Richard Seymour (f 1977) er brite, marxist og forfattar. Han skriv på bloggen Lenin’s Tomb som han starta og driv. Han har skrive The Liberal Defence of Murder og andre bøker. Han var tidlegare medlem av Socialist Workers Party, men gjekk ut i mars i år. (Kjelde: Wikipedia)

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Eg vil starte med eit konkret eksempel.

Dere veit at USA med allierte på dette kritiske stadiet gjør intense forsøk på å få til ei omgruppering av den syriske opposisjonen. Av ein eller annan grunn stolte dei ikkje på det syriske nasjonalrådet (SNC), som er ein koalisjon av den sekulære liberale opposisjonen og den muslimske brorskapen – dei mest konservative og borgarlege elementa i opposisjonen. Dei ville i staden skape ein ny allianse bak sunnien og forretningsmannen Riad Seif.

Kva dreier dette seg om? Avkledd det ideologiske språket er det eit forsøk frå USA med allierte å få sterkare kontroll over den syriske revolusjonen. At ein slik kontroll blir framstilt som bra, er bare å vente. Men kva er det mest sannsynlege resultatet av dette? Det vil vere å styrke ein endå meir konservativ og borgarleg opposisjon, organisert rundt element frå det tidlegare styret. Mest sannsynleg vil det her bety at opposisjonen blir organisert på sekterisk grunnlag, ettersom den konservative logikken er å seie «det er lite galt med sjølve systemet; det er regimet som er feil, eller vondsinna; ei unasjonal og fremmend kraft; alle sanne syrarar står saman; det er ikkje ein herskande klasse, men ein fremmend kaste som må veltast, og namnet på kasten er alawittar.»

Me såg den logikken i Libya, særleg etter at USA med allierte tok over. Historisk har USA strevd for å ta over revolusjonar, på å styrke dei mest konservative elementa i den herskande klassen – eller sagt på anna vis, angripe og halde tilbake dei mest radikale og folkelege laga, og kontrollere dei mest ærgjerrige ambisjonane deira. Det er ein strategi som har sett djupe merke i historia, med ei lang rekke med kontrarevolusjonær vald frå USA, i det minste frå og med den meksikanske revolusjonen.

Liberal imperialisme

Og kva er så det eksempel på? Eg seier det er eit døme på ein spesiell type imperialistisk intervensjon, som eg vil klassifisere som liberal imperialisme – ein intervensjon som kan ha visse avgrensa liberale mål (meir marknad, modernisering av staten og så vidare), men viktigast at rammeverket er liberalt, blir rettferdiggjort med variantar av liberale verdiar bygde på Lockes samfunnskontrakt eller Mills humanisme.

Eg meiner det er svar på ei krise i kontrollsystemet USA skapte i Midtausten på seksti- og syttitalet, då den britiske marinen og pundet vart trekt ut, og monarkar innsette av britane vart kasta.

Eg meiner det er eit forsøk frå USA på å ta attende initiativet, og vere føre var – ikkje bare drive brannsløkking eller motarbeide prosessen som har ført til at to av undersåttane deira vart kasta (tri om ein tar med Gaddafi, men dei vendte seg mot han) – men aktivt fremme eigne løysingar, deira eigen modell som kan utfordre den uvanleg sterke tiltrekkingskrafta Tahrir-plassen har. Ved å intervenere i revolusjonsprosessen ønskar dei på ein eller annan måte å skape ein tiltrekkande pol rundt makta si, og starte på å attreise den ramponerte legitimiteten til USA.

Sjølvsagt er det mykje meir å seie enn denne skissa, som bare gir eit svakt omriss av emnet eg drøftar, liberal imperialisme.

Eg meiner me alltid må vere konkrete og interesserte i problema dagens hendingar byr på. The Liberal Defence of Murder som denne talen er basert på, er ei historiebok: ho dekkar rundt fem hundre år med humanitære intervensjonar. Men det var minst fem års liberal krigshissande støtte til president Bush som fekk meg til å skrive. Og boka vart sluttført på ei tid då dei liberale imperialistane som er tema for boka, dei som heia for krig i Irak, for fridom, demokrati og ulike liberalhumanitære idear, opplevde tilbakeslag. Dei hadde tallause nedturar. Tortur, kjemiske våpen, forureininga av byar frå Fallujah til Tal Afar, hemmelege bortføringar, valdtekt, vilkårlege drap, og heilt ekstrem valdsbruk mot opprørarane. Alt kasta lys på dei avskyelege realitetane bak humanitære intervensjonar. Jamvel den mest krigslystne, hovmodige og hatske i gjengen, Christopher Hitchens, byrja velte seg i navleskuande sjølvynk over at frigjøringskrigen hans i Irak hadde degenerert, ein krig han hadde innbilt seg var ein ny spansk borgarkrig, der han var George Orwell og Bush-administrasjonen POUM¹ – eit oppblåst tilfelle av Godwins lov² om slike i det heile finst.

Om dere ikkje har noko mot det, vil eg sitere meg sjølv – eg sa den gongen:

Dei proimperialistiske liberalarane som høglydt og samstemte forsvarte krigane til USA er i knipe … Denne ynkelege gruppa har aldri vore mindre levedyktig.

Ei kort stund i fjor undra eg på om eg hadde vore for raskt ute. Fordi eg såg framført i fri dressur mest alle tenkelege klisjear for krig. Denne gongen dreidde det seg om Libya, men på eit vis betydde ikkje landet noko – ikkje for dei liberale imperialistane. Det dreidde seg i røynda om eit høve til å attreise den moralske autoriteten til imperiet – eg skal komme attende til det. Trass i generell skepsis såg det ut til at dei vann diskusjonen. Eit forbløffande tilbakeslag etter månader med revolusjonær oppstand der USAs skremmande, dødelege oppfatning av «frigjøring» vart avslørt som ein farse. Korleis fortonte Firdosplassen – torget i Bagdad der statuen av Saddam Hussein vart rive ned etter invasjonen – seg ved sida av Tahrir-plassen? Eg var ikkje ved alt for godt mot, kameratar og venner.

Og så vart Jason Russell funne naken på gata i San Diego der han onanerte på dei som gjekk forbi.. Eg skal forklare for dere som er forvirra. Jason Russell leiar ein kampanje som er kalla «Stopp Kony», som organisasjonen Invisible Children driv. Han eksisterer for å protestere mot og freiste bøte på krigsbroteverka som blei utført av ei lita kristen-fundamentalistisk opprørsgruppe som stod for grusomme handlingar i Uganda. Men dei har støtta det ugandiske militæret, som har stått for sin del grusomme handlingar i kampen mot opprøret. Gruppa har au støtta USAs militære intervensjon til fordel for det ugandiske militæret, og jobba iherdig for å få presse Obama til å sende fleire pengar og soldatar til Uganda. Det pussige er at Kony ikkje er i Uganda lenger, krigarane hans er stort sett utsletta, og dei folka «Stopp Kony» seier seg å støtte, er ganske forbitra på dei. Kampanjen deira var sjølvsagt farleg, og kunne blitt ein seier for manipulering av sosiale medier om dei hadde vunne fram. Men pressa av kritikken knekte Jason Russell saman, og vart funne spradande naken rundt i San Diego, der han viste fram utstyret sitt til dei som passerte.

Og det var det. Sist eg var i USA heldt eg ein tale i Boston. På vegen dit såg eg og kjærasten ein Stop Kony-plakat som nokon hadde skrive «BULLSHIT PROPAGANDA!» på. Så i slike saker må dere innrømme amerikanarane litt dømmekraft – det er faktisk tema i den andre nye boka mi, American Insurgents, som kom samtidig som nyutgava av Liberal Defence.

Før eg går nærmare inn på stoda i dag, vil eg tilbake til temaet i boka, kjerna i argumentasjonen. Så vil eg sjå om det kan bidra til å forstå slike situasjonar me står framfor. Så kva meiner eg?

For det første at dagens liberale krigstilhengarar høyrer til ein tradisjon som grovt sett strekker seg over eit halvt millenium. Me har sett at deira humanitære støtte til imperialismen er bygd på dehumanisering av motstandarane, og dermed grip dei altfor lett til ein blodig og hevngjerrig retorikk, og ender med å støtte valdeleg undertrykking. Men alle mistaka til dagens liberale krigarar har eit genetisk opphav. Liberalismen kom til som ein av eit sett femlingar, og knytta saman kapitalismen, europeisk kolonialisme, slaveriet og «rase»-ideologien. Sjølv om han til ein viss grad stod for fridom og likeverd, har liberalismen like fullt brukt det Domenico Losurdo, (italiensk filosof, historikar, teoretikar og marxist fødd i 1941), kallar «utestengingsklausular», og er slik medskyldig i raseundertrykking, imperialisme og klassedominans.

Koloniideologiene

Tidlege representantar for den moderne liberalismen som Locke, Mill og Tocqueville forsvarte kolonialismen, vanlegvis på grunn av «forbetrande» eigenskapar og gunstige resultat for dei innfødde. Store delar av den tidlege venstresida og arbeidarrørsla, særleg dei som stod nærmast liberalismen, var påverka av slik kolonialistisk sjåvinisme. Det var heller ikkje ei rein europeisk sak, Woodrow Wilsons (president i USA frå 1913 til 1921) utgave var overmennesketenking på sitt beiskaste. Den russiske revolusjonen, seinare antikoloniale revolusjonar og borgarrettsrørsla i USA svekka grepet denne ideologien hadde. Men han blir kontinuerleg reprodusert, men modifisert og tilpassa.

Eg står fast på at ideologien er konsistent over tid på eit ganske abstrakt nivå. Eg kallar det ein «tradisjon» som med vilje er vag. Men det som sameiner desse svært ulike, men noko overlappande og likearta ideologiske formasjonane, er at liberal imperialisme har ei strukturell og systemisk rolle med å forklare, rettferdiggjøre og konsolidere eit liberalt verdssystem som nødvendigvis er eit imperialistisk system. Og det som fekk meg til å sjå på dette, var sjølvsagt det faktum at i «krigen mot terror» byrja dei liberale krigstilhengarane i uhyggeleg grad å lyde som kolonitilhengarane gjorde. Og eg lurte på grunnen.

Ein kan gå til dette på to måtar. Enten kan du seie at «koloniideologien er ei levning, ein rest etter tidlegare pinlege tiders uløyste motsetningar». Eller så kan du seie noko liknande det Stuart Hall seier om rasisme:

Rasisme er alltid historisk spesifikk. Sjølv om han kan bygge på det som har skjedd i tidlegare historiske fasar, tar han alltid ei spesifikk form. Han veks ut av forholda i dag, ikkje fortida. Han gir seg spesifikke utslag i dagens samfunnsskipnad, i måten dei politiske og kulturelle prosessane utviklar seg i dag, ikkje bare ei fortrengt fortid.

Dette er svært viktig, fordi rasisme ofte har blitt sett som ei levning etter tidlegare tiders uløyste motsetningar, at slik han framstår i dag bare er restar, og ikkje noko som aktivt er konstruert. Og det er freistande med eit liknande syn på koloniale ideologiar.

Eg vil seie at tilbakekomsten av liberal imperialistisk ideologi i sin nesten koloniale form på 2000-talet vaks ut av krisa i det som er kalla «Vesten» – meir nøkternt krise i utvikla kapitalistiske statar leia av USAimperialismen. For desse liberale forståsegpåarane og intellektuelle såg ei lita gruppe jihadistar faktisk ut til å vere ein dødeleg fare for det dei kalla «sivilisasjonen» på linje med – eg tøyser ikkje – det tredje riket. Det var ei kjensle av dommedag, men også ny styrke i utfordringa dei såg: mange intellektuelle og kommentatorar sa i røynda «dette er eit høve for USA til å komme over forfallet og lettsinnet det siste tiåret, til å gripe eit nytt alvor».

Det kan verke svært latterleg, men dere må huske at stoda i USA nettopp då hadde vist seg vere ekstremt utrygg: det var ei kapitalistisk krise, aksjeboblar som sprakk, legitimiteten til næringslivet drukna i Worldcom- og Enron-skandalar, Bushadminstrasjonen som kom til gjennom eit valkupp, presidenten var omgitt av ti – om ikkje hundretusenvis –med antikapitalistiske demonstrantar uansett kor han gjekk. Tallause problem øydela det liberale borgarskapet, og det såg ut til å vere ein viss tvil om den verdshistoriske oppgava til USAkapitalismen etter Berlinmurens fall. Her var det både ei personifisering av all redsel og uro, ikkje mindre enn ein sivilisasjonsmessig Nemesis, og eit perfekt høve til å gi ein serie samordna svar, og til å utvikle ein ideologi som i motsetning til dei antikapitalistiske protestantane i klartekst støtta og forsvarte det sosiale og institusjonelle systemet i dei utvikla kapitalistiske landa som det best maulege målet, det endelege utviklingsstadiet for menneskeslekta. Lista over venstreorienterte som blei imperialistar på denne tida, er i røynda ei liste over dei som alt hadde byrja å slutte fred med kapitalismen.

Og no blei desse intellektuelle langt mindre forsiktige med å definere denne sivilisasjonen som eit imperium – i tradisjonen etter romarane og britane, i tradisjonen etter det som vart definert som «Vesten», som historisk ikkje har vore eit reint geografisk område, men omfattar statar styrt av kvite: Sør-Afrika i apartheidtida, og Australia, vart til dømes begge sett som del av Vesten. Slik sett omfatta koloniprosjektet å definere ei grenselinje, ei grense rundt sivilisasjonen der pøbelen i verda ville inn i og øydelegge ideala til imperiet – fordi dei bare er sjalu og fordi me rike og frie og dei er det ikkje – og sa at «me som dei siviliserte har ansvar for å gå inn i barbariet sitt domene og bringe dei den orden og dei fordelar som sivilisasjonen gir, med makt, og utrydde dei som vil ha kaos.» Og dere vil sjå at den einaste måten liberale skribentar som Hitchens, Ignatieff, Bernard-Henri Lévy, Bermman, Sam Harris skil seg frå dei nykonservative – som aldri syntest imperiespråket var pinleg – er vekta dei la på å overbevise venstreorienterte og liberale om synet sitt.

Talerøyr inn i venstresida

Det bringer meg til ei anna side ved standpunktet mitt, at dei liberale krigstilhengarane fungerer som talerøyr for desse ideane inn i strategisk viktige miljø der det er lite sannsynleg at talspersonar for Pentagon eller Donald Rumsfeld vil lykkast. I det nye etterordet omskriv eg dette argumentet i gramscianske termar: Eg seier at dei liberale imperialistane omtalt i boka er del av ein familie intellektuelle og ideologiske produsentar som bidrar til å konsolidere styret til dei dominerande klassane. Dei er «organiske intellektuelle» for borgarskapet. Dette begrepet frå Gramsci var sentralt i tenkinga hans om «hegemoni».

Ein herskande klasse, sa han, arbeider kontinuerleg for å bygge hegemoni ved å ta med allierte klassar og delar av klassar i ei breiare blokk, som dominerer dei utestengte, underordna klassane. Einskapen i denne blokka er delvis sikra med ein hegemonisk diskurs skapt av intellektuelle som forklarer maktblokka kva for interesser dei har, korfor interessene deira er universelle, og korleis ein må kjempe for dei og forsvare dei. Innanfor ei slik blokk er det ingen klar, avgjørande enkeltinteresse som samlar alle, langt mindre semje om ein bestemt strategi. Det er grunnen til at det trengst organiske intellektuelle, med ulike spesialfelt som når ulike typar miljø, som gir moralsk og intellektuell leiarskap.

Dei liberale krigstilhengarane skil seg svært i måte å operere på, miljøet dei vender seg til, og spesialiseringsgraden. Somme, som Michael Ignatieff og Samantha Power, vekslar med hell mellom ulike felt som akademia, kommentarjournalistikk og arbeid i statsbyråkratiet. Bernard Kouchner har utan store vanskar migrert mellom menneskerettsindustrien, den franske staten og FN. Bernard-Henri Levy, med ressursarane frå det franske storborgarskapet til disposisjon, er alt frå filosof, dokumentarist, diplomat, forleggar, politikar, forretningsmann, journalist. Andre som Christopher Hitchens og Paul Berman nøyer seg med å vere journalistar, pamflettskribentar og polemikarar. Og mens Ignatieff, Kouchner og Power stort sett har konsentrert seg om menneskerettar og utanrikspolitikk, så har Hitchens, Berman og Levy breia seg trygt i eit mangfald av tema.

Det dei har felles, er at det dei jobbar med og freistar å løyse problem rundt, er dei internasjonale, imperialistiske sidene ved makta til dei herskande. Det dei au har felles er at dei ikkje opererer som isolerte individ, men som intellektuelle produsentar innanfor større system (mediakonglomerat, akademiske institusjonar, statsapparat) som spreier produkta sine til relativt privilegerte og mektige miljø. På den måten er dei ikkje ulike dei nykonservative som eg altså påstår dei deler vokabular med. No har dei saman med dei nykonservative lidd eit kraftig tap av prestisje og innverknad som følgje av flausa med «Operasjon fridom i Irak».

Men det interessante er at Obama ikkje såg dei heilt likeverdige. Han valte å bygge sin imperialistiske strategi på realistane som Bush hadde støtta seg på dei siste hjelpelause åra sine. Folk som Robert Gates, men au Zbigniew Brzezinski som hadde vore rådgivar for demokratane i lang tid. Men Det demokratiske partiet i USA skapte det som der blir kalla «liberal internasjonalisme» – som er liberal imperialisme etter mønsteret til Woodrow Wilson. Og institusjonar og personar i partiet har gitt sterk støtte til ein aggressiv utanrikspolitikk basert på ideen om at det kapitalistiske USA har ei historisk oppgave i å støtte eit liberalt verdssystem, eit system som naturlegvis må ha USA i leiinga.

Power and Slaughter

I denne leiren var folk som Susan Rice, Samantha Power og Anne-Marie Slaughter. Slaughter som er rektor ved Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton University fekk tilbud om ei stilling under utanriksminister Hillary Clinton. Susan Rice, tidlegare tryggingsrådgivar under Clinton, under vingane til Madeleine Albright og sterk tilhengar av intervensjon i Sudan, vart utpeika til ambassadør i FN. Rice spelte ei viktig rolle med støtte til delinga av Sudan. Samantha Power, som skal ha vore ein nøkkelperson for administrasjonen i samband med intervensjonen i Libya, vart tryggingsrådgivar.

Det var mange utanfor administrasjonen som pressa på for å få fornya fokus på humanitære intervensjonar. William Cohen og Madeleine Albright som tjenestegjorde under Clinton, leia Genocide Prevention Task Force som ba den kommande Obamaregjeringa opprette eit varslingsystem for folkemord, som skulle brukast til å utløyse intervensjonar i krisesituasjonar. Begge hadde vore med på å sette ut i livet folkemord-sanksjonspolitikken mot Irak. Ei slik samling av krefter i Obamaadministrasjonen peika ikkje mot fred, men mot eit skifte av strategi. USA skulle få gjenoppliva makta si ved å føre ein meir varsam og fleksibel politikk, med vekt på å få samtykke av allierte, ved å prate dei i senk om «forkjøpsåtak». USAs kolossale militære arsenal skulle brukast meir forsiktig – men det skulle brukast. Med det i tankane skal me sjå på revolusjonane i Midtausten, og spesielt Libya, og sjå kva me kan få ut av det.

Først, ein av forløparane til revolusjonane i Midtausten var ei veksande krise for Israel, med stadig minkande legitimitet, og faktisk, militær styrke – nederlaget for Hizbollah, tapet av omdømme internasjonalt etter Støpt bly, det uvanleg blodige og sjølvdestruktive åtaket på Mavi Marmara – alt peika mot at Israels tid som apartheidstaten du ikkje kan kritisere, var over. Naturlegvis viste ikkje dei liberale imperialistane som brauta om demokrati og menneskerettar i Irak anna enn forakt for palestinarane sine rettar – la dei svelte under blokaden, la dei dø i utbomba gettoar, jag dei gjennom gatene og utrydd dei som rotter, for dei har fornærma oss ved å røyste på Hamas, og ved ikkje å kapitulere for Israel, og ved å eksistere som folk, som politisk masse, og ikkje bare eit nedkjempa flyktningefolk spreidde over alle delar av Jorda.

Men jamvel liberale imperialistar må til ein viss grad handle i samsvar med sine høgt proklamerte ideal. Og då opprøra i Midtausten starta, trur eg nok ein må seie at dei freista hardt å vere glade for dei. I røynda var ambivalensen stor – vil dei no velje den muslimske brorskapen i Egypt? Vil tunisarane la Rachid Ghannouchi stille til val? Vil feil folk ta over makta? Det var eit særleg problem for folk som Hitchens, som bare eit par år før revolusjonen hadde lovprist det tunisiske diktaturet fordi det var så moderat – korfor hakke på snille Tunisia undra han? Dessutan, då revolusjonen var der, understreka han sterkt at det var bare fordi dei heldige borgarane visste dei ikkje ville bli drepne i gatene som dei grønne i Iran. (For ordens skyld, det tunisiske regimet drap fleire enn det iranske regimet gjorde i løpet av det grønne opprøret.) Men tru ikkje det var bare desse krigshissarane. Folk med reell politisk makt sa det same. Då Mubarak vart overfalt av revolusjonen, insisterte Tony Blair og visepresident Joseph Biden på at han var ein god mann for det egyptiske folket, ein av våre allierte, og at det ville bli eit vakuum om han vart kasta, og at det ville opne for ekstremistar.

Liberal ambivalens

Trass i ambivalensen, og trass i ei viss undertrykt kjensle av at dette kunne forstyrre deira imperialistiske overtyding om at demokrati i Midtausten måtte komme som resultat av USAs militærmakt, så var hovudtendensen blant liberale intellektuelle at dei støtta revolusjonane. Og i rettferdas namn skal dei ha kreditt for det, så langt. Men så spreidde revolusjonen seg til Libya i februar 2011. Det tok ikkje lang tid før mange av dei liberale intellektuelle såg sjansen. Eg meiner at trass i det pinlege maskepiet mellom den herskande klassen i USA og Storbritannia og Gaddafi-regimet sidan 2004, så var ikkje dette eit regime dei hadde investert så mykje i at dei ikkje kunne sleppe taket. Og dei intellektuelle i Det kvite huset, som Power og Slaughter – passande namn for imperialistar – sa at det som var i gang var eit opprør frå dei yngre generasjonane i Midtausten, ofte utdanna og kultiverte menneske, men som var utan framtid.

Og dei sa: Dette er framtida, desse folka vil avgjøre kva veg Midtausten går, og om USA ønskar å påverke det, må USA på ein eller annan måte bli sett som støttespelar for revolusjonen. Samtidig fiska Sarkozy – rett frå pinlege avsløringar av franske band til diktatorane – etter europeisk intervensjon for å forsvare EU-interesser. Det var altså ein viss konkurranse imperialistar imellom her, og det bidrog til at Hillary Clinton gjekk for intervensjon, og i sin tur til at Obama støtta ein begrensa krig og overkøyrde generalane. Sarkozy sendte sin fremste intellektuelle Bernard-Henri Levy for å menge seg med den libyske opposisjonen. Det er ikkje så fullstendig tåpeleg som det høyrest ut, då BHL tidlegare hadde dyrka samband med andre væpna grupper, som gruppa til Ahmed Shah Massoud i Afghanistan – han presenterte faktisk opposisjonsleiarar for Sarkozy som «libyske massoudar». Kva meir kan ein seie om BHL?

På det tidspunktet hadde han akkurat gitt ut On war in philosophy der han omtalte Immanuel Kant, som skapte teorien om «demokratisk fred», som ein sinnsforvirra «bløffmakar». Som støtte for ei slik vurdering siterte han i lange banar arbeidet til den kjente filosofen Jean-Baptiste Botul. Botul var ikkje bare biograf og kritikar av Kant, men grunnleggar av den intellektuelle tradisjonen som er kjent som «botulisme». Ulykkelegvis var han også ein oppdikta person, skapt av satirikaren Frédéric Pagès, som mellom anna skreiv Immanuel Kants seksualliv.

Jamahiriya

På det tidspunktet blei dei libyske opprørarane knust av styrkane til Gaddafi. Den militære reaksjonen frå regimet tvinga dei til væpna opprør, og mens delar av regimet braut ut og slutta seg til opprøret, var dei ikkje mange nok til å styrke opposisjonen militært. Dermed fann BHL seg som forhandlar med ei rørsle som i kampens hete hadde utvikla seg frå ei svært lita og uutvikla kjerne av akademikarar frå middelklassen, mennerettsaktivistar og så vidare – ingen permanente institusjonar fekk lov å utvikle seg under Jamahiriya («Staten til massene», eit begrep innført av Gaddafi). Men denne rørsla blei i aukande grad dominert av folk frå det gamle regimet, delar av borgarskapet, i hovudsak folk som alt hadde noko makt og prestisje, og som var vante til å forhandle med imperialistar. Og somme av dei jobba alt for ein allianse med imperialistane for å få kasta Gaddafi og fortsette på vegen med nyliberale reformar, fri frå den gamle og etablerte statskapitalistiske eliten. Og det var desse som meir eller mindre kom til å dominere det nasjonale overgangsrådet, saman med folk som truleg hadde band til CIA. Me veit kva som så skjedde: Den revolusjonære prosessen vart kapra. Og somme lite apetittvekkande trekk byrja dukke opp: Ein tendens til å gjøre konflikten til ein rasekonkonflikt, som då «afrikanske leigesoldatar» (som betydde svarte immigrantar i Libya) vart fanga og lynsja.

Det interessante er at då dei liberale krigstilhengarane starta å rope på intervensjon, hadde dei vanskeleg for å skjule at det for dei meir enn noko anna dreidde seg om USA, og det å styrke makta til landet igjen. Dei snakka ikkje om den indre dynamikken i det libyske opprøret fordi dei ikkje kjente den. Og korfor skulle dei, når det viktige var kor fort USAs helikopter og fly kunne vere der? Du hadde folk som Hitchens som sa at dette var eit høve til at USA kunne vinne attende noko av sitt tapte truverde etter nokre pinlege månader den første revolusjonstida.

Han påstod au at krigen i Irak hadde rydda vegen for desse revolusjonane. For Bernard Kouchner var dette eit høve til at Europa kunne definere seg sjølv, og for EU til å styrke sin autoritet. BHL la i skriftene sine mest vekt på at det strategisk viktigaste ved intervensjon (i tillegg til det humanitære mandatet, som han personleg ville ha ære for) var å få stadfesta «retten til intervensjon » som gyldig prinsipp.

Liberal imperialisme

Så for alle desse handla det om å ta tilbake tapt territorium etter den irakiske katastrofen. Og spørsmålet er: Klarte dei det? Er liberal imperialisme no fornya slik han til dømes vart gjennom Kosovokrigen? Eg vil konkludere med å svare nei. Revolusjonsprosessen er så uføreseieleg at USA ikkje kan kontrollere han, og USAs kontrarevolusjonære mål så tydelege at landet ikkje på ny kan stå som bærar av humanitære og demokratiske håp, ikkje ein gong i sin tidlegare avgrensa form. Det er enno ikkje teikn til at USAs tilbakegang har snudd, det er ein tilbakegang ikkje bare etter ein «geopolitisk» akse, det skjer midt i ei krise for det kapitalistiske verdssystemet.

Liberal imperialisme er som sterkast når venstresida, folkerørslene, arbeidarkampane er som svakast. Det er når maulege utviklingsvegar framstår som få og snevre, slik dei gjorde etter at Sovjetunionen kollapsa, at ideen om USA som forsvarar og frigjørar får luft under vingane. Men me er inne i ein epoke med oppstand og opprør, og slik me har sett i Occupy-rørsla og protestane mot NATO-toppmøtet i Chicago, vil dei spreie seg rett inn i hjertet og magen til imperiet sjølv.

Notar:

1. Partido Obrero de Unificación Marxista, sosialistisk og revolusjonært parti under den spanske borgarkrigen 1936- 1939.
2. Godwins lov er eit postulat som seier at «dess lenger ein diskusjon på internett går, dess meir sannsynleg er ei samanlikning som involverer nazisme eller Hitler».

Pål Steigan er skribent, medlem av Rødts internasjonale utvalg, og tidligere leder av AKP(ml). Hans siste bok, Sammenbruddet, handler om klimakrisa og sammenhengen med vårt økonomiske system, kapitalismen.

Kolonimaktene kjemper for olje og strategisk kontroll

Den sosialistiske presidenten François Hollande følger trofast opp sosialistpartiets og Frankrikes kolonitradisjoner i Afrika. Mellom 1960 og 2005 har Frankrike gjennomført 46 forskjellige militære intervensjoner i sine tidligere kolonier i Afrika. Akkurat som USA har sett det som sin rett og sitt privilegium å sende sine styrker til Latin-Amerika når landet har følt sine interesser truet, har Frankrike heller ikke sluttet å opptre som kolonimakt i Afrika.

Forut for det hadde Frankrike fra 1954 til 1962 ført en svært blodig kolonikrig mot opprørsbevegelsen FLN i Algerie. Krigen kostet om lag en million mennesker livet og har satt djupe spor både i Afrika og i Frankrike.

Norge som aktiv imperialist

Det er ingen hemmelighet hva Statoil holder på med i Afrika. Statoil ble opprettet i 1972 for å sikre best mulig statlig kontroll med utviklingen av Norges petroleumsressurser. Men på initiativ fra Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble selskapet privatisert i 2000, og siden da har selskapet opptrådt som ethvert annet imperialistisk selskap. I Afrika opererer Statoil i Algerie, Angola, Ghana, Libya, Nigeria, Mosambik og Tanzania.

Det er ikke påvist noe olje i Mali, men landet er rikt på andre ressurser. Mali er dobbelt så stort som Frankrike. Obama har gitt ordre til en markant økning av USAs militære nærvær i Afrika.

Og som kjent har jo den rødgrønne regjeringa sørget for at Norge har vært med på sin første kolonikrig i Afrika der vi sammen med andre villige i NATO var med på å ødelegge Libya og legge landet åpent for islamistiske ekstremister. Men Statoil kunne fortsette virksomheten. Det er interessant å merke seg at omlegginga av det norske forsvaret til i hovedsak å bli en eliteavdeling av leiesoldater til bruk over hele kloden i tid faller sammen med omdanninga av Statoil og Hydro til multinasjonale selskaper.

Islamistisk terror i Mali

Mali er overveiende muslimsk. Men det er ingen fundamentalistisk versjon av islam som dominerer. Det finnes mange sufi-helligdommer, og sufiene er kjent for kunst, filosofi og vitenskap. Timbuktu var berømt som handelssted omtrent samtidig med den italienske renessansen, og den viktigste handelsvaren skal ha vært bøker.

Men med støtte fra Saudi-Arabia og gulfstatene driver nå ytterliggående islamister en terror mot sufier og deres helligdommer i Mali. Salafistene ødelegger også sufi-helligdommer i Libya.

Mokhtar Belmokhtar, som skal ha vært lederen deres, var en av lederne av det som kaller seg Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM). Han er dømt for terror in absentia i Algerie. I følge AFP har han nylig vært i Libya for å sikre seg våpen fra sine støttespillere der.

Våre venners venner – terroristene

I krigene for å ødelegge Libya og Syria er Norge nært alliert med Saudi-Arabia og gulfstatene. Saudi-Arabia og Qatar finansierer og væpner ytterliggående salafistgrupper som driver omfattende terror. Hvordan det kan slå, ut fikk amerikanerne lære da ei slik gruppe drepte ambassadøren deres i Benghazi. Alt tyder på at det er oljepenger og våpen fra et av verdens mest undertrykkende regimer, nemlig huset Saud, som også står bak terroren mot annerledestenkende muslimer i Mali.

Da han ennå var statssekretær var Espen Barth Eide på statsbesøk i Saudi-Arabia. Han uttalte da:

Norge og Saudi-Arabia har gode bilaterale relasjoner og sammenfallende posisjoner innenfor flere utenrikspolitiske områder, noe dette besøket har bekreftet.

Videre synes det klart at det finnes store muligheter for norsk næringsliv i Saudi- Arabia, ikke minst innenfor petroleumsbransjen, men også innen fornybar energi og energieffektivisering.

Det er vel verdt å merke seg at de rødgrønne mener at Norge har sammenfallende posisjoner utenrikspolitisk med huset Saud. Og det er også grunn til å merke seg hva våre venners venner foretar seg i Afrika.

Våre venner bødlene

Redouane Dahmani, skoleelev (15), ble arrestert av algirsk politi 20. juni 2000. Han ble brutalt torturert i åtte dager på politistasjonen. Han ble kledd naken, slått og pisket med en elektrisk kabel. Han fikk elektrosjokk på tærne og kjønnsorganene og han fikk ei tøyfille i munnen og torturistene helte møkkete vann over ansiktet hans slik at han fikk en følelse av å drukne. Ansiktet hans ble brent med sigarettsneiper.

Algerie: utstrakt bruk av tortur

Historien om Redouane står å lese i en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Algerie fra 2008. Den er ikke enestående og slett ikke den mest brutale, men den er typisk for regimet i Algerie. Dagens utstrakte bruk av tortur og andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter har sine røtter tilbake til parlamentsvalget i 1991, som ble vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS). Regimet aksepterte ikke valgnederlaget og i februar 1992 ble det gjennomført et militærkupp som innledet et terrorregime og en svært blodig borgerkrig.

Vesten reagerte knapt på militærkuppet og de grove bruddene på menneskerettene som fulgte. Frankrikes regjering (under Mitterrand) opprettholdt diplomatiske forbindelser som om ingenting skulle ha skjedd. Nå skal det også sies at den algirske regjeringas hovedmotstander, De væpnede muslimske gruppene (GIA), også utførte blodige massakre på sivile.

En blodig borgerkrig

Borgerkrigen varte fra 1991 til 2002, da GIA led endelig nederlag. Det finnes ingen nøyaktige tall på ofrene fra borgerkrigen, og tallene varierer fra 44 000 til 200 000.

Det ble begått forbrytelser på begge sider, men det er ingen tvil om at det algirske regimet begikk svært grove forbrytelser, både mot fangne geriljasoldater og mot uskyldige sivile. Det er også sterke røster som hevder at regimet infiltrerte GIA og utførte terrorhandlinger i dens navn. Vesten har i det hele tatt hatt en svært god evne til å finne venner av det verste slaget.

Etter at GIA ble knust, har en rekke grupper tatt opp arven etter dem, deriblant Salafistgruppa for bønn og kamp (GSPS), som nå kaller seg Al-Qaida i Islamsk Maghreb, og som gjennomførte terroristangrepet på gassanlegget In Amenas.

Torturkammer i «Krigen mot terror»

Under den såkalte «Krigen mot terror» er det vel kjent at USA brukte metoden med bortføringer, såkalt rendition, og lot brutale regimer gjennomføre det grøvste torturarbeidet for seg. Et av de regimene som stilte villig opp som USAs villige torturister, var regimet i Algerie.¹ Og torturen har også fortsatt etter at Abdelaziz Bouteflika ble president. Barack Obama og Hillary Clinton har fortsatt Bush-presidentenes gode forbindelser med dette brutale regimet.

Og Statoil er med

Statoil, som i sin tid ble dannet for å ta vare på den norske statens interesser på norsk sokkel, er i dag et multinasjonalt selskap som jakter på maksimal profitt på utvinning av olje og gass over hele verden.

I Aserbajdsjan samarbeider Statoil med det tvers gjennom korrupte regimet til Ilham Alijev. I Nigeria er Statoil tungt inne. Der er sikkerhetsstyrkene, som altså i en krisesituasjon skal garantere sikkerheten til Statoils ansatte, kjent for å bedrive summariske henrettelser, tortur, voldtekt og andre grusomheter (i følge US Departement of State). Og der finnes den ekstremistiske muslimske bevegelsen Boko Haram, som driver systematisk terror og skal ha flere tusen menneskeliv på samvittigheten. (Boko = bok. Navnet skal bety «vestlig utdannelse» = synd.) Gruppa sier at den har forbindelser med Al-Qaida i Islamsk Maghreb og Al-Shabab i Somalia, men om det stemmer er ikke godt å si.

Det er ikke umulig at ei gruppe som Boko Haram kunne gjennomføre en terror-aksjon som den vi har sett i Algerie mot for eksempel Statoil, og i så fall ville Statoils ansatte måtte lite på Nigerias sikkerhets-styrker.

Den desperate jakten på den siste olje bringer også Norge og norske selskaper inn i ekstreme situasjoner.

Norsk nyimperialisme er farlig

Den rødgrønne regjeringa og de norske multinasjonale selskapene har brakt Norge inn i Afghanistan, Libya, Algerie, Nigeria og Aserbajdsjan i jakten på maksimal profitt og i kampen for vestlig hegemoni. Dette har satt norske liv i fare, i tillegg til at det har alliert oss med noen av de verste bødlene i verden.

Jeg skjønner at Helge Lund og Stoltenberg ikke fikk slike spørsmål midt under terroraksjonen. Men når den er over, er det på tide med noen ganske kritiske og alvorlige spørsmål om hva er det vi holder på med?

Vestens krig mot Kina i Afrika

Det pågår en stormaktsrivalisering i Afrika. Krigene i Libya og Mali går inn i et større mønster. Det vi ser er de første slagene i Vestens krig med Kina om Afrika og Afrikas rikdommer.

Hva står på spill?

Hvordan kan jeg påstå noe sånt? Kina har jo ikke så mange soldater i Afrika, og de som er der, er stort sett i FN-styrker. Og Frankrike kriger jo mot islamske fundamentalister i Mali, og slett ikke Kina!

Vent litt. Først må vi se på hva som står på spill.

Afrika er rikt på råvarer som hele verden tørster etter. Kapitalismens utplyndring av planeten er nå kommet så langt at det begynner å bli knapphet på en lang rekke råvarer. I første rekke handler det om energikilder, og da spesielt olje og gass. Siden 2005 har det ikke vært mulig å øke verdens råoljeproduksjon, slik det alltid her vært mulig tidligere. Glem bløffen om det nye skifergasseventyret i USA, glem Statoils og energiministerens fornekting av det opplagte, at norsk råoljeproduksjon er halvert siden 2000. Verdens største oljeprodusenter har passert toppen, og olje er den energikilden som mer enn noen annen har gjort den veldige kapitalistiske veksten etter annen verdenskrig mulig. Nå dreier det seg om den desperate kampen om den siste olje. Og der er Afrika viktig. Fire av de tjue største påviste oljereservene ligger i Afrika, nemlig i Libya, Algerie, Nigeria og Angola. Men sannsynligvis er det en god del så ikke er påvist, blant annet i Mali.

Europa går tomt for olje

EU har praktisk talt ikke egne oljeressurser. 82% av unionens olje er i dag importert. Og siden euroen ble innført, har prisen på denne importen blitt ti ganger så dyr. Derfor Libya og derfor Algerie. Obama skryter av at han vil gjøre USA uavhengig av oljeimport. Dick Cheney som sjøl kom fra oljeindustrien, visste at det ikke var så greit:

Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.²

Det var årsaken til krigen mot Irak og den påfølgende katastrofen der. Og det er grunnen til at Obama nå planlegger å sende amerikanske soldater til 35 land i Afrika. Army Times rapporterer at i første omgang skal det utplasseres 3000 soldater i 2013.³

Men det er mer

Olje og gass er langt fra de eneste strategiske ressursene som Afrika er rikt på. Mali har for eksempel gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm, fosfat. Fosfat er uhyre viktig, fordi det industrialiserte jordbruket forbruker fosfat så vanvittig fort at kildene snart (et perspektiv på 30 år) begynner å gå tomme. Og forholdet mellom fosfat og mat kan lettest forstås slik: Uten fosfat – ingen mat! Utenom USA og Kina finnes de største forekomstene i Vest-Sahara og Jordan.

Frankrike bruker kjernekraftverk til 70 % av sin strømforsyning. Uranet til disse kraftverkene kommer fra Malis naboland Niger. Mali har også store uranressurser som foreløpig ikke er utnyttet. Krigen i Sudan har naturligvis handlet om olje. Og i Den demokratiske republikken Kongo har Vesten gjennom stråmenn vært involvert i den uhyre grusomme krigen som kalles Afrikas verdenskrig, der millioner av mennesker har mistet livet de siste tjue åra, nesten uten at det har nådd overskriftene i dannede vestlige aviser. I Kongo har det blant annet handlet om mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24 000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.⁴

I 2010 definerte EU ei liste på 14 strategiske mineraler som Europa stort sett ikke har sjøl, og der mange av dem er å finne i hovedsak i Kina eller Afrika.

Kina rykker fram på brei front

Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der, er hevet over all tvil. I 2012 lovte Kina Afrika nye 20 milliarder dollar i lån over en treårsperiode. Dette fikk Hillary Clinton til å si at afrikanerne burde skaffe seg mer ansvarlige partnere. Kina investerer også tungt i infrastruktur, industri og råvareutvinning i Afrika.

Africom mot Kina

En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama har fulgt opp denne strategien, og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.

Konflikten i Darfur handlet blant annet om USAs kamp mot Kina. Krigen i Libya førte til at Kina måtte trekke seg ut. Og inn kom våre allierte USA, Saudi-Arabia, Qatar og deres jihadistkrigere.

Mali er et av de landa i Afrika som i lengst tid har hatt et godt forhold til Kina. Kina har tilbudt å støtte de militære i Mali i kampen mot separatistene i nord, som nå domineres av islamister. For Vesten ville det være svært problematisk hvis det ble Kina som kom i en slik posisjon. Derfor ble det enda viktigere både for Frankrike og USA å gjøre noe sjøl.

Og dette er ikke over – det har bare såvidt begynt

Jo mer desperat kampen om energikildene og råvarene blir, jo mer vil stormaktene bokstavlig talt gå over lik for å sikre seg dem. Av og til vil de benytte seg av religiøse fanatikere som jihadistene, av og til vil de bruke dem som påskudd. Som oftest vil de påberope seg humanitære årsaker og edle motiver, slik at de også får med seg europeiske sosialister i krigen, slik som i Libya og Syria. Men alltid vil det dreie seg om energi, råvarer, makt og kontroll.

Og Norge blir en del av krigen

Da Stoltenberg og Jagland førte an i privatiseringa av Statoil, Hydro og Telenor og gjorde dem til multinasjonale selskaper, som skal konkurrere om superprofitt over hele jordkloden, trengte de også en militærstrategi for å forsvare denne ny-imperialismen. Svaret lå i NATOs out-of-area-strategi og i en langt mer intim tilknytning mellom Norge og USA. Derfor er norske soldater leiesoldater i Afghanistan. Derfor var Stoltenberg så kåt på å bombe Libya at han ikke en gang hadde tid til å følge Grunnloven. Og derfor var Espen Barth Eide så kjapt ute med å applaudere NATOs aggressive opptrapping mot Syria.

Og derfor er det ikke siste gang nordmenn havner i skuddlinja på andre kontinenter.

Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom⁵ handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av. Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.

Rikdommene i Mali og Niger

Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandarden og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1 % av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!

Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet. Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.

Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Statoil er i Nigeria og Angola

I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.

Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.

Den endeløse krigen

Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil «ikke vare i år, men i flere tiår».

Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av Stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier Nei til de rikes krig!

Noter:

1. Amnesty International: Algeria – Torture in the «War on Terror, 2006
2. http://en.wikiquote.org/wiki/Dick_Cheney
3. http://www.armytimes.com/news/2012/06/army-3000- soldiers-serve-in-africa-next-year-060812/
4. http://www.forbescustom.com/EmergingMarketsPgs/ DRCongoP1.html
5. The United States Africa Command (USAFRICOM or AFRICOM), opprettet 2006.

Erling Folkvord er tidligere stortingsrepresentant for RV, og tok opp kurdernes sak flere ganger fra Stortingets talerstol. Han har vært i Kurdistan mange ganger, og skrevet klassikeren om kurdernes historie, Kurdistan: om fortid, folk og framtid. I 2013 topper han Rødt sin liste i stortingsvalget i Hedmark.

Statsledere som i flere tiår har prøvd å knuse PKK, kommenterte. Både Tyrkias statsminister og USAs president hadde noe å melde etter Newroztalen.

Hva hadde skjedd? Hadde den livstidsdømte på fengselsøya i Marmarahavet plutselig lansert nye standpunkter? Prøvde han å få både geriljasoldatene og den sivile kurdiske bevegelsen til å legge om kursen?

Flere aviser gjenga talen upresist. Lesere måtte tro at Öcalan erklærte en ensidig våpenhvile uten vilkår, dvs. en gjentagelse av 1999. Da trakk PKK geriljastyrkene ut av Tyrkia uten å få noe tilbake.

Atatyrk mot Atatyrks arvinger

Öcalan trekker de historiske linje drøyt 90 år bakover. General Mustafa Kemal ledet da Den store uavhengighetskrigen fram til seier. Hans brede allianse med kurdiske klanledere gjorde seieren mulig. Den nasjonale pakten beskrev alliansens felles mål. Pakten sa ikke ett ord om at kurdere er mindre verdt enn tyrkere. Men få år senere ble kurdisk språk forbudt. Selv kurdernes eksistens ble fornektet.

Newroz-talen bruker Öcalan Mustafa Kemals 1920-standpunkter mot dagens tyrkiske statsledelse. Selve den tyrkiske statsideen er i dag tuftet på arven fra Mustafa Kemal, som tok navnet Atatyrk. Det betyr alle tyrkeres far. Atatyrk brøt med Nasjonalpakten han selv utformet. Han innledet på 1920-tallet en brutal politikk for å utrydde alt som var kurdisk. Hans arvtakere har fortsatt i hans spor.

Når Öcalan framhever Atatyrks ikkediskriminerende 1920-standpunkter, utfordrer han både statsledelsen og den tyrkiske grunnloven.

Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne

En gruppe ungdommer ledet av Öcalan stiftet i 1978 PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet). Seks år senere gjennomførte PKK den første væpnede aksjonen. Bevegelsen vokste raskt. Den sivile organiseringen har hele tiden hatt et helt annet og større omfang enn geriljaens aksjoner. PKK kunngjorde i 1993 en ensidig våpenhvile. Målet var å få i gang en fredelig, politisk løsning av kurdernes konflikt med Tyrkia. Tyrkia avslo forhandlinger. Senere har mange ensidige våpenhviler fått samme svar.

CIA kidnappet Abdullah Öcalan i februar 1999. Han var da i den greske ambassaden i Kenya. CIA utleverte han så til Tyrkia. Før han fikk dødsdommen brukte Öcalan forsvarstalen til å utfordre både generalene og den politiske eliten. Fra fangeburet der han stod innelåst, sa han det slik: Grunnloven må endres! Tyrkia må omdannes til en demokratisk republikk!

Kravet fant gjenklang i deler av den demokratiske opposisjonen i Tyrkia. Dr. Sami Selcuk som var president i den tyrkiske appellretten holdt 6. september 1999 en tale til hele den tyrkiske statseliten. Han sa bl.a. at «Grunnloven mangler formell legitimet og er ugyldig». Redaktør Cevik i Turkish Daily News skrev et par uker senere en større artikkel med tittelen: Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne.

2004: Mislykket fredstilbud?

Dødsdommen ble omgjort til livsvarig. I drøyt 14 år har Öcalan nå sittet isolert på fengselsøya Imrali. Den PKK-inspirerte bevegelsen har i disse årene vokst i styrke i alle deler av Kurdistan. Freds- og demokratipartiet (BDP) har nå mer enn 30 representanter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Initiativer for å splitte PKK har mislyktes. Bare én i toppledelsen og et lite antall geriljasoldater godtok våren 2004 dette «fredstilbudet»: Viss alle gir fra seg våpnene uten vilkår, skal geriljasoldatene få vende tilbake til sivile liv. Lederne skal få politisk asyl i Norge og Sverige. (Det er vanskelig å tro at dette ikke var klarert med den norske regjeringa.)

Høsten 2009 tok den tyrkiske statsledelsen kontakt med Öcalan. De ba han skrive hva han mente måtte til for en fredelig løsning. Forhandlinger kom i gang, selv om statsminister Erdogan neppe likte dokumentet han fikk fra Öcalan. Kurdiske politikere forteller at det første forhandlingsmøtet foregikk i Oslo. Våren 2011 satte forhandlerne opp en protokoll som den kurdiske siden godtok. Statsminister Erdogan nølte. Etter valget i juni 2011 sa han nei. Han valgte å trappe opp krigen. Fra 27. juli 2011 ble Öcalan fullstendig isolert. Han fikk ikke møte sine egne advokater. Selv familiemedlemmer fikk ikke besøke han. Slik var det fram til 23. desember 2012. Da kom en representant for MIT, den tyrkiske etterretningstjenesten, på besøk. Dette innledet det som kan bli en ny historisk etappe.

Tyrkia fortsetter krigen

Tyrkia har til nå fortsatt krigen med full styrke både i Tyrkia og utenfor. Tyrkiske fly slipper hver uke sine bombelaster over Kandil, den delen av nordlige Irak som geriljaen kontroller. Tyrkia hjelper Den frie syriske hæren og andre som fører krig for å knuse de nyopprettede styringsorganene i den kurdiske delen av Syria.

PKK har endret seg kraftig siden stiftelsen i 1978. På 1990-tallet forlot de ideen om en kurdisk stat. De hevder nasjonalstater ikke har noen plass i framtidas Midtøsten. PKK har i flere år gjentatt at målet er et samfunn der kurdere, armenere, tyrkere, laz, arabere, tsjerkessere og de andre folkene har like rettigheter. De argumenterer for en samfunnsordning der store kommuner (større enn norske fylker) skal ha stor rett til å styre seg selv. I disse kommunene skal alle folkegrupper være representert i folkevalgt ledelse på ulike nivåer. PKK er altså ikke en nasjonal frigjøringsbevegelse i snever betydning. De slåss for frigjøring for alle folkene i det kurdiske området.

Ingen fredsprosess uten gjensidighet

Öcalans Newroz-tale stiller kapitalistisk modernitet opp mot framtidas demokratiske modernitet. Det siste begrepet omfatter forannevnte syn på styringa av samfunnet. Fullstendig likestilling mellom religionene hører også med. Samtidig vil Öcalan ta vare på og videreutvikle det som er bra i vestlig politisk styresett.

Han velger sine ord med omhu. I 2013 sier Öcalan ikke ett ord om ensidig våpenhvile. Leser du teksten nøye, ser du at han tvert i mot forutsetter gjensidighet. Dagen etter Newroz kom Karayilan, geriljaens øverstkommanderende, med sitt svar. Han støttet Öcalans initiativ. Men en ensidig og betingelsesløs våpenhvile blir det ikke. Karayilan krevde gjensidighet og fastslo geriljaens rett til å forsvare seg militært dersom Tyrkia fortsetter krigen.

Statsminister Erdogan svarte med vagt imøtekommende ord. Tyrkias generaler markerte sitt syn med handling. Natta etter Newroz sendte de på nytt fly inn over det geriljakontrollerte området i nordlige Irak. Men generalene er ikke treffsikre. Bombene traff bare fjellene.

Inger vaska hos legen en gang i uka. Både på kontoret og i privaten. Det var noe hu gjorde i tillegg til reinholdet på skolen. Gjennom åra hadde hu fått et nært forhold til legen. De var en slags venninner sjøl om de ikke akkurat vanka sammen. Legen, som hu kalte med fornavn, var så alminnelig at. Det fortalte hu på jobben og, men hu merka at de andre ikke var så interessert i å høre om legen, unga hennes og hva de dreiv med.

Nå hadde Inger fått et treukers gratisabonnement på Klassekampen av venninna si. Den avisa hadde hu aldri lest, og knapt nok sett. Inger hadde nettopp henta sitt første gratisnummer i kassa og var litt nysgjerrig. Hu hadde tid til å lese før hu gikk på jobb. På skolen hadde hu litt ugrei arbeidstid, men det var bedre nå enn før. Før vaska de etter at elevene hadde gått. Kveldsarbeid hver eneste dag, år ut og år inn, for ikke å si tiår inn og ut. Nå begynte hu halv ti og jobba til fem. Ved å snirkle seg rundt timeplanen til klassene, fikk reinholderne unna mye vask i skoletida, og enda tid til å gå over resten etter at elevene hadde huja seg ut av gangen på veg til friheten. Hu likte at skolen var i orden til neste dag. Hu hadde alltid satt sin ære i det, men ordensregla hennes skyldtes ikke bare æren. Hu mente det var bra for unga at de møtte en pen og rein skole hver dag. Av og til kunne hu være litt irritert på et par av de andre reinholderne. De tok litt lett på jobben. Men, men, de tenkte vel kanskje slik om henne og. Det var vel ikke sikkert hu var like nøye støtt heller. Uansett, de hadde alle vært skeptiske til nyordningen da de skulle gå over til å vaske på dagtid. Åssen skal skolen bli seendes ut når eleva kommer da? hadde de spørt.

Sjølsagt var de klar over at omlegginga var et sparetiltak. Kommunen sparte kveldstillegget og reduserte bemanninga. Økonomisk betydde det ingenting for reinholderne som ble igjen. De fikk flere timer som kompensasjon for tapet av kveldstillegget. Bemanningsreduksjonen hadde gått greit med naturlig avgang, som det ble kalt. Noen av arbeidskameratene gikk av med pensjon litt før tida, og var glade til. Fagforeninga hadde sett til at omlegginga gikk ordentlig for seg. I matpausa hadde reinholderne ledd litt av at det var penga som gjorde susen. Det var ønsket om å redusere utgifter som fikk de over på dagtid. Ikke noe humanisme lå bak. Ikke noe mål om at reinholderne skulle få kveldsfri som andre folk, for å være sammen med unga sine eller gå på møte og dugnad.

Vanligvis leste Inger bare lokalavisa til hverdags. Noen helger kjøpte hu VG. I lokalavisa leste hu gjerne bakfra. Der sto dødsannonsene og hvem som hadde gifta seg. Slikt må en følge med på. Siden hu aldri hadde lest Klassekampen før, starta hu på side en.

Hu syntes navnet på avisa var litt gammalmodig og rart, men forsida fortalte at hu leste venstresidas dagsavis så det fikk være greit. Hu visste jo egentlig det, at Klassekampen var en avis på venstresida, og hu regna seg sånn omtrent til venstresida sjøl. I alle fall så hu på Høyre og Fremskrittspartiet som en pest og en plage, og da var hu vel på venstresida. Hver eneste høst, rett før jul og glede, når pengebruken i kommunen for neste år skulle bestemmes, foreslo høyrefolka at jobben hennes skulle konkurranseutsettes. Det var nesten så hu ble dårlig av det, men på TV syns hu mange fra Frp sa mye riktig og.

På forsida sto det også at Kristin Halvorsen fra SV pøser ut penger til private skoler. Inger trudde SV var mot privatisering og ble skuffa. Kan en ikke stole på noen lenger? Forsida henviste også til noe rare greier om otage og hostage som hu lurte på hva var. Videre så hu utover i avisa at mye handla om utlanda. Greit nok, men hu brukte ikke lese noe særlig om det. Hu forsto seg liksom ikke på det, men hu likte en artikkel på side to om en kar som dreiv med fotball for unger. Han sa at slikt virka sammensveisende og var moro. Det var hu helt enig i, hu hadde da hatt unger i fotballen sjøl. Hu beit seg også merke i, på samme dobbeltsida, et bilde av ei naken ræv, og en morsomhet om sangen til Terje Tysland som heter No går det på ræva. Hu var glad i musikk og kjente godt til både Tysland og sangen. Hu kunne godt tenke seg å lese mer om han. Det hadde vært stille for han lenge nå.

På neste sida fortalte avisa at Høyre og Erna Solberg vil gi de rike store skattelettelser. Så typisk, og ikke noe nytt. Det er jo det høyrefolk står for, å sørge for de rike. Slikt lærte hu som unge. En høyremann snakka om pragmatiske avveininger, og en SV-er, det var Lysebakken, mente noe om noe som ble kalt retorikk. Samma det. Høyredame var hu ikke, og det kom hu aldri til å bli. Er det noe som er sikkert så er det det. Og rikinga får vær så god betale skatt, de som andre.

Litt lenger ut fant hu noe som ble kalt essay. Det handla om ei bok. Hu hadde lest mye de siste åra. Da hu jobba kvelden, ble det ikke sånn. Hu var for sliten da hu kom hjem, og sjøl om det kunne være artig nok, hu fikk seg ikke til å sette seg ned om dagen for å lese. Det tok seg liksom ikke ut. En følte seg lat når en leste om dagen. Og lat vil ingen være. Nå leste hu mye krim som bibliotekaren fant fram. Å vaske biblioteket var en del av jobben. Denne essayen handla om ei krimbok. Her var det kanskje tips til ei bok å lese. Kanskje det var hu nå, som skulle komme til bibliotekaren å anbefale ei bok? Inger trudde hu hadde hørt om bokforfatteren. Jørgen Gunnerud. Han som hadde skrivi essay, hadde hu aldri hørt om. Ole Robert Sunde het han. Sikkert en bra kar om ikke jeg har hørt om han, tenkte hu, og begynte å lese. Det så ut til at boka handla om vanlige folk. Om en godt gift alminnelig lensmann. Bra. Men så var det visst ikke så alminnelig likevel. Lensmannen hadde topografisk romforståelse, var penetrert av topografiske utsagn og brukte ikke invektiver. Naturen som beskrives i boka var visst omnipotent og hadde noe som kaltes metaforer. Nei, denne boka er visst ikke noe for meg. Søren og. Inger kunne godt tenke seg å finne en ny krimforfatter.

Så, et godt stykke ut i avisa, etter å ha feid raskt over utlanda, fikk hu se bilde av Aslak Sira Myhre. Han er gossin, særlig når han er sint. Og det er han på TV av og til. Reinholderne kjenner til Aslak, som de sier, for han har vært reinholder sjøl, enda han ratt har gått på universitetet og all tingen. Det hadde hu lest i fagforeningsbladet, og hu trudde kanskje det hadde stått i VG og. Nå er han sjef for Litteraturhuset og har greie på alt mellom himmel og jord. I alle fall høres det sånn ut. Her ble han intervjua om arbeiderklassen og anbefalte jobb på gulvet. Han snakka om noe som kaltes selvproletarisering og klassereise. Søren og, hu hadde håpa han skulle uttale seg om noe interessant, om reinhold og privatisering for eksempel. Hu leste hele artikkelen og undra seg over at venstresida selvpisker seg, som Aslak sa. Hva skulle det bety tru? Hu skjønte at dette ikke handla om klassereise i betydninga skoletur. Det hadde hu egentlig skjønt hele tida, sjøl om hu lurte litt med en gang. Da hu så bildet av Aslak hadde hu tenkt at dette kunne hu vise til Ellen på jobben, for å brife ørlitt med at hu leste Klassekampen. Men nå ble hu redd for at Ellen skulle tru det handla om skoletur, og det ville bli for dumt.

På samme side var det intervju med en Siljestad, også det om arbeiderklassen. Han var ikke brått så gossin som Aslak, men det gjør gjorde jo ikke noe. Han var ikke så sikker på at arbeiderklassen ville frigjøres fra det fysiske slitet og sin livsform. Nei, frigjøres fra sin livsform, det hørtes jævlig ut. Og slit og slit. Det kan så klart være et tjon å vaske innimellom, men hva anna skulle hu gjøre. Strikke? Da traff hu nok mange artige folk! Om hu ikke hadde jobben, hvem skulle hu være sammen med da? Legen har det jo så travelt. Det er ikke noe å hente der. Hu er jo på reise både til Italia, Dublin og Beitostølen, og trener i skauen dagstøtt. Siljestad tvilte også på at arbeiderklassen kjenner seg igjen i språket som slike tema omtales med. Så sant, så sant. Når sant skal sies, og det skal det vel, skjønte jeg ikke mye av dette, sjølpisking og sjølproletarisering, tenkte Inger.

På neste side var det en artikkel om musikk, men den handla ikke om Terje Tysland eller musikk hu liker. Denne sida og de neste hadde masse stoff om kunst, om film og bilder. En iransk film ble omtalt med mange ord. Den kan jo godt være interessant og artig. Inger liker godt å se andre filmer enn de amerikanske, men i en mellomtittel sto det at filmen var subtil, og da mista hu lysta til å se den. Faderullan så my rare ord det er i denne avisa. En lang artikkel handla om ei flaske med døde rotteunger. Flaska var malt på med en pensel laga av ei død hand. Kunstneren hadde malt med en del fra et lik. Hva skulle det være godt for? Og er det kunst å putte rotter på ei flaske? Det er visst det. Journalisten skreiv om vareestetikk og referanse til abstrakt ekspresjonisme, popkunst og minimalisme. Det sto og om veterinærens, obdusentens og taksidermistens sfære. Inger skjønte ikke om disse sfærer var kunstens sfære eller ikke. Samma kan det værra, fine ord, men gammalt piss, eller rotter om du vil, på ny flaske. Ikke det at all kunst skal være så fordømrade pen, men. Legen hadde av og til slått til lyd for at de skulle ta seg en bytur sammen. Drikke vin og gå på utstilling. Inger veit at det aldri blir noe av, men når en ser hva slags kunst det står om i avisa til legen, er hu likeglad med hele turen.

Etter radio og tv-programmet som var akkurat som i andre aviser, kom baksida. Et kunstbilde kalt Conflict/Band of Horses var avbilda øverst. Inger så verken konflikt, band eller hester. Tvert om viste det en masse damer, dansere antakeligvis, med skjørt av strutsefjær, i forskjellige positurer, nokså rotete dandert, som på et slurvete pynta matfat. Under bildet var det ei spalte kalt I dag. Den var skrevet av en forfatter som het Marit Tusvik og hadde I semlornas tid som tittel. Inger trudde semlor var en sopp, men det passa dårlig med teksten. Forfatteren var på reise, og hadde vært det i fire måneder, og ennå var ikke reisa slutt, så det ut til. Forfatteren reiste visst enda mer enn legen. Kanskje hu var på ei slik klassereise som Aslak snakka om. I alle fall kunne ikke Tusvik være på reise i arbeiderklassen for da hadde hu aldri hatt råd til å være borte så lenge. I alle fall hadde ikke Inger råd til å reise. Reinholderlønna var for skral til det. Hu måtte smile da hu tenkte på hva slags reise hu hadde vært på. I den tida det var så populært med skritt-tellere hadde hu brukt det på jobben. Hu hadde fortalt vaktmesteren hvor mange skritt hu gikk per dag. Han ga seg straks til å gange og ordne og kom til at hu i arbeidet hadde gått femten ganger tur retur mellom Kristiansand og Kristiansund, eller for å være mer eksotisk, som han sa, fra Harestua til Ekvatorial-Guinea, snudd der og på veg hjem, var hu nå i Barcelona. Hu hadde svart at så langt var det nok ikke, for de første åra mens hu ennå hadde mann og unger hjemme, jobba hu deltid. Da lo de godt.

Vaktmesteren var forresten en sånn en som ratt leste Klassekampen. Han snakka stadig, ja, ikke så påtrengende da, men av og til, om kapitalisme og privatisering. Han satt i fagforeninga, men hu visste ikke hva slags verv han hadde. Det passa liksom ikke helt at han og legen holdt samme avisa. Og vaktmesteren kan da umulig forstå taksidermistenes sfære, topografisk romforståelse og otage, tenkte Inger. Hu la bort avisa.

Og slik gikk dagene. Etter tre uker ringte en hyggelig kar og ville ha hu til å abonnere. Vanligvis var hu veldig dårlig til å si nei til telefonselgere og telefontiggere. Huttetu så mye rare formål hu hadde gitt til, krybbedød og landsbyer i Afrika, hjertestartere og munn og -klovsyke, eller fotmalere, var det visst. Heldigvis klarte hu si nei til telefonselgeren. Han var forresten lite påtrengende til telefonselger å være. Han snakka på en måte som fikk hu til å tenke på vaktmesteren. Han og liker Terje Tysland, tenkte hu.

Stein Buan

Jens Stoltenberg har sagt at Stortingsvalget 2013 er «et retningsvalg», og Arbeiderpartiets nyeste slagord er «Vi tar Norge videre».

Hvilken retning?

Siden den rødgrønne regjeringa ble valgt i 2005, er antallet milliardærer doblet, og vi har fått over 6000 flere fattige barn. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av oss er nå tilbake på samme nivå som på 30-tallet.

Den samlede omsetninga for norsk bemanningsbransje har skutt i været siden de rødgrønne overtok¹. Boligprisene har vokst til en historisk høyde, og øker mye mer enn lønna gjør. Det samme gjelder boliggjelda.

Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne.² Det er satt norgesrekord i åpning av oljefelt, hvis Arbeiderpartiet får bestemme står Lofoten og Vesterålen for tur. Og det er rekordmange som har private helseforsikringer, og slik kan omgå den offentlige køen. Bare fra 2010 til 2011 økte antallet med 30 %.³ Nesten alle forsikringene er vel og merke tegnet av bedriftsledelser for sine ansatte, ikke av privatpersoner. Konsekvensen blir allikevel flytting av medisinsk kapasitet fra offentlig til privat og et stadig mer markedsstyrt helsetilbud.

Kapitalisme, marked og finans

Vi ser hvordan kapitalismen utvikler seg innenfor stadig flere områder: Som mislykket markedsstyring i offentlig sektor, slik blant annet Gjørv-kommisjonens rapport pekte på. Markedsmekanismer og markedslignende styringsprinsipper i offentlig sektor gir svekkede arbeidsvilkår og mindre medbestemmelse for de ansatte, profitt til kommersielle aktører og et dårligere velferdstilbud til folk flest.

Markedet får rollen som syndebukk når regjeringa sier de ikke kan gripe inn for å redde utsatt framtidsretta industri, og grønne arbeidsplasser legges ned. I tillegg til offentlig sektor og klima- og næringspolitikken er også utallige andre områder overlatt til markedet eller markedslignende prinsipper, og det politiske handlingsrommet begrenses av EØS-avtalen og de fire frihetene for markedskrefter.

En av konsekvensene når politikerne slipper til markedskrefter, der fellesskapet før sto i sentrum, er at det åpnes et stort rom for markedsaktører, som finansbransjen. Privat pensjonssparing, den dramatiske veksten i boliglån og økningen av privat helseforsikring er bare noen eksempler.

Fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge

Vi har fått en elite av politikere og direktører med stadig større forakt for vanlige folk, som ikke møter særlig motstand fra Stortinget. Samfunnsutviklingen preges stadig mer av finansfyrster, konsulentfirmaer og markedsfundamentalister. Konsekvensen er en forandring fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge, hvor avstanden fra gølvet til dem som bestemmer, vokser. Lederlønningene blir høyere og pensjonene for vanlige arbeidsfolk dårligere.

I 1954 ble retten til arbeid grunnlovsfestet i Norge. I dag har vi EØS-avtalen, bemanningsbyråene og 67 000 undersysselsatte – deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid, antallet har økt med 5000 på et år, over to tredjedeler av disse er kvinner.⁴ Deltidsarbeidende i alle sektorer mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt, pensjon og fritid.

Vi har fått en pensjonsreform som tar fra de deltidsansatte og vanlige lavtlønte arbeidere med dårlig helse og tunge jobber, og gir til noen grupper som har god helse og en jobb å bli gammel i. I praksis en kvinnefiendtlig klassereform, skapt av og for de som sitter i de mykeste kontorstolene, ikke for sliterne. Under 20 prosent av LOs medlemmer klarer å stå i jobb til de er 67 år.

Profittmarginen for private aktører ligger blant annet i å gi lavere pensjon og lønn. Det var dette streiken på de anbudsutsatte sjukehjemma i fjor, som regjeringa avslutta med tvungen lønnsnemnd, handla om. Vi har fått en regjering som indirekte støtter sosial dumping i offentlig regi.

Vi er i den situasjonen at alle partiene på Stortinget har sagt tydelig i fra om at de vil regjere på grunnlag av EØS-avtalen også de neste fire åra. Det på tross av hva Alternativer til EØS-rapporten fra 2012 sier om å begrense EØS-avtalen:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU.

«Vår nye regjering»

I Rødt! 2/2006 skreiv Arne Byrkjeflot, mangeårig RV/Rødt-topp og leder av LO i Trondheim om «Vår nye regjering». Om hvordan «Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring» og «lovt forandring, skriftlig og muntlig».

På Trondheimskonferansen, arrangert av nettopp LO i Trondheim i januar i år, stilte Aps partisekretær Raymond Johansen opp uten et eneste nytt løfte, kanskje annet enn tydeligere lovnader enn noen gang før om ikke å ta Norges tilknytning til EU opp til vurdering. Situasjonen ser altså ikke like lys ut som for 7 år siden. Spørsmålet blir hvordan det nå kan skapes bevegelse for å oppnå resultater, og snu retninga?

I Rødt! 3/2012 skreiv jeg artikkelen «Ut av krisa» om venstresidas analyse av- og svar på krisa i kapitalismen. Hovedpoenget var at krisa er skapt av den kapitaliske produksjonsmodellen som også gir en konsentrasjon av penger og makt. Krisa har fått et dramatisk uttrykk i finansmarkedet og synliggjort hva høyresidas dogmer om det «frie» marked fører til.

Dette burde gi et grunnlag for å møte samfunnsutviklinga med en annen økonomisk politikk: begrense bank- og finansvesenet og reise kampen for alternativer til markedsøkonomien på flere politiske områder. Ikke minst burde en krise i Europa hvor EU bidrar som bensin på bålet, tale for at Norges tilknytning til dette, EØSavtalen, kuttes.

I dag skjer altså det motsatte. Regjeringa bryter ikke akkurat med eliten ute i Europa når den gir kriselån gjennom Pengefondet, med tilhørende kuttkrav. Bevegelsene som ønsker å dra lærdommer av krisa, møter stengte dører. Enten det er Nei til EU eller sterke krefter i fagbevegelsen som vil skjerme det norske arbeidslivet fra elitenes krisepolitikk og EØS-avtalen, eller det er Attac som stiller krav om hardere skattlegging av bank- og finansvesenet.

Men er det «ett fett for arbeidsfolk»?

Tidligere har partiene ytterst til venstre sagt at regjeringsspørsmålet er «ett fett for arbeidsfolk », man har sagt «Gro + Kåre = Sant» og «Jens og Jan – Samma faen».

På tross av at Arbeiderpartiet tar Norge videre i feil retning, og at mye av det samme uansett ligger i bånn, så er det utvilsomt viktige forskjeller på regjeringsalternativene.

Opposisjonen på Stortinget er helt enige om å gjøre det lettere å ansette midlertidig og gi større rom for utleie av arbeidskraft. En politikk som vil føre til en dramatisk utvikling av løsarbeidersamfunnet og svekkelse av Arbeidsmiljøloven.

Forskjellen er relativt stor på spørsmålet om offensiv bruk av private når det gjelder skole, ytterligere deler av helsesektoren osv. (Selv om Ap på sistnevnte område også har stått i spissen for innføringa av markedsprinsipper, foretaksmodell og banet vei for privatisering.)

Du kan si mye om regjeringa, men opposisjonen på Stortinget har en politikk som vil gi enda sterkere markedsstyring (og som skryter av det!), større armslag for finansbransjen, svekkelse av vanlige arbeidsfolks innflytelse og rettigheter og av folkevalgte organer.

På samme måte virker det helt usannsynlig å få noen som helst form for lydhørhet ovenfor fagbevegelsen og andre radikale bevegelsers krav ved et regjeringsskifte. Selv om det også ofte i dag kan virke ganske håpløst, spiller alle disse nyansene og forskjellene en rolle hvis man skal få til bevegelse for økonomisk omfordeling, et rettferdig arbeidsliv og mot markedstvang. Det trengs ny politikk. Høyrepolitikk er like dårlig uansett hvor den kommer fra, men det betyr ikke at politikken til de to sannsynlige regjeringsalternativene er like ille.

Samtidig har åtte år med rødgrønn regjering på mange sentrale områder vist seg å være et stort sprang i feil retning. At SV har gått inn i regjering, har tilsynelatende bidratt til å temme, ikke fremme radikale bevegelser.

Nå er det på tide å skifte retning. Da er åpenbart ikke svaret Erna Solberg som statsminister. Utfordringa blir hvordan snu retninga, når den rødgrønne regjeringa svarer med lukket dør på sentrale spørsmål.

Ikke til salgs

Kapitalismen viser seg utilstrekkelig når det gjelder å dekke helt grunnleggende behov i hverdagen, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Det trengs alternativer:

• Et alternativ til boligmarkedet, og den markedstvangen det fører med seg. En markedstvang som gjør at dobbelt så mange studenter blir boende hjemme fordi de ikke har noe alternativ, og som hindrer vanlige arbeidsfolk i å kjøpe bolig der de jobber eller i området de vokste opp, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet.
• Et rettferdig arbeidsliv krever rett og reell mulighet til hele, faste stillinger. Det trengs et oppgjør med bemanningsbransjen gjennom en avvikling av arbeidsformidling gjennom private vikarbyrå, slik det også var fram til år 2000, med minimale unntak. Kravet om en arbeidstidsreform og spørsmålet om sekstimersdagen er et sentralt virkemiddel som kan få en slutt på deltidsfella, og gjøre at en kabal av blant annet tidspress, ulik grad av arbeidsførhet, skift- og turnuser kan gå opp.
• Når politikere flest drømmer om norsk EU-medlemskap, trenger vi en folkeavstemning om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi beholder markedsadgangen, men slipper en markedstvang som presser fram privatisering og brutalisering av arbeidslivet.
• Vi må sette en aktiv statlig næringspolitikk og hensynet til miljø og arbeidsplasser foran den markedstvangen som gjennom EØS-avtalen og såkalt næringsnøytralitet har rammet flere norske bedrifter og et tusentalls arbeidsplasser hardt, og som bremser utviklinga til en fornybar framtid.
• For å hindre at offentlig sektor markedsstyres og velferd blir til butikk for kommersielle aktører, må vi bli av med New Public Management, foretaksmodeller og annen byråkratisk markedstvang. Vi må sette krav om profittforbud for private aktører også innenfor helsevesenet og barnehagene, slik det er i skoleverket. I dag foregår en systematisk klassemessig omfordeling av verdier oppover. Den nevnte pensjonsreformen er et eksempel på dette. Innenfor boligsektoren ser vi en slik effekt av den mye omdiskuterte BSUordninga (Boligsparing for ungdom) – i virkeligheten en skattefradragsordning for bedrestilt ungdom, omplassering av allerede oppsparte midler subsidiert av vanlige arbeidsfolks skattepenger, som koster nærmere en milliard over statsbudsjettet. Denne utviklingen følger av en politikk hvor alt er til salgs, og finansbransjen villig stiller opp for at salget skal gjennomføres.

Motmakt

Skal vi hindre omfordelinga oppover, krever det trøkk nedenfra. Hvor parti(er) spiller på lag med den radikale delen av fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, helse-tjeneste- og boligaksjoner og sterke antikrigsstemmer, og skaper bevegelse mot klasseforskjeller, for vanlige arbeidsfolks interesser, demokratisk kontroll over økonomien og frihet fra markedstvang. Gjennom en slik krysning av «no sellout» og «non-profit» kan også styrkeforholdet mellom klassene på sikt endres.

First House er en del av det internasjonale Fipra nettverket

I dag kan PR-byrået First House være med og forandre Norge uten engang å være representert på Stortinget. (Selv om de i nyere tid også har huka inn vararepresentanter på Tinget fra både Frp og Senterpartiet.)

Det trengs motmakt mot dette. For alle de som er skuffa over eller lei av regjeringa, men ikke vil, eller ikke har noe å tjene på, at Siv og Erna skal styre landet.

Ikke minst beviser eksemplet First House med all tydelighet (om enn med negativt fortegn) at det går an å forandre Norge også på andre måter enn under avstemninger i Stortingssalen.

For de som ikke har First Housenettverk, eller penger til å kjøpe seg det, krever det en godt organisert og sterk bevegelse. Da ville det også gjort seg med et parti på Stortinget som igjen lar politikerog direktøreliten møte litt skikkelig motstand, som konsekvent står opp for vanlige arbeidsfolks interesser, som sammen med fagbevegelsen og ulike interesseorganisasjoner utgjør en sprengkraft.

Med en kapitalistisk krise som herjer i Europa og presser fram høyrepolitikk, som også får følger for Norge, trengs det et tydelig retningsvalg, i motsetninga mellom arbeid og kapital.

Dette må følges opp av konkret antikapitalistisk politikk og interessekamp for vanlige arbeidsfolk som rammes av Forskjells-Norge, enten det handler om den økonomiske politikken, arbeidslivet, boligmarkedet eller den manglende klima- og næringspolitikken. Her ligger det virkelige retningsvalget.

Noter:

1. Bemanner seg opp, DN 28. januar 2013.
2. http://www.dagbladet.no/2011/12/29/nyheter/politikk/ utenriks/forsvaret/innenriks/19590457/
3. http://www.dagsavisen.no/samfunn/frykter-et-klassedelthelsevesen/
4. Arbeidskraftundersøkelsen 4. kvartal 2012, SSB.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt.
Joachim Espe er rørlegger og faglig leder i Rødt.

Når europeisk kapital merker konkurransen fra asiatisk og amerikansk kapital, blir ett av svarene å senke lønningene. Dette er vanskeligere å gjøre i Europa som har et relativt velregulert arbeidsmarked. Europa har en sterkere fagbevegelse og kollektive tariffavtaler enn mange andre steder i verden. Men ved å innføre import av billigere arbeidskraft til de «regulerte» markedene kan man sørge for at prisen på arbeidskrafta senkes.

Med EU-østutvidelse i 2004 ble dette en realitet, og kombinasjonen av at EU nå også består av land med betydelig dårligere lønnsog arbeidsvilkår og en stadig nedbygging av hindre mot fri flyt av arbeidskraft og felles minimumsvilkår for hele det indre markedet, fører til en nedadgående spiral.

Rettsystemet i EU bygger opp under denne utviklinga. De siste årene har det vært en tydeligere rettsliggjøring av forholdene i arbeidslivet. Det er særlig fire EU-dommer fra perioden 2007–8, den mye omtalte «Laval-kvartetten», som har endret faglige rettigheter og forutsettingene for å drive faglig kamp.

Lavalkvartetten

I 2004 fikk det latviske selskapet Laval et anbud med latviske arbeidere i Sverige. Svenska byggnadsarbetarförbundet (Byggnads) krevde snittlønn i Stockholm for de latviske arbeiderne, noe de ikke fikk, og dermed gikk Byggnads til blokade, med følge av sju svenske LO-forbund. Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen etter at Byggnads hadde blitt frikjent i svensk arbeidsrett. I EU-retten tapte Byggnads og LO og ble dømt til å betale store erstatninger. Blokaden og boikotten var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester og den fri etableringsretten. EU-domstolen slo fast at EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996 som skulle sikre utstasjonerte arbeidere visse minimumsstandarder i landet der de jobba, skal tolkes uttømmende. Det vil si at minstestandardene som direktivet fastsetter, blir tolket som maksismumsstandarder og at det ikke er anledning til å gå ut over disse. Det som skulle være et gulv, ble et tak.

I Viking Line-dommen skulle finske sjøfolk erstattes med estiske sjøfolk som var billigere arbeidskraft. Finsk sjømannsforbund ble dømt i EU-domstolen, etter å ha støtta de streikende finske sjøfolka, for å ha hindra den frie etableringsretten.

Rüffert-dommen gjaldt polske bygnings- arbeidere som jobba på polsk lønn på byggeoppdrag for den tyske delstaten Niedersachsen. Delstaten hadde bestemmelser om tysk lønn på offentlig oppdrag (i overensstemmelse med ILO konvensjon 94). EU-domstolen dømte Niedersachsen for brudd på fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

I Luxemburg-dommen kjørte EU-kommisjonen sak mot staten Luxemburg fordi de hadde en rekke krav til tjenesteytere som opererte i landet, bl.a. krav om heltid. Kommisjonen mente dette gikk lengre enn utstasjoneringsdirektivet tillot, og Luxemburg ble dømt for brudd på utstasjoneringsdirektivet og den frie flyten av tjenester.

Dette er dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er også dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Gjennom EØS-avtalen knyttes også arbeidslivet i Norge stadig tettere opp mot utviklinga mot et stadig tettere indre marked.

Rettsliggjøring av arbeidslivet i praksis

Avtalen om europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) kom på plass på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Avtalen omfatter alle EU-landene og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein, og trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en dynamisk avtale, i det minste for EU sin del, det vil si at alle nye rettsakter fra EU innafor avtalens område skal implementeres av Norge, med mindre vi benytter reservasjonsretten. I tillegg til nytt regelverk fra EU kommer også ESA og EFTA-domstolens nytolkning av eksisterende regelverk. Dette skjer til tross for at avtalens artikkel 6 fastslår at det er rettsavgjørelser fra tiden før avtalen er inngått, som skal gjelde.

Det vises i Europautredningens omtale av EØS-avtalens artikkel 6:

I EØS-avtalens art. 6 heter det at EU-domstolens avgjørelser fra før EØSavtalens undertegning skal legges til grunn for tolkningen av avtalen. Av formelle grunner ønsket man ikke å forplikte seg til å følge seinere dommer. I praksis er det for lengst slått fast (også av norsk Høyesterett) at senere dommer selvsagt også har stor vekt. Realiteten er at EU-domstolens løpende rettspraksis har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen, og dermed omfanget av Norges forpliktelser.

Med denne tolkningen av EØS-avtalen, hvor EU-domstolens avgjørelser automatisk skal adopteres av ESA og EFTA domstolen i deres overvåkning av Norges etterlevelse av EØS-avtalen, er det nesten ingen grenser for politikkområder som kan trekkes inn.

Denne rettsliggjøringa av forhold i arbeidslivet var også bakteppet for den kraftige mobiliseringen fra fagbevegelsen mot Vikarbyrådirektivet, som pålegger å fjerne hindringer for bruk av innleid arbeidskraft, som ikke er begrunna i «tvingende allmenne hensyn» (direktivets art.4). Hva som er tvingende allmenne hensyn er det opp til EFTA domstolen å avgjøre.

Vikarbyrådirektivet

Da debatten om Vikarbyrådirektivet raste som verst, vinteren 2012, ble det av dets norske tilhengere framstilt som en seier for europeisk fagbevegelse, og en forbedring av også det norske regelverket. Det er mildt sagt en tendensiøs framstilling.

Foto: Rødt Nytt

For det første kan man se til Storbritannia. Her er bruken av innleid arbeidskraft kraftig utbredt, og den britiske fagbevegelsen så i utgangspunktet på Vikarbyrådirektivet som en sårt tiltrengt styrking av bemanningsbyråarbeideres posisjon i arbeidsmarkedet. Kort tid etter innføringen av direktivet så de imidlertid at arbeidsgivere og bemanningsbyråer i stor stil benyttet seg av smutthull i direktivet for å omgå likebehandlingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre bemanningsbyråarbeidere bedre lønnsvilkår og flere rettigheter På noen områder kunne det se ut som forholdene for bemanningsbyråarbeiderne faktisk forverret seg.Tillitsvalgte uttrykte bekymring for at direktivet i praksis institusjonaliserte lave lønner og minimumsvilkår.

For det andre har bemanningsbyråindustrien selv hatt interesse av Vikarbyrådirektivet, for å øke bruken av innleid arbeidskraft. Utviklinga mot et løsarbeidersamfunn er ikke en uheldig bivirkning av et mer fleksibelt arbeidsmarked. Tvert imot er direktivet et ledd i videre «fleksibilisering» av arbeidskraften, for å legitimere midlertidige ansettelser. For eksempel mener Staffing Industry Analysts, en rådgivningsorganisasjon med nesten tusen bemanningsbyråer som medlemmer, at med Vikarbyrådirektivet

åpnes prospektet om deregulering i en rekke av kontinentale europeiske bemanningsmarkeder.

Grunnen til at vikarbyråindustrien kan forstå dette direktivet på denne måten er at direktivet bygger opp under det såkalte «flexicurity»-prinsippet. I følge EU går dette ut på at man på den ene siden tilbyr arbeidere et visst nivå av sikkerhet (security). På den andre siden betyr det å anerkjenne at virksomheter trenger fleksibilitet i sine arbeidskontrakter for å øke sin evne til tilpasning i økonomiske forhold under endring (flexibility). Men bak det tilforlatelige flexicurity-begrepet ligger i realiteten en ønsket politikk der det skal konkurreres på lønns- og arbeidsvilkår og åpnes for mer midlertidige ansettelser. Et stabilt ordnet og trygt arbeidsliv med sterke fagbevegelser som stiller høye krav, passer dårlig med EUs visjon om å være den mest konkurransedyktige økonomien i verden.

Vikarbyrådirektivet handler om å bygge opp under et arbeidsliv der bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft skal spille en stadig større rolle. I forklarings-notatet som medfulgte det første forslaget til direktiv som kom i 2002, het det:

… med tanke på å fremme midlertidig arbeid er det nødvendig å rydde veien for på EU-nivå å eliminere de eksisterende restriksjonene og begrensningene som ligger på bruken av midlertidig arbeidskraft som ikke lenger kan rettferdiggjøres på grunnlag av allmenne hensyn og beskyttelsen av arbeidere.

De norske direktivtilhengerne har klamret seg til at bestemmelsene i norsk arbeidsmiljølov, som begrenser midlertidig og innleid arbeid, dekkes av «allmenne hensyn». Men om det skal være en restriktiv eller liberal tolkning av hvilke allmenne hensyn som rettferdiggjør disse begrensingene, blir det opp til EFTA-domstolen å se på når det blir tvist om tolkningene. NHO har tidligere varslet at det er svært sannsynlig at en slik tvist oppstår. Og som Laval-kvartetten illustrerer, har EU-domstolens rettspraksis vist at det legges opp til en streng tolkning av hva som kan rettferdiggjøre restriksjoner til hinder for fri flyt av arbeidskraft.

EØS og ILO

I et arbeidsliv som blir mer rettsliggjort, vil det oppstå et annet spørsmål: Hvilken juss som skal veie tyngst. Norge er som 184 andre land på verdensbasis medlem av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen der fagbevegelse og arbeidsgivere har blitt enige om grunnleggende rettigheter som tarifflønn, organisasjonsfrihet og rett til å opprette tariffavtale. ILO har en rekke kjernekonvensjoner, blant annet ILO konvensjon 94. ILO 94 går ut på at alle som får anbud og oppdrag i det offentlige skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med tariffavtale og det som er normalt i den aktuelle regionen og bransjen.

Foto: Rødt Nytt

Den rødgrønne regjeringa forplikta seg i regjeringserklæringa fra 2009 til å følge ILO 94, ved kontraktsinngåelse i offentlig sektor. I 2011 fastslo overvåkingsorganet ESA at norsk praktisering av forskrift om offentlig anskaffelser (som tok opp i seg ILO 94), var i strid med EØS-reglene. ESA og EFTA-domstolen sin oppgave er å håndheve EØS-regelverket. Det sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Men ESA brukte Rüffert-dommen fra EU-domstolen som begrunnelse for sin reaksjon. Regjeringen gikk høyt ut på banen, og hevdet at de ikke ville fire på ILO-konvensjonene overfor ESA.

Resultatet av forhandlinger endte med en svært amputert forskrift som ikke ivaretar intensjonen til ILO 94. Det kan ikke stilles krav om pensjonsvilkår eller tariffavtale, og det er kun utvalgte bransjer, med allmenngjorte tariffavtaler som skal omfattes av forskriften. Det kan bare stilles krav om minstelønn i tariffavtale, ikke normal lønn. Bestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som normalt i regionen eller bransjen måtte fjernes. Dette knefallet for ESA blir av regjeringen trukket fram som en seier og et bevis på handlingsrommet som finnes innenfor EØS-avtalen, mens realiteten er at ESA overstyrer praktiseringen av ILOs kjernekonvensjoner

ILOs kjernekonvensjoner

I februar 2013 kom ILO med en ekspertrapport med utgangspunkt i den tidligere nevnte Laval-dommen. Den slo fast at EU på ulovlig vis har innskrenket fagforeningers rett til å kjempe mot sosial dumping. Lovendringene som den svenske regjeringa måtte innføre, som konsekvens av EU-dommen, forbød fagforeningene å bruke kampmidler som har vært lovlige fram til da. ILO mener dette bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter. Sverige har på denne måten havnet i en klinsj mellom ILO og EU-rett, og det er foreløpig uvisst hva konsekvensene blir.

Dette er særlig interessant med tanke på LO-kongressen i mai 2013. LO-sekretariatet har i forkant av kongressen lagt til grunn en forståelse av EØS-avtalen der ILOkonvensjoner kan ha forrang foran EØS-avtalen dersom det oppstår motstrid. Men Norge har i EØS-avtalen undertegnet en protokoll som forplikter Norge til å gi EØSlovverket forrang foran annet norsk lovverk.

Verftssaken

En av de mest aktuelle sakene i rettsliggjøringa av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen har vært den såkalte verftssaken. Åtte verft sammen med NHO og Norsk Industri saksøkte staten ved tariffnemda for brudd på EØS-reglene på grunn av allmenngjorte tariffavtaler i Verkstedsoverenskomsten. Saksøkerne mente reise, kost og losji ikke skulle inkluderes i allmenngjøringsforskriften. Som følge av at EFTA-domstolen støttet saksøkerne, endte saken i retten, og gikk hele veien til Høyesterett. Mange dro et lettelsens sukk da Høyesterett valgte å se bort fra EFTA-domstolens anbefaling, og slo fast at de allmenngjorte tariffavtalene skulle stå som de var. Dommen var en viktig anerkjennelse av grunnlaget for den norske arbeidslivsmodellen med like vilkår for norske og utenlandske arbeidere.

Det er all grunn til å feire at verftsdommen gikk bra, men samtidig er det verdt å vite at dersom det ikke hadde vært for EØS-avtalen, så ville det ikke vært noen rettssak i utgangspunktet. EUs utvikling mot et stadig mer konkurransedyktig indre marked har blant sine viktigste virkemidler oppbygging av billig og fleksibel arbeidskraft, og nedbygging av reguleringer som skal sikre trygghet for arbeidstakere. Så lenge vi gjennom EØS-avtalen blir knytta til denne utviklinga så vil det etter all sannsynlighet ikke bli siste gangen vi har sett et fundamentalt spørsmål om faglige rettigheter bli prøvd i en rett.

Veien videre

Vi skal ta et kort blikk på Tyskland – selve glansbildet på en konkurransedyktig økonomi.

I notatet Det tyske hovedansvaret fra De Facto viser Dag Seierstad at reallønna i Tyskland har sunket det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn hele fire prosent lavere enn i 2000. Organiseringsgraden har gått ned, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før. Stadig flere tariffavtaler har åpningsklausuler som gjør at fagforeningen kan forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av. Og den faktiske lønnsutviklinga er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene. Hundretusener av tyskere som er i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

Dersom dette er forholdene som et stadig mer konkurransedyktig indre marked peker fram mot, bør det være en prioritert oppgave for både norsk og europeisk fagbevegelse å bryte med premissene som ligger til grunn for en slik utvikling. Norsk fagbevegelse kan i solidaritet med europeiske arbeidere si opp EØS-avtalen, og på den måten skaffe seg større armslag for å slåss for anstendige og rettferdige arbeidsvilkår for både norske og utenlandske arbeidere.

EU-direktiver vil også framover brukes som brekkstang for å liberalisere arbeidslivet i retning av en mer mobil og føyelig arbeidskraft. Dette vil prege norsk arbeidsliv mer og mer så lenge vi er underlagt EU-rett gjennom EØS-avtalen. Jo mer vi oppnår her, jo mer kan vi også bidra til å styrke hele den europeiske arbeidstakersiden i Europas klassekamp.

Skal EFTA-domstolens pisk eller norsk høyesteretts nåde styre lønns- og arbeidsvilkår i Norge? Hvis nei: Ut av EØS!

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt.

Det har lenge pågått diskusjoner i EUs ulike organer om helsepolitikken. Det siste tiåret har EU-domstolen i flere enkeltsaker slått fast at også helsetjenester skal være en del av det indre markedet. Både de som tilbyr og mottar helsetjenester skal i prinsippet fritt kunne gjøre dette innenfor hele EU, og personer skal kunne ta med seg rettigheter og få behandling i andre land enn der man normalt bor og/eller har trygderettigheter. Alle skal ha rett til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre land etter samme regler som i eget land.

Diskusjonene har både dreid seg om prinsipielle motforestillinger og detaljer. Å gjøre helsepolitikken til en del av det indre markedets frie flyt har møtt mye motstand, og derfor har prosessen tatt lang tid. I en omtale av direktivet i Rødt! nr. 2a 2011 skriver Unni Hagen, rådgiver i Fagforbundet, følgende:

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentrale stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Hun skriver videre:

Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen» som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Etter som helsedirektivet er en del av regelverket for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer i hele EU/EØS-området, er det såkalt «EØS-relevant» og gjelder derfor også Norge. Dette har den norske regjeringa sluttet seg til, og i et høringsnotat sendt ut i oktober 2012, ble det fremmet forslag til hvordan direktivet kan innlemmes i norsk lov. Regjeringa påpeker at forslagene ikke er endelige, og at de kan bli endret etter at innspill fra de ulike høringsinstansene har kommet inn. For oss som er motstandere av direktivet, er det viktig å påpeke at regjeringa og Stortinget kan benytte seg av reservasjonsretten og legge ned veto. Alle medlemsland har frist til 25. oktober 2013 med å ta helsedirektivet inn i sin nasjonale lovgivning.

Direktivet er et kompromiss som prøver å balansere medlemslandenes motvilje mot å gi fra seg nasjonal styring mot prinsippene om fri flyt i det indre markedet. Direktivet sier at medlemslandenes rett til selv å organisere og levere helsetjenester slik de ønsker, må respekteres. Men essensen er innskrenking av landenes handlefrihet og harmonisering fram mot et felles europeisk helsemarked.

Foto: Jokke Fjeldstad

Noen tenker i utgangspunktet at retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU er positivt. Men som i de fleste andre sammenhenger må vi ta utgangspunkt i at vi lever i et klassesamfunn, og at dette vil slå ut ulikt. For det mindretallet av pasienter som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land, er det en fordel på kort sikt. Men det som dette ressurssterke mindretallet kan være tjent med, vil stå i motsetning til nasjonal styring og et solidarisk offentlig helsevesen som det store flertallet er tjent med.

Direktivet legger til rette for en utvikling som er stikk i strid med den helsepolitikken og de nasjonale målene som et stort flertall både i befolkningen og blant helsearbeiderne vil ha. Det åpner opp for at kommersielle helseaktører vil skumme fløten gjennom å tilby helsetjenester for relativt enkle uprioriterte tilstander. Konsekvenser av en slik utvikling har vi allerede kunnskap om med de erfaringene vi fikk under Bondevik IIregjeringa etter at sykehusreformen ble innført. Da fikk vi en eksplosiv vekst i etablering av kommersielle sykehus og klinikker der eierne håvet inn eventyrlige profitter gjennom å tappe offentlige helsebudsjetter.

EUs helsedirektiv vil åpne opp for slike etableringer i langt større omfang. Dette vil øke presset på offentlige helsetjenester, og dermed redusere styring og kontroll med den nasjonale helsepolitikken. I kjølvannet av direktivet vil det også følge sosial dumping. Regjeringene i ulike land vil spekulere i at visse tjenester kan «kjøpes» billigere utenlands, og dermed legges det press på lønnsog arbeidsvilkårene slik vi ser i andre bransjer. Sykehusene vil konkurrere om de beste spesialistene, noe som medfører at lønnsnivået presses opp blant disse på bekostning av de store gruppene av ansatte.

I 2009 ga regjeringa uttrykk for at rett til sykehusbehandling i andre land burde begrenses til offentlige sykehus, eller til sykehus som har avtale med det offentlige trygdesystemet. Dette er ikke mulig hvis direktivet blir innført. Hovedlinjen til den rød-grønne regjeringa har vært at det bare skal kjøpes inn private helsetjenester dersom kapasiteten i de offentlige tilbudene er fullt utnyttet og det fortsatt er køer. Høyre og FrP har varslet at hvis de får regjeringsmakt, vil de legge til rette for flere kommersielle aktører. Innføring av EUs helsedirektiv vil bidra til å gjøre det lettere uansett hvilken regjering vi får.

Det har i lang tid vært voksende motstand mot utviklinga i det norske helsevesenet. Særlig motstanden mot helseforetaksmodellen i sykehusene har økt etter hvert som konsekvensene har blitt tydeligere både for helsearbeidere, pasienter, pårørende og mange av de som jobber med helsepolitikk på ulike områder. I 2009 skrev jeg og Dag Johansen, ortoped ved sykehuset i Rana, heftet Sykehus er ikke butikk. Vi er begge medlemmer i Rødt, og en av målsettingene med heftet var å analysere, beskrive og forklare utviklingen i sykehusene både før og etter innføringen av helseforetaksmodellen. En annen viktig målsetting var å bidra til at Rødt kunne utvikle en alternativ helsepolitikk, og skape diskusjon både i og utenfor partiet – særlig med tanke på å utvikle et alternativ til helseforetaksmodellen. På slutten av heftet kommenterte vi det vi da visste om forslaget til helsedirektiv som da forelå i EU. Vi skrev blant annet følgende:

Med dagens sykehusreform, og det forretningsbaserte økonomistyringssystemet som allerede er etablert, ligger alt til rette for økt privatisering og kapitalinteressenes inntog i helsesektoren. NHO var raskt på banen. Under overskriften «På tide å tjene penger på sykdom» hadde nettutgaven av Dagens Næringsliv et oppslag 7. januar 2009 der de refererer fra en NHO-konferanse hvor dette ble diskutert. En amerikansk deltaker uttalte bl.a. at «16 millioner amerikanere vil om få år reise utenlands for helsebehandling. Dette vil de betale 50 milliarder dollar for, der de finner de beste prisene og den beste kvaliteten på tjenestene.» Hun pekte også på hvordan løsninger i skjæringspunktet offentlig helsevesen og private tilbud skaper muligheter for verdiskapning og vekst, og oppfordret nåværende næringsminister og tidligere helseminister Sylvia Brustad til å legge til rette for det. Til dette svarte Brustad at:

Det er viktig å bringe næringslivet og helsesektoren nærmere sammen. Det vil gi bedre pasientbehandling, bedre kvalitet på tjenestene, og samspillet vil kunne skape forretning.» Et svar som må lyde som musikk i ørene på de som vil høste profitt på sykdom og folks helseproblemer. Folk i Norge må få vite om dette direktivet, og konsekvensene av det.

Vi hadde også en omtale i heftet av det som Skottland hadde gjort med å avvikle en markedsmodell i 2004 som hadde store likhetstrekk med den norske helseforetaksmodellen. Under slagordet «Samarbeid – ikke konkurranse» ble markedsstyringen avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi konkluderte med at vi har mye å lære av Skottland, og at vi må gjøre det samme. Etter det har skotske forskere skrevet en rapport om reverseringa av markedsmodellen. I denne rapporten slår de fast at EUs helsedirektiv er den viktigste trusselen mot den offentlige modellen som Skottland nå har bygd opp. De mener direktivet tvinger fram markedsløsninger som Skottland har sagt nei til, og de anbefaler den skotske regjeringa å avvise det.

Nøkkelen til å mobilisere motstand mot å innføre helsedirektivet er fagbevegelsen. En enstemmig LO-kongress i 2009 avviste direktivet, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenkning, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Foto: Jokke Fjeldstad

Premissene for vedtaket ble lagt av Fagforbundet som har hatt kampen mot innføring av markedstenkning som en av sine hovedsaker helt siden helseforetaksmodellen ble lansert av den første regjeringa Stoltenberg i 2001, og vedtatt av Stortinget med stemmene fra Ap, FrP og Høyre. Vedtaket på LO-kongressen viser den store motstanden mot innføring av markedsprinsipper i helsesektoren generelt, og er derfor et godt grunnlag for kampen mot innføring av EUs helsedirektiv.

Roar Eilertsen i De Facto, Kunnskapssenter for fagorganiserte, har skrevet en rapport om direktivet på oppdrag fra Fagforbundet og Nei til EU. Tittelen på rapporten er EUs Pasientrettighetsdirektiv: Mot et europeisk helsemarked. Alle som jobber med og/eller er interessert i helsepolitikk, særlig tillitsvalgte i helsesektoren og sykehusaksjonister, bør skaffe seg denne rapporten. Den gir en svært god innføring i hva dette dreier seg om og konsekvensene innføringa av helsedirektivet vil få.

Det viktigste i diskusjonen er å fokusere på grunnlaget for helsepolitikken, og hvem som skal legge premissene. Opprøret som nettopp er startet i form av oppropet fra de ti legene og stiftingen av Helsetjenesteaksjonen, viser at det er sterk støtte for å gjenreise den solidariske helsepolitikken og videreutvikle den. EUs helsedirektiv er et stort skritt i motsatt retning. Det svekker mulighetene for nasjonal kontroll og folkevalgt styring, og det vil forsere en utvikling der markedskrefter, konkurranse og private kapitalinteresser legger premissene. Innføring av direktivet vil gjøre det umulig å avskaffe stykkprisfinansiering i det norske helsevesenet, slik blant annet både Folkebevegelsen for lokalsykehusene og den nystartede Helsetjenesteaksjonen går inn for.

Et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper vil også presse helseinstitusjoner til å redusere utgiftene mest mulig for å møte konkurranse fra andre aktører. Ut fra erfaringene med kommersielle aktører blant annet i eldreomsorgen, vet vi at dette fører til dårligere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og lavere pensjon. Dette igjen vil kunne gå ut over kvaliteten på tjenestene.

Sosiale ordninger vil også bli satt under press fordi de vil bli sammenlignet på tvers av landegrensenene. I neste omgang vil det svekke sosiale rettigheter og avtaler som er kjempet fram av fagbevegelsen. Når helsedirektivet sees i sammenheng med tjenestedirektivet er det åpenbart at det åpner for sosial dumping.

Direktivet vil undergrave medlemslandenes muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Høringsnotatet fra regjeringa går ikke inn på om en slik «valgfrihet» vil undergrave det offentlige helsevesenet. I dag kan myndighetene styre både omfanget og utgiftene. Et europeisk helsemarked gjør slutt på det, og det blir såkalt fri konkurranse der de store kommersielle aktørene vil ta over mer og mer. Dette gir skremmende perspektiver med en utvikling der markedet fullstendig legger premissene i helsesektoren, og må møtes med sterk motstand. Det eneste skikkelige botemidlet mot en slik utvikling i Norge er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale.

Lesetips:

• NEI til EUs faktaark om helsedirektivet og rapporten fra De Facto ligger på hjemmesida til NEI til EU.

Camilla Kitty Karlsen er elev ved teaterlinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Artikkelen ble første gang publisert i Radikal Portal 16. mars 2013. www.radikalportal.no

Vi har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn, en overvekt av kvinner ved universitetet og man merker at mannsbevegelser begynner å danne seg i protest mot den voksende feminismen. Unge jenter blir redd for å kalle seg selv en feminist, fordi de ikke vil oppfattes som noe de ikke er: kvinnesjåvinister. Så hvorfor mener vi feminister at feminismen fortsatt trengs, i et så velutvikla land som vårt gode Norge?

I dag er det nok mange som sitter og rister på hodet. Noen fordi de ikke forstår hvorfor vi skal ha feminisme – jeg fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan mene det er unødvendig. Av og til lurer jeg på om alle andre er oppvokst i samme samfunn som jeg, eller om jeg er en del av en utskuddsbevegelse. For et år siden mente jeg at feminismen kanskje ikke var nødvendig som feminisme lenger – og at vi kanskje skulle begynne å kalle oss likestillingsforkjempere i stedet. Kanskje ville folk bedre forstå hva vårt mål var dersom vi forandret vårt navn og rykte. Men jeg ønsker ikke å flykte fra min egen identitet fordi andre legger ord i min munn jeg ikke kan stå til ansvar for. Så framfor å fortelle dere hvorfor jeg er feminist, skal jeg fortelle dere hvorfor feminismen fortsatt trengs i Norge, til tross for at vi på papiret er likestilt.

Arbeidslivet

Først kan vi ta utgangspunkt i dette med lønn. Noen av dere har gjerne fått med dere at for hver krone en mann tjener, tjener en kvinne åttifem øre. Andre har gjerne også fått med seg at dette ikke skyldes at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, men at dette skyldes at kvinnedominerte yrker er underbetalte i forhold til mannsdominerte yrker. Det stemmer – men hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dette? Jeg opplever å møte argumenter som «kvinner er omsorgspersoner og hører naturlig hjemme i omsorgsyrker». Og det nekter jeg å tro. En liten del av meg håper du ikke tror det heller. Kvinner blir systematisk presset inn i en kjønnsrolle hvor de lærer å bli omsorgsfulle, søte og snille jenter som en dag skal vokse opp og bli en fantastisk husmor. På barneskolen begynner vi å sminke oss, og allerede før det drømmer vi gjerne om å være prinsesser, maler rommet vårt rosa og danser rundt i store kjoler. Og det må være helt greit.

Samtidig fører dette til at alle de som ikke ønsker å male rommet sitt rosa, ikke ønsker å jobbe i omsorgsyrker, og som ikke ønsker å sminke seg, blir utskudd. Jeg tror de fleste kvinner som ikke når helt opp til forventninga kjenner litt på den vonde klumpen av og til. Hører jeg hjemme her, er jeg ikke kvinnelig nok? Hva er galt med meg? Men tilbake til poenget: Kvinner hører hjemme i omsorgsyrker. Men jeg vet at jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å ta vare på andre mennesker, da jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv. Er omsorg da arbeidet jeg vil vie resten av livet mitt til å holde på med? Neppe. Kvinner er individer på lik linje med menn, men blir tvunget inn i en gruppe mennesker. En lavt betalt gruppe mennesker. Tror dere at det å være sykepleier er en dans på roser i forhold til det å være ingeniør? Tenk dere litt om nå. Hva med vaskehjelp? De to yrkene jeg har nevnt nå har enormt stor risiko for senskader – likevel ender de opp lavt på lønnsstigen. Og hvis du skal spørre meg hvorfor? Fordi det er kvinnedominerte yrker. Det som skremmer meg mest er debatten: Hvordan tiltrekke seg flere menn som førskolelærere (for å ta et eksempel). Det samme argumentet kommer om og om igjen: Vi må gi dem høyere lønn så yrket er mer attraktivt for menn. Blir ikke dere litt skremt? Litt fornærma til og med? Vi kvinner er ikke verdt å bruke penger på med mindre det er for å verve menn.

Skjønnhetstyranniet

Det var et stort og vanskelig ord som mange av dere sikkert rynka litt på nesen for når dere leste. Hva i huleste er skjønnhetstyranniet? Høres ut som venstresidepropaganda. På mange måter kan det være det – men betyr det egentlig at det er feil? Se ned på armen deres og prøv å press huden litt sammen. Kommer det litt ruklete hud når dere gjør dette? Den huden er også kjent som appelsinhud. Heldigvis for oss fins det mange fantastiske kremer for å bekjempe dette forferdelige fenomenet. Et fenomen som ikke eksisterte før noen laget en medisin mot det. Høres ikke det litt rart ut? Ingen brydde seg om appelsinhud, før reklamene på TV fortalte oss at dette var forferdelig. Har du cellulitter? Går dette utover din hverdag? Går dette egentlig utover min hverdag, burde kanskje folk spurt seg da. I stedet nikket de iherdig uten å egentlig vite hva cellullitter var. Det eneste de visste var at de ville kvittes med det, og det fort. Når noen på TV sier at det er fælt, må det være sant. Vips, der ble alle oppmerksom på alles appelsinhud. Jeg husker fortsatt til min store forferdelse når jeg så på Victoria’s Secret Fashion Show for noen år tilbake og så flekker av appelsinhud på Heidi Klum sitt lår. En del av meg døde den dagen.

Det er her problemet oppstår i sin helhet: Noe lite som ikke er et problem i det hele tatt, blir et problem fordi noen lager et produkt de skal selge. De gir folk dårlig selvtillit, ber folk om å påpeke sine egne feil for å kunne selge dem produkter for problemer som overhodet ikke eksisterer. Du vet de reklameplakatene du går forbi hver gang du er i byen? Kanskje du titter bort på dem og tenker sørgmodig «jeg skulle ønske jeg var så pen», eller «jeg skulle ønske jeg var så tynn». Da kan jeg trøste deg med at det er heldigvis ikke de heller. De aller fleste reklamer for de aller fleste bedrifter er retusjert – det vil si photoshoppa – til det ugjenkjennelige. Det triste er at dette starta som et problem som kun angikk jenter. Vi ser en økende tendens til at skjønnhets-t-rexen kommer krypende opp bak unge gutter nå også, og forteller dem at de er ikke gode nok de heller. Derfor trengs kanskje feminismen enda mer nå når det gjelder akkurat skjønnhetstyranniet. Menn må gjerne være med i kampen, uten at de trenger å definere seg selv som feminister av den grunn. Men å motkjempe feminismen fordi problemet gjelder noen gutter også, hjelper lite. Det man burde gjøre er å skape en samla front som kjemper for samme sak. Eksempelvis det alltid fantastiske Ungdom Mot Retusjert Reklame.

For å blande litt venstresidepropaganda inn i dette: Skjønnhetstyranniet eksisterer fordi vi lever i et samfunn hvor penger er mer verdt enn mennesker. De som skaper produktene vil heller tjene penger enn å se at du har det godt med deg selv. Les den setninga en gang til. Og så en gang til. Derfor trengs feminismen.

Barn og familie

Jeg lever i en tro om at en dag skal jeg gifte meg å få barn. En dag når jeg er ferdig utdanna og har et trygt og stabilt hjem og en mann jeg elsker, da skal jeg slå meg ned og begynne å produsere avkom. Jeg kan ikke snakke for alle feminister, jeg kan kun snakke for meg selv – men hvorfor er det en selvfølge at kvinner ønsker barn? Når en kvinne responderer med at hun helst ikke ønsker barn, blir hun fortalt at det kun er en fase, eller møtt med regelrett sjokktilstand, alt ettersom hvor gammel hun er. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være 50 og ikke ha lyst på barn. Hvis du hadde møtt en 50 år gammel dame uten barn, hva hadde din første tanke vært? For to år siden hadde min første tanke vært at hun var steril, eller at hun kanskje aldri hadde hatt en mann. Aldri i livet hadde det slått meg at ingen ønska barn. Men slik er det altså. Noen ønsker barn, andre ikke.

Et voksende problem i feminismen i dag er dog at vi ser en holdningsendring som jeg mener er mye til det negative. Ta eksempelvis Inga Marte Thorkildsen sitt meget pinlige intervju på kvinnedagen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke.” Til det vil jeg si at det skal være like greit å være hjemme med barna som ikke å være det. Derimot skal det tilrettelegges godt fra staten, slik at de som ikke ønsker å være hjemme med barna skal slippe det. Derimot mener jeg at et stort problem i dag er at kvinner er hjemme med barna fordi det er forventa av dem, og ikke nødvendigvis fordi de har lyst. Derfor reagerer feminister. Men like fullt skal det respekteres at kvinner vil være hjemme med barna, like mye som at kvinner ikke vil være hjemme med barna. Vi feminister er bare litt sinte fordi det ikke respekteres at kvinner ikke vil være hjemme med barna under enhver omstendighet. Jeg går ut ifra at når man får barn, så elsker man dem over alt på jord. Det går jeg ut ifra at pappaer gjør også. Hvorfor kan ikke pappaer ha sykefravær fra jobben sin? Fordi mange menn lever i en illusjon om at det arbeidet de gjør er mye viktigere enn kvinnens arbeid.

Nå drar jeg alle under en kam her, men for å oppsummere kort og godt og enkelt: Feminismen handler om at du som kvinne skal få lov å ta de valgene du tar, uten at noen ser rart på deg fordi du er kvinne. Du skal være et individ, på lik linje med alle andre. Dette gjelder også menn – men vi opplever at menn har mye større mulighet til å utfolde seg selv. Jeg vet godt at menn er begrensa i noen saker, eksempelvis at kvinner ofte får foreldreretten – men er ikke det også delvis deres egen feil? Man kan ikke gå rundt og dyrke et bilde av kvinnen som omsorgsperson og seg selv som stor, mandig og viktig for å så trekke det tilbake når ting skjærer seg. Menn må som sagt tidligere gjerne engasjere seg i kampen – men hvorfor tråkke på den kampen som føres? Kompromisser må da være mulig selv om vi er skumle feminister! Jeg lover at vi ikke biter, så lenge dere prøver å forstå. Før heller kampen for deres egen sak framfor å føre en kamp mot oss.

Voldtekt, seksuell trakassering og internetthets

Her kommer kanskje en av mine hjertesaker for tiden. Men hva har voldtekt med feminisme å gjøre? Voldtekt handler om maktfølelse. En kan sitte og fortelle seg selv at å ikke gå i miniskjørt på byen hjelper alt man vil, men voldtekt handler først og fremst om maktforhold og respekt. Det som gjør deg til et offer, er at du er sårbar. Som mulig voldtektsoffer, blir du ansett som svak. Det er et direkte symptom på mangel på respekt. Jeg er fullt klar over at voldtekt også skjer med menn, og det skal ikke bagatelliseres – men i følge politiets statistikk er det flest kvinner – en ganske stor andel kvinner – som blir utsatt for voldtekt. Det forteller meg kun en ting: Kvinner er mye mindre respektert enn menn. Vi er ansett som svake, sårbare og maktløse. Uavhengig av hva vi har på oss.

Har du noen gang opplevd å bli kalt «hore»? Blitt fortalt at du «fortjener å bli såra» fordi du ikke valgte den «snille» gutten når du kunne? Noen gang opplevd at gutter tar og klår på deg mot din vilje, mens alt du kan gjøre er å stå der og le, fordi du ikke vil virke prippen? Still deg i køen. Du er offer for noe som mange andre er offer for, nemlig seksuell trakassering. Gutter mener de har rett på deg og din kropp, og trist men sant, så er vi trent opp til å mene akkurat det samme. Vi blir fortalt at de flørter, og at vi ikke må være så selvhøytidelige. Derfor ender vi opp i en av de mest ubehagelige situasjonene vi kan komme i, når noen legger an på oss på byen når vi ikke er interessert, eller når noen blir for pågående og vi ikke føler vi har muligheten til å si nei. Feminismen trengs fordi det skal være fullt mulig for en jente å si at hun ikke ønsker å bli plukket på mot sin vilje, uten at hun skal oppfattes som selvhøytidelig.
Vi feminister er veldig klar over at menn også blir mobba, vi er veldig klar over at menn også blir konfrontert med sine meninger og vi er veldig klar over at det er kjipt for alle. Men en ting menn aldri opplever, er å bli angrepet kun på grunnlag av deres kjønn når de ytrer seg. Eksempelvis har vi min kjære, fantastiske venninne Tora, som var modig nok til å poste et leserinnlegg om Dreams Showbar (strippeklubb) i avisen. En må mene hva man vil om strippeklubber, der er det også strid innenfor feministiske bevegelser, men når alt kommer til alt er ikke problemet hva hun mener. Problemet er hva hun blir møtt med. Flere, voksne menn, skriver i debattfeltet til en 16 år gammel jente at hun fortjener å bli voldtatt, at hun er stygg, at hun har slapp fitte, at hun er en hore, at hun aldri kommer til å få type – alt som går på hennes utseende og seksualitet for å dempe henne i en debatt, hvor disse mennene tydeligvis føler seg trua. Heldigvis er Tora en sterk og flott jente som forventet noen av disse kommentarene når hun postet innlegget – og vi kan takke feminismen for det. Debatten kunne mistet en fantastisk flott jente.

Hvordan skiller dette seg fra hetsen menn opplever? Har du noen gang sett en mann bli kalt en hore? Per Sandberg er ikke akkurat et syn for øye, men har du noen gang sett noen svare på hans meninger med hvordan han ser ut? Det finnes egendesigna måter å angripe unge jenter som engasjerer seg i samfunnet på, og de brukes aktivt. Ord som er definert som noe kvinnelig, slik at det ikke kan brukes på menn. Det verste jeg noen gang har sett bli brukt mot en mann i en slik debatt er «homo», eller «kvinne». Der har du skjellsorda. Han er en kvinne. Fordi ordet «kvinne» er et skjellsord.

Det skal lønne seg
å jobbe –
det er det dei seier.

Det skal koste
å vera sjuk!
Det er ikkje
det dei seier,
men det er
det dei seier.

Øyvind Bremer Karlsen
og Berit Krogh

Eva Marie Mathisen er kvinnepolitisk sekretær i Nei til EU.

Når statane kuttar i offentlege budsjett og i tenestetilbod og trygdeoverføringar, sit kvinner ofte igjen med ansvaret for born og eldre.

Ei alvorleg utvikling

Lenge har det vore vanskeleg å finna seriøse kjelder som fortel om korleis krisa verkar inn for kvinner og råkar kvinners rettar, men dei siste to åra har det blitt laga fleire rapportar om emnet. Framleis er krisa så ny at ho ikkje alltid gjev seg statistiske og målbare utslag, og på nokre område vil vi berre kunne peika på indikatorar og utviklingstendensar. Denne teksten byggjer i all hovudsak på ein rapport utgjeve av paraplyorganisasjonen European Women`s Lobby i fjor haust. Rapporten har grunnlagsmateriale frå 20 EU-medlemsland og hentar døme frå fleire land. European Women`s Lobby er svært uroa over utviklinga i EU og meiner at likestillingskampen er sett fleire år tilbake.

Det er viktig å understreka at innetter i Europa er det også svært store skilnader mellom kvinner. Nokre land har høg sysselsetting av kvinner, medan i andre land er dei fleste kvinner heimeverande. Andre land har høg sysselsetting i privat sektor, andre i offentleg sektor. Offentlege velferdstenester som permisjonar ved fødsel, trygdeordningar og barnehagar er også ulikt utbygd.

Kvinner og arbeidslivet

Konsekvensane som krisa har for kvinner i arbeidslivet er alvorlege og dei må ikkje undervurderast. I den tidlege fasen av krisa var det flest arbeidsledige i sektorar som sysselsette flest menn, slik som i bygg- og anleggsbransjen. Men frå 2010 endra dette seg og no det er like mykje ei arbeidskrise for kvinner som for menn. Likevel er det ein tendens til å framstilla krisa som ei krise for mannlege arbeidarar, og det er på sin plass å understreka at kvinnelege arbeidsplassar er like utrygge som mannlege arbeidsplassar.

Erfaringar frå tidlegare resesjonar, på tidleg 1980-tal og tidleg 1990-tal, fortel oss at økonomiske nedturar råkar bransjar ulikt. Manufakturbransjen vert hardare ramma enn tenesteyting. I Slovakia er til dømes 90 prosent av dei tilsette i tekstilindustrien og tilstøytande næringar eldre kvinner med låg utdanning. Tekstilindustrien har gått på like store nederlag som bilindustrien som er ein mannsdominert bransje. For eldre kvinner i småbyar og bygder i Slovakia er det no nesten umogleg å finna arbeid. Eit anna relevant poeng er at statlege tiltak som går ut på å redda bedrifter, som oftast går til å berga bilindustri eller anna eksportretta industri. Det er sjeldnare at tekstil- og detaljvarehandelen opplever å få offentlege tilskot og subsidiar i krisetider, og det er jo nettopp i desse næringane vi finn kvinnelege tilsette.

Ein halv million utan jobb

Budsjettdemo i Dublin, Foto: William Murphy/Flickr

Like alvorleg er kuttpolitikken i offentleg sektor som har ført til at kvinner mistar jobben. 69,2 prosent av dei tilsette i offentleg sektor i EU er kvinner. Det høgste talet på kvinner finn vi innan helse- og sosial og i utdanningssektoren. I mange land har nettopp offentleg sektor vore ein pådrivar, ei kraft, for likestilling. Offentleg sektor har gjennom fleire år gjeve kvinner jobb, det har vore lettare å få likare løn(?) i det offentlege, og velferdsgode som barsel- og permisjonsreglar har vore meir tilgjengelege. Likestilling i arbeidslivet får seg dermed ein kraftig trøkk med dei store oppseiingane i offentleg sektor.

Det er venta at fram til 2017 vil 710 000 personar ha mista jobben i offentleg sektor i Storbritannia. Dei fleste av desse er kvinner, og grovt rekna vil ein halv million kvinner kunne stå i fare for mista jobben dei neste åra. Dette er altså berre i eitt EU-land.

Det statistikken ikkje fortel

Statistikken fortel kor mange som er arbeidsledige til ei kvar tid, men statistikken fortel ikkje at kvinner sjeldnare enn menn registrerer seg som arbeidsledige når dei fyrst blir ledige – dei har jo eit arbeid i heimen! Har den andre personen i hushaldet allereie eit arbeid, er det også mindre sannsynleg å registrera seg som arbeidsledig, i alle fall om du er kvinne.

I nokre tilfelle blir også deltidsarbeidarar ikkje registrerte som som arbeidsledige. Mange kvinner har i krisetidene opplevd kutt i deltidsarbeidet sitt, og ein kan jo stilla spørsmål om ikkje den ufrivillige deltida også burde vore registrert på arbeidsløysestatistikken.

Den mannlege forsørgjaren på retur

Ei interessant utvikling er den som går parallelt med arbeidsløysestatistikken. For sjølv om det blir fleire arbeidsledige kvinner på statistikken, er det også kvinner som gjer eit inntog på arbeidsmarknaden. Når den mannlege forsørgjaren er på retur, må den heimeverande kvinna ut for å skaffa inntekter til familien. Og sjølv om det ikkje akkurat er lukkelege omstende som gjer at kvinnene må ta arbeid for å forsørgja familien, så gjev det visse signal om at også kvinner kan ha løna arbeid, signal som kanskje kan prega generasjonar av kvinner i framtida.

Likevel: rett skal vera rett. Dei nye jobbane ein finn etter å ha mista jobben er ofte dårlegare betalt, ofte midlertidige kontraktar, og ofte deltid. Å ha ustabile arbeidsforhold skapar langvarige konsekvensar for den einskilde, som til dømes lite opptente pensjonsrettar. Å ha stabile arbeidsforhold sikrar også gode trygderettar. Igjen er kjønnsforskjellane klare: I Tyskland fekk 89 prosent av arbeidsledige menn trygd, mot 85 prosent av kvinnene. Den mannlege trygda var også 200 euro høgare enn trygda kvinnene fekk utbetalt.

Krisa er med på å svekkje eit langvarig arbeid i EU for å få fleire kvinner i løna arbeid. I ulike EU-strategiar for vekst, sysselsetting og tettare integrasjon som «Lisboastrategien » frå 2010 og «Europa 2020» har EU sett seg mål om å få fleire kvinner ut i arbeidslivet. 60 prosent av kvinnene i arbeidsdyktig alder skal vera ute i løna arbeid i følgje Lisboa-strategien og 75 prosent i Europa 2020-strategien. Det er langt att før EU når desse måla. Berre i fjor vart nesten to millionar menneske arbeidsledige i EU.

Lønskutt og likeløn

Ei rekkje land i EU har kutta i lønene i offentleg sektor. I Frankrike og i Storbritannia har lønene blitt frosne. Kutta har store konsekvensar for dei kvinnelege tilsette i offentleg sektor og for dei typiske kvinneyrka. I Latvia har lærarløna gått ned med 30 prosent frå 2008. Åtti prosent av lærarane i Latvia er kvinner. Minimumsløna for lærarar i Latvia er berre 6000 euro, knappe 50 000 kr i 2011.

Skilnaden mellom dårleg betalte kvinneyrker i det offentlege og betre betalte jobbar det private, aukar lønsforskjellane mellom kvinner og menn. Sjølv om det (som i Noreg) er fleire kvinner enn menn som tek høgare utdanning, blir lønsforskjellane spesielt tydelege når studentane har byrja i jobb og får utbetalt si fyrste løn. I 2012 tente kvinner i EU-landa 16,4 prosent mindre enn menn. Forskjellane mellom kvinneog mannsløn varierer mykje frå land til land i EU. I Tyskland er forskjellane på heile 23 prosent, i Storbritannia 20 og i Frankrike 16 prosent. Estland, Tyskland, Østerrike og Tsjekkia skil seg ut som verstingland.

Likelønsproblematikken er den eldste konflikten i EUs likestillingspolitikk. I 1971 gjekk den belgiske flyvertinna Gabrielle Dedrenne til sak mot den belgiske nasjonale flyselskapet. Ho hadde blitt tvangspensjonert som 40-åring, medan dei mannlege tilsette i det same flyselskapet ikkje hadde noko øvre pensjonsalder. Dedrenne meinte at ho med pensjoneringa hadde tapt både løn og framtidige pensjonsrettar. Dette vart starten på fleire rettsaker som til slutt endte opp med siger til Dedrenne og det fyrste direktivet om likeløn i 1975. Etterkvart har det kome til fleire direktiv som utdjupar likestillingsområdet (foreldrepermisjon, graviditet osv.). EU har altså lovverket på plass, men unionen har svært få effektive verkemiddel for å jamna ut forskjellane i løn.

Equal Pay Day Foto: Flickr/joergh´s

Dei to siste åra har EU markert likelønsproblematikken med ein spesiell dag, «Equal Pay Day». Det er den dagen i året som symboliserer kor mange ekstra dagar kvinner må arbeida for å få same løn som menn. Dagen er 28. februar i 2013, tidlegare år har den vore 2. og 5. mars. Også i nokre EU-land og i Australia og USA markerer organisasjonar denne dagen som rett og slett er ein haldningskampanje utan spesielle politiske verkemiddel. I 2013 var EUs kampanje ein liten filmsnutt på YouTube og ei oppramsing med fem bedrifter som praktiserer likeløn. Med krisa i bakhovudet er det vel ingen grunn til å tru at lønsforskjellane vil bli utlikna med det fyrste, om ikkje EU tyr til sterkare lut enn ein haldningskampanje på Youtube.

Kutt i offentlege tenester

Det andre temaet vi skal ta opp i denne teksten, er korleis kutt i offentleg sektor råkar kvinner, altså kvinners liv utanfor arbeidsmarknaden. Det er på heimearenaen – ved kjøkkenbenken, barnepass og stell av eldre – at kvinnene i Europa no må konsentrera sin innsats. Dei dramatiske kutta i offentleg sektor blottstiller også fattigdommen hos kvinner. Over heile verda er fattigdommen størst hos kvinner. Sik er det også i EU, sjølv om skilnadene varierer mellom medlemslanda. 17 prosent av kvinnene i dei 27 EU-landa lever i fattigdom – eit svært høgt tal når ein tenkjer på at dette er den rikaste delen av verda!

Dei som er svakast stilte er sårbare grupper som åleinemødrer, pensjonistar og migrantkvinner. Medlemslanda ønskjer å spara pengar på det meste; dei kuttar i barselpermisjonsordningar, i løna når foreldra er heime med sjuk unge, dei kuttar i eldreomsorga og i ordningar for folk med funksjonshemmingar. Stundom kan ein få inntrykk av det berre er i Middelhavslanda og i dei tidlegare austblokklanda at velferdstilbodet blir redusert, men til og med i Danmark har barnetrygda blitt redusert som ei følgje av offentlege innsparingar.

Re-privatisering av omsorgstenester

Skal kvinner arbeida ute, må nokon passa ungane. Både i Hellas og Portugal har offentlege barnehagar blitt lagde ned. I 2011 fekk 30.000 tsjekkiske ungar ikkje plass i barnehagen og talet kjem til å stiga. Medlemslanda i EU sparar pengar på å leggja ned tilbod og å redusera opningstidene. Dette råkar spesielt åleinemødrer og dei som ikkje har ein «8-16-jobb».

Samstundes stig prisen på barnepassordningar. Både i Nederland og i Storbritannia har den statlege delen av barnehagebetalinga gått ned og barnehagar blir dyre for familiar med fleire ungar.

Sidan krisa er såpass ny, er det ikkje alle verknader av krisa som viser seg i statistikken. Men allereie i 2010 viste tala at kvinner med små ungar (dei under 12 år) i mindre grad var i løna arbeid. Fleire opplyser også i spørjeundersøkingar at dei ikkje jobbar eller jobbar deltid fordi dei har omsorgsoppgåver. I nokre EU-land er dette tydelegare enn i andre: I Bulgaria oppgav 20,8 prosent av kvinnene i 2008 at dei stod utanfor arbeidslivet fordi dei hadde omsorgsopp-gåver i heimen. I 2010 var talet 31,3 prosent – det er altså ein brutal auke på ti prosent på to år!

Skiftet frå offentlege tenester til ubetalte omsorgstenester i hushaldet utgjer eit stort trugsmål mot likestillinga i Europa. «Re-privatiseringa» gjer at det blir forventa at kvinner skal ta oppgåver som ein gong var offentlege, og skiftet bringer oss tilbake til eit tradisjonelt kjønnsrollemønster med ein utearbeidande far og ei heimeverande mor.

Kutt i helsevesenet

Det føregår massive kutt i offentlege helsebudsjett over heile Europa. I Romania har offentlege sjukehus blitt erstatta med private. I Hellas har sjukehus blitt stengte eller tilbodet blitt redusert. Det er mangel på medisinsk utstyr og på medisinar. I Portugal er eit av dei største sjukehusa med fødetilbod blitt lagd ned, og fleire andre sjukehus med fødetilbod i større byar er under trugsmål om nedlegging. I Hellas blir det også rapportert om at kvinner må betala for å få fødselsattest til den nyfødde ungen, noko som fører til at fattige mødre tek med seg den nyfødde ungen utan at ungen har viktige dokument på sin eksistens.

Sjølv om menn sjølvsagt også er brukarar av offentlege helsetenester, råkar likevel kutta kvinner i større grad. Ei side er at det fleire kvinner som er tilsette i helse- og omsorgsyrke, men kvinner brukar fleire tenester og er mottakarar av trygd og sosialhjelp. Spesielt kan vi sjå at tenester som er retta inn mot sårbare grupper som immigrantar, funksjonshemma og etniske grupper som til dømes rumenarar, er utsette for kutt. I Irland har til dømes tilbodet til «dei reisande» blitt redusert med heile 70 prosent.

Krisesenter og valdtektsmottak blir nedlagde

For å skjøna kvifor vald mot kvinner aukar i krisetider, må vi sjå på kjønnsrollemønster og på kjønnsidentitet. For menn kan det å mista jobben utgjera eit stort nederlag, personleg og i sosiale relasjonar. Tap av makt og tap av rolla som «familieforsørgjar» kan føra til at nokre reagerer med vald. Valden går ofte ut over ektefelle og i nokre tilfelle også barn. Vi ser også at fleire og fleire kvinner må ty til prostitusjon for å skaffa seg inntekt, og at fleire blir utsette for trafficking.

I den rumenske regionen Iaşi, den tredje største regionen i landet, med 723 553 innbyggjarar, finst det no berre eitt krisesenter for kvinner utsett for vald og seksuelle overgrep. Men på grunn av manglande statlege midlar og ein aukande mangel på midlar frå NGO-ar, lir senteret. Det finst inga fri rettshjelp for kvinner i Romania, og for mange er bussbilletten i seg sjølv for dyr for å koma seg frå den rumenske landsbygda til krisesenteret i Iaşi. Vald er eit stort problem i Romania. I undersøking frå 2003 (altså før krisa) vart vald i nære sosiale relasjonar i Romania kartlagt. Nokre av hovudfunna var at rundt 800 000 kvinner oppgav at dei jamleg var utsett for vold (i varierande grad) frå familiemedlemmer, over 340 000 born under 14 år oppgav at dei jamleg opplevde voldssituasjonar mellom foreldra og at Romanias innbyggjarar var meir tolerante for familievald samanlikna med andre land.

Kapitalen rår Foto: Flickr

I Hellas er det stopp på overføringar til tilbod om husly. I Spania blir senter etter senter lagt ned og i Belgia er det snakk om å leggja ned valdtektsmottak. I andre land blir krisa brukt som ei orsaking for at statane ikkje aukar tilskota. Paradokset er openbart: I ei tid der det kanskje er større grunn enn nokon gong før til å halda fast på samfunnsinstitusjonar som fremjar likestilling og som arbeider og hjelper utsette grupper, er det kapitalen og finansverdas logikksom rår.

Innsnevring av demokratiet

Over heile Europa slit kvinneinstitusjonar, -organisasjonar og -tiltak med trugsmål om å bli lagt ned, få kutt i statlege overføringar og eller bli omstrukturerte. Nokre tiltak har allereie blitt lagde ned. Då Romania vart medlem i EU i 2007 var eit av krava at Romania skulle ha eit eige likestillingsorgan med myndigheit. Dette vart lagt ned to år seinare. Det same skjedde i Spania, der likestillingsdepartementet vart lagt ned etter tre års drift.

I Irland har heile fundamentet for statlege og lovfesta likestillingsorgan blitt endra. Allereie i 2009 vart det nasjonale helserådet for kvinner og «Crisis Pregnancy Agency» lagde ned. Andre organ har berre delvis teke over oppgåvene. Store omstruktureringar innanfor likestillingsområdet har også skjedd i Tyrkia og i Tsjekkia, der det som skjer eigentleg er ei tildekkjing og ei ansvarsfråskriving av dei spesifikke utfordringane kvinner har. I Tyrkia har departementet som var ansvarleg for kvinne- og familiesaker blitt til departementet for familie- og sosialsaker. I Tsjekkia skjedde ei liknande omstrukturering og dertil også at tilsette fekk andre oppgåver, slik at det no berre er to tilsette i det nasjonale likestillingssekretarietet.

Frivilligheita blir svekt

I mange europeiske land er det frivillige, statleg finansierte eller prosjektfinansierte organisasjonar som driv mykje «veldedighet » og som har oppgåver som vi i Noreg er vande med at staten har. Det gjeld til dømes støttearbeid for til dømes valdtektsoffer, offer for familievald, fattigdomsstøtte, leksehjelp og så vidare. For desse organisasjonane har krisa medført ein heilt ny kvardag. Både i land der staten har skrudd igjen krana og der tiltaka ikkje har fått statleg støtte, men vore avhengig av privat støtte, ser vi no at mange tiltak må redusera tilbodet sitt eller leggja ned. I 2011 sa 52 prosent av kvinneorganisasjonane i Storbritannia at dei hadde blitt nøydt til å redusera tilbodet sitt på grunn av manglande inntekter. Nesten alle kvinneorganisasjonane som var spurde sa at dei frykta trongare økonomiske vilkår og at dei måtte leggja ned tilbodet.

Ein ting er at dette råkar brukarane av tilbodet i ei tid der dei sosiale problema aukar, men ei struping av frivilligheita i Europa har også større konsekvensar. Det blir færre som kan stå opp for kvinners rettar og som kan seia frå når «nok er nok». Det er heller ingen som kan stå for opplæringa i demokratiske organisasjonar, ein kompetanse som er unik og svært viktig for folkestyret. Færre er også villige til å arbeida frivillig når dei har nok med å få endane til møtast på heimebane, slik at kvinneorganisasjonane slit med rekrutteringa i krisetider.

Avslutning

Det er ei dyster framtid europeiske kvinner går i møte, og det er ingen grunn til å pynta på sanninga.

Likestilling mellom kvinner og menn er ei hard nøtt i EU. Politikkområdet ligg i skjeringspunktet mellom den indre marknaden og samarbeid på andre område, slik som helse-, sosial- og ein del utanrikspolitikk. Dei sistnemnte er også område der EU i mindre grad har overnasjonal myndigheit, men som det likevel blir utarbeidd felles strategiar og målsetjingar på. Eit sentralt spørsmål er dermed kor langt EU til ei kvar tid kan gå i å hindre eller påleggje medlemsstatane å gjennomføre likestillingstiltak.

Det viser seg raskt at EU ikkje kan gå spesielt langt. Når EU gjev medlemslanda ordre om å kutta i sine budsjett, hamnar kvinner og likestilling mellom kjønna langt ned på prioriteringslista. European Women`s Lobby og andre har all grunn til å vera uroa over framtida.

Kjelder:

• The price of austerity- The impacts on women`s rights and gender equality in Europe. Rapport utgjeve av European Women´s Lobby i oktober 2012. Denne rapporten og meir stoff om krisa finst på www.womenlobby.org
• «Kvinner bærer den tyngste børen i EU» artikkel i Vårt Land, 9. januar 2013
• «Kvinner i krise – EU og likestilling» Vett nr. 4-2011
• «Hvordan rammer eurokrisen?» Vett nr. 4-2012
• «Domestic violence in Romania: the law, the court system», rapport av AMERICAN BAR ASSOCIATION. Central European and Eurasian Law Initiative, 2007 http://apps.americanbar.org/rol/publications/ee_romania_ domestic_violence_final_report_0407.pdf

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Rudolf Nilsen

dette er et boligpolitikkdikt
fins det en boligpolitikk
det fins et boligpolitikkdikt
det fins en 2-roms på rosenhof til 2,7 mill
det fins en 3-roms på lille tøyen til 3,8 mill
en 38 kvm 2-roms på bislett til 2,3 mill
en ett-roms på majorstua til 2 mill
en 3-roms på solli plass til 4,5 mill
det fins mennesker som eier flere boliger
det fins private utbyggere
det fins en stat som ikke styrer utbyggerne
vinduene blir mindre, takhøyden lavere
det bygges 4000 boliger for lite i året i oslo
det forventes en befolkningsvekst i oslo på rundt 400 000 de neste 20 åra
6 av 10 førstegangsmilliongjeldnerveinnehavere i oslo
…………… får hjelp av opphavsnervene
det fins de som sier det ikke er en menneskerett å bo i oslo
eller i indre oslo by
det fins en 31-buss fra grorud kl 04:50
jeg sier det fins mennesker
det fins mennesker som vasker kontorene
det fins mennesker som jobber på kontorene
det fins mennesker som bygger kontorene
det fins mennesker som passer mødrene til menneskene
som skal på møter i kontorene
det fins mennesker som rydder opp etter andre
mennesker
som lever av at andre mennesker ikke skal ha noe å leve av
det fins ulike mennesker
det fins mennesker som spekulerer i tak, vegger og gulv
veggene virrer
det fins mennesker som ser på disse boligene
gjerne om søndagene
som legger inn bud på disse boligene
gjerne om mandagene
jeg er selv en del av boliguka
det fins mennesker som eier både lave og høye blokker
det fins mennesker som ikke bor i indre oslo by
det fins mennesker som blir slynga rundt i periferien
…………… som tar toget til indre oslo by
for å passe unga til menneskene som bor i indre oslo by
det er ingen menneskerett å bo der
det fins en 17 kvm til 1,3 mill på carl berner
det fins mennesker
og det fins kommunal- og regionalminister liv signe navarsete
…………… og en digital simulator for planlegging av boligøkonomi
og det fins et boligpolitikkdikt som ikke tjener på at andre skal bo

Stian Johansen

Sorg over Chávez´ bortgang

Hugo Chávez utfordret Venezuelas olje-elite, stoppet USAs handelsekspansjon sørover og ga Latin-Amerika en politisk identitet. Men han virket også splittende på kontinentets venstreside, skriver førsteamanuensis Benedicte Bull på nettstedet www.radikalportal.no.

Nedbyggingen av høyere utdanning i Storbritannia

I Storbritannia fortsetter den konservative koalisjonsregjeringen sine framstøt for å la markedskreftene dominere over høyere utdanning. Dermed forringes også universitetenes offentlige rolle og funksjon, skriver professorene Gurminder K. Bhambra og John Holmwood.

Siden oktober 2012 har engelske studenter betalt skolepenger som i gjennomsnitt er høyere enn i alle andre OECD-land – til og med USA. Universitetsledere har i stadig større grad begynt å outsource og privatisere mange av universitetsadministrasjonens oppgaver og funksjoner. På Universitetet i Sussex har en slik privatiseringsoffensiv resultert i at studentene der i mars gikk inn i fjerde uke av en okkupasjon i protest mot at 235 jobber i catering og eiendomsavdelingene utskilles.

En liknende prosess medfører at 130 administrativt ansatte ved Universitetet i Falmouth står i fare for å miste jobbene sine. Det å privatisere høyere utdanning og offentlige tjenester generelt er skadelig for universitetet som institusjon, mener de to professorene.

Privatiseringen av høyere utdanning i Storbritannia er et politisk valg, skriver Hanna Elsisi i Guardian, og viser til at den britiske regjeringen har valgt denne politikken som svar på ei økonomikrise som er et resultat av de samme markedsøkonomiske lovene. Nå utvides frimarked-mantraet også til sykehus, skoler og universiteter, noe som vill omdanne utdanningsinstitusjonene til aktører for privat spekulasjon og profitt, i stedet for institusjoner vinklet inn på å tilby et offentlig gode, påpeker de to.

Felles høringsuttalelse mot oljeboring i nord

SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, (www.sabima.no) og syv andre miljøorganisasjoner advarer mot konsekvensutredning og oljeaktivitet i nord.

I et felles høringsinnspill krever SABIMA, Natur og Ungdom, Greenpeace, Bellona, Naturvernforbundet, Framtiden i Våre Hender, WWF-Norge og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja varig vern av de sårbare nordområdene.

Høringspartene mener det faglige grunnlaget fra kunnskapsinnhentingen ikke inneholder ny og vesentlig informasjon som tillater en videre prosess med konsekvensutredning og påfølgende petroleumsaktivitet i området Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Høringspartene mener tvert imot at kunnskapsinnhentingen understreker viktigheten av å opprette varige petroleumsfrie områder.

Høringspartene krever:

1. Det gjennomføres ikke konsekvensutredning for havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
2. Det opprettes varig petroleumsfrie områder i havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
3. Kunnskapsinnhentingen anses som ufullstendig inntil feil og mangler, som er påpekt av oss og andre høringsinstanser, gjenspeiles i rapportens konklusjoner.

Høringspartene viser blant annet til naturmangfoldlovens§ 9 om føre-var-prinsippet ved manglende kunnskapsgrunnlag, og § 10 om samlet belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.

Høringspartene begrunner sine krav blant annet sine i at den faglige uenigheten ikke i tilstrekkelig grad synliggjøres i kunnskapsinnhentingen og påpeker at kunnskapsinnhenting om konsekvensene av et akuttutslipp ikke basererer seg på verst tenkelige scenario for et oljeutslipp. Partene mener også at det ikke i tilstrekkelig grad er gjort vurderinger for hvordan åpning av nye havområder for petroleumsaktivitet og tildeling av nye letetillatelser i området vil påvirke Norges oppnåelse nasjonale og internasjonale klimaforpliktelser.

Israel starter oljeleting på Golan

Israel utstedte nylig lisens for oljeleting i et nærmere 400 kvadratmeter stort område sør på Golanhøydene, som landet okkuperte fra Syria i 1967.

– Israel gjør nå det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette og skaper fakta på bakken for å gjøre det umulig å gå tilbake til grensene fra 1967, sier Midtøsten-forsker Kjetil Selvik ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen til NTB. Israelsk oljeutvinning på Golanhøydene vil skape sterke reaksjoner både i regionen og internasjonalt. Verdenssamfunnet anerkjenner ikke Israels okkupasjon av området, som fram til 1967 var en del av Syria. De israelske
bosetningene er derfor ulovlige.

Syrias utenriksminister Walid al-Muallem har sendt en klage til FNs generalsekretær Ban Ki-moon, der han viser til at beslutningen om å starte leteboring er en «fortsettelse av okkupasjonen» og et «grovt brudd» på Sikkerhetsrådets resolusjoner.

Det statlige syriske nyhetsbyrået SANA går enda lenger og anklager Israel for «å stjele olje» fra Syria, skriver NTB.

Jonas Gahr Støre, krigsminister 2008-2012, var og er en varm forsvarer av krig når det tjener den norske oljekapitalen. Statoils beste venn og forsvarer når «våre» interesser «der ute» er truet. Som i Libya. Eller i Afghanistan, Irak eller Mali. De gode bombenes mann!

Sammen med Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Harald Sunde er han anmeldt for forbrytelser mot menneskeheten, blant annet «for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning».

Jonas Gahr Støre er blitt helseminister. Mens krigen i Libya var urettferdig, er «krigen» for et verdig og godt offentlig helsevesen, rettferdig.

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Tyrkia) er en tyrkisk-kurdisk aktivist som grunnla og styrte den militante kurdiske organisasjonen PKK (som er på listen over terrororganisasjoner i både USA og EU), inntil han ble arrestert i 1999. Han er omstridt, men blir fortsatt regnet som den fremste leder for den kurdiske befolkning i Tyrkia. (Wikipedia)

Talen, som ble sendt ut 21. mars, er oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe.

Jeg hilser dere, det kurdiske folket, som bor ved foten av Zagros- og Taurusfjella og dalene rundt elvene Eufrat og Tigris. Jeg hilser det kurdiske folket, et eldgammelt folk som stammer fra Mesopotamia og Anatolia, alle landbruks-, landsby- og urbane sivilisasjoners mor!

Kurdere har tatt del i denne flere tusen år gamle sivilisasjonen i vennskap og samarbeid med diverse raser, religioner og bekjennelser – vi har alle bygd den sammen. For kurderne er Eufrat og Tigris søsknene til Sakarya og Maritsa. Ararat og Judi er venner av Kackarene og Erciyes. Halay og Delilo er i slekt med Horon og Zeybek.¹

Disse store sivilisasjoner, disse sameksisterende samfunn har i nyere tid blitt satt opp mot hverandre av politisk press, eksterne intervensjoner og særinteresser. Resultatet har blitt oppbygning av systemer som ikke er basert på rettigheter, lov, likhet og frihet.

I de siste to hundre åra har militære erobringer, vestlige imperialistiske intervensjoner, samt undertrykkelse og fornektelsespolitikk prøvd å legge de arabiske, tyrkiske, persiske og kurdiske samfunna under nasjonalstatenes styre, med sine innbilte grenser og kunstige problemer.

De utbyttende regimene, undertrykkinga og fornektelsens æra er over. Folka i MidtØsten og Sentral-Asia er i ferd med å våkne. De vender tilbake til sine røtter. De krever stans i de forblindende og undergravende krigene og konfliktene ved å bli satt opp mot hverandre.

De tusener og millioner av folk som strømmer til arenaer nå, brenner av Newroz’ lidenskap. De roper på fred og vennskap, og de krever en løsning.

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. Idag ser jeg at vår innsats har nådd et nytt nivå.

Vår kamp har ikke vært, og kan aldri være mot noen spesifikk rase, religion, sekt eller gruppe. Vår kamp har vært mot tvang, uvitenhet og urettferdighet, mot påtrykt underutvikling samt mot alle former for undertrykking.

Idag våkner vi til et nytt Tyrkia og et nytt Midt-Østen

Ungdommen som har ønsket min oppfordring velkommen, de enestående kvinner som har lyttet, venner som har akseptert min diskurs og alle folk som kan høre min stemme:

Idag begynner en ny æra.

Tida for væpna kamp slutter, og døra er i ferd med å åpnes for demokratisk politikk. Vi begynner en prosess fokusert på politiske, sosiale og økonomiske aspekter; en forståelse basert på demokratiske rettigheter, friheter og likhet vokser fram.

Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter

Vi har nå nådd tida for å «la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke». Det modernistiske paradigmet som har sett bort fra, ekskludert og fornekta oss, har blitt rivi ned til grunnen. Uansett om det er tyrkisk, kurdisk, lazisk eller cirkassisk – blodet som er spilt flyter fra et menneske, og fra dette landets bryst.

Med de millioner av mennesker som hører min oppfordring som vitner, sier jeg at en ny æra nå er i ferd med å begynne. En æra der politikken får forrang foran våpna. Vi har nådd fasen for å trekke våre væpna styrker utenfor landets grenser.

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg er vare for de mulige farene ved prosessen.

Dette er ikke en slutt, men en ny begynnelse. Dette er ikke å forlate kampen – vi starter en annen kamp.

Dannelsen av geografi basert på etnisitet og enkeltnasjoner er en inhuman, moderne fabrikasjon som fornekter våre røtter og vårt opphav.

Et stort ansvar faller på oss alle til å skape et land basert på likhet, frihet og demokrati for alle folk og kulturer, passende for Kurdistan og Anatolias historie. I anledning Newroz roper jeg ut til armenerne, turkmenerne, assyrerne araberne og alle andre folk like mye som kurderne at de skal se frihetens og likhetens flamme – flammen som brenner her idag – og omfavne den som sin egen.

Ærede folk i Tyrkia!

Det tyrkiske folket som bor i det som idag kalles Tyrkia – det antikke Anatolia – skulle innse at deres felles liv med kurderne, under islams flagg, hviler på prinsippene fred og solidaritet. Reglene for fredelig sameksistens har ikke, og skal ikke ha, plass til erobringer, fornektelse, utstøtelse, tvunget assimilering eller utslettelse.

Det siste århundrets undertrykkende, utslettende og assimilerende politikk, basert på kapitalistisk modernitet, representerer den herskende elitens forsøk på å benekte en lang historie om fred og vennskap. Det representerer ikke folkevilja. Det er nå veldig klart at dette tyranniets grep motsier både historia og reglene for fred og vennskap. For å kunne legge denne sørgelige fortida bak oss, kaller jeg på de to strategiske maktene i Midt-Østen til å bygge en demokratisk modernitet som passer vår kultur og sivilisasjon.

Tida er inne for at disputt, konflikt og fiendskap gir etter for allianser, enhet, velsignelser og gjensidig omfavnelse.

Tyrkerne og kurderne som falt som martyrer sammen ved Çanakkale² gikk også gjennom frihetskrigen sammen, og sammen åpna de Folkeforsamlinga i 1920.

Vår felles fortid er en realitet som krever av oss å skape en felles framtid. Ånden som etablerte den Tyrkiske Folkeforsamlinga, leder idag veien til denne nye æra.

Jeg kaller på alle undertrykte folk; på kvinner, som er den lengst koloniserte og undertrykte klassen; på alle marginaliserte og utestengte bekjennelser, kulter og kulturer; på arbeiderklassen og alle underordna klasser; på alle som har blitt ekskludert av systemet fra å ta sin rettmessige plass i en Demokratisk Modernitet, om å ta til seg dens mentalitet.

Midt-Østen og Sentral-Asia leiter etter en samtidig modernitet og en demokratisk orden som passer deres egen historie. En ny modell der alle kan sameksistere fredelig og i vennskap har blitt et objektivt behov, som behovet for brød og vann. Igjen, det er uunngåelig at geografien og kulturen fra Anatolia og Mesopotamia leder fram til å bygge en slik modell.

Vi opplever en nyere, mer sammensatt og mer dypgående versjon av Frihetskrigen som utvikla seg gjennom rammeverket fra Nasjonalpakten av 1920.

Til tross for alle tabber, tilbakeslag og feil de siste nitti åra prøver vi nok en gang å bygge en modell sammen med alle folka, klassene og kulturene som har vært ofre, og som har lidd gjennom forferdelige katastrofer. Jeg kaller på dere alle til å tre fram og hjelpe til for å oppnå en egalitær, fri og demokratisk sosial organisasjon.

Jeg kaller på kurderne, turkmenerne, assyrerne og araberne som ble separert til tross for Nasjonalpakten, og som idag har blitt dømt til å leve under store problemer og i konflikt med hverandre innafor de arabiske republikkene Syria og Irak, til å starte diskusjoner, og å vurdere på nytt, samt fatte beslutninger om deres nåværende virkelighet i en «Nasjonal Solidaritets- og Fredskonferanse».

Bredden og helheten av «VI»-konseptet har en viktig plass i historia i dette landet. Men i henda på de smale, herskende elitistene har «VI» blitt redusert til «EN». Det er på tide å gi «VI»-konseptet sin gamle ånd, og å implementere det.

Vi skal forene oss mot de som vil splitte oss, og få oss til å slåss mot hverandre. Vi skal gå sammen mot de som vil separere oss.

De som ikke kan forstå tidsånden, vil ende opp i historias søppelkasse. De som motsetter seg tidsstrømninga, vil falle i avgrunnen.

Folka i regionen er vitner til et nytt daggry. Folka i Midt-Østen er trøtte av fiendskap, konflikt og krig. De vil gjenfødes fra deres egne røtter, og stå skulder ved skulder.

Denne Newroz er en baune for oss alle.

Sannheten i budskapa fra Moses, Jesus og Mohammed blir implementert i våre liv idag med ny kunnskap. Folk prøver å ta tilbake det de har mista.

Vi benekter ikke verdiene til den nåværende vestlige sivilisasjon som sådan. Vi tar til oss verdier som opplysning, likhet, frihet og demokrati, og for å kunne implementere dem må de inngå i en enhet med våre egne eksistensielle verdier og levemåter.

Den nye kampens basis er tanker, ideologi og demokratisk politikk, og å bli istand til å starte et stort demokratisk sprang framover.

Hilsener til alle de som har bidratt til denne prosessen og styrka den, og til alle de som har støtta den fredelige, demokratiske løsninga!

Jeg hilser alle de som tar ansvar for fredelig, egalitær og demokratisk frihet for alle folk!

Lenge leve Newroz, lenge leve vennskap mellom folka!

(Oversettelsen er fra den engelske utgava i Firat News, presentert av: International Initiative «Freedom for Abdullah Öcalan – Peace in Kurdistan».)

Noter

1. Her knytter Öcalan sammen kjente elver, fjell og kulturaktiviteter (særlig folkedans) med historiske «slektninger».
2. Under 1. verdenskrig forsøkte Frankrike og Storbritannia å erobre Konstantinopel (nå Istanbul), og sikre en sjøvei til Russland. Det største slaget i dette felttoget var et sjøslag ved Çanakkale i 1915, der tyrkiske styrker drev den engelske marinen på flukt.

Kilde (for fotnotene): Engelsk og norsk Wikipedia.

Lars Johnsen er 1. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund.

Sosial dumping

For medlemmene av NTF griper EU-/EØSregler direkte inn i deres daglige lønns- og arbeidsforhold. Fleksible regler for inn- og utleie av arbeidskraft, anbud innenfor bussog renovasjonssektoren, havnedirektiv, kabotasjekjøring (rett til å utføre transport i et annet land) innenfor gods- og personkjøring fører til usikre arbeidsvilkår og sosial dumping. EUs fire friheter, fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft, gir ingen frihet for arbeiderne, men er friheter som kapitalen bruker for å øke sin profitt. Økt bruk av midlertidige ansettelser, oppsplitting og utskilling (outsourcing) av virksomhet, anbud osv. svekker arbeiderkollektivet på arbeidsplassene, svekker fagbevegelsen og svekker derved mulighetene for å sikre og forbedre lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Konklusjon: EØS-avtalen har ført til svekkelse av fagbevegelen og medfører sosial dumping.

Markedsadgang 1

Andre grupper innenfor LO, spesielt industrisektoren, frykter at en oppsigelse av EØS-avtalen vil svekke norsk bedrifters markedsadgang til EU-området, og at EU vil innføre toll og andre restriksjoner på norsk eksport til EU. Dette er en frykt som ikke er reell. Tidligere handelsminister og EØStilhenger Halvard Bakke sa det slik i en artikkel i Dagsavisen den 20. november 2003:

Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handels-avtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge vil kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.

Foto: Jokke Fjeldstad

I tillegg har den internasjonale handelen de senere år blitt liberalisert i regelverk vedtatt av WTO. I 2010 var derfor 51 prosent av all internasjonal handel tollfri, og den gjennomsnittlige toll var på bare 4 prosent. Det er derfor lite trolig at EU både vil sette den tidligere avtalte handelsavtale og WTOs regelverk til side dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen.

Konklusjon: En oppsigelse av EØSavtalen vil derfor ikke medføre toll eller andre restriksjoner på handelen med EU.

Markedsadgang 2

For Norge har også EU-landene mindre betydning for eksportindustrien. EU er fortsatt er en dominerende handelspartner, og 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) går til EU. Men dette er en betydelig nedgang siden 1994 da EØS-avtalen trådte i kraft. Den gang gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.

I tillegg har norsk leverandørindustri, etter at EØS-avtalen trådte i kraft, tapt betydelige markedsandeler ved større utbygginger i Norge, spesielt i oljesektoren, som følge av anbudsprinsippene (konkurransereglene) i EU/EØS-området. Dette medførte blant annet at bygginga av hoveddelen av Snøhvit i Hammerfest gikk til et spansk verft. Norge kunne ikke begrunne en norsk tildeling i for eksempel et nasjonalt eller regionalt behov for næringsutvikling eller utvikling av nasjonal/regional kompetanse. Dette ville vært i strid med konkurransereglene i EU/EØS.

Konklusjon: EØS-avtalen har ikke ført til en økt markedstilgang for Norge til EU, den har svekket styringa av nasjonal/regional industriutvikling, og den har økt leverandørindustriens konkurranseflate.

På LO-kongressen i 2009 ble det vedtatt å kreve en bred og helhetlig offentlig evaluering av EØS-avtalens betydning for Norge. Det var dette kravet som medførte at Regjeringen nedsatte et utvalg. Utvalget leverte sin utredning i januar i fjor – Europautredningen (NOU: 2/2012). Samtidig med at regjeringen gjennomførte sin utredning, gjennomførte også flere fagforbund sammen med Nei til EU en gjennomgang av EØS-avtalens virkning for Norge. Dette utvalget leverte sin innstilling Alternativrapporten to måneder etter det regjeringsoppnevnte utvalget. Regjeringens Europautredning vurderte ikke alternative tilknytningsformer til EU, mens Alternativrapporten utredet også de ulike alternativene fra fullt norsk EU-medlemskap tilbake til en frihandelsavtale. På bakgrunn av oppdraget som ble gitt i 2009 og rapportene, må LO vurdere Norges tilknytningsforhold til EU.

Arbeidsrettslige områder

De senere årene har også både rettsavgjørelser, direktiv og forordninger påvirket de norske lønns- og arbeidsvilkår og utfordret den norske/nordiske arbeidslivsmodellen. Dette har påvirket synet på EU og EØS blant de tillitsvalgte i LO.

De fire EU-dommene, Laval, Viking, Rüffert og Luxemburg, har svekket den nasjonale fagbevegelsens mulighet til å sikre nasjonale tariffavtaler og lønns- og arbeidsvilkår. Det at ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, har fastslått at dommene er i strid med vedtatte ILOkonvensjoner, viser mer hvilken retning EU og EU-domstolen tar enn at det gir en sikkerhet for at det utvikles anstendige arbeidsforhold innenfor EU. ILOs utspill er selvfølgelig viktige argumenter for å få endret rettstilstanden i EU og EØS og sikre at viktige ILO-konvensjoner på arbeidsrettsområdet blir ivaretatt. På samme måte er også Høyesteretts kjennelse i den såkalte verftsdommen viktig. Høyesterett slo fast at avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise også skulle gjelde for tilreisende arbeidere uten tariffavtale. Dette skjedde til tross for at EFTA-domstolen hevdet at å allmenngjøre slike bestemmelser ville være i strid med EØS-avtalen.

I løpet av kongressperioden har det også kommet flere direktiv som griper inn i organiseringen av arbeidslivet og nasjonalt avtalte lønns- og arbeidsvilkår, som for eksempel Postdirektivet og Vikarbyrådirektivet.

Konklusjon: EUs fire friheter, EU-retten og EØS-avtalen undergraver viktige internasjonale konvensjoner og nasjonal organisering og avtaler på det arbeidsrettslige området.

Fire områder

Artikkelforfatter Lars Johnsen, (Foto: Nei til EU)

I DeFactos rapport 2:2012 EØS – en kritisk vurdering skriver Dag Seierstad:

Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:

Norge binder seg til EUs lovverk for det indre markedet, dvs. regelverket for den frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningene. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva det kan være. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt.

Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle deres framtidige tolkninger av traktater og lover.

Konklusjon: EØS-avtalen undergraver den nasjonale sjølråderetten på viktige samfunnsmessige områder.

LOs krav

I 1990, før forhandlingene om EØS-avtalen startet, vedtok LO representantskap 15 krav til avtalen. Disse kravene er på langt nær innfridd.

LOs første krav var:

Samarbeid om en økonomisk politikk for full sysselsetting må bli en del av EØSsamarbeidet.

Et slikt samarbeid har vi ikke sett, og vi ser heller ikke konturene av det i dag innenfor EU-/EØS-området, tvert om synes det som om arbeidsledighet blir benyttet som brekkstang for å sikre kapitalen. I dag er over 19 millioner EU-borgere registrerte arbeids-ledige, av disse er 11 millioner langtids-ledige, dvs. de har vært uten fast arbeid i over ett år. Og tallene fortsetter å stige.

LOs andre krav var at EØS-samarbeidet må omfatte den sosiale dimensjon med et forpliktende handlingsprogram for å sikre samfunnsmedlemmenes grunnleggende rettigheter.

Etter ILOs krasse kritikk av EU-domstolens manglende ivaretakelse av de grunnleggende ILO-konvensjoner, kan det fastslås et heller ikke dette kravet er innfridd.

Slik kan man fortsette gjennomgangen av LOs krav fra 1990 uten at disse kravene er imøtekommet i avtalen. Etter forhandlingene oppsummerte faglig utvalg i Nei til EU at bare ett av kravene var innfridd, og situasjonen 20 år senere er ikke blitt bedre, kanskje snarere tvert om.

Konklusjonen er at LO også var kritisk til EØS i 1990, men at tilslutning til avtalen ble loset igjennom av ledelsen ved at det ble stilt krav til avtalens innhold. Da resultatet forelå, var det for sent å stoppe avtalen: bordet fanget. Også i ettertid har LO vært kritisk til EU, både på den ekstraordinære kongressen i 1994 som sa nei til norsk EU-medlemskap, og på kongressen i 2009 som støttet Postkoms kamp mot Postdirektivet, beklaget at regjeringen innførte Tjenestedirektivet og som krevde en utredning av EØS-avtalen.

På den kommende kongressen vil også delegatene i hovedsak være EU- og EØSkritiske, og trolig mer kritiske enn tidligere. Men de vil bli møtt av en ledelse i både LO og AP som vil forsøke å dempe debatten og få til et minst mulig forpliktende vedtak. LO- og AP-ledelsen vil bruke verftsdommen og tiltakene som er gjennomført i forbindelse med implementeringen av Vikardirektivet, som argumentasjon for at det finnes nasjonalt handlingsrom innenfor rammen av EØS-avtalen.

Det bør være et tankekors, også for LO-ledelsen, at det må en Høyesterettskjennelse til for å fastslå at en norsk tariffavtale gjelder i Norge, og det må overraske regjeringen hvor mange lovforslag som må iverksettes for å demme opp mot de uheldige virkningene av et EU-direktiv som Vikarbyrådirektivet.

De fleste forslagene til LO-kongressen i tilknytning til Norges forhold til EU går ut på at arbeidsrettslig spørsmål skal holdes utenfor EØS-avtalen, slik at direktiver som påvirker norske lønns- og arbeidsvilkår ikke skal implementeres i Norge. Dette må medføre en reforhandling av dagens EØSavtale. Bak et slikt forslag står flere forbund og flere LO-avdelinger. Dersom alle delegatene i disse forbundene og avdelingene slutter opp om – eller tvinges til å slutte opp om – dette forslaget, vil det få flertall på kongressen.

LO-ledelsen (Foto:LO)

LO-ledelsen har forsøkt å imøtekomme dette kompromissforslaget i sitt forslag ved å kreve at «EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner», at «norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse», at «Norge må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen», og at «reservasjonsretten må brukes når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger».

Dyret i åpenbaringa

Dette kravet burde være en selvfølgelighet dersom ikke allerede handlingsrommet og sjølråderetten var solgt ved inngåelsen av EØS-avtalen. Debatten på LO-kongressen må være å føre en kamp mot «dyret i åpenbaringa », dvs. en kamp mot EØS-avtalen. En kamp for å bevise at de enkelte direktiv vil være i strid med ILO-konvensjoner, eller vil begrense den frie forhandlingsretten og den nasjonale lønnsdannelse, for å få regjeringen til å bruke reservasjonsretten, vil antakelig være en kamp mot vindmøller. Dette lærte vi av kampen mot Vikarbyrådirektivet.

Om det er mulig å oppnå et krav fra LO-kongressen om oppsigelse av EØSavtalen, må vurderes underveis i debatten. Det vil være et dårlig resultat fra det som vil være en EU-/EØS-kritisk kongress å få nedstemt et «ut av EØS»-forslag med klar margin. Et slikt resultat vil fort bli oppsummert EØS-tilhengerne som en seier.

John Thomas Suhr er vaktmester og leder av Oslo/Akershus Handel og Kontor.

Arbeidsgivere forventer at de innen renhold, distribusjon, bilvask, serveringssteder for mat o.l. skal kunne kjøpe arbeid til en pris som er langt under et nivå ordinære arbeidstakere kan se for seg å leve av. I mangel på muligheter til å nekte å godta de betingelser de blir tilbudt ender papirløse innvandrere i Norge opp med å bli utnyttet som arbeidskraft, i de verste eksempler nærmest under slavelignende forhold. Ikke bare er dette uverdig for de som lever i en slik situasjon, men dette legger også press på lønns- og arbeidsbetingelser i resten av arbeidslivet. Derfor er dette en virkelighet som fagbevegelsen ikke kan la være å forholde seg til.

Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsforholdene uavhengig av om de som utfører arbeidet, har papirene i orden eller ikke. Det er ingen grunn til at de som utnytter de papirløse til å utføre arbeid under slike betingelser, skal slippe unna med det. I Stockholm har LO siden 2008 gjort seg erfaringer med å motarbeide slik utnytting gjennom et faglig senter for papirløse. Flere forbund har overfor LO-kongressen fremmet forslag om å opprette et lignende tiltak i Norge.

De såkalte papirløse jobber ikke i et vakuum i arbeidsmarkedet. En økonomisk krise herjer Europa og arbeidsledigheten vokser. Det blir ført høyre-politikk av Europas politiske partier, enten de kaller seg sosialdemokratiske eller borgerlige. Arbeiderne mister tilkjempede rettigheter over natta, velferden raseres, og Europas arbeidere blir i større grad prisgitt arbeidsgivers interesser.

I en slik situasjon må arbeidere forsette å tilby arbeidskraften sin, bare nå til dårligere vilkår enn før. Men betingelsene det utføres arbeid under, stanser ikke ved lov- og avtale-verkets minstestandard. En større del av verdiskapningen, og spesielt arbeidet som foregår innen service- og tjenesteytende virksomhet, foregår langt utenfor hva som er allment akseptert. Store arbeidstakergrupper faller utenfor det organiserte arbeidslivet, enten de har arbeidstillatelse eller ikke. Spørsmålet er hvordan vi som fagbevegelse skal forholde oss til dette.

Noen mennesker, også i Norge, har ikke annet valg enn å ta svart arbeid, av den enkle grunn at de ikke har papirer som gjør at de offisielt kan ta lønnsarbeid. Papirløse kan være arbeidsinnvandrere som på forskjellige måter har kommet til landet uten å registrere seg. Men dette er også like gjerne mennesker som har bodd her i årevis, etablert seg med familie og tatt helt ordinært arbeid, men så fått et utvisningsvedtak som gjør at de ikke lenger har lovlig opphold i landet. En kan ikke se på folk om de har papirene i orden eller ikke. Nøyaktige tall på hvor mange som arbeider på denne måten, finnes av naturlige årsaker ikke.

(M)ed utgangspunkt i beregninger av antall utenlandske borgere med ulovlig opphold må vi anta at det finnes flere tusen bare i Oslo. De fleste kommer aldri i kontakt med oss, og det er sannsynlig at de livnærer seg ved å jobbe, …

Dette uttalte Utlendings- og forvaltningsseksjonen i Oslo politidistrikt til Bergens Tidene på nyåret i fjor.

Stygge eksempler

Innen renhold, distribusjon og matservering, bransjer som ikke er kjent for ryddige forhold i utgangspunktet, finnes rikelig med tilbud om arbeid for papirløse. Et av de eksempler som har fått oppmerksomhet nylig, er fra varehandelen. I 2010 ble det avdekket organisert bruk av papirløse hos en franchise-taker som eide 5 Joker- og Spar-butikker i Oslo-området. Da politiet aksjonerte mot Joker- butikken på Fjerdingby i Rælingen, fant de ansatte som bodde i kjelleren og levde på varer utgått på dato. Franchise-takeren ble senere dømt til åtte måneders fengsel for å stå bak dette.

Bergens Tidene skrev på nyåret i fjor om en innvandrer som hadde fått avslag på asylsøknaden, men ikke torde reise tilbake til Iran:

Derfor har han siden 2006 oppholdt seg ulovlig i Norge. For å overleve jobber han svart. «Jeg føler jeg ikke har noe valg. Det er nødvendig med penger til mat, husleie og buss,» sier han.

Oslo/Akershus Handel og kontor i 1.mai-toget 2012 (Foto:Jokke Fjeldstad)

«Samar» har jobbet med bilvask, på gatekjøkken og på restaurant. Nå jobber han kun i helgene. For en vakt på 11 timer får han 400 kroner. Det tilsvarer 36 kroner i timen. I tidligere jobber har han akseptert lønn helt ned mot 25 kroner timen.

Det er ikke noe jeg ønsker. Og jeg kjenner mange andre som gjør det samme. Vi vet at det ikke er lov, men det er den muligheten vi har,» sier «Samar».

De to nestlederne i svensk LO i 2008, Leif Håkansson og Erland Olauson, skrev i Dagens Nyheter da debatten gikk i Sverige, at de mente det burde bli mer risikabelt og mindre lønnsomt å ansette ulovlig arbeidskraft. På samme måte som ved prostitusjon bør kunden straffes, ikke den som blir utnyttet, skrev de.

Velmenende eksempler

Men i den andre enden av skalaen, hvor ren menneskehandel er det ene ytterpunktet, finnes imidlertid historier som kun innbefatter mennesker med de beste intensjoner. Det kan være familie og venner som skaffer arbeid i sitt navn for å hjelpe.

En historie som nådde mediene, var om en asylsøker fra Eritrea som var ansatt i en bakeribedrift i Stavanger siden 2004, men i august 2010 fikk endelig avslag på asylsøknaden. Dermed fikk han ikke skattekort og hadde da ikke lenger lov til å jobbe. Arbeidsgiveren nektet først å sparke den nå papirløse som juridisk sett oppholdt seg ulovlig i Norge, og utalte til Aftenbladet i oktober 2011:

Han er ureturnerbar. Sultan kan ikke dra hjem til Eritrea slik som forholdene er nå; et diktatur. Mister han jobben her, må han gå under jorda, eller jobbe svart. Jeg klarer ikke, og vil ikke, kaste ham ut.

Som i arbeidslivet ellers fungerer også slike arbeidsforhold greit så lenge det ikke oppstår uenigheter eller konflikter mellom partene. Eller, om det oppstår en situasjon hvor den ansattes interesser er mindre verd for bedriften enn behovet for profitt. I en slik situasjon vil den papirløse, også om arbeidsgiveren er en venn, være i en totalt underlegen maktposisjon og prisgitt denne. Dette kjenner vi igjen fra småbutikker hvor sjefen er en personlig venn av de ansatte. Innen transport, er det vanlig at en lastebileier ansetter en kamerat til å kjøre.

Ikke et spørsmål om moral eller etikk – men makt, mellom arbeid og kapital

Men spørsmålet om organisering blant arbeidstakere, handler ikke om sjefen er snill eller slem. Det handler om å møte den «naturlige» konkurransen mellom bedrifter i en kapitalistisk økonomi. Å stanse konkurransen om hvilken bedrift som klarer å få de ansatte til å jobbe mest mulig for minst mulig penger. I en situasjon med overskudd på arbeidskraft så vil dette starte en nedad-gående spiral som ikke har noen bunn. Måten vi kan møte denne nedadgående spiralen på, er at vi sammen bestemmer oss for ikke å jobbe for mindre enn en viss lønn og visse arbeidsbetingelser. Om vi klarer å håndheve det vi har bestemt oss for, vil vi da ha nøytralisert konkurransen mellom bedriftene på lønns- og arbeidsbetingelser. Da kan bedriftene konkurrere på alt annet, uten at vi skal finne oss i å bli satt opp mot hverandre og tvunget til stadig forringing av våre betingelser.

Denne minstestandarden for hva vi kan finne oss i å selge arbeidskraften vår for, finnes i Norge i dag i landsomfattende tariffavtaler og i lovgivning gjennom arbeidsmiljølov, ferielov, folketrygdlov og andre rettigheter som er vunnet gjennom arbeiderbevegelsens kamp. Men det som avgjør hvordan arbeidslivet faktisk ser ut for folk, er ikke formelle tekster på et papir, men det faktiske styrkeforholdet mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, uavhengig av om de som utfører arbeidet har oppholdstillatelsen eller ikke.

Glidende overgang

I varehandelen i dag ser vi som er tillitsvalgte innen sektoren, hvordan denne bunnen, som vi er enige om ikke å gå under, for lengst er brutt. De av oss som har deltatt i LOs sommerpatrulje, har på nært hold opplevd det hardere klima vi møter i varehandelen. For ti år siden kunne enhver butikksjef fortelle oss at «her er det ikke inngått tariffavtale, men vi følger den selvsagt uansett.» I dag blir vi stadig møtt med f. eks: «Her har vi ikke tariffavtale, derfor har rett og slett ikke de ansatte krav på kveldstillegg.» De økonomiske marginene er så små at butikkene for lenge siden har startet å dumpe lønns- og arbeidsbetingelser. Denne spiralen har møtt minimal motstand fra ansatte med liten bevissthet om maktspillet i arbeidslivet hvor vi går ut som den tapende part hver eneste gang. Kjøpesenter kan brukes som et eksempel på hvordan arbeidsgiversiden lager juridiske konstruksjoner som lar de ansatte stå igjen nærmest uten noe forhandlingsrom. Kjøpesenter tar monopol på den lokale varehandelen. Når et senter er opprettet, og de enkelte butikker er bundet av kontrakt, utvides åpningstiden uten at de som faktisk skal jobbe i denne arbeidstiden, har noe de skulle sagt. Den totale omsetningen øker ikke, men inntektene spres utover flere timer som et tynt lag. Den enkelte butikk har ikke flere lønnskroner å bruke, og de ansatte må til syvende og sist yte mer for mindre penger. Dette skjer sjeldent gjennom en faktisk senkning av timelønnen. Ufrivillig deltid er en måte å gjøre det på. Altså rett og slett å sende ansatte hjem – uten lønn – når butikken ikke har behov for arbeidskraften deres. Til tross for tariffavtalens hovedregel om fast månedslønn, er deltidsansatte som oftest timelønnet. I den andre enden av hierarkiet i den enkelte butikk står det så godt som alltid en fast månedslønnet butikksjef som har underskrevet en kontrakt som sier at den er unntatt fra overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, og dermed også for kvelds- og helgetillegg i tariffavtalen. (I de fleste tilfeller er et slikt punkt i arbeidsavtalen ulovlig.) Men like fullt finner de aller fleste seg i å måtte jobbe uten kvelds-, helge- og overtidskompensasjon i høysesong og ved sykdom, og må gjøre administrativt arbeid utenfor oppsatt fulltidsturnus. Den tredje måten vi ser stadig oftere, er misbruk av arbeidstreningstiltak i regi av NAV til ordinært arbeid.

Som Marta Aguirre, styremedlem i Fackligt center för papperslösa utrykker det på flyktningbloggen.org i november i fjor:

Som utbildare inom facket är det första jag lär mina elever Löftet – att aldrig sälja sitt arbete till ett lägre pris eller till sämre villkor än vad man lovat varandra. Detta var grundläggande i begynnelsen av arbetarrörelsen och det är grundläggande idag. Vi måste vara överens om priset på arbetet för att lönedumpning inte ska bli ett faktum. Men hur fungerar detta om det finns grupper i samhället som är så lätta att utnyttja. Grupper som inte vet sina rättigheter och vet inte hur man tar reda på dem heller. Människor som gör vad som helst för att överleva.

Aguirre henviser her til de papirløse, men parallellen til de gruppene som blir brukt som spydspiss for å forringe lønns- og arbeidsbetingelser i resten av service- og tjenesteytende sektor, er slående.

Strategi for å møte denne utviklingen?

Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? Hvilken grunnholdning må vi ha til samfunnsproblemene?

Hva slags type fagbevegelse trenger vi framover? spør artikkelforfatteren. (Foto: Jokke Fjeldstad)

Når en ser bort fra en ideell verden hvor arbeidsgiverne respekterer lov- og avtaleverkets minstestandard, hvor en har et nært og godt partsamarbeid hvor saker løses når arbeidsgiver «trår feil», så er fagbevegelsen nødt for å ha noen svar også til de som ikke føler seg beskyttet av dette trepartssamarbeidet. Når vi prater med arbeidstakere i sektorer av samfunnet hvor lønna styres av den «frie konkurransen» mellom bedriftene, så har vi heldigvis tidligere erfaringer å vise til. I Norge på slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet viste fagorganisering hvordan det var mulig for arbeiderne også i økonomiske nedgangstider å komme på offensiven. I følge Harald Berntsen i boka Tilbake til start? var det to viktige faktorer som snudde situasjonen:

1. Arbeiderbevegelsen organiserte nye arbeidstakergrupper som ikke tidligere hadde vært organisert. Dette gjaldt ikke minst skogs- og landarbeidere, men også en rekke andre tidligere ikke- eller dårlig organiserte grupper – som handel- og kontoransatte, hotel- og restaurantarbeidere og ulike slag arbeidere i mindre bedrifter.
2. Arbeiderne utfordret makta, både i samfunnet og eget forbund, når lover og regler mer handlet om å kontrollere arbeiderne, enn å legge til rette for at arbeiderne selv kunne tilkjempe seg seire. I 1928 fikk bygningsarbeiderne gjennom tariffkravene sine gjennom en ulovlig streik, som inspirerte Rudolf Nielsen til å formulere den kjente strofen «tvers igjennom lov til seier».

Hvis fagbevegelsen skal opptre konsekvent i sine analyser av at den viktigste interessemotsetningen i samfunnet går mellom de som kjøper og de som selger sin egen arbeidskraft, så kan ikke de som jobber «ulovlig» analyseres på en annen måte, og løsningene for disse kan heller ikke være noen annen enn at vi jobber for en konsekvent solidaritet rundt det faglige løftet.

Det er en kultur i fagbevegelsen for først og fremst å organisere den delen av arbeidstokken som er i faste heltidsstillinger. De som utfører arbeid på deltid på tilkallingsbasis gjennom bemanningsforetak, studenter og andre, blir et B-lag som verken inkluderes i arbeidskollektivet eller blir sett på som allierte i fagforeninga. Men slike grupper står allerede i dag for store deler av verdiskapningen. Og når disse gruppene blir så store at det er den dominerende tilknytningsformen til store sektorer i arbeidslivet, så tvinger det oss til å forholde oss annerledes til dette. Holdningen at disse «bare jobber her midlertidig», eventuelt «til de får seg ’ordentlig’ arbeid», «reiser tilbake til Sverige» eller liknende, blir en unnskyldning for begge grupper arbeidstakere til å finne seg i dårligere lønns- og arbeidsbetingelser for disse, og for sjefene til å legitimere brudd på avtaleverket. Problemet er at dette nettopp er en selvforsterkende felle. Jo mer vi lar arbeidsgiver slippe unna med dette, jo mer utbredt blir det, og til slutt blir det som vi ser i varehandelen, at uakseptable lønns- og arbeidsbetingelser er mer regelen enn unntaket.

Mens store deler av fagbevegelsen er opptatt av å forsvare et partssamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene på høyere nivå i samfunnet, ser vi at store deler av arbeidslivet ikke nyter beskyttelsen dette klassekompromisset er ment å opprettholde. Det som ofte glemmes, er at fredsplikten gjennom landsomfattende tariffavtaler, partssamarbeidet og respekten for lov- og avtaleverkets minstestandarder forutsetter at arbeidsgiverne har noe å frykte ved å utfordre dette. Uten et press nedenifra, fra de som utfører det faktiske arbeidet i samfunnet, vil vi i praksis kunne kjøres over. Vi ser stadig at vi blir utfordret på elementære rettigheter i arbeidslivet fra høyresiden i politikken, fra arbeidsgiverorganisasjonene og bedriftene. Uten en organisering og kampvilje nedenfra har heller ikke toppene i politikk og fagbevegelse noe press på seg for å få til best mulig resultater i forhandlinger.

For fagbevegelsen bør det være en selvfølge at utfordringene i arbeidslivet skal og vil møtes med forskjellige former for organisert motstand blant de som faktisk utfører arbeidet, enten dette er folk som mangler papirer eller ikke. Ryggmargsrefleksen til fagbevegelsen bør være solidaritet, som ikke betyr det samme som veldedighet, men som gir en gjensidig mulighet til å lære av hverandre, bistå hverandre, for å bygge styrke som arbeidstakere i samfunnet!

Hvis ikke en samlet fagbevegelse skal ta ansvar – hvem da?

Slik utviklingen er innen service og tjenesteytende sektor, er dette et ansvar for fagbevegelsen som helhet å gripe tak i. Slik det er i dag, er det enkelte små forbund som en uforholdsmessig stor byrde med å skulle gripe tak i disse utfordringene på egenhånd. I Norge får Geir Gamborg-Nielsen og de andre organisasjonsarbeiderne i Norsk Arbeidsmannsforbund i Oslo en rekke henvendelser fra arbeidstakere i vanskelige situasjoner. Gamborg-Nielsen uttrykker det på denne måten til LO-Aktuelt i april 2010:

Han skulle ønske fagbevegelsen tok fatt i problemet på en mer skikkelig måte og ikke overlot oppgaven til et enkelt distriktskontor i et forbund som med sine 31 000 medlemmer har begrenset makt og midler. – Jeg etterlyser en sterkere strategi fra LO når det gjelder bransjer som er hardt rammet av sosial dumping. Det er en dominoeffekt i dette, en utvikling som kan føre til at skanse etter skanse ryker. En del andre forbund er kanskje ikke direkte berørt av sosial dumping, men det er et tidsspørsmål før de blir det. Med mer ressurser kan man stoppe ting tidlig. Det vil gagne LO som helhet, det vil gagne hele samfunnet.

I Sverige har papirløses utfordringer blitt møtt av en av LOs konkurrenter i fagbevegelsen: SAC-syndikalistene har satt en egen tariff for svart arbeid, noe LO tar avstand fra.

De papperslösa går med i SAC:s ’register’, som har lönenivåer organisationen anser är möjliga att kräva in. I värsta fall hotar man arbetsgivaren med blockad, och man försöker se till att lönen är vit. På det här sättet har man enligt Ruben Tastas Duque hjälpt omkring 1500 papperslösa de senaste tre åren.

I følge fagbladet Arbetsmarknaden, som utgis av Arbeidsformidlingen i Sverige, i februar 2011.

De siste 15 årene har spanske fagforeninger– tross kriminaliseringen av støtte til alle uten oppholds- og arbeidstillatelse – organisert og bistått papirløse på alle mulige måter. Og i kraft av en bred allianse med progressive krefter, som den ene av de to spanske landsorganisasjonene (CCOO) gikk i spissen for i 2005, lyktes de å tvinge fram at 600 000 papirløse fikk sine papirer og ble en del av det regulerte arbeidslivet.

Og om ikke venstresiden har et svar på utfordringene i arbeidslivet, så står høyresiden klar til å banke inn sitt verdensbilde, som ut fra erfaringene med oppblomstringen av høyreekstreme og rasistiske partier og organisasjoner i finanskrisens kjølvann gir langt dystrere utsikter for oss alle.

De som jobber under de verste forholdene i Norge, er arbeidstakere som oss enten de har papirene i orden eller ikke. Utfordringene med arbeidstakere som blir utnyttet i ulovlig arbeid, og i situasjoner hvor arbeidstakerne blir sett på som kriminelle, er her allerede, og antallet kommer til å øke, enten fagbevegelsen tar grep eller ikke. Nå har vi mulighet til å være i forkant. Nå er tiden inne for å stille oss solidarisk med alle i samfunnet som blir utnyttet i arbeidslivet!

Stian Johansen: Boligdikt ……………………………………………………… side 6
John Thomas Suhr: Papirløse er også en del av arbeidslivet! …… side 8
Rudolf Nielsen: Svar (Dikt) ……………………………………………………….. side 15
Ståle Holgersen: Hundre år med marxistisk kriseteori ………………. side16
Eva Marie Mathiesen: Kvinnene tilbake til kjøkkenbenken ……….. side 30
Øyvind Bremer Karlsen og Berit Krogh: Det dei seier (Dikt) …….. side 37
Camilla Kitty Karlsen: Derfor trengs feminismen ……………………….. side 38
Judith Mirkinson: Abortkampens historie i USA ……………………… side 44
Lars Johnsen: EØS foran LO-kongressen ……………………………… side 50
Gunnvald Lindset: EUs Pasientrettighetsdirektiv …………………. side 56
Mari Eifring og Joachim Espe: Arbeidslivet med EØS ……………. side 62
Fredrik V. Sand: Retningsvalget ………………………………………… side 68
Stein Buan: Gaveabonnementet (Novelle) ……………………………… side 74
Erling Folkvord: Kurdistan – ikke bare for kurdere side …………….. side 78
Abdullah Öcalan: Tale på Newroz ………………………………………….. side 82
Erling Folkvord: Til Kurdistan for å lære ………………………………….. side 86
Johan Petter Andresen: Hvor går den nepalske revolusjonen? …. side 92
Pål Steigan: Den nye, lange krigen om Afrika …………………………. side 100
Richard Seymore: Den liberale imperialismen ………………………….. side 108
Sinan Antoon: Et Prisme; Vætet Av Vrede (Dikt) ……………………….. side 119
Olav Randen: Eit samfunn nedanfrå ……………………………………… side 120
Per Bjønnes Kristiansen: En sjøens helt – Skogsmatrosen …. side 132
Kari Celius: Lyckliga i alle sina dagar. Om pengars och människors värde …. side 137
Mathias Bismo: Nytt nummer av Vardøger …. side 140
Kjell S Johansen: Flere spor – mange veier ? …. side 143
Boktips: …. side 146

 

Noen ganger får jeg et inntrykk av at Rødts skattepolitikk bygger på et uuttalt premiss om at «den borgerlige staten tar pengene fra folk». Den eneste forskjellen fra Høyre/Frp-retorikken er ordet «borgerlig», og at vi understreker at vanlige folk flås, mens de rike slipper unna.
Etter mitt syn er dette håpløs populisme, som underslår at vår samfunnsmodell forutsetter et mye høyere skattenivå – for alle.
Skatt er prisen vi må betale for å ta mange flere områder ut av markedet.

Roar Eilersten er daglig leder av De Facto.

Skattlegg de rike! Rødt hadde landsmøte i mai. Dette er utkastet til arbeidsprogrammet om skatt slik det forelå før påske. Det er ikke innstillingen til landsmøtet eller slik kapitelet ble til slutt. Rødt vil ikke øke skattenivået for skatter og avgifter som betales av vanlige arbeidsfolk. Men vi vil skjerpe beskatninga vesentlig av høye inntekter og formuer, og fjerne beskatninga av lave inntekter. Vi vil fjerne smutthull og ordninger som gjør at de rikeste i Norge i praksis betaler det de har lyst til i skatt. Rødt er imot lokal beskatningsrett. Lokal beskatningsrett vil bare gjøre det enda lettere for statsråder og stortingsfolk, som sitter på en av verdens største pengesekker, å lene seg tilbake og la kommunestyrene tyne innbyggerne mer. Det er kommunene som har rett til å utskrive eiendomsskatt, og den kan konstrueres slik at den får en sosial profil, bl.a. ved hjelp av store bunnfradrag. I så fall mener Rødt at den kan være en egnet kilde til styrket kommuneøkonomi. Gjennom mange år har det skjedd en omlegging fra skatt på inntekt og formue til en skatt på forbruk. Skatt på forbruk rammer spesielt hardt dem som har dårlig råd, fordi de må forbruke hele inntekten – og mer til. Selv med stort personlig forbruk vil de fleste rike bare forbruke en liten del av inntekten sin, og derfor er det gunstig for dem å beskatte forbruk i stedet for inntekt. Rødt vil avskaffe merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Rødt er for avgifter på reklame. Avgifter kan også vurderes brukt for å fremme miljø- og helse-politikk. Rødt ser på egenandelene på hjemmetjenester, legehjelp m.m. som særskatt på sykdom, alderdom og funksjonshemming. Rødt vil derfor fjerne alle slike særskatter. De etatene som krever inn skatt må styrkes, og innsatsen deres må rettes mot de rikes skattesnyteri. Rødt arbeider for: at folk som tjener under 3G (ca 240 000 kroner i 2011), ikke skal betale skatt. Da økes også frikortgrensen til 240 000 kroner. at også kapitalinntekt skal beskattes med toppskatt og trygdeavgift. at alle former for «skjermingsfradrag» fjernes på aksjeutbytte og annen kapitalinntekt. å fjerne «fritaksmetoden», dvs. at aksjeselskapers aksjeinntekt er fritatt for skatt. skjerpet beskatning av oljeselskaper. Ordningen med milliarder i «skattegaver» for å stimulere til leting må avvikles straks. at høyeste trinn på toppskatten skal ramme inntekt over 600 000 kroner, og at satsen økes fra 12 prosent til 25 prosent at fagforeningskontingent skal være fradragsberettiget fullt ut, uten beløpsbegrensning. å fjerne bestemmelser og praksis som gir rikfolk mulighet til å sno seg unna formueskatt. å beskatte aksje-, finans- og valutatransaksjoner med en såkalt Robin Hood-skatt, dvs. en liten avgift på alle slike transaksjoner. Det gir svære inntekter, og svekker samtidig grunnlaget for spekulasjon. å fjerne merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer. å fjerne all særskatt på funksjonshemming, uførhet og sykdom (såkalte «egenandeler»). å innføre en liten skatt på all handel på Oslo børs. En slik dokumentavgift er enkel og billig å administrere i forhold til inntjening. Børsen i London har lenge hatt en tilsvarende avgift på 0,5%.

Skatte- og avgiftssystemet kan tillegges mange viktige og gode formål i et moderne samfunn. Fra sentrum til venstre hører vi ofte at det skal sikre staten inntekter til å finansiere fellesoppgavene i samfunnet, at det skal bidra til en mer rettferdig fordeling, og at det skal påvirke aktivitet og forbruk i ønsket retning. Velferdsstaten skal sikre inntekt, utdanning, helse og omsorg til alle, rike skal bidra mer enn fattige, og helse- og miljøødeleggende adferd og forbruk skal «straffes» via avgifter. På dette allmenne planet er det forholdsvis stor enighet i det norske samfunnet. Uenighetene kommer som regel når vi spør hvor stor andel av samfunnets inntekter som skal tas inn gjennom skatter og avgifter, og hvem som skal betale hva? I programmene til RV og Rødt har det opp gjennom årene stort sett blitt konkludert med at det samlede skatte- og avgiftsnivået er høyt nok, at progresjonen i skattesystemet bør skjerpes (mindre skatt for de med lavest inntekt og mer skatt for de rike), og at miljøavgifter kan være bra. Dette gjentas også i forslaget til nytt program som skal til behandling på det kommende landsmøtet.

Standpunktet om at skatte- og avgiftsnivået er «høyt nok», er både ulogisk og ahistorisk. Det svarer ikke på hva «høyt nok» ses i forhold til, og det underslår at det både i land og mellom land har vært og er store variasjoner. Det vanligste er å se på hvor stor andel av totaløkonomien (BNP) som trekkes inn gjennom skatter og avgifter. I Norge er denne andelen om lag 43–44 prosent i 2012, mens det var så høyt som 52–53 prosent på 1990-tallet. Mellom land er variasjonene enda større. I USA og Japan er andelen under 30 prosent, mens gjennomsnittet i EU er mellom 47–48 prosent. Det eneste som er felles, er de siste par–tre tiårenes nyliberale offensiv for å drive andelen nedover i alle land. I Sverige var andelen 64 prosent da den var på sitt høyeste midt på 1980-tallet. Nå er den ned i ca 50 prosent, mens Danmark har redusert skattenes andel av BNP fra ca 60 til ca 55 prosent i løpet av de siste to–tre tiårene. Mener Rødt at skattenivået i Sverige og Danmark er for høyt?

Det er heller ikke så enkelt at vi kan ha lavere skattenivå i Norge fordi vi har så store oljeinntekter. I debatten om mer eller mindre bruk av oljepenger fokuseres det ofte på problemer med for stor oljeavhengighet, forholdet mellom dagens og kommende generasjoner, sparing til fremtidige pensjoner, osv. Vi kunne føyd til: det norske borgerskapets imperialistiske ambisjoner versus investeringer i infrastruktur og bygging av landet. Vi bør ha (og har vel?..) meninger og politikk om alt dette. Men nettopp Rødt bør påpeke at den kanskje viktigste avveiingen går mellom hva som skal drives (og finansieres) over offentlige budsjetter, og hva som skal overlates til det private markedet. I et strategisk perspektiv handler både bruk av oljepenger og skattepolitikk om den offentlige sektorens plass i samfunnsøkonomien.

Skatte- og avgiftslettelser vil øke folks kjøpekraft og resultere i økt privat etterspørsel etter varer og tjenester. Når arbeidskraft og produksjonsutstyr rettes inn mot å møte denne økte etterspørselen, vil det legge beslag på (real)ressurser som i neste omgang ikke er tilgjengelige til å løse andre oppgaver – for eksempel i den offentlige sektoren. Dersom utgangspunktet er knapphet på arbeidskraft, vil skatte- og avgiftslettelser skape nye behov som skjerper kampen om arbeidskraften. Dersom staten deltar i kampen om realressursene med å bruke stadig mer oljepenger eller låne mer, vil det på et eller annet tidspunkt føre til overoppheting av økonomien. Vi får ikke mer gjort, men priser og lønninger stiger (inflasjon).

Tradisjonelt har skattelettepartiene derfor balansert sine forslag med tilsvarende kutt i de offentlige utgiftene. Privatiseringsmålsettingene har vært tydelige og klare. Motsetningene går derfor mellom de som vil ha en sterk offentlig sektor som leverer rettighetsbaserte ytelser og tjenester til befolkningen, og de som vil at den enkelte selv skal ha ansvar for å skaffe seg inntekter og tjenester i markedene. Tilhengerne av gode fellesskapsløsninger er villige til å godta forholdsvis høye skatter og avgifter, mens markedstilhengerne prioriterer skattelettelser og privat ansvar. Denne motsetningen kan ikke Rødt oppheve med å kreve at «de rike må betale».

Den internasjonale kampanjen for å redusere de offentlige utgiftene i industrilandene er i sin kjerne en kamp om fordelingen av ressurser og verdiskaping i samfunnet. Privatisering handler ganske lite om effektivitet, men mye om etableringen av nye og utvidete områder, investeringer og profitt. Den offentlige sektoren har lenge sørget for at ca 20 prosent av BNP og 25–30 av arbeidsstyrken i industrilandene har blitt holdt utenfor den private markedsøkonomiens sfære. Det har innskrenket arenaen for private investeringer og profittmaksimering. Etter hvert som mengden kapital har økt mer enn tilgangen på lønnsomme (nok) investeringsområder i verdensøkonomien, har presset for privatisering økt i styrke i industrilandene. Globaliseringen og truslene om kapitalflukt har gjort det vanskeligere å velge nasjonale strategier som avviker fra det som er normalen i andre land. Derfor er koplingen mellom skattelette og privatisering den alvorligste trusselen mot velferdsstatssystemene i industrilandene. Det er vanlige folk som betaler kostnadene med å rive ned fellesskapsinstitusjonene, og den politiske motstanden er kraftig i nesten alle land. Høyrepartiene må derfor begrunne rasering av velferdsgoder og skattelettepolitikken med at det skal trygge velferdsstaten. Påstanden er da at reduserte skatter kan opprettholde de samlete skatteinntektene (såkalt dynamisk skattepolitikk).

Dynamisk skattepolitikk

De nyliberale økonomene og skatteteoretikerne har lagt ned mye arbeid i å ’bevise’ at skatteinnkreving påfører samfunnsøkonomien (store) effektivitetstap. Et av beregningsresultatene som går igjen i litteraturen, er at det angivelig koster samfunnet 50 øre i tapte inntekter for hver krone som kreves inn i skatt. Bakgrunnen hevdes å være todelt: For det første vil skatt på arbeid redusere folks ønske om å jobbe (arbeidstilbudet går ned). Mindre menneskelig arbeid betyr mindre verdiskaping. For det andre vil bedrifter og selskaper la være å investere i prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som etter skatt har blitt bedriftsøkonomisk ulønnsomme. Disse sammenhengene skal i teorien føre til at lavere skattesatser vil øke arbeidstilbud og investeringer så mye at også det samlete skatteprovenyet (inntektene til staten) øker. (10 prosent av 100 er mer enn 15 prosent av 60).

Dette er et resultat som selvfølgelig passer godt for alle som synes de betaler for mye skatt. Teorien om den dynamiske skattepolitikken oppstod i USA på slutten av 1970-tallet, og ble raskt et kjernepunkt i Reagan-administrasjonens nyliberale revolusjon. I England ble ideene grepet begjærlig av Thatcher-regjeringen, og snart kom de til å sette sitt preg på utviklingen i de fleste industriland, inklusive Norge. På første halvdel av 1980-tallet var Willoch-regjeringen viktige forkjempere for det nyliberale skattebudskapet, og fortsatt gjentas besvergelsene fra høyrepartiene.

Etter hvert er det gjennomført en rekke empiriske studier, både i utlandet og i Norge, for å sjekke om de enkle teoriene stemmer med virkeligheten. Resultatene har gjennomgående vært nedslående for tilhengerne av den dynamiske skattepolitikken. I Norge ble marginalskatten redusert fra 58 til 49,5 prosent fra 1991 til 1992. Utviklingen hadde startet noen år før, da marginalskatten på sitt høyeste var oppe i 67 prosent. I teorien skulle lavere overtidsskatt ført til at folk arbeidet mer. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viste derimot at arbeidstilbudet ikke økte etter at marginalskatten ble lavere. Men selv om det er vanskelig med empiri, finner man i teorien stadig vekk dynamiske sammenhenger. Så sent som i 2012 refererte Statistisk sentralbyrå til en studie som konkluderte med at dynamiske effekter (økt arbeidstilbud) ville føre til at staten får igjen inntil 35 prosent av tapte inntekter dersom innslagspunktet for toppskatten økes fra 440 000 kroner til 525 000 kroner. I Klassekampen 2. mars kommenterte Hallvard Bakke dette slik:

Analysen forutsetter at alle kan jobbe så mye de vil, og ser bort fra at det finnes arbeidsledighet og ufrivillig deltid. Det har derfor ikke så mye med virkelighetens verden å gjøre.

Men ikke en gang i velvillig teori klarer man å konkludere med at skattelettelser er selvfinansierende. Skattelette betyr derfor mer privat kjøpekraft og grunnlag for mer markedsbasert etterspørsel.

Rødt ønsker en omfattende og raus velferdsstat, uten konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg ønsker vi å trekke flere, viktige samfunnsområder ut av markedsøkonomien: blant annet store deler av boligsektoren og mye infrastruktur (som energiforsyning, ulike kommunikasjoner, bank- og finans), og sikkert mye mer. Da må vi være ærlige og si at det bare er et høyt skattenivå som kan fristille nok realressurser (arbeidskraft og produksjonskapasitet) til å kunne gjennomføre dette.

Rødt bør derfor både være for et høyere skatte- og avgiftsnivå, og samtidig utvikle forslag til en rettferdig og effektiv utforming av systemet. Det finnes et utall måter å kreve inn skatter og avgifter på, og de som velges, må utformes på en måte som tar hensyn til miljø, fordeling og prioritering av ressurser. Det er rett å kreve at de rike skal betale mer, og at de med aller lavest inntekt kan skjermes. Det er heller ikke nødvendig å redusere det store flertallets kjøpekraft, selv om skattenivået blir høyere. Dersom samfunnets inntekter og lønningene øker med to–tre prosent per år, kan økt privat kjøpekraft kombineres med et gradvis høyere skattenivå.

For noen år siden gjennomførte vi beregninger i De Facto som viste at den pågående privatiseringen av pensjonssystemet kunne vært unngått dersom skattenivået ble hevet med ca 3 prosent. Dersom omleggingen gjennomføres med en tidels prosent høyere skattesats per år, vil privat kjøpekraft være 80 prosent høyere om 30 år i stedet for 100 prosent høyere. Det handler altså om samfunnsmodell og ikke om å rane folks penger. Men slike omlegginger er mulig bare dersom det store flertallet bidrar. For Rødt burde det være selvsagt at vi løser viktige samfunnsoppgaver i fellesskap i stedet for i markedet. Sånn sett er skatt sivilisasjon.

Harde tider.
Harde menn.
Står i gata.
Mangler spenn.

Profittratens
grå tendenser.
Kapitalens
yttergrenser.

Ikke arbeid.
Ikke hus.
Harde tider.
Knapt no’ cruise ~

 

Splitte. Herske.
Dét er tonen.
Avlytta er
telefonen.

Ola Bog

 

USA kan i dag – bare ett år etter historiens verste kjernefysiske ulykke i Japans Fukushima Daiichi anlegg – stå foran en voksende, svært reell, til og med overhengende fare for en katastrofal ulykke ved et av dets 104 aldrende og farlige kjernefysiske anlegg.

Michael Leonardi er aktiv i Occupy-bevegelsen i Toledo, Ohio. mikeleonardi@hotmail.com

USA er i stadig større grad i ferd med å bli et militært/industrielt/energi kompleks, hvor innbyggernes demokratiske rett til å ha innsyn i hvordan energien deres er produsert, er eliminert eller begrenset.

I januar, 2012 slo en føderal dommer fast at staten Vermont og dens innbyggere ikke lenger hadde myndighet å avvikle delstatens ene atomkraftverk, som etter planen skulle stenges for godt den 21. mars. I stedet avgjorde dommeren at delstaten ikke har noe juridisk herredømme over dette atomanlegget, og at Vermont Yankee anlegget fortsatt kan være operativt i ytterligere tjue år. Over hele USA slåss nå grupper av innbyggere for å stanse utvidet bruk av gamle og farlige kjernekraftanlegg som har nådd, eller har gått ut over, den alderen de var tiltenkt. Den føderale regjeringens Kommisjon for regulering av kjernekraft (Nuclear Regulatory Commission, NRC) har hittil stemplet gjennom alle lisensfornyelser som atomindustrien har søkt om. Den kjernefysikkdominerte Obamaadministrasjonen er godt i gang med planer om å bygge nye anlegg for atomkraft i USA, og det for første gang på tretti år.

Fra Diablo Canyon-anlegget som ligger ved Stillehavet der to kløfter kommer sammen i California, til De store sjøene hvor anlegg med alvorlige sikkerhetsbrudd opereres på kanten av sammenbrudd, og til det gamle, lekkende atomanlegget Indian Point ved bredden av Hudsonelva like utenfor New York, er den amerikanske kjernekraftindustrien som en oppskrift på katastrofe. I 2012 må bevegelsen sette Okkuper! – Ellers som tema for å stoppe denne stadig mer upopulære energikilden fra å forårsake uavvendelig ødeleggelse av helse og miljø.

En ny og viktig fase i Occupy!- bevegelsen begynte i desember 2011, da okkupanter og tilhengere fra Occupy Toledo! krysset grensa mellom nordvestre Ohio og sørøstre Michigan for å konfrontere NRC i forbindelse med et offentlig møte som ble arrangert for å propagandere for konstruksjonen av et nytt Fermi 3 kjernekraftanlegg ved bredden av Eriesjøen. Dette var første gang Occupy!-bevegelsen konfronterte NRC og kjernekraftindustrien i USA – og det blir ikke den siste.

Kommisjonen for regulering av kjernekraft

Hvis du går inn på nettsiden til NRC, blir du hilst med følgende tekst: «Vi beskytter folk og miljø.» Dette er en så farsepreget påstand at selv ikke denne industriens mest ihuga tilhengere ville kunne forsvare den nå. Occupy Toledo ser tvers gjennom slikt nonsens og mobiliserer nå, ikke bare mot NRC og kjernekraftindustrien, men mot hele den giftige industrien som sprer død og kreft i regionen vår, og ødelegger planeten. Utviklingen de siste ukene har blottlagt en kommisjon som er kriminelt unnlatende i sitt mandat, som er å beskytte amerikanske innbyggere fra en kjernekraftindustri bestående av gamle og forfalne anlegg som utgjør en klar og umiddelbar trussel mot hele befolkningen i dette landet. Mens svindlerne som poserer som kontrollører fra NRC snakker om «gode jobber» og «ren, trygg energi», begraver de rapporter, underslår bevis og sprer direkte løgner om en industri styrt av profitører, som setter produksjon foran helse, sikkerhet og miljø hele tiden.

I desember arrangerte NRC en såpeopera i Washington D.C. I stedet for å ta for seg de farlige funnene i en industri som bokstavelig talt holder på å gå opp i sømmene, med nærmest konstante radioaktive utslipp, ble de karakterisert som «uvesentlige» eller at de ikke utgjorde noen «sannsynlig risiko» for omliggende lokalsamfunn eller miljø. I sin rapport Regulatory Meltdown som ble offentliggjort 9. desember (se: http://markey.house. gov/docs/regulatory_meltdown_12.09.11.pdf) gir Kongressrepresentanten fra Massachusetts, Edward Markey, en detaljert beskrivelse av en sammensvergelse innenfor NRC som vil svekke kjernekraftsikkerheten i USA, i kjølvannet av Fukushima.

Fra Det Hvite Hus, som henter energien fra kjernekraft, kommer det ikke annet enn dødsens stillhet. Obama har omgitt seg med folk som David Axelrod som sin fremste politiske rådgiver. Han var tidligere konsulent for Exelon konsernet, den største eieren av kjernekraftanlegg i USA, og Jeffrey Immelt, konsernsjef i General Electric, som Obama hentet inn for å lede innsatsstyrken «Arbeid og Økonomisk Gjenreising». GE står bak den mangelfulle reaktoren Mark 1 som smeltet i Fukushima, og 23 andre tilsvarende reaktorer som fortsetter å være operative i USA. Dette til tross for at industriens egne kontrollører og varslere mener de bør stenges umiddelbart. Skraper vi litt under overflaten, finner vi: For trettifem år siden sluttet Dale G. Bridenbaugh og to av hans kolleger i jobbene sine hos General Electric, etter at de var blitt stadig mer overbevist om at konstruksjonen av Mark 1, som de holdt på å gjennomgå, hadde så store mangler at det kunne føre til en ødeleggende ulykke. (Fra et nyhetsinnslag av Matthew Mosk i ABC TV, 15. mars, 2011). Det har i flere tiår eksistert beviser for at disse Mark 1 reaktorene ikke er sikre, og de tåler ikke det voldsomme trykket som kommer når nedkjølingen svikter. Allikevel lar NRC disse anleggene være virksomme, enda de sitter på disse tydelige bevisene, som er basert på vitenskapelig forskning.

En dødelig radius på 48 km

Mens det virker som mange fagforeningsledere og Kongressledere, finansiert av industrien, godtar slagordene til NRC, ser Occupy Toledo ikke bare skrifta på veggen, men kan også lese den. «Vi beskytter folk og miljø» er tvers gjennom falskneri. Vi bor mindre enn 48 km fra det avsertifiserte kjernekraftverket Fermi 1, hvor det skjedde en delvis nedsmelting i 1966 som inspirerte Gil Scott-Herons klassiske sang: «We Almost Lost Detroit.» Vi bor mindre enn 48 km fra Fermi 2, et Mark 1 anlegg med konstruksjonsfeil, som har en historie med betydelige sikkerhetsbrudd og utslipp i Eriesjøen og omliggende lokalsamfunn. Vi bor mindre enn 48 km fra Plum Brook, et avsertifisert NASA-anlegg som fortsatt lekker radioaktivitet i de nærliggende vannveiene. Vi bor mindre enn 48 km fra Davis Besse, som nettopp ble gjenåpnet etter å ha hatt den verste sikkerhetshistorien i USA, uten hensyn til sprekkene av ukjent opprinnelse som finnes overalt i de ytre murveggene. Vi bor i et område hvor tilfellene, både av kreft, sykdom og funksjonshemming, er hyppigere enn normalt. Vi vet at dette kan komme av radioaktive utslipp fra kjernekraftverkene i området, og vi har fått nok!

Kongressrepresentanten Dennis Kucinich har ledet angrepet som omhandler den alvorlige situasjonen ved Davis Besse (se: http://www.beyondnuclear.org/ home/2011/12/8/kucinich-firstenergy-tellspublic- one-thing-nrc-another-nuke.html), mens de andre valgte representantene har vært stille. Sammen med Dennis er vi som tilhører Occupy Toledo rasende over at NRC fortusetter å sette industriens profitt foran helse og sikkerhet for oss alle, og for hele økosystemet rundt De store sjøene, på tross av at de har blitt konfrontert med dette gjentatte ganger. Uheldigvis tapte Kucinich et nylig avholdt primærvalg for en mer typisk Demokrat, en som hadde full støtte fra krefter i forsvars- og energiindustrien. Enda en av folkets stemmer er blitt stanset.

I desember krysset Occupy Toledo grensen til Michigan, og dro til Monroe for å konfrontere NRC, mens de forsøkte å gjennomføre en offentlig høring om et utkast til et dokument om virkninger på miljøet (Draft Environmental Impact Statement). Dette absurde dokumentet på mer enn 1500 sider hevder at et foreslått nytt Fermi 3 anlegg, kalt Detroit Edison, ikke vil ha noen negativ innvirkning på miljøet. Det hevder at staten Michigan, som brukte 16 % mindre elektrisitet enn den gjorde for ti år siden, vil trenge 30 % mer elektrisitet i 2020.

Industrien lokker med arbeidsplasser, og altfor mange ledere og medlemmer i fagbevegelsen sikler etter disse jobbene, mens planeten vår og kommende generasjoner bare er til for ettertanken. Men folkene fra Occupy Toledo, og andre aktivister mot kjernekraft, lot sin stemme høre høyt og tydelig. De brukte Occupy-bevegelsens varemerke, mic check-metoden (en gjeng folk rundt taleren brukes som «forsterkere», og gjentar etter taleren, setning for setning). Budskapet som ble framført, og gjentatt av dusinvis av anti-kjernekraft og Occupy aktivister ved NRC-høringen i Monroe i Michigan var: Siden det ikke finnes noen sikker metode for å deponere høygradert radioaktivt avfall – siden historiens verste kjernekraftulykke i Fukushima har gitt verden en påminnelse om farene kjernekraft betyr for oss alle – siden NRC prøver å spille et manipulerende statistikkspill ved å ta i bruk grovt overdrevne og falske prognoser for Michigans elektrisitetsbehov – siden NRC ikke er til å stole på når det gjelder å beskytte innbyggerne rundt De store sjøene og Erie bassenget – kan vi ikke betrakte dette offentlige møtet som noe annet enn et Hund og Hestshow som prioriterer profitten ved et Detroit Edison-anlegg foran natur og miljø og helsen og sikkerheten til innbyggerne i dette området. Videre anklager vi dere, representanter for NRC for å være kriminelt ansvarlige for et latterlig dokument om miljøvirkningene (Environmental Impact Statement). Vi kommer til å gjøre alt som står i vår makt for å stoppe utbyggingen av dette kjernekraftverket.

Vi er de 99 prosent!

Denne mic check-uttalelsen ble framført med stor kraft, og mange av de tilstedeværende miljøvernforkjemperne fra byen og området slo lag. Etter å ha forsøkt å overdøve oss, avbrøt arrangørene møtet og stein-ansiktene av noen byråkrater betraktet oss stort sett i sjokkert stillhet, mens vi toget ut under fortsatte sinte utrop. Det var virkelig en kraftfull og inspirerende opplevelse som vi gjerne anbefaler for alle okkupanter landet rundt. I etterkant har Occupy-aksjonen i Monroe blitt brukt som modell for å utfordre kjernekraftindustrien og byråkratene, fra New York til Frankrike og Tokyo. Bevegelsen som ufordrer disse kapitalkreftene, samler seg internasjonalt og fortsetter å utveksle idéer og ressurser. Kampen vår må konfrontere denne globale kapitalist-nemesis gjennom internasjonal solidaritet, om vi skal vinne fram.

Forfatteren Ray Bradbury sa en gang: Mental galskap er relativt. Det kommer an på hvem som har stengt hvem inne i hvilket bur. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp gitret i kjernekraftburet som NRC og industrien har stengt oss inne i. Det er på tide, en gang for alle å bryte opp oljeburet, kullburet, oljesandburet, skiferoljeburet, og andre bur. Gjennom bevaring og redusert bruk kan vi begrense de destruktive vanene knyttet til masseforbruket. Vi må det.

Ved hjelp av eksisterende teknologi og en allianse mellom fagbevegelse, miljøvernere, vitenskapsfolk og økonomer kan vi kartlegge og gjennomføre et «Smart Nett»- basert på fornybar energi, mens vi samtidig skaper tusenvis av gode jobber for framtiden. Vi må. Mike Roselle, en av grunnleggerne av Earth First! sa i forrige uke: Hvorfor er ikke Occupy opptatt av den globale oppvarmingen? Forsuringen av havene? Skogsdøden? Nedhøvlingen av fjelltopper? Planeten Jorda står på spill.

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

(I den trykte utgaven av tidsskriftet het artikkelen: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint))

Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.

Geir Christensen er elektromontør i jernbaneverket, og kommunestyrerepresentant på Nesodden.

Å se et rødgrønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere.

Jeg presenterer her litt ufullstendig materiale og noen teser for å starte en debatt.

En klasseanalyse bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.

Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.

Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).

Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene, og som derved tilegner seg merverdien.

Hva er klasser? «Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov) etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på.» (Lenin: Ein stor opptakt, Utvalgte verker bind 10, side 241, Oktober 1979.)

Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet, må vi se på de forskjellige gruppene, og bruke de to siste kriteriene til Lenin (se boks):

Hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.

Om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere, så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyre-kandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt, og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel », altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave å selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.

Yrke og lønn etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer på Nesodden Yrke Inntekt (netto) Fagansvarlig(jurist) i Storebrand 312 722 Organisasjonssekretær 151 (elev 2009) Prosjektleder UD 513 249 Statssekretær 589 341 Forskningsleder 567 267 Rektor 351 098 Kommunikasjonsdirektør 526 433 Administrerende arbeid i Posten 324 476 Direktør 670 049

Særtrekk ved Ap

I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer). Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende lite kunnskap om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta er overveldende. (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter.)

Ap og H styrer Nesodden sammen, og er enige om nesten alt, med noen få sprik. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging av en særdeles økologisk sårbar bukt. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.

At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn, er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.

Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.

Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få Høyre-folk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.

Lagdelingen i Arbeiderpartiet

7 teser om Arbeiderpartiet Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.

Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.

Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.

De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du tilfredsstiller dette, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.

Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.

Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?

Kan et mindretall styre over et flertall?

En ledelse, med støtte fra under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev på første side?

LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap-medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.

Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke, har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.

For hundre år siden utformet Robert Michels «Oligarkiets jernlov» (1911):

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:

Økonomisk avhengighet

Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. For eksempel har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt, må skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?

Oppkjøp av ledere

Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karrierevei). Det motsatte, at fagforeninger «kjøper» sjefer, er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner, og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.

Spesielt blir dette viktig for «organisasjonshopperne », de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makta, samt fraværet av ubehagelige konflikter, være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep «arbeideraristokratiet» til et norsk organisasjonsaristokrati.

Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.

Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden, og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.

Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.

Definisjonsmakt

Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt, så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.

Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer

Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelse. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.

Sosiale bånd

Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap, og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.

Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, vil kampkraften bli borte.

Juss og voldsapparatet

Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør dem forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/ maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.

Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.

Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Men det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort.

Han stempla inn på eftasskiftet akkurat tidssnok, småsprang ned trappa, ned i kjellaren og inn i garderoben, skifta raskt til arbeidsklede: Ei nær på utsliten olabukse med hol på det eine kneet, ei raudrutete bomullsskjorte samt tresko med svart overlêr. Men ikkje før hadde ungguten komme opp i maskinsalen og skulle til, før formannen flagra bortom med besj frakk (og slips hadde han faen ta) og høgtideleg mine som tydde at noko var gale, han sa ungguten måtte gå i oppbrekkinga.

Oppbrekkinga, i helvetet.

Formannen stakk med det same, guten såg bare frakkeskøytane etter han rundt høge bukkar med svarte gummiplater.

Ungguten bort til køyrebasen som stod ved tuberen og bytta munnstykke og stilte inn faenskapen, spurde kva faen, fekk tilbake ei stressa melding om kva for gummiblanding dei skulle køyre. Ungguten trekte på skuldrene, tok jekketralla og gjekk ut på lageret, begynte å trekke inn bukkar med blanding 494.

Oppbrekkinga var slitsam og ungguten sur, han kjende den faens oppbrekkingsmølla nå. Den første veka på bruket, det var på svartaste seinhausten etter at han kom heim frå sjøen, hadde han blitt sett rett i oppbrekkinga. Seinare hadde han komme seg over i matinga.

Og snøen fall.

Og det blei kvit jul.

Og matingsmølla passa seg sjølv, passa ungguten bra. Slite av seg det vesle vettet han hadde, for dei usle kronene si skyld, helvetet heller.

Men nå sende han gummien over reima til matingsmølla og begynte å lempe fleire helvetets, kritstøvande gummiplater opp i den enorme oppbrekkingsmølla.

Men matinga: Det var bare å la den svarte gummien som kom over frå oppbrekkingsmølla, gå feit og fin rundt og rundt i matingsmølla. Skjera litt i mølla nå og da. Ja. Nå og da. Sjå etter at matinga til tuberen ikkje gjekk tom.

Matinga hadde gått tom ein gong, faen, ungguten fekk eit skikkeleg helvete, der hamna bonusen òg.

Men nå stod bondegubben ved matingsmølla igjen og skein like feitt som den svartblanke gummien han slapp å bry seg særleg med, hadde pene dagar. Berre kallen på cushion hadde det betre, han gjorde omtrent ikkje noko. Likevel hadde førre cushionkallen greidd å få fingrane mellom valsane på mølla. Skreik stygt gjorde han, òg. Ledig jobb på cushionmølla.

Bonden hadde sikla etter den. Men den jobben fekk han glo langt etter, hah! Sveittande hadde han mått ta over oppbrekkinga i staden for ungguten som så blei sett i matinga, mens ein sløv kis frå eit anna skift kom og sov seg gjennom dei åtte timane sine ved cushionmølla.

Livet begynte å bli innvikla for bondegubben.

Og tuberen spydde ut bane etter bane.

Ungguten kunne stå ved matingsmølla og telja håra på pikken.

Tuberen spydde ut baner.

Ungguten kunne stå og undre seg på om fitta var sånn som bondegubben hadde teikna ho på murpilaren ved matingsmølla.

Tuberen spydde likevel ut baner og baner. Tre og eit halvt tusen baner når skiftet var over, og karane stoppa maskinane og gjekk i dusjen, fekk på seg reine klede som likevel lukta litt ramt av gummi, stempla ut og gjekk heim i snøslapset. Tre og eit halvt tusen slitebaneprofilar til bildekk.

Skift etter skift. Føremiddags- og ettermiddags-.

Maskinsal III med sju mann, eller fem og ein halv som dei pla seia med eit glimt i auget eller ikkje noko glimt, alt etter vêr, føre og bonusutbetaling, fem og ein halv mann når dei trekte frå kallen på cushion, og den halve mannen blei nemnd med eit nikk mot den oransje oppmerkte plassen der ungguten hadde tider til å sitta og blåse røyk utanom dei faste pausene.

Bondegubben, nå tilbake som halv mann enda så tjukk han var, gliste stort med snusbrune tenner og glodde på utbrettingsjenta som ungguten hadde klistra oppå LO-plakaten med «Samhold gir styrke» på murpilaren ved matingsmølla. Gubbfaenen la inn ein pris, fann til slutt ut kva for ende av blyanten han skulle bruke, teikna så ein diger ståpikk mellom beina på den nakne vakendraumen. Ungguten slengde ei gummiplate i golvet så kritstøvet fauk, sparka til ho med treskoen.

Matingsmølla og ungguten hadde ikkje komme dårleg overeins. Når alt gjekk som det skulle. Når oppbrekkaren gjorde jobben sin, hah, sveitte hadde han fått dah, bondegubben i oppbrekkinga, men trong alltids å miste nokre kilo, ikkje minst mellom øra, sa ungguten som da tok seg tid til å gå rundt og prate litt, og kven hadde vel noko imot eit billig poeng når alt gjekk som det skulle, og matingsmølla gjekk full og ungguten på røykeplassen. Aldri einsam der, ein kall frå kalanderavdelinga kom slengande bortom for å gjera seg fortent til slitasjetillegget på arbeidskleda, gneid buksebaken godt til rette på krakken, begynte langsamt å stappe pipa, hå-hå-ja, den som bare hadde vore, ettertenksamt, ung i dag, ja.

Ein sjef av noko slag, hadde ikkje slips, propell hadde han, kom forbi.

Kalanderkallen fekk endeleg fyr på pipa, smatta trist og gjentok at hadde han bare vore ung i dag, da. Ja.

Synet av arbeidsfolk som sat, blei i meste laget. Sjefmannen propellerte bort til dei på krakken, lira utor seg noko riksmål, svar fekk han ikkje, ingen på krakken kunne sproget.

Dressmannen snudde på hælen, marsjerte stivt ut gjennom blanderiet.

Kallen frå kalanderen rista trist på hovudet.

– Da-n Gud (smatta han tenksamt på pipa) skapa verda, skilja-n først vannet frå landet. Ja. Kanskji du har hørt dæn historia? Men har-u hørt slutta på ho? Om da-n skapa følk? N Adam og o Eva. Ja. Og svarte følk og hvite følk og ærbesfølk og funksjonærær. Tok huer og ærmær og bein og sette i hoppes, ja, og fekk følk tå det meste. Men da-n var ferdig med detta og sku te å ta kvælden, så oppdaga-n at-n hadde en hel haug med rasshøl te overs. Da skapa-n Gud sjefæne.

Kallen frå kalanderen banka sturen ut or pipa si. Reiste seg. Nikka trist til ungguten og rusla tilbake til den avdelinga han kom ifrå. Ja.

(Humoresken er fiksjon. Mogeleg likskap med levande eller avlidne personar er tilfeldig.)

 

En samtale

Du spør meg: Er det å være revolusjonær det samme som å være kommunist?

En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen.¹

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning. Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv, og ville dele alt likt. Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.

Omtrent hundre år etter blei en annen opprører korsfesta av romerske soldater – i den romerske provinsen Palestina. Jeg tenker sjølsagt på Jesus fra Nasaret som mange tror er Guds sønn, men jeg ser på Jesus som en stor revolusjonær, sønn av en tømrer. Hans venner var fattige fiskere og prostituerte. Han velta pengevekslerens bord i templet. Han spotta de mektige fariseerne og de skriftlærde for deres falskhet og pengebegjær. Han sa at det var verre for en rik mann å komme til himmelen enn en kamel å komme gjennom nåløye. Hans opprør var farlig for de mektige blant jødene og romerne, og han måtte drepes.

Det har vært mange revolusjonære opp gjennom historia. De fleste vi kjenner navnene på, er menn, men det har vært mange kvinnelige revolusjonære som vi ikke kjenner, fordi kvinner ofte er blitt usynliggjort av historikerne. Når jeg heretter skriver «han» i stedet for «den revolusjonære», så må du gjerne lese «hun». Jeg tror i framtida vil det være flere kvinner som blir revolusjonære fordi de har mest å vinne på revolusjonen.

Ei kvinne jeg vil nevne, er Rosa Luxembourg. Hun var polskfødt tysk kommunist, født i 1871, og hun dreiv anti-krigsarbeid i Tyskland før og under første verdenskrigen. Rosa blei arrestert og satt i fengsel mesteparten av krigsåra, men rakk å stifte det revolusjonære Spartacusforbundet i 1915. På den måten ville hun og kameratene hennes vise til arven fra Spartacus. Spartakistene så på krigen som en imperialistisk krig der arbeiderne blei tvunget til å slakte hverandre ned.

Under verdenskrigen satt hun mesteparten av tida i fengsel, og i 1919 blei hun lemlesta og myrda av høyreorientert offiserer, og liket hennes blei kasta i en kanal.

Historia viser oss at de med makt og privilegier, frykter opprør mer enn noe annet. Av og til må de holde seg i tømme, men om deres makt er trua på alvor, blir de som ville rovdyr som vil rive bytte i småbiter. De frykter de revolusjonære mest av alt. Derfor ble Spartacus, Jesus og Rosa drept på den mest bestialske måten for å skremme andre fra å gå samme vegen.

Du spør meg: Er revolusjonære for vold?

Spørsmålet om bruk av vold er et smertepunkt for den revolusjonære. Den revolusjonære hater vold og avskyr krig. Han veit at vold og krig brutaliserer menneskene. Han veit at krigen kan endre en ellers fredelig arbeider- eller bondesønn til å utøve de mest avskyelige handlinger. Krig er det verste av alt. Den revolusjonære er revolusjonær fordi han ønsker en verden uten vold og krig.

Ros av den revolusjonære Mange er for mange og er best når de er borte. Men når han er borte, da mangler han. Han organiserer en kamp om lønnspålegg om tevannet og om makten i staten. Han spør eiendommen: Hvorfra kommer du? Han spør ansiktet: Hvem bruker deg? Der alle tier, der tar han ordet. Der undertrykkelse hersker, og det tales om skjebne der gir han tingene navn. Der han går til bords går misnøyen til bords, Maten blir dårlig, at rommet er trangt erkjennes. Der han blir jagd hen, der går det et opprør. Der han blir jagd bort fra er fortsatt uro. Bertholt Brecht2

I dag utøves massiv vold – mot kvinner, mot urfolk, mot fattigfolk som lever på eksistensminimum og protesterer mot høye matvarepriser, mot arbeidsfolk og andre som krever menneskerettighetene sine, mot folk og hele nasjoner som krever sin frihet. Skal vi vende det andre kinnet til, slik Jesus foreslo? Skal vi elske våre fiender?

Noen ganger er ikke-vold et effektivt virkemiddel mot voldelig undertrykkelse. Et eksempel er Gandhis saltmarsj i India i 1930. Gandhi leda da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer ut til Det indiske havet. Der bøyde Gandhi seg ned og plukka opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt. Marsjen blei slått ned med vold, men var et stort prestisjenederlag for britene og bidrog til indiske sjølstendighet i 1947.

De revolusjonære vil i den lengste prøve å bruke fredelige metoder. Mange sier at dialog er en metode for å løse konflikter. Den revolusjonære er også for dialog. Den revolusjonære vil også bruke ord. Rette ord til rett tid kan sette en hel bevegelse i gang.

De fine herrene snakker også om dialog. De fine herrene går med blankpussede sko. Noen har pussa disse skoene. De fine herrene slenger en slant til sin skopusser, men veksler ikke et ord med henne. De fine herrene går på ball. Der skåler de med andre fine folk. De fører en dannet samtale seg i mellom, de danser.

Den revolusjonære er ikke invitert. Han er opptatt med å organisere skopusserne. Hvis han likevel er til stede i ballhallen, er det for å få i gang en streik blant de underbetalte servitørene. Kanskje musikerne også er underbetalte? Det blir streik, bardisken stenger, instrumentene blir tause, og de blankpussede skoene beveger seg ikke mer. De fine herrene blir irriterte. Den revolusjonære tar ordet på vegne av de underbetalte.

En streik er et ikke-voldelig virkemiddel. Men en fredelig marsj og streik kan bli slått ned. De med våpen har den politiske makta, sier Mao. Slik var det i Romerriket på Spartacus og Jesu tid, slik er et overalt i dag. Vi kan ikke alltid vende det andre kinnet til. Det er noe som heter sjølforsvar. En kvinne har rett til å forsvare seg mot mishandling, et folk har rett til å forsvare seg mot en okkupant.

En revolusjonær kan ikke være prinsipielt mot å bruke våpen. Men det er siste utveg. I Peru valgte en gruppe revolusjonære på 1980-tallet å starte en væpna kamp for å frigjøre Peru fra kapitalisme og imperialisme. På landbygda og i slummen var forholdene elendige. Gruppa var inspirert av Mao og den vellykka bondehæren som hadde frigjort Kina i 1947.

Gruppa kalte seg Sendero Luminoso (Lysende Sti). En tid hadde de framgang på landsbygda, det ble borgerkrig, og de fattige bøndene på høyfjellsplatået i Andesfjellene blei ofre i en stadig mer blodig krig mellom senderistene og de brutale militære. Senderistene blei mer og mer pressa og opptrådte mer og mer som en sekt; de begynte å drepe fagforeningsfolk, aktivister og andre revolusjonære som var mot deres væpna kamp.

I dag har senderistene akseptert nederlaget. De bærer et tungt ansvar som starta krigen. De gjorde fatale feil i vurderinger av mulighetene og taktikken for å lykkes med en væpna kamp. Borgerkrigen har kosta 70 000 liv. I Nepal var det også maoister som gikk til folkekrig, men som inngikk våpenhvile med makthaverne etter ti år, satsa på det parlamentariske arbeidet, og blei det største partiet i fri valg i 2008. De lyktes altså så langt – i motsetning til senderistene.

I 1987 var jeg og kona mi i Peru og hadde kontakt med kommunister som valgte andre virkemidler. Det resonnerte slik: «Peru er ikke noen militærdiktatur sjøl om det var et autoritært styre. Vi kan fremdeles bruke andre virkemidler enn væpna kamp.»

Det legale kommunistpartiet hadde et titalls representanter i nasjonalforsamlinga, de arbeida i fagforeninger, de organiserte bøndene i lovlige bonderåd, Rondas Campesinas. I aviskioskene kunne jeg kjøpe revolusjonære aviser, aviser som til og med støtta Sendero Luminoso. I en av verdens mest forurensa steder, industribyen La Oroya i Andes, hadde fagforeningen et stort hus, Folkets Hus om du vil. Som vi besøkte og snakka med de flotte fagforeningsrepresentanene. Det var altså muligheter for lovlig politisk aktivisme.

Det blei etter hvert tøffere tider. Hele 1990-tallet styrte den korrupte presidenten Alberto Fujimori³ i Peru. Hans offisielle mål var å utrydde senderistene, men all opposisjon blei slått ned. Jeg fikk seinere vite at da arbeiderne i La Oroya gikk til streik, la hæren en jernring rundt byen. Og også i dag, 12 år etter Fujimori, ligger den dødelige røyken over byen og kveler mennesker, dyr og vegetasjon.

Dette viser begrensningene i ikke-voldelig kamp. De herskende blir sittende sjøl om de tidvis gir noen innrømmelser til folket. Det skjedde for eksempel ingen revolusjon i Egypt våren 2011. Det er de samme folkene i hæren som sitter med makta i dag, som styrte under Mubarak.

Så svaret på ditt spørsmål om bruk av vold, må jeg gjenta at den revolusjonære elsker livet. Men en revolusjon betyr at en klasse overtar makta over en annen klasse, påtvinger disse sin vilje og fratar dem sine privilegier. Jeg kan vanskelig forstå at dette kan gå fredelig for seg sjøl om man prøver å begrense utøvelsen av vold til et minimum.

En revolusjonær situasjon oppstår når den herskende klassen ikke lengre er i stand til å styre med sine gamle metoder og styringsredskapene og institusjonene ikke fungere lengre. De har mista legaliteten i store deler av folket, det vil si at folket krever et annet og annerledes styre. Slik er situasjonen i Hellas i dag der EU har oppheva demokratiet og satt inn finanskapitalens teknokrater som diktatorer. Vi kan derfor si at i Hellas er behovet for en samla revolusjonær bevegelse akutt. Men at en slik bevegelse skal ty til våpen og gerilja i dag, virker for meg som galskap.

Du spør meg: Hvordan skal den revolusjonære spre sin politikk?

Heller ikke her har jeg noe fasitsvar, men jeg vil henvise til en artikkel Brecht skreiv i 1935 «Fem vanskeligheter med å skrive sannheten».⁴ Hans utgangspunkt er en sivilisasjon som var i ferd med å synke ned i barbariet, noe verden fikk erfare fem år etter at artikkelen blei skrevet. Men også vår verden er i ferd med å synke ned i barbariet. Og sjøl om artikkelen til Brecht handler om antifascistiske skribenter, vil jeg si at den til gjelder alle revolusjonære. De fem vanskelighetene med å skrive sannheten er i følge Brecht:

1. Motet til å skrive sannheten. Min kommentar er at en revolusjonær alltid vil søke sannheten uansett hvor ubehagelig den er. Den kan koste karriere og vennskap, men den kan også være vanskelig fordi den kan utfordre et eget dogme og fordommer.
2. Klokskapen til å erkjenne sannheten. Min kommentar er at å finne sannheten krever kunnskap og vurdering. Ikke alle sannheter er verd å kjempe for. Å finne den sannheten som er mest tabubelagt og tåkelagt av de herskende, må være den revolusjonære sitt mål.
3. Evnen til å gjøre sannheten anvendelig. Her sikter Brecht til at man skal avsløre at fascismen ikke er som en naturkatastrofe, men er et uttrykk for kapitalismens terrorvelde. Slik kan vi i dag si at finanskrisa nærmeste framstilles som en naturkatastrofe og som en følge av at guden «Markedet» ikke er blitt tilfredstilt. Vi må peke på at finanskrisa er et utrykk for et stadium i kapitalismen der demokratiet settes til side for å sikre profitten til finanskapitalen. Det er ingen naturlov at Markedet må ha flere menneskeofre. Eller for å si det med Brecht: Vi må si at mennesker mishandles for at eiendomsforholdene skal bestå.
4. Evnen til å finne dem som kan bruke sannheten. Min tolkning av Brecht er at han mener at det er ikke nok å finne sannheten og klargjøre den; den må også ha mottakere. Mottakerne er de som har brukt for sannheten, altså de undertrykte, de som vil tjene på en revolusjon. Sannheten er ikke statisk, å erkjenne sannheten er en prosess mellom den revolusjonære og de underpriviligerte.
5. Evnen til ved list å utbre sannheten blant de mange. Brecht sikter her til at man må være smart når man velger ord og form for å nå fram til de som trenger sannheten. Brecht tenker her også på situasjoner der det hersker sensur, og der den revolusjonære eller radikale må velge å uttrykke seg slik at han kan omgå sensuren. I dag lever vi i et bråkete og kommersielt mediesamfunn. For den revolusjonære må det være en oppgave å velge ord, form og medium for å bryte gjennom lydmuren. Det er altså ikke nok å ha rett, man må også få rett.

Du spør meg: Hva mener du med sannhet?

Det er rett at det finnes mange typer sannhet, men grunnleggende er at makthavere alltid har forsøkt å tildekke den. Makthaverne og deres talspersoner vil uttrykke seg i generelle vendinger, de ønsker å stagge opprør ved å snakke om felles interesser og om å stole på at eliten vil løse problemene uten innblanding fra folket.

Den revolusjonæres forhold til sannheten er at den skal uttrykkes skarpt og konkret og være et redskap i folkets hender.

Så er den revolusjonære aldri å være i tvil? Det finnes alltid mange alternativer når man skal utforme politikk. Men den revolusjonære dyrker ikke tvilen slik mange akademikere gjør. Den revolusjonære tviler også på tvilen, og lar seg ikke tvilen hindre politiske handlinger. Det står mye på spill. Rudolf Nilsen skreiv i diktet «Revolusjonens Røst» at « kan hende det gjelder å redde vår jord». I dag kan vi sløyfe dette «kan hende».

Du spør meg: Om hva den revolusjonære mener om kjærligheten?

I likhet med sannhet er kjærlighet et abstrakt begrep. Det finnes ikke noe mer misbrukt ord enn ordet kjærlighet. Men på den andre sida har det alltid vært de ekte revolusjonære som har kjempa for den ekte kjærligheten: for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til å velge partner og for homofiles rettigheter. Den meksikanske forfatteren Octavia Paz skriver⁵: «Å forsvare kjærligheten har alltid vært en asosial og farlig handling, nå begynner den å bli rent ut revolusjonær». Kjærligheten som en revolusjonær kraft, ja, jeg liker den tanken. Vi må ikke glemme hva som er revolusjonen mål: å skape frie mennesker.

Men er det mulig å være revolusjonær i Norge? Det vil alltid være revolusjonære, også under sosialismen. Å være revolusjonær vil si å være visjonær og kunne bryte med de trange rammene samfunnet setter for tanker og handlinger. Å være revolusjonær er uttrykk for en livsholdning som gjelder uansett hvor man er. Men det er mer forpliktende enn bare en livsholdning, det dreier seg å handle politisk i et samfunn i en gitt epoke og med en særegen historisk tradisjon.

De revolusjonære i Norge står i en lang opprørsk tradisjon. De arbeider for å videreføre livsverkene etter opprørske og revolusjonære kunstnere som Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Camilla Collett, Aleksander Kielland, Arne Garborg, Amalie Skram, Christian Krohg, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Arne Ekeland og mange andre. Jeg kunne nevnt en rekke andre kunstnere, fagforeningsfolk og politikere. Men jeg om jeg skal trekke fram to navn, må det bli Marcus og Josephine Thrane.

Marcus Thrane leda rundt 1850 thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han dro på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger, og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851, og tilbrakte sju år i fengsel. ⁶

Kona hans, Josephine og deres fem barn, havna på fattigkassa. Hun redigerte en tid Arbeiderforeningens Blad mens mannen satt i fengslet, og hun er norsk presses første kvinnelige redaktør. Hun var utslitt, pådrog seg tuberkulose og døde i fattigdom i 1862, 42 år gammel. Hun er en av de usynlige kvinnelige revolusjonære heltene jeg nevnte tidligere. Hennes grav på Gamlebyen kirkegård er ikke bevart. ^{7 8}

Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at vegen fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker «desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig».⁹ Men i Norge var det bare hvis arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, at man måtte vurdere å gå til en væpna oppstand. Thranitterbevegelsen overveide aldri denne muligheten i sin korte levetid.

Thrane var utopisk sosialist. Det var tvilsomt om han kjente til Marx som var født året etter Thrane. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange, og thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger. Thrane overvant alle Brechts «fem vanskeligheter med å skrive sannheten» nesten hundre år før Brecht skrev sin artikkel. Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon:

«Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?»¹⁰

Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på arbeiderlandsmøte i 1850 sa han¹¹:

«Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige. Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.

Men jeg siger Eder:

Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn.»

Ja, rodhuggere er et godt norsk ord for revolusjonære; folk som vil gå til røttene og fjerne det råtne. Det er også gyldig i dag. Og hvis du innvender at det norske samfunnet er totalt annerledes enn på Thranes tid, så har du sjølsagt rett. Det som hindra Thrane å skape en brei folkelig radikalt parti i 1850, hadde en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være rodhugger i sin tid. Han nådde fram.

Så hva står igjen etter Marcus og Josephine? Thranitterbevegelsen blei knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.

Noter:

• Noen operer med begrepet urkommunisme i samfunnene før sivilisasjonene oppstod. Jeg tenker ikke på denne formen for kommunisme her, men slik den ble systematisert av Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet 1848

• Ros av den revolusjonære, gjendikta av Georg Johannesen
• Fujimori soner i dag lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i sin presidentperiode.
• Bertolt Brecht: Politiske skrifter, Gyldendals Uglebøker, Danmark 1975
• Octavio Paz: Ensamhetens labyrint, Bromberg, Stockholm, 1984. Paz fikk nobelprisen i litteratur i 1990.
• Marcus Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Marcus_Thrane/utdypning
• Josephine Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Josephine_Thrane/utdypning
• Marcus Thrane emigrerte etterpå til USA med barna. Han levde til 1890.
• Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane – sosialistleder i et u-land. (1970), side 101
• Samme, side 138
• Samme, side 168

Tenk gjennom Marx’ begrep: ’rikt utviklete mennesker’.
Det snakkes mye om menneskelig utvikling, som for eksempel i Human Development Reports fra FN. Men begrepet kan ha forskjellig innhold. Spørsmålet er:
Hva er «nøkkelleddet» i menneskelig utvikling og praksis.

Michael A. Lebowitz er amerikansk marxistisk økonom, og har bl.a. skrevet Sosialisme skapes ikke i himmelen, utgitt av Rødt!. Rådgiver for bl.a. Hugo Chavez.

Human Development Reports beveger seg dramatisk bort fra den forenklingen som går ut på at utvikling er noe som kan leses ut av statistikk over økonomisk vekst. De bygger særlig på økonomen Amartya Sens teoretiske arbeid. Sentralt i hans arbeid står begrepet «capabilities approach», som setter søkelyset på menneskenes muligheter til å utfolde sitt fulle potensial til å bli eller gjøre det som de selv ønsker. Utviklingen av hva det enkelte menneske er i stand til å klare, vurderes som kjernen i menneskelig utvikling og en betingelse for at mennesker skal kunne leve et respektert og verdifullt liv.¹

Men det folk som er påvirket av denne tilnærmingen retter søkelyset mot, er fjerning av hindringer. Å ha evner er for dem det samme som å ha muligheter. Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å utvide mulighetene – for eksempel å fjerne rasisme, fjerne sexisme, fjerne utilstrekkelig utdanning, fjerne forhold som skaper dårlig helse, fjerne begrensninger som hindrer folk i å realisere sine evner til å leve et liv i verdighet.

I denne sammenhengen beskriver Human Development Reports hva ulike samfunn oppnår, uttrykt som det som tilbys innenfor områder som utdanning og helse. Dette er viktig og svært avslørende, men rapportene forsøker ikke å måle menneskenes potensial som sådan. Snarere forteller de oss om effekten av hvordan regjeringene prioriterer sine utgifter. Følgelig sier de ingenting om hvordan kampen mot rasisme, sexisme og ulikheter i utdanning og helse endrer og former folk. Eller om hvordan det å delta i kooperativ produksjon, eller det å lære på arbeidsplassen hvordan man kan lede produksjonen, utvikler folks evner. Kort sagt: Rapportene sier ingenting om betydningen av hva menneskene gjør . I stedet er de opptatt av å legge til rette en utjevnet arena å spille på, og å fjerne det som hindrer likhet og begrenser muligheter.

Egentlig er dette perspektivet liberalreformistisk. Rett nok forkastes den nyliberale dyrkingen av markedet med alle dets  umenneskelige virkninger, og det godtas at staten har en viktig rolle i det å bidra til folks velferd. Men implisitt blir det hevdet at det å gi folk flere og like muligheter – noe stater bør gjøre – er svaret på nyliberalismen. Forskjellen mellom dette perspektivet og «nøkkelleddet» er tydeligst når man snakker om utdanning.

I Human Development Reports er hovedsaken hvor mye et land velger å bruke på utdanning, altså hvilke prioriteringer det gjør. Hvor stor er andelen analfabeter? Hvor stor andel har fullført videregående skole? Hvor mange har vært på universitetet? Og med denne tilnærmingen spørres det logisk nok også om kjønnsforskjeller i dataene – for å undersøke i hvilken grad virkningen av sexisme og patriarkat hindrer menneskelig utvikling. Har alle kaster og raser adgang til utdanning eller er noen ekskludert?

Men spørsmålet de ikke stiller, er: Hva slags utdanning? Er det utdanning som formidles vertikalt ovenfra og ned ? Er det utdanning som innebærer at studentene skal huske aksepterte sannheter? Sannheter som de på toppen aksepterer, og som de mener har akseptable konsekvenser for dem selv? Er det utdanning som støtter opprettholdelse av eksisterende maktstrukturer? Eller er det utdanning som en prosess der folk kan lære gjennom sine egne handlinger ?

Dette er akkurat den typen spørsmål Paulo Freire stiller. Han var selv sterkt påvirket av Marx. Freire skilte svært tydelig mellom det han kalte «sparebank-pedagogikk », der kunnskap blir sett på som noe som er blitt satt inn på en bankkonto, og kunnskap som utvikles gjennom en kritisk prosess som undersøker verden og vår plass i verden. Freire påpekte:

I «sparebank»-betydningen er kunnskap en gave som de som mener at de selv er kunnskapsrike, ’gir’ til folk de betrakter som kunnskapsløse».²

Med andre ord er det en gave fra oven. Staten deler ut en gave; læreren deler ut en gave.

Freires eget utdanningsbegrep – det han kaller ’problemorientert utdanning’ – understreket tvert imot revolusjonær praksis: forholdet mellom hva vi gjør og utviklingen av vår kompetanse. «Problemorientert utdanning », bemerket han, «bekrefter at menn og kvinner er underveis i prosessen med å bli til noe – som uferdige, ufullstendige vesener». Det er en «humanistisk og frigjørende praksis» som «har som grunnleggende postulat at mennesker som er underlagt dominans, må kjempe for sin frigjøring».³

I den liberale oppfatningen om menneskelig utvikling er det ingen plass for denne vektleggingen av praksis. Hvorvidt utdanning kommer som en gave fra oven til dem som intet har, eller om den utvikles gjennom kritisk problemorientering og refleksjon, synes irrelevant. Men nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis stiller «revolusjonær praksis» som det sentrale – den samtidige endringen av omstendighetene og av menneskelig aktivitet eller egenforandring.

Marx introduserte faktisk sitt begrep ’revolusjonær praksis’ i en sammenheng der han kritiserer ideen om at du kan forandre folk ved å gi dem gaver. Dette var kjernen i utopisk sosialisme på hans tid – at hvis vi endrer omstendighetene folk lever under (for eksempel ved å skape nye strukturer, nye samfunn og tilsvarende, og ved å plassere folk inn i disse), vil de selv bli annerledes mennesker. Og Marx sa nei, dere glemmer noe ganske viktig, dere glemmer virkelig eksisterende mennesker. Dere glemmer at det er de som endrer omstendighetene og at de endrer seg selv i prosessen.

Dessuten: Hvem er disse «vi» som vil forandre omstendighetene for folk? Marx bemerket at denne ideen om at vi kan forandre omstendighetene til folk og på den måten forandre dem, deler samfunnet i to deler der en del står over samfunnet. Men er det virkelig en gruppe mennesker på toppen av samfunnet som vil forandre omstendighetene for oss? En gruppe som vet hvordan de skal bygge sosialismen for oss? En gruppe som vet nok til at de kan skjenke denne gaven til dem som de mener ikke vet noe som helst? Dere glemmer noe annet og ganske viktig, sa Marx – dere glemmer at «den som utdanner, må selv utdannes».⁴

Produksjonen av menneskelig kompetanse som en arbeidsprosess

Tar du utgangspunkt i nøkkelleddet for menneskelig utvikling og praksis, får du et enkelt svar på spørsmålet om hvordan utviklingen av menneskelig kompetanse skjer: Vi utvikler oss gjennom alle våre aktiviteter. Som den franske marxisten Lucien Sève kommenterte: «Enhver utviklet personlighet framtrer straks for oss som en enorm akkumulasjon av de mest varierte handlinger foretatt gjennom tid,» og de handlingene spiller en sentral rolle i å produsere menneskelig «kompetanse» – «summen av faktiske, iboende eller tilegnede evner til å utføre en hvilken som helst handling på et hvilket som helst nivå.»⁵

Derfor vil folk i alle sine aktiviteter – både innenfor og utenfor en organisert arbeidsprosess – produsere inne i seg selv potensialet for å utføre andre handlinger som reproduserer og utvider deres evner. «Alle typer forbruk», påpekte Marx, «produserer mennesker i ett eller annet aspekt», så når han «følger forelesninger, oppdrar sine barn, utvikler sin smak osv.,» utvider arbeideren sin kompetanse i ulike dimensjoner.⁶ Kort sagt søker arbeideren eksplisitt å oppfylle sitt «eget behov for utvikling» når han bruker den tiden han ikke er på sin organiserte arbeidsplass «til utdanning, intellektuell utvikling, til å oppfylle sosiale funksjoner, til sosialt samvær, til den frie utfoldelse av de vitale kreftene i sin kropp og sitt sinn.»⁷

Folk deltar i en arbeidsprosess når det eksplisitte målet er deres egen utvikling, og de deltar i målrettet aktivitet med dette for øye. «Det er derfor unødvendig å si», kommenterte Marx, «at direkte arbeidstid i seg selv ikke kan forbli den abstrakte antitesen til fritid, slik det ser ut fra den borgerlige økonomiens perspektiv.» Det folk gjør når de ikke er på arbeidsplassen, påvirker hva de kan få til. Det fører til at de kan inngå «i den direkte produksjonsprosessen som et annerledes menneske». Fra dette ståstedet kan fritid sees på som «produksjon av fast kapital, der fast kapital er mennesket selv.»⁸

Men folk endrer og former seg selv også når deres egen utvikling ikke er det målet de har tenkt seg på forhånd. (I dette tilfellet en utilsiktet følge av deres aktiviteter.) «Sammenfallet mellom endringen i omstendigheter og i menneskelig aktivitet eller egenforandring» er selve kjernen i Marx’ syn på «egenskapelsen av mennesket som en prosess.»⁹ Marx holdt bestandig fast på dette når han snakket om arbeidernes kamper mot kapitalen, og hvordan denne revolusjonære praksisen endrer og former «omstendigheter og mennesker», utvikler deres evner, og setter dem i stand til å skape en ny verden.¹⁰

Likevel begrenset Marx slett ikke sitt syn på denne selvforandringsprosessen til den politiske og økonomiske kampens sfære. Selve det å produsere gjør at «produsentene forandrer seg også, ved at de frambringer nye kvaliteter hos seg selv, utvikler seg selv i produksjonen, endrer og former seg selv, utvikler nye krefter og nye ideer, nye samværsformer, nye behov og nytt språk.»¹¹Arbeideren som resultat av sitt eget arbeid dukker faktisk opp i Marx’ diskusjon i Kapitalen om arbeidsprosessen – der arbeideren «handler i forhold til den ytre natur og forandrer den, og på den måten forandrer han samtidig sin egen natur.»¹²

Kort sagt, enhver arbeidsprosess i og utenfor den formelle produksjonsprosessen (det vil si enhver produksjonshandling, enhver menneskelig aktivitet) har som sitt resultat et felles produkt – både forandringen i arbeidets objekt og i arbeideren selv.

Kapitalismen og menneskelig utvikling

Men hva med menneskelig aktivitet under kapitalistiske produksjonsforhold? Hva er det felles produktet som utvikles parallelt med de varene som inneholder den merverdien som springer ut av akkurat denne arbeidsprosessen? Hvordan blir kompetansen til produsentene formet av de sosiale relasjonene som er karakteristiske for kapitalismen?

Ett resultat av kapitalistisk produksjon er at menneskers kompetanse kan utvikles som en utilsiktet følge, et felles produkt, av kapitalens forsøk på å komme forbi alle skranker for dens vekst. Kapitalens «hvileløse streben» etter å vokse, hevdet Marx, er grunnen til at under kapitalens herredømme, i motsetning til under forgjengerne, «skapes det materielle grunnlaget for utviklingen av en rik individualitet.»13 Folks daglige virksomhet i førkapitalistiske samfunn – «den tradisjonelle, lukkede, selvtilfredse, stivnede tilfredsstillelsen av dagsbehovene, og reproduksjon av ’det vi alltid har gjort’» – begrenset utvidelsen av menneskelig kompetanse.

Kapitalens siviliserende misjon var altså å ødelegge disse skrankene for menneskelig utvikling:

Den er destruktiv overfor alt dette og hele tiden revolusjonerende. Den river ned alle skranker som hemmer utviklingen av produktivkreftene, ekspansjonen av behov, den allsidige utviklingen av produksjonen, og utnyttingen og utvekslingen av naturlige og mentale krefter.¹⁴

Tilsvarende skaper kapitalen «det materielle grunnlaget» for utvidet menneskelig kompetanse i den grad den endrer den eksisterende produksjonsmåten. Når kapitalen innfører nye kombinasjoner av produsenter, legger den ikke bare til rette for at arbeideren kan overskride grensene satt av «sin personlighets lenker». Utviklingen av storskala industri skaper dessuten kapitalens behov for at «arbeideren er skikket til et maksimalt antall av forskjellige typer arbeid», mente Marx.¹⁵ Marx hevdet faktisk at det kapitalistiske jaget etter merverdi «påskynder utviklingen av samfunnets produktivkrefter, og dannelsen av de materielle betingelser for produksjon som kan danne den reelle basis for en høyere form for samfunn, et samfunn der den fulle og frie utvikling av ethvert individ utgjør det herskende prinsipp.»¹⁶

Men selv om Marx forsto at kapitalen driver fram universalitet og «produserer dette individet som det mest totale og universelle sosiale produktet som er mulig», var han også tydelig på at kapitalen produserer sine egne barrierer mot produksjonen av ’rikt utviklete mennesker’.¹⁷ Husk at kapitalen produserer bare for merverdi, og i kriser demonstrerer den åpenlyst det som alltid er faktum – at det som bestemmer produksjonen ikke er «balanse mellom produksjon og samfunnsmessige behov, behovene til sosialt utviklede mennesker», men profitabiliteten.¹⁸ Men denne åpenbaringen av produksjonens begrensede natur under kapitalen er bare ett eksempel på dens barrierer mot produksjon av ’rikt utviklete mennesker’.

Selv om kapitalens streben etter merverdi, «skaper det materielle grunnlaget for utviklingen av ’den rike personligheten’» (og «materielle forutsetninger» for en høyere form for samfunn), så produserer den samtidig fattige mennesker. Tenk på situasjonen til arbeidere under kapitalismen. Innenfor kapitalistiske produksjonsforhold blir folk underordnet «den mektige viljen til et vesen utenfor dem selv, et vesen som underordner deres aktivitet til sitt formål.» Alt ved den kapitalistiske relasjonen mystifiserer produksjonsprosessen: Arbeidere tenker ikke naturlig på produksjonsmidlene som sine egne, som resultatet av deres arbeid eller arbeidet til tidligere generasjoner arbeidere. Tvert imot skaper kapitalistiske produksjonsforhold «en tilstand hos arbeiderne preget av total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring » i forhold til disse produksjonsvilkårene. Sammenkoblingen av produsenter som øker den samfunnsmessige produktiviteten, virker for dem utvendig og fremmed:

Arbeideren behandler i virkeligheten den samfunnsmessige karakteren til arbeidet sitt, sammenkoblingen med andres arbeid for et felles mål, som en makt som er fremmed for ham. Vilkårene dette samarbeidet realiseres under, er for ham en annens eiendom, og han ville stilt seg totalt likegyldig overfor sløsing med denne eiendommen hvis han ikke selv ble tvunget til å økonomisere med den.¹⁹

Kort sagt, arbeiderens skaperkraft «etablerer seg som kapitalens makt, som en fremmed makt som står mot ham», i kapitalistisk produksjon.²⁰ Fast kapital, maskiner, teknologi, alle «de allmenne produktivkreftene til den sosiale hjernen», framstår som kapitalens attributter og som uavhengig av arbeiderne.²¹ Arbeiderne produserer produkter som eies av kapitalen, og som vendes mot dem og dominerer dem som kapital. Rikdommens verden, sa Marx, står overfor arbeideren «som en fremmed verden som dominerer ham.»

Denne fremmede verden dominerer arbeideren mer og mer fordi kapitalen konstant skaper nye behov fordi den er tvunget til å realisere den merverdien som ligger i varer. For arbeidere er det å produsere innenfor disse forholdene en prosess av «total uttømmelse», «total fremmedgjøring», «ofringen av mennesket som mål i seg selv til fordel for et fullstendig ytre mål».²² Med hva annet enn penger – det kapitalismen virkelig skaper behov for – kan vi fylle dette tomrommet? Vi fyller tomrommet i livene våre med ting – vi drives til å konsumere.

Men det er bare en av måtene kapitalismen deformerer folk på. I Kapitalen beskrev Marx hvordan arbeideren blir vansiret, gjort fattig, «forkrøplet i kropp og sinn», «bundet på hender og føtter på livstid til en enkelt spesialisert operasjon» som finnes i den arbeidsdelingen som er karakteristisk for den kapitalistiske industrielle produksjonsprosessen. Reddet utviklingen av maskiner arbeiderne under kapitalismen? Selvsagt var muligheten til stede for å la arbeiderne utvikle sine evner. Men du kan lett se avskyen Marx viste da han forklarte hvordan maskinene ga kapitalisten det tekniske grunnlaget for akkurat det motsatte – hvordan de fullførte «atskillelsen av produksjonsprosessens intellektuelle sider fra manuelt arbeid».²³

I denne situasjonen blir hode og hånd atskilt og fiendtlig. «Hvert atom av frihet, både i kroppslig og intellektuell aktivitet» går tapt. «Alle midler for utviklingen av produksjonen undergår en dialektisk snuoperasjon », påpekte Marx. «De forvrenger arbeideren til et fragment av et menneske», de degraderer ham og «fremmedgjør ham fra de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen». Dette er bare noen av forvrengningene som karakteriserer kapitalistisk produksjon.²⁴ Kort sagt: I tillegg til å produsere varene og selve kapitalen er det felles produktet av kapitalistisk produksjon, slik Marx identifiserte det i Kapitalen, det fragmenterte, forkrøpete mennesket som finner sin glede i å eie og forbruke ting.

Selv om kapitalen skaper «det materielle grunnlaget» for rikt utviklete mennesker, «viser denne fulle utfoldelsen av menneskets indre seg som total uttømming, denne universelle objektiviseringen som total fremmedgjøring, og nedrivingen av alle bestemte, ensidige mål framstår som villig ofring av seg selv som mål gjennom underordning under et helt ytre formål.»²⁵ Som nevnt betyr mystifiseringen av kapital at «kapitalistisk produksjon utvikler en arbeiderklasse som på grunn av utdanning, tradisjon og vane, ser på kravene til denne produksjonsmåten som selvinnlysende naturlover.»²⁶ Og i den utstrekning de faktisk godtar kapitalens logikk «som selvinnlysende naturlover», er arbeiderne ganske enkelt produkter av kapitalen – «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsinstrumenter ».²⁷ Hvordan kunne noen mene at kapitalismen er forenlig med allsidig menneskelig utvikling?

Spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen

Det finnes et alternativ til kapitalismen. Når vi først forstår Marx’ stadige fokus på menneskelig utvikling, er det klart at selve premisset for hans Kapitalen er forestillingen om et samfunn der utvikling av alle menneskelige evner er et mål i seg selv. «Samfunnet av frie individer, basert på universell utvikling av individer og på underordning under felles, samfunnsmessig produktivitet som deres sosiale rikdom» er spøkelset som hjemsøker Marx’ Kapitalen.²⁸

Kan vi i det hele tatt tvile på nærværet av denne andre verden, orientert mot mennesket som mål-i-seg-selv, når vi leser Kapitalens åpningssetninger? Vi blir straks gjort kjent med det grufulle ved et samfunn der rikdom viser seg ikke som reell menneskelig rikdom men som en «enorm oppsamling av varer».²⁹ Kan vi i det hele tatt tvile på at sosialisme er Marx’ premiss når han uten noen logisk utvikling i dette overlegent logiske verket plutselig lar oss se et samfunn kjennetegnet ikke ved kapitalistens trang til å øke verdien av sin kapital, men ved «den omvendte situasjon der objektiv rikdom er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling»?³⁰

Unnskyld, hvilken «omvendt situasjon»? Hvor og når ble dette diskutert? Det er fra nøyaktig dette perspektivet – denne «omvendte situasjonen» – at Marx utrettelig kritiserer kapitalismen. Han karakteriserer jo det at produksjonsmidler sysselsetter arbeidere under kapitalismen som «denne omsnuingen, ja denne forvrengingen som er særegen og karakteristisk for kapitalistisk produksjon». Men en omsnuing og forvrenging av hva? Ganske enkelt at «forholdet mellom dødt arbeid og levende arbeid» blir snudd opp ned i et annerledes samfunn, et samfunn der resultatene av tidligere arbeid «er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling».³¹

Les Kapitalen med det for øye å identifisere det omsnudde og de forvrengningene som produserer ufullstendige mennesker under kapitalismen. Da kan vi få en følelse av hva Marx mener er «særegent og karakteristisk for» produksjonen i den «omsnudde situasjonen», sosialisme. Vi forstår da at alle midler til utvikling av produksjon ikke nødvendigvis er «midler til å dominere og utbytte de som produserer», men at dette er en «forvrengning» – at under sosialismen ville vi bli frigjort og ikke slavebundet av våre egne produkter. Vi begynner å forstå de nødvendige betingelsene for å produsere rikt utviklete mennesker ved å tenke på Marx’ beskrivelse av deres negasjon under kapitalismen.

Produksjonens subjekter

Hva er så kjennetegnene for sosialistisk produksjon – de forholdene som har sitt felles produkt «det fullstendig utviklede individet, for hvem de forskjellige sosiale funksjonene er forskjellige former for aktivitet han etter hvert kan bedrive»?³² Hva slags aktiviteter er nødvendige for å produsere dette ’rikt utviklete mennesket’ hvis «selvrealisering eksisterer som en indre nødvendighet, som behov»?

Gitt den «dialektiske omsnuingen» som er særegen for kapitalistisk produksjon og som forkrøpler arbeiderens kropp og sinn, og fremmedgjør henne fra «de intellektuelle mulighetene ved arbeidsprosessen», er det klart at for å utvikle folks kompetanse må produsentene gjøre slutt på det som Marx i sin Kritikk av Gothaprogrammet kalte «den slavebindende underkastelse av individet under arbeidsdelingen, og med det også motsetningen mellom mentalt og fysisk arbeid.»³³ Det er ingen tilfeldighet at Marx i Kapitalen hevdet at «den revolusjonære gjæringen som har som mål å avskaffe den gamle arbeidsdelingen står i diametral motsetning til den kapitalistiske formen for produksjon.»³⁴

Hode og hånd må bli gjenforent. For å få til utvikling av ’rikt utviklete mennesker’, må det bli mulig for arbeideren og få brukt «sine egne muskler kontrollert av sin egen hjerne.»³⁵ Å utvide folks evner krever både mental og manuell aktivitet. Kombinasjonen av utdanning og produktivt arbeid gjør det ikke bare mulig å øke produksjonens effektivitet, den er også, som Marx påpekte i Kapitalen, «den eneste metoden for å produsere fullt utviklede mennesker.»³⁶ Dette er altså måten man kan sikre (som Marx sier det i Gotha-kritikken) at «produktivkreftene også har økt sammen med den allsidige utviklingen av individet, og at alle kilder til kooperativ rikdom strømmer med større kraft.»³⁷

Men det trengs mer enn bare kombinasjonen av mentalt og manuelt arbeid innenfor produksjonssfæren. Som Mészáros påpekte i sin Beyond Capital, er «den fulle utviklingen av de kreative mulighetene til de sosiale individene», og overfloden som strømmer fra deres samarbeid, bare mulig i «et samfunn der det ikke finnes noen fremmedgjort kommandostruktur som kan tvinges på individene». Det er bare mulig i et samfunn der de samarbeidende produsentene selv har full kontroll over sine produktive og distributive utvekslinger.³⁸ Helt enkelt, uten at arbeiderne utøver «intelligent ledelse av produksjonen», uten at produksjonen er «underlagt deres bevisste og planlagte kontroll», kan ikke arbeiderne utvikle sine muligheter som mennesker fordi deres egen makt blir til en makt over dem.³⁹

Kort sagt, hvis samhandling mellom arbeidere i produksjonen fortsatt «stilles opp mot dem, i ideenes rike, som en plan trukket opp av kapitalisten, og i praksis som en ordre fra ham, som den mektige viljen til en skapning utenfor dem», vil ikke da arbeideren fortsatt behandle «sitt arbeids samfunnsmessige karakter og arbeidets sammenbinding med andres arbeid for et felles formål som en kraft som er fremmed for ham»? Vil han ikke se på produksjonsmidlene med «total likegyldighet, utvendighet og fremmedgjøring», og ikke som betingelser for realisering av sin egen arbeidsaktivitet? Vil han ikke da stille seg totalt likegyldig til sløsing med dem hvis ikke en makt utenfor ham tvinger ham til å økonomisere med dem?⁴⁰

Kort sagt, det dreier seg ikke bare om å erstatte kapitalistisk autoritet med planer og autoritet til andre utenfor arbeiderne. Som med for eksempel den kapitalistiske staten, den «offentlige kraften som blir organisert  for samfunnsmessig slaveri, denne motoren for klassedespoti». Arbeiderne kan ikke bruke den til produksjon for sine egne målsettinger. Den «systematiske og hierarkiske arbeidsdelingen » som kjennetegner kapitalistisk produksjon, med sin egen «spesialtrente kaste» over arbeidere – «som absorberer massenes intelligens og vender dem mot dem selv i de lavere trinn i hierarkiet» – må erstattes med en ny samfunnsmessig form som er egnet for den «allsidige utviklingen av individet».⁴¹

Jeg gjentar: Arbeiderklassen kan like lite bruke den ferdiglagde despotiske arbeidsplassen – med sin «kaserneliknende disiplin» for sine egne formål, som den kan bruke den ferdiglagde kapitalistiske statens maskineri for sine egne formål. Den sosialistiske samhandlingen mellom arbeidere som øker den samfunnsmessige produktiviteten, må være en samhandling som har sitt utspring i relasjonene mellom samarbeidende produsenter, snarere enn fra planen og autoriteten til et vesen utenfor dem. Som med forståelsen av at produsentene må styre staten, «endelig oppdaget» under Pariskommunen, er arbeiderstyre innenfor produksjonen, en arbeidsprosess karakterisert som «folket – som arbeider for seg selv av seg selv» – en prosess der produsentene handler som kollektive subjekter som endrer seg selv, mens de endrer omstendighetene og setter seg selv i stand til å skape et nytt samfunn.⁴²

Michael A. Lebowitz sin bok Build it now er utgitt på norsk av tidsskriftet med tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen. Les mer her …

Forbindelsen som postuleres her mellom at produsentene må styre staten og arbeiderstyre i produksjonen, er ikke triviell. Det er avgjørende å ikke bli begrenset av kapitalens definisjon av produksjon – som går i retning av å betrakte produksjon som det å skape bruksverdi som kan bli en kilde til merverdi. Produksjon bør ikke forveksles med produksjon av spesifikke bruksverdier: Alle spesifikke produkter og aktiviteter er bare momenter i en prosess som produserer mennesker, det virkelige resultatet av samfunnsmessig produksjon.⁴³ På den måten blir ikke bare produksjon av spesifikke materielle varer (i den såkalte «produktive sektor»), men også tjenester for helse og utdanning, arbeid i husholdningen (som direkte gir næring til utviklingen av mennesker) og aktiviteter i lokalsamfunnet – alt dette må anerkjennes som integrerte deler i prosessen med å produsere de sosiale menneskene som tar del i alle disse aktivitetene. ⁴⁴

Som jeg påpekte i Build it now (Sosialisme skapes ikke i himmelen):

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. All aktivitet som har som mål å gi bidrag til utviklingen av mennesker (spesielt slike som direkte gir næring til menneskelig utvikling), må bli forstått som produksjon. Dessuten må ideene som veileder produksjonen selv bli produsert… Bare gjennom en prosess der folk blir involvert i det å ta beslutninger som påvirker dem på alle relevante nivåer (f. eks. nabolagene, lokalsamfunnene og i samfunnet som helhet) – kan målene som styrer produktiv aktivitet, bli folkets egne mål. Gjennom å delta i denne demokratiske beslutningstakingen omformer folk både sine livsbetingelser og seg selv – de produserer seg selv som subjekter i det nye samfunnet.⁴⁵

Hva dette innebærer er åpenbart. Alle aspekter ved produksjonen må være gjenstand for kollektiv beslutningstaking og for ulike aktiviteter som utvikler menneskets kompetanse, og bygger solidaritet mellom de samarbeidende produsentene. Når arbeidere på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet handler i bevisst samarbeid med andre, produserer de seg selv som mennesker som er bevisst sin gjensidige avhengighet og sin egen kollektive makt. Det samlede produktet av deres aktivitet er utviklingen av produsentenes kompetanse – nøyaktig det Marx mente da han sa at «når arbeideren samarbeider planmessig med andre, kaster han av seg sin personlighets lenker, og utvikler de evnene mennesket som art har.»⁴⁶ Med ordene til den bolivarianske konstitusjon: Det at produsentene leder seg selv og samarbeider bevisst, er «nødvendig for å oppnå den deltakelsen som må til for å sikre deres fullverdige utvikling, både individuelt og kollektivt.»

Det er grunnen til at Marx så på de kooperative fabrikkene på midten av attenhundretallet som store seire. Til tross for at disse enkeltarbeidernes private anstrengelser hadde relativt lite omfang, og derfor «aldri ville overskride det kapitalistiske samfunnet », så Marx de kooperative fabrikkene som en enda «større seier» for arbeiderklassens politiske økonomi over kapitalens politiske økonomi enn Titimersloven.⁴⁷ Disse kooperativene viste i praksis at samarbeidet i stor målestokk kunne miste sin «antitetiske karakter», og de kunne «gjennomføres uten eksistensen av en herreklasse som sysselsatte en klasse av arbeidere». Nå var det avslørt at arbeiderne ikke trenger kapitalistene:

For å bære frukter trenger ikke arbeidsmidlene bli monopolisert som redskap for dominans over, og utpressing av, det arbeidende mennesket.⁴⁸

I tillegg pekte kooperativene framover mot framveksten av et nytt forhold mellom produsenter. Heller enn å ta opp i seg kapitalens mål og makt, gjenspeilte produktene av deres innsats at de enkelte kooperatørene var knyttet sammen i et bevisst fellesskap – dette som et resultat av produsentenes frie beslutning om å samhandle. «De kooperative fabrikkene som arbeiderne selv drev», var i denne henseende «de første eksemplene på framveksten av en ny form».⁴⁹

I det kooperative samfunnet som er basert på felles eierskap over produksjonsmidlene, bruker de samarbeidende produsentene «sine mange ulike former for arbeidskraft i full selvbevissthet som en enkel samfunnsmessig arbeidskraft».⁵⁰ Og resultatet er «individets allsidige utvikling, og (at) alle kildene til kooperativ rikdom strømmer med større kraft». Kort sagt: Arbeiderstyring muliggjør utviklingen av arbeidernes kompetanse. Arbeiderne «kaster av seg sin personlighets lenker, og utvikler sin arts evner». Men hva om arbeiderne ikke leder?

Når arbeiderne ikke leder, vil noen andre gjøre det. Hva det innebærer, er klart når vi husker nøkkelleddet i menneskelig utvikling og praksis. Om arbeiderne ikke utvikler sine egenskaper gjennom praksis, vil noen andre gjøre det. Dette var erfaringen fra forsøk på å bygge sosialismen i det 20. århundret, og den erfaringen viser også at uansett hvor mye du enn tror du har jaget kapitalismen ut av huset, dersom produksjonen ikke er basert på arbeiderstyring, på produksjonsforhold skapt for samarbeidende produsenter, så vil kapitalismen før eller siden komme tilbake igjen. Først sniker den seg inn bakdøra, og deretter tramper den åpent inn hoveddøra.

Dette var jo det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen. Arbeiderne der hadde «jobbrettigheter ». Ikke bare var det full sysselsetting; de hadde også betydelig beskyttelse mot å miste jobben, og til og med mot at hver enkelts jobb ble endret på en måte de mislikte. Dette var virkelig jobbtrygghet. Men det sovjetarbeiderne ikke hadde, var makt til å ta avgjørelsene på selve arbeidsplassen. Og de hadde ingen uavhengig og selvstendig røst: I fagforeningene, som beskyttet deres individuelle jobbtrygghet, ble ledelsen utpekt ovenfra, og spilte hovedsakelig rollen som drivreimer for mobilisering av arbeiderne i produksjonen.

Den tredje siden er det solidariske samfunnet. I neste kapittel i boka forteller Lebowitz at de arbeiderstyrte, statseide bedriftene i Jugoslavia fungerte i markedet, og var drevet med målsetting å maksimere inntekt per ansatt. Dermed ble egeninteressen, og ikke interessen for det samfunnsmessige fellesskapet, drivkraften. Noen bedrifter opererte i markeder der mulighetene var gode for lønnsom drift, andre opererte under mindre lønnsomme forhold. Bedrifter som gikk godt, tok ikke inn nye folk, for da ville det bli flere å dele pengene på. Det utviklet seg forskjeller mellom bedriftene, og mellom ansatte i slike bedrifter og folk som ikke fikk jobb der. Egeninteressen kom i høysetet. I virkeligheten fungerte det som gruppeeierskap, som om de ansatte eide bedriften. Markedsorienteringen utviklet seg videre, og det ble lagt vekt på å få eksperter i ledelsen for å få best mulige resultater. Arbeiderne fikk ikke den allsidige menneskelige utviklingen som Lebowitz skriver om i dette kapitlet. Kort sagt: Det utviklet seg kapitalisme. Torstein Dahle

Resultatet var forutsigbart: arbeiderne ble fremmedgjorte, brydde seg lite om kvaliteten på det de produserte eller om å forbedre produksjonen, arbeidet så lite som mulig, og brukte tid og energi som var til overs til å fungere i «sekundærøkonomien», den uformelle sektoren. Ingen kan vel påstå at disse relasjonene innen produksjonen kunne fremme produksjonen av rikt utviklete mennesker.

Det var også en annen virkning av at arbeiderne ble fratatt muligheten til å styre sine egne arbeidsplasser og å utvikle sin kompetanse. Noen andre fikk utvikle denne kompetansen – foretakets ledere og deres stab. Dette var en gruppe som maksimerte sin inntekt ved hjelp av sin kunnskap om produksjonen, sin evne til å manipulere betingelsene for å oppnå bonuser, og ved å bygge opp horisontale og vertikale forbindelser og allianser. De hadde et perspektiv som var helt ulikt arbeidernes – et perspektiv som forkastet blant annet jobbrettigheter, og de la vekt på hvor fornuftig en reservearme av arbeidsløse var. Ikke overraskende utviklet ledersjiktet seg til den kapitalistiske klassen i Sovjetunionen.⁵¹

Arbeiderstyring av statseide produksjonsenheter er en nødvendig betingelse for produksjon av rikt utviklete mennesker. Men er det tilstrekkelig? I 1949 forkastet den jugoslaviske ledelsen eksplisitt sovjetmodellen – særlig i forhold til arbeidernes posisjon. De beskrev sovjetmodellen som statskapitalisme og byråkratisk despotisme, og de hevdet at byråkratiet i Sovjetunionen var blitt en ny klasse. Statlig eierskap over produksjonsmidlene var bare en forutsetning for sosialismen, hevdet de jugoslaviske lederne.

For å ha sosialisme trenger du sosialistiske produksjonsforhold – arbeiderstyre. Da marskalk Tito, president i Jugoslavia, i 1950 introduserte Loven om arbeidernes selvstyring, sa han at «fra nå av» vil statlig eierskap over produksjonsmidlene «gradvis bli omdannet til en høyere form for eierskap, sosialistisk eierskap. Statseiendom er den laveste formen for samfunnsmessig eierskap, ikke den høyeste, som lederne i Sovjetsamveldet tror».⁵² Uten arbeiderstyring er det ingen sosialisme, slo de jugoslaviske lederne fast.

Men vi må spørre: Hva var målet for arbeiderstyring i Jugoslavia? Spiller ikke det noen rolle? Er produksjonens karakter og karakteren av dem som produseres innenfor produksjonsprosessen, uavhengig av målet for produksjonen? Er statlig eierskap til produksjonsmidlene og arbeiderstyring tilstrekkelig for å produsere rikt utviklete mennesker? Det spørsmålet fører oss til den tredje siden i det sosialistiske triangelet.. (Se boks forrige side, red)

Noter:

1. Amartya Sen, Inequality Reexamined (Cambridge: Harvard University Press, 1992), 40.
2. Paolo Freire, Pedagogy of the Oppressed (New York: Continuum, 2006), 72.
3. Ibid., 84, 86.
4. Karl Marx, «Theses on Feuerbach», in Marx og Engels,Collected Works, Vol. 6 (New York: International Publishers, 1976).
5. Lucien Seve, Man in Marxist Theory and the Psychology of Personality (Sussex: Harvester Press, 1978) 304, 313.
6. Marx, Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy (Penguin Classics, 1993), 90–91, 287; Lebowitz,Beyond CAPITAL, 66–72.
7. Marx, Capital, vol. 1, 772, 375.
8. Marx, Grundrisse, 712.
9. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 178–81.
10. Ibid., 180–83.
11. Marx, Grundrisse, 494.
12. Marx, Capital, vol. 1, 283.
13. Marx, Grundrisse, 325.
14. Ibid.., 410.
15. Marx, Capital,vol. 1, 447, 618.
16. Ibid., 739.
17. Marx, Grundrisse, 325, 409–10, 415–16.
18. Marx, Capital, vol. 3, 367.
19. Ibid.,, 178–79.
20. Marx, Capital, vol. 1, 450; Marx, Grundrisse, 453, 307.
21. Marx, Grundrisse, 694; Marx, Capital, vol. 1, 1053–54, 1058.
22. Marx, Grundrisse, 488.
23. Marx, Capital, vol. 1, 482–84, 548, 607–8, 614.
24. Ibid., 548, 643, 799.
25. Marx, Grundrisse, 488.
26. Marx, Capital, vol. 1, 899.
27. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 181–84.
28. Marx, Grundrisse, 158
29. Marx, Capital, vol. 1, 125.
30. Ibid., 772.
31. Ibid., 425.
32. Ibid., 617–8.
33. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
34. Marx, Capital, vol. 1, 619.
35. Ibid., 643.
36. Ibid., 614.
37. Marx, Critique of the Gotha Programme, 24.
38. Mészáros, Beyond Capital, 817, 822.
39. Marx, Capital, vol. 1, 450, 173.
40. Marx, Capital, vol. 3, 178–79.
41. Marx, Capital, vol. 1, 173, 450, 482; Lebowitz, Beyond CAPITAL, 193–96.
42. Lebowitz, Beyond CAPITAL, 196..
43. Ibid., 201; see also chapter 7, «One–Sided Marxism», in Beyond CAPITAL for a discussion of one-sided concepts such as «unproductive labour».
44. Ibid., 200–202.
45. Lebowitz, Build It Now, 66.
46. Marx, Capital, vol. 1, 447.
47. Marx, «Inaugural Address of the Working Men’s International Association», in Marx and Engels, Collected Works, vol. 20 (New York: International Publishers, 1985), 10–111; Lebowitz, , Beyond CAPITAL, chap. 5.
48. Marx, «Inaugural Address», 11; Marx, Capital, vol. 3, 511–12; Marx, Theories of Surplus Value, vol. 3 (Moscow: Progress Publishers, 1971), 497.
49. Marx, Capital, vol. 3, 571.
50. Marx, Capital, vol. I , 171.
51. This is, of course, a very brief and inadequate characterisation. Extensive discussion of the Soviet Union and «Real Socialism» in general is part of the work in progress, «Studies in the Development of Socialism».
52. Josip Broz Tito, «Factories to the Workers», Socialist Thought and Practice 15/6 (Belgrade, June 1975): 16.

De historiske omstendighetene som er skapt av at den internasjonale kapitalismen faller sammen, krever at den radikale venstresida, både i nord og sør, er dristig når det gjelder å formulere sine radikale alternativer til det eksisterende systemet.
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor det kreves dristighet og hva det innebærer.

Samir Amin er en egyptisk politisk forfatter, marxist. Han har skrevet mer enn 30 bøker. Boka Eurosentrismen er utgitt på norsk.

Hvorfor dristighet?

1. Den nåværende kapitalismen er en kapitalisme der monopolene er altomfattende. Med det mener jeg at monopolene ikke lenger er øyer (skjønt viktige) i et hav av fortsatt relativt selvstendige selskaper, men utgjør et integrert system. Derfor har disse monopolene nå stram kontroll med alle produksjonssystemene. Små og mellomstore selskaper, og selv store sammenslutninger som strengt tatt ikke er oligopoler, er låst i et nettverk av kontroll som monopolene har fått i stand. Deres selvstendighet har krympet til det punktet hvor de ikke er mer enn underkontraktører for monopolene.

Dette systemet av altomfattende monopoler er resultatet av en ny fase i sentraliseringa av kapitalen i Triaden (De forente stater, Vest- og Sentral-Europa og Japan), som fant sted i løpet av 1980- og 1990-åra.

De altomfattende monopolene dominerer nå verdensøkonomien. «Globalisering» er det navnet de har satt på den rekka med krav som de bruker for å utøve sin kontroll over produksjonssystemene i periferien av den globale kapitalismen (verden utenom Triade-partnerne). Det er ikke annet enn et nytt stadium av imperialismen.

2. De altomfattende og globaliserte monopolenes kapitalisme er et system som garanterer disse monopolene en monopolrente. Den blir lagt på den summen av merverdi (forvandlet til profitt), som kapitalen utvinner ved utbytting av arbeidet. I den grad disse monopolene er virksomme i periferien av det globale systemet, er monopolrenten en imperialistisk rente. Kapitalakkumulasjonsprosessen – som definerer kapitalismen i alle dens suksessive historiske former – drives derfor av maksimeringa av jaget etter monopol/imperialistrente.

Dette skiftet i tyngdepunkt for kapitalakkumulasjonen er kilden til den pågående konsentrasjonen av inntekter og rikdom til fordel for monopolene, som stort sett monopoliseres av de oligarkiene (“plutokratiene ») som styrer de oligopolitiske gruppene på bekostning av belønning for arbeidet, og til og med betaling til den ikkemonopolistiske kapitalen.

3. Denne ubalansen i fortsatt vekst er selv i sin tur årsaken til finansialiseringa av det økonomiske systemet. Med dette mener jeg at en økende del av overskuddet ikke kan investeres i utvidelsen og fordypinga av produksjonssystemer. Dermed blir «finansinvesteringen » av dette økende overskuddet den eneste muligheten for fortsatt akkumulasjon under monopolenes kontroll.

Kapitalen anvender spesielle systemer som tillater finansialiseringa å virke på ulike måter:

1. Styringa av firmaer blir underlagt prinsippet med «verdiene til aksjeeierne».
2. Pensjonssystemer som er finansiert av kapitalisering (pensjonsfond), blir erstattet av systemer for pensjonsfordeling.
3. Man etablerer prinsippet om «fleksible vekslekurser».
4. Man gir opp prinsippet om at sentralbankene bestemmer rentefoten – «likviditetens » pris – og overfører dette ansvaret til «markedet».

Finansialiseringa har overført hovedansvaret for kontroll med reproduksjonen av akkumulasjonssystemet til noe sånt som 30 banker i Triaden. Det som eufemistisk kalles «markeder », er ikke annet enn de stedene hvor strategien til de spillerne som dominerer den økonomiske scenen, settes ut i livet.

I sin tur vil denne finansialiseringa, som er ansvarlig for veksten i ulikhet i distribusjon av inntekter (og formuer), å frambringe det økende overskuddet som den næres av. Disse «finansinvesteringene» (eller snarere investeringene i finansspekulasjoner) fortsetter å vokse med svimlende hastigheter, som ikke kan sammenliknes med veksten i BNP (som av den grunn i stor grad blir fiktivt) eller med investeringer i virkelig produksjon.

Den eksplosive veksten i finansinvesteringer krever – og nører opp under – blant annet alle former for gjeld, særlig statsgjeld. Når de regjeringene som sitter med makta, hevder at de har «gjeldsreduksjon» som mål, ljuger de bevisst. For strategien til de finansialiserte monopolene krever øking i gjelda (og det søker de, heller enn å kjempe imot), som en måte å absorbere monopolenes merprofitter på. Den innstramningspolitikken som er innført for å «redusere gjelda», har i virkeligheten resultert i å øke omfanget av den (slik hensikten var).

4. Det er dette systemet – som vanligvis kalles «nyliberalt», systemet med altomfattende monopolkapitalisme, «globalisert» (imperialistisk) og finansialisert (med nødvendighet på grunn av dets egen reproduksjon) – som bryter sammen foran øynene våre. Dette systemet, som helt tydelig er ute av stand til å overvinne sine egne indre motsigelser, er dømt til å fortsette sitt ville ritt.

«Krisa» i systemet skyldes at det er så «vellykket». Faktisk har den strategien monopolene har anvendt hittil, alltid gitt de ønskede resultatene: «innsparings»planer og såkalte sosiale (i virkeligheten anti-sosiale) nedskjæringsplaner, som stadig blir satt ut i livet trass i motstand og kamper. Til denne dag ligger initiativet i hendene på monopolene («markedene») og deres politiske tjenere (regjeringene som gir etter for kravene fra det såkalte «markedet»).

5. Under disse vilkåra har monopolkapitalen åpent erklært krig mot arbeiderne og folkene. Erklæringa er formulert i setninga «Liberalismen kan vi ikke forhandle om». Monopolkapitalen vil definitivt fortsette sitt ville ritt og ikke sakke av. Kritikken av «reguleringa» som jeg setter fram nedenfor, er begrunnet i dette faktum.

Vi lever ikke i et historisk øyeblikk der det å søke et «sosialt kompromiss» er en mulig løsning. Det har vært slike øyeblikk i fortida, sånn som etterkrigstidas sosiale kompromiss mellom kapital og arbeid, som var spesielt for den sosialdemokratiske staten i Vesten, den virkelig eksisterende sosialismen i Østen, og de folkelige nasjonale prosjektene i Sør. Men vårt nåværende historiske øyeblikk er ikke slik. Så konflikten står mellom monopolkapitalen og arbeidere og folk som blir budt en betingelsesløs overgivelse. Defensive motstandsstrategier er under disse vilkåra ineffektive og nødt til å lide nederlag. Overfor den krigen som monopolkapitalen har erklært, må arbeiderne og folkene utvikle strategier som gjør det mulig for dem å ta offensiven.

Den perioden med samfunnsmessig krig vi er inne i, fører nødvendigvis til en oppblomstring av internasjonale politiske konflikter og militærintervensjoner fra de imperialistiske triademaktene. Strategien med at De forente staters væpnede styrker og dets underordnete NATO-allierte har «militær kontroll over kloden», er – når det kommer til stykket – den eneste måten de imperialistiske monopolene i Triaden kan forvente å fortsette sitt herredømme over folkene, nasjonene og statene i Sør på.

Foreslåtte alternativer

Hvilke alternativer blir foreslått ansikt til ansikt med denne krigserklæringa fra monopolene?

Første svar: «Markedsregulering» (både finansiell og øvrig)

Dette er initiativer som monopolene og regjeringene hevder at de forfølger. Det er faktisk bare tom retorikk, beregnet på å villede folkeopinionen. Disse initiativene kan ikke stoppe det sinnssyke jaget etter finansielt utbytte som er resultatet av akkumulasjonslogikken som monopolene kontrollerer. Derfor er de et falskt alternativ.

Annet svar: Å vende tilbake til etterkrrigsmodellene

Disse svarene nærer en tredobbel nostalgi: i) byggingen av et sant «sosialt demokrati» i Vesten, ii) gjenopprettinga av «sosialismene» på grunnlag av de prinsippene som styrte dem i det 20. åhundret, og iii) retur til oppskriftene på folkelig nasjonalisme i periferiene i Sør. Denne tredoble nostalgien forestiller seg at det går an å «spole tilbake» monopolkapitalismen, tvinge den tilbake til det den var i 1945. Men historien tillater aldri slike tilbakereiser til fortida. Kapitalismen må konfronteres slik den er i dag, ikke sånn som vi kunne ha ønsket at den var, dersom vi forestilte oss at utviklinga av den var blokkert. Men disse lengslene hjemsøker stadig store deler av venstresida verden over.

Tredje svar: Letinga etter en «humanistisk» konsensus

Jeg definerer dette fromme ønsket på følgende måte: Som illusjonen om at det er mulig å oppnå konsensus blant grunnleggende motstridende interesser. Blant annet naive økologibevegelser deler denne illusjonen.

Fjerde svar: Fortidas illusjoner

Disse illusjonene påberoper seg «det spesielle » og «retten til å være forskjellig», uten å ta seg bryderiet med å forstå rekkevidden og betydninga av dem. Fortida har allerede gitt svar på disse spørsmåla for framtida. Disse «kulturismene» kan ta mange para-religiøse eller etniske former. Teokratier og etnokratier blir passende substitutter for de demokratiske sosiale kampene som er kastet ut av deres dagsorden.

Femte svar: Sett «personligfrihet» foran alt

Spekteret av svar som baserer seg på denne prioriteringa, omfatter – når vi tar den eksklusive «oververdien» i betraktning – de mest hardnakkete tilhengerne av «det representative velgerdemokratiet» – som de forveksler med selve demokratiet. Formuleringa skiller demokratiseringa av samfunnet fra det sosiale framskrittet, og gir til og med rom for en de facto tilknytning til tilbakeskritt for ikke å risikere å diskreditere demokratiet, som nå er blitt redusert til tragisk farse.

Men det finnes også farligere former av dette standpunktet. Jeg tenker her på en del vanlige «postmoderne» strømninger (som spesielt Toni Negri), som innbiller seg at individet allerede er blitt historiens subjekt. Som om kommunismen, som vil tillate individet å frigjøre seg fra fremmedgjøring og virkelig bli historiens subjekt, allerede var her!

Det er tydelig at alle svarene ovenfor, inkludert dem som kommer fra høyresida (som «reguleringer» som ikke påvirker privateide monopoler), fortsatt finner mektige gjenklanger blant et flertall av folkene på venstresida.

6. Den krigen den nåværende imperialismens altomfattende monopolkapitalisme har erklært, har ingenting å frykte fra de falske alternativene som jeg nettopp har skissert.

Så hva må gjøres?

Denne situasjonen byr oss den historiske muligheten til å gå mye lenger. Det krever som det eneste effektive svaret en modig og dristig radikalisering i formuleringa av alternativer, som er i stand til å bevege arbeiderne og folkene til å ta offensiven for å slå sine motstanderes krigsstrategi. Disse formuleringene, basert på en analyse av virkelig eksisterende kapitalisme i samtida, må konfrontere den framtida som skal bygges direkte, og vende ryggen til den nostalgiske lengselen etter fortida og illusjoner om identitet eller konsensus.

Et dristig program for den radikale venstresida

Jeg skal organisere de følgende generelle merknadene under tre overskrifter:

• Sosialiser eierskapet til monopolene.
• Definansialiser styringa av økonomien.
• Avglobaliser de internasjonale forbindelsene.

Sosialiser eierskapet til monopolene

Effektiviteten av det alternative svaret krever nødvendigvis at man stiller spørsmål ved selve prinsippet om privateiendom av monopolkapital. Å foreslå å «regulere» finansoperasjonene, å gjøre markedet «transparent» igjen for å gjøre det mulig for «aktørenes forventninger» å være «rasjonelle», og definere vilkårene for en konsensus om disse reformene uten å avskaffe privateiendommen til monopolene, er ikke annet enn å kaste blår i øynene på den naive offentligheten. Monopolene blir bedt om å «styre» reformer mot sine egne interesser, og man lukker øynene for det faktum at de fortsatt har tusen og en måter å omgå slike reformer på.

Det alternative sosiale prosjektet bør være å snu retninga på den nåværende samfunnsordenen (samfunnsuordenen) som monopolenes strategi skaper, for å sikre maksimal stabil sysselsetting, og for å sikre anstendige lønninger, som øker i takt med det samfunnsmessige arbeidets produktivitet. Dette målet er umulig uten at monopolenes makt blir ekspropriert.

De økonomiske teoretikernes software må rekonstrueres (med Francois Morins ord). Den absurde og umulige økonomiske teorien om «forventninger» utelukker demokrati fra styringa av økonomisk beslutningsfatning. I dette tilfellet krever dristigheten radikale utdanningsreformer i opplæringa ikke bare av økonomene, men også av alle dem som er kallet til å besitte ledelsesfunksjoner.

Monopoler er institusjonelle enheter som må styres etter demokratiske prinsipper, i direkte konflikt med dem som forherliger privateiendommen. Selv om begrepet «allmenning » («commons»), som er importert fra den anglosaksiske verden, i seg selv er tvetydig, fordi det alltid er skilt fra debatten om betydninga av sosiale konflikter (anglosaksisk språk unngår med vilje virkelighetens samfunnsklasser), kan begrepet her spesifikt bli brukt til å kalle monopolene del av «allmenningen».

Opphevinga av privateiendommen til monopolene skjer ved at de blir nasjonalisert. Dette første legale skrittet er uunngåelig. Men dristighet her betyr å gå ut over dette skrittet for å foreslå planer om sosialisering av styringa av de nasjonaliserte monopolene, og fremme de demokratiske samfunnskampene som blir utkjempet langs denne veien.

Her vil jeg komme med et konkret eksempel på hva som kan forekomme i sosialiseringsplaner.

«Kapitalistiske» bønder (i de utviklete landene) og «småbrukere» (for det meste i Sør) er alle fanger av de monopolene i leddet over dem, som forsyner dem med innsatsvarer og kreditt, og de i neste ledd, som de er avhengige av for å bearbeide, transportere og markedsføre produktene sine. Derfor har de ikke noen virkelig selvstendighet i «avgjørelsene» sine. I tillegg blir de produktivitetsgevinstene de får, sugd bort av monopolene som har redusert produsenter til status som «underleverandører». Hvilket alternativ er mulig?

Offentlige institusjoner som arbeider innafor en juridisk ramme som vil avgjøre styresett, må erstatte monopolene. Disse må settes sammen av representanter for: i) bønder (primærinteressentene), ii) leddet over dem (de som framstiller innsatsvarene, bankene) og leddet etter (matindustrien, detaljistkjedene) og iii) forbrukere, iv) lokale myndigheter (som er interessert i naturlige og samfunnsmessige omgivelser – skoler, sykehus, byplanlegging og boligbygging, transport), v) staten (borgerne). Representanter for de sektorene som listes opp her, vil velges av gruppene selv etter prosedyrer som svarer til deres egen sosiale styring. Produksjonsenheter for innsatsvarer, som selv styres av arbeiderdirektører som er direkte ansatt av de gjeldende enhetene, så vel som de som er ansatt av underleverandørenheter osv. Disse strukturene bør utformes med formuleringer som knytter personer i styret til hvert av disse nivåene, så som forskningssentre for vitenskapelig, uavhengig og passende/formålstjenlig teknologi. Vi kan til og med tenke oss en representant for kapitaleierne (de «små aksjeeierne») i arv fra nasjonaliseringa, om det blir sett som nyttig.

Vi snakker derfor om institusjonelle former som er mer komplekse enn de formene for «selvstyre» eller «kooperativer» som vi har kjent. Vi må oppfinne måter å arbeide på som gjør det mulig å utøve reelt demokrati i økonomien, basert på åpne forhandlinger mellom alle interesserte parter. Vi trenger en oppskrift som systematisk kan knytte demokratiseringa av samfunnet sammen med sosiale framskritt, i kontrast til virkeligheten under kapitalismen, som skiller ut demokratiet, reduserer det til den formelle ledelsen av politikken, skiller det fra samfunnsforholdene, som er overgitt til et «marked», som er dominert av hva monopolkapitalen produserer. Da, og bare da, kan vi snakke om virkelig gjennomsiktige markeder, regulert i institusjonaliserte former for sosialisert ledelse.

Eksemplet kan kanskje se marginalt ut i de utviklete landene, for der er bøndene en svært liten del av de arbeidende (3–7 prosent). Men spørsmålet er avgjørende i Sør, hvor befolkninga på landsbygda vil forbli betydelig en lang stund. Her er tilgang til jord, som må garanteres for alle (med minst mulig ulikhet i tilgangen), grunnleggende for prinsipper som fremmer bondejordbruk (her henviser jeg til mitt tidligere arbeid om dette spørsmålet). «Bondejordbruk» må ikke forstås som synonymt med «stillestående jordbruk» (eller «tradisjonelt og folkloristisk»). Det nødvendige framskrittet i bondejordbruket krever litt «modernisering» (skjønt dette begrepet blir galt fordi det for mange umiddelbart foreslår modernisering gjennom kapitalisme). Mer effektiv innsats, kreditter, og produksjons- og forsyningskjeder er nødvendig for å gjøre bondearbeidet mer produktivt. De oppskriftene som foreslås her, har som målsetting å få i stand denne moderniseringa på måter og i en ånd som er «ikke-kapitalistisk», det vil si som er grunnlagt i et sosialistisk perspektiv.

Det er klart at dette spesielle eksemplet må institusjonaliseres. Nasjonalisering/ sosialisering av ledelsen av monopolene i industrisektoren og transporten, bankene og andre finansinstitusjoner bør vi tenke oss i samme ånd, samtidig som vi tar i betraktning det spesielle ved deres økonomiske og sosiale funksjoner i reglementet for hvordan de skal ledes. Disse ledelsene bør igjen omfatte arbeiderne i selskapet så vel som de hos underleverandører, representanter for forutgående produksjonsledd innafor industri, banker, forskningsinstitusjoner, forbrukere og borgere.

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene tar fatt i et grunnleggende behov i den sentrale aksen av utfordringer som arbeidere og folk står overfor under den nåværende kapitalismens altomfattende monopoler. Det kan bare gjøres ved å stoppe akkumulasjonen, ved å ekspropriere det som driver monopoløkonomien.

Den akkumulasjonen som domineres av monopolene, kan i virkeligheten bare reprodusere seg selv hvis det området som er underlagt «markedsstyring», ekspanderer konstant. Dette blir oppnådd ved utstrakt privatisering av offentlige tjenester (som tas fra borgerne), og tilgang til naturressurser (som tas fra folkene). Til og med monopolenes utvinning av profitt fra «uavhengige» økonomiske enheter er en ekspropriasjon (av kapitalister!) som finansoligarkiet foretar.

Definansialisering: En verden uten Wall Street

Nasjonalisering/sosialisering av monopolene vil i og av seg sjøl oppheve prinsippet om «aksjeeierverdi», som blir påtvunget av akkumuleringsstrategien i monopolrentenes tjeneste. Dette målet er vesentlig for enhver dristig dagsorden som vil unnslippe den faste tralten, som dagens økonomistyring har gått seg ned i. Blir det anvendt, vil det trekke teppet vekk under føttene på finansialiseringa av økonomistyringa. Vender vi dermed tilbake til det berømte «barmhjertighetsdrap på rentenisten», som Keynes tok til orde for i sin tid? Ikke nødvendigvis, og slett ikke fullstendig. Sparing kan oppmuntres med finansiell belønning, men på betingelse av at dens opprinnelse (arbeideres, forretningers og samfunns husholdningssparing), og deres inntjeningsvilkår defineres presist. Diskusjonen om makroøkonomisk sparing i konvensjonell økonomisk teori skjuler organiseringa av eksklusiv tilgang til kapitalmarkedet for monopolene. Den såkalte «markedsdrevne belønningen» er dermed ikke noe annet enn midlene til å garantere vekst i monopolrentene.

Selvfølgelig gjelder nasjonalisering/ sosialisering av monopolene også banker, i det minste de største. Men sosialiseringa av deres inngrep (kredittpolitikken) har særegne kjennetegn som krever en passende utforming av bankenes ledelse. Nasjonalisering i klassisk betydning betyr bare at staten erstatter direktørene som styrer for de private aksjeeierne. Dette vil i prinsippet tillate en utforming av kredittpolitikken som staten kan formulere – og det er ikke noen liten sak. Men det er klart det ikke er tilstrekkelig når vi tar i betraktning at sosialisering krever at de berørte partene i samfunnet deltar direkte i ledelsen av banken. Her vil «sjølstyre» av bankene ved stabene deres ikke være på sin plass. Staben det gjelder skal selvsagt være med på å bestemme sine egne arbeidsvilkår, men lite annet, for det er ikke de som skal bestemme hvilken kredittpolitikk som skal gjelde.

Hvis direktoratene skal behandle interessekonflikter mellom dem som skaffer lån (bankene) og dem som mottar dem («foretakene »), må oppskriften for å sette sammen direktoratene utformes slik at de tar hensyn til hva foretakene er, og hva de trenger. En nystrukturalisering av bank-vesenet, som har blitt oversentralisert i løpet av de siste to århundrenes reguleringstiltak, ble oppgitt i løpet av de siste fire tiåra. Det finnes gode grunner til å forsvare rekonstruksjon av bankspesialiseringa i tråd med kravene fra mottakerne av bankenes kreditter, så vel som deres økonomiske funksjon (å skaffe kortsiktig likviditet, bidra til finansiering av investeringer på middels og lang sikt). Da kunne vi, for eksempel, skape en «landbruksbank » (eller et samordnet system av landbruksbanker) med et klientell som ikke bare besto av bønder og småbrukere, men også av dem som jobbet før og etter dem i jordbrukskjeden, som beskrevet ovenfor. Bankens direktorat ville på den ene sida omfatte «bankfolk» (ledere fra banken – som hadde vært rekruttert av direktoratet), og på den andre sida andre klienter (bønder og småbrukere, og andre enheter både oppover og nedover i kjeden.

Vi kan tenke oss andre leddelte banksystemer, tilpasset ulike andre industisektorer, hvor direktoratene vil engasjere kundene fra industrien, forskningssentrene og teknologi og tjenesteyting for å sikre kontroll med det økologiske inntrykket industrien gir, og slik sikre minimal risiko (samtidig som vi må erkjenne at ingen menneskelig handling er fullstendig uten risiko), og som er gjenstand for åpen, demokratisk debatt.

Definansialiseringa av den økonomiske styringa vil også kreve to slags lovgivning. Den første dreier seg om en suveren stats autoritet til å forby spekulative fonds (hedgefonds) på sitt territorium. Den andre har med pensjonsfond å gjøre. Disse har nå blitt store operatører i finansialiseringa av det økonomiske systemet. Disse fondene ble utformet – først i USA, selvfølgelig – for å overføre den risikoen som forekommer normalt, fra kapitalen til de ansatte, den risikoen som nettopp blir brukt som begrunnelse for å rettferdiggjøre kapitalens avkastning. Så dette er et skandaløst arrangement, til og med klart i strid med det ideologiske forsvaret for kapitalismen! Men denne «oppfinnelsen» er et ideelt verktøy for de akkumulasjonsstrategiene som monopolene har herredømme over.

Å oppheve pensjonsfondene er nødvendig av hensyn til fordelingspensjonssystemene, som av naturen fordrer og tillater demokratisk debatt for å avgjøre beløp og vurderingsperioder og forholdet mellom pensjonsbeløp og lønninger. I et demokrati som respekterer sosiale rettigheter, vil disse pensjonssystemene være allment tilgjengelige for alle arbeidere. Men i et knipetak, og for ikke å forby noe som en gruppe individer kan ønske å få i stand, kan man tillate tilleggspensjonsfond.

Alle de definansialiseringstiltak som er foreslått her, fører til en åpenbar konklusjon: En verden uten Wall Street er mulig og ønskelig, for å låne tittelen fra Francois Morins bok.

I en verden uten Wall Street er økonomien fortsatt i stor grad kontrollert av «markedet». Men for første gang er disse markedene virkelig gjennomsiktige, regulert av demokratiske forhandlinger blant virkelige sosiale parter (for første gang er de ikke lenger motstandere, slik de nødvendigvis er under kapitalismen). Det er finansmarkedet – som av natur er ugjennomsiktig og underlagt kravet om styring til monopolenes beste – som blir opphevet. Vi kan til og med utforske om det vil være nyttig eller ikke å stenge børsene, gitt at eiendomsretten, både i sin private og sosiale form, vil bli utøvet annerledes. Vi kan til og med vurdere om børsen kan gjenopprettes for dette nye formålet. Symbolet – «en verden uten Wall Street» – beholder i alle fall sin kraft.

Definansialisering betyr sannelig ikke at makro-økonomisk politikk og særlig makrostyring av kreditt blir opphevet. Tvert imot vil dens effektivitet bli gjenopprettet ved å befri den fra underkastelsen under monopolenes rentesøkende strategier. Gjenopprettelsen av de nasjonale sentralbankenes makt, som ikke lenger er «uavhengige », men avhengige både av staten og markeder som blir regulert av demokratiske forhandlinger mellom sosiale parter, gir formuleringa av makrokredittpolitikken sin effektivitet i tjeneste for den sosiale økonomihusholdningen.

På internasjonalt nivå: delinking

Her bruker jeg begrepet «delinking» som jeg foreslo for et halvt århundre siden, et begrep som samtidas diskusjoner ser ut til å ha erstattet med synonymet «avglobalisering». Jeg har aldri tenkt meg delinking som en autarkisk (selvtilstrekkelig – o. a.) retrett, men heller som en strategisk tilbaketrekking fra både indre og ytre krefter, som svar på de uunngåelige fordringene fra en selvbestemt utvikling. Delinking fremmer gjenoppbygging av en globalisering basert på forhandlinger, heller enn underkastelse under de imperialistiske monopolenes eksklusive interesser. Det gjør det også mulig å redusere internasjonale ulikheter.

Delinking er nødvendig fordi de tiltakene jeg har gått inn for i de to foregående avsnittene, aldri virkelig kan settes ut i livet i global skala, ikke engang på regionsnivå (f. eks. Europa). De kan bare bli satt i gang i sammenheng med stater/nasjoner med framskredne sosiale og politiske kamper, viet til en prosess med sosialisering av deres økonomistyring.

Imperialismen hadde, i den formen den antok inntil like etter Annen verdenskrig, skapt kontrasten mellom de industrialiserte imperialistiske sentrene og de beherskede periferiene hvor industri var forbudt. Seirene for de nasjonale frigjøringsbevegelsene startet prosessen med å industrialisere periferiene, skjønt å iverksette delinkingspolitikken krevde en utvikling grunnet på selvtillit. Knyttet til sosiale reformer som var radikale for sin tid, skapte disse delinkingstiltakene forhold for at de landene som hadde gått lengst i denne retninga, kunne «reise seg» – med Kina i spissen, selvfølgelig.

Men den nåværende imperialismen, Triadens imperialisme, var tvunget på retrett, og til å tilpasse seg den nye æraens forhold. Den bygget seg opp igjen på nytt grunnlag, basert på «fordeler» som gjorde at den kunne prøve å fastholde de enestående privilegiene som jeg har klassifisert i fem grupper. Kontroll med:

• teknologien
• tilgang til klodens naturressurser
• verdensomfattende integrasjon av penge- og finanssystemet
• kommunikasjons- og informasjonssystemene
• masseødeleggelsesvåpen

Slik er hovedformen for delinking i dag definert nettopp av hvordan den utfordrer den nåværende imperialismens fem privilegier. Land som reiser seg, er opptatt av delinking fra disse fem privilegiene, selvsagt med varierende grad av kontroll og sjølstyre. Mens tidligere suksess gjennom de siste to tiåra med delinking satte dem i stand til å øke sin egen utvikling, særlig gjennom industriell utvikling innafor det globaliserte «liberale» systemet ved å bruke «kapitalistiske» metoder, har den samme suksessen ført til illusjoner om muligheten til å fortsette på den samme veien, det vil si «reise seg» som nye «likeverdige kapitalistiske partnere». Forsøket på å velge inn de mest prestisjetunge av disse landene under dannelsen av G20 har oppmuntret disse illusjonene.

Men med det pågående sammenbruddet i det imperialistiske systemet (kalt «globalisering ») vil disse illusjonene sannsynligvis fordampe. Konflikten mellom triadens imperialistiske makter og de landene som reiser seg, er allerede synlig, og den er ventet å bli verre. Hvis de ønsker å gå framover, vil samfunnene i de landene som reiser seg, bli tvunget til å stole mer på egne krefter i utviklinga gjennom nasjonal planlegging og ved å styrke Sør-Sør-samarbeidet.

Under slike omstendigheter innebærer dristighet å arbeide kraftig og sammenhengende for dette målet, ved å bringe de nødvendige delinkings-tiltakene i samsvar med de ønskede framgangene i samfunnsprogresjonen.

Hensikten med denne radikaliseringa er tredelt: Demokratisering av samfunnet, derved oppnår man sosial framgang, og inntar anti-imperialistiske holdninger. Det er mulig å slå inn på denne retninga, ikke bare for samfunnet i de landene som reiser seg, men også for de «oppgitte» og «avskrevne» i det globale Sør. Disse landene var i virkeligheten rekolonisert gjennom de strukturelle tilpasningsprogrammene i 1980-åra. Nå er folkene der i åpent opprør, enten de allerede har vunnet seire (Sør-Amerika) eller ikke (i den arabiske verden).

Dristighet her betyr at den radikale venstresida i disse samfunnene må ha mot til å ta mål av de utfordringene de vil stå overfor, og støtte fortsettelsen og radikaliseringa av de nødvendige kampene som er under utvikling.

Delinking av Sør bereder veien for å avvikle selve det imperialistiske systemet. Dette er særlig tydelig i områder som er påvirket av styringa av det globale monetære og finansielle systemet, siden det er et resultat av dollarens hegemoni.

Men pass på: Det er en illusjon å vente at man kan erstatte dette systemet med «et annet verdensomfattende monetært og finansielt system» som er bedre balansert og gunstig for utvikling av periferiene. Som alltid er søkingen etter «konsensus» om internasjonal gjenoppbygging ovenfra bare ønsketenkning, som å vente på et mirakel. Det som står på dagsordenen nå, er å rive ned det eksisterende systemet – dets sammenbrudd – og gjenoppbygging av nasjonale, alternative systemer (i land eller regioner), slik enkelte prosjekter i Sør- Amerika har begynt på. Dristighet her er å ha mot til å gå framover med den sterkeste bestemthet som er mulig, uten å bry seg for mye om imperialismens reaksjon.

Den samme problematikken med delinking/ avvikling er også relevant for Europa, som er en underavdeling av globalisering dominert av monopoler. Det europeiske prosjektet var i utgangspunktet utformet og systematisk bygd for å frata dets folk deres mulighet til å utøve sin demokratiske makt. Den Europeiske unionen ble etablert som et monopolenes protektorat. Med sammenbruddet i eurosonen, har dets underkastelse under monopolenes vilje fått som resultat en avskaffing av demokratiet, som har vært redusert til farsestatus, og har tatt ekstreme former, nemlig bare fokusert på spørsmålet: «Hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og «kredittbyråene» (det vil igjen si monopolene)? Det er det eneste spørsmålet som nå blir stilt. Hvordan folket kan komme til å reagere, blir ikke engang gjenstand for den minste overlegning.

Så det er tydelig at her er det heller ikke noe alternativ til dristighet: Å unnlate å adlyde de reglene som blir satt av den «europeiske grunnloven» og euroens innbilte sentralbank. Med andre ord: Det finnes ikke noe alternativ til å bryte ned Europas og eurosonens institusjoner. Dette er den uunngåelige forutsetningen for en eventuell gjenoppbygging av «et annet Europa» av folk og nasjoner.

Konklusjon: Dristighet, mer dristighet, alltid dristighet

Det jeg mener med dristighet, er derfor:

1. For den radikale venstresida i den imperialistiske triadens samfunn: Behovet for å engasjere seg i å bygge en alternativ, antimonopolistisk sosial blokk.
2. For den radikale venstresida i samfunnene i periferiene å engasjere seg i å bygge en alternativ sosial anti-komprador-blokk.

Det vil ta sin tid å få framgang i å bygge disse blokkene, men det kan godt skyte fart hvis den radikale venstresida begynner å røre på seg med bestemthet, og engasjerer seg i å gjøre framskritt på den lange veien til sosialismen. Derfor er det nødvendig å foreslå strategier som ikke fører «ut av kapitalismens krise», men «ut av den kriseredne kapitalismen», for å låne et uttrykk fra tittelen på et av mine siste arbeider.

Vi er i en avgjørende periode i historien. Kapitalismens eneste legitimitet er at den har skapt vilkår for å gå videre til sosialismen, forstått som et høyere nivå av sivilisasjon. Kapitalismen er et foreldet system, og hvis det fortsette,r kan det bare føre til barbari. Ingen annen kapitalisme er mulig. Utfallet av et sammenstøt mellom sivilisasjoner er, som alltid, usikkert. Enten vil den radikale venstresida vinne fram gjennom dristigheten i sine initiativer for å gjøre revolusjonære framganger, eller så vil kontrarevolusjonen vinne. Det finnes ikke noe virksomt kompromiss mellom disse to svarene på utfordringene.

Alle strategiene til den ikke-radikale venstresida er i virkeligheten ikke-strategier, de er i virkeligheten bare dag-for-dag-tilpasninger til omskiftningene i det systemet som bryter sammen. Og hvis de eksisterende maktene – akkurat som Leoparden i Lampedusas roman – ønsker «å forandre alt slik at ingenting forandrer seg», tror venstresidas representanter at det er mulig «å endre tilværelsen uten å røre monopolenes makt»! Den ikke-radikale venstresida vil ikke stoppe det kapitalistiske barbariets seier. De har allerede tapt slaget, fordi de ikke ønsker å kjempe det.

Dristighet er det som trengs, for å sette i gang kapitalismens høst, som innvarsles av at systemet bryter sammen og av en virkelig folkevår, en vår som er mulig.

(Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren,og er oversatt til norsk av Morten Falck.)

Matt Taibbi:
Griftopia
Bubble Machines, Vampire Squids and the Long Con that is Breaking America
Spiegel & Grau 2010, 252 sider

Griftopia er den siste boken til den amerikanske journalisten og forfatteren Matt Taibbi. Boka er et dykk ned i den amerikanske finanssektoren i tiden rundt finanskrisen i 2008. Griftopia er polemisk, rasende og veldig underholdende. Og samtidig den mest lettfattelige forklaringen jeg har lest på hva en Credit Default Swap og en Collaterallized Debt Obligation egentlig er for noe.

Taibbis hovedtese er følgende: USAs økonomi og politikk domineres av en allianse mellom de største aktørene i finansbransjen og et kobbel av politikere som ivaretar deres interesser i Kongressen og Senatet i bytte mot store valgkampbidrag eller andre frynsegoder. Denne gruppen har gjennom en generasjon flyttet penger og makt oppover i systemet gjennom stadig mer komplekse finansprodukter. Samtidig med at dette skjer, brer apati og kynisme seg blant vanlige folk og i politikken.

Amerikansk valgkamp har blitt et show, en forestilling, som i stadig mindre grad dreier seg om noe som helst som har med folks liv å gjøre. I stedet blir de ulike kandidatenes moralske fiber det som teller. Den offentlige debatten forfaller til krangel om abort og «kristne verdier», mens USA er på vei mot stupet. Folket skjønner at noe er galt, men ikke hva. Resultatet blir folkebevegelser som Tea Party eller 9/11 Truth. USA blir Deranged, med Taibbis ord, noe som også er tittelen på hans forrige bok, som handler om disse bevegelsene.

Å peke på en allianse mellom det politiske toppsjiktet og finanseliten i USA er kanskje å sparke inn åpne dører for lesere av tidsskriftet Rødt!, men det er altså den fornøyelige måten det skjer på som gjør boka verdt å lese. Taibbi omtaler tidligere sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, i kapittelet som bærer tittelen The Biggest Asshole in the Universe. Latterliggjøringen av ideologien inspirert av forfatteren Ayn Rand, objektivismen, er glimrende satire og hysterisk morsom. Griftopia anbefales på det varmeste for alle som vil forstå litt mer av den økonomiske krisa samtidig som de blir underholdt.

«If American politics made any sense at all, we wouldn’t have two giant political parties of equal size perpetually fighting over the same 5-10 percent swatch of undecided voters, blues versus reds. Instead, the parties should be broken down into haves and have-nots – a couple of obnoxius bankers of the Upper East Side running for office against 280 million pissed off credit card and mortgage customers. (..) But we’ll never see our political parties sensibly aligned according to these obviouis economic divisions, mainly because it’s so pathetically easy to set big groups of voters off angrily chasing their own tails in response to media-manufactured nonsense.»

Stian Bragtvedt

Susan George er ærespresident i Attac Frankrike, styreleder i tenketanken Transnational Institute og en fremstående aktivist-akademiker. På 80- og 90-tallet skrev hun et antall bøker om gjeldskrisen i den tredje verden. Nå er hun aktuell med boka Whose Crisis, Whose Future om dagens økonomiske krise.

Søndag 4. mars besøkte Susan George den svenske fagbevegelsens lokaler i Stockholm. Victoria Backer-Grøndahl Stadheim fra redaksjonen var der for å rapportere.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim er med i redaksjonen til Rødt!

I dag står verden overfor en rekke kriser: den økonomiske krisen, klimakrisen og matvarekrisen. I stedet for å se dem som isolerte kriser, tar Susan George for seg hvordan disse er knyttet sammen. Hun viser blant annet at det er en nær sammenheng mellom finanskrisen som startet i Nord, og matvarekrisen som først og fremst har rammet land i Sør, og som har ført til folkelige opprør i rundt 35 land.

Susan George startet foredraget med å legge frem fire sfærer som hun mener det er nyttig å forstå verden ut i fra. Disse sfærene, nemlig: finansverdenen, realøkonomien, samfunnet for øvrig og til slutt miljøet, står i et hierarkisk forhold til hverandre der finans har blitt styrket på bekostning av realøkonomien de siste 30 årene. En årsak til dette er den enorme mengden ressurser som har blitt overført fra arbeid til kapital. I Europa har den gjennomsnittlige andelen av BNP som går til arbeidere, falt fra 70 til 60 prosent. Med andre ord har gevinsten til kapital, altså «de som kan tjene penger, mens de sover», økt fra 30 til 40 prosent. George hevdet at dette har skjedd parallelt med endringer i finanssystemet som gjør det mulig å ta ut profitt uten å investere i produktivt arbeid. I motsetning til hva som kommer frem av Marx’ analyse, kan man, i følge henne, nå investere direkte i penger uten å gå om realøkonomien og produksjon.

For Susan George, er det ingen tvil om at det er finans som har den reelle makten i dag. Staten og samfunnet for øvrig tar ordre fra finanssektoren. Den fjerde sfæren, miljøet, er nederst på rangstigen. Slik har man klart å konstruere et system som er «too big to fail». Eksempler hun viste til, er hvordan finanssektoren i USA har brukt en formue på lobbyvirksomhet for å få bort en rekke reguleringer, at Goldman Zachs har en uttalt strategi som går på å få ex-partnere inn posisjoner med stor politisk innflytelse, og at finans nå får styre direkte i Hellas og Italia. Videre påpekte hun at den økonomiske krisen brukes som en mulighet til å gå til angrep på arbeiderklassens seiere fra de siste hundre årene. Dette kaller hun en moralsk krise:

Först den dåliga nyheten Det är en kris med många ansikten. En ekonomisk kris – som fråntar miljontals människor deras möjlighet att försörja sig, och förvägrar många mat och vatten. En social kris – med en ökande fattigdom och ojämlikhet, som kan medföra att våra samhällen bryts sönder i konflikter och krig. En ekologisk kris – som håller på att förvandla vår planet till en soptipp och till och med hotar människans hela livsmiljö. Sedan den goda nyheten Krisen är inte ofrånkomlig. Vi skulle kunna leva i en ren och rik värld där alla har ett drägligt och värdigt liv. Världen har aldrig varit så rik, och vi har till vårt förfogande all den kunskap och de verktyg som behövs. Hindren är inte tekniska, praktiska eller finansiella – utan politiska, intellektuella och ideologiska.

Vi premierer de skyldige og straffer de skyldige. Vi straffer de som ikke hadde noe med krisen å gjøre – som nå må betale med sitt eget blod og med sine barns framtid (…)

Jeg kaller dette også en moralsk krise – det er en demokratisk krise og en moralsk krise. Jeg kjenner ikke til noen religion som sier at man bør premiere de skyldige og straffe de uskyldige.

Vi har løsningene!

I følge Susan George har vi en tendens til å undervurdere potensialet som ligger i kollektiv handling. Vi har mislykkes i å organisere oss like godt som «fienden», eller det hun kaller «Davos-klassen», som i all hovedsak består av bankmenn og investorer. Til tross for dette, er hun optimistisk når det gjelder å komme med alternativer til dagens system:

Folk som dere – og folk som meg – har makt til å foreslå løsninger. Det betyr ikke at noen kommer til å lytte til oss – de lytter ikke med mindre du har makt til å tvinge dem til å lytte – men vi har ideene, vi vet hva som trengs å gjøres, og vi vet til og med hvordan det bør gjøres.

Hennes egne løsningsforslag inkluderer gjeldsslette for land i Sør, bekjempelse av skatteparadis, opprettelse av euro-obligasjoner, progressive skatter for både individer og selskaper, at man skal slutte å redde banker og heller la dem feile, samt skatt på finanstransaksjoner, som har vært et av Attacs fremste krav. Inntektene av dette bør brukes på klimatilpasning i Sør og tradisjonell bistand. Videre er George tilhenger av lokal matproduksjon, småskala jordbruk og bærekraftige løsninger.

Det mest radikale forslaget hun legger frem, er å omorganisere eiendomsrettighetene i deler av kredittsystemet. I likhet med marxistiske politiske økonomer som Gregory Albo, Leo Panitch og Alfredo Saad Filho, tar Susan George til orde for sosialisering av banker:

Jeg foreslår at banker som har mottatt (….) offentlige penger, bør sosialiseres enten helt eller delvis.

George presiserer at det er sosialisering, og ikke nasjonalisering, som er ønskelig. Forskjellen ligger i at det ikke bare er eierskap, men også makt over bankene som er av interesse. Det er ikke nok at staten eier bankene. Tvert i mot mener George at det kan være uheldig om staten har fullstendig kontroll over finanssystemet. Derfor anbefaler hun at også representanter for bankansatte, låntakere og småskala næringsliv sitter i bankenes styre.

Det som trengs er en Green New Deal

Hensikten med å sosialisere bankene er, i følge George, nettopp å dirigere investeringer i en grønnere retning. Hun er en av flere akademikere som tar til orde for en såkalt Green New Deal. Dette er et begrep som anvendes også i FN-sirkler, og som har blitt lansert som svaret på den «triple krisen». Bakgrunnen for et slikt forslag er en kritikk av dagens krisepolitikk, nemlig en beinhard budsjettdisiplin og reduksjon av offentlig gjeld. I stedet mener tilhengerne av Green New Deal at man bør anvende lærdommen fra 1930-tallet da strategien for å komme ut av uføret var å bruke penger. Det var den keynesianistiske politikken bak New Deal som fikk verden ut av krisen på 30-tallet. Mens New Deal handlet om en ekspansiv økonomisk politikk som skulle skape arbeidsplasser, handler Green New Deal om å skape grønne arbeidsplasser.

For Susan George er da sosialisering av bankene ett av flere tiltak som skal til for å implementere en Green New Deal. Slik kan man orientere investeringer mot økologiske initiativ, småskala og middels store foretak som satser på miljømessig bærekraftige prosjekter, og familier som ønsker å bygge energinøytrale hus. I tillegg mener George at en Green New Deal krever at man foretar store investeringer felles for Europa fremfor i hver enkel nasjonalstat. Dette inkluderer jernbane og transport langs elvene og produksjon av energi. Hun mener at dette kan finansieres gjennom inntektene av skatt på finanstransaksjoner og gjennom opprettelsen av euro-obligasjoner.

Referanser:

• George, Susan (04.03.12): Deras kris, våra lösningar – Om Europas framtid.(Foredrag) http://abflive.se.
• George, Susan (2012): «The Davos Class», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «A Coup D’Etat in the European Union?», Transnational Institute. http://tni.org
• George, Susan (2011): «End Financial Control of European Governance», Transnational Institute. http://tni.org
• Schuftan, Claudio (2011): «Book Review of Whose Crisis, Whose Future? by Susan George». http://www.thebrokeronline.eu/Blogs/Global-green-economics/Whose-Crisis-Whose-Future

To om kriser – og én om noe helt annet

Først og fremst bør du skaffe deg Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet. Jeg omtalte den tyske utgaven av boka i et tidligere nummer av tidsskriftet, og skreiv da at den gir ei god empirisk framstilling av gangen i den økonomiske krisa, og at den var teoretisk sterk. I den norske utgaven som foreligger nå, har Sandleben skrevet et fyldig og oppdatert etterord. Denne lille boka på 120 små sider er et must for alle som vil begynne å sette seginn i de djupere årsakene til krisa.

I 2011 ga Sandleben også ut boka Politikk des Kapitals in der Krise. Her går han nærmere inn på hvordan spillet mellom ulike fraksjoner innafor kapitalen foregår når det meisles ut politiske svar på krisa nå. Han viser hvilken rolle staten spiller, og – kanskje det mest interessante – han tar for seg fagforeningenes roller i krisa. Sandleben går grundig inn på eksempler fra tysk industri, men bruker dette til å forklare krisepolitikken i hele EU-området.Boka koster 91 kr. på nettet.

Andrew Klimans bok The Failure of Capitalist Production er vanskelig å komme utenom i diskusjonen om årsakene til krisa nå. Kliman er professor i økonomi ved Pace University i New York, og en etablert størrelse innafor det internasjonale marxistiske forskningsmiljøet. I 2007 kom han med boka Reclaming Marx’s Capital, der han tok for seg omdiskuterte tema som forholdet mellom verdi og pris, og teorien om profittratas fallende tendens. I den nye boka si (utgitt nå i 2012) går han videre og viser gjennom konkrete analyser hvordan utviklinga av profittrata har vært en underliggende, bestemmende faktor i kriseutviklinga. Kliman tar også for seg andre kriseteorier, og retter blant annet skytset mot Keynes-påvirka marxister, som de rundt tidsskriftet Monthly Review. Klimans bøker vekker debatt i fagmiljøene (og jeg har sjøl en del spørsmålstegn notert i margen). De er ikke av de mest lettleste, men for de som vil ta seg tid til å gå gjennom litt kompliserte beregninger og resonnementer, er det mye åhente her. 153 kr. på nettet for den siste boka hans.

Til slutt noe ganske annet: Lives on the Left. A Group Portrait er ei samling av 16 lengre intervjuer med sentrale intellektuelle fra det 20. århundret. Intervjuene har opprinnelig vært publiserte i tidsskriftet New Left Review. Det eldste intervjuet blei gjort i 1968, det siste er fra 2009. De som kommer til orde er størrelser som Georgy Lukacs og Jean Paul Sartre, Chomsky, Mandel, David Harvey, Jiri Pelican, Karl Korsch, Dorothy Thompson og Giovanni Arrighi – for å nevne en del kjente navn fra den vestlige verden. Men her er også latinamerikaneresom Adolfo Gilly, kineseren Wang Hui, japaneren Asada Akira og andre.

Portrettene veksler mellom beretninger om politisk aktivisme gjennom et stormfullt hundreår,til mer fokus på utviklinga av det intellektuelle arbeidet til de 16.

Dette er et lite skattkammer av ei bok. Og den kan leses på strak arm (nåja – 370 sider..) ellersom 16 separate portretter innimellom andre gjøremål. Boka koster 99 kr. på nettet.

Lenker:

http://www.vsa-verlag.de/detail/artikel/politik-des-kapitals-in-der-krise/

http://www.plutobooks.com/display.asp?K=9780745332406&

http://www.versobooks.com/books/966-lives-on-the-left

Jon Børge Hansen

 

 De gode tidene har igjen kommet til den tyske økonomien, står det skrevet i verdens aviser.
«Vesten har sett opp til Kinas økonomiske mirakel. I mindre grad har den lagt merke til et lite mirakel midt i blant den selv. Det er tid for å gi oppmerksomhet til Tysklands eget Wirtschaftswunder.»
(The Economist 03.02.2011)

Arild Borgen er lærer, og er styremedlem i Rødt Hordaland.

Hartz-reformene Fikk navnet etter lederen for kommisjonen, Peter Hartz, som var personelldirektør i gigantselskapet Volkswagen. Kommisjonen ble satt ned av Gerhard Schröder, som var tysk statsminister (kansler) for å se på arbeidsmarkedet og hvordan den tyske versjonen av NAV fungerte. Kommisjonen kom opp med fire pakker til reformer, ofte kalt Hartz 1, Hartz 2, osv. Disse pakkene ble kjent som «Hartz»-reformene og til sammen introduserte de store forandringer. Hovedlinjen er på linje med den norske «arbeidslinja». Man kuttet i arbeidsledighetstrygden, innførte tøffere krav til arbeidsledige, åpnet opp for vikarbyrå og introduserte de såkalte «minijobs» og «medijobs», altså småjobber i forskjellige størrelser. Personer med disse småjobbene må bli subsidiert av staten, siden lønnen deres er for liten til å leve av (tilsvarende «arbeidende fattige» i USA).

Mange økonomiske indikatorer forteller at det virkelig går bedre med den tyske økonomien. Spesielt gjelder dette eksportindustrien. Deutsche Welle meldte den 30.11.11 at eksporten nå oversteg en billion euro for første gang. Kina har passert Tyskland som verdens største eksportør, men å være en knapp nummer to er ikke verst for et land med under en tidel av Kinas innbyggere.

Grovt sett mener jeg det er tre grunner til hvorfor tysk eksportindustri klarer seg godt. For det første har de en stat som legger til rette og ser verdien i fremdeles å ha industri. I motsetning til f.eks. Storbritannia som tidvis har latt sin industri gå for «lut og kaldt vann», og heller satset på City og finansmarkedene. Tyskland har bevisst opprettholdt den sosiale og fysiske infrastrukturen som skal til for å lykkes, blant annet sin lærlingeordning, tekniske fagskoler og universitet.

Den andre grunnen er at tysk industri i stadig større grad produserer varer der den har fortrinn som oppveier høyere arbeidskostnader enn Kina og østeuropeiske land. Mye av den arbeidsintensive produksjonen av standardprodukter (som vaskemaskiner, tv og stereoanlegg) er allerede lagt ned eller flyttet ut. Et eksempel på dette er Grundig, lenge kjent for både sine TVer og radioer. Selskapet gikk etter hvert konkurs, ble splittet opp, og størstedelen ble kjøpt av tyrkisk selskap som var mest interessert i merkenavnet. De delene av tysk industri som går godt, lager relativt høyteknologiske produkter som kan selges til en bedre pris enn mange av konkurrentene. Et godt eksempel er Audi, som er pengemaskinen i Volkswagen-konsernet. Audis biler kan selges til en høy pris fordi de oppfattes som bedre, og har et vesentlig bedre ry som merke. Dette gjelder også BMW, Mercedes og Porsche, som alle ekspanderer. Tyske Opel, eid av amerikanske GM, har ikke klart å posisjonere seg som et luksusmerke, og går med store underskudd. Det spekuleres i om ikke minst én av Opels fabrikker i Tyskland snart blir nedlagt. En annen del av industrien som går godt, er den som produserer kapitalintensive varer, gjerne i nisjemarkeder med høye kostnader for å komme inn på markedet. Et eksempel er det tyske firmaet Krauss-Maffei Wegman. Deres Leopard 2-stridsvogn har vært en eksportsuksess, blant annet i konkurranse med franske og britiske konkurrenter. Men noen land har valgt, som Sør-Korea, å utvikle sin egen stridsvogn. Men også de benytter dieselmotor fra tyske MTU og kanoner fra tyske Rheinmetall. Slik sett kan man si at tysk næringsliv har beveget seg i retning av den norske løsningen (å la industri uten fortrinn dø ut) på problemet med høye arbeidskostnader i forhold til konkurrentene. Et eksempel på dette er kuttene og utfasingen av ulønnsomme kullgruver. (Der Spiegel, 30.1.2007)

Den tredje grunnen er at tyske arbeidere har «subsidiert» industrien ved å holde lønningene nede. Gjennom nullvekst i reallønningene over de siste ti årene, mens reallønningene har vokst noe hos konkurrentene, har lønnsdumping av den tyske arbeidskraften gjort BMW og Siemens mer konkurransedyktige, både internt i EU og på verdensbasis. Men det skaper også et problem, fordi det ikke skaper noe mer etterspørsel samtidig som produktiviteten stiger.

Men hva med Tyskland og tyskerne?

Det er grunn til å se på om suksessen til den tyske eksportindustrien har fått konsekvenser for den tyske stat og for befolkningen. Fire variabler å måle dette på, er nivået på statsgjelden, bruttonasjonalprodukt, arbeidsledighet og fattigdom. Tallene jeg her presenterer, er hentet fra Statisches Bundesamt (Tysk SSB) og FN (United Nations Economic Commision for Europe).

Statsgjelden økte fra 65,2 % av BNP i 2007 til 83,2 % av BNP i 2010. Det eneste «lyspunktet» er at denne økningen på 18 prosentpoeng er mindre enn gjennomsnittet i EU-landene, der gjelden økte fra 59 % til 80,2 %, altså en økning på 21,2 prosentpoeng. Men Tyskland ligger litt over gjennomsnittet og ikke veldig langt unna «verstingene» Portugal og Irland.

Hvordan har Tysklands bruttonasjonalprodukt vokst i forhold til gjennomsnittet i EU? Her blir det en feilkilde, fordi Tyskland inngår selv i EU-27 gjennomsnittet. Men hvis man måler opp mot for eksempel Storbritannia, så blir resultatet omtrent likt. Tyskland har ikke hatt noe betydelig bedre vekst enn gjennomsnittet av EU-landene.

Interessant nok viser Langtidsseriene fra Statisches Bundesamt¹ at veksten aldri har vært lavere. Fra 8,2 % årlig vekst mellom 1950 og 1960 har veksten falt hvert tiår. Veksten mellom 2000 og 2010 angis til 0,9 % årlig. Året 2009 falt BNP med 5,1 % og bidrog til den lave veksten for tiåret.

Arbeidsledigheten er den variabelen med tydeligst positiv utvikling. Den har sunket fra en topp på over 11 % til litt under 6 %. Dette er arbeidsledighet i følge ILO-standarden. Statisches Bundesamt oppgir selv at 7,1 % er «Arbeidsledige som en andel av den totale sivile arbeidsstyrken». (Forfatters oversettelse) Et annet sted oppgir samme kilde 7,9 % arbeidsledighet, da under definisjonen «Arbeidsledighet relatert til total ikke-selvstendig næringsdrivende sivil arbeidskraft». (min oversettelse)

Også internt i EU har Tysklands posisjon bedret seg. Men dette skyldes delvis den sterke økningen i mange andre EU-land, som Spania, Hellas, Irland og Danmark. En annen grunn er at folketallet synker, slik at det ikke skal så mange nye jobber til for at arbeidsledigheten synker.

I en rapport med navn «Quality of employment» gitt ut av Statisches Bundesamt i 2011, oppgis det antallet som arbeider deltid og på kortidskontrakter, men som gjør dette fordi de ikke fant noe bedre (fast, fulltid), har økt betraktelig fra 2000 til 2010. I den tyske statistiske årboken fra 2011² oppgis det at det har vært en økning fra ca. 4 millioner i «marginal sysselsetting » i 2000 til ca. 5 millioner i 2010.

I etterkrigstidens Wirtschaftswunder, da den raske veksten skapte behov for arbeidskraft, ble Tyskland et sted der millioner av såkalte gjestearbeidere fra blant annet Tyrkia, Hellas og Italia emigrerte til. Et tegn på at det som i dag blir beskrevet med samme begrep, er noe kvalitativt annet, er at innvandringen har sunket. Det selv om østeuropeiske arbeidere nå lett kan reise til Tyskland. I følge Statistiches Jahrbuch (2011:67) har flyttestrømmen i 2008 og 2009 faktisk vært negativ. Det har altså flyttet flere ut enn inn, av Tyskland.

Den siste variabelen er fattigdom. Med tanke på nedgangen i arbeidsledighet fra 2005, da den var på sitt høyeste, til 2010, skulle man gå ut i fra at andelen fattige var sunket. Men i følge de offisielle beregningene fra Statisches Bundesamt, er andelen bare sunket fra 14,7 % til 14,5 %. Fattigdom blir definert som en person eller familie med mindre enn 60 % av medianinntekteten³ for et tilsvarende hushold, basert på datamodell fra OECD.

Kanskje kan et oppslag i magasinet Der Spiegel (26.4.2011) fortelle oss hvorfor det kan ha seg at det ikke er noe markant nedgang i fattigdom når det er nesten to millioner færre arbeidsledige. Magasinet beskriver hvordan systemet med småjobber subsidiert av staten, «mini- og midijobs» som ble ytterligere fremmet av Hartz-reformene til SPD, har utviklet seg:

De tjener maksimalt 400 euro (ca 3000 kroner) per måned og betaler ikke skatt – og i en reportasje fra pressen, har antallet som har slike jobber oversteget 7 millioner. Fagforeninger og arbeidskjøpere vil se på dette med kritiske øyne: Disse har liten sjanse til å få en fulltidsjobb. (..) Ved slutten av september 2010 var mer enn 7,3 millioner mennesker i en slik job, (..) Det var omtrent 1,6 millioner flere enn i 2003. På det tidspunktet løsnet den rød-grønne regjeringen (SPD og de grønne) reglene for disse småjobbene.

Konklusjon

Når det igjen brukes begrepet Wirtschaftswunder i pressen, betegner det en annen type oppgang enn om den enorme veksten i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Oppgangen, som jeg har vist, begrenser seg først og fremst til eksportindustrien. Den har fått noen positive konsekvenser, som synkende arbeidsledighet, men ikke noe bred oppgang for verken befolkningen som helhet eller statens økonomi. Fattigdommen har holdt seg stabil. Tysklands eksempel viser tydelig kapitalismens problem med å opprettholde høye vekstrater og framgang for selv de landene som gjør det godt innenfor den kapitalistiske konkurransen. Muligheten for å «shoppe lokaliteter», det vil si å hele tiden kunne flytte produksjonen dit det er billigere, er et effektivt virkemiddel for å holde lønningene nede. Dette forhindrer også vekst i etterspørselen, og bidrar til å forverre situasjonen for de landene som er avhengig av å kunne eksportere til nettopp Tyskland.

Det står tydelig for meg at medias opphausing av Tyskland som vellykket økonomisk modell, er overdrevet og unyansert, og at kapitalismens evne til å frambringe bred framgang for hele samfunnet ser ut til å være over i de gamle kapitalistiske landene.

Noter:

1. «Long Term series from 1950», se http://www.destatis.de/jetspeed/portal/cms/Sites/destatis/Internet/EN/Content/ Statistics/VolkswirtschaftlicheGesamtrechnungen/ Inlandsprodukt/Tabellen/Tabellenuebersicht,templateId=re nderPrint.psml
2. Statistiches Jahrbuch (2011:75).
3. Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse.