av Birger Thurn-Paulsen

«En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.» (Espen Anker)

Menn har det visstnok vanskelig for tida. Det er jo noe alle skjønner, bare vi ser litt på virkeligheten:

• Lønn etter kjønn er stadig like tydelig – menn tjener fortsatt betydelig mer enn kvinner, og forskjellen har økt igjen de sist årene.
• Forholdet at kvinner er reservearbeidskraften i arbeidslivet, er ikke endret – blant annet tydeliggjort ved at kvinner i stor grad har deltidsjobber.
• Det er fortsatt menn, med skrikende få unntak, som herjer med, slår og dreper kvinner – familien, eller familiære omgivelser er fortsatt det farligste stedet for kvinner.
• Kvinner har fortsatt hovedansvaret for arbeid i hjemmet, for barn og for omsorg og det vi kan kalle det sosiale nettverket rundt kjernefamilien.
• Kjøp og salg av kvinners kropp i forskjellige varianter er et stadig like blomstrende marked.

Det er jo noe alle burde forstå at det ikke er lett å leve med slike byrder.

Noen har forstått det på sin måte og trekker klare konklusjoner.

Wonderboys og Pornopung

I løpet av høsten har det versert forskjellige debatter om kjønn, kjønnskrig og hvem som har makt, eller ikke makt. Medienes Wonderboys er ett begrep. Det er liten tvil om at menn har makta i de fleste redaksjoner, at flest menn skriver mest og lengst, er de mest synlige i mediabildet, og brøler mest. Jeg velger å ta utgangspunkt i en kronikk og en bok av samme mann, en som er journalist i Dagbladet, forfatter av en ganske medieomtalt bok, og som i sin tur knytter kampen på kjønnsmarkedet til kampen i media og det offentlige rommet, og til kvinnekampen. Det er en ung mann ved navn Mads Larsen. Han har skrevet boka Pornopung, og 12. desember hadde han en kronikk i Dagbladet under tittelen «Jul i feministgata».

Før jeg bryner meg på det, har jeg imidlertid lyst til å trekke fram noe jeg synes er viktig i forhold til mediene som helhet. Markedsliberalismen setter sine tydelige spor, også i medieverden. Kamp om markedet, oppkjøp, fusjoner og monopolisering skyter fart. Markedsandeler, opplagstall og inntjening styrer, med påfølgende beinhard kamp for å finne det som selger, kamp om karrierer, om å bli sett og ikke minst hørt. Det blir det veldig mye synsing ut av, og mye skrik og skrål og tomme tønner. Det forsterker kampen mellom folk, og kjønnskampen og fører med seg et race mellom unge fremadstormende med mye på hjertet, men ikke alltid så mye å melde. Det er vanskelig å tenke seg at dette er en utvikling som vil styrke kvinners plass i media.

Et annet trekk er at kvinner, likestilling og kvinnespørsmål gjøres til et spørsmål om markedsandeler. Selv om det helt sikkert er hederlige unntak, både når det gjelder ansettelser av kvinner og valg av stoff, mistenker jeg ikke mediene som sådan for å være spesielt opptatt av kvinneperspektiv og kvinnefrigjøring. De skal selge. Kvinner leser mer enn menn, blant annet, og er tross alt blitt økonomisk sterkere. Samtidig som det på sitt vis er stor oppmerksomhet om kvinnestoff, forteller media nå om mannsdominansen, i media, og innenfor kulturen. På film- og teatersektoren, for eksempel, er det menn som totalt dominerer som styreledere, som sjefer og som instruktører. Disse refleksjonene er, slik jeg ser det, nyttige å ha i bakhodet.

Tilbake til Mads Larsen, hans kronikk og boka Pornopung.

Makt og avmakt på kjønnsmarkedet

Som kommentar til årets undertøyskampanje, signert H&M, skriver Larsen i kronikken: «Hvis det er noen som har grunn til å føle seg nedvurdert, er det menn, som gjennom plakatene blir minnet på hvor lite verd de er på dagens kjønnsmarked – redusert til kikkere som kun slipper til på kvinners nåde.»

Kanskje å snu ting litt på hodet? Rent bortsett fra at dette ikke akkurat er noe nytt fenomen: Mer eller mindre påkledde kvinner som pyntegjenstander, objekter, gjerne i salgsøyemed, til «glede» for all verden og for kikkende menn. Nok om det, det er koplingen her til likestillingsspørsmål som virkelig er interessant.

Larsen hevder videre i kronikken: «Hundre års likestillingskamp har gjort at unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt. Jenter under 35 år har bedre utdanning, høyere karakterer, lettere for å få attraktive jobber, høyere sosial status, sterkere forbrukermakt og, som jeg peker på i romanen Pornopung, en makt på kjønnsmarkedet som gir enorme fordeler.» Han referer til forsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo, som etter en undersøkelse konkluderer med at: «Guttene sitter igjen på gutterommet og onanerer mens de unge kvinnene går ut i verden og lever ut sin nye, frigjorte seksualitet.»

Et siste sitat fra Larsens kronikk: «Fordi menns seksualitet er så lett tilgjengelig og kvinners så vanskelig å oppnå, er en manns evne til å nedlegge kvinner den måten å oppnå status på som er mest universell. Så lenge det er slik, kommer vi aldri til å oppnå virkelig likestilling. Jeg skisserer noen mulige måter å løse dette på i Pornopung, men har langt fra funnet fasiten. Først må kvinner innse at de ikke lenger er undertrykte ofre. Så må de begynne å gi slipp på makta på kjønnsmarkedet. Deretter kan vi sammen klyve over det siste likestillingshinderet.»

For min del har jeg fryktelig vanskelig for å se hva slags løsninger han skisserer i boka. De unge mennene der er ganske enkle vesener, stort sett med én ting i hodet: Nedlegge damer. Å få pult betyr at du ikke blir avvist. Han om det. Jeg bruker bare en del påstander fra hans penn som utgangspunkt. Samtidig som det er viktig å spørre: Er han viktig, er han representativ? Ja og nei. Han er ikke helt aleine. En historiker ved navn Nils Rune Langeland skriver at den norske mannen «er meir framandgjort i høve til det norske samfunnet enn sin søsterlige medpart». Det er heller ikke uvanlig å finne påstanden om at vi egentlig har likestilling her i landet, at likestillingen til og med har gått for langt. En litt annen variant er en retning som i og for seg støtter kvinnekampen, men sier samtidig at kvinnene i alt vesentlig har oppnådd det de har kjempet for – nå er det mannen som sliter. Nå må vi ta fatt i den moderne mannens problemer. Mads Larsen hevder altså at «unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt». De har også makta på kjønnsmarkedet, over seksualiteten.

Avvisningen som makt?

Jeg tror jeg yter Larsen og boka hans rettferdighet, når jeg sier at et kjernepunkt er spørsmålet om avvisning, og hvem som avviser hvem, eller hvem som har makta der kjønnskampen beveger seg inn på det seksuelle området.

Et par små, illustrerende sitater til, fra en liten bok som heter Lærebok for menn, skrevet av en mann ved navn Espen Anker, utgitt på et lite forlag i 2002. Den er ment å være «En bok om hvordan å være en bra mann, og om hans forhold til kvinner». Ambisiøs tittel, kan man si. Uansett, han beveger seg langs den samme aksen som Larsen, for eksempel: Erobring – avvisning.

Fra innholdet i boka: «Menn trenger sosialisering. Sosialisering er å ta ansvar for sin sæd, summen av seg selv på alle nivåer. Å lage barn er å ta skrittet inn i evigheten. Det ypperste i mannens natur er å ta ansvar for sine barn.» Og: «En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.»

Husk bokas tittel her – «Lærebok for menn»!

La oss hoppe tilbake til femtitallet, for eksempel, da mange barn og unge gikk på danseskoler av det klassiske slaget – en ganske typisk arena. Gutter og jenter på hver sin side av lokalet, guttene skal krysse rommet og engasjere. Absolutt en ganske svett opplevelse. Vil han få ja fra den utvalgte. Nå var det kanskje mer usikkerhet enn erobringsinstinkt som preget den unge mannen på det stadiet, men mønsteret er lagt, treningen er i gang. Enda svettere for jentene. Hvem vil velge meg – og, vil jeg bli valgt i det hele tatt, eller vil jeg bli sittende som veggpryd?

Påstanden nå er altså at kvinnene har erobret så mange skanser, og også har, på selvbevisst og frigjort vis, makta i det seksuelle spillet. I boka Pornopung driver de unge mennene en hesblesende jakt på nye erobringer og seksuelle erfaringer. Men avvisningen – de unge kvinnene kan sitte der og velge og vrake – avvisningen får til dels traumatiske følger. De unge, frustrerte mennene strever med å få tilgang til disse frigjorte, selvbevisste og sterke unge kvinnene – men de kan velge å sprike, eller la være. De har nøkkelen, de kan avvise.

Jeg tror at denne påstanden om at det er kvinnene som har erobret makta, som har makta på kjønnsmarkedet, den angivelig siste arenaen i kjønnskampen, ligger og plasker i den grøfta hvor menn er enkle seksuelle vesener. Den fortrenger at det stadig er mannen som er initiativakeren, erobreren. Mens kvinners seksualitet altså er vanskelig oppnåelig. Men slipper du inn, får pult, altså, betyr det aksept. I følge boka er det ikke bare selve avvisningen som er skremmende og vanskelig her. Det handler også om misunnelsen – misunnelsen i forhold til kvinners multiorgasmiske evner, mot mannens ene sprut. Og, for å gjøre det enda vanskeligere, må vi ta med erfaringen til en av de unge mennene i Pornopung, der han tenker tilbake på et knull med en litt eldre dame på hele 32 år. Tenk, 32 år! Det fysiske forfallet var allerede i gang, hun holdt altså egentlig ikke mål Og, i tillegg var hun erfaren og krevende i senga. Hun var krevende i senga! Skummelt! Aner vi frykt for kvinner?

Det blir fristende å spørre om løsningen når det gjelder seksuallivet, blir at kvinnene må slutte å være så kostbare, og ikke si nei så ofte til kåte menn. Gjøre seg like enkle som menn?

Verden står heldigvis ikke helt stille, kampen for kvinnefrigjøring har flyttet på noe. Norske kvinner kan gå ut i verden med større grad av selvsikkerhet og tyngde, både materielt og seksuelt. I hvilken grad kan vi snakke om seksuell frigjøring? Det er nå et temmelig åpent spørsmål, men jeg tror, i alle fall, at undertrykte som kjemper for å erobre seg selv og nye områder, gjennom kampen også vil oppnå erfaring og selvinnsikt. I kjølvannet av kvinnekampen tenkes det mye, det diskuteres, forskes og skrives. Det betyr innsikt og styrke. Hvis den undertrykkende delen, mennene, betrakter dette, uten å gå seriøst inn i årsaker, uten å søke egen innsikt, men først og fremst står som vitner til virkelighetens gang, da blir det problemer, særlig hvis kvinnekampen i en eller annen grad lykkes i å riste i hegemoniet, i kontrollen. Menn skjønner at det er noe som treffer, men skjønner ikke hva. Da klamrer man seg heller til hegemoniet og tyr, i verste fall til ekstreme mottiltak for å gjenopprette kontrollen.

I den grad kvinnene faktisk tilkjemper seg større makt over egen kropp og seksualitet, og større innsikt og selvbevissthet, mens menn rygger, holder på erobringsrefleksen og lar være å se på seg selv og hvem og hva vi er, ja, da får kanskje avvisningsproblematikken større tyngde enn på danseskolen på femtitallet. Men hvis dette i sin tur omskrives til at vi nærmest har oppnådd likestilling i dette samfunnet – da har vi virkelig et problem. Og problemet forfølger oss hvis vi tviholder på klassiske stereotypier av hva kvinner og menn er som seksuelle vesener.

Er vi vitne til en seksuell revolusjon? Stort sett ikke, etter mitt syn. Vi er vitne til en utvendig forflytning, seksualiteten lagt ut som vare i kampen om markeder, ikke minst i mediene. Dermed får vi en tilsynelatende frigjøring. Uten dermed å si at det er skadelig med større åpenhet om seksualitet i det offentlige rommet, at det skrives, diskuteres og forskes. Det er bra det, forutsatt at vi tør, og prøver å gjennomskue det falske, og tar inn over oss noe av problematikken og innsikten. Kvinner som kjemper evner det i langt større grad enn menn som er på defensiven.

Arbeid, forsørging og hegemoni

Ja, det er sant at jentene framstår som sterkere, for eksempel når det gjelder skole og utdanning. Alle undersøkelser tyder på at jentene er hvassere, får høyere karakterer og kommer sterkere ut. Kanskje de rett og slett tar det alvorligere? Gutta har en tendens til å falle gjennom, gi opp, falle utenfor, kanskje bli tapere ut fra samfunnsnormen.

Jeg tror at vi, til en viss grad, i alle fall, har å gjøre med hvordan vi som kjønn takler et samfunn som i turbofart river opp strukturer, privatiserer og indivualiserer. Ledsaget av en kanonade av propaganda og drømmespinn. På den ene sida er vi selv ansvarlige for livet vårt – og for hvor langt vi kan nå, og hvor fort vi kan nå det. I den andre enden lokkes vi med hysterisk dyrking av rike halvguder. Og det kan du også bli – hvis du bare står på nok.

Kvinner er fortsatt, i hovedsak, reservearbeidskraft på arbeidsmarkedet. Samtidig skjer det noe. Arbeidsløsheten i et rikt land som Norge svinger forholdsvis dramatisk i løpet av få år. Strukturer og mønstre rives opp. Tariffavtaler skal mest mulig ned på lokalnivået, lønn gjøres gradvis til et individuelt spørsmål. Privatisering og anbudsutsetting gjør at grupper kastes fra en eier til en annen, fra en avtale til en annen. Dette bryter også opp tradisjonelle forsvarsverker. Det vi kan kalle arbeiderkollektiver, forvitrer. Fagbevegelsen som kollektiv henger og dingler etter denne utviklingen. Forskjellige fora som kan kalles mannlige forsvarkollektiver i arbeidslivet sliter, eller går i verste fall i oppløsning. Menneskene tvinges, i stadig større grad, til å se på sine liv som et prosjekt som du er mer eller mindre eneansvarlig for.

Et ganske typisk fenomen blant menn, som kanskje ikke er riktig så tydelig i dag, er det forholdet at ganske mange går i sterkt forfall, i verste fall i graven, nokså fort etter at de har gått av med pensjon. Som om selve gulvet er revet vekk under dem. Tilværelsen blir tom uten arbeidsplassen. Og du skjønner ikke helt hva som skjer.

Jeg tror at det herskende kjønnet mannen, individet, som i sin tur er mer avhengig av kollektiver rundt seg enn han kanskje vet, nå får følelsen av å bli kastet rundt på arbeidsmarkedet, ut av arbeidsmarkedet, får følelsen av at dette skjer med DEG. Gulvet forsvinner, noe i likhet med den følelsen som kommer når arbeidslivet er slutt. Arbeidsmarkedet blir mer uforutsigbart, de klassiske mannekollektivene knyttet til arbeidsplassen brytes opp. Lønnsforskjellene er der, men kvinner er blitt noe mer økonomisk selvstendige. Mannen er ikke i like stor grad eneforsørgeren. Klippen, forsørgeren vakler. Forsørgerrollen er i sin tur knyttet til spørsmålet om eiendomsrett – det elementet av eiendomsrett som eksisterer i kjernefamiliemønsteret, i forholdet mellom menn og kvinner, så lenge mannen er den økonomisk dominerende, og tilhørende det herskende kjønnet. Eiendomsretten får i en del tilfelle så groteske utslag at mannen dreper. Hvis ikke jeg får deg, skal heller ingen andre få deg!

Kvinnene kjemper. Vinner noe terreng i frigjøringskampen, og vinner samtidig innsikt i seg selv og omgivelsene – og i undertrykkelsesmekanismene. Og har i langt større grad nære venner og sosiale nettverk som ikke går i knas bare fordi en arbeidsplass forsvinner.

Mennene har så avgjort hegemoniet, men rygger når noe eller noen risper i det, tror at de mister det, tror at det skyldes at kvinnene tar noe fra dem, skjønner ikke helt hva som skjer: Hverken i arbeidslivet eller i seksuallivet.

Kan det hende at den moderne mannens problem, eller dilemma, er at han på en ene siden faktisk har det økonomiske herredømmet, og er, på forskjellig vis fortsatt subjektet i samfunnet, mens samfunnsutviklingen, på den andre siden, gjennom privatiseringen og individualiseringen i større grad gjør ham til objekt? At individualiseringen gjør at mannen, individet, kastes rundt, rives løs fra velkjente strukturer og kollektiver, slik at han føler seg sårbar. Mannen er Konge på haugen sin, men er helt avhengig av å føle tilhørighet til det herskende kjønnets store enhet. Det herskende kjønnet blir kanskje dårligere til håndtere virkeligheten når han blir – individet.

De Store Gutta – de rikeste blant de rike – løser problemene ved å gå sammen og etablere organisasjonen «Civita». En av flere mer eller mindre uformelle herresammenslutninger som tar sikte på å sikre hegemoniet – og eiendomsretten. Og så har de rike damer rundt seg. Når Stein Erik og Mille-Marie, Kremmer Hagen og Godseier Treschow forsegler forholdet sitt med giftermål i juni, er det ikke bare kjærligheten som får ring rundt seg. Det er samtidig en storfusjon av verdier. De rike gifter seg stadig med de rike. Det er fortsatt viktig å sikre eiendom, verdier og arverekkefølge. Et sidesprang dette? Kanskje, men ikke uten interesse i sammenhengen.

Kjernefamilie er hipt

Apropos giftermål. Vi kan runde av med et sprang tilbake til parringen, forholdene, kjærligheten og dens vilkår. Det er for tida en aldeles hysterisk fokusering på kjærester, hvordan bli kjærester, bli par. For å sitere en artikkel i Dagbladet søndag 11. januar. En gruppe er samlet. De har betalt tre hundre kroner til et byrå, som har sørget for å samle de betalende single til en bedre middag der forbindelser kan oppstå. Byrået arrangerer. Resten må de ordne selv. Tenk det!

En av dem sier: «Før var det hipt å være singel. Nå er det hipt å være på dater’n. Jeg betaler gjerne for en tjeneste som setter meg sammen med nye, spennende mennesker.» Dette henger på en måte sammen med tidsklemma, forstår dere. En dame fra Statens institutt for forbruksforskning (merk det!) sier: «Vi lever i et samfunn der tida er en knapp ressurs. Mange vil ikke sløse bort tida på turer på byen som ikke fører noe sted. Kjøper man en tjeneste er man litt sikrere på å møte mennesker med like interesser. Man kjøper en date, på samme måte som man lenge har kunnet kjøpe en livsstil, eller omsorg.» Herlig? Oppmuntrende? Det er en kontaktformidlingsflora av en annen verden. Og en bølge av «reality-tv»-serier som, på mer eller mindre perverst vis, skal kople opp folk til den store kjærligheten. En annen vri er konene som skal bytte hjem i et par uker – Konebyttet. Og det er alltid konebytte, er det ikke det? Aldri mannebytte!

Nettet av drømmespinn slynges ut. Drømmespinn om den evige kjærligheten og det gode parforholdet – kjernefamilien. Og så skader det ikke hvis mannen dessuten er rik! Dette er ikke særlig sunt, hverken for menn eller kvinner, men det er verst for kvinner. Det bidrar godt til å sementere forholdene mellom kjønnene.

Det er langt igjen! Langt igjen til et samfunn av frigjorte kvinner, og frigjorte mennesker. Jeg tror vi ganske enkelt avviser påstanden om at likestillinga nærmest er gjennomført, uten her og nå å gå inn på begrepene likestilling og frigjøring. Men diskusjonene går, ført an av kvinnene – og de høyrøstede mennene som mener damene har kommet langt nok, eller mer enn langt nok.

Er det hardt å være mann i dag? Det vil si, det er bedre å stille spørsmålet litt annnerledes: Hva vil det si å være mann i dag?

Skal mannen våge å se på hva som skjer, skal vi delta i diskusjonene, tror jeg vi skal inn i sammenhengen mellom økonomisk makt, forsørgerstatusen, familieforhold, spørsmålet om eiendom, gevinst og erobring, og at vi ikke er så enkle som mange vil ha det til som seksuelle vesener, hvis vi tør å se på oss selv. Og det bør vi gjøre. Se på oss selv, mener jeg.

av Dag Seierstad

«EUs landbrukspolitikk er en forbrytelse mot menneskeheten.» (Professor Meghnad Desai, 2001)

Landbruket er EUs verste dilemma. Stadig færre bønder produserer mer og mer. Men hvis EU-bøndene skal følge med i velstandsutviklingen, må EU sette inn en landbruksstøtte som tar nesten halvparten av EU-budsjettet.

Problemene står i kø i EUs eget landbruk: Det er overproduksjon på de fleste varene. Grunnvannet forgiftes av plantevernmidler og overdreven gjødsling. Og hele tida fortsetter avfolkingen av landdistriktene. Siden 1987 er hvert femte bruk nedlagt, og målt i årsverk er sysselsettingen i landbruket gått ned med 25 prosent.

EU tok over landbrukspolitikken fra medlemslanda alt i 1962. Målet var å gjøre EU sjølberga med viktige matvarer som melk og meieriprodukter, kjøtt og korn. I løpet av et tiår ble målet nådd, og fra midten av 1970-tallet strevde EU med overproduksjon på stadig flere matvarer rundt om i EU. For å holde overskuddslagrene (de beryktede «vinsjøene» og «smørfjella») på et overkommelig nivå, satsa EU etter hvert på et aggressivt billigsalg av stadig flere slags matvarer utafor EU. I løpet av 1990-tallet forsøkte EU-kommisjonen flere ganger å dempe produksjonsveksten, men det lyktes bare delvis. Pressgruppene innen EU-landbruket var for sterke.

Under den såkalte Uruguay-runden, de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO, lovte USA og EU at de begge to skulle redusere støtten til landbruket. Det eneste som skjedde på 1990-tallet, var at støtten ble omdefinert, slik at deler av den ikke lenger skulle oppfattes som subsidier i WTO-forstand. Men i virkeligheten økte landbruksstøtten både i EU og i USA. Det siste som har skjedd er at USA sommeren 2002 slo til med en dramatisk økning i landbruksstøtten – en økning helt opp i 70 prosent.

Landbrukspolitikken til EU rammer u-land på to måter:

• EU gir eksportstøtte til mye av matvareeksporten sin og utkonkurrerer bønder i u-land.
• EU verner sitt eget marked for import av matvarer fra u-land

Det er eksportstøtten som rammer mest direkte – og som det samtidig burde være enklest å fjerne.

Dumping av matvarer

EU dumper subsidierte matvarer på verdensmarkedet – og rammer med det fattigbønder over hele kloden. CAFOD (Catholic Agency for Overseas Development) ga i september 2002 ut en rapport om EUs dumping av matvarer i u-land (Dumping on the Poor). I 2001 brukte EU nærmere 30 milliarder kroner på å subsidiere eksporten av matvarer.

Norge har de siste åra brukt en halv milliard på tilsvarende eksportsubsidiering. Det betyr at Norge – målt i forhold til folketallet – bruker forholdsmessig mer penger på eksportstøtte enn EU. Det er likevel én viktig forskjell. Det alt vesentlige av den norske eksportstøtten går til å få solgt norsk ost på europeiske markeder, mens EU-støtten for en stor del fremmer eksport til land i den tredje verden.

I følge en Oxfam-rapport selger EU hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger 34 prosent under produksjonskostnadene. Melkepulver selges til en pris rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes helt ned til en fjerdepart av produksjonskostnadene. (Rigged rules and double standards, Oxfam 2002) Da er det ikke så underlig at EU er blitt verdens største eksportør av både melkepulver og sukker.

Roesukkeret til EU er langt dyrere å produsere enn rørsukkeret som dyrkes i mange u-land. Likevel er EU verdens største sukkereksportør. Over tredjedelen av sukkerproduksjonen selges på verdensmarkedet. Det er 40 prosent av den samlede verdenshandelen med sukker.

I 1970 var EU storimportør av sukker. I 2001 ble det produsert 17 millioner tonn sukker i EU. 7 millioner tonn av sukkeret – mer enn en tredjedel av EUs sukkerproduksjon – ble dumpa på verdensmarkedet.

En del av sukkereksporten på 7 millioner tonn skyldes at EU importerer 1,5 millioner tonn sukker fra ACP-land, tidligere kolonier av EU-land i Afrika, Karibien og Asia. Den eksporten må også subsidieres. Den samlede eksportstøtten går opp i 1,6 milliarder euro i året. (Oxfam)

Ved hjelp av kvoter og høye tollsatser kan EU holde sukkerprisene tre ganger så høye som på verdensmarkedet. Det gjør det mulig å dyrke sukkerroer for salg i EU-land som England, Tyskland og Frankrike. Hvert år betaler skattebetalerne 1,6 milliarder euro for å finansiere sukkerordningen. Til gjengjeld eksporterer EU sukker til en billig pris, ofte helt ned mot tredjeparten av prisen innad i EU.

Dette rammer særlig de u-land som har gjort seg avhengig av å eksportere sukker for å skaffe seg valutainntekter. Filippinene er ett eksempel. Her sto en på randen til omfattende hungersnød i flere regioner da sukkerprisene var på sitt laveste midt på 1980-tallet.

Sukkerdumpingen rammer ikke bare land som eksporterer sukker. Den river også grunnlaget vekk for lokal sukkerproduksjon i mange andre u-land, fordi EU-sukkeret er så mye billigere enn det lokale sukkeret.

U-land rammes av sukkerpolitikken til EU på fire måter:

1. En sukkertoll på 140 prosent og stramme importkvoter hindrer u-land i å selge sukker til EU. Moçambique taper over 100 millioner euro i året fordi landet får ødelagt mulighetene til å eksportere sukker til EU. U-hjelpen fra EU er på 150 millioner euro.
2. Eksportstøtten gjør at EU-sukker fortrenger sukker fra u-land på markedene i andre land. Det rammer store sukkerprodusenter som Brasil og Thailand. Men det rammer også Moçambique, ett av verdens fattigste land. I 2001 eksporterte EU 770.000 tonn sukker til Algerie. Det markedet gikk tapt for sukker som kunne vært produsert langt billigere lenger sør i Afrika.
3. Eksportstøtten omfatter også sukker i sjokolade og andre søtsaker. Dermed utkonkurreres også u-landsprodusenter av sjokolade og søtsaker. Swaziland begynte å lage sine egne søtsaker på basis av lokalt produsert rørsukker. Nå utkonkurreres denne næringa av import fra EU – import som bare er konkurransedyktig fordi sukkerinnholdet er subsidiert.
4. Eksportstøtten presser sukkerprisen på verdensmarkedet lavere enn den ellers ville ha vært. Det rammer alle andre produsenter av sukker, naturligvis også u-land. I perioder faller sukkerprisen så lavt at den ikke dekker produksjonskostnadene i land som Malawi, Moçambique og Zambia. (The great EU sugar scam, Oxfam august 2002)

Sukkerstøtten i EU

Over halvparten av EU-sukkeret, 9 millioner tonn, dyrkes i Frankrike og Tyskland. Italia, Storbritannia, Spania, Nederland og Belgia er også store sukkerprodusenter, med over 1 million tonn i året. I Danmark produseres det en halv million tonn i året. Bare fire prosent av EU-bøndene dyrker sukker. De største fins i Sørøst-England, rundt Paris og i Nedre Sachsen. De største britiske sukkerdyrkerne får over 700.000 kroner i støtte hvert år.

Sukkerindustrien er en av de mest monopoliserte i EU. I åtte land kontrollerer ett selskap hele sukkerkvoten. Ett av disse monopolselskapene er British Sugar i Storbritannia. Dette selskapet får en EU-støtte på 120 millioner euro i året (900 millioner kroner) og har hatt en profittmargin på over 20 prosent i alle år – unntatt ett etter 1994. Verdens største sukkerkonsern er Südzucker som eier raffinerier i 12 europeiske land og står for fjerdeparten av EUs sukkerkvote. Danske Danisco har raffinerier i fem land og er enerådende i Danmark, Sverige og Finland.

For å hindre at sukkerproduksjonen løper løpsk, er alle selskap tildelt kvoter som ikke må overskrides. Selskapene inngår så kontrakter med de bøndene som skal dyrke sukkeret. Prisen er garantert av EU. Bønder som dyrker sukker utover kontrakten, må selge sukkeret uten noen støtte fra EU. Eksporteres det, skjer det uten eksportstøtte.

Sukkerroer er i dag det mest lønnsomme av alt som kan dyrkes i EU. Etter EU-kommisjonens anslag gir sukkerroer 25-30 prosent mer fortjeneste enn korn. Og støttesatsene er ikke rørt i de harde interne dragkampene mellom EU-regjeringene som de siste åra har ført til en viss nedgang i støtten til produksjon av korn, melk og kjøtt. En grunn til det er at kvotene som fordeles, settes i forhold til sukkerforbruket i det enkelte EU-land. Deretter må prisen holdes så høy at det blir lønnsomt å dyrke sukkerroer også i det landet hvor kostnadene er høyest. (Min kommentar: Hvis Norge var med i EU, ville ordningen sprekke!)

Sukkerordningen til EU «ivaretar interessene til alle berørte parter. Den ble bevisst konstruert for å få til det. Ordningen må opprettholdes.» (The European Sugar Manufacturers’ Association (CEFS))

Lobbyistene fra sukkerindustrien hevder at ordningen er sjølfinansierende. Begrunnelsen er at eksportstøtten finansieres ved avgifter fra bønder og raffinerier, avgifter som kommer opp i 800 millioner euro pr år. Men avgiftene betales naturligvis av den betalingen raffinerier og bønder får for sukkeret de leverer. Sukkerraffineriene var sommeren 2002 garantert en pris på 632 euro per tonn sukker. På samme tidspunkt lå prisen på verdensmarkedet på 184 euro per tonn.

Virkninger i u-land

Sør-Afrika har gode vilkår for sukkerrør og kunne greidd konkurransen godt hvis det ikke var for eksportstøtten til EU. Det koster mellom 250 og 300 dollar å produsere et tonn råsukker i Sør-Afrika. I EU koster det oppimot 600 dollar. Likevel eksporterer EU sukker til Sør-Afrika. Sørafrikanske sukkerprodusenter taper også på at EU-sukkeret presser prisen på verdensmarkedet nedover – kanskje så mye som med 20-40 prosent (CAFOD). Også i Brasil, Colombia, Guatemala og Zambia ligger kostnadene under 300 dollar for et tonn råsukker (Oxfam).

Brasil klagde i september 2002 EU inn for WTO. Men det er ytterst uvisst om WTO-reglene er til noen hjelp for Brasil. WTO-reglene om eksportstøtte ble til under Uruguay-runden (de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO) og fastslår at slik støtte må reduseres. Men kravet rettes bare mot det som kalles direkte eksportstøtte. EUs system med eksportstøtte finansiert med avgifter på produsentene, faller utafor regelverket.

USA praktiserer samme system som EU – med litt andre virkemidler. Tollsatsen for importert sukker er enda høyere, 150 prosent. Det sikrer produsentene en høy sukkerpris på hjemmemarkedet, samtidig som de får billige lån. I tillegg kjøper regjeringen opp overskuddssukker for å holde prisene oppe. På forsommeren 2002 økte støtten til sukkerprodusentene ytterligere (Oxfam).

17 ACP-land får selge råsukker innen fastlagte kvoter (i alt 1,5 millioner tonn) til EU – til EUs høye priser. Men de får bare selge råsukker. All raffinering skal skje i EU. Av de 17 er bare fire MUL-land, Madagaskar, Malawi, Tanzania og Zambia, og de leverer bare fire prosent av ACP-kvoten. De fem som har størst kvote, i alt 80 prosent, er ikke MUL-land (Mauritius, Fiji, Guyana, Swaziland og Jamaica).

I 2001 lanserte EU «alt-unntatt-våpen»-initiativet sitt. Det var meningen at dette initiativet skulle omfatte fri adgang til EUs sukkermarked for alle 49 MUL-land. Men slik gikk det ikke. Sukkerlobbyen i EU gikk til aksjon, og fikk i gjennom en svært så gradvis økning av markedsadgangen. I 2001/2002 skulle merkvoten være på ynkelige 74.000 tonn, bare fem prosent av hva den samlede ACP-kvoten har vært. Og i tillegg ble ACP-kvoten redusert nesten like mye!

Denne «alt-unntatt-våpen»-kvoten på 74.000 tonn skal så økes med 15 prosent i året. Det betyr en kvote på 197.000 tonn i 2009, etter planene i dag i alt vesentlig på bekostning av importen fra 17 ACP-land. Sukkerproduksjonen i EU skal ikke røres! (Oxfam)

Hvem ville tjene på det om EU ga opp sukkerdumpingen og senket tollen på importert sukker?

Australia, Brasil og Thailand ville være de første til å tjene på en slik omlegging. Fattige land som India, Colombia, Cuba og Sør-Afrika har også store muligheter til å øke produksjonen av sukker. Men også MUL-land som Bangladesh, Malawi, Madagaskar, Moçambique og Zambia ville øke eksportinntektene kraftig.

Dumpingen av kjøtt

EU er en stadig større produsent av kjøtt. Mye av det dumpes på verdensmarkedet i konkurranse med kjøtt fra USA, Australia og Argentina. EUs kjøttdumping rammer store deler av Afrika og Latin-Amerika. Det mest meningsløse: Med den ene handa gir EU støtte til kvegprosjekt (vanningsanlegg, avl og veterinærhjelp). Med den andre handa undergraves de samme prosjektene av dumpingsalget av kjøtt.

Land som kan eksportere kjøtt, taper markedsandeler til EU, prisene svekkes og de samlede valutainntektene går ned. Det gjelder for eksempel land som Botswana og Uruguay. Argentina taper rundt tre milliarder dollar i året på kjøtt- og korndumpingen fra EU og USA. Det svarte – før den argentinske valutaen ble helt verdiløs – til to tredeler av de renter og avdrag som Argentina måtte betale på utenlandsgjelda si.

For kjøttimporterende land er bildet mer sammensatt. Billige kjøttpriser er en fordel for forbrukerne, men ikke hvis lokal kjøttproduksjon undergraves slik at stadig mer av kjøttforbruket må importeres.

Når melkebønder skvises

I 1992 måtte Jamaica redusere tollen på melkepulver og fjerne alle subsidier til lokal produksjon av melk. Det var et vilkår for å få et sårt tiltrengt lån fra Verdensbanken i 1990. Siden 1995 har melkeproduksjonen i Jamaica falt med en tredjedel. Årsaken er at EU oversvømmer Jamaica med subsidiert melkepulver. Meieriene på Jamaica kjøper heller melkepulver fra EU enn melk fra lokale bønder. Jamaica dekker nå bare 12 prosent av sitt eget forbruk av melk (CAFOD). EU bruker 30 millioner kroner i året på å subsidiere sin eksport av melkepulver til Jamaica – og har ikke protestert på at Verdensbanken nekter Jamaica å subsidiere sine egne melkebønder. (CAFOD: Dumping on the poor, høsten 2002.)

EU er for lengst verdens største eksportør av melkepulver, men ikke fordi melkebøndene i EU er de mest konkurransedyktige. Tvert om. Produksjonskostnadene i EU lå rundt århundreskiftet 30 prosent over kostnadene i USA – og dobbelt så høyt som i Australia og Argentina. Kraftig eksportstøtte måtte til for at EU skulle få solgt overskuddsmelka si på verdensmarkedet.

I 1999 lå prisen for melkepulver (skumma) på verdensmarkedet 1,16 euro per kilo. Men for å kunne selge til denne prisen, måtte EU subsidiere eksporten med 0,90 euro per kilo. For helmelkpulver var EU-subsidiene på 1,20 euro per kilo, mens prisen på verdensmarkedet var 1,38 euro. For smør var subsidiene på 1,70 euro per kilo – og prisen på verdensmarkedet 1,32 euro. (Dumping in Jamaica: Dairy farming undermined by subsidised EU exports, Eurostep 1999)

Et internasjonalt konsulentfirma, KPMG, anbefalte i 1994 Jamaica å innføre en toll på 137 prosent på importert melkepulver. Det har regjeringen ikke vågd å følge opp på grunn av advarslene fra IMF og Verdensbanken. Jamaica har heller ikke vågd å reise saken innen WTO. Landet er for avhengig av å selge bananer til EU på fordelaktige vilkår. (Dumping on the poor, side 10.)

I Latin-Amerika har flere land havna i samme situasjon. Etter krav fra IMF og Verdensbanken har Brasil åpna markedet sitt for import av melk. Det første til at prisen bøndene får, falt med inntil en tredjedel. EU står i dag for størstedelen av den brasilianske importen. Det samme har skjedd i Bolivia. I mange afrikanske og asiatiske land er melkeproduksjonen halvert på grunn av den støtten som eksporten av melkeprodukter fra EU får. India er ett av dem som rammes.

Danmark mot karibiske fattigbønder

Danmark er ett av de EU-land som er storeksportør av melkepulver. Dansk melkepulver har tvunget 20.000 fattigbønder i Den dominikanske republikk til å gi opp. Dette melkepulveret får eksportstøtte fra EU. Ellers ville fattigbøndene klart seg.

For mye melk

Det produseres 10-12 prosent for mye melk i EU – med dagens priser. Hvis alt ble forsøkt solgt innen EU, ville prisene på melk, smør og ost falle. Men hvis prisene faller, er EU forplikta til å kjøpe melkepulver til 15,20 kroner kiloen. EU har derfor valget mellom å bygge opp enorme lagre – eller eksportere med betydelig eksportstøtte. Eller å endre landbrukspolitikken slik at det ikke produseres mer melk enn det som trengs internt i EU.

Det siste er ingen enkel utvei. Danske bønder er tildelt en kvote på 4,5 millioner tonn melk. Denne kvoten er fordelt videre på det enkelte bruk. Melk innenfor kvoten blir betalt med den minsteprisen EU har satt. Skal kvotene ned, vil det ramme melkebønder i alle EU-land. Men noen land har flere melkebønder enn andre. Derfor er kampen om kvotekutt en vond sak innad i EU.

Norge er i samme situasjon. Her produseres det også ti prosent mer melk enn vi trenger til innenlands forbruk av melk, smør og ost. Vi kvitter oss også med overskuddet ved prisdumping utenlands. Men vi bruker i all hovedsak eksportstøtten til å selge ost på europeiske markeder. Indirekte bidrar vi dermed til overproduksjonen av melkeprodukter i EU.

Dumping av korn og raps

Korn dumpes på samme måte som sukker, kjøtt og meieriprodukter. Midt på 1980-tallet solgte EU-hvete i Vest-Afrika for 6 cent kiloen. Det var hvete som hadde fått en eksportstøtte på 10 cent kiloen. Lokal produksjon av hirse og durra ble utkonkurrert. Folk flytta i store mengder til byene. Sluttresultatet var arbeidsløshet, økt fattigdom, svekka sjølberging med mat. Det samme skjedde i Sudan, Ruanda og Burundi i Øst-Afrika.

Støtten til korneksport er nå lavere enn på 1980-tallet, men fortsatt er den etter Oxfams beregninger stor nok til at EU i 2001 solgte hvete til en pris som lå 34 prosent under produksjonskostnadene.

Dyrking av raps har skutt i været i mange EU-land etter 1980. EU dumper overskuddet av rapsolje på verdensmarkedet til så lave priser at salget av kokosolje, palmeolje og andre tropiske oljer rammes.

Overflod som trussel

Er overproduksjonen av mat i EU og USA en garanti mot hungersnød?

På kort sikt – og som krisehjelp – kan dette være et besnærende argument. Men på lengre sikt kan denne overproduksjonen bli skjebnesvanger. Når USA og EU systematisk dumper mat til langt under produksjonskostnadene, trues matvaresikkerheten rundt om på kloden. Dumpingen av matvarer fra EU og USA bidrar til at stadig flere u-land blir avhengig av å importere mat. Tallet på land har for lengst passert 100. På kort sikt er det bra at det fins billig mat å få kjøpt på verdensmarkedet. På lengre sikt ligger det en fare i lave priser.

Verdensmarkedet for matvarer er dessuten grunnleggende ustabilt. Små endringer i produksjon kan slå voldsomt ut i leveranser og priser. Kornprisen steg for eksempel i 1988 til det dobbelte på grunn av tørken i Nord-Amerika. Slike priser slår hardt ut for alle de u-land som må bruke beskjedne valutainntekter til matimport. Mange afrikanske land er så fattige at de ikke har råd til å kjøpe nok korn sjøl med de dumpingprisene som normalt preger verdensmarkedet. Så tidlig som i 1988 fastslo FNs økonomiske kommisjon for Afrika: «Afrikas muligheter til å overleve avhenger først og fremst av om det kan brødfø befolkningen ut fra egne ressurser.»

Den siste tida har den britiske regjeringen gått til harde angrep på EUs landbrukspolitikk og brukt dumpingen av overskuddsvarer som viktigste argument. 1. oktober fordømte handelsminister Patricia Hewitt dobbeltmoralen i at EU krever at u-land skal åpne sine markeder samtidig som EU beskytter seg mot import fra de samme u-landene. Hun fortalte Labours landsmøte at kuene i EU får EU-støtte på to euro om dagen, det dobbelte av inntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen på jorda.

Frankrike og Tyskland avtalte i september 2002 at det ikke skal gjøres noe med landbruksstøtten i EU før i 2006.»Poverty was sidelined by pork» – fattigdom ble skjøvet til side av flesk, i følge CAFODs handelsanalytiker Duncan Green. (Pressemelding fra CAFOD 28.10.02.)

Det fins ett lyspunkt, den såkalte trekanthjelpen: at EU kjøper opp overskudd av mat i ett u-land for å selge det til et u-land med matmangel. Den gang Zimbabwe hadde overskudd på mais, kjøpte EU mais der for å selge den til land som Moçambique og Botswana. Opplegget er bra, men omfanget lite: Bare 3-4 prosent av den samlede matvarehjelpen fra EU ordnes som trekanthjelp.

Hvor stor ville landbrukseksporten fra EU vært uten støtteordningene?

Det har forskerne Borell og Hubbard forsøkt å beregne i en artikkel i Economic Affairs i juni 2000: De kom fram til at uten noen form for landbruksstøtte ville eksporten av kjøtt bare vært et par prosent av hva den er i dag, mens eksporten av korn og melk ville vært enda mindre, kanskje bare en prosent av dagens nivå. Det ville gitt langt bedre plass for varene til u-landsbønder både på egne hjemmemarkeder og på markedene i andre u-land.

Men slik er det ikke. I følge anslagene til Burrell og Hobbard har støtteordningene til EU redusert melkeproduksjonen i u-land (utenom Latin-Amerika) med nesten 50 prosent. De samme u-landa har fått eksporten av melkeprodukter redusert med over 90 prosent, av kjøtt med nesten 60 prosent og av korn med over 40 prosent.

Men er ikke lave priser bra for fattige mennesker?

Lave priser på mat kan være bra for fattige mennesker som ikke skaffer seg inntektene sine ved å produsere mat. Men av verdens fattige er mer enn halvparten bønder. De taper når EU dumper matvarer på markedene deres – og når de må gi opp matproduksjonen sin hvis prisen blir alt for lav. Da er den vanligste utveien å oppsøke slummen i de store byene. Der kan det være en fordel om maten er billig, men ikke hvis den er så billig at strømmen til byene bare fortsetter.

For millioner av fattige er landbruk likevel ikke et valg, men eneste utvei for å livberge seg. Dyrking av jord kan gi mat til en familie, kan gi overskudd til å holde unger i skole, kan opprettholde sosiale nettverk som må til for å få folk til å satse på ei framtid der de bor. Men da må det være mulig å selge overskuddsmat på lokale markeder. Med landbruksfaglig veiledning tilpassa lokale vilkår og med tilgang til billige lån fra kredittinstitusjoner som vil bidra til lokal landbruksutvikling, kan et slikt landbruk gi grunnlag for å bekjempe den fattigdom, sjukdom og avmakt som hindrer utvikling.

Verdensbanken har nylig dokumentert at fattigdommen og stagnasjonen på landsbygda er viktigste faktor bak økende global ulikhet (Branco Milanovic: True world income distribution, 1988 and 1993, Verdensbanken 2002). Tallet på sultende går så langsomt ned at målet om å halvere tallet innen 2015 blir stadig mer urealistisk. Det går framover i noen få, stor u-land (Kina, India), men «tallet på underernærte har økt betraktelig i de fleste u-land». (The State of Food and Agriculture 2000, FAO 2001.)

I denne situasjonen er kvinnene særlig utsatt. I Afrika står kvinner for 70-80 prosent arbeidsinnsatsen i landbruket, I Sør- og Sørøst-Asia for 60 prosent. Når inntektene i landbruket rammes, rammes kvinner enda mer enn menn. Det er også kvinnene som tar hovedansvaret for at barn vokser opp.

Det fins u-land som avviker fra dette mønstret, der landbruket ikke kan gi mat nok til egen befolkning. Der kan billig matimport være en fordel. Men EU dumper sin billigmat uten slike sidehensyn – også der hvor det lokale landbruket knekkes av billigimporten.

Tallet på sultne øker i Afrika

Samtidig øker tallet på sultne i Afrika. FNs matvareprogram, The World Food Program, meldte i oktober 2002 at hungersnød truet over 30 millioner mennesker, 14 millioner i det sørlige Afrika, 14 andre millioner i Etiopia, 3 millioner i Angola og mellom 1-2 millioner både i Sudan, Eritrea, Elfenbenskysten og Mauritania. I følge FAO, FNs matvareorganisasjon, er det 196 millioner underernærte mennesker i Afrika sør for Sahara.

Situasjonen er blitt bedre i Vest-Afrika, men verre i resten av Afrika. De viktigste årsakene til sult og underernæring er tørke og militære konflikter, men i mange land er eiendomsretten til jord også en medvirkende faktor. FAO-rapporten fastslår at småbruk gir større avlinger og sysselsetter flere enn større bruk og plantasjedrift.

Samtidig presses matvarelagrene av store hjelpebehov i Nord-Korea, Mellom-Amerika og krigsrammede land som Kosovo, Øst-Timor og Afghanistan. (En grundig oversikt fins i FAOs State of Food Insecurity in the World 2002 fra oktober 2002.)

MUL-land i fattigdomsfelle

Verdens 49 fattigste land, de såkalte minst utviklede land (MUL) er fanga i ei fattigdomsfelle fastslår en fersk FN-rapport. 307 millioner mennesker må klare seg for under 1 dollar dagen. Det tallet vil stige til 420 millioner i løpet av de neste femten år – hvis utviklingen går som i dag. De fleste av de 49 fattigste land har ikke egne penger å investere i økonomisk utvikling, og det internasjonale handels- og investeringsmønstret forsterker problemene. Fattige land oppfordres til å satse på handel for å løfte seg ut av fattigdommen, men de få produktene de har å selge, møter tollmurer i rike land. Samtidig tynges de av gjeld de ikke har mulighet for å betale tilbake.

1. oktober 2002 la FN fram en rapport som vurderte utviklingen siden generalforsamlingen i 2002, den såkalte Millenium-generalforsamlingen. Tallet på mennesker som lever for mindre enn 1 dollar om dagen er fortsatt 1,2 milliarder, like stort som i 1992. Andelen er likevel gått ned fra 29 prosent til 23 prosent. Men det er store regionale forskjeller. I Øst-Asia er andelen halvert, fra 28 prosent til 14 prosent. I Sør-Asia er andelen gått ned fra 44 prosent til 37 prosent, mens i Afrika er andelen bare sunket med ett prosentpoeng. (DevNews 2.10.02)

Banankrigen

Tre spørsmål – tre perspektiv:

• Skal forbrukerne i EU kjøpe dyre «kolonibananer» når det fins billige «dollarbananer»?
• Eller: Skal vi la de undertrykte plantasjearbeidere til Chiquita, Dole og Del Monte utkonkurrere sjølstendige karibiske småbønder?
• Eller: Skal vi la kokain fortrenge bananer?

EU har arva kolonirelasjoner i mange retninger og tok vare på dem innen rammen av den såkalte Lomé-avtalen – en avtale mellom EU og 66 u-land. Gamle koloniland har kjøpt bananer fra tidligere kolonier til priser over «markedspris». Markedspris – det er den prisen Del Monte, Dole og Chiquita kan tilby på bananer fra plantasjer i Latin-Amerika – de såkalte «dollarbananene».

Britene har for eksempel sluppet inn karibiske bananer til avtalte kvoter og priser. To av tre bananer solgt i Storbritannia har kommet derfra. Frankrike har trygget banandyrkingen på sine «oversjøiske områder» Martinique og Guadeloupe. Spania, Italia, Portugal og Hellas har bare tatt inn bananer fra Latin-Amerika når importen fra Lomé-land ikke har dekket etterspørselen. Spania og Hellas har også hatt innenlandske banandyrkere å beskytte. Andre EU-land, de uten kolonifortid, har kjøpt bananene sine fra Dole, Chiquita og Del Monte.

Karibiske småbønder og landarbeidere lever bedre av å plukke bananer enn plantasjearbeidere i Mellom- og Sør-Amerika. På de karibiske øyene er bananplantasjene små og lønningene høyere. Mange dyrker bananer på egne bruk. Både bananarbeidere og småbrukere er godt organisert – etter bananverdenens mål. Det har rammet forbrukerne i Vest-Europa i flere tiår. Det ville EU-kommisjonen ha slutt på.

Tidlig på 1990-tallet la EU-kommisjonen opp til fri konkurranse mellom alle klodens banandyrkere. Det ville gi billigere bananer til forbrukerne i mange EF-land og knekke banandyrkere i Afrika og på de karibiske øyene.

Forslaget fra EU-kommisjonen førte til en bitter og årelang strid internt i EU. Fra tysk side ble det tatt i bruk hardtslående argumenter for å sikre forbrukerne billige bananer. Hans Wallow, ordfører i utviklingsspørsmål for de tyske sosialdemokratene, stempla forsøkene på å finne et banankompromiss som «et program til fremme av kokainproduksjon». Underforstått: Når plantasjearbeiderne til Chiquita, Del Monte og Dole mister jobben, vil det friste å dyrke kokain og opium i stedet for bananer.

Banankrigen internt i EU gikk etter hvert over til en handelskrig mellom EU og USA. Den amerikanske regjeringen forlangte at alle kvoter for karibiske bananer måtte vekk, reiste saken innen WTO og fikk i 1999 EU dømt for å bryte frihandelsprinsippene til organisasjonen. USA satte i gang handelssanksjoner mot EU i et omfang av 190 millioner dollar i året. Konflikten ble bilagt våren 2002 med en avtale som forplikter EU til å trappe ned kvotene med karibiske bananer.

Det gjorde ikke inntrykk verken på EU-kommisjonen eller domspanelet til WTO at de karibiske bananene dyrkes med mindre bruk av sprøytegift og kunstgjødsel enn dollarbananene til Del Monte, Dole og Chiquita. Bananplantasjene til slike storkonsern bruker pesticider i så stort omgang at jord, elver og plantasjearbeidere forgiftes. Men hvilke andre mål enn billige bananer skal denne kloden styres etter?

av Ebba Wergeland

Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse.

Arbeidslivslovutvalget (ALLU) kommer med forslag til ny arbeidslivslov som de kaller det. Utvalget fikk for snart tre år siden til oppgave å revidere arbeidervernlovene. Over en periode på mer enn hundre år er dette lovverket blitt revidert, utvidet og forbedret etter hvert som arbeiderklassen i Norge fikk makt til å stille større krav.

Ved den foreløpig siste store revisjonen, i 1977, kom navnet Arbeidsmiljøloven i bruk i stedet for arbeidervernloven. Dette var en periode preget av borgfred og klassesamarbeid. Det var ikke god tone å si at arbeiderne trengte vern mot arbeidsgiverne. Det gode arbeidsmiljøet ble framstilt som lønnsomt for alle. Bestemmelser om arbeidsmiljøutvalg og arbeidstakermedvirkning vitnet om tillit til at samarbeid førte fram.

Ved den revisjonen som pågår nå, kalles den «arbeidslivsloven». Dette nye navnet passer godt med nyliberale visjoner om å gjøre til den til en lov der arbeidervernet får vikeplikt for kapitalens behov for fleksibel arbeidskraft.

Det er god grunn til å sabotere de stadige navneskiftene, og holde fast ved at det er arbeidervernlover det handler om. De ble til for å verne arbeiderne mot arbeidsgivere som brukte styringsretten uten hensyn til liv, helse og velferd. De er skanser som er reist gjennom kamp, og de kan fort tapes hvis vi glemmer det.

I sunne og sindige spor

Den første arbeidervernloven kom i 1892, i ei tid da borgerskapet var temmelig enerådende i den offentlige debatten. Fagorganiseringen var i sin spede begynnelse og stemmerett var knyttet til eiendom. Som all annen sosiallovgiving var også dette lovarbeidet en «revolusjonsforsikring» for borgerskapet, en måte å unngå sosial uro. Det var bare noen få år siden Pariskommunen, og Marcus Thrane var heller ikke glemt. Gradvis måtte arbeidsgiverne gi slipp på sine formynderposisjoner som ledere i arbeiderorganisasjonene. De som ville bevare samfunnet og maktfordelingen som den var, hadde grunn til en viss bekymring.

Regjeringens begrunnelse for å ta opp «arbeiderspørsmålet» (datidas navn på sosialpolitikk) og nedsette Arbeiderkommisjonen av 1885 for å foreslå verne- og trygdelover, var klar nok. Om ikke annet, ville det berolige arbeiderbevegelsen:

«Vil samfunnets myndigheter ikke ofre en sådan bevegelse tilbørlig oppmerksomhet … kan det lett oppstå fare for at måskje velment, men uforstandig og ensidig agitasjon skal forville opinionen … Selv om der derfor ikke var annet utbytte å vente av å oppta disse spørsmål til offentlig drøftelse … enn at man derved virket til å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor, ville foranstaltningen fra det offentliges side etter departementets mening være vel beføyet …» (1, side 49).

Det kom også klare krav om lovgiving fra arbeiderne. Dette var før LOs tid, men Socialdemokratisk Forening og Fagforeningenes Centralkomite vedtok et fullstendig lovforslag i 1885 (2, side 81). Forslaget er ikke minst interessant på grunn av det konsekvente klasseperspektivet. Det sa blant annet at alt arbeid skulle være forbudt i «fabrikker og verksteder hvor helbred og sedelighet går tapt». Dette skulle tvinge arbeidsgiverne til å innrette arbeidet så det ble ufarlig. Søndagsarbeid skulle være forbudt. Overarbeid, det vil si alt utover ti timers normalarbeidsdag, som også lå inne i forslaget, skulle bare tillates når det var nødvendig for arbeidernes vel, først ved redningsarbeid, dernest ved maskinhavari som kunne gjøre folk arbeidsløse hvis skaden ikke ble utbedret straks. Og endelig hvis produktet ellers kunne bli ødelagt. De ville ha statlige inspektører til å overvåke at loven ble overholdt, men for at inspektørene ikke skulle fristes til å la seg bestikke, måtte de velges av arbeiderne selv.

Mannen i barnet

Frykten for revolusjon var langt fra det eneste motivet. Arbeiderklassens helse var også viktig. Fra hele Europa kom det skildringer av problemene som fulgte industrialiseringen (som vel likevel skapte bedre tider for folk flest). Humanistiske motiver spilte en rolle – de rikes evige dårlige samvittighet for de fattige. Streiken på Grønvold og Bryn i 1889 sjokkerte mange som ellers levde fjernt fra arbeiderklassens virkelighet. Den avslørte uhyggelige forhold, og fikk Bjørnstjerne Bjørnson og andre «radikale moralister» som Bull kaller dem, til å agitere på de streikendes side (3). Fabrikkene brukte giftig fosfor til fyrstikkene til tross for at dette var blitt forbudt i andre land der de i stedet produserte «sikkerhetsstikker». Fosforskadene som rammet fyrstikkpakkerskene, var smertefulle og ødeleggende. Det giftige fosforet trengte inn i kjevebeinet gjennom tennene og tæret bort beinet. Ett av de streikendes krav var at «vann, sepe og håndklær (bør) være til arbeiderskenes rådighet i tilstrekkelige mengder».

Det var også et nøkternt ønske hos borgerskapet om å ta vare på arbeidskraften. Sekretær Jacob Neumann Mohn i Statistisk Centralbyrå hadde fått i oppdrag av kirkedepartementet å forberede en lov om barnearbeid, fordi dette kom i konflikt med ønsker om å utvide skolegangen. Mohn brukte hensynet til arbeiderklassens helse som argument for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han mente at mange skrøpeligheter senere i livet kunne ha bakgrunn i barnearbeidet (1, side 45-49). Å bevare helsa var spesielt viktig i arbeiderklassen, mente Mohn, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffende har sagt, å beskytte mannen i barnet.» Hans forslag til regulering av barnearbeidet kom i 1878, men ble ikke realisert før i loven av 1892.

Konsekvensene av klassesamfunnet for folkehelsa ble også synlig for borgerskapet takket være befolkningsstatistikken. Sunnhetsinspektøren i Oslo, dr. Berner, utga en bok om Dødeligheden i Kristiania inden forskjellige Aldere og Erhvervsgrene 1870-89, som viste store klasseforskjeller i dødelighet. Norsk Magazin for Lægevidenskaben skrev i sin anmeldelse: «det er fra sådanne skrifter der bør hentes argumenter til belysning av arbeidernes sosiale stilling, normalarbeidsdagen og det omfattende viktige lovgivningsspørsmål angående fabrikk- og arbeidshygienen» (2, side 111).

Formålet om å verne arbeiderens helse har fulgt loven fram til idag. Etter hvert kom klassen som hadde egeninteresse av dette, selv til orde i den offentlige debatten, og kunne gjøre sine krav om et anstendig liv gjeldende. Nå til dags spørres det ofte om dette eller hint er helsefarlig, og om noen kan dokumentere at man dør av det? Da, og bare da må det lages forskrifter og forbud. I forbindelse med revisjonen av loven har det i tråd med dette vært forslått å begrense den til det som kan begrunnes medisinsk. Det passer med borgerskapets motivering for loven i 1892. De ønsket å husholde med arbeidskraften, og unngå den sløsingen som fulgte den uregulerte kapitalismen.

For arbeiderklassen har det selvfølgelig handlet om mye mer enn å redusere dødeligheten. Det har handlet om å skape forutsetninger for helse i vid forstand, og om å løfte en hel klasse fram til et anstendig liv. Pionerene krevde for eksempel tid til hvile «så legemet kunne samle styrke og vinne livskraft», så de fikk «leilighed til å utvikle sine åndelige evner», og «tid til å oppdra og veglede sine barn, hvilket no oftest er dem berøvet», som boktrykker Knudsen sa i sitt foredrag på det 3. norske arbeidermøte i 1884 (2, side 79).

Den store striden har aldri stått om å forby farlige maskiner eller giftige stoffer, men om grensene for bruksretten til arbeidskraften: oppsigelsesvernet og normalarbeidsdagen. Da loven fikk en egen formålsparagraf i 1977, var første punkt å sikre «full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger …», annet punkt «å sikre trygge tilsetningsforhold». For uten trygge tilsettingsforhold er arbeideren i dag som i 1892 oftest prisgitt de forholdene som bys, enten de gir trygghet mot skadevirkninger eller ikke.

Samfunnsansvar eller valgfrihet?

Edvard Bull beskriver motsetningen mellom tilhengerne av det liberalistiske frihetsbegrepet, og dem som mener at samfunnet må gripe inn for å verne medlemmer mot konsekvensene av denne friheten, som et hovedtema i utviklingen av arbeidervernet (1, side 104). Motstanden mot den første loven kom fra konservative arbeidsgivere som i pakt med liberalismen mente det var urimelig å hindre voksne menn (kvinner ble ikke nevnt) i selv å avgjøre hvordan de ville bruke sin arbeidskraft. Det ville være «fullstændig i strid med de bestrebelser for personlighetens frigjørelse i enhver retning, der er den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne». Mot dem sto de som mente staten måtte begrense arbeidsgivers styringsrett for å verne arbeiderens helse, blant dem flertallet i Arbeiderkommisjonen av 1885: «Det ligger åpent i dagen at der står mange midler til rådighet for den arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er lenger enn hans arbeidere ønsker den.»

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen temaet i dag. Regjeringen fikk endret overtidsbestemmelsene i 2003 for, som de sa, å gi den enkelte arbeidstaker frihet til å avtale egen overtid. Arbeidstakerorganisasjonene så det ikke som frihet, men som økt tvang. På samme måte protesterte arbeidstakerorganisasjonene da regjeringen fikk opphevet åpningstidsloven fordi de hevdet at markedet, tilbud og etterspørsel, var bedre egnet enn lovverket til å regulere åpningstidene.

I dagens politiske hverdag er det bare Fremskrittspartiet som åpent bekjenner seg til nyliberalismen. I deres program fra 2002 heter det for eksempel at de vil «forenkle Arbeidsmiljøloven slik at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på de enkelte bedrifter». FrPs arbeidervelgere har ikke mer valgfrihet enn andre, men de tror kanskje de har det. Og de er i godt selskap. Det er lett å la seg forføre av tidas maktspråk. I et foredrag på Trondheimskonferansen i 1998 siterte historikeren Harald Berntsen selveste LO-lederen Yngve Hågensens ord om arbeidstidsreformer: «Jeg synes det er et problem at vi kollektivt bestemmer hvilken reform som passer for hver enkelt» (4). Berntsen pekte på det utrolige i at lederen for den norske fagorganisasjonen, som baserer hele sin eksistens på kollektive forhandlinger og avtaler, kunne si dette. Berntsen siterte ved samme anledning en partisekretær i SV, som mente at arbeidstidsforkortelser måtte tas ut etter årsregnskap, fordi «vi må erkjenne at vi har forskjellige behov … og derfor må det være åpent for et mangfold av løsninger». Det er lett å bli påvirket av tidas herskende tanker. LO-ledelsens støtte til forslaget om tidskontoordninger med fullstendig individualisering av arbeidstidsavtalene, viser det samme.

Klasseinteresser

Liberalismens talsmenn lovpriser den individuelle valgfriheten og fordømmer lover og kollektivavtaler som de hevder begrenser denne friheten. De representerer klasseinteresser. Det er kapitalens valgfrihet som begrenses av vernelover og fagorganisering. Hvis vi godtar liberalismens framstilling av virkeligheten, mister vi interessen for fellesskapsløsningene og klapper igjennom mer privatisering av det som i dag er offentlige tjenester, overgang til individuelle avtaler i arbeidslivet, private pensjonsforsikringer framfor folketrygd osv. Det gjelder å huske at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Et samfunn som gir folk som Rimi-Hagen og Hydro-Reiten stor valgfrihet, har desto mindre valgfrihet å tilby dem som er ansatt hos de to. Liberalismen hyller individets frihet, men den friheten de skaper ved å rasere vernelover og fagforeninger blir i virkeligheten en frihet for de få, og større ufrihet for de fleste. Jungelens lov, med andre ord.

Det handler om to konkurrerende beskrivelser av virkeligheten, to motsatte klasseinteresser. Den nyliberale troslæren hevder at enhver er sin egen lykkes smed, og at vi alle er aktører på lik linje i markedet. Derfor er markedet den beste problemløseren. Og derfor må arbeidsmarkedet være mest mulig selvregulert, dvs. uten lover som kan forstyrre markedskreftene. Som den nåværende regjeringen sier det:

«Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende og med høy yrkesdeltakelse. Det innebærer at flest mulig av strømmene på arbeidsmarkedet kan skje uten behov for myndighetenes medvirkning. Myndighetene kan da konsentrere sine ressurser til områder hvor markedet ikke leverer tilfredsstillende løsninger» (5).

De fleste har andre erfaringer: Valgfriheten i markedet som kjøper er liten for den som ikke har kjøpekraft (penger), og valgfriheten som arbeidskraftselger er liten for det store, lett utbyttbare flertallet av oss. Da gjelder det å være del av et fellesskap som kan gi støtte og dermed litt mer valgfrihet i livet. De fleste taper på å overlate skjebnen i markedets hender. De fleste tjener på solidariske løsninger bygd på felles interesser: i dag støtter jeg deg, i morgen støtter du meg. Du betaler skatt mens jeg går på skole, og finansierer min utdanning. Når du blir pensjonist, betaler jeg skatt som sikrer din alderstrygd.

De fleste har fordel av at markedet for kjøp og salg av arbeidskraft er regulert av lover og kollektive avtaler. Den som er avhengig av å selge arbeidskraften, står svakt aleine.

Individuell valgfrihet vil vel alle gjerne ha, men i virkelighetens verden har de fleste lite rom for å velge hvordan livet skal bli – eller lage karriereplaner som noen kaller det.

De fleste er avhengige av andres solidaritet for å få valgmuligheter. Det er altså ikke snakk om å velge frihet framfor fellesløsninger slik liberalistene liker å framstille det, men om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Forutsetninger for helse

Også i helsepolitikken møter vi de samme to konkurrerende beskrivelsene av virkeligheten. Det skyldes selvfølgelig at de samme klasseinteressene kommer i konflikt på alle samfunnsområder. På 1980- og 90-tallet var det ganske stor oppslutning i Norge om en virkelighetsoppfatning som sa at de viktigste forutsetningene for helse ligger utenfor individets kontroll, og må være et samfunnsansvar. Grunnlaget skapes først og fremst gjennom sosial rettferdighet. Norge deltok i en stor WHO-kampanje, Helse for alle år 2000, som hadde en overordnet målsetting om forandring: helseulikhetene mellom privilegerte og vanskeligstilte grupper skulle fjernes. Hovedretningslinjene var oppsummert i Helsedirektoratets grunnlagsdokument for kampanjen (6). Første punkt lød slik: Helse for alle har med likhet å gjøre. Det må derfor legges vekt på å oppspore og fjerne ulikheter.

Så lenge det var liv i kampanjen var helsearbeidere, byråkrater og politikere tilsynelatende skjønt enige om at det gjaldt å sikre de samfunnsmessige forutsetningene for helse. Samfunnsmessige forutsetninger måtte legges til rette slik at de sunneste valgene ble de enkleste valgene for hver enkelt. Slike forutsetninger kunne for eksempel være gode arbeidsmuligheter, lave boligpriser, utbygd kollektivtransport. «Hvis man ikke legger tilstrekkelig vekt på å ivareta forutsetningene for god helse på andre sektorer, vil selv drastiske forsøk innen helsesektoren for å bedre helseforholdene bli lite effektive og de vil kunne bli meget dyre,» sto det i dokumentet fra Helsedirektoratet (6).

Men den nyliberale revolusjonen feide dokumentet vekk fra Helsedirektoratets skrivebord lenge før år 2000. Inn kom de som hevdet at helse først og fremst var et spørsmål om riktige individuelle valg, mens samfunnets ansvar nærmest var å dele ut brosjyrer:

«Den enkelte har et ansvar for egen helse og vil på mange områder ha valgmuligheter og stå ansvarlig for egne valg. Men samfunnet kan og bør påvirke valgene gjennom å informere, tilføre kunnskap og påvirke holdninger,» står det i Folkehelsemeldingen fra 2003 (7). Den nye virkelighetsbeskrivelsen sier at helse og velstand handler om å gjøre kloke individuelle valg og ha god arbeidsmoral. Bare de dumme og dovne blir syke og fattige.

Igjen stilles samfunnsansvar opp mot individuell valgfrihet, mens det i virkeligheten er samfunnet, fellesskapet, som kan skape forutsetningene for flertallets valgfrihet. De fleste av oss har bare marginal valgfrihet også når det gjelder helse, hvis ikke samfunnet legger til rette alt det som ligger utenfor hver enkelts kontroll. For eksempel «et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger … trygge tilsetningsforhold og en meningsfylt arbeidssituasjon …», som det står i formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven).

Pensjonskommisjonen vil ha folk til å jobbe lenger. Hvordan skal det foregå? Lettere jobber, mindre tempo, kortere arbeidsdag? Nei, i følge dagens regjering og nyliberalernes oppskrift, skal det skje ved individuell mestring: Ta deg sammen! Her er helseministerens svar i følge en NTB-melding (Klassekampen 28.01.04): «Med bibelske termer manet helseministeren til en medisinsk vekkelse som skal gjøre det lettere for kronisk syke å mestre både sitt eget liv og arbeidslivet … målet om lavere sykefravær og lavere trygdeutgifter er umulig å nå hvis ikke helsevesen og trygdevesen vektlegger mestring mer enn sykelighet.»

Når folkehelsa i Norge er dramatisk mye bedre i 2004 enn i 1892, skyldes det ikke bare medisinske framskritt. I så fall skulle jo velsignelsen gjelde for folkehelsa globalt. Det skyldes at forutsetningene for god helse, og tilgangen til helserelevante goder er blitt jevnere fordelt, det skyldes folketrygdlov og arbeidervernlov. En klasse er løftet gjennom klassekamp og har hatt styrke nok til å inngå et kompromiss med kapitalen: velferdsstaten. Sammenliknet med andre liknende land har vi også stor individuell valgfrihet, nettopp takket være kollektiv organisering og lovvern. Men med den nyliberale revolusjonen øker ulikhetene igjen, og dermed er folkehelsa i fare.

Ikke så moderne likevel?

Står vi overfor helt nye risikoforhold i det moderne arbeidslivet, sammenliknet med det vi kjenner fra før? Det skjer selvsagt hele tida forandringer, men skraper vi på overflaten oppdager vi ofte at det bare er «mer av det samme». Folk hadde «psykososiale problemer» for hundre år siden også. Arbeidsgiver og -eier krevde omstillingsvillighet og fleksibilitet den gangen også. Unge menn brøt overtids- og akkorddisiplinen og jobbet helsa av seg den gangen også, før datarevolusjonen. Så vi må være forsiktige med å mystifisere det moderne arbeidslivet.

Jeg hørte en berømt engelsk stress-ekspert presentere sitt framtidsscenario – verden av i morgen – med løs jobbtilknytning, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og perifer arbeidskraft, og sosial dumping med slavekontrakter. Publikum klappet for den visjonære forskeren som kunne forutsi «utviklingen». Men det han beskrev var egentlig et litt oppusset bilde fra 1800-tallets Europa og tida før arbeiderklassens organisering. Det lød som en nøktern framstilling av hva fagforeningsknusing og nyliberalisme bringer oss tilbake til. Det handler ikke om en ustoppelig «utvikling», men om villet politikk.

Kapitalismen er i en annen fase nå enn i 1892, men grunntrekkene er bevart. Noen kjøper og noen selger arbeidskraft, det jages etter merverdi. Derfor er det dypest sett de samme forholdene som truer folkehelsa i dag som i 1892. Kapitalens jakt på maksimal utnyttelse av arbeidskraften er den samme, derfor blir stridstemaene de samme:

Det handler fortsatt om kapitalens forsøk på å tøye arbeidsdagen uten andre grenser enn døgnets 24 timer. Normalarbeidsdagen tøyes mot lengre dager og mer ubekvem tid.

Det handler om kapitalens interesse for stadig større arbeidsintensitet: økt tempo, redusert bemanning. Moderne arbeidssosiologer og arbeidsmedisinere snakker om problemene og helserisikoen som oppstår når «porøsiteten» i arbeidsdagen blir borte, alle de små avbrekkene og uforutsette ventetidene som ga litt pusterom til dem som trengte det. De låner et begrep fra Marx. Han beskriver hvordan kapitalen vant igjen det tapte da ti-timersdagen ble lovfestet, ved å intensivere arbeidet, først og fremst ved hjelp av stykklønn og akkordlønn: «Ti-timersdagens mer intensive arbeidstime inneholder nå like mye eller mer arbeid, det vil si forbrukt arbeidskraft, enn tolvtimers-dagens mer porøse arbeidstime» (8).

Det handler om kapitalens interesse av å svekke arbeidskraftselgerens posisjon ved svekket oppsigelsesvern. En usikker jobb gir svakere forhandlingsposisjon. Frykten for arbeidsløshet er reell nok i dagens Norge, og gjør at arbeidere i 2004 fortsatt godtar arbeidsmiljø med høy sykdomsrisiko. Arbeidsløshet er verre. Vi mangler ikke bestemmelser om «farlige stoffer», men vi mangler tilstrekkelig trygghet for arbeid. For å løse dette problemet har Robert E. Wages, president for USAs olje- og kjemiarbeiderforbund (OCAW) foreslått at arbeidere som mister jobben på grunn av farlige kjemikalier eller produkter blir forbudt, skal sikres kompensasjon for tapt arbeid.

Det handler om kapitalens interesse av å prise arbeidskraften lavest mulig, også under arbeidskraftens verdi, for å bruke et begrep fra Marx igjen. Det vil si at lønna blir for liten til at arbeidskraften kan reproduseres, repareres, gjenskapes. Det er fortsatt mange, spesielt kvinner som må selge arbeidskrafta si så billig at det er helsefarlig. De får for lange dager, eller må utsette pensjonering, eller ikke får nok hvile og tid til å ta seg inn igjen og bevare helsa. De får ikke råd til å bruke nødvendige helsetjenester eller betale for viktige forutsetninger for helse: bolig, transport, ferie.

Det hender også at slitasjen blir så stor at ingen lønn kan gjenvinne det tapte.

For å ta vare på folkehelsa må det tas hensyn til menneskenes tålegrenser. Dagens arbeidervernlov har en bestemmelse i § 14 om at arbeidet skal innrettes etter den enkeltes alder, helse og øvrige forutsetninger. Dette prinsippet er riktig og viktig, men vanskelig å få satt ut i livet. At det er så vanskelig, vitner om en grunnleggende motsetning under kapitalismen. Kapitalens interesse er ikke tilrettelegging etter individuelle behov, men maksimal bruk av arbeidskraften.

Kapitalen spør ikke

Alle skjønner at du ikke kan vente det samme av en 25-årig mann og en 65-årig kvinne, av en frisk person og en med hjertefeil. Du kan ikke vente at alle mennesker kan følge et standardtempo. Du kan ikke vente at mennesker skal oppføre seg som flaggermus og tåle nattarbeid like godt som dagarbeid. Folk er ikke standardenheter av arbeidskraft med gjennomsnittsytelser. Arbeidskraften er mennesker av kjøtt og blod med individuelle «rammebetingelser» avhengig av alder, helse, arv osv. Et arbeidsliv som bryter med disse rammebetingelsene fører ubønnhørlig til sykdom, skader, uførhet og for tidlig død. Og dette er kanskje den mest grunnleggende forklaringen på hvorfor kapitalen truer folkehelsa. Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser:

«Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftens levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres i løpet av en dag. Den oppnår dette ved å forkorte arbeidskraftens varighet, på samme måte som en grisk jordbruker kan oppnå et økt utbytte av jorden ved å ødelegge jordens fruktbarhet» (9).

Helse kan måles på mange måter. En måte er å se på arbeidsførhet. Bladet Du & Jobbet spurte i 2002 sekshundre svenske verneombud hvilke forhold ved jobben som hindret dem i å stå i arbeid til pensjonsalderen, som de altså trodde ville gjøre dem arbeidsuføre. Det vanligste svaret var at arbeidet var «för jäktigt», for hektisk. Hele 72 % mente at dette ville sende dem ut av porten før tida. Mange kan skrive under på dette. Arbeidsintensiteten er presset for høyt, bemanningen er for liten i forhold til arbeidsmengde og tidsfrister. Og det gjør folk uføre.

En annen måte å måle helse på, er dødelighet. Det er fortsatt store forskjeller i dødelighet i Oslo, akkurat som da dr. Berner gjorde sin undersøkelse før den første loven. I perioden 1990-94 var dødeligheten i aldersgruppen 50-69 år en halv gang høyere for kvinner som var ufaglærte arbeidere enn for høyere funksjonærer, for mennene var dødeligheten nesten dobbelt så høy blant ufaglærte som blant høyere funksjonærer (10). Vi har fått bedre folkehelse, men den er fortsatt ulikt fordelt. Større sosial rettferdighet kan gi bedre folkehelse.

Den helsefarlige alliansen

Nok en gang vil diskusjonen om endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse. Forberedelsene starter nok tidligere, men vi kan begynne med Colbjørnsen-utvalget som ble oppnevnt av regjeringen for å forberede lovrevisjonen. Flertallet i dette utvalget foreslo i 1999 revisjon av arbeidstidsbestemmelsene og stillingsvernet. I NHOs høringsuttalelse til regjeringen om Colbjørnsen-utvalgets innstilling, ba de regjeringen om å prioritere nettopp endringene av reglene om arbeidstid og stillingsvern. Dessuten måtte loven tilpasses «utviklingen»:

«Det er ikke minst viktig å ha et regelverk som er tilpasset den utvikling arbeidslivet gjennomgår. NHO erfarer at stadig flere virksomheter har problemer med å overholde dagens regelverk, fordi det ikke er tilpasset blant annet konkurransesituasjonen. Dette er uheldig fordi det undergraver loven og i en del tilfeller tvinger virksomhetene til lovbrudd. Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring. Det vil føre galt av sted å sette inn stadig mer resurser på å håndheve og sanksjonere et foreldet regelverk» (11).

Tilpass loven til vår praksis, ellers må vi bryte den, skriver NHO. Neste gang er det vel spritsmuglerne som krever at lovene tilpasses praksis.

Regjeringen Bondevik fulgte oppfordringen fra NHO, og lot ikke en gang ALLU arbeide ferdig før de sørget for å få opphevet åpningstidsloven og endret overtidsreglene. De forsøkte også å svekke stillingsvernet med et forslag om mer bruk av midlertidige ansettelser, men da reagerte heldigvis arbeidstakerorganisasjonene samlet og truet med å gå ut av ALLU. Forslaget ble trukket – inntil videre.

Vi står overfor en helsefarlig allianse med klare klasseinteresser. Løpet er planlagt og samkjørt etter en langsiktig strategi. Klasseinteressene er også nedfelt i ALLUs mandat:

«Regjeringens hovedambisjon er at en videreutvikling av Arbeidsmiljøloven vil bidra til … en bedre tilpasning av loven til utviklingen i arbeidslivet …» Det folk flest trenger, er ikke en lov som er tilpasset «utviklingen», det vil si dagens politiske regime. Vi trenger tvert imot en lov som kan bremse en utvikling som går ut over folkehelsa. Arbeidervernloven skal ikke tilpasses brutaliseringen av arbeidslivet, den skal selvfølgelig være et redskap for å regulere og stanse slik praksis.

Derfor er vi bedre tjent med å beholde og forbedre den loven vi har. Arbeidervernet er vunnet gjennom kamp, og kan tapes igjen hvis for mange lar seg forføre av tilbudet om individuell frihet til å avtale sine egne arbeidsvilkår. Slik mange allerede i dag avtaler seg bort fra lovvernet og over på lokale eller individuelle avtaler om arbeidstid og arbeidsforhold. Marx ga dette rådet til arbeiderklassen under kapitalismen (her omtalt med et litt spesielt økenavn): «Til beskyttelse mot ‘deres kvalers slange’ må arbeiderne legge hodene sammen og som klasse framtvinge en statslov, en overmektig samfunnsmessig barriere som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri».

Arbeidervernloven er en samfunnsmessig barriere mot det våre illusjoner om «individuell valgfrihet» kan få oss til å gå med på. Den trenger forbedringer, ikke rasering som flertallet i ALLU og den helsefarlige alliansen legger opp til.

Litteratur:

• 1. Bull E. Arbeidervern gjennom 60 år. Utgitt av Statens Arbeidstilsyn. I kommisjon hos Tiden Norsk Forlag. Oslo 1953.
• 2. Hertel-Aas B. «Den sosiale og politiske bakgrunn for Norges første fabrikktilsynslov, loven av 1892». I Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet 1942. Oslo: Sjefsinspektøren for arbeidstilsynet, 1943.
• 3. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985. Side 434-8.
• 4. Berntsen H. «En arbeidstid å leve med – kampen for normalarbeidsdagen og 6-timers dagen». I Rapport fra konferansen Fagbevegelsen mot år 2000, 13.-15.11.98. Trondheim: LO i Trondheim 1999.
• 5. Et velfungerende arbeidsmarked. St.meld. nr. 19 (2003-2004).
• 6. Helse for alle i Norge 2000. Helsedirektoratet. Kommunalforlaget. Oslo 1987.
• 7. Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken. St.meld.nr.16 (2002-2003). Helsedepartementet.
• 8. Marx K. Kapitalen. Første bok, del 3. Oslo: Oktober, 1983, side 52.
• 9. Marx K. Kapitalen. Første bok, del 2. Oslo: Oktober, 1983, side 109.
• 10. Claussen B, Næss Ø. «Dødelighet i Oslo etter ulikheter i yrkesklasse«. Tidsskrift Norsk Lægeforen 2002; 122: 1867-9
• 11. Høringsuttalelse til Kommunal- og regionaldepartementet fra NHO om NOU 1999:34 Innstilling fra Arbeidslivsutvalget. 20.06.2000.

av Ingrid Baltzersen

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisajonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv.

Kva er solidaritet?

Først vil eg definera omgrepa solidaritet og bistand. Det første eksempelet på at ordet solidaritet vart bruka i Noreg, er frå ei streik på Akers Mek i 1884 mot eit lønnsnedslag på 10 %. For første gang vart det samla inn til streikestøtte som verkeleg kunne gje understøtting til dei som streika. Poenget var at streika på Aker gjaldt mange fleire. Seira arbeidsgjevarane der, ville Nyland og andre følgja eksempelet. Solidarisk støtte til dei streikande var «hjelp til sjølvhjelp». Revolusjonære meiner jo også at arbeidarklassa har felles interesser på tvers av landegrensene. Difor er solidaritetsarbeid med alle som kjempar mot undertrykking ein viktig del av revolusjonært arbeid.

Kva er bistand?

Bistand er i motsetnad til solidaritet basert på å gjera undertrykkinga mindre brutal, ikkje å endra forutsetningane for han. Bistand kan samanliknast med suppekjøkkenet som fanst samtidig med streikestøtta på slutten av attenhundretalet. Suppekjøkkenet var veldedighet, og delte mellom verdige og ikkje verdige mottakarar. Organiseringa av streikestøtta kom av at ein såg dei streikande kjempa ein viktig kamp som hadde konsekvensar for ein sjølv.

Norsk bistand, Terje Tvedt

Bistand i internasjonal politikk handlar om vidareføring av eit land sin utanrikspolitikk. I fjor kom boka Utviklingshjelp, utanrikspolitikk og makt av Terje Tvedt, som er ein del av makt- og demokratiutreiinga 1998-2003. Her vert den generelle utviklinga til norske organisasjonar sitt bistandsarbeid dokumentert. Boka skapa stor debatt når ho kom, eg kjem til å gå kort inn på denne også.

Eit av hovudpoenga til Tvedt er at bistand er ein del av norsk utanrikspolitikk, og at bistand er blitt eit tabuområde å diskutera. Noreg som humanitær stormakt har vore viktig for fleire parti, både Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti er opptekne av desse verdiane.

Noko som var svært interessant, var auka i organisasjonar som jobba med bistand. I 1963 var det 7 organisasjonar, i 1998 var det 154 organisasjonar, og i realiteten mange fleire fordi mange av desse organisasjonane er paraplyorganisasjonar. Norsk bistand vert kanalisert gjennom organisasjonsnorge. Desse pengane set spor etter seg i organisasjonane, både når det gjeld kva ein jobbar mest med, og når det gjeld politikk.

Ein av konsekvensane gjeld forholdet til samarbeidspartnerar i utlandet: Norske organisasjonar vert regnskapskontrollørar og gjevarar i forhold til samarbeidspartnerane. Dette er vanskeleg å kombinera med godt politisk samarbeid. I tillegg bestemmer staten samarbeidspartnerar. For at prosjekta skal bli støtta av Norad må dei sjølvsagt vera i tråd med retningslinjene deira. Norad-prosjekt skal ikkje vera i strid med norsk utanrikspolitikk. Potensielle samarbeidspartnerar veit jo også at det ligg mykje pengar i samarbeid med norske organisasjonar, noko som kan føra til litt rare situasjonar på politiske møte der ein vert prøvd verva som bidragsytar til ulike prosjekt. Men det som også fører til ein del absurde utslag er at norske organisasjonar finn på prosjekt som ikkje alltid er så veldig nyttige, fordi dei vert lova ekstra pengar og må finna noko å bruka dei på.

Ein annan konsekvens av pengane frå staten er den organisatoriske utviklinga i Noreg. Dei fleste organisasjonane som har prosjekt i utlandet, opplever at det er ingen politisk aktivitet rundt prosjekta lengre. Før dreiv ein og samla inn pengar og jobba for å få støtte, no veit eit fåtal av medlemane om kva organisasjonen har for prosjekt. Ein av grunnane til dette er at eigenandelen på prosjekta omtrent er forsvunnen. I 1962 måtte organisasjonane stilla med 50 % eigenandel, i 2001 måtte ein stilla med 10 %. Det vil seie at før måtte ein bruka mange av aktivistane til å samla inn pengar til eigenandel. Til gjengjeld får mange organisasjonar ikkje driftsstøtte, slik at for å få pengar til drift må ein driva med mange innbringande prosjekt. Og når ein får færre aktivistar vert dei som er igjen, meir og meir opptekne av prosjektarbeidet. Mange organisasjonar glømmer krav og politikk på grunn av alt prosjektarbeidet.

Helsearbeidet til Palestinakomiteen

Eg vil no gå nærare inn på korleis den solidaritetsorganisasjonen eg kjenner best – Palestinakomiteen – har forholdt seg til dette dilemmaet.

Palestinakomiteen vart starta i 1970, og sendte det første helseteamet til Libanon i 1976. Diskusjonen om bistand og solidaritet har altså vore ein del av organisasjonen frå starten, og mykje av AKP sine linjer på dette området er også utvikla av aktivistar i Palestinakomiteen. Fokuset for helsearbeidet var frå starten solidaritet, ikkje bistand. Ein sendte helsearbeidarar, men dei skulle også jobba politisk når dei kom tilbake til Noreg, og skulle fungera som augevitne og støtte i krigssituasjonen i Libanon eller Palestina.

Splittinga mellom Palkom og Norwac

Norwac vart danna i 1982 av pragmatiske grunner. Palkom vart kasta ut av Libanon saman med PLO, og dei laga ein ny organisasjon. Norwac vart laga i samarbeid med UD og ambassaden og fekk økonomisk støtte frå Norad og UD. Palkom jobba under Norwac sin paraply, men når det vart mogleg å vera Palkom igjen, laga dei eigne prosjekt som var basert på solidaritet. Grunnen til det var at prosjekta til Norwac vart for store og profesjonelle. Palkom sakna det politiske solidaritetsarbeidet som var ulønt og ikkje så profesjonelt helsefagleg. På starten av 1990-talet skilte Norwac og Palkom lag, og Palkom hadde sine heilt eigne prosjekt.

Palkom sitt helse- og solidaritetsarbeidet no

Forholdet mellom bistand og solidaritet er framleis ein aktuell debatt i Palkom. No er dei fleste prosjekta våre, det vil seie kriseteam i Palestina og solidaritet i Libanon heilt eigenfinansierte, folk får politisk skolering før dei drar, det er meininga at dei skal jobba politisk når dei kjem tilbake, og dei får ikkje noko særleg lønn. I tillegg har me eit par meir profesjonelle prosjekt, me har eit UD-støtta psykososialt prosjekt uten eigenandel i Palestina, og kanaliserer Fokus-pengestøtte til prosjekt uten eigenandel i Libanon.

Sjølv om me altså har eit par prosjekt som er støtta av staten, er Palkom framleis ein av dei få organisasjonane som finansierer størstedelen av arbeidet, også i utlandet, på medlemspengar og innsamlingar. Ingen får heller pengar for å samla inn, eller verva gjevarar slik som mange av dei store organisasjonane gjer.

Grunngjevinga for at Palkom vil ha færrast mogleg prosjekt som er statleg støtta, er at ein gjennom dei forsøka ein har hatt har sett at dette fører til endringar av politikken som ein ikkje likar. Palkom vil halda fast på å vera solidaritetsorganisasjon, og å bruka arbeidet ute politisk, noko ein ikkje kan gjera i same grad når det skal vera proft og statsstøtta. Samtidig som eg vil berømma Palkom for denne lina, vil eg også sei at dette er eit resultat av kontinuerleg politisk diskusjon og kamp, og utvikling av teori.

Politiske vurderingar

Solidaritetsorganisasjonar som jobber med prosjekt i utlandet, har mange politiske vurderingar dei må ta. Desse prosjekta kan jo ha stor påverknad på makttilhøva mellom organisasjonane i landa ein har prosjekt. Sjølv om det ikkje er så mykje pengar i Noreg, er det mykje der og nok til å skapa endringar ein kanskje ikkje hadde tenkt på. Det som er viktig her, er at valet av legitim leiing ikkje er vår sak. Me stør frigjeringsrørsler fordi me meiner at dei har rett til å bli fri frå ekstern undertrykking. Viss me skal legga oss opp i val av leiing eller metodar og bruka pengestøtte som sanksjonsmiddel, vert dette eit ujamnt maktforhold som ikkje kan kallast solidaritet. Samtidig er det jo ei solidaritetsrørsle sin rett til å slutta å stø rørsler dei ikkje lengre kan stå inne for. Men viss ein går inn og detaljstyrer politikken og prosjekta for å kunna stå inne for dei, er ein inne på ein farleg veg som minner meir om kolonial veldedighet enn solidaritet. Ein del av denne diskusjonen går jo også på aktuelle diskusjonar om ein skal stø borgarskap, islamistar eller andre rørsler som me ikkje er einige i.

Ein annan sak ein må halda fokus på, er at solidaritetsarbeidet me gjer heime er viktigast. Arbeidet me gjer til dømes i Palestina er viktig fordi det viser at folk ikkje har gløymd dei, fordi ein gjer nyttig praktisk arbeid, og fordi ein lærer mykje i kontakt med folka som har undertrykkinga på livet kvar dag. Men arbeidet me gjer i Noreg er det viktigaste, fordi me som regel ikkje kan vera betre enn folk i krigføring, organisering av helsearbeid osv. i utlandet, men er flinkare til å vinne støtte heime enn det dei som kjempar kan. Ein må jobba for å hugsa på dette, fordi arbeidet ein gjer i utlandet kan virka livsviktig, mens det me gjer her heime ikkje er så spanande eller har så enkle og tydelege resultat.

«Send dem hjem»?

Ulike organisasjonar har ulike måter å forholda seg til dette dilemmaet på. Når landa ein skal solidarisera seg med ikkje lengre er i søkelyset, må ein finna nye måtar å jobba på. Fleire av dei tradisjonelle solidaritetsorganisasjonane har blitt media- eller bistandsorganisasjonar. Eit døme er Afghanistankomiteen, som har jobba i forhold til Afghanistan i snart 25 år. Dei har utvikla seg frå solidaritetsorganisasjon til bistandsorganisasjon, noko som dei også skriv om på heimesidene sine. Mykje av fokuset er på arbeidet i Afghanistan, ikkje i Noreg. Under krigen mot Afghanistan som starta hausten 2001 var Afghanistankomiteen aktive i antikrigsrørsla, og dei har teke klart stilling mot argumenta om at USA si bombing er kvinnefrigjerande. Samtidig synest eg det er synd når Terje Skaufjord uttalar i siste Raude Fane (nr 5, 2003) at Noreg skal ha styrker i Afghanistan. Skaufjord argumenterer for at afghanarane ynskjer styrkene, og at den politiske situasjonen i Noreg krev at me sender styrker, så då er det å senda ISAF-styrker (International Security Assistance Forces, underlagt Nato) det minste onde. Eg meiner det er solidaritetsrørsla og kommunistar si oppgåve å halda opp det som er rett, ikkje å pragmatisk gå inn på det minste vonde. Ein må også stå så fritt at ein kan ta andre vurderingar enn samarbeidspartnarane sine, sjølv om det sjølvsagt er viktig å høyra på dei som lever i situasjonen.

«Riv muren» eller «Fritt Palestina»?

Eit anna eksempel på skilnaden i politikk hos bistandsorganisasjonar og solidaritetsorganisasjonar er den nye kampanja Norsk Folkehjelp og Fellesutvalet for Palestina har teke initiativ til: Riv muren-kampanja. Dette er ei veldig bra kampanje, som set søkelys på dei forferdelege konsekvensane av muren israelarane byggjer i Palestina, ein mur dei sjølv kallar «tryggleiksgjerde» (security fence). Samtidig er problemet med denne kampanja at ho set fokus på palestinarane si liding, ikkje på kampen og overlevingsevnene til palestinarane. Det er veldig viktig at det finst store organisasjonar som kan ha slike kampanjer, og det at Norsk Folkehjelp kan ha ei slik kampanje viser at kampen for Palestina har kome langt i Noreg. Men det er viktig å samtidig ha sterke solidaritetsorganisasjonar som kan visa eit alternativ, halda fram retten til kamp, og som ikkje treng å vera pragmatiske.

Boka til Terje Tvedt fortel om avtalar bistandsorganisasjonar hadde inngått, blant anna ein avtale mellom Norsk Folkehjelp og Statoil, der Norsk Folkehjelp fekk økonomisk støtte til minerydding i Angola, mot som avtalen seier «å arbeide for å fremme Statoil og BPs interesser i Angola». Norsk Folkehjelp blei provosert av blant anna dette, og leiar av Norsk Folkehjelp, Eva Bjøreng uttala til Klassekampen (26.08.03) at dei ikkje ville mottatt utstyr frå Statoil viss det vart stilt krav rundt dette som dei ville ha problem med å akseptera. For meg virkar det som om Norsk Folkehjelp faktisk ikkje har skjønt kva som er kontroversielt i saka. Det er vel og bra at dei har teke ei vurdering om dei kan akseptera vilkåra for avtalane sine, men det ein reagerer på er jo faktisk at dei har gått inn på ein avtale som inneber reklame for eit oljeselskap, samtidig som dei skal driva bistand.

Hjelpeorganisasjonar – ein del av okkupasjonsstyrka?

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisasjonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv. Når millitæroperasjonar vert «fredsbevarande», eller «fredsopprettande», når deler av okkupasjonsstyrkane gjer typisk hjelpearbeid samtidig som hjelpearbeidarane får militæreskorte av okkupasjonsstyrkane, vert det lett å oppfatta hjelpearbeidarane som ein del av okkupasjonen. Det er viktig å jobba for å oppretthalda skiljet mellom okkupasjonsstyrkar og hjelpearbeidarar, men dette er også ein kamp bistandsorganisasjonane må kjempa sjølv. Dei må tenkja over kva type samarbeid med okkupasjonsstyrkane som gjer at dei vert ein del av okkupasjonen, og dei må tenkja over konsekvensane meir langsiktig enn at «viss me ikkje samarbeider med USA vert det berre verre for befolkninga no» (eller «viss me ikkje samarbeider med USA er det nokon andre som får oppdraget»).

Kvifor solidaritet?

Det er viktig at det frivillige arbeidet som revolusjonære har i andre land, skal vera solidaritet, ikkje bistand. Om bistand fungerer eller ikkje fungerer i det heile tatt er jo også ein diskusjon, som eg ikkje har gått inn på her. Samtidig som me jobbar for at fronten skal vera breiast mogleg, bør me kjempa for at det skal vera rom i fronten for å retta kritikk mot bistand frå eit venstrestandpunkt, og at det vert ført kontinuerlege diskusjonar om dette spørsmålet i solidaritetsorganisasjonane.

Kjelder:

• Tvedt, Terje: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen, Gyldendal 2003
• Wergeland, Ebba: «Hva er revolusjonært solidaritetsarbeid», i Studiebok Imperialismen, AKP 1988

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Dei siste åra har Egil Fossum jobba med ei bok om dei kristne i Midtausten. Resultatet er ei spanande bok som eg vil tru er nybrottsarbeid på dette feltet i Noreg.

Boka startar med tre innleiande kapittel som set oss inn i situasjonen til dei kristne i Midtausten, gjennom 2.000 år med splittingar fram til no. Etter det er det kapittel om dei enkelte landa han har vitja, det er Egypt, Libanon, Syria, Jordan og De palestinske områdene og Israel. I tillegg skriv Fossum at han planla å ha med Irak, men at det ikke vart mogleg på grunn av situasjonen.

Det er ei komplisert historie Fossum fortel, i og med at det finst mange splittingar, kjerker og paver å halda styr på. Skildringa av kjerkegården i Alexandria er eit godt eksempel på det. Her er kjerkegården delt i ti for å kunna skilja kristne av ulik konfesjon og etnisitet, også når dei er daude.

Fossum skriv godt om situasjonen til dei kristne i Midtausten, og om kor viktig den religiøse identiteten er i området. Spørsmålet han har stilt alle han har intervjua er: «Er du araber?» og han har fått mange ulike svar. Maronittane i Libanon identifiserer seg med fønikarane, han får også som motsvar: «Er De viking herr Sossun?», og ein egyptar han snakker med seier at eigentleg er koptarane muslimar og vice versa. Gjennomgåande er også frykten for at det ikkje skal vera fleire kristne i Midtausten om nokre år, at dei kristne flyttar til vesten eller vert omvende til islam.

Fossum har beholdt engasjementet sitt for Palestina, og skriv om korleis dei kristne der føler seg forlatt av dei vestlege kristne, som ser ut til å identifisera seg meir med dei jødiske okkupantane. Men også i Palestina føler dei kristne seg pressa av muslimane, men dei han prater med fokuserer på problema med dei israelske okkupasjonen, og ser på opphevinga av den som einaste løysing også for dei kristne i Palestina.

Dei einaste innvendingane eg har mot boka er redaksjonelle. Eg skulle ynske at dei hadde bruka fleire av bileta Fossum har teke, som han også skriv om i boka. Eg skulle gjerne hatt ei tidslinje over viktige splittingar, og eit kart over dei største konsentrasjonane av kristne i Midtausten. Sjølv om det skal vera ei journalistisk bok og ikkje ei fagbok er slike tillegg til stor hjelp.

av Kvinneutvalget i AKP
ved Turid Kjernlie og Astri Melheim

Vi snakker om patriarkatet, ikke bare om kapitalismen, for å gjøre kvinnebevegelsen, kvinner i fagforeningene, alle jenter og kvinner bedre forberedt på å kunne slåss mot det som venter.

Med patriarkat mener vi mannsherredømme, mannsrett, mannens førsterett, eller samfunnsstrukturer med mannsdominans. Vi kommer ikke til å gå inn på ulike teorier om patriarkatet. Vårt ståsted er at kvinner undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og det patriarkalske systemet. Vi vil prøve å identifisere det patriarkalske systemet i Norge i dag.

• I arbeidsløshetstider pleier menn å gå foran kvinner i jobbkøen. Ser vi det i dag?
• Tradisjonelt har menn slåss mot kvinners rett til lønnsarbeid i slike tider. Ser vi det i dag? Eller ser vi andre måter hvor kvinner «går først» – ut av arbeidslivet?
• Er «engasjementsstillingene» et av redskapene for det?
• Er det riktig at det ikke er «in» å snakke om kvinners stilling i arbeidslivet?
• Blir mannens makt styrka i lovverket – på bekostning av kvinnene?
• Ser vi ei kampanje for ekteskap, hvite bruder og «den gode mor», og i tilfelle hvorfor?
• Hvorfor blir unge jenter så sterkt utsatt for et skjønnhetstyranni?
• Vil noen styrke forsørgerpremisset?
• Hvorfor er det så mye vold mot kvinner – så mange som hater dem?

Vi spør, og har ikke alle svar. Men vi er ivrige etter å få en diskusjon.

Det kan hende kvinner har fordel av å se at det er både kapitalismen og mannsretten de slåss mot, ved å sette navn på begge, kjenne dem igjen og snakke om de felles erfaringene med dem. Fordi det har vært lite snakk i den revolusjonære bevegelsen om patriarkatet i flere år, vil vi snakke om det.

Historisk utvikling eller forandringsarbeid er ikke prega av ei rett linje som peker fram og opp. Gang på gang har historia vist oss at kvinners kamp har ført til viktige delseire, men at mange av disse seirene undergraves gjennom at makta iverksetter mottiltak. Vi velger å kalle denne makta mannsmakta eller patriarkatet. For at dette skal være nyttige begreper, må vi prøve å identifisere nærmere hvordan denne mannsmakta eller patriarkatet ser ut i dag. Hva slags innflytelse har den, hvor ser vi den, og hvem utøver den?

Vi skal ta for oss fem områder:

• 1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
• 2. Familien
• 3. Farsmakt
• 4. Skjønnhetstyranni – med vold som følgesvenn
• 5. Volden mot kvinner

Eller sagt på en annen måte: Vi skal gå inn i forskjellige skap:

• Pengeskapet
• Ekteskapet og moderskapet
• Farskapet
• Toalettskapet og klesskapet
• Redselskabinettet

Menn har fordeler. I AKPs partiprogram står det (punkt 1.5.8):

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på sjøloppfatningen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Vi er enig i det som sies her. Menn gis en rekke materielle fordeler, en rekke sosiale fordeler, og en rekke psykologiske fordeler. Derfor tenker de annerledes om seg sjøl, om verden og ikke minst om seg sjøl i verden. Dette er en annen måte å omtale patriarkatet på.

1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
– eller pengeskapet

I tematittelen til denne innledninga heter det: «Inn i skapet?» Det er ett skap vi som kvinner gjerne skulle hatt større tilgang til, og det er pengeskapet. Det forventes at kvinner skal sette pris på mange typer skap, – ekteskap, moderskap, klesskap, toalettskap, men pengeskapet hører liksom ikke til den kvinnelige sfæren. Vi syns dette er det viktigste skapet for kvinner. Økonomisk sjølstendighet er en forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.

De siste 20 åra har kvinners yrkesaktivitet økt fra å ligge 23 prosentpoeng under menns yrkesaktivitet til i dag ligge 7 prosentpoeng under.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinner har ført til at det for unge jenter er sjølsagt å tenke seg ei framtid der yrkesaktivitet og sjølforsørging naturlig hører med. De aller fleste unge jenter i dag tenker at de skal ha arbeid, og ikke bare arbeide mens de venter på å gifte seg og få barn, slik en vanlig holdning på 1950- og 1960-tallet var. Likevel er mange kvinner mer eller mindre forsørget av menn.

I gjennomsnitt tjener menn kr 88.300 mer enn kvinner, og gapet har økt med kr 4.900 siden 1998. En viktig grunn til at kvinners inntekt er mye mindre enn menns, er kvinners deltidsarbeid. Men dette er ikke hele forklaringa på inntektsforskjellen mellom kjønnene. (Heltidsarbeidende kvinner har i snitt ca. 85 prosent av menns lønn.) Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Her får vi lite hjelp fra makthaverne i Norge. Regjering, Storting og kapitalmakta trekker den motsatte veien. Vi drister oss også til å identifisere disse kreftene som patriarkatet.

Angrep på kvinners rett til arbeid

At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen. Tåles denne seieren, eller vil noen/patriarkatet ha revansj? Vi syns vi ser tydelig tegn på det siste. Vi ser:

• Gravide kvinner som mister jobben.
• Innføringa av kontantstøtta.
• Nye bidragsregler som gjør kvinner (og barn) fattigere.
• Forslag om en pensjonsreform som gjør kvinner fattigere.
• Offentlige meningsytringer som hevder at skolen favoriserer jenter.
• Undergraving av normalarbeidsdagen.
• At gapet mellom kvinners og menns lønn øker.
• Angrep på offentlig sektor: Kvinnearbeidsplasser forsvinner eller får dårligere arbeidsvilkår.
• At fagforeningene ikke snakker om kvinnelønn i samme grad som før.
• At menn kvoteres inn i skole og barnehage («barn trenger menn»).

Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.

Barn skaper kvinner som tilpasser seg

Å få barn for menn og å få barn for kvinner tror vi får helt forskjellige konsekvenser og helt forskjellig betydning. For kvinner betyr det at du plutselig har fått helt andre rammer som styrer livet ditt. Alt det synlige og usynlige hus- og omsorgsarbeidet tar på et slags vis styringa over hverdagen din alt må snos rundt det. Det forventes av andre og av deg sjøl at dette er ditt ansvar – det er din skam om du ikke klarer det, eller gjør det dårlig. Og du kan sole deg i glansen av suksess hvis du lykkes.

Ingen mann får sitt liv målt opp mot hvordan barn og hushold skjøttes.

Han kan delta mye eller lite, han kan være snill og flink mann som får mye ros og åtgaum fordi han hjelper til hjemme, eller han kan være en som ikke gjør noe særlig med husets sysler – og da får han verken det ene eller andre – han er vel i grunnen helt vanlig.

Arbeidsdelinga utvikles fort

I dag har vi 42 ukers svangerskapspermisjon med full lønn (52 uker hvis du vil/kan velge 80 prosent lønn) som i all hovedsak tas ut av kvinner. Fedrepermisjon er på 4 uker. At kvinner tar ut så mye lenger permisjon enn menn, fører til at kjønnsdelinga av arbeidet lett blir slik at mor tar hovedansvaret for hjem og barn, og far tar hovedansvar for penger og forsørging. Kjønnsrollene forsterkes på denne måten fra dag 1 etter at barnet er født. Lengre svangerskapspermisjoner for kvinner mener vi vil sementere ei slik arbeidsdeling mellom kvinner og menn.

Kontantstøtta

Kontantstøtta forsterker denne utviklinga. Kontantstøtte (3.657 kroner per måned) er ikke noe å leve av. Regjeringa sier at hensikten med kontantstøtta er at den skal gi avlastning til en stressa småbarnsfamilie og mulighet for familien til å være mer hjemme med barna når de er små. Med dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det ikke noen overraskelse at av de som velger å bruke kontantstøtta og være hjemme, er det mor som gjør det. Men langt de fleste velger å ha dagmamma for barnet og kanskje jobbe redusert.

Kampen for gode vilkår

Når kvinnebevegelsen og kvinnefagforeninger har slåss, og en del fortsatt slåss for sekstimers normalarbeidsdag, heving av kvinnelønna og gode barnehagetilbud til alle unger, er det fordi dette er vilkår for kvinners deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Det handler ikke bare om et bedre liv for den enkelte kvinne med små barn, men det handler om store samfunnsmessige endringer av kvinners rolle.

En slik endring vil få konsekvenser for mannsherredømmet, og er en trussel for patriarkatet. I så fall vil denne kampen ha motkrefter som strekker seg langt utafor det kapitalistiske maktapparatet.

Hvordan ser det ut i fagbevegelsen? Mange fagforeninger har droppet sekstimersdagskravet, unge medlemmer i for eksempel Norsk Sykepleierforbund sier de er mot å snakke om kvinnelønn, kvinnekrav, kvinneperspektiv osv. Det er som vi ser det en motoffensiv mot nødvendige krav som vil styrke kvinners stilling også der.

2. Familien – eller ekteskapet og moderskapet

Antall inngåtte ekteskap var færre i 2001 enn i 2000 og 1999, og det kan derfor synes som et paradoks at media en stund har beskrevet ekteskap, store bryllup og barnefødsler som en ny trend blant unge. Det er krefter som forsøker å relansere ekteskapet og kjernefamilien, og det er deres propaganda vi nå utsettes for. Både kapitalismen og patriarkatet er tjent med en styrking av familien, og den primære målgruppa for propagandaen deres er kvinner. Brud med stor B blir forsøkt gjort til noe attraktivt for jenter/kvinner. Hvorfor?

Hva er familien?

Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Opp mot denne forståelsen av familien kan vi i regjeringas familiemelding lese: «Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet – den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst.» (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 5.)

Familien romantiseres

At regjeringa og vi, Kvinneutvalget i AKP, ser ulikt på hva familien er, er ikke overraskende, men vi møter den samme ideologien fra mange hold. Familien forsøkes fremstilt som en frivillig valgt samlivsform. En samlivsform som velges av så mange fordi den er den beste til å ivareta kjærlighetsbehov, omsorgsbehov, trygghet og stabilitet. Dette er en form for sukkerspinn rundt det faktum at familien er et hinder for kvinnefrigjøring. Familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.

Kvinners arbeid i familien

Hvis ikke kvinnene tok ansvar for omsorgsoppgavene helt frivillig og gratis, måtte enten det offentlige ta det ansvaret, eller vi måtte ha lønn som kunne dekke kjøp av disse oppgavene.

Tidsnyttingsstudier viser at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for tretti år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer.

Familien gir kjærligheten trange kår

Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, – og til hvem?

Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men i alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er damer. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.

I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor – kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien? Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.

Forsørgerpremisset er nå lagt tungt inn i tenkninga om kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra før har vi den kvinneundertrykkende regelen som sier at kvinner ikke har sjølstendig status ved skilsmisse (hvis skilsmissen skjer før de tre årene er gått før de har permanent oppholdstillatelse.) Nå er det flere, både SV og FrP, som går inn for å sette aldersgrenser og strengere krav til forsørgelsesplikt ved ekteskap, hvis det er snakk om å gifte seg med utlending. Dette er virkelig patriarkalske holdninger satt i system.

Familiens sosiale rolle har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding der det uttrykkes bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. I september 2003 skriver Aftenposten: «En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge.» Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Er det propagandaen som har virket? Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet «Er det for enkelt å skille seg?»

Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!

Er lykken avhengig av mann og barn?

Mange lever uten fast kjæreste deler eller hele livet, men det blir sett på som litt mindreverdig. Du har ikke lyktes, sjøl om du sjøl syns du har det fint. Sex og singelliv er en tv-serie som handler om jenter som har gode jobber og hverandre som venner. Men fokuset er på jakten etter «mannen i livet». Sterke jenter som burde kunne leve gode liv, men mannen mangler. Budskapet til unge jenter er tydelig i denne og liknende serier. Lykken er knytta til mann, barn og familie.

3. Farsmakt – eller farskap

Forslaget om tvungen delt omsorg, eller kalt ved dets rette navn «boplikt for barn» var kanskje det første forslaget som her i landet satte fokus på farsmakta i betydningen å gi rettigheter til far som samtidig fratar mor (og barn) rettigheter. Senere har det blitt flere. Den nye barneloven med de nye bidragsreglene og utvida fokus på biologisk farskap er et eksempel. Regjeringas familiemelding som er gjennomsyret av holdningen om mer makt til far, er et annet.

Vi er for en endring av farsrollen, og vi er for et lovverk som ivaretar mødre og fedres rettigheter. Men vi vil slåss mot den ideologien som vil øke farsmakta og samtidig svekke kvinners innflytelse og rettigheter. Dette er en kvinnefiendtlig ideologi som når den får fritt utløp, viser sin iboende kvinneforakt.

For tida kommer det mange ytringer av mindre seriøs art som fremstiller kvinner som hinderet for menns kontakt med barn, ja for menns utfoldelse i det hele tatt, – derfor må kvinnene nå settes på plass. Noen som kaller seg «Familievern for menn» krever for eksempel abortveto for menn innafor ekteskapet. Den mer kjente Foreningen 2 foreldre har konsekvent tatt rollen som en organisasjon som vil styrke farsmakta.

Menn ser seg ikke som menn

Daglig leder (Per Christian Dotterud) i Reform Ressurssenter for menn uttaler til Dagbladet: «Menn definerer seg ikke ut fra kjønn, slik mange kvinner gjør. Menn er mer opptatt av egen situasjon og sine egne personlige problemer. Som at dagens kvinner kan velge bort menn i livene sine. Kvinner er ikke avhengig av oss på samme måte som før. Det er noe som skremmer. Klart dette er vanskelig for menn.» (Dagbladet 1. juni 2003.)

Vi tror det er rett at menn ikke definerer seg ut fra kjønn. I patriarkatet er menn mennesket, og kvinner er kjønn. Vi ser det allerede i barnehagen. Jentelus er noe helt annerledes forferdelig enn guttelus. For jenter å få guttekopp er i grunnen helt greit, for gutter å få jentekopp er en katastrofe. For gutter smitter det annenrangs ved jenter over, for jenter smitter det førsterangs over – og det er jo ikke farlig.

Kvinner tar alle mannsjobber, det gir status. Menn tar ikke kvinnejobber, det trekker dem ned.

Kampen for mer makt til menn

Internasjonalt snakker man om en Fatherhood Movement eller Dads movement. Det er ikke en progressiv bevegelse som slåss for en ny farsrolle, men en bevegelse som vil øke og utvide menns makt over kvinner. Organisasjonene innafor denne bevegelsen har som utgangspunkt at kvinner har for stor makt over familie og barn, og at lovverket diskriminerer menn ved et samlivsbrudd. Som Fathers-4-justice i England sier på sitt nettsted: «If we tolerate this, then our children will be next.»

Million Dads March, som har sitt utspring i USA, men med forgreininger i Europa sier at bevegelsen har tre store fiender: 1) skilsmisseindustrien, 2) militante feminister, 3) oss selv (på grunn av uvirksomhet og innbyrdes strid). Som mange andre organisasjoner innafor «farsbevegelsen» påberoper de seg å handle i Guds navn.

Sjøl om mye av den internasjonale farsbevegelsen er langt mer ultrakonservativ enn de norske organisasjonene som slåss for økt farsmakt, så syns vi det er nødvendig å ha det internasjonale perspektivet klart for oss når vi vurderer utspillene fra for eksempel Foreningen 2 foreldre.

Far kan nå velge vekk barnet sitt

Den nye barneloven som trådte i kraft 1. april i år gir rett til å kreve farskap fastslått gjennom DNA-testing. Dette gjelder også gamle saker der det har vært avsagt dom tidligere. Likeså kan menn som mener de er far til et barn, kreve å få dette testet. Aftenposten 6. juli 2003 skriver: «I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er «far» neppe den biologiske far.» Hva så, spør vi. For hvem og på hvilken måte er dette et problem?

Vektlegginga av biologisk foreldreskap slik det kommer til uttrykk gjennom barneloven, stiller krav til barn om at de skal måtte leve med et bytte av far. Fra barnets perspektiv vil en DNA-test som viser en annen biologisk far enn den faren man har hatt i kanskje 10-12 år, oppleves som et stort svik. Du velges vekk som datteren/sønnen til faren din. I alt snakket om «barns beste» og at kvinnene nå må sette barna foran kvinnekampen, er det i dette tilfelle lite snakk om hva som er best for barnet.

I vinter skreiv AKPs avis, akp.no, om dette. Vi sakser:

«I noen land skal ikke kvinner ha kontakt med andre menn enn sin nære familie og etter hvert sin ektemann. Kvinnen låses inne, for å si det enkelt. Det skal ikke være tvil om hvem som er far til barna. Patriarkatet rår.

I Norge brukes teknologi og staten for å sørge for det samme. Samfunnet går inn på vegne av mennene for å overprøve kvinnens rett til å si hvem som er far til barnet. I ettertid. Patriarkatet rår.

Barnet får jo en ny far …

Men hvis barnet mister den han trodde var far, så får han jo en ny far – en biologisk! Slik er det forklart så fint i Odelstingsproposisjon nr. 93, 2001-2002:

«Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far.»

Det er moderne å mene at biologi betyr alt. En mann hvis sæd viser seg å ha bidratt til et barn, har rettigheter over alle menneskelige hensyn.» (Slutt sitat akp.no.)

Bidragsreglene

Det siste vi skal ta opp under overskriften farsmakt er de nye bidragsreglene som trådte i kraft i oktober 2003. Disse reglene slår svært urettferdig ut for den som barnet bor fast hos. De aller fleste bidragsmottakere (kvinner) får mindre bidrag, og de aller fleste bidragsytere (menn) skal betale mindre. Reduksjonene i bidrag gjelder også i de tilfellene der far ikke har samvær med barnet. Bidragsytere med høy inntekt kommer best ut med de nye bidragsreglene, og mange kvinners økonomiske situasjon forverres. Dette rammer også ungene, men igjen er fokuset på «barns beste» fraværende. Vi ser igjen at barnas beste ikke er så relevant når menn slåss for fordeler/privilegier.

4. Skjønnhetstyranniet
– eller klesskapet og toalettskapet

I økonomiske nedgangstider forsøker kapitalismen og patriarkatet å uthule kvinners rettigheter og muligheter til å jobbe for å bli økonomisk sjølberga og uavhengige. I kjølvannet av dette propaganderes den avhengige kvinnen. Motene forandrer seg, kvinner kles hjelpeløse og små. Kvinner skal bry seg maksimalt om utseendet som veien til lykken.

Vi mener at patriarkatet slår tilbake mot 1970- og særlig 1980-tallets mer uavhengige kvinner.

Vi skal nå se på moten, skjønnhetstyranniet. Naomi Wolf sier i boka Skønnhetsmyten som kom ut i USA i 1991: «»Skjønnhet» er et verdimål på lik linje med gullstandarden. Den er som all økonomi politisk bestemt, og er i moderne tid den ideologi som best bevarer og opprettholder menns makt.» «Skjønnhetsmyten handler ikke om kvinner idet hele tatt. Den handler om menns institusjoner og om institusjonell makt.»

Kvinner gjøres små

Moten er stort sett slik at kvinner skal kle seg for å behage menn, ikke henne sjøl. Kvinners klær og sko skal gjøre kvinner tiltrekkende for heteroseksuelle menn, de skal gjøre kvinnene små eller få dem til å virke små, slik at de fleste menn kan virke større enn dem. Sjøl om det kan bety at kvinner skades, at de fryser, at de ikke kan løpe.

«Behag menn og bli forsørga»

I korsettets tid hadde ikke gifte kvinner rett til å eie penger. (I 1888 fikk gifte kvinner rett til særeie.) Tjente hun penger, hadde mannen rett til dem. Hun hadde ikke stemmerett. Hun fikk ikke utdanne seg. Skulle hun leve sammen med andre enn foreldrene sine, måtte hun gifte seg.

På 1950- og utover 1960-tallet, var det ikke vanlig at kvinnene forsørga seg sjøl. Kvinnene ble jaga fra lønnsarbeidet de hadde hatt før og under krigen, mennene skulle ha det når de kom tilbake. Men før og under krigen begynte kvinner å gå i langbukser og sko de kunne arbeide i. Da kvinnene ble fratatt arbeidet, oppstod atter en feminin mote, kvinnene skulle igjen leve for å behage menn mot å bli forsørga.

Så kom 1970-tallet med ny epoke med kvinner i lønnsarbeid. Den kapitalistiske produksjonen og administrasjonen trengte flere arbeidere. Denne situasjonen førte til at en ny kvinnebevegelse oppstod, med kamp for kvinners rettigheter på mange områder. Moten endra seg igjen, som under krigen. Bort med stiletthæler og andre upraktiske plagg. Langbukser, skjorter og gåsko blei vanlig.

I dag øker arbeidsløsheten. I dag ser vi igjen resultatet av at mannsmakta slår tilbake. Kvinnen som skal leve for å behage mannen er ikke fullt ut på plass, men en slik kvinne som ideal vokser fram. Hun som er behagende hustru for mannen, mor til hans barn og som er pen for alle menn. Når det viktigste er å få seg en mann, er vi på’n igjen med å kle oss for å behage. Nå tripper jenter igjen med bittesmå, høyhæla sko ved siden av gutten som går som et menneske i vanlige sko. Hun fryser i alt for lite klær. Han har t-skjorte, jakke og langbukser. Hun går med liten babyveske, han har klær med lommer. Hun kler seg for å virke liten i forhold til han som ser større ut.

Kvinnekroppen er alltid feil – operer!

Forandringa av kvinner kan nå gjøres enda mer grundig. Den teknologiske utviklinga har skapt kosmetiske operasjoner som markedsføres aggressivt. Ansikt, øyne, nese, panne, kinn, lepper, hake, hals, pupper, mage, lår, knær, ankler, alt har prislapper på operasjonslegenes lister. De opererer friske kvinner for å tjene seg styrtrike på skjønnhetstyranniet. Og jentene kommer, for vi lærer hver dag hvor stygge og fulle av feil vi er. Naomi Wolf sier at det er et resultat av fysisk diskriminering. Markedsføringa begrunner operasjonene som «kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp», altså som et framskritt. Men naturlige kvinnekropper er tydeligvis mindreverdige og må opereres. «Kvinner er kandidater til operasjonsbordet fordi vi på linje med andre tilsidesatte folkegrupper betraktes som mindreverdige», sier Wolf i Skjønnhetsmyten. Det er tilstrekkelig å være kvinne for å bli operert!

Sjølforakt

Hva gjør det med unge jenter når de fra alle husvegger, aviser, blader, filmer, musikkvideoer, får det samme budskapet om hvordan de «egentlig» skal være, og at de ikke har det rette utseendet? At mange blir lei seg, alt for sjølkritiske og misfornøyde, er helt sikkert. Det er veldig trist at flott unge jenter utvikler en ekstremt negativt syn på sin egen kropp. I tillegg utvikler mange jenter sjølforakt. Når egen verdi blir så sterkt knytta til hvordan en mener en ser ut, synker også egenverdien i egne øyne. En blir lite verdt, rett og slett. Hvor lett er det å slåss for en viktig plass i forholdet til andre mennesker hvis en synes en er så verdt det? Vi tror konsekvensen av skjønnhetstyranniet er mye større enn at noen jenter er litt misfornøyd og kjøper litt for mye klær .

Det er vanskelig å påvise, men lett å tenke seg, at kvinnebildet i pornoen også påvirker hvordan jenter vil gjøre seg tiltrekkende for gutter. Pornoen har i dag kanaler for massespredning, og trenger inn til alle mennesker. Det obligatoriske pornoutstyret dermed likeså. Alle gutter lærer hvordan sexy kvinner skal være. Jenter også. Pornoen er altså et sterkt virkemiddel for å få jenter til å kle seg slik at de behager alle (hetero) menn.

Jenter er sterke!

Så kan det innvendes: Svartmaler vi? Jenter utdanner seg, kvinner jobber, driver organisasjoner, skriver bøker, er over alt. Jenter er sterke, og viser det!

Vi svarer: Ja, jenter kan alt og er sterke. Det er mannsmaktas problem. Derfor får vi de samme fortellingene om og om igjen om kvinner som utdanna seg, har gode jobber, men som forstår hvor de virkelige verdiene ligger, og det er hos familien. Både litt jobb og mye familie. Alle disse kvinnene er pene og lykkelige.

Ideologien passer sammen med dagens kapitalisme som sørger for stadig høyere arbeidsløshet, omgjøring av offentlig sektor til profittindustri, barnehager for den som kan betale. Motstanden mot dette blir mindre hvis kvinnene mørnes med propaganda om familielivets lykke. Mannsmakta sørger for at mennene får jobbene med mindre motstand fra kvinnene, hvis kvinnene er mørnet. Mannsmakta og kapitalismen holder i hverandre som to foldete hender.

Kvinner skal ta seg av mennene og deres barn, kvinner skal være pene for menn, men ikke et sjølstendig individ på likefot med menn. Økonomisk ulikhet og ulikhet i makt setter kvinnene i en situasjon som er farlig for dem. Vi skal vise hvordan det gir seg utslag i vold mot kvinner.

5. Vold mot jenter og kvinner
– eller redselskabinettet

Vold er et alvorlig helseproblem for jenter/kvinner, og fører også til mye redsel. Det er ikke kapitalismen som slår og voldtar, det er gutter og menn som gjør det. Det er i hovedsak menn som har laget lovene, som er politiet og som er dommere. Det er i hovedsak kvinner som er ofrene, både for voldsmennene, politiet, lovene og dommerne.

Vold er svært utbredt

Organisasjonen Menn mot vold gjorde en spørreundersøkelse i Trondheim i 2002. De delte ut skjemaer til 2.000 kvinner utafor butikkene på samme dag og klokkeslett. De fant:

• Minst hver niende norsk kvinne i alderen 20-49 år har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, trolig flere.
• Bare ett av 19 overgrep blir anmeldt, sannsynligvis færre.
• Fire av fem overgripere er norske.
• Flere enn fem av seks overgrep foregår i Norge.
• I flere enn fire av fem tilfeller har offer og overgriper kjennskap til hverandre.
• Ett av tre ofre for voldtekt eller voldtektsforsøk blir offer to eller flere ganger i livet.
• Antall voldtekter/voldtektsforsøk har økt på 1990-tallet.

(Populasjon: 1.997 skjemaer. Svar: 973 (48,7 %). Ofre: 215. Antall ofre sett på hele populasjonen: 10,8 %.)

Av de anmeldte voldtektene fører bare en av ti anmeldelser til at mannen blir dømt (Kvinnefrontens hefte Vold mot kvinner, 2002). Kvinnen må nemlig bevise at hun ble voldtatt. FN har kritisert Norge for dette.

På krisesentrene rundt om i landet var det 2.654 kvinner i år 2000 som overnattet, og det var ca 25.000 kvinner som tok kontakt med krisesentre (Krisesentersekretariatet 2001).

Mishandling og drap

Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100.000 kvinner blir mishandlet i løpet av et år. Dette er usikre tall, men vi velger likevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er stort, og mørketallene er enorme.

Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9 % av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året (Kripos, drapsstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært (Ellestad 2000).

Volden er akseptert

Menns vold mot kvinner, og samfunnets neglisjering av den, er det tydeligste tegnet på mannsmakta i samfunnet. Mannlig overmakt kommer ikke først og fremst av at mannen er fysisk sterkere, men først og fremst er sterkere økonomisk, sosialt og politisk i samfunnet. Det er derfor menn kan kjøpe seg adgang til kvinners kroppsdeler via prostituerte, eller kjøpe seg koner fra Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Det er nesten ingen som reagerer på det, nettopp fordi det er en mannsrett. Et uttrykk for patriarkatet kan godt kalles mannsretten.

Når det er lov for menn å kjøpe kvinner for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt, slik det gjøres i prostitusjonen, er det bare et uttrykk for at menn har rett til å utøve voldelige handlinger mot kvinner. Dette er så allment akseptert, nesten ingen reagerer.

Vold er akseptert i lek

Vold mot kvinner er en innarbeida og akseptert del av vår kultur. I barnehagen må gutter lære å ikke slå, og det er nødvendig å bekjempe de voksnes aksepterende holdning om at «gutter er gutter» når de gjør det.

På skolen blir jenter systematisk opplært til å tåle gutters vold, og i stedet for at lærerne nedkjemper den voldelige sida ved guttekulturen, plasserer de jenter som fysiske hindre mellom voldelige gutter.

På ungdomsskolen blir gutters trakassering og vold mot jenter forklart av voksne som at han bare flørter, eller at gutter har så mange hormoner og derfor ikke kan noe for det.

Drepte kvinner er underholdning

I underholdningsfilmene og TV-seriene er stadig vekk kvinner ofrene for menn, de er voldtatt og drept, vi får nærmest inntrykk av at det er et slikt liv kvinner naturlig må vente seg.

I ukebladene får vi historiene om den stakkars mannen som har det fælt og derfor slår. Vi kvinner forstår mannen, og forsøker å oppføre oss slik at han endrer seg – i det lange løpet. Det veldig lange løpet etter hvert …

Det er ikke tvil om at porno forteller budskapet om at kvinner liker vold. Det forteller også den omvendte historia om vold: Nemlig at kvinner skal få vold om de ikke liker det. For de fortjener ikke noe annet, de er nemlig noen fordømte luddere og tisper.

Hele tida, makt, makt, makt, mannlig makt.

Både skjønnhetskravet, pornoen og familiepremisset er farlig for kvinner. Alle tre tinga blir aktivt fremmet i dag. Vi må møte det med kamp mot skjønnhetsreklamen, mot porno og med kamp for at jenter går inn for å forsørge seg sjøl.

Avslutning

Vi har i denne teksten satt fokus på det vi ser av de viktigste offensivene mot kvinners tilkjempa rettigheter. Vi har prøvd å synliggjøre patriarkatets rolle i denne motoffensiven. Usynliggjøring, – ikke bare av kvinner, men av kvinneundertrykkinga er et trekk ved det kapitalistiske patriarkatet som skiller det fra andre epokers patriarkat. Harriet Holter (1976) skriver at dette henger sammen med overgangen fra fysisk/personlig herredømme til indirekte upersonlig herredømmeformer som kjennetegner utviklinga fra føydalisme til kapitalisme. Vi vil legge til at den formelle likestillinga også bidrar til en slik usynliggjøring. Hvordan kan man snakke om kvinneundertrykking i et land med likestillingslov? Vi tror derfor det er nødvendig å være årvåkne for patriarkatets revansjelyst, og at en slik årvåkenhet vil tjene den videre kampen mot kvinneundertrykking og fram mot kvinnefrigjøringas tid.

Bokomtale ved Kjersti Ericsson

Forfatteren av det fyldige heftet med denne tittelen er Siri Jensen. Hun er sjøl en på-tvers-person: Hun har lang erfaring, både som kvinnepolitisk og faglig aktiv (det siste i privat så vel som i offentlig sektor). Dessuten er hun både aktivist og teoretiker, og vel bevandret i andre teoretikeres og kvinneforskeres arbeid. Det foreliggende heftet bærer preg av alle sidene ved på-tvers-personen Siri Jensen.

Hvordan utløse kampkrafta til den kvinnelige delen av arbeiderklassen og deres nærmeste allierte? Dette er spørsmålet som ligger under det meste av Siri Jensens arbeid. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen må kjempe på grunnlag av sin egen plattform, sin egen situasjon, der det å være undertrykt som klasse og som kjønn er vevd i hverandre. Kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet for å kunne slåss framgangsrikt for sine interesser.

Det finnes imidlertid ikke noe fiks ferdig organisatorisk uttrykk for denne dobbeltheten klasse/kjønn. Fagbevegelsen har bygd, og bygger i hovedsak fortsatt, på mannen som mønster. Det betyr at kvinnesaker lett blir utdefinert som særspørsmål – de passer ikke inn i organisasjonens tenke- og arbeidsmåte og i bildet av hvem det «typiske» medlemmet er.

Kvinnebevegelsen på sin side fanger ikke nødvendigvis opp klassespørsmålene. Ofte er det kvinner fra mellomlagene som har vært toneangivende i kvinnebevegelsen og satt dagsorden der.

Organisasjonen Kvinner på tvers var et forsøk på å skape et forum der kvinnebevegelse og kvinnebevissthet kunne møte fagbevegelse og klassebevissthet, og gjensidig befrukte hverandre. Dessuten var det et mål å gi kvinner i ulike deler av fagbevegelsen, på tvers av hovedorganisasjon, bransje og skillet privat/offentlig en mulighet til å møtes og diskutere ting av felles interesse i et kvinneperspektiv. Ut av disse møtene kunne det kanskje også vokse noen nye handlingsmuligheter.

Kvinner på tvers har nå eksistert i 10 år. Det er disse 10 årene organisasjonens mor, Siri Jensen, oppsummerer i det foreliggende heftet. Men dette er blitt noe langt mer enn historien om en organisasjon. Heftet består av artikler som langt på vei kan leses uavhengig av hverandre. Noen er nært knyttet til erfaringene med Kvinner på tvers. Andre benytter disse erfaringene som avspark for en drøfting av mer generelle temaer, som kjønn og klasse og særegen kvinneorganisering.

Heftet åpner med en artikkel om de ti årene og hva de har betydd for dem som har deltatt. Hovedaktiviteten har vært de årlige konferansene. Disse har delvis vært brukt til å drøfte aktuelle spørsmål, som strategien i kampen for å heve kvinners lønn. Sjøl om Kvinner på tvers aldri har tatt mål av seg til å bli verken generalstab eller resolusjonskvern, har nok disse diskusjonene hatt betydning for den økte militansen kvinnedominerte fagforeninger har vist i lønnskampen. I tillegg har konferansene tatt opp en rekke andre temaer av kvinnepolitisk betydning, som ellers sjelden finner veien til fagbevegelsens dagsorden. Heftets undertittel «Pustehull og handlingsrom» oppsummerer noen viktige funksjoner Kvinner på tvers har hatt for mange travle fagforeningskvinner. «Pustehull»-metaforen synliggjør at i det daglige fagforeningsarbeidet står kvinneperspektivet hele tida i fare for å dø av oksygenmangel. Det gjelder også i foreninger der flertallet av medlemmene er kvinner. «Handlingsrom» viser at diskusjoner på tvers også kan åpne for nye måter å gjøre tingene på.

To artikler tar for seg viktige kampspørsmål: kvinnelønna og sekstimersdagen. Hvordan disse kampene er blitt ført, stridigheter og fellesskap, resultater og tilbakeslag, oppsummeres og diskuteres i lys av samarbeidet i Kvinner på tvers. Mye har skjedd i det norske samfunnet på disse 10 årene, rammebetingelsene for både kvinnelønnskampen og kampen for sekstimersdagen er endret. Hvor skal veien gå videre? Er det mulig å finne fram til en plattform som de kvinnedominerte fagforeningene kan enes om og slik utnytte felles styrke, samtidig som det gis rom for hver enkelt organisasjons særegne taktikk? Disse spørsmålene burde stå høyt oppe på dagsordenen til alle som er interessert i hverdagen for kvinner flest i dette landet. Heftets to artikler er et godt utgangspunkt for en slik diskusjon. De kombinerer gjennomgangen av konkrete erfaringer hittil med å skissere mer prinsipielle spørsmål og dilemma kampen reiser.

Tre artikler bruker erfaringene fra Kvinner på tvers til å diskutere spørsmål som vil være aktuelle i svært mange sammenhenger. I disse artiklene trekker Siri Jensen også inn norsk og internasjonal kvinneforskning. Mange (også undertegnede) har næret en viss bekymring for at avstanden mellom kvinneforskningen og kvinnebevegelsen er økende. Derfor er det spennende å se hvordan kvinneforskningens resultater og tanker gjøres praktisk relevante i disse artiklene.

Den første av de tre nevnte artiklene har tittelen «Mangfold som grunnlag for fellesskap». I denne tittelen uttrykkes nettopp den motsetningen som er en utfordring for alle interesseorganisasjoner i dag: Det er slutt (eller burde være slutt) på den tida da fellesskapet kunne basere seg på at alle underordnet seg ett dominerende mønster, på den måten at «mannen med hjelm» definerte hva som var klassens «felles» interesser, og at den hvite, heterofile kvinnen definerte hva som var kvinners «felles» interesser. Mangfold, motsetninger og undertrykkingsforhold synliggjøres, også innad i de organisasjonene som skal være uttrykk for «fellesskapet». Samtidig er lite vunnet dersom fellesskapet faller fra hverandre i grupper, eller til og med individer (til sjuende og sist finnes det jo ikke to mennesker som er like!). Utfordringen blir å etablere fellesskapet på et nytt grunnlag, som ikke innebærer at ei gruppe får hegemoni, mens de andre blir usynliggjort og marginalisert. Dette er ingen enkel oppgave, det viser erfaringene til Kvinner på tvers, som virkelig har prøvd. Men det er ingen vei utenom, og det er verdifullt at denne utfordringen tematiseres så tydelig i heftet.

Den andre artikkelen heter «Kvinneorganisering på tvers» og tar for seg særorganisering av kvinner. Her reises også en rekke spørsmål som er relevante langt utenfor den konkrete sammenhengen de drøftes i her: Risikerer kvinner som organiserer seg sammen å forsterke de rådende kjønnsmønstrene de egentlig ønsker å bryte? Men hva er alternativet? Det finnes nok av nedslående erfaringer for at såkalt «mainstreaming» – det å prøve å innarbeide kvinneperspektivet og kvinnesakene i en organisasjons vanlige virksomhet – bare betyr at de forsvinner. I dag er det påfallende lite kvinneorganisering i norsk fagbevegelse, påpeker Siri Jensen. Dette kan kanskje skyldes at kvinner som organiserer seg på grunnlag av kjønn, både ses på som farlige og foraktelige: Kvinner som organiserer seg kan true organisasjonens «business as usual», samtidig som det lett betraktes som litt foraktelig å ikke delta på «like fot», men påberope seg behovet for en særegen kjønnsorganisering.

Den tredje artikkelen tar for seg kjønn og klasse. Her siteres den engelske feministen Beatrix Campbell, som i 1984 skrev: «Vi har ennå til gode å skape en arbeiderbevegelse i kvinners bilde, hvor klassekamp utformes i et symbiotisk forhold til kvinners interesser som kvinner.» 20 år etter står denne oppgaven fortsatt uløst. Arbeidet med dette er vanskelig og motsetningsfylt, som Siri Jensen blant annet viser gjennom sin kloke drøfting av forholdet mellom kvinner i privat og offentlig sektor i Kvinner på tvers-samarbeidet. Kulturen, identiteten og handlingsbetingelsene er annerledes i transport og industri enn i helse- og sosialsektoren. Dette krever ulik strategi. Det er viktig at kvinner gjensidig anerkjenner hverandres ulike handlingsbetingelser. Ellers kan det, som Siri Jensen peker på, ende med «mistillit og gjensidige beskyldninger om ikke å være nok arbeiderklasse, men borgerlige feminister, eller ikke være nok kvinne, men manipulert av menn».

Sjølsagt kan det også reises kritiske innvendinger mot det som sies i dette heftet. I denne omgang overlater jeg dette til heftets forhåpentligvis mange lesere. Det viktigste er å feire denne usedvanlige utgivelsen: En praktisk teoretiker, stinn av allsidige erfaringer, setter seg ned og oppsummerer et spennende faglig- og kvinnepolitisk eksperiment, et skikkelig motstrømsinitiativ, som hittil har overlevd i ti år. Gå ikke glipp av de lærdommene som her tilbys!

Bokomtale ved Rolv Rynning Hanssen

Når helse blir en vare heter boka til den tidligere hjelpepleieren, nå dr.polit ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø, Olaug S Lian. Tittelen inneholder ikke noe spørsmålstegn, og derfor forventet jeg ei bok som analyserte varen helse og hvordan helse var blitt en vare. I så måte ble jeg skuffet.

Hun definerer selv varens karakter ved «at den for selgeren har liten eller ingen verdi utover sin bytteverdi, og at varen kan erstattes av en hvilken som helst lignende vare, forutsatt at kvaliteten og prisen er den samme. Produsenten eier varen og byr den fram for salg. For en omforent pris overføres eierforholdet til en kjøper, som konsumerer produktet etter eget forgodtbefinnende. Prisen er et tegn på at varens verdi er ensbetydende med dens økonomiske verdi, og at denne lar seg fastsette.»

I marxistisk forstand er en vare et produkt som selges på et marked. Til sin verdi som er den gjennomsnittlige, samfunnsmessige tida det tar å produsere varen. Det betyr at det offentlige helsevesenet i Norge ikke produserer varer i marxistisk forstand, og derfor heller ikke produserer merverdi og profitt.

Dette systemet – ikke-kapitalistiske – er nå truet av privatisering fordi kapitalistene vil at helse skal bli vare, dvs. produsere merverdi og profitt til dem.

Lian mener at det faktisk finnes et sett profesjonsbaserte verdier og idealer som tidvis går utenpå og overstyrer de økonomiske aktørmodellene som legges til grunn for de nye helsereformene. Dersom disse verdisettene systematisk overkjøres (av politiske vedtak) vil de forvitre og forsvinne.

Oversikt over nyere norsk helsepolitikk

Boka er skrevet for studenter i medisin og helsefag, men kan, som Steinar Westin sier i sitt forord, godt leses som en oppdatering av aktuelle tema og reformer i norsk helsetjeneste.

Som en oversikt over nyere norsk helsepolitikk, er boka god, kortfattet og oversiktlig. Den burde slik sett være en nyttig huskelapp for alle som engasjerer seg i helsepolitikk. Ved å lese om systematikken i omlegginga av helsepolitikken de seineste to tiåra, får jeg en uhyggelig følelse av å være seint ute. Det er mange som ikke har gjort leksa si skikkelig på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet da de første stegene mot markedsrettinga av helsevesenet i Norge begynte.

Allerede i Lønning-utvalget i 1987 endrer man radikalt på den gamle velferdsstatstenkningen omkring helsepolitikk. Ved å prioritere hvem som skal behandles, heter det at man skal ta hensyn til tre kriterier: tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og tiltakets kostnadseffektivitet.

Ti år senere leverte Lønning II-utvalget grunnlaget for pasientrettighetsloven som gir pasienter rett til nødvendige helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten dersom de er alvorlig syke, dersom det ventes at behandlingen har effekt og dersom kostnadene står i rimelig forhold til effekten.

I 1987 leverte også Eilertsen-utvalget en utredning, Sykehustjenester i Norge, som foreslo å innføre stykkprisfinansiering av norske somatiske sykehus. Dette ble grunnlaget for forsøksordningen med DRG (diagnose relaterte grupper) med poeng for ulike diagnoser som en viktig del av inntektene for sykehusene.

Etter prøveprosjektet vedtok Stortinget i 1995 å ikke innføre stykkprisbetaling. Men da Gudmund Hernes overtok helseministerposten etter interne rokeringer i DNA-regjeringa, foreslo han etter sine berømte 100 tenkedager å innføre ordningen. På mindre enn et år hadde da Stortinget snudd og innført stykkprisfinansiering, nå kalt innsatsstyrt finansiering (ISF).

Forfatteren forklarer hvordan såkalt DRG-kryp var et problem fra første stund, dvs. at sykehusopphold plasseres i en DRG med høyere pris enn det er medisinsk grunnlag for. I utgangspunktet var det ordninger som skulle hindre denne spekulasjonen, men disse ordningene ble fjernet av Stortinget i 2002.

Ullent om helsereformen

Lian tar også for seg Tønne-reformen, hvor de fylkeskommunale sykehusene ble organisert som foretak, eid av staten. Dette var en meget omstridt reform med høy temperatur omkring, men det virker som om foretaksorganisering i forfatterens øyne ikke er problematisk. At man da kommer bort fra politisk styring, gir forfatteren inntrykk av er positivt. Men som så ofte ellers i boka, er det vanskelig å se at forfatteren mener noe, hun mener mest gjennom å presentere et bevisst utvalg av andres meninger, utredninger og undersøkelser.

Gjennomgangen av sykepengeprosjektet, dvs der trygdeetaten kjøper helsetjenester til yrkesaktive sykemeldte, er instruktiv når det gjelder å se hvordan man beveger seg bort fra gamle idealer om like rettigheter for alle. Innbyggere med og uten jobb står nå helt ulikt når det gjelder muligheten til helsebehandling. Lian avslører grelt hvordan det helt fra oppstarten i 1988 kun har vært utsikten til økonomisk gevinst og produktivitet for arbeidslivet som har vært drivkraft.

Heller ikke fastlegeordningen slipper unna Lians gjennomgang. Her målbærer hun frykten for at man gjennom økonomiske insentiver og mulighet for kjøp og salg av pasientlister, kan tappe distriktene for leger. Hun legger også vekt på at kvinner, som er hyppigere brukere av legetjenester, er mindre attraktive for fastlegene, da de har betalt per pasient, uansett om pasienten bruker legen eller ikke.

Hvordan prioriterer helsevesenet

Et sentralt kapittel i boka er forfatterens egne undersøkelser om hvilke pasienter som bør få behandling på offentlige sykehus, og hvem som bør komme først i køen. Gjennom å spørre overleger og sykepleiere med ansvar for å rangere pasienter på ventelister, har hun kommet til at 99 % av disse benytter behovsrelaterte kriterier. Det virker som om norsk helsevesen fremdeles sverger til den velferdsstatlige tankegangen. Men i dybdeintervju som hun har gjennomført, og i vurdering av effekten av behandlingen, er resultatet at man allikevel tenker på hva som lønner seg. Selvsagt er det i Norge i dag ikke sosialt akseptabelt å si at man bruker økonomisk lønnsomhet som prioriteringskriterium for å få helsetjenester. Men man blir påvirket gjennom rammebetingelsene. Disse strukturelle rammebetingelsene medvirker til at aktørene i helsevesenet handler på tvers av sine idealer.

Et viktig element i boka, som man knapt tenker på uten å arbeide i helsevesenet, er tillit. Det er sjelden tillit betyr så mye som i møtet mellom en pasient og for eksempel en lege.

En høy grad av tillit erstatter tungvinte og lite effektive tilsyns- og kontrollordninger. Men tilliten til helsesystemet kan svekkes sterkt dersom pasientene får en følelse av at man ikke har felles mål, dvs. en så god helsetjeneste som mulig, men i stedet føler at legen har egen økonomisk vinning som et like viktig mål, dvs. legens mål endres fra andres velferd til egen nytte.

Boka inneholder også erfaringer fra markedsbaserte helsesystemer i USA, Storbritannia og New Zeeland. Dette er interessante erfaringer, som i stor grad var framme i debatten omkring sykehusreformen som ble innført i 2002.

Varifisering

Forfatterens konklusjon, om jeg greier å utlede den riktig, er at helse i Norge er i ferd med å få en vareaktig framtoning, og at «hovedslaget» omkring helse som vare blir internt blant helsepersonell. Vil man her endre sin rolle og begynne å tenke mer økonomi enn fag og fagetikk? Det er et aktuelt spørsmål å stille, særlig når boka er beregnet for studenter i medisin og helsefag, men jeg tror forfatteren totalt undervurderer det presset som langvarig politisk press gjennom regler, lover, markeder og nedskjæring innebærer. Hovedkampen omkring vårt helsesystem er politisk og det er her engasjementet må komme. Rustet med blant annet sin faglighet og fagetikk, må helsepersonell også ut på den politiske arena for å påvirke.

Forfatteren lar sin tro på helsepersonellets moral skinne gjennom, men hun er åpen for at man kan påvirkes, eller bli tvunget inn i en annen mer økonomisk innrettet rolle, dersom man lenge nok blir utsatt for andre verdisett enn hennes ideelle helseverdier.

Mangler profittperspektivet

Det jeg savner dypest i boka, er noen ord om det som følger av vareproduksjonen, merverdien og profitten. Hvilke drivkrefter ligger bak helsetjenestenes stadig mer vare-aktige karakter? Hvem tjener på dette? Er det bare staten som vil spare? Er de private sykehusene og legemiddelindustrien passive tilskuere til kampen mellom helse-Norge og staten?

Det er en åpenbar svakhet ved boka at den ikke forsøker å analysere hva som kan skje om man fortsetter, hvilke økonomiske drivkrefter som finnes og hvem som vil få profitt om helse er en vare, slik tittelen antyder. Å skrive en bok om helse som vare i det kapitalistiske Norge uten en gang å nevne ordet kapitalisme, uten å analysere de mektige kapitalistene som ønsker seg inn på den (relativt) skjerma helsesektoren, blir svært mangelfullt og direkte feilaktig.

Medikaliseringa

På et område tas denne problemstillinga opp, men da som et kapittel i boka som henger «utafor» mesteparten av den norske helse-/vareproblematikken. Med henvisning til den enorme teknologiske utviklingen innen helsesektoren, massiv forskning og muligheten til å behandle alt (for eksempel naturlige prosesser som aldring), understrekes det at det ligger mye penger i å fortelle friske mennesker at de er syke. Naturlige prosesser og mindre alvorlige plager defineres som sykdom, milde symptomer defineres som varsel om alvorlig sykdom, personlige og sosiale problemer defineres som medisinske, en risiko defineres som sykdom, og medisinske problemer skal virke mest mulig utbredt.

Forfatteren kaller dette medikalisering. Her vises til at man for å forebygge at arvelige disposisjoner utvikler seg til sykdom, fjerner organ hos personer med risiko for forhøyet sykdom. Derfor fjernes bryst, eggstokker eller livmor hos fullstendig friske personer. Kunnskapen om arvelige disposisjoner har man fått gjennom genforskning, avkastning får legemiddelindustrien gjennom behandling av friske personer for å forebygge.

Under medikaliseringskapittelet navngis også bokas eneste profitør på helse, nemlig legemiddelfirmaet Pfizer (produsent av blant annet Viagra) som via finansiering av pasientorganisasjoner skaper et inntrykk av at impotens er langt vanligere enn det i virkeligheten er – dvs. flere bør bruke Viagra.

Les boka

Boka er ingen avsløring av kapitalens innmarsj i helse-Norge. Den har store mangler ved at den utelater analysen av profitørene, hvem ønsker at helse skal bli vare, og den undervurderer den politiske kampen om det som kanskje er den viktigste grunnsteinen i velferdsstaten: retten til en god og likeverdig helsebehandling. Men boka anbefales for de som ønsker mer kunnskap om historien til dagens helseregime og som ønsker et innblikk i hvordan helsepersonell presses i retning av å bli mer økonomisk orientert.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Marit Kvamme

«Uten etterspørsel, ingen handel. … Ekte mannfolk kjøper ikke sex. Sex for penger er umandig! Ekte mannfolk misbruker ikke kvinner og barn. Derfor har Ekte mannfolk et kollektivt ansvar som rollemodeller. Rollemodeller som tar avstand fra kjøp og salg av seksuelle tjenester og fra alt misbruk av kvinner og barn.»

Dette uttalte Thomas Alslev Christensen, avdelingssjef i Nordisk ministerråd. Anledninga var det avsluttande seminaret i den nordisk/baltiske kampanjen mot handel med kvinner og barn som fann stad i Riga i november 2002. Norge og sju andre land har teke del i dette samarbeidet i regi av Nordisk ministerråd. Målsettinga var å sette søkelys på den stadig aukande handelen med kvinner og barn frå dei baltiske landa til dei nordiske. Forebygging og hjelp til ofra var eitt tema, etterspørselen i dei nordiske landa eit anna, og tiltak for å bekjempe bakmennene, dei som rekrutterer, fraktar og organiserer handelen eit tredje tema.

Palermo-protokollen

Trafficking er handel med mennesker, og for å motarbeide denne handelen har FN utarbeidd «Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet» (2002). Protokollen er også kalla Palermo-protokollen.

Palermo-protokollens artikkel 3a definerer kva som skal reknast for handel med mennesker: «Rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, bortføring, bedrageri, forledelse, misbruk av myndighet eller av sårbar stilling, eller å gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke, fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, …» I artikkel 3b heiter det at «samtykke fra et offer for handel med mennesker til den tilsikta utnyttingen nevnt i bokstav a) i denne artikkel skal være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav a i denne artikkel er brukt».

I det offentlege ordskiftet høyrer vi fleire, både representantar frå politiet og frå Pro-senteret uttale at mange av dei utanlandske jentene er her friviljug, at dei veit kva dei går til. Men dette er slett ikkje noko viktig argument. Å utnytte desse jentene si sårbare stilling er altså nok til at det er definert som trafficking, og er straffbart i høve til denne protokollen. Og samtykke frå ofre for slik handel skal vere utan betydning. Landa som har underteikna og ratifisert protokollen pliktar å tilpasse nasjonale lover og nasjonal politikk til denne og andre internasjonale avtalar.

Det er viktig å merke seg at FNs protokoll av 2000 bygger på FN-konvensjon av 1949. Dette er ein konvensjon for å fjerne handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Kvinnekonvensjonen CEDAW ratifiserte Norge i 1981. Kvinnekonvensjonen har som mål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner.

«Konvensjonspartene skal treffe alle tjenlige tiltak, herunder i lovs form, for å gjøre slutt på enhver handel med kvinner og utnyttelse av kvinneprostitusjon.» (CEDAW, 1979)

Dei 8 deltakarlanda i det nordisk/baltiske samarbeidet har sett i verk ulike tiltak for å bekjempe trafficking. Dei fleste landa har utarbeidd, eller er i ferd med å utarbeide nasjonale handlingsplaner. Den danske handlingsplanen kom i desember 2002. Danmark skal bevilge 10 millionar danske kroner per år i tre år til arbeidet mot handel med kvinner. Utenlandske kvinner som er handla med til Danmark, skal få opphalde seg 15 dager i Danmark før dei vert sende ut av landet. Denne tida skal dei kunne få rådgiving og hjelp slik at tilbakeføring til heimlandet kan skje på best mogleg måte, og slik at kvinna unngår å verte handla med igjen. Samarbeid med institusjonar og organisasjonar i heimlandet skal lette heimsendinga. 15 dagar i Danmark skal altså hindre kvinna i å verte handla med igjen!

Vi veit at halliken/det kriminelle nettverket oppsøker kvinnene og deira familier, truar med vald og utfører vald, ikkje berre for å hindre kvinna i å vitne, men fordi dei faktisk tjener enorme summar på kvar jente dei klarer å lure, lokke, true til prostitusjon. (FN reknar omfanget av handelen til 5-7 billionar US dollar årleg.)

Dansk usynleggjering

Det mest augnefallande med den danske handlingsplanen er usynleggjeringa av den viktigaste aktøren i denne handelen, den danske mannen som kjøper kvinnene. Rett nok skal ei annonsekampanje freiste gjere mennene medvitne på om jenta dei kjøper er handla med over landegrensene, men er ho ikkje det, er handelen grei. For prostitusjonen i seg sjøl stiller ein ikkje spørsmål ved. Danske menn skal fortsatt ha rett til å kjøpe kvinner, berre dei ikkje er utanlandske og har teke seg inn i landet på ulovleg måte. Den norske handlingsplanen kjem i februar. Vert den lik danskane sin, har norske horekundar heller ingenting å frykte.

Dei nasjonale handlingsplanane skal gjenspegle ratifiseringa av Palermo-protokollen og andre underteikna protokollar. Å sjå til at dette skjer er eit ansvar både for politiske parti, kvinnerørsle og fagrørsle. Å kjenne innhaldet i protokollane er også viktig for å hindre medvetne eller umedvetne feiltolkningar av protokollane.

Kvinner og barn som er handla med er ofre for ei kriminell handling og skal handsamast deretter. Å handsame jentene som ulovlege immigrantar som skal skyssast ut av landet fortast mogleg, har vore norsk praksis til no. Dette er brot på FNs konvensjon av 2000!

Artikkel 6 i protokollen handlar om bistand og beskyttelse av ofre for slik handel. Tiltak som er lista opp er: hensiktsmessig husvære, rådgjeving og opplysning, medisinsk, psykologisk og materiell bistand, muligheter for sysselsetting, utdanning og opplæring, mulighet til å få erstatning for lidd skade.

Dette vil koste både tid og pengar, og kreve kompetanse. Dersom ein verkeleg meiner at ein vil gi kvinnene eit alternativ til, og hjelp til å kome seg ut av prostitusjon er tiltak nevnt i artikkel 6 naudsynte. Det må byggast opp kompetanse i det offentlege hjelpeapparatet lokalt og regionalt. Hjelpetiltaka må vere retta mot kvinner som lever i prostitusjon uavhengig av om dei er handla med over landegrenser eller rekruttert lokalt. Kvinner som lever i prostitusjon må sjølve vere sentrale aktørar i utforminga av hjelpetiltaka.

Artikkel 7 i FN-protokollen seier at kvar statspart skal vurdere å treffe lovmessige eller andre hensiktsmessige tiltak som gir ofre for handel med mennesker fortsatt opphald i landet, midlertidig eller varig, og at ein her skal ta humanitære og menneskelege hensyn.

Handel med kvinner med formål prostitusjon er ein del av den systematiske uretten som vert begått mot kvinner verda over fordi dei er kvinner. Handel med kvinner er dermed del av den kjønnsbaserte forfølginga. Kvinner som er handla med burde søke politisk asyl på grunnlag av kjønnsbasert forfølging. Rådgjevinga styresmaktene er forplikta til å gi, bør innehalde å opplyse om retten til å søke asyl.

Artikkel 9, punkt 4 nevner forebyggande tiltak. «Statspartene skal treffe tiltak, blant annet gjennom bilateralt eller multilateralt samarbeid, for å lindre forholdene som gjør personer, særlig kvinner og barn, sårbare for handel med mennesker, for eksempel fattigdom, underutvikling og mangel på like muligheter.»

Anstendig løn

Mange norske bedrifter etablerer seg i lavkostnadsland som dei baltiske statane, og den norske staten er gjerne med og hjelper til med slik etablering. Vi må kreve anstendige løns- og arbeidsforhold ved slik etablering. Norske bedrifter må ikkje bidra til at kvinner vert skyve ut av arbeidslivet, då vert dei medskuldige i å ha auka andelen fattige kvinner som i naud byrjar å selje kroppen sin.

Handel med kvinner har blitt ein industri som utnytte økonomisk krise og fattigdom i landa som kvinnene kjem frå, og vi har fått ein stadig aukande etterspørsel etter kvinner og barn i prostitusjon i dei rike mottakarlanda.

På midten av 90-talet utgjorde kvinnene i Russland og dei tidlegare sovjetrepublikkane 2/3 av dei arbeidsledige, og i enkelte regionar var 85 % av kvinnene arbeidsledige. I mange av disse landa, inkludert dei baltiske, har bruttonasjonalproduktet sunke med over 50 % på 1990-talet, og inntekta per innbygger har gått ned med 80 % (Zuckerman, 1999).

I ei gransking som Women’s issue Information center i Litauen la fram på konferanse i Vilnius i oktober, 2002, svarte 30 % av befolkninga at dei såg på seg sjølve som fattige, eller på grensa til å verte fattige.

Kombinasjonen av akutt økonomisk krise, at kvinner i stor grad har vorte arbeidsledige, og den raskt veksande sexindustrien har ført til enorm seksuell utnytting av økonomisk sårbare kvinner og barn frå dei nye uavhengige statane i Aust- og Sentral-Europa.

Globalisering av økonomien betyr også globalisering av sexindustrien, som har blitt ein industri utan grenser. Store og små nettverk opererer på tvers av grensene, rekrutterer aktivt jenter og kvinner frå landsbygda og frå gatene spesielt (som i Lilja 4-ever). Hotell, flyselskap, reiseselskap, drosjesjåførar, langtransportsjåførar og av og til korrupte styresmakter kan vere ein del av nettverket som rekrutterer. Nettverk står også klare i mottakarlanda som i Norge, bygger opp kundelister, fraktar jentene omkring, leier leiligheter. Annonsering, ofte via internett, blad, aviser og turistbrosjyrer har også stor betydning for at den seksuelle utnyttinga sprer seg over heile verda.

Det må stillast krav til nordmenn på reise i utlandet, enten det er som turistar eller i arbeid om at dei ikkje utnyttar nauden til fattige kvinner og opptrer som horekundar. Norge har innført etiske retningslinjer som forbyr kjøp av sex for statstilsette på tjenestereiser både i inn og utland. Desse retningslinjene må også gjelde for alle prosjekt/etableringar som på noko vis mottek statleg støtte. Neste tiltak bør vere å innføre lovforbud mot å kjøpe kvinner og barn for alle norske statsborgarar.

Kunden

Artikkel 9, punkt 5 omhandlar etterspørselsida, mennene som kjøper, og krev at statspartane skal vedta eller styrke lovgivingsmessige eller andre tiltak for å motvirke etterspørselen. «Det er etterspørselen som fremmer alle former for utnytting av personer, særlig kvinner og barn, som igjen fører til handel med mennesker.»

Dette er første gang ein internasjonal protokoll konkret nevner kunden, han som etterspør kvinner og barn, og faktisk også stadig yngre barn.(Det er ikkje pedofile som først og fremst etterspør småjenter, men heilt vanlege horekundar.)

Sverige er det einaste landet som til no har gjort det kriminelt å kjøpe kvinner for seksuell utnytting. Bot eller seks månaders fengsel er straffa. Kriminaliseringa kom etter lang tids debatt i det svenske samfunnet, og i dag meiner 80 % av den svenske befolkningen at prostitusjon er ein del av menns vald mot kvinner, og dei støttar derfor lova.

Den norske justisministeren har signalisert at Norge ikkje har tenkt å ta kundane. Han vil ta «dei store», hallikane og bakmennene. Det er nok mykje tøffare, det. Å få sperra inne ein ekte forbrytar, som tjener mange millionar på å lure og utnytte kvinner i nød. Politi og rettsvesen synes nok også at det ligg meir prestisje i dette enn å jakte på ein liten horekunde, ein vanleg mann som berre tilfredsstiller eit naturleg behov som han ellers ikkje kan få tilfredstilt. For at mannen har rett til å få tilfredsstilt sine såkalla seksuelle behov er nok ein rotfesta del av mannskulturen i alle land. Når Norge ikkje har så mange fattige, når våre eigne kvinner har andre valgmuligheiter, er det i tråd med same «kulturen» greit å importere fattige kvinner frå andre land, eller reise som sexturist til eit fattig land.

Debatten om trafficking og prostitusjon

Palermo-protokollen handlar om trafficking. Einskilde debattantar, med Pro-senteret i spissen, den danske handlingsplanen, den internasjonale pro-prostitusjonslobbyen, freistar sette eit skarpt skilje mellom trafficking og lokal prostitusjon. Alle er samde om at trafficking, handel med kvinner og barn over landegrensene, bør bekjempast. Men den lokale prostitusjonen er noko kvalitativt anna. Når det gjeld denne prostitusjonen gjeld det å sikre kvinnene best moglege vilkår, ordna arbeidsforhold, respekt og ikkje fordøming frå samfunnet, og ikkje legge hindringar i vegen for møtet mellom kvinna i prostitusjon og horekunden. Ut frå dette synet er kvinna som livnærer seg av prostitusjon på grunn av fattigdom i Latvia, og som ikkje har eit organisert nettverk bak seg, ikkje utsett for vald eller overgrep, og er heller ikkje offer for ei kriminell handling. Men dersom nokon fraktar henne til Norge eller eit anna land, er ho offer for kriminalitet. Og dersom den norske kunden reiser til Latvia og kjøper kroppen eller deler av kroppen til same kvinna, er det også greit, så lenge vi ikkje har ei lov som forbyr nettopp kjøpet.

Motstandarane av den svenske lova hevdar at kvinnene får det verre ved kriminalisering. Prostitusjonen vil gå under jorda. Kvinnene vil verte meir utsette for vald ved at det er dei værste kundane som blir igjen, medan «dei snille» kundane sluttar å kjøpe kvinner. Hjelpeorganisasjonar vil ikkje nå fram til jentene. Jentene vil verte delaktige i ei kriminell handling.

At prostitusjon går under jorda betyr at den vert meir usynleg, at den skjer innendørs. Men dette kan neppe vere noko viktig argument mot kriminalisering av kundar, så lenge mesteparten av prostitusjonen i dag skjer innandørs. 2/3 av prostitusjonen i Norge skjer innandørs, hevdar Liv Jessen (Dagbladet 14. desember 2002). I Danmark skjer 9/10 av prostitusjonen innandørs, hevdar Hanne Helth, nestleiar i REDEN, Danmark. Kontakt vert formidla gjennom aviser, internett og mobiltelefon. Dette skuldast den teknologiske utviklinga og skjer uavhengig av om kunden er kriminalisert eller ikkje.

Amerikanske undersøkingar viser at 80 % av kvinnene i prostitusjon opplever vald, og at kvinner i lokal prostitusjon opplever like mykje vald som kvinner som er handla med over landegrenser. (Janice Raymond, CATW, foredrag Stockholm, 5. november 2002). At så mange prostituerte opplever vald frå kundar og hallikar er eit alvorleg helseproblem og enda eit argument for forbod av kjøp.

Dersom kunde og prostituert kan gjere avtalar via annonser, telefon og internett kan vel også hjelpeorganisasjonar og styresmakter nå fram til jentene ved hjelp av denne teknologien? Dersom jentene vert borte frå gata er det vel ingen vits i at Pro-senteret eller andre fortsetter å tråle gatene?

Argumentet om at kvinnene vert delaktige i kriminell handling, og at vi dermed kriminaliserer kvinnene også, noko vi i utgangspunktet ikkje ynskjer, må vi ta på alvor. Men dersom utenlandske kvinner som er handla med over landegrensene utgjer ein stadig større del av dei prostituerte, er dei alt involvert i kriminell verksemd i og med at denne handelen vert rekna som del av den organiserte kriminaliteten. I Danmark er det ca. 7.000 kvinner i prostitusjonsindustrien. 2.000 av disse er utanlandske, og andelen utanlandske er aukande. (Hanne Helth, REDEN, Danmark.)

Når prostitusjon er ein føresetnad

Dersom kriminalisering av kjøp fører til at kundar forsvinn, har ein oppnådd det ein ville med lova – sjølv om det medfører at kvinner i prostitusjon i dag vil få større problem med å skaffe seg kundar. Men når kundane forsvinn, vil også fleire kvinner vere motiverte for å kome seg ut av prostitusjon. Rekrutteringa vil verte svekka. Norge vil ikkje vere noko attraktivt land for trafficking. Prostitusjon i eit land er i dag ein føresetnad for trafficking. Vil ein stanse trafficking må ein fjerne all prostitusjon. Og for oss er det målet. Ikkje å lette menns tilgang til kvinner dei kan kjøpe, men å hindre denne handelen.

Prostitusjon er skadeleg for dei kvinnene som livnærer seg av dette på kort og lang sikt. Prostitusjon er skadeleg for alle kvinner, for vår stilling i samfunnet, for noverande og komande generasjonar av kvinner. Kven av dei småjentene vi kjenner i dag, skal livnære seg av prostitusjon om 10 år? Blir det for vanskeleg å tenke seg sine eigne døtre i ein slik situajon, så er det kanskje greit å vite at i det vert stadig fleire fattige kvinner i andre land som kan forsyne våre søner, fedre og ektemenn med kroppar til salgs. Eller er det på tida å seie stopp – dette finn vi oss ikkje i! Louise Eek, forfattar av boka Spelat liv, levde som prostituert i fleire år. Ho seier i intervju med Aftonbladet 31. oktober 2002: «Prostitusjon er en våldtekt. … Klart du mår skit av att selja sex til flera okända men varenda dag … Känslan av att vara smutsig kommer från gubbarna som køper dig – inte samhället.»

Det er kunden som gjer skade – derfor er det kunden som bør verte handsama som kriminell. I tillegg må styresmaktene yte hjelp slik at kvinner kjem seg ut prostitusjon. Og straffene for hallikverksemd må verte langt strengare.

Referansar

• Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.
• Guide on the new UN protocol on trafficking in women. European Women’s Lobby, Coalition against Trafficking in Women m fl. 2001.
• Egen deltakelse i det nordisk/baltiske samarbeidet på vegne av Fokus og Kvinnefronten.
• How do we Support Women and Children to Escape Trafficking? The use of International Instruments. Janice Raymond, Professor Emirata, University of Massachusetts. Co-Executive Director, Coalition Against Trafficking in Women (CATW). Oktober 2002.
• «Den delte kropp.» Foredrag. Hanne Helth. Nestleder REDEN, Danmark, og prosjektansvarlig for trafficking, REDEN, 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Kvinnefronten 2002.
• Innspill til regjeringens handlingsplan. Likestillingssenteret 2002.
• Spelat liv. Louise Eek. Atlas, Stockholm 2001.
• Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex. Annick Prieur og Arnhild Taksdal. Pax, Oslo 1989.
• Aftonbladet. Intervju Louise Eek, 31. oktober 2002.
• «Kvifor kriminalisere horekunden?» Liv Jessen. Dagbladet, 14. desember 2002.

Bokomtale

av Mathias Bismo

NRKs utenrikskommentator Jahn Otto Johansen har med sin bok Den brune fare levert en klart leseverdig bok. Mens mye litteratur om rasisme tar for seg ekstremitetene med nynazistiske grupperinger og krypto-fascistiske partier, er Johansen bare interessert i dette i den grad de blir legitimert av samfunnet rundt seg og på den måten fungerer som en indikator på den folkelige rasismen han vil advare mot. Det er i særdeleshet Tyskland som legges under lupen, men også andre, i sær østeuropeiske, land blir behandlet.

Det er skremmende tall Johansen legger frem når det gjelder offisielle holdninger til minoriteter. En undersøkelse fra 2001 viser for eksempel at bortimot halvparten av tyskere mellom 14 og 25 år mener at det er alt for mange utlendinger i landet, og, noe overraskende, er kvinnene overrepresentert. Samme undersøkelse viser også at over 20 % av den tyske befolkningen har forståelse for rasistisk motivert vold. Likevel er ikke tyskerne verst; mens en EU-undersøkelse viser at 16,6 % av tyskerne ikke vil ha personer av annen religion i sin nærhet, gjelder det samme for hver fjerde belgier og hver tredje danske. Boka er også krydret med fortellinger fra ting han selv har opplevd i Tyskland; hvordan han flere steder har blitt avvist av så vel kroverter som lokalpolitikere fra alle partier når han i det hele tatt har tatt opp problematikken.

Johansen er heller ikke blind for årsakene til rasismens vekst. I det tidligere DDR er de forverrede sosiale forholdene helt klart en drivkraft, men han mener også at tyskhetskampanjen som ble satt i verk av Erich Honecker fra tidlig 1970-tall og regimets behandling av fremmedarbeidere, som var langt mer diskriminerende enn tilsvarende i de fleste vestlige land, er viktige faktorer. Og holdningsundersøkelser viser også at det er blant de arbeidsløse og misfornøyde at rasismen står sterkest – men det overraskende er kanskje at forskjellen mellom disse og folk det står bedre til hos, ikke er spesielt stor. Selv om han tar utgangspunkt i at staten i hovedregelen er antirasistisk, går han også inn på ulik innvandrings- og integreringspolitikk som forklaringsfaktorer. Han konkluderer imidlertid med at det ikke er lett å avgjøre hva slags politikk som støtter opp under rasisme, og hva slags politikk som ikke gjør det. Tysklands forholdsvis liberale innvandringspolitikk burde kanskje avhjelpe rasismen noe, men deres desto strengere naturaliseringspolitikk kan peke i motsatt retning. Om man imidlertid ser på Frankrike, der statsborgerskap er mye lettere å få, er også rasismen markant, noe som ikke minst ble synlig ved sist presidentvalg, da Jean Marie le Pen fikk nest størst oppslutning i første valgrunde, på tross av at også andre brune kandidater stilte.

Stor plass vies til Europas to største og historisk mest forfulgte minoritetsgrupper: jøder og sigøynere. Selv om han, på ulike plasser, trekker frem deres høyst forskjellige sosiale posisjoner – mens sigøynere ligger i det absolutte bunnsjiktet, sprer jødene seg jevnt utover de ulike sosiale lagene – forsøker han ikke å problematisere dette, noe som ville vært interessant. Dette kan ha å gjøre med Johansens klare pro-sionistiske standpunkt. Selv om han poengterer at antisionisme ikke er antisemittisme – han kritiserer tvert imot folk som bruker denne sammenligningen for både å ødelegge for jødene og for Israels sak – trekker han paralleller litt vel langt. Selvsagt er det grunn til å kritisere at nynazister ønskes velkommen i markeringer mot Israel, men å gå herfra til å hevde at man i stor grad gjør felles sak, er et kraftig overtramp. Men fortsatt er det grunn til å merke seg det faktum at venstreorienterte antisionister har en tendens til å bagatellisere angrep på europeiske jøder og deres institusjoner.

Jahn Otto Johansen kommer ikke med spesielt mye nytt i forhold til hvordan rasismen skal bekjempes, selv om det helt klart er et friskt pust i en norsk debatt som domineres av folks som Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Derfor er det ikke Johansens anbefalinger om at antirasismen må bli mer synlig på kontinuerlig basis på alle samfunnsplan som er det viktigste ved boka, hvor viktig det nå enn er. Det er fortellingene om hvordan rasismen fremtrer i ulike deler av Europa som er det viktige, og her har Johansen utført et godt arbeid. Så får vi heller bære over med at han til tider knytter EU-motstand opp mot rasisme, at han vurderer Natos krigføring mot Jugoslavia som en humanitær inngripen, og at han konsekvent omtaler de tidligere totalitære samfunnene i Øst-Europa som kommunisme.

av Arne Byrkjeflot

Målet er å lage en grunnlov for Den europeiske union eller ESA, Europas forente stater. De kaller det konventet. Navnet skal minne om den framskrittsvennlige amerikanske grunnloven fra 1787.

Historia bak Den europeiske unionen er historien om en maktelite som etter å ha slitt i et par tiår med å få vedtatt en politisk union over bordet, finner ut at de må gå bakveien. Innføre et indre marked, så en økonomisk union og så bruke dette for alt det er verdt for å få den politiske union på plass.

Denne planen har vært fulgt til punkt og prikke med stor suksess, nesten for stor suksess. Nå er den økonomiske unionen på plass, ja den skal til og med utvides med ti land 1. mai 2004.

Nå må den politiske unionen på plass. Nå må det på plass et eget budsjett for EU som kan tåle smeller i den økonomiske union. Det må på plass et styringssystem som gjør at små land ikke kan hindre det de store ønsker. Det må bli slutt på vetoretten som stort sett gjelder utenom det indre marked.

Det må på plass en utenrikspolitikk og en militærpolitikk som er denne økonomiske kolossen verdig. Det må bli større mobilitet over landegrensene. Og sist men ikke minst, på et eller annet vis, må denne staten skaffe seg en legitimitet i sin befolkning, ellers vil ikke denne kolossen holde sammen når det kommer kriser og upopulære beslutninger må tas. EU er som en overlesset sykkel, holder du ikke framdriften oppe, så faller du, tungt.

Alle disse problemene har toppmøtene slitt med lenge. Maastricht og Nice er nyskrivninger av EUs grunnlov, men det er fortsatt en grunnlov som stort sett grunnlovfester kapitalens fire friheter. I Nice ble det vedtatt et charter om innbyggernes grunnleggende rettigheter, slik grunnlover ofte har.

Men den er ikke bindende. Sannheten er at unionsprosessen henger lengre og lengre etter økonomien.

Laeken

Derfor valgte toppmøte i Laeken høsten 2001 å gå utenom bøygen, de satte ned en egen forsamling som skulle utarbeide forslag til ny grunnlov, et EU-konvent. Leder for Europabevegelsen, Valéry Giscard d’Estaing, ble leder for konventet. Han blir assistert av Giuliano Amato, tidligere italiensk statsminister og Jean-Luc Dehaene, tidligere belgisk statsminister.

Konventet startet sitt arbeid 1. mars 2002 og skulle ha et ferdig forslag i mars 2003 som kan vedtas i juni 2003. Dette ser ut til å bli litt forsinket, forslaget kommer i juni og skal vedtas på toppmøte i desember. Arbeidsmåten er fire arbeidsgrupper. Mandatet er et fire siders vedtak fra Laeken.

Laeken-erklæringa bør trykkes i sin helhet i alle nei-aviser, fordi den ikke bare er en forbilledlig framstilling av det radikale ja sin retorikk, men også dens problemer. Her følger noen sitater som en appetittvekker:

«Europas nye rolle i en globalisert verden

Nå, da den kalde krig er forbi, og vi lever i en globalisert og fragmentert verden, er det på tide, at Europa påtar sig sitt ansvar for å styre globaliseringen. Den rolle, som det skal spille, er den rolle, som tilkommer en makt, som resolutt bekjemper alle former for vold, terror og fanatisme, og som heller ikke lukker øynene for opprørende urettferdighet i verden.

Kort sagt en makt, som vil endre balansen i verden, så den ikke kun er til fordel for de rike, men også de fattigste lande. En makt, der etter etiske prinsipper vil sette rammer for globaliseringen, dvs. forankre den i solidaritet og bæredyktig utvikling.

De europeiske borgeres forventninger

Borgerne forventer flere resultater og bedre svar på konkrete spørsmål og ikke en europeisk superstat av institusjoner, som blander sig i alt.

Borgerne krever kort sagt en klar, gjennomsiktig, målrettet og demokratisk styrt strategi fra EUs side. En strategi, som gjør Europa til et forbilde, som kan angi retningen for verdens fremtidige utvikling. En strategi, som gir konkrete resultater i form av flere arbeidsplasser, større livskvalitet, mindre kriminalitet, kvalitet i undervisningen og bedre helsevesen. Der er ingen tvil om, at Europa må skaffe sig nye ressurser og gjennomføre reformer for å nå dette mål.»

Konventets oppgaver

Konventets oppgaver er fastlagt slik:

• Skape en klarere arbeidsdeling mellom det lokale, det regionale, det nasjonale og det europeiske nivået.
• Avklare de nasjonale parlamentenes rolle, både i forhold til Europaparlamentet og Det europeiske råd/Unionsrådet.
• Gjøre EUs charter for grunnleggende rettigheter bindende, som eventuelt kan ses i sammenheng med å:
• Forenkle EU-traktatene, enten ved å etablere en minimumstekst på basis av alle traktatrevisjoner fra 1957, eller på basis av charteret å sikte mot en helt ny europeisk konstitusjon.
• Utvide ordningen med flertallsavgjørelser, blant annet for å kunne håndtere beslutningsprosesser i et EU med over 20 medlemmer.
• Innføre en ordning med en direkte valgt europeisk president, både for å øke EUs legitimitet og innflytelse.
• Oppgradere EUs utenrikspolitikk og innenriks- og justissaker.
• Innføre direkte skattlegging i stedet for at EU som nå hovedsakelig finansieres gjennom bidrag fra medlemslandene.

Det er iallfall ingen overdrivelse å si at dette er et vidt mandat. Alt kan foreslås, alt kan vedtas.

Nå har arbeidsgruppene vært i arbeid noen måneder og har rukket å komme med sine anbefalinger. EU-kommisjonen har kommet med sitt eget forslag og Tyskland har meldt utenriksminister Joschka Fischler inn i konventet og fremmet Tysklands syn. Foreløpig har vi fått følgende konkrete forslag:

• Arbeidsgruppa for forenkling foreslår å kutte ned antallet EU-instrumenter fra 15 til 5. I praksis er dette stort sett navnendringer uten virkelig innhold. Nå skal for eksempel direktiver hete EU-rammelov. Viktigere er det at de foreslår vetoretten opphevet på de fleste områder. I tillegg skal også parlamentet komme inn i lovgivningsprosessen, ikke bare kommisjonen.
• Arbeidsgruppa for frihet og rettferdighet ville legge hele den tredje søyle inn under den første, dvs. felles EU-grensepoliti, hele asyl- og innvandringsområdet ses på som en del av det indre marked og får dermed flertallsavgjørelser. Lovgivning overføres til EU på forbrytelser som er grenseoverskridende, alvorlige, «imot EUs felles interesser» og «nødvendig for EUs handlekraft på rettslige områder». Europeiske arrestordrer brukes som eksempel.
• Arbeidsgruppa for utenrikspolitikk går inn for en slags europeisk president og opprettelse av EU-ambassader, blant annet i FN, og økt bruk av flertallsavgjørelser.
• Arbeidsgruppa for forsvar går inn for et felles «våpenagentur» for å styrke den europeiske våpenindustri, øke militær styrke og mer fleksibel slik at den passer inn i det tysk/franske forslaget om en EU-hær. I følge dette forslag kan noen få EU-land gå foran og rett og slett opprette en EU-hær. Uten vetorett.
• Arbeidsgruppa for økonomi vil ha «den åpne koordinasjonsmetode» inn i forfatningen, dvs. at EU vedtar felles økonomiske mål, mens medlemsstatene må oppfylle dem.

Den eneste gruppa som prøvde seg på å oppfylle noe som helst av det som kunne vært tolket ut av det svulstige mandatet, var gruppa for komplementær kompetanse. Her foreslo gruppa at på områder der både EU og medlemsstatene har myndighet, så kunne EU fortsatt sette i gang program i medlemsstatene på egen hånd, men de var ikke juridisk bindende. Gruppa foreslo at det skulle være enstemmighet ved benyttelse av den berømte gummiparagrafen (artikkel 308), den omstridte paragrafen som EU bruker for å utvide sitt myndighetsområde på bekostning av medlemsstaten. Dette var den eneste gruppa som møtte en nesten unison motbør, de toneangivende ville ikke ha noen innskrenkning i EUs myndighet. Slik gikk det med mandatets vakre ord. Giscard har varslet et forslag om at de nasjonale parlament skal anerkjennes og at det skal opprettes et samarbeide mellom disse. Men det er totalt uklart hva slags rolle denne nyordning skal spille.

I tillegg ble det presset fram en egen gruppe for å se på sosiale spørsmål. DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon (der norsk LO er medlem) har presset på for å få inn den sosiale dimensjon. Deres dokument fra oktober 2002 med overskriften: «En unionsforfatning for et socialt borgernes Europa», er også verdt et studium. EFS går inn for felleseuropeiske overenskomster og felles konfliktrett. Problemet er at dette åpner for at EU-domstolen vil bli arbeidsrett og overdommer i tolkning av avtaler og regulering av konflikter.

Denne gruppa har ikke kommet med noen innstilling enda (kommer i februar) men lekkasjene viser at det blant annet er fremmet forslag om europeisk minimumslønn og retten til sympatistreik på tvers av landegrenser, men med stor motstand , spesielt fra England.

Da EUs charter ble vedtatt i Nice, ble det samtidig vedtatt (artikkel 137.6) at EU ikke kan regulere lønnsforhold, organisasjonsrett og konfliktrett. Denne paragraf vil DEFS og krefter i arbeidsgruppa oppheve.

EU-president

Her står vi nå, om et halvår skal EU altså vedta en ny grunnlov. Den vil gi mer union, vi vil få en slags EU-president som skal representere EU overfor andre land (i dette ligger også at dagens rullerende ordning, der hvert land leder EU i et halvt år oppheves), vi vil få et nytt styringssystem med mer makt til de store, vi vil få en EU-hær trolig styrt av Tyskland og Frankrike men i EUs navn.

Så vil det bli mer flertallsavgjørelser på stadig flere områder. Dette er det viktigste skrittet. Vi vil få en overnasjonal myndighet på asyl og innvandring og på det som kalles grensesprengende kriminalitet. Gjennom Schengen legges først grensene åpne for internasjonale bander og så blir dette brukt som argument for europeiske arrestordre, Europol, overvåkningssystem og vilkårlighet.

Vil de så greie å gjøre noe med det berømte demokratiske underskudd? Svaret er nei, ikke en døyt. Riktig nok vil EU-direktiv få nye navn, men det blir ikke tilbakeført makt til medlemsstatene. Vi ser det hver gang det kommer opp et konkret forslag, så er de der og irettesetter. Parlamentet kan nok få større makt, men i parlamentet har medlemsstatene enda mindre innflytelse enn i kommisjonen.

Det vil bli vedtatt et charter som slår fast borgernes grunnleggende rettigheter. Minimumsretter høres jo fint ut, men problemet er at fortolkning av charteret overføres til EF-domstolen. Dette har to sider:

For det første tas myndighet fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

For det andre betyr dette at EU-domstolen får myndighet til å blande seg inn i lov og avtaleverk i medlemsland på en rekke nye områder. Spesielt når sterke krefter med støtte fra den offisielle europeiske fagbevegelsen ønsker at EU skal vedta sosiale minstestandarder og åpne for EU-overenskomster. I så fall vil EF-domstolens kompetanse bli dramatisk utvidet. Da vil vi få et system der individuelle rettigheter raskt overstyrer både de kollektive avtaler og vårt kollektive velferdssystem.

Tidsinnstilt bombe

Det mest uavklarte spørsmålet er EUs økonomi. I dag finansieres EU av medlemslanda og har et budsjett om lag som et norsk statsbudsjett. Nå foreslås det å gi EU retten til å innføre en direkte skatt fra innbyggerne.

Dette er et omstridd spørsmål, men neppe til å komme utenom dersom unionen skal overleve særlig lenge. For det første finnes det ikke penger til å stå i mot en økonomisk krise i ett eller flere medlemsland. For det andre har problemene med utvidelsen blitt utsatt i to år. De første to åra skal de nye medlemslandene få støtte på om lag 25 % av det dagens medlemsland får. Da skal de inn i støttesystemet, men uten at innbetalingene skal øke. Et helt umulig vedtak som ligger der som en tidsinnstilt bombe.

Det går fort i EU nå. Veldig fort. Grunnlov til jul, utvidelse neste vår, EU-hæren er under etablering. Dette skjer i ei tid da økonomien mest ligner en krisetilstand. I denne prosessen er det verken tid eller plass til demokratiske reformer. Det bare forstyrrer. Tvert imot. Mindre og mindre vil bli avgjort i medlemslanda, mer og mer i kommisjon og parlament som er helt fremmede for folk. Men de har verken politisk vilje eller økonomiske muskler til å møte problemene i de nye EU-landa, de har ikke styrke til å være noe mer enn USAs logrende bikkje med noen sinte bjeff innimellom. Dette må nødvendigvis skjære seg. Det finnes ikke lenger noe tiltak som kan holde tempoet oppe, nå starter forfallet. Det er på dette tidspunktet enkelte sosialister synes det er på tide å gå inn for å påvirke og deretter bruke EU til å skape en bedre verden.

Det er fortsatt uklart hva dette vil bety for EØS-avtalen. EØS-avtalen omfatter i dag stort sett EUs første søyle. Den skal utvides. Jeg frykter at fri bevegelse av arbeidskraft vil bli en kile for å utvide EØS-avtalens omfang. Slik vi nå ser at det norske pensjonssystemet er under angrep fordi det hindrer arbeidskraftens frie bevegelse, så kan dette rakt utvides til store deler av det norske velferdssystemet.

Ordforklaring: Konvent: I følge Gyldendals fremmedordbok betyr «konvent» følgende: «møte, forsamling, sammenkomst; forsamling av alle stemmeberettigede munker eller nonner i et kloster».

av redaktørane i Monthly Review

Hovudmålet med Washingtons Irak-politikk er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Offisielt er målet med Washingtons Irak-politikk i dag eit «regimeskifte» – anten ved militærkupp eller gjennom invasjon frå USA, rettferdiggjort som eit «førebyggande åtak» mot ein røvarstat oppsett på å utvikle og spreie masseøydeleggingsvåpen (note 1). Men ein invasjon frå USA, om han skulle komme, vil ikkje avgrense seg bare til regimeskifte i Bagdad. Hovudmålet er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Imperialismen i dag er avgjort ikkje slik han var på 1800-tallet. Tidleg i den moderne imperialismen si historie utfordra mange makter det britiske hegemoniet i ulike delar av verda – særleg Tyskland, Japan, og USA. Imperialismen hadde mange særdrag i denna perioden: Dei europeiske maktene som delte Afrika; auka gjensidig konkurranse på markeda i Europa; Tyskland utfordra i aukande grad London som kjerneområdet i det internasjonale pengemarkedet. Samtidig freista USA komme seg inn på dei europeiske markeda, og utvikla sine eigne koloniar og interesseområde i Latin-Amerika og Asia. Hovudårsakene til første verdskrigen omfatta både den bitre kampen mellom stormaktene om koloniar og marked, og den tyske freistnaden på å eliminere Storbritannia som sentrum for internasjonale penge- og varemarked.

Perioden etter første verdskrigen representerte andre fase i den moderne imperialismen. Gjennom Versailles-traktaten delte vinnarane byttet, med eit felles mål – nederlag for bolsjevismen. Thorstein Veblen skreiv at å feie bolsjevismen av kartet ikkje bare var ein hemmeleg del av Versailles-traktaten, det var sjølve fundamentet for avtalen (Essays in Our Changing Order, 1934, side 464). Men planen om å isolere og velte Sovjetunionen vart avbrote av depresjonen og av andre verdskrigen, som kom som resultat av kampen aksemaktene Tyskland, Italia og Japan førte for å skaffe seg ein større bit av verda.

Ein tredje fase i imperialismen utvikla seg etter andre verdskrigen. Under krigen hadde USA, som ein ny hegemonisk stat innanfor den kapitalistiske verda, utvikla ein plan for å vinne kontroll over det dei såg på som dei strategiske sentra i verdsøkonomien – eit mål som på den tida bare vart avgrensa av det sovjetiske interesseområdet. I den samanhengen beskreiv Noam Chomsky i november 1981 korleis USAs geopolitiske strategi vart utvikla i perioden slik:

«Den allmenne tenkemåten som utanrikspolitikken i USA har utvikla seg innanfor sidan andre verdskrigen, er best framstilt i planleggingsdokumenta som vart laga under krigen av Utanriksdepartementet og Rådet for utanlandssaker, som møttest i ein 6-årsperiode i War and Peace Studies Program, 1939-45. Dei visste, iallfall i 1941-42, at USA på slutten av krigen ville sitte med ein kolossal verdsomspennande dominans. Spørsmålet vart: «Korleis organiserer me verda?»

Grand Area

Dei laga eit opplegg kjent som Grand Area Planning, der Grand Area er definert som det området som med deira ord var «strategisk naudsynt for verdskontroll». Den geopolitiske analysen bak freista klarlegge kva område av verda som måtte vere «åpne» – åpne for investeringar, åpne for gjeninnføring av profitt som leiesnor for politikken. Dvs. åpne for å bli dominert av USA.

For at USA-økonomien skulle lykkast utan forandringar innanlands (eit avgjørande punkt som går igjen i alle diskusjonane i denna tida), utan omfordeling av inntekt eller makt, eller politiske reformer, slo War and Peace-programmet fast at minimumsområdet som var strategisk naudsynt for verdskontroll, omfatta heile den vestlege halvkula, det tidlegare britiske imperiet som dei var i ferd med å bygge ned, og Fjerne Austen. Det var minimum, og maksimum var verda.

Ein stad i mellom dei to låg opplegget med Grand Area – og oppgava med korleis det skulle organiserast med finansinstitusjonar og planlegging. Detta rammeverket heldt seg konstant gjennom heile etterkrigstida.»

Frigjøringa av dei europeiske koloniane og nederlaget for Japans ambisjonar i Stillehavsområdet gjorde at USA-kapital, støtta av USAs militærmakt, kunne starte med å trenge seg inn på marked som tidlegare hadde vore utilgjengelege. Mens Bretton Woods-avtalen gav eit nytt økonomisk rammeverk for imperialistmaktene, vart USA-styrkar og skjulte militæroperasjonar sett i verk i aukande tempo rundt om i verda – krigar i Korea og Vietnam, styrtinga av regimet i Iran, Guatemala og Chile, freistnaden på det same på Cuba, og innblanding i tallrike borgarkrigar i Sentral-Amerika og Afrika.

Avgjørande for heile tanken om Grand Area var kontroll over Midtausten, som vart sett på som del av det gamle britiske imperiet, og absolutt naudsynt for å ha økonomisk, militær og politisk kontroll over verda – ikkje minst fordi det var lageret for mesteparten av dei kjente oljereservane i verda. Slik starta USA ein lang serie åpne og hemmelege intervensjonar i regionen på 1950-tallet; den viktigaste her var kuppet i 1953 mot det demokratisk valte Mossadeq-styret i Iran, som hadde nasjonalisert utanlandseigde oljeselskap. USAs innsats ga klar suksess. Mellom 1940 og 1967 auka USA-oljeselskap kontrollen over oljeressursar i Midtausten frå 10 % til nær 60 %, mens ressursar under britisk kontroll minska frå 72 pst i 1940 til 30 % i 1967. (H. Magdoff, Age of Imperialism, side 43.)

Den forseinka integrasjonen av Vest-Europa, dels som resultat av økonomisk stagnasjon, betydde at dei ikkje var i stand til å utgjøre det bolverket mot USA som europeiske leiarar hadde håpa på. Med eit veikt Europa, og eit Japan utan evne til å utfordre USA seriøst i Asia, og nederlaget til den faktisk eksisterande sosialismen i Europa tidleg på 1990-tallet, så var vegen rydda for ein fornya periode med eit USA-hegemoni, som delvis hadde bleikna på 1970- og 80-tallet.

Ser ein på den historiske utviklinga til imperialismen, er det klart at det verkelege motivet bak Washingtons kampanje for å starte krig mot Irak nå, ikkje er noa form for reell militær trussel frå landet, men heller å få demonstrert at USA er i stand til å bruke makta si når dei sjølv vil. Som Jay Bookman, fungerande redaktør i Atlanta-Journal Constitution, såg det («Presidentens verkelege mål i Irak», 29. september 2002):

«Den offisielle framstillinga om Irak har aldri gitt meining … Den (trusselen om invasjon i Irak) dreier seg ikkje om masseøydeleggingsvåpen, eller terrorisme, eller Saddam, eller FN-resolusjonar. Om krigen skulle komme, skal han markere at USA fullt ut er eit verdsimperium, som tar ansvar og makt som verdspoliti aleine. Det vil vere slutten på ein plan som har vakse fram gjennom meir enn 10 år, gjennomført av dei som trur at USA må gripe høvet til å dominere verda, sjølv om det vil bety at me blir dei «amerikanske imperialistane» fiendane våre alltid har hevda me har vore «Romarriket nøyde seg ikkje med å forsvare grensene, men erobra. Og det bør me.»

Forsvar av imperium

Imperialistiske erobringskrigar krev alltid ei slags rettferdiggjøring, same kor urettvise dei måtte vere. Ofte har det vore løyst med doktrinen om forsvarskrig. Joseph Schumpeter (note 2) skreiv om romarriket på den tida det ekspanderte mest, i essayet The Sociology of Imperialisms frå 1919:

«Det fanst ikkje den avkrok av den kjente verda der ei eller anna interesse ikkje var utsett for påståtte åtak eller i fare. Om det ikkje var romerske interesser, var det romarane sine allierte som var utsett, og om dei ikkje hadde allierte, ville allierte bli oppfunnen. Når det var komplett uråd å finne på slike interesser – vel, så var det den nasjonale æra som var fornærma. Kampen var alltid omgitt med ein aura av legalitet. Roma blei alltid utsett for åtak frå vondsinna naboar, slåst alltid for pusterom. Heile verda var gjennomtrengt av ein hær av fiendar, og det var Romas åpenbare plikt å forsvare seg mot deira tvillaust aggressive påfunn.»

Det påståtte behovet for endelause defensive krigar for å kontrollere vondsinna krefter med hang til aggresjon over alt i den kjente verda døydde ikkje med romarriket, men var ein del av forklaringsmodellen for den ekspanderande britiske imperialismen på 1800-tallet og USA-imperialismen på 1900-tallet (note 3). Same mentalitet pregar den nye strategien for nasjonal tryggleik i USA, nyleg oversendt frå regjeringskontora til kongressen (New York Times, 20. september 2002). Dokumentet legg til grunn tre nøkkelprinsipp i den strategiske politikken til USA:

• 1) Framhald av einerådande militær dominans på verdsbasis frå USA si side, slik at ingen nasjon eller stat vil få lov til å utfordre eller true USA.
• 2) USAs vilje til «førebyggande» militære åtak mot statar eller krefter overalt på kloden som ein ser som trugsmål mot tryggleiken til USA, styrkar eller anlegg utanlands, eller mot venner eller allierte.
• 3) Borgarar av USA skal ha immunitet mot rettsforfølging av den internasjonale domstolen. I ein kommentar til den nye strategien for nasjonal tryggleik, sa senator Edward M. Kennedy at «Administrasjonens doktrine er eit krav frå den amerikanske imperialismen i det 21. hundreåret som ingen andre nasjonar kan eller bør godta» (7. oktober 2002).

Washingtons ambisjon om å etablere eit verdsimperium verda aldri før har sett maken til, kan bare målast mot den paranoide frykta for tallause fiendar som lurer i alle avkrokar av verda, klare til å truge tryggleiken til «heimlandet» sjølv. Desse ytre trugsmåla tjener bare til å rettferdiggjøre, i eigne auge, utvidinga av USA si makt. USAs utpeika fiendar i dag er høveleg plasserte i tredje verda, der sjansane til direkte ekspansjon for USA-imperialismen er størst.

Irak under det brutale diktatorstyret til Saddam Hussein blir presentert som den fremste røvarstaten, verdsfiende nr 1. Jamvel om Irak ikkje ennå er utstyrt med dei mest frykta masseøydeleggingsvåpna – kjernevåpen – hevdar Bush-administrasjonen at dei snart kan skaffe seg slike. Og meir, på grunn av den påståtte galskapen til leiaren, blir det sagt at irakarane er så irrasjonelle at dei er immune mot kjernefysisk avskrekking. Derfor finst det ikkje noe anna val, blir me fortalt, enn å slå til mot det vonde regimet raskt, jamvel før dei skaffar seg dei frykta våpna. FNs våpeninspektørar er stort sett nyttelause på det nåverande stadiet, insisterer Bush-administrasjonen (men avvist av dei andre medlemmene i Tryggingsrådet i denna samanhengen). Saddam Hussein, blir det hevda, vil alltid finne ein måte å skjule dei viktigaste våpna sine ein stad i dei omfattande byggverka sett opp for å tjene Saddams personlege tryggleik, og som ikkje vil bli fullt åpna for FN-inspektørane, same kor mykje Irak godtar inspeksjonar utan vilkår. Det finst derfor ingen andre verkelege val enn «regimeskifte» (sette inn eit marionettregime) ved bruk av makt – anten militærkupp eller invasjon.

Ved å pode inn frykt i det amerikanske folket som alt er merka av hendingane 11. september 2001, har regjeringa freista å trekke landet og verda med på krig. Om ein president og administrasjonen hans kan stå fram dag etter dag og insistere på at USA er sårbart for eit umiddelbart åtak med masseøydeleggingsvåpen (eit overraskingsåtak inkluderer ei «soppsky» jamvel om nasjonen det gjeld ikkje har slike våpen), så er ein stor del av folket dømde til å bli rive med. Dei endelause repetisjonane av desse skremmande åtvaringane med noe som liknar den store løgnas prinsipp, para med ekkoet frå media, slit gradvis bort folkeleg skepsis. «Om støtta frå folket er veik i starten,» skreiv forsvarsminister Donald Rumsfeld, om å overtyde folket til å støtte ein upopulær krig, så «må leiarane vere viljuge til å investere nødvendig politisk kapital for å samle støtte nok til å halde oppe kampen den tida det trengst». (New York Times, 14. oktober 2002.)

I strevet etter å finne på den minste flik av rettferdiggjøring for ein invasjon, har straumen av påstandar ut frå det ovale rommet vore så gale at ingen andre enn CIA-sjefen George J. Tenet har sett seg tvunge til å stå fram mot dei falske påstandane til presidenten. Såleis har Tenet åpent gått mot presidentens påstand om at Irak utgjør eit umiddelbart kjernefysisk trugsmål mot USA, og peika på at i beste fall vil Irak først i andre halvdelen av tiåret kunne produsere nok spaltbart materiale til ei einaste atombombe. Regjeringa har freista omgå det svake punktet som gjeld kjernevåpen, ved å legge meir vekt på kjemiske og biologiske våpentrugsmål frå Irak. I ein tale i Cincinnati 7. oktober sa presidenten at Bagdad når som helst kunne freiste å angripe mål i USA med desse våpna, om dei fekk støtte og hjelp av terroristnettverk til å føre dei til måla. Likevel har CIA i eit brev til kongressen underteikna av Tenet same dag, gått mot ein slik påstand, og argumentert med at det ikkje er teikn til at Irak utviklar kjemiske og biologiske avskrekkingsvåpen, og at ein kan vente at dei ikkje vil støtte terroriståtak i overskueleg framtid om ikkje USA går til åtak først. «Bagdad ser i augneblinken ut til å trekkje ei grense ved terroråtak med konvensjonelle eller kjemiske og biologiske våpen mot USA,» seier brevet. Men, «skulle Saddam konkludere med at eit USA-leia åtak ikkje kan unngåast» held brevet fram, «vil han truleg vere mindre mot å nytte terroråtak.» (New York Times, 10. oktober 2002.)

Den trojanske hesten

I dag har Irak truleg ikkje operative kjemiske eller biologiske våpen ettersom dei effektivt vart øydelagde under inspeksjonen til FN frå 1991-1998. Det dei hadde av slike våpen daterer seg tilbake til 1980-åra då Irak under Saddam Hussein var ein av USAs allierte. I åra 1985-1989, samanfallande med Iran-Irak-krigen frå 1980-1988, og etter Iraks bruk av kjemiske våpen mot Iran i 1984, sendte USA-selskap med godkjenning frå Reagan og den første Bush-administrasjonen utallege dødelege biokulturar, medrekna antrax, til Irak. Åtte sendingar med kulturar vart godkjente av Handelsdepartementet, og vart seinare klassifisert som «viktige for biologisk krigføring» av Centers for Disease Control (offentlege sentra i USA som undersøker smittsame sjukdommar, oversettars merknad). Desse åra mottok Irak frå USA alt i alt minst syttito sendingar med klonar, bakteriar og kjemikaliar med potensiale for kjemisk og biologisk krigføring (note 4). USA heldt fram å sende slikt dødeleg materiale til Irak jamvel etter at Irak hadde brukt kjemiske våpen mot kurdarane i Nord-Irak i 1988.

Det er ingen løyndom at USA er det landet som utan samanlikning har flest masseøydeleggingsvåpen, og den mest avanserte teknologien på området. Det kan neppe overraske at mesteparten av verda meiner at Washington syner dobbeltmoral når dei går mot nasjonar som Irak. Som tidlegare sjef for FN-våpeninspektørane i Irak, Richard Butler, har peika på: «Freistnadene mine på å få amerikanarar til å gå inn i diskusjonar om dobbeltmoral har vore ein håplaus flause – sjølv med høgt utdanna og engasjerte menneske. Eg kjente det innimellom som eg snakka Mars-språk, så djupt stikk den manglande evna deira til å forstå.» Etter Butlers syn «manglar USA totalt evna til å forstå at deira masseøydeleggingsvåpen er eit like stort problem som dei i Irak». Det er feil at det finst «gode og dårlege masseøydeleggingsvåpen». Som FN-inspektør møtte Butler denna motseiinga kvar dag:

«Blant dei verste stundene mine i Bagdad var då irakarane kravde at eg skulle forklare korfor dei skulle bli jaga for sine masseøydeleggingsvåpen, mens Israel like nede i gata ikkje blei det, sjølv om det var kjent at dei hadde rundt 200 kjernevåpen … Eg vedgår også at eg steilar når eg hører amerikanske, britiske og franske salver mot masseøydeleggingsvåpen, mens dei ser bort frå at dei er stolte eigarar av enorme mengder av desse våpna, og utan orsaking insisterer på at dei er og vil vere viktige for deira nasjonale tryggleik. … Det er grunnen til at menneske ikkje vil godta slik mangel på rettferd.» (Sydney Morning Herald, 3. oktober 2002.)

Langt frå konsekvent motstand mot auken i masseøydeleggingsvåpen har USA større interesse i slike våpen enn noe anna land, og har stadig stoppa internasjonale freistnader på å avgrense dei. Til dømes i desember 2001, to månader etter 11. september-åtaka sjokkerte president Bush det internasjonale samfunnet ved å legge daudt strevet og kontrollmekanismane for Konvensjonen om gift- og biologiske våpen, med den falske grunngjevinga at slike inspeksjonar utførte i USA, kunne truge dei teknologiske løyndommane og fortjenesta til bioteknikk-selskap i USA.

Washingtons mål i Irak i åra etter Golfkrigen samsvarte ikkje med inspeksjons- og avrustingsprosessen til FN, som hadde reinsking av landet for masseøydeleggingsvåpen som mål. Scott Ritter, tidlegare våpeninspektør for FN i Irak i 1991-1998, meiner det var åpenbart gjennom USAs einsidige undergraving av inspeksjonane (note 5). I 1998 hadde dei oversyn over og øydelagt 90-95 % av dei forbodne våpna i Irak, som eit resultat av våpeninspeksjonane frå FN. Hovudproblemet i inspeksjonane gjekk på dei omfattande byggverka som skulle trygge Saddam Hussein personleg og Ba’ath-partiet. Det vart derfor semje om ein prosedyre, kjent som «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg». Ut frå den kunne fire FN-inspektørar straks gå inn i og leite gjennom desse anlegga. Likevel handla USA på eiga hand, under inspeksjonen av Ba’ath-hovudkvarteret i Bagdad i desember 1998. Framfor ganske enkelt å la FN sende inn dei fire inspektørane, insisterte dei på å sende inn etterretningsoffiserar i tillegg. Målet var å kartlegge Saddams tryggingsapparat, utan tilknytting til inspeksjonane av masseøydeleggingsvåpna – og provosere fram ein internasjonal krisesituasjon. Heile operasjonen var etter Ritters syn styrt av Det nasjonale tryggingsrådet i USA, som gav ordrar direkte til Richard Butler, som då leia inspeksjonslaget frå FN.

Irak protesterte mot det grove brotet på «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg», og etter Ritter brukte USA det som eit påskot til ei «konstruert krise», beordra FN-inspektørane ut, og to dagar seinare sette dei i verk bombeåtak i 72 timar, kjent som Operasjon Ørkenrev, retta mot den personlege tryggingsapparatet til Saddam Hussein. Etterretningsrapportar om Ba’ath-partiets gjømmestader skaffa gjennom USAs brot på FNs våpeninspeksjonar vart brukt til å styre bombinga. Etter det nekta Irak å godta våpeninspektørar i dei hemmelege anlegga igjen; dei protesterte mot at inspeksjonane vart brukte til å spionere på den irakiske regjeringa, og inspeksjonsprosessen ramla saman.

Slik torpederte Washington effektivt sluttfasen i FN-inspeksjonane, og synte at det verkelege målet var «regimeskifte» framfor avvæpning. Dei hadde brukt inspeksjonsprosessen som ein trojansk hest i freistnadene på å øydelegge det irakiske regimet.

Oljehegemoni

Militære, politiske og økonomiske aspekt er fletta saman på alle stadium i imperialismen, og med kapitalismen generelt. Men olje er den viktigaste strategiske enkeltfaktoren som styrer USAs ambisjonar i Midtausten. I tillegg til profittpotensialet for dei store selskapa på all olja, gir det USA ein ekstra stimulans til å få kontroll over forsyningane at landet med rundt 2 % av kjente reservar i verda bruker 25 % av den årlege produksjonen på verdsbasis. Det kan ikkje vere tvil om at USA ønsker kontrollere den irakiske oljeproduksjonen som er den nest største kjente reserven i verda (etter den i Saudi-Arabia), med 110 milliardar fat, eller 12 % av forsyningane i verda. Midtausten totalt har 65 % av dei kjente reservane i verda (sjå kartet). Av 73 felt oppdaga i Irak så langt er bare rundt ein tridel i produksjon i dag. Overslag frå Energidepartementet i USA seier at Irak i tillegg har så mykje som 220 milliardar fat i «trulege og maulege» reservar, nok til å dekke USAs nåverande årlege oljeimport i 99 år. Det er rekna ut at Irak kan heve oljeproduksjonen sin frå 3 millionar opp til 6 millionar fat om dagen innan sju år etter at sanksjonane blir fjerna. Meir optimistiske overslag meiner oljeproduksjonen til Irak kan gå opp til så mykje som 10 millionar fat om dagen (note 6).

Kilde: Official Energy Statistics from the US government.
Se utfyllende statistikk på: www.eia.doe.gov/emeu/iea/table81.html

Energidepartementet i USA trur oljebehovet på verdsbasis kan vekse frå dagens 77 millionar fat om dagen til så mykje som 120 millionar fat på dei neste 20 åra, med den brattaste auken i etterspørselen i USA og Kina. I dag kjem rundt 24 % av oljeimporten til USA frå Midtausten, og er venta å stige raskt etter som alternative kjelder tørker ut. Men Opec under leiing av Saudiarabia har heldt oljeforsyningane lågt for å halde prisane oppe.

Oljeproduksjonen i Midtausten har stagnert dei siste 20 åra, med ein lågare total produksjonskapasitet i Opec (trass i enorme reservar) i dag enn i 1980 (Edward L. Morse og James Richard, «The Battle for Energy Dominance», Foreign Affairs, mars/april 2002). Av den grunn har trygginga av og tilgangen til oljeforsyningar blitt ein stadig viktigare sak for selskapa i USA og for landets strategiske interesser. Som den høgreorienterte braminen og Yale-professoren Donald Kagan har slått fast: «Når me har økonomiske problem, har årsaka vore brot i oljeforsyningane.» (Sitert i Bookman The President’s Real Goal in Iraq.) Amerikanske oljeselskap posisjonerer seg alt for den dagen dei er i stand til å vende tilbake til Irak og Iran. Robert J Allison, leiar i Anadarko Petroleum Corporation: «Me kjøpte oss inn i Qatar og Oman for å få fotfeste i Midtausten … Me treng å plassere oss i Midtausten for å vere der når Irak og Iran blir ein del av verdssamfunnet igjen.» (New York Times, 22. oktober 2002.)

I dag er den franske oljegiganten TotalFinaElf størst i Irak, med eksklusive forhandlingsrettar til å utvikle felta i Majnoon- og Bin Umar-regionane. Det er venta at dei største delane etter det kjem til å gå til Eni i Italia, og eit russisk konsortium leia av LukOil. Om styrkar frå USA går inn og sett opp anten eit marionettregime eller eit USA-styre, blir alt detta uvisst. Kva for land kan me vente oljeselskapa vil komme frå som då vil forhandle nye kontraktar – så vel som å få brorparten av den olja som i dag er eigd av franske og andre ikkje-amerikanske selskap?

Men direkte tilgang til olja for USA og til profittane for amerikanske oljeselskap er ikkje nok i seg sjølv til å forklare dei overordna interessene til USA i Midtausten. USA ser heller heile regionen som ein avgjørande del i strategien for verdsherredømme. Okkupasjonen av Irak og innsettinga av eit regime under USA-kontroll vil gjøre Iran (sjølv ei oljemakt og del av «vondskapens akse» til Bush) nesten heilt omringa av USA-militærbasar i Sentralasia i nord, Tyrkia og Irak i vest, Kuwait, Saudiarabia, Qatar og Oman i sør, og i aust Pakistan og Afghanistan. Det vil gjøre det lettare for USA å forsvare planlagde oljeleidningar frå Kaspihavet i Sentralasia gjennom Afghanistan og Pakistan til Arabiahavet. Det ville gi Washington eit langt meir solid militært feste i Midtausten, der dei alt har titusentalls soldatar plasserte i ti land. Det ville auke USA si makt overfor Saudiarabia og andre statar i Midtausten. Det ville styrke strevet til supermakta for å tvinge fram fordelaktige vilkår for israelsk ekspansjon og fordriving av palestinarar i heile Midtausten. På dei mest kritiske områda ville den veksande økonomiske makta til Kina, og Europa og Japan, bli stadig meir avhengige av eit USA-dominert oljeregime i Midtausten. Kontroll av olje med militær makt ville slik bli omsett i større økonomisk, politisk og militær makt, på verdsbasis.

Ei einpola verd

Tidleg på 1970-tallet trudde ein at USA mista makta si som leiande kapitalistmakt, som eit resultat av tapte økonomiske område til Europa og Japan dei siste 25 åra, og som resultat av at dollaren vart frikopla frå gullverdien i 1971. Men i 1990-åra vart det avdekka ei anna røynd; samanbrotet til Sovjetunionen gjorde USA til einaste supermakt, med større vekst enn i Europa og Japan. I strategiske miljø i USA voks det fram ein ide om eit amerikansk imperium som overgjekk alt ein hadde sett i historia til kapitalismen eller verda, eit verkeleg Pax Americana. Utanriksanalytikarar i USA kallar det nå framveksten av ei «einpola verd». Konsolideringa av ei slik einpola verd på permanent basis har utvikla seg som eit klart mål for Bush-administrasjonen eit år etter 11. september-åtaka. Med orda til G. John Ikenberry, professor i geopolitikk ved Georgetown University og fast bidragsytar til Foreign Affairs, utgitt av Council on Foreign Relations:

«Den nye store strategien (sett i verk av Bush-administrasjonen) … byrjar med ei grunnleggande forplikting til å oppretthalde ei einpola verd der USA ikkje har likeverdige konkurrentar. Ingen samlingar av stormakter utan USA blir tillatne å få hegemoni. Bush gjorde det til hovudpunktet i amerikansk tryggingspolitikk på talen sin på eksamensfesten til West Point (militærakademi i USA, oversettars merknad) i juni: «Amerika har og vil halde på overlegen militær styrke – og gjør slik dei destabiliserande våpenkappløpa i tidlegare tider meiningslause, og avgrensar rivaliseringa til handel og andre fredelege syslar.» … USA voks raskare enn dei andre store statane i tiåret (1990-åra), dei reduserte militærutgiftene saktare, og dei var fremst i å ta i bruk avansert teknologi på militærområdet. Men i dag er målet å gjøre desse fortrinna permanente – til eit fullbyrda faktum som vil tvinge andre statar til ikkje ein gong å freiste komme etter. Noen tenkarar har kalla det ein «utbrotsstrategi», der USA gjør teknologiske framsteg så fort (robotteknikk, laser, satellittar, presisjonsvåpen osv) at ingen stat eller koalisjon noen gong kan utfordre dei som leiar, forsvarar og eineherskar i verda.» («America’s Imperial Ambition», Foreign Affairs, oktober 2002.)

Eit slikt maktgrep etter uavgrensa keisarleg dominans er dømt til å feile i lengda. Imperialismen under kapitalismen har både sentrifugale og sentripetale tendensar. Militær dominans kan ikkje oppretthaldast utan også å oppretthalde økonomisk dominans, og den siste er grunnleggande ustabil under kapitalismen. Den umiddelbare røynda er likevel at USA aukar kontrollen svært raskt på bekostning av både potensielle rivalar og den 3. verda. Det sannsynlege resultatet er intensivering av utbyttinga på verdsbasis, saman med fornya imperialistisk rivalisering – ettersom andre kapitalistiske land naturleg vil freiste hindre USA i å lykkast med sin «utbrotsstrategi».

Administrasjonen ser ikkje bare eit ekspanderande amerikansk imperium som ein strategi for å opprette USA som overlegen supermakt, men også som ein veg ut av den nasjonale økonomiske krisa ein ikkje ser slutten på i augneblinken. Administrasjonen trur fullt og fast at han kan stimulere økonomien gjennom militære utgifter og auka våpeneksport. Men auka militærutgifter saman med ein krig kan au bidra til økonomiske problem, ettersom det utan tvil vil svekke ytterlegare dei sosiale tiltaka som ikkje bare hjelper folk, men au skaper den etterspørselen etter forbruksvarer som næringslivet desperat treng for å stimulere økonomisk vekst. Historisk har freistnader på å bruke imperiebygging som ein veg utanom nødvendige økonomiske og sosiale endringar heime mest alltid vore mislykka.

Til sjuande og sist er det avgjørande å forstå at USAs nye doktrine for verdsdominans ikkje er eit produkt frå ein spesiell administrasjon (ennå mindre ein slags kabal internt i administrasjonen), men toppen av ei utvikling i den siste fasen i imperialismen. Å snu ferda mot større imperium vil ikkje bli lett. Men folkeviljen kan spele ei avgjørande rolle når det gjeld kor langt Washington kan drive dei imperialistiske ambisjonane sine. Av den grunn er mobilisering av folket både i USA og utanlands til militant kamp mot både krig og imperialisme heilt avgjørande for framtida til menneska.

Notar

1) Nyleg sa Bushadministrasjonen au at «regimeskifte» kunne strekkast til å omfatte ei irakisk regjering under Saddam Hussein som fullt ut samarbeider med FN-inspektørane, og avrusting som kan godkjennast av USA. Men administrasjonen har erklært det for å vere svært usannsynleg, og synet her kan derfor tolkast som del i ein diplomatisk/juridisk strategi for å samle støtte for den invasjonen dei trugar med, i tilfelle Irak blir erklært ikkje å samarbeide med FN-inspektørane. [Tilbake]

2) Joseph Schumpeter, Imperialism and Social Classes, redigert og introdusert av Paul M. Sweezy (New York: Augustus M. Kelley, 1951), side 66. [Tilbake]

3) Det var sjølvsagt lite rom for å framstille noen av dei imperialistiske eventyra på 1800-tallet som defensive. Opiumskrigane vart ikkje ført mot eit aggressivt Kina, men for tvinge fram frihandel på opiumsmarkedet. Kampen mellom dei europeiske maktene for å dele opp Afrika var ikkje retta mot eit krigersk Afrika, men forklart som «the white man’s burden». [Tilbake]

4) Senatets komite for bank, bustad og byspørsmål: USAs eksport av fleirbruksvarer til Irak og verknaden på helsa til veteranane frå Golfkrigen, 103. kongress, 2. sesjon, 25. mai1994, side 264-276; Buffalo News, 23. september 2002. («Dual-Use Exports» – eksport av varer som kan ha både sivil og militær bruk. Oversettars merknad.) (Du finn ei norsk forklaring i artikkelen «Eksportrestriksjoner – hvilke regler gjelder?».) [Tilbake]

5) Sjå William Rivers Pitt og Scott Ritter, War on Iraq (New York: Context Books, 2002); Newsday, 30. juli 2002; The Guardian, 7. oktober 2002. [Tilbake]

6) Iraq – country analysis brief; Middle East Report, hausten 2002; San Francisco Chronicle, 29. september 2002. [Tilbake]

av Arne Byrkjeflot

Det er noe med den elektriske strømmen. Tenk dere gleden da de bygde ut de første kraftverka, fikk lys og varme, fikk smelteverkene i gang og bygde landet!

Norges rike naturressurser lot seg utnytte. Vi lot utenlandsk kapital slippe til, men de fikk bare krafta til låns, etter 60 år falt den vederlagsfritt tilbake til staten. Industrien fikk gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter, til gjengjeld bygde de opp industrien, tok ansvar også for velferden i lokalsamfunna. Kommunene fikk konsesjonskraft, som de kunne gi tilbake til innbyggerne billig eller bruke til å skaffe kommunen inntekter.

Kraftlaga var et slags samvirkelag som hadde til oppgave å skaffe kraft til sine innbyggere, med en rimelig fortjeneste. Hvert distrikt var sjølberga og det var restriksjoner på krafteksport. Av og til bommet en og istedenfor å la vannet gå til spille, fikk svenskene kjøpe kraft til spottpris. Til store protester.

Hvert år fastsatte Statkraft en pris som stort sett ble fulgt også lokalt. Men noen steder kunne krafta være dyrere, der det var dyrt å bygge ut. Orkla-Grana-utbygginga kostet kr 3,50/kWh. I fjor solgte Trondheim kommune Trondheim energiverk for om lag 1,70/kWh.

Energiloven av 1991

Denne Kardemomme by varte fram til 1991. Da kom energiloven som gjorde krafta til en vare på det åpne marked. Enstemmig i det norske storting. Og når alle de små litt overoppfylte marked ble slått sammen, så ble det sjølsagt overskudd på kraft og kraftprisen falt dramatisk. Det er rett når de sier at energiloven av 1991 har gitt oss billig kraft i 7 av 10 år. Men det de glemmer er at samtidig stanset all kraftutbygging opp, samtidig stanset opprustinga av kraftverka opp, samtidig stanset all utbygging av alternative energikilder opp, inklusive gasskraft. Noen tror at det er miljøbevegelsen som har stanset gasskraftverka, det er iallfall bare en liten del av sannheten. Gasskraftverka har rett og slett ikke vært lønnsomme med de strømprisene som har vært.

1996: Nordisk kraftmarked

I 1996 utvidet de kraftmarkedet til å bli nordisk. I 1999 fjernet Stortinget de stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien. Fra tidenes morgen hadde industrien fått langsiktige kraftkontrakter. Det var en pakt mellom industri og samfunn, de fikk gunstige langsiktige kraftkontrakter mot å skaffe arbeidsplasser, eksportinntekter og levedyktige lokalsamfunn. Men disse kraftkontraktene kunne sjølsagt ikke selges på det åpne marked. Dersom bedriftene stanset, så gikk strømmen tilbake til samfunnet. Sto bedriftene lenge nok, risikerte de å miste hele kontrakten.

Nå står det bedrifter og det står ovner. Arbeidere permitteres. Krafta selges på det åpne marked med rekordfortjeneste. I tillegg til markedet er det nå også været som avgjør om smelteverksarbeidere har jobb eller ikke.

I tillegg har vi fått monopolene. Sjøl om Statkraft ikke eier alt i Norge, så kontrollerer de stort sett magasinene i Norge. Ellers domineres det nordiske kraftmarkedet av elvekraft og atomkraft. Det betyr at Statkrafts disposisjoner har mye større betydning for prisen enn Statkrafts størrelse skulle tilsi. I tillegg så domineres jo det nordiske kraftmarkedet av fire store og de snakker nok sammen. De første 10 år med overskudd på kraft har jo vært en hodepine for de som måles ut i fra overskudd.

Etter 10 år har altså markedet gjort jobben sin, sørget for et underskudd på kraft slik at kraftmonopolene kan tjene penger. De forberedte seg godt, eksporterte kraft så langt remmer og tøy holdt. Nå skulle prisene opp. Så ble høsten tørr og vi fikk dagens katastrofe. Husk at 2002 slett ikke er noe tørrår, tvert imot. Det vi har fått er et marked som ikke en gang tåler litt sesongsvingning.

Noen sier at dette var nødvendig for å få i gang enøk-arbeidet. Men vil det det? Markedet er fortsatt alt for kortsiktig til å forsvare store investeringer i rehabilitering, i store energigjenvinningsprosjekt i industrien, i biobrenselanlegg av noen størrelse. Ikke er konvensjonelle gasskraftverk lønnsomme og slett ikke de som behandler CO₂. I tillegg stanser den kraftkrevende industrien opp, hvem vil investere milliarder når en snart blir overlatt til dagens kraftmarked?

Hva kan en så gjøre? Toprissystem er bra det, det gjør at markedet rammer litt mer rettferdig, men det krever utskifting av alle målere i Norge. Varmepumper og pelletskaminer er også bra, men det har sine begrensninger. Flispellets kan fort bli en mangelvare og dyrt, varmepumper er først og fremst effektive dersom du er en stor forbruker og har et sted å hente varmen fra, jordvarme eller helst vann. Ellers kan det fort bli en dyr fornøyelse.

Et forslag

Uansett må markedet reguleres. Tiltak i Norge vil ha svært liten betydning på et felles nordeuropeisk kraftmarked. Mitt forslag er som følger:

1. Det gjeninnføres kontroll med eksport og import av kraft.
2. De stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien gjeninnføres. De går til det enkelte verk og faller tilbake til staten ved driftsstans. Det kreves rett til å slå ut verk ved effektmangel.
3. Det settes i gang en storstilt plan som inneholder både opprusting av eksisterende rørgater og turbiner, mindre tilføringer, storstilt energigjenvinning i industrien, utbygging av nye energikilder, spesielt biobrensel. Dette finansieres av en avgift på produksjon eller forbruk av elektrisk kraft.
4. Toprissystem innføres for å begrense luksusforbruket.
5. Varmepumper og pelletskaminer innarbeides i det ordinære byggesaksarbeidet og kan påbys når forholdene ligger til rette.

Og så må vi for guds skyld få stanset regjeringas forslag om å endre hjemfallsretten etter krav fra EU (EØS-avtalen). Da eier utenlandske selskap snart krafta og all tanke om styring kan glemmes.

Bokomtale

av Øyvin Aamodt

Greg Palast har skrevet en bok som heter The Best Democracy Money Can Buy – det beste demokrati som kan kjøpes. Palast er amerikansk møkkagraver med egen spalte i avisa Observer i England, «Inside Corporate America». Mye av det han skriver får han ikke publisert i USA, og ikke alt i England.

Boka er en samling artikler og kapitler om forskjellige saker han har jobba med og avslørt; svindel og bedrag, juks og fanteri fra makteliten – den politiske og økonomiske. Han beskriver jukset ved det siste presidentvalget i USA, hvor han avslører hvordan republikanerne jukset seg til valgseier, han beskriver hvordan IMF, WTO og Verdensbanken jobber med total liberalisering og kapitalens globalisering som mål, han beskriver bakgrunnen for Exxon Valdez-utslippene i Alaska (hvor han jobba for urbefolkningen i området) og Tony Blairs «Lobbygate», om korrupsjon i den engelske regjeringa. Alt dette er skrevet om på en underholdende og lettlest måte (men kun på engelsk), med ironi og sarkasmer overfor øvrigheta.

Palast slår i alle retninger, men han beskriver på en vidunderlig måte bakgrunnen for at det ikke kan bli noe reelt demokrati i verden før kapitalen inkluderes i hva folk skal kunne styre. Han viser hvordan kapitalen styrer som de vil, enten det er med lovlige eller ulovlige midler. Han beskriver hvor menneskefiendtlig kapitalismen må fungere så lenge det dreier seg om alles kamp for maksimalprofitten.

Palast skriver (kanskje uten sjøl å ville vite det) en god del om hvorfor sosialismen er det eneste som kan endre samfunnet vårt til noe bedre for verdens befolkning.

av Dag Seierstad

En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, skal føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er den innerste meningen med Gats, WTO-avtalen om handel med tjenester.

Gats står for General Agreement on Trade in Services og er den WTO-avtalen som regulerer den internasjonale handelen med tjenester. Gats kom inn som del av WTO-regelverket helt fra starten av WTO i 1994.

Som internasjonal avtale har Gats en ekstrem bredde. Den omfatter enhver tenkelig tjeneste, og den har konsekvenser for enhver offentlig myndighet – både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Gats begrenser seg heller ikke til grensekryssende handel med tjenester i noen snever forstand. Den trenger inn i forhold som har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme sine helse- og sosialtjenester, sitt utdanningsvesen, sin kulturpolitikk, sin miljø- og ressurspolitikk.

Gats-avtalen dekker alle offentlige tiltak, virkemidler og regler som «påvirker handel med tjenester». Den dekker alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.

Noen krav gjelder alle …

Gats stiller noen krav som gjelder alle land, alle tjenestesektorer og alle virkemidler, for eksempel den såkalte bestevilkårsregelen: det at de fordeler et land gir et annet når det gjelder handel med tjenester, skal gis samtlige medlemsland i WTO. Norge kan altså ikke inngå særavtaler verken med et naboland eller med et land i den tredje verden som del av et utviklingssamarbeid. Et annet krav er kravet om åpenhet (transparency) som betyr at det skal være innsyn fra utlandet i hvordan handelen med tjenester foregår i alle WTO-land.

På andre områder er Gats en avtale som bare omfatter det som et land har forplikta seg til skal omfattes av avtalen. Det gjelder for eksempel reglene om «nasjonal behandling» og markedsadgang. («Nasjonal behandling» betyr at utenlandske selskap skal behandles på nøyaktig samme måte som innenlandske selskap.)

Bundne og ubundne forpliktelser

Alle land har derfor presentert lister over de tjenesteområdene som de vil la omfatte av Gats-reglene om nasjonal behandling og fri markedsadgang. Det skjedde den gang Gats ble etablert – sammen med WTO – i 1994.

Disse «forpliktelsene» som de kalles (commitments), kan være «bundne» eller «ubundne».

At de er bundne betyr at det må gis kompensasjon til andre WTO-land hvis de endres eller trekkes tilbake. Forpliktelsene er altså ikke helt uopprettelige, men den samlede liberaliseringen som et land har forplikta seg til gjennom lista av «forpliktelser», skal ikke kunne reduseres.

Regjeringene kan også erklære noen forpliktelser som ubundne. Det betyr at på disse tjenesteområdene kan det i framtida innføres nasjonale regler eller tas i bruk nasjonale virkemidler som er i strid med Gats-reglene. Slike tiltak kan gjennomføres uten at det må gis kompensasjon til andre WTO-land.

Begrensninger i forhold til forpliktelsene

Et land kan legge inn to typer begrensninger i forhold til de forpliktelsene landet har påtatt seg.

1. Innen et tjenesteområde kan landet unnta visse tjenester som landet ikke ønsker å utsette for fri markedsadgang og nasjonal behandling.

2. Innen et slikt tjenesteområde kan det presiseres at bestemte lovregler (for eksempel om innvandring, offentlige godkjenningsordninger, o.l.) fortsatt skal gjelde.

Uopprettelig liberalisering

I sum innebærer likevel Gats vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. Det et land en gang forplikter seg til, er i praksis en uopprettelig forpliktelse. Den kan i praksis ikke gjøres om. Og en begrensning som er lagt inn, kan aldri utvides eller skjerpes.

En høyreregjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan derfor føle seg trygg på at en venstreregjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det sikrer den seg ved å legge inn dette tjenesteområdet som en «bunden» forpliktelse i Gats.

Tenk på alt i tide!

Et land som åpner et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, gir utenlandske selskap fri adgang til å selge disse tjenestene innenlands, til å etablere selskap som tilbyr disse tjenestene, til å ta med seg det personalet selskapet finner det nødvendig – hvis det ikke er tatt noen forbehold (i Gats-språket: lagt inn noen begrensninger) for noe av dette når landet vedtar å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse.

Et eksempel: India åpna i 1994 reiselivsnæringa si for internasjonal konkurranse innen rammen av Gats. Den indiske regjeringen ønsker i dag å kunne regulere tallet på hoteller i områder med overkapasitet, for eksempel i nærheten av nasjonalparker. Siden India i 1994 ikke tok noe forbehold når det gjelder retten til fri etablering for utenlandske selskap, er dette ønsket om regulering i strid med Gats.

Ingen land kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold (begrensninger) på et seinere tidspunkt. Det er dette som gjør Gats så dramatisk som internasjonal avtale.

Gats skal utvides og utvides

Mer enn det: Det er ikke bare slik at inngåtte forpliktelser skal vare evig. Formålet med Gats er at stadig flere tjenester i stadig flere land skal åpnes for full internasjonal konkurranse. Gjennom Gats forplikter medlemslanda i WTO seg derfor til å utvide Gats-forpliktelsene til stadig flere tjenesteområder og virkemidler.

Alle tjenestesektorer som et land har holdt utafor Gats, er kontinuerlig på forhandlingsbordet. Det samme er alle begrensningene den enkelte regjering har lagt inn – sammen med de forpliktelsene som bare er ubundne.

Lære av erfaring, nei takk!

Den innebygde dynamikken i Gats er å fjerne den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger sak for sak avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Målet med Gats er at det ikke noe sted på kloden skal være mulig å lære av erfaring når det gjelder konkurranseutsetting og liberalisering. Poenget med Gats er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

Det er påfallende at en internasjonal avtale med et så dramatisk innhold – etter åtte år – er så lite kjent og så lite debattert.

Gjør som vi sier, ikke som vi har gjort

Gats-logikken innebærer at u-land ikke skal kunne gjøre det som dagens industriland gjorde i mer enn hundre år: dempe eller regulere den frie konkurransen når den hadde uheldige virkninger. Når grensene en gang er åpna for utenlandsk konkurranse, skal det være sånn for all framtid – uansett hvilke virkninger konkurransen får. U-land som åpner seg for utenlandsk konkurranse, får ingen sjanse til å lære av de erfaringene det gir.

Mange u-land er dessuten i tvangssituasjoner der de ikke kan velge fritt: De tvinges stadig til å tenke kortsiktig. Det kan framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika – nå og til neste år – enn å skjerme en tjenesteytende næring som nesten ikke har kommet i gang. Kortsiktige fordeler kan telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved Gats: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Trygg på fasiten – eller tvertimot?

De som har skrudd sammen Gats-reglene hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil.

Eller var det nettopp det de ikke var sikre på? Slik at de måtte sikre seg – for all framtid – at verden utvikler seg slik som de ville da Gats ble til i 1994?

Skjerming av offentlig sektor?

I debatten om Gats hevdes det av og til at offentlig sektor er unntatt. Det vises da til et unntak som er formulert slik: Gats dekker ikke «tjenester som innebærer å utøve offentlig myndighet». På engelsk: services «provided in the exercise of governmental authority». (Art. I.3) Betyr det at offentlig sektor kan skjermes innen rammen av Gats?

Det ville i så fall fullstendig undergrave det som er hensikten med hele Gats-avtalen: å omdanne de enorme offentlige tjenestesektorene til markeder for store internasjonale tjenestekonsern.

Gats-teksten gir sjøl svaret. Der er unntaket avgrensa slik: Den «utøvelse av offentlig myndighet» som Gats ikke kan gripe inn mot er «enhver tjeneste som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere». (Art I.3)

Altså: Tjenester som tilbys på kommersiell basis eller som tilbys i konkurranse med andre tjenestetilbydere, er i prinsippet underlagt Gats. Fins det et privat sjukehjem for eldre, gjelder Gats hele den offentlige sjukehjemsektoren. Fins det en privat grunnskole, gjelder Gats hele den offentlige grunnskolen.

Men som ellers er det bare noen Gats-krav som gjelder automatisk, for eksempel kravet om åpenhet og bestevilkårsregelen. De gjelder alle land som er med i WTO, alle tjenestesektorer og alle virkemidler. Andre Gats-forpliktelser, som det å gi utenlandske selskap markedsadgang og «nasjonal behandling» for en bestemt tjeneste gjelder bare de land som har meldt fra til WTO, at de er villig til å gi slike forpliktelser for denne tjenesten.

Tvinger Gats fram privatisering?

Det er ikke slik at regelverket til Gats i seg sjøl tvinger regjeringer til å privatisere offentlige tjenester, heller ikke til å konkurranseutsette dem. Men Gats er å likne med ei skruestikke som skrus én vei, innover. Det kan tas pauser, men heller ikke noe mer enn det. Når en begynner å skru, går det på nytt samme vei.

Gats-avtalen forutsetter stadige forhandlinger om å åpne innenlandske markeder for konkurranse utafra. Aldri om å lukke dem. Privat tjenesteyting skal åpnes for konkurranse, og offentlig tjenesteyting skal åpnes for konkurranse.

Dermed blir det bortimot umulig å bygge opp igjen offentlige tjenester på et område som blitt åpna for konkurranse, og som er privatisert helt eller delvis. Der hvor private tjenesteytere har fått et fotfeste, kommer Gats inn og overprøver politiske vedtak som måtte gå dem i mot. Og der hvor utenlandske tjenesteytere får et fotfeste, der gir Gats dem et vern så effektivt at de ikke vil trekke seg ut igjen så sant profitten er høy nok.

Gats betyr derfor at det blir vanskelig å utvide offentlig tjenesteyting til nye områder for å møte nye sosiale behov – hvis det på forhånd fins private tilbydere av slike tjenester. Det kan også bli vanskelig å tilfredsstille sosiale behov på nye måter – hvis det fins private tilbydere som allerede gjør det.

Det blir ikke lett for regjeringer å opprettholde et system av grunnleggende offentlige tjenester som kan møte nye samfunnsutfordringer, fange opp nye sosiale behov eller utvikle nye måter å jobbe på.

Lokalt og sentralt

Det er regjeringene som legger inn forpliktelser på vegne av landet sitt, ikke lokale eller regionale myndigheter. Men Gats griper inn like mye overfor regionale og lokale tiltak og virkemidler som mot statlige.

EØS og Gats

I Norge har mye av presset for konkurranseutsetting og bruk av anbud kommet via EØS-avtalen. Det gjelder for eksempel forslaget til EU-forordning om anbud på all kollektivtransport. Hvis Gats utvides slik det planlegges, vil det på tjenestefeltet bli en global EØS-avtale.

Hva forhandles det om i Gats nå?

WTO-møtet i Qatar i desember 2001 la en framdriftsplan som forutsetter at alle forhandlingene i denne forhandlingsrunden skal avsluttes i løpet av 2004. De nye avtalene skal tre i kraft 1. januar 2005. Det gjelder også Gats.

I forbindelse med Gats-forhandlingene ble det satt to frister:

• Innen 30. juni 2002 skulle alle medlemsland legge fram lister for WTO om hva en ønsker at andre medlemsland skal liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).
• Innen 31. mars 2003 skal alle medlemsland informere andre medlemsland om hva landet vil tilby seg å liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).

Foran Cancun

Våren 2003 er vi midt inne i internasjonale forhandlinger som kan føre til en kraftig utvidelse av både rekkevidden og betydningen av Gats. Forhandlingene skal oppsummeres på WTO-møtet i Cancun, Mexico, i september 2003 og skal etter planen sluttføres i løpet 2004.

Det forhandles

• om å utvide forpliktelsene til å gi markedsadgang
• om nye horisontale regler, altså om regler som har generell gyldighet.
• om klassifiseringsregler
• om å begrense offentlige reguleringer
• om å begrense bruken av subsidier
• om å begrense bruken av sikkerhetsklausuler (klausuler som gir adgang til å skjerme noen markeder midlertidig i krisesituasjoner)
• om å øke konkurransen om offentlige innkjøp og anbud

EU vil ha en dramatisk utvidelse av Gats-avtalen med omfattende liberalisering av vannforsyning, energi, transport, posttjenester og finansielle tjenester. USA og en del andre land krever i tillegg at utdanningssektoren åpnes for internasjonal konkurranse. Norge er med på alt dette – etter lista over våre «offensive interesser» å dømme.

I den grensesprengende dragkampen mellom rike og fattige land blir Norge alt for ofte gratispassasjer i dragsuget av det presset som EU og USA utsetter u-land for. Og vi legitimerer presset ved å følge opp med egne krav i samme retning.

Hva krever Norge av andre land i Gats?

Av en pressemelding fra Utenriksdepartementet i juli 2002 framgår det at Norge innen fristen 30. juni la fram sine «forhandlingsforslag» overfor et «femtitalls land». Pressemeldingen nevnte ikke hvilke, men i følge Nationen var Angola, Bangladesh, Elfenbeinskysten, Nigeria og Kirgisistan på lista. Hvilke krav vi stiller til Bangladesh, sto det naturligvis ikke noe om.

Etter press fra mange hold la departementet et halvt år seinere ut ei fullstendig liste over de 51 land som Norge har stilt krav til. Det dreier seg om sju OECD-land (Australia, Canada, Israel, Japan, New Zealand, Sveits og USA), to land fra Øst-Europa (Bulgaria og Romania), fire av de sørøst-asiatiske «tigrene» (Hong Kong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan) og 38 land fra den tredje verden (Angola, Argentina, Bahrain, Bangladesh, Brasil, Brunei, Chile, Colombia, Elfenbenskysten, Cuba, Ecuador, Egypt, Gabon, India, Indonesia, Kenya, Kina, Kuwait, Kirgisistan, Malaysia, Mexico, Marokko, Nigeria, Oman, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Qatar, Sør-Afrika, Thailand, Trinidad and Tobago, Tunisia, Tyrkia, Forente Arabiske Emirater, Uruguay og Venezuela).

Til nå har vår egen regjering vært opptatt av det som den kaller «offensive norske interesser»: hvilke norske næringer er tjent med å få operere friest mulig i andre verdensdeler?

Stoltenberg-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge har såkalte «offensive interesser», og der den – innen Gats – ønsket åpnere adgang til markedene i andre land. De seks områdene er skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (bank og forsikring) og lufttransport.

Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester. Sammen med energitjenestene er dette to av de mest følsomme og omstridte områdene i Gats-sammenheng.

Vi kan ennå håpe at regjeringen på utdanningssektoren bare fremmer ønsker overfor andre industriland. Men i motsetning til EU stiller USA krav om at u-land skal åpne deler av utdanningssektoren for utenlandsk konkurranse. Norge kan ende som støttespiller for USA også om de norske krava i utgangspunktet var begrensa til industriland.

Også andre verdier og interesser må fram

Utvidelsen av Gats dreier seg om noe langt mer enn hva som kan tjene norske næringsinteresser. Derfor er det avgjørende at også andre verdier og interesser kommer klart fram i Gats-forhandlingene. Det dreier seg blant annet om hvilke muligheter stater skal ha for å opprettholde og utvikle offentlige velferdsordninger som et offentlig skole- og helsesystem.

Det at offentlige tjenester må nå fattig og rik mest mulig likt, bør bli en «offensiv interesse» fra norsk side i de kommende Gats-forhandlingene.

Debatten om Gats

Til nå har Gats vært diskutert i lukkede rom. Slik var det før 1994 da denne avtalen om handel med tjenester skulle på plass som del av det WTO-systemet som skulle erstatte Gatt (Generalavtalen om toll og handel). Det var ingen offentlig debatt om hvordan den internasjonale handelen med tjenester skulle foregå. Parlamentene ble ikke trukket inn, heller ikke andre departement enn utenriks- og handelsdepartementene. De som overhode visste at det fantes en slik avtale om internasjonal handel med tjenester, var en liten krets av handelspolitiske eksperter.

Slik har det vært også etter 1994. Det generelle regelverket var på plass. Det ga rammen for en stadig mer omfattende handel med tjenester på tvers av grenser. I de lukkede rom var det sterk pågang for å utvide denne handelen til stadig flere områder. Avtaler om telekommunikasjoner og om handel med finanstjenester ble tatt inn i Gats i 1997. Men i store deler av verden var store tjenestesektorer fortsatt skjerma mot utenlandsk konkurranse.

Det var først i 2001 at debatten om Gats ble offentlig – i mange land. Da viste det seg at de som burde ha møttes da Gats-avtalen ble til, er representanter for helse- og utdanningsdepartementene, ikke for handelsdepartementene. Miljøvernministrene og kulturministrene burde ha viktigere roller i Gats-forhandlingene enn utenriksministrene.

Gats legger rammene for hvordan helse- og utdanningstjenester skal utformes rundt om i verden. Er det bare handelsministrene som skal mene noe om det? Gats legger også rammene for ressurs- og miljøpolitikken på så viktige områder som vannforsyning, energiforsyning, avløp og avfallshåndtering. Er det utenriksministrene som har best innsikt i slikt?

Mye av regelverket har ikke vært prøvd ut i praksis. Men de første panelavgjørelsene har systematisk falt ut til fordel for konserninteressene. Disse panelavgjørelsene viser bedre enn noe annet hvilke konsekvenser Gats vil få for hvilken offentlig politikk som kan føres.

Det at avtalen må avklares gjennom panelavgjørelser, er i seg sjøl demokratisk betenkelig. Det betyr at ekstrem makt er lagt i hendene på de panelene som settes ned. Til nå har panelene bestått av handelspolitiske eksperter, ikke eksperter på hvordan helse, utdanning og andre viktige tjenestesektorer best kan tilfredsstille befolkningens behov for slike tjenester.

Hvordan borgerne i et land velger å organisere leveransen av grunnleggende tjenester, er en fundamental del av hvordan de vil styre samfunnet. Så grunnleggende avgjørelser blir i Gats omgjort til bivirkninger av handelspolitiske forhandlinger og panelavgjørelser, bivirkninger som ikke betyr noe verken under forhandlingene eller for panelavgjørelsene.

Noen prinsipielle betrakninger om handel med tjenester

Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden kan diskuteres. Det får vi gjøre i andre sammenhenger.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig. Mange mennesker er – i det minste deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot alt for hard konkurranse. Gjennom EØS og WTO er vi på vei mot en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor, men i en offentlig sektor som det blir stadig vanskeligere å finansiere, som derfor delvis konkurranseutsettes og/eller privatiseres, og der ytelseskravene også generelt stadig presses oppover fordi en må ha mer igjen for pengene.

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) – og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser (flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner, økt behov for rehabilitering og trygd).

Det er i Vest-Europa og Nord-Amerika denne gjennomgripende konkurransen nå tøyer samfunnenes sosiale bærekraft lengst. Debatten om Gats må bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet.

På mine lange nattskift som prosessoperatør på Hydros klorfabrikk på Rafnes i Telemark på 1980-tallet, fikk jeg god tid til å lese. Mens pumper, vifter og sentrifuger durte og rista utafor vaktbua i inndampingsanlegget for lut, var det særlig to romaner jeg leste med stor interesse. Det var Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982 og Roman 1987.

Spørsmålene jeg grubla over, der inni i bua, var: Hvorfor velger gymnaslærer Pedersen ikke å proletarisere seg (han nekter å oppgi grunnen), mens lektor Fjord, hovedpersonen i Roman 1987, proletariserer seg (slik jeg en gang hadde gjort). Hvorfor forblir gymnaslæreren kommunist mens Fjord ender opp som småborger? Jeg kom til at dette hang sammen med at gymnaslæreren insisterer på beskytte sin egen individualitet i møte med AKP – («Jeg ønska ikke å drukne fullstendig i den verden som jeg nå, med åpne øyne, gikk inn i.») – mens Fjord var en person som ikke hadde denne dobbeltbevisstheten, kort sagt, han var et mennesket som tilpassa seg tidsånden.

Andre spørsmål som jeg stilte meg der inne i bua, inne i all støyen, var mer generelle: Kan disse romanene lære oss noe om hvordan kommunister bør se på forholdet mellom individ og kollektiv? Var det ikke slik at det var et behov for å gjenreise mennesket innafor den marxistiske tradisjonen? Var det ikke slik at det innafor den marxistiske tradisjonen var sterke tendenser til å fjerne enkeltmenneskenes viljer og bevisste valg som viktig drivkrefter i den historiske utviklinga? (jfr. Mao: «Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Det er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje.»). Var det ikke slik at kommunismens sammenbrudd i Sovjet, Øst-Europa og Kina også skyldtes at kommunistene hadde undervurdert det subjektive elementet?

Da jeg slutta på fabrikken i 1990 og begynte min klassereise inn i småborgerstanden, begynte jeg på hovedoppgava mi ved Universitetet: Dag Solstad mellom marxisme og eksistensialisme. En analyse av Dag Solstads to jeg-romaner. Jeg prøvde i denne oppgava blant annet å vise hvordan eksistensialistisk filosofi sammen med marxismen utgjorde grunnelementer hos Solstad, og jeg henviste særlig til Jean-Paul Sartre som er den fremste filosofen som har prøvd å forene marxisme og eksistensialisme. Mitt anliggende her er ikke å referere innholdet denne hovedoppgava. Jeg prøver bare å klarlegge mitt personlige engasjement i forhold til Solstads romaner og årsakene til at jeg har fulgt hans videre forfatterskap med interesse. Og jeg mener fremdeles at problemstillinga mellom marxisme og eksistensialisme er en fruktbar innfallsvinkel til å studere hans seinere forfatterskap.

Fem faser i Solstads forfatterskap

Da Solstad sist høst gav ut sin andre sjølbiografiske roman, 16.07.41, uttrykte han at denne romanen innleda den femte fasen i sitt forfatterskap. La oss for oversiktens skyld vise hvilke faser dette dreier seg om:

Første fase innledes med debutsamlingen Spiraler i 1965 og avsluttes med Solstads første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970. Denne romanen handler om hvordan forfatteren Arild Asnes (les: Dag Solstad) innser det umulige i det å være en uavhengig opposisjonell intellektuell i et kapitalistisk samfunn og ender med at han tilslutter seg m-l-bevegelsen.

Andre fase fra 1974 til 1980 er Solstads sosialrealistiske fase der han skreiv 25. september-plassen og krigstrilogien. Denne fasen er også uttrykk for et avgrensa litterært prosjekt der Solstad ønska å skrive romaner for arbeiderklassen med en uttrykt målsetning om at disse romanene skulle være et bidrag til i kampen for et sosialistisk Norge. Romanene i denne perioden var også et forsøk på å tolke norgeshistorien i fra 1930 til begynnelsen av 1970-tallet.

Tredje fase er 1980-tallet med blant annet Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987. Disse to romanene kan på et plan leses som en sorgreaksjon over at det var umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og som et forsøk på å forklare hvorfor. I 1984 utgav Solstad sin mest undervurderte roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som er et svivende oppgjør med det moderne sosialdemokratiet. Jeg mener Solstads tre 1980-talls-romaner også kan betraktes som en trilogi, en tolkning av utviklinga i Norge på 1970- og 1980-tallet.

I 1990 kom romanen Medaljens forside, som er en bedriftshistorie om Aker-konsernet, skrevet på bestilling i forbindelse med konsernets 150 års jubileum. Denne boka er enestående i Solstads produksjon, i tid faller den mellom tredje og fjerde fase.

Fjerde fase er Solstads fire 90-talls romaner Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer. Mens 1980-tallets hovedpersoner alle har bakgrunn som politiske aktivister, Pedersen og Fjord i AKP og A.G. Larsen i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige i Arbeiderpartiet, er alle 1990-talls «heltene» derimot borgerlige og upolitiske individer. De har en ting felles – og det er interessen for litteratur.

Femte fase innledes altså med romanen som er oppkalt etter datoen da Solstad blei født i Sandefjord. Jeg har ikke tenkt å si så mye om denne romanen bortsett fra at den forsøker å forklare den personlige bevegrunnen til at Solstad blei forfatter i motsetning til hans første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970, som forsøkte å klarlegge de politiske bevegrunnene i Solstads liv. Et avsnitt som kommer til å bli sitert i framtidig litteraturhistorier fra 16.07.41 er følgende: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.»

I mesteparten av denne romanen følger vi Solstad på hans vandringer i Berlin der han har vært bosatt de to siste åra. Mens kommunismen var høyst nærværende i hans første sjølbiografi, er den nærmest tabubelagt i hans andre sjølbiografi. Et eksempel på dette er hvordan han i en på bisetning forbigår Tysklands store kommunistiske dramatiker Bertolt Brecht :»Da jeg var ute på gata, Ganymed ligger for øvrig ved siden av Berliner Ensembel, og plassen med bysten av Bertold Brecht, bare for å ha det nevnt, satte jeg kursen» … osv. Mer om Brecht får vi ikke høre. Verket kommenterer ikke politiske spørsmål bortsett fra Solstad åpenbare sympati og identifikasjon med borgerne ifra gamle DDR.

16.07.41 kan også leses som en roman som direkte alluderer på tidligere verk i norsk litteraturhistorie som blant annet Knut Hamsuns Sult og På gjengrodde stier slik Olav Hamran skriver i Dag og tid 7. desember i fjor.

Fellestrekk ved Solstads romaner

Siste delen av Arild Asnes, 1970 heter «I Historien» (med stor H) og et kjennetegn ved samtlige av Solstads romaner fra 1970 er en nøyaktig plassering i tid kombinert med konkret plassering av sted. Stedet er som regel i en østlandsby, gjerne i innlandet, i de fleste tilfeller er denne byen Oslo – som jo mentalt sett er en innlandsby.

For Solstad finnes det intet liv utenfor historien. Et motiv som går igjen hos Solstad er personlighetens forgjengelighet i møte med historien. Som Fjord uttrykker det i Roman 1987: «… sjølve den tid vi lever i preger oss sterkere enn våre individuelle liv, stilling, bakgrunn og oppfatning.»

I 1984 uttalte Solstad til Vinduet: «Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet.» Dette er like gyldig i dag. Solstads forfatterskap inneholder en utprøving og analyse av forskjellige intellektuelle posisjoner i det norske samfunnet fra slutten av 1960-årene til i dag.

Alle hovedpersonene i Solstads romaner (med unntak av de fire sosialrealistiske kollektivromanene) er dobbeltgjengere, født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (antakelig Sandefjord), fra små kår, har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har en type intellektuelle yrker, oftest i det offentlige. (T. Singer er litt yngre.)

Alle er de isolerte, ensomme, spaltede mennesker på leiting etter mening og helhet i tilværelsen – og de uttrykker en sorg over et felleskap som har gått tapt eller som det ikke er mulig å opprette eller opprettholde.

Solstad er ingen postmoderne forfatter

Det må føre galt av sted å tolke Solstad inn i en postmoderne ramme som for eksempel svenske Anne Heith gjør i den første doktoravhandling om Solstads forfatterskap som er skrevet. Den heter Kontrapunktik og ble avlagt i 1997.

I en rekke avhandlinger prøver litteraturvitere å leite etter flere og motstridende stemmer i Solstads forfatterskap. Ofte er disse inspirert av den russiske litteraturteoretikeren Bakthin som utformet teorien om polyfone stemmer i litterære verk. Særlig på 1980-tallet gikk det inflasjon i Bakthin og knapt en litterær analyse fra akademisk hold unngikk å henvise til han.

Jeg mener derimot at Solstad er påfallende monoton, i denne sammenhengen er dette positivt ment. Otto Hageberg skreiv i 1977: «Nesten meir enn hos nokon annan forfattar eg kjenner, varierer han visse grunnsituasjoner, grunnmønster og grunntema på ny og på ny.» Disse ordene er gyldige i dag, 25 år og 11 romaner etter.

Å tolke Solstad ut fra en postmodernistisk vinkel, desavuerer og umyndiggjør Solstad som en politisk forfatter.

Solstad er ingen kulturradikaler

Solstad analyserer og studerer intellektuelle holdninger og posisjoner under gitte historiske og samfunnsmessige betingelser – og han avslører hvor hjelpeløst menneskene er hvis de prøver å bryte seg ut av tidsfengslet. Det er lite fruktbart å anvende psykoanalysen på Solstads romanfigurer. Solstad står fjernt fra 1930-tallets kulturradikalisme, deres livsstilsradikalisme og dyrking av Freud og Reich. Solstad har for eksempel vært lite opptatt av menneskets barndom (inntil siste romanen). Solstad står også fjernt fra kulturradikalernes angrep på kristendom og religion. Dette vil jeg kommentere seinere i artikkelen.

Solstad på 90-tallet: Mellom det eksistensielle og det historiske

Jeg vil påstå at Dag Solstad fire 90-talls-romaner er skrevet i spennet mellom det eksistensielle og det historiske. Alle de fire hovedpersonene, kemner Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten, lektor Elias Rukla i Genanse og verdighet, professor Pål Andersen og bibliotekar T. Singer, stilles overfor fundamentale eksistensielle valg i sine liv. Deres valg er uttrykk for en overlevelsesstrategi i et samfunn der de ikke finner seg til rette eller passer inn. Mens Asnes, Pedersen og Fjord ville forandre Historien aktivt, er 90-talls-heltene ofre for den historiske utviklingen.

I 90-talls-romanene er den kommunistiske utopien helt fraværende. Det som er igjen av Solstads marxisme er at han helt konsekvent plasserer menneskene i en historisk og samfunnsmessige sammenheng. De historiske betingelsene framstilles som en trussel mot individets bevissthet og vilje. Samtidig kommer det en religiøs dimensjon inn i forfatterskapet.

La oss se nærmere på disse fire romanene:

Ellevte roman, bok atten (1992) forteller om hvordan Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, ender med å spille lam i en alder av ca. 50 år ved å bestikke to leger. Dette er en roman om fortapelse. Det er også om en roman om et mislykket møte mellom far og sønn som ender med at faren ikke nekter å anerkjenne sin sønn fordi han er, i farens perspektiv, er et usympatisk menneske som alle skyr. Om denne boka sier Solstad i et intervju: «Begrepet nåde står veldig sentralt i denne boka. Fordi det er en nådeløs roman.» Videre sier han: «Med Ellevte roman, bok atten innrømmer jeg at jeg lever i en kristen kultur og det er jeg egentlig glad for.» (Kilde: Landro: Jeg er ikke ironisk.)

Genenanse og verdighet (1994) er en mer politisk roman som forteller om hvordan norsklektor Elias Rukla møter veggen i sitt forsøk på å formidle kulturarven til elevene på en videregående skole i Oslo. Etter nok en mislykket time, skal Rukla hjem. Han går ut i skolegården, det regner og han får ikke opp sin sammenleggbare paraply. I frustrasjon smadrer han paraplyen mens han roper obskøne ord til ei skolejente. Hans lærergjerning er over for alltid.

Ruklas skjebne som lærer er uttrykk for at en ny tid er inntrådt i Norge: Det er ikke mulig å formidle kulturarven til den oppvoksende generasjon slik det ble gjort tidligere. For Solstad innebærer dette en krise for det norske samfunnet. Det er de kommersielle kreftene som nå styrer folks liv og som gjør alle til passive konsumenter uten åndelige verdier.

Hovedpersonens navn, Elias Rukla, betegner motsetningen høy/lav. Profeten Elia for til himmelen i en ildvogn, mens Rukla er en kloakkbekk som rant gjennom Sandefjord i Solstads barndom.

Mens Genanse og verdighet uttrykker at det er umulig å formidle kulturarven videre, går Solstad et skritt videre i Professor Andersens natt fra 1996 og antyder at sivilisasjonen er opphevd. For hva er det Andersen gjør? Til tross for sin klassiske dannelse får han seg ikke til å anmelde et mord han er vitne til. Dette gjør han med åpne øyne, og han veit at en sivilisasjon er avhengig av at alle anmelder mord: Selv en far må også anmelde sin sønn hvis han er vitne til at sønnen utfører et mord. Ateisten Andersens konklusjon er: «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.»

Bibliotekar T. Singer (1999) er en person som velger å trekke seg vekk fra alle samfunnsmessige og (nesten) alle sosiale forpliktelser. Han er uinteressert i politikk, men han prøver seg i ti år som forfatter. Forfatterskapet hans blir til slutt to setninger: «En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn. Sola renner over Byglandsfjord.» Lenger kommer han ikke som forfatter, og heller ikke som ektemann og forsterfar lykkes han. Han tar etter hvert et oppgjør med sin eneste venn – og forskanser seg til slutt med arkivarbeid i kjelleren på Deichmanske bibliotek.

T. Singer har egentlig ikke kraft til å være hovedperson i en roman, men han har evnen til å skamme seg, noe som gjør han til en Solstad-helt.

I et intervju i Klassekampen 24. mai 2002 utdyper Solstad sitt syn på T. Singer: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare. (…) I Norge er vi i ferd med å utvikle en mennesketype som ikke eier skamfølelse. Jeg oppdaget det for første gang da Reisesjekken ble sendt på tv. Jeg fikk sjokk. Selv bestemødrene ønsket sine barnebarn lykke til på dette … bordellet. Og hva med Skavlan – tror du de skammer seg, de som sitter som gjester i tv-programmene til Fredrik Skavlan? Nei. De skvaldrer uten skam. Og det er derfor Norge ikke lenger er en sivilisasjon, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, mener Solstad.»

Generelt kan vi si at Solstads 90-talls-romaner uttrykker en sorg over at de klassiske borgerlige verdiene og dydene også har gått tapt.

Forsvar for kristne verdier

Solstads forfatterskap på 1990-tallet kan også leses som et forsvar for tradisjonelle kristne verdier. Legg merke til hvordan han ordlegger seg i sitatet overfor: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare.»

De kristne allusjonene er gjennomløpende i hele Solstads forfatterskap. Vi husker den berømte scenen der gymnaslærer Pedersen sykler på vannet på veg til AKPs sommerleir på Håøya. Det er likevel en klar dreining i 1990-talls romanene mot metafysiske problemstillinger.

Solstad er blitt angrepet for dette, blant annet av litteraturviter Eivind Tjønneland som anklager Solstad, sammen med en rekke yngre norske forfattere, på å være «på lemenmarsj mot Gud». (Se Morgenbladet 19. mai 2000). Torunn Borge har gitt et interessant tilsvar til Tjønneland i pamfletten Gudeskrekk (Pax 2000). Her argumenter hun med at det er et politisk blindspor å gjenoppta den kulturradikale kritikken av kristendommen. Her er hun på linje med Solstad.

Solstad som ironisk og politisk forfatter

Er Solstad fremdeles en politisk forfatter? Jeg mener at han er det og at dette kommer fram ved å studere Solstads ironi. Nå er det slik at Solstad insisterer på at han ikke er ironisk, og at han nærmest er troskyldig. I samband med Solstads 60-årsdag i 2001 publiserte Jan H Landro en intervjusamling med Solstad med den tvetydige tittelen Jeg er ikke ironisk.

Det er umulig å lese Solstad uten å se at han bruker ironi som virkemiddel. Jeg oppfatter heller hans insitering på at han ikke er ironisk som en avgrensning mot den såkalte ironiske generasjon, den gruppa med forfattere og komikere som vokste fram på 80-tallet som retter ironien mot alt og alle og dermed blir holdningsløs. Solstads politiske holdning kommer derimot fram fordi hans ironi har en retning.

Ironien retter seg sjelden mot «dobbeltgjengerne», romanenes hovedpersoner. Disse personene er Solstads helter fordi de ikke klarer å tilpasse seg en gal verden. Ironien retter seg konsekvent mot de som fullt og helt identifiserer seg med tidsånden slik Fjord etter hvert gjør. Jeg skal gi to eksempler fra 90-talls-romanene:

Elias Rukla får en god venn i sin studietid, Johan Corneliussen. Corneliussen er en begava fyr som står foran en strålende karriere som filosof. Han blir i pakt med de politiske konjunkturene, marxist på begynnelsen av 1970-tallet og skriver sin magistergradsavhandling om forholdet mellom Kant og Marx. Han stifter familie, men brått bryter han over tvert og flykter fra kone og barn til USA:

«Slik sett ble ikke Elias Rukla overrasket, da han fem måneder etter at Johan Corneliussen kom hjem fra den internasjonale filosofi-kongressen i Mexico ble oppringt av ham fra Fornebu flyplass rett utafor Oslo og Johan fortalte at han var på vei til New York, for godt. Han fortalte at han skulle gå i kapitalismens tjeneste (en sarkasme, ironi kanskje). Det forbauset han ikke. For Elias tvilte ikke på at Johan Corneliussen var marxist, og hva skulle han gjøre med det faktum? Han satt jo på en enestående innsikt, marxismen, som gav han en overlegen evne til å tolke folkets drømmer, når de engang var der de nå en gang er, altså her, i dette samfunnet. Bare ved å gå i kapitalismens tjeneste kunne han få virkeliggjort disse evnene sine, fordi kapitalismen jo er det eneste som kan nyttiggjøre seg disse drømmene og ikke minst ta i bruk drømmetyderne. Marxismen som sådan, har en moralisme i seg, av oppdragende karakter, som kommer i strid med å kunne ta i bruk denne evnen, Johan Corneliussen fortalte at han hadde fått en drømmejobb i New York. I et stor konsulentbyrå som hadde spesialisert seg på evaluering av kommersielle ideer, konsepter og begreper, og som hadde de store filmselskapene, reklamebyråene, bokforlagene og plateprodusentene som kunder. Han kom til å bli rik, sa han, på en merkelig naiv måte, og idet han sa det så unte Elias Rukla Johan Corneliussen av hele sitt hjerte å bli rik, enda han også kjente seg merkverdig skuffet, ja snytt, over at Johan skulle bli borte for godt.»

Leseren får bedømme sjøl om dette er ironi eller bare en beskrivelse av et fenomen, nemlig at så mange av 70-talls-marxistene har gått i kapitalismens tjeneste. I det hele tatt er Solstad uhyre skarpsindig når det gjelder å beskrive (eller bedre: ironisere over) fenomener i middelklassen. Neste eksempel har jeg henta fra juleselskapet som professor Andersen deltar i sammen med sine venner fra samme generasjon og samfunnssjikt som han sjøl kommer fra. Det er kostelig lesning:

«Hva er det med dem som gjorde at de uttrykte en helt bestemt og tidsmessig lett gjenkjennelig enhet? Hva var med andre ord deres særpreg? Deres individuelle utvikling og deres individuelle liv hadde på mange måter vært lik den man tidligere hadde kunne finne i tilsvarende sjikt som det de tilhørte. Vellykketheten hadde gjort dem tilpasset. God mat, godt drikke, romslige boforhold hytte og landsted, bil og båt unnlater ikke å sette sitt preg på de privilegerte som nyter godt av slike goder, radikal eller ikke radikal. Men hvis denne generasjonen, eller retter sagt, dette lille mindretallet innafor sin egen aldergruppe, som selvbevisst hadde ment å ha rett, og sannsynligvis med rette, til å opphøye sine egne særpreg til selve generasjonens særpreg, hadde noe særpreg, en liten, men viktig detalj som skilte dem ut fra 50-årige professorer, overleger, feterte skuespillere, byråsjefer, sjefspsykologer med radikal ungdomstid anno 1950, 1970, eller for den sak skyld det man kan forutse i 2020, så må det ha ligget i det at de nektet å være samfunnsstøtter. De hadde en sterk motvilje imot å se seg selv som samfunnsstøtter.»

Ironi eller ikke, dette er tatt helt på kornet. (Men en innvending: det gjelder vel også mange av de som var radikale på 1970-tallet?)

En oppsummering og en konklusjon

Dag Solstads 90-talls-romaner representerer en fjerde fase i forfatterskapet hans og utgjør en helhet. Kontinuiteten gjennom hele forfatterskapet fra 1965 til i dag er mye mer påfallende enn bruddene.

Solstads 1980-talls-romaner uttrykker sorg over at det er umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og prøver å forklare hvorfor. Solstads 1990-talls-romaner er et resignert forsvar for de tradisjonelle borgerlige verdiene og idealene som blir tilintetgjort av en aggressiv kapitalisme. Solstads romaner kan også leses som et forsvar av tradisjonelle kristne verdier.

Det betyr selvsagt ikke at Solstad er noen kristen forfatter. Det betyr heller at Solstads siste bøker kan leses som en protest mot at et nytt dominerende evangelium har overtatt kristendommens plass. Dette nye evangeliet er det nyliberalistiske evangeliet med en rekke dogmer, oppsummert i en av denne religionens yppersteprestinner Margareth Thatchers kjente trossetning: «Det finnes ikke noe samfunn, bare individer.» Norge er ikke lenger et kristen samfunn slik det står i Grunnloven, religionen i Norge er nå en nyliberal lære der frelsen vinnes ved å berike seg.

Opp mot dette må vi vurdere Solstads posisjon: Sjøl om Solstad personlig måtte benekte Guds eksistens, er det bedre at nordmenn flest tror på kristendommen enn nyliberalismen. For i vår verden er Guds død identisk med sivilisasjonens død.

Det kan synes paradoksalt at den gamle m-l-forfatteren Solstad har havna i denne posisjonen, men det er bare et uttrykk for at alt han har stått for, er pressa fullstendig på defensiven.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Siri Jensen

Tore Tønne omtalte i sin tid helseforetaksreformen som den største styringsreformen siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Jeg kan forstå en slik påstand. Reformen betyr et kvalitativt sprang i en prosess for nedbygging av en nasjonal, offentlig helsetjeneste i Norge, en prosess som nå er satt på skinner og bare vil øke i tempo og omfang.

Den norske makteliten har i lang tid prøvd å finne metoder for å kutte i helsevesenet og øke graden av privatisering uten å lykkes i et slikt omfang som de har ønsket. Oppslutningen i befolkningen om en offentlig helsetjeneste med lik tilgang for alle, i prinsippet gratis, er stor.

Skiftende regjeringer og rådende økonommiljøer har drevet aktiv ideologiproduksjon over lang tid. Melodien har vært:

• at det spiller ingen rolle om tjenester utføres offentlig eller privat, og at private tjenester kan være mer effektive.
• at konkurranse er alfa og omega, og skal det være mulig, er det nødvendig å skille mellom en bestillerfunksjon og en utøverfunksjon.

Samtidig har kommunal fattigdom tvunget fram privatisering lokalt. Men det har altså gått for langsomt.

En viktig hindring for nedbygging og privatisering er fagforeningene til de offentlig ansatte og fagbevegelsen generelt. Både innflytelsen de har i henhold til tariffavtaler, og de allianser de danner med brukerne av tjenestene. Profesjonsmonopoler og profesjonsstrid har også fått skylda.

En annen grunn til at endringene ikke har latt seg gjennomføre så raskt er at velferdsstaten og dens tjenester er en så omfattende del av forvaltningen at den har støttespillere gjennom hele systemet. Folk som er avhengig av den for egen jobb, egne arbeidsforhold og rettigheter, og som deler de verdiene den bygger på. Dette ble en tid omtalt som sklerose (det vil si egentlig si at vev i kroppen blir hardt og fortykket) i systemet. I Oslo så man i sin tid at selv sykehusrådmenn ikke kunne unngå å bli talsmenn for behovene i sin sektor. Derfor er da også slike lederstillinger fjernet. Kommunale/fylkeskommunale styringsreformer har i stor grad handlet om å erstatte kunnskap om og erfaring fra ulike sektorer med overordnet budsjettdisiplin.

En tredje hindring har vært innblandingen fra de folkevalgte som står under press fra velgere og opinion. Hele systemet med åpne budsjettprosesser som gir muligheter for å mobilisere, har også kommet under sterkt press, det har vært endringer i retning av mer lukkede behandlingsprosedyrer. Men det har ikke vært nok.

Helseforetaksreformen innebærer en dramatisk endring av styringsform for helsevesenet som på en effektiv måte begrenser alle disse hindringene.

Et taktisk mesterverk

Innføringen var et taktisk mesterverk. Vekten på at staten skulle overta, spilte på misnøye med fylkeskommunal styring, men først og fremst ga det inntrykk av at helsevesenet skulle få tilgang til statlige rikdom opp mot fylkeskommunal fattigdom. Slik fikk reformen en grunnleggende støtte, både fra folk og også fra fagforbund. Tempoet gjorde det vanskelig å få gjennomslag for mer omfattende argumentasjon. Selve styringsmodellen kom i bakgrunnen i den offentlige debatten, selv om mange fagforbund og blant annet legenes alternative utredning pekte på at reformen innebar farvel til folkevalgt styring og å sette budsjettbalanse over folkehelse.

Spørsmålet om faren for privatisering kom i fokus. Redselen for at en borgerlig regjering skulle gå lenger enn AP på dette området, gjorde at en sentral organisasjon som Norsk kommuneforbund tonet ned full konfrontasjon. Forsikringer om at privatisering var uaktuelt, ble gitt. Dette er skremmende parallelt til kampene i Posten, NSB og Telenor, der første skritt var særlovselskaper. Med forsikringer om at privatisering var uaktuelt. Utviklinga videre har gitt kritikerne mer enn rett.

Hva var det så AP-regjeringa oppnådde:

Politikerne har «bundet seg sjøl til masta», dvs. at de har gitt fra seg politisk innflytelse over norsk helsevesen, for å sikre at budsjettdisiplin skal være det overordnete hensyn i styringen. På den måten har de med ett slag overført helsevesenet fra politisk styring til styring utfra bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette understrekes av sammensetningen av styrene for foretakene, som domineres av økonomer og administrative ledere. Brukerorganisasjonene har vært opptatt av at de ikke har fått noen representanter. Hele poenget er jo å komme vekk fra lojalitet i forhold til ansatte og brukere.

Departementet styrer de regionale helseforetakene gjennom foretaksmøtet, tilsvarende generalforsamlingen i aksjeselskaper, bare at departementet er eneeier. Utover dette styrer helseforetakene seg sjøl gjennom eieroppnevnte styrer og direktører som er forpliktet av de helsepolitiske mål og økonomiske rammer som eierne og Stortinget har satt, i praksis først og fremst det siste. I budsjettprosessen i høst har vi sett at helseministeren kan gi «signaler», men det er helseforetakenes budsjettsituasjon som avgjør hva de gjør med dem. Politikere under press fra brukere kan si at dette kan de ikke virke inn på.

Ikke ett helsevesen

Reformen innebærer også at det i praksis ikke lenger er ett helsevesen. De fire regionale helseforetakene som dekker all spesialisthelsetjeneste i Norge, har frihet til å drive sin sjølstendige virksomhet på grunnlag av mål og rammer. Det finnes ingen praktisk utøvende felles ledelse. Nasjonale hensyn som for eksempel utdanning av tilstrekkelig med fagfolk til barne- og ungdomspsykiatrien overlates til de regionale helseforetakene.

Helseforetaksreformen fjerner med et pennestrøk innflytelsen til det store skikt av ansatte, både i sykehusene, i fylkeskommuner og helt opp i departement som har interesse av å opprettholde dagens offentlige helsevesen. Disse erstattes av økonomer og administrative ledere med en helt annen erfaringsbakgrunn og ideologi. Overgang fra offentlig virksomhet til foretak innebærer også at et annet sett av formelle regler slår inn.

«Styreveldet» innebærer at alle avgjørelser tas av styret, der den konkrete virksomheten i helseforetaket er svært sparsomt representert. Ansatte-representanter skal representere de ansatte, men vil i mange tilfeller også være de som representerer den faglige delen av virksomheten. Saksforberedelsene skjer ved direktøren, som normalt vil være ansatt som administrativ leder, uten fagkompetanse innenfor feltet. Dette innebærer at kompetanse innenfor helse ikke vil være grunnlaget for beslutningene, men økonomi. Langt fra brukerne.

Det er også typisk at noe av det første som skjedde etter overtakelsen, var at helseforetakene krevde en helt annen lojalitet fra sine ansatte enn fylkeskommunen hadde gjort. Nå skulle det bli slutt med at helsepersonell gikk til pressa med uforsvarlige forhold.

Den tredje problemfaktoren, fagforeningene, virker også til dels satt ut av spill, i hvert fall for en tid. Helseforetakene har medført store endringer i tariffavtaler, organisasjonsområder og dermed tillitsvalgte, noe som det tar tid å etablere og gjøre kjent. Foretakene er arbeidsgiverorganisert i NAVO, kjent for å være den aller ivrigste forkjemperen for lokale avtaler framfor sentrale. Selv om de i det første tariffoppgjøret måtte gjøre retrett på viktige områder. Det er også viktig å følge med på konsekvenser når det gjelder medbestemmelse, for eksempel inneholder hovedavtalen mellom NAVO og LO/stat ingen bestemmelser om de tillitsvalgtes rett til å være med på intervju ved nyansettelser som har vært vanlig i stat og kommune.

Kutt

De første konsekvensene av helseforetaksreformen ble fort klare. På tross av at utgangspunktet var føringer fra Stortinget om at aktiviteten i 2001 skulle videreføres gjennom helseforetakene, har melding etter melding om nødvendige kutt fylt avisene i hele året som har gått. De regionale helseforetakene har fått frist til 2004 med å ha budsjettet i balanse. Helseforetakene gikk samla med 3 milliarder i underskudd i 2002, dette ble finansiert med lån i private banker. Siste nytt er at helseforetakene skal spare 3 milliarder de neste to åra, og deretter begynne på nedbetaling av lån. I 2002 fikk virksomhetene kompensert lønnsoppgjøret, fra neste år må det tas inn i budsjettene til de enkelte virksomheter.

De store ekstraregningene fra KLP, med bakgrunn i utviklingen på børsen etter 11. september, tilsvarer store deler av underskuddet. Disse hadde det sjølsagt vært mulig å dekke helt eller delvis fra statens side, slik det ble gjort da bankene var i virkelig trøbbel. I stedet blir de brukt til virkelig å gni budsjettbalansen inn i folks bevissthet og sikre gjennomføringen av nedskjæringer; dette er noe helseforetakene må ta ansvar for selv.

Sett nedenfra ser det ut til at det eneste som nå står i fokus er økonomi og kvantitative produktivitetsmål. Hvor mange pasienter, hvor mange tiltak. Mindre penger skal ikke bety kutt i tilbudene, men såkalt økt produktivitet. Kvalitet og det som ikke kan måles, er ikke av interesse. Det rammer blant annet forebygging, kompetanseutvikling, samarbeid, pleie. Innsatsstyrt finansiering (ISF), som i dag dekker ca. 50 % av inntektene i somatiske sykehus, vil styre helsevesenet i retning «lønnsomme» behandlinger.

Enkelte har sammenliknet det som nå skjer med hvordan samlebåndet ble innført og hvordan dermed fagarbeiderne i industrien ble disiplinert og fratatt sin sjølstendighet og makt. Nå er det offentlig sektor som skal strømlinjeformes og klargjøres for profitabel virksomhet. Dette kan i tilfelle forklare hvorfor tilsynelatende komplett idiotiske og egentlig utdaterte ledelsesmetoder blir tatt i bruk.

I boka Maktens samvittighet (Runar Bakken o.a.) fra Maktutredningen, heter det i konklusjonen: «… den pågående diskusjonen om behovet for effektivisering av offentlig sektor synes å ha et ubegrunnet utgangspunkt: Antakelsen om at hovedproblemet i offentlig sektor er at det «sløses» med ressurser, og at ressursene derfor kan og bør brukes på en måte som gir større gevinst for mindre penger. Hvis vårt resonnement har noe for seg, er det grunn til å tro at det forholder seg motsatt: Effektivitetsorienterte styringstiltak trer inn og truer med å undergrave velferdsstatens kanskje viktigste form for kapital, som i henhold til det perspektivet vi anvender her, tilfører verdi.» Denne kapitalen, som boka handler om, er velferdsstatens omsorgsreservoar i førstelinjens kvinneyrker. Omsorg teller ikke i det nye økonomiske regime.

Vellykket modell?

På regjeringshold er reformen oppfattet som vellykket. Fra neste år vil fylkesbarnevernet bli organisert etter samme modell, og det har vært nevnt som en mulig modell for videregående skoler.

Modellen vil gjøre det lettere for private profittbaserte foretak, både nasjonale og internasjonale å få innpass i norsk helsevesen. Det er all grunn til å følge nøye med i forhandlingene om Gats-avtalen, handel med tjenester. Helseforetaksorganiseringa vil trolig gjøre det vanskeligere å skjerme helsesektoren mot utenlandsk konkurranse, fordi den legger opp til konkurranse fra privat virksomhet. Hagen-utvalget som har lagt fram sin innstilling om hvordan helseforetakene skal finansieres framover, mener at de regionale helseforetakene bør konkurranseutsette deler av virksomheten, og anbefaler anbud som en metode for å oppnå større kostnadseffektivitet.

Det som skjer, stiller store krav til fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og bevegelser som Forsvar velferdsstaten og Attac. Den nye produktivitetstenkningen overvelder og gjør andre måter å tenke på ugyldige. De herskendes tanker blir fort de herskende tanker. Det er ikke lett å se veier for motstand.

De folkelige bevegelsene må framover slåss om finansiering og styring av helseforetakene, mot konkurranseutsetting og privatisering, om forholda for de ansatte og for brukerne. Foretaksorganiseringa vil gjøre klassemotsetningene klarere. Samtidig er det viktig ikke å underlegge seg måten å tenke på og språket systemet fører med seg. Pasientene er fortsatt mennesker, ikke kunder, produktivitet er et meningsløst begrep for sammensatt behandlingsvirksomhet. Ansatte på grunnplanet må fortsette å snakke om virksomheten sin på en måte som gir mening, ikke la økonomene og administratorene kolonisere språket og tenkningen. Organiseringa til forsvar for velferdsstaten må ned på grunnplanet og kombinere analyse av det som skjer med folks konkrete erfaringer. Bare da vil det være mulig å skape en strategi for motstand.

av Erling Folkvord

Erling Folkvord og Veronica Melå utga seinhøstes boka om Kurdistan på Tapir Forlag. Det er et praktverk med historie, politikk og skildringer av mennesker og deres liv. Når vi nå trykker kapittel 8 fra boka, har det bare en hensikt: Overbevise Røde Fanes lesere om at de må skaffe seg hele boka. Red. [Les ellers omtale av boka her.]

Hun ble født i Erzincan, en by langt øst i Tyrkia, det året Norge hadde sin første folkeavstemning om medlemsskap i Europaunionen. Da generalene gjorde militærkupp i 1980, var hun åtte år gammel. Faren arbeidet i tekstilindustrien. Familien flytta vestover til Istanbul da han ble pensjonist. Da var Diren ferdig med det andre året i barneskolen.

26 år gamle Diren Can, er en erfaren geriljasoldat når vi førjulsvinteren 1998 møter henne i en vinterforlegning som enda ikke er ferdigbygd. Hun er gruppeleder, eller «manga commander», som er det ordet den engelsktalende tolken vår bruker. Uttrykket «commander» kan gi feil assosiasjoner til en tradisjonell hær. De mellommenneskelige forholdene i geriljahæren er helt annerledes enn det en møter i en norsk militæravdeling. «Manga» (note 1) er både namnet på grunnenheten i kurdernes frigjøringshær og namnet på den jordhytta som hver gruppe bygger for den 2-3 måneders perioden de ligger i vinterforlegning. Det er sju, ni eller elleve soldatar i hver manga. Antallet er viktig. Det skal være ulikt tall slik at stemmelikhet ikke hindrer eller forsinker avgjørelser.

To eller tre mangaer utgjør til sammen et «takim» som kan bestå av inntil 33 soldater. Hvert takim består enten av menn eller kvinner. Vanligvis ville to-tre takim til sammen utgjøre en «bölük». Vinterleiren der vi møtte Diren var en bölük som bestod av et takim med kvinner og et takim med menn. Sammen med andre bölüker i regionen, utgjorde de et «tabur». Et tabur kunne på denne tida bestå av 2-300 soldater.

Vi møter Diren og de seks andre jentene i mangaen i et fjellområde i Sør-Kurdistan. Avstanden fra vinterleiren deres og til de nærmeste landsbyene er så kort at vi hører både hanegal og andre av dagliglivets lyder derfra. Saueflokkene beiter like ved leiren. Statsgrensa mellom Irak og Iran er en dagsmarsj unna, om vi følger den tollfrie muldyrstien som lokalkjente handelsmenn har brukt til alle tider.

«Når en mann er der, blir kvinnen annerledes»

Vanligvis oppholder geriljasoldatene seg ikke mer enn et døgn eller to på samme sted. De hviler om dagen og forflytter seg om natta. Men nå har de vært på dette stedet i et par uker og er nesten ferdig med å rigge opp vinterleiren som består av fem mangaer.

Kvinnene som i denne leiren utgjør to mangaer, er organisert i YAJK, «Unionen av frie kurdiske kvinner». Dette var i 1998 navnet både på en egen kvinnehær innafor hæren og på den sivile kvinneorganiseringa som har tilknytning til PKK: «Vi kvinner må også føre vår egen frihetskamp innenfor PKK, sier Diren. Vi må sjøl bygge opp vår egen makt. Viss kvinnene ikke gjør det, kan vi heller ikke frigjøre oss fra det nåværende systemets mannsdominans. Vi kvinner må finne igjen vår egen identitet. Vi skal ta tilbake den friheten og viljestyrken som er fratatt oss. Dette er både kjønnskamp og klassekamp.»

Hun framhever hvor viktig det er at kvinnene er organisert i egne kampenheter og dermed fra første dag også skaffer seg sine egne krigserfaringer. «Når en mann er der, blir kvinnen annerledes, sier Diren. Det skyldes svakheter som stammer fra kvinnens sjel, svakheter forårsaket av det sosiale systemet kvinner lever i. Ved å binde seg til mannen mister kvinnen sin egen identitet. For å frigjøre seg må kvinnen også kunne «krige» med sin egen makt.

Her lærer hver enkelt noe om krigens detaljer hver eneste dag. Det er ikke bare våpenbruk. Den viktigste siden av krigføringa er planlegging og samordning. Vi lærer det også. Vi får det til. Dette har gitt oss veldig styrke og sjøltillit, og dermed kan hver enkelt av oss uttrykke seg lettere om alt mulig, både om politiske og militære spørsmål. Når vi har sjøltillit, ser vi også vår egen styrke. Hun legger vekt på at soldatene utvikler personlig kjennskap, vennskap og tillit til hverandre når de lever og arbeider så tett og i så små enheter. Vi må kunne forstå hverandre lynraskt og med få ord. I en trefning må jeg stole helt på henne som slåss ved siden av meg. En uklar beskjed eller en misforståelse kan være skillet mellom liv og død.»

På vinteren bruker frigjøringshæren tida til undervisning. Det er nødvendig for å fremme den enkeltes personlige og ideologiske utvikling. I desember 1998 var de i starten på en slik periode: Åtte timer undervisning hver dag. De skulle fortsette slik i drøyt to måneder. Diren forklarer at de driver særskilt undervisning av og for kvinner:

«Et av YAJKs viktigste formål er å lære kvinnene deres egen historie. Et samfunn som ikke kjenner historien er glemsk. I en slik sammenheng er kurdiske kvinner svært glemsk, fordi de ikke kan sin egen historie. Å spre slik kunnskap er en viktig del av kampen mot det mannsdominerte systemet.»

Tyrkiske og kurdiske venner i Istanbul

Mange av geriljasoldatene fortalte om en oppvekst der det bare var heime de hadde lov å snakke kurdisk. Jeg ble derfor forvirra da Diren Can fortalte at foreldrene hennes alltid snakka tyrkisk heime. Til forskjell fra de andre soldatene, hadde hun jo heller ikke sagt et ord om kulturell eller språklig diskriminering verken i Erzincan eller i Istanbul. Goran, tolken vår måtte gripe inn for å forklare: «Sjølsagt snakka de tyrkisk heime. Diren er jo tyrker!»

Den erfarne kommandanten i den kurdiske frigjøringshæren har altså tyrkiske foreldre, har gått på tyrkisk skole i Istanbul og har tyrkisk morsmål. Likevel møter vi henne her i ei jordhytte i de sørkurdiske fjella etter sju års innsats i frigjøringskrigen. Mens vi snakker videre, minnes jeg mitt første møte PKK-lederen Abdullah Öcalan i august 1995. Han understreka at PKK ser på tyrkere og kurdere som brødre og søstre. Da trodde jeg ikke at det fikk så handfaste utslag.

«Jeg vokste opp med både tyrkiske og kurdiske venner i Istanbul og så statens forfølgelse av kurderne på nært hold. Noen av vennene mine sympatiserte med PKK mens andre var med i tyrkiske venstregrupper. Diren mener at selve grunnholdningene hos det meste av tyrkisk venstre er så påvirket av kemalismen (note 2) at organisasjonene er verdiløse for folket.

Det er så mange grupper og partier som kaller seg marxist-leninistiske at jeg ikke kan huske antallet. Hun sier de fleste av disse gruppene er blitt grunnleggende prega av den tyrkiske statens ideologi og politikk. Opprøret eller nytenkinga deres går ikke dypt nok. Selve grunnlaget er dermed ødelagt, selv om det er mange i disse organisasjonene som ønsker å gjøre noe for revolusjonen.»

Hun nevner særskilt at noen ser på den tyrkiske revolusjonen som en slags storebror og revolusjonen i Kurdistan som en lillebror. «Ut fra dette skulle jo våre store brødre, de tyrkiske revolusjonære, gi oss støtte i kampen i Kurdistan. Men fram til nå er det lillebroren som har gitt hjelp og støtte. Fordi vi har et felles formål og en felles fiende er all aktivitet mot den tyrkiske staten i Kurdistan med på å gi styrke til de tyrkiske revolusjonære. PKKs ideologi skiller ikke dette fra hverandre. Men lillebror må hjelpe den store broren, ettersom storebror er nesten død. Vår ideologi omfatter ikke bare kurdernes frihet. Det handler også om de tyrkiske folkenes frihet (note 3).»

Diren Can tok sin beslutning da hun var 18 år og ferdig med videregående. Hun ba om å få bli soldat i den kurdiske frigjøringshæren og forteller at PKK-organisasjonen i Istanbul vurderte henne grundig før de sa ja. Men da hun først var godtatt, gikk det strake vegen østover. Etter en høst og vinter med skolering og trening, fikk hun ansvar som leder av en manga, geriljahærens grunnenhet.

I nærkamp med Barzanîs menn

Siden har hun hatt oppgaver i ulike avdelinger. Våren 1995 deltok hun i en større trefning. Gruppa hennes skulle forsvare et høydedrag mot soldater fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) (note 4) som er alliert med Tyrkia. Kampene utvikla seg slik at Diren kom vekk fra gruppa si uten å få gitt beskjed. Hun ble sittende fast, litt for høyt oppe i skråninga, alene ved en stor steinblokk. Derfra fikk hun bare løst noen få skudd mot KDP-styrkene, før de satte i gang en voldsom beskytning mot henne med grovt artilleri fra flere kanter.

«Jeg kasta meg ned bak steinblokken og kunne ikke reise meg. Da sa jeg til meg selv: Diren Can, enten blir du nå tatt av KDP-ere eller så må du regne med ei kule. Jeg foretrakk kula. Ingenting kan være verre enn å bli tatt av KDP-ere, særlig når man er kvinne.»

Hun ville ta med seg flest mulig fiender i døden. Med en handgranat i neven og fingrene på sikringsmekanismen rulla hun seg nedover skråningen mot en av de fiendtlige stillingene. Hun var klar til utløse eksplosjonen i det riktige øyeblikket. 23-åringen forteller at hun havna rett foran fire tjukke og gamle KDP-soldater.

«De ble helt forfjamsa da de så meg og ropte: PKK-kvinne! PKK-kvinne! De var visst helt uforberedt på å møte en kvinne. Jeg øyna en mulighet til å stikke av før de fikk summa seg. KDP-kommandantene sier til sine soldater at den som fanger en PKK-kvinne, kan gjøre akkurat hva han vil med henne. Derfor skjøt de ikke etter meg. Hver enkelt av dem ville ta meg levende. De kom løpende og pesende etter meg, fire motbydelige, feite mannfolk. Heldigvis oppdaga noen av vennene mine hva som skjedde og åpna ild mot de fire. Dermed kom jeg unna.»

Jentene i mangaen ler godt av skildringa av de fire KDP-mennene som fortapte seg i innbyrdes konkurranse om hvem som skulle fange henne.

Omorganisering

Frigjøringshæren omorganiserer ofte. En god geriljasoldat skal være lommekjent i området der hun slåss. Detaljert kunnskap om landskapet, god kontakt med befolkninga og grundig kartlegging av fiendens styrker og ressurser, er nødvendig for at en hvilken som helst aksjon kan lykkes. Men hun skal ikke bli så husvarm noe sted at hun stivner i tilvante tenkemåter. Nye omgivelser og nye utfordringer må til for hele tiden å utvikle hver persons kreativitet og evne til å tenke nytt. Diren Can og de fleste andre i leiren har kjempet både i Nord- og Sør-Kurdistan.

Noen år tidligere var hun i et kvinne-takim av bare tyrkere. Siden er de drøyt 30 kvinnene blitt omgruppert flere ganger. Disse tyrkiske kvinnene fortsetter kampen sammen med kurdiske brødre og søstre.

Noter:

1) Manga, takim, bölük og tabur er tyrkiske ord for militære enheter. ARGK har lånt flere betegnelser fra den tyrkiske hæren. [Tilbake]

2) Nærmere forklart i kapittel 6. [Tilbake]

3) Her kan oversettelsen være uklar. Kanskje mer riktig å si frihet for folkene i Tyrkia. Hun presiserte at Tyrkias befolkning består av flere folk med hver sine likestilte språklige og kulturelle rettigheter. [Tilbake]

4) KDPs allianser er omtalt i kapittel 16 og 18. [Tilbake]

av Frode Bygdnes

Det største ranet fra kystbefolkninga skjer nå innen fiskeriene våre sjøl om det i media kommer i skyggen av økte strømpriser og økte levekostnader.

Kapitalismen raner fellesskapets verdier. Alle ser det når det gjelder vannkraftressursene og når det gjelder privatisering av helsetjenester. Færre ser det når det gjelder fiskeressursene. For det berører ikke like mange, men det er store verdier i den maritime sektoren.

Verdiene

Norges forskningsråd har anslått at den marine sektor har et utviklingspotensiale som tilsier en samlet verdi for innenlands omsetning og eksport på 150 milliarder kroner årlig i 2020. Denne prognosen er nok vel optimistisk, men det dreier seg om en fornybar ressurs som bør kunne være evigvarende.

Torskekvoten for 2003 vil være på 195.435 tonn til en pris på 15-16 kroner kiloet sløyd og hodekappet. 70 % av dette tilfaller de konvensjonelle fartøyene. Kystflåten vil ta opp en fangstverdi bare for torsk på over 1 milliard kroner i 2003. Dette er bare førstehåndsverdien for ett fiskeslag. I tillegg kommer et 20-talls fiskesorter som det drives kommersielt fiske på til forskjellige priser fra 6 til 60 kroner kiloet. Sildefiske og oppdrett kommer også i tillegg.

Kupp

Denne ressursen er grunnlaget for bosettinga langs kysten vår. Allikevel er det disse verdiene fiskeriministeren ønsker å samle på få kapitalistiske hender. Et av mange tiltak er nye forskrifter for kvoteordninger for fartøy under 28 meter eller forskrifter for strukturavgift og kondemneringstilskudd. Departementet sendte ut disse to høringsnotatene samtidig og med bare to måneders høringsfrist. Å behandle så store spørsmål som fangstkapasitet, lønnsomhet og fordeling i løpet av to måneder, stinker av kupp. Det lar seg ikke gjøre å behandle så viktige prinsipielle spørsmål som omlegging av rammebetingelser for kystflåten uten en grundigere debatt, bedre utredninger og konsekvensanalyser for kystbosettinga. Så var da også en av de viktigste innvendingene at spørsmålene ikke var utredet. Resultatet ble bare at høringsfristen for det ene notatet, kvoteordninger, ble utvidet med en måned. Med noen nye innfløkte og uoversiktlige forskrifter kan regjeringa ha ranet ressursene fra folket på kysten.

Kvoteordninger og strukturfond

Strukturordninga har som målsetting å redusere fangstkapasiteten i de ulike fartøygruppene. Offisielt heter det at kapasiteten skal tilpasses ressursgrunnlaget. Uoffisielt går det på å samle rettighetene på færre hender. En overlater til markedet å fordele rettigheter og kvoter. Effekten av ordninga skulle være lønnsomhet og økt verdiskaping for den enkelte næringsaktør. Men er det noen som tror at fangstevnen går ned når det investeres i bedre utstyr? Tvert om, vi får en flåte som må fange alt den kan for å betale innvesteringene. Det er den tradisjonelle kystflåten som høster den største fisken, som fisker optimalt ut fra hva naturen evner, det er denne som skvises. Slik får vi heller et galt beskatningsmønster. Når bestanden er truet, var det bedre om de som sist kom til med sine investeringer og utryddingsmaskiner, var de første som ble trukket ut.

En av innvendingene som er kommet mot de foreslåtte strukturendringene, er de regionale konsekvenser. Det foreslås riktignok begrensninger på salg og utleie av kvoter i fisket etter torsk på tvers av fylkesgrenser, men ikke på begrensninger på salg internt i fylkene. Dermed åpnes det for sentralisering av kvoter i fylkene. Det blir lettere for båter fra Senja å forlate sitt lokale ansvar og heller levere til fryselagre i Tromsø. Ei slik utvikling vil tjene de store tettstedene. Det vil kunne være de store fiskekjøperne som dermed kan samle fiskekvoter. Det neste blir nok at også trålernes leveringsplikt for eksempel til Myre, oppheves.

For andre fiskerier enn torsk, åpnes det for salg eller utleie av kvoter mellom fylkene. Her er det riktignok en størrelsesbegrensning, men konsekvensen er allikevel dramatisk. Et fartøy med stor betydning for et lokalsamfunn kan benytte muligheten til å leie ut, eventuelt også selge kvoten. Lokalsamfunnet mister da sin tilgang på råstoff, med de følger dette kan få for samfunnet uavhengig om kvoten er borte i en treårs periode (driftsordning) eller på permanent basis (strukturordning).

Forslaget legaliserer den tvilsomme praksis som har utviklet seg ved salg av kvoter. I lengre tid har en kunnet selge kvoter om en solgte båten samtidig. Kvotene fulgte fartøyet. Dermed har en måttet kjøpe og drifte flere fartøy om en skal ha flere kvoter. Denne juksinga med kvoteomsetting gir grunn til å stille spørsmål hvorfor myndighetene ikke har grepet inn og etterforsket dette jukset på lik linje med annet juks i næringa. Salgene har vært annonsert i lokalaviser og fagblad nærmest daglig i lang tid. Sannsynligvis er det fordi myndighetene ønsker denne utviklinga. Med Fiskeridepartementets nye forskrifter har en heller fått økt mulighet til å bruke slike kvotekjøp. En får nå fiske flere kvoter med det samme fartøyet. Dette er å samle fiskeressursene på få kapitalsterke hender.

Trussel mot lokalsamfunn

Lokalsamfunn vil bli prisgitt den enkelte rettighetshaver sitt forgodtbefinnende. De individuelle interessene er ikke sammenfallende med de kollektive interessene til et lokalsamfunn. Å endre kystflåtens landingsmønster, vil kunne gi dødsstøtet til mangt et lokalt fiskemottak og slik forlater vi målsettinga med en sprett bosetting.

Gjennomføring av reguleringene

Fiskeriministeren forskjellsbehandler trålerflåten og kystflåten. Fiskeriministeren har fjernet periodisering av kvotene for ferskfisktrålerne og autolinerne. Dermed kan disse båtene ta hele årsinntekta på første halvår. Den industrieide trålerflåten slipper periodisering, mens den fiskereide kystflåte som er helt avhengig av sesongene, ikke gjør det.

Eksempelvis vil den kystflåten som har rettigheter på både torsk og sild, bli pålagt en periodisering av torskefisket i sin gruppe. 25 % av torsken skal fiskes om høsten, med andre ord midt i sildesesongen. Noen av kystfiskerne vil ikke ha tid til å ta torskekvota da og om de gjør det, så vil de kunne tape rettigheter på silda. Den samme kystflåten vil så vidt slippe til på norsk vårgytende sild på grunn av manglende enighet med EU. Når de så er pålagt å fange 70 % av silda til høsten hvor den mest er samla i Nordland, vil det føre til nytt kollaps i mottaksapparatet. Fordi det er gruppekvoten på torsk som er periodisert, vil det fremskynde et konkurransefiske mellom båtene i gruppa. Hvem vil være den båten som har mye igjen av kvota når fisket stoppes fordi 75 % av gruppekvoten er fisket opp?

Oppbygginga av trålerflåten skjedde under argumentasjon at den skulle sikre råstoff til industrien også utenom sesongene. Ved å fjerne pålegget om at 20 % av kvantumet skal være levert etter 1. september, har fiskeriministeren overlatt dette ansvaret til kystflåten. Når så trålerflåten får større handlefrihet, så vil det bli intens drift i sesongen for kystfisket (med arbeidsledighetstrygd for trålermannskapet om høsten). Mottaksapparatet for torsk vil da bli sprengt på våren med blant annet lavere priser for kystflåtens lofotfiske. Fiskeriministerens agenda er å la markedskreftene rå med den følge at kystflåten og de små fiskemottak taper i konkurransen.

Med denne reguleringa mister kystflåten sine naturlige fortrinn som ligger i å høste stor fisk når den er tilgjengelig nær kysten. Fiskeriministeren ønsker altså en regulering som står i kontrast til den tradisjonelle næringsdynamikken til kystflåten. Når fartøykvotene er store, er fangstevnen på det laveste og når kystflåtens fangstevne blir god, vil de individuelle fartøykvotene bli små.

Samfunnsmessig hadde det vært mer hensiktsmessig å la kystflåten få ta sin torskekvote i vårsesongen og brukt trålerne i Barentshavet om høsten. Vi kunne da markedsført skreien som et kvalitetsprodukt levert fersk av en kystflåte. Nå vil det bli et kappfiske som både går ut over kvalitet og ressursforvaltning.

Underslår kunnskap om kystfisket

Kystfisket er det mest lønnsomme fiske. Dens fortrinn har vært aktivt underslått av departementet og de styrende myndigheter. Det er forsker Ragnar Nilsen ved Universitetet i Tromsø som hevder det. Med begrensede innvesteringer, nedbetalte båter og en kjennskap til naturen som gir evnen til å utnytte sesongene, er kystfiske mye mer fleksibelt og dermed mer lønnsomt. Ved en meget begrenset innsats, billigere driftsutgifter for båt, bruk og drivstoff, høstes ressursene på en meget mer lønnsom måte. Det at de er små gjør at de er tilpasningsdyktige noe de større ikke evner. Nilsen konkluderer med at kystfisket ikke bare er seigliva, men utgjør en motmakt. Denne kunnskapen kommer bevisst ikke frem i den offentlige debatt nettopp fordi den offentlige politikken går ut på å bygge større og større enheter.

Jarl Hellesvik, Hammerfest har og satt opp regnestykker som viser at en kystbåt gir 5 ganger flere arbeidsplasser på havet, at en 40 fots kystbåt gir 7,5 ganger så mange sysselsette per investert krone enn for ferskfisktrålerne. Han konkluderer med «at dess større og dyrere fiskebåtene er, desto større andel av inntekten i fiskeriene havner hos bank, finans og storkapital i de store byene. Dermed havner en desto mindre andel av inntekten som kjøpekraft i distriktene.»

Historie

Fiskeresursene tilhører folket som bor og arbeider langs vår langstrakte kyst. Alt fra Magnus Lagabøters lover, som ga fisken i havet her utenfor til «alle Hålogalendinger», til Grunnloven, som setter forbud mot store konsentrasjoner av rettigheter, støtter opp om dette synet. Til og med EU sitt nærhetsprinsipp sier at nærhet til ressursene gir rett til disse. Så seint som i 2001 vedtok Stortinget at «… fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner som kan gies evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.»

For over 100 år siden kom det første privatiseringsforsøket. Det var dampbåtene som stengte av Trollfjorden i 1890. Seieren i Trollfjordslaget sikra den fiskende allmuen sine hevdvunne retter. Vi fikk en lov som samsvarte med fiskarbondens interesser. Symboleffekten av Trollfjordslaget var så sterkt at holdningene har holdt seg helt opp til våre dager.

Allmenningen

Fiskeressursene er samfunnets felleseie. Alle skal ha adgang til havet og alle skal ha adgang til yrket. Og rettighetene til å fiske skal ikke være gjenstand for handel. Dersom en fisker får overført en rettighet til sitt fartøy for alltid, er ikke lenger fiskeressursene fellesskapets eiendom.

På 1990-tallet ble det innført midlertidige begrensninger i den åpne allmenningen på havet ved innføringen av fartøykvoter. Dette ble begrunna med nødvendigheten av å bygge opp torskebestanden igjen. Denne midlertidige begrensninga ble fort permanent og utvida til utestenging av kystens folk fra fiske. Særlig synbart ble det når blant annet pensjonistenes fiskebåter ble kastet ut av merkeregisteret. Å begrense kystbefolkninga sine rettigheter er altså felles politikk for samtlige regjeringer de siste 13 årene. Men dagens regjering forankrer rettighetene for de få til den private eiendomsretten. Dagens regjering har åpnet for omsetting av rettigheter selv om de ikke vil bruke det ordet. I handling derimot er de opptatt av å avgiftsbelegge rettigheten. Det er det samme som å innføre en grunnrente.

Grunnrente

Grunnrente, jordrente eller ressursrente er det samme. Det er nettoinntekten eieren har når alle omkostninger som arbeidslønn, driftsutgifter og kapitalutgifter er trukket fra. Ottar Brox har bl.a. i Aftenposten (12. august 2002) forklart grunnrenta slik: «Om du leverer fisk for 5.000 kroner etter 20 timer på havet, og beregner 100 kr timen for arbeidet ditt, har du 3.000 kroner igjen til å dekke driftsutgifter, renter og avskrivinger på kapitalen. Om vi beregner disse kostnadene til 1.000 kroner, blir det likevel 2.000 kroner igjen.» I følge Brox er grunnrenten av fisket anslått til 4-5 milliarder for den norske nasjonaløkonomien som helhet.

Jeg velger å kalle grunnrenta for ressursrenta. Kampen står nå om fordelinga av denne renta. Tidligere har dette vært fiskerens ekstralønn som har gitt seg forskjellige utslag. Noe er pløyd tilbake i næringa ved fornying av båt med mer. Andre har brukt denne til ekstra sysselsetting eller redusert innsatsen på havet til fordel for hjemmet. Ressursrenta har vært ganske usynlig fordi den har kommet deltagende fiskerne til gode og dermed tilfalt kystsamfunnene.

I kapitalistisk drift er det viktig å få tak i denne ressursrenta. I første omgang er det å få den synliggjort. En lanserer denne ressursrenta som en kilde til kapitalisering av næringa. Slik sett skal vi ikke være overrasket over at fiskerne blir fortrengt på samme måte som småkårsfolk ble jaget fra gård og grunn på 17-hundretallets Europa. De ble drevet fra gård og grunn med vold for å oppnå den første kapitalakkumulasjonen. De som ble fordrevet, ble så de eiendomsløse proletarene. Vi fikk den kapitalistiske produksjonsmåten. Egentlig er det mest rart at denne historiske utviklinga ikke har skjedd tidligere her utenfor vår kyst. Den har nylig skjedd på Island hvor de aktive fiskerne nå betaler ressursrenta som leie for å kunne fiske. Der er det fiskekjøper som stikker av med ressursrenta.

Myndigheten har tildelt en del rettigheter til fiskere allerede, men de rettighetene har vært gratis. For å kunne verdifastsette og beregne denne ressursrenta, gjør myndighetene forskjellige tiltak. Det kan være ligningsmyndighetene som ved Ytterstad-dommen ikke tillater rederen å skrive av konsesjonen i takt med nedskrivinga av båten. Eller det kan være ved direkte salg av rettigheter. Ei stund var en konsesjon for oppdrett prissatt til 30 millioner. Dette ble det et ramaskrik av, derfor ville Arbeiderpartiet sin siste fiskeriminister at rettighetene skulle auksjoneres ut. Det vil alltid være lettere å innføre noe nytt i ei ny næring, men målet er å få denne ressursrenta verdisatt og gjeldende for både oppdrett, fiske og fangst. Myndighetene kan enten selge denne retten i form av konsesjoner, eller de kan avgiftsbelegge en tillatelse, det vil si en form for å leie ut rettigheten. Det er staten sin måte å innkassere gevinsten på og tappe lokalsamfunnene for ressursrenta. Næringskomiteen sin tekst i Innst.O.nr 55 (1998-99), at fiskeressursene tilhører det norske folk og ikke kan gies vederlagsfritt, er formulert nettopp for å åpne for at retten til å fiske skal kunne beskattes.

Bankmannen, som er blitt Høyres fiskeriminister, er heller ikke fremmed for at enkeltpersoner skal kunne berike seg på dette. Han er fullt klar over at de personene som har en eksklusiv rett til fiske eller drive oppdrett, vil kunne bli gode bankkunder med store innskudd. Rettigheten vil berike denne generasjonen, men ikke senere generasjoner. For senere generasjoner som må kjøpe seg rettigheter, vil kapitalbehovet i næringa øke. De vil nødvendigvis bli viktige lånekunder i banken slik at ressursrenta kan tilfalle finanskapitalen.

Lønnsomhet eller ressursbevaring

Lønnsomheten i fiskerinæringa er kommet mer og mer i fokus fra myndighetene samtidig som hensyn til naturens bæreevne er tilsvarende redusert. Fangstkapasiteten bygges ned først og fremst for at lønnsevnen for de som er igjen skal bli bedre, ikke fordi ressursgrunnlaget krever det. Enhetskvote- og fartøykvoterordningene viser tydelig at fangstbehovet har økt ved at flåtens samlede gjeld har økt. Reguleringene har bevisst ført til at flåtens behov for umiddelbar inntjening øker. Samtidig har flåtens evne og mulighet til å redusere uttaket i perioder for å få mer igjen, blitt redusert. Flåten har blitt mindre fleksibel og mindre egnet til å tilpasse seg naturlige og menneskeskapte svingninger. Den strategien myndighetene har valgt, er å øke kostnadene, kostnader som må taes inn ved økt fangst.

Strategier, motmakt

Reguleringsmodell må ta utgangspunkt i at fiskeriallmenningen skal være åpen for alle. Og løyve der fisket må reguleres, må være gratis. Rettigheter til fiske kan reguleres ved gratis utlån disponert av folkevalgte organ som for eksempel fylkesting og sameting.

Å gjeninnføre en åpen allmenning er ikke problemfritt. Men det er mindre problematisk enn å fortsette dagens kurs med privatisering av rettighetene. Å gjeninnføre allmenningen betyr at en hver som ønsker å etablere seg som fisker med egen båt, skal likebehandles angående kvoterettigheter, også med de som er der fra før.

Til det kommer to innvendinger. Det ene er at det ikke er fisk nok. Det lar seg lett løse ved å overføre kvoter fra trålerflåten til kystflåten. Åpning av allmenningen skaper bare et økt press fra antall småbåter. Disse utgjør ingen trussel for bestanden. Disse er viktige for kysten. De som vil tape på dette, vil være de dyre og kostnadsdrivende båtene. De vil bli enda mindre lønnsomme og dermed skvises fra næringa. Det vil derfor føre til en faktisk kapasitetsreduksjon. Og formålene med nye forskrifter har jo nettopp vært å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Det gjøres best ved å fjerne de dyreste fangstmaskinene, ikke de mange små kystbåtene.

Den andre innvendingen er at eiendomsretten står sterkere enn allmenningsretten. Ja, dessverre så er eiendomsretten forankra i Grunnlovens § 105. Derfor haster det å inndra den private tilegnelsen av en rettighet. Å inndra rettighetene som allerede er gitt, vil være ganske umulig. Å kjøpe den tilbake til staten, vil være urealistisk allerede og politisk galt. Noen antyder at en kan innhente rettigheten over år. Det tar tid og ordninga «setter» seg fortere. Det enkleste tiltaket er å åpne allmenningen for så å sette verdien av en rettighet til kroner null. Dermed vil verdien av de kvoter som i dag faktisk er privatisert, bli undergravd og heller ikke omsettbare.

Å åpne allmenningen, undergraver den private eiendomsretten og er dermed det mest effektive mottiltak mot privatiseringen av fiskerettighetene. Ulempene ved en slik åpning må vi se på som overgangsproblem som lar seg løse. Det er fult mulig å beholde reguleringsordninger som fiskestopp og kvoter, uavhengig av verdien på rettighetene.

Det må skapes en offentlig aksept og tillit til slik gratis utlån av rettigheter for at det skal ha legitimitet. Derfor er det viktig at denne tildelinga gjøres av folkevalgte organ som eksempel fylkesting. Først en slik lokal forankring kan sikre en ballanse mellom ressurs og kapasitet og sikre regionale hensyn til fortsatt aktivitet i kystsamfunnene. Denne styringsmodellen vil og passe planene for struktur- og kondemneringsordningene når konsesjoner skal retildeles. Fra Nordland fylkeskommune kom forslaget om regional kvotebank som skal forvaltes på fylkesnivå. Alle fartøy og kvotetransaksjoner må godkjennes av en kvotebank. En slik ordning er interessant fordi den vil kunne ivareta de lokale fiskeriaktørene sine interesser og hensynet til offentlig styring.

Gjeninnføre råfiskloven av 1938?

Råfiskloven har vært et vern for fiskerne. Det var ei kollektiv løsning på en ødeleggende konkurranse fiskere imellom. Fiskerne fikk hånd om omsetning av egen fisk. Førstehåndsomsetninga ble organisert ved lov; all fisk skulle selges gjennom godkjente fiskesalgslag. Samtidig ble det innført konsesjonsplikt for trålerne. Som vern for kystfiskerne ble det gitt få trålerkonsesjoner og disse fikk bare levere til salting og tørking. Det var ilandføringsforbud for utenlandske trålere. Disse offentlige reguleringene kom samtidig med en gryende velferdsstat som blant annet skulle sikre et minimum utkomme og sosiale reformer kom på løpende bånd. At også råfiskloven angripes i disse tider hvor en bygger ned velferdsstaten, er derfor historisk forståelig.

Å forsvare råfiskloven av 1938 og sloss for å få den gjenreist, er derfor nærliggende å lansere. Men da må en huske på at råfiskloven først og fremst var et vern for utøvende fiskere. Det er blitt atskillig færre fiskere nå. Fra å være ei åpen næring, er det nå dessverre blitt et lukka yrke. Når en har mista retten til dette yrke, er en lovfesta privilegie for noen få, atskillig mer tvilsomt. Råfiskloven må vi gjerne få tilbake, men først må vi sikre allmenningens rett til fiske. Ellers vil råfiskloven bare tjene noen få. Først når allmenningen er åpna vil råfiskloven kunne beskytte den vanlige kystbeboer som ønsker å drive fiske.

Fisken i havet tilhører folket!

Bokomtale

av Ivar Hellesnes

Her er to bøker du ikkje kan klare deg utan.

Tromsø-filosofen Jon Hellesnes har sagt at marknadsliberalismen er vår tids førstefilosofi. Den gir argument og refleksjonar som ikkje trengst å argumanterast for av di dei er sjølinnlysande. Sett i eit slikt perspektiv er all skrift og tale mot den same marknadsliberalismen fåfengt – vi skyt på feil blink. Likevel får vi vel tru at, sjøl om denne filosofien er både bibel og katekisme for dei styrande 10 %, er det ein sterk skepsis blant det store fleirtal, dei resterande 90. Og for dei av oss som har sett skrifta på veggen og fanden i Bush er det om å gjera å ha kunnskap og alternativ analyse. Begge dei EF/EU-debattane vi har vore gjennom, har vist at folk flest høyrer på saklege argument og fakta, og dei har eit nasjonalt og demokratisk sinnelag. Sagt endefram: Kampen mot dei regionale og globale liberalismemotorane har eit enormt potensiale, EU/EØS og WTO/Gats kan bli slått tilbake. Og imperiar rasar alltid saman, til slutt.

Det er organisert og planmessig grasrotarbeid som trengst, og kunnskapen finst i bøker og hefte. Dei kjem i stort tal, men vi må skilla klinten frå kveiten. Her er to bøker du ikkje kan klare deg utan.

Først Årbok 2002 frå Nei til EU, denne gongen med Dag Seierstad som eineforfattar: Ut av EØS? Her har Nei til EU sin utredar samla det stoffet som du treng for å sjå prosessane og samanhengane, og argumentera mot husmannsavtalen. Seierstad er truleg den som har best oversikt over dette enorme stoffet i nei-rørsla, noko dei som følger med i hans ukentlige artiklar i Ny Tid må vera samde i. (Eit innsmett her: Seierstad sine artiklar er åleine eit argument for å abonnera på Ny Tid! Eg har ikkje tal på kor mange av dei eg har lagt i arkivet mitt.)

Lesarane av Røde Fane har truleg god kjennskap til at spørsmålet om EU-medlemskap er eit betent tema innan Attac-rørsla her i landet. Likeeins er den store antiglobale rørsla vár for spørsmålet om norsk EU-medlemskap, og mange vil prøva å få fokus bort frå dette og over på korleis vi kan sameina vår kamp med kampen som arbeidarklassen innan EU fører. Årboka seier ikkje noko om mottrekket til dette, folkefronten, men seier viktige ting om korleis WTO/Gats på sikt kan bli ein global mini-EØS-avtale. «Mini» først og fremst fordi ein i WTO-systemet aldri vil kunne få inn noko om fri arbeidsmarknad. Og det fortel oss at dei to systema har ulike siktemål. Der EØS er eit middel (for å driva fram ein union), vil WTO/Gats aldri bli meir enn eit mål – meir makt til dei store konserna i dei store landa.

Dette grenselandet mellom dei to store skremslane mot landas sjølråderett gjer Seierstad kortfatta greie for, og han syner vidare korleis marknadsfilosofien har gjort at norske styresmakter på eiga hand har manøvrert Norge over på den same kursen, uavhengig av avtalar vi er bundne av. Døme på denne sjølpålagte opphevinga av suverenitet, er energilova frå 1991 og endringa av Oppdrettslova same år.

Grenselandet mot WTO gir ein overgang til den andre boka denne meldaren meiner vi ikkje kan klara oss utan, nemleg Helge Christies Makt over maten. Hvordan virker WTO?. Med maten og landbruket som innfallsport drar han lesaren med på ei ferd inn i kvar einaste krok av det uhyrlege WTO-systemet og syner oss korleis den internasjonale kapitalismen, med dei aggressive imperialistmaktene som frontkjemparar, lar marknaden overta og den demokratiske politikken tapa på område etter område. Dette er ikkje lett stoff, det er tungt og krev studiar, studiar og diskusjon. Men eg kan vanskeleg tenka meg ein betre vegvisar i denne jungelen av avtalar og reglar. Det er ikkje ei bok ein bør lesa frå perm til perm, men ei bok som ein tyr til for å oppklara det uklare. Slik sett er det ei bok som står støtt som den til nå siste i Christies store folkeopplysningsprosjekt, han har jo frå før skrive to gode bøker om same emnet. Bøker som mange har brukt nett slik – som oppslagsverk om eit innfløkt tema.

Mens det store fleirtal av folk i den store Nei til EF/EU-fronten kasta seg over EU-relaterte spørsmål, sto Christie og ein liten flokk likeeins-tenkande frå 1990 igjen og la all sin energi i å kjempa mot Gatt som frå 1. januar 1995 gjekk over til å heita WTO. Det er jo eit historisk paradoks at to dagar etter nei-fleirtalet 28. november 1994 blei norsk tilslutnad til WTO nærast samrøystes vedteke av Stortinget. Og Gatt/WTO-kampanjen som Christie var den leiande krafta i, måtte halda fram å skyta mot det bevegelege målet som WTO-systemet er. Dei siste to åra har altså Gatt/WTO-kampanjen fått følge av Attac, men der Attac avstår frå å dra samanlikningar mellom EØS og WTO, gjer Christie det klart at det er mange parallellar og likskapar.

Skal denne lesaren dra fram noko som manglar ved dei to bøkene som her er omtalt, er det nettopp grenseområdet mellom dei. Ein heilskapleg framstilling av korleis den norske varianten av marknadsliberalismen skyv sak etter sak over frå den demokratiske arenaen og til marknaden, er ennå ikkje skrive. Men den trengst.

av Johan Petter Andresen

Seinhøstes 2002 deltok jeg i et møte der tema var forståelsen av kapitalismen som samfunnssystem. En uenighet som vi ikke rakk å diskutere, er hvorvidt Marx mente at kapitalismen må gå under og erstattes av kommunisme.

Jeg synes dette er en viktig uenighet som berører en svært sentral side ved Marx sin forståelse av samfunnsutviklinga. I det følgende vil jeg først referere og legge fram det jeg oppfatter som Marx standpunkt og deretter vurdere dette standpunktet i lys av hvordan verden har utvikla seg i tida etterpå.

Det kommunistiske manifest

I Det kommunistiske manifest (som Marx forfatta) heter første kapittel «Borger og proletar». Her legger kommunistene fram sitt syn på samfunnsutviklinga før og under kapitalismen. Her fremmer de også sine synspunkter på hva de mener er sentrale lovmessigheter som gjelder for kapitalismen. Utover i kapitlet beskriver de hvordan kapitalismen må skape kriser og hvordan disse krisene løses på en slik måte at «de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene». Altså at kapitalismens indre motsetninger skjerpes etter hvert. Dernest beskriver de hvordan kapitalismen skaper den klassen som «bringer dem selv i døden» – arbeiderne. Deretter går de inn på utviklinga av arbeiderklassen som sådan og avslutter kapitlet slik: «Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg produktene på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann. Borgerskapets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.» (Et brev til J. Weydemeyer, 5. mars 1852.)

I ovennevnte brev skriver Marx:

«… Og når det gjelder meg skal ikke jeg gis kredit for å ha oppdaga klassenes eksistens i det moderne samfunnet eller kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrivi utviklinga av denne klassekampen. … Det jeg gjorde som var nytt var å bevise:

• at klassenes eksistens kun er knytta til bestemte historiske faser i utviklinga av produksjonen,
• at klassekampen med nødvendighet fører til proletariatets diktatur,
• at dette diktaturet kun utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.»

Kapitalen

I Kapitalen bok 3, kapittel 15 kan vi lese på slutten av kapitlet: «Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte. … Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle betingelser.»

Jeg kunne ha leita opp flere sitater av Marx. Men håper at dette holder for å overbevise om hans standpunkt. Friedrich Engels har for øvrig skrivi en utmerket artikkel som heter Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Den anbefales i denne sammenheng.

Historiesyn og synet på kapitalismen

Slik jeg ser det er det en klar sammenheng mellom Marx sitt historiesyn og hans økonomiske og politiske analyser. Han ser det slik at kapitalismen må utvikle produktivkreftene. Etter hvert som produktivkreftene utvikles, blir produksjonen og forbruket stadig mer samfunnsmessig og verdensøkonomien stadig mer integrert. Denne samfunnsmessiggjøringa av økonomien står i stadig sterkere motstrid til at produksjonen og distribusjonen drives for å skaffe mest mulig profitt til kapitaleierne. Altså at produktivkreftene står i stadig sterkere motsetning til eiendomsforholdene (produksjonsforholdene). Denne motsetningen kan kun løses ved at de eiendomsløse tar makta og etablerer en økonomi der utgangspunktet og målet er å sikre behovene i samfunnet gjennom et kollektivt samarbeid, – altså samfunnsmessig eie av de samfunnsmessiggjorte produktivkreftene.

Fikk Marx rett?

Vel, inntil videre kan vi ikke si det – vi har ikke en kommunistisk verden ennå. Han fikk rett i at det ville bli sosialistiske revolusjoner. Men disse har skjedd i de mindre utvikla (kapitalistisk sett) deler av verden og har alle endt med reetablering av kapitalistiske produksjonsforhold.

Men Marx mente ikke å sitte på en tidstabell, og han skrev heller aldri at revolusjoner alltid må lykkes. Han mente at kapitalismens egen utvikling ville skjerpe dens indre motsigelser og derved tvinge fram revolusjoner fra de eiendomsløses side. Vi må derfor se om hans beskrivelse av hvordan kapitalismen utvikler seg stemmer.

Har kapitalismen fortsatt å skape sykliske kriser? Ja. Har disse blitt løst på en slik måte at de har ført til enda dypere kriser og en skjerping av kapitalismens indre motsigelser? Her velger jeg å dele svaret i to:

Måten som de sykliske krisene ble løst på fram til og med annen verdenskrig, førte uten tvil til at de indre motsetningene ble ytterligere skjerpa, og både den første og den andre verdenskrigen må sees både som resultater av og løsninger på disse motsetningene.

Tendensene etter 1945

Men etter annen verdenskrig har en enda mer monopolistisk og enda mer internasjonalisert kapitalisme utvikla seg. Denne har de samme sykliske krisene, og disse har blitt løst på en slik måte at de indre motsetningene har blitt stadig skjerpa. Dette kan vi se på mange måter: Nedgangen i den alminnelige økonomiske veksten (nedgang i BNP-veksten) tiår for tiår etter krigen. De stadig tilbakevendende finansielle krisene i imperialismens periferi (Mexico på 80-tallet, Asia-krisa i 1997, Brasil, Russland i 1998, Argentina osv). De økende klasseskillene i hele verden og den økende arbeidsløsheten i hele verden.

Skaper kapitalismen sine banemenn?

Så blir spørsmålet om kapitalismen også skaper sine banemenn og -kvinner. På verdensbasis kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen øker både i antall og i organisatorisk styrke og klassebevissthet. Men det er likevel opplagt et stort nederlag for både arbeiderklassen og særlig kommunistene at de sosialistiske revolusjonene har lidd nederlag. Dette vil kanskje forlenge den perioden det arbeidende folket vil prøve å kjempe for å forbedre sine betingelser innafor kapitalismen. Men likevel kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen vokser og reiser kamp mot undertrykking og utbytting.

Etter min mening vokser også arbeiderklassen i imperialismens senter. I Norge er antallet mennesker som er avhengig av lønnsarbeid og som ikke har en framtredende maktstilling i produksjonen av varer og tjenester større nå enn for 10, 20, 30 eller femti år siden.

Det nytter å kjempe – også under kapitalismen

Manifestet og annet Marx har skrivi kan forstås slik at han mener at kapitalistene ikke bare prøver å senke arbeiderklassens levestandard, men at systemet er slik at deres levestandard må senkes. I kriser, depresjoner og kriger stemmer nok dette. Men jeg leser ikke Marx slik at denne «tendensen» til å senke levestandarden ikke har motkrefter. Et eksempel på motkraft er at arbeiderne evner å organisere seg og slåss for sine vilkår. For de som lurer på om det er andre enn meg som har forstått Marx på denne måten, kan jeg vise til Lenin som behandler dette spørsmålet i forbindelse med forberedelsene til det russiske kommunistpartiets kongress i 1903.

Kvinnenes lønnsarbeid og arbeiderklassens levestandard

En måte som arbeiderklassen kan øke sin levestandard på uten at den enkeltes reallønn øker, er at flere utfører lønnsarbeid. De enkelte familier og husholdninger vil få økt inntekt da ikke bare far men også mor jobber. Dette har vært en sentral trend i hvert fall de siste 30 åra.

Det kan nå stilles spørsmål om tendensen til at det blir flere lønnsarbeidere motvirkes av at arbeidsløsheten øker (både som andel av de yrkesaktive og i antall). Det kan se ut som om «gevinsten» arbeiderklassen har kunnet hente ut av den økte yrkesaktiviteten til kvinnene, holder på å nå sin topp samtidig som verden er i ferd med å gå inn i en depresjon på linje med eller dypere enn den vi opplevde på 1930-tallet. Dette kan vi ikke vite helt sikkert, og svaret rokker heller ikke ved det spørsmålet vi behandler: om verden har utvikla seg slik at de indre motsetningene innebygd i kapitalismen skjerpes.

Kapitalismen dør ikke av seg sjøl

Andre igjen har forstått Marx slik at han skulle mene at kapitalismens indre motsigelser vil gjøre at kapitalismen så å si vil dø av seg sjøl. Men slik skriver han heller ikke. Han understreker at kapitalismen lager den klassen som av egeninteresse blir tvunget til å kaste kapitalismen på historias skraphaug – arbeiderklassen. Her igjen er det verdt å lese Det kommunistiske manifestets første kapittel. Det er likevel grunn til å understreke at Marx ikke begrensa seg til å skrive at kapitalismen bare åpner opp muligheten for kommunisme, men at arbeiderklassens endelige seier er uunngåelig. På den ene sida er menneskehetens skjebne bestemt av produktivkreftenes nivå og de tilsvarende produksjonsvilkår. På den andre sida er det menneskeheten som bestemmer sin skjebne nettopp fordi samfunnets utvikling dreier seg om hvordan menneskene handler innafor de gitte livsvilkår.

Overgang eller ratata?

Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke, erklærte den internasjonale kommunistiske bevegelsen en gang på 20- 30-tallet. Og optimismen var stor. Men siden den gang, for over tre kvart århundre siden, har vi altså opplevd at den første bølgen med sosialistiske revolusjoner har gått på ratata. Betyr dette at vi ikke lengre lever i den sosialistiske revolusjonens epoke? Ikke nødvendigvis. Ikke hvis kapitalismens indre motsetninger fortsetter å skjerpes og arbeiderklassen vokser i størrelse, styrke og bevissthet. Noe som jeg mener altså er lett å påvise. Vi lever i den samme epoken som begynte med den sosialistiske revolusjonen i Russland, men denne epoken blir dessverre noe lengre enn hva vi ønsker, hvor lang den blir er umulig å si. Om de kommende store klassekampene, som en depresjon vil utløse, vil føre til nye vellykka sosialistiske revolusjoner som evner å stabilisere seg og få overtaket på imperialismen eller om vi må innom en ny rekke med nederlag, avgjøres ikke av en bok, men av virkelige mennesker i virkelig kamp på liv og død.

Debatt

av Jørgen Sandemose

Harald Minken omtalte boka til Jørgen Sandemose, Stat, religion, økonomi: Karl Marx og kapitalismens former, i nummer 3, 2002 av Røde Fane. Redaksjonen inviterte Sandemose til å fortsette debatten om de spørsmålene boka reiser. Red.

Først litt om de fem avsnittene (1-5) som følger:

Med utgangspunkt i Minkens artikkel tar jeg først (1) opp religionens generelle status i materialistisk teori. Jeg ser videre på forbindelsen mellom kristne (særlig protestantiske) ytringsformer og kjernen i Marx’ vareanalyse. Denne sammenhengen er retningsgivende for minst to relasjoner, nemlig forholdet mellom borger og statsmakt, samt mellom verdi og bruksverdi. I to avsnitt følger derfor en behandling først av statsteori (2), så av pristeori (3). I et sluttavsnitt (5) tar jeg for meg noen spesielle misforståelser fra Minkens side, etter at jeg først har forsøkt å påvise (4) den mest umiddelbare politiske viktigheten av en korrekt teori om priser. Dette siste angår særlig forhold på verdensmarkedet.

1. Om behovet for dialektisk forklaring av religionen

I likhet med flere andre anmeldere legger Minken svært stor vekt på å drøfte mine argumenter om religionens, spesielt protestantismens, virkemåte. Når jeg hevder at «katolske» områder «favoriserer småproduksjon, håndverksbasert og familieledet virksomhet», så innvender han (uten å være helt rettferdig overfor sitatets sammenheng) det følgende:

«De første som utviklet noe som liknet på kapitalistisk produksjon, var norditalienske bystater. Frankrike var for sin tid en meget utviklet kapitalistisk økonomi på 1700-tallet. Norditalia og Frankrike er den dag i dag høyt utviklede kapitalistiske økonomier. Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv.»

Litt seinere skriver han:

«Vi må skille mellom ulike faser av kapitalismen – manufaktur og maskindrift. Manufakturen baserer seg på en arbeidsdisiplin påført utenfra selve arbeidsprosessen – fra arbeidsledelsen eller fra lønnssystemet. Likevel tar det historisk sett lang tid å oppdra arbeidsstokken til disiplin.»

Her er det ikke alt som rimer like godt. Det er nyttig at Minken peker på dette skillet, men det er merkverdig at han ikke tar med seg at manufakturen nettopp er basert på håndverksoperasjoner og -teknologi. Som han må vite, sier jeg at protestantismen er en adekvat ideologi for den mest avanserte kapitalismen, og for den bakgrunn som skapte den. Dermed er det ganske irrelevant å peke på tidlige eksempler dels fra katolske områder, der kapitalen benyttet seg av overleverte former. Innvendingene bekrefter nærmest det han vil argumentere mot.

Det har også lite med saken å gjøre at de nevnte områdene i dag er «høyt utviklede kapitalistiske økonomier». Poenget er at de ikke er de høyest utviklede, og heller ikke har forutsetninger for å være det. Dessuten er det et poeng at de er langt høyere utviklet enn de ofte brukte «asiatiske» eksempler på kapitalisme; for i likhet med Marx har jeg villet understreke at kristendommen som helhet er andre religioner overlegen når det gjelder å utvikle kapitalistisk ideologi. (Det er ukorrekt når Minken refererer meg som om jeg rett og slett mener at norsk kapitaleksport til Portugal vil bli ulønnsom!)

Minken sier videre:

«Dersom arbeideren faktisk ikke har noe annet å selge enn arbeidskrafta, spiller det da fint liten rolle hva slags religion han har.

At arbeidsstilen skulle avspeile sider ved gudstjenestens gang i de ulike religionenen, virker usannsynlig og trenger dokumentasjon av et helt annet slag enn det Sandemose slenger fram.»

Nå tør en håpe at Minken – som bokanmelder i et organ for «marxistisk teori» – ikke vil benekte at religionens former inngår i en enhet med produksjonens materielle grunnlag. Selvfølgelig er det sammenhenger her: For eksempel gir den islamske gudstjeneste, hvor underkastelsen under en gitt autoritet er så framtredende, et bilde på at islam er dårlig egnet til å fremme en kapitalistisk produksjon, som er avhengig av personlig frihet og initiativ hos lønnsarbeiderne.

Men det ser faktisk ut til at Minken – utrolig som det er – forestiller seg at jeg mener at religionsformene i seg selv er bestemmende for menneskenes holdninger i produksjonen. Dette er uten fornuftig grunnlag. For å bli ved det gitte eksemplet: At islam er en knektereligion (i motsetning til kristendommen med dens kjærlighetsevengelium), har sin bakgrunn i at eiendomsforholdene i islamske områder faktisk er herre-knekt-relasjoner.

Poenget er heller ikke først og fremst om en «arbeider» ikke har annet å selge enn arbeidskraften; det dreier seg vel så mye om hvorvidt hun/han har mulighet for å arbeide uten å selge arbeidskraft. Mange vil være i en slik situasjon, og de har da ofte heller ikke annet å selge. Arbeid i servicesektoren er ett eksempel.

Noe av dette kan anskueliggjøres av at Minken innvender mot undertegnede at arbeiderne læres disiplin gjennom (blant annet) utsiktene til å få sparken, og at forskjellene mellom religionene er uvesentlige i forhold til dette. Men i sammenhengen er dette en klar misforståelse av mine argumenter. Poenget er at i ukristelige områder, og spesielt utenfor de protestantisk dominerte, er skillet mellom arbeid og eiendom ikke drevet til sin spiss, og eierne av produksjonsmidlene har ikke den samme interesse i, eller evne til, å sparke folk. Debatten om Berlusconis forslag til lettelser i det italienske lovverket mot «masseoppsigelser» kan gi oss nyttig lærdom her: Gjeldende lov – og vel også den foreslåtte nye – er tilsynelatende mer «arbeidervennlig» enn for eksempel den norske, til tross for bare forsvinnende sosialdemokratisk innflytelse på regjeringshold etter verdenskrigen. Akkumulasjonen er bremset av småborgerskapets politiske interesser, som går ut på å forhindre en utvikling som sjalter ut eksisterende familiebedrifter.

Selvfølgelig er det ikke noen løsning for sosialister å gå inn for Berlusconis eller andres forverringstiltak. Ikke desto mindre må en handle ut fra en forståelse av at forholdet mellom arbeid og kapital er mindre skjerpet i visse nasjoner enn i andre – alt innenfor en ramme som likevel er klart kapitalistisk.

Alt i alt virker det som om Minken fraskriver seg muligheten til å forklare religionsdannelsen via historisk materialisme (materialistisk dialektikk). Hvis for eksempel følgende setning er alvorlig ment, får det tunge konsekvenser:

«Det er ikke ideologien som på lang sikt former produksjonsforholdene, men produksjonsforholdene som former ideologien. Jeg vil tru at under trykket av nødvendigheten av å gjenopprette konkurransekraft på verdensmarkedet kan nær sagt en hvilken som helst religion kvitte seg med de skarpe kantene som bremser frammarsjen.»

Religionen må forklares gjennom den sosiale basis, altså primært gjennom eiendomsforhold (produksjonsforhold). Imidlertid skal det ikke bare forklares at den er der, men også at den har de særtrekk den har. Religionen er til stede for å fremme visse produksjonsforhold, og dermed for å motarbeide andre. Bare gjennom å anta dette, kan vi forklare den materialistisk-dialektisk. Men dermed er det også klart at vi ikke har lov til å komme trekkende med én bestemt faktor (her: «nødvendigheten av å gjenopprette [?!] konkurransekraft på verdensmarkedet») og så forutsette 1) at den vil bli akseptert som gyldig av en herskende religiøsitet, og 2) at den vil fungere på samme vis innenfor enhver religiøsitet, hvis den først blir «akseptert». (Da er religionen ikke lenger tatt alvorlig som historisk fenomen.) All erfaring benekter Minkens påstand, og dette er en hovedtese i den boka han anmelder. Sammenbruddet i USSRs og i hele det østlige Europas statskapitalisme er framstående eksempler, som Minken ikke berører i det hele tatt. Det samme gjelder utviklingen i Japan. (Her kan Minkens innvendinger bare virke plausible fordi han unnlater å ta opp mitt hovedargument om konkurransens struktur i den japanske økonomien.) Mangelen på akkumulasjon i islamske samfunn like så: Her har stillstanden vært påtakelig i hele perioden fra starten av den koloniale frigjøringen. Hvilken virkning har Minkens «nødvendighet» hatt her? Absolutt ingen – og eksemplene kan forfleres. Mulige moteksempler, så som «tigerøkonomier» her og der, kan fungere fordi disse i sin kjerne er «nisjeøkonomier» (hvorom mer nedenfor) og dermed ikke gjennomtrenges av kapitalistiske holdninger – rent bortsett fra at de neppe er oppstått på et vis som tilsvarer Minkens skjema.

2. Religiøse former målt opp mot vareanalysen: Statsteori

Som det framgår av Stat, religion, økonomi, mener jeg tilsvarende vurderinger er i tråd med tendensen i Marx’ teori om stat og religion, slik den er skissert (hvis den overhodet er skissert!) i de aktuelle skriftene fra 1843-1844, nemlig Om jødespørsmålet og Til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Utgangspunktet er at statsbegrepet her utarbeides i nær tilknytning til analysen av religionen. Ingen kan være i tvil om at Marx skildrer kristen, og spesielt protestantisk, religion som en form som er avledet av skillet mellom rollene borger/statsborger, bourgeois/citoyen, et rolleskille som er fullstendig vesentlig for det kapitalistiske samfunns eksistens. Da forekommer det meg klart at det forestilte skille mellom verdslig og «oversanselig» verden som vi finner i protestantismen, er like nødvendig for dette samfunnets eksistens. Jeg mener videre at dette skillet produseres gjennom den «forkjæring» av bevisstheten som Marx mener foregår i den borgerlige produksjon. Den ideologi som arbeiderklassen dermed «automatisk» underkaster seg, er følgelig av en art som gjør det unødvendig at denne klassen selv oppfatter sin religion som vesentlig. For strukturen reproduseres av kapitalforholdet selv. Ikke desto mindre er protestantismen en forutsetning for at det kunne komme så langt.

Men Marx’ skille bourgeois/citoyen har selvfølgelig samtidig en tilsvarighet et annet sted, nemlig i spaltingen innen det borgerlige samfunns «celleform», slik den uttrykkes i analysen av varen i Til kritikken av den politiske økonomi og i første bind av Kapitalen. Her bruker Marx da også hele tiden religiøse hentydninger i sin tekst: Pengene eller pengevaren (gullmaterialet) er som Gud selv, innsatt med «hinsidige» mystiske krefter som i virkeligheten er framgått av menneskenes fremmedgjorte atferd, en atferd som setter vareverdenen ellers, de vanlige varer («varepøbelen»), som noe «denne-sidig». Og fordi varen i virkeligheten er en enhet av alle disse bestemmelsene, kan Marx kalle den for «en sanselig-oversanselig ting».

Det er derfor riktig nok som Minken hevder, at Marx’ statsteori må kunne leses ut av vareanalysen i Kapitalen. Imidlertid viser det seg at Minkens egen oppfatning av de relevante kapitlene i dette verkets første bind er såre tvilsom. Han hevder:

«De tre første kapitlene handler om den enkle vareproduksjonen, der alle er små vareprodusenter som eier egne produksjonsmidler og produserer for markedet.»

Marx har aldri, verken direkte eller indirekte, levert noe som ligger i nærheten av en slik tolkning av vareanalysen. Friedrich Engels ble etter Marx’ død kjent for en forståelse som innebar at det her ble gitt en historisk framstilling av varebyttets gradvise utvikling, kombinert med den logiske analysen av motsigelsene i varebyttet. Dette er det heller ikke noe grunnlag for å hevde, og hos Minken er altså til og med enhver påpekning av logikken i analysen fordunstet.

Det Marx faktisk leverer i vareanalysen, er tvert om en undersøkelse av rikdommens «celleform» i de samfunn som er behersket av den kapitalistiske produksjonsmåte. I begge de aktuelle skriftene er dette utvetydig sagt, i innledningen til analysen. Dette innebærer at det som blir behandlet er de logisk-økonomiske relasjoner som gjelder som grunnlag for produksjonsmåten (og dermed, viser det seg etterhvert, for det samfunn denne produksjonsmåten inngår i) i dens fullt utviklede skikkelse. Minken påstår noe helt annet:

«Men i fjerde kapittel introduseres utbyttinga, og dermed et helt annet samfunn, sjøl om det bevarer den enkle vareproduksjonen og dens overbygning som element i det nye.»

Hva skal det bety at «den enkle vareproduksjonen» er bevart i «et helt nytt samfunn»? Det samfunn det nå er tale om, viser seg snart å være basert på et skille mellom eiere og ikke-eiere av produksjonsmidler. Slik må det selvfølgelig være, for poenget med analysen er kapitalforholdet og lønnsarbeidets stilling til det. Hvordan kan en produksjonsmåte hvor «alle» eier produksjonsmidler, være element i et samfunn som beror på at produksjonsmidlene er monopolisert? Og hvordan kan en stat – for også dét hevder Minken – som utvikles gjennom et slikt fantom, være egnet til å besørge en legitimering av produksjonsmåten i et kapitalistisk samfunn? Her er Minken i ferd med å innføre et rent liberalistisk statsbegrep. Det var nettopp Nytidens første borgerlige teoretikere, så som Hobbes, som forestilte seg et samfunn hvor alle eide varer, uten at noen unnlot å arbeide.

I boka forsøker jeg å få fram at marxistisk teori, og for den saks skyld Marx selv, har unnlatt å gjøre et nødvendig skille mellom begrepet om staten og begrepet om den konkrete statsmakten. Såvidt jeg forstår Minken, godtar han formelt et slikt skille. Det er iallfall helt i overensstemmelse med min oppfatning når han skriver at undertegnede «skiller mellom statens maktutøvelse og grunnlaget for maktutøvelsen, som er at den anerkjennes som legitim av alle borgerne». Minken aksepterer til og med at Marx faktisk også opererer med et slikt skille i sine skrifter fra 1843-44. Men så hevder han (såvidt jeg forstår) at Marx seinere tar et noe annet standpunkt. Dermed kan han skrive det følgende om Det kommunistiske partis manifest fra 1848:

«I Manifestet sier Marx at den moderne statsmakta bare er et utvalg som forvalter hele borgerskapets felles anliggender.»

Samtidig hevder så Minken at dette innebærer at Marx er «blitt uenig» i mitt standpunkt.

Såvidt jeg kan se, er dette en kortslutning. I boka tar jeg nettopp for meg slike utsagn av Marx, og aksepterer dem som fullt forståelige hvis de oppfattes som utsagn ikke om «staten» i og for seg, men nettopp om «statsmakten», som også (som vi ser) er det ordet Marx her bruker. Derfor hevder jeg at det ikke trenger være noen uenighet mellom undertegnede og Marx her. Jeg går igjennom andre eksempler på begrepsbruk om dette emne fra Marx’ side, og finner at det er mulig å tolke helheten slik at en kan anvende et skille av nevnte type, altså mellom «stat» og «statsmakt», uten å gjøre vold på det han faktisk uttaler. Det er dermed selvfølgelig ikke sagt at Marx hadde en gjennomført teori om dette forholdet. (Han hadde det neppe.) Men det er vanskelig å forstå at Minken ikke aksepterer samme løsning som undertegnede, all den tid han faktisk i og for seg godtar det nevnte begrepsskillet.

3. Selvoppgivende marxisme: Minkens forestilling om priser

Som det forhåpentligvis har framgått, kan det ikke være noen tvil om at analysen av varen gir nøkler til kritikken av religionen såvel som av staten. All den tid Minkens forestillinger om vareanalysen er så vidt spesielle, synes jeg det er rimelig å tro at de inkonsistensene som finnes på de nevnte felt hos ham, har en viss forbindelse med at han helt lar være å ta vareanalysens struktur i betraktning.

Men konsekvensene er langt mer omfattende enn som så. I en ellers positiv vurdering av mitt tredje «vedheng», som Minken artig nok kaller «en lita lærebok i marxistisk økonomi», kritiserer han meg for å godta Marx’ «framstilling i tredje bok av Kapitalen» hva gjelder forholdene mellom vareverdier og produksjonspriser. Tydeligvis regner Minken med at det faktisk finnes et «transformasjonsproblem» her. Han mener med andre ord at Marx valgte en feilaktig framgangsmåte for å «forvandle» verdier til produksjonspriser, og merverdirater til gjennomsnittsprofittrate. Denne kritikken startet opp hos von Bortkiewicz for omtrent et hundreår siden, og er ikke blitt vesentlig forandret siden. Den innebærer at i det øyeblikk vareprisene blir betraktet som enheter som svinger ikke rundt verdistørrelsen, men rundt størrelser som følger av at det tas høyde for at forskjellige bransjer har svært ulike verdisammensetninger (konstant kapital : variabel kapital, eller k : v) så er det ikke mulig å opprettholde visse påstander som var vesentlige for Marx. La oss her ta utgangspunkt i den mest vesentlige innvending hos von Bortkiewicz, nemlig den at selve forvandlingen vil endre også gullets pris, noe som skulle gjøre det praktisk umulig å hevde at mengden av målbare verdier = mengden av produksjonspriser, ettersom målestokken ville ha en annen størrelse etter overgangen enn forut for den. Kritikken formuleres ofte dit hen at det skulle finnes en motsetning mellom første, respektivt tredje bind av Kapitalen, ettersom produksjonsprisen ikke introduseres eksplisitt før i tredje bind.

La oss ta et eksempel. Sett at verdien av en unse gull tilsvarer 120 kroner. Sett videre at denne verdien lar seg oppfatte som summen av 80 enheter konstant kapital + 20 enheter variabel kapital + 20 enheter merverdi (altså 80 k + 20 v + 20 m). Skulle vi regne ut profittraten til gullsektoren umiddelbart ut fra dette (og for enkelhets skyld sette at all kapital er sirkulerende), ville den bli 20%.

Sett videre at 80 : 20 er en verdisammensetning som er over gjennomsnittet i samfunnet. Sett videre at den gjennomsnittlige profittrate er 25 %. Dette vil innebære at gullgraveren får en profitt som er fem enheter høyere enn merverdien. Denne profittøkningen er gjennom konkurransen hentet fra andre bransjer i økonomien, nemlig de som har en lavere verdisammensetning, altså (som regel) flere arbeidere per verdienhet «k», altså har mer verdiskapende aktivitet i sin egen bransje enn hva gjennomsnittlig er. Totalt sett er imidlertid summen av profitter = summen av merverdier i samfunnet, likesom summen av verdier = summen av produksjonspriser, hevder Marx.

Marx har den oppfatning at produksjonsprisen for bransjen kan framstilles som «kostpris» + gjennomsnittsprofitt. Samtidig regner han tilsynelatende kostprisen i verdier. Det vil i vårt tilfelle si at den framstilles som 100, og nærmere bestemt som (80 k + 20 v). Produksjonsprisen blir da 80 k + 20 v + 25 p = 125, hvor «p» står for profittmengde, en varemengde uttrykt i produksjonspriser.

Von Bortkiewicz’ kritikk, som godtas av hele den borgerlige økonomi, innbefattet en del selvutnevnte «marxister», innebærer at Marx måtte ha regnet kostprisene ikke «i verdier», men «i produksjonspriser». For ettersom kostprisen hos en kapitalist kan være bygd opp av produksjonspriser på produkter som han fra andre kapitalister har kjøpt som bestanddel i sin egen, vil enheten «k» i vanlige tilfeller avvike fra verdien.

Denne kritikken beror på manglende begrep om relasjonen mellom verdi og pris. Utgangspunktet for Marx er at «verdien», og dermed også «prisen» (enten det er tale om «produksjonspris» eller ei), er en størrelse som har det menneskelige arbeid som sin substans. Ved skiftet fra regning med verdistørrelser til regning med produksjonspriser er det om å gjøre for ham å få fram hvordan det kan vises at denne beregningen ut fra arbeidstiden forblir basis for hele bevegelsen. I vårt tilfelle vil det si at «80k» står for arbeidstid nedlagt i produksjonsmidlene. Derfor kaller Marx den for en verdistørrelse. Men det er ikke dermed sagt at den består av varer som hver for seg er beregnet som verdistørrelser. For Marx kan det godt være unødvendig å tale om en omregning («transformasjon») i det hele tatt. For hvis vi regner med at de prisene på produksjonsmidler som det er tale om når han skildrer kapitalistenes investeringer i første bind, er identiske med de han bruker i eksempler i tredje bind, forsvinner jo det påståtte problemet. Det er karakteristisk for nivået i den borgerlige «Marx-debatt» at det er først nylig at slike muligheter blir tenkt på i det hele tatt. En annen sak er at selv slike forsøk (jfr. f.eks. Fred Moseley i Science and Society 2001-2002) nok stort sett er uriktig gjennomført og beheftet med feil.

Slike feil er det ikke nødvendig å komme inn på her (se enkelte av henvisningene til mine egne bidrag i Stat, religion, økonomi, side 527, samt Vedheng I, punkt 4, side 465). Det er tilstrekkelig å gå tilbake til von Bortkiewicz’ oppfatning av gullprisens rolle. Som vi har sett, hevder han at prisforandringen her influerer på målingen av verdi – respektivt prismengdene.

Dette er en brøler, som grunner seg i at von Bortkiewicz (og alle hans følgesvenner, inkludert moderne ricardianske modellbyggere som ikke engang har hørt hans navn) oppfatter gullmaterialet som «verdi- og prismål», som han sier. Han er dermed på linje bl.a. med Ricardo, som Marx kritiserte på dette punktet. Hos Marx er gullvaren verdimål for varene, og dessuten prismålestokk for dem. De to funksjonene er helt forskjellige. Men i begge er det (selvfølgelig) ikke gullets pris eller verdi som er inne i bildet i målingen, men dets naturlige materiale og dettes konvensjonsbaserte målenheter – i vekt eller flate eller volum. En vare, så som en pc bak detaljhandlerens disk, har fått sin verdi målt i gull når man f.eks. sier den er verdt 100 unser gull, og derfor kan ha en pris på 12.000 kroner. Når man sammenlikner dens verdi med andres, f.eks. en annen type pc som «er verdt» 90 unser gull og derfor kan selges for 10.800 kroner, så sammenlikner man dem som to fysisk forskjellige ting: Den ene tingen veier 10 unser mindre enn den andre. Denne sammenlikningen skjer innenfor gullvarens egenskap av «prismålestokk», dvs. som «prisstandard», dvs. som numéraire. De to funksjonene blir sammenblandet og identifisert i all borgerlig økonomisk teori.

I begge tilfellene er det gullets fysiske egenskaper som er inne i bildet. Illustrasjonen her er forhåpentligvis god nok til å overbevise om at det er en ganske grotesk forestilling at de relative prisene skulle forandre sitt innbyrdes forhold som følge av en endring av gullvarens pris, som ikke har noe med dens fysiske egenskaper, volum eller vekt å gjøre.

Slike illusjoner kunne Minken også ha unngått hvis han hadde tatt Marx’ vareanalyse mer alvorlig. For her er det ikke tale om annet enn grunnleggende forhold mellom varenes bytteverdi, respektivt deres bruksverdi eller naturform. Ettersom Minken ikke har konsentrert seg om dette, men i stedet tenkt det hele bort i en irrelevant historiefilosofisk kål (på samme måte som når han omtaler Hegels herre-knekt-teori), har han ikke noe forsvar mot et av de mest illusoriske borgerlige metodetricks, hvor varenes dialektikk forsvinner til fordel for et meningsløst system av simultane likninger.

I dette spillet er hele arbeidsverditeorien behandlet som utslagsvann. For det er klart nok at hvis kostprisene på ett nivå er oppstått av produksjonspriser, så må også disse siste, som selv har framstått som kostpriser, regnes om fra verdier til produksjonspriser, og så videre bakover (eller utover til alle bransjer og produkter i et samtidig perspektiv) i en uendelig regress (eller progress). En gjennomsnittlig profittrate regnes som gitt også på ethvert nivå av denne regressen (progressen), og da er konklusjonen at det ikke vil finnes noen mulighet til å forklare hva som er årsaken til at profittraten har den høyde den faktisk har. Alt reelt vitenskapelig innhold er dermed forsvunnet, og «økonomen» sitter igjen som en administrator av likninger som ikke forklarer noe som helst, og hvor prisen på standardvaren settes som «= enhet», uten at noen tør si at dens pris er uten betydning uansett, – en kunstferdig påkledning i likhet med myntstemplet: Gi keiseren det som keiserens er, selv om han er aldri så naken!

4. Verdensmarkedet og det ulike byttet

Det er klare inkonsistenser i Minkens kritikk: Bortsett fra det som gjelder teorien om produksjonsprisen, erklærer han seg fornøyd med undertegnedes lille «lærebok». Men dette er urimelig, for vi har nettopp sett at han de facto er uten forståelse for den motsetning mellom verdi og bruksverdi som stadig blir påpekt i nevnte vedheng. Ikke bare det: Det blir ubegripelig hvordan han kan erklære seg enig i undertegnedes vedheng «Om verdiskaping», for her blir nettopp forholdet mellom verdi og bruksverdi tatt opp etter de selvsamme linjer. Noe av den samme inkonsistens dukker opp i det minste i kim, når det gjelder det jeg skriver om det ulike byttet på verdensmarkedet, forsåvidt som Minken ikke kritiserer det.

For mange er det nok slik at viktigheten av de skillene Marx trekker opp i slike undersøkelser, blir klare først når vi betrakter de virkelig makroøkonomiske konsekvensene av å se bort fra dem. På det globaliserte verdensmarkedet står vi overfor slike konsekvenser.

Som jeg har forsøkt å få fram i Stat, religion, økonomi, er en forståelse av Marx’ verditeori, innbefattet pengeteorien og bruksverdiens status, uomgjengelig nødvendig for den som vil lage en forståelig teori om bytteforholdene på verdensmarkedet. Hvis teorien om internasjonale bytteforhold skal bli noe mer enn en statistikk over relative prisbevegelser over tid, uten noensinne å prestere en forklaring ut fra verditeorien, må det aksepteres at alle sammenlikninger på verdensmarkedet er formidlet gjennom nasjonalt stipulerte gullkvanta (eller mengder av annet edelmetall). Men skal en forstå nødvendigheten av dette, må en oppløse teoriene om et «transformasjonsproblem», fordi de på samme vis gjør det umulig å analysere noe annet enn relative prisbevegelser, uten at en noensinne kommer til problemets kjerne.

En god illustrasjon er Minkens påstand om at «Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv.» Det er svært vanskelig å finne noe belegg for dette. Oppblomstringen i datasektoren kan for eksempel forklares helt ut ikke gjennom strukturelle forhold i kinesisk økonomi, men i kraft av landets uforholdsmessig store bestand av dataingeniører. Dermed blir den kinesiske databransjen nok et enkelttilfelle av en allmenn tendens til å bygge ut spesialiserte industrier etter øyeblikkets «nisje»-behov slik de viser seg på verdensmarkedet, i dette tilfelle ut fra omfattende billiggjøring av én enkelt faktor. (Her: Etter planlagt overproduksjon av ingeniører.) Slikt fører til relativt hurtige bransjeinnskrenkninger, flytting av kapital til andre nasjoner uten kompensasjon, samt elendiggjøring av lønninger og arbeidsmiljø til et nivå som ikke er konkurransedyktig i en kapitalistisk verdensøkonomi.

Jeg har forsøkt å vise hvordan Marx’ teori om internasjonale forskjeller i lønninger, intensivering av arbeidet og variasjoner i dets produktivkraft, sammenstilt nettopp med pengeteorien, bidrar avgjørende til en forståelse av den flyktige og tilfeldige karakteren i industribygging i den tredje verden (halvkoloniene). Det er ganske oppsiktsvekkende hvis vi nå enda en gang skal oppleve at naive, frihetselskende vest-intellektuelle døgnfluer går på den samme limpinnen som tiltrakk dem under avviklingen av de europeiske kolonirikene i tiden 1945-1965. På den tiden var Mary Oppenheimer og Bob Fitch (Ghana: end of an illusion, 1968) omtrent de eneste som turde si det som alle venstreidealister konkurrerte om å overse: At det ikke nytter bare med godvilje, åpne markeder og periodisk produksjon når det er tale om å overvinne samfunnsforhold som beror på knekting og korrupsjon.

Stilt overfor konsekvenser som disse, håper jeg Minken (og andre) vil beherske sin trang til transformasjoner. Det burde falle lett å være enig i at problemet er akutt. Vi er i den situasjon at menneskemengder verden over nå nettopp fokuserer på disse bytteforholdene, og bruker dem som springbrett til en videre kritisk samfunnsanalyse. Dette viktige tilløpet vil løpe ut i sanden hvis en ikke er i stand til å bidra med en forståelse av det ulike byttets grunnlag. Dessuten trengs det såvel organisatorisk som politisk vilje til å la folk forstå at på disse områdene bør det ikke være plass til lettvinte løsninger, selv om en midlertidig kan få økt oppslutning ved å tilby glorete skylapper som frynsegoder til sympatisører og medlemmer.

For å få påpekt viktigheten av slike saker, har jeg tillatt meg å presse redaksjonens forespørsel til det ytterste, og ikke spart på plassen i dette svaret. Et par ting står likevel tilbake, og de har forsåvidt også forbindelseslinjer til pristeorien.

5. Noen misforståelser om bønder, olje og ytre miljø

Minken kritiserer min oppfatning av bondeklassen. Når jeg sier den har politisk makt, mener han dette må skyldes feiloppfatninger av jordbruksordningene, blant annet fordi fri import ville kutte ut «nesten all grunnrente». Den siste betraktningen er jeg enig i, men for øvrig minner Minkens manøver påfallende om det å plassere sleden foran hesten. Har de bondevennlige norske ordningene kunnet oppstå uten bøndenes politiske makt? At Minken til og med impliserer at fri matimport ville gjøre det umulig å kalle bondeeiendommen reaksjonær, forteller litt om tankegangen. Misforståelsen topper seg i at han omfavner bondeklassens økonomiske holdning fordi den er «anti-kapitalistisk». Etiketten er korrekt, men ettersom Minken anmelder en bok som hevder at denne anti-kapitalismen er reaksjonær, burde han ikke nøyd seg med å bruke slagordet.

Når det gjelder den faktiske teksten i boka, er hovedsaken her likevel at Minken grundig misforstår premissene for min vurdering av bøndenes stilling. Det framgår utvetydig at han mener den er basert på at bønder jevnt over mottar «grunnrente». Det jeg derimot konsentrerer meg om, er hvilken posisjon monopolet på jordeiendom bringer dem inn i, uavhengig av om det eksisterer rentetillegg i produktprisene eller ikke. (Jfr. bl.a. side 25, om bøndenes «stående mulighet» til ekstraprofitt.) At bøndenes klassekarakter skulle avgjøres av sekundære forhold i den politiske overbygningen, er i alle tilfeller uholdbart.

Tilsvarende misforståelser kommer for dagen når det gjelder min vurdering av den rente som tilfaller staten som følge av oljesalg. I motsetning til hva Minken av en eller annen grunn skriver, mener jeg slett ikke at «vi» (?!) burde prise produktene «så lavt at grunnrenta forsvant». Slike anbefalinger representerer bare utopier under dagens maktforhold. Det har dermed et snev av komikk ved seg at Minken benytter denne luftige anledningen til å kritisere meg for å «være helt taus når det gjelder miljøet» – enda en uriktighet.

Jeg legger i første kapittel vekt på Marx’ kjente utsagn om at kapitalens maktovertakelse i samfunnet innebærer at den – nettopp miljømessig – tar til med å undergrave rikdommens to «urkilder», nemlig «jorda og arbeideren». Men hvordan skal denne tilstanden oppheves? Det må selvfølgelig skje gjennom politisk revolusjon mot kapitalens herredømme. En fornuftig og langsiktig miljøpolitikk kan ikke begynne før dette tidspunkt.

Minken vil derimot ha en høy oljepris her og nå, for å stoppe forurensninger. Det er ingen rimelig sammenheng i dette. I dagens samfunn kan en høy oljepris gi store overskudd både til imperialistiske selskaper og bakstreverske regimer, og muliggjøre nye former for miljø-ødeleggelser, gjennom infrastrukturell sløsing, krigføring av konvensjonell og ukonvensjonell art, med videre. Minkens standpunkt tar nettopp ikke hensyn til de herskende produksjonsforhold, den sammenheng all prissetting og alle tilsynelatende abstrakte økonomiske fenomener må settes inn i.

Det er slett ikke tilfeldig at Minken på denne måten nærmer seg rollen til tradisjonelle borgerlige «økonomer», folk uten sans for den dypere sosiale sammenhengen, og med naiv vilje til å forbedre verden gjennom det beståendes rammer. For det er nettopp dette metodiske utgangspunktet han har tatt med sin pristeori. Det spinn av meningsløse likninger og variable han der står i, vil klebe ham til edderkoppens premisser. Han har tatt til seg en grunnleggende betingelse for å bli akseptert som en utøver av den sosialøkonomiske profesjon i det borgerlige samfunn: Han har godtatt et mønster som forteller oss at økonomiens grunnlag skal være en gåte. Derfor er han tvunget til å tro at han han kan anvende denne verdenens teser i en analyse av virkeligheten.

Kanskje han er litt religiøs?

av Jorun Gulbrandsen

I dag er kapitalismen slik at hvis folket i samfunnet ville ha tilbake strømmen, telefonen og toget, må det antakelig en sosialistisk revolusjon til.

Jeg var jente på 1950-tallet. Vi sa vi ikke strømregning, men lysregning. Det var bare lampene som var elektriske. Ei i taket på kjøkkenet. I stua (soverommet) var det ei i taket, ei stålampe og en lampett. Så var det ikke mer. Vi fyrte med koks i stua (soverommet) og kokte med vedovn på kjøkkenet (primus om sommeren). Ute på veien var det lys i lampene om vinteren. Det var en mann som skrudde på en bryter på en stolpe om ettermiddagen. Det glitra straks så fint i snøen. Så skrudde han av lyset om morran. Gikk ei pære, klatra lysverksfolka rett opp stolpene med lange klør festa til beina. Vi ungene beundra dem veldig, vi ville bli sånne som kunne klatre, og lyktestolpene var brune, pene, tjukke stokker som lukta tjære. På 1960-tallet i blokk på Oppsal, drabantby i Oslo: Elektrisk strøm i panelovnene. En ovn i hvert rom. Varmt når en stod opp. Elektrisk komfyr. Innlagt vann. Kaldt og varmt. Et apparat på veggen på kjøkkenet viste hvor mye strøm vi kunne bruke til vanlig pris, og når det gikk over til dyrt overforbruk. Vi heier på elektroner som fyker omkring!

Utnytting av vannenergien gjorde det mulig å drive profitabel industri mange steder i landet fordi de fikk kontrakt på billig strøm. Til gjengjeld ble det arbeidsplasser, panelovner, komfyrer og lønninger til arbeiderklassen. Dette er ikke bare et glansbilde. Det ble drevet rovdrift på naturen. Billig strøm har ført til sløsing, se bare hvordan enhver butikk og ethvert kontor er flombelyst hele døgnet i by og bygd. Ja, det er dårlige sider også. Men det ble produsert strøm for strømmens skyld! I dag er målet å tjene penger å den.

Kan 50-åra gjentas uten sosialistisk revolusjon?

Vårt lille, norske kapitalistiske land er i de siste årene blitt angrepet av en markedsliberalistisk offensiv som ikke synes å ha noen grenser. Vi ser en allianse mellom utenlandsk kapital og norsk storkapital som er blitt stor med statspenger. Ofrene for angrepet er flertallet av den norske befolkninga og de folkevalgte organene. Den såkalte strømkrisa er et godt eksempel på hva angrepet handler om. Det har vært en helt alminnelig, kollektiv oppfatning, at strøm er noe stat og kommune, «vi alle», har bestemt skal være der og som vi skal ha råderetten over. Postverket, jernbanen, telefonen, vannet og strømmen er samfunnsanliggender. Vi kan krangle om priser og produksjonsmåter, men de skal være offentlige anliggender. Dette tror jeg fortsatt er alminnelig tankegang blant folk flest. Men vil det være mulig i dag å gjøre denne tankegangen om til en realitet på det nåværende stadiet av kapitalismen? Jeg veit ikke, men tviler.

Noen tar samfunnets eiendom

Det har skjedd ei utvikling av kapitalismen. På 10 år har makta (næringslivet, staten, regjeringene) endra målet for all samfunnsmessig virksomhet. Profitt er målet. Og de har festa norsk samfunnseiendom til utenlandsk kapital. Først tok de energien. Så kom blant annet televerket, posten og sjukehusa, og nå står skolen for tur.

Energiloven ble endra i 1990. Norge fikk det første fullt ut liberaliserte kraftmarkedet i verden. Statkraft er 100 prosent eiet av den norske stat, organisert som et statsforetak etter mønster av aksjeselskapsloven med eget styre og pålagt å drive sin virksomhet etter fullt ut forretningsmessige prinsipper. Eierskapet til Statkraft ble 1. januar 2002 overført fra Olje- og energidepartementet til Nærings- og handelsdepartementet. Husker vi ikke alt snakket om at statlig monopol lagde dyre strømpriser? Skulle ikke «liberalisering av krafta» skape konkurranse og dermed billigere strøm? Bare lureri. Det vet folk i dag.

EU og WTO vil ha strømmen

Nå er det utenlandske oppkjøpere som står i døråpninga. Regjeringa har lagt fram et forslag om at kommunene og fylkene ikke lenger skal kunne beholde retten til å drive energiverka etter at de har hatt dem i 75 år. Da skal staten ha retten til dem (hjemfallsrett), slik regelen for private og utenlandske energiselskaper er i dag. Høres trygt ut, staten skal ha det. Men det som vil skje, er at kommuner som ser at de likevel ikke kan beholde kraftverket, ikke legger de samme planene for investeringer, vedlikehold og framtidig drift, de skal jo miste det likevel. Dette vil være et kraftig intensiv for å selge! Her kommer de utenlandske oppkjøperne inn. Det er mange penger å tjene. Kommunale verk står for 55 % av produksjonen med en samla markedsverdi på mellom 165 og 200 milliarder kroner. EU har bestemt den nye ordninga, dvs. via ESA som overvåker EØS-avtalen. EU sørger sjølsagt for å diktere Norge hvordan Norge skal håndtere naturressursene sine, slik at utenlandsk kapital får tak i dem. Helt i tråd med WTO og Gats-avtalen. Privatisering og fri etableringsrett. Fint for stor kapital. Dyrt for dem som skal varme opp huset sitt.

«Får vi lov til å ta strømmen tilbake?»

«Hvis ei ny regjering, etter voldsomt press fra folk flest og kommunene, ville gjøre om alt og hive ut aksjespekulantene og lage mål for virksomhetene som ikke hadde profitt som mål? Ville vi få lov til det?»

Dette spørsmålet ble stilt av ei gammel dame som hadde vært med på både kampen og arbeidet for å lage det som het velferd til alle. Vil vi få lov til å gjøre strømmen til en ikke-vare på statlige og kommunale hender – med formålet å produsere strøm til befolkninga? Er det mulig å gå tilbake til 1950-, 60- og 70-tallets kapitalisme i Norge? Er en reformpolitikk lenger mulig? Eller vil forsøk på å en slik reformpolitikk i dag føre til konfrontasjoner, ikke først og fremst mellom partier og klasser i Norge, men mellom flertallet av det norske folket og ei norsk regjering på den ene sida, – og EU med EØS-avtale og WTO med Gats-avtale på den andre? Er det blitt slik at det som var en alminnelig, sosialdemokratisk politikk innafor kapitalismen, nå er blitt så dramatisk radikalt, at kampen for den må innebære et brudd med kapitalismen som system? Jeg lurer.

Postverket ble AS

Det er ikke bare på strømmens område at folk har merka de nye prinsippene for eierskap og mål. Postkontorene legges ned. Det er ikke lenger Postverkets mål å sørge for at folk får post. Det er bare noe folk flest tror. Postverket er fristilt fra staten som et eget selskap og er blitt AS. Målet er at det skal tjene penger. Beskjed fra EØS og Gats. Det har vært framme i mediene at de som er store nok til å konkurrere eller kjøpe seg inn i Norge, er selskap som Deutsche Post, Consignia (tidligere British Mail), TNT post group (Nederland) og La poste (Frankrike). De fire store som for øyeblikket kjemper om Europa og deler av Asia.

Når kommer sjukehusene på børs?

Sjukehusene ble gjort til statlig eiendom fra 1. januar 2002. Ut fra en gammal tankegang skulle det bety økonomisk trygghet for sjukehusene, – staten har jo så mye mer penger enn kommuner og fylkeskommuner. Dette var også argumentene fra H og Ap, de visste at «statlig» har en trygg klang i befolkninga som sitter fast i det gamle innholdet av begrepet. Men som direktøren ved sjukehuset i Tromsø sa i et nyttårsintervju i Nordlys, at den største dusten i året som gikk, måtte være han sjøl som trodde at sykehusreformen skulle føre til et bedre pasienttilbud …

Sjukehusene er statlige, ja, men de skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper og måles etter «underskudd» og «fortjeneste». Resultatet er at sjukehusene prioriterer pasientbehandling som de tjener mye penger på. Barna ved Ullevål sjukehus er lite lukrative, der skjæres det ned (Aftenposten 14. januar 2003). Styrene i sjukehusene er gjort uavhengig av folkevalgt kontroll. Det er rett og slett lagt til rette for at Gats-avtalen som Norge ønska seg fra 1. januar 1995, skal begynne å virke. Gats-avtalen vil sørge for at internasjonal kapital kan investere i norsk sjukehusdrift. Det er lagt pent til rette for å lage aksjeselskap av dem.

Telenor er på børs

Televerket er neste eksempel. Den norske staten eier 77,7 % av aksjene i Telenor som ble delprivatisert 4. desember 2000. Telenor ble verdsatt på børsen til 74 milliarder kroner. Statens eierandel er etter dette 77,7 %. Sjøl en liten aksjepost kan gi gode penger.

De største aksjeeierne er per 31. desember 2002:

Handelsdepartementet, Folketrygdfondet, Telenor ASA, State Street Bank & Client Omnibus (USA), Phildrew Nominees lt c/o GN Sparebank ver (GBR), Royal Trust Corporat Client Treaty acc. (GBR), Vital forsikring ASA (NOR), Jpmorgan Chase Bank Omnibus Lending acc (USA), Jpmorgan Chase Bank Clients Treaty Accou (GBR).

Telenor er flytta fra Olje- og energidepartementet til Handelsdepartementet, akkurat som Statkraft. «Telenor er blant de 13-14 største mobiloperatørene i verden, og har en sterk posisjon i Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia.» (Dagsavisen 19. januar 2003.)

Skolen er neste

Prinsippet om en folkeskole har et sterkt forsvar i Norge. Sjøl om det mangler penger, sjøl om mye kunne vært gjort for å gjøre skolen bedre både for elever og lærere, forsvares tanken om at alle barn skal ha lik rett til å gå gratis på skolen i 10 år, med samme innhold uavhengig av hvor i landet de bor. Men så viser det seg noe som ikke mange er klar over. Det er at norske myndigheter siden 1994 har jobba for en plan om å bryte i stykker hele folkeskoleprinsippet i Norge, uten at det har vært til diskusjon, avstemning, tema i en stortingsvalgkamp eller noe. I Klassekampen for 15. juni 2002 blir ekspedisjonssjef Stig Klingstredt i Utdanningsdepartementet spurt: «Inntil nylig var det ikke så mange nordmenn som visste at vi har forpliktet oss til liberalisering av grunnskolen og den videregående skolen?»

Han svarer: «Kanskje ikke, men dette har ligget til grunn for norsk utdanningspolitikk i snart ti år. Dersom det kommer en internasjonal institusjon og etablerer en grunnskole i Norge, må vi behandle den likt som norske privatskoler. Vi kan ikke gi mer statsstøtte til våre egne skoler.»

Det han henviser til, er det som skjedde 30. november 1994 da Stortinget mot RVs ene og to av SV sine stemmer slutta seg til en avtale som har som mål at alle tjenester skal privatiseres og gjøres tilgjengelig for utenlandske investeringer. Det er interessant at Telenor og Statkraft er flytta over til Handelsdepartementet. Posten følger sikkert etter. Det er også interessant at Handelsdepartementet gjennom Gats-forhandlingene (hemmelige for folket) sørger for å legge norsk grunnskole ut på salg. Er Norge villig til selge grunnskolen i bytte mot gode betingelser for fiskekapitalen i Norge?

Norge har satt opp skolen på lista over «forpliktelser» (commitments), dvs. Norge forplikter seg til å åpne skolevesenet for liberalisering. Hva betyr så dette for skolen? For å drive private skoler i Norge i dag, må de søke Undervisningsdepartementet, fordi de må godtgjøre at de er et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ. Det har ikke vært lett å få slik godkjenning, for folkeskoletanken står veldig sterkt i Norge. Lik skole for alle har vært en kampsak for arbeiderklassen og det opplyste borgerskap. Men hvordan skal overklassen og regjeringa i Norge gjøre det mulig for Gats-avtalen å virke også på skolens område? Jo, ved å fjerne kravet om pedagogisk og livssynsmessig alternativ. Det gjøres i regjeringas forslag til ny privatskolelov og må ses som et redskap for Gats. Det betyr at hvem som helst kan lage privatskoler, kanskje ikke med aksjeutbytte i første omgang, men med 90 % statsstøtte og skolepenger.

«Offentlig» har endra karakter

Det gir ikke lenger mening å snakke om at statlige virksomheter sørger for offentlige tjenester til folk. For innholdet i «statlig» er endra. Et statlig selskap (Statkraft, Telenor, Posten) kan altså både være hovedsakelig eid av staten, men likevel ha som mål å sikre et høyest mulig aksjeutbytte. Dette har kommet fra ca. 1990. Resultatene blir tydelige nå. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig å kreve selskapene tilbake til staten. Kravet må også være nye mål for etatene. Mål som går ut på at de skal sørge for befolkningas behov for den aktuelle tjenesten og ikke først og fremst profittskapere. Artikkel 1.3.c i Gats-avtalen sier at offentlige tjenester kan unntas fra reglene i avtalen. Men hva er offentlige tjenester i dag? Det er «tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere tjenesteytere». Det betyr sannsynligvis at hvis en kommune har privatisert eldreomsorgen og åpna den for ISS eller andre norske eller utenlandske private selskaper, så må alle norske kommuner si ja til det samme. For da er det allerede «konkurranse» eller «kommersielt grunnlag» fra før. Derfor ny privatskolelov som skal lage skolekonkurranse.

EU, WTO, IMF og Verdensbanken = sammen

En fullstendig integrering av det norske næringslivet med den internasjonale kapitalen, skjer og vil med Gats skje i økende omfang. I Gats forhandles det om energi, helse, vann, utdanning og en lang rekke flere områder. For eksempel fiskeressurser. Det er viktig å se at alt henger sammen. Helge Christie sier i Klassekampen 27. desember 2002: «Investeringsforhandlinger i WTO vil fort kreve ressursadgang til norske fiskefartøyer og fiskekvoter. EU krever i øst-utvidelsen å bytte norsk markedsadgang for fisk mot EUs markedsadgang til norske fiskebestander.» Og: «Det som ikke liberaliseres i WTO, liberaliseres i EØS, Verdensbanken, IMF og omvendt.» I lys av blant annet dette, er det nokså lite «venstre» å gå inn for at Norge skal bli medlem av EU som et ledd i å bekjempe markedsliberalismen …

Regjeringa skjuler alt for folket

Regjeringa viser til at åpenhet ville skade forhandlingene. Men lista er levert WTO/de andre landa. De veit krava. De eneste forhandlingene som kan skades, vil være mellom de norske forhandlerne og det norske folket. Den norske overklassen, som har makta i landet, fører en liberaliseringspolitikk også uten de overnasjonale avtalene. I det norske, borgerlige demokratiet, uten WTO og Gats-avtale, har heller ikke folk makta. Ikke da heller. Det er kapitalen som rår og som legger premissene for utviklinga av samfunnet. Men det var likevel mulig å holde Norge utafor EU to ganger. Det har vært mulig å lage en folkeskole som staten har tatt ansvaret for. Med feil og mangler, men likevel en offentlig folkeskole. Det har vært mulig å slåss for barnehager, ei bru og en vei. Lokale og sentrale politikere har snart her, snart der, blitt møtt av den lokale befolkninga, eller landsomfattende protester fra tusenvis av folk og mange organisasjoner, og er blitt pressa til å gjøre mindre dårlige vedtak enn de ellers ville ha gjort. Eller til og med gode vedtak. Se på kommuneopprøret i dag, det er faktisk folk som trur på og veit at staten kan presses av et massivt opprør til å gjøre visse innrømmelser.

Men når Gats-avtalen gjelder? Det kommer ikke på tale. Og det er det nye i kapitalismen. Det er at nasjonalstatene, også de mindre, sjøl imperialistiske som Norge, underlegges de aller største kapitalistgrupperingene og bindes av internasjonale handelsavtaler som tjener de rikeste. De er til fordel også for den største norske kapitalen, men betyr utslettelse av vanlig, borgerlig beslutningsmyndighet i kommunestyrer og storting. For ikke å snakke om at folk flest blir utsatt for beslutninger som er tatt på bakgrunn av den internasjonale kapitalens tilfeldige og anarkistiske bevegelser.

Ingen vei tilbake

Asbjørn Wahl skriver 14. januar 2003: «Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (commitment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sine tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemt unntaksbestemmelser kan iverksettes.»

Derfor: Er en reformpolitikk mulig? Er det mulig å rive seg løs fra utenlandsk diktat, på fredelig vis, hvis man ønsker det? Hva vil skje hvis man gjør det på tross av Gats-avtalen? Hva vil man bli møtt med?

Betyr utmelding konfrontasjon?

På konferansen Kvinner på tvers i september 2002 var det enda ei som lurte på om «vi fikk lov til det», nemlig å melde oss ut. Hva innebærer et slikt spørsmål? Kanskje hun som stilte det (og som den øyeblikkelige stillheten i salen viste var i mange fleres hoder), tenkte at dette systemet er så uriktig og urimelig for de fleste, at det ville ikke være rart om de en gang ville melde seg ut av det? I hvert fall ut av WTO, Gats, EU, EØS, Verdensbanken, IMF, alle de diktatoriske organisasjonene og avtalene som bare skal sikre storkapitalen all makt? Eller kanskje hun (eller andre i salen) tenkte enda lengre, at en gang blir vel spørsmålet stilt ved hele kapitalismen som system? Men hvorfor spørre «får vi lov til det»? Hadde hun ikke tillit til at kapitalen i Norge og de som har makta i WTO og andre internasjonale organisasjoner/avtaler, som USA, som energiselskaper, som tysk industri som er avhengig av norsk olje, respektfullt vil trekke seg unna når et folkeflertall ønsker det? Tenkte hun på at den internasjonale kapitalen ville sette i gang økonomiske sanksjoner, handelsboikott og kanskje det som verre er? Altså, møte demokratiet, flertallsvedtak, med makt og vold?

Jeg veit ikke hva hun tenkte, jeg gjetter. Det var da revolusjonen stod for meg som mindre rar.

Det hagler nå med angrep

Det er nesten umulig å følge med. Hva er forslag? Hva er utredning? Hva er vedtatt? Eller var det ikke vedtatt? Hva skal det forhandles om når? Er det 20 eller 45 viktige angrep som er under lynbehandling når dette skrives i begynnelsen av januar 2003? Det illustrerer «turbo»kapitalismen som den ofte blir kalt. Den har det travelt. Konkurransen mellom selskaper og kapitalgrupper fører til et innbitt kappløp med tida: Hvem er først til å produsere varen med mindre kostnader enn konkurrentene? Hvordan skal kapitalen fortest mulig greie å få vekk alt som kan hindre fri makt, flyt, for investeringer og handel? Det er disse behovene som er drivkrafta bak alt som skjer så fantastisk fort.

• I offentlig sektor har vi fått et press fra arbeidsgiver for at stadig mer av lønnsforhandlingene skal skje lokalt og til og med individuelt. Dette er et middel til å ødelegge fagforeningene.
• Borgerskapet vil at vi naturlig nok skal gå til banker og forsikringsselskaper for å sikre våre pensjoner når vi er gamle, på tross av at vi har betalt inn penger (skatt) til pensjonene gjennom et langt liv.
• Kvinnene skal nå få en enda dårligere pensjon enn de har, opptjeningsreglene skal forverres.
• Arbeidsmiljøloven vil de endre, slik at ramma for overtid utvides og slik at bedriften kan presse folk til å jobbe lengre dager.
• Industri legges ned, arbeidsløsheten øker, minoriteter får likevel ikke jobb, arbeidsgiverne ønsker å kjøpe arbeidskraft hvor som helst fra, akkurat den de trenger akkurat da, og så kaste den ut igjen.
• Pensjonskommisjonen foreslår dårligere betaling for folk som tar ut pensjonen når de er 62 år.

Summen av dette og mere til, fører til svekka beskyttelse for arbeiderklassen, lettere for kapitalen å drive rovdrift og angrep på fagforeningene. Et brutalisert arbeidsliv er blitt et begrep og en realitet alle kjenner.

Det blir bevegelse og motstand

Som et svar på statens strupetak på kommunene, har vi i de siste par åra sett stadig mer til et opprør fra kommunene. Mer penger! er kravet. Kommunene får forpliktelser overfor befolkninga som de ikke greier å oppfylle fordi staten tar et økonomisk strupetak på dem. Aksjon for velferdsstaten. Vedtak i mange kommunestyrer som protesterer mot utviklinga. Folk trekker seg fra kommunestyrene fordi jobben ikke er mulig å gjøre. Motstanden mot USAs planer om krig mot Irak vokser i alle retninger. I fagforeningene og på arbeidsplassene står kampen mot borgerskapets forsøk på å svekke lover og avtaler, mot kraftig rovdrift og vilkårlig behandling. Vi har sett raseriet over det som har skjedd med strømmen. Det er nå satt i gang ei opplysnings- og motstandskampanje mot Gats-avtalen fra Attac og Aksjon for velferdsstaten. Næringslivet, godt hjulpet av mediene, har satt i gang ei Ja til EU-kampanje som har begynt å mobilisere motstanden. Ungdomsbevisstheten mot WTO, IMF og Verdensbanken bærer bud om større bevegelser mot «globaliseringa». Det vil helt sikkert bli mye bevegelse i klassekampen i de nærmeste et-to-fire åra.

Folk vil slåss fordi de må

Bevegelse er positivt. For et revolusjonært parti er ikke dette likevel noen lett situasjon. Den er heller ikke lett for folk som er aktive i fagforeninger, på jobben for å redde en arbeidsplass, eller aktive i kvinnekampen, i miljøkampen, i kampen mot EU og EØS, mot WTO og mot krig. På den ene sida er folk som er i ferd med å miste arbeidsplassen sin, tvunget til å kjempe imot. De skal jo leve, for søren! Det er ingen annen vei å gå, enn å forsøke. Om og om igjen. Et revolusjonært parti består i hovedsak av folk som klassemessig står i en vanlig lønnsmottakersituasjon. «Vanlige folk» som vanlige folk pleier å si. De folkelige bevegelsene likeså, – de er folkelige. Så når et kommunistparti maner til kamp, er det ikke bare fordi det er prinsipielt riktig, men fordi medlemmene er redde for hva som skal skje med boligen, strømregninga, jobben, barnehagen deres, så de ikke kan annet.

Folk vil tape og tape

Dette kan høres greit ut, at folk ikke kan annet enn slåss. Men det er slett ikke greit. For den andre sida er at folk taper stort sett hele tida. Etter kortere eller lengre tid. Folk vant kampen mot EU-medlemskap to ganger. Det var en formidabel og virkelig seier. Men borgerskapet tar ikke et nei for et nei, de tar det som en utsettelse og en omvei. Og finner på EØS. Folket sa nei til EU fordi det var et overnasjonalt organ, men blir innmeldt i WTO som har nøyaktig de samme prinsippene som EU 36 timer etterpå. Tenk på retten til å fagorganisere seg og lage tariffavtaler. I det siste året har folk med langvarige avtaletradisjoner vært nødt til å slåss for retten til å ha dem. I ei tid med en brei offensiv fra kapitalen på svært mange områder samtidig, må det bli mange tap, enten en slåss, eller en ikke er blitt klar over angrepet før det var gjennomført. Angrep som kommer som en kastevind, tar med seg noe og fyker videre før du får blunka.

Kapitalismen må vekk

Det er fare for at dette kan føre til apati og desillusjon. «Ingenting nytter.» «Vi sloss, men tapte.» Folk gir opp å følge med, det er jo også nesten umulig å følge med. Fagforeninger veit det er nesten umulig å stå imot og velger linja med tilpasning, å gjøre det beste ut av det. Finne en litt bedre løsning enn den verste. Ja, hva kan de ellers gjøre mange ganger? Det er jo ikke fagforeningene som har makta. Hvis folk legger ned all motstandskamp, blir det virkelig farlig å være menneske i Norge, hvis du ikke tilhører overklassen. Da er det bare å si ja takk til barbariet.

Jeg tror ikke folk vil legge ned all motstandskamp. Tvert imot, det vil sannsynligvis bli mye bevegelse i klassekampen i de nærmeste åra. Men for å motvirke at konklusjonene fra de mange tapte slag blir defaitisme og passivitet, er det viktig at mange flere får en samfunnsforståelse som gir innsikt i hvorfor det blir sånn. At det er kapitalismen som system vi står overfor. En kapitalisme som fører en allianse- og konkurransekrig på verdensbasis, der industriarbeidere, kontorfolk, lærere, småbrukere, bønder og kystfiskere, utelukkende fungerer som figurer i kapitalens regnskap. Figurer som skal gi maksimalt og koste minimalt. Så lenge kapitalen har makta i samfunnet, må folk i hovedsak tape. Vi lever i et diktatur. Det er kamuflert og polert med stemmerett og kommunestyrer, men det er likefullt kapitalen som har makta. Når regjeringa lar rederforeninga og arbeidsgiverforeninga være med å lage den norske statens krav og tilbud i forbindelse med Gats-forhandlingene, mens det norske folket ikke får vite noe, er det bare ett eksempel på statens klassekarakter og på at kapitalen helt naturlig har makta over det som skal skje med alles liv, makta over kommunestyrer og også over Stortinget!

Så hva kan gjøres?

Kampen må gå på to fronter. Både forsvarskamp (ut av EØS, Nei til Gats, mot forverring av arbeidsmiljøloven, nei til krigen osv.). Men også kampen for å avsløre kapitalismen som system med sosialisme/kommunisme som alternativ. Først litt om en kamp jeg tror det er mulig å vinne: Ut av EØS!

Ut av EØS = nei til EU en gang til!

I dag er det største problemet i kampen mot EU-medlemskap, at EØS-avtalen finnes. Gjennom den tvinger EU direktiver på Norge. Det er ikke rart mange tenker at vi får alt det jævlige med EØS – hvorfor ikke likegodt være med og bestemme over jævelskapen som medlem av EU. Men dette argumentet må snus den andre veien: Vi ser hvor jævlig EU er når vi erfarer EØS-avtalen. Vi vil ha mindre av dette, ikke mer. Da vil vi ut av EØS-avtalen! Den kan vi si opp, det kan vi ikke med EU-medlemskapet. Er vi imot EU-direktivene som kommer via EØS-avtalen, er det ikke naturlig å si ja til mer EU, men nei til EØS!

Det er viktig å forsvare hvert lands rett til å bestemme over sin egen politikk, økonomi, lover, handelsavtaler. Sjølråderett med andre ord. Arbeiderklassen, ja alle arbeidende mennesker i byene, på bygdene og langs kysten, har det sjølsagt mye lettere hvis de «bare» skal nedkjempe sin egen regjering og overklasse, enn om de også skal vri seg løs fra makta til EU, USA og WTO. Noen som kaller seg «venstrefolk» er for EU fordi «arbeiderklassen i Europa skal stå sammen». Men arbeiderklassen i Norge, Tyskland, Mexico, Kina, Somalia, USA og Pakistan kan lettere stå sammen om de ikke skal gå veien om å mure seg inne sammen med sine «egne» kapitalgruppers unionsprosjekter.

Noen som kaller seg sosialister, sier at vi må inn i EU fordi flere land i Øst-Europa skal med. Men flere land endrer ikke EUs karakter. EU er oppretta for å gi sterke kapitalgrupper i Europa beskyttelse mot konkurranse fra de to andre sentrene USA og Japan. At det indre EU-markedet utvides, er en styrke for EU-kapitalen og ikke for det arbeidende folket i noen av EU-landa. Konkurransen skjerpes med USA, se bare hvordan USA har en parallell utvidelse østover med Nato. For å holde markedet på plass med makt, utvikles en politisk union, en statsdannelse med felles valuta, utenrikspolitikk og militærvesen.

En kontinental festning

Naomi Klein skriver om hvordan USA lager handelsblokker på det amerikanske kontinentet. Hun viser til EU og forklarer hvorfor EU vil ha med fattige østland:

«En kontinental festning er ei gruppe nasjoner som slår seg sammen for å skaffe seg gunstige handelsavtaler med andre land, samtidig som de bygger opp ei felles yttergrense for å holde folk fra andre land ute. Men et kontinent som tar alvorlig på det å være festning, må sørge for å få med ett eller flere fattige land innafor murene, ettersom noen må gjøre møkkajobbene og ta de tunge taka.

Dette er en modell som Europa nå baner veg for: EU utvider og får med ti fattige østblokkland, samtidig som stadig mer aggressive sikkerhetstiltak settes inn for å nekte immigranter fra enda fattigere land, som Irak og Nigeria, adgang.

På den andre sida av Atlanteren er en liknende tredelingsprosess i gang. Innafor Festning Europa er Frankrike og Tyskland adelen, og mindre land som Spania og Portugal er skiltvaktene. Polen, Bulgaria, Ungarn og Tsjekkia er postmoderne livegne, med lavtlønnsfabrikker der klær, elektronikk og biler kan produseres for 20-25 prosent av hva det ville koste i Vest-Europa – EUs egne maquiladoras (underbetalte arbeidere i Mexico, sweatshops). I mellomtida har de gigantiske drivhusa i Spania slutta å ansette marokkanere til jordbærplukking. Disse jobbene går i stedet til kvithuda polakker og rumenere, mens skip med nordafrikanere avskjæres av raske båter med infrarøde sensorer som patruljerer kysten.

Hvordan kan en opprettholde vanntette grenser og fortsatt ha tilgang på billig arbeidskraft? Hvordan kan handelen utvikles samtidig som en lefler med velgere som er mot innvandring? Hvordan kan butikken gå som normalt, men være stengt for folk? Enkelt: Først bygger du en ny ytre festningsmur, så stenger du portene.» (The Nation)

Det finnes ikke et ja til EU som er politisk radikalt. Et ja til EU er et ja til markedsliberalisme, diktatur over den norske økonomien og en europeisk festning mot sør. Folk fra «det radikale ja» argumenterer fra en ønskebrønn.

En annen verden er mulig – uten kapitalisme

«En annen verden er mulig» er det positive slagordet til Attac og antiglobaliseringsbevegelsen. Og de har rett, en annen verden er mulig. Hvis kapitalismen blir styrta og ikke lenger er måten samfunnet styres på. Hvis sosialisme og kommunisme framheves som alternativet. Det er jobben til de revolusjonære.

Kapitalismen synes mektig med sine diktatoriske institusjoner og sin vilje til krig. Men kapitalismen er prega av krise. Den amerikanske økonomien går dårlig. USA er verdens mest forgjelda land. Profittraten synker i OECD-landa. Dette er bakgrunnen for de rabiate angrepene fra kapitalens side overfor arbeiderklassen i ale land. De store selskapene og kapitalgruppene konkurrerer om fortjenestene. Et av tiltaka er å ta for seg av det som nå er ikkevarer i offentlig sektor i OECD-landa. Et av tiltaka er å binde de forskjellige landa til å ta imot selskapenes investeringer. Et annet tiltak er å svekke arbeidervernet og fagforeningene slik at kapitalen får større frihet til profittmaksimering. Det er en kriseprega kapitalisme som slåss. Systemet er fullt av indre motsigelser og er sårbart. Systemet er menneskeskapt og kan forandres av mennesker. Og det må gjøres. Det er ingen utsikter til at arbeidsfolk skal få det bedre under kapitalismen. Tvert imot, mest sannsynlig blir det mye verre. Derfor er det er nødvendig å bringe på banen sosialismen som alternativ.

Revolusjonen er mindre rar

På bakgrunn av det vi ser resultatene av etter 10 år med frislipp av kapitalen, står den sosialistiske revolusjonen for meg som mindre rar. Mer hverdagslig. Jeg ser for meg en folkelig kamp der flertallet av folk i by og bygd krever at kapitalen skal temmes. I arbeidslivet. At stat og kommune reelt skal ha tilbake naturressursene i landet. At folks arbeid skal brukes til å lage et bedre land å bo i. At kvinner ikke skal ha en underordna og fattig posisjon i Norge. At minoritetene skal ha samme rett som majoriteten. At Norge skal holde seg vekk fra rolla som støttespiller og lakei for den amerikanske imperialismen. At folk altså har tatt sjansen på å finne svaret på spørsmålet «får vi lov til det?».

Det er ingen gitt å vite hvordan en sånn kamp og bevegelse vil bli møtt av norsk og utenlandsk kapital og voldsapparat. Men mest sannsynlig blir det vel ikke å likne med et vanlig stortingsvalg, sjøl om det hadde vært mest ønskelig, sett fra folkets ståsted.

Å si det som står over her, at overklassen sannsynligvis ikke gir seg uten sverdslag, har ført til at revolusjonære blir beskyldt for å være for vold. En revolusjonær kan komme til å føle seg nokså «langt ute» med sitt syn, særlig når denne uvanlige argumentasjonen skal gis som en frisk replikk i et kjappmedium. Men nå? Når det er blitt naturlig å spørre «får vi lov til det?» når det er snakk om å melde seg ut av storkapitalens avtaler og institusjoner på en vanlig måte, er det i hvert fall lettere å argumentere for at folk står overfor kapitalkrefter som antakelig vil bruke makt. Derfor er ikke tanken på revolusjon så rar lenger, synes jeg.

Det er ikke opplagt at en revolusjon blir en sosialistisk revolusjon. Sosialismen betyr at flertallet gjør eiendommen, kapitalen, Telenor, Statkraft, den viktigste industrien og institusjonene om til statlig/kommunal eiendom og lar dem bli styrt av mål som ikke går ut på at kapitalen skal formere seg, men at disse hjørnesteinene i økonomien skal tjene mål som arbeiderklassen, det store flertallet, synes er viktige i sitt nye samfunn. Først når alle klasser er oppheva og det er kommunisme med helt fellesskap, vil folk kunne skape i full frihet.

Det trengs et stort og sterkt AKP

Når mennesker organiserer seg, er det for å gi større kraft til å framføre og handle på grunnlag av sin subjektive forståelse. Noens erfaringer og forståelse fører til organiseringa av revolusjonære organisasjoner. Som har revolusjonen som sitt anliggende. Samfunnsomveltinga. Kapitalismens begravelse. Den norske arbeiderklassen ville hatt fordel av en revolusjonær bevissthet som gjør at den ser seg sjøl som ei sterk, kollektiv kraft som er i stand til å styrte kapitalismen og legge den i grava. Det er i et slikt perspektiv AKP eksisterer. Ikke bare, AKP deltar som parti og med medlemmene i kampen i fagforeningene, mot EU og EØS, i kvinnebevegelsen og i anti-krigsarbeidet. Men det spesielle med AKP er at partiet tar dette spørsmålet på alvor: Om hva som må til for å styrte kapitalismen.

Et du en antikapitalist, er du en revolusjonær, så bli med! Det trengs organiserte folk i enhver krok av landet.

Det har slått meg i det siste at programmet for en sosialistisk revolusjon i Norge antakelig vil handle om ting som var alminnelig, sosialdemokratisk politikk da jeg vokste opp! Da skulle folks skattepenger, kommune og stat, sakte, men sikkert sørge for at alle fikk strøm, telefon, sjukehus, skole og innlagt vann. I dag er kapitalismen slik at hvis folket i samfunnet ville ha tilbake strømmen, telefonen og toget, så måtte det antakelig en sosialistisk revolusjon til! Det den sosialdemokratiske Gerhardsen hadde på sitt program på 1950-tallet, ville i dag kreve en revolusjonær omveltning for å få gjennomført! Det tror jeg, faktisk. Den revolusjonen er nødvendig!

av Turid Kjernlie og Eli Aaby

I november i fjor arrangerte den kanadiske kvinneorganisasjonen Grassroots Women med Gabriela fra Filippinene en internasjonal kvinnekonferanse. To av de fire norske deltakerne har skrevet reisebrev.

Konferansen hadde ca. 200 deltakere, fra mange ulike land. En del deltakere, særlig fra land i tredje verden, blei nekta innreise av kanadiske myndigheter. Mange av deltakerne var filippinske kvinner som bor, arbeider og arbeider politisk i Canada og USA.

Kvinnefronten har samarbeidet med Gabriela siden midten av 80 tallet.

Grassroots Women er en aktivistisk kvinneorganisasjon. Fra hjemmesidene deres kan vi se at de har tatt opp spørsmål om barnehager til alle, både for å reise diskusjonene om hva slags ansvar skal det offentlige ha for barnehagene, og for å vise klasseforskjellene i Canada. De er opptatte av nedbygginga av helse- og sosialtjenestene. De peker både på at dette er resultat av IMF sin politikk for Canada og på konsekvensene nedskjæringene får. De arrangerer 8. mars med paroler som ikke er så ulike dem vi går bak i Oslo.

Konferansen var knyttet til ILPS, International League of Peoples Struggle. Denne blei stifta våren 2001 på en stor mønstring i Nederland. Kvinnefronten var representert der. Et av formålene med ILPS er å lage møteplasser for aktivistorganisasjoner, for å utveksle erfaringer og analysere situasjonen i verden. Et annet mål er å bidra til felles aksjoner. Etter at Kvinnefronten kom på ILPS sin mailingliste, får vi flere meldinger i uka med informasjon om aksjoner, streiker, overgrep over hele verden, ofte med oppfordring til aksjon.

Ulike syn

Vi kjente ikke IPLF så godt på forhånd, og blei nok litt overraska over at kvinneperspektivet var så lite framtredende i hilsenen ledelsen sendte til konferansen, og i forslaget til sluttdokument.

Eksempler: Reproduktive rettigheter var utelatt som grunnleggende rettigheter for kvinner. Prostitusjon var nevnt en gang, og da som «forced prostitution». Dette er et nøkkelord i internasjonale fora for dem som ønsker å få oppslutning om synet på prostitusjon som arbeid. Et standpunkt både Gabriela og Kvinnefronten arbeider iherdig imot. Verken patriarkat eller sexisme blei nevnt som hindringer for kvinnefrigjøring, og kvinneorganisasjoner var utelatt i vurderingene av organisasjoner som rammes av USAs antiterrorkampanje. Ingen oppfordring til motstand mot, eller sammenlikning mellom antiterrorkampanja og «global gag rule». I sluttdokumentet prøvde noen også å få støtte til en analyse av verden som innebar støtte til de fem sosialistiske landa i verden i dag. Akkurat dette var ikke nevnt verken i innledninger eller diskusjoner.

Arrangørene la stor vekt på sluttdokumentet, og vi brukte en hel dag i plenum for å få konsensus om den. Vi deltok i debatten og vi fikk gjennomslag for flere standpunkter. Sluttdokumentet fikk et mer feministisk preg, og avsnittet om de sosialistiske landa blei strøket. Allikevel kunne vi ikke slutte oss til /skrive under sluttdokumentet fordi vi ikke er politisk enige i det.

Nye ord

Hvilket utbytte har vi av å reise på konferanser som dette? Vi knytta noen kontakter, og vi lærte noen nye ord:

• Auspices of: Konferansen ble holdt «under the auspices of ILPS». Det betyr under beskyttelse av. Auspicious betyr lykkebringende, og auspice spådom etter fuglenes flukt.
• Plunder: røveri, plyndring, utbytting
• Imperialist globalization, ved å bruke dette uttrykket får de fram at det er imperialisme det handler om, i dagens globaliserte form. På den måten unngår vi alle dustediskusjonene om at det er fint med fremmed mat og kulturutveksling, forteller de oss.

Det var mange innledninger, paneldiskusjoner og workshops. De fleste innledningene blei delt ut under konferansen, og workshop-referatene skal de legge ut på hjemmesidene sine.

Vi trekker fram noen innledninger som vi hadde mest utbytte av:

• Judith Mirkinson, fra Women in Black, USA. Hun snakka om bidrag kvinner har gitt i kampen mot imperialisme og kvinneundertrykking. Hun snakka om antiterror-lovgivinga i USA, og konsekvenser den har i USA. Hun fortalte om konsekvenser av nedskjæringene i offentlig velferd i USA.
• Maria de los Milagros Conti, Amas de Casa del Pais, Argentina. Hun fortalte om bakgrunnen for «kasserolle»-opptøyene. Hvordan kvinnene har bidratt og konsekvensene for kvinner. Hvilke konsekvenser den økonomiske politikken har hatt for kvinner, og at det å delta i opptøyene har styrka kvinneorganisering.
• Liza Largoza-Maza, leder i Gabriela og parlamentsmedlem på Filippinene, snakka om Filippinenes erfaringer med USAs intervensjoner og motstanden mot dem. Hun viste hykleriet i kampanja mot terror og hvordan kommunister blir slått i hardtkorn med muslimer fordi USAs mål er kontroll over land og naturressurser.
• Reem Alnuweiri, palestiner som bor i Canada og hadde vært på besøk hos den palestinske kvinneunionen, holdt en innledning om forskjellige former for motstandsarbeid palestinske kvinner har bidratt med i kampen i ulike tidsperioder. Konferansen vedtok en resolusjon til støtte for en sekulær stat innafor grensene fra før krigen i 1967.
• Emmi DeJesus fra Gabriela holdt en kort og god innledning om imperialistisk globalisering og angrepene på kvinners demokratiske rettigheter. Hun inkluderer da rett til ikke å bli seksuelt trakassert og til ikke å bli handelsvare som billig arbeidskraft, postordrebrud eller prostituert.

Sjølve formen på konferansen ga oss noen opplevelser av å være fremmedkulturelle, særlig måten å vise enighet på: Ett klapp, og så går vi videre hvis ingen protesterer. Metoden kommer fra Sørøst-Asia og var overtatt av Grasroots Women. For oss som er vant til å stemme og vurdere stemmetall og godta å tape en avstemming, var dette veldig uvant. Det var tankevekkende å kjenne på åssen det er å være helt ukjent med premissene.

Konferansen blei avslutta med en militant demonstrasjon mandag kl 12. Det var ikke så mange andre enn konferansedeltakerne der, men arrangørene sa det var et godt tidspunkt, midt i lunsjen til dem som jobber i sentrum. De sa vi ville få mye oppmerksomhet og presse, og det kom flere tv-kameraer og reportere enn vi er vant til i Oslo! Vi utenlandske gjester fikk beskjed om å holde sammen, blei vist hvilke vakter som skulle passe spesielt på oss. Videre fikk vi streng beskjed om ikke å snakke med noen, spesielt ikke politiet. Vi var jo litt spente, men det hele gikk usedvanlig fredelig for seg, i forhold til erfaringene fra Oslo de siste åra.

Sykkelpurk

Politioppbudet var en sykkelpurk, etter hvert to, og en på motorsykkel. Det var masse roping av slagord, og en del oppmuntrende tuting fra biler, og litt sint tuting. Marsjen slutta på trappa til det amerikanske konsulatet, som ikke hadde noen sperringer eller vakter som hindra en halvtimes markering med appeller og slagord.

Reiser gir flere opplevelser, sjøl om vi var kjempe pliktoppfyllende og var tilstede på konferansen hele tida.

Vi spiste megastore frokoster med hash(!) browns (råstekte, revne poteter), massevis av egg og pannekaker med lønnesirup. Virgin Megastore forsynte oss med mange CDer og bøker. Vi opplevde forsmak på røykernes utstøting av det gode selskap, INGEN, sjøl ikke de bruneste pubene, tillot at vi røyka inne. Vi blei henvist under gassbrennere utendørs, og da skjønte vi hvorfor folk satt på uterestaurant i november.

Woodwards okkupert

Turid og Eli prøvde en morgentur inn i slummen, men snudde etter halvannet kvartal. Det var så fattigslig, vi så flere som sov på gata, flere som åpenlyst satte sprøyter, og vi som ikke kjente kodene opplevde det som utrygt. Det var en sterk opplevelse, vi kryssa ei gate vi hadde gått langs flere dager. Det var som å krysse grensa til et annet territorium, det var helt andre folk som bodde der, alle fattige. Tilfeldig kom vi forbi det tidligere varemagasinet Woodwards, som hadde vært okkupert av husløse. Okkupantene hadde blitt brutalt kasta ut av purken tre uker tidligere, og nå bodde om lag 200 i telt på fortauet utafor, tett i tett. Vi snakka med representanter for de husløse, men vi fikk oss ikke til å ta bilder av elendigheten.

Seinere så vi på tv at hjemløse er et økende problem i Canada. I mai i år hadde de telt alle husløse som bodde i herberger (dvs. utelatt de som bor på gata), og det var mer enn 50.000.

Tv-nyhetene er et kapittel for seg! Korte, overflatiske nyhetssendinger, lange reklameinnslag for blant annet livsforsikringer. Toppoppslag: Winona Ryder som har stjælt i butikk. Og interessant: USA som vil kreve visum for Commonwealth-borgere som reiser til USA via Canada, og som åpent sier at Canada ikke er til å stole på i kampen mot terror. Mer interessant: Minstelønningene i Canada har gått ned fra ca 40 kroner timen til ca 30 kroner!

Vi så flere menn som gikk ute i shorts og T-shirt, enda vi gikk med skjerf og lue. Vi gikk i rolige og vakre Stanley Park og så massevis av ekorn. Sissel og Eli var på antropologisk museum og lærte nytt og spennende om indianerkulturen på nordvestkysten.

(Konferansen het Towards our Liberation. An international Women’s Conference Against Imperialist War and Plunder Nov. 1.- 4. 2002. Vancouver Canada. I tillegg til de to forfatterne av reisebrevet deltok også Astri Melheim fra Kvinnefronten. Sissel Henriksen, jornalist i Klassekampen, var der også.)

Bokomtale

av Lars Akerhaug

Andreas Malm har med Bulldozers mot ett folk gitt ut en bok det har vært et sterkt behov for. Boken er en fersk analyse, skrevet fra våren 2002 i Jenin, Ramallah, Betlehem og Gaza, men forfatteren trekker samtidig veksler på sionismens historie, Oslo-avtalen og svensk utenrikspolitikk (som er et interessant emne i seg selv). Boka er først og fremst en gripende skildring av palestinernes hverdagsliv. Men forfatteren går utover rammene av bare å skildre palestinernes lidelse, han gir samtidig et bilde av hvordan palestinerne har organisert – og organiserer seg. Og han gjengir og problematiserer politiske analyser.

Det er befriende å lese en bok fra Palestina som i så stor grad dreier seg om grasrota, både i Palestina og i det internasjonale solidaritetsarbeidet. I Vesten hører vi ikke for lite om stormaktenes vurderinger, om Arafat eller Sharon. Men vi får sjelden kjennskap til hvordan hverdagen og den daglige motstanden fortoner seg.

Et moment som løfter boka er kapittelet fra Jenin. Historiene Andreas Malm forteller, fra de som var i leiren da den ble angrepet, er unike. Forfatteren beskriver lidelsene og de djupe sårene den israelske okkupasjonen ga. Men samtidig forteller han om et folk som ikke lar seg knekke. Fortellingene fra Mukhayeen Jenin er fortellingen om palestinerne som et lidende – men også et kjempende – folk.

Forfatteren, som til daglig er journalist i syndikalistenes avis i Sverige, Arbetaren, skrev boka med utgangspunkt i at han deltok som aktivist i ISM – International Solidarity Movement. Dette er et nettverk av aktivister som gjennomfører aksjoner og stiller seg opp som menneskelige skjold mot den israelske okkupasjonen. Det var de som gikk inn i hovedkvarteret til Arafat da Sharon satte kniven mot strupen hans, og det var de som gikk inn i fødselskirken da israelske soldater omringet Jesu fødested. ISM som et fenomen er svært interessant, men også problematisk. Aksjonene de gjennomfører, skaper internasjonal oppmerksomhet, og de retter søkelyset mot der det skal rettes, den israelske okkupasjonen. Men samtidig er det slik at ISM har en agenda utover å gripe inn mot Israels okkupasjon, og det er å støtte enkelte politiske retninger blant palestinerne. I korte trekk dreier dette seg om et sjikt av intellektuelle og politikere, særlig fra Palestine Popular Party (Det gamle kommunistpartiet) som har gått inn for en demilitarisering av intifadaen, til fordel for sivil motstand.

Men Andreas Malm faller ikke i fellen som mange andre fra ISM har gått i, med å fordømme all væpnet kamp. Tvert i mot gjengir han og forklarer hvorfor palestinerne mener den væpnede kampen er en nødvendighet, som en følge av brutaliseringen av Israels okkupasjon. Og han trekker et skillelinje mellom angrep på militære og bosettere, og selvmordsbomber mot sivile israelere i Tel Aviv og Jerusalem. Samtidig forklarer han hvordan væpnet kamp aldri kan bli den eneste ingrediensen i kampen mot den militært overlegne israelske staten.

Boka er preget av å være skrevet i Sverige, hvor det er andre tradisjoner i solidaritetsmiljøet. Boka har et fokus på venstresida i Palestina, særlig de tre venstrefraksjonene DFLP, PFLP og PPP (Demokratisk front for frigjøring av Palestina, Folkefronten for frigjøring av Palestina og Palestine’s Popular Party). Dermed får vi i liten grad forklart Fatahs (fortsatt det største palestinske partiet) posisjon og heller ikke islamistene. Dette gjenspeiler seg også i analysene av Arafat og de palestinske myndighetene, som skiller seg fra det som har vært blant annet den norske solidaritetsbevegelsens posisjon. Andreas Malm har en grunnleggende kritikk både av Oslo-avtalen og selvstyremyndighetenes korrupte karakter, som det er lett å være enig i. Men samtidig er det slik at de palestinske myndighetene og Arafat fortsatt er palestinernes rettmessige representant. Et angrep på Arafat er et angrep på palestinerne. Hvis boken har en svakhet, er det kanskje at dette ikke blir problematisert ytterligere.

Men det er likevel et glitrende arbeid Andreas Malm har levert. Forfatteren trekker sterke positive veksler på sin journalistiske innfallsvinkel, samtidig som den historiske bakgrunnskunnskapen og de politiske analysene hele tiden er tilstedeværende. Bulldozers mot ett folk burde være pensum for alle som vil engasjere seg til støtte for palestinerne, samtidig som den har mer enn nok interessante analyser til å være viktig også for de som har mer bakgrunnskunnskap om konflikten.

Debatt

av Lars Akerhaug

Hans Olav Brendberg utfordrer i Røde Fane nr 4, 2002 vårt tradisjonelle bilde av hva som lå til grunn for Balfour-erklæringa – og opprettelsen av staten Israel.

Det er viktig å forstå hvordan sionistbevegelsen kunne utvikle seg fra å være en marginal gruppe også blant jøder, til å bli en stat med verdens overlegne supermakt i ryggen – USA. Solidaritetsbevegelsens fokus må konsekvent være rettet mot de vestlige regjeringer og deres støtte til Israel, og ikke marginale miljøer av sionister i vestlige land. I Norge er det Jan Petersens holdning om «to parter» det er viktig å angripe – ikke Kåre Kristiansen.

Det er gjennom å studere det historiske resultatet av Balfour-erklæringen og de premissene den la, at vi kan forstå hva erklæringen dreide seg om, og hovedsakelig ikke gjennom å studere datidens konspiratoriske vrangforestillinger om det jødiske folk. Det viktigste vi kan si om erklæringens funksjon i sin samtid, er at den implisitt var antisemittisk – fjern jødene fra Europa. Og det var derfor det eneste jødiske regjeringsmedlemmet, Lord Rotschild, motsatte seg erklæringen.

Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap. Først for Storbritannia og senere for USA. Peder Martin Lysestøls bok Palestinerne bør fortsatt være anbefalt lesning for de som ønsker å forstå sammenhengene mellom imperialistmaktenes politikk og opprettinga av staten Israel. Brendberg latterliggjør forståelsen av at Israel ble opprettet på grunn av «jakta på (palestinsk?) olje». Men har ikke historien vist at det er nettopp disse interessene Israel har tjent?

Særlig i dag bør det være viktig for anti-imperialister å forstå USAs rolle i Midtøsten og i forhold til Palestina. Brendberg bidrar dessverre ikke til å skape klarhet i forhold til USAs rolle. Tvert i mot snur han problemstillingen på hodet ved å si at: «Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad, som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel.»

Utsagnet blir meningsløst. I åtte år før Bush-administrasjonen hadde USA en demokratisk president. USAs jøder har tradisjonelt sognet til demokratene og vært langt mer aktive der enn i republikanerne. I dag har USA en president fra Midtvesten, svært langt fra Brooklyn. Likevel er det denne regjeringens visepresident, Dick Cheney, som uttalte: «For meg kan Sharon like gjerne henge Arafat.» Eksempelet illustrerer at det ikke er jødenes innflytelse i amerikansk politikk som hovedsakelig avgjør hvor langt USA strekker seg i å støtte Israel, men landets utenrikspolitiske behov. Og med dagens situasjon i Midtøsten er det relativt åpenbart at Bush trenger en «trygg havn» i Tel Aviv.

For anti-imperialister og venner av det palestinske folket er det en avgjørende oppgave å bekjempe antisemittismen. Jødeforfølgelsene er tett sammenvevd med sionismens historie og etter hvert oppnådde legitimitet. Så lenge det finnes jødeforfølgelse, jødehat og ikke minst antisemittisk argumentasjon fra palestinere og venner av det palestinske folk, vil det være enkelt for Israels støttespillere å knytte sammen et forsvar for Israel med et forsvar av det jødiske folk.

av Sigrid Angen

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar.

Spørsmålet er om porno er noe annet nå enn hva det var for noen år siden? Hva er innholdet i pornoblad og filmer anno 2001? Hva har internett å si for utviklingen? Hvem tjener pengene? Hvorfor er det så vanskelig å kjempe mot porno? Her følger et forsøk på svar.

Hva er porno?

Pornoen er ikke et statisk fenomen. Sjøl om porno har eksistert i mange år, så er det en utvikling både i innhold og omfang. Pornoen masseproduseres i et helt annet omfang i dag enn tidligere. Den spres både via film, blader og internett. Interessant å merke seg er at det ikke er så mye av internetthandelen som lønner seg, men sex på nett gjør det. I følge Digitoday er dette mye av årsaken til at hittil «renhårige» firmaer nå tyr til sex som salgsvare.

I følge straffelovens § 204 er porno «kjønnslige skildringer som er støtende eller egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, vold, dyr eller tvang». I følge radikal feministisk teori er porno et spesielt seksuelt materiale som formidler og hjelper til med å opprettholde den seksuelle underordningen av kvinner. Pornografiske filmer kjennetegnes av at bare kvinners kropp vises (produsentene antar at seeren er en mann). «Cum shots» (mannens sædavgang) er en nødvendighet i alle filmer. Analsex, kontroll av kvinner, vold som middel for å heve spesielt kvinners nytelse, rasisme, og typisk eldre mann og ung kvinne-/jenterelasjoner er kjennetegn ved pornografiske filmer. Konklusjonen er at kvinnene i pornoen er objekter for menns onani. Noe av de samme kjennetegnene fins i bøker.

RED: TA UT OG SETT I RAMME Pornobøker er typisk kjennetegnet av 1) Kortvarig forførelse med vekt på kvinnenes kroppslige reaksjoner. 2) Deflorasjon: jomfruhinna brytes, ofte i form av voldtekt. 3) Incest finner sted uten særlig skyldfølelse eller betenkelighet 4) En voksenfigur som lærer opp barn i seksualitetens verden. 5) Profanering av det hellige. 6) «Stygge ord» i «stygge bøker» er med på å kople seksualitet til synd og skam. 7) Seksuelle supermenn med overdrevet stort kjønnsorgan. 8) Kvinner er nymfomane og seksuelt umettelige 9) Svarte/asiater/bønder/arbeidere er seksualsymboler som står det dyriske og instinktmessige i mennesket nærmere. 10) Homoseksualitet: lesbiske i pornoen skal hisse opp den mannlige leseren. Typisk er også at kvinnene må ha en mann til å få endelig tilfredsstillelse. 11) Vold: I visse perioder av den vestlige sivilisasjonen har pisking vært et viktig aspekt ved seksuell atferd, og mest uttalt i perioder hvor den religiøst seksuelle undertrykkelsen har vært sterkest.

Svært mange av disse kjennetegnene som beskriver pornografiske bøker passer også for å beskrive pornoblader. Men bladene inneholder i motsetning til bøkene mye bildemateriell, og dette gjør uttrykket mer direkte.

Utviklingen i pornoen generelt

Kvinnefronten har gjort en undersøkelse av pornoen i Narvesen-kioskene. Den videre framstillingen omhandler dette materiellet. Utviklingen fram til i dag viser at pornoen blir grovere, mer direkte, mer voldspreget. Leseren kan se direkte inn i skjeden til kvinner som avbildes. Det er vanlig å vise bilder av kvinner bakfra, for dermed å få med bilde av anus også. Analsex beskrives oftere og anbefales oftere enn tidligere. Generelt er bladene preget av at det bare er kvinner som er avbildet. Bladene viser ytterst sjelden seksuelt samkvem mellom to (heterofile) personer. Bladene inneholder mye telesexannonser. Dette er et stort marked for profitt. I tillegg er det også reklame for reisemål hvor sex kan kjøpes, og reklame for bordeller og sexklubber i andre land, og i økende grad reklame for internettsider hvor du kan finne porno. Også reklame for pornofilmer, sexhjelpemidler etc. har stor plass i bladene. I sum kan vi si at bladene fungerer som formidlere inn til andre deler av porno-industrien og sexindustrien, ispedd en god del bilder av kvinner som lokkemat. Pengene ligger i mindre grad i bladene i dag, salget av pornoblader går ned i Norden. Derfor må profittørene finne nye markeder, og koplingene mellom pornoblader, internett, salg av sexhjelpemidler etc ser ut til å bli sterkere.

Innholdet i bladene

Vold mot barn, jomfruer og incest

Annonser som Tracy Trash, born to be a slut (Tracy Søppel, født til hore, med bilde av ei jente med søt rosa sløyfe og blomstrete topp og joggesko) er vanlige. Barn skal læres opp i sex. Typisk innledning er at barnet skal straffes for noe det har gjort. Bladene unngår straffelovens bestemmelse ved å skrive «18 (år)» på bildene. Men straffelovens pornobestemmelse gjør det også straffbart å framstille noen som barn. Derfor burde det også være ulovlig å framstille personer i pornoblad med bamser, musefletter, skoleuniform eller andre «typiske» barneting. Men i følge politiet må det være et uomtvistelig faktum at den personen som avbildes ikke er 18 år. Lovteksten slik den håndheves i dag, har ikke noe innhold.

Jomfruer er en egen sjanger. Jomfruhinna skal brytes, og dette forbindes med smerte og ofte voldtekt. I dagens virkelighet, hvor vi kjenner til mange tilfeller hvor menn kjøper barneprostituerte for å unngå (eller bli helbredet av!) HIV, er dette ille.

Den alminnelige pornoen baner vei for overgrep mot barn.

Seksuelle handlinger mellom slektninger og familie forekommer ofte.

Samfunnsmessige tabuer utnyttes. I bladene er det mest kvinneskikkelser som svigermor, søster og tante, som beskrives i seksuelle situasjoner med hverandre.

Skader på kroppen

Pornobladene er reklame for plastisk kirurgi, med mye silikonpupper. Kviser og andre «uregelmessigheter» retusjeres bort. Ingen får sykdommer i pornoen. Kondom er ikke-eksisterende, og ingen blir såre eller får vondt. I pornobladene gjør menn ting med kvinner som de ville ha blitt straffet for ellers. Vold og seksualitet knyttes sammen. Kvinner ber ofte om straff, historier fortelles der barn straffes for ulydighet. Dette har virkninger til det virkelige samfunnet. Det er ikke tilfeldig at kvinner som forteller om vold eller voldtekt har vanskelig for å bli trodd. Kvinner ber ofte om å bli tatt hardt bakfra, og gjerne uten forspill eller smøring. Hvis dette gjøres «på ordentlig», får man skader. Svensk helsevesen kan rapportere et økende antall henvendelser fra unge jenter med skader i anus. Det er neppe tilfeldig. I tillegg brukes analsex som fornedring. Kvinner pules i rompa, og suger penis ren etterpå.

Fornedring og rasisme

«Snusk og fornedring er veien til lykke» er et sitat hentet fra Cats. Kvinner beskriver seg selv på en svært nedverdigende måte, og omtales slik av andre også. Hvorfor er det slik? Fordi sex er skittent og syndig i pornoens verden. Derfor må kvinnene i pornoen snakke «dirty». De som snakker «dirty» er ekstra kåte, villige og tilgjengelige. Fornedring og seksualitet knyttes sammen, og seksuallivet blir noe skittent. Dette er framtredende i blader med et stort sett mannlig publikum, og gir grunn til å spørre om dette gir utbredt kvinneforakt blant menn. Mange er med på å spre myter om hvordan kvinner og menn er, og hva de liker. Et eksempel er hentet fra Dagbladet nett (20. november 2001), i artikkelen «Hvordan DU kan bli en superelsker». Dagbladet følger opp saken med en liten spørreundersøkelse. Følgende spørsmål for menn: «Liker du at sexpartneren din er litt ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting?» For kvinner er derimot spørsmålet «Opptrer du noen gang ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting under seksualakten?» En kan undres hvor slike forventninger til kvinner og menns oppførsel er hentet fra. Det mest interessante her er at kvinner og menn ikke får det samme spørsmålet. Kvinnen spørres ut fra hvordan hun opptrer i forhold til sin seksualpartner, mannen spørres om hva han liker. Det er ganske stor forskjell. Det samme ser vi i typiske «ungpikeblader» som Inside, Mag og andre. Der finnes artikler i fleng om hvordan jenter skal opptre for å få kjæresten til å bli kåt. Oppskrifter på en vellykket stripping, massasje etc. Aldri en artikkel om hvordan jenter kan bli tilfredsstilt eller tilfredsstille seg sjøl. Det finnes ikke tilsvarende «unggutteblader». Når vi vet at de fleste unge gutter leser porno, så blir forskjellen ganske stor. I ungpikebladene læres jentene opp til hvordan de skal tilfredsstille gutta, i pornobladene lærer gutta hvordan jenter er og skal være.

Svarte og asiater er seksualsymboler i pornoen, og den speiler på den måten rasismen i samfunnet. Pornoen preges i stor grad av stereotyper, også på dette området. Svarte menn er «hingster», asiatiske kvinner er underdanige og lydige, og er «oppdratt til å tilfredsstille en mann». Dette er med på å legitimere sexreisene til Asia og Afrika. Norske menn lærer i pornobladene at asiatiske kvinner vil selge seg sjøl til sexturistene, for det er jo slik de egentlig er. I tillegg får leseren av bladet gjerne reiseguiden for turen også. Målet i pornoen er mannens ejakulasjon, det såkalte «cum shot». Mannen skal sprute på kvinnen slik at leseren ser det. Hva betyr dette egentlig? I pornoen er ejakulasjonen en måte å ydmyke kvinnen på. Dette setter pornoprodusentene ord på sjøl. På nettstedene beskrives dette ofte som «facial humiliation» (ydmykelse via ansiktet). Verdt å merke seg er at mannen i pornobladene oftest er sladdet. Han viser kun penis når han spruter på kvinner. Kvinner er aldri sladdet i pornoen. En kan spørre seg om det dermed er slik at sladding i pornobladene ikke handler om kjønnsorganer i bevegelse, men heller om å skjule mannens kjønnsorgan for den mannlige leseren.

Det liberalistiske forsvaret av porno

Liberalister forsvarer porno med at kvinner og jenter gjør dette frivillig. Men hva er frivillighet? En tenkt parallell: Hvis det fantes en medieindustri som hadde så stor makt at den kunne la hvite mennesker tisse på svarte mennesker, voldta og slå dem, da ville spørsmålet om frivillighet bli ganske absurd. Pornoindustrien bruker mye spalteplass i bladene på å fortelle om lykkelige og rike pornomodeller og prostituerte. Dette gjøres for å legitimere industrien, og for å bidra til nyrekruttering. 8. mars 2000 hadde Klassekampen et oppslag om pornoindustrien i San Fernando Valley i California. De intervjuet en produsent som blant annet lager filmer som vises på Canal plus. Produsenten sa at mange av kvinnene i filmene har en problematisk bakgrunn preget av voldtekt eller incest, og som driver dem inn i bransjen. Journalistene snakket også med en produsent for firmaet Extreme. Han sa at filmene viser prostitusjon slik den er: skitten, rå, voldelig. Han sa også at de som ser filmene blir trøtte av det samme og vil ha noe nytt. Derfor tøyes grensene, også for vold, for antall menn som knuller ei dame etc.

Pornoliberalerne fokuserer på undertrykking av seksualitet heller enn på seksuell undertrykking. Derfor definerer de sjelden pornografi som en masseindustri. I sitt forsvar av porno legger de ofte vekt på publikasjoner som henvender seg til seksuelle minoriteter. Dette har flere steder fungert som et progressivt forsvar for enkeltpersoner i samfunn preget av for eksempel homofobi. Problemet er at pornoliberalere ikke ser undertrykkingen og maktforholdene i samfunnet som ligger til grunn for produksjon av porno, og de ignorerer at det handler om kjøp og salg av virkelige mennesker. Kvinnene i pornoen framstilles som «seksuelle minoriteter», som gjør dette frivillig. De økonomiske og sosiale forholdene som mange av kvinnene lever under blir borte i analysen. Merkelappen «seksuell minoritet» brukes i mange ulike sammenhenger, både i private gjensidige forhold, i offentlige kontraktsmessige forhold med kjøp og salg av handlinger i film eller bilder, og i kapitalistiske foretak med massedistribusjon av varer. Dette blir unnvikende og villedende. På denne måten blir den kritiske analysen av pornoindustrien som en enorm kapitalistisk industri framstilt som et angrep på valgene til det enkelte individ. Samfunnsanalysen og strukturene forsvinner. Pornoliberalerne definerer pornografi som seksuelle uttrykksformer og fantasier. Det aspekt at det er virkelige mennesker som må lage denne fantasien i pornobladene blir irrelevant. Det viktige er leserens rett til å få et bilde av sin «fantasi». Pornoliberale skiller det pornografiske språket fra produksjonen av det og bruken av det. Men når noen blir utsatt for vold i pornoen, så er ikke de en fantasi som bare eksisterer for leseren. Det er virkelige mennesker som må utføre de handlingene vi ser avbildet.

Ved å ignorere hvordan porno lages, har mye av den teoretiske diskusjonen om porno ignorert den viktigste gruppen i produksjonsprosessen: kvinnene. Porno virker i tillegg konkret inn i alle kvinners virkelige liv. Porno fører til at en del menn mishandler kvinner. Pornografi har fungert og fungerer som en metode for å motivere, iscenesette og rettferdiggjøre seksuell mishandling og vold mot kvinner. I en straffesak i Bergen sier den voldtektstiltalte at «mange kvinner liker å bli tvunget til samleie», og «jeg har sett så mye porno i mitt liv at jeg vet at de kan like det». Kvinner tvinges til å ha porno rundt seg i hverdagslivet i ulike sammenhenger – porno er en realitet, ikke en fantasi. Pornoliberale forsøker ofte å kople den radikale feministiske kampen mot porno til puritanisme. Puritanismen ser seksuallivet som noe syndig, porno som uttrykk for denne seksualiteten og derfor som noe som må forbys. Den radikale feministiske kritikken av pornoen står nettopp for det motsatte, og kamp mot porno koples til ungdoms rett til et seksualliv, til gratis prevensjon, til sjølbestemt abort. Radikal feminisme ser på seksualiteten som noe fint og vanlig, og som til for glede og nytelse. Porno lyver om seksualitet, sprer myter om hvordan kvinner og menn er og skal være, pornoen er med på å legge begrensninger for folks seksualitet, en tvangstrøye som skader både de som sosialiseres til å tro at porno gir et riktig bilde av sex, og aller mest de som må lage pornoen. Kampen om pornoen handler ikke om bildespråk eller graden av den enkeltes private frigjorthet eller hva den enkelte tåler av nakenhet eller liker å gjøre i sitt eget private seksualliv. Kampen om pornoen handler om å slåss mot en industri som forsterker vold, fordommer, kvinneundertrykking og rasisme i samfunnet. I et samfunn hvor seksualitet er undertrykt, hvor den antiseksuelle puritanismen har innflytelse, og hvor mange har lært at seksualitet er knyttet til synd, skyld, anger og straff, er det lett for pornoindustrien å framstille seg som forkjemper for seksuell glede og åpenhet. Derfor kan ikke pornoen livnære seg uten den seksualfiendtlige puritanismen, og heller ikke uten kvinneundertrykkingen og rasismen i samfunnet.

Hva med pornoindustrien framover?

Kvinnefrontens undersøkelse viser at pornoen blir råere. Mer voldelig, flere bilder av anus, flere bilder hvor vi kan se opp i kvinners skjede. I pornobladenes salgssider selges spekulum (gynekologisk instrument som gjør at en kan se inn i skjeden til kvinner) i sparepakker på 12 stk. Det vi ser som et sentralt utviklingstrekk, er at bladene er en del av en større kjede, og fungerer som veivisere til internettpornoen, til prostitusjon, til filmer. Tidligere har en snakket om et skille mellom «mykporno» og «hardporno». Dette skillet viskes ut i stadig større grad, nettopp fordi bladene er en del av en kjede. Bladene har egne hjemmesider som guider deg ut på nettet, og du er bare et par tastetrykk unna nettsider med «hard hardporno». «Seriøse» firmaer tyr til internettporno for å tjene penger. I en rapport fra 1998 spådde det britiske internettfirmaet Datamonitor at nettpornomarkedet vil oppnå en omsetning på 25 milliarder kroner i 2003.

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar. På direkte spørsmål om ikke oppfordringer til voldtekt burde være forbudt, svarte politiet at det må ses på som fiksjon. Ergo skulle dette bety at oppfordringer til sex med barn, til incest og pedofili også må ses på som kun fiksjon. Folk flest vet lite om hva pornobladene hos Narvesen inneholder. Kvinnefronten har gjennom vår pornokampanje merket at når folk får vite hva bladene inneholder, er det ikke vanskelig å få dem til å skrive under på underskriftsliste mot porno. Dette skulle kanskje bety at Kvinnefrontens tolkning av porno er mer i takt med folkemeningen enn politiets tolkning.

Kilder

• Dines, Jensen and Russo: Pornography – the production an consumption of inequality, Routledge 1998
• Kronhausen: Pornografi – den erotiske realismen og den rendyrkede pornografiens psykologi, Pax 1968

Les mer: Kvinnefronten: Porno – kvinneforakt og løgn, 2001. Heftet inneholder undersøkelsen av den pornoen som selges i Narvesen-kioskene, med både artikler og bilder. Heftet er gratis, og bestilles på kvinnefronten@online.no. Mer om Kvinnefrontens antipornokampanje på www.kvinnefronten.no.

av Sigurd Gamle

Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.

I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.

Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:

«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»

Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.

Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.

Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.

Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om

• politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
• slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
• opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
• politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
• politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt

«Göteborg 14. til 17. juni 2001»

Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.

Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.

Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.

Oppsummering

Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.

Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.

Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.

På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?

Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.