1. Pål Steigan: Vi gjenreiser Røde Fane (leder)
2. Pål Steigan: Grip dagen, grip timen! (Til hundreårsdagen for Maos fødsel)
3. Rolf Nilsen: Mao Zedongs feil
4. Morten Falck: Den langvarige kampen for å tjene folket
5. Sissel Henriksen: Europa for Kari og Fatima?
6. Arnljot Ask: Kampen om Europa
7. Jan Hårstad: Tysklandsforståelse
8. Erik Ness: Reformer eller revolusjon (samtale mellom Torstein Dahle og Terje Valen)
9. Tollef Hovig: Holder m-l-m-visjonens politiske økonomi?
10. Vidar Haagensen: En lesende students tanker
11. Bokomtaler
12. Trond Hofvind: Jorun Gulbrandsen med forførerisk bok om gutter og jenter
13. Erik Ness: Nylesning av en gammel bok: Et sosialpolitisk eksempel
14. Kjersti Røhme og Birger Thurn-Paulsen: Thorvald Steen, Darwin og den politiske litteraturen
15. Siri Jensen: Ut av sosialdemokratiet
16. Anne Søyland: Likestillingsmyten
17. 

---

Vi har bestemt oss for å gjenreise Røde Fane. Vi tror at et marxistisk tidsskrift er vel så viktig i dag som for 20 år sia.

Det var i Røde Fane at AKPs klasseanalyse ble utviklet tidlig på 1970-tallet, og bladet har mange ganger bidratt til å utforme det teoretiske grunnlaget for den revolusjonære bevegelsen i Norge. I høyrebølgens tiår ble imidlertid både AKP og hele venstresida satt under et voldsomt press, rekrutteringskildene tørka ut og gamle støttespillere falt fra. Marxismen og kommunismen kom under et voldsomt press, og den teoretiske debatten fikk lide under det. Siden krakket i oktober 1987 har høyrebølgen vært på retur, og ikke minst ved skolevalga i år viste det seg at ungdom på ny søker etter revolusjonære svar på spørsmål som arbeidsløshet, krig, miljøkrise og fattigdom. Rød Ungdom opplever den største tilstrømninga siden 1970-tallet, over 8 % ved skolevalget i Oslo og enkeltresultater på godt over 20 % er bedre enn noen tidligere notering. Med RVs 5 % og mandat i hovedstaden har den revolusjonære bevegelsen markert seg med tyngde i rikspolitikken.

Den objektive situasjonen i samfunnet, med 200.000 arbeidsløse, imperialistiske kriger og en voksende rasisme, har lenge ropt på ei styrking av den revolusjonære bevegelsen. Hvis det var grunner til å være kommunist og revolusjonær i 1973, er det ti ganger større grunn til å være det i dag. Men det har vært tungt å riste 80-tallets tungsinn ut av systemet og det har vært et gap mellom den objektive situasjonen og det nokså skrinne grunnlaget for bevegelsen.

Det sies, og det med rette, at sosialismen har blitt diskreditert av Øst-Europa, Albania, Tienanmen, og det er sant nok. Men det kommer ikke minst av at det er de imperialistiske og borgerlige tolkningene av disse hendelsene som har fått rå grunnen aleine. Det imperialistiske borgerskapet har en nærmest total kontroll over den internasjonale medieindustrien og kan dermed manipulere politiske og ideologiske strømninger. Politisk og moralsk er det ingen forskjell på å skyte ubevæpnede studenter i Beijings gater og å skyte ubevæpnede kvinner og barn i Mogadishu. Begge deler er fascistiske handlinger som bør møtes med avsky. Men verden reagerer totalt forskjellig på disse to handlingene. I det ene tilfellet vil man ha det til at «slik er sosialismen» og man går til en, riktignok ganske halvhjertet, boikott. I det andre tilfellet foregår mordene i FNs navn og under amerikansk kommando, og da er det spedt med prinsippielle fordømmelser og boikottaksjoner. Og det er utenkelig at mediene skulle si at «slik er imperialismen». Når sosialismen er diskreditert, kommer det sjølsagt av store og alvorlige forbrytelser som er begått i sosialismens navn, men det kommer i like høy grad av borgerskapets enorme makt over den internasjonale opinionsdannelsen.

Å ta opp kampen mot denne overmakta kan virke håpløs og å ta den opp med utgangspunkt i et lite tidsskrift som Røde Fane, kan virke patetisk. Det var også Davids kamp mot Goliat, uten at det skremte guttungen fra å møte kjempen. Nå er det ikke Røde Fanes viktigste oppgave å kjempe mot de borgerlige ideologimaskinene direkte. Vår viktigste jobb er å bidra til å bygge opp en bevegelse som kan gjøre det. En del av Røde Fanes oppgave må derfor være å skjerpe den ideologiske og politiske debatten blant folk som kaller seg sosialister. For å kunne samle oss i en felles kamp mot borgerskapet og kapitalismen, er det helt nødvendig at vi først avklarer hva som skiller oss og at vi prøver våre teorier mot hverandre. Røde Fanes spalter vil være åpne for sosialister av ulike avskygninger, men som de materialister vi er, kan vi ikke fordra å stikke våre egne sympatier og prioriteringer under en stol. Røde Fane gjenreises for å bygge opp igjen den kommunistiske bevegelsen i Norge og for å øke dens innflytelse og prestisje.

AKP og den revolusjonære bevegelsen må ta sikte på igjen å bli et interessant og sterkt kraftfelt som trekker til seg opprørsk ungdom i alle aldre. Vi håper å kunne bidra til det.

---

Ett århundre har gått siden Mao Zedong ble født, kanskje det mest turbulente århundret i verdenshistorien. Mao satte sitt merke på dette århundret mer enn noen annen revolusjonær leder. I ett av sine dikt skriver han om noen ubetydelige insekter som drømmer om å velte kjempetreet. Mao er en slik malmfuru i skogen som hever seg skyhøyt over alle dem som enten prøver å kastrere den revolusjonære tenkninga hans og eksemplet hans, eller som prøver å trekke navnet hans ned i søla.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen viktige sider ved maoismen og legge fram noen problemer som jeg håper det går an å få en debatt om. Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med noen endelige svar på de spørsmåla jeg tar opp, og sjøl om jeg har vært med i den norske m-l-bevegelsen fra starten, vil jeg ikke hevde at det jeg sier er et uttrykk for ei felles oppfatning i denne bevegelsen. Det hele står for min egen regning. Det får rekke. Jeg hadde gleden av å møte Mao i 1970, men den begivenheten har sjølsagt ikke gjort meg noe bedre egna til å analysere Mao enn hvem som helst ellers. Men det var en inspirasjon å oppleve hvordan revolusjonslegenden Mao valgte å prioritere en gjeng med fullstendig ukjent ungdommer fra et lite land oppunder polarsirkelen.

Det sies at Mao en gang ble bedt om å si sin mening om den franske revolusjonen i 1789. I følge anekdoten skal han ha svart: «Det er for tidlig å si.» På mange måter kan vi bruke de samme ordene når vi skal oppsummere Maos livsverk, ikke fordi vi ikke er i stand til å verdsette hans historiske rolle som revolusjonær leder og teoretiker. Tvert om, han har utvilsomt meislet navnet sitt inn i menneskehetens æreshall for den rollen han spilte som leder av den største revolusjonen i historien. Grunnen til at vi likevel må vente med å gjøre ei endelig oppsummering av hans verk og praksis, er at det fortsatt er så mange fakta vi ikke kjenner og så mange gåter vi har igjen å løse når det gjelder Maos liv. Det er derfor svært bra at det i høst er tatt initiativ til et internasjonalt symposium om Maos tenkning og eksempel. Dette burde vi fortsette med, la oss si hvert femte år i tida som kommer. Maos verk er så allsidig og viktig at det fortjener en slik innsats.

Mangelfulle verker

En av hovedgrunnene til vår mangel på informasjon er det bysantinske hemmelighetskremmeriet til den kinesiske ledelsen. Den offisielle versjonen av Maos utvalgte verker starter i 1926, sju år etter grunnleggelsen av Kinas kommunistiske parti. Den første artikkelen er Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. Det finnes en god del bootleg-versjoner av tidligere skrifter, men vi famler fortsatt i halvmørke når vi prøver å studere maoismens røtter, når vi prøver å forstå hvordan Mao utviklet seg til marxist og modnet som revolusjonær. Også i Maos levetid ble hans tidligere utvikling hyllet i veritabel usynlighetskappe. Dette får det til å virke som om han kom inn på den politiske scenen slik Afrodite oppsto fra havets bølger, som en ferdig utviklet og perfekt person. Dette får maoismen til å stå fram som et lyn fra klar himmel, som en handling fra gudene, hevet over menneskelig analyse. Dette passet dem som ønsket å skape en Mao-dyrkelse, men det passer ikke for oss som ønsker å ha en vitenskapelig, materialistisk og revolusjonær holdning til den virkelige læreren og lederen Mao Zedong. I tilfellet Marx, kjenner vi hans tidlige skrifter, vi veit hvordan han utviklet seg fra venstre-hegelianer til dialektisk materialist. Vi kan studere den innflytelsen som europeisk opplysningsfilosofi og greske tenkere har hatt på marxismen. Dette gjør oss bedre i stand til å forstå marxismen og dens rolle i dagens samfunn. Det svekker ikke den modne Marx at vi kjenner til hvordan han kom dit han kom, tvert om. For Maos del må det være utallige skrifter av ham fra åra med revolusjonær krig og anti-japansk krig som ikke er tilgjengelige for allmennheten. Fra hans siste leveår, mangler vi, offisielt, til og med en generell oversikt over hans verker etter 1956, og dem vi kjenner er sterkt redigert. På samme måte har man valgt å tilsløre mange fakta om hans arbeid og virksomhet i disse åra.

Det vi har i de fem binda med Maos utvalgte verker, er ikke helheten i Mao Zedongs tenkning, enda så store de er, bare en torso. Det er umulig å gi full honnør til hans verker før flere av dem er gjort kjent, når enn det måtte bli. Det kan kanskje provosere noen at jeg kaller Maos fremragende artikler for en torso. Men hvordan kunne vi ha blitt i stand til å forstå marxismen uten å kjenne de tidlige arbeidene til Marx, slik som hans avhandling om Epikur og Demokrit eller hans kritikk av Hegels rettsoppfatning? Hvordan hadde det vært om vi ikke hadde kjent utkastene til Marx slik som Grundrisse, eller dersom vi ikke kjente til brevene hans, slik som brevet til Kugelmann om proletariatets diktatur? En slik begrensning av kunnskapen om Marx’ skrifter hadde blitt en torso.

I Maos tilfelle har vi sjølsagt noe mer enn Verker i utvalg å holde oss til. Dessuten må vi, inntil videre, i mangel av offisielle versjoner, absolutt studere piratutgaver av artikler og taler. Men det finnes mange problemer knyttet til disse utgavene, ikke minst når det gjelder kildene, men også angående tolkning og oversettelse. I Kina har det dessuten vært mange ulike fraksjoner som hadde en tendens til å sirkulere sine egne versjoner av formannens ord, ut fra sine helt egne motiver.

Jeg er ingen kjenner av klassisk kinesisk filosofi, men jeg har en sterk følelse av at Mao var det, og at han dro nytte av den kunnskapen hele livet. Han utnyttet kinesiske klassikere på samme måte som Marx tok for seg av skattkammeret til de største vestlige tenkerne. Det virker på meg som om Mao ikke bare nøyde seg med å ta marxismen-leninismen slik som den ble undervist i Europa i hans ungdom og planta den over i kinesisk jord. Det ser ut til at han foretok denne omplantinga samtidig som han kritiserte og utvikla klassisk kinesisk tenkning. På samme måte som Marx utviklet den dialektiske materialismen i kritikk av Hegel og Feuerbach, må Mao ha utviklet sin dialektikk i kritikk av Konfucius og Mencius. Når vi er fratatt muligheten til å vite hvordan han gjorde det, er vi ikke i stand til fullt ut å forstå storheten i Maos tenkning. Det vi veit er at Mao fortsatte å studere klassikerne i kinesisk filosofi og litteratur helt til sine siste år. Under kulturrevolusjonen refererte han ofte til klassiske verker som Vannkanten, Drømmen om det røde rommet, Pilgrimsreise mot vest og han siterte ofte militærteoretikeren Sun Tzu.

Bondespørsmålet

Mitt første møte med skriftene til Marx og Mao fant sted på midten av 1960-tallet. Feuerbach-tesene til Marx ble innledninga til at jeg begynte å definere meg som marxist. Jeg likte særlig det stedet der han understreker at mennesket bare kan lære seg å skille mellom riktige og uriktige teorier gjennom praksis. Av dette følger naturligvis at enhver teori, også marxismen, gang på gang må settes på prøve i praksis. Mitt første møte med Maos skrifter var da jeg ei natt i 1965 leste Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan. For meg hadde denne artikkelen noe av den samme jordskjelvaktige virkninga som Feuerbach-tesene. Hunan-rapporten kan sammenfattes i spørsmålet: Hvilken side står du på – revolusjon eller kontrarevolusjon? Når Marx i den ellevte Feuerbach-tesa sier at «Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter, det det dreier seg om er å forandre den», så kan det leses som et forord til Hunan-rapporten. Hvis vi skal driste oss til å sammenfatte Maos liv og arbeid i en setning, så ville jeg satse på å gjøre det i tråd med Hunan-rapportens budskap: Det er rettferdig å gjøre revolusjon! Hunan-rapporten inneholder også en meget skarp polemikk mot dogmatikerne i Kinas kommunistiske parti og i Komintern. Blant dem som forsto lite av de særegne forholda i Kina, ble bondeopprøret oppfattet som noe «uproletarisk» og «ureint». I sin rapport retter Mao polemikken mot høyrefløya i Goumindang, men i virkeligheten var det vel så mye en polemikk mot hovedstrømmen i KKPs daværende sentralkomite og mot hovedkvarteret i Moskva. Mao ble til og med diskreditert i sitt eget parti for sin holdning til bondebevegelsen og for sin strategi med å omringe byene fra landsbygda. Høyrefløya i partiet var mot bondebevegelsen og brukte dogmatiske argumenter mot den. Derimot var de fulle av illusjoner om det nasjonale borgerskapet. Dette førte til katastrofen i 1927, da store deler av partiet ble massakrert. Ultra-venstre-folkene var også mot bondebevegelsen og ville gjennomføre et opprør med utgangspunkt i byene etter europeisk stil. Dette førte partiet inn i enda en katastrofe, den hvite terroren i 1934, da partiet ble fullstendig utslettet i viktige områder av landet.

Maos linje for bondebevegelsen ble ikke offisiell partilinje før på Tsunyi-møtet i januar 1935, under Den lange marsjen. Her tok Mao over vervet som partiformann og beholdt det til sin død i 1976. Det dramatiske tiåret som førte fram til dette historiske møtet, fyller bare 150 sider i Maos verker. Det sier seg sjøl at dette ikke gir full kredit til den voldsomme ideologiske, politiske og militære kampen som endte med at Kinas kommunistiske parti godtok Maos analyser.

På kinesisk grunn

Det Mao gjorde i det tiåret, og som er destillert ned til de 150 sidene, var intet mindre enn epokegjørende. Han gjennomførte en marxistisk analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, slik de var på det tidspunktet. I denne analysen viser han det revolusjonære potensialet som fantes blant fattigbøndene og de lavere middelbøndene. Han forsto og forklarte den halvkoloniale og halvføydale karakteren til det kinesiske samfunnet og hvilken konsekvens dette måtte ha for den revolusjonære strategien. Dermed forsto han også den tosidige karakteren til det nasjonale borgerskapet og la grunnen for teorien om den nydemokratiske revolusjonen og den revolusjonære enhetsfronten. Denne nyutviklinga av marxismen på kinesisk grunn, ble ikke gjennomført i noe elfenbeinstårn eller noe studerkammer, men prøvd ut i tiår med væpna revolusjonær kamp. Mao viste verden at den dogmatiske Moskva-skolen tok feil.

Dette var den første fasen i utviklinga av et helt nytt konsept i marxismen, nemlig teorien om den nydemokratiske revolusjonen. Den var basert på Lenins lære om imperialismen og om det nasjonale spørsmålet i den imperialistiske epoken. Til en viss grad var den også basert på Stalins skrifter om de samme spørsmåla. Men det er ingen tvil om at det var Mao som utviklet marxismen på dette området til et kvalitativt nytt og høyere nivå. Dette var grunnlaget for seieren i den kinesiske revolusjonen og den har inspirert hundretalls millioner mennesker over hele verden til å kjempe for revolusjon under halvføydale og halvkoloniale forhold.

I denne prosessen utviklet også Mao det som har blitt kalt masselinja, den grunnleggende respekten for vanlige arbeidende mennesker, så totalt motsatt av den klassiske konfusianske tenkninga, så helt annerledes enn den forakten for arbeidsfolk som det kinesiske embetsverket sto for. Helt motsatt av kinesiske intellektuelle tradisjoner, men ikke uten kinesiske forbilder, erklærte han at den vanlige analfabetiske fattigbonden hadde noe å lære de intellektuelle og kadrene. Eller som Marx sier i Feuerbach-tesene: «Menneskene forandrer omgivelsene og underviseren trenger sjøl undervisning …»

Militærteori

Mao kan også regnes som en av de helt store tenkerne innafor militærteorien. Han siteres på linje med von Clausewitz og Sun Tzu, og han utviklet et helt militærteoretisk system som var fullt integrert med hans filosofiske og ideologiske prinsipper for øvrig. Ikke siden Friedrich Engels hadde noen ledende marxist hatt en så grundig forståelse for revolusjonær krigføring, og Mao er på dette området utvilsomt større enn Engels på grunn av sin langvarige og langt mer sammensatte erfaring fra revolusjonær krigføring I likhet med von Clausewitz forstår Mao krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler. Derfor lot han aldri geværet kontrollere partiet, han sørget alltid for at det var hæren som tjente partiets politiske mål. Der von Clausewitz baserer hele sin tenkning på overklassegeneralens disposisjoner, tar Mao utgangspunkt i en hær som springer ut av folket og som hele tida lever i et nært politisk forhold til folket. Derfor forklarte han om igjen og om igjen nødvendigheten av at hæren skulle tjene folket, aldri krenke folkets interesser og drive politisk arbeid. På denne og en rekke andre måter gjennomførte han et fullstendig brudd med den århundregamle kinesiske tradisjonen med omstreifende opprørsflokker og lokale krigsherrer.

Medlemmer og ledere i Kinas kommunistiske parti og deres rådgivere i Komintern ikke bare undervurderte bondebevegelsens revolusjonære karakter, men de gjorde også alvorlige feil i hele analysen av det kinesiske samfunnet. De skjønte ikke den dobbelte karakteren til den nasjonale borgerskapet og derfor hadde de på ett tidspunkt store illusjoner om denne klassen, mens de seinere fornektet dens positive sider fullstendig. Sjøl om Mao aldri sa det offisielt, er det ingen tvil om at ultravenstrefeila til Li Li-san var sterkt inspirert av venstrefeila på Kominterns 6. kongress i 1929, akkurat som høyrefeila som førte opp til tragedien i 1927 også hadde blitt inspirert fra senteret i Moskva. (Et medlem av sentralkomiteen i KKP fortalte meg i 1970 at «hvis vi hadde fulgt Stalins råd, ville Kina aldri ha blitt frigjort». Sjølsagt sa Mao aldri noe slikt sjøl, men han var mer enn klar over at hans linje var i konflikt med Moskva.) Mao trakk også to andre lærdommer av denne debatten.

En slik lærdom var forståelsen av at revolusjonen i Kina var noe som det kinesiske folket sjøl måtte gjennomføre i samsvar med de konkrete vilkåra i Kina. Han var altfor mye strateg og statsmann til å bryte åpenlyst med Moskva, men etter 1935 lot han Moskva aldri diktere kinesisk strategi. Mao falt derfor heller aldri for fristelsen til å opprette et kinesisk senter for å diktere andre. Under kulturrevolusjonen var det mange utenlandske partier som spurte om ikke Kina kunne ta ledelsen i å skape en ny internasjonale. Noen partier gikk til og med så langt at de erklærte at Mao er også vår formann, Dette var opplagt i strid med grunnelementer i Maos tenkning. Om igjen og om igjen sa han til utenlandske gjester: «Glem det dere har sett i Kina, dra hjem og gjør revolusjon i samsvar med forholda i deres egne land.»

Dette var ingen falsk beskjedenhet fra Maos side, men heller en kortfatta sammenfatning av dyrekjøpte erfaringer som det kinesiske kommunistpartiet sjøl hadde gjort. Denne holdninga henger også nøye sammen med Maos dialektikk og det han lærer oss om det særegne i motsigelsen.

Dialektikken

For det andre forsto Mao at feiltakelsene til høyre- og venstreopportunistene også var en filosofisk feiltakelse. Han kunne spore disse feila tilbake til metafysiske holdninger i analysen av sosiale forhold. Denne metafysikken var veldig utbredt på den tida, og det viktigste arnestedet for metafysikken var det sovjetiske kommunistpartiet. Mekanisk materialisme og metafysikk kan derfra spores videre tilbake til det tyske partiet, det som en gang var det ledende partiet i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Mange av feila til Stalin stammet fra en grunn forståelse av den dialektiske materialismen, for eksempel hans monolittiske oppfatning av de indre forholda i partiet og hans mekaniske undervurdering av den subjektive sida i kampen for sosial forandring. Mao rettet formelt ikke sitt angrep mot Stalin, men rettet seg i stedet mot Deborin da han skreiv sitt store filosofiske verk Om motsigelsen. «Den metafysiske eller vulgær-evolusjonistiske verdensoppfatninga,» sier Mao, «betrakter tingene som isolerte, statiske og ensidige … Følgelig kan de verken forklare tingenes mangesidige karakter eller hvordan en ting utvikler seg til noe helt annet.» Så går han inn i den mest levende, mest pedagogiske og mest presise forklaring av marxistisk dialektikk som noen gang er presentert. Denne pamfletten aleine gjør ham til en av de mest stringente dialektiske filosofer gjennom alle tider. Mao fører videre dialektikken til Heraklit, Wei Cheng, Hegel, sammenfatter skriftene til Marx, Engels og Lenin om dette emnet og tilfører egne kvaliteter. Og han forbinder dette direkte til revolusjonær praksis. Det er bare gjennom å forstå den motsigelsesfylte karakteren til det nasjonale borgerskapet i land av denne typen at kommunister kan utarbeide en dobbelt taktikk med å kjempe mot dette borgerskapet på noen områder og forene seg med det på andre områder. Det måtte en stor dialektiker som Mao til for å foreslå en enhetsfront med det kinesiske folkets slakter, Chiang Kai-shek, på akkurat det rette tidspunktet. Mao forsto helt klart at hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet hadde skiftet gjennom den japanske imperialismens angrep. På samme måte så han noen år seinere at hovedmotsigelsen igjen skiftet, da Goumindang igjen ble imperialismens viktigste støttepunkt i Kina.

Maos lære om enhetsfronten er like briljant som hans lære om bondespørsmålet. Den ble utarbeidet omtrent på samme tid som Dimitrov skrev sine viktige artikler om enhetsfronten, men kvalitativt gikk Mao mye djupere. Mao faller aldri for fristelsen til å undervurdere den negative sida til det nasjonale borgerskapet og han gir aldri noen prinsippielle konsesjoner som kunne ha svekket den strategiske posisjonen til venstresida i framtida, når den åpne kampen mot høyresida igjen ville dominere den politiske scenen. Istedet klargjør han at det dreier seg om klassegrunnlaget for enhet i en spesiell epoke og gjør det dermed mulig å forstå begrensningene for denne enheten i tida som skulle komme.

Yenan-talene

Min personlige favoritt blant Maos skrifter har alltid vært Om motsigelsen, men vi har hans egne ord for at han betraktet den andre Yenan-forelesninga, Om praksis, som sin viktigste. Den bærer undertittelen «Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling», og det er typisk for Mao at han foretrakk den. Hans dialektikk var aldri beregnet på elfenbeinstårnet, den var alltid retta inn på revolusjonær praksis. Med åpenbar fryd siterer han Lenin med klar adresse til partiets dogmatikere: «Praksis er høyere enn (teoretisk) kunnskap,» siteret Mao og fortsetter «for den er ikke bare allmenngyldig, men har også umiddelbar gyldighet.» Mao framhever to særtrekk ved den marxistiske dialektiske materialismen: «Det ene er dens klassekarakter: den erkjenner åpent at den dialektiske materialismen står i proletariatets tjeneste. Det andre er dens innretning på praksis: den understreker teoriens avhengighet av praksis, understreker at teorien er grunnlagt på praksis og at den i sin tur skal tjene praksis.» Dette er marxismen som revolusjonens vitenskap, forklart på en måte som også fattigbøndene kunne forstå, men uten dermed å bli svekket i vitenskapelig kvalitet.

Om praksis er levende marxisme. Akkurat som Marx i Feuerbach-tesene, setter også Mao praksis som kriteriet på sannhet. Denne vitenskapelige holdninga gjør Mao i stand til å analysere alle forhold, inklusive partiets politikk, med samme materialistiske grunnholdning. Dette er det motsatte av den sterile og dogmatiske «marxismen», som ble undervist i Moskva på den tida. Hvis Mao og det kinesiske partiet hadde holdt seg til holdninga fra Om praksis i forhold til f.eks «Det store spranget framover» i slutten av femtiåra, kunne mange ting ha sett annerledes ut i dag. Om praksis motsier den borgerlige påstanden om at marxismen er dialektisk til alt, unntatt seg sjøl. Denne brosjyra forteller oss at ingenting, ikke en gang marxismen eller kommunismen, er hevet over det praktiske livets strenge prøve. På denne måten skiller Maos tenkning seg fullstendig fra den hvitvaskende, forskjønnende statsideologien, kalt marxisme i sosialistiske og såkalt sosialistiske land. Den er et kraftig redskap til å oppsummere de positive og negative lærdommene med sosialisme og kommunisme gjennom det siste hundreåret og den er også et sterkt våpen mot den voldsomme anti-sosialistiske kampanjen som gjennomføres av det imperialistiske borgerskapet i dag.

Nydemokratiet

Det andre og tredje bindet i Maos Verker i utvalg dekker tida fra 1937 til 1945, det er åra med den anti-japanske krigen. De er meget innholdsrike og her videreutvikler Mao sine teorier om revolusjonær krig, om klasseanalyse i Kina, om enhetsfronten og mange andre spørsmål. Her utvikler han teorien om nydemokratiet i dybden og bredden. Vi må huske at Mao i disse åra ikke bare var partiformann og leder av den anti-japanske krigen. Han var også statsmann og ledet økonomisk og politisk arbeid i de frigjorte områdene. Fra 1927 og fram til den endelige seieren i 1949 eksisterte det hele tida rød politisk makt i Kina, og Mao sto hele tida sentralt i denne røde statsmakta. På denne måten ble kommunistenes ideer om et nytt Kina prøvd ut i praksis, mange år før de ble satt ut i livet i nasjonal skala. Mao og partiet hadde erfaringer i finanspolitikk, handel, produksjon, skattepolitikk og så videre, og partiet kjente til forholdet mellom økonomiske virkemidler og klasseforhold. Vi finner disse erfaringene systematisert i den epokegjørende artikkelen Om nydemokratiet fra desember 1939 og seinere i Om koalisjonsregjeringa fra april 1945. Her finner vi fullt utvikla et nytt begrep innen marxismen, et begrep som bygger på de spesielle klasseforholda i et halvkolonialt og halvføydalt land og som omfatter et program for nasjonal, demokratisk revolusjon under slike forhold. Denne revolusjonen er en fortsettelse av den borgerlige revolusjonen, men står nå under ledelse av arbeiderklassen.

Krigen

KKPs teoretiske og praktiske erfaringer fra de frigjorte områdene, gjorde mange ting lettere etter frigjøringa. Da for eksempel borgerskapet forsøkte å spekulere i matmangelen rett etter revolusjonen, brukte partiet økonomiske mottiltak mot dem i stedet for politiske. Dette brakte toneangivende deler av borgerskapet til randen av konkurs, slik at de så seg nødt til å vende seg til kommunistpartiet for å unngå sammenbrudd. En stor del av det nasjonale borgerskapet ble vunnet over, kjøpt opp eller overtalt til å slutte seg til enhetsfronten etter 1949. Dette var langt mer dyktig taktikk enn noe proletarisk parti før KKP hadde vært i stand til å gjennomføre, og grunnlaget for den var partiets rike erfaringer og de høyt utvikla teoriene til Mao. Igjen var det Maos dialektiske materialisme som spilte nøkkelrollen, for uten en grundig analyse av og raffinert utnyttelse av motsigelsene, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre denne politikken. Det er et raffinement og en enkelhet i KKPs politikk i denne perioden der man gjenkjenner mesterverket.

Maos verker fra åra med anti-japansk krig inneholdt også andre perler, som for eksempel artikkelen Om KKPs rolle i den nasjonale krigen fra 1938 og Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti fra 1939, som begge fortsatt kan studeres som lærebøker i partibygging. Vi finner den klassiske Talen på Yenan-forumet om litteratur og kunst og briljante småtekster som Tjen folket og Den dumme gamle mannen som flyttet fjellene, som alle sammen handler om klassestandpunktet og det å tjene folket. De er en forfriskende tilbakevisning av halvhjertethet og karrierisme, og særlig når vi leser dem på bakgrunn av åttitallets jappetid.

Det fjerde bindet i Maos Verker i utvalg dekker perioden med den tredje revolusjonære borgerkrigen, fra seieren over Japan til seieren over Chiang Kai-shek. Bare en av disse artiklene er så lang som 20 sider, flertallet av dem er bare et par sider lange. De er antakelig typiske for de fire, fem åra med intense kamper. Det er ei tid for alt, som Predikeren sier. Og for Mao var det ei tid for korte retningslinjer for den revolusjonære kampen og ikke for djuptgripende studier. Sjøl om artiklene er korte, fører de videre og utdyper Maos tidligere artikler. I disse åra perfeksjonerte han sin militære strategi og taktikk. Samtidig skiftet kampen fra fasen med enhetsfront mot Japan til revolusjonær kamp om statsmakta. Teorier om klasseanalyse, jordreform, partibygging og massearbeid ble utvikla i denne prosessen. I Om folkets demokratiske diktatur oppsummerer Mao partiets 28 årige historie siden stiftelsen i 1921 og utvikler de prinsippene som skulle bli den politiske basisen for det nye Kina, eller med Maos ord: «For å oppsummere våre erfaringer og konsentrere det hele til ett punkt: det er folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og grunnlagt på arbeider-bonde-alliansen.»

Det femte bindet

I mange år sluttet Maos Verker i utvalg der, i 1949, med sjølve seieren. Enkeltstående viktige artikler fra seinere tidspunkter ble riktignok publisert, og blant de mest framstående av dem var: Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Tale på KKPs nasjonale propagandakonferanse og ikke å forglemme, den korte, men presise artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? Sammen med noen av hans instrukser for jordreformbevegelsen i første halvdel av femtiåra, ble de gitt ut i en utgave kalt Selected Readings i 1965, på norsk kalte vi den «Store Røde» og ga den ut med hvitt omslag på Oktober. Dette var den siste offisielle samlinga av Maos verker etter 1949 helt til femte bind, i Hua Guofengs utgave kom i 1977. Tjue år med sosialistisk oppbygging, komplisert klassekamp, seire og nederlag, Det store spranget, Kulturrevolusjonen og splittelsen med Sovjet, alt dette var i mange år offisielt representert med mindre enn 100 sider fra Mao Zedong sjøl. Og disse åra var nettopp de åra da han oppnådde ble verdensberømt som en stor læremester og en marxist-leninistisk klassiker. Av denne grunn er mye av Maos arbeid i denne uhyre viktige perioden fortsatt lite kjent. I Kina var sjølsagt utgivelse av Maos verker et uhyre delikat spørsmål for partiet, for det omfatta de mest sentrale og problematiske stridsspørsmåla i partiet. Ikke før Maos død, da Hua hadde arrestert «firerbanden» og før rehabiliteringa av Deng Xiaoping, var det mulig å utgi femte bind av Maos verker. Utvalget og redigeringa må i seg sjøl ha vært stappfullt av konflikter, og så seint som i 1977 ble ikke Maos verker ført lenger fram enn til 1957. 18 år av Maos politiske liv var fortsatt ikke representert, og de er det fortsatt i 1993!

Dette betyr sjølsagt ikke at Mao ikke var aktiv i disse åra. De siste par åra av hans liv må vi gå ut fra at han var meget sjuk og at hans teoretiske produksjon kan ha stoppet helt opp. Men vi veit at han var ytterst aktiv og gjorde noe av sine viktigste videreutvikling av marxismen-leninismen i akkurat disse åra. Da jeg besøkte Kina første gang i 1970 var det helt tydelig at partiet diskuterte en del Mao-kommentarer til den politiske økonomien. Av kommentarer vi hørte, skjønte vi at dette dreide seg om oppsummering av de sovjetiske erfaringene og de sovjetiske lærebøkene i politisk økonomi. Dette kan ha dreid seg om den samme Critique of Soviet Economics som ble utgitt av Monthly Review i 1977. Kritikken dreier seg om den sovjetiske læreboka i politisk økonomi og om Stalins brosjyre om politisk økonomi. Den er veldig velskrevet og den reiser en hel serie med viktige spørsmål knytta til den sosialistiske oppbygginga, spørsmål som vi også absolutt må fortsette å diskutere, nå og i framtida.

Vi veit også at han hadde noen av sine største tilbakeslag og gjorde noen av sine alvorligste feil nettopp i disse åra. Og alt vi har for å studere denne rike erfaringa og viktige teoretiske diskusjonen er piratutgaver, enkeltstående sitater, korte instrukser og annenhånds, ja til og med tredjehånds referanser. Dette åpner en altfor stor del av Maos politiske arbeid for alle former for spekulasjoner og tolkninger. Og med dagens kapitalistvandrere ved makta er våre utsikter til å få større klarhet på kort sikt nokså bleike. I forbindelse med hundreårsjubileet for Maos fødsel, synes jeg det er på sin plass at vi krever at skriftene hans blir offentliggjort. Det ville være en forbrytelse om kinesiske myndigheter fortsatt skulle holde Maos verk tilbake.

Klassekamp under sosialismen

Uansett, sjøl om det er mange dunkle punkter og mange forhold som ligger i mørke når det gjelder tida etter 1949, så kjenner vi hovedtendensen. Og hovedtendensen var at Mao i teori og praksis drev et utrettelig arbeid for å sikre fruktene av revolusjonen for å bygge sosialismen og hindre gjenopprettelse av kapitalismen. Mens det sovjetiske partiet og også Stalin sjøl, hadde snakket om at klassekampen var i ferd med å dø ut under sosialismen, beviste Mao i teori og praksis at den sosiale, økonomiske og politiske basisen for klassekampen ville fortsette å eksistere i lang tid, sjøl etter den formelle statlige ekspropriasjonen av den borgerlige privateiendommen. Og han pekte særlig på, til stor misnøye fra bestemte kretser i partiet, at partiet sjøl og det sosialistiske statsapparatet ville være drivhus for å drive fram kimene til et nytt borgerskap. Dette var Maos store teoretiske fortjeneste, i det han utviklet Marx og Lenins lære om proletariatets diktatur, den dialektiske materialismen og teoriene om sosialismen.

Mao gikk også dypt inn i spørsmålet om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold og så mye klarere enn noen annen behovet for å bruke den aktive, politiske sida i samfunnet som en drivkraft i utviklinga av produktivkreftene. Dette er fortsatt et spørsmål som kan høyne temperaturen mellom marxist-leninister. Mitt personlige syn er at Mao hadde grunnleggende rett i å føre klassekamp for å utvikle produktivkreftene, den materielle basisen for samfunnet. Han hadde også grunnleggende rett da han kritiserte dem som påsto at utviklinga av produktivkreftene automatisk ville fremme den politiske utviklinga framover mot kommunismen. Han forsto bedre enn noen annen at det sosialistiske samfunnet er et klassesamfunn fullt av kimer til kapitalisme. Overlatt til seg sjøl vil disse kimene ganske fort utvikle seg til fullvoksne kapitalistiske klasseforhold, slik som de siste ti-tolv åra av kinesisk historie har bevist med all ønskelig tydelighet.

Feil i Maos navn

Derimot er jeg sikker på at det i Maos navn ble begått alvorlige feil når det gjaldt å undervurdere problemene med utvikling av den materielle basisen som en forutsetning for å bygge ned klasseforskjellene. Det finnes et vell av eksempler på slike feil i dokumentene fra kulturrevolusjonen, men det er ikke klart i hvor stor grad Mao sjøl kan holdes ansvarlig for dem. Et typisk eksempel på subjektivisme finner vi i hoveddokumentet for igangsettinga av kulturrevolusjonen, nemlig sentralkomiteens 16 punkts resolusjon fra 1966, der ett av kriteriene for å tilhøre borgerskapet var at man reiste tvil om Det store spranget. Å gjøre klassetilhørighet til et politisk spørsmål og til og med trekke opp skillet mellom hovedklassene etter hvordan man ville oppsummere meget problematiske begivenheter i partiets nære historie, er helt åpenlyst i strid med marxistisk materialisme. Og blant følgene av slike alvorlige feil må nødvendigvis bli vilkårlighet og alvorlige feil i behandlinga av motsigelser i folket, og dermed en kraftig undergraving av det sosialistiske demokratiet og partidemokratiet osv. På grunn av den rådende uklarheten om hvor Mao sto i forhold til mye av det som skjedde i denne perioden, er vi ute av stand til å reinvaske ham for enhver form for ansvar for slike feil. Det vi kan bevise er at slik subjektivisme står i motsetning til de av Maos verker vi kan studere, slik som Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Om de ti viktigste forholda og Om motsigelsen, for å nevne noen få.

Det virker også åpenbart at Mao må bære noe av ansvaret for de alvorlige feila som ble begått under Det store spranget. For meg er det fortsatt en gåte hvordan mesteren bak slike verker som Om praksis og Hvor kommer de riktige tankene fra? kunne avvike så alvorlig fra materialismen som partiledelsen i KKP må ha gjort under Det store spranget. Så seint som i 1956 kritiserte Mao Stalin for å tyne bøndene ved å akkumulere for mye til tungindustrien på bøndenes bekostning. Han kritiserte ensidigheten i det sovjetiske industrialiseringsprogrammet, slik som han særlig behandler det i Om de ti viktigste forholda: «Deres (de sovjetiske ledernes, min merknad, PS) ensidige vektlegging på tungindustrien på bekostning av jordbruk og lettindustri førte til varemangel på markedet og en ustabil valuta.» Bare to år etter disse kloke orda vedtok sentralkomiteen, med Mao i spissen, å gi grønt lys for den mest ensidige kampanjen i den sosialistiske oppbyggingas historie, nemlig Det store spranget. I følge noen beretninger ble mer enn 60 millioner bønder beordret til å forlate markene, og det midt under innhøstinga, for å hogge trær for å skaffe brensel til tungindustrien. Dette var ikke noe annet enn en massiv og vilkårlig verdioverføring fra jordbruket til tungindustrien. Hele kampanjen var ikke noe mindre enn en katastrofe som førte til sult, matmangel og økologiske forstyrrelser i stor målestokk. Den var et hardt slag mot partiets og til og med Maos prestisje. Og når disse feila ble kritisert innad i partiet, av slike folk som partiveteranen Peng Teh-huai, maktet ikke Mao å følge sin egen lære om «bebreid ikke taleren, men ta hans kritikk som en advarsel». I stedet for å rette på feila gikk Mao og partiet til frontalangrep på Peng. Resultatet ble ytterst skadelig for demokratiet både i partiet og i samfunnet, skadelig for alt som het vitenskapelige metoder for ledelse og for sosialismen sak i Kina.

Klikkene til Lin Biao og Jiang Jing nådde makt og berømmelse under Maos beskyttelse. Han kan ikke lastes for deres alvorlige feil og langt mindre for deres forbrytelser, men det er helt opplagt at han lot dem gå veldig langt i deres forsøk på å erstatte maoismens dialektiske materialisme med sin egen subjektivisme og idealisme. Hvorfor? Utvikla Mao sjøl en tendens i retning idealisme på sine eldre dager, slik at hans vanlige årvåkenhet mot ventreopportunisme ble sløvet? Eller så han på disse klikkene som mindre onder i forhold til partiets høyrefløy? Mangelen på førstehånds materiale og verifiserbar dokumentasjon om Maos posisjoner i disse sakene hindrer meg i å konkludere.

Ingen halvgud

Mao var ingen helgen eller noen halvgud, slik den avskyelige persondyrkelsen rundt ham ville ha det til. Han var et menneske av kjøtt og blod, med sine tvil, sine fordommer og sine feil. Men som revolusjonær leder var han en gigant, den største i moderne historie. Hans liv og virke var en enhet, og kjernen i denne enheten var at han viet seg til kampen for å frigjøre menneskeheten fra all undertrykking og utbytting. Hans hjerte og hans tanker var hos det arbeidende folket, hos de navnløse millionmassene, hos arbeidere og undertrykte folk over hele verden. Han etterlot dem en stor arv, sitt arbeid, sine verker, sine teorier og sitt revolusjonære eksempel. Når han gjorde feil, slik alle mennesker gjør, gjorde han dem ut fra sitt ønske om å tjene folket. Han prøvde energisk å hindre at Kinas kommunistiske parti skulle degenerere til en ny borgerlig maktmaskin. Han lyktes ikke, men det var ikke hans feil. Det kinesiske folket er nesten en firedel av menneskeheten. Å lede et så stort folk til frigjøring og sosialistisk oppbygging er en så stor bragd at den vil stå fram for alle tider. Det får være opp til framtidige generasjoner å fullføre de oppgavene Mao hadde satt seg, å utvikle et samfunn uten klasser og klasseundertrykking.

På tross av alt jeg har sagt om mangelen på materiale om Maos arbeid etter frigjøringa, veit vi nok til å slå fast at han utvikla marxismen-leninismen på mange områder også i denne perioden, samtidig som han etterlot oss en del gåter og problemer som vi må løse.

I Maos ånd

Han utvikla en teori om det sosialistiske samfunnet som et overgangssamfunn som bærer fødselsmerker etter kapitalismen, slik som den fortsatte eksistensen av klasser og klassekamp, et statsapparat, et marked osv. Han utviklet en teori om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, sjøl om han ikke konkluderte sine arbeider på dette området. Han utviklet analysen av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, men han konkluderte ikke diskusjonen om hvordan en skulle begrense de kapitalistiske trekka i samfunnet uten å slå over i voluntarisme og subjektivisme. Han var den første marxisten i historia som kritiserte den sovjetiske moderne revisjonismen, men han lyktes ikke, så langt vi kjenner til å klarlegge årsakene til degenereringa av sosialismen i Sovjet eller Kina. Den kritikken av sovjetsamfunnet som vi finner i Den store polemikken er ganske grunn og kan neppe ha vært skrevet av Mao. Han var den første som omtalte den sovjetiske sosialimperialismen, men han lyktes ikke i å vise nøyaktig hvordan denne sosialimperialismen utviklet seg.

For å være gode elever av Mao, må vi holde oss til hans standpunkt og metode, vi må fortsette å studere, arbeide og kjempe i hans ånd. Det vil si at vi bør, akkurat som Mao gjorde, bruke de grunnleggende prinsippene i marxismen til å analysere vår egen tid og våre egne land, ikke ved mekanisk å overføre det ene eller andre elementet fra den kinesiske erfaringa. Mao hadde aldri respekt for de «sanne bolsjevikene» som kom tilbake fra studier i Moskva med revolusjonens «sanne evangelium» uten å ta hensyn til de konkrete forholda i Kina. Vi bør lære av Maos revolusjonære teorier gjennom å fortsette og utdype vår forståelse av dagens samfunn gjennom konkrete studier av de konkrete forholda. Slike studier må i Maos ånd, alltid forbindes nært med revolusjonær praksis. Våre anstrengelser for å studere Maos lære og de kinesiske erfaringene må gå hånd i hånd med våre forsøk på å utvikle maoismen slik at den kan svare på det 21. århundrets utfordringer. Det har vært voldsomme forandringer i verden, som omfatter den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen, ei stadig mer alvorlig økologisk krise, finanskapitalens erobring av stadig større deler av verden, forandringer i klasseforholda i de fleste land, sovjetimperiets sammenbrudd, de kapitalistiske reformene i Kina osv. For å være virkelige elever av Mao må vi analysere alt dette grundig og fortsette å utvikle maoismen, uten dermed å avvike til reformisme eller revisjonisme.

Med ei slik holdning vil vi finne enorme inspirasjon i Maos verker. Men hvis vi behandler hans verker som et evangelium, som en hellig skrift, da vil maoismen stagnere og bli moden for et monter i et historisk museum. Ei slik holdning ville bryte med hele kjerna i maoismen.

---

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager. En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958, hevder artikkelforfatteren.

Mao Tse-tung ble født for 100 år siden i den fattige bygda Shaoshan i Hunan-provinsen midt i det enorme Kina. Han er sannsynligvis den enkeltperson som i dette århundre har forandret verden mest. Uten ham ville det antakelig ikke vokst fram noe nytt Kina.

Mao har vært karakterisert som en mann med enkelt levesett, jordnær i vaner og humor, en som brukte enkle ord; kunnskapsrik; en idrettsmann; en dikter.

Fra årene i Yenan (baseområdet i Nord-Kina hvor kommunistpartiet oppholdt seg fra 1934 til 1947) kunne partilederen Mao ofte ses spaserende i gatene med sine lappede klær, tilsynelatende uten vakt. Han slo av en prat med folk han møtte. Dette på tross av at han var en ekstremt opptatt mann. Han ledet tross alt et raskt voksende parti med enorme oppgaver i et okkupert og borgerkrigsherjet land.

Mao la stor vekt på likhet i forholdet mellom menig og offiser. Offiserene skulle ikke, som vanlig var i Chiang Kai-tsjeks nasjonalisthær, opptre brutalt. En god offiser skulle dele de samme leveforhold som soldatene.

«Snakk høflig til bøndene, kjøp ting til anstendige priser og lever tilbake ting dere har lånt,» var regler for kommunistpartiets hær. For første gang i historien hadde Kina en hær som hjalp bøndene med jordbruksarbeidet. Mao var smertelig klar over at hæren deres bare kunne operere og overleve med en overveldende støtte fra bondebefolkningen.

En av Maos viktige avvik fra den russiske revolusjonsmodellen, lå i behandlingen av de rike bøndene. Mao understreket flere ganger at terror mot disse ville drive de rett i armene på godseierne og skape enorme problemer for revolusjonen. Beslagleggelse av jorda deres kunne dessuten redusere jordbruksproduksjonen, fordi rikbøndene ofte var mer kunnskapsrike og geskjeftige enn de andre bøndene. Her står Stalins herjinger overfor «kulakkene» i skarp kontrast.

Mao sa en gang til forfatteren Han Suyin at han avskydde likvideringer. «Skån alle – unntatt de verste,» skal Mao ha understreket som et grunnleggende politisk prinsipp ifølge intervjuet i boka Morgonens flod.

Hans omsorg for andre og hans beskjedenhet er også berømt. Når han ble fotografert i gruppe sto han aldri i sentrum. Ingen av de som kjente ham ville heller be ham om å innta en mer framtredende plass. Oftest sto han ute på sidene eller bak de andre. Han behandlet også sine nærmeste medarbeidere og folk han møtte på en demokratisk og eksemplarisk måte.

Mao var også dyktig på å delegere oppgaver. Kommunikasjonene i Kina var på denne tida svært dårlige. Det var svært viktig at folk lokalt, som kjente forholdene mer inngående, lærte seg til raskt og selvstendig å fatte de nødvendige beslutningene. Ledelsen sentralt konsentrerte seg i steden om de prinsipielle og langsiktige spørsmålene. På sitt beste antakelig en dynamisk blanding av plan, sammenheng og initiativ.

Mao var også kjent for sin vektlegging av å gjøre undersøkelser hos personer med direkte erfaringer og kunnskaper med saken, før han som del av den øverste ledelsen la fram sitt forslag. Mest kjent er hans undersøkelse av økonomien og eiendomsforholdene blant bøndene i hjemprovinsen.

Flere vestlige journalister som besøkte Mao, har fortalt om hans utspørrertrang og kunnskapstørst. Det hele som ofte startet som et normalt intervju, endte mot slutten med at Mao i timevis spurte de ut om forskjellige sider ved deres arbeid eller samfunn.

Igjen og igjen understreket han at man må bedømme ting utifra fakta og ikke fra uklare ideologiske fantasier.

I 1949 tok et marxistisk bondeparti over makten i Kina. De hadde omfattende politiske og militære erfaringer fra et hardt og omflakkende liv.

Men de visste lite om industri og byer.

Av den grunn måtte partiet vende seg til Sovjetunionen, som var det eneste landet med erfaringer fra sosialistisk industrireisning. Organiseringen av staten og de første femårsplanene ble da også kopier av de russiske modellene.

Koreakrigen (1950-53) gjorde forholdet mellom de to enda tettere. Russerne var som kjent sterkt engasjert på nordkoreansk side, og to tredjedeler av den kinesiske hær var i Korea. Kineserne drev med russiske våpen amerikanerne tilbake til delingslinjen. Koreakrigen var en av de blodigste etter annen verdenskrig med over 2 millioner drepte, derav mange kinesere. En av de døde var Maos sønn Mao Anying.

På mange måter kan en si at Koreakrigen endte som et nederlag for amerikanerne.

Forholdet til den mektige russiske naboen må kunne karakteriseres som svært nært også videre utover på 1950-tallet. Sovjetunionen var på mange måter eneste venn og eneste mulige forbilde i gjenoppbyggingsprosessen.

I 1956 skal Mao ha irritert seg sterkt over Khrustsjovs tale på den 20. partikongress i Moskva om Stalins feil. Mao mente at kritikken gikk alt for langt og at Khrustsjov slo bena under seg selv og den kommunistiske bevegelsens historie.

I 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik, som var den første satelitten som gikk inn i en bane rundt jorda. Det hele var en teknisk bragd av et land som vel ti år tidligere hadde vært utsatt for enorme ødeleggelser og mistet over 20 millioner innbyggere i kampen mot Hitler-Tyskland.

Mao skal ha vært ekstatisk over oppskytningen, og skal siden ha uttalt at dette beviste at kommunismen var kapitalismen overlegen.

Men Mao mislikte også sterkt den sovjetiske modellen med omfattende regjeringskomplekser, by-orientering og tendenser til sosial lagdeling. Han likte også dårlig den sovjetiske hærmodellen med rangordning og sylskarpe kommandoforhold, som Kina også hadde bygget opp ved hjelp av russiske rådgivere.

Det store spranget

Under innflytelse av disse faktorene begynte Mao å se seg om etter «en ny utviklingsmodell», som skulle være et oppgjør med den sovjetiske.

Dette hele endte med at han i 1958, i en alder av 65 år, lanserte «Det store spranget framover». Statsminister Zhou Enlai og «sjefsøkonomen» Chen Yun skal ha vært i mot denne svært drastiske og uprøvde planen.

Mao skal ha sagt: «Problemet nå er høyrefløyens konservatisme.» De «konservative» hadde tatt til orde for å gi vitenskapsmenn byråkrater, teknikere, lærere etc bedre levevilkår, bedre lønn, yrkestitler og grader og flere forfremmelsesmuligheter. Mao ville isteden satse på å utvikle en «ny og revolusjonær bevissthet», og stimulere arbeidsinnsats og «sosialistisk utvikling», gjennom «massebevegelser».

Egentlig dreide det hele seg om synet på menneskets natur og hva som drev mennesket til innsats. «Hva er det som får bakeren til å stå opp klokken seks og bake brød? … Nestekjærlighet?» hadde sosialøkonomiens far, briten Adam Smith, spurt og besvart på en overbevisende måte nesten 200 år tidligere. I dette spørsmålet var sannsynligvis de «konservative» helt enige med Adam Smith.

Ledere og intellektuelle i byene ble i stort antall sendt ut på landsbygda for å gjøre jordbruksarbeid og for å ta del i «industrialiseringen av landsbygda». Landsbyer gikk i gang med «stålproduksjon» og «eksperimenter». I tillegg ble landsbyene slått sammen til enorme «folkekommuner». Arbeidspoeng, som bygde dels på innsats, dels på sosiale vurderinger, ble innført som lønnssystem på landsbygda.

Kina skulle også unngå å slippe inn utenlandske investeringer. Det var viktigst «å stole på egne krefter». Utenom russerne fantes det faktisk på dette tidspunktet svært få utlendinger i Kina.

Da de russiske ekspertene ble kjent med hva «Det store spranget» gikk ut på, ristet de på hodet. To år senere dro de hjem.

Det hele endte med katastrofe. Rot oppsto. Desentraliseringen ble for sterk. Det statistiske apparatet brøt sammen. De statlige organene som skulle koordinere helheten i økonomien, klarte det ikke, blant annet fordi de var svekket. Arbeidsdisiplinen ble slappere. Produksjonen gikk ned. Varemangel ble et alvorlig problem og sult oppsto i flere provinser.

Ifølge Han Suyin skal 20 millioner ha dødd av sult!

Kvaliteten på stålet var dessuten svært lav. I mange tilfeller var det rett og slett ubrukbart.

«Det store spranget» var et enormt prestisjenederlag for Mao. Det var den første alvorlige feilen han hadde gjort siden han ble partileder i 1935.

Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Zhou Enlai ble de toneangivende i partiet og sørget for en tilbakevending til den økonomiske politikken fra før 1958.

Kulturrevolusjonen

Mao holdt seg fra nå i flere år mer i bakgrunnen. Men den senere «Kulturrevolusjonen» skulle vise at han på tross av fiaskoen med «Det store spranget», holdt fast ved de fleste av de politiske og økonomiske prinsippene fra denne tida.

Forut for «Kulturrevolusjonen» trappet Mao opp kritikken av «De tre store forskjellene» nemlig forskjellen mellom by og land, mellom arbeidere og bønder og mellom fysisk og mentalt arbeid. Han hevder at disse nå utgjorde viktige og alvorlige motsigelser og at forskjellene mellom dem måtte reduseres.

Av disse grunnene og som et ledd i sin maktkamp mot «de konservative» utløste han i 1966 «Den store proletariske kulturrevolusjonen» gjennom oppropet «Bombarder hovedkvarteret». Mao var da 73 år.

En viktig side ved Kulturrevolusjonen var å «omforme kinesernes tankegang i sosialistisk retning» og fjerne «elitetenkningen» i samfunnet og gi neste generasjon «revolusjonær erfaring».

Ungdommen ble oppfordret til å føre kamp mot «De fire gamle» nemlig mot gamle vaner, skikker, ideer og kultur; med det resultat at de ødela en stor del av Kinas templer og kulturskatter.

Skoletida ble nedkortet og kombinert med praktisk arbeid. Alle unge måtte ut i praktisk arbeid før de eventuelt kunne tas opp på universiteter og høyskoler, og anbefaling fra arbeidskameratene ble viktigste opptaksgrunnlag. Barn med arbeider- og bondebakgrunn ble favorisert og andre ble diskriminert. I mange tilfeller ble uegnede personer valgt ut til å ta høyere utdannelse. Dette, kombinert med generell nedgang i respekten for akademisk utdannelse, førte til at kunnskapsnivået sank.

Kunsten ble gjort «proletær». Klassiske, tradisjonelle og utenlandske verker ble ikke vist/spilt. Kunstnerne ble sendt på landet for å passe griser og amatørverk ble erklært for å være kunst.

Kina gikk inn i en sterk kulturell isolasjon i forholdet til omverdenen. Helt fram til 1978 tok en blant annet ikke imot turister, bare vennskapsgrupper.

Mange viktige og nødvendige ledere og byråkrater ble sendt på «7. mai kaderskole», også en av Maos oppfinnelser, for å gjøre jordbruksarbeid og for å studere Marx. Flere ledere ble der i årevis. Andre ble sendt til fabrikker «for å lære av arbeiderne» eller til landsbygda «for å lære av bøndene». Det var blant annet yndet å sende intellektuelle fra det kosmopolitiske Shanghai til det fjerntliggende og fattige Sinkiang.

Flere dyktige og hederlige ledere ble paradert gjennom gatene med hatter på hodene påskrevet «revisjonist». Livets innsats ble erklært null verdt. Noen ble plaget til døde, blant annet Liu Shaoqi, som siden 1949 hadde vært nummer to i partihierarkiet.

Første gang det hang et bilde av Mao på Den himmelske freds plass (et navn fra keisertida), var i 1956. Men nå under Kulturrevolusjonen dukket bildene opp overalt. Og en liten rød bok med «Maos tanker» ble sagt å skulle være «massenes kompass» for politisk handling.

Mao ble proklamert til å være: «Den store lærer, den store leder, den store øverste kommandant, den store rorsmann.» Mao-kultusen nådde sant og si enorme proporsjoner.

Moskva omtalte den nye ledelsen i Peking som «et militær-byråkratisk diktatur». Hanoi reagerte hoderystende, dels fiendtlig. De var jo i krig med supermakten USA.

Kulturrevolusjonen var gudskjelov først og fremst et byfenomen. Som Kina-kjenneren Rewi Alley sa det i en bok: «Den kinesiske bonden har vennet seg til å arbeide gjennom både flom, hungersnød og krig. Han arbeidet seg også gjennom Kulturrevolusjonen.»

De økonomiske og politiske konsekvensene for landet var katastrofale. Bruttonasjonalproduktet sank i årene 1966-70. I flere år ble ungdommen ikke gitt noen formell utdannelse. Tre millioner partimedlemmer ble feilaktig forfulgt. Statsbyråkratiet var blitt ydmyket og desillusjonert. Det tok årevis å lege Kulturrevolusjonens sår.

Maos feil

Senere ble Kulturrevolusjonen oppsummert slik i Resolution on CPC history, Foreign Language Press, Beijing:

«Kulturrevolusjonen, som varte fra mai 1966 til oktober 1976, var ansvarlig for det alvorligste tilbakeslag for partiet, staten og folket siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Den ble startet og ledet av kamerat Mao Zedong …» «Kulturrevolusjonen ble definert som en kamp mot den revisjonistiske linjen og den kapitalistiske veien. Det finnes intet grunnlag for en slik definisjon …» «Det såkalte borgerlige hovedkvarter i partiet ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping eksisterte overhodet ikke …» «Under sosialistiske forhold eksisterer ingen økonomisk eller politisk basis for å gjennomføre en omfattende politisk revolusjon gjennom hvilken «en klasse styrter en annen klasse» …» «Hovedansvarlig for de alvorlige venstrefeilene under Kulturrevolusjonen, feil som fikk svært stort omfang og var av lang varighet, ligger først og fremst hos kamerat Mao Zedong …» «Kamerat Mao Zedong la vekt på å utvide klassekampen, som i et sosialistisk samfunn bare eksisterer innen for visse rammer, og holdt fram standpunktet han hadde lansert etter 1957, at motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet fortsatt var hovedmotsigelsen i vårt samfunn.»

Mens Kina led seg gjennom Kulturrevolusjonen hadde Vesten hatt en betydelig økonomisk utvikling.

I Asia hadde Taiwan, Hong Kong, Singapore og Sør-Korea rast fra Kina i industriell utvikling og sosial stabilitet.

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager.

En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958.

Han var den viktigste enkeltperson i den enorme prosessen som frigjorde landet fra den utenlandske dominansen og fjernet det tilstivnede føydale godseiersystemet. Han satte landet på en ny vei mot utvikling og håp. Og han var viktigste personen i partiet under den økonomiske gjenoppbyggingen 1949-58.

Om viktigheten av å gjøre en helhetsvurdering av Mao sier partidokumentet:

«Men alt i alt var det feilene til en stor revolusjonær … Kamerat Mao Zedong var en stor marxist og en stor proletarisk revolusjonær, en strateg og teoretiker. Det er riktig at han gjorde mange alvorlige feil under Kulturrevolusjonen, men hvis vi vurderer hans aktivitet som ett hele, utgjør hans bidrag til den kinesiske revolusjonen en klart større andel enn hans feil. Hans fortjenester er det grunnleggende; hans feil kommer i annen rekke.»

---

Er det noen grunn til å kalle seg maoist i dette steinete og tynt befolkete landet langt nord mot ishavet? Det er ikke aktuelt med bondeopprør ber, og tida for jordreformer er forlengst forbi, men har heller aldri vært inne.

Hvordan ville Norge sett ut dersom en kinesisk krigsherre hadde vært raskere med å sette sin beslutning ut i livet og skutt fangen sin høsten 1927? Hvis den nær 34 år gamle bondelederen ikke hadde greid å flykte fra fangenskapet og overliste forfølgerne ved å gjemme seg i sivet? Med andre ord: Har Mao Zedong betydd noe i Norge? Har Mao noen betydning i dag? Har vi fortsatt noe å hente i hans skrifter?

Den frie bondens tradisjon

Nettopp dette er nøkkelen til å forstå hva som foregår i dette landet. Det som skjer i Norge, tenkninga, er preget av at tida for jordreformer aldri kom: Vi blei aldri underlagt føydalherrer.

Derfor har vi greid å bevare tradisjoner fra det gamle, norske bondesamfunnet, der frie mennesker samlet seg om å avgjøre samfunnets anliggender i fellesskap på tinget. Vi er sjølstendige bønder i dette landet, norske kvinner er frie kvinner, og vi har rett til fri ferdsel i utmark og fritt beite og fri avvirkning i allmenning. Vi har aldri hatt stavnsbånd, ingen herre har hatt hånd- og halsrett over nordmenn siden slaveholdet gikk under. Dette er en styrke. Det setter sitt preg på den norske folkesjela.

Det er i hovedsak på fredelig vis vi har gjennomført de siste århundrenes store kamper i dette landet. De nasjonale kampene for frigjøring fra Danmark og Sverige ble ført med våpen i hånd, men i hovedsak uten å bruke dem. Den nasjonale frigjøringskampen var først og fremst en stor ideologisk kamp, en kamp om ideer, der hele Norge, med diktere, billedkunstnere, komponister og musikere, var mobilisert på den nasjonale sida. Det skapte en bevissthet som den dag i dag er pensum i skolen. Det preger fortsatt tenkninga vår. Og det ble jo ikke svekket av den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945.

Kampen for nasjonen

Derfor har det vært så umulig å få Norge inn i EF. Der ligger forklaringa på regjeringas nederlag i 1972 og den sterke stillinga Nei til EF har i opinionen i dag. Fru Brundtland slåss ikke bare mot Anne Enger Lahnstein, hun slåss mot Bjørnson og Wergeland, mot Aasen og Garborg, ja, mot Asbjørnsen og Moe, Richard Nordraak og Edvard Grieg, mot Kittelsen og Werenskiold også. Og den kampen er hun dømt til å tape. Derfor er det viktig å gjøre det klart at det er på dette området kampen står. Skal vi fortsatt være en sjølstendig nasjon?

Baksida av denne i hovedsak fredelige tradisjonen er en naiv tro på fredelige midler, som kan være tung å slå seg gjennom. Det er som kjent ikke alltid fredelige midler er nok, og det kan være nødvendig å forberede seg på det. Nei, sier Ola Nordmann gjerne da. Nei, nei, parlamentarismen. Stortinget, FN.

Men det verste i denne naiviteten er en bondsk tiltro til styresmaktene og det de sier. En naivitet som blomstrer så sykelig hver gang det er valgkamp, og som Arbeiderpartiet spiller på når de uten blygsel presterer å påstå at den aggressive imperialistalliansen EF er en garanti for freden, vil sikre arbeidsplassene, velferdsstaten, osv osv. Dette er løgnpropaganda, og Jagland og Brundtland og Holst & co veit det godt. Men de kjenner også den lyseblå troen nordmenn har på sine politikere, som de selv har valgt i frie valg.

Småborgeren i våre hjerter

Det klassemessige grunnlaget for denne tradisjonen er småbønder og småborgerskap. Den nasjonale kampen i Norge ble preget av disse klassene. Framveksten av småindustri og håndverkstradisjoner på bygdene i Norge, gjerne parret med religiøs sekterisme, som f.eks haugianismen – så ypperlig skildret av Alexander Kielland i Skipper Worse – har satt sitt stempel på tenkemåtene i landet vårt. Det sitter i ryggmargen vår og tenker i hodene våre.

Også arbeiderbevegelsen i Norge er preget av disse tradisjonene. Helt fram til vår tid har arbeiderklassen vært preget av førstegenerasjons arbeidere, proletariserte bondegutter og husmannsdøtre, håndverkere og fiskere. Også innafor vår klasse har det vært sånn at «æille har et syskenbån på Gjøvik», i den betydning at vi har nære slektninger på landet – vi står på mange måter nærmere haugianismen enn Pariskommunen.

Skolerte og erfarne arbeiderledere har Norge hatt få av. Norsk arbeiderbevegelse har ikke fostret mange stødige sosialister med langsiktig, revolusjonært perspektiv, solid teoretisk forankring og stor taktisk manøvreringsevne. Men enkle bønder og håndverkersvenner med drømmer om et bedre og mer rettferdig samfunn, det preger våre beste tradisjoner.

Enkle spørsmål – enkle svar

Jeg tror dette er noe av forklaringa på at de ofte enkle formuleringene i Sitater fra formann Mao Tse-tung kunne ha så stor virkning på oss som var unge på 1960-tallet. Den geniale evnen til å sette enkle ord på ting vi sjøl kunne se og erfare, klang mot våre egne tradisjoner. Vi var sylta ned i intellektuelle,»sosialister» fra de europeiske universitetene. Ingen setning slutta på samme side som den begynte, og alle skulle finne opp et eget begrepsapparat. Mest skvalder, med siktemål å skaffe forfatteren posisjon og prestisje. Ikke så givende for oss som hadde beina på bakken og egentlig ikke hadde kommet ordentlig inn fra åkeren ennå.

Vi blei ikke så plaga av alle disse teoretiske teoriene. Vi fant de jordnære, enkle svarene på våre jordnære og enkle spørsmål hos den erfarne bondelederen fra baksida av kloden. Formann Maos forbløffende evne til å stille de enkle spørsmåla, skjære gjennom skvalder og sette fingeren akkurat på spørsmålets kjerne, er djupt og inderlig folkelig. Den ga den unge revolusjonære bevegelsen i Norge en enkel folkelighet som vi skal takke skjebnen for.

Det er denne enkle folkeligheten i fom som har fått mange intellektuelle til å tro at sitatene er enkle og naive. Poenget er at denne «naiviteten» svarer svært godt til virkeligheten.

Den var sikkert medvirkende – og ganske viktig – når det gjaldt å få en hærskare av unge glødende revolusjonære, som kom ut av skolene og møtte åpne universiteter og høyskoler, til å søke seg mot arbeiderklassen og det arbeidende, norske folket i stedet for å drukne seg i egne, intellektuelle karrierer.

Geriljalederen

Det var jo ikke uten betydning hva som sto i sitatene. Det var ikke et spørsmål om form. Den enkle formen i Mao Zedongs skrifter er resultat av et klart og oversiktlig innhold. En analytisk tanke som gir de enkle svarene man får når man veit hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

1966 var året for den store, proletariske kulturrevolusjonen i Kina. Men det var neppe nær så viktig som krigen i Vietnam. Det var der det starta. Vi er et lite folk av fredselskende bønder. Vi liker ikke krig. Vi liker ikke at store stater undertrykker små stater. Det sitter i ryggmargen, og innerst inne veit hver norsk bondegutt og arbeiderjente at kan USA knekke Vietnam så henger også Norges skjebne i en tynn tråd. Solidaritet er ikke grunnlagt på medlidenhet, men på felles interesser.

Mao Zedong var geriljaleder, og størstedelen av hans tilgjengelige skrifter oppsummerer nettopp erfaringene fra geriljakrigen mot Guomindang og den japanske imperialismen. I Sørøst-Asia kjempet et lite bondefolk en utstrakt geriljakrig mot verdens sterkeste militærmaskin, og Mao Zedongs skrifter ga veiledning for kampen og svar på de spørsmåla vi stilte. Mao forklarte geriljakrigen for oss. På de blåflimrende tv-skjermene bekrefta Vietnamkrigen teoriene.

Det fins nok dem som innbiller seg at vi leste sitatboka og ikke noe mer, at vi var en gjeng med troende tullinger som hadde et religiøst forhold til sitatene fra den store lederen. Mye av Lin Biao- og firerbanderetorikken var jo sånn. Men (bortsett fra at vi leste en masse andre ting) vi leste skriftene i sin helhet, og vi lærte mer enn å ape etter ordlyden. Mao Zedong var opprørsleder og militærstrateg. Han diskuterte spørsmål som hadde betydning for oss som ville drive politikk her i det lille Norge. Som det viktige spørsmålet han stiller med ordene: «Hvem er våre fiender og hvem er våre venner?»

Klasseanalyse

Grunnlaget for å forstå virkeligheten ligger i en analyse av hvem som faktisk er venner og fiender. Og vel å merke en analyse som ikke tar utgangspunkt i folks svulmende ord om seg sjøl og sine egne hensikter, men i hva folk gjør og hva som er de økonomiske vilkåra for de forskjellige gruppene i samfunnet. Hva er det som gjør at de sjølstendige småbøndene i Norge slåss så hardt for den nasjonale sjølstendigheten – og er de religøse sektene venner eller fiender? Arbeiderpartiet har munnen full av honning og snakker søte ord om solidaritet og fellesskap. Men partiets praktiske politiske handlinger forteller en helt annen historie. Det forteller en ganske sørgelig historie om Norge når Arbeiderpartiet med feite ord om solidaritet både kan ta trygda fra alenemødre, morsmålsundervisninga fra innvandrerbarn, gjøre aksjeutbyttet skattefritt og oppheve investeringsavgifta.

Altså: Klasseanalyse! Hvem er våre fiender – bøndene eller regjeringa? Hvem er våre venner – ungdommen på Blitz, eller ansvarstyngede banksjefer som snakker gravalvorlig om å sikre en konstruksjon de kaller «A/S Norge»? Hvem er «vi» som har råd eller ikke råd til å bruke oljepengene? Hvem har råd eller ikke råd til økte lønninger, lavere priser og senkede avgifter og skatter? Hvem er «vi» som må inn i EF? For hvem vil den stortyske europeiske unionen sikre arbeidsplassene?

Enhetsfront

På grunnlag av slike analyser går det an å bygge en enhetsfront. Uten slike analyser blir det vanskelig. 1970-tallet var enhetsfrontenes store tid. Størst var Solidaritetskomiteen for Vietnam og de to frontene mot EEC, som EF het dengang. Men det grodde opp fronter for og mot alle slags saker, – kvinnebevegelsen kanskje viktigst blant dem – og det er en del av Mao Zedongs innflytelse på et tiår i norsk historie.

(Noen vil kanskje si at jeg innbiller meg at m-l-bevegelsen skapte den norske historien, og at jeg er oppblåst som frosken i fabelen. Men det jeg sier er at Mao Zedongs ideer virket som en katalysator på norsk virkelighet, satt ut i livet av m-l-bevegelsen «med tilliggende herligheter». Ingen kan benekte at AKP(m-l) har hatt stor innflytelse.)

Vi trenger store og omfattende enhetsfronter på mange områder nå også. Flere frontorganisasjoner er der, men trenger å bygges ut til store massebevegelser. For eksempel miljøvernfronter. For alle slags petisjoner, alle slags fromme ønsker om at regjeringa og de store skogeierne, Statskraft, oljeselskapene og industrien skal ta til vettet og la seg overtale, er i det lange løp fåfengte. Det er bare en stor, organisert massebevegelse som kan få ordentlig fart i sakene. Studerer de formann Mao og Dimitrov i disse frontene? Jeg føler meg ikke så sikker på det. Er det ikke grunn til å innbille seg at det ville styrke dem og gjøre dem mer slagkraftige?

Hadde vi greid å bygge enhetsfronter uten formann Mao? Sikkert. Det fins jo også en vestlig tradisjon. Vi studerte Dimitrov, og lærte mye av det. Men Mao Zedong er den største teoretikeren når det er snakk om enhetsfront, større, og med en rikere og mer allsidig erfaring enn Dimitrov. Her var det mer å lære.

En av de viktige sakene er spørsmålet om selvstendigheten innafor fronten. Mao legger stor vekt på den. Kommunistene må bevare sin egen politikk, sin egen organisasjon, sin egen selvstendighet innafor fronten. Vilje til kompromisser og manøvrering for å nå et felles mål, må aldri føre til at partiet oppgir seg selv for fronten. Det fins rikelig erfaring for dette også i Norge. Det er viktig at noen holder de strategiske målene klart for seg gjennom alle buktninger på veien, og greier å vurdere de taktiske krumspringene i et lengre perspektiv. Noen av de m-l-partiene som grodde opp i vesten samtidig med AKP, greide ikke å bevare sin egen sjølstendighet i fronter. De «drukna» og gikk under. Sjøl om vi ennå har mye å lære, kan vi være stolte over at AKP eksisterer fortsatt. En viktig del av grunnen til det ligger her, i formann Maos oppsummering.

I denne verden er ingenting umulig

Ut fra en omfattende enhetsfronterfaring og selvstendighet innafor fronten kunne Mao Zedong lede de kinesiske kommunistene i en politikk som kunne ta svært dristige sprang. Xian-episoden, der Jiang Jieshi blei fanget og tvunget til å gå med på enhetsfront med kommunistene for å bekjempe den japanske imperialismen, er et sånt eksempel. En slik politikk kan bare en leder føre, som er sikker i sin sak og sikker på sin egen analyse. Historien om den kinesiske revolusjonen har mange slike episoder.

Alle som er gamle nok, husker pingpong-diplomatiet, da Mao og Zhou Enlai tvang Nixon til å heve den amerikanske embargoen på Kina og i triumf inntok Kina sin plass i FN. Verden iakttok måpende hvordan verdens sterkeste imperialistmakt ble stilt sjakk matt og oppga sine posisjoner – det var et diplomatisk spill som ga Kina den høyeste respekt og smidde verdensopinionen.

Hva var grunnlaget? Formann Maos briljante analyse av styrkeforholdene i verden, kjent som teorien om tre verdener? Ja, blant annet. Grunnlaget lå i en enorm vilje til «å lære sannheten fra fakta». En respekt for sannheten, som gjorde det mulig å analysere verden og forstå store sammenhenger.

Jordnær virkelighetssans

For selv i kulturrevolusjonens opphetete ideologiske klima, med debatter og heksejakt, med kamper og fraksjonisme og store endringer, med styrtsjøer av ideologisk preik, viste Mao alltid en sans for virkeligheten, for de grunnleggende kjensgjeringene, som i sitt vesen er folkelig, bondsk, – eller for den saks skyld proletær, om man foretrekker. Sannheten er der. Den viser seg i produksjonen av det vi trenger til livets opphold. Det hjelper ikke med propaganda for å få kornet til å gro, ingen paroler og slagord kan endre vilkåra for å lage maskiner av jernmalm. Det er nødvendig å kjenne virkeligheten. Praksis i produksjon, klassekamp og vitenskap er og blir prøvesteinen.

Derfor er det også viktig å lytte til kritikk, og ikke klandre den som kritiserer. Det er viktig å la folk si hva de mener, og si det uten forbehold. Om den norske m-l-bevegelsen noen gang har vært flink til det – og det har den mange ganger vært (ikke alltid, nei, men ofte) så er det fordi formann Mao lærte oss det. Det er en jordnær og nødvendig politikk som bønder og arbeidere vil ha sans for, og som politiske renkesmeder i sentraladministrasjonens irrganger ikke vil forstå. Med andre ord, en politikk som det er viktig å holde fast på.

Tjen folket!

Mange ser kanskje på Mao Zedong som maktbegjærlig politisk leder? At han var en maktpolitiker er det vel liten tvil om. Hvilken hensikt har politikken hvis man neglisjerer spørsmålet om den politiske makta? Men makta kan umulig være målet for en politikk som tar sikte på å tjene folket. Og nettopp her, i parolen om å tjene folket, er Mao Zedongs stemme så nær opp til det beste i den folkelige norske tradisjonen, at de nesten ikke kan skjelnes fra hverandre.

Dessuten, og ikke minst viktig: Her klinger Mao sammen med en av de bærende drivkreftene hos Marx: indignasjonen over klassesamfunnets skjendighet og ønsket om å komme fram til en rettferdig verden. Tjen folket, det er all handlings mål i en sosialistisk politikk. Det drev professor Marx til å ofre seg for de økonomiske analysene, det drev Mao Zedong til å bli bonde- og arbeiderleder i det vrimlende Kina.

Filosofen i Yanan

Men Mao Zedong var jo mer enn politisk leder. Han var filosof også, og ga vesentlige bidrag til å utvikle den materialistiske og dialektiske filosofien. Artiklene Om praksis og Om motsigelsen fra 1937 er utrolige, krystallklare sammenfatninger av store, filosofiske problemkomplekser. De tåler å leses om igjen og om igjen. Ja, mer enn det, det er artikler som gir stor glede og stort utbytte ved gjentatt lesning. Når tankens skarphet er blitt sløvet av den norske samfunnsdebatten, av elendig journalistikk og et evig bombardement av reklame og intetsigende skvalder, virker disse artiklene som en slipestein.

Det er sjølsagt umulig å måle betydninga av bestemte skrifter, men jeg er temmelig sikker på at disse to artiklene har betydd mye for den generasjonen av nordmenn som var ung rundt 1970-tallet og gjennomgikk studiesirkler i m-l-bevegelsen. Det var ikke få som gjorde det. Disse artiklene er så klare, så sterke, at de preger måten å tenke på og dermed også måten debatten blir ført på. En viktig faktor som bestemmer skillet mellom norsk debatt på 50-tallet og på 80-tallet, er Mao Zedongs filosofiske artikler. På en måte kan vi si at virkeligheten står sterkere nå – mye takket være Om praksis.

Ingen tilstand er permanent. Det fins motsatte tendenser, for eksempel blant unge skribenter. Ja, kanskje pendelen egentlig har svingt forl engst. Det er altså ingen grunn til å legge seg til på laurbæra.

Videreutviklet dialektikken

Men la oss ikke glemme at Mao Zedong gjennom etterkrigstida videreutviklet dialektikken. Det klare skillet mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser, og måten de skal behandles på, som han forklarer i artikkelen Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket har stor betydning for den som vil handle politisk. Den kinesiske marxisten Mao Zedong trakk dette skillet fordi han hadde solid basis både i Kinas omfattende filosofiske tradisjon og i marxismen, og fordi han analyserte revolusjonens praktiske erfaringer i Sovjetunionen og i Kina. I virkeligheten er dette et filosofisk og teoretisk oppgjør med terroren som utviklet seg under Stalin. Mao Zedong lette etter veier til å unngå den utviklinga som fant sted i Stalins Sovjet, og han diskuterte erfaringene derfra på mange plan, både filosofisk, politisk og økonomisk.

Etter hans død var det en kort periode da kineserne ga ut noen av hans skrifter fra perioden mellom 1949 og 1957, de kom som bind V av Verker i utvalg. I denne boka finner vi artikkelen Om de ti viktigste forholda, som er uhyre spennende lesning. Her er det mye lærdom å hente og mye stoff å skjerpe tanken på, i Maos avanserte anvendelse av dialektikken.

Hundre blomster og åpen kappestrid

Mao Zedong var intellektuell, og i den egenskap står det stor respekt av ham. Han hadde omfattende kjennskap til Kinas eldre historie og litteratur, og skreiv sjøl dikt i klassisk form. Derfor er det ikke så underlig at han skjønte mye mer av den rollen de intellektuelle spiller, og ikke minst vilkåra for intellektuell skaping og produksjon av ideer enn mange marxister for ham. Han forsto at ideer ikke kan undertrykkes med vold, og valgte en annen linje enn Stalin hadde fulgt. Mao uttrykte sin politikk i parolen La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes. Gang på gang understreker han at ideer ikke kan stoppes med undertrykkelse, at det er bedre å slippe dem fram og mobilisere en aktiv og bevisst kritikk enn å legge lokk på dem.

Men Mao vil verken undertrykke de intellektuelle eller gjøre dem til gudebilder. Ingen er feilfri, heller ikke en forfatter som hyller regimet. Ta en kritisk holdning til ideene, sier Mao ta kunstnere og andre intellektuelle på alvor ved å kritisere verkene deres. Gå i diskusjon med dem og ta hensyn til de særegne vilkåra for kunstnerisk produksjon.

Se kunstens innhold

I kulturpolitikken sa han sitt, tydelig og klart. Han la fram politikken sin i de berømte Yenan-talene, der han går inn for å ta utgangspunkt i litteraturens og kunstens klassekarakter. Kunsten er ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl, den er en bærer av ideer. Se på klasseinnholdet og reis kritikken ut fra det. Formen kan være god eller dårlig, men ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl. Det er innholdet som er klassebestemt.

Dette er en holdning som gjør det mulig å skjære gjennom mye ideologisk tåketale og forstå mer av kunsten og litteraturen. Her løser før eksempel Mao Nordahl Griegs dilemma i forhold til Hamsun. Grieg bekjempet Hamsun politisk, men var tryllebundet av litteraturen hans. Men i Hamsuns høytstående kunstneriske form ligger et innhold som viser at mannen ikke var splittet, ikke to personer, men en og den samme i kunst og i politikk.

Om vi kan tilegne oss Maos klare blikk for innholdet i kunsten, kan vi også befri oss fra andre marer, som for eksempel myten om den evige og allmennmenneskelige kunsten, «skjønn», men ufarlig fordi den er betydningsløs. Se på de greske tragediene, se på Shakespeare. De er langt fra allmenne. De gir uttrykk for klassebestemte ideer i sin tid. Og når man ser det, åpner det seg en rikere verden. Hamlet blir ikke allment og mystisk, men et uhyre rikt drama om mennesker i en tid som ligner på vår. Teksten blir helt glassklar, men også kontroversiell for mektige krefter i vår tid. Dette synet gir oss vår egen klassiske litteratur og kunst tilbake, det gir oss et forhold til histoiren og viser oss vår egen plass i den.

La kunsten tjene

Men Maos siktemål var ikke å gjøre kommunistpartiet til et forum for kritiske studier av den klassiske kunsten og litteraturen. Siktemålet med kulturpolitikken var å mobilisere også kunstnere og kulturarbeidere, og dermed kunsten og kulturen, for revolusjonen.

I 1972 klarte vi i Norge å skape en brei allianse av disse kreftene mot medlemskap i EF, og vi trenger en tilsvarende brei allianse i dag. Mao Zedongs parole om hundre blomster er fortsatt viktig for oss.

Den innebærer blant annet at det er viktig å satse på å mobilisere det som spirer og gror, og fylke det rundt oss. Få fram den underskogen av kunst og kultur som skapes til daglig av de arbeidende menneskene i dette landet. Den er viktig, og for et kommunistisk parti er det å mobilisere denne kulturen og gi den vekstvilkår og utviklingsmuligheter, en viktig oppgave i seg sjøl. Gjennom den kan det arbeidende folket sjøl komme til orde, og gjøre sitt syn gjeldende.

Det å mobilisere denne kulturen vil møte til dels rasende motstand. (Husker noen den merkverdige ToFi-debatten?) For den er ikke fin nok, ikke kultivert nok, ikke tilstrekkelig formfullendt for de etablerte. Men bak denne formelle kritikken ligger alltid en kritikk av innholdet skjult. Som Mao så riktig sier det, blir kunsten alltid først og fremst bedømt ut fra sitt klassemessige og politiske innhold, om bedømmelsen aldri så mye foregir å være reint «kunstnerisk» eller formell.

Bekjemp mandarinene!

Men oppgaven for et kommunistisk parti er ikke å mobilisere den folkelige litteraturen og kunsten ensidig. Den er å samle profesjonelle og amatører i en brei allianse ut fra felles interesser og overbevisning. Kan vi kanskje si at vi hadde en heldig hånd med dette arbeidet fram mot og i de nærmeste åra etter folkeavstemninga i 1972, så må vi også si at dette området ser temmelig forsømt ut i dag. Hvor er den aktive kritikken, hvor er de bevisste alliansene? I dette arbeidet er det viktig å være dristig, åpen og fantasifullt skapende, men samtidig holde klart for seg hvem som er virkelige fiender og hvem som er virkelige og potensielle venner. Ellers kan mandarinene, etablissementets profesjonelle intellektuelle, fort få overtaket og suge opp all kritikk og all fornuft, drukne den i hyllest og uskadeliggjøre den med priser og stipendier, for så å fylle rommet med snakk om «skjønnhet» og «allmenne verdier».

Statsleder og poet

Er det forbløffende at en statsleder skriver dikt? For oss, som er vant til imperialismens pudrede og utstoppede gallionsfigurer, kan det virke pussig. I virkeligheten er det vel ikke så merkelig.

Vi må regne med at Maos skrifter, som alle andre, taper seg i oversettelse. Men den engelske oversettelsen (som har ry på seg for å være god) har en nesten påfallende mengde slående og pregnante formuleringer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mannen som formulerte tesen om at imperialismen er en papirtiger også var dikter. Mao skreiv dikt i en klassisk form. Formen sier ikke oss nordmenn så mye. Men innholdet taler til oss. Det er en frisk optimisme og et pågangsmot i Mao Zedongs dikt, som i alle fall har gitt meg mye. Her i disse diktene kommer mannen bakom de offisielle portrettene til syne, her viser han følelser, tungsinn, lengsel, indignasjon, stolthet og seiersvilje. Nå, foran hundreårsjubileet nyter jeg en utgave som er mer komplett enn de tidligere: Snow Glistens on the Great Wall, utgitt av Ma Wen-yee. Den har omfattende kommentarer og forklaringer, som øker utbyttet og nesten gjør boka til en kronologi over Mao Zedongs liv. Spør etter den på Tronsmo bokhandel i Oslo.

De annonserte «følgende bindene» i Verker i utvalg og den annonserte Samlede verker kom aldri. Som formann Mao hadde sett muligheten av, snudde historien. Borgerskapet tok makta i Kina, og de kom – som han hadde sagt – innenfra, fra partiet sjøl. Mao Zedong ble balsamert og blei gjort til relikvie i sitt eget land, hans verker passet ikke inn i bildet. På veien mot «markedsøkonomien» og Tiananmen-plassen måtte den evig opprørske bondelederen Mao Zedong mumifiseres og gjøres til nasjonalhelligdom – der var erfaringene med Sovjetunionens balsamerte Lenin gode å ty til. Men Mao Zedongs verker er for aktuelle – de inneholder åpenbart så mye som ikke passer de nye matkhaveme, så mange beske kommentarer og karakteristikker av akkurat deres politikk – og for manges vedkommende også av deres person – at det beste er å legge lokk på dem, begrave dem i arkivene og la støvet falle. La oss ikke rippe opp i at Deng Xiaoping er en uforbederlig vandrer på kapitalismens vei. I vår tid heter det «markedsøkonomi».

Du finner meg i fjellene

Så var det alt forgjeves? Den største og mest omfattende frigjøringskamp historien har sett, et svimlende forsøk på å snu verden på hue og gjøre Kinas fattige kulier, de eiendomsløse og de hardt arbeidende bondemillionene til verdens herrer, strandet, gikk på grunn og stoppet opp. Klokka skrus tilbake. Millionærene vokser opp som sopp om høsten, de kollektive tiltakene bygges ned, ørkensanden erobrer nyplantningene og erosjonen fyller Kinas store elver med gul leire til vannet flommer over de grøderike slettene …

Skal vi fortvile? Eller skal vi gjøre som formann Mao sikkert ville ha gjort – slå oss på låret, slå en grov vits, og si «hva sa jeg»? For han sa det jo. Han så for seg denne utviklinga. Han prøvde, men vi veit at han ikke engang med Kulturrevolusjonen greide å stoppe den.

Veien til frihetens rike er lang. Den er komplisert, og den går over mange bratte motbakker. Mao sa en gang at dersom borgerskapet kom til makta, ville han dra ut i fjellene og starte geriljakrigen på nytt. Han var en gammel mann da han sa det, men det uttrykker hans langsiktige, historiske perspektiv: Nederlagene er midlertidige, tilbakeslagene er en del av veien, men de er ikke selve veien, de er ikke menneskenes store vei til frihetens rike. Den veien skal vi gå, uavhengig av tilfeldige tilbakeslag.

Kan det se svart ut for oss? Hvordan må det da ha sett ut for Mao Zedongs utfattige bondehær da de la ut på den lange marsjen og vandret gjennom halve Kina under bombardement og angrep fra Jiang Jieshis overlegent utrustede hærstyrker? La oss ikke knekkes av at borgerskapet med Sovjet-imperiets oppløsning og undergang har fått en historisk sjanse til å erklære kommunismen død en gang for alle. Vi, verdens arbeidende folk, vil reise hodet igjen og igjen. Fordi de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen er og forblir de samme som Marx kartla. Imperialismen er og forblir en papirtiger. Og løsningene må søkes langs den veien som Mao Zedong arbeidet på.

Noen gir opp, blir skuffet og tror at kommunismen var et blindspor, at revolusjonene i Sovjet og Kina har bare vært en eneste skitten maktkamp. De tar feil, og historien vil vise at de tar feil. De miraklene som det store kinesiske folket utrettet under Mao Zedongs ledelse har satt djupe og uutslettelige spor etter seg, og enten Deng og Jeltsin og Bush og Brundtland ønsker det eller ikke, er resultatene et skritt på veien mot det sosialistiske systemet som en gang vil tre i steden for det kapitalistiske. Mao mente dette var en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Det er ingen som helst grunn til å tro han tok feil.

Så mener jeg altså at Mao ikke gjorde feil? Nei, det mener jeg ikke, og det mente han i hvert fall ikke sjøl. Men en leder som har sjølinnsikt nok til å påpeke at det er massene som er de virkelige heltene, sjøl er vi ofte uvitende og barnslige, og at uten å ha tillit til folket vil vi ikke kunne oppnå noen ting, av ham er det uendelig mye å lære. En slik leder blir aldri gammel, om han aldri så mye fyller hundre år.

Av Mao Zedong lærte vi det viktigste av alle politiske begreper, nemlig begrepet, «masselinja». Verkene hans har støvet ned altfor lenge. Det er på tide å ta dem ut av hylla igjen.

Artikkelen bygger på en innledning fra AKPs sommerleir 1993.

---

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sannelig, jeg lever i mørke tider
Et troskyldig ord er dumt.
En glattpanne tyder på ufølsomhet.
Den som ler
kan ikke ha oppfattet siste nytt

Sånn sa Bertolt Brecht det i tredveårenes Tyskland, i et dikt som med all sin dystre aktualitet angår oss mer enn noen gang i Norge 1993.

Harde tider skyller over Europa. Igjen. I Norge kan vi si som Bertolt Brecht sa den gang:

Folk sier: Et og drikk. Vær glad at du har!
Men hvordan kan jeg ete og drikke, når
jeg tar fra den sultne det jeg eter, og
den tørste savner mitt glass vann?
Og likevel eter og drikker jeg.

Det er vårt dilemma, som politisk tenkende mennesker i det hvite Norge 1993. Der en sosialdemokratisk minister med glatt, smilende ansikt kaster flyktninger fra krigsherja land ut, mens biskoper, prester, kommunister, antirasister og blitzere holder anstendighetens fane oppe i en ny og viktig allianse i forsvaret av asylretten.

Borgerskapet ønsker Norge som en del av en imperialistisk EF-blokk. Med den sosialdemokratiske regjeringa i spissen bruker det norske borgerskapet alle midler i kampen for å nå sitt mål.

De bryr seg ikke om at Fatima og ungene hennes kastes ut av landet og tilbake til terror, sult, voldtekt. De gir blaffen i at Kari mister muligheta til å forsørge seg sjøl og ungene sine.

Hva er vårt svar?

Hvilke motkrefter finnes i kampen for et annet Europa? Hvordan skal vi slåss for å skape et Europa som er godt å bo i både for Kari og Fatima?

Som hvite europeere bærer vi på en tung arv. «Jeg vil ikke være en hvit mann,» sa gymnaslærer Pedersen. «… jeg følte lojalitet mot Europa som en forbrytelse, » skrev Jan Myrdal, og introduserte begrepet Illojal europeer.

Vi er antirasister. Vi er antiimperialister. Noen av oss er revolusjonære, sosialister, kommunister.

Men hodene og tankene våre er prega av at vi er hvite europeere, at vi er en del av en imperialistisk kultur om hvilken Jan Myrdal sier at «de monumenter våre vestlige idealer reiser, hviler på et fast underlag av avrevne fingernegler».

Å slåss inn nye perspektiver i hodene våre er en kontinuerlig og uendelig jobb på linje med husarbeid: så snart det ikke blir feid daglig, legger støvet seg på nytt. De herskende tankene er de herskendes tanker, enten det gjelder kvinnesyn eller tredjeverdenperspektiv.

Rasismens røtter

I boka Utrota varenda jävel! viser den svenske forfatteren Sven Lindquist hvordan Hitlers folkemord på jødene slett ikke var et unntak, men tvert imot et ledd i en lang og svart imperialistisk europeisk tradisjon. Der f.eks den europeiske slavehandelen tvangssflytta 15 millioner mennesker mellom kontinentene, og drepte kanskje like mange.

Han viser hvordan europeernes overlegne våpenteknologi gjorde dem i stand til å myrde på avstand. «Det førindustrielle Europa hadde ikke mye som den øvrige verden etterspurte,» skriver Lindquist. «Vår viktigste eksportartikkel var vold. Ute i verden ble vi på den tiden betraktet som nomadiske krigerfolk på linje med mongoler og tartarer. De hersket fra hesteryggen, vi fra skipsdekket.»

Lindquist beskriver hvordan europeerne gjennom overlegen våpenteknologi og «overlegne» bakterier utryddet og undertrykte folk etter folk i det vi idag kaller tredje verden. Og det var snakk om slakting: folkemord, sjøl om det ikke gikk så industrielt for seg som Hitlers nedslakting av jødene.

Lindquist viser hvordan det ble bygd opp en hel ideologi for forsvare denne koloniseringa. «Altfor mange europeere tolket militær overlegenhet som intellektuell, ja rent ut biologisk overlegenhet, slår han fast, og viser hvordan man fulgte «krigens lover» i kamper mellom «siviliserte nasjoner»; f.eks ble det forbudt å bruke dum-dum-kuler mellom «siviliserte» stater i slutten av 1800-tallen; de ble reservert for storviltjakt og kolonikrig …

Rasisme som «vitenskap»

Lindquist viser hvordan debatten mellom europeiske intellektuelle gikk: «(Men) under 1800-tallets europeiske ekspansjon vokste en ny innstilling fram. Man begynte å betrakte folkemord som framskrittets uunngåelige biprodukt.» «Fordommer mot fremmede folkeslag har alltid eksistert. Men på midten av 1800-tallet fikk disse fordommene organisert form og skinnvitenskapelig begrunnelse,» skriver han, og viser hvordan f.eks Darwins teori om «survival of the fittest» ble brukt for å forklare vitenskapelig at noen folkeslag – de «innfødte/mørke/ville/lavere» rasene nærmest ifølge en naturlov måtte utryddes/dø ut.

«Tidligere hadde man sett rasen som en av flere faktorer som påvirker den menneskelige kulturen,» skriver Lindquist. «Etter Darwin ble rasen i vide kretser den helt utslagsgivende forklaringen. Rasismen ble akseptert, og ble et sentralt innslag i britisk imperieideologi.»

Folkemord som metode

Og ikke bare i britisk ideologi. Det er den samme tenkinga som stikker hoven frem når norske tv-reportere under Golfkrigen spør ivrig: «Har vi vunnet nå?»

På seminaret mot rasisme på AKPs sommerleir i år fortalte Hanna Vesterager fra SOS Rasisme at mange av dem som begynner å jobbe antirasistisk, ofte blir rysta i sitt innerste når de blir konfrontert med virkeligheta – når de oppdager hvor rasistisk selve det norske samfunnssystemet fungerer. Dette systemkritiske aspektet ved den antirasistiske kampen gjør den ikke mindre viktig for folk som ønsker å få flere til å bli med i kampen for en annen type samfunn.

Lindquist sier det slik: «Overalt i verden finnes en dypt fortrengt kunnskap som, om den ble gjort bevisst, ville sprenge verdensbildet og tvinge oss til å stille spørsmål med oss sjøl … »

«Du vet det. Jeg også. Det er ikke kunnskap vi mangler. Det som mangler oss er motet til å innse det vi vet og trekke slutningene.»

«Ennå er ikke de sultne og desperate milliardenes trykk blitt så sterkt at verdens mektige ser Kurtz løsning (massemordet, min anmerkning) som det eneste humane. Men den dagen er ikke langt borte. jeg ser den komme. Derfor studerer jeg historie,» konkluderer Lindquist.

Hva med Norge?

Og vi da? Fire millioner nordkvinner og -menn som skal innlemmes i Festung Europa, der grensene lukkes for alle sør for Europas Rio Grande. Vi veit at et tett politimessig samarbeide er under utvikling, et samarbeide der nesten alle EF-landene er med. Samarbeidet får store praktiske og politiske konsekvenser. Det danner en grunnstein i «Den europeiske festning». Fri flyt av arbeidskraft innenfor festningen fører til okt behov for såkalt beskyttelse utad og kontroll innad gjennom felles asyl- og visumpolitikk, politikontroll, rettsforfølgelse og lagring og utveksling av persondata. Utviklinga av dette politisamarbeidet (Trevi/Schengen) har stort sett skjedd på sida av demokratisk innsyn fra valgte EF-organ. I Trevi-samarbeidet er innvandrere og asylsøkere blitt likestilt som problemfaktor med terrorister og internasjonale narkotikasmuglere.

Nisselue og palestinaskjerf

Fire millioner nordmenn. I historias perspektiv er vi små.

Hva er vårt ansvar?

Norge er en del av den europeiske tradisjonen. Også vi bygger vår velstand på imperialismens herjinger, også vi har undertrykt og tvangsassimilert egne minoriteter, Rasismen mot samene har beinhard gjennom tida, kanskje spesielt i Nord-Norge der kampen om ressurser og områder mellom samer og nordmenn har vært hardest.

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sjøl om vi som hvite vesteuropeere er en del av en dyster tradisjon, så er det faktisk ikke særlig matnyttig å begynne sjølpisking og gremme oss over vår store stygge kollektive skyld. Sjølforakt er dårlig ballast for folk som skal gjøre opprør.

«Festung Europa»

Borgerskapet i Europa har bygd opp EF. Ei ny imperialistisk supermakt som skal konkurrere med USA og Japan om verdensherredømmet.

Det norske monopolborgerskapet vil ha Norge inn i EF. De er sjøl en del av det internasjonale borgerskapet, og har ingen som helst interesse av å bevare norsk sjølråderett, konsesjonslover eller fiskeressurser.

Et EF-medlemskap er nyttig for dem hvis det gir lavtlønte arbeidere, større profitt, større markeder

Et norsk EF-medlemskap vil bety økt skille mellom fattige og rike. Det vil bety større lønnskiller, mindre til offentlig sektor, økt privatisering, økt sentralisering. Og økt norsk imperialisme.

Sjølve EFs grunntanke er at ingenting skal stå i veien for markedskreftenes uhemma konkurranse og fremvekst. Systemet er bygd opp for å beskytte kapitalen.

Altså: Borgerskapet trenger EF-medlemsskap for å tyne den norske arbeiderklassen hardere. Og: EF er ei imperialistisk blokk som tyner den tredje verden, i tillegg til sin egen arbeiderklasse.

I kampen mot EF har den nordnorske fiskaren og småbonden, arbeideren på Viking og Freia, hjelpepleierne på sykestua på Skjervøy samme interesse av å holde Norge ute av EF-systemet, enten det gjelder EØS, EF eller EU.

Og de har alle samme fiende som Abdul i kirkeasyl i Stamsund og Farida i matkø i Bagdad: nemlig imperialismen.

På kanten av stupet

Kapitalismen og imperialismen har brakt verden til randen av undergang ved sin uhemma rovdrift på naturressurser, dyreliv – og ikke-hvite folkeslag.

I dag står vi på kanten av stupet. Det veit vi alle.

Stadig større deler av natur, mennesker, samfunnsliv gjøres til varer – den sterkestes rett hevdes som ideal – igjen ser vi Darwins teori om at de sterkeste overlever institusjonalisert og hyllet.

Og – rasismen vokser i Europa. I Tyskland og i Sverige myrdes innvandrere med kaldt blod, i Frankrike skjerpes innvandringslovene, i Norge stoppes stadig flere flyktninger på grensen.

Hva skal vi stille opp mot dette?

Arbeiderbevegelsens gamle svar: Solidaritet over landegrensene mellom undertrykte folk og grupper med felles fiende.

Nasjonalismens to ansikter

Jeg sa at sjølforakt er dårlig ammunisjon for folk som skal gjøre opprør. Og noe av det tristeste jeg har sett hos folk i fattigere land er forakt for egne verdier og nesegrus beundring for såkalt vestlige verdier og «American Way of Life». Enten det gjaldt begeistringa for de flotte nye disco-lampene hos ungguttene på Kypros, nødvendigheta av å ha en pakke Marlboro i huset for å spandere på utenlandske gjester i flyktningleirene i Libanon, eller gleden over at det var åpna en skikkelig amerikansk plastbar i gamlebyen i Praha.

Det er lett å se at den palestinske stoltheta over egen kultur har vært en viktig del av omdanninga av palestinerne fra undertrykte enkeltindivider på flukt til en nasjon som ser seg selv som ett folk med egen kultur og historie, og at dette har vært en styrke i kampen. Det var ikke tilfeldig at noe av det første Israel putta på lastebiler og kjørte ut av Beirut under invasjonen i Libanon i 1982 var de historiske samlingene og arkivene til palestinerne. Det er lett å se at den tsjekkoslovakiske nasjonalismen var ei viktig kraft i alle de årene landet var okkupert av Sovjet, og ei viktig kraft i opprøret og frigjøringskampen.

Like lett som det er å se hvor fortvilende reaksjonært nasjonalismen fungerer i det tidligere Jugoslavia i dag, og i Aserbadsjan og Armenia i det tidligere Sovjet.

Hva så med var egen nasjonalisme? Den norske nasjonalismen var ei viktig kraft i kampen mot EEC i 1972. Sjøl om Norge er en del av den imperialistiske tradisjonen, så har vi også viktige positive tradisjoner som kan bygges på i dagens situasjon. Den norske kulturen er prega av desentralisert bosetting, sterk tilknytning til bonde- og fiskarmiljø også for folk som bor i byene, en rimelig stor enighet om likhetsidealer, om velferdsstat. Den norske nasjonen er også prega av si historie med kamp for nasjonal sjølstendighet: 1814, 1905, 1940-45, 1972.

Arbeiderklassens nasjonalisme

Nasjonalismen er ikke klasseløs, nøytral. Og hvis vi skal se på nasjonalisme fra et klasseståsted, så meiner jeg at det gode, gamle spørsmålet: «For hvem?» er på sin plass.

Jeg meiner Aslak Fjermedal har rett når han skriver (Klassekampen 25. juni): «Mitt syn er at nasjonalisme kan deles inn i to motsette ideologiske retninger. Den retninga eg vil stø stend for kulturell sjølvkjensle og byrgskap, historisk medvit, sjølråderett og folkestyre. Dette er en universell, demokratisk ideologi i den tydinga at han gjer alle nasjonar same og like rettar ut fra prinsippet um nasjonalt likeverd. Retten til kulturell og politisk sjølvhevding tilkjem alle nasjonar, berre avgrensa av nett det, at alle andre nasjonar og hev samme retten. Alle overgrep om andre nasjonar kjem såleis i strid med denne nasjonstanken. Det er like eins viktig å byggja på ei demokratisk tolking av nasjonen som «folket» og ikkje som «makta».»

Motsetninga til denne demokratiske nasjonalismen, som Fjermedal kaller «Fridomsnasjonalisme», bygger på motsatt grunnlag. «Eigen nasjon (stat) hev større verd enn andre, og hev difor rett til å råda yver andre, til å tyna andre nasjoner politisk, militært, økonomisk og kulturelt.» Denne type politikk kaller seg nasjonalisme, men karakteriseres bedre med ord som: «sjåvinisme, hegemonisme, ekspansjonisme, imperialisme». Denne «nasjonalismen» knesetter et darwinistisk nasjonssyn; «survival of the fittest nation». «Målt etter verdiane til fridomsnasjonalismen er dette ein djupt antinasjonal ideologi,» skriv Fjermedal, og peker på at rådende språkbruk idag ikke skiller mellom fridomsnasjonalisme og «undertrykkingsnasjonalisme», og dermed tilslører og gjør det vanskelig for folk å gripe motsetningene.

Så langt Fjermedal. Jeg meiner han har viktige poeng. Vi kunne også kalle fridomsnasjonalismen for rød nasjonalisme, og undertrykkingsnasjonalisme for brun nasjonalisme. Den røde nasjonalismen må også inneholde begrepet proletarisk internasjonalisme: solidaritet mellom undertrykte klasser og grupper i alle land, enhetsfront mot kapitalen og imperialismen.

Nei til salg av Norge

AKP har alltid stått på prinsippet om den enkelte nasjons rett til sjøl å bestemme sin skjebne: prinsippet om nasjonal sjølråderett. Men vi har aldri sett nasjonalstaten som sådan (at hver nasjon nødvendigvis skal/bør danne sin egen stat) som noe prinsipp.

Prinsippet om nasjonal sjølråderett har etter mi meining vært ei viktig rettesnor, som har hindra oss i å havne i grøfter der en god del andre «sosialistiske» rørsler har havna: f.eks støtte til Sovjet i Afghanistan fra en del svenske radikalere, med begrunnelsen om at afghanerne var reaksjonære og sovjeterne sosialistiske …

Når det gjelder dagens norske virkelighet og EF-kampen, meiner jeg at parolen «Forsvar den norske sjølråderetten – nei til salg av Norge» er en progressiv og riktig parole.

Sjøl om Norge er en del av den internasjonale kapitalismen, vil et EF medlemsskap frata oss (dvs det norske folk) en rekke muligheter til innflytelse på de rammene som styrer samfunnet vårt.

Sjøl om det norske borgerskapet i dag pusler på med å innføre EF-lik politikk i Norge, og EØS-avtalen hver dag den vedvarer, vikler oss tettere inn i EF-systemet – sjøl om det norske borgerskapet solgte unna både Viking Dekk og Freia sjokoladefabrikk til tross for konsesjonslovene – så står vi tross alt bedre rusta til å slåss når vi har lovene på vår side og kan bruke dette til å presse politikere på Stortinget i Oslo som er redde for taburettene sine – enn når fienden er en diffus gjeng gubber i EF-parlamentet, som til og med har lovene på sin (dvs kapitalens) side.

Klassekampen avgjør

Men lover eller ei: det som avgjør kampen er ikke lover, men styrkeforholdene mellom klassene. Det veit vi.

Et storting uten mandat til det vedtok EØS-avtalen to ganger. Sjøl så gjerne de ønsker oss inn: de hadde neppe tort å kuppe oss inn hvis det hadde stått 200.000 demonstranter fra fagforeninger, fiskarlag, kvinneorganisasjoner og bondeorganisasjoner rundt Stortinget.

Skal vi vinne EF-kampen er det slike mønstringer som må til.

Jeg tror det er viktig å tenke faser: I EF-kampen, i den antirasistiske kampen. Fase en er å vinne folk for en riktig politikk. Fase to er å finne kampformer – og å gi folk tro på at det nytter å sloss, og sjøltillit til å tro at de kan slåss, at de kan vinne, at de kan ta styringa sjøl.

I AKP har vi gode erfaringer med bøllekursbevegelsen. En bevegelse som tar sikte på å gi jenter sjøltillit til å tørre å slåss for sine rettigheter.

Jeg tror vi har mye å lære fra bøllekursbevegelsen når det gjelder kampen mot EF, kampen mot rasismen, kampen for sosialismen, Vi må jobbe for å gi folk tro på seg sjøl, sin kultur, sin egenverdi, sin styrke.

Motkrefter

Det hvite Norge lukker i dag sine grenser mot den tredje verden, og herskerne slåss for å bli en del av det hvite, kristne Europa.

Vi ser historia gjentar seg. At akkurat som norske myndigheter stengte grensene for jødene i tredveåra, slik stenger de grensene for asylsøkerne i dag.

Men det skjer også positive ting.

Denne skammelige våren, sommeren og høsten 1993, da vi så de samme gamle makthaverne med samme glatte ansikter sende unger ut av landet til og med på «selveste» 17. mai.

Da har vi også sett at det ikke bare var urett og ikke noe opprør. Nye allianser har grodd fram. Stadig flere tør se, og ser at nok er nok.

Nye allianser, merkelige allianser. Men viktige allianser. Biskoper og prester side om side med blitzere, antirasister, kommunister i kirkeasylbevegelsen.

Allianser som vi må bygge videre på, vi som ønsker et Europa som er godt å leve i for både Kari og Fatima, Ola og Abdul.

De store skillelinjene, de går ikke på om folk kaller seg sosialister eller radikale. De går på hvilken side folk stiller seg på i verdensklassekampen. Og da kan en ærlig biskop med tvilsomt kvinnesyn vise seg å være en mer pålitelig alliert enn en kynisk kvinnelig justisminister.

Som revolusjonære i et rikt land i den vestlige verden har vi en jobb å gjøre: slåss for et anna samfunn, en anna verden. Solidarisere oss med verdens fattige Slåss for det Kjersti Ericsson kaller «en virkelig ny europeisk identitet, befridd fra eurosentrisme og koloniale ambisjoner».

Og så kan vi ta med oss Jan Myrdals ord fra artikkelen «Europeisk ufellesskap» (Klassekampen 10. juli 1993):

«Det fins imidlertid også en annen sannhet enn den som sier at det er maktene, produktivkreftene, markedet og profitten som styrer. Det er den andre store sannheten, at det er menneskene selv som innenfor rammen av det som er mulig, skaper historia. Vi er ikke dømt inn i tilværelsen. Solidariteten er høyst mulig. De stadige krigene er ikke nedskrevet i den store boka der oppe i himmelen, Folkene i den tredje verden er ikke dømt til å sulte og bli utsugd. Sverige er heller ikke dømt til å bli med i maktenes Europa. (Ikke Norge heller, min anmerkning,, SH) – Men så kreves det også at vi handler bevisst, slik at vi skaper et annet samfunnssystem. Sosialisme, med andre ord. Så enkel er den andre sannheten. Og så vanskelig.»

---

Litteratur

• Jan Myrdal: En illojal europeers bekjennelse, 1968
• Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersens beretning …
• Sven Lindquist: Utrota varenda jävel, 1992
• Ole Smaadahl: EFs 5.frihet – grenseløs utbytting av den 3. verden, AKP 1992
• Torstein Eckhoff/Tore Thonstad: «Tollunion. Ømu og EFs styringsmuligheter», Nei til EFs skriftserie nr 3
• Øyvind Østerud: «Er nasjonalstaten foreldet?», Nei til EFs skriftserie nr 4
• Thomas Mathiesen: «Den europeiske festning? Om politisamarbeidet i EF», Nei til EFs skriftserie nr 7
• Jan Myrdal: «Europeisk ufellesskap», Klassekampen 10. juli 1993
• Kjersti Ericsson: «Den «nye europeer»», Klassekampen juli 1993
• Aslak Fjermedal: «Nasjonalisme og «nasjonalisme»», Klassekampen 25. juni 1993
• Marte Ryste og Kaia Storvik: Norge og EF styrker kontrollen, Rød Ungdom 1993

Forkorta, bearbeida innledning holdt på EF-konferanse i AKP 25. september 93

---

«Festung Europa» er under oppførelse. Et EF/Vest-Europa som reiser en mur mot de fattige delene av verden, enten det er det gamle Sør eller det nye som danner seg i Øst.

Festningen skal stenge ute folk fra disse delene av verden som søker seg til vårt rike hjørne, sjøl om de er på flukt fra krig og forfølgelse. Som i middelalderen, hvor fyrstenes borgmurer og vollgraver verget deres tilranede rikdommer mot den gemene hop og rivaler, bygger dagens makthavere opp sitt festningsverk.

Parallellen til gårsdagens føydalisme må imidlertid ikke strekkes for langt. Det er sant at den vesteuropeisk-baserte monopolkapitalen bygger opp EF for å stå sterkere i konkurransen med sine rivaler: amerikanske og japanske selskaper. Men i vår tids imperialistiske verdensordning er rivalene tvunget til å leve tett innpå hverandre, ha tilgang til hverandres «borger». EF/Vest-Europa står ikke entydig samla mot resten av den imperialistiske verden og utvikler en økonomisk og politisk enhet på egne premisser. Skal vi få et riktig bilde av EF-prosessen, må vi derfor se den i vekselvirkning med utviklinga av hele verdensimperialismen. Det er heller ikke nok å se bare på de reint økonomiske forholda. Kulturelle og maktpolitiske forhold som er skapt av den historiske utviklinga, virker også inn. Dagens verden er anskuelsesundervisning i dialektikken i den historiske materialismen.

En del av verdensøkonomien

EFs fire friheter stenger ikke USA og Japan ute, dersom de etablerer seg i EF-området. USA har vært tungt inne i årtider. Japan har dobla sine investeringer i området hvert femte år siden 1980. Fra 1989-90 økte de med 28 % (1). Det indre marked er bra for kapitalen, uansett hvor den kommer fra. Bare den overlever konkurransen! Også USA er for denne siden ved EF.

Samtidig trekkes «EF-kapital» ut av EF, dersom den tjener på det. For eksempel til det nye vekstområdet på sørøst-kysten av USA, langs Interstate 85, fra North Carolina til Alabama. Her trekker billig arbeidskraft, lave skatter og dårlig fagorganisering til seg utenlandsk kapital, blant annet flere tyske storkonsern. Daimler Benz som skal sparke 35.000 bilarbeidere i Tyskland de kommende to åra, er her i ferd med å etablere en fabrikk i South Carolina som skal produsere Mercedes (2).

EF-området er altså en arena hvor internasjonal kapital fra alle de rivaliserende sentrene vil operere. Det er i tråd med den tendensen vi har sett de siste årtidene, hvor større og større andel av investeringene går til de kapitalistiske «kjerneområdene»; fra 69 % i 1967 til 81 % i 1989 (3). Den «hjemlige» kapitalen vil ha fordel av historisk betinga fotfeste og ved at den vil bruke statsmakta si «når det trengs».

Kapitalens barbari

Når EF legger opp til «den sterkestes rett» i konkurransen mellom kapitalistene, øker mulighetene for splitt og hersk ved å bygge ned de nasjonale grensene, og det samtidig er slik at hele verdens borgerskap kan boltre seg på denne banen, er det åpenbart at det ikke er harmoni og velstand som vil prege tida framover. Og slett ikke når dette skjer mens verdensøkonomien går enda djupere inn i krise og det er snakk om å slåss om et relativt sett minskende utbytte.

• Levestandarden og kampkrafta til folket blir angrepet. Lønna blir prøvd pressa ned, slik vi har sett det i USA de siste tiåra, hvor lønnsnivået i 1991 var senka til nivået rundt 1960, 19 % under toppnivået i 1973 (4). Generalangrep på velferdsgodene. Arbeidsløsheten vil stige dramatisk dersom kapitalen får gjennom sine planer. (Europas 100 største selskaper planlegger å sparke 8 millioner, 7 % av sine ansatte. (5)) Fagforeningene skal knuses/avvæpnes.
• For borgerskapet blir det heller ikke noe teselskap. Sjefen for ABB, Percey Barnevik, påpekte nøkternt overfor industrilederne på et møte i Oslo tidligere i år at bare 1/3 av bedriftene innenfor det indre markedet ville tjene på det. Flertallet ville få problemer i den harde konkurransen. Vi står overfor et masseslakt av kapitalister også. Det vil ikke være nok å tyne arbeidsfolk direkte. Dette må få følger for samholdet i borgerskapet på statsplan også.

EF for ufred

Når noen EF-tilhengere her på berget føler lettelse over at Maastricht-monstret sprekker og håper at det indre marked skal kunne fungere uavhengig av en sterk statsmakt, bygger de seg luftslott og har en blåmandag i vente. Den organiseringa av kapitalismen som Europa nå skal tvinges inn i, vil kreve en sterk statsmakt. Både for å bekjempe det folkelige opprøret mot den økonomiske politikken, og for å holde nasjonale og regionale motsetninger i sjakk.

Denne Europastaten skapes imidlertid ikke gjennom forhandlinger i fred og fordragelighet, i det landskapet vi har skissert her. Unionsdrakampen fram til nå er bare en forsmak på hva vi har i vente. Maastricht var et midlertidig kompromiss. Kampen om den videre utforminga er i full gang. Aktørene er fortsatt først og fremst tyskere, franskmenn, engelskmenn osv, som alle vil skape et Europa i sitt eget bilde, sammen med sine allierte. USA er fortsatt med i balletten, både direkte og gjennom allianser. Den pågående kampen om Europa er ikke en isolert europeisk affære, men et globalt anliggende.

Med de rådende rammebetingelsene, er det lite som tyder på at det er mulig med et kompromiss som tilfredsstiller den ekspansive imperialistmakta i denne prosessen. Når sosialdemokrater i flere avskygninger argumenterer med at en EF-union er nødvendig for å tøyle kapitalkreftene og få Tyskland til å samarbeide til alles beste, er det å sette tingene på hodet. En union vil gi den økonomisk sterkeste makta også «legitime» retter til å bruke både politiske og, i siste instans, militære midler, for å regjere. De svakere partnerne må enten godta et unionsdiktat, eller gå i åpen konfrontasjon. Vi står i begge tilfeller overfor en nyoppdeling av Europa, hvor en betydelig del blir lagt under tysk dominans.

Forkjemperne for at stormaktene skal kaste seg inn militært i Jugoslavia-konflikten snakker om at Vesten står for en München-politikk vis a vis Milosevic & co. Den virkelige München-politikken i dag er den ettergivenheten som nå vises overfor Tysklands frammarsj. Enten det gjelder Jugoslavia-konflikten eller den økonomiske politikken.

Tysklands råkjør for å presse fram sine posisjoner, har allerede ildna opp om væpna krig og skjerpa den økonomiske krigføringa i Europa. Den indrepolitiske utviklinga i takt med dette er også urovekkende. Kohl, eller andre av de nåværende tyske lederne, er ingen Hitler. Store deler av det tyske folket er også imot tysk sjåvinisme og militarisme. De største massemønstringene mot Golfkrigen i Europa så vi i Tyskland. Det er imidlertid ikke disse tinga som bestemmer Tysklands videre kurs. De «harde» økonomiske realitetene og den uunngåelige rivaliseringa legger premissene. Derfor er det militær opprustning og fristilling for å kunne ivareta tyske interesser på verdensarenaen (fritt etter generalstabsjef Neumann), frammarsj for nynazisme og angrep på sosiale og demokratiske rettigheter for det arbeidende folket som er de rådende trendene. Å slutte opp om det tysk-dominerte EF-prosjektet er å gi større armslag for undertrykking og krig.

Vi står heller ikke overfor et fredelig Europa – eller verden – om EF-skuta forliser. Men historia har lært oss at det ikke er i fredens sak å la den ekspansive stormakta få lov å bygge opp sin styrke uhindra.

Ut av EØS

Sjøl EFs sjefsideolog Jacques Delores skal nå ha kommet med betenkninger over kapitalens frie krefter i det byggverket han har ivret for. Vil det være nødvendig med noen restriksjoner på kapitalbevegelsene, er spørsmålet han stiller. Han blir bryskt avvist av Bundesbank sine folk. Men dette illustrerer at skadevirkningene av dette jappetidens ektefødte barn, det indre marked, nå begynner å bli skremmende for flere av borgerne, ikke bare en Percey Barnevik.

Det er denne kverna Gro & co har klart å lirke Norge inn i gjennom EØS-avtalen, og klart å bagatellisere slik at også EF-motstandere godtar det. Fra vinteren av vil Norge bli innlemma i Tysklands økonomiske «rom» med store sosiale og politiske følger i løpet av noen få år. Dersom ikke EF-motstanden nå tar opp kampen på dette som nå er det reelle frontavsnittet i EF-kampen!

---

Kilder

• 1) The European 5-7. april 1991
• 2) International Business Week 27. september 1993
• 3) Globalisation – to what end? av Harry Magdoff, Monthly Review Press 1992
• 4) Crossroads, amerikansk venstretidsskrift, juli/august 1992
• 5) Klassekampen 8. januar 1993

---

Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.

---

Tyrkia-Tyskland-alliansen

Utdrag fra en analyse i avisa Weltrevolution nr 60, som utkommer i Köln

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad

---

Litteratur

• Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
• Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
• Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)

---

Økonomen Torstein Dahle og læreren Terje Valen har snakket sammen. Om reform og revolusjon, og sosialismens forutsetninger.

Samtalen mellom Torstein Dahle og Terje Valen foregår i Bergen, mens en lydbåndopptaker surrer og går. Bakgrunnen for diskusjonen er en debatt som pågår blant annet i avisa Klassekampen.

Terje Valen: Det er noen som knytter all elendighet i verden til kapitalen. De sier at: er du kvitt kapitalen, så er det greit. Men Marx sitt begrep fremmedgjøring omfatter faktisk mer enn kapitalen: Det omfatter også restene av den arbeidsdelingen som følger med kapitalen, eiendom, og folks oppfatning av eiendom. Det vil si ut over kapitalbegrepet, og at fremmedgjøringen blir med inn i sosialismen. Dermed må kampen mot dette fortsette også under sosialismen, det vil si: den politiske fasen av kommunismen. Først når den kampen er langt utviklet, kan du komme over i en sosial fase av kommunismen der man får etter behov.

Det er viktig å utvikle teoretiske hjelpemidler for å skjønne disse forskjellige fasene i kampen. Dette krever diskusjoner om:

• De materielle vilkårene i basis, men også om de subjektive vilkårene for en politisk revolusjon.
• Utviklingen av den politiske revolusjonen og hva vi skal gjøre etter den politiske revolusjonen. Hele tida – på alle felt – å minske – den materielle fremmedgjøringen i bunn. Det betyr å minske arbeidsdelingen, minske eiendommen, minske staten og minske ideologien sine sfærer.

Torstein Dahle: Det du sier nå, er jeg er helt enig med deg i. Hvis vi ser på de ulike fremmedgjøringene, så ligger det blant annet i det du sier, at den ideen om at hver enkelt spesialiserer seg til det man er best til, nettopp kolliderer med det du nevner om arbeidsdelingen som et grunnlag for fremmedgjøringen. Blant annet er det en viktig begrunnelse for sekstimersdagen som går på en mer allsidig sammensetning av livet til hver enkelt av oss – sånn at vi ikke blir fremmede for andre deler av livet enn en bestemt ting.

Flere mulige svar

TD: Jeg er enig med byningsarbeideren Tollef Hovig i at å opprette sosialistiske øyer under kapitalismen, ikke er en strategi for å få et sosialistisk og kommunistisk samfunn, og at å satse på arbeiderstyrte bedrifter heller ikke er en strategi som fører fram.

TV: Hovig sier at i et kapitalistisk land kan det også finnes andre produksjonsformer, det vil si tidligere produksjonsformer, rester fra tidligere samfunnsformer, men at det også kan vokse fram produksjonsformer som peker fram mot et nytt samfunn.

TD: En slik framstilling er vi enige i. Helsevesenet og bibliotekvesenet er to eksempler som i Norge har vært organisert på en måte som peker framover. Jakten på profitt har ikke styrt beslutningene. Utgangspunktet har vært folks behov.

TV: Det er viktig å ikke redusere forklaringer på spørsmål til ett svar, nemlig at alt bare har en forklaring. Et eksempel: Et begrep som målstyring fungerer idag i hovedsak til å rasjonalisere og disiplinere. Men det har også en annen side, og den peker utover dette samfunnet. Folk tvinges og inspireres til å gripe initiativet sjøl. Til å utvikle seg som mer sjølstendige mennesker overfor produksjonsprosessen.

TD: Makthaverne tar i bruk målstyring for å manipulere folk og øke utbyttinga. Samtidig gir det folk en erfaring for at de har viktige ideer å bidra med, at de kan ta beslutninger på egen hånd. Ofte er de flinkere til å ta beslutninger enn sjefene som sitter lenger oppe i systemet. Dermed har målstyring som metode og fenomen i dagens samfunn absolutt to sider.

Hvis en ser på produksjonslivet i den framskredne kapitalismen, så blir det stadig mer nødvendig for makthaverne å nyttiggjøre seg av folks skaperkraft – uten dermed å gi arbeidsfolk makta. Derfor tyr de til ymse forsøk på å engasjere arbeidsfolk i beslutningene, men innenfor rammer som gjør at disse beslutningene skal tjene kampen for maksimal profitt.

Dette har to sider: Folk blir manipulert til å bidra til jakten på maksimal profitt, samtidig som de erfarer at de har innsikt og erfaringer som gjør at de kan ta beslutninger at de kan styre. Den andre siden her er svært viktig.

Lanseringen av disse teknikkene innenfor kapitalismen er ikke en metode for å utvikle et sosialistisk samfunn. Men i og etter en sosialistisk revolusjon i Norge, vil vi ha en arbeiderklasse som har helt andre og bedre forutsetninger for virkelig å styre samfunnet enn man hadde for eksempel i Russland i 1917.

TV: Dette vil gjelde for alle industrialiserte land som Norge.

TD: Nemlig, og det er veldig viktig å kunne gripe begge sidene samtidig. Imperialismen hemmer utviklingen av økonomien til de undertrykte landa i den tredje verden. Samtidig fremmer den utviklingen av økonomien i disse landene.

TV: Det å gripe begge sidene i motsigelsen er noe av det sentrale i Marx sitt verk. Han hadde en inngående og dyp kritikk av kapitalismen som samfunnssystem. Samtidig viser han at det er utviklingen av det systemet som gjør at det er mulig å komme videre til neste system til sosialisme og kommunisme. Utviklingen innenfor kapitalismen – med alle de skadelige og uheldige formene – legger grunnlaget for noe bra i framtida.

TD: Derfor er det ikke snakk om at man har et kapitalistisk system som deretter bare erstattes med et helt nytt sosialistisk system. Det er en prosess som driver fram kimen og forutsetningene for det sosialistiske samfunnet, mens det er kapitalisme. Det å gripe denne prosess-siden av saken, det å utvikle en dialektisk forståelse, er helt avgjørende.

I diskusjonen om disse spørsmålene mener jeg at det har vært en tendens til å være ensidige, at vi ikke anerkjenner hverandres poenger.

TV: Hovig hevder at vi må legge stor vekt på det som Marx kaller den økonomiske basis i samfunnet og hvor langt den er utviklet. Hvis den ikke er utviklet til en viss grense, kan man ikke komme videre til et nytt samfunnssystem, altså til sosialisme eller kommunisme.

Samfunnets basis overordnet

TD: Tollef Hovig tar utgangspunkt i et velkjent og viktig sitat av Marx fra forordet til Kritikk av sosialøkonomien, som ble skrevet i 1859, hvor Marx skriver: «den samfunnsmessige produksjonen av sitt liv inngir menneskene bestemte av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. (-) En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår er modnet innen rammen av det gamle samfunnet selv.»

TV: Jeg mener at Hovig har en tendens til å redusere marxismen til en ting. Marx sin teori er ikke bare en teori om den økonomiske utvikling. Det er økonomisk teori, politisk teori og teori om hvordan ideologien utvikler seg. Ingen av disse tingene går på skinner, den ene teorien følger ikke presis av den andre. Det er et forhold mellom de tre delene.

TD: Nå tror ikke jeg at Tollef Hovig vil mene at det går på skinner, men en viktig årsak til at han tar utgangspunkt i dette sitatet, er at han nok mener å ha sett en nokså ensidig interesse blant marxist-leninister for fordelingsmessige forhold.

TV: … og politiske forhold kanskje?

Hvorfor kriser?

TD: Ja, og det har vært snakket mye om krise i kapitalismen ut fra det syn at siden kapitalistene tilriver seg en stadig større del av de verdier som skapes, blir det en stadig mindre del som tilfaller arbeiderklassen. Det gjør at arbeiderklassen får en stadig mindre del av verdiene å etterspørre produksjonen med. Dermed får vi for liten etterspørsel i forhold til produksjonen, en overproduksjonskrise. Den type kriseforklaring alene peker mot at en omfordeling kunne fikse krisene under kapitalismen.

TV: Det vil si at hvis bare mer av merverdien tilfaller arbeiderne, så går det bra?

TD: Nettopp, og det er en forståelse for kriser i kapitalismen som Hovig har engasjert seg sterkt mot. Jeg mener han har mye rett i det. Det er viktig å rette søkelyset mot profittratens fallende tendens som en grunnleggende årsak til at kapitalismen vikler seg mer og mer inn i en grunnleggende krise.

Kapitalen forlanger en stadig større profittmasse i en kamp for å opprettholde profittraten. Men siden kapitalen bare vokser og vokser, blir det i det lange løp umulig å få profittmassen til å vokse i samme takt. Å hindre fallet i profittraten er ikke mulig uten en omfattende rasering av kapital gjennom kriser og krig. Det at man prøver å motstå dette profittratefallet, driver stadig fram beslutninger som fører til angrep på arbeiderklassen og folket i den tredje verden.

TV: Dette har du og jeg vært enige om lenge, altså legge vekt på profittratens fallende tendens. Det jeg mener kommer litt vekk lier, er den politiske revolusjonen. I lang tid befinner vi oss i grenseland for når det er mulig og ikke mulig med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det avhenger mye av den politiske revolusjonen og hvor den kommer. Hvordan blir situasjonen hvis du har en politisk revolusjon i ett land? Hvordan blir den da i andre land – og hvordan påvirker de det første landet?

I Sovjet gjennomførte de en politisk revolusjon som var en slags blanding av en god gammel bonderevolusjon med en ny teoretisk overbygning, marxismen, og en liten men konsentrert arbeiderklasse som dette var knyttet til. Man kan godt si at dette var en sosialistisk revolusjon ut fra måten den organiserte samfunnet etterpå, men den dro med seg veldig mye fra samfunn før kapitalismen. De brukte faktisk i lang tid sosialismen til å utvikle det materielle grunnlaget til og med for kapitalismen.

TD: Samtidig var de under voldsomme angrep fra imperialismen som la premissene for hvordan denne staten kunne fungere.

TV: Det samme gjaldt i Kina. Men situasjonen vil være helt annerledes, hvis disse revolusjonene kommer i høyt utviklete kapitalistiske land. Det oppfatter jeg som også Tollef Hovigs konklusjon.

Revolusjonær situasjon

TV: Hvis en legger for ensidig vekt på basis, så vil en hele tida bli avskrekket fra å utnytte – når situasjonen byr seg – det som Lenin beskriver som en revolujonær situasjon: Når elendigheten er blitt stor nok på grunn av kapitalismens kriser, når folk føler at de ikke kan holde dette ut mer, – at de må og vil ha noe nytt – og vil fjerne det gamle og at de som styrer ikke klarer å styre lenger.

Da er spørsmålet: Skal man gå inn for revolusjon, forsøke å stille seg i spissen for å organisere en revolusjon eller ikke? Hvis man går for ensidig ut fra Hovigs vektlegging på basis, så blir konklusjonen at man må vente lengst mulig.

TD: Kanskje det er å trekke han noe langt. Men Hovig sier følgende om tre stykker han diskuterer med og til dels polemiserer mot Andersen, Steigan og Ness: «De åpner etter min mening for at en sosialistisk revolusjon kan skje på grunnlag av sosial nød eller skjev inntektsfordeling uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det du sier nå, er at det er helt riktig at en sosialistisk revolusjon vil skje på grunn av sosial nød eller skjev inntektsfordeling?

TV: Ja.

TD: Det er en helt avgjørende utløsningsmekanisme for en sosialistisk revolusjon. Det er jeg enig med deg i. Men samtidig sier Tollef Hovig videre: «uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det er et sentralt poeng å peke på at forutsetningen for at det skal kunne bli en sosialistisk revolusjon, absolutt har noe med utviklingsnivået i basis (underbygningen) å gjøre. En avgjørende årsak til at revolusjonen i Russland til syvende og sist mislyktes, var at utviklingen i den økonomiske basis var kommet så kort, at den nødvendige forutsetningen for å utvikle sosialisme rett og slett ikke var til stede – ihvertfall ikke når de ytre forhold ellers var som de var – med kraftig imperialisme og lite erfaringer med sosialistiske revolusjoner i verden.

Men idag er utviklingsnivået i den kapitalistiske basis i verden kommet et langt skritt videre, spesielt da i de landene som har gjennomgått en industrialisering.

Politisk og sosial revolusjon

TV: Jeg tror det kan være gunstig å dele opp dette med sosialistiske revolusjoner. Marx snakker om en politisk revolusjon og en sosial revolusjon. Han sier at disse ikke behøver være sammenfallende. Mulighetene for en politisk revolusjon kan oppstå før alle vilkårene for en sosial revolusjon er til stede. Ved å gjennomføre en politisk revolusjon kan det virke til at de materielle faktorene i basis blir lagt til rette sånn at en kan gå videre med den sosiale revolusjon. Selvfølgelig krever dette at en må over en viss grense når det gjelder utviklingen i basis, hvis dette skal gå bra. Men det er et felt her – en relativt lang tid da politiske revolusjoner er mulig – da det ikke er så godt å vite om de kan klare å komme videre til den sosiale revolusjonen eller ikke.

En svekket imperialisme i verdensmålestokk, blant annet gjennom kamp mot imperialismen i disse landene sjøl, vil gjøre det lettere for andre land å klare og utvikle seg videre.

TD: Da er det viktig å gå nærmere inn på hvordan man skal utvikle den økonomiske basis etter den politiske revolusjonen for å kunne gjennomføre den sosiale revolusjonen, og befeste utviklingen mot et kommunistisk, klasseløst samfunn

Markedet: En giftig innretning

TD: Noen sosialister mener at markedet kan være er redskap å bruke under sosialismen, for eksempel Kalle Moene og Tone Ognedal. Jeg er veldig opptatt av å forstå markedets rolle. Etter min mening er det en total kortslutning å hevde at markedet har noen rolle å spille i varig forstand, og kan være et hjelpemiddel for å utvikle det sosialistiske samfunnet i en ønsket retning. Det er veldig viktig å konstatere at markedet er en giftig innretning i kampen for det klasseløse samfunn. Markedet er i hele sin natur, hvordan det fungerer og den erkjennelsen den skaper i folks bevissthet – ren gift i forhold til det som er revolusjonens mål.

Det som kjennetegner markedet, er at de som kjøper på markedet signaliserer sine behov ved å kjøpe. For det første forutsettes det da at de faktisk har noe å kjøpe med. Er det noe som gjennomgående kjennetegner markedet slik vi kjenner det under kapitalismen, så er det at folk er veldig ulikt stilt i markedet, store masser har lite eller ingenting å kjøpe med.

Til det kan man si at i et sosialistisk samfunn kan man fikse det gjennom omfordeling. Da kunne vi gi folk et mer likt utgangspunkt til å opptre i markedet. Men: Hvordan fungerer da markedet til å knytte – kommunisere – folks behov til styringen av produksjonen? Jo, markedet er da kjennetegnet nettopp ved at folk ikke deltar i en felles politisk diskusjon om hvordan disse behovene skal tilfredsstilles, men gir sine signaler som anonyme beslutninger hvor hver enkelt foretar beslutning på egen hånd gjennom å kjøpe. Det gjør det umulig å styre produksjonen bevisst.

Vi må slåss for at man skal utvikle en styring av produksjonen sånn at den skjer ut fra en bevisst, politisk beslutning. Folk skal delta og diskutere, og være seg bevisst hva de faktisk beslutter. Det er det ene. Det andre – som er kanskje enda viktigere – er at forutsetningen for at etterspørselen gjennom markedet skal styre produksjonen, er at produsentene prøver å maksimere sin profitt. Poenget er nettopp at de skal innrette produksjonen sin ut fra signalene i markedet fordi de ønsker maksimal profitt. Dermed gjør de det som lønner seg best: innretter seg etter markedssignalene. Det er slik teorien om markedet går.

Det betyr at forutsetningen for at markedet skal fungere, er at produsentene driver i en konkurransekamp med hverandre om å skaffe seg selv maksimal profitt. Markedet baserer seg på egoisme, den enkeltes kamp mot de andre, at hver enkelt bare tenker på seg selv, og gir fullkomment blaffen i de andre. Kort sagt: en giftig innretning som står stikk i strid og i grunnleggende konflikt med arbeiderklassens og folkets kamp for et samfunn der det er folks behov som skal styre produksjonen ut fra en bevisst politisk oppfatning av liva folk ønsker og trenger.

Dette mener jeg ikke kan understrekes nok. Her er det grandiose misforståelser ute og går, og veldig mye illusjoner om markedets mulighet til å fungere som et slags positivt hjelpemiddel under sosialismen.

Diskusjonen videre

TV: Vi må bli i stand til å ta diskusjoner om spørsmål som vi nå har snakket om. På samme måte som vi må diskutere og klarlegge vårt forhold til den marxistiske tradisjonen, og det må vi gjøre fordi det er så mye forskjellig ute og går. Vi veit ikke hvor vi står sjøl lenger.

TD: Det er svært viktig det du sier om behovet for å oppsummere historien, oppsummere kampen for sosialismen og kommunismen så langt. Ideen om at man med fordel kan slå en strek over fortida og starte med «blanke ark og fargestifter tel», er en veldig farlig forestilling. Troverdige er vi hvis vi kan si at ditt og datt var feil, ditt og datt var riktig. Vi har lært av feilene.

---

Skal diskusjonen om sosialismen komme videre, må vi forlate overproduksjonskriseteorien og teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring.

Jeg har tidligere i Røde Fane skrevet noen innlegg om m-l-m-(marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning)-visjonens politiske økonomi. Nå er jeg blitt bedt om å sammenfatte mitt syn på én side, noe jeg vil forsøke her.

M-l-m-visjonen bygger etter mitt syn sin politiske økonomi på to teoretiske stolper.

Overproduksjonskriseteorien

Den ene, som vi kaller overproduksjonskriseteorien, sier at kapitalismen blir rammet av kriser pga at arbeiderklassen får for lite i lønn i forhold til hva den produserer, med andre ord at kapitalistene tar for mye i profitt. I og med at det er lønnsmottagerne som utgjør markedet (eller det endelige marked, som noen sier) fører dette til at den kjøpekraftige etterspørselen er lavere enn tilbudet (dvs det de selv har produsert). Resultatet av dette blir overproduksjonskrise. Rent idehistorisk har Engels i Kapitalen bind 2 ført denne teorien tilbake til et verk av Sismondi, Noveaux Principes de l’economie politiqe, og den ble senere tatt opp av en økonom som het Rodbertus som bl.a Karl Marx polemiserte mot. Etter mitt syn har ikke overproduksjonskriseteorien noen støtte hos Marx, snarere tvert imot, noe jeg skal komme tilbake til.

Sentralt hos SUKP(b)

Hvis man derimot ser på SUKP(b)s og Stalins teorier er overproduksjonskriseteorien et sentralt element, jfr hans tale til den 16. partikongress. Her finner vi også de åndelige røttene til boka Politisk økonomi, som er en av grunnstenene i m-l-m-visjonen.

Overproduksjonskriseteorien kan kritiseres fra flere vinkler, og jeg skal ta for meg de jeg synes er viktigst.

En vinkling er den Marx selv bruker, som er referert i Kapitalen bind 2 (side 361, Bo Caverfors forlag). Hans poeng er at forut for hver krise går en periode med høykonjunktur, hvor lønningene som regel øker. Denne lønnsøkningen skulle jo da nettopp motvirke den krisen som følger høykonjunkturen, noe den øyensynlig ikke gjør.

Permanent krise

Et annet problem med overproduksjonskriseteorien er at den må føre til en permanent krise og ikke en syklisk krise. Det at lønnsmottagerne får mindre enn det de har produsert, er et permanent forhold, og andelen kapital som blir uproduktiv skulle jo da øke hele tiden, med mindre man mener at de sykliske krisene stadig bringer forholdet i balanse igjen. Et standpunkt som kunne vært forståelig dersom det var sånn at krisen kun gikk ut over profitten, men faktum er jo at den i like stor grad går ut over lønnsandelen, profitten opprettholdes også under sykliske kriser, om enn i redusert omfang. Så sett over tid burde denne kriseteorien raskt føre til kapitalismens fall, dersom den hadde vært riktig, noe den ikke har gjort. Hvis vi ser på den faktiske sirkulasjonen i et kapitalistisk land, oppstår ytterligere problem med denne teorien.

Hvis vi på inntektssiden i samfunnet deler inn i lønnsinntekt og eierinntekt, så er det ikke sånn at det bare er lønnsinntekten som investeres på nytt. Også eierinntekten investeres. En del av den går til investeringer i utvidelse av produksjonsprosessen, en del til luksusforbruk (noe som og må produseres) og en del (noe som også gjelder lønnsinntekten) til sparing. Men mht til sparing er ikke det noe annet enn å gi andre anledning til å investere sparepengene, mot å få en garantert avkastning selv. Det man kunne tenkt seg, kunne skapt en overproduksjonskrise av denne typen, var hvis store deler av kapitalen ble lagt brakk, men i så fall ville det primære problem ikke være at markedet var for lite, men mangelen på lukrative investeringsobjekter, men da motbeviser man jo egentlig overproduksjonskriseteorien, for den ser på det krympende marked som det primære problem.

Samfunnsmessig produksjon?

Den andre hovedstolpen i m-l-m-visjonen er teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring. Den går i korthet ut på at produktivkreftene har utviklet seg siden kapitalismens barndom til å bli mer og mer samfunnsmessig, dvs stadig større og mer integrert i hverandre og samfunnet forøvrig: Denne samfunnsmessiggjøringen blir så det sentrale element i produksjonsforholdenes utvikling. I kapitalismens barndom rådde frikonkurransen, den hadde ifølge Lenin sitt høydepunkt i 1860-70-årene. Etter krisen i 1873 utviklet det seg en omfattende bruk av karteller som hadde sitt høydepunkt rundt 1900-03. Rundt 1910 vokste finansoligarkiene fram, og finansoligarkiene dannet grunnlaget for monopolkapitalens epoke. Det neste og siste trinnet på denne utviklingen av produksjonsforholdene var utviklingen av statsmonopolkapitalen. Et forhold hvor de store monopolene ble overtatt og drevet av staten. Det neste trinnet på denne utviklingen måtte bli sosialismen, produksjonsforholdene kunne ikke bli mer samfunnsmessig enn statsmonopolkapitalismen, innenfor kapitalismens rammer. De idehistoriske røttene til denne teorien har m-l-m-visjonen dels hentet fra Engels verk Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og i særdeleshet fra Lenins verk Imperialismen. For en autentisk framstilling av denne teorien, se f.eks Røde Fane nr 6, 1975.

Et empirisk angrep

Denne teorien kan angripes både fra en empirisk og en teoretisk synsvinkel. Lenins bok Imperialismen ble skrevet i 1916, da var alt hovedelementene på plass. Da hadde kapitalismen vart i 70-80 år, nå 70-80 år senere står en massiv privatisering av kapitalismens statsbedrifter for døren. Se f.eks Aftenposten 3. juli 1993 som har en konkret gjennomgang av statlige privatiseringsplaner. Bare i Frankrike dreier det seg om virksomheter med 982.000 ansatte og 1.477 milliarder i omsetning pr år. Dette harmonerer dårlig med denne teoriens forutsigelser om samfunnsutviklingen.

Et teoretisk angrep

Rent teoretisk har jeg også noen innvendinger. Produksjonsforholdene som jeg oppfatter dem, er på en måte rammen rundt den samfunnsmessige virksomhet. Produksjonsforholdene er sammensatt av svært mange forhold, f.eks juridiske, politiske (demokratiske), informasjonsmessige, kulturelle osv osv. Denne teorien fokuserer etter mitt syn ensidig på de eiendomsmessige sidene av produksjonsforholdene. Produksjonsforholdene blir redusert til et spørsmål om privat eller offentlig eiendomsrett, uavhengig av utviklingsnivået forøvrig.

Min andre innvending er at dersom man tenker seg at monopolistiske forhold, for ikke å si statsmonopolistiske, gjør sitt inntog i alle bransjer, så oppheves konkurransen, og kapitalismen forsvinner av seg selv. Dette legges fram som en uunngåelig utvikling, men realiteten er vel er at denne utviklingen kan styres politisk, og motmekanismene mot en slik «selvutslettelse» synes helt undervurdert. Alt i alt er min oppfatning at disse to teoretiske stolpene ble skapt som uttrykk for Sovjetstatens økonomiske behov.

Overproduksjonskriseteorien peker rett på spenningsfeltet mellom plan og marked, som har vært den ene store krangelen mellom blå og rød. Teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring peker rett på det andre store spenningsfeltet, nemlig krangelen om privat eller offentlig eiendomsrett. Skal diskusjonen om sosialismen komme videre tror jeg vi må forlate disse to teoriene.

Alle kildehenvisninger til Den tyske ideologi er hentet fra Karl Marx: Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag 1991.

Se også debattsvar her

---

Den tyske ideologi. Den første artikkelen av Marx jeg har lest. Og foreløpig den siste. En tekst det er vanskelig å gjøre seg ferdig med. Dette er et forsøk på å komme videre.

Den tyske ideologi er skrevet tidlig i Marx’ forfatterskap. Her legger han premissene for sine økonomiske teorier. Artikkelen er på den ene siden hans oppfatning av historie, bevissthet og ideologi, og på den andre siden et polemisk angrep på noen av hans samtidige teoretikere.

Jeg skal se nærmere på Marx’ menneskesyn, og om det er en nødvendighet at arbeiderklassen er den revolusjonære klassen.

Menneskesynet

Marx forstår mennesket som et historisk vesen. Det er for eksempel forskjell på 1800-tallets mennesker og dagens mennesker. Han har derfor ingen tro på en «menneskets natur». Det er for han det innbilte menneske (side 91).

Marx starter sin historieforståelse med å skille oss fra dyrene:

«Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon.» (side 60-61)

På denne måten tilbakeviser han påstandene om at vi skiller oss fra dyrene på grunn av følelser, fornuft eller metafysiske størrelser. For Marx er det siste utelukket som realitet, mens følelser og fornuft er skapt av de materielle forhold: «Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten.» (side 67) Eller at «(…) omstendighetene like meget skaper menneskene som menneskene skaper omstendighetene.» (side 79)

Så langt henger jeg med, men får problemer når Marx sier: «Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva deproduserer og hvordan de produserer.» (side 61)

Tenderer ikke dette mot en reduksjon av mennesket til dets ytre? Hvor blir følelsene og fornuften av? Har Marx satt på seg et par analysebriller for lettere å kunne forstå samfunnet? Blir ikke hans syn på bevissthet mer den bevissthet individene har i samkvem med hverandre, i samfunnet, enn individenes indre følelser?

Det er viktig å ha i bakhodet at Marx skrev sine verker i en tid hvor individet ennå ikke var utstyrt med det vi har i dag av genuinitet, følelser og egenbevissthet. Derfor er det kanskje naturlig at menneskene blir redusert til hva de materielt sett produserer. Men blir det ikke da nødvendig for oss i dagens samfunn å reise en annen fane? En fane for et individorientert menneskesyn?

Hvis Marx bevisst reduserte mennesket til dets ytre, blir vi ikke da bare kjøttmaskiner, determinerte stoffklumper? Er det ikke viktig for synet på det klasseløse samfunn at vi har en bestemt grad av individorientering? For er det ikke slik at den revolusjonære bevegelsen egentlig bygger på Marx’ 1800-talls syn?

Utopien

Dostojevskij uttrykker i Brødrene Karamasov at sosialismen søker å bygge Babels tårn; ikke for å bringe menneskene til himmelen, men for å bringe himmelen ned på jorda.

Er ikke dette akkurat hva det klasseløse samfunn er? Som materialist plasserer man himmelen her nede på jorden. Det er i første rekke en utopi om mennesket som skal finne fred, bortenfor det konfliktfylte samfunn.

Ideen har eksistert før Marx, f.eks hos de anarkistiske grupperingene Diggers og Levellers under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men Marx fyller ut dens forhistorie og gjør den til en nødvendighet.

Han sier at det klasseløse samfunn vil minne om det urkommunistiske samfunn. Dette samfunnet var i pakt med naturen og eiendomsløst. Det er utviklingen vekk fra dette samfunnet som har gitt oss et samfunn hvor individene gjennom sin klassetilhørighet står i sterke motsetningsforhold til hverandre.

Vil ikke den antakelsen at historien har gjort oss til slaver av vår klassetilhørighet bety at alle, fra kapitalist til proletar, er like bundet av lenker?

Men det er ikke slik Marx blir brukt i dag. Han blir brukt til å sette proletar opp mot kapitalist, og det at også kapitalisten er bundet av lenker, er helt borte. Er det ikke på tide at denne siden av Marx’ syn på samfunnet kommer fram?

Arbeiderklassen

Det som har hindret en slik tolkning, er Marx’ klasseteori. Han mente at den klassen som har gjennomføring av en ny samfunnsformasjon som sin interesse vil være i besittelse av sann bevissthet. Klassen vil være representant for hele samfunnets interesser:

«Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse.» (side 90-91)

Marx mener at den revolusjonære klassen under kapitalismen er arbeiderklassen, og at den vil kjempe for det klasseløse samfunn. Jeg får problemer med denne framstillinga.

Hvem kan bestemme «hele samfunnets interesser»? Ingen, vil jeg tro. Men hvis vi forutsetter at den revolusjonære klassen representerer «hele» samfunnets interesser, vil det si at mitt syn på hvem som er slaver av sin klasse blir riktig?

En annen innvending mot klasseteorien er at Marx ikke gir noen argumentasjon for hvorfor arbeiderklassen skulle ønske en ny samfunnsformasjon. Han gjør det i hvert fall ikke i Den tyske ideologi. Blir ikke da «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn» et aksiom for Marx?

Er det rundt dette aksiomet han bygger et historiesyn og en plan for utopien?.

Personligheten

På bakgrunn av det jeg nå har stilt spørmål ved, blir det da mulig å mene at arbeiderklassen ved sin blotte eksistens er en revolusjonær klasse? Har den ikke bare et potensiale til å være en revolusjonær kraft som velter den kapitalistiske verdens grunnmur: lønnsslaveriet?

Men er arbeiderklassen også den eneste klassen som har et slikt potensiale?

Marx sier til slutt i Den tyske ideologi:

«Proletarene må, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sine egne tidligere eksistensvilkår som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet.» (side 122)

Jeg mener …

Alle de spørsmålene jeg har stilt om klassesynet til Marx blir en diskusjon om mulighet for eller nødvendighet av arbeiderklassen som en revolusjonær klasse. Jeg mener det bare er grunn til å se arbeiderklassen som en mulig revolusjonær kraft. Den er revolusjonær kun fordi den sitter med muligheten til å rive ned lønnsslaveriet. Jeg mener det er nødvendig å ha et individorientert menneskesyn og at det klasseløse samfunn har som oppgave å løse lenkene til alle individene. Det er ikke nødvendigvis resultatet av en revolusjon ledet av arbeiderklassen.

---

Kjersti Ericsson skrev boka Den tvetydige omsorgen med undertittelen «Sinnsykevesenets utvikling – et sosialpolitisk eksempel», Universitetsforlaget  1974. Fjerde opplag kom i 1990.

Det er lett å dra paralleller til de psykisk utviklingshemmedes historie og situasjon, eller til barnevernet, eldreomsorgen osv fordi sinnsykevesenet i boka nettopp brukes som – som det står i undertittelen – et eksempel.

Forfatteren skriver: «Vi har lett for å mene at endringene i vårt sinnsykevesen (eller psykisk helsevern, som vi sier idag) styres av stadig økende vitenskapelig innsikt og respekt for de sykes menneskeverd, m.a.o. av de ideene fagfolkene og publikum har om sinnssykdom. Etter min mening er det bare på overflaten at det kan se slik ut. De grunnleggende drivkreftene bak sinnsykevesenets utvikling må vi lete etter i samfunnets materielle basis. Måten et samfunn produserer sine materielle goder på: hvilke redskaper det rår over, hvordan produksjonen er organisert, menneskers og klassers innbyrdes forhold til hverandre i produksjonslivet, bestemmer til syvende og sist utformingen av samfunnets øvrige institusjoner. Sinnsykevesenet er ikke noe unntak fra denne regelen.»

Materialistisk tolkning

Tittelen Den tvetydige omsorgen viser til problemstillinger som basis/overbygning, vesen/fremtredelsesform, terapi/oppbevaring, ideologi/økonomi, ufør/overflødig. Motsetninger mellom ideelle eller offisielle tanker og omsorgen som underordnet produksjonens og økonomiens behov – i det føydale og seinere kapitalistiske Norge. Hvor lett det er å la seg lure av fine ord og ikke se hva makta egentlig vil. Jfr debatten om HVPU-reformen i dag.

Oktober-boka Om å lese Kapitalen (side 11) siterer Marx: «I åra 1842-43 kom jeg som redaktør av Rheinische Zeitung for første gang i den kinkige situasjon at jeg var tvunget til å uttale meg om såkalte materielle interesser (…) Min undersøkelse ledet meg fram til den konklusjonen at rettsforholdene liksom statsformene verken kan forstås ut fra seg sjøl eller ut fra den såkalte allmenne utvikling av den menneskelige tenkning, men tvert om har sin rot i de materielle livsforholdene (…) Det materielle livets produksjon er bestemmende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet.»

Kjersti Ericsson har altså ikke oppfunnet noen ny måte å tenke eller analysere på. Hun sier da også i avslutningskapitlet at boka er «et forsøk på materialistisk tolkning av grunntrekkene i det norske sinnsykevesenets historie». Men selv om hun ikke har «oppfunnet hjulet» er det spennende når teorien brukes så elegant og pedagogisk og avdekker og forklarer, slik forfatteren av denne boka gjør. Men så er Kjersti Ericsson en av de få AKP-lederne som ingen har prøvd å stemple som tåkefyrstinne.

Almuens løsning

Ludvig Dahl var lege og skrev en rapport i 1861 om tvangsmidlet «stokk» som Kjersti Ericsson siterer et utdrag fra: «Den består at 2 tømmerstokke, hver med 2 indsnit, som, når stokkene forenes, danne 2 smale huller. I disse huller anbringes den syges smallægger, derpå nagles begge stokke sammen og skrues fast til gulvbjælkerne. De syge kunne ligge og tildeels sidde, men at ståe eller gåe er altså umuligt (…) Jeg hørte en gammel mand fortælle om sin søster, at hun havde siddet i stok i 16 år. Senere, da hun havde tabt evnene til at gåe, indrettede man et bur inde i stuen; der sad hun i 14 år og i det døde hun for 10 år siden.»

Les Kjersti Ericssons kommentar og analyse: Bur, lenke, stokk og skinnmaske var almuens løsning på det kontrollproblemet sinnsykdom representerte. Stilt overfor de sykes delirier og raseri har bygdas kløktige hoder gjort sine oppfinnelser. Vi er tilbøyelige til å kalle det barbari og grusomhet. Men disse sinnrike innretningene er resultater av materiell nødvendighet. Et sinnsykt medlem representerte en enorm økonomisk belastning på en vanlig familie, gjennom tapet av vedkommendes arbeidskraft. (…) Stokken var den tids rasjonalisering, den tids automasjon. Hvilket enormt teknisk og økonomisk framskritt måtte ikke stokken bety i forhold til følgende ordning, som også Dahl (1859) beskriver: «Skikken medfører i visse egne, at en stor mængde (naboer og tilkaldte) slå sig sammen om at bråholde og på denne måde betvinge de rasende sinnsyge (…)»

«Kanskje er stokken blitt konstruert av en slik fattig, men oppfinnsom bygdekar som gjentatte ganger er blitt hentet fra høsting av en karrig åkerlapp for å holde omgangsvakt over en sinnsyk.»

Oppfølger trengs

Kjersti Ericssons bok gir en ramme, et eksempel på en måte å analysere en sektor i helsevesenet ut fra et materialistisk ståsted. At analysa stopper da boka ble laget – i 1974 – og at jeg ikke veit om andre liknende bøker, gjør behovet for en oppfølger stort. Det er behov for debatt og analyse om offentlig sektor idag blant marxister – og det er ikke få av dem i offentlig sektor idag. Dem som ikke har lest denne boka til Kjersti Ericsson, har noe å glede seg til.

---

– Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet, sier forfatteren Thorvald Steen i dette intervjuet.

Vi har snakket med Thorvald Steen, et politisk aktivt menneske, forfatter og nåværende leder av Den norske Forfatterforening.

– Hvis vi tar et grovt sveip over 1970- og 1980-tallet, har vi da gått fra blomstring til tørketid når det gjelder den politiske kunsten?

– Å se det slik er etter min mening en stor forenkling, svarer han. Mange, ikke minst fra min egen generasjon, er opptatt av å markere at alt på 70-tallet var galt. At kunsten var preget av paroler og forenklinger, og at interessen ble fjernet fra det som er skjønnlitteraturens varemerke – språket. Dette er ikke et korrekt bilde. Også på dette området er statistikken tatt i bruk, og den viser at forfatterne på 70-tallet ikke skrev så annerledes enn før. Poenget er at en del toneangivende folk var bevisste og skrev deretter. Sett under ett er ikke svingningene så store. En positiv side ved 70-åra var at samfunnsengasjementet ga organisatoriske utslag. Vi hadde «Kunstneraksjonen». «Forfattersentrum» ble etablert, og det ble kjempet gjennom ordninger for kunstnerne. Og kvinneperspektivet fikk gjennomslag. Visst fantes det overslag, plakatkunst, men 80- og 90-tallet vil vise store overslag den andre veien. Enhver periode har behov for ekstreme kunstneriske uttrykk, men jeg tror det er for enkelt med store skott mellom periodene. Og si at 70-tallet er lik samfunn og 80-tallet er lik språk, for eksempel.

Det er en tett forbindelse mellom disse to sidene. Språk og samfunn må inkorporeres, vi må være samfunnsbevisste med et reflektert språk. Folk jeg setter høyt, som eksempler på hva jeg mener, er Inger Elisabeth Hansen, Paal Helge Haugen og Lars Amund Vaage. Dette er spennende politiske diktere.

Skjønnlitteraturen prøver å si noe om det som ikke er sagt. Den ligger i forkant av teorien. Dostojevski og Ibsen sa mye om psykologi før Freud, og Balzac sa mye om klassekamp før Marx.

– Du gir forfatterne et stort samfunnsmessig ansvar når du sier det på den måten?

– Ja, det gjør jeg. Det er forfatterens jobb – min jobb – å leite opp ting som ikke er sett før. Den oppgaven betyr at jeg er avhengig av kollektivet rundt meg, et støtteapparat, men det å fullføre jobben er som å sykle i et brudd. Selve skaperakten er en individuell handling.

Jeg kan ta boka mi Ilden som eksempel. Jeg har min egen erfaring med løsemidler. Samtidig er det et stort samfunnsmessig problem som ikke tas særlig alvorlig. Det er 200.000 mennesker som er ødelagt av løsemidler i Norge, samtidig som Danmark for n-te gang har tapt kampen innafor EF om retten til å merke maling og liknende produkter. Jeg ville sette ord på dette. Mitt utgangspunkt var et samfunnsengasjement, men jeg ville uttrykke det med et språk som gikk utover faglitteraturens. Jeg mente det manglet et vitnesbyrd fra en som har opplevd det, uttrykt gjennom personlige tanker og følelser. Det er fysiske opplevelser og kroppen er på mange måter et barometer på hvordan vi har det. I tråd med dette er det mange kvinnelige forfattere som er utrolig spennende nettopp fordi de lar språket registreres gjennom kroppen. Alt dette handler om å forfølge modernismens opprinnelige prosjekt.

– Hvordan vil du karakterisere modernismen?

– Etter mitt syn prøver den å beskrive virkeligheten, samtidig som den bærer i seg kimer til forandring. Den er også et uttrykk for at vi tror på utopiene. Vi kan se på den siste boka mi, Don Carlos. Den er et forsøk på å gi en diagnose på vår egen tid, gjennom å si noe om en annen tid. Mitt «prosjekt» er å finne ut hvorfor vi har det som vi har det i hodene våre. Jeg følte meg etterhvert sikker på at den moderne tenkningen, både den kapitalistiske og den sosialistiske har et felles opphav, nemlig opplysningstida. Det som preget den var trua på verdien av opplysning hvis folk ble opplyst nok ville de også ta til vettet.

Charles Darwin var selve gromgutten, det store barnet av opplysningstida, hyllet i alle leire. Han er også mye lik oss, med vår tru på rasjonalitet og fornuft. Den andre viktige personen i boka er en melankoliker som snakker om alt det Darwin ikke er opptatt av, alt det fornuften ikke griper. Personene er stilt opp mot en bakgrunn av borgerkrig i landet. Don Carlos er i mitt hode en politisk bok. Jeg har bevisst valgt min arena og prøver å beskrive det komplekse ved det moderne europeiske menneske.

– Hvor står vi nå når del gjelder tendensene og betingelsene for den litteraturen?

– Som nevnt er beskrivelsene av 1970- og 1980-åra altfor enkle. Det lages mye spennende litteratur. Lyrikken blomstrer, ungdommen leser mye, og debatten er der, selv om den føres andre steder enn før. Den siste boka til Jan Erik Vold, Ikke, er engasjert og konkret forskning i vår tid. Vi trenger mer slik litteratur. Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Kanalene, distribusjonen og media er til de grader såpeglatte. Vi skal være ganske lykkelige for bli omtalt i det hele tatt, og en konkret hindring er at bøker er altfor dyre. Vilkårene er ikke så gode for skjønnlitteratur som sier noe om det som ikke alt er sagt. Samtidig leses det mye, og mange som av nevnte grunner ikke er særlig kjent, blir lånt i filler på bibliotekene. Det er ikke folk som er redd for det uvante Problemet er å slippe gjennom.

Mitt forfatterideal er å være politisk bevisst. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet. Personlig må jeg «gå i brudd» og forske i det jeg er i stand til. Jeg må lete etter ting som bare jeg er i stand til å finne. Hvis ikke må jeg kutte ut, avslutter Thorvald Steen.

Denne artikkelen er en forkorta utgave av en innledning holdt på sommerleiren til AKP 1993.
Siri Jensen er faglig leder i Arbeidernes kommunistparti.

---

Ulike former for motstand opererer i dag innafor en sosialdemokratisk ramme. Artikkelforfatteren mener at det er viktig å forene og organisere de kreftene som har interesser som bryter med denne måten å forstå samfunnet på.

I denne artikkelen argumenterer Siri Jensen for tre påstander:

1. Motstanden mot kapitalens offensiv har gitt opphav til en virkelig bevegelse i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen som vil tilbake til mer «ekte» sosialdemokratisk politikk.

2. Blant kvinnene i og nær arbeiderklassen er det, blant ulike strømninger, fortsatt en virkelig bevegelse for et samfunn der kvinner er hele mennesker, for sekstimersdag, heving av kvinnelønna, mot seksualisert undertrykking, forsvar av offentlig sektor.

3. Organisert kamp mot arbeidsløsheten som sprenger rammene for dette samfunnet, må skje med utgangspunkt i organisering av ungdom mot arbeidsløshet.

---

De revolusjonære kreftene i Norge er svake. Samtidig øker motstanden mot kapitalismens utvikling. Tydeligst i form av motstand mot EF/EØS. Men det er også tegn til skjerpa klassekamp både mot arbeidsgivernes offensiv og statens angrep på «velferdsstaten».

De ulike formene for motstand opererer i stor grad innafor rammen av en sosialdemokratisk strategi. For å bryte dette hegemoniet er det nødvendig med teoretisk og politisk kamp. Men det er også avgjørende å forene og organisere krefter som utfra sin objektive og subjektive situasjon i dag har interesser som bryter med en sosialdemokratisk måte å forstå samfunnet på.

Tilbake til ekte sosialdemokrati?

Arbeiderklassen i Norge har i lang tid vært under sosialdemokratisk ledelse, både politisk og faglig.

Så lenge det var vekst i kapitalismen var det mulig til en viss grad å kjøpe arbeidsfred med reformer, uten å true profitten. Arbeidsfolk så resultater av at fagbevegelsen hadde faglig/politisk samarbeid med det statsbærende parti som hovedstrategi. Samtidig var denne strategien kombinert med beinhard overvåking og kontroll, nødvendig for å hindre arbeiderklassen i å bryte med kapitalismens rammer.

I dag er Arbeiderpartiet politisk svekket, fordi reformene uteblir og i stedet blir forholda verre. Folk oppfatter det slik at Arbeiderpartiet nå forlater sitt tradisjonelle sosialdemokratiske grunnlag og går over til alminnelig høyrepolitikk. Arbeiderpartiet mister tillit, mens politikken partiet har ført fra krigen og helt fram til 1980-åra står like sterkt, eller kanskje enda sterkere sammenliknet med dagens råkjør!

Arbeiderpartiets svekkelse er en god ting, det gir større frihet i fagbevegelsen til å tenke sjøl og til kontakt på tvers. Arbeiderpartiet har tidligere mobilisert på klasseinteresser. Verdier som arbeid, helse, utdanning og velferd for alle utgjør idag en hindring for borgerskapet og legger grunnlag for motstand mot EF/EØS.

Det fins i dag en reell bevegelse innafor og utafor Arbeiderpartiet som vil forsvare slike verdier. Men denne bevegelsen står trygt på en sosialdemokratisk ideologi og vil tilbake til tidligere tiders sosialdemokratiske politikk.

Arbeiderpartiets tidligere politikk for arbeid til alle og lik rett til utdanning, helse, velferd står i dag fram som langt mer progressiv enn den politikken de nå fører. Men poenget er at slik politikk ikke lenger kan bygge på fellesinteresser med kapitalen. Den krever et brudd med hele grunnlaget for sosialdemokrati, klassesamarbeid og statlige inngrepbygd på at arbeid og kapital har felles interesser i å fremme industriens konkurranseevne og økonomiske vekst.

Arbeiderpartiets strategi, en organisert og «seriøs» kapitalisme, som SV nå ønsker å ta over, har i praksis avvæpnet arbeiderklassen, ødelagt dens organisasjoner og stilt den uforberedt opp mot kapitalens brutale omstilling. Arbeiderpartiet har ledet arbeiderklassen til slaktebenken.

Sjølsagt vil jeg samarbeide i sak med dem som i dag er kritiske til utviklinga i Arbeiderpartiet, men vi må ikke, verken direkte eller indirekte, gå med på en analyse som sier at problemet er at Arbeiderpartiet har forlatt sosialdemokratiet. Det er kapitalismen som er endra, Arbeiderpartiets politikk er sosialdemokrati i vår tid. Dette vil, i stadig større grad, også være Sosialistisk venstrepartis dilemma.

Under sosialdemokratiets ledelse er fagbevegelsen institusjonalisert i et korporativt system, Med et tett nett på toppen mellom regjeringa og staten, LO og NHO. Det er ikke bare slik at lederne tilhører borgerskapet. Strategi, arbeidsmåte og taktikk er bygd på det faglig/politiske samarbeidet. Ikke bare med Arbeiderpartiet som parti, men med staten. Fagbevegelsen er trukket inn i statsstyringa. Det gir seg blant annet utslag i den klassiske LO-taktikken innretta på å overtale/presse Arbeiderpartiet og samtidig holde folk i passivitet: Støtte til en EØS-avtale dersom ti krav – som ikke kan innfris innafor rammen av EØS – blir innfridd, støtte til Kleppe-strategien, moderasjon dersom arbeidsledigheten kan minkes osv. En taktikk som konsekvent forutsetter felles interesser med stat og kapital, usynliggjør opposisjon og demobiliserer motstand og organisering.

Integreringa i maktsystemet gjør fagbevegelsens rolle, også på grunnplanet, tvetydig. Den er den eneste klasseorganiseringa og helt nødvendig for at folk skal kunne forsvare seg. På den andre sida er den en del av systemet som har til oppgave å holde folk i ro og avlede motstand, gjennom spilleregler og fredsplikt. Dette krever bevisst opposisjon, som også slåss mot sin egen rolle som en del av LO-hierarkiet.

Kombinasjonen av sosialdemokratisk klassesamarbeidsideologi og fagbevegelsens institusjonalisering og arbeidsmåte gjør det vanskelig å slåss fram en annen strategi. Vi ser også hvordan det slår gjennom i EF-kampen, der mye av grunnlaget for Nei til EF er et ukritisk forsvar av et sosialdemokratisk Norge slik det har vært, og der den faglige linja er gjennomsyret av en taktikk for å unngå konfrontasjon med Arbeiderpartiet.

Dette betyr ikke at arbeiderklassen ikke lenger er den ledende klassen, eller at kjerneproletariatet ikke er viktig. Men det er historisk, både objektivt og subjektivt, i en vanskelig posisjon. Samtidig vokser det fram en klar strømning for en fri og uavhengig, kjempende fagbevegelse; en strømning uten mer ideologiske svar. Det fins fagforeninger med en slik plattform og et samarbeid på tvers. Heismontørenes fagforening har også en bevisst ideologi som tar utgangspunkt i klassekamp og medlemmenes egen aktivitet.

Det er helt avgjørende med samarbeid og organisering utafor LO-systemet – og på tvers av LO,YS, AF – for å gi en slik strømning identitet og kampkraft og unngå å bli sugd opp. Spillereglene må brytes. Ulike former for «opposisjonskonferanser» som i Trondheim i høst er ett eksempel. Forum for verdige arbeidsforhold i Oslo, som også samarbeider med en organisasjon for arbeidsløse, er et annet. Kampen på SAS-hotellet i sommer som retta seg mot å erstatte fast ansatte med innleid arbeidskraft, understreker en annen viktig dimensjon. Kampen omfatta en sammensatt arbeiderklasse, med et flertall kvinner og innvandrere, mange homser, både fast ansatte og folk på midlertidige kontrakter.

I tillegg må det knyttes internasjonale kontakter.

Denne strømningen søker også en ideologisk plattform. Økonomene Torstein Dahles og Roar Eilertsens foredragsturneer mot moderasjon, med vekt på at det fins penger, har vært en viktig del av den felles plattforma. Men dette er ikke nok og må utvikles videre til kritikk av hele det kapitalistiske systemet og til å stille oppgaven om revolusjon og sosialisme. Ellers vil også denne strømninga lett ende opp med krav om å føre Arbeiderpartiets politikk fra 1950-åra og framover.

Den ideologiske kampen må også omfatte kampen mot Arbeiderpartiets (og SVs) offensiv mot selve klassebegrepet og klassebevisstheten i arbeiderklassen. Et av de viktigste redskapene i denne kampen er blitt begrepet «2/3-samfunnet».

Arbeiderpartiets Torbjørn Jagland sier i sitt manifest at det avgjørende i dag er at flertallet solidariserer seg med mindretallet. Dette er begrunnelsen for at vi alle skal gi avkall på lønn, arbeidsforhold og rettigheter av hensyn til de arbeidsløse. Og at vi skal bygge ned generelle trygderettigheter til alle, for å målrette dem mot dem som trenger det mest (behovsprøving). For eksempel: eneforsørgere med ny samboer som skal miste ekstra barnetrygd og overgangsstønad for at mer skal gå til de fattigste eneforsørgerne. Slik undergraves hele trygdesystemet og de som rammes hardest er nettopp de svakeste.

Knut Kjelstadli i Sosialistisk venstreparti går inn på samme tankegang (Arbeiderbladet 22. april 1993). Han slår fast at flertallet har det rimelig bra, men nederst er det en fjerdedel som har absolutt for lite, er fattige. Kjeldstadli vil mobilisere dette flertallet (arbeiderklassen og middelklassen) mot overklassen, men går deretter rett i fella: «Og den (overklassen) må tas hardt økonomisk, om vi i midten – arbeidere og mellomlag skal være villige til å yte vår skjerv.» Han støtter tanken om å gi avkall på økning i reallønn mot at midlene skal gå til å sysselsette folk via kommunene. Ikke klassekamp mot borgerskapet, men omfordeling fra flertallet til mindretallet.

Slik går det når 3/4-samfunnet er grunnanalysa, ikke borgerskapets klassediktatur. Størsteparten av de stadig flere som støtes ut av samfunnet og arbeidslivet tilhører arbeiderklassen. Dette er en del av klassediktaturets karakter og kan ramme alle i arbeiderklassen over natta, det er ikke en egen sort folk.

Men det er avgjørende at arbeiderklassen utvikler og slåss for en politikk som ikke utdyper disse skillene, men som tjener hele den sammensatte arbeiderklassens interesser. Og som skaper fora der de ulike delene av arbeiderklassen kan slåss sammen med sine egne stemmer. Fagbevegelsen kan bare være en del av en slik kamp.

I Marge Piercys siste roman, En fantastisk mann, beskriver hun en verden der ulike multinasjonale selskaper eier/driver atskilte samfunn, bygd inne mot stråling og forurensning. De som er innafor, får dekt sine ulike behov under streng kontroll. Utafor disse fins megaen, der flertallet av befolkningen bor, utsatt for alle slags miljøgifter i et lovløst samfunn. I en slags mellomposisjon står de som bor i megaen, men som transporteres inn som rettighetsløse dagarbeidere i konsernbyene. I boka forteller en av personene sine barn om hva som hendte med fagbevegelsen: Den gikk i oppløsning da konsernene begynte å flytte produksjonen rundt og fagbevegelsen ikke så det som sin oppgave å organisere alle dem som falt utenfor, i megaen.

Kvinner i en annen posisjon

Kvinnene i og nær arbeiderklassen er i en annen historisk, objektiv og subjektiv posisjon. Kvinnene har et særegent forhold til sosialdemokratiet og til velferdstaten. Den var opprinnelig bygd på arbeid til alle menn og kvinners gratisarbeid og rolle i et økende forbruk.(Se for eksempel filmen Støv på hjernen fra 1960-åra.) Samtidige skapte den forutsetningene for kvinners yrkesaktivitet og videre krav. Den britiske kvinneforskeren Hilary Rose sier det slik: «Den gamle velferdstaten baserer seg på kvinners tvungne avhengighet og deres underordning i hjemmet, på arbeidsmarkedet og i det politiske liv og samtidig skaffer den fram forutsetningene for at kvinner i økende grad kan utfordre både dens form og innhold.» (I Else Øyen: Comparing Welfare States and their Futures.) Kvinner i arbeid stiller krav som sprenger velferdstatens rammer og som samtidig utfordrer fagbevegelsens mannsdominans.

Mot slutten av 1980-tallet ble bevegelsen for et arbeidsliv på kvinners premisser møtt med arbeidsløsheten og de nye store angrepene på lønns- og arbeidsforholda og faglige og sosiale rettigheter. Et tilbakeslag, backlash, både materielt og ideologisk.

Samtidig har kvinnenes yrkesaktivitet fortsatt å stige i Norge, det nye på 80-tallet var økende yrkesaktivitet og økende heltid for kvinner med små barn. Arbeidsløsheten, selv om den har økt, er betydelig mindre for kvinner enn for menn. Og kvinnenes betydning i arbeiderklassen har økt, jamfør siste LO-kongress der Kommuneforbundet og Handel og Kontor spilte en sentral rolle.

Kvinnene er derfor i en dobbel posisjon. Den direkte deltakelsen / betydningen i arbeidsliv og samfunnsliv fortsetter å øke, samtidig som angrepene blir hardere og skvisen strammes til. En blanding av å være historisk på offensiven og aktuelt på defensiven.

Flertallet av kvinnene er avhengig av offentlig sektor for arbeidsplasser, arbeidsforhold, betingelser for å være i arbeid, støtte til å leve uten lønnsinntekt i kritiske perioder og i alderdom, og til å forsørge barn på kvinnelønn. Samtidig stiller kvinner krav om et samfunn organisert for både kvinner, menn og barn, der kvinner ikke trenger kompensasjon for feil kjønn.

Det er derfor ikke grunnlag for noen omfattende bevegelse «tilbake til mer ekte sosialdemokrati», men for et bedre samfunn på et nytt grunnlag. Det fins fortsatt en virkelig bevegelse, som krever sekstimersdag, heving av kvinnelønna, faglige og sosiale rettigheter og offentlige tjenester, nettopp på tvers av og til dels utenfor fagbevegelsen.

Bevegelsen mot toppløsbarer er et tydelig uttrykk. Og etter en periode med sterke strømninger for individuelle løsninger kommer nå reaksjonen mot tilbakeslaget, igjen erfaringer som sveiser kvinner sammen som kjønn.

Ytterligere skjerping av skvisen kvinner står i, vil bare gjøre det enda mer nødvendig å stille krav om kollektive løsninger. Samtidig øker også klasseforskjellen blant kvinnene, og det blir avgjørende at det er kvinnene i arbeiderklassen og grupper nær den som tar ledelsen i kampen.

Situasjonen er åpen og det er ulike strømninger, men det fins kimer til en klassebasert visjon som bryter med sosialdemokratiet, selv om det er langt til revolusjon. Diskusjonen om et alternativt samfunn preger da også Kvinner mot EF.

Mitt spørsmål blir derfor om ikke nettopp kvinneperspektiv på kampen om «velferdsstaten» i vid forstand kan gi en retning til kampen for hele arbeiderklassen som bryter med «tilbake til 50-åra», men som samtidig fanger opp den tradisjonelle klassebevisstheten og de rettferdige krava.

Organisering av ungdom

En organisering av arbeidsløse som bryter med sosialdemokratiet må basere seg på organisering av ungdom,

Omlag en tredjedel av de arbeidsløse er ungdom, 16-24 år, mesteparten mellom 20 og 24 på grunn av skolegang. Det er også stor arbeidsløshet mellom 25 og 30 år. Olav Foss peker i sin rapport Arbeidsmarkedet og velferdsstaten på at sannsynlig arbeidsløshet framover er satt for lavt. Han regner med mønstret til de unge kvinnene og ikke gjennomsnitt av kvinners sysselsetting i dag. Resultatet er at dersom en skal få arbeidsløsheten ned i 2 % innen år 2000, vil det kreve en årlig vekst på mer enn 40.000 fra og med i år. Til orientering har veksten de siste 30 åra vært på gjennomsnittlig 16.-17.000 og de siste fire åra har det vært en nedgang på 30.000 pr år.

Hvis en regner at antallet jobber holder seg som idag, vil vi i år 2000 kunne ha en ledighet som nærmer seg 20 %. «Bak disse tallene skjuler det seg blant annet en samlet tilvekst på ca1/2 million unge og relativt velutdannede ungdommer – født etter 1970 – hvorav ca halvparten utgjøres av den første generasjon av kvinner som fullt ut forventer at de skal være økonomisk sjølstendige ved hjelp av eget inntektsgivende arbeid gjennom hele sitt livsløp, og hvor en stor andel har investert betydelige ressurser i en utdanning som skal sette dem i stand til å realisere en slik ambisjon.»

Poenget her er at et stort antall unge mennesker vil i løpet av kort tid møte samme stengte arbeidsmarked. Dette er en situasjon som kommer til å føre til bevegelse, krav og ledere – på den ene eller andre måten.

Slik jeg tenker vil en organisering av ungdom mot arbeidsløshet kunne gi krava og kampen en politisk retning, prega av unge kvinner, miljøtenkning, antirasisme og mot EF. Krav som sprenger rammene for dagens samfunn og tidligere sosialdemokratisk politikk. Samtidig vil det være avgjørende med en bevisst allianse med arbeiderklassen, for å utvikle en ny klassebevissthet. Slik for eksempel Natur og Ungdom har samarbeida med progressive fagforeninger.

Med ungdommen som en egen organisert kraft tror jeg det vil være mulig å gi retning til en virkelig bevegelse mot arbeidsløsheten i store deler av folket, en bevegelse som i dag ikke finner uttrykk.

---

Vi har nettopp hatt en stortingsdebatt om regjeringas likestillingsmelding. Likestilling ses her som en egen sektor uavhengig av samfunnstruktur og maktforhold.

Et eksempel er at kvoteringstiltak foreslås i kvinnedominerte yrker – uavhengig av over- og underordning kjønnene imellom. Et annet eksempel er at likestillingslover brukes som et argument for EF – uavhengig av de fire frihetene.

Men det er ikke nok med likestillingstiltak så vi kan bli mer «normale», dvs hvite, heterofile, yrkesaktive menn i sin beste alder med bakkekvinnskap hjemme – og på jobb. Det er ikke nok med kompensasjon som om kvinnekjønn var en slags mangelsykdom, et handikap, når det er samfunnet som er gæernt organisert.

Vi sliter oss ut og går på akkord med oss selv i strevet med å klare alt i et samfunn på kapitalistiske menns premisser. Vi har knapt tid og krefter til å tenke visjonært. Kvinnebevissthet annerkjennes ikke.

I et likestillingsamfunn skal kjønnene stå likt. Makta vil ikke påpeke kjønn, for da kan flere oppdage at makt = menn. Et eksempel er stortingsvedtaket i april med innskjerping av medisinske vilkår og ett års begrensning for attføringspenger – det gjelder nedslitte, overanstrengte kvinner. Andre eksempler er fokus som flyttes fra kvinner til hushold. Det gjelder bl.a Kleppe II-utvalget som vil frata enslige forsørgere (= kvinner) ekstra barnetrygd hvis de får samboer. I genteknologidebatten omgjøres kvinner til livmødre og beholdere for egg/sæd. I USA kjøres rettsaker mot dødssyke gravide for å redde fosteret.

I den grad kjønn fokuseres er det overfor de stakkars overkjørte menn. Et eksempel er all oppmerksomheten omkring falske incestanklager og påstander om at fedre mistenkeliggjøres når de har ungene sine på fanget. Et annet eksempel er at menn skal kunne kvoteres inn i bl.a barnehager der de blir presset ut pga kvinnekulturen ifølge en fersk undersøkelse – og ikke pga lavtlønn, kort karrierestige, lav status.

Og så må vi endelig huske at også mannlige nakenmodeller kommer. Vi er mot undertrykking og utnytting av kropp uansett kjønn, men menn i reklame og strippeshow framstilles som og oppfattes som subjekt, kvinner derimot som objekt.

Forholdet kvinne – barn er et godt angrepsmål fordi vår identitet knyttes nært til morsrollen. Det egner seg også godt til å splitte kvinner: mødre, frivillig og ufrivillig barnløse, abortsøkende, alenemødre, fostermødre, adoptivmødre, hjemmeværende / heltid / deltidsarbeidende mødre, heterofile, lesbiske.

Samfunnet fokuserer på morssvik framfor manglende fedrebidrag, dårlige permisjonsregler, få og dyre barnehager, kutt i fritidstilbud, angrep på trygderettigheter, gjeldskrise.

Det fokuseres på slitne, frustrerte kvinner som trekker seg fra politikken, men like mange menn som kvinner trakk seg ved siste valg. Ny Kvinner-og-klær-undersøkelse slo beina under påstander om at småbamsmødre vil være hjemme på heltid. Malvik kommune brøt likestillingsloven ved å utlyse to deltidstillinger – «av driftsmessige hensyn» – i stedet for å tilby deltidsansatt heltid som hun ønsket seg. Inntil vi har sekstimersdag med full lønnskompensasjon for alle velger mange kvinner det de må, ikke det de vil.

Vi oppfordres til å holde opp med å stille kvinnekrav i dagens dystre situasjon med stor arbeidsløshet og normopppløsning. Tenk heller på voldtatte kvinner i Bosnia enn å mase med toppløs servering. Kjersti Ericsson har kalt dette krymping – en sjette herskerteknikk.

Men vi er jo også arbeidsløse. Vi er også opptatt av normer, men spør på hvis premisser. Vi ser sammenhengen mellom kvinneforakten i Bosnia og i restaurantbransjen, og aksjonerer i forhold til helheten.

Postmodernister syns alt er interessant, også boka American Psycho, full av kvinnehat. Nyliberalister sier at når alle andre har porno på tv må vi også ha. Nymoralister vil ha et samfunn med kjernefamilier, uten abort og lesbiske. Vi vil ha kvinnefrigjøring.

P.S. Susan Faludis bok Tilbakeslag har undertittelen «Den ikke-erklærte krig mot kvinner». I norsk oversettelse er det blitt til «90-åras kvinnebilde». Nok en ufarliggjøring.