Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Kvinners kamp for retten til å stemme var lang og hard. I noen land voldelig. Kvinner fikk ikke stemmerett. De tok den. Jubileet gjør det mulig for dem som vil, å vise fram kampen og de modige pionerene. Kvinnene krevde retten til å bli anerkjent som mennesker med evne til å styre sitt eget liv. Arverett, rett til å disponere egne penger, til å arbeide, å gifte seg med den de ønska, å skille seg, å bestemme over hvor mange barn de skulle få, rett til utdanning, rett til å stemme over landets lover og politikk i det hele tatt, – det var en kamp som omfatta alle sider av kvinners liv. Romanene gjenspeiler denne kampen. Amalie Skram, Camilla Collett, Nini Roll Anker …

Kampen pågår fortsatt, også i Norge. Mange ganger i år vil vi høre om «verdens mest likestilte land». Det er vi, det. Dessverre bidrar denne påstanden til et manglende kritisk lys på den offisielle likestillingspolitikken.

Likestilling er bra og dårlig

Regjeringas politikk kan illustreres med skålvekta over. Likestilling er bra når den betyr likhet for loven. Stemmerett til alle. Alles rett til all utdanning. Samme rett for jenter og gutter til å bli med i musikkorps, samme rett til å delta i Holmenkollstafetten. Samme rett til å hoppe på ski, en kamp som ennå ikke er vunnet for kvinnene. Samme timelønn for alle ved maskinene, uansett kjønnet på arbeideren. Dette handler om at menneskene er like mye verdt og skal ha rett til å leve det samme livet og kunne gjøre egne valg for sitt eget liv. Vi skal forsvare likhet for loven.

Artikkelforfatter Jorun Gulbrandsen

Men ettersom vi lever i et kapitalistisk og mannsdominert klassesamfunn, står ikke kvinner og menn likt i utgangspunktet, og de tilhører ulike klasser på tvers av kjønn. Dette gjør at det samme tiltaket for begge kjønn, godt kan fungere negativt for kvinner. Likestilling er ikke nok. For at mennesket skal være fritt, altså leve uten undertrykking, må både klasseundertrykking og kvinneundertrykking forsvinne. Det krever en revolusjonær kamp. Kjersti Ericsson har forklart dette godt i boka Søstre! kamerater. (Kjøpes på www.marxisme.no) I denne teksten skal jeg imidlertid konsentrere meg om den offisielle likestillingspolitikken.

Et eksempel på at likestilling ikke er nok, er skolen. Her har jenter og gutter formelt samme timeplan, men de har ulik timeplan, reelt. Fram til 1959 i byene hadde gutter langt flere timer i matte og norsk enn jenter. Jentene hadde skolekjøkken, det hadde ikke gutta. Fra 1959 har det vært lik timeplan, og det er bra, for det føles krenkende at det ikke er sånn. Men realiteten er at det er blitt verre. For gutter får nå ikke bare to timer mer per uke, de får 2/3 av lærerens tid hele uka, fordi de tar den. Det er den skjulte timeplanen. Årsaken er at maktforholda i samfunnet gjennomsyrer alt, alle livets sider, alle institusjoner, all tenkning.

Et annet eksempel: Hvorfor går kvinner stadig i demonstrasjonstog med parola «Opp med kvinnelønna»? Er det nødvendig, når vi har lov om likelønn? Ja, ettersom lønna i kvinnedominerte yrker er lavere enn lønna i mannsdominerte yrker. Kvinnelønna rammer også menn som har samme jobb. Lokale lønnstillegg og trynetillegg gir menn mer penger enn kvinner. Menn stiger fortere i gradene enn kvinner. Langt flere menn enn kvinner er sjefer. Kapitalisme og mannsmakt er vevd sammen, og gjør seg gjeldende på tvers av gode lover. Kvinner krever ei lønn å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, dette er en over hundre år gammal kamp. Hvorfor skjer det ikke? Det finnes svar. Siri Jensen har skrevet godt om det. Les heftet Kvinnelønna. (Kjøpes på www.marxisme.no)

Nå kunne regjeringa ha kasta inn noen penger i en kvinnepott ved lønnsoppgjøret, som Likelønnskommisjonen foreslo, men de ville ikke. Seks timers normalarbeidsdag ville også gitt større økonomisk trygghet for mange kvinner, men regjeringa sier nei.

Skålvekta og krisesentrene

Ikke bare kan likestillingstiltak være utilstrekkelige, men til og med skadelig for kvinner. Ett eksempel er regjeringas vedtak om at krisesentrene for kvinner også kan være for menn. Det er i likestillingas (skålvektas) ånd: Skal den ene ha, må den andre også ha.

Pengene teller også: Vedtaket kom sammen med at kommunene fikk det økonomiske ansvaret for krisesentrene i 2010. Kort etter blei tre sentre nedlagt. Krisesentersekretariatet var sterkt imot at menn skulle kunne bo på krisesentrene for kvinner. Mange kvinner blir utrygge, og sikkerheten svekkes. De var for krisesentre for menn, men mente at de måtte være separate og med sin egen kompetanse.

Det som skjer her, er at myndighetene likestiller kvinners og menns vold. Det synes også i språket. Alle vil peke på politiet når vi hører om politivold. Men når det gjelder menns vold mot kvinner, finnes knapt ordet mannsvold. I stedet har det i 60 år hett husbråk, så familievold, så en tur innom partnervold, og nå det pene og litt mer kjærlige «vold i nære relasjoner». De klarer ikke å si at noen er utøvere, noen er ofre. De klarer ikke å si «mann» og «far». Heller ikke «menns mishandling av kvinner og barn». Politivold? Kanskje vi skal si «vold i offentlige relasjoner»?

Tallene fra 2011 viser at 96 prosent av beboerne på krisesentrene var utsatt for vold fra menn. Ofte grov vold. 2700 barn overnatta på krisesentrene. Når menn slår kvinner, eller dreper flere kvinner enn antallet folk som dør av svineinfluensa, er det fordi mannen mener han har makt og eiendomsrett. Han tukter og straffer, også etter at «de nære relasjonene» formelt er over.

«Drive through deliveries»

Er et tiltak for å bli «det mest likestilte landet », å få kvinner og kvinners behov til å forsvinne? Som kvinners fødsler? Kvinner føder nesten ikke, og menn føder nesten? Uttrykket i overskrifta er henta fra USA og henspeiler på kjappe fødsler. Bladet Mamma intervjua lege Malin Eberhard-Gran ved Folkehelseinstituttet om depresjoner hos nybakte mødre i Norge. Hun sa blant annet:

Et problem er at kvinner blir liggende så kort tid på sykehuset og i stor grad blir overlatt til seg selv. Mange nybakte foreldre står nok ganske alene i dag og mangler et godt nok nettverk når det oppstår vanskeligheter. Noen blir sendt hjem allerede før ammingen er stabil … I USA har de et uttrykk for hvordan fødsler i dag skal foregå. De kaller det «drive through deliveries».

Det skal gå kjapt og helst uten å koste for mye penger. Spørsmålet er hvor smart det er. Jeg vil gå så langt som å kalle nedbyggingen av barselomsorgen for kvinneforakt.

Kvinneforakt! Jeg kan ikke være mer enig. Jeg er overraska og opprørt over hvor ubetydelig det er mulig å gjøre en fødsel og en kvinne som føder. «Det er langt fram, sa kjerringa, hu så seg tilbake». Ettersom det som skjer nå, fort blir det som er «naturlig og alltid har vært sånn», skal jeg beskrive hvordan det var «før».

Jeg fødte i Oslo i 1972 og 1974. Etter fødselen kom vi til barselavdelinga. Jeg trivdes. Vi var fire på rommet. Vi snakka og sov. Noen hadde født før og kunne bidra med gode råd for hva du skulle gjøre når du kom hjem. Vi andre kunne spørre dem og pleierne om alt mulig, også om den rare kroppen vår. Vi blei vekt med varm havresuppe, deretter baby, som sov et annet sted om natta. Vi øvde oss på å amme, det kunne vær frustrerende, men det gjaldt de fleste. Pleierne sjekka sår og sting, fulgte de litt svimle på do. De viste oss hvordan vi skulle snu og løfte baby og skifte på, uten at hodet falt av, eller hva vi skulle gjøre med navlestrengen som stakk ut som en rar klump, vi fikk trene mens de var der. Jeg var litt engstelig for å komme hjem, men hadde lært mye. Vi var der i fem eller seks dager, noen i sju, tror jeg, hvis de ba veldig og det var plass. Vi blei servert mat på rommet. Ingen mente vi var sjuke. Jeg tenkte muntert at vi bare hadde vært en liten tur på slagmarka. Slagmarka blei fort glemt, men det støttende kvinnekollektivet husker jeg godt. Og baderingen jeg satt på når jeg kom hjem, fikk jeg av svigermor.

Etter min tid, bodde baby på rommet hele tida. Fire damer og fire babyer. Da var det vanskelig for mange å få sove. Men hva er kommet i stedet? Kvinnekollektivet er borte. I de siste åra er kvinnene aleine på et rom. Det heter barselhotell. Baby er der hele tida. Det er plass til far. Mat kan mor finne på kjøkkenet. Det er personale som ser innom. Jeg har vært på besøk hos noen, og synes det ser veldig stusslig ut. De kan ta med baby ned i restauranten, der det er hovmester som anviser bord, og så kan hun spise middag. Mødrene og bestemødrene til de fødende er indignerte. De fødende er der i et par dager.

Å erstatte barselavdelinga med det billigere barselhotellet, starta for flere år sida. Fagideologien var at barselkvinnene er friske, de er ikke pasienter, derfor skal personalet ikke bryte inn i privatsfæren ved å gå inn på rommene, mødrene skal sjøl ta ansvar og be om hjelp når de føler de trenger det. Nå beordrer ledelsen pleierne til ikke å gå inn. Det koster penger. Barselhotell har to begrunnelser: Det er billigere å bygge hotell enn sjukehusavdeling. Og hotelldrift kan settes ut på anbud og drives av private selskap. A-hus sitt barselhotell driftes av Norlandia Care. Samhandlingsreformen brukes for å få fortgang i dette i Oslo og Akershus, og sikkert i resten av landet også.

Det er i ferd med å bli verre. Utviklinga går mot at mødrene kan reise hjem etter seks timer, som i Danmark, og så skal de få besøk hjemme av helsepersonell.

Behandlinga som fødende får, er et grelt eksempel på sosial dumping! Tenk på kvinner som ikke har noe særlig nettverk når de kommer hjem. Kvinner med andre språk enn norsk med spørsmål som ikke blir besvart. Mange har et eller flere små barn å komme hjem til – etter to dager eller mindre. Over halvparten av alle barselkvinner sliter med søvnproblemer. Mange er deprimerte, antallet øker.

I forbindelse med Samhandlingsreformen, har regjeringa lagt fram «Høringsutkast – Nasjonal retningslinje for barselomsorgen. Nytt liv og trygg barseltid for familien» (høringsfrist var 12.12.2012). Her skal de fødende raskere ut. Da skal de lokale kreftene trå fint til, må vite. Synd at de finnes i så liten grad. Norsk sykepleierforbund sier blant annet:

Slik situasjonen er i helsestasjonstjenesten i dag er den ikke rustet til å kunne følge opp nye retningslinjer i barselomsorgen.

Det samme sier Den norske legeforening. Den norske jordmorforening:

Liggetiden på barselavdelingene er drastisk redusert de siste årene, uten at kommunehelsetjenesten er rustet opp til å kunne ta over dette ansvaret. Helsetilsynet har kalt dette en betydelig risiko for svikt i barselomsorgen og etterlyser både klare faglige krav fra styresmaktene til barselomsorgen og tydelig fordeling av oppgaver og ansvar.

De sier det må gis penger til mange flere jordmorstillinger.

Kvinnebevegelsen har ført mange kamper for å gjøre kvinner synlige: Se, en branndame! En kvinne er flyger! Kvinner kan alt! Tida er dessverre inne til å gjøre synlig at kvinner føder, og hva å føde betyr, før, under og etter! Hvordan er det, der du bor?

Pappa er viktigst

Illustrasjon: Jonas A Larsen

Pappa er regjeringas viktigste likestillingsredskap. Pappapermisjonen. De mener den vil gjøre hele samfunnet mer likestilt, i arbeidslivet og alt. Til og med når det gjelder fødsler, hører vi mest om pappa: Pappapermisjonen. Den har de lagt i den ene skåla i likestillingsvekta. Men ooops! Der kom det litt mye i manneskåla. Nå har pappa flere uker forbeholdt seg (12 uker), enn mamma har forbeholdt seg (9 uker). Resten kan de dele som de vil. Nå er vi for pappaperm. Vi er mange kvinner som i mange år har gått i tog 1. mai og 8. mars med krav om at fedre skal ha rett til å tjene opp penger til pappapermen, ikke være avhengig av konas lønnsarbeid. Vi har malt parolene og båret dem. Men vi vil ikke ta noe fra kvinnene.

Kvinnenes svangerskapspermisjon/ fødselspermisjon er omdøpt til foreldrepermisjon, og regjeringa snakker om pappapermen som en barnereform. Kvinnen som er hovedpersonen, som føder barnet og har opparbeidet seg rett til permisjon fra arbeidet, for å kunne få arbeidet sitt tilbake, er fjerna fra navnet.

For hvorfor finnes i det hele tatt svangerskapspermisjonen? Den finnes fordi arbeiderkvinner og andre arbeidende kvinner i generasjoner har slåss for retten til å komme tilbake til jobben sin etter å ha født barn. Den har hele tida handla om rett til arbeid. Være økonomisk sjølstendig. Kvinner mista nemlig arbeidet sitt når de fikk barn, hvis de ikke kunne gjøre som i Oscar Bråtens fortellinger, ha med barna i ei kasse under maskina på fabrikken, eller legge dem igjen hjemme.

Permisjon fra arbeidet med lønn, var kravet etter hvert. På begynnelsen av 70-tallet var mors svangerskapspermisjon tre måneder, som en minimumsrett til mødrene. I fagforeningene våre vedtok vi krav om fire måneder. Og lengre etter hvert. Hvis den er for lang, som to og tre år, slipper staten å lage barnehager. Det er ikke bra. Men hvis den er for kort, klarer ikke kvinner å beholde jobben sin. Særlig hvis hun tilhører arbeiderklassen. Det er lettere for en person på partikontorer og andre mer frie jobber, å ta med seg et spedbarn på jobben, jobbe hjemme, sove litt om dagen. Men du kan ikke ta med baby på jobb hvis du er lærer, sjukepleier, kjører trikken, vasker gulvet, jobber i butikk, postkontor eller fabrikk. Der må permisjonen være så lang at mor klarer å gå på jobb igjen. Arbeiderklassens kvinner må ha et godt nok vern i lovene. Å svekke vernet, er sosial dumping. Ni uker? Dårlig vern.

Regjeringa fronter pappapermen sterkt, fordi det er lett å bli synlig på det. Samtidig er store grupper kvinner i arbeid, men de har ikke svangerskapspermisjon. Regjeringa snakker ikke om dem. Det er kvinner som er ansatt på kortidskontrakter, et onde som øker. «Posjektstillinger» er et pent navn på løsarbeidet. Den ene kontrakten avløser den andre i årevis, eller med korte mellomrom. Hvis du føder rett før en kontrakt går ut, og du bare har fått jobb i mindre enn seks måneder det siste året, får du ikke betalt permisjon, sjøl om du kan ha jobba i mange år. Og du mister sannsynligvis arbeidet, for du har ikke noe arbeid å få permisjon fra, kontrakten er gått ut. Du får en engangsstønad på 35 263 kroner.

Studentene har også for dårlige økonomiske ordninger. Den viktigste grunnen til at kvinner i dag begynner å føde så seint, er utdanning. Regjeringa vil ha flere barn. Da må de gjøre noe med økonomien for studenter med barn.

Det blir litt som med barnehageutbygginga. Det er bra det blir bygd mange barnehager. Men regjeringa betaler for lite for den gode reklamen de får. Mødre og fedre betaler for mye. De ansatte (kvinner) sliter seg ut med for få voksne, ingen vikarer og for mange barn. Så hvem betaler? Hvem får rosen?

Kvinner mister ordene

Kvinnekamp betyr konflikt. Frigjøring betyr revolusjon. Den revolusjonære analysen er at kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomi. At kvinnene er utsatt for to krefter eller makter, kapitalismen og menn, de er undertrykt som arbeidere og kvinner. Frigjøring kan ikke oppnås uten å nedkjempe både kapitalens makt og mannsmakta, patriarkatet. Den revolusjonære analysen brukes også av mange som ellers ikke kaller seg revolusjonære. De ser at det er snakk om maktforhold.

Analysa av hva som fremmer likhet, kalles borgerlig, fordi den mener at det kan skapes likhet, like vilkår, like rettigheter i praksis, gjennom reformer i det borgerlige eller kapitalistiske samfunnet.

Kvinner møter motstand fra overklassen, patriarkatet, deres stat, Stortinget og den gamle historia som sitter i veggene, når de vil ha endringer. Legg til den reaksjonære delen av den organiserte kristenheten når det gjelder abort, og du har hele pakka. I mange av kampene står kvinner og menn sammen, som i kampen mot EU og EØS, og oftest i fagforeninga, men du kommer også i konflikt med menn og mannssamfunnet, som i kampen mot porno, prostitusjon og noen ganger for sekstimersdagen (kortere hverdag eller lengre helg?). I organisasjoner kommer kvinner ofte i konflikt med menn når de utfordrer mannsmakta.

Og du vil ikke såre dine mannlige venner, og noen av dem er kanskje potensielle kjærester. Det er absolutt noe å tenke over, at det store flertallet i de undertryktes gruppe har undertrykkernes gruppe som sitt kjærestepotensiale. Dette vet undertrykkere å bruke, ved å karikere, vitse, om at de kvinnene som slåss for kvinners rettferdighet, fred og gode liv, er de aller styggeste som finnes, og ingen menn vil ha dem.

Derfor er det lett for kvinner å rygge, når noen sier at kvinneutvalg i fagforeninga er dårlig, det minner om kamp og styggedom, mens likestillingsutvalg med menn er mye penere og gir mindre dissonans rundt bordet.

Sinte damer og jenter avvæpnes når ordene som beskriver virkeligheten deres, tas vekk. Det er vanskeligere å se hverandre. Når svangerskapspermisjon heter foreldrepermisjon, når mishandling av kvinner blir vold i nære relasjoner, når kvinneutvalg blir likestillingsutvalg, når ordet kvinneundertrykking ikke brukes, når kvinnefrigjøring erstattes med likestilling, angriper dette den kollektive kvinnebevisstheten.

Kvinneorganisasjonene er små og svake. De kvinnedominerte fagforeningene fungerer som de sterkeste i dag. Det trengs en ny forståelse av det som skjer, at mange skaper seg et felles bilde av hva som rammer kvinner, slik at behovet for kvinneorganisering blir tydeligere for dem.

Feminisme er et nyttig begrep når vi forstår det som Store norske leksikon:

Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Men ordet brukes nå også av mange som ikke bryr seg en døyt om kvinnekamp, som Siv Jensen, som leder et parti med kvinnefiendtlig politikk. «Alle» er feminister, slik «alle» er medlemmer av statskjerka. Feminisme ikke som handling, som trosretning eller opportunisme.

Stemmerettskamp for store tanker

Så vidt jeg kan se, er det fem digre spørsmål som kvinnekampen dreier seg om, før og nå. Jeg grovsorterer:

• Sjølbestemt abort
• Økonomisk sjølstendighet.
• Stemmerett
• Nasjonale rettigheter
• Frihet fra rasisme

De handler om at kvinner skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Om å være i stand til å ta avgjørelser om store spørsmål. Denne kampen var tydelig i 1905. Da skulle det være folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være i union med Sverige eller ikke. Kvinnene fikk ikke stemme, spørsmålet var for viktig. Da var det at Kvinnestemmerettsforeninga samla inn 280 000 underskrifter mot unionen, på noen uker, og det uten internett eller telefon. Aksjonen blei et sterkt argument for stemmeretten. To store kamper fikk næring fra hverandre: kvinnestemmeretten og den nasjonale sjølråderetten.

I USA var det to store kamper som blei ført samtidig. Kampen mot rasismen (slaveriet) og kampen for kvinnestemmeretten blei fletta i hverandre. Mange stemmerettskvinner deltok først i antislaveriarbeidet, hvor prinsippene om menneskerettigheter ble diskutert. Alle mennesker er like med samme rett til frihet og sjølbestemmelse. Dette fikk mange kvinner til å stille spørsmål ved sin egen situasjon. Kvinner som ville snakke mot slaveriet på møter, ble tidlig tvunget til å forsvare sin egen rett til å snakke.

Det var en antislaverikongress i London i 1840. Da det ble kjent at et dusin kvinner var på vei fra USA, ble det en viss oppstandelse. Kvinner ble aldri invitert til slike møter i England. Det var avstemning, og kvinnene fikk ikke delta. De måtte sitte på galleriet, bak gitter og gardin. Elisabeth Cady Stanton var en av dem, en av de fremste i kampen for kvinnestemmerett i USA.

Hvite og svarte kvinner snakka på hverandres møter i USA. Svarte kvinner blei også møtt med rasisme fra hvite kvinner. Men store deler av den organiserte stemmerettsbevegelsen, var antirasistisk, så vidt jeg veit.

Sojourner Truth var tidligere slave og holdt mange taler. Etter borgerkrigen og frigiving av svarte slaver, sa hun i 1867:

… Nå har slavene fått sin frihet. Men ikke helt. Jeg vil rykke slaveriet opp med rota. Da vil vi alle bli virkelig frie. … Det er mye styr om at fargede menn skal få rettighetene sine, men ikke et ord om de fargede kvinnene. Og hvis fargede menn får rettigheter, men ikke fargede kvinner, så vil du se at fargede menn blir herskere over kvinnene. Og det blir like ille som det var før. Så jeg er for å smi mens jernet er varmt, for hvis vi venter til alt stilner, vil det ta lang tid før vi kan få kampen i gang igjen.

Kvinner er slaver for hvite herskere, og kvinner er slaver for menn.

Både svarte og hvite kvinner sloss for både stemmerett og for økonomisk sjølstendighet og alle retter som menn hadde. Og mot slaveriet. De sloss for at alle mennesker skulle ha samme verdi. Stemmerettskamp har vidtrekkende begrunnelser. Det skal vi ta med oss i 2013!

Nå skal vi feire i Norge

Regjeringa sier om jubileet:

Feiringen i 2013 vil markere dette viktige året i norsk historie, og demokratiutviklingen som har skjedd siden dette. Men den vil også rette blikket framover og spørre hva som kan gjøres for å utvide demokratiet i vår egen tid. Her vil deltagelse ved valg og representasjon i politikken være viktige stikkord. Dette gjelder spesielt for grupper som er dårlig representert eller har lav valgdeltakelse, som unge og personer med innvandrerbakgrunn. (Min uthev.)

Ja! Vi er for å feire at kvinner klarte å kjempe seg til allmenn stemmerett. Det kosta blod, svette og tårer. Kvinnene som gikk i bresjen, vil vi lære av motstanden de møtte, hvordan de vant, og vi vil forstå bedre betydningen av organisasjonsarbeidet til de mange.

Vi vil mer! Kvinner har slåss viktige kamper hele veien, som kanskje har betydd like mye for kvinner som stemmeretten, som abortlova. Vi veit at det ikke er nok med stemmerett, når Amina fra Somalia ikke blir innkalt til et jobbintervju på grunn av navnet. Hva hjelper Grunnlovens «rett til arbeid» når kvinner bare blir tilbudt 12 timers arbeid – i uka? Hvilken verdi har kvinner i et land som oversvømmes av voldsporno og salg av kvinner? Vi vil vise fram flere kamper som er viktige for kvinners liv! Kamper før, kamper nå.

Regjeringa har bestemt at noen er de fire store. Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen. De er flotte representanter. Den femte burde vært med, Katti Anker Møller. Født i 1868. Mora til loven om sjølbestemt abort. Hun reiste rundt på møter og argumenterte hvorfor det var best at kvinnene bestemte hvor mange barn hun ville ha, hun var for prevensjonsveiledning, startet det første Mødrehygienekontoret, og fikk til mye for å bedre arbeiderkvinnenes helse og levekår, ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Et forslag: Ta med Katti Anker Møller i jubileumsåret. I taler. På de små og store møtene. Les teksten til Ellen Aanesen i dette nummeret av Rødt!. Finn ut om Katti Anker Møller på Internett, og det finnes bøker.

Gi gater, veier og plasser kvinnenavn i 2013

Rødt sitt lokallag på Grünerløkka i Oslo tok for et par år sida initiativ til at steder som ikke hadde navn, fikk navn. Kvinnenavn. Vi gikk rundt i området og fant mange steder, små kryss, områder utenfor større bygninger, og gangveier som godt kunne få navn. Så lette vi i lokalhistoria og vår egen hukommelse, og lagde ei liste over kvinner. Vi tok også kvinner utenfor bydelen. Den som gir navn til steder, må være død. Forslagene ble tatt opp i bydelsutvalget, som sluttet seg til, og saka gikk videre. Nå har flere steder i bydelen fått kvinnenavn, og skilt er satt opp. Vi foreslo kvinner med ulike bakgrunn, for å få folk med på det. (Ta kontakt, hvis dere vil vite mer).

For eksempel: Rigmor Luihns vei. Hun var den første som blei ansatt som sosialkurator for abortsøkende kvinner. Hun var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, sentral i Grünerløkka beboerforening og medlem av bydelsutvalget (RV). Skiltet står utenfor studentsiloen (boliger) på Grünerløkka.

Signe Nesbakkens vei. Hun var reinholder i Sinsen kirke og en krumtapp i menighetsarbeidet der. Skiltet står på gangveien bak skolene på Sinsen. Jenny Braaten var emaljør som jobba hos David Andersen, en bedrift bak skiltet. Kirsten Hansteens plass er navnet på plassen vest for Bergene-blokka.

Altså, det er mulig. Så nå har Rødt-laget i bydel Østensjø begynt på det samme i forbindelse med jubileumsåret. Snart skal et fint forslag leveres. Da går vi til avisene for å gjøre det kjent, det betyr å gjøre kvinnene kjent. Vi kan fortelle om kvinner som har betydd mye, uten at de blir navn på veier og plasser også, sjølsagt. Og uten at de er døde! Da har mange flere noen å feire, ikke minst innvandrerkvinner!

Jubileumsåret blir det som kvinner lokalt gjør det til. Om den rådende politikken fører til at kvinner forsvinner, er det mulig å bruke 2013 til et motstøt. Møter og sammenkomster, store og små, på jobben, i lesegruppa, i fagforeningsklubben, alle steder. Den beste hederen vi kan gi dem som har kjempa før oss, er å fortsette kampen for frigjøring.

La ikke kvinnene forsvinne, men vis dem fram!

The Contradictions of «Real Socialism»
The Conductor and the Conducted
Av Michael Lebowitz
Monthly Review Press

Hva er «Real Socialism»? Begrepet oppstod på 70-tallet blant sovjetlederne. Meningen med det var at det skulle skille systemet deres fra all teoretisk og abstrakt sosialisme, og skulle beskrive et samfunn bygd på virkelig praksis, et reelt sosialistisk system. Kanskje ikke helt tilfeldig at begrepet ble formulert på 70-tallet?

Lebowitz ser delvis på årsakene til at det ble alt annet enn reell sosialisme. Delvis analyserer han forholdene innafor dette systemet, pussig nok med et visst perspektiv på om det skulle være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i dette systemet, og avslutter med tanker om hva som skal til for at arbeiderklassen har, og beholder makta i et sosialistisk system.

Han trekker fram noen forhold, et lite minefelt som fulgte Sovjet praktisk talt fra begynnelsen. Det var hele tida en økonomi preget av mangel. Bortsett fra evinnelige køer resulterte det i en voksende virksomhet av kreative løsninger for å skaffe seg det nødvendige i hverdagen, som ble kimen til korrupsjon. Det førte også til spontane og til dels ødeleggende grep innafor 5-årsplanene for å bøte på mangler.

Det ble ganske tidlig innført et bonussystem for bedriftsledere. På sikt ble det et vesentlig bidrag til at systemet gradvis ble til sin motsetning – kapitalisme. Selv om staten var eier.

Han bruker litt tid på å snakke om at det hele tida var en kamp mellom sosialisme og kapitalisme, og at en hver ny historisk epoke, et hvert nytt samfunnssystem bærer med seg slagget fra det foregående, naturligvis med referanser til Marx. Kampen mellom det nye og det gamle er komplisert og langvarig.

Akkurat dette kan tjene som advarsel mot idealistiske forestillinger om at en sosialistisk omveltning nærmest automatisk medfører arbeidermakt, reelt folkestyre og demokrati fra start.

At det i utgangspunktet var en mangeløkonomi styrer tanken mot et intervju med Harry Magdoff, trykket i dette tidsskriftet, nummer 4, 2002. Han påpeker at 5-årsplanene ble utviklet på et idealistisk grunnlag. De tok ikke helt hensyn til hvor fattig samfunnet faktisk var, entusiasmen førte til at den første planen ble overoppfylt, partiledelsen skrudde følgelig opp tempoet og det tok ikke så lang tid å utvikle det til en krigsøkonomi, en kommandopolitikk.

Da er vi ved mye av det Lebowitz tar opp i boka. Elitens makt og kommandosystem. Som i kapitalismen ble arbeiderne fremmedgjort, samtidig som det utviklet seg en slags kontrakt mellom arbeiderklassen og parti- og statsledelsen. Arbeiderne godtok systemet mot at de hadde arbeid og at prisene på nødvendigheter ble holdt stabile. Arbeiderkomitéen på hver bedrift hadde vesentlig makt når det gjaldt å beholde arbeidsplassen for alle og hver enkelt. Ut over det var fagbevegelsen et underbruk av parti og stat og uten reell innflytelse.

Innafor dette kommandosystemet utviklet den enkelte bedriftsleder stadig større makt, noe som i økende grad forstyrret og forpurret planene for samfunnet som helhet.

Lebowitz bygger boka først og fremst som en analyse av Sovjetsystemet sånn ca. fra 50-tallet og framover, men trekker også linjer bakover. Han bruker kriterier på sosialisme til å kritisere dette systemet. Det kan virke litt paradoksalt for den revolusjonære bevegelsen i Norge, som aldri har kalt det sosialistisk. Premissene kan virke litt uklare, for å si det på en annen måte. På den ene sida har han karakterisert sovjet-systemet i de siste ti-åra som kapitalistisk, med sine særegenheter og statlige eierforhold, og stiller spørsmål om det ville være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i et slikt system. På den andre sida måler han betingelsene for et virkelig sosialistisk system mot begrepet «Reell sosialisme», eller det han kaller elite-marxisme og deformert marxisme, men refleksjonene rundt et sosialistisk samfunn som virkelig er styrt av arbeiderklassen og folket kontra et system som i praksis er styrt ovenfra av en elite er i alle fall viktige.

Jeg vil nok påstå at han slår inn en del åpne dører – vi har studert og diskutert historie og sosialisme lenge og mye. At partiet ikke skal være eneveldig og statsbærende at det må være uavhengige organisasjoner og en uavhengig fagbevegelse, at demokratiet må utvikles og gå dypt. Det er slikt Lebowitz vier siste del av boka til – hva som må til for at et sosialistisk system skal unngå å bli styrt av eliten.

Uansett er det en viktig nok analyse av Sovjet-systemet, av klasseforhold og produksjonsforhold og hva som gikk galt, og den kan ha betydning som motvekt mot all propagandaen om at det var et sosialistisk system, til og med kommunistisk, fram til det brøt sammen, hvorpå kapitalismen i ettertid nærmest er erklært som en naturlov. «Det finnes ikke noe alternativ.»

Men personlig ble jeg mer nysgjerrig på den foregående boka hans: The Socialist Alternative. Real Human Development. Etter hans eget utsagn går den langt mer konkret til verks om betingelsene for å skape et sosialistisk samfunn. Den kan vi jo komme tilbake til. Begge bøkene er foreløpig på engelsk og kan bestilles på nett.

Birger Thurn-Paulsen

Vandana Shiva er fysikar, økofeminist, filosof, aktivist frå India. Ho har skrive meir enn 200 bøker og 500 artiklar. Starta Research Foundation for Science, Technology and Ecology i 1982, og har kjempa for biologisk mangfald, naturvern, og rettar for bøndene. Fekk Den alternative Nobelprisen (Right Livelihood Award) i 1993. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det tapre og modige offeret for gjengvaldtekta i Delhi trekte sitt siste sukk 30. desember 2012. Denne artikkelen er ein hyllest til ho og andre offer for vald mot kvinner. Vald mot kvinner er like gammalt som patriarkatet, men har auka i styrke og blitt meir omfattande den siste tida. Han har fått meir brutale former, som dødsfallet til offeret for gjengvaldtekta i Delhi, og sjølvmordet til det 17 år gamle valdtektsofferet i Chandigarh. Talet på valdtekter og vald mot kvinner har auka med åra. National Crime Records Bureau (NCRB – nasjonalt kontor for kriminalstatistikk) meldte om 10 068 valdtekter i 1990, og auke til 16 496 i 2000. Med 24 206 tilfelle i 2011 har valdtektstilfelle gjort eit byks med ufattelege 873 prosent frå 1971 då byrået starta å registrere valdtekter. Og New Delhi har stått fram som valdtektshovudstaden i India, og står for 25 prosent av tilfella.

Kampen for å stoppe denne valden må halde fram til kvar einaste ei av våre krenka døtrer og søstrer har fått rettferd.

Samtidig som me intensiverer kampen for rettferd for kvinner, må me også spørje korfor valdtekter har auka med 240 prosent sidan 1990-åra, då den nye økonomiske politikken vart lansert. Me må undersøke røttene til den auka valden mot kvinner. Kan det vere eit samband mellom ein meir valdeleg, urettvis og urettferdig økonomisk politikk innført på udemokratisk vis, og veksten i brotsverk mot kvinner? Eg trur det er det.

Kvinners bidrag

For det første: Den økonomiske modellen som bare fokuserer på «vekst», er vald mot kvinner fordi han ser bort frå deira bidrag til økonomien.

Dess meir regjeringa opp att og opp att snakkar om «inkluderande vekst» og «inkluderande økonomi», dess meir ekskluderer dei det kvinner bidrar med til økonomi og samfunn. I dei patriarkalske økonomiske modellane blir produksjon til eige forbruk rekna som «ikkje-produksjon». Omdanninga av verdi til ikkje-verdi, arbeid til ikkjearbeid, kunnskap til ikkje-kunnskap, skjer ved hjelp av dei mektigaste talla som styrer liva våre, den patriarkalske konstruksjonen BNP, brutto nasjonalprodukt. Enkelte kommentatorar har byrja å kalle det Brutto Nasjonalproblem. Rekneskapssystema som reknar vekst som BNP, er bygd på føresetnaden at om produsentane konsumerer det dei produserer, då produserer dei ikkje i det heile tatt, fordi dei fell utanfor rammene for produksjon.

Produksjonsomgrepet er politisk skapt, og utelukkar reproduktive og fornybare kretsløp frå produksjonsområdet. Dermed blir alle kvinner som produserer for familien, barna, fellesskapet og samfunnet behandla som «ikkje-produktive» og «økonomisk» inaktive. Når økonomien blir avgrensa til marknaden, blir økonomisk sjølvberging oppfatta som mangelfull økonomi. Nedvurderinga av kvinners arbeid, og av arbeid i sjølvbergingsøkonomiar i Sør, er det naturlege resultatet av eit produksjonsomgrep konstruert av eit kapitalistisk patriarkat.

Ved å avgrense seg til verdioppfatninga til marknadsøkonomien slik ho er definert av det kapitalistiske patriarkatet, ser ein bort frå økonomiske verdiar i dei to økonomiane som er livsviktige for at miljøet og menneska skal overleve. Det er økonomien til naturen og sjølvbergingsøkonomien. I økologien og sjølvbergingsøkonomien er økonomisk verdi ein målestokk på korleis livet til Jorda og menneska blir verna. Valutaen er livgivande prosessar, ikkje kontantar eller marknadspris.

For det andre: Ein kapitalistisk patriarkalsk modell som ekskluderer kvinners arbeid og verdiskaping frå tenkinga, skjerpar valden ved å ta frå dei levebrødet og fremmendgjøre dei frå naturressursane dei er avhengige av – jorda, skogane, vatnet, frøet og det biologiske mangfaldet. Økonomiske reformer basert på tanken om grenselaus vekst i ei avgrensa verd, kan bare haldast ved like ved brutalt å rane til seg ressursar frå dei sårbare. Ressursranet som er nødvendig for «vekst» skaper ein valdtektskultur – valdtekt av Jorda, av sjølvforsyningsøkonomiar, valdtekt av kvinner. Einaste måten denne «veksten» er «inkluderande» på, er at han inkluderer stadig fleire i valdsspiralen sin.

Eg har ofte lagt vekt på at valdtekt av Jorda og valdtekt av kvinner er nært knytt saman, både i overført forstand ved å forme synet på verda, og materielt ved å forme kvinners kvardagsliv. Meir økonomisk sårbare kvinner gjør dei meir sårbare for alle former for vald, medrekna seksuelle overgrep. Det kom fram i ei rekke offentlege høyringar om økonomiske reformer og konsekvensane for kvinner, arrangert av National Commission on Women og Research Foundation for Science, Technology and Ecology.

Undergraving av demokrati

Vandana Shiva, Foto: Flickr/Ajay Tallam

For det tredje: Økonomiske reformer fører til undergraving av demokrati og privatisering av styringsverket. Økonomiske system påverkar politiske system. Regjeringa snakkar om økonomiske reformer som om dei ikkje har noko med politikk og makt å gjøre. Dei snakkar om å halde politikken borte frå økonomien, jamvel når dei innfører ein kjønns- og klassespesifikk økonomisk modell. Nyliberale reformer motarbeider demokrati. Me har sett det nyleg då regjeringa pressa gjennom «reformer» for å få inn Wal-Mart i varehandelen gjennom FDI (Foreign Direct Investment – direkte utanlandske investeringar. G.D. anm). Reformer til fordel for storselskapa fører til at økonomisk og politisk makt konvergerer, skjerpar ulikeverd og veksande kløfter mellom politikarane og folkeviljen dei skulle representere. Det ligg til grunn for den manglande kontakten mellom politikarane og folket som me ser i protestane som har auka i styrke etter gjengvaldtekta i Delhi.

Og det som er verre, ein fremmendgjort politikarklasse er redd for sine eigne borgarar. Det forklarer den aukande bruken av politi for å slå ned ikkje-valdelege protestar slik me har sett i New Delhi. Eller i torturen av Soni Sori i Bastar. Eller i arrestasjonen av Dayamani Barla i Jharkhand. Eller dei tusenvis av tilfella der lokalsamfunn slåst mot kjernekraftverk i Kudankulam. Ein privatisert næringslivsstat vil raskt bli ein politistat.

Det er grunnen til at politikareliten må omgi seg med stadig fleire tryggingstiltak, og dermed tar politiet bort frå den viktige oppgava å verne kvinner og vanlege borgarar.

For det fjerde: Den økonomiske modellen til det kapitalistiske patriarkatet er basert på å gjøre alt til varer, medrekna kvinnene. Då me stoppa WTOs møte i Seattle, var slagordet vårt: «Verda vår er ikkje til sals.»

Den økonomiske liberaliseringa har sleppt laus ein økonomi med deregulert handel; frø, mat, land og vatn, kvinner og barn blir gjort til varer og privatisert. Det bryt ned samfunnets verdiar, styrkar patriarkatet og intensiverer vald mot kvinner.

Økonomiske system påverkar kultur og sosiale verdiar. Ein vareøkonomi skaper ein varekultur der alt har ein pris, og ingenting har verdi.

Den veksande valdtektskulturen er eit sosialt utslag av økonomiske reformer. Den nyliberale politikken er eit sentralt verktøy for patriarkatet i vår tid. Me må få formaliserte, kontinuerlege og offentlege granskingar av politikken, der folket er involvert før og undervegs. Hadde det vore slik gransking av privatiseringa av frøsektoren, ville ikkje 270 000 bønder vore pressa til sjølvmord sidan den nye økonomiske politikken vart introdusert. Om det hadde vore slik gransking av storselskapas inntog i matvaresektor og landbruk, ville ikkje kvar fjerde indar gått svolten, kvar tredje kvinne vore feilernært, og kvart andre barn vore øydelagt og forkrøpla på grunn av alvorleg feilernæring. India i dag ville ikkje vore Svoltrepublikken som dr Utsa Patnaik har skrive om.

Offeret for gjengvaldtekta i Delhi har utløyst ein sosial revolusjon. Me må halde han ved like, gjøre han djupare og breiare. Me må krevje, og få rask og effektiv rettferd for kvinner. Me må krevje hastedomstolar for å dømme dei som er ansvarlege for brotsverk mot kvinner. Me må sørge for at lovverket blir endra slik at offera for seksuell vald får rettferd. Me må framleis krevje svartelisting av politikarar med kriminelt rulleblad.

Og samtidig som me gjør alt dette, må me endre den herskande tenkemåten som blir pressa på oss i «veksten» sitt namn, og som fyrer opp under brotsverk mot kvinner. Å gjøre slutt på vald mot kvinner inneber å gå frå den valdelege økonomien skapt av det kapitalistiske patriarkatet, til ein ikkje-valdeleg fredeleg økonomi som respekterer kvinnene og Jorda.

Torild Skard er Leder Norsk Kvinnesaksforening. Hun satt på Stortinget for SV 1973–1977, og var Norges første lagtingspresident.

Familien var sørsamer og drev reindrift i grensetraktene. Elsa Laula ble født i Hattfjelldal i 1877 og fikk ta realskole i Örebro og jordmor utdanning i Stockholm, noe som var uvanlig for samiske ungjenter på den tida. I 1908 giftet hun seg med en reindriftssame fra Nordland, og de bodde i Toven, så i Brurskanken reinbeitedistrikt før de bosatte seg like sør for Mosjøen. De fikk seks barn, hvorav fire levde til voksen alder.

Arbeidet for samiske rettigheter ble det viktigste for Elsa Laula. Kvinner hadde en sterkere stilling i det tradisjonelle samiske samfunnet enn i det norske, og for Elsa var de samiske kvinnene en positiv kraft. Hun reiste fra Trondheim i sør til Finnmark i nord og holdt foredrag om samiske spørsmål.

5. august 1904 ble Lapparnas Centralförbund – historiens første sameforening – stiftet i Stockholm med Elsa Laula som leder. Som første kvinnelige samiske forfatter ga hun samme år ut heftet Inför Lif eller Død?, der hun tok opp samenes rett til land, vann og skolegang og drøftet hvordan de kunne bekjempe fordommer og integreringspolitikk. I sitt eget liv så hun hvordan det tradisjonelle samiske samfunnet var i ferd med å bryte sammen, og hennes politiske virke var nært knyttet til samebevegelsen.

Elsa Laula Renberg var en kraftfull person. Motstandere påsto at hun var gal. Men for samene var hun en ressurs. Hun hadde utdanning, var en dyktig taler som beskrev samenes situasjon, og en aktiv politisk agitator. Hun oppfordret spesielt samekvinnene til å bruke sin makt og bekjempe sosial urett. I 1908 tok hun initiativ til en sameforening på Helgeland og i 1910 den første samiske kvinneforeningen, Brurskankens Lappekvinde Forening, som hun ledet. Foreningen skulle opprette en barneskole i Nordland og spre informasjon til det samiske folket.

I 1916 søkte Elsa Laula Renberg på vegne av Brurskankens Lappekvinde Forening om statsstøtte til å organisere et stort all-nordisk politisk samemøte i Trondheim. Hun fikk penger, og Elsa ble leder for arrangementskomiteen, som bare besto av kvinner. De oppfordret også kvinner til å delta på møtet. I 1917 samlet 150 samer seg til det første store samiske landsmøtet. «Det er dags å begynne å agere som et folk over landegrensene og innom Norge og Sverige,» erklærte Elsa Laula Renberg i sin åpningstale, og møtet drøftet sentrale spørsmål som reindrift og undervisning på samisk. Åpningsdagen 6. februar har siden vært feiret som Samefolkets dag i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Det var uenighet på møtet om hvordan reindriften skulle drives framover, med vekt på mjølking eller kjøttproduksjon. Elsa Laula Renberg ville bevare de samiske verdiene og tradisjonene og sa:

La de lapper som vil produsere kjøtt få gjøre det, men la også oss med hjorder på ca. 100 ren få rett til at leve på gammel lappisk vis.

Da det ble stilt sameliste i Nordland ved Stortingsvalget i 1924, sto Elsa Laula Renberg som nummer to, men lista fikk svært få stemmer.

22. juli 1931 døde Elsa Laula Renberg av tuberkulose, 53 år gammel. Hun sprengte grenser og sto fram som en foregangskvinne både for samers og kvinners rettigheter. Hun etterlot en viktig politisk arv som blir høyt skattet i samiske samfunn i ulike land. Derfor bør hun rettmessig hylles i 2013 i forbindelse med stemmerettsjubileet.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet har gitt ut to album og turnert i Europa og USA. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Økonomisk ulikhet

Også statistikken støtter min erfaring fra København, det er flere menn i alle roller i musikkbransjen, og de kvinnene som er der tjener gjennomgående mindre enn menn. Rapporten «Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk » avdekker at kvinnelige musikere og komponister tjener i snitt 78 % av det menn tjener, og forskjellen er aller størst for komponister av populærmusikk. Her tjener kvinner 54 % av det deres mannlige kolleger gjør.¹ Bak disse tallene ligger en overveldende manndominans og en tydelig arbeidsdeling mellom kjønnene. Kvinner har sin oppgave som syngedamer, mens menn fyller de fleste roller på og rundt scenen.

Syngedamer og spillemenn

Fra naturens side har kvinnestemmen og mannsstemmen ulike kvaliteter, som ofte fungerer fint i harmoni med hverandre og kun sjeldent kan erstatte hverandre. Dette gjenspeiles i at det av aktive norske musikere er omtrent like mange kvinnelige som mannlige vokalister. Vi trenger kvinnestemmen.

Men når det gjelder instrumenter, er det menn som gjør jobben. Trommer og bass er grunnmuren i et hvert band og også de mest maskuline instrumentene, med under 5 % kvinnelige utøvere. Gitar kommer på en god tredjeplass med 6,9 % kvinner, mens piano er det mest feminine med hele 26,1 % kvinnelige utøvere.²

Hva er så forskjellen mellom å synge og spille? Den største forskjellen er at et sangtalent fort oppdager at hun er flink til å synge. Alle barn synger, noen med bedre hell enn andre, og de som er flinke får synge på skoleavslutninger, i talentkonkurranser og etter hvert kanskje i et band.

Å spille gitar derimot, det er det ingen som kan før man får en gitar i hendene. Og å spille sammen med andre er det vanskeligste av alt. Det lærer man ikke før man får noen å spille med. I et musikkorps kan de voksne passe på at gutter og jenter deltar like mye, men de færreste ungdomsskoleband har en voksen leder. Så da er det de som får lov til å være med å spille som lærer å spille.

Kjønnsdelinga på ungdomsskolen gjenspeiles også i det voksne musikklivet. Det trengs mye øving og hardt arbeid både for å bli sanger og gitarist, og det er de færreste som fortsetter med musikken hele livet. Likevel er det grunnrekrutteringa som danner kjønnsbildet. Selv om ikke alle som kan spille bass blir bassister, er det ingen som blir bassister uten å kunne spille bass. Og det er her, i mangfoldet av amatørband, at arbeidet med å få med flere kvinner må starte.

Jenter må både få et trommesett å spille på, et band å spille med og forbilder å se opp til. Ikke alt dette kan vedtas og kvoteres, det meste handler om holdninger, ressurser og kjønnsroller.

Upopulære kvinner

Foto: Making Marks

At musikkbransjen er mannsdominert er kanskje ingen overraskelse, men hvorfor tjener de få kvinnene som er der gjennomgående mindre enn sine mannlige kolleger?

En forklaring kan være at menn spiller den mest populære musikken.

Selv om kvinnelige artister produserer like mange låter og album er det flere mannestemmer å høre på norsk radio. Spesielt når det gjelder de norske artistene. Av topp-10 norske radioartister har det de siste årene vært mellom 0 og 2 kvinner representert.

Mens menn dominerer den svært populære sjangeren rock, er det folkemusikk og vokaldrevet jazz som er kvinnenes sjangre.³ Og selv med iherdig innsats fra P2, er det mer penger å hente i rockeband enn i folketoner.

Altmuligmenn

En annen årsak til den økonomiske skjevheten kan være at menn har flere roller å fylle i musikkbransjen. Mens kvinner ofte er frontfigurer og artister, er det ikke uvanlig at f.eks. trommiser spiller i mange band og bidrar på flere innspillinger. På denne måten får han flere ben å stå på, og kan lettere leve av musikken. Så selv når en av våre kvinnelige artister, som for eksempel. Anne Grete Preus eller Marit Larsen, spilles på radio, er det langt flere menn enn kvinner som tjener på det.

En artist som Marit Larsen har en rekke personer rundt seg, både på og utenfor scenen. Det er ofte liveband, studiomusikere, produsenter, tydteknikkere, lysteknikkere, managere og medkomponister som deler inntektene. Og på samme måte som de fleste musikere er menn, er også teknikere og komponister menn. På Norsk Institutt for Scene og Studio (NISS) var kun 6 av 65 førsteårs studenter på lydteknikk jenter. På produksjonslinja på Noroff var det et år 32 gutter og ingen jenter. Det er gutter som vet hvordan lyd skal høres ut.

Kvinnespørsmålet

Det er lenge siden jenter for første gang fikk lov til å være med i musikkkorpset, og den svært konservative Wienerfilharmonien ble i 1996 tvunget til å åpne for kvinnelige musikere. Utviklingen går definitiv i riktig retning, men ikke uten at noen driver den framover.

Høsten 2012 blomstret debatten om det kjønnsdelte musikklivet opp på nytt. En rekke artister og musikkanmeldere, både kvinner og menn, har ytret meninger. Det viktigste ble likevel sagt av artist Sandra Kolstad i kronikken «Det kvinnelige unntaket » hvor hun skrev: «Hvis musikken har et kjønn, er musikken kvinne».⁴ Naturtilstanden er mannlige artister, komponister, produsenter osv. Kvinner er unntakene, det særegne, det vi må hegne om, det vi må kvotere. Kjønn nevnes ikke, med mindre det er snakk om kvinner.

Og i så måte må det sees på som nok et skritt i riktig retning når Spellemannsprisen 2013 for første gang deles ut uten kategorien «beste kvinnelige artist». I et intervju med NRK innrømmer arrangørene bak Spellemannsprisen at de kjønnsdelte kategoriene har vært nødvendige for å sikre at også kvinner vinner priser. Men nå, i 2013, konkluderer de med at kvinner har blitt så dyktige musikere at de kan konkurrere på lik linje med menn. Som kvinnelig musiker takker jeg for tilliten, og innser at vi fortsatt har en viktig jobb å gjøre.

Noter:

1. Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk: inntekter, radiospilling, instrumenter, «artistfeller». Anne H Lorentzen
2. Tall fra Gramart sin medlemsstatistikk for 2010
3. Samme som note1
4. Det kvinnelige unntaket, Sandra Kolstø

1.  

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen. Hun har skrevet boka, Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma?, sammen med Ebba Wergeland

Denne artikkelen er eit kapittel i boka Fredrikke Marie Qvam – rabaldermenneske og strateg, som kjem ut på Samlaget i april.

Knapt eit år etter at Fredrikke M. Qvam mista mannen sin, gjorde Stortinget det vedtaket som kom til å bety at unionen med Sverige var oppløyst, sjølv om det eigentleg ikkje skjedde heilt etter parlamentarisk oppskrift. Regjeringsmedlemmene la ned embeta sine, og etter grunnlova kunne ikkje kongen regjera utan regjering. Stortinget vedtok 7. juni 1905 samrøystes å påleggja den avgåtte regjeringa å utøva den makta kongen skulle ha etter grunnlova. Dermed hadde dei erklært unionen med Sverige for oppløyst.

For dei aller fleste nordmenn og -kvinner var det tid for jubel. Endeleg skulle Noreg bli eit heilt sjølvstendig land. Den legendariske kvinnesaksforkjemparen Aasta Hansteen kommenterte slik:

I Ny-Oslo, Norges hovedstad, er det nu godt at være. Idag 9de juni – promulgasjonsdagen!¹ – blev det rene norske splittflag heist paa Akershus festning. Nu raader de nordmænd i Norge! – Og det staar kvinder bag dem!²

Fredrikke, som sia ho var heilt ung hadde vore så inderleg oppteken av «det norske» og norsk sjølvstende, jubla ikkje utan vidare over måten dette hadde skjedd på. Tankane gjekk til den nyleg avdøde ektemannen, og ho stilte seg mange spørsmål om korleis utviklinga kunne ha blitt om han hadde fått lov til å halda fram som norsk statsminister i Stockholm. I eit brev til Ann Margret Holmgren sommaren 1905³ reflekterte ho over situasjonen. Ho var ikkje så lite uroleg, og kjende seg ikkje trygg på ein god utgang, førebels meinte ho det såg utrygt ut. Kunne det vore mogeleg at ting kunne ha blitt greidd ut på lempeleg vis, slik at Noreg litt etter litt, sjølv om det ikkje ville gått knirkefritt, kunne fått den rett som tilkom landet etter riksakta og grunnlova innafor unionen? Fredrikke meinte det «forstandsmessig seet» hadde vore betre å halda fram med unionen på like vilkår for begge rika enn det som no hadde skjedd. Ho såg fleire problem i den næraste framtida. Eigen konge var eitt av dei. Ho frykta at eit eige kongehus med hoff i eit så lite land ville framelska «Hykleri, Kryberi, Snobberi og Umoralitet.» Dessutan vart det dyrare å underhalda den slags luksus for kvart land for seg.

Men kva var alternativet? Ho var frå ungdommen av erklært republikanar, men såg ikkje det å gjera Noreg til republikk som løysinga – iallfall ikkje på kort sikt. Ho var redd ein overgang til republikk ville gjera at Noreg var ståande som det «sämre» folk mellom dei skandinaviske, og kanskje kunne det bli meir usemje mellom nordmenn med ei slik styreform. Ho såg også for seg at det kunne bli krig, noko som ville øydeleggja begge landa både moralsk og økonomisk.

Men dystre tankar og pessimistiske refleksjonar såg ikkje ut til å bremsa handlekrafta når det gjaldt å møta utfordringane i den faktiske situasjonen. Leiaren for Landskvindestemmeretsforeningen let seg ikkje passivisera av tunge tankar når det var tid for å handla.

Handlekraft og politisk avmakt

Fedrikke M. Qwam sitter på første rad nummer to fra høyre. Bildet er fra en internasjonal konferanse i 1909. cc-lisens: Nasjonalbiblioteket

Skulle kvinnene finna seg i å «stå bak» i desse historiske dagane? Det var sannsynleg at stortingsvedtaket skulle følgjast opp med ei folkeavstemning. Kven var folket? Kvinnene hadde i 1901 fått avgrensa kommunal stemmerett, men enno ingen statsborgarleg stemmerett. Kva for reglar skulle gjelda ved ei folkeavstemning – som det ikkje stod noko om i grunnlova? «Den [Folkeafstemningen] strider ikke mod Forfatningen, men ligger udenfor denne,» skreiv Dagbladet⁴, og slo fast at folkeavstemninga ikkje ville vera av juridisk, men «af rent moralsk Natur».

Korleis skulle kvinnene få sagt sitt? Å teia stilt var ikkje noko alternativ. Men det skulle visa seg at det i kvinnesaksorganisasjonane og blant kvinnene vart tenkt ulikt om kva som kunne vera mogeleg å gjera, og Fredrikke kom til å stå i spissen for den aller dristigaste planen.

Gina Krog, formann i Norske kvinders nationalraad (NKN), skreiv til styret, der Fredrikke var nestformann, og gjorde greie for sin plan om at NKN burde setja seg i sving for å få til «en adresse fra norske kvinder til statsmagterne med tilslutning til 7. junibeslutningen», og ho meinte det – om ein fekk tilslutnad frå dei ulike kvinneorganisasjonane – kunne bli «en kjæmpeadresse fra norske kvinder»⁵.

Omtrent på same tid skreiv Krog eit innlegg som kom på trykk i fleire aviser, mellom anna i Dagbladet, med overskrifta «Hvad siger Kvinderne i Anledning Folkeafstemningen?»⁶ Her sa ho at kvinnene «føler bittert sin politiske afmagt. De ønsker inderlig at kunne være med i Afstemningen og bekræfte den stedfundne unionsopløsning med sit Ja. Alligevel har de git Afkald paa enhver Henvendelse til Statsmagterne om Deltagelse.» Tok Gina Krog seg her ei fullmakt ho ikkje hadde? Ho hadde rett i at ingen hadde tatt til orde for protestar som ville hindra gjennomføringa av den såkalla folkeavstemninga. Men det var fleire som tenkte enda større og dristigare enn den «kjæmpeadressen» ho planla.

Straks det vart kjent at det skulle haldast folkeavstemning, 28. juli, dagen etter at Gina Krog skreiv sitt brev til styret i NKN, sende Fredrikke, som LKSF-formann, eit telegram til stortingspresident Berner, der ho spurde om ikkje kvinnene måtte reknast med til folket dersom det skulle haldast ei folkeavstemning. Ho minte om at ei folkeavstemning låg utanfor forfatninga.⁷ Eit liknande telegram til Stortinget vart sendt frå Trondheim dagen etter, avsendaren var Thora Storm, ei av dei markerte kvinnesakskvinnene i trønderhovudstaden.

Det var også menn som tok til orde for at kvinnene burde få vera med, mellom andre M. Greve⁸, direktøren ved Rikshospitalet, som i eit innlegg i Aftenposten⁹ stilte desse spørsmåla:

1. Skal vi gaa til en Folkeafstemning i dette Land af den Art som foreliggende, uden at Kvinderne – vore Mødre, Hustruer, Døtre – de der først og fremst bygger Hjemmene og grundlægger Slegten, faar være med?
2. Kan Storthinget ikke ved en saadan extraordinær Anledning udenfor de sædvanlige Former udstrække Stemmeretten, saaledes som vi Mænd har den, ogsaa til Kvinderne?
3. Vil Storthinget isaafald ikke gjøre det?

Greve avslutta det korte innlegget med å seia at det nokså sikkert var mange menn som no tenkte og ønskte at så måtte og burde skje.

Redaksjonen hekta på ein belærande kommentar om kva ei slik folkeavstemning var til. Den skulle anten avklara om dei veljarane som hadde gitt stortingsmennene fullmakt, var einige i unionsoppløysinga eller ikkje, eller klargjera om eit nytt storting ville få mandat frå dei som etter grunnlova hadde stemmerett til å gå til eit steg som unionsoppløysing. Ikkje i noko tilfelle kunne kvinnene takast med – dei hadde som kjent ikkje statsborgarleg stemmerett. Aftenposten såg også grunn til å åtvara mot å kasta inn eit gammalt stridsspørsmål som enno venta på ei løysing. Det var ikkje tvil om at det ville bli ein varm strid om dette dersom kvinnene fekk høve til å vera med i folkeavstemninga.

Nokre dagar seinare hadde Dagbladet ein liten notis som viste at det fanst kvinner som ikkje hadde gitt opp å få sagt direkte kva dei meinte. Eit telegram til Dagbladet frå «Flere Kvinder» i Trondheim retta seg til kvinnesaksorganisasjonane, og spurde om det ikkje fanst ein utveg til at norske kvinner kunne få gi meininga si til kjenne ved folkeavstemninga 13. august. Tusenvis av utestengde ville gjerne vera med.¹⁰ På same tid fekk Gina Krog fleire brev som oppmoda til å finna ein utveg til at kvinnene kunne få vera med 13. august.¹¹

Men ikkje alle var like godt i stand til å få gjort noko på kort tid. Styret i Norsk Kvindesagsforening beklaga i Verdens Gang¹² at dei dessverre måtte gi avkall på å gå til eit sånt steg som ei masseadresse frå heile landet i denne landsviktige saka. Tida var for kort til at ein kunne rekna med eit tilfredsstillande resultat. Dei slutta seg elles til det Gina Krog hadde uttalt.

«En vovelig gjerning»

Kanskje var det ikkje svært overraskande at stortingspresidenten ikkje gav noko positivt svar på telegrammet frå Landskvindestemmeretsforeningen. Fredrikke understreka alvoret i situasjonen i årsberetninga for LKSF. Kvinnene i Noreg kjende seg djupt krenkte ved at dei ikkje no, når det gjaldt dei dyraste interessene for landet, skulle få vera med og utøva borgarretten sin, «den gjennem stemmegivning at værge sit land sammen med dets mænd»¹³.

Men om kvinnene kjende seg djupt krenkte, la det ingen dempar på handlekrafta, kanskje tvert om. I løpet av nokre få hektiske dagar med mange vurderingar og rådslag, som i all hovudsak må ha gått føre seg per telefon, sia Fredrikke på denne tida var på Gjævran, bestemte styret i LKSF 2. august å setja i gang den historiske underskriftinnsamlinga. Ei snau veke seinare vart eit opprop frå LKSF rykka inn i avisene¹⁴, og lister med denne teksten vart sette i sirkulasjon:

Norske kvinder ønsker herved at føie sit Ja til de mænds der har ret til at deltage i folkeafstemningen den 13de august, i det de med dyb overbevisning er med at slaa ring om 7de junibeslutningen.

Mange tykte dette var «en vovelig gjerning», det kunne bli til alvorleg skade for både Landskvindestemmeretsforeningen og landet, fordi dei trudde det ville vera umogeleg å få samla inn så mange underskrifter at det gjorde noko monn.

Det var derfor ikke let at bære ansvaret hverken for formand eller styre i de dage. Lister, navne, telefon, telegraf, post og bud la beslag paa dem næsten døgnet rundt.

Gina Krog, CC-lisens: Nasjonalbiblioteket

Fredrikke tok fullt ut sin del av det praktiske arbeidet som måtte til. På eit trykkeri på Steinkjer sat ho og Louise ein heil dag frå kl 9.30 til sju om kvelden og ekspederte lister etterkvart som dei kom frå trykkpressa, og det «uden andet at nyde end en Kringle».

Alt som fanst av organisasjonsnettverk vart tatt i bruk, og der det ikkje var ei stemmerettsforeining eller sanitetsforeining å senda underskriftslister til, var det kanskje presten eller lensmannen eller ordføraren eller ektefellane deira som fekk listene saman med ei oppmoding om å gi kvinnene ei handsrekning. Nokre dagar etter sjølve oppropet kunne ei påminning «Til Norges Kvinder» frå styret i Landskvindestemmeretsforeningen lesast i fleire aviser¹⁵:

Lad ikke den 13de August finde os «furtende» hjemme. Selv om vore Stemmer ikke kan tælles, saa kan de «veies».

Vidare følgde ei oppmoding til kvar einskild om å ta saka i si eiga hand, og gå med underskriftslister frå hus til hus, og å leggja ut lister på lett tilgjengelege stader slik som butikkar, postopneri, hotell, losjihus osv. I byane ville dette ikkje vera vanskeleg, men paa landet skulle det god vilje til. Her var inga tid å mista, listene måtte sendast inn seinast 19. august.

Utruleg mange var i stand til å handla raskt. Alt 10. august kunne Dagbladet melda at 1275 kvinner over 25 år i Haugesund hadde underteikna adressa til Stortinget med tilslutnad til 7. juni-avgjerda. Dagen etter hadde den same avisa ei påminning til alle kvinner over 21 år om å skriva seg på listene, med oversyn over ei lang rekkje stader der det var utlagt lister i Kristiania, i avisekspedisjonar, bokhandlar og trikotasjeforretningar.

Vent ikke forlænge. Her i Kristiania vil de udlagte Lister snart bli inddrat.¹⁶

Dagbladet følgde opp med fleire rapportar. I «Kristianssand, Omegn og Opland» var det teikna 9891 namn, av dei 5411 i sjølve byen. I Kragerø var det samla over 3000 underskrifter, i Porsgrunn over 3000, i Arendal og omegn 5539, og frå Kristansund og omegn vart det meldt at 4000 kvinner hadde underskrive, i Moss «ca 1026», og i Ringebu 525¹⁷.

Aller raskast var kanskje eit par kvinner i Trondheim, Thora Storm, ei markert kvinnesakskvinne, og Gyda Haabjørn, leiar for LKSF i Trondheim. Dei møttest, laga planar og sette i gang si eiga underskriftsinnsamling alt før oppropet frå styret i Landskvindestemmeretsforeningen kom i avisene. Dei var alvorleg skuffa over at ikkje Gina Krog, som NKN-formann, hadde tatt eit skikkeleg initiativ. I brev til Fredrikke skreiv Thora Storm at ho syntest Krog hadde tedd seg høgst merkeleg, ho hadde ikkje handla, og hadde ikkje villa handla. Storm trudde ikkje Krog var i stand til å starta noko, aller minst ville ho starta noko «hun ikke selv har udruget».¹⁸ Men det hindra ikkje aktiviteten i Trondheim. 150 lister vart sette i sving, og aktive kvinner gjorde sitt. Ei sette seg på trappa utanfor butikken sin, og spurde alle som kom forbi. Var det nokon som var i tvil, fekk dei eit lite foredrag om kva det dreidde seg om. Ved folkebiblioteket gjekk det føre seg på liknande vis, med ein aktiv bibliotekar som hadde hjelp av nokre venninner.¹⁹

Også Betzy Kjelsberg i Drammen, som var sekretær i Nasjonalrådet, hadde etterlyst eit initiativ frå Krog, og beklaga seg til Fredrikke. Kjelsberg sette i gang ei eiga underskriftsinnsamling i Drammens-området før meldinga kom frå Landskvindestemmeretsforeningen.

Dei lokale initiativa fekk litt ulik form, mellom anna var fleire opptekne av om dei skulle følgja aldersgrensa for stemmerett. Betzy Kjelsberg i Drammen sette 21 år som grense på dei listene ho sette i sving, og i Trondheim hadde dei sett 25 år. Fredrikke spurde kvifor dei hadde set aldersgrense. Dette var ikkje ei lovpålagt avstemning, og det var ikkje tilfeldig at oppropet frå Landskvindestemmeretsforeningen retta seg til «alle voxne Kvinder».

Men sjølv aldersgrenser kunne omgåast. Ei ungjente som var for ung til å skriva seg på lista i Trondheim, fekk råd om å samla underskrifter blant venninnene sine på ei eiga liste og senda til Fredrikke. Det vart 17 lister med tilsaman 756 namn²¹. Ho bad dei skriva opp alderen sin, og overlet til Fredrikke å stryka dersom ho meinte nokon av dei var for unge.

Betzy Kjelsberg, CC-lisens: Trondheim byarkiv

Underskriftslistene vart samla i Kristiania, men det var også mange som i tillegg sende rapportar til Fredrikke, meldingar som fortel mykje om engasjementet blant kvinnene i landet, langt utover dei som var medlemmer av nokon av kvinneorganisasjonane. Ei kvinne i Solør skreiv til Fredrikke og takka for det initiativet ho hadde tatt, og fortalde at ho var skuffa over Gina Krog. Sjølv låg ho dessverre til sengs med halskatarr og feber, men svigerdottera hadde lovt å bruka telefon, hest og brev og gjera det ho kunne for å samla underskrifter. Eit lite brev frå ei kvinne i Inntrøndelag fortel også sitt:

Da min datter, Fru Pastor Lunde er afgaaet ved Døden, har jeg besørget den til hende sendte Liste og fik paa denne 34 Kvinders Underskrifter.²²

565 kvinneorganisasjonar

Om Gina Krog skuffa dei som venta at ho skulle ha stilt seg i spissen for den store underskriftsinnsamlinga, gjorde ho noko. 7. august møttest 30 representantar for ulike organisasjonar heime hos fru Randi Blehr, under Gina Krog si leiing. Dei vart samde om å arbeida for å få til ei «foreningsadresse », som skulle underskrivast av ein representant for kvar foreining. Tidsfristen var knapp, resultatet skulle vera klart til datoen for mannfolkavstemninga – 13. august. Det var ingen liten jobb, og resultatet – tilslutnad frå 565 kvinneorganisasjonar – var sannsynlegvis meir enn nokon kunne spå på førehand. Kven visste at det fanst så mange kvinneorganisasjonar i landet? Her var alle med, arbeidarkvinner, avholdskvinner og misjonskvinner av alle kategoriar i lag med dei meir borgarlege kvinneorganisasjonane. Inga lokal kvinneforeining var for lita til å telja med.

13. august møtte ein deputasjon frå Nasjonalrådet opp i Stortinget for å overlevera foreiningsunderskriftene. Stortingspresidenten og regjeringsmedlemmene tok imot. Gina Krog heldt ein kort tale, og sa mellom anna:

Vi kvinder tilhører ikke det norske vælgerfolk, og kan ikke lægge vort ja i urnen, men vi tilhører det norske folk, og kan udtale vor tak paa denne stadfæstelsens dag. Vi retter vor tak for hvad som er udrettet til Norges storting.

Ifølgje Dagbladet uttalte utanriksminister Jørgen Løvland at «Kvindernes Optræden dannet et af de smukkeste Blade i Norges Historie 1905.»²³

Nær 300 000 underskrifter

Vel ei veke seinare fekk Stortinget fleire besøk av kvinner med enda meir imponerande dokumentasjon av kvinnene sitt engasjement for unionsoppløysinga. Det som hadde blitt kalla «en vovelig gjerning», hadde gitt resultat som ingen hadde grunn til å skamma seg over. 21. august kom ein deputasjon med Betzy Kjelsberg i spissen til Stortinget og overleverte til stortingspresident Berner og statsminister Michelsen ei adresse frå 12 379 myndige kvinner i Drammen, Buskerud og Nordre Jarlsberg. Stortingspresidenten sa det var beklageleg at kvinnene ikkje hadde kunna vera med ved avstemninga, men han meinte «den Form, de havde valgt for sin Tilslutning og det Frivillighedens Præg, som laa over den vilde gjøre, at Mændene vilde forstaa og sætte Pris paa den nationale Interesse, som gav sig Udtryk gjennem deres Adresse».²⁴

Delegasjonen frå Drammen kan sjåast som ein prolog til det som følgde neste dag, 22. august, da Stortinget hadde det første møtet etter folkeavstemninga, vart det oversendt 18 pakkar med lister ordna fylkesvis, og ei pakke med spreidde lister. På same tid møtte styret i LKSF opp i Stortinget, og formannen overrekte til stortingspresidenten ei mappe av raudt skinn, der det var trykt i gull: «Tilslutning til 7de junibeslutningen fra norske kvinder ved Landskvindestemmeretsforeningen.» I mappa var skrivet frå foreininga innbunde i lag med ei liste over kor mange underskrifter det var frå dei ulike amta. Formannen overrekte mappa til stortingspresidenen, og bad om at Stortinget måtte få vita at organisajonen hadde æra av å overlevera 4275 lister som inneheldt 244 765 namn²⁵ på kvinner som med sine underskrifter hadde ønskt å føya sitt ja til svaret frå dei mennene som hadde hatt rett til å delta i folkeavstemninga 13. august. Alle ville med djup overtyding vera med på å slå ring om 7. juni-avgjerda. Dei beklaga berre at tida hadde vore for knapp og avstandane for store til at dei kunne nå alle dei kvinnene som ville ha vore med, om underskriftslistene berre hadde nådd dei i rett tid.

Også formannen for Sarpsborgs kvinneråd, fru Johnsen, var møtt fram, og overleverte stortingspresidenten underskrifter frå eit par tusen kvinner i Sarpsborg.²⁶

Stortingspresident Berner takka for den offervilje og det fedrelandssinn norske kvinner hadde vist. Ved slutten av stortingsmøtet same dag refererte han for stortingsrepresentantane kva som hadde komme inn av adresser frå kvinner, både frå organisasjonane ved NKN, frå over 12 000 myndige kvinner i Drammen og omegn, frå meir enn 244 000 kvinner, som hadde teikna seg på Landskvindestemmeretsforeningen sine lister. Vidare sa han til stortingsrepresentantane som høyrde på talen ståande, at han var sikker på dei alle sette pris på den varme interessa og den djupe fedrelandskjærleiken som dette var uttrykk for. Det var lett å forstå at dei norske kvinnene i ein så alvorleg situasjon som den ein no stod i, hadde eit levande ønske om å gi uttrykk for si oppfatning. Dei hadde ikkje kunna gjera det på same vis som dei røysteføre mennene, men dei hadde etter forholda valt ein veg som «forekommer mig naturlig». Det dei hadde uttalt var eit fulltonande uttrykk for den oppfatninga alle norske kvinner delte. Dette fortente dei takk for, og den ville han med dette ha uttalt.²⁷

Sannsynlegvis hadde kvinnene sitt engasjement også ein tilleggsverknad som ikkje let seg måla – det fekk fleire av mennene til å bruka stemmeretten. Det var Fredrikke ikkje i tvil om, og ho kommenterte denne sida av saka på eit møte i LKSF i desember 1905:

I mellem os sagt mine Damer tror jeg vi vil være enige i at der den 13de August ikke vilde mødt saamange Mænd ved Urnerne som det gjorde dersom ikke Kvindernes iherdige Arbeide hadde bragt dem derhen.²⁸

Kvifor ikkje fleire?

Dagbladet sin kommentar «Kvindernes Ja»²⁹ viser at kvinnene, og ikkje minst Landskvindestemmeretsforeningen, hadde sett seg i respekt på ein måte som imponerte:

I et Antal af over 272 000 har de tegnet sine Navne paa Masseadressen, og skjønt de fleste vil si, at Resultatet er glimrende, kan der vel være dem, som synes det er underligt, at Kvindestemmerne er færre end Mannsstemmerne.

Men for å kunna vurdera dette rett, måtte ein vera klar over at kvinnene mangla heile det administrative, formelle apparatet som for mennene var ordna med lovgiving og manntal og praksis i nitti år, og at kvinnene si stemmegiving ikkje var sett i verk av administrasjonen, men av Landskvindestemmeretsforeningen, som ikkje hadde høve til gratis bruk av embetsverk eller statleg post, telegraf og telefon. Store avstandar, tidkrevjande postgang og ferietid måtte også takast med i vurderinga.

Først naar man hører, hvilke Vanskeligheder denne Hurtigafstemning har været forbundet med, vil man se Resultatet i den rette Belysning.

At det blir oppgitt litt ulike tal på kvinneunderskriftene, har å gjera med at det kom ein heil del lister etter den høgtidelege overleveringa, mellom anna 1000 namn frå Røros, 10 000 frå Bergen og 10 000 frå Trondheim. Ifølgje LKSF sine eigne tal kom 35 113 underskrifter til seinare, ialt vart det 279 878. I tillegg kom listene frå Drammen og Sarpsborg, som hadde blitt overleverte direkte til Stortinget – så tilsaman vart det nær 300 000 underskrifter.³⁰ Resultatet var betre enn nokon optimist kunne venta på førehand. Fredrikke var stolt og lykkeleg over resultatet, over at

vi kunde faa lægge vore Følelser for vort Land som et Lod i Vægtskaalen, da det gjaldt Fædrelandets Uafhængighed. Vi vilde ikke lade Mændene staa alene, men trolig hjælpe dem, om det kom til at kræves,

har ho sjølv skrive om underksriftsinnsamlinga, som ho karakteriserte som noko av det beste ho hadde vore med på.

Av mennene stemte 368 211 ja, og 184 nei. Både for menn og kvinner viste avstemninga og underskriftsinnsamlinga ei høgare valdeltaking enn i ordinære val på denne tida. For mennene låg deltakinga på 85 prosent i folkeavstemninga, medan berre knapt 53 prosent av mennene hadde stemt ved stortingsvalet i 1903. Først ved stortingsvalet i 1915, det første etter at kvinner fekk allminneleg statsborgarleg stemmerett, var det ei valdeltaking frå kvinnene som kan samanliknast med oppslutnaden om underskriftsinnsamlinga i 1905 – da stemte vel 304 000 kvinner.

Siste nummer av Rødt! Les mer her

Kommentaren i Dagbladet peikte på at det kunne synast «underligt» at det var færre kvinnestemmer enn mannsstemmer. Dette gjeld dei samla tala for heile landet. Men samanliknar ein tala for kvart amt, viser det seg at det er fleire stader at kvinnestemmene er i fleirtal. Det gjeld til dømes Jarlsberg og Larvik Amt (no Vestfold), der det vart registrert vel 12 500 mannsstemmer og om lag 22 500 kvinneunderskrifter, Nedenæs (no Aust-Agder) med vel 9 000 mannsstemmer og 11 500 kvinneunderskrifter, Lister og Mandals Amt (no Vest-Agder) med om lag 11 000 mannsstemmer og om lag 15 700 kvinneunderskrifter, og Bratsberg Amt (no Telemark) med nær 14 000 mannsstemmer og 16 500 kvinneunderskrifter. I nokre amt var mannsstemmene i stort fleirtal, og i somme var det nokså jamne tal. Denne samanlikninga er basert på oversyn over stemmeresultat i dagspressa³¹ og dei kvinneunderskriftene som vart overleverte til Stortinget 22. august. Seinare kom ein heil del kvinneunderskrifter til. Ei fullstendig samanlikning er vanskeleg å gjera, men desse eksempla gjer det rimeleg å tru at ulik grad av organisering og variasjonar i kor mange lokale eldsjeler som stod på for å samla underskrifter, kan forklara at ikkje fleire kvinner fekk skrive seg på på listene. På same tid er det uråd å tenkja seg at underskriftsinnsamlinga kunne gått føre seg med eit så godt resultat utan det omfattande organiseringsarbeidet som var gjort gjennom NKS sia 1896 og LKSF sia 1898.

Ny mannfolkavstemning

Etter mannfolkavstemninga i august følgde ei ny seinare i 1905. Den kommande kongen, prins Carl av Danmark, ville gjerne vita om han var velkommen i Noreg, og det vart tillyst folkeavstemning 12. november om styreforma i landet. Skulle det sjølvstendige Noreg vera republikk eller kongedømme?

Etter kjempeinnsatsen frå kvinnene i august var det naturleg å spørja om dei no var verdige til å bli rekna med som borgarar. På ny vende styret i Landskvindestemmeretsforeningen seg til Stortinget med ei høfleg oppmoding:

Til Storthinget!

Landskvindestemmeretsforeningen tillader sig herved at stille en indtrængende anmodning om, at Norges kvinder maa blive regnet med i de stemmeberettigedes tal, hvis folkeafstemning besluttes angaaende Norges fremtidige statsform.³²

Oppmodinga vart referert for Stortinget, men det kom ikkje så mykje som «en forstaaende ydring» frå herrane i stortingssalen.

LKSF fekk fleire oppmodingar om å laga ei ny avstemning lik den om 7. juniavgjerda, men styret fann at det av fleire grunnar ikkje ville vera rett å gi seg i kast med det. Ei slik avstemning måtte gi rom til å velja mellom to statsformer, det ville krevja to slag lister, og ville stilla større krav til offentleg kontroll, noko LKSF ikkje såg seg i stand til å få til. Og kanskje ville ei slik avstemning få fram meiningsskilnader som kunne føra til splitting. Det ville ikkje LKSFformannen bruka krefter på å leggja til rette for. Målet for henne og LKSF var «… at samle kvinderne om det, vi alle er enige i»³³.

Og dessutan var kassa tom.

Politisk kraftprestasjon

Meir enn hundre år etterpå kan ein undrast på at den kjempemessige underskriftsinnsamlinga i det heile let seg gjennomføra med den tids infrastruktur, og heilt utan alle nymotens kommunikasjonsinnretningar. Det kravde både pågangsmot, organisasjonstalent, energi og ei usvikeleg tru på at det «umogelege» var mogeleg.

Her vart to kampar ført på same tid – og til fordel for begge – kampen for den nasjonale frigjeringa og kampen for kvinnestemmeretten. Dei kampanjane som vart sette i verk, gav kvinnene høve til å visa at dei var like mykje engasjerte i det nasjonale spørsmålet som mennene var, på same tid som dei kravde sin rett til å bli behandla som fullverdige borgarar. Kvinnene tok saka i eigne hender, og praktiserte politiske rettar før dei formelt hadde fått desse rettane.³⁴

Det skulle også visa seg at denne innsatsen frå kvinnene vart eit viktig argument i den vidare kampen for stemmeretten. Kvinnene hadde vist at dei meinte alvor, dei hadde meiningar om unionsopløysinga, og dei tok ansvar for å få sagt sitt, sjølv når dei som styrte ikkje gjorde noko for å leggja til rette for det.

Både stortingspresident Berner og utanriksminister Løvland knytta kvinnedeltakinga i 1905 til den vidare kampen for stemmeretten. Da dei tok imot underskriftene frå kvinneorganisasjonane 13. august, sa Berner at han forstod det var tungt for kvinnene ikkje å kunna vera med og leggja sitt ja i urna.

Men Kvinderne har den kommunale Stemmeret. Brug den og brug den godt! Det vil være den beste vei til at opnaa de fulde Borgerrettigheder, Kvinderne stræber efter. Den Holdning, som Kvinderne har intat i disse Dage og under Afstemningen vil ogsaa bidrage til, at Kvinderne kan opnaa statsborgerlig Stemmeret.³⁵

Utanriksminister Løvland følgde opp og stadfesta at dette var eit viktig steg på vegen til full stemmerett:

Norske Kvinders Holdning i By og Bygd i disse Dage er et smukt blad i Norges Historie og vil mægtig bidrage til at skaffe dem den Ret, de forlanger.

Carl C. Berner og Jørgen Løvland var begge venstremenn, og på denne tida støtta dei fleste venstremennene kravet om full stemmerett for kvinner, sjølv om partiet enno ikkje hadde programfesta kvinnestemmeretten, det skjedde først året etter.

I ettertid er det ikkje urimeleg å tolka det som vidare skjedde i tråd med Løvland sine ord – at underskriftsinnsamlinga i 1905 vart eit mektig bidrag «til at skaffe dem den Ret, de forlanger». Men sjølv om dei framstår som positive og velvillige, er det noko underleg patriarkalsk over desse mennene som formanar kvinnene om bruka stemmeretten godt. Berner hadde heller ikkje full dekning for å seia at «Kvinderne har den kommunale Stemmeret». Vedtaket i 1901 gav stemmerett til dei kvinnene som anten sjølve hadde betalt skatt av ei viss inntekt, eller var gifte med menn som betalte tilsvarande skatt. Med vedtaket om allminneleg kommunal stemmerett som kom i 1910, vart talet på kvinner med stemmerett meir enn dobla – frå vel 233 000 i 1901 til nesten 520 000 i 1910.

Venstremennene var ikkje åleine om å stilla krav til kvinnene i 1905. Avisa Social-Demokraten hadde også ei spesiell oppmoding til kvinnene om å visa «at de fortjener stemmeret». Her gjekk det ut på å sjå til at mennene brukte stemmeretten sin i avstemninga 13. august:

Skab saadan interesse for valget 13. august – enhver i sin kreds – at hjemmene blir tomme for stemmeberettigede mænd den dag. Som I kvinder værner om eders hjem indad, skal I forlange af alle stemmeberettigede unge og gamle mænd, at de udad skal værne om vort fælles hjem, Norge. Til forberedelsesarbeidet hermed er alle kallede. Med «ja»-sedler skal fremtidens Norge reise sig paa demokratiets grund – ikke til skræk for Sverige, men til efterfølgelse».³⁶

Kvinnene var ikkje berre ansvarlege for å oppdra ungane så dei skikka seg vel, dei fekk også ansvar for å passa på at mennene brukte den stemmeretten dei sjølve ikkje hadde.

Kvifor kravde politikarane at kvinnene skulle bevisa at dei var verdige til å få full stemmerett? Kvifor skulle kvinnene bli pålagde å ta eit større ansvar for å kjempa fram sine eigne borgarlege rettar enn menn nokon gong hadde gjort? Hadde desse leiande politikarane ikkje nok tru på si eiga evne til å vinna fram i denne saka? Kven skulle overtydast?

Noter:

1. Refererer til 9. juni 1880 da Stortinget gjorde det som vart kalla promulgasjonsvedtaket – dei vedtok at når eit vedtak var gjort tre gonger i Stortinget, var det gyldig, sjølv om kongen nekta å godkjenna det, jfr s x i kap 7.
2. Nylænde nr 12 1905.
3. Koht 1955, s. 77–80.
4. Dagbladet 28.7.1905.
5. Brev frå Gina Krog 27.7.1905. Eske 19, Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket NTNU .
6. Dagbladet 29.7.1905.
7. LKSFs årsberetning for 1905. Eske 59A i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket, NTNU .
8. Mathias Sigwardt Greve (1832-1912), lege og direktør for Rikshospitalet frå 1883 til 1911.
9. Aftenposten 28.7.1905, kveldsutgåva.
10. Dagbladet 31.7.1905.
11. Nylænde 17/1905.
12. Verdens Gang 4. 8.1905.
13. Same stad.
14. Dagbladet 5.8.1905.
15. Mellom anna i Dagbladet 9.8. og Social-Demokraten 10.8.1905.
16. Dagbladet 11.8.1905.
17. Dagbladet 18. august 1905.
18. Brev frå Thora Storm 9.8.1905. Eske 19 i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket NTNU .
19. Brev til Fredrikke frå Gyda Haabjørn 15.8.1905.
20. Brev til Gyda Haabjørn frå Fredrikke 8.8.1905. Eske 19 i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket NTNU .
21. Brev frå Vilhelmine Darre Buchholdt 16.8.1905. Eske 19 i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket NTNU .
22. Brev frå Henriette Astrup 16.8.1905. Eske 19 i Qvamarkivet, Universitetsbiblioteket NTNU .
23. Dagbladet 14.8.1905.
24. Verdens Gang 22.8.1905.
25. Dei 244 765 underskriftene fordelte seg slik på dei ulike amta:
    Christiania og Akershus Amt 58 206
    Smaalenene 13 673
    Hedemarken 18 868
    Kristians amt 17 488
    Buskeruds amt 6 225
    Jarlsbergs og Larviks amt 22 462
    Bratsbergs amt 16 504
    N edenæs amt 11 572
    Lister og Mandals amt 15 669
    Stavanger amt 12 388
    Søndre Bergenhus 1 227
    N ordre Bergenhus amt 2 451
    R omsdals amt 12 108
    S Trhjems amt 6 589
    N ordre Trondhjems amt 12 379
    N ordlands amt 6 356
    Tromsø amt 4 906
    Finmarkens amt 598
    Spredte lister 5 096
26. Nylænde 17/1905.
27. Social-demokraten 23.8.1905.
28. Manus til innleiing på LKSF-møte 8.desember 1905. Eske 46 i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket, NTNU .
29. Dagbladet 24.8.1905.
30. Årsberetning for LKSF 1905. Eske 59A i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket, NTNU .
31. Mellom anna i Social-Demokraten 18.8.1905.
32. Årsberetning for LKSF 1905. Eske 59A i Qvam-arkivet, Universitetsbiblioteket, NTNU .
33. Same stad.
34. Melby 2000, s.90: «They practiced political rights before they obtained formal rights.»
35. Dagbladet 15.8.1905.
36. Social-Demokraten 2.8. 1905.

Kvinners stemmerett feirer 100 år. Dette viktige jubileet holdt på å bli usynliggjort, men over hundre års kvinnekamp har satt spor. Nå er det på alles lepper.

Jorun Gulbrandsens artikkel heter: «Vis fram kvinnene, ikke la dem forsvinne!» Rødt! gjør det. Noen av pionerene er kjente, men har du hørt om Elsa Laula Renberg? Torild Skard, Norges første lagtingspresident og sentral i jubileet, skriver om henne. Renberg tok initiativ til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917. Den dagen ble Samefolkets dag. Landsmøtet ble organisert av bare kvinner.

Katti Anker Møller, abortkampens pioner, reiste i 1915 rundt med foredraget «Moderskapets frigjørelse». Hun sier: «… den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.»

Ellen Aanesen var sentral i vinne kampen for selvbestemt abort i 1978, og oppsummerer den i boka «Ikke send meg til en «kone», doktor».

Gerd von der Lippe var den ene av to kvinner som i 1972 løp Holmenkollstafetten, et manneløp. Politiet tok stafettpinnen etter 2, etappe, og en blomsterkvast gjorde derfor nytten til mål. Justisminister Faremo vil endre loven om voldtekt slik at overgrep defineres når kvinnen ikke samtykker. Det er bra og betyr at nye generasjoner kvinner har tatt den politiske stafettpinnen.

Seher Aydar, Rød Ungdoms leder, skriver om årsakene til voldtektene: «Det finnes gode grunner til å tro at det er maktforhold i samfunnet og kjønnsroller som har skylda.»

Jenny Wrangborg: Dikt ……………………………………………………………………………. side 6
Jorun Gulbrandsen: Vis fram kvinnene, ikke la dem forsvinne! ………………………….. side 10
Intervju med Gerd von der Lippe: Idrett, kjønn og makt ……………………………………. side 20
Marie Sneve Martinussen: Pissoarer bak scenen ………………………………………….. side 26
Ellen Aanesen: Abortkampen i Norge …………………………………………………………. side 30
Seher Aydar: Respekter jenter – stopp voldtekt …………………………………………….. side 40
Aud Karin Bjørn: Overgrep er ikke seksualitet. Det er makt ……………………………… side 44
Magnhild Folkvord: Da kvinnene brukte stemmeretten dei ikkje hadde ………………… side 52
Torild Skard: Elsa Laula Renberg. Første politiske sameforkjemper ……………………. side 64
Randi Rønning Balsvik: Ellisif Wessel: ………………………………………………………… side 69
Morten Falck: Kristine Bonnevie ………………………………………………………………… side 76
Vandana Shiva: Den auka valden mot kvinner i India ……………………………………….. side 84
Intervju med David McNally: Dagens arbeiderklasse, krise og muligheter for motstand side 88
Intervju med Thoraya el-Rayyes og Majd Muhsen: Jordan, ei buffersone ………………. side 94
Øyvind Bremer Karlsen:Novelle …………………………………………………………………. side 98
Øyvind Bremer Karlsen: Dikt …………………………………………………………………… side 103
Bokomtaler …………………………………………………………………………………………. side 105
Boktips av Jon Børge Hansen ……………………………………………………………………side 114

For å ta klimaproblemet på alvor er vi avhengig av å ha konkrete mål for klimapolitikken i Norge, som blir fulgt opp med politiske virkemidler som utløser tiltak som gir tilstrekkelige utslippskutt.

Regjeringen skal i 2012 legge frem en ny klimamelding som skal stake ut kursen for klimapolitikken de neste årene, i etterkant av den er det ventet et nytt klimaforlik med opposisjonen.

Under følger tiltak og virkemidler som er støttet av Unge Høyre, Unge Venstre, Krfu, Senterungdommen, AUF, Sosialistisk Ungdom, Spire, Changemaker, Norsk Medisinstudenters klimautvalg og Natur og Ungdom.

Disse kravene bør implementeres i den forventede klimameldingen.

Hovedmål og målstyring

• Norge skal redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2020
• Det skal settes sektorvise utslippsmål gjennom klimameldingen.
• Norge skal jobbe for en videreføring av Kyotoprotokollen i de internasjonale klimaforhandlingene.

Petroleumssektoren og landbasert industri

• Påbud om at alle nye felt på norsk sokkel skal elektrifiseres.
• Ved alle store ombygginger av eksisterende felt, eller eksisterende felt med lang levetid, skal elektrifisering pålegges.
• CO2-avgiften på norsk sokkel skal økes til 700 kroner tonnet innen 2015
• Det skal opprettes et klimafond som finansierer utslippskutt i petroleumssektoren eller i industrien, etter samme modell som NOx-fondet, hvor CO2-avgiften settes inn.
• Statnett får ansvar for å bygge felles infrastruktur med tilkoblingsplikt, og oljeselskapene må selv ta kostnaden for ombygging og tilkobling.
• Følge den opprinnelige planen for rensing av gasskraftverket på Mongstad, med mål om raskest mulig oppstart.
• Rense gasskraftverket på Kårstø snarest mulig, med mål om å samtidig elektrifisere gassterminalen på Kårstø.
• Etablere en handlingsplan og demonstrasjonsprogram for CO2-håndtering på industrielle kilder.
• Satse på forskning og teknologiutvikling for å utvikle fornybare næringer.

Energiproduksjon og-forbruk

• Gjennomgang av el-sertifikatene etter fem år for å vurdere målene og evt. øke dem.
• Etablere et fornybarfond, som supplement til el-sertifikatene, for umodne og ulønnsomme fornybare teknologikilder.
• Fase ut oljefyring i alle offentlige bygg innen 2015.
• Det settes et mål om utfasing av fossil energi i bygg innen 2020, inkludert i fjernvarmen CO2-avgiften på fyringsolje økes med 2 kroner per liter og med 1,5 kroner per kubikkmeter naturgass.
• Det settes et mål for energieffektivisering i Norge som følger opp Arnstad-utvalgets anbefaling om å reduserebyggsektorens energiforbruk med 10 TWh innen 2020 og halvere forbruket innen 2040.
• Byggeteknisk forskrift må revideres for nye energistandarder i 2013.
• Innføre sjablongmessig støtte eller skattefradrag for støtte til energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse.
• Lavenergiutvalgets anbefaling om 20 prosent spesifikk energieffektivisering i industrien, utover generell teknologiutvikling, implementeres i klimameldingen.
• Minst 50 prosent av spillvarmen skal utnyttes innen 2020 Hvite sertifikater skal utredes
• Biogassproduksjonen i Norge skal økes Øke saksbehandlingskapasiteten i NVE for fornybar energi

Samferdsel

• Belønningsordningen må dobles innen utgangen av denne stortingsperioden.
• Fordelsbeskatningen på arbeidsgiverbetalt månedskort må fjernes.
• Det må innføres fordelsbeskatning på arbeidsgiverbetalt parkeringsplass.
• Det må innføres kollektivgater og –felt i byene.
• Krav om klimavennlige drivstoff ved utlysning av anbudsrunder for buss.
• Offentlig ladepunktstrategi for elbiler og ladbare hybrider.
• Det må gis støtte til investeringer i sykkelveinettet i kommunene.
• Vedlikeholdsetterslepet på jernbanen må møtes.
• Økte investeringer til å sikre en god og offensiv jernbanestruktur for framtiden.
• Hele dobbeltsporet på Intercity-området er utbygget innen 2019.
• Det må være høyhastighetsstandard på nye utbygginger i Intercity-triangelet.
• Det må bygges dobbeltspor på pendlerstrekninger med stort passasjergrunnlag.
• Den første strekningen med høyhastighetsbane skal være klar til utbygging innen 2014.
• Jernbanenettet og terminalkapasiteten må utbygges for å kunne tredoble kapasiteten for gods på bane innen 2030.

Europas økonomier er i krise og verdens børser går i rødt, men i Norge er vi ikke bekymret. Her finner vi stadig nye oljefelt, og norsk gass går så det suser.

Oljetåka blinder norsk næringspolitikk, og står i veien for framtida.

Elin Volder Rutle leder Rødts klima- og næringspolitiske utvalg.

For Rødt er det en sammenheng mellom det å sikre norske kunnskapsarbeidsplasser og å kutte de norske utslippene i Norge. Løsningene på klimakrisa og en ny finanskrise finnes ikke i markedet. Løsningene finnes ikke innenfor det kapitalistiske systemet. Vi trenger politiske endringer.

Politiske løsninger – industripolitisk offensiv

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Like fullt får vi vite at vi kan shoppe oss ut av problemene, gjennom kvotehandel, et par solceller og en litt mindre forurensende bilpark. Manglende handling fra norske og internasjonale politikere fører til at færre og færre tror på at endringene kan være så farlige.

Under den forrige finanskrisa bladde verdens statsledere opp milliardene som trengtes for å redde verdens banker. Hvis Jens Stoltenberg og resten av hans kolleger hadde hatt den samme viljen til å ta tak i klimaproblemet, kunne vi vært langt på vei mot en kortsiktig løsning. Når en ny finanskrise nå er i emning, trenger vi politiske tiltak som kan bidra til å motvirke begge krisene.

I august ble Rødts plan, For ei Fornybar framtid – industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene, lansert. I planen skisseres det hvordan vi kan skape mer enn 40 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter norske utslipp med 40 %, i Norge.

Løsningene på klimaproblemet er uløseligknyttet til en aktiv og miljøvennlig næringspolitikk.

I forbindelse med funnet på Aldous Major uttalte oljeminister Borten Moe (SP) seg til Dagens Næringsliv 17. august:

Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Norsk økonomi går på en overdose av anabole oljesteroider, og investeringene i norsk petroleumssektor øker enormt. Statistisk Sentralbyrå anslo i 4. kvartal 2011 at investeringer til olje- og gassvirksomheten ville bli på 184,6 milliarder kroner for 2012, og dette tallet har økt kraftig for hvert eneste kvartal. I 2011 landet investeringene på mer enn 150 milliarder kroner.

Dette er enorme summer, og en betydelig andel av norsk produktiv kapasitet (arbeidsfolk, kunnskap, teknologi, kapital) brukes på oljeindustrien. Det gjør at det er færre ressurser igjen som kan brukes i andre sektorer, både innen fornybar industri, bygging av infrastruktur som lyntog og i velferdsproduksjonen i offentlig sektor. Oljeindustrien er en parasitt som utarmer resten av norsk økonomi. Samtidig vet vi at oljeproduksjonen synker, toppen i norsk oljeproduksjon var i 2000, og produksjonen har sunket hvert år siden. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi den aktiv dødshjelp, og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Det tar tid å bygge et samfunn på nytt. Derfor trenger vi all den tid vi kan få. I Norge finnes det mye kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Men kompetansen er i ferd med å forsvinne og arbeidsplassene flyttes til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine, og setter dermed verdensrekord i statssubsidier. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

6 tiltak for en fornybar framtid

I vår plan for en fornybar framtid skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for komplisert og viktig til å overlates til markedet. Politikken må igjen inn på klima- og næringsfeltet. Rødt presenter 6 punkter for en grønn og trygg framtid i Norge:

1 Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.

Den viktigste årsaken til klimakrisa er brenning av fossile energikilder. Norsk olje- og gassproduksjon står alene for en fjerdedel av alle norske klimagassutslipp. Derfor må vi lage en plan for en kontrollert nedtrapping av produksjonen. Slik sikrer vi gode prosesser for oljearbeiderne, som sitter på kunnskap vi trenger i det fornybare Norge. Vi må ikke glemme at dette er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Det skal det være i framtida også. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass, men trappe ned produksjonen på et så lavt nivå at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2 Bruk norsk kraft på grønne arbeidsplasser – stans eksporten

Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men er truet, ikke minst av problemene i den internasjonale økonomien. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon. Til gjengjeld får den kraftkrevende industrien forutsigbare og rimelige priser. Det er den mest miljøvennlige kraftbruken. Den siste uka har strømprisen steget med 25 prosent, til tross for at magasinene flommer over. Strømeksport importerer europeiske kraftpriser, men ikke det europeiske klimaet og lønnsforholdene. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men det er et politisk valg om det kan brukes.

3 Offentlig satsing på grønn teknologi

Det offentlige bør ha fokus på både pris og miljø i et langt perspektiv når de planlegger offentlig tjenesteyting og bygningsmasse. Det betyr at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet eller biometangass, mens solfangere og solceller bør finnes på de fleste kommunale tak. De miljøvennlige løsningene er i vekst, men trenger et mer stabilt marked. Rødt jobber for at kommunene kan og bør være et slikt marked.

4 Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker

All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer fører til inngrep i sårbar natur. Derfor bør det første spørsmålet vi stiller oss, være om vi trenger ekstra energi, eller om behovene kan løses gjennom smartere energisparingsløsninger. Pengene som i dag er planlagt brukt på nye kraftlinjer gjennom Hardanger eller mellom Ørskog- Fardal, kan heller brukes på enøktiltak. Det er en bedre og mer framtidsrettet måte å løse spørsmålene knyttet til forsyningssikkerhet på.

5 Det skal være lett å velge grønt

Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge de mest miljøvennlige løsningene. Det betyr at vi jobber for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for et bedre og billigere kollektivtransportsystem. Vi ønsker at det skal stilles krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut.

6 Redusere unødvendig transport

En stadig økende andel av norske utslipp kommer fra transport. Noe kan løses gjennom å gå over til mindre forurensende transportløsninger. Det viktigste er likevel strukturelle politiske løsningene. Folk må ha tilgang på de tjenestene de trenger i nærmiljøet, slik at de kan gå eller sykle til matbutikken, barnehagen og treningssenteret. Noen av Rødts løsninger på transportfeltet finnes i Fornybar framtid, men vi jobber videre med feltet i arbeidet med å lage Rødts alternative nasjonale transportplan som skal lanseres i løpet av 2012.

Veksten skaper kriser for klima og miljø

Finanskrisa viste tydelig hvordan økonomisk vekst og veksten i utslipp av klimagasser henger sammen. Fallet i økonomisk vekst i 2008 og 2009 førte også til at verdens globale utslipp ble mindre. I 2010, parallelt med en mer stabil vekst i verdensøkonomien, økte utslippene igjen, og de har aldri vært høyere enn nå. Dagens økonomiske krise vil trolig føre til at utslippene igjen vil begynne å synke. Om vi kan få dem til å synke etter at bunnen i krisa er nådd, er avhengig av en kraftig politisk og folkelig mobilisering for klimakutt og en bærekraftig framtid. Skal en sånn bevegelse lykkes, må den også utfordre rammene av dagens kapitalisme.

Dagens økonomiske system baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Kapitalismens overlevelse avhenger av et økonomisk kretsløp der kapitalen vokser gjennom vareproduksjon, et evig kretsløp som Marx beskrev med formelen P–V–P’, der hver enkelt kapitalist er avhengig av et overskudd, der P’ er større enn den opprinnelige P-en. Overskuddet kan hentes fra reduserte produksjonskostnader eller økt salg. Reduserte produksjonskostnader handler ofte om å øke energiintensiteten og redusere antall arbeidere som trengs i produksjonen, mens økt salg handler om en kraftig markedsføring, både gjennom reklame og gjennom de stadige små forbedringene som gjør gårsdagens vare umoderne og tilsynelatende ubrukelige.

De siste hundre år har energi vært uforholdmessig billig, store mengder fossil energi har blitt gravd fram og pumpet opp, uten at man har betalt for de kostnadene utslippene koster samfunnet som helhet. Slike kostnader kan være redusert tilgang på rent vann, ren luft og ødelagte økosystemer. Det har lenge vært tydelig at denne veksten går ut over menneskers og naturens tålegrenser. Mer enn tre fjerdedeler av verdens fiskebestander er overbeskattet og en femtedel av verdens plantearter er truet med utryddelse. Naturen trues stadig av nye cocktailer av miljøgifter, og vi klarer bare i liten grad å stanse utslippene av allerede godt kjente miljøgiftene.

De siste årene har vi for alvor begynt å merke konsekvensene av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Til tross for varierende skiføre i Norge de siste vintrene, har den globale temperaturen aldri vært så høy. Klimaendringene skaper allerede store problemer, sykdommer spres med økende temperaturer, store økosystem er truet, og verdens matproduksjon faller. Økt temperatur betyr mer energi i atmosfæren, og det fører med seg flere og sterkere stormer og orkaner. Det som tidligere var stabile nedbørsmønstre, endres, og tørke og flom rammer hardt. De som rammes, er i første rekke verdens fattige. Økt mengde CO2 i lufta fører også med seg økte mengder CO2 i havet, som blir surere og surere. Forsuringa truer produksjonen av plankton som ikke lenger klarer å lage de solide kalkholdige skallene sine. Uten plankton vil også resten av næringskjeden i havet bli skadelidende. Et surt og dødt hav vil og skape enorme problemer for livet på landjorda.

Systemskifte er nødvendig

Rødt vil at norske utslipp skal kuttes i Norge. Det er den eneste måten reelle kutt kan skje. I tillegg må Norge bidra internasjonalt med teknologi og penger slik at verdens fattige kan øke sin levestandard uten å gå veien om fossilsamfunnet. Vi har et historisk ansvar for klimakrisa når vår velstand og nasjonale formue i stor grad er basert på produksjon av fossile brennstoff.

Samtidig kommer vi ikke utenom det faktum at dagens økonomiske system er basert på et grunnleggende premiss om økonomisk vekst som ikke er forenlig med jordas tåleevne. I Fornybar framtid fokuserer Rødt mest på tiltak som skal kutte klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser på kort sikt, med dagens system. Men på lang sikt må vi gjøre noe med det grunnleggende problemet i det kapitalistiske systemet: behovet for vekst.

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

For at vi skal løse klimaproblemet må samfunnet omorganiseres og bygges om fra et system basert på fossile energikilder til et basert på fornybar energi. Det er langt på vei mulig med den teknologien og de mulighetene vi har i Norge i dag. Men det krever en helt annen type politikk enn den som føres i dag. Teknologiske nyvinninger i seg selv løser ikke klimaproblemet. Vi trenger en aktiv, offensiv og fremtidsrettet klima, nærings- og energipolitikk for å skape et fornybart Norge.

Like fullt kan vi ikke nøye oss med å operere innenfor feilaktige rammer. Kravet om systemskifte kommer kraftig fra de 99 % som okkuperer Wall Street, og markerer seg over hele verden. Kravet om systemskifte er ikke like synlig i Norge. Hver gang det er krise i økonomien, sist under finanskrisa, gjentas det at økonomisk vekst er veien ut av problemet: «Vi må få fart på økonomien igjen.» Denne typen vekst er imidlertid ikke mulig uten at vi legger et stadig større press på allerede begrensede naturressurser.

Mennesker over hele verden og i all framtid er avhengig av en levende klode, og alle mennesker har rett til et godt liv, fritt fra utnytting, nød og sult. Derfor vil Rødt erstatte dagens økonomiske system med et som sørger for at alle får dekket sine behov, uten at det raserer naturressursene. Hvordan et sånt system skal se ut, er et stort spørsmål som krever mange delsvar. Noen delsvar handler om hvordan vi skal bygge det fornybare Norge, og hvordan vi kan legge om til et bærekraftig samfunn der hensynet til alle mennesker og til miljøet settes foran interessene til de få som i dag tjener seg styrtrike på å utnytte andre folk og vår felles klode.

En systemomveltning kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det, og slik er det ikke i dag. Klimaproblemet krever at vi må legge planer for handling innenfor dagens rammer, hvor feilaktige vi enn mener at disse rammene er. Vi kan verken vente på den perfekte teknologien eller det perfekte samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til en fornybar framtid. Vi trenger løsninger vi kan sette i gang med i dag.

Noen tiltak kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, mens andre utfordrer disse. Rødt mener det er helt nødvendig å også stille kravene som utfordrer rammene, og som gjør folk i bedre stand til å være med å styre et sosialistisk Norge. Et slikt krav er økte garantitider, som vil kunne bidra til mindre bruk og kast av varer. Garantitider tilsvarer i dag ofte maksimum levetid for varer som vaskemaskiner og mobiltelefoner. Skal man få solgt stadig mer for å øke overskuddet, må varene som lages stadig byttes ut. Men det er ingen teknologisk grunn til at vaskemaskiner ikke skal vare i 50 år i stedet for dagens 5 år. Økte garantitider vil bidra til å redusere forbruket og redusere avfallshaugene, og redusere kapitalens mulighet til å stadig øke overskuddet. Et annet krav, som kanskje er viktigere, er kravet om 6-timersdag. Produktivitetsveksten kan tas ut i form av mer fritid framfor i form av mer lønn for mange grupper. Det vil bidra til å bremse forbruket, samtidig som folk faktisk kan få mer tid og overskudd til å være med å bestemme og forme samfunnsutviklinga. 6-timersdagen er både et viktig klimatiltak og et viktig velferdsspørsmål. I jo flere saker vi klarer å kombinere forbedringer i folks levekår med reduserte utslipp, jo større er sjansen for at vi klarer å skape de demokratiske folkebevegelsene som er helt nødvendige hvis vi skal få til et systemskrifte.

Fornybare løsninger øker livskvaliteten

Byggingen av det fornybare Norge betyr også starten på en annerledes måte å tenke og handle sammen for å skape et bedre samfunn for alle. Mange er bekymret for at et samfunn uten vekst og med strengere miljøstandarder vil bety at vi alle får det dårligere. I den forstand at vi alle blir nødt til å redusere forbruket, er denne bekymringen reell. Samtidig vil et fornybart samfunn innebære forbedrede levevilkår for de fleste av oss på mange andre områder.

Her er noen eksempler på hvordan fornybarsamfunnet også vil være mer behagelig for de fleste av oss:

• Lenger garantitid på varer du trenger betyr at du slipper å bytte ut eller reparere oppvaskmaskin, stuebord, stereoanlegg og mobiltelefon så ofte som i dag.
• Lavere forbruk vil bety redusert produksjonsbehov. Det gjør at 6-timersdagen ikke bare er mulig å få til, men rett og slett nødvendig å innføre.
• Redusert transportbehov medfører at mindre tid blir brukt i bilkø. Denne tida kan du bruke på det du har lyst til
• En fornybar matproduksjon vil bety at mer lokalprodusert, miljøvennlig, sunn og fersk mat.
• Demokratisk kontroll over strømprisene gjør at vinterens kuldeperioder kan brukes på skiturer og innekos, ikke på å bekymre seg over om du har råd til å betale strømregninga.
• Enøk-tiltak med offentlig støtte vil gi bedre innemiljø i hjemmene våre.
• Satsing på fornybare og grønne arbeidsplasser bidrar til at det skal være jobber å finne i hele landet, og du slipper å bekymre deg for om hjørnesteinsbedrifta legges ned.
• Et samfunn styrt etter folks behov og naturens tålegrenser krever sterkere offentlig kontroll. Det innebærer mindre privatisering og konkurranseutsetting og tryggere og mer stabile arbeidsforhold.

Tiltakene presentert over og i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Den endelige løsningen finnes ikke innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide at vi lar naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

Lars Gunnesdal:

Den late grekeren

Manifest Analyse, 2011

Manifest Analyse har nylig (desember 2011) levert fra seg notatet Den late greker. Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas. Skriftet er typisk i mange henseender, og fortjener en omtale.

Manifest leverer et argument for at den ivrige anti-greske agitasjonen i europeisk kulørt presse (som Bild-Zeitung), og blant fargeløse politikere, særlig Merkel, er basert på begrepsforvirring.

Forfatteren, Lars Gunnesdal, sammenlikner fire variable for de siste årene. Det er tale om ukentlig arbeidstid, arbeidstimer per sysselsatt, faktisk pensjonsalder, og til slutt offentlige trygde- og helsekostnader i prosent av BNP. For de to førstes vedkommende kommer det til syne en dramatisk forskjell mellom Hellas og eurosonen samlet: Utlagt arbeidstid i Hellas er mye lengre, etter vanlige mål. For de to siste er derimot likhetene, ikke forskjellene, dominerende.

Førsteinntrykket er: Grekere jobber mer enn eurofolk flest, og de tar ikke mer til seg i personlig konsum av arbeidets langsiktige frukter enn eurofolk gjør.

En slik statistikk er et tilstrekkelig motargument til Bild-og-Merkel; men dessverre, dette er bare fordi disse drøfter på et bunnnivå. Og Manifest skriver: «Det viser seg faktisk at grekerne, på tross av sin (altfor) lave kvinnelige arbeidsdeltakelse, i sum arbeider mest blant alle land i Europa.»

Det er (altfor) opplagt at dette ikke holder vann, for vi måler ikke arbeid bare etter tidsutstrekning, men også etter intensitet. Det er et poeng for Gunnesdal at det som undersøkes, er forhold innen eurosonen. Denne sonen finnes fordi medlemmene har samme valuta. Det betyr at de kan sies å utgjøre samme marked. Nå forteller vår barnelærdom (Kapitalens første kapitler, og studiesirkler i «marxistisk politisk økonomi») oss at en vare kan selges for en mengde penger (gull) som tilsvarer den arbeidstid som er nedlagt i den. Men dette betyr ikke at en klosset baker, som lager ett brød på den tid det tar for en gjennomsnittlig dyktig baker å framstille tre, kan selge sitt brød for samme sum som den flinke. For verdien er en gjennomsnittsstørrelse, og normalt vet vi hvilken (gjennomsnittlig) produktivitet som bestemmer verdien. Dette innebærer at hvis vi forutsetter at hele svermen av bakere (minus én) i et samfunn består av folk som er like flinke, så vil det arbeidet som den klønete bakeren utfører, ikke skape mer verdi enn det som tilsvarer én time. I en fornuftig statistikk over økonomisk tidsbruk er det denne timen som vil telle, og to vil falle bort. De representerer simpelthen ikke «arbeid».

Lærdommen sier oss mer enn som så. Den forteller at innenfor enhver nasjon vil intensiteten i arbeidsytelsene være spesifikk. Forskjellige nasjoner har altså forskjellige gjennomsnittlige intensitetsgrader. La oss for illustrasjonens skyld tenke oss at barnevognsproduksjonen både i Tyskland og i Hellas tilfeldigvis er en bransje som ligger på det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder arbeidsproduktivitet og –intensitet. La oss si at én arbeider i Tyskland kan produsere 6 barnevogner på 8 timer, mens en arbeider i Hellas trenger 16 timer. På euromarkedet vil det da vise seg at de tyske vognene er produsert med en lav tidsutgivelse, og at de ligger an til å koste bare halvparten av de greske. Men i virkeligheten vil den tyske handelsfordelen være større enn som så. Kanskje vil tyske vogner uten videre kunne selges fire ganger billigere enn de greske. Hvorfor?

Enkelt sagt: Fordi arbeidets mengde måles ikke bare i utstrakt, men også i ”innstrakt” tid: Ikke bare ekstensivt, men altså også intensivt. Hos Marx er ”tid” altså et sammensatt begrep. Det går på en indre fysisk anspennelse hos arbeideren like mye som på en utstrakt ytelse. Det mer intensive arbeid produserer mer verdi per utstrakt tidsenhet fordi den utstrakte arbeidstiden her er ”fortettet” i høyere grad, som Marx sier. Forutsetter vi at tysk gjennomsnittsarbeid er dobbelt så intensivt som gresk, så får vi resultatet ovenfor.

Verdien av en valuta, den gullproduksjon den tilsvarer per tidsenhet, er innen nasjonen utjevnet, slik at på det nasjonale markedet er det bare forskjeller i produktivitet som teller når bedriftene konkurrerer. Men når bedrifter konkurrerer internasjonalt, teller intensitetsforskjellene også som forskjeller i produktivitet. I det tilfellet vi bringer her, betyr dette at åtte utstrakte tidsenheter i Hellas i realiteten ikke er lik åtte utstrakte tyske tidsenheter, men langt flere, slik at grekeren virkelig framstår som en klønete baker.

Men ettersom Hellas og Tyskland har samme valuta, uten at de opphører med å være forskjellige nasjoner, oppstår et spesialtilfelle som Marx ikke analyserte særskilt. Det er likevel ikke særlig forskjellig fra den struktur for internasjonal handel som ble påvist allerede av David Ricardo: Mindre produktive nasjoner tappes for gull når de må handle med mer produktive. I dag tappes de også for gullekvivalenter i form av valuta de tvinges til å låne, kreditter de tvinges til å inngå, osv. På denne måten mister de ett av flere insitamenter til selv å øke sin produktivitet, og dermed kutte ondets rot. (Noe Ricardo derimot ikke innså!) Denne koloniseringspolitikken fører IMF og den europeiske sentralbanken i dag med det påståtte formål å bringe fattige land på fote!

Hvorfor finnes intensitetsforskjellene? Lutheraneren Merkel vil vel peke på den åndelige revolusjon protestantismen førte med seg i arbeidsdisiplinen. Hun ville ha litt rett i dette. Men forklaringen blir seriøs først når den viser at Tyskland historisk har utviklet en storindustri, mens Hellas knapt har gjort det. Industrien gir intensitetsfordeler – til dels i stor grad.

Hva må gjøres? Gunnesdal vil fjerne euroen, og det er et bra tiltak. Men han ønsker seg tydeligvis det gamle systemet i stedet, hvor Hellas ville kunne «devaluere egen valuta» for å bedre sin konkurranseevne.

Er dette fremtiden for Europas arbeiderklasser? Små ineffektive økonomier som kan muntre seg litt med devalueringer for å skape pusterom mellom nedturene? Eller er løsningen tvert om å skape en sosialistisk industri i alle land?

Gunnesdal skriver faktisk: «En sentral årsak til at Hellas og de andre landene i eurosonens sørlige periferi har sakket akterut er den felslåtte innføringen av en felles valuta.» Dette er å overse at de store strukturforskjellene (som vi rett og slett kan kalle intensitetsforskjeller) i Europa har vært til stede lenge før euro’en. De går tilbake også på fundamentale klasseforskjeller, som i Hellas uttrykker seg i korrupsjon og skattesnyteri som Gunnesdal åpenbart ikke vil betrakte som sosialt-økonomisk baserte fenomener.

Fordi intensitetsforskjeller som et grunnleggende fenomen er oversett, blir notatets forsøk på å tolke produktivitetsutviklingens rolle (som uansett er sekundær) i eurosonen temmelig virkelighetsfjernt. Det samme gjelder særlig variabelen «offentlige trygdeog helsekostnader i pst av BNP»: Med den betydning svart arbeid har i Hellas, blir det offisielle BNP en heller uklar størrelse her.

Slikt er likevel perifere innvendinger. Mer sentralt blir det at «Den late greker» er helt i overensstemmelse med tidligere skriv om eurosonen fra Manifest: Tilbakeliggende produksjonsforhold blir glorifisert, og det vises ingen tegn til lydhørhet for marxistisk kritikk eller til at forfatterne er oppmerksomme på de grunnleggende variable på verdensmarkedet.

Jørgen Sandemose og Terje Skog

(I den trykte utgaven av nummeret ble en annen utgave av to avsnitt trykket. Dette er sånn forfatteren har ønsket omtalen.

PS.

Før trykking sendte Jørgen Sandemose utkastet til Terje Skog, som foreslo endringene i avsnittene. Uten å ha lest anmeldelsen på trykk refererte JS og TS til denne versjonen i en artikkel i Klassekampen 6. mars, og kalte den et fellesprodukt. Det skapte litt forvirring, men dette er historia)

Mikael Nyberg:

Det stora tågrånet

Karneval Forlag, 2011

Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at i Sverige har det utviklet seg til en katastrofe.

15. oktober 2008 rives kjøreledningen ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske Strukton Rail er raskt på pletten. 17:31 ringer deres «feilavhjelper» og melder seg på plass i sporet. Men det tar nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør – som sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet, men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke deres greie.

Publikum og ansatte

Hva som skjer når statsansatte fagfolk med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange «på gulvet». Han får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de «ansatte». Utleiebyråer, korttidskontrakter og tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønnsog arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere, og ulykkestilfellene øker. «Konkurransen» på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene, hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt andre steder.

Norge på samme kurs

I Sverige har de gjennomført det som samferdselsminister Skogsholm prøvde i Norge i 2004 da hun ville si opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på anbud. Hun måtte snu da «de oppsagte» sluttet og fant bedre ting å drive med. Det fantes ikke noe «marked» som kunne overta i Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene. Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få til konkurranse slik som Sverige.

Alle større kontrakter settes ut, og det jobbes voldsomt med å få flere «leverandører» fra Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges fotspor her hjemme.

«Sossarne»

Nyberg går nøye gjennom hvordan «sossarne » (sosialdemokratene) og facket har håndtert omveltningen. Begge parter støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var effektivisering. Det tror «sossarne» enda. Men facket har snudd. De har opplevd galskapen for nært.

EU direktiver – med unntak

Oppsplittingen og privatiseringen av Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over Norden og de små landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.

«Titanic»

Denne boka handler om Jernbanen. Men utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse vesenene.

Boka illustrerer godt hvorfor de nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene. Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.

Svensk jernbanesjargong kan være litt vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.

Nadifa Mohamed:
Svart Mamba
Vigmostad & Bjørke, 2011

Nadifa Mohamed er ei britisk-somalisk dame på rundt 30 år som har skrivd ein biografisk roman om den store reisa far hennar foretok på slutten av 30-talet. Faren Jama, som også blir kalla svart mamba, veks opp som gategut i den jemenittiske byen Aden. Ti år gamal drar han frå heimbyen i Somalia for å finna faren sin, ein odyssé som tar han forbi viktige historiske hendingar og byar i området. Jamaa finn etter kvart ut at faren er ein del av den mest meiningslause krigsinnsatsen i opptakten til 2. verdskrigen, som kanonføde for småpengar i Mussolini sitt felttog i Aust-Afrika. Han deltar også ei stund der sjølv, som gutunge under  italienske offiserar, men drar vidare for å nå den store draumen om kjappe pengar i europeisk teneste.

Det er tragisk å lesa om forsøket på å komma gjennom den tids Schengen-grense, og faren for å enda som mange tusen gjer kvart år skylt i land på stranda eller tørka til beinrester i ein ørken. Men som me skjønner så kjem jo Jamaa alltid vidare, sidan han over 40 år seinare skal bli far til forfattaren.

På omslaget blei eg redd for at boka var ei melodramatisk tåreperse. Det er ei dramatisk historie. Men forfattaren klarer å framstilla gledane i det ofte korte og meininslause livet til mange av dei Jamaa møter, utan å verken rettferdiggjera eller glorifisera lidinga.

Ingrid Baltzersen

Arne Hedemann døde mandag 6. februar, 63 år gammel. Han var med å starte opp igjen Røde Fane i 1992 etter at tidsskriftet ikke hadde kommet ut på et par år. Arne var den mest erfarne av oss, kjente alle ledd i prosessen.

Arne hadde spesielt to ansvarsområder i redaksjonen:

• – Han var ansvarlig for litteratur fra Sverige i redaksjonen. Det betød i praksis at han leste Clarte’ og oversatte artikler derfra.
• Han skulle passe på at tidsskriftet ga aktivistene i EU-kampen artikler som styrket kampen mot EU. Han var grasrotaktivist og satt i styrer i Nei til EU, og visste hva som rørte seg.

Da vi hadde holdt på noen år med Røde Fane, som etter hvert ble Rødt!, var gjennomsnittsalderen litt i overkant. Arne trakk seg, og gikk over til å bistå med å utgi bøker. Det er det som i dag er Forlaget Rødt. Det ville gledet Arne at vi til påske utgir en bok om den økonomiske krisa av Günther Sandleben. Han ville vært en av de første som satt seg ned og leste.

Da Arne jobbet i studieforbundet Ny Verden, var det et flertall i styret som ville skifte navn. Arne foreslo: Folkeopplysningsforbundet. Han fikk det ikke som han ville, men forslaget forteller mye om Arne: Han var en sann folkeopplysningsmann!

Arne mente kunnskap ikke bare var noe som skulle tilføres folk, men arbeidsfolk skulle delta, utvikle og bruke kunnskapen til å forandre, både verden og mennesket. Til dette egnet studiesirkler seg godt, og det passet godt inn i kommunisten Arnes måte å tenke på: å lede er å gjøre andre sterke. For hvordan skulle folk ellers kunne ta makta og bestemme i et helt land, i en hel verden?

Da noen av oss syntes det var på plass å studere hele Kapitalen av Marx, ble Kirsten og Arne med. Tre tjukke bøker. Det ble Kapitalen grunnfag, mellomfag og hovedfag. Grundige studier. Det tok to år.

Arne tilhørte det som var en viktig forutsetning for at AKP ble betydningsfulle: Medlemmer som ville finne ut av ting, teste det på virkeligheten – og se om det var sant.

Var det nødvendig å si fra og slåss for rettferdighet, gjorde Arne det. Arne likte klar tale. Det handler om å være et helt menneske, om intergritet og verdighet. Arne var et helt menneske. Ikke bare i terorien, men i praksis.

Men: Arne kunne også si: Er det så farlig da? Når det ikke var så farlig.

Vi har mista et arbeidsjern og en stødig kamerat. Vi har mista en god venn.

Redaksjonen

Noen bøker om grunnleggende teori:

Why Marx was right av Terry Eagleton kom ut i 2011, og fikk hard medfart i et to siders oppslag i Klassekampen i januar. Anmelderen var en kjent dansk intellektuell (Rune Lykkeberg), som fikk vist fram sin manglende kompetanse på området marxisme. Men: boka er bra. Ikke strålende, ikke Eagletons beste, men ei lettlest, ofte underholdende, og nyttig bok om – ja, om nettopp fordommer og feiloppfatninger om hva Marx mente.

Eagleton tar for seg ti slike i løpet av ti kapitler, og gir gjennom dette ei kortfatta innføring i viktige deler av marxistisk teori.

Boka koster 94 kr på nettet. Den er også oversatt til svensk: Varfõr Marx hade rätt, 154 kr.

Den ungarsk-britiske filosofen Istvan Mészáros har jeg i noen tiår forsøkt å få venner av meg til å lese. Uten særlig hell. Andre, som teoretikerne John Bellamy Foster og Michael Lebowitz (og Hugo Chavez!) erklærer stadig sin gjeld til ham, og forlaget hans i USA nøler ikke med å markedsføre ham som «The leading Marxist philosopher of our times». Mészáros er blitt 82 år nå, men gir fortsatt ut nye, ambisiøse verk.

En innfallsvinkel til arbeidet hans kan være boka Marx theory of alienation. Dette er ei av de beste bøkene som er skrevet om de viktige fremmedgjøringsteoriene til Marx. Boka er en av Mészáros’ første, den kom ut allerede i 1970. Språket i boka er mer rett på og mindre snirklete enn i en del av Mészáros’ seinere bøker, så dette kan være en bra start på et stort bekjentskap. Boka koster 171 kr. på nettet.

For de som har snust på, men ikke kommet noen vei med Grundrisse, notatbøkene som Marx skreiv i 1857–58. Det svenske forlaget Tankekraft har nylig gitt ut et redigert utvalg av tekster fra det svære verket, med fyldig forord og innledning. Grundrisse: Ett urval gir deg viktige deler av et av gamle Marx’ hovedverk, prisen er 143 kr. på nettet.

Lenker:

• Eagleton-boka: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0300181531(http://www.tankekraft.com/varformarx.php) http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273280
• Til Meszaros: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0850365546
• Marx’ Grundrisse: http://www.tankekraft.com/grunddragenikritiken.php http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273019

Jon Børge Hansen

 

Du er så vakker. Jeg er glad i deg. Du ligger rett foran meg. Du har et stramt, blomstrete tørkle på hodet. På det er festet store, fargerike garndusker. Blonder i halsen. Et sjal som strammer over brystet. Pong ponger rundt hele sjalet. Et nydelig håndbrodert forkle i mange farger. Et ull-skjørt som er plissert, pyntet med bånd og broderier. Underskjørtet er av ubleket bomull. Føttene dine er slappe og har sko av filt. De er heldigvis skjulte under skjørtet. Om jeg hadde sett hvor slappe(og stygge) føttene dine virkelig er, ville mine drømmer rundt deg og det du sto(står)for, kanskje ikke overlevd så standhaftig.

Ansiktet ditt ligner på slike dukkeansikter som Marianne Heske er så kjent for å bruke. Ditt er støpt i celluloid. Ikke plastikk eller gummi. Liten, sammenknepet munn. En bitte liten nese. Stive, påmalte øyne og øyebryn. Om Marianne Heske sin bruk av slike dukkeansikt er det skrevet:

-Et lite dukkehode som har spilt en viktig rolle i Marianne Heskes kunst nå i snart førti år. I 1971 fant hun på et loppemarked i Paris en hel liten kasse med disse små identiske pappmasjé-dukkehodene fra 1920-tallet. I Heskes prosjekt er dukken bilder på mennesket, en slags anonymisert representant for oss alle.

I mange år lå du i kråskapet hjemme. Hver gang jeg som barn prøvde å ta deg ut, ble mamma hysterisk og sa:

– Du får ikke lov å røre henne. Da kommer hun til å gå i stykker.

Selvsagt tok jeg deg frem likevel. Jeg rørte ved deg. I smug. Da pappa døde, løftet mamma deg ut av skapet og plasserte deg i sofahjørnet. Du kom frem i lyset. Du bleknet litt. Tror jeg. Jeg finner ikke noen spor i garnduskene som tilsier dette. Bare en følelse av at alt som har eksistert i over 60 år, nødvendigvis blekner.

Jeg har alltid vært tiltrukket av deg. Jeg husker ikke mye fra min barndom. Men, deg har jeg er klart bilde av. Du har alltid representert drømmen om et annet liv enn det jeg hadde (og kanskje har). Du var (og er) ikke juggel, slik som flamencodukkene som etterhvert oversvømmet alle hjem hos de som i lykkelig uvitenhet dro til Spania. Lykkelige, fordi de kom til et sol-paradis. Uvitende, fordi de ikke hadde kjennskap til hva Spania, under Franco, representerte.

Du er virkelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg bruker dette ordet om deg. Kanskje på grunn av materialet du er laget av? Noe som jeg forbinder med levde liv eller kanskje noe større? Bruker jeg ordet virkelig, fordi du, til tross for (eller på grunn av) at du er en dukke, maner frem bilder av en realitet, som jeg ellers ikke husker mye av?

Du kom til Norge i 1948–49. Pappa hadde vært på en delegasjonsreise med Norsk Jernbaneforbund til Ungarn. Han hadde kjøpt deg. Den ungarske dukka. Han kjøpte også en bluse. Den ungarske blusen. Den har litt av den samme magien over seg som du har. Den var (er) av ekte silke og har håndbroderte blomster på. Broderiene er så vakkert utført, at det nesten ikke er mulig å se hva som sydd på retten eller vrangen. Vanskelig. Å se. Forskjellen på rett og vrang. Vladimir Vysotskij uttrykker dette i sangen Sannheten og Løgnen. I Jørn Simen Øverli sin oversettelse:

– Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang.

Da vi søstrene kom i tenårene, oppga mamma Den ungarske blusen. Vi måtte gjerne overta den. Den hadde alltid vært for liten til henne, fortalte hun med en viss sårhet. Sårheten skyldtes nok at pappa ikke hadde klart å kjøpe en bluse som passet henne, enda den var ment som en bryllupsgave. Han hadde tenkt at mamma skulle bruke den i bryllupet deres. På bryllups-bildet bærer mamma en stram drakt i mørkt blått rips-tøy og en liten nål formet som en drueklase med små perler. Ripstøyet husker jeg fra min ungdom. Tøyet skinner og kan minne om fet silke. På nettet står det at ripstøy er en vevnad i toskaftsbinding. Det består av fintrådet varp og grovere veft som gir en tverrstripet effekt. Varp er bomull, har jeg skjønt. Det betyr at rips-tøyet ikke er så eksklusivt som silke! Mammas bryllupsantrekk gir inntrykk av noe puritansk. Det motsatte av hva Den ungarske dukka og Den ungarske blusen kommuniserte (kommuniserer).

Styrke. Noe eksotisk. Kjærlighet. Glede. Egenskaper … som jeg attraheres av.

I mange år var jeg overbevist om at mannen i mitt liv levde et sted på steppene i Ungarn. Jeg vegret meg for å oppsøke landet i redsel for at denne overbevisningen skulle være en illusjon. Typisk meg. Jeg hopper for lite ut i det jeg ikke kjenner. Jeg holder drømmene tett inntil meg. Jeg prøver dem ikke ut! Ida Kelarova, en kollega fra Tsjekkia, sier at mennesker som ikke tør å sprenge seg ut av boksen sin, etterhvert vil oppleve at boksen blir stadig mindre. Man kveles. Man dør, uten egentlig å være dø! Jeg har en følelse av at denne boksmetaforen har sammenheng med en performance med tittelen Exil i egen by, som jeg skapte i 2004. Den ble iscenesatt i tre ulike kasematter på Kristiansten festning. Kasematter kommer av det italienske ordet «casamatta» og betyr hus (casa) og hvelving(matta). Vanligvis er en kasematte nedgravd eller sprengt inn i fjell, men kan også være pansrede rom, for eksempel ombord i fartøyer. Kasematte. Et pansret rom. En boks…som stadig blir mindre?

Den ungarske dukka har sammenheng med lykke i ekteskapet. Lykken levde ved hennes ankomst. Jeg var ikke født. Min fødselsdato er 9/2 1950. Mamma og pappa hadde «moral». De giftet seg 2/4 1949. Gratulasjons-telegrammene eksisterer enda.

Telegram er forløperen til nettets mulighet for direktekommunikasjon overalt i verden. Telegram ble sendt ved hjelp av radiosignaler. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker. Man brukte et slags kodesystem, som ble helautomatisert. I Tyskland utviklet man telex på 1930-tallet. Samtidig ble et system som ble kalt for TWX (Teletype Wide-area eXchange) utviklet. Den ASCIIkode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. (Denne tekniske forklaringen har jeg selvsagt googlet meg fram til.)

Å bla i disse telegrammene gir en umiddelbar følelse av nærhet. På telegrammene er det bilder. Ulike motiv, som nærmest ser ut til å være hånd-colorerte. (Jeg er attrahert av det håndlagede!) De mest populære motivene i anledning mine foreldres bryllup, er: Et norsk flagg. En måke som flyr inn i himmelen. En båt som tydeligvis «rir hainn av». (Dvs står imot truende skyer og store bølger). Varianter av blomstermotiv. Uskyldige lam. ((Det ubesudlede). En himmel som stråler. (En strålende fremtid?)

Jeg liker best noen av de mere sjeldne bildene. De med spesielle farger. Oransje. Turkis. Grønn. Lilla. På disse bildene danser menneskene lykkelig.

Det er 86 telegram. De er alle stilet til adressen Henrik Mathisens veg 14. Der bodde min farfar og farmor. Adressen er tilhørende Singsaker (Trondheims finere strøk). Familien leide en leilighet. I 1949 var det stor boligmangel. Mamma og pappa bodde derfor også der. På et lite, avlangt rom på ca ti kvadratmeter. Jeg innbiller meg at denne trangboddheten kan ha hatt negativ innflytelse på utfoldelsen av deres kjærlig. Andre momenter, som kanskje kastet skygger, var at det bare var fire år siden pappa vendte hjem fra konsentrasjonsleiren Natzweiler (der over 50% av hans norske fangekamerater døde). Mamma hadde akkurat hadde fått tilbake sine rettigheter som norsk statsborger. Hun meldte seg inn i N.S. som 16 åring.

Kjærlighet på tvers av eksisterende isfronter. Materiale nok til en dramatisk kjærlighetsfortelling!

Noen av telegrammene inneholdt dikt. Diktene er ikke bare en hyllest til kjærligheten. De oppfordrer til politisk kamp.

Brud og brudgoms motto må være
kjemp for arbeiderkassens liv og lære

Flere av telegrammene uttrykker sinne og sårhet over at Norge hadde inngått eller var i ferd med å inngå Atlanterhavspakten. Atlanterhavspakten var en traktat som lå til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. august 1949. Et telegramdikt lyder:

Fred i heimen og fred i landet
skapes ikke ved over vannet
å danne kløfter og leire
men studere lære kjempe seire
ta med dere inn i E-pakten
bevisstheten om at makten
hører dere og framtida til
Undertegnet Trøndelag distrikt av N.K.U. (Norges Kommunistiske Ungdom)

(Tegn som punktum, komma eller utropstegn mangler i dette diktet, fordi det ville fordyret telegrammet)

Kommunistene støttet USSR(Sovjetunionen) og mente systemet der representerte framtida og lykken. For dette standpunktet hadde de fra 1948, med Einar Gerhardsens Kråkerøytale, fått merke en stadig mere påtrengende og påtakende isfront. Kråkerøytalen er en av de mest kjente talene til den tidligere statsministeren. Fremført. I Folkvang forsamlingshus. På Kråkerøy. Ved Fredrikstad.

29 /2 1948. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25/2 1948. Talen inneholdt bl.annet disse ordene: -Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.

I 1956 okkuperte USSR Ungarn. Folket gjorde motstand. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Noen av disse flyktningene kom til Norge. Til Mosjøen. Der bodde vi. I Åsveien 31. Området ble kalt Den røde plass, fordi det var så mange kommunister som bodde der. Jeg husker vagt noen av flyktningene som kom, men vet ikke om min familie hadde mye kontakt med dem. Sannsynligvis hadde de ikke det. Det kan skyldes en allmenn mekanisme der man holder avstand til «det fremmede». Men, årsaken til den manglende kontakten kunne også ha røtter i den kalde krigens perspektiv. Disse flyktningene representerte den andre siden. Motstanderne. De som kritiserte kommunismen og ville kvitte seg med systemet som USSR representerte.

I 1955 hørte jeg i barnetimen onkel Lauritz lese fra boka om flyktningjenta Toya. Fortellingen hadde bakgrunn i de mange som fortsatt var flyktninger, mange år etter 2. verdenskrig var over. Noen hadde rømte fra land i fra Øst-Europa. 1956 ble det laget en film basert på den boka. Til premieren på Scala kino var flyktningebarn fra Ungarn hedersgjester. Pengene filmene spilte inn gikk til Flyktning-hjelpen, som drev støttearbeid for de ungarske flyktningene. En av sangene i filmen var Eventyrvisa, som alle barn i Norge sang av hjertets lyst.

Ja, kom alle sammen, bli med.
Vi flakser og bakser av sted
til eventyrland for å se på
jøtuler, nøkker og nisser og troll og
dverger i tusene fold.
Vi danser og flyr gjennom eventyr,
vi flakser og rir, vi synger og ler
til Askeladden og Pål og Per
og Mumle Gåsegg, å tvi, tvi, tvi, tvi.
Og Tyrihans leker med gullhøna si,
mens Smørbukken sitter fornøyd og blid
og gomler så lat på sin skolemat,
og Veslefrikk spiller
for Tomme Tomme Tommeliten
på fela si.

Jeg identifiserte meg med Toya. Flyktning-jenta. Hun var like vakker som Den ungarske dukka. Og Eventyrland, med lek, tull og latter. Dit ville(vil)vel alle?

Kanskje det var på denne tida at Den Ungarske dukka havnet i kråskapet?

Den ungarske dukka. Nå ligger hun ved siden av meg. Her. Ord svirrer i en pendel mellom meg og henne.

-Et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.
Jeg er et landskap.
Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre
Andre er fylt av smerte, sorg og savn.
Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
(Omarbeidet dikt for forestillingen ZOOM INN. Diktet er av Arild Nyquist)

Lars Fr. H. Svendsen:
Arbeidets filosofi
Universitetsforlaget, 2011
167 sider

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther

Elfriede Jelinek:
Lyst
Tiderne skifter, 1990
dansk

Elfriede Jelinek er en forfatter som ikke kan sies å gå stille i gangene. Bøkene hennes er omdiskuterte og kontroversielle. Da Jelinek fikk tildelt Nobels litteraturpris i 2004 fratrådte Knut Ahnlund i svenska akademin sin stilling i protest. Jelinek har også vært en høylytt samfunnsdebattant i den østerrikske offentligheten, og har markert seg i opposisjon til det østerrikske frihetspartiet, FPÖ, et høyreradikalt parti som ved valget i 1999 var Østerrikes nest største parti. Kritikk av Østerrike og landets mangelfulle oppgjør med andre verdenskrig gjennomsyrer Jelineks forfatterskap, og har gjort at hun har blitt beskyldt for å male et i overkant nattsvart bilde av hjemlandet i sin litteratur. Også hennes tilknytning til det østerrikske kommunistpartiet og hvordan dette kommer til uttrykk i litteraturen hennes, har blitt kritisert.

Ved siden av å hamre løs på det østerrikske samfunnet, er kampen mellom kjønnene og mellom samfunnsklasser et tema som går igjen hos Jelinek. I Lyst er kampen kvinnen må kjempe mot mannens maktmisbruk ikke bare metaforisk, men en faktisk slåsskamp. I denne uutholdelig voldelige romanen som Jelinek skrev i 1989, skriver Jelinek igjen med store bokstaver. Boka motsetter seg all form for forsoning i spørsmålet om kjønnenes posisjoner i samfunnet. Jelineks prosjekt er ikke å lage en nøktern beskrivelse av likestillingens utvikling eller hvordan kvinnens posisjon i samfunnet har forbedret seg de siste femti årene. Tvert imot viser hun hvordan kjønnenes rollemønstre er underlagt nye undertrykkelsesmekanismer, og sinnet eller protesten må sies å være den primære drivkraften i verket.

Boka handler om et ektepar, Gerti og Herman, som bor i en østerriksk landsby tett på et skianlegg. Gerti er hjemmeværende, mens Hermann er sjef på den lokale papirfabrikken. Herman og Gertis har en bortskjemt gutt hvis eneste interesse er skiutstyr. Hermann fremstilles som en nådeløs og ubarmhjertig tyrann som anser Gertis kropp som sin egen eiendom. Gerti voldtas, bankes opp og ydmykes av sin mann, og for Hermann er det en selvfølgelighet at hans umettelige begjær skal tilfredsstilles til enhver tid. Gertis begjær er av en annen art enn Hermans. Som direktørfrue får hun muligheten til å kjøpe seg dyre kjoler og undertøy og dekke sine luksusbehov. Til tross for dette er hun misfornøyd med ekteskapet, og når hun møter studenten Michael, kaster hun seg i armene på ham med forhåpninger om å oppfylle sin drøm om romantisk kjærlighet. Michael viser seg imidlertid å være en like stor sadist som Herman og Gertis illusjoner knuses for godt.

I romanen er kvinnen underlagt mannen, mens mennene styrer samfunnet og er de som undertrykker. Jelineks politiske bakgrunn kommer tydelig frem i Lyst. Kampen som foregår mellom arbeider og arbeidsgiver eller mellom mann og kvinne, er et resultat av pengesystemet som umuliggjør mellommenneskelige relasjoner ved å gjøre menneskelige egenskaper til varer. Ekteskapet mellom Hermann og Gerti er en utveksling av varer og tjenester. Gertis  begjær etter materiell velstand byttes mot Hermanns begjær etter sex.

Men i Lyst er det ikke kun kvinnen som er offeret i begjærsmaskineriet. Raseriet man er vitne til i Lyst, er ikke bare rettet mot den urettferdige maktfordelinga mellom menn og kvinner. Hatet er kanskje først og fremst mot systemet som Gerti og Hermann er underlagt. Mannen er innesperret i sin rolle som hersker og tyrann, ikke fordi han er ond, men fordi den verden han lever i, er strukturert etter forholdet mellom herre og tjener. Som man kan lese i dette utdraget, er det selve strukturen i de mellommenneskelige relasjonene det er noe galt med:

The community looks up to them in all things. Let’s face it, it’s a community short on sporting lasses to look up to. The woman beds down in her troubles and Herman beds down on the woman, in the peace of the night. And then their son: he has mastered the other children more completely than his violin. Father manufactures the very least of the things that pass beneath the flame of his passion: paper. All that remains, wherever the eye looks upon the works of men, is ash.

Det samfunnet Gerti og Herman lever i, er et som bygger opp under og tjener på et stadig voksende begjær. Både kvinnen og mannen forderves under materialismens logikk, og det eneste som står igjen av menneskets bestrebelser, er aske.

Det er altså ikke barnemat man får servert i Jelineks roman. Det å lese Lyst er en kamp og som leser slites man mellom trangen til å legge fra seg de utmalende, groteske voldsscenene og begjæret etter å få vite hva som skjer til slutt. Elfriede Jelinek skriver også et tettpakket språk der beskrivelser av faktiske hendelser, karakterenes fantasier og fortellerens fortolkninger og konklusjoner blandes sammen. Disse forskjellige stemmene settes sammen til en slags tragisk korsats der dysterheten og dystopien er så total at det i blant slår over i det komiske. Lyst er en marerittaktig tragedie, et skrik i protest mot et uhelbredelig destruktivt samfunn. Skal du lese Lyst må du være forberedt på en slåsskamp.

Kristin Buvik Sivertsen

Richard Wilkinson og Kate Pickett:
Ulikhetens pris
Res Publica, 2011
428 sider

Da Richard Wilkinson og Kate Pickett i 2009 ga ut boka The Spirit Level, vakte den betydelig debatt, ikke bare i Storbritannia og USA. I Norge gikk blant andre NHO og den nyliberale tenketanken Civita, i forsvar for sitt politiske og økonomiske grunnsyn, til angrep på bokas troverdighet. Nå når boka over to år senere har kommet i norsk språkdrakt, har imidlertid diskusjonen nesten vært fraværende, ikke bare blant kritikerne, men også blant dem som burde ha trykket boka til sitt bryst – et sosialdemokrati fanget i den nyliberale ortodoksien.

Hovedtesen i boka er at økonomisk ulikhet og skjev fordeling skaper dårligere samfunn enn de ellers ville vært. De tar for seg en rekke velferdsindikatorer innenfor områder som kriminalitet, helse, utdanning, vold, rus og sosial mobilitet, og ser på sammenhengen mellom disse og graden av økonomisk ulikhet, både på tvers av land og amerikanske delstater. De statistiske analysene viser en klar sammenheng på alle disse variablene, og de presenterer også en rekke momenter til forklaring både på de enkelte sammenhengene og sammenhengen mellom ulike velferdsindikatorer.

Dette ville neppe blitt så kontroversielt i enkelte kretser om de ikke kombinerte det med to andre elementer. For det første viser statistikken at ulikheten forklarer forskjeller som ikke kan forklares ut fra økonomisk utvikling. Selv om graden av økonomisk utvikling har stor betydning om man sammenligner for eksempel Norge og Zambia, har den ingen betydning om man sammenligner USA og Hellas, selv om BNP per innbygger i USA er nesten det dobbelte av hva det er i Hellas. Når man kommer til et visst nivå i økonomisk utvikling, mener de, så er det de økonomiske ulikhetene som betyr noe. Dette er også interessant sett i et økologisk perspektiv, for land som befinner seg over dette nivået har ikke økt produksjon og forbruk noen sammenheng med økt velstand.

For det andre viser statistikken at det ikke bare er de som er nederst på den økonomiske rangstigen som lider under ulikhet, det gjelder hele samfunnet. For eksempel er spedbarnsdødeligheten blant de mest velstående i et utpreget ulikhetssamfunn som det engelske og walisiske høyere enn den er blant de minst velstående i Sverige, og selv om dødeligheten blant mennesker i arbeidsfør alder er høyere blant de minst velstående i hele USA, er dødeligheten, også blant de mest velstående, høyere i delstater med stor ulikhet enn i delstater med mindre ulikhet. Dette får forfatterne til å konkludere med at økt likhet er til alles beste.

Selv om denne konklusjonen i og for seg er korrekt, er det også her svakheten i boka trer fram. Siden alle tjener på økt likhet, mener de, og siden ulikheten varierer fra land til land, også blant det de kaller markedsdemokratiene, ligger løsningen i skrittvise forandringer i retning av kooperativer og et lovverk som bygger opp under et likhetsideal. Det er selskapsmakten som er elefanten i rommet, ikke det kapitalistiske varebyttet. Dermed tar de heller ikke hensyn til at det kapitalistiske varebyttet og den tilhørende kapitalakkumulasjonen har en helt klar tendens i retning av økt ulikhet. Det jugoslaviske eksperimentet med såkalt markedssosialisme, der arbeiderne i fabrikkene selv driver fabrikken, bidro ikke til en bedre fordeling enn i andre land som baserte seg på tradisjonell privatkapitalisme. Og som andre markedsøkonomier, ble også den jugoslaviske økonomien offer for økonomiske kriser.

De forutsetter også at de mest velstående er villige til å redusere sin rikdom for å nyte godt av de velferdsgevinstene også de har av økt likhet. Da tar de ikke hensyn til det Marx kalte varefetisjismen, ideen om at en vare har egenskaper utover sin egentlige bruksverdi. Statussymboler, enten det er den tiende Jaguaren i oppkjørselen eller den varme følelsen man får av å donere av sin utrolige rikdom til trengende, er viktige for egenfølelsen hos de mest velstående – det er noe håndfast og håndgripelig, noe som er der i dag. Når forfatterne endatil kombinerer dette med en visjon om en stasjonær økonomi, der den enkeltes økologiske fottrykk begrenses av kvoter, kan dette vanskelig fremtre som noe annet enn en skremmende visjon. Forfatterne viser til at fire av fem amerikanere ønsker et samfunn preget av større likhet enn i dag, men dette argumentet falmer noe når det settes opp mot andre verdier. Det er ikke slik at varefetisjismen er mindre blant de mindre velstående, og den amerikanske drømmen lever fortsatt i beste velgående, også langt utenfor USAs grenser. Det handler om maktforholdet mellom klassene, ikke individuelle preferanser om likhet.

Den norske utgaven av boka er utgitt av den venstresosialdemokratiske tenketanken Res Publica, og i likhet med sosialdemokratiet som sådan gjør den ikke noe forsøk på å konfrontere den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. De strategiene boka legger opp til representerer høyst en strategi for å begrense kapitalens makt, å gi arbeiderklassen en større del av kaka. Men om en slik bevegelse skulle vinne frem, vil den stadig være under press fra varebyttets logikk, som peker i motsatt retning. Det er, for all del, all mulig grunn til å støtte opp om og bidra aktivt til en slik kamp. Boka gir et godt grunnlag for å forutse hva alternativet, økt ulikhet, innebærer. For et sosialdemokrati som er blitt en del av den nyliberale ortodoksien, som bare skiller seg fra de tradisjonelt borgerlige partiene ved å gå inn for nyliberale reformer i noe mindre omfang og noe lavere tempo, om de i det hele tatt gjør det, gir boka gode anvisninger for å kunne revitalisere seg som en representant for noe annet, å flytte fokus fra ensidig vekst til fordeling. Men det er også det boka er – en ny-sosialdemokratisk manifest.

Mathias Bismo

Jenny Wrangborg:
Kallskänken
Kata förlag, 2010

Jenny Wrangborg er født i 1984, er kokk og poet. «Kallskänken» er hennes debut, men hun deltar i flere antologier. Hun er en aktiv samfunnsdebattant, og har denne vinteren en lang turne der hun leser fra boka si. Hun fikk svensk poesis fineste pris; Stig Sjödinprisen i 2010 og Robespierreprisen for boka i 2012.

Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?

Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?

Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.

Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:

…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …

Hva er en «kallskänka»? En «kallskänka» på svensk er det man i Norge kaller «koldjomfru». Wikipedia: – Koldjomfru er en eldre betegnelse på en kvinne som har ansvar for koldanretningen (koldtbord, kalde anretninger) i en restaurant eller på et hotell.

Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.

Som her i «Jämlikar»:

den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …

I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».

Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.

Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:

ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över

I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.

……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……

Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.

Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.

Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.

Taran Anne Sæther

Jon Michelets oppsummering av striden om Klassekampen i 1996–1997 i Rødt! nr 4/11 trenger en kommentar. Hvordan ble kampen oppfattet fra et annet ståsted?

I 1997 var jeg leder for organisasjonen «Fondet og foreninga for venstresidas dagsavis » (FFVD), som ble opprettet som en reaksjon på at Paul Bjerke ble avsatt som redaktør og en innsnevring av avisas redaksjonelle linje.

Den avisa Paul Bjerke redigerte var et forsøk på å utvide nedslagsfeltet både politisk og kulturelt for Klassekampen, og ble kraftig kritisert. Men ser en produktet i historisk perspektiv var den redaksjonelle profilen «til venstre» for den profilen avisa har under Bjørgulv Braanens ledelse.

Det var to hovedårsaker til at det var helt nødvendig å engasjere seg mot hvordan Paul Bjerke ble sparket, og programmet han ble sparket på. Slik AKP formulerte sitt program for avisa var det ikke mulig å tro på at det var et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis på en sunn økonomisk plattform. I tillegg var AKPs håndtering av striden om Klassekampen av en slik karakter at det nærmest var maktpåliggende for meg som gammel AKPer (riktignok utmeldt noen år tidligere), og med de tillitsverv jeg hadde i fagbevegelsen, utvetydig å markere avstand til den praksis partiets håndtering av kampen representerte.

Jon Michelet oppsummerer AKP (og støttespilleres) program på en måte som er dekkende når han nå skriver: «Et grep for å bøte på dette (avisas skrantende økonomi, som for øvrig ble overdrevet, m.a.) måtte etter min mening være å lage en avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter». Dette fortonte seg som et nytt forsøk på å løfte seg selv etter håret, og har aldri vært et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis i Norge. I alle fall ikke på en noenlunde solid økonomisk plattform. At det heller ikke var det i 1997 kan illustreres med at opplagstallet sank fra ca. 8 200 før redaktørskiftet i 1997 til ca. 6 500 i 1998. Med andre ord forsvant rundt 20 % av opplaget. Opplaget holdt seg også stabilt rundt dette nivået i flere år etterpå. Avisa hadde sannsynligvis gått under hvis man ikke hadde klart å samle inn over 5 millioner i ny aksjekapital i 1998, en bragd det for øvrig står stor respekt av. Trolig hadde det verken vært mulig å stabilisere opplaget eller å hente inn så mye ny kapital hvis ikke Jon Michelet etter kort tid som redaktør tok grep for å utvide avisas politiske grunnlag. Under JMs ledelse ble avisa raskt et bredere politisk prosjekt enn det det var grunn til å frykte på grunnlag av de programmatiske erklæringene som kom fra AKP i striden om redaktørskiftet i 1997.

Her er vi ved det jeg oppfatter som metodisk juks fra Jon Ms side. Som grunnlag for redaktørskiftet bruker han ansettelsen av Røssaak som kulturredaktør, samt en del enkeltoppslag fra den siste tida Paul Bjerke var redaktør. For det første var Røssaak, som Jon M selv skriver¹, ute av redaksjonen lenge for redaktørskiftet. For det andre, enkeltoppslag som ikke faller i smak hos noen av aktivistene har det aldri vært vanskelig å finne. For den saks skyld har heller ikke jeg noen gang hatt problemer med å finne valg KK har gjort som jeg er uenig i. Spørsmålet er hvorfor disse motsigelsene i 1997 ikke kunne løses innenfor den rammen Jon bruker når han beskriver avisa med Bjørgulv Braanen som redaktør: «Naturligvis har avisa feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med». For å begrunne at BB likevel redigerer en avis i tråd med formålsparagrafen bruker imidlertid Jon M motsatt teknikk, han trekker fram utvalgte reportasjer og forsider som er i tråd med det politiske grunnlaget i formålsparagrafen. Med samme utgangspunkt var det selvfølgelig heller ikke vanskelig å forsvare Klassekampen i Pauls redaktørtid, men både AKP og Jon M valgte motsatt innfallsvinkel.

Her er vi ved det som var det andre hovedproblemet med AKPs håndtering av redaktørstriden. Den ble på ingen måte behandlet som en «motsigelse i folket». En håndtering av motsetningene som «motsigelser i folket» beskriver Jon M som helt nødvendig for å bygge bro til oss som var mot redaktørskiftet i 1997, og er i grunnen en riktig oppsummering. Beskrevet med AKPs gamle retorikk ble derimot striden om Klassekampen håndtert som en kamp mellom «folket og fienden».

Paul Bjerke skulle bort, koste hva det koste ville. Og det var Jon Michelet som skulle bli ny redaktør, ingen åpning for kompromiss. AKPs håndtering av Klassekampen var for meg en god illustrasjon på at AKP (eller «ytterste venstre fløy i norsk politikk», for å låne Jon Ms språkbruk), ikke hadde lært av sine mistak, i alle fall ikke i 1997. Ingen kompromisser med Paul Bjerke som redaktør var mulig, og det var heller ikke grunnlag for noe kompromiss med redaksjonsklubben om ny redaktør. Jon Michelet skulle ansettes. Problemet med det var ikke hvilke kvalifikasjoner Jon M måtte ha som redaktør, men at Jon ble lansert så tidlig. Ansettelse av Jon M var å gjennomføre maktovergrepet uten å ta noe hensyn til hva fagforeningene i avisa måtte mene. Ansettelsen var trolig en viktig årsak til at bare to av journalistene valgte å bli igjen i avisa. Sjelden i norsk historie har vi vel sett eiere som har håndtert eierskapet slik at det store flertall av ansatte velger å slutte. Den eierposisjonen AKP hadde ble brukt for det den var verdt, og håndteringa av konflikten som en konflikt mellom folk og fiende ble fulgt opp med trusler om eksklusjon av partimedlemmer som samarbeidet med oss i FFVD. AKPs håndtering var derfor trolig en medvirkende årsak til at opplagsfallet ble så stort som det ble. Et kompromiss om ny redaktør kunne vært et klart signal om vilje til å alliere seg med en breiere del av venstresida.

Oppsummert var AKPs håndtering av redaktørstriden en illustrasjon på prinsipielt problematiske sider ved kommunistpartier med makt; nære allierte blir håndtert som fiender og partiets lukkede struktur blir brukt for det den er verdt i maktkampen. Historia er dessverre full av eksempler på at dette har fått betydelig mer dramatisk konsekvenser enn kampen om en avis i 1997. Men det var flere grunner til at en slik bruk av eiermakt var uspiselig, spesielt den totalt manglende viljen til å gå i konstruktiv dialog med redaksjonsklubben. I praksis brukte AKP sin juridiske eierposisjon, eller «styringsretten», for alt den var verdt. I åra etter redaktørskiftet i Klassekampen var jeg som konserntillitsvalgt i Orkla involvert i kampen rundt hvilken strategisk retning konsernet skulle følge. Et sentralt element i den striden var (og er fortsatt) at eiere har et ansvar utover aksjonærenes kortsiktige interesser. Eier har også et ansvar i forhold til ansatte og for at bedriften har samfunnsmessige forpliktelser å fylle. Under våre rådende samfunnsforhold oppsummeres ofte disse synene i begrepene «shareholders interest» opp mot «stakeholders interest», eller snever vekt på eieres interesser opp mot et bredere perspektiv. AKPs håndtering var helt i tråd med en snever tolkning av hva eier mente var i aksjonærenes interesser. Hadde jeg som tillitsvalgt støttet et slikt grep kunne det derfor vært brukt som et svært godt argument for at først Christen Sveaas, så Stein Erik Hagen, i grunnen var i sin fulle rett til å herje med Orkla slik de måtte ønske. AKPs praksis var at når eier hadde bestemt seg var det i realiteten likegyldig hva andre måtte mene. Ikke et ukjent syn på børsen, men svært skadelig i mange sammenhenger.

Likevel var det kanskje i historisk perspektiv fornuftig at Jon Michelet overtok roret noen år. Ikke fordi det var uungåelig, men fordi overtakelsen i ettertid gjorde det mulig med en sterk utvidelse både av eiergrunnlaget og den politiske profilen på Klassekampen. Med et svært kort intermesso en kort periode rett etter Jon overtok redaktøransvaret oppfatter jeg at Klassekampen helt siden 1991 er redigert ut fra en svært vid tolkning av formålsparagrafen. I dag trolig videre tolket enn noen gang i avisas historie. Striden rundt redaktørskiftet i 1997, med påfølgende opplagsfall, var trolig med på å gi først Jon Michelet, så Bjørgulv Braanen, nødvendig tyngde til å utvide avisas politiske grunnlag. Stuntet i 1997 illustrerte nok en gang at aktivistene alene ikke var tilstrekkelig grunnlag for en dagsavis i Norge. Så kan vi som elsker avisa fortsatt glede oss over at Klassekampen er et svært viktig bidrag i norsk offentlighet, men også irritere oss over KKs feil og mangler. Som Jon M sier; «det er en del av game’t».

Stein Stugu

Note:

1. Jon M bruker også oppropet mot Røssaak fra høsten 1996 som en del av det politiske grunnlaget som førte fram til redaktørskiftet. I den sammenheng er det interessant at de to initiativtakerne til oppropet, Trond Andresen og Anders Ekeland, havnet på hver sin side i kampen om redaktørskiftet.

 

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

Arven vår

Arbeidende kvinner i verden har lenge vært i forgrunnen i folks motstand mot kapitalisme og imperialisme, helt fra organiseringen på grasrotsnivå og ut til globale nettverk. Gjennom det siste århundret har kvinner verden over kjempet mot undertrykking og diskriminering på grunnlag av klasse, kaste, religion, nasjonalitet, jord- og eiendomsrettigheter, politisk overbevisning og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I største delen av verden har den vedvarende kampen vår for politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, ført til seire som retten til å stemme, rett til eiendom, til lik lønn for likt arbeid, til svangerskapspermisjon, og til retten til organisering og fagorganisering.

På tross av imperialismens angrep på kvinners rettigheter og velferd, smidde den andre internasjonale «Conference of Socialist Women» i Køpenhavn 1910, en klassebasert enhet om kampen for rettferdighet og fred. Etableringen av den Internasjonale Kvinnedagen som en årlig militant feiring gjør at vi kan dra lærdom fra kvinners motstand mot imperialismen på globalt nivå. Klassebevissthet blir grunnlaget for kvinners kamp for økonomisk likhet, politiske rettigheter, organisasjonsfrihet og for motstanden mot koloniale og imperialistiske kriger.

Videre har kvinner organisert seg i kampanjer som gjelder en myriade av saker: Motstand mot agressiv «utvikling» som medfølger økologisk ødeleggelse, ved å hevde sin rett til helsepleie ved fødsler, og at denne retten er en grunnleggende menneskerettighet som inkluderer retten til tjenester og informasjon knyttet til helse og omsorg for mor og barn; og det gjelder spørsmålet om å øke bevisstheten i det offentlige om kvinners og jenters rettigheter, mot seksuell undertrykkelse, vold i hjemmet, seksuell trakassering, voldtekt og alle andre former for sexisme.

Kvinners kollektive kamp – som omfatter flertallet av verdens undertrykte, fattige og tilhørende arbeiderklassen – har gjennom det siste århundret ført kvinners rettigheter og interesser framover, på tross av fortvilelsen knyttet til krisen i monopolkapitalismen. Derfor fortsetter arven fra militante kvinner å inspirere oss i kampen mot imperialistiske kriger, og til å støtte og delta i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Ettersom den globale økonomiske, politiske, sosiale og økologiske krisen blir dypere, er det tvingende nødvendig for oss kvinner å forene oss, bli mer militante og inngå i bølgen av folks kamper for å forsvare våre hardt tilkjempede rettigheter, og fremme frigjøringen vår.

Krisen

Verden over lider folk under den verste økonomiske, finansielle og økologiske krisen i det kapitalistiske systemet noensinne. Mer enn noen gang lider folk under monopolkapitalismen og dens konserners kontroll over folks jord og ressurser, på lag med lokale eliter og nasjonale regjeringer. De såkalte hjelpetiltakene, gjennomført av  finansoligarkiet, USA og andre imperialistland, har bare tjent til å beskytte den herskende klassen og ytterligere forverret situasjonen til verdens arbeidende folk og de fattige. Krigene som kapitalist- og imperialistlandene fører, har ikke bare skapt større lidelser, men også gjort verdens økologiske krise dypere.

Følgelig opplever det store flertallet av verdens kvinner, særlig i landene i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Karibbien og MidtØsten å leve under utbyttingen som eksisterer i føydal-patriarkalske samfunn styrt av godseiere, krigsherrer og oligarkier som holdes oppe av imperialistene. Blant de verst stilte er kvinner tilhørende urbefolkning og bondesamfunn, som konsekvent opplever at deres arbeid, jord og produkter overtas, degraderes og trues.

I kapitalistiske land fører økende arbeidsløshet, kraftige inngrep, fagforeningsknusing og hjemløshet, og undergravingen av det allerede begrensede sosiale sikkerhetsnettet til at utbyttingen bare blir hardere. Over hele verden, inkludert de kapitalistiske landene, blir det gjennomført kraftige kutt i offentlige utgifter som gjelder skole, helse og andre sosiale tjenester. Bortsett fra at det har økt byrdene til arbeidende kvinner kraftig, har denne politikken redusert tilgangen til utdanning og helse, og ført til hardere økonomiske tider og usikker arbeidssituasjon for folk som arbeider innenfor utdanning og helse, mange av dem kvinner.

Mens industrien rettet mot hjemme-tjenester brer seg, har kvinnene som jobber i denne uformelle sektoren, blitt mer sårbare. Den veldige økningen innen en ny form for kvinnearbeid, nemlig hjemmebasert produksjon, hvor kvinner blir betalt per enhet er ett eksempel. Den neokonservative retningen i det sosio-politiske klimaet presser kvinner tilbake til kjønnsbaserte roller og inn i hjemmet med ansvaret for de mange byrdene knyttet til hjem og omsorg for barn, også med ansvar for inntekter.

Kvinner fra de undertrykte og utbyttede klassene er blant de som blir verst rammet av krisen. Kvinner verden over diskrimineres ved at de er de første som mister jobben når firmaer kutter kostnader, legger ned eller flytter virksomheten. Ved hjelp av de såkalte fleksible arbeidsordningene drar firmaene fordel av den billigste arbeidskraften, for det meste barn og ungdom, som underkastes usikre og ekstremt harde arbeidsforhold i verksteder og hjemmebasert produksjon ved kontraktører og underkontraktører. Kvinner i jordbruket, og blant urinnvånere risikerer å miste jord og bli utsatt for militarisering og etnisk rensing eller bli forflyttet når kapitalister kaster øynene sine på mineralog andre naturressurser i deres nedarvede hjemmeområder.

Såkalt fattighjelp, som mikrofinansiering eller hjelpeprogrammer sponset med betingelser av Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet eller andre større banker, tjener bare til å intensivere den onde sirkelen av gjeld og fattigdom på grasrotnivå. De svekker lokalsamfunns evne til å være selvhjulpne og undergraver massebevegelsene. Den økonomiske krisen har ført til at utdanningsmulighetene for unge jenter undergraves. Arbeidende kvinner fortsetter å bære den doble byrden av både jobb og husarbeid. Dessuten har krisen i kapitalismen generert neokonservatisme og religiøs fundamentalisme som ytterligere holder kvinner nede.

Monopolkapitalismens krise har tvunget millioner av kvinner i utbyttede halvkoloniale og halvføydale land til å forlate hjemmene sine og migrere til andre land på jakt etter noe å leve av. Dermed blir de også utsatt for trafficking og andre former for utnyttelse. Regjeringene som eksporterer arbeidskraft samarbeider med regjeringene som tar i mot arbeidskraften: Regjeringene som eksporterer arbeidskraft, institusjonaliserer og videreutvikler programmer for eksport av arbeidskraft som først og fremst retter seg mot kvinner for å dempe arbeidsløshet, og øke skatteinngangen ved hjelp av kvinnenes hjemsendte betaling, og betale ned nasjonal gjeld påført dem av kapitalistisk grådighet. I den andre enden bruker de regjeringene som tar i mot denne muligheten til å utnytte den billige arbeidskraften, og sårbarheten til kvinner rundt i verden.

Pengene fra migrantarbeiderne bidrar til å opprettholde korrupte økonomier i Asia, Latin-Amerika, Karibien, Øst-Europa og Midt-Østen. Slike hjemsendte midler som har blitt kanalisert gjennom regjeringer og internasjonale finanskontorer, har blitt brukt til å finansiere programmer og prosjekter som går ut over befolkningen i flere land.

Migrant- og flyktningekvinner blir ofte satt til skitne, vanskelige, farlige og nedvurderte jobber i den uformelle økonomien. Kvinnelige migranter utsettes for diskriminering, rasisme, fremmedfrykt og sexisme av samfunnsinstitusjonene og rettssystemet og lovverket i vertslandene. Papirløse migranter lider dobblet under kapitalismens grådighet, siden de blir behandlet på umenneskelig vis, tråkket på og innesperret uten dom i fengsler som ikke egner seg for mennesker, og det etter at både vertsland og hjemland har forsynt seg fra arbeidsinntektene deres. Deretter blir de sendt hjem. De sosiale omkostningene ved at kvinner tvinges til migrering er uten sidestykke når man ser sammenbruddet i de sosiale og kulturelle mønstrene i deres hjemland, og hvordan familier og lokalsamfunn knuses.

Den globale «krigen mot terror», anført av USA, fører til stadig nye brudd på menneskers fundamentale rettigheter og friheter, og rettferdiggjør militarisering og statsterror. Med sikkerhet som unnskyldning gjennomfører stater ulovlige drap, tortur, kidnappinger, ulovlige forvaringer og demonisering, særlig av muslimer. Økonomisk krise, etniske konflikter og borgerkriger fører til at folk og hele lokalsamfunn tvinges til å flytte, deriblant urinnvånere og innfødte folkeslag. Det skaper betingelser for trafficking av kvinner og barn. Imperialistenes krig mot terror fører også med seg miljøødeleggelser og plyndring av naturressurser. Det setter folks liv ytterligere i fare ved at det utløser naturkatastrofer, ulykker og matmangel, og dermed driver særlig kvinner til fattigdom og sult.

Kvinner og barn er ofrene for imperialistens krig mot terror. De utsettes for voldtekt som krigshandlinger, drepes som uttrykk for kvinnehat, tvinges til prostitusjon for å betjene militærstyrkene, og ender som offer for folkemord. På den ene siden blir kvinner under islamistisk fundamentalisme gjort til ofre, utnyttet og angrepet av de imperialistiske styrkene, og på den andre siden blir de sendt inn i stadig sterkere sirkler av undertrykkelse og underkastelse av fundamentalistiske og patriarkalske styrker. Imidlertid er «krigen mot terror» med USA i spissen, en forlengelse av en indre krig i imperialistlandene, mens resten av verden omfavner neo-liberale lover som innebærer tvungen flytting, politibrutalitet, fengsling, arbeidsløshet, familiesammenbrudd, narkotikatrafikk og mer. Krigen mot terror isolerer en mengde folk og folkegrupper og ser dem som fiender, uten hensyn til de strukturelle feilgrepene til de neo-liberale regimene den støtter seg på.

Kvinner lever under vekten av kryssende former for undertrykkelse, forskjellige former for diskriminering og vold, arbeider mer for mindre lønn, bærer hovedbyrden av ansvaret for familien og underkastes patriarkalske lover, politikk og verdier og bakstreverske sosiale systemer. Derfor må kvinner intensivere kampen og knytte den til den øvrige kampen folk fører for overlevelse, jord, arbeid, utdanning, helse og bolig, retten til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og bryte lenkene til kvinneundertrykkingen og utbyttingen.

Motstand

La oss forene verdens undertrykte og utbyttede kvinner og organisere oss til motstand og kamp mot imperialismens økonomiske, politiske og militære aggresjon. La oss ta inn inspirasjon og styrke fra seirene i kvinnekampen verden over. La oss mobilisere oss som kvinner og forbinde vår styrke med folkenes kamp mot militære intervensjoner anført av USA, aggresjon, krig og okkupasjon, folkemord og tvungen migrering. La oss forene oss og kjempe mot slike reaksjonære strømninger som neoliberalisme, neokonservatisme, rasisme, fremmedfrykt, homofobi og patriarkat. Og miljømessig og økologisk utnytting og ødeleggelse. Vi bringer med oss kvinners stemme, analyser og posisjon der vi knytter oss til folks kamp for suverenitet, nasjonal frigjøring og selvbestemmelse. Kampene på lokalt og på grasrotnivå inspirerer den globale enheten som retter lyset mot kvinners ubendige motstand mot imperialismens plyndring og røvertokt, så vel som standhaftigheten etter å bygge et alternativt system grunnlagt på virkelig demokrati, likhet, fred, frihet og rettferdighet, hvor verdens ressurser er til rådighet for verdens folk og ikke bare for en profittsøkende elite. Som en antiimperialistisk allianse anerkjenner vi arbeiderklassekvinnenes betydning for styrken i denne alliansen.

Denne visjonen tvinger oss til å knytte oss og det vi slåss for, til kampen mot vår felles fiende, imperialismen, som forsterker føydalisme og patriarkat, for å stoppe den økonomiske og politiske dominansen til kapitalismen og få slutt på imperialismens kriger, aggresjon og fascistiske metoder mot verdens undertrykte folk. Vi arbeider ut fra den vedvarende arven fra våre søstre når vi kjemper mot imperialismen med enhet, styrke og besluttsomhet. Tiden er inne for antiimperialistiske kvinner fra alle raser, lokalsamfunn, nasjonaliteter og land til å danne en antiimperialistisk allianse som vil gi mulighet til å støtte og fremme kampene i våre respektive samfunn og land for å knuse imperialismen.

Ett hundre år etter innstiftelsen av den Internasjonale Kvinnedagen har vi, kvinner fra alle deler av verden kommet sammen for å danne The International Women`s Alliance (IWA) som en antiimperialistisk, antipatriarkalsk, antirasistisk, antisexistisk og antihomofobisk allianse, forpliktet til å føre en militant global kvinnebevegelse inn i det 21. hundreåret, som del av bevegelsen for nasjonal og sosial frigjøring. Vi forener oss for å fremme folkenes kamp for frihet, likhet, sosial rettferdighet, demokrati og fred. Vi kommer til å motsette oss alle former reaksjonære strømninger og angrep på kvinner, lokalsamfunnene våre og folket vårt. Vi skal fremme virkelig internasjonal solidaritet.

Slå dere sammen i en global, militant og antiimperialistisk bevegelse av undertrykte kvinner!

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

(Vedtatt på den første Generalforsamlingen til International Women`s Alliance (IWA), 5. juli, 2011 i Manila, Filippinene. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

I EU skal offentlige budsjetter enten gå med overskudd eller i balanse.
Hvordan påvirkes Norge av krisa i Europa?

Jan Mønnesland er samfunnsøkonom.

Den internasjonale finanskrisa har kommet inn i en ny fase, med gjeldskriser og harde innstrammingstiltak. Vi opplever nå en drastisk økning i arbeidsledighet og ren fattigdom i en stor del av EUs medlems-land. Flere land har problemer med å betjene sin gjeld, og møter sterke innstrammingskrav som motytelse for å motta kredittpakker fra EUs sentralbank og tilhørende kredittfond. Disse er i praksis satt under ulik grad av direkte eller indirekte administrasjon fra EUs og IMFs side med pålegg om å stramme inn offentlige budsjetter, selge ut offentlig eiendom etc.

Virkningen av slike tiltak er at landene kommer inn i en negativ spiral. Innstrammingen gjør at vekstevnen undermineres, og dermed landenes evne til å betjene sine gjeldsforpliktelser på lengre sikt. Resultatet er at en stadig må forhandle fram nye refinansieringspakker etter hvert som den økonomiske veksten og dermed statenes inntekter svekkes som et resultat av disse innstrammingene.

Vi har altså en gjeldskrise hvor tiltakene mot krisa på kort sikt (innstramming for å frigjøre midler til gjeldsbetjening) skaper gravis økende gjeldsproblemer på lengre sikt, en form for spiral som i liten grad viser tegn til å roe seg over tid.

Også land som har unnsluppet problemer med gjeldsbetjening, opplever et behov for finansiell konsolidering i form av markerte kutt i offentlige utgifter. Storbritannia er et klart eksempel, men i større eller mindre grad gjenfinnes dette i størsteparten av EUs medlemsland.

Da blir det få land som er igjen som kandidater til å betale regningen dersom en fra EUs side skal gå inn med midler for å få hjulene i gang igjen, og dermed sikre euro som framtidig felles valuta.

Forklaringen på dette uføret er i kortversjon at den krisa en fikk i 2008/2009 (pga. manglende link mellom finans- og realøkonomien, en fikk pyramideaktige bobler som på et eller annet tidspunkt måtte kollapse), ble midlertidig løst ved store innsprøytninger fra statenes side til bankene. Dette fungerte midlertidig, men løste ikke problemene. Finansmarkedene fortsatte som før etter å ha mottatt statsmidlene, krisetegnene gjenoppsto, og da i en situasjon hvor statene ikke lenger hadde finansielle reserver til på ny å skyte inn enda flere midler.

At deler av EU ble spesielt sterkt rammet, skyldes den felles valutaen euro. Med felles valuta blir eksterne valutakurser og lånerenter tilpasset et fellesnivå for hele euro-området. De sterkeste landene kan leve godt med en valuta som er mindre verd enn deres nasjonale økonomi skulle tilsi. De får dermed solgt sin eksport billigere enn de ellers ville gjort. Dette har land som Tyskland tjent godt på over lang tid. For de fattigere EU-landene har det derimot medført at deres eksportprodukter blir dyrere i det internasjonale markedet enn det ellers ville vært. Felles euro har dermed bidratt til å svekke disse landenes eksportindustri. Til gjengjeld har de fått billigere lån, de har kunnet ta opp lån til en rente tilpasset eurolandene samlet. At de svakere eurolandene opplever svekket industrivekst og unormalt billige internasjonale lån samtidig, er nærmest en motor i retning av å øke gjelden mer enn den økonomiske veksten kan bære ved et nasjonalt tilpasset rentenivå.

Dette går bra så lenge det internasjonale finansmarkedet oppfatter eurosonen som en integrert økonomisk enhet. Den dagen dette ikke lengre er tilfelle, at en begynner å oppfatte ulik risiko i ulike euro-land, ryker systemet. Det er dette som er den umiddelbare mekanikken i siste års gjeldskrise i utvalgte EU-land.

Fra vondt til verre: EUs krisemaksimerende tiltak

Hva gjør en i EU når disse problemene kommer til overflaten? Som nevnt har de rikere EU-landene hatt stor gevinst av en lavere internasjonal valutakurs pga. euroen. De vil derfor nødig akseptere at euro-sonen kollapser. Samtidig er det i betydelig grad tyske og franske banker som sitter på gjelden i form av statsobligasjoner fra gjeldslandene. Tyskland og Frankrike vil unngå at bankene deres må ta tap dersom gjeldslandene ikke kan ivareta sine forpliktelser.

Løsningen ble at EU etablerte nye fond som kjøpte opp svake statsobligasjoner fra Hellas og andre gjeldsland, og med disse som basis utstedte man nye euroobligasjoner som ble oppfattet som sikrere i finansmarkedene, og dermed oppnådde lavere rente enn de mer tvilsomme nasjonale statsobligasjonene. EU overtok dermed garantist-rollen for disse lånene. For å gjøre dette krevde en at gjeldslandene måtte forplikte seg til harde innstrammingstiltak.

Så fikk man en ulykksalig kombinasjon av finansiell påholdenhet og ubegrunnet optimisme fra EUs side, som gjorde at en ved hver korsvei fikk en for svak finansieringspakke mot krav om strenge innstrammingstiltak. Dermed ble det hele tiden nye finansielle kriser, som en løste med nye og fortsatt beskjedne finansieringspakker mot stadig hardere innstrammingskrav. Finansmarkedene opplevde EUs krisemøter som en kontinuerlig prosess uten noen synlig ende. Samtidig fikk de stadig tøffere innstrammingskravene en kriseskapende effekt i gjeldslandene, med kraftig nedskalering av offentlig aktivitet, økende ledighet, innstramminger i velferdsytelser etc. Resultatet ble at en effektivt og systematisk raserte disse landenes økonomiske vekstevne, og dermed kvalte enhver mulighet for at de i framtida skulle kunne betjene sin gjeld.

Slik var bildet mot slutten av 2011. Høye renter som gjeldslandene umulig kunne bære, behov for stadig mer refinansiering over EU-fondene som en fra særlig tysk side ikke ville bidra mer til, økende konkursfare, kriseskapende innstramminger i EU-landene som mer eller mindre var satt under EUs administrasjon.

Dette ser noe bedre ut nå, sett fra EUs side. Rentene har sunket en god del, det er ikke lenger så vanskelig for de fleste gjeldslandene å få konvertert sine lån.

Det som skjedde rundt årsskiftet var to ting. EU har fått på plass en politisk enighet om en ny traktat, som innebærer et forbud mot budsjettunderskudd ut over 0,5 prosent av BNP. Forslag til nasjonale statsbudsjett skal forhåndsgodkjennes av EU før de legges fram nasjonalt. Formålet er å sikre en samordning av finanspolitikken, som anses som en forutsetning for å holde euroen stabil.

Nå har en allerede fra euroen ble innført etablert en stabilitetspakt for å hindre at landene skulle drive en «uforsvarlig» finanspolitikk. Her var grensen satt ved underskudd ut over 3 prosent av BNP. Umiddelbart etterpå var Tyskland det første landet som brøt denne grensen, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dermed ble det heller ikke mulig for EU å reagere overfor andre land som senere brøt grensen. I den nye avtalen innføres det automatiske straffereaksjoner når et land bryter budsjettreglene.

Den nye avtalen må først ratifiseres av landene som skal inngå. Storbritannia og Tsjekkia har så langt sagt nei. De andre landene har avgitt et politisk ja-svar, men med forbehold om framtidig ratifisering. Med mindre et eller flere euroland trekker seg, vil denne pakten kunne tre i kraft allerede inneværende år.

Etter at denne nye avtalen var politisk akseptert (og nå sendes til ratifisering), gikk EUs sentralbank ut med nye og kraftige oppkjøp av statsgjeld fra de utsatte medlemslandene og likviditetslån til bankene. Ved årsskiftet beløp dette seg til 500 mrd. euro, og det er ventet ny tilsvarende finansieringspakke i februar på 2–3 ganger dette beløpet. Dette er svært mange penger. Det politiske aspektet er at EUs sentralbank har nektet å gå inn på denne måten før de fikk på plass en politisk enighet om den nye avtalen. Påholdenheten fra EUs side mht. å stille opp for å forsvare statsobligasjonene har vært en vesentlig årsak til mistilliten i finansmarkedene. Når en nå ser at EU tar sitt garantiansvar og går inn med substansielle beløp, har også rentenivået sunket tilbake til et mer normalt nivå.

Det er å merke seg at disse nye midlene tilføres bankene (som lån) uten ytterligere betingelser. Italia og Spania har nytt godt av dette, her har renten på nye statsobligasjoner falt fra opp mot 7 prosent til nærmere 2 prosent. For Portugal er derimot renten fortsatt uforsvarlig høy. EU lar det være opp til bankene hvilke land en vil oppfatte som trygge og utrygge. EU kunne ha stilt som betingelse at en skulle tilby normalrentelån til alle EU-land for å motta midlene. Det valgte en ikke å gjøre.

Det er en klar politisk vilje fra EUs side å berge euroen, men det innebærer ikke å hjelpe gjeldslandene ut av krisen. Tvert imot pålegges gjeldslandene kraftige innstramminger. Disse skjer i form av dramatiske kutt i statsbudsjettene, med økende arbeidsløshet og sanering av velferdsytelser som resultat. I tillegg pålegges landene en kraftig privatisering i form av salg av offentlig eiendom. Det gjelder flyplasser, motorveier, museer, sykehus, bedrifter, havner etc. etc.

Ved å tvinge fram budsjettkutt framprovoseres en ledighet med tilhørende bedriftsnedleggelser som medfører redusert BNP, og dermed også reduserte framtidige skatteinntekter. En går fra vondt til verre. Samtidig innebærer nedselgingen av statlig eiendom at en i framtida vil være avhengig av private eiere for å kunne få tilgang til infrastruktur, velferdstjenester etc.

Burde det overraske at en slik politikk gjør vondt verre for gjeldslandene? På ingen måte. Dette er klassisk fagøkonomisk kunnskap. Innstramminger i nedgangstider vil alltid øke krisenes omfang.

Det spesielle med EUs tilpasning er ikke bare at en foreskriver en medisin som en vet har drepende effekt. Samtidig gjennomføres politiske reformer som for all framtid skal gjøre det traktatstridig for landene å føre en motkonjunkturpolitikk. Keynes blir nå forbudt, offentlige budsjetter i alle land skal enten gå med overskudd eller i balanse.

Dette skjer ikke fordi en i EU mangler kunnskap. Det skjer fordi en ønsker den utviklingen som nå skjer. Tyskland er den rike onkelen. Skulle en ført en klassisk stimuleringspolitikk som en del av et program for å hjelpe de kriseutsatte landene, måtte Tyskland bære en større del av regningen enn de har politisk vilje til.

Samtidig er en i stor grad preget av en ideologi om at offentlig sektor egentlig burde begrenses. En oppfatter privat aktivitet som det egentlig verdiskapende, og ser offentlig aktivitet som en hemsko for privat ekspansjon. Denne ideologien er ikke fremmed i norsk debatt, det er sterke politiske bevegelser i alle land som står for en slik holdning. Om velferdsstaten trappes ned, betyr det at private eierinteresser overtar velferdstjenestene, noe de private eierinteressene ser seg tjent med. At offentlig eiendom kommer på salg er også en fordel sett fra disse markedsaktørenes side.

Dagens gjeldskrise har åpnet mulighetene for en kraftfull innsats for å virkeliggjøre målet om en hardhendt nedbygging av offentlig sektor og en omfattende utselging av offentlig eiendom. Den jernhånd som er benyttet fra EUs side for å tvinge dette fram, nærer liten tvil om at dette er en ønsket og villet politikk. At dette skaper enorme sosiale katastrofer i de berørte landene, oppfattes som mindre viktig.

Denne politikken møter motstand, ikke bare fra folkelige bevegelser i de berørte landene. På Word Economic Forum i Davos ble EU møtt med kraftig kritikk fra bl.a. IMF og George Soros, ikke akkurat radikale rabulister dette. De advarte nettopp mot at EU gjennom sin innstrammingspolitikk påfører ikke bare seg selv men hele verdensøkonomien stor skade ved at de sanerer egen produksjonskraft og bidrar til en akselererende krise.

Så viser det seg her, som så ofte ellers: det eneste som får organer som EU til å åpne pengeboka, er når de vil gi billig likviditet til finansnæringen. Ut over det er innstramming det permanente mantra.

Effekter for Norge

Norge har ikke netto gjeld, verken nasjonalt eller på statlig nivå. Tvert imot har vi en gigantisk netto formue. Deler av denne formuen har vært plassert i berørte statsobligasjoner, men det er i nokså beskjeden grad.

Så går vi nå inn med midler til IMFs fond for å gi et bidrag til lånepakkene som EU og IMF håndterer overfor de gjeldsutsatte EU-landene. 21. desember 2011 tilbød Norge å skyte inn 55 milliarder norske kroner til IMFs fond. Dette har status som lån. De inngår da på vanlig måte i IMFs utlånsmidler. Det betyr at disse norske pengene tilbys på vilkår om innstramming, privatisering etc. på linje med de øvrige IMF/EU-vilkårene. Det norske bidraget har ingen øremerking eller betingelser om avvikende vilkår.

Ut over slike formueseffekter er det på primært to måter Norge blir berørt. Det ene er via utenrikshandelen. Det andre er via politisk smitteeffekt.

Effekter via utenrikshandelen

Lavere aktivitet og svekket etterspørsel hos mange av våre handelspartnere medfører svekkede salgsmuligheter for norsk eksport. Norske eksportvirksomheter må da enten redusere aktiviteten, redusere prisene eller omstille seg til andre markedsområder. Der slik omstilling ikke anses mulig, blir resultatet svekket inntjening og ofte redusert bemanning.

Dette er avgjort et problem for de virksomhetene som rammes. Problemet gjelder imidlertid ikke eksportnæringene samlet. De samlede direkte virkningene via tradisjonell eksport er av svært begrenset omfang nasjonalt sett.

Mye av Norges eksportinntekter kommer fra olje- og gassektoren. Svekket etterspørsel i Europa kan påvirke det internasjonale markedet slik at prisene blir lavere enn de ellers ville vært. Nå har det ikke vært noen svekkelse i oljeprisen siste år, snarere motsatt. Det skyldes at ulike faktorer trekker i ulike retninger. Gitt de politiske utsiktene i Midt-Østen er det liten grunn til å vente noe prisfall på norsk olje i nær framtid.

I noen grad vil svakere markeder i Europa medføre reduserte priser på import herfra. Det er usikkert hvor mye dette vil bety. For en del importvarers vedkommende kan en også oppleve svekket tilgjengelighet, ved at produsenter må innstille.

SSB vurderer virkningene av krisetendensene i Europa slik at det er viktig at innenlands etterspørsel holder seg oppe, slik at en der får motvirket effektene av tradisjonell eksport ikke kan forventes å vokse (Konjunkturtendensene, Økonomiske analyser 6.12.2011).

Et slikt ønske kolliderer imidlertid med NHOs og regjeringens opplegg for 2012. Her legger en vekt på at når eksportindustrien møter vanskeligheter, bør alle norske arbeidstakere bremse sin lønnsvekst. I så fall unngår man å stimulere den innenlandske etterspørselsveksten som SSB mener en bør opprettholde. Også statsbudsjettet for 2012 er lagt stramt opp, med begrunnelsen om at en bør holde igjen nå som utsiktene i Europa er svake. Igjen en stikk motsatt politikk av hva som bør gjøres om en skal oppnå SSBs målsetting.

Effektene av europeisk finanskrise på norsk økonomi er dermed langt mer avhengig av norske politiske reflekser enn av de direkte effektene via utenrikshandelen.

Effekter via politisk tilpasning

Norge er ikke med i EU, og blir dermed ikke direkte berørt av at EU nå innfører traktatendringer som skal forby budsjettunderskudd. Formelt sett står dermed Norge fritt til å fortsette en frikoplet finanspolitikk.

Vi har imidlertid lenge hatt en politisk debatt innrettet mot sikring av konkurranseevne som politisk målsetting. Det er en målsetting som kolliderer med målet om å sikre sysselsettingen. De aller fleste arbeidstakere arbeider i sektorer rettet mot det innenlandske markedet. Innstrammingstiltak for å styrke konkurranseevnen til eksportvirksomheter vil derfor ramme de næringer som har størst betydning for samlet sysselsetting.

Når ledigheten øker sterkt i de gjeldsrammede EU-landene, medfører det et svekket arbeidsmarked og dermed lav pris på arbeidskraft og i sin tur lave produktpriser. Å opprettholde konkurranseevnen sammenliknet med disse landene, vil generere en tilsvarende kriseutvikling i Norge. Det er ingen som eksplisitt tar til orde for det. Derimot vil argumentet om konkurranseevnen få større betydning når flere av våre samhandelsland rammes av økende arbeidsledighet.

På lengre sikt vil den nye EU-pakten måtte innebære svakere finanspolitiske impulser fra alle EU-land. Det vil medføre svekkede arbeidsmarkeder over hele EU, med tilhørende svakere prisutvikling. Da vil effekten for norsk konkurranseevne bli langt kraftigere enn den er i dag, hvor krisa primært rammer et begrenset antall land.

Hvordan det går med Norge i en slik situasjon, vil avhenge av hvor sterkt målet om styrket konkurranseevne står i det politiske miljøet både i budsjettsammenheng og overfor lønnsoppgjørene. Hvis konkurranseevnetenkningen overkjører målet om full sysselsetting og normal vekst i offentlige velferdstjenester, vil effekten bli økende ledighet og svakere tjenestesektor også i Norge.

I tillegg kommer de ideologiske trendene i den politisk-økonomiske debatten. Når EU nå forbyr en normal finanspolitisk fleksibilitet, blir det vanskeligere for Norge å hevde at det er klokt å drive motkonjunkturpolitikk, særlig fra de partiene som har medlemskap som langsiktig mål.

Under finanskrisen i 2008/2009 var det regjeringens mantra at det var fornuftig å bruke mer penger i en krisetid, og heller bruke noe mindre i gode tider. Det ble da også lagt fram stimulansepakker i den perioden. I tillegg til DNB-pakken som ga billige lån til den banken som staten hadde de nærmeste familierelasjoner til, ble det også gitt betydelige midler til kommunene som ble utløst når disse iverksatte bygningsog investeringsprosjekter. Dermed bidro staten til en impuls direkte rettet inn mot en hjemmebasert næring som ville møte store problemer ved svekkede kredittmuligheter. I 2012 reagerer derimot staten stikk motsatt. Nå strammer en inn med den begrunnelse at en internasjonalt må vente seg svekkede konjunkturer. Motkonjunkturpolitikken fra 2009 ser ut til å være avløst av medkonjunkturpolitikk av EU-typen i 2012.

Nå har ikke de faktiske budsjettutslagene blitt så klare som den politiske retorikk skulle tilsi. Mye av talemåtene er ment som forsvar mot krav om ytterligere pengebruk mer enn faktiske innstramminger. Uansett er den politiske retorikken viktig. Fra høyresiden hevdes det mer eller mindre gjennom-gående at det er ved skattelettelser og begrensninger av offentlig aktivitet at en får stimulert næringslivet og dermed økt vekstkraften i økonomien. At all empiri viser det motsatte, endrer ikke dette ideologiske hegemoniet. Det er all mulig grunn til å anta at det vil påvirke norsk debattklima når EU nå traktatfester nettopp en slik politikk for å bremse ned offentlig aktivitet.

Epilog: Om handlingsregelens anvendelse

Handlingsregelen ble i sin tid innført som en regel for gradvis innfasing av oljepenger i økonomien. Dette kom som en reaksjon på daværende finansminister Stoltenbergs kroniske gjerrighet i pengebruken. Det ble en debatt om hva og når en skulle få noen nytte av disse pengene. For å unngå å miste grepet helt, ble handlingsregelen innført. Den sa at det strukturelle budsjettunderskuddet skulle tilsvare 4 prosent av oljefondets størrelse. Dermed ville bruken av oljepenger øke i kraft med fondets vekst.

De årene det har ligget an til at en har brukt mer enn disse fire prosentene, har det blitt en mediedebatt som om katastrofen var nær. Faktum er imidlertid at for de aller fleste årene under den rødgrønne regjeringen har en brukt langt mindre enn handlingsregelen tilsier (under Bondevik/Foss var det omvendt, de brukte gjennomgående noe mer enn hva handlingsregelen tilsa).

I figuren er bruken av oljepenger lik avstanden mellom utgiftene (tykk strek med x på) og inntekter eks. olje (den nederste). Handlingsregelen er vist ved streken som følger x-streken nesten likt. Når x-streken ligger lavere enn handlingsregelen, bruker en mindre penger enn handlingsregelen tilsier, og omvendt om x-streken ligger over handlingsregelen.

Det politiske mediehysteriet en hadde i 2009, var basert på en prognose som antydet et noe høyere overforbruk enn det faktisk ble. Det er et gjennomgående trekk at en i budsjettene anslår høyere bruk av oljepenger enn hva som viser seg å være tilfelle. Dette fører til at en får gjennomført en politikk som overvurderer faktisk pengebruk. En ville f.eks. neppe våget å gå ut med et budsjett for 2011 som viste så kraftig underforbruk av midler, 25 mrd. kroner, som en nå ser blir resultatet.

Av samme grunn er det god grunn til å anta at faktisk resultat i 2012 kommer til å vise langt lavere pengebruk, dvs. langt større underforbruk sammenliknet med handlingsregelen, enn budsjett-tallene anslår.

Det er all grunn til å regne med at stramme budsjetter fortsatt kommer tvil bli en standard også videre framover, trass i at en motkonjunkturpolitikk burde tilsagt det motsatte.

Mens offentlige sektor på 30-tallet ble sett på som veien ut av krisa, er den offentlige sektoren i dag sett på som et hinder for kriseløsning. Betyr dette at borgerlig økonomisk teori ikke lenger ser på den offentlige sektoren som viktig? Hvilke konsekvenser får det for kriseutviklingen og stabiliteten i kapitalismen at den offentlige sektoren utsettes for kraftige angrep?

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Det er i dag stor enighet om at sterk vekst i offentlige utgifter var en viktig årsak til at verdensøkonomien kom ut av krisa på 30-tallet. Mens offentlige utgifter i den amerikanske økonomien sto for 9,8 % av BNP i 1929, var andelen økt til 19,2 % i 1939. Veksten i ikke-krigsutgifter var den viktigste (Baran and Sweezy 1966, s.149). Den dramatiske krisesituasjonen med massearbeidsløshet og Keynes sine teorier åpnet for en kraftig satsing på offentlig sektor i alle markedsøkonomiene. De siste årene har verdensøkonomien vært inne i ei krise like dramatisk som 30-åras krise. Nå kan det se ut som om nedbygging av offentlig sektor er en av hovedstrategiene i kampen mot krisa.

To ulike angrep på den offentlige sektoren

Den offentlige sektoren blir i dag utsatt for to ulike angrep. Det første er et ledd i den nyliberale revolusjonen, en strategi som har som mål å erobre det offentlige «markedet» for den globale private tjenesteindustrien. Privatiseringen av helse, utdanning og andre offentlige tjenester skal gi nye ekspansjonsmuligheter for de Transnasjonale gigantene (TNC) innenfor disse områdene. Denne politikken har vært sentral siden den nyliberale revolusjonen startet på 80-tallet. Så tidlig som på 90-tallet viste WTOs analyser at en outsorcing av offentlige tjenester ville åpne for milliardmarkeder innafor helse, utdanning, vannforsyning m.m. (Lysestøl/Meland 2003, s.243) Denne politikken er et ledd i en langsiktig overlevelses-strategi for kapitalismen.

Det andre angrepet er ledd i en desperat innstrammingspolitikk for å gjenreise tilliten til gjeldstruede stater som etter krisa i 2008 ble tvunget til store innsparinger for å redusere den offentlige gjelden. Samla sett betyr disse angrepene en kraftig nedbygging av den offentlige sektoren med store konsekvenser både for folks levekår og for kapitalismen som system.

Satsingen på den offentlige sektoren på 30-tallet fikk en teoretisk overbygning gjennom Keynes teorier. Den offentlige sektoren ga folk arbeid, bedret levekårene og bidro til å absorbere det overskuddet monopolkapitalismen ellers ikke ville realisere. Slik la den offentlige sektoren i mange land grunnlaget for en ny fase i kapitalismen, kalt velferds-kapitalismen. Den nyliberale revolusjonen som har pågått i 30 år, var underbygd av nyklassisk teori, en teori for vekst gjennom frigjøring av markeds-kreftene og markeds-tilpasning av størst mulig del av produksjonen. Men finanskrisa ga teorien et skudd for baugen. Knapt noen forsvarer denne teorien i den ekstreme formen den ble markedsført av de amerikanske ultraliberalerne. Når offentlig sektor nå etter 2008 utsettes for et nytt stormangrep som følge av krisa, skjer dette uten at borgerskapet har noen klar teori for nedbyggingen. Tvert om er dette desperate tiltak tatt under ekstremt politisk press. Derfor finnes det heller ingen analyse av de langsiktige konsekvensene av denne innstrammingspolitikken. Hva betyr nedbyggingen av den offentlige sektoren for stabiliteten i kapitalismen, for den videre utviklingen av kapitalismen som system? Dagens krisepolitikk har vist at så lenge borgerskapet har tilstrekkelig kontroll med staten, bruker de den offentlige sektoren til å tjene sine klasseinteresser. I dagens situasjon betyr det nedbygging.

Før jeg ser mer konkret på hvordan de to angrepene på den offentlige sektoren arter seg, vil jeg ta for meg hvordan marxismen ser på den offentlige sektorens rolle under kapitalismen.

Marxismen og offentlige utgifter

Marx viser at ethvert økonomisk system som skal utvikles, må sikre både produksjon og reproduksjon av produksjonsmidlene. Dette diskuteres grundig i Kapitalen og han slår fast at

… enhver samfunnsmessig produksjonsprosess samtidig må ha en reproduksjonsprosess. (Marx 1983, Del 4 s.7)

Bonden som driver naturalproduksjon, må ta vare på redskapene sine og sin egen helse, og den postindustrielle stormakten må bruke en stadig større del av merverdien til utdanning, helse, veiutbygging osv. At en økende del av reproduksjonen må gjøres av den offentlige sektoren, er én årsak til veksten i offentlige utgifter. Denne utbyggingen har vært en nødvendig funksjon av veksten i kapitalismen. Selv under den mest dogmatiske økonomiske liberalismen vokste de offentlige utgiftene. I Norge vokste f.eks. de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 5 % til 12 % mellom 1865 og 1930. Det er også typisk at selv i dag, 30 år etter at den nyliberale revolusjonen satte inn sine angrep på den offentlige sektoren, vokser offentlige utgifter i de fleste markedsøkonomiene. Den årlige realveksten har ligget på rundt 2 % både i USA og Europa siden 90-tallet.

De offentlige utgiftene finansieres av merverdien gjennom skatt og avgifter og bidrar til å redusere profitten og potensialet for kapitalakkumulasjon og private investeringer. For den enkelte kapitalisten sees dette på som et problem. Det truer selve drivkraften i produksjonen. Gjennombruddet for Keynes sine teorier førte i en kortere periode til et mer positivt syn på den offentlige sektorens rolle også i borgerskapet, men dette tok raskt slutt med den veldige veksten i kapitalakkumulasjon og monopolisering på 60–70-tallet.

For borgerskapet har den offentlige sektoren vært et nødvendig vonde. For arbeiderklassen har den representert kimen til et annet samfunn. Den offentlige sektoren viser i praksis at det går an å produsere viktige varer uten at markedskreftene mobiliseres. Den offentlige sektoren er derfor en strategisk trussel for kapitalen. Her produseres det for å dekke viktige behov, fremmet av arbeiderklassen og andre deler av folket. Denne bruksverdiproduksjonen kan stå i klar motsetning til kapitalistens interesser. Den reduserer reservearmeen av arbeidskraft, og bidrar til å opprettholde et rimelig lønnsnivå. Den reduserer markedet for helse-, sosial- og utdanningstjenester. Den offentlige sektoren har også spilt en viktig rolle i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Behovet for hundretusener av arbeidsplasser i den offentlige sektoren ga kvinner mulighet til å fri seg fra husmorrollen og til å oppnå økonomisk sjølstendighet. Nesten 70 % av sysselsettingen i den norske offentlige sektoren er kvinner. Det er også et faktum at i den postindustrielle perioden har den offentlige sektoren blitt hovedarenaen for fagbevegelsen i de fleste markedsøkonomiene.

Keynes viser at den offentlige sektoren kan bidra til å balansere markedet når etterspørselen svikter. Dette ga grunnlaget for at regjeringene etter den andre verdenskrigen begynte å føre en aktiv finanspolitikk der statens inntekter og utgifter ble brukt som styringsmiddel i kampen mot lavkonjunkturer og kriseutvikling. Utviklingen av nasjonalregnskap ga regjeringene viktig kunnskap til å legge langsiktige planer så lenge markedet var under en viss kontroll. Slik kunne politikerne ved hjelp av den offentlige sektoren bekjempe «det uopplyste pengevelde» (Sitat fra professor Ragnar Frisch). Rester av denne formen for meget forsiktig langtidsplanlegging hadde vi helt fram til 2001 da det siste Langtidsprogrammet 2002–2005 ble lagt fram av regjeringen Bondevik. Sosialdemokraten og sosialøkonomen Stoltenberg har avskaffet disse siste restene av planlegging.

Marx viser at i kampen om maksimalprofitt vil kapitalisten hele tida akkumulere kapital for å oppnå stadig større merverdi og profitt i framtida. For å oppnå størst mulig profitt kjemper han/hun med alle mulige midler mot lønnsøkinger, skatteøkinger og annet som hindrer profitt-maksimering. Konsekvensene av dette forholdet er en stadig tendens til overproduksjon, først på det nasjonale markedet. Så på verdensmarkedet. Hvilke faktorer bidrar til at denne motsetningen mellom ønsket produksjon og etterspørsel i perioder ikke fører til overproduksjonskriser?

Marxistene P. Baran og P.M. Sweezy diskuterer dette i den viktige boka Monopoly Capital (1966). Generelt viser de til en rekke faktorer som reduserer bedriftenes overskudd og investeringsmuligheter. De viser at oppbyggingen av en offentlig sektor er en av de viktigste områdene som «absorberer overskudd». Et annet viktig område er militærapparatet. Slik kan en voksende offentlig sektor bidra til å forlenge de stabile periodene i kapitalismen. I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s.24) For Norges del varte denne stabiliteten til 1981/82. I denne perioden skjedde en veldig oppbygging av den norske velferdskapitalismen. I 20-årsperioden 1956–1976 økte de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 22 % til 47 %. Den samme tendensen hadde vi i nesten alle kapitalistiske land. For OECD-området som helhet vokste de offentlige utgiftene om lag 25 % raskere enn BNP mellom 1960 og 1976. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s 32) Gjennom kraftig økt skattlegging ble kapitalens akkumulasjonsmuligheter betydelig redusert. Det er liten grunn til å tro at ikke dette bidro til betydelig stabilisering av det kapitalistiske systemet i perioden. Oppsummert kan vi slå fast at marxistisk teori legger vekt på to viktige sider ved den offentlige sektorens rolle som har betydning for kampen mot økonomiske kriser:

• Den ene er at en stor offentlig sektor absorberer merverdi og demper motsetningene i markedet.
• Den andre er at en aktiv offentlig sektor kan bidra til å sikre økt etterspørsel, når den private etterspørselen svikter. Nedbygging av offentlig sektor reduserer muligheten for at den offentlige sektoren kan spille en slik rolle.

Det første angrepet: Den nyliberale revolusjonen

Drivkraften bak den nyliberale revolusjonen var den veldige kapitalakkumulasjonen, monopoliseringen og kampen om markeder som skjedde utover 60-og 70-tallet. Kapitalismen var gått inn i sin finansmonopolkapitalistiske fase. Denne fasen i kapitalismen er karakterisert av tre forhold (Foster 2011):

• Økonomisk stagnasjon
• Finansialisering
• Kapitalkonsentrasjon og monopolisering

De store TNCene fikk økende makt, og la press på regjeringer for å gi opp siste resten av keynesianisme. Gamle, reaksjonære teorier ble trukket fram fra skrivebordsskuffene for å gi politikken legitimitet. Den teoretiske gudfaren var østerrikeren F. Hayek som karakteriserte staten som en ny form for livegenskap, «serfdom». Nyklassisk økonomisk politikk skulle frigjøre næringslivet fra livegenskapen.

I boka Den nyliberale revolusjonen viser vi hvordan dette skjedde i Norge. (Lysestøl og Eilertsen 2001) Utviklingen de siste årene er godt beskrevet i boka til Asbjørn Wahl (Wahl 2009). Nedbyggingen og omleggingen av offentlig sektor, slik at den best mulig tjener kapitalens kortsiktige interesser, er skjedd gjennom:

• Liberalisering av markeder som under velferdskapitalismen hadde vært regulert. (Bolig, kreditt …)
• Outsorcing av offentlige tjenester
• Redusering av offentlige utgifter
• New Public Managment

I alle kapitalistiske land ble sentrale områder av den offentlige virksomheten som strømforsyning, tele, jernbane, vannforsyning, deler av helse og utdanningssektoren privatisert.

England ble modell-landet for denne politikken. Fram til 2008 var offentlige tjenester tilsvarende 6 % av BNP og 1,2 millioner offentlig ansatte, «outsorcet». (Huus 2012, s.67) Finanspolitikken ble erstattet av pengepolitikk. En dramatisk omstilling av det økonomiske systemet ble konsekvensen. 1 Samtidig som lavere økonomisk vekst førte til økt arbeidsløshet og stigende sosiale utgifter, skulle regjeringene redusere de samla offentlige utgiftene. Omfattende skatteletter for næringslivet var et hovedelement i denne politikken. I boka Økonomi på en annen måte viser Rune Skarstein at skattereduksjoner for næringslivet var en generell trend i hele OECD-området på 90-tallet. Store land som Tyskland, England og Frankrike senket selskapsskattene på overskudd fra over 50 % til vell 30 % (Skarstein 2008, s. 239). I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 %. Dette var en storstilt gavepakke til næringslivet som i land med raskt voksende sosiale utgifter måtte føre til økende budsjettunderskudd. Mens de offentlige utgiftene hadde steget betydelig raskere enn BNP på 60-og 70-tallet, skulle nå veksten i offentlige utgifter være mindre enn veksten i BNP. De fleste markedsøkonomiene lyktes med snuoperasjonen (Kilde OECD):

Land	1994	2007
Irland	43,5	36,6
Italia	53,2	47,6
Norge	54,1	41,1
Spania	46,7	39,2
England	44,6	43,9
USA	37,1	36,9
Offentlige utgifter som andel av BNP (Kilde: OECD)

De årlige budsjettunderskuddene ble dekket opp med lån, og den offentlige gjelden vokste. I land som Hellas og Italia var gjelden som andel av BNP over 100 % alt i 2000 (Jfr. EUs egne retningslinjer, Maastricht-kriteriene, som sa at ingen stater fikk lov å ha ei offentlig gjeld over 60 % av BNP).

Hvilke konsekvenser fikk den nyliberale revolusjonen for stabiliteten i kapitalismen og en mulig kriseutvikling? Dette er noen av de viktigste endringene som har skjedd:

1. Privatisering av deler av utdanning, helse m.m har gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter og på kort sikt utsatt krisen
2. Reduserte skatteutgifter for bedriftene, har redusert det Sweezy kalte «absorbsjon» av kapital. Dette har økt faren for kriseutvikling.
3. Reduserte offentlige utgifter har bidratt til å redusere etterspørselseffekten av offentlige utgifter og økt faren for kriseutvikling.
4. Reduserte offentlige utgifter har svekket reproduksjonssektoren og vil ha alvorlige langsiktige konsekvenser på sosial stabilitet og kvaliteten på arbeidskraft.
5. Sterk vekst i offentlig gjeld har styrket finanskapitalen og stimulert til spekulasjonsøkonomien
6. En svekket offentlig sektor betyr at den ikke lenger spiller samme rolle som stabilisator i økonomien.

Samla sett har denne politikken økt motsetningene i markedsøkonomien, stimulert til overproduksjon og bidratt til dagens dramatiske kriseutvikling.

Det andre angrepet: Krisepolitikken

Da budsjettunderskuddene økte kraftig etter 2008, skyldes det ikke først og fremst store sosiale kostnader pga den økende arbeidsløsheten eller en bevisst underskuddsbudsjettering for å øke den effektive etterspørselen. Den sterke utgiftsveksten er en følge av innsatsen for å berge kapitalens kjerneområde, finanskapitalen. Da redningsaksjonen overfor bankene ble satt inn i 2008/2009, gikk budsjettunderskuddene rett til værs. En analyse gjort av OECD viser hvor omfattende redningsaksjonen var. De samla utgiftene for å berge bankene i form av garantier, lån, kjøp av eiendom og kapitalinnsprøytinger beløp seg til (OECD 2009):

USA	73,7 % av BNP
England	47,5 % av BNP
Spania	22 % av BNP
Tyskland	21,7 % av BNP
Frankrike	19 % av BNP

At det måtte enorme beløp til for å redde bankene fra konkurs forstår en av omfanget; den amerikanske staten måtte kjøpe 13 banker, noen av dem blant verdens største. Slike enorme offentlige utlegg var bare mulig gjennom storstilt statlig opplåning noe som igjen førte til kraftig vekst i offentlig gjeld. Dette kommer også tydelig fram av tallene som viser gjeldsøkingen i perioden:

Land	2007	2009
Tyskland	65,2	74,4
Irland	24,8	65,2
Hellas	107,4	129,3
Spania	36,2	53,8
England	44,4	69,6
Gjeld som % av BNP 2007 og 2009 for et utvalg EU-land

Aldri i kapitalismens historie har borgerskapet hatt så stor nytte av den «forhatte» staten!

Redningsaksjonen førte til kraftig vekst i renteutgifter og andre finansutgifter. En oversikt fra OECD viser at den offentlige sektoren både i Hellas, Portugal og Italia må ut med renteutgifter i størrelsesorden 4–7 % av BNP. Det betyr at for eksempel Italia i 2011 måtte ut med ca. 100 mrd $ til finanskapitalen. Jo svakere statsfinansene har blitt jo større er renten landene må betale på obligasjonsgjelden. Renten på italienske og spanske statsobligasjoner var i høst på over 7 % (SSB 2011). Statenes budsjettunderskudd gikk rett til værs:

Land	2007	2010
EU (27)	– 0,9	– 6,6
Tyskland	0,2	– 4,3
Irland	0,1	– 31,3
Hellas	– 6,5	– 10,6
Spania	1,9	– 9,3
Italia	– 2,7	– 10,3
Offentlige underskudd i % (kilde:Eurostat)

Presset av IMF og EU legges det nå planer om budsjettkutt. Store land planlegger å kutte de offentlige budsjettene tilsvarende et helt års økonomiske vekst! En oversikt over budsjettkuttene i 2011 viser følgende dramatiske målsettinger for innstramminger bare dette året (The Economist 7/1–2012):

• Irland 68 % av underskuddene
• Portugal 40 % av underskuddene
• Italia 20 % av underskuddene
• Hellas 16 % av underskuddene
• Spania 13 % av underskuddene

Er så dramatiske innsparinger mulig? Det avhenger av «regjeringens tillit» skriver OECD-ekspertene. (OECD 2011) Når de snakker om «tillit» betyr det styrke i forhold til «indre uro» i borgerskapet eller folkeopprør. De anslår den amerikanske regjeringens «tillit» til 50 av 100. Det er ikke tvil om at OECD-ekspertene er tvilsomme til om USA har evne til å gjennomføre så omfattende nedskjæringer. Enda mer skeptisk er de til regjeringene i Hellas og Irland som de bare gir en tillit på 30 av 100! Denne mangelen på handlekraft hos vaklende regjeringer er også makteliten i EU klar over. Derfor har de nå vedtatt tiltak som den nye finanspakten som skal tvinge de svake regjeringene til å foreta nødvendige innstramminger. Sentralt i pakten er kravet om at ingen stater får ha underskudd som er større enn 0,5 % av BNP. Blir underskuddet større enn 3 %, av BNP kan EU-domstolen vedta sanksjoner mot landet. «I praksis blir det et forbud mot keynesiansk politikk», sier Vänster-politiker og tidligere representant i EU-parlamentet Jonas Sjøstedt til Klassekampen 1.2.2012.

Størrelsen på de årlige innstrammingene er formidable. Disse tallene fra OECD gjelder for hvert av årene 2012 og 2013:

Land	Innstramminger, % av BNP
Italia	2 ¾ %
Frankrike	1 ¾ %
Spania	1 ¼ %
England	1 ¼ %
Tyskland	½ %

Hellas med sin enorme gjeld på omlag 150 % av BNP skal ta tiltak for å få gjelda ned til 120 % innen 2020. Også den amerikanske statsgjelda er svært stor, tilsvarende 94 % av BNP i 2011. I følge SSB planlegger nå den amerikanske regjeringen å redusere gjelda med 1200 mrd. $ fram til 2021. Men hvilke politiske konsekvenser vil slike innstramminger få? Innstrammingene omfatter alt fra reduserte stønader, reduserte lønninger, reduserte pensjoner, omfattende oppsigelser, fjerning av hele programområder. LO Aktuelt gir i nr. 2/2012 en oversikt over hvordan innstrammingene rammer ansatte. Eksempler fra oversikten:

Spania: Dramatiske kutt i alle departementer. Privatisering av offentlig eide selskaper

Italia: Lønnsfrys i 3 år. Bare 20 % av folk som går av med pensjon, erstattes. Dramatisk kutt i offentlig administrasjon.

Frankrike: Kutte 150.000 ansatte over 5 år.

England: Kutte offentlige budsjett med 19 %.

Irland: Dramatisk kutt i sosial velferd.

Hellas: Lønnskutt på 15 %. Kutte 20 % av stillinger til 2015 (Økt til 22 % febr. 2012)

Litauen: Redusere offentlig forbruk med 30 %

Virkningene av nedskjæringene får konsekvenser for folks levekår og for hele det økonomiske systemet. I tabellene nedenfor har jeg tatt med noen data som viser hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsløsheten og den økonomiske veksten. Beregningene er gjort av OECD.

	2012	2013
For USA	1,25	2,75
For EU	0,79	2,2
For Verden	1,87	2,09
Virkning av innsparinger på ledigheten. Prosentpoeng

	2012	2013
For USA	– 3,82	– 2,55
For EU	– 2,25	– 3,69
For Verden	– 1,87	– 2,09
Virkning av innsparinger på BNP2. Prosentpoeng.

Disse beregningene viser med all tydelighet hvor meningsløse uttalelser fra det siste Davos-møtet og toppmøter i EU er når de snakker om at det nå må satses på vekst! Politikken de siste årene gjør vekst, i hvert fall på kort sikt, umulig. 

Oppsummert

I boka The ShockDoctrine sier Naomi Klein at alle kapitalistiske kriser til nå har ført til store omlegginger i økonomisk ideologi og politikk. (Klein 2007) Denne boka ble skrevet før den siste økonomiske krisen og bygger på erfaringer fra 4 store kriser i kapitalismen. Men hva slags omlegginger vil følge av dagens krise? Etter krisen på 30-tallet ble visjonene om en «velferdskapitalisme» lansert. I dagens krise er det ikke snakk om visjoner. Den gangen kunne en sterk fagbevegelse påvirke krisepolitikken i progressiv retning. I dag mangler denne kraften. Det er liten tvil om at vi i tida etter 2008 har hatt store endringer i internasjonal økonomi og politikk. Men det er også tydelig at borgerskapet ikke evner å komme opp med ny ideologi og ny krisepolitikk. Kapitalismen som system har overlevd. Men den offentlige sektorens rolle er kraftig svekket: Reproduksjonsoppgavene neglisjeres. Styringsmulighetene er redusert. De store oppsigelsene i offentlig sektor rammer særlig kvinnene. Fagforeningene i offentlig sektor er kommet i en taktisk håpløs situasjon. Krisepolitikken har vist at borgerskapet har gjort seg maksimal nytte av sin stat. Men samtidig har de svekket den offentlige sektoren så kraftig at den vanskelig kan brukes i en ny redningsaksjon om banksystemet igjen skulle kollapse.

Etter min mening betyr dagens krisepolitikk det endelige slaget mot velferdskapitalismen. I dagens politiske situasjon med en verdensøkonomi dominert av finansmonopolkapitalistiske giganter er det ingen grunn til å håpe på en ny æra for kenesianisme og velferdskapitalisme.

Arbeiderklassen og det store flertallet av folket er tvunget til, i kampen for levekår og demokrati, å kjempe for gjenreising av den offentlige sektoren. Det er viktig at perspektivet for denne kampen går ut over det å bare gjenreise en ny form for velferdskapitalisme.

Litteratur:

• Baran, P og P.M. Sweezy 1966: Monopoly capital. Penguin Books.
• Foster, J.B. 2011: Monthly Review juli–august 2011
• Huus, U 2012: Socialist Register 2012.
• Klein, Naomi 2007: The Shock Doctrine. Penguin Books
• LO AKTUELT 2/2012
• Lysestøl, P.M og E. Meland 2003: Velferdsstatens økonomi. Universitetsforlaget
• Lysestøl, P.M og R. Eilertsen 2001: Den nyliberale revolusjonen. Defacto
• Marx, K. 1984: Kapitalen. Oktober forlag.
• OECD 2009: Financial Market Trends Vol 209/1
• OECD 2011: Government at a Glance 2011
• Skastein, R. 2008: Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.
• SSB 2011: Økonomisk analyse 6/2011
• Wahl, Asbjørn 2009: Velferdsstatens vekst – og fall? Gyldendal.

Noter:

1. Pengepolitikk betyr at staten gir opp å påvirke markedet direkte. Nå overlates politikken til sentralbanken(Norges Bank) som ved rente og valutapolitikk prøver å sikre eksportnæringenes konkurranseevne gjennom rentejusteringer. Dette er et svært svakt virkemiddel som under krisesituasjoner så å si er uten virkning.
2. At veksten målt med BNP reduseres så kraftig betyr ikke at de mektigste TNC-ene tjener lite. BNP omfatter også den offentlige sektoren. Når denne bygges ned vil dette føre til mindre vekst målt med BNP. Men profitten i deler av markedsøkonomien kan fortsatt være høy, i hvertfall en viss tid. Utviklingen i dagens Tyskland er et godt eks. på dette. Her viser prognosene for BNP nesten 0-vekst samtidig som bilindustrien og annen nøkkelindustri melder om høye profitter.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har, til å gå klar av kriseutviklingen. I første omgang.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem i Bergen for Rødt

Våren 2009 reiste jeg rundt og holdt foredrag om hvor dyp og dramatisk finanskrisen faktisk var, og at det ikke bare var en krise i finansmarkedene, men en systemkrise. Som en viktig illustrasjon brukte jeg Figur 1, som viser utviklingen i profittnivået for de 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA – mange av dem verdensomspennende selskaper¹.

Figuren viste en spesiell indeks over profittnivået i disse selskapene, og hvert punkt på kurven viste profitten siste 12 måneder. Vi ser hvordan denne kurven stuper ned mot de store dyp utover i 2008. I 4. kvartal 2008 var profittnivået kraftig i minus, og det trakk ned summen for 2008 til et oppsiktsvekkende lavmål. Vi må tilbake til 1930- og 1940-tallet for å finne så lave tall, og stupet i 4. kvartal 2008 hadde man aldri i målingenes historie sett maken til. Figuren illustrerte godt at krisen var dramatisk. USA er fortsatt det dominerende og toneangivende landet i den kapitalistiske verden, og denne figuren forteller dermed samtidig om krise i hele den internasjonale kapitalismen. Jeg vil en stund holde meg til data fra USA, fordi de er så tydelige, og fordi USA fortsatt er så dominerende at utviklingen der er toneangivende også for norsk finanskapital og det meste av næringslivet for øvrig. Kina blir viktigere, men kan fortsatt ikke hamle opp med USA når det gjelder betydningen for den kapitalistiske verden.

Panikken bredte seg blant kapitalismens ledende krefter over hele verden utover i 4. kvartal 2008 og første kvartal 2009. De store finanstidsskriftene hadde svære førstesideoppslag om hvordan hele det kapitalistiske systemet vaklet.

Vi går tilbake til disse 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA. Tallene for 1. kvartal 2009 viste seg å bli enda verre. Profitten siste 12 måneder lå da mer enn 92 prosent lavere enn toppnivået i 3. kvartal 2007.

Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende, som verden aldri har sett maken til. Oppturen for de 500 gigantselskapene ble enda brattere enn nedturen. Figur 2 viser hvordan det har gått med dem fram t.o.m. 3. kvartal 2011². Det har vært en ufattelig opptur på over 1100 prosent, opp til et nivå som ligger nær den historiske toppen, og dette har skjedd på svært kort tid. Hva er forklaringen?

Selv om den amerikanske produksjonen av varer og tjenester begynte å vokse noe utover i 2010, så er det ikke mulig å forklare denne profittveksten med økt produksjon og omsetning. Mange amerikanske selskaper har foretatt kutt på kostnadssiden, noe som også kan ha ført til en viss økning i profitten. Mange av disse kuttene har for øvrig bidradd til at arbeidsløsheten har holdt seg svært høy. Men heller ikke økt profitt på grunn av kostnadskutt har slike dimensjoner at de kan forklare oppturen på profitten til disse 500 selskapene.

Forklaringen på den voldsomme økningen i profittnivå er i alt vesentlig å finne i de statlige hjelpepakkene som i ulike former har sprøytet enorme mengder med statlig kapital inn i finansmarkedene. (I USA har dette delvis skjedd gjennom sentralbanken Federal Reserve, som faktisk er privateid, uten at det endrer karakteren på tiltakene.) Det var først og fremst banker og finansinstitusjoner som sto for den dramatiske nedturen for de 500 selskapene i Figur 1 og 2, og det er først og fremst finanssektoren som står for den helt utrolige oppturen – der disse hjelpepakkene har hatt avgjørende betydning.

Vi får et tilsvarende bilde hvis vi ikke bare begrenser oss til de 500 storselskapene, men utvider analysen til å dekke alle amerikanske bedrifter. Nasjonalregnskapet for USA føres av Bureau of Economic Analysis (BEA). De utgir data for profittvolumet i amerikansk næringsliv, og disse dataene bekrefter det bildet vi fikk da vi så på de 500 store³. I Figur 3 er disse dataene brukt til å framstille to grafer. Den nederste grafen viser bankers og finansinstitusjoners profittnivå, og den øverste grafen viser profittnivået til de øvrige næringene. Tallene er i løpende dollar, og de er altså ikke inflasjonsjustert, slik Figur 1 og 2 var.

Figur 3 viser at finansnæringen står for en meget stor del av den samlede profitten. Finansnæringens profitt består dels av rente og utbytte som den henter fra de sektorene som driver med den faktiske verdiskapingen. Men i tillegg driver finansnæringen også sitt eget spill, der den tilsynelatende klarer å skape profitt på egenhånd, gjennom å skape og blåse opp spekulative bobler innenfor finans, eiendom, råvarehandel mm.

Finansnæringens bobler er drevet fram av håp og forventninger om framtidig vinning. Noen av dem er nullsumspill, for eksempel valutaspekulasjon, der den enes gevinst er den andres tap. De skal i prinsippet ikke kunne påvirke det samlede profittnivået. Men andre medfører tilsynelatende en faktisk verdiskaping, for eksempel oppblåsing av aksjebobler og eiendomsbobler. Når en eiendom omsettes for 10 millioner kroner det ene året, og den samme eiendommen omsettes igjen to år senere til 15 millioner, har det selvsagt ikke skjedd noen reell verdiskaping, siden eiendommen er akkurat den samme. Men aktørene i markedet opplever det ikke slik. De registrerer at de er blitt 5 millioner kroner rikere, og en eller begge grafer skyves oppover. Det samme gjelder når aksjekursene drives oppover og nesten alle som investerer i aksjer, opplever å bli rikere og rikere. Dette slår ut i «profitt» i finansnæringen, men også til dels i andre næringer som blir involvert i den samme bobleblåsingen.

Problemer i finansnæringen førte til at aksjekursene sluttet å stige, og utover i 2007 begynte de å gå ned. De selskapene og privatpersonene som hadde tjent penger på aksjemarkedets vei mot himmelen, mistet plutselig de inntektene som hadde vært et kjærkomment og viktig pluss på deres vanlige inntekter. Og enda verre ble det da det etter hvert begynte å bli direkte tap. De stadig stigende aksje- og eiendomsmarkedene hadde som nevnt rommet viktige inntektsmuligheter også for bedrifter utenfor finansnæringen, og i regnskapene hadde det kommet på toppen av den profitten som deres egentlige virksomhet ga. Den regnskapsmessige profitten hadde blitt kunstig blåst opp. Da oppblåsingen snudde til en «nedblåsing», ser vi i Figur 3 at nedturen i finanssektoren smittet over på andre næringer.

At et sterkt aksjemarked og eiendomsmarked gir profittmuligheter også til en rekke industriselskaper og handelsselskaper, kjenner vi godt fra Norge. F.eks. er det å tjene store penger på å skille ut eller selge deler av virksomheten til andre aksjeselskaper, et velkjent knep for Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, de som nå styrer Orkla med Stein Erik Hagen i spissen, og ledelsen i det som før var Norsk Hydro. Så lenge aksjemarkedet er sterkt nok til det, kan det håves inn milliardprofitter over natten på slik omstrukturering av selskaper. Men selvsagt skapes det ikke verdier av slikt, og dermed skapes det heller ingen egentlig profitt. Det blåses bobler, som bare kan eksistere så lenge mange nok har tro på boblene, og de innhentes nødvendigvis av virkeligheten på et eller annet tidspunkt.

Figur 3 viser at da boblene begynte å sprekke, slo virkeligheten inn utover i 2007 og 2008. Profitten falt voldsomt innenfor bank og finans, men den falt også kraftig i andre næringer – kraftigere enn stagnasjon og nedgang i deres ordinære virksomhet skulle tilsi.

Figur 3 viser også at profittnivået tok seg kraftig opp igjen utover i 2009 og 2010 for hele det amerikanske næringslivet – ikke bare for de 500 storselskapene som vi så på i Figur 1 og 2. Finansnæringen leder kraftig an med hensyn til prosentvis vekst i profitten. Men det er også profittvekst i bedrifter utenfor finansnæringen. Vi ser at deres profitt nådde bunnen i 2. kvartal 2009, og at de både i tid og omfang ligger etter finansnæringen.

Det internasjonale pengefondet, IMF, kommer hvert halvår med en publikasjon som kalles IMF Outlook. I april 2010 hadde deres omtale av USA den treffende tittelen «A Stimulus-Driven U.S. Recovery». Det er ingen tvil om at det var de gigantiske statlige innsprøytningene, i stor grad via Federal Reserve, som var hovedkraften bak det som tilsynelatende var en gjenreising av vekstkraften i den internasjonale kapitalismens høyborg USA. Det satte også tydelig preg på statsbudsjett og statsregnskap i USA.

Blant annet gjennom sin kostbare krigføring hadde president Bush påført den amerikanske staten store underskudd, som i 2008-regnskapet ble på hele 455 milliarder dollar. Hans politikk var dessuten en viktig kilde til å utløse den store finanskrisen. Men 2008-underskuddet bleknet mot de enorme underskuddene som statsregnskapene under Obama viser. De er sterkt preget av de enorme statlige innsprøytningene i finanssektoren, men også av at arbeidsløshet og krise belaster statsregnskapet også på andre måter. I 2009 viste statsregnskapet et underskudd på 1417 milliarder dollar, i 2010 på 1294 milliarder, og i 2011 på 1299 milliarder (I USA går statens regnskapsår fra 1. oktober til 30. september). Underskuddet i 2009 tilsvarte mer enn 10 prosent av hele USAs bruttonasjonalprodukt. Det er virkelig et enormt underskudd man nå er kommet opp på, og den amerikanske statsgjelden, som var stor på forhånd, stiger selvsagt raskt. Så lenge dollar er verdens reservevaluta, går det på et vis, men når dollaren mister den posisjonen, smeller det.

Selvsagt ga disse enorme innsprøytningene utslag i økt profitt for de kapitalistene som fikk glede av denne voldsomme statlige stimulansen. Men et av tegnene på at dette ikke var en normal konjunkturoppgang, var at arbeidsløsheten ikke gikk ned. Arbeiderklassens kjøpekraft viste ingen vekst, heller tvert imot.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer (eller fra spekulasjon og oppblåsing av finansielle bobler, som vi hadde eksempler på foran). Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

Det er arbeidsfolk som gjør jobben med å produsere og levere varer og tjenester, og det er de som har skapt alt utstyret og alle maskinene og bygningene som trengs for å produsere disse varene og tjenestene. Men det spesielle med kapitalismen er at det dessuten er nødvendig at en eller flere kapitalister eier det hele. De bidrar stort sett ikke med noe nyttig, oftest tvert imot. Stein Erik Hagen er et framtredende norsk eksempel på en som «ivaretar eierrollen». En tydelig illustrasjon av hva denne rollen er, får vi når en bedrift går konkurs. De ansatte er der med sin kompetanse, lokalene er der, maskiner og utstyr er der. I mange tilfeller har selve virksomheten vært lønnsom, men tidligere eiere har tappet bedriften for verdier eller tatt beslutninger som har påført bedriften store og helt unødvendige tap. Når bedriften er konkurs, stopper likevel alt opp, for den har ikke lenger noen eier. Hvis ingen ny eier melder seg, vil selv en lønnsom virksomhet bli nedlagt. Det er utallige eksempler på det. Hvis de ansatte er «heldige» og det melder seg en eier, kan driften starte opp igjen. Enhver virksomhet er avhengig av at det finnes en eier, som kan formidle et eierforhold i form av kapital. Slik fungerer kapitalismen.

En av finansnæringens viktigste roller er å bringe inn eiere, kople dem sammen og formidle deres kapital til investeringsobjektene. Og så sørger den for at profitt tas fra der hvor den skapes og bringes ut til de ulike eierne i forhold til hva de har skutt inn av kapital og i hvilken form de har gjort det. Finansnæringen står for kapitalens blodomløp, og når det stopper, slutter kapitalismen å fungere. Næringen skaper ingen verdier, men den formidler selve utbyttingen og sørger for at utbyttingen holdes ved like.

Det er derfor statsledere som USAs president Barack Obama eller Norges statsminister Jens Stoltenberg prioriterer støtte til finansnæringen og spesielt bankene foran alt annet. Hvis banksystemet har tørket inn, kan de støtte bedrifter alt de orker, men det vil ikke hjelpe, fordi blodomløpet på utbyttingssiden ikke fungerer.

I den første Soria Moria-erklæringen sto det at regjeringens mål var å avskaffe fattigdommen. Det ville ikke ha kostet så mange milliarder kroner, og det ville egentlig ha vært en bagatell for den norske staten med sine tusenvis av oljemilliarder. Men det ble ikke prioritert. Når derimot Rune Bjerke som leder for DnB i oktober 2008 sendte sms-er til statsministerens kontor og fortalte at snart kunne DnB gå tom for kontanter, troppet både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og sentralbanksjef Gjedrem opp med ekstraordinær pressekonferanse søndag 12. oktober, for å fortelle at de stilte 350 milliarder kroner til finansnæringens disposisjon, riktignok ikke som gave, men som sterkt subsidiert kapital. (Se også: www.hegnar.no/bors/article326020.ece eller www.na24.no/article2297332.ece)

Fordi finanssystemet i euro-området vaklet, rykket Stoltenberg 21. desember 2011 ut med løfte om 55 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMF. Den offisielle begrunnelsen var at man ville «bidra til å stabilisere europeisk og internasjonal økonomi, og dermed også bidra til å trygge norsk økonomi og norske arbeidsplasser». At dette skulle kunne bidra til å trygge norske arbeidsplasser, er en dristig påstand, for å si det forsiktig. De 55 milliardene er et bidrag til å holde det internasjonale finans-blodomløpet gående, og under kapitalismen er det viktigere enn alt annet.

Den finanskrisen vi så i 2008–2009 framsto først og fremst som en bankkrise, som spredte seg til aksjemarkedene og som fikk viktige deler av finans-blodomløpet til å stoppe opp. Stater over hele verden rykket inn med kolossale beløp, og blodomløpet kom i gang igjen. I 2010 kunne det se ut som om krisen var slått tilbake.

6. oktober 2010 brukte Aftenposten hele forsiden på økonomiseksjonen sin til å vise en stor gravstein med denne påskriften:
Den Norske Finanskrisen
2008–2010
Hvil i fred

Forsideoppslaget avspeilte dels at det internasjonalt begynte å spre seg en oppfatning om at man hadde lykkes med å slå krisen tilbake. Men først og fremst avspeilte den at Norge stort sett hadde gått klar av finanskrisen så langt. Jeg vil peke på tre særlig viktige årsaker til det: Den ene er at den norske staten er en av verdens rikeste og at den stiller opp som en garantist for at finans-blodomløpet i Norge ikke skal tørke inn. Den andre er at regjeringen våren 2009 stilte opp med en del tiltak for å styrke det offentliges etterspørsel, spesielt fra kommunene.

Den tredje, som er overlegent den viktigste årsaken til at det er lav arbeidsløshet og stor aktivitet i norsk økonomi, er det helt ekstremt høye og stigende nivået på petroleumsinvesteringene.

Figur 4, som er hentet fra Statistisk Sentralbyrås publikasjon Økonomiske Analyser nr 6/2011⁴, illustrerer hvordan petroleumsinvesteringene (den stiplede linjen) er omtrent doblet i løpet av 10 år. Planene for 2012 går ut på et investeringsnivå på minst 180 milliarder kroner, som innebærer en meget kraftig stimulans til aktiviteten i Fastlands-Norge, først i form av direkte leveranser av varer og tjenester, dernest i form av ringvirkninger. Verftsindustrien langs kysten er en av næringene som blir sterkt påvirket av etterspørsel fra disse investeringene, ikke minst ved at de gir grunnlag for produktutvikling som også har et større, internasjonalt marked.

I et større perspektiv er det en høy pris knyttet til denne voldsomme aktiviteten for å få opp olje og gass som naturen har brukt 100–150 millioner år på å skape. Den høye prisen er at satsingen på fossil energi – som brennes og skaper kolossale mengder av drivhusgasser – skjer til fortrengsel for en helt nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Norsk næringspolitikk er bygd på prinsippet om at «etter oss kommer syndefloden». Norge kunne ha foretatt en omfattende satsing på utvikling av fornybare energikilder, som jordvarme, tidevannskraft, bølgekraft, vindkraft, solenergi og andre fornybare energikilder. Det ville ha skapt arbeidsplasser som er vesentlig mer framtidsrettede, kanskje ikke så lønnsomme nå, men i det lange løp der arbeidet mot klimakrisen og dens konsekvenser vil bli viktigere enn kanskje alt annet. Det er viktig at tiltak mot økonomisk krise og klimakrise kan gå hånd i hånd, ikke motarbeide hverandre.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har til å gå klar av kriseutviklingen i første omgang. For en rekke stater over hele verden har den kolossale satsingen på statlige og statsdirigerte hjelpepakker til finansnæringen skapt en statsfinansiell krise. Noen steder har den slått til for fullt, med Hellas som det mest ekstreme eksemplet, og andre steder, er det stor frykt for at man er på vei inn i en slik krise. Søkelyset høsten 2011 har særlig vært på euro-landene, men i virkeligheten seiler både Storbritannia, USA og Japan mot store statsfinansielle problemer. Også Kina kan komme til å oppleve vesentlig større vanskeligheter enn i dag.

Andre har skrevet mye om de voldsomme kuttene i lønninger, pensjoner og sosialt sikkerhetsnett som har skjedd i Hellas. Jeg skal ikke gå videre inn på det her. Mange mister jobbene sine, og folk pålegges store byrder. Som vanlig sklir de rikeste unna – til dels ved hjelp av lyssky metoder. Det er i virkeligheten ikke grekere som styrer Hellas, de er påtvunget tiltak utenfra, av EU med Angela Merkel i spissen, av IMF, og av USA. Også Italia har fått en leder som de samme kreftene har krevd innsatt med en politikk godkjent av dem. Merkel og Sarkozy har fått EU til å nedlegge forbud mot en keynesiansk politikk med underskuddsbudsjetter, så de som måtte mene at en slik politikk ville være egnet, blir diktert ovenfra om at det må de glemme.

De voldsomme kuttene svekker etterspørselen og bidrar til at hjulene stopper opp i produksjonslivet. En befolkning med stor arbeidsløshet og trange kår fører selvsagt ikke til at et land får større muligheter til å betale en tyngende statsgjeld. Samtidig er en stat som er finansielt på knærne, ute av stand til å gå inn på noen form for stimulerende økonomisk politikk. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng formulerte det i grunnen ganske greit da han 14. august 2011 skrev:

Må statene bruke mer penger for å få fart på økonomien? Eller er den økende statlige gjelden hovedproblemet?

Det riktige svaret er selvsagt JA på begge spørsmål. Men det er en svarkombinasjon som ikke lar seg iverksette i praksis.

Den statsfinansielle krisen henger samtidig nær sammen med faren for en ny bankkrise. En rekke av de internasjonale storbankene har nemlig store beholdninger av statsobligasjoner. I urolige tider skulle jo det være lurt, særlig hvis det var noenlunde brukbar rente å hente, og den beste renten fikk man på statsobligasjonene fra land som ikke sto aller øverst på listene over kredittverdighet. Statsobligasjoner var jo uansett statsobligasjoner, og en stat kan jo ikke gå konkurs. Det er formelt sett sant, men kan ikke en stat betale, så er det en mager trøst at konkurs formelt sett ikke kan skje. Reelt sett kan pengene være tapt uansett.

Hvis banker med store beholdninger av statsobligasjoner opplever at obligasjonene taper det meste av sin verdi, begynner bankene å vakle. Den statsfinansielle krisen i en del land henger tett sammen med faren for en ny bankkrise. Derfor blar en del stater motvillig opp penger på nytt. Stoltenberg gjør det entusiastisk. Utsiktene til at en del eurostater MÅ bla opp for å hindre at euroen ryker, bidrar til redusert kredittverdighet for stater som i utgangspunktet hadde høy kredittverdighet, som f.eks. Frankrike. Det er mange muligheter for ulike varianter av dominoeffekter.

Når dette skrives, er det særlig kriseutslagene i flere av eurolandene som oppmerksomheten konsentrerer seg om. Når vi ser de voldsomme angrepene som rettes mot arbeiderklassen og store deler av småborgerskapet i land som Hellas, er det all grunn til engasjement også for oss. Men samtidig er det viktig å understreke at det som framtrer som en eurokrise, er et utslag av den verdensomspennende økonomiske krisen. Det er en helt spesiell situasjon i euro-landene, som har felles valuta men ingen felles stat som tar ansvaret for felles finanspolitikk eller for koordinerte tiltak ut fra enkeltområders særegne behov. Det gjør euro-området til ett av de mest sårbare leddene i det internasjonale kapitalistiske maskineriet. Derfor ytrer krisen seg nå særlig dramatisk der. Men det er egentlig misvisende å bruke betegnelsen euro-krisen. Det er en dramatisk kriseutvikling også i USA, der fattigdommen øker raskt, arbeiderklassen får svi, og til og med en rekke mennesker i småborgerskapet plutselig er avhengige av matkuponger og frivillige organisasjoners suppestasjoner for å kunne overleve. Det er ikke rart at IMF allerede i oktober 2010 fant å måtte anlegge en mer bekymret tone i IMF Outlooks omtale av USA:

The U.S. Recovery is Moderating in the Face of Debt and Continued Uncertainty.

Det er ingen som sitter med fasiten over hvordan framtiden vil bli. Men det er i hvert fall en overhengende fare for at verden fortsatt er på full fart inn i en dypere krise, og at den slett ikke er på vei ut av den. De som måtte tro at Norges særegne posisjon tilsier at vi kan gå stort sett fri fra den, tar høyst sannsynlig grundig feil.

Noter:

1. Chart of the Day 20. mars 2009, presentert av www.chartoftheday.com
2. Chart of the Day, 9. desember 2011, presentert av www.chartoftheday.com
3. Datamateralet kan lastes ned som Section 6 (tabellene nummerert som 6.16) fra http://www.bea.gov//national/nipaweb/DownSS2.asp .
4. Figuren er hentet fra side 19 i Statistisk Senralbyrås konjunkturrapport fra desember 2011. publisert i Økonomiske Analyser 6/2011. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201106/oa2011-6. pdf

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet.
Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Hvorfor?

Den nyliberale staten er enkel å definere i teorien. Staten skal gjøre minst mulig, bare organisere et minimum av nødvendige oppgaver. Det finnes nesten ingenting som ikke kan overlates til markedskreftene. Men når man ser den nyliberale staten i praksis, blir det verre. Den nyliberale staten har utviklet seg på en måte som gjør at den skiller seg fra teorien. Den nyliberale staten er både ustabil og motsetningsfylt. Men likevel så er den kanskje sterkere enn før?

Hva er nyliberalisme?

De fleste personlige nyliberalister vil nok kalle seg liberalister eller laissez-faire liberalister. Men vi kan si at nyliberalisme først og fremst er definisjonen på en politiskøkonomisk praksis, som har prega verden siden slutten av 70-tallet og fram til i dag. Man kan si at det er beskrivelse av hegemoniet i verden i denne perioden.

David Harvey beskriver nyliberalisme på denne måten:

Nyliberalisme er i første rekke en teori for politisk- økonomisk praksis, som foreslår at menneskelig velvære best kan oppnås gjennom å frigjøre individuelle entreprenørielle friheter og ferdigheter innenfor en institusjonell ramme, som kjennetegnes av private eiendomsrett, frie markeder og fri handel.¹

Friedrich Hayek og Milton Friedman er to teoretikere som ofte blir dratt fram, når vi snakker om nyliberalisme. De har skrevet en rekke bøker som er hyllet av både statsledere og økonomer. Sjøl om det er forskjell på deres teoretiske skrivebordsarbeid og den nyliberale praksisen i virkeligheten, er det åpenbart at de har inspirert til den politiskøkonomiske utviklinga de siste 40 åra. Både Hayek og Friedman står for en ekstrem liberalisme, med fritt marked og ekstrem individualisme, og der offentlig inngrep i markedets eller individets frihet aldri er positivt.

I følge teorien skal den nyliberale staten forsvare individuelle eiendomsrettigheter, sørge for at loven blir fulgt, og for et fritt marked og fri handel. Statens institusjoner skal bare være de som er nødvendige for å garantere de individuelle frihetene. Loven skal være et rammeverk som sikrer det som er blitt forhandlet fritt fram i markedet. Det er en hellig kontrakt der den individuelle rettigheten til frihet i sine handlinger, uttalelser og valg må beskyttes av staten. Altså: Friheten til å drive butikk og foretak i samfunn med frie markeder og fri handel blir sett på som et grunnleggende gode. Det private initiativ blir sett på som nøkkelen til innovasjon, utvikling og velstandsvekst. Den intellektuell private eiendomsrett beskyttes for å oppmuntre teknologisk endring, og sikre innovasjon og utvikling. Med velstandsvekst for de rikeste vil det dryppe på de fattigere, og fattigdom kan avskaffes best ved å sikre frie markedet og fri handel.

Nyliberalister er opptatt å få avklart privat eiendomsretten til verdier. Mangelen på klare eiendomsrettigheter, som det ofte er i en del utviklingsland, blir sett på som den største barrièren for utvikling. Ved å privatisere eiendommen skapes interesse for å utvikle, og i neste omgang velstandsvekst. Sektorer som er styrt eller regulert av staten, må frigjøres til det private markedet og dereguleres. Økonomien skal skilles fra staten på samme måte som ateister ønsker å skille kirka fra staten. Konkurranse mellom individer, bedrifter, regioner og så videre blir sett på som en dyd.

Staten har et helt klart ansvar for å følge med på at alle følger konkurransens regler. I situasjoner der reglene ikke er klare, eller er vanskelige å definere, må staten bruke sin makt til å innføre eller finne opp et marked. Markedet i CO²-kvoter og annen forurensning er et godt eksempel på at staten tar grep og skaper et marked. Mens personlig og individuell frihet blir garantert av staten i markedet, er hvert individ ansvarlig for sine egne handlinger og sin egen velferd. Du skal passe på deg og dine. Den norske pensjonsreformen er et godt eksempel på hvordan vi har gått fra en velferdsstatside til et samfunn der det er du som skal tjene opp pensjon, og du (med hjelp fra Dagbladet og VG) skal gjøre det som tjener deg best.

Staten har en viktig utenrikspolitisk oppgave i å fremme internasjonalt samarbeid for fri flyt av varer, tjenester og kapital. Den frie flyten av kapital mellom sektorer, regioner og land er avgjørende for nyliberalismen. Alle hindre for denne frie flyten må da avskaffes. Det viktige er å få varene sine ut på verdensmarkedet, og å åpne opp hjemmemarkedet. Statene bør kollektivt gå sammen for å åpne opp markedene ved å avskaffe toll og andre hindre for den frie flyten. EU i Europa og WTO i verden er organisasjoner som har denne funksjonen.

Budsjettpolitikken har som utgangspunkt at offentlig forbruk er et onde og må reduseres til et minimum. Dette kjenner vi igjen i de fleste land. Nå med krisa så kommer kravene til strammere budsjetter enda hardere, med Hellas som eksempel på hvor ille det går med oss hvis vi ikke er lydige. I løpet av de siste 20 åra har vi latt det private forbruket øke, mens det offentlig har blitt redusert. Det stilles strenge krav til at budsjettene skal strammes inn og kuttes i offentlig sektor. Norge er i en spesiell situasjon fordi staten er relativt rik. Men staten presser likevel ideen om at offentlig sektor må slankes nedover i systemet, på kommunene. Kommunene får trange budsjetter fra staten, man har systemer med rapportering av offentlig forbruk, og man sammenligner kommuner mot hverandre for å se hvor lite som trengs til offentlig sløsing.

Også innenfor nyliberalismen er noen budsjettposter riktigere enn andre. F.eks. er det mer riktig å bruke penger på samferdsel, infrastruktur og forsvarsbudsjett enn sosialhjelp. Staten bør bruke penger der de tilrettelegger for markedet. Offentlig forbruk som medfører kapitalflyt til det private, og som gir de private større muligheter for å lykkes, er riktig offentlig forbruk. Mens forbruk på det motsatte er feil. F.eks. sees helsebudsjettene på som en ond økonomisk svulst som må kuttes hardt ned på og kontrolleres for å unngå sløsing.

Nyliberalistene er grunnleggende skeptisk til flertallsstyre fordi flertallet kan true den individuelle friheten. Det er individets og sin kapital staten er til for å beskytte. Viktige institusjoner bør skjermes fra demokratisk kontroll, og heller styres av eksperter. Sentralbankene f.eks. bør isoleres fra parlamentarisk påvirkning. Det har vært en nyliberal trend de siste 20 åra å flytte ting som tidligere var offentlige oppgaver, over i foretak og foretakslignende konstruksjoner med liten folkevalgt innsikt. At sykehusene ble helseforetak i 2001, er ett eksempel. Politikernes ønske om å slippe ansvar og la ekspertene styre preger også flyktningepolitikken, der man har oppretta teknokratiske konstruksjoner som gjør at regjeringa/ statsråd slipper vanskelige avgjørelser. I den nyliberale staten er det ikke demokratiet som bør løse våre uenigheter, men jussen og rettsapparatet.

Den nyliberale staten i praksis

Chile ble en pionerstat for nyliberalismen da Pinochet avsatte Allende. Dette var i en situasjon der samfunnet var i sjokk. En demokratisk valgt president hadde blitt kasta gjennom et brutalt militærkupp. Militæret avsatte Allende for å stoppe hans forsøk på å drive en sosialistisk politikk, for å skape rettferdighet og flytte eller ta makt fra borgerskapet og overføre til arbeiderklassen. Militærkuppet var et forsøk på å knuse ideen om at man kunne innføre sosialisme gjennom å erobre statsmakta ved valg. Folket og arbeiderklassen i Chile var i sjokk, de lovlige metodene for opposisjons-kamp var avskaffa, og veien var åpen for upopulære reformer og endring av økonomien. I denne situasjonen henvendte Pinochet seg til høyreorienterte økonomer, som har studert under blant annet Milton Friedman i USA. De var tilhengere av en økonomisk politikk som til da hadde vært skrivebordsarbeid. De kom med en pakke med anbefalinger som inneholdt å slå ned på fagforeninger, kutte i offentlig utgifter, privatisere statlige foretak med mer. Makten over økonomien skulle styres av markedet aleine. Disse økonomene fikk en mulighet til å skape en økonomisk og politisk realitet, av det som før bare var teorier. I Chile var det ingen hindringer, ingen opposisjon, ingen man trengte å ta hensyn til, det var et diktatur. Staten styrte over folket, og det ga dem mulighet til å prøve ut nyliberalismen.

Denne linja kan vi i stor grad følge videre, og det er veldig godt gjort blant annet i Naomi Klein sin bok Sjokkdoktrinen katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskriver hvordan politisk-økonomiske beslutninger gjennomføres ovenfor en befolkning i sjokk. Her kan man lese hvordan nyliberalismen har spredd seg fra land til land gjennom 80-tallet. Og på begynnelsen av 90-tallet kan man si at det globale hegemoniet i verden hadde skifta.

Ofte blir den første fasen i nyliberal endring omtalt som sjokkdoktrine eller sjokkfase. Den nyliberale praksisen med å bruke økonomiske, politiske og sosiale kriser som muligheter til å gjennomføre statlig intervensjon for å fremme og styrke privat kapital. For nyliberalismen er ikke kriser bare en tid med stor fare for kapitalen, men også en ny stor mulighet. I sjokkfasen kan de innføre nye nyliberale reformer med mindre motstand. IMF og Verdensbankens krav til nyliberale reformer for å få lån er et eksempel på hvordan en økonomisk krise blir snudd til en mulighet for kapitalen. Et eksempel er den økonomiske krisa i Mexico i 1982. I løpet av 70-tallet hadde store mengder overskuddkapital blitt gjort tilgjengelig for stater som skulle opp og fram. Verden var full av relativt unge stater som hadde frigjort seg fra kolonistyret og ville løfte landet sitt fram. Stater ble sett på som trygge lånetagere, det skulle skapes vekst og framgang i en del relativt nye stater og stater går ikke konkurs. Stater forsvinner ikke, de er der, og vil alltid kunne betale sin gjeld. Et land som kasta seg på muligheten til å låne penger, var Mexico. Men etter hvert så sleit Mexico med å innfri låna sine, og ble kasta ut i økonomisk krise i 1982. Da kom IMF og Verdensbanken, og sa: Vi kan gi dere et nytt lån så dere får betalt forpliktelsene deres. Så dere kommer dere ut av krisa, og kan skape ny vekst. Men i motsetning til et vanlig lån vil vi ikke bare ha renter, dere må omstille politikken deres i tråd med våre krav. I dette tilfellet var det hovedsaklig privatisering. Så må man si at dette ikke var på tvers av eliten i Mexicos sine ønsker. Det var ikke den amerikanske eliten som dikterte eliten i Mexico. Eliten i Mexico så at disse kravene passet som hånd i hanske for dem.

Hele denne sjokkdoktrinen ser vi igjen og igjen. Nyliberalismen driver fram kriser. Dette har en høy menneskelig pris, av og til en høy pris for kapitalen, men de kommer styrket ut av situasjonen. De får brukt krisene til å overføre mer makt til borgerskapet. Vi har bare siden 1990-tallet opplevd den indiske økonomiske krisa (1991), nordiske bank-krisa på begynnelsen av 90-tallet, mexicanske pesos-krisa (1994), sør-øst asiatiske finanskrisa (1997), russiske finanskrisa (1998), krisa i Argentina (1999–2003) og dotcom-bobla i 2001. Økonomiske kriser er ikke bare en konsekvens av nyliberalismen, men en del av den. Krisa fra 2008 til dags dato er ikke noe unntak. Nyliberalismen baserer seg på at staten skal avgi makt til eliten, samtidig som den skal utføre makt på vegne av eliten den har avgitt makt til.

Krise for demokratiet

I fjor høst ble både den greske og den italienske regjeringa felt av finansmarkedene. De ble erstatta av teknokrater som først og fremst hadde tillit hos finansmarkedene og troikaen IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken. I Italia ble Berlusconi erstattet av Mario Monti, rådgiver i Goldman Sachs og Coca Cola. Monti har bakgrunn som EU-kommisjonær for det indre markedet og for konkurransespørsmål. Han regnes som en forkjemper for det frie markedet og kutting i offentlige utgifter. Monti tok ikke bare over rollen som statsminister i Italia, han utnevnte seg også seg selv til finansminister. I Hellas ble Papandreuo erstattet av tidligere visepresident i den europeiske sentralbanken Lucas Papademos. Mens Papademos leder en samlingsregjering av de borgerlige partiene i Hellas (KKE og Syriaz valgte sjøl å stå utenfor), så har Monti etablert en ren teknokratisk regjering bestående av bare partipolitiske uavhengige ministre.

Etter dette kuppet skrev professor ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson en kronikk, som han kalte Finansmarkedene som overhus,² der han forsvarer behovet for at finansmarkedene overstyrer demokratiske prosesser. Hannesson bruker Chile og Pinochet som et eksempel på at demokratiet må settes tilside når økonomien krever det. Hannesson har i norsk debatt fått motbør fra en rekke skribenter både til høyre og venstre i samfunnsdebatten. Hadde dette bare vært en ensom ekstremist sine meninger, så hadde man kunne tatt det med ro. Men det skumle er at Hannesson ikke argumenterer for diktatur hvis nødvendig, men at han forsvarer den rådende politikken i Europa.

I forbindelse med den pågående forhandlingsrunden mellom Hellas og EU, IMF og den europeiske sentralbanken, har Financial Times fått tak i et forslag fra Tyskland om at det skal oppnevnes en budsjettkommisjonær i EU. Budsjettkommisjonæren skal ha myndighet til å overstyre alle politiske beslutninger i Hellas som påvirker landets statsbudsjett. «Hellas må akseptere å overgi suvereniteten over budsjettet til det europeiske nivået for en viss periode», står det i forslaget. Forslaget innebærer også at Hellas skal betale ned på gjelda før de bruker penger på andre budsjettposter.

I løpet av våren skal 25 av EU-landene enes om en budsjettpakt. Der de forplikter seg til å føre en stram budsjettpolitikk. Stor- Britannia og Tsjekkia er de eneste EU-landa utenfor pakten. De er foreløpig enige om å ikke ha større underskudd enn 0,5 % av BNP på statsbudsjettene og ikke mer enn 60% av BNP i total gjeld. I følge Der Spiegel ligger kun Finland og Luxembourg an til å nå denne forpliktelsen i 2012.

Nyliberalismens framtid

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet. Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Nyliberalismen har styrket seg under krisa, og alternativene til nyliberalismen kommer nå ikke fra venstresida, men fra høyresida. Sjøl om dette ikke er en krise i nyliberalismen, så er det fortsatt en krise som nyliberalismen har vært med å skapt. Men selv om nyliberalismen har vært med å skape krisa, er det ikke en krise for nyliberalismen om det politiskøkonomiske hegemoniet i verden.

I de fleste land i verden tok staten over kapitalens problemer ved hjelp av krisepakker. Veldig mange av de politiske løsningene handlet om å sikre at bankene holdt seg levende gjennom krisa. Mange tror at det var et brudd med nyliberalismen at staten grep inn å reddet bankene. Men det er heller i tråd med den nyliberale praksisen at staten går inn å redder finansinstitusjonene. Dette har skjedd gang på gang de siste førti årene. Både med internasjonal hjelp gjennom IMF og Verdensbanken og med nasjonal innsats. Den amerikanske sentralbanken har de siste 20 åra stilt opp etter dotcombobla i 2001, i 1998 med Long Term Capital Managedment bailout, og 1992 etter bankkrisa ble Citybank og Bank of New England redda. I den nyliberale teorien skal kanskje ikke staten ta grep å redde bankene, mens i den nyliberale praksisen er omvendt; at man skal redde bankene, privat kapital og markedene. Så markedene kan videreutvikle seg fritt, og man kan bruke denne situasjonen til å frigjøre markedet og fremme mer nyliberal politikk.

Krisa som begynte i 2008 ble løst ved at staten tok over kapitalens problem. Dette gjorde at det det ble vanskelig for staten å få balanse i sine regnskaper. Dermed gikk de ut for å låne, og måtte se etter hjelp for hvordan å finansiere disse lånene. Når ingen vil låne ut til deg må du be IMF og EU om hjelp. Hjelpen fra EU og IMF er mer nyliberal politikk. Denne nyliberale løsninga går som kjent på privatisering, kutte i offentlige utgifter, stram budsjettpolitikk, overføre mer makt til markedet og la markedet i større grad få styre uten politisk regulering. Denne løsninga har i liten grad blitt utfordra av venstresida. Det har sjølsagt blitt reist motstand mot løsningene, men fra venstresida har ikke kommet alternative løsninger på problemene. Dette viser at i 2012 så står det politiskøkonomiske hegemoniet til nyliberalismen sterkt i meste parten av Europa. Og dens største utfordrer kommer dessverre ikke fra venstre, men fra høyreekstreme og høyrepopulistiske bevegelser. Et eksempel på dette er jo Ungarn der Fidesz fikk rent flertall i 2010 etter en svært nasjonalistisk valgkamp. Fidesz har siden da gjennomført en rekke grunnlovsendringer som har sikret dem mer makt. Endringene har skapt store protester både nasjonalt og internasjonalt. Noe av det mest kritiserte fra nyliberalt hold er at de har avvikla sentralbanken sin uavhengighet. I skrivende stund ser det ut som om Fidesz nå bøyer av for EU og IMF i bytte mot en lånepakke.

Den parlamentariske venstresidas utfordring

2011 har vært et fantastisk år for motstanden mot nyliberalisme. Over hele verden har vi sett folk reise opp mot systemet, og krevd endring. 15-mai bevegelsen og Occupy-bevegelsen er bare høydepunktene. De siste fem åra har vi sett frabrikkokkupasjoner, studentokkupasjoner, streiker, demonstrasjoner i Europa som viser at en ny opposisjon vokser fram.

Denne bevegelsen preger Europas gater, men i svært liten grad Europas valg. Dette er en kjempe utfordring for bevegelsen, men enda større for den parlamentariske venstresida. Det er en massebevegelse på gatene, som er forbanna på systemet og krever noe nytt, men de som stiller til valg, klarer ikke å levere svara.

I de fleste europeiske valg, og da spesielt i de hardest kriseramma områdene, har bildet vært at sosialdemokratiske nyliberalister har tapt, og konservative nyliberalister har vunnet. Eksempelvis i Spania så har nå det konservative nyliberale partiet PP rent flertall i parlamentet med 186 av 350 plasser. Sosialdemokratene i PSOE tapte 15 %, mens venstrepartiet Izquierda Unida ble tredje største parti med 11 av plassene i parlamentet.

Bildet av at den parlamentariske venstresida ikke evner å utfordre det nyliberale hegemoniet, kjenner vi igjen i hele Europa. Det skremmende er at høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i denne situasjonen lykkes i valg med anti-nyliberal retorikk. Jeg vil peke på tre grunner på hvorfor vi er i denne situasjonen:

De fleste etablerte partier i Europa har ønsket å holde de høyreekstreme og populistiske partiene på en armlengdes avstand. Europa har en stygg historie med fascisme, og det politiske budskapet disse partiene står får, er det vanskelig for de etablerte partiene å akseptere. Samtidig så prøver de etablerte partiene å demme opp for høyrepopulismen ved sjøl å lene seg til høyre f.eks. i innvandringspolitikken. I Vest-Europa har den parlamentariske venstresida i langt større grad blitt akseptert som en del av det politiske selskap, og deres verdier bygger i stor grad på menneskeverd det er vanskelig å ta avstand fra.

Den parlamentariske venstresida har i stor grad akseptert at valgene står mellom konservativ nyliberalisme og sosialdemokratisk nyliberalisme. Og at mellom dette valget så er sosialdemokratisk nyliberalisme å foretrekke framfor en konservativ. Dermed så kommer ikke venstresida i en situasjon der de sier at valget står mellom venstresida og nyliberalismen.

Den parlamentariske venstresida har ikke en troverdig fortelling om hvordan få Europa ut av krisa. Det er klart det finnes elementer av en kritikk til dagens krisehåndtering, men ingen helhetlig vei ut. Da dette innebærer å bryte med det nyliberale hegemoniet og kapitalismen, så er den parlamentariske venstresida forsiktig. Dette fordi man er redd for å skyve fra seg de velgerne man har, da man er avhengig av oppslutning utover de skolerte partikameratene. Det kan også hende at man er redd for at det vil isolere partiet parlamentarisk og ødelegge eventuelle parlamentariske allianse.

Farlige tider

I Rødt! nr 2A 2010 skrev jeg:

Systemkriser er øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Nyliberalismen ser foreløpig ut til å overleve denne krisa. Dessverre for verdens arbeiderklasse blir det farlige tider framover. Nyliberalismen bygger på en motsetning mellom en anti-statlig teori og en praksis som krever en sterk stat. Milton Friedman skrev:

I think the government solution to a problem is usually as bad as the problem and very often makes the problem worse.³

Samtidig så er den praksis som har blitt utvikla fra hans teorier, svært avhengig av staten og dens evne til å utøve makt. Denne motsetninga inneholder både muligheten for demokratiets fall, nyliberalismens fall og i verste fall en fascistisk framtid.

I Rødt! nr 2 2010 trykte vi artikkelen Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein der han spår om framtida for verden. Han avslutter med tre utfordringer vi må løse for å komme videre: oppnå analytisk klarhet, etterfulgt av fundamentale moralske valg, fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

Noter:

1. Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press (artikkelforfatters oversettelse)
2. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407
3. Friedman, Milton. 1975. An economist’s protest, Thomas Horton & Daughters

I den brasilianske delen av Amazonas er et område like stort som Spania og Frankrike tilsammen i ferd med å bli overdratt fra den føderale statens eie til private hender. Nyere lovgivning fører til privatisering av regnskogen.
Mens norske myndigheter mener at Brasil har «stor troverdighet» når det gjelder klima, ser brasilianske sosiale bevegelser på regnskogpolitikken med stor bekymring.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim har en master i globalisering og utvikling, og gjorde feltarbeid i Amazonas i forbindelse med sin masteroppgave om privatisering av jord.

Loven som skal privatisere nesten 70 millioner hektar jord i Amazonas, ble vedtatt etter en dyp politisk strid våren 2009. I Brasil er kampen om regnskogen preget av klare motsetninger mellom agrointeressene på den ene siden, og miljøbevegelsen og sosiale bevegelser på den andre siden. Opprinnelig hadde den brasilianske regjeringen lansert et lovforslag som skulle komme små og mellomstore produsenter til gode. Bønder med opp til 100 hektar jord skulle få eiendomsrettigheter gratis, og bønder med opp til 400 hektar skulle få kjøpe den statlig eide jorda til en symbolsk pris. På grunn av landbrukselitens innflytelse i Kongressen ble lovforslaget endret til å omfatte storbønder med opp til 1500 hektar jord. Lov 11.952 ble vedtatt omtrent samtidig med at de norske overføringene til Amazonas-fondet startet. Så langt har Norge overført 2,55 milliarder kroner for å bidra til redusert av-skoging i Amazonas. I tråd med hva brasilianske miljø- og småbondebevegelser sier, er det all grunn til bekymring. Nylig vedtatte lover i Brasil reflekterer ikke et genuint ønske om å bevare regnskogen. Paradoksalt nok legitimeres loven med en «pro-fattig» diskurs der det hevdes at privat eiendomsrett vil komme fattige småbønder til gode, og at regnskogen kun kan reddes dersom man rydder opp i de kaotiske eiendomsforholdene. Den brasilianske utviklingen er ikke et isolert tilfelle. Tvert imot reflekterer fokuset på privat eie av jord et større nyliberalt prosjekt der det å sikre eiendomsrettigheter for småbønder ansees som veien til både utvikling, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraftighet.

Småbønder og privat eiendomsrett

Mens småbønder ble marginalisert av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, dukket jordreform opp på bankens agenda på 90-tallet. Banken omfavnet ideen om at småskala jordbruk kunne være en måte å øke produktiviteten i jordbruket på, i tillegg til å redusere fattigdommen på landsbygda. Markedsstyrt jordreform, med frivillige jordtransaksjoner mellom «villige kjøpere» og «villige selgere», skulle sørge for at fattige fikk tilgang på jord. Parallelt med dette var et fokus på institusjoner innen nyklassisk økonomi. Institusjonen sikker tilgang til jord («secure land tenure») fikk en sentral plass på Verdensbankens agenda, og dette skulle man sikre ved å distribuere dokumenter på privat eiendomsrett gjennom det som kalles «land titling programmes». Ideen var at dersom fattige bønder fikk sikre eiendomsrettigheter, ville de bli motivert til å investere mer, og dermed også øke jordbruksproduksjonen. Dette ville føre dem ut av fattigdom.

Det beste eksempelet på denne nyinstitusjonelle tankegangen er Hernando de Sotos bok The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (2000). Der hevder han at den viktigste årsaken til at kapitalismen ikke fungerer i utviklingsland, er mangelen på formelle eiendomsrettigheter blant de fattige. I følge de Soto, mangler de fattige verken sparepenger, eiendeler eller oppfinnsomhet. Men de mangler formelle eiendomsrettigheter, og resultatet er at enorme mengder sparepenger forblir «død kapital». For å vekke liv i denne døde kapitalen må man gi de fattige dokumenter på eiendommen deres slik at de kan bevise hva de eier. Dette vil gjøre det mulig for dem å handle utenfor den lokale økonomien, og å bruke eiendomspapirene som sikkerhet for lån i banken. Dette vil igjen føre til økte investeringer, økt produktivitet og mindre fattigdom.

Primitiv akkumulasjon

Debatten om privat eierskap går helt tilbake til John Locke og Karl Marx. For mainstream økonomi er privat eiendomsrett noe naturlig som bringer velstand med seg. Nyklassisk økonomi problematiserer ikke hvorfor noen har eiendom og andre ikke har det. Motstykket til dette er Marx’ kritikk av den politisk økonomi, der han for det første forklarer hvordan privat eiendomsrett har oppstått historisk, og for det andre behandler eiendom som en sosial relasjon. Marx’ fortelling om den «primitive akkumulasjon» er ikke bare en historietime. Tvert i mot kan dette begrepet hjelpe oss til å forstå prosesser som pågår i dag.

Primitiv, eller opprinnelig akkumulasjon var den sosiale endringen som skulle til for at kapitalismen skulle kunne slå rot. I sin mest skjematiske form kjennetegnes den kapitalistiske produksjonsformen ved at det finnes en klasse som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og en klasse arbeidere som er avhengige av å selge sin egen arbeidskraft. Arbeiderne jobber for kapitalistene mot at de får en lønn, men det de tjener er mye mindre enn verdien av det de produserer. Differansen, eller merverdien, er det kapitalisten som får. Arbeiderne blir altså utbyttet i den forstand at deres arbeidstid går med på å berike noen andre. Kapitalistenes profitt stammer fra deres innsats. For at denne arbeidsrelasjonen kunne oppstå, var det noen grunnleggende forutsetninger som måtte være til stede. For det første var det helt nødvendig med en klasse som ikke selv hadde tilgang til produksjonsmidlene. Hadde de hatt det, ville de ikke behøvd å ta jobb som lønnsarbeidere. Som Marx skriver:

… det kapitalistiske system krevet … folkemassenes underkastelse, folkets forvandling til tjenere og arbeidsmidlenes forvandling til kapital. (Marx, 1931 s. 204)

Primitiv akkumulasjon er da «intet annet enn den historiske prosess som adskilte produsentene og produksjonsmidlene », og som dermed forvandler dem til lønnsarbeidere (Marx 1931, s.199). Marx beskrivelse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme tar utgangspunkt i Storbritannia og inngjerdingsbevegelsen (The Enclosure Movement) som startet i siste del av 1400-tallet. Det var i jordbruket de avgjørende omveltningene skjedde, ettersom det var den dominerende sektoren både når det gjaldt produksjon og sysselsetting (Fine og Saad-Filho 2009). Inngjerdingsbevegelsen handlet om at bøndene ble fratatt både individuelle rettigheter til jord og retten til å bruke felles beiteområder. Denne separasjonen mellom produsentene og produksjonsmidlene ble presset frem av de store jordeierne, av aristokratiet og av staten. Statens voldsapparat var helt nødvendig for å tvinge frem disse endringene som ble møtt med stor motstand fra bøndenes side.

Fordrivelsen av bøndene førte til at både jord og arbeidskraft ble omgjort til handelsvarer. Først da bøndene ble fratatt produksjonsmidlene, fikk man et jordløst proletariat som ikke hadde noe annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Fra og med da ble det Marx kaller «selvopptjent privat eiendom» erstattet med «kapitalistisk privat eiendom». Den nye eiendomsstrukturen dannet utgangspunktet for et produksjonssystem basert på utbytting av arbeiderne. Det at jorden ble gjort om til en handelsvare, åpnet også for en konsentrasjon av eierskapet og en differensiering av bøndene. I følge Friedrich Engels:

er det nettopp individuelt jordbruk betinget av individuelt eierskap som driver småbonden til sin undergang … de vil uunngåelig bli drevet fra hus og hjem og deres gammeldagse produksjonsform vil bli erstattet av kapitalistisk storskala produksjon. (Engels, i Araghi 2009, s.114)

Primitiv akkumulasjon i dag?

Selv om primitiv akkumulasjon refererer til de endringene som fant sted i forstadiet til kapitalismen, har begrepet også blitt brukt til å forklare sentrale trekk ved dagens kapitalisme, altså nyliberalismen. Marx la selv vekt på at kapitalistisk akkumulasjon kontinuerlig reproduserer en separasjon mellom arbeidere og produksjonsmidler, noe som har blitt påpekt av Massimo De Angelis (2001, 2004). Også ved privatisering av statlige selskaper og velferdstjenester skjer det en separasjon fordi arbeidere, konsumenter eller samfunnsborgere slutter å ha indirekte eierskap eller tilgang til disse godene. I følge dagens marxister har privatisering under nyliberalismen vært et resultat av kapitalens behov for å trenge gjennom stadig flere samfunnsområder for å fortsette å akkumulere. David Harvey (2003, 2006) gir opprinnelig akkumulasjon en ny vri og snakker om «akkumulasjon gjennom frarøvelse» («accumulation by dispossession ») under nyliberalismen. For ham dreier nyliberalismen seg om en klassekamp der arbeiderklassen har blitt nedkjempet, noe som har vært helt nødvendig for å kunne overføre ressurser fra massene til en liten overklasse. I følge Harvey, er privatisering av offentlig eiendom en av kanalene for akkumulasjon gjennom frarøvelse under nyliberalismen. Videre skriver Harvey at alle trekkene som Marx tillegger primitiv akkumulasjon, fortsetter å kjennetegne kapitalismen. Enten det er snakk om privatisering av velferdstjenester eller ekspropriering av jord fra bønder, dreier dette seg om akkumulasjon gjennom frarøvelse.

Privatisering av jord i Amazonas

Gjennom programmet Terra Legal skal staten overføre jord til bønder. Bakgrunnen for dette er at eiendomsforholdene i Amazonas er svært uklare, og at store deler av denne jorda allerede er okkupert av både småskala bønder og større økonomiske aktører og jordeiere som har tatt seg til rette på ulovlig vis. Beslutningen om å vedta lov 11.952 er ikke det eneste vedtaket som truer regnskogen og mange av menneskene som bor der, men denne loven er særlig viktig på grunn av den enorme mengden jord som omfattes. Tre argumenter preger den offisielle begrunnelsen for programmet Terra Legal. Det som følger er basert på politiske dokumenter og et intervju med koordinatoren for Terra Legal i delstaten Amazonas.

For det første argumenteres det med at privat eiendomsrett vil gagne fattige bønder i Amazonas, som per dags dato har tilgang til, men ingen offisiell rett til jorda de bruker. I tråd med de Sotos idé blir privat eiendomsrett ansett som en mulighet for akkumulasjon for husholdningsøkonomien. Det at småskala bønder blir «bragt til lovlighet» gjennom eiendomsdokumenter, vil gi dem mulighet til å ta opp lån i banken og dermed øke både de produktive investeringene og inntekten deres.

For det andre, presenteres loven som et tiltak for å bevare regnskogen. Tanken er at når man regulerer eiendomsretten, blir det lettere å regulere avskogingen fordi man kan håndheve skoglovgivningen og gjøre individer ansvarlige for jorda de eier. Idéen om at privat eiendomsrett er den eneste måten å ivareta miljøet på, har et tydelig ekko av Garrett Hardins (1968) innflytelsesrike artikkel «The Tragedy of the Commons». Med et nyklassisk teoretisk rammeverk, hevder Hardin at kun under privat eiendomsrett kan rasjonelle og inntektsmaksimerende individer bli motivert til å ta vare på miljøet.

En tredje begrunnelse for lov 11.952 er at det skal redusere konflikter om jord. Fordi innvandringen til Amazonas har vært uregulert og uregelmessig, er det svært vanlig at flere aktører hevder å eie samme jord. Store bønder har ofte presentert småbønder med falske eiendomsdokumenter, og fordrevet dem på denne måten. Når småbønder viser motstand, resulterer dette ofte i voldelig konflikt. Terra Legal skal forestille å beskytte småbønder mot trakassering fra større økonomiske aktører.

Amazonas plass i den nasjonale økonomien

I følge offisielle begrunnelser skal Terra Legal altså løse problemene som er knyttet til uklare eiendomsforhold, avskoging og konflikt. I tillegg til å være et eksempel på nyliberal jordpolitikk, må programmet sees som en fortsettelse av historiske prosesser som har knyttet Amazonas til kapitalismens utvikling i Brasil. Forsøket på å privatisere offentlig jord i Amazonas er et svar på tidligere prosesser som har ført til avskoging og konflikt om jord. Disse problemene er i stor grad en konsekvens av en politikk som tok sikte på å befolke Amazonas og integrere regionen i den nasjonale utviklingen, særlig fra 1960 og 1970-tallet.

I Brasil er fordelingen av jord svært ujevn, og dette går helt tilbake til kolonitida. I tillegg finnes det et stort jordløst proletariat. På 1960-tallet ble kravet om jordreform mer og mer fremtredende. Trusselen om omfordeling av jorda var en av grunnene til at landbrukseliten organiserte et militærkupp i 1964. Jordreformen, som da var i gang, ble reversert, og småbondebevegelsene ble brutalt undertrykt av det nye regimet. Militærdiktaturet satte i gang med et moderniseringsprogram der ekspansjonen av det kapitalistiske jordbruket sto i sentrum. Med mekaniseringen mistet 28 millioner bønder og arbeidere sitt livsgrunnlag mellom 1960 og 1980 (Ianni 1979, Vergara- Camus, upublisert).

Parallelt med moderniseringen av jordbruket førte myndighetene en aktiv politikk for å befolke Amazonas og for å integrere regionen i landets økonomiske utvikling. Flere utbyggingsprosjekter ble satt i gang, og man stiftet Det Nasjonale Instituttet for Bosetting og Jordreform (INCRA). Man prøvde også å stimulere storskala jordbruk og gruvedrift i regionen. Det var lett å tiltrekke arbeidskraft, ettersom mange av de som hadde mistet jorda, reiste til Amazonas (enten frivillig eller ufrivillig) på leting etter arbeid eller urørt jord. Amazonas representerte et til da «uutnyttet område», og de jordløse arbeiderne fra andre regioner fungerte som en reservearmé av arbeidskraft. Fra 1973 krevde sosiale bevegelser en «bred og massiv jordreform». De ønsket distribusjon av jord i sine respektive regioner, ikke å bli (tvangs)flyttet til Amazonas. Den sosiale spenningen var stor. Regjeringen fremstilte bosettingen som en form for jordreform, men denne politikken var heller et svar på sosial uro og kapitalens behov for å ekspandere enn på kravet om jordreform. Dette har fått Ianni (1979) til å kalle bosettingspolitikken «kontra-jordreform», altså det motsatte av jordreform.

Jordokkupasjon, fordrivelse og avskoging

Dagens uklare eiendomsforhold og konflikter om jord i Amazonas har røtter i bosettingspolitikken fra 1960- og 1970-tallet. Relasjonene mellom ulike grupper som ankom regionen, var alltid problematiske, og dette påvirker dagens sosiale dynamikk. Majoriteten av de som reiste til Amazonas under militærdiktaturet var jordløse arbeidere. Selv om myndighetene hadde oppfordret dem til å reise dit, fikk de som regel ikke formelle eiendomsrettigheter til jorda. De ble posseiros, som refererer til bønder som dyrker jord på uformelt vis uten å ha formelle rettigheter. Posseiros er som regel svært fattige. Store jordeiere og selskaper ankom også Amazonas på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse tok seg ulovlig til rette og okkuperte store områder statlig eid jord ved å produserer falske eiendomsdokumenter. Når de etablerte seg, ble gjerne eksisterende samfunnsformer oppløst, og småbondesamfunn ble fordrevet fra jorda, i tråd med Marx’ beskrivelse av den opprinnelige akkumulasjonen i England. I følge Ianni (1979) var urbefolkningen de første til å bli fordrevet, og deretter fulgte posseiros. Avskoging har skjedd parallelt med dette, ettersom det å hugge trærne på et område er en måte å markere et territorium, og vise at jorda er i bruk. Derfor har ulovlig jordokkupasjon, avskoging og ekspropriering av bl.a. posseiros historisk gått hånd i hånd.

Sivilsamfunnets bekymringer

De neste avsnittene belyser de vanligste bekymringene hos sivilsamfunnet i Brasil og erfaringer fra andre jordreguleringsprogrammer. Det som følger er basert på intervjuer med aktivister fra De jordløses bevegelse, Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST) og den kristne søsterbevegelsen Comissão Pastoral da Terra (CPT). De er begge marxistisk inspirerte bevegelser som jobber for jordreform, og de er medlem av Via Campesina. CPT jobber tett opp mot posseiros og andre sårbare grupper i Amazonas.

Den vanligste kritikken av lov 11.952 er at den representerer legaliseringen av ulovlig jordokkupasjon. Miljøbevegelsen og sosiale bevegelser i Brasil har derfor vært svært kritiske til loven. Siden ulovlig jordokkupasjon, avskoging og fordrivelse av småbønder ofte er del av samme prosess, kan loven ansees som den offisielle tilgivelsen av fortidens «akkumulasjon gjennom frarøvelse». Når jordeiere som har anskaffet jord på ulovlig vis, får offisielle eiendomsrettigheter, er dette en måte å legitimere både tyveri av statlig jord på, og fordrivelse av småbønder. Statens distribusjon av eiendomsrettigheter blir derfor en måte å konsolidere de store jordeiernes makt på vis-à-vis de små.

I tillegg til å konsolidere historiske prosesser, vil loven og programmet Terra Legal også sette i gang nye prosesser. Hva slags prosesser som blir igangsatt, kommer an på hvem programmet kommer til gode. En vanlig oppfatning i sivilsamfunnet er at mesteparten av jorda vil bli overført til storskala bønder og jordeiere som okkuperer 90 prosent av jorda (Rattner 2009). I lovteksten står det at aktører med opp til 1500 hektar vil få overdratt eierskap. Gilmar Mauro fra MST kaller programmet «det motsatte av jordreform» og hevder at programmet først og fremst vil komme store jordeiere til gode:

jeg mener (vi ser en) en akselerert privatiseringsprosess. Det er mer enn 60 millioner hektar som skal overføres til private hender. Av disse 60 millioner hektar vil det være noen eiendommer som vil forbli hos småbønder. Men en stor del – størsteparten – av disse 60 millioner hektarene vil tilfalle storbønder med mer enn tusen hektar.

Mer jordokkupasjon og avskoging

Ettersom loven premierer aktører som har okkupert relativt store områder jord, er en bekymring at loven vil oppmuntre til ytterligere ulovlig jordokkupasjon og avskoging blant storbønder. I følge Brito og Barreto (2009) er det sannsynlig at loven vil

oppfordre til mer avskoging, siden tilbudet om gratis jord gjør det mer lønnsomt å invadere og avskoge nye områder enn å investere i å øke produktiviteten på jord som allerede er avskoget.

Et slikt argument utfordrer Hardins idé om at privat eiendomsrett er den eneste måten å sikre bærekraftig bruk av naturressurser. Tvert imot kan det tyde på at det motsatte er tilfellet. Fearnside (2009) hevder også at

det nye tiltaket både belønner dagens ulovlige okkupanter og skaper forventninger om legalisering av fremtidige krav i tillegg.

Dersom loven fører til at økonomiske aktører blir oppfordret til å okkupere mer jord, er det sannsynlig at en bieffekt av dette vil være ytterligere fordrivelse av småbønder og dermed en fortsettelse av separasjonen mellom produsenter og produksjonsmidler.

Ikke i småbønders interesser

Til tross for at størsteparten av territoriet vil tilfalle storbønder, er det ting som tyder på at også middels- og småskala bønder og posseiros kan komme til å få eiendomsrettigheter gjennom Terra Legal. På programmets nettside er det listet personer med ned til én hektar jord. Informasjonen fra aktivistene fra MST og CPT tyder imidlertid på at distribusjon av privat eiendomsrett ikke tjener interessene til småbønder og posseiros slik som de Soto og brasilianske myndigheter hevder.

En av informantene fra CPT, Marta Valeria Cunha Spontan, påpekte hvordan nyliberal jordpolitikk som favoriserer privat eiendomsrett, fører til at jordmarkedet «blir hetere og hetere» og presser prisene oppover. I følge henne, er ikke distribusjon av privat eiendomsrett i fattige bønders interesser fordi det gjør det lettere å selge jord og fører til at «storbonden kommer og kjøper opp alt». Med andre ord er «ufrivillige» salg av jord en mekanisme for ekspropriering. Dette er et velkjent fenomen i litteraturen om jordreguleringsprogrammer. Blant annet hevder Musembi (2007) at en hvilken som helst endring i eiendomsrelasjoner vil ha vinnere og tapere, og at jordkjøp og salg ikke nødvendigvis er frivillige transaksjoner mellom «like spillere» på markedet. Det å gjøre jord mer salgbart kan derfor være uheldig for fattige bønder som står i fare for å selge jorda ut i fra et akutt behov for penger, og som risikerer å bli stående uten både arbeid og produksjonsmidler.

«Akkumulasjon gjennom frarøvelse»

Gilmar Mauro fra MST påpekte også at fordypningen av privat eiendomsrett gjennom bl.a. Terra Legal øker presset ikke bare på småskala bønder, men også på storskala kapitalistiske landbruksforetak. Dette skyldes at det utvikler seg et marked som regulerer kjøp og salg av jord. Han understreket at denne formen for regulering av jord akselererer konsentrasjonen av eierskapet

fordi i det øyeblikket du regulerer jorda til småskala og mellomskala [bønder] så skjer det at de små ender opp med å tape mot presset fra de de store uten a klare å konkurrere, og dette genererer en form for jord-konsentrasjon som er svært sterk.

At jordreguleringsprogrammer kan føre til en konsentrasjon av eierskap har tidligere blitt understreket av kritikere. Amanor (2009) hevder at Prosessen med å sikre rettigheter gjennom legalisering vanligvis skaper nye muligheter for investeringer og akkumulasjon av jord og rikdom, noe som ofte undergraver rettighetene til de fattige.

Otto (2009) skriver også at empiri fra de fleste land viser at «formalisering kan drive opp priser, stimulere jordspekulasjon og skyve de fattige ut i periferien.» Dette tyder på at i den grad Terra Legal kommer posseiros til gode, vil programmet også bidra til en økt kommersialisering av jorda, i hvert fall på sikt ettersom lov 11.952 ikke tillater småbønder å selge jorda før det har gått 10 år.

Det er grunn til å tro at privatisering ikke vil føre til mer sikker tilgang på jord for fattige bønder, slik som nyliberale argumenter skal ha det til. I tråd med Harveys begrep om «akkumulasjon gjennom frarøvelse » under nyliberalismen, er jordregulering en mekanisme som tillater kapitalen å trenge gjennom nok et område siden jord som tidligere har tilhørt staten, blir omgjort til en handelsvare. Selv om eiendomsdokumenter kan bety en forbedring i den juridiske sikkerheten til posseiros som per dags dato ikke har noen formelle rettigheter til jorda de bruker, kan privatisering bidra til økt markedspress og i siste instans utskvising av de som ikke klarer å konkurrere på markedet. Som under den opprinnelige akkumulasjonen innebærer dette en separasjon mellom arbeiderne og produksjonsmidlene.

Sosiale bevegelsers alternativer

Det at privatisering av jord kan ha den uheldige konsekvensen at sårbare bønder blir fordrevet, betyr ikke at en eller annen form for jordregulering ikke er ønskelig. I Amazonas er det mange grupper som fører en politisk kamp i samarbeid med sosiale bevegelser som CPT for å få formelle rettigheter til jorda de dyrker. Både Cunha Spontan fra CPT og posseiros som ble intervjuet i Amazonas i 2010, ga utrykk for at jordregulering faktisk øker småbønders trygghet fordi det setter en stopper for de store aktørenes ulovlige jordokkupasjon og bruk av våpen for å fordrive posseiros. Dette er tegn på at bøndene føler et reelt behov for å formalisere sin tilgang på jord.

Det er fullt mulig å gi posseiros og andre grupper formelle rettigheter til jord uten at dette trenger å innebære privat eiendomsrett. I Brasil finnes det flere mekanismer for jordregulering, og flere av disse gir bønder bruksrett til statlig eid jord i stedet for privat eiendomsrett. Dette innebærer at de har rettigheter til jorda så lenge de dyrker den og bor på den. Etterkommere kan overta bruksretten. Noen av disse mekanismene innebærer kollektiv drift av jorda, mens andre er basert på individuelt jordbruk. Til forskjell fra privat eiendomsrett innebærer bruksrett at man ikke har lov til å selge jorda. Det er denne formen for jordregulering som MST og CPT tar til orde for, og som til en viss grad har blitt implementert i MSTs bosettinger, selv om statens preferanse for privat eiendomsrett har blitt tydeligere og tydeligere. Til tross for at uformelle jordsalg forekommer i MSTs bosettinger, er bruksrett et alternativ som i langt mindre grad kommersialiserer og konsentrerer jorda. MST og CPTs preferanse for bruksrett reflekterer en oppfatning om at jord verken er en handelsvare eller et investeringsobjekt, og at det er de som dyrker jorda som bør ha rett til den (Vergara- Camus, 2005).

Utfordringene er politiske!

Utfordringene som er knyttet til alternative former for jordregulering, er først og fremst politiske. Selv om MST og andre sosiale bevegelser har stor tyngde i Brasil, vil enhver analyse av de sosiale kreftene vise at landbrukseliten og agribusinessen står langt sterkere. Politisk står de i et motsetningsforhold, og det er de sistnevnte som utøver mest innflytelse over politikken som føres. I Brasil er jord en politisk slagmark. Jord er ikke bare en kilde til penger men også til makt. Tiltak som lov 11.952 bør først og fremst sees som et utrykk for den brasilianske landbrukselitens enorme makt på alle politiske plan, og ikke som et forsøk på å redde regnskogen eller de fattige småbøndene i Amazonas. Det er i de store aktørenes interesse at jord blir forvandlet til en handelsvare, og dette går på bekostning av jordreform og alternative former for jordregulering. Samtidig er det et stort behov for å distribuere jord fordi mange fattige ikke får plass i den formelle økonomien. For at jord skal bli regulert på en måte som er i småbønders interesse, er sosial mobilisering helt nødvendig. Det følgende utrykket fra CPT er kanskje en god retningslinje for bøndenes kamp:

«Se nós não faz, alguem faz por nós – contra nós»

«Hvis ikke vi gjør det, gjør noen andre det for oss – men imot oss.»

Litteraturliste:

• K.S. Amanor (2009) «Tree Plantations, agricultural commodification, and land tenure security in Ghana», i Ubink et al. (eds.) Legalising Land Rights. Social Practices, State Responses and Tenure Security in Africa, Asia and Latin-America. Amsterdam: Leiden University Press.
• M. De Angelis (2001) Marx and Primitive Accumulation: The continuous character of capital’s enclosures, The Commoner, No.2
• M. De Angelis (2004) «Separating the Doing and the Deed: Capital and the Continuous Character of Enclosures», Historical Materialism, Vol. 12, No. 2
• F. Araghi (2009) ‘The invisible hand and the invisible foot: peasants, dispossession and globalization’ i A.H. Akram-Lodhi and C. Kay (red.) Peasants and Globalization. Political economy, rural transformation and the agrarian question. New York: Routledge.
• H. De Soto (2000) The Mystery of Capital. Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. London: Bantam Press.
• B. Fine og A. Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Larvik: Tidsskriftet Rødt!
• G. Hardin (1968) «The Tragedy if the Commons», Science. Vol. 162.
• D. Harvey (2003) The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press.
• D. Harvey (2006) Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development. London: Verso.
• O. Ianni (1979), Colonizacão e Contra-Reforma Agrária na Amazônia, Rio de Janeiro: Editora Vozes Ltda.
• K. Marx, (1867) Kapitalen (Oslo: Fram forlag ,1931 utgave)
• C. N. Musembi (2007) «De Soto and Land Relations in Rural Africa: breathing life into dead theories about property rights», Third World Quarterly, Vol. 28, No. 8.
• J. M. Otto (2009) «Rule of Law Promotion, land Tenure and Poverty Alleviation: Questioning the Assumptions of Hernando de Soto», Hague Journal of the Rule of Law, Vol. 1.
• H. Rattner (2009) «Mudancas climáticas, desmatamento e a legislacao da posse de terras na Amazônia.» Revista Espaco Acadêmico, No. 103
• L. Vergara-Camus (2005) «The Experience of the Landless Workers Movement and the Lula Government», Inter thesis.
• L. Vergara-Camus (forthcoming) «Property rights, social conflicts, and divergent paths of development in Brazil and Mexico», Journal of Peasant Studies.

Informanter:

• M. V. de Andrade Cunha Spontan, intervju (juli 2010). Aktivist i Comissão Pastoral da Terra (CPT).
• G. Mauro, intervju (juli 2010). Medlem av Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MSTs) nasjonale styre.
• L.A. Nascimento de Souza, intervju (august 2010), koordinator for Terra Legal I delstaten Amazonas.
• M. Sebastiana da Maisceno, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.
• I. Soares Frota, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.og president i assosiasjonen for posseiros i området.

Regjeringen forhandler bort politisk handlingsrom, helt uten demokratisk debatt. Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene.

Emilie Ekeberg er journalist i Klassekampen, og tidligere leder av Attac Norge. Skrevet en masteroppgave i statsvitenskap om forhandlingene om bilaterale frihandelsavtaler mellom Norge og de framvoksende økonomiene.

I 1992 ble EØS-avtalen rushet igjennom i Stortinget uten offentlig debatt. Konsekvensene for Norges politiske handlingsrom er tydelige i dag, og manifesterer seg i alt fra regler for konkurranseutsetting og privatisering til vikarbyrådirektiv og fagforeningsfiendtlige dommer fra EU-domstolen.

Og nå gjør vi det igjen. Samtidig som det er krise i Europa og det geopolitiske tyngdepunktet sakte men sikkert beveger seg østover og sørover, framforhandler den rødgrønne regjeringen en rekke frihandelsavtaler med nettopp de framvoksende økonomiene.

Dette er avtaler som låser oss til den rådende økonomiske politikken, nå og for fremtiden. Også denne gangen tvinges avtalene igjennom uten demokratisk debatt.

Vi forhandler nå om frihandelsavtaler med land som Kina, India og Russland. Arbeidet er høyt prioritert i regjeringen, men det er ingen demokratisk debatt om innholdet i avtalene verken før, eller underveis i forhandlingene. Faktisk er det mindre åpenhet om frihandelspolitikken i Norge enn det er i EU og USA. Der er avtalene gjenstand for en generell debatt i EU-parlamentet og Kongressen før de konkrete forhandlingene begynner. Da gis det i det minste et minimum av innsyn i hva det forhandles om, og hva som er de politiske målsetningene med forhandlingene.

Kritikerne av norske frihandelsavtaler har vært opptatt av solidaritet med fattige land, som gjennom avtalene hindres i å føre en utviklingspolitikk som kan bringe landene ut av fattigdom. Nå er det ikke lenger bare motparten det er grunn til å være bekymret for (selv om det i aller høyeste grad er grunn til å være bekymret for dem fortsatt). I forhandlinger med de framvoksende økonomiene, som i tillegg til å ha en stor fattig befolkning også har store selskaper som vil ha markedsadgang, er vårt eget politiske handlingsrom i spill.

Investeringsbeskyttelsesavtaler

Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene. Disse kjennes også under navnet investeringsbeskyttelsesavtaler. Det er en sterk internasjonal trend at disse avtalene i stadig større grad tas inn som del av bilaterale handelsavtaler. Det er også norsk praksis.

Investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler mellom stater, og fastsetter rettigheter for private investorer i partnerlandet. De inneholder vanligvis bestemmelser om såkalt ikke-diskriminering mellom utenlandske og nasjonale selskaper, det vil si at man ikke kan velge å benytte lokale selskaper, og kompensasjon i tilfelle av ekspropriasjon. I tillegg gir de adgang til å løse eventuelle tvister med vertslandet ved et internasjonalt voldgiftstribunal.

I sin opprinnelige betydning betyr ekspropriasjon at myndigheter inndrar eller konfiskerer et stykke privat eiendom. Dette begrepet har imidlertid fått utvidet betydning i internasjonale investeringsavtaler, til også å inkludere tapt fortjeneste på investeringer som følge av politiske reguleringer som begrenser fremtidige muligheter for fortjeneste.

 

Dette er Verdensbankens investeringsdomstol (ICSID )4 Omtrent to tredjedeler av alle tvister om investeringsbeskyttelse føres ved International Center for the Settlement of Investor Disputes, ICSID, som er en del av Verdensbanken. De siste årene har antallet saker ført ved ICSID steget voldsomt. Totalt har ICSID siden opprettelsen i 1966 registrert 331 innmeldte saker. Frem til slutten av 1990-tallet ble det årlig registrert mellom 0 og 4 saker. Fra 2003 og frem til i dag har det årlig vært registrert rundt 30 saker, med 37 innmeldte saker i 2007. Så langt er det først og fremst utviklingsland som har blitt saksøkt via ICSID. Bare seks prosent av sakene har vært ført mot land i Vest-Europa eller Nord-Amerika. Til sammenligning har 17 prosent av sakene ført ved ICSID så langt vært mot et land i Afrika sør for Sahara, 30 prosent har vært ført mot land i Sør-Amerika, og 22 prosent av sakene har vært ført mot stater i Øst-Europa og Sentral-Asia. Nesten halvparten av sakene er innen tjenestesektoren. Også gruvedrift og olje- og gassutvinning er sektorer som står for et stort antall av ICSID-sakene. I tyve prosent av sakene er saksøker et selskap som rangeres blant verdens 500 største. Syv saker har vært ført hvor selskapet som saksøker har en inntjening som er større enn bruttonasjonalproduktet til staten som saksøkes. I 70 prosent av sakene når investoren frem med sitt søksmål, gjennom forlik i eller utenfor rettssalen. Omtrent 60 prosent av sakene avgjøres av tribunalet, og omtrent 40 prosent av sakene avgjøres ved forlik utenfor tribunalet. Rapportene fra sakene hemmeligholdes så lenge en av partene krever dette, og ingen av rettssakene har så langt vært åpne for offentligheten.

 

Bestemmelsene om tvisteløsning gir transnasjonale selskaper rett til å prøve en regjerings sosiale, miljømessige eller økonomiske reguleringer ved en domstol, hvis disse reguleringene kan innebære mindre profitt på en investering i landet. De vanligste tvisteløsningsbestemmelsene gir utenlandske investorer rett til å saksøke stater ved en domstol utenfor det nasjonale rettssystemet, oftest det internasjonale voldgiftstribunalet, ICSID, som drives i regi av Verdensbanken. Såkalt investor/ stat tvisteløsning.

Investeringsbeskyttelse

Utenlandske selskaper har altså fått muligheten til å utfordre nasjonale lover i et ikke nasjonalt domssystem. Dette har ikke skjedd uten motstand. På 1990-tallet forsøkte man å forhandle frem en multilateral avtale om nettopp investeringsbeskyttelse i WTO. Når det mislyktes på grunn av stor motstand fra utviklingslandene, forsøkte OECD-landene å lage en felles investeringsavtale, den såkalte MAI-avtalen. Denne avtalen ble kritisert for å begrense staters politiske handlingsrom til å drive en sosialt og økologisk bærekraftig utviklingspolitikk, og forsøket på å lage en slik felles avtale ble lagt på is i 1998. Som følge av motstanden mot MAI-avtalen, har ikke Norge forhandlet slike avtaler med andre stater siden midten av 1990-tallet.¹

Regjeringen har imidlertid forsøkt å få mandat for å forhandle om investeringer i avtalene, men har ikke lykkes. I 2008 sendte den rødgrønne regjeringen ut et forslag til en modellavtale for investeringsbeskyttelse på høring. Modellavtalen var ment som et rammeverk for avtaler mellom Norge og utviklingsland. Også denne modellavtalen var kontroversiell, og i høringsrunden ble den møtt av kritikk, både fra norske og internasjonale sosiale bevegelser og NGO’er.² Mange av disse mente at avtalen ville gi utenlandske selskaper rettigheter på bekostning av folkevalgtes muligheter til å føre en bærekraftig utviklingspolitikk.

Næringslivet og næringslivets interesseorganisasjoner, på sin side, mente at avtalen ikke ga norske selskaper samme grad av investeringsbeskyttelse som konkurrentene fra andre land. De var særlig misfornøyde med at selskapene, i tilfelle av en eventuell rettssak mot partnerlandet, først måtte prøve saken i det nasjonale rettssystemet før saken kunne bringes inn for en ekstern domstol. De var også misfornøyd med at modellavtalen ikke inneholdt såkalte paraplybestemmelser, som gir selskaper mulighet til å bringe inn saker for domstolen som innebærer brudd på kontrakten selskapet har inngått med vertslandet, i tillegg til brudd på selve investeringsbeskyttelsesavtalen.

Etter høringsrunden ble modellavtalen lagt på is, som følge av misnøye med avtalens bestemmelser fra så vel interesseorganisasjoner som internt i regjeringen. I stedet gikk regjeringen inn for en ad hoc-løsning. I regjeringserklæringen fra 2009, Soria Moria II, åpnet regjeringen for å ta inn bestemmelser om investeringsbeskyttelse i bilaterale handelsavtaler med fire land: India, Ukraina, Russland og Kina. Forslag til norske posisjoner på investeringsbeskyttelse i forhandlingene er utarbeidet av Nærings- og Handelsdepartementet. Det gis ikke offentlig innsyn i disse posisjonene, men mye tyder på at disse inneholder bestemmelser om ekstern investor/stat tvisteløsning. Næringsminister Trond Giske har siden bekreftet at Norge har gått inn for nettopp investor/stat tvisteløsning i de nå strandede forhandlingene med Kina. Siden Kina inngår slike avtaler, er det altså liten tvil om at Norge vil bli bundet til dette regelverket dersom forhandlingene med Kina gjenopptas og en avtale kommer på plass.

Og da kan vi altså få enda en domstol dedikert til å beskytte markedsliberale prinsipper som kan dømme norske politiske beslutninger ulovlige. Det er uvisst hva konsekvensene vil bli. Det er nå en voldsom økning i antall saker som meldes inn for investeringsdomstolen til Verdensbanken (ICSID). Samtidig investerer store selskaper fra de framvoksende økonomiene, ofte med staten i ryggen, i stadig større grad ute. Salget av Elkem til kinesiske Bluestar er et eksempel på det.

Så langt har landene som er blitt saksøkt ved ICSID i all hovedsak vært utviklingsland, men de siste årene har også rike land blitt brakt inn for domstolen. Et skremmende eksempel: En nyere sak som ble ført mot den tyske staten, viser at investeringsavtalene også kan ha både økonomiske og miljømessige konsekvenser i rike land. I 2009 saksøkte det svenskregistrerte selskapet Vattenfall den tyske stat, for å ha innført miljøreguleringer som satte begrensninger på bruk og utslipp av kjølevann ved et kullkraftverk som selskapet bygget ved Elben-elven. Vattenfall krevde kompensasjon for tapt fortjeneste, fordi de mente at miljøreguleringen gikk mot tidligere forsikringer fra myndighetene, og ville gjøre selskapets investeringsprosjekt mindre økonomisk lønnsomt. Tyske myndigheter fastholdt at reguleringen var en følge av et EU-direktiv om vannkvalitet, som fikk følger for all industri langs tyske elver.

I august 2010 inngikk partene et forlik i saken. Detaljene i anklagen og beløpsstørrelsen i forliket kjennes ikke, fordi partene valgte at hele saken skulle foregå uten innsyn fra offentligheten. Vattenfalls opprinnelige krav var på omtrent 1,4 milliarder euro. Vattenfall hadde totalt investert 2,6 milliarder euro i prosjektet ved Elben.³

Når rike land nå inngår en rekke handels- og investeringsavtaler med store u-land med raskt voksende økonomier, som Russland, India og Kina, må det forventes at det fremover vil bli en langt større grad av gjensidighet i disse avtalene enn tidligere, hvor avtalene først og fremst handlet om vestlige selskapers investeringsbeskyttelse i fattige land. Og vi må forvente at også Norge i fremtiden vil bli stevnet for Verdensbankens investeringsdomstol av storselskaper fra de nye økonomiske stormaktene, dersom regjeringen ikke endrer kurs.

Noter:

1. Unntak er frihandelsavtalen mellom Efta og Singapore fra 2002, som inneholder slike bestemmelser.
2. Høringssvarene kan leses på nettsidene til Nærings og Handelsdepartementet, på adressen: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/Horinger/ Horingsdokumenter/2008/Horing—Modell-forinvesteringsavtaler/- 4.html?id=496026
3. Kilder: II SD, 2009: «Background Paper on Vattenfall v. Germany Arbitration». S2B Investment Group, 2011: «Change EU investment policy – now is the time!»
4. Kilder: The ICSID Caseload, Statistics, issue 2011-01, og Bretton Woods Project: http://www. brettonwoodsproject.org/art-564868

– Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet, skriver forfatteren som også drøfter begrepene etnisitet og klasse i forhold til taterne.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske

fortolkningsmodeller. Se: http://munin.uit.no/handle/10037/3399

Taterne (også kalt romanifolk eller de reisende) er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Innad i gruppa er det ulike syn på opprinnelse og historie. De delte meningene gjenspeiler seg blant annet i navnet på dagens interesseorganisasjoner. Én av organisasjonene kaller seg Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR). Denne organisasjonen ser på rom som et broderfolk, og bekjemper aktivt bruken av ordet tater, som de anser som en rasistisk og nedsettende betegnelse. Den andre store interesseforeningen har derimot valgt å bruke taterbetegnelsen. Den kaller seg Taternes landsforbund (TL). Medlemmene av denne foreningen avviser enhver forbindelse med rom og forstår taterne som en helt særegen innvandringsgruppe.

I kontakten med gruppa i dag vil det være naturlig og riktig å bruke det gruppenavnet den enkelte selv foretrekker. I mitt arbeid med gruppas historie fra tida før 1850 har jeg imidlertid valgt å bruke betegnelsen tater fordi det er denne gruppebetegnelsen vi oftest finner i nordiske kilder. I de første beskrivelsene fra Norden i begynnelsen av 1500-tallet er det tater-betegnelsen som er brukt. Betegnelsen ble lånt fra det tysktalende området. I dette området ble «Tatter» brukt synonymt med «Zigeuner» på denne tida. I dansk og norsk lovspråk omtales disse gruppene alltid som tatere, i Sverige og Finland brukes ofte «tattare» og «zigenare» som synonymer.

Også i forskningsmiljøet er det delte meninger om hva slags gruppe taterne opprinnelig var. Samfunnsforskeren Eilert Sundt hevdet i 1850 at taterne var etterkommere av de første sigøynerne som kom til Norden tidlig på 1500-tallet. Flere seinere nordiske forskere har ment at Sundt romantiserte taterne og at han lot seg lure av gruppas egne opphavsmyter og hang til fantasifull dramatisering1. De har argumentert for at gruppa ble skapt ved sosial utstøting og at taterne nedstammer fra fattigfolk som ble tvunget ut i et liv på landeveien.

Fra slutten av 1800-tallet til ca 1970 var det slike opphavsdiskusjoner som sto sentralt når majoritetssamfunnet beskrev gruppa. Taterne ble sett på som et alvorlig sosialt problem, og flere «eksperter» mente at opprinnelsesspørsmålet var avgjørende for hvilke tiltak som skulle settes inn. To motpoler i denne debatten var legen Johan Scharffenberg og presten Kaspar Flekstad. Johan Scharffenberg var overbevist om at det var et stort antall «næsten fullblods sigøinere» blant de norske «omstreiferne». Sigøynerne var, ifølge Scharffenberg, en «lavere rase» som ikke kunne «omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Han mente at dette måtte få konsekvenser for behandlingen av omstreiferne, og kritiserte Omstreifermisjonen for ikke å gjøre noe for å forhindre at omstreiferne satte barn til verden. Ifølge Scharffenberg var tvangssterilisering det mest rasjonelle middelet mot omstreiferondet, og også det billigste. Kaspar Flekstad derimot avviste enhver sigøynertilhørighet. Han hevdet at gruppa hadde en rent skandinavisk bakgrunn. Men også Flekstad mente at taterne utgjorde et viktig og farlig samfunnsproblem, og gikk inn for harde tvangstiltak mot dem.

Skillet mellom Johan Scharffenberg og Kaspar Flekstad gjenspeiler kanskje mest et skiftende samfunnsklima. I mellomkrigstida, da Johan Scharffenberg var mest aktiv i debatten, ble taterne fortolket som mindreverdige fordi de var av «fremmed rase» eller «raseblandet». I 1949, da Kaspar Flekstad publiserte sin bok Omstreifere og sigøynere, var det politiske klimaet endret. Rasistisk pregede fordommer, særlig mot tatere og sigøynere (rom), var fortsatt høyst levende, men det var ikke lenger politisk gangbart å begrunne særtiltak eksplisitt med rasebasert argumentasjon. Flekstad omdefinerte taterne til «mindreverdige nordmenn». En slik omdefinering rokket imidlertid ikke ved grunnlaget for assimilasjons- og tvangstiltakene. Synet på at gruppas livsform var uønsket og skadelig stod fast.

Er opphavsdiskusjoner viktige?

Blant samfunnsforskere og historikere har opphavsdiskusjonene stort sett fått ligge ukommentert fra 1980-tallet og framover. I dag har taterne (reisende, romanifolk) status som nasjonal minoritet. De regner seg selv som en egen folkegruppe og uavhengig av synet på opprinnelse vil de aller fleste forskere forstå taterne som en etnisk gruppe.

En del forskere har nøyd seg med å slå fast at opphavsspørsmålet er uavklart. Men synspunktene om at taterne er innenlandske grupper, opprinnelig frambrakt ved sosial utstøting, har fått betydelig gjennomslag, mest i Sverige og Danmark, men også i Norge. En del vil nok oppfatte opphavsforklaringer som vitenskapelig uinteressante eller passé. De kan lett få et gammelmodig preg – et snev av gjenoppvekking av den gamle rasetenkingen?

Min interesse for spørsmålet er dels knyttet til innvandringshistoriske problemstillinger, dels til forståelsen av etnisitet som historisk fenomen. Hvis taterne opprinnelig var en innvandrergruppe, hvordan kan det ha seg at de har beholdt et kulturelt særpreg og en sterk gruppeidentitet gjennom et tidsrom på over 500 år? For forskere som Eilert Sundt og Johan Scharffenberg var sigøyneropprinnelsen langt på vei tilstrekkelig til å forklare gruppas særpreg. De hadde en oppfatning om en nedarvet sigøynerkultur som var nærmest uforanderlig. Andre forskere trakk fram de store forskjellene mellom de nordiske taterne og romfolk som innvandret fra Øst-Europa til de nordiske land i andre halvdel av 1800-tallet. Dette mente de var et tydelig tegn på at taterne var en innenlandsk gruppe og at eventuelle fellestrekk mellom gruppene skyldtes kulturelle lån og likhet i livssituasjon. Også i dette tilfellet finner vi en underliggende idé om kulturell uforanderlighet.

Historie og etnisitet

Det har blitt hevdet at etnisitet bare er et nytt begrep for «rase», altså en dekkbetegnelse for et begrep som ikke lenger er politisk stuereint. Det finnes utvilsomt eksempler på at etnisitetsbegrepet blir brukt på denne måten. Men moderne etnisitetsdefinisjoner ligger langt fra rasebegrepet. Vanligvis defineres en etnisk gruppe som en gruppe mennesker som selv mener at de skiller seg fra andre på grunn av kulturelle særtrekk og/eller felles avstamning, og som også blir oppfattet som en særegen gruppe av omgivelsene. Etnisitet er altså sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller dokumentert felles opprinnelse. Det dreier seg om hvordan mennesker forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre.

Et annet viktig punkt er at etnisitet ikke er et produkt av sosial isolasjon, men tvert imot oppstår i tett samhandling mellom grupper2. Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet. I taternes tilfelle ser vi at taterkulturen stadig er i endring og tilpasser seg de nordiske forholda, men grensene mellom taterne og majoritetsbefolkninga består.

Etnisitet er et relativt nytt begrep. Først fra slutten av 1960-åra ble begrepet sentralt innen samfunnsforskningen, med sosialantropologene som pionerer. Det historiske perspektivet har ofte vært fraværende i undersøkelser av etniske problemstillinger. Samfunnsvitere som har interessert seg for historiske perspektiver, har som regel konsentrert seg om den dekonstruerende vinklingen – hvordan skaper samtida fortida? Hvordan tjener konstruerte bilder av fortida moderne etnisk mobilisering? Problemstillinger knyttet til historiske forutsetninger og drivkrefter for utvikling av etnisk identitet har ikke blitt viet like mye interesse. Det har også vært hevdet at ikke bare begrepet, men selve fenomenet etnisitet er nytt, og at det henger sammen med nasjonalismens framvekst fra slutten av 1700-tallet. Dette bygger på et tradisjonelt idehistorisk skjema, men stemmer ikke overens med eldre kilder. Oppfatningen av tatere og sigøynere som egne folkegrupper med en markert etnisk identitet er langt eldre enn nasjonalismen.

Etnisitet og klasse

Etnisitet og klasse har ofte vært sett som rivaliserende forklaringsmodeller. I perioder hvor klassebegrepet har stått svakt i samfunnsforskningen, har klasseforhold ofte blitt redusert til etnisitet. Men vi kan også finne eksempler på at etnisitet reduseres til klasse. I begge tilfeller går man glipp av en viktig dimensjon. I dagens Norge er det ofte etnisitet som blir vektlagt i studiet av minoritetsgrupper. Men etniske relasjoner eksisterer ikke i et vakuum. Det finnes ikke noen form for «ren» etnisitet uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Etniske relasjoner er innebygd i sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Klasse er utvilsomt en viktig faktor når det gjelder situasjonen til store minoritetsgrupper i Norge. De tilhører den norske arbeiderklassen og befinner seg langt nede på rangstigen i klassesamfunnet. Både etnisitet og klasse hører altså med i analysen av disse gruppene. Sosiale fenomener som etnisitet og klasse har både økonomiske og kulturelle aspekter. Begge sider må anerkjennes, og ingen av dem bør ses som rene overbygningsfenomen i forhold til hverandre.

Når det gjelder taterne, har pendelen svingt fra etnisitet til klasse. Gruppas etniske identitet har blitt beskrevet som en 1800-talls konstruksjon drevet fram av Eilert Sundt. Effektene av en avvisning av etnisitet som faktor er svært treffende beskrevet av Jean Paul Sartre i Tanker om jødespørsmålet. Han peker på hvordan både antisemitten og motpolen demokraten fungerer undertrykkende. Antisemitten vil ødelegge jøden som menneske og bare la jøden være igjen. Han ser bare jødiske særtrekk som han anser som svært negative. Demokraten vil ødelegge ham som jøde og bare bevare mennesket i ham. Han står for en assimilasjonstankegang og anerkjenner ikke at det finnes en jødisk identitet basert på en felles historie og kultur.

Samfunnsforskere som har forklart tatergruppa som et reint produkt av økonomisk og sosial diskriminering, har som regel også hevdet at gruppa allerede har forsvunnet eller er på vei til å forvinne med endrede samfunnsforhold. Det er altså snakk om å ødelegge tateren som tater. Kenneth Olsson har i en nettdebatt beskrevet hvordan dette kan oppleves. Han skriver:

Nær man førsøker førklara att VI som ær folket vet bæst, næææ då enligt proffsen, førresten så finns vi inte, dom kan ju børja fråga sig varfør dom tror att vi inte finns.3

Jeg tror at dette korte, men fyndige innlegget illustrerer svært godt hvordan mange tatere eller romanifolk har opplevd majoritetssamfunnets forskerblikk.

Gruppeidentitet som et resultat av sosial utstøting

Taterne har gjennom århundrer vært utsatt for sosial stigmatisering og diskriminering. Dette har utvilsomt bidratt til å forsterke gruppeidentiteten. Gruppa har vært nødt til å etablere sosiale forsvarsmekanismer og til dels skapt seg et eget rom ved å lukke seg fra storsamfunnet. Men er slike faktorer tilstrekkelige til å forklare framveksten av taterne som gruppe? Et argument som ofte har blitt trukket fram, er gruppas tilknytning til såkalte «uærlige» eller urene yrker. Det dreier seg om yrker som bødler, rakkere, nattmenn (renovasjonsarbeidere), hesteflåere eller hestegjelder. Slike arbeidsoppgaver var i eldre tid sterkt tabubelagt, og ikke bare yrkesutøveren, men også hans familier ble behandlet som pariaer. De kunne ikke spise og drikke av samme glass og tallerkner som de bofaste. Gikk de til nattverd, hadde de en særskilt nattverdskalk eller mottok vinen fra stetten av den vanlige kalken. Ingen bondekone ville hjelpe til ved kvinnenes fødsler eller være fadder for deres barn. Det ble også ansett som urent å medvirke ved begravelse til en «uærlig». Ingen ville ta barn av «uærlige» yrkesutøvere i lære eller tjeneste. Slik sosial stigmatisering og utstøting førte til at disse yrkesgruppene etter hvert kunne framstå som en særegen folkegruppe. Uærlighetsoppfatningene ga opphav til isolerte grupper hvor ektefellen måtte hentes innafor den egne gruppa og barna fikk en medfødt plassering utafor det sosiale fellesskapet.

De «uærlige» yrkene er rikt representert i tatergenealogiene, særlig på 1700- og 1800-tallet. Men vi ser også at andre minoritetsgrupper for eksempel skogfinner, samer og utenlandske krigsfanger kunne livnære seg på samme måte. I disse tilfellene er det altså ikke de «uærlige» yrkene som skaper minoritetsstatusen, men snarere minoritetstilhørigheten som fører til at de må ta til takke med slike arbeidsoppgaver. Tatergruppas yrkesrepertoar var ikke begrenset til «uærlig» arbeid, og vi finner ikke henvisninger til «uærlige» yrker i eldre kilder om tatere fra 1500- og 1600-tallet. Det er altså grunn til å tro at tilknytningen til stigmatiserte og tabubelagt yrker forsterket gruppeidentiten, men ikke skapte den. I de eldste nordiske kildene om tatere, spesielt i forhør og rettsreferater, finner vi ikke sjelden eksempler på at medlemmer av lokalbefolkningen sluttet seg til taterfølger, og at de også giftet seg inn i gruppa. Det kunne for eksempel være folk som hadde kommet på kant med loven, eller soldater som hadde fått en krigsskade. Tatergruppene var altså langt fra lukket. Trolig fikk de hele tida et jamt tilsig fra den fastboende befolkninga. Men det ser ut som om disse etniske grense-krysserne ganske raskt tok opp taternes levesett og kulturelle særtrekk. Slike grense-krysninger finner vi i alle etniske grupper.Oppfatningene om hermetisk lukkede etniske grupper er i de fleste tilfeller en myte.

Flere har hevdet at taternes innenlandske opprinnelse er bevist gjennom slektsforskning. De viser særlig til undersøkelser av Kaspar Flekstad (1949) og Adam Heymowski (1969). En kritisk gjennomgang av disse undersøkelsene har vist at de ikke kan brukes som dokumentasjon på at tatergruppa sprang ut av sosialt utstøtte fra majoritetssamfunnet. En del av argumentasjonen virker i dag nærmest kuriøs. Det dreier seg blant annet om den sterke vektleggingen av nordiske navneformer som et bevis på nordisk opprinnelse og om en form for sigøynerstereotypier som ser bort fra kulturelle endringsprosesser. For eksempel har Kaspar Flekstad argumentert med at norske tatere på 1700- og 1800-tallet ikke snakket gebrokkent, og at de var godt kjent med norske forhold. Nyere og mer omfattende genealogiske undersøkelser har vist at taterne er en gruppe med en klar historisk kontinuitet. Flere norske og svenske taterslekter kan føres tilbake til personer som ble omtalt som tatere eller «zigenare» på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet.

I dag er det brei enighet om at etnisitet er en form for sosial konstruksjon. Innafor denne enigheten vektlegges analyser av de sosiale mekanismene som bidrar til å utvikle etnisk identitet, og etniske og nasjonale identiteters varighet og bestandighet tas ikke lenger for gitt. På denne måten har for så vidt alle «ekte» folkeslag blitt dekonstruert. Når det gjelder taterne, får imidlertid vektleggingen av det sosialt konstruerte en særegen betydning. Den inngår i en tradisjon som trekker gruppas autensitet i tvil, og framhever identiteten som falsk. Bak teoriene om tatergruppa som et resultat av samfunnsmessige utstøtingsmekanismer ligger en idé om at etnisitet kan skapes så å si fra «scratch» ved etikettering fra myndighetenes side, ved påvirkning fra forskere eller som en reint instrumentell overlevelsesstrategi for gruppa selv. I henhold til denne tankemåten finnes det ikke noe historisk utgangspunkt i form av et kulturelt repertoar som de etniske grensene trekkes rundt. Min konklusjon er at de rent sosio-økonomiske fortolkningene ikke er tilstrekkelige til å forklare tatergruppas særpreg.

Taterne forstått i et etnisk perspektiv

Kan taterne knyttes til sigøynerinnvandringene på 1500-tallet? Noen av svarene som er gitt på dette området, har tida løpt fra. De er med rette plassert på historieskrivingens skraphaug. Ingen vil i dag hevde at de nordiske tatergruppene kan forklares ut fra en medfødt «sigøynerbestemmelse » slik Johan Scharffenberg, og også langt på vei Eilert Sundt, mente. Men det finnes en rekke indikasjoner på at de nordiske taterne utgjør en grein av den internasjonale rom-familien.

Språket har vært et omstridt element. Tatere eller reisende i Norden har sitt eget språk som kalles norsk og svensk romani. Dette språket har et rikt romaniordforråd, men grammatikken er nordisk. En samlebetegnelse for denne typen av språk er pararomanispråk. Noen språkforskere har hevdet at dette er kunstige og konstruerte språk som bare har benyttet lånord fra romanispråket. Men i nyere språkforskning vektlegges de grunnleggende fellestrekkene mellom alle nord- og vesteuropeiske varianter av romani, både de som har beholdt den opprinnelige grammatikalske strukturen og pararomanispråkene. Lingvisten Peter Bakker har blant annet pekt på at pararomanispråkene inneholder like mange ord med romanirøtter som romanispråkene. I tillegg kommer en rekke andre språklige fellestrekk som atskiller språkene i dette området fra andre romanivarianter. Ett iøynefallende trekk er påvirkningen fra tysk og mangelen på lånord fra rumensk. Her skiller de nord- og vesteuropeiske romanivariantene seg markert fra den store romanispråkgruppa som kalles vlax.

Også navna som gruppene tradisjonelt har brukt om seg selv, er sammenfallende. Fra Norge kjenner vi til at tatere har brukt egenbetegnelser som romanisæl, kalo og manusj. De samme egenbetegnelsene kan vi finne blant sigøynergrupper i Vest-Europa som ikke regner seg til å tilhøre rom-gruppa.

Rettsreferater og forhør fra 1600- og 1700-tallet kan gi et godt innblikk i hvordan taterne selv oppfattet hva det ville si å være tater. De forteller at de er født av taterforeldre eller er «af tartare extraction». De vektlegger avstamning som et kriterium for tatertilhørighet. Det er også tydelig at myndighetene på denne tida forstod dem som en egen folkegruppe med vekt på avstamningskriteriet.

Det er altså mye som tyder på at taterne i Norden er en nordlig utløper av de første sigøynerinnvandringene til Vest-Europa. Det dreier seg imidlertid ikke om å plassere de nordiske taterne i en slags boks merket «sigøyner» eller «indisk opprinnelse». De nordiske taternes kultur står på egne bein uavhengig av om noen fjerne forfedre var sigøynere. Taterkulturen er et resultat av en lang historie i det nordiske området. Den skiller seg klart fra rom-gruppenes historie og kultur.

Vi kan heller ikke forstå tatergruppas særpreg over tid uten å ta sosio-økonomiske faktorer med i betraktning. Etniske gruppedannelser har som regel også en materiell basis knyttet til særskilte levemåter og næringer. Både det omvandrende levesettet i seg sjøl, og ikke minst kriminaliseringen av denne livsformen har uten tvil bidratt til å forsterke og opprettholde taternes gruppeidentitet. Stigmatiseringen knyttet til uærlige yrker er også en faktor av betydning.

Motsetninger mellom rom og tatere (romanifolk)

I siste halvdel av 1800-tallet startet en ny innvandring av rom fra Øst- til Vest- Europa. Dette kalles ofte for den andre vandringen eller den andre diaspora i motsetning til den første vandringen som nådde Vest-Europa på 1400-tallet og Norden på 1500-tallet. Det utviklet seg ganske raskt et motsetningsforhold mellom nyinnvandrerne og den etablerte sigøyner-og taterbefolkningen i Vest-Europa fordi gruppene dels konkurrerte innafor de samme økonomiske nisjene. Det utviklet seg også noe som kan kalles et syndebukkspill. Forskjellige former for uønsket atferd ble alltid knyttet til «den andre» gruppa. Dette spillet ble ofte forsterket av stereotypier og fordommer hos myndigheter og forskere. Et eksempel på at et slikt syndebukkspill stadig pågår finner vi i et intervju med en av de mest kjente personene i det norske rom-miljøet, Alex «Dolla» Karoli. Han uttaler seg i sterkt negative ordelag om de rumenske tiggerne i Norge, og mener at Sarkozy gjorde helt rett da han kastet mange tusen romfolk ut av landet i 2010.

For Karoli var det tydelig svært viktig å få fram at dette dreier seg om en annen folkegruppe enn den han selv tilhører. «De er ikke riktige roma», sier han. «De er noe som heter Sinti – eller tatere på norsk. Vi har ikke kontakt, vi har ikke samme språk, kultur og tro. Det er komplett forskjellig.» (Aftenposten 4.11.2011) Sinti er en folkegruppe med røtter tilbake til den første sigøynerinnvandringen på 1400-tallet. De bruker ikke egenbetegnelsen rom, men regner seg som en del av den internasjonale sigøynerbefolkningen. I Tyskland brukes ofte betegnelsen «Sinti und Roma» som en samlebetegnelse for gruppene. Gjennom nesten 600-års atskillelse har det naturlig nok utviklet seg både språklige og kulturelle skiller mellom sinti og rom. Også innad i verdens rombefolkning er det betydelige språklige og kulturelle forskjeller, men å betegne rom fra Romania som sinti eller tater gir ikke mening. Det er en form for kategorisering som dreier seg om å gjøre «de andre » til syndebukker. Dette spillet drives av alle gruppene, og vi kan også finne eksempler på at tatere omtaler rom på en sterkt nedsettende måte.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner har imidlertid gått i bresjen for å motarbeide denne formen for gjensidig skittkasting. «Det er skammelig å tråkke på de svakeste menneskene blant vårt folk. Hadde ikke Norge kastet ut min familie, hadde ikke besteforeldrene og oldeforeldrene mine havnet i Auschwitz», uttalte et annet medlem av Karoli-familien (Natalina Lund til Aftenposten 5.11.2011). Også nestlederen for Romanifolkets riksforbund, Jim Rickhardt Hartmann, som regner seg som tater eller romanisæl, har tatt skarp avstand fra uttalelsene til Alex «Dolla» Karoli. Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR) har støtte til andre minoritetsgrupper som en eksplisitt målsetning. «Her vil vi i første rekke trekke frem vårt broderfolk sigøynerne, som har lidd samme skjebne som oss, og som den dag i dag blir hundset med», heter det på organisasjonens hjemmeside.

Da taterne sammen med kvener, skogfinner, rom og jøder fikk status som nasjonal minoritet, var det et krav at gruppene måtte ha opprinnelig eller langvarig tilknytning til Norge – grensen ble satt til ca 100 år. De norske samene hadde allerede status som urfolk etter ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. For dem ville status som nasjonal minoritet innebære et skritt tilbake. Andre store minoritetsgrupper hadde ikke vært i landet lenge nok til å få status som nasjonal minoritet. Vi har altså fått et slags hierarki av minoritetsgrupper med samene på toppen, eldre innvandrergrupper i midten og de store, nye innvandrergruppene aller nederst med få formaliserte rettigheter. Minoritetspolitisk er en slik rangordning vanskelig å forsvare.

Det kan virke som om det er fritt fram for å behandle innvandrergrupper dårlig i hundre år, for så eventuelt å gi dem oppreisning som nasjonal minoritet. Heldigvis har enkelte romaniorganisasjoner sett dette klarere enn norske myndigheter, og satt spørsmålet i historisk perspektiv. «En gang i tiden var det vi, som i dag er nasjonale minoriteter i Norge, som satt slik på gaten og tigget», uttalte medlemmer av Romanifolkets riksforbund da de rykket ut mot trakassering av rumenske tiggere.4

Noter: 1 Se for eksempel Kaspar Flekstad 1949, Øyvind Midbøe 1968 og Ted Hanisch 1976

2 Se for eksempel Barth, Ethnic groups and boundaries, 1969, Jenkins, Rethinking Ethnicity 1997 og Jones,The Archaeology of Ethnicity 1997

3 Innlegg av Kennet Olsson på nettstedet Anbytarforum http://genealogi.aland.net/discus/ messages 12.6.2001. Sitatet er gjengitt kildetro fra den svenske nettsida med Kenneth Olssons bruk av norske æ-er og ø-er.

4 Aftenposten 5.11. 2011

 

Definisjoner

Etnisk gruppe: En gruppe som innenfor en større sosial enhet betrakter seg selv som en særegen gruppe, og som også blir identifisert slik av andre. Gruppeidentiteten er som regel knyttet til en oppfatning om felles avstamning og spesielle kulturtrekk. Den etniske identiteten er sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller faktiske avstamningsforhold. Det avgjørende er hvilken betydning gruppemedlemmene og omverdenen tillegger slike faktorer.

Klasse: Klassebegrepet er særlig knyttet til økonomiske forhold. I marxistisk analyse inndeles klasser etter hvilket forhold menneskene har til produksjonsmidlene og produksjonsprosessen. Forenklet kan vi si at det dreier seg om grupper av mennesker som livnærer seg på prinsipielt samme måte. Klassebegrepet er relasjonelt. I et klassesamfunn er det alltid minst to klasser som står mot hverandre. Selv om det sentrale i klassebegrepet er knyttet til økonomiske forhold omfatter begrepet også kulturelle trekk og subjektive oppfatninger om klassetilhørighet.

 

Nasjonale minoriteter i Norge

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som romanifolk, tatere eller reisende i Norge i dag. I St.meld. nr.15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter er det anslått at det kan dreie seg om flere tusen personer. Gruppa er dermed den nest største av de nasjonale minoritetene. Bare kvenene, som anslagsvis teller et sted mellom 10- og 15000, utgjør en større gruppe. Anslagene for de øvrige gruppene er: Jøder over 1100, rom 500–700, skogfinner et par hundre.

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)