Ny teknologi skaper en ny produksjon som skaper et nytt samfunn. Kan det vi nå ser gjennom fildeling og open source-produksjon etter hvert vokse til en kraft som tvinger igjennom sosialismen i hele samfunnet?

---

Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt «hypet» ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 1990-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Produksjonens og teknologiens påvirkning på samfunnet er grunnleggende i marxismen og danner premissene for denne artikkelen. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst. Jeg vil søke å vise hvordan ny teknologi presser stadig mer av arbeidskraften inn i nye næringer, og hvordan dette i sin tur påvirker maktforholdene i samfunnet. Spørsmålet blir da om dette for informasjonsteknologien betyr at vi kan skimte sosialismen i fremtiden, og hvordan vi alle kan være med og påvirke denne utviklingen.

En kort historikk

Tidligere produksjonsmessige «revolusjoner» har alltid ført til store endringer også i samfunnet. Det egalitære jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?) forsvant etter hvert da jordbruksrevolusjonen skapte et overskudd som gjorde det mulig for klasser av konger, prester og adel å kaste seg opp i en herskerstilling. Den industrielle revolusjonen gjorde at den viktigste delen av produksjonen etter hvert ikke lenger ble primærnæringene som adelen kontrollerte, men sekundærnæringene som var kontrollert av borgerskapet i byene. Dette gjorde at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerte, og etter hvert erstattet konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.

For arbeidskraften har dette den virkningen at den flyttes over til stadig nye næringer. Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.

Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det altså stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur. Kapitalismens ønske om stadig økt profitt fører til stadig økt produksjon, og gjør at arbeidskraft gjort overflødig presses inn i nye yrker.

Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. Norge kan være interessant å se på som et eksempel i så måte, da vi, selv om vi har en hovedsakelig råvarebasert økonomi, uten tvil har et industrialisert samfunn, og den relativt dyre arbeidskraften framprovoserer effektiviseringsløsninger før i Norge enn i mange andre land. I Tabell 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid, selv om vi fremdeles er nettoeksportør av matvarer (1). Industrien vokser frem til 1960- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned (2, 3). Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen når forbruket og bruken av naturressurser stadig øker for å opprettholde og øke profitten innen dagens økonomiske system. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene, vil presses over i nye næringer.

Tabell 1: Yrkesbefolkning i Norge fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. (4, 5)

	1865	1890	1900	1930	1960	1973	2000
Jordbruk og skogbruk, fiske og fangst	59,8	49,2	40,7	35,8	19,5	11,4	3,8
Industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftforsyning	13,6	21,9	26,3	26,5	36,5	33,9	22,2
Transport og annen samferdsel	5,1	7,2	7,1	8,3	11,9	9,9	7,6
Handel og forretningsvirksomhet	2,8	5,0	6,5	10,5	13,3	14,1	30,5
Offentlig og privat tjenesteyting	12,6	15,3	16,7	18,6	18,4	30,7	35,9
Uoppgitt næring	6,1	1,4	2,7	0,3	0,4	0,0	0,0

Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes, blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer (med kvartærnæringer mener jeg ren informasjonsspredning – i ordets videste forstand. Jeg bruker her begrepet for å skille ut all produksjon og alle servicenæringer som driver med ren informasjonsbasert – ikke-fysisk virksomhet – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av «software» (6) – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.)

IT-revolusjon – Overgang til kvartærnæring

En kapitalistisk økonomi er avhengig av å hele tiden øke produksjonen for å opprettholde veksten og profittraten. Dersom IT-revolusjonen skal følge mønsteret fra tidligere produksjonsmessige revolusjoner, er det altså naturlig å anta at gruppen som arbeider innen kvartærnæringene vil øke relativt i forhold til de andre over tid, og etter hvert blir dominerende, slik tertiærnæringene er i Norge i dag (tabell 1). I eventuelle arbeidsledige (i hvert fall i i-land) ligger det også et enorm potensiale til at disse kan gå inn i en rolle som open source-produsenter (7) innen kvartærnæringene, noe vi skal komme tilbake til under, men det krever selvsagt at de har tilgang på pc.

Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering nettopp av de tertiærnæringene som er så dominerende i dag. Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder av servicenæringene, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp kvartærnæringene. I tidligere overganger mellom samfunnsformer har overskuddet av arbeidskraft stort sett gått over til nye næringer, det vil nok i hovedsak skje også nå. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software (6).

Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at cd-salget går ned, når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. Cd-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open source-formater som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at dvd-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked, når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).

Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det etter hvert vil føre til problemer for denne industrien er nok klart.

Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.

Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil bli software, mens avhengigheten av «hardware» (8) etter hvert vil minke.

Egenskaper ved software

Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.

Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er, desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk (9), eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er «nyttigst», blir enklest å få tak i.

Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført opp gjennom tidene).

Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source (7)) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).

Konsekvenser av softwareproduksjon

Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.

Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.

Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er Realplayer (10), som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å «ta over» maskinen din, og har innstilt som default (standard) å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer. Real-selskapet har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele marked sitt.

Hva med artistene?

Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguilera-er og Hollywood-filmer, men er det egentlig et stort tap?

Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen hvor store selskaper styrer produksjon og formidling av disse produktene, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk. Man må også stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.

Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond (11). Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også burde kunne gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.

Sosialisme eller en digital fasciststat?

Kommer sosialismen?

Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonen vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.

Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jfr. teorien om profittratens tendens til å minke (12)), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.

Dersom open source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne og få etter behov?

Open source-produksjon og fildeling er produksjons- og distribusjonsmåter som i seg selv ligger svært nære de sosialistiske idealene. Når denne arbeidsformen blir vanlig, vil den altså kunne spre seg også til andre områder, noe som vil gi et samfunn som vil ligne svært på et sosialistisk. Heri ligger også svaret på hva dette har å bety for produksjon av materielle ting. Når man vokser opp i et samfunn hvor det meste produseres frivillig og i samarbeid, vil dette naturlig spre seg også til de andre næringene. En digital sosialisme (sosialistisk produksjon og formidling av imaterielle varer), vil slik kunne fremtvinge en sosialisme også i resten av samfunnet.

Skjær i sjøen

Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme, må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.

Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv. En begynnende tendens i denne utviklingen kan vi se gjennom den såkalte Trusted Computing Group (13), en samling storselskaper som forsøker å få igjennom en «sikkerhetsstandard» på både hardware og software til datamaskiner, de jobber også med å få igjennom en lov i USA, den såkalte «Consumer Broadband and Digital Television Promotion Act» som vil tvinge igjennom såkalte TCPA-konforme systemer (14). En slik lov vil fjerne mye av trusselen fra open source-miljøet, men den vil også utradere de mindre kommersielle selskapene, og gi storselskapene full kontroll over programvaremarkedet.

Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering (15), og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.

Denne utviklingen er også allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i copyrightlovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet «European Union Copyright Directive», som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights management-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden (16). Var det noen som sa «Staten og kapitalen»? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.

Digital politistat?

Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre, er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og radikale musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet (17), og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin «Magnificent Union of Digitally Downloading Artists» (18). Forbrukerne har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyrightlovgivingen lager, lokalt i «Elektronisk forpost Norge» (19). Det finnes også en «Free Software Foundation» med over 1 million programmerere og 3.500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source (20, 21).

Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.

Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis på nettet og ikke minst, politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO (22) og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.

---

Kilder/noter

1) St.meld nr 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet

2) Vegard Velle: «Myten om arbeiderklassen», Utveier nr 2, 2004

3) Verdensbankens rapport Estimating the World at Work

4) Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord «Norge». Pax Leksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett

5) Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk Sentralbyrå, 2001

6) Her vil jeg bruke begrepet «software» i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangspunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.

7) Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten i «the public domain» (dvs offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyrightbeskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open source-lisens som for eksempel GNU-lisensen (15). Begrepet kan enkelte steder i artikkelen også forstås enda videre, til å omfatte alle ikke-fysiske produkter som spres copyrightfritt, se for øvrig Wikipedia.

8) Her bruker jeg «hardware» også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.

9) Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungerer både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket. Et eksempel på programmer som muliggjør en slik deling av filer er DC++ , som selvsagt er open source.

10) Real-selskapet er et av flere som har laget sin egen kommersielle standard for lyd og video digitalt, som kun kan spilles av på selskapets egen spiller, Realplayer.

11) Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd

12) Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendens til å minke

13) TCG består av rundt 200 store hardware- og softwareselskaper, blant andre AMD, Hewlett-Packard, IBM, Intel Corporation, Microsoft, Sony Corporation og Sun Microsystems, Inc.

14) http://www.againsttcpa.com/

15) GNU-lisensen er en copyrightlisens du kan beskytte gratis open source-programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open source. Man bruker altså copyrightregler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Det finnes også andre open source-lisenser Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia.

16) Jan Frode Haugseth «Teknologisk tåkeprat», kronikk, Klassekampen 1. oktober 2004

17) Gatas Parlaments hjemmesider: www.gatasp.no

18) http://www.mudda.org/

19) http://efn.no

20) Knut Rodum: «Fire grunnleggende friheter», intervju med Richard Stallman, Le Monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004

21) Hjemmesidene til FSF: http://www.gnu.org

22) http://www.tono.no/

En klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, skriver forfatteren blant annet i denne artikkelen.

Teksten er hentet fra Roger Simon: Gramsci's Political Thought – an Introduction, andre reviderte utgave, Lawrence and Wishart 1991, og gjengis med tillatelse fra forlaget og Simons arvinger.

Antonio Gramsci (1891-1937) var medlem av det italienske sosialistpartiet, fra 1921 en av de mest fremtredende medlemmene av det nye kommunistpartiet. Partileder fra 1924. Arrestert og dømt til 20 års fengsel av fascistene i 1926. På tross av sviktende helse skrev han i fengselet 33 notatbøker som senere ble smuglet ut og publisert etter krigen. Det er disse som kalles Fengselsnotatbøkene.

Roger Simon (1913-2002) var en fremtredende britisk marxistisk intellektuell som bærer mye av æren for at Gramscis fengselsdagbøker ble utgitt på engelsk. Med både lord-tittel og medlemskap i kommunistpartiet jobbet han til kort tid før sin død for den britiske fagbevegelsens forskningsinstitusjon.

SPN: Selections from Prison Notebooks, redigert og oversatt av Quentin Hoare og Geoffrey Nowell Smith, Lawrence and Wishart, London, 1971

SPW: Selections from Political Writings, 1921-26, redigert og oversatt Quentin Hoare, Lawrence and Wishart, London, 1978

---

1. Tvang og samtykke

Utgangspunktet for Gramscis hegemonibegrep er at en klasse og dens representanter utøver makt over underordnede klasser ved hjelp av en blanding av tvang og overbevisning. I notatene sine om Machiavellis Fyrsten benytter Gramsci seg av den greske kentaurmyten, halvt dyr og halvt menneske, som et bilde på det "doble perspektivet" i politisk handling – nivåene tvang og samtykke, autoritet og hegemoni, vold og sivilisasjon. Hegemoni er et forhold som ikke domineres av maktbruk, men av samtykke gjennom politisk og ideologisk ledelse. Det er organiseringen av samtykket. I noen avsnitt i Fengselsnotatbøkene benytter Gramsci seg av ordet direzione (ledelse, retning) synonymt med egemonia (hegemoni) og i motsetning til dominazione (dominans). Bruken av hegemonibegrepet hos Gramsci må sees atskilt fra den opprinnelige greske betydningen, som er en stats dominans over en annen. (Gramsci bruker imidlertid enkelte steder i Fengselsdagbøkene hegemoni i den originale betydningen for å vise til forhold mellom stater eller mellom by og land.)

2. Det leninistiske grunnlaget

Grunnlaget for hegemonibegrepet ble lagt av Lenin, som igjen bygde på arbeider av den russiske arbeiderbevegelsens pionerer. Som Perry Anderson har påpekt, ble begrepet hegemoni først benyttet av Plekhanov og andre russiske marxister på 1880-tallet for å betegne behovet for en arbeiderklasseledet allianse med bøndene for å styrte tsarismen (note 1). Arbeiderklassen burde utvikle en nasjonal tilnærming og slåss for frigjøringen av alle undertrykte klasser og grupper. For Lenin betydde dette at den russiske arbeiderklassen, i allianse med bøndene, skulle handle som den ledende (hegemoniske) kraften i den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot det tsaristiske oligarkiet. Slik ville arbeiderklassen, som da var en liten del av befolkningen, bli i stand til å tilegne seg støtte hos det store folkeflertallet.

3. Hegemoni blir et begrep

For Lenin var hegemoni en strategi for revolusjon, en strategi arbeiderklassen og dens representanter skulle benytte seg av for å vinne støtte hos det store flertallet. Gramsci tilfører dette en ny dimensjon ved også å la det gjelde handlingene til kapitalistklassen og dens representanter, både i forhold til tilegnelse av statsmakten og opprettholdelse av denne når det er oppnådd. De første notatene om italiensk historie, i den første av de 29 Fengselsnotatbøkene, har overskriften "Klassens politiske lederskap før og etter tilegnelsen av regjeringsmakten". Gramsci skilte mellom dominans (tvang) og "intellektuelt og moralsk lederskap":

En samfunnsgruppe kan, ja, må, allerede utøve "lederskap" før den vinner regjeringsmakten (dette er faktisk en av de viktigste forutsetningene for å vinne denne makten); den blir så dominant når den utøver makten sin, men selv om den holder den i et stramt favntak må den også fortsette å "lede" (SPN 57-68) (note 2).

Gramsci endrer dermed hegemoniet fra å være en strategi (som hos Lenin) til et begrep som, i likhet med marxistiske begreper om produktivkrefter og produksjonsforhold, om klasser og staten, er et redskap for å forstå samfunnet med henblikk på å endre det. Han utviklet tanken om lederskap og utøvelsen av dette som en forutsetning for å tilegne seg statsmakten i sitt hegemonibegrep. Hegemoni er en mutasjon mellom klasser og andre sosiale krefter. En hegemonisk klasse, eller del av en klasse, er en som oppnår støtte fra andre klasser og samfunnskrefter ved å skape og opprettholde et alliansesystem gjennom politisk og ideologisk kamp. Hegemonibegrepet er konstruert ved hjelp av en rekke begreper som er knyttet til det. Derfor vil enhver kort definisjon av hegemoni være ufullstendig. Jeg vil derfor nå kort skissere disse begrepene, som vil bli diskutert nærmere senere.

4. Forholdet mellom kreftene: økonomisk-korporativ/hegemonisk

Sentralt for hegemonibegrepet er oppbyggingen av et system av allianser. I Noen aspekter ved det sørlige spørsmålet, notatene han skrev rundt tiden han ble arrestert, skrev Gramsci:

"Proletariatet kan bli den ledende og dominerende klassen i den grad det lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten ." (SPW 443)

Arbeiderklassen kan bare bli en hegemonisk klasse dersom den tar hensyn til interessene til andre klasser og samfunnskrefter og utvikler måter å kombinere dem med sine egne interesser. Den må gå utover sine særinteresser, eller det Gramsci kaller økonomisk-korporative kamper, og gjøre seg forberedt på å inngå kompromisser for å bli den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter. Forholdet mellom de to grunnleggende klassene, mellom kapital og arbeid, består ikke bare av motsetningen mellom de to klassene, men et komplekst forhold som også inkluderer andre klasser og samfunnskrefter. Begge sidene forsøker å styrke sitt alliansemønster, å desorganisere den andres allianser og å endre maktforholdene i sin favør.

5. Nasjonal-folkelig

Hos Lenin besto hegemoniet først og fremst i en allianse mellom klasser eller deler av klasser. Gramsci legger til en viktig ny dimensjon med sitt begrep om nasjonal-folkelig: en klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, som ikke kommer direkte av produksjonsforholdene. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for sivile rettigheter, bevegelser for nasjonal frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til etniske minoriteter, unge mennesker eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den. Hegemoni har altså en nasjonal-folkelig dimensjon i tillegg til klassedimensjonen. Det krever samling av en rekke ulike samfunnskrefter i en bred allianse som uttrykker en nasjonal-folkelig kollektiv vilje der hver av disse kreftene opprettholder sin autonomi og yter sitt bidrag på veien mot sosialisme. Denne strategien med oppbygging av en bred blokk av ulike samfunnskrefter, forent av en felles oppfatning av verden, kalte Gramsci en posisjonskrig.

6. Passiv revolusjon

I analysen av de to grunnleggende klassenes posisjonskrig om hegemoni setter Gramsci et kraftig skille mellom strategien kapitalistklassen benytter seg av og den som passer for arbeiderklassen. Den borgerlige strategien har en særegenhet han kalte passiv revolusjon. Dette begrepet utviklet han gjennom sin analyse av Risorgimento, bevegelsen for samling av Italia på midten av 1800-tallet. Selv om en rekke folkelige opprør fant sted i løpet av Risorgimento, ble den nasjonale samlingen av Italia (inkludert utdrivelsen av østerrikerne) og den tilhørende fremveksten av kapitalister i Nord-Italia hovedsakelig gjennomført ved hjelp av staten Piedmont, dens hær og dens monarki, ikke gjennom å mobilisere flertallet av folket ved å støtte bøndenes krav om jordreform. Risorgimento var altså en "revolusjon ovenfra", hovedsakelig drevet gjennom av Piedmont: en passiv revolusjon.

Gramsci mener at en passiv revolusjonsstrategi er borgerskapets karakteristiske svar når dets hegemoni står i fare og en omfattende reorganiseringsprosess er påkrevet for å gjenreise dets hegemoni. En passiv revolusjon finner sted når relativt omfattende endringer påføres et lands sosiale og økonomiske struktur ovenfra, ved hjelp av staten, uten å støtte seg på folkets aktive deltakelse. Krav om samfunnsreformer som har blitt stilt av de andre krefter kan gjerne bli oppfylt, men da på en slik måte at det desorganiserer disse kreftene og roer ned de folkelige kampene. Følgelig er den passende strategien for arbeiderklassen en anti-passiv revolusjon fundamentert i en konstant utvidelse av klasse- og folkelig-demokratiske kamper (se avsnitt 12 nedenfor om posisjonskrig).

7. Intellektuell og moralsk reform

Et nytt hegemoni, i motsetning til kapitalistklassens, kan kun bli skapt ved hjelp av en endring av folkelig bevissthet, av folks måter å tenke og føle på, av deres "verdensoppfattelse" og deres moralske standarder. Gramsci sammenlignet dette med den omfattende endringen av folkelig bevissthet som fant sted i kjølvannet av den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet og den franske revolusjonen. (Han hentet begrepet "intellektuell og moralsk reform" fra den franske skribenten Georges Sorel (1847-1922), som i sin tur hadde tatt det fra Ernest Renan, som blant annet skrev boka La Réforme Intellectuale et Morale.)

8. Folkevett

I forbindelse med den intellektuelle og moralske reformen var Gramsci opptatt av å fjerne skillet mellom marxisme som en filosofi og folks bevissthet. Han mente at "alle mennesker er filosofer", siden alle menn og kvinner har en oppfattelse av verden, et idésett som gjør dem i stand til å gi livet en mening. Men måten mange oppfatter verden på, filosofien deres, er ofte forvirret og motsetningsfull, med ideer hentet fra en rekke ulike kilder og fra fortiden, noe som lett får dem til å akseptere ulikhet og undertrykkelse som noe naturlig og uforanderlig. Gramsci benyttet seg av begrepet folkevett for å betegne denne ukritiske og delvis ubevisste måten mennesker oppfatter verden på. Folkevett må ikke sees på utelukkende i negative termer; det innebærer også positive elementer, og folks faktiske aktivitet, deres motstand mot undertrykkelse, står ofte i motsetning til deres bevisste ideer. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien. Marxismens oppgave er å representere en kritikk av folkevettet og å gjennom en samhandlingsprosess utvikle dets positive kjerne til nytt konsekvent sosialistisk folkevett.

9. Det sivile samfunnet

Vi har analysert ulike aspekter ved forholdet mellom krefter – kontrasten mellom økonomisk-korporativ og hegemonisk, betydningen av nasjonal-folkelige kamper og den ideologiske kampens natur. Det kapitalistiske samfunnet kan forstås som et sinnrikt nettverk av forhold mellom klasser og andre samfunnskrefter, dominert av kampen mellom de to grunnleggende klassene – kapital og arbeid. Disse samfunnsforholdene er legemliggjort i en rekke organisasjoner og institusjoner, inkludert kirker, partier, fagforeninger, massemedia og kulturelle og frivillige organisasjoner. Ett sett av institusjoner, apparatet som utgjør staten, er atskilt fra de andre ved at det har monopol på tvang. Alle disse samfunnsforholdene og organisasjonene som legemliggjør dem (med unntak av staten med sin tvang), kaller Gramsci det sivile samfunn. Samfunnsforholdene som utgjør det sivile samfunnet er atskilt fra produksjonsforholdene, og organisasjonene innen det sivile samfunnet er atskilt fra statsapparatet. Det sivile samfunnet er klassekampens og den folkelig-demokratiske kampens sfære. Det er med andre ord sfæren der den dominerende samfunnsgruppen organiserer enighet og hegemoni. Det er også sfæren der de undertrykte samfunnsgruppene kan organisere opposisjonen sin for å skape et alternativt hegemoni – et mot-hegemoni.

10. Historisk blokk

En klasse som beveger seg i retning av hegemoni i det sivile samfunnet må også tilegne seg ledelsen i produksjonssfæren. Det er bare når det tilegner seg den avgjørende kontrollen over produksjonsprosessen at borgerskapet kan bli den hegemoniske klassen i det sivile samfunnet og tilegne seg statsmakten. Men kapitalistenes kontroll over produksjonen har aldri vært absolutt; den har alltid vært utfordret av arbeiderne, og kamper har vært ført av dem og deres fagforeninger om arbeidsforholdene og innføringen av nytt maskineri. Metaforen med basis og overbygning er derfor utilfredsstillende. Det er misledende å tenke ut fra et skarpt skille mellom den økonomiske sfæren (produksjonen av merverdi) og den politiske sfæren (kampen for statsmakt). Tvert imot, forholdene i det sivile samfunnets står i en vekselsvirkning med produksjonsforholdene. Selv om Fengselsnotatbøkene har mange referanser til basis og overbygning står Gramscis måte å tenke på og måten han forkaster økonomismen på i motsetning til dette. I stedet benytter han seg av begrepet historisk blokk for å vise hvordan en hegemonisk klasse kombinerer ledelsen av en blokk samfunnskrefter innen det sivile samfunnet med sin ledelse innen produksjonssfæren.

11. Maktens natur

Marxisme-leninisme har tendert i retning av en forståelse av at makten er konsentrert i staten og at hensikten med den revolusjonære strategien er å erobre makten (symbolisert ved stormingen av Vinterpalasset i 1917). Først etter erobringen av makten kan arbeiderklassen begynne å bygge opp sosialismen.

Gramsci mener at makt best kan forstås som en relasjon. Relasjonene innen det sivile samfunnet er også maktrelasjoner slik at makten er spredt utover det sivile samfunnet ved siden av å være legemliggjort i statens tvangsapparat. Gramsci brukte begrepet helhetlig stat for å beskrive denne nye oppfattelsen av maktens natur, som han oppsummerte som "hegemoni væpnet med tvang". Følgelig kan ikke arbeiderklassens politiske kamp for sosialisme begrenses til kampen for statsmakten, men må utvides til hele det sivile samfunnet. Å vinne et betydelig monn av hegemoni i det sivile samfunnet er en forutsetning for å tilegne seg kontroll over staten. Erobringen av statsmakten er bare en del (riktignok en avgjørende del) av overgangen til sosialisme.

12. Posisjonskrig

I et av de mest kjente utdragene fra Fengselsnotatbøkene sammenlignet Gramsci det sivile samfunnet med et omfattende system av "festningsverk og vollgraver" bak staten. Og han trakk en sammenligning mellom det tsaristiske Russland og vesten:

"I øst var staten alt, det sivile samfunnet var ufullstendig og ustabilt; i vesten var det en virkelig sammenheng mellom staten og det sivile samfunnet, og når staten skalv viste et solid sivilt samfunn seg umiddelbart." (SPN 238)

Makten i tsarens Russland var altså sterkt konsentrert i staten og det var mulig å erobre makten i ett enkelt historisk øyeblikk. Men i land der det sivile samfunnet er godt utviklet, som i Vest-Europa, må en "bevegelseskrig" gi tapt for en annen strategi, en "posisjonskrig". Revolusjonen er en prosess for å utvide arbeiderklassens hegemoni – for å bygge opp en ny historisk blokk – og er ikke en hurtig endring på ett bestemt tidspunkt der statsmakten overføres fra en klasse til en annen. Overgangen til sosialismen består altså av to gjensidig virkende prosesser: veksten av arbeiderklassens hegemoni og transformasjonen av staten til å bli en sosialistisk stat.

Kanskje bare denne korte skissen av hegemonibegrepet og tilstøtende begreper er nok til å innse Gramscis betydelige bidrag til marxistisk politisk teori. Det sivile samfunnet som sfæren for klasse- og folkelig-demokratiske kamper og kampen for hegemoni mellom de to grunnleggende klassene tilfører marxismen en ny dimensjon. Det utvikler den marxistiske teorien om politisk makt og den revolusjonære prosessen betydelig.

Noter:

1) New Left Review, 100, november 1976-januar 1977, side 15-17 i artikkelen "The Antinomities of Antonio Gramsci". [Tilbake]

2) Dette er den reviderte versjonen av dette utdraget. Da Gramsci etter 1931 omskrev noen av sine notater skiftet han flere steder ut begrepet "klasse" med "sosial gruppe", trolig for å omgås fengselssensuren. Bruken av begrepet sosial gruppe har imidlertid en viss fordel siden det kan forstås å referere til ikke bare en klassen, men også til deler av en klasse eller en særlig kategori av befolkningen. Når Gramsci refererer til en av de viktige klassene (borgerskap eller arbeiderklasse) benytter han seg av begrepet "grunnleggende samfunnsgruppe". [Tilbake]

"Første gang jeg så Fett var på Narvesen. Den fancy designete forsiden, det kule coveret og de spennende overskriftene gjorde at jeg gledet meg som en unge til det skulle komme i posten til oss." (Live, 20 år)

Fett er et feministisk tidsskrift, utgitt av Kvinnefronten
www.fett.no

---

Fett – det feminististiske bladet som har overtatt etter Kvinnejournalen – vil være et bredt magasin, vil nå mange. Det selges der hvor jenter vanligvis kjøper blader, i hyllen sammen med In-Side og Mag på Narvesen. Vi har sett på de to første numrene, med hovedtema «Pupp og Pop» og «Kjærlighet».

Vi klarer ikke helt å finne målgruppen. Er det jenter fra Røa, er det jenter med palestinaskjerf, er det kassadama på Rimi, eller er det dama på tretti som venter på barn? Artiklene vinkles på en sånn måte og innholdet blir så flytende at du ikke helt skjønner hvor de vil og til hvem.

Det er en god politisk spredning blant skribentene, men vi har allikevel inntrykk av at redaksjonen er relativt homogen. Temaene de velger, spørsmålene de stiller og vinklingen de gir i artiklene, bidrar til dette inntrykket. Det virker som om mesteparten av redaksjonen er akademikere på snart tretti år, som nylig har stiftet familie, og er opptatt problemer som rammer denne gruppen. Dermed treffer det ikke den vanlige syttenåringen selv om det glossy coveret og plasseringen i Narvesen inviterer dem.

Det er to lederspalter i hvert blad. Spaltene med titlene «Pupper, pop og politikk» av Siri Lindstad og «Likestilt lykke» av Martine Aurdal forklarer og politiserer temavalget, og klarer å ta stilling. Disse burde hatt større plass i bladet, og inspirert resten av artiklene.

Det første nummeret handler om kjønn i popmusikken. Artikkelen «Hysj! Kunsten har ordet» av Siri Lindstad viser klart at vi har et samfunn uten jenter i rampelyset. 92,7 % av artistene som var booket til Øya-festivalen i 2004 var menn, og bookingansvarlig synes dette er en uinteressant problemstilling. De driter seg ut. Dette er en type vinkling vi vil ha mer av! Dessuten er ideen med å ha et helt blad fullt av jenteartister veldig bra! Dette er en måte å vise fram kvinner i popmusikken, og på den måten bryte med usynliggjøringa vi ser rundt oss.

I det første nummeret er det en tekst av Erling Fossen, der han hyller hengepuppene. Det er trivelig.

Nummer to handler om kjærlighet, det er et spørsmål som angår alle, og som utgjør et stort potensiale for kritiske, spennende og engasjerte tekster i ulike sjangere. Noe av det er bra, men de utnytter ikke dette potensialet. Reportasjen «Kjærlighet i glass og ramme» er fin fordi de intervjuer folk som faktisk lever på forskjellige måter. Men intervjuet med ulike forskere som skal svare på spørsmål om hva kjærlighet er, og om feminisme og kjærlighet utelukker hverandre, ender opp på en skolestilaktig måte: «det er vanskelig å konkludere hvem som har skylappene på og om det er biologien, sosiologien eller filosofien som har svaret på hva kjærlighet er». Konklusjonen forteller ikke noe nytt, og tar ingen sjanser.

I blad nummer to er det også en reportasje om stripping. Tittelen «Respekt og nytelse» kunne like gjerne vært i Vi Menn, og reportasjen viser noen som er litt for og litt mot stripping, men gir ikke kunnskap for at leseren skal kunne ta stilling. Statistikk og forskning kunne vært fint her, i tillegg til spissere formuleringer.

Noe vi savner i de to numrene som er kommet ut, er at bladet følger opp målsetningen fra den første lederartikkelen i det første bladet om «en heftig debatt om betydningen av å ha klasseperspektivet på plass i feministisk teori og praksis». Vi gleder oss til å se et temanummer om klasser og arbeid.

Det er flere gode spalter. Jusspalten er nyttig, der konkrete spørsmål blir godt besvart. Det at lederen i Unge Høyre skriver innlegg i debattspalten viser politisk spredning og at bladet har et ønske om debatt. Anne Lindmos spalte der hun radbrekker media er dritbra, spesielt i siste nummer der hun gjør narr av en plateanmeldelse om Bertine Zetlitz. Are Kalvøs spalte er selvsagt også morsom. Humoristisk politikk er fantastisk, fordi det appellerer til både de politiske og de upolitiske.

Fett blir ofte internt, for eksempel når de ikke forteller hvem Anne Kalvig og Wenche Mühleisen er, når de blir intervjuet, eller hvem skribentene er.

Fett prøver å gi noe til både det politiske og det upolitiske miljøet. Men ender med å ikke gi noen retning, og ender derfor i en slags kompromissfeminisme. Det er dermed ikke sagt at dette ikke er noe å bygge videre å på. Mange av artiklene og momentene er steinbra, men helheten blir litt svevende.

Det vi ønsker, er å ha et feministisk magasin som vi kan lære av og ta utgangspunkt i under diskusjoner. Som vi kan klippe ut og henge på veggen. Vi vil ha et blad vi kan referere til og referere fra. Håper å se punchlines, flere krasse overskrifter og tøffere uttaleser. Flere politiske standpunkter og retninger og mål! Vi ønsker oss flere for-og-mot-artikler og at de representerer flere politiske sider. Bladet må bli tøffere. Jenter går alltid rundt grøten. Slutt med det til neste nummer! For vi gleder oss til å se folk lese Fett på vei til skolen om morgenen.

Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen og Ingrid Baltzersen

 

"Et sted mellom 70 og 80 maoistopprørere drept." Det er gjennom slike avisnotiser fra VG og Dagbladet vi kjenner folkekrigen i Nepal. Tallene er alltid blåst opp, og kildene er alltid internasjonale nyhetsbyråer som igjen har fått dem fra regjeringsdominert media i Nepal.

Li Onesto: Dispatches from the people’s war in Nepal
Pluto Press & Insight Press 2005
ISBN 0-7453-2340-5

---

Gjennom Li Onestos Dispatches from the people’s war in Nepal får vi se den andre sida. Dette er en av ytterst få, om ikke den eneste boka, som viser konflikten fra innsida. Onesto er til daglig journalist i Revolutionary Worker, avisa til amerikanske Revolutionary Communist Party. Hun var den første vestlige journalisten som fikk reise inn i områdene kontrollert av opprørerne, og det så tidlig som i 1999. Hun reiste rundt i tre måneder, og har skrivi en reiseskildring i tradisjonen fra forfattere/journalister som John Reed, George Orwell, for ikke å nevne vår egen Nordahl Grieg. Boka er ærlig, men tar samtidig stilling, og viser tydelig hvorfor det er riktig å gjøre det.

Men boka har også ei anna side. Den forsøker ikke bare å fortelle, men også å forklare hva bakgrunnen for CPN(m) – Communist Party of Nepal (maoist) – sin suksess er. Nepal har en historisk tradisjon for bondeopprør, og det er dette som skjer der også i dag. I et land hvor 90 % lever uten elektrisitet, hvor over 50 % ikke kan lese og skrive, hvor det råder føydale forhold i store deler av landet, hvor fattigdommen er blant den største i verden, og hvor landet styres av en korrupt og svak konge og sentralmakt, lå forholda til rette for opprør. Maoistene greip den muligheta i 1996.

Gjennom å vise oss de sær-nepalesiske sidene ved landet, og de korrekte sidene ved maoistenes strategi, søker Onesto å forklare hvorfor det er akkurat i Nepal en slik bevegelse vokser fram, og hvorfor den har styrka seg betraktelig sida hun var i landet. Hun analyserer også deres muligheter framover i lys av 11. september og «krigen mot terror», i en situasjon hvor de er stempla som terrorister av både USA, EU og Kina, og hvor USA har levert 5.000 M16-rifler til den nepalesiske staten, noe som utgjør en formidabel styrking av politiet og hærens ildkraft.

Samtidig lever millioner av vanlige nepalesere i områder kontrollert av opprørsbevegelsen, og deltar i oppbygningen av nye, folkelige maktorganer. Jord konfiskeres fra landeierne, omfordeles og drives til dels kollektivt, pengeutlånerne stenges ned, gamle føydale og patriarkalske strukturer brytes opp. I byene deltar hundretusener i «streiker» (bandh), som får sjøl hovedstaden Kathmandu til å stoppe opp. Det er også et gjennomgående fokus på kvinner og kvinnenes stilling i Nepal i boka. Ikke på den vanlige måten, hvor et eget kapittel dedikeres til «kvinnespørsmålet», for så å glemme det. I stedet gjennomsyres hele boka av dette. Den viser hvordan og hvorfor kvinnene slutter opp om revolusjonen, og hvordan den begynnende kvinnefrigjøringa arter seg. Det «gamle» kommunistpartiet i landet, CPN (uml) – Communist Party of Nepal (united marxist-leninist), stemples både av forfatteren og av en del intervjuobjekter, som reaksjonært. De oppnådde oppunder 25 % av stemmene ved sist parlamentsvalg, men har samtidig vendt seg mot maoistene og den pågående revolusjonen.

Det skal heller ikke legges skjul på at folkekrigen til tider er svært brutal, noe som underslåes i boka. Det kan ikke leses direkte, men vises litt mellom linjene. Bondeopprør er alltid brutale, det å bryte med føydalismen er alltid brutalt. Så også når det kommer til den nepalesiske maoistbevegelsen. Men når mer enn halvparten av drapene begått i Nepal i forbindelse med folkekrigen er drap på sivile, utført av regjeringssida, så sier det noe om forholdene, men også om at brutaliteten fra staten både er kvalitativt og kvantitativt i en annen klasse.

Boka gir en enestående skildring av folkekrigen i Nepal. Les den med et kritisk blikk, og bli klok.

Christian Sørgjerd

Fra diktsamlinga Å passe et fuglebrett, 1990

---

Den kom over grensa
i natt
med sangen
som bagasje.
Lov og takk
for svarttrostens vinger.
Den hadde aldri
sluppet gjennom passkontrollen
køla svart
som den er.

Kvinner har valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere. Dette er Mary Wollstonecrafts dilemma.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologo og tidligere leder av AKP (1984–1988)

---

Likestilling eller kvinnefrigjøring? spurte vi på 1970-tallet. Men hva er egentlig forskjellen? Likestilling kan kanskje ses på som det vi ofte omtaler som borgerlig-demokratiske rettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.

Hvorfor sier vi borgerlig-demokratisk rettighet? Det er ikke fordi slike rettigheter er noe borgerlig tull, som arbeidsfolk og sosialister ikke behøver å bry seg om. Nei, vi kaller det borgerlig-demokratiske rettigheter, fordi kravet om slike rettigheter var en viktig del av den borgerlige revolusjonen mot det føydale styresettet. Innføring av slike rettigheter representerte et stort og viktig framskritt. Men den borgerlige revolusjonen kunne ikke fullt ut virkeliggjøre disse rettighetene. Men sjøl når alle har fulle borgerlig-demokratiske rettigheter på papiret, så har ikke alle samme reelle muligheter til å bruke dem. Dette er for eksempel opplagt når det gjelder ytringsfrihet. Ikke alle har samme mulighet til å komme til orde og bli hørt i offentligheten. Det hjelper å ha penger til å kunne kjøpe seg ei avis eller en tv-kanal, og det hjelper å ha en høy stilling eller posisjon som gjør at du blir ansett for meningsberettiget av dem som styrer informasjonsstrømmen i samfunnet.

Rettssikkerhet er også et gode som i praksis er ulikt fordelt. Gang på gang har for eksempel forskere påvist at det største problemet i Norge ikke er trygdemisbruk, men at mange ikke får det de har rett på, enten fordi de ikke kjenner til rettighetene sine eller fordi de ikke har ressurser til å slåss med et offentlig byråkrati som ofte setter hensynet til budsjettbalansen høyere enn hensynet til rettssikkerheten.

Likestilling mellom kjønnene var ikke et av de borgerlig-demokratiske rettighetskravene som ble reist av den borgerlige revolusjonens fedre. Snarere tvert imot, som jeg skal komme tilbake til. Likestilling er dessuten den rettigheten som det har tatt lengst tid å innfri, også på det formelle plan. Men likestilling likner på de andre rettighetene på den måten at det er forskjell på det formelle og det reelle. Et illustrerende eksempel er deling av fødselspermisjon mellom mor og far: Far tar en større del av fødselspermisjonen når mor har høy utdanning, når hun har høy inntekt, når hun ikke jobber deltid og jo likere inntekt mor og far har. (Lappegård 2003.) Kort sagt, sjøl om den formelle retten til å dele fødselspermisjonen er lik for alle, er det i praksis også et klassespørsmål. Et annet eksempel er veksten i bruken av au pairer, praktikanter og rengjøringshjelper i private hjem. Noen kvinner, men slett ikke alle, har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av hus- og omsorgsarbeidet og dermed stille mer likt med menn i kampen om suksess og forfremmelser i arbeidslivet. Motsatt er det lavtlønte kvinner som har mest å tjene på å benytte seg av kontantstøtteordningen, en ordning som bidrar til å forsterke tradisjonelle kjønnsroller.

Hvor langt likestillingen kan drives under kapitalismen, er et åpent spørsmål. Siden jeg ser på likestilling som en borgerlig-demokratisk rettighet, er jeg for størst mulig likestilling, også innenfor systemets rammer. Men som sosialister og revolusjonære kan vi ikke nøye oss med dette. Å slåss for kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv blir i beste fall halvveis, i verste fall vil det øke ulikheten kvinner imellom og gjenskape gamle utbyttingsformer i ny drakt. Det finnes feministiske forskere i dag som stiller spørsmålet om kvinnekampen har bidratt til å øke klasseskillene (Lovell 2004). Og det er klart at hvis også kvinner karrer seg opp i posisjoner der de ikke gidder å gjøre jobben sin hvis de ikke får 16 millioner i opsjon, da blir avstanden større mellom slike kvinner og de som vasker direktørkontorene deres, enn den var den gangen kvinner måtte nøye seg med å være direktørenes fruer, økonomisk avhengige av sine menn. Men det er ikke kvinnekampen som har skapt de forholdene som gjør at vi nå har fått en ekkel opsjonsadel som lever minst like fjernt fra vanlige folks liv som hertuger og grever før i tida. Økende ulikhet i samfunnet er et resultat av den utviklinga kapitalismen er inne i, og som har sine mektige pådrivere, både i næringsliv og politikk. Eksemplet illustrerer likevel at et samfunn der klasseskillene er de samme, ikke er så veldig mye å drømme om, uansett om også kvinner kan bli direktører.

Hvis vi tenker likestilling uten klasseperspektiv, er dessuten faren der for at gamle utbyttingsformer gjenoppstår i ny drakt. Forskerne Sølvi Sogner og Kari Telste (2005) tar opp dette i siste kapittel av boka si om tjenestejentenes historie i Norge. Hushjelpmarkedet var nesten avskaffet, men nå er markedet våknet til nytt liv som en nisje for innvandrerkvinner fra fattige land, påpeker de. Både i private hjem og i offentlig omsorg og renhold er en avhengig av innvandret arbeidskraft fordi lønnsnivået er lavt. Samtidig bidrar tilførsel av arbeidskraft utenfra til å holde lønnsnivået nede.

"Ein karriere i den stadig tøffare norske arbeidsmarknaden i dag byggjer i aukande grad på eit innvandra tenarskap både privat og offentleg. Det gir strukturelle kjenneteikn ved det norske samfunnet som står svært langt frå idégrunnlaget i stormaktstida til velferdsstaten," sier Sogner og Telste (side 165).

Dette er ikke bare noe som skjer i Norge. Sogner og Telste henviser til en EU-rapport, som viser at mye av denne innvandringen skjer illegalt: "Medan tenaryrket meir og mindre har forsvunne frå offentlege statistikkar, har det gjort comeback innanfor den uformelle eller "svarte" økonomien. Paradoksalt nok finn vi innanfor eit teknologisk avansert samfunn ein arkaisk arbeidsmarknad. I dei grovaste tilfella har ein å gjere med regulært husslaveri."

Nå er det på ingen måte bare kvinners ønske om å gjøre karriere som skaper disse tilstandene, ikke en gang først og fremst. Situasjonen illustrerer likevel at en kvinnekamp uten klasseperspektiv kan bli en kamp som krever at andre kvinner blir holdt nede. Og det er ikke frigjøring for noen. "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri," sa Marx. Det gjelder også for kvinner.

Skal det bli virkelig kvinnefrigjøring, må vi kjempe både mot kvinneundertrykking og mot klasseundertrykking. Det betyr at det er arbeiderklassens kvinner, i privat og offentlig sektor, som må gå i spissen for kvinnekampen og legge premissene for den. Den borgerlige revolusjonens fedre verken kunne eller ville realisere fulle demokratiske rettigheter for alle i praksis, fordi de samtidig støttet opp under et system som må produsere ulikhet, nemlig kapitalismen. På samme måte vil en kvinnekamp ledet av kvinner i de øvre sosiale sjiktene være ute av stand til å skape frigjøring for alle kvinner.

Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri

"Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri." Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen. Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. For kapitalistene tjener på at det finnes en stor, kvinnelig arbeiderklasse som jobber ekstra billig, særlig siden mange av dem gjør det nødvendige arbeidet det er vanskeligst å rasjonalisere helt vekk, slik som helse- og omsorgsarbeid. I tillegg gjør disse kvinnene samtidig mye slikt arbeid gratis, i familien, i den såkalte fritida. Menn i arbeiderklassen som synes det er helt greitt at lønns- og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de sjøl har, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus- og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.

Og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Resultatet blir en svekket arbeiderklasse. "Enhet" har alltid vært et honnørord i sosialistiske bevegelser og i arbeiderklassens organisasjoner. Og vi trenger enhet for å kunne handle politisk.

Problemet ligger i at enheten ikke så sjelden har vært et resultat av at viktige deler av virkeligheten er blitt skrelt vekk. Og de som har representert denne virkeligheten, er blitt usynliggjort og brakt til taushet gjennom krav om lojalitet overfor den "felles" saka. Ofte har det vært sånn at det som er viktig for menn, er blitt definert som "felles", mens det som er viktig for kvinner, er blitt sett på som særinteresser. Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes. En organisasjon, en enhet med undertrykkingsforhold og usynliggjøring innebygd er et dårlig redskap i kampen for ei bedre framtid. Åpenheten må derfor tjene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon. Det handler om stemmene til både menn og kvinner, til både svarte og hvite, til folk av alle filer og legninger. En slik enhet må skapes gjennom praksis, gjennom kampene vi fører i dag. Men denne felles kampen må virkelig være felles, ikke basert på at noen gruppers situasjon og interesser blir usynliggjort og bortdefinert. Dette krever mye når det gjelder interesse for og innlevelse i hverandres situasjon, evne til å løse konflikter og se undertrykkingsforhold i øynene. Men bare gjennom en slik prosess kan vi få en virkelig enhet som er sterk nok til å bære en virkelig revolusjonær bevegelse.

Et slikt syn forplikter også kvinnekampen. Også kvinner kan komme til å definere kvinners interesser på en slik måte at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir definert vekk. Og vi kan komme til å spille på lag med undertrykkende krefter som rasismen og den hvite, vestlige arrogansen. I dag diskuteres det for eksempel om muslimske kvinner i land som Norge, Danmark, Frankrike skal ha lov til å dekke til å dekke til hode, hår eller ansikt. Det er ikke første gang skautet eller sløret framstår som et tungt og meningsmettet symbol.

"Algerie uten slør" heter en artikkel den kjente anti-kolonialisten Franz Fanon skrev i 1959 (engelsk utgave 1989), midt under Algeries nasjonale frigjøringskamp mot Frankrike. Der beskriver han hvordan han mener at de franske kolonialistene tenkte om Algeries kvinner. Franskmennene så det slik at kvinnen var krumtappen i algeirske samfunnet, og derfor gjorde de alt for å få kontroll over henne. Å omvende kvinnen, å vinne henne over til franske verdier, ville samtidig innebære virkelig makt over den algeirske mannen, og et praktisk og effektivt middel til å bryte ned algeirsk kultur og omforme den i tråd med kolonialistenes program. Etter hvert framgangsrikt forsøk ble de franske myndighetene styrket i sin overbevisning om at den algeirske kvinnen ville støtte vestlig inntrenging i det innfødte samfunnet, skriver Fanon, og fortsetter:

"Hvert slør som falt, ga kolonialistene tilgang til horisonter som inntil da hadde vært forbudt, og blottet for dem, bit for bit, Algeries nakne kropp. Okkupantens aggressivitet, og håpene hans, tidoblet seg hver gang et nytt ansikt ble avdekket. Hver nye algeirsk kvinne som fjernet sløret, fortalte okkupanten om et algeirsk samfunn hvis forsvarssystemer var i ferd med å bryte sammen. Hvert slør som falt, hver kropp som ble frigjort fra haïk'ens tradisjonelle omfavnelse, hvert ansikt som lot seg utsette for okkupantens frekke og utålmodige blikk, var et negativt uttrykk for det faktum at Algerie var i ferd med å fornekte seg sjøl og akseptere kolonisatorenes voldtekt." (Side 42.)

Franskmennenes strev for å få Algeries kvinner til å kaste sløret, var i følge Fanon ledd i et imperialistisk forsøk på å undergrave kulturen og samfunnet, og sikre Algeries fullstendige overgivelse. Og det kunne han nok ha rett i.

Den andre sida ved dette er naturligvis at kvinner som valgte å kaste sløret, kunne risikere å bli sett på som forrædere av sine egne, og at tradisjonelle praksiser av denne typen ble et symbol på patriotisme og den algeirske nasjonens motstandvilje og ære.

Kvinner er ofte blitt gjort til symboler for kulturen og nasjonen. I krig og andre konflikter har dette ført til at kvinner er blitt gjort til objekter i kampen, slik Fanon beskriver det fra Frankrikes kolonikrig. Brutale utslag av dette er for eksempel krigsvoldtekter, der en erobrer gjør beseirede nasjonens kvinner til "sine". Ikke bare seierherrene, men også de beseirete, kan gjøre kvinner til objekter i denne kampen, slik det for eksempel skjedde under 2. verdenskrig, da kvinner som forelsket seg i tyske soldater, ble straffet med hårklipping og annen fornedrelse av sine landsmenn.

Mye kan tyde på at kvinner tjener som de fremste symbolene for nasjonale og kulturelle verdier, også i vår tid. I dag står to slike symboler mot hverandre i mange vestlige land, Norge inkludert. Det ene symbolet er bildet av den tilslørte, muslimske kvinnen med minoritetsbakgrunn. Det andre symbolet er bildet av den frie, likestilte kvinnen med majoritetsbakgrunn. Om den muslimske kvinnen fjerner sløret eller ikke, blir et symbol på om majoritetskulturen vinner fram, både for dem som ønsker fornorsking og for dem som ønsker å hegne om minoritetenes opprinnelige verdier. Den frie, likestilte kvinnen blir på sin side gjort til symbolet på en overlegen kultur som må eksporteres til andre land, om nødvendig med bomber og granater. Folk som ikke nettopp er kjent som kvinneforkjempere i andre sammenhenger, som president Bush og hjemlige Fremskrittsparti-politikere, skyver mer enn gjerne dette symbolet foran seg i sine korstog. Og for dem som motsetter å bli vestliggjort, med eller uten vold, blir den frie, likestilte kvinnen på samme vis symbolet på det de bekjemper, hun blir en skamløs hore.

På denne måten blir både minoritets- og majoritetskvinner symboler og objekter i en kamp som minst av alt handler om kvinnefrigjøring for noen av partene. Vi må ikke la oss fange av dette. Naturligvis skal vi ta avstand fra, og bekjempe, kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer, som vi gjør det i majoritetsmiljøer. Men vi må ikke glemme at rasismen, og den hvite, vestlige arrogansen er en like tung byrde å bære for minoritetskvinner, og at deres egne miljøer kanskje også fungerer som fristeder fra den rasismen og den arrogansen de møter i storsamfunnet. Rasismen er dessuten noe som finnes i det hvite samfunnet, i oss som er hvite. Vi kan ikke noe for at vi er født med hvit hud, og har ingen grunn til å ha skyldfølelse for det. Men vi har ansvar for å slåss mot den måten kapitalismen og imperialismen bruker hvithet på, og vi har ansvar for å kjempe mot at vi sjøl lar oss bruke i dette. Uten at vi tar dette ansvaret er majoritets- og minoritetskvinner dømt til å stå overfor hverandre som to symboler, i en kamp der begge parters interesser som kvinner knapt har noen plass.

Mary Wollstonecrafts dilemma

Over har jeg kalt likestilling mellom kjønnene for et borgerlig-demokratisk krav. Opplysningstida og den borgerlige revolusjonen erstattet troen på selvfølgelige, gudegitte hierarkier med ideene om individets sjølstendighet og idealene "frihet, likhet og brorskap". Men revolusjonens fedre reiste ikke kravet om likestilling mellom kjønnene. Hvordan kunne de liberale frihetsideene forenes med fortsatt undertrykking av kvinner? I følge de amerikanske kjønnsforskerne Laqueur (1987) og Schiebinger (1987) oppsto det i opplysningstida en ny interesse for det særegne ved den kvinnelige kroppen. Tidligere hadde en ikke sett på kvinne og mann som fysisk særlig forskjellige. Heller ikke kjønnsorganene ble betraktet som vesentlig ulike – kvinnene hadde omtrent samme utstyr som mannen, bare vrengt innover. Mannens dominans over kvinner var forankret i en hierarkisk, sosial orden som ble sett på som gudegitt, evig og selvfølgelig. Dette endret seg med opplysningstida. Gud ble avsatt som øverste autoritet. Naturen kom inn i stedet. Og hvis en kunne bevise at kvinner av naturen var ulike menn, så kunne dette rettferdiggjøre at de også ble behandlet ulikt i samfunnet. Siden har jakta på kvinnenes biologiske annerledeshet pågått uavbrutt. For revolusjonens fedre var det klart at kvinnen av naturen manglet forutsetninger for å delta i det offentlige liv. Hennes plass var i familien.

Den borgerlige revolusjonens frie, like individ var altså en mann. Disse forestillingene, som karakteriserer den liberale, politiske filosofien ved inngangen til moderne tid, påvirker fortsatt vår forståelse av samfunnet og betingelsene for kvinnekampen. Mønsteret for en fullverdig samfunnsborger er en mann.

Dette fører til det kvinneforskeren Carol Pateman (1989) har kalt "Mary Wollstonecrafts dilemma", etter den kjente pioneren i kampen for kvinners rettigheter av samme navn. Pateman formulerer Mary Wollstonecrafts dilemma slik: På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av "samfunnsborger" er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som "kvinner", dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme. Likhetsfeminisme er den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til "kvinner". Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Forskjellsfeminismen er den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier.

Mary Wollstonecraft kjempet sin kamp for over 200 år siden. Men Carol Pateman mener at dilemmaet fortsatt er aktuelt. Den moderne kvinnebevegelsen har stått overfor dette dilemmaet en rekke ganger siden 1970-tallet. 8. mars 2004 var jeg i Roma. Jeg fant ikke noe 8. mars-tog, men jeg fant en stand, og der kjøpte jeg ei T-skjorte. På T-skjorta sto det: "De fleste kvinner har dobbel arbeidsdag. Gifte kvinner i yrkesaktiv alder gjør 75 % av husarbeidet i familien. Kvinnene produserer mer helse enn alle verdens helsetjenester. Hvis husarbeidet ble regnet med, ville det utgjøre 51 % av bruttonasjonalproduktet. Lønn for arbeidet i familien! Alle mødre er arbeidende mødre! Makt til kvinnene!" Jeg kjøpte som sagt T-skjorta, men kunne ikke slutte meg helt til slagordene. For vil ikke en slik politikk, med lønn for kvinners tradisjonelle arbeid i huset, låse kvinner fast i en posisjon som annenrangs samfunnsborgere? På den andre sida: Er ikke det å gå mot slik lønn å nedvurdere kvinners innsats, å stemple den som mindre verdifull enn menns? Vi havner midt i Mary Wollstonecrafts dilemma.

Vår bevegelse har aldri gått inn for husmorlønn. Men vi har møtt Mary Wollstonecrafts dilemma i mange andre sammenhenger: Da Siri Jensen i sin tid skrev at vi måtte akseptere at mange kvinner ønsket å jobbe deltid, og kjempe for bedre rettigheter for deltidsansatte, var det noen som meldte seg ut av Kvinnefronten i protest. For dette ville jo bare låse kvinner fast som arbeidslivets B-lag og familiens "naturlige" hovedansvarlige. Seinere har vi gått inn for pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men hva er den prinsipielle forskjellen på det og husmorlønn? Vi har hatt et ambivalent forhold til lange fødselspermisjoner. På den ene sida er det fint at kvinners behov og påkjenningene med å ha spedbarn anerkjennes. På den andre sida forsterker lange fødselspermisjoner kanskje forestillingene om kvinner som "naturlige" omsorgspersoner. Dessuten svekker de våre muligheter i arbeidslivet, noe mange unge kvinner har fått føle i praksis. Og da ammedebatten raste i avisspaltene for en tid tilbake, så vi Mary Wollstonecrafts dilemma i full utfoldelse: Skal ikke kvinner anerkjennes for å gjøre det som er sunt og bra for barn, og som bare vi kan gjøre, nemlig amme, og amme lenge? Eller er fokuset på amming et likestillingsfiendtlig triks for å hindre kvinner i å delta i arbeidsliv og på andre samfunnsområder?

I siste nummer av tidsskriftet Kjønnsforskning har Jorunn Solheim og Mari Teigen (2006) en artikkel om det som ofte kalles det norske likestillingsparadokset: På den ene sida er Norge et av de landa i verden der kvinner har høyest deltaking i arbeidslivet. På den andre sida har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kanskje dette slett ikke er noe paradoks, sier Solheim og Teigen. Kanskje er det heller slik at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en betingelse for kvinnenes høye yrkesaktivitet: Kvinner deltar i arbeidslivet som kvinner, i lavt vurderte kvinnejobber, med dårlig lønn og mye deltid. Altså nettopp ikke på lik linje med menn, ikke som fulle samfunnsborgere. Mary Wollstonecrafts dilemma spøker atter i bakgrunnen.

Kvinnebevegelsen har forsøkt å angripe dette på to måter: På syttitallet la vi stor vekt på verdien av å velge utradisjonelt, kvinner burde inn i mannsyrker. Det var et forsøk på å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men denne politiske linja hadde en undertekst: Tradisjonelle kvinneyrker er egentlig noe dritt. Siden skiftet vi fokus til å legge mer vekt på å oppvurdere de tradisjonelle kvinneyrkene, synliggjøre kompetansen de krevde og slåss for høyere lønn. Det er ei linje som har fått stor oppslutning, men det kan se ut som om de store kvinneyrkene stanger i et glasstak som ligger temmelig lavt. Det er som om det kvinnelige ved kvinneyrkene tjorer dem fast til bånn av lønnstabellen.

Mary Wollstonecrafts dilemma viser etter mitt syn hvor vanskelig det vil være for kvinnekampen å satse ensidig enten på likhets- eller forskjellsfeminisme. En konsekvent likhetsfeminisme kan komme til å glorifisere det som i dag forbindes med mannen, og videreføre kvinneforakt. En konsekvent forskjellsfeminisme kan lede lukt inn i kontantstøtte og livmorsmystikk.

I dagens aktuelle kampsaker må vi prøve å ha to tanker i hodet på en gang. Langsiktig må vi angripe den strukturen som mer enn noe annet låser oss fast i Mary Wollstonecrafts dilemma, nemlig forholdet mellom produksjon og reproduksjon. Reproduksjonsarbeidet er i vårt samfunn underordnet produksjonen, enten det utføres privat, i familien, eller som en offentlig oppgave. Og det er knyttet til kvinner, både praktisk og symbolsk; praktisk ved at det er kvinner som i all hovedsak utfører dette arbeidet; symbolsk ved at denne typen arbeid blir ansett for å være kvinnfolkarbeid. Slik er det under kapitalismen, og slik har det også vært i de landa som har kalt seg sosialistiske. Det langsiktige målet vårt må derfor være å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen, og at disse to sektorene praktisk og symbolsk er knyttet til hvert sitt kjønn. I dag utsettes det offentlige reproduksjonsarbeidet for rasjonaliserings- og effektiviseringsprosesser som går på helsa løs, både for dem som jobber i denne sektoren og for de menneskene den skal tjene. Offentlige utgifter til slike formål skal være lavest mulig, og profitten i privatiserte tjenester skal være høyest mulig. Mange har sett Chaplins berømte film Modern times, om tidsstudier, effektivisering og rasjonalisering i den kapitalistiske industrien, som gjør arbeideren til en liten brikke i produksjonens hjul, et hjul som går stadig fortere. Kanskje er det på tide at det lages en tilsvarende film fra et sykehjem, et sykehus eller om en hjemmehjelper. I Chaplins film var det arbeideren det gikk ut over. I reproduksjonen går det imidlertid ut over både den som arbeider (som oftest en kvinne) og den det arbeides med, den syke eller omsorgstrengende. For reproduktivt arbeid, det er ofte arbeid med mennesker.

Hva betyr det å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen? La meg begynne i en utopi som jeg også har trukket fram i andre sammenhenger. Dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn, som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen. Vi vil ha et samfunn der dominansforholdet mellom produksjon og reproduksjon er opphevet. I et slikt samfunn vil ikke lenger den typen arbeid som kvinner tradisjonelt har utført, bli ansett for mindreverdig. Det vil ikke være kvinners private ansvar, slik store deler av det er i dag. Og det vil ikke bli sett på som en slags utsondring av kvinners biologiske natur. Grunnlaget for skillet mellom den offentlig aktive mannlige samfunnsborgeren og kvinnen i familien vil være borte. I et slikt samfunn vil vi ikke lenger stå overfor Mary Wollstonecrafts dilemma.

Strategi er også måten vi kjemper på

Så la oss oppsummere:

1) Kvinnekamp uten klasseperspektiv kan ikke føre til en kvinnefrigjøring som er verdt navnet.

2) I kampen for et bedre samfunn vil vi alliere oss med vanlige menn, men ikke på kvinneundertrykkende premisser. Klassekamp uten kvinneperspektiv kan heller ikke føre til noen virkelig frigjøring. Hvis menn i arbeiderklassen ikke kjemper mot sin egen rolle som undertrykkende kjønn, er de usolidariske mot halvparten av arbeiderklassen og bidrar til å styrke dem de skulle kjempe mot – nemlig kapitalistene.

3) Enhet mellom kvinner kan heller ikke skapes på undertrykkende premisser. Vi må ikke definere kvinners "felles interesser" slik at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir usynliggjort.

4) Et nytt samfunn må skape en ny samfunnsborger, som ikke hviler på kvinneundertrykking og har mannen som modell. Langsiktig må vi kjempe for at reproduksjonens underordning under produksjonen oppheves, og at menneskenes behov bestemmer hvordan samfunnet blir utformet.

Helt til slutt: Måten vi slåss på, har også en sammenheng med målet vårt og hvordan vi ser på mennesker. Aktivister i en viktig kamp kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan aktivistene ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnsynet de tror de bekjemper.

Vi ønsker, naturlig nok, å spre vårt politiske budskap til flest mulig. Men ofte har vi "glemt" hva undertrykking gjør med folk. Hvis vi bare tar sikte på å erstatte en politisk overbevisning med en annen, forandres ikke nødvendigvis folks forhold til sin overbevisning. Kanskje fortsetter de å oppfatte seg som mottakere av et budskap og publikum for andres handlinger. Men er det ikke nettopp demokrati i svært vid forstand vi slåss for?

Virkelig forandring krever at folk ser seg sjøl som skapere av kunnskap og mening og som aktivt handlende i å forme samfunnet og sitt eget liv. Kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting:

• 1) At det legges hindre i veien for dem.
• 2) At den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert.

Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i politiske bevegelser. For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de ofte blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.

De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer allment. En revolusjonær bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser.

Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne evner og kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om "metode". Ser en ikke det, risikerer en at målet går tapt et sted på veien.

---

Litteratur:

• Fanon, Franz (1989): "Algeria unveiled". I Studies in a dying colonialism. London: Earthscan Publications
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multifunksjonshemming. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
• Lappegård, Trude (2003): "Pappa til (hjemme)tjeneste – hvilke fedre tar fødselspermisjon?" Samfunnsspeilet nr. 5
• Laqueur, Thomas (1989): "Orgasm, Generation and the Politics of Reproductive Biology". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Lovell, Terry (2004): "Bourdieu, class and gender: 'The return of the living dead?'" I Lisa Adkins & Beverly Skeggs (red): Feminism after Bourdieu. Oxford: Blackwell Publishing
• Pateman, Carole (1989): The Disorder of Women. Cambridge: Polity Press
• Schiebinger, Londa (1989): "Skeletons in the Closet: The First Illustrations of the Female Skeleton in Eighteenth-Century Anatomy". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Sogner, Sølvi og Kari Telste (2005): Ut å søkje teneste: historia om tenestejentene. Oslo: Samlaget
• Solheim, Jorun og Mari Teigen (2006): "Det kjønnssegregerte arbeidslivet – likestillingens snublestein?" Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3

Det er påfallende at forskerne som diskuterer kjennetegnene ved den nordiske modellen, har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette, kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av det malplasserte uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene, når arbeidskraften nesten utelukkende består av kvinner.

Halvard Vike er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

---

Hvordan skal vi sikre tilstrekkelig bemanning i framtidens eldreomsorg, spesielt i pleie- og omsorgstjenestene? Få er i tvil om at dette spørsmålet berører noe viktig. Dersom pleie- og omsorgstjenestene i Norge skal forbli et offentlig ansvar, vil det i nær framtid bli en formidabel politisk oppgave å skaffe nok arbeidskraft. Prognosene forteller oss at det i løpet av knapt femten år vil være behov for opptil 48 % økning. (Langset 2006.) Derfor har regjeringen tatt til orde for at den vil skaffe til veie ti tusen nye hender i løpet av den inneværende stortingsperioden. (St.meld. nr. 25:71.) Hvis dette ikke lykkes, vil konsekvensene selvsagt være uhyre alvorlige. Personellmangel vil gradvis svekke evnen til å yte god pleie og omsorg til syke og gamle, og på sikt vil dermed en av velferdsstatens mest grunnleggende bestanddeler gå opp i limingen. Det vil i sin tur true den tilliten befolkningen har til at folkevalgte er i stand til å ivareta det fellesansvaret de har påtatt seg, og dermed selve den politiske kontrakten den norske politiske modellen bygger på.

Pleie- og omsorgstjenestene er i så måte en avgjørende prøvestein på hvorvidt forsøket på å videreføre velferdsstatsprosjektet, slik vi har lært det å kjenne gjennom de siste fem–seks tiårene, har forutsetninger for å lykkes i en tid med helt nye vilkår. Det ansvaret staten har påtatt seg overfor den pleietrengende delen av befolkningen, rommer en særegen form for politisk ansvar. Det utgjør en stor og voksende del av offentlige utgifter og representerer en større humanistisk forpliktelse enn de fleste andre velferdspolitiske prosjekter fordi den er så vanskelig å avgrense. I en tid da alle "ansvarlige" politiske partier har latt seg underlegge Handlingsregelen, og samtidig ikke ønsker å øke skattene vesentlig, blir det stadig mer aktuelt å spørre seg hvorvidt de virkelig ønsker å betale det den framtidige pleie- og omsorgstjenestene faktisk vil komme til å koste. Men spørsmålet om pleie og omsorg og politisk forpliktelse er likevel ikke først og fremst økonomisk. Det faktum at velferdsstatens ansvar for denne oppgaven faktisk har lykkes temmelig godt, skyldes ikke bare at staten har vært villig til å bruke store ressurser. Suksessen kan bare forklares av det faktum at det har eksistert et omsorgsreservoar som har vært i stand til å gjøre jobben i praksis. Uttrykket "bemanning" er i denne sammenhengen fullkomment malplassert. Klarere enn noe annet viser bruken av dette uttrykket i hvilken grad dette omsorgsreservoaret har vært tatt for gitt. Pleie- og omsorgstjenestene – og de aller fleste andre velferdsstatlige tjenester som ytes direkte i (ofte langvarige) relasjoner mellom mennesker – består nesten utelukkende av kvinner og kvinnelig arbeidskraft.

I. Særtrekk ved den nordiske/norske velferdsstaten

Når forskere sammenlikner moderne velferdsstater og diskuterer deres kjennetegn, trer gjerne de nordiske land fram som et særegent eksempel med mange interessante fellestrekk. De var tidlig ute med mange av forsikringsordringene som etter hvert ble adoptert av alle moderne velferdsstater, og mange av disse ordningene ble relativt sjenerøst utformet (Kildal og Kuhnle 2005). Alle disse statene gikk langt i å la det offentlige erstatte og supplere privat ansvar på vesentlige samfunnsområder (som utdanning, helse og pleie), og de tok i større grad enn de fleste andre stater i bruk universelle ordninger. Med velferdsstatlig universalisme ble forsorg og veldedighet omgjort til mer eller mindre allment tilgjengelige goder som det brede lag av befolkningen tok del i, ikke bare de fattige og spesielt trengende. Mange har påpekt at befolkningens vilje til å ofre skattepenger på offentlige goder ligger nettopp i egeninteressen som knytter seg til offeret (Esping-Andersen 1999). Øremerking av offentlige goder har en tendens til å frata de flestes vilje til å finansiere dem, både fordi de ikke nyter godt av dem selv, og fordi de etter hvert begynner å mislike hjelpeløsheten til dem som gjør det.

Autonomi og resultatlikhet

Men selv om disse kjennetegnene er interessante nok, og selv om de i noen grad har gitt oss noen nøkler til å forstå hvordan den nordiske modellen har oppstått og utviklet seg, er det etter min oppfatning påfallende at de forskerne som diskuterer dem har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene. Den nordiske velferdsstatsmodellen kan beskrives som en politisk organisert samfunnsmodell som søker å realisere radikal inklusjon. Det mest interessante ved denne ambisjonen er ikke først og fremst at det nettopp er en politisk-ideologisk ambisjon av en spesiell type, men at den faktisk har lykkes relativt godt. Det finnes knapt eksempler på statssamfunn som ikke hviler på fundamentale klasseforskjeller, der relativt store deler av befolkningen er ekskludert fra muligheten til et anstendig liv, slik den rådende over- eller middelklassen til enhver tid definerer det. Som antydet ovenfor er det mange forhold som har bidratt til at de nordiske land skiller seg ut på dette avgjørende punktet, men ett av de aller viktigste blir fortsatt ofte oversett. Disse landene er i usedvanlig grad omsorgsintensive. Jeg bruker her begrepet omsorg i særdeles vid forstand for å sette fingeren på den særdeles tette relasjonen som etableres mellom staten og borgeren (som pasient, klient, elev, kunde – eller deltaker) i arbeidet med å realisere to grunnleggende og gjensidig avhengige verdier: autonomi og resultatlikhet. Ved hjelp av en aktiv og tilstedeværende stat blir størstedelen av befolkningen i stand til å bli relativt uavhengige; ikke av staten, men først og fremst av visse former for potensielt undertrykkende avhengighetsbånd i markedet, i lokalsamfunn og i familien. Pleie- og omsorgstjenestene er kanskje det beste eksemplet på dette, og som modell på relasjonen mellom borger og stat er den illustrerende. Den skal gi pleietrengende en garanti om et verdig liv uavhengig av økonomiske forutsetninger og av hvem de er i familie med. På samme måte gir den pårørende en garanti om å "slippe" omfattende omsorgsansvar. Dette gir selvsagt mange muligheten til å unndra seg ansvar, men det er ikke poenget her. Det viktige er at pårørende blir autonome i en helt fundamental forstand. Konsekvensen er selvsagt størst for kvinner, siden menn i liten grad har blitt bundet til hjemmet på grunn av omsorgsforpliktelser. Kvinner kan normalt realisere karriereambisjoner relativt uavhengig av omsorgsansvaret de har for sine eldre slektninger og egne barn.

Universalisme, relasjonsarbeid og kjønn

Velferdsstatens ambisjon om å realisere en viss grad av resultatlikhet er innebygd i universalismen. Den innebærer at staten går relativt langt i å søke å kompensere for ulikhet. Det gjør den ved hjelp av en rekke økonomiske virkemidler, som for eksempel trygdeytelser, næringsstøtteordninger, distriktspolitikk og andre fordelingspolitiske tiltak. Men langt viktigere enn dette er sannsynligvis den formen for fordelings- og utjamnningspolitikk som foregår "i det små" – i skolen, helsevesenet, på sosialkontoret, i barnevernet og i pleie- og omsorgstjenestene. Denne virksomheten gir ikke nødvendigvis større effekt enn de mer renskårne økonomiske, velferdsstatlige tiltakene, men den er etter alt å dømme langt vanskeligere å realisere, og betyr spesielt mye for velferdsstatens evne til å forhindre radikal eksklusjon av marginale grupper. Innenfor rammen av denne artikkelen er det ikke rom for å demonstrere denne antakelsen empirisk, bare sannsynliggjøre den. Virksomheten hviler spesielt tungt på offentlig sektor, og spesielt på den arbeidskraften som utgjør dens førstelinje. Arbeidet som gjennomføres på dette nivået har en del kjennetegn som etter min oppfatning har vært sterkt undervurdert av forskere, med unntak av de som arbeider innenfor feministisk tradisjon. (Vabø 1998, 2002, Boje og Leira 2000.)

Når bemanningsutfordringen i pleie- og omsorgstjenestene tas opp til diskusjon, skjer dette som om den mest grunnleggende egenskapen ved velferdsstatens førstelinje fritt kan ignoreres. Den består nesten utelukkende av kvinner. La oss derfor gjøre det helt klart at problemet faktisk dreier seg om bekvinning. Men uttrykket bemanning, eller rettere: forestillingene som gjør det mulig og tilsynelatende rimelig å operere med et slikt begrep, har med seg mange nisser på lasset. Det gjør det ofte vanskelig å erkjenne at velferdsstaten, slik vi kjenner den, hviler på en radikal kjønnsmessig arbeidsdeling, og videre at de kvalitetene som sannsynligvis utgjør de viktigste forutsetningene for å realisere ambisjonen om universell velferd avhenger fullstendig av den – som oftest uuttalte – forbindelsen mellom kjønn og velferdspolitikk. Pleie og omsorg, sosialt arbeid, arbeid med barn og grunnskoleutdanning viser dette tydeligst. Alle disse oppgavene bærer sterkt preg av å være reproduktivt orienterte oppgaver som forbindes med kvinners tradisjonelle rolle som husmor og familiens lune havn. Som Runar Bakken har vist i boken Modermordet (2001), er forbindelsen i noen sammenhenger blitt etablert som profesjoners faglige kjerne og merkevare, som i sykepleien. Gjennom det meste av fagets historiske forløp har egenskaper som implisitt anses som spesifikt kvinnelige blitt gjort gjenstand for spesiell oppmerksomhet og dyrkelse. Denne strategien har utvilsomt vært velferdspolitisk hensiktsmessig, men den har fått den utilsiktede konsekvens at kvinners posisjon som ivaretakere av velferdsstatens desidert mest krevende og minst belønnede oppgaver – nederst i alle hierarkier – har forblitt nærmest fullstendig uproblematisert og naturliggjort.

Kompleksitet og absorbering av ansvar

Den viktigste nissen som blir med på lasset når velferdsstatens omsorgsutfordringer omtales som om de var kjønnsnøytrale, er det faktum at den kvinnelige arbeidskraften i velferdsstatens førstelinje er relasjonsorientert i en helt spesiell forstand. Dens objekt og tema er sosiale relasjoner som ofte har karakter av å være langvarige. Mange yrkesgrupper forholder seg selvsagt til klienter og kunder over lang tid, men bare sjelden dersom kundene ikke er motivert eller ikke kan betale for seg. Å oppnå kundestatus i en bank, å få plass til barna på en privat skole, å kjøpe pleie og omsorg på et privat sykehjem eller å kjøpe en røntgenundersøkelse, dreier seg om økonomiske transaksjoner som etablerer faste forbindelser mellom varen, prisen og produksjonskostnader. Når førstelinjeansatte i offentlig sektor involverer seg i langvarige relasjoner til pasienter, klienter og elever, skjer dette uten slike forbindelser, og relasjonen blir derfor en annen. Når antallet senil demenspasienter i et sjukehjem vokser, når det blir flere kompliserte barnevernssaker og flere barn utsettes for omsorgssvikt, eller når det blir flere elever i klassen som har omfattende lærevansker, stiller dette krav til fagpersonalet om å involvere seg sterkere – over tid. Arbeidet kan knapt begrunnes med henvisning til forløp av konkrete, økonomiske transaksjoner. Dette er en uhyre viktig forskjell, fordi det har en tendens til å skape tettere forbindelser mellom "tjenesteytere" og mottakere. Svært ofte skaper det en sterk identifikasjon. Denne identifikasjonen har videre en tendens til å disponere ansatte til å involvere seg i stadig mer komplekse oppgaver; oppgaver som ikke nødvendigvis fører til målbar suksess. Mange av oppgavene som "løses" i velferdsstatens førstelinje er ikke produktivt orienterte i vanlig forstand ("Operasjonen er ferdig, du kan skrives ut"), men snarere vedlikeholdende. Langvarige relasjoner etableres også svært ofte på det premiss at pasienten, klienten og eleven ikke kan sendes videre til andre når utfordringene vokser i styrke og omfang, slik tilfellet er i de aller fleste andre organisasjoner. Kommunene står her i en særstilling. De er velferdsstatens siste instans, og har en "spesialistrolle" når det gjelder å påta seg ansvar som andre institusjoner ikke kan eller vil ta. Forholdet mellom sykehusene og kommunene er et illustrerende eksempel. Effektivitetsøkningen i norske sykehus hviler på den forutsetning at kommunene – for eksempel pleie- og omsorgstjenestene – overtar ansvaret for de mest krevende – og langvarige – oppgavene. Langvarige relasjoner som etableres under slike betingelser, har altså en tendens til å skape identifikasjon, forpliktelse og ansvar. Det kan virke romantiserende å uttrykke det på denne måten, men jeg understreker at argumentet ikke har noe med god og dårlig moral å gjøre. Ansatte i velferdsstatens førstelinje er "permanent" til stede overfor pasienter, klienter og elever i en helt særegen forstand; de har et mer omfattende ansvar for dem enn andre; de kan knapt sende dem vekk selv når ansvaret blir overveldende, og de står ansikt til ansikt med dem over tid (Bakken, Haukelien og Vike 2004).

På samme måte som offentlig sektor har en særegen evne til å desentralisere ansvar fra sentrale politiske nivå til lokale arbeidsarenaer (via mange ulike mellomledd), absorberer også offentlig sektor som helhet ansvar fra sine omgivelser. Når den eldre befolkningen blir stadig eldre, blir den også preget av mer komplekse sykdomsbilder. Når oppvekstvilkårene for barn blir vanskeligere, blir lærernes utfordringer mye mer sammensatte og omfattende. Og så videre. Pleie- og omsorgstjenestene, skolen, barnevernet – og selvsagt også resten av førstelinjen – får et stadig større ansvar for å kompensere for slike "negative" endringsmønstre. Å gi "nødvendig helsehjelp" og "ivareta nødvendige sosiale behov" overfor demenspasienter i sjukehjem med gjennomsnittlig 4-5 medisinske diagnoser, innebærer noe langt mer enn de oppgavene pleie- og omsorgstjenestene tok seg av for bare få år tilbake. Motivasjonsproblemer og lærevansker i skolen innebærer liknende endringer. Oppgavene som følger med, er ikke bare mer komplekse i seg selv; de rommer også langt større krav til at ansatte skal kompensere for ulikheten som skapes på denne måten. Økende kompleksitet skaper i sin tur et økende press i førstelinjen, ikke bare for den enkeltes evne til å strekke til, men selvsagt også på budsjettene. Det er ingen tvil om at veksten i antall stadig mer komplekse oppgaver som skal løses koster stadig mer.

II. Velferdsstatens unntaksøkonomi

I dette lyset er det interessant å merke seg at i motsetning til de fleste andre virksomheter som yter mer arbeid og resultater for mindre penger, omtales velferdsstatens førstelinje (med noen få unntak, som leger) systematisk som en utgift. Utgiftsterminologien har selvsagt ikke en tilfeldig relasjon til kvinnelig arbeid. Terminologien er uløselig knyttet til at arbeidet ikke prissettes på "normal" måte. Det er ingen overdrivelse å kalle denne delen av velferdsstaten for en unntaksøkonomi. Det er, så vidt jeg kan forstå, den eneste delen av det moderne arbeidslivet hvor forholdet mellom mengden av oppgaver og forventet kvalitet på den ene siden, og kapasitet og kostnader på den andre, ikke blir spesifisert. Konsekvensen av dette er ikke bare at oppgavene har en tendens til å vokse raskere enn finansieringen av dem. Viktigere er det at det synes å eksistere en allmenn forventning om at den kvinnelige arbeidskraften stadig kan absorbere mer ansvar, samtidig som den utgjør en plagsom utgift.

De omfattende endringene velferdsstaten og offentlig sektor har gjennomgått siden den første økonomiske krisen inntraff på 1970-tallet, er uhyre interessant. Spesielt interessant er det å registrere at systemet ser ut til å ha fungert meget godt. Velferdsstaten er etter de fleste relevante målestokker en enestående suksess. Det er påfallende at så få har bemerket hvor nært dette er knyttet til den kvinnelige arbeidskraften. Det vil si: mange har påpekt at den kjønnsmessige segregeringen i det nordiske arbeidsmarkedet er spesielt sterk, og at kvinners vei ut i arbeidsmarkedet har ført en uforholdsmessig stor andel av dem "inn igjen", så og si, i tradisjonelle og reproduktivt orienterte oppgaver. Men dette har, så vidt jeg vet, svært sjelden blitt et utgangspunkt for å forsøke å forklare hvordan suksessen ble mulig. Et interessant bidrag til en slik forklaring kan være at det vi kan kalle velferdsstatens omsorgsreservoar, slik jeg har beskrevet det ovenfor, bærer preg av en særegen form for grenseløshet. Siden tradisjonen for å sette grenser for eget arbeid har vært svak, har sosial-, pleie- og omsorgsprofesjonene (men også i noen grad lærere) vært spesielt sårbare når oppgavene vokser i kompleksitet og omfang. I motsetning til i "normale" deler av arbeidslivet, har det kostet veldig lite for arbeidsgivere og politiske beslutningstakere å delegere stadig mer ansvar til dem uten nødvendigvis å tenke så nøye på å kompensere for dette. Siden arbeidsmengde og kvalitet i så liten grad oversettes til bytteverdi, har det knapt eksistert klare mekanismer som har kunnet korrigere effektene av en stadig mer ambisiøs velferdspolitikk kombinert med økonomiske innstramminger. De dramatiske nedskjæringene på helse- og sosialbudsjettene i norske kommuner i løpet av de siste årene, viser dette nokså tydelig. Selv om ressursene rent faktisk har vokst, har oppgavene økt veldig mye sterkere. Men effektene av dette har vært mye mindre negative enn de ville vært dersom disse profesjonene hadde satt en klar pris på arbeidet sitt. Motreaksjonene på nedskjæringspolitikken har selvsagt ikke uteblitt, men det har i veldig liten grad fått konkrete virkninger. Dette er interessant, og svært viktig for å forstå hvorfor velferdsstaten – representert framfor alt ved kommunene – har vist en slik enestående fleksibilitet. Den har vært i stand til å yte stadig mer, og håndtere raskt økende kompleksitet for relativt sett stadig mindre ressurser.

Hvorfor har ikke kombinasjonen av stadig økende velferdsambisjoner og redusert vilje til å finansiere velferdsstatens ansvarsvekst ført til sterke motreaksjoner blant dem som blir satt til å rydde opp? Hvorfor er ansatte i velferdsstatens førstelinje tilsynelatende ute av stand til å stille betingelser når arbeidsmengden og ansvaret vokser nærmest ukontrollert? Det er åpenbart flere grunner til dette, og jeg vil summere opp de som ser ut til å være viktigst.

1. Konkret ansvar

Som vi har vært inne på er førstelinjeansatte i kraft av å være velferdsstatens siste instans nært knyttet til sine brukere. Dette handler mindre om personlig identifikasjon enn om konkret ansvar for liv og helse. Når det i realiteten er umulig å etablere avstand til dem man har ansvar for, slik for eksempel yrkesgrupper som forholder seg til kunder og brukere i en kø kan gjøre, vil enhver strategi for å sette hardt mot hardt overfor arbeidsgivere og beslutningsmyndigheter innebære å la de svake i stikken.

2. Koordineringsutfordringen

I pleie- og omsorgssektoren spesielt er koordineringsutfordringen massiv. Flere ulike profesjoner er involvert, og arbeidet er i realiteten organisert som en slags dugnad, der det leies inn mer eller mindre ufaglært reservearbeidskraft over en lav sko. Dessuten er fagforeningstradisjonene svært svake. Arbeidsetikken, både den faglige (som hos sykepleiere) og den mer uformelt husmoderlige, er individualistisk og knyttet til ansvaret for pasienten snarere enn til større fagpolitiske og kollektive interesser. Svært mange ansatte er svakt inkorporert i organisasjonen de er ansatt i, og identifiserer seg primært med det lokale arbeidsfellesskapet.

3. Mangel på standardisering

Tjenestene som skal ytes er knapt standardisert. Selv om det eksisterer rikelig med forskrifter og klare politiske forventninger om høy kvalitet og like tjenester til alle som trenger det, undergraver lokale økonomiske vilkår dem systematisk. Faglighet og kvalitet blir i realiteten en effekt av de ressursene som til enhver tid er tilgjengelige; en avhengig variabel.

4. Om(s)organiseringstyranniet

Offentlig sektors førstelinje er utsatt for mer eller mindre kontinuerlige omstillingsprosesser. Ofte har disse offensive begrunnelser som veiledes av visjoner om større effektivitet. I realiteten er motivet langt oftere et mer eller mindre desperat kommunalt behov for å begrense utgifter. Sosial-, pleie- og omsorgssektoren, og i noen grad skolen, er spesielt utsatt, fordi utgiftene er høyest her. Et hovedproblem i denne sammenhengen er at forholdet mellom kvalitet og ressurser ("effektivitet") knapt blir problematisert. Det er i all hovedsak basert på tro. Forestillinger om at offentlig sektor generelt, og førstelinjen spesielt, er grunnleggende ineffektiv, er svært utbredt. Disse forestillingene har en tendens til å bekrefte seg selv, fordi det viser seg at de fleste tiltak som innebærer at færre ansatte skal utføre mer arbeid viser seg å virke på kort sikt. Siden de fleste ansatte motsetter seg å la innsparingstiltak gå utover pasienter og brukere de har direkte ansvar for, har de en tendens til å strekke seg langt. At dette likevel går på bekostning av kvalitet, er det ingen tvil om. Men interessen for å kartlegge dette er ytterst liten. Ordningen med å melde avvik i pleie- og omsorgstjenestene er et godt eksempel. Formelt oppmuntres det til å melde fra om avvik, siden målet er å sikre kvaliteten. Men i realiteten virker systemet ofte som en selvangivelse for mangelfull innsats, og holdes systematisk atskilt fra det faktiske behovet for å knytte avvik til ressurssituasjonen. Og sykefraværsproblematikken forstås typisk nok som et annet slags problem.

5. Kjønn og moralisme

Erfaringene blant ansatte i førstelinjen har svært liten innflytelse over viktige politiske beslutninger. Dette har mange årsaker, men en av de viktigste ser ut til å være at ansatte anses for å være "sutrete", opptatt av egne profesjonsinteresser, lite villige til å "tenke nytt", "tenke helhet" eller uvillige til å ta innover seg at ressursene faktisk er begrenset. Fraværet av standardisering av tjenestene og koordinert handling blant de ansatte, bidrar sterkt til at diskusjoner om forholdet mellom ressurser og kvalitet har en tendens til å bli langt mer moralsk orientert i førstelinjen enn i de fleste andre deler av det moderne arbeidslivet. Diskusjoner om de ansattes troverdighet er vanlige, og omsorgsfulle drøftinger av hvorvidt de ansatte er "utslitt for tiden", og derfor kanskje må tilføres litt ekstra ressurser, det samme. Fokus på "arbeidsmiljøproblemer" har således en tendens til å kamuflere behovet for politisk handling. Paternalistiske diskusjoner av denne typen oppstår svært sjelden i deler av arbeidslivet der arbeidstakere ikke er direkte og permanent ansvarlige for sine kunder og pasienter, uten klare standarder for kvalitet de selv er ansvarlige for, og uten mulighet for å handle kollektivt når denne kvaliteten (etter deres mening) blir undergravd. Førstelinjeansatte er tvunget til å forsøke å dokumentere sine egne brudd på den kvaliteten de selv skal garantere, og de må legge dem fram som innlegg i en moralsk diskurs. Muligheten for å bli lyttet til gjøres avhengig av spesiell velvillighet blant arbeidsgivere og beslutningstakere, som på sin side alltid kan vise til "de økonomiske realitetene", 'bukken og havresekken'-problemet eller til at andre kommuner bruker mindre ressurser og er mer effektive.

6. Tidsforskyvningen

Den sentrale stat – partiene i Stortinget og regjeringen – er dedikert til en ambisiøs velferdspolitisk ambisjon. Ambisjonen deles av alle partier, og er den viktigste inngangsbilletten til valgsuksess og politisk makt. Gjennom hele etterkrigsperioden har den vokst, og derigjennom etablert et stort statlig ansvar for befolkningens velferd. Som jeg var inne på innledningsvis, er det særegne ved den at den er universelt orientert og dekker de fleste livsområder. Alle som trenger det, skal få tilgang til like tjenester. I et økonomisk styringsperspektiv er det spesielt interessante at den skaper en enorm og raskt voksende etterspørsel som ikke definerer de ressursene den faktisk krever. Nøyaktig hva ambisjonen koster er uklart, men det er uhyre interessant at den faktisk blir forstått helt bokstavelig og tatt på alvor, samtidig som de finanspolitiske hensyn som bestemmer hvor mye som bevilges, ikke settes direkte i sammenheng med den. Ingen regjeringserklæringer foretar klare prioriteringer i henhold til dette, og alle statsbudsjetter forholder seg til velferdsambisjonen som en beskrivelse av framtidige mål. Det vi litt svulstig kan kalle "velferdsstatens logikk", slik jeg her har forsøkt å beskrive den, ser ut til å henge sammen med en tidsforskyvning. Tilgjengelige økonomiske ressurser og behovene som skal imøtekommes, eksisterer her og nå, mens den politiske ambisjonen veksler mer eller mindre fritt mellom nåtid og framtid. I velferdsstatens mest intense oppbyggingsfase fra tidlig etterkrigstid og fram til omkring 1980-tallet, var denne tidsforskyvningen relativt uproblematisk. De fleste forholdt seg til at det vi ikke makter i dag, skal vi gjennom felles innsats klare i morgen. I den forstand representerte perioden en klassisk utgave av politisk modernitet; en visjonsdrevet prosess med stor oppslutning der den idealiserte framtiden gjorde en utilstrekkelig samtid akseptabel. Men mye har endret seg. Etter hvert som velferdsstaten har blitt mer knyttet til klarere spesifikasjoner av hvilke tjenester hver enkelt av oss har rett til, har det vi kan kalle rettighetenes tid innhentet oss. Utilstrekkelige tjenester i dag kan ikke lenger begrunnes like enkelt med at våre folkevalgte har en plan for framtiden. Dette skaper et fundamentalt dilemma, og det skaper nye betingelser for politisk troverdighet. Det etablerer en fundamental uklarhet og usikkerhet når det gjelder hva velferdsstaten faktisk skal yte, i en situasjon der de som yter tjenestene, befinner seg i en økonomisk situasjon som krever at noen avgjør hva man skal velge å se bort fra. Når ingen lenger rettmessig kan se bort fra noe, men i prinsippet må yte uavhengig av ressurstilgang, oppstår et spill om hvem som skal ta ansvaret for illegitime prioriteringer.

Maktens logikk i rettighetenes tid

Dette har bidratt til å skape en politisk maktforvaltning som har snudd den klassiske demokratiske politiske modellen på hodet. Kampen står om hvem som skal få retten til å definere gode hensikter og forvalte ressursene uten å bli sittende med det konkrete ansvaret for å yte velferd som det knapt er tilgjengelige ressurser til. De gode hensiktenes politikk skaper et univers av uavgrensethet, der noen likevel må etablere grenser som man i realiteten ikke har lov til å trekke. Slagordet "delegering av ansvar" er hendig i en slik sammenheng. Men de som har skoen på, har ikke noe mandat til å si at den faktisk trykker. Effekten er at de gode hensikters agenter alltid sikrer seg retten til å skape et dilemma for andre; å gjøre tjenesteyterne permanent skyldige. Mye tyder på at folkevalgte i løpet av de siste par tiårene har rendyrket en politikerrolle som er tilpasset dette. De opptrer som advokater for de som ikke får sine rettmessige behov dekket, men gjenoppstår som ansvarlige for økonomiens helse når det er nødvendig. På denne måten er det politiske ansvaret abstrahert, og politiske myndigheter kan inngå en uhellig allianse med misfornøyde brukere av alle slag – mot "byråkratiet", "profesjonene" og eventuelt kommunene, altså alle de som yter tjenestene i praksis på vegne av de samme myndighetene. Min antakelse er at denne dynamikken vanskelig kunne ha oppstått dersom ikke velferdsstaten hvilte på en form for arbeidskraft som i en viss forstand er skreddersydd til den. De kvinnedominerte yrkene i førstelinjen befinner seg i et organisatorisk grenseland hvor de kontinuerlig kompenserer for strukturelle misforhold og selvmotsigelser som oppstår i rettighetenes tid og med de gode hensikters politikk. Men grensene de etablerer, avskjærer bare i liten grad tjenestemottakerne fra tjenestene de har rett til. I stedet – av grunner jeg har redegjort for ovenfor – blir grensedragningen en del av deres egen person, og oppstår som personlige fordringer om å yte mer, dårlig samvittighet, utslitthet, resignasjon og individuell og kollektiv kritikk av manglende etikk. Det mest problematiske med denne internaliseringen av grenser – grenser som politiske myndigheter (og administrative ledere) frasier seg ansvaret for – er at de som internaliserer dem, dermed blir velferdsstatens viktigste prioriteringsagenter. De må enten jobbe hardere eller gå på akkord med seg selv, enten redusere kvaliteten eller sprenge budsjettet, eller de må enten være lojale overfor loven (og pasienten) eller virkeligheten og arbeidsgiveren. Uansett er de skyldige og utilstrekkelige. De blir i praksis selv ansvarlige for den gradvise og snikende kvalitetsreduksjonen som ingen ønsker.

III. Kompetanse, faglighet og motmakt

Jeg innledet denne diskusjonen med "bemanningsproblemet" i de kvinnedominerte yrkene i pleie- og omsorgssektoren. I lys av resonnementet jeg har lagt fram i diskusjonen som fulgte, er det grunn til å tro at problemet, slik det har blitt forstått og framstilt, er et ganske annet. Mangelen på personale i denne sektoren kan forstås som et fruktbart utgangspunkt for å tenke ikke bare nytt, men helt annerledes – både om hvorfor det er vanskelig å rekruttere personell og hvordan velferdsstatsmodellen har overlevd så lenge uten at politisk ansvarlige har måttet ta et større ansvar for dens vedlikehold.

For det første: Mangelen på personell kan forstås i rent markedsøkonomiske termer, slik tilsvarende problemer i andre deler av arbeidslivet normalt forstås. Vi får som regel så mange og så kompetente arbeidstakere som vi er (a) villige til å betale for, og (b) i stand til å tilby interessante arbeidsbetingelser. Som jeg har forsøkt å sannsynliggjøre, er denne viljen ikke til stede når det gjelder pleie- og omsorgsyrkene. Trolig er nettopp det hovedgrunnen til at problemet snakkes om som om det handlet om en slags dugnad. Dugnadsmetaforen er ikke helt tilfeldig valgt, for det er flere trekk ved arbeidsmarkedstilpasningen i disse yrkene som minner om nettopp en dugnad. Den er selvsagt ikke basert på den samme typen frivillighet, men den er like sterkt preget av måten å appellere til den moralske dugleiken og viljen til å yte et ekstra skjerv for fellesskapet. Hovedforskjellen er kanskje at de sterkeste ildsjelene i de fleste dugnader honoreres med skikkelig anerkjennelse.

For det andre: Det er slett ikke behov for ti tusen flere par hender i pleie- og omsorgssektoren. En slik forestilling kan ses som et uttrykk for den samme måten å tenke om denne sektoren på: som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet. I mange kommuner ser det ut til å være en utbredt oppfatning blant politikere og administrative ledere at det er helt naturlig og ønskelig, eller i det minste akseptabelt, at det er nok med noen ansatte som har en del kompetanse. En slik ubekymret og useriøs holdning til kvalitet er i en del tilfeller uttrykk for den holdning at pleie- og omsorg kan utføres kvalifisert av enhver kvinne. Men det er "hoder", eller rettere: kompetanse det er behov for, her som i alle andre sammenhenger hvor arbeidet er kunnskapsintensivt. Dette er selvsagt ingen kritikk mot all den store og gode innsats som gjøres av ufaglærte (og faglærte som gjør arbeid de knapt er kvalifisert for) i norsk pleie- og omsorg. I tillegg til at det objektivt sett er et enormt behov for mer kompetanse i sektoren, er systematisk satsing på kompetanse også, slik jeg ser det, et godt utgangspunkt for å tenke (fag)politisk. For å si det litt abstrakt: økt kompetanse kan styrke evnen til å håndtere det jeg har omtalt som et grenseproblem.

En viktig grunn til at det knapt eksisterer klare standarder for hva som skal gjelde som kvalitet, ser faktisk ut til å være at ansatte – for eksempel i et gitt sjukehjem – ikke tenker på muligheten for å koordinere arbeidet i henhold til faglige standarder som særlig realistisk. Til det er det for mange ufaglærte, for mange små stillinger, liten felles møtetid og svært lite bruk av systematiske belønningssystemer som honorerer slik innsats. Min erfaring er at det ikke sjelden forekommer at ansatte – selv de med faglige aspirasjoner – gradvis slutter å dyrke faglighet som et systematisk ideal. Det skjer ikke fordi de har dårlig moral, men fordi "produksjonspresset" er så stort. Dessuten er ofte ledelsen i realiteten så passiv, fraværende, overarbeidet eller hjelpeløs, at det innebærer en stor risiko å tenke faglig på en måte som ikke nødvendigvis gir umiddelbar lettelse i arbeidet, men som vil kreve ekstra tid til koordinering, motivering og skolering. Et personale med høy kompetanse, og med ambisjoner om både å øke den og bruke den som en karrierestrategi (uten nødvendigvis å måtte forlate sektoren), vil neppe godta slike tilstander. Det setter sin ære i å forsvare kvaliteten, og den aksepterer i mindre grad at kvalitet i møtet med økonomiske begrensninger blir en avhengig variabel. Personale med høy kompetanse har både bedre forutsetninger for å oversette mellom faglighet, økonomi og politikk, og er sannsynligvis mer opptatt av å unngå å bli et gissel for politisk hykleri.

Økt satsing på kompetanse kan, som (fag)politisk strategi, bidra til å løse det mer omfattende grenseproblemet som angår politiske myndigheters manglende vilje til å respondere på kravet nedenfra om at noe seriøst må gjøres. Kompetanse er språk som blir forstått. Behovet er lett å begrunne, og kompetansespråket kan bidra til å oppheve den ørkesløse diskusjonen om hvorvidt de ansatte i pleie- og omsorgssektoren er troverdige når de peker på systematiske kvalitetsbrudd og ressursmangel.

Endelig er det svært positivt og viktig at kompetanse faktisk koster mye. Bare en sterk mobilisering bak kravet om at de kvinnedominerte yrkene, som utgjør velferdsstatens grunnvoll, ikke lenger skal kunne behandles som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet, kan plassere ansvaret for den politiske prioriteringen dette innebærer der det hører hjemme.

For at situasjonen skal kunne endres, er jeg overbevist om at det trengs en omfattende mobilisering nedenfra, og en sak som samler og kommuniserer effektivt. Det er slående at nær sagt alle diskusjoner om forholdene i disse yrkene, og i velferdsstatens førstelinje, skjer på premisser som er lagt av styringsinteresser. Det er som om vi venter på at den gode politisk vilje og smarte organisasjonsløsning snart skal finne løsningen og gjenskape harmoni. Dette er så langt fra Fagbevegelsens ethos det er mulig å komme. Vi vet at velferdsstaten og dens verdigrunnlag ikke springer naturlig ut av Tradisjonen og Kulturen; den er et resultat av en omfattende politisk kamp der elitenes makt ble begrenset av en sterk motmakt nedenfra. Denne motmakten er i dag knapt til stede når det gjelder velferdsstatens førstelinje. Uten en slik motmakt er det vanskelig å tenke seg at politiske makt- og styringsinteresser skal kunne få de korrektiv de trenger, men som de på kort sikt kan tjene mye på å se bort fra.

---

Litteratur

• Bakken, R. 2001. Modermordet: om sykepleie, kjønn og kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
• Bakken, R., H. Haukelien og H. Vike 2004. Kvinnelig bemanning. Om vilkårene for fagutøvelse pleie- og omsorgstjenestene. Rapport, Norsk Sykepleierforbund.
• Baldersheim, H., J.F. Bernt, T. Kleven og J. Rattsø 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Tano Aschehoug.
• Bernt, J.F. 1997. "Statlig kontroll med kommunene – en trussel mot eller en forutsetning for det kommunale folkestyrets legitimitet?" I: Baldersheim, H. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Boje, T.P. og A. Leira (red.) 2000. Gender, Welfare State and the Market. Towards a New Division of Labour. London: Routledge.
• Brunsson, N. & J. P. Olsen. 1993. The Reforming Organization. London: Routledge.
• Brunsson, N. 1989. The Organization of Hypocrisy: Talk, Decisions and Actions in Organizations. Chichester: Wiley.
• Du Gay, P. 2000. In Praise of Bureaucracy. London: Sage Publications.
• Ellingsæter, A. L. og J. Solheim. 2002. Den usynlige hånd: Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Eriksen, E.O. 2002. Demokratiets sorte hull – om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.
• Esping-Andersen, G. 1998. Welfare States in Transition: National Adaptations in Global Economies. London: Sage Publications.
• Esping-Andersen, G. 1999. Social Foundations of Postindustrial Economies. New York: Oxford University Press.
• Fimreite, A. L. 2003. Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett! : om lokalt folkestyre og rettigheter. Bergen: Rokkansenteret, rapport 8.
• Furre, B. 1991. Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Oslo: Samlaget.
• Haukelien, H. 2000. Kall og byråkrati. Omsorgsideologier og omsorgspraksiser blant sykepleiere. Oslo: Cand.-polit.-oppgave, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.
• Henningsen, E. og H. Vike. 1998. "Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge." Norsk antropologisk tidsskrift. Nr. 2, Oslo: Universitetsforlaget (150–167).
• Kildal, N. og S. Kuhnle (red.) 2005. Normative Foundations of the Welfare State. The Nordic Experience. London: Routledge.
• Kleven, T. m fl. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Kronenfeld, D. og H, Vike. 2002. "Collective Representations and Social Praxis. Local Politics in the Welfare State." The Journal of the Royal Anthropological Institute nr. 4, vol. 8 (621–643).
• Kvande, E. og B, Rasmussen. 1997. "Omorganisering av helse- og omsorgsarbeid: nye muligheter for kvinnelig ledelse?" I: Byrkjeflot, H (red.), Fra styring til ledelse. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke (373–391).
• Langset, Bjørg 2006. "Arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren mot år 2050", i Økonomiske analyser 4/2006 56–61. Oslo: Statistisk sentralbyrå.
• Lipsky, M. 1980. Street-level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russel sage Foundation.
• Lysgaard, S. 1961. Arbeiderkollektivet: En studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
• Miller, D. 2003. "The Virtual Moment." Journal of the Royal Anthropological Institute, Vol 9, nr. 1. London: Royal Anthropological Institute (57–76)
• Nilsson, T. 1998. "Scandinavian Liberalism – Prophets instead of Profits." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (206–230).
• Park, G. 1998. The Marks Of Power: Helgeland and the Politics of Omnipotence. Newfoundland: Institute of Social and Economic Research, Memorial University of Newfoundland.
• Shore, C. og S, Wright (red.) 1997. Anthropology of Policy: Critical Perspectives on Governance and Power. London/New York: Routledge
• Shore, C. og S, Wright. 2000. "Coercive accountability: the rise of audit culture in higher education." I: Marylin Strathern (red.). Audit Cultures: Anthropological studies in accountability, ethics and the academy. London: Routledge (57–89).
• Sejersted, F. 1993. Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.
• Selle, P. og B, Øymyr. 1995. Frivillig organisering og demokrati. Oslo: Det Norske Samlaget.
• St.meld.nr. 25. (2004–2005). Mestring, muligheter og mening. Helse- og omsorgsdepartementet.
• Sørensen, Ø. og B, Strådt. 1998. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sørhaug, H. C. 1989. "Kake eller konfekt? Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi." I: Brox, O. & M. Gullestad (red.). På norsk grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske. Oslo: ad Notam forlag (113–122).
• Thorsen, K. 2003. "Kjønn, makt og avmakt i omsorgstjenesten." I: Widding Isaksen, Lise (red.). Omsorgens pris: Kjønn, makt og marked i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Trägårdh, L. 1998. "Statist Individualism: On the Culturality of the Nordic Welfare State." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (253–285).
• Tranøy, B. S. og Ø. Østerud (red.) 2001. Den fragmenterte staten. Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vabø, M. 1998. Hva er nok?: Om behovsfortolkning i hjemmetjenesten. Oslo: rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vabø, M. 2002. Kvalitetsstyring og kvalitetsstrev: Nye styringsambisjoner i hjemmetjenesten. Oslo: Rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vike, H. 1997. "Reform and Resistance. A Norwegian Illustration." I: Shore, C. og S. Wright (red.). Anthropology of Policy. London: Routledge.
• Vike, H. mfl. 2002. Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vike, H. 2003. "Byråkratiske utopier: Om etablering av orden i offentlig forvaltning." Norsk antropologisk tidsskrift, nr. 2–3, 14 årgang, universitetsforlaget (122–136).
• Vike, H. 2004. Velferd uten grenser. Velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe forlag.
• Zetterberg, H. 1986. "The Rational Humanitarians." I: Graubard, S. (red.) Norden – The Passion for Equality. Oslo: Norwegian University Press (79–96).
• Østerud, Ø., F. Engelstad og P. Selle 2003. Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

"En skikkelig mannfolkjobb? Jo det er en jobb hvor du kan bestemme sjøl, ha mer ansvar, og så er det skikkelig betalt." Slik svarte en formann på en kvinnebedrift som sosiologen Hjørdis Kaul intervjuet (Kaul 1996). Dermed hadde han også sagt hva han og mange med han mente var typisk for en kvinnfolkjobb: underordnet og dårlig betalt.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet boka Verneombudet (2006).
Denne artikkelen er et utdrag fra boka, og trykkes med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
Se også Gunnhild Lurås sin omtale av boka i dette nummeret av Rødt!.

---

Kvinnene har som gruppe dårligere arbeidsvilkår enn menn, og de typiske arbeidsmiljøproblemene er ofte usynlige, det handler mye om mellommenneskelige forhold. Både ekspertisen og fagbevegelsen mangler erfaring med å rydde opp i arbeidsmiljøproblemer som er typiske for kvinnearbeidsplasser. Ofte gjelder det forhold som har med organiseringen av arbeidet å gjøre, og stresspåkjenninger som ikke er så vanlige i menns arbeid. Kvinner har for eksempel oftere publikumskontakt, omsorgsoppgaver, underordnet arbeid og detaljovervåket arbeid. De er også oftere utsatt for stress på grunn av konflikter mellom ansvar hjemme og kravene på jobb, for eksempel med å organisere barnepass når arbeidstidene er ubekvemme eller uforutsigbare.

Fordi det er nødvendig å sette ord på problemene før en kan stille krav, er det viktig å ta seg tid til å komme fram til felles forståelse og prioritering. Det er mye å diskutere, det gjelder å finne tid og anledning:

• Hva er det viktigste å sikre i forhandlingene om nye skiftordninger?
• Vil de planlagte omorganiseringene slå ulikt ut for menn og kvinner?
• Hvem tar opp kvinnenes arbeidsmiljø i arbeidsmiljøutvalget?
• Er det bare mennenes virkelighet som skal gjelde i fagforeningen og blant verneombudene?

Menn får plager av jobben, kvinner bare er sånn

Når menn får vond rygg, er det vanlig å spørre om det kan henge sammen med jobben. Men når verneombud på kvinnearbeidsplasser forteller at de ansatte har smerter i nakke og skulder, blir de ofte møtt med at det skyldes helt andre ting enn arbeidsforhold. Og så kommer hele leksa om at kvinner har problemer hjemme, at de antakelig er mer følsomme for smerter enn menn, og at akkurat de dette gjelder, egentlig er litt hysteriske. Verneombudet må ikke la seg forvirre av disse bortforklaringene. For det er bortforklaringer. Kikk litt på historien om "telegrafistkrampen", og se om det ikke er litt å lære.

Telegrafistkrampen

Rundt 1900 var det i USA og England mye snakk om "telegrafistkrampe", med smerter i arm og hånd og nedsatt funksjon. Den første forklaringen var at dette skyldtes ensidig muskelarbeid med tidspress og mangel på variasjon. Den nymotens telegrafnøkkelen krevde 30.000–40.000 anslag i timen, og arbeidsdagen kunne vare i 14 timer. Telegrafisten anstrengte seg for å skrive fort og feilfritt. I 1908 ble den godkjent i England som yrkessykdom med rett til yrkesskadeerstatning. Dermed økte selvsagt antallet som ble registrert. Ikke nødvendigvis fordi det ble flere tilfeller, men fordi retten til erstatning gjorde at registreringen hadde en hensikt. Stilt overfor de høye tallene skiftet den medisinske interessen etter hvert retning. Artiklene i England og USA begynte å handle om hvordan man avslørte simulanter, og om psykiske egenskaper som kunne øke sårbarheten. Det ble snakket om at noen telegrafister nok hadde en psykonevrotisk legning. Og noen grupper ble åpenbart rammet langt oftere enn andre. Det gjaldt kvinner, jøder og andre innvandrere som polakker, italienere, grekere og østerrikere. Det måtte skyldes at de hadde en spesielt hysterisk legning. Innvandrerne ble dessuten mistenkt for å ville misbruke forsikringsordningene.

Ekspertisen overså glatt at både England og USA i disse årene hadde opplevd en dramatisk økning i nettopp kvinners og immigranters yrkesdeltakelse, og at nykommerne sannsynligvis fikk de mest underordnete jobbene og de dårligste vilkårene. Det var ikke så rart om de også var mest utsatt for sykdom. Men arbeidsgivere og helsemyndigheter foretrakk å tro på at den "egentlige" årsaken ikke var dårlige arbeidsforhold, men hysteriske kvinnfolk og nevrotiske og upålitelige innvandrere. Da slapp de å lete etter risikoforhold i arbeidsmiljøet, og kunne heller diskutere alle problemene de syntes de hadde med kvinner og innvandrere.

Verneombudet har nytte av å lete etter kjønnsforskjeller

Det er lett å bli blind for det man er vant til, som at det er forskjell på menns og kvinners oppgaver og arbeidsvilkår, selv i samme yrke og på samme arbeidsplass.

– Er det kjønnsforskjeller i kvaliteten på arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, for eksempel fordi bedriften er delt i manns- og kvinneavdelinger eller skiller skarpt mellom mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid? Det er ikke noe galt i å gjøre ulikt arbeid, men hvis det fører til at kvinnene systematisk har dårligere arbeidsmiljø og arbeidsvilkår enn flertallet av mennene, har verneombudet en oppgave.

– Er det flere kvinner enn menn som får muskelsmerter eller blir uføre på grunn av arbeidsforholdene? Hvis det er større risiko for slitasje i "kvinneyrkene" eller arbeidet er dårligere tilpasset kvinnenes størrelse og krefter, betyr det at det må være rom for forbedringer. Det samme gjelder for så vidt om situasjonen er omvendt.

– Blir det tatt hensyn til omsorgsansvar utenfor jobben, eller for den del til aldersforskjeller, når det forhandles om arbeidstid, overtid og skiftordninger? Eller presser det ungdommelige mannlige flertallet gjennom langfri og komprimerte arbeidsuker for alle?

– Vil det kanskje være til alles fordel om kravene utenfor jobben, fra barn, lokalsamfunn og familie, fikk større plass i bevisstheten når det skal forhandles om arbeidsmiljø og arbeidstid?

Er kvinner for små?

Kvinner har gjennomsnittlig mindre krefter enn menn. Den fysiske arbeidsevnen er 30 prosent mindre og muskelstyrken 15–50 prosent mindre. Kvinner er også gjennomsnittlig kortere og lettere. Slike gjennomsnittsforskjeller forhindrer selvsagt ikke at mange kvinner orker mer enn mange menn, og typiske kvinneyrker er minst like tunge som mange mannsyrker.

Men forskjellene i vekt og kroppshøyde, armlengde og håndbredde gjør at bare et mindretall av kvinner sitter godt på et førersete som er konstruert for menn, eller får godt grep om et verktøy som passer godt for de fleste menn. Det som passer for standardmannen på 1,80, passer dårlig for mange menn som ikke er "standard". Løsningen er reguleringsmuligheter og valgmuligheter, for det er også store variasjoner kvinner imellom og menn imellom.

Kamelen og dromedaren

Da sosiologen Hjørdis Kaul studerte kvinners arbeidsvilkår i industrien, oppdaget hun en interessant forskjell mellom bransjer der kvinnene var i flertall, og bransjer som var mannsdominerte. På den første typen arbeidsplass manglet småbarnsmødrene. Hvis du tegnet opp aldersfordelingen blant de ansatte, fikk du et mønster som hun kalte kamelen, to pukler med de yngste og de eldste, med et søkk imellom. Dette hadde andre sett før henne, og det ble forklart med at kvinnene heller ville være hjemme de årene barna var små. Kvinnene selv sa at arbeidet var for slitsomt å kombinere med små barn hjemme. Det var ingen ordninger i bedriften som la forholdene til rette for at det skulle la seg gjøre heller. For eksempel måtte de stille på jobb klokka 7, selv om barnehagen ikke åpnet før klokka 8.

I mannsdominert industri fant hun til sin overraskelse et annet mønster for kvinnenes aldersfordeling. Det var bare én bred pukkel på kurven, med færre helt unge og helt gamle. Mannsdominert industri var som dromedaren, med bare én pukkel. Der var småbarnsmødrene med. Kamelen i de andre bransjene kunne altså ikke bare skyldes moderskapet. Det kvinnene i mannsdominert industri selv fortalte, var at arbeidsplassen var så viktig for dem at de ville fortsette selv om de ble mødre. Og aller viktigst: Forholdene ble lagt til rette for dem slik at de kunne klare det.

Viktige områder for verneombudet

På kvinnearbeidsplasser:

• Tilstrekkelig grunnbemanning og fulle stillinger – i stedet for å utnytte at lavtlønte kvinner er «fleksible» fordi de trenger ekstravakter, vikariater og overtid når de ikke får full stilling.
• Tydelige krav til kvalifikasjoner når bemanningen settes opp. Når en sykepleier erstattes med en skoleelev for å spare penger, er hun ikke erstattet. Det betyr ekstra belastning både på de andre sykepleierne og på skoleeleven, som får for mye ansvar.
• Større egenkontroll med arbeidstempo og arbeidssituasjon. Kvinner mangler oftere enn menn kontroll med arbeidstempo og hviletid, og utsettes oftere for produktivitetskontroll, stoppeklokke og standardtider.
• Realistiske arbeidstidsordninger i forhold til ansvar og oppgaver utenfor jobben.
• Forum for felles diskusjon av arbeidsoppgaver og arbeidsforhold. Kvinners tette timeplan kan gjøre det vanskelig å samles utenom arbeidstid. En fellestur med overnatting på hotell kan løse problemet hvis den er planlagt i god tid på forhånd.

På arbeidsplasser med både menn og kvinner:

• samme adgang til tekniske hjelpemidler, kjøretøy, heiser og traller, og samme adgang til opplæring i bruken
• samme rett til arbeidsplass, verktøy, verneutstyr osv. tilpasset den enkelte, med riktig avstand, høyde, vekt og håndgrep, og mest mulig regulerbare høyder og avstander der flere skal bruke samme arbeidsplass, førerhus eller maskin
• samme mulighet for å trekke seg tilbake fra publikumskontakt
• samme mulighet for å be om hjelp fra andre
• samme rett til ikke å bli avbrutt i det man holder på med
• samme rett til ikke å bli bedt om ekstratjenester som ikke hører til jobbe

Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har kosta over 40.000 barn livet – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme.

Majnat Abdullajeva er tsjetsjensk journalist, som har måtta gå i eksil og no lever i Tyskland.
Innlegget blei halde på IRCTs (www.irct.org) sitt internasjonale symposium i Berlin 9. og 10. desember 2006.
Artikkelen er oversatt av Rolf Vårdal.

 

---

 

Den andre krigen i Tsjetsjenia, som tok til i 1999 under nemninga anti-terroristoperasjon, har no halde fram i sju år, og blir følgd av grove brot på menneskerettane. Trass i freistnadene frå den russiske staten i mange år på å overtyde det internasjonale samfunnet om normalisering av situasjonen i den tsjetsjenske republikken, har konflikten i røynda auka på kvart år, kun endra form over tid og funne meir raffinerte og perverterte uttrykk. Vidare endra konflikten seg allereie frå ein lokal russisk-tsjetsjensk krig, til ein konflikt mellom Russland og andre republikkar i Nord-Kaukasus, som Dagestan, Ingusjetia og Kabardino-Balkaria. Denne konflikten er fulgt av ei svært alvorleg krise i det som omhandlar brot på fundamentale menneskerettar.

Heilt frå dei militære aksjonane starta i Tsjetsjenia har Kreml prøvd å framstille desse som ein slags anti-terroristoperasjonar, men etter dei tragiske hendingane 11. september, har dette ynskjet frå Moskva blitt eit aksiom. Men, som eit resultat av Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har mellom 150.000 og 200.000 innbyggarar i den lille nord-kaukasiske republikken blitt drepne, inkludert over 40.000 barn – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme. Vidare har nesten halvparten av befolkninga i Tsjetsjenia blitt tvinga til å forlate territoriet og bli flyktningar, og det nøyaktige talet på invalide og foreldrelause er ukjent til og med for dei pro-russiske tsjetsjenske byråkratane.

Trass i dei evige freistnadene frå det russiske leiarskapet med president Putin i spissen på å halde fram sine overgrep med militærmakt i Tsjetsjenia som eit bidrag til kampen mot internasjonal terrorisme, er det dei tusental av fredelege innbyggarar i republikken som lir mest under dette. I mange år har dei vorte utsette for daglege lidingar som følgje av dei absolutt illegale overgrepa som er begått av soldatar frå dei ulike og talrike makstrukturane mot dei fundamentale rettane sine – først og fremst retten til liv.

Kidnappingar. Masseutreinskingar

Frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia har tusenvis av menneske blitt offer for kidnapping av soldatar eller allierte til dei ulike russiske maktstrukturane. I dei første åra av krigen vart dei fleste arresterte i såkalla "oppreinskingar" (zatsjistki), det vil sei i dei spesielle operasjonane som skulle kontrollere pass i ein eller annan busetnad i republikken. Etter at dette blei rutine i dei første dagane av krigen, vart desse spesielle operasjonane utførte i hovudsak på følgjande måte: Russiske soldatar med hjelp av pansra kjøyretøy blokkerte busetnader i dagevis utan å tillate nokon av innbyggarane å forlate staden, før dei så systematisk kontrollerte dokumenta blant lokalbefolkningen på leiting etter personar som tilhøyrde den tsjetsjenske opposisjonen eller som hjelpte eller sympatiserte med separatistane. Sidan mange av innbyggarane hadde mista dokumenta sine i løpet av det militære felttoget (brende saman med heimane deira under bombing, mista under fleire evakueringar frå stridssoner til tryggare stader, etc.) blei hundrevis av fredelege innbyggarar arresterte – i prinsippet for å stadfeste identiteten deira – før dei forsvann utan spor.

I følgje ulike menneskerettsorganisasjonar har mellom fem og åtte tusen menneske blitt bortførde og deretter forsvunne utan spor sidan hausten 1999 under slike oppreinskingar, då russiske styrkar starta på ei lang rekke av bitre slag for å okkupere tsjetsjenske busetnadssentra, det eine etter det andre. Vidare understrekar sjølv Memorial, menneskerettsorganisasjonen som i dag er best i stand til å overvake hendingar i Tsjetsjenia, gjentekne gonger at dataa deira er baserte på undersøkingar som er gjennomførde berre på ein tredel av republikkens territorium, så det kan ikkje avspegle til fulle den totale utstrekninga av slike brot på menneskerettane. Vidare er innbyggarane i republikken etter år med krig blitt vande med sin totale mangel på rettar og dei militære forbrytaranes immunitet, og er redde for represalier frå dei militære, og bestemmer seg ofte for ikkje å gå til statens juridiske organ angåande arrestasjon og forsvinning som gjeld slektningar. Leiting etter kidnappa eller arresterte familiemedlemmer blir ofte utført av deira næraste slektningar, som brukar sine eigne ressursar. Dette er resultat av den stemninga av terror og mistillit som med hensikt har blitt framdyrka i Tsjetsjenia dei siste åra, og også den systematiske spreiinga av informasjon og angiveri, som i storleik minner om Stalin-tida. Dette siste elementet medfører vidare at slektningar av kidnappingsoffer ikkje vender seg til dei offisielle juridiske strukturene, noko som medfører stillheit rundt eit enormt tal på slike brotsverk.

Målretta individuelle oppreinskingar

Ei anna form for kidnapping som har funne stad i ein kolossal målestokk i den siste tida, er såkalla "målretta individuell oppreinsking" (adresnye zatsjistki). Om ein kan seie at soldatar i hovudsak utførte dei ovannemnde daglege masse-"oppreinskingane" av heile busetningssentra i dei første åra av krigen, har dei i dei siste to eller tre åra føretrukke den spesielle "know-how" frå den andre Tsjetsjenia-krigen som blir kalla "målretta individuell oppreinsking". Når den først blei teken i bruk, blei denne "målretta individuelle oppreinskinga" presentert av det russiske militæret som eit middel for å forsvare dei uskuldige som hadde vore offer for masse-"oppreinskingar" – sidan dei einaste som blei arresterte under "målretta individuell oppreinsking" antakelegvis ville vere dei som braut spesifikke lover eller deltok i illegale væpna grupper, som russisk propaganda kallar den tsjetsjenske motstandsrørsla. I alle høve har det i røynda vore under "målretta individuelle oppreinskingar" dei siste åra at det største talet på lokale innbyggarar, der det overveldande fleirtalet ikkje hadde det minste å gjere med motstandsrørsla, har forsvunne utan spor. Ein kan kort oppsummere dei såkalla "målretta individuelle oppreinskingane" som følgjer: midt på natta eller ved daggry kjem soldatar, anten maskerte eller utan kjenningsmerke køyrande i pansra køyretøy med overmalte nummerskilt til heimen til ein innbyggar i republikken, dei bryt seg inn i heimen, pågrip den sovande personen og tek han med seg (ofte i nattklede, utan tid til å kle på seg). Det er nesten uråd å finne ut tilhøvet desse "flygande hollendarane" i den tsjetsjenske krigen har til den eine eller andre offisielle maktstrukturen, og å spørje desse nattlege besøkande om å vise dokument er jamngodt med å skrive sin eigen dødsdom. Nokre av dei pågripne blir sette fri etter fleire dagar, og har gjentekne gonger blitt torturerte og slegne; ofte blir dei kjøpt fri av slektningar for ein stor pengesum – om dei, sjølvsagt, har lukkast raskt i å finne ut kvar offeret har blitt teke.

Det fins ei slags prisliste med prisar for løysepengar for kidnappingsoffer. Ein levande person (jamvel om han er torturert nesten til døde) kostar mellom 3 og 7 til 10 tusen dollar. Etter å ha betalt denne summen har slektningane ein sjanse til å få tilbake offeret før det er tid til å skyte han. Lika av desse som er kidnappa og så myrda, kostar litt mindre. Returen deira – og sjansen til å gravlegge dei – kostar som regel mellom 1.000 og 3.000 dollar.

Mange forsvinn utan spor. Svært ofte blir lika av menneske som er pågripne på denne måten, til slutt funne i utkanten av busetnader eller i massegraver, med teikn på ein voldsom død.

Massegraver

Ei av dei spesielle omstenda i den tsjetsjenske røyndomen er dei talrike massegravene overalt på territoriet i den tsjetsjenske republikken, som blir funne av lokale innbyggarar frå tid til anna. Nokre av desse har allereie blitt oppdaga, mange er framleis uoppdaga. I byrjinga av mars 2000, tre veker etter at Groznyj, som hadde blitt forlate av tsjetsjenske motstandsstyrkar og okkupert av russiske militære, klarte eg å nå den tsjetsjenske hovudstaden i løyndom. I fleire dagar då eg oppheldt meg i den øydelagde byen, der gatene var overstrødde med halvrotne eller heilt ferske lik av drepne tsjetsjenarar, klarte eg å lage grove skisser av dei største massegravene i Groznyj. Frå samtalar med lokale innbyggarar eller ved at dei viste meg stadene der føderale soldatar, hovudsakeleg leigesoldatar, hadde utført masseavrettingar av Groznys innbyggarar som hadde overlevd dei bitre kampane, var eg i stand til å registrere rundt tjue graver der soldatane i all hast hadde dekka spora etter brotsverka sine. Uheldigvis, då eg prøvde å forlate Groznyj blei eg pågripen ved eit russisk kontrollpunkt, der massegravene som var kartlagde i notisboka mi blei erklærte russiske militære lokalitetar. Eg blei forhøyrd mistenkt for å vere snikskyttar i motstandsstyrkane. Notisbøkene med lokalisasjonane til massegravene blei straks konfiskerte. Likevel, nokre av desse massegravene blei seinare oppdaga og gravde opp. Til dømes vart ei av dei største fellesgravene oppdaga nær busetnaden Khankala, der hovudkvarteret til det russiske militæret i Tsjetsjenia tilfeldigvis held til. Alle dei 56 som blei funne i denne grava, blei drepne etter langvarig og avansert tortur. Mange hadde hender og føter bundne med tau, og nokre hadde fått teke ut indre organ. Rundt tjue av lika var unge kvinner.

Utanom slike massegraver over heile territoriet i republikken blir det nesten dagleg funne enkeltlik av offer for utanomrettslege avrettingar. Desse blir funne hastig tildekka med jord eller berre dumpa i utkanten av landsbyar, i kloakken, eller i kjellarar på rivne hus. Då eg arbeidde i Groznyj frå 1999 til november 2004 deltok eg personleg mange gonger i leiting etter slike graver og i forsøka til innbyggarane på å identifisere restane, noko som med republikkens mangel på rettsmedisinsk ekspertise berre blei utgjort av dette: restane av dei døde blei lagde ei tid på ein offentleg plass, som oftast moskeane; dei blei fotograferte av ein av dei lokale innbyggarane (om nokon i nærleiken var i stand til å finne eit kamera), restane av dei ofte sundslitne kleda og skoa blei nøyaktig skildra og nedskrive, før restane blei gravlagde på den lokale gravplassen under eit valt namn.

Kven står bak kidnappingane og drapa?

Som det alt har blitt påpeika, er det svært vanskeleg å fastslå identiteten til dei som er involverte i slike kidnappingar og drap i Tsjetsjenia. Ofte er kidnapparane sitt språk det einaste sporet slektningane har for å slå fast kva av dei talrike maktstrukturane på republikkens territorium dei skal vende seg til. Dersom kidnapparane konverserer seg i mellom på russisk på ein nattleg "spesialoperasjon", betyr dette at ein bør leite etter kidnapparane i dei såkalla "Mellombelse divisjonane til Innanriksministeriet" (VOVD), som blir utgjort av militære polititenestemenn som blir sende til Tsjetsjenia frå andre regionar i Russland eller i Khankala, hovudbasen til det russiske militæret i Tsjetsjenia. Om kidnapparane snakkar tsjetsjensk eller gebrokkent russisk, fører spora til dei pro-russiske tsjetsjenske maktstrukturane. Ein kan ikkje hevde at statsadvokaten i Tsjetsjenia, som er ansvarleg for etterforsking av slike brot på menneskerettane, ikkje gjer noko. Rettslege steg blir regelmessig tekne basert på fakta om kidnapping av republikkens borgarar – men desse fører nesten aldri til identifisering av kidnapparane.

Utanom soldatane sjølve har fleire høgt plasserte byråkratar i republikken og i Russland vedgått direkte eller indirekte medverknad frå dei russiske maktstrukturane i kidnapping av tsjetsjenske sivile. Slik til dømes den noverande presidenten i Tsjetsjenia, Alu Alkhanov, erklærte i ein tale i mai 2005: "I fleire saker der menneske har blitt rekna for å ha forsvunne utan spor, har dei faktisk blitt heldne av medlemmer av subdivisjonar av dei spesielle tenestene under mistanke om brotsverk." Alkhanov, sjølv både tidlegare militsmann og innanriksminister i republikken, brydde seg knapt om det faktum at dei som blei pågripne i slike saker, skulle ha blitt behandla i samsvar med alle juridiske prosedyrer som lovene i den russiske føderasjonen føreskriv

Vidare erklærte Aslambek Aslakhanov, ein rådgjevar til den russiske presidenten Vladimir Putin, i eit radiointervju i april 2005 på Ekho Moskvy ("Moskvas ekko") at føderale styrkar er ansvarlege for forsvinningar i Tsjetsjenia, og kort tid før dette sa general Arkadij Jedjeljev, sjef for den regionale operasjonelle staben for drift av kontraterroristoperasjonar i nordlege Kaukasus, i eit intervju med AFP (Agence France Presse) at "representantar frå dei russiske føderale styrkane og statlege juridiske organ dessverre var medskuldige i forsvinningar av borgarar". Så det er tydeleg at eitt av dei mest monstrøse overgrepa mot menneskerettane i sona med "kontra-terroristoperasjonar" (som den russiske sida skammeleg kallar krigen i Tsjetsjenia) ikkje er hemmeleg for leiarskapet i landet.

Journalistar og tilgangen deira til Tsjetsjenia

Det er ikkje hemmeleg at det russiske leiarskapet frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia innførde total sensur på informasjon om hendingane i denne krigssona. Tilgang til republikken for journalistar og advokatar har blitt avgrensa gjennom talrike byråkratiske hindringar slik som akkrediteringar, sertifiseringar og nødvendige løyve frå styresmaktene. For dei få gjenstridige journalistane som ikkje blir skremde av styresmaktene sine reint byråkratiske taktikkar, fortalde militæret dei direkte at det ikkje fanst nokon tryggleiksgaranti for dei som vitjar Tsjetsjenia trass i åtvaringane frå russiske styresmakter. I laupet av den andre krigen har fleire titals utanlandske journalistar blitt pågripne i Tsjetsjenia av den enkle grunn at dei torde å vitje republikken utan følgje, og såleis var utanfor kontrollen til det føderale militæret.

Heilt frå starten av arbeidet som militærkorrespondent i den russisk-tsjetsjenske krigssona blei eg sjølv utsett for talrike trugsmål frå det russiske militæret. Trugsmåla, kun baserte på det faktum at eg samarbeida med uavhengige informasjonsbyrå som Novaja Gazeta eller Radio Liberty, nådde eit punkt der soldatar lova å ta hemnd på dei som sto meg nær og på det vesle barnet mitt. Til slutt, i februar 2004, blei eg tvinga til å forlate republikken for ikkje å sette liva til familiemedlemmene mine i fare.

Meir enn tretti journalistar er blitt drepne i Tsjetsjenia sidan 1994 som resultat av denne væpna konflikten. Og denne lista held fram med å vekse. 7. oktober 2006, midt i sentrum av Moskva, avretta ein leigemordar ope og hjartelaust journalisten Anna Politkovskaja, som var best kjend for den sannferdige rapporteringa si frå Tsjetsjenia, der ho avslørde dei grusomme handlingane til det russiske militæret i denne vesle nord-kaukasiske republikken. Dette drapet hadde tydelegvis fleire mål, ikkje berre med makt å tvinge ein modig journalist og kompromisslaus kritikar av det noverande russiske regimet til stillheit, men også å sende ei melding til dei få uavhengige journalistane i Russland som framleis torer å kritisere dei russiske styresmaktene.

Vidare dukkar det opp mange spørsmål etter den mystiske forgiftinga og dødsfallet til den velkjende Kreml-kritikaren og tidlegare oberst i FSB, Aleksandr Litvinenko, i London. Han insisterte på at eksplosjonen av bygningane i Moskva, som blei dei russiske myndigheitenes formelle påskot for den andre krigen i Tsjetsjenia, eigentleg var organisert og utført av dei russiske hemmelege tenestene. Dessverre viser heile denne rekkja av hendingar tydeleg at å vere kritikar av Kremls politikk i Tsjetsjenia er livsfarleg, ikkje berre inne i dagens Russland, men til og med utanfor grensene.

Adgang for internasjonale organisasjonar

I dag har det oppstått ein situasjon i Tsjetsjenia – som geografisk faktisk er ein del av Europa – som det internasjonale samfunnet på ingen måte kan kontrollere eller ein gong overvake.

Verken OSSE (Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa), EU, Dei sameinte nasjonane eller nokon annan organisasjon har eit einaste kontor eller ein einaste representant i Tsjetsjenia. I praksis har republikken blitt overlevert til Putin og hans mannskap. Ein får inntrykk av at den langsame krigen i Tsjetsjenia, som ikkje ein statsleiar ein gong har nemnd på lang tid i samtalar med den russiske presidenten, faktisk er til fordel for Vesten i handelsforhandlingar med Russland – den tener som eit trumfess når leiarar for vestlege land forhandlar om dei best mogelege prisane på Russlands gass og olje. Ein kan kanskje kalle denne politikken med stille samtykke til Putins handlingar i Tsjetsjenia "stille samtykke til brotsverka i Tsjetsjenia i byte for billeg gass". Dessverre er dette stille samtykket for dyrt for det tsjetsjenske folket. Di billegare Putins gass til Europa blir, di større er mengda blod som går til spille i Tsjetsjenia.

Forfølgjinga av tsjetsjenarar i Russland.

Aukande rasehat og propaganda i dagens Russland

Forfølgjinga av tsjetsjenarar som etnisk gruppe er ikkje avgrensa til området med militær aktivitet inne i Tsjetsjenia. Det finst ikkje noko befolkningssenter i den enorme russiske føderasjonen der etniske tsjetsjenarar kan kjenne seg trygge. Den generelle korrupsjonen innan politivesenet, fråveret av eit uavhengig rettssystem, og den utbreidde rasemessige intoleransen direkte eller indirekte oppmuntra av russiske myndigheiter og ope propagandert av statlege fjernsynskanalar, har gjort tsjetsjenarar til eit folk ein bør unngå. I russiske byar blir dei nekta bustadsregistrering, som automatisk fører til at det blir umogeleg å finne arbeid. Politiet overalt plantar narkotika, våpen og ammunisjon på unge tsjetsjenske menn frå 15 til 45 år. Denne praksisen er spesielt utbreidd i Russlands hovudstad, Moskva. Denne situasjonen har nådd dit at tsjetsjenarar som bur i Moskva, spesielt studentar, i mange år har sydd igjen lommene i kleda sine for å unngå at politiet plantar narkotika eller våpen på dei når dei blir tilfeldig pågripne. Då eg var korrespondent for Novaja Gazeta, fortalde nokre tsjetsjenarar i Moskva meg, etter at politiet i Moskva pågreip dei og tok dei til politihovudkvarteret, korleis desse "lovas tenarar" ope tilbaud dei å velje mellom narkotika, våpen eller sprengstoff – med andre ord, eit val om kva legalt statutt dei "ynskte" å bli tiltalt etter.

I dagens Russland har rasehatet mot tsjetsjenarar som ei potensiell kjelde for alle Russlands problem, også smitta over til georgiarar. I ein fjernsynstale skulda president Putin ope "folk frå Kaukasus" for å dominere marknadene i Moskva og gav politiet ordre om å reinske marknadane for "illegale" for å gi rom for handel til "kjernebefolkninga". Denne erklæringa ga gjenklang mot bakgrunnen av aukande politisk usemje mellom Russland og Georgia, og intensiverte det pågåande anti-georgiske hysteriet fremja av dei Kreml-kontrollerte statlege fjernsynskanalane. I eit kvart sivilisert land ville ei slik erklæring av regjeringssjefen bli sett på som ope nazistisk, men i Russland blei det motteke av ordensmakta og av fascist-orienterte ungdommar som ei spore til handling, som starten på ei storstila jakt på menneske med georgisk nasjonalitet. Graden av forfølgjing av georgiarar har nådd dit at politiet kjem til skular i Moskva for å pågripe georgiske barn. Berre nokre få menneskerettsadvokatar og journalistar har protestert på denne undertrykkinga som er basert på etnisitet. Det er knappast tilfeldig at desse som protesterer mot nazi-hysteriet som er sleppt laus av dei høgaste leiarane i landet, blir namngitte på lister over "fiendar av folket" på russiske fascistiske nettsider, saman med heimeadressen deira, telefonnummer og til og med informasjon om dei næraste slektningane deira – som også kan straffast som familiemedlemmer til "fiendar av folket". For eksempel, biletteksten til ein av desse "fiendane av det russiske folket", journalisten Boris Stomakhin, som nyleg blei dømd til fem års fengsel for å skrive "ekstreme artiklar", opplyser om adressen til journalistens tilårskomne mor. "Kven sa at foreldra til fiendar av folket ikkje må svare for sine barns handlingar?" spør biletteksten – og ber dermed direkte om vald mot denne eldre kvinna.

Kontrollen med slike nettstader, som riksadvokaten i Russland blei pressa til å utføre etter talrike klager frå menneskerettsadvokatar, førte til konklusjonen at … Riksadvokaten ikkje fann noko kriminelt i den direkte oppmodinga til mord på velkjende dissidentar i Russland. "I lys av at dei utpeika nettstadene har eit lite publikum og berre er kjende innan ein liten sirkel, kan ikkje informasjonen som er gitt der, sjåast som alvorleg eller farleg." Slik forklarte representantane for den russiske Themis si avgjerd om ikkje å stenge nazinettstaden.

Epilog

Krigen i Tsjetsjenia held fram. Og kvar dag skaper den ikkje berre nye forbrytarar og offer, men bidreg også til nedbrytinga av det russiske samfunnet innanfrå. Alle desse umenneskelege handlingane som den russiske hæren har utført og held fram med i Tsjetsjenia, kjem gradvis tilbake til Russland sjølv. Russland har ingen offisiell statistikk over brotsverk som er utført av veteranar etter krigane i Tsjetsjenia etter at dei har returnert frå dette "hot spot" – dessutan blir desse faktaa stille ignorert av styresmaktene. Ikkje desto mindre er det fullstendig openlyst at dette såkalle "Tsjetsjeniasyndromet" held fram med å utvikle seg blant dei som har bestått opplæringa i Tsjetsjenia, der dei kan begå kva brotsverk som helst utan straff. I følgje menneskerettsorganisasjonar har over ein million unge russarar allereie tenestegjort i Tsjetsjenia i krigsåra. Titusenvis har komme heim med ulike fysiske traumar. Det forblir eit ope spørsmål kor mange av dei som lir av psykologiske traumar og som treng profesjonell rehabilitering.

I mellomtida føretrekk verdssamfunnet å late som om det trur på forsikringane til det russiske leiarskapet om at eit fredeleg liv returnerer til Tsjetsjenia, medan det på det europeiske territoriet kvar dag føregår alvorlege brotsverk mot menneskeætta. Inntil dei vestlege elitene endeleg snur merksemda si mot Tsjetsjenia, vil desse middelalderske metodane for å tvinge orden på den vesle nordkaukasiske republikken ikkje bli stoppa.

 

Makt må ikke reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Da ville folkets maktovertagelse fortone seg som en altfor enkel affære: Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket.

---

Først til maktbegrepet. En vulgarisert marxistisk analyse av verden vil redusere makt til å handle utelukkende om noen prosenter av verdens mektigste menneskers makt over resten av oss. På grunn av at det lille mindretallets makt over flertallet er så synlig, er den lett skisserbar, og det er det åpenbare skjeve forholdet her som er inngangsporten for mange til radikale miljøer. Dette er fristende å benytte seg av i retoriske reklamekampanjer for venstresida, og selvfølgelig en grunnleggende faktor for alle radikale mennesker, men faren er at all forståelse av makt reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Jeg mener det ikke er en holdbar analyse. For eksempel: Dersom verdens befolkning en dag ble enige om å velte disse få prosentene av «verdens maktmonopol», ville folkets maktovertagelse innenfor en slik reduksjonistisk analyse fortont seg som en relativ enkel affære. Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket. Om man i dette tilfellet hadde redusert all makt til å handle om denne motsetningen, og dermed mener at makten er fjernet når verdenslederne er styrtet av folket, vil man neppe være i stand til å forstå hva det er som skjer etterpå, når flesteparten av under- og overordningsforholdene som fra før eksisterer, fortsatt vil eksistere like fullt.

Det vil nok lønne seg å se på makt som en bestemmende faktor mellom mange ulike forhold og motsetninger. Et passende bilde på begrepet makt kan være å se for seg et spill på mange store og små strenger. Noen av strengene er lettere å se enn andre. Man kan ikke si seg fornøyd med å ha sett noen at de store strengene, når de små strengene ofte er de som har mest å si for hvilke beslutninger man tar hver dag. Å skjønne at det er udemokratisk og uhensiktsmessig at et fåtall fatter beslutninger over et stort flertall, er ikke vanskelig, og de fleste forstår det – de forstår bare ikke hva de skal gjøre med det. De ser ikke hvor de kan organisere seg for å forandre på tingenes orden. Dessuten er det nok av individualistiske ideologier som folk blender seg selv og hverandre med, som forteller at slik ble jorden skapt eller som ber folk om å være sin egen lykkes smed. Men fordi det lille mindretallets makt er såpass lett skisserbart er det lettere å forstå urettferdigheten i dette maktforholdet enn i andre maktforhold, for eksempel i maktforhold som griper på en mer direkte måte inn i hvert enkelt liv.

Det er dette bildet, et bilde av makt med en uendelig mengde store og små strenger, som jeg mener vil gi det beste bildet av hvordan verden er bygd opp. I motsetning til det store og tydelige over- og underordningsforholdet som finnes mellom verdens mektigste mennesker og folket, mener jeg det er viktig å se på at slike under- og overordningsforhold finnes overalt, i større eller mindre grad. Makt utøves på skolen, i hjemmet, mellom ektefeller og venner. Under- og overordningsforhold mellom individer vil ofte komme av at den ene for eksempel har mer ressurser eller kunnskap enn den andre. Mange slike forhold kan vanskelig unngås, men ganske mange av dem kommer av urettferdige misforhold som kan endres om økonomi og ressurser omfordeles på mer demokratiske vis. Å være bevisst på slike maktforhold vil gjøre det lettere å forandre på dem, og dermed forenkle arbeidet med å skjære over strengene som dannes i slike forhold. Inntil videre dannes strengene av under- og overordning seg på nytt og på nytt igjennom de valgene vi gjør hver dag, gjennom språket vi snakker med, og gjennom hele vår kultur og kulturarv. Strengene har blitt dannet gjennom lange, lange tider, og det fører til at det er blitt snakk om en svært innviklet knute som er svært fastgrodd i oss, og som er mye vanskeligere å løsne på, enn hva de store og iøynefallende strengene er. Eksempler på slike små strenger (eller systematiske tilfeldigheter, som de også kalles) er de endeløse rekkene av handlinger som skal prege småbarn til å vokse opp til en på forhånd gitt kjønnsrolle som samfunnet har godkjent, «glasstakene» som hindrer kvinner å nå helt opp på universitetene eller som hindrer kvinner i å stille på topp på kommunelister når det er valg. Kort sagt: et nett av strenger som stadfester og rettferdiggjør patriarkatet. Å bryte med det man er opplært til, og med noe som føles som ens egen identitet, hver dag og ta sjanser man ikke er sikre på vil føre en noe sted krever mye pågangsmot og styrke. Det letteste er å leve slik samfunnet vil at man skal leve.

Feministisk teori er myntet på interessekamp, de mange ulike feministiske organiseringene som er oppstått, kommer av at halve verdens befolkning vil ha både motstridende og kanskje uforenelige utgangspunkt og mål, på tvers av politikk, religion og livssyn. Det kan være interessant å skissere så mange ulike interessemotsetninger som mulig. Det kan også være interessant å gi en kort analyse av enkelte forhold som en selv har erfaringer og kunnskaper om. Feministiske motsetninger innenfor steder hvor jeg selv har valgt å organisere meg, er det mest interessante for meg i denne teksten.

Gaukatore 1982

Med forbehold om at jeg er en ung person som i mangel på tid og ressurser ikke har anledning til å foreta en inngående empirisk undersøkelse av forholdene på 1970- og 80-tallet i det norske (m-l)-miljøets kvinnebevegelse, vil jeg likevel anta at for de kvinnene som drev kvinnekampen på 70- og 80-tallet, ble mye av tiden, i tillegg til å føre kampen for større rettigheter i demonstrasjoner og i offentligheten for øvrig, også brukt på å overbevise revolusjonære menn og partikamerater om viktigheten av kvinnekampen. Å argumentere for at en klassekamp uten kvinnekamp ville spille fallitt, og å insistere på at de tillitsvalgte partikameratene skulle ta kvinnepolitiske standpunkter, som for eksempel forbud mot pornografi i garderober eller liknende, selv om dette ville fungere splittende på industriarbeidsplasser med et flertall mannlige arbeidere tok sikkert mye tid og krefter. Gaukatore-debatten som utspant seg i Klassekampen i sommerheten i 1982, gir et bilde av hvilket utgangspunkt de revolusjonære kvinnene hadde for å diskutere undertrykking og frigjøring på grunnlag av kjønn, med sine kamerater i AKP(m-l). Kravet om at husarbeid skulle deles likt mellom mor og far, ble foreslått til partiprogrammet av Kitty Strand. Dette var et krav som vakte stor forargelse blant mange partifeller. Mennenes argumentasjon gikk blant annet i «skulle Marx vasket gulv i stedet for å skrive Kapitalen?» eller «Skal legen utsette hjerteoperasjonen til neste dag fordi han må hjem og passe barn?» Slike spørsmål falt som fluer når kontraspørsmålene «Hva hvis legen er en kvinne? Hva hvis Marx ble født som jente?» ble stilt. Gaukatore-debatten er svært interessant når det gjelder å se vår nære kvinnepolitiske historie. At slike synspunkter kunne komme fra opplyste partikamerater, virker i dag noe absurd, men for ikke lenge siden formet altså slike synspunkter debatten i partiet.

At man i dag kan riste på hodet av en slik argumentasjon som kvinnene ble møtt med i 1982, vitner om en positiv utvikling, ikke bare blant revolusjonære på venstresiden, men også i samfunnet generelt. Men det er viktig å ikke glemme at dette er noen av grunnsteinene man drasser på, når man skal bygge videre inn i et nytt parti.

I dag står man ovenfor en situasjon hvor det nærmest ikke er rom for menn på den revolusjonære venstresiden å si at man ikke er feminist. Både sosialt og statusmessig, og meget sannsynlig også privat, vil antifeminisme sette kjepper i hjulene for mannfolk – eller med ordene til et medlem av organisasjonen som på bloggen sin kaller seg Communstkickback: Sier du at du ikke er feminist i en organisasjon hvor alle jentene er feminister, får du aldri pult! Det er jo gledelig at feministiske standpunkter har vunnet igjennom i så stor grad. Ikke bare er det vanskelig å bli tatt fullstendig alvorlig av den premissleggende majoriteten som kaller seg feminister, om en skulle insistere på at en ikke er feminist, jeg vil også påstå at en også mangler en viss grad av taktisk sans om man ikke vil påberope seg å være feminist.

Kvinner under 25 år og røde partier

Å ha et politisk engasjement vil blant annet si å organisere seg for å få større gjennomslag for egne politiske standpunkter. Jo flere som deler ens politiske standpunkt, jo større pondus og dermed også makt kan man legge bak kravene sine. Å være toneangivende politisk er viktig slik sett, og forutsetter retoriske evner, lettfattelige analyser og resonnementer blant flere andre ting. Dessuten må man ha en viss statistisk oversikt over hvilket velgergrunnlag man har potensiale for å få med ens aktuelle standpunkt. Det er gjort undersøkelser som viser at den største velgergruppen til røde partier både i Norge og internasjonalt er kvinner under 25 år. Å tekkes disse vil altså føre til større makt for dem som allerede er organisert (og dermed er toneangivende) i de revolusjonære miljøene. Det er ikke noe suspekt i å ønske gjennomslag for egne politiske meninger, det er et grunnleggende demokratisk ønske. Det er dog heller ikke suspekt å forsøke å plukke fra hverandre bevisste eller ubevisste slagplaner som potensielt er motstridende til ens egne politiske interesser, for å ta disse i nærmere øyesyn. Kanskje man kommer fram til enighet til slutt?

Feminismen kan bare bety framgang for venstresiden. Den kan bare bringe med seg positiv innflytelse for kampen for likeverd og rettferdighet. På spørsmålet om ikke feminismen vil skade venstresiden, og gjøre den svakere, svarer Simone de Beauvoir i et intervju at feminismen gjør at menn på venstresiden blir nødt til å skjerpe seg, om ikke annet, så fordi de prinsipielt er motstandere av undertrykkelse. «Flere og flere grupper føler seg tvunget til å holde deres macho-ledere i ørene. Det kaller jeg framgang.» (1) Jeg mener at det vil lønne seg å være klar på at feminismen vil bety færre fordeler for menn på kort sikt enn de fordelene menn vil kunne ha under de rådende forhold. Å la menn og kvinner definere innholdet i feminismen på like fot, vil med andre ord potensielt by på problemer. For er en interesseløs handling mulig? I den senere tiden har jeg vært vitne til en iver etter å gjøre feminismen mer forlokkende for menn, eller gutter. Gutter skal lage hyggestunder der man skal diskutere hvor undertrykte menn er som kjønn av patriarkatet. En feminisme definert av menn, for menn? Rent retorisk sett vil jo mer feminisme både tekke velgergrunnlaget (som består av unge kvinner), og tekke de kvinnene som allerede finnes fra før. Slik kan man få flere fluer i en smekk, og tilsynelatende har ingen noe å klage på. Slik kan man bruke begrepene i en teori som universalnøkkel for å få gjennomslag for egne interesser. Tilsynelatende handler man på et uselvisk vis, i strid med egne interesser, men når man belyser saken nærmere, viser det seg altså at den interesseløse handlingen ikke var helt interesseløs likevel.

Det springende punkt blir med andre ord ikke hvorvidt man kaller seg feminist eller ikke, så lenge alle tilsynelatende er feminister. Det avgjørende blir hvilken teori, hvilken analyse, hvilken praksis og hvor dyptgripende denne er. Skal det nye partiet bli et redskap for å kjempe fram kvinnefrigjøring i framtiden, holder det ikke at det skal være feministisk i navnet. Det kreves en grundig teoretisk skolering av alle medlemmer, både nye og gamle, og ikke minst må partiet kunne vise til en enestående praksis før partiet skal kunne bli det redskapet som kvinner trenger i kampen mot patriarkatet.

Problemer som det jeg har skissert, kommer fra tid til annen til å dukke opp i et parti hvor man har interessemotsetninger og maktmotsetninger slik man vil få, i et parti med begge kjønn under et patriarkat. Det er helt avgjørende at kvinnene får definere kvinnekampen på sine egne premisser, ut fra hva som er prekært for kvinner i deres situasjon. Derfor er den feministiske utviklingen avhengig av at kvinnene organiserer seg særegent i interesseorganisasjoner på grunnlag av kjønn. Dette er den beste måten man i dag kan kombinere at menn kan være med på kvinnekampen, altså i partiet, og for at kvinnene kan sette premissene for den, i sine særegne interesseorganisasjoner.

Note:

(1) http://www.marxists.org/reference/subject/ethics/debeauvoir/1976/interview.htm

Patriarkatet undertrykkjer kvinner, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre.

Mass Soldal Lund har lenge vært opptatt av kjønnsspørsmål.
Han forskar på utvikling av datasystem.

---

Det er truleg mange som har opplevd det: Å vere ein tur ute på byen og opplevd at kvelden endar med bråk og slåssing. Nokon går i tottane etter ein krangel eller over ein diffus bagatell. Kanskje var det ei fornærming eller kanskje nokon vart skubba til og mista ølen sin. Det går som regel bra. Nokon kjem til og klarar å halde slåsskjempene frå kvarandre eller på anna vis får roa dei ned. Ingen vert alvorleg skada. Kanskje tykkjer ein at kvelden er øydelagd og dreg heim, men det er inga kjempedramatikk.

Det kan vere lett å unnskylde det, og ofte vert det kanskje til at ein held kjeft. Kanskje er det ein ven som hamna i bråk, og ein vil jo vere ein god kamerat og ikkje kritisere for mykje. Ein må tolerere at vener gjer nokre dumme ting ein gong i mellom. Dei skjøner vel sjølv om dei har oppført seg dårleg, og dei er jo som regel greie. Kanskje var det ein god grunn til at det skjedde.

Og sånn kan ein halde fram å kome med forklaringar. Dei kan vere bra eller dårlege, og på sett og vis kan dei vere sanne. Men samtidig ligg det noko meir bak. Når ein gjer slik, er det med på å støtte opp om eit valdssystem. Sjølv om ein aldri tek del i slåsskampane, så er det ei stillteiande tolerering, eller kanskje ikkje alltid så stillteiande heller, for ein kan for eksempel nytta det som historier ein kan fortelje i lystig lag. Og det gjer ein til ein del av det. Ikkje aktivt med, men heller ikkje aktivt mot. Og sjølv om slike historier kan seiest å vere einskildhendingar, er det einskildhendingar som like fullt inngår i systemet.

Dette valdssystemet, som eg og dei fleste andre gutar og menn er del av, anten vi er aktive deltakarar eller ikkje, er det vi kallar patriarkatet. Eg har ikkje tenkt til å kome med nokre større utleiingar, men patriarkatet er eit system. Det er eit system som undertrykkjer kvinner, og det er det vi ofte snakkar om når vi snakkar om patriarkatet, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Men du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre. Du kan ikkje ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn, utan å ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn og damer.

Vidare er det eit valdssystem. Vald og truslar om vald er heilt grunnleggande i patriarkatet og ein av dei viktigaste måtane som patriarkatet vert opprettheldt og regulert på.

Eg skal freiste eit døme. Eit gamalt slagord seier at "alle menn er potensielle valdtektsmenn". Eg tykkjer det er eit ganske godt slagord. Ikkje av di eg meiner at alle menn er valdtektsmenn eller kjem til å verte det, men fordi det å seie nett det at vi alle tek del i det systemet som skapar valdtektsmenn. Noko ein kan høyre ganske ofte er utsegner som "om det kom ein fyr og valdtok systera mi, skulle eg samla saman alle dei største og sterkaste av venene min og grisebanka han så grundig at …". Det finst masse eksempel på den typen ting. Tilsynelatande tek ein då kanskje avstand frå valdtekt, men samtidig støttar ein opp om det systemet som skapar valdtektsmenn ved å freiste nytte vald til å regulere det. Valdtektsmannen er ikkje ein "avvikar" som står på utsida, men ein del av akkurat det same systemet som dei som vil banke han opp.

Eg ønskjer ikkje å vere del av det systemet vi kallar patriarkatet. Mest av alt skulle eg ønskje eg kunne melde meg ut av det. Det er mange som ikkje tek del i patriarkatet av di dei ønskjer å gjere det, men av di dei må. Det finst i vårt samfunn inga anna måte å vere gut eller mann på. Eg ønskjer meg eit samfunn kor eg ikkje treng ta del i patriarkatet. Anten av di det ikkje finst lenger eller at det vil vere mogleg å stå på utsida av det.

Eit ikkje uvanleg syn er at eit slikt samfunn ikkje er mogleg utan ei form for sosialisme eller kommunisme – eit klasselaust samfunn, at patriarkatet og kapitalismen er uløyseleg knytt saman. Mykje tyder på at dette ikkje stemmer. Sjølv om kapitalismen vegeterer på patriarkatet, er det to system som eksisterer og kan eksistere uavhenging av kvarandre, om enn i nokre ulike formar. Dei før-kapitalistiske patriarkata, dei sosialistisk forsøka og utviklinga av kapitalismen i Vesten visar denne uavhengigheita. Patriarkatet må brytast ned uavhengig av nedbrytinga av kapitalismen, sjølv om det kanskje vil verte lettare når samfunnet fyrst har vorte klasselaust.

Men det gode nyhendet er at vi kan byrje allereie i dag. Vi treng ikkje vente på det klasselause samfunnet før vi byrjar den lange og traurige oppgåva det er å bryte ned patriarkatet. Om det går an å seie at feministiske menn har ein jobb å gjere, er det her han er.

Det eg meiner vi kan gjere, er å byrje take vald på alvor blant oss sjølve. Byrje take avstand frå og avstå frå valdsbruk, truslar om vald, oppmoding om vald og valdsromantikk. Neste steg ville vere å aktivt bekjempe vald.

Vald i seg sjølve er ein dårleg ting, så om vi kan bidra til mindre vald er det i seg sjølve ein bra ting. Sidan vald er så grunnleggande i patriarkatet kan det òg vere eit fyrste steg i retninga av å utfordre patriarkatet. Og sist men ikkje minst er det konkret. Vald er ein konkret ting. Det gjer det ikkje lettare å verte kvitt det, men vald er lett å sjå (om ein ser etter), og alle veit kva det er og at det finst. Ingen kan kome å hevde at ein strategi for bekjemping av vald er teoretisk, abstrakt eller verkelegheitsfjern.

Alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. Fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter ren alkohol. Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 liter ren alkohol hvert år.

Christin Aamodt har lang erfaring med alkoholpolitisk arbeid.
Hun er aktiv i RV på Grünerløkka.

---

Alkohol er et av de eldre kjente rusgiftene, og det drikkes alkohol i brorparten av alle samfunn i verden. Vi har lang erfaring med bruken, både på positiv og negativ måte.

Alkoholbransjen er sterk. De har sterke lobbyister i EU-systemet og inn mot de politiske systemene i USA. De har ulike metoder for legitimering og markedsføring.

Her i Norge er det forbudt med alkoholreklame. Der har vi vært relativt enestående, og det har sine historiske røtter i avholdsbevegelsens kamper. Likevel har alkoholbransjen vunnet noen seire også i Norge. Det er lov med brede vinomtaler (redaksjonelt) i matspalter.

Vinmonopolet i Norge og Systembolaget i Sverige er under press. Den siste store saken her til lands var rusbrussaken. Rusbrus er sprit som er ferdigblandet med mineralvann. Norge brukte argumentet om at det var spritholdig vare, men EFTA-domstolen holdt med bransjens argumenter om at sluttproduktet holdt en alkoholprosent som lå under sterkøl, og derfor kunne selges i matvarebutikker.

I følge EFTA-domstolen ville Norge tjent mer, og sannsynligvis vunnet frem, dersom de hadde kjørt saken politisk fremfor juridisk. Og det er politikk hele alkoholspørsmålet koker ned til.

Flere land i EU er nå i gang med å sette rammer for alkoholreklame. De ser at reklamen henger sammen med drikkemønster og skader, og lobbygruppene mot alkohol har begynt å få et visst gjennomslag. Men EU er en seig organisasjon, med mål om å tjene varen.

I EU handler alkoholrestriksjonene utelukkende om helseperspektivet, så argumentet om at alkohol og narkotika får sosiale konsekvenser, er vanskelig å nå frem med.

Lobbygruppenes økende påvirkningsmakt har ført til at bransjen selv forsøker å gi et inntrykk av å være ansvarlige. De oppfordrer til måtehold, og de sponser kampanjer og tiltak mot alkoholisme og alkoholbruk blant ungdom. Men dette må samtidig sees på som et ledd i å renvaske seg for å skape tillit hos kundegruppa. For parallelt med kampanjene mot europeiske ungdommers alkoholbruk, kjøres det massive reklamekampanjer mot land i fattigere deler av verden.

Alkoholbransjens mål er å selge varene sine, ikke å ta vare på folks helse og sosiale forhold, utover å sørge for at kundegruppa kjøper alkohol.

Alkohol som sosialt bindingspunkt

Ruseffekten

Når en inntar alkohol, er det med på å sløve ned nervesystemet i hjernen. Du mister kontroll over tale, oppfattelse, reaksjonsevne og balansen. Mange av de samme tingene skjer når du har fått for lite søvn, bare i svakere grad.

Den rusen du opplever er sosialt tillært. Vi er oppdratte til å oppføre oss på en spesiell måte når vi blir beruset, og det er en kollektiv ruseffekt vi oppnår, når vi inntar alkohol i fellesskap. Det samme gjelder rusen vi opplever når vi inntar cannabisprodukter. Det aktive stoffet i cannabis virker likt på nervesystemet, men vi opplever likevel denne rusen annerledes enn alkoholrusen.

Sosial drikking

Bruk av alkohol i sosiale sammenhenger oppleves som regel som noe positivt. Det sløver ned noen sanser, og man senker "garden" litt. Intimsonen blir litt mindre og du kan oppleve samtaler som er mindre forknytte enn i edru tilstand.

Å drikke alkohol sammen er et ritual, et sosialt akseptert og som regel et hyggelig ritual. Folk liker å ruse seg, fordi det er en annerledes indre tilværelse enn dagligtilstanden. Alkohol er et akseptert rusmiddel, og vi forbinder det stort sett med hygge.

Ritualet der en sløver ned sansene i samme tempo, er en slags kontrakt mellom partene. I kontrakten står det at det skal tas hensyn til at ting som sies og gjøres, kanskje ikke ville bli sagt eller gjort på samme måte i nykter tilstand. Kontrakten er basert på tillit, der en stoler på at de involverte ikke vil bruke mot deg at dine sanser var sløvet. Det betyr ikke at du fritas fra ting du måtte si eller gjøre, snarere at det blir en del av forklaringsgrunnlaget. Det er tillatt å si at en ikke mente utsagnet så sterkt som det ble fremsatt, fordi en var beruset.

Ritualene rundt rus er i endring, og det er mer tillatt å drikke oftere og til andre tider enn tidligere. Vi drikker gjerne etter møter. Noen drikker på møter, som er en skikk vi så på med store øyne for bare et tiår siden da vi var på møter i for eksempel i Danmark.

Når venner møtes, er det helst over en øl. Vi har blitt påvirket til den "kontinentale" drikkingen, og har fått flere og flere møteplasser der alkoholen er midtpunktet.

Alkoholbruk og avhengighet

De aller fleste drikker i slike mengder at det ikke får konsekvenser for tilværelsen, egen og til de rundt. Men ikke alle. Det er mange som har et alkoholkonsum som går ut over andre, arbeidsplassen, venner, familie og barn. Noen mennesker kan en lett se det på, men de aller fleste personer med et problematisk høyt alkoholforbruk klarer å skjule det godt, og drikkingen får ikke de tydelig synlige konsekvensene.

Det er en pågående debatt om hvorvidt alkoholisme sitter i genene. Min påstand er at alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. I løpet av de 100 årene fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter målt i ren alkohol (1). Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 (2) liter ren alkohol hvert år. Dette er faretruende høye tall, spesielt i et land med så vidt restriktiv alkoholpolitikk som vi har i Norge.

Norges alkoholpolitikk er påvirket av kampen for forbudet mot slutten av 1800-tallet. Den gangen hadde alkoholismen en mer livsdramatisk effekt. Når far i huset drakk opp fredagslønna, var det rett og slett ikke penger igjen til mat for resten av familien. Familien sto i reell fare for å dø som følge av alkoholbruken. I dag får alkoholikerens alkoholbruk andre følger, all den tid velferdssamfunnet har sørget for en del økonomisk støtte.

Det er likevel et alvorlig problem at vi drikker mer. Langt over 100.000 barn gruer seg til jul hvert år. Det er flere hundre tusen mennesker årlig som tar kontakt med sin fastlege på grunn av sitt alkoholforbruk og det dør årlig omlag 1.000 mennesker som en direkte følge av alkoholbruken. (3) Tallene øker for hver desiliter mer vi drikker per år, for når vi dobler totalkonsumet, firedobles forbruket til de som allerede drikker mest.

Høyt alkoholkonsum får store konsekvenser. Å være alkoholiker betyr ikke nødvendigvis at du lever et liv i rennesteinen. Det er svært mange hjem som skjuler alkoholismen for omverdenen, og som aldri havner i en situasjon der andre merker noe. Men i hjemmet kan dette sette svært store preg. Barn og voksne merker veldig raskt om en person er påvirket av alkohol. Oppførselen forandrer seg, om så bare litt. Og om det er normalen at foreldre drikker alkohol hver kveld, så vil dette påvirke barna.

Alkohol og politikk

Prinsipper og praksis

Det er ikke nødvendigvis alkoholisme om en drikker vin en kveld eller tre i uka. Men fordi det er veldig deilig å kunne komme hjem etter en lang dag på jobben, sette seg ned og ta et glass, så vil denne handlingen være i konkurranse mot andre aktiviteter kveldstid.

I perioder kan det være veldig lett å prioritere bort kjedelige, men nødvendige oppgaver til fordel for invitasjonen til en øl. Og det er deilig å prate fjas fremfor å ta tak i egen hverdag, politiske viktige oppgaver og samtaler. Alkoholen passiviserer, fordi det er en deilig flukt.

I det gamle Russland (og sikkert også andre steder) ble lønna ofte betalt ut i brennevin. Vi kan ryste på hodet over dette nå, men tendensen er på vei tilbake. Det er ikke uvanlig at sjefen deler ut en flaske vin eller whisky til arbeidstakerene, når de har gjort en ekstra innsats, eventuelt som julegave eller i artig fredagslotteri. Denne tendensen sprer seg mer og mer, men nå deles det ikke ut som en del av lønnen, men som en ekstragave.

Problemet med dette er at også arbeidsgiveren legitimerer at en skal belønnes med rus. Og rus vil alltid være en flukt fra en hverdag.

Rusen har fått en betydelig plass i samfunnet vårt. Nå har den første frisørsalongen på Grünerløkka fått skjenkeløyve. Kanskje ikke et problem i seg selv, men når man ser at det ikke lenger er uvanlig å drikke alkohol i lunsjtiden også her til lands, bør det vekkes et varsku.

Folk i Norge har tillagt seg såkalte kontinentale drikkevaner. Det har en positiv klang, fordi vi har trodd at det kun er oss i Skandinavia som drikker oss heseblesende fulle. Dette stemmer ikke. I Frankrike blir de også fulle. Og i Spania og i Luxemburg. Og vi drikker faktisk mer i helgen nå, enn før vi startet med vår kontinentale ukedagsdrikking.

Problemet med å drikke til lunsj og til alle mulige arrangementer, er at totalkonsumet ditt øker, og at du tillegger deg en vane, der det føles greit å utføre daglige gjøremål i alkoholpåvirket tilstand.

I Frankrike ble det drukket omlag 9 liter ren alkohol per person i 1990. Her til lands lå vi på omlag 3 liter. Andelen indremedisinske skader var 9 ganger så mye som hos oss, fordi indre organer fikk et mer regelmessig påtrykk av alkohol.

Problemene med alkoholisme er på ingen måte mindre nedover i Europa, og her har de også familievold, slagsmål og drap. Vi er ikke de eneste som drikker oss snydens fulle.

Vi er på alle mulig måter tjent med å få ned totalkonsumet blant folk. Men så jobber vi motstrøms mot en bransje som klarer å selge ideen om den glansede kvinnen med en Dry Martini. Og i salig fellesskap kommer de stadige forskningsresultatene om at to glass vin daglig senker risikoen for hjerteproblemer, styrker helsen til gravide kvinner og så videre.

Her gjør journalistene en slett jobb, for når du går rapportene nærmere i sømmene, ser du at forskningen er bestilt og betalt av alkoholbransjen selv. Bransjen er selvsagt ute etter en eneste ting, og det er å tjene penger.

Alkoholbransjen, lik narkotikabransjen er kyniske, deres salgstall øker blant folk som har det ille.

Alkohol på møter og etter møter

Det er hyggelig å ta en øl etter møter. Særlig om det har vært litt opphisset diskusjon. Senke skuldrene, tørre å spørre litt mer inngående og imøtekommende spørsmål enn møteformen tillater. Slippe møterammen og kunne bable to og to over bordet. Det er en slags flukt fra rammene, og meningsmotstandere kan inngå den tidligere nevnte kontrakt.

Men når etter-møte-pilsen blir et fast ritual, er det ikke nødvendigvis et gode. Noen får problemer med alkoholbruken, ikke bare de som er tilbøyelige til alkoholisme, men det vil sette sine preg, dagen etter møtet, det kan være en irriterende faktor hjemme og dagen etterpå.

Enkelte mennesker har problemer med alkoholinntaket, hvilket kan få et særskilt problem, fordi det sosiale spillet rundt organisatorisk aktivitet foregår med alkohol på bordet.

En organisasjon/styre/samling bør ha en bevisst holdning til eget alkoholbruk, og signaleffekten dersom en forsamling går fra å være organisert møte, og i glidende overgang, til fest.

Svært mange ønsker selvsagt å være med på den sosiale delen, fordi de vil ha det hyggelig, og fordi mye av de organisatoriske og politiske diskusjonene vil komme opp også under de sosiale rammene.

Dersom de føler ubehag med alkoholen, så blir de ekskludert ut av et fellesskap.

Ut blant folket – på folkets premisser

Det er også så veldig hyggelig å kunne møte til debatter der "folk flest" er, nemlig dessverre oftere og oftere, på puben. Veldig mye av vervegrunnlaget skjer nettopp via de uformelle treffene.

De aller fleste er opptatt av å leve sine liv best mulig, og fordi vi har for få møteplasser der alkoholen ikke er samlingspunktet, er det også ofte der du får de spennende samtalene, grunnlaget for politiske diskusjoner, påvirkning og verving og stemmesanking ved valg.

Det sprer seg en trend der debattene flyttes ut til der folk er, nemlig puben. Opp med et panelbord, på med ølkrana, og som regel ser det ut til at det kommer flere folk til disse møtene.

Her mener jeg at det må trekkes noen grenser. En organisasjon står i fare for å bli alkoholbransjens promotør. Vi har et ansvar for å praktisere den politikken vi står for, både internt og eksternt.

En kontinental uke (4)

Et liv, dag for dag. Oppgaver og gjøremål som delvis varierer og delvis må utføres hver dag. Klesvask, et par ganger i uka. Middagslaging hver dag. Møter et par dager i uka, og tid til venner sånn sporadisk. Fest hver lørdag eller mindre. Nei! Ikke nå lenger. Alkoholkonsum er resultater av alkoholpolitikk.

Helt uten belegg i forskning eller feltarbeide vil jeg analysere min egen generasjons drikkemønster. Jeg merker det! Trykket som fører til mer alkoholbruk. Skillet mellom kafé og pub er slettet.

Kafeen åpner tidlig, og før lunsj er den hyppig besøk av takeaway-trafikk. Det er kaffe det går i, takk avholdsbevegelsen for at det ikke er takeway-øl! Så endrer kafeen karakter utover dagen, og tidligere og tidligere blir samme kafé til pub.

For få år siden ville vi blitt lettere sjokkert om damer og menn satt og drakk alkohol før middag. Men ikke nå lenger! Rundt klokka tre ser jeg nå flere og flere som tar seg en øl. Kanskje ikke mer enn den ene ølen, før de rusler bort på butikken og handler middag. Etter mine observasjoner er det voksengenerasjonen, og helt vanlige folk, som tar denne formiddagspilsen.

Den glidende overgangen fra kaffe til øl skjer faretruende tidlig. Vi drikker nå "kontinentalt" må vite! Vi drikker oss litt beruset om du spør oss, nesten aldri blir vi fulle (fornektelsens magiske eventyr), i hvert fall ikke på ukedagene.

Og slik kan en uke se ut, uten belegg i forskning, kun etter egne observasjoner:

• Mandag, sliten etter lang helg, rolig kveld hjemme.
• Tirsdag, møte/trening eller andre aktiviteter på ettermiddagen og en (eller fire) etter aktivitetspils. Hjemme før midnatt.
• Onsdag, gjerne hjemme, sliten etter lite søvn og lang arbeidsdag.
• Torsdag, snart helgepils/lønningspils/møte en venninne til pratepils/datepils/etter møtepils eller hva det nå måtte kalles-pils.
• Fredag, fredagspils, gjerne da med kolleger, før turen går ut på byen.
• Lørdag, alltids en fest å bli invitert til.
• Søndag, har snudd døgnet og trenger en sovepils!

Men uff, vi er jo voksne. Vi har da ingen problemer rundt dette. Vi drikker kontinentalt, må vite.

---

Noter:

• 1) Statistisk sentralbyrå.
• 2) Tallene er variable, tall fra omsetningen i 2004 viste et gjennomsnittlig inntak på 6,22 liter.
• 3) Dette tallet omfatter ikke slagsmål og fyllekjøring.

Alarmklokkene går over hele kloden. De ringer så intens at de mest overdøver hverandre, og vi veit ikke hva slags strakstiltak vi skal sette inn. Meldingene er så altomfattende at det nytter ikke med enkelttiltak. Vi er nødt til å endre ikke bare livsform, men også samfunnsform. Den kapitalistiske produksjonen basert på billig fossilt brensel er i ferd med å få naturen til å kollapse.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Den globale oppvarmingen er et faktum. Den øker i styrke og konsekvensene ser ut til å bli den største miljøødeleggelsen siden dinosaurene døde ut, den gang for 65 millioner år siden da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya. Denne gangen er klimaendringene menneskeskapte. Klimagassene som menneskene slipper ut, er den avgjørende faktor. Planeten vår har feber på grunn av drivhuseffekten. Temperaturen på jorden er allerede blitt så høy at den er i ferd med å påvirke livet både til planter, plankton, fisk, dyr og mennesker.

Den australske forfatteren Tim Flannery beskriver oppvarminga av lufthavet i boka Værmakerne. Fossilt brensel som kull, olje og gass er rester av organismer som i millioner av år trakk karbon ut av atmosfæren. Når vi nå forbrenner dette, frigjør vi i vår generasjon det karbon som er blitt magasinert i jorda opp gjennom jordas levetid. "Vi graver opp de døde, og det er farlig for de levende."

Isen i Arktis

Arktisk Råd kom allerede i 2004 ut med en alarmerende klimarapport ACIA (Arctic Climate Impact Assessment). Her dokumenterte forskerne fra alle de arktiske landene raskere og kraftigere klimaendringer på jorden. Ingen steder på jorden har disse endringene vært raskere og vil gi større konsekvenser enn i Arktis.

Arktis og Antarktis er virkelig motsatte poler. Arktis er hav med land rundt. Antarktis er land med hav rundt. Dermed er det isbreer i sør og havis i nord. Isbreer kan være kilometervis tykk, mens havisen er bare noen meter. På 1970-tallet var havisen 3,1 meter i gjennomsnitt, nå er den under 1,8 meter. På 30 år er havisen allerede halvert. Reaksjonstida på den globale oppvarminga er større i nord fordi havisen er mindre stabil. I nord har vi bare store breer på Grønland, ellers er kysten mot Polhavet mye tundra. Og tiner tundraen, så slippes løs metangass (CH₄), en gass som gir 20 ganger så kraftig drivhuseffekt som karbondioksid (CO₂).

I Antarktis ligger gjennomsnittlig isgrense ved 60 grader bredde sør. I nord tilsvarer dette samme breddegrad som Oslo eller sydspissen av Grønland. Dermed er det også arealmessig mer enn dobbelt så mye is i sør som i nord.

Energien kommer fra sola. Når solstrålene treffer is, så reflekterer 90 % av energien tilbake til verdensrommet. Fra vegetasjon og landområder reflekterer bare 20 %. Når sollyset treffer vann, så absorberes 90 % av solenergien. Denne energien er med på å varme opp sjøen. I Polhavet blir dette dramatisk. For etter hvert som havisen trekker seg tilbake, vil store havarealer av Polhavets randområde avdekkes. Det er ytterkantene av sirkelen som gir de store arealene. Dobler en radien, blir arealet i sirkelen 4 ganger større.

Enda mer dramatisk er dette når en tenker på fysikklæren. Det trengs nesten like mye energi for å smelte et kilo is som det trengs for å varme opp en liter vann fra 0 til 100 ºC.

Får vi et isfritt Polhav, vil temperaturen i havet øke dramatisk. Så lenge det er is, vil temperaturen i dette havet forbli rundt nullpunktet.

Vitenskapsfolk fryktet i 2004 at vi kunne få et isfritt polhav innen 2070. De senere tall har heller antydet en enda tidligere fjerning av havisen. Temperaturen stiger raskere, og havisen kan smelte på bare få år. Gjennomsnittemperaturen i Barentshavet har økt dramatisk. 3,5 grader er dramatisk, for da er det ikke lenger sørpete isvann.

I dag fungerer iskanten som ei vannpumpe for Golfstrømmen. Når den varme havstrømmen treffer iskanten i Barentshavet, synker den ned og vi får en understrøm ut i Grønlandshavet hvor havvannet kan returnere til Atlanteren. Denne sirkulasjonen er en forutsetning for Golfstrømmen som gjør at det kan bo folk langs verdens nordligste isfrie kyststripe.

Når iskanten trekker seg nord for Svalbard, veit vi ikke hva som kan skje. I beste fall vil det bare svekke Golfstrømmen og Norge vil kunne få samme klima som i Nord-Canada. Vi kan altså oppleve at den globale oppvarminga fører til kaldere klima på vår kyst, men det er da mest bare et nordisk problem. For det dramatiske vil være om Golfstrømmen fortsetter inn i Polhavet. Da vil både varmt vann og salt vann strømme inn i polbassenget. Det kan være med på å gjøre havstrømmene ustabile.

Havstrømmen kan endre seg. Følgene av at Golfstrømmen synker ned nord for Svalbard betyr at den går ned i Polhavet. Barentshavet er et hav på mellom 200 og 300 meter, mens Polhavet er et hav på 5.000 meters dyp. Det er brådjupt nord for Svalbard, Frans Josefs land og Grønland. Vi kan få en helt ukjent sirkulasjon, som kan smelte havisen neden i fra.

Det renner flere store elver ut i Polhavet, og dette er et ganske lukket hav. Vi har derfor mye kaldt ferskvann, i hvert fall i de øvre lag av Polhavet. Å få varmt saltvann fra Atlanteren til å strømme inn i Polhavet, kan ytterligere påvirke smeltingen.

Norge er en kyststat som skulle ha et særdeles ansvar for å overvåke og forske på dette havområdet. Derimot tyder både Stortingsmelding nr 30/2005 (Muligheter og utfordringer i nord) og Regjeringens siste strategidokument, som ble lagt frem 1. november i Tromsø, på at myndighetene først og fremst er opptatt av mulighetene et mer isfritt polhav gir for olje- og gassutvinning.

Biomasseproduksjon

Iskanten er like produktiv som fjæra vår. Denne produktive sonen er i ferd med å smelte bort. Det er her mye av algekonsentrasjonen er. Allerede Nansen oppdaget isalgene under isen. Konsentrasjonen er så stor at isen kan ta en gulaktig farge. Denne produksjonen er viktig grunnlag for biomassen som produseres i blant annet Barentshavet; verdens fiskerikeste hav.

Barentshavet er produktivt på mange arter, men de tre mest lønnsomme artene er lodde, sild og torsk. Lodda ga oss i 1977 hele 30 millioner hektoliter, og hvert år frem til 1983 ble det fisket over 16 millioner hektoliter.

Sild var den dominerende fiskebestanden i Nord-Europa, som før 1970 bredte seg fra Nordsjøen til Barentshavet. Fangsttoppen var i 1969 på 17 millioner hektoliter sild.

Størrelsen på den norsk-arktiske torskebestanden var på over 6 millioner tonn like etter 2. verdenskrig. Krigen hadde om ikke annet gitt torsken litt fred. Bestanden er mindre enn de nevnte pelagiske artene, men likevel så stor mengde at vi kanskje skal sammenligne med Norges befolkning. Grovt regna var denne biomassen 30 ganger større enn vekta av den norske befolkning.

I 2006 antar havforskerne at det ble fiska bort i mot 700.000 tonn torsk i Barentshavet. Hvis vi tenker oss at denne mengden hadde blitt delt på innbyggerne i Norge, ville hver og en av oss, store og små, fått 200 kg torsk i fjor. Gjennomsnittsfamilien ville kunne ha et tonn torsk i året til eget konsum. I tillegg har vi hysa, seien, blåkveita, uer, reka og de førstnevnte artene lodde og sild. Vi har en blå åker utafor kysten vår, som er så produktiv at det er en samfunnsfallitt om det er noen som sulter i landet vårt.

Det er ikke at vi spiser for mye fisk som gjør at alle disse kommersielle fiskeslagene er trua med nedfisking. Torsken er kommet på rød-lista over truede arter først og fremst pga høstingsmønsteret. Det uregistrerte piratfisket er beregna til å utgjøre en fjerdedel av det som taes opp. Heller ikke våre egne trålere høster optimalt. Med kvoter bundet til båt og personer, inviterer myndighetene til miljøkriminalitet som å kaste ut feil fisk, småfisk og fisk som det ikke betales så godt for. I tillegg tillater myndighetene fiske i oppvekstområdet i Barentshavet. Dermed tillater en å høste på ungfisk fremfor å la den vokse til kjønnsmoden fisk. Og hadde vi latt den vandre selv til kysten vår, så ville vi ha spart drivstoff for å hente den i Barentshavet. Det dreier seg om å spille på lag med naturen i stedet for å trosse den.

Våre rike fiskebestander er truet av rovfiske, særlig i Barentshavet. Enda mer alvorlig blir det om iskanten trekker seg lengre nordover. Da forsvinner halvparten av den produktive sonen. Like lite som vi mennesker kan spise gress, kan fisken spise planteplankton. Biomasseproduksjonen i dette havområdet er basert på tre dyreplankton; ishavsåte, rødåte og krill. Det er disse tre som i hovedsak overfører energien fra planteplankton til fisk. Med bare tre arter, er dette økosystemet meget sårbart. Ishavsåta lever lengst nord, og det er lodda som i størst grad beiter på denne nord for polarfronten. Denne arten vil sannsynligvis forsvinne med isen.

Isen fra Polhavet tilfører Barentshavet kaldt næringsrikt ferskvann. I Barentshavet blandes dette med varmt saltvann fra Golfstrømmen i et havområde som på det dypeste er 300 meter. Vi får et produktivt hav fra bunn til overflata, vi får både bunnfisk og pelagisk fisk i rikt monn.

Med den globale oppvarminga, lanseres ideer om at vi skal få nye fiskearter som makrell å fiske på. Slike utsagn er tøv. For det første øker ikke primærproduksjonen av åte og krill. Derfor vil det kun være snakk om å bytte ut arter ved at makrell kan fortrenge for eksempel sild.

For det andre så endres premissene for Barentshavet dramatisk dersom iskanten trekker seg lengre nord. Ikke får vi kombinasjonen isvann og atlanterhavsvann, ikke får vi kombinasjonen iskant og grunt vann. Når isen smelter nord for Svalbard, vil planteplanktonet synke til 5.000 meters dyp og vi står igjen med bare kyststripa som produsent for biomassen.

Ut fra algeproduksjonen kan en forvente at Barentshavet i hvert fall vil halvere sin produktivitet. For menneskeheten får vi håpe at grunne havområder nord for Sibir kan erstatte dette produksjonstapet. Men det er tvilsomt om vi vil få det optimale oppvekstområdet vi har i Barentshavet.

Norge har derfor all grunn til å begrense tilgangen på fossilt brensel så lenge det er den som forårsaker den globale oppvarminga. Selv om det er store penger med oljevirksomheten, så er det en engangsressurs. Fisket kan være en evigvarende ressurs. Her står menneskelig fornuft i motsetning til kapitalens grådighet. Dessverre er det kapitalismen som rår.

Urfolk

Selv om hele kloden vil tape på en økologisk utarming av områdene rundt Nordpolen, så er det først og fremst urbefolkningen som må ta konsekvensene. Det har bodd urfolk opp mot Polhavet så lenge en kan se bakover i tid. Funn av skinnbåter finner en rundt hele Arktis. Urbefolkningene i nord er mange og spredt. Vi kjenner mest indianere, inuitter, samer og nenetsere pluss mange små etniske grupper østover i Sibir.

Det er først og fremst disse menneskene som får ødelagt sitt livsgrunnlag. De har større rett til nordområdene enn vi urbaniserte europeere, for ikke å snakke om de som har båt på børs og som gjør det de kan for å privatisere eiendomsretten til en fellesressurs.

Populasjonen nord for polarsirkelen er grovt anslått til 3,5 millioner mennesker. Det er riktignok litt mindre enn Norges befolkning, men de representerer mange forskjellige kulturer. Prosentvis er det flest urfolk på Grønland, Canada og Alaska. Litt lavere prosentandel i Norge og Russland. Men som vi veit så er samemantallet hos oss alt for lavt. Også i Russland har det vært en kraftig integrering med fjerning av etnisk tilhørighet under Sovjetstaten. Tallene er derfor større enn hva de offisielle statistikker viser. De fleste av oss 3,5 millionene er urbefolkning. Det er viktig å synliggjøre oss, fordi det vil måtte bremse denne "no man's land"-holdningen som ressursjegerne prøver seg på. Sametingets krav om ressursene i Barentshavet, er ikke bare rimelig, det er selvsagt. Urfolket driver ikke bare med rein, noe skinnbåtfunnene vitner om.

Daværende sametingspresident Magga sa i 1993 som en saksopplysning: "Dette er ingen villmark, og jeg er ingen villmann." Her nord bor det folk. Vi må ikke miste fokuset på folk.

Vi som bor her har rettigheter. Også den tradisjonelle norske kystbefolkningen må sees i denne kategorien. Samfunnene langs hele kysten er meget sårbare for dagens politikk. Ressursene tilhører oss, og hvis vi finner det mest hensiktsmessig å la olje- og gassressursene ligge urørt, så må vi ha rett til det. Det er urimelig at vi skal bære risikoen for den virksomheta industrilandene ønsker. Eller som en leser fra Andøya skrev: "Hva skal vi på liv og død med mer oljerikdommer, når det norske folk ikke får noen goder tilbake, bare offentlig armod?"

Olje og gass

Norge er verdens 3. største eksportnasjon av olje og gass og står dermed for store utslipp av klimagasser både direkte og indirekte. Det høge tempoet i olje- og gassutvinningen gjør Norge til en versting når det gjelder utslipp av klimagasser. Som oljeproduserende land har Norge et stort moralsk ansvar for den globale oppvarmingen. Vi har muligheten til å begrense tilgangen på fossilt brensel. I stedet har innvesteringene på norsk sokkel i 2006, for første gang passert 100 milliarder kroner. I løpet av neste år vil oljevirksomheten kunne komme opp i rekordinvestering på110 milliarder. Dette vil bli tidenes oljerekord leda an av den rød-grønne regjeringa. Regjeringen starter stadig nye forurensede prosjekter og lovnadene om miljøvennlige tiltak brytes en for en.

Med erklæringa på Soria Moria lovet regjeringa CO₂-frie gasskraftverk innen 2009. Anlegget på Kårstø var et slikt anlegg. Nå viser det seg at dette anlegget ikke lar seg realisere som CO₂-fritt før i 2012 i følge NVE sin siste rapport nr. 13. Regjeringa har også gitt tillatelse til oppstart av forurensede kraftverk på Mongstad. Det fremstilles som vi skal bygge noe nytt, og derfor må en tillate oppstart av gasskraftverkene før renseanleggene er på plass. Det første kraftverket med fullskalarensing ble bygget i USA for 25 år siden. På Mongstad vil renseanlegget i beste fall være ferdig først i 2014. Gasskraftverket for LNG-anlegget på Melkøya vil også starte opp i nær fremtid. De seks til syv neste årene vil Norge derfor øke sine CO₂-utslipp dramatisk. Regjeringa har altså gitt oss falske lovnader i regjeringserklæringa, når den sier at vi skal oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av klimagasser med 1 % over 1990-nivået innen Kyoto-periodens utløp i 2012. Denne erklæringa fra Soria Moria innfridde ikke en gang Kyotoavtalen som krevde 5 % under 1990-nivå. Realitetene er derimot at vi har allerede økt utslippene med 11 % siden 1990 og vil komme til å øke utslippene ytterligere frem til år 2012.

Vi gjør oss rik på olje og gass. Vår oljeproduksjon gir superavkastninger som nå hoper seg opp i utenlandske fond. Disse avkastningene vil den rød-grønne regjeringa ikke bruke her i landet, heller ikke til å forske frem alternativ energi eller miljøfremmende innvesteringer for fremtida. Norge burde påta seg ansvar med å fremskaffe alternativ energikilder for å gjøre olje og gass overflødig.

I arbeidet med rensing av gasskraftverk, må en og kvitte seg med avfallet CO₂. Noe CO₂-gass planlegges brukt som drivgass for økt oljeutvinning, EOR (Enhanced Oil Recovery). Mesteparten skal lagres under havbunnen i reservoarer, som en håper er stabile nok. En foreslår å bruke feltet Sleipner og Kystnære Utsira. Andre felt er vurdert som mindre sikkert. Men hvor sikkert det er, har man ingen garanti for. Oljevirksomheten kan ha endret grunnforholdene i disse reservoarene, som har holdt tett i tusener av år. Videre skal en transportere gassen inn i reservoarene som i seg selv kan skape lekkasjer og svinn. Nye lettvinte løsninger som å sende CO₂ tilbake til borehullene, kan fort fremme nye miljøproblemer, kanskje ikke for lufta, men med forsuring av havene. PH-verdien i havet er i ferd med å minke. Faren for lekkasjer med CO₂ til havene er dramatisk. Forsuring av havene ødelegger ikke bare korallrevene og skalldyrene, men de viktige planktonartene. Dermed trues de større marine næringskjedene.

Jorda er en blå planet fordi vi har så mye vann, og det meste av livet lever i det blå element. Derfor kan det hende at det største problemet med CO₂-utslipp til atmosfæren, vil bli forsuring av havet og ødelegging av livet her. Selv om havene vil hente mesteparten av CO₂-tilførselen fra lufta, så vil vår løsning med å pumpe CO₂-gassen ned i havbunnen med stort trykk, bli symbolet på uvettige og desperate løsninger som heller forverrer problemene i fremtida. Et surere og varmere hav evner i mindre grad å ta til seg CO₂.

Vi mennesker lever ikke i sjøen, så derfor er det ikke politisk vanskelig å feie problemet bort under mottoet, ute av syne, ute av sinn. NVE sin rapport om CO₂-håndtering på Kårstø har ingen konsekvensutredning ved svinn av CO₂ i sjøen. Det spørsmålet er overlatt til Petroleumstilsynet ved eventuell behov for utslippstillatelse, og en ber om rask avklaring så det ikke skal påvirke fremdriften i prosjektet.

I CO₂-regnskap fremstilles det som Norge bare står for 2 % av verdens utslipp på 30 milliarder tonn årlig. Tross vår lille andel, så er vi en av verstingene når vi deler dette på innbyggertallet. Våre utslipp er beregna til en plass mellom 6 til 12 tonn CO₂ per person i året. Utslippene må regnes ut fra produktenes energibehov. I så fall skulle norsk forbruksutslipp for 4,5 millioner mennesker bli et sted mellom 25 til 50 millioner tonn. Offisielt pynter Norge på sitt CO₂-regnskap ved at en ikke tar hensyn til den CO₂-gassen som produseres utenfor våre grenser. Vi importerer en stor del av vårt forbruk, og det vil derfor ikke være nok å bare se på den forbrenning som skjer her i landet. Selv om produksjonen av forbruksgjenstandene har vært i utlandet, så er det vi som kjøper dem som må stå til ansvar for alle kostnadene. Grovt regna er det hevda at vi trenger fire jordkloder, hvis verdens folk skulle oppnå vår levestandard.

Vi har ikke bare et ansvar for å informere og varsle verden om farene, vi har et ansvar for å gå foran med et godt eksempel hvis vi skal kunne bevare vårt eksistensgrunnlag her nord.

Den beste måten er å blokkere borehullene for å begrense tilgang på fossilt brensel og redusere forbruket ved å reparere i stedet for å kjøpe nytt. Begge de tiltakene er en krigserklæring mot kapitalismens vareproduksjon.

Naturens premisser

Media sin oppmerksomhet for klimaoppvarmingen, viser seg mest i sensasjonsoppslag. Det være seg naturkatastrofer eller at mangel på snø truer skisporten. I mindre grad er det vilje til å stille spørsmål med vårt ansvar ved å tilføre verden fossilt brensel. Det er ingen vilje til å stille spørsmål om det er samfunnet vi har som er årsaken til den ulykksalige situasjonen vi er kommet i.

Klimakrisen kan stå som en god illustrasjon på hvor sårbar naturen er og at naturen setter fysiske grenser vi må forholde oss til. Den kapitalistiske produksjonsmåten med uhemmet rovdrift på naturen i jaget etter kortsiktig profitt, kan ikke gå i lengda. Vi må innordne oss etter de betingelsene naturen setter med vår menneskelige aktivitet. Varsom og skånsom utnyttelse av naturressursene står i motsetning til kapitalistisk krav om mest mulig avkastning og størst mulig effektivitet. Vi må ha et samfunn som kan ta hensyn også til de betingelser naturen rundt oss setter. Alle levende organismer samvirker med hverandre hele tida. Betingelsene for liv på jorda er viktigere enn kortsiktige økonomiske gevinster.

Det er allsidigheta i naturen som er vår arv og vår rikdom. Vi må se på dialektikken i naturen, hvordan mangfoldet skaper en evig utvikling. Også det biologiske mangfoldet med mange arter er en forutsetning for en mest mulig sunn og frisk klode.

For ikke å ødelegge mangfoldet ved vår menneskelige produksjon, må vår strategi være å fremheve småskalaproduksjon. Vi må prøve å bevare artenes naturlige miljø. Det kan vi bare oppnå ved at verdens folk sjøl får herredømme over ressursene. Den private eiendomsretten til naturressursene må oppheves. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som ødelegger naturen. Menneskene kan organisere seg på annen måte enn den kapitalistiske, vi kan ha et samfunn bygd opp om kollektive ideer og kollektivets interesser. Av hensyn til livet på jorda må vi organisere en ny type sosialisme som tar hensyn både til mennesker og natur.

Det er altså ikke bare regjeringa vår og regjeringene i de vestlige land som må fjernes. Det er kapitalismen som må styrtes, om vi skal bevare naturen, klimaet og ressursene på og utenfor kysten vår. For småskalaproduksjonen, felleseie og distriktsbosetting, passer best for et sosialistisk Norge.

 

Ikke bare fjerner den nye digitale teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som blir felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Ida Sofie Søland Jackson studerer allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo.
Wilhelm Joys Andersen arbeider til daglig i et norsk programvareselskap.
Begge er aktive i RU, RV, AKP og sitter i ledelsen av Rød Ungdoms Internettutvalg.

Her finner du denne artikkelen, stadig oppdatert etter hvert som virkeligheten forandrer seg: http://trivini.no/w/text/fremtiden/

---

På samme måte som vi i senmiddelalderen kunne se kapitalismens spirer – små lommer av kapitalistisk produksjon, klemt mellom store føydale kongedømmer – kan vi i dag se spirene av det neste økonomiske systemet: Kommunismen.

Kommunisme finnes allerede i Norge i dag. Det er ikke det dominerende økonomiske systemet, men det utbredt nok til at vi har et fint, norsk ord for å beskrive denne måten å organisere arbeid på: dugnad. Kommunisme er å gjøre ting sammen for å oppnå felles mål.

Det er langt fra dugnaden i borettslaget til det klasseløse, kommunistiske samfunn, men grunnet teknologiske nyvinninger sprer dugnaden seg til stadig nye områder. Teknologiske fremskritt endrer måten mennesker produserer det de trenger og hvordan de kommuniserer med hverandre, og dette fører til endringer i de økonomiske og politiske systemene.

Digitalt dugnadsarbeid

Alt åndsverk er basert på plagiat og tyveri. Vi trenger ikke finne opp språket, alfabetet, trykkpressen, dampmaskinen, relativitetsteorien, mikroprosessoren og TCP/IP-protokollen på nytt, men kan oppdage og skape nye ting på grunnlag av det andre har tenkt ut og skapt før oss.

Med oppfinnelsen av verdensomspennende nettverk av datamaskiner (Internett, altså) på 1960- og 70-tallet og den eksponentielt voksende utbredelsen de fikk på 80- og 90-tallet, har menneskene effektivt skapt en gigantisk allmenning som muliggjør intellektuelt dugnadsarbeid i verdensmålestokk. Tusenvis av mennesker, spredt over hele jorden og adskilt geografisk, språklig, kulturelt og teknologisk finner sammen og bygger kompliserte, omfattende systemer, vedlikeholder dem over tid, for så å gi dem bort gratis.

Den kommunistiske produksjonsmåten er ingen nisjegreie for spesielt interesserte. Selv det amerikanske magasinet Time har fått med seg det, og kåret like gjerne det kollektive «dere» 'som former den digitale fremtiden' til årets person 2006. Internett er i følge Time en historie som handler om «samfunn og samarbeid i en skala verden aldri tidligere har sett».

Vi vil nå se på tre konkrete eksempler på storskala dugnadsarbeide muliggjort og realisert gjennom Internett: fri programvare, skrivingen av verdens største leksikon og fildeling. Vi vil se på både prosessen rundt dugnadsarbeidet og de konkrete resultatene av arbeidet.

Fri programvare

Programvare er de delene av datamaskinen din du ikke fysisk kan ta og føle på. Kontorprogrammene dine, for eksempel, er programvare. Det er også nettleseren din eller musikkavspillingsprogrammet ditt. Programvare kan eksistere i form av kildekode, som er det programmererne skriver og mennesker kan lese, og maskinkode, som er den formen datamaskinen vil ha programmet i for å kunne kjøre det. En såkalt kompilator omgjør kildekode til maskinkode.

Dersom en ønsker å endre et program eller finne ut hvordan det fungerer, trenger en tilgang til kildekoden. De fleste kapitalistiske programvarebedrifter anser kildekoden sin som en bedriftshemmelighet, og distribuerer programmene sine som maskinkode til sine kunder. Dermed kan kundene verken undersøke hvordan programmet er satt sammen, eller gjøre endringer i det. Som regel er det forbudt for brukere å gi kopier av programmet til andre. Programvare der kildekoden er hemmelig og videre distribusjon er forbudt, kaller vi for «proprietær programvare».

Fri programvare er annerledes. Kildekoden er ikke hemmelig. Den følger tvert imot med programmet, slik at brukeren kan studere hvordan det er laget, endre det selv, eller betale noen andre for å endre det for en. Det er fullstendig lovlig å gi programmet videre, med eller uten egne endringer. Fri programvare utvikles på kommunistisk vis, gjennom dugnadsarbeid der folk fra hele verden arbeider sammen.

Denne typen programvare finnes over alt. Internett er i hovedsak drevet av fri programvare. Den frie vevtjeneren Apache driver flertallet av verdens nettsider (1), blant dem Dagbladet, VG og statsministerens kontor. Sendmail, et fritt epostoverføringsprogram, leverer åtti prosent av verdens e-post. Den frie DNS-tjeneren BIND holder orden på de fleste av verdens domenenavn. Fri programvare brukes også på vanlige PCer. Den frie nettleseren Firefox har 16,9 % markedsandel i Norge og 39,3 % i Finland (2). Skolelinux, en norsk versjon av det frie operativsystemet GNU/Linux utviklet spesielt for skoler, er installert på 200 norske skoler, med 2.300 brukere i Kongsvinger og 2.800 i Narvik.

Verdens største leksikon

«Forestill deg en verden der hver eneste person på kloden har fri tilgang til summen av all menneskelig viten. Det er det vi holder på med,» sier Jimmy Wales (3), grunnlegger av Wikipedia. Wikipedia er verdens største leksikon, med 5,5 millioner artikler på 174 språk. Leksikonet, som dobles i størrelse hvert år (4), er laget ved dugnad. Tre hundre tusen aktive bidragsytere har gjort til sammen hundre millioner redigeringer, og ti tusen nye artikler påbegynnes daglig. Wikipedia på bokmål har tredve tusen registerte bidragsytere og nitti tusen artikler. Utgaver på nynorsk og samisk finnes også.

Terskelen for deltakelse i prosjektet er svært lav. På hver eneste leksikonartikkel finnes det en «rediger»-lenke, som lar hvem som helt redigere en hvilken som helst artikkel. Endringene er umiddelbart synlige, men den forrige versjonen av artikkelen forblir i arkivet sammen med loggføring av alle endringer, slik at disse når som helst kan hentes frem om det skulle være ønskelig.

Utviklingsmodellen er selvsagt ikke feilfri. Vandalisme forekommer hyppig – en kort stund kunne for eksempel den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg fortelle at han var leder for «det norske sjimpanse-Apeparti» og dessuten var dømt for pedofili (5) – men åpenbar vandalisme overlever ikke mer enn få minutter, for alle endringer overvåkes av både roboter og mennesker. Og etter fem år med krangling og redigeringskriger begynner artikler om selv kontroversielle emner å bli gode, balanserte og informative. De største og eldste utgavene – som den engelske og den tyske – har selvsagt størst omfang og best kvalitet, men etter hvert som også mindre språk som norsk får flere lesere og dermed også flere korrekturlesere og bidragsytere blir kvaliteten på artiklene gradvis bedre også her.

Bidragsytere

Men hvordan foregår egentlig dugnadsarbeidet i disse digre, nettbaserte prosjektene?

Det første man trenger til et stort dugnadsprosjekt, er et tilstrekkelig antall motiverte folk. Internett er såpass digert at det finnes nok folk til å fylle nesten enhver nisje. Det at noen setter i gang et nyttig og artig prosjekt, er ofte nok til at flere brukere og bidragsytere kommer til, og slik begynner snøballen å rulle.

Boston Consulting Group gjennomførte i 2002 en undersøkelse blant bidragsytere til frie programvareprosjekter for å forstå motivasjonen bak deres arbeid. I sin analyse deler de bidragsyterne inn i fire grupper. 25 % av dem de spurte, arbeider med fri programvare fordi de trenger det i sitt daglige arbeid. 29 % gjør det fordi det er lærerikt og gøy. 19 % har en politiske overbevisning om at fri programvare er bra, og de siste 27 % klassifiseres som «hobbyister» som behøver forbedret fri programvare til sine hobbyprosjekter. Ifølge den samme undersøkelsen er 30 % av de som utvikler fri programvare, lønnet i dette arbeidet. Pengene kommer fra bedrifter og offentlige institusjoner som er avhengig av fri programvare.

Tusen bidragsytere samlet i et virtuelt rom for å bygge nyttige og artige ting, er dog ikke nok i seg selv. For å få alle til å dra i samme retning trenger man organisasjon og verktøy. Organisasjonsformen som i løpet av de siste tiårene har oppstått rundt nettbasert dugnadsarbeid er gradvis blitt til gjennom prøving og feiling.

Å analysere disse verktøyene, organisasjonene og denne kulturen er ikke bare nyttig for å forstå hvordan de små lommene av kommunistisk økonomi funker i dag, men også for å gi oss en idé om hvordan demokrati og produksjon kan foregå i fremtidige sosialistiske og kommunistiske samfunn.

Tekniske verktøy

Det viktigste verktøyet for å få et hvilket som helst nettbasert dugnadsprosjekt til å fungere, er gode kommunikasjonskanaler. De fleste prosjekter har egne e-postlister eller forum der det meste av diskusjonen foregår. Mange har også pratekanaler, der bidragsyterne i sanntid kan diskutere problemstillinger relevant for prosjektet eller tilfeldige andre emner. Digre nettverk av nyhetssider, blogger og uavhengige fora brukes også i diskusjonene.

Man holder orden på ting som må gjøres på et gitt prosjekt, i særegne systemer hvor konkrete personer blir tildelt oppgaver og ansvar. Status på en gitt oppgave og diskusjon om denne er synlig og tilgjengelig for alle, og det er slik lett å holde greie på hvilke problemer som må løses, og hvilke som allerede er løst.

Kildekode eller tekst holdes orden på i såkalte revisjonskontrollsystemer, der alle endringer sjekkes inn av bidragsyterne og loggføres. En kan lett se hvem som har gjort hvilke endringer i hvilke filer, og kan rulle tilbake endringer dersom disse viser seg å være dårlige. Systemet holder orden i bidrag fra tusenvis av forskjellige mennesker.

Alle frie prosjekter, enten det handler om fri programvare eller Wikipedia, gir hvem som helst full tilgang til å hente data fra revisjonskontrollsystemet, videredistribuere og endre disse dataene. Reglene for hvilke endringer som kommer med i de offisielle versjonene varierer fra prosjekt til prosjekt. Mens hvem som helst umiddelbart kan endre hva som helst i Wikipedia, har f.eks. Linux-prosjektet strenge regler for kvalitetskontroll. Dette fordi Linux, som er kjernen i et GNU/Linux-operativsystem, driver millioner av viktige datamaskiner og tjenere og dermed ikke har rom for feil og unøyaktigheter. Alle bidrag må godkjennes av en av omkring hundre forskjellige «moduleiere» som har ansvar for en liten del av koden, av en av en håndfull «løytnanter» som har ansvaret for større deler av koden, og, dersom det skulle være nødvendig, av prosjektleder Linus Torvalds.

Lisenser

Et annet nødvendig verktøy for utviklingen av store prosjekter på dugnad, er et juridisk rammeverk. I alle kapitalistiske land gjelder opphavsrettslover som sier at opphavsmannen til eller eieren av et åndsverk har monopol på distribusjon av dette. Vanligvis brukes dette lovverket for å hindre fri deling av informasjon, men innen fri programvare og relaterte prosjekter er dette motsatt.

Copyright snus om til copyleft: lisensene som gjelder for fri programvare sier at den kan endres og distribueres fritt, så lenge alle som mottar den beholder disse samme rettighetene.

Demokrati, gjørokrati og meritokrati

Et nettbasert dugnadsprosjekt er ikke et strukturløst anarki. De forskjellige prosjektene fremstår som en mellomting mellom opplyst enevelde, teknokrati, demokrati, gjørokrati og meritokrati; med overvekt av de to siste formene. Ethvert prosjekt har en ledelse, eller i hvert fall en prosjektleder. Som oftest er dette initiativtakeren til prosjektet, den som har gitt prosjektet navn og har skrevet det første stykket kildekode.

En prosjektleder som har begynt et nytt prosjekt kan praktisere opplyst enevelde og bestemme alt på egenhånd. Men hun kontrollerer bare prosjektets navn og distribusjonen av de offisielle versjonene. Selve kildekoden eller teksten som utgjør produktet, er fri, og hvilken som helst annen bidragsyter kan, dersom hun er misfornøyd med hvordan prosjektet ledes, ta denne med seg og starte et nytt, konkurrerende prosjekt. Dette har skjedd mange ganger. Mange av utviklerne av et program som heter Sodipodi brøt ut og laget det konkurrerende Inkscape, emacs forgrenet seg i emacs og xemacs, Wikipedia forgrenet seg til Wikipedia og Citizendium, og så videre. Linus Torvalds sier i et intervju at: «Jeg er mer en gjeter enn en leder, egentlig. Nå kommer alle kjerneprogrammererne til å si 'Han sammenlikner oss med sauer!'. Det er mer som å gjete katter.» Eneveldet fungerer bare så lenge «undersåttene» er enig med ledelsen. (6)

Metoder for valg av ledelse varierer fra prosjekt til prosjekt. Noen prosjekter, som vevtjeneren Apache, har formelle, demokratiske institusjoner med konsensus- eller flertallsavgjørelser. Også Wikipedias styre velges gjennom vanlig votering blant bidragsyterne. På andre prosjekter igjen hersker ingen slike formaliteter; kun gjørokrati og meritokrati.

Det er ikke slik at alle har like mye de skulle ha sagt i diskusjonene og arbeidet med et gitt dugnadsprosjekt. Den enkelte bidragsyter oppnår innflytelse på grunnlag av sine tidligere meritter og bidrag i kollektivet. Alle som følger reglene for diskusjon, har rett til å uttale seg på e-postlister og i andre fora, men personer som er kjent for langvarige, gode bidrag tillegges langt mer autoritet enn nykommere.

Fildeling

I eksemplene vi har skissert over finner, vi både kommunistisk produksjon og kommunistisk distribusjon. Folk arbeider sammen for å skape fantastiske ting. Ikke for å oppnå profitt, men fordi de har bruk for det de skaper og fordi de liker selve arbeidet. En yter etter evne og får etter behov: de som vil og kan, programmerer, rapporterer og analyserer feil, skriver leksikonartikler og legger ut bilder. Fruktene av deres arbeid er tilgjengelig for alle.

Fildeling er et eksempel der produksjonen fremdeles er kapitalistisk, men distribusjonen er kommunistisk. En fil kan være en sang, en tegnefilm, et fotografi, en oppskrift eller et dataprogram, og filene kan deles lovlig eller ulovlig over Internett. Det finnes en rekke såkalte fildelingsnettverk, der enkeltpersoner gjør tilgjengelig sine musikkfiler, videofiler og annen data. Hvem som helst kan deretter laste ned dette. Dette er mulig fordi digitaliseringen gjør det mulig å lage eksakte kopier av en fil, uten direkte kostnader. Den eneste begrensningen er båndbredde – hvor stor overføringskapasiteten er mellom datamaskinene som utveksler filer.

Tradisjonelt sett har forskjellige typer media – musikk, film og liknende – vært distribuert på fysiske CD- og DVD-plater produsert av plate- og filmselskap, og solgt over disk i butikker. Denne distribusjonsprosessen er lang og kostbar. Internett revolusjonerer dette forholdet fullstendig. Selv om det aller meste av musikk, dataspill og filmer fremdels produseres kapitalistisk, distribueres de her kommunistisk, og opphører dermed å være varer i den kapitalistiske økonomien. Den kapitalistiske distribusjonen – som innebærer dyre fysiske plater fulle av kopibeskyttelser og andre digitale og juridiske restriksjoner – konkurrerer her med den kommunistiske frie distribusjonen, og den kommunistiske er fullstendig overlegen.

En platebransje utgått på dato har fullstendig panikk, og påstår at teknologien lager problemer for opphavsrettslovene. Vi er uenige, og sier heller at opphavsrettslovene lager problemer for fri bruk av fantastisk teknologi.

Kvartærnæringene

Nå skal vi introdusere enda et ord: kvartærnæringene. De tre andre næringene kjenner du vel fra før. Primærnæringene er de som driver med ting direkte knyttet til naturressursene. Det er jordbruk og fiske og sånn. Sekundærnæringene er gammeldags industri, der man skaper fysiske produkter som biler og TVer. Tertiærnæringene er tjenestesektoren. Kvartærnæringene er de delene av økonomien der man fremstiller informasjon. Det er forskere, programmere, musikere, journalister og alle de andre som skaper ting som lett lar seg digitalisere og distribuere over Internett.

De forskjellige næringssektorene har dominert samfunnet etter tur.

Den nye, nettbaserte dugnadsøkonomien har oppstått rundt den delen av kvartærnæringene som arbeider med datamaskiner. Det er det tre grunner til. Den første er at, i motsetning til vannpistoler og epler, lar informasjon seg dele fritt over Internett. Om du har et dataprogram, kan jeg få en kopi av det uten at du mister noe som helst. Tvert imot: jeg kan forbedre programmet, sende det tilbake til deg, og du har positivt tjent på å gi vekk noe. Den andre grunnen er at folk som arbeider med datamaskiner, har selv skapt verktøyene for nettbasert dugnadsarbeid, og dermed kjenner dem bedre enn andre. For det tredje trengs det lite eller ingen fysisk kapital for å lage, teste og distribuere mange typer informasjon. Det har gjort det mulig for denne økonomien å spire allerede nå, under kapitalismen. Kapitalbehovet er grunnen til at det er så få wiki-smelteverk eller frie emballasjefabrikker.

Dugnadsøkonomien river fullstendig vekk grunnlaget for den kapitalistiske vareøkonomien, det at forutsetningen for at et produkt blir produsert er at det skal selges.

Vi har lært av Karl Marx at en vares verdi tilsvarer den mengden arbeid som det i samfunnet gjennomsnittlig trengs for å produsere den. Biler er mer verdt enn en smultringer. Når det nå er mulig å lage noe – for eksempel en matoppskrift, et dataprogram eller en sang – én gang for deretter å distribuere den tilnærmet gratis til noen milliarder mennesker, nærmer disse varenes verdi seg null. Selve varebegrepet blir meningsløst og overflødig.

Ikke bare fjerner teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som er felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Last ned en vannpistol

Stadig mindre fysisk, menneskelig arbeid er nødvendig for å skape mange av tingene vi trenger, og en stadig større andel av produksjonen går med til å lage tegningene og planene maskinene og robotene våre skal mates med. Disse tegningene og planene lar seg lett distribuere over Internett, som all annen informasjon. Du er allerede i stand til å gjøre filene du laster ned, om til produkter du tidligere måtte i butikken for å kjøpe. De fleste har både printer og CD/DVD-brenner hjemme – ting som for tyve år siden var dyre industriprodukter. Vi går ikke lenger i butikken for å fremkalle bilder, vi printer dem ut selv. Og vi laster ned innholdet til DVD-er og brenner det ut selv.

Kommer utviklingen til å stoppe ved DVD-brenneren og fotoprinteren? Neppe. Allerede nå eksisterer plastprintere som skriver ut 3D-figurer i hardplast på grunnlag av digitale 3D-modeller. Du kan laste ned arbeidstegningene til en vannpistol eller lekebil og printe den ut i din egen stue. Det lages symaskiner til hjemmebruk som både syr, broderer og bytter tråd av seg selv, der du laster ned mønstre og arbeidstegninger direkte inn på maskinen. Dermed «skriver den ut» det du vil ha som broderi (7). Når neste generasjon av denne typen maskiner blir billige nok til at enhver syklubb kan ha en, kan man «laste ned» klær fra Internett.

Nye spirer

I dag kan vi kun observere spredte lommer med kommunistisk produksjon og distribusjon. Dugnadssamfunnets nye spirer, som springer ut fra den teknologiske utviklingen, er ikke alene nok til å bringe oss til noe drømmesamfunn. At to økonomiske systemer eksisterer side om side, i konkurranse med hverandre, skaper viktige og vanskelige motsetninger vi må ta stilling til.

Det å livnære seg ved å produsere gratis og ulønnet er en umulighet i et pengesamfunn, der selve grunnprinsippet er at en må selge sin egen arbeidskraft som en hvilken som helst annen vare på et marked for å overleve Utviklingen skjerper motsetningen mellom ens interesser som forbruker og ens interesser som arbeider. På den ene siden vil du gjerne ha tilgang på fri programvare og gratis musikk. På den annen side er musikere, programmerere og andre åndsarbeidere avhengige av å få betalt for det de lager. Om programvare og musikk slutter å være varer på et marked, vil også arbeidskraften til programmerere og musikere opphøre å være omsettelige varer, og de vil gå sultne.

Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres. Det finnes liknende eksempler, men i langt flere tilfeller må folk som skaper åndsverk de gir bort gratis, også ha lønnet arbeid ved siden av.

Vi som er for fri, kommunistisk utveksling av informasjon må arbeide for at åndsarbeidere som mister sin plass i den kapitalistiske vareproduksjonen sikres både en anstendig inntekt og verktøyene de trenger for å fortsette å skape bra greier. En offentlig finansiert kunstnerlønn til musikere, filmskapere, forfattere, programmere, journalister, forskere – og så videre – kan sørge for dette. Skattefritak til kunstnere etter Irlands modell (8), slik Elektronisk Forpost Norge har foreslått (9), er også et steg i riktig retning. Likeså økt offentlig støtte til konkrete forsknings- og programmeringsprosjekter, hvor resultatene blir fritt tilgjengelige for allmennheten.

Kapitalens reaksjoner

Dette er ikke den eneste motsetningen bruk av den nye teknologien skaper. Kommunisme er som sand i kapitalismens maskineri, og storkapitalen gjør sitt for å bekjempe det. Mens programmere, hackere, fildelere, pirater og leksikonskribenter gjør sitt beste for å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig for all verdens mennesker, prøver storkapitalen innen bransjene som blir rammet sitt ytterste for å forhindre dem.

Jaron Lanier advarer mot den skumle kollektivismen som driver Wikipedia, og stempler prosjektet som noe så fælt som «digital maoisme» (10). Det er ikke så langt fra hva vi beskriver i denne artikkelen, men Lanier er tilsynelatende ikke like begeistret som oss for den digitale kommunismen. Microsoft-sjef Steve Ballmer sa: «Linux er en tøff motstander. (…) Det har de trekkene av kommunismen som folk liker så veldig, veldig godt. Det er gratis.» (11)

Eliten, borgerskapet og kapitalen føler seg truet, og gjør sitt for å motarbeide bevegelsene vi her beskriver. Noen av måtene de gjør dette på er rent tekniske. Fremfor å bruke åpne standarder, som gjør at programmer fra mange forskjellige produsenter enkelt kan snakke med hverandre og dermed lar brukerne stå fritt til å velge mellom programmer, låser store programvareselskaper brukernes data inne i hemmelige formater og protokoller. Slik blir brukerne «låst fast» i regnskapssystemer fra en gitt leverandør eller Microsofts dokumentformater. Det norske moderniseringsdepartementet har de siste årene sett seg lei på dette, og gjennomfører nå tiltak for å sikre bruk av åpne standarder i det offentlige, både for å spare penger og for å sikre alle at innbyggere, uavhengig av programvare, har tilgang til offentlig informasjon. Dette er svært gledelig. Vi bør også arbeide for at det offentlige i større grad tar i bruk fri programvare. Støtte til Skolelinux-prosjektet er ett av mange viktige skritt.

Kommersielle produsenter av programvare, film, musikk og annet åndsverk gjør også sitt for å forhindre kopiering med såkalte «digitale restriksjonsmekanismer» (DRM). De legger inn kopisperrer i avspillingsmaskiner og CD-plater, og forsøker på den måten å gjøre det fysisk umulig for deg å dele, kopiere, eller bare hoppe over reklamefilmen på begynnelsen av filmen du har kjøpt.

Mens kapitalistene jobber for å forhindre kopieringen, sitter det tusenvis av mennesker og stikker kjepper i hjulene for dem. DRM-systemene knekkes fortløpende. Dette er klassekamp på Internett.

Folk deler filer fordi teknologien gjør det mulig, og det er den enkleste og mest praktiske måten å skaffe seg tilgang til data på. Kapitalistene kjemper en håpløs kamp mot den teknologiske utviklingen. Skal de være i stand til å håndheve sitt eget forbud mot nedlasting og kopiering, må de enten forby teknologien i sin helhet eller lage en strengt kontrollert politistat.

Det siste forsøker de selvsagt også å gjøre. Etter de siste endringene i den norske åndsverksloven er fildeling nå forbudt her som i de fleste vestlige land, og det settes inn stadig strengere tiltak for å forhindre piratkopiering.

Musikk- og filmindustrien vet at de foreløpig ikke kan vinne kampen på Internett, for politiet har annet å gjøre enn å forfølge folk som deler musikk. Derfor har de lenge kjempet for å få myndighet til selv å overvåke og forfølge fildelere og fildelingsnettverk, for å oppnå en slags politimyndighet på nettet. Dette er en utvikling vi må stoppe.

Samtidig kommer opphavsrettslovene i Vesten kontinuerlig til å endres til storkapitalens fordel. Nylig skulle Disneys opphavsrett til de første Mikke Mus-filmene utløpt, om ikke Disney og andre store selskaper sørget for en lovendring i USA som utvidet tiden et åndsverk er kopibeskyttet til sytti år. Det bør ikke overraske noen om det kommer en ny, tilsvarende lovendring når kopiretten til Mikke Mus forfaller om nye tyve år.

Ikke nok med at kapitalen ønsker å beholde kontroll over konkrete åndsverk. Store selskaper ønsker også å eie stadig flere idéer gjennom patentsystemet. Patenter på programvare forsøkes innført i Europa. Dette er, fra et teknisk synspunkt, fullstendig meningsløst. Alt åndsverk, spesielt programvare, bygger på plagiat og tyveri. Å tillate enkelte selskaper å eie ofte selvinnlysende idéer, og kreve at programvareutviklere betaler dem penger for å bruke «deres» idéer, er døden for innovasjon innen programvareutvikling. I følge amerikansk lov er patentreglene nå så strenge at en professor som underviser i programmering, ikke har lov til å vise studentene hvordan et kjent program virker. I prinsippet forbyr det deg å vite hvordan redskapet du bruker er skrudd sammen.

TRIPS

Grunnlaget for å kunne ta patent på programvare ligger i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS åpner også for enda et fenomen som er meningsløst for alle andre formål enn å gjøre enkelte kapitalister rikere: patent på gener. «Et gen er ikke noe man finner opp, det er noe man oppdager,», sier danske Etisk Forskningsråd (12), og peker på noe viktig med hele denne problematikken. Patenter på gener er patenter på syntetiske kopier av kjente gener. Dette reiser to problemstillinger. For det første kan noen tjene store penger på å eie retten til kunnskap som kan redde menneskeliv. For det andre at færre har innsyn til å forske og undersøke og dermed at færre lure tanker blir tenkt. I tillegg til at store firmaer får muligheten til å kunstig avle frem såkorn som ikke frør seg, og patentere AIDS-medisin som millioner behøver for å overleve, legger patenten lokk på videre forsking som ikke direkte tjener patentinnehavers lommebok.

Enhver utvidelse av patentsystemet må hindres – helst bør hele faenskapet avskaffes. Også endringene i opphavsrettslovverket må reverseres. Vi må lage bråk når kapitalistene krever rett til politimyndighet og 16-åringer dømmes til fengsel (13) for å ha delt filene sine med resten av oss på Internett.

Dugnadssamfunnet

Men dette er bare lapping av et system modent for historiens skraphaug. Kapitalismen var en gang et enormt fremskritt fra føydalsamfunnets åk, og ledet veien inn i dampalderen og muliggjorde utviklingen av et moderne industrisamfunn. Nå hindrer den utviklingen av produksjon, innovasjon og sosialt og politisk liv. Forskjellige teknologiske nivåer krever forskjellige økonomiske og politiske systemer. Vår tidsalders økonomiske system må bli dugnadssamfunnet, kommunismen.

---

Noter

• 1) http://news.netcraft.com/archives/2006/11/01/november_2006_web_server_survey.html
• 2) http://www.allpeers.com/blog/2006/12/08/firefox-usage-in-europe
• 3) http://en.wikiquote.org/wiki/Jimmy_Wales
• 4) http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Modelling_Wikipedia's_growth
• 5) http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/11/11/449002.html
• 6) http://www.businessweek.com/technology/content/aug2004/tc20040818_1593.htm
• 7) http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=147364
• 8) http://www.citizensinformation.ie/categories/money-and-tax/tax/income-tax/exemption_from_income_tax_for_artists
• 9) http://efn.no/skattefritak.txt
• 10) http://www.edge.org/3rd_culture/lanier06/lanier06_index.html
• 11) http://www.theregister.co.uk/2000/07/31/ms_ballmer_linux_is_communism/
• 12) http://www.etikkom.no/fagbladet/2004_04/dansketisk
• 13) http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/04/487780.html

Når verdens rikeste land bidrar til å sønderbombe og rasere et av verdens fattigste land, er det vanskelig å argumentere mot at man har et moralsk ansvar for menneskene som flykter fra krigen.

Brage Aronsen er butikkarbeider, medlem av AKP og aktiv i Støttenettverket for afghanske flyktninger

---

Tvangsreturneringen av afghanske asylsøkere var sommerens heiteste politiske sak. Det var et tydelig moralsk aspekt ved saka som gjorde det urettferdige i utkastelsene synlig for folk flest. Dette er vanskelig å underslå sjøl for dem som betrakter krigen mot Afghanistan som et nødvendig onde i det godes tjeneste.

Rundt atten hundre afghanske flyktninger hadde fått avslag på sine asylsøknader da Bondevik-regjeringa i august 2005 inngikk avtalen med den afghanske regjeringa og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om retur til Afghanistan. Denne trepartsavtalen legger sterk vekt på å tilstrebe høyest mulig grad av frivillighet ved retur og stiller krav til den afghanske regjeringa om tiltak for reintegrering av hjemvendte flyktninger. Avtalen åpner sjølsagt også for returnering ved tvang, men framstiller dette som en slags siste utvei. Trepartsavtalens politiske grunnlag ligger i forestillinga om en gradvis stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og at afghanske flyktninger verden over trygt kan vende hjem for å bidra til gjenreising av den raserte nasjonen.

Norske politikere trenger et trygt Afghanistan

Mens dramatikken utspilte seg på Domkirkeplassen, ble sikkerhetssituasjonen i Afghanistan grundig omtalt i de fleste norske aviser. Avisene meldte om stadige trefninger mellom koalisjonsstyrkene, lokale krigsherrer og ulike islamistiske grupper, og framla statistikk som vitna om økning i volds- og krigshandlinger. Norge forberedte seg på å intensivere den militære innsatsen i ISAF-styrkene. Utenriksdepartementet oppfordra alle norske borgere til å avstå fra å reise til eller oppholde seg i Afghanistan. For den jevne avisleser var det lett å se krigen i Afghanistan.

Den politiske eliten i Norge har imidlertid et politisk behov for å framstille Afghanistan på en annen måte. Norges militære innsats i Afghanistan må se vellykka ut. For å legitimere fortsatt norsk deltakelse i de såkalte sikkerhetsstyrkene ISAF, har politikerne hele tida jobba for ei framstilling av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som mangler rot i virkeligheta. Dette vrengebildet forsterkes av meldingene om at millioner av afghanere har vendt tilbake fra en tilværelse som flyktninger i nabolanda for å gjenoppbygge landet. Det er riktig at flyktningestrømmen fra Afghanistan har blitt snudd og at overveldende mange har vendt hjem, men dette skyldes først og fremst at de store flyktningeleirene i nabolanda har blitt stengt. Det er altså grunn til å sette spørsmålstegn ved frivilligheten ved denne tilbakevendelsen. Strømmen av hjemvendte flyktninger har for øvrig heller ikke bidratt til noen stabilisering. Resultatet har blitt ekstrem fattigdom, massearbeidsløshet og næring til den politiske uroen i landet.

Statssekretær Liebe Riber-Mohn ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet er en av dem som har bygd opp under den norske statens propagandainteresser gjennom sine uttalelser om de afghanske flyktningene. Rieber-Mohn deltok blant annet i samtaler med afghanerne midtveis i sultestreiken på vegne av departementet. På en pressekonferanse 15. juni uttalte hun at "De som har fått avslag er unge, enslige menn som kunne ha bidratt til å gjenoppbygge landet." Hun kunne også fortelle at myndighetene mente de hadde strukket seg svært, svært langt og tilbudt de afghanske flyktningene en veldig god avtale. Den veldig gode avtalen innebar en økning i utreisestøtta fra 5.000 til 15.000 kroner. Departementet viser gjennom slike uttalelser at de ikke tar afghanernes frykt for egen sikkerhet på alvor. De sultestreikendes uttalte motiv blir underslått. Tilbudet om økt økonomisk støtte tjener bare til å framstille afghanerne som lykkejegere uten noe reelt beskyttelsesbehov.

Regjeringa snur

Fra sultestreikens første dag slo arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen fast at regjeringa ikke ville la seg presse. Regjeringas mantra var at det ikke skulle være mulig å sulte seg til opphold i Norge. Også SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut i pressa og forsikra om at SV stilte seg bak regjeringas linje. Et stadig økende press mot regjeringa, afghanernes helsetilstand og økende motstand mot regjeringas politikk internt i SV førte til slutt til at regjeringa måtte bøye av. Flyktninger som sulter seg til døde i full offentlighet, ville blitt for mye å bære sjøl for en AP-statsråd som har satt seg fore å konkurrere med FrP i asylpolitikken. Et landsstyrevedtak i SV som kom som en kritikk av regjeringas harde linje, var viktig for å presse regjeringa til samtaler med de sultestreikende. Vedtaket var i seg sjøl ikke egna til å stanse tvangsreturneringen og de fleste punktene var bare påminnelser om premissene for tvangsretur, som allerede var fastlagt i trepartsavtalen. Et nytt moment var forslaget om at afghanerne skulle få anledning til å få saka si kikka på av uavhengige instanser som Flyktningehjelpen eller Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), med åpning for omgjøringsbegjæring.

På en pressekonferanse 19. juni kom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med det første av flere løfter som skulle bidra til at sultestreiken blei avslutta. "Vi har forsikret oss om at det vil være praksis ut året at ingen sendes tilbake i strid med UNHCRs anbefalinger. Ingen sendes til Kabul som ikke har tilknytning dit," var Hanssens krystallklare garanti. Dette letta stemninga på Domkirkeplassen. Neste dag greip regjeringa inn overfor Politiets utlendingsenhet (PU) og stanset en planlagt storutsendelse av afghanere. PU måtte kansellere et charterfly og tapte om lag en million kroner på regjeringas spill. Etter statsråd Hanssens forsikringer om at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes hjem, ville det vært politisk sjølmord å sende ut den gruppa PU hadde chartra flyet for. Offisielt ble avlysninga grunngitt med at hjelpeapparatet i Kabul ikke var klart til å ta imot den første bølgen av tvangsreturnerte flyktninger. VG anslo en halvering av antallet afghanere som kunne sendes ut med de nye løftene. Noen dager seinere blei sultestreiken avslutta med forsikringer om at afghanerne ville fortsette kampen mot tvangsretur med andre midler.

En politisk provokasjon

Under sultestreikens tjuesjette døgn førte forhandlinger mellom representanter for regjeringa og afghanerne endelig fram og sultetstreiken blei offisielt avslutta. SV-toppene Audun Lysbakken, Heikki Holmås og daværende SU-leder Audun Herning hadde gjennom timelange samtaler overbevist afghanerne om regjeringas retrett. Denne kvelden ble også garantiene fra statsråd Hanssen formidla overfor flyktningene. Løftene om at regjeringa i framtida ville følge FNs anbefalinger for retur, at alle afghanerne skulle få anledning til uavhengig gjennomgang av asylsøknadene sine og at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes ut før årsskiftet, blei det politiske resultatet av den dramatiske aksjonen. Denne delseiren blei feira og synliggjort ved en kraftfull demonstrasjon utafor Stortinget påfølgende dag.

Det skulle allikevel bare gå to dager etter sultestreiken blei avslutta, før den første deportasjonen blei iverksatt. Deportasjonen skapte stor fortvilelse og skuffelse blant afghanerne og deres støttespillere og mange reagerte med harme mot løftebruddet. "Det som skjer nå, med å sende to afghanere tilbake, er løftebrudd fra Regjeringen. Dette er uheldig, fordi det skaper mistillit mellom afghanere og Regjeringen," var internasjonal leder i SV Reza Rezaees kommentar til VG. Også Norsk organisasjon for asylsøkere, som tok på seg oppgaven å stå for den uavhengige gjennomgangen av asylsøknadene, protesterte mot deportasjonen. "Det skaper en helt unødvendig tillitskrise når norske myndigheter den ene dagen sier at alle kan få rettshjelp fra NOAS, og to dager senere vil uttransportere noen som ikke har fått den muligheten," mente fungerende generalsekretær Rune Berglund Steen. Støttenettverket for afghanske flyktninger reagerte med en sivil ulydighetsaksjon ved Trandum interneringsleir, som forsinka deportasjonen av de to afghanerne med noen timer. Da NOAS til slutt fikk gransket de to sakene, ble det klart at de to flyktningene kom fra henholdsvis Laghman- og Parwan-provinsen. NOAS mente det ikke forelå dokumentasjon på at de to hadde noe nettverk i Kabul, men på grunn av formaliteter blei det bare fremma omgjøringsbegjæring i den ene saken. Da denne begjæringa blei fremma, var de to imidlertid allerede deportert.

Bløff om FN-godkjenning

Gjennom uttalelsene som leda til avslutninga på sultestreiken og flere tidligere pressemeldinger fra departementet, ga statsråd Hanssen og hans sekretær Liebe Rieber-Mohn inntrykk av å legge sterk vekt på FNs råd i den enkelte afghaners sak. "Hver gang vi skal returnere en person, må vi fylle ut et omfattende papir som så blir behandlet av Høykommissærens kontor i Kabul. Der kan de si om den enkelte kommer fra et trygt eller usikkert område, og det rådet følger vi," fortalte Rieber-Mohn NTB. Skuffelsen var derfor stor når Klassekampen avslørte at et slikt system ikke eksisterer i virkeligheten. Gjennom henholdvis UNHCR og PU fikk avisa bekrefta at det ved tvangsretur ikke finnes noen rutine for kommunikasjon mellom UNHCRs Kabul-kontor og norske utlendingsmyndigheter, langt mindre noen rutine for "godkjenning", sånn som departementet hadde gitt inntrykk av. "Dette med informasjon til UNHCR er ein del av avtalen for frivillig retur, men det står ingenting om slik informasjon når det gjeld tvangsretur," forklarte politimester Arne Jørgen Olafsen, sjef for PU til Klassekampen 20. juni. Klassekampen kunne også fortelle at sjøl de opplysningene som faktisk når fram til UNHCR, ikke er nok for noen individuell vurdering av tryggheten for den enkelte returnerte. De har ikke noe apparat for slike vurderinger.

Skillet mellom uttalt og vedtatt

I 2006 blei over søtti afghanere sendt hjem med tvang. I en rekke av sakene mener Støttenettverket for afghanske flyktninger og Afghan refugee committe at regjeringas løfter er kaldt ignorert. I noen av sakene er dette blitt gjort synlig for den norske almenheten uten at det har ført til noen endring i utlendingsmyndighetenes praksis. Et hjerteskjærende eksempel er skjebnen til den førtiseks år gamle flyktningen Abdul Hussein Shukri. Shukri blei spora opp av journalister fra Dagbladet ni dager etter at han blei tvangsutsendt fra Norge. Dagbladet møtte en fortvila mann fullstendig ribba for håp om ei levelig framtid. Shukri fortalte at foreldrene hans er døde, kona og sønnen forsvunnet. Han fortalte om frykten for å bli drept eller bortført, at han antagelig måtte bo på gata. Hos International Organization for Migration, FN og den norske ambassaden var svarene de samme. Ingen kunne hjelpe. Shukri var et levende eksempel på det UNHCR hele tida har advart mot, nemlig at returprogrammet vil føre til at de deporterte afghanerne blir internflyktninger i sitt eget land. Apparatet for reintegrering i Afghanistan som blir beskrevet i trepartsavtalen finnes ikke. Historia om Shukri slår beina under de norske politikernes glansbilde av Afghanistan.

Hvordan er denne formen for systematisk løftebrudd mulig? Hvordan kan norske myndigheter si en ting og så gjøre noe helt annet? For de afghanske flyktningene som var blitt fortalt at Norge er en demokratisk rettsstat, var dette logiske spørsmål. Det formelle ansvaret ligger hos Utlendningsnemda (UNE) og dens sjef Terje Sjeggestad. Han hadde gitt klart uttrykk for å ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller andre politiske signaler som kommer fram i media. Han vil utelukkende praktisere utifra de til en hver tid gjeldende lover og forskrifter. Sjeggestad fikk støtte for denne linja av tidligere kommunalminister Erna Solberg. "En regjering kan ikke bare sende pressemeldinger. Den må foreta de nødvendige formelle grep dersom den vil overprøve Utlendingsnemndas vurderinger i afghaner-saken. Utlendingsnemndas selvstendige rolle er enda sterkere enn UDIs. Det er anledning til å gi UDI en instruks gjennom brev, men overfor Utlendingsnemnda (UNE) må det en forskrift til," fastslo Solberg i VG 18. juni. Sjeggestads avfeiing av regjeringas uttalte politikk kom fram, mens sultestreiken enda pågikk. Den naturlige konsekvensen av disse uttalelsene, samt det faktum at UNE hele tida har opprettholdt en praksis som er i strid med både regjeringas løfter og FNs anbefalinger, burde danna grunnlaget for nye forskrifter som forplikta UNE til å følge regjeringas politikk. Noe slikt forslag kom aldri. Statsråd Hanssen har latt utkastelsesløpet gå sin gang, stikk i strid med sine egne løfter. Sjøl ikke i SVs rekker har noen hatt mot til å foreslå slike forskrifter. Med det har de rødgrønne overlatt afghanernes skjebne til en mann aleine – nemndsjef Terje Sjeggestad.

Byråkratiet tar støyten for regjeringas løftebrudd

Utlendingsnemda er mektig organ i det norske asylbyråkratiet. De er ikke demokratisk valgt og ikke underlagt politisk kontroll i enkeltsaker. Som siste innstans for de fleste asylsøkere, er det UNE som bestemmer om du får bli i Norge eller ikke. Nemnda blei oppretta for fem år sia som Utlendingsdirektoratets ankeinnstans. UNE var en del av en rettssikkerhetsreform, som skulle sikre en grundigere og mer rettferdig behandling av asylsøknader. Reformen innebar blant annet at nemndmøtene skulle inkludere legfolk og at klageren sjøl skulle gis anledning til å møte. Fordi nemnda ikke er underlagt departementet, står de relativt fritt i tolkninga av forskriftene som gjelder for behandlinga av ankene. Dette har blant annet ført til at nemnda avgjør de aller fleste sakene ved såkalt forenkla behandling. Slik behandling innebærer som regel avslag, uten at det avholdes et nemndmøte hvor legmedlemmene deltar og klageren får møte. Det stortingsflertallet som gikk inn for opprettelsen av UNE, la vekt på personlig fremmøte som avgjørende for nemndas legitimitet som et domstolslignende organ.

UNE har demonstrert handlekraft i andre saker, som stiller Sjeggestads argumentasjon i forhold til afghanerne i et merkelig lys. Den 2. november bestemte UNE seg for å stoppe tvangsreturneringa av somaliske flyktninger. Sjeggestad mente den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet gjorde det uforsvarlig å fortsette deportasjonene av de somaliske flyktningene. Denne avgjørelsen viste at UNE har anledning til å fatte beslutninger som omfatter hele folkegrupper, ikke bare individuelle søkere. En liknende avgjørelse kunne vært truffet i afghanernes sak. Dette gir grunn til å spørre om afghanerne har blitt en politisk presitisjesak. Er det Norges krigføring i Afghanistan som gjorde det umulig for UNE å la de afghanske flyktningene bli? At korreksen av UNE uteblir er et tegn på at nemndas praksis, har regjeringas velsignelse. Ingen av regjeringspartiene har vist noen vilje til å endre på dagens praksis, men det er hos regjeringa det politiske ansvaret ligger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har løst floken ved å skyve byråkraten Sjeggestad foran seg. På denne måten kan han framstå som om han vil at Norge skal følge FNs anbefalinger i asylpolitikken og la byråkratiet ta støyten når praksisen blir en annen.

Norsk asylpolitikk har aldri vært mer restriktiv enn dagens regime. På kort sikt synes kravet om nye midlertidige forskrifter til UNE å være den eneste åpninga for ei kollektiv løsning for afghanerne. Å slåss for den enkeltes skjebne er både vanskelig og en fåfengt strategi. På lang sikt må vi slåss for et helt nytt opplegg for behandling av asylsaker i Norge. Den nye utlendingslova som ventes vedtatt i 2008 blir viktig for retninga på norsk asyl- og flyktningpolitikk de kommende åra. Dersom lovnadene i Soria Moria-erklæringa om en mindre restriktiv asyl- og flyktningpolitikk skal innfris, må UNE gjennomgå omfattende reformer. Det er nødvendig med en ny, uavhengig evaluering av nemnda og hvorvidt nemnda i virkeligheten har oppfylt intensjonene bak opprettelsen. Regjeringa må avklare Norges forpliktelser overfor UNHCR. Slike endringer har imidlertid ikke de afghanske flyktningene tid til å vente på.

Hvor mye koster det å få opp de siste dråpene olje etter oljetoppen? Hvilke økologiske og samfunnsmessige utviklingsveier vi kan se for oss, når utvinningen av fossilt brensel nå synker kraftig og tar slutt?

Paul Brosché er førtidspensjonist, og har deltatt i solidaritetsarbeid blant annet for Vietnam i Sverige. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.

---

 

Jeg vil i denne artikkelen konsentrere meg om det jeg synes er nytt og politisk viktigst, og lar derfor befolkningsspørsmålet ligge.

PO (Peak Oil, produksjonstopp)

Richard Heinbergs* hovedtese er dels at olja kommer til å tørke inn:

• 1. Den har nådd sin produksjonstopp nå eller ganske snart, og oljeproduksjonen kommer til å synke.
• 2. Olja er en strategisk råvare i vårt moderne samfunn.
• 3. Kostnaden for å produsere olje har økt så mye at det på sikt ikke blir lønnsomt å lete etter olje – og heller ikke å produsere olje.

GW (Global Warming)

Drivhuseffekten (CO₂, kulldioksydmengden) i atmosfæren kommer til å øke, fordi flere land øker kullforbruket nå som olja ikke strekker til. Heinberg har egentlig ikke noe nytt å komme med i dette spørsmålet, men det går inn som en viktig del av helheten.

S (Samfunn, Sosialisme)

Når det fossile brenslet tar slutt, kommer samfunnet helt til å være basert på fornybare energikilder med lav nettoenergi. Det vil bli en ny form for jordbrukssamfunn.

NorgeStatfjordfeltets eldste oljebrønner har vært i drift i 30 år. Teknisk Ukeblad nr 1, 2007 kalte en reportasje "til siste dråpe" – om hvordan olje- og gassutvinninga i Nordsjøen nå nærmer seg slutten.   Med dagens teknologi og utvinningsstrategi vil kostnadene for hvert fat produsert olje øke betydelig. Kostnadene for utvinning på sokkelen har i de siste to åra økt med nær 50 prosent. Perspektivet i Nordsjøen er at de eldste feltene (Statfjord A) stenges i 2012–2013 dersom olje- og gassprisen holder seg på dagens høye nivå. Opprinnelig stengning var tidligere vurdert til å våre i 2008–2009. Nedgangen i oljeproduksjonen i norsk sektor i Nordsjøen har siste 12 måneder vært 12–13 %. Nedgangen er enda større i britisk sektor.

ODP (Oil Depletion Protocol: Oljetømmingsprotokollen/-avtale)

For å støtte en kontrollert og fredelig overgang til dette jordbrukssamfunnet, har ASPO (the Association for the Study of Peak Oil), Colin Campbell** og Heinberg foreslått et overgangsprogram, som kalles for The Oil Depletion Protocol. Kan ODP sees som ett enhetsfrontsprogram? ODP innebærer at hvert land på frivillig basis skjærer ned på sitt oljekonsum med 2,6 %.

Olja har så vidt jeg kan forstå nådd sin produksjonstopp (1) Flere prognoser peker på en topp fra 2005 til 2010. Personlig trur jeg at Peak Oil, dvs. produksjonstoppen, inntraff i 2005 og at oljeproduksjonen kommer til å bli lavere i 2006, og at oljeproduksjonen kommer til å falle stadig raskere, spesielt etter 2011–2012. Bakhtiari tror at produksjonen vil bli 55 milliarder fat olje per dag mbd (3) i 2020. Ifølge Bakhtiari (11/7-06) er vi inne i en myk nedgang i oljeproduksjonen, en fase han kaller T1, som kommer til å bli fulgt av T2, T3 og T4. Se også prognosen over oljeeksporten nedenfor. Det er først og fremst Saudi Arabia , Iran og Nigeria som bidrar til nedgangen. Ny produksjon og nye funn er så små at de ikke påvirker tidspunktet for Peak Oil.

Produksjonstopper for 8 regioner ifølge Colin Campbell (ASPO-Newsletter side 64 og 68ff): Nordamerika, 1972, Latinamerika 1998, Europa og Sørøstasia, 2000, med flere, Afrika, 2006, Russland (pluss tidligere Sovjetunionen og Kina), 2. peak 2007. Og til sist ME (Persiabukta), dvs. Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait og De Forente Arabiske Emiratene, der produksjonstallene per måned tidlig i 2006 er lavere enn for i fjor. Det vil si en andre PO (produksjonstopp) for ME i 2005. Dessuten hadde OPEC sin andre produksjonstopp i september 2005.

Campbells tall for hvor mye olje det var i verden til å begynne med, er noe for høy. Han holder fast på de tallene som blei fastslått da oljefeltene blei funnet. Disse talla er ofte noe for høye. Saudi-Arabias tall for hvor store reserver de har, er unormalt høye. Vi har forbrukt litt mer enn halvparten av all olje. Dermed er det lettere å forklare hvorfor nedgangen i produksjonen kommer til å bli raskere enn oppgangen. Forklaringen er også den at en siden 1970-tallet har brukt en ny teknikk for å holde trykket oppe i oljefeltene. En har pressa inn vann, CO₂, eller nitrogen for å øke trykket, for på den måten å få ut mer olje raskere. Dermed har en kunnet utvinne mer olje før produksjonstoppen er nådd. Dette har ikke økt mengden olje i feltene, tvert imot, resultatet blir en raskere nedgang for oljefeltene.

Dette betyr også at produksjonstoppen for et land eller en region kan komme etter at 50 % av feltene er tømt. I følge oljegeologisk teori (Hubbert) skal normalt produksjonstoppen følge etter at omtrent 50 % av feltene er tømt, som for USA. Men gjennom den nye teknikken kan altså Peak Oil komme når mer enn 50 % av et lands eller en regions oljefelt er tømt.

Antakelig gjelder dette en hel del av verdens oljefelt, framfor alt de store feltene som først ble funnet, er reelt tømt for olje. "En plukker den frukten som er nærmest først!" En tjener helt enkelt mer på kortere tid med denne teknikk. En del oljeeksperter beskriver nedgangen en kort tid etter produksjonstoppen som et stup. Mitt tips er at Ghawar, som er verdens største oljefelt og som ligger i Saudi-Arabia, har en fallende produksjon på 10–12 %, dvs. samme nedgang som Norges oljefelt har. Hele verden kan ha en nedgang på 6 % om 10 år. Se prognosen over oljeeksporten: punkt 1 nedenfor. Oljeproduksjonen fra Nordsjøen minsker for tida med drøyt 8 % i året.

Olja som strategisk råvare

Olja har i dag en fundamental betydning for den moderne kapitalistisk økonomien. 90 % av olja går til transportsektoren. Det er viktig å understreke at også kunstgjødsel til jordbruket lages av olje og av naturgass. Et moderne jordbruk er utenkelig uten olje. Nesten alle saker vi bruker, inneholder plast som kommer fra olje. Den kommende oljemangelen kommer helt klart til å true og svekke kapitalakkumulasjonen, med økonomiske kriser som resultat.

Ressurskrig om energi kommer til å bli vanligere. Oljemangelen kommer til å bli en sterk kandidat til å sprekke låne-/boligbobla og spekulasjonsøkonomien. Den utløsende faktoren kan bli mangelen på naturgass i Nord-Amerika. Gazprom dvs. Russland forventes å nå peak gas rundt 2009. Til og med Europa står framfor en snarlig mangel på energi.

Olje og nettoenergi

Kostnadene for produksjonen av olje kan måles i dollar eller i olje som måleenhet. Tidligere, i forrige århundre, ga et fat olje opp til 100 fat olje i avkastning. I 1995 var avkastningen på ett fat olje 50 fat olje, mens avkastningen i 2005 på et fat var 25 fat olje.***

Kostnaden, målt i energi, for å lete og produsere olje øker hele tida. Det kommer derfor sannsynligvis ingen stor ny investeringsbølge innafor oljeindustrien, slik enkelte økonomer hevder. Nettoenergi fra vekster beregnes til 2–3; fra skog, vindkraft, sukkerrør og vannkraft omkring 10. Vindkraft kan ha en høyere nettoenergiverdi. Nettoenergi måles altså med hvor mye energi som går med for å framstille en viss energi.

Nettoenergi fra 10 og nedover er de fornybare energikildene, og disse kommer til å erstatte olje, naturgass og kull, når disse fossile energikildene er tømt. Det vil innebære et lavenergisamfunn. (2)

Vi kommer til å spise mer grønnsaker, belgplanter og korn, og lage færre gjenstander. Det kommer kanskje til å bli mindre stressende, og vi kommer til å trives bedre. Vi kommer til å bo i mindre samfunn, med kort transport. Elektrisitet blir grunnlaget for lengre transporter med tog.

Olja har altså nådd sin produksjonstopp nå, deretter kommer naturgassens topp omkring 2020, og til slutt topper kullet omkring 2050. (3) Heinberg skrev i 2005 en hel del om nettoenergi, som han kaller "netto profit energy". Den engelske termen er egentlig EROEL, energy returns on energy invested. (4)

Heinbergs beskrivelse av hva energi er, er meget bra og egentlig grunnleggende kunnskap som alle burde vite mer om. Det skulle forenkle mye nå som olja forsvinner.

Harry Magdoff (amerikansk marxistisk økonom, mangeårig redaktør i det sosialistiske tidsskriftet Monthly Review) tok olja opp i sin korte analyse i 1970 (Imperialism, 1978 side 129). Han peker også på en avtagende avkastning for en råvare som er begrensa. Folk har tydeligvis vanskelig for å forstå at noe kan være begrenset. J. B. Foster (seinere redaktør av Monthly Review) kaller PO-hypotesen for sannsynlig. Olja som produksjonsmiddel og energikilde har en begrensa historisk livstid. Dette er Heinbergs hovedbudskap.

Kullproduksjonen stiger raskt etter år 2000. Kull brukes først og fremst for å produsere elektrisitet. Disse landene har mye kull: USA, Russland, Kina, India, Australia og litt mindre i Tyskland.

76 % av Kinas energiforbruk er kullbasert. Kina reiser seg, men på bekostning av en økende drivhuseffekt fordi deres kullkraftverk mangler CO₂-rensing. Dette gjelder også USA. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren kommer til å øke i lang tid framover, men så kommer den til å minske, når det fossile brenslet er oppbrukt. Til og med kullproduksjonen har en svakt minskende netto energiavkastning, ifølge Heinberg. Det må legges til at også Charles Hall i en av sine presentasjoner på ASPO5 viste at atomkraft har en netto energiverdi på under 10, når en tar med alle kostnadene for å få fram atomkraftselektrisitet. Nettoenergi-debatten for ulike energikilder er så ny at jeg går ut i fra at det sikkert kommer mer "fakta". Legg dessuten merke til at elektrisitet forutsetter et fungerende elektrisitetsnett.

Overgangen og Oil Depletion Protokoll, ODP

ODP innebærer at alle land reduserer sitt oljeforbruk tilsvarende tømmingen i eksisterende oljefelt, som i dag er 2,6 %. Denne reduksjonen i oljekonsum kommer ikke til å bli populær, men er uunngåelig siden olja tørker ut. Dette er eneste måten vi på fredelig og kontrollert vis kan forhindre en oljekrig (5), terrorisme og økonomisk kollaps.**** Forslaget er vel egentlig både naivt og beundringverdig. Den rike overklassen i USA og andre steder kommer neppe til å senke sitt oljeforbruk og erkjenne Peak Oil-teorien frivillig. ODP må kobles sammen med Kyoto-protokollen, slik at ikke enkelte land i stedet øker sitt oljeforbruk. ODP kan dessuten ses som et forsvar for demokratiet, som trues av høyrekrefter i USA og andra steder i kampen mot terrorismen. Når den kommende oljemangelen slår ut i full blomst, er det viktig med en riktig plattform. Risikoen er at vi i stedet får et autoritært samfunn med mange levende "energislaver" og en liten utbyttende overklasse.

Ideen om nedskjæringer bygger helt på PO-teorien. Om en trur på økt oljeproduksjon, så har en intet å hente der. San Francisco slutta opp om ODP 13. april 2006. Sverige har også gjort det (i det minste delvis) gjennom Oljekommisjonens rapport sommeren 2006.

Det at ODP og Kyoto-protokollen sammen, eller i en ny kombinasjon, har meget stor interesse for miljø- og fredsbevegelsen. Men hvorfor skal vi ikke passe på og drive fram spørsmålet fra et sosialistisk perspektiv? Vi kommer aldri til å få en bedre og viktigere mulighet.

Som konklusjon kan en se fire energirelaterte faktorer som kommer til å påvirke verdensøkonomien:

• 1. En synkende oljeeksport, fram til olja tar slutt.
• 2. At nedgangen i oljeeksporten kan bli ganske bratt.
• 3. At produksjonen av naturgass har nådd toppen i USA.
• 4. Redusert kjøpekraft på grunn av økende energipriser, slår først ut hos husholdninger med den dårligste kjøpekrafta.

Men på den andre sida kommer den globale oppvarminga til å nå sin topp en gang i dette århundre. Derfor kommer det muligens til å bli vanskeligere for de imperialistiske maktene å kontrollere verdens folk, "som lettere kan utforme sine egne overlevelsesstrategier uavhengig av finansielle, økonomiske, og i enkelte tilfeller fra militære intervensjoner" (Campbell i nyhetsbrev 72, desember 2006).

Noter:

1. Verdens totale oljeeksport er også på nedtur. Se grafen, som er lagd av Luis de Sousa, og publisert på www.theoildrum.com 10. oktober 2006. Nedgangen i eksporten fram til 2002 kan deles i fire ulike perioder:

• 1. 2006–2010: Langsom nedgang under 2 % per år
• 2. 2011–2013: Økt nedgang på opp til 4 % per år
• 3. 2014–2016: Jamn nedgang med 4 % per år
• 4. 2017–2020: Økt nedgang på opp til 5 % per år

Tre land (Angola, Irak, og Nigeria) er ikke med i denne prognosen på grunn av ufullstendige data. Desto mer forbruket av olje øker i de oljeeksporterende land, desto mindre mengde olje kommer ut på markedet. Hvor langsom eller hvor rask nedgangen etter peak oil blir, har stor betydning for hvordan vi skal kunne tilpasse oss til nye omstendigheter. [Tilbake]

2. Den som vil vite mer om lavenergisamfunnet, dvs. om bærekraftig jordbruk og gjødsel, henviser jeg med glede til Monthly Review nr 3, 1998. Spesielt side 37–45, som tar opp Marx' beskriving av problemene i jordbruket, dvs. mangelen på næringsstoffer på 1860-tallet. Jorda vi dyrker, må tilføres de næringsstoffene som forsvinner når en høster. Det vil transportmessig kreve at vi bor nærme jordene. Er dette noe for oss også når den siste olja er brukt?

Behovet for å oppheve motsetningen mellom by og land tok Marx og Engels opp allerede i Den tyske ideologi, 1845–46. Dette nummeret av Monthly Review tar også opp utviklinga på Kuba etter 1989, da oljeleveransene til Kuba minska kraftig. Heinberg, 2004 side 105–108, tar også opp samme spørsmål. Colin Campbell, rådgiver innafor peakoil-bevegelsen, er inne på det samme i sin siste bok: Oil Crisis, 2005, side 323–324. Det er kanskje på tide å se mer positivt på de kinesiske jordbrukskooperativene? [Tilbake]

3. ASPO = the Association for the Study of Peak Oil

– Newsletters finnes på www.peakoil.net. Der finnes også Bakhtiari 11/7 2006

– GB = gigabarrels = milliarder fat olje

– Mbd = millioner fat olje per dag

– Produksjonstopp = peak oil, GW = global warming, eller klimaendring.

– Jean Laherrere, www.oilcrisis.com: Hans kurver er en gullgruve for den som vil sette seg inn i fossilt brensel, befolkningsutvikling eller de årlige kornreservene (som også er på vei nedover). Presentasjonen av CERN, 2005, inneholder kurver for olje, naturgass og kull. I oppsummeringen "spår" Laherrere at viss en legger sammen alt fossilt brensel, kommer produksjonstoppen omkring 2030. Fordi kull frigjør mest CO₂, så bør CO₂-toppen komme litt seinere. Lavere nettoenergi for kull kan eventuelt også senke produksjonen. Merk også at ASPO og Laherrere peker på at CO₂-utslippene kommer til å bli lavere enn de som rapporteres i Kyoto-avtalens prognoser. [Tilbake]

4. Nettoenergi for ulike fornybare energikilder kan være et sidespor, eller kommer bare å gjelde i en overgangsperiode, fordi flere av disse energikildene bare passer sammen med moderne teknikk i et oljesamfunn. Når de fossile energikildene er brukt opp, kan vi for eksempel ikke lage plast lenger. Solcellepanel, batterier og turbiner i vind- og vann- og kjernekraftverk og elektrisitetsnettet har (akkurat som vi mennesker) en begrensa levealder. En kan ikke produsere disse tingene uten olje. De kunnskaper og metoder vi trenger for å føre kunnskaper videre til kommende generasjoner, kaller Heinberg for å bygge livbåter. [Tilbake]

5. På norske http://energikrise.blogspot.com finnes en god del som er verdt å lese.

• 27. oktober 2006 tok en opp konkurransen om olja mellom USA og EU.
• 22. desember 2006 tok en opp om gjeldsbobla.

Siste nytt når det gjelder oljeproduksjonen i verden kan en finne på www.eia.doe.gov/ipm/supply.html. EIA utgir USAs offisielle oljestatistikk, som revideres hele tida inntil to år tilbake.

På www.energikris.nu finnes svensk oljemateriale. [Tilbake]

---

* Richard Heinberg er en amerikansk miljøaktivist og økolog som har kommet i rampelyset de senere år, framfor alt med boka The Party's over (2005). Men han har også delvis skrivi to bøker: Powerdown (2004) og The Oil Depletion Protocol (2006). Dessuten kan du finne mange artikler av Heinberg på www.energybulletin.net. [Tilbake]

** Colin Campbell er oljegeolog fra Irland og var sentral i funnet av olje i Nordsjøen. Hans database har en høy stjerne blant fagfolk. [Tilbake]

*** Charles Hall er amerikansk forsker innen energifeltet hos Eroei, ASPO-konferansen i Italia i 2006, ASPO5. [Tilbake]

**** Se Heinberg: www.energybulletin.net 1. august 2006. Mer konkret om hvordan dette skal gjøres, finnes i ODP-boken av Heinberg. [Tilbake]

 

Boka er et forskningsarbeid under prosjektet «Mellom markedsøkonomi og befolkningspolitikk: Husarbeid som ideologi og praksis», ledet av Gro Hagemann, Universitetet i Oslo. En stor del av grunnlagsmaterialet i undersøkelsen er intervjuer gjennom tre spørrelister: Klesvask og skittentøy (2000), Personlig hygiene i eldre tid (1994), Menn og husarbeid (2003). Fordelingen av svar har en overvekt av eldre kvinner på landsbygda.

 

Ingunn Grimstad Klepp: Skittentøyets kulturhistorie – hvorfor kvinner vasker klær
Novus Forlag, 2006

Det er noen ord og begreper og flere myter som blir sittende og spøke etter denne boka. I min lesing av boka blir ordparene før/nå, ansvar/makt, og standard/skyld til, og bokomtalen vil sees i dette perspektivet. Dette forskningsarbeidet reiser også mange spørsmål om makt og avmakt i viktige saker. For eksempel vaskeberget som bare vokser og vokser. Vi får stadig flere ting å vaske. Vi forbruker mer og mer, også klær. All vaskingen resulterer i et stadig voksende forbruk av maskiner, strøm, kjemikalier. Alt dette bruker kvinner tid på.

Boka behandler skittentøyets historie fra 1860 til dags dato og hovedvekten er på de siste 50 årene. De største endringene skjer i dette tidsrommet. Fra å vaske og bleke storvask en gang i året, der sengetøy og store tekstiler var hovedbestanddel, til dagens evigvarende klesvaskerunder er det noen store sprang. I teknologi, økonomi og kultur.

Storstilt samfunnsprosjekt

I kapittelet "Sundt på hjemmebesøk" kan vi lese om det store arbeidet som ble gjort for å bedre hygienen og helsen til befolkningen ved å forbedre vask og stell av klær, tekstiler og personlig hygiene. Viktig er beskrivelsen av vaskingen, blekingen, oppbevaring av rent og skittent og kvinnens ansvar og skam knyttet til renheten. Et sitat fra Eilert Sundts tid: "Husmoderen bør have øie med, hvordan det går; thi er der en gut i hendes hus, som ikke har agt for sig selv, så må hun tale ham til og bruge myndighet, han kunde ellers bringe huset i vanrygte." Langt seinere i boka siteres en av de intervjuede kvinnene og sier noe av det samme; "… vanskeligere å oppdra et barn til en renslig mann enn til en renslig kvinne". Og helt til slutt i boka, oppsummeringsvis sier Grimstad Klepp: "En ustelt ektemann vil kunne så tvil om konens evne til renslighet. Dette synes å være konstant i alle fall de siste 150 årene … Men i dag er luktfrihet viktigere for de fleste."

Disse sitatene peker på et sentralt moment i historien om vask og skittentøy; kvinnene har ansvaret, men og skylden hvis standarden ikke er god nok. Grimstad Klepp har gjennom flere kapitler i boka sett på dette. Fra Sundts tid og helt fram til sist på 1960-tallet deltok kvinnene i en formidabel kampanje for et rensligere, sunnere og mer moderne samfunn. Politisk og sosialt deltok kvinnene i et viktig forbedringsarbeid for samfunnet og hadde støtte for dette fra mange hold. Teknologisk skjedde det fantastiske forbedringer og selve arbeidet med vasken ble lettere. Samtidig kom det nye tekstiler som var lettere å vaske. I mellom- og etterkrigsårene kom det nye kunstfibrer, som bare kunne skylles rene. Baksiden var at det nå kom råd om vask og stell som gjorde at det alltid var vask å vaske og klesvask hang til tørk, støtt og overalt. Lettere, men ikke mindre.

Kvinnene beholder ansvaret for vasking og stell etter at moderne tekstiler og moderne vaskemaskiner er en realitet. Her bringer Grimstad Klepp inn kjønnenes forskjellige forhold til kroppen og dens utsondringer. Kvinnene har et nærere forhold til det ureine og tradisjonelt ansvaret for å opprettholde skillet mellom reint og ureint. De skåner til og med mennene de lever sammen med, for deres skitne undertøy. Heller overlate det til mor!!

Standarden, bukten og begge endene

Det blir et tveegget sverd for kvinnene å både skulle bestemme standarden og kreve deling av arbeidet med mennene. En viktig oppgave med alle de nye tekstilene er å bestemme når det skal vaskes. Hvor går grensen for hva som kan brukes en gang til og det som ikke kan? Og sortering. Med en stor variasjon av tekstiler, farger og bruk er en helt nødvendig jobb å sortere, slik at riktige kategorier kommer sammen i vaskemaskinen. Dette er ingen liten jobb, og det er i denne fasen mennene må bevise at de har forstått standarden. I denne forbindelse forteller Grimstad Klepp de "gode historiene" om menn som farger eller krymper vask. Som skal bevise at dette er det bare kvinner som kan. Her bidrar både kvinner og menn til å opprettholde mytene. De samme historiene om farging og krymping blir ikke like morsomme når de handler om kvinner.

Likedeling, likestilling

Fordelingen av husarbeidet har vært gjenstand for forhandlinger og kamp, for likestilling har endret fedrenes innsats i omsorgen for barna. Men i følge Skittentøyets kulturhistorie har ansvaret for og arbeidet med klesvasken forblitt kvinnenes. Her kan nevnes mange elementer og noen har jeg pirket litt innpå, men for å forstå mangesidigheten og dybden i alle de små og store tradisjoner, fordommer, konvensjoner og mekanismer som bidrar til at endringen ikke går fortere må du lese boka. Et par stikkord som kan pirre nysgjerrigheten: "Å sleipe seg unna; gleden ved å få." "Gleden ved å gi; makt."

Grimstad Klepp har et svært interessant kapittel kalt "Ren, pen, edelsten". Kanskje kjenner du igjen en av reglene du brukte når du rev kronbladene av prestekragen. "Lappete, lusete, fillete – ren, pen, edelsten." I dette kapitelet ser hun på mange av mytene rundt forholdet mellom rene klær og gode hjem. Eller rene klær og gode manerer. Eller at høyere posisjon stiller større krav til korrekt renhet.

Kroppslukt og kvinners seksualitet

Renheten knyttet til "jomfrueligheten" i motsetning til kvinnen som har lukt og kan forbindes med kjønnsliv og arbeid og svette. Klær som grense. Her skal bare nevnes ett poeng: undertøyet skulle fra gammelt av beskytte overklærne mot smuss fra kroppen. På 50-tallet fikk bh, hofteholder osv. den samme funksjon som fortidens korsetter, å forme kvinnekroppen. Nå er undertøyet minimalt og markerer det som skjules. Kvinners kropper er mer avkledde enn menns. Kvinner bruker mer deodoranter og vasker undertøyet sitt oftere enn menn.

Grimstad Klepp har et forslag i det siste kapitlet: "De tette båndene det er mellom forståelsen av kvinner og klær og kvinnelighet og renhet frister til et storstilt eksperiment: Overlate det hele til menn. La dem ta alle valg og alt arbeid med å kjøpe, velge og selvfølgelig vaske. La dem ta alt ansvar for å resirkulere de fravokste barneklærne til venners barn, og ta stilling til om barnet må eller ikke må ha pensko til 17. mai. Vi vet lite om hvordan menn ville gjort dette dersom de hadde sluppet til, men det er vel god grunn til å tro at en del av de nedarvede standarder for hva som er riktig og nødvendig ville blitt grundig skylt ut med vaskevannet."

Taran Anne Sæther 

 

Eit årelangt forskingsarbeid om Det norske Arbeidarparti (DNA) sitt medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) vart avslutta i haust, då historikarane Åsmund Egge ved Universitetet i Oslo og Vadim Roginskij ved Det russiske vitenskapsakademi i Moskva gav ut dokumentsamlinga Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.

Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.):
Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.
Unipub forlag, Oslo 2006.

Dokumentsamlinga er ein koloss på nesten 600 sider med kjelder. Boka har også ein oversynleg gjennomgang av forskingsfronten om DNA (og NKPs) medlemskap i Komintern og eit fyldig biografisk register, det siste redigert av historikaren Ole Martin Rønning.

Frå juni 1919 til november 1923 var DNA medlem i Komintern. I løpet av denne korte perioden brøyt to grupper ut av DNA på grunn av usemje om medlemskapen. I 1921 brøyt den ikkje-revolusjonære høgrefløya ut og skipa Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, og i november 1923 vart Norges Kommunistiske Parti skipa. Problema med å forska på perioden og forholdet mellom Komintern og dei norske avdelingane har vore, og er framleis, kjeldetilgangen. Under andre verdskrig vart arkiva til DNA og NKP beslaglagt av tyskarane og kom aldri til rette. Problema med å få tak i kjelder frå perioden, er no i ferd med å verta løyste, mellom anna på grunn av denne nye dokumentsamlinga.

Etter at Sovjetunionen brøyt saman, vart mange russiske arkiv delvis opna for utanlandske forskarar, og ved det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie i Moskva (forkorta RGASPI etter det russiske namnet) finst store mengder av dokument frå DNA sin Komintern-periode. Her finst også NKP sitt arkiv og mange personmapper på norske kommunistar. Medlemskapen i Komintern forplikta DNA til å rapportera til Moskva om partilivet, og mange protokollar frå møte i sentrale organ, brev til lokale partiavdelingar o.l. vart sendt over til Moskva. Desse finst ofte i norsk versjon, men også berre i omsett versjon, oftast til tysk, men også til fransk, engelsk og russisk. Dei fire språka var arbeidsspråka i Komintern. Egge og Roginskij har omset dokumenta frå RGASPI til norsk. Dei har også brukt dokument frå andre arkiv, m.a. frå Den russiske føderasjonens utanrikspolitiske arkiv (AVPRF) i Moskva, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) i Oslo, og dei har brukt aviser og andre trykte kjelder. Variasjonen i dei ulike «kjeldesjangrane» har dei brukt for å gje eit så grundig og dekkjande oversyn over perioden som mogleg, og variasjonen bidreg til at dokumentsamlinga er vert meir spanande å lesa enn utan.

I samlinga finn ein både dokument frå leiinga i Komintern (Eksekutivkomiteen), fråsegner vedteke på DNA sine landsmøte og fråsegner frå verdskongressar i Komintern, møteprotokollar, talar, personlege brev og telegram og etterretningsrapportar. Det er heller ikkje berre kjelder til og frå DNA og Komintern i samlinga, men også korrespondanse mellom NKU og Den kommunistiske ungdomsinternasjonalen og mellom Den raude faglege internasjonale og DNA si fagorganisering. Mange av dokumenta har forklarande fotnotar og med det gode namneregisteret bak i boka, er det fullt mogleg å lesa kjeldene sjølv for ein som ikkje har mykje kunnskap om DNA og NKP.

Sidan samlinga er så omfattande, er det vanskeleg å trekkja ut eit dokument eller ein slutning som bidreg til noko «nytt» eller «avslørande» om DNA sitt medlemskap i Komintern. Men dokumentsamlinga vil vonleg kunna vera eit godt utgangspunkt og arbeidsverktøy for mange ulike tolkingar og svar for forskarar i framtida. Det viktigaste bidraget med samlinga til no er nok at ho understrekar kor viktig DNA var for Komintern i splittingsprosessen fram til novemberlandsmøtet i 1923. Komintern, med leiar Zinovjev i spissen, var ivrige på å halda DNA i Komintern og ville unngå splitting for ein kvar pris. DNA var eit stort parti i internasjonal samanheng, og det var det einaste partiet i Noreg som hadde tilslutning i store delar av den norske arbeidarklassen. Leiar Martin Tranmæl var også viktig for Komintern, og særleg beundra var han av russarane for dei agitatoriske evnene sine.

Boka kan (og bør!) lesast av andre enn spesielt interesserte historikarar. Fordi boka kan lesast som ein «dag-for-dag-maktkamp» i forsøka frå Moskva på å forma DNA til eit kommunistparti, og fordi dei ulike dokumenta tilhøyrer ulike sjangrar, er det underhaldande lesnad. Til tider ganske morosamt også.

Ein ting er i alle fall klart: ved å gje ut denne dokumentsamlinga er Egge og Roginskij med på å gjera forskinga på DNA sitt medlemskap i Komintern meir tilgjengeleg, noko som er viktig både for den vanlege historieinteresserte, men også for forståinga av norsk arbeidarrørslehistorie – og då ikkje berre for DNA, men også for til dømes fagrørsla, NKP og arbeidarkvinnerørsla, både før og etter DNA sin medlemskapsperiode. Medlemskapen i Komintern innebar jo ikkje eit medlemskap berre for sentralleiinga i partia, men også for dei mange tilhøyrande masseorganisasjonane som måtte innordna seg etter Moskva. Den raude faglege internasjonale, Den raude sportsinternasjonalen, Det internasjonale kvinnesekretariatet og Internasjonal arbeidarhjelp. Lista over tilhøyrande organisasjonar er lang, og forskinga kring interaksjonen mellom desse og Moskva er i gang og kjem vonleg til å halda fram i mange år, sidan arkiva i Russland enno inneheld enorme mengder av uopna materiale.

Eva Marie Mathisen

Det har ikke manglet på oppmerksomhet rundt Eli Hagens selvbiografi, Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru, som kom ut i høsten som gikk. Boken som har toppet de fleste bestselgerlister, har da også svært mye godt for seg, og plassen i rampelyset er således fullt fortjent.

Eli Hagen: Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru
Giga Forlag 2006, 361 sider

Det er det særlig to grunner til. For det første fordi det er den første politiske selvbiografien som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder negative personkarakteristikker av andre kjente norske politikere. I tur og orden får Kjell Magne Bondevik (bare ute etter å mele sin egen kake), Erna Solberg (en ufiks grå mus) og Kåre Willoch (arrogant og overlegen) sine pass påskrevet. Der andre politiske pensjonister ser ut til å ha inngått en slags pakt om å legge personlige feider bak seg med hensyn til sine politiske kollegers historiske omdømme, letter Eli Hagen på sløret og lar lite stå usagt. At Eli ikke prøver å glatte over at ikke alle mennesker i det politiske Norge har like god personkjemi, gir boken en annen troverdighet enn mange andre politiske biografier, ettersom det ikke skal så mye til for å skjønne at det må være noen i det politiske miljøet rundt Stortinget som ikke er like gode venner som andre.

Det andre som gjør Eli Hagens bok vel verdt lesingen, er den relativt store biten av FrP-koden hun gir oss. Eli lever som mange andre FrPere tilsynelatende i et univers der FrP og hennes Carl (som vel er den eneste personen i boka som aldri får det minste fnugg av kritikk) er utsatt for en konspirasjon fra norske medier generelt og det hun kaller ARK spesielt (Arbeiderpartiets Rikskringkastning) i særdeleshet. Til og med VG, som vitterlig har stått støtt på partiets side i alle fall de siste årene, får sitt pass påskrevet som en representant for Norges kobbel av bedrevitende SV-journalister. Kort sagt ser Eli Hagen på seg selv og mannen som brave korsfarere i kampen for å verne om mannen i gata. Ikke så mye på grunn av partiets politikk (for det er lite politisk argumentasjon i boken), men på grunn av dets rolle som slaktoffer for alle landets intellektuelle og politiske miljø. Denne arrogansen som hun og mannen har møtt hos både journalister og alle andre politiske aktører gjennom snart 25 år, har gitt bondejenta Eli og sukkerimportøren Carl en fast og sterk tro på at de som er utsatt for så mange angrep fra eliten, visselig må være småfolkets forsvarer. Og dermed leverer også Eli utfordringen til oss som ønsker å bli kvitt partiet for godt. Kan ikke venstresiden tøyle sin arroganse og overfor partiet (enten det handler om velgernes intelligens, partiets manglende standhaftighet eller respekt for politiske prosesser), blir vi nødt til å slite med et 20 %-FrP i mer enn bare et par år framover.

Utenom disse to momentene er boken bare et slags Dynastiet-skildring av Fremskrittspartiets historie der intriger, personkjemi og følelser får forrang foran politiske vurderinger. Eli skriver i og for seg dårlig, og for oss som ikke er interessert i den slags er bokens mange beretninger om kjolevalg og Carl I. Hagens manglende evner til å kle seg riktig, relativt kjedelige. Men du skal heller ikke lete så lenge mellom "godbitene", enten det handler om Eli Hagens manglende evne til å forstå sammenhengen mellom skattepenger og statsbudsjettet (Hun mener tydeligvis at partiets stortingsgruppe ikke bruker skattebetalernes penger, men penger fra statsbudsjettet. Hvor de er tryllet fram fra, kommer ikke fram) eller hennes fantastisk usmakelige skildring av valgseiren i innvandringsvalget i 1995, der hun beskriver et innvandrermord på selve valgdagen i Oslo som "endelig litt ekstrahjelp". Slike anekdoter som gir oss innblikk i hvordan FrPere faktisk tenker, og det store behovet vår bevegelse har for å forstå partiet som har lykkes i å etablere seg som Norges nye arbeiderparti, gjør Eli Hagens selvbiografi vel verdt lesningen. Om man er i stand til å holde ut gjennom de endeløse kjolebeskrivelsene og personlige føleriene, naturligvis.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet en nyttig håndbok for verneombud. Ebba Wergeland er forsker, overlege og spesialist i arbeidsmedisin. Paul Nordberg er direktør ved Arbeidsmiljøsenteret og redaktør for tidsskriftet Arbeidsmiljø.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg: Verneombudet
Gyldendal 2006, 303 sider
Les utdrag her

---

Verneombudet er de ansattes representant i saker som gjelder arbeidsmiljøet. Selv om alle verneombud har krav på opplæring, er det mange saker og områder man ikke rekker gjennom på et kurs. Denne boka går gjennom verneombudets rolle, men tar også opp vanlige arbeidsmiljøproblemer og hva man kan gjøre med dem.

Forfatterne legger vekt på at kunnskapen som verneombudet har, er det viktigste for å gjøre en god jobb for arbeidsmiljøet. Kunnskapen verneombudet trenger, er både kunnskap om rollen som verneombud, kunnskap om arbeidsmiljøloven og godt samarbeid med samspillspartnere som bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte og arbeidsmiljøutvalg. Sist men ikke minst må verneombudet vite litt om risikoforhold som kan gi fysiske og psykiske plager og omvendt; plager hos kollegene, som kan skyldes risikoforhold på arbeidsplassen.

Et nyvalgt verneombud som får denne boka har et godt utgangspunkt. Den går grundig gjennom hvordan valg på verneombud foregår, og hva et nyvalgt verneombud gjør. Det finnes alle slags typer bedrifter i Norge, men det skal finnes verneombud overalt. Denne boka prøver å vise hvordan det er å være verneombud i en stor bedrift med mange ansatte, verneombud og hovedverneombud, samtidig som den tar opp hvordan man forholder seg som verneombud i en liten bedrift, der det ikke finnes arbeidsmiljøutvalg og bedriftshelsetjeneste. Den klarer å favne alle de forskjellige variantene av det å være verneombud.

Vi får blant annet vite litt om historia bak HMS (helse, miljø og sikkerhet), og hvordan HMS er utviklet som et ledelsesverktøy. Boka går opp grensene mellom vernearbeid og HMS. For et verneombud er det viktig å se gjennom slike nyord og alltid ha vernearbeidet; det å forebygge skade og sykdom som hovedfokus. Vernearbeidet i praksis er hovedtråden gjennom hele boka, og gjør at det hele tida blir naturlig å relatere til arbeidsplasser man har vært på, og hvordan ting kunnet ha vært annerledes der.

Alle områdene som tas opp, er ikke aktuelle for alle verneombud, men noe er aktuelt for alle. Det er fullt av små historier og anekdoter som viser at det alltid er noen andre som har stått overfor den samme problemstillingen, eller historier om bakgrunnen for forskjellige temaer. Det er f.eks historiske framstillinger av alkoholhistorien i fagforeningsarbeidet og om parallellene til musesyke: telegrafistkrampe og skrivekrampe. Det siste kapittelet er viet historien om arbeidsmiljøkampen, helt fra industrialderens barndom og fram til den rødgrønne regjeringas endring i arbeidsmiljøloven.

For de daglige, konkrete problemene er det f.eks nyttige regneregler for hvordan man beregner økning i støy, når nye maskiner installeres, eller anbefalinger av vekt det er forsvarlig å løfte. Det er også tips til hvordan man minsker problemer som er vanskeligere å måle, som tørr luft på arbeidsplassen eller hva slags tegn arbeidskolleger viser på stress.

Mange temaer som tas opp, kommer ikke med en ferdig oppskrift på hva løsningen skal være. Alle arbeidsplasser er forskjellige og alle arbeidstakere er forskjellige, dermed vil også problemer arte seg forskjellig. En løsning som passer et sted vil ikke nødvendigvis passe et annet sted. Alle arbeidsmiljøproblemer må løses i samarbeid med dem som står oppe i problemet, som oftest er det dem som vet best hva som vil fungere.

Blant de mange andre temaene som tas opp er f.eks arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge for alle: både menn, kvinner, ungdom, eldre og innvandrere. Det nye arbeidslivets hang til omorganiseringer, salg av bedrifter til utlandet, outsourcing og import av arbeidskraft fra Øst-Europa. Farer og helserisikoer ved nattarbeid og plassering av ansvar ved ulykker. Mange arbeidsgivere har ønske om å overvåke de ansatte på forskjellig vis, dette tas også opp.

Dette er ikke en bok bare for verneombud. Også bedrifthelsetjeneste, tillitsvalgte og ikke minst bedriftsledelse kan ha stor nytte av boka.

Boka egner seg som en håndbok man slår opp i ved behov, den har en fyldig innholdsfortegnelse og et godt register bak. Den har også en oversikt over instanser og organisasjoner som kan hjelpe videre. Den egner seg også godt som grunnlag for studier og kurs. Det er satt opp diskusjonsspørsmål flere steder i hvert kapittel. Spørsmålene ber leseren ta utgangspunkt i sin egen arbeidsplass og disktutere f.eks om det finnes tegn på at det er risiko for mobbing på arbeidsplassen.

 

"Generell erfaring i arbeidslivet. Erfaring i å møte mennesker. Det er det vi gjør her. Selv om det er mye teknisk å drive med, så er også det med. Ikke bare med hensyn til klienter, men du skal serve medarbeiderne dine."

Siri Jensen: Fra uunnværlige enkeltpersoner til faggruppe i et tverrfaglig samarbeid?
Rapport fra prosjektet "Kontoransattes rolle i kvalitetssikring"
Nic Waals institutt 2006

---

Dette sitatet fra en av de intervjuede i undersøkelsen sier mye om kompleksiteten i en sekretærs arbeidsoppgaver både i virksomheter innen psykiatri, helsevesen og andre steder som involverer pasienter/klienter. Men det fanger kompleksiteten i denne typen stillinger uansett hvor den er. Privat eller offentlig.

Siri Jensen bygger i arbeidet med rapporten på forskning som er gjort om kontoransatte og perspektivene knyttet til taus kunnskap. Praksiskunnskap og praktisk læring er viktige i denne rapporten. Rapporten omhandler kun ansatte i noen Barne- og ungdomspsykiatriske sentre av ulik størrelse, men kunnskapene om det mangetydige i sekretærstillingen gjelder for langt de fleste slike stillinger.

Rapporten bruker en metode som vi kjenner fra andre sammenhenger; å snakke fram kunnskap og erfaringer. Gjennom dybdeintervjuer, samlinger og oppfølgingssamtaler kommer dette til syne både for deltakerne i prosjektet, forfatteren og oss som leser.

Det mest spennende i rapporten er det grundige arbeidet som er gjort med nettopp å grave fram kompleksiteten i arbeidet, og se på den posisjonen kontoransatte har i forhold til samarbeidspartnere.

Sekretærer er som regel kvinner, og mange av de kunnskapene og erfaringene sekretærene har, blir sett på som kvinnelige egenskaper. For å få fram kunnskapen om disse komplekse sammenhengende har Jensen brukt tre begrepspar:

• Benevnt/ubenevnt – er det satt konkrete ord på kompetansen?
• Synlig/usynlig – blir kompetansen sett eller ikke? Synlig for noen og ikke for – andre.
• Anerkjent/ikke anerkjent – blir kompetansen bekreftet som verdifull for klinikken?

Ved å måle gjennom disse for eksempel kompetanse på data og evnen til å organisere kommer det fram verdifull kunnskap om sekretærenes virkelige kompetanse og betydning for arbeidet i klinikkene.

Et eksempel: Sekretærer bruker mye tid til å snakke sammen. Småsnakk om tilsynelatende ubetydelige ting. Når dette småsnakket blir analysert, kommer det for dagen at dette er helt nødvendig arbeid. Utveksling av informasjon, justering av måter ting blir gjort på, konkrete tilbakemeldinger, ros og ris, systemjusteringer, skape orden og organisering av oppgaver. Alt dette og mye mer skjer i dette småsnakket.

Er sekretærene hjelpere eller selvstendige samarbeidspartnere? I mange av synsmåtene som finnes på denne yrkesgruppa, finner vi igjen de tradisjonelle kvinneposisjonene: som hjelper, støtte, ryddehjelp, ordner, sosial spiller, miljøskapende osv. I det konkrete tilfellet som er analysert i denne rapporten, har sekretærene disse synspunktene selv, og de finnes rundt dem. Men det kommer også fram at bevisstgjøring på egen kompetanse og videreutdanning blant annet gjør dem mer selvbevisste og kreative i forhold til utvikling av eget arbeid og egen posisjon.

Et avsnitt heter "kaffekoking som grensemarkør" og beskriver godt tvetydigheten i de rollene kvinnene her har. Flere av informantene tror at kaffekoking og rydding ville forsvinne om det var en mann som hadde jobben!

I flere av kapitlene i boka kommer spørsmål om individ og systemnivå opp. Det gjelder kvalitetssikring, kontroll av at rutiner og oppgaver blir fulgt/gjort og grenser for hvor langt den enkelte strekker seg.

Det ser ut til at der ledelsen ser de kontoransatte som viktige medarbeidere med benevnt synlig anerkjennelse, er det enklere å finne systemiske løsninger på mange av dilemmaene knytta til jobben som sekretær.

Rapporten avslutter med et kapittel om kjønn. Forfatteren drøfter her dilemmaet som stadig kom opp under arbeidet, og hun beskriver det selv på denne måten: "Det er som jeg fysisk kjenner at hver gang jeg trekker paralleller til et annet kvinnedominert arbeid, for eksempel omsorgsarbeid eller husarbeid, så trekkes kompetansen ned. Det er også interessant at kontoransattes funksjon beskrives med kroppslige metaforer, som hjertet, lungene, tradisjonelt er kvinner knyttet til kropp og natur. Også de andre metaforene som veggen og limet, beskriver kvinner som noe som er, ikke noen som gjør."

Utfordringen med å gjøre kontoryrket til et fag støter på svært mange av de problemene som er knyttet til kjønn, makt og lønn.

Analysen er svært grundig, stiller mange utfordrende spørsmål og tydeliggjør at kontoransatte har faktiske kunnskaper og erfaringer innefor et bredt spekter av oppgaver og ferdigheter.

Dette er spennende lesing for alle som har en kontorjobb, jobber sammen med kontoransatte eller er leder for en slik gruppe. Og for alle som er opptatt av kvinner, kjønn og makt.

 

Michael Hardt og Toni Negris bok Imperiet er kanskje det fremste, men ingenlunde det eneste, eksemplet på bøker som har kommet de senere årene, som argumenterer for at globaliseringen har brutt ned og uvesentliggjort statsgrensene og i stedet skapt en "verdensstat" dominert av et globalt borgerskap. Kees van der Pijls nye bok er, blant mye annet, en befriende kritikk av slike fortellinger. Forfatteren er ikke blant dem som kritiserer bruken av begrepet "globalisering". Det som er viktig for ham er imidlertid ikke eksistensen av en transnasjonal økonomi, men innholdet i denne, og det som kjennetegner dagens globalisering er dens nyliberalistiske karakter.

Kees van der Pijl: Global Rivalries from the Cold War to Iraq
Pluto Press 2006, 405 sider

Den nasjonale/transnasjonale karakteren av økonomien har variert historisk. I van der Pijls terminologi er dette resultatet av kampen mellom det i all hovedsak engelsktalende kapitalistiske kjerneområdet (heartland) og kapitalistiske utfordrerstater (contender states). Dette knytter han sammen med statsfilosofien til henholdsvis John Locke og Thomas Hobbes. Der Lockes filosofi legger vekt på individuell frihet og beskyttelse fra staten, var Hobbes fremfor alt en talsmann for å løfte i flokk. Enkelt fortalt kan det lockesianske kjerneområdet karakteriseres som stater der hver enkelt privatkapital skal sikres mot inngrep fra det offentlige, mens hobbesianske utfordrerstater er karakterisert ved en mer eller mindre planmessig felles strategi for økonomisk vekst.

For kjerneområdet er det avgjørende å forhindre at utfordrerstatene blir for sterke, og dette er en kamp som føres både økonomisk, politisk og juridisk. Også mellom ulike utfordrerstater står det kamp. Dette er kamper som føres på flere ulike plan – politisk, økonomisk, ideologisk, juridisk osv. – og det er nettopp denne kampen, fra den kalde krigen til det amerikanske angrepet på Irak, som er van der Pijls hovedanliggende å skrive om i denne boka. Og er det en ting boka viser, er det at dette ikke er en kamp som er preget av noe samstemt globalt borgerskap.

Kjerneområdet, som i dag fremfor alt er representert ved USA og amerikansk kapital, har i løpet av denne perioden vært den fremste pådriver for en nyliberalistisk utvikling. Den sterke utfordreren som imidlertid fantes i Sovjetunionen skapte et etterkrigskompromiss, mens den kalde krigen fremfor alt besto i Sovjetunionens utfordring og den amerikanske kampen for å tøyle dette. Sovjetunionens sammenbrudd som utfordrerstat innebar en amerikansk triumf, og disiplineringen av flere av de kontinentale europeiske statene, særlig Frankrike, Vest-Tyskland og Italia, og bidro til å legge grunnen for en økonomisk verdensordning basert på lockesianske prinsipper. Krigen mot Jugoslavia og "krigen mot terror", i alle dens fasetter, har bidratt til å befeste kjerneområdets hegemoni, men det betyr ikke at dette er et hegemoni som ikke er utfordret. I dag, med et EU med grunnlovsfestet nyliberalisme og et sønderslått Russland, er det fremfor alt Kina som er utfordreren. I alle tilfelle er det ingen pan-kapitalistisk harmoni.

Skal man utsette noe på boka så er det at den i sine forklaringsmodeller blir forholdsvis skjematisk. De rent historiske fremstillingene er av meget høy kvalitet, men til tider mistenker man at van der Pijl legger litt for mye av dette inn i mønsteret sitt. Samtidig argumenterer forfatteren godt for det mønsteret han legger til grunn, og han gir oss en modell som er langt bedre hvis vi vil forstå den globale utviklingen enn mesteparten av det som i dag presenteres som moderne globaliseringsteorier.

Sett i et teorihistorisk perspektiv legger van der Pijl en leninistisk imperialismeforståelse til grunn, men beriker den samtidig med elementer som vanligvis assosieres med teoretikere som Antonio Gramsci, Louis Althusser, Nicos Poulantzas og Robert W. Cox. Resultatet av dette er at Lenins prinsipper i større grad enn hos Lenin selv blir formidlet gjennom flere ledd hos van der Pijl. Hvorvidt dette er en styrke eller svakhet skal ikke diskuteres her, men som et innspill til temaer knyttet til internasjonal og global politikk, fra Midtøsten-konflikten til radikaliseringen av latinamerikansk politikk, fra den kalde krigen til angrepet på Irak.

Kees van der Pijl er professor i internasjonale relasjoner ved Institutt for Europastudier ved Universitetet i Sussex, Storbritannia. Boka The Making of the Atlantic Ruling Class fra 1984 er tilgjengelig for fri nedlastning på http://www.theglobalsite.ac.uk/atlanticrulingclass/.

Attac gav i haust ut ei viktig bok – Økonomisk apartheid. På omslaget lover Attac å spreia kunnskap om nyliberalismen, korleis han veks fram, korleis han kan bli forklart og forstått. I tillegg får me forteljinga om organisasjonen Attac i Noreg og verda.

Magnus Marsdal (red.): Økonomisk apartheid – nyliberalismens verdensorden
Solidaritet forlag, Oslo 2006, 212 sider

---

Redaktør Magnus Marsdal er ein kjend figur for mange på venstresida. Han var ein av dei leiande ideologane i det som kan kallast det politiske skiftet i Raud Ungdom på 1990-talet, han vart kjend som ein skrivefør og dyktig journalist i Klassekampen, gav saman med Bendik Wold ut boka Tredje venstre i 2004 og var leiar i Attac før dagens leiar, Marte Nilsen. Desse to har skrive forordet i boka i lag og tek føre seg bistandshistoria frå den første Live Aid-konserten i 1985 til tjueårsmarkeringa for den same konserten og korleis ulikskapen i verda faktisk har auka sidan den gongen. Vidare tek noverande og tidlegare Attac-leiar føre seg diskursen om omgrepet globalisering. For det er, som dei fleste lesarane av Rødt! veit, slik at ein ofte oppfattar det omgrepet som noko positivt, medan mange ser skeptisk på omgrepet "nyliberalisering". I røynda er kjerna i båe omgrepa det same – deregulering av handelen og mest mogeleg fri flyt for kapitalen.

Førsteamanuensis Tore Linné Eriksen, kjend venstresidedebattant og Afrika-ekspert, følgjer opp forordet med å debattera omgrepet globalisering. Under tittelen "Globalt økonomisk apartheid" set Linné Eriksen opp underoverskrifta "Ti spørsmål om globalisering", og gjennom desse spørsmåla går han gjennom synet sitt på globaliseringa. Gjennom ein velskrive og godt dokumentert artikkel spekka av essensielle fakta om den økonomiske utviklinga i verda dei siste tiåra, ender Linné Eriksen opp med å avvisa det positivt ladde omgrepet globalisering til fordel for global apartheid. For å underbyggja påstanden sin, bruker forfattaren døme frå apartheidregimet i Syd-Afrika:

"Om vi ser på statistiske mål på leveforhold og fordeling av makt og ressurser, trer likheten mellom Sør-Afrika under apartheid og det som ofte kalles "verdenssamfunnet" skarpt fram. Et hvitt mindretall på under 15 % eide den gang 87 % av jorda, og la beslag på en enda større del av de verdier som ble skapt. Omtrent den samme andelen av verdens befolkning, også hovedsakelig hvite, kontrollerer omtrent 80 % av samlet produksjon, handel og investeringer. Ifølge FN-statistikk har 225 dollarmilliardærer en samlet formue som svarer til bruttonasjonalproduktet i land der 2,5 millioner (det skal vera milliardar, JES) mennesker bor." (Side 58.)

Den globale apartheiden set Linné Eriksen også inn i ein større historisk kontekst – globalisering minnar sterkt om – eller er det same som den historiske imperialismen. Lenin synte korleis frikonkurransekapitalismen utvikla seg vidare til monopolkapitalisme og imperialisme som eit resultat av dei indre drivkreftene i kapitalismen sjølv. Det moderne kapitalistiske monopolet enda opp med å kontrollera verdsøkonomien i tida før første verdskrigen, og utbyttinga vart stadig hardare. Samstundes voks krisene i den internasjonale økonomien, og det vart naudsynt å få til ei nyoppdeling av ressursane når veksten har stogga. Det er dette me er i ferd med å sjå også i dag, og Linné Eriksens artikkel underbyggjer etter mi meining denne teorien og viser med det at teorien framleis er gyldig, trass i at dei kapitalistiske produksjonsmetodane har endra seg. Og at USA har nøkkjelrolla i den neste globale økonomiske krisa, er det ingen tvil om:

"Det eneste som utsetter krisen er de store overføringene fra Kina gjennom landets kjøp av statsobligasjonen og plassering av reserver i dollar, men den dagen asiatiske land ikke lenger ser seg tjent med å holde USA i live gjennom kunstige åndedrett, kan det bli et globalt sammenbrudd uten historisk sidestykke." (Side 52–53.)

Det neste kapittelet heiter kort og greitt "Nyliberalismen" og er tufta på delen med same namn i boka til dei to forfattarane, Bendik Wold og Magnus Marsdal, Tredje venstre (Oktober forlag 2004). Teksten gjev eit lesverdig oversyn over den nyliberale økonomien sitt veldige inntog og åtaka på den vesteuropeiske (om ein vil nordiske) velferdsstaten som var så karakteristisk i dei første tiåra etter andre verdskrigen. Statleg kontroll og ein blandingsøkonomi tufta på teoriane til den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes (1883–1946). Medisinen hans for både å løysa krisa som verda var inne i etter dei grusame øydeleggingane som krigen skapte og å unngå kriser og økonomiske samanbrot i overskodeleg framtid, var ein aktiv statleg politikk for å stimulera etterspurnaden gjennom ein rentesenkjande pengepolitikk for å få opp investeringane, og til sist å auka dei offentlege utgiftene. Dette synte seg som ein effektiv medisin mot konjunktursvingingane ein hadde sett tidlegare og vart den dominerande økonomiske retninga i Vesten heilt fram til syttitalet. Då vendte det gamle skrømtet Adam Smith (1723–90) attende med sine teoriar. Desse gjekk i hovudsak ut på at dersom mennesket fekk frie tøyler innanfor økonomien, ville det handla for sitt eige beste, og i sum ville det også bli til samfunnets beste. Dette er mekanismen som Adam Smith kalte "den usynlege handa over marknaden", slik han presenterte i hovudverket sitt, Nasjonenes velstand. Resultatet av denne politikken for Noregs del, oppsummerer forfattarane på sidene 74 og 75. Her kjem det godt fram kva endringar den økonomiske politikken Noreg har gått gjennom dei siste om lag tredve åra, og kva for innverknad dei har hatt på folk her til lands.

Det som kan henda er mest interessant i denne bolken, er beskrivinga av det nyliberale menneskesynet og homo oeconomicus, som er fagtermen for "et rasjonelt og egoistisk nyttemaksimerende individ". Dette menneskesynet ligg i følgje mange kritikarar til grunn for den nyliberale teorien om økonomi. Kritikarane avviser dette menneskesynet, som går på at mennesket alltid vil handla i eiga materiell interesse. Forfattarane beskriv også sosialantropologiske eksperiment som er føretekne for å avvisa teorien. Det syner at stort sett ingen utfører eksperimentet slik som den nyliberale teorien føreset. Dette er eit enkelt vis å avvisa heile rasjonaliteten i nyliberal økonomiteori. Likevel held glorifiseringa og propagandaen rundt TINA, There is no alternative-tenkjinga, fram. Til og med dei guddommelege eigenskapane somme tillegg marknadsliberalismen, har ein forska på mellom religionsvitarane (side 97).

Men finst det von? Dei sosiale problema innanfor det nyliberale samfunnet, eller det Pierre Bourdieu kalte ein sivilisasjon som utsletter seg sjølv. Gjennom dette meiner forfattarane, som gode marxistar, at samanbrotet er uunngåeleg og at det er naudsynt å skapa eit heilt anna samfunnssystem tufta på langt andre verdiar.

Dei to siste hovudbolkane i boka treng ein eigentleg ikkje seia så mykje om. Erik S. Reinert, norskfødd professor i økonomi ved Tallinn University of Technology i Estland, avsluttar boka med ein tekst som ber den ikkje alt for spanande "Teoretisk utvikling". Denne biten er nok også den minst lesarvenlege i boka. Underteikna oppfatta det slik at Reinerts hovudpoeng er at me treng nye teoriar då den rådande økonomiske teorien har synt seg ubrukeleg for å løysa fattigdomsproblemet, jamvel om den frie marknaden offisielt sett "vann" over alternativet planøkonomi med murens fall i 1989. Reinert presenterer dei alternativa han ser på som realistiske til dagens rådande økonomitenkjing – det heilage mantraet om marknadskreftene. Jamvel om stoffet for mange nok kan verka tungt og avskrekkande keisamt, er systematiseringa ei god hjelp for den som setjer seg ned og studerar teksten til Reinert. Alan Freedman (tilsett som økonom for London-borgarmeister Ken Livingstone) i delen før beskriv svina på skogen som dei rike landa har ovanfor dei fattige dei siste tjue åra. I denne bolken er det masse fakta å gripa tak i. Det er nyttig å ha handfast materiale å gripa til i diskusjonar og propagandaarbeid, og denne delen er ei solid hjelp her, spekka som han er med fakta.

Den aller siste delen av boka, som inkluderer historia til Attac-rørsla globalt, den originale artikkelen til Ignacio Ramet som stod på prent i Le Monde Diplomatique i 1997 og den politiske plattforma for henhaldsvis Attac Noreg og det internasjonale Attac, er ein propagandabit for Attac-rørsla spesielt og det som generelt frå den kanten ofte blir kalla "dei nye rørslene". I denne biten er fleire stridstema, som blir i beste fall stemoderleg handsama av dagens Attac-leiar Marte Nilsen. Til dømes gjeld dette spørsmålet om EU. Attac vågar nemleg ikkje ta standpunkt for eller mot EU i frykt for å missa oppslutning, og det er noko som for underteikna er heilt uforståeleg. Og det er trist med Attac.

Til boka høyrer også eit studiehefte som kan lastast ned elektronisk på http://www.attac.no/omattac/nyheter/1159974677/1161770175.pdf (i PDF). Boka er bra, lettlese, billeg og spekka av kapitalismekritikk, perfekt for alle radikale, same kva politisk sjattering ein høyrer til. Og nett det gjer at ho er veleigna for diskusjonar rundt "den rette lina" i den antikapitalistiske kampen.

Nei til EUs årbok er blitt et varemerke for Nei til EU (NTEU), og er svært viktig for alle som er opptatt av EU-spørsmål. Den blir brukt i breie kretser som studiemateriell, og er en julegave-vinner blant politiske aktivister. Men den nye årboka er noe kvalitativt annet enn de tidligere årbøkene fra NTEU, og skiller seg fra de siste årene årbøker ved å være en bok som handler utelukkende om Norges forhold til EU, gjennom EØS og Schengen.

Morten Harper, Lars Sandvig og Dag Seierstad: Aktiv europapolitikk?
Nei til EU, 2006, 128 sider

Den første delen tar grundig for seg EØS-avtalen, og drøfter avtalen og hva den innebærer. Den gir et viktig bidrag i å forstå prosessene rundt EØS-avtalen og implementering av EU-direktiver, og er i så måte veldig interessant for alle som er opptatt av kamp mot EØS og EU-direktiver.

Kapittelet "ESAs hitliste" i del 1gir også en god gjennomgang av de sakene som har vært oppe i overvåkingsorganet ESA: Hjemfallsordningen, differensiert arbeidsgiveravgift, statlig monopol på spilleautomater, forbud mot alkoholreklame, forbrukervern, sjøfartslovgivning, biblioteksvederlagsordningen og statlig subsidiering av avfallsbehandlingsanlegg.

Del 1 bærer til tider preg av at NTEU er nært knytta til den sittende regjering og stortingsflertallet, blant annet gjennom intervju med statssekretær Liv Monica Stubholt (Sp) som får argumentere for regjeringas "aktive europapolitikk". Hun mener blant annet at det som skiller denne regjeringas forhold til utenrikspolitikken, er politisk bevissthet: "Det har tidligere regjeringer ikke hatt. Det har vi." (Side 11.)

Del 2 går inn på Schengen-spørsmålet. Den viser hvordan Norges tilknytning til Schengen er grunnlovsstridig, gjennom at Norge avstår suverenitet til en organisasjon vi ikke er medlem av, stikk i strid med Grunnlovens § 93. Leseren får også en god gjennomgang av andre prinsipielle sider ved Schengen-samarbeidet. Allikevel brukes det svært lite plass på å si noe som helst om praktiske konsekvenser av Schengen-samarbeidet.

Intervjuet med Datatilsynets direktør, Georg Apenes, er veldig interessant. Her kommer han med flere betraktninger som langt på vei, i mine øyne, kritiserer utviklinga i EU i forhold til overvåking, selv om han er nøye på å poengtere at det ikke er EU som sådan han kritiserer. Særlig er han skeptisk til det som skjer i forhold til registrering av informasjon.

På justis- og asylområdet har det foregått en enorm utvikling siden Norges tilslutning til Schengen-avtalen i 1997, og det er et område der sammenhengen mellom EUs justissamarbeid og solidaritetsarbeidet med asyl- og flyktningespørsmål er tett. Det er en stor utfordring: Å forene årbokas viktige gjennomgang av avtalen som sådan, med våre erfaringer og kunnskaper i de konkrete sakene. Det er en stor oppgave å forene Schengen-spørsmålet med den praktiske kampen for asylanter og mot overvåking og politistat.

Boka inneholder også flere intervjuer med personer i høytstående posisjoner og redegjørelse for NTEUs EØS pluss/minus, som er en motmelding til regjeringas Stortingsmelding EØS pluss.

Først og fremst er dette en bok for alle som vil sette seg grundig inn i EØS-spørsmålet, eller vil ha et utgangspunkt for å diskutere justis- og asylpolitikk i et EU-perspektiv. Boka er i så måte retta veldig innover mot Nei til EUs organisasjon og de som er spesielt opptatt av EU-spørsmål. Boka inneholder ingen studieplan som gjør det lett å ta den i bruk som utgangspunkt for en studiesirkel. Som ressurs for de som jobber med eller vil lære om EØS og Schengen, er den et veldig godt utgangspunkt.

 

av Samir Amin

Diskusjon om fattigdom, og nødvendigheten av å redusere omfanget av den, er nå kommet på mote. Det er en diskusjon om veldedighet, i nittenhundretalls-stil, som ikke søker å forstå de økonomiske og sosiale mekanismene som skaper fattigdommen, selv om de vitenskaplige og teknologiske midlene for å utrydde den nå er tilgjengelige.

Kapitalismen og det nye jordbruksspørsmålet

Alle samfunn før moderne (kapitalistisk) tid var bondesamfunn. Produksjonen ble regulert av forskjellige bestemte systemer og årsakssammenhenger – men ikke av dem som styrer kapitalismen i et markedssystem, så som maksimering av kapitalutbytte.

Moderne kapitalistisk jordbruk – som omfatter både rike familiejordbruk i stor skala, og kooperative landbruksvirksomheter – er nå engasjert i et massivt angrep på den tredje verdens småbruksproduksjon. Grønt lys for dette ble gitt av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) under WTOs sesjon i Doha, Qatar i november 2001. I dette angrepet er det mange ofre, og de fleste er småbrukere i den tredje verden, som stadig utgjør halvparten av menneskeheten.

Kapitalistisk landbruk, styrt av prinsippet om utbytte på kapital, lokalisert nesten utelukkende i Nord-Amerika, Europa, Australia og i det sørlige Latin-Amerika, sysselsetter bare noen få titalls millioner bønder, som ikke lenger er småbrukere. På grunn av mekaniseringsgraden og utstrekningen av gårder drevet av én bonde, er disses produktivitet mellom 1 og 2 millioner kilo korn per bonde.

I skarp kontrast til dette står tre milliarder sysselsatte i småbruksproduksjon. Deres gårder kan grupperes i to atskilte sektorer med svært forskjellige produksjonsmåter, økonomiske og sosiale kjennetegn og effektivitetsgrad. Den ene sektoren har klart å tjene på den grønne revolusjonen, de har skaffet seg kunstgjødsel, plantevernmidler og forbedrede frøsorter, og en viss grad av mekanisering. Produktiviteten til disse småbøndene ligger mellom 10 og 15.000 kilogram korn pr. år, mens den årlige produktiviteten til småbønder som er utelukket fra ny teknologi er anslått til ca 1.000 kilogram korn per bonde.

Forholdet mellom produktiviteten i det mest avansert kapitalistiske segmentet av verdens landbruk og det fattigste, som var ca. 10 til 1 før 1940, nærmer seg nå 2000 til 1! Det betyr at ulikheten i produktiviteten er blitt mye større innenfor feltet landbruk og matproduksjon enn innenfor noe annet felt. Samtidig har denne utviklingen ført til relativt prisfall på matvarer (sammenliknet med andre industri- og serviceprodukter) ned til en femdel av hva de var for 50 år siden. Den nye landbrukssituasjonen er et resultat av denne ulikheten i utvikling.

Modernisering har alltid kombinert konstruktive sider, så som akkumulering av kapital og økt produktivitet, med destruktive sider, – som at arbeid reduseres til samme status som varer solgt på markedet, og ofte ført til ødeleggelse av den naturlige økologiske basis som er nødvendig for liv og reproduksjon, og også polarisering av verdifordelingen globalt. Modernisering har alltid, samtidig, integrert noen, og ekskludert andre som ikke ble med i den nye arbeidsstyrken etter å ha mistet de posisjonene de hadde i det tidligere systemet. I sin framvekst har kapitalistisk global ekspansjon hele tiden integrert mange samtidig med sine ekskluderende prosesser. Men nå ekskluderer den et massivt antall mennesker i den tredje verdens småbrukersamfunn mens den bare inkluderer relativt få.

Spørsmålet som reises her er hvorvidt denne trenden vil fortsette å gjøre seg gjeldende overfor tre milliarder mennesker som stadig lever og produserer i småbrukssamfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Hva vil skje dersom landbruk og matproduksjon skal behandles likt med annen produksjon, underlagt reglene om fri konkurranse i et åpent og deregulert marked, slik det i prinsippet ble bestemt av WTO på møtet i Doha i 2001. Vil slike prinsipper føre til økt produksjon?

En kan tenke seg at den maten som blir brakt til torgs av dagens tre milliarder småbønder, etter at de har sørget for sitt eget livsopphold, i stedet var blitt produsert av 20 millioner nye, moderne bønder. Betingelsen for at dette skulle bli vellykket ville være: 1) overføring av viktige deler god dyrkingsjord til kapitalistfarmerne (Og denne jorda måtte tas ut av hendene på småbøndene) ; 2) Kapital (til forsyninger og utstyr); og 3) adgang til konsumentmarkedene. Slike bønder kunne utvilsomt konkurrere effektivt med milliarder av småbrukere. Men hva ville skje med disse milliarder av mennesker?

Under disse forholdene vil det å gå med på et generelt prinsipp om fri konkurranse på jordbruksprodukter og matvarer, slik WTO har bestemt, bety å akseptere at milliarder av ikke konkurransedyktige produsenter elimineres i løpet av få tiår. Hvordan vil det gå med disse milliarder av mennesker? De fleste av dem er allerede fattige blant fattige som bare vanskelig kan brødfø seg. I løpet av femti år kan ikke den industrielle utviklingen, selv med en fantasifull hypotese om 7 % årlig vekstrate, engang sysselsette en tredel av denne arbeidskraftreserven.

Hovedargumentet som ble presentert for å legitimere WTOs konkurransedoktrine er at en slik utvikling virkelig fant sted i det nittende og tjuende århundre i Europa og USA hvor resultatet ble et moderne, rikt, urban-industrielt og post-industrielt samfunn med et moderne jordbruk som var i stand til å brødfø nasjonene og eksportere mat. Hvorfor skulle ikke dette mønsteret kunne gjentas i dagens tredje verdens land?

Dette argumentet tar ikke hensyn til to hovedfaktorer som gjør dette nesten umulig i land i den tredje verden. For det første ble den europeiske modellen utviklet i løpet av halvannet århundre med arbeidsintensiv teknologi. Moderne teknologi bruker mye mindre arbeidskraft, og nykommere i den tredje verden må ta den i bruk hvis deres industrieksport skal kunne konkurrere på verdensmarkedet. For det andre hadde Europa fordelen av en massiv utvandring til Amerika av sitt overskudd av arbeidskraft.

Overbevisningen om at kapitalismen virkelig har løst jordbruksspørsmålet i sitt utviklede sentrum har alltid blitt godtatt av store deler av venstresida, for eksempel i Karl Kautskys berømte bok The agrarian question (Jordbrukspørsmålet), som ble skrevet før første verdenkrig. Sovjetideologien arvet dette synet og tok fatt på moderniseringen av jordbruket sitt med dette som basis gjennom den stalinistiske kollektiviseringen, med dårlig resultat. Det man hele tiden har oversett, var at kapitalismen, selv om den løste spørsmålet i sine sentre, samtidig har skapt et gigantisk jordbruksproblem i periferiene, som bare kan løses gjennom folkemord på halve menneskeheten. Innenfor marxismen var det bare maoismen som forsto denne utfordringens omfang. De som anklaget maoismen for «jordbruks-avvik», viser derfor med denne kritikken at de mangler den analytiske evnen til å forstå imperialistisk kapitalisme, som de reduserer til en abstrakt diskusjon om kapitalisme generelt.

Modernisering gjennom kapitalistisk markedsliberalisme, slik det er foreslått av WTO og deres tilhengere, stiller til syvende og sist to komponenter opp side om side, uten at de nødvendigvis virker sammen; matproduksjon i global skala av moderne, konkurrerende jordbruk, i hovedsak i nord, men også muligvis i fremtiden i noen avgrensede områder i sør, og marginalisering, utestenging og ytterligere utarming av flertallet av de tre milliarder småbønder i dagens tredje verden, inntil de ender opp i en form for reservater. Forslaget kombinerer derfor en moderniseringsvennlig, effektivitetsdominert diskusjon med et sett av økologisk-kultur-reservat strategier som gir ofrene mulighet til å overleve i en tilstand av materiell (og økologisk) fattigdom. Det er derfor disse to komponentene kan komme til å komplettere snarere enn komme i konflikt med hverandre.

Kan vi tenke oss andre alternativer og få til en bred debatt om dem? Alternativer der småbruksvirksomhet kan opprettholdes i overskuelig framtid i det tjueførste århundre, men som samtidig gir denne virksomheten del i en kontinuerlig teknologisk og sosial utviklingsprosess? Slik kunne forandringer finne sted på en måte som tillot en gradvis omstilling av småbrukere til virksomhet i andre sektorer enn jordbruk. Et slikt sett av strategiske mål innebærer komplekse kombinasjoner av fremgangsmåter på nasjonalt, regionalt og globalt plan.

På det nasjonale plan betyr det makrostrategier som beskytter småbønders matproduksjon fra den ulike konkurransen fra modernisert landbruk og kooperativer av matvareprodusenter, lokalt og internasjonalt. Dette vil også bidra til å garantere akseptable innenlandske matpriser, løsrevet fra internasjonale markedspriser, som i tillegg blir subsidiert av det rike nord.

Slike strategiske mål stiller også spørsmål ved mønstrene i utviklingen av industrialisering og urbanisering, som bør være mindre fokusert på eksportorienterte hensyn (som å holde lønningene nede, blant annet ved lave matpriser), og mer oppmerksomhet på sosialt balansert ekspansjon på det nasjonale markedet.

Samtidig innebærer dette et helhetlig sett av strategier for å sikre nasjonal sjølberging – et ufravikelig vilkår for at et land kan fungere som aktivt medlem i det globale fellesskapet og nyte godt av en uunnværlig grad av selvstendighet og forhandlingsstyrke.

På det regionale og globale plan innebærer det internasjonale avtaler og strategier som beveger seg bort fra den doktrinære markedsliberalismen som rår i WTO – og erstatter den med visjonære og konkrete løsninger for forskjellige områder, løsninger som tar hensyn til de enkelte særforhold og reelle historiske og sosiale forhold.

Spørsmålet om den nye arbeidskraften

Klodens urbane befolkning representerer nå omtrent halvparten av menneskeheten, minst tre milliarder mennesker, mens småbønder utgjør alt bortsett fra en statistisk sett uvesentlig del av den andre halvparten. De data vi har om denne befolkningen gir oss mulighet til å skille mellom det vi kan kalle middelklassen og underklassen.

I det nåværende stadium av den kapitalistiske utvikling representerer de dominerende klasser, dvs. formelle eiere av de viktigste produksjonsmidlene, og konsernledere som styrer dem, bare en svært liten del av klodens befolkning, selv om inntektene de tar ut av sine samfunns disponible inntekt er betydelig. I tillegg til disse kommer de vi fra gammelt av betegner som middelklassen, dvs. ikke lønnstakere, eiere av småbedrifter og mellomledere. Deres antall er ikke nødvendigvis i tilbakegang.

Det store flertallet av arbeidere i de moderne segmentene av produksjonen består av lønnstakere som nå utgjør mer enn fire femdeler av befolkningen i de utviklede sentrene. Denne massen er delt i minst to kategorier, der skillelinjene både er synlige for utenforstående og oppleves som reelle i de berørtes bevissthet.

Det er dem vi kan betegne som den stabile arbeiderklassen i den forstand at de er relativt sikre i sine jobber, blant annet takket være faglige kvalifikasjoner som gir dem forhandlingsstyrke overfor arbeidsgiverne, og følgelig er de ofte organisert, i det minste i noen land, i sterke fagforeninger. I alle fall har disse massene politisk makt som styrker deres forhandlingsevne.

De andre utgjør den usikre arbeiderklassen, som innbefatter arbeidere som er svekket av sin svake forhandlingsstyrke (som følge av sine lave faglige kvalifikasjoner, sin status som gjestearbeidere, eller rase eller kjønn), i likhet med ikke-lønnstakere (de formelt arbeidsløse og de fattige som arbeider i uformell sektor). Vi kan kalle denne andre kategorien av underklassen for de usikre, snarere enn uintegrerte eller marginaliserte. For disse arbeiderne er helt integrert i den systemlogikken som styrer kapitalkonsentrasjonen.

Ut fra tilgjengelig informasjon for utviklede land og enkelte sørlige land (som vi trekker ut data fra) får vi vite hvilken relativ størrelse hver av de ovenfor definerte kategorier utgjør av klodens befolkning.

Selv om sentrene bare står for 18 prosent av klodens befolkning, er de hjemsted for en tredel av verdens urbane befolkning, siden befolkningen deres er 90 % urban. (Se tabellen.)

Underklassen utgjør tre firedeler av verdens urbane befolkning, mens kategorien usikre representerer to tredeler av verdens underklasse. (Om lag 40 % av underklassen i sentrene og 80 % i utkantene er i den usikre kategorien.) Med andre ord representerer de usikre minst halvparten av verdens urbane befolkning, og mye mer i utkantene.

Et blikk på sammensetningen av den urbane underklassen for femti år siden, like etter annen verdenskrig, viser at strukturene i underklassen da var svært forskjellig fra det de er blitt til nå.

Den gang oversteg ikke den tredje verdens del halvparten av klodens urbane befolkning (om lag en milliard mennesker den gang), mot to tredeler i dag. Enorme storbyer, slik vi kjenner dem i dag i praktisk talt alle land i sør, eksisterte ennå ikke. Det var bare få virkelig store byer, i Kina, India og Latin-Amerika. I etterkrigstiden hadde den urbane underklassen fordelen av det spesielle historiske kompromisset som ble påført kapitalen av arbeiderklassen. Dette kompromisset gjorde det mulig for flertallet av arbeiderne å skaffe seg stabile forhold under den formen for organisering av arbeidet som kalles «Fordist» fabrikksystem. I utkantene var andelen fattige, som alltid, større enn sentrene, men antallet oversteg ikke halvparten av den urbane arbeiderklassen, (mot mer enn 70 % i dag). Den andre halvparten besto ennå delvis av stabile lønnstakere i form av ny koloniøkonomi og av moderne samfunn, og delvis av gamle former for handverk.

Den viktigste sosiale forandringen som kjennetegner andre halvdel av det tjuende århundre kan oppsummeres i en eneste statistikk: Andelen fattige økte fra under en firedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, og dette utarmingsfenomenet har gjenoppstått i stor skala i selve de utviklede sentrene. Denne usikre urbane befolkningen har øket fra under en kvart milliard til mer enn halvannen milliard mennesker på femti år. Vekstraten overstiger den økonomiske veksten, og selve urbaniseringsprosessen.

Utarming – det finnes ingen bedre betegnelse for utviklingstrenden i andre halvdel av det tjuende århundre. I og for seg er dette faktum innrømmet og anerkjent i den nye terminologien. «Fattigdomsreduksjon» er blitt et tilbakevendende tema for de målene regjeringsstrategier påstår seg å ha. Men den fattigdommen det er snakk om, blir bare presentert som statistikk, enten svært grovt beregnet som inntektsutjevning, (fattigdomslinjer), eller ikke fullt så grovt, av sammenlignende prognoser (som FNs utviklingsprograms prognoser for menneskelig utvikling), uten engang å stille spørsmål ved hvilke sammenhenger og mekanismer som forårsaker denne fattigdommen.

Vår presentasjon av de samme fakta går lenger fordi den lar oss begynne å forklare fenomenet og utviklingen av det nøyaktig. De brede lag, stabile arbeiderklasselag og fattige underklasselag er alle integrert i det samme system av sosial produksjon, men de har forskjellige funksjoner i det. Noen er til og med ekskludert fra vekstgodene. De ekskluderte er i høyeste grad delaktige i systemet og er ikke marginalisert på den måten at de ikke er integrert – funksjonelt – i systemet.

Utarming er et moderne fenomen som slett ikke kan reduseres til bare å dreie seg om å mangle tilstrekkelig inntekt til å overleve. Det er i virkeligheten en moderne versjon av fattigdom og har ødeleggende effekt på alle sider av det sosiale liv. Innvandrere fra utkantene ble ganske bra integrert i den stabile arbeiderklassen i gullalderen (1945-1975) – de ble ofte fabrikkarbeidere. Nå står de nyankomne i utkanten av produksjonssystemene. De skaper gunstige vilkår for å bytte ut samfunnets solidaritet og klassebevissthet. Samtidig er kvinnene enda mer fange av økonomisk fattigdom enn menn, og resultatet er forverring av deres materielle og sosiale kår. Og selv om feministiske bevegelser utvilsomt har oppnådd viktige fremskritt både med ideer og praksis, er det nesten bare middelklassekvinner som har hatt fordel av dette, og i hvert fall ikke verdens fattige underklassekvinner. Når det gjelder demokrati, blir demokratiets troverdighet – og dermed dets legitimitet – stadig svekket av manglende evne til å bremse utarmingen av en stadig voksende del av underklassen.

Utarmingen henger uløselig sammen med polariseringen på verdensbasis – et arveprodukt av reell eksisterende kapitalisme, som vi derfor må kalle imperialistisk av natur.

Utarming av den utbane arbeiderklassen henger nøye sammen med den utviklingen den tredje verdens småbrukersamfunn er offer for. At disse samfunnene underlegges kapitalistisk markedsekspansjon, fremmer nye former for polarisering som utelukker en stadig større andel bønder fra adgang til dyrkingsjord. Utarmede småbønder og jordløse stimulerer – mer enn befolkningsveksten – økningen i tilstrømming til brakkebyene. Men alle disse fenomenene er dømt til å forverre seg så lenge som kapitalistiske dogmer ikke utfordres, og ingen korrigerende tiltak innenfor dette liberale rammeverket kan hindre at de brer om seg.

Utarming stiller spørsmålstegn ved både økonomisk teori og strategier for sosial kamp.

Konvensjonell økonomisk vulgærteori unngår de virkelige spørsmålene som reises ved kapitalismens ekspansjon. Dette fordi den bytter ut analyse av reell – eksisterende kapitalisme med teorier om en innbilt kapitalisme, unnfanget som en enkel og vedvarende forlengelse av byttehandelen (markedet), mens systemet fungerer og ekspanderer på basis av kapitalistisk produksjon og handel (ikke enkle markedsrelasjoner). Denne ombyttingen kan lett koples til den forestilling, som verken historien eller den rasjonelle tenkning bekrefter, at markedet regulerer seg selv og produserer sosialt optimale forhold. Fattigdom kan da bare forklares med årsaker som ligger utenfor den økonomiske logikken, så som befolkningsvekst og feilslåtte strategier. Forholdet mellom fattigdom og selve akkumuleringsprosessen blir avvist av konvensjonell økonomisk teori. Det resulterende sosiale virus, som forurenser samtidens sosiale tenkning og tilintetgjør evnen til å forstå verden, for ikke å snakke om å forandre den, har trengt dypt inn i de forskjellige venstrebevegelsene som har oppstått etter annen verdenskrig. De bevegelsene som i dag er engasjert i sosial kamp for «en annen verden», og alternativ globalisering vil bare kunne produsere synbar sosial fremgang hvis de blir kvitt dette viruset for så å konstruere en autentisk teoretisk debatt. Så lenge de ikke er blitt kvitt viruset, vil sosiale bevegelser, selv de mest velmenende blant dem, forbli lenket fast i konvensjonell tenkning, og derfor gisler for ineffektive korrigeringsforslag – som næres av retorikken om fattigdomsbekjempelse.

Ovenstående analyse skal bidra til å åpne opp denne debatten. Dette fordi den gjenoppretter relevansen av forbindelsen mellom akkumulering av kapital på den ene siden og fenomenet utarming på den andre. For et hundre og femti år siden innledet Marx en analyse av mekanismene bak denne forbindelsen, en analyse som nesten ikke har blitt fulgt opp siden da, og knapt nok overhodet i global skala.

av Siri Jensen

Finanskapitalen i EU har helt siden opprettelsen av det indre markedet ønsket tilgang til de enorme pensjonsmidlene som ligger i de offentlige pensjonsordningene i hele området. Offensiven for privatisering av offentlig sektor har ikke bare handlet om et økt marked for private tjenester, men i like stor grad om økt tilgang til kapital.

Det europeiske rundebord av industriherrer (ERT) (note 1) har derfor lenge vært pådrivere for omlegging av pensjonsordningene, fra systemer bygd på løpende utbetalinger over statsbudsjettet, eller i noen land fra arbeidsgivere, til ordninger basert på oppbygging av fond. Utviklingen har likevel gått for langsomt for kapitalinteressene, og ulike nasjonale regler for plassering av pensjonsmidler hindrer den frie flyten av kapital. I 1999 var den samlede verdien av pensjonsfond i EU anslått til å være på 2.000 milliarder euro. Kommissæren for det indre markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3-5 tusen milliarder euro til EUs kapitalmarked (note 2).

Samtidig har gjennomføring av den økonomiske unionen (ØMU) og innføring av euro ført til at spørsmålet om økende pensjonsutgifter har blitt mer akutt. Stabilitetspakten har ført til at store pensjonsforpliktelser i ett land ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende. Det kan føre til underskudd på statsbudsjettene som er i strid med stabilitetskravene, og til at de økonomiske byrdene ved felles valuta veltes over på andre land, dvs. at euroen trues. Det er i dag sterk strid på grunn av at EUs ministerråd lot være å gripe inn i forhold til underskuddene i Frankrike og Tyskland, slik de har gjort i forhold til mindre land.

For det tredje prioriterer EU nå stadig høyere å sikre fri flyt av arbeidskraft. Det er for eksempel noe av hensikten med Østutvidelsen at økt bevegelse av arbeidskraft skal bidra til å bryte ned rettigheter og fagforeninger i de gamle EU-landa. Ulike pensjonsrettigheter i EU-landa hindrer en slik fri flyt, fordi de ikke nødvendigvis er sammenliknbare og lette å ta med seg over grensene.

Dette er bakgrunnen for at pensjon er blitt et sentralt spørsmål innafor EU. ERT legger som vanlig premissene, i et eget notat om pensjon fra 1999, publisert i 2000: «Europeiske pensjoner – en appell om reform. Pensjonssystemer som Europa virkelig har råd til». Her beskriver de situasjonen og trekker opp linjene framover, og kommer med anbefalinger både til EU og til medlemslanda.

Beskrivelsen kjenner vi fra vår hjemlige arena: Det blir for få yrkesaktive til å betale for såkalt generøse pensjoner til den raskt økende andel pensjonister. Resultatet vil være at det trengs høyere skatter og større bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette står i motsetning til forbedringer av konkurranseevne og økt økonomisk vekst. Økt gjeld vil true euroen, økte bidrag fra arbeidstakere kan føre til høyere lønnskrav og til økt arbeidsløshet.

ERT understreker at reformene ikke vil være de samme i alle medlemsland, men slår fast at det trengs felles prinsipper til grunn for reformene hvis de skal bidra til å oppnå felles mål.

Oppfordringer til EU-systemet

ERTs oppfordringer til EU-systemet konsentrerer seg om fri bevegelighet av arbeidskraft og kapital. De fire frihetene er en del av det indre markedet, og nye regler vil derfor kunne bli en del av EØS-avtalen selv om det handler om skattepolitikk og sosiale rettigheter.

ERT mener at retten til å overføre pensjonsrettigheter over grensene bør inkluderes i selve begrepet om unionsborgerskap. Det er nødvendig å gradvis redusere nasjonale regler som gjør dette vanskelig. De nevner særlig regler om ulike former for opptjeningsperioder for å oppnå fulle rettigheter. Hos oss vil dette dreie seg både om regelen om 40 års opptjeningstid for å få full tilleggspensjon (*) og besteårsregelen som sier at størrelsen på pensjonen regnes ut fra de 20 beste år. Dette er nettopp regler som Pensjonskommisjonen (PK) nå ønsker å endre.

Det andre hovedpunktet dreier seg om fri flyt av kapital. Det trengs skatteregler som ikke hindrer fri bevegelse av pensjoner, og det er viktig å hindre at det settes nasjonale begrensninger på hvordan private pensjonsfond skal investeres.

Oppfordringer til medlemslandene

ERT har mange direkte oppfordringer til medlemslandene. De bør prioritere offentlige pensjonsutgifter til det som ikke det private marked kan gjøre, for eksempel å garantere de eldre en grunnleggende levestandard. Dette er tenkningen som ligger til grunn i FrPs pensjonsforslag: felles garantipensjon til alle finansiert av skatten. Utover dette overlates alt til tjenestepensjoner og private forsikringer.

Landa bør sikte seg inn på en riktig balanse mellom offentlige og private pensjonssystemer, dvs. si redusere offentlige systemer, og sørge for at en betydelig andel av pensjonsordningen bygger på fond. De bør åpne et marked for private pensjoner og sørge for konkurranse mellom pensjonstilbydere. Enkeltpersoner skal oppfordres til å spare til pensjonsalderen. PKs forslag imøtekommer disse ønskene, gjennom å redusere nivået på Folketrygden vil de i praksis bidra til økning i private pensjonsforsikringer. Allerede forslaget fra PK har ført til økt marked for forsikringsselskapene. Fondering av deler av pensjonene i Statens Pensjonsfond skal sikre at oljepengene reserveres for investeringer i utlandet, og ikke brukes til utvikling av industri, infrastruktur eller offentlig virksomhet i Norge.

ERT anbefaler en heving av pensjonsalderen, slik det allerede er gjort i flere EU-land, og å sørge for at eldre arbeidstakere har økonomiske fordeler av å jobbe utover pensjonsalderen dersom de ønsker det. PKs modell erstatter dagens mulighet til å gå av med AFP med rett til å gå av ved 62 år med lavere pensjon resten av livet. Lavtlønte skal ikke engang ha den retten, de vil ikke ha tilstrekkelig opptjening.

De mektige industriherrer fraråder at pensjonsutgiftene skal økes gjennom at de knyttes opp til lønnsutviklingen. Gamle, fattige kvinner er langt fra deres virkelighet. PK går inn for at pensjonene ikke lenger skal reguleres etter lønnsutviklingen. Dette har vært en målsetting til nå, og selv om pensjonene i perioder har vært underregulert, har det gitt pensjonistene en plattform å slåss på. Nå skal pensjonene reguleres etter gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen.

ERT mener det er viktig å fremme et sosialt partnerskap mellom arbeidstakere og industrien når det gjelder å framskaffe pensjonsinntekt, dvs. øke betydningen av tjenestepensjoner. Samt sørge for skattefordeler der arbeidstakere bidrar til tjenestepensjonssystemer.

Til slutt går ERT inn for at medlemslanda skal overvåke mer presist utviklingen av framtidige offentlige pensjonskostnader. PK foreslår at det årlig skal lages et regnskap der det framgår hvor mye av de framtidige pensjonsutgiftene som er fondert i Statens Pensjonsfond, og hvor mye som ikke er dekket opp. De vil også legge inn et kontinuerlig press for kutt i pensjonene. Dersom de ufonderte pensjonsforpliktelsene, altså de som ikke er dekket opp i fondet, overstiger en viss prosent av BNP, skal regjeringen være pålagt å foreslå endringer i finanspolitikken eller ytterligere innstramminger i pensjonene. Dette har først og fremst en pedagogisk hensikt, for utbetaling av pensjoner avhenger uansett fond av realøkonomien på tidspunktet pensjonene skal betales ut, ikke hvor mye det er i fond. Pensjonsfondet er et opplegg for at oljepengene aldri skal brukes. Og dette er ikke nok, hver innbygger skal årlig få et brev der det går fram hvor mye av vedkommendes opptjente rettigheter som har dekning i fondet. Slik at alle skal løpe til private forsikringsselskaper.

Oppfølging i EU-systemet

ERT legger normalt premissene for mye av det EUs organer vedtar. Lisboa-strategien (2000) slår fast at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi i 2010(!). Som et ledd i dette vedtok rådsmøtet i Stockholm i 2001 en målsetting for gjennomsnittlig yrkesaktivitet blant eldre arbeidere (55-64 år) på 50 % i 2010. EU-toppmøtet i Barcelona mars 2002 vedtok en målsetting om 5 års økning i effektiv pensjonsalder innen 2010. EU-kommisjonen slår fast at dette betyr at landene skal nå et mål om at folk flest skal stå i arbeid til de er 65 år.

Dette er fulgt opp med en serie rapporter og anbefalinger fra EUs økonomiske råd (note 4):

• Øke yrkesaktiviteten hos eldre arbeidere og heve effektiv pensjonsalder.
• Øke sammenhengen mellom det folk betaler inn og hva de får ut, blant annet ved at pensjonene reguleres ned ved økende levealder (det PK kaller delingstall).
• Hindre vekst i utgifter gjennom å fjerne besteårsregler og indeksere pensjonene etter prisutvikling istedenfor etter lønnsutvikling.
• Økt fondering.

Det er også vedtatt et direktiv om tjenestepensjonsordninger (note 5) som et første skritt på veien mot et indre marked for tjenestepensjoner. Direktivet åpner for at institusjoner som tilbyr tjenestepensjoner skal kunne drive virksomhet over landegrensene. Hva som har skjedd med dette direktivet i EØS-sammenheng, har jeg ikke oversikt over.

Hvem bestemmer?

Pensjon ligger i skjæringspunktet mellom de fire friheter og nasjonal kontroll med velferdspolitikken. EU forholder seg til pensjonsreformer på tre nivåer. Stabilitetspakten trekker opp de overordnete rammene for den økonomiske politikken, med sine begrensninger på underskudd.

For det andre er reformer i pensjonssystemene en del av det som heter Broad Economic Policy Guidelines. Dette er sentrale styringsverktøy for koordinering av den økonomiske politikken, og vedtas årlig av finansministrenes råd og godkjennes av Ministerrådet. I 2001 ble EU enige om en tredelt strategi (note 6) for å sikre bærekraftige offentlige finanser og håndtere problemene med flere eldre:

• Øke yrkesaktiviteten.
• Reformere pensjons- og omsorgssystemene for å gi dem et sunt økonomisk grunnlag, inkludert større grad av fondering av offentlige pensjoner.
• Raskere nedbetaling av offentlig gjeld.

På det tredje nivået understrekes det at spørsmål om sosial trygghet ligger innenfor medlemslandenes eksklusive kompetanse. Derfor er det den «åpne metoden med koordinering» som er måten en samkjører diskusjonen av konkret strategi i det enkelte land. I 2002 laget alle medlemslandene en rapport som beskrev deres eget arbeid med å sikre bærekraftige pensjonssystemer. Disse ble diskutert og la grunnlag for en rapport til rådsmøtet våren 2003 som oppsummerer utfordringene og legger grunnlag for felles politikk (note 7). Presset på det enkelte medlemsland er stort.

Det haster

Pensjonssystemene er en integrert del av den offentlige økonomien og av samfunnskontrakten i de enkelte land. Selv om det har skjedd og skjer endringer, går dette ikke så fort som ERT – og EU-kommisjonen ønsker seg. Motstanden er stor og nedskjæringspolitikk har store politiske omkostninger. EU anbefaler metoden med nasjonal konsensus både mellom partier og med fagbevegelsen for å få endringene gjennom, men ser at dette i praksis er vanskelig.

Problemet er at de faktisk har dårlig tid. ERT er i sitt notat opptatt av det de kaller et «mulighetens vindu»: «Det tidsrommet, ‘window of opportunity’, da det er mulig å gjennomføre reformer er veldig begrenset. I de neste 10 til 15 år vil den store etterkrigsgenerasjonen begynne å gå av med pensjon og de politiske omkostningene ved betydelige pensjonsreformer vil bli mye høyere.»

Noter:

• 1) Egil Myklebust, Norsk Hydro, deltar i ERT [Tilbake]
• 2) Sitert etter Andreas Holm Bakke, i Arena Report 4/2000 [Tilbake]
• Note 3 er tatt inn som peker i teksten
• 4) EPC/ECFIN/275 final, Brussel 5. juli 2002 [Tilbake]
• 5) Direktiv 2003/41/EG (svensk utgave) [Tilbake]
• 6) EPC/ECFIN/237/02 final, 5. juli 2002 [Tilbake]
• 7) http://europa.eu.int/comm/employment_social/soc-prot/pensions/index_en.htm#1 [Tilbake]

Stabilitetspakten krever at de nasjonale statsbudsjettene aldri må ha større underskudd enn 3 % av nasjonalproduktet. For hver prosent underskuddet overstiger de 3 prosentene, skal en kvart prosent av nasjonalproduktet betales som depositum til Brussel og først fås tilbake når underskuddet er under 3 %. [Tilbake]

Retting:
I papirutgaven av bladet står det her «full tjenestepensjon». Det skal altså være «full tilleggspensjon». [Tilbake]

Omtale ved Taran Sæther

Det er først og fremst veldig bra at AKPs kvinneutvalg har laget en ny kvinnepolitisk sirkel.

La gå at den er preget av klipp og lim-metoden. Den har med de viktige spørsmålene: om det materielle grunnlaget for kvinneundertrykking, om hvorfor og hvordan familien spiller så stor rolle i å holde kvinnene «på plass», om at det ikke er lett å gjøre opprør en og en, om likestilling osv, osv.

Men det viktigste er at den tar opp kvinnenes frigjøring fra undertrykking. Og internasjonal solidaritet; den stiller til undersøkelse og diskusjon hva som må til og hva kvinnene må kjempe for å oppnå frigjøring uten å leve på andre kvinners skuldre eller undertrykke menn og barn.

Språket i et par av kapitlene er stikkordsmessig og påståelig. Dette skjemmer en del fordi formen ellers er god. Den er tydelig i analyse og standpunkter, men inviterende til disksjon. Tipsene til videre lesing kunne med fordel være flere, og for eksempel tekster fra Råtekst og Under det rosa teppet ville kanskje henvendt seg mer til de unge kvinnene. Når studiesirkelen skal videreutvikles, ville jeg synes det var en god ide og ta opp forskjellige retninger innafor de kvinnepolitiske debattene og strategier for frigjøring.

Omtale ved Viktor Brevik

Torbjørn Færøvik har gjort det igjen. Ny reiseskildring er skrevet. Også denne gangen fra den asiatiske verdensdel, men nå fra Kina.

Indeksen i boka er bygget rundt den ene av de to store vannveiene i Kina, nemlig elva Yangzi. Denne elva strekker seg fra det tibetanske høyplatå og ned til havet, hvor den utløper ved havnebyen Shanghai. Færøvik har gjort reisen motstrøms og reist oppetter elva. Fra ende til annen. Stemningsbilder, naturbilder, bruddstykker fra kinesisk historie og dagens politikk er flettet sammen. Godt skrevet.

Når man skal beskrive Kina må store tallstørrelser benyttes. For en del år siden skulle undertegnede fortelle om arbeidsplassen til ledelsen i det kinesiske statsoljeselskap, som var på Norges-besøk. Jeg kunne gi gjestene store tall med hensyn til dimensjoner, produksjonsvolum og desslike, men valgte behendig å unnlate å oppgi bedriftens antall ansatte. Færøvik skriver at 400 millioner mennesker bor omkring elva Yangzi. Yangzi er 632 mil fra start til slutt. Hele landet har 1.265 millioner innbyggere, eksklusiv provinsene Hongkong, Macao og Taiwan. Siden 1980 har 150 millioner kinesiske bønder forlatt gård og grunn, for å bosette seg i de store kystbyene. Største folkevandring i verdenshistorien.

Fram til 1800-tallet var Kina Midtens Rike. Den britiske imperialismen sørget for å holde denne stormakt nede på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. At Europa inntok en slik dominerende posisjon fra seinmiddelalderen og utover skyldes blant annet de store oppdagelsene. Man kan bare spekulere i hvordan verden ville ha sett ut hvis Kinas oppdager, evnukken Zheng, under Ming-dynastiet hadde fått fortsette sine reiser etter år 1433. Noen virkelig sjølstendighet gjenvant ikke landet før kommunistpartiet og den røde hær inntok Beijing i oktober 1949. Mao satt som statsleder i et kvart århundre, noe som ikke er så lang periode i et historisk perspektiv. Men at denne perioden likevel har fått slik fokus har nok sammenheng med at landet på ny ble en stormakt, grunnlaget for en eventyrlig økonomisk vekst ble lagt, landet brøt med tusenårige konvensjoner og fordommer når det gjaldt likestilling og menneskeverd (sjøl om det gjerne var langt fra ord til handling), og KKP representerte en politisk retning som inspirerte langt utafor Kinas grenser.

En julidag i 1921 møttes 13 opprørte og forfulgte kinesere i et mursteinshus i den franske bydelen i Shanghai, avbrøt etter en stund møtet på grunn av politiforfølgelse og avsluttet det samme møtet på Vestsjøen utenfor Hangzhou med følgende erklæring: «Vi, stifterne av Kinas kommunistiske parti, vil styrte de herskende klasser og skape et nytt samfunn basert på rettferdighet og brorskap.»

Men til tross for alt det grensesprengende som KKP og Mao representerte er Færøvik meget kritisk i sine skildringer. Etter hvert fikk Mao en keiserlig status med mye av keiserens praksis. Kulturrevolusjonen beskrives langt på vei som en katastrofe, hvor statlige og lokale offisielle institusjoner ble satt til side. Folk ble vilkårlig behandlet, fordommer fikk vokse fritt, og rettssikkerheten ble underminert. Avstanden mellom ledelse og folket ble så stort at mange av de gamle kadrene (eksempelvis general Peng) ble sjokkert når det fikk se realitetene av partiets og statens politikk. De som ikke så dette, gjorde idealistiske politiske beslutninger. Sannsynligvis var det største feilgrepet i Mao-perioden lanseringen av Det Store Spranget (1958-1961). Gjennom en nasjonal kraftanstrengelse skulle Kina industrialiseres og ta kampen opp og konkurrere med de fremste industrialiserte landa i verden. Spesielt skulle produksjon av jern prioriteres. Jordbruket ble nedprioritert. Kampanjen falt i tid sammen med bruddet med Sovjetunionen, noe som stanset matimporten. I tillegg ble det påstått at klimaet var ugunstig for avlingene i denne perioden, noe Færøvik imidlertid trekker i tvil. Resultatet av denne perioden ble i hvert fall sult og nød. Tallene varier fra at noen millioner led en unaturlig død, til at så mange som 45 millioner gjorde det.

Å være kinesisk kvinne har aldri vært enkelt. I hundreder av år har man forkrøplet den kvinnelige befolkning ved å snøre føttene. Kvinnene har vært slaver, mannens eiendom og konkubiner. Selv tenker jeg at da kommunistene lanserte slagordet om at kvinnene var halve himmelen, må dette ha vært meget grensesprengende. Sammenlign bare med hva AKPs parole om å oppløse familien skapte av debatt i «det moderne Norge» for noen år siden.

Men i praksis har det vært langt fra ord tilhandling både under Mao, Deng, Zemin og Jintao. I de første revolusjonsårene var det konene til de fremste statslederne som markerte seg som toneangivende politikere. De andre kvinnene hadde trangere kår. Den dag i dag er eksempelvis bare 7 av det de 193 medlemmene i KKPs sentralkomite kvinner. Ingen kvinner sitter i politbyrået.

Dengs ettbarnspolitikk har vært vellykket med hensyn til å kunne redusere befolkningstilveksten, men har ført til mange grusomme drap på jentebarn. Ett barn er for mange kinesere synonymt med en gutt. Kina opplever nå at hundretusener av kvinner kidnappes og blir slaver, systemet med konkubiner er gjeninnført og bordellvirksomhet foregår åpent. Dekadente missekonkurranser arrangeres.

Samtidig påpeker forfatteren at millioner av kvinner opplever kjærlighet, får utdannelse, har arbeid og lever i lykkelige ekteskap, hvilket får forfatteren til å konstatere: «Kina er et land med plass til mange sannheter.»

Yangzi-elva, «dragen», skal nå temmes for å gi landet sårt tiltrengt energi. Prisen for oppdemmingen er høy i form av tvangsflytting av millioner av mennesker og risikoen er betydelig hvis demninger skulle ryke. Store kulturminner går nå tapt. Klimaet blir påvirket. Men kineserne har sansen for det teatralske. Som en folkeunderholdende avledning arrangerte myndighetene The Great China Skywalk. En linedanser gikk en spektakulær spasertur på stram line mellom fjelltoppene Tigerhodet og Løvehodet. Turen tok 53 minutter og var 642 meter. 411 meter over elvestrykene. Den 54-årige amerikaneren Jay Cochrane gjorde vågestykket 28. oktober 1995, lyktes, innkasserte en betydelig honorar og fikk sin fortjente plass i en viss rekordbok.

Kina vandrer nå på den kapitalistiske vei. Internasjonalt ble landet medlem av frihandelsorganisasjonen WTO fra 1.januar 2002. Omstillingskravene dette innebærer, vil kaste nye millioner av mennesker ut i arbeidsledighet. Landet er attraktivt for investorer, blant annet fordi streik er forbudt ved lov. Spillegalskapen florerer. Likeså korrupsjonsskandalene, og de påfølgende dødsdommer ser ikke ut til å stoppe den store korrupsjonen. Landet har dramatiske sosiale forskjeller: Fremdeles finnes det kinesere som har en inntekt på 65 kroner per år, mens den rikeste kineser tjener 18,2 milliarder kroner.

Denne boka av Færøvik har vært kritisert av norske sinologer for blant annet å være overforenklet, hvilket har ført til en opphetet debatt i litteraturspaltene i dagspressen. Noen spaltister har skissert motsetningen mellom lekfolk og fagfolk. Uansett, Færøvik er ingen novise når det gjelder Kina. For 30 år siden var han leder av Vennskapssambandet Norge – Kina og bidro blant annet til å åpne opp de kulturelle forbindelsene mellom våre to land. Seinere var han NRK-korrespondent i Kina. Hans tre foregående bøker har alle handlet om Asia og delvis om Kina (ikke minst den om Marco Polos fotspor). Likevel sitter også jeg igjen med et inntrykk av at boka er for fragmentert og at han ikke helt har lyktes med å bruke Yangzi som nerven i boka. Siste delen av boka blir til tider kjedelig. Men dette er underordnet alt det interessante boka inneholder. Anbefales.

Bokomtale ved Victor Brevik

Antony Beevor har gjort det til sin spesialitet å skrive bøker omkring den andre verdenskrig. De mest kjente bøkene for dagens norske lesere er de om Stalingrad og Berlin. Sammen med Artemis Cooper har han imidlertid tidligere skrevet om Paris, som omhandler Frankrike og Paris under krigen og i etterkrigstiden. Undertittelen er noe misvisende «After the liberation: 1944-1949», da boka trekker trådene helt tilbake til 1940.

Andre verdenskrig i Frankrike var først og fremst preget av Vichy-regimet og motstandsbevegelsen. Men general Charles de Gaulle i utlendighet spilte også en viss rolle.

Begrunnet med å skulle redde det resterende Frankrike, det som i første omgang ikke var okkupert av Tyskland, bestemte nasjonalforsamlingen å etablere seg i byen Vichy. Og å samarbeide med tyskerne. Forræderne i Vichy-regjeringen, med Marshal Pátain og Pierre Laval i spissen, var spesielt ivrige kollaboratører. Jødelover ble innført, jøder og andre ble deportert til de tyske nazistene og franske soldater ble tvangsutskrevet til den tyske fronten. I forfølgelsen av jødiske barn gikk Vichy-regimet lengre enn nazi-tyskerne hadde foreskrevet. Pátains angivelige linje for å holde rest-Frankrike fritt mistet en hver troverdighet da Tyskland inntok den sørlige franske sone og koloniene i Nord-Afrika, uten at Vichy-regjeringen protesterte.

Mens England og de Gaulle i eksil holdt en konsekvent avstand til Vichy, forteller boken at USA derimot hadde en åpen dør til deler av Vichy-regjeringen.

Motstandsbevegelsen skulle etter hvert vokse seg sterk. Denne var i stor grad dominert av kommunistene, som var orientert mot Moskva. Av kommunistene ble unge oberst Fabien en legendarisk skikkelse. Forventningene til kommunistene og deres leder i russisk eksil, Maurice Thorez (som hadde desertert), ble meget store. Men Sovjetunionens egeninteresse ble også de franske kommunistenes linje. Sovjet hadde interesse av fortsatt forsyning fra vest-maktene og av å sikre egne nærområder, som nå var under kontroll av den røde arme.

I stedet for at motstanden gikk over i en revolusjonær fase i krigsavslutningen, oppfordret Thorez til samhold i arbeidslivet og til økt produksjon. Dette ble en stor skuffelse for mange i den franske arbeiderklassen.

Den intellektuelle elite i delte seg også i to leire under krigen. Spesielt Paris besto av et mangslungent; politiske flyktinger fra andre land, som representerte politisk høyre og venstre, bohemer, franske kulturpersonligheter osv. I motstandsbevegelsen i Paris finner man kjente navn som Ernest Hemingway og Simone Beauvoir.

Frankrike ble ikke fritt ved egen hjelp. Frankrike ble okkupert av amerikanske soldater. I utgangspunktet ble soldatene jublende mottatt av den franske befolkning som befriere, selv om både de Gaulle og motstandsbevegelsen hadde mer blandede følelser. I tillegg til USAs frynsete forhold til Vichy-regimet, hadde det faktum at stormaktene hadde latt være inviterte Frankrike til Jalta-konferansen, der framtidens Europa-kart skulle tegnes, vært en bitter pille å svelge for Charles de Gaulle. Og okkupasjon har sin egen logikk. Amerikansk arroganse kombinert med omfattende svartebørs gjorde de kakikledde amerikanske soldatene mer og mer upopulær. Frankrike var etter krigen en splittet og ydmyket nasjon, der unnfallenheten overfor nazi-Tyskland hadde vært stor. I hvert fall blant makteliten og iden intellektuelle elite.

Etter krigen var den kulturelle avantgarde sterk. Kjente navn som Pablo Picasso og Jean Paul Sartre preget venstresiden. Det var sterke spenninger mellom de som hadde vært på tyskernes og Vichy-regimets side under krigen og de som hadde vært motstandsfolk. Ifølge forfatterne var deler av rettsoppgjøret en ren farse og kravet om hevn hadde av og til andre motiver enn bare behovet for et rettferdig rettsoppgjør.

Men kommunistene var sterke og var i medvind. Selv surrealisten Pablo Picasso ble partimedlem, medlem i en bevegelse som tradisjonelt hadde hyllet sosialrealismen. Partiet fikk ved valget i oktober 1945 26 prosent av stemmene og var det største enkeltpartiet i nasjonalforsamlingen og fikk fire ministerposter i regjeringen. Selv om dette var langt fra de tyngste postene i regjeringen, fikk dette innvirkning på partiet og resulterte i opportunistisk politikk. I praksis hadde partiet ledelsen i fagbevegelsen, CGT, stor innflytelse i politi- og militærvesen og stor støtte blant kultureliten. Frankrike og Italia hadde etterkrigstidens sterkeste kommunistpartier i Vest-Europa. Å representere både posisjon og opposisjon samtidig var likevel ikke lett. Og nedgangen fulgte. Eksempelvis ble regjeringens vedtak om lønnsfrys støttet av partilederen Thorez, som nå var regjeringens visepresident. Når Renault-arbeiderne gikk til ulovlig streik for høyere lønn gikk først partiet ut mot arbeiderne med anklager om trotskisme. Streiken ble så populær at partiledelsen måtte skifte standpunkt.

Kommunisten og forsvarsministeren Francois Billoux, hadde demonstrativt blitt sittende i nasjonalforsamlingen under en sermoni for drepte tjenestemenn i krigen i Indo-Kina. Å ikke støtte fransk kolonistyre i Sørøst-Asia førte til anklager om upatriotisme.

Samtidig som kommunistene var blind i sin hyllet til Sovjet, kom avsløringer av Stalintidens mørkere sider fram i pressen. Avsløringene ble utnyttet for det dette var verdt. Avhopperen Viktor Kravchenkos memoarer I Choose Freedom ble bestseller, Margrete Buber-Neumann, som hadde flyktet til Russland fra Hitler, berettet fra fangenskap i sovjetiske fangeleire. Anti-kommunisten Arthur Koestler var aktiv i forfatterkretser. Sartre snudde seg mot kommunismen i 1947 og ville etablere en politisk tredje kraft.

I 1947 var Frankrike i økonomisk krise og uten pengereserver. Så ble den amerikanske økonomiske hjelpen lansert i form av Marshall-planen. Planen forutsatte tilslutning til den amerikanske modell for kapitalisme. Fra 1948 og i løpet av 5 år, ble 17 milliarder dollar på gitte vilkår pumpet inn i Vest-Europa. Venstresiden i Frankrike (og deler av høyresiden) protesterte mot planen. Men fra 1949 stilnet protestene av, parallelt med oppløsning av brødkøene, fri omsetning av meieriprodukter og økt bilproduksjonen.

I kjølvannet av forsøk på et militærkupp fra ytterste høyre, så Charles de Gaulle sitt snitt til å etablere sin egen politiske bevegelse og gjøre comeback i fransk politikk. Høyresiden arbeidet systematisk for å redusere kommunistenes posisjoner i statsapparatet. Etter noen få år var kommunistene manøvrert ut av regjeringen.

Fransk politisk venstreside fikk en ny oppblomstring i maidagene 1968. Jean-Paul Sartre var svært aktivt med. Reaksjonen mobiliserte og bestod blant annet av Marshal Pétains gamle supportere, – ironisk nok nå på de Gaulle sin side. Etter en stund kuliminerte opprøret og den vanlige franskmann gikk lei av streiker og kaos. Forfatterne av boken konkluderer lakonisk: Sartres vei til frihet hadde stoppet opp og radikale ideer hadde feilet i forsøket på å erobre borgerskapet.

Time will show.

Boka er stappfull av opplysninger, historier og persongalleri, og er ei skikkelig politisk bok.

av Ana Isabel López Taylor

Min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka til Hege Storhaug, er: Mange av hennes meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidrar til å gjøre avstanden mellom majoritet og minioritetssamfunnet lenger.

Hege Storhaug (HS), informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), har kommet med boka Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn. Boka er muliggjort takket direkte økonomisk støtte fra en Kristelig Høyre Bondevik regjering via revidert nasjonalbudsjett i 2002. Forfatteren fikk også stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og HRS har bidratt selv med penger.

Boka tar opp temaer om familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse og kjønnslemslettelse.

Forurensingen av det menneskelige miljøet

I siste delen av Årsberetningen for 2002 i HRS leser vi under «Miljørapportering: Stiftelsen forurenser ikke det ytre miljø». Etter min mening, hvis dette viser til det fysiske miljø, kan påstanden godtas, men når vi tar hensyn til det menneskelige miljøet, er min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka, en helt annet: Mange av HS’ meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidra til å gjøre avstand lengre mellom majoritet og minoritetssamfunnet.

Det menneskelige miljøet forurenses av å skape et klima med antidialog i motsetningen til en kritisk og frigjørende dialog. Jeg mener at vi innvandrerkvinner har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller og her er både vi og de norske nødt til å ha tillit for hverandre. «Den som mangler denne tilliten vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire (Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk, Ad Notam Gyldendal). Å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner er akkurat det HS gjør i mange av de 313 nummererte sidene boka har. På ulike steder (blant annet sidene 13, 220 og 228) appellerer HS til «det politiske lederskapet» til å støtte tiltakene hun har tenkt. De kommer med «konkrete forslag til det politiske lederskapet om hva som kan gjøres for å løse de kritikkverdige forholdene». Ja, boka appellerer sikkert til det politiske lederskap og de «brune» kreftene i Norge som vil høre bare det negative sidene om innvandrere. Mange at de forslagene HRS kommer med i boka, stemmer overens (eller omvendt?) med FrPs Dokument nr 8:50 (2001-2002): «Tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer». Selv om HRS sier at de er partipolitisk uavhengige, finner jeg store likheter. (Info på siden av bokanmeldelsen: Trykking og distribuering av HRSs brosjyre mot tvangsekteskap, første opplag, er betalt av FrPU.)

Vestlige faderlige og «bederevitende» argumenter

Boka plasserer jeg i et «prosjekt» som Øystein Gaasholt, foreleser ved HiBU i Flerkulturellforståelse, karakteriserte «som en europeisering av menneskeheten, med krav om at alle skal bli «moderne» som oss. Men saken er at vi ikke er moderne slik vi forestiller oss det, og «de andre» er ikke tradisjonelle slik vi forestiller oss det!»

Boka snakker om en «feminin» integrering, men etter min mening, maner den ikke til bevisstgjøring og politisk kamp. Den forsterker/sementerer kvinnediskriminerende tendenser i vårt samfunn: innvandrer kvinner er et objekt, et levende visum, de tenker ikke selv, et produkt av et patriarkalsk samfunn, ergo er vi vestlige som gjennom lover, regler og forskrifter skal forandre innvandrernes anti- menneskelige rettigheter og handlinger. HS viser medlidenhet men ikke empati med de som er undertrykt og på denne måte skaper hun avstand mellom grupper som egentlige har felles interesser for å forandre situasjonen. Lesingen gir et inntrykk av disse utvalgte gruppene er usiviliserte, grusomme og til og med jeg har tenkt noen ganger: helvetes pakkiser! Sendt alle svartinger hjem, Erna!!!!!!!!!! OK, dama har gjort at jeg har konfrontert meg med mine små intolerante, dårlige sider. Der har hun lykkes. Men trenger vi en sånn bok og HS vestlige, faderlige, «bedrevitende» argumenter for å ruste oss i kampen mot ulovlig og skadelig praksis? Reiser boka en kritikk av et undertrykkende system? Nei, HS reiser kritikk ovenfor noen «utvalgte» grupper (ikke tilfeldig at de er også muslimer), og med dette skaper hun det brune magiske «VI-» og «DE»-splittelsen, hvor «VI» vet best og skal redde «DE» fra det brennende huset. Når «VI» redder «DE», har vi gjort vårt, og hele systemet er bedre å leve med og i.

Integreringskriterier

I boka fokuseres på manglende/feil integrering ved bare å se på familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse, kjønnslemslestelse. HS fokuserer akkurat på det som det kapitalistiske samfunn fokuserer på, når de ser på oss kvinner: de reproduktive evnene som skal beskyttes, og de tradisjonelle familierollene som skal videreføres. Motto til HRS, side 12, sier mye om deres kvinnesyn: «Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna.» Kvinnen sees som MOR, som skal oppdra BARNA. Min mening er at kjønnsrollene og holdningene må endres for begge kjønn gjennom gjensidige solidariske handlinger, gjennom å skape flere møteplasser mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen, gjennom læring og dialog.

Mitt spørsmål til refleksjon er om integrering av innvandrerkvinner ikke går dypere enn ekteskap, rett til skilsmisser og kjønnslemslestelse. Handler ikke integrering også om økonomisk selvstendighet, rett til utdanning, mulighet til å bruke de samme offentlige rommene, de samme tjenestene som andre kvinner, om muligheter til å være «dronningen på haugen»? Hviler integreringen av innvandrerkvinner bare på «det politiske lederskapet» i Norge som skal vedta «kloke» lover og regler?

Integrering er det motsatte av fragmentering som oppnås nettopp, etter min mening, ved å ha spesielle lover, regler og retningslinjer for innvandrere. Integrering er som om flere skal gå samtidig over dørterskelen, man kan snuble eller man kan gå lett bare med løfte foten. For å motvirke snillisme eller intoleranse, som kan gjøre at vi snubler trenger vi empati, opplysninger og dialog. Vi trenger smidighet og gjensidighet i integreringsprosessen og nordmenn også skal forandre seg.

Har aldri HS reflektert over hvorfor innvandrerne gifter seg med hverandre? Ligger årsakene bare i at de kommer fra en svært patriarkalske tradisjon? HS beskriver dette på sidene 118-119. Jeg påstår også at årsakene til at innvandrerne gifter seg med hverandre, ligger i «den norske overlegenhet», en manglende vilje, evne eller muligheter til å kontakte folk fra andre himmelstrøk. Jeg har møtt dette, selv om jeg ikke bruker hijab eller er mørk i huden: «I Norge gjør vi sånn» eller «I Norge er vi sånn eller sånn». Det er utrolig mange nordmenn som hele tiden føler en overdreven «opplysningsplikt» over for oss innvandrere.

Vi vet også at Norge har en streng inhuman innvandrings/flyktningspolitikk som lukker dører for mange. Og vi vet at når mennesker er desperate, finner de på mange rare ting og løsninger. Ja, til og med å bruke sine egne barn som visum. Trist! Men så lenge Norge er streng på innvandring kommer dette fortsatt til å eksistere. Tvangekteskap og «Festung Europa» passer sammen som hånd i hanske!

Tallene og ordene

HS kommer med mange tall og mye statistisk. Det vises til mange statistiske undersøkelser både i Norge og utlandet. HRS har til og med bestilt (og sikkert betalt for) tall fra SSB som vi kan lese i kapittel 2: «Hvem gifter seg med hvem – ekteskapsmønster blant innvandrere». Det er OK å bruke en del av skattebetalerens penger til en ikke så liten «dyneløfting» i noen av innvandrergruppene i Norge! OK, dama har kommet med interessante tall, det skal hun ha!

Når HS har utelukket noen innvandrergrupper, for eksempel latinamerikanere, har hun også brukt «splitt og herske»-teknikk. Tallene taler selv på side 25: «For de 12 utvalgte befolkningsgruppene ble det i perioden fra og med 1996 til og med 2001 inngått til sammen 8.478 ekteskap blant førstegenerasjon kvinner og menn. Stort sett de fleste ekteskapene ble inngått med partner fra opprinnelseslandet, enten hentet fra opprinnelseslandet (familiegjenforening) eller at begge parter var bosatt i Norge. Det ble inngått få ekteskap med partner av etnisk norsk opprinnelse, og nesten ingen ekteskap med partner med annen utenlandsk bakgrunn enn seg selv. «

Jeg mener at selv om tallene taler for seg, må vi ikke gjøre oss enige og gå i fellene, de tiltakene som HS kommer med presenterer.

Det som jeg reagerer på når jeg leser boka og det som forundrer meg, er hvordan ordene kan brukes i tolking av data for å beskrive situasjonen slik at man oppfatter disse utvalgte grupper av befolkning som umenneskelige. Noe eksempler:

a) Kapittel 7.3 forteller en historie om en muslimsk kvinne som kalles Mina. Forfatteren spør selv på side 141 om erfaringer fra denne storfamilien er enestående:

«Svaret er definitivt nei …» Til dette vil vi også understreke at «alle» storfamilier i ulike innvandrermiljøer i Norge ikke er dysfunksjonelle og nærmeste konsekvent opprettholde negative medbrakt verdimessig praksis. Ei heller er det slik at «alle» storfamilier har en utstrakt rettsstridig adferd. Men dessverre har alt for mange storfamilier (og andre mindre familier) liknende erfaringer.»

Bare i disse få setningene har jeg understreket 5 negative ladete ord.

b) Side 32:

«Menn fra Irak: dramatiske økning ekteskap med etniske norske kvinner».

Ja, folk var desperate på denne tiden, 2001, fordi Erna skulle sende alle MUFere (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) ut av Norge, det var trygt i Nord-Irak. (Stille før krigens storm?)

c) Side 120, «Dystre fremtidsutsikter»:

«I Norge er det i dag over 6.000 ugifte unge kvinner i gifteklar alder, dvs. i alderen 16-25, med opprinnelse fra land som praktiserer arrangerte ekteskap. Om ca. 20 år kan denne gruppen være syvdoblet til rundt 40.000. (Da lagt til grunn at de fremskrivninger som er gjort i Danmark kan overføres til Norge.)»

Ordet «dramatisk» brukes også når befolkningsprognoser i Pakistan og Tyrkia presenteres: «Innen 2050 vil f.eks. den tyrkiske befolkning øke med 50 millioner og Pakistan befolkning øke med 120 millioner personer. Gjennom de tette familiebåndene til Norge, er derfor naturlig at mange vil prøve å søke seg hit.»

Forbered dere kamerater: Det kan være en invasjon på gang!

c) Kapitel 5: «England: sikhenes suksess, pakistansk fiasko.»

Hva føler du når du leser «suksess» eller «fiasko», når dette knyttes til folkegruppe?

Kjønnslemslestelser

Også på dette alvorlige temaet kommer HS med flere tiltak som inneholder mer kontroll og straff. Jeg jobber selv i en tverretatlig gruppe som tar for seg denne skadelige, tradisjonsbestemte praksisen. Våre erfaringer tilsier at informasjon og dialog er veldig viktig, og det er klart at denne jobben tar tid. Den største utfordringen her er å ta vare på de kvinner og jenter som er involvert: de som er tradisjonsbærer, de som allerede er omskjært eller er i risikosone. Det er disse jentene som selv, etter min mening, skal bli fyrtårn i dette arbeidet. Her vi jeg sitere Paulo Freire som snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen, er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

HS ønsker mer kontroll og straff, dette koster penger og skaper byråkrati. Har for eksempel dødsstraff i USA bidratt til mindre alvorlig kriminalitet?

Jeg er for å skape åpninger mot de gruppene som er involverte. Opplysning og dialog koster også penger, og det er det vi trenger for å få: et mer kompetent personale der disse jentene/damer ferdes; mer lovpålagte fritidsklubber, hvor ungdommene møter hverandre; et kompetent personale i trygge omgivelser; en voksenopplæring som er opptatt av kultur og ikke bare jobb, jobb, jobb og norsken, norsken, norsken; mer miljøarbeidere på skolen som jobber på grasrot nivå; flere skolerte utenlandske ansatte på skolene og i helseomsorgen. Noe av dette trenger Norge, ikke «fittepoliti» og fengsler.

Konklusjon

Du trenger ikke å lese denne boka for å ruste deg opp til kamp for kvinnefrigjøringen! Vi trenger ikke å følge HS i sin begeistring for det som hun kaller Europas bjelleku, Danmark.

For det første: Vi må fortsatt kjempe for en bedre økonomi for offentlige tjenester. Det er der vi treffer og fanger opp behovene de vanlige kvinner og menn har.

For det andre: Vår oppgave framover på området integrering er også, kamerater, å gå ut i dag og begynne å snakke med innvandrere. Selv om de går med hijab og du tror at dette er undertrykkende. Snakk med DEM! Kontakt flyktningkontoret der du bor, eller Røde Kors og bli flyktningeguide for en jente med hijab eller en hel familie. Besøk Voksenopplæringen. Kjemp mot din egen «norsk overlegenhet» Gå også du, kamerat, i fellesskap over alle dørterskler i integreringsprosessen!

Dette er utfordringen til alle.