og er nasjonale frigjøringskamper. Selvfølgelig ofte veldig kompliserte – husk at situasjonen i Burma var veldig komplisert.

Al-'Intiqâd: Men hvorfor gjorde ikke folket i Tyskland og Japan motstand mot at landene deres ble okkupert?

Jan Myrdal: Situasjonen var, som jeg sa, helt forskjellig. Folket hadde blitt hardt undertrykt av de nazistiske og keiserlige herskerne. De ønsket verken hitleristene eller de keiserlige herskerne tilbake. I begynnelsen trodde de derfor på de vestlige frasene om demokratisering. De herskende kretsene byttet side, og slik beholdt de sin posisjon som herskere. Hvis du ser tilbake, vil du se at det er de samme kapitalgrupperingene som bestemmer over Tyskland i dag som i nazitiden. I Japan også; der Vesten til og med beholdt krigsforbryteren Hirohito som keiser. De gamle herskerne og okkupantene samarbeidet også intenst; hele USAs romfartsprogram ble bygd opp av nazispesialister. USAs kapasitet til bakteriologisk krigføring ble mer enn forsterket med bakteriologiske eksperter fra Japan. USA stilte dem ikke for retten, slik Sovjetunionen gjorde. De benyttet dem og resultatene av eksperimentene deres (også på vevsprøver fra allierte krigsfanger).

Al-'Intiqâd: Hva er din mening om den pågående krigen i Irak og forsøkene som skjer nå på å okkupere landet? Hva er den langsiktige strategien i denne planen?

Jan Myrdal: USA prøver å kolonisere Irak og selvfølgelig vil enkelte grupper i Irak samarbeide med dem, fordi det lønner seg. Men de er ikke så dumme at de ikke husker det franske ordtaket om at man kan bruke bajonetter til mye – bare ikke til å sitte på. Derfor vil de forsøke å sette i gang en "balkanisering" av Irak. De har interesse av at Irak deles opp i minst tre stater, kanskje flere. I beste fall, slik de ser det, vil de tre statene kontinuerlig ha et anspent forhold til hverandre og kanskje være i krig, da vil de ha mer eller mindre fullstendig herredømme. Balkanisering er en metode for å herske.

Jeg husker da jeg bodde i India, at USAs representanter som vi regnet for å tilhøre CIA – "Vennene" som de ble kalt – pleide å si at India kunne deles opp i 16 stater. Kina kunne deles i 6 kinesiske stater (noe som forklarer den kinesiske regjeringens voldsomme reaksjon mot Tien-an-men-demonstrasjonene i 1989) og Iran i minst 5 enheter. Disse USA-representantene kalte dette en demokratisk mulighet. Men i virkeligheten var det en oppskrift for USA-herredømme. Splitt og hersk. Skap svake stater. Klientstater.

Akkurat nå fører Washington en ny kampanje mot Iran. Hvis de kan invadere Iran eller nok en gang styrte den iranske regjeringen – slik de en gang organiserte kuppet mot Mossadeq – vil de gjøre det. Ikke på grunn av ideer eller religion. Bare for profitt og olje! Grunnen til at de lager så mye ståhei om Irans atomenergipolitikk, er ikke bare at de kan frykte at Iran bygger en atombombe, men at hvis Iran anriker sitt eget uran, vil landet ha større kontroll over sine egne energiressurser (sammenlign med situasjonen i Sverige!).

Gun Kessle og jeg bodde i Iran i Sjahens tid. Vi likte og respekterte folket og kulturen, men USAs innflytelse var veldig sterk og den sosiale undertrykkingen var åpenbar. Vi trodde at det ville bli en revolusjon hvert øyeblikk. Vi var ikke alene om å tro det. Også den svenske ambassadøren, Ragnvald R:son Bagge på den tiden, trodde dette. Men det tok mange år før det skjedde. Man kan aldri forutsi akkurat hva som vil skje, selv om man kan se enkelte store linjer og du også kan se konfliktlinjer.

Al-'Intiqâd: Vil de andre regionale og internasjonale maktene sitte stille og se på at USA setter sin aggressive politikk og ekspansjonisme ut i livet i regionen?

Jan Myrdal: Verken Russland eller Kina er lykkelige over USAs militærbaser i Sentral-Asia. Enda en gang er det som da Russland og Det britiske imperiet kjempet om å begrense hverandres innflytelsessfære i Persia, Afghanistan og Tibet. Imperiene konkurrerte, det britiske ville på denne tiden ha bomullen og handelsrutene, og Russland ønsket handelsruter ned til det varme havet. Dette førte til tre britisk-afghanske kriger. Prisen det afghanske folket måtte betale var veldig høy, men det britiske militæret tapte alle de tre krigene. Og til slutt – etter den tredje krigen – klarte det afghanske folket å gjenvinne full selvråderett.

De imperialistiske ambisjonene som førte til Sovjetunionens invasjon i Afghanistan, og senere USAs invasjon, er de samme. Den folkelige kampen er også den samme, og jeg stoler helt trygt på at resultatet vil bli det samme – men det afghanske folket vil nok en gang måtte betale en høy pris.

Men verken tsaren, den britiske kongen og imperieoverhodet, Bresjnev eller Bush hadde andre motiver enn ren grådighet. Afghanerne kjempet, mens de britiske gentlemen så på dem som usiviliserte og grusomme – men de vant sin uavhengighet.

Al-'Intiqâd: Fenomenet Hizbollah, og fenomenet islamsk motstand i sin alminnelighet, hvorfor har ikke USA med sine imperialistiske ambisjoner møtt slik motstand tidligere?

Jan Myrdal: Når det gjelder Hizbollah så tror jeg at jeg generelt kan si, at det er en bredt fundert massebevegelse som klarte å drive tilbake den sterke israelske okkupasjonshæren. Men det ligger en fare i spørsmålet ditt. Hizbollah er tapre. Men det er ikke den første folkelige bevegelsen mot USA-imperialismen. Husk på den heltemodige væpnede filippinske motstanden mot USA-imperialismen etter det som blir kalt den spansk-amerikanske krigen. Husk på den mexicanske revolusjonen. Husk den heroiske koreanske krigen mot USAs aggresjon. For ikke å snakke om de sørøst-asiatiske folkenes kamp. Noen ganger det siste århundret har USA virket uslåelige, men i seinere tiår har de amerikanske imperialistene flere ganger blitt slått militært av et væpnet folk! Den andre verdenskrigen var både en krig mellom forskjellige imperialistiske interesser og en krig hvor folk kjempet for sin uavhengighet. I Europa kjempet nordmennene, den franske motstandsbevegelsen, geriljaen i Nord-Italia for sin nasjonale frigjøring, akkurat som palestinerne, irakerne og afghanerne gjør i dag.

Der det er undertrykking, vil folk reise seg i opprør. Ideologiene vil endre seg i takt med tiden og historien, men hvis folk er undertrykt, vil de reagere og gjøre opprør og deres kamp vil være rettferdig.

I dag har muslimsk eller islamsk ideologi i mange land, særlig i Asia, blitt en drivkraft i den folkelige motstanden mot undertrykking. Situasjonen og derfor ideologiene var annerledes for patriotene i Europa eller Kina under andre verdenskrig. Men da som nå: Å gjøre opprør mot undertrykking er rettferdig. Jeg tror at dere vil vinne til sist. Imperialismen vil ikke kunne holde ut i det lange løp. Den fører sine kriger på lånte penger. I det lange løp er de i en situasjon uten vinnere. Men løpet kan bli langt!

Al-'Intiqâd: En gang sa du i en tale at om du ikke bent ut kan beseire en okkupasjonsmakt, bør du i det minste prøve å gjøre okkupasjonen ubehagelig for undertrykkeren.

Jan Myrdal: Ja, det er sant. La oss ta årsaken til at det er riktig å kjempe i en situasjon der du ikke umiddelbart har noe å vinne. Du kan ta en enkel situasjon fra europeisk historie. Under andre verdenskrig hadde du La Résistance – de Gaulle og andre – i Frankrike. De kjempet med folkelig støtte, men uten et sterkt militærapparat. Så fikk du den virkelig sterke allierte invasjonen i Normandie i 1944. USA hadde allerede trykt opp pengesedler for et okkupert Frankrike frigjort av de allierte. Frankrike skulle bli en mindre europeisk stat undere USAs overherredømme. Så klarte de Gaulle nesten gjennom et "kupp" å gjenopprette den uavhengige franske staten, da de allierte tillot ham å gå i land i Normandie.

Etter det ble de Gaulle og kommunistene enige om at befolkningen i Paris måtte frigjøre seg selv gjennom væpnet kamp. Amerikanerne sa det var unødvendig. De allierte armeene ville gjøre det. Men de Gaulle og kommunistene organiserte den væpnede oppstanden i Paris, mange ble drept. Man kan si at hvis pariserne hadde sittet stille på rumpene sine, ville de blitt frigjort av amerikanerne uansett. Slik ville mange ha overlevd. Men i et underordnet Frankrike!

I oppstanden i 1944 ble mange drept, andre handikappet, men franskmennene frigjorde Paris på egen hånd og fortsatte å kjempe mot de tyske troppene, og derfor eksisterer Frankrike i dag som en nasjon.

Al-'Intiqâd: Palestinerne kjemper for en demokratisk stat, også islamistene ser for seg det: en stat med like rettigheter hvor muslimer, jøder og kristne kan bo. Israel er ikke for en demokratisk stat. Bør dette bli godtatt? Burde palestinerne bare kapitulere for den sterkeste parten og godta denne apartheidstaten?

Jan Myrdal: Beslutningen om hva palestinerne bør gjøre, må ligge i det palestinske folkets hender. De kan få støtte fra utlandet, også fra oss i Europa, men de må ta avgjørelsen.

Kravet om en demokratisk stat med like rettigheter der kristne, jøder og muslimer kan bo, er et krav som før 1948 hadde sterk støtte i de kretsene jeg vokste opp i. For meg ser det fortsatt ut til å være den eneste løsningen for en fredelig utvikling i området. Men hvordan man kan nå det målet, avgjørelsen om hvilke kamper som er nødvendige, må det palestinske folket få avgjøre.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at det er islamistene som i dag går i spissen for motstanden mot verdenshegemoni, mot forskjellige former for dominans, imperialisme og nykolonialisme?

Jan Myrdal: Det er et viktig spørsmål. USA-imperialismen har lenge vært en direkte trussel mot interessene til folk i forskjellige deler av verden. Ta Filippinene som et eksempel. USAs okkupasjon var brennpunktet for den antiimperialistiske bevegelsen for et århundre siden. De kristne innfødte kjempet mot okkupasjonen. Mark Twain skrev om det (amerikanske soldater torturerte kristne prester på den samme forferdelige måten som de nå torturerer muslimer).

Nå har USA måttet forlate basene sine på grunn av folkets kamp. Kampen fortsetter stadig. Slik har den fortsatt gjennom mange, mange generasjoner under forskjellige slagord, delvis væpnet, delvis politisk.

I Bolivia har ideologiene bak kampen for frigjøring fra USA-imperialismen andre røtter. I mange deler av Latin-Amerika har den kristne frigjøringsteologien, som Castro sa, spilt en positiv rolle mot USA-imperialismens herredømme. Alt dette kan bli analysert på samme måte som atferden til de forskjellige klassene i samfunnet kan bli analysert. I mange land i det som kalles Den tredje verden, vil middelklassen, "borgerskapet", også ha uavhengighet. Så det er en veldig komplisert situasjon.

Det er åpenbart at muslimske – eller islamistiske, hvis du heller vil si det på den måten – grupper har tatt ledelsen i store deler av verden. For en stor del har dette å gjøre med at viktige deler av den intellektuelle venstresiden har degenerert som revolusjonære (deres sosiale bakgrunn var ofte fra middelklassen), blitt tatt opp i kompradorklassen og mistet legitimitet som representanter for de undertrykte massene. Men husk at dagens islamistiske bevegelser fører kampen mot USA-imperialismen av religiøse årsaker. Dette må bli forstått.

Jeg er selvfølgelig ikke muslim, og jeg er ikke religiøs, men jeg er ingen liberaler. Jeg ser på religion som en veldig virkelig og viktig kraft i samfunnet. Hvis du går til svensk historie, vil du legge merke til at de første demokratiske bevegelsene blant folket tidlig i det 19. århundret var religiøse, kristne.

Som jeg påpekte i Jordan, ble hele strukturen av svenske "folkrörelser" som har skapt det moderne Sverige, også arbeiderbevegelsen, formet av disse religiøse bevegelsene fra tidlig i det 19. århundret. De fleste svensker er ikke klar over dette i dag, men det er en annen sak.

Hvis du går lenger tilbake, til perioden med de store bondekrigene i det 15. og 16. århundre, vil du se at de seiret i Sverige, Sveits og Nord-Finland. Dette gjorde landene våre noe forskjellige fra resten av Europa.

Men i Tyskland var bondekrigene religiøse bevegelser. Ta en stor historisk figur og demokratisk martyr som Thomas Müntzer. Han var en leder for bonderevolusjonen. Men han var det fordi han var religiøs læremester. Hans oversettelse av bibelen var viktig, det var der han fant sin sannhet som drev ham til å lede en revolusjon. Hvis jeg plutselig hadde havnet i det 16. århundre, og gått bort til Müntzer og sagt: "Kjære venn, jeg vet at du er en bonderevolusjonær", ville han sett på meg og sagt: "Nei, nei, nei. Jeg kjemper for Gud!"

Jeg vil at dere som muslimer skal forstå at fra utsiden, som ikke-muslim, kan jeg se på rollen til en organisasjon som Hizbollah først og fremst som antiimperialistisk. Jeg kan hevde at dette er et objektivt faktum. Men jeg vet og respekterer at motivasjonen for Hizbollahs antiimperialistiske posisjon er religiøs, det hellige ord. Å si dette, er ikke å rakke ned på religionen på noen måte.

Al-'Intiqâd: Sionistene krever en ydmykende kapitulasjon fra palestinerne, irakerne, libaneserne og afghanerne. Ville ikke bare å kapitulere og dele samme skjebne som de nordamerikanske innfødte indianerne, bare føre til enda større konflikter og kriger?

Jan Myrdal: Jeg tror ikke spørsmålet om kapitulasjon eksisterer. Det er ikke et alternativ. Du kan si at mange av de føydale herskerne i India på sytten- og attenhundretallet godtok britisk styre. I følge den offisielle propagandaen styrte britene fredelig til de forlot India av egen fri vilje. Men det er en løgn!

Først fikk britene den store krigen i 1875 – Den første uavhengighetskrigen – de slo tilbake med massiv, sadistisk vold. Så var det en kontinuerlig, folkelig kamp mot britisk imperialisme. Gandhi var en ruvende historisk personlighet. Men det indiske folkets kamp ble ført på alle måter – fredelig og voldelig. Min første svigerfar var det som britene for syttifem år siden kalte en "bengalsk terrorist", og han hadde mye å fortelle om. Så i 1942 ble "Quit India"-bevegelsen både sterk og ekstremt voldelig. Og hvorfor måtte britene fem år senere forlate India, "kronjuvelen" i imperiet? Fordi:

a) De hadde tapt investeringene sine i løpet av andre verdenskrig.

b) Under Bombay-mytteriet gjorde flåten deres opprør mot dem.

c) De hadde mistet kontrollen over hæren sin. De klarte ikke engang å dømme selv lederne for Den indiske nasjonalhæren som Subhas Chandra Bose – Netaji – hadde ledet til krig mot dem. Britene var ute av stand til å beholde India uten en blodig krig – som de ville tape.

Men hvorfor reiste ikke det tyske folket seg mot Hitler? Grunnen er den samme som at det britiske folket ikke reiste seg mot imperiebyggerne, eller hvorfor bare en liten del av folket i USA reiser seg mot Bush og hans imperiekriger. Det er en enkel grunn: Den tyske befolkningen hadde den beste levestandarden i Europa under andre verdenskrig. Ettersom naziregimet røvet hele det okkuperte Europa og ga en liten andel av plyndringen videre til det tyske folket, stilnet protestene mot Hitler. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren!

Hizbollah, som afghanerne, palestinerne og kineserne, koreanerne, inderne og alle andre før dem, kan ikke stole på at undertrykkerne og deres likemenn skal skifte sinn.

Imperialistene kan gi sin egen befolkning enkelte fordeler av imperieherredømmet. Så lenge de gjør det, vil de ha en viss støtte. Når krigen går dårlig, når tapene blir for store, slik som under Vietnamkrigen, da kan imperialistene bli tvunget til retrett. Hva vil skje i Irak? Det avhenger delvis av hvor store tapene i antall menn og dollar blir for USA. Du kan si at for hver døde GI (menig USA-soldat), øker mulighetene for en retrett. Men først vil de prøve å få sine villige allierte til å gjøre drittarbeidet (se på Afghanistan). Samtidig vil USA forsøke å balkanisere, hisse den ene gruppa opp mot den andre. Hvis de kan få i stand en borgerkrig mellom forskjellige grupper av folket i Irak, så kan USA fortsette å profittere og troppene deres kan forbli i sine forlegninger i en lang tid framover.

Mao, som var en dyktig politiker, sa at imperialismen er en papirtiger, men at den har virkelige klør. En ting er å si at USAs herredømme er dømt til å mislykkes, ikke noe tre vokser inn i himmelen. Eller for å se på det økonomiske, et imperium som USA som lever av lånte penger, vil før eller siden bryte sammen. En dag må Kina, Saudi-Arabia eller Japan nekte å ta imot papirvaluta uten reell verdi. Så langt er de redde for at det internasjonale valutakorthuset skal rase sammen. Men før eller siden blir de nødt, for å beskytte egne interesser. Å vente på det, kan ta lang tid.

Ta min generasjons erfaring i Europa under annen verdenskrig. Vi visste fra desember 1941, da Hitler ikke maktet å ta Moskva og måtte trekke seg tilbake, at Det tredje rike var dømt. Men det tok lang tid, mange år og millioner av døde før slutten kom.

Al-'Intiqâd: Konflikten er ikke lenger mellom Israel og Palestina. Krigene som forberedes mot Syria, Iran og Libanon, grunner i at disse landene støtter motstanden til palestinerne og Hizbollah. Hva er ditt syn på disse kommende konfliktene?

Jan Myrdal: Kampen om energiressurser og militærbaser for å beskytte dem har en egentyngde som tvinger USA til å fortsette krigene. På den andre siden begynner deres militære ressurser og valutasituasjonen allerede å bli anstrengte. Det er et springende punkt. Hvilken vei katten hopper, er ikke innlysende.

Hvis USA kan presse EU til å bli en villig støttespiller, er det selvfølgelig mulig at de kan utvide den væpnede konflikten til Iran og/eller Syria. Men det er lettere å starte en krig enn å gjøre slutt på den.

Jeg tror de kan komme til å være litt forsiktige før de starter en ny krig. De gjorde en feil i Irak. De kunne styrte Saddam Hussein, men de har ikke klart å seire. Hvis de utvider krigen, vil visse folk bli veldig rike i USA – Halliburton-gjengen, oljeselskapene og våpenindustrien. Men mange i USA, blant imperialismens støttespillere også, er allerede urolige. Dette virker ikke som den beste måten å sikre profittene på. Og deres nåværende politikk fører til stadig økende motsetninger mellom USA og makter som Russland og Kina. Selv de EU-statene som inntil nylig oppførte seg som servile klientstater, er i ferd med å bli urolige.

Det vi kan gjøre i våre egne land, er selvsagt å øke kunnskapen om dette, å øke solidaritetsarbeidet og styrke antikrigsbevegelsen.

Al-'Intiqâd: Du har mot til å benytte deg av borgerrettighetene dine, og gå ut og si det de fleste ikke tør si. Ditt engasjement i disse sakene gir palestinerne og andre undertrykte folk håp. Hvordan har det seg at du ble engasjert i disse sakene og kan du virkelig jobbe fritt, eller prøver de å begrense og sensurere arbeidet ditt?

Jan Myrdal: Jeg kan være sta. Det er alt. Som mange i min generasjon i Europa måtte jeg som ung mann, en gutt kan du si, ta standpunkt under den andre verdenskrig. Slik var jeg heldig nok til å bli stemplet som "rød" av det svenske sikkerhetspolitiet (og av den amerikanske ambassaden), allerede før jeg ble atten. Dette hindret meg effektivt fra å bli en normal, lojal og tjenestevillig europeisk intellektuell, om jeg hadde ønsket å bli det. (Det ville jeg ikke!).

Det som så skjedde, var at jeg og min kone reiste og bodde flere år fra femtitallet og framover i Asia – Iran, Afghanistan, India, Kina, Burma, i det som den gang var sovjetisk Sentral-Asia og senere i Kambodsja, Saudi-Arabia, Egypt og Nord-Afrika – og som du kan se av det vi publiserte, endret perspektivene våre seg. Vår bok om Afghanistan fra 1960 har nå blitt gitt ut i sin sjette utgave i Sverige og har hatt en viss betydning for å skape solidaritet med det afghanske folket.

I enkeltperioder, som McCarthy-årene som også var vanskelige i Sverige, måtte jeg være forsiktig for å bli utgitt i det hele tatt. Ikke det at jeg løy, men jeg måtte skrive på en "æsopsk" måte. I andre perioder har det vært lettere. Og Sverige har blitt et av de mest åpne samfunnene i Europa. Jeg har bare blitt stilt for retten én gang for ikke å ha vært forsiktig nok i mitt valg av ord. Og vi vant den saken mot myndighetene.

Selvsagt er det mulig å gjøre karriere i Sverige som i andre land ved å velge sine ord med omhu. Men det er ikke særlig morsomt. For meg er det nå veldig enkelt: Når du nærmer deg en alder på åtti år og har en viss posisjon, er det ikke særlig mye de kan gjøre. Ikke at de ikke prøver.

Fire ganger prøvde de å hive meg ut av den svenske PEN-klubben, en forening for godt ansette forfattere. Men det klarte de ikke. Til slutt gadd jeg ikke mer og sluttet bare å betale medlemskontingenten.

Al-'Intiqâd: Mener du at Internettet har ført til en demokratisering av media, at du også kan spre budskapet gjennom Internettet? Vil det bryte ned informasjonsmonopolet til massemediene?

Jan Myrdal: Det er mulig å bruke Internettet, men det er ekstremt vanskelig å vite hva som er sant og ikke på nettet. Jeg sjekket noe på nettet her om dagen. Plutselig fant jeg en seriøs artikkel som hevdet at foreldrene mine hadde vært naziagenter og at jeg hadde skrevet det! Det er ikke bare en løgn, det er en idiotisk løgn. Men noen kan komme til å tro det.

Når det gjelder trykksaker, vet du at å forfalske en bok er vanskelig. Du kan sjekke når den ble trykt og hvor. Men på nettet kan du aldri virkelig undersøke gyldigheten av påstander. Men selvfølgelig bruker jeg det. Med den største forsiktighet.

Al-'Intiqâd: Virker demokratiet i Sverige i dag?

Jan Myrdal: "Demokrati" er et farlig ord. Det kan stå for hva som helst. Du har demokratiet i oldtidens Aten der ni tiendedeler av befolkningen var slaver. Samtidig vet vi hva vi legger i det. Sverige er et land hvor det er stort rom for uavhengighet og ytringsfrihet. Vi har også tradisjoner som går tilbake til våre framgangsrike bondekriger i det 15. århundret som fortsatt er viktige. Men selvsagt er det usant å hevde at folket bestemmer. Hvis vi med et flertall på 90 prosent skulle vedta politiske tiltak mot arbeidsløshet, for bedre eldreomsorg, for et bedre helsevesen som gikk utenom de kalde markedsreglene, ville vårt vedtak bli kjent dødt og maktesløst fordi det gikk imot EU-reglene. Liker jeg det? Nei!

Al-'Intiqâd: Er regimet i Sverige representativt og legitimt, eller finnes det et gap mellom de styrende og folket?

Jan Myrdal: Det svenske demokratiet har blitt utviklet på en plebiscitær måte, litt som Napoleon III, det vil si at valgene ikke er virkelige valg lenger, men folkeavstemninger. Valget står mellom forskjellige nyanser av "ja", mellom forskjellige statsfinansierte grupper. (Selv for det tidligere kommunistpartiet, Vänsterpartiet, består bare 5 prosent av partifinansene av bidrag fra medlemmer og sympatisører.) Husk at befolkningen i Frankrike stemte for Napoleon III i den formelt korrekte folkeavstemningen før krigen i 1870. Men som du kan se av historien, sier det svært lite om den politiske stemningen hos det franske folket på den tiden.

En svensk regjering kan ikke bli sittende på tvers av folkemeningen. På den andre siden har regjeringen i mange år vært en for det meste byråkratisk struktur definert av markedets økonomiske lover. Partiene er politisk svært svake statsfinansierte strukturer med færre og færre medlemmer. Allerede for flere år siden hørte jeg en sosialdemokrat si at den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen ikke lenger er en bevegelse, det er en kø for å få embete.

Al-'Intiqâd: Du har kalt den sittende svenske statsministeren Göran Persson en "lokalpolitiker2. Kan du forklare hva du mener med det?

Jan Myrdal: En lokalpolitiker i Sverige kan være ærlig såfremt ærlighet er å gjøre det beste ut av situasjonen. Men det han kan gjøre, er alltid bestemt ovenfra av spillets regler. Göran Persson er ikke en mann med store visjoner. Han har dessverre også hengt seg opp i Israel. Det gjør ham forskjellig fra hans forgjenger Olof Palme. Men det fører meg også til noe som kan forklare Sverige.

Olof Palme var internasjonalt viktig og interessant som politiker. Ikke det at han og jeg alltid var enige. Men han hadde en visjon. Men når du snakker om Olof Palme og Sverige, må du ha tre fakta i mente:

1) Vi vet alle at Olof Palme er død.
2) Vi vet alle sammen at han ble myrdet.
3) Vi vet også alle sammen at det ikke var noen reell politietterforskning.

Utenom dette vet vi ingenting. Enhver forklaring blir en hypotese. Men det er ikke enestående i Sverige. Den største katastrofen de siste tiårene fant sted om natten 27. september 1994 da M/S Estonia sank under en storm i Østersjøen og 859 liv gikk tapt.

• Vi vet at Estonia sank.
• Vi vet at 859 personer døde.
• Vi vet at myndighetene i Estland, Finland og Sverige bestemte seg for ikke å foreta noen virkelig etterforskning og forbød enhver undersøkelse av vraket. Enhver som prøver seg, vil kunne bli saksøkt.

Hvorfor de tok den merkelige avgjørelsen, vet vi ikke. Dette er også Sverige! Etter som Sverige er et fritt land, finnes det metervis med bøker i bibliotekene og bokhandlene som spekulerer rundt begge disse mysteriene. Men myndighetene har stengt døren til enhver virkelig kunnskap om både mordet på Olof Palme og senkingen av Estonia. Så vidt jeg forstår på grunn av spørsmål om statssikkerhet.

Al-'Intiqâd: Hvis du var leder for Hamas eller Hizbollah, hva ville du gjøre?

Jan Myrdal: Det er et veldig hypotetisk spørsmål. Selvfølgelig føler jeg at valgseieren til Hamas er viktig, men:

a) Jeg er svenske og sitter i Sverige. Jeg er ikke palestiner. Jeg har ikke noen virkelig kunnskap.

b) Det er ikke opp til meg, eller noen utenfor Palestina å gi den slags råd. Dette er et prinsippspørsmål. Hvis Hamas er en virkelig representant for det palestinske folket, må de stå ansvarlig overfor det palestinske folket og ikke overfor velmenende folk fra det ene eller det andre kontinentet, uansett hvor vennlige de er! Og selvsagt enda mindre overfor politikere i Israel, USA, EU og heller ikke FN!

Det samme gjelder for Hizbollah.

Spørsmålet om internasjonal solidaritet er faktisk veldig enkelt. Vi formulerte det under krigen mot USAs aggresjon i Sørøst-Asia: – Støtt frigjøringsfronten på dens egne vilkår!

Dette er et prinsipp som er gyldig i vår periode. Vi må huske på at dette er en lang historisk periode. Imperialismen og dens folkemordspolitikk begynte hundre år før jeg ble født. Jeg er nå 79 og blir 80 neste sommer. Hvis jeg sa at jeg håpet å se en avgjørende folkelig seier i min tid, ville jeg vært dum. Mine barnebarn er rundt 30. Når deres barnebarn når min alder, kan det hende de vil se slutten på denne onde tiden!